På 1930-tallet utvikla Wilhelm Reich – kanskje best kjent som forfattaren av Den seksuelle revolusjonen – teorien om at det var mauleg å forklare dei grunnleggande ideane i den marxistiske økonomiske teorien utan kompliserte økonomiske omgrep og argument.
Som eksempel på det trykker me her ein artikkel han skreiv i 1935 under psevdonymet Ernst Parell for Zeitschrift für politische Psychologie und Sexualökonomie (vol 2, No 1), frå eksil i Danmark.

Assistenten: Forme eller bare hårklipp?

Kunden: Hårklipp, takk, men rett, ikkje avrunda.

(Pause)

Assistenten: Kva meiner du om stoda i dag?

Kunden: Forferdeleg. Kor skal det ende?

Assistenten: Rampen kjem til å kutte strupen på kvarandre, og me får li same kven som vinn. Kommunistane og nazistane er like ille.

Kunden: Kanskje du har rett. Eg forstår ikkje politikk.

Assistenten: Eg er glad eg har jobb og får endene til å møtest. Ut over det vil eg bare leve i fred.

Kunden: Kan eg spørre kor mykje du tjener?

Assistenten: 100 mark i månaden.

Kunden: Kan du leve av det?

Assistenten: Så vidt. Eg vil gjerne gifte meg, men det vil ta lang tid for meg og forloveden min å spare nok til å leige eit husvære. Eg har jobba ti år her og har ikkje spart nok enno.

Kunden: Korleis er sjefen din?

Assistenten: Han er ein hyggeleg mann. Innimellom er han litt humørsjuk, men eg kjem ganske godt ut av det med han.

Kunden: Kor mange kundar har du per dag?

Assistenten: Ti til femten. Fleire på lørdagane.

Kunden: Så det betyr at femten kundar betaler inn 15 mark til butikken. Men du får bare 3,50 mark per dag. Kva skjer med resten?

Assistenten: Du har ikkje rekna med utgiftene i bransjen vår. Lys, telefon, forsikring, utstyr, leige – dei tar ganske mykje.

Kunden: Eg skulle gjerne visst kor mykje.

Assistenten: (tenker ei stund) Eg trur nok minst 8 mark.

Kunden: OK, men då er det framleis igjen 9–10 mark.

Assistenten: Ja, men forretninga må gi eit overskot ettersom sjefen tar ein stor risiko. Til dømes når det enkelte dagar er færre kundar, eller i dårlege tider.

Kunden: Betyr det at du får meir når det går ekstra godt?

Assistenten: Nei, korfor skulle eg det? Eg har fast lønn.

Kunden: Det forstår eg ikkje. Du får ikkje betalt meir om du jobbar meir? Og det du får inn gjør at sjefen kan legge til sides eit fond til dårlege tider?

Assistenten: Heilt rett.

Kunden: Om eg forstår deg rett, skaffar du han rundt 10 til 12 mark kvar dag etter at alle kostnader er betalt, og av det får du 3 til 3,50 mark. Og om det blir dårlege tider for forretninga, sparkar han deg, og då er ikkje reservefondet til hjelp for deg. Så nøyaktig kva brukar han pengane til?

Assistenten: Vel – til dømes må sjefen skaffe moderne maskiner. Akkurat no erstattar me manuelle handklipparar med elektriske.

Kunden: Kva inneber det?

Assistenten: (overraska) Kva, forstår du ikkje det? Det er ganske enkelt. No kan eg klare 10 kundar per dag, etterpå vil eg vere i stand til å klare 20 fordi klippinga vil gå mykje raskare.

Kunden: Og alle desse 20 vil betale 1 mark som før. Og du, kor mykje vil du få då?

Assistenten: (enno meir overraska) Eg får naturlegvis framleis mine 100 mark.

Kunden: Orsak at eg er så nyfiken. Eg dett litt av lasset og er ganske forundra. Med dei nye og betre maskinene vil du få inn 20 mark til sjefen, men du sjølv vil framleis få bare 3,50 mark. Det betyr at overskottet har vakse frå 8 til omlag 13? Kor går dei pengane?

Assistenten: (klør seg i hovudet) Du har faktisk rett. Det er eit godt spørsmål; du veit det at eg blir så trøytt av jobben at eg ikkje har mykje energi til å tenke. Eg er glad om eg kan bli og halde på jobben. Neste veke blir 2 av dei 5 arbeidskameratane mine overflødige, og eg må sikre meg at ikkje eg også får sparken.

Kunden: Det må vere ganske ille å stå 10 timar om dagen i butikken – kva med ferie?

Assistenten: Å ja. Eg får fjorten dagar i året, men dei andre tar au ferie, og når dei gjør det, må eg jobbe meir. Og no blir sjefen borte i 2 månader.

Kunden: Korleis får han pengar til å vere borte så lenge?

Assistenten: Han har ein villa i Dahlen.

Kunden: Å, korleis fekk han den?

Assistenten: Han har eigd denne forretninga i 30 år no.

Kunden: Eg forstår. Arbeider han?

Assistenten: Å nei, bare enkelte gonger hjelper han til. Men det er ei framgangsrik forretning.

Kunden: Høyr no. Eg forstår ingenting av slikt, men for meg ser det ut til at denne villaen og sommarferien hans er betalt av dei 8 eller 13 marka som du får inn som «forretningsoverskot».

Assistenten: Å, eg trur ikkje det. Men kanskje du har rett, det er merkeleg. Eg vil gjerne snakke meir om det ein gong. Du seier mykje fornuftig.

I denne samtalen er det ikkje sagt eitt politisk ord, men frisørassistenten har utvikla teorien om meirverdi, om rasjonalisering og om arbeidsløyse ut frå sine eigne erfaringar. Og ut over det har han utvikla tillit til «kunden». Du treng ikkje lære han kva rasjonalisering eller utbytting er, det har han sjølve framstilt. Det han manglar, er å forstå knyttinga mellom kunnskapen om arbeidet sitt og meirverdi, og villaen til arbeidsgivaren. Heller ikkje er han i det heile tatt medviten om det faktum at han identifiserer seg med sjefen sin. Og han er fullstendig ute av stand til å sjå knyttinga mellom politikk, som han er mot og redd for, og livet han lever. På dette punktet vil det vere lett å gjøre han medviten om det fordi det ligg inne i det han sjølv har sagt og opplevd; alt ein må gjøre er å utvikle det.

(Samtalen er oversatt av Gunnar Danielsen)

Mass Soldal Lund er nestleiar i Palestinakomiteen i Noreg.

I 2005 kom det frå det palestinske sivile samfunnet ei oppmoding til det internasjonale samfunnet om boikott, deinvesteringar og sanksjonar av Israel inntil Israel følgjer internasjonal lov og universelle menneskerettingheitsprinsipp:

Dette vert no omtalt som BDS-rørsla etter forbokstavane i Boycott, Divestment and Sanctions. Omtrent to år seinare, i 2007, byrja Statens pensjonsfond – Utland, betre kjent som Oljefondet, å investere kraftig i israelske selskap, mellom anna som eit resultat av at Israel i 2008 vart teki inn i referanseporteføljen til Oljefondet.² Palestinarørsla i Noreg har nok tidlegare hatt større fokus på B-en og S-en enn D-en i BDS, men kombinasjonen av etableringa av BDS-rørsla og Oljefondets auka investeringar i Israel har ført til auka fokus på deinvesteringar, og kravet om at Oljefondet skal trekkje seg ut av Israel har vaksi fram.³

Det er naturleg i ei norsk oppfølging av ein deinvesteringskampanje å rette krav om deinvestring fyrst og fremst mot Oljefondet av di Oljefondet er eit statleg investeringsfond og eit stort investeringsfond. I tillegg har Oljefondet etiske retningsliner og eit etikkråd, som båe har fått ein del merksemd etterkvart som det dei siste åra har komi avsløringar gjennom media⁴ om at Oljefondet gjer investeringar mange vil sjå på som uetiske. Det at Oljefondet har etiske retningsliner og eit etikkråd, er sjølvsagt noko ein deinvesteringskampanje burde kunne utnytte til sin fordel sidan det gjev ein stad å vende seg til når ein meiner at eit selskap Oljefondet investerer i, driv uetisk verksemd til dømes i okkuperte palestinske område.

Samtidig har Etikkrådet vist seg å vere eit nyttig instrument for dei ansvarlege politikarane når dei vert konfronterte med tvilsame investeringar. I kjølvatnet av Israels krig mot Gaza i januar 2009 kunne dåverande finansminister Kristin Halvorsen til dømes uttale:

På den måten treng ikkje finansministeren og andre politikarar å forholde seg til dei sakene som måtte kome opp. For ein kampanje for deinvestering frå Israel er det difor interessant å sjå på korleis Etikkrådet opererer, sidan det er dei det vert vist til kvar gang spørsmål om investeringar i Israel er oppe.

I denne artikkelen vil eg gjere ein gjennomgang av eit utval saker som Etikkrådet har handsama frå opprettinga i 2004, for å sjå kva vi kan lære av det. Etter ein kort introduksjon til Etikkrådet og dei etiske retningslinene dei jobbar etter vil eg sjå på saker som gjeld våpen, Burma og Israel.⁶ Til slutt vil eg freiste sjå på kva dette kan ha å seie for ei deinvesteringskampanje mot Israel.

Etikkrådet og dei etiske retningslinene

Etikkrådet⁷ er ei gruppe på fem personar nedsett av regjeringa for å vurdere investeringar i einskildselskap basert på eit sett med etiske retningsliner. Dei etiske retningslinene vart fastsett av Finansdepartementet i 2004, og har samrøystes tilslutning i Stortinget med nokre atterhald frå Framstegspartiet.⁸ Seinare har retnings-linene vorte endra i 2008 og 2009,⁹ og vart i 2010 erstatta av nye retningsliner med namnet «Retningslinjer for observasjon og utelukkelse fra Statens pensjonsfond utlands investeringsunivers».¹⁰ Sidan alle sakene som er omtalt i denne artikkelen er handsame etter retningslinene frå 2004, vil eg i hovudsak forhalde meg til desse.

Føremålet med retningslinene er å utelukke selskap frå investeringar frå Oljefondet dersom dei har ein produksjon eller verksemd som gjev ein uakseptable høg risiko for at Oljefondet bidreg til «grovt uetisk aktivitet».¹¹ I retningslinene er dette formulert som at:

Vidare kan Oljefondet i følgje retningslinene gjere

Etikkrådet kjem med tilrådingar basert på retningslinene, men det er Finansdepartementet som etter ei sjølvstendig vurdering, avgjer om Oljefondet skal trekkje seg ut av eit selskap.¹³ (Det har skjedd to gonger at Finansdepartementet ikkje har fulgt tilrådinga til Etikkrådet, i ei sak om korrupsjon og ei sak om bornearbeid. ¹⁴) I tillegg kan Oljefondet gjere såkalla negativ filtrering av selskap på grunnlag av produkta deira.¹⁵ Det vil seie at alle produsentar av visse typar produkt er utestengte. Som vi skal sjå nedanfor, gjeld det til dømes visse typar våpen. Frå 2009 har det òg gjeldt tobakk.¹⁶

Våpen

Det er i dei etiske retingslinene ikkje noka generell utstenging av våpenprodusentar og heller ikkje produsentar som sel våpen til konfliktområde. Derimot er eit av virkemidla som retningslinene opnar for

«Normal anvendelse» er eit stikkord her. Ein måte å sjå det på, er at Oljefondet ikkje skal investere i selskap som produserer «inhumane våpentyper».¹⁸ Desse våpentypane er definerte til å vere klasevåpen, atomvåpen og antipersonellminer, og til no har i overkant av tjue selskap vorte utestengt av di dei produserer slike våpen eller delar til dei.¹⁹

Det er få som ikkje vil vere samde i at klasevåpen, atomvåpen og antipersonellminer er «inhumane» våpen, og at det er uetisk å bidra til at slike våpen vert produserte. Det er likevel interessant å sjå grunngjevnadene Etikkrådet gjev i tilrådingane om å trekkje Oljefondet ut av desse selskapa. Grunngjevinga for å utestengje klasevåpen og atomvåpen er at dette har legi til grunn i den politiske handsaminga av dei etiske retningslinene. ²⁰ Utestengjing av produsentar av antipersonellminer er grunngjevi med det internasjonale forbodet mot slike våpen i Antipersonellminekonvensjonen som Noreg har slutta seg til (og vore pådrivar for).²¹ Det er altså ikkje sjølvstendige etiske vurderingar frå Etikkrådet, men politiske føringar, som ligg til grunn for utestengingane.²²

Caterpillar

Eit eksempel på korleis Etikkrådet ser på andre typar våpen, får vi frå handsaminga av investeringane i det amerikanske selskapet Caterpillar. Caterpillar sel pansra bulldosarar til den israelske hæren som dei nyttar til å rive palestinske hus, øydelegge jordbruksland og rydde veg for den folkerettsstridige muren på Vestbreidda. Desse bulldosarane er eit våpen Israel nyttar mot palestinarane og spesielt i anneksjonen av palestinsk land.²³ Mellomkirkelig råd for Den norske kirke bad i 2006 Etikkrådet vurdere utestenging av Caterpillar på bakgrunn av bidrag til menneskerettsbrot i Palestina. Sjølv om Etikkrådet ikkje trekk i tvil faktaa, eller at bulldosarane leverte av Caterpillar vert brukt til menneskerettsbrot, vil dei ikkje tilrå utstenging. Grunngjevinga er at dette ikkje er «inhumane» våpen og at dei også har «legitime anvendelser».²⁴ Måten og kva våpna vert brukt til, er altså ikkje relevant, så lenge det finst måtar å nytte dei på som ikkje vert rekna som ulovlege eller er menneskerettsbrot.²⁵

(I parentes kan det vere interessant å nemne ei sak som ikkje har noko med Etikkrådet å gjere. Ei gruppe aktivistar som eig aksjar i Caterpilllar, har fleire gonger fremja forslag på generalforsamlinga om at det skal verte utarbeidd ein rapport om våpensala Caterpillar gjer.²⁶ Dette har vorte stemt ned kvar gong, og i 2008 og 2009 var Oljefondet med på å stemme ned forslaget.²⁷)

Elbit Systems

Ei anna interessant sak i høve til våpen er utestenginga av Elbit Systems frå Oljefondet. Elbit Systems er produsent av ein type dronar (førarlause fly) som vert nytta av det israelske militæret (Hermes 450).²⁸ Slike dronar var sentrale i dei to krigane Israel førte i Gaza og Libanon i 2006, og i krigen mot Gaza i 2009. Dei er ein viktig del av overvåkingsystemet til den israelske hæren og dei israelske luftstyrkane, og kan òg verte nytta til å fyre av Rafal Spikerakettar. ²⁹ Det er dokumentert, mellom anna i NRK Brennpunkt-dokumentaren «What killed my brother?», at sivile vart drepne av rakettar avfyrte frå dronar i krigen mot Gaza i 2009.³⁰

Ein skulle difor tru at når Etikkrådet handsama Elbit Systems, ville det inkludere ei drøfting av om rakettfyrande dronar er eit «inhumant våpen», om det er tilstrekkeleg bevist at dronar produsert av Elbit Systems har vorte nytta mot sivile, og i tilfelle om sal av våpen som vert nytta mot sivile er grunn for utestenging. Til dømes uttalte dåverande finansminister Kristin Halvorsen før saka var handsama av Etikkrådet, at:

Elbit Systems vart utestengt frå Oljefondet, men for bidraget sitt til bygging av apartheidmuren på Vestbreidda. Dronane er ikkje nemnt med eit ord i korkje tilrådinga frå Etikkrådet³² eller grunngjevinga frå Finansdepartementet.³³ Vi kan berre spekulere i kvifor dronane ikkje er drøfta, men det er likevel eit signal om at dei ikkje vert rekna for å vere «inhumane våpen» og kandidatar for negativ filtrering.

Burma

Det vart i april 2007 innført ein regel for forvaltninga av Oljefondet om at det ikkje skal eige burmesiske statsobligasjonar.³⁴ Teknisk sett er det ei liste over statar der Oljefondet ikkje skal eige statsobligasjonar, laga av Finansdepartementet, som heile tida hatt eitt land: Burma.³⁵ Finansdepartementet bad i september same året Etikkrådet vurdere selskap med verksemd i Burma for uttrekk.³⁶ I svaret deira presiserar Etikkrådet at dei etiske retningslinene krev at det «må være en sammenheng mellom et selskaps virksomhet og normbrudd som blir begått», og difor at:

Vidare skriv Etikkrådet, som eg òg har drøfta over, at det berre er spesielle våpen som er omfatta av retningslinene og at:

Som svar på dette innførte regjeringa i april 2008 ein ny regel om at Oljefondet ikkje skal investere i selskap som sel våpen til svartelista statar, for på den måten å utelukke selskap som sel våpen til Burma³⁹, og utvida dei etiske retningslinene med den noko kryptiske formuleringa:

Dette resulterte i at Etikkrådet i november same året laga ei tilråding om utrekk frå eit selskap som sel militære køyretøy til Burma. Grunngjevinga til Etikkrådet er rett og slett at dette er dei nye reglane.⁴¹ Det er med andre ord ikkje ei etisk vurdering men eit politisk fastsett pålegg, sjølv om Etikkrådet gjer ei vurdering av kva ein kan rekne som våpen og militært materiell.⁴²

Israel

Etikkrådet har handsama fire saker relatert til Israel: Caterpillar, Israel Electric Corporation, Elbit Systems og Africa Israel Investments inkludert datterselskapet Danya Cebus. I tillegg informerte Etikkrådet i 2006 om at dei såg det som lite sannsynleg at dei tre israelske selskapa Oljefondet var investert i på det tidspunktet, Bank Hapoalim, Emblaze og Teva Pharmaceutical Industries, var involvert i normbrudd, og difor ikkje gjorde noka nærare vurdering av desse selskapa.⁴³ Caterpillar og Elbit Systems har eg allereie vore inn på. Eg skal sjå litt nærare på ElbitSystems, men fyrst vil eg sjå på vurderinga av Israel Electric Corporation.

Israel Electric Corporation

Israel Electric Corporation (IEC) er leverandør av elektrisitet i heile Israel og dei okkuperte palestinske områda, og er eigd 99,9% av den israelske staten.⁴⁴ Dette er eit selskap der Oljefondet ikkje eig aksjar, men derimot eig obligasjonar for 292 millionar kroner.⁴⁵ Obligasjonar er ein type lån, noko som altså vil seie at Oljefondet har gjevi lån til IEC (i tillegg til den israelske staten og Teva Pharmaceutical Finance som var dei to andre israelske obligasjonspostane i 2009).

FNs Office for the Coordination of Human Affairs (OCHA) skriv i ein rapport frå februar 2008 at IEC reduserte straumforsyninga til Gaza på instruksjon frå det israelske forsvarsdepartementet, som eit svar på rakettangrep.⁴⁶ Dette kan ein sjå på som ei form for kollektiv avstraffing, og Etikkrådet vurderte same året om det gav grunn til uttrekk. Dei utelukka då ikkje at reduksjon i straumforsyninga kan vere grunn for uttrekk, men tilrådde det likevel ikkje. Grunngjevinga var at reduksjonen var avslutta på tidspunktet vurderinga vart gjort, og at det var uklart om det var ein «uakseptable risiko» for gjentaking, medan hendingar som ligg i fortida ikkje skal vere grunnlag for uttrekk. Det er likevel vert å merke seg at Etikkrådet såg det som underordna at IEC opererte på instruks frå israelske myndigheiter.⁴⁷ Etikkrådet gjorde ei ny vurdering av IEC etter at det i januar 2009 kom meldingar om reduksjon i straumforsyninga i samband med åtaket på Gaza. Dei vurderte då at reduksjonen ikkje var utført av IEC som ein sanksjon, men var eit resultat av øydeleggingar frå krigføringa, og at det difor ikkje var grunn til uttrekk.⁴⁸

Elbit Systems

Etikkrådet.⁴⁹ Som nemnt tidlegare var det

ikkje på grunn av droneflya Elbit Systems produserer,

av det vert delar av Vestbreidda de facto

eller i enklavar med mur på alle kantar.⁵⁰

bygginga av muren er ulovleg⁵¹, og at ein

(kalla Torch) spesifikt for muren

«en vesentlig bidragsyter» til bygginga.⁵²

Africa Israel Investments og Danya Cebus

Sumaren 2010 vart Africa Israel Investments og Danya Cebus utestengt frå Oljefondet og aksjane i Africa Israel Investments selde.⁵³ (Oljefondet hadde ikkje aksjar i Danya Cebus.⁵⁴) Danya Cebus er eit entreprenørfirma som er involvert i bygging av israelske busetnadar på Vestbreidda, og Africa Israel Investments er hovudaksjonæren i Danya Cebus. I tilrådinga si om uttrekk legg Etikkrådet vekt på at både Folkerettsdomstolen i Haag og FNs tryggingsråd har slått fast at bygginga av busetnadar på Vestbreidda er i strid med med den fjerde Genève-konvensjonen⁵⁵ og dimed ulovleg. Etikkrådet meiner difor at investeringa i Africa Israel Investments utgjorde ein «uakseptabel risiko» for medverknad til «alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner».⁵⁶

Det er fleire ting å merke seg i denne saka. Det fyrste er at Africa Israel Investments som majoritetseigar i Danya Cebus er utestengd frå Oljefondet, medan det er Danya Cebus som står for den faktiske entreprenørverksemda i busetnadane. Det andre ein skal merke seg er at Etikkrådet, som i saka med Elbit Systems, nyttar eit vesentlegheitsprinsipp. All aktivitet knytt til busetnadane er ikkje grunnlag for uttrekk, men «den fysiske oppføringen av boligeiendommer i bosetningene» utført av Danya Cebus er «det mest vesentlige bidrag» til bygging av busetnadane.⁵⁷

Det tredje vi skal merke oss er relasjonen til den fjerde Genève-konvensjonen. Konvensjonen er reglar som gjeld statar, medan Etikkrådet har som mandat å vurdere handlingane til selskap. På spørsmål frå Finansdepartementet⁵⁸ presiserar Etikkrådet at ein må sjå på bygging av busetnadar på Vestbreidda som direkte medverknad til den israelske statens brot på konvensjonen, og at slik medverknad kan vere grunnlag for uttrekk.⁵⁹

Strategiar for ein deinvesteringskamanje

Det er vorte slått fast at Oljefondet «ikke skal være et utenrikspolitisk virkemiddel»⁶⁰, og generelt utrekk frå selskap som held til i eller har verksemd i ein bestemt stat, ligg utanfor dei etiske retningslinene.⁶¹ Kvar lemnar det ei rørsle som jobbar for deinvestering frå Israel? Det som umiddelbart erklart, er at Etikkrådet ikkje er ein snarveg til deinvestering. Snarare er det ei avledning sidan ansvarlege politikarar kan fråskrive seg ansvaret for investeringane til Oljefondet ved å vise til Etikkrådet, sånn som dåverande finansminister Kristin Halvorsen gjorde etter krigen mot Gaza i 2009.

Lista over uønskte statar kan i teorien verte utvida med fleire statar enn Burma, men det er fleire gonger slått fast at det forutset brei politisk semje både i Noreg og internasjonalt om at sanksjonar skal verte innførte.⁶² Det er eit riktig krav at Burma skal få følgje av Israel på denne lista, og det ville vere ein stor siger om det skjedde. Men vegen dit går gjennom arbeidet for ein brei boikott av Israel. Som eg har vist, er det politiske og ikkje etiske vurderingar som bestemmer dette. Fyrst når det politiske presset, nasjonalt og internasjonalt, er stort nok, vil Israel kunne hamne på lista over uønskte statar, og det vil truleg ikkje vere før boikott, deinvesting og sanksjonar mot Israel vert eit ålment krav. Ei likande vurdering må gjelde kravet om generelt uttrekk frå israelske selskap. Tilfellet Burma viser at dei etiske retningslinene frå politisk hald kan verte endra til ein får det resultatet ein ønskjer. Det er ikkje sannsynleg at dette vil skje før ein reell boikott av Israel er etablert eller er under etablering.

Likevel er det viktig å hugse at dei uttrekka Oljefondet har gjort frå israelske selskap er viktige sigrar. Ei viktig side ved dette er at uttrekka får merksemd, og fungerar som inspirasjon både i Palestina og i den internasjonale Palestina-rørsla.⁶³ Utestenginga av Elbit Systems førte òg til at den norske ambassadøren i Israel vart kalla inn på teppet,⁶⁴ noko som er eit teikn på at òg israelske myndigheiter oppfatta den implisitte kritikken. Ei anna side er at uttrekka set ein presedens. Vi må ikkje gløyme at Oljefondet er eit stort statleg fond. Når Oljefondet (gjennom tilråding i Etikkrådet og vedtak i Finansdepartementet) seier at vesentlege bidrag til bygging av muren og busetnadar på Vestbreidda er «grovt uetisk» verksemd, er det med på å setje ein standard som kan påverke andre investeringsfond⁶⁵ og som er med på å legitimere krav om deinvesteringar frå Israel. Politisk tvingar det norske myndigheiter til å uttale og forsvare posisjonen at bygginga av muren og busetnadane er ulovleg. Sjølv om denne posisjonen ikkje bryt med norsk politikk, viser det at Etikkrådet ikkje berre er politisk styrt men har eit avgrensa rom for sjølvstendige vurderingar. Det tvang fram utspel som det er lite truleg norske myndigheiter ville komi med utan tilrådingane frå Etikkrådet.

Ein deinvesteringskampanje må difor arbeide for uttrekk frå einskildselskap, sjølv om det i seg sjølv ikkje vil føre fram til generelt uttrekk frå israelske selskap. I motsetnad til den politiske kampanjen for generelt uttrekk må ein i dette arbeidet spele etter Etikkrådets reglar. Det vil seie at kampanjen bør konsentrere seg om å dokumentere vesentlege og pågåande brot på menneskerettane utført av selskap som Oljefondet har investert i. Som nemnt finst det no ein presedens for at vesentenlege bidrag til bygginga av muren og busetnadar på Vestbreidda kan vere grunn for uttrekk. Denne delen av kampanjen bør ikkje avgrense seg til israelske selskap sidan òg selskap med hovudkontor i andre land kan vere involvert i menneskerettsbrot i Palestina.⁶⁶

Eg starta denne artikkelen med å skildre eit paradoks der politikarar viser til Etikkrådet, og Etikkrådet viser den politiske handsaminga. For ein deinvesteringskampanje retta mot Oljefondet vil det vere viktig å ikkje rote seg inn i dette paradokset, men å bryte ut at det. Svaret på paradokset må vere å jobbe parallelt etter to ulike strategiar – ein politisk kampanje retta mot dei politiske myndigheitene for generelt utrekk frå Israel i samband med ei brei boikottkampanje parallelt med konkret arbeid for å framskaffe dokumentasjon til Etikkrådet om menneskerettsbrot utført av einskildselskap.

Noter:

 

I Rødt! nummer 3/2010 kan man lese Richard Levins’ artikkel Å besøke eit sosialistisk land. Artikkelen har flere interessante og viktige sider, men dessverre går han i den fella så alt for mange på venstresida både har gjort og gjør. Han er ikke villig til å gå inn i noen diskusjon om karakteren til det landet han tar for seg, i dette tilfellet Cuba, men legger heller det myndighetene sier til grunn. Skal man forstå et land er det sjelden lurt.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Rødt! marxistisk tidsskrift

Verken dualisme eller kulturrelativisme

Utgangspunktet for artikkelen er en kritikk av sjekklistemetoden for å definere sosialisme. Dette er et viktig utgangspunkt som bryter med den stalinistiske dualismen der alt blir svart hvitt og der sosialismens karakter som overgangssamfunn fra et kapitalistisk system til et annet, kall det gjerne kommunistisk, blir erstattet med et måleregime som har sine røtter i en abstrakt begrepsverden. Men samtidig må ikke dette resultere i prinsippløshet. Hvor mange ganger har vi ikke hørt mer eller mindre venstreorienterte krefter forsvare overgrep begått i sosialismens eller antiimperialismens navn med den begrunnelsen at det er helt andre typer samfunn enn vårt eget? Til en viss grad er det selvsagt noe i dette, man kan ikke legge vesteuropeiske samfunnsstrukturer til grunn for å forstå menneskerettighetssituasjonen i Kina eller Iran, men en uhemmet kulturrelativisme kan brukes til å forsvare nærmest hva det skal være.

Selv om vi bør holde oss unna rene sjekklister, må vi ikke bli prinsippløse. Det holder ikke at et land kaller seg sosialistisk, for at vi skal forstå det som dette. Verken den kinesiske markedsliberalismen eller det nordkoreanske eneveldet kan tjene som forbilde mer enn andre markedsliberalistiske eller eneveldige stater – uansett hvor mye de selv benytter seg av betegnelser som «sosialisme» og «kommunisme». Karakteren av en stat eller et system må vurderes opp mot visse kriterier, og den viktigste lærdommen Levins formidler er snarere at det ikke alltid finnes en entydig fasit på denne vurderingen.

Et cubansk demokrati?

For Levins er det særlig viktig å slå tilbake kritikken av mangel på demokrati på Cuba. Han slår fast at spørsmålet om demokrati er avgjørende for sosialismen, og det er helt på sin plass å poengtere at Cuba-kritikerne er selektive i valget av hvilke menneskerettigheter de legger og ikke legger vekt på, noe jeg vil komme tilbake til. Likevel går Levins veldig langt i å forsvare det cubanske demokratiet – i mine øyne alt for langt.

Om valgene skriver han:

«Dei er utan parti, og ikkje med eitt parti (kommunistpartiet stiller ikkje kandidatar, sjølv om mange kandidatar er kommunistar).»

For egen del kan jeg også legge til at kommunistpartiet ikke er det eneste tillatte partiet på Cuba, men hva hjelper nå egentlig det all den tid partiene ikke har lov til å drive med aktivitet der? Levins nevner heller ikke grunnlovens paragraf 5, der kommunistpartiet omtales som

«den cubanske nasjonens organiserte fortropp» og «den fremste og ledende i stat og samfunn, som organiserer og viser vei i de felles anstrengelsene for å nå målet om å bygge sosialismen og bidra til en utvikling i retning et kommunistisk samfunn.» (Oversettelse fra engelsk, MB.)

Jo da, det stemmer at det ikke er partilister til valgene, men Levins underslår like fullt sentrale sider ved det cubanske politiske systemet.

Levins nevner også at fagbevegelsen har formelle rettigheter på Cuba. Men igjen underslår han sentrale sider ved dette forholdet. I statuttene sine erklærer Central de Trabajadores de Cuba (CTC) at kommunistpartiet er den høyeste politiske og ideologiske kraften i landet.¹ Resultatet av dette så man tydelig for ikke lenge tilbake, da nyheten om at Cuba skulle kvitte seg med én million ansatte i statlige bedrifter, ikke ble presentert av myndighetene, men av lederen for CTC. I en verden der fagbevegelsen radikaliseres i land etter land gjennom protester mot lignende grep, viser den cubanske fagbevegelsen seg først og fremst som et underbruk av det i realiteten statsbærende partiet og endog den som fronter masseoppsigelser initiert av myndighetene. Ikke engang under Konrad Nordahl var norske LO i nærheten av å opptre så servilt.

«Demokrati er først av alt mobiliseringa av den kollektive intelligensen for å løyse felles problem,» skriver Levins. Problemet oppstår når partiet blir selve personaliseringen av denne kollektive intelligensen. Da blir mobiliseringen rettet inn mot partiet og de begrensningene som ligger i et parti, og enhver kraft som ikke blir med på denne mobiliseringen, blir dermed en potensiell trussel. Man trenger ikke grave spesielt dypt i «den virkeliggjorte sosialismens» historie for å finne eksempler på hva dette kan avføde. Levins velger ikke å diskutere dette, mens andre Cuba-venner forklarer, eller bortforklarer, det med Cubas utsatte posisjon internasjonalt. Felles for disse er imidlertid at de ikke ser ut til å våge å diskutere det systemet som faktisk er der. Men hva er egentlig en venn til for om man ikke våger å vurdere den man er venn med kritisk?

Er Cuba sosialistisk?

Innen den maoistiske tradisjonen er det vanlig å hevde at statene i den moderne verden enten er sosialistiske eller kapitalistiske. I tråd med dette ble for eksempel den sovjetiske samfunnsmodellen etter ca. 1950–60 beskrevet som en statskapitalistisk modell. Selv om den cubanske revolusjonen hadde særlige nasjonale røtter, havnet Cuba raskt i den sovjetiske folden, som et statskapitalistisk land. Også andre retninger på venstresida har benyttet seg av tilsvarende logikk for å beskrive enten det ene eller det andre landet som sosialistisk eller ikke. Uten at dette er plassen å gå inn i en diskusjon om karakteren av land som har vært beskrevet som sosialistiske, er det mitt klare syn at dette er en veldig enkel måte å forstå det på, da den ikke forholder seg til sosialismen som et system i utvikling i retning av å realisere målet om det klasseløse samfunn.

Kort tid før sin død leverte Tron Øgrim en detaljert kritikk av Cuba.² Selv om det også er preget av den ovenfor nevnte maoistiske forståelsen av sosialisme som fenomen, nevner han her flere momenter som ikke akkurat tyder på at Cuba beveger seg i en positiv retning med henblikk på dette målet. Her trekker han frem en rekke eksempler på hvordan kriminalitet, korrupsjon, svartebørs og dollarturisme ikke bare er enkeltstående feil ved systemet, men en del av systemet som sådan, det som holder Cuba gående. Nå er ikke dette noe sentralt punkt i Levins’ artikkel, det nevnes at turisme kan «bli område for korrupsjon og undergrave likeverd,» men han går ikke inn på dette og gjør dermed heller ikke noe forsøk på å møte denne typen kritikk, som Øgrim langt fra er den første som har reist. Noe av det beste ved Levins’ artikkel er at han poengterer at behovsdekning innenfor et sosialistisk samfunn er noe annet enn behovsdekning innenfor et kapitalistisk samfunn. Det er likevel veldig langt fra å akseptere dette til å gå god for det systemet Øgrim beskriver, og det påligger her først og fremst Cuba-vennene å forklare hvor han tok feil.

I september i år kunne BBC melde at cubanske myndigheter, som tidligere nevnt, planla å redusere den offentlige arbeidsstokken med én million ansatte. Med en arbeidsstyrke på 5,1 millioner mennesker betyr dette at de, med fagbevegelsens støtte, går inn for å si opp nesten hver femte arbeider. Myndighetene forsvarer dette med at det vil oppstå andre jobbmuligheter. Når dette skjer parallelt med at Cuba for første gang siden revolusjonen åpner opp for ikke bare privat sysselsetting, men også for at private virksomheter skal kunne ansette andre, tyder dette ikke akkurat dette på en positiv utvikling sett fra et sosialistisk ståsted. Selv om myndighetene uttaler at det ikke er en slik utvikling de er ute etter, gjør de heller ikke noe for å gjøre folk i stand til å bli selvstendig næringsdrivende eller til å danne kooperativer. Sammenholder man dette med utviklingen i Cubas handelsmønster, kan dette fort gjøre Cuba til det samme som for eksempel Vietnam, som, på tross av at de fortsatt kaller seg sosialistisk, har plassert seg godt innenfor den dominerte og avhengige leiren under den nyliberalistiske kapitalismen.

Levins skriver:

«Somme tider må enkelte saker bli utsett pga materielle avgrensingar, mangel på kvalifiserte folk, usemje, eller fiendtlege naboar. Men om for mange av desse krava blir sett til sides for lenge av slike grunnar, kan alt falle saman, og samfunnet gå tilbake til kapitalismen.»

Hvor Cuba befinner seg i dette landskapet, om det er et sosialistisk land, skal jeg ikke uttale meg om, men at Levins ikke følger opp dette også når han går inn på situasjonen på Cuba, virker merkelig. Er det virkelig slik vi skal besøke sosialismen?

Farvel til fyrtårnene

Den radikale venstresida har en forferdelig hang til fyrtårnspolitikk. Etter at revolusjonsforsøkene i årene 1918 til 1923 mislyktes tok det ikke mange år før Komintern-partiene ble redusert til heiagjenger for Sovjetunionen. Heller ikke mlbevegelsen ser ut til å ha vært i stand til å rive seg løs fra denne tradisjonen, med det resultatet at bevegelsens suksess i hovedsak ble bestemt av utenforliggende faktorer. Selv for Vest-Europas sterkeste ml-parti, AKP(m-l), som i langt større grad enn mange søsterpartier var fundert i en hjemlig tradisjon, ble utviklingen vekk fra sosialismen i Kina – på motsatt side av jorda – en bekreftelse på at det partiet sto for, ikke lot seg realisere i Norge. Denne måten å tenke på, fyrtårnstankegangen, bør være et tilbakelagt stadium for en venstreside som faktisk vil noe.

Cubas aktualitet de senere årene har nær sammenheng med utviklingen i andre latinamerikanske land, ikke minst i Venezuela og Bolivia, men også i andre land. Etter et tiår med nyliberalistiske fantasier om historiens slutt viste først de venezuelanske, senere de bolivianske, brasilianske, ecuadorianske osv. velgerne at de ikke var fornøyde med dette historiske endepunktet, at de ønsket noe mer, et alternativ. Selv om utviklingen i disse landene har vært ulik, der Venezuela og Bolivia, kanskje også Ecuador og Paraguay, representerer en radikal retning, mens Brasil, Argentina og Uruguay representerer en mer moderat retning, har det igjen ledet oppmerksomheten blant revolusjonære og radikalere internasjonalt mot Latin-Amerika.

Levins’ artikkel handler i all hovedsak om Cuba, men han viser også til flere land i regionen. Det er heller ikke min hensikt her å si verken det ene eller det andre om utviklingen i disse landene. Som venstreside må vi imidlertid være i stand til å se kritisk på land og bevegelser – også de som er våre venner. Er for eksempel personifisering av sosialismen særlig lurt? Hva gjør egentlig reformene med folks muligheter til å ytre og organisere seg på et myndighetskritisk grunnlag? Hvordan harmonerer myndighetenes opptreden internasjonalt med en sosialistisk strategi? Sammenligningsgrunnlaget her kan ikke være hvordan det var før, eller for den saks skyld hvordan det er i andre land som ikke tar begrepet sosialisme i sin munn – sammenligningsgrunnlaget må ta utgangspunkt i vår egen forståelse av sosialisme og hvorvidt samfunnsutviklingen peker i retning av arbeiderstyre og, på lang sikt, et klasseløst samfunn.

Rødt er et av svært få partier av sin type internasjonalt som ikke ubetinget stiller seg bak Cuba, og som ikke deltar aktivt i vennskapsforeninger. Og det er nok sunt – vi snakker tross alt verken om forsvar av cubansk suverenitet eller om hva som er alternativet til en uhemmet nyliberalisme her, vi snakker om hva som er alternativet til kapitalismen.

Noter

1. Debra Evenson (2003), Workers in Cuba, Institute of employment rights, s. 7
2. Tron Øgrim (2007), Et politisk ukorrekt svar om Cuba, http://roedt.no/nyheter/2008/03/togrim-cuba/

Tung tids nytale

Det heiter ikkje elev – no lenger. Heretter heiter det: den lærande
Det heiter ikkje lærar – no lenger. Heretter heiter det: rettleiar
Det heiter ikkje skule – no lenger. Heretter heiter det: lærande organisasjon
Det heiter ikkje undervisning – no lenger. Heretter heiter det: læring
Det heiter ikkje samtale – no lenger. Heretter heiter det: interaktvitet
Det heiter ikkje tekniske hjelpemiddel – no lenger. Heretter heiter det: digitale læringsressursar
Det heiter ikkje ganglege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn –
no lenger. Heretter heiter det: innovative aktørar på den globale arena
Det heiter ikkje vi – no lenger. Heretter heiter det: eg

(Fritt etter Halldis Moren Vesaaas’ dikt «Tung tids tale» (1945), av Øyvind Andresen)

Øyvind Andresen er lektor i videregående skole, lærebokforfatter og studieleder i Rødt Kristiansand.

Skolesystemet i Norge er skapt gjennom en lang historisk prosess. Rett nok tjener skolen kapitalismen, men den herskende klassen er ikke fornøyd. De vil skape en skole som er skreddersydd til den nyliberale økonomiske basisen. De vil ha lydig arbeidskraft som tilpasser seg et omskiftelig arbeidsliv, og som ikke setter spørsmålstegn.

Vi må tenne en motild!

Den nyliberale økonomien fikk sitt gjennomslag i Norge på 1980-tallet, mens det har tatt tid og flere skolereformer å tilpasse utdanningssystemet til nyliberalismen. Det var det nye læreplanverket Kunnskapsløftet 2006 som betydde et nytt skritt nærmere den nyliberale skolen i Norge.

Det var høyreideolog Kristin Clemet, utdannings- og forskningsminister fra 2001 til 2005, som var strategen bak denne nye skolereformen. Det er en historiens ironi at det er de tre SV- statsrådene Øystein Djupedal, Bård Vegard Solhjell og Kristin Halvorsen som administrerer Kunnskapsløftet uten å ta et ideologisk oppgjør med det. Rett nok har de bremset noen av de verste utslagene som privatisering og permanent faglig differensiering i grunnskolen, men kursen er ikke snudd.

Et nytt kunnskapssyn

Læreplanverkets kunnskapssyn er sjølmotsigende. I Kunnskapsløftets generelle del, som er en overlevering fra forrige læreplanverk (L97), står det slik:

Med allmenndannelse menes «konkret kunnskap og helhetlige referanserammer», «felles forståelse» og «tradisjonskunnskap». Tanken i den generelle delen er at undervisningen skal «formidle» og «overføre lærdom ».

Den generelle delens syn på kunnskap bygger på den tradisjonelle definisjonen av kunnskap som er avleda av det norrøne verbet «å kunna» som betyr «ha i minne», «vite om», «ha lært» eller «være inne i». Denne delen av læreplanen bygger på tanken om det allmenndannende mennesket. Dette er i tradisjonen fra den franske revolusjonen og opplysningstidens tanker om at menneskets frigjøring var avhenging av at det ble opplyst.

Kunnskapsløftets fagplaner er derimot skrevet på et seinere tidspunkt og på oppdrag av Kristin Clemet som ga påbud om at de nye læreplanene skulle bygge på «globalisering, individualisering og pluralisme». Mens den generelle delen bygger på et fast kunnskapssyn med basis i industrisamfunnet, uttrykker de fagspesifikke planene et flytende kunnskapssyn med basis i det såkalte kunnskapssamfunnet. Det allmenndannende mennesket står i veien for nyliberalismen som ønsker arbeidere som ikke stiller spørsmål, men er «endringsvilllige» og «fleksible» i et skiftende arbeidsmarked. Den generelle delen av læreplanen oppfattes derfor av flere som en anakronisme som bør omskrives eller fjernes. (Dale side 126)

Flytende modernitet

Det er en ideologisk konstruksjon at det har skjedd et paradigmeskifte under kapitalismen, at vi nå lever i «et postindustrielt samfunn», i «informasjonssamfunnet» eller «kunnskapssamfunnet». Disse begrepene tildekker mer enn de avklarer. Industrien er minst like viktig som før sjøl om industri varer i stor grad blir produsert der lønningene er lave og de faglige rettighetene ikke eksisterer. Antall industriarbeidere er kraftig redusert i vestlige land, finanskapitalen er vokst over alle grenser, og kunnskap er blitt en viktig vare på et marked sammen med industrielle produkter. I stedet for å bruke begreper som «postindustrielt samfunn» og «kunnskapssamfunn» er det mer fruktbart å bruke teoriene til den polsk-britiske sosiologen Zygmunt Bauman (født 1925) slik han legger det fram i sine bøker Globaliseringen og dens menneskelige konsekvenser og Flytende modernitet.

Baumans treffende karakteristikk av vårt samfunn er den flytende moderniteten. Alt skifter, alt flyter. Det postmoderne mennesket skifter identitet, arbeid og bosted, på evig jakt etter opplevelser og forbruksvarer. Den gamle faste orden, sosiale band og tradisjoner oppløses. Kapitalen krysser alle nasjonale og sivile grenser i enorm hastighet og bryter ned all lokal og nasjonal motstand på sin ferd. Bauman peker på at det store skillet går mellom de som tilhører den nye kapitalistiske overklassen, og de andre som blir sittende igjen i mer eller mindre ruinerte lokalsamfunn. Den første gruppas frihet forutsetter den andre gruppas ufrihet.

Nils Christie oppsummerer Baumans syn slik i etterordet til Den flytende moderniteten:

Bauman skriver ikke spesielt om utdanningssystemet, men overfører vi hans teorier, kan vi snakke om en flytende skole: Faste rammer og reguleringer blir fjerna, det nasjonale og lokale blir erstatta med det globale, det kollektive med det individuelle og kunnskap med kompetanse. Målet er å skape en arbeidsstyrke som kontinuerlig kan tilpasse seg endringene i arbeidslivet. Og samtidig med utstøtingsmekanismer: De som ikke når kompetansekravene, må belage seg på et liv i arbeidsledighet og/eller fattigdom.

Lærerrollen svekkes

Den flytende skolen vil også endre lærerrollen. Læreren skal ikke lengre primært lede en klasse eller gruppe til å gjøre kollektive framskritt, men legge til rette for at individene skal utøve og utvikle sin kompetanse. Norske skoler i ferd med å kveles av et byråkratisk system som fyller opp skolehverdagen med brukerundersøkelser, undervegsvurderinger, elevenes egenvurderinger, coaching, nasjonale prøver, kartleggingsprøver og virksomhetsplaner.

Digitaliseringa av skolen har også ført til at lærerne har fått en mindre sentral rolle i klasserommet. Som Geir Haugsbakk skriver i sin ferske bok Digital skole på sviktende grunn:

I nøkkeldokumentet Program for digital kompetanse 2004–2008 fra Utdannings og forskningsdepartementet uttrykkes det slik:

Det skilles ikke her mellom informasjon og kunnskap. Kunnskap definert som noe man «har i minnet» og som «er innlært», passer ikke inn. Læreprosessen er elevstyrt, lærerens rolle erstattes av «digitale læringsressurser » som er «i tråd med moderne pedagogikk».

I perioden 2006 til 2009 satsa norske kommuner tre milliarder kroner på investeringer i IKT. Hva skal all denne teknologien brukes til? I Program for digital kompetanse 2004–2008 heter det også at IKT skal være en katalysator for omstillings- og endringsprosesser i utdanningen. Satsinga på IKT er tenkt brukt strategisk for å skape en mer «flytende» skole, en nyliberal skole der lærerens rolle er svekka og individualiseringa økt. Det er flere eksempler på at fylkeskommuner og kommuner bruker IKTsatsinga på å få fjerna lærestillinger og skifte ut lærebøker med nettressurser, ikke minst med satsinga på det fylkeskommunalt eide NDLA (Nasjonal Digital Læringsarena). Begrunnelsen for disse tilakene er økonomiske, men det ligger ideologiske motiver bak også. Eksempel på dette har jeg henta fra IKT-satsinga på Universitetet i Agder:

«Åpne universiteter»

Universitetet i Agder arrangerte 8/12-2009 en åpen konferanse »IKT og læring mot år 2020» der NHO-direktør Paul Chaffey holdt innledningsforedraget. Chaffey sa blant annet:

Chaffeys visjon er et teknologisk, sterilt utdanningssystem uten menneskelig fysisk kontakt, uten bøker og klasserom, uten campus, kantiner og andre møteplasser. Utdanningsinstitusjonene kan frikobles fra geografien. Studentene trenger bare i ensomhet å forholde seg til sin PC. Kontakt med medstudenter over hele verden kan skje via sosiale medier og blogger.

Studentene kan i framtida få nettbaserte foredrag fra Nobelprisvinnere som taler fra prestisjetunge universiteter i USA slik at de slipper å stille fysisk i et auditorium for å høre på en middelmådig norsk professor eller universitetslektor.

Tankene om åpent universitet er ikke nye. Allerede i 1997 lanserte daværende visedirektør i NHO Gro Brækken tanken om et slikt universitet basert på ny datateknologi og fjernundervisning. Etter et mellomspill som leder av Redd Barna, er hun er i dag administrerende direktør i Oljeindustriens Landsforening, og er en ivrig talskvinne for oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen.

Men Chaffeys visjoner går videre enn til universitetenes framtid. For Chaffey tenker seg også en fortsatt IKT-revolusjon i hele skolesystemet fra barneskolen til universitet. Det nye universitetet i Agder er helt på linje med Chaffey. De har starta opp Læringsarena 2020 som er et strategisk arbeid for å tilpasse og utvikle universitetet på alle nivåer i forhold til den digitale utviklingen. Prosjektleder for LA2020 er Randi Øverland, tidligere mangeårig statssekretær for Arbeiderpartiet.

På UiAs nettsider presenterer LA2020 seg sjøl: Den digitale utviklingen blir karakterisert som en revolusjon som innebærer et paradigmeskifte «som savner sidestykke historisk sett». IKT-bruken skjer med «eksponensiell endringstakt», «vil øke formidabelt» og «i rekordfart».

Den nye digitale verden blir hylla i nærmest poetiske vendinger:

Den nye generasjonen med elever og studenter blir kalt «digital natives», nærmest som individer fra et ukjent univers. I en språklig upresis setning heter det:

I et intervju, publisert på Uias nettsider, sier Randi Øverland:

Videre sier hun:

Chaffeys og Øverlands visjoner om det åpne skolesystemet, fylt til randen av moderne teknologi, er en visjon som passer til Baumans begrep flytende modernitet. Tankegangen er nettopp å bruke teknologien som en katalysator for å endre utdanningssystemet. De teknologiske forandringene framstilles som eksepsjonelt raske, som et lyntog du bare må kaste deg på – ellers blir du stående igjen på stasjonen sammen med alle de andre som er hensatt til historias skraphaug, overlatt til sine ruinerte lokalsamfunn.

Det er sjølsagt rett at utdanningssystemene skal ta i bruk ny teknologi. Men det er grunn til å være uhyre skeptisk til Chaffeys og Øverlands ekstreme teknologideterminisme:

For det første vil det gjøre utdanningen til en slave av dataindustriens nye påfunn. Øverland setter et sluttpunkt for datarevolusjonen i 2020, men dataindustrien vil sjølsagt utvikle nye produkter kontinuerlig så lenge det er et marked, også etter at Øverland er blitt pensjonist.

For det andre vil et såkalt åpent og individualisert universitet bety en fullstendig undergraving av mulighetene til å drive kollektiv motstand og organisering av ansatte og studenter.

For det tredje vil universitetenes tradisjonelle autonome status forvitre. Man kan glemme den gamle tanken om et universitet som et fristed der det drives undervisning og forskning uavhengig av sterke økonomiske krefter.

For det fjerde vil digitaliseringa åpne for kommersiell universiteter. Knut Kjeldstadli skriver:

Skolen som en del av samfunnets overbygning

Utdanningssystemet har en praktisk funksjon: Å utdanne fagpersoner til alle typer yrker. Men utdanningssystemet har også en ideologisk funksjon: Å disiplinere barn og ungdom til å bli lydige samfunnsborgere som aksepterer den herskende ideologi. Karl Marx skriver i sitt berømte «Forord til kritikken av sosialøkonomien»:

Utdanningssystemet kan vi se på som en sentral del av samfunnets kulturelle overbygning. Det er fruktbart å bruke denne modellen hvis man aksepterer at overbygningen «sleper etter» basis. Det er ikke noe «en til en-forhold» mellom basis og overbygning. Dette forholdet preges av en vekselvirkning – eller dialektikk –, men den materielle produksjonsmåten vil historisk sett slå gjennom i overbygningen.

Siden skolen er en del av den kulturelle overbygningen, vil den kapitalistiske basisen kontinuerlig gjenskape sosiale ulikheter i skolesystemet. Debatten om de sosiale ulikhetene i skolen er meningsløse uten at man har dette klart for seg. Den sosialdemokratiske tankegangen at man i mer eller mindre grad kan løse de sosiale ulikhetene i samfunnet gjennom utdanningssystemet, er et blindspor.

To tradisjoner

Under kapitalismen kan vi skille mellom humane og inhumane utdanningssystemer. Et humant system tar utgangspunkt i elevenes forutsetninger og vil utvikle allsidige og kunnskapsrike mennesker. Dette kommer fram i grunnskolens måformulering fra 1998 om at elevene «kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn ».

Norge har hatt en sterk human skoletradisjon med sin demokratiske enhetsskole. Folkeskoleloven av 1889 var en milepæl i så måte. Tidligere hadde bare de velstående råd til å gi barna sine skolegang utover folkeskole, eller «allmueskolen» som det het før 1889. De sendte gjerne barna til private skoler. Den nye tanken om folkeskolen bygde på ideen om at alle barn, ikke bare de fattigste, skulle gå sammen i den offentlige skolen. Resultatene ble en kvalitetsheving, som ikke minst førte til bedre lesekunnskaper for hele folket. Elevene i Norge har ikke vært autoritetstro, og er blitt oppfordra til sjølstendighet kritisk tenking.

Kimen til enhetsskolen var historisk sett Venstres store triumf, og fikk seinere støtte fra arbeiderklassen. Når enhetsskolen har stått så sterkt, er det et uttrykk for at Norge har vært klassekompromissenes land. Etter krigen var det politisk enighet om prinsippene om enhetsskolen i Norge helt fram til nyliberalismen vant fram.

Det inhumane utdanningssystemet ser på elevene som en brikke i et økonomisk spill. Det inhumane systemet fremmer konkurranse mellom elevene gjennom testing, og karakterer fra barnetrinnet satser på eliteskoler og økt privatisering. Vi kjenner dette igjen i det britiske og franske klassedelte skolesystemet – og enda mer i den sørkoreanske og japanske skoletradisjonen. EUs kommissær for utdanning Androulla Vassiliou syn på utdanning lar seg oppsummere i et par setninger: «Å bedre kompetansen og mulighetene til utdanning ved å fokusere på markedets behov», «Å bidra til at EU holder tritt med den globaliserte konkurransen», og «Å imøtegå konsekvensene av den økonomiske krisen». (Le Monde diplomatique oktober 10)

I norsk skole ser vi de samme tendensene, og de vil sjølsagt ytterligere skyte fart ved en helblå regjering fra 2011 slik vi har sett i Sverige under Reinfeldt. Dette vil komme til uttrykk i ytterligere individualisering, stykkprisfinansiering, fritt skolevalg, skolepenger, karriereplanlegging i ung alder, mer satsing på entreprenørskap og utstøting av de som ikke passer inn. Det er mye som står på spill.

Oppsummering

Skolesystemet er skapt gjennom mange hundre års historisk prosess, og har tatt form av motsetninger mellom nasjonale, politiske, religiøse, økonomiske og pedagogiske interesser. Under kapitalismen finnes det derfor mange forskjellige typer skolesystemer. I Norge har enhetsskolen vært et kompromiss mellom klassene og forskjellige motkulturelle bevegelser som for eksempel arbeiderbevegelsen, lærerorganisasjoner og målrørsla som også har prega skolen. Sjøl om skolesystemet i hovedsak tjener kapitalismen, er det mange muligheter i skolen til å spre kunnskaper som ikke tjener den herskende klasse og setter spørsmålstegn ved deres makt.

Vi bør kjempe for en mest mulig human skole og for at folk har mest mulig kunnskap om verden. Bare et kunnskapsrikt folk kan skape for å skape en annen verden, om vi velger å kalle den sosialistisk eller kommunistisk. Derfor er allmenndannelsen viktig. Jeg mener det er disse kampområdene som peker seg ut for alle som misliker utviklingen i skolen i Norge (og det er mange):

Forsvar for allmenndannelsen i en offentlig og gratis enhetsskole, for flere lærere, mindre byråkrati, mer praksisnær utdanning (ikke minst i yrkesfagene) og mot ytterligere skolenedleggelser.

Det gjelder å få fram de store prinsipielle linjene i skoledebatten. Mediedebatten om skole dreier seg i stor grad om delspørsmål: for eller mot karakterer, lekser, heldagsskolen, tolkninger av nasjonale og internasjonale tester og frafallet i skolen. Dette er viktige diskusjoner, men bør ikke overskygge de store linjene: Hva skal skolen være? Hvem skal eie kunnskapen? Hvem skal eie framtida?

Vi bør også diskutere hvordan vi vil se for oss en annerledes skole en alternativ pedagogikk under et annet samfunnssystem. Men det får bli annen gang.

Kilder:

 

José Saramago døde 18. juni, 2010. Hvem var så han, og hvorfor omtale ham her? Det ble erklært to dagers landesorg i Portugal da han døde. Han var Portugals hittil eneste Nobelprisvinner i litteratur. Prisen fikk han i 1998.
Han er kanskje ikke så kjent i Norge, selv om ganske mange av hans bøker er oversatt til norsk, blant andre den som overskriften henspeiler på, Det året Ricardo Reis døde.

Birger Thurn-Paulsen er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!

I Portugal er han svært kjent. Det ble erklært to dagers landesorg da han døde, selv om han er forholdsvis kontroversiell, både som forfatter, ateist og kommunist. Han flyttet til Spania, det vil si Lanzarote, etter at den portugisiske regjeringen ga etter for press fra den katolske kirken, og sensurerte eller forbød at romanen Jesusevangeliet skulle innstilles til den europeiske litteraturprisen i 1992. Både den spanske statsministeren Zapatero og Brasils Lula uttalte seg i forbindelse med hans død. Lula kalte ham en «en militant for frihet», og mente han hadde beriket det portugisiske språket.

Det kom også en uttalelse fra Sentralkomitéen i det Portugisiske Kommunistpartiet (PCP), som sa at Saramagos død var et stort tap for Portugal, for det portugisiske folket og for portugisisk kultur. Saramago var medlem av partiet fra 1969 og til sin død. Man kan kanskje stusse på tidspunktet for innmeldelsen. Det var som en voksen mann han meldte seg inn i PCP i 1969, et parti som tilhørte «sovjettradisjonen », og det var året etter Sovjets invasjon i Tsjekkoslovakia. Det hadde nok mest sammenheng med forholdene i Portugal. Saramago spilte en aktiv rolle i kampen mot Salazar-diktaturet som falt i den såkalte Nellikrevolusjonen i 1974. Han mente at den revolusjonen ikke ble gjennomgripende nok, noe som understrekes av at han ble kastet som en av redaktørene i avisen Diário de Nóticias etter kort tid. Allerede i 1975 kom det et tilbakeslag, et kupp som stoppet den politiske prosessen som startet med revolusjonen året før.

José de Sousa Saramago som han egentlig heter, ble født i 1922 i Azinhaga, en liten landsby nordøst for Lisboa. Saramago var et klengenavn som hang ved farens familie. Familien var jordløse bønder. Et par år seinere flyttet familien til Lisboa. De hadde ikke råd til å la José fullføre skolegangen, så han ble sendt på teknisk skole for å komme i arbeid, og jobbet et par år som bilmekaniker. I løpet av den perioden fikk han smaken på lesing og litteratur. Hyppige biblioteksbesøk avlet interesse og forsøk på å skrive etter hvert. Han fikk publisert sin første bok i 1947. Det ble slett ingen suksess. Han jobbet med litt forskjellig i årene som fulgte. Han sier selv at han mistet en jobb i 1949 av politiske grunner. Etter hvert fikk han i alle fall ansettelse hos en forlegger, og kom dermed nær litteraturen igjen. Siden ble det blant annet avisjobber. Han livnærte seg som journalist, politisk kommentator og oversetter. Han fortsatte i noen grad å skrive, men uten særlig hell. En diktsamling utgitt i 1966 slo heller ikke an. Det skulle gå nok en lang periode før neste utgivelse. I mellomtiden var det turbulente tider i Portugal. Saramago meldte seg altså inn å det portugisiske kommunistpartiet i 1969. Motstanden mot det langvarige diktaturet under ledelse av Salazar vokste, helt klart i sammenheng med opprør og frigjøring i koloniene. Portugal holdt grepet om sine kolonier lenger enn de fleste andre kolonimakter. Mozambique og Angola for eksempel. Først i 1975 ga Portugal seg. Saramago var en frittalende og aktiv motstander av diktaturet og betraktes som en lederskikkelse i kampen fram til dets fall.

Det skulle gå noen år til før gjennombruddet kom som forfatter. I 1982 fikk han utgitt en roman kjent som Baltasar og Blimunda. Den var satt til det attende århundret, og beskriver et forhold mellom en såret soldat og en synsk kvinne som kom i konflikt med kirken, nærmere bestemt inkvisisjonen. Kirken betraktet boken som blasfemisk. Og det skulle bli flere konflikter med den katolske kirken.

I 1984 kom Det året Ricardo Reis døde. Den finnes på norsk. Undertegnede har så langt fra lest alle bøkene hans, men denne står høyt på listen, en rik og fascinerende bok om menneskets livsbetingelser, liv og død, kreativitet og kjærlighet, satt i 30-årene, midt i diktaturets fødsel og nazismen og fascismens framvekst. Romanen har mange sprang. Navnet Ricardo Reis var ett av pseudonymene til en av Portugals store poeter, Fernando Pessoa. I boken arter det seg blant annet som samtaler mellom disse to.

Etter gjennombruddet var han ganske produktiv. I 1986 kom En flåte av stein, en metaforisk beskrivelse av at den iberiske halvøya rives løs fra det europeiske fastlandet – som ganske sikkert kan kalles EU – og seiler søkende av gårde.

I 1993 forlot han Portugal. Det var en ny konflikt med kirken, etter boken Jesusevangeliet. Som nevnt innledningsvis mente han seg sensurert av den katolske kirken og i sin tur regjeringen i Portugal. Boken ble ikke forbudt, men altså trukket fra innstillingen til den europeiske litteraturprisen.

Mange av bøkene hans har klare samfunnsmessige og politiske undertoner. I 1995 kom En beretning om blindhet. En uforklarlig epidemi brer seg, folk blir blinde. Det blir naturligvis samfunnsmessig kaos, og for menneskene en kamp for å finne løsninger og for å overleve. Saramago skal ha uttalt at boken handler om «rasjonalitetens blindhet».

I 1998 kom Nobelprisen, den første og hittil eneste til en forfatter som skriver portugisisk, og han uttalte at prisen er for alle portugisisktalende.

I 2004 kom en bok som kanskje kan sees som en slags oppfølger til beretningen om blindhet, En beretning om klarsyn. Lav valgdeltakelse, samt det faktum at over 80 % av stemmene er blanke, får myndighetene til å skrive ut nytt valg etter kort tid. Det samme gjentar seg. Undring og spekulasjoner brer seg hos de regjerende politikere. Det vokser etter hvert til konspirasjonsteorier med påfølgende etterretning, overvåking, arrestasjoner og unntakstilstand.

