Erik Skare har vært solidaritetsarbeider for Palestinakomiteen i Rashedieh.

61 år senere: «Hvis hun var 13 år da hun og familien flyktet, hvor gammel er hun nå da?». Vi har akkurat kommet fra Amal, hvor vi har møtt foreldrene hennes – 1. generasjons flyktninger fra 1948. «Hmm …», Anna tenker seg om. «Omtrent 73–74 år?».

Det er definitivt noe spesielt over å få sjansen til å snakke med noen som har opplevd al-Nakba, eller den store katastrofen som palestinerne kaller det, den etniske rensningen av Palestina. Første gang vi besøkte dem, møtte vi to gamle mennesker som satt nedsunken i hver sin stol utenfor huset. «Hun er veldig syk på grunn av alt for høyt kolesterol,» blir vi forklart. Vi drikker en kopp te, spiser druer, og samtalen dreier seg om hjemlandet: Palestina. I det moren oppfatter ordet «Palestina» på arabis.k våkner hun plutselig til liv og snakker ukontrollert og veiver med hendene. Da vi ser spørrende på datteren Amal, forklarer hun smilende, men kort: «Hun kommer fra Palestina, og er en av flyktningene fra 1948.»

Omtrent en uke senere sitter vi igjen hos familien i håp om å få hele historien deres.

«Hun er fra Az-Zeeb. Det er rett ved Nahariyya», oversetter Amal etter at vi har spurt moren hennes, Fatima, om hvor hun kommer fra. Vi blir forklart hvordan familien hennes tjente til livets opphold med kyr, sauer, kyllinger, frukttrær og til og med en ape. De forteller om livet i Palestina før de ble utsatt for Israels etniske rensning i 1948. Livet var enkelt, men fint til tross for det. De levde i fred og hadde heller ingen anelse om hva som ventet på dem. «Men en dag i desember 1948 bombet de (Israel) oss i Az-Zeeb med artilleriet sitt.» Fatima gestikulerer voldsomt og viser først hvordan det som skal være bomber, kommer fra himmelen, før hun så peker på ørene sine. «Hun hørte bombene fra huset sitt, men faren holdt henne og søsknene tett inntil seg for at de ikke skulle bli skremt.» Dagen etter valgte likevel innbyggerne av Az-Zeeb å forlate hjemmene sine. Frykten ble for stor.

Det er nå jeg skulle ønske at jeg kunne skrive: «Heldigvis er dette unntaket i Palestinas historie,» men Az-Zeeb var kun en av 531 palestinske landsbyer som ble utsatt for Israels terror. Den israelske historikeren Ilan Pappe skriver for eksempel i boka si The Ethnic Cleansing of Palestine (min oversettelse):

«Fortell de andre om hva du har sett»

Fatima forteller videre om flukten til Libanon, dit mesteparten av palestinerne fra landsbyen tok buss, mens hun satt bakpå hesten til familien med faren. Det har trolig reddet livet hennes. For da hun og faren ridde langs den lange veien mot Libanon, kunne hun se bussen foran seg bli sprengt i luften. «Jeg kan fortsatt huske synet», starter Fatima. Igjen peker hun opp mot lufta, så sender hun pekefingeren brått mot bakken for å vise hvordan bombene traff bussen, til slutt peker hun på øynene sine for å vise oss at hun var et vitne. «Barna gråt, og mange brant i hjel inne i bussen. Andre fikk armene, hodene, beina og andre kroppsdeler revet rett av.»

Andre hadde også vært vitne til grusomhetene som ble utført. Da de reiste videre opp langs Palestinas kyst, møtte de en ensom mann som satt sammenkrøket på en stor stein. Han nektet å røre seg, og sa ikke et eneste ord. Mannen var så traumatisert at han ikke snakket på seks måneder. Det har senere vist seg at han måtte se på at de israelske soldatene drepte to palestinere foran han. Fatima viser igjen med kroppspråket sitt avkappete hender, føtter og hode. Beskjeden han fikk: «Fortell de andre om hva du har sett».

For mange kan dette virke som en merkelig ting for israelerne å gjøre, men denne formen for psykologisk krigføring var særdeles vanlig under den store katastrofen. Ved å angripe deler av den palestinske befolkningen flyktet andre i frykt for å lide samme skjebne. Et eksempel på dette er massakren i Sa`sa natt til 15. februar 1948, hvor 35 hus ble sprengt i luften med familiene på innsiden midt på natten. Resultatet var 60–80 drepte palestinere, en god del av dem sovende barn. Operasjonen sendte sjokkbølger gjennom de andre landsbyene i området og mange palestinere flyktet da de så hva som hadde skjedd. I David Ben- Gurions (lederen for den sionistiske bevegelsen, og senere Israels første statsminister) dagbøker kan man lese hvordan han var særdeles fornøyd med Sa`sa på grunn av måten den hadde fått «araberne til å flykte».

Operasjon Hiram

14. mai 1948, 7 måneder før Fatima og familien hennes ble bombet, ble landsbyen angrepet av Hagana (det israelske militæret før statsdannelsen) under en annen operasjon, nemlig operasjon Ben-Ami. Bakgrunnen for operasjonen var angrepet på en israelsk militærkonvoi som førte til 200 drepte israelske soldater. Man skal gi skryt til de sionistiske lederne for å være såpass ærlig mot soldatene da de ga beskjed om å fjerne landsbyene p.g.a. angrepet mot militærkonvoien. Med andre ord: operasjon Ben-Ami var en brutal hevnaksjon mot den palestinske sivilbefolkningen.

I den allerede omtalte boka The Ethnic Cleansing of Palestine blir operasjon Hiram som ble gjennomført i desember 1948 i området rundt Az-Zeeb, omtalt som en opprenskingsoperasjon hvor formålet var å fjerne den «arabiske karakteren» til Galilea. Det at man flere steder kan lese at Az-Zeeb ble angrepet tidligere, 14. mai 1948 (hvor 2000 palestinere ble fjernet), forsterker mistanken om at formålet var å fjerne de resterende palestinerne. Samtidig forteller Fatima at bombingen av landsbyen startet i desember, i den samme tidsperioden og i det samme området hvor operasjon Hiram foregikk. Det skal selvsagt nevnes at det er irrelevant hvilken operasjon de palestinske innbyggerne av Az-Zeeb ble utsatt for, men disse momentene er likevel viktige i argumentasjonen mot Israels okkupasjonspolitikk med tanke på at Israel fortsatt benekter den etniske rensingen som de faktisk står ansvarlige for – både før og etter 1948.

Den Uavhengige Staten av Zeeb

«De lyver! De er løgnere! Vi fikk aldri lov å vende tilbake, og etter at vi dro flyttet jødene inn i husene våre». Smilet til Fatima forsvinner raskt når vi spør om landsbyens skjebne og om det bor noen der nå. Hun forsvinner raskt inn på kjøkkenet for å gjøre klar maten til resten av familien, men kommer straks tilbake. «Det er akkurat det de har gjort med de andre. De fikk oss til å flykte, flyttet inn i husene våre, og sier at det tilhører dem».

Fatima har rett. Hvis man prøver å finne Az-Zeeb i dag vil det kun være den gamle moskeen som står igjen. Etter at landsbyen var forlatt, ble nemlig husene revet, og på toppen av ruinene ble de israelske områdene Sa`ar og Gesher HaZiv bygd. Landsbyen ble senere på 1960-tallet kjøpt opp av en rik jødisk hippie som heter Eli Avivi. Han kalte like godt den palestinske landsbyen for Den Uavhengige Staten av Zeeb. Dette hadde han aldri klart å gjennomføre uten hjelp av den sionistiske staten. For Fatima, familien hennes og resten av de overlevende hadde ikke gitt opp etter at de hadde forlatt landsbyen første gangen. De prøvde å komme tilbake da de trodde at alt hadde blitt roligere. «Men de stengte oss ute fra landsbyen så vi ikke slapp inn igjen», og Fatima holder opp handflata for å vise «stopp».

Dette er en bevisst politikk som er blitt gjennomført for ikke å bare skjule historien til de palestinerne som faktisk ble tvunget vekk fra hjemlandet sitt, men også for å skape en ny historie som legitimerer opprettelsen av staten Israel. Et av de mest ekstreme eksemplene er Ramat Benasheparken i Israel som er bygd over palestinske landsbyer som Umm al-Zinat, Butaymat, Hubeiza m.m.

Fortsatt den dag i dag skjer dette, hvor jeg selv har vært vitne til Israels forsøk på å tilrøve seg land ved å «hebraisere» Palestina. Da jeg var i Palestina våren 2009 besøkte jeg bydelen Silwan i Jerusalem, hvor store deler av dens befolkning stod ovenfor faren for å få hjemmene sine revet. Grunnen: Kong David hadde visstnok spist og drukket i området for 5000 år siden, og derfor skulle det nå bygges en jødisk turistpark på området. Det sier seg selv at turistene ikke kan se at det bor palestinere i området, når de skal bevitne jødisk historie. Dessverre, som det spydig var skrevet på demonstrasjonsskiltene til Silwans beboere: «Vi har ikke noe annet hjemland».

De palestinske teppemakerne

«Tror du at du noen gang kommer til å dra hjem igjen?» Vi stiller Fatima det uunngåelige spørsmålet. Jeg har fortsatt mistanke om at hun misforstod spørsmålet mitt, men desto sterkere ble svaret hennes.

Da journalisten Robert Fisk var i Iran for å dekke Khomeinis islamske revolusjon, snakket han med en iransk politiker som hadde dette å si om iranerne (min oversettelse):

Vanvittige 61 år etter al-nakba, den store katastrofen, sitter jeg her i den palestinske flyktningleiren Rashedieh i Sør-Libanon, og innerst inne vet jeg hvem det er som er de egentlige teppemakerne.  

Hvis (København)avtalen blir for svak, eller hvis forpliktelsene ikke blir respektert, er det ikke to og en halv eller tre grader vi vil få, det er fem eller seks – det er den kursen vi er inne på nå.» Dette sa professor Corinne Le Quere, da hun offentliggjorde en forskningsrapport i tidsskriftet Nature Geoscience 17. november 2009. Rapporten er utarbeidet av det internasjonale forskningsnettverket Global Carbon Project.

Nå blir det etter alt å dømme ingen bindende avtale i København. På vegne av små øystater rundt i verden rettet Grenadas statsminister Tillman Thomas en brennende appell til Norge og andre rike land: Sett klimamålet ned til en og en halv grad og gjennomfør kraftige reduksjoner av deres egne utslipp. «Det er dere som forurenser, og vi som blir rammet,» sa han i intervju med ABC-nyheter.

Men de små øystatene taler for døve ører.

Skjebnestund

Vi befinner oss i en skjebnestund for verdens klima. Hvis det ikke kommer betydelig reduksjoner i utslippene av klimagasser nå, vil det få ødeleggende konsekvenser i årene og tiårene som kommer. Vi får et klima som blir våtere, villere og varmere. Hvor mye varmere har lenge vært en diskusjon, men problemet er at jo mer data som kommer, jo mer dramatiske prognoser kommer på bordet. Det er enighet om at dersom gjennomsnittstemperaturen på kloden stiger mer enn 2–3 grader, vil vi få en feedback-effekt der det varmere klimaet blir sjølforsterkende. Det har vært festet håp til at naturen sjøl kan ta unna en god del av utslippene gjennom det som kalles karbonsluk, i første rekke skogene og verdenshavene. Men det de nye rapportene viser, er at karbonslukene blir mindre effektive ved økende temperatur. De modellene som har eksistert til nå kan derfor vise seg å være altfor optimistiske.

Gjennomsnittlige temperaturøkninger på 4 til 6 grader vil skape dramatiske og ugjenkallelige forandringer av planeten. Levevilkåra for mennesker og mange andre dyrearter vil bli vesentlig vanskeligere. Med slike temperaturer vil områder som i dag er hjem for hundretalls millioner mennesker bli nær ubeboelige, matproduksjonen vil bryte sammen, drikkevann vil bli utilgjengelig, næringskjeder vil bli ruinert.

Det er ikke gitt at det vil bli sånn. Modellene inneholder mange usikkerheter. Men for første gang viser de at slike scenarier kan skje i vårt århundre. Bare det at en slik utvikling er en teoretisk mulighet, skulle tilsi at politikere og ledere over hele verden gjorde sitt ytterste for å forhindre en slik katastrofe. I virkeligheten skjer det motsatte.

I stedet for å gå løs på den vanskelige, men fullt ut gjennomførlige oppgaven med å få de rike landas utslipp av klimagasser ned på det bærekraftig nivå, driver de rike landa med all mulig slags manipulasjon for å unndra seg ansvar og skyve problemene foran seg. Et av de instrumentene de bruker ganske effektivt til å forføre folkeopinionen og gi inntrykk av at noe skjer, er de såkalte klimakvotene.

Økologisk fotavtrykk

I 1992 utviklet den kanadiske forskeren William Rees begrepet økologisk fotavtrykk som et mål på det jordbruksareal og vannareal som kreves for å produsere de ressursene vi trenger for å opprettholde vår levestandard og for å absorbere våre utslipp. Jordkloden har bare en begrensa biologisk kapasitet, og per i dag er denne kapasitet beregnet til 13,6 milliarder globale hektar (gha). Vi er i dag ca. 6,8 milliarder mennesker. Det gir oss i gjennomsnitt 2 gha hver hvis vi ikke skal undergrave jordas produksjonsevne i det lange løp.

Men det gjør vi, det vi si noen av oss. De rike landa bruker så mye mer av verdens ressurser at det totale økologiske fotavtrykket til menneskeheten i dag er oppe i 17,5 mrd. gha, altså ca 2,6 gha per person. I gjennomsnitt har hver nordmann et økologisk fotavtrykk på 6,9 gha, og hver amerikaner 9,5 gha. Det betyr at det Norge bruker av ressurser er 2,6 ganger mer enn det som er til rådighet, og hver amerikaner 3,7 ganger. Eller med andre ord, skulle hele menneskeheten forbrukt ressurser som oss, måtte vi hatt 2,6 jordkloder til rådighet (eller 3,7 med «the American way»). (WWF Living Planet Report 2008).

Dette økologiske overforbruket lar seg ikke forsvare moralsk eller filosofisk uten å gå over i fullstendig rasistiske og anti-humane tenkemåter. FNs menneskerettserklæring åpner med å anerkjenne «like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten». Når de rike landa forsyner seg så grovt av fatet, krenker de rettighetene til flertallet på jorda. For ikke å snakke om at dette overforbruket i høyeste grad krenker og går på bekostning av kommende generasjoner.

Dette overforbruket gjelder drikkevann, biologisk mangfold, jordas reproduksjonsevne osv. osv. Men akkurat nå ser vi det mest dramatisk gjennom klimaendringer som overgår alt som har skjedd i menneskehetens historie. Utslippene av klimagasser truer livet på jorda slik vi kjenner det, ikke om noen århundrer, ikke om mange generasjoner, men innenfor levetida til mennesker som lever i dag.

Fra Kyoto til København

Kyoto-avtalen om klima ble undertegnet i 1997. Allerede da den ble undertegnet var svært mange klar over at de kravene den stilte var altfor beskjedne hvis målet var å redde klimaet på jorda. Avtalen innebærer at 37 i-lands utslipp av klimagasser skal reduseres med 5,2 % i forhold til 1990-nivå frem til perioden 2008–2012. Protokollen innebærer bl.a. at EU skal senke sine utslipp med 8 %, USA (som ikke godjente avtalen) med 7 %, og Japan med 6 %. Norge fikk muligheten til å øke sitt utslipp med 1 %.

Selv disse altfor svake forpliktelsene har de rike landa klart å bryte. Norge, som liker å framstå som et foregangsland for bærekraftig utvikling, har for eksempel økt sine utslipp med 8 % (våre CO2-utslipp er økt med 29 %), og da er ikke konsekvensene av vår eksport av klimagass tatt med i regnestykket. Når man inkluderer utslipp fra olje- og gassproduksjon samt eksportert olje og gass, blir de norske CO2-utslippene per innbygger i år på 133,8 tonn, ifølge beregninger fra Bellona. Til sammenligning slapp Kuwait i fjor ut 127 tonn CO2 per innbygger, mens hver innbygger i USA sto for nærmere 20 tonn CO2, skriver VG.

Kyoto-avtalen skulle reforhandles i København 7.-18. desember i år. Foran møtet har det kommet på bordet langt mer dystre tall på utsiktene for jordas klima, dersom det ikke straks gjøres omfattende tiltak. Men det blir ingen juridisk bindende avtale i København. Obama gikk til valg med løfte om «Change!». Det vi ser i klimapolitikken er «business as usual», og han er ikke aleine om det.

Kvotehandelen en delvis norsk oppfinnelse

I en artikkel i Dagens Næringsliv har journalistene Frode Frøyland og Gøran Skaalmo vist at Norge, DNA og Jens Stoltenberg har stått helt sentralt gjennom mange år i arbeidet for å få det internasjonale samfunnet til å godta kvotehandel som et virkemiddel i klimapolitikken. Ledende sosialdemokrater har reist på reine misjonsturer rundt i verden for å selge tanken. Fra Stoltenbergs side var det dette som skulle til for å få aksept for at Norge kunne utvinne olje og gass i så stort tempo som mulig. Motstanden var stor, så Norge måtte sende emissærer rundt omkring i hele verden for å selge prinsippet om kvotehandel, blant annet gjennom norsksponsede prøveprosjekter i fattige land. Gjennombruddet kom først da en brasiliansk forsker på et møte i 1997 fant på å kalle klimakvotene for «grønn utviklingsmekanisme» eller Clean Development Mechanism (CDM). U-landsgruppa kastet seg på ideen og det samme gjorde ledende industriland, så i Kyoto samme år ble kvotehandel et helt sentralt element i avtaleverket.

Når for eksempel Finansdepartementet under Kristin Halvorsen sier at Norge overoppfyller Kyoto-forpliktelsene med 10 % til tross for at Norge faktisk slipper ut 8 % mer enn det vi har forpliktet oss til etter Kyoto-avtalen, så gjøres det på følgende fikse måte (Nasjonalbudsjettet 2010). Man stipulerer først et utslipp på 57,3 mill. tonn CO2-ekvivalenter, så trekker man fra klimaeffekten av skogbruket med 1,5 mill. tonn, slik man har fått aksept for i Kyoto, og så gjør man et regnskap fram og tilbake med kvotehandel med utviklingslanda og med EU, og kan dermed bokføre at Norge har «overoppfylt» sine forpliktelser med 1,3 mill. tonn. Så gjenstår det for Norge å kjøpe kvoter for 5,4 mill tonn, så vips har Norge «overoppfylt» Kyoto-avtalen med 10 %. Kvoteprisen ligger i dag på ca 13 dollar per tonn, men la oss si som Nasjonalbudsjettet at prisen neste år vil være 130 kr per tonn. Da må Norge kjøpe kvoter for 0,7 milliarder kroner for å kunne stå fram som foregangsland. (Sånn sett kunne jo Norge kjøpt kvoter for hele utslippet på 57,3 mill tonn til en pris av 7,4 mrd kroner, eller 3 % av økninga av Oljefondet hittil i 2009, så hadde vi vært «klimanøytrale» uten å redusere et eneste utslipp.)

Dette er en tryllekunst. På den amerikanske prærien i gamle dager reiste smarte skurker rundt og solgte «løvepulver» og andre vidundermidler til godtroende nybyggere. Stoltenberg er verdens fremste selger av løvepulver. Hvor ille det er, har blant annet miljøorganisasjonen Friends of the Earth vist i en ny rapport.

En farlig avsporing

Rapporten hadde tittelen: «En farlig avsporing: Hvorfor kvotehandel svikter klimaet og svikter folk: Bevisene». Hovedkonklusjonene er:

Tvilsomme prosjekter

Et prosjekt for å bygge en koksovn i Lingxi i Kina hadde allerede fått 70 % finansiering av Kinas utviklingsbank da den oppnådde CDM-registrering. Det er umulig å dokumentere at dette prosjektet ikke ville ha blitt gjennomført uten kvoter.

Gassprosjektet Kwale i Nigeria skal fange gass som i dag blir ulovlig faklet, for å bruke den til å produsere strøm. Selskapet som søker CDM-kreditt har drevet ulovlig fakling i årevis. I søknaden innrømmer selskapet at riktignok har nigeriansk Høyesterett slått fast at fakling er ulovlig, men selskapet «ser ikke dette som noen grunn til at fakling vil bli avskaffet på kort sikt.» Derfor søker man om støtte til å slutte med fakling. Man bryter loven og vet at man bryter loven, men lover å slutte – hvis man får betalt for det.

Et 20 MW koksbasert gasskraftverk i Lingxi i Kina fikk støtte fordi det angivelig erstatter kraft fra kullkraftverk i området. Men strømforbruket øker så mye at de gamle kraftverkene fortsatt vil være i bruk. Det nye kommer bare i tillegg. Ingen reduksjon oppnådd.

På Bali i Indonesia søker et selskap CDM-kreditter for å utvinne gass fra søppelfyllinger. Problemet er at dette skjer i et område der mesteparten av det organiske avfallet allerede brukes til å fôre opp griser. For å få tilstrekkelig søppel til å produsere gass, må avfallet isteden kastes på fyllinga. Man slår beina under et bærekraftig prosjekt som sysselsetter 40 innbyggere lokalt, for å skaffe seg en søppelfylling som kan produsere gass med CDM-kreditt.

Et kullkraftverk på 4000 MW i Gujarat i India kommer til å søke klimakvoter. Det kommer til å slippe ut 700 mill tonn CO2 i året i sin antatte levetid. Det vil bli verdens 16. største enkeltkilde til CO2-utslipp.

Et stort vannkraftprosjekt ved Bhilangana-elva i India som får CDM-kreditter truer med å ødelegge et sinnrikt og svært lite karbonholdig jordbrukssystem der lokale bønder driver et nøye avbalansert terrassert vanningssystem for å produsere ris, hvete, sennep, frukt og grønnsaker.

Den britiske regjeringa tillater en utvidelse av Heathrow som vil føre til et økt utslipp på 180 millioner tonn CO2. Den henviser til at utslipp fra luftfarten snart vil komme under kvotesystemet, slik at økt utslipp vil bli kompensert med mindre utslipp andre steder.

Svindel og korrupsjon

Med disse erfaringene er det ikke overraskende når professor Gwyn Prins ved London School of Economics sier at «CDM-markedet har utviklet seg til å bli en fullstendig korrupt svindelaffære som har stappet uante millioner, for ikke å si milliarder ned i lommene på kinesiske forretningsfolk via dresskledde advokater i London. Det er den moderne parallellen til salg av svarte tulipaner på 1600-tallet.» (Henviser til tulipankrakket i Holland i 1637. Da det stod på som verst kostet en sjelden tulipanløk det samme som et hus.)

Smarte bankfolk har allerede notert seg at CDM-markedet er et av de raskest voksende markedene i verden i dag, så de har begynt å sette sammen ulike «CDM-pakker», slik de for ikke lenge siden solgte ubetalt gjeld fra det såkalte subprime-markedet i USA. Noen kommentatorer advarer faktisk mot at CDM-markedet kan bli det nye subprime.

At appetitten er stor kan man forstå når man ser hvor mye kvotesalg som er planlagt fram til 2020. Når EU snakker om dristige klimamål på 30-40 % reduksjon, bør man være klare over at halvparten av disse målene er tenkt som kvotehandel, det vil si mye handel, men knapt noen klimaeffekt.

Point Carbon, som er den institusjonen som holder oversikt over CDM-markedet sier at verdien av det i 2007 var på 40,4 milliarder dollar. Deres prognose er at det totale markedet kan komme opp i 3100 milliarder dollar i 2020, dvs. sju ganger større enn det norske Oljefondet i dag.

Krav om virkelig forandring

Opp mot det uetterrettelige klimakvotesystemet må det stilles helt andre krav til verdens regjeringer, og først og fremst til de rike landa, som forurenser mest og forbruker mest av menneskehetens felles ressurser. Noen helt grunnleggende krav vil være:

Pål Steigan

Pål Steigan var leder av SUF(m-l) 1969–1971 og AKP(m-l) 1975–1984.

I september 1970 sendte Jordans konge, Hussein, store militære styrker mot de palestinske leirene i Amman med sikte på å knuse den militante palestinske bevegelsen. Dette var konvensjonelle styrker mot befolkningen i trange bygater, så kampene ble svært blodige. Militæraksjonen førte til svært mange drepte, og den ble et alvorlig tilbakeslag for den palestinske bevegelsen. September 1970 går derfor under navnet Svart september, noe som i 1971 ble navnet på ei væpna gruppe av palestinere som hadde som formål å gjennomføre terroristangrep mot israelske og vestlige mål. Gruppas mest spektakulære terroristaksjon var München-massakren under OL i 1972, der 11 israelske idrettsfolk og trenere og en tysk politimann ble drept.

Bare ei uke før kong Hussein startet sitt angrep på palestinerne i Amman, hadde ei gruppe fra PFLP kapret et PANAM-fly og tvunget det til å lande i Kairo. Denne gruppa gjennomførte også flere andre flykapringer. (Jeg mellomlanda på Kairo flyplass i september 1970, og da kunne man fortsatt se det utbrente vraket av PANAM-flyet.)

Fra juni til august 1970 oppholdt Andreas Baader, Gudrun Ensslin, Ulrike Meinhof og flere andre RAF-folk seg på en palestinsk treningsleir i Jordan der de fikk militær opplæring.

I august 1969 brøt det ut kamper i Belfast og Derry i Nord-Irland. 14.–15. august satte lojalistene fyr på mange hus i den katolske bydelen i Belfast. En del folk innen IRA mente at ledelsen i organisasjonen hadde opptrådt altfor svakt i denne situasjonen og ikke gitt befolkningen den væpnede støtten de kunne trenge. Dette førte til en splittelse av IRA og til opprettelsen av Provisional IRA. Denne gruppa gikk inn for bombekampanjer mot britiske interesser som en viktig del av sin taktikk, og det ble gjennomført en serie bombeaksjoner.

Da de britiske fallskjermtroppene 30. januar 1972 (Bloody Sunday) drepte 27 irske menneskerettsforkjempere i Bogside, Derry, i en aksjon som bare kan kalles nedslakting, la det ikke akkurat en demper på viljen til å gjennomføre bombekampanjer mot britiske mål.

Palestina og Irland er nøkkelord hvis man skal skjønne terrorismen på 1970-tallet. Det var særlig disse to stedene som skapte grunnlag for terroristgrupper. Begge steder var motstandsbevegelsen svært underlegen, og den ble utsatt for uhyrlige overgrep (Amman i 1970, Bogside i 1972). Dette ga støtet til utviklinga av terroristisk ideologi og organisering.

Den terroristiske ideologien ble (naturligvis) mest systematisk utviklet av tyske RAF. (Man kan si hva man vil om tyskerne, men ideologi kan de produsere.) Ulrike Meinhof uttrykte det slik:

På venstresida rådde det en alminnelig sympati for det palestinske og det irske folket og deres frigjøringskamp, og vi så naturligvis med forskrekkelse på den voldsomme og blodige undertrykkinga de ble utsatt for. Derfor ble det nødvendig å diskutere terrorismen. Den norske ml-bevegelsen, og rundt 1970 betydde det SUF(m-l), som jeg var leder for (1969–1971), tok avstand fra terrorismen, men støtta den væpna kampen. Ikke alle medlemmer forstod forskjellen, så det var av og til nødvendig å ha ganske skarpe diskusjoner om dette.

Da vi tok avstand fra terrorismen, var det fordi vi så det på samme måte som Marx og Lenin gjorde da spørsmålet kom opp i deres tid. SUF(m-l) var en organisasjon som gikk inn for en sosialistisk revolusjon, med alt det innebærer, inklusive det væpna opprøret, eller folkekrigen, som var det mest aktuelle i den tredje verden på den tida, med Vietnam som det fremste eksemplet. Så det var ikke av opportunistiske grunner at vi tok avstand fra terrorismen. Vi var imot den fordi den skader arbeiderklassens og revolusjonens sak og erstatter folkets kamp med ei lita gruppes terroraksjoner. Vår tenkning om revolusjonen var at den skulle være folkets og folkemassenes verk, ikke de ensomme heltenes.

Marx var oppe i en liknende diskusjon på 1860-tallet. Han var kjent som en sterk tilhenger av den irske frigjøringskampen mot England, og han mente til og med at Irlands frigjøring var en viktig forutsetning for den engelske arbeiderklassens frigjøring. På den tida var det The Fenians som var fortroppen i den irske kampen, og de førte blant annet væpna kamp mot England. Men da ei gruppe fra The Fenians sprengte en bombe ved Clerkenwell-fengslet i London som fikk ei hel husrekke til å styrte i grus, drepte sju av innbyggerne og skadet 120 andre alvorlig, tok Marx skarpt avstand fra det. Han, som hadde brukt så mye energi for å mobilisere den engelske arbeiderklassen for Feniernes sak, opplevde aksjonen i Clerkenwell som ødeleggende for dette arbeidet. I et brev til Engels skrev han:

Også Lenin var sterkt mot terrorismen. Hans eldre bror, Alexander, ble henrettet i 1887 for delaktighet i et mordforsøk på tsar Alexander 3. På den tida hadde Russland første revolusjonære parti Narodnaja Volja (eller Folkeviljen) utvikla seg fra å prøve å utløse et bondeopprør til å gå inn for terroraksjoner «for å vekke folket». Lenin tok avstand fra dette, ikke fordi han var motstander av å bruke vold mot tsarens diktatur, men fordi han var imot denne tanken om at de ensomme heltene skulle erstatte folkemassene. Han mente at narodnikernes linje viste en grunnleggende mistillit til folket, og han fordømte den både som strategi ga taktikk.

Spørsmålet kom opp på ny i 1901 i polemikken med de Venstre-sosialrevolusjonære. I frustrasjon over manglende framgang i den revolusjonære kampen lanserte de terror som en «ny» taktikk. Lenin slo fast at den verken var ny eller klok. Han sa at dette forslaget «viser en fullstendig mangel på forståelse av massebevegelsen, og en manglende tro på den.»

Han skrev videre at «gjennom dette gjør de den mest alvorlige skaden på bevegelsen og ødelegger de uoppløselige båndene mellom sosialistisk arbeid og den revolusjonære klassens masser». (I artikkelen «Why the Social-Democrats Must Declare a Determined and Relentless War on the Socialist-Revolutionaries»)

Dette var vår barnelærdom da vi som pur unge kommunister tok stilling til RAF, Provisional IRA og PFLP i tida rundt 1970, eller for den del da vi tok stilling til gruppa rundt Gottfred Appel i Danmark. Vi oppfatta terrorismen ikke bare som uheldig, men som ytterst skadelig for den revolusjonære bevegelsen og som en trussel mot massemobiliseringa. Dette standpunktet har ikke blitt noe dårligere snart førti år seinere.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!.

Med unntak av den bevegelsen Torkil Lauesen (se artikkel i Rødt! nr 3/09) og Gotfred Appel var en del av, samt en kortlivet svensk avlegger, har teorien om snylterstaten ikke satt varige spor i sin rendyrkede form. Imidlertid er kjernen i teorien, at imperialismen har utviklet seg på en slik måte at hele den vestlige arbeiderklassen utgjør et antisosialistisk arbeideraristokrati, en vurdering som har relativt stor støtte i aktivistmiljøer, både i Norge og i resten av vesten, enten man snakker om autonome og anarkister eller bevegelser av typen Framtiden i våre hender.

På tross av at det var støtten til Kina, en støtte som førte til at Appel brøt med det danske kommunistpartiet i 1963 og som han sto inne for til sin død knappe 30 år senere, ble maoismen aldri noe mer enn en parentes i den teorien han senere ble kjent for å utvikle. Maoismen var kun interessant i den grad Kina bidro til frigjøringskamper i den tredje verden, mens statens karakter som snylterstat i Vesten gjorde den, og for så vidt hele marxismen, i prinsippet irrelevant i Danmark annet enn i solidaritet med den tredje verden. I tråd med dette var også for eksempel kampen mot EEC uten interesse for Appel og hans Kommunistisk Arbejdskreds (KAK). I stedet drev de arbeidet sitt utelukkende med henblikk på å understøtte det de opplevde som progressive bevegelser i den tredje verden, og opp gjennom 70-tallet ble bevegelser som Tøj til Afrika, som samlet inn klær til slike bevegelser, helt sentrale. På 70-tallet ble også forbindelsene med Folkefronten for Palestinas Frigjøring (PFLP) styrket, og det var vurderingen av PFLP og Sovjetunionens støtte til disse som skulle bli den utløsende årsaken til at Appel og hans nærmeste ble skjøvet ut i 1977–78 og bevegelsen overtatt av Lauesen og den kjernen som etter hvert skulle bli Blekingegadebanden.

Arbeideraristokrati og snylterstat

Selv om ideen om et eget arbeideraristokrati, det vil si et sjikt i arbeiderklassen som tilegnet seg en posisjon som gjorde dem til allierte av borgerskapet, ble lansert allerede av Friedrich Engels, er det arbeideraristokratibegrepet snylterstatsteorien baserer seg på uløselig knyttet til Lenins teori om imperialismen. Der Engels hadde ment at arbeideraristokratiet oppsto som et resultat av gule lauglignende fagforeninger, poengterte Lenin at også den superprofitten kapitalister i den vestlige verden tilegnet seg fra utbytting i resten av verden, ble brukt til å kjøpe opp deler av arbeiderklassen.

I følge Appel var imidlertid arbeideraristokratiet ikke bare begrenset til et sjikt av arbeiderklassen i Vesten. Tvert imot, superprofitten ble benyttet til å bestikke hele den danske arbeiderklassen og gjorde den danske, og vestlige, arbeiderklassen i sin helhet til en del av arbeideraristokratiet. En ville følgelig være avhengig av å bryte det imperialistiske utbyttingsmønsteret for at en politisk kamp skulle ha noen som helst betydning i et revolusjonært perspektiv. Ja, faktisk vil en seier i en kamp for eksempelvis høyere lønn eller utvidet ferie i realiteten være borgerskapets seier ved at bestikkelsene blir enda mer omfattende. En revolusjon, mente Appel, ville kun være mulig som «et spontant nødverge mot en knugende utbytting», for å sitere en artikkel fra 1967.

Oppgaven til danske og vestlige kommunister var derfor todelt – for det første måtte solidaritetsarbeidet stå sentralt, for det andre måtte man ha en kampklar organisasjon, klar til den dagen frigjøringskampen i den tredje verden når et nivå der det vestlige borgerskapet ikke lengre vil ha råd til å bestikke arbeiderklassen. Det bør for å yte Appel historisk rettferdighet tilføyes at dette ikke var det praktiske utgangspunktet for Blekingegadebanden. For sistnevnte var solidaritetsarbeidet alt og den danske og vestlige arbeiderklassen fullstendig irrelevant, noe som i realiteten la grunnlaget for en nihilisme vi sjelden har sett sidestykke til i sosialismens navn i Vesten. Appel, derimot, nektet å støtte bankran, flykapringer og andre terrorhandlinger, og han mente til sin dødsdag at et viktig moment bak støtten til frigjøringsbevegelser måtte være at seire for disse i neste omgang ville frigjøre den vestlige arbeiderklassen fra sin status som bestukket klasse.

På tross av disse etter hvert dype uenighetene om strategier for vestlige kommunister og/eller antiimperialister er det teoretiske fundamentet i snylterstatsteorien i all hovedsak det samme. Ved siden av Lenin sine tanker om arbeideraristokratiet under imperialismen, er det to sentrale momenter som gjør snylterstatsteorien til en særegen teori.

For det første er den basert på en antakelse om at superprofitten i den vestlige verden har gjort kapitalen i stand til å kjøpe opp hele arbeiderklassen. I sin artikkel bygger Lauesen sin argumentasjon i dette henseende i stor grad på den gresk–franske økonomen Arghiri Emmanuel, og krydrer det med teorier av blant andre André Gunder Frank, Immanuel Wallerstein og Samir Amin.

For det andre er den basert på en antakelse om at en sosialistisk revolusjon ikke lar seg realisere med mindre arbeiderklassen befinner seg på noe bortimot et eksistensminimum og rent bokstavelig ikke har annet enn sine lenker å miste.

Forbrukersamfunnet

At imperialismen genererer en superprofitt for kapitalen, er det liten tvil om, ei heller at deler av denne superprofitten har blitt brukt og fortsatt brukes til å kjøpe opp arbeiderklassen, dvs. å gi den en høyere levestandard enn den ellers ville hatt. Men å fokusere utelukkende på imperialismens bidrag til denne utviklingen er imidlertid, i beste fall, ensidig. Kapitalen er avhengig av konstant å reprodusere seg selv, den må finne et avsetningsmarked for det som produseres for at gevinsten skal kunne realiseres. Dette kan den for så vidt finne i borgerskapets forbruk, men med stadig økende monopoliseringsgrad blir dette markedet stadig mindre. Dermed blir arbeiderklassen nødvendigvis et stadig viktigere marked.

Henry T. Ford er kanskje den fremste eksponenten for denne utviklingen historisk. Mens bilen i Europa lenge var et luksusgode, satset Ford på å produsere biler for folk, men for at folk skulle ha råd til å kjøpe biler, måtte kjøpekraften stå i forhold til prisnivået. Dette sosiale eksperimentet, der de som arbeidet for Ford fikk økt lønn som i neste omgang ble benyttet til å kjøpe biler, skulle vise seg å bli svært vellykket, og fordismen ble en helt sentral komponent i det kapitalistiske produksjonssystemet i hvert fall frem til 1970-tallet.

Ford selv kunne uten problemer ha benyttet profitten til egen berikelse, men han valgte i stedet å realisere høyere gevinster gjennom utvidet produksjon av et tidligere luksusgode til et forbrukergode. Denne økte levestandarden illustrerer det Marx omtalte som den historisk-moralske komponenten i arbeidskraftens verdi, eller lønnen, og kan la seg realisere så lenge den ikke spiser opp profitten.

Appel, derimot, synes ikke å ha brydd seg nevneverdig om dette momentet. For  ham synes ikke-imperialistisk, kapitalistisk produksjon nærmest å være et system der masseproduksjon og masseforbruk ikke eksisterer. Dette stemmer for så vidt godt med erfaringene fra Europa på 1800-tallet, men det forklarer ikke hvorfor borgerskapet skulle være villig til å benytte imperialistisk superprofitt til å kjøpe opp arbeiderklassen uten samtidig å være villig til å benytte den økte profitten som oppstår under et fordistisk produksjonsregime til det samme. Det bør tilføyes her at fordismen slett ikke er et system som er uproblematisk for kapitalen, nyliberalismen bygger jo nettopp i stor grad på en kritikk av dette systemet, men det forandrer ikke det faktum at det også her genereres profitt som kan brukes til å kjøpe opp arbeiderklassen, satt i system også som helhet. Er for eksempel norske arbeideres flatskjermfjernsyn og datamaskiner et resultat av imperialistisk utbytting, eller er det et resultat av at kapitalen faktisk er avhengig av å få avsetning for produktene sine? Sannsynligvis er det begge deler, men det illustrerer uansett at spørsmålet er komplekst og at det ikke er den imperialistiske utbyttingen alene som har hevet den norske og vesteuropeiske arbeiderklassens levestandard til et nivå langt over eksistensminimum.

Henry T. Fords revolusjon innen forbruk og produksjon kom nok i stor grad som følge av et sosialt eksperiment, men fordismen som samfunnsmessig fenomen er også et resultat av klassekamp og en organisert arbeiderklasse som har stilt offensive krav. Revolusjonsfrykt kombinert med en faktisk erkjennelse blant de større kapitalistene av fordismens fortrinn for produksjonen i det lange løp bidro de første tiårene etter 2. verdenskrig, i noen land endog før, til det historiske klassekompromisset der borgerskapet anerkjente at dets umiddelbare interesser i stor grad sammenfalt med arbeiderklassens umiddelbare interesser. En hypotetisk selvstendig kapitalistisk utvikling i den tredje verden, frigjort fra imperialismen, vil helt åpenbart ikke ha den imperialistiske superprofitten tilgjengelig for å kjøpe opp arbeiderklassen, men den vil uansett ha potensial i seg til å utvikle et fordist-lignende produksjonsregime, noe vi blant annet ser tendenser til i dagens Kina.

Passiviserer velferden?

Det er, på visse premisser, mulig å argumentere for at det danske og norske velferdsnivået kan virke passiviserende, men er det mulig å si det samme om velferdsnivået i for eksempel USA? Ironisk nok har USA, selve fordismens arnested, utviklet seg til å bli den delen av det kapitalistiske kjerneområdet der fordismen står svakest. Som ledende imperialiststat er også USA et av de landene der borgerskapet genererer størst imperialistisk superprofitt. Likevel er det trolig det landet i den vestlige hemisfære der arbeiderklassen står svakest stilt. Lønnsnivået innenfor mange bransjer er så lavt at det ikke er uvanlig å ha både to og tre jobber, én av fire amerikanske arbeidere har ingen betalt ferie, og offentlige pensjonsytelser er langt under det nivået man har i de fleste vesteuropeiske land. I tillegg har amerikanske arbeidere utgifter man ikke ser mye til i Vest-Europa, som utgifter til helseforsikring og livsnødvendige medisiner. Og selv om minstelønna har økt jevnt og trutt, har den mer enn blitt oppspist av inflasjonen – mens den frem til ca. 1970 økte i realverdi, har den siden falt fra om lag 10 til 7,25 2009-dollars.

Hadde det vært slik at revolusjonært potensial var omvendt proporsjonalt med velstandsnivået, burde USA vært et land der det revolusjonære potensialet var sterkt. Men slik er det ikke – tvert imot er USA det landet i den vestlige verden der myndighetene har lyktes best i å kvele opposisjonen. USA ble i sin tid befolket av protestantiske fundamentalister med en grunnleggende individualistisk ideologi, en ideologi som har blitt reprodusert ved at landet i stor stil har importert arbeidskraft og dermed forhindret fremveksten av noen arbeiderbevegelse av betydning, for ikke å snakke om arbeiderklassebevisstheten. Det USA vi ser i dag, er ikke bare et USA der arbeiderklassen stiller seg apatisk innenriks, det er også et USA der arbeiderklassen stiller seg apatisk utenriks. De bryr seg lite om å kjempe gjennom kollektive rettigheter for arbeiderklassen, og opptrer dermed i tråd med Appels linje med å ikke bry seg om innenrikspolitiske spørsmål, men det betyr ikke at de stiller seg solidariske med antiimperialister i den tredje verden. Tvert imot – de betydelige bevegelsene i Vesten som stiller seg solidariske med bevegelser i den tredje verden, er nettopp sterke fagforeninger. Fagforeningsboikotten av Sør-Afrika var avgjørende for å få slutt på apartheid, og også i dag går fagbevegelsen i spissen i kampen mot apartheid, denne gang i Israel/ Palestina.

En oppskrift for reformisme

Lenin uttalte i sin tid at en streik er en skole i revolusjon – det er dagskampen som former revolusjonær bevissthet og en revolusjonær arbeiderbevegelse. I Vest-Europa har arbeiderbevegelsens kamper for bedre arbeidsforhold, for velferdstiltak og for en «større del av kaka» bidratt til å skape en arbeiderbevegelse som er langt mer vital og progressiv enn tilfellet er i land med en annen utvikling, fremfor alt i USA. Arbeiderbevegelsen har riktignok ikke klart å overskride kapitalismen, men hvor i verden har man egentlig gjort det?