Dødens uteblivelse kom allerede året etter, og den siste, Elefantens reise, kom på norsk i sommer. Gjennombruddet og anerkjennelsen kom på begynnelsen av åttitallet. Han var da ca 60 år. Da det løsnet, løsnet det for alvor. Han var svært produktiv fram til og etter tildelingen av Nobelprisen. Han har skrevet dikt, romaner og skuespill, og utgitt essays. En beretning om blindhet ble filmet i 2007. Baltasar og Blimunda er basis for en opera.

Han har en svært spesiell stil og en særegen skrivemåte. Alt flyter i lange setninger med komma og mange sidesprang, setninger som kan gå over minst en side. Noen kan finne det vanskelig å lese, men etter min oppfatning er det forbausende lett å følge ham. Saramago sier selv:

Punktum var, etter hans mening, som trafikkskilt som tok oppmerksomheten vekk fra teksten.

Vi har sagt noe om hans politiske ståsted og aktivitet. Vi kan utfylle med at han var en konsekvent motstander av EU og særlig Portugals og Spanias medlemskap. Han skapte politisk furore i 2007 med sine uttalelser om Israels undertrykking av palestinerne. Han mente at jødene ikke lenger fortjener

Han ble beskyldt for antisemittisme. Saramago svarte med at kommentarene var rettet mot politikken som den israelske staten førte mot palestinerne, og at staten har brukt påstander om antisemittisme til å undergrave genuin kritikk av handlinger som ikke kan rettferdiggjøres, og ikke ville ha blitt godtatt dersom de kom fra en hvilken som helst annen stat i Midtøsten.

Og han var kommunist til det siste. I et intervju uttalte han:

Man kan kanskje si at nettopp forholdet mellom mennesket og samfunnet er en slags tråd gjennom forfatterskapet.

Saramago var engasjert og kontroversiell, både politisk og som forfatter. Det er gode grunner til å lese han.

Flere av bøkene til Saramago er oversatt til norsk.

Løssalg kr 75

Innhold:
Leder: Spionparagrafen    side 3
Arundhati Roy: På vandring med kameratane    side 4
Arundhati Roy: Om Kashmir    side 42
Jan Myrdal intervjuer maoistenes generalsekretær        side 45
Jan Myrdal: Tre viktige spørsmål om krigen i Afghanistan    side 46
Brage Aronsen: ETAs brysomme våpenhvile    side 50

Øyvind Andresen: Hvem skal eie kunnskapen?    side 54
Mass Soldal Lund: Etikk og politikk i Oljefondet    side 62

Bjørgulf Claussen: Kunne Jean-Paul Sartre ha hjulpet AKP?    side 74
Per Velde: «Man arresterer ikke Voltaire!»    side 80

Paul Rækstad: Marx fra demokrati til kommunisme    side 90
Wilhelm Reich: Samtale med ein frisørassistent    side 100

Ole Jakob Løland: Revolusjonens mystikk    side 104
Samir Amin: Politisk islam – i imperialismens tjeneste    side 112

Johannes Wilm: Cuba etter reformene – fortsatt sosialistisk?    side 128
Opprop: Den akademiske og kulturelle boikotten av staten Israel er i gang!    side 143

Debatt:
Mathias Bismo: Sosialisme på Cuba?        side 140

Birger Thurn-Paulsen: Det året José Saramago døde    side 144

Noveller:
Øyvind Bremer Karlsen: Om å lære å gå på skøyter    side 148
Kristian Kårbø: Prinsessen    side 150

Bokomtaler:
Kenneth Dahlgren og Jørn Ljunggren (red):Klassebilder    side 152
Elisabeth Eide og Terje Skaufjord: Pakistan – midt i verden    side 153
James Godbolt: Den norske vietnambevegelsen    side 156
Jens Martin Eriksen og Fredrik Stjernfeldt: Adskillelsens politikk    side 157

«Den korte maskinskrivne meldinga som glei under døra mi i forsegla konvolutt stadfesta avtalen min med det største trugsmålet mot tryggleiken til India. Eg hadde venta i månader på å høyre frå dei.»
Den indiske forfatteren, Arundhati Roy, fulgte maoistene i områdene de kontrollerer i India ifjor. Sist vinter kom artikkelen om besøket. Det er den du nå kan lese på norsk.

Eg måtte vere ved Ma Danteshwarimandiren i Dantewara, Chhattisgarh på eitt av fire gitte tidspunkt på ein av to gitte dagar. Det var for å ta høgde for dårleg vêr, punktering, vegsperringar, transportstreik og rein uflaks.

Mandir: hindutempe

Meldinga sa: «Forfattaren må ha kamera, tika og kokosnøtt. Kontakten har lue, magasinet Hindi Outlook og bananar. Passord: Namashkar Guruji».

 

Tika: merke i panna

 

 

 

Namashkar Guruji: ei helsing, noko slikt som: «Eg helsar deg Guru»

 

Namashkar Guruji. Eg undra på om kontakten og velkomstmannen venta seg ein mann. Og om eg skulle skaffe meg mustasje.

I Dantewara har politiet vanlege klede og opprørarane uniformar. Fengselssjefen er i fengsel. Fangane er frie (tri hundre av dei rømte frå det gamle byfengslet for to år sidan). Valdtatte kvinner er i varetekt hos politiet. Valdtektsmennene held talar på marknaden.

På andre sida av elva Indravati, i området maoistane kontrollerer, ligg staden politiet kallar «Pakistan». Der er landsbyane tomme, men skogen er full av folk. Barn som burde vere på skolen, styrer seg sjølve. I dei vakre skoglandsbyane er skolane av betong enten sprengt til ruinar eller fulle av politimenn. Den dødelege krigen som går føre seg i jungelen er ein krig som den indiske regjeringa er både stolt av og skjems for. Operasjon Grønn Jakt er både erklært og fornekta. Den indiske innanriksministeren (og administrerande direktør for krigen), P Chidambaram, seier han ikkje finst, at han er mediaskapt. Likevel er svære summar sett av til krigen, og titusenvis av soldatar er mobiliserte. Sjølv om krigsteatret går føre seg i jungelen i Sentral-India, vil han få alvorlege konsekvensar for oss alle.

Om spøkelser er åndene etter nokon eller noko som har slutta eksistere, så er kanskje den nye firefelts motorvegen som brakar gjennom skogen det motsette av eit spøkelse. Kanskje er det eit varsel om det som skal komme.

Motstandarane i skogen er ulike på mest alle vis. På eine sida ein massiv paramilitær styrke væpna med pengar, skytevåpen, media og overmotet til ei kommande supermakt. På andre sida, vanlege landsbyfolk væpna med tradisjonelle våpen, støtta av ein eineståande organisert og enormt motivert maoistgerilja, med ei uvanleg, valdeleg og væpna opprørshistorie. Maoistane og dei paramilitære er gamle motstandarar, og har kjempa mot eldre utgaver av kvarandre mange gonger før: Telengana på femtitallet, Vest-Bengal, Bihar, Srikakulam i Andra Pradesh seint på seksti- og syttitallet, og så igjen i Andra Pradesh frå åttitallet og heilt fram til i dag. Dei kjenner taktikken til motparten, og har studert stridshandboka hans nøye. Kvar gong har det verka som maoistane (eller tidlegare utgaver) ikkje bare er nedkjempa, men bokstavleg talt fysisk utrydda. Kvar gong har dei dukka opp att, betre organisert, meir målmedvitne og med større innverknad enn nokon gong. No igjen har oppstanden spreidd seg i dei mineralrike skogane i Chhattisgarh, Jharkhand, Orissa, og Vest-Bengal – heimen til millionar av indiske stammefolk og draumelandet for næringslivet.

Det er enklast for eit liberalt samvit å tru at krigen i skogane er ein krig mellom regjeringa i India og maoistane, som kallar val ein bløff, parlamentet ein svinesti, og som opent har sagt at målet er å styrte den indiske staten. Det er høveleg å gløyme at stamme-folka i Sentral-India har ført motstandskamp i fleire hundre år før maoistane. (Det er sjølvsagt banalt. Om dei ikkje så hadde, hadde dei ikkje eksistert.) Ho-, oraon-, kols-, santal-, munda- og gond-folket har gjort opprør fleire gonger, mot britane, mot zamindarane

Zamindar: skatteoppkrevar før kolonitida

og pengelånarane. Opprøra blei knust på frykteleg vis, mange tusen drepne, men folka blei aldri erobra. Etter sjølvstendet var stammefolka grunnlaget for det første opprøret ein kan kalle maoistisk, i Naxalbari i Vest-Bengal (der ordet naxalitt kjem frå – no brukt synonymt med «maoist».) Sidan då har politikken til naxalittane vore uløyseleg knytt til stammeopprør, og det seier like mykje om stammefolka som om naxalittane.

Opprørsarven har skapt eit rasande folk som er isolert og marginalisert med vilje av den indiske regjeringa. Den indiske grunnlova, det moralske grunnlaget for det indiske demokratiet, vart vedtatt av parlamentet i 1950. Det var ein tragisk dag for stammefolka. Grunnlova stadfesta kolonipolitikken og gjorde staten til formyndar for stammeområda. Over natta blei alle stammefolka gjort til okkupantar på sine eigne område. Lova nekta dei tradisjonelle rettar til å hauste i skogen, ho kriminaliserte ein levemåte. I bytte for røysteretten vart dei fråstole rett til levebrød og sjølvrespekt.

Etter at regjeringa med grufulle knep hadde drive dei bort og stadig lengre ned i fattigdom, byrja ho bruke armoda mot dei. Kvar gong regjeringa hadde behov for å flytte ei stor mengde folk – pga dambygging, vatningsanlegg, prosjekt, gruver – snakka ho om «å bringe stammefolka inn i vår tid» eller om å gi dei «fruktene av moderne utvikling». Av dei titalls millionar internt fordrivne menneska (meir enn 30 millionar bare på grunn av dammar), flyktningar frå Indias «framsteg», er den store majoriteten stammefolk. Når regjeringa byrjar snakke om velferd for stammefolka, er det tid for å bli uroleg.

Den siste som har bekymra seg er innanriksminister P Chidambaram som seier han ikkje ønskar stammefolka skal bu i «museumskulturar ». Velferden til stammefolka såg ikkje ut til å vere førsteprioriteten hans då han var næringslivsadvokat, som representant for mange store gruveselskap. Så det kan vere ein ide å undersøke grunnlaget for den nye uro hans.

Gjennom dei siste fem åra eller så har regjeringane i Chhattisgarh, Jharkhand, Orissa og Vest-Bengal underteikna hundrevis av intensjonsavtalar for mange milliardar dollar med bedrifter, alle hemmelege, om stålverk, jernverk, kraftverk, aluminiumsverk, dammar og gruver. For å omgjøre intensjonsavtalane til handfaste pengar må stammefolka flyttast.

Derfor denne krigen.

Når eit land som kallar seg demokrati, opent erklærer krig innanfor eigne grenser, korleis ser krigen ut? Har motstandsrørsla ein sjanse? Bør dei ha det? Kven er maoistane? Er dei bare valdelege nihilistar som brukar ein forelda ideologi på stammefolk, og fører dei inn i håplause opprør? Kva for ei lekse har dei lært av dei siste erfaringane sine? Er væpna kamp i seg sjølv udemokratisk? Er smørbrødteorien rett – at «vanlege» stammefolk er fanga i skotvekslinga mellom staten og maoistane? Er «maoistar» og «stammefolk» to heilt ulike grupper slik det blir sagt? Har dei samanfallande interesser? Har dei lært noko av kvarandre? Har dei forandra kvarandre?

Dagen før eg drog ringte mora mi, og sa søvnig «Eg har tenkt» med det merkelege instinktet mødrer har «at det er revolusjon dette landet treng.»

Ein artikkel på nettet seier at israelske Mossad trener tretti høgtståande politioffiserar i teknikkar for målretta snikmord, for å gjøre maoistane «hovudlause». I pressa blir det snakka om det nye utstyret som er kjøpt inn frå Israel: laser-avstandsmålarar, varmevirkande fotoutstyr og ubemanna dronar som er så populære i hæren i USA. Perfekte våpen å bruke mot dei fattige. Kjøreturen frå Raipur til Dantewara tar omlag ti timar gjennom område som skal vere «maoist-plaga». Det er ikkje likegyldige ord. Plage/herjing inneber sjukdom/skadedyr. Sjukdommar må ein kurere. Skadedyr må utryddast. Maoistane må feiast ut. På snikande uskyldig vis har folkemordsspråk komme inn i ordtilfanget vårt.

For å forsvare motorvegen har tryggingsstyrkane «sikra» eit smalt skogbelte på begge sider. Lenger inne herskar «Dada log». Brørne. Kameratane.

I utkanten av Raipur reklamerer ein enorm plakat for kreftsjukehuset til Vedanta (selskapet innanriksministeren vår eingong jobba i). I Orissa der Vedanta grev ut bauxitt, finansierer dei eit universitet. På snikande uskyldig vis trenger konserna inn i oppfatningane våre: Dei Edle Kjempene som verkeleg bryr seg. Det blir kalla Corporate Social Responsibility (CSR) – bedrifters samfunnsansvar. Slik kan gruve-selskap bli som den legendariske skuespillaren og tidlegare statsministeren NTR som lika spille alle rollene i dei telugiske

Telugu: språk snakka av rundt 70 millionar menneske i Andra Pradesh

mytane – dei gode og skurkane, alle på ein gong, i same film. CSR dekkar over den skammelege økonomien bak gruvesektoren i India. Den nettopp utkomne Lokayukta-rapporten om Karnataka seier til dømes at regjeringa får 27 rupi for kvart tonn jernmalm, mens det private selskapet som driv gruva gjør 5 000 rupi. I bauxittog aluminiumssektoren er talla enno verre. Me snakkar om ran på høglys dag til musikken frå milliardar av dollar. Nok til å kjøpe valresultat, regjeringar, dommarar, aviser, fjernsynskanalar, NGO-ar og hjelpeorganisasjonar. Kva betyr eit kreftsjukehus her eller der?

Eg kan ikkje hugse å ha sett namnet til Vedanta på den lange lista med intensjonsavtalar underteikna av regjeringa i Chhattisgarh. Men når det er eit kreftsjukehus, er eg forskrudd nok til å ha mistanke om at det finst eit flatsprengt bauxittfjell ein stad.

Me passerer Kanker som er berømt for treningsskolen for antiterror og jungelkrig under leiing av brigadegeneral B K Ponwar – Rumpelstiltskin

Rumpelstiltskin: Figur frå eventyra til brørne Grimm

i denne krigen – med ansvar for å gjøre korrupte, slurvete politimenn (strå) til kommandosoldatar (gull). «Bruk geriljataktikk mot geriljaen» er motto for krigsskolen, og er malt på fjellet. Mennene må løpe, skli, hoppe på og av helikopter i lufta, ri på hest (av ein eller annan grunn), ete slangar og det jungelen byr på. Brigadegeneralen er svært stolt av å trene folk frå gata til å kjempe mot «terroristar ». Åtte hundre politimenn blir uteksaminerte kvar sjette veke frå krigsskolen. Tjue liknande skolar er planlagt over heile landet. Politiet blir gradvis omgjort til ein hær. (I Kashmir er det motsett. Hæren blir omgjort til ein oppblåst administrativ politistyrke.) Opp ned. Uansett er folket fienden.

Det er seint. Jagdalpur søv, bortsett frå alle plakatane med Rahul Gandhi som ber folk slutte seg til Ungdomskongressen. Han har vore to gonger i Bastar dei siste månadene utan å seie stort om krigen. Det er kanskje for kinkig for Folkets Prins å blande seg inn på dette tidspunktet. Medierådgivarane hans må ha sett foten ned. Det faktum at Salwa Judum (reinsingsjakta) – den frykta regjeringsstøtta gruppa med frivillige som er ansvarlege for valdtekter, drap, brenning av landsbyar og fordriving av hundretusenvis frå heimane sine – er leia av Mahendra Karma. Gruppa sit i den lovgivande forsamlinga for Kongresspartiet, og blir ikkje lagt særleg vekt på i det detaljplanlagte blestopplegget rundt Rahul Gandhi.

Eg var framme ved Ma Danteshwarimandiren i god tid til avtalen (første dag, første oppmøte). Eg hadde kamera, ei lita kokosnøtt og ein rød puddertika i panna. Eg lurte på om nokon betrakta meg og fekk seg ein latter. Etter få minutt kom ein ung gutt bort til meg. Han hadde lue og skolesekk. Øydelagt raud neglelakk på neglane. Ikkje Hindi Outlook, ingen bananar. «Er du ho som skal vere med inn?» spurte han. Ingen Namashkar Guruji. Eg visste ikkje kva eg skulle svare. Han tok ein fuktig lapp ut av lomma og gav den til meg. Det stod «Outlook nahi mila». (Kunne ikkje finne Outlook)

«Og bananane?»

«Eg åt dei», sa han. «Eg vart sulten.»

Han var ein skikkeleg tryggingstrussel. På ryggsekken stod det «Charlie Brown – Not your ordinary blockhead». Eg fann snart ut av at Dandakaranya, skogen eg no skulle inn i, var full av folk med mange namn og flyktige identitetar. Tanken var ei lise for meg. Så flott å ikkje vere låst som seg sjølv, å bli ein annan for ei stund.

Me gjekk til ein busshaldeplass få minutt frå tempelet. Det var fullt alt. Ting skjedde fort. Det var to menn på motorsyklar. Ingenting vart sagt – bare eit gjenkjennande blikk, endra kroppshaldning, start av motorane. Eg hadde ingen ide om kor me skulle. Me passerte huset til politisjefen som eg hugsa frå det siste besøket mitt. Han var ein frittalande mann, politisjefen: «Du forstår, Ma’am, dette problemet kan ærleg talt ikkje løysast av oss i politiet eller militæret. Problemet med desse stammane er at dei ikkje forstår begjær. Utan at dei får begjær, er det ikkje håp. Eg har sagt til sjefen at dei må fjerne hæren og sette eit TV-apparat i alle heimane istadenfor. Alt vil ordne seg automatisk.»

Raskt var me på veg ut av byen. Ingen etter oss. Det var ein lang tur, tri timar etter mi klokke. Han endte brått langt ute i øydemarka, på ein øde veg med skog på begge sider. Mangtu steig av, og eg gjorde det same. Motorsyklane forsvann, og eg tok på ryggsekken og følgte den lille interne tryggingstrusselen inn i skogen. Det var ein vakker dag. Skogbotnen var eit teppe av gull.

Etter ei stund kom me fram på dei kvite sandbankane til ei brei og stille elv. Ho blei tydeleg fylt av monsunregn, så no var ho meir eller mindre ei sandflate, midt på ei renne, ankeldjup, lett å vasse over. På andre sida var «Pakistan». «Der ute, ma’am», hadde den frittalande politisjefen sagt til meg, «skyt gutane mine for å drepe.» Eg hugsa det då me byrja krysse elva. Eg såg oss i riflesiktet til ein politimannn – små figurar i landskapet, lette å skyte ned. Men Mangtu såg ganske ubekymra ut, og eg følgte hans eksempel.

På andre sida, i ei limefarga t-skjorte med påskrifta Horlicks!

Horlicks: Varemerke for varm mjølkedrikk

venta Chandu. Ein litt eldre tryggingstrussel. Kanskje tjue. Han hadde eit vakkert smil, ein sykkel, ei jerrykanne med kokt vatn og mange pakker glukosekjeks til meg, frå Partiet. Me fekk igjen pusten og byrja gå igjen. Det viste seg at sykkelen var ei avleiingsmanøver. Ruta var mest heilt uråd å sykle. Me klatra opp bratte åsar, og kravla ned steinete stiar langs ganske utrygge fjellavsatsar. Når han ikkje kunne trille, løfta Chandu sykkelen og bar han over hovudet som om han ikkje veide noko. Eg tok til å undre meg over inntrykket av forvirra landsbygut. Eg oppdaga (mykje seinare) at han kunne handtere alle slags våpen, «unntatt ein LMG

 

LMG: Light machine gun – lett maskingevær

 

», fortalte han meg villig.

Tri vakre, skitfulle menn med blomar i turbanane gjekk saman med oss omlag ein halv time før vegane våre skilte lag. Ved solnedgang byrja det å gale i skulderveskene deira. Dei innheldt hanar som dei hadde hatt med på marknaden, men ikkje fått selt.

Chandu ser ut til å kunne sjå i mørket. Eg må bruke lommelykta. Sirissane startar opp og blir snart som eit orkester, eit tak av lyd over oss. Eg lengtar etter å sjå opp på nattehimmelen, men tør ikkje. Eg må ha auga på bakken. Eit steg av gongen. Konsentrere meg.

Eg høyrer hunder. Men eg kan ikkje avgjøre kor langt borte dei er. Terrenget blir flatare. Eg stel meg til eit blikk på himmelen. Det gjør meg ekstatisk. Eg håper me snart skal stoppe. «Snart», seier Chandu. Det viser seg å bli meir enn ein time. Eg ser sihuetten av enorme tre. Me er framme.

Landsbyen ser vidstrakt ut, med husa langt frå kvarandre. Huset me går inn i, er vakkert. Det er ein ildstad, der det sit folk rundt. Fleire folk utanfor i mørket. Eg kan ikkje seie kor mange. Eg kan så vidt skjelne dei. Ei mumling spreier seg. Lal Salaam Kaamraid. (Raud helsing, kamerat.) Lal Salaam, seier eg. Eg er meir enn trøytt. Dama i huset ropar meg inn, og gir meg kylling i karri kokt med grønne bønner og litt raud ris. Fantastisk. Spebarnet hennar søv ved sida av meg, sølvfotringane hennar glitrar i ildskjæret.

Etter middag drar eg ned glidelåsen til soveposen min. Han har ein merkeleg påtrengande lyd, den store glidelåsen. Ein radio blir slått på. BBCs hindisendingar. Den engelske kjerka har trekt tilbake pengane sine frå Vedantas prosjekt i Niyamgiri, og viser til miljøøydeleggingar og brot på rettane til Dongria Kondh-stammen. Eg kan høyre kubjeller, snufsing, føtter som rører seg, kveg som fis. Alt er bra med verda. Auga mine lukkar seg.

Me er oppe klokka fem. På farta før seks. Etter nok eit par timar kryssar me ei ny elv. Me går gjennom vakre landsbyar. Alle landsbyane har ei samling tamarindtre som voktar landsbyen, som ei klynge enorme, velvillige gudar. Herleg tamarindtre frå Bastar. Klokka elleve står sola høgt, og det er mindre hyggeleg å gå. Me stoppar for å ete lunsj i ein landsby. Chandu ser ut til å kjenne folka i huset. Ei nydeleg ung jente flørtar med han. Han ser litt blyg ut, kanskje fordi eg er der. Lunsjen består av rå papaya med masoor dal

Masoor dal: Raude linser

, og raud ris. Og raudt chilipulver. Me skal vente på at sola mistar litt av gløden før me byrjar gå igjen. Me tar ein høneblund i lysthuset. Det er ein enkel prakt over staden. Alt er reint og nødvendig. Ikkje noko rot. Ei svart høne paraderer opp og ned den låge jordvollen. Eit bambusnett stabiliserer taksperrene på det halmdekka taket, og er samtidig lagringsplass. Det er ein sopelime av gras, to trommer, ei fletta halmkorg, ein knekt paraply og ein stabel tomme, flatklemte esker av bølgepapp. Noko fangar blikket mitt. Eg treng brillene. Det som er trykt på pappen: Ideal Power 90 High Energy Emulsion Explosive (Class-2) SD CAT ZZ.

Me byrjar gå igjen rundt to. I landsbyen me skal til vil me møte ei Didi (søster, kamerat) som kjenner neste etappe på reisa. Chandu gjør ikkje det. Det er sparsomt med informasjon også. Alle skal ikkje vite alt. Men då me kjem til landsbyen er ikkje Didi der. Ikkje noko nytt om henne. For første gong ser eg ei lita urosky legge seg over Chandu. Ei stor legger seg over meg. Eg kjenner ikkje kommunikasjonssystema, men kva om dei har slått feil?

Me blir parkert utanfor eit forlatt skolebygg, litt utanfor landsbyen. Korfor er alle landsbyskolane til regjeringa bygde som betongfestningar, med stållemmar for vindauga og foldedører av stål? Korfor ikkje som landsbyhusa, med jord og halm? Fordi dei samtidig er kaserner og bunkers. «I landsbyane i Abhujmad», seier Chandu, «er skolane slik …» Han rissar ein bygningsplan på bakken med ein kvist. Tri åttekantar sett saman som ei bikake. «Så dei kan skyte i alle retningar.» Han teiknar piler for å illustrere poenget, som ein cricketbane – som vognhjulet* t

* Grafisk framstilling av cricketbanen sett ovanfrå, med banen innteikna for dei ballene slagmannen har treft.

il ein slagmann. Det er ingen lærarar i nokon av skolane, seier Chandu. Alle har rømt. Eller har dere jagd dei bort? Nei, me jagar bare politiet. Men korfor skulle lærarane komme hit, til jungelen, når dei får lønn for å sitte heime? Godt poeng.

Han informerer meg om at dette er eit «nytt område». Partiet har nettopp komme hit.

Omlag tjue ungdommar kjem, gutar og jenter. I tenåra og tidleg i tjueåra. Chandu forklarer at dette er landsbymilitsen, det lågaste nivået i det militære hierarkiet til maoistane. Eg har aldri sett nokon som dei før. Dei er kledde i sariar og lendeklede, enkelte i frynsete olivengrønne uniformar. Gutane ber smykke, hovudplagg. Alle har munnladningsriflar, som blir kalla bharmaar. Enkelte har knivar, økser, pil og bue. Ein gut har ein grov bombekastar laga av eit tungt trefots galvanisert røyr. Det er fylt med krutt og granat, ferdig til avfyring. Det bråkar fælt, men kan bare brukast ein gong. Likevel skremmer det politiet, seier dei, og fniser. Krig ser ikkje ut til å vere det dei tenker mest på. Kanskje fordi området deira er utanfor rekkevidda til Salwa Judum. Dei har nettopp avslutta dagens arbeid, hjelpt til å bygge eit gjerde rundt landsbyen for å holde geitene ute av åkrane. Dei er fulle av moro og nyfikne. Jentene stoler på og er fortrulege med gutane. Eg har antennar for slikt og er imponert. Jobben deira, seier Chandu, er å patruljere og forsvare ei gruppe på fire eller fem landsbyar og hjelpe til på markene, reinske brønnar eller reparere hus – gjøre det som måtte vere nødvendig.

Framleis inga Didi. Kva gjør ein? Ingenting. Ventar. Hjelpe til med å kutte opp og reinske.

Etter middag stiller alle på linje utan for mykje prat. Me forflyttar oss. Alt forflyttar seg med oss, risen, grønnsakene, kjelar og panner. Me drar frå skoleområdet, og går på ei linje inn i skogen. På mindre enn ein halv time kjem me til ei lysning i skogen der me skal sove. Det er fullstendig stille. På få minutt har alle lagt ut sine blå plastlaken, «jihili»-ar som finst over alt, (utan dei ingen Revolusjon). Chandu og Mangtu deler eitt, og legg ut eitt for meg. Dei finn den beste plassen til meg, ved den beste gråsteinen. Chandu seier han har sendt ei melding til Didi. Om ho får meldinga, vil ho vere her tidleg om morgonen. Om ho får meldinga.

Det er det vakraste rommet eg har sove i på lang tid. Min private suite i eit tusenstjerners hotell. Eg er omgitt av desse underlege, vakre ungane med merkelege våpen. Dei er alle maoistar. Skal dei alle saman døy? Er skolen i jungelkrig retta mot dei? Og krigshelikoptra, varmefotoutstyret og lasermålarane?

Korfor må dei døy? For kva? For å gjøre alt her om til ei gruve? Eg minnest besøket til jernmalmdagbrotgruvene i Keonjhar i Orissa. Ein gong var det skog der. Og barn som dette. No er landskapet som eit opent raudt sår. Raudt støv fyller nasebor og lunger. Vatnet er raudt, lufta er raud, menneska er raude, lungene og håret deira er raude. Dag og natt donar lastebilar gjennom landsbyane deira, tett i tett, tusen på tusen med lastebilar fraktar malm til Paradip der det blir sendt til Kina. Der blir det omdanna til bilar og røyk og uventa byar som dukkar opp over natta. Til ein «vekstrate» som får økonomar til å miste pusten. Til våpen å føre krig med.

Alle søv utanom vaktpostane som jobbar i skift på ein og ein halv time. Endeleg kan eg sjå på stjernene. Då eg var barn på breiddene til Meenachal, pleidde eg tenke at lyden av sirissar – som alltid starta i skumringa – var lyden frå stjerner som starta opp, klare til å skinne. Eg er overraska over kor glad eg er for å vere her. Det er ingen stad i verda eg heller ville vere. Kven skal eg vere i natt? Kamerat Rahel

Rahel: Ein av hovudpersonane i Arundhatis Roys roman Guden for små ting

under stjernene? Kanskje Didi kjem i morgon.

Dei kjem tidleg på ettermiddagen. Eg kan sjå dei på avstand. Omlag femten, alle i olivengrønne uniformar, løpande mot oss. Sjølv på avstand, på måten dei løper på, kan eg sjå at dei er viktige mål. Folkets Frigjøringsgeriljahær (PLGA). Mål for varmesøkande kamera og laserriflar. Mål for Jungelkrigsrekruttskolen.

Dei har skikkelege rifler. INSAS, SLR, to har AK-47. Leiaren for troppen er kamerat Madhav som har vore med i Partiet sidan han var ni. Han er frå Warangal i Andra Pradesh. Han er opprørt og umåteleg lei seg. Det var ei grov misforståing, seier han igjen og igjen, noko som vanlegvis ikkje skjer. Eg var venta til hovudleiren den første kvelden. Ein eller annan rota til jungelkommunikasjonen. Me skulle vore sett av motorsyklane ein heilt annan stad. «Du måtte vente, du måtte gå så mykje. Me har løpe heile vegen etter at me fekk meldinga om at du var her.» Eg sa det var i orden, at eg hadde vore førebudd på å vente og gå og lytte. Han ville dra straks, fordi folka i leiren venta og var urolege.

Turen til leiren tar få timar. Det blir mørkt då me kjem fram. Det er fleire nivå med vaktpostar og konsentriske vaktrundar. Det må vere rundt hundre kameratar stilt opp i to rader. Alle har våpen. Og smiler. Dei byrjar synge: Lal lal salaam, aane vaaley saathiyon ko lal lal salaam. (Raud helsing til kameratane som har komme.) Det var vakkert sunge, som om det var ein folkesong om ei elv, eller ein skogblomst. Med songen, helsinga, handtrykket og knyttneven. Alle helsar kvarandre, mumlar Lalslaam, mlalslaa mlalslaam …

Utanom ein stor blå jihili spreidd ut på skogbotnen, snautt halvannan kvadratmeter, er det ingen teikn til ein «leir». Her er det i tillegg ein jihili som tak. Det er rommet mitt for natta. Enten blei eg lønna for dagane med vandring, eller dulla med for det som skulle komme. Eller begge delar. Uansett var det siste gongen på heile turen eg hadde tak over hovudet. Ved middagen møtte eg kamerat Narmada, leiar for Krantikari Adivasi Mahila Sangathan (KAMS), som det er utlova dusør for, kamerat Saroja frå PLGA som er like høg som SLR-en sin, kamerat Maase (som betyr svart jente på gondi) som det også er utlova dusør for, kamerat Roopi, den tekniske trollmannen, kamerat Raju som leiar området eg har vandra gjennom, og kamerat Venu (eller Murali eller Sonu eller Sushil, det du må ønske å kalle han), tydeleg den øvste av dei alle. Kanskje sentralkomiteen, kanskje til og med politbyrået. Ingen seier det, eg spør ikkje. Oss imellom snakkar me gondi, halbi, telugu, panjabi og malayalam. Bare Maase snakkar engelsk. (Så alle snakkar hindi saman.) Kamerat Maase er høg og stille og synest svømme gjennom eit hav av smerte for å delta i samtalen. Men ut frå måten ho omfamnar meg på, forstår eg at ho les. Og at ho saknar bøker i jungelen. Ho skal først fortelle meg om seg sjølv seinare. Når ho tiltrur meg sorga si. Det kjem dårleg nytt, slik det gjør i denne jungelen. Ein løpar, med «kjeks». Handskrivne meldingar på papir, bretta og stifta igjen til små firkantar. Ei veske full av dei. Som pommes frites. Nytt frå alle kantar. Politiet har drepe fem i landsbyen Ongnaar, fire frå militsen og ein vanleg landsbybuar: Santhu Pottai (25), Phoolo Vadde (22), Kande Potai (22), Ramoli Vadde (20), Dalsai Koram (22). Dei kunne vore barna i det stjernedekka soverommet mitt natta før.

Så kjem det godt nytt. Ei lita gruppe med ein lubben ung mann. Han har au uniform, som ser ganske ny ut. Alle beundrar den, og seier den passar fint. Han ser blyg og fornøgd ut. Han er doktor, og har komme for å leve og arbeide saman med kameratane i skogen. Det er mange år sidan ein doktor var på besøk i Dandakaranya.

På radioen er det nytt om møtet mellom innanriksministeren og delstatsministrane frå område plaga av «venstreekstremistar », møtet der dei skal drøfte krigen. Hovudministrane i Jharkand og Bihar er tilbakehaldne og har ikkje vore med. Alle rundt radioen ler. Når det er val, seier dei, under heile valkampen, og så kanskje ein månad eller to etter at regjeringa er danna, seier alle politikarane ting som «Naxalittane er barna våre». Du kan stille klokka etter tidspunktet dei forandrar meining, og får hoggtenner.

Eg blir presentert for kamerat Kamla. Eg blir fortalt at eg ikkje på nokon måte må gå ein meter unna jihilien min utan å vekke ho. Fordi alle blir desorienterte i mørket, og kan gå seg alvorleg vill. (Eg vekker ho ikkje. Eg søv som ein stein.) Om morgonen gir Kamla meg ei gul plastpakke med eitt hjørne klippa av. Ein gong brukt til Abis Gold Refined Soya Oil. No var det potta mi. Ingenting går til spille på vegen mot revolusjonen.

(Sjølv i dag tenker eg på kamerat Kamla heile tida, kvar dag. Ho er 17. Ho ber ein heimelaga pistol på hofta. Og for eit smil. Men om politiet støytar på ho, drep dei ho. Kanskje valdtar dei ho først. Dei stiller ingen spørsmål. Fordi ho er ein trussel mot tryggleiken.

Etter frokost ventar kamerat Venu (Sushil, Sonu, Murali) på meg, sit med beina i kors på jihilien, ser ut som ein spe landsbylærar. Eg skal få historieundervisning. Eller meir presist eit foredrag om dei siste tretti års historie i Dandakaranya-skogen, som har kulminert i krigen som virvlar gjennom han i dag. Ganske visst ein partisk versjon. Men kva for historie er ikkje det? I alle tilfelle må den hemmelege historia bli offentleggjort om ho skal bli sett på prøve og diskutert, i staden for bare å bli jugd om, slik det skjer i dag.

Kamerat Venu har eit trygt vesen og ein mild stemme som dei nærmaste dagane skal dukke opp i ein samanheng som fullstendig tar motet frå meg. I dag snakkar han i fleire timar, nesten samanhengande. Han er som ein lagersjef med eit gigantisk nøkkelsknippe som kan opne ein labyrint av skap fulle av historier, songar og innsikt.

Kamerat Venu var i ein av dei sju væpna laga som kryssa elva Godavari frå Andhra Pradesh og inn i Dandakaranya-skogen (DK på partispråket) i juni 1980, tretti år sidan. Han er ein av dei opprinnelege førtini

Dei opprinnelege førtiini: Partistiftarane

. Dei var ein del av Peoples War Group (PWG), ein fraksjon av Communist Party of India (Marxist-Leninist) – CPI (ML), dei opphavlege naxalittane. PWG vart formelt erklært som sjølvstendig parti i april det året, med Kondapalli Seetharamiah som leiar. PWG hadde beslutta å bygge ein ståande hær, som trong ein base. DK skulle bli den basen, og desse første laga vart sende inn for å undersøke området og starte arbeidet med å lage geriljasonar. Diskusjonen om kommunistparti burde ha ein ståande hær eller ikkje og om ein «folkehær» er ei sjølvmotseiing, er gamle diskusjonar. PWGs vedtak om å bygge ein hær var bygd på erfaringane deira frå Andhra Pradesh, der «jorda til dei som driv ho»-kampanja deira førte til direkte samanstøytar med jordeigarane, og politiforfølging som partiet fann det uråd å verne seg mot utan ein eigen trent kampstyrke.

(I 2004 hadde PWG slått seg saman med dei andre CPI(ML)-fraksjonane, Party Unity (PU) og Maoist Communist Centre (MCC) – som arbeider i storparten av Bihar og Jharkhand. For å bli det dei er no, Communist Party of India (Maoist).)

Dandakaranya er ein del av det britane på kvit manns vis kalla Gondwana, landet til gondane. I dag skjer delstatsgrensene til Madhya Pradesh, Chhattisgarh, Orissa, Andhra Pradesh og Maharashtra gjennom skogen. Å dele eit brysomt folk på ulike administrative einingar er eit gammalt knep. Men desse maoistane og maoistiske gondane bryr seg ikkje mykje om slikt som delstatsgrenser. Dei har eit anna kart i hovudet, og som andre skapningar i skogen, sine eigne stiar. For dei er ikkje vegar meint å gå på. Dei skal bare kryssast, eller slik det skjer i stadig større grad, bli overfalt. Sjølv om gondane (skilt i koya- og dorla-stammane) utan samanlikning utgjør den største gruppa, er det mindre busettingar frå andre stammesamfunn også. Ikkje-adivasiane

Adivasi: fellesord for indiske ur- eller stammefolk.

, handelsfolk og busettarar bur i utkanten av skogen, nær vegane og marknadene.

PWG var ikkje dei første forkynnarane som kom til Dandakaranya. Baba Amte, den kjente Ghandi-tilhengaren hadde opna meditasjonssenter og leprahospital i Warora i 1975. Ramakrishna-misjonen hadde byrja opne landsbyskolar i dei fjerne skogane i Abhujmad. I Nord-Bastar hadde Baba Bihari Das starta ein aggressiv kampanje for å «bringe stammefolka attende til hindufolden », det innebar ei svertekampanje mot stammekulturen, påførde dei sjølvforakt og introduserte hinduismens store gave – kastevesenet. Dei første konvertittane, landsbyhøvdingane og store landeigarar – folk som Mahendra Karma, grunnleggaren av Salwa Judum – vart gitt status som dwij, gjenfødde bramanar.

Braman: Medlem av prestekasten, den øvste kasten i India

(Sjølvsagt var det bedrag, fordi ingen kan bli braman. Om det gjekk an, hadde me vore ein nasjon med bramanar i dag.) Men denne falske hinduismen blir rekna god nok for stammefolka, akkurat som dei falske utgavene av alt anna – kjeks, såpe, fyrstikker, olje – som bli selt på marknaden i landsbyane. Som eit ledd i Hindutva-kampanja vart landsbynamna endra i matriklane, som resultat har dei fleste to namn i dag – folkets namn og regjeringas. Landsbyen Innar vart til dømes til Chinnari. I røystemanntallet vart stammenamn endra til hindunamn. (Massa Karma blei Mahendra Karma.) Dei som ikkje ville inn i hindufolden, blei erklærte «katwa» (det betydde urørbare), og blei seinare det naturlege rekrutteringsgrunnlaget for maoistane.

PWG starta først arbeidet i Sør-Bastar og Gadchiroli. Kamerat Venu går ganske detaljert inn på desse første månadene: Korleis landsbyburarane var skeptiske til dei, og ikkje ville sleppe dei inn i heimane sine. Ingen ville gi dei mat eller vatn. Politiet spreidde rykte om at dei var tjuvar. Kvinnene skjulte smykka sine i omnsaska. Undertrykkinga var stor. I november 1980 opna politiet ild på eit landsbymøte i Gadchiroli, og drap eit heilt lag. Det var det første «drept i samanstøyt»-tilfellet i DK. Det vart eit traumatisk tilbakeslag, og kameratane trekte seg tilbake over Godavari og attende til Adilabad.

Men dei kom attende i 1981. Dei byrja organisere stammefolka til å kreve auka betaling for tendublader (som det blir laga beedi

Beedi: Tynn sigarettype brukt i søraustlege Asia

av). Den gongen betalte oppkjøparane 3 paisa for ein bunt på 50 blader. Det var ein enorm jobb å organisere folk som var heilt ukjente med slikt politisk arbeid, å føre dei i streik. Til sist vann dei streiken, og prisen vart dobla til 6 paisa bunten. Men den verkelege suksessen til partiet var at dei hadde demonstrert verdien av einskap og ein ny måte å føre politiske forhandlingar på. I dag, etter mange streikar og aksjonar, er prisen per bunt 1 rupi

 

1 indisk rupi = 100 paisa. 1 rupi = 13 øre

 

(Det kan verke usannsynleg bra, men utbyttet i tendu-handelen løper opp i milliardar av rupi.) Kvart år krev regjeringa tilbud, og gir kontraktørar løyve til å ta ut ei fast mengde tendublad – vanlegvis mellom 1 500 og 5 000 standard sekker kjent som manak bora. Kvar manak bora inneheld rundt 1 000 buntar. (Det er sjølvsagt ingen måte å hindre at kontraktørane tar ut meir enn dei skal.) Når tendubladene kjem til marknaden blir dei selt i kilo. Den sleipe aritmetikken og slu systemet som omgjør buntar til manak boraer til kilo, er kontrollert av kontraktørane, og gir nok av rom for manipulasjon av verste slag. Dei mest konservative overslaga set profitten deira per sekk til rundt 1 100 rupi. (Det er etter å ha betalt partiet ein kommisjon på 120 rupi per sekk. Sjølv etter den målestokken gjør ein liten kontraktør (1 500 sekkar) rundt 1,6 millionar rupi per sesong, og ein stor (5 000 sekkar) opp til 5,5 millionar rupi. Eit meir realistisk overslag er mange gonger det beløpet. Så lenge tjener den største interne tryggingsrisikoen akkurat nok til å overleve til neste sesong.

Me blir avbrote av latter og synet av Nilesh, ein av dei unge PLGA-kameratane, som går raskt mot kjøkkenområdet, mens han slår seg sjølv. Når han kjem nærmare, ser eg han ber på eit bladfylt reir av arge raude maur som har krabba over heile han, og bitt han på armar og hals. Nilesh ler også. «Har du ete maurchutney?» spør kamerat Venu. Eg kjenner godt til raude maur frå barndommen i Kerala. Eg har blitt bitt, men aldri ete dei. (Chutneyen viser seg vere nydeleg. Syrleg. Masse folinsyre.) Nilesh er frå Bijapur, som er kjerneområdet for operasjonane til Salwa Judum. Ein yngre bror av Nilesh slutta seg til Judum på eit av plyndrings- og branntokta, og blei utnemnt til SPO – Special Police Officer. Han bur i Basaguda-leiren saman med mora. Faren nekta å flytte, og blei att i landsbyen. I røynda er det ein blodig familiefeide. Seinare då eg hadde høve til å snakke med han, spørte eg Nilesh korfor broren hadde gjort det. «Han fekk sjansen til å styre seg sjølv, såre folk og brenne hus. Han gjekk amok, gjorde grufulle ting. No sit han fast i det. Han kan aldri komme attende til landsbyen. Han blir ikkje tilgitt. Det veit han.»

Me går attende til historietimen. Den neste store kampen partiet førte, seier kamerat Venu, var mot Ballapur Paper Mills. Regjeringa hadde gitt Thaparfamilien ein 45-årskontrakt på å ta ut 150 000 tonn bambus til svært subsidierte prisar. (Småtteri samanlikna med bauxitt, men likevel.) Stammefolka fekk betalt 10 paisa for ein bunt med 20 bambusstenglar. (Eg skal ikkje vere så vulgær at eg samanliknar det med profitten til Thapar-familien.) Etter mykje bråk, ein streik følgt av forhandlingar med folk frå papirfabrikken der folket såg på, vart prisen tridobla til 30 paisa per bunt. For stammefolka var det svær framgang. Andre politiske parti hadde gitt lovnader utan å vise teikn til å halde dei. Folk byrja komme til PWG med spørsmål om dei kunne slutte seg til.

Men kampen rundt tendu, bambus og andre skogsprodukt var sesongbetont. Det evige problemet til stammefolka, den verkelege forbannelsen i livet, var den største jordeigaren av alle, skogsministeriet. Kvar einaste morgon dukka tilsette frå ministeriet, jamvel heilt underordna folk, opp i landsbyane som ein vond draum, hindra folk i å pløye jorda si, i å samle ved, i å la kveget få beite, frå å leve. Dei hadde med elefantar som tråkka i åkrane, spreidde babul-frø f

Babul: Eit hurtigveksande tre

or å øydelegge jorda. Folk blei slått, arrestert, audmjuka, avlingane øydelagt. Frå skogsministeriet si side var dette sjølvsagt illegale busettarar som dreiv grunnlovsstridig verksemd, og ministeriet handheva bare lova. (Deira seksuelle utnytting av kvinner var bare ein ekstra bonus i ein strabasiøs stilling.)

Oppildna av folkets deltaking i desse kampane vedtok partiet å stå opp mot skogsministeriet. Dei oppmuntra folk til å ta skogsområde og dyrke opp. Skogsministeriet svarte med å brenne nye landsbyar som dukka opp i skogen. I 1986 oppretta dei ein nasjonalpark i Bijapur som innebar fordriving av seksti landsbyar. Meir enn halvparten av dei var alt fråflytta, og arbeidet med infrastrukturen i nasjonalparken hadde byrja då partiet gjekk inn. Dei raserte anlegga, og stansa fordrivinga av landsbyane som var att. Dei hindra skogsministeriet i å komme inn i området. I nokre få tilfelle vart tjenestemenn fanga, bunde til tre, og slått av landsbybuarar. Det var ein reinsande hemn for utbytting i generasjonar. Til sist flykta skogsministeriet. Mellom 1986 og 2000 omfordelte partiet 1 200 km2 skogsjord. I dag er det ingen jordlause bønder i Dandakaranya seier kamerat Venu.

For dei unge i dag er skogsministeriet eit fjernt minne, slikt mødrer lagar historier til ungane sine av, om ei mytisk fortid med trelldom og audmjuking. For dei eldre betydde fridomen frå skogsministeriet ekte fridom. Dei kunne ta på han, smake han. Det betydde langt meir enn sjølvstendet for India nokon gong hadde gjort. Dei byrja strøyme til partiet som hadde kjempa saman med dei.

Dei sju laga hadde nådd langt. Dei hadde no innflytelse i eit skogsområde på 60 000 km2, med tusenvis av landsbyar og millionar av menneske.

Men at skogsministeriet forsvann, varsla at politiet kom. Det starta eit kretsløp av blodige hendingar. Falske «samanstøytar» utført av politiet, overfall frå PWGs side. Med omfordelinga av jord kom andre oppgaver: vatning, jordbruksavkasting, og problemet med ei aukande befolkning som rydda skog på vilkårleg vis. Det blei fatta vedtak om å skille «massearbeid» frå «militært arbeid».

I dag er Dandakaranya administrert gjennom ein omfattande struktur av Janatana Sarkar (folkeregjeringar). Organisasjonsprinsippa kom frå den kinesiske revolusjonen og Vietnamkrigen. Den enkelte Janatana Sarkar blir valt av ei samling landsbyar med samla folketal frå 500 til 5 000. Ho har ni departement: Krishi (jordbruk), Vyapar-Udyog (handel og industri), Arthik (økonomi), Nyay (rettsvesen), Raksha (forsvar), Hospital (helse), Jan Sampark (informasjons-/blestarbeid), School-Riti Rivaj (utdanning og kultur) og Jungle (jungel). Ei gruppe Janatana Sarkar ligg under ein områdekomite. Tri områdekomitear utgjør ein divisjon. Det er ti divisjonar i Dandakaranya.

«Me har eit redd jungelen-departement no, seier kamerat Venu. «Du må ha lese regjeringsrapporten som seier at skogen har auka i naxalittområda?»

Ironisk nok, seier kamerat Venu, var det mukhiyaane (landsbyhøvdingane) – Dwijbrigaden – som var dei første til å dra fordel av partiets kampanje mot skogsminsteriet. Dei brukte arbeidskraft og ressursar til å sikre seg så mykje land dei kunne, mens det enno var tid. Men så byrja folk komme til partiet med sine «indre motsetningar», som kamerat Venu så sjarmerande uttrykker det. Partiet byrja ta opp spørsmål om likeverd, klasse og urettvise i stammesamfunna. Dei store landeigarane ante trøbbel i horisonten. Etter som partiet auka autoriteten sin, hadde deira byrja minke. Stadig oftare gjekk folk med problema sine til partiet i staden for til mukhiyaane. Gamle utbyttingsformer vart utfordra. Første regnversdagen skulle folk tradisjonelt dyrke jorda til høvdingane i staden for si eiga. Det stansa. Folk baud dei ikkje lenger det dei hadde plukka av mahua

Mahua: Tre med oljehaldige fruktar

eller andre skogsvekster. Det var tydeleg behov for å gjøre noko.

Inn kjem Mahendra Karma, ein av dei største jordeigarane i regionen og på den tida medlem av kommunistpartiet i India (CPI). I 1990 samla han ei gruppe høvdingar og jordeigarar og starta ein kampanje kalla Jan Jagran Abhiyan (kampanja for offentleg oppvakning). Måten dei «vekka opinionen » på, var å opprette jaktlag på rundt 300 menn for å finkjemme skogen, drepe folk, brenne hus og mishandle kvinner. Regjeringa i Madhya Pradesh den gongen – Chhattisgarh var enno ikkje oppretta – sørga for politistøtte. I Maharashtra byrja noko liknande kalla «Demokratisk Front» sine åtak. PWG svarte på alt dette som sanne folkekrigarar, med å drepe nokre få av dei mest illgjetne jordeigarane. På få månader visna Jan Jagran Abhiyan, den «kvite terroren» med kamerat Venus ord. I 1998 prøvde Mahendra Karma som no hadde gått inn i Kongresspartiet å gjenopplive Jan Jagran Abhiyan. Denne gongen rant det ut i sanden enno raskare enn første gongen.

Så, sommaren 2005, hadde han hellet med seg. Regjeringa i Chhattisgarh underteikna to intensjonsavtalar (som er hemmelege) om å bygge to stålverk. Ein på 70 milliardar rupi med Essar Steel i Bailadila, og den andre på 100 milliardar rupi med Tata Steel i Lohandiguda. Den same månaden kom statsminister Manmohan Singh med si vidgjetne fråsegn om at maoistane var den «Største indre trygginsgtrusselen» i  India. (Det var ein merkeleg ting å seie på den tida, fordi det motsette faktisk var sant. Kongresspartiregjeringa i Andhra Pradesh hadde nettopp utmanøvrert maoistane, desimert dei. Dei hadde mista rundt 1 600 kader, og var totalt uorganiserte.) Fråsegna frå statsministeren sendte aksjekursen på gruveselskapa til himmels. Ho sendte au eit signal til media om at det fritt fram for å ta maoistane for dei som ville. I juni 2005 samla Mahendra Karma eit hemmeleg møte med høvdingar i landsbyen Kutroo, og erklærte Salwa Judum (reinsingsjakta). Ei nydeleg blanding av jordnær stammekultur og dwij-/nazioppfatningar.

Ulikt Jan Jagran Abhiyan var Salwa Judum ein bakkeryddingsoperasjon, for å flytte folk ut av landsbyane sine til leirar ved vegane, der politiet kunne kontrollere dei. I militære termar er det kalla strategiske landsbyar. Det vart funne opp av general Sir Harold Briggs i 1950 då britane var i krig mot kommunistane i Malaya. Ideen til Briggs vart veldig populær i den indiske hæren, som har brukt han i Nagaland, Mizoram og i Telengana. Sjefsminister Raman Singh frå BJP i

BJP – Bharatiya Janata Party = Det indiske folkepartiet: hindunasjonalistisk høgreparti, det nest største partiet i India ved sida Kongresspartiet

Chhattisgarh kunngjorde at hans regjering ville rekne som maoistar dei landsbybuarane som ikkje flytta til leirane. Så i Bastar blei det at ein vanleg landsbybuar bare blei verande heime og levde eit vanleg liv, det same som å gi seg ut på farleg terroristaktivitet.

Saman med eit stålkrus med svart te blir eg bydd eit par øyretelefonar av ein eller annan som slår på ein liten mp3-spelar. Det er eit sprakande opptak av herr D S Manhar, den gongen politisjef i Bijapur, som orienterer ein underoffiser over radioen om dei belønningane og insentiva delstatsog sentralregjeringa tilbyr til «jagrit»-landsbyar (oppvakna), og til folk som går med på å flytte til leirane. Så gir han klare instruksjonar om at landsbyar som nektar «overgi» seg skal brennast, og at journalistar som ønskar treffe naxalittar, skal skytast direkte. (Eg hadde lese det i avisene for lenge sidan. Då historia slapp ut, blei politisjefen som straff – ikkje klart kven som blei straffa – flytta til statens menneskerettskommisjon.

Den første landsbyen Salwa Judum brente ned (18. juni 2005), var Ambeli. Mellom juni og desember 2005 brente, drap, valdtok og plyndra dei seg veg gjennom hundrevis av landsbyar i sørlege Dantewara. Senter for operasjonane var Bijapur og Bhairamgarh nær Bailadila der det nye stålverket til Essar Steel var planlagt. Ikkje tilfeldig var det au området der maoistane stod sterkt, der Janatana Sarkarane hadde gjort mykje arbeid, særleg med å bygge infrastruktur for å samle vatn. Janatana Sarkarane vart eit spesialmål for åtak frå Salwa Judum. Hundrevis vart drepne på mest brutale vis. Rundt 60 000 menneske flytta inn i leirane, nokon frivillig, andre av frykt. Av desse vart rundt 3 000 peika ut til SPO (Special Police Officers) med ei lønn på 1 500 rupi.

For desse ynkelege smulane dømte unge menneske som broren til Nilesh seg sjølve til livstid bak piggtrådgjerde. Så grufulle dei hadde vore, kunne dei ende opp som dei første ofra i denne grufulle krigen. Ingen høgsterettsdom som gir Salwa Judum ordre om å oppløyse seg, kan endre skjebnen deira.

Dei gjenverande hundretusenvis med menneske forsvann frå radaren til regjeringa. (Men utviklingsfonda for desse 644 landsbyane gjorde ikkje det. Kva skjer med den lille gullgruva?) Mange av dei tok seg fram til Andhra Pradesh og Orissa dit dei vanlegvis langpendla for å arbeide med å plukke chili i sesongen. Men titusenvis flykta inn i skogen der dei framleis er, utan tak over hovudet, og kjem attende til åkrane og heimane sine bare på dagtid.

I kjølvatnet til Salwa Judum dukka det opp ein sverm av politistasjonar og leirar. Ideen var å gi dekke til ein «snikande reokkupasjon » av maoistkontrollert område. Dei gjekk ut frå at maoistane ikkje ville våge åtak på ein slik konsentrasjon av tryggingsstyrkar. Maoistane på si side innsåg at om dei ikkje braut opp tryggingsstyrkane, ville det bety at dei ville svikte folk dei hadde fått tillit frå, og som dei hadde levd og arbeidd saman med i tjuefem år. Dei slo attende i ein serie med åtak i hjertet av tryggingsnettverket.

Den 26. januar 2006 gjekk PLGA til åtak på politileiren i Gangalaur og drap sytten. Den 17. juli 2006 vart Salwa Judum-leiren ved Erabor utsett for åtak, tjue vart drepne og hundreogfemti såra. (Kan vere har du lese om det: «Maoistane gjekk til åtak på flyktningeleiren regjeringa har sett opp for å gi ly for landsbybuarane som har flykta frå landsbyane sine på grunn av terror sett i verk av naxalittane.») Den 13. desember 2006 gjekk dei til åtak på «flyktninge»leiren i Basaguda og drap 3 SPO-ar og ein politimann. Den 15. mars 2007 kom det modigaste av dei alle. Eit hundre og tjue geriljasoldatar frå PLGA gjekk til åtak på Rani Bodili Kanya Ashram, eit herberge for jenter som var omgjort til brakke for 80 politifolk (og SPOar) frå Chhattisgarh, mens jentene framleis budde der som menneskelege skjold. PLGA gjekk inn i inngjerdinga, sperra av annekset jentene budde i, og gjekk til åtak på brakkene. Femtifem politi og SPO-ar vart drepne. Ingen av jentene vart skadd. (Den frittalande SP-en i Dantewara hadde vist meg PowerPoint-presentasjonen sin med forferdelege foto av dei brente lika av politimennene med opne magar i ruinane av dei sprengte skolebygningane. Dei var så makabre at eg var nøydd til å sjå bort. Han såg fornøgd ut med reaksjonen min.)

Åtaket på Rani Bodili førte til rabalder i landet. Menneskerettsorganisasjonar fordømde maoistane ikkje bare for valden, men au for å vere skolefiendtlege og gå til åtak på skolar. Men i Dandakaranya blei Rani Bodili-åtaket ei legende: songar og dikt og teaterstykke vart skrive om det.

Motåtaket til maoistane klarte å bryte tryggingsnettet, og gav folk pusterom. Politiet og Salwa Judum trekte seg attende til leirane sine, som dei no kjem ut frå – vanlegvis midt på natta – bare som gjengar på 300 eller 1 000 for å gjennomføre operasjonar med innringing og søking i landsbyane. Gradvis byrja folk bortsett frå SPO-ane og deira familiar returnere til landsbyane frå leirane. Maoistane ønska dei velkomne og kunngjorde at jamvel SPO-ane kunne vende tilbake om dei ærleg og offentleg angra handlingane sine. Ungdom i flokkevis byrja slutte seg til PLGA. (PLGA blei formelt oppretta i desember 2000. Dei siste tretti åra har dei væpna laga gradvis blitt til avdelingar, avdelingar blitt til troppar, og troppar til kompani. Men etter plyndringa av Salwa Judum var PLGA raskt i stand til å opprette bataljonar.)

Salwa Judum hadde ikkje bare slått feil, men fungert stikk i strid med målet.

Som me veit, var det ikkje bare ein operasjon på lokalnivå innanfor eit lite tidsrom. Uansett løgner i media var Salwa Judum ein felles operasjon mellom delstatsregjeringa i Chhattisgarh og Kongresspartiet som sat med makta sentralt. Dei kunne ikkje tillate at han slo feil. Ikkje når alle desse intensjonsavtalane framleis venta, som mismodige håpefulle på ekteskapsmarknaden. Regjeringa stod under enormt press for å komme opp med ein ny plan. Dei kom opp med Operasjon Grønn Jakt. SPO-ane frå Salwa Judum blir kalla Koya-commandoes no.

Regjeringa har tatt i bruk Chhattisgarh Armed Force (CAF), Central Reserve Police Force (CRPF), Border Security Force (BSF), Indo-Tibetan Border Police (ITBP), Central Industrial Security Force (CISF), Grey Hounds, Scorpions, Cobras. Og ein politikk som kjærleg blir kalla WHAM – Winning Hearts and Minds – vinne hjerter og sinn.

Viktige krigar blir ofte utkjempa på usannsynlege stader. Den frie marknadskapitalismen nedkjempa sovjetkommunismen i dei dystre fjella i Afghanistan. Her i skogane i Dantewara raser det ein kamp om Indias sjel. Mykje er sagt om den djupe krisa for det indiske demokratiet og maskepien mellom store selskap, store parti og tryggingsetablissementet. Om nokon vil gjøre ei rask undersøking i marka, er Dantewara staden å dra.

Eit utkast til rapport om «Jordbruket i delstaten og den uferdige jordreformen» (band 1) sa at Tata Steel og Essar Steel var hovudfinansieringskjelda til Salwa Judum. Fordi det var ein regjeringsrapport skapte han oppstand då han vart gjengitt i pressa. (Den historia er seinare tatt ut av den endelege rapporten. Var det ein faktisk feil, eller fekk nokon eit høfleg stålklapp på skuldra?)

Den 12. oktober 2009 skulle den lovpålagte høyringa om Tatas stålverk vore halde i Lohandiguda der dei berørte innbyggarane kunne møtt opp. Faktisk gjekk høyringa for seg i ein liten sal i sentralregjeringas bygning i Jagdalpur, mange mil unna, avstengt med massive tryggingstiltak. Eit innleigd publikum på femti stammefolk blei henta inn med ein bevokta konvoi av regjeringsjeepar. Etter møtet gratulerte representanten for sentralregjeringa «folket i Lohandiguda» med samarbeidet. Lokalavisene refererte løgnene, sjølv om dei visste betre. (Annonsane strøymde på.) Trass i protestar frå landsbybuarane har tileigninga av jord til prosjektet starta.

Maoistane er ikkje dei einaste som freistar avsette den indiske staten. Han er alt avsett mange gonger, av hindufundamentalistar og økonomisk diktatur.

Lohandiguda, ein fem timars køyretur frå Dantewara, var aldri naxalittland. Men det er det no. Kamerat Joori som sat ved sida meg då eg åt maurchutneyen, arbeider i området. Ho sa dei hadde beslutta å gå inn etter at det hadde byrja dukke opp graffiti på landsbyhusa med teksten Naxali Ao, Hamein Bachao (Naxalittar kom og redd oss!). For få månader sidan vart presidenten i landsbyens panchayat

Panchayat: landsbyråd

skoten og drepen på marknaden. «Han var Tatas mann», seier Joori, «han tvinga folk til å gi opp jorda si og ta mot kompensasjon. Det er godt han er borte. Me mista ein kamerat også. Dei skaut han. Vil du ha meir chapoli?» Ho er bare tjue. «Me lar ikkje Tata sleppe inn der. Folk vil ikkje ha dei.» Joori er ikkje i PLGA. Ho er i Chetna Natya Manch (CNM), kulturavdelinga til partiet. Ho syng. Ho skriv songar. Ho er frå Abhujmad. (Ho er gift med kamerat Madhav. Ho forelska seg i songen hans då han besøkte landsbyen hennar med ein CNM-trupp.)

Eg følte eg burde seie noko då. Om det fånyttige i vald, om uakseptable summariske avrettingar. Men kva skulle eg be dei gjøre? Gå til retten? Gjøre ein dharna*

Dharna: indisk sultestreik på trappa til den som har fornærma ein

i Jantar Mantar i New Dehli? Ein marsj? Ein etersendt sultestreik? Det er latterleg. Dei som står for den nye økonomiske politikken – som finn det så lett å seie «Det finst ikkje alternativ» – bør legge fram ein alternativ motstandsstrategi. Ein som er spesifikk for nettopp desse folka, i den spesifikke skogen. Her. No. Kva for eit parti skal dei stemme på?

Jantar Mantar: 13 astronomiske instrument i bygningsformat i New Dehli

Kva for demokratisk institusjon i dette landet skal dei vende seg til? Kva for dører banka ikkje Narmada Bachao Andolan på då dei år etter år kjempa mot store dammar i Narmada?

Det er mørkt. Det er stor aktivitet i leiren, men eg kan ikkje sjå noko. Bare små lys som flyttar seg. Det er vanskeleg å avgjøre om dei er stjerner eller ildfluer eller maoistar i farta. Lille Mangtu dukkar opp frå inkje. Eg fann ut at han var ein av ei gruppe på ti barn som var ein del av første ladning på den mobile skolen for unge kommunistar. Dei lærer å lese og skrive, og blir undervist i grunnleggande kommunistiske prinsipp. («Indoktrinering av unge sinn!» hyler våre næringslivsstyrte media. Fjernsynsreklamen som hjernevaskar barn før dei kan tenke, blir ikkje sett som indoktrinering.) Dei unge kommunistane får ikkje bære våpen eller uniform. Men dei følger etter PLGA-patruljane, med stjerner i auga, som groupies etter rockeband.

Mangtu har adoptert meg med ei mjuk eigarmine. Han har fylt vassflaska mi, og seier eg må pakke veska mi. Det blir blåst i ei fløyte. Det blå jihili-teltet blir tatt ned og bretta saman på fem minutt. Ei ny fløyte og alle hundre kameratane fell inn på linje. Fem rader. Kamerat Raju er operasjonsleiar. Det er opprop. Eg er på andre rad, ropar ut nummeret mitt når kamerat Kamla foran gir teikn. (Me tel til tjue, og startar så frå ein, fordi det er så langt dei fleste gondar tel. Tjue er nok for dei. Kanskje burde det vere nok for oss au.) Chandu har uniform no, og ber ein stengun. Med låg stemme orienterer kamerat Raju gruppa. Alt er på gondi, eg forstår ikkje ein døyt, men høyrer stadig ordet RV. Seinare fortel Raju meg at det står for Rendezvous!

Rendezvous: (fransk) møteplass

Det er eit gondiord no. «Me har RV-punkt i tilfelle me kjem i strid og må spreie oss, så veit dei kor me skal omgruppere oss.» Han kan umauleg forstå panikken det fyller meg med. Ikkje fordi eg er redd for å bli skoten på, men fordi eg er redd for å gå vill. Eg har retningsdysleksi, i stand til å gå vill mellom soverommet og badet. Kva skal eg gjøre i 60 000 km² skog? Om så helvete brenn skal eg halde fast i sariflaket til kamerat Raju.

Før me startar gå, kjem kamerat Venu bort til meg. «Okeydå kamerat. Eg må seie farvel.» Eg blir overraska. Han ser ut som ein liten mygg i ullkappe og sandalar, omgitt av vaktene sine, tri kvinner, tri menn. Tungt væpna. «Me er svært takknemlege kamerat, for at du kjem heilt hit,» seier han. Nok ein gong handtrykket, den knytta neven.

«Lal Salaam kamerat.» Han forsvinn inn i skogen, han som ber nøklane. Og på eit blunk er det som han aldri har vore her. Eg kjenner meg litt ribba. Men eg har timar med opptak å lytte på. Og som dagane blir til veker, skal eg møte mange som legg farge og detaljar på det risset han teikna for meg. Me startar å gå i motsett retning. Kamerat Raju, som stinkar Iodex på mils avstand, seier med eit fornøgd smil: «Knea mine er øydelagt. Eg kan bare gå om eg tar ein neve smertestillande.»

Kamerat Raju snakkar perfekt hindi, og fortel dei merkelegaste ting utan ei mine. Han har jobba som forsvarsadokat i Raipur i atten år. Både han og kona Malti var medlemmer i partiet og del av nettverket til partiet i byen. På slutten av 2007 blei ein av nøkkelpersonane i nettverket arrestert, torturert og til slutt snudd til informant. Dei køyrde han rundt i Raipur i lukka politibil, og fekk han til å peike ut tidlegare kollegaer. Kamerat Malti var ein av dei. Den 22. januar 2008 vart ho arrestert saman med mange andre. Hovudklagemålet er at ho har sendt videoopptak på CD som viser dei grufulle handlingane til Salwa Judum til mange parlamentsmedlemmer. Saka hennar kjem neppe opp fordi politiet veit dei står svakt. Men den nye tryggingslova i Chhattisgarh (CSPSA) gir politiet høve til å halde ho utan kausjon i mange år. «No har regjeringa plassert ut mange bataljonar av Chhattisgarh-politiet for å verne dei stakkars parlamentsmedlemmene frå sin eigen post,» seier kamerat Raju. Han blei ikkje tatt fordi han var i Dandakaranya på den tida, på eit møte. Han har vore her sidan. Dei to barna hans i skolealder som var aleine igjen heime var i harde forhøyr hos politiet. Til slutt vart heimen deira stengt av, og dei drog for å bu hos ein onkel. Kamerat Raju høyrde nytt om dei første gongen for få veker sidan. Kva gir han styrken, evnen til å halde fast i sin etsande humor? Kva får dei til å halde ut alle saman, med alt dei har gått gjennom? Deira håp og tiltru – og kjærleik – til Partiet. Eg møter det igjen og igjen, på djupaste og mest personlege vis.

Me går på ei rekke no. Eg og eit hundre «sanselaust valdelege», blodtørstige rebellar. Eg såg meg rundt i leiren før me drog. Det er ingen teikn til at bortimot hundre menneske har slått leir her utanom litt aske der båla har vore. Eg kan ikkje forstå denne hæren. Når det gjeld forbruk, er han meir ghandisk enn nokon Ghandi-tilhengar, og har eit mindre karbonavtrykk enn nokon miljøevangelist. Men akkurat no praktiserer dei jamvel ghandisme i sabotasjeaksjonane; til dømes strippar og kannibaliserer dei alle delar av ein politibil før dei brenn han. Rattet blir retta ut til løp på munnladningsgevær, setetrekka plukka av og brukt til ammunisjonsvesker, batteriet brukt til å lagre solenergi. (Nye instruksar frå den øvste kommandoen seier at kapra køyretøy skal bli gravde ned og ikkje kremerte. Så dei kan bli tatt opp att når det er nødvendig.) Eg lurer på om eg skal skrive eit stykke – Gandhi Get Your Gun? Eller blir eg lynsja?

Me går i kolmørke og er heilt stille. Eg er den einaste som brukar lykt, peika ned så det einaste eg kan sjå i lyssirkelen, er dei nakne hælane til kamerat Kamla i dei slitte svarte sandalane, som viser meg nøyaktig kor eg skal plassere føttene. Ho ber ti gonger så mykje vekt som eg gjør. Ryggsekk, ei rifle, ei stor veske med utstyr på hovudet, ei av dei store grytene og to skuldervesker fulle av grønnsaker. Veska på hovudet er perfekt balansert, og ho kan rutsje ned skråningar og sleipe fjellstiar utan så mykje som å røre ho. Ho er eit mirakel. Det viser seg bli ein lang marsj. Eg er takknemlig for historietimen fordi han i tillegg til alt anna gav beina mine kvile ein heil dag.

Det er så vakkert, å gå i skogen on natta. Og eg skal gjøre det natt etter natt.

Me skal til ei feiring av hundreårsdagen for Bhumkal-opprøret i 1910 der koyane reiste seg mot britane. Bhumkal betyr jordskjelv. Kamerat Raju seier folk vil gå i dagevis saman for å vere med på feiringa. Skogen må vere full av folk som er på vandring. Det er feiringar i alle divisjonane i DK. Me er priviligerte fordi kamerat Leng, seremonimeisteren går saman med oss. På gondi betyr leng «røysta». Kamerat Leng er ein høg middelaldrande mann frå Andhra Pradesh, kollega av den legendariske og elska songarpoeten Gadar som grunnla den radikale kulturorganisasjonen Jan Natya Manch (JNM) i -72. Til slutt blei JNM formelt ein del av PWG, og i Andhra Pradesh kunne dei samle titusenvis. Kamerat Leng slutta seg til i 1977 og blei sjølv ein berømt songar. Han budde i Andhra under den verste undertrykkinga, tida med drap i «samanstøyt» der venner døydde mest kvar dag. Sjølv vart han henta ut av sjukehussenga si ei natt, av ein kvinneleg politiinspektør forkledd som lege. Han blei tatt ut i skogen utanfor Warangal for å vere med i ein «samanstøyt». Men heldigvis for han, seier kamerat Leng, fekk Gadar vite om det og klarte slå alarm. Då PWG beslutta å starte ein kulturorganisasjon i DK i 1998, fekk kamerat Leng oppgava med å leie Chetana Natya Manch. Og her er han, på vandring saman med meg, i olivengrønn skjorte, og av ein eller annan grunn mørk lilla pyjamas med rosa kaninar på. «CNM har 10 000 medlemmer no,» fortalte han meg. «Me har 500 songar, på hindi, gondi, chhattisgarhi og halbi. Me har trykt ei bok med 140 av songane våre. Alle skriv songar.» Den første gongen eg snakka med han, verka han svært alvorleg, svært målmedviten. Men nokre dagar seinare, ved eit bål, framleis med pyjamasen på, fortel han oss om ein av dei store, framgangsrike telugu-filmskaparane (ein venn av han) som alltid speler naxalitt i sine eigne filmar. «Eg spørte han,» seier kamerat Leng med vakker telugu-aksent på hindien, «korfor trur du alltid at naxalittane er slik?» – og så laga han ein skikkeleg karikatur av ein samankrøkt jegerliknande mann med høge steg, frå skogen, med ein AK-47, og fekk oss til å hyle av latter.

Eg er ikkje sikker på om eg ser fram til Bhumkal-feiringa. Eg er redd eg får sjå tradisjonell stammedans proppfull av maoistpropaganda, eggande retoriske talar og eit lydig publikum med glassaktige auge. Me kjem fram til staden ganske seint på kvelden. Eit midlertidig monument av bambus, kledd i raud duk er sett opp. På toppen, over hammaren og sigden til maoistpartiet, er pila og buen til Janatana Sarkar, kledd med sølvpapir. Treffande hierarki. Scenen er stor, au midlertidig, på ei solid stilling dekka med eit tjukt lag av jord. Det brenn alt små bål spreidde rundt på området, folk har byrja komme, og lager kveldsmaten sin. Dei er bare silhuettar i mørket. Me finn veg gjennom folka (lalsalaam,lalsalaam,lalsalaam), og går i om lag femten minutt til me møter skogen igjen.

På den nye leirplassen må me stille opp igjen. Nytt opprop. Og så instruksar om vaktposisjonar og «skytesektorar» – kven som skal dekke kva for område i tilfelle politiåtak. RV-punkt blir fastlagt igjen.

Ein fortropp er der og har alt laga middag. Kamla gir meg ein vill guava som ho har plukka mens me gjekk og spart til meg.

Frå morgongry samlar det seg fleire og fleire folk til dagens feiring. Det bygger seg opp ei opprømt stemning. Folk som ikkje har sett kvarandre på lenge møtest igjen. Me høyrer lyden av mikrofonar som blir testa. Flagg, banner, plakatar, flaggdekorasjonar blir heist i vêret. Ein plakat med bileta av dei fem drepne i Ongnaar dagen me kom er dukka opp.

Eg drikk te med kamerat Narmada, kamerat Maase og kamerat Rupi. Kamerat Narmada snakkar om alle dei åra ho arbeidde i Gadchiroli før ho blei sjef for Krantikari Adivasi Mahila Sanghathan (KAMS) i DK. Rupi og Maase har vore byaktivistar i Andhra Pradesh, og fortel meg om dei lange åra med kvinnekamp i partiet, ikkje bare for sine rettar, men au for å få partiet til å forstå at likeverdige menn og kvinner er sentralt i draumen om eit rettferdig samfunn. Me snakkar om 70-åra og historiene til kvinner i naxalittrørsla som blei desillusjonerte av mannlege kameratar som såg seg sjølve som store revolusjonære, men var knytta til det gamle patriarkiet, den same gamle sjåvinismen. Maase seier tinga har endra seg mykje sidan den gongen, sjølv om dei framleis har eit stykke å gå. (Sentralkomiteen og Politbyrået i partiet har ingen kvinner foreløpig.)

Rundt middagstid kjem ein ny PLGA-kontingent. Han er leia av ein høg, smidig, guttaktig mann. Denne kameraten har to namn – Sukhdev, og Gudsa Usendi – ingen av dei er hans. Sukhdev er namnet på ein høgt verdsett kamerat som blei martyr. (I denne krigen er dei døde dei einaste som trygt kan bruke sitte eige namn.) Når det gjeld Gudsa Usendi, har mange kameratar vore Gudsa Usendi på eit eller anna tidspunkt. (Kamerat Raju var det for få månader sidan.) Gudsa Usendi er tittelen til partiets talsperson i Dandakaranya. Så sjølv om Sukhdev er saman med meg resten av turen, har eg ikkje ein ide om korleis eg nokongong skal finne han att. Men eg ville kjenne att latteren hans kor som helst. Han kom til DK i -88 seier han, då PWG bestemte å sende tredjedelen av styrkane sine frå Nord- Telengana til DK. Han er vakkert kledd i «civil» (gondi for «sivile klede») i motsetning til «dress» (maoist-»uniformen»), og kunne gå for å vere ein ung forretningsmann. Eg spør korfor han ikkje har uniform. Han seier han har vore på reise, og er nett komme attende frå Keshkal Ghats nær Kanker. Der blir det meldt om bauxittforekomstar – 3 millionar tonn – som eit selskap med namn Vedanta har sett seg ut.

Bingo. Ti poeng av ti for instinkta mine.

Sukhdev seier han reiste dit for å måle temperaturen i folket. For å sjå om dei var klare til å kjempe. «Dei vil ha patruljar no. Og våpen.» Så kastar han hovudet tilbake, og brøler av latter. «Eg fortalte at det ikkje var så lett, bhai.» Frå tilfeldige utsagn i samtalar og måten han ber sin AK-47, forstår eg at han au er høgt oppe i PLGA.

Jungelposten kjem. Det er eit kjeks til meg! Det er frå kamerat Venu. På ein bitteliten papirlapp, brett på brett, har han skrive ned teksten til ein song han lova å sende meg. Kamerat Narmada smiler når ho les teksten. Ho kjenner historia, som går tilbake til 1980-tallet, rundt den tida folk først byrja få tillit til partiet og vende seg til det med problema sine – sine «indre motsetningar» som kamerat Venu ordla seg. Kvinnene var mellom dei første som kom. Ein kveld sat ei gammal kvinne ved bålet og reiste seg, og sang ein song for pappa trestokk. Ho var maadiya, blant dei var det vanleg å ta av blusa og gå med bare bryst etter at dei gifta seg.

Jumper polo intor Dada, Dakoniley
Taane tasom intor Dada, Dakoniley
Bata papam kittom Dada, Dakoniley
Duniya kadile maata Dada, Dakoniley

Dei seier me ikkje kan ha blusene på, Dada, Dakoniley
Dei får oss til å ta dei av, Dada
På kva måte har me synda, Dada
Verda er endra, er ho ikkje Dada

Aatum hatteke Dada, Dakoniley
Aada nanga dantom Dada, Dakoniley
Id pisval manni Dada, Dakoniley
Mava koyaturku vehat Dada, Dakoniley

Men når me går til marknaden, Dada
Må me gå halvnakne, Dada
Me ønskar ikkje dette livet Dada
Fortell forfedrane våre det Dada

Dette blei det første kvinneproblemet partiet køyrte kampanje mot. Det måtte handterast med varsemd, med kirurgisk presisjon. I 1986 oppretta partiet Adivasi Mahila Sanghathana (AMS) som utvikla seg til Krantikari Adivasi Mahila Sangathan (KAMS), og som no har 90 000 registrerte medlemmer. Det kan vere den største kvinneorganisasjonen i landet. (Dei er forresten alle maoistar, alle 90 000 av dei. Skal dei «utslettast»? Og kva med dei 10 000 medlemmene av CNM? Dei også?) KAMS arbeider mot adivasitradisjonane med tvungne ekteskap og bortføringar. Mot skikken der menstruerande kvinner må bu utanfor landsbyen i hytter i skogen. Mot bigami og familievald. Dei har ikkje vunne alle kampane, men kva for feministar har det?

Til dømes har kvinner ikkje lov til å så i Dandakaranya, sjølv i dag. På partimøter seier mennene seg einige i at dette er urettferdig og må bort. Men i praksis tillater dei det ganske enkelt ikkje. Så vedtok partiet at kvinnene kunne så på allmenningane, som er eigde av Janatana Sarkar. Her sår dei frø, dyrkar grønnsaker, og bygger vatningsdammar. Ein halv, ikkje ein heil seier.

Ettersom politiundertrykkinga har auka på i Bastar, har kvinnene i KAMS blitt ei formidabel kraft og samlar seg i hundretall, innimellom tusenvis for å konfrontere politiet fysisk. Sjølve det faktum at KAMS eksisterer har endra tradisjonelle haldningar radikalt og letta på mange av dei tradisjonelle måtane kvinner blir diskriminerte på. For mange unge kvinner som gjekk inn i partiet, særleg til PLGA, blei det ein måte å sleppe unna mangelen på luft i sine eigne samfunn. Kamerat Sushila, ein høgare funksjonær i KAMS snakkar om Salwa Judums raseri mot kvinnene i KAMS. Ho seier eitt av slagorda deira var Hum Do Bibi layenge! Layenge! (Me vil ha to koner! Me vil!) Mykje av valdtektene og den bestialske seksuelle lemlestinga var retta mot medlemmer i KAMS. Mange unge kvinner som var vitne til villskapen, gjekk inn i PLGA og no utgjør kvinnene 45 prosent av kaderen. Kamerat Narmada sender bud på nokre av dei, og etter ei stund sluttar dei seg til oss.

Kamerat Rinki har svært kort hår. Bobsveis som dei seier på gondi. Det er modig gjort, fordi her betyr «bob-sveis» «maoist». For politiet er det meir enn nok til å gi ordre om summarisk avretting. Nagabataljonen og Salwa Judum gjekk til åtak på kamerat Rinkis landsby Korma i 2005. På den tida var Rinki med i landsbymilitsen. Det same var vennene Lukki og Sukki, som også var medlemmer i KAMS. Etter å ha brent ned landsbyen fanga Naga-bataljonen Lukki og Sukki og ei anna jente, gjennomførte massevaldtekt og drap dei. Dei valdtok dei på grasbakken,» seier Rinki, «men etter at det var over, var det ikkje gras igjen.» Det har gått mange år no, Naga-bataljonen er borte, men politiet kjem framleis. «Dei kjem når dei treng kvinner, eller kyllingar.»

Ajitha har også bob-sveis. Judum kom til Korseel, landsbyen hennar, og drap tri stykker ved å drukne dei i ein bekk. Ajitha var i militsen, og følgte Judum eit stykke til ein stad nær landsbyen som bli kalla Paral Nar Todak. Ho såg dei valdta seks kvinner og skyte ein mann i halsen.

Kamerat Laxmi som er ei vakker jente med ei lang flette, fortel ho såg Judum brenne tretti hus i landsbyen hennar, Jojor. Me hadde ingen våpen då,» seier ho, «me kunne ikkje gjøre anna enn å sjå på.» Ho hjekk inn i PLGA like etter. Laxmi var ein av dei 150 geriljasoldatane som gjekk gjennom jungelen i tri og ein halv månad i 2008, til Nayagarh i Orissa, for å raide eit av våpenlagra til politiet, der dei tok 1 200 riflar og 200 000 ammunisjonsrundar.

Kamerat Sumitra slutta seg til PLGA i 2004, før Salwa Judum byrja herjingane sine. Ho gjekk inn, seier ho, fordi ho ønska å sleppe vekk heimanfrå. «Kvinner blir kontrollert på alle måtar,» fortalte ho meg. «I landsbyen vår fekk ikkje jenter klatre i tre, om dei gjorde det, måtte dei betale ei bot på 500 rupi eller ei høne. Om ein mann slår ei kvinne og ho slår igjen, må ho gi landsbyen ei geit. Mannfolka går opp i åsane saman i månadsvis for å jakte. Kvinner har ikkje lov til å gå nær slaktinga, det beste kjøttet går til menn. Kvinner får ikkje lov å ete egg.» Gode grunnar til å slutte seg til ein geriljahær?

Sumitra fortel historia til to av vennene, Telam Parvati og Kamla som jobba i KAMS. Telam Parvati var frå landsbyen Polekaya i Sør-Bastar. Som alle andre derifrå, var ho vitne til at Salwa Judum brente ned landsbyen. Ho gjekk så inn i PLGA og drog for å arbeide i fjellområda i Keshkal. I 2009 var ho og Kamla nettopp ferdige med å organisere feiringa av kvinnedagen 8.mars i området. Dei var saman i ei lita hytte utanfor landsbyen Vadgo. Politiet omringa hytta på natta og byrja skyte. Kamla skaut tilbake, men ho vart drepen. Parvati slapp unna, men vart funnen, og drepen neste dag.

Det skjedde sist år på kvinnedagen. Og her er ein avisrapport frå ei landsdekkande avis om kvinnedagen i år.

Og så held rapporten fram:

Denne blandinga av vond vilje og vankunne er ikkje uvanleg. Gudsa Usendi som dokumenterer notida for partiet, veit meir om dette enn dei fleste folk. Den lille datamaskina hans er full av pressemeldingar, dementi, rettingar, partilitteratur, lister over døde, TV-klipp og lyd- og videomateriale. «Det verste med å vere Gudsa Usendi,» seier han, «er å sende ut informasjon som aldri blir offentleggjort. Me kunne legge fram ei tjukk bok med upubliserte meldingar, om løgnene dei fortel om oss.» Han snakkar utan spor av indignasjon, med eit snev av humor faktisk.

Han tenker tilbake:

«I 2007 måtte me sende ut ei erklæring som sa: «Nahi bhai, humney gai ko hathode say nahin mara.» (Nei bror, me drap ikkje kyr med hammer.) I 2007 kunngjorde regjeringa til Raman Singh ein Gai Yojana (kuplan), eit valløfte, ei ku til alle adivasiar. Ein dag meldte fjernsynskanalane og avisene at naxalittane hadde gått til åtak på ein flokk kyr og slått dei til døde – med hammer – fordi dei var antihindu, anti-BJP. Du kan tenke deg kva som hendte. Me sendte ut eit dementi. Mest ingen offentleggjorde den. Seinare viste det seg at mannen som skulle fordele kyrne, var ein kjeltring. Han selte dei, og sa me hadde overfalt han og drepe kyrne.»

«Å, det er dusinvis, dei driv no eingong ein kampanje. Då Salwa Judum starta, gjekk dei til åtak på landsbyen Ambeli, brente han ned, og så gjekk alle SPO-ane, Naga-bataljonen, politiet mot Kotrapol … Du må ha høyrt om Kotrapal? Det er ein kjent landsby, han er brent ned tjueto gonger fordi han har nekta overgi seg. Då Salwa Judum nådde Kotrapal, venta militsen vår på dei. Dei låg klar til åtak. To SPO-ar døydde. Militsen fanga sju, resten rømde. Neste dag meldte avisene at naxalittane hadde massakrert fattige adivasiar. Enkelte sa me hadde drepe hundrevis. Jamvel eit respektert magasin som Frontline sa me drap atten uskyldige adivasiar. Til og med menneskerettsaktivisten K Balagopal som vanlegvis er omhyggeleg med fakta, jamvel han sa det. Me sendte ut ei forklaring. Ingen publiserte ho. Seinare vedgjekk K Balagopal mistaket i boka si … Men kven la merke til det?»

«Områdekomiteen kalte saman ein Jan Adalat (folkedomstol). Fire tusen var der. Dei lytta til heile historia. To av SPOane fekk dødsdom. Fem fekk åtvaring og blei sleppte laus. Folket avgjorde. Sjølv med informantar – som er blitt eit stort problem i dag – lyttar folk til saka, historiene, tilståingane og seier «Iska hum risk nahin le sakte» (Me kan ikkje i stole på denne personen) eller, «Iska risk hum lenge» (Me tar risken på å stole på denne personen). Pressa melder alltid om informantar som blir drepne. Aldri om dei mange som blir sette fri. Aldri om dei personane desse informantane har drepe. Alle trur at det ei blodtørstig prosedyre der alle alltid blir drepne. Det dreier seg ikkje om hemn, det dreier seg om å overleve og å redde liv i framtida … Sjølvsagt er det problem, me har gjort forferdelege mistak, me har til og med drepe feil folk i åtaka våre, trudd dei var politimenn, men det er ikkje slik det blir framstilt i media.»

På andre sida, kva med «samanstøyt», falske og andre – den verste forma for summarisk justis – som skaffar politimenn og soldatar medaljar for tapper innsats, pengesummar og forfremmingar utanfor rekkefølge frå den indiske regjeringa? Dess fleire dei drep, dess meire blir dei belønna. «Modige» blir dei kalla, «samanstøyt»- spesialistane. «Anti-nasjonale» blir me kalla, dei av oss som vågar stille spørsmål. Og kva med høgsterett som frekt vedgjekk at dei ikkje hadde nok bevis til å dømme Mohammed Afzal (tiltalt for åtaket på parlamentet i desember 2001) til døden, men likevel gjorde det, fordi «det kollektive samvitet til samfunnet bare ville vere fornøgde om forbrytaren blir lønna med dødsstraff.» 

I tilfellet med Jan Adalat i Kotrapal var kollektivet i det minste fysisk til stades for å fatte si eiga beslutning. Ho blei ikkje tatt av dommarar som hadde mista kontakten med det vanlege livet for lenge sidan, og gir seg ut for å snakke på vegner av eit fråverande kollektiv.

Eg undrar på kva folket i Kotrapal skulle gjort? Sendt bud på politiet?

Lyden av trommene har blitt svært høg. Det er tid for Bhumkal. Me går til festplassen. Eg kan knapt tru det eg ser. Det er eit hav av folk, dei villaste og vakre folk, kledd på det villaste og vakre vis. Mennene ser ut til å ha brydd seg meir med utsjånaden enn kvinnene. Dei har fjørpryd på hovudet og malte tatoveringar i fjeset. Mange har sminke på auga og pudra fjes. Det er mengder av milits, jenter i sari med fargar som tar pusten frå deg, og rifler lett slengt over skuldrane. Det er gamle folk, ungar, og raude flaggdekorasjonar over himmelen. Sola er skarp og høg. Kamerat Leng taler. Og mange funksjonærar frå dei ulike Janatana Sarkar. Kamerat Niti, ei uvanleg kvinne som har vore med i partiet sidan 1997, er slik ein trussel mot nasjonen at meir enn 700 politimenn omringa landsbyen hennar i januar 2007, fordi dei fekk høyre ho var der. Kamerat Niti blir oppfatta så farleg og jaga så desperat, ikkje fordi ho har leia så mange åtak (noko ho har), men fordi ho er ei adivasikvinne som er elska av folket i landsbyen og ein stor inspirasjon for ungdommen. Ho snakkar med AK-en på skuldra. (Det er eit gevær med ei historie. Mest alle våpen har ei historie: Kven det blei tatt frå, korleis, og av kven.)

Ein CNM-trupp framfører eit stykke om Bhumkal-opprøret. Dei vonde kvite kolonistane har hattar og gyllent gras som hår, og trakasserer og mørbankar adivasiane – til endelaus glede for publikum. Ein annan trupp frå Sør-Gangalaur framfører eit stykke kalla Nitir Judum Pito (Historia om blodjakta). Joori tolkar for meg. Det er historia om to gamle som går for å besøke landsbyen til dattera. Som dei går gjennom skogen går dei vill fordi alt er brent og ukjenneleg. Salwa Judum har til og med brent trommene og musikkinstrumenta. Det er ikkje aske fordi det har regna. Dei kan ikkje finne dattera. I sin sorg startar det gamle paret å synge, og når ho høyrer dei, syng røysta til dattera attende frå ruinane:

Faren hennar syng tilbake:

Nokre talar til. Så byrjar tromminga og dansen. Kvar Janatana Sarkar har sin eigen trupp. Kvar trupp har øvd inn sin eigen dans. Dei kjem ein etter ein, med store trommer og dei dansar ville historier. Den einaste figuren alle truppane har felles, er Slem Gruvemann, med hjelm og mørke briller, og vanlegvis røykar han ein sigarett. Men det er ikkje noko stivt eller mekanisk over dansen deira. Ettersom dei dansar, stig støvet. Lyden av trommene blir øyredøvande. Gradvis byrjar folkesamlinga å gynge. Og ho byrjar danse. Dei dansar i små rader på seks eller sju, menn og kvinner for seg, med armane rundt livet på kvarandre. Tusenvis av menneske. Det er dette dei kom for. For dette. Lykke blir tatt svært alvorleg her, i Dandakaranya-skogen. Folk vil gå milevis, i dagevis saman for å feste og synge, for å sette fjør i turbanane og blomar i håret, for å legge armane rundt kvarandre og drikke mahua og danse natta gjennom. Ingen syng eller dansar aleine. Dette, meir enn noko anna, viser deira trass mot ein sivilisasjon som freistar utrydde dei.

Eg kan ikkje tru at alt dette skjer rett framfor nasa til politiet. Midt inne i Operasjon Grønn Jakt.

Frå starten ser PLGA-kameratane på dei som dansar, frå sidelinja med geværa sine. Men så, ein etter ein, som ender som ikkje orkar stå på land og sjå andre ender svømme, går dei også inn, og byrjar danse. Snart er det rader med olivengrønne dansarar, snurrande rundt med dei andre fargane. Og så, fordi søstrer og brør og foreldre og ungar og venner ikkje har møttest på månader, kanskje år, møter kvarandre, bryt radene opp og omformar seg, og dei olivengrønne blir fordelt mellom snurrande sariar og blomar og trommar og turbanar. Det er verkeleg ein folkets hær. Iallfall i dag. Og det formann Mao sa om at geriljaen var fisken, og folket vatnet dei svømmer i, er – i denne stunda – bokstavleg sant.

Formann Mao. Han er også her. Litt einsam, kanskje, men til stades. Det er eit fotografi av han, på ein raudkledd skjerm. Marx au. Og Charu Majumdar, grunnleggaren og sjefsteoretikaren for naxalittrørsla. Den harde retorikken hans dyrkar vald, blod og martyrium, og brukar ofte eit språk så grovt at det nesten er folkemordaktig. Når eg står her, på Bhumkal-dagen, kan eg ikkje unngå å tenke at analysane hans, som er så viktige for organiseringa i denne revolusjonen, er så fjerne frå kjenslene og veven i han. Når han sa at bare «ei utryddingskampanje» kan skape «det nye mennesket som vil utfordre døden og fri seg frå all eigeninteresse» – kunne han sett for seg at dette urgamle folket, som dansar inn i natta, ville bli dei som måtte aksle draumane hans?

Det er ein stor bjørnetjeneste for alt som skjer her, at det einaste som ser ut til å nå ut til verda utanfor er den stive, ubøyelege retorikken til ideologane i eit parti som har vakse fram frå ei problemfylt fortid. Då Charu Mazumdar sa dei berømte orda «Kinas formann er vår formann, og Kinas veg er vår veg», var han klar til å la det gå så langt at naxalittane heldt seg i ro, mens general Yahya Khan utførte folkemord i Aust-Pakistan (Bangladesh), fordi Kina på den tida var alliert med Pakistan. Det var au stille om Røde Khmer og dødsmarkene i Kambodsja. Det var stille om dei grufulle overgrepa i dei kinesiske og russiske revolusjonane. Stille om Tibet. Innanfor naxalittrørsla har det au vore valdelege overgrep, og det er uråd å forsvare mykje av det dei har gjort. Men kan noko av det dei har gjort, samanliknast med dei tarvelege prestasjonane til Kongresspartiet og BJP i Punjab, Kashmir, Delhi, Mumbai, Gukarat … Og likevel, trass i desse forferdelege motseiingane, var Charu Mazumdar ein visjonær i mykje av det han skreiv og sa. Partiet han grunnla (og dei mange utbrytargruppene) har holdt draumen om revolusjon reell og til stades i India. Tenk deg eit samfunn utan den draumen. For det aleine kan me ikke dømme han for hardt. Særleg ikkje når me svøper oss i Gandhis hyklande humbug om den overlegne «ikkje-valdelege vegen» og ideen hans om formyndarskap:

Så merkeleg det er då, at vår tids indiske tsarar i det indiske etablissementet – staten som knuste naxalittane så nådelaust – no seier det Charu Mazumdar sa for så lenge sidan: Kinas veg er vår veg.

Alt er snudd opp ned.

Kinas veg er endra. Kina har blitt ei imperialistmakt no, jaktar på andre land, andre folks ressursar. Men partiet har framleis rett, det er bare det at partiet har skifta meining.

Når partiet er på friarfot (som det er no i Dandakaranya), oppvartar folket, er oppmerksame på alle behova, då er det eit ekte folkets parti, hæren deira ein ekte folkehær. Men etter revolusjonen kan denne kjærleiksaffæra så lett snu seg til eit bittert ekteskap. Kor lett folkehæren kan vende seg mot folket. I Dandakaranya i dag ønskar partiet at bauxitten skal bli verande i fjella. Vil det endre oppfatning i morgon? Men kan me, bør me la uro for framtida paralysere oss i dag?

Dansen vil gå heile natta. Eg går attende til leiren. Maase er der, vaken. Me snakkar til langt på natt. Eg gir ho eksemplaret mitt av Nerudas Kapteinens vers (Eg tok det med, bare i tilfelle). Ho spør igjen og igjen: «Kva meiner dei om oss utanfor? Kva seier studentane? Fortell meg om kvinnerørsla, kva er dei store sakene no?» Ho spør om meg, om skrivinga mi. Eg prøver gi ho ei ærleg framstilling av kaoset mitt. Så byrjar ho snakke om seg sjølv, korleis ho gjekk inn i partiet. Ho fortel at partnaren hennar blei drepen i mars siste året, i ein falsk samanstøyt. Han vart arrestert i Nashik, og tatt til Warangal for å bli drepen. «Dei må ha torturert han mykje.» Ho var på veg for å møte han då ho høyrde han var arrestert. Ho har vore i skogen heile tida etterpå. Etter å ha tidd lenge fortel ho at ho har vore gift ein gong før, for lenge sidan. «Han vart au drepen i ein samanstøyt,» seier ho, og legg til med hjerteskjerande presisjon: «Men ein verkeleg ein.»

Eg ligg vaken på jihilien min, tenker på det langvarige sorgmodet til Maase, lyttar til trommene og lyden av langvarig lykke frå plassen, og tenker på Charu Mazumdars ide om langvarig krig, det sentrale budskapet til maoistpartiet. Det er det som får folk til å tru at tilbudet frå maoistane om «fredsforhandlingar» er ein bløff, eit triks for å få pusterom til å omgruppere seg, skaffe seg nye våpen og gå tilbake til å føre langvarig krig. Kva er langvarig krig? Er det ein grusom ting i seg sjølv, eller er det avhengig av typen krig? Kva om folket her i Dandakaranya ikkje hadde ført sin langvarige krig dei siste tretti åra, kor ville dei vore no?

Og er maoistane dei einaste som trur på langvarig krig? Nesten frå den stunda India blei ein suveren nasjon, blei landet ei kolonimakt, la under seg land, førte krig. Landet har aldri nølt med å bruke militær intervensjon i politiske spørsmål – Kashmir, Hyderabad, Goa, Nagaland, Manipur, Telengana, Assam, Punjab, naxalittopprøret i Vest-Bengal, Bihar, Andhra Pradesh og no i alle stammeområda i Sentral-India. Titusenvis er drepne utan straffeforfølging, hundretusenvis torturert. Alt dette bak den gode demokratimaska. Kven har dei ført krigane mot? Muslimar, kristne, sikhar, kommunistar, dalitar,

Dalit: dei kastelause i India, og betyr «dei undertrykte»

stammefolk og mest av alt mot dei fattige som vågar stille spørsmål ved skjebnen sin i staden for å godta smulane som blir slengt til dei. Det er vanskeleg å unngå å sjå at den indiske staten i kjerna er ein høgkaste-hindustat (uansett kva for parti som sit med makta) som av natur er fiendtleg til «dei andre». Som på kolonialt vis sender naga-soldatane og mizoane** f

 

Mizoane er ei folkegruppe i nordaustlege India.

 

or å slåst i Chhattisgarh, sikhane til Kashmir, kashmirar til Orissa, tamilar til Assam, og så vidare. Om ikkje dette er langvarig krig, kva er?

Utrivelege tankar ei vakker, stjernefylt natt. Sukhdev smiler for seg sjølv, fjeset er opplyst av skjermen på datamaskina. Han er ein sprø arbeidsnarkoman.

Dansen har ikkje stansa og det er daggry. Rekkene går framleis, hundrevis av ungdommar dansar framleis. «Dei stoppar ikkje,» seier kamerat Raju, «ikkje før me byrjar pakke saman.»

På plassen treff eg på kamerat Doktor. Han har drive ein liten medisinsk leir i utkanten av dansegolvet.

Eg vil kysse dei tjukke kinna hans. Korfor kan ikkje han vere minst tretti personar istadenfor bare ein? Korfor kan han ikkje vere tusen personar? Eg spør han korleis ho ser ut, helsa i Dandakaranya. Svaret hans får blodet mitt til å stivne. Flesteparten av dei han har undersøkt, seier han, medrekna dei frå PLGA, har eit hemoglobintall mellom 5 og 6 (mens det vanlege for kvinner i India er 11). Det er tuberkolose pga meir enn to år med kronisk anemi. Små barn har andregrads feilernæring, i medisinske termar kalla Kwashiorkor. (Eg slo det opp seinare. Det er eit ord bygd på ga-språket frå kystområda i Ghana, og betyr «sjukdommen eit spebarn får når det nye spebarnet kjem». Den eldre ungen får ikkje morsmelk, og det er ikkje nok mat til å gi det nok næring.) «Det er ein epidemi her, som i Biafra,» seier kamerat Doktor, «eg har arbeidd i landsbyar før, men eg har aldri sett noko som dette.»

I tillegg til dette er det malaria, osteropose, bendelorm, alvorlege øyre- og tanninfeksjonar, og primær amenoré – når næringsmangel i puberteten får menstruasjonen til å forsvinne eller ikkje dukke opp i utgangspunktet.

«Det er ingen sjukehus i denne skogen bortsett frå eit eller to i Gadchiroli. Ingen legar. Ingen medisin.»

Han skal ut på ein åttedagars tur til Abhujmad med det lille laget sitt. Han er også kledd i «dress». Så om dei finner han, vil dei drepe han.

Kamerat Raju seier at det ikkje er trygt for oss å halde fram med å telte her. Me må flytte oss. Å dra frå Bhumkal betyr mange farvel over lang tid.

Lal lal salaam, Lal lal salaam, Jaane waley Sathiyon ko Lal Lal Salaam, (Raud helsing til kameratane som drar.)

Phir milenge, Phir milenge Dandakaranya jungle mein phir milenge (Me møtest igjen, ein dag, i Dandakaranyaskogen.)

Det blir aldri tatt lett på velkomst- og avreiseseremonien, fordi alle veit at når dei seier «me møtest igjen», så meiner dei faktisk» me møtest kanskje ikkje igjen». Kamerat Narmada, kamerat Maase og kamerat Roopi drar kvar sin veg. Får eg nokon gong sjå dei att?

Så er me på vandring på ny. Det blir varmare for kvar dag. Kamla plukkar den første tendufrukten til meg. Den smaker som chikoo.

Chikoo er eit gummitre, opprinneleg frå Mexico der det går under namnet sapodill. Moden frukt kan etast.

Eg er blitt tamarindslave. Denne gongen slår me leir nær ein bekk. Kvinner og menn bader i grupper etter tur. Om kvelden mottar kamerat Raju ei heil pakke med «kjeks».

Nytt:

60 personar arresterte i Manpur-divisjonen i slutten av januar 2010 er enno ikkje framstilte for retten.

Store politistyrkar har komme til Sør- Bastar. Vilkårlege åtak er i gang.

Den 8. november 2009 blei Dirko Madka (60) og Kovasi Suklu (68) drepne i landsbyen Kachlaram i Bijapur Jila.

Den 24. november blei Madavi Baman (15) drept i landsbyen Pangodi.

Den 3. desember blei også Madavi Budram frå Korenjad drept.

Den 11. desember, landsbyen Gumiapal i Darba-avdelinga, 7 menneske drepne (namna er ikkje klare).

Den 15. desember, landsbyen Kotrapal, Veko Sombar og Madavi Matti (begge i KAMS) drepne.

Den 30. desember, landsbyen Vechapal, Poonem Pandu og Poonem Motu (far og son) drepne.

I januar 2010 (dato ukjent) vart leiaren for Janatana Sarkar i landsbyen Kaika i Gangalaur drepen.

Den 9. januar vart 4 menneske drepne i landsbyen Surpangooden i Jagargondaområdet.

Den 10. januar vart 3 menneske drepne i landsbyen Pullem Pulladi (ingen namn enno).

Den 25. januar, 7 menneske drepne i landsbyen Takilod, Indravati-området.

Den 10. februar (Bhumkal-dagen) Kumli valdtatt og drepen i landsbyen Dumnaar, Abhujmad. Ho var frå ein landsbyen kalla Paiver.

2 000 soldatar frå Indo Tibetan Border Patrol (ITBP) har slått leir i skogane i Rajnandgaon.

5 000 ekstra BSF-soldatar har komme til Kanker.

Og så: PLGA-kvoten oppfylt.

Nokre gamle aviser var det også. Det er mykje skriving om naxalittane. Ein skrikande titel oppsummerer det politiske klimaet: Khadedo, Maaro, Samarpan Karao (Eliminer, drep, få dei til å overgi seg). Under det: Varta ke liye loktantra ka dwar khula hai (Demokratiets dør er alltid open for samtalar). Eit anna seier at maoistane dyrkar cannabis for å skaffe pengar. Den tredje er ein leiarartikkel som seier at politiet har full kontroll over området me går gjennom, og har slått leir i.

Dei unge kommunistane tar med seg utklippa som lesetrening. Dei vandrar rundt i leiren, og les dei antimaoistiske artiklane høgt med radiostemmer.

Ny dag. Ny stad. Me har slått oss til i utkanten av landsbyen Usir, under store mahuatre. Mahuaen har nettopp byrja blomstre, og slepp den bleikgrønne blomsterprakta si som juvelar på skogbotnen. Lufta er metta av den lett rusande lukta. Me ventar på ungane frå skolen i Bhatpal. Skolen blei stengt etter trefninga ved Ongnaar, og er gjort om til politileir. Ungane sendt heim. Det same gjeld skolane i Nelwad, Moonjmetta, Edka, Vedomakat og Dhanora.

Skoleungane frå Bhatpal dukkar ikkje opp.

Kamerat Niti (mest ettersøkt) og kamerat Vinod tar oss med på ein lang tur for å sjå ei rekke med innhaustingsanlegg og irrigasjonsdammar Janatana Sarkar i området har bygd. Kamerat Niti snakkar om alle problema dei har med jordbruket. Bare 2 prosent av jorda har vatningsanlegg. I Abhumjad var pløying ukjent fram til for ti år sidan. I Gadricholi derimot kjem hybride frø og plantegift sakte og sikkert inn. «Me treng sårt til hjelp med jordbruket», seier kamerat Vinod. «Me treng folk som kjenner til frø, økologiske middel mot plantesjukdommar, permakultur. Med litt hjelp kan me gjøre mykje.»

Kamerat Ramu er den leiande gardbrukaren i området. Han viser oss stolt rundt på åkrane, der dei dyrkar ris, brinjal, gongura, løk, kålrot. Så viser han oss like stolt ein stor, men uttørka vatningsdam. Kva er dette? «Denne har ikkje ein gong vatn i regntida», seier han med eit smil om munnen, «det er ikkje vår, han blei gravd av Looti Sarkar (regjeringa som raner). Det er to parallelle styringssystem her, Janatana Sarkar og Looti Sarkar.

Eg tenker på det kamerat Venu sa til meg: Dei vil knuse oss, ikkje bare på grunn av minerala, men fordi me tilbyr verda ein alternativ modell.

Det er ikkje eit alternativ enno, denne Gram Swaraj-ideen

Gram Swaraj: Gandhis landsbysjølvstyre

med gevær. Det er for mykje sult, for mykje sjukdom her. Men han har heilt tydeleg skapt grunnlaget for eit alternativ. Ikkje for heile verda, ikkje for Alaska eller New Delhi, kanskje ikkje eingong for heile Chhattisgarh, men for seg sjølv. For Dandakaranya. Det er den største løyndommen i verda. Han har lagt grunnlaget for alternativet til å bli utsletta. Han har trassa historia. Mot alle odds har han smidd ein modell for å overleve. Han treng hjelp og fantasi, han treng legar, lærarar, bønder.

Han treng ikkje krig.

Men om krig er alt han får, vil han slå attende.

I løpet av få dagar møter eg kvinner som arbeider i KAMS, folk med ulike posisjonar i Janatana Sarkar, medlemmer av Dandakaranya Adivasi Kisan Mazdoor Sangathan (DAKMS), familiane til dei som er drepne, og heilt vanlege menneske som freistar klare seg i desse skrekkelege tidene.

Eg møtte tri søstrer, Sukhiyari, Sukdai og Sukkali, ikkje unge, kanskje i førtiåra, frå Narainpur-distriktet. Dei har vore med i KAMS i tolv år. Folket i landsbyen er avhengige av at dei tar seg av politiet. «Politiet kjem i grupper på to til tri hundre. Dei stel alt, smykke, kyllingar, grisar, gryter og panner, piler og buar», sukkar Sukkali, «ikkje ein gong ein kniv blir att.» Huset hennar i Innar har dei brent to gonger, ein gong av Nagabataljonen og ein gong av CRPF.

CRPF: Central Reserve Police Force – Indias halvmilitære elitekorps

Sukhiari har blitt arrestert og fengsla i Jagdalpur i sju månader. «Ein gong tok dei med seg alle i landsbyen, og sa at alle mennene var naxalittar. » Sukhiarai følgte etter med alle kvinnene og barna. Dei omringa politistasjonen og nekta gå før mennene var sette fri. «Uansett når dei tar nokon med seg, må ein gå straks og dra dei med tilbake. Før dei får skrive rapport. Når dei først har fått noko i bøkene sine, blir det svært vanskeleg.»

Sukhiarai, som blei bortført som barn og tvangsgifta med ein eldre mann (ho rømte, og slo seg til hos søstera si), organiserer no massemønstringar, taler på møter. Mennene er avhengige av henne for å vere beskytta. Eg spør kva partiet betyr for ho. «Naxalvaad ka matlab humaara Parivaar (Naxalvaad er familien vår). Når me får høyre om eit åtak, er det som familien har blitt såra», seier Sukhiari.

Eg spør om ho veit kven Mao var. Ho smilte blygt. «Han var ein leiar. Vi arbeider for å gjøre verkeleg visjonen hans.»

Eg møtte kamerat Somari Gawde. Tjue år gammal, og ho hadde alt sona to år i fengsel i Jagdalpur. Ho var i landsbyen Innar 8. januar 2007 då 740 politimenn omringa han fordi dei hadde informasjon som sa at kamerat Niti var der. (Ho var det, men var reist då politiet kom.) Men landsbymilitsen der Somari var medlem, var der framleis. Politiet opna ild då dagen grydde. Dei drap to guttar, Suklal Gawde og Kachroo Gota. Så tok dei tri andre til fange, to guttar, Dusri Salam og Ranai, og Somari. Dusri og Ranai var bunde og skotne. Somari blei slått nesten til døde. Politiet fekk tak i ein traktor med tilhengar, og lessa dei døde på. Somari blei tvunge til å sitte saman med dei døde kroppane og tatt til Narainpur.

Eg møtte Chamri, mor til kamerat Dilip som blei skoten 6. juli 2009. Ho seier at politiet etter å ha drepe han bandt liket hans til ein stokk, som eit dyr, og bar han med seg. (Dei må vise fram lika for å få pengebelønninga, før andre med vald tar over drapa.) Chamri løp bak dei heile vegen til politistasjonen. Då dei var framme, hadde ikkje liket ein einaste tråd av klede på seg. Undervegs, sa Chamri, la dei liket i vegkanten då dei stoppa ved ein dhaba f

Dhabas: små restaurantar i India og Pakistan

or å få te og kjeks. (Som dei ikkje betalte for.) Prøv å sjå for dykk mora som følger etter liket av sonen sin gjennom skogen, stoppar på avstand, og ventar på at mordarane skal bli ferdige med teen. Dei lot ho ikkje få liket av sonen så ho kunne gravlegge han på skikkeleg vis. Dei lot ho bare kaste ein neve med jord i grøfta der dei gravde ned dei andre dei hadde drepe den dagen. Chamri seier ho vil ha hemn. Badla ku badla. Blod for blod.

Eg møtte dei valde medlemmene av Marskola Janatana Sarkar som styrer seks landsbyar. Dei skildra eit politiraid: Dei kjem om natta; 300, 400, somme tider 1 000. Dei sperrar av landsbyen, og legg seg til å vente. Ved daggry tar dei til fange dei som først går ut på markene, og brukar dei som menneskelege skjold når dei går inn i landsbyen, og som må vise dei kor «boobytrapsa » er. («Booby-traps» har blitt eit gondi- ord. Alle smiler når dei seier eller høyrer ordet. Skogen er full av feller, ekte og falske. Jamvel PLGA må visast veg gjennom landsbyane.) Når politiet først er inne i landsbyen, plyndrar og stel dei, og brenn husa. Dei har med hundar. Hundane tar dei som prøver rømme. Dei jagar opp kyllingar og grisar, og politiet drep dei, og tar dei med i sekkar. SPO-ar kjem saman med politiet. Dei veit kor folk gøymer pengar og smykke. Dei fangar folk, og tar dei med seg. Og tar pengane før dei slepp dei fri. Dei har alltid med seg nokre ekstra naxalittdressar i tilfelle dei finn folk dei kan drepe. Dei får pengar for å drepe naxalittar, så dei lagar nokon. Landsbyfolket er for redde til å bli verande heime.

I denne fredfulle skogen ser livet ut til å ha blitt heilt militarisert no. Folk kan ord som sperre av og søke, skyte, framrykking, retrett, ned, kamp! For å hauste avlingane sine treng dei PLGA som vaktpostar. Marknadene er fulle av muhkbirar (informantar) som politiet har lurt frå landsbyane sine med pengar. (1 500 rupi i månaden.) Eg blir fortalt at det er ein mukhbir mohallah – informantkoloni 2 i Narainpur, der det bur minst fire tusen muhkbirar. Mennene kan ikkje går til marknaden lenger. Kvinnene går, men dei blir passa nøye på. Om dei kjøper det minste lille ekstra, skuldar politiet dei for å handle inn for naxalittar. Medisinseljarane har fått instruksar om å bare selje medisin i små mengder til folk. Lågprisrasjonar frå det offentlege distribusjonssystemet (PDS) – sukker, ris, parafin – blir lagra i eller nær politistasjonane slik at det er uråd for dei fleste å få kjøpt dei.

Artikkel 2 i FN-konvensjonen for å hindre og straffe folkemord definerer folkemord som:

Eg merkar endeleg all gåinga. Eg er sliten. Kamla skaffar meg eit gryte med varmt vatn. Eg badar bak eit tre i mørket. Men eg kan ikkje ete middag, og krabbar opp i soveposen for å sove. Kamerat Raju kunngjør at me må forflytte oss. Dette skjer sjølvsagt ofte, men i natt er det tungt. Me har slått leir i ei open eng. Me har høyrt bomber i det fjerne. Me er 104 personar. Nok ein gong, på ei rad gjennom natta. Grashopper. Lukta av noko som minner om lavendel. Klokka må ha vore over elleve då me kom til plassen me skulle vere om natta. Ein steinhaug. Oppstilling. Namneopprop. Ein radio blir slått på. BBC seier det har vore åtak på ein leir frå Eastern Frontier Rifles i Lalgarh, Vest-Bengal. Seksti maoistar på motorsyklar. Fjorten politimenn drepne, ti sakna. Våpen tatt. Fornøgd mumling rundt om. Maoistleiaren Kishenji blir intervjua. Når skal dere slutte med denne valden, og komme til samtalar? Når Operasjon Grønn Jakt blir avblåst. Når som helst. Sei til Chidambaram at me vil snakke. Neste spørsmål: Det er mørkt no, dere har lagt ut landminer, forsterkingar er kalt inn, vil dere går til åtak på dei også? Kishenji: Ja sjølvsagt, ellers vil folk slå meg. Det blir latter i rekkene. Klargjøraren Sukhdev seier: «Dei seier alltid landminer. Me bruker ikkje landsminer. Me bruker IED-ar.

IED: Improvised explosive device – improviserte eksplosiv

Ny luksussuite på hotellet med tusen stjerner. Eg kjenner meg sjuk. Det byrjar regne. Det blir litt fnising. Kamla legg ein jihili over meg. Kva meir har eg behov for? Alle andre bare rullar seg inn i jihilien.

Morgonen etter er dødstalla i Lalgarh gått opp til tjueein, ti sakna.

Kamerat Raju er omsorgsfull i dag. Me forflyttar oss ikkje før kvelden.

Ein kveld sit folk som ein sverm møll rundt eit lys. Det er kamerat Sukhdevs lille datamaskin, driven av solpanel, og dei ser på Mother India,

Mother India: Kjent Bollywood-film frå 1957

med geværpipene som silhuett mot himmelen. Kamla ser ikkje ut til å vere interessert. Eg spør om ho likar sjå på film. Nahi didi. Sirf ambush video.» (Nei didi. Bare overfall på video.») Seinare spør eg kamerat Sukhdev om desse overfallsvideoane. Utan å løfte eit augelokk speler han ein for meg.

Det startar med bilete frå Dandakaranya, elver, fossar, nærbilete av ein naken grein, ein gauk kallar. Så plutseleg ein kamerat som koplar til ein IED, dekkar over den med tørt lauv. Ei motorsykkelrekke blir blåst i vêret. Det er lemlesta kroppar og brennande syklar. Våpen blir tatt. Tri politimenn, å sjå til med granatsjokk, blir bunde.

Kven filmar? Kven leiar operasjonane? Kven sikrar at purken blir sett fri om dei overgir seg? (Dei blei sett fri, fekk eg stadfesta seinare.)

Eg kjenner den milde, trygge røysta. Det er kamerat Venu.

«Det er overfallet ved Kudur», seier kamerat Suhkdev.

Han har au eit videoarkiv med brente landsbyar, vitnemål frå augevitne og slektningar av dei døde. På ein svidd vegg på eit brent hus står det skrive «Nagaaa! Fødd til å drepe!» Det er metervis med eit liten gutt som fekk hogge av fingrane for å innvie Bastar-delen av Operasjon Grønn Jakt. (Det er til og med eit fjernsynsintervju med meg. Arbeidsrommet mitt. Bøkene mine. Merkeleg.)

Om kvelden melder radioen om eit nytt naxalittåtak. Dette er på Jamui, Bihar. Det blir sagt at 125 maoistar gjekk til åtak på ein landsby og drap ti menneske frå korastammen som gjengjeld for at dei gav politiet opplysningar, som førte til at seks maoistar døde. Sjølvsagt veit me at denne rapporten kan vere sann eller ikkje. Men om han er det, er det utilgiveleg. Kamerat Raju og Sukhdev liker seg tydeleg ikkje.

Nytt som har komme frå Jharkhand og Bihar, er urovekkande. Folk har framleis den grufulle halshogginga av politimannen Francis Induvar friskt i minnet. Det er ei påminning om kor lett disiplin i væpna kamp kan løyse seg opp til tankelaust kriminelle og valdelege handlingar, eller til stygge identitetskrigar mellom kaste og samfunn og religiøse grupper. Ved å instituere urettvise slik han har gjort, har den indiske staten gjort landet til ei kruttønne med massiv uro. Regjeringa tar grundig feil om ho trur at ho får slutt på valden ved å gjennomføre «målretta snikmord» for å gjøre CPI(maoist) «hovudlause». Tvert i mot vil valden spreie seg og bli intensivert, og regjeringa vil ikkje ha nokon å snakke med.

Dei siste dagane mine der ruslar me gjennom den frodige, vakre Indravati-dalen. Mens me går der i åssida, ser me ei anna rekke med folk som går i same retning, men på andre sida av elva. Eg blir fortalt at dei er på veg til eit anti-dammøte i landsbyen Kudur. Dei er fullt synlege og uvæpna. Folkets eiga samling for dalen. Eg hoppa av og slutta meg til dei.

Bodghhat-dammen vil fylle heile det området me har vandra gjennom i dagevis. All den skogen, all den historia, alle desse historiene. Meir enn hundre landsbyar. Er det så planen? Å drukne folk som rotter, slik at stålverket i Lohandiguda og bauxittgruva og aliminiumsverket i Keshkal-passet kan få elva?

På møtet seier folk som har komme milevis, det same me alle har høyrt i årevis. Me kjem til å drukne, men flyttar ikkje på oss! Dei er opprømde fordi nokon frå Delhi er med dei. Eg fortel dei at Delhi er ein skrekkeleg by som verken kjenner til eller bryr seg om dei.

Eg besøkte Gujarat bare få veker før eg kom til Dandakaranya. Sardar Sarovardammen har meir eller mindre nådd full høgde no. Og mest kvar einaste ting som Narmada Bachao Andolan (NBA) sa ville skje, har skjedd. Folk som blei forflytta, har ikkje fått erstatning, men det seier seg sjølv. Det er ikkje bygd kanalar. Det finst ingen pengar. Så vatnet frå Narmada blir leia ut i det tomme elveleiet til Sabarmati (som blei demt opp for lenge sidan). Mesteparten av vatnet blir slukt av byar og industri. Verknadene nedanfor i elva – saltvatninntrenging i ein elvemunning utan elv – blir uråd å lindre.

Ein gong i tida var trua på at store dammar var «templa i det moderne India» misforstått, men kanskje forståeleg. Men i dag, etter alt det som har skjedd, og me veit alt det me veit, er det naudsynt å seie at store dammar er brotsverk mot menneska.

Bodhghat-dammen vart lagt på hylla i 1984 etter at folka i området protesterte. Kven vil stoppe han no? Kven vil hindre at grunnsteinen blir lagt ned? Kven vil hindre at Indravati blir stolen? Nokon må gjøre det.

Siste natta slo me leir ved foten av den bratte åsen me skulle gå opp om morgonen, for å ende opp på vegen der ein motorsykkel skulle plukke meg opp. Skogen har endra seg på den tida eg har vore der. Chironjeen, silkebomulla og mangotrea har byrja blomstre.

Landsbyfolket frå Kudar sender ei stor gryte nyfanga fisk til leiren. Og ei liste til meg, med 71 slag frukt, grønnsaker, belgfruktar og insekt dei får frå skogen, og dyrkar på åkrane sine, oppstilt med marknadsprisen. Det er bare ei liste. Men det er også eit kart over verda deira.

Det kjem jungelpost. To kjeks til meg. Eit dikt og ein pressa blomst frå kamerat Narmada. Eit morosamt brev frå Maase. (Kven er ho? Får eg nokon gong vite det?)

Kamerat Suhkdev spør om han laste over musikk frå iPoden min til datamaskina si. Me høyrer på eit opptak med Iqbal Bano som syng «Hum Dekhenge» (Me vil oppleve dagen) av Faiz Ahmed Faiz, på den berømte konserten i Lahore då undertrykkinga i Zia-ul-Haq-åra var som verst.

Jab ahl-e-safa-Mardud-e-haram,
Masnad pe bithaiye jayenge
Når kjettarane og dei utskjelte
blir plasserte høgt oppe
Sab taaj uchhale jayenge
Sab takht giraye jayenge
Vil alle kroner bli rive bort
Alle troner velta
Hum Dekhenge

Femti tusen tilhøyrarar den gongen i Pakistan byrja rope trassig: Inqilab Zindabad! Inqilab Zindabad!

Inqilab Zindabad!: Lenge leve revolusjonen!

Så mange år seinare gir dette ropet gjenklang i denne skogen. Merkeleg, dei alliansane som blir skapte.

Innanriksministeren har komme med tilslørte truslar mot dei som «feilaktig tilbyr intellektuell og materiell støtte til maoistane ». Vil deling av musikk gi slik straff?

Ved morgongry seier eg farvel til kamerat Madhav og Joori, til unge Mangtu og alle dei andre. Kamerat Chandu er gått for å ordne med syklane, og skal bli med opp til hovudvegen. Kamerat Raju blir ikkje med. (Klatringa ville bli eit helvete for knea hans.) Kamerat Niti (mest ettersøkt), kamerat Suhkdev, Kamla og fem andre skal følge meg opp på høgda. Då me startar gå, løsnar Niti og Suhkdev tilfeldig men samtidig sikringa på AK-ane sine. Det er første gongen eg har sett dei gjøre det. Me nærmar oss «grensa». «Veit du kva du skal gjøre om me blir skote på?» spør Suhkdev tilfeldig, som om det er den mest naturlege ting i verda.

«Ja», seier eg. «Umiddelbart erklære sveltestreik på ubestemt tid.»

Han sette seg på ein stein og lo. Me klatra i omlag ein time. Rett under vegen sette me oss i ein nisje i fjellet, heilt i skjul, som ei bakholdsgruppe, og lytta etter lyden av motorsyklar. Når me gjør det, må me ta adjø raskt. Lal Salaam kameratar.

Da eg såg meg attende, var dei der framleis. Vinka. Ei lita gruppe. Menneske som lever med draumane sine, mens resten av verda lever med mareritta sine. Eg tenker på denne reisa kvar einaste kveld. På nattehimmelen, på skogstiane. Eg ser hælane på kamerat Kamla i dei slitte sandalane, opplyst av lommelykta mi. Eg veit at ho må vere på farta. På vandring, ikkje bare for seg sjølve, men for å halde håpet levande for oss alle.

(Artikkelen er oversatt til norsk av Gunnar Danielsen. Fotnotene er laget oversetteren.)

For 40 år siden, i februar 1969, marsjerte Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) ut av Sosialistisk Folkepartis landsmøte, mens de sang Internasjonalen. Høsten 1969 fikk SF 3,5 % av stemmene ved stortingsvalget, men ingen representanter.

Splittelsen mellom revolusjon og reformisme førte til AKP(ml), RV, Rødt og Rød Ungdom.