Lauesen har helt rett i at de bevegelsene han og KAK/Manifest-KA/Blekingegadebanden støttet, på ulike måter, gjennom 70- og 80-tallet ikke har skapt de samfunnene man kunne håpe på – enten har de forvitret, som PFLP i Palestina, eller så har de blitt administratorer av brutale regimer man kan si mye om, men knapt kalle sosialisme, som ZANU-PF i Zimbabwe. Historien de siste 40 årene har vist at imperialismens evne til å lede fokus vekk fra systemoverskridende krav, knapt kan undervurderes. Selv om man ser løfterike tendenser i så vidt ulike land som Nepal og Venezuela, er man fortsatt lysår unna en situasjon der frigjøringsbevegelser i den tredje verden utfordrer imperialismen som sådan – selve premisset for snylterstatsteoretikernes revolusjonære strategi. Den ny-keynesianske reformismen Lauesen etterlyser, blir dermed en logisk konsekvens av denne erkjennelsen.

Er det ett punkt der Marx, Lenin og andre revolusjonære ledere fra tidligere tider tok feil, er det at de undervurderte kapitalismens og imperialismens evne til å overleve. Snylterstatsteorien er en av flere modeller som har blitt brukt til å forklare dette, men i et revolusjonært perspektiv er det en blindvei, noe Lauesen selv viser oss. Visst eksisterer det ulikt bytte i form av lønnsforskjeller mellom land i sentrum og i periferien av det kapitalistiske systemet, men det er ikke det ulike byttet som holder kapitalismen i live. Som reformkamp betraktet er kampen mot det ulike byttet selvsagt prisverdig og absolutt en kamp som bør støttes. Men den bør ikke erstatte klassekampen på nasjonalt og internasjonalt plan.

«I enhver revolusjon verden har sett, har det vært flest 17-åringer.»
Dette fikk jeg høre fra Elling Batman Zedong, vanligvis kjent som rapper i Gatas Parlament, denne gangen innleder på studiesirkel om marxistisk filosofi i Rød Ungdom.
Ikke veit jeg om det finnes statistikk for å bekrefte eller avkrefte dette, men tanken har uansett hengt fast i meg siden.

Fredrik V. Sand er sentralstyremedlem i Rød Ungdom.

Den franske journalisten og politikeren Georges Clemenceau hevdet i sin tid at «den som ikke er radikal som ung har ikke hjerte, den som ikke er konservativ som gammel har ikke hjerne». Man kan jo mene hva man vil om siste del av utsagnet, men at ungdom tradisjonelt har vært mer radikale enn den eldre delen av befolkninga, er hevet over enhver tvil. Betyr ikke dette at ungdom har et større revolusjonært potensial enn den øvrige befolkninga?

Ungdom har vært sentrale i å forandre verden til noe bedre. Ungdom var avgjørende i kampen mot apartheid, viktige i 1968-opprøret i Paris og sentrale i motstanden mot vietnamkrigen.

Det er mye som har skjedd de aller siste årene, som også bygger opp under dette.

Ungdom gjør opprør

Rap-/reggaegruppa Helt Off fra Sverige lagde låta «Det brinner i Paris», inspirert av at tenåringer gjorde opprør og brant biler og bygninger i Frankrikes forstadsgater, høsten 2005. Det hele begynte i den franske forstaden Clichy-Sous-Bois, 27. oktober, hvor det oppsto sammenstøt mellom politiet og forstadsungdom, etter at to ungdommer døde etter å ha gjemt seg for politiet i en tranformatorstasjon. Slik kom en ulmende konflikt mellom politiet og forstadsungdommen opp til overflaten. Litt over en uke seinere ble over fem hundre biler satt i brann. Flere hundre franske kommuner ble direkte berørt av opprøret, som raskt utviklet seg til et sosialt opprør mot arbeidsløshet og problemer med skole og jobb. Et ganske alminnelig ungdomsopprør, preget av sinne, sjølrettferdighet og utålmodighet.

Da 2008 gikk mot slutten, var det nesten som om historien fra Clichy-Sous-Bois gjentok seg. Etter at gresk politi skjøt og drepte den femten år gamle anarkisten Alexandros Grigoropoulos i bydelen Exarchia utenfor Athen, eksploderte Hellas i ungdommelig harme. Voldsomme sammenstøt mellom radikal ungdom og politi utviklet seg til store demonstrasjoner mot arbeidsløshet og markedsliberalisme i løpet av påfallende kort tid. I løpet av mindre enn ei uke var det utlyst generalstreik. Selv om opptøyene etter hvert roet seg fortsatte det sosiale opprøret med konvensjonelle politiske virkemidler og den konservative regjeringen måtte til slutt utlyse nyvalg i september i år.

Opprøret i Hellas fikk også ringvirkninger langt utenfor landets grenser. I Spania blokkerte over tre tusen studenter fra Barcelonas universiteter fire store innfartsveier til byens sentrum. Aksjonen, som skapte trafikkaos og lammet hele Barcelona, var en protest mot EUs Bologna-direktiv for harmonisering av videregående utdannelse. I USA ble det legendariske radikale universitetet New School of Social Reserach på Manhattan, New York, okkupert av studenter. Universitetet er kjent for å ha huset den såkalte Frankfurterskolen på 1930-tallet, da nazistene tvang en rekke tyske marxister i eksil. Okkupasjonen ble avsluttet etter to uker da studentene hadde fått gjennomslag for flere av sine krav om økt innflytelse til studentene og mindre markedsretting i utdanninga. Førtiårsjubileet for ungdomsopprøret i 1968 ble behørig feiret med nye opprør.

Man trenger ikke å dra ut av Oslo en gang for å se ungdom gjøre opprør. I slutten av 2008 gikk Israel til voldsomme angrep på Gaza og den palestinske befolkningen. Dette hadde større virkninger enn ødeleggelsene i Midtøsten, motstanden spredde seg over hele verden. I Oslo tok rasende ungdom ut sin aggresjon på alt fra politi til Frimurerlosjen og McDonalds. Tusenvis protesterte, hundrevis ble arrestert.

Hvis man skal legge mer tall og statistikk til grunn, kan man også se at det revolusjonære og systemoverskridende partiet Rødt har vesentlig større oppslutning i skolevalg enn ved ordinære valg. Faktisk var resultatene i skolevalgene både i 2009 og 2007 over tre ganger så høye som resultatet i ordinært valg. En undersøkelse fra TNS Gallup gjort i forkant av valget i 2009, viste også at den samme tendensen gjelder norske studenter. NRK lagde programmet «Test din stemme» før valget i 2005. Her ble det utarbeidet en større partitest som ble tatt av over 250 000 folk. Resultatet av testen var at Rød Valgallianse ble Norges største parti blant førstegangsvelgerne som tok testen.

Alt dette handler om mer enn tilfeldigheter. Dette er logisk.

Ungdom er disponert for forandring

Det er ikke vanskelig se at ungdom er en potensielt svært viktig kraft for å forandre verden. Når man er ung er man mindre vant til å akseptere samfunnets «fastlagte rammer», man har også som regel en personlig livssituasjon som er mindre låst til barn, bil og bikkje. Dette gir selvfølgelig en større åpning for å være aktiv og spontan.

Ungdom har også mindre å si, mindre makt og ofte dårligere tilbud enn de som er eldre i samfunnet. Derfor er det også naturlig for ungdom å ha større motivasjon til å forandre samfunnet, av samme grunn som man ser sterke bevegelser for lovfesting av ungdomstilbud rundt i Norge. Ungdom kan ha større interesse av store endringer enn mange andre grupper.

Man kan også se på den revolusjonære bevegelsen (i alle sjatteringer) som et slags bevis på at ungdom er en kraft for forandring, og i større grad er disponert for dette. Det eksisterer vesentlig flere revolusjonære ungdomsorganisasjoner enn det eksisterer revolusjonære moderpartier til disse. Det finnes mange grunner til dette, og en del av disse kan tilskrives en Life of Brian- og People’s Front of Judea/Judean People’s Front-logikk. Samtidig er det for eksempel interessant å se at det nå systemregjerende partiet SV har en ungdomsorganisasjon som er erklært revolusjonære.

Ungdom må organiseres

Når man ser alle disse tingene i sammenheng, er det synd at de mest synlige og formålsretta konsekvensene av ungdomsopptøyene i Oslo mot Israels krigføring nok dessverre var Venstre-politiker og kjendisadvokat Abid Rajas dialogmøter og fjærbrusing. Da er det nødvendig å se at Bevegelsen for en annen verden™ har en utfordring, når det gjelder å politisere ungdomsopprør og få organisert de gruppene som ivrer mest for forandring. Det gjøres ikke ved å heve den moralske pekefingeren eller ved å ta avstand fra ungdoms handlinger i avisspaltene, men det betyr heller ikke at man skal applaudere opptøyene. Opptøyer er de uhørtes språk, mente pasifisten Martin Luther King. Nettopp derfor er det viktig at vi som revolusjonære bevegelse viser vilje til å lytte når ungdom lar frustrasjonen sin komme til uttrykk på denne måten. Skal vi klare å organisere de gruppene som ivrer mest for forandring, må vi la dem komme til uttrykk og tilby et politisk handlingsrom. Dette er en oppgave hele den revolusjonære bevegelsen må ta på alvor.

For selv om ungdom selvfølgelig har behov for særegen organisering, er det samtidig også noen ting som er avgjørende å erkjenne også for voksne revolusjonære. For det første blir et ungdomsparti selvfølgelig sterkere av at voksenpartiet appellerer til ungdom. Ungdom spiller også en vesentlig rolle for politikkutvikling i et parti som ønsker å ha en politikk for et helt samfunn. Siden vi har aktuelle erfaringer fra andre områder i samfunnet og fra andre vinkler enn det eldre har. Dessuten er det avgjørende for en revolusjonær bevegelse å tilnærme seg grupper som har større interesse av revolusjonær politikk. På samme måte som arbeidere og kvinner bør være viktige grupper, gjelder dette også ungdom.

Da må vi faktisk også ta litt konsekvenser av dette. Vi må se på ungdom som noe mer enn en gruppe som skal rekrutteres for at det skal være noen igjen når de eldre forsvinner. Vi må innse at det er 17-åringene som kan sikre flertall for revolusjon i Norge.

Rødts historiske opphav var et ungdomsopprør. AKP(m-l) sprang jo direkte ut fra en ungdomsorganisasjon. Selv om man har en ekstra sterk appell til ungdom også i dag, så er nok partiet mer preget av den generasjonen som var ungdom på den tida, enn nye generasjoner med utålmodig ungdom. Det er synd når vi har sett hvilken voldsom kraft for forandring ungdom kan være. Vi har konstatert at ungdom er mer radikale enn andre og at Rødt gjør det bedre blant unge enn blant resten av befolkninga. Hvorfor er partiet da så forgubba?

Man skal være glad for alle de man har, ikke kaste noen erfaringer på båten eller se på dette som et uttrykk for en generasjonskonflikt. Samtidig er det helt nødvendig å stille noen spørsmål til hvordan ting er.

Utålmodig politikk, utålmodig praksis?

Man har en utålmodig politikk, burde man ikke ta konsekvensen av det og ha en mer utålmodig praksis? Rødt har store mål, og vil oppnå så mye forandring som mulig, så fort som mulig. I hvert fall når man ser på partiprogrammet. Hvis man derimot ser på hva partiet gjør for å få til dette, er det sjelden man ser tilsvarende utålmodighet. Man bruker de samme frasene, de samme frontfigurene og de samme arenaene. Jeg tror man tjener på å være revolusjonære og kritiske til det bestående, også når det kommer til partikultur. Vi må bli flinkere til å endre på ting når noe ikke fungerer. I stedet for å gripe til lettvinte unnskyldninger om eksterne forhold utenfor vår kontroll må partiet bli mer dynamisk, tilpassingsdyktig og ungdommelig.

Dagens radikale er, og kommer også til å være, annerledes enn tidligere generasjoner radikale. Skal man klare å organisere disse gruppene, må det aksepteres at man gjør ting annerledes. En del ting «68erne» gjorde, kommer vi aldri til å gjøre. Åpenbart. Ikke minst kommer vi til å gjøre en del de aldri fikk til å gjøre. Forhåpentligvis.

Nå som det snart er gjort begreper ut av verdens mest brukte ord, bare med «-krise» bak, blir det et større rom for alternativer. Finanskrisa er vår generasjons fallende Berlinmur. Nyliberalismen har mistet sitt hegemoni. Klimakrisa ser ikke ut til å bli noe mindre alvorlig med det første. Selv ikke Nobels fredspris til Obama vil føre USA-imperialismen seirende ut av hengemyrer i Irak og Afghanistan. Dette gir potensielt et stort rom for en systemkritisk bevegelse, ikke minst har man eksempler fra hele verden på at dette er saker som man lett kan engasjere mange i. Spesielt ungdom. Behovet og rommet for nye opprør er ikke mindre, bare forskjellig fra tidligere opprør.

Så hvorfor strømmer ikke ungdommen til Rødt? Skal man appellere til ungdom, er det ingen tvil om at man tjener på å være tydelige, spisse og karismatiske. Noe som blir vanskeligere når man ofte har dype analyser (som jo egentlig er bra), men til en hver tid er mer opptatt av de enn å kommunisere et tydelig budskap (som jo egentlig er det viktigste).

Det viktigste av alt for å appellere til ungdom er å framstå som relevante. Man må forstå samtiden og framstå slik også. Slik jeg oppfatter situasjonen idag for den revolusjonære bevegelsen, så er det mange som er enige med oss i beskrivelsen av verdens problemer, men man trenger også troverdige løsninger. Vi trenger konkrete og realistiske løsninger på problemer for folk her og nå, men aller mest trenger vi et troverdig prosjekt på lengre sikt. Et prosjekt som viser vilje til forandring, både hos oss selv og i verden. Det er tydelig: svært mange ungdommer liker ikke krig og kapitalisme, men vi må gi dem en god grunn til at det skal gjøre en forskjell å velge oss framfor apati eller upolitisk opprør. Rødt må bli et politisk verksted der unge mennesker kan få lære mer om problemenes årsak og sjøl være med på å utvikle troverdige løsninger.

Tidligere statsminister, nå europaarbeider og fredspris-til-Obama-ansvarlig Torbjørn Jagland, har uttalt: «Jeg forstår ikke at det ikke blir et ungdomsopprør mot en verden som er så urettferdig.»

Det må en revolusjonær bevegelse også ta inn over seg.

Einar Sagen

Verken keynesianisme, som vektlegger styrking av etterspørselen, regulering av markedene og en aktiv statlig økonomisk politikk eller den såkalte monetarisme som vektlegger utvidelsen av markedets rolle, regulering av økonomien primært gjennom pengepolitikken og lite regulering ellers løser kapitalismens krise(r). Det var, dessverre, verdenshistoriens mest grusomme krig som «løste» 30-tallets depresjon. Når overproduksjonstendensene igjen begynte å vise seg på begynnelsen av 1970-tallet, prøvde Vesten med keynesianisme. Dette førte ikke fram. Vesten fikk både stagnerende vekst og økende inflasjon. Derfor ble den økonomiske politikken lagt om til monetarisme – å legge til rette for økt utbytting og økte markeder for egne kapitalister. Men heller ikke monetarismen kan løse kapitalismens indre motsetninger. Disse blir bare mer og mer skjerpa. Og der står vi i dag. Det er bare en vei ut av kapitalismens misere, og det er gjennom at samfunnet tar over styringa av produksjonsmidlene. For at det skal skje, må arbeiderklassen ta samfunnsmakta fra borgerskapet.

Betyr dette at jeg er mot at vi skal kreve «keynesianske» tiltak? Nei. Naturligvis er vi for alle tiltak som er til gode for arbeidsfolk under det nåværende systemet. Men vi gjør arbeiderklassen en bjørnetjeneste hvis vi ikke påpeker at ingen av hovedretningene i dagens økonomiske politikk vil løse problemene som kapitalismen skaper. De kan bare løses av arbeiderklassen sjøl, ved at den erobrer statsmakta og at markedsøkonomien avskaffes og erstattes av en demokratisk styrt planøkonomi. TL og jeg er altså sikkert allierte i mange av de sentrale dagskampsakene, men disse må utnyttes til å øke bevisstheten og organiseringa av arbeiderklassen slik at den gjør seg i stand til å erobre statsmakta.

Statsmakta under sosialismen

Dette bringer meg over til en annen av Torkil Lauesen (TL) sine påstander: Han mener at «vi» har hatt en altfor statssentrert analyse av makta, en tro på at kjernepunktet var erobring av statsmakta og at vi kunne forandre samfunnet med den. Jeg oppfatter marxismen annerledes. Det er riktig at marxister hevder at arbeiderklassen må ta statsmakta. Men det er ikke det samme som at man forandrer samfunnet med statsmakta. Det å erobre statsmakta er en forutsetning for å kunne videreutvikle klassekampen, da med staten på riktig side. I TLs beskrivelse av sosialismen mangler analysen av utviklinga av klassekampen under sosialismen. (En annen sak er at når arbeiderklassen har erobra statsmakta, opplever menneskeheten for første gang at staten kontrolleres av flertallet, og fra dette øyeblikk og videre er den overordna strategien å utvikle klassekampen på en slik måte at staten «visner hen».)

Statskapitalismen, slik Sovjetunionen var i hvert fall fra 60-tallet og videre (kanskje atskillig tidligere), og Kinas kapitalisme kaller TL «den reelt eksisterende sosialismen». Samtidig beskriver han Kinas rå kapitalisme andre steder i artikkelen. Under sosialismen fortsetter altså klassekampen, og også denne kampen dreier seg om å erobre statsmakta. Noe både Sovjetunionens historie og Kinas historie viser. Men for å erobre statsmakta, måtte borgerskapet erobre kommunistpartiene. Den manglende evnen til å utvikle de arbeidende klassenes kontroll med samfunnsøkonomien og samfunnsorganiseringa blant annet ved å styrke og utvikle demokratiet for vanlige folk var en sentral årsak til restaureringen av kapitalismen.

Nasjonalstatene passé?

TL mener også at nasjonalstatene er passé, og at når arbeiderklassen har erobret statsmakta, blir staten retta tilbake mot den samme arbeiderklassen, fordi den må forsvare seg mot utenverdenen. Men både det (mer eller mindre) sosialistiske Sovjet og det (mer eller mindre) sosialistiske Kina evna å utvikle produksjonen, og vanlige folks levestandard og vanlige folks innflytelse i en helt annen grad enn noen form for kapitalisme i disse landa ville ha evna.

TL skriver «Nasjonalisering og statsforvaltning á la Sovjetunionen var ikke noen suksess». Jeg tror at Sovjetunionens økonomiske utvikling på trettitallet absolutt var en suksess sammenlikna med Vesten. Men også etter trettitallets vestlige depresjon var veksten sterk i Sovjetunionen.

Det viktigste politiske resultatet av annen verdenskrig var at sosialismen styrka seg på verdensbasis. Hele Øst-Europa ble sosialistisk og COMECON ble danna. I Kina førte først krigen mot japansk imperialisme og deretter krigen mot det amerikansk-støtta Chiang Kai-shek-regimet til at verdens største stat ble frigjort og gjennomførte verdenshistoriens største jordbruksreform i et land der over 80 prosent av befolkninga var fattigbønder. I den internasjonale arbeiderbevegelsen var det altså nok en gang de revolusjonære kommunistene som hadde sikra nye omfattende seire for arbeiderklassen. Og nok en gang gjaldt det for borgerskapet i Vesten å gi etter med reformer for å sikre kapitalismen og reformistenes dominans i arbeiderbevegelsen.

Det var altså, internasjonalt sett, en styrka arbeiderklasse som krevde at imperialismen leverte levestandardforbedringer og en kapitalisme som opplevde høy vekst etter en apokalyptisk krig. I Asia, Afrika og Sør-Amerika var det fortsatt frigjøringskriger mot koloniveldet. Den lave arbeidsløsheten i de vestlige landa etter krigen var også med på å styrke arbeiderklassens stilling på arbeidsmarkedet.

Sovjetunionen var det første landet som innførte åttetimersdagen i 1917 og var blant de første som innførte 40-timersuka og ratifiserte ILO-konvensjonen om 40-timersuka i 1956.

Sosialismen var på offensiven gjennom hele 60-tallet og fram til midten av 70-tallet. Viktige kamper i denne perioden var Indokinas frigjøringskamp som var leda av kommunistiske partier, kulturrevolusjonen i Kina og ungdomsopprøret i Vesten. Disse bidro, naturligvis sammen med kampen til arbeiderklassen i de kapitalistiske landa til å tvinge de kapitalistiske landa til å gi etter for reformer. Det økonomiske klimaet var også gunstig for disse reformene da det var fortsatt (relativt) høy økonomisk vekst fram til 1973.

Sovjets økonomiske vekst

En illustrasjon av den sterke økonomiske framgangen til Sovjet og Øst-Europa på 50-tallet er følgende utdrag fra en artikkel av Paul Krugman i tidsskriftet Foreign Affairs fra november/desember 1994. I artikkelen, som forøvrig er en kritikk av sosialistisk planøkonomi, beskriver Krugman hvordan de borgerlige økonomene i Vesten hadde kommet til den slutningen at sosialismen innebar høyere økonomisk vekst enn kapitalismen:

Den sterke økonomiske veksten helt fram til og med 1960-tallet betyr ikke etter min mening at Sovjet var sosialistisk i hele denne perioden. Sosialismen er et overgangssamfunn mellom kapitalismen og kommunismen. Den typen sosialisme som fantes i Sovjet, bar med seg det tsaristiske halvføydale samfunnets arv under sin utvikling. Den første store, sosialistiske revolusjonen sto overfor enorme indre og ytre utfordringer. Det gikk etter hvert skikkelig galt. Jeg er ikke i stand til å sette en dato for når man kan si at vi har med en sosialistisk stat og når vi har med en statskapitalistisk stat å gjøre. Sosialisme er nettopp et overgangssamfunn der man finner både kapitalistiske og kommunistiske forhold side om side. Det som er hevet over tvil, er at den stagnerende veksten i hvert fall begynte på 60-tallet og muligens tidligere. For verdens arbeidere ble ikke COMECON-landa noe å se opp til lengre, da var det jo bedre å ha det som man hadde det her i Skandinavia. Omdanning av sosialistiske produksjonsmidler fra Sovjetunionens sosialistiske til kapitalistiske produksjonsmidler, kan i statistikken gi seg utslag i høyere vekst i en periode. Man kan derfor ikke legge veksttakten i økonomien til grunn som en målestokk på utviklinga av klassekampen. Er det noe som kjennetegner de sosialistiske samfunna fra forrige århundre, så er det at når den sosialistiske staten er danna, er den videre klassekampen under sosialismen for å hindre gjenoppretting av kapitalismen beinhard.

Den sosialistiske leiren omfatta flest mennesker rundt 1960, hvis man vil kalle daværende Sovjet og de øst-europeiske landa for sosialistiske på det tidspunktet. I 1961 ble det et åpent brudd mellom Kina og Sovjetunionen. Kina beskyldte Sovjetunionens Kommunistparti for å svike kampen mot imperialismen og for å føre en feilaktig politikk som kunne føre til gjenoppretting av kapitalismen. I Kina var det harde kamper om den politiske utviklinga. Mao Zedong leda den fraksjonen i KKP som starta kulturrevolusjonen i 1967. Maos tilhengere mente at det var sterke krefter i det kinesiske samfunnet og i KKP som ville innføre kapitalismen – «vandre langs den kapitalistiske veien». Kulturrevolusjonen ble en viktig inspirasjon for de revolusjonære kommunistene. Men Sovjetunionens utvikling påvirka den internasjonale situasjonen for arbeiderklassen negativt. Mao Zedong døde i 1976. Etter noen få år hadde nettopp de som kulturrevolusjonen var retta mot, tatt makta i KKP, og reformer for innføring av kapitalismen begynte allerede på slutten av 70-tallet. Det var kun gått 30 år siden frigjøringa fra føydalismen. Den første bølgen med sosialistiske revolusjoner varte altså ikke lenge før kreftene som ville gjenopprette utbyttersamfunn fikk overtaket igjen.

Indokinas seier over USA-imperialismen i 1975, som hadde stor betydning som inspirasjon for alle andre undertrykte folk og nasjoner, endte i en misere med åpen grensekrig mellom Kina og Vietnam. Vietnam invaderte Kampuchea i 1977 og Kinas Kommunistiske Parti og Albanias Kommunistparti ble splitta samme året. Det ble ikke demokratiske eller sosialistiske land ut av frigjøringas seier i Indokina. Frigjøringskampen i Afrika leda ikke til store positive framskritt i Angola, Mozambique, Zimbabwe og Sør-Afrika. I Latin-Amerika hadde ulike mer eller mindre fascistiske regjeringer kontrollen etter å ha slått ned sosialismens parlamentariske seier i Chile i 1972. Den anti-koloniale frigjøringskampen var altså på retur. Degenerering og splittelse prega den sosialistiske og statskapitalistiske leiren.

Det som var igjen av land som kalte seg sosialistiske, var minst like statskapitalistiske som Sovjet var på 70-tallet. I Kina opplevde man økonomisk vekst, men med oppløsninga av folkekommunene på begynnelsen av 80-tallet var definitivt veien mot kapitalismen påbegynt. Kinas nye styrke og vekst bygger på en overklasse utgått fra partiet, på samme måte som i Sovjet. Men integreringa i den internasjonale imperialistiske økonomien har skjedd på ulikt vis. Kinas store økonomiske vekst skjer først og fremst gjennom eksport der lave lønninger er det viktigste konkurransefremmende elementet. Altså det samme som i mange u-land. Kinas vekst har gått på bekosting av andre asiatiske land som opplevde det store krakket i 1997. Likevel er det kun et tidsspørsmål før Kina møter veggen med en første krise som har sitt grunnlag nettopp i at veksten foregår på kapitalistisk vis og på imperialismens premisser.

De sosialdemokratiske partiene som hadde sine røtter i Den første internasjonalen og de kommunistiske partiene i Vesten, ble begge styrka av den internasjonale sosialismens framgang. Men samtidig med denne framgangen utvikla de seg begge i stadig sterkere grad i en åpent borgerlig retning og de sosialdemokratiske partiene leda omfattende politiske kampanjer mot kommunistene under den såkalte Mc Carthytida. I Norge var det Einar Gerhardsen som åpna kampanjen med sin tale på Kråkerøy i 1948. Sosialismen som mål ble fjerna fra Arbeiderpartiets og LOs programmer i 1949.

Rasismens røtter

TL hevder at globalisering gjør det vanskelig å frigjøre seg fra utbytting og undertrykking innafor nasjonalstatens rammer. Han hevder også at rasisme og nasjonal egoisme følger i kjølvannet av nasjonalstaten. De fleste marxistiske analysene jeg har sett av rasisme, knytter denne til kolonialisme og imperialisme, ikke til kampen for nasjonal sjølråderett. Innebygd i kapitalismen og imperialismen er herskernasjonenes undertrykking av andre nasjoner, enten vi snakker om den norske nasjonens undertrykking av samene eller Han-folkets undertrykking av uigurer. Vi kan ikke løse denne historiske motsigelsen ved å se bort fra den. Vi må gå inn i den og stille et alternativ til rasisme og nasjonalsjåvinisme. Alternativet er internasjonalisme og sjølråderett. Den enkle parolen i denne historiske fasen er «Ja til nasjonal sjølråderett og internasjonal solidaritet». (Hva slags statsløsninger dette vil innebære vil variere.) Ideen om at dette ikke er mulig, har samme utgangpunkt som borgerskapets forslitte frase om at arbeidsfolk ikke kan styre. Ikke bare er denne strategien mulig, den er også nødvendig. I et lengre perspektiv, i en verden på vei mot en verden uten stater – en kommunistisk verden – vil også nasjonenes tid være forbi. Men å la være å kjempe for nasjonal frigjøring og internasjonalt samarbeid basert på frivillig samarbeid mellom nasjonene er et blindspor, ikke bare i den tredje verden, men også for kampen mot imperialismen her i Europa. Kampen for sosialismen her i Europa må rette seg mot EU. Vi må kjempe for at EU skal oppløses og erstattes av et regionalt samarbeid basert på helt andre verdier enn fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital.

Globalisert matproduksjon

«Globalisering» er ikke annet enn et moteord for dagens imperialisme. TL og jeg er enige om at dagens imperialisme undergraver muligheter for økonomisk vekst for folkene i den tredje verden, og fører til enormt økende forkjeller og massiv arbeidsløshet. Hvis vi ser på matproduksjonen, ser vi nå at «globaliseringa» av denne under herredømmet til de store imperialistiske matselskapene undergraver de undertrykte landas mulighet til å fø sin egen befolkning. To eksempler fra Monthly Review for august 2009 (min oversettelse):

Opp mot denne utviklingen må kampen stå for at det enkelte land må bryte med den internasjonale imperialistiske arbeidsdelinga og legge opp en økonomisk politikk basert på befolkningens egne matbehov. Men TL mener at denne strategien som Samir Amin har kalt «delinking» (å hekte seg av verdensimperialismens arbeidsdeling og utbytting), ikke nytter. Her mener jeg at TL bommer. Faktisk har ikke de enkelte land noe annet valg enn å øke sin matsuverenitet og «hekte seg av». Vi kan se av utviklingen i Sør- og Mellom Amerika at de regjeringene som ikke er i lomma på USA-imperialismen (Kuba, Venezuela, Bolivia, osv) nettopp øker sin matsuverenitet og utvikler alternative internasjonale samarbeidsfora som ALBA. TLs linje ville for øvrig bety dødsstøtet for det meste av norsk landbruk.

Likelønn som alternativ til frigjøring

TL hevder at det er den lave lønna i den tredje verden som er hovedproblemet. Han skriver:

TL og jeg er enige om at en økning av lønningene for arbeidsfolk i den tredje verden er positivt. Men vi er ikke enige om virkningen av en slik økning av lønningene. Under kapitalistiske produksjonsforhold vil en økning av lønningene svekke profittmarginen. Dette vil innebære en forsterket innsats fra kapitaleierne for å øke produktiviteten. Dette igjen vil føre til økt arbeidsløshet. For å si det på en annen måte: Så lenge arbeidskraft er en vare som selges på et marked, så lenge som produksjonen drives på kapitalistisk vis – ja, så lenge vil alle forsøk på å løse et problem som er skapt, føre til at andre problemer oppstår som igjen skaper nye kriser. Kort og brutalt: Kapitalismen lar seg ikke styre.

En annen sak er at TL tror på at en verden dominert av imperialistiske stater vil la arbeidsfolk i den tredje verden få en slik lønnsøkning. Etter min mening er dette illusjonsmakeri. TL trekker fram et utspill for å reversere de økende forskjellene i verden, som imperialismen nødvendigvis skaper, fra Willy Brandt i 1980 og nok et fra Gro Harlem Brundtland i 1987. Nå har Willy og Gro det til felles at de begge har store illusjoner om hva som er mulig under kapitalismen, og begge har leda hver sin imperialiststat som bygger sine rikdommer nettopp på global utbytting. Under Gro økte klasseskillene i Norge sterkt, på tross av at dette var i strid med den uttalte politikken.

TL og jeg kan delta i demonstrasjoner sammen og kreve likelønn mellom arbeidere i den tredje verden og den første, men jeg vil gjøre det med vissheten om at dette rett og slett ikke er mulig å oppnå innafor kapitalismens rammer, men bare ved å utvikle forståelse for at disse rammene må sprenges for å skape en annen og bedre verden.

Visjoner

Jeg er enig med TL om at det trengs visjoner om en radikalt annerledes verden. Disse visjonene er i ferd med å dannes. For eksempel at den nye verden vil baseres på nasjoner med sjølråderett, suverene stater som inngår et frivillig globalt samarbeid basert på arbeidsfolks og de enkelte statenes egne interesser (i motsetning til for eksempel dagens EU, NA FTA osv), en økonomi som er bærekraftig i forhold til naturen som vi er en del av, kortere arbeidsdag, full sysselsetting, likhet mellom kvinner og menn, mer direkte demokrati på arbeidsplassen, lokalt, nasjonalt, i de enkelte statene, regionalt og globalt; gratis tilgang til internett, gratis utdanning, slutt på fattigdommen i den tredje verden, osv.

Men keynesianisme, som er en uttalt politikk for fortsatt kapitalisme er en del av problemet – ikke løsningen.

Johan Petter Andresen

Rolf Rynning Hanssen har kommentert Vannbevegelsens syn på et forslag til lov om kommunalt eie av vann og avløp, som vil bli fremmet for Stortinget i høst. Rynning Hanssen plasserer Vannbevegelsen i selskap med Veolia og Fremskrittspartiet, fordi vi avviser lovforslaget. Hvis Rynning Hanssen hadde tatt seg bryet med å sjekke hvilke partier og organisasjoner som står bak høringsuttalelsen sammen med Vannbevegelsen, ville han ha funnet ganske andre partier enn Frp.

Bak høringsuttalelsen står Rødt, Miljøpartiet De Grønne, Kystpartiet og Tverrpolitisk Folkevalgte, foruten en rekke ideelle organisasjoner, totalt 53, som vil forsvare nasjonalt og ikke-kommersielt eierskap til vannressursene. Vi vil ha lovfestet ikke-kommersielt abonnenteid vann og avløp uten konkurranseutsetting. Vi motsetter oss imidlertid ikke at vann og avløp driftes i kommunal regi, men vel og merke av teknisk etat, ikke av KF, IKS eller AS, slik det ofte er idag.

Abonnenteie er nødvendig for å skape en robust felleskapssektor som kan stå imot EUs press for kommersialisering av offentlige tjenester. Vi anser det også for mer framtidsrettet med mer direkte demokratisk styring. Det kan være viktig for å hindre at politikere lar vannet gå med strømmen. Det var politikere som sto for kommersialisering av strømmforsyningen. Det er også dem som har omorganisert vann- og avløpsverk til egne foretak – uten at befolkningen ble forespurt. Rynning Hanssen kritiserer bruken av New Public Management i offentlig sektor. Men han setter ikke dette i sammenheng med EU-prosjektet og vår EØS-avtale.

Det er tull når Rynning Hanssen påstår at det er «ingenting som hindrer de store selskapene i å ta over driftsansvaret for kooperativene ». Det er nettopp det vårt forslag til lov skal forhindre. De eneste utenom samvirkene, som skal kunne drifte vann og avløp er teknisk etat i kommunene.

Det er symptomatisk når Rynning Hanssen overhodet ikke berører EU og EØS-avtalen. For det er med utgangpunkt i det faktum at vi har EØS-avtalen at vår skepsis til offentlig eierskap – med konkurranseutsetting – bunner. Hvis vi ikke hadde hatt EØS-avtalen og ingen stortingspolitiker var EU-tilhenger, ville offentlig eierskap ikke være noe problem. Men av disse årsaker er offentlig eierskap den sikre vei mot kommersialisering. Og fordi det er et meningssprik mellom befolkning og politikere, trenger vi mer direkte demokratisk deltakelse.

Vannet går med strømmen

EØS-avtalens betydning for vann og avløp forsterks av Tjenestedirektivet. Når driften kan konkurranseutsettes, slik Miljøverndepartementets lovforslag går ut på, vil vann og avløp bli omfattet av Tjenestedirektivet. Konkurranseutsetting innebærer per definisjon at det er mulig å tjene penger. Ergo vil vann og avløp være økonomiske tjenester. Faktum er at Tjenestedirektivet «kun» angriper offentlig sektor. Hvis vann og avløp derimot ikke tilhører offentlig sektor, vil tjenestene heller ikke bli tvunget til kommersialisering.

En ny offentlig sektor

For å unngå EUs angrep på offentlig sektor, mener vi det er nødvendig å skape en ny offentlighet, som ikke faller inn under EUs definisjon av hva som er offentlig, men som like fullt tilhører fellesskapet. Det er der samvirker og kooperativer kommer inn. De tilhører fellesskapet, men defineres ikke som ’offentlige’ og kan derfor unnslippe EUs kommersialiseringspress. Man trenger ikke undre seg over at EU ikke liker samvirker.

Et midlertidig stopp

EU kommer garantert ikke til å la oss slippe unna med kommunalt eierskap og konkurranseutsetting. Det vil bare være en midlertidig pause før også krav om fri flyt av kapital og etableringsrett gjør seg gjeldende. Kanskje kan det ta et titalls år før kravet dukker opp, slik det skjedde med hjemfallsretten. Men noen garanti for evigheten er ikke kommunalt eierskap. Det er bare mulig uten EØS-avtalen.

Forbud mot fortjeneste

Man bør merke seg at vårt lovforslag forbyr all form for fortjeneste på vannforsyning og avløpshåndtering. Lovforslaget Rynning Hanssen forsvarer, gjør ikke det. Det er dessverre svært nærliggende for kommunene å ønske seg inntekter fra vann og avløp og Kommunenes Sentralforbund fremsatte et slikt forslag allerede i 2005.

Fagforbundets rolle er uklar

I forkant av en høring i Kommunal- og regionalkommiteen i 2007, tok Vann-bevegelsen kontakt med tre representanter som skulle møte fra Fagforbundet, i håp om at vi kunne samkjøre våre uttalelser. Vi rakk å få én positiv tilbakemelding. Stor var vår overraskelse da alle tre ble byttet ut! Fagforbundet sendte en ung gutt, som snakket om fattige og kvinner i u-land. Ikke ett ord om lovforslaget! Komitémedlemmene forsto ikke hva uttalelsen hadde med lovforslaget å gjøre.

De transnasjonale selskapenes strategi

Den eneste som gikk imot lovforslaget og bestred at vann- og avløpsverkene er eid av kommune, var Vannbevegelsen. Både Veolia, KS og Norsk Vann var blant dem som ytret seg svært lavmælt. Det er verd å merke seg at alle, mot bedre vitende, presiserer at vannforsyningen i dag er offentlig, i betydningen ’kommunalt eid’. Hvis de transnasjonale selskapene og andre som ønsker kommersialisering, som for eksempel KS, hadde sett fordeler ved abonnenteie, ville de ha støttet Vannbevegelsen i det faktum at både anlegg og drift er direkte finansiert av abonnentene.

Veolia er selvfølgelig programforpliktet til å gå imot offentlig eierskap, og selskapet er selvfølgelig positiv til konkurranseutsetting. Men leser man deres uttalelser til Kommunal- og regionalkomiteen og Miljøverndepartementets lovforslag, finner man ikke den store motviljen mot offentlig eierskap. Denne strategien er sammenfallende med den internasjonale trenden, der eierskap ikke lenger er ettertraktet av de transnasjonale selskapene, slik Rynning Hanssen også har registrert. De satser i stedet på drift (inntil videre). «(…) man kan ta ut profitt på driftskontrakter uten å ha noen risiko for investeringer og uten kapitalkostnader i særlig grad». En undersøkelse i EU-regi i 2004 viser at de transnasjonale selskapene støtter EUs stadig strengere krav til «kvalitet». Veolia leverer utstyret som sikrer «kvaliteten», og de er kompetente til å operere det. Under valgkampen fikk Veolia sågar med seg politikere fra Høyre til SV, som lovte selskapet et sugerør i statskassen via forskningsmidler til utvikling av renseteknologier.

Svensk lov et forbilde for KS, Norsk Vann og Veolia

Veolia har sikret seg direktøren i KS Bedrift som ny kommunikasjonsdirektør, og har for lengst kontaktet både teknisk etat, rådmann og ordfører i samtlige norske kommuner. Med lov om offentlig eie og konkurranseutsetting vil Veolia raskt kunne oppnå samme fordeler som de fikk i Sverige, da Sverige vedtok en slik lov. KS og Norsk Vann lobbet i flere år departementene med svensk lov som forbilde.

Kjære Rolf Rynning Hanssen

Skal man redde vannet fra å gå samme vei som strømmen, er det nødvendig å ta hensyn til EØS-avtalen, enten ved å søke løsninger som unngår negative konsekvenser av den, eller ved å si den opp. Ellers står du og Fagforbundet i fare for å forsvare ideer som strider mot fellesskapets interesser.

Trude Malthe Thomassen
daglig leder
Vannbevegelsen

Den sveitte, fyldige mannen gikk pesande bak disken igjen. Han kasta eit raskt blikk ned i skuffen der pistolen låg. Så talte han langsamt opp pengane i kassaapparatet.

Han sveitta.

Dagen hadde vori lang.

Dagen hadde vori heitare enn dagen før. Ørkenlufta, tung og kvelande, klemte byen ned. Mørket gjorde heten bare enda meir til stades.

Ein bil kjørte langsamt forbi forretninga i den sparsamt opplyste gata, og så ein til. Lyktene glimta som gule prærieulvauge i mørket.

Fleire spritbutikkar enn vanlig hadde blitt robba i det siste. Som alltid når varmen ikkje sleppte taket. Sjokoladebutikkar hadde blitt robba. Strøket var ikkje av dei tryggaste.

Men her kunne dei bare prøve seg. Mannen tørka sveitten frå panna.

Ungdomsbandar. Tvangsarbeid. Hadde vori passe for dei. Men dei kunne bare prøve seg mot han. Ein ærlig butikkeigar som hadde arbeidd all si tid. Bygd opp forretninga si. Men mannen visste å vakte eigedommen sin.

Mannen, opprulla skjorteermar, hadde store sveitteflekkar under armane, han kikka på klokka. Om fem minutt stengte han. Fem minutt, og han kunne setta seg i bilen, kjøre heim til ei tryggare verd der ein kald dusj og eit par iskalde øl venta. Om fem minutt var det ingen som fekk kjøpe meir sjokolade eller fleire sigarettpakker, ikkje fleire pornoblad, ikkje meir å drikke, og mannen skulle akkurat til å lukke døra og stenge byen ute, helvetet, kva skulle nå den djevla gutungen her? Mannen peika bryskt mot døra, men den tynne, brunhuda guten tok raskt eit par sjokoladar frå hylla idet han sendte eit kjapt blikk ut av døra. Mannen bak disken, hjertet slo raskare, såg fleire der ute i mørket, ulveauga glimta gult.

Mindreårig var guten, faen om dei ikkje bare blei yngre og yngre; gutungen sendte brått ein liten neve, han hadde noko i handa?, mot disken, men mannen var raskare, greip lynsnart etter pistolen i den halvopne skuffen, faen om han ikkje var mann for å forsvara eigedommen mot ein helvetets gutunge som ikkje hadde hår på pikken eingong, mannen trekte kvikt.

Gikk så rundt disken og plukka opp dei to sjokoladane frå golvet, la dei tilbake i hylla. Krampetrekningane til guten gav seg mens mannen telefonerte etter politiet som fann ein brunhuda gut, trulig meksikanar, trulig ulovlig innvandrar, liggande livlaus på golvet i den vesle forretninga.

Sjølvforsvar, mannen (52, kvit) sa at det blei bare verre og verre i dette strøket. Faen så mange ran i det siste.

– Yeah, nikka den eine politimannen (39, kvit), bad kollegaen ringe etter ambulanse, tok ein sigarett frå pakka som butikkeigaren heldt fram, fekk fyr. Så bøygde han seg ned, plukka opp ein mynt frå golvet, her! gav han mynten til mannen bak disken, nokon som hadde mista ein kvartdollar. Den sveitte, mellomaldrande forretningseigaren tok pengestykket, putta det i skuffen i kassaapparatet.

Dei tre slo av ein prat, varmen, tru når varmen endelig ville sleppe taket? mens dei venta på sjukebilen.

Øyvind Bremer Karlsen

Mads Gilbert og Erik Fosse:
Øyne i Gaza
Gyldendal, 2009

Etter å ha lest boka, lest om ufattelige tragedier for enkeltpersoner og familier, redselen og smerten som palestinerne i Gaza opplever, påkjenningen for ambulanse- og sykehuspersonalet, alle ødeleggelsene, sitter en igjen med en følelse av raseri, fortvilelse og håpløshet. Og – hvordan kan noen klare å forsvare Israels angrep med slike dimensjoner på et forsvarsløst folk? 1,5 millioner mennesker innesperret på 360 kvadratkilometer, som har vært utsatt for blokade i to–tre år, har mangel på alle livsnødvendige varer og ingen steder å flykte.

I grove trekk gir Gilbert og Fosse i hver sine kapitler leserne et innblikk i den politiske og sosiale utviklingen for palestinerne på Vestbredden og Gaza, fra staten Israel ble opprettet og fram til i dag. De beskriver situasjonen fram til etableringen av Hamas under den første intifadaen som startet i 1987, og hvordan dette politiske partiet etter hvert kom til å vinne stor oppslutning blant folk på Gazastripen. Hamas vant tilhengere både på grunn av deres sterke motstand mot Israels okkupasjon og undertrykking av palestinere, men også på grunn av deres humanitære arbeid blant den fattige befolkningen.

Boka kommer også inn på misnøyen med selvstyremyndighetene under Yasir Arafat og med resultatet av fredsforhandlingene. Samtidig som Israel stadig strammet grepet om Gaza, bygde høye gjerder og sensorer rundt hele Gazastripen, ble det stadig vanskeligere for palestinske arbeidere å komme seg på jobb i Israel, arbeidsløsheten økte. De palestinske selvstyremyndighetene skulle ha kontrollen inne i Gaza, men hadde ingen kontroll over luftrommet, kysten og grensene. Etter valget i januar 2006, som FN, EU, USA og Russland krevde skulle gjennomføres, vant Hamas. Israel og USA erklærte at de ikke ville samarbeide med en regjering der Hamas var med. Pengestøtten fra giverlandene ble stanset, noe som førte til at penger til lønninger og utstyr til de offentlige sykehusene ble borte. Israel blokkerte all pengestrøm, og stoppet all refusjon av skatter og avgifter til palestinske selvstyremyndigheter. 160 000 offentlige ansatt mistet lønnsutbetaling, og økonomien kollapset.

Boikotten blir av Gilbert og Fosse beskrevet som «en kollektiv avstraffelse av palestinerne, fordi de hadde gitt sin stemme til «feil» parti.» Ikke bare helsevesenet fikk lide under dette. Det påvirket all handel og import. Det ble mangel på de fleste nødvendige varer som vann, mat, bensin, elektrisitet. Underernæring blant barn økte kraftig under boikotten. Fiskerne kunne ikke bevege seg utenfor tre nautiske mil, ellers risikerte de å bli beskutt og drept av israelske marinefartøy. Ifølge Oslo-avtalen skulle fiskerigrensen være 20 nautiske mil (37 km). Den alvorlige situasjon førte til av FNs Høykommissær for menneskerettigheter, Navi Pillay, i november 2008 krevde en umiddelbar heving av den israelske blokaden av Gaza, ettersom den «har med tvang fratatt 1,5 millioner palestinske menn, kvinner og barn deres mest grunnleggende menneskerettigheter.»

Mads Gilbert skriver at palestinerne oppfattet «blokaden av Gaza som en krigshandling med ødeleggende følger for alle samfunnslag og alle deler av palestinsk hverdagsliv.»

Denne situasjonen levde Gazas befolkning under da de ble angrepet av Israel 27. desember 2008, et angrep som ble kalt «Operasjon støpt bly». Krigen varte i all sin grufullhet til 18. januar, og etterlot seg ifølge de tall som Gilbert og Fosse fikk fra Det palestinske senter for menneskerettigheter (PCHR), 1415 drepte og ca. 4000 skadde. Nær 85 % av de drepte var sivile, 38 % kvinner og barn. Kun 16,5 % av de drepte var «militante». Det meste av infrastrukturen og offentlige bygninger ble bombet, og svært mange hus lagt i grus. Et helt folk var traumatisert, ikke minst barna.

For meg som leser av Øyne i Gaza virker det som om Erik Fosse og Mads Gilbert med sin lange fartstid i de okkuperte områdene og erfaring i arbeidet med krigsskadde, ikke var i tvil om at de måtte reise for å støtte og hjelpe sine palestinske venner i Gaza. Vi får følge dem på den spennende reisen inn i Gaza fra egyptisk side, usikkerheten rundt mulig bombing på veien inn til Gaza by og hva som ventet dem på Shifasykehuset, der de skulle jobbe. Det overgikk alt hva de hadde forestilt seg. Mads Gilbert skriver at han trodde at det verste han hadde opplevd var sommeren 1982 i Vest- Beirut, men: «Nå – i Gaza, januar 2009 – var det som om jeg gjenopplevde marerittet. » Etter hans mening var situasjonen verre enn i Beirut. En av grunnene var at det i Gaza er færre steder å søke tilflukt og beskyttelse fordi befolkningen bor så tett.

Fosse og Gilbert ble raskt konfrontert med virkeligheten på Shifa-sykehuset. Daglig strømmet det inn hardt skadde og døende pasienter, historiene i boka er mange og hjerteskjærende. Alle fortellingene om barn, ungdommer og voksne som er lemlestet for resten av livet, og som har mistet mange av sine familiemedlemmer, sine hjem og eiendeler, gjør et dypt inntrykk. For legene og sykepleierne ved sykehuset er det en enorm påkjenning å avgjøre hvem som skal prioriteres, gjennomføring av mange operasjoner i døgnet, manglende plass for operasjoner og manglende utstyr. I tillegg til stor arbeidsbelastning gikk de palestinske kollegene i stadig angst for at bombingen også skal ramme deres familie. Og det skjedde. Boka gir også beskriver også palestinernes pågangsmot, deres humor som hjelper til for å mestre en tung hverdag, men også om mismot og maktesløshet. «What we can do?», er en vanlig frase fra palestinerne som utlendinger blir møtt med.

Gilbert og Fosse gir uttrykk for stor respekt for den lokale kulturen og sine palestinske kolleger, mange dyktige og erfarne leger og sykepleiere som evnet å konsentrere seg om oppgavene å redde liv og bøte på skader, samtidig som de selv og deres familier stadig var i fare for å bli neste offer for bombene. De norske legene oppholdt seg på sykehuset også om natten, mens deres kolleger bortsett fra noen få, reiste hjem til utrygge omgivelser og var vitne til de store materielle ødeleggelsene. Matknappheten nådde også sykehuset. De siste dagene Fosse og Gilbert oppholdt seg der, var det nesten ikke mat igjen til de ansatte.

Ikke nok med at stridsvogner og fly bombet inne i de mest tettbebygde delene av Gaza, de ubemannede, fjernstyrte dronene summet over Gaza dag og natt. Det kom inn skadde og døde barn som hadde lekt ute på taket av huset sitt eller spilt fotball på løkka, og ble truffet av bomber fra droner. Det er fullt mulig for operatørene av dronene å se om menneskene på bakken er barn, ifølge produsentene. En av de verste hendelsene som beskrives, er at en FN-skole der mange sivile palestinere hadde søkt tilflukt, ble utsatt for granatangrep fra en stridsvogn midt på dagen, mens barna var ute og lekte. En journalist fra Der Spiegel som intervjuet Erik Fosse fortalte at en talsmann fra Israeli Defence Forces sa at det hovedsakelig var «Hamas-barn». Erik Fosse reagerer sterkt, og setter spørsmålstegn ved hvilket menneskesyn de som trykket på avtrekkeren, kunne ha. Var alle palestinere terrorister i deres øyne, og var barna deres definert som «Hamas-barn», barn som ikke var verdt noe?

Det er mange flere skrekkelige historier, en kvinne som blir skutt i ryggen, gamle og barn som blir skutt selv om de har fått klarsignal fra de militære til å komme ut fra husene, ambulanser som blir forhindret i flere dager å hente ut skadde fra sammenraste hus, ambulanser som blir beskutt og ambulansefolk som ble drept. Et av kapitlene i boka beskriver mangelen på sikkerhet for alle typer nød- og hjelpeoperasjoner, spesielt for ambulansetjenesten, for FN/ UNWRA og for Det internasjonale Røde Kors. Humanitære konvoier, FN-bygninger, FNs mat- og medisinlagre ble bombet og beskutt til tross for at reiseruter var godkjent av israelske militærmyndigheter. Gilbert og Fosse forteller at første gangen de skulle evakueres fra Gaza og fulgte med i en ambulansekonvoi med hardt skadde pasienter som skulle overføres til egyptiske sykehus, ble de beskutt av israelske stridsvogner og måtte snu.

Mads Gilbert og Erik Fosse fungerte ikke bare som leger og støttespillere for palestinerne i den tiden de oppholdt seg i Gaza. Alle utenlandske journalister var nektet innreise til Gaza av israelske myndigheter. Grunnen til det uttrykker Gilbert slik: «som ledd i en nøye planlagt PR-strategi for å holde Gaza i et nyhetsmessig mørke i Vesten». Derfor ble de to legene utenomverdens «øyne i Gaza». Inne i Gaza arbeidet mange palestinere for ulike TV-selskap, og kunne gjøre opptak med de to legene. Dessuten gjorde de stadig telefonintervjuer med både norske og de største utenlandske TV-selskap. De fortalte omverdenen hva de så og opplevde. Deres fortellinger gjør det åpenbart for leserne at «Operasjon støpt bly» var planlagt lenge av israelerne og satt i verk for å straffe palestinerne og tukte dem til taushet. Fosse og Gilbert forteller også om den vanlige mann og kvinne i Gaza, om deres lidelser og vanskelige tilværelse.

Den 8. januar gikk FNs sikkerhetsråd inn for en umiddelbar våpenhvile i Gaza og full israelsk tilbaketrekning. Gilbert og Fosse ble seinere fortalt at rapportene fra «de to norske legene» var blitt nevnt i diskusjonene, og vært en del av beslutningsgrunnlaget. Men krigen skulle vare i enda 10 dager.

Øyne i Gaza er en bok som engasjerer, opplyser og vekker mange følelser.

Grete Thunold

gule tenner
svarte strender
rensa møkk
på grøn børs
ulven står i døra

Einar Sagen

Helge Ryggvik:
Til siste dråpe – om oljens politiske økonomi
Aschehoug, 2009

Helge Ryggvik har skrevet god bok om norsk olje. Den er velbalansert. Og jeg har lært atskillig om norsk oljeproduksjon. Jeg vil kalle den for tverrvitenskapelig. For det meste handler den om Statoil og norsk olje, som behandles historisk, juridisk og økonomisk.

En rekke sidesprang til historien gjør boken leseverdig. Særlig viktig blir mangelen på demokratisk kontroll, ettersom Statoil allerede fra begynnelsen (1972), bevisst fra selskapets side, havner utenfor den demokratiske prosessen og på 1980-talllet blir en del av den internasjonale olje- og finanskapitalen. Men også Statoils innnenlandsprosjekt blir diskutert.

I 1987 er Norge modent for en egen oljepolitikk og oljeproduksjon. Fra det første funnet på Cod, 1968, rekker man mye.

Midtlinjeprinsippet blir fastslått overfor England og Danmark. Man deltar på et hjørne av utvinningen av Ekofiskfeltet, et kaotisk pionérprosjekt. Hydro får 6,7 % eiendomsrett, resten av inntektene går til utenlandske selskaper, teknikk fra ESSO. Og den norske staten skattlegger hele prosjektet, så en får inntekter. I 1972 blir Statoil dannet, med den målsettingen at det skal føre til en egen teknikkbase og at Norge skal eie oljen. Og den skal transporteres til lands i norske rørledninger. I 1985 kjøper Statoil 400 ESSO-stasjoner i Sverige. Fra 1980 gir pengene fra Statfjord handlefrihet. I 1984 blir Statoil vingeklippet, deler av inntektene går til et politisk kontrollert selskap, SDØE/Petoro. Det gjelder å kontrollere hele oljeprosessen, fra oljeletinga, og produksjonen og helt fram til konsumenten. Jo mer man kontrollerer, jo høyere blir fortjenesten.

Boka blir en konkret undersøkelse av en dialektikk innen norsk oljehistorie. Dels de aktive, de som var med. Først Jens Evensen, og mellom 1971 og 1988 Arve Johnsen. De personifiserer hele oppbygginga av Statoil og hele oljeprosjektet. Det handlekraftige miljøet rundt Hauge, Lie og Johnsen fikk hånden på rattet i oljepolitikken. Man kan nærmest kjenne hvordan Johnsen blir den som bestemmer. Oppbygginga av Statoil og oljepolitikken er også bokas hovedtema.

Samtidig bygger man også opp en institusjon i Norge, som får tilbakevirkende kraft. Slik skriver HR på side 377:

Det minner sterkt om Marx. Hvordan vi skaper en virkelighet. Marx kalte det hele tida for omstendigheter som så påvirker oss. Historisk materialisme kalles det også.

Samarbeidet mellom BP og Statoil fra 1990 påskynder at Statoil går utenlands, og havner i en gråsone i Angola, Nigeria og Aserbajdsjan. Gråsone er kanskje et såkalt understatement. Boka fortsetter med fortellingen om Statoil på børs, 2001. Og en god historikk over SDØE og Petoro. Aksjekurser blir viktige, og driver utviklinga utenlands videre.

Noen av de beste sidene i boka er fra side 150 til 157. De heter «Oljepolitikk umulig? », og er vel et sammenfattende budskap til oss som lesere av boka, et tilbakeblikk på hva som burde ha vært gjort. Eller rettere sagt: Det finnes fortsatt rom for å skjære ned oljeproduksjonen, for framtidige behov.

I 1983 var oljeproduksjonen omkring 600 000 fat olje per dag. Med dette produksjonsnivået hadde oljen rukket betydelig lenger.

Som kompletterende materiale til boka følger, se kurven øverst på denne siden som viser Norges nåværende oljeproduksjon. Den viser at Norge kommer til å ha en oljeproduksjon på 800 000 fat/dag i år 2020, altså allerede om ti år. Her er det antatt at Norges totale oljeproduksjon kommer til å bli 30 Gb.

Hvorfor fortsetter Norges oljeekspansjon?

Oljen ble som en honningkrukke, og særlig i dårlige tider. Investeringene i oljesektoren ble en stimulans for økonomien. Og til og med inntektene stimulerte økonomien, og ga folk en bedre levestandard. Land uten olje stimulerer økonomien med lån, dvs. man lever på kreditt.

Oljeinvestertingene har vært brukt som motkonjunkturpolitikk. Det begynte man med først og fremst på 1980-tallet.

Og for det andre: Oljeinntektene satser vi i verdipapirer, som i prinsippet alltid kommer til å stige på lang sikt. Dette er en del av kulturen i Statoil. Men dette er som å gå på vannet, ifølge Ryggvik.

En foreløpig lærdom fra finanskrisa i 2008 er at i en spekulasjonsøkonomi kan alle typer finansobjekter pumpes opp til et unaturlig høyt nivå, med et tilsvarende fall når boblen sprekker. I en slik situasjon vil den delen av den norske oljeformuen som er plassert i pengemarkeder, falle, uavhengig av hvor mye den er spredt rundt.»

Dette er de to hovedmotivene i norsk oljepolitikk

1. Synkende energikvote

Norges egne beregninger av URR ligger rundt 30, mens Colin Campbell i Irland beregner at Norge har 33 Gb olje totalt. Produksjonen hittil er på 23 Gb fat. 7–10 Gb er igjen i reserver.

Den norske oljeproduksjonen er på vei ned, og det skal man kompensere ved hjelp av olje fra andre land. Statoil har satset på Aserbajdsjan, Nigeria, Angola og Brasil. Produksjonen i disse fire landene innebærer høye investeringskostnader i forhold til hva som produseres. De har et lavt EROI, dvs. en høy egeninnsats i forhold til den mengde energi man får ut. Så på lang sikt kommer det ikke til å være lønnsomt å forbli der. HR benytter ikke EROI-beregninger, det hadde gjort boka mer interessant.

Oljesandprosjektet i Kanada synes HR er så dårlig at man snarest bør trekke seg ut på grunn av miljøet, først og fremst fordi det brukes så mye vann, som urenset blir spredt ut i naturen og er svært CO2-krevende. For øvrig bruker man naturgass som energikilde ved oljesandutvinning, og ettersom naturgassen tar slutt, vil ikke produksjonen vare så mye lenger.

I det hele tatt er letingen etter nye oljekilder en svært dyr affære p.g.a. høye kostnader, for det kreves stadig flere borehull per funnet oljekilde. Dessuten inneholder hver ny oljekilde en mindre mengde olje, da man allerede har funnet de store oljefeltene. Med andre ord har nye oljekilder et lavt EROI, så til slutt vil oljeletingen ta slutt.

Men kanskje man ikke er så interessert i å finne olje eller gass lenger, man holder jo folk sysselsatt, de har i alle fall et arbeid og kjøpekraft. Med 220 000 ansatte i oljesektoren, må man fortsette å lete etter olje av arbeidsmarkedsgrunner.

Tallene innebærer at på 1930-tallet fikk man ut 80 ganger innsatsen av energi, i 1999 var forholdet 35:1, mens i dag får man ut i gjennomsnitt 18 ganger innsatsen, innen oljeindustrien.

EROI for all oljeproduksjon vil kunne falle til 1:1 på 30 år. Dvs. at man får ut like mye energi som man satser i ett prosjekt. Det innebærer, ifølge disse beregningene, at oljeproduksjonen kan ha tatt slutt allerede om 30 år, dvs. 2040.

Charles Hall har regnet ut at et samfunn må ha et EROI på 3:1, dvs. en energiavkastning tre ganger innsatsen. Kilde til ovenstående: se Nathan Gagnon og Charles Hall på TOD, www.theoildrum.com.

EROI er ikke det samme som HRs jordrente, grunnrente, selv om det finnes likheter i tankegangen.

Oljefelt med et høyt EROI er naturligvis meget ettertraktet av oljeselskapene. Jeg mener selv at EROI er et viktig komplement til grunnrente, som er en moralsk og økonomisk måte å se tingene på, dvs. hvordan et overskudd fordeles mellom ulike kapitalistfraksjoner.

HRs beskrivelse av kampen mellom ulike oljekapitalister er utmerket. Det gjelder å posisjonere seg på alle vis, skaffe seg innflytelse, planlegge framover.

2. Vindmøller

Det andre Helge Ryggvik foreslår, er en storstilt satsing på vindkraft til havs. Bruk de 2385 milliarder norske kronene i oljefondet til å bygge vindkraftverk. Men ikke til havs. Hvordan skal vindkraftverk til havs kunne vedlikeholdes og repareres om oljen tar slutt om 25 til 30 år? Dessuten kan arbeidsløse oljearbeiderne overføres til en vindkraftindustri? EROI for vindkraft er 18:1, dvs. den gir 18 ganger mer energi enn det man putter inn. Se følgende lenke: www.aspo-usa.com/fall2006/presentations/ pgf/Cleveland.

Vindkraft har altså i dag i gjennomsnitt samme energiutbytte som olje, og burde på lengre sikt gi høyere energiutbytte enn nye oljekilder. Hovedproblemet med vindkraft er driftslengden, som beregnes til 20 år. Med et bra vedlikehold kan det forlenges, men hvor lenge?

Dessuten må Norge se over strømnettet og vannkraften, ettersom vannkraften fungerer, som et batteri. Man fyller på vann fra vannmagasinene når det ikke blåser. Og når det blåser, minsker man på vannkraften. Strømnettet er sårbart først og fremst for naturkatastrofer. Richard Heinberg har i sin siste bok, Blackout, som kom ut i sommer, tatt opp hvor sårbare strømnettene er. Det er naturligvis mulig å reparere strømnettet, men hva gjør man når det er slutt på oljen?

Naturgassen, da?

Ifølge Laherrere kommer Norges produksjon av naturgass til å være høyest i 2015, for så å avta. Russlands naturgass (kilde: Laherrere) beregnes å være på sitt høyeste 2015–2020, og så avta. Russland bruker mesteparten av naturgassen sin selv, framfor alt i husholdningene, gasskomfyrer i stedet for strøm. Stokmanfeltet inneholder gass tilsvarende 10 Gb olje. Det finnes et gassfelt mellom Iran og Qatar, til havs i Persiabukta, som er omtrent 13 ganger større. At det finnes mest gass i nord, skyldes at landmassene her har vært nedtrykt flere ganger i løpet av de siste tre millioner årene. Det meste av oljen blir dannet på mellom 1500 og 4000 meters dyp. Trykkes oljen lenger ned, omdannes den til gass. Russerne burde spare på naturgassen sin, de kommer til å trenge den i framtida.

Platå

Jeg tror selv at verdens oljeproduksjon er inne på et «bumpy plateau», som kan vare forslagsvis tre–fire år til. Kurven ovenfor kan også være oljetoppen. Kurven viser godt den konkurransen om oljen som HR beskriver i boka si, og den er allerede svært intensiv. Når kurven går ned i, kommer det til å ligne kurven i Norge, selv om det kommer til å ta lengre tid. Mens Norges oljeproduksjon kommer til å minske til halvparten på 15 år, så kommer den globale oljeproduksjonen til å minske til det halve på 20–25 år.

Framfor alt så har kineserne blitt svært aktive, og at USA er aktive, det vet vi jo allerede.

Kurven gjelder for all olje. Nedkjølt naturgass og biodrivstoff er ikke med. EIA/IPM 8. september 2009 viser at i 2005 var den globale oljeproduksjonen 73 728 000 fat olje per dag, og i 2008 var den 73 706 000. De som har hevdet at oljetoppen var i 2005, har fortsatt rett. Regner man med NGL og biodrivstoff, så kom toppen i 2008 på 85 384 000 fat olje/dag.

Dessuten er det slik at oljeforbruket siden 2005 bare har økt i Kina og India og OPEC-landene, mens det har gått ned i resten av verden. Jo mer industri som flyttes til Kina og India, jo større bli middelklassen som kjøper biler, som bruker bensin. Oljeforbruket øker med rekordfart i Kina. Det vil bli vanskelig å øke oljeforbruket i for eksempel EU. Det burde glede oss som vil ha ned karbondioksid-utslippene. Det som skjer, er hva Lenin ville ha kalt en nyoppdeling av oljekonsumpsjonen, og det er jo beskrevet i HRs bok. Det er jo egentlig ikke så merkelig at Norge ikke får være med på lønnsomme prosjekter, man er jo selv for liten i disse sammenhengene.

Til slutt en gjennomgang av de landene HR nevner, når det gjelder norsk utbytting, altså mine beregninger:

Så er det ytterligere fire land som ikke har nådd oljetoppen, og det er Nigeria, Brasil, Irak og Kasakhstan.

Flere kilder med Aleklett, som er god på deepwater, og Campbell, Newsletter 36 og 68.

Så det meste av norsk oljeproduksjon utenlands kommer til å ta slutt omkring 2030.

Sluttresultatet for Norges del er vel at potten med «monopolpenger» i Oljefondet kommer til å øke, for nå å bruke en av HRs metaforer, fra spillet Monopol.

Kommer man til å bruke disse pengene til el- og vindkraftindustrien?

Paul Brosché

Per Velde:
Raddis!
Koloritt forlag, 2009

I 1998 ga Per Velde ut boka Løp – den gamle verden er etter deg (se Røde Fane 2/98). Nå, 11 år senere, kommer fortsettelsen.

Raddis! tar opp tråden etter opptøyene i Paris i 1968 og følger student Stein Hamres utvikling frem til 1972. Rent sjangermessig er dette en utviklingsroman, der hovedpersonen møter på en rekke mennesker, situasjoner og problemstillinger som bidrar til at det på flere plan – både politisk, menneskelig og sosialt – er en annen person som feirer seieren 25. september 1972 enn den personen som fire år tidligere ble utvist fra Frankrike. Hvis man ser bort fra tidsrommet og tematikken og kun forholder seg til bokas form, kan en få assosiasjoner til Nick Hornbys tidlige romaner. Ikke bare handler den om, i større og mindre grad, avgjørende momenter i en utvikling, den er også skrevet fra et førstepersonsperspektiv som på en og samme tid er springende og lineært.

For en som ikke har opplevd denne tidsepoken, er det vanskelig å si noe om tidsånden, men et slående trekk er i hvert fall at det er uvanlig mange raddiser ute og går, og at de få ikke-raddisene som figurerer i boka, virker uvanlig enkle. Men nettopp dette kan muligens tilskrives fortellerperspektivet. Boka er ikke «skrevet» av en ung, søkende akademiker, den er «skrevet» av en ung akademiker som utmerket godt vet hvor han stå. Ja, ut fra handlingslinjene i boka får en til tider inntrykk av at det ikke er han som endrer seg, det er hele verden omkring, selv om det for leseren er åpenbart at det ikke er tilfellet.

Sammen med Løp … forteller boka om Stein Hamres utvikling fra gymnasiast til ferdig utstudert filolog. Derfor er det vel vanskelig å se for seg en oppfølger. Selv om slutten på en studenttilværelse ikke er slutten på en tilværelse som sådan, er det vanskelig å se hvordan en beskrivelse av en persons første år i arbeidslivet kan krydres med tilsvarende mange hendelser, i hvert fall på det personlige planet. Men en kan likevel stille seg spørsmålet om hvor Stein Hamre, og for så vidt også personen som gjør et comeback helt mot slutten av boka, er i dag.

Mathias Bismo

Leder: 69erne

Olav Randen: Befolkningspolitikk – eit globalt perspektiv side 4

Philip McMichael: Matkrisa i historisk perspektiv side 15

Jokke Fjeldstad: Landgrabbing – kappløpet etter land side29

Helge Ryggvik: Grunnrente, oljepengene og moral side 34

Arne Byrkjeflot: Nå tar de uførepensjonistene side 48

Oxfam: Mytene om privat helsetjeneste i fattige land side 54

Maren Rismyhr: Hvorfor skole? side 61

En reise til Nepal, 2009 side 68

Erik Skare: De palestinske teppemakerne side 76

Pål Steigan: Mot terrorismen side 80

Mathias Bismo: Gotfred Appel og snylterstaten side 85

Fredrik V. Sand: All makt til 17-åringene! side 90  

Debatt:

Johan Petter Andresen: Marx eller Keynes? side 95

Trude Malthe Thomassen: Kommunalt eierskap bare mulig uten EØS-avtalen side 102 

Novelle: 

Øivind Bremer Karlsen: Sjølvforsvar side104 

2 dikt av Einar Sagen sidene 101 og 143 

Bokomtaler:

Mads Gilbert og Erik Fosse: Øyne i Gaza side 106

Helge Ryggvik: Til den siste dråpe side 109

Per Velde: Raddis! side 114

Det er fremdeles nok olje på norsk sokkel som kan sikre Norge ekstraordinært store inntekter, uten at vi egenlig har gjort noe for å oppnå det. Hvilken moralsk rett har vi til det?
Hvordan skal sosialister i Norge forholde seg til at vi befinner oss i et land hvor statskassen er full av inntekter som på mange måter er grunnrente i sin aller reneste form?

Helge Ryggvik er historiker, og arbeider som forsker ved TIK-senteret ved Universitetet i Oslo, og forfatter av boka Til siste dråpe.

På 2000-tallet, særlig i perioden opp mot finanskrisen, har verden sett en kraftig prisvekst for helt basale råvarer. Det har fått mange til å spørre om vårt produksjonssystem, kapitalismen, er i ferd med å sprenge grensene jordens økosystem setter for vår eksistens. Marxister bør ikke være overrasket over at man rett forut for økonomiske kriser får en kraftig vekst i råvarepriser. Marx beskrev dette utførlig i sin diskusjon av økonomiske kriser fra midten av 1850-tallet. På samme måte som alle andre innsatsfaktorer (kapitalvarer, arbeidskraft etc), vil tilgang på råvarer kunne fremstå som en flaskehals ved toppen av en høykonjunktur. Dette må imidlertid ikke innebære at vi avviser det faktum at kapitalismens intense akkumulasjonstvang før eller siden vil nå en grense hvor systemet som sådan stanger mot grensene for hva planeten kan tåle. Klimatrusselen, en eskalerende utrydding av truede arter og overopphoping av miljøgifter i havene og organisk liv er bare noen kjente økologiske uttrykk for at vi nærmer oss en slik grense. Politisk og økonomisk ser vi en tiltagende tendens hvor kamp om knappe råvarer stadig oftere ligger til grunn for konflikter.

På oljesiden finnes det i dag et utall bøker og et enda større antall nettsteder som predikerer at verden står over for et såkalt peak oil.(1) Jeg har ennå ikke sett noen overbevisende rapporter om når peak oil vil inntreffe globalt. Det er for mange usikkerhetsfaktorer til det. Det som er sikkert er at det dreier seg om en ressurs som vil bli svært knapp i en ganske nær fremtid. Det er dessuten slik at geopolitiske strateger i verdens dominerende industrimakter allerede er i ferd med å posisjonere seg som, om dette vil inntreffe i nær fremtid. Begge deler har svært dramatisk konsekvenser. I boken Til siste dråpe tar jeg opp hvordan dette på et uttall måter påvirker Norge. Her vil jeg konsentrere meg om ett sentralt spørsmål: Hvordan skal sosialister forholde seg til den store oljeformuen?

Norge har tatt opp sin olje svært raskt i forhold til det en kan forvente av samlede reserver. Det er ugunstig i et nasjonalt, samfunnsøkonomisk perspektiv. Vi kan komme i en situasjon hvor dette fondet fordufter raskt. Men Oljefondet er en realitet her å nå. Det er fremdeles nok olje på norsk sokkel til at det som for verden kan fremstå som en energikrise under gitte betingelser kan sikre Norge ekstraordinært store inntekter, uten at vi egenlig har gjort noe for å opp nå det. Hvilken moralsk rett har vi til det?

Adam Smith, David Ricardo og grunnrenten

Spørsmålet er på ingen måte nytt. Hvordan kan det ha seg at en liten gruppe nordmenn, uten noen form for ekstra arbeidsinnsats, plutselig skal bli mye rikere bare fordi den økonomiske aktiviteten øker i andre deler av verden?(2) Kan det være rettferdig? Spørsmålet ble stilt av Adam Smith i 1776, i The Wealth of Nations, og det var norske skogeiere han skrev om.(3) Henvisningen til de norske skogeierne var ingen tilfeldig bihistorie. Eksemplet reiste etter hans mening ett av flere moralske og politiske problemer knyttet til berikelse basert på eierskap til naturressurser.

De fleste forbinder Adam Smith med loven om tilbud og etterspørsel, og ser ham som markedskapitalismens store teoretiker. Tilsvarende vil mange se Karl Marx som Smiths rake motsetning. Og sant nok, økonomer som Adam Smith, Thomas Malthus, John Steward Mill, David Ricardo og Karl Marx sto på mange måter i motsetning til hverandre. Setter man imidlertid de klassiske økonomene opp mot dominerende trender i økonomifaget i finanskapitalismens tidsalder, vil det være mer som forener enn skiller dem. I motsetning til mange økonomer i dag var det helt opplagt for samtlige av dem at økonomi alltid ville ha ikke bare en politisk, men også en moralsk og etisk side. De opplevde alle at de befattet seg med politisk økonomi, og de delte en forakt for den typen arbeids- og risikofri inntekt som kjennetegnet datidens aristokratis levesett. Hvis de hadde levd i dag, ville det ikke bare ha vært de parasittiske skogeierne som ville fått sitt pass påskrevet. De internasjonale oljeselskapene og nasjoner som Norge og Saudi-Arabia ville blitt sett på som forkastelige utvekster.

Adam Smith underviste betegnende nok i faget logikk og moralfilosofi ved Department of Political Economy ved universitetet i Glasgow.(4) Hvis du leser hva Smith skriver, vil du se hvor opptatt han er av å avdekke hvordan verdiene blir til, og hvor sentralt det er for ham å prøve å forstå de grunnleggende politiske rammebetingelsene for økonomien. I tillegg strever han med å få det til å henge logisk sammen i en moralsk og etisk helhet.(5) I The Wealth of Nations bruker Smith et langt kapittel til å diskutere ulike aspekter ved rente fra jordbruket. Han viser hvordan en som eier spesielt fruktbar jord, kan tilegne seg en inntekt, et overskudd eller altså – rente – uten at dette relateres til arbeidsinnsats eller egne investeringer.

Den som eier grunnen i et område hvor det blir funnet spesielt rike gruver, kan ta ut en tilsvarende rente. Det var i en slik sammenheng Smith tok for seg de norske skogeierne. Og det sentrale for ham var å finne fram til den formen for økonomi som ga den mest effektive utnyttelsen av ressursene, og dermed skapte mest mulig velstand. Da var det viktig å frigjøre seg fra parasittiske gratispassasjerer som beriket seg kun i kraft av sin eiendomsrett, ikke av egen innsats. Denne muligheten til å kunne leve på rente, uten noen egen innsats, påvirket Smiths syn på godseiere. Han mente blant annet at de som ikke deltok i produktiv virksomhet, rett og slett var for dumme til å kunne delta i politisk virksomhet. Til tross for at Smith selv ikke var tilhenger av store politiske omveltninger, kan man forstå hvorfor mange franske revolusjonære tok hans ideer til inntekt for seg.

Det var David Ricardo som først utformet en virkelig teori om fenomenet grunnrente. Ricardos, On the Principles of Political Economy and Taxation fra 1817, er kjent både for hans diskusjon om arbeidsverditeorien og teorien om komparative fortrinn.(6) Den førstnevnte skulle videreutvikles av Karl Marx til en teori om utbytting, den andre ble stående nærmest som et evangelium for alle tilhengere av frihandel. Men Ricardo la også stor vekt på å definere forskjellen mellom den type overskudd som kunne defineres som profitt – som han var tilhenger av – og grunnrente, som han foraktet.

Utgangpunktet for Ricardos diskusjon om grunnrente var jordbruket. Fenomenet grunnrente var spesielt tydelig i det britiske jordbruket i og med at aristokratiet i kapitalismens tidlige fase ofte leide jorda ut til forpaktere, som i sin tur drev den på kapitalistisk vis – med innleide arbeidere, investering i buskap, maskiner osv. Så lenge forpakterne var drevet av kapitalistiske motiver, måtte de nødvendigvis ha et overskudd for at de skulle være villige til å investere i et bestemt jordområde. Ricardo forutsatte at dette overskuddet måtte tilsvare gjennomsnittet i andre virksomheter. Hvis ikke, ville jo de «kapitalistiske» forpakterne ta med seg sin kapital et annet sted. Dermed vil prisen på en bestemt råvare tilsvare det nivå som den minst lønnsomme produksjonsenhet trenger for å kunne operere med et overskudd som tilsvarer gjennomsnittet i andre virksomheter. Grunnrenten tilsvarer de ekstrainntekter over gjennomsnittlig profittrate man kan sikre seg ved å eie eller kontrollere spesielt fruktbar jord. Det vil si: I teorien vil alle produktive jordstykker bortsett fra den minst lønnsomme gi grunnrente. Denne grunnrenten vil imidlertid være større jo mer fruktbar jorda er.

Det samme kan uttrykkes med et eksempel: Tenk deg at du har tre jordstykker som ligger ved siden av hverandre. Jorda drives av tre forpaktere som investerer i eksakt samme jordbruksutstyr og like mye såkorn av eksakt samme kvalitet. Alle tre legger på egen hånd like mye og like bra arbeid i bearbeiding av jorda, innhøsting osv. Vi ser her bort fra at arbeidet kan uføres av innleide. La oss si at for å dekke inn alle utgifter, måtte inntektene tilsvare 100. Hvis forpakter 1 etter å ha solgt alle sine produkter kun endte med en inntekt på 100, altså akkurat nok til å dekke alle utgifter, ville vedkommende høyst sannsynlig vurdere å trekke seg ut og legge jorda brakk. Hvis forpakter 2 fikk en inntekt på 110, og den gjennomsnittlige profitten i økonomien for øvrig lå på 10 prosent, ville det være grunnlag for videre drift. Overskuddet ville imidlertid ikke være stort nok til at noen kunne leve bare av å leie ut jorda til andre. La oss derimot anta at forpakter 3 fikk en inntekt på 130. Vedkommende kunne ta ut samme overskudd på 10, tilsvarende forpakter 2. De overskytende 20 ville derimot kunne innkasseres av jordeieren i form av rente – altså grunnrente.

Som andre økonomiske størrelser kan også grunnrenten svinge. Hvis prisen på den aktuelle råvaren, og dermed overskuddene, synker, vil den minst fruktbare jorda, den minst produktive gruve osv., bli tatt ut av produksjon. Dermed vil forskjellen mellom den mest fruktbare jorda og det jordstykket som så vidt gir en normal avkastning, bli mindre, noe som altså vil føre til at grunnrenten faller. Tilsvarende, hvis prisene øker, vil ny, mindre fruktbar jord bli benyttet og grunnrenten bli større. I virkelighetens verden vil sammenhengene naturligvis være mer komplekse. Mange jordbrukere kan klamre seg til jord, selv om den gir et lavere utkomme enn gjennomsnittlige profitter. Det kan dessuten være vanskelig å avgjøre hvilken del av overskuddet fra et jordstykke som skyldes grunnrente, og hva som skyldes effektiv innsats og investeringer fra den som driver jorda. I situasjoner når prisene går opp, kan også den som leier et jordstykke eller en gruve, sikre seg grunnrente. I mange tilfeller vil det dessuten være slik at den aktuelle operatøren av et jordstykke, en gruve – eller et oljefelt – er eieren selv. Dermed vil vedkommende kunne innkassere profitt og grunnrente på samme tid.

Hva var det så som skilte kapitalistisk virksomhet fra grunnrentebasert økonomi? La oss ta et eksempel fra vår tid: produksjon av mobiltelefoner. Vi antar at du har en god sum med penger, og ønsker å produsere en spesielt smart type mobiltelefon. Du må da skaffe egnede produksjonslokaler, kjøpe inn maskiner, nødvendige råvarer, og leie inn arbeidskraft. La oss videre anta at du investerer 100, og at virksomheten går veldig bra, du sitter igjen med inntekter på 130. Profitten vil da være 30. Det vil, i likhet med den som sitter på den mest fruktbare jorda i eksemplet over, være et overskudd langt over det normale. I motsetning til den heldigste jordeieren, som kan innkassere en verdi som ligger der fra naturens side, vil imidlertid årsaken til ditt store overskudd ligge et eller annet sted mellom unnfangelsen av din gode idé og det arbeidet som har gått med i selve produksjonsprosessen. Du kan dessuten ikke hvile på dine laurbær: Hvis dine telefoner viser seg å bli populære, vil andre kunne kopiere deg, og produsere telefoner som ligner på dine for lavere kostnader, og som kanskje er enda bedre. For å holde tritt må du derfor reinvestere det meste av overskuddet for å bli enda bedre neste gang. På den måten bidrar konkurransen til å presse prisene ned og overskuddene mot et gjennomsnitt.

Siden Smith og Ricardo har vi erfart at de kapitalistiske produksjonssyklusene av og til har skapt betydelig ubalanse. Overskuddene har til tider vært så lave at investeringene har stoppet opp, med økonomiske kriser som resultat. Den alvorligste av dem, krisen på 1930-tallet ble i realiteten ikke løst før etter verdenshistoriens mest ødeleggende krig. Men ingen vil benekte at kapitalistisk produksjon har skapt en dynamikk uten sidestykke i menneskehetens historie.

Når Ricardo så på grunnrente som moralsk problematisk, var det nettopp fordi den, i motsetning til profitt, ikke kunne knyttes til noen form for verdiskapende innsats. Selv om utgangpunktet for grunnrente i jordbruket eller i en gruve, skyldtes egenskaper som lå der fra naturens side, kunne ikke verdiene realiseres uten at noen var villig til å betale. Slik sett kunne en generell vekst i den lokale økonomien eller verdensøkonomien avgjøre grunnrentens størrelse. For å understreke dette tok også Ricardo tak i Smiths diskusjon om de norske skogeierne. Man kan bare spekulere på hvordan Ricardo ville forholdt seg til norske inntekter fra oljevirksomheten da oljeprisen var på sitt høyeste i 2008. Uten at vi nordmenn på noen måte var blitt mer produktive eller hadde intensivert vår arbeidsinnsats, steg landets oljeinntekter med mer enn 200 milliarder kroner. Det var mer enn det tidobbelte av den u-hjelpen Norge ga hvert år. På samme måte som på slutten av 1700-tallet lå en del av kilden til denne verdiveksten i økt økonomisk aktivitet i andre deler av verden, blant annet i Kina og USA. Men en vesentlig del skyldtes politisk uro og krig.

Henry George og grunnrenteskatten

Men selv om David Ricardo delte Adam Smiths skepsis til godseiere og andre som beriket seg uten noen som helst innsats, var heller ikke han noen samfunnsstormer som ønsket å innføre begrensninger på privat eiendomsrett. Ricardo levde selv av en formue han hadde sikret seg som aksjespekulant. Det kunne innenfor hans egen teori forsvares moralsk ved at han selv tok risiko, bidro med viktige investeringsmidler osv. I likhet med aristokratene hadde han arbeidet lite for den formuen han hadde ervervet seg. Det var først et halvt århundre senere da den amerikanske liberale økonomen Henry George trakk radikale konsekvenser av de samme teoriene, at de fikk politisk sprengkraft.

Få fagbøker, om noen, har truffet sin egen samtid så godt som Henry Georges Progress and Poverty fra 1879. Boka, som var et frontalangrep på alle former for grunneiendom, solgte i alt tre millioner eksemplarer! George delte ikke bare Smiths og Ricardos forakt for ikke-produktive rentenister, han tok de politiske og moralske konsekvensene av teorien, og gikk inn for at all grunneiendom måtte gjøres om til felleseiendom. Han så sitt prosjekt som en fusjon av på den ene siden den økonomiske teorien som lå til grunn for Smith, Ricardo og laissez faire-tradisjonen, og på den andre siden de kommunalistiske og sosialistiske ideer som var utviklet av tyskeren Ferdinand Lassalle og franskmannen Pierre Joseph Proudhon. En slik sammenblanding av frihandel og sosialisme kan høres merkelig ut tatt i betraktning hvordan historien har utviklet seg i ettertid. For George var sammenhengen logisk: Han sto på arbeidernes og de fattiges side mot fattigdommen, men var ingen antikapitalist. Tvert imot. Han så grunnrente som den viktigste enkeltårsaken til at kapitalismen ikke fikk utviklet sitt dynamiske potensial til alles beste.