Klassekampen, avisa med den revolusjonære formålsparagrafen, er ett resultat av utmarsjen i 1969. Kvinnekampen, klassekampen, streiker og streikestøtte kampen for offentlig velferd, mot imperialismen, EU-kampene, for pensjon og uføretrygd ville vært annerledes uten februar 1969.

I Norge var 68 i 69.

Olav Randen er geitebonde og driver forlaget Boksmia, www.boksmia.no

Eg vel å ta utgangspunkt i eit intervju med biologiprofessor ved Universitetet i Bergen Harald Kryvi i Dagbladet, 9. mai 2009. Professoren hevda blant anna:

Eg vil i det følgjande vise at dei fem første punkta er kunnskapslaust vrøvl. Det sjette, som eg ikkje bruker meir plass på, innber til dømes 500 000 innbyggjarar på Jostedalsbreen og 250 000 på Svartisen. Eller om me flytter fokuset til eit anna område, nesten 2 milliardar på Grønland.

Bak ligg ein tanke om at Norge og Vesten må stengje grensene for innvandring frå den tredje verda eller iallfall bli meir restriktiv. Med det vil desse overbefolka landa bli tvinga til å ta skeia i ei anna hand og gjennomføre eigne tiltak for å redusere folkeveksten. Kvifor kjem det så mange innvandrarar til Norge, spør intervjuaren, og får dette svaret: «Jo, fordi det er altfor mange innbyggere der de kommer fra. … Det sies at Afrika produserer for lite mat. Vi kan imidlertid snu problemstillingen: Kanskje er det for mange munner å mette?»

Det opinionsdannande og statssubsidierte Dagbladet oppfatta altså professoren som ein autoritet, dei presenterte reportasjen som forskingsformidling, dei inviterte til nettmøte med professoren etterpå, og dei fleste debattantane der tykte han var ein modig og klok mann.(1) Hendinga viser at me har behov for å analysere og diskutere slike spørsmål. Og med ein viss rett blir me ytst ute på venstresida kritiserte for at me, med vårt fokus på undertrykking av dei fattige, ikkje har gått inn i desse spørsmåla. La oss altså gå inn i dei.

Verdas befolkningsutvikling

I mange land er kunnskapane om folketal og fordeling av befolkninga usikre. Dei offisielle opplysningane, til dømes slik dei kjem fram i talmaterialet til FNs befolkningsdivisjon, må altså sjåast på som omtrentlege. Når det blir hevda at verdas folketal nådde 6,8 milliardar 1. juli 2009, er det altså omtrent sant, men datoen kan ha vore nokre månader før eller nokre månader etterpå.

 

År: 0	1000	1500	1800	1900	1950	1980	2009	Prognose 2025	Prognose 2050
0,3	0,31	0,54	0,98	1,65	2,52	4,44	6,8	8	9,1
Tabell 1. Folketal i verda på ulike tidspunkt i milliardar.(2)

Av dei 6,8 milliardane bur 5,6 milliardar, 82 prosent, i utviklingsland. Folketalet aukar no med 79 millionar i året, eller 150 i minuttet. I førre tiår var auken 90 millionar i året.

FNs befolkningsdivisjon opererer med åtte ulike prognosar for folketalet framover, avhengig av kva føresetnader dei legg til grunn. Den lågaste ligg på i underkant av 8 milliardar menneske i 2050, den høgaste på vel 11. Medianprognosen, som eg kjem til å leggje hovudvekta på i det følgjande, byggjer på at den nedgangen i fødselstal som me har sett i mange land dei siste tiåra, held fram og når stadig fleire land. I så fall vil folketalet bli 9,15 milliardar i 2050. Då vil det vekse med vel 30 millionar i året.(3) Dei siste par åra har likevel folketalet vakse raskare enn prognosen skulle tilseie, så mykje tyder på at han er i lågaste laget.

I tillegg til uvissa om fødselstal knyter det seg sjølvsagt uvisse til levealder. Globalt er aldersgruppene over 60 dei som veks snøggast, og prognosane byggjer på at denne veksten skal halde fram. Men pandemiar og andre sjukdommar, krigar og naturkatastrofar kan redusere levealderen. I den mest aidsherja delen av verda, sørlege Afrika, har levealderen gått ned frå 61 til 53 år dei siste 20 åra. Også usunt levesett, til dømes med mykje stillesitjing og/eller alkohol, kan føre til nedgang i levealder. Levealderen blant menn i Russland har gått ned dei siste åra og er no i underkant av 60 år. Eit nytt begrep er teke i bruk for å skildre det som skjer i Russland og tidlegare sovjetrepublikkar no, hypermortalitet.

Me må ta mange atterhald mot prognosane. Avgjerdene om å setje barn til verda blir påverka av mange forhold, og små endringar i fødselstal i ei befolkning kan få store konsekvensar. Det same gjeld dei andre faktorane bak folketalet i eit område, inn- og utflytting og dødstal med ulike årsaker. Med desse atterhalda er prognosane viktige analysereiskapar.

Folketalet i dei fleste samfunn gjorde sprang oppover då dei gjekk over frå sankar-, jakt- og fiskesamfunn og til landbrukssamfunn. Dette skjedde på ulike tidspunkt i ulike delar av verda og kunne ta mange hundre år. Folketalet gjer eit nytt sprang oppover når samfunn går over frå landbrukssamfunn til moderne industrisamfunn. Også dette skjer gjennom ein lang periode.

Dei førindustrielle landbrukssamfunna var prega av sakte og ujamn vekst. Dei fleste par fekk barn frå inngått parforhold og så lenge kvinnene var i fødedyktig alder. Barnetalet varierte mellom fire og åtte, ut frå kvinnene sin alder ved inngåing av parforhold og kor stor del av kvinnene i fødedyktig alder som inngjekk parforhold og fekk barn. Dødstala blant spedbarn og småbarn var høge, vanlegvis på mellom 10 og 20 % og stundom endå høgare, slik at folketalet likevel voks sakte. Ved epidemiar, massesvolt, krigar og naturkatastrofar gjekk folketalet attende.

Me kan bruke Norge midt på 1800- talet, då me tok til å få brukande statistikk, som døme.(4) Gjennomsnittsalderen for inngåing av ekteskap var 29 år for menn og 27 år for kvinner. Dei fleste var altså godt vaksne då dei gifte seg. I gjennomsnitt fødde kvinnene om lag 4,5 barn. Frå inngått ekteskap og så lenge dei var fruktbare hadde dei fleste kvinner barnefødslar med to–tre års mellomrom. Dette låg nær eit europeisk gjennomsnitt og nær snittet i mange utviklingsland i dag. I land der barnetalet er høgare, er kvinnene yngre når dei får sitt første barn. Ein av grunnane til at avstanden mellom barnefødslane var såpass stor, er at amming utsette neste graviditet. Nesten 2 % av barna var dødfødde. Mellom 10 og 15 % av dei levandefødde døydde det første leveåret, mange også som småbarn. Men trass barnedøden hadde befolkninga eit svært høgt tal barn. Meir enn kvar tredje innbyggjar var under 15 år. Gjennomsnittleg levealder var snautt femti år, og fire år høgare for kvinner enn for menn.

Forholda minner til dømes om Kenya i dag. Kenya har ein gjennomsnittleg levealder på 56,9 år. Fødselstalet per kvinne er 4,96. Når det ligg høgare enn i Norge midt på 1800-talet, er det i hovudsak fordi normalalderen for ekteskapsinngåing er lågare. Intervallet mellom fødslane er nokså likt. 6,4 % av dei levandefødde døyr det første året, 10,3 % før fylte fem år. 42,8 % av innbyggjarane er under 15 år, og 4,1 % over 60. Tilsvarande tal i Norge i perioden 1846–50 var 33,6 og 8,6. Folketalet veks med 2,64 % i året, vel ein prosent meir enn Norge midt på 1800-talet.

Vekstperioden, som Norge kom inn i for alvor på tidleg 1800-tal, er knytt til framstega med industrivekst, større matproduksjon (i Europa framom alt potetdyrking), meir allsidig kosthald, effektive medisinar og betre hygiene, frå det enkle som innlagt vatn og handvask til kunnskapar om mineralar og vitaminar i mat. Levealderen går opp, aller mest fordi færre spedbarn døyr, men framleis er barnetalet per kvinne høgt. Norge var i denne perioden til eit stykke ut på 1900-talet, lenger i bygd enn i by og lenger blant småkårsfolk enn blant rikfolk. Eg kan ta eigne besteforeldre som døme. Det eine paret gifte seg då kvinna var 26 år. Dei fekk seks barn, som alle voks opp. Det andre paret gifte seg då kvinna var 19 år. Dei fekk ti barn, men to av dei døydde tidleg.

I mange land i vår tid skjer veksten raskare, og perioden varar i stuttare tid enn i tidlegindustrialiserte land. Handvask med varmt vatn, vaksinering mot tuberkulose og tilgang til malariamedisinar er døme på framsteg som kan gjere at dødstal og spesielt spedbarndødstal går snøgt nedover.

Det landet som har høgast fødselstal per kvinne i perioden 2005–2009, er Niger med 7,15. 6 land har mellom 6 og 7 barn per kvinne, Afghanistan, Timor-Leste, Somalia, Uganda, Tsjad og Den demokratiske republikken Kongo. 20 land ligg mellom 5 og 6 og 18 land mellom 4 og 5. Til saman har desse landa 15 % av verdas innbyggjarar. Ikkje i noko land blir det fødd meir enn 8 barn per kvinne, slik Dagbladets demografiekspert hevda. Mange av desse landa har svært høge spedbarndødstal og låg levealder. Afghanistan (43,8 år) Zimbabwe (44,1 og Zambia (45,2) er dei landa som har lågast forventa levealder. I Afghanistan døyr 15,7 % av barn det første leveåret og 23,5 % før dei fyller fem år. Ei afghansk gjennomsnittsmor må altså føde fire barn for at tre skal leve til skolealder.

Stabiliseringsperioden er neste periode, og der går barnetalet per kvinne ned mot reproduksjonsnivået, nivået der den kvinnelege befolkninga rekrutterer sitt eige tal (på ca. 2,1 fødslar per kvinne, høgare enn to fordi det blir fødd fleire gutar enn jenter, og høgare i land med låg levealder fordi mange jenter og unge kvinner døyr). Faktorane bak er mange, høgare alder for familiestifting, at kvinner er ute i arbeid, tilgang til barnehagar, samfunnsansvar for dei eldre, meir bruk av prevensjonsmiddel, abortar, endra kulturelle og religiøse holdningar etc. Det eine universelle trekket er at dei fleste par ønskjer etterkommarar, men ikkje nødvendigvis mange etterkommarar. Viss dei kan føle seg nokolunde sikre på at barna veks opp, vel dei å få færre barn. Det andre universelle trekket er at para og kvinnene i større grad enn før – og i dei fleste kulturar – kan velje sjølve kor mange barn dei vil ha.

I denne perioden veks folketalet framleis snøgt av to grunnar. Levealderen går opp, og landa har som følgje av vekstfasen føreåt ei overvekt av yngre innbyggjarar og difor av unge mødrer.

Iran kan vere eit døme. Landet har dei siste tre tiåra hatt ein nedgang i fødselstal frå 6,5 til 1,83 per kvinne. I 1950 utgjorde folketalet 17 millionar, i 2009 74 millionar og ifølgje prognosane 87 millionar i 2025 og 97 millionar i 2050. Folketalet veks fordi landet framleis har ein stor del yngre innbyggjarar som får barn, og fordi gjennomsnittleg levealder stig. I løpet av eit par generasjonar vil landet få ei anna aldersfordeling med mange eldre, slik at dersom fødselstal et held seg under to, vil folketalet stabilisere seg eller minke sakte.

Ei rekkje land har dei siste tiåra teke steget over frå vekst- til stabiliseringsperioden, på det viset at dei har nådd eller nærmar seg to barn per kvinne. Særleg gjeld det land med betra økonomi og sosiale forhold. Asiatiske døme kan vere Bangladesh (6,63 barn i 1975–80, 2,36 i 2005–2010), Dei sameinte arabiske emirata (frå 5,66 til 1,95), India (frå 4,89 til 2,76) og Iran (frå 6,5 til 1,83). Kina har ein nedgang i same perioden frå 2,93 til 1,77, eit tal som gir grunn til å spørje om fokuset på Kinas eitbarnpolitikk er sterkare i Vesten enn i Kina. Afrikanske døme kan vere Algerie (frå 7,18 til 2,38), Botswana (frå 6,37 til 2,9), Sør-Afrika (frå 5 til 2,55) og Tunisia (frå 5,69 til 1,86). Dei fleste søramerikanske land er inne i same utviklinga, Brasil såleis frå 4,31 til 1,9 og Venezuela frå 4,47 til 2,35.

Dei fleste europeiske land og Kina har kome over i eller nærma seg ein fjerde periode når det gjeld folketal, stabilitetsperioden. Dei har eit fødselstal på eller under to per kvinne og har fått eller er i ferd med å få jamnt minkande alderspyramidar, der altså ikkje yngre vaksne lenger utgjer ei overvekt. Kina har framleis mange yngre vaksne og ein stigande levealder og kan difor vente ein viss folketalsvekst, fram til omkring 2025. Ein del europeiske land har eit stabilt eller litt minkande folketal. Italia til dømes har no 59,9 millionar innbyggjarar og vil etter det prognosealternativet eg har teke utgangspunkt i, ha 57,1 millionar i 2050. Tyskland vil få ein nedgang frå 82 til 71 millionar viss dagens fødselstal blir framtidas fødselstal.

Om medianprognosen til FNs befolkningsdivisjon held, vil folketalet stige med vel 30 millionar i året rundt 2050. I løpet av hundreåret vil den stabiliseringa me har sett i industriland, bli universell, og folketalet vil stabilisere seg rundt 10 milliardar.

Overbefolka område?

Er det slik at fattige land, og særleg Afrika, er overbefolka, medan vår del av verda har eit folketal tilpassa naturgrunnlaget? Me kan jamføre Italia og Angola. Angola er utan særleg tvil det mest ressursrike av dei to landa. Angola har fire gonger så stort areal, rike naturressursar som dyrkbar jord, fossefall, fisk, olje og jernmalm og – til dess våre utslepp øydelegg det – eit gunstig klima. Angola har 10 innbyggjarar per kvadratkilometer, Italia 193. Når Angola har så få, er det fordi Vesten har halde landet nede og henta naturverdiar og slavar derifrå. Viss noko av desse landa skal kunne seiast å vere overbefolka, må det vere Italia.

Eit land som Nederland er sjølvforsynt med landbruksvarer og eksporterer i tillegg mykje. Men dei hentar krøtterfôr og gjødsel i andre land. Importen er så stor at Nederland legg beslag på fem gonger eige landbruksareal.

Ser me på forureining, blir biletet det same. Det er Europa og USA som står for dei store klimautsleppa. Me kan ta Norge som døme. Me ligg på det dobbelte av verdssnittet i klimautslepp. Reknar me inn utsleppa med dei varene me importerer, ligg me på mellom tre og fire gonger snittet. Om me korrigerer for at me frå naturens side er forsynte med vasskraft (som me kunne ha eksportert mykje av og såleis redusert utsleppa i andre land), blir våre økologiske fotavtrykk endå større.

 

	1750		1900		2009		Prognose 2050
	Innbyggjartal	%	Innbyggjartal	%	Innbyggjartal	%	Innbyggjartal	%
Verda	791	100	1650	100	6829	100	9150	100
Afrika	106	13,4	133	8,1	1010	14,8	1998	22,8
Asia	502	63,5	947	57,4	4121	60,3	5231	57,2
Europa	163	20,6	408	24,7	732	10,7	691	7,6
Latin-Amerika og Karibia	16	2	74	4,5	582	8,5	729	8
Nord-Amerika	2	0,3	8,2	5	345	5,1	448	4,9
Oseania	2	0,3	6	0,4	35	0,5	51	0,6
Tabell 2. Folketal i verdsdelane på ulike tidspunkt.(5)

Tabellen over viser fordelinga av folket på verdsdelar på tre tidspunkt og i tillegg FNs medianprognose for 2050. I perioden frå 1750 til i dag har folketalet i verda vorte nidobla. Folketalet i Afrika har vorte nesten tidobla, i Asia åttedobla og i Europa mellom firedobla og femdobla. I dei andre verdsdelane var utgangspunktet lågt, og veksten har vore formidabel. Tyder ikkje dette på ein uhemma vekst i andre verdsdelar, medan europearane har teke ansvar og dempa veksten i sine befolkningar, og med det også vil få ein stadig mindre del av verdas innbyggjarar? Er det ikkje slik at viss andre hadde vist det same ansvaret som våre europeiske formødrer og -fedrar og noverande innbyggjarar, hadde verdas folketal no og framover vore på eit handterbart nivå?

Kunnskapane om tidlegare tiders folketal er naturleg nok usikre, og meir usikre til lenger attende me går. La oss likevel prøve å gå bak tala:

For det første hadde Europa, særleg Vest-Europa, ein veldig vekst i sitt folketal i perioden før 1750. Truleg var folketalet i verdsdelen i år 1500 om lag 62 millionar. (6) Veksten hadde å gjere med betre medisin- kunnskapar, meir allsidig mat, industrialisering og betre økonomi på grunn av koloniar og verdshegemoni.

For det andre vart folketalet i andre verdsdelar halde nede og redusert av europearane.(7) Då Columbus oppdaga Amerika, var det truleg om lag 70 millionar innbyggjarar der, altså noko fleire enn i Europa. Med si overlegne eldkraft og like overlegne bakteriekultur nedkjempa og utrydda dei europeiske kolonisatorane amerikanarar, slik at den opphavlege befolkninga i verdsdelen minka med minst 90 %. Utryddinga av indianarane er det truleg største folkemordet i verdshistoria. Då indianarane døydde unna og difor ikkje i tilstrekkeleg omfang kunne drive slavearbeidet i gruvene og på plantasjane, valde kolonisatorane ein ny metode for å skaffe arbeidskraft, å hente inn afrikanske slavar, med det resultatet at Afrika også fekk stagnasjon i folketalet i ein lang periode. 10–15 millionar afrikanarar vart importerte, og like mange miste livet under fanging og transatlantisk overfart.

Slik har Europa dei siste hundreåra teke i bruk ikkje berre sin eigen verdsdel, men også Amerika, Afrika, Oseania og delar av Asia. Dei har utrydda innfødde, dei har utnytta både naturressursar og arbeidskraft i desse verdsdelane til eigen bate, og dei har befolka verdsdelane med sine innbyggjarar.

Vår blodige og brutale fortid og notid gjer at me innbyggjarar i Europa og etterkommarar etter europearar i andre verdsdelar minst av alle bør kritisere dei andre for at dei legg beslag på for mykje av verdas ressursar eller er for mange. Utan våre europeiske herjingar dei siste hundreåra hadde verda truleg vore ein langt betre stad å leve.

Kva med Norge? I 1750 var folketalet rundt 626 000. Det har vorte nesten åttedobla. Reknar me inn dei 800 000 norske som utvandra (nettotal), dei fleste til Nord- Amerika, der dei har bidrege til å desimere indianarbefolkninga og overteke deira landområde, kjem me til at folketalet har vorte 12- eller 13-dobla frå 1750 til i dag. Folketalet i verda har vorte nidobla i same perioden.

Hadde me hatt nokolunde pålitelege innbyggjartal frå seinmellomalderen, ville dei truleg vise ei fordeling av innbyggjarane mellom verdsdelane som ikkje er så ulik fordelinga etter prognosane for 2050.

Islamsk dominans?

I dei fleste land i den vestlege verda finst miljø og i mange land parti som hevdar a) at barnetalet er ekstremt høgt i muslimske land fordi leiarane der aktivt bruker fødslar som ledd i ein langsiktig strategi for å vinne verdshegemoni, og b) at muslimars innvandring til europeiske land, saman med låge barnetal i desse landa, vil føre til at vår del av verda vil bli islamisert, somme seier i løpet av 30 år, andre i løpet av 100 år.

	1975-1980	2005-2010
Indonesia (88 %)	4,73	2,19
Pakistan (96 %)	6,80	4,00
India (13 %)	4,89	2,76
Bangladesh (90 %)	6,63	2,36
Egypt (90 %)	5,66	2,89
Nigeria (50 %)	6,89	5,32
Iran (99 %)	6,50	1,83
Tyrkia (98 %)	4,72	2,13
Algerie (98 %)	7,18	2,38
Marokko (99 %)	5,90	2,38
Tabell 3. Endringar i fødselstal per kvinne i løpet av 30 år i dei ti landa med flest muslimar. Prosenten i parentes viser kor stor del av innbyggjarane som er muslimar.(8) India har 165–170 millionar muslimar av eit folketal på 1,2 milliardar. Fødselstala for India seier difor ikkje så mykje om barnefødslar blant landets muslimar.

Tabellen over viser at fødselstalet går raskt nedover i muslimske land. Unntaket blant dei ti største er Nigeria, som framleis har eit barnetal på over fem per kvinne. Dette kan ikkje tilskrivast religionen, det ser me til dømes av at talet ligg om lag jamhøgt med i hovudsak kristne Etiopia. Hovudforklaringa er i staden det utviklingssteget landet står på. Dei er framleis i den demografiske vekstfasen, ikkje i stabiliseringsfasen.

I enkelte mindre land med islam har barnetalet gått endå meir nedover enn tabellen viser, i Tunisia såleis frå 5,69 til 1,86 i same perioden, i Libanon frå 4,31 til 1,86 og i Ghadaffis Libya frå 7,38 til 2,72. Blant arabarlanda er det to unntak der nedgangen er mindre, borgarkrigsherja Jemen og dei palestinske sjølvstyreområda. Afghanistan og fleire afrikanske land er også unntak og stadfester det eg tidlegare har skrive om at ei usikker framtid med aids, okkupasjon eller borgarkrig normalt gjer at barnetalet held seg høgt. Ikkje i nokon annan del av verda ser me ein så rask nedgang i fødselstal som i majoriteten av muslimske land. Miljøa og partia som snakkar om den veldige veksten i barnetal i muslimske land, er altså ikkje oppdaterte – eller utan evne til å forstå samfunnet.

Neste påstand er at innflytting av muslimar, saman med låge fødselstal i vestlege land, vil føre til islamsk overtak i vestlege land. Det blir peika på henting av ektefellar i fråflyttingslandet, familiegjenforeiningar og høge barnetal blant innvandrarar. Somme hevdar at talet på muslimar veks eksponentielt, altså som renter på renter. Flytter først ein muslim inn i landet, vil denne flyttinga føre til at fleire kjem.

Realiteten er i staden at folk flyktar når det er krig og krisar, og at flyttestraumen frå eit land normalt avtek og tilbakeflyttinga tiltek om forholda betrar seg. Statistikk frå ulike vestlege land viser også at første generasjon innvandrarar frå ikkje-europeiske og såleis muslimske land får fleire barn enn innfødde mødrer, men barn av innvandrarar får vanlegvis eit barnetal som ligg nær normalnivået i landet dei har kome til.(9)

Det må også føyast til at fødselstalet veks i mange vestlege land no og nærmar seg reproduksjonsnivået. I Storbritannia voks fødselstalet frå 1,6 i 1975–80 til 1,84 i 2005–2009, i USA frå 1,79 til 2,04 og i Sverige frå 1,66 til 1,87.(10) I Norge har talet vakse frå 1,78 til 1,96 frå 2001 til 2008.(11) Me ser ikkje tilsvarande vekst, iallfall ikkje enno, i Aust-Europa.

Påstandane om muslimsk babyboom og muslimsk overtaking av vår del av verda saknar altså feste i røyndommen. Det er ein del av ein skremselskampanje som har sterke likskapstrekk med kampanjen mot den gule fare sist på 1800-talet, med kampanjen mot jødane i mellomkrigstida og under andre verdskrig og med kampanjane mot sigøynerar og taterar. Det handlar ikkje berre og kanskje ikkje først og fremst om å bremse innvandring, det handlar primært om å sikre vestleg verdsherredømme, om å dele verda inn i aksepterte og ikkje-aksepterte menneske og i neste omgang å mobilisere mot dei ikkje-aksepterte.

To barn per kvinne

Det finst knapt noko alternativ til å ha to barn per par som målsetjing. Eller skrive på ein annan måte: Høgare barnetal vil innebere kamp mellom land og folk og ikkje vere berekraftig.

Men å krevje at fattige land skal innføre strenge befolkningsrestriksjonar er å fråta dei høvet til ei utvikling som vår. Ikkje berre har dei vorte og blir haldne nede økonomisk og kulturelt av den rike delen av verda, me blandar oss i tillegg inn i privatlivet til folk om me forkynner at dei to milliardane menneske som lever for under to dollar om dagen, skal redusere sitt barnetal fordi dei opptek for stor plass på kloden. For dei framstår denne innblandinga som tiltak for å halde på det imperialistiske jerngrepet om dei og hindre at dei skal få sin rettkomne del av klodens ressursar.

Vår oppgåve må vere ei anna, å hjelpe landa til at dei snøgt kan gå over frå fase to til fase tre og fire i befolkningsutvikling.

Det inneber at det er om å gjere å stogge krigshandlingar og redusere fattigdom, svolt og helseproblem. Land som Afghanistan (6,63 barn per kvinne), Irak (4,15), Sudan (4,23), Jemen (5,3) og Somalia (6,4) er alle merkte av krig, iallfall dei to førstnemnde frå Vestens side, og uvisse om framtida. I ein slik situasjon vel par å få mange barn for å sikre seg etterkommarar også om dødstala blant barn og yngre vaksne skulle bli høge. Det er, særleg i samfunn der familien må ta seg av dei eldre, ei så å seie universell tenking at eit par ønskjer seg minst to etterkommarar, og av dei helst ein son. Er risikoen stor for at dei fødde mister livet som barn eller ungdommar, vil dei ha fleire.

Det gjeld ikkje berre krigssituasjonar. Dei landa som har størst del av innbyggjarane under sveltegrensa og under fattigdomsgrensa, som har høgast del hiv/aids og som er mest herja av andre sjukdommar, har også dei høgaste eller blant dei høgaste tala barnefødslar per kvinne.

Me kan til dømes spørje: Korleis hadde barnetalet og difor folketalet i aidsherja land utvikla seg dersom den rike verda i staden hadde kasta kreftene inn i å bekjempe aids? Med forsking for metodar for å drive sjukdommen attende, med aktiv informasjonsverksemd, med subsidierte i staden for patenterte og dyre vaksinar, med støtte til grunnleggjande helsetenest og teststasjonar for hiv, med utdeling av kondomar, med støttetiltak til fattige slik at ungjentene ikkje treng bli prostituerte, med gratis sprøyter til narkomane etc. Det er sjølvsagt uråd å svare absolutt, men jamfører me land med mykje aids med land som lykkast i å halde sjukdommen nede eller drive han attende, ser me at bekjemping av aids er eit vesentleg tiltak for å stabilisere ei befolkning. Land som Senegal, Uganda og Tunisia, som alle har gjennomført vellykka tiltak mot aids, har også hatt ein sterk nedgang i fødselstal dei siste åra. Det sannsynleggjer at folketalet hadde vore lågare og ikkje høgare om aids hadde vorte nedkjempa.

Av dette følgjer at det viktigaste tiltaket me i Vesten kan kome med for befolkningsregulering i fattige land, er å hjelpe dei vekk frå krig, svolt, fattigdom og sjukdommar. Hjelp til sjølvhjelp i matproduksjon, sjukepleiarar og medisinar i staden for soldatar og bomber altså.

Det finst mange tenlege, målretta hjelpetiltak. Eit døme er skolelunsj i verdas fattigaste land. Det vil for det første betre kosthaldet til barna og difor auke sjansane for at dei lever opp. For det andre vil det gjere at fleire foreldre sender barna til skole og difor at dei lærer å lese og skrive. For det tredje vil det gjere at jentene blir i skolen lenger og difor at tenåringsekteskap med påfølgjande svært høge barnetal kan unngåast. Gratis skolelunsj i dei 44 landa med lågast inntekter vil koste om lag 6 milliardar dollar i året.(12)

Andre døme på billige og effektive tiltak der vår del av verda kan gjere ein innsats, er kamp mot analfabetisme, hjelp til informasjonsverksemd, gratis tilgang til kondomar og bygging av helsestasjonar for mor og barn. Alt dette er tiltak som både betrar fattigfolks helse og bidreg til å redusere fødselstala. Det er altså vinn–vinn-situasjonar.

Ein tredje gevinst er også viktig: Innbyggjarane vil vanlegvis få det betre. Eit land med mykje sjukdom og låg levealder er eit kostbart land å drive, om innbyggjarane skal ha tilgang på offentlege basistenester. Aidspasientane eller dei krigsskadde fyller opp sjukehusa og legg beslag på det landa har av legetenester. Overvekta av unge gjer at landet må bruke svært mykje pengar på utdanning. Når mange yngre vaksne døyr av aids eller i krig, inneber det samtidig at kostnader med å føre desse fram til vaksenlivet, har vore bortkasta. Landet er inne i ein vond sirkel som det er uråd å kome seg ut av.

Men éin gevinst vil utebli om bistandsarbeidet blir lagt om i denne leia, profitten dagens bistandsmidlar gir dei rike lands næringsliv.

Eksemplet Iran

Det er ikkje, for å vende tilbake til Dagbladets påstått sakkunnige, slik at Kina er det einaste utviklingslandet som fører ein aktiv befolkningspolitikk. Når fødselstalet går ned i land etter land, er det blant anna fordi styresmakter ser reduserte fødselstal som ønskeleg og gjennomfører tiltak for å få fødselstala ned. Iran er kanskje det mest oppsiktsvekkjande dømet. Landet hadde i 1975–80 eit fødselstal per kvinne på 6,5. Då Ayatollah Khomeini overtok leiinga i landet i 1979, avvikla han alt av familieplanlegging og propaganderte for store familiar og mange soldatar for islam i krigen mot Irak. Fødselstalet auka til 8, og folketalet voks nokre år med meir enn 4 % årleg. Rundt 1990 tok styresmaktene til å innsjå problema dette medførde, overbefolkning, økologisk forfall, arbeidsløyse og veldige samfunnskostnader til helsestell og undervisning. Dei vedtok ei nasjonal lov om familieplanlegging. Blant tiltaka var pålagd familierådgiving for nye par, bygging av 15 000 lokale helsestasjonar, frivillig sterilisering av menn og gratis tilgang til prevensjon. Like eins starta dei målretta arbeid for at kvinner skulle lære å lese, med det resultatet at leseevna blant iranske kvinner auka frå 15 % i 1970 til over 70 % i år 2000. Og dei tok i bruk fjernsyn og aviser for å oppmode folk til å redusere barnetalet. I løpet av vel eit tiår gjekk fødselstalet per kvinne dramatisk nedover og er no på 1,83. Arbeidet med å få ned fødselstala har også gitt gevinstar i form av betre økonomi, mindre press på naturressursar og helseinstitusjonar, fleire kvinner i arbeid og meir ressursar til skolesatsing.(13)

Spørsmålet er korleis andre land kan lære av det iranske eksemplet. Neste spørsmål er korleis me i den rike verda kan bidra til denne lærdommen. Svaret er iallfall ikkje å drive kampanjar mot islam, å hevde som sosiologen Sigurd Skirbekk i avisdebatt med underteikna (14) at muslimar set så mange barn til verda fordi dei har eit anna forhold til sex enn me i den kristne kulturkrinsen, å hevde som George W. Bush at Iran er ein del av vondskapens akse eller å unngå kontakt med landet. Svaret er analysar, kunnskapar, respekt for andre og økonomiske bidrag til å gjennomføre tiltak av liknande slag.

Ei verd med stabilt folketal

Mykje tyder på at verdas folketal vil flate ut på rundt ti milliardar, slik at verdssamfunnet – med alle atterhald for sjukdommar, krigar, naturøydelegging og framtidas samfunnsendringar – kan gå inn i ein periode med etter måten stabilt folketal. Ti milliardar er eit svært høgt tal i høve til ressursgrunnlaget på vår vesle klode. Tre eller fem milliardar hadde vore langt lettare å handskast med for klodens framtidige innbyggjarar.

Sjølv om talet på menneske blir nær grensa for det kloden har ressursar til, vil ei stabilisering av folkesetnaden vere eit stort framsteg for menneskeheita. Det vil gjere arbeidet med forvaltning og utnytting av våre knappe naturressursar oversynleg og handterbart. Det vil kunne medverke til å flytte fokuset frå vekst og privat profitt og over til stabil og berekraftig samfunnsdrift. Eit slikt fokusskifte vil gjere det langt vanskelegare å forfekte ein marknadsøkonomi basert på undertrykking og alles kamp mot alle. Det vil gjere det tilsvarande lettare å arbeide for ein planøkonomi, eit globalt samarbeid og ei verd tufta på samarbeid og rettferdig fordeling. Difor er ei stabilisering av folketalet den viktigaste framoverretta endringa for menneskeheita i vår tid.

Noter:

Philip McMichael er professor i sosiologi ved Cornell University

«Matkrisa» i 2007–2008 var toppen på eit isfjell. Svolt og matkrise er uløyseleg knytt til den moderne verda, og den brå veksten i matprisane vart ei fersk påminning om dét kulturelle fenomenet. Om lag på same vis som den velkjente observasjonen til Susan George om at svoltkatastrofar er det siste steget i ein prosess mot meir sårbare og oppsplitta samfunnsmessige reproduksjonsmekanismar, så representerer mat«krisa» ei forstørring av ei langvarig krise i den samfunnsmessige reproduksjonen som skriv seg frå kolonialismen, og som vart utløyst av den nyliberale utviklinga i kapitalismen.(1)

Kolonitida var starten på eit utbyttingstilhøve mellom Europa og resten av verda, der imperiesystem erstatta ikkje-europeiske forsyningssystem då koloniane vart omdanna til soner som skulle forsyne den europeiske kapitalismen med mat og råvarer.

I nyare historie har liberaliseringspolitikken forsterka omdanninga av Sør til ein «verdsfarm » for eit mindretal av globale konsumentar, konsentrerte i nord og i strategiske statar og byenklavar i sør. Den kombinerte tileigninga og omflyttinga av matproduksjon og -sirkulasjon ligg under den samfunnsmessig konstruerte knappe matforsyninga og permanente svolten som konservativt rekna rammar nær ein millard menneske (nær 14 prosent av menneska i verda).

«Agflasjonen» som gjorde verda merksam på denne krisa ved inngangen til 2008, dobla prisen på mais, kveiteprisen steig med 50 prosent og ris auka så mykje som 70 prosent, og førte verda inn i ei tid med underskot på mat.(2) I ein artikkel i The Economist kalla «Slutt på billig mat» merka redaktøren seg at matprisindeksen i bladet hadde nådd sitt høgaste nivå sidan starten i 1845. Matprisane hadde stige 75 prosent sidan 2005, og kornreservane i verda var på sitt lågaste, bare 54 dagar.(3) Ifølge International Food Policy Research Institute (IFPRI) ville agflasjonen pga veksande produksjon av biodrivstoff «føre til nedgang i tilgjengeleg mat og kalorikonsum i alle delar av verda, med det sub-sahariske Afrika hardast ramma».(4)

Dagens problem er knytt til intensivert energi- og matetterspørsel i ei tid der oljeproduksjonen har nådd toppen. Ein veksande klasse på ein milliard nye konsumentar dukkar opp i tjue «mellom-inntekts»-land «med samla forbruksevne, rekna i kjøpekraft, lik den i USA».(5) Gruppa omfattar nye medlemmer av OECD – Sør-Korea, Mexico, Tyrkia og Polen, i tillegg til Kina og India (40 prosent av denne totalen) – og velstandsymbolet deira er bileigarskap og forbruk av kjøtt. Desse to varane – saman ved aukande etterspørsel etter biodrivstoff og fôrproduksjon – forverrar inflasjonen på matvarer, ettersom deira gjensidige konkurranse om jord får den perverse effekten at alle avlingar blir meire verd, på same tid som dei tar over land brukt til matproduksjon.

Samtidig har finansspekulasjon forverra problemet. Til dømes steig prisen på ris med 31 prosent 27. mars 2008, og kveite med 29 prosent 25. februar 2008. New York Times meldte 22. april 2008 at«prisboomen har trekt til seg ein straum av nye investeringar frå Wall Street, rekna til så mykje som 130 milliardar dollar».

Ifølge same artikkel har Commodity Futures Trading Comission peika på at

Vanlege forklaringar viser til kombinasjonen av ekstremt vêrmønster og økologisk stress som årsak til presset på matjord. Som oppsummert av John Vidal i The Guardian i november 2007:

FNs miljøprogram sa planetens vatn, luft, dyre- og fiskebestand alle gjekk «ubønnhørleg attende». I følge FNs matprogram for verda (WFP) er femtisju land ramma av katastrofale flommar; 29 i Afrika, 19 i Asia, og 9 i Latin-Amerika. Avlingane er ramma av tørke og varmebølger i sør-Asia, Europa, Kina, Mozambik og Uruguay. (7)

Når det gjeld biodrivstoff kjem det i tillegg ein følgeeffekt, skissert av OECD-FAOs Agricultural Outlook 2007–2016, der ekspanderande produksjon av mais til etanol i USA reduserer arealet til matoljeproduksjon, slik at «matoljeprisen au stig som resultat av strammare forsyningar og prisauken vart forsterka av stigande etterspørsel etter maismjøl til fôr, og stigande etterspørsel etter vegetabilske oljer til biodiesel».(8) Slik sett er «stormen perfekt».

Men metaforen «perfekt storm» peikar på samanfall av tilsynelatande ukontrollerbare krefter, med endringar i etterspørsel som truar og blir trua av svinnande forsyningar.(9) Til dømes gir leiaren i Financial Times 9. april 2008 eit forenkla økonomisk syn på problem og løysing:

På litt lengre sikt må kravet vere å auke forsyningane, her ligg mykje av ansvaret på utviklingslanda – forbetra infrastruktur, medrekna naudsynt lagring av reservelager, få fleire land med i produksjonen og oppmuntre til forsikring av avlingane, eller fremme marknader der dei ikkje finst. Dei landa som gjør motstand mot å ta i bruk genmodifisert mat, må sjå ein gong til på produktivitetsvinsten det kan utløyse. Sikring av og stabilitet i matforsyningane blir forbetra når marknaden får lov til å virke gjennom klare og varige prissignal, og der regjeringane syt for naudsynt samfunnsmessig og fysisk infrastruktur.(10)

Mens marknaden kan gi signal om ressursbegrensingar, så er strukturen og politikken i marknaden i siste instans ansvarleg for denne situasjonen, og for tolkinga om at det trengst betre marknadstilpassing. Og av den grunn var det ikkje overraskande at selskapa og internasjonale finansinstitusjonar nytta høvet til å forsterke kontrollen over det globale matsystemet under krisa. I mellomtida har regjeringar med varierande ressurstilgang gripe til liberalisering av matimporten, pris- og/eller eksportkontroll på eigen produksjon for å dempe uro. Tvangsovertaking av jord er blitt konsekvensen av panikktiltaka styresmaktene grip til for å sikre seg mat utanlands.(11) Men til sjuande og sist signaliserer stigande matpriser at meir grunnleggande prosessar er i arbeid, tydelege både i svoltkatastrofar og matopprør – fenomen med lange røtter.

Matopprør og svolt i imperiet

Frå «etisk økonomi» til borgarrettar – matopprør viser at sosiale normer har blitt krenka.(12) Utanfor Europa der kolonialismen førte til økologisk og kulturell kata-strofe, tok matopprør karakteristiske former. Sjå til dømes det Mike Davis omtaler som eit sakte viktoriansk holocaust som strekte seg frå India gjennom nordlege Kina til Brasil. Det Davis kalte synkroniserte El Niño-svoltkatastrofar – tilsynelatande pga øydeleggande tørke tvers over tropene den siste fjerdeparten av attenhundretallet, som førte til store dødstall pga svolt (overslaga varierer mellom tretti og seksti millionar menneske) – vart faktisk forsterka av imperiet. Det imperiet fullførte i India td, var avviklinga av den landsbybaserte nødlagringa av korn, ettersom korn blei ein vare og gjort om til eksportprodukt. Før det britiske styret, «før opprettinga av ein jernbanebasert nasjonal kornmarknad, var reservelagra av korn i landsbyane større, eit slektbasert velferdssystem meir utbreidd, og kornprisane i overskotsområde betre verna mot spekulasjon».(13) Davis påpeikar at transportsystemet – medrekna telegrafen og samordninga av prisvandringar han førte til, uavhengig av lokale tilhøve – sette oppkjøparane langs linja i stand til å overføre kornreservar frå det tørkeramma baklandet til hamstrande sentra. Med hjelp av det vart India «tvunge inn i verdsmarknaden» og mellom 1875 og 1900, dei verste svoltåra i hungersperioden, auka korneksporten frå tri til ti millionar tonn per år, ei mengd tilsvarande det årlege ernæringsbehovet til tjuefem millionar menneske, samtidig med at mellom tolv og tjueni millionar menneske døde i perioden, etter grove overslag. Som Davis seier: «Londonarane åt faktisk brødet til indarane», og siterer ein observatør som skreiv: «Det ser ut som ein anomali, det at India med sine svoltkatastrofar er i stand til å forsyne andre delar av verda med mat.»(14) Neppe ein anomali, slike perversitetar viser marknaden over alt, det skjedde til dømes under den irske potetsvolten på 1840-tallet, eit hundreår seinare i 1943 i Bengalen, og i seinare svoltkatastrofar, der mat har blitt omdirigert av kommersielle grunnar.

I ei talande avsløring av den nærsynte økonomiske liberalismen, legg Davis vekt på at «den perverse konsekvensen av ein felles marknad var eksport av svolt, gjennom inflasjon, til dei fattige på landsbygda i distrikt med kornoverskot.»(15) Svaret frå det som kom til å bli kalla tredje verda, var eit antiimperialistisk credo som la grunnlaget for avkoloniseringsrørslene i det tjuande hundreåret. Mens Polanyis «doble rørsle» med sosialt vern mot marknadsprivatiseringa beskreiv den framveksande europeiske moderniteten, fullførte Davis fortellinga ved å avsløre det han kalla «den hemmelege historia om det nittande hundreåret» – ved å dokumentere den djupe verknaden gullstandarden hadde på den ikkje-europeiske verda. Modernitet betydde for ikkje-europearar at det materielle livet deira vart objekt for prismekanismar, som vart ei brekkstang for at basis- og nye ressursar på lik linje kunne fjernast utan umiddelbart synlege krefter, og frakta av profittskapande kjøpmenn til betalande konsumentar i Europa. Kort sagt var modernitet tviegga, og mathandelen byr på eit av dei mest dramatiske bileta på det paradokset.

Eit tidleg matopprør tok kampen opp mot den berykta «tempellønna» som vart innført i 1877 av viseguvernøren i Bengal under det militære styret til den sentrale guvernøren Lord Lytton. Formålet var å redusere kostnadene ved hjelpearbeidet sett i verk av regjeringane i Bombay og Madras. Denne risrasjonen, utan tillegg av proteinrik mat som fisk eller kjøtt, «gav mindre næringsgrunnlag for hardt arbeid enn dietten i den illgjetne konsentrasjonsleiren Buchenwald, og mindre enn halvparten av det den indiske regjeringa i dag set som kaloristandard for vaksne menneske.» Resultatet var at det ble en streik til støtte, der svoltramma bønder «organiserte svære Gandhi-liknande protestar mot risreduksjonen »,(16) dei dro frå arbeidsleirane en masse, og laga ei kortliva proto-nasjonalistisk rørsle blant kjøpmenn på lokalnivå, jordeigarar som budde utanfor området og handverkarar. Det førte til at visekongen auka rasjonane og sette ned arbeidsmengda i leirane.

Kina hadde på same vis som India komplekse før-koloniale system, der «både mogular og maratar tilpassa reglane sine på fleksibelt vis for å ta høgde for viktige økologiske samanhengar og uføreseielege klimasvingingar i dei tørketilbøyelege regionane på subkontinentet». Her hadde ein kombinasjon av tørke og monsunflom midt på 1870-tallet avslørt eit korrupt system i kornreservane «takk vere fantastisk svindel frå hundrevis av korrupte tjenestemenn og medsvorne handelsmenn, pluss at Grand Canal ikkje kunne seglast på grunn av årstida. »

I tillegg til å ete seg frå heimane sine pakka svoltramma bønder seg saman i underjordiske holer då hjelpetiltaka minka, og i Shandong «organiserte bondekvinner svært teatralske demonstrasjonar, ulikt tidlegare hendingar, mot grådige folk frå lågadelen og uærlege tjenestemenn.»(17) Davis hevdar denne typen ritualiserte protestar var uttrykk for ein uttalt «etisk økonomi», og seier at slik «militant sjølvorganisering generelt bare var mauleg i den tidlege fasen av svoltperioden, før svolten byrja øydelegge den sosiale veven i landsbyen, og til slutt den utvida familien sjølv.»

Ulikt det kastedelte India, peikar Davis på «ei oppblomstring av ikkje-ortodokse religiøse sekter og undergrunnsgrupper som var motstandarar av Qing-tradisjonane, og som baud kinesiske bønder eit kulturelt mønster å organisere etter og legitimerte bondeopprør.» I Lushan Hsien som hadde tradisjonar med bandittvesen og opprør, gjorde bøndene og vatningsarbeidarane opprør, opna små kornlager for dei fattige og starta opprør blant titusenvis som til slutt vart slått ned av regjerningssoldatar.

På 1870-tallet førte tørke og monokultur i sukkerproduksjonen i nordaustlege Brasil, saman med eit lukka system for kornhandel, til at bøndene måtte rømme til kystområdet, noko som igjen førte til at ein sveltande mobb plyndra marknaden i Fortaleza. Det førte til arbeidsleirar med eit rasjoneringssystem som «var ein bankett samanlikna med tempellønna» sjølv om levekåra var «like elendige som i Deccan.»(18)

I alle tilfella fekk raseriet til sveltande bønder uttrykk i matopprør. Slike opprør fødde av desperat naud gav næring til millenaristrørslene som knytta «umoralen» til kompradorar og kolonistar. Tvers over austlege og søraustlege Asia og Afrika vart religion blanda med antikolonial kamp, og førte til diskusjonar om den samfunnsmessige krafta til det ein kunne kalle «halvproletariatet » sett frå ein synsvinkel, eller frå ein annan synsvinkel: bonderevolusjon av Mao Zedongs type (Yanan-modellen).(19) Det overordna er sjølvsagt at mens tilgangen på mat kunne bli redusert gjennom oppblåsing av marknaden eller handelsstans eller rasjonering til fordrivne bønder, så var matopprør i koloniale eller postkoloniale område uunngåeleg knytt til klagar på det politisk-økonomiske systemet og som tente kamp mot koloniseringa tvers gjennom alle dei gjenverande europeiske imperia.

Nyliberalismen

Nyliberalismen har sitt opphav i gjenoppbygginga av økonomien i etterkrigstida, då avkoloniseringa førte med seg eit tilnærma komplett statssystem prega av den kalde krigens politikk, og USA og Sovjetunionen utvikla hjelpeprogram for å sikre seg innverknad og for å styrke eigen kapasitet industrielt og militært.(20) Tvillingarven med tydeleg (og relativ) utarming saman med veksande utviklingskrav frå antikoloniale rørsler førte på femtitallet til eit «utviklingsprosjekt », utarbeidd i Washington, London og Paris, og på Bretton Woods-konferansen i 1944, som skapte Verdsbanken og søsterorganisasjonen, Det internasjonale pengefondet.(21)

Bilateral økonomisk makt overskygga multilateralisme i verdssystemet. USAs mathjelpprogram som vart formalisert gjennom Public Law 480 i 1954, dominerte handelen med mat dei neste to tiåra. USA-styrte matforsyningar vart gitt som konsesjonar til statar som geopolitisk stod i fronten, og/eller dei som vart sett som framtidige kundar etter at hjelp vart endra til handel. Dette eksportregimet for mat omforma vestleggjorde, faktisk, kosthaldet til dei nye bybefolkningane i industrialiserte område i tredje verda, på same tid som det undergravde bøndene med lågt prisa basismat.(22)

Postkoloniale statar som var vestlegdominerte gjennom (teknisk og militær) hjelp og handel tok til seg utviklingsmodellen, kommersialiserte offentleg eigedom (jord, skog, vatn, genetiske ressursar, kunnskapen til urfolka), og utvida handelsbasert matproduksjon for å betale for teknologiimport og luksuriøse forbruksvarer. Eksisterande kulturar opplevde vedvarande åtak frå billeg matimport og utvida marknadsgjøring. Fordriving av bønder blei intensivert med styrkinga av primitive koloniale akkumulasjonsmetodar i dei postkoloniale statane. Frå 1950 til 1997 gjekk landsbygdbefolkninga i verda ned med rundt 25 prosent, og no bur 63 prosent av bybefolkninga i verda i, og i utkantane av storbyane som breier seg ut i Sør.(23)

Monokulturar omforma landsbygda ettersom den amerikanske modellen for kapital-energi-intensivt landbruk blei universell gjennom den europeiske Marshallplanen, spreiing av landbruksindustrien med støtte frå tilsvarande fond på mathjelpprogram, og teknologi knytt til den grønne revolusjonen. Då urbaniseringa spreidde seg raskt i Sør, eksploderte veksten av supermarknader, og inkorporerte små eller uavhengige produsentar i sine kontraktnett, og vidare inn på verdsmarknaden på mat. (24) (Men store supermarknader har ofte bidradd til å eliminere tradisjonelle marknader for småprodusentar, og sett mange ut av produksjon.) Knytt til det er oppblomstringa av konserneigd industrilandbruk – i dag retta mot Argentina, Brasil, Kina, India, Mexico, Pakistan, Filippinane, Sør-Afrika, Taiwan og Thailand. Asia er hovudområdet for den verdsomspennande prosessen, og står for to tredjedelar av kjøttforbruket, som i hovudsak er produsert på brasilianske soyabønner.(25) Med framveksten av den kinesiske middelklassen har Kina endra seg frå å vere netto eksportør av soyabønner til verdas største importør av soyabønner og -olje, og omformar brasiliansk beiteland til soyamarker ettersom kvegflokkar invaderer Amazonas.(26) Frå eit materielt og finansielt perspektiv er den globale integrasjonen av matforsyning, kosthald og produksjonsforhold grunnen til at auka matprisar kan spreie seg som virus i det tjueførste hundreåret, og viser krisa til den nyliberale utviklingsmodellen.

Frå eit institusjonelt perspektiv vart den nyliberale utviklinga samanfatta i danninga av World Trade Organization (WTO) i 1995 – liberaliserings- og privatiseringsregimet fremma samordninga av jordbruksnæringa og matmarknader på verdsbasis. WTO-avtalen Agreement on Agriculture (AoA) gjør det ulovleg med kunstig prisstøtte gjennom handelsrestriksjonar, produksjonskontroll eller statlege handelsråd. Ved å tvinge landa i Sør til å opne landbrukssektoren, mens USA og EU hadde store subsidiar, blei det skapt det som misleiande er oppfatta som «komparative fordelar», ved å skape dei historisk lågaste prisane på korn, kjøtt og mjølkeprodukt i desse landa. Ved å kople subsidiane frå prisane fjernar ein lågaste pris, og etablerer på effektivt vis «verdsprisar» på landbruksvarer – som har falle 30 prosent eller meir sidan 1994. Gjennom AoAs reglar for «minsteimport» er land nekta å følge ein sjølvforsyningsstrategi, og jamvel med ein slik relativt låg marknadstilgang har det å bli utsett for den kunstige verdsprisen øydelagt småprodusentar over alt, flytta dei til urban slum eller som arbeidskraft på plantasjar og jordbruksgods innretta på eksport av mat til relativt rike konsumentar på verdsbasis. Den resulterande styrkinga av dei store matselskapa under WTO-regimet har gjort det mauleg å privatisere «matsikring» hos dei store selskapa.(27)

Den opprinnelege senkinga av matprisane som førte til at småprodusentane vart øydelagte, har no ført til agflasjonen med auka monopolkontroll på matforsyningane i verda. Under slike tilhøve med «liberalisering » gjekk faktisk overføringa av inflasjonen på matprisane automatisk. Raj Patel merka seg at mens prisen på ris steig over heile Asia i 2008:

Ut over prisendringar er krisa innebygd i grunnleggande strukturendringar i matsystemet i verda. Det me kan kalle «mat frå ingenstad»-regimet(29) vaks fram gjennom den faste endringa frå produksjon av basismatvarer til produksjon av eksportmatvarer – enten ved at Nord dumpa sine landbruksvarer, eller ved at Sør slutta seg til ein kapitalistisk eksportstrategi for å betale gjeld. Chile, den største leverandøren av frukt og grønt til Europa og Nord-Amerika, hadde nedgang på meir enn ein tredjedel på bønner, kveite og andre basisvarer då plantasjane gjorde småprodusentane til midlertidig arbeidskraft. På slutten av det tjuande hundreåret er overslaget at mellom tjue og tretti millionar menneske verda over har mista jorda si som resultat av handelsliberalisering og eksportjordbruk. (30) Dei fortrengte utgjør ein midlertidig arbeidsstyrke i utkanten av byane, og pressar sjølvsagt lønningane ned på verdsbasis då næringslivet drar fordel av dei lågtlønna, og set ut arbeid. Konsekvensen er reduksjon av matproduksjon på småbruk for dei fattige og dei fattige blir meir sårbare med stigande matprisar. Desse trendane er bare forverra med intensivert «globalt jordran» som har understreka fordrivinga med privat tileigning og offentleg pålagt omlegging frå jordbruksland til sikring av energitilgang (biodrivstoff ) utan matsikring, i etterdønningane etter «matkrisa» nyleg. Det ironiske er at regjeringane viser lita tru på marknaden og på «matsikring», og investerer i jord utanlands for å sikre seg matforsyningar i tilfelle mangel i framtida.(31)

Sporen til slike initiativ utanfor marknaden er den alltid eksisterande trusselen om matopptøyar som regjeringane evig og alltid er sårbare for. Matopprøra som skylte over verda i 2007 og 2008 (Italia, Usbekistan, Marokko, Guinea, Mauritania, Senegal, Vest-Bengal, Indonesia, Zimbabwe, Burkina Faso, Kamerun, Jemen, Jordan, Saudi-Arabia, Egypt, Mexico, Argentina og Haiti) vitna om stigande prisar på basismatvarer, som tvinga president Préval på Haiti til å gå av. Matopptøyar i byane uttrykker i dag misnøye med nyliberal politikk, som har bygd ned offentleg sektor (særleg matreservar), og gjort landa i sør meir avhengige av mat utanfrå. Som svar har regjeringane sett i verk moratorium på mateksport, og i 2008 stengte forbod mot kveiteeksport frå Kasakhstan, Russland, Ukraina og Argentina ein tredjedel av verdsmarknaden, Når det gjeld ris, har eksportforbod eller restriksjonar i Kina, Indonesia, Vietnam, Egypt, India og Kambodsja ført til at i hovudsak Thailand og USA framleis eksporterer og gir næring til agflasjonen. (32) I følge ein rapport:

Som resultat avslørte krisa at det nyliberale matregimet er sårbart, der mat i stor skala blir omgjort til varer og spekulasjonsmål. Kontrollert enten av finansmarknaden eller jordbruksnæringa, gir det inflasjon (sjølv med rekordavlingar på basisvarer).(34) Matlagra er svært sentraliserte – fem selskap kontrollerer 90 prosent av den internasjonale kornhandelen, tri land produserer 70 prosent av eksportert mais, og dei tretti største detaljhandlane for mat kontroller ein tredjedel av matvarehandelen.(35) Slik konsentrasjon av selskapsmakt blei mauleg gjennom synet som blei uttrykt av leiaren for Cargill:

Liberalisert handel etter WTOs reglar har omstrukturert matproduksjon og -handel, gjort land meir avhengige av matvarehjelp som starta då prisane var låge. Kveiteimporten til Afrika auka «med 35 prosent mellom 1996 og 2000, mens totalverdien av den stadig billigare importen faktisk fall med 13 prosent i snitt»(37). Omkring 70 prosent av landa i Sør er netto matimportørar (38), og i 2007 «steig rekninga på matimporten til utviklingslanda med 25 prosent då prisane steig.»(39) Slik matavhengighet kjem ofte som resultat av importvekst på produkt med lågpris til skade for eigne produsentar. FAO merka seg 669 tilfelle av stigande kyllingimport mellom 1983 og 2003, 50 prosent av dei i Afrika som bare står for 5 prosent av kyllinghandelen på verdsbasis. I dette tidsrommet blei 70 prosent av kyllingproduksjonen i Senegal og 90 prosent av Ghanas feid over ende av kyllingimport frå USA, EU og Brasil.(40) I mellomtida førte gjeldskrisa til nedbygging av strategiske kornreservar i Sør. Internasjonale organ som IMF gjorde framlegg om at regjeringane (til dømes i Malawi)(41) måtte redusere strategiske kornlager for å betale gjeld (42), og regjeringar som i India selde kornreservar på verdsmarknaden(43). Den internasjonale bonderørsla Via Campesina peika på:

Paul Krugman tok opp problemet i ein kommentar i New York Times, «Det løpske kornet»:

Ikkje ulikt avviklinga eller øydelegginga av vanlege kornreservar i koloniale bakland, så erstattar matregimet til storkonserna offentleg styring av matforsyninga med prismekanismen. Konsekvensen har blitt rask fjerning av hindringar saman med prisauke for basismatvarer. Men spreiinga av stigande matprisar er ikkje bare eit spørsmål om marknadsintegrasjon, heller eit resultat av maktkonsolidering i landbruks- og næringsmiddelsektoren. Eit eksempel her er den meksikanske maismarknaden. Mens maisprisane fall samanhengande etter at NAFTA hadde liberalisert maisimporten frå USA, så vart tortillaprisane tridobla på 1990-tallet. Og i 2006 då verdsprisen på mais steig svært raskt, blei tortillaprisen dobla igjen, slik at «folk med låg inntekt vart prisa ut av tortillamarknaden, og tvunge over på mindre næringsrike alternativ som kvitt brød og japanske nudlar».(46) Med bare to næringsmiddelprodusentar som har kontroll over 97 prosent av maismjølmarknaden til industrien, og reduserte statlege matsubsidiar, så har tortillaopprør blitt ein del av det politiske landskapet – stimulert av 10 prosent reduksjon i lønnene som resultat av migrasjon frå landsbygda pga maisimport. (47)

Typisk for matkrisa er det meksikanske underforbruket knytt til korleis profitten blir skapt. Mens reallønna har gått ned og tortillaprisen har stige, så har produksjonskostnadene på tortilla blitt skåre ned – slik industrielle metodar har forsemra matvarene for den fattige arbeidarklassen. Dvs at kapitalen med statleg støtte har klart å redusere kostnadene og heve prisane – eit resultat avhengig av nyliberale handelsvilkår saman med kameraderi og privatisering av den meksikanske staten.

Konsolideringa av jordbruksnæringa under det nyliberale matregimet skaper slik grunnlaget for matkrisa i verda. Liberalisering og privatisering verkar saman til å aksellerere sirkulasjonen av mat globalt, og restrukturerer matproduksjonen og matvarehandelen på storselskapas vilkår. Det set selskapa i stand til å skape profitt ved å bestemme prisane, i tillegg til spreiing av stigande prisar gjennom integrasjon av marknader på landbruks- og matprodukt. Monopolstrukturen i den tungt subsidierte jordbruksnæringa betyr ikkje bare at produsentane får lågare prisar for produkta sine, men au at oppkjøparar, næringsmiddelindustrien og salsledda er i posisjon til å heve matprisane. Profittraten i jordbruksnæringa har stige høgt; til dømes steig Cargills profitt med 36 prosent i 2007, AMDs 67 prosent, og Bunges 49 prosent, mens Cargills nettoinntjening steig med 86 prosent første kvartal 2008, AMDs bruttoprofitt gjekk opp 55 prosent og bruttoprofitten til Bunge auka med 189 prosent. Gjødselselskap profitterte au – til dømes steig profitten til Potash Corporation med 72 prosent i 2007, og profitten til Mosaic steig med 141 prosent, mens nettoinntekta til Potash steig 186 prosent første kvartal 2008 og Mosaics nettoinntekt steig meir enn 1200 prosent. I mellomtida har produsentar av såkorn og landsbrukskjemikaliar meldt om uvanlege profittar i 2007: Monsanto 44 prosent, DuPont 19 prosent og Syngenta 28 prosent.(48) Stigande prisar på innsatsmiddel som gjødsel, såkorn og sprøytemiddel forklarer korfor dei fleste småbrukarane ikkje har tjent på stigande matprisar. GRAIN skriv:

Konklusjon

Selskapskontroll gjennom eit matregime basert på liberaliserte marknader er ein naturleg følge av globaliseringa av eit system som oppmuntrar til auka matprisar, og spreier dei raskt verda over. Men røttene ligg i industrilandbruket, og at det er tungt avhengig av fossilt brensel. Som ein rapport frå Chatham House nyleg hevdar, å produsere «eitt tonn mais i USA krev 160 liter olje, samanlikna med bare 4,8 liter i Mexico der bøndene brukar meir tradisjonelle metodar. I 2005 stod energikostnadene for så mykje som 16 prosent av dei totale produksjonskostnadene i landbruket i USA, ein tredjedel til drivstoff medrekna elektrisistet, og to tredjedelar indirekte, til produksjon av gjødsel og kjemikaliar.»(50) Det siste er sjølvsagt ansvarleg for «peak soil»-krisa – utarminga av jordsmonnet – ettersom uorganisk gjødsel og monokulturar (med opphav i plantasjesystemet i koloniane) har intensivert brotet i stoffskiftet (metabolic rift) der organiseringa av samfunnet bryt karbon- og næringssyklane i naturen og utarmar jordsmonnet. Det betyr at mens det framleis er dyrkbar jord tilgjengeleg i verda, så viser jorda som er i bruk, teikn på utmatting og erosjon som peikar mot at verda står framfor jamt nedgåande avkasting under det noverande regimet som er avhengig av og basert på petroleumsbasert gjødsel og plantemiddel.