Georges virkemiddel for å oppheve grunneiendommen var en universell skatt som skulle fange opp alle former for grunnrente. I den grad det var mulig, ønsket han å oppheve skatt på lønn og profitt – forutsatt da at ikke det som ble utbetalt som lønn eller utbytte, hadde elementer av grunnrente i seg. Den underliggende målsettingen var å utvikle et skattesystem som på den ene siden fremmet produktivitetsvekst, innovasjon, verdiskapning og velstandsfordeling, og som på den andre siden straffet alle former for ikke-produktiv oppsamling av rikdom.

Mens 1850- og 1860-tallet var preget av sammenhengende økonomisk vekst, opplevde kapitalismen fra slutten av 1870-tallet sin første verdensomspennende depresjon. Tidsånden hadde forandret seg – fra en ekstrem fremtidsoptimisme til uro. I Europa ville arbeidsløsheten blitt langt større hvis ikke mange millioner hadde emigrert til USA. Den amerikanske økonomien ble dessuten preget av en ny trend, som George så tydelig. Enkelte utnyttet trange tider til å konsolidere sin stilling ved å kjøpe opp pressede konkurrenter. Andre utnyttet situasjonen til å kjøpe opp alt fra strategiske eiendommer i byer til jordbruksland. Man så de første konturene av det som skulle bli en oligopolistisk amerikansk storindustri. I Georges bok fra 1879 er Rockefellers Standard Oil bare så vidt referert til. Rockefeller hadde på det tidspunktet så vidt startet oppbyggingen av det som bare ti år senere, til tross for sin økonomiske suksess, ble USAs mest forhatte selskap. Standard Oil, United Steel og andre mektige industrikarteller medvirket like fullt til at stadig nye opplag av Georges bok ble lest inn i en sammenheng.

Når de færreste i dag har hørt om George, skyldes det avgjort hans politiske endelikt. Det var en sterk allianse på papiret: produktive kapitalister og arbeidere på de fattiges side, mot all verdens rentenister! På mange områder satte også George politiske spor etter seg, uten at det lenger er allment kjent at de stammer fra ham. Da Henry George døde i 1897, 58 år gammel, fantes det en sterk georgistisk bevegelse, ikke bare i USA, men også i andre land hvor hans bøker var utgitt. Den sterke politiske indignasjonen i USA mot fremveksten av monopollignende storselskaper som Rockefellers Standard Oil og United Steel ville neppe ha vært like sterke uten George og hans mange støttespillere. Med Sherman Antitrust Act fra 1890 fikk USA verdens strengeste antitrustlovgivning.

I Norge var George en avgjørende inspirasjonskilde i forbindelse med utformingen av det første konsesjonsregimet for vannkraften. Det ble slått fast ved lov at retten til kraften i norske fosser ikke tilfalt den lokale grunneier, men samfunnet. Det var et radikalt inngrep. Sentrale personer i den norske liberale venstretradisjonen var sterkt påvirket av Henry George. Det gjaldt ikke minst Johan Castberg som var helt sentral da konsesjonslovene ble skrevet. Det gjaldt også en politisk engasjert kulturpersonlighet som Arne Garborg.

Motsetningen mellom rentenister og monopolister på den ene siden og produktive arbeidere og innovative kapitalister på den andre, kunne i mange sammenhenger være reell. Andre motsetningsforhold viste seg imidlertid å være viktigere. Småselskapene som var hardest presset av fremvoksende monopolister og grunneiere, var ofte mer tilbøyelige til å presse egne arbeidere spesielt hardt enn storselskapene, som ofte hadde bedre råd. Dermed røyk alliansen med den fremvoksende amerikanske fagbevegelsen. Selv om mange kapitalister kunne identifisere seg med Georges kritikk av rentenister, hadde de fleste inntekter basert på en eller annen form for grunnrente. Både konkursrammede småkapitalister og deler av den liberale middelklassen som var moralsk indignert over fattigdommen, bodde gjerne i selveide villaer i byenes beste strøk eller forsteder. Dette var områder som i tråd med Ricardos og Georges teorier steg spesielt sterkt i verdi i perioder med generell vekst i økonomien. Georges progressive eiendomsskatt ville dermed ha rammet deres familieformuer.

Karl Marx hadde under sitt arbeid med sine tre bind av Kapitalen allerede før Henry George vist hvordan selve eiendomsretten som institusjon umuliggjør en allianse av den formen George var talsmann for.(7) Eiendomsretten var helt sentral også for den produktive formen for kapitalisme George så som et forbilde. I praksis var det imidlertid svært vanskelig å skille eiendomsrett og kontroll over produksjonsmidlene fra eiendom og kontroll over den grunn fabrikkene måtte befinne seg på, råvarer på lager etc.

Når George i tiden som fulgte nærmest ble visket ut av historien, skyldtes det en formidabel motoffensiv i økonomifaget. Den fremvoksende skolen nyklassiske økonomer, forløperne til dagens nyliberalister, gjorde alt det de kunne for å viske alle politiske elementer ut av økonomifaget. Disse økonomene var kun opptatt av hvordan verdier fremsto som et resultatet av kjøp og salg i markedet, ikke hvordan de var blitt til. George ble avfeid med følgende enkle betraktning: For en investor var det likegyldig om en kjøpte seg inn i en eiendom eller skaffet seg aksjer i produktiv, industriell virksomhet. I begge tilfeller ville prisen være basert på forventet avkastning.

Marx og grunnrenten

Selv om Karl Marx var skeptisk til Henry Georges politiske prosjekt, sympatiserte han klart med hovedelementene i Ricardos grunnrenteteori. Da Marx for første gang for alvor tok for seg fenomenet grunnrente i tredje bind av Kapitalen, presenterer han en langt mer nyansert versjon av teorien enn både Ricardo og George. Marx klarte dessuten langt på vei å presentere sin versjon på en måte som gjorde at den kunne stå i mot kritikken som senere med tyngde skulle rettes om Ricardo og George. I forhold til jord opererer Marx med tre former for rente: Monopol, absolutt rente og differensialrente.

Monopol er den formen for rente en grunneier kan innhente ved at vedkommendes jord har en særegen egenskap, som gjør det mulig å produsere unike produkter som enkelte er villige til å betale langt mer enn produksjonskostnadene og vanlige overskudd. Dette tilsvarer egentlig den tradisjonelle formen for monopol hvor man har en eller noen få tilbydere og mange kjøpere. Marx bruker spesielle anerkjente vinmarker som et eksempel.

Absolutt rente er beslektet med monopol, men knyttes til en situasjon hvor den organiske sammensetningen (forholdet mellom antall arbeidere og investeringer) i jordbruket av historiske grunner var lavere enn i andre næringer. Dels fordi omsetningen av jord aldri var blitt helt fri.

Mest relevant i en oljesammenheng er begrepet differensialrente. Her skiller Marx mellom Differensialrente 1 og Differensialrente 2. D1 tilsvarer langt på vei den enkelt definerbare ricardianske grunnrenten, det vil si en merinntekt som skyldes at den aktuelle jorden er spesielt fruktbar fra naturens side. D2 handler om jord hvor produktiviteten har økt som følge av investeringer fra enten jordeieren eller forpakterens side.

For Marx var det naturlig nok avgjørende at hans grunnrenteteori ikke ble stående i motsetning til eller fremsto som inkonsistent med øvrige deler av Kapitalen. Helt sentralt i så måte var spørsmålet om hvordan verdier ble til. For Marx er kilden til et hvert overskudd eller profitt, merverdien. Merverdien er forskjellen mellom det en kapitalist får i form av inntekter, og det som betales ut til arbeiderne i form av lønn og diverse utgifter maskiner, råvarer etc. Kilden til enhver merverdi er selve arbeidet.

Marx moralske slutning av dette er at merverdien bør tilhøre den som har skapt den – arbeideren. Her avgrenset Marx seg først og fremst mot en fremvoksende dominerende oppfatning i økonomifaget som gikk ut på at verdiskapning måtte forstås slik den tilsyne-latende fremsto i markedet. Slik kunne verdiøkningen tilskrives både kapitalen i seg selv, etterspørselens størrelse – når det gjaldt jordbruket altså, jordens kvaliteter – og, kan vi legge til, når det gjelder et oljefelt: dets omfang, oljens kvaliteter etc.

Marx benektet ikke at årsaken til at en kapitalist, som kunne utnytte seg av kraften fra en stor foss, kunne ende opp med et overskudd som var langt større enn konkurrenter uten en slik tilgang, hadde sammenheng med fossens egenskaper fra naturens side. Slik sett kunne fossen betraktes som «en gave fra naturen». Fossen – eller i vårt tilfelle: oljen – har åpenbart en bruksverdi. Men nettopp fordi det her dreier seg om realisering av grunnrente, noe som ikke kan knyttes til innsats i form av arbeid, dreier det seg om en belastning på verdier skapt i øvrige deler av økonomien.(8)

Det sosialistiske prosjektet Marx gjorde seg til talsmann for, handlet som kjent om at verden kunne klare seg uten kapitalistene. Men på samme måte som de andre klassiske økonomene, anerkjenner også Marx at kapitalistene med sin risikovillighet og sitt entreprenørskap var med på å drive verden fremover, til et visst punkt – i hvert fall sammenlignet med aristokrater og grunnrentenister.( 9) Det samme kommunistiske manifest som skulle bli stående som et program for sosialistene, inneholdt også en hyllest til kapitalismens produktivitetsfremmende egenskaper. Grunnrentenister var i følge Marx parasitter, både i rent økonomisk (også for produktive kapitalister) og i moralsk forstand (fordi rentenistene kunne innkassere sine inntekter uten noen form for innsats).

Marx’ tankeskjema er avgjort logisk konsistens, man kan til og med tillegge det en slags objektivitet. Hvis man går inn i detaljene og nyansene, kan teorien presenteres med utgangspunkt i til dels avanserte matematiske modeller. Men fokuseringen på å vise at merverdien som skapes, ikke kommer fra naturresursen selv men fra arbeidere andre steder i økonomien, kan kanskje virke litt snirklete.

La oss ta et eksempel: En betydelig andel av de siste tiårenes oljeproduksjon er blitt produsert i Saudi-Arabia. Saudi-Arabia har fortsatt en vesenlig andel av verdens resterende oljereserver. Fra 1951 fram til 2000 har det enorme Ghavarfeltet stått for mer enn 60 prosent av Saudi-Arabias produksjon.(10) Ghavarfeltet er anslått til å ha inneholdt rundt 70 milliarder fat olje. I og med at produksjonskostnadene har vært minimale har det gitt eierne et astronomisk utbytte, og det aller meste er grunnrente. Det er ingen tvil om at oljen fra feltet har en stor bruksverdi. Det i seg selv er med på å forklare hvorfor etterspørrere internasjonalt er villige til å betale for oljen. Denne bruksverdien kan på samme måte som fossekraften, solen, vinden og for den saks skyld oksygenet i luften betraktes som en gave fra naturens side. Det saudi-arabiske statsoljeselskapet som eier og kontrollerer feltet, har derfor i minimal grad bidratt til å skape denne verdien. Hvis vi ser bort fra at høye oljepriser kan ha den effekt at forbruket blir redusert, slik at ressursen varer lengre og forbruket blir redusert, kan overprisen som må betales for oljen, betraktes som en parasittisk byrde for den øvrige produktive kapitalismen. Dette dreier seg ikke bare om en teoretisk konstruksjon. Den såkalte «oljekrisen» i 1974, blir av mange knyttet til firedoblingen av oljeprisen rett før. En marxistisk kriseteori fremhever også andre elementer. Men både marxister og andre økonomer vil være enige i at den ekstreme veksten i oljeprisen bidro til å redusere andre kapitalisters profitter og på den måten var medvirkende til krisen.

Men selv om Marx betraktet grunneiendom som en uproduktiv belastning på den øvrige økonomien, var han klar over at skillet mellom vanlig profitt og grunnrente ikke alltid lå i dagen. For den som kjøpte jordeiendom til markedspris, kunne jo investeringen fremstå som en hvilken som helst annen investering. Overført til Statoils internasjonale oljeaktiviteter kan et oppkjøp av et allerede etablert oljefelt, gassfelt – eller oljesandfelt i Canada – fremstå på samme måte som hvilken som helst annen markedstransaksjon. Marx brukte slavehandel som sammenligning for å understreke at dette ikke endret underliggende politiske og moralske forhold. Den som handlet på et åpent slavemarked, hadde sjelden vært involvert da det mennesket han sto overfor, en gang var blitt lagt i lenker. Det fritok imidlertid ikke den som kjøpte og solgte slaver – til markedspris – fra det moralske ansvaret for å delta i en slik handel. Poenget for Marx var at aktivitetene i et marked aldri kunne løsrives fra det fundamentale spørsmål om hvordan verdier var blitt til. På tilsvarende vis som slaveriet så han grunneiendom som en historisk illegitim institusjon, også den ofte etablert med vold og makt.

Tilbake til eksempelet Statoil: Når Statoil sammen med andre internasjonale oljeselskaper deltar i en budrunde på allerede påviste oljefelt i Irak, vil det tilsynelatende være vanlige markedsbetingelser som rår. Prisen vil påvirkes av hva de ulike selskapene forventer å få igjen for investeringen. En kan rent teoretisk tenke seg at prisen ender på et nivå som fører til at det aktuelle selskapet som vinner, ikke sitter igjen med mer profitt enn gjennomsnittet i andre industrier, altså ingen ekstraprofitt i form av grunnrente. I og med at den aktuelle tildelingen skjer innenfor rammen av en militær okkupasjon, vil en politisk økonomisk analyse kunne konkludere med at et hvert overskudd fra denne investeringen vil fremstå som historisk illegitim, uavhengig av om noen av partene sikrer seg grunnrente. Under omstendighetene det her er snakk om, vil en slik budrunde inneholde elementer av korrupsjon og politisk spill, hvor oljeselskapene nettopp sikter mot å sikre seg betydelig mengder grunnrente, mot at involverte politikere og embetsmenn stapper private andeler av den samme grunnrenten i sine lommer. Gitt at oljeprisen stiger mer enn ventet, at det aktuelle feltet som det høystbydende selskapet ender med gir større avkastning enn forventet, vil inntektene i henhold til Marx perspektiv inneholde et element av grunnrente, selv om feltet opprinnelig ble kjøpt til «markedspris ». Dermed vil det i henhold til Ricardo, George og altså Marx dreie seg om en parasittisk, illegitim inntekt.

Hvem tilhører «den norske» oljen

Aller mest relevant blir Marx’ versjon av grunnrenteteorien hvis vi på samme måte som hos Smith, Ricardo og George tar utgangspunkt i teoriens historiske og moralske grunnlag. Selv om Marx var ateist og antikapitalist, finner man også hos han en variant av den protestantiske arbeidsetikken. Marx og Engels identifiserte seg da også åpent med den mest radikale delen av det protestantiske opprørsbevegelsen som raste i Europa på 1500-tallet. I Engels’ bok om de tyske bondekrigene fra 1850 er den radikale opprørspresten Thomas Münzer (1491–1525) fortellingens store helt.(11) Münzers slagord «Omnia sunt communia» (Alt tilhører alle) viser tydelig nok hvordan den sosialistiske bevegelsen har røtter i den opprørske siden ved protestantismen. Anvendt på dagens virkelighet, hvis vi med alt mener jordklodens helhetlige økosystem og alle mener menneskeheten som sådan, også fremtidige generasjoner, er dette et grensesprengende slagord. Det er nettopp fordi Marx hadde et slikt grunnleggende universelt og humanistisk ståsted, at hans økonomiske teori er det beste utgangspunkt for å forstå kapitalismen i den fasen vi er på vei inn i.(12) Det er bare med et tilsvarende utgangspunkt vi på noe som helst konsistent etisk og moralsk vis kan forholde oss til kampen om verdens begrensede råvarer og de negative sidevirkningene som overforbruk av disse får i form av klimaendringer, forurensning, borgerkrig og krig. Og det er kun med et slikt utgangspunkt vi kan forholde oss hovedspørsmålet her: Hvordan skal sosialister i Norge forholde seg til at vi befinner oss i et land hvor statskassen er full av inntekter som på mange måter er grunnrente i sin aller reneste form?

Det første spørsmålet som må avklares, blir hvordan vi skal forholde oss til fenomenet nasjon. Gir det noen mening å operere med et tilsynelatende utopisk slagord som «alt tilhører alle», i en verden som er delt opp i nasjoner? Kan man i praksis komme lenger enn det som var utgangspunktet for det norske vannkraftsregimet, hvor norske myndigheter i Henry Georges ånd slo fast at all energi fra landets fossefall tilhørte staten eller fellesskapet? Og er det ikke langt på vei en tilsvarende forståelse som norsk oljepolitikk bygger på ved at en så stor del av grunnrenten fra oljevirksomheten har havnet i et oljefond som i prinsippet skal eies av alle nordmenn?

Vi kan ikke nå en sosialistisk rettferdig fordelt verden uten at vi griper fatt i de økonomiske utfordringene knyttet til stadig knappere ressurser. La oss lage følgende tankeeksperiment: Sett at store deler av verden hadde gått over til en demokratisk styrt planøkonomi. Videre at vi i Norge med en oljeproduksjon tilsvarende den vi har i dag, skulle vurdere og slutte oss til de andre landene som var med i et slikt system. Ville resten av verden ha akseptert at vi samtidig skulle få en pris for «vår» olje som lå langt over hva det kostet og produsere denne, at nordmenn av den grunn skulle kunne nyte en levestandard som lå langt over alle andres? Svaret er nei. Forklaringen er enkel. Utgangspunktet for en sosialistisk økonomi må være at alle verdier som ligger der fra naturen side skal være gratis, tilgjengelig for alle. Nå vet vi at det er store forskjeller på naturressurser som har stor bruksverdi for oss mennesker. Vi har ressurser vann, luft, sollys, vind – som man lenge har ment det er nok av – og som er bærekraftige i den forstand at de fornyes konstant. Så har vi jordbruksprodukter, fiskeriressurser o.l., som det er mulig å operere på bærekraftig vis, men som er knappe ressurser i den forstand at teknologi og natur setter grenser for hvor mye som kan produseres uten at vi samtidig undergraver tilgangen på de samme ressursene på lang sikt – hvor behovet dermed kan være større enn tilgangen. Dernest har en knappe, ikke-fornybare ressurser – som olje.

Det sier seg selv at selv i en sosialistisk økonomi må vi finne måter som hindrer at folk verden over forbruker for mye av den aktuelle ressursen. En måte vil være å benytte et pengesystem med priser, tilsvarende det vi har under kapitalismen. Hvis vi regner inn alle negative sideeffekter av oljeforbruk, og kombinerer dette med en beregning av hvilken nytteverdi oljen vil kunne ha for menneskeheten på sikt – medisiner, kontaktlinser m. (mye) m. – vil prisen på oljen kunne bli langt høyere enn den som sikrer Norge og Statoil store mengder grunnrente i dag. Hensikten med en slik høy pris vil imidlertid kun handle om å begrense forbruket, ikke at den skal tjene som en ekstraordinær stor belønning til dem som måtte produsere oljen. I den grad pengene skal sirkulere på samme måte som under kapitalismen, må de kanaliseres til et slags verdensfellesskap tilsvarende Henry Georges ide, men altså organisert i et globalt system.

Det er imidlertid slett ikke sikkert at prising er den beste måten å sikre et forsiktig uttak av jordens begrensede oljeressurser. Andre virkemidler er reguleringer, forbud eller rasjonering. Liberalismens ideologiske gjennombrudd fra 1980-tallet har bidratt til at mange forbinder slike virkemidler som byråkratiske, stivbente og lite effektive. Kritikken er feilaktig. Selv under dagens kapitalisme har vi forskjellige former for rasjonering som fungerer utmerket. Før i tiden brukte ungdom mye av sin tid til å stå i kinokøer. I dag er kinokøene langt på vei historie, ikke fordi markedet har tatt over, men fordi vi har avansert informasjonsteknologi som kan gjennomføre fordeling og salg av populære, «knappe» billetter på effektivt, ubyråkratisk vis. Tilsvarende systemer kunne vært utviklet for forbruk av petroleumsressurser. I noen sammenhenger kan forbud være særdeles effektive. Problemet med nedbrytelsen av ozonlaget ser ut til å ha blitt løst ved forbud mot bruken av ozonnedbrytende gasser. På tilsvarende vis kan vi forby bruk av bensin og diesel som drivstoff for privatbiler, oppvarming, produksjon av elektrisitet osv. Men det mest sosialistiske, og samtidig mest effektive av alle virkemidler er å begrense forbruke av knappe ressurser, å gjøre det til et spørsmål om moral. Når ca. 1,5 milliard muslimer verden over ikke spiser svinekjøtt, dreier det seg om selvpålagt moralsk og etisk begrensing av hva man kan spise. Uwa-indianerne i Colombia motsatte seg oljeutvinning i deres områder ut fra et tilsvarende religiøst verdensbilde. Oljen er en viktig bestanddel av deres kosmologi, som for øvrig består av jord, vann, fjell og himmel. Oljen ble sett på som hellig fordi den ble regnet som en levende ressurs. Den befinner seg dessuten i verdens hjerte. En tilsvarende endring av det kapitalistiske, konkurransemenneskets opplevelser av forbruk av knappe ressurser vil åpenbart ikke komme av seg selv. Ikke minst vil det kreve at man lever i et samfunn som sikrer den enkelte en grunnleggende trygghet for vedkommendes fremtid. Det er imidlertid totalt ahistorisk å forutsette at slike grunnleggende endringer i folks moralske oppfatninger ikke kan forekomme.

Men hvordan skal vi forholde oss til det faktum at de fleste formene for politisk styring per i dag foregår innenfor rammen av nasjoner? Er ikke mange sosialister i Norge motstandere av EU nettopp fordi det er en internasjonal organisasjon som fratar oss nasjonal suverenitet? Det siste først. For min del er jeg først og fremst motstander av EU fordi det er en organisasjon som i sin kjerne er et nyliberalistisk prosjekt. Spørsmålet om nasjonal suverenitet blir mer komplisert. Selv om utgangspunktet for sosialister må være at alt tilhører alle, betyr ikke det nødvendigvis at alt skal reguleres og styres av en sentralisert, men demokratisk verdensstat. En demokratisk bærekraftig økonomi uten utbytting og innkassering av grunnrente, som samtidig tar hensyn til menneskehetens mangfold, må både bli mer sentralisert og mer desentralisert enn de styringstrukturene vi har i dag. Når jeg her har trukket inn forhold knyttet til en fremtidig sosialistisk økonomi, er det fordi det alltid må være en bro mellom våre dagsaktuelle krav og de mål vi streber i mot. Dette betyr at vi i praksis må ha en dialektisk tilnærming til et tilsynelatende overordnet prinsipielt spørsmål, som nasjonenes «suverene» rett til å gjøre hva de vil med de naturressurser som måtte befinne seg innenfor sine områder.

Hovedfronten i kampen om den spesielle renten som kan hentes ut av rike olje- og gassfelt, har helt siden begynnelsen av forrige århundre stått mellom multinasjonale selskaper med hovedkvarter i og i allianse med verdens mektige imperialiststater på den ene siden, mot langt svakere, ofte fattige produsentnasjoner på den andre. Internasjonale oljeselskaper har gjennom tidene utviklet et utall virkemidler som har sikret dem overskudd som ligger høyere enn mange andre kapitalister, og at dette store overskuddet nettopp kan knyttes til erobring av grunnrente. I kampen om grunnrente mellom nasjon og selskap må sosialister stå utvetydig på produsentnasjonenes side. Det må også gjelde når gjelder land med relativt usympatiske regjeringer som Libya, Iran og Irak. (Det er bare i forhold til land som Saudi-Arabia, Kuwait og De arabiske emirater at en slik entydig stillingtagen er problematisk. Alle tre ble mer eller mindre konstruert av Vesten for å kontrollere strategiske oljeinteresser. Alle er apartheidaktige stater der selve jobben med å utvinne oljen blir utført av immigranter uten politiske og sosiale rettigheter, mens et mindretall med «statsborgerskap» lever av å innkassere renten).

For Norges del var det utvetydig riktig at det på 1970-tallet ble iverksatt en rekke tiltak, i opposisjon til multinasjonale oljeselskaper, for å sørge for størst mulig nasjonal styring og kontroll. Et viktig mål var nettopp å sikre at minst mulig av grunnrenten havnet i lommen på utenlandske oljeselskaper. Gitt at det ikke finnes noen verdensregjering som er i stand til å regulere produksjon, forbruk og inntekter fra oljevirksomheten på en forsvarlig måte, er nasjonal styring og kontroll det nest beste. For fattige land med oljereserver kan innkassering av grunnrente under gitte betingelser betraktes som en snarvei til utjevning av de mange strukturelle økonomiske ulikheter som finnes mellom fattige og rike i verden.

Men i Venezuela så vel som i Norge vil grunnrenteandelen både fra et ricardiansk og marxistisk grunnrenteperspektiv dreie seg om verdier som urettmessig har sin opprinnelse i verdiskapning andre steder i verden. Når Chavez tilbyr billig olje til Cuba, naboland i regionen og fattige i USA, kan ikke det betraktes bare som en gimmik, men som en virkeliggjørelse av en moralsk forpliktelse. Tilsvarende for oss i Norge:

Norske oljearbeidere som sliter med å få oljen opp av havet, fortjener de lønningene de har. De kan dessuten med all mulig rett forlange at oljeselskapene og staten legger forholdene til rette på en sånn måte at de ikke må ofre liv og helse i sitt arbeid. Det enorme overskuddet som befinner seg i det norske oljefondet, er imidlertid ikke lønn som fortjent, men grunnrente i sin aller reneste form.

Jo, det er bedre at en slik ressurs tilfaller en stat med formelle demokratiske institusjoner, enn at det tilfaller multinasjonale oljeselskaper. Men siden det meste av denne oljen blir betalt for og forbrukt andre steder i verden, betyr det samtidig at de faktiske inntektene i Oljefondet er merverdi skapt av andre lands arbeidere. Fra et marxistisk ståsted bør det være helt klart: Dette er et overskudd vi ikke har noen moralsk rett til. Dette er en konklusjon som samtidig må få konsekvenser for hva slags oljepolitikk som bør føres.

Siden vi befinner oss i et land som har sikret seg suverenitet over en begrenset ressurs hvor et intensivert forbruk samtidig har negative miljø- og klimaeffekter, må sosialister støtte alle tiltak som bidrar til å begrense utvinningstempoet. Vi har et ansvar både overfor klimaet og fremtidige generasjoner å begrense uttaket av en så verdifull ressurs.

Gitt at Oljefondet tross alt er der, vil vi selvfølgelig støtte at bruken av dette fondet først og fremst skal tjene folk flest. I og med at dette er verdier vi ikke har fortjent, vil vi også støtte forslag som går ut på å konvertere fondet til utvikling i fattige land. Frem for alt må strategien være å sørge for at verdiene det er snakk om, konverteres til investeringer som kan bidra å gi oss en økonomisk og miljømessig bærekratig økonomi

Noter:

Artikkelen undersøker påstandane frå ulikt hald om at nettverket for rettferdig handel (Fair Trade) gir grunnlag for å utfordre varekarakteren til alle produkt under regimet til den globale kapitalismen.

Gavin Fridell er universitetslektor i statsvitenskap ved Trent University.

Rettferdig kaffi (Fair Trade Coffee) er ein av mange markedsdrivne prosjekt som har fått aukande merksemd dei siste to tiåra fordi sosiale aktivistar og utviklingsarbeidarar har freista sette søkelyset på global ulikskap på grunnlag av «politisk forbrukarmakt». (1) Den raske salsveksten nettverka har hatt det siste halvtanna tiåret har gitt auka merksemd frå kommentatorar som vurderer rettferdig handel frå ulike synsvinklar: som ei form for «etisk forretningsdrift», som NGO-prissubsidiar og «sosial kapital» for partnarar i sør, eller som eit alternativ til nyliberal politikk.(2) Trass i breidda i perspektiv i dei nye studiane, er dei fleste forfattarane samde om at hovudfordelen med rettferdig handel er at han representerer ei markant utfordring til at alle produkt får varekarakter under den globale kapitalismen. Her vil eg kritisk vurdere desse påstandane ved å undersøke rettferdig kaffi – «flaggskip»-varen og varen med det største salet i nettverket for rettferdig handel. Kaffi er den nest mest verdifulle lovlege eksportvaren frå sør, som gir levebrød for millionar av småbrukarar, og han har ei lang historie med røtter i kolonialisme, utbytting og manglande sosial rettferd. Det forklarer korfor kaffien har ein så stolt plass i nettverket for rettferdig handel. Eg hevdar at mens rettferdig kaffi kan gi eit grunnlag for ei viktig symbolsk utfordring for vareøkonomien, så blir utfordringa til sjuande og sist skarpt avgrensa av nettverkets markedsdrivne tilnærming. Prosjektet rettferdig handel er grunnleggande pakka inn i konvensjonelle normer og oppfatningar om «forbrukarmakt » og neo-smithiansk markedsoppførsel. Derfor har den symbolske utfordringa rettferdig handel gir vareøkonomien i seg sjølv blitt ein vare som kan bli kjøpt og selt på markeda i nord. Det avdekkar krafta i dei strukturelle krava til det globale kapitalistiske markedet, og reiser fundamentale spørsmål om grensene for å bruke markedsstrategiar for å overvinne dei.

Å forstå rettferdig handel og varekarakteren

Nettverket for rettferdig handel er eit formelt system knytt til NGO-ar som set bønder, arbeidarar og handverkarar i sør i kontakt med partnarar i nord gjennom eit system av reglar og prinsipp for «rettferdig handel». Nettverket vart først utvikla på 1940- og 1950-tallet på initiativ frå ATO-ar (Alternative Trade Organisations – alternative handelsorganisasjonar) som freista gi støtte til fattige produsentar i sør ved å skape eit alternativt handelssystem der prisane skulle fastsettast på grunnlag av sosial rettferd, ikkje innfalla på det internasjonale markedet. Mange av grunnleggarorganisasjonane, som Oxfam International, såg nettverket som ein del av ei breiare rørsle som arbeidde for ein ny internasjonal økonomisk orden basert på statlege inngrep på nasjonalt og internasjonalt nivå for å støtte utviklingstiltak i sør. På 1980-tallet endra nettverket seg vesentleg då rettferdig handel- aktivistar gjekk bort frå visjonen om eit alternativt handelssystem og i staden freista få tilgang til vanlege marked som dei håpa kunne reformere. (3) Denne reorienteringa spreidde seg med framveksten av initiativ for rettferdig handel-merking, samordna av paraplyorganisasjonen FLO (Fairtrade Labelling Organisations International) som freista sertifisere vanlege selskap som var villige til å følge FLOs kriterium for rettferdig handel. Etter FLO-standard er rettferdige varer produserte i sør etter prinsippet om «demokratisk organisering» (kooperativ eller samvirkeselskap ut frå vareslag), utan barnearbeid, og miljømessig berekraftig. Dei blir omsett på vilkår av garanterte minsteprisar med belønningstillegg til produksjonssamfunn som grunnlag for å skape sosial og økonomisk infrastruktur. (4)

Reorienteringa i nettverket som organisasjonane for rettferdig handel-merkinga initierte var delvis styrt av ønsket om å utvide omfanget av markeda for rettferdig handel som var for små til å dekke behova til partnarane i sør. (5) Men ei like viktig drivkraft var endra politiske, økonomiske og ideologiske vilkår som vart introduserte av neoliberale reformar. Dei gav nasjonal og internasjonal kapital kraftig auka kontroll over markedsreguleringa, og spora av krava om ein ny økonomisk verdsorden. Ut frå desse trendane tok folka i nettverket til seg ein ny markedsstyrt visjon for rettferdig handel, basert på ikkje-bindande, frivillige lovnader frå private selskap. Resultatet er ein finansiell suksess for nettverket for rettferdig handel som har hatt sin største vekst i perioden med neoliberal globalisering. (6) Veksten har vore styrt av aukande deltaking i nasjonale og internasjonale organ, slik som Verdsbanken, så vel som multinasjonale selskap (TNC-ar – Transnational Corporations) som ser på nettverket for rettferdig handel som eit frivillig alternativ til statleg regulering. (7)

Den globale styringa av kaffisektoren har i hovudsak følgt denne vegen frå statlege reguleringar til frivillige mekanismar. Dei fleste åra frå 1963 til 1989 var det globale kaffimarkedet regulert av International Coffee Agreement (ICA), som var oppretta for å gi høgare prisar for kaffibønnene i sør ved å halde overflødig produksjon utanfor markedet gjennom eit kvotesystem. Verknadene ICA fekk var blanda: mens dei klarte å halde tilbake ein større del av inntektene på kaffi i sør ved høgare pris, så vart resultatet av det markant ulikt ut frå politiske og sosiale skille i landa som var med. Land som Costa Rica, med ein stor middelklasse og velferdsstat, fordelte dei nye kaffiinntektene breiare og med mykje betre sosial verknad enn land som Guatemala og Brasil, med svært skeiv fordeling av jord og ressursar. (8) I alle tilfelle så kollapsa ICA i 1989 av presset frå neoliberale reformar. I kjølvatnet har rettferdig handel-rørsla freista oppnå høgare og meir stabile prisar på kaffibønner gjennom frivillig og markedsstyrt tilnærming. Til i dag har analytikarane bare vore i stand til å nå eit utval av kaffibøndene, men dei seier nettverket er eit forsøk på å føre meir avkasting i hendene på fattige produsentar ved å auke verdien på produkta gjennom strategiar for etisk markedsføring, og ved å oppmuntre kooperativ til å «utvikle seg vidare» til høgteknologiske og meirverdiskapande delar av kaffikjeden. (9)

Det har vakse fram kraftig diskusjon dei siste åra om i kva grad rettferdig handel er eit effektivt svar på bortfallet av statlege reguleringar, vilkåra for det kan ikkje oppsummerast her. (10) I staden vil eg fokusere på eit nøkkelspørsmål som stadig brukast som argument for at rettferdig handel går vidare enn dei statlege reguleringsmekanismane frå fortida: at nettverket ikkje bare dreier seg om å oppnå meir rettferdige prisar, men peikar mot ein start på å fjerne varekarakteren til produkt (initial decommodification of goods). Tydeleg i mest alle nye arbeid om rettferdig handel er oppfatninga om at rettferdig handel utfordrar at produkt blir gjort til varer – ein prosess der varer er utan samband til arbeidarane som faktisk har produsert dei. (11) Dei fleste forfattarane hevdar, på ulike måtar, at rettferdig handel er meir enn ei utfordring for sosial ulikskap i verdshandelen, men at dei etiske verdiane og opplæringseffekten er ei kraftig utfordring for kjerneverdiane i den globale kapitalismen og krava frå den om konkurranse, akkumulasjon og profittmaksimering. For nokre forfattarar er det slik at mens rettferdig handels evne til å utfordre det globale handelssystemet er avgrensa, så ligg det største potensialet i evnen til å skape medvit om global ulikskap hos konsumentane i nord ved å avdekke vilkåra varer blir produsert under i sør. (12)

Andre går lenger enn det og hevdar at rettferdig handel utfordrar sjølve karakteren til kapitalismens kultur, og atomiseringa, individualismen og det anonyme varebyttet på kapitalistiske marked. Her argumenterer Charles Simpson og Anita Rapone for at rettferdig handel utfordrar den kulturelle utarminga under kapitalismen – nedbrytinga av sosial solidaritet med materialistiske framfor idealistiske motivasjonsmekanismar. (13)

Laura Reynolds hevdar at nettverka for rettferdig handel omplasserer varer sosialt, slik at gjenstandar kjem til konsumenten fullproppa med informasjon om dei sosiale og miljømessige vilkåra dei vart produsert og selt under. (14)

Laura Waridel og Francis Moore Lappé og Anna Lappé står i sine respektive verk på at rettferdig handel frigjør konsumentane frå «mental kolonialisme» eller «tankefeller» som skjuler sanninga om korleis varer blir produserte i eit kapitalistisk system. (15)

Sjølv om dei fleste ikkje stør seg direkte på marxistiske idear i sine analysar, argumenterer dei i kjerna med at rettferdig handel er ein modell som er ein start på å motsette seg «varefetisjismen», der sosiale relasjonar mellom folk står fram som relasjonar mellom ting. (16) For Marx er varefetisjismen eit nødvendig resultat av dei sosiale relasjonane under kapitalismen. (17) Under kapitalismen må alle markedsaktørar (arbeidarar, småprodusentar, storkapitalistar) selje enten arbeidet sitt eller produkta sine som abstrakte varer på markedet i bytte for pengar som dei så brukar som konsumentar for å kjøpe andre abstrakte varer. Resultatet er at folk framfor å engasjere seg saman om produksjon og distribusjon av produkt, engasjerer seg i markedet som atomiserte aktørar fråtatt all infomasjon om korleis tinga blir produserte, ut frå eigne individuelle behov som einaste kriterium for å gjøre val. Denne prosessen er ikkje bare resultat av sosiale relasjonar under kapitalismen, men hjelper til med å bevare legitimiteten til desse relasjonane ved å tildekke den sosiale utbyttinga som skjer i vareproduksjonen og får dei til å framstå som «naturlege». (18)

Diane Elson, Ian Hudson og Mark Hudson beveger seg ut over eit marxistisk grunnsyn når dei argumenterer for at rettferdig handel er eit forsøk på å utfordre varefetisjismen. Elson framstiller jamvel rettferdig handel-merking, og andre liknande prosjekt, som nøkkelen til visjonen hennar om eit framtidig sosialistisk samfunn bygd på «sosialiserte marked». (19) Ut frå deira arbeid, og arbeida til andre nemnt ovanfor, kan ein dra ut to hovudargument. Først at rettferdig handel avdekkar dei sosiale og miljømessige tilhøva varer blir produsert under, og fører produsentar og konsumentar saman gjennom «etisk forbrukarmakt », som utfordrar at alt blir gjort til varer og gjør dei til gjenstandar med eit sjølvstendig eige liv. Dernest sikrar rettferdig handel ikkje-økonomiske verdiar som samarbeid og solidaritet som utfordrar dei kapitalistiske krava om konkurranse, akkumulasjon og profittmaksimering. (20)

Å fjerne varekarakteren med «etisk forbrukarmakt»

Det blir ofte hevda at ein av hovudmåtene rettferdig handel utfordrar at alt blir varer er ved å bygge bru over gapet mellom produsent og konsument, ved å avdekke forholda produkt frå rettferdig handel blir produserte under, og ved å fremme «etisk forbrukarmakt ». Vanlege konsumentar kjøper varer som framstår med eit eige liv, brukar sine eigne individuelle behov som einaste kriterium når dei handlar på markedet. I kontrast til det blir det hevda at konsumentar som handlar rettferdig, gjennom etiske markedsval basert på korleis varene blir produserte, kjøper ikkje bare ein handelsvare, men står i eit direkte tilhøve til produsentar i sør gjennom eit «assosiert» nettverk basert på felles verdiar om sosial rettferd. (21) Etisk handel blir framstilt som meir enn bare forbrukarmakt; som ei politisk solidaritetshandling som bidrar til å legge press på vanlege multinasjonale selskap om å delta i rettferdig handel, ikkje bare ut frå moralske krav, men ut frå ønsket om å tjene på krava frå etiske konsumentar. (22)

På grunnlag av desse argumenta meiner ein varekjøp på grunnlag av rettferdig handel vil kunne føre til ein start på å fjerne varekarakteren alt har fått, basert på skilnaden mellom etisk og vanleg forbrukarmakt – dei ulike motiva som ligg bak etisk handling og den avgjørande evna til å føre konsumentar og produsentar saman. Det er viktig å merke seg at majoriteten av etiske konsumentar ifølge markedsundersøkingar er kvinner som har leiar- eller administrative stillingar og i hovudsak kjem frå middeleller overklasse. (23) Klassetilknyttinga til fleirtallet av etiske konsumentar kjem mest sannsynleg av det enkle faktum at bare dei har inntekt nok til å betale meir for speielle matslag som rettferdig kaffi. (24) I Canada td brukte dei rikaste 16,2 % av kanadiske hushaldningar 56 % meir pengar på kaffi per person og var 46 % meir tilbøyelege til å handle mat i spesialforretningar enn dei fattigaste 43,2 % av kanadiske hushaldningar. (25) Resultatet er at mens rettferdig handel i sør er basert på klassesolidaritet mellom fattige arbeidarar og bønder, er rettferdig handel på verdsbasis grunnlagt på solidaritet på tvers av klasse, mellom fattige produsentar og rike konsumentar, for å møte krava frå markeda i nord. Denne solidariteten er ikkje basert på klassefellesskap mot ein felles undertrykkar (i dette tilfellet «urettferdige» multinasjonale selskap), men på moralske appellar frå produsentar i sør om hjelp mot sine undertrykkarar. Konsumentar i nord satsar ingenting direkte om rettferdig handel har suksess eller ikkje, anna enn sine eigne etiske motiv.

Gitt det faktum at etisk forbrukarmakt ikkje appellerer direkte til eigennyttige motiv, har mange kommentatorar meint at vekstpotensialet for etiske marked er svært avgrensa. T. d. har populærjournalisten Mark Pendergrast hevda at mens rettferdig handel kan appellere til nokre få «gode samaritanar», kan «jamvel dei til slutt skrike opp viss all produsert kaffi skulle sikre eit skikkeleg liv for dei som produserer avlingane». (26) I boka No logo gir journalisten og aktivisten Naomi Klein ei framifrå oppsummering av korleis massive annonsekampanjar frå storselskapa har vore i stand til å påverke konsumentane til å betale urimelege prisar for merkevarer – som å betale frå 100 til 180 US-dollar for eit par Nike-sko som kostar bare 5 US-dollar å produsere. (27) Men ho trur ikkje at etiske produkt vil ha same potensiale, og seier at ut over å appellere til ei relativt lita gruppe konsumentar, «vil alle rørsler som primært er baserte på å få folk til å føle skyld når dei går på supermarkedet dømt til å få eit tilbakeslag». (28)

Likevel er det ingen grunn til å tru at strategiar som har som mål å selje «etikk» ikkje kan appellere til eit breit sjikt av konsumentar, og oppblomstringa av tallause sosiale og økologiske produkt og program for «bedrifters samfunnsansvar» («corporate social responsibility») dei siste tiåra kan vise at det nok kan eksistere stort vekstpotensiale for etiske marked. (29) Men nettverket for rettferdig handel må ta denne påstanden med to viktige åtvaringar. For det første, om det er vekstpotensiale generelt for etiske marked, betyr det ikkje nødvendigvis vekstpotensiale for nettverket for rettferdig handel, som manglar markedsføringa, annonseringa og distribusjonsressursane som er nødvendige for ei kraftig utviding av sin nisje i markedet. Dei som mest sannsynleg vil dra fordel av framtidig vekst i etiske marked vil vere gigantiske multinasjonale selskap som i aukande grad følger nøye med sine eigne private «etiske» initiativ; eller andre næringslivvennlege tredje partar som ikkje har FLOs meir rigorøse sosiale standarder og høgare pristillegg. (30) Det utgjør ein kraftig trussel til framtida for sertifisert rettferdig handel som godt kan overvinnast av selskapsstøtta prosjekt med langt større markedsføringsressursar.

For det andre, jamvel om nettverket for rettferdig handel skulle vise seg betre i stand til å stå seg mot konkurranse frå næringslivet enn rekna med ovanfor, og om dei held fram med å vekse på grunnlag av etisk forbrukarmakt, står spørsmålet framleis opent: Har slik forbrukarmakt potensiale til å føre produsentar og konsumentar saman på den måten rettferdig handel trur? Gir forbrukarmakt basert på rettferdig handel verkeleg ein alternativ veg der varer kan byrje miste sin varekarakter? Korfor kjøper konsumentar i nord rettferdige varer, og når dei gjør det, kva betyr det for den typen internasjonal solidaritet som rettferdig handel står for? Mens rettferdig handel generelt legg vekt på dei sidene ved rettferdig handel som utfordrar konvensjonell forbrukarmakt, som informasjonen om korleis varene blir produsert, er det bare den eine sida av etisk forbrukarmakt. Den andre sida er faktisk på mange måtar lik konvensjonell forbrukarmakt og reproduserer mange av dei negative verknadene han har.

Som med konvensjonell forbrukarmakt, blir forbrukarmakt bygd på rettferdig handel fundamentert på oppfatninga om «forbrukarsuverenitet ». Ideen er at industrien bare reagerer på krav frå forbrukarane, og at mangelen på sosialt og økologisk rette produksjonsmetodar, til sist er eit resultat av etiske avgjerder hos konsumentane som har «forbrukarmakt». Dette synet har heilt korrekt vore kritisert for å neglisjere det faktum at forbrukarane ikkje har tilnærma perfekt eller jamvel tilstrekkeleg informasjon som dei kan bygge markedsvala sine på. (31) I staden må dei ut i markedet under tvangen og manipulasjonen til massive annonsekampanjar som er utforma for å skape forbrukarbehov – i USA aleine brukar dei store selskapa aleine no over ein billion dollar i året på markedsføring. (32)

Mens rettferdig handel utfordrar oppfatninga om at forbrukarane har tilstrekkeleg informasjon dei kan bygge markedsvala sine på, heng dei framleis fast i trua på at dei same forbrukarane skal ha siste ord om korleis varer blir produsert og distribuert på verdsbasis. Som når det gjeld konvensjonell forbrukarmakt, godtar forbrukarmakt bygd på rettferdig handel at behova til fattige produsentar i sør i siste instans er underordna krava til forbrukarane i nord. Slik sett, når det gjeld å fremme demokrati og sosial rettferd, er det ingen gyldig grunn til å meine at forbrukarane skal vere «suverene » og at personlege krav som forbrukar skal gå foran dei personlege behova andre har som produsentar. (33) Som Ernest Mandel effektivt argumenterer i sin kritikk av grensene for det kapitalistiske markedet: kva for prinsipp for «rettferd», «demokrati» eller «humanitet» er lagt til grunn for at den suverene retten til å avgjøre tidsbruk og arbeid som skal leggast i å tilfredsstille forbrukaren, blir tatt ut av hendene på produsentane sjølve? (34)

Vidare, ved å godta kjerneargumenta om den suverene forbrukaren, tar rettferdig handel for gitt det noverande svært ulike og økologisk destruktive globale forbruksmønsteret. I nord er forbrukarane som rettferdig handel liter på sett saman av relativt rike forbrukarar som bygger rikdommen sin på ei svært ulik fordeling av inntekt. Internasjonalt avheng rettferdig handel av eksisterande forbrukarmønster som er karakterisert av eit «overforbruk» i nord som truar med å utrydde naturressursar, og som sementerer den eksisterande svært ulike fordelinga av global rikdom. (35) Slik søker rettferdig handel større global rettferd på grunnlag av svært urettferdige globale forbruksmønster. Ifølge Michael Maniates er det stadig tilfelle med «berekraftige» utviklingsprosjekt som alt for ofte ser bort frå det faktum at om dei fire milliardane eller meir som underkonsumerer skulle auke forbruket sitt til eit minstemål av trygge levekår, må først dei ein milliard eller meire med globale overforbukarar stanse og så redusere sitt totale forbruk for å gi økologisk rom for det. (36)

Innanfor eit konvensjonelt forbruksmønster kjøper mange etiske forbrukarar likeins rettferdige varer av same grunn som dei eller andre kjøper «urettferdige» varer produsert av konvensjonelle selskap for å skaffe seg betre samvit. Medvit om slike psykologiske motiv er kjerna i dagens annonsekampanjar og blir ofte framstilt av markedsføringsekspertar frå næringslivet som å bygge på folks påståtte «naturlege» hang til å vere «egoistar». (37) Men det gir eit feilaktig og overflatisk syn på menneskeleg oppførsel og drar merksemd bort frå markedsføringsekspertane sjølve som brukar subtile teknikkar for å manipulere forbrukarane sine «naturlege» behov for å auke fortjenesta til selskapa. (38)

Å bruke den psykoanalytiske ideen om «narsissisme» til å forklare strevet etter sjølvrespekt gir langt større meining for å undersøke maulege psykologiske motiv bak forbruk bygd på rettferdig handel. I psykoanalytisk teori er ikkje narsissisme styrt av egoisme eller eigen-kjærleik, men av djup angst og sjølvhat som fører til desperate ønske om å bli verdsett av andre. (39) Som Christopher Lasch har argumentert i verket The Culture of Narcissism, tenderer det kapitalistiske samfunnet til å fremme narsissistiske impulsar ved å fremmendgjøre arbeidarane frå det dei produserer og frå einannan, og kvernar dei mot einannan i eit brutalt konkurransemiljø på leit etter arbeid og verdsetting. For å imponere dei høgare oppe i bedriftshierarkiet, må arbeidarane selje personlegdommen sin som om det var ein vare på markedet, det fører til intens angst, dei blir sjølvopptatte og narsissistiske. På same tid blir folk frigjort frå tradisjonelle band til familie og institusjonar (som kjerka), slik vil mange kjenne seg isolerte og aleine. (40)

Ifølge Lasch tilbyr kapitalismen forbruk som kur for narssistisk angst, einsemd og fremmendgjøring. Forbruk blir gitt både som alternativ til protest eller opprør (arbeidarane blir opptatt av straks å bli tilfredsstilte ved å konsumere nye varer) og som eit botemiddel for åndeleg misere og manglande status. Overtydde om at dei er for makteslause til å påverke livet på meiningsfullt vis, vender folk seg til personlege forbetringar og til å skape ein utvendig identitet bygd på ting levert av annonsar og massekultur, tema frå populære filmar og bøker, og fragment frå eit breitt utval av kulturelle tradisjonar. (41)

Her ser Lasch ein retrett frå politikken og ei vending mot psykisk sjølvforbetring: komme i kontakt med eigne kjensler, ete sunn mat, ta kurs i ballett eller magedans, fordjupe seg i visdommen frå aust, jogging, lære sjå seg sjølv i samanheng med verda, overvinne «frykta for glede». (42)

Til denne lista kunne ein kanskje legge til rettferdige produkt. Med kjensle av maktesløyse, og angstridde, kan etiske forbrukarar kjøpe rettferdige produkt på markedet, både for å mildne litt på kjensla av maktesløyse og for å skape seg ein identitet som eit «etisk» menneske. Rettferdig handel inneber inst inne at sosial rettferd får varekarakter og lar konsumentane kanalisere ønska om ei meir rettvis verd til å kjøpe varer på markedet for å løfte sitt eige sjølvbilete. (43)

Likevel, om narsissistisk sjølvvurdering er ein sannsynleg nøkkelfaktor for å forklare kva som driv enkelte forbrukarar til å kjøpe rettferdige varer, er det framleis fundamentale skilnader mellom rettferdig handel og andre former for «sjølvforbetrande» forbruk. Den første krev ein viss grad av personlege offer, sjølv om det kan vere marginalt, for å betre liva til andre. Vidare er mange rettferdige konsumentar utan tvil aktivistar i ulike sosiale rørsler som ikkje ser på rettferdig handel som tilbaketrekking frå politikken, men som ein del av eit breiare politisk engasjement. I ein slik samanheng peikar Moore Lappé og Lappé på, ut frå arbeida til Eric Fromm, at rettferdig handel og andre alternative prosjekt representerer forsøk frå forbrukarane på å finne seg litt «positiv fridom» («fridom til») i ei verd der dei er bydd lite anna enn «negativ fridom» («fridom frå») og overvelda av ei kjensle av individuell maktesløyse framfor storselskap og statsbyråkrati som dei lite kan påverke eller kontrollere. (44)

Fromm argumenterte for at folk for å komme frå negativ fridom til positiv fridom må arbeide solidarisk saman for eit felles mål. Det krev at samfunnet overvinn varefetisjismen som får folk til å samhandle som fremmendgjorte individ i relasjonar bygde bare på «instrumentalitet» og individuell vinst. I staden må markedsstyrte relasjonar bli erstatta av demokratisk planlagte prosessar der individa kan samhandle i solidaritet og «dele ansvar» for samfunnsutviklinga som eit heile. (45) Mens Moore Lappé og Lappé ikkje hevdar at rettferdig handel representerer slike utvida politiske prosessar som Fromm gir resept på, så seier dei at han gir konsumentar i nord eit viktig symbolsk verktøy til å kunne «le av kariktaturen » av seg sjølve som egoistiske, atomiserte nyttejegarar. (46) I ein slik samanheng kan rettferdig handel vere ein kanal der forbrukarane kan lette på sosial angst ved å «gjøre det rette», og kan tjene som ei folkeleg form for ei «symbolsk ombytting» som for ei kort stund lar folk uttrykke ønsket sitt om ei annleis verd. (47)

Mens forbruk bygd på rettferdig handel gir eit symbolsk verktøy til å kritisere konvensjonell handel – som har potensiale til å oppdra til og heve politisk medvit – så er graden av faktiske vinstar for etiske forbrukarar i form av positiv fridom og solidaritet betydeleg avgrensa. Etiske forbrukarar vil vere isolerte individ med fremste ansvar å handle rettferdig (å kjøpe rettferdig kaffi). Forbrukarane er ikkje knytt saman med produsentane eller andre forbrukarar i ein demokratisk prosess og innverknaden dei har på rettferdig handel (og på dei vidare strukturane i den globale kapitalismen) er avgrensa til «kjøpekrafta» dei har som isolerte individ. Kunnskapen dei har om rettferdig handel og livet i samfunna som produserer i sør er i hovudsak avgrensa til kommersielle medium, og er ikkje basert på direkte og personlege band, men blir formidla av markedet. (48) I den samanhengen er solidariteten bygd på individuelle moralske appellar og ikkje på delt ansvar. Rike etiske konsumentar deltar ikkje i ein felles kamp saman med produsentar i sør, og viktigare, har ikkje eit delt ansvar for resultatet av vala dei gjør som konsumentar. Avgjerder som er svært alvorlege for produsentane i sør er bare eit spørsmål om individuelle kjøpspreferansar for etiske konsumentar. Som fremmendgjorte, isolerte individ vil etiske konsumentar halde fram med å vere fråkopla og skjerma frå det direkte resultatet av markedsvala sine. I den samanhengen vil rettferdige varer halde fram med å vere sjølvstendige varer med sitt eige liv, bortsett frå eit symbolsk knytting til produsentane ved eit «etisk avgift» som konsumentane kan vere villige til å betale eller ikkje.

Likevel, mens relasjonane mellom produsentar og konsumentar vil halde fram med å bli formidla av markedet, har enkelte scenario større potensiale enn andre for utviklinga av ei fellesskapskjensle og band gjennom etisk forbruk. Småskala ATO-ar gir langt større høve til å bygge solidaritetsband mellom produsentar og konsumentar enn dei store konvensjonelle multinasjonale selskapa som aukar dominansen sin innanfor nettverket. Planet Bean, eit lite arbeidareigd kooperativt kaffibrenneri i Guelph i Ontario, Canada, kan tjene som eksempel på korleis det er tilfelle. Planet Bean sel 100 % av kaffien sin gjennom rettferdig handel, ser opplæring av forbrukarane om det urettvise i det noverande globale systemet som ei sentral oppgave, og som eit lite ATO, syt dei for vilkår der konsumentane kan utvikle personlege band til medlemmene i kooperativet som i sin tur har direkte kontaktar til partnarane i sør. For å fremme læringa, har medlemmer av Planet Bean halde offentlege foredrag og har vore vertskap for partnarar frå sør som har besøkt lokalsamfunn i Canada. Ifølge Bill Barrett, direktør og markedssjef på Planet Bean, har desse tiltaka potensiale til å heve medvitet om liva til produsentane i sør. Det kan ein sjå av ein visitt nyleg frå partnarar i sør til eit supermarked i Toronto som sel Planet Bean-kaffi. Styraren i butikken sa etter å ha møtt kaffibøndene at det var einaste og første gongen han hadde møtt nokon av dei som produserte varene som blir selde i butikken hans. (49) Denne historia syner potensialet som Planet Bean har til å korte ned «avstanden» mellom produsent og konsument, som i konvensjonell internasjonal handel stadig fører til stopp i tilbakemeldingar og ansvar for dei sosiale verknadene av markedsavgjerder. (50)

I skarp kontrast til Planet Bean står store konvensjonelle multinasjonale selskap som Starbucks Coffee Company, ein enorm hierarisk organisasjon med tusenvis for det meste lågtlønna, uorganiserte, fremmendgjorte arbeidarar. Framfor å vere engasjerte i det moralske oppdraget til rettferdig handel byrja Starbucks tilby begrensa kvanta rettferdig kaffi i butikkane sine i 2000 etter intenst press frå sosiale aktivistar. Dei sel bare ein eller to % bønner som er sertifiserte som rettferdig handel. Starbucks vil først og fremst unngå dårleg publisitet og har brukt mykje meir merksemd på å fremme bedriftsvennlege alternativ til rettferdig handel, som Conservation International (CI)-sertifisert skyggedyrka kaffi (51) («Shade grown»-kaffi har tradisjonelt vore dyrka under høgare tre og vekster; det skal gi seinare vekst og høgare kvalitet. Men frå 1970-tallet har dyrkinga skjedd på rydda område, noko som mellom anna truar regnskogen. Oversetters anm.) Samanlikna med FLO-standardar, har CI-standardar lågare standard på sosiale avgifter, og arbeidsvilkår som er meir ulne og mindre strenge. (52) Vidare kan ein i høg grad stille spørsmål ved CIs lovnader som etisk partnar. Mellom anna har dei vore skulda for å grønnvaske biletet av sponsorane sine, og agere som «det vennlege fjeset til biokolonialismen» ved aktiv støtte til dei store farmasøytiske selskapa, ved å samle kunnskapen urfolk har om plantar og insekter for å ta patent på dei. (53)

Trass i at dei freister dekke seg bak sosialt ansvar, kastar Starbucks historie i nord lange skyggar over deira etiske på-standar. Selskapet har slåst aggressivt mot fagorganisering blant dei tilsette i tjenestesektoren – ein rett som er garantert dei sertifiserte i rettferdig handel i sør. I julestria får selskapet pakka varene sine av Signature Packaging Solution, eit selskap som tilsett lågtlønna innsette frå fengsla i staten Washington. (54) Det betyr at rettferdig kaffi hos Starbucks kan vere pakka av fengselsarbeidskraft og selt av lågtlønna uorganisert arbeidskraft, noko som verkeleg utfordrar ideen om at kaffien skal vere «rettferdig». Vidare – når ein handlar rettferdig kaffi hos Starbucks, blir det handla frå fremmendgjorte arbeidarar, hovuddelen av dei har ingen knyttingar til produsentane i sør. Slik er etiske konsumentar i kjerna like fråkopla dei faktiske produsentane og dei verkelege liva deira (både i sør og nord) som dei er når dei handlar vanlege varer på markedet i nord. (55) Slik sett kan neppe rettferdig handel på Starbucks minske avstanden mellom produsent og konsument og på meiningsfullt vis utfordre at alt blir varer. Den veksande deltakinga til multinasjonale selskap betyr heller ei undergraving av nettverkets evne til å utfordre at alt får varekarakter.

Til sjuande og sist må ein ta oppfatninga om at rettferdig handel knytter internasjonale solidaritetsband mellom produsentar og konsumentar med ei klype salt. Ønska folk har om positiv fridom, solidaritet og deltaking er nødvendige for utløyse forbrukarkrav, men evnen rettferdig handel har til å møte desse ønska er avgrensa: positiv fridom er avgrensa til å kjøpe etiske varer; solidaritet er basert på moralske appellar i motsetning til allmenne prinsipp; og band mellom konsumentar og og produsentar er formidla av markedet, som skjermar konsumentane frå ansvaret for handlingane sine. Verkeleg brot med varefetisjismen medfører ikkje bare informasjon om korleis varene blir gjort tilgjengelege for konsumentane, men det krev produksjon på ein demokratisk og medviten regulert måte der både produsentane og konsumentane er involverte, og er ansvarlege for vala dei gjør. (56)

Samarbeid og solidaritet

Det blir hevda at nettverket for rettferdig handel ikkje bare lager bru over gapet mellom konsumentar og produsentar, men at dei ikkje-økonomiske verdiane som samarbeid og solidaritet er ei utfordring til konkurransekrava, akkumulasjonen og profittmaksimeringa i det kapitalistiske markedet. Sant nok er det mange prov på at rettferdig handel, som alle demokratiske kooperative prosjekt, utfordrar dei kapitalistiske prinsippa. Ein del av profitten som tilkjem kooperativ i rettferdig handel blir brukt til å skape nødvendig sosial infrastruktur på lokalnivå framfor å bli reinvestert til meir kapitalakkumulasjon eller fordelt til private lommer. Produsentar og importørar i rettferdig handel samarbeider for å oppnå mest mauleg rettferdig handelssamband, og store produsentkooperativ gir innimellom hjelp til andre mindre kooperativ i nettverket. (57) Desse handlingane kan ein best tolke som starten på ein internasjonal etisk økonomi, som freistar gjennomføre retten folk har til å ta erstatte kapitalismens konkurranseverdiar og utarma etiske prinsipp. (58)

Etikken i økonomien til rettferdig handel har gitt viktige utviklingsfordelar til spesifikke grupper i sør. Dei har fått tilgang til markedet til rettferdig handel. I kaffisektoren var det td 670.000 familiar med kaffibønder i registeret til FLO i 2003, av totalt 25 millionar på verdsbasis. Utviklingspotensialet til nettverket er mest tydeleg i tilfellet med Unión de Comunidades Indígenas del Región del Istmo (Sambandet for urfolksamfunn i Isthmus-regionen, UCIRI), eit rettferdig handel-kooperattiv i Oaxaca, Mexico. Dei har over 2.500 familiar som medlemmer. UCIRI har spelt ei nøkkelrolle i å skape rettferdig handel-merket, og er oppfatta som eit av dei mest framgangsrike kooperativa i verda. Ved å delta i nettverket har medlemmene skaffa seg høgare inntekt og betydeleg betre sosialvesen ved kooperative tiltak innanfor helse, utdanning og opplæring. UCIRI har au laga sin eigen økonomiske infrastruktur, som omfattar kaffibrenneri og transportopplegg. Dei har gitt medlemmene sine betre tilgang til kreditt, teknologi og markedskunnskap. Det har gjort medlemmene betre i stand til å stå mot ekstrem fattigdom, feilernæring og miljøproblem, og evnen til å overleve og tevle på det internasjonale markedet. (59)

I tillegg har UCIRI-medlemmene utvikla viktige solidaritetsband med partnarar i nord, og dei har fått sterkare kollektiv identitet på grunn av dei organisatoriske og administrative krava ved å drive kooperativ knytt til rettferdig handel. Det har styrka evna deira til å støtte initiativ lokalt og lobbyverksemd mot regjeringa for å forsvare interessene sine saman med andre landbruksprodusentar i Mexico. Gjennom åra har UCIRI spelt ei nøkkelrolle i å skape eit utall lokale og regionale organisasjonar, medrekna rettferdig handel og økologiske sertifiseringsgrupper og organisasjonar med breiare formål, som stør småprodusentar generelt. (60)

Mens samarbeids- og solidaritetsverdiane i nettverket for rettferdig handel har gitt viktige framsteg for partnarane i sør, er det til sjuande og sist ikkje slik at konkurranse og utbytting under kapitalismen er eit resultat av manglande etikk. Det er eit resultat av strukturelle krav i det kapitalistiske markedet som tvingar alle produsentane til å konkurrere, akkumulere og maksimere profitt for å vere konkurransedyktige og overleve. Dei fleste i nettverket for rettferdig handel har likevel ein tendens til å tone ned desse krava og fokusere på markedet som ein stad der dei som er villige og i stand til det har sjansar. Dei framstiller kapitalismen mindre som eit særleg sett av sosiale relasjonar enn ei spesifikk haldning til kommersiell byttehandel. (61) Ein ser ikkje på utbytting som eit resultat av det kapitalistiske markedet, men som ei forvrenging av markedet pga handlingane til «skruppellause» markedsaktørar. (62) For dei fleste i nettverket for rettferdig handel er målet å rette på desse forvrengingane ved å fremme meir etiske handelsverdiar som dei håper vil gi alle, rik som fattig, høve til å hauste i markedet. Denne moralske innfallsvinkelen risikerer å oversjå tyngda i strukturelle krav. Ifølge aktivisten og teoretikaren David McNally, som freistar kjempe mot utbyttinga under den globale kapitalismen:

Sant nok er moralsk harme nødvendig og høgverdig. Men eit reint moralsk svar ser bort frå det faktum at kapitalismen krev at dei store aktørane er utbyttande og destruktive. Verken moralpreikar eller opplysning vil endre oppførselen til kapitalistane, ettersom dei bare kan overleve som kapitalistar om dei oppfører seg som dei gjør. Om dei ikkje utbyttar dei fattige, stjel land og ressursar, gjør alt til varer, og er økologisk destruktive, kan dei ikkje halde fram i den kapitalistiske konkurransekrigen. Krava om kostnadsminimering og profittmaksimering tvingar kapitalistane til å handle slik. (63)

Når rettferdig handel ser bort frå strukturelle krav kjem det av deira «neo-smithianske» oppfatning av kapitalismen, felles for dei fleste utviklingsmiljø, som historiske materialistar lenge har kritisert for å legge vekt på markedsendingar framfor dei sosiale produksjonstilhøva som ligg til grunn for markedsrelasjonane under kapitalismen. (64) Dei fleste i rettferdig handel og analytikarar av rettferdig handel har fokusert på markedet som den primære kamparenaen, men har neglisjert krava frå det kapitalistiske markedet som stammar frå dei historisk spesifikke sosiale relasjonane som ligg til grunn for det. Ifølge den marxistiske teoretikaren Ellen Meiksins Wood, involverer det spesifikke følgande:

for det første, at det materielle livet og den sosiale reproduksjonen under kapitalismen allmennt sett er formidla av markedet, slik at alle individ på ein eller annan måte må inn i markedsrelasjonar for å få tilgang til levelege vilkår; og for det andre at diktatet frå det kapitalistiske markedet – krava om konkurranse, akkumulasjon, profittmaksimering, og auka arbeidsproduktivitet – regulerer ikkje bare alle økonomiske transaksjonar men sosiale forhold generelt. På same vis som forhold mellom menneska blir formidla av varebyttet, framstår sosiale forhold mellom menneska som forhold mellom ting, «varefetisjismen», med det berømte uttrykket til Marx. (65)

Karakterdraga til det kapitalistiske markedet slik Wood framstiller dei er kjerna i utbyttinga som det kapitalistiske systemet skaper. Alle markedsaktørar – arbeidarar, småbrukarar, eller store multinasjonale selskap – må konkurrere i eit vinn-eller-forsvinn-miljø der dei kontinuerleg må utbytte einannan (slik multinasjonale selskap tvingar ned lønningane) eller seg sjølve (som småbrukarar som sel avlingane sine nær svelteprisar) for å kunne konkurrere og overleve. Mens det etiske strevet til rettferdig handel har kunna mildne litt av dei verste verknadene av desse krava, har ikkje rettferdig handel vore i stand til å sleppe unna makta til det kapitalistiske markedet som har tvunge på dei strenge grenser for utviklingsprosjekta.

Tyngda av strukturelle krav på rettferdig handel er tydeleg i UCIRI. Trass i framgangar har det vist seg tydelege grenser. Eit teikn på desse grensene er fattigdomen og den utilstrekkelege inntekta som framleis eksisterer blant UCIRI-medlemmene. Årsaka er prisen i rettferdig handel, som sjølv om han er høgare vanlege prisar, ikkje kan bli så høg at han skremmer bort «etiske konsumentar». (66) Slik er prisen på rettferdig kaffi, framfor å bli fastsett primært av sosial rettferd og behova til produsentane i sør, bestemt som ein pris som er «(så) rettferdig (som mauleg)» ut frå krava i markedet. (67) Resultatet er ifølge ein UCIRI-rapport at mens høgare inntekt pga rettferdig handel har fjerna ekstremt elende blant medlemmene, «kan ein ikkje seie at desse inntektene er i stand til å sikre familiane til produsentane». (68) I 2002 tvinga det rundt eit hundre og femti medlemmer til å forlate gardane på leit etter midlertidig arbeid i byane, ein vanleg overlevingsstrategi i fattige landområde i regionen. (69)

Eit anna teikn på grensene for UCIRIprosjektet er fiaskoen med klesfabrikken som skulle gi alternative inntekter for medlemmene ved sida av kaffiproduksjonen. Fabrikken vart opna i 1997 og så lagt ned i 2004 pga forsyningsproblem, dei høge kostnadene med «rettferdige» sosiale ordningar til tilsette, og brutal konkurranse frå låglønnsfabrikkar i Kina som har ramma klesindustrien på verdsbasis. Det viser vanskane med å spreie UCIRIs prinsipp for rettferdig handel utanfor det etablerte nettverket for rettferdig handel. (70)

Til sist er grensene for UCIRI-prosjektet tydelege i i det aukande behovet dei har for å gi store konsesjonar til selskapspartnarar for å utvide markedstilgangen for medlemmene sine. Det viktigaste eksemplet kom i 2002 då UCIRI underteikna ein avtale med Carrefour, den nest største matkjeda i verda, for å selje eit uspesifisert kvantum kaffi til rettferdige prisar, men utan sertifisering frå FLO. Denne handlinga, driven fram av markedskrav, dannar presedens for nettverket som truar med at selskapa skal opne døra enno meir for eigne alternativ til rettferdig handel. Representantar for FLO har kritisert avtalen for at han kompromitterer integriteten til den uavhengige sertifiseringa som er nøkkelen som skal trygge at standarden til rettferdig handel blir handtert kontrollerbart og opent. (71)

Ei langt viktigare vurdering av rettferdig handel er ikkje grensene for UCIRI-modellen, som trass i feil har gitt viktige utviklingsfordelar for medlemmene, men at det er usannsynleg at fordelane kan kopierast i større skala. På grunn av si spesielle historie som ein av grunnleggarane av rettferdig handel-merkinga har UCIRI vore ein særleg vellykka organisasjon i nettverket for rettferdig handel, som har vore i stand til å selje nær 100 % av kaffibønnene sine i nettverket. Slik har det ikkje vore for majoriteten av partnarane i rettferdig kaffi, som i snitt bare kan selje rundt 20 % av bønnene sine her. Grunnen er grensene for markedet for rettferdig kaffi som sjølv om det har vakse markant det siste halvtanna tiåret, aldri har vore i stand til å dekke behova til partnarane i sør. (72) Vidare, mens vekstraten i relativt nye marked som USA og Canada har vore høg dei siste åra, så har salstalla for rettferdig kaffi i etablerte marked stagnert. Det tyder på at nettverket vil møte eit tak i opparbeidde marked. I viktige konsumentland for rettferdig kaffi stagnerte kaffisalet frå 1999 til 2001 i Nederland, og sank med 2 % i både Tyskland og Sveits. (73)

Når markedet for rettferdig kaffi viser avgrensa vekstpotensiale, trur enkelte kommentatorar og folk i rettferdig handel at konkurranse mellom kooperativa er aukande og truar med å undergrave solidariteten og samarbeidet i nettverket. Det blir stadig vanskelegare for nye og mindre utvikla kooperativ å få ein del av markedet, og ekstremt vanskeleg for nye grupper å plass i registeret til FLO. Dess meir, donorar og långivarar tenderer å favorisere veletablerte kooperativ som er tydeleg til stades i marked for rettferdig handel og økologiske varer. Det gir ytterlegare fordelar til grupper som alt gjør det etter måten bra. (74) Under slike tilhøve er det dei sterkaste og mest veletablerte kooperativa, som UCIRI, som får størst fordelar av rettferdig handel, mens svakare grupper i aukande grad blir pressa ut. Td tok det FLO-sertifiserte Tzotzilotic Tzobolotic Coffee-kooperativet i Chiapas, Mexico åtte år å finne kjøpar til den første sendinga med rettferdig kaffi i 2001. (75) I eit anna tilfelle vart Unión de La Selva-kooperativet i Chiapas desertifisert i 2000 etter seks år i FLO-systemet. Dei klarte ikkje oppfylle ein kontrakt. I ein kommentar hevdar La Selva-rådgivaren José E. Juárez Valera:

Den noverande strukturen i rettferdig handelsystemet er avhengig av eliten og politiske toppar (caciques) blant produsentane … Eg meiner rettferdig handel skulle fremme ikkje bare deltaking frå veletablerte kooperativ men au dei mindre heldigstilte og priviligerte. (76)

Gitt dei sannsynlege grensene for stadig ekspansjon i salet av rettferdig kaffi på lengre sikt, er det mauleg at press i markedet vil føre til aukande konkurranse blant kooperativ i nettverket for rettferdig handel som slik vil freiste utvide sin markedsdel, og blant usertifiserte kooperativ som vil inn i markedet. Slik set globale markedskrav endelege grenser for utviklinga av samarbeids- og solidaritetsverdiane til nettverket for rettferdig handel.

Konklusjon: Grensene for markedsstyrt sosial rettferd

Mens solidaritetsbanda rettferdig handel har skapt mellom nord og sør i sanning er positive og representerer ei utfordring for prinsippa for markedsbytte under den globale kapitalismen, er utfordringa strengt avgrensa av eksisterande kapitalistiske forhold med omsyn til eigedom og arbeid, og av den markedsstyrte tilnærminga nettverket for rettferdig handel står for. Rettferdig handel har i kjerna freista fjerne varekarakteren til produkt gjennom den same mekanismen som gjorde dei til varer i første omgang – det kapitalistiske markedet. Dei har freista det ved å fremme ei anna haldning til markedsbytte, mens dei har neglisjert at det ikkje er ei haldning men eit spesifikt sett av sosiale produksjonsforhold som fører til krava frå det kapitalistiske markedet. Det var av den grunn Marx hevda at den einaste måten ein kunne fjerne at arbeid og produkt blir varer, var ved å utfordre dei sosiale forholda som opna vegen for dei. Det kunne ein gjøre, hevda han, gjennom utviklinga av en sammenslutning av frie mennesker. De arbeider med felles produksjonsmidler og forbruker sine mange individuelle arbeidskrefter bevisst, som en samfunnsmessig arbeidskraft. (77)

Ifølge McNally uttrykker påstanden til Marx tri hovudprinsipp: arbeidarane sitt sjølvstyre og kontroll over produksjonsprosessen; samfunnsmessig eige og kollektiv fordeling av ressursane; og sosial samordning av det økonomiske livet i ein demokratisk og deltakande prosess. (78) Mens Marx såg føre seg ei breiare omdanning enn dei meir smålåtne måla til rettferdig handel, er det nyttig å tenke over desse forholda når det gjeld nettverkets strev for å utfordre at alt blir gjort til varer. Nettverket er eit forsøk på å utvikle ein modell som fører oss i retning dei to første prinsippa, men med viktige motsetningar. Sjølvstyre for arbeidarar eksisterer i kooperativa i sør, og offentleg eige og regulering av felles eigedom finst au, jamvel om småprodusentane ofte individuelt er sjølveigarar. Men i nord finst ikkje noko av slike prinsipp, lisensiatar i nord kan vere alt frå små ATO-ar til gigantiske multinasjonale selskap, der dei siste blir stadig meir dominerande i nettverket.

Viktigast for å vurdere korleis nettverket er i stand til å fjerne varekarakteren alt får er det tredje prinsippet, den sosiale samordninga av det økonomiske livet. I denne samanhengen kjem det markedsstyrte nettverksprosjektet tydeleg til kort når det gjeld å knytte den deltakande arbeidskrafta «bevisst, som en samfunnsmessig arbeidskraft». Med rettferdig handel held markedet fram med å vere den endelege samordnaren av det økonomiske livet, og rettferdig handel-standard for produsentane i sør er til sjuande og sist fullstendig avhengig av avgjerdene til konsumentar i nord som framleis er atomiserte og individuelle konsumentar direkte upåverka av dei sosiale resultata av markedsoppførselen sin. Så sjølv om varer blir utveksla mellom produsentar i sør og konsumentar i nord, er ikkje dei berørte partane engasjert i bevisste, demokratiske, deltakande prosessar der alle – som medlemmar av eit samfunn – er likeverdig ansvarlege for og berørte av vedtak som regulerer produksjon og konsumpsjon. Mens individuelle konsumentar i nord kan ha ei kjensle av moralsk ansvar for produsentar i sør, er det framleis markedet som avgjør kven som vinn eller forsvinn i nettverket for rettferdig handel.

Her kom ICA med eit meir handfast grunnlag å bygge ei langsiktig utfordring til varekarakteren, sjølv om det offisielt ikkje var eit mål med avtalen. ICA sette fram ideen om at prisane internasjonalt og ei meir rettferdig fordeling av global rikdom skulle vere ei statleg oppgave og gjennomførast overalt for å sikre litt rettferd for alle produsentar og konsumentar. Trass i manglar i praksis, gav det grunnlag for ein byrjande diskusjon om korleis ein genuin modell for ein demokratisk, deltakande prosess for å regulere produksjon og konsumpsjon skulle sjå ut på internasjonalt nivå. Det betyr ikkje at ICA faktisk står for ein slik modell. Men det peika på retninga bort frå markedet og mot tanken om meir bevisste og universelt regulerte politiske prosessar. I kontrast til det peikar nettverket for rettferdig handel i ei anna retning, mot ein modell som er frivillig, medlemsspesifikk og avhengig av uføreseielege innfall i det internasjonale markedet.

Mens rettferdig handel til sjuande og sist faktisk representerer ei viktig symbolsk utfordring til prinsippa for markedsbytte under kapitalismen, er det usannsynleg at rettferdig handel kan fungere som grunnlag for å sjå for seg eit prosjekt som går frå det symbolske til ei langsiktig utfordring til kjerna i at alt blir omgjort til varer. Det er slik både på grunn av den mektige og vedvarande nedbrytinga frå dei strukturelle krava i det internasjonale markedet, og pga nettverkets eigen markedsstyrte tilnærming, grunnfesta i konvensjonelle normar og oppfatningar om forbrukaren først og neo-smithiansk oppførsel i markedet. For å selje si symbolske utfordring til at alt blir varer, har rettferdig handel måtta pakke utfordringa si som vare på same vis som konvensjonelle varer og som føremål for liknande krav. Mens rettferdige varer formelt avdekkar dei sosiale og miljømessige vilkåra varene blir produsert under, så er konsumentar i nord framleis fremmendgjorte individ som er fråkopla produsentane og som ikkje står til ansvar for dei vedtaka dei gjør i markedet. Mens rettferdig handel faktisk sikrar ikkje-økonomiske verdiar som samarbeid og solidaritet, så vil til slutt kapitalistiske krav om konkurranse, akkumulasjon og profittmaksimering ikkje vere eit spørsmål om å velje, men dei er naudsynte for alle selskap som vil overleve i det globale kapitalistiske markedet. For å gå ut over den symbolske utfordringa frå nettverket til verkeleg å sprenge varefetisjismen vil det i siste instans kreve eit prosjekt retta ikkje bare mot uetisk oppførsel i markedet, men mot dei sosiale forholda som ligg til grunn for det.

(Artikkelen sto i Historical Materialism nummer 4/2007. Artikkelen trykkes med tillatelse fra forfatteren, og er oversatt av Gunnar Danielsen. Red.)

Notar:

1. Eg vil takke Social Science and Humanities Research Council of Canada (SSHR C) for å ha finansiert forskinga, så vel som to anonyme lesarar og redaksjonen i Historical Materialism for nyttige forslag. Særleg takk til Gregory Albo, Donald Carveth, David Friesen, Mark Gabbert, Samuel Knafo, Martijn Konings, Liisa North, Viviana Patroni, og framfor alt Kate Ervine, for kritiske råd, oppmuntring og vennskap.

2. O m rettferdig handel som «etisk forretning», sjå Blowfield 1999 ; om prissubsidiar sjå LeClair 2002; om «sosial kapital» sjå Simpson og Rapone 2000; om alternativ til nyliberalismen sjå Waridel 2002. For å lese meir om «politisk forbrukarmakt», sjå Bernstein og Campling 2006b; Guthman 2002; og Micheletti 2004.

3. Fridell 2004 og 2007.

4. FLO 2003.

5. Bolscher, intervju 2002; Renard 1999 ; Simpson og Rapone 2000; Waridel 2002, pp. 93-6.

6. Salet av FLO -serifiserte varer voks med trettifem prosent frå 1997 til 2000. Totalt detaljsal av FLO – sertifiserte varer i 2000 var verd over 196 millionar US-dollar, der meir enn 49 millionar US-dollar gjekk direkte til produsentane, rundt førti prosent meir enn det som ville vore tilfelle med konvensjonelle prisar. FLO 2001.

7. Fridell 2004 og 2007.

8. Meir om ICA sjå Talbot 2004 og Fridell 2007. Ein gjennomgang av nøkkeldiskusjonar om «varestudiar» generelt hos Bernstein og Campling 2006a og 2006b.

9. Guthman 2002; Raynolds 2002a; Renard 2005; Taylor 2005.

10. For meir om andre spørsmål og debattar om rettferdig handel, sjå Fridell 2006 og 2007.

11. Sjå Elson 2002; Hudson og Hudson 2003.

12. Bird og Hughes 1997 ; Blowfield 1999 ; Fisher 2004; LeClair 2002; Simpson og Rapone 2000.

13. Simpson og Rapone 2000, s 55 .

14. Raynolds 2002a, s 415. Sjå au Jaffee, Kloppenburg og Monroy 2004, s 170.

15. Moore Lappé og Lappé 2002, pp 27-31; Waridel 2002, s 23.

16. Guthman (2002) peikar på at den implisitte kritikken av at alt blir gjort til varer under kapitalismen er vanleg i dei fleste individuelle varestudiane (commodity studies).

17. Marx 1983, pp 85-100. (pp 319-29.)

18. Bernstein og Campling 2006b, pp 423-6; Elson 1998; Guthman 2002; Hudson og Hudson 2003; Marx 1983, pp 85-100 (pp 319-29); McNally 199 3, pp 199 -200 og 214-17.

19. Elson 1988 og 2002.

20. Elson 1988 og 2002; Fisher 2004; Moore Lappé og Lappé 2002, pp 199 -203, 293-6; Raynolds 2002a, pp 415-20; Simpson og Rapone 2000, pp 47 -55 ; Waridel 2002, pp 24-7, 100-13.

21. Elson 2002.

22. Waridel 2002, pp 106-9. 23. Bird og Hughes 1997 . Kvinnelege kjøparar er meir opne for å handle etisk pga sosialt skapte kjønnsskille mellom maskuline og feminine roller. Den «sosiale kvinna» er meir på linje med etisk forbruk enn den «økonomiske mannen» (Gidengil 1995 ). På ein seminardiskusjon kommenterte Mary Frey (direktør/CEO i Ten Thousand Villages i Canada) det faktum at nær åtti prosent av kundane til TTV var kvinner og at rettferdig handel i nord på mange måtar derfor var ei «kvinnerørsle» (Frey 2004). Ei analyse av kjønn og politisk forbrukarmakt finn du hos Micheletti 2004.

24. Som ein lesar korrekt peikar på, betyr det at mens forbrukarar frå arbeidarklassen ikkje prosentvis kjøper mest rettferdig kaffi, så brukar desse forbrukarane ein mykje større del av inntekta si i namnet til solidariteten.

25. Statistics Canada 2003.

26. Pendergast 199 , p 395 .

27. Klein 2000, p 372.

28. Klein 2000, p 429.

29. Bird og Hughes 1997 , p 160; Blowfield 1999 , pp 76 0-1; Seligman 2002.

30. Fridell 2007; Giovannucci 2003, pp 21-2, 55 -9; Renard 2005, pp 426-30.

31. Dawson 2003; Princen, Maniates og Conca 2002.

32. Dawson 2003.

33. Hudson og Hudson 2003, s 426.

34. Mandel 1986, s 22. Mandels artikkel var ein kritikk av oppfatninga til Alex Nove om «gjennomførbar sosialisme» og var ein del av ein interessant debatt om utsiktene for sosialistisk planlegging som starta i New Left Review på 1980-tallet. Sjå Auerbach, Desai og Shamsavar 1988; Elson 1988, og 2002; Mandel 1986 og 1988; McNally 199 3, pp 214-17; Murray 1987; Nove 1987 og 1991.

35. D awson 2003; Hudson og Hudson 2003, s 426; Princen, Maniates og Conca 2002.

36. Maniates 2002, s 206.

37. Sjå td Seligman 2002.

38. Dawson 2003, pp 132-54 .

39. Lasch 1979 , pp 72-5.

40. Lasch 1979 .

41. Lasch 1979 , s 166 .

42. Lasch 1979 , s 29. 43. Bernstein og Campling 2006b, pp 423-34; Guthman 2002.

44 . Moore Lappé og Lappé 2002, pp. 27–31 og 291–3.

45 . Fromm 194 1, pp 32-78, 119, og 273.

46 . Moore Lappé og Lappé 2002, pp 291–3.

47 . Featherstone 199 0, pp 14-15; Guthman 2002, s 305. Sjå ein kritikk av bidrag frå kulturforskarar omkring varestudiar hos Bernstein og Campling 2006b.

48. Lyon 2003.

49 . Barrett, intervju 2004; Fridell 2007.

50. Princen 2002.

51. Fridell 2004 og 2007; Rogers 2004.

52. Fridell 2007. Ifølge Starbucks fekk gardbrukarane i CI-programmet i 2001 betalt ein premie på seksti prosent over «lokale prisar». (Starbucks 2004.) Mens det er uklart kva det betyr, er det sannsynlegvis godt under 1 US-dollar per pund då verdsprisen for kaffislag dyrka i Brasil låg mellom 0,60 US-dollar og 0,40 det året (UNCTAD 2004). Det er vesentleg lågare enn minsteprisen i nettverket til rettferdig handel på 1,26 US-dollar per pund.

53. Choudry 2003.

54 . Barnett 2002; Fridell 2007.

55 . Princen 2002, s 116.

56 . Bernstein og Campling 2006b, pp 423-34.

57 . Simpson og Rapone 2000, s 53; Taylor 2002, s 7.

58. Fridell 2007; Simpson og Rapone 2000.

59 . Fridell 2007; Simpson og Rapone 2000; VanderHoff Boersma, intervju 2002, og 2002.

60. Fridell 2007; Taylor 2002; VanderHoff Boersma 2002. 61. McNally 199 3 og 2002; Wood 1999 .

62. FLO 2001, s 2.

63. McNally 2002, s 86.

64 . Brenner 197 og 1985; Brewer 1990; Kay 1975 ; Leys 1996 ; McNally 199 3 og 2002; Wood 199 .