Tvillingkrisa med topp i oljeproduksjon og jordsmonn legitimerer eit globalt agrodrivstoffprosjekt, for å supplere (i hovudsak) drivstoffbehov i Nord med billigare (i hovudsak frå Sør) typer etanol og biodiesel, men utan vesentleg effekt på dei totale utsleppa av drivhusgassar.(51) Ironisk nok har industrilandbruket som er avhengig av fossilt drivstoff, bidradd til jakt på alternative, fornybare energikjelder, som biodrivstoff. Men biodrivstoff gjør problemet meir samansett, ikkje bare fordi dei snaut dekkar opp for utsleppa, men au ved å legge press på dyrkbar jord. Eit selskap som eit tiår tilbake hevda dei skulle «gi mat til verda» med ny bioteknologi, legg seg no på ei industrilandbrukslinje som er avhengig av å erstatte matdyrking med dyrking av planter til biodrivstoff. Vanlege oppfatningar om den underliggande årsaka til inflasjon på mat legg stor skyld på biodrivstoffrevolusjonen, der ein forfattar merkar seg at den ikkje bærekraftige politikken for agrokultur og agrodrivstoff i USA og EU har ført til «stort handelsunderskott på mat i begge område», «i sentrum for dagens priseksplosjon på landbruksvarer».(52) Her er resonnementet at matlagra i Nord blei kjørt ned av svulmande handelsunderskott, i tillegg til tungt subsidierte tiltak for biodrivstoff, særleg til maisetanol i USA, kjenneteikna av internasjonale institusjonar som hovudskyldig i priseksplosjonen på mat:

Ifølge FAO står maisetanol i USA for ein tredjedel av auken i verdsprisane på mais, og 70 prosent ifølge IMF. Overslag frå Verdsbanken seier at USAs politikk er ansvarleg for 65 prosent av veksten i landbruksprisane, og for … den tidlegare sjefs-økonomen i USDA forklarer det 60 prosent av prisauken. Verdsbanken slår fast at «Prisane for desse avlingane som blir brukt til biodrivstoff, har stige raskare enn andre matprisar dei siste to åra, der kornprisane har gått opp med 144 prosent, oljevekstar med 157 prosent, og andre matprisar bare opp 11 prosent.» USA er, som resultat av at dei produserer etanol av mais, klart ansvarleg for priseksplosjonen på matvarer i verda. Den nest største maiseksportøren i verda, Brasil, produserer etanol av sukkerrøyr og har slik sett ikkje påverka verdsprisane på mais. I tillegg til USAs etanolprogram på mais, har programmet deira for biodiesel (soyabønner) au bidradd til himmelhøge prisar.(53)

Marknadsfetisjismen som er tydeleg der industrilandbruket omformar mest alle landbruksprodukt til udifferensierte varer (naturlegvis med store subsidiar til drivstoffavlingar så vel som andre subsidiar), gjør liberaliseringa av landbruket til ei fleirtydig sak. Liberaliseringa har skapt eit handelsregime som med stø kurs har bygd ned vern av innanlands jordbruk i Sør, mens Nord har fått halde fram med å subsidiere industrilandbruket. Nye subsidiar til agrodrivstoff har gitt gjenklang i verdsmarknaden for mat i form av inflasjon. På same tid har liberalisering og strukturtilpassing forsterka eksporten av nokre matvarer frå Sør, no blir eksport av produkt til agrodrivstoff oppmuntra av European Emissions Trading Scheme. Enten i form av kaloriar eller energivekstar held Sør fram med å forsyne det nordlege forbruksmønsteret. På same tid har mange land som Mexico og Jamaica senka produksjonen av basisvarer til innanlands forbruk kraftig.

Eit viktig korrektiv til det nykoloniale mønsteret er innblandinga frå rørsla for matsuverenitet, som vaks fram på 1990-tallet som ei utfordring til privatiseringa av matsikring, og som hevdar at «svolt ikkje er eit spørsmål om midlar, men om rettar».(54) Med andre ord må statar så vel som lokalsamfunn, særleg produsentar, ha rett til å utvikle sin eigne politiske instrument, medrekna vernetiltak slik at innbyggarane kan få passande og næringsrik mat dei har behov for, og på kulturelt og økologisk høveleg vis. Det betyr ein slutt på eller drastisk beskjæring av matregima – og av selskapa som kontrollerer dei – som er innretta på produksjon for dei (overalt) med kjøpekraft til å skaffe seg maten dei ønskar.

Me står i starten på ein æra der industrilandbruket møter aukande problem og minkande støtte, og der visjonen om matsuverenitet har ein sjanse til gradvis å bli realisert. Matkrisa i 2007–2008 tjener som ei påminning om langvarig ulikskap i matregimet i verda, og korleis det sosialt og økologisk manglar bærekraft.

 

(Artikkelen sto i Monthly Review sitt juli-augustnummer, og trykkes med tidsskriftets tillatelse. Gunnar Danielsen har oversatt artikkelen fra engelsk.)

Notar:

 

Jokke Fjeldstad er leder av Rødt Oslo og medlem av redaksjonen i tidsskriftet Rødt!.

Landgrabbing er et voksende problem. Landgrabbing betyr at internasjonale investeringsselskaper og statsselskaper i rike nasjoner kjøper opp land for å eksportere jordbruksproduktene ut av landet de dyrkes i. En milliard mennesker sulter i verden, mange av dem i land som er utsatt for landgrabbing.

Årsaker til landgrabbing

Landgrabbing er et resultat av flere faktorer som forsterker hverandre. Ustabile matvarepriser, det at mange land har et kronisk matunderskudd som må dekkes av import, den økte interessen for produksjon av agrodrivstoff og den økte interessen for lønnsomme investeringer i matjord er alle årsaker vi må se på. Oppkjøp og langtidsleie av jord, spesielt i Asia, Latin-Amerika og Afrika, minner mye om kappløpet etter land under kolonitiden.

Matprisene

Fra 2006 til i dag har matvareprisene steget kraftig og hurtig. Årsakene til denne prisstigningen og den internasjonale matvarekrisa er mange. Klimaendringene, økt spekulasjon på verdens matvarebørser, dyrere innsatsfaktorer i jordbruket og økt interesse for agrodrivstoff er noen av grunnene. Mer om dette kan du lese i min artikkel, Matvarekrisa – samtidas folkemord i Rødt! nummer 3/2008. Prisene på en rekke basismatvarer som ris, hvete og andre kornsorter er relativt høy. I 2009 har vi sett en liten nedgang i verdensprisene, som kan ha sammenheng med den økonomiske krisa. Men hvis man ser prisutviklingen over en litt lengre tidsperiode, må prisene på basismatvarer forsatt beskrives som svært høye.

FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) sin matvareprisindeks har økt med 32 % siden 2005. Kjøtt og andre kostbare matvarer har ikke hatt stor prisøkning i denne perioden, mens prisen på kornsorter generelt har økt med 82,5 % og prisen på ris med hele 114 %.

Matmangel

Tørke i viktige matproduserende regioner var en av flere hendelser som førte oss inn i dagens matvarekrise. I år har landene på Afrikas Horn opplevd den verste tørken siden 70-tallet. Befolkningsveksten vi har sett de siste 100 årene, ser enda ikke ut til å stoppe. I 2050 kan jorda ha 9,1 milliarder innbyggere. I løpet av de neste 20 åra vil etterspørselen etter mat øke med 50 %, og fram mot 2060 må matproduksjonen sannsynligvis dobles i verden.

Mange kapitalsterke land ser at de må se utenfor sine grenser hvis de skal være sikre på at det er nok mat til deres befolkning i framtida. Statlige investeringsselskaper fra Kina, Sør-Korea, Qatar og Saudi-Arabia har allerede kjøpt opp eller sikret seg leiekontrakter på millioner av hektar jord. Mange av landa som leier ut eller selger ut jord, mottar også matvarehjelp fra Verdens matvareprogram.

Agrodrivstoff som bensin på bålet

Både olje- og klimakrisa har økt interessen for å produsere energi og drivstoff på nye måter. En av mest populære løsningene på olje- og klima krisa har vært agrodrivstoff. Agrodrivstoff kan lages av mange forskjellig biologiske materialer, men kommersielt har interessen vært først og fremst i forhold til å gjøre om jordbruksprodukter til drivstoff. Dette legger ikke bare press på prisen til produktene man kan gjøre om til agrodrivstoff, men også press på tilgangen til jord å produsere disse produktene på. Europeiske og amerikanske selskaper innen agrodrivstoff er aktivt på jakt etter jord til å kunne produsere mer agrodrivstoff til mer miljøbevisste forbrukere i Vesten. Det norske selskapet ScanFuel sitt datterselskap i Ghana har sikret seg en kontrakt på 400 000 hektar jord i Ghana der 60 % skal brukes til å produsere agrodrivstoff.

Investering

De kraftig økende matvareprisene har gitt internasjonale selskaper og investorer en ny interesse for å investere i matproduksjon og jordbruk. På verdensmarkedet i dag blir for eksempel korn solgt opptil 40 ganger før produktet når forbrukerne. Den forventa befolkningsveksten og det økte presset på naturressurser har gjort matjord og matproduksjon til en lukrativ investering. Mens samfunnsengasjerte mennesker ser på befolkningsveksten og den økte etterspørselen etter mat som en av vårt århundrets store utfordringer, ser investorer på dette som det nye, store sikre investeringsområdet. På den andre siden ønsker myndigheter i fattige og ustabile land investeringene velkomne i håp om arbeidsplasser og inntekter.

Kappløpet etter land

Mellom 2006 og sommeren 2009 har mellom 15 og 20 millioner hektar jordbruksland i utviklingslandene blitt leid eller kjøpt av utenlandske investorer, i følge the International Food policy Research Institute (IFPRI). Den internasjonale organisasjonen Genetic Resourses Action International (GRAIN) identifiserte mer enn 100 tilfeller av landgrabbing i 2008.

Drivkreftene i denne trenden er stater og investorer som ønsker seg en plattform for mat- og agrodrivstoffeksport. Internasjonale investeringsbanker og -fond kjøper opp jordbruksland over hele kloden. Flere av verdens rike land er avhengige av matimport, som for eksempel Japan og Sør-Korea. Tørre oljerike land prøver å redusere deres vannforbruk til jordbruket ved å kjøpe og leie nytt jordbruksland i utlandet for så å eksportere det til sitt hjemmemarked.

Sjølv om det er regjeringer som tilrettelegger avtalene, så er det private selskaper som får kontroll over jorda og fortjenesten. Ofte foregår det slik at en avtale blir gjort mellom to stater om å leie jord før den staten som leier jorda lager en underkontrakt med et privat selskap. F.eks gjorde Mauritius sitt utenriksdepartement en avtale om å leie 20 000 hektar i Moçambique for å produsere ris i august i år. Etter avtalen var signert framleide Mauritius denne jorda til to private selskaper.

Etiopia

Mer enn 5,2 millioner etiopiere har behov for mathjelp fra det internasjonale samfunnet. Samtidig forsvarer det etiopiske landbruksdepartementet sin plan om å tilby 2,7 millioner hektar til utenlandske selskaper. Regjeringen har forpliktet seg til å overføre 1,7 millioner hektar før neste innhøstningssesong. Over 8000 selskaper er med i konkurransen om å sikre seg etiopisk jord. Verdens ledende oljeproduserende land, som de forente Arabiske Emirater og Saudi Arabia samt store asiatiske økonomier som Kina, India og Sør-Korea, er med i denne konkurransen for å fø egen befolkning. India leder kappløpet om tilgangen på etiopisk jord. I løpet av tre år har indiske selskaper økt sine investeringer fra 300 millioner til 4,3 milliarder. Det er dobbelt så mye som Etiopia mottar i bistand fra Vesten.

Den saudi-arabiske milliardæren Sheik Mohamed Al Amoudi sitt selskap Saudi Star Agricultural Development er etablert for å dyrke matjord i Etiopia for det saudiarabiske markedet. Selskapet har en kapital på 500 millioner og planlegger å sikre seg 500 000 hektar jord de neste 10 til 15 årene. Saudi Star eier i dag 10 000 hektar jord i Alwero i regionen Gambela, vest i Etiopia. Selskapet satser videre på å sikre seg kontrakter gjennom regionale myndigheter i Etiopia.

Kina

Å fø sin egen befolkning står høyt på den kinesiske regjeringens prioriteringsliste. Kina har 1,3 milliarder innbyggere og bare 7 % av verdens dyrkbare jord, samtidig som millioner av hektar dyrkbar jord hvert år blir ufruktbar på grunn av forurensing og voksende ørken. Kina har derfor begynt å lete utenfor sine grenser etter jord for å fø sin befolkning.

Kinas økonomiske styrke har gjort landet til en av de ledene investorene i dyrkbar jord. Kina bruker allerede nesten 1 million hektar i Indonesia til å produsere plante olje, sukker og cassava. Kina kjøper og leier jordbruksland i Filippinene, Laos, Kasakhstan, Burma, Kamerun og Uganda. Siden 95 % av kornåkrene i Asia er allerede er i bruk er Afrika det kontinentet der kineserne ser muligheter for store investeringer. I dag er over en million kinesere ansatt i kinesiske jordbruksprosjekter i Afrika.

Resultatet av landgrabbing

Oppkjøpet av matjord i utviklingslandene kan svekke matsikkerheten fordi land som er solgt eller leid til utenlandske investorer, ikke kan bli brukt til å produsere mat for lokalsamfunnet. De kapitalsterke investorene er interessert i storskala og industrielt landbruk. De fleste av avtalene gjøres i hemmelighet mellom investorer og lokale eller nasjonale myndigheter uten at informasjon om forhandlingene er tilgjengelig for folket. Dette presser småskalalandbruket og småbøndene vekk fra jorda i flere land. Småskalalandbruket er det som i dag er vanligst i de fleste utviklingsland. 85 % av jordbrukene er under 2 hektar. Mange av bøndene blir tvunget vekk fra jorda si fordi de ikke har ressursene eller mulighet til å forsvare sin historiske rettigheter til jorda de bruker. Dette rammer spesielt kvinner som er 70 % av bøndene i utviklingslandene.

Tilgangen til vann og kontroll over verdens ferskvannsressurser blir også privatisert med landgrabbing. Tilgangen og eierskapet til vannressurser er viktig for landbruket. For å kunne skape de mest produktive åkrene er tilgangen til vann viktig. Investorer i denne industrien sikrer seg også kontroll over ferskvannet i områdene de investerer i. Dette ofte på bekostning av lokalbefolkning som mister sine ferskvannskilder.

Den store andelen private selskaper som er involvert i landgrabbing, er ikke ute etter å sikre matsikkerhet i en verden der over en milliard sulter. De private selskapene er ute etter profitt på sine investeringer, og bare det. Det danske selskapet Trigon Agri har sikret seg kontroll over 170 000 hektar jord i Russland, Ukrania og Estland. Agrafirma ble etablert av investorene Jim Slater, Jim Rogers og Lord Rothschild for å kjøpe opp Brasiliansk jordbruk. Saudi Binladin Group investerer tungt i Indonesia for å dyrke ris. Engelske Emergent Asset kontrollerer 150 000 hektar i Angola, Botswana, Sør-Afrika, Swaziland, Zambia og Moçambique. Disse og mange andre private investorer har ingen interesser i matsikkerhet eller fattigdomsbekjempelse. For disse investorene sitt perspektiv er den økte globale etterspørselen etter mat en sikkerhet for sine investeringer.

Kappløpet etter land ser ut som det bare så vidt har begynt. Kampen for å sikre nok mat til alle er vårt århundres viktigste utfordring. Statene og selskapene involvert i landgrabbing representerer ikke noe løsning på denne utfordringen, de gjør sitt beste for at det skal bli umulig å løse den.

Kilder:

Arne Byrkjeflot er leder av LO i Trondheim og bystyremedlem for Rødt.

43,1 % av befolkningen er ufør når de fyller 67 år og blir alderstrygdet. 48 % av alle kvinner. Trolig over halvparten av LO-organiserte. Stortingsproposisjonen, bygd på uførepensjonsutvalget, er varslet i løpet av 2010, trolig på våren. For de fleste av oss avgjøres altså alderdommen i løpet av noen måneder i 2010.

Full omlegging

Uførepensjonsutvalget la fram sin innstilling 16.5.2007. Utvalget ble nedsatt av Bondevik, men ble utvidet av Stoltenberg med Reegaard fra LO og Magnussen fra NHO. Utvalget kommer ikke med små justeringer. Uførepensjon erstattes med uførestønad. Alle med lave pensjoner taper mye. Har de barn, er tapet voldsomt. Alderstrygda for de som har vært uføre, senkes dramatisk.

Ikke lenger uførepensjonister

Fra 1.1.2011 forsvinner uførepensjonistene. Du får uførestønad, ikke uførepensjon. Dette markerer at uføretrygd er en rettighet som ikke er varig. Det normale blir at den skal vurderes på nytt etter ei tid. I dag blir uføretrygd beregnet som pensjon. Du får beregnet inntekten du hadde før du ble ufør, fram til du blir 67. Så blir uføretrygda beregnet av de 20 beste åra. Du merker ikke overgangen til alderstrygd når du blir 67, du får nøyaktig det samme. Nå skal uførestønaden beregnes etter samme prinsipp som attføring, rehabilitering og midlertidig uføretrygd. Du får 66 % av inntekten i de tre beste av de 5 siste år før du ble ufør. Det er kompensasjon for inntektsbortfall, ikke en varig pensjon. Da skatter du også som lønnstaker, ikke som pensjonist. Honnørbillettene forsvinner nok også.

Ikke lenger pensjonistskatt

I dag har uførepensjonister lavere bruttoskatt, de omfattes av skattebegrensingsregelen og har særfradrag. De betaler 3 % i bruttoskatt, mot 7,8 % for lønnstakere, har særfradrag på 19 368 kroner i året og nyter godt av den fantastisk gode skattebegrensingsregelen.

De store taperne på denne nyskaping er de med lav pensjon. Uførepensjonister flest har lav pensjon, så her er taperne i stort flertall. 19 % av alle uførepensjonister har minstepensjon, 57 000 i tallet. Halvparten av disse, 10 % av alle uførepensjonister, betaler ikke et øre i skatt. Det skal det bli slutt på. De 30 000 fattigste uførepensjonistene skal fratas 20 000 kroner netto.

Uførepensjonsutvalget vil riktignok innføre en minste uførestønad på 2,1 G (153 000 kroner) i 2011. Dette ligger over minstepensjon på 2 G (145 700 kroner). Men dagens minstepensjonister og de som har noen tusener mer, taper likevel 22 000 kroner netto i året når de ikke lenger nyter godt av skattebegrensingsregelen. De store vinnerne her er de som får pensjon beregnet etter ei inntekt på 400 000 kroner til 500 000 kroner. De tjener 15 000 kroner netto i året. Som i pensjonsreformen overføres fra de med lav inntekt til de med høy inntekt.

Ikke lenger legens avgjørelse

I dag er det din faste lege som vurderer din funksjonsevne på medisinsk grunnlag, og gir sin anbefaling om at uføretrygd innvilges. Trygdekontoret kan overprøve dette med sin trygdelege, men på medisinsk grunnlag. Denne medisinske vurderingen av manglende funksjonsevne blir fortsatt en nødvendig forutsetning for uførestønad, men ikke tilstrekkelig. Den endelige avgjørelsen skal nå tas av NAV etter en arbeidsevnevurdering. Etter min mening er det ganske klart at en slik vurdering av en saksbehandler vil bli mye mer styrt etter budsjett og politiske konjunkturer enn en ren medisinsk vurdering.

36 000 mindre i barnebidrag

I dag er det slik at uførepensjonister har et behovsprøvd barnebidrag på 29 000 kroner (0,4G). Du får fullt barnetillegg om du har pensjon under 2,6 G = 192 600 kroner som enslig eller familieinntekt på 3,7 G = 272 300 kroner. Dette er et fribeløp. Tjener du 20 000 kroner over fribeløpet, så trekkes halvparten. dvs. at du fortsatt får 19 000 kroner.

6 % av uførepensjonistene har barn. 15 600 får dette barnetillegget i dag. Nå skal de over på samme system som gjelder for de som er på attføring, 27 kroner per dag 260 dager i året, 7 020 kroner i året, ikke behovsprøvd. Det betyr at alle enslige pensjonister med 1 barn og pensjon under 192 000 kroner taper 1 800 kroner måneden og alle med 2 barn taper 3 600 i måneden. Ganske hjerterått å ta muligheten til en noenlunde brukbar oppvekst fra barn av de fattigste uføre.

Utvalget viser til at det faktisk finnes uføre med barn som tjener bedre med barnetillegg enn de gjorde før de ble uføre. Slik kan det jo ikke være, så får det heller skure med barna. Samtidig viser forskning at de aller fattigste i dette landet nettopp er de store barnefamiliene med lav inntekt, og at uførhet har en stygg tendens til å gå i arv.

Av midlertidig uføre har hele 42 % barn. De får også barnetillegget i dag. Men når både attføring, rehabilitering og midlertidig uføretrygd erstattes med arbeidsavklaringspenger fra 1.3.2010, så blir det et likt barnetillegg. Og det blir neppe det høyeste.

Store tap som alderspensjonist

Det viktigste kuttforslaget er at også uførepensjonistene skal omfattes av levealdersjusteringa. Det betyr at når levealderen øker, så skal pensjonene minskes tilsvarende. I 2025 betyr det 10 % mindre i pensjon. Utvalget argumenterer sjøl for at uføre burde vært holdt utenfor, siden de faktisk ikke kan velge å jobbe lengre for å unngå tap. Logikken i pensjonsforliket er jo at vi andre kan ta igjen tapet når levealderen øker med ett år, ved å jobbe 8 måneder lengre. Dette er umulig for uføre. Likevel ender altså utvalget opp med å la uføre rammes av levealderjustering. Som de selv sier: Ellers vil halvparten av innsparingen i pensjonsreformen forsvinne, siden nesten halvparten er ufør den dagen de blir alderspensjonister.

Uføre er nok ikke de som har lengst levealder. Nå skal de betale for at andre har vært mer heldige med jobb og helse og lever lengre enn før.

Utvalget har to forslag til hvordan de kan redusere alderspensjonen til uføre ytterligere. Modell 67 betyr at opptjening av pensjon stanser ved 62 år. Det betyr at alle som er blitt uføre før 62 år, taper 5 opptjeningsår. Pensjonen reduseres med 12,5 %. Modell 62 er mer innfløkt. Da skal alderspensjonen vare ett år lenger, fra 66 år. På det taper du 5,6 %. I tillegg mister du et opptjeningsår og taper 2,5 % mer.

Vi inviteres til å velge mellom å miste en åttendedel av pensjonen fra 67 år eller en tolvtedel fra 62 år. Vi må avvise begge. Men jeg bruker modell 67 i beregningene mine. Siden både Magnussen fra NHO og Reegaard fra LO støtter den første modellen, så er den nok mest sannsynlig.

I tillegg får du ikke lenger full opptjening for de år du går på rehabilitering, attføring eller midlertidig uføretrygd. Midlertidig uføretrygd er blitt regelen dersom du kan tenkes å bli arbeidsfør de første fire år. Her vil pensjonen bli beregnet ut fra stønaden, ikke tidligere inntekt slik det er i dag. 6 år på midlertidige tiltak betyr 2 tapte opptjeningsår, 5 % lavere pensjon.

 

Virkning	Født 1949	Født 1963
Levealderjustering	3 %	10 %
Manglende opptjening	12,5 %	12,5 %
6 år midlertidlig stønad	5 %	5 %
Totalt senket pensjon	20 %	28 %

 

Dramatisk senking av alderspensjonen for uføre

Den nye reformen avler minstepensjonister. Det skyldes kombinasjonen av at opptjening stanser ved 62 år, og de fleste uførepensjonister vil få flere år på midlertidige stønader med lav opptjening av pensjon.

I de nye obligatoriske tjenestepensjonsordningene fins det knapt uføreforsikring. Men fortsatt har 400 000 arbeidstakere i privat sektor beholdt de gode ytelsesbaserte ordningene som nesten alltid har gode uføreforsikringer. Noen på 60 %, andre på 65 % eller 66 %, noen få helt oppe i 70 % av tidligere inntekt. Utbetaling beregnes som forskjellen på for eksempel 66 % av lønn og det du ville fått i folketrygd med denne lønna. Formelt sett kan avtalene fortsette, med samme tillegg til folketrygdens uførestønad som i dag. Men dette er en god mulighet for bedriftene til å kvitte seg med dyre ordninger som normalt ikke er avtalefestet. Spesielt siden de med ny folketrygd blir mye dyrere. Uførepensjonene representerer om lag en tredjedel av alle utgifter til pensjon. Og om de skulle fortsette, så blir ordningene like usosiale som den nye offentlige uførestønaden. Tar fra de lavtlønte og gir til de med god inntekt.

Har offentlig uførepensjon ei framtid?

De offentlige uførepensjonene er med ett slag null verdt. De garanterer 66 % og det gir jo den nye uførestønaden. Så dermed må offentlig ansatte i stat og kommune reforhandle hele avtalen. Da får de to problemer. Det blir mye dyrere å kompensere fordi mye mer går bort i skatt og fordi den nye uførestønaden bare gis av inntekter opp til 6G = 438 000 kroner. Dagens offentlige pensjon garanterer 66 % helt opp til 12 G = 876 000 kroner.

Det andre er modellen. Taperne er de lavtlønte og de med svært høye lønninger. Det blir ikke mulig å kompensere med en ny bruttogaranti på for eksempel 80 %. Dermed forsvinner bruttogarantien. Det er i så fall ei mine under hele det offentlige pensjonssystemet.

Det store med dagens offentlige pensjonssystem er jo nettopp det at du har samme livsvarige pensjon når du blir 65 uansett om du ble ufør eller gikk av med AFP på et tidligere tidspunkt. Det er dette prinsippet som ny uførestønad gjør umulig å videreføre.

Hva må vi gjøre?

 

Det aller viktigste å slå tilbake er forslaget om å gå fra uførepensjon til uførestønad, fra pensjonist til lønnstaker. Det er ikke mulig å videreføre de gode uførepensjonene i det offentlige og heller ikke de gode ytelsesbaserte ordninger i privat næringsliv, med et slikt prinsipp. I tillegg er det en overføring fra de med lav pensjon til de med høy pensjon.

Det nest viktigste er å slå tilbake levealdersjustering for uføre. Det er helt urimelig og umulig å argumentere for. Det er en ren straff.

Det tredje er at uføre skal tjene opp pensjon til 67 år fortsatt. Perioder med midlertidig uføretrygd, attføring eller rehabilitering skal beregnes etter den inntekt de hadde før de ble syke.

Det fjerde er å beholde det behovsprøvde barnetillegget. Det er helt avgjørende for barndommen til barn av fattige uføre, spesielt enslige.

Utvalget har ett eneste forslag til forbedring av dagens ordning: At det skal være mulig å bli uføretrygdet ned til en tredjedel, mens du i dag må være minst 50 % arbeidsufør.

FFO (Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon) har vært opptatt av et større fribeløp. Inntekt du kan ha uten at det trekkes i pensjon. Det er ingen grunn til å kutte ned på dagens fribeløp på 1 G ned til 15 000 kroner slik utvalget foreslår.

Varig uførepensjon

 

Bakgrunnen for utvalgets forslag er nok at de tenker seg en ordning der uførestønad, tidsbegrenset uførestønad, attføring og rehabilitering i praksis blir en ordning. Der det er flytende grenser. Da blir det vanskelig å opprettholde forskjellig skatt, forskjellig barnetillegg og forskjellig fribeløp.

I dette systemet blir vedtak om varig stønad mer og mer sjeldent. I enda flere år må folk som er uten sjanse i dagens arbeidsliv, gå den ydmykende veien om midlertidige vedtak. Ikke nok med at du har gitt all din arbeidsevne, du skal i tillegg fratas din siste sjølrespekt før du forlater arbeidslivet for godt. Alle som har søkt om varig uførepensjon gjennom dagens system, vet hvilken bør som lettes når du endelig vinner gjennom.

Arbeidslinja

 

Så handler det om arbeidslinja og den ydmykende behandling vi skal møte med vurdering av restarbeidsevne og midlertidige vedtak. Resultatet blir kanskje det samme, men det er en dårligst mulig start på en verdig alderdom.

Overlever skattebegrensingsregelen og barnetillegg arbeidslinja?

 

Skattebegrensingsregelen er den aller mest sosiale ordninga i hele vårt skattesystem. Den gjør det mulig for minstepensjonister å overleve, fordi de nesten ikke betaler skatt. Og langt ut over minstepensjon fører den til lavere skatt enn lønnstakere, en tommelfingerregel er minst 10 % lavere. Men sett fra forkjemperne for arbeidslinjas synspunkt er den en dårlig ordning. For når du passerer fribeløpet så trekkes du 55 % i skatt. På samme vis blir det om du har 192 000 kroner i pensjon og får deg en liten jobb. Da mister du barnetillegget. Slik fungerer sosiale ordninger. De er umulig å lage uten slike bivirkninger. Men her er medisinen så god at alle bivirkninger overskygges.

Til nå har jeg trodd at det å ta fra de som har mest behov barnetillegg rett og slett faller på sin egen urimelighet. Men det er vanskelig å tenke seg hva Jens Stoltenberg, Dag Terje Andersen og Bjarne Håkon Hanssen ser som rimelig. Jeg trodde heller aldri at de kunne lykkes med å ta AFP-tillegg fra slitne 62 åringer og gi til friske professorer som jobber til de er 70. Men de gjorde det. Jeg tror de er villig til å ofre det meste på arbeidslinjas alter.

Odelstingsproposisjon 111

 

Proposisjonen handler egentlig om AFP. Men i samme åndedrag fratas vi retten til AFP dersom vi mottar delvis uføretrygd etter 62 år. Det betyr at du må si ifra deg uføretrygd nøyaktig måneden før du fyller 62 år og gå over på AFP. Da er du garantert en kraftig inntektsnedgang og en varig lav pensjon. Alternativet er å fortsette på delvis uføretrygd og håpe du holder til du er nærmere 67 år slik at det blir litt pensjon å leve av.

Trolig blir det ikke noe valg. De fleste har nok ikke tjent opp nok til å få lov å gå av ved 62 år og må vinke farvel til det livsvarige AFP-tillegg som blir de friske til del. Slik blir det når sosiale ordninger erstattes med et rent forsikringsbasert system.

Eksempler

 

Hun begynte å arbeide da hun var 27 år, og hadde ei inntekt da hun ble syk i 2004, på 5G (364 000 kroner). Fra 2005 går hun på rehabilitering, attføring og midlertidig uføretrygd i 6 år før hun blir uføretrygdet i 2011 på ny ordning.

I dagens system ville hun fått uførepensjon fra 62 år og senere alderspensjon fra 67 år på 195 000 kroner. Skatt = 14 000 kroner. Netto 181 000 kroner.

Nå får hun først en uførestønad på 66 % = 240 000. Skatt = 61 000 Netto 179 000. Hun taper et par tusenlapper årlig til hun blir 67. Ikke så galt.

Når Pia blir 67, så har hun bare 35 år fra hun begynte 27 år gammel til opptjeningen stanset ved 62 år. I tillegg har hun mistet to opptjeningsår fordi hun gikk 6 år på forskjellige stønader. Hennes pensjon blir redusert til 33/40-deler av 195 000 kroner til 162 000 kroner. Dette blir i tillegg levealderjustert med 3 %, og hun havner på 157 000 kroner. Tap: 34 000 kroner årlig.

 

Mia har bare 4G i inntekt. Hun opplever nøyaktig det samme som Pia. I dag ville hun fått en uførepensjon og senere alderspensjon på 165 000 kroner. Betalt skatt på 5000 kroner og hatt 160 000 kroner netto. I stedet får hun en uførestønad på 192 000 kroner. Hun betaler i skatt 44 000 kroner, og sitter igjen med 148 000 kroner. Hun taper 12 000 kroner i året til hun blir 67. Når hun blir 67, senkes pensjonen til 135 000 kroner. Men hun berges av minstepensjonen på 145 700 kroner. Men den blir også levealderjustert og hun havner på 141 000 kroner. Taper altså 24 000 kroner årlig, livsvarig.

Akkurat som Pia og Mia starter Liv og Siv ved 27 år og har lønn før de blir syke, på henholdsvis 5G og 4G. Men siden alleårsregelen nå gjelder, så regner vi med at gjennomsnittslønna de første 20 år lå 0,5 G = 36 000 kroner lavere enn sluttlønna. Med dagens folketrygd ville de kommet ut akkurat som Pia og Mia. De ville også tjent eller tapt akkurat like mye i tida før de fyller 67 og blir alderspensjonister.

Men når de fyller 67 år i 2030, så blir de begge minstepensjonister. Og da vel å merke på den nye minstepensjonen som er levealderjustert ned til 130 000 kroner. Liv taper 51 000 kroner årlig, Siv taper 35 000 kroner årlig.

OXFAM er en internasjonal, ideell, humanitær organisasjon som arbeider i mer enn 100 land for å redusere fattigdom og urettferdighet. (Wikipedia) Du kan lese hele rapporten her: www.oxfam.org.uk/resources/policy/health/downloads/bp125_blind_optimism_private_health_care.pdf

Risikoen kan ikkje bli større. Kvart minutt dør ei gravid eller fødande kvinne av mangel på enkel medisinsk omsorg. Kvar time dør 300 menneske av AIDS-relaterte sjukdommar. Og kvar dag blir 5000 barn drepne av lungebetennelse. Verda er mykje på feilspor når det gjeld å kunne nå dei Tusenårs Utviklingsmåla (korta ned til MDGs frå det engelskspråklege «Millenium Development Goals») som ein internasjonalt er einige om for helse. For å kome tilbake på sporet og oppnå allmenn og likeverdig helseomsorg for alle, trengst det ei massiv utviding av helsetenestene. Å ikkje klare denne oppgåva inneber å overlate hundretals millionar menneske til ein tidleg død og eit liv plaga av sjukdom. Nøkkelspørsmålet er: Korleis kan ei slik massiv oppskalering bli realisert?

I meir enn to tiår var Verdsbanken rådd til ei løysing basert på investering og vekst i den private sektoren for helseomsorg. Verdsbanken ytra seg sterkt nedsettande om svikten i dei offentlege helsetenestene i fattige land, ein svikt der den same banken sine påtvinga utgiftskutt innafor offentleg sektor og omfattande krav til omstrukturering har spela ei tungtvegande rolle. Argumentet var at privat sektor kunne gjere ein betre jobb. Trass i at Verdsbanken dei siste åra har vedgått nøkkelrolla til offentleg sektor innafor helseomsorg, er dette meir som regulator og «forvaltar» enn som ytar av helsetenester. Trass i dei dårlege resultata til private sektorleidde løysingar har det dei siste månadane vore ein synbar auke i strevet til fleire gjevarar og påverkingssterke organisasjonar med å oppmuntre og finansiere ei utviding av helseomsorga til den private sektoren. Tanken er at dei som kan klare det, skal kjøpe si eiga helseomsorg i privat sektor, og styresmaktene skal hyre private leverandørar til å yte tenester til dei som ikkje kan betale sjølve. Tilnærminga er ikkje berre gjort som ei «fornuftssak», men som avgjerande for å reversere mangelen på framgang innafor helseomsorg, og for å redde liva til fattigfolk.

Dette dokumentet undersøker argumenta som er brukt for auka privat yting av helsetenester for profitt som eit middel for å skalere opp og nå helseomsorg for alle. Ein finn at bevismaterialet som taler for privatsektorløysingar, er svakt. Tvert imot er det omfattande og aukande bevismateriale for at dei private føresetnadane har alvorlege innebygde feilkjelder som gjer dei til ein svært risikofylt og kostbar veg å ta. Alt for ofte er desse risikoane ikkje tatt med i reknestykket.

Samtidig stadfestar ei auka mengd internasjonal forsking at trass i alvorlege problem i mange land, held offentleg finansierte og leverte tenester fram med å dominere med høgare yting og meir likeverdige helsesystem. Ingen låg- eller middelinntektsland i Asia har nådd allmenn eller nær allmenn tilgang til helseomsorg utan heilt eller nesten heilt å stole på skattefinansiert offentleg yting. Oppskalering av offentleg yting har ført til omfattande framgang trass i låge inntekter. Ei kvinne på Sri Lanka kan for eksempel vente å leve nesten like lenge som ei kvinne i Tyskland, trass i ei inntekt på ein tiandedel. Viss ho får barn, har ho 96 prosent sjanse for å bli følgd opp av ein profesjonell helsearbeidar.

Seks av dei mest vanlege argumenta for yting av privat sektors helseomsorg blir undersøkt i dette dokumentet.

Det første er at den private sektoren alt er ein tung ytar av tenester i dei fattigaste landa, og at han derfor må bli sentral i einkvar strategi for oppskalering. Ein ny rapport frå den Internasjonale Finanssamansluttinga (IFC), Verdsbanken si avdeling for investering i privat sektor, hevdar at over halvparten av ytingane innafor helseomsorg i Afrika kjem frå privat sektor. Oxfam sin analyse av data brukt av IFC finn at nesten 40 prosent av dei «private ytingane» IFC identifiserer, berre er små butikkar som sel medisin av ukjent kvalitet. Viss desse butikkane er tatt bort, og berre klinikkar med øvde helsearbeidarar – slike dei fleste vil tenke på som «helsetenester» – er tatt med, då fall delen av helsetenester i privat sektor dramatisk, spesielt for fattigfolk. Samanliknelege data frå 15 afrikanske land sør for Sahara avdekker at berre 3 prosent av den fattigaste femtedelen av innbyggarane som søkte helseomsorg då dei var sjuke såg ein privat dokter.

Også der privat sektor er ein stor ytar av nokre tenester, tyder ikkje dette at sektoren fyller helseomsorgsgapet. I India blir 82 prosent av omsorga for pasientar i heimane ytt av privat sektor. Talet på førsteklasses private hospital aukar raskt. Men dette systemet nektar halvparten av mødrene i India ei kvar form for medisinsk assistanse i samband med barnefødsel. Røynda er at folk flest i fattige land ikkje har tilgang på helseomsorg i det heile. Meir enn halvparten av dei fattigaste barna i Afrika får inga medisinsk hjelp når dei er sjuke.

Det er ulogisk å ta den ille status quo innafor helseomsorg – der privat sektor i nokre tilfelle spelar ei viktig rolle – som retningsgivande for korleis suksessrik utviding bør bli organisert. Dette er å samanlikne med å sjå på den enorme auken i talet på private væpna livvakter i svake statar og slutte av det at det er best å la privat sektor ta over nasjonal politiaktivitet. Auke i private ytingar må bli vurdert på grunnlag av resultata samanlikna med offentlege ytingar, og ikkje berre på grunn av at sektoren akkurat no etter visse mål er ein dominerande leverandør i nokre fattige land.

For det andre er det påstått at privat sektor kan skaffe tilleggsinvesteringar til finansielt utsvelte offentlege helsesystem. Men å dra private ytarar til risikofylte helsemarknader med låge inntekter, det krev offentleg subsidiering i stort format. I Sør-Afrika mottar fleirtalet av deltakarane i private medisinske opplegg høgare subsidiar frå regjeringa gjennom skattefritak enn det som er brukt på kvar person innafor offentleg ytte helsetenester. Private tilbydarar konkurrerer i mange fattige land også direkte om dei få utdanna helsearbeidarane.

For det tredje blir det ofte argumentert med at privat sektor kan nå betre resultat til lågare kostnader. Men realiteten er at privat deltaking i helseomsorg gir høgare (ikkje lågare) utgifter. Libanon har ei av dei mest privatiserte helsesystema i noko utviklingsland. Landet brukar meir enn dobbelt så mykje som Sri Lanka på helseomsorg, mens dødsfall blant barn er to og ein halv gonger høgare og blant fødande kvinner tre gonger høgare. Kostnadar aukar ved at private tilbydarar søker profitable behandlingar heller enn behandlingar som skriv seg frå medisinske behov. Chile sitt helseomsorgssystem har brei deltaking frå privat sektor, og som ei følgje av det har landet ein av verdas høgaste prosentdel fødslar med kostbare og ofte unødvendige keisarsnitt. Kommersialisering har ført til minka bruk av lite profitabel førebyggande helseomsorg i Kina: Vaksinering vart halvert på fem år etter reformer. Omfanget av tuberkulose (TB), meslingar og polio aukar og kan koste økonomien millionar i tapt produktivitet og unødvendig behandling på toppen av unødvendige lidingar.

Vanskane med å administrere og regulere private tilbydarar skaper også ineffektivitetar, spesielt der offentleg kapasitet er svak og der det er for få private tilbydarar til å sikre priskonkurranse. I Kambodsja var talet på teknisk akseptable tilbod som vart mottatt ved ei av dei største utlyste opplegga for helseomsorg, så lågt at kontraktar i mange tilfelle vart gitt utan konkurranse. Dette førte til 40 % reduksjon i omfanget av det aktuelle helseprogrammet. Private leverandørar hadde lågare driftskostnadar i berre 20 prosent av kontraktprogramma der det finst tilgjengelege data. Då er heller ikkje alle offentlege kostnadane knytt til å administrere private tilbydarar tatt med. Desse kan summere seg opp til 20 prosent av utgiftene på helsebudsjetta.

For det fjerde manglar det bevis for påstandane om den overlegne kvaliteten til den private helseomsorgssektoren. Verdsbanken rapporterer at privat sektor i det store og heile kjem dårlegare ut enn offentleg sektor når det gjeld teknisk kvalitet. I Lesotho vart berre 37 prosent av seksuelt overførte infeksjonar behandla korrekt av kontrakterte private tilbydarar samanlikna med 57 og 96 prosent av tilfella som vart behandla i «store» og «små» offentlege helseinstansar. Dårleg kvalitet i den uregulerte majoriteten innafor privat sektor set millionar av menneske sine liv i fare kvar dag.

For det femte er det meir truleg at privat yting kan auke ulikskapen i tilgang til helseomsorg enn at hjelp når dei fattige, fordi slike tilbod naturleg favoriserer dei som har råd til å betale for behandling. Tal frå 44 mellom- og låginntektsland tyder på at høgare deltaking av privat sektor i primær helseomsorg fell saman med eit høgare allment nivå av utestenging av fattige menneske frå behandling og omsorg. Kvinner og jenter lir mest. For å få noko igjen for å ta seg av dei fattige, rår IFC legar til å ta imot 100 pasientar per dag, eller ein kvart fjerde minutt, mens dei som har råd til det kan få eit mykje større nivå av omsorg.

Til slutt finst det ikkje noko bevis for at private tilbydarar av helseomsorg er meir imøtekommande eller mindre korrupte enn offentleg sektor. Til og med i rike land er det svært vanskeleg å regulere private tilbydarar. Svindel i helseomsorgssystemet i USA er estimert til å koste mellom 12 og 23 milliardar US dollar i året.

Den private sektoren byr ingen veg bort frå problema som offentlege helsesystem står overfor i fattige land. Desse problema må i staden bli møtt direkte, fordi tilgjengeleg kunnskap viser at å få offentlege helsetenester til å fungere, er den einaste sikre vegen om ein vil oppnå allmenn og likeverdig helseomsorg. Det var forpliktande handling frå styresmaktene når det galdt å organisere og skaffe fram helsetenester som kutta barnedødsfall med mellom 40 og 70 prosent på berre ti år i Botswana, Mauritius, Sri Lanka, Sør-Korea, Malaysia, Barbados, Costa Rica, Cuba og den indiske staten Kerala. I seinare tid har land som Uganda og Aust- Timor brukt koordinert givarfinansiering til å auke offentlege ytingar i stort omfang. I Uganda har talet på folk som bur innafor 5 km frå ein klinikk auka frå 49 til 72 prosent på berre fem år. På berre tre år har styresmaktene i Aust-Timor auka dekkinga med utdanna fødselsomsorg frå 26 til 41 prosent.

Det er enten slik at offentleg sikring manglar eller er svært svak i mange land, men problema kan bli handterte. Offentleg sikring av helseomsorg er ikkje dømd til å feile slik nokon påstår, men det å få helseomsorga til å fungere krev fast politisk leiarskap, riktige investeringar, faktabaserte tiltak og folkeleg støtte. Når desse vilkåra er tilstades, kan offentlege helsesystem dra nytte av stordriftsfordelar, standardiserte system for regulering og heving av kvalitet, og aller viktigast, legitimiteten og kapasiteten til å omfordele ressursar og redusere ulikskap. Politikk for allmenn tilgjenge i Sri Lanka, Malaysia og Hong Kong er til større fordel for dei fattige enn for dei rike. Indiske statar som investerer meir i offentlege helsetenester, har hatt suksess med å redusere ulikskapar mellom by og bygd. Den allmenne fordelen knytt til offentlege helseutlegg viste seg verkeleg å ha redusert ulikskap i 30 studiar av utviklingsland mottatt av Det Internasjonale Pengefondet (IMF).

Organisasjonar innafor det sivile samfunnet (CSO-ar) må bli vurdert som klart andre aktørar enn den private sektoren som arbeider med sikte på profitt. CSO-ar har ei nøkkelrolle å spele i å hjelpe til med å styrke og utvide levedyktige ansvarlege offentlege helseomsorgstenester. Som ytarar av helseomsorg er dei redninga for millionar i mange land, særleg for nokre av dei mest marginaliserte og stigmatiserte folkegruppene. Fordi dei ikkje søker profitt, er dei heller ikkje offer for nokre av dei negative insentiva til dei ytarane som søker profitt. Men CSO-ar møter også hinder når det gjeld kapasitet og skala. Dei kan ikkje nå alle dei som har behov for behandling og omsorg, inkludert dei som er smitta av HIV, TB og malaria. CSO-ar bør berre bli eit tillegg til og ikkje ei erstatning for statlege ytingar. Dei arbeider best i samarbeid med det offentlege systemet som i Uganda der offentleg sektor opererer i partnarskap med misjonshospital. CSO-ar spelar også ei kritikarrolle ved å halde regjeringar og internasjonale aktørar ansvarlege, og ved å skape politiske press for å få regjeringar til å handle for å sikre fri helseomsorg for alle.

Eksisterande private leverandørar må bli integrert i offentlege helsesystem der det er muleg, og i nokre samanhengar kunne den rolla på enkelte område bli utvida. Men å vende seg til privat sektor med sikte på den omfattande utvidinga som trengst for å nå allmenn tilgang, ville vere å sjå bort frå dei eintydige og beviste risikoane knytt til denne tilnærminga, og også å sjå bort frå fakta rundt kva som har fungert i vellykka utviklingsland. I dei fleste låginntektsland er det framfor alt slik at den spisskompetente og dyre formelle private sektoren er irrelevant for fleirtalet blant innbyggarane. Veksten i denne sektoren kan kome på direkte kostnad til offentlege helsesystem og underminere kapasiteten til å yte til dei som er mest trengande. Å subsidiere denne sektoren med skatt eller dollarhjelp kan ikkje bli rettferdiggjort.

Samtidig må styresmakter gjere ein innsats for å heve kvaliteten til den store mengda med uformelle ytarar av helseomsorg, blant anna via skolering og offentleg utdanning. Men oppgåva er enorm, og erfaring frå meir suksessrike land peikar på at den mest effektive måten er å investere i oppskalering av gratis offentleg yting og bruke konkurranse til å drive fram kvalitet. I den indiske delstaten Kerala synest framleis kvaliteten til dei offentlege hospitala, som langt frå er perfekt, å ha lagt eit effektivt kvalitets- «golv» under dei helsetenestene som blir levert frå privat sektor. Eitkvart direkte forsøk på betre ytingane til myriaden av uformelle ytarar må derfor alltid kome i tillegg til den langsiktige meir bærekraftige strategien for å skalere opp og styrke det offentlege helsesystemet som hovudleverandøren.

Den tilgjengelege dokumentasjonen må ikkje bli brukt til å dekke over omfanget til den utfordringa som offentlege helsesystem står overfor. Dokumentasjonen peikar heller ikkje på at privat sektor ikkje vil spele noko rolle – han vil halde fram med å eksistere i mange ulike former og han inneber både kostnadar som må bli eliminert eller kontrollert og potensiell nytte som må bli betre forstått og dradd lærdom av. Men bevisa er udiskutable: for å nå allmenn og likeverdig tilgang til helseomsorg, må offentleg sektor bli gjort i stand til å fungere som hovudytaren. Styresmakter og givarar frå rike land må handle med sikte på å skape verkeleg endring, og prioritere den raske oppskaleringa av gratis helseomsorg for alle.

(Sammendraget og boksen under er oversatt til norsk av Einar Jetne.)

 

Tilrådingar Til givarar Auk finansiering til å utvide gratis yting av allmenn offentleg helseomsorg i låginntektsland raskt, inkludert finansiering gjennom den Internasjonale Helsepartnarskapen (the International Health Partnership). Sikker at hjelp er samordna, «forutsigbar» og langsiktig, og der det er muleg, at ho er ytt som støtte til helsesektoren eller som allmenn budsjettstøtte. Stø forsking på suksessar med å oppskalere offentleg yting, og del lærdommen med regjeringar. Vurder bevisa og risikoane i staden for å fremje og spreie hjelpepengar til uprøvd og risikofylt politikk basert på å innføre marknadsreformer i offentlege helsesystem og skalere opp privat yting av helseomsorg. Stø styresmakter i utviklingsland slik at dei kan styrke kapasiteten til å regulere eksisterande private helseomsorgsytarar. Til styresmakter i utviklingsland Stå mot givarpress i retning av å sette i verk marknadsreformer som verken er utprøvde eller fungerande i offentlege helsesystem, og stå mot givarpress med sikte på å utvide privatsektorbaserte helsetenesteytingar. Set inn ressursar og ekspertise i faktabaserte strategiar for å utvide offentleg yting av primære og sekundære tenester, inkludert bruk av minst 15 prosent av offentlege budsjett på helse, og fjern brukarbetaling. Sikker innbyggarrepresentasjon og innsikt i planlegging, budsjettprosessar og overvak levering av offentleg helseomsorg. Arbeid saman med det sivile samfunnet for å maksimere tilgang og betre kvalitet i levering av offentleg helseomsorg. Sikt på å styre private profittretta leverandørar av helseomsorg for å sikre positiv deltaking frå dei og for å minimere risikoen i forhold til offentleg helsestell. Ekskluder helseomsorg frå bilaterale, regionale og internasjonale handels- og investeringsavtalar, inkludert GATS (the General Agreement on Trade in Services)-forhandlingane i Verdas Handelsorganisasjon (WTO). Til sivilt samfunn Handle saman for å halde styresmakter ansvarlege ved å delta i politikkutvikling, overvake pengebruk til helse og tenestelevering, og avdekk korrupsjon. Stå mot press for å kommersialisere operasjonar og be rike landgivarar og styresmakter styrke allmenne offentlege helsetenester. Sikker helsetenester ytt av CSOar som tillegg til og støtte til utviding av offentlege helsesystem, inkludert det å signere dei Frivillige Organisasjonane (NGO = Non Governmental Organisations) sitt Regelverk for Styrking av Helsesystem (Code of Conduct for Health Systems Strengthening).

Maren Rismyhr er lærer.

Hvorfor har vi egentlig skole? Alle må jo gå på skole for å lære, vil de fleste svare. I mange år sto det i grunnskoleloven at skolens formål var å gi barna «god allmennkunnskap så dei kan bli gagnlege og sjølstendige menneske i heim og samfunn.»(1) I dag kreves 13 års grunnopplæring, og de siste ti åra har vi hatt felles opplæringslov for grunnskole og videregående skole. Loven sier:

«Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring. »(2)

Videre skal elever og lærlinger «utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet.»(3) En får inntrykk av at skolen skal hjelpe foreldrene med å gi barna ei god plattform for et godt liv i samfunnet. I denne artikkelen vil jeg se bak noen av disse fine orda.

Hva slags samfunn har vi?

I 13 år skal barn og unge gis grunnopplæring og klargjøres for yrkesvalg og deltaking i samfunnet. Samfunnets materielle basis former skolen. Som marxister vet vi at de materielle forholda menneskene lever under, er med og bestemmer tankene og idéene våre. Hvordan produksjonen i samfunnet er organisert, hvilke produksjonsmidler, redskaper og råstoffer samfunnet rår over, og hvordan menneskenes og klassenes forholder seg til hverandre i produksjonen, legger grunnlaget for utforminga av samfunnets institusjoner, hvor skolen er en av de viktigste.

Vi lever i et klassesamfunn. Det er riktignok temmelig tilslørt. Mange vil ikke se det, sjøl om den rikeste overklassen er mer synlig nå enn for noen tiår siden. Fattigdomsproblemet er heller ikke vanskelig å få øye på. Vi lever i et av verdens rikeste land, et høyt utviklet kapitalistisk samfunn, hvor staten, som største kapitaleier, fører en imperialistisk politikk. (Når jeg i denne artikkelen omtaler «samfunnet», eller «samfunnet vårt», er det underforstått at jeg mener det kapitalistiske samfunnet.) Når ungdommene har fått «innsikt» og «holdninger» som godtar dette, da er de blitt gagnlige mennesker. Når deres opplevelse er at døra står åpen mot framtida og verden for den som står på og vil noe, da er skolens målsetting på mange vis oppfylt.

Skolen – en viktig samfunnsinstitusjon

At skolen er en viktig samfunnsinstitusjon, kan det ikke være tvil om. Trass i effektivisering og sparetiltak brukes enorme summer innen skoleverket. Vi trenger stadig mer utdanning. Etter mange år med sjuårig folkeskole ble obligatorisk niårig grunnskole innført på 60-tallet. I 1997 kom 6-årsreformen, og grunnskolen ble utvidet til ti år. I dag er det nærmest umulig å få fast arbeid med bare tiårig grunnskole, og grunnopplæringa er utvidet til 13 år med tre års videregående skole.

Høsten 2008 var det 614 000 elever i grunnskolen. Av de om lag 64 000 elevene som gikk ut av grunnskolen våren 2008, startet 96 prosent i videregående opplæring samme høst. I 2008 var 91 prosent av alle 16–18-åringer registrert i videregående opplæring. Om lag 230 000 gikk i videre gående skole per oktober 2008(4). Dette gir store offentlige utgifter til bygninger og utstyr, men enda mer til lønnsutgifter til de ansatte. Lærere og assistenter i grunnskolen utgjorde i forrige år 56 000(5) årsverk, mens lærerne i videregående utgjorde nærmere 23 500(6) årsverk samme år. Grunnskolesektoren tar ofte største biten av kommunebudsjettet i en kommune.

I Norge har vi fortsatt en offentlig grunnskole for alle, og bare 2 % går i private skoler. Enkelt-kapitalister kan ikke drive grunnopplæring for hele barne- og ungdomskull, eller utdanne arbeidskraft til egen bedrift helt fra bunnen av. Det vil ikke lønne seg. Uprofitable oppgaver, som er helt nødvendige for summen av kapitalister i samfunnet, men som ikke lønner seg å drive for den enkelte kapitalist, overlates til offentlig sektor.

Fra de nyliberalistiske idéene begynte å slå gjennom på 80-tallet, er offentlige virksomhet forsøkt splittet opp mindre enheter og konkurranseutsatt. Private har overtatt deler av offentlig virksomhet som kan gi profitt. De vil også gjerne inn å ta profitable biter i skolen. Som kjent fikk Kristin Clemet gjennom en privatskolelov som skulle gjøre dette mulig. Denne loven ble seinere modifisert ved regjeringsskiftet i 2005, slik at det ikke skal være lett å ta ut profitt.

Skolens samfunnsmessige funksjoner

Det offentlige bruker store ressurser på skolen, men hva er egentlig skolens samfunnsmessige funksjoner? Jeg har prøvd å vise det i skjemaet under. Jeg skal deretter forsøke å utdype det figuren under viser.

Et sted hvor barn og unge kan være

Samfunnet og arbeidskjøperne trenger arbeidskraft. Pris- og lønnsnivået er slik at en familie trenger to inntekter for å klare seg brukbart økonomisk. Når vi ser bort fra eierklassen, er det underforstått at alle arbeidsdyktige voksne skal være lønnsarbeidstakere. Så lenge vi er organisert i kjernefamilier og eneforsørgere, og de aller fleste bor i egen bolig, vil det oppstå et akutt behov for barnetilsyn mens foreldrene er på jobb. Det er lett å forstå at det raskt ville blitt kaos om landets over en million barn og unge hele dagen skulle gå uten voksentilsyn. Barnehage og skole er institusjoner som har ansvar for barna mens de voksne er på arbeid.

Retten til barnehageplass er lovfestet

Behovet for heldagsplasser er stort. Dette behovet blir ikke mindre når barna begynner på skolen. Behovet oppleves først og fremst av den enkelte familie. Men så lenge det trengs arbeidskraft i full jobb, er dette også et samfunnsmessig behov. Derfor har vi fått skolefritidsordningen. Den er populær, men ordningen er i de fleste kommuner priset så høyt at de med dårligst råd ikke kan bruke den.

Så lenge samfunnet krever at de fleste voksne er i arbeid, har skolen en oppbevaringsfunksjon. Hvem som skal betale, og hvor bra dette tilbudet skal være for barna, blir et klassekampspørsmål. Barn bør være sikret skikkelig mat, lekemuligheter, fritidsaktiviteter og annen omsorg mens arbeidet krever foreldrenes tid, og ingen skal stenges ute av økonomiske grunner.

Det kapitalistiske samfunnet

Før vi ser skolens hovedfunksjon, som jeg mener er å kvalifisere og sortere arbeidskrafta samfunnet trenger, skal vi kort repetere hvordan produksjonen er organisert under kapitalismen. Vi har en eierklasse som eier produksjonsmidlene, det vil si fabrikker, maskiner, teknologi og råstoff. Dette skal ved hjelp av menneskelig arbeid omdannes til varer som kan selges på markedet. Til det trengs arbeidskraft. Arbeideren selger arbeidstida si til eieren og får lønn i bytte. Marx har lært oss at det er arbeideren som skaper verdi gjennom produksjonen. Men lønna arbeideren får er bare en del av denne verdien. Merverdien går til kapitalisten og danner grunnlaget for profitten, som kapitalisten igjen kan investere i nye produksjonsmidler. Det viktigste i vår sammenheng er at vi har et klassesamfunn hvor det store flertall skal bli lønnsarbeidere, og for å bli det, trenger de utdanning.

Skolen disiplinerer og forbereder på arbeidslivet

Fra industrialismens barndom vet vi at det måtte tvang til for å gjøre menneskene til lønnsarbeidere. Også i dag er det en omfattende lærings- og sosialiseringsprosess mennesket skal gjennom for å komme i arbeid. Fra å være et lite barn som hyler ut sine egoistiske behov, skal du i voksen alder være disiplinert til av egen vilje å la deg vekke tidlig om morgenen, tørne ut i grålysningen, gå til en slitsom og kanskje både kjedelig og helsefarlig jobb. Etter jobben skal du kanskje kjempe deg til ståplass på en full buss, eller sitte fast i rushtrafikk før du igjen er hjemme. Har du barn, må du innom barnehage og kanskje også innom butikken med ett barn i handletralla og ett ved siden av. Så må du hjem for å lage middag og ta deg av barn med lekser, kjøring til aktiviteter og legging før voksenlivet kan begynne.

Den som har sett ei barnehageavdeling med 17 unger utfolde seg i fri lek, kan ha vanskelig for å forestille seg de samme ungene pluss 13 til sitte rolig på plassen sin i et klasserom med bok og blyant foran seg bare ett år seinere. Her er mye som skal øves inn: passe klokka, komme tidsnok, stå og gå på rekke, sitte rolig, ikke snakke, rekke opp hånda, vente på tur, gjøre lekser, gjøre oppgaver, gjøre det læreren sier, være flittig og nøyaktig. Barna har vendt seg til dette lenge før de går ut av grunnskolen. Vi kan slå fast at skolen har en disiplineringsfunksjon. På denne måten er skolen med på å tilpasse til det voksne livet.

Samfunnet trenger mange slags arbeidskraft

Produksjonsmidlene er i stadig utvikling på grunn av konkurransen under kapitalismen. Norge er et lite, men høyt utviklet kapitalistisk land. Produksjonen er samtidig avhengig av en stor offentlig sektor som tar seg av infrastruktur, administrasjon og annen aktivitet som ikke er profittgivende. Her trengs arbeidskraft med utdanning av mange slag, og kravet til utdanningsnivå har hittil vært økende. I 2008 hadde 30 % av befolkningen utdanningsnivå på grunnskolenivå, 45 % på videregående nivå og 25 % på høyskole og universitetsnivå.(7) Etter 2000 har andelen i aldersgruppa 19–24 år som tar høyere utdanning ligget på 30 %. I 2008 økte andelen til 31 %.(8)

Skolen opprettholder klasseforskjeller og sorterer

Skolen ser ikke ut til å være tilpasset barn fra arbeiderklassen. Rolf Utgård, tidligere tillitsvalgt på Kværner, kom med et eksempel på dette i Aftenposten nylig(9). Her forteller han om da klubben skulle bevilge penger til lærerstreiken på slutten av 80-tallet:

I dagens skole snakkes det ikke om arbeiderunger. Klasseforholda er godt tilslørt. Alle har lik rett til utdanning, og høy utdanning er bedre enn lav. Det gis inntrykk av at barna møter med blanke ark i første klasse, og at alle er like mye verdt i skolen. Budskapet er at de som følger med, gjør lekser og oppfører seg bra, blir «flinke». Målet er gode karakterer og et vitnemål som gjør at du kan velge videregående skole som fører til videre studier og en god jobb.

Med læreplanen Kunnskapsløftet er lærerne pålagt å informere barn og foreldre om barnet har nådd kompetansemåla læreplanen angir. Dette skal skje minst to ganger i året, gjerne både skriftlig og muntlig. Mange vil få budskapet om at målet ikke er nådd. Da skal man sammen diskutere hva som må til for å nå målet, og resultatet blir gjerne at barnet må øve mer. På ungdomstrinnet kommer i tillegg karakterene, og etter ti år får elevene det endelige vitnemålet som danner grunnlag for opptak i videregående skole. Så kan vi gjette hvem som stadig måtte øve mer, og om det er flest arbeiderklasseunger eller middelklasseunger som ender på studieforberedende linjer og seinere høyskole eller universitet.

Sjøl om sammenhengen mellom foreldrenes utdanning og barnas karakterer er vel dokumentert, ble det debatt i høst, da Patrick Lie Andersen i en kronikk i Klassekampen(10) la fram sine funn som viste at skolen ikke bidrar til sosial utjevning. Han påpekte at skolen ser ut til å være laget av og for et spesielt sjikt i samfunnet – den akademiske middelklassen. I debatten ble det hevdet at skolen er bortebane for arbeiderklassens barn. De må der tilegne seg en ny kultur for å lykkes, og at middelklassens barn har et forsprang fra første dag. Jeg har ingen problemer med å slutte meg til disse synspunktene, men vil gjerne legge til at en stor del av arbeiderklassen i dag har et annet morsmål enn norsk. I skolen blir disse fremmede språka sett på som et handikapp, og dermed får elevene en tilleggsbyrde på sine skuldre.