65 . Wood 199 , pp 6-7.

66 . Blowfield 1999 ; LeClair 2002.

67 . Renard 199 , s 496 .

68. VanderHoff Boersma 2002, s 20.

69 . VanderHoff Boersma, intervju 2002.

70. Fridell 2007; samtale med Roy, 2004.

71. Fridell 2007; VanderHoff Boersma, intervju 2002.

72. R aynolds 2002b, s 11; Renard 1999 , s 498.

73. EFTA 2001, pp 33-6; FLO 2001; Giovannuci 2003.

74 . Raynolds, Murray og Taylor 2004; Taylor 2002, pp 7, 25-6.

75 . Martinez 2002.

76 . Sitert frå Gonzalez Cabanas 2002, s 32.

77 . Marx 1983, p 94 . (197 8, p 326.)

78. McNally 2002, pp 233-4.  

Referansar:

– Auerbach, Paul, Meghnad Desai og Ali Shamsavari 1988, ‘The Transition from Actually Existing Capitalism’, New Left Review, I, 170: 61–78.

– Barnett, Erica C. 2002, ‘Prison Coffee’, Organic Consumers Association, 27. desember – 2. januar.

-Barrett, Bill 2004, telefonintervju med forfattaren, Guelph, Ontario.

– Bernstein, Henry og Liam Campling 2006a, ‘Commodity Studies and Commodity Fetishism I: Trading Down’, Journal of Agrarian Change, 6, 2: 239–64. – 2006b, ‘Commodity Studies and Commodity Fetishism II: “Profits with Principles”?’, Journal of Agrarian Change, 6, 3: 414–47.

– Bird, Kate og David R. Hughes 1997, ‘Ethical Consumerism: The Case of “Fairly-Traded” Coffee’, Business Ethics: A European Review, 6, 3: 159–67.

– Blowfield, Mick 1999, ‘Ethical Trade: A Review of Developments and Issues’, Third World Quarterly, 20, 4: 753–70.

– Bolscher, Hans 2002, intervju med forfattaren, Utrecht.

– Brenner, Robert 1977, ‘The Origins of Capitalist Development: A Critique of Neo-Smithian Marxism’, New Left Review, I, 104: 25–93.

– 1985, ‘The Social Basis of Economic Development’ i Analytical Marxism, redigert av J. Roemer, Cambridge: Cambridge University Press.

– Brewer, Anthony 1990, Marxist Theories of Imperialism: A Critical Survey, andre utgave, London: Routledge.

– Choudry, Aziz 2003, ‘Beware the Wolf at the Door’, Seedling (GRAIN), October.

– Dawson, Michael 2003, The Consumer Trap: Big Business Marketing in American Life, Urbana: University of Illinois Press.

– EFTA 2001, EFTA Yearbook: Challenges of Fair Trade 2001–2003, Maastricht: European Fair Trade Association (EFTA).

– Elson, Diane 1988, ‘Market Socialism or Socialization of the Market?’ New Left Review, I, 172: 1–44.

– 2002, ‘Socializing Markets, Not Market Socialism’ i Socialist Register 2002: Necessary and Unnecessary Utopias, redigert av Leo Panitch og Colin Leys, Black Point: Fernwood Books.

– Featherstone, Mike 1990, ‘Perspectives on Consumer Culture’, Sociology, 24, 1: 5–22.

– Fisher, Carolyn 2004, ‘Report from the Field: Fair Trade and the Idea of the Market’, North American Dialogue, 7, 2: 15–18.

– FLO 2001, Report 2000–2001: Developing Fairtrade’s Labelling, Bonn: Fairtrade Labelling Organisations International (FLO).

-2003, Fairtrade Standards in General, Bonn: Fairtrade Labelling Organisations International (FLO).

– Frey, Marv 2004, ‘Presentation on Ten Thousand Villages’, i Fair Trade Workshop For Academic and Fair Trade/No Sweat Practitioners. Toronto: York University.

– Fridell, Gavin 2004, ‘The Fair Trade Network in Historical Perspective’, Canadian Journal of Development Studies, 25, 3: 411–28.

– 2006, ‘Fair Trade and Neoliberalism: Assessing Emerging Perspectives,’ Latin American Perspectives, 33, 6: 8–28.

– 2007, Fair Trade Coffee: The Prospects and Pitfalls of Market-Driven Social Justice, Toronto: University of Toronto Press.

– Fromm, Erich: Flukten fra friheten, Pax, 1965.

– Gidengil, Elisabeth 1995, ‘Economic Man – Social Woman? The Case of the Gender Gap in Support for the Canada-United States Free Trade Agreement’, Comparative Political Studies, 28, 3: 384–408.

– Giovannucci, Daniele 2003, The State of Sustainable Coffee: A Study of Twelve Major Markets, International Coffee Organisation/International Institute for Sustainable Development/United Nations Conference on Trade and Development/World Bank.

– Gonzalez Cabanas, Alma Amalia 2002, Evaluation of the Current and Potential Poverty Alleviation Benefits of Participation in the Fair Trade Market: The Case of Unión La Selva, Chiapas, Mexico,

– San Cristóbal de las Casas, Chiapas: Union of Societies of La Selva/Federation of Social Solidarity Societies.

– Guthman, Julie 2002, ‘Commodified Meanings, Meaningful Commodities: Re-Thinking Production-Consumption Links through the Organic System of Provision’, Sociologia Ruralis, 42, 4: 295–311.

– Hudson, Ian and Mark Hudson 2003, ‘Removing the Veil?: Commodity Fetishism, Fair Trade, and the Environment’, Organisation & Environment, 16, 10: 413–30.

– Jaffee, Daniel, Jack R. Kloppenburg, Jr. og Mario B. Monroy 2004, ‘Bringing the “Moral Charge” Home: Fair Trade within the North and within the South’, Rural Sociology, 69, 2: 169–96.

– Kay, Geoffrey 1975, Development and Underdevelopment: A Marxist Analysis, New York: St. Martin’s Press.

– Klein, Naomi 2000, No Logo: Taking Aim at the Brand Bullies, Toronto: Vintage Canada.

– Lasch, Christopher 1979, The Culture of Narcissism: American Life in an Age of Diminishing Expectations, New York: W.W. Norton & Company

– LeClair, Mark S. 2002, ‘Fighting the Tide: Alternative Trade Organizations in the Era of Global Free Trade’, World Development, 30, 6: 949–58.

– Leys, Colin 1996, The Rise and Fall of Development Theory, Bloomington: Indiana University Press.

– Lyon, Sarah 2003, ‘Fantasies of Social Justice and Equality: Market Relations and the Future of Fair Trade’, på 2003-møtet til Latin American Studies Association (LASA), Dallas, Texas.

– Mandel, Ernest 1986, ‘In Defense of Socialist Planning’, New Left Review, I, 159: 5–37.

-1988, ‘The Myth of Market Socialism’, New Left Review, I, 169: 108–20.

– Maniates, Michael 2002, ‘In Search of Consumptive Resistance: The Voluntary Simplicity Movement’, i Confronting Consumption, redigert av Thomas Princen, Michael Maniates og Ken Conca, Boston: MIT Press.

– Martinez, Maria Elena 2002, Poverty Alleviation through Participation in Fair Trade Coffee Networks: The Case of the Tzotzilotic Tzobolotic Coffee Coop, Chiapas, Mexico, New York: Fair Trade Research Group/Colorado State University/Ford Foundation

– Marx, Karl, Kapitalen, første bok, del 1, Oktober 1983 (1978 (1867), Capital, Volume One, i The Marx-Engels Reader, redigert av Robert C. Tucker, New York: W.W. Norton & Company.)

– McNally, David 1993, Against the Market: Political Economy, Market Socialism and the Marxist Critique, London: Verso.

– 2002, Another World Is Possible: Globalization and Anti-Capitalism, Winnipeg: Arbeiter Ring Publishing.

– Micheletti, Michele 2004, ‘Why More Women? Issues of Gender and Political Consumerism’ in Politics, Products, and Markets: Exploring Ethical Consumerism Past and Present, redigert av Michele Micheletti, Andreas Follesdal og Dietlind Stolle, New Brunswick: Transaction Publishers.

– Moore Lappé, Frances og Anna Lappé 2002, Hope’s Edge: The Next Diet for a Small Planet, New York: Jeremy P. Tarcher/Putnam.

– Murray, Robin 1987, ‘Ownership, Control and the Market’, New Left Review, I, 164: 87–112.

– Nove, Alec 1987, ‘Markets and Socialism’, New Left Review, I, 161: 98–104.

– 1991, The Economics of Feasible Socialism: Revisited. 2. utgave, London: Unwin Hyman.

– Pendergrast, Mark 1999, Uncommon Grounds: The History of Coffee and How It Transformed Our World, New York: Basic Books.

– Princen, Thomas 2002, ‘Distancing: Consumption and the Severing of Feedback’, i Confronting Consumption, redigert av Thomas Princen, Michael Maniates og Ken Conca, Boston: MIT Press.

– Princen, Thomas, Michael Maniates og Ken Conca (red.) 2002, Confronting Consumption, Boston: MIT Press.

– Raynolds, Laura T. 2002a, ‘Consumer/Producer Links in Fair Trade Coffee Networks’, Sociologia Ruralis, 42, 4: 404–24.

– 2002b, Poverty Alleviation through Participation in Fair Trade Coffee Networks: Existing Research and Critical Issues, New York: Fair Trade Research Group/Colorado State University/Ford Foundation.

– Raynolds, Laura T., Douglas Murray og Peter Leigh Taylor 2004, ‘Fair Trade Coffee: Building Producer Capacity Via Global Networks’, Journal of International Development, 16: 1109–21.

– Renard, Marie-Christine 1999, ‘The Interstices of Globalisation: The Example of Fair Coffee’, Sociologia Ruralis, 39, 4: 484–500.

– 2005, ‘Quality Certification, Regulation and Power in Fair Trade’, Journal of Rural Studies, 21: 419–31.

– Rogers, Tim 2004, ‘Small Coffee Brewers Try to Redefine Fair Trade’, The Christian Science Monitor, 13 April.

– Samtale med Roy, Normand 2004, Oaxaca, Mexico.

– Seligman, Paul 2002, ‘Protestors Can Tell You the Next Consumer Trend’, Marketing, 11. juli.

– Simpson, Charles R. og Anita Rapone 2000, ‘Community Development from the Ground Up: Social-Justice Coffee’, Human Ecology Review, 7, 1: 46–57.

– Starbucks 2004, Corporate Social Responsibility. Lest 12. mars 2004. Tilgjengeleg frå http://www.starbucks.com/aboutus/csr.asp.

– Statistics Canada 2003, Food Expenditure in Canada 2001, Ottawa: Minister of Industry.

– Talbot, John M. 2004, Grounds for Agreement: The Political Economy of the Coffee Commodity Chain, Oxford: Rowman & Littlefield.

– Taylor, Peter Leigh 2002, Poverty Alleviation through Participation in Fair Trade Coffee Networks: Synthesis of Case Study Research Question Findings, New York: Fair Trade Research Group/Colorado State University/Ford Foundation.

– 2005, ‘In the Market but Not of It: Fair Trade Coffee and Forest Stewardship Council Certification as Market-Based Social Change’, World Development, 33: 129–47.

– UNCTAD 2004, Unctad Handbook of Statistics on-Line: United Nations Conference on Trade and Development (UNCTAD).

– VanderHoff Boersma, Francisco 2002, intervju med forfattaren, San José el Paraíso, Oaxaca, Mexico.

– 2002, Poverty Alleviation through Participation in Fair Trade Coffee Networks: The Case of Uciri, Oaxaca, Mexico, New York: Fair Trade Research Group/Colorado State University/Ford Foundation.

– Waridel, Laure 2002, Coffee with Pleasure: Just Java and World Trade, Montreal: Black Rose Books.

– Wood, Ellen Meiksins 1999, The Origin of Capitalism, New York: Monthly Review Press.

«Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer.» ( Johannes Åpenbaring.)

Gert Nygårdshaug har skrevet 26 bøker, alt fra lyrikk, til noveller, eventyr og barnbøker samt krimbokserien om detektiven Fredrik Drum. Serien på 10 kriminalromaner har gjort ham til har en av Norges mest kjente krimforfattere. Han bruker elementer fra mange sjangere i sine bøker, også i de somvanligvis betegnes som rene kriminalromaner.

De tre bøkene – Mengele Zoo, Himmelblomstreet og Afrodites Basseng – har en annen innretning enn Gert Nygårdshaugs andre bøker. I de andre er det ikke kriminalromanens sirkling rundt et forbrytersk tema som er hovedsaken, selv om mye av spenningen og nerven i handlingenligger tett opp til kriminalromanen.

Boka Mengele Zoo som handler om indianergutten Minos dramatiske liv, er en drivende spennende bok som engasjer og opprører leseren, ikke minst fordi den henter mye stoff fra den brutale virkelighet som har rammet Sør-Amerikas indianere. Utryddelse av hele stammesamfunn og raseringav enorme regnskogsområder.

Nygårdshaug som selv har reist og oppholdt seg i Sør-Amerika, viser her at han har tilegnet seg en hel del kunnskap om mennesker, naturen og ikke minst om noeså spesielt som jungelens mangfoldige sommerfuglarter.

Mengele Zoo kom ut allerede i 1989. Boka solgte ikke særlig i begynnelsen, men har i motsetning til mye annet som blir skrevet, med tida bare økt i popularitet. Da en folkejury etter en heftig leserkampanje kåret Mengele Zoo til «Tidenes beste norske bok», økte tilstrømningen av nye lesereytterligere.

Om boka kanskje ikke skremmer vannet av makta, så burde den vel vekke en viss bekymring blant de som sitter i sentrale maktposisjoner. Det er tross alt en bok som onde tunger hevder har vært en lærebok for Bin Laden. En bok der hovedpersonene suksessfylt tar i bruk metoder som ikke er så veldig ulike metodene til Baader Meinhofs Rote Arme Fraksjon, er altsåkåret til tidenes beste, norske bok.

Med disse svært så elitistiske løsningene som er ganske så fjerne fra «masselinja», l ykkes ofrene for kapitalen og imperialismens herjinger – bedre i boka enn i virkeligheten– å slå tilbake mot sine fiender.

Men for all del! Man skal ikke glemme at Gert Nygårdshaug har skrevet en roman, ikke et politisk handlingsprogram. En roman, og som sagt en spenningsroman. Og selv om de dramatiske og til dels spektakulære aksjonsformene, som til tider blir vel fantasifulle, så er de utvilsomt effektivevirkemidler for å holde leseren fanget.

Uten å avsløre for mye av handlingsforløpet, kan man allikevel gjøre en vurdering av noen av bokas politiske standpunkter ved å ta utgangspunkt i for eksempel et avsnittsom dette:

«Orlando og Mino deltok etter hvert mer og mer aktivt i de politiske diskusjonene, og ble betraktet som anarkister. De hadde vanskeligheter med å skjønne viktigheten av de små nyansene som skilte CCPR, CCPR (Negro), ACS, PTC, CTF, CST (m-l), Frente Rojo og et utall andre venstregrupper. Dessuten hadde ingen av disse politiske grupperingene utviklet en analyse av det problemet som opptok særlig Mino mest: Menneskets tilsynelatende totale forakt for andre skapninger og vekster. Han tenkte at om en gang disse unge, radikale og modige studentene kom til makten, så ville de fortsette å hylle mennesket, gi det rett til å foreta seg alt som kunne tjene det selv. Han kom til at ikke bare måtte det eksisterende systemet rives ned og utslettes for alltid, men menneskebildet måtte også ødelegges. Mennesket var et usselt kryp, den verste skapningen jorden hadde fostret.»

Et fjernt ekko av Bakunins kritikk av Marx? Nei, i grunnen ikke, og selv om det er urettferdig å gjøre en vurdering av tre ganske så omfangsrike romaner basert på et enkelt avsnitt, så er dette lille utdraget ganske så interessant. For dette synet på mennesket danner bakgrunnen for mye av handlingsforløpet i bøkene. Her begynner hovedpersonen Mino å nærme seg i tankene filosofen Peter Wessels Zapffes depressive syn på mennesket. Kort fortalt: Mennesket har utviklet seg til å bli et fremmedelement i naturen. Menneskets intellekt har gitt det en fordel som det har benyttet seg av for å underlegge jorden og andre skapninger menneskets vilje. Hvorfor? Nettopp fordi mennesket uvergelig blir drevet av en ustoppelig trang til å legge mening i den meningsløse tilværelsen. Men intellektet, det som gav mennesket muligheten til å bli den dominerende art, fremmedgjør mennesket fra den øvrige naturen, og blir en hemsko som fører til menneskets egen undergang. Derfor vil den natur som vi har satt oss ut over og ikke lever i samsvar med, være best tjent med at mennesket forsvantfor godt.

Som man skjønner, står dette synet for mildets talt langt unna både den kristne troen på at verden ble til for vår skyld, – mennesket som naturens ypperste skapning. Og den tillempede varianten, – menneskets rett til ubegrenset utnytting av naturen til sin fordel. Et syn som især kapitalismen, men også sosialistiske regimer har værteksponenter for.

Nå var jo Zapffe en ganske rart sammensatt person. Han var ikke bare en depressiv filosof, men også en svært så livsbejaende humorist. Mannen som skrev Nord Norges klassikeren Vett og Uvett, kunne neppe være annet enn det. Ikke helt i samme gata riktignok, men det livsbejaende elementet gjenfinner man heldigvis i rikt mon i Nygårdshaugs romaner. (Heldigvis, forellers hadde det vel neppe blitt noen fortsettelse).

Det er interessant og ikke minst underholdene å lese Nygårdshaugs høyst spesielle «kompromissløsning» på Zapffes problem i de to neste bøkene. Himmelblomsttreets Muligheter som kom ut i 1995, og Afrodites Basseng fra 2003. For selv om handlingen i disse ikke er noen direkte fortsettelse avMengele Zoo, så står de temamessig såpass nære denne at det er naturlig å lese disse som oppfølgere. Og uten å være en triologi i ordets egentlige forstand er det flere tydelige «røde tråder» som går fra den første til den siste boka. Den tydeligste må vel være det økologiske perspektivet med vektleggingen av faunaen og især skogens betydning. Det blir mye skog her kan man trygt si etter hvert som man leser seg framover ibøkene.

Svaret blir opplagt ganske annerledes om man i stedet for å se mennesket som «utvalgt før verden ble til», heller velger å betrakte mennesket som et slags ondartet virus, en inntrenger som overtar og truer med å utslette vertsorganismen, i dettetilfelle Jorda med hele sitt spekter av livsformer.

Zappe mente i fullt alvor at det beste ville være om mennesket forsvant, at erkjennelsen av sin mislykkethet ville føre til at mennesket rett og slett lot være å reprodusere seg, men det går ikke. Nygårdshaug går inn for en like drastisk løsning. Men hans svært originale vri på hvordan bli kvitt «faenskapen» i verden og samtidig bevare menneskeheten i hvert fall litt av den, er minst like dramatisk, selv om heller ikke dette er en særlig realistisk utvei. Skjønt hva er realistisk?

Nygårdshaug benytter seg av friheten til å pendle mellom en realistisk og hva man mer må forstå som en magisk realistisk synsvinkel. For selv om Nygårdshaug neppe har erfart å se de samme syn som salige Johannes gjorde i hulen på Patmos, er hendelsesforløpet i bøkene mer enn nok til å overskride hva man kunne tro var mulig. Så kan man jo jamføre dette med utviklingen i den virkelige verden, som under de rådende omstendigheter er i ferd med å bringe oss dit hen at det er en høyst reel fare for at vi ufrivillig framprovoserer en tilstand ennå mer fryktinngytende enn den som utspiller seg i romanen.

Det som tjener disse bøkene til ære, er at de ikke blott er spenningslitteratur som er leseverdige kun for spenningens egenverdi. Men de setter fokus mot høyst reelle problemstillinger som bare har blitt mer aktuelle i tida som har gått etter at de ble skrevet.

Kurt Ben Nilsen

Lester R. Brown: Plan B 3.0: Hvordan redde vår jord, Boksmia, 2008

Hvordan redde vår jord? Lester R. Brown stiller dette spørsmålet i boka Plan B 3.0. Den første delen er en gjennomgang av de største utfordringene menneskeheten står ovenfor når det gjelder miljø, global oppvarming, oljemangel, sviktende matvaresikkerhet, befolkningsøkning, vannmangel, stigende havnivå, reduserte fiskebestander, krympende skoger og utryddelse av arter. Brown avviser at verden kan fortsette som i dag. Det må gjøres et krafttak for å få verden og sivilisasjonen inn på et bærekraftig spor, eller som Brown skriver det «mobiliseringsom om det var krig».

Brown henter inspirasjon fra president Roosevelt sine nasjonale produksjonsmål for våpen. Roosevelt sa i 1942 at nå skulle USA produsere 45 000 tanks, 60 000 fly, 20 000 luftvernvåpen og en handelsflåte på 6 millioner tonn. Dette ble sett på som nesten umulig, industrien ønsket å fortsette å produsere sine gamle industrivarer. Men Roosevelt forbyr produksjon og salg av biler, byggingen av landeveier og motorveier stoppet, kjøring for fornøyelsens skyld ble forbudt og varer som bensin, sukker og fyringsolje blir rasjonert. Dette frigjorde enorme produksjonskrefter som resulterte i at målene ble over oppfylt. I 1944 var229 600 fly produsert.

Boka er proppfull av fakta, og den burde kunne være et nyttig oppslagsverk for aktivister på jakt etter fakta om verdens miljøproblemer. Sjøl om det av og til går fort i svingene for Brown, er det helhetlige bildet av en verden sommå endres godt beskrevet.

Hva er alternativet?

Plan B beskriver mange viktige tiltak og snuoperasjoner som kan gjennomføres for redde vår jord. Boka inneholder et omtrentlig budsjett som viser at det koster bare 190 milliarder dollar å sikre grunnutdanning og grunnleggende helsetjenester til alle, avskaffe analfabetisme, og til og med innføre skolelunsj i de 44 fattigste landene, i tillegg til miljøtiltak som treplanting for å binde opp karbon, redusere flommer og bevare jord, vern av matjord, gjenvinning av beitemark, gjenoppbygning av fiskestammene, bevaring av det biologiske mangfoldet og sikring av grunnvannsnivåene. I en tid da verdens regjeringer spyr ut tilsvarende summer i redningspakker for verdens banker, burde det ikke være noe problem å spa opp 190milliarder for redde vår jord.

Men jeg har noen innvendinger mot Plan B. Den baserer seg på at maktforholda skal være som de er i dagens verden for evig tid. Det er de som har profittert, og fortsatt profitterer, på utbyttinga av jordkloden som nå skal stå for redninga. Brown håper på at WTO, FN, verdens regjeringer og verdens rikeste skal begynne å taflere miljøvennlige valg.

Den andre innvendingen jeg har imot Plan B, er at jeg oppfatter boka som ubegrensa teknologipositiv. Brown ser for seg at teknologien som er her eller finnes rett rundt hjørnet, er tilstrekkelig miljøvennlig til å stoppe klimaendringene. Boka drøfter lite rundt miljøkonsekvensene av å produsere alle de miljøvennlige bilene, togene og forbruksvarene, men diskuterer i stor grad bare hvordan forbruketskal bli mer miljøvennlig.

Min siste innvending er trua på det miljøvennlige kapitalistiske markedet. Brown mener at kapitalismen kan bli miljøvennlig, bare den tar med seg miljøkostnadene i prisen på varene. Eksempler fra boka er den store trua på bomringer rundt byene, ellermiljøbeskatning av varer og tjenester.

Alt i alt er dette en bok for de som vil ha fakta om dramatiske endringene jorda står ovenfor, og den kan gi inspirasjon til mange forslag til reformkrav for å bedre jorda. Men samtidig er den også et interessant eksempel på hvordan øko-kapitalister tenker. Ikke rart at en av forrige århundrets ledende imperialister, eks-president BillClinton, anbefaler Lester R. Brown sin bok.

Jokke Fjeldstad

Rolf Aakervik: Rasisme på norsk, Almater forlag, 2008

Boka Rasisme på norsk er ei debattbok om rasisme i Noreg, og har særleg ungdom som målgruppe, skriv forfattaren i føreordet. Boka er basert på migrasjonspedagog Rolf Aakervik sine røynsler gjennom mange års arbeid med og forsking på mangfald ograsisme.

Noko av bakgrunnen hans for å skriva er ein vilje til å diskutera og presisera rasismeomgrepet, og forsvara det som ei nemning på diskriminering på grunnlag av etnisk/ nasjonalt opphav, avstamming, hudfarge og liknande, slik det er definert i SN-konvensjonen om rasediskriminering. Dette er eit godt prosjekt, og noko som heilt sikkert kunne vore nyttig å bruka i samfunnsfagundervisninga,slik Aakervik ynskjer.

Boka set seg føre å vera ei innføring i rasisme i Noreg, med delane:

• Hvordan rasisme kan oppleves
• Rasisme i teori og praksis- Rasismens uttrykksformer
• Uhederlighet, kriminalitet, vold og fanatisme
• Fremmedfrykt
• Hva kan ungdommer gjøre?
• Anti-rasisme
• Sentrale begreper

Boka opnar med å fortelja gjennom historiene til «Salomon», «Muhammed» og «Saida» om korleis kvardagen kan vera for ungdomar i Noreg med ulike minoritetsbakgrunnar. Ifølgje Aakervik er desse historiene «bygget på en blanding av erfaringsmateriale, undersøkelser og forskning og (…) deretter generalisert.» (side 22)

Det verkar som eit fint opplegg, og det er ein god ide å starta med å fortelja korleis det kjennest ut for dei som opplever at dei vert haldne utanfor og diskriminerte. Likevel tykkjer eg det kunne vore arbeidd litt betre med å fokusera historiene. Kvifor må til dømes historia om Salomon gjerast «sosiologisk» ved å bruka eit heilt avsnitt på å fortelja om kor mange av elevane i klassen hans på grunnskulen som budde i blokk, rekkjehus og villa, men utan å fortelja kor gamal hovudpersonen var da han byrja på skulen eller kva klassetrinn han byrja på (det står tidlegare i teksten at han kom til Noreg som einsleg mindreårig asylsøkjar då han var seksten)? Her gjer forfattaren eit i utgangspunktet godt grep for å skapa innleving og engasjement, men skuslar vekk noko av potensialet ved å fokusera på mindre relevante detaljar, og missa fokuset på hovudpersonen som lesaren gjerne er interesserti.

Likevel er det interessant å lesa om dei tre «lagnadene», sjølv om ein lurer på kor «autentiske» dei er og i kva grad dei er sette saman av bitar av ulike ungdomar sine historier, og kva som fyrst og fremst er generalisering og dikting (kanskje særleg sidan det i to av dei tre historiene vert snakka om SOS Rasisme-lag på skulen. I kva grad er det ei vanleg erfaring for minoritetsungdom? Eller er det fyrst og fremst teke med for å informera lesaren om organisasjonen?), men slik må det nødvendigvis vera når det er anonymiserte historier baserte på forfattaten si oppsamla erfaring, og det er heilt greitt. Det står òg mykje bra i kapitlet “Rasisme i teori og praksis». Det er ein seriøs og ganske god argumentasjon for at norsk innvandringspolitikk kan kallast (eller er) rasistisk, og det er standpunkt som eg meiner det er viktig å få inn i skulen og gjeve ungdom høve til å møta i norske klasserom. Alt i alt meiner eg at boka representerer eit viktigprosjekt.

Problemet med boka som opplysnings- og debattbok retta mot ungdom er at ho er så rotete, uklårt og kompakt skrive at ho er veldig vanskeleg å lesa og få meining ut av. Hadde eg vore lærar, trur eg at eg heller ville brukt element av historiene frå boka eller kanskje invitert forfattaren på besøk, heller enn å satsa på at elevane fekk noko ut av å lesa boka.Her er ein del av eit avsnitt under overskrifta«Rasisme i teori og praksis»:

«Tross mange ord om et flerkulturelt og integrerende og mangfoldig samfunn, forteller den praktiske virkeligheten og innvandringslovene at det er for mange av «dem» og at «vi» må sikre oss mot at «de» blir enda flere. Media forteller at barna til innvandrere blir voldelige, at kriminelle utlendinger prøver å snike seg inn i landet og at innvandrere og flyktninger utan arbeid går på sosialen når det er nok av ledige jobber. Det er også østeuropeiske bander som gjør tyveriraid. Disse medvirker også til å problemfokusere et bilde av utlendingar som forsterker fremmedfiendtlige og rasistiske holdningar. Fordommene fører til at mange ikke finner ut at Ali er grei og at det at han går i moskeen ikke gjør ham farlig eller kriminell, kanskje tvert imot. Mange veksler identiteter.» (side 45)

Forfattaren skriv at fordi boka er tenkt å brukast i skulen, av ungdommar, har han unngått referansar. Eit problem med denne teksten er presisjonsnivået: at det er veldig uklårt kva som er fakta, kva som er personlege generaliseringar og kva som er rein synsing. Eit anna er samanhengen. Etter at han fortel kva media fortel om innvandrarar, nemner han dei austeuropeiske tjuveribandane. Her vert det uklart om han meiner dei faktiske eller bandane slik dei er referert til i media. I neste setning går det fram at det er truleg dei faktiske bandane han meiner, sidan dei der er aktørar som bidreg til å skapa eit negativt bilete av utlendingar. Faktisk medverkar dei austeuropeiske bandane, om ein skal ta teksten på ordet, til at mange ikkje vil verta kjende med Ali sidan han går i moskeen. Det verkar i utgansgpunktet som ein litt pussig årsakssamanheng, og ikkje spesielt rimeleg for ein som ikkje er veldig samd med forfattaren frå før. Så kjem plutseleg ei lausriven setning om atmange vekslar identitetar.

Her hadde det gjort seg med litt grunnleggjande tekstarbeid. Då kunne dette vorte ei mykje meir brukande, og med det viktigare, bok.

Gudrun Kløve Juuhl 

Magnus E. Marsdal: Mannen uten egenskaperForlaget Manifest, 2008

Tidligere Klassekampen-journalist og skribent Magnus E Marsdal har skrevet en liten bok med tittelen Mannen uten egenskaper. Det er en samling artikler og essays hvorav de fleste har vært publisert tidligere. Tittelesayet som teller vel 70 sider, er ikkepublisert tidligere.

Mainstream?

I en litt småsur artikkel med navn «Sur valgallianse» kritiserer Marsdal Rødt (og Rødts forløper RV) for å ha glidd inn i en stammekultur som snakker sitt eget språk, med revolusjonære besvergelser, moralisering, og isolasjonisme. Rødt (og RV) har så lenge vært marginaliserte, at de som tilhører bevegelsen har blitt vant med det, og til og med har begynt å trives med sin marginaliserte tilværelse. Rødt har, skriver Marsdal, glemt at vi er her for å slåss om hovedstrømmen – mainstream – i arbeiderbevegelsen (og samfunnet). Dessverre har Marsdals kritikk mye forseg.

I denne boken er det derimot nettopp kampen om hovedstrømmen Marsdal går inn i. Gjennom en rekke retorisk velformulerte artikler forsøker han å argumentere for at venstresidens offentlige fellesskapsløsninger er populære, fornuftige og slagkraftige. Like kraftig argumenterer han mot høyresidens angrep på de samme offentlige fellesløsningene, også når høyresiden er representert ved Stoltenberg og hans medsammensvornepå høyresiden av Arbeiderpartiet.

Selv om Marsdal argumenterer fra et ståsted på ytre venstre fløy, er boken i hovedsak blottet for marxistisk terminologi. Språket er lettfattelig og argumentasjonen baserer seg i liten grad på forutsatte bakgrunnskunnskaper. Slik henvender Marsdal seg til en langt bredere krets av lesere enn dem som vanligvis leser Marsdals skriverier.Han retter seg mot nettopp mainstream.

Offensiv?

Når en retter seg mot mainstream, er det enkleste å ta utgangspunkt i noe som mainstream er enig i. Venstresiden har mange slike saker. Velferdsstaten, arbeidsmiljø, rettferdighet og solidaritet, miljø. Listen kan fortsettes. Marsdal skriver om disse sakene. Men han lar en helt annen «klassisk venstresidesak» være den røde tråden i det 70 sider lange tittelessayet. Og det er ingen hvilken som helst sak han har valgt seg: Behovet for høyere skatt. Det er et dristig valg for en som søker å erobremainstram.

Marsdal argumenterer for at Stoltenbergs skatteløfte fra sist stortingsvalg, nemlig å binde seg til Høyres skattenivå fra 2004, var en fallitterklæring. Skatteløftet har ført til en utdypning av den offentlige armoden ved siden av den private rikdommen. Marsdal går i polemikk mot høyresidens argumenter om at høyskattland har svakere økonomier og lavere effektivitet. Han benytter empiriske data for å vise at det forholder seg akkurat motsatt. Høyskattelandene kommer bedre ut på slike parametre i tillegg til at de kommer bedre ut på områder som spedbarnsdødlighet ogantallet fattige.

Ikke kriseråd

For Marsdal dreier ikke høyere skatt seg bare om å få høyere inntekter til staten for å finansiere det offentliges behov. Vel så viktig er det å senke det private forbruket og få bedriftene til å legge beslag på færre folk, slik at en fårfrigjort ressurser til offentlige tjenester.

Selvfølgelig er hovedpoenget riktig. Dersom velstanden skal bedres, må det skje en forskyvning av arbeidskraft fra privat til offentlig sektor. Argumentasjonen skranter likevel litt i disse krisetider. Ett underliggende premiss er at det er mangel på arbeidskraft. Slik har det til en hvis grad vært i mange år i Norge, men nå når finanskrisen rammer hardt, er det ikke nødvendigvis lengre riktig. Dag for dag bringer Dagens Næringsliv nye ledighetstall fra byggebransjen. Eiendomsmeglere som tidligere har holdt sprudlevinomsetningen påAker Brygge oppe, mister jobbene sine.

Kort sagt, så ser det ut til at det nå ikke er nødvendig med økte skatter for å frigjøre arbeidskraft fra det private. Det har den internasjonale økonomiske krisen klart helt fint på egenhånd. Det som nå trengs, er at det offentlige makter å nytte den økonomiske krisen til å få gjort svært nødvendige investeringer i skoler, jernbanenett, helsevesen etc. I dagens situasjon kan en trygt bruke mer oljepenger uten at detmedfører noen økonomiske risikoer.

Vellykket?

Marsdals bok er et forsøk på å bringe flere over på et venstreprosjekt, og han retter seg derfor mot et bredt publikum. Det lykkes han med, og han unngår å falle i noen av de velkjente stamespråkfellene. Boken er lettlest og til dels svært morsom. Likevel sitter jeg etter gjennomlesing av boken med en følelse av at det prosjektet Marsdal argumenterer for er et sosialdemokratisk prosjekt. Boken handler egentlig om å styre kapitalismen. Det er ingen argumentasjon for et annet økonomisk system. Det betyrslett ikke at Marsdal er sosialdemokrat.

Kampen for velferdsstaten er på defensiven. Mange av oss vil så mye mer enn det den snevre sosialdemokratiske velferdsstaten kan tilby. Likevel må vi ofte forsvare den mot angrep og nedbygging. Ofte er det mot sosialdemokratene vi må forsvare oss. I slike tilfeller føler jeg meg ofte som den siste tapre sosialdemokrat, og det er også slik jegvelger å tolke Mardal.

Men om det er mainstream – det vet jegikke.

Bjørn Egil Johansen

Farida Ahmadi: Tause skrik – minoritetskvinners behov for anerkjennelse, Pax Forlag, 2008

«Farida Ahmadi hevder at norsk innvandringspolitikk er kommet inn i et feilspor. Ved å knytte både våre forestillinger og de økonomiske midlene til faktorene etnisitet, religion og kultur, forsterkes problematiske maktrelasjoner. Bare ved å kombinere sosioøkonomiske tiltak med en universell rett til anerkjennelse, kan norsk innvandringspolitikk få en riktig retning. Først når de får oppleve likeverd, kan minoritetskvinner bli en del av fellesskapet.» Dette står å lese på omslaget, og gir en ganske god beskrivelseav innholdet.

Forfatterens utgangspunkt var hennes hovedoppgave i sosialantropologi fra 2006. Hun opplevde det som en gåte at så mange innvandrerkvinner i det sosialdemokratiske Norge kunne ha så store lidelser som statistikken faktisk viste. Statistikken fra en større helseundersøkelse for Oslo fra 2002 ga noen ledetråder, en undersøkelse publisert av Nasjonalt folkehelseinstitutt under navnet Helseprofil for Oslo, eller Hubroundersøkelsen. Den avslørte en hel del om forholdet mellom helse og de sosiale og økonomiske livsbetingelsene. Og, den opererte med begrepet «ikke-vestlige innvandrere ». Ahmadi kommenterer at en slik kategori vektlegger etnisk tilhørighet på en slik måte at det skjuler sosioøkonomiske forhold, blant annet klasseforskjeller blant innvandrere. Smerte var en kategori spørsmål som undersøkelsen søkte svar på. Boka forfølger dette grundig, konsentrert om minoritetskvinners opplevelser og situasjon. Ahmadi foretok omfattende intervjuer med kvinner fra Chile, Afghanistan, Somalia,Pakistan, Iran, Marokko og Sudan.

Historiene deres forteller om smerte og avmakt. Smerte som er fysisk og psykisk, som ikke faller innenfor enkle diagnoser. Avmakt som langt på vei gjør dem ute av stand til selv å kunne forandre livene sine. Ahmadi ser på, og drøfter sammenhengene. De sosioøkonomiske forholdene, traumatiske møter både med arbeidsliv og helsevesen, boligforholdene og innvandrergettoene, traumer fra krig og vold, dominans og kontroll fra menn og religion. Flere av kvinnene opplevde tilværelsen i sine egne land som bedre enn her i Norge. Bedre, inntil krig eller katastrofe tvang dem til å søke seg vekk. De traumatiske møtene med arbeidsliv og helsevesen her, handler gjennomgående om opplevelser av stigmatisering, ikke å bli sett som person, som menneske, men som innvandrer og muslim. De er i stor grad fanget i fattigdom, mangler kunnskap om det samfunnet de er kommet til.Ahmadi sier det slik:

«Dette øker følelsen av avmakt. De klarer ikke alltid å identifisere hvem som har både økonomisk og definitorisk makt over dem. Uten tilstrekkelig oversikt strever mange av disse kvinnene for å finne strategier som fungerer, for å ta kontroll over egen situasjon.»

Kultur og det kulturelle kan det sies mye om. Det finnes et helt knippe begreper. Det flerkulturelle, interkulturelle, fremmedkulturelle, multikulturelle og hva mer, og multikulturalismen. Ahmadi ser med skarpt blikk på det siste begrepet. Multikulturalisme kan virke som et besnærende uttrykk. Ahmadi ser det slik at det i virkeligheten fungerer som en nærmest konstant understreking av forskjeller, ulikheter, og inndelingen av «oss og de andre» – de hvite, de norske og innvandrerne. De ikkevestlige innvandrerne, for å si det medHelseundersøkelsen for Oslo.

Mediene er gjennomgående mest opptatt av ulikheter og problemer, enten det er nyhetsoppslag eller studiodebatter. Ahmadi spør, for eksempel, hvorfor religiøse autoriteter skal trekkes inn i løsningen av et samfunnsproblem, bare fordi man mener det handler om muslimer, i forhold til gjenger og kriminalitet. Og hvorfor religiøse autoriteter trekkes inn i programmer som handler om kvinnenes virkelighet, kropp og valgmuligheter. Stigmatiseringen og det sterke søkelyset på forskjeller som underliggende eller åpenlyst deler inn i «oss og de andre», gjør lett innvandrere, og særlig kvinner, til ofre for sin egen kultur. Eller som overskriften på ett av kapitlene sier: «Kvinnenes egne traumatiske erfaringer– hinsides medienes bilder».

Ahmadi mener også at hun kan trekke den slutningen at stigmatiseringen, som naturligvis også tjener til å forsterke bildene av hverandre begge veier, sammen med de mer eller mindre ghettopregede boligforholdene, og den sosiale og økonomiske situasjonen som helhet, fører til at religionen faktisk får et strammere grep her i Norge, blir mer sentral, dominerende og kontrollerende. Det merker ikkeminst kvinnene.

Ahmadi har en del tanker om hva som kan gjøres. La dette sitatet oppsummeredem:

«Om vi klarer å endre det strukturelle, de holdningene om oss og dem basert på kulturelle, religiøse og etniske forskjeller som skjuler sosioøkonomiske forskjeller og utfordringer, da kan vi for alvor åpne mange muligheter for individuelleendringsprosesser».

Det handler om å bli sett og anerkjent som individ, og menneske. Det er en klok ogmodig bok som bør leses.

Birger Thurn-Paulsen

En høstdag i 2006 fikk jeg boka Build it now i posten fra Monthly Review Press. Forfatteren, Michael Lebowitz, kjente jeg til fra før. Jeg kjente ham som debattant på diverse nettfora de seinere åra. Og jeg hadde lest boka Beyond Capital, der Lebowitz diskuterte teoretiske problemer knytta til Marx’ Kapitalen, særlig temaene lønnsteori, arbeiderstaten, og begrepet kollektiv arbeider. Ei interessant bok, men ikkeakkurat ei bok med det vi kan kalle masseappell.

Build it now – med undertittelen Socialism for the twentyfirst century – var derimot ei bok for et bredt publikum på venstresida. Den var på 120 små sider, og bygde delvis på foredrag for aktivister og fagforeningsfolk. Boka gjespeilte den debatten om sosialisme som foregikk i Venezuela, der Lebowitz bor og er aktiv, og den ga et bidrag til å forankre denne debatten i arven fra Marx, i klassisk marxisme. Samtidig trakk forfatteren inn erfaringer fra andre land han hadde studert, med Jugoslaviasom et framtredende eksempel.

Jeg kontakta redaksjonen i Rødt! med tanke på å få den oversatt og utgitt her hjemme. Jeg gjorde det ikke fordi jeg ser Lebowitz som en ny guru eller klassiker, men fordi denne lille boka ville være et utmerka hjelpemiddel for å få i gang en ny og mer fordomsfri – og mer konkret– debatt om sosialisme også her hos oss.

Rødt! ga ut boka som et nummer av tidsskriftet våren 2007, under tittelen Sosialisme skapes ikke i himmelen!. Den gikk ut til abonnentene, og blei i tillegg solgt der aktvister ferdes. Seinere lagde studieutvalget til Rødt– partiet – et studieopplegg på boka.

Hvor mange som har lest boka, eller studert den, aner jeg ikke. Men den er i hvert fallbra spredt og tilgjengelig for mange.

Harald Minken har lest boka, og vil diskutere. Med utgangspunkt i den skriver han et interessant innlegg i forrige nummer av Rødt!. Minken bidrar med ei konkret og kritisk vurdering av arbeiderrådssytemene i Titos Jugoslavia, i tråd med det Lebowitz skriver iboka si. Som Minken sjøl skriver:

«I kapittel 6 har Lebowitz faktisk en svært kritisk oppsummering av erfaringene fra Jugoslavia, med mange av de samme punktene som jeg har trukket fram.»

Men Minken mener Lebowitz legger for mye vekt på arbeidderråd og for lite vekt på fagforeningene i sine tanker om arbeidermakt under sosialismen – og i kampen for å skape sosialisme. Kanskje kan det Lebowitz skisserer «være den riktige modellen for Venezuela», men «i Norge syns jeg en sosialisme der fagbevegelsen spiller en avgjørende rolle er den eneste aktuelle,» skriverMinken.

Altså et saklig og fruktbart innspill i den debatten vi trenger. Men av en eller annen grunn innleder Minken innlegget sitt medfølgende utfall:

«Er det jugoslaviske systemet med arbeiderstyrte bedrifter mønsteret for sosialismen i det 21. århundre? Hugo Chavez mener visst det. Peder Martin Lysestøl antyder det samme iRødt! nr. 2A. Og partiet Rødt er visst ikke lang fra å mene det, de heller. Partiet har organisert studier på boka Sosialismen faller ikke ned fra himmelen av Michael Lebowitz.»

 

Lysestøl og Chavez og studieutvalget i Rødt får svare for seg. Hva Lebowitz mener, kan folk sjøl lese i boka hans. Der har – for å si det med Minken – «Lebowitz faktisk en svært kritisk oppsummering av erfaringene fra Jugoslavia.» Jeg leser Lebowitz slik at han på pedagogisk vis forsøker å forklare at den «jugoslaviske modellen» hadde så fundamentale mangler at den måtte ende medgjenoppretting av kapitalismen.

Og partiet Rødt? Jeg satt sjøl i komitéene som jobba fram det prinsipprogrammet stiftelseslandsmøtet vedtok. Og jeg trur ikke det er mange spor av «Jugoslavia som forbilde » eller «titoisme» der. Det var rett ogslett ikke noe tema da.

At det er blitt tema nå, er helt fint. Diskusjon trenger vi, og det bør være endiskusjon uten nye eller gamle tabuer.

Et steg videre kunne være at Harald Minken skreiv litt mer om hvordan fagforeninger kan spille den rollen han mener de må ha for at demokrati og arbeiderstyre skalkunne utvikles i et sosialistisk Norge.

Jon Børge Hansen

Pierre Gilly: Bombdiplomati – konsten att skapa en fiende, Verbal förlag, 2008

Siden det amerikanske angrepet på Irak, har de nykonservative i Pentagon og Det Hvite Hus fremstilt Iran som den største trusselen mot demokrati og menneskerettigheter. Mahmoud Ahmadinejad, derimot, har siden han ble valgt til president i 2005, har vært den fremste busemannen og syndebukken. At dette er basert på en konstruksjon, er det ingen tvil om. I boka Bombdiplomati – konsten att skapa en fiende setter den svenske frilansjournalisten Pierre Gilly seg fore ådekonstruere dette bildet.

Nå er konstruksjon av alternative virkeligheter ikke noe nytt i internasjonale relasjoner – forfattere som Noam Chomsky, James Petras og Howard Zinn har nærmest gjort det til et levebrød å avsløre disse konstruksjonene, stort sett med hell. Det gjør også Gilly, men den dekonstruktive metoden han benytter seg av, gjør at man fortsatt sitter igjen med flere spørsmålstegn. Særlig markant er fraværet av en forklaring på aggresjonen – med unntak av enkelte henvisninger til oljeressursene, som for all del er en viktig del av bildet. Det fremstår nærmest som at presset mot Iran øves for pressets egen skyld. Det er også ganske så betegnende når forfatteren refererer til den franske filosofen Jean Baudrillards tese om at Golfkrigen i 1991 ikke fant sted, uten egentlig å kommentere den. Når det er sagt, svekker ikke det boka som et arsenal avargumenter mot krig.

Strukturen i boka bidrar til å gjøre boka lesbar og lettfattelig. Hvert enkelt kapittel handler om enkelttemaer assosiert med trusselen mot Iran, og begynner med en gjennomgang av forfatteren selv og avsluttes med intervjuer med en rekke amerikanske eksperter på temaene. Språket er lett og ledig, og selv om boka har et visst noteverk, er det på ingen måte et akademisk verk. Boka begynner med et forord avKlassekampens debattredaktør, tidligere leder av Ung Vänster i Sverige, Ali Esbati, før den fortsetter med kapitler som hovedsakelig handler om demoniseringen av Iran og Ahmadinejad, Irans karakter, medias rolle, Irans påståtte atomvåpenprogram, kristen og sionistisk islamofobi, orientalistiske fordommer, krigsbudsjetter og menneskerettighetsimperialisme.Den avsluttes med enoppsummerende avslutning.

Verken Gilly eller intervjuobjektene hans legger skjul på at Iran er et reaksjonært regime, og alle mener det bør være et mål å få gjort noe med det. Men samtidig påpekes det at det iranske kvasidemokratiske systemet, der velgerne faktisk står overfor et valg mellom ulike alternativer – valget av Ahmadinejad var for eksempel ikke ventet – er blant de klart mest demokratiske i regionen, og i hvert fall langt mer demokratisk enn flere av USAs klientstater i området. Det påpekes også at Ahmadinejad, på tross av sin retorikk, har relativt liten makt sammenlignetmed presidenter i andre land.

Et interessant synspunkt som kommer frem, er synspunktet om at en iransk atombombe, som i seg selv ikke er veldig sannsynlig, neppe er spesielt mye mer farlig enn atombomber fra en hvilken som helst annen nasjonalitet. Boka har også interessante kommentarer om idealet om medienes objektivitet og hvordan dette kynisk utnyttes av krigshisserne. Ahmadinejads Holocaust-skepsis blir også satt under lupen og sammenlignet med reaksjonen på andre tilfeller av skepsis rundt folkemord, fremfor alt det tyriske folkemordet mot armenerne under 1. verdenskrig, og det argumenteresoverbevisende om den vestlige dobbeltmoralen.

Dette er eksempler på hva man kan lese om i boka. Lista kunne vært lenger, men helt generelt er inntrykket en sitter igjen med, at dette er en bok som gir mange argumenter mot den krigshissingen man ser i både amerikansk og svensk, og også norsk, offentlighet. Trusselen mot Iran er fortsatt overhengende, og med et FrP i fremgang kan dette en dag også bli en aktuell problemstilling i Norge. Så selv om man noen ganger sitter igjen med spørsmål om helheten,er denne boka helt klart nyttig.

Mathias Bismo

Magnhild Folkvord, Ebba Wergeland: Sektimarsdagen: den neste store velferdsreformen, Gyldendal 2008

Folkvord har jobba med sekstimarsdagen for Kvinnefronten sidan 1980-åra, og er til dagleg journalist i Klassekampen. Wergeland er forskar, overlege og spesialist i arbeidsmedisin. Ho har vore ei stemme i både offentleg og fagleg debatt om blant annaarbeidsmiljø og sekstimarsdagen.

Boka startar med kapittelet «Det er ikkje pengane, men viljen det står på». Økonomane bak ei utgreiing om sekstimarsdagen, lagt fram mot slutten av 1980-talet, konkluderte mellom anna med at ei slik reform kunne gjennomførast utan nedgang i reallønna i løpet av ein femten års tid – med ein prislapp på fem til femten prosent av bruttonasjonalprodukt. Hadde det vore politisk vilje til det, kunne me hatt sekstimarsdag i dag! Ei ny utgreiing i 2008 kom fram til at sekstimarsdag ikkje er urealistisk, og ikkje vil få katastrofale følgjer for landet – sånn til dømes NHO ynskjer å få oss til åtru.

Kapittelet «Mindre vekst, betre fordeling » tar føre seg kva konsekvensar forbruket vårt har for klimaet, og kva potensielle konsekvensar sekstimarsdag kan ha for miljøet. Styreleiaren i Worldwatch Institute Norden får ordet; han meiner at arbeidstidsforkorting – til dømes sekstimarsdag – er eit vesentleg tiltak for å redda kloden, fordi ein må redusere lønnsarbeidet for åredusere forbruket.

To kapittel er via til sekstimarsdag med eit kjønnsperspektiv. Då kravet om sekstimarsdag vart reist igjen på 1970- og 1980- talet, var det blitt eit kvinnekrav, og eit av målsetjingane var auka likestilling. I dag jobbar me i gjennomsnittleg 30 timar i veka – tilsvarande sekstimarsdag, sjølv om dei fleste jobbar meir. Det som dreg snittet ned, er deltidsarbeidande kvinner som sjølv tar den økonomiske rekninga. For nokon er det ufrivillig – for andre er det opplevd frivillig. Samstundes har det skjedd ei endring i mannsrolla – og farsrolla. Frå å vera forsørgar, skal mannen no også vera omsorgsperson – og då passar det ikkje godt med lange dagar. Boka stiller difor spørsmålet: Kviforkrev ikkje fedrar sekstimarsdag?

Boka tar føre seg arbeidet og kampen for arbeidstidsreduksjon, frå slutten av 1800-talet med krav om åttetimarsdag (lovfesta i Noreg i 1919) og frå tjueåra med depresjonen og massearbeidsløyse og parola «Så lenge det er éin som er arbeidslaus, er arbeidsdagen for lang». Mange bedrifter hadde sekstimarsskift. Eit av desse var Kelloggs-fabrikken i Michigan, USA, som starta med sekstimarsdag i 1930 og fortsette med sekstimarsdag sjølv etter krigen – men då som valfritt – fram til dei siste sekstimarsarbeidarane slutta i 1985. Eit eige kapittel er via den første varige sekstimarsordningatil i dag.

Sjukefråværet skulle målast i dei tidligaste sekstimarsdagsforsøka. Oslo-forsøket vart kalla mislykka fordi sjukefråværet ikkje gjekk ned, til tross for at deltakarane fekk mindre muskelplager, vart mindre trøytte, og sov betre. Boka har via eit kapittel til oppklaring av forvirring rundt dette, og gir gode forklaringar på kvifor sjukefråværetkan auke med sekstimarsdag.

Det har vore fleire forsøk på sekstimarsdag enn det som vert kjend gjennom pressa. Boka gir omfattande plass til å fortelje om gjennomføring og erfaringar frå både arbeidarane og arbeidsgivarane av dei ulike forsøka– både i Noreg og Sverige.

Over fleire kapittel blir ulike potensielle konsekvensar av sekstimarsdagen diskuterte: vil kortare dag gi ein hardare dag – med høgare tempo og mindre pausar? Kan prisen for arbeidstidsforkortinga bli at grensene for normalarbeidsdagen blir uthula og forsvinn? Vil sekstimarsdag bli problem eller løysing for eldreomsorga? Kan sekstimarsdagen vera løysinga for den minkande delen deltidsbønder? Forfattarane brukar også eit kapittel på kva ein bør tenke på dersom sekstimarsdag blir føreslått i di verksemd – eller dersom du ynskjer å jobbefor sekstimarsdag i verksemda.

Boka avsluttar med kapittelet «Brutto nasjonal lykke (BNL)». Når folk har ein økonomi over eit visst minstenivå, fører ikkje nødvendigvis meir pengar til meir lykke. Dei siste femti åra har vesten opplevd ei dobling av realinntekta – men folk har ikkje vorte lykkeligare. Bhutan har erstatta brutto nasjonal produkt med brutto nasjonal lykke. Gevinsten av lykke kan ikkje lesast av bruttonasjonalproduktet – det fortel mest om marknadsproduksjonen. Nårgår BNP ut på dato også i Noreg?

Ein av intensjonane var å gjere boka lett og lettlest, slik at boka faktisk blir lest og brukt og ikkje berre blir ståande i bokhylla. Det har dei i yttarste grad fått til. Boka er i pocketformat, under to hundre sider, og kan lesast over alt: på bussen, på toget, i lunsjpausen eller saman med ein kopp te på senga. Forfattarane har eit godt språk og ei god framstilling – noko som gjer innhaldet lett å få tak i. Det er ein lek å lese! Boka bør ikkje berre lesast av fagforeiningsfolk, miljøaktivistar eller feministar – den bør lesast av menn så vel som kvinner, av alle som ein gong skal jobbe, har jobba eller er i jobb. Til den som ikkje alt har skaffa boka: sytfor at den er under juletre!

Magnhild Nilsen

Erling Folkvord, Anne Kathrine Eckbo, Espen Mathisen: I Pose og sekk,Tidsskriftet Rødt!, 2008

Med Rødt! som utgiver har forfatterne gitt oss innsyn i hvordan noen få familiemedlemmer gjennom generasjoner har forkledd sin grådighet med et veldedighetsteppe vevet av legater.

Stiftelsen Eckbos Legater har i mer enn 80 år fungert som familiekonsernets ramme for forretningene. En lukrativ krukke hvor utvalgte familiemedlemmer og vennligsinnede advokater har forsynt seg rikelig.

Stifteren, major og advokat Eivind Eckbo hadde kanskje mange gode intensjoner både for verdig trengende og for sine etterkommere. Man skal da ta i betraktning at stiftelsesmidlene ble behandlet nærmest som en del av familieøkonomien. Når etterkommerne ble flere og familien vokste, begynte kampen om penger, prinsipper og posisjoner. Det var ikke plass til alle lenger.

Stiftelsesmodellen med sine legater og mange selskaper har vært en effektiv måte å slippe unna skatt og brysom kontroll. De mange gode formål i statuttene har inntil 2008 hatt magre kår. Utdelinger virker å ha vært en årlig, beskjeden pliktøvelse mer enn formålet.

I nyere tid ville kanskje utgiftskontoene for utdeling blitt benevnt som en utgiftskonto for «good-will», omdømmebygging eller sponsormidler. I stiftelsen Eckbos Legater må man ha tenkt etter det gamle prinsippet; utgift til inntekts ervervelse. Som en slags frivillig skatt hvor pengene øremerkes spesielle formål. Og skatten måtte selvfølgelig være minst mulig.

Stiftelsen har etter hvert har blitt et milliardkonsern hvor de reelle verdiene skal skjules for all verden og ingen myndighet tør å ta tak i kontrollen til tross for påvist utroskap og underslag av stiftelsesverdier. Dette til tross for gjentatte henvendelser til fylkesmann Kåre Willoch fra sentrale familiemedlemmer med bønn om gransking.

En modig kvinne og medforfatter Anne Kathrine Eckbo dukker opp som nytt familiemedlem med sine 7 barn i 2006. En DNA test bekreftet at hun er sønnedatter av stifteren Eivind Eckbo. Hun forteller om en hektisk tid etter familiegjenforeningen. En tid preget av en kamp om innsyn i milliardforretningen til de få, men selvvalgte familiemedlemmene. En kamp for å få det offentlige kontrollapparatet på banen med tanke på stiftelseskonsernets driftig og formål. Heller ikke hun lyktes. Mange krefter beskytter aktørene og kanskje aller mest de som skal kontrollere.

Når vi får fortellingen og kildeopplysningene på hvordan styremedlemmer og advokater først og fremst har funnet seg selv som verdig trengende gjennom det meste av forrige århundre og fram til i dag, rakner bildet av aktverdighet og gode formål. Det tegner seg et stygt bilde av grådighet, maktkamp, sluhet og triksing som forsøkes skjult under veldedighetsteppet.

Det har ikke manglet på hjelpere. De viktigste hjelperne har kanskje vært fylkesmann Kåre Willoch, advokat Ole Lund og advokat Michael Tetzschner. Hvorfor blir Kåre Willoch en hjelper for disse? Boken gir oss ikke svar på dette. Kanskje en gransking vil gi oss et svar. Hva advokathjelperne angår, gir honorarene alene svar.

Forfatterne skisserer enkle grep som kan gjøres for å rydde opp og å forebygge fremtidig misbruk av stiftelsesmodellen. Det gjenstår å se om nye og gamle hjelpere igjen vil lykkes med å forhindre dette. Boken er ikke bare et viktig dokument som gjør en gransking påkrevet. Den er også en kriminalroman fra virkeligheten. Les og lær!

Jane Birgitte Issa

Lotta Elstad: En såkalt drittjobb, Forlaget Manifest, 2008

«For en drittjobb,» tenkte hun da hun så Iliana komme løpende ned hotellkorridoren med sprayflaske og klut. «Glad jeg ikke må gjøre rent etter andre. Dårlig lønn og kjip jobb,» sa hun til seg selv før hun hastet av gårde til kick-off i reklamebyrået. «Fy faen for en møkkajobb,» hviska han til henne der de satt tett sammen på bussen, på vei til fest hos Roger. Han pekte på Salemi som vaska for harde livet inne på den stengte restauranten. «Glad jeg slipper den slags skitt,» sa hun, og rynket på nesa.

Hvis du har en jobb andre ser ned på, tenker du fort at jobben din er uviktig og at din innsats er uvesentlig. Det er trist at en hel generasjon nedvurderer og nedprioriterer den uvurderlige jobben renholdere gjør. Vi i Fellesforbundet avd. 246 – Oslo og Akershus hotell- og restaurantarbeiderforening er mer opptatt av den dritten som omgir jobbene våre. Unge og uskolerte ledere uten peil på lover og regler, ulovlige kontrakter og elendig HMS-arbeid i bedriftene.

Lotta Elstad har skrevet en bok om ekstrahjelpene i vår bransje, En såkalt drittjobb. Hun beskriver arbeidsdagen til de mange som sitter hjemme ved telefonen, og venter på at sjefen skal ringe og tilby arbeid for den dagen. Jobber du som ekstrahjelp og for eksempel rengjør hotellrom, er hver arbeidsdag i praksis et fysisk jobbintervju. Vasker du ikke nok rom i dag, blir du ikke oppringt i morra. Blir du ikke oppringt, får du heller ingen lønn. Ikke kan du bli permittert eller melde deg arbeidsledig for du har ingen jobb å bli sagt opp eller permittert fra. Er du ekstrahjelp, ansettes du om morgenen når du kommer på jobb, og sies opp når arbeidsdagen er ferdig. Det er dette uvesenet Lotta skriver om i boka si.

På tross av den dritten som omgir våre arbeidsforhold, så er det faktisk ofte ganske morsomt å jobbe på hotell og i restauranter. Du treffer mange flotte mennesker, både som gjester og kollegaer. Det er høyt tempo og du får ikke tid til å kjede deg. Når det kommer topper av arbeid, kaster vi oss rundt og møter bølgen i fellesskap. Etterpå puster vi ut sammen og gratulerer hverandre med a job well done.

Jeg tør påstå at i vår bransje kan du bli multikulturelt kompetent i løpet av en liten uke. I Oslo er det hoteller hvor det jobber opp mot 70 ulike nasjonaliteter. Jobber du der, får du direktelinjer inn i mange konfliktområder rundt om i verden. Du får høre om hvordan menneskene på grasrota har det. De problemene du har opplevd i din trygge tilværelse her i Norge, blir bittesmå og ubetydelige når du hører historiene kollegaene dine forteller. Du utvikler en ydmyk respekt overfor den innsatsen innvandrerne gjør, ofte på bekostning av egen helse, for det norske brutto nasjonalproduktet. Du blir direkte rasende når politikere og andre slår om seg med påstander om late minoriteter som snylter på den norske velferdsstaten. Det er sannelig lærerikt å jobbe i hotell- og restaurantbransjen.

Det fant også Lotta Elstad ut, da hun tok seg jobb som ekstravakt på et hotell her i Oslo. Hun kunne fått seg jobb på hvilket som helst hotell, men det var tilfeldigvis et Thon-hotell hun begynte på. Hun ble ansatt som tilkallingsvakt eller ekstrahjelp. Dette er en arbeidskontrakt hvor arbeidsgiver gjør det klart at du ikke har rett på arbeid og kun får jobbe når arbeidsgiver trenger deg. Du får selvsagt kun lønn når du jobber. Noe annet ville vært uhørt i vår bransje.

Ikke det at Olav Thon er verre enn andre hotelleiere. Hotellkongene bruker massevis av ekstrahjelper. Det må være sånn, sier de. Vi kan ikke ha bare faste ansatte hos oss. Hva skal vi gjøre med dem når det er lite gjester? Det gjør heller ikke noe for de som jobber som ekstrahjelper, trøster Olav Thon seg med, for det er jo mange som liker å jobbe på denne måten. De liker den fleksibiliteten det medfører å ikke ha noen fast forpliktelse, sier han, da kan de jobbe når de vil.

Vi i Oslo og Akershus hotell- og restaurantarbeiderforening er mer opptatt av å hjelpe de mange som ikke synes det er greit å være ekstrahjelp. Derfor har Lottas bok En såkalt drittjobb vært en helt unik hjelp for oss. Lotta har gjort noe som egentlig er ganske enkelt. Hun har jobba i vår bransje, og skrevet bok om det hun opplevde. En lettlest bok om en del av arbeidslivet som på mange måter er udokumentert. Det hun opplevde som ekstrahjelp på et hotell, er en arbeidssituasjon flere og flere utsettes for i Norge i dag, i mange bransjer. Forsøk på å unnvike arbeidsgiveransvaret er en utbredt sport i næringslivet. En sport som brer om seg over alt hvor det finnes arbeidere som kan brukes og kastes. Arbeidere som har kunnskap som arbeidsgiver ikke verdsetter. Er du ikke fornøyd, er gata full av andre som vil ha jobben din, sier mange av våre sjefer til oss og peker på døra, hvis vi forsiktig spør om å få fast kontrakt. Dette har de ulike fagforeningene i bransjer som rammes av dette, skreket om i årevis. Men vi har ikke blitt hørt.

Lottas bok er et rop på en ny frekvens. Et rop som ble hørt. Etter hennes bok har mange fått øynene opp for de problemer det skaper å være ekstrahjelp, både for den enkelte, men også for storsamfunnet. Fellesforbundet har fått større forståelse for at de må jobbe politisk for å få rettet opp den skjeve maktbalansen som har op%ått mellom ekstravaktene og deres arbeidsgivere. Til og med Arbeids- og inkluderingsdepartementet har begynt å glippe med det ene øyet sitt, og har begynt å diskutere behovet for lovendringer. Lottas bok En såkalt drittjobb er en bok vi anbefaler på det sterkeste. Får du lyst til å gjøre en innsats etter å ha lest boka så kan du oppfordre venner og kjente som jobber i vår bransje, om å gå inn på www.ohraf.no eller www.fellesforbundet. no og organisere seg.

Jorid Tveita

Ned med Seilet! ind fra Havet!
Ind hvor, under Sæd begravet,
     drømmer stille Eivindvig!
Ind at see, om Rug og Havre
tør paa Fjeldets Branter klavre,
     uden at forkjøle sig!

Der bag Roser Maagen bygger.
Rugen i Morellens Skygger
     triner kjæk og kront paa Myr.
Som et Solskin Bygget blinker,
men derover Heien synker
     lummer Vellugtnat fra Fyrr.

Gaaer den Hosbond graa i Døden,
bag ham Kløver-morgenrøden,
     som han skabte, skinner klar.
Gaaer din Sjel til sidste Stjernen
Sommervinden i Lucernen,
     Dahl, skal synge Hvad du var.

Skjule maatte sig jo Stranden,
blank og bar som Munkepanden,
     for den stærke Jesupræst.
Gyldne Haver ham af Haanden,
Lysets Straaler ham af Aanden
     gaae fra Eid til Sognefest.

For at øve Mandestyrke,
lære Adamsbarn at dyrke
     Eden frem af golde Jord,
Herren Eivindvigen skabte
til et Skjær, hvor Bølgen skrabte
     af hvert dristigt Foraars Spor.

Sjeleild mod Elementer!
Ædle Promethider henter
     ifra eder Selv den Kraft,
som befaler Hav at loggre,
tømmer Tordenskyens Koggre,
     kløver Fjeldene som Taft.

Byd, du Sjel! – Naturen taber.
Eivindvigens anden Skaber
      triner under sin Tropæ:
Abildgaardens hvide Fane,
mens i Plovens Seiersbane
      Axet bøier tusind Knæ.

Medens svarte Myr forgyldes,
Templet – hør! – af Toner fyldes.
      Det er Englevingers Klang,
dem han ud af Kofter spiler:
Brød af Steen og Aand af Striler
      Dahl i Eivindvigen tvang.

Henrik Wergeland

I 1845 kom det ut to verk som begge inneholdt utopier om det ideelle framtidssamfunnet. Den som har blitt mest berømt i ettertida var skrevet av Karl Marx og Friedrich Engels, som sto ved starten av sine politiske liv. Den andre var skrevet av den døende Henrik Wergeland.

Jostein Greibrokk er er stipendiat v/ Høgskolen i Bodø. Jobber for tida med å lage tekster for videregående for www.wergeland2008.no.

I Den tyske ideologi formulerer Marx og Engels den kjente utopien om det kommunistiske samfunnet der arbeidsdelinga er opphevet:

«I det kommunistiske samfunn, derimot, hvor ingen blir henvist til et snevert virkefelt, men enhver kan få utdanne seg i den retning han ønsker, hvor samfunnet regulerer produksjonen og derved gjør det mulig for oss å drive med ett en dag og med noe annet en annen dag: Da kan enhver, etter ønske, drive jakt om formiddagen, fiske om ettermiddagen, stelle husdyrene om aftenen og etter aftens utøve kritisk virksomhet, uten derved å være jeger, fisker, kvegrøkter.» (Fra Den tyske ideologi)

Den andre utopien er formulert i siste kapittel av Henrik Wergelands verk Mennesket. Fra sykesenga omskrev han det kolossale ungdomsverket Skabelsen, Mennesket og Messias. Den nye versjonen, fikk tittelen Mennesket. Han hadde strøket og strammet inn, men også lagt til et nytt kapittel til slutt, «Jesu Aandige Opstandelse», som på mange måter kan leses som Wergelands politiske testament.

Den nyskrevne slutten innledes med en monolog av «Digteren» der han beklager seg over hvor sakte framskrittet går. Overalt hvor han vender seg ser han splid og strid. For å trøste innvilger himmelånden Akadiel ham en tusenårssøvn med våkne glimt ved hvert sekelskifte, slik at han skal få et inntrykk av hva framtida vil bringe. Dette er den konkrete rammen om framstillingen, og slutten av visjonen – tilstanden på jorda etter 1000 år – er slik:

«Hver sin Thronehimmel i egen Pande har; Hver i eget Hjerte har altar og offerkar; Drot er Hver for Jorden, Præst er Hver for Gud!» (1)

De to første linjene kan vi tolke slik: Mennesket har både intellektuelle evner (Pande) og åndelighet (Hjerte) i seg til å ordne tilværelsen på beste måte med hensyn til det jordiske (tronehimmel) og det religiøse (alter og offerkar). Den siste linja konkluderer med at hvert menneske blir sin egen konge (Drot) i det jordiske og sin egen prest overfor Gud. Konsekvensen er altså ytterst radikal: Både politiske herskere og kirkeledere gjøres overflødige – og det i løpet av tre linjer!

I år – 200 år etter Wergelands fødsel – falt Kristi Himmelfart på 1. mai, som et sjeldent tilfelle. Denne kalenderpussigheten danner en grei inngang til noen ord om forholdet mellom kristendom og marxisme. En kortversjon av forskjellen mellom de to vil kunne være slik: Mens tradisjonell kristendom ser frelsen som den ytterste oppgaven i det forgjengelige jordelivet, det som gir evig liv, avviser marxister forestillingen om et liv etter dette og stiller i stedet oppgaven å bygge et samfunn fritt for undertrykkelse her på jorda. Wergeland levde i et gjennomreligiøst samfunn, der kristen terminologi og forstillingsverden dannet selvsagte rammer for allmenne diskusjoner på en måte som kan virke fremmed på oss i dag (2). Men selv om teologen Wergeland altså befinner seg innenfor en kristen referanseramme og benytter seg av kristen retorikk, representer ideologien ofte – for eksempel her i slutten av Mennesket – en bevegelsesretning som er stikk motsatt av tradisjonell kristendom:

«Jeg har sett Jorden i himmelsk Orden og Mennesket som de Himmelske vorden» (II6:560).

Her er det livet på jorda som er rammen, og det himmelske blir idealet som jordisk praksis strekker seg mot. Mens tradisjonell kristendom lett lar seg bruke som «opium», som Marx formulerte det, ved at den sløver kampen mot undertrykking i dette livet, vil Wergelands verdensoppfatning vanskelig kunne la seg bruke slik – snarere tvert om. Dette er for øvrig et gjennomgående trekk hos Wergeland. I artikkelen «Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem?», hamrer han løs på hvordan kirkas praksis var bakstreversk både i forhold til nasjonal frihetskamp og oppbygging av demokratiske institusjoner.

Likevel er det i den kristne forankringen at vi finner Wergelands største ideologiske begrensning. Mens Marx avdekket lovmessigheter i samfunnets økonomiske basis, som så seint som i høst til de grader har vist sin akutte relevans og dessuten klassekampens rolle som drivkraft i samfunnsutviklinga, hadde ikke Wergeland noen tilsvarende forklaringsmodell å stille opp. For ham er motoren for å realisere en himmel på jord den sanne kristendoms globale utbredelse og seier. Selv om dette er noe annet enn den misjonærimperialismen historien har vist oss, forutsetter det en type idealistisk forbedringsideologi av menneskesinnet, som ikke gir noe svar på hvilke mekanismer som driver historien framover. Med et materialistisk syn på forholdet mellom tanke og virkelighet er dette egentlig ganske selvsagt: Wergeland levde og virket i et tilbakeliggende land og i ei tid da kapitalismen fortsatt var på barnestadiet. Noen organisert arbeiderklasse fantes ikke, og de mest skjerpede samfunnsmessige konfrontasjonene samtida kjente, var borgerskapets revolusjoner i 1789 og 1830. Selv om det ikke manglet mye, opplevde han verken februarrevolusjonen i 1848 eller den norske utløperen, som Marcus Thrane ledet.

Når Wergelands utopi fra 1845 likevel er interessant, skyldes det vel så mye som sluttpunktet – en himmel på jorda – det mylderet av konkrete reformer han beskriver før vi kommer så langt. Dette gir utopien et konkret innhold, som skiller ham både fra samtidige og seinere visjonære. En tematisk ordning viser globale framskritt på en rekke fronter.

På det sosiale området blir fattigdom og nød avskaffet. Kloden dyrkes som en stor hage til beste for menneskeheten:

«Hver Verdensdeel er i de grønnende Zoner Afdelte Haver, beboed af Nationer. Husene synes som om på et Net Perler i talløse Mængde var spredt. Skinnende Byer krone hver Bugt, Krandse hver Indsø og Flodernes Flugt.» (II6:550)

Velferd bygges overalt med

«Presser og Skoler, Kirker, Hospitaler, medens af Bøger i Folkenes Tegn en lysende Regn over hvert Hyttetag daler.» (II6:545)

Det konkrete er alltid til stede hos Wergeland: Om forholdet mellom kjønnene heter det for eksempel at «Søstrene Ret har med Brødrene jevnt» (side 544), noe som antakelig viser til at på Wergelands tid hadde døtre bare halv arverett etter sine foreldre.

Tilbake i det store bildet forusetter Wergeland at de europeiske kolonimaktene har tatt et oppgjør med sin daværende praksis. I ei tid da det fortsatt var normalt i Europa å omtale og behandle folkeslag i koloniene som en slags ikke-mennesker, skriver Wergeland: «Slavene selv i Brasilien ei findes» (side 543) og «Europa sig skynder/ at sone de Fortidens synder/ mod Neger og mod/ Indianer…» (side 545). Han ser også for seg at vitenskapelige framskritt kommer alle til gode: Fra Afrika får vi et eksempel på hva kunnskap og kultivering kan bety for folkehelsa:

«Plogen, som Præsten med sig har baaret, Luft har i Jordsmonnet skaaret; Sivet med løbende Flammer er sveden; tilveirs gikk al Pest med Røgen og Heden.» (side 551)

Framskrittet bringer utstrakt demokratisering: «Europas Despotier ere forsvundne» (side 543) og erstattet av «rene Republiker […] store og smaa efter Sprog og Stamme» (side 552), der grensene etter hvert bare vil ha symbolsk betydning: «En Rosenhæks ludende Grene/ forresten var nok til det Grændsedele.» (ss) Hvis en folkevalgt fjerner seg fra dem han er valgt til å representere, finnes det tilbakekallingsrett, noe vi alle – bortsett fra noen utskjelte land i Latin Amerika – fremdeles bare kan drømme om:

«Thi om den Herr Chef for en Republik bonapartiske Tanker i Hovedet fik, han flux blev henviist til et bedre Maal: til flittigt at dyrke den hjemlige Kaal»(ss)

Full nedrustning vil frigjøre ressurser til samfunnsnyttig innsats. Festninger og forsvarsverk omformes til hager og parker, all malmen som har gått til våpen, gjenvinnes ved omsmelting og brukes til nyttige ting «som Ploge, som Huse, Maskiner og Baner». (side548) De gamle generalene blir nå henvist til å utkjempe sine slag på brettspill («Triktrak og Toccadille», ss), armeenes hender styrer plogen framfor geværet, og geniene kan bruke sine talent på å konstruere «Kaier og Dokker/ med Klipper til Blokker,/ paa Kjæmpediger,/ fra Havet erobrende hele Riger» (side 549) framfor utspekulert krigskunst.

Alt dette inneholder Wergelands utopi – og en god del mer. Hvis det var dette Wergelands innsats dreide seg om, kunne vi med god grunn snakke om en strålende frihetsvisjon i en stor dikters framføring. Men det er faktisk ikke det som er hovedpoenget. Det er nemlig slik at utopien i Mennesket bare er sluttpunktet for et livslangt arbeid som i skrift og handling var gjennomsyret av frigjøring som overordnet mål. I avhandlingen Historiens Resultat framhever Wergeland utbredelse av kultur og sivilisasjon som viktigste kriterium for et samfunns utviklingsnivå. Dette er et demokratisk program som i sin konsekvens er revolusjonært fordi det bringer ham på direkte kollisjonskurs med ytterst konkrete og sementerte maktstrukturer i samfunnet både nasjonalt og internasjonalt. Og det er ikke bare en teoretisk innsikt for Wergeland, men et program han satset alt på å bidra til at skulle bli realisert. Alt i 1830 hadde han formulert hvilke krav han stilte til sin egen skriftlige og samfunnsmessige praksis:

«Saavel i Skrift som Gjærning har Innsenderen stræbt at lægge for Dagen sin redelige Vilje til at være og blive Fædrelandet saa nyttig som det staaer i hans Evner. […] Høimaalet for mit liv bliver at fremstille saa stor Samklang som muligt imellem Handling og poetiske Ideer.» (3)

Frihetsvisjonen som et personlig imperativ i kombinasjon med en ekstrem evne til syntetisering – å se små og tilsynelatende bagatellmessige foreteelser som uttrykk for noe større – gir ham et veldig rom å virke innafor – men samtidig fryktelig dårlig tid. «Ung må Verden endnu være,» sukker han i «Følg Kaldet», for alt fra den minste fillesak og til de store prinsippspørsmål fortjener oppmerksomhet: fra å propagandere for en russisk sagkrakkpatent, som kunne minske slitet ved saging, til kamp for å endre Grunnlovens bestemmelse som nektet jøder adgang til riket, fra støtte til en norsk offiser som nektet å ta i bruk den nye svenske uniformen, til unionskrisa om maktfordelingen mellom konge og storting, og fra en driftig prests innsats i ei lita Vestlandsbygd til folkenes kamp for frigjøring fra imperiemaktene.

Det kjente diktet «Eivindvig» gir et glimrende litterært uttrykk for Wergelands strategi. Dessuten er det sørgelig aktuelt i dag, fordi det med sin påpekning av lokal og menneskestyrt produksjon som kilde til vekst er et kraftfullt «Anti-Terra-dikt», som burde stå på førstesida av statsbudsjettet hvert år. Diktet ble skrevet i 1832 etter at Wergeland hadde besøkt presten Dahl på det lille stedet Eivindvik ytterst i Sognefjorden. Han hadde latt seg imponere over alt Dahl hadde fått til av nydyrking og åndsliv innenfor sitt sogns grenser, og diktet står der nærmest som en kampanjeappell: Lær av Eivindvik!

Det starter med ankomst fra sjøsida før vi møter en rekke fargesterke kulturplanter – rug, havre, moreller, roser, kløver, forplanten lusern og blomstrende eplehager («Abildgaardens hvide Fane»). I sum skaper skildringen et inntrykk av et lunt og frodig Eden. Men slik har det ikke alltid vært: Vårherre skapte opprinnelig Eivindvig «blank og bar som Munkepanden», og lot menneskene få det å bryne seg på (strofe 4 og 5). Presten Dahl er den som har sett mulighetene og fått i gang et dobbelt kultiveringsprosjekt – både materiell og åndelig framgang i hele sognet:

Gyldne Haver ham af Haanden Lystes Straaler ham af Aanden gaa fra Eid til Sognefest. (4)

I dette ligger det en sterk oppfordring om å bygge landet, å utnytte alle de stedene i vårt karrige land som i utgangspunktet var golde og ufruktbare, men der folk gjennom generasjoners slit har fravristet naturen et livsgrunnlag.

I diktet er det ildsjelen, presten Dahl, som hylles for det han har gått i spissen for. Men Dahl er bare representant for alle de ildsjeler som fantes – og finnes – rundt om i landet. Og hvert et idrettslag, musikkorps, sanitetsforening, bygdedag, revy eller historiespel, er uttrykk for det veldige sosiale limet som har blitt skapt i de utallige «templer» enten det nå dreier seg om ungdomshus, folkets hus, bedehus eller andre hus. Lest slik beskriver «Eivindvig» et storstilt program, som et godt stykke på vei ble realisert i hundreåret som fulgte, men samtidig et varsko om hva som står på spill i dag med nedbygging og avfolking av bygdene.

Hva den menneskelige skaperkraft kan få til, får vi eksempler på i den gåtefulle strofe 6. Her befales mennesket (Prometevs’ etterkommere) å søke kraft i seg selv. Det er en kraft som har ført til flere nye oppfinnelser, som Wergeland hadde stor sans for: Er det dampskipet «som befaler Hav at loggre»? elektrisiteten med lynavlederen som «tømmer Tordenskyens Koggre»? og sprengningsteknologi som «kløver Fjeldene som Taft»? (4)

Den gjennomgående konflikten i diktet bankes fast: «Byd, du Sjel! – Naturen taber.» (7), og en enkel lesning kan få en til å tro at dette er et ganske tvilsomt budskap i vår miljøtruede tid. Men det er bare på overflaten. Med begrep som «sjel» og «ånd» signaliserer Wergeland alltid sin tro på at menneskeligheten i mennesket vil vinne fram. Dette er noe som står fjernt fra drivkraften bak vår tids miljøødeleggelser, som jo nettopp er resultat av avhumanisering med markedet, ofte framstilt nettopp som natur eller naturlov, i styringen – jfr. nyliberalismens TINA-slagord: There is no Alternative. Forstått slik er «Eivindvig» et dikt som forteller oss at menneskets åndskraft må ta styringen tilbake.

Folkeopplysning er opplagt det hovedsporet som Wergeland følger i sin samfunnsmessige virksomhet, og den praktiske innsatsen hans på dette området er mye omtalt, likeså den moralistiske tonen han ofte anlegger når han skal få allmuen til å følge sine anvisninger. Mindre vektlagt er de stedene der det virker som opplysningsstrategien kommer til kort stilt overfor griskheten hos samfunnets elite. Da er det bare opprøret som gjenstår – ikke som anbefalt vei – men som advarsel til myndighetene om hva som kan bli resultatet dersom en ikke tar skjea i en annen hånd.

Wergeland forsvarer opprøret som Christian Lofthus ledet på Sørlandet på slutten av 1700-tallet mot griske kjøpmenn og embetsmenn, og analyserer forløpet med stor kyndighet. I sin egen samtid så han hvordan embetsmenn uten skam beriket seg på fattigfolks ulykke, og med prosatekstene Sortkridttegninger (1833) og Figurer (1837) skaper han skildringer der han nådeløst utleverer alle slags maktpersoner: skatteinnkrevere, eiendomsbesittere, lensmenn, offiserer, prester osv. I «Gamle Jomfruer», er oppsummeringen – etter at Mina er død av sorg fordi proprietærfaren hennes ikke lot henne få gifte seg med den staute bondegutten hun elsket – slik:

«Jeg tænkte at Mina hverken skulde være bleven suur, doven, mager, gusten, rynket, snerpet, bagtalersk, hysterisk eller tilsidst svindsottig og Gravens tidlige Offer, dersom denne fordømte Standsforskjel […] ikke havde forbudt hende at naae «Qvindens Bestemmelse.» I vort Land visne flere Evablomster for den end for Træk, koldt Clima o.s.v.» (III2:55)

Det er fint lite av «fattigdommens adel» i disse tekstene, og Wergeland skildrer konse-kvent ofrene med sympati. Men her når han også til grensen av sin ideologiske horisont: Utfallet i fortellingene er uten unntak individuell fortapelse: fengsel, død, vanvidd, tiggerstien osv. Den mest aktive utgangen kommer i «Figur VII Nok en blodsuger» der en utpantet husmann hevner seg ved å sette fyr på «bondeblodsugerens» sagbruk, noe som fører til at det er kaksen som dør. Men altså ikke snev av kollektiv organisering eller handling fra de undertrykte. Likevel er Wergeland på sporet av en sammenfattende beskrivelse, som peker framover, når han avslutter denne fortellingen slik:

«Det er en frygtelig Krig, Armod og Rigdom, Elendighed og Havesyge føre med hinanden.» (III3:290)

Ettertidas vurdering av Wergeland har hatt en tendens til å vakle fra grøft til grøft. I de seinere åra har han i stor grad fungert som et 17. maisymbol tømt for innhold selv om jubileumsåret har vist at det fortsatt er kraft i forfatterskapet. Vi lever i ei kald tid som har fått noen til å hevde at han er den store taperen i vår historie (5). Det er det selvsagt dekning for hvis en måler samfunnsutviklinga i de siste tretti åra opp mot det Wergeland sto for. Men en slik innfallsvinkel er vel strengt tatt lite fruktbar. For hvem er det som ikke er taper etter en slik målestokk? 200 år etter hans fødsel og 163 år inn i utopiens 1000- årsplan må det være mer fornuftig å gå til forfatterskapet for å søke lærdom og inspirasjon fra en som virkelig mente at «en annen verden er mulig» og som livet gjennom gjorde alt han maktet for å bidra til nettopp det!

Noter:

1 D.A. Seip og H. Jæger (red.) Henrik Wergeland Samlede Skrifter, Kristiania/Oslo 1918 – 40. Sitat fra Wergeland seinere i artikkelen viser til denne utgaven. (SS II 6:559 )

2 Her markerer Walid al- Kubaisi en tankevekkende posisjon når han i Dag og Tid 23.10.08 under overskriften «-Eg skjønar Wergeland betre enn kva de gjer», argumenterer for at på grunn av den plass religionen hadde i Wergelands tid har muslimske innvandrere bedre forutsetninger for å forstå Wergeland enn det dagens sekulariserte nordmenn har.

3 Fra artikkelen «Et nødvendig Ord», SS III 1:155

4     Disse forslagene til konkrete forklaringer skriver seg fra avdøde professor Daniel Haakonsens muntlige tolkning av diktet.