Karakterene på vitnemålet fra grunnskolen avgjør videre skole- og linjevalg. I skolen er gode karakterer et mål, og med gode karakterer får du råd om å ta videre studier. Skulle du komme fra arbeiderklassen og ha hode for teori og dermed ende med gode karakterer, åpner det seg mulighet for klassereise.

Da skolemyndighetene bestemte at test- og eksamensresultater skulle legges ut på nett for offentligheten, ble dette begrunnet med åpenhet, sjøl om målet var å få til konkurranse mellom skolene. Mange unge konkurrerer nå skarpt om å komme inn på de høyest skårende videregående skolene. Slik får vi oppsamling av kommende akademikere på enkelte skoler. Disse skolene regnes som «gode» skoler. Jeg tillater jeg meg å sette «god» i gåseøyne. Det er ingen garanti for at en skole er god, sjøl om elevene som går der har høye karakter. Derimot sier det noe om hvilken samfunnsklasse flertallet av elevene på disse skolene kommer fra. Nylig slo Aftenposten stort opp et klassebilde fra en av disse skolene. Gledesbudskapet var at her så vi en klasse hvor alle søkte seg til videre studier.

Gjennom skole, samfunn og media blir vi jevnlig fortalt at høyskole- og universitetsstudier er bra og fint og det som virkelig teller. Samtidig trenger arbeidslivet fagarbeidere. Det ligger en motsetning i dette. Hvordan motivere ungdom til å søke yrkesfag når yrkesfag blir sett ned på? Det løser seg ved at ungdommene sjøl forstår at de må søke seg inn der hvor de har sjanse til å komme inn. I 2008 var det litt over halvparten av ungdommene som startet på yrkesfag.(11) Når yrkesfag krever lavere poengsum og blir sett på som mindre verdt enn akademiske studier, vil disse holdningene overføres på de som tar slik utdanning, og klassehierarkiet og klassesamfunn vil bestå. Holdningene får ytterligere næring når statistikken viser at en tredel av ungdommen på yrkesfag dropper ut under veis.

Uavhengig av utdanning er det likevel slik at, om du ikke tilhører eierklassen i samfunnet, en må ha lønnsarbeid for å leve. Men lønnsarbeidet har forskjellig klasse og rang. Nederst på rangstigen finner vi de ufaglærte, så fagarbeiderne, dernest de med høgskole- og universitetsutdanning. Tilbake sitter ei gruppe som arbeidslivet i dag ikke vil ha. Kanskje har de falt ut av grunnskolen eller videregående skole. Uten grunnskoleeksamen er det nærmest umulig å få fast arbeid. Det er heller ikke lett uten fullført videregående. Kanskje kan en da av og til få en strøjobb. I heldigste fall vil en fanges opp av trygdesystemet.

Utdanninga tilpasses næringslivet

Næringslivet trenger stadig videre utvikling og nyskaping for å henge med i konkurransen. Uten kontinuerlig forskning på mange ulike områder vil norsk næringsliv sakke akterut. Når internasjonale undersøkelser som PIRLS, PISA og TIMSS og viser at skolen i lille Norge henger etter, skaper det bølger. Debatten rundt kvaliteten på norsk skole har fylt media i flere år nå. Det har blant annet vært mye skriving om realfaga. Her må skolen skjerpe seg! Sagt på en annen måte: Utdanning må tilpasse seg produksjonsmidlenes nivå.

Og det settes i gang tiltak. Jeg skal trekke fram to lokale eksempler. Det første gjelder en videregående skole hvor «læringsresultatene er svakere enn for Oslo-gjennomsnittet. Skolen skal utvikles som et realfagsenter som drives i samarbeid med universiteter, forskningsmiljøer og bedrifter. Det vil også bli gitt spesielle tilbud til elever med særskilte evner og interesser for realfagene.»(12) I lokalavisa leste jeg tidligere i høst:

Saken kommenteres slik av direktør for personal og organisasjon i StatoilHydro på selskapets nettsider:

Igjen ser vi at utdanninga må tilpasse seg produksjonsmidlenes nivå.

Klassekamp om skolepolitikken

I denne artikkelen har jeg forsøkt å se på skolen ut fra kapitalismens behov. Jeg mener det er viktig å ha skolens samfunnsmessige funksjoner i mente når vi diskuterer skolepolitikk, ellers kan vi lett komme feil ut. Skolepolitikk er klassekamp. Vi må ikke glemme at barn og unge tilbringer 13 viktige år av sitt liv i skolen. Det må være vår oppgave å gjøre skolen mest mulig meningsfylt for dem, slik at flest mulig kan gå med oppreist hode og godt mot ut i resten av livet. Samtidig skal vi ikke glemme at målet vårt er å oppheve klasseskillene. I et annet samfunn vil vi ha utdanning som ikke skiller mellom høy og lav, men bidrar til at alle barn og unge får tatt i bruk sine evner, anlegg og talenter til beste for seg sjøl og fellesskapet.

Noter:

Om forfatterne Mari Røsjø (RU, internasjonalt ansvarlig), Eldbjørg Hosar (HtN, leder), Gaute Simensen (RU, landsstyre) og Eirik Ovrum (Rødt).

Sommeren 2009 var en spennende periode for Nepal, landets innbyggere og kampen mot det føydale samfunnet. Den maoist-ledede regjeringa med statsminister Prachanda hadde akkurat trukket seg på grunn av en konflikt med ledelsen i hæren og landets president. Landet hadde fremdeles kun en midlertidig grunnlov, og hvis maoistene ikke lyktes med å få igjennom sitt grunnlovsforslag ville det være gode muligheter for et nytt folkeopprør.

I denne spennende perioden reiste en gruppe med 15 revolusjonære ungdommer fra Norge og Sverige til Nepal. Fra Norge var vi fire stykker fra partiet Rødt og Rød Ungdom, en Helselagsaktivist og en sjukepleierstudent. Fra Sverige var det ni stykker fra Revolutionär Kommunistisk Ungdom og Kommunistiska Partiet i Sverige.

Vår reise til Nepal hadde flere mål, vi skulle besøke Gorneti modellsjukehus i den maoistdominerte fjellregionen Rolpa. På sykehuset skulle Helselaget oppsummere de tidligere prosjektene vi hadde tatt del i, og sammen med lokalbefolkningen og lokale maoister undersøke hva slags nytt prosjekt som ville gagne befolkningen rundt sjukehuset på best mulig måte. I Katmandu skulle vi delta på mange politiske møter med maoistene, med fagforeninger og andre organisasjoner for å lære om situasjonen i Nepal og om hvordan vi best kan bidra i denne kampen. Vi skulle ha møter med Mangal Bishwokarma, lederen av Nepali Progressive Health Workers Association, for å finne veien videre for Helselagets engasjement i Nepal. Turens formål kan med andre ord oppsummeres som en reise for å støtte det nepalske folk, og deres kamp for frihet.

Litt historie

På nåværende tidspunkt er det ingen krig, men langt fra fredfylt, i Nepal. Det er et parlamentarisk demokrati for tredje gang i historia til Nepal, hvor maoistene, som er det klart største partiet, nå er i opposisjon igjen. Maoistene fikk prøve seg i regjering i ni måneder før de gikk av etter å ha hatt store problemer med å få gjennomført politikken sin, og da hærsjefen nekta å følge den lovlig valgte regjeringa sine ordre, trakk de seg. Folkekrigen, som maoistene kaller den, varte fra 1996 til 2006 da det blei inngått fredsavtale mellom maoistene og kongen. Fredsavtalen blei etterfulgt av store folkelige protester i byene av en allianse mellom maoistene og de parlamentariske partiene, som hadde vært mot maoistene under krigen. Bakgrunnen for denne alliansen var at kongen hadde oppløst parlamentet i 2005, og tatt all makt i sine hender, og maoistene og de parlamentariske partiene inngikk en midlertidig allianse mot sin felles fiende, kongen. Kong Gyanendra er nå avsatt, og Nepal er en republikk. Det er et av de mest synlige resultatene av den ti år lange borgerkrigen med over 13 000 døde.

Gyanendra var konge i tre måneder som en tre år gammel gutt, etter den første demokratibevegelsen i Nepal. Broren hans, Birendra, blei i stedet konge da det igjen blei innsatt en konge i 1951. Gyanendra fikk igjen sjansen til å bli konge, da Kong Birendra og hele hans nærmeste familie blei drept i palassmassakren i 2001. Gyanendra og hans sønn var ikke der, og blei i stedet konge og kronprins. Den offisielle forklaringa er at den daværende kronprinsen var gal av kjærlighetssorg og drepte hele familien sin og så seg sjøl. Nepalere vi prata med tror derimot at Gyanendra fikk han drept, kanskje med støtte fra USA og India, for å ta opp kampen mot maoistene. Birendra brukte det væpna politiet og nekta å sette inn hæren mot maoistene, som da hadde ført en folkekrig i fem år.

I 2001 var de hardeste kampene i krigen med tusenvis av drepte. Kongen og parlamentet satte inn hæren, og skulle knuse maoistene. Det gikk ikke som de ville, og maoistene vant de store slaga selv om de led store tap. Sakte, men sikkert endte de opp i situasjonen som den var i 2006, hvor maoistene kontrollerte 80 % av landsbygda, men hadde ingen makt i byene. Det kunne se ut som en låst situasjon om ikke kong Gyanendra hadde oppløst parlamentet i 2005 for å ta all makt sjøl. Nå hadde de parlamentariske partiene ingen makt, og de kom snart i dialog med maoistene. De danna sjupartialliansen som sammen med maoistene styrta kongen i 19 dagers-opprøret i april 2006.

Etter mye dragkamp mellom maoistene og de forskjellige partiene blei det endelig valg til grunnlovgivende forsamling den 10. april 2008. Et valg som alle observatører var enige i at gikk relativt bra for seg, og hvor maoistene endte opp med 38 % av stemmene. Helselag til Nepal og Rødt sendte to valgobservatører.

Nepal er et veldig fattig land, men har store muligheter for utbygging av vannkraft der det ligger ved foten av Himalaya. Landet er halvføydalt, det vil si at landherrer eier store gods og mange bønder er nærmest leilendinger. Landet har også i praksis vært underlagt sin store nabo i sør, India. Nepal har hatt liten utvikling, de har dårlig infrastruktur og lite eller ingen velferd. Det viktigste kravet og ønsket til maoistene er derfor å få Nepal til å bli et moderne samfunn så det blir bedre for folka som lever der.

Helselag til Nepal

Helselag til Nepal er primært en helseorganisasjon som jobber på landsbygda i Nepal. Organisasjonen samarbeider med den medisinske avdelinga til Folkets frigjøringshær. Den ble starta i 2006 da sjukepleier Merete Taksdal og kirurg Hans Husum reiste til Gorneti modellsjukehus og startet en tre-trinns medic-opplæring. Kursene innebærer at folk skal læres opp i enkel førstehjelp og deretter lære opp hverandre, altså er det hjelp til selvhjelp. Så langt har de gjennomført to kurs. Hans Husum er hovedforfatter av boka Save lives, save limbs, som kursene bygger på. Boka inneholder alt fra enkel til mer avansert krigskirurgi, og beskriver hvordan dette kan utføres uten de ressursene og det utstyret man egentlig trenger. Denne boka har i år blitt oversatt til nepalsk.

Gorneti modellsjukehus er et sjukehus om ligger i Rolpa-distriktet nord-vest i landet. Sjukehuset blei bygd på dugnad av maoistene under folkekrigen. For å komme til sjukehuset må man gå en lang dagsmarsj fra nærmeste «bilvei». Helselaget har i år bidratt til at sjukehuset har fått strøm ved å samle inn penger som norske fagforeninger har gitt i stort monn. Folka fra landsbyene rundt sjukehuset har på dugnad bygget et mikrokraftverk ved hjelp av pengene. Da vi var der i sommer, hadde sjukehuset alt fått strøm, mens det stod igjen litt før strømmen var på plass på resten av landsbygda. For sjukehuset sin del har dette stor betydning. Bare det å ha tilgang til lys er et enormt framsteg.

I 2007 hadde Helselaget sin første solidaritetstur til Nepal, og i etterkant av turen skreiv deltakerne boka På vei mot et nytt Nepal. I tillegg laget to av deltakerne en dokumentar om situasjonen i Nepal. Bakgrunnen for å skrive ei bok og å lage en dokumentar er vårt ønske om å støtte kampen for demokrati og nasjonal sjølråderett, mens vi på samme tid sprer informasjon om utviklinga og Helselagets arbeid.

I litt over ett år har Hamid, Helselagets mann, vært på Gorneti modellsjukehus. Hamid er opprinnelig fra Iran, men har vært bosatt i Sverige og Norge siden 1982. På Gorneti har Hamid bidratt som helsepersonell. Han er utdannet allmennlege fra Iran, og er offentlig godkjent sjukepleier fra Sverige. I tillegg til dette er han akupunktør. Vårt inntrykk er at hans kunnskap kommer godt med på Gorneti. Han har blant annet reist rundt til landsbyene rundt sjukehuset og undervist om fordelene ved god hygiene og toaletter, i tillegg til å drive behandling som akupunktør på sjukehuset. For Helselaget er han et viktig mellomledd i forhold til å få informasjon om hva som skjer både på sjukehuset, men også utviklinga i landet for øvrig.

Maoistene

Mens vi var i Nepal hadde maoistene sentralkomitémøte. Det var harde kamper på møtet, og det varte i mange uker, med noen dagers pause da Prachanda ble sjuk.

Vi hadde møter med forskjellige organisasjoner knytta til maoistene under oppholdet. Den første dagen fikk vi en rask oppsummering av situasjonen med Mangal Bishwokarma, leder for NPHWA (Nepali Progressive Health Workers Association). Han fokuserte på at valgseieren var historisk, og at maoistene nå har 238 av 601 plasser i parlamentet. Maoistene leda regjeringa i ni måneder, før de trakk seg, og da vi møtte dem hadde de vært ute i to måneder.

«De andre partiene har ennå ikke klart å stable på beina en ny regjering, og utvider stadig med flere partier. Hovedmotsetninga går mellom maoistene som vil framover, og de andre partiene som vil beholde status quo,» forklarer Mangal. På spørsmål om hvorfor maoistene trakk seg fra regjeringa, sier Mangal at det var fordi de ville styre hæren. «Prachanda, som da var statsminister, prøvde å gi ordre til hærsjefen som han nekta å følge, og presidenten, som er fra Congress-partiet, støtta hærsjefen,» sier han oppgitt. Maoistene kaller det et «soft coup», altså et «mykt kupp».

Mangal mener at hæren er den samme, og at byråkratiet og partiene er de samme. «Den gamle staten består. Vi hadde regjeringsmakt, men vi hadde ikke statsmakt,» fortsetter han. Maoistene måtte dele makta over staten med det gamle styret. De andre statsmaktene lystra ikke den maoistleda regjeringa. Da vi møtte han, trodde Mangal at maoistene ville være tilbake i regjering i løpet av et par uker, men det har ennå ikke skjedd. Maoistene kan blokkere alle forslag i parlamentet, og sier at de vil gjøre opprør hvis de ikke får vedtatt en ny grunnlov.

Da vi var i Gorahi, besøkte vi People’s Liberation Army (PLA ) sin leir i Tahaban der vi snakket med en visekommandant. Han ville fortsatt følge tolvpunktsavtalen og jobbe for å slå sammen PLA og Nepal Army (NA), tidligere Royal Nepal Army. Han fokuserte på at hærene først må akseptere hverandres eksistens, og at man i første fase må slå sammen seksjoner, ikke én og én. Han kunne også fortelle at FN har akseptert tallene på PLA som er 19 600. Han vil at NA og PLA skal ha en felles toppledelse, men ellers være separert. De fleste soldatene i NA er vanlige folk som PLA tror de kan få på sin side når de integreres. PLA vil jobbe for én hær som er bygd på maoistiske, ikke amerikanske premisser. NA lager problemer fordi de vil unngå sammenslåing, de veit at fordi NA-soldatene ikke har den sterke politiske målsetninga som PLA -soldatene har, vil de bli bekjempa i den ideologiske kampen. NA har også fått kritikk fra FN for å prøve å rekruttere soldater under fredsprosessen.

Før jobba PLA mye ute blant folk i landsbyene. På grunn av fredsavtalen må de holde seg i leirene, og dette har svekka bånda til folk.

Tilbake i Katmandu møter vi en som jobber for The Red Star, avisa til maoistene. Han mener at det er stor debatt innad i partiet om linja. Noen vil ut i gatene og kjempe, andre vil i regjering og få vedtatt en ny grunnlov. Men han mener også at de takler striden bra, og vitenskapelig. Det er alltid motsetninger i et parti. Det er hard diskusjon på sentralkomitémøtet, og kadrene venter spent på ledelsens valg. Han kritiserer ledelsen i partiet for dårlig styring av både partiet og avisa The Red Star. India anklager maoistene for å være udemokratiske, og han mener at det er derfor maoistene har tatt noen valg som ikke gagner vanlige folk.

Som mange andre vi har snakka med, fokuserer han på at det er et gap mellom lokale aktivister og den sentrale ledelsen i partiet. Han mener at den største svakheten i fredsavtalen er gapet som skapes mellom maoistene og folket. «Ledelsen har ikke laga noen lokal plan for landsbyene og de lokale maoistene,» forklarer han. De er blitt mer pessimistiske. Han er redd for at kadre og lokale aktivister vil forlate partiet og bli med i andre partier, hvis ikke ledelsen tar riktige avgjørelse på sentralkomitémøtet. En del maoister har allerede gått ut av partiet, og gått lenger til «venstre», til for eksempel CPN (Maoist). Samtidig har det også kommet mange nye medlemmer til maoistene, blant annet fra UML.

«Maoistene har ikke folkedomstolene lenger, strukturen er ikke den samme som under krigen. Det er anarki på landsbygda. Kadrene har alltid kritisert sine ledere, og fått dem til å dra ut på landsbygda for å se virkeligheten med egne øyne. Nå er de bare i den grunnlovsgivende forsamlinga,» sukker han. Hans analyse er at alt har gått feil for maoistene i regjering. Han mener at de burde ha beholdt folkedomstolene. De ga fra seg for mye for tidlig, og paralyserte seg selv på den måten.

Vi møtte også Chandra Prakash Gajurel, tidligere internasjonal sekretær for maoistene, nå medlem av politbyrået (toppledelsen). Han åpna møtet vårt med å si: «Det går mange rykter om maoistene i Vesten, men folkekrigen er ikke over. Vi kjempa fra 1996 til 2006, så begynte vi å forhandle. Da var hovedfienden kongen, så vi samarbeida med de andre politiske partiene. Før samarbeida disse partiene med kongen, mot oss. Men på grunn av at systemet var i krise, og maoistene kontrollerte 80 % av landsbygda, forandra de allianse.

USA utnytter den kaotiske situasjonen som nå er i landet, i følge Gajurel. De er langt unna geografisk, så de gjør det gjennom India. Før var det motsetninger mellom USA og India, men de er redusert, og styremaktene i India er USA-vennlige.

Gajurel forteller oss optimistisk at – når revolusjonen i Nepal lykkes, vil det finnes en arbeiderstat i verden som gir svaret, og som sier at marxismen og kommunismen ikke er død. Bevegelser vil bli inspirert, og det vil bli et stort tilbakeslag for imperialistene.

«Det viktigste er at dette er ikke bare er Nepals revolusjon, men en del av verdensrevolusjonen, » sier Gajurel. Vi har revolusjoner nasjonalt, men vi sloss sammen for kommunisme i verden. Gajurel mener at maoistene gjør noe helt nytt, ikke noe annet revolusjonært parti har leda en regjering slik de har gjort. Lenin sitt parti satt bare i parlamentet før revolusjonen i 1917. Bolsjevikene var ikke det største partiet, men det er maoistene. Ser man på Chile og Indonesia ble kommunister i regjering massakrert. Maoistene risikerer mye.

Vi beveger oss over til å snakke om diskusjonene som har vært oppe på sentralkomitémøtet. Gajurel påstår at grunnen til passivitet og misforståelser hos lokale kader først og fremst skyldes fjerninga av den lokale statsmakta, som for eksempel folkedomstolene. «Vi hadde ikke erfaring med administrering og ledelse. Vi prøvde, men feila. Nå er vår analyse at vi ikke kan bruke det samme byråkratiet og statsmakta. Det er en viktig lærdom,» sier Gajurel alvorlig.

En av de siste dagene i Katmandu fikk vi endelig møte en kvinne fra partiet. Jayapuri Gharti er president i (All Nepalese Womens Association Revolutionary (ANWAR), medlem i sentralkomitéen i partiet og talsperson for parlamentsgruppa. ANWAR ble etablert for å kjempe for kvinnefrigjøring med et klasseperspektiv. Jayapuri Gharti sier at de mener at klassekampen og kvinnekampen må gå hånd i hånd for å lykkes. I Nepal er det 14 millioner damer, det vil si at de er mer enn halvparten av befolkninga. Kvinner har blitt undertrykt av det føydale systemet, og blir det fortsatt. For 100 år siden fikk ikke kvinner en gang lov til å gå ut av sitt eget hus, forteller Jayapuri Gharti. Videre forklarer hun at de samler kvinner for å gjøre dem politisk bevisste. «Vi var med på ti år med folkekrig, over 100 000 kvinner sloss, ble voldtatt og brent av Royal Nepalese Army. Flere og flere kvinner ble medlem i ANWAR. Maoistene tok opp diskrimineringa i samfunnet, da ble mange kvinner med. 75 % av Nepals kvinner støtta maoistene under folkekrigen,» påstår Jayapuri Gharti. Mange kvinner ble bevisste også i andre organisasjoner. Maoistene inkluderte kvinnene i partiet, parlamentet og hæren. Det har inspirert andre kvinner. Jayapuri Gharti er tydelig på at kampen fortsatt ikke over, det er mye igjen å kjempe for.

Jayapuri Gharti mener den viktigste kampen nå er arveretten. Før måtte hun gå med sari, og hun måtte holde det hemmelig for familien da hun blei politisk aktiv. De er den første generasjonen politisk aktive kvinner i Nepal, men nå blir de sakte men sikkert akseptert. Maoistene var de første som kjempa for at kvinner kunne stille til grunnlovsgivende forsamling, og de vant. Av 601 plasser er 197 kvinner. 87 av dem er maoister.

Under møtet med Jayapuri Gharti legger vi ikke skjul på at det virker som om det er en del igjen før det er likestilling også i maoistpartiet. Hun bekrefter dette, og sier at det er en føydal og patriarkalsk tankegang innad i partiet, men at de nå kjemper for å gi kvinner makt i partiet. Det er en intern kamp for likestilling i ledelsen i partiet og i søsterorganisasjonene til maoistene.

Tilbake i Norge kan vi lese at Prachanda sier at det fra utsiden sikkert blei oppfatta som en negativ ting at han trakk seg som statsminister i våres, men at det i forhold til samholdet og uroen som har vært innad i partiet har gitt en positiv effekt. Kamerater som frykta at ledelsen hadde blitt korrupte, føler seg letta. Kredibiliteten blant folk har også økt.

Prachanda har også uttalt at de planlegger en «Jan Andolan 3» (den tredje folkebevegelsen). Han sier også at de ikke har noen planer om voldelige opptøyer, men at de vil støtte folket sin rett til å forsvare seg hvis staten blir voldelig.

Maoistpartiets nestleder Baburam Bhattarai sier at «presidentens feil må korrigeres» før landet kan oppnå politisk og sosial stabilitet. «Partiet vårt er ikke redd for utfordringer og vi løper ikke fra vårt ansvar. Vi er rede til å bringe forslaget om riksrett mot presidenten til bords dersom det er nødvendig,» uttalte Bhattarai på en pressekonferanse i oktober. I et intervju med nettstedet Telegraphnepal. com understreker Bhattarai at maoistene ikke vil vike en tomme i sine krav. «Først når den nepalske hæren kommer under direkte kontroll av folkets valgte regjering, vil befolkningen være sikret varig fred, sier Bhattarai. Han mener at det bare er rykter at partiene har nådd en konsensus, og at maoistene ikke vil kompromisse med mindre presidentens grunnlovstridige vedtak blir retta opp.

De siste månedene har maoistene utnyttet sin posisjon som det nepalske parlamentets største parti til å blokkere all saksbehandling. Nylig lempa de på den parlamentariske sabotasjeaksjonen, etter at landets nye statsminister Madhav Kumar Nepal lovet omkamp om hærsjefen og presidentens rolle. 12. oktober uttalte Baburam Bhattarai at det vil bli en maoistleda regjering etter Tihar (nepalsk høytid som varer i fem dager).

Situasjonen på landsbygda

80 % av Nepals befolkning bor på landsbygda, men all makt er sentralisert til Katmandu. Menneskene på landsbygda lever stort sett fra hånd til munn, og 18-timers arbeidsdager er ikke uvanlig. De jobber ekstremt hardt på de små gårdene sine. Flere av bøndene forteller oss at produktiviteten er lav, både av det de kan dyrke og det de får fra dyra. Det er mye innavl blant dyra, noe som fører til svakere og mindre dyr. De fleste bøndene har bruk for alt de produserer selv for å brødfø familien.

 

På gårdene jobber alle i familiene, barna må også ta sin del av oppgavene. Naboene seg i mellom har en kollektiv tankegang, og de deler ofte arbeidet mellom seg slik at alle hjelper til der det trengs mest.

De bøndene vi intervjua, forteller at de har hatt stor nytte av sjukehuset, fordi de før måtte gå utrolig langt for å få noen helsetjenester i det hele tatt. Pengene til drifta av sjukehuset kommer primært fra folk i området, noen har mer enn andre og kan bidra med donasjoner. De pasientene som har råd til å betale for helsetjenester, betaler for det. De som ikke har råd, får hjelp gratis.

Det neste prosjektet for Helselag til Nepal

 

Kvinner utgjør over halvparten av pasientene på sjukehuset. De vanligste problemene de kommer med, er ofte relaterte til graviditet og fødsel. Gynekologiske problemer er det vanligste, spesielt livmorproblemer. Dette har de som jobber på Gorneti, og maoistene lyst til å gjøre noe med, og derfor har de i samarbeid med Helselaget planlagt et nytt prosjekt som heter «mor–barnprosjektet». I dette prosjektet ønsker vi å bedre fødselssituasjonen, og hjelpe kvinnene med plagene de har etter fødsel. Et utbredt problem i Rolpa er prolaps i underlivet. Vi ønsker å fokusere på hvordan dette kan forebygges, og hva man eventuelt kan gjøre dersom problemet allerede har oppstått. I tillegg ønsker vi at de lokale jordmødrene skal få bedre opplæring og mer ressurser å hjelpe seg med.

Solidaritetsturen til Nepal 2009 gjorde sterkt inntrykk på alle som var med. Det er vanskelig å få oversikt i en så kaotisk situasjon, men dette er inntrykkene og tankene vi sitter igjen med etter tre uker i Nepal, og noen måneder med bearbeiding. Det skjer noe nytt i Nepal for hver dag som går, og det er spennende å følge utviklinga til et land som så sårt trenger at forandring faktisk skjer.

Vi håper du som leser dette, vil bidra ved å engasjere deg i Norge. I Helselaget trenger vi aktivister som kan utvikle nye prosjekter, spre informasjon om Nepal, samle inn penger, reise og holde seg oppdatert. Vi er ikke så mange, men tror vi har bidratt positivt til revolusjonen i Nepal og vil gjerne at flere er med. Nepal trenger det, og det er også mye vi kan lære. Maoistene har oppnådd mye, og har satt seg skyhøye mål. At de lykkes vil ikke bare være et framskritt for Nepal, men for hele verden.

Erik Skare har vært solidaritetsarbeider for Palestinakomiteen i Rashedieh.

61 år senere: «Hvis hun var 13 år da hun og familien flyktet, hvor gammel er hun nå da?». Vi har akkurat kommet fra Amal, hvor vi har møtt foreldrene hennes – 1. generasjons flyktninger fra 1948. «Hmm …», Anna tenker seg om. «Omtrent 73–74 år?».

Det er definitivt noe spesielt over å få sjansen til å snakke med noen som har opplevd al-Nakba, eller den store katastrofen som palestinerne kaller det, den etniske rensningen av Palestina. Første gang vi besøkte dem, møtte vi to gamle mennesker som satt nedsunken i hver sin stol utenfor huset. «Hun er veldig syk på grunn av alt for høyt kolesterol,» blir vi forklart. Vi drikker en kopp te, spiser druer, og samtalen dreier seg om hjemlandet: Palestina. I det moren oppfatter ordet «Palestina» på arabis.k våkner hun plutselig til liv og snakker ukontrollert og veiver med hendene. Da vi ser spørrende på datteren Amal, forklarer hun smilende, men kort: «Hun kommer fra Palestina, og er en av flyktningene fra 1948.»

Omtrent en uke senere sitter vi igjen hos familien i håp om å få hele historien deres.

«Hun er fra Az-Zeeb. Det er rett ved Nahariyya», oversetter Amal etter at vi har spurt moren hennes, Fatima, om hvor hun kommer fra. Vi blir forklart hvordan familien hennes tjente til livets opphold med kyr, sauer, kyllinger, frukttrær og til og med en ape. De forteller om livet i Palestina før de ble utsatt for Israels etniske rensning i 1948. Livet var enkelt, men fint til tross for det. De levde i fred og hadde heller ingen anelse om hva som ventet på dem. «Men en dag i desember 1948 bombet de (Israel) oss i Az-Zeeb med artilleriet sitt.» Fatima gestikulerer voldsomt og viser først hvordan det som skal være bomber, kommer fra himmelen, før hun så peker på ørene sine. «Hun hørte bombene fra huset sitt, men faren holdt henne og søsknene tett inntil seg for at de ikke skulle bli skremt.» Dagen etter valgte likevel innbyggerne av Az-Zeeb å forlate hjemmene sine. Frykten ble for stor.

Det er nå jeg skulle ønske at jeg kunne skrive: «Heldigvis er dette unntaket i Palestinas historie,» men Az-Zeeb var kun en av 531 palestinske landsbyer som ble utsatt for Israels terror. Den israelske historikeren Ilan Pappe skriver for eksempel i boka si The Ethnic Cleansing of Palestine (min oversettelse):

«Fortell de andre om hva du har sett»

 

Fatima forteller videre om flukten til Libanon, dit mesteparten av palestinerne fra landsbyen tok buss, mens hun satt bakpå hesten til familien med faren. Det har trolig reddet livet hennes. For da hun og faren ridde langs den lange veien mot Libanon, kunne hun se bussen foran seg bli sprengt i luften. «Jeg kan fortsatt huske synet», starter Fatima. Igjen peker hun opp mot lufta, så sender hun pekefingeren brått mot bakken for å vise hvordan bombene traff bussen, til slutt peker hun på øynene sine for å vise oss at hun var et vitne. «Barna gråt, og mange brant i hjel inne i bussen. Andre fikk armene, hodene, beina og andre kroppsdeler revet rett av.»

 

Andre hadde også vært vitne til grusomhetene som ble utført. Da de reiste videre opp langs Palestinas kyst, møtte de en ensom mann som satt sammenkrøket på en stor stein. Han nektet å røre seg, og sa ikke et eneste ord. Mannen var så traumatisert at han ikke snakket på seks måneder. Det har senere vist seg at han måtte se på at de israelske soldatene drepte to palestinere foran han. Fatima viser igjen med kroppspråket sitt avkappete hender, føtter og hode. Beskjeden han fikk: «Fortell de andre om hva du har sett».

For mange kan dette virke som en merkelig ting for israelerne å gjøre, men denne formen for psykologisk krigføring var særdeles vanlig under den store katastrofen. Ved å angripe deler av den palestinske befolkningen flyktet andre i frykt for å lide samme skjebne. Et eksempel på dette er massakren i Sa`sa natt til 15. februar 1948, hvor 35 hus ble sprengt i luften med familiene på innsiden midt på natten. Resultatet var 60–80 drepte palestinere, en god del av dem sovende barn. Operasjonen sendte sjokkbølger gjennom de andre landsbyene i området og mange palestinere flyktet da de så hva som hadde skjedd. I David Ben- Gurions (lederen for den sionistiske bevegelsen, og senere Israels første statsminister) dagbøker kan man lese hvordan han var særdeles fornøyd med Sa`sa på grunn av måten den hadde fått «araberne til å flykte».

Operasjon Hiram

 

14. mai 1948, 7 måneder før Fatima og familien hennes ble bombet, ble landsbyen angrepet av Hagana (det israelske militæret før statsdannelsen) under en annen operasjon, nemlig operasjon Ben-Ami. Bakgrunnen for operasjonen var angrepet på en israelsk militærkonvoi som førte til 200 drepte israelske soldater. Man skal gi skryt til de sionistiske lederne for å være såpass ærlig mot soldatene da de ga beskjed om å fjerne landsbyene p.g.a. angrepet mot militærkonvoien. Med andre ord: operasjon Ben-Ami var en brutal hevnaksjon mot den palestinske sivilbefolkningen.

I den allerede omtalte boka The Ethnic Cleansing of Palestine blir operasjon Hiram som ble gjennomført i desember 1948 i området rundt Az-Zeeb, omtalt som en opprenskingsoperasjon hvor formålet var å fjerne den «arabiske karakteren» til Galilea. Det at man flere steder kan lese at Az-Zeeb ble angrepet tidligere, 14. mai 1948 (hvor 2000 palestinere ble fjernet), forsterker mistanken om at formålet var å fjerne de resterende palestinerne. Samtidig forteller Fatima at bombingen av landsbyen startet i desember, i den samme tidsperioden og i det samme området hvor operasjon Hiram foregikk. Det skal selvsagt nevnes at det er irrelevant hvilken operasjon de palestinske innbyggerne av Az-Zeeb ble utsatt for, men disse momentene er likevel viktige i argumentasjonen mot Israels okkupasjonspolitikk med tanke på at Israel fortsatt benekter den etniske rensingen som de faktisk står ansvarlige for – både før og etter 1948.

Den Uavhengige Staten av Zeeb

 

«De lyver! De er løgnere! Vi fikk aldri lov å vende tilbake, og etter at vi dro flyttet jødene inn i husene våre». Smilet til Fatima forsvinner raskt når vi spør om landsbyens skjebne og om det bor noen der nå. Hun forsvinner raskt inn på kjøkkenet for å gjøre klar maten til resten av familien, men kommer straks tilbake. «Det er akkurat det de har gjort med de andre. De fikk oss til å flykte, flyttet inn i husene våre, og sier at det tilhører dem».

Fatima har rett. Hvis man prøver å finne Az-Zeeb i dag vil det kun være den gamle moskeen som står igjen. Etter at landsbyen var forlatt, ble nemlig husene revet, og på toppen av ruinene ble de israelske områdene Sa`ar og Gesher HaZiv bygd. Landsbyen ble senere på 1960-tallet kjøpt opp av en rik jødisk hippie som heter Eli Avivi. Han kalte like godt den palestinske landsbyen for Den Uavhengige Staten av Zeeb. Dette hadde han aldri klart å gjennomføre uten hjelp av den sionistiske staten. For Fatima, familien hennes og resten av de overlevende hadde ikke gitt opp etter at de hadde forlatt landsbyen første gangen. De prøvde å komme tilbake da de trodde at alt hadde blitt roligere. «Men de stengte oss ute fra landsbyen så vi ikke slapp inn igjen», og Fatima holder opp handflata for å vise «stopp».

Dette er en bevisst politikk som er blitt gjennomført for ikke å bare skjule historien til de palestinerne som faktisk ble tvunget vekk fra hjemlandet sitt, men også for å skape en ny historie som legitimerer opprettelsen av staten Israel. Et av de mest ekstreme eksemplene er Ramat Benasheparken i Israel som er bygd over palestinske landsbyer som Umm al-Zinat, Butaymat, Hubeiza m.m.

Fortsatt den dag i dag skjer dette, hvor jeg selv har vært vitne til Israels forsøk på å tilrøve seg land ved å «hebraisere» Palestina. Da jeg var i Palestina våren 2009 besøkte jeg bydelen Silwan i Jerusalem, hvor store deler av dens befolkning stod ovenfor faren for å få hjemmene sine revet. Grunnen: Kong David hadde visstnok spist og drukket i området for 5000 år siden, og derfor skulle det nå bygges en jødisk turistpark på området. Det sier seg selv at turistene ikke kan se at det bor palestinere i området, når de skal bevitne jødisk historie. Dessverre, som det spydig var skrevet på demonstrasjonsskiltene til Silwans beboere: «Vi har ikke noe annet hjemland».

De palestinske teppemakerne

 

«Tror du at du noen gang kommer til å dra hjem igjen?» Vi stiller Fatima det uunngåelige spørsmålet. Jeg har fortsatt mistanke om at hun misforstod spørsmålet mitt, men desto sterkere ble svaret hennes.

 

Da journalisten Robert Fisk var i Iran for å dekke Khomeinis islamske revolusjon, snakket han med en iransk politiker som hadde dette å si om iranerne (min oversettelse):

 

Vanvittige 61 år etter al-nakba, den store katastrofen, sitter jeg her i den palestinske flyktningleiren Rashedieh i Sør-Libanon, og innerst inne vet jeg hvem det er som er de egentlige teppemakerne.  

Hvis (København)avtalen blir for svak, eller hvis forpliktelsene ikke blir respektert, er det ikke to og en halv eller tre grader vi vil få, det er fem eller seks – det er den kursen vi er inne på nå.» Dette sa professor Corinne Le Quere, da hun offentliggjorde en forskningsrapport i tidsskriftet Nature Geoscience 17. november 2009. Rapporten er utarbeidet av det internasjonale forskningsnettverket Global Carbon Project.

Nå blir det etter alt å dømme ingen bindende avtale i København. På vegne av små øystater rundt i verden rettet Grenadas statsminister Tillman Thomas en brennende appell til Norge og andre rike land: Sett klimamålet ned til en og en halv grad og gjennomfør kraftige reduksjoner av deres egne utslipp. «Det er dere som forurenser, og vi som blir rammet,» sa han i intervju med ABC-nyheter.

Men de små øystatene taler for døve ører.

Skjebnestund

Vi befinner oss i en skjebnestund for verdens klima. Hvis det ikke kommer betydelig reduksjoner i utslippene av klimagasser nå, vil det få ødeleggende konsekvenser i årene og tiårene som kommer. Vi får et klima som blir våtere, villere og varmere. Hvor mye varmere har lenge vært en diskusjon, men problemet er at jo mer data som kommer, jo mer dramatiske prognoser kommer på bordet. Det er enighet om at dersom gjennomsnittstemperaturen på kloden stiger mer enn 2–3 grader, vil vi få en feedback-effekt der det varmere klimaet blir sjølforsterkende. Det har vært festet håp til at naturen sjøl kan ta unna en god del av utslippene gjennom det som kalles karbonsluk, i første rekke skogene og verdenshavene. Men det de nye rapportene viser, er at karbonslukene blir mindre effektive ved økende temperatur. De modellene som har eksistert til nå kan derfor vise seg å være altfor optimistiske.

Gjennomsnittlige temperaturøkninger på 4 til 6 grader vil skape dramatiske og ugjenkallelige forandringer av planeten. Levevilkåra for mennesker og mange andre dyrearter vil bli vesentlig vanskeligere. Med slike temperaturer vil områder som i dag er hjem for hundretalls millioner mennesker bli nær ubeboelige, matproduksjonen vil bryte sammen, drikkevann vil bli utilgjengelig, næringskjeder vil bli ruinert.

Det er ikke gitt at det vil bli sånn. Modellene inneholder mange usikkerheter. Men for første gang viser de at slike scenarier kan skje i vårt århundre. Bare det at en slik utvikling er en teoretisk mulighet, skulle tilsi at politikere og ledere over hele verden gjorde sitt ytterste for å forhindre en slik katastrofe. I virkeligheten skjer det motsatte.

I stedet for å gå løs på den vanskelige, men fullt ut gjennomførlige oppgaven med å få de rike landas utslipp av klimagasser ned på det bærekraftig nivå, driver de rike landa med all mulig slags manipulasjon for å unndra seg ansvar og skyve problemene foran seg. Et av de instrumentene de bruker ganske effektivt til å forføre folkeopinionen og gi inntrykk av at noe skjer, er de såkalte klimakvotene.

Økologisk fotavtrykk

I 1992 utviklet den kanadiske forskeren William Rees begrepet økologisk fotavtrykk som et mål på det jordbruksareal og vannareal som kreves for å produsere de ressursene vi trenger for å opprettholde vår levestandard og for å absorbere våre utslipp. Jordkloden har bare en begrensa biologisk kapasitet, og per i dag er denne kapasitet beregnet til 13,6 milliarder globale hektar (gha). Vi er i dag ca. 6,8 milliarder mennesker. Det gir oss i gjennomsnitt 2 gha hver hvis vi ikke skal undergrave jordas produksjonsevne i det lange løp.

Men det gjør vi, det vi si noen av oss. De rike landa bruker så mye mer av verdens ressurser at det totale økologiske fotavtrykket til menneskeheten i dag er oppe i 17,5 mrd. gha, altså ca 2,6 gha per person. I gjennomsnitt har hver nordmann et økologisk fotavtrykk på 6,9 gha, og hver amerikaner 9,5 gha. Det betyr at det Norge bruker av ressurser er 2,6 ganger mer enn det som er til rådighet, og hver amerikaner 3,7 ganger. Eller med andre ord, skulle hele menneskeheten forbrukt ressurser som oss, måtte vi hatt 2,6 jordkloder til rådighet (eller 3,7 med «the American way»). (WWF Living Planet Report 2008).

Dette økologiske overforbruket lar seg ikke forsvare moralsk eller filosofisk uten å gå over i fullstendig rasistiske og anti-humane tenkemåter. FNs menneskerettserklæring åpner med å anerkjenne «like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten». Når de rike landa forsyner seg så grovt av fatet, krenker de rettighetene til flertallet på jorda. For ikke å snakke om at dette overforbruket i høyeste grad krenker og går på bekostning av kommende generasjoner.

Dette overforbruket gjelder drikkevann, biologisk mangfold, jordas reproduksjonsevne osv. osv. Men akkurat nå ser vi det mest dramatisk gjennom klimaendringer som overgår alt som har skjedd i menneskehetens historie. Utslippene av klimagasser truer livet på jorda slik vi kjenner det, ikke om noen århundrer, ikke om mange generasjoner, men innenfor levetida til mennesker som lever i dag.

Fra Kyoto til København

Kyoto-avtalen om klima ble undertegnet i 1997. Allerede da den ble undertegnet var svært mange klar over at de kravene den stilte var altfor beskjedne hvis målet var å redde klimaet på jorda. Avtalen innebærer at 37 i-lands utslipp av klimagasser skal reduseres med 5,2 % i forhold til 1990-nivå frem til perioden 2008–2012. Protokollen innebærer bl.a. at EU skal senke sine utslipp med 8 %, USA (som ikke godjente avtalen) med 7 %, og Japan med 6 %. Norge fikk muligheten til å øke sitt utslipp med 1 %.

Selv disse altfor svake forpliktelsene har de rike landa klart å bryte. Norge, som liker å framstå som et foregangsland for bærekraftig utvikling, har for eksempel økt sine utslipp med 8 % (våre CO2-utslipp er økt med 29 %), og da er ikke konsekvensene av vår eksport av klimagass tatt med i regnestykket. Når man inkluderer utslipp fra olje- og gassproduksjon samt eksportert olje og gass, blir de norske CO2-utslippene per innbygger i år på 133,8 tonn, ifølge beregninger fra Bellona. Til sammenligning slapp Kuwait i fjor ut 127 tonn CO2 per innbygger, mens hver innbygger i USA sto for nærmere 20 tonn CO2, skriver VG.

Kyoto-avtalen skulle reforhandles i København 7.-18. desember i år. Foran møtet har det kommet på bordet langt mer dystre tall på utsiktene for jordas klima, dersom det ikke straks gjøres omfattende tiltak. Men det blir ingen juridisk bindende avtale i København. Obama gikk til valg med løfte om «Change!». Det vi ser i klimapolitikken er «business as usual», og han er ikke aleine om det.

Kvotehandelen en delvis norsk oppfinnelse

I en artikkel i Dagens Næringsliv har journalistene Frode Frøyland og Gøran Skaalmo vist at Norge, DNA og Jens Stoltenberg har stått helt sentralt gjennom mange år i arbeidet for å få det internasjonale samfunnet til å godta kvotehandel som et virkemiddel i klimapolitikken. Ledende sosialdemokrater har reist på reine misjonsturer rundt i verden for å selge tanken. Fra Stoltenbergs side var det dette som skulle til for å få aksept for at Norge kunne utvinne olje og gass i så stort tempo som mulig. Motstanden var stor, så Norge måtte sende emissærer rundt omkring i hele verden for å selge prinsippet om kvotehandel, blant annet gjennom norsksponsede prøveprosjekter i fattige land. Gjennombruddet kom først da en brasiliansk forsker på et møte i 1997 fant på å kalle klimakvotene for «grønn utviklingsmekanisme» eller Clean Development Mechanism (CDM). U-landsgruppa kastet seg på ideen og det samme gjorde ledende industriland, så i Kyoto samme år ble kvotehandel et helt sentralt element i avtaleverket.

Når for eksempel Finansdepartementet under Kristin Halvorsen sier at Norge overoppfyller Kyoto-forpliktelsene med 10 % til tross for at Norge faktisk slipper ut 8 % mer enn det vi har forpliktet oss til etter Kyoto-avtalen, så gjøres det på følgende fikse måte (Nasjonalbudsjettet 2010). Man stipulerer først et utslipp på 57,3 mill. tonn CO2-ekvivalenter, så trekker man fra klimaeffekten av skogbruket med 1,5 mill. tonn, slik man har fått aksept for i Kyoto, og så gjør man et regnskap fram og tilbake med kvotehandel med utviklingslanda og med EU, og kan dermed bokføre at Norge har «overoppfylt» sine forpliktelser med 1,3 mill. tonn. Så gjenstår det for Norge å kjøpe kvoter for 5,4 mill tonn, så vips har Norge «overoppfylt» Kyoto-avtalen med 10 %. Kvoteprisen ligger i dag på ca 13 dollar per tonn, men la oss si som Nasjonalbudsjettet at prisen neste år vil være 130 kr per tonn. Da må Norge kjøpe kvoter for 0,7 milliarder kroner for å kunne stå fram som foregangsland. (Sånn sett kunne jo Norge kjøpt kvoter for hele utslippet på 57,3 mill tonn til en pris av 7,4 mrd kroner, eller 3 % av økninga av Oljefondet hittil i 2009, så hadde vi vært «klimanøytrale» uten å redusere et eneste utslipp.)

Dette er en tryllekunst. På den amerikanske prærien i gamle dager reiste smarte skurker rundt og solgte «løvepulver» og andre vidundermidler til godtroende nybyggere. Stoltenberg er verdens fremste selger av løvepulver. Hvor ille det er, har blant annet miljøorganisasjonen Friends of the Earth vist i en ny rapport.

En farlig avsporing

Rapporten hadde tittelen: «En farlig avsporing: Hvorfor kvotehandel svikter klimaet og svikter folk: Bevisene». Hovedkonklusjonene er:

Tvilsomme prosjekter

Et prosjekt for å bygge en koksovn i Lingxi i Kina hadde allerede fått 70 % finansiering av Kinas utviklingsbank da den oppnådde CDM-registrering. Det er umulig å dokumentere at dette prosjektet ikke ville ha blitt gjennomført uten kvoter.

Gassprosjektet Kwale i Nigeria skal fange gass som i dag blir ulovlig faklet, for å bruke den til å produsere strøm. Selskapet som søker CDM-kreditt har drevet ulovlig fakling i årevis. I søknaden innrømmer selskapet at riktignok har nigeriansk Høyesterett slått fast at fakling er ulovlig, men selskapet «ser ikke dette som noen grunn til at fakling vil bli avskaffet på kort sikt.» Derfor søker man om støtte til å slutte med fakling. Man bryter loven og vet at man bryter loven, men lover å slutte – hvis man får betalt for det.

Et 20 MW koksbasert gasskraftverk i Lingxi i Kina fikk støtte fordi det angivelig erstatter kraft fra kullkraftverk i området. Men strømforbruket øker så mye at de gamle kraftverkene fortsatt vil være i bruk. Det nye kommer bare i tillegg. Ingen reduksjon oppnådd.

På Bali i Indonesia søker et selskap CDM-kreditter for å utvinne gass fra søppelfyllinger. Problemet er at dette skjer i et område der mesteparten av det organiske avfallet allerede brukes til å fôre opp griser. For å få tilstrekkelig søppel til å produsere gass, må avfallet isteden kastes på fyllinga. Man slår beina under et bærekraftig prosjekt som sysselsetter 40 innbyggere lokalt, for å skaffe seg en søppelfylling som kan produsere gass med CDM-kreditt.

Et kullkraftverk på 4000 MW i Gujarat i India kommer til å søke klimakvoter. Det kommer til å slippe ut 700 mill tonn CO2 i året i sin antatte levetid. Det vil bli verdens 16. største enkeltkilde til CO2-utslipp.

Et stort vannkraftprosjekt ved Bhilangana-elva i India som får CDM-kreditter truer med å ødelegge et sinnrikt og svært lite karbonholdig jordbrukssystem der lokale bønder driver et nøye avbalansert terrassert vanningssystem for å produsere ris, hvete, sennep, frukt og grønnsaker.

Den britiske regjeringa tillater en utvidelse av Heathrow som vil føre til et økt utslipp på 180 millioner tonn CO2. Den henviser til at utslipp fra luftfarten snart vil komme under kvotesystemet, slik at økt utslipp vil bli kompensert med mindre utslipp andre steder.

Svindel og korrupsjon

Med disse erfaringene er det ikke overraskende når professor Gwyn Prins ved London School of Economics sier at «CDM-markedet har utviklet seg til å bli en fullstendig korrupt svindelaffære som har stappet uante millioner, for ikke å si milliarder ned i lommene på kinesiske forretningsfolk via dresskledde advokater i London. Det er den moderne parallellen til salg av svarte tulipaner på 1600-tallet.» (Henviser til tulipankrakket i Holland i 1637. Da det stod på som verst kostet en sjelden tulipanløk det samme som et hus.)

Smarte bankfolk har allerede notert seg at CDM-markedet er et av de raskest voksende markedene i verden i dag, så de har begynt å sette sammen ulike «CDM-pakker», slik de for ikke lenge siden solgte ubetalt gjeld fra det såkalte subprime-markedet i USA. Noen kommentatorer advarer faktisk mot at CDM-markedet kan bli det nye subprime.

At appetitten er stor kan man forstå når man ser hvor mye kvotesalg som er planlagt fram til 2020. Når EU snakker om dristige klimamål på 30-40 % reduksjon, bør man være klare over at halvparten av disse målene er tenkt som kvotehandel, det vil si mye handel, men knapt noen klimaeffekt.

Point Carbon, som er den institusjonen som holder oversikt over CDM-markedet sier at verdien av det i 2007 var på 40,4 milliarder dollar. Deres prognose er at det totale markedet kan komme opp i 3100 milliarder dollar i 2020, dvs. sju ganger større enn det norske Oljefondet i dag.

Krav om virkelig forandring

Opp mot det uetterrettelige klimakvotesystemet må det stilles helt andre krav til verdens regjeringer, og først og fremst til de rike landa, som forurenser mest og forbruker mest av menneskehetens felles ressurser. Noen helt grunnleggende krav vil være:

 

Pål Steigan

 

Pål Steigan var leder av SUF(m-l) 1969–1971 og AKP(m-l) 1975–1984.

RAF og SUF(ml) Den norske ml-bevegelsen var godt kjent i Tyskland. Det fikk vi et klart bevis på da den berømte studentlederen Rudi Dutschke var i Norge for å snakke i Det norske studentersamfund. Det første Røde Rudi sa da han satte beina på norsk jord, var: «Hvor er Tron Øgrim? Jeg vil snakke med ham.» Vi hadde kontakt med mange små kommunistiske grupper i Tyskland, og på en eller annen måte må RAF-folka ha sporet opp vår adresse. De sendte i alle fall en representant for å snakke med oss. Noen hevder at det var Jan-Carl Raspe, men det kan jeg verken bekrefte eller avkrefte. Dette må ha vært mens jeg var formann i SUF(m-l), og vi var enige om at jeg ikke burde møte ei så tvilsom gruppe. Dermed ble det Tron Øgrims jobb å snakke med utsendingen. Tron skjelte ut RAFeren i fem timer, slik nesten bare han kunne, og sendte ham slukøret tilbake til Tyskland. Siden hørte vi ikke mer derfra.

I september 1970 sendte Jordans konge, Hussein, store militære styrker mot de palestinske leirene i Amman med sikte på å knuse den militante palestinske bevegelsen. Dette var konvensjonelle styrker mot befolkningen i trange bygater, så kampene ble svært blodige. Militæraksjonen førte til svært mange drepte, og den ble et alvorlig tilbakeslag for den palestinske bevegelsen. September 1970 går derfor under navnet Svart september, noe som i 1971 ble navnet på ei væpna gruppe av palestinere som hadde som formål å gjennomføre terroristangrep mot israelske og vestlige mål. Gruppas mest spektakulære terroristaksjon var München-massakren under OL i 1972, der 11 israelske idrettsfolk og trenere og en tysk politimann ble drept.

Bare ei uke før kong Hussein startet sitt angrep på palestinerne i Amman, hadde ei gruppe fra PFLP kapret et PANAM-fly og tvunget det til å lande i Kairo. Denne gruppa gjennomførte også flere andre flykapringer. (Jeg mellomlanda på Kairo flyplass i september 1970, og da kunne man fortsatt se det utbrente vraket av PANAM-flyet.)

Fra juni til august 1970 oppholdt Andreas Baader, Gudrun Ensslin, Ulrike Meinhof og flere andre RAF-folk seg på en palestinsk treningsleir i Jordan der de fikk militær opplæring.

I august 1969 brøt det ut kamper i Belfast og Derry i Nord-Irland. 14.–15. august satte lojalistene fyr på mange hus i den katolske bydelen i Belfast. En del folk innen IRA mente at ledelsen i organisasjonen hadde opptrådt altfor svakt i denne situasjonen og ikke gitt befolkningen den væpnede støtten de kunne trenge. Dette førte til en splittelse av IRA og til opprettelsen av Provisional IRA. Denne gruppa gikk inn for bombekampanjer mot britiske interesser som en viktig del av sin taktikk, og det ble gjennomført en serie bombeaksjoner.

Da de britiske fallskjermtroppene 30. januar 1972 (Bloody Sunday) drepte 27 irske menneskerettsforkjempere i Bogside, Derry, i en aksjon som bare kan kalles nedslakting, la det ikke akkurat en demper på viljen til å gjennomføre bombekampanjer mot britiske mål.

 

Palestina og Irland er nøkkelord hvis man skal skjønne terrorismen på 1970-tallet. Det var særlig disse to stedene som skapte grunnlag for terroristgrupper. Begge steder var motstandsbevegelsen svært underlegen, og den ble utsatt for uhyrlige overgrep (Amman i 1970, Bogside i 1972). Dette ga støtet til utviklinga av terroristisk ideologi og organisering.

Den terroristiske ideologien ble (naturligvis) mest systematisk utviklet av tyske RAF. (Man kan si hva man vil om tyskerne, men ideologi kan de produsere.) Ulrike Meinhof uttrykte det slik:

 

På venstresida rådde det en alminnelig sympati for det palestinske og det irske folket og deres frigjøringskamp, og vi så naturligvis med forskrekkelse på den voldsomme og blodige undertrykkinga de ble utsatt for. Derfor ble det nødvendig å diskutere terrorismen. Den norske ml-bevegelsen, og rundt 1970 betydde det SUF(m-l), som jeg var leder for (1969–1971), tok avstand fra terrorismen, men støtta den væpna kampen. Ikke alle medlemmer forstod forskjellen, så det var av og til nødvendig å ha ganske skarpe diskusjoner om dette.

Da vi tok avstand fra terrorismen, var det fordi vi så det på samme måte som Marx og Lenin gjorde da spørsmålet kom opp i deres tid. SUF(m-l) var en organisasjon som gikk inn for en sosialistisk revolusjon, med alt det innebærer, inklusive det væpna opprøret, eller folkekrigen, som var det mest aktuelle i den tredje verden på den tida, med Vietnam som det fremste eksemplet. Så det var ikke av opportunistiske grunner at vi tok avstand fra terrorismen. Vi var imot den fordi den skader arbeiderklassens og revolusjonens sak og erstatter folkets kamp med ei lita gruppes terroraksjoner. Vår tenkning om revolusjonen var at den skulle være folkets og folkemassenes verk, ikke de ensomme heltenes.

Marx var oppe i en liknende diskusjon på 1860-tallet. Han var kjent som en sterk tilhenger av den irske frigjøringskampen mot England, og han mente til og med at Irlands frigjøring var en viktig forutsetning for den engelske arbeiderklassens frigjøring. På den tida var det The Fenians som var fortroppen i den irske kampen, og de førte blant annet væpna kamp mot England. Men da ei gruppe fra The Fenians sprengte en bombe ved Clerkenwell-fengslet i London som fikk ei hel husrekke til å styrte i grus, drepte sju av innbyggerne og skadet 120 andre alvorlig, tok Marx skarpt avstand fra det. Han, som hadde brukt så mye energi for å mobilisere den engelske arbeiderklassen for Feniernes sak, opplevde aksjonen i Clerkenwell som ødeleggende for dette arbeidet. I et brev til Engels skrev han:

 

Også Lenin var sterkt mot terrorismen. Hans eldre bror, Alexander, ble henrettet i 1887 for delaktighet i et mordforsøk på tsar Alexander 3. På den tida hadde Russland første revolusjonære parti Narodnaja Volja (eller Folkeviljen) utvikla seg fra å prøve å utløse et bondeopprør til å gå inn for terroraksjoner «for å vekke folket». Lenin tok avstand fra dette, ikke fordi han var motstander av å bruke vold mot tsarens diktatur, men fordi han var imot denne tanken om at de ensomme heltene skulle erstatte folkemassene. Han mente at narodnikernes linje viste en grunnleggende mistillit til folket, og han fordømte den både som strategi ga taktikk.

Spørsmålet kom opp på ny i 1901 i polemikken med de Venstre-sosialrevolusjonære. I frustrasjon over manglende framgang i den revolusjonære kampen lanserte de terror som en «ny» taktikk. Lenin slo fast at den verken var ny eller klok. Han sa at dette forslaget «viser en fullstendig mangel på forståelse av massebevegelsen, og en manglende tro på den.»

Han skrev videre at «gjennom dette gjør de den mest alvorlige skaden på bevegelsen og ødelegger de uoppløselige båndene mellom sosialistisk arbeid og den revolusjonære klassens masser». (I artikkelen «Why the Social-Democrats Must Declare a Determined and Relentless War on the Socialist-Revolutionaries»)

Dette var vår barnelærdom da vi som pur unge kommunister tok stilling til RAF, Provisional IRA og PFLP i tida rundt 1970, eller for den del da vi tok stilling til gruppa rundt Gottfred Appel i Danmark. Vi oppfatta terrorismen ikke bare som uheldig, men som ytterst skadelig for den revolusjonære bevegelsen og som en trussel mot massemobiliseringa. Dette standpunktet har ikke blitt noe dårligere snart førti år seinere.

 

Lars Gule – terroristen fra Norge «Lars Gule har blitt omtalt som Norges første internasjonale terrorist på bakgrunn av sitt engasjement i Den demokratiske fronten for frigjøring av Palestina (DFLP), en palestinsk gruppe som også har brukt terror som virkemiddel. Gule har i ettertid avvist at han ville delta i terrorisme, og beskriver sitt engasjement som «antiimperialistisk».   Under et opphold i Libanon i februar til mai) 1977 ble Gule involvert i den palestinske organisasjonen DFLP. Etter våpenopplæring og instruksjon i hvordan man setter sammen tidsinnstilte bomber, ba DFLP etter hvert Gule om å reise til Israel for å gjennomføre en aksjon. Operasjonen i begynnelsen av juni 1977 skulle markere tiårsdagen for seksdagerskrigen og at palestinerne fortsatt var uten en egen stat. Gule har forklart at DFLP foreslo tre ulike mål for ham: Bombeangrepet skulle enten skje i en fotgjengerundergang i Tel Aviv, i President Hotell i Jerusalem eller utenfor et leilighetskompleks med gassbeholdere på utsiden i et «borgerlig nabolag». Gule har også forklart at han avviste disse målene fordi han var skeptisk til det som kunne bli en ren terrorhandling. «Mistenkte hadde gjort det kjent for sine oppdragsgivere at han ikke ønsket å ta menneskeliv. Hensikten med eksplosjonen var å markere 10-årsdagen for krigen i 1967, styrke palestinernes kampvilje og moral,» sa han senere til norsk politi. Han fikk imidlertid ikke til noen diskusjon med DFLP om en mer symbolsk aksjon. Gule ville likevel selv måtte velge målet for operasjonen ved en eventuell ankomst til Israel, og fordi det ikke var mulig med noen direkte reise fra Libanon til Israel, skulle Gule reise hjem til Norge, hvor han måtte anskaffe et nytt pass, før han kunne reise til Israel uten å vekke oppmerksomhet.   Da Gule skulle forlate Libanon 5. mai med kurs for Norge, fant en kontrollør på flyplassen i Beirut ca. 750 gram sprengstoff skjult i permene på bøker Gule hadde i sin ryggsekk. Han ble overlevert til den libanesiske etterretningstjenesten og etter harde avhør, tilsto han sitt samarbeid med DFLP. Gule har forklart hvordan han ble utsatt for tortur blant annet ved å bli slått under fotsålene og truet med likvidering. Gjennom avhørene framkom det at Gules ryggsekk også innholdt fenghetter og fire brev. Tanken var at brevene skulle sendes til israelske aviser etter bombeaksjonen for å forklare bakgrunnen for operasjonen.   Gule ble dømt til et halvt års fengsel i Libanon og en bot for «ulovlig besittelse av våpen», det vil si sprengstoff. Han ble frifunnet for forsøk på å gjennomføre terrorhandlinger ved hjelp av sprengstoffet. Saken vakte stor oppmerksomhet i norske medier sommeren 1977, og da Gule ble løslatt fra fengsel og kom tilbake til Norge i november, ble han avhørt av politiet. Påtalemyndighetene valgte imidlertid påtaleunnlatelse, selv om han også overfor norsk politi gjentok sin forklaring om å ha påbegynt planlegging av en bombeaksjon i Israel.» (Wikipedia) (Lars Gule var aldri medlem av den norske ml-bevegelsen. Red.)

 

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!.