5     Bl.a. Jahn Thon i Klassekampen 17.07.08

En FrP-velger kan ha huset fullt av Vømmøl Spellemannslag, men har hun tenkt over det politiske innholdet i musikken?
Hvordan kan man nå ut til denne delen av proletariatet?

Ronny Kjelsberg er leder av Rødt Sør-Trøndelag.

Helt siden den italienske politiske filosofen Antonio Gramsci satte kulturen i sentrum for den politiske debatten, har kulturpolitikken vært et viktig stridstema på venstresida.

Et av Gramscis viktigste bidrag til den politiske analysen er hans videreutvikling av hegemonibegrepet. For Gramsci på 1920- og 30-tallet var maktpåliggende å forsøke å svare på hvorfor de sosialistiske revolusjonene, som mer ortodokse og dogmatiske tolkninger av marxismen på den tiden så på som «uunngåelige», ennå ikke hadde veltet over Europa. Kapitalismen – på Gramscis tid – så tvert imot ut til å stå sterkere enn noensinne.

Løsningen på dette dilemmaet fant Gramsci gjennom den innsikten at borgerskapet ikke holdt makten bare gjennom direkte undertrykking med økonomiske, politiske og militære maktmidler, men også gjennom å ha et ideologisk hegemoni (1). Disse tankene ser vi allerede hos Marx, i kjente sitater som «de herskende tanker er den herskende klasses tanker», og for eksempel i sammenligninger mellom religion og narkotiske stoffer. Gramsci drar tanken imidlertid litt lenger, og bruker utviklingen av en konsensuskultur til å forklare hvordan kapitalismen fortsetter å trives, selv om de materielle forutsetningene (basisen) for et sosialistisk samfunn allerede eksisterer. De forskjellige bestanddelene i kulturen virker sammen slik at de innpoder alle med noen grunnleggende felles verdier og holdninger. Disse konsensusholdningene, og denne «sunne fornuften» virker på en slik måte at også det store flertallet av befolkningen, de som tilhører arbeiderklassen, setter likhetstegn mellom sitt beste og borgerskapets beste. Kulturen er slik med på å opprettholde det bestående samfunnet, heller enn å virke som en frigjørende kraft.

Kulturen og revolusjonen

Hvor finner vi så en kultur som bryter med den konservative konsensusen? Hvor finner vi en kultur som både når ut til folk flest, og som bidrar til endring?

Grovt sett kan man si at det historisk har vært to hovedretninger i dette kulturspørsmålet. Den ene har vært å etablere et eget kulturelt «mothegemoni» – en arbeiderkultur på utsiden av den etablerte kulturen. Den andre har vært å ta tak i de positive trekkene som finnes i populærkulturen. Dette kan for eksempel illustreres med skillet mellom Dag Solstad på den ene siden som brukte store deler av 70-tallet til å produsere arbeiderlitteratur(2), og med Kjartan Fløgstad på den andre siden, som med essayet Loven vest for Pecos(3) argumenterte for den radikale politiske kraften i spenningsromanen og andre produkter fra underholdningsindustrien.

Den reaksjonære roman

Fløgstad trekker i Loven … stadig fram produkter fra kulturindustrien som formidler en sunn skepsis – en kritikk mot det bestående samfunnet. En slik kynisk/skeptisk grunnholdning, begrenser seg likevel ikke bare til kapitalismen. Det som kjennetegner de mer kritiske delene av folk flest i dag, er jo ikke bare en skepsis mot samfunnet vi lever i, men en generell skepsis – også mot alle alternativer til dagens samfunn.

Denne skepsisen og kynismen som kanskje er, om ikke skapt, så i hvert fall båret fram av deler av kulturindustrien. At man også finner den igjen i samfunnet forøvrig, og negative kampanjer fra politiske motstandere, er selvsagt med på å skape det vi kaller «politikerforakt». Hvorvidt det er en irrasjonell forakt, eller en helt korrekt følelse av at det demokratiske systemet ikke fungerer, er en annen sak. Som revolusjonær sosialist, vil man vel fort sette fingeren på det siste alternativet, men vi har likevel sett at den som tjener mest på slike strømninger er Fremskrittspartiet.

Vømmøl og FrP

Om artikkelforfatteren tillates å trekke veksler på en oppvekst i rurale strøk med godt innslag av både Vømmøl og FrP-sympatisører, kan man gjøre noen interessante observasjoner. En ting er at FrP-velgere kan ha huset fullt av Vømmøl Spellemannslag uten at de synes å ha tenkt over at det er et politisk innhold i musikken, og om de har det, relaterer de ikke innholdet til en politisk virkelighet. Hvordan kan man nå ut til denne delen av proletariatet?

Fløgstad hevder i forteksten til Loven… at «Kulturindustrien forvirrar og avskrekkar dei mellomlagsintellektuelle, fordi dei ikkje er innvigde i koden og løyndommane i denne kulturen.» Selv har jeg har vokst opp nettopp med denne kulturindustrien og sett mer enn min andel av amerikanske b-actionfilmer, men jeg vet ikke om jeg vil gi noe mer enn en svært liten, og etterhvert kanskje stadig mindre del av underholdningsindustriens produkter merkelappen «progressiv», selv om det er like klart at en del av dem hører til der.

Jeg frykter at det gjelder i stadig større grad at massemedia er blitt opium for folket, at skillet mellom reklame og kulturprodukt blir stadig mindre, og at Raymond Chandler (som Fløgstad stadig henviser til) i stadig mindre grad kan brukes som bilde på denne industrien. Underholdningsindustrien har gått bort fra bare å selge sine egne produkter, de vil også selge andre produkter samtidig (selv om det gjør deres produkter kvalitativt dårligere med for eksempel pinlige produktplasseringer), og som Marsdal og Wold påpeker i Tredje venstre, all denne markedsføringen blir i sum ikke bare reklame for bestemte produkter, men ender opp med å bli reklame for kapitalismen som helhet, som system (4). I et slikt perspektiv blir det vanskelig å se på underholdningsindustrien som særlig progressiv, selv om den helt klart også frambringer enkeltprodukter som er det.

Utopien i populærkulturen

Er alt håp så forbi? Bærer kulturindustrien bare med seg et stadig større trykk med kapitalismepropaganda? Jeg tror ikke det.

I de senere årene, antakelig inspirert av de uendelige mulighetene moderne digital animasjon gir, har de store episke fantasiene kommet på rekke og rad. Ringenes Herre og Star Wars har konkurrert i denne genren, og Harry Potter hører også delvis hjemme her.

Det er lett å avfeie denne hollywoodske masseproduksjonen av dataanimerte store slag om tro, håp og kjærlighet som opium for massene. Vi bør kanskje heller ta innover oss at den kan være et signal om at store masser av mennesker er på desperat leting etter noe å tro på, håpe på, og kjempe for – følelser de her får en viss utløsning for. Mange mennesker går og drømmer om en annen verden. Kan det da gå an å få dem til å ta det neste skrittet – til å tro at en annen verden er mulig?

Dette må være oppgaven til den systemkritiske venstresiden. Vi lever i et samfunn som veldig mange har mye å utsette på. Få mener at dagens verden er tilstrekkelig rettferdig, og har et klart bilde av at de fattige blir fattigere, og de rike rikere. Dette gir muligheter. Husk hva Bobby Seale sa: «Seize the Time!»(5).

Hvorfor leser bedriftsledere bare krim?

Dagens Næringsliv har i mange år hatt en tradisjon med å ringe opp næringslivsledere og spørre hva de har på nattbordet. For den som har fulgt med sporadisk i spalten, legger en fort merke til at det stort sett går i kriminalbøker. Henning Mankell, Unni Lindell etc. er navn som stadig går igjen. I tillegg kan man også se at en voksende andel kvinnelige ledere fører til at en viss andel bokklubbøker etter hvert sniker seg inn i spalten. Har den økonomiske overklassen senket seg ned til proletariatets kultur? Kun delvis. Svært få næringslivsledere ser Big Brother og andre programmer som holder deler av proletariatet klistret til skjermen. Det har likevel skjedd en kulturell endring blant overklassen i de senere tiårene. Klasseklatringen har blitt enklere, ikke bare for venstreintellektuelle men også for for eksempel bondesønner fra Vestlandet som har sett Per Kristian Foss på TV, og som nå vil begynne på BI. Resultatet av dette er at næringslivslederne for en stor del ikke kommer fra gamle høykulturelle familier (såkalt «old money»), men har funnet seg en kulturell plassering litt mellom der de kom fra, og der hvor de gamle erverdige Astrupene sitter og leser Hamsun.

De venstreintellektuelle har derimot tatt utdanning på et sted hvor de får den «tyngre» kulturen inn enten med pensum eller fra osmose i sitt nyfunne miljø. Vi har altså i de senere tiårene fått et økende skille mellom den kulturelle og den økonomiske eliten. (Det står få klare til å fylle Wenche Foss sin plass for å si det sånn.) Dette gjør at vi kommer i den paradoksale situasjonen at næringslivstoppen står arbeideren kulturelt nærmere enn den venstreintellektuelle, som har som sitt prosjekt en «vekkelse» av nettopp de arbeidende klasser. Dette er knapt nok noe godt utgangspunkt, verken for «arbeiderlitteratur» (om det fremdeles finnes større mengder arbeidere som leser litteratur) eller for andre forsøk på å spre sosialisme ovenfra og nedover. I tillegg er dette selvsagt helt i tråd med Bourdieus teser om at den kuturelle og økonomiske overklassen har skilt lag (6), en analyse mange sikkert vil kjenne igjen fra Magnus Marsdals Frp-koden (7).

Fra klassekamp til kulturkamp

I begynnelsen av forrige århundre følte mange arbeidere et «klassehat» mot borgerskapet. Dette var i og for seg ganske rasjonelt. Arbeiderklassens hat rettet seg mot en klasse som hadde objektive interesseforskjeller med den i henhold til fordelig av makt og goder i samfunnet. I dag har derimot dette hatet for mange blitt erstattet med et hat mot de som har en annen kulturell identitet. Dette finner man igjen både i fremmedfrykt overfor innvandrere, og i hatet mot den kulturelle eliten, som man i de senere tiårene i økende grad altså faktisk har funnet igjen på venstresida.

Et hat mot en klasse som man har reelle interesseforskjeller med, blir slik erstattet av et irrasjonelt hat mot grupper som man har felles interesser med, og mot grupper som selv forsøker å solidarisere seg med arbeiderklassen. Det er dette FrP, og lignende partier rundt i verden bygger opp under, driver fram og vokser seg store på. Å erstatte klasse med kultur, er FrP-koden, der tror jeg både Magnus Marsdal, og andre som har kommet med lignende analyser har helt rett (8).

Fire punkter for å gjenopprette klassehatet

Så hvordan nå ut til folk? Hvordan gjøre kulturen til et våpen for oss, og ikke mot oss? Jeg har laget noen punkter som jeg mener er sentrale dersom den radikale venstresida skal bevege seg videre fra en relativt sekterisk studiesirkelsosialisme, og til å bli en bevegelse som vanlige folk kan identifisere seg med, og føle tilhørighet til.

1. Dropp den kulturelle perfeksjonismen
Det er lov å drikke Coca Cola på McDonalds! Vi lever i en kapitalistisk verden, og skal man unngå produkter som utnytter andre mennesker, får man begynne med sjølbergingsjordbruk! Venstresida må i stedet omfavne brede kulturelle uttrykk, og må slutte å skape en avgrunn mellom seg og andre innbyggere ved å moralisere over forbruksmønster, valg av musikk, litteratur etc., rett og slett fordi det virker mot sin hensikt. Likevel må man ikke bygge opp under et hat til «høykultur» som det også har vært tendenser til i deler av norsk venstreside. Det må være lov å like både Sandemo og Sandemose.

2. Ikke identifiser deg med den kulturelle eliten
Dersom du sjøl identifiserer deg med den kulturelle eliten, er sjansene store for at andre også vil gjøre det, eller enda verre: du framstår som posør. Unngå tungt, internt språk og interne intellektuelle posørbegrep (for eksempel «kulturell perfeksjonisme»). Utfordringen er å være folkelig og forståelig, uten å være nedlatende og forenklende. Verken snobbe oppover eller nedover.

3. Vri kritikken
Vri kritikken av den «kulturelle eliten» over på en mer konstruktiv kritikk av maktarroganse og broilerkultur. Stå sammen med Siv Jensen når hun er berettiget i å kritisere Appampevelde og SV-åndssnobberi. Dette er en sunn kritikk som FrP ikke må bli alene om å komme med.

4. Vis likheten med næringslivet
Vis likheten mellom broilerkulturen i partier og statsapparat og den lignende kulturen i næringslivet. Det er ikke vanskelig å få arbeidere til å mislike sin egen ledelse, men mange ser ikke sammenhengen når det plutselig gjelder andres arbeidsplass. Da er de blitt forbrukere, ikke ansatte, og blir sure når det er streik. Ved å knytte elitehatet over til næringslivet på nytt, har man fått en konstruktiv skepsis til de som har makt i samfunnet, og som jevnlig bruker denne makta på tvers av folks interesser.

Noter:

1) Se for eksempel Antonio Gramsci, The Intellectuals, i Selections from the Prison Notebooks, Lawrence and Wishart, London 197 1

2) Se særlig Dag Solstad, 25. septemberplassen, Oktober, Oslo 1974 , og krigstrilogien Svik. Førkrigsår (1977 ) Krig. 194 0 (197 8) og Brød og våpen (1980)

3) Kjartan Fløgstad, Loven vest for Pecos, Gyldendal, Oslo 1981

4 ) Magnus Marsdal og Bendik Wold, Tredje Venstre, Oktober, 2004, side 113

5 ) Bobby Seale, Seize the Time, Random house, 197 0. Seale var en av grunnleggerne av Black Panther Party i USA, og Seize the Time er tittelen på hans bok om bevegelsen. Den ligger i sin helhet på nett på http://lemming.mahost.org/library/seize/ index.htm

6 ) Pierre Bourdieu, Distinksjonen, Pax, Oslo 1995 , omhandler blant annet hvordan overklassen kontinuerlig forsøker å distansere seg kulturelt fra en underklasse som hele tiden ligger hakk i hel. Bourdieu påpeker også med fokus på Frankrike skillet mellom den økonomiske og den kulturelle overklassen.

7 ) Magnus Marsdal, Frp-koden, Manifest forlag, Oslo 2007. En del andre gode innblikk i kulturelle forskjeller mellom samfunnsklasser kan man også få gjennom deler av den såkalte «klassereiselitteraturen», se for eksempel Ronny Ambjörnsson, Mitt förnamn är Ronny, Månpocket 1997 og Karin Sveen, Klassereise, Oktober, 2001

8) En US-amerikansk analyse av samme type kan man finne i Thomas Frank, What’s the Matter with Kansas, Henry Holt, New York 2004

Novelle av Cory Doctorow

Greg landa på den internasjonale flyplassen i San Francisco klokka åtte om kvelden, men klokka var over midnatt før han hadde kome seg gjennom tollkøen. Han hadde gått av frå fyrste klasse, nøttebrun, ubarbert og smidig i kroppen etter ein månad på stranda i Cabo (der han hadde dykka tre dagar i veka og forført franske studiner resten av tida). Då han drog frå byen for ein månad sidan, var han eit smalskuldra vrak med kulemage. No var han ein bronse-gud som hausta beundrande blikk frå kabinpersonalet.

Etter fire timar i tollkø hadde han sklide attende frå gud til mann. Den milde euforien var borte, sveitten rann ned i rumpesprekken og akslene og nakken var så spende at ryggen kjendest som ein tennisracket. Batteria på iPoden hans var daude for lenge sidan, og alt han kunne gjera var å sniklytta på det middelaldrande paret framføre seg.

«Den vidunderlege nye teknologien,» sa kvinna, og nikka mot eit skilt i nærleiken: «Immigrasjon – Powered by Google».

«Eg trudde ikkje det skulle byrja før neste veke?» Mannen veksla mellom å ha på og halda ein svær sombrero.

Googling på grensa. Herregud. Greg hadde hoppa av Google for seks månader sidan, løyst inn opsjonane og «teke litt tid til seg sjølv». Noko som viste seg å vera mindre gjevande enn han hadde trudd. I dei neste fem månadene hadde han reparert datamaskinene til venene sine, sett på føremiddagsfjernsyn og lagt på seg fem kilo— noko han meinte kom av at han var heime i staden for i Googleplexet med det velutstyrte, døgnopne treningsstudioet.

Han burde sjølvsagt ha forventa det. Dei amerikanske styremaktene hadde brukt 15 milliardar dollar på eit system for å ta fingeravtrykk og bilete av besøkande på grensa, utan å fanga ein einaste terrorist. Tydelegvis var ikkje offentleg sektor i stand til å «Do Search Right».

Sikkerheitsvakta frå DHS (Department of Homeland Security) hadde posar under augo og myste mot skjermen medan han knotta på tastaturet med pylsefingrar. Ikkje rart det tok fire timar å koma ut av denne fordømde flyplassen.

«God kveld,» sa Greg og gav mannen det sveitte passet sitt. Vakta grynta og turka det før han retta augo på skjermen og tasta. Mykje. Han hadde ein liten matrest i munnvika, og tunga kom ut og sleikte på han.

«Vil du fortelja meg om juni 1998?»

Greg såg opp frå flymagasinet. «Orsak?»

«Du skreiv ei melding på alt.burningman den 17. juni 1998 om at du planla å reisa på ein festival. Då spurde du om fleinsopp verkeleg var så dumt.»

Forhøyrsleiaren i det neste rommet var ein eldre mann, så mager at det såg ut som om han var skoren ut av tre. Spørsmåla hans grov djupare enn fleinsoppen.

«Fortel meg om hobbyane dine. Driv du med modellrakettar?»

«Hæ?»

«Modellrakettar.»

«Nei,» svara Greg. «Nei, det gjer eg ikkje». Han skjøna kvar dette var på veg.

Mannen gjorde eit notat, og klikka litt. «Du skjønar, eg spør fordi eg ser ein kraftig topp i lysingar i reklamen for rakettdelar som kjem opp ved sidan av søkjeresultata dine og i Gmail».

Greg kjende innvolane vri seg. «Ser du på søka mine og på e-posten min?» Han hadde ikkje rørt eit tastatur på ein månad, men han visste at det han skreiv i søkjefeltet sannsynlegvis avslørte meir enn det han fortalde psykologen sin.

«Ro deg ned. Nei, eg ser ikkje på søka dine,» sa mannen med ein hånflir. «Det hadde vore eit grunnlovsbrot. Vi ser berre på reklamen som kjem opp når du les e-post og søkjer. Eg har ein brosjyre som forklarar det. Du skal få han når vi er ferdige her».

«Men reklamen er meiningslaus,» braut Greg ut. «Eg får reklame for Ann Coulterringetonar når eg får e-post frå ein ven i Coulter, Iowa!»

Mannen nikka. «Eg skjønar. Det er nett difor eg er her og snakkar med deg. Kvifor trur du desse modellrakett-lysingane kjem opp så ofte?»

Greg tråla hjernen sin. «OK, berre gjer slik: Søk på ’coffee fanatics’.» Han hadde vore veldig aktiv i gruppa, og hjelpt til med å byggja opp ei abonnementsteneste. Kaffiblandinga som skulle få tenesta til å ta av, gjekk under namnet Flybensin. «Flybensin» og «ta av» – det burde få Google til å syna fram nokre lysingar for modellrakettar.

Dei var så godt som ferdige då den utbeina mannen fann Halloween-bileta. Dei låg gøymde tre sider nede i funna når ein søkte etter «Greg Lupinski».

«Det var ein fest nede på Castro,» sa han. «Med Gulfkrigen som tema.»

«Og du hadde kledd deg ut som …?»

«Ein sjølvmordsbombar,» svara han toskete.

Han skar grimasar berre av å seia orda. «Kom med meg, Hr. Lupinski,» sa mannen. Klokka var over tre på natta då dei var ferdige med han. Koffertane hans stod einsame på bagasjebandet. Han lyfta dei av, og såg at dei hadde vorte opna og latne uvøre att. Klede stakk ut frå kantane.

Då han kom heim, oppdaga han at alle dei fake før-columbianske statuane hans var knuste, og den flunkande nye mexicanske bomullsskjorta hadde eit trugande støvelmerke midt på. Kleda hans lukta ikkje Mexico lenger. Dei lukta flyplass.

Han greidde ikkje sova. Ikkje tale om. Han måtte snakka om dette. Det var berre ein person som ville skjøna. Heldigvis var ho vanlegvis vaken på denne tida av døgeret.

**

Maya hadde byrja i Google to år etter Greg. Det var ho som hadde overtala han til å reisa til Mexico etter han slutta. Kvar som helst, sa ho, der han kunne reboota livet sitt.

Maya hadde to svære, sjokoladefarga labradorar og ein veldig, veldig tolsam kjærast som heitte Laurie. Laurie fann seg i det aller meste, bortsett frå å verta slept rundt i Dolores Park klokka seks om morgonen av 175 kilo siklande hund.

Maya greip etter overfallssprayen då Greg jogga mot henne, før ho skjøna kva som skjedde og slo ut med armane, samtidig som ho kasta hundehalsbanda og sikra dei under joggeskorne. «Kvar er resten av deg? Wow, du ser bra ut!»

Han klemte henne, og kom brått på korleis han lukta etter ei natt med nærgåande googling. «Maya,» sa han, «kva veit du om Google og DHS?»

Ho stivna då ho høyrde spørsmålet. Ein av hundane byrja å klynka. Ho såg seg ikring, så nikka ho opp mot tennisbanane. «På toppen av lyktestolpen der, ikkje sjå,» sa ho. «Det er eitt av trådlaus-tilgangspunkta våre. Vidvinkel webcam. Sjå vekk frå det medan du snakkar».

Når ein såg stort på det, hadde det ikkje kosta Google mykje å leggja opp webcams i heile byen. Særleg ikkje målt opp mot evna til å tilby folk reklame ut frå kvar dei sat. Greg hadde ikkje brydd seg stort då kameraa på alle tilgangspunkta vart offentleg tilgjengelege – – det hadde vore ein dags hektisk bloggstorm medan folk leikte seg med dei nye, alt-sjåande leikene og zooma inn på horestrøka, men etter ei stund forsvann entusiasmen.

Greg kjende seg dum og mumla «du tullar».

«Kom med meg,» sa ho medan ho snudde seg vekk frå stolpen.

Hundane mislikte å få spaserturen avbroten, og uttrykte misnøyen sin på kjøkenet medan Maya laga kaffi.

«Vi forhandla fram eit kompromiss med DHS,» sa ho medan ho strekte seg etter mjølka. «Dei gjekk med på å slutta å leita i søkjedataa våre, og vi gjekk med på å syna dei kva reklame brukarane får sjå.»

Greg kjende seg kvalm. «Kvifor? Ikkje fortel meg at Yahoo allereie gjorde det …»

«Nei, nei. Vel, jau. Sikkert. Yahoo gjorde det. Men det var ikkje grunnen til at Google gjekk med på det. Du veit, republikanarane hatar Google. I all hovudsak er vi registrerte demokratar, så vi gjer det vi kan for å laga fred med dei før dei slår til mot oss. Dette er ikkje PII» – Personleg Identifiserande Informasjon, gifttåka i informasjonsalderen – «Det er berre metadata. Så det er berre litt vondt.»

«Kvifor alt dette skumleriet, då?»

Maya sukka og klemte labradoren som dytta det store hovudet mot kneet hennar. «Tryggingsfolka er som lus. Dei er overalt. Dei dukkar opp på møta våre. Det er som om vi var i Sovjetunionen. Og tryggleiksklareringa … Vi er delte i to leirar, klarerte og mistenkjelege. Alle veit kven som ikkje er klarerte, men ingen veit kvifor. Eg er klarert. Heldigvis for meg er det ikkje lenger diskvalifiserande å vera lesbisk. Ingen klarerte personar ville våga å eta lunsj med ein som ikkje kan klarerast.

Greg kjende seg svært trøytt. «Så eg var vel heldig som kom levande frå flyplassen. Eg kunne enda opp som ’forsvunnen’ om det hadde gått gale, kva?»

Maya såg bestemt på han. Han venta på eit svar.

«Kva?»

«Eg skal fortelja deg noko, men du kan aldri seia det vidare, OK?»

«Æh, du er ikkje i ei terroristcelle, vel?»

«Det er ikkje så enkelt. Høyr her: Kontrollen på flyplassen er ein silingsfunksjon. Han let tryggingsfolka søkja smalare. Når du vert teken til sides for ’andre runde’ på flyplassen er du ein ’interessant person’, og dei slepper deg aldri. Dei følgjer med på webcams etter andletet og ganglaget ditt. Dei les e-posten din. Følgjer med på søka dine.»

«Eg trudde du sa at retten ikkje let dei …»

«Retten let dei ikkje googla deg utan grunn. Men når du er i systemet, er det eit selektivt søk. Heilt lovleg. Og når dei fyrst byrjar å googla deg, finn dei noko. Alle dataa dine vert mata inn i eit stort maskineri som leitar etter ’mistenkjelege mønster’, og bruker avvik frå normalen for å setja deg fast».

Greg fekk lyst til å kasta opp. «Korleis kunne dette skje? Google var god. ’Don’t be evil’, ikkje sant?» Det hadde vore mottoet for selskapet, og for Greg var det den viktigaste grunnen til at han hadde kome til rett til Mountain View med doktorgraden sin i informatikk.

Maya svara med ein hard lått. «’Don’t be evil?’ Kom igjen, Greg. Lobbygruppa vår er dei same kryptofascistane som grov opp dritt om John Kerry. Vi gav fanden veslefingeren for lenge sidan.»

Dei sat stille ein minutt.

«Det byrja i Kina,» heldt ho endeleg fram. «Då vi flytte tenarane våre til fastlandet, kom dei under kinesisk jurisdiksjon».

Greg sukka. Han visste alt for godt kor langt Google strekte seg. Kvar gong du gjekk inn på ei side med annonsar frå Google, eller brukte Google Maps eller Gmail—til og med om du sende e-post til ein Gmail-konto, samla selskapet flittig informasjon om deg. For ikkje lenge sidan hadde søkjeprogramvara byrja å bruka data til å tilpassa resultata til kvar einskild brukar. Det viste seg å vera eit uvurderleg verktøy for dei som reklamerte. Autoritære styremakter såg andre føremål.

«Dei brukte oss for å laga profilar på folk,» heldt ho fram. «Når dei hadde nokon dei ville arrestera, kom dei til oss for å finna ein grunn til å ta dei. Det er knapt noko du kan gjera på nettet som ikkje er ulovleg i Kina.»

Greg rista på hovudet. «Kvifor måtte dei flytta tenarane til Kina?»

«Styremaktene sa dei ville sperra for oss elles. Og Yahoo var der.» Dei skar grimasar. På eitt eller anna tidspunkt var dei tilsette i Google vortne besette av Yahoo og meir opptekne av kva konkurrenten gjorde enn kva deira eige føretak presterte. «Så vi gjorde det. Men mange likte det ikkje.»

Maya tok ein slurk av kaffien og senka røysta. Ein av hundane snusa insisterande under stolen til Greg.

«Nesten med ein gong byrja kinesarane å be oss om å sensurera søkjeresultata,» sa Maya. «Google gjekk med på det. Dei la seg på ei latterleg linje: ’Vi er ikkje vonde, vi gjev kundane tilgang til eit betre søkjeverktøy! Dersom vi synte kundane resultat dei ikkje kunne nå, ville dei berre verta frustrerte. Det ville gje ei dårleg brukaroppleving.’»

«Kva no?» Greg dytta hunden vekk. Maya såg såra ut.

«No er du ein interessant person, Greg. Du er forfølgd av Google. No har du nokon som heile tida ser deg over aksla, same kva du gjer, heile livet. Du veit kva som er målet til Google, ikkje sant? ’Organiser informasjonen i verda’. Alt. Gje det fem år, og vi veit kor mange klumpar som låg i dassen før du trekte i snora. Legg det saman med ein automatisk mistanke mot alle som svarar til det statistiske biletet av ein slemming, og du er –»

«Scroogla.»

«Totalt.» Ho nikka. Maya tok med seg båe labradorane til soverommet nede i gangen. Han høyrde ho krangla litt dempa med kjærasten sin, og så kom ho att åleine.

«Eg kan fiksa dette,» kviskra ho ivrig. «Etter at kinesarane byrja å bunta saman folk, gjorde eg og nokre kollegarar det til 20 prosent-prosjektet vårt å føkka det til for dei.» (Ein av nyskapingane i Google var ein regel som sa at kvar tilsett skulle nytta 20 prosent av arbeidstida på eit leikeprosjekt dei brydde seg om.) «Vi kallar det Googlereinskar. Det går til botnen i databasen og normaliserer deg, statistisk sett. Søka dine, Gmail-histogramma dine, nettvanane dine. Alt. Greg, eg kan googlereinska deg. Det er den einaste måten.»

«Eg vil ikkje gje deg problem».

Ho rista på hovudet. «Eg er allereie fortapt. Kvar einaste dag sidan eg bygde den jævla greia, har vore lånt tid—no ventar eg berre på at nokon skal visa DHS ekspertisen og historia mi, og, vel, eg veit ikkje. Kva dei no gjer mot folk som meg i krigen mot abstrakte substantiv.»

Greg hugsa flyplassen. Søket. Skjorta, med støvelspora midt på.

«Gjer det,» sa han.

**

Googlereinskaren var eit vidunder. Greg forstod det fordi reklamen som kom opp jamsides med søka hans, tydeleg var meint for nokon andre: Fakta om Intelligent Design, presteutdanning online, Ei framtid utan terror, pornofilter, Kva vil dei homoseksuelle?, billige Toby Keith-bilettar. Alt ordna av Mayas program. Det nye personlege søket til Google trudde han var ein heilt annan, ein gudfryktig høgremann som likte hatteshow.

Det passa han bra.

Så såg han i adresseboka, og fann ut at helvta av kontaktane mangla. Innboksen i Gmail hadde like mange hol som ein termitt-eten trestokk. Orkut-profilen var normalisert. Kalenderen, familiebileta og bokmerka var borte. Han hadde ikkje skjøna før no kor mykje av seg sjølv han hadde flytta ut på nettet og som hadde arbeidd seg inn i tenar-klyngene til Google – heile online-identiteten sin. Maya hadde høgglanspolert han, han hadde vorte den usynlege mannen.

Greg trykte på tastane på laptopen ved sidan av senga, og fekk liv i skjermen. Han myste på den blinkande klokka på verktøylinja. 04.13! Herregud, kven dundra på døra hans på denne tida av døgeret?

Han ropte «eg kjem!» med ei uklår røyst, og drog på seg morgonkåpe og tøflar. Han lunta ned gangen og skrudde på lysa etter kvart. Ved døra myste han gjennom kikholet og såg Maya stira fortvila attende. Han opna opp lenkja og røska opp døra. Maya storma inn, med hundane og kjærasten på slep.

Ho var dynka i sveitte, og håret hennar, som brukte å vera greidd, hang i trevlar ned over panna. Ho gnei seg i augo, som var raude og kanta.

«Pakk sakene dine,» kveste ho hest.

«Kva?»

Ho tok tak i aksla hans. «Gjer det,» sa ho.

«Kvar vil du …?»

«Truleg Mexico. Eg veit ikkje enno. Pakk, for faen.» Ho bana seg veg forbi han, inn på soverommet og byrja å riva opp skuffene.

«Maya,» sa han skarpt. «Eg dreg ingenstader før du fortel kva som går føre seg!»

Ho glodde på han og dytta håret vekk frå andletet. «Googlereinskaren lever. Etter at eg reinska deg, skrudde eg han av, og gjekk. Han var for farleg å bruka meir. Men han er framleis stilt inn for å senda meg stadfestingar på e-post kvar gong han køyrer. Nokon har brukt han seks gonger for å reinska tre veldig spesifikke konti – og alle slumpar til å høyra til medlemer i handelskomiteen i Senatet som står på val».

«Svartvaskar Google-medarbeidarane senatorar?»

«Ikkje nokon i Google. Dette kjem utanfrå. IP-blokka er registrert i Washington, D.C. Og IP-nummera er alle brukte av Gmail-brukarar. Giss kven som eig dei kontoane?»

«Spionerte du på Gmail-kontoar?»

«OK. Ja. Eg såg gjennom e-posten deira. Alle gjer det, no og då, og for mykje dårlegare grunnar enn eg gjorde. Men høyr, det ser ut som om lobbyistane våre står bak dette. Dei gjer berre jobben sin, vernar om selskapets interesser».

Greg kjende pulsslaga i tinningane. «Vi må seia det til nokon.»

«Det vil ikkje hjelpa. Dei veit alt om oss. Dei kan sjå kvart søk. Kvar e-post. Kvar gong eit webcam har snappa oss opp. Kven som er i det sosiale nettverket vårt … veit du at dersom du har 15 vener på Orkut, er det statistisk sikkert at du ikkje er meir enn tre steg frå nokon som har gjeve pengar til ei ’terroristsak’? Hugsar du flyplassen. Dette er mykje verre.»

«Maya,» sa Greg, medan han prøve å skjøna kvar dette leidde. «Er det ikkje vel mykje å dra til Mexico? Berre slutt. Me kan starta for oss sjølve eller noko. Dette er galskap. »

«Dei kom til meg i dag,» sa ho. «To politiske betjentar frå DHS. Dei var der i fleire timar. Og dei stilde mange veldig tunge spørsmål.»

«Om Googlereinskaren?»

«Om venene mine og familien min. Søkjehistorikken min. Livet mitt.»

«Jesus.»

«Dei gav meg ei melding. Dei ser kvart klikk og kvart søk. Det er på tide å dra. På tide å koma seg unna skothald.»

«Det er eit Google-kontor i Mexico, veit du.»

«Vi må dra,» sa ho, fast.

«Kva tykkjer du om dette, Laurie?» spurde Greg.

Laurie dunka hundane mellom aksla. «Foreldra mine drog frå Aust-Tyskland i 1965. Dei pla fortelja om Stasi. Det hemmelege politiet førte alt inn i mappa di, om du fortalde ein upatriotisk vits, kva som helst. Uansett kva dei meinte å gjera, er ikkje det Google har laga noko annleis.»

«Kjem du, Greg?»

Han såg på hundane og rista på hovudet. «Eg har nokre pesos att,» sa han. «Ta dei. Pass på deg sjølv, OK?»

«Ver varsam, sjølv,» kviskra ho i øyra hans.

Dei kom ei veke seinare. Heime, midt på natta, nett slik han hadde tenkt seg det.

To menn dukka opp på døra hans rett etter klokka to. Ein stilte seg tagal ved døra. Den andre var smilande, stutt og rynkete, i ei sportsjakke med flekk på eine jakkeslaget og det amerikanske flagget på hi. «Greg Lupinski, vi har grunn til å tru at di har brote Computer Fraud and Abuse Act,» sa han, berre for å introdusera seg. «Spesifikt, å tileigna seg ulovleg tilgang, og ved slik framferd ha tileigna deg informasjon. Ti år for fyrstegongsforbrytarar. Det viser seg at det du og venen din gjorde med Googledataa, er eit brotsverk. Og, oj, kva vil koma opp i rettssaka … alt det du kvitvaska ut av profilen din, til dømes.»

Greg hadde spelt denne scena ut i hovudet sitt i ei veke. Han hadde tenkt på masse modige ting å seia. Det hadde gjeve han noko å gjera medan han venta på livsteikn frå Maya. Ho ringte aldri.

«Eg vil gjerne kontakta ein advokat,» var alt han kunne få fram.

«Det kan du,» sa den vesle mannen. «Men kanskje vi kan koma fram til ei betre avtale.»

Greg fekk att røysta. «Få sjå skiltet ditt,» stotra han.

Blodhund-andletet til mannen lyste opp medan han klukka fornøgd. «Kamerat, eg er ingen purk,» svara han. «Eg er konsulent, innleigd av Google – selskapet mitt passar på interessene deira i Washington – for å knyta kontaktar. Vi ville sjølvsagt ikkje trekkja inn politiet utan å ha snakka med deg først. Du er i familien. Faktisk ville eg gjerne koma med eit tilbod.»

Greg gjekk bort til kaffitraktaren og kasta det gamle filteret.

«Eg går til avisene,» sa han.

Mannen nikka, som om han tenkte over det. «Sjølvsagt. Du kunne dukka opp på kontoret til San Fransisco Chronicle i morgon og avsløra alt. Då vil dei leita etter ei kjelde som kan stadfesta det du har sagt. Dei vil ikkje finna noka. Og når dei leiter, finn vi dei. Så, kompis, høyr på meg, greitt? Eg er i vinn-vinn-bransjen, og eg er veldig flink.» Han tok ein pause. «Forresten, glimrande bøner, men prøv å skylja dei først. Det fjernar bitterstoffa, og får fram oljene. Her, send meg dørslaget.»

Greg såg på medan mannen stilt tok av jakka og hengde henne over ein kjøkenstol, og dinest kneppa opp mansjettane og rullla opp skjorteerma, og putta det billige digitaluret i lomma. Han tømde bønene ut av kverna og opp i dørslaget, og skylde dei i vasken.«Vi set saman eit team til Bygning 49 …»

«Det finst ingen Bygning 49,» sa Greg automatisk.

«Sjølvsagt,» sa mannen med ein stramt smil. «Det finst ingen Bygning 49. Men vi set saman eit team for å forbetra Googlereinskaren. Koden Maya skreiv var ikkje særleg effektiv, veit du. Full av feil. Vi må oppgradera. Du er rett mann, og det ville ikkje vera så farleg kva du visste om du var på innsida att.»

«Utruleg,» sa Greg og lo. «Dersom du trur eg skal hjelpa deg å sverta politiske kandidatar i byte mot tenester, er du galnare enn eg trudde».

«Greg,» sa mannen, «vi svertar ingen. Vi skal berre rydda opp i ting. For nokre utvalde personar. Skjønar du kva eg meiner? Ein kvar Google-profil er litt skummel om ein ser nøye etter. Politikk handlar om å sjå nøye etter. Å stilla som kandidat er som å få ein offentleg kolonoskopi. Han fylte presskanna og pressa ned, med andletet i konsentrerte faldar. Greg henta to kaffikoppar – reklamekoppar frå Google, sjølvsagt – og rekte dei til han.

«Vi skal gjera det same for venene våre som Maya gjorde for deg. Berre rydja litt. Alt vi vil, er å verna om privatlivet deira. Det er alt.»

Greg tok ein slurk av kaffien. «Kva skjer med dei kandidatane du ikkje reinskar?»

«Jupp,» sa karen, og smilte svakt. «Jupp, du har rett. Det vert hardt for dei». Han leita på innerlomma og fann fram fleire samanbretta papirark. Stasi førte alt inn i mappa di. Om dei meinte det eller ikkje: det Google gjorde var ikkje noko annleis. Han retta ut sidene, og la dei på bordet. «Her er ein av dei gode som treng vår hjelp». Det var ei utskrift av søkjehistorikken til ein kandidat som Greg hadde gjeve pengestøtte i dei tre førre vala.

«Typen kjem att på hotellrommet etter ein hard dag med valkamp, slår på laptopen og skriv ’spretne rumper’ i søkjefeltet. Inga stor sak. Slik vi ser det, er det rett og slett uamerikansk å la noko slikt diskvalifisera ein god mann frå å halda fram med å tena landet sitt».

Greg nikka sakte.

«Så du skal hjelpa denne karen,» spurde mannen?

«Ja.»

«Bra. Det var ei sak til. Vi treng di hjelp til å finna Maya. Ho skjøna ikkje kva vi ville, og no ser det ut som ho har stukke av. Berre ho høyrer på oss, er eg sikker på at ho er med på laget».

Han titta på søkjehistorikken til kandidaten.

«Skulle tru det,» svarte Greg.

Den nye Kongressen brukte elleve verkedagar på å vedta «Securing and Enumerating America’s Communications and Hypertext Act,» som autoriserte at DHS og NSA kunne setja bort opp til 80 prosent av etterretning og analyse til private verksemder. Teoretisk var det ein open anbodsrunde, men innanfor dei trygge veggene til Googles Bygning 49 var det ingen tvil om kven som kom til å vinna. Dersom Google hadde brukt 15 milliardar dollar på eit program for å fanga slemmingane på grensa, kunne du vera sikker på at dei hadde greidd det – styremaktene er rett og slett ikkje i stand til å «Do Search Right».

Neste morgon gjekk Greg seg sjølv etter i saumane medan han barberte seg (tryggingsvaktene likte ikkje hacker-skjeggstubbar, og nølte ikkje med å fortelja det), og det gjekk opp for han at i dag var fyrste dagen han i praksis var etterretningsagent for dei amerikanske styremaktene. Kor ille kunne det eigentleg vera? Var det ikkje betre at Google tok seg av slikt, enn ein eller annan DHS-skrivebordsryttar med skinkenevar?

Då han parkerte ved Googleplexet, mellom hybridbilar og overfylte sykkelstativ, hadde han overtydd seg sjølv. Han lurte på kva slags organisk smoothie han skulle tinga i kantina då nykelkortet hans ikkje verka på døra til Bygning 49. Den raude lysdioden blinka kvar gong han trekte kortet. På ein kvar annan bygning kunne kan hengt seg på nokon andre som skulle inn, for der gjekk folk inn og ut heile dagen. Men googlarane i 49 kom berre ut for å eta, og ofte ikkje det ein gong. Trekk, trekk, trekk. Brått høyrde han ei røyst ved sida si.

«Greg, kan eg få snakka med deg?»

Den rynkete mannen la armen kring aksla hans, og Greg kjende ei sitruslukt frå etterbarberingsvatnet hans. Det lukta slik som dykkarlæraren hans i Baja hadde lukta då dei gjekk på byen om kvelden. Greg kunne ikkje hugsa kva han heitte. Juan Carlos? Juan Luis?

Mannen hadde ein fast arm om aksla hans, og styrte han vekk frå døra og ut på den jomfruelege plenen, forbi urtehagen utanfor kjøkenet. «Ta nokre dagar ferie,» sa han.

Greg vart nervøs. «Kvifor?» Hadde han gjort noko gale? Skulle han i fengsel?

«Det er Maya.» Mannen snudde Greg rundt, og såg på han med eit tomt blikk. «Ho har teke livet av seg. I Guatemala. Eg er lei for det, Greg».

Greg kjende det som om han suste opp i lufta, til ein stad kilometervis oppe i lufta, til eit Google Earth-blikk på Googleplexet, der han såg seg sjølv og den rynkete mannen som to prikkar, to pikslar, små og uviktige. Han skulle ønskja at han reiv seg i håret, fall på kne og græt.

Frå langt borte høyrde han seg sjølv seia: «Eg treng ingen ferie. Eg er OK».

Frå langt borte høyrde han den uryddige mannen insistera.

Diskusjonen heldt fram ei lang stund, og så gjekk dei to pikslane inn i Bygning 49, og døra slo att bak dei.

(Novellen er skrevet av den kanadiske skribenten, science fiction-forfattaren og internettaktivisten Cory Doctorow. Den er omsett av Tarjei Vågstøl.)

Scroogled

Novella «Scroogled» vart gjeven ut på engelsk i Radar under Creative Commons-lisensen (CC-BY-NA-SA). Den norske CC-BY-NA-SAsida finner du her: http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/us/deed.no, og til Doctorow si samleside her: http://craphound.com/?p=1902