Med unntak av den bevegelsen Torkil Lauesen (se artikkel i Rødt! nr 3/09) og Gotfred Appel var en del av, samt en kortlivet svensk avlegger, har teorien om snylterstaten ikke satt varige spor i sin rendyrkede form. Imidlertid er kjernen i teorien, at imperialismen har utviklet seg på en slik måte at hele den vestlige arbeiderklassen utgjør et antisosialistisk arbeideraristokrati, en vurdering som har relativt stor støtte i aktivistmiljøer, både i Norge og i resten av vesten, enten man snakker om autonome og anarkister eller bevegelser av typen Framtiden i våre hender.

På tross av at det var støtten til Kina, en støtte som førte til at Appel brøt med det danske kommunistpartiet i 1963 og som han sto inne for til sin død knappe 30 år senere, ble maoismen aldri noe mer enn en parentes i den teorien han senere ble kjent for å utvikle. Maoismen var kun interessant i den grad Kina bidro til frigjøringskamper i den tredje verden, mens statens karakter som snylterstat i Vesten gjorde den, og for så vidt hele marxismen, i prinsippet irrelevant i Danmark annet enn i solidaritet med den tredje verden. I tråd med dette var også for eksempel kampen mot EEC uten interesse for Appel og hans Kommunistisk Arbejdskreds (KAK). I stedet drev de arbeidet sitt utelukkende med henblikk på å understøtte det de opplevde som progressive bevegelser i den tredje verden, og opp gjennom 70-tallet ble bevegelser som Tøj til Afrika, som samlet inn klær til slike bevegelser, helt sentrale. På 70-tallet ble også forbindelsene med Folkefronten for Palestinas Frigjøring (PFLP) styrket, og det var vurderingen av PFLP og Sovjetunionens støtte til disse som skulle bli den utløsende årsaken til at Appel og hans nærmeste ble skjøvet ut i 1977–78 og bevegelsen overtatt av Lauesen og den kjernen som etter hvert skulle bli Blekingegadebanden.

Arbeideraristokrati og snylterstat

Selv om ideen om et eget arbeideraristokrati, det vil si et sjikt i arbeiderklassen som tilegnet seg en posisjon som gjorde dem til allierte av borgerskapet, ble lansert allerede av Friedrich Engels, er det arbeideraristokratibegrepet snylterstatsteorien baserer seg på uløselig knyttet til Lenins teori om imperialismen. Der Engels hadde ment at arbeideraristokratiet oppsto som et resultat av gule lauglignende fagforeninger, poengterte Lenin at også den superprofitten kapitalister i den vestlige verden tilegnet seg fra utbytting i resten av verden, ble brukt til å kjøpe opp deler av arbeiderklassen.

I følge Appel var imidlertid arbeideraristokratiet ikke bare begrenset til et sjikt av arbeiderklassen i Vesten. Tvert imot, superprofitten ble benyttet til å bestikke hele den danske arbeiderklassen og gjorde den danske, og vestlige, arbeiderklassen i sin helhet til en del av arbeideraristokratiet. En ville følgelig være avhengig av å bryte det imperialistiske utbyttingsmønsteret for at en politisk kamp skulle ha noen som helst betydning i et revolusjonært perspektiv. Ja, faktisk vil en seier i en kamp for eksempelvis høyere lønn eller utvidet ferie i realiteten være borgerskapets seier ved at bestikkelsene blir enda mer omfattende. En revolusjon, mente Appel, ville kun være mulig som «et spontant nødverge mot en knugende utbytting», for å sitere en artikkel fra 1967.

Oppgaven til danske og vestlige kommunister var derfor todelt – for det første måtte solidaritetsarbeidet stå sentralt, for det andre måtte man ha en kampklar organisasjon, klar til den dagen frigjøringskampen i den tredje verden når et nivå der det vestlige borgerskapet ikke lengre vil ha råd til å bestikke arbeiderklassen. Det bør for å yte Appel historisk rettferdighet tilføyes at dette ikke var det praktiske utgangspunktet for Blekingegadebanden. For sistnevnte var solidaritetsarbeidet alt og den danske og vestlige arbeiderklassen fullstendig irrelevant, noe som i realiteten la grunnlaget for en nihilisme vi sjelden har sett sidestykke til i sosialismens navn i Vesten. Appel, derimot, nektet å støtte bankran, flykapringer og andre terrorhandlinger, og han mente til sin dødsdag at et viktig moment bak støtten til frigjøringsbevegelser måtte være at seire for disse i neste omgang ville frigjøre den vestlige arbeiderklassen fra sin status som bestukket klasse.

På tross av disse etter hvert dype uenighetene om strategier for vestlige kommunister og/eller antiimperialister er det teoretiske fundamentet i snylterstatsteorien i all hovedsak det samme. Ved siden av Lenin sine tanker om arbeideraristokratiet under imperialismen, er det to sentrale momenter som gjør snylterstatsteorien til en særegen teori.

For det første er den basert på en antakelse om at superprofitten i den vestlige verden har gjort kapitalen i stand til å kjøpe opp hele arbeiderklassen. I sin artikkel bygger Lauesen sin argumentasjon i dette henseende i stor grad på den gresk–franske økonomen Arghiri Emmanuel, og krydrer det med teorier av blant andre André Gunder Frank, Immanuel Wallerstein og Samir Amin.

For det andre er den basert på en antakelse om at en sosialistisk revolusjon ikke lar seg realisere med mindre arbeiderklassen befinner seg på noe bortimot et eksistensminimum og rent bokstavelig ikke har annet enn sine lenker å miste.

Forbrukersamfunnet

At imperialismen genererer en superprofitt for kapitalen, er det liten tvil om, ei heller at deler av denne superprofitten har blitt brukt og fortsatt brukes til å kjøpe opp arbeiderklassen, dvs. å gi den en høyere levestandard enn den ellers ville hatt. Men å fokusere utelukkende på imperialismens bidrag til denne utviklingen er imidlertid, i beste fall, ensidig. Kapitalen er avhengig av konstant å reprodusere seg selv, den må finne et avsetningsmarked for det som produseres for at gevinsten skal kunne realiseres. Dette kan den for så vidt finne i borgerskapets forbruk, men med stadig økende monopoliseringsgrad blir dette markedet stadig mindre. Dermed blir arbeiderklassen nødvendigvis et stadig viktigere marked.

Henry T. Ford er kanskje den fremste eksponenten for denne utviklingen historisk. Mens bilen i Europa lenge var et luksusgode, satset Ford på å produsere biler for folk, men for at folk skulle ha råd til å kjøpe biler, måtte kjøpekraften stå i forhold til prisnivået. Dette sosiale eksperimentet, der de som arbeidet for Ford fikk økt lønn som i neste omgang ble benyttet til å kjøpe biler, skulle vise seg å bli svært vellykket, og fordismen ble en helt sentral komponent i det kapitalistiske produksjonssystemet i hvert fall frem til 1970-tallet.

Ford selv kunne uten problemer ha benyttet profitten til egen berikelse, men han valgte i stedet å realisere høyere gevinster gjennom utvidet produksjon av et tidligere luksusgode til et forbrukergode. Denne økte levestandarden illustrerer det Marx omtalte som den historisk-moralske komponenten i arbeidskraftens verdi, eller lønnen, og kan la seg realisere så lenge den ikke spiser opp profitten.

Appel, derimot, synes ikke å ha brydd seg nevneverdig om dette momentet. For  ham synes ikke-imperialistisk, kapitalistisk produksjon nærmest å være et system der masseproduksjon og masseforbruk ikke eksisterer. Dette stemmer for så vidt godt med erfaringene fra Europa på 1800-tallet, men det forklarer ikke hvorfor borgerskapet skulle være villig til å benytte imperialistisk superprofitt til å kjøpe opp arbeiderklassen uten samtidig å være villig til å benytte den økte profitten som oppstår under et fordistisk produksjonsregime til det samme. Det bør tilføyes her at fordismen slett ikke er et system som er uproblematisk for kapitalen, nyliberalismen bygger jo nettopp i stor grad på en kritikk av dette systemet, men det forandrer ikke det faktum at det også her genereres profitt som kan brukes til å kjøpe opp arbeiderklassen, satt i system også som helhet. Er for eksempel norske arbeideres flatskjermfjernsyn og datamaskiner et resultat av imperialistisk utbytting, eller er det et resultat av at kapitalen faktisk er avhengig av å få avsetning for produktene sine? Sannsynligvis er det begge deler, men det illustrerer uansett at spørsmålet er komplekst og at det ikke er den imperialistiske utbyttingen alene som har hevet den norske og vesteuropeiske arbeiderklassens levestandard til et nivå langt over eksistensminimum.

Henry T. Fords revolusjon innen forbruk og produksjon kom nok i stor grad som følge av et sosialt eksperiment, men fordismen som samfunnsmessig fenomen er også et resultat av klassekamp og en organisert arbeiderklasse som har stilt offensive krav. Revolusjonsfrykt kombinert med en faktisk erkjennelse blant de større kapitalistene av fordismens fortrinn for produksjonen i det lange løp bidro de første tiårene etter 2. verdenskrig, i noen land endog før, til det historiske klassekompromisset der borgerskapet anerkjente at dets umiddelbare interesser i stor grad sammenfalt med arbeiderklassens umiddelbare interesser. En hypotetisk selvstendig kapitalistisk utvikling i den tredje verden, frigjort fra imperialismen, vil helt åpenbart ikke ha den imperialistiske superprofitten tilgjengelig for å kjøpe opp arbeiderklassen, men den vil uansett ha potensial i seg til å utvikle et fordist-lignende produksjonsregime, noe vi blant annet ser tendenser til i dagens Kina.

Passiviserer velferden?

Det er, på visse premisser, mulig å argumentere for at det danske og norske velferdsnivået kan virke passiviserende, men er det mulig å si det samme om velferdsnivået i for eksempel USA? Ironisk nok har USA, selve fordismens arnested, utviklet seg til å bli den delen av det kapitalistiske kjerneområdet der fordismen står svakest. Som ledende imperialiststat er også USA et av de landene der borgerskapet genererer størst imperialistisk superprofitt. Likevel er det trolig det landet i den vestlige hemisfære der arbeiderklassen står svakest stilt. Lønnsnivået innenfor mange bransjer er så lavt at det ikke er uvanlig å ha både to og tre jobber, én av fire amerikanske arbeidere har ingen betalt ferie, og offentlige pensjonsytelser er langt under det nivået man har i de fleste vesteuropeiske land. I tillegg har amerikanske arbeidere utgifter man ikke ser mye til i Vest-Europa, som utgifter til helseforsikring og livsnødvendige medisiner. Og selv om minstelønna har økt jevnt og trutt, har den mer enn blitt oppspist av inflasjonen – mens den frem til ca. 1970 økte i realverdi, har den siden falt fra om lag 10 til 7,25 2009-dollars.

Hadde det vært slik at revolusjonært potensial var omvendt proporsjonalt med velstandsnivået, burde USA vært et land der det revolusjonære potensialet var sterkt. Men slik er det ikke – tvert imot er USA det landet i den vestlige verden der myndighetene har lyktes best i å kvele opposisjonen. USA ble i sin tid befolket av protestantiske fundamentalister med en grunnleggende individualistisk ideologi, en ideologi som har blitt reprodusert ved at landet i stor stil har importert arbeidskraft og dermed forhindret fremveksten av noen arbeiderbevegelse av betydning, for ikke å snakke om arbeiderklassebevisstheten. Det USA vi ser i dag, er ikke bare et USA der arbeiderklassen stiller seg apatisk innenriks, det er også et USA der arbeiderklassen stiller seg apatisk utenriks. De bryr seg lite om å kjempe gjennom kollektive rettigheter for arbeiderklassen, og opptrer dermed i tråd med Appels linje med å ikke bry seg om innenrikspolitiske spørsmål, men det betyr ikke at de stiller seg solidariske med antiimperialister i den tredje verden. Tvert imot – de betydelige bevegelsene i Vesten som stiller seg solidariske med bevegelser i den tredje verden, er nettopp sterke fagforeninger. Fagforeningsboikotten av Sør-Afrika var avgjørende for å få slutt på apartheid, og også i dag går fagbevegelsen i spissen i kampen mot apartheid, denne gang i Israel/ Palestina.

En oppskrift for reformisme

Lenin uttalte i sin tid at en streik er en skole i revolusjon – det er dagskampen som former revolusjonær bevissthet og en revolusjonær arbeiderbevegelse. I Vest-Europa har arbeiderbevegelsens kamper for bedre arbeidsforhold, for velferdstiltak og for en «større del av kaka» bidratt til å skape en arbeiderbevegelse som er langt mer vital og progressiv enn tilfellet er i land med en annen utvikling, fremfor alt i USA. Arbeiderbevegelsen har riktignok ikke klart å overskride kapitalismen, men hvor i verden har man egentlig gjort det?

Lauesen har helt rett i at de bevegelsene han og KAK/Manifest-KA/Blekingegadebanden støttet, på ulike måter, gjennom 70- og 80-tallet ikke har skapt de samfunnene man kunne håpe på – enten har de forvitret, som PFLP i Palestina, eller så har de blitt administratorer av brutale regimer man kan si mye om, men knapt kalle sosialisme, som ZANU-PF i Zimbabwe. Historien de siste 40 årene har vist at imperialismens evne til å lede fokus vekk fra systemoverskridende krav, knapt kan undervurderes. Selv om man ser løfterike tendenser i så vidt ulike land som Nepal og Venezuela, er man fortsatt lysår unna en situasjon der frigjøringsbevegelser i den tredje verden utfordrer imperialismen som sådan – selve premisset for snylterstatsteoretikernes revolusjonære strategi. Den ny-keynesianske reformismen Lauesen etterlyser, blir dermed en logisk konsekvens av denne erkjennelsen.

Er det ett punkt der Marx, Lenin og andre revolusjonære ledere fra tidligere tider tok feil, er det at de undervurderte kapitalismens og imperialismens evne til å overleve. Snylterstatsteorien er en av flere modeller som har blitt brukt til å forklare dette, men i et revolusjonært perspektiv er det en blindvei, noe Lauesen selv viser oss. Visst eksisterer det ulikt bytte i form av lønnsforskjeller mellom land i sentrum og i periferien av det kapitalistiske systemet, men det er ikke det ulike byttet som holder kapitalismen i live. Som reformkamp betraktet er kampen mot det ulike byttet selvsagt prisverdig og absolutt en kamp som bør støttes. Men den bør ikke erstatte klassekampen på nasjonalt og internasjonalt plan.

«I enhver revolusjon verden har sett, har det vært flest 17-åringer.»
Dette fikk jeg høre fra Elling Batman Zedong, vanligvis kjent som rapper i Gatas Parlament, denne gangen innleder på studiesirkel om marxistisk filosofi i Rød Ungdom.
Ikke veit jeg om det finnes statistikk for å bekrefte eller avkrefte dette, men tanken har uansett hengt fast i meg siden.

Fredrik V. Sand er sentralstyremedlem i Rød Ungdom.

Den franske journalisten og politikeren Georges Clemenceau hevdet i sin tid at «den som ikke er radikal som ung har ikke hjerte, den som ikke er konservativ som gammel har ikke hjerne». Man kan jo mene hva man vil om siste del av utsagnet, men at ungdom tradisjonelt har vært mer radikale enn den eldre delen av befolkninga, er hevet over enhver tvil. Betyr ikke dette at ungdom har et større revolusjonært potensial enn den øvrige befolkninga?

Ungdom har vært sentrale i å forandre verden til noe bedre. Ungdom var avgjørende i kampen mot apartheid, viktige i 1968-opprøret i Paris og sentrale i motstanden mot vietnamkrigen.

Det er mye som har skjedd de aller siste årene, som også bygger opp under dette.

Ungdom gjør opprør

Rap-/reggaegruppa Helt Off fra Sverige lagde låta «Det brinner i Paris», inspirert av at tenåringer gjorde opprør og brant biler og bygninger i Frankrikes forstadsgater, høsten 2005. Det hele begynte i den franske forstaden Clichy-Sous-Bois, 27. oktober, hvor det oppsto sammenstøt mellom politiet og forstadsungdom, etter at to ungdommer døde etter å ha gjemt seg for politiet i en tranformatorstasjon. Slik kom en ulmende konflikt mellom politiet og forstadsungdommen opp til overflaten. Litt over en uke seinere ble over fem hundre biler satt i brann. Flere hundre franske kommuner ble direkte berørt av opprøret, som raskt utviklet seg til et sosialt opprør mot arbeidsløshet og problemer med skole og jobb. Et ganske alminnelig ungdomsopprør, preget av sinne, sjølrettferdighet og utålmodighet.

Da 2008 gikk mot slutten, var det nesten som om historien fra Clichy-Sous-Bois gjentok seg. Etter at gresk politi skjøt og drepte den femten år gamle anarkisten Alexandros Grigoropoulos i bydelen Exarchia utenfor Athen, eksploderte Hellas i ungdommelig harme. Voldsomme sammenstøt mellom radikal ungdom og politi utviklet seg til store demonstrasjoner mot arbeidsløshet og markedsliberalisme i løpet av påfallende kort tid. I løpet av mindre enn ei uke var det utlyst generalstreik. Selv om opptøyene etter hvert roet seg fortsatte det sosiale opprøret med konvensjonelle politiske virkemidler og den konservative regjeringen måtte til slutt utlyse nyvalg i september i år.

Opprøret i Hellas fikk også ringvirkninger langt utenfor landets grenser. I Spania blokkerte over tre tusen studenter fra Barcelonas universiteter fire store innfartsveier til byens sentrum. Aksjonen, som skapte trafikkaos og lammet hele Barcelona, var en protest mot EUs Bologna-direktiv for harmonisering av videregående utdannelse. I USA ble det legendariske radikale universitetet New School of Social Reserach på Manhattan, New York, okkupert av studenter. Universitetet er kjent for å ha huset den såkalte Frankfurterskolen på 1930-tallet, da nazistene tvang en rekke tyske marxister i eksil. Okkupasjonen ble avsluttet etter to uker da studentene hadde fått gjennomslag for flere av sine krav om økt innflytelse til studentene og mindre markedsretting i utdanninga. Førtiårsjubileet for ungdomsopprøret i 1968 ble behørig feiret med nye opprør.

Man trenger ikke å dra ut av Oslo en gang for å se ungdom gjøre opprør. I slutten av 2008 gikk Israel til voldsomme angrep på Gaza og den palestinske befolkningen. Dette hadde større virkninger enn ødeleggelsene i Midtøsten, motstanden spredde seg over hele verden. I Oslo tok rasende ungdom ut sin aggresjon på alt fra politi til Frimurerlosjen og McDonalds. Tusenvis protesterte, hundrevis ble arrestert.

Hvis man skal legge mer tall og statistikk til grunn, kan man også se at det revolusjonære og systemoverskridende partiet Rødt har vesentlig større oppslutning i skolevalg enn ved ordinære valg. Faktisk var resultatene i skolevalgene både i 2009 og 2007 over tre ganger så høye som resultatet i ordinært valg. En undersøkelse fra TNS Gallup gjort i forkant av valget i 2009, viste også at den samme tendensen gjelder norske studenter. NRK lagde programmet «Test din stemme» før valget i 2005. Her ble det utarbeidet en større partitest som ble tatt av over 250 000 folk. Resultatet av testen var at Rød Valgallianse ble Norges største parti blant førstegangsvelgerne som tok testen.

Alt dette handler om mer enn tilfeldigheter. Dette er logisk.

Ungdom er disponert for forandring

Det er ikke vanskelig se at ungdom er en potensielt svært viktig kraft for å forandre verden. Når man er ung er man mindre vant til å akseptere samfunnets «fastlagte rammer», man har også som regel en personlig livssituasjon som er mindre låst til barn, bil og bikkje. Dette gir selvfølgelig en større åpning for å være aktiv og spontan.

Ungdom har også mindre å si, mindre makt og ofte dårligere tilbud enn de som er eldre i samfunnet. Derfor er det også naturlig for ungdom å ha større motivasjon til å forandre samfunnet, av samme grunn som man ser sterke bevegelser for lovfesting av ungdomstilbud rundt i Norge. Ungdom kan ha større interesse av store endringer enn mange andre grupper.

Man kan også se på den revolusjonære bevegelsen (i alle sjatteringer) som et slags bevis på at ungdom er en kraft for forandring, og i større grad er disponert for dette. Det eksisterer vesentlig flere revolusjonære ungdomsorganisasjoner enn det eksisterer revolusjonære moderpartier til disse. Det finnes mange grunner til dette, og en del av disse kan tilskrives en Life of Brian- og People’s Front of Judea/Judean People’s Front-logikk. Samtidig er det for eksempel interessant å se at det nå systemregjerende partiet SV har en ungdomsorganisasjon som er erklært revolusjonære.

Ungdom må organiseres

Når man ser alle disse tingene i sammenheng, er det synd at de mest synlige og formålsretta konsekvensene av ungdomsopptøyene i Oslo mot Israels krigføring nok dessverre var Venstre-politiker og kjendisadvokat Abid Rajas dialogmøter og fjærbrusing. Da er det nødvendig å se at Bevegelsen for en annen verden™ har en utfordring, når det gjelder å politisere ungdomsopprør og få organisert de gruppene som ivrer mest for forandring. Det gjøres ikke ved å heve den moralske pekefingeren eller ved å ta avstand fra ungdoms handlinger i avisspaltene, men det betyr heller ikke at man skal applaudere opptøyene. Opptøyer er de uhørtes språk, mente pasifisten Martin Luther King. Nettopp derfor er det viktig at vi som revolusjonære bevegelse viser vilje til å lytte når ungdom lar frustrasjonen sin komme til uttrykk på denne måten. Skal vi klare å organisere de gruppene som ivrer mest for forandring, må vi la dem komme til uttrykk og tilby et politisk handlingsrom. Dette er en oppgave hele den revolusjonære bevegelsen må ta på alvor.

For selv om ungdom selvfølgelig har behov for særegen organisering, er det samtidig også noen ting som er avgjørende å erkjenne også for voksne revolusjonære. For det første blir et ungdomsparti selvfølgelig sterkere av at voksenpartiet appellerer til ungdom. Ungdom spiller også en vesentlig rolle for politikkutvikling i et parti som ønsker å ha en politikk for et helt samfunn. Siden vi har aktuelle erfaringer fra andre områder i samfunnet og fra andre vinkler enn det eldre har. Dessuten er det avgjørende for en revolusjonær bevegelse å tilnærme seg grupper som har større interesse av revolusjonær politikk. På samme måte som arbeidere og kvinner bør være viktige grupper, gjelder dette også ungdom.

Da må vi faktisk også ta litt konsekvenser av dette. Vi må se på ungdom som noe mer enn en gruppe som skal rekrutteres for at det skal være noen igjen når de eldre forsvinner. Vi må innse at det er 17-åringene som kan sikre flertall for revolusjon i Norge.

Rødts historiske opphav var et ungdomsopprør. AKP(m-l) sprang jo direkte ut fra en ungdomsorganisasjon. Selv om man har en ekstra sterk appell til ungdom også i dag, så er nok partiet mer preget av den generasjonen som var ungdom på den tida, enn nye generasjoner med utålmodig ungdom. Det er synd når vi har sett hvilken voldsom kraft for forandring ungdom kan være. Vi har konstatert at ungdom er mer radikale enn andre og at Rødt gjør det bedre blant unge enn blant resten av befolkninga. Hvorfor er partiet da så forgubba?

Man skal være glad for alle de man har, ikke kaste noen erfaringer på båten eller se på dette som et uttrykk for en generasjonskonflikt. Samtidig er det helt nødvendig å stille noen spørsmål til hvordan ting er.

Utålmodig politikk, utålmodig praksis?

Man har en utålmodig politikk, burde man ikke ta konsekvensen av det og ha en mer utålmodig praksis? Rødt har store mål, og vil oppnå så mye forandring som mulig, så fort som mulig. I hvert fall når man ser på partiprogrammet. Hvis man derimot ser på hva partiet gjør for å få til dette, er det sjelden man ser tilsvarende utålmodighet. Man bruker de samme frasene, de samme frontfigurene og de samme arenaene. Jeg tror man tjener på å være revolusjonære og kritiske til det bestående, også når det kommer til partikultur. Vi må bli flinkere til å endre på ting når noe ikke fungerer. I stedet for å gripe til lettvinte unnskyldninger om eksterne forhold utenfor vår kontroll må partiet bli mer dynamisk, tilpassingsdyktig og ungdommelig.

Dagens radikale er, og kommer også til å være, annerledes enn tidligere generasjoner radikale. Skal man klare å organisere disse gruppene, må det aksepteres at man gjør ting annerledes. En del ting «68erne» gjorde, kommer vi aldri til å gjøre. Åpenbart. Ikke minst kommer vi til å gjøre en del de aldri fikk til å gjøre. Forhåpentligvis.

Nå som det snart er gjort begreper ut av verdens mest brukte ord, bare med «-krise» bak, blir det et større rom for alternativer. Finanskrisa er vår generasjons fallende Berlinmur. Nyliberalismen har mistet sitt hegemoni. Klimakrisa ser ikke ut til å bli noe mindre alvorlig med det første. Selv ikke Nobels fredspris til Obama vil føre USA-imperialismen seirende ut av hengemyrer i Irak og Afghanistan. Dette gir potensielt et stort rom for en systemkritisk bevegelse, ikke minst har man eksempler fra hele verden på at dette er saker som man lett kan engasjere mange i. Spesielt ungdom. Behovet og rommet for nye opprør er ikke mindre, bare forskjellig fra tidligere opprør.

Så hvorfor strømmer ikke ungdommen til Rødt? Skal man appellere til ungdom, er det ingen tvil om at man tjener på å være tydelige, spisse og karismatiske. Noe som blir vanskeligere når man ofte har dype analyser (som jo egentlig er bra), men til en hver tid er mer opptatt av de enn å kommunisere et tydelig budskap (som jo egentlig er det viktigste).

Det viktigste av alt for å appellere til ungdom er å framstå som relevante. Man må forstå samtiden og framstå slik også. Slik jeg oppfatter situasjonen idag for den revolusjonære bevegelsen, så er det mange som er enige med oss i beskrivelsen av verdens problemer, men man trenger også troverdige løsninger. Vi trenger konkrete og realistiske løsninger på problemer for folk her og nå, men aller mest trenger vi et troverdig prosjekt på lengre sikt. Et prosjekt som viser vilje til forandring, både hos oss selv og i verden. Det er tydelig: svært mange ungdommer liker ikke krig og kapitalisme, men vi må gi dem en god grunn til at det skal gjøre en forskjell å velge oss framfor apati eller upolitisk opprør. Rødt må bli et politisk verksted der unge mennesker kan få lære mer om problemenes årsak og sjøl være med på å utvikle troverdige løsninger.

Tidligere statsminister, nå europaarbeider og fredspris-til-Obama-ansvarlig Torbjørn Jagland, har uttalt: «Jeg forstår ikke at det ikke blir et ungdomsopprør mot en verden som er så urettferdig.»

Det må en revolusjonær bevegelse også ta inn over seg.

Einar Sagen

Verken keynesianisme, som vektlegger styrking av etterspørselen, regulering av markedene og en aktiv statlig økonomisk politikk eller den såkalte monetarisme som vektlegger utvidelsen av markedets rolle, regulering av økonomien primært gjennom pengepolitikken og lite regulering ellers løser kapitalismens krise(r). Det var, dessverre, verdenshistoriens mest grusomme krig som «løste» 30-tallets depresjon. Når overproduksjonstendensene igjen begynte å vise seg på begynnelsen av 1970-tallet, prøvde Vesten med keynesianisme. Dette førte ikke fram. Vesten fikk både stagnerende vekst og økende inflasjon. Derfor ble den økonomiske politikken lagt om til monetarisme – å legge til rette for økt utbytting og økte markeder for egne kapitalister. Men heller ikke monetarismen kan løse kapitalismens indre motsetninger. Disse blir bare mer og mer skjerpa. Og der står vi i dag. Det er bare en vei ut av kapitalismens misere, og det er gjennom at samfunnet tar over styringa av produksjonsmidlene. For at det skal skje, må arbeiderklassen ta samfunnsmakta fra borgerskapet.

Betyr dette at jeg er mot at vi skal kreve «keynesianske» tiltak? Nei. Naturligvis er vi for alle tiltak som er til gode for arbeidsfolk under det nåværende systemet. Men vi gjør arbeiderklassen en bjørnetjeneste hvis vi ikke påpeker at ingen av hovedretningene i dagens økonomiske politikk vil løse problemene som kapitalismen skaper. De kan bare løses av arbeiderklassen sjøl, ved at den erobrer statsmakta og at markedsøkonomien avskaffes og erstattes av en demokratisk styrt planøkonomi. TL og jeg er altså sikkert allierte i mange av de sentrale dagskampsakene, men disse må utnyttes til å øke bevisstheten og organiseringa av arbeiderklassen slik at den gjør seg i stand til å erobre statsmakta.

Statsmakta under sosialismen

Dette bringer meg over til en annen av Torkil Lauesen (TL) sine påstander: Han mener at «vi» har hatt en altfor statssentrert analyse av makta, en tro på at kjernepunktet var erobring av statsmakta og at vi kunne forandre samfunnet med den. Jeg oppfatter marxismen annerledes. Det er riktig at marxister hevder at arbeiderklassen må ta statsmakta. Men det er ikke det samme som at man forandrer samfunnet med statsmakta. Det å erobre statsmakta er en forutsetning for å kunne videreutvikle klassekampen, da med staten på riktig side. I TLs beskrivelse av sosialismen mangler analysen av utviklinga av klassekampen under sosialismen. (En annen sak er at når arbeiderklassen har erobra statsmakta, opplever menneskeheten for første gang at staten kontrolleres av flertallet, og fra dette øyeblikk og videre er den overordna strategien å utvikle klassekampen på en slik måte at staten «visner hen».)

Statskapitalismen, slik Sovjetunionen var i hvert fall fra 60-tallet og videre (kanskje atskillig tidligere), og Kinas kapitalisme kaller TL «den reelt eksisterende sosialismen». Samtidig beskriver han Kinas rå kapitalisme andre steder i artikkelen. Under sosialismen fortsetter altså klassekampen, og også denne kampen dreier seg om å erobre statsmakta. Noe både Sovjetunionens historie og Kinas historie viser. Men for å erobre statsmakta, måtte borgerskapet erobre kommunistpartiene. Den manglende evnen til å utvikle de arbeidende klassenes kontroll med samfunnsøkonomien og samfunnsorganiseringa blant annet ved å styrke og utvikle demokratiet for vanlige folk var en sentral årsak til restaureringen av kapitalismen.

Nasjonalstatene passé?

TL mener også at nasjonalstatene er passé, og at når arbeiderklassen har erobret statsmakta, blir staten retta tilbake mot den samme arbeiderklassen, fordi den må forsvare seg mot utenverdenen. Men både det (mer eller mindre) sosialistiske Sovjet og det (mer eller mindre) sosialistiske Kina evna å utvikle produksjonen, og vanlige folks levestandard og vanlige folks innflytelse i en helt annen grad enn noen form for kapitalisme i disse landa ville ha evna.

TL skriver «Nasjonalisering og statsforvaltning á la Sovjetunionen var ikke noen suksess». Jeg tror at Sovjetunionens økonomiske utvikling på trettitallet absolutt var en suksess sammenlikna med Vesten. Men også etter trettitallets vestlige depresjon var veksten sterk i Sovjetunionen.

Det viktigste politiske resultatet av annen verdenskrig var at sosialismen styrka seg på verdensbasis. Hele Øst-Europa ble sosialistisk og COMECON ble danna. I Kina førte først krigen mot japansk imperialisme og deretter krigen mot det amerikansk-støtta Chiang Kai-shek-regimet til at verdens største stat ble frigjort og gjennomførte verdenshistoriens største jordbruksreform i et land der over 80 prosent av befolkninga var fattigbønder. I den internasjonale arbeiderbevegelsen var det altså nok en gang de revolusjonære kommunistene som hadde sikra nye omfattende seire for arbeiderklassen. Og nok en gang gjaldt det for borgerskapet i Vesten å gi etter med reformer for å sikre kapitalismen og reformistenes dominans i arbeiderbevegelsen.

Det var altså, internasjonalt sett, en styrka arbeiderklasse som krevde at imperialismen leverte levestandardforbedringer og en kapitalisme som opplevde høy vekst etter en apokalyptisk krig. I Asia, Afrika og Sør-Amerika var det fortsatt frigjøringskriger mot koloniveldet. Den lave arbeidsløsheten i de vestlige landa etter krigen var også med på å styrke arbeiderklassens stilling på arbeidsmarkedet.

Sovjetunionen var det første landet som innførte åttetimersdagen i 1917 og var blant de første som innførte 40-timersuka og ratifiserte ILO-konvensjonen om 40-timersuka i 1956.

Sosialismen var på offensiven gjennom hele 60-tallet og fram til midten av 70-tallet. Viktige kamper i denne perioden var Indokinas frigjøringskamp som var leda av kommunistiske partier, kulturrevolusjonen i Kina og ungdomsopprøret i Vesten. Disse bidro, naturligvis sammen med kampen til arbeiderklassen i de kapitalistiske landa til å tvinge de kapitalistiske landa til å gi etter for reformer. Det økonomiske klimaet var også gunstig for disse reformene da det var fortsatt (relativt) høy økonomisk vekst fram til 1973.

Sovjets økonomiske vekst

En illustrasjon av den sterke økonomiske framgangen til Sovjet og Øst-Europa på 50-tallet er følgende utdrag fra en artikkel av Paul Krugman i tidsskriftet Foreign Affairs fra november/desember 1994. I artikkelen, som forøvrig er en kritikk av sosialistisk planøkonomi, beskriver Krugman hvordan de borgerlige økonomene i Vesten hadde kommet til den slutningen at sosialismen innebar høyere økonomisk vekst enn kapitalismen:

Den sterke økonomiske veksten helt fram til og med 1960-tallet betyr ikke etter min mening at Sovjet var sosialistisk i hele denne perioden. Sosialismen er et overgangssamfunn mellom kapitalismen og kommunismen. Den typen sosialisme som fantes i Sovjet, bar med seg det tsaristiske halvføydale samfunnets arv under sin utvikling. Den første store, sosialistiske revolusjonen sto overfor enorme indre og ytre utfordringer. Det gikk etter hvert skikkelig galt. Jeg er ikke i stand til å sette en dato for når man kan si at vi har med en sosialistisk stat og når vi har med en statskapitalistisk stat å gjøre. Sosialisme er nettopp et overgangssamfunn der man finner både kapitalistiske og kommunistiske forhold side om side. Det som er hevet over tvil, er at den stagnerende veksten i hvert fall begynte på 60-tallet og muligens tidligere. For verdens arbeidere ble ikke COMECON-landa noe å se opp til lengre, da var det jo bedre å ha det som man hadde det her i Skandinavia. Omdanning av sosialistiske produksjonsmidler fra Sovjetunionens sosialistiske til kapitalistiske produksjonsmidler, kan i statistikken gi seg utslag i høyere vekst i en periode. Man kan derfor ikke legge veksttakten i økonomien til grunn som en målestokk på utviklinga av klassekampen. Er det noe som kjennetegner de sosialistiske samfunna fra forrige århundre, så er det at når den sosialistiske staten er danna, er den videre klassekampen under sosialismen for å hindre gjenoppretting av kapitalismen beinhard.

Den sosialistiske leiren omfatta flest mennesker rundt 1960, hvis man vil kalle daværende Sovjet og de øst-europeiske landa for sosialistiske på det tidspunktet. I 1961 ble det et åpent brudd mellom Kina og Sovjetunionen. Kina beskyldte Sovjetunionens Kommunistparti for å svike kampen mot imperialismen og for å føre en feilaktig politikk som kunne føre til gjenoppretting av kapitalismen. I Kina var det harde kamper om den politiske utviklinga. Mao Zedong leda den fraksjonen i KKP som starta kulturrevolusjonen i 1967. Maos tilhengere mente at det var sterke krefter i det kinesiske samfunnet og i KKP som ville innføre kapitalismen – «vandre langs den kapitalistiske veien». Kulturrevolusjonen ble en viktig inspirasjon for de revolusjonære kommunistene. Men Sovjetunionens utvikling påvirka den internasjonale situasjonen for arbeiderklassen negativt. Mao Zedong døde i 1976. Etter noen få år hadde nettopp de som kulturrevolusjonen var retta mot, tatt makta i KKP, og reformer for innføring av kapitalismen begynte allerede på slutten av 70-tallet. Det var kun gått 30 år siden frigjøringa fra føydalismen. Den første bølgen med sosialistiske revolusjoner varte altså ikke lenge før kreftene som ville gjenopprette utbyttersamfunn fikk overtaket igjen.

Indokinas seier over USA-imperialismen i 1975, som hadde stor betydning som inspirasjon for alle andre undertrykte folk og nasjoner, endte i en misere med åpen grensekrig mellom Kina og Vietnam. Vietnam invaderte Kampuchea i 1977 og Kinas Kommunistiske Parti og Albanias Kommunistparti ble splitta samme året. Det ble ikke demokratiske eller sosialistiske land ut av frigjøringas seier i Indokina. Frigjøringskampen i Afrika leda ikke til store positive framskritt i Angola, Mozambique, Zimbabwe og Sør-Afrika. I Latin-Amerika hadde ulike mer eller mindre fascistiske regjeringer kontrollen etter å ha slått ned sosialismens parlamentariske seier i Chile i 1972. Den anti-koloniale frigjøringskampen var altså på retur. Degenerering og splittelse prega den sosialistiske og statskapitalistiske leiren.

Det som var igjen av land som kalte seg sosialistiske, var minst like statskapitalistiske som Sovjet var på 70-tallet. I Kina opplevde man økonomisk vekst, men med oppløsninga av folkekommunene på begynnelsen av 80-tallet var definitivt veien mot kapitalismen påbegynt. Kinas nye styrke og vekst bygger på en overklasse utgått fra partiet, på samme måte som i Sovjet. Men integreringa i den internasjonale imperialistiske økonomien har skjedd på ulikt vis. Kinas store økonomiske vekst skjer først og fremst gjennom eksport der lave lønninger er det viktigste konkurransefremmende elementet. Altså det samme som i mange u-land. Kinas vekst har gått på bekosting av andre asiatiske land som opplevde det store krakket i 1997. Likevel er det kun et tidsspørsmål før Kina møter veggen med en første krise som har sitt grunnlag nettopp i at veksten foregår på kapitalistisk vis og på imperialismens premisser.

De sosialdemokratiske partiene som hadde sine røtter i Den første internasjonalen og de kommunistiske partiene i Vesten, ble begge styrka av den internasjonale sosialismens framgang. Men samtidig med denne framgangen utvikla de seg begge i stadig sterkere grad i en åpent borgerlig retning og de sosialdemokratiske partiene leda omfattende politiske kampanjer mot kommunistene under den såkalte Mc Carthytida. I Norge var det Einar Gerhardsen som åpna kampanjen med sin tale på Kråkerøy i 1948. Sosialismen som mål ble fjerna fra Arbeiderpartiets og LOs programmer i 1949.

Rasismens røtter

TL hevder at globalisering gjør det vanskelig å frigjøre seg fra utbytting og undertrykking innafor nasjonalstatens rammer. Han hevder også at rasisme og nasjonal egoisme følger i kjølvannet av nasjonalstaten. De fleste marxistiske analysene jeg har sett av rasisme, knytter denne til kolonialisme og imperialisme, ikke til kampen for nasjonal sjølråderett. Innebygd i kapitalismen og imperialismen er herskernasjonenes undertrykking av andre nasjoner, enten vi snakker om den norske nasjonens undertrykking av samene eller Han-folkets undertrykking av uigurer. Vi kan ikke løse denne historiske motsigelsen ved å se bort fra den. Vi må gå inn i den og stille et alternativ til rasisme og nasjonalsjåvinisme. Alternativet er internasjonalisme og sjølråderett. Den enkle parolen i denne historiske fasen er «Ja til nasjonal sjølråderett og internasjonal solidaritet». (Hva slags statsløsninger dette vil innebære vil variere.) Ideen om at dette ikke er mulig, har samme utgangpunkt som borgerskapets forslitte frase om at arbeidsfolk ikke kan styre. Ikke bare er denne strategien mulig, den er også nødvendig. I et lengre perspektiv, i en verden på vei mot en verden uten stater – en kommunistisk verden – vil også nasjonenes tid være forbi. Men å la være å kjempe for nasjonal frigjøring og internasjonalt samarbeid basert på frivillig samarbeid mellom nasjonene er et blindspor, ikke bare i den tredje verden, men også for kampen mot imperialismen her i Europa. Kampen for sosialismen her i Europa må rette seg mot EU. Vi må kjempe for at EU skal oppløses og erstattes av et regionalt samarbeid basert på helt andre verdier enn fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital.

Globalisert matproduksjon

«Globalisering» er ikke annet enn et moteord for dagens imperialisme. TL og jeg er enige om at dagens imperialisme undergraver muligheter for økonomisk vekst for folkene i den tredje verden, og fører til enormt økende forkjeller og massiv arbeidsløshet. Hvis vi ser på matproduksjonen, ser vi nå at «globaliseringa» av denne under herredømmet til de store imperialistiske matselskapene undergraver de undertrykte landas mulighet til å fø sin egen befolkning. To eksempler fra Monthly Review for august 2009 (min oversettelse):

Opp mot denne utviklingen må kampen stå for at det enkelte land må bryte med den internasjonale imperialistiske arbeidsdelinga og legge opp en økonomisk politikk basert på befolkningens egne matbehov. Men TL mener at denne strategien som Samir Amin har kalt «delinking» (å hekte seg av verdensimperialismens arbeidsdeling og utbytting), ikke nytter. Her mener jeg at TL bommer. Faktisk har ikke de enkelte land noe annet valg enn å øke sin matsuverenitet og «hekte seg av». Vi kan se av utviklingen i Sør- og Mellom Amerika at de regjeringene som ikke er i lomma på USA-imperialismen (Kuba, Venezuela, Bolivia, osv) nettopp øker sin matsuverenitet og utvikler alternative internasjonale samarbeidsfora som ALBA. TLs linje ville for øvrig bety dødsstøtet for det meste av norsk landbruk.

Likelønn som alternativ til frigjøring

TL hevder at det er den lave lønna i den tredje verden som er hovedproblemet. Han skriver:

TL og jeg er enige om at en økning av lønningene for arbeidsfolk i den tredje verden er positivt. Men vi er ikke enige om virkningen av en slik økning av lønningene. Under kapitalistiske produksjonsforhold vil en økning av lønningene svekke profittmarginen. Dette vil innebære en forsterket innsats fra kapitaleierne for å øke produktiviteten. Dette igjen vil føre til økt arbeidsløshet. For å si det på en annen måte: Så lenge arbeidskraft er en vare som selges på et marked, så lenge som produksjonen drives på kapitalistisk vis – ja, så lenge vil alle forsøk på å løse et problem som er skapt, føre til at andre problemer oppstår som igjen skaper nye kriser. Kort og brutalt: Kapitalismen lar seg ikke styre.

En annen sak er at TL tror på at en verden dominert av imperialistiske stater vil la arbeidsfolk i den tredje verden få en slik lønnsøkning. Etter min mening er dette illusjonsmakeri. TL trekker fram et utspill for å reversere de økende forskjellene i verden, som imperialismen nødvendigvis skaper, fra Willy Brandt i 1980 og nok et fra Gro Harlem Brundtland i 1987. Nå har Willy og Gro det til felles at de begge har store illusjoner om hva som er mulig under kapitalismen, og begge har leda hver sin imperialiststat som bygger sine rikdommer nettopp på global utbytting. Under Gro økte klasseskillene i Norge sterkt, på tross av at dette var i strid med den uttalte politikken.

TL og jeg kan delta i demonstrasjoner sammen og kreve likelønn mellom arbeidere i den tredje verden og den første, men jeg vil gjøre det med vissheten om at dette rett og slett ikke er mulig å oppnå innafor kapitalismens rammer, men bare ved å utvikle forståelse for at disse rammene må sprenges for å skape en annen og bedre verden.

Visjoner

Jeg er enig med TL om at det trengs visjoner om en radikalt annerledes verden. Disse visjonene er i ferd med å dannes. For eksempel at den nye verden vil baseres på nasjoner med sjølråderett, suverene stater som inngår et frivillig globalt samarbeid basert på arbeidsfolks og de enkelte statenes egne interesser (i motsetning til for eksempel dagens EU, NA FTA osv), en økonomi som er bærekraftig i forhold til naturen som vi er en del av, kortere arbeidsdag, full sysselsetting, likhet mellom kvinner og menn, mer direkte demokrati på arbeidsplassen, lokalt, nasjonalt, i de enkelte statene, regionalt og globalt; gratis tilgang til internett, gratis utdanning, slutt på fattigdommen i den tredje verden, osv.

Men keynesianisme, som er en uttalt politikk for fortsatt kapitalisme er en del av problemet – ikke løsningen.

Johan Petter Andresen

Rolf Rynning Hanssen har kommentert Vannbevegelsens syn på et forslag til lov om kommunalt eie av vann og avløp, som vil bli fremmet for Stortinget i høst. Rynning Hanssen plasserer Vannbevegelsen i selskap med Veolia og Fremskrittspartiet, fordi vi avviser lovforslaget. Hvis Rynning Hanssen hadde tatt seg bryet med å sjekke hvilke partier og organisasjoner som står bak høringsuttalelsen sammen med Vannbevegelsen, ville han ha funnet ganske andre partier enn Frp.

Bak høringsuttalelsen står Rødt, Miljøpartiet De Grønne, Kystpartiet og Tverrpolitisk Folkevalgte, foruten en rekke ideelle organisasjoner, totalt 53, som vil forsvare nasjonalt og ikke-kommersielt eierskap til vannressursene. Vi vil ha lovfestet ikke-kommersielt abonnenteid vann og avløp uten konkurranseutsetting. Vi motsetter oss imidlertid ikke at vann og avløp driftes i kommunal regi, men vel og merke av teknisk etat, ikke av KF, IKS eller AS, slik det ofte er idag.

Abonnenteie er nødvendig for å skape en robust felleskapssektor som kan stå imot EUs press for kommersialisering av offentlige tjenester. Vi anser det også for mer framtidsrettet med mer direkte demokratisk styring. Det kan være viktig for å hindre at politikere lar vannet gå med strømmen. Det var politikere som sto for kommersialisering av strømmforsyningen. Det er også dem som har omorganisert vann- og avløpsverk til egne foretak – uten at befolkningen ble forespurt. Rynning Hanssen kritiserer bruken av New Public Management i offentlig sektor. Men han setter ikke dette i sammenheng med EU-prosjektet og vår EØS-avtale.

Det er tull når Rynning Hanssen påstår at det er «ingenting som hindrer de store selskapene i å ta over driftsansvaret for kooperativene ». Det er nettopp det vårt forslag til lov skal forhindre. De eneste utenom samvirkene, som skal kunne drifte vann og avløp er teknisk etat i kommunene.

Det er symptomatisk når Rynning Hanssen overhodet ikke berører EU og EØS-avtalen. For det er med utgangpunkt i det faktum at vi har EØS-avtalen at vår skepsis til offentlig eierskap – med konkurranseutsetting – bunner. Hvis vi ikke hadde hatt EØS-avtalen og ingen stortingspolitiker var EU-tilhenger, ville offentlig eierskap ikke være noe problem. Men av disse årsaker er offentlig eierskap den sikre vei mot kommersialisering. Og fordi det er et meningssprik mellom befolkning og politikere, trenger vi mer direkte demokratisk deltakelse.

Vannet går med strømmen

EØS-avtalens betydning for vann og avløp forsterks av Tjenestedirektivet. Når driften kan konkurranseutsettes, slik Miljøverndepartementets lovforslag går ut på, vil vann og avløp bli omfattet av Tjenestedirektivet. Konkurranseutsetting innebærer per definisjon at det er mulig å tjene penger. Ergo vil vann og avløp være økonomiske tjenester. Faktum er at Tjenestedirektivet «kun» angriper offentlig sektor. Hvis vann og avløp derimot ikke tilhører offentlig sektor, vil tjenestene heller ikke bli tvunget til kommersialisering.

En ny offentlig sektor

For å unngå EUs angrep på offentlig sektor, mener vi det er nødvendig å skape en ny offentlighet, som ikke faller inn under EUs definisjon av hva som er offentlig, men som like fullt tilhører fellesskapet. Det er der samvirker og kooperativer kommer inn. De tilhører fellesskapet, men defineres ikke som ’offentlige’ og kan derfor unnslippe EUs kommersialiseringspress. Man trenger ikke undre seg over at EU ikke liker samvirker.

Et midlertidig stopp

EU kommer garantert ikke til å la oss slippe unna med kommunalt eierskap og konkurranseutsetting. Det vil bare være en midlertidig pause før også krav om fri flyt av kapital og etableringsrett gjør seg gjeldende. Kanskje kan det ta et titalls år før kravet dukker opp, slik det skjedde med hjemfallsretten. Men noen garanti for evigheten er ikke kommunalt eierskap. Det er bare mulig uten EØS-avtalen.

Forbud mot fortjeneste

Man bør merke seg at vårt lovforslag forbyr all form for fortjeneste på vannforsyning og avløpshåndtering. Lovforslaget Rynning Hanssen forsvarer, gjør ikke det. Det er dessverre svært nærliggende for kommunene å ønske seg inntekter fra vann og avløp og Kommunenes Sentralforbund fremsatte et slikt forslag allerede i 2005.

Fagforbundets rolle er uklar

I forkant av en høring i Kommunal- og regionalkommiteen i 2007, tok Vann-bevegelsen kontakt med tre representanter som skulle møte fra Fagforbundet, i håp om at vi kunne samkjøre våre uttalelser. Vi rakk å få én positiv tilbakemelding. Stor var vår overraskelse da alle tre ble byttet ut! Fagforbundet sendte en ung gutt, som snakket om fattige og kvinner i u-land. Ikke ett ord om lovforslaget! Komitémedlemmene forsto ikke hva uttalelsen hadde med lovforslaget å gjøre.

De transnasjonale selskapenes strategi

Den eneste som gikk imot lovforslaget og bestred at vann- og avløpsverkene er eid av kommune, var Vannbevegelsen. Både Veolia, KS og Norsk Vann var blant dem som ytret seg svært lavmælt. Det er verd å merke seg at alle, mot bedre vitende, presiserer at vannforsyningen i dag er offentlig, i betydningen ’kommunalt eid’. Hvis de transnasjonale selskapene og andre som ønsker kommersialisering, som for eksempel KS, hadde sett fordeler ved abonnenteie, ville de ha støttet Vannbevegelsen i det faktum at både anlegg og drift er direkte finansiert av abonnentene.

Veolia er selvfølgelig programforpliktet til å gå imot offentlig eierskap, og selskapet er selvfølgelig positiv til konkurranseutsetting. Men leser man deres uttalelser til Kommunal- og regionalkomiteen og Miljøverndepartementets lovforslag, finner man ikke den store motviljen mot offentlig eierskap. Denne strategien er sammenfallende med den internasjonale trenden, der eierskap ikke lenger er ettertraktet av de transnasjonale selskapene, slik Rynning Hanssen også har registrert. De satser i stedet på drift (inntil videre). «(…) man kan ta ut profitt på driftskontrakter uten å ha noen risiko for investeringer og uten kapitalkostnader i særlig grad». En undersøkelse i EU-regi i 2004 viser at de transnasjonale selskapene støtter EUs stadig strengere krav til «kvalitet». Veolia leverer utstyret som sikrer «kvaliteten», og de er kompetente til å operere det. Under valgkampen fikk Veolia sågar med seg politikere fra Høyre til SV, som lovte selskapet et sugerør i statskassen via forskningsmidler til utvikling av renseteknologier.

Svensk lov et forbilde for KS, Norsk Vann og Veolia

Veolia har sikret seg direktøren i KS Bedrift som ny kommunikasjonsdirektør, og har for lengst kontaktet både teknisk etat, rådmann og ordfører i samtlige norske kommuner. Med lov om offentlig eie og konkurranseutsetting vil Veolia raskt kunne oppnå samme fordeler som de fikk i Sverige, da Sverige vedtok en slik lov. KS og Norsk Vann lobbet i flere år departementene med svensk lov som forbilde.

Kjære Rolf Rynning Hanssen

Skal man redde vannet fra å gå samme vei som strømmen, er det nødvendig å ta hensyn til EØS-avtalen, enten ved å søke løsninger som unngår negative konsekvenser av den, eller ved å si den opp. Ellers står du og Fagforbundet i fare for å forsvare ideer som strider mot fellesskapets interesser.

Trude Malthe Thomassen
daglig leder
Vannbevegelsen

Den sveitte, fyldige mannen gikk pesande bak disken igjen. Han kasta eit raskt blikk ned i skuffen der pistolen låg. Så talte han langsamt opp pengane i kassaapparatet.

Han sveitta.

Dagen hadde vori lang.

Dagen hadde vori heitare enn dagen før. Ørkenlufta, tung og kvelande, klemte byen ned. Mørket gjorde heten bare enda meir til stades.

Ein bil kjørte langsamt forbi forretninga i den sparsamt opplyste gata, og så ein til. Lyktene glimta som gule prærieulvauge i mørket.

Fleire spritbutikkar enn vanlig hadde blitt robba i det siste. Som alltid når varmen ikkje sleppte taket. Sjokoladebutikkar hadde blitt robba. Strøket var ikkje av dei tryggaste.

Men her kunne dei bare prøve seg. Mannen tørka sveitten frå panna.

Ungdomsbandar. Tvangsarbeid. Hadde vori passe for dei. Men dei kunne bare prøve seg mot han. Ein ærlig butikkeigar som hadde arbeidd all si tid. Bygd opp forretninga si. Men mannen visste å vakte eigedommen sin.

Mannen, opprulla skjorteermar, hadde store sveitteflekkar under armane, han kikka på klokka. Om fem minutt stengte han. Fem minutt, og han kunne setta seg i bilen, kjøre heim til ei tryggare verd der ein kald dusj og eit par iskalde øl venta. Om fem minutt var det ingen som fekk kjøpe meir sjokolade eller fleire sigarettpakker, ikkje fleire pornoblad, ikkje meir å drikke, og mannen skulle akkurat til å lukke døra og stenge byen ute, helvetet, kva skulle nå den djevla gutungen her? Mannen peika bryskt mot døra, men den tynne, brunhuda guten tok raskt eit par sjokoladar frå hylla idet han sendte eit kjapt blikk ut av døra. Mannen bak disken, hjertet slo raskare, såg fleire der ute i mørket, ulveauga glimta gult.

Mindreårig var guten, faen om dei ikkje bare blei yngre og yngre; gutungen sendte brått ein liten neve, han hadde noko i handa?, mot disken, men mannen var raskare, greip lynsnart etter pistolen i den halvopne skuffen, faen om han ikkje var mann for å forsvara eigedommen mot ein helvetets gutunge som ikkje hadde hår på pikken eingong, mannen trekte kvikt.

Gikk så rundt disken og plukka opp dei to sjokoladane frå golvet, la dei tilbake i hylla. Krampetrekningane til guten gav seg mens mannen telefonerte etter politiet som fann ein brunhuda gut, trulig meksikanar, trulig ulovlig innvandrar, liggande livlaus på golvet i den vesle forretninga.

Sjølvforsvar, mannen (52, kvit) sa at det blei bare verre og verre i dette strøket. Faen så mange ran i det siste.

– Yeah, nikka den eine politimannen (39, kvit), bad kollegaen ringe etter ambulanse, tok ein sigarett frå pakka som butikkeigaren heldt fram, fekk fyr. Så bøygde han seg ned, plukka opp ein mynt frå golvet, her! gav han mynten til mannen bak disken, nokon som hadde mista ein kvartdollar. Den sveitte, mellomaldrande forretningseigaren tok pengestykket, putta det i skuffen i kassaapparatet.

Dei tre slo av ein prat, varmen, tru når varmen endelig ville sleppe taket? mens dei venta på sjukebilen.

Øyvind Bremer Karlsen

 

Mads Gilbert og Erik Fosse:
Øyne i Gaza
Gyldendal, 2009

Etter å ha lest boka, lest om ufattelige tragedier for enkeltpersoner og familier, redselen og smerten som palestinerne i Gaza opplever, påkjenningen for ambulanse- og sykehuspersonalet, alle ødeleggelsene, sitter en igjen med en følelse av raseri, fortvilelse og håpløshet. Og – hvordan kan noen klare å forsvare Israels angrep med slike dimensjoner på et forsvarsløst folk? 1,5 millioner mennesker innesperret på 360 kvadratkilometer, som har vært utsatt for blokade i to–tre år, har mangel på alle livsnødvendige varer og ingen steder å flykte.

I grove trekk gir Gilbert og Fosse i hver sine kapitler leserne et innblikk i den politiske og sosiale utviklingen for palestinerne på Vestbredden og Gaza, fra staten Israel ble opprettet og fram til i dag. De beskriver situasjonen fram til etableringen av Hamas under den første intifadaen som startet i 1987, og hvordan dette politiske partiet etter hvert kom til å vinne stor oppslutning blant folk på Gazastripen. Hamas vant tilhengere både på grunn av deres sterke motstand mot Israels okkupasjon og undertrykking av palestinere, men også på grunn av deres humanitære arbeid blant den fattige befolkningen.

Boka kommer også inn på misnøyen med selvstyremyndighetene under Yasir Arafat og med resultatet av fredsforhandlingene. Samtidig som Israel stadig strammet grepet om Gaza, bygde høye gjerder og sensorer rundt hele Gazastripen, ble det stadig vanskeligere for palestinske arbeidere å komme seg på jobb i Israel, arbeidsløsheten økte. De palestinske selvstyremyndighetene skulle ha kontrollen inne i Gaza, men hadde ingen kontroll over luftrommet, kysten og grensene. Etter valget i januar 2006, som FN, EU, USA og Russland krevde skulle gjennomføres, vant Hamas. Israel og USA erklærte at de ikke ville samarbeide med en regjering der Hamas var med. Pengestøtten fra giverlandene ble stanset, noe som førte til at penger til lønninger og utstyr til de offentlige sykehusene ble borte. Israel blokkerte all pengestrøm, og stoppet all refusjon av skatter og avgifter til palestinske selvstyremyndigheter. 160 000 offentlige ansatt mistet lønnsutbetaling, og økonomien kollapset.

Boikotten blir av Gilbert og Fosse beskrevet som «en kollektiv avstraffelse av palestinerne, fordi de hadde gitt sin stemme til «feil» parti.» Ikke bare helsevesenet fikk lide under dette. Det påvirket all handel og import. Det ble mangel på de fleste nødvendige varer som vann, mat, bensin, elektrisitet. Underernæring blant barn økte kraftig under boikotten. Fiskerne kunne ikke bevege seg utenfor tre nautiske mil, ellers risikerte de å bli beskutt og drept av israelske marinefartøy. Ifølge Oslo-avtalen skulle fiskerigrensen være 20 nautiske mil (37 km). Den alvorlige situasjon førte til av FNs Høykommissær for menneskerettigheter, Navi Pillay, i november 2008 krevde en umiddelbar heving av den israelske blokaden av Gaza, ettersom den «har med tvang fratatt 1,5 millioner palestinske menn, kvinner og barn deres mest grunnleggende menneskerettigheter.»

Mads Gilbert skriver at palestinerne oppfattet «blokaden av Gaza som en krigshandling med ødeleggende følger for alle samfunnslag og alle deler av palestinsk hverdagsliv.»

Denne situasjonen levde Gazas befolkning under da de ble angrepet av Israel 27. desember 2008, et angrep som ble kalt «Operasjon støpt bly». Krigen varte i all sin grufullhet til 18. januar, og etterlot seg ifølge de tall som Gilbert og Fosse fikk fra Det palestinske senter for menneskerettigheter (PCHR), 1415 drepte og ca. 4000 skadde. Nær 85 % av de drepte var sivile, 38 % kvinner og barn. Kun 16,5 % av de drepte var «militante». Det meste av infrastrukturen og offentlige bygninger ble bombet, og svært mange hus lagt i grus. Et helt folk var traumatisert, ikke minst barna.

For meg som leser av Øyne i Gaza virker det som om Erik Fosse og Mads Gilbert med sin lange fartstid i de okkuperte områdene og erfaring i arbeidet med krigsskadde, ikke var i tvil om at de måtte reise for å støtte og hjelpe sine palestinske venner i Gaza. Vi får følge dem på den spennende reisen inn i Gaza fra egyptisk side, usikkerheten rundt mulig bombing på veien inn til Gaza by og hva som ventet dem på Shifasykehuset, der de skulle jobbe. Det overgikk alt hva de hadde forestilt seg. Mads Gilbert skriver at han trodde at det verste han hadde opplevd var sommeren 1982 i Vest- Beirut, men: «Nå – i Gaza, januar 2009 – var det som om jeg gjenopplevde marerittet. » Etter hans mening var situasjonen verre enn i Beirut. En av grunnene var at det i Gaza er færre steder å søke tilflukt og beskyttelse fordi befolkningen bor så tett.

Fosse og Gilbert ble raskt konfrontert med virkeligheten på Shifa-sykehuset. Daglig strømmet det inn hardt skadde og døende pasienter, historiene i boka er mange og hjerteskjærende. Alle fortellingene om barn, ungdommer og voksne som er lemlestet for resten av livet, og som har mistet mange av sine familiemedlemmer, sine hjem og eiendeler, gjør et dypt inntrykk. For legene og sykepleierne ved sykehuset er det en enorm påkjenning å avgjøre hvem som skal prioriteres, gjennomføring av mange operasjoner i døgnet, manglende plass for operasjoner og manglende utstyr. I tillegg til stor arbeidsbelastning gikk de palestinske kollegene i stadig angst for at bombingen også skal ramme deres familie. Og det skjedde. Boka gir også beskriver også palestinernes pågangsmot, deres humor som hjelper til for å mestre en tung hverdag, men også om mismot og maktesløshet. «What we can do?», er en vanlig frase fra palestinerne som utlendinger blir møtt med.

Gilbert og Fosse gir uttrykk for stor respekt for den lokale kulturen og sine palestinske kolleger, mange dyktige og erfarne leger og sykepleiere som evnet å konsentrere seg om oppgavene å redde liv og bøte på skader, samtidig som de selv og deres familier stadig var i fare for å bli neste offer for bombene. De norske legene oppholdt seg på sykehuset også om natten, mens deres kolleger bortsett fra noen få, reiste hjem til utrygge omgivelser og var vitne til de store materielle ødeleggelsene. Matknappheten nådde også sykehuset. De siste dagene Fosse og Gilbert oppholdt seg der, var det nesten ikke mat igjen til de ansatte.

Ikke nok med at stridsvogner og fly bombet inne i de mest tettbebygde delene av Gaza, de ubemannede, fjernstyrte dronene summet over Gaza dag og natt. Det kom inn skadde og døde barn som hadde lekt ute på taket av huset sitt eller spilt fotball på løkka, og ble truffet av bomber fra droner. Det er fullt mulig for operatørene av dronene å se om menneskene på bakken er barn, ifølge produsentene. En av de verste hendelsene som beskrives, er at en FN-skole der mange sivile palestinere hadde søkt tilflukt, ble utsatt for granatangrep fra en stridsvogn midt på dagen, mens barna var ute og lekte. En journalist fra Der Spiegel som intervjuet Erik Fosse fortalte at en talsmann fra Israeli Defence Forces sa at det hovedsakelig var «Hamas-barn». Erik Fosse reagerer sterkt, og setter spørsmålstegn ved hvilket menneskesyn de som trykket på avtrekkeren, kunne ha. Var alle palestinere terrorister i deres øyne, og var barna deres definert som «Hamas-barn», barn som ikke var verdt noe?

Det er mange flere skrekkelige historier, en kvinne som blir skutt i ryggen, gamle og barn som blir skutt selv om de har fått klarsignal fra de militære til å komme ut fra husene, ambulanser som blir forhindret i flere dager å hente ut skadde fra sammenraste hus, ambulanser som blir beskutt og ambulansefolk som ble drept. Et av kapitlene i boka beskriver mangelen på sikkerhet for alle typer nød- og hjelpeoperasjoner, spesielt for ambulansetjenesten, for FN/ UNWRA og for Det internasjonale Røde Kors. Humanitære konvoier, FN-bygninger, FNs mat- og medisinlagre ble bombet og beskutt til tross for at reiseruter var godkjent av israelske militærmyndigheter. Gilbert og Fosse forteller at første gangen de skulle evakueres fra Gaza og fulgte med i en ambulansekonvoi med hardt skadde pasienter som skulle overføres til egyptiske sykehus, ble de beskutt av israelske stridsvogner og måtte snu.

Mads Gilbert og Erik Fosse fungerte ikke bare som leger og støttespillere for palestinerne i den tiden de oppholdt seg i Gaza. Alle utenlandske journalister var nektet innreise til Gaza av israelske myndigheter. Grunnen til det uttrykker Gilbert slik: «som ledd i en nøye planlagt PR-strategi for å holde Gaza i et nyhetsmessig mørke i Vesten». Derfor ble de to legene utenomverdens «øyne i Gaza». Inne i Gaza arbeidet mange palestinere for ulike TV-selskap, og kunne gjøre opptak med de to legene. Dessuten gjorde de stadig telefonintervjuer med både norske og de største utenlandske TV-selskap. De fortalte omverdenen hva de så og opplevde. Deres fortellinger gjør det åpenbart for leserne at «Operasjon støpt bly» var planlagt lenge av israelerne og satt i verk for å straffe palestinerne og tukte dem til taushet. Fosse og Gilbert forteller også om den vanlige mann og kvinne i Gaza, om deres lidelser og vanskelige tilværelse.

Den 8. januar gikk FNs sikkerhetsråd inn for en umiddelbar våpenhvile i Gaza og full israelsk tilbaketrekning. Gilbert og Fosse ble seinere fortalt at rapportene fra «de to norske legene» var blitt nevnt i diskusjonene, og vært en del av beslutningsgrunnlaget. Men krigen skulle vare i enda 10 dager.

Øyne i Gaza er en bok som engasjerer, opplyser og vekker mange følelser.

Grete Thunold

 

gule tenner
svarte strender
rensa møkk
på grøn børs
ulven står i døra

Einar Sagen

 

Helge Ryggvik:
Til siste dråpe – om oljens politiske økonomi
Aschehoug, 2009

Helge Ryggvik har skrevet god bok om norsk olje. Den er velbalansert. Og jeg har lært atskillig om norsk oljeproduksjon. Jeg vil kalle den for tverrvitenskapelig. For det meste handler den om Statoil og norsk olje, som behandles historisk, juridisk og økonomisk.

En rekke sidesprang til historien gjør boken leseverdig. Særlig viktig blir mangelen på demokratisk kontroll, ettersom Statoil allerede fra begynnelsen (1972), bevisst fra selskapets side, havner utenfor den demokratiske prosessen og på 1980-talllet blir en del av den internasjonale olje- og finanskapitalen. Men også Statoils innnenlandsprosjekt blir diskutert.

I 1987 er Norge modent for en egen oljepolitikk og oljeproduksjon. Fra det første funnet på Cod, 1968, rekker man mye.

Midtlinjeprinsippet blir fastslått overfor England og Danmark. Man deltar på et hjørne av utvinningen av Ekofiskfeltet, et kaotisk pionérprosjekt. Hydro får 6,7 % eiendomsrett, resten av inntektene går til utenlandske selskaper, teknikk fra ESSO. Og den norske staten skattlegger hele prosjektet, så en får inntekter. I 1972 blir Statoil dannet, med den målsettingen at det skal føre til en egen teknikkbase og at Norge skal eie oljen. Og den skal transporteres til lands i norske rørledninger. I 1985 kjøper Statoil 400 ESSO-stasjoner i Sverige. Fra 1980 gir pengene fra Statfjord handlefrihet. I 1984 blir Statoil vingeklippet, deler av inntektene går til et politisk kontrollert selskap, SDØE/Petoro. Det gjelder å kontrollere hele oljeprosessen, fra oljeletinga, og produksjonen og helt fram til konsumenten. Jo mer man kontrollerer, jo høyere blir fortjenesten.

Boka blir en konkret undersøkelse av en dialektikk innen norsk oljehistorie. Dels de aktive, de som var med. Først Jens Evensen, og mellom 1971 og 1988 Arve Johnsen. De personifiserer hele oppbygginga av Statoil og hele oljeprosjektet. Det handlekraftige miljøet rundt Hauge, Lie og Johnsen fikk hånden på rattet i oljepolitikken. Man kan nærmest kjenne hvordan Johnsen blir den som bestemmer. Oppbygginga av Statoil og oljepolitikken er også bokas hovedtema.

Samtidig bygger man også opp en institusjon i Norge, som får tilbakevirkende kraft. Slik skriver HR på side 377:

Det minner sterkt om Marx. Hvordan vi skaper en virkelighet. Marx kalte det hele tida for omstendigheter som så påvirker oss. Historisk materialisme kalles det også.

Samarbeidet mellom BP og Statoil fra 1990 påskynder at Statoil går utenlands, og havner i en gråsone i Angola, Nigeria og Aserbajdsjan. Gråsone er kanskje et såkalt understatement. Boka fortsetter med fortellingen om Statoil på børs, 2001. Og en god historikk over SDØE og Petoro. Aksjekurser blir viktige, og driver utviklinga utenlands videre.

Noen av de beste sidene i boka er fra side 150 til 157. De heter «Oljepolitikk umulig? », og er vel et sammenfattende budskap til oss som lesere av boka, et tilbakeblikk på hva som burde ha vært gjort. Eller rettere sagt: Det finnes fortsatt rom for å skjære ned oljeproduksjonen, for framtidige behov.

I 1983 var oljeproduksjonen omkring 600 000 fat olje per dag. Med dette produksjonsnivået hadde oljen rukket betydelig lenger.

Som kompletterende materiale til boka følger, se kurven øverst på denne siden som viser Norges nåværende oljeproduksjon. Den viser at Norge kommer til å ha en oljeproduksjon på 800 000 fat/dag i år 2020, altså allerede om ti år. Her er det antatt at Norges totale oljeproduksjon kommer til å bli 30 Gb.

Hvorfor fortsetter Norges oljeekspansjon?

Oljen ble som en honningkrukke, og særlig i dårlige tider. Investeringene i oljesektoren ble en stimulans for økonomien. Og til og med inntektene stimulerte økonomien, og ga folk en bedre levestandard. Land uten olje stimulerer økonomien med lån, dvs. man lever på kreditt.

Oljeinvestertingene har vært brukt som motkonjunkturpolitikk. Det begynte man med først og fremst på 1980-tallet.

Og for det andre: Oljeinntektene satser vi i verdipapirer, som i prinsippet alltid kommer til å stige på lang sikt. Dette er en del av kulturen i Statoil. Men dette er som å gå på vannet, ifølge Ryggvik.

En foreløpig lærdom fra finanskrisa i 2008 er at i en spekulasjonsøkonomi kan alle typer finansobjekter pumpes opp til et unaturlig høyt nivå, med et tilsvarende fall når boblen sprekker. I en slik situasjon vil den delen av den norske oljeformuen som er plassert i pengemarkeder, falle, uavhengig av hvor mye den er spredt rundt.»

Dette er de to hovedmotivene i norsk oljepolitikk

1. Synkende energikvote

Norges egne beregninger av URR ligger rundt 30, mens Colin Campbell i Irland beregner at Norge har 33 Gb olje totalt. Produksjonen hittil er på 23 Gb fat. 7–10 Gb er igjen i reserver.

Den norske oljeproduksjonen er på vei ned, og det skal man kompensere ved hjelp av olje fra andre land. Statoil har satset på Aserbajdsjan, Nigeria, Angola og Brasil. Produksjonen i disse fire landene innebærer høye investeringskostnader i forhold til hva som produseres. De har et lavt EROI, dvs. en høy egeninnsats i forhold til den mengde energi man får ut. Så på lang sikt kommer det ikke til å være lønnsomt å forbli der. HR benytter ikke EROI-beregninger, det hadde gjort boka mer interessant.

Oljesandprosjektet i Kanada synes HR er så dårlig at man snarest bør trekke seg ut på grunn av miljøet, først og fremst fordi det brukes så mye vann, som urenset blir spredt ut i naturen og er svært CO2-krevende. For øvrig bruker man naturgass som energikilde ved oljesandutvinning, og ettersom naturgassen tar slutt, vil ikke produksjonen vare så mye lenger.

I det hele tatt er letingen etter nye oljekilder en svært dyr affære p.g.a. høye kostnader, for det kreves stadig flere borehull per funnet oljekilde. Dessuten inneholder hver ny oljekilde en mindre mengde olje, da man allerede har funnet de store oljefeltene. Med andre ord har nye oljekilder et lavt EROI, så til slutt vil oljeletingen ta slutt.

Men kanskje man ikke er så interessert i å finne olje eller gass lenger, man holder jo folk sysselsatt, de har i alle fall et arbeid og kjøpekraft. Med 220 000 ansatte i oljesektoren, må man fortsette å lete etter olje av arbeidsmarkedsgrunner.

Tallene innebærer at på 1930-tallet fikk man ut 80 ganger innsatsen av energi, i 1999 var forholdet 35:1, mens i dag får man ut i gjennomsnitt 18 ganger innsatsen, innen oljeindustrien.

EROI for all oljeproduksjon vil kunne falle til 1:1 på 30 år. Dvs. at man får ut like mye energi som man satser i ett prosjekt. Det innebærer, ifølge disse beregningene, at oljeproduksjonen kan ha tatt slutt allerede om 30 år, dvs. 2040.

Charles Hall har regnet ut at et samfunn må ha et EROI på 3:1, dvs. en energiavkastning tre ganger innsatsen. Kilde til ovenstående: se Nathan Gagnon og Charles Hall på TOD, www.theoildrum.com.

EROI er ikke det samme som HRs jordrente, grunnrente, selv om det finnes likheter i tankegangen.

Oljefelt med et høyt EROI er naturligvis meget ettertraktet av oljeselskapene. Jeg mener selv at EROI er et viktig komplement til grunnrente, som er en moralsk og økonomisk måte å se tingene på, dvs. hvordan et overskudd fordeles mellom ulike kapitalistfraksjoner.

HRs beskrivelse av kampen mellom ulike oljekapitalister er utmerket. Det gjelder å posisjonere seg på alle vis, skaffe seg innflytelse, planlegge framover.

2. Vindmøller

Det andre Helge Ryggvik foreslår, er en storstilt satsing på vindkraft til havs. Bruk de 2385 milliarder norske kronene i oljefondet til å bygge vindkraftverk. Men ikke til havs. Hvordan skal vindkraftverk til havs kunne vedlikeholdes og repareres om oljen tar slutt om 25 til 30 år? Dessuten kan arbeidsløse oljearbeiderne overføres til en vindkraftindustri? EROI for vindkraft er 18:1, dvs. den gir 18 ganger mer energi enn det man putter inn. Se følgende lenke: www.aspo-usa.com/fall2006/presentations/ pgf/Cleveland.

Vindkraft har altså i dag i gjennomsnitt samme energiutbytte som olje, og burde på lengre sikt gi høyere energiutbytte enn nye oljekilder. Hovedproblemet med vindkraft er driftslengden, som beregnes til 20 år. Med et bra vedlikehold kan det forlenges, men hvor lenge?

Dessuten må Norge se over strømnettet og vannkraften, ettersom vannkraften fungerer, som et batteri. Man fyller på vann fra vannmagasinene når det ikke blåser. Og når det blåser, minsker man på vannkraften. Strømnettet er sårbart først og fremst for naturkatastrofer. Richard Heinberg har i sin siste bok, Blackout, som kom ut i sommer, tatt opp hvor sårbare strømnettene er. Det er naturligvis mulig å reparere strømnettet, men hva gjør man når det er slutt på oljen?

Naturgassen, da?

Ifølge Laherrere kommer Norges produksjon av naturgass til å være høyest i 2015, for så å avta. Russlands naturgass (kilde: Laherrere) beregnes å være på sitt høyeste 2015–2020, og så avta. Russland bruker mesteparten av naturgassen sin selv, framfor alt i husholdningene, gasskomfyrer i stedet for strøm. Stokmanfeltet inneholder gass tilsvarende 10 Gb olje. Det finnes et gassfelt mellom Iran og Qatar, til havs i Persiabukta, som er omtrent 13 ganger større. At det finnes mest gass i nord, skyldes at landmassene her har vært nedtrykt flere ganger i løpet av de siste tre millioner årene. Det meste av oljen blir dannet på mellom 1500 og 4000 meters dyp. Trykkes oljen lenger ned, omdannes den til gass. Russerne burde spare på naturgassen sin, de kommer til å trenge den i framtida.

Platå

Jeg tror selv at verdens oljeproduksjon er inne på et «bumpy plateau», som kan vare forslagsvis tre–fire år til. Kurven ovenfor kan også være oljetoppen. Kurven viser godt den konkurransen om oljen som HR beskriver i boka si, og den er allerede svært intensiv. Når kurven går ned i, kommer det til å ligne kurven i Norge, selv om det kommer til å ta lengre tid. Mens Norges oljeproduksjon kommer til å minske til halvparten på 15 år, så kommer den globale oljeproduksjonen til å minske til det halve på 20–25 år.

Framfor alt så har kineserne blitt svært aktive, og at USA er aktive, det vet vi jo allerede.

Kurven gjelder for all olje. Nedkjølt naturgass og biodrivstoff er ikke med. EIA/IPM 8. september 2009 viser at i 2005 var den globale oljeproduksjonen 73 728 000 fat olje per dag, og i 2008 var den 73 706 000. De som har hevdet at oljetoppen var i 2005, har fortsatt rett. Regner man med NGL og biodrivstoff, så kom toppen i 2008 på 85 384 000 fat olje/dag.

Dessuten er det slik at oljeforbruket siden 2005 bare har økt i Kina og India og OPEC-landene, mens det har gått ned i resten av verden. Jo mer industri som flyttes til Kina og India, jo større bli middelklassen som kjøper biler, som bruker bensin. Oljeforbruket øker med rekordfart i Kina. Det vil bli vanskelig å øke oljeforbruket i for eksempel EU. Det burde glede oss som vil ha ned karbondioksid-utslippene. Det som skjer, er hva Lenin ville ha kalt en nyoppdeling av oljekonsumpsjonen, og det er jo beskrevet i HRs bok. Det er jo egentlig ikke så merkelig at Norge ikke får være med på lønnsomme prosjekter, man er jo selv for liten i disse sammenhengene.

Til slutt en gjennomgang av de landene HR nevner, når det gjelder norsk utbytting, altså mine beregninger:

Så er det ytterligere fire land som ikke har nådd oljetoppen, og det er Nigeria, Brasil, Irak og Kasakhstan.

Flere kilder med Aleklett, som er god på deepwater, og Campbell, Newsletter 36 og 68.

Så det meste av norsk oljeproduksjon utenlands kommer til å ta slutt omkring 2030.

Sluttresultatet for Norges del er vel at potten med «monopolpenger» i Oljefondet kommer til å øke, for nå å bruke en av HRs metaforer, fra spillet Monopol.

Kommer man til å bruke disse pengene til el- og vindkraftindustrien?

Paul Brosché

Per Velde:
Raddis!
Koloritt forlag, 2009

I 1998 ga Per Velde ut boka Løp – den gamle verden er etter deg (se Røde Fane 2/98). Nå, 11 år senere, kommer fortsettelsen.

Raddis! tar opp tråden etter opptøyene i Paris i 1968 og følger student Stein Hamres utvikling frem til 1972. Rent sjangermessig er dette en utviklingsroman, der hovedpersonen møter på en rekke mennesker, situasjoner og problemstillinger som bidrar til at det på flere plan – både politisk, menneskelig og sosialt – er en annen person som feirer seieren 25. september 1972 enn den personen som fire år tidligere ble utvist fra Frankrike. Hvis man ser bort fra tidsrommet og tematikken og kun forholder seg til bokas form, kan en få assosiasjoner til Nick Hornbys tidlige romaner. Ikke bare handler den om, i større og mindre grad, avgjørende momenter i en utvikling, den er også skrevet fra et førstepersonsperspektiv som på en og samme tid er springende og lineært.

For en som ikke har opplevd denne tidsepoken, er det vanskelig å si noe om tidsånden, men et slående trekk er i hvert fall at det er uvanlig mange raddiser ute og går, og at de få ikke-raddisene som figurerer i boka, virker uvanlig enkle. Men nettopp dette kan muligens tilskrives fortellerperspektivet. Boka er ikke «skrevet» av en ung, søkende akademiker, den er «skrevet» av en ung akademiker som utmerket godt vet hvor han stå. Ja, ut fra handlingslinjene i boka får en til tider inntrykk av at det ikke er han som endrer seg, det er hele verden omkring, selv om det for leseren er åpenbart at det ikke er tilfellet.

Sammen med Løp … forteller boka om Stein Hamres utvikling fra gymnasiast til ferdig utstudert filolog. Derfor er det vel vanskelig å se for seg en oppfølger. Selv om slutten på en studenttilværelse ikke er slutten på en tilværelse som sådan, er det vanskelig å se hvordan en beskrivelse av en persons første år i arbeidslivet kan krydres med tilsvarende mange hendelser, i hvert fall på det personlige planet. Men en kan likevel stille seg spørsmålet om hvor Stein Hamre, og for så vidt også personen som gjør et comeback helt mot slutten av boka, er i dag.

Mathias Bismo

 

Leder: 69erne

Olav Randen: Befolkningspolitikk – eit globalt perspektiv side 4

Philip McMichael: Matkrisa i historisk perspektiv side 15

Jokke Fjeldstad: Landgrabbing – kappløpet etter land side29

Helge Ryggvik: Grunnrente, oljepengene og moral side 34

Arne Byrkjeflot: Nå tar de uførepensjonistene side 48

Oxfam: Mytene om privat helsetjeneste i fattige land side 54

Maren Rismyhr: Hvorfor skole? side 61

En reise til Nepal, 2009 side 68

Erik Skare: De palestinske teppemakerne side 76

Pål Steigan: Mot terrorismen side 80

Mathias Bismo: Gotfred Appel og snylterstaten side 85

Fredrik V. Sand: All makt til 17-åringene! side 90  

Debatt:

Johan Petter Andresen: Marx eller Keynes? side 95

Trude Malthe Thomassen: Kommunalt eierskap bare mulig uten EØS-avtalen side 102 

Novelle: 

Øivind Bremer Karlsen: Sjølvforsvar side104 

2 dikt av Einar Sagen sidene 101 og 143 

Bokomtaler:

Mads Gilbert og Erik Fosse: Øyne i Gaza side 106

Helge Ryggvik: Til den siste dråpe side 109

Per Velde: Raddis! side 114

Det er fremdeles nok olje på norsk sokkel som kan sikre Norge ekstraordinært store inntekter, uten at vi egenlig har gjort noe for å oppnå det. Hvilken moralsk rett har vi til det?
Hvordan skal sosialister i Norge forholde seg til at vi befinner oss i et land hvor statskassen er full av inntekter som på mange måter er grunnrente i sin aller reneste form?

Helge Ryggvik er historiker, og arbeider som forsker ved TIK-senteret ved Universitetet i Oslo, og forfatter av boka Til siste dråpe.

På 2000-tallet, særlig i perioden opp mot finanskrisen, har verden sett en kraftig prisvekst for helt basale råvarer. Det har fått mange til å spørre om vårt produksjonssystem, kapitalismen, er i ferd med å sprenge grensene jordens økosystem setter for vår eksistens. Marxister bør ikke være overrasket over at man rett forut for økonomiske kriser får en kraftig vekst i råvarepriser. Marx beskrev dette utførlig i sin diskusjon av økonomiske kriser fra midten av 1850-tallet. På samme måte som alle andre innsatsfaktorer (kapitalvarer, arbeidskraft etc), vil tilgang på råvarer kunne fremstå som en flaskehals ved toppen av en høykonjunktur. Dette må imidlertid ikke innebære at vi avviser det faktum at kapitalismens intense akkumulasjonstvang før eller siden vil nå en grense hvor systemet som sådan stanger mot grensene for hva planeten kan tåle. Klimatrusselen, en eskalerende utrydding av truede arter og overopphoping av miljøgifter i havene og organisk liv er bare noen kjente økologiske uttrykk for at vi nærmer oss en slik grense. Politisk og økonomisk ser vi en tiltagende tendens hvor kamp om knappe råvarer stadig oftere ligger til grunn for konflikter.

På oljesiden finnes det i dag et utall bøker og et enda større antall nettsteder som predikerer at verden står over for et såkalt peak oil.(1) Jeg har ennå ikke sett noen overbevisende rapporter om når peak oil vil inntreffe globalt. Det er for mange usikkerhetsfaktorer til det. Det som er sikkert er at det dreier seg om en ressurs som vil bli svært knapp i en ganske nær fremtid. Det er dessuten slik at geopolitiske strateger i verdens dominerende industrimakter allerede er i ferd med å posisjonere seg som, om dette vil inntreffe i nær fremtid. Begge deler har svært dramatisk konsekvenser. I boken Til siste dråpe tar jeg opp hvordan dette på et uttall måter påvirker Norge. Her vil jeg konsentrere meg om ett sentralt spørsmål: Hvordan skal sosialister forholde seg til den store oljeformuen?

Norge har tatt opp sin olje svært raskt i forhold til det en kan forvente av samlede reserver. Det er ugunstig i et nasjonalt, samfunnsøkonomisk perspektiv. Vi kan komme i en situasjon hvor dette fondet fordufter raskt. Men Oljefondet er en realitet her å nå. Det er fremdeles nok olje på norsk sokkel til at det som for verden kan fremstå som en energikrise under gitte betingelser kan sikre Norge ekstraordinært store inntekter, uten at vi egenlig har gjort noe for å opp nå det. Hvilken moralsk rett har vi til det?

Adam Smith, David Ricardo og grunnrenten

Spørsmålet er på ingen måte nytt. Hvordan kan det ha seg at en liten gruppe nordmenn, uten noen form for ekstra arbeidsinnsats, plutselig skal bli mye rikere bare fordi den økonomiske aktiviteten øker i andre deler av verden?(2) Kan det være rettferdig? Spørsmålet ble stilt av Adam Smith i 1776, i The Wealth of Nations, og det var norske skogeiere han skrev om.(3) Henvisningen til de norske skogeierne var ingen tilfeldig bihistorie. Eksemplet reiste etter hans mening ett av flere moralske og politiske problemer knyttet til berikelse basert på eierskap til naturressurser.

De fleste forbinder Adam Smith med loven om tilbud og etterspørsel, og ser ham som markedskapitalismens store teoretiker. Tilsvarende vil mange se Karl Marx som Smiths rake motsetning. Og sant nok, økonomer som Adam Smith, Thomas Malthus, John Steward Mill, David Ricardo og Karl Marx sto på mange måter i motsetning til hverandre. Setter man imidlertid de klassiske økonomene opp mot dominerende trender i økonomifaget i finanskapitalismens tidsalder, vil det være mer som forener enn skiller dem. I motsetning til mange økonomer i dag var det helt opplagt for samtlige av dem at økonomi alltid ville ha ikke bare en politisk, men også en moralsk og etisk side. De opplevde alle at de befattet seg med politisk økonomi, og de delte en forakt for den typen arbeids- og risikofri inntekt som kjennetegnet datidens aristokratis levesett. Hvis de hadde levd i dag, ville det ikke bare ha vært de parasittiske skogeierne som ville fått sitt pass påskrevet. De internasjonale oljeselskapene og nasjoner som Norge og Saudi-Arabia ville blitt sett på som forkastelige utvekster.

Adam Smith underviste betegnende nok i faget logikk og moralfilosofi ved Department of Political Economy ved universitetet i Glasgow.(4) Hvis du leser hva Smith skriver, vil du se hvor opptatt han er av å avdekke hvordan verdiene blir til, og hvor sentralt det er for ham å prøve å forstå de grunnleggende politiske rammebetingelsene for økonomien. I tillegg strever han med å få det til å henge logisk sammen i en moralsk og etisk helhet.(5) I The Wealth of Nations bruker Smith et langt kapittel til å diskutere ulike aspekter ved rente fra jordbruket. Han viser hvordan en som eier spesielt fruktbar jord, kan tilegne seg en inntekt, et overskudd eller altså – rente – uten at dette relateres til arbeidsinnsats eller egne investeringer.

Den som eier grunnen i et område hvor det blir funnet spesielt rike gruver, kan ta ut en tilsvarende rente. Det var i en slik sammenheng Smith tok for seg de norske skogeierne. Og det sentrale for ham var å finne fram til den formen for økonomi som ga den mest effektive utnyttelsen av ressursene, og dermed skapte mest mulig velstand. Da var det viktig å frigjøre seg fra parasittiske gratispassasjerer som beriket seg kun i kraft av sin eiendomsrett, ikke av egen innsats. Denne muligheten til å kunne leve på rente, uten noen egen innsats, påvirket Smiths syn på godseiere. Han mente blant annet at de som ikke deltok i produktiv virksomhet, rett og slett var for dumme til å kunne delta i politisk virksomhet. Til tross for at Smith selv ikke var tilhenger av store politiske omveltninger, kan man forstå hvorfor mange franske revolusjonære tok hans ideer til inntekt for seg.

Det var David Ricardo som først utformet en virkelig teori om fenomenet grunnrente. Ricardos, On the Principles of Political Economy and Taxation fra 1817, er kjent både for hans diskusjon om arbeidsverditeorien og teorien om komparative fortrinn.(6) Den førstnevnte skulle videreutvikles av Karl Marx til en teori om utbytting, den andre ble stående nærmest som et evangelium for alle tilhengere av frihandel. Men Ricardo la også stor vekt på å definere forskjellen mellom den type overskudd som kunne defineres som profitt – som han var tilhenger av – og grunnrente, som han foraktet.

Utgangpunktet for Ricardos diskusjon om grunnrente var jordbruket. Fenomenet grunnrente var spesielt tydelig i det britiske jordbruket i og med at aristokratiet i kapitalismens tidlige fase ofte leide jorda ut til forpaktere, som i sin tur drev den på kapitalistisk vis – med innleide arbeidere, investering i buskap, maskiner osv. Så lenge forpakterne var drevet av kapitalistiske motiver, måtte de nødvendigvis ha et overskudd for at de skulle være villige til å investere i et bestemt jordområde. Ricardo forutsatte at dette overskuddet måtte tilsvare gjennomsnittet i andre virksomheter. Hvis ikke, ville jo de «kapitalistiske» forpakterne ta med seg sin kapital et annet sted. Dermed vil prisen på en bestemt råvare tilsvare det nivå som den minst lønnsomme produksjonsenhet trenger for å kunne operere med et overskudd som tilsvarer gjennomsnittet i andre virksomheter. Grunnrenten tilsvarer de ekstrainntekter over gjennomsnittlig profittrate man kan sikre seg ved å eie eller kontrollere spesielt fruktbar jord. Det vil si: I teorien vil alle produktive jordstykker bortsett fra den minst lønnsomme gi grunnrente. Denne grunnrenten vil imidlertid være større jo mer fruktbar jorda er.

Det samme kan uttrykkes med et eksempel: Tenk deg at du har tre jordstykker som ligger ved siden av hverandre. Jorda drives av tre forpaktere som investerer i eksakt samme jordbruksutstyr og like mye såkorn av eksakt samme kvalitet. Alle tre legger på egen hånd like mye og like bra arbeid i bearbeiding av jorda, innhøsting osv. Vi ser her bort fra at arbeidet kan uføres av innleide. La oss si at for å dekke inn alle utgifter, måtte inntektene tilsvare 100. Hvis forpakter 1 etter å ha solgt alle sine produkter kun endte med en inntekt på 100, altså akkurat nok til å dekke alle utgifter, ville vedkommende høyst sannsynlig vurdere å trekke seg ut og legge jorda brakk. Hvis forpakter 2 fikk en inntekt på 110, og den gjennomsnittlige profitten i økonomien for øvrig lå på 10 prosent, ville det være grunnlag for videre drift. Overskuddet ville imidlertid ikke være stort nok til at noen kunne leve bare av å leie ut jorda til andre. La oss derimot anta at forpakter 3 fikk en inntekt på 130. Vedkommende kunne ta ut samme overskudd på 10, tilsvarende forpakter 2. De overskytende 20 ville derimot kunne innkasseres av jordeieren i form av rente – altså grunnrente.

Som andre økonomiske størrelser kan også grunnrenten svinge. Hvis prisen på den aktuelle råvaren, og dermed overskuddene, synker, vil den minst fruktbare jorda, den minst produktive gruve osv., bli tatt ut av produksjon. Dermed vil forskjellen mellom den mest fruktbare jorda og det jordstykket som så vidt gir en normal avkastning, bli mindre, noe som altså vil føre til at grunnrenten faller. Tilsvarende, hvis prisene øker, vil ny, mindre fruktbar jord bli benyttet og grunnrenten bli større. I virkelighetens verden vil sammenhengene naturligvis være mer komplekse. Mange jordbrukere kan klamre seg til jord, selv om den gir et lavere utkomme enn gjennomsnittlige profitter. Det kan dessuten være vanskelig å avgjøre hvilken del av overskuddet fra et jordstykke som skyldes grunnrente, og hva som skyldes effektiv innsats og investeringer fra den som driver jorda. I situasjoner når prisene går opp, kan også den som leier et jordstykke eller en gruve, sikre seg grunnrente. I mange tilfeller vil det dessuten være slik at den aktuelle operatøren av et jordstykke, en gruve – eller et oljefelt – er eieren selv. Dermed vil vedkommende kunne innkassere profitt og grunnrente på samme tid.

Hva var det så som skilte kapitalistisk virksomhet fra grunnrentebasert økonomi? La oss ta et eksempel fra vår tid: produksjon av mobiltelefoner. Vi antar at du har en god sum med penger, og ønsker å produsere en spesielt smart type mobiltelefon. Du må da skaffe egnede produksjonslokaler, kjøpe inn maskiner, nødvendige råvarer, og leie inn arbeidskraft. La oss videre anta at du investerer 100, og at virksomheten går veldig bra, du sitter igjen med inntekter på 130. Profitten vil da være 30. Det vil, i likhet med den som sitter på den mest fruktbare jorda i eksemplet over, være et overskudd langt over det normale. I motsetning til den heldigste jordeieren, som kan innkassere en verdi som ligger der fra naturens side, vil imidlertid årsaken til ditt store overskudd ligge et eller annet sted mellom unnfangelsen av din gode idé og det arbeidet som har gått med i selve produksjonsprosessen. Du kan dessuten ikke hvile på dine laurbær: Hvis dine telefoner viser seg å bli populære, vil andre kunne kopiere deg, og produsere telefoner som ligner på dine for lavere kostnader, og som kanskje er enda bedre. For å holde tritt må du derfor reinvestere det meste av overskuddet for å bli enda bedre neste gang. På den måten bidrar konkurransen til å presse prisene ned og overskuddene mot et gjennomsnitt.

Siden Smith og Ricardo har vi erfart at de kapitalistiske produksjonssyklusene av og til har skapt betydelig ubalanse. Overskuddene har til tider vært så lave at investeringene har stoppet opp, med økonomiske kriser som resultat. Den alvorligste av dem, krisen på 1930-tallet ble i realiteten ikke løst før etter verdenshistoriens mest ødeleggende krig. Men ingen vil benekte at kapitalistisk produksjon har skapt en dynamikk uten sidestykke i menneskehetens historie.

Når Ricardo så på grunnrente som moralsk problematisk, var det nettopp fordi den, i motsetning til profitt, ikke kunne knyttes til noen form for verdiskapende innsats. Selv om utgangpunktet for grunnrente i jordbruket eller i en gruve, skyldtes egenskaper som lå der fra naturens side, kunne ikke verdiene realiseres uten at noen var villig til å betale. Slik sett kunne en generell vekst i den lokale økonomien eller verdensøkonomien avgjøre grunnrentens størrelse. For å understreke dette tok også Ricardo tak i Smiths diskusjon om de norske skogeierne. Man kan bare spekulere på hvordan Ricardo ville forholdt seg til norske inntekter fra oljevirksomheten da oljeprisen var på sitt høyeste i 2008. Uten at vi nordmenn på noen måte var blitt mer produktive eller hadde intensivert vår arbeidsinnsats, steg landets oljeinntekter med mer enn 200 milliarder kroner. Det var mer enn det tidobbelte av den u-hjelpen Norge ga hvert år. På samme måte som på slutten av 1700-tallet lå en del av kilden til denne verdiveksten i økt økonomisk aktivitet i andre deler av verden, blant annet i Kina og USA. Men en vesentlig del skyldtes politisk uro og krig.

Henry George og grunnrenteskatten

Men selv om David Ricardo delte Adam Smiths skepsis til godseiere og andre som beriket seg uten noen som helst innsats, var heller ikke han noen samfunnsstormer som ønsket å innføre begrensninger på privat eiendomsrett. Ricardo levde selv av en formue han hadde sikret seg som aksjespekulant. Det kunne innenfor hans egen teori forsvares moralsk ved at han selv tok risiko, bidro med viktige investeringsmidler osv. I likhet med aristokratene hadde han arbeidet lite for den formuen han hadde ervervet seg. Det var først et halvt århundre senere da den amerikanske liberale økonomen Henry George trakk radikale konsekvenser av de samme teoriene, at de fikk politisk sprengkraft.

Få fagbøker, om noen, har truffet sin egen samtid så godt som Henry Georges Progress and Poverty fra 1879. Boka, som var et frontalangrep på alle former for grunneiendom, solgte i alt tre millioner eksemplarer! George delte ikke bare Smiths og Ricardos forakt for ikke-produktive rentenister, han tok de politiske og moralske konsekvensene av teorien, og gikk inn for at all grunneiendom måtte gjøres om til felleseiendom. Han så sitt prosjekt som en fusjon av på den ene siden den økonomiske teorien som lå til grunn for Smith, Ricardo og laissez faire-tradisjonen, og på den andre siden de kommunalistiske og sosialistiske ideer som var utviklet av tyskeren Ferdinand Lassalle og franskmannen Pierre Joseph Proudhon. En slik sammenblanding av frihandel og sosialisme kan høres merkelig ut tatt i betraktning hvordan historien har utviklet seg i ettertid. For George var sammenhengen logisk: Han sto på arbeidernes og de fattiges side mot fattigdommen, men var ingen antikapitalist. Tvert imot. Han så grunnrente som den viktigste enkeltårsaken til at kapitalismen ikke fikk utviklet sitt dynamiske potensial til alles beste.

Georges virkemiddel for å oppheve grunneiendommen var en universell skatt som skulle fange opp alle former for grunnrente. I den grad det var mulig, ønsket han å oppheve skatt på lønn og profitt – forutsatt da at ikke det som ble utbetalt som lønn eller utbytte, hadde elementer av grunnrente i seg. Den underliggende målsettingen var å utvikle et skattesystem som på den ene siden fremmet produktivitetsvekst, innovasjon, verdiskapning og velstandsfordeling, og som på den andre siden straffet alle former for ikke-produktiv oppsamling av rikdom.

Mens 1850- og 1860-tallet var preget av sammenhengende økonomisk vekst, opplevde kapitalismen fra slutten av 1870-tallet sin første verdensomspennende depresjon. Tidsånden hadde forandret seg – fra en ekstrem fremtidsoptimisme til uro. I Europa ville arbeidsløsheten blitt langt større hvis ikke mange millioner hadde emigrert til USA. Den amerikanske økonomien ble dessuten preget av en ny trend, som George så tydelig. Enkelte utnyttet trange tider til å konsolidere sin stilling ved å kjøpe opp pressede konkurrenter. Andre utnyttet situasjonen til å kjøpe opp alt fra strategiske eiendommer i byer til jordbruksland. Man så de første konturene av det som skulle bli en oligopolistisk amerikansk storindustri. I Georges bok fra 1879 er Rockefellers Standard Oil bare så vidt referert til. Rockefeller hadde på det tidspunktet så vidt startet oppbyggingen av det som bare ti år senere, til tross for sin økonomiske suksess, ble USAs mest forhatte selskap. Standard Oil, United Steel og andre mektige industrikarteller medvirket like fullt til at stadig nye opplag av Georges bok ble lest inn i en sammenheng.

Når de færreste i dag har hørt om George, skyldes det avgjort hans politiske endelikt. Det var en sterk allianse på papiret: produktive kapitalister og arbeidere på de fattiges side, mot all verdens rentenister! På mange områder satte også George politiske spor etter seg, uten at det lenger er allment kjent at de stammer fra ham. Da Henry George døde i 1897, 58 år gammel, fantes det en sterk georgistisk bevegelse, ikke bare i USA, men også i andre land hvor hans bøker var utgitt. Den sterke politiske indignasjonen i USA mot fremveksten av monopollignende storselskaper som Rockefellers Standard Oil og United Steel ville neppe ha vært like sterke uten George og hans mange støttespillere. Med Sherman Antitrust Act fra 1890 fikk USA verdens strengeste antitrustlovgivning.

I Norge var George en avgjørende inspirasjonskilde i forbindelse med utformingen av det første konsesjonsregimet for vannkraften. Det ble slått fast ved lov at retten til kraften i norske fosser ikke tilfalt den lokale grunneier, men samfunnet. Det var et radikalt inngrep. Sentrale personer i den norske liberale venstretradisjonen var sterkt påvirket av Henry George. Det gjaldt ikke minst Johan Castberg som var helt sentral da konsesjonslovene ble skrevet. Det gjaldt også en politisk engasjert kulturpersonlighet som Arne Garborg.

Motsetningen mellom rentenister og monopolister på den ene siden og produktive arbeidere og innovative kapitalister på den andre, kunne i mange sammenhenger være reell. Andre motsetningsforhold viste seg imidlertid å være viktigere. Småselskapene som var hardest presset av fremvoksende monopolister og grunneiere, var ofte mer tilbøyelige til å presse egne arbeidere spesielt hardt enn storselskapene, som ofte hadde bedre råd. Dermed røyk alliansen med den fremvoksende amerikanske fagbevegelsen. Selv om mange kapitalister kunne identifisere seg med Georges kritikk av rentenister, hadde de fleste inntekter basert på en eller annen form for grunnrente. Både konkursrammede småkapitalister og deler av den liberale middelklassen som var moralsk indignert over fattigdommen, bodde gjerne i selveide villaer i byenes beste strøk eller forsteder. Dette var områder som i tråd med Ricardos og Georges teorier steg spesielt sterkt i verdi i perioder med generell vekst i økonomien. Georges progressive eiendomsskatt ville dermed ha rammet deres familieformuer.

Karl Marx hadde under sitt arbeid med sine tre bind av Kapitalen allerede før Henry George vist hvordan selve eiendomsretten som institusjon umuliggjør en allianse av den formen George var talsmann for.(7) Eiendomsretten var helt sentral også for den produktive formen for kapitalisme George så som et forbilde. I praksis var det imidlertid svært vanskelig å skille eiendomsrett og kontroll over produksjonsmidlene fra eiendom og kontroll over den grunn fabrikkene måtte befinne seg på, råvarer på lager etc.

Når George i tiden som fulgte nærmest ble visket ut av historien, skyldtes det en formidabel motoffensiv i økonomifaget. Den fremvoksende skolen nyklassiske økonomer, forløperne til dagens nyliberalister, gjorde alt det de kunne for å viske alle politiske elementer ut av økonomifaget. Disse økonomene var kun opptatt av hvordan verdier fremsto som et resultatet av kjøp og salg i markedet, ikke hvordan de var blitt til. George ble avfeid med følgende enkle betraktning: For en investor var det likegyldig om en kjøpte seg inn i en eiendom eller skaffet seg aksjer i produktiv, industriell virksomhet. I begge tilfeller ville prisen være basert på forventet avkastning.

Marx og grunnrenten

Selv om Karl Marx var skeptisk til Henry Georges politiske prosjekt, sympatiserte han klart med hovedelementene i Ricardos grunnrenteteori. Da Marx for første gang for alvor tok for seg fenomenet grunnrente i tredje bind av Kapitalen, presenterer han en langt mer nyansert versjon av teorien enn både Ricardo og George. Marx klarte dessuten langt på vei å presentere sin versjon på en måte som gjorde at den kunne stå i mot kritikken som senere med tyngde skulle rettes om Ricardo og George. I forhold til jord opererer Marx med tre former for rente: Monopol, absolutt rente og differensialrente.

Monopol er den formen for rente en grunneier kan innhente ved at vedkommendes jord har en særegen egenskap, som gjør det mulig å produsere unike produkter som enkelte er villige til å betale langt mer enn produksjonskostnadene og vanlige overskudd. Dette tilsvarer egentlig den tradisjonelle formen for monopol hvor man har en eller noen få tilbydere og mange kjøpere. Marx bruker spesielle anerkjente vinmarker som et eksempel.

Absolutt rente er beslektet med monopol, men knyttes til en situasjon hvor den organiske sammensetningen (forholdet mellom antall arbeidere og investeringer) i jordbruket av historiske grunner var lavere enn i andre næringer. Dels fordi omsetningen av jord aldri var blitt helt fri.

Mest relevant i en oljesammenheng er begrepet differensialrente. Her skiller Marx mellom Differensialrente 1 og Differensialrente 2. D1 tilsvarer langt på vei den enkelt definerbare ricardianske grunnrenten, det vil si en merinntekt som skyldes at den aktuelle jorden er spesielt fruktbar fra naturens side. D2 handler om jord hvor produktiviteten har økt som følge av investeringer fra enten jordeieren eller forpakterens side.

For Marx var det naturlig nok avgjørende at hans grunnrenteteori ikke ble stående i motsetning til eller fremsto som inkonsistent med øvrige deler av Kapitalen. Helt sentralt i så måte var spørsmålet om hvordan verdier ble til. For Marx er kilden til et hvert overskudd eller profitt, merverdien. Merverdien er forskjellen mellom det en kapitalist får i form av inntekter, og det som betales ut til arbeiderne i form av lønn og diverse utgifter maskiner, råvarer etc. Kilden til enhver merverdi er selve arbeidet.

Marx moralske slutning av dette er at merverdien bør tilhøre den som har skapt den – arbeideren. Her avgrenset Marx seg først og fremst mot en fremvoksende dominerende oppfatning i økonomifaget som gikk ut på at verdiskapning måtte forstås slik den tilsyne-latende fremsto i markedet. Slik kunne verdiøkningen tilskrives både kapitalen i seg selv, etterspørselens størrelse – når det gjaldt jordbruket altså, jordens kvaliteter – og, kan vi legge til, når det gjelder et oljefelt: dets omfang, oljens kvaliteter etc.

Marx benektet ikke at årsaken til at en kapitalist, som kunne utnytte seg av kraften fra en stor foss, kunne ende opp med et overskudd som var langt større enn konkurrenter uten en slik tilgang, hadde sammenheng med fossens egenskaper fra naturens side. Slik sett kunne fossen betraktes som «en gave fra naturen». Fossen – eller i vårt tilfelle: oljen – har åpenbart en bruksverdi. Men nettopp fordi det her dreier seg om realisering av grunnrente, noe som ikke kan knyttes til innsats i form av arbeid, dreier det seg om en belastning på verdier skapt i øvrige deler av økonomien.(8)

Det sosialistiske prosjektet Marx gjorde seg til talsmann for, handlet som kjent om at verden kunne klare seg uten kapitalistene. Men på samme måte som de andre klassiske økonomene, anerkjenner også Marx at kapitalistene med sin risikovillighet og sitt entreprenørskap var med på å drive verden fremover, til et visst punkt – i hvert fall sammenlignet med aristokrater og grunnrentenister.( 9) Det samme kommunistiske manifest som skulle bli stående som et program for sosialistene, inneholdt også en hyllest til kapitalismens produktivitetsfremmende egenskaper. Grunnrentenister var i følge Marx parasitter, både i rent økonomisk (også for produktive kapitalister) og i moralsk forstand (fordi rentenistene kunne innkassere sine inntekter uten noen form for innsats).

Marx’ tankeskjema er avgjort logisk konsistens, man kan til og med tillegge det en slags objektivitet. Hvis man går inn i detaljene og nyansene, kan teorien presenteres med utgangspunkt i til dels avanserte matematiske modeller. Men fokuseringen på å vise at merverdien som skapes, ikke kommer fra naturresursen selv men fra arbeidere andre steder i økonomien, kan kanskje virke litt snirklete.

La oss ta et eksempel: En betydelig andel av de siste tiårenes oljeproduksjon er blitt produsert i Saudi-Arabia. Saudi-Arabia har fortsatt en vesenlig andel av verdens resterende oljereserver. Fra 1951 fram til 2000 har det enorme Ghavarfeltet stått for mer enn 60 prosent av Saudi-Arabias produksjon.(10) Ghavarfeltet er anslått til å ha inneholdt rundt 70 milliarder fat olje. I og med at produksjonskostnadene har vært minimale har det gitt eierne et astronomisk utbytte, og det aller meste er grunnrente. Det er ingen tvil om at oljen fra feltet har en stor bruksverdi. Det i seg selv er med på å forklare hvorfor etterspørrere internasjonalt er villige til å betale for oljen. Denne bruksverdien kan på samme måte som fossekraften, solen, vinden og for den saks skyld oksygenet i luften betraktes som en gave fra naturens side. Det saudi-arabiske statsoljeselskapet som eier og kontrollerer feltet, har derfor i minimal grad bidratt til å skape denne verdien. Hvis vi ser bort fra at høye oljepriser kan ha den effekt at forbruket blir redusert, slik at ressursen varer lengre og forbruket blir redusert, kan overprisen som må betales for oljen, betraktes som en parasittisk byrde for den øvrige produktive kapitalismen. Dette dreier seg ikke bare om en teoretisk konstruksjon. Den såkalte «oljekrisen» i 1974, blir av mange knyttet til firedoblingen av oljeprisen rett før. En marxistisk kriseteori fremhever også andre elementer. Men både marxister og andre økonomer vil være enige i at den ekstreme veksten i oljeprisen bidro til å redusere andre kapitalisters profitter og på den måten var medvirkende til krisen.

Men selv om Marx betraktet grunneiendom som en uproduktiv belastning på den øvrige økonomien, var han klar over at skillet mellom vanlig profitt og grunnrente ikke alltid lå i dagen. For den som kjøpte jordeiendom til markedspris, kunne jo investeringen fremstå som en hvilken som helst annen investering. Overført til Statoils internasjonale oljeaktiviteter kan et oppkjøp av et allerede etablert oljefelt, gassfelt – eller oljesandfelt i Canada – fremstå på samme måte som hvilken som helst annen markedstransaksjon. Marx brukte slavehandel som sammenligning for å understreke at dette ikke endret underliggende politiske og moralske forhold. Den som handlet på et åpent slavemarked, hadde sjelden vært involvert da det mennesket han sto overfor, en gang var blitt lagt i lenker. Det fritok imidlertid ikke den som kjøpte og solgte slaver – til markedspris – fra det moralske ansvaret for å delta i en slik handel. Poenget for Marx var at aktivitetene i et marked aldri kunne løsrives fra det fundamentale spørsmål om hvordan verdier var blitt til. På tilsvarende vis som slaveriet så han grunneiendom som en historisk illegitim institusjon, også den ofte etablert med vold og makt.

Tilbake til eksempelet Statoil: Når Statoil sammen med andre internasjonale oljeselskaper deltar i en budrunde på allerede påviste oljefelt i Irak, vil det tilsynelatende være vanlige markedsbetingelser som rår. Prisen vil påvirkes av hva de ulike selskapene forventer å få igjen for investeringen. En kan rent teoretisk tenke seg at prisen ender på et nivå som fører til at det aktuelle selskapet som vinner, ikke sitter igjen med mer profitt enn gjennomsnittet i andre industrier, altså ingen ekstraprofitt i form av grunnrente. I og med at den aktuelle tildelingen skjer innenfor rammen av en militær okkupasjon, vil en politisk økonomisk analyse kunne konkludere med at et hvert overskudd fra denne investeringen vil fremstå som historisk illegitim, uavhengig av om noen av partene sikrer seg grunnrente. Under omstendighetene det her er snakk om, vil en slik budrunde inneholde elementer av korrupsjon og politisk spill, hvor oljeselskapene nettopp sikter mot å sikre seg betydelig mengder grunnrente, mot at involverte politikere og embetsmenn stapper private andeler av den samme grunnrenten i sine lommer. Gitt at oljeprisen stiger mer enn ventet, at det aktuelle feltet som det høystbydende selskapet ender med gir større avkastning enn forventet, vil inntektene i henhold til Marx perspektiv inneholde et element av grunnrente, selv om feltet opprinnelig ble kjøpt til «markedspris ». Dermed vil det i henhold til Ricardo, George og altså Marx dreie seg om en parasittisk, illegitim inntekt.

Hvem tilhører «den norske» oljen

Aller mest relevant blir Marx’ versjon av grunnrenteteorien hvis vi på samme måte som hos Smith, Ricardo og George tar utgangspunkt i teoriens historiske og moralske grunnlag. Selv om Marx var ateist og antikapitalist, finner man også hos han en variant av den protestantiske arbeidsetikken. Marx og Engels identifiserte seg da også åpent med den mest radikale delen av det protestantiske opprørsbevegelsen som raste i Europa på 1500-tallet. I Engels’ bok om de tyske bondekrigene fra 1850 er den radikale opprørspresten Thomas Münzer (1491–1525) fortellingens store helt.(11) Münzers slagord «Omnia sunt communia» (Alt tilhører alle) viser tydelig nok hvordan den sosialistiske bevegelsen har røtter i den opprørske siden ved protestantismen. Anvendt på dagens virkelighet, hvis vi med alt mener jordklodens helhetlige økosystem og alle mener menneskeheten som sådan, også fremtidige generasjoner, er dette et grensesprengende slagord. Det er nettopp fordi Marx hadde et slikt grunnleggende universelt og humanistisk ståsted, at hans økonomiske teori er det beste utgangspunkt for å forstå kapitalismen i den fasen vi er på vei inn i.(12) Det er bare med et tilsvarende utgangspunkt vi på noe som helst konsistent etisk og moralsk vis kan forholde oss til kampen om verdens begrensede råvarer og de negative sidevirkningene som overforbruk av disse får i form av klimaendringer, forurensning, borgerkrig og krig. Og det er kun med et slikt utgangspunkt vi kan forholde oss hovedspørsmålet her: Hvordan skal sosialister i Norge forholde seg til at vi befinner oss i et land hvor statskassen er full av inntekter som på mange måter er grunnrente i sin aller reneste form?

Det første spørsmålet som må avklares, blir hvordan vi skal forholde oss til fenomenet nasjon. Gir det noen mening å operere med et tilsynelatende utopisk slagord som «alt tilhører alle», i en verden som er delt opp i nasjoner? Kan man i praksis komme lenger enn det som var utgangspunktet for det norske vannkraftsregimet, hvor norske myndigheter i Henry Georges ånd slo fast at all energi fra landets fossefall tilhørte staten eller fellesskapet? Og er det ikke langt på vei en tilsvarende forståelse som norsk oljepolitikk bygger på ved at en så stor del av grunnrenten fra oljevirksomheten har havnet i et oljefond som i prinsippet skal eies av alle nordmenn?

Vi kan ikke nå en sosialistisk rettferdig fordelt verden uten at vi griper fatt i de økonomiske utfordringene knyttet til stadig knappere ressurser. La oss lage følgende tankeeksperiment: Sett at store deler av verden hadde gått over til en demokratisk styrt planøkonomi. Videre at vi i Norge med en oljeproduksjon tilsvarende den vi har i dag, skulle vurdere og slutte oss til de andre landene som var med i et slikt system. Ville resten av verden ha akseptert at vi samtidig skulle få en pris for «vår» olje som lå langt over hva det kostet og produsere denne, at nordmenn av den grunn skulle kunne nyte en levestandard som lå langt over alle andres? Svaret er nei. Forklaringen er enkel. Utgangspunktet for en sosialistisk økonomi må være at alle verdier som ligger der fra naturen side skal være gratis, tilgjengelig for alle. Nå vet vi at det er store forskjeller på naturressurser som har stor bruksverdi for oss mennesker. Vi har ressurser vann, luft, sollys, vind – som man lenge har ment det er nok av – og som er bærekraftige i den forstand at de fornyes konstant. Så har vi jordbruksprodukter, fiskeriressurser o.l., som det er mulig å operere på bærekraftig vis, men som er knappe ressurser i den forstand at teknologi og natur setter grenser for hvor mye som kan produseres uten at vi samtidig undergraver tilgangen på de samme ressursene på lang sikt – hvor behovet dermed kan være større enn tilgangen. Dernest har en knappe, ikke-fornybare ressurser – som olje.

Det sier seg selv at selv i en sosialistisk økonomi må vi finne måter som hindrer at folk verden over forbruker for mye av den aktuelle ressursen. En måte vil være å benytte et pengesystem med priser, tilsvarende det vi har under kapitalismen. Hvis vi regner inn alle negative sideeffekter av oljeforbruk, og kombinerer dette med en beregning av hvilken nytteverdi oljen vil kunne ha for menneskeheten på sikt – medisiner, kontaktlinser m. (mye) m. – vil prisen på oljen kunne bli langt høyere enn den som sikrer Norge og Statoil store mengder grunnrente i dag. Hensikten med en slik høy pris vil imidlertid kun handle om å begrense forbruket, ikke at den skal tjene som en ekstraordinær stor belønning til dem som måtte produsere oljen. I den grad pengene skal sirkulere på samme måte som under kapitalismen, må de kanaliseres til et slags verdensfellesskap tilsvarende Henry Georges ide, men altså organisert i et globalt system.

Det er imidlertid slett ikke sikkert at prising er den beste måten å sikre et forsiktig uttak av jordens begrensede oljeressurser. Andre virkemidler er reguleringer, forbud eller rasjonering. Liberalismens ideologiske gjennombrudd fra 1980-tallet har bidratt til at mange forbinder slike virkemidler som byråkratiske, stivbente og lite effektive. Kritikken er feilaktig. Selv under dagens kapitalisme har vi forskjellige former for rasjonering som fungerer utmerket. Før i tiden brukte ungdom mye av sin tid til å stå i kinokøer. I dag er kinokøene langt på vei historie, ikke fordi markedet har tatt over, men fordi vi har avansert informasjonsteknologi som kan gjennomføre fordeling og salg av populære, «knappe» billetter på effektivt, ubyråkratisk vis. Tilsvarende systemer kunne vært utviklet for forbruk av petroleumsressurser. I noen sammenhenger kan forbud være særdeles effektive. Problemet med nedbrytelsen av ozonlaget ser ut til å ha blitt løst ved forbud mot bruken av ozonnedbrytende gasser. På tilsvarende vis kan vi forby bruk av bensin og diesel som drivstoff for privatbiler, oppvarming, produksjon av elektrisitet osv. Men det mest sosialistiske, og samtidig mest effektive av alle virkemidler er å begrense forbruke av knappe ressurser, å gjøre det til et spørsmål om moral. Når ca. 1,5 milliard muslimer verden over ikke spiser svinekjøtt, dreier det seg om selvpålagt moralsk og etisk begrensing av hva man kan spise. Uwa-indianerne i Colombia motsatte seg oljeutvinning i deres områder ut fra et tilsvarende religiøst verdensbilde. Oljen er en viktig bestanddel av deres kosmologi, som for øvrig består av jord, vann, fjell og himmel. Oljen ble sett på som hellig fordi den ble regnet som en levende ressurs. Den befinner seg dessuten i verdens hjerte. En tilsvarende endring av det kapitalistiske, konkurransemenneskets opplevelser av forbruk av knappe ressurser vil åpenbart ikke komme av seg selv. Ikke minst vil det kreve at man lever i et samfunn som sikrer den enkelte en grunnleggende trygghet for vedkommendes fremtid. Det er imidlertid totalt ahistorisk å forutsette at slike grunnleggende endringer i folks moralske oppfatninger ikke kan forekomme.

Men hvordan skal vi forholde oss til det faktum at de fleste formene for politisk styring per i dag foregår innenfor rammen av nasjoner? Er ikke mange sosialister i Norge motstandere av EU nettopp fordi det er en internasjonal organisasjon som fratar oss nasjonal suverenitet? Det siste først. For min del er jeg først og fremst motstander av EU fordi det er en organisasjon som i sin kjerne er et nyliberalistisk prosjekt. Spørsmålet om nasjonal suverenitet blir mer komplisert. Selv om utgangspunktet for sosialister må være at alt tilhører alle, betyr ikke det nødvendigvis at alt skal reguleres og styres av en sentralisert, men demokratisk verdensstat. En demokratisk bærekraftig økonomi uten utbytting og innkassering av grunnrente, som samtidig tar hensyn til menneskehetens mangfold, må både bli mer sentralisert og mer desentralisert enn de styringstrukturene vi har i dag. Når jeg her har trukket inn forhold knyttet til en fremtidig sosialistisk økonomi, er det fordi det alltid må være en bro mellom våre dagsaktuelle krav og de mål vi streber i mot. Dette betyr at vi i praksis må ha en dialektisk tilnærming til et tilsynelatende overordnet prinsipielt spørsmål, som nasjonenes «suverene» rett til å gjøre hva de vil med de naturressurser som måtte befinne seg innenfor sine områder.

Hovedfronten i kampen om den spesielle renten som kan hentes ut av rike olje- og gassfelt, har helt siden begynnelsen av forrige århundre stått mellom multinasjonale selskaper med hovedkvarter i og i allianse med verdens mektige imperialiststater på den ene siden, mot langt svakere, ofte fattige produsentnasjoner på den andre. Internasjonale oljeselskaper har gjennom tidene utviklet et utall virkemidler som har sikret dem overskudd som ligger høyere enn mange andre kapitalister, og at dette store overskuddet nettopp kan knyttes til erobring av grunnrente. I kampen om grunnrente mellom nasjon og selskap må sosialister stå utvetydig på produsentnasjonenes side. Det må også gjelde når gjelder land med relativt usympatiske regjeringer som Libya, Iran og Irak. (Det er bare i forhold til land som Saudi-Arabia, Kuwait og De arabiske emirater at en slik entydig stillingtagen er problematisk. Alle tre ble mer eller mindre konstruert av Vesten for å kontrollere strategiske oljeinteresser. Alle er apartheidaktige stater der selve jobben med å utvinne oljen blir utført av immigranter uten politiske og sosiale rettigheter, mens et mindretall med «statsborgerskap» lever av å innkassere renten).

For Norges del var det utvetydig riktig at det på 1970-tallet ble iverksatt en rekke tiltak, i opposisjon til multinasjonale oljeselskaper, for å sørge for størst mulig nasjonal styring og kontroll. Et viktig mål var nettopp å sikre at minst mulig av grunnrenten havnet i lommen på utenlandske oljeselskaper. Gitt at det ikke finnes noen verdensregjering som er i stand til å regulere produksjon, forbruk og inntekter fra oljevirksomheten på en forsvarlig måte, er nasjonal styring og kontroll det nest beste. For fattige land med oljereserver kan innkassering av grunnrente under gitte betingelser betraktes som en snarvei til utjevning av de mange strukturelle økonomiske ulikheter som finnes mellom fattige og rike i verden.

 

Men i Venezuela så vel som i Norge vil grunnrenteandelen både fra et ricardiansk og marxistisk grunnrenteperspektiv dreie seg om verdier som urettmessig har sin opprinnelse i verdiskapning andre steder i verden. Når Chavez tilbyr billig olje til Cuba, naboland i regionen og fattige i USA, kan ikke det betraktes bare som en gimmik, men som en virkeliggjørelse av en moralsk forpliktelse. Tilsvarende for oss i Norge:

Norske oljearbeidere som sliter med å få oljen opp av havet, fortjener de lønningene de har. De kan dessuten med all mulig rett forlange at oljeselskapene og staten legger forholdene til rette på en sånn måte at de ikke må ofre liv og helse i sitt arbeid. Det enorme overskuddet som befinner seg i det norske oljefondet, er imidlertid ikke lønn som fortjent, men grunnrente i sin aller reneste form.

Jo, det er bedre at en slik ressurs tilfaller en stat med formelle demokratiske institusjoner, enn at det tilfaller multinasjonale oljeselskaper. Men siden det meste av denne oljen blir betalt for og forbrukt andre steder i verden, betyr det samtidig at de faktiske inntektene i Oljefondet er merverdi skapt av andre lands arbeidere. Fra et marxistisk ståsted bør det være helt klart: Dette er et overskudd vi ikke har noen moralsk rett til. Dette er en konklusjon som samtidig må få konsekvenser for hva slags oljepolitikk som bør føres.

Siden vi befinner oss i et land som har sikret seg suverenitet over en begrenset ressurs hvor et intensivert forbruk samtidig har negative miljø- og klimaeffekter, må sosialister støtte alle tiltak som bidrar til å begrense utvinningstempoet. Vi har et ansvar både overfor klimaet og fremtidige generasjoner å begrense uttaket av en så verdifull ressurs.

Gitt at Oljefondet tross alt er der, vil vi selvfølgelig støtte at bruken av dette fondet først og fremst skal tjene folk flest. I og med at dette er verdier vi ikke har fortjent, vil vi også støtte forslag som går ut på å konvertere fondet til utvikling i fattige land. Frem for alt må strategien være å sørge for at verdiene det er snakk om, konverteres til investeringer som kan bidra å gi oss en økonomisk og miljømessig bærekratig økonomi

Noter: