Påstand 1: Sekstimersdagen angår ikke min yrkesgruppe.

Dette ble brukt både av ansatte i Handel og kontor, hvor så mange jobber deltid, og av lærere som har egne arbeidstidsbestemmelser.

Svar: Normalarbeidsdagen har betydning for alle, fordi den er utgangspunktet for alle særegne avtaler. For deltidsansatte vil sekstimersdagen ha stor betydning, alle deltidsansatte med vil få høyere lønn, fordi stillingsprosenten deres vil bli høyere. For mange vil det bety et høyere tillegg enn de noen gang vil få i et tariffoppgjør. For lærere vil kortere normalarbeidsdag måtte oversettes til lavere leseplikt/mindre bunden tid.

Påstand 2: Sekstimersdagen vil tvinge alle til å jobbe seks timer hver dag.

Dette har vært et viktig argument i forhold til pendlere som ikke drar hjem hver dag, men er også brukt i diskusjonen av svært mange flere enn dem. Nevnes også omkring for eksempel nattskift på sykehus.

Svar: Sekstimersdagen skal erstatte åtte- (eller 7½-)timers dagen i dag, det vil sjølsagt fortsatt måtte eksistere bestemmelser som tar hensyn til ulike konkrete forhold. Sekstimersdag på oljeplattform, istedenfor lengre friperioder, vil neppe vinne særlig oppslutning. Kortere normalarbeidsdag vil i slike tilfelle måtte bety lengre friperioder.

I skiftordninger kan det være aktuelt at nattskiftene er noe lengre for å unngå vaktskifte midt på natta; dette er spørsmål som kan og må løses konkret.

Påstand 3: Sekstimersdagen vil bare bety at vi må løpe enda fortere.

Særlig var dette et argument fra folk i helsesektoren.

Svar: Det er helt nødvendig å kreve full stillingskompensasjon i deler av offentlig sektor og andre steder der det er aktuelt. Dette må være en viktig del av kampen. Arbeidspresset er dessuten nå så høyt at det uansett vil være bedre for folk å jobbe seks timer. Den store andelen deltidsansatte viser at svært mange gjør dette allerede i dag, uten lønnskompensasjon.

Påstand 4: Sekstimersdagen er for kort for barn i barnehager og beboere i institusjoner. De får for mange ulike folk å forholde seg til.

Svar: Dagens lange arbeidstid fører til mange deltidsansatte og stort sjukefravær. Fast sekstimersdag for flere vil gi bedre stabilitet, ikke dårligere.

Påstand 5: Mange vil gjerne jobbe lenger enn seks timer i sitt yrke.

Svar: Javel. Hvis de har yrket sitt som hobby, er det ingen som legger seg borti om de jobber 24 timer. Vi snakker her om lønnsarbeidet.

Påstand 6: Vi har ulike behov i ulike faser av livet.

Svar: Dette ble hevda med tyngde av Arbeidstidsutvalget i dets innstilling i 1987. Noen av oss vil ha lengre ferie, noen vil ha lavere pensjonsalder, noen vil ha mer permisjoner og noen vil ha kortere dag. Det må legges til rette for mer individuelle arbeidstidsordninger som tar hensyn til dette.

Denne argumentasjonen ble satt aktivt inn da sekstimersdagsbevegelsen var på sitt høyeste. Seinere har argumentasjonen blant annet bygget opp til LOs forslag i 1999 om en timekonto, der en individuelt skulle spare opp tida og bruke den slik vi ønsker det.

Etter hvert som det er blitt tydeligere hvor arbeidsgiverne vil med individuell fleksibilitet, blir det klarere at fagbevegelsen må slåss for kollektive arbeidstidsordninger. Et problem med ønsket om individuell fleksibilitet er at det ser bort fra maktforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Vanlige arbeidere har ikke makt til å sikre seg gode arbeidstidsordninger på egen hand. Kvinner som trenger arbeidstid tilpassa unger, må ofte ta det de får.

Arbeidstidsordninger på én arbeidsplass har også konsekvenser for andre, for eksempel når mannsarbeidsplasser tar lenger helgefri istedenfor kortere dager, så virker det til å holde kvinner med barn ute og gjør at arbeidsplassen forblir en mannsdominert arbeidsplass. Hvis arbeidere en plass går med på gjennomsnittsberegning av arbeidstida fordi det passer dem, legger det større press på arbeidere på andre arbeidsplasser.

Slik er en vant til å tenke når det gjelder lønn, men ikke med arbeidstid. Vide generelle rammer og individuelle ordninger betyr at arbeidsgiverne får større makt. Kollektive ordninger med mest mulig konkrete rettigheter gir arbeidsfolk makt.

Det viktigste med livsfaseargumentet er likevel at det ser helt bort fra at alle kvinner møter konsekvensene av dagens arbeidstidsmønster, blant annet i form av lav kvinnelønn. Sekstimersdagen er ikke bare et forslag til forbedring for enkeltkvinner, det er et forslag til endring av hele systemet, slik at alle kvinner kommer sterkere ut. Ingen av de andre formene for arbeidstidsreformer har den samme effekten. Sekstimersdagen vil gjøre at flere jobber heltid, og dermed styrke forholdene for alle kvinner.

En variant av dette argumentet er kravet om kortere arbeidstid bare for småbarnsforeldre.

Påstand 7: Mange menn vil ta to jobber og jobbe mer overtid, slik at menn fortsatt har lengre arbeidstid enn kvinner.

Svar: Ja, det er en mulighet. Virkninga av sekstimersdagen vil kunne begrenses av andre deler av samfunnsutviklinga. Ved økonomiske problemer kan det enkleste være at menn jobber overtid eller tar to

jobber, og økt krav til overtid i en del jobber, vil gjøre det vanskeligere for kvinner å jobbe full tid.

Sekstimersdagen løser ikke alle problemer, men den vil gjøre det lettere å slåss for likestilling. Det er viktig å understreke at det er lite kvinnene får automatisk, og at diskusjonene rundt og kampen for sekstimersdagen vil ha stor betydning for resultatet. Dette er en av grunnene til at mulighetene sekstimersdagen innebærer for kvinner, må være sentral i argumentasjonen for kravet.

 

I Europa har kampen for arbeidstidsforkortelse stått sterkest i Tyskland og Frankrike. Begge land har etter lang kamp innført 35-timersuke, om enn på hvert sitt vis og ikke for alle. Disse arbeidstidsforkortingene har mange svakheter.

I Frankrike er den ikke gjennomført fullt ut, og den er kritisert for å åpne for ei undergraving av normalarbeidsdagen. I Tyskland har 35-timersuka blitt gjennomført i vest. Den er ikke blitt gjennomført i øst, arbeiderne der tapte en stor streik om dette i 2003. Noe av problemene skyldes den manglende framgangen for kravet ellers i Europa: Italia, Spania, Norden. I dag er situasjonen at EU-kommisjonen går inn for lengre arbeidstid for å konkurrere med USA, arbeidsgiverne i de største konsernene truer med utflagging, blant annet til Øst-Europa, om ikke arbeiderne går med på å forlenge arbeidsdagen.

Det er kravet om redusert ukentlig arbeidstid som har dominert i Europa, og utgangspunktet for kravet har vært den store arbeidsløsheten. Kvinneperspektivet er særegent for Norge og Norden, og med det vekt på den daglige arbeidstida og slagord som "Vi vil leve hver dag". Men også i Norge står diskusjon om tretti timers uke kontra seks timers dag.

Skråstreken

Etter hvert som sekstimersdagskampen kom mer på defensiven i forhold til kravet om økt fleksibilitet, ble kravet flere steder erstatta med seks timers dag/tretti timers uke, gjerne kalt "skråstreken". En ting er at skråstreken kan bety at kravet er seks timers dag i fem dager per uke. En annen ting er å likestille sekstimersdagen med tretti timers uke. Ofte har det vært uttrykk for at det var det siste det var mulig å få enhet om.

Dette kan være en vanskelig diskusjon. Det er viktig å forene dem som er for arbeidstidsforkortelse, og en forkortelse av arbeidsuka er sjølsagt bra. Folk av begge kjønn tenker at hele fridager er bra, framfor fem kortere, men like fullt stressende dager. Lang reisevei for mange spiller også inn.

På den andre sida er det lettere å bruke kortere arbeidsuke til å gjennomføre økt fleksibilitet (f.eks. arbeidsdager på 3×10 timer) på en måte som i stedet gjør det vanskeligere for dem som har omsorgsansvar hver dag. Barn kan ikke stues unna og tas igjen i helgene. Slik fleksibilitet er mulig for dem som har bakkemannskap hjemme, og som trur at deres veldig gode helse vil vare evig.

Kortere uke opprettholder kjønnsskillene

Kravet om sekstimersdagen har tvert imot vært formulert som et krav om å leve hver dag. Kortere uke vil trolig også virke til å opprettholde skillet mellom manns- og kvinnearbeid og mellom manns- og kvinnearbeidsplasser, som vil ta ut forkortelsen på systematisk ulikt vis. Dette vil fortsatt begrense mulighetene for dem som har omsorg for barn, og virke til å videreføre den kjønnsbestemte arbeidsdelinga mellom kvinner og menn. Trettitimersuka vil derfor ikke ha samme virkninger som sekstimersdagen.

Kampen for sekstimersdagen er også en forsvarskamp for normalarbeidsdagen. Da må hovedkravet være redusert daglig arbeidstid. Med gjennomsnittsberegning av ukentlig arbeidstid i tråd med dagens signaler, kan det fort bli lite igjen av en kollektiv forkortelse, dersom kravet bare stilles på redusert uke.

Mer skift? Toskiftssamfunn?

Et annet forslag som er kommet opp, er at tilhengerne av sekstimersdagen skal gå aktivt inn for å utvide rammene for normalarbeidsdagen med to timer, 6-18 eller 7-19, i bytte mot to skift á seks timer. Begrunnelsen er blant annet at dette vil gjøre sekstimersdagen lønnsom i mange bransjer og dermed mer realistisk å få gjennomført. Dette er et forslag som må diskuteres. På 1980-tallet ble muligheten for at sekstimersdagen kunne føre til mer skift, brukt som et argument mot kravet.

Sekstimersdagen vil føre til mer skiftarbeid. Mange arbeidsgivere som i dag bare har dagtid, vil presse fram to skift for å øke driftstida, men dette vil variere med situasjonen innafor ulike bransjer. Kampen vil stå om rammene for den daglige arbeidstida. Skal den utvides til 6-18, eventuelt 7-19, med plass til to skift uten at det gis tillegg, eller skal en fortsatt ha ei normal ramme som i dag?

Forsvar rammene

Vårt utgangspunkt er at fagbevegelsen må slåss for at rammene for normalarbeidsdagen ikke økes. Arbeidslivet skal i størst mulig grad legge til rette for at vanlig arbeid skal kunne forenes med eneomsorg for barn hver dag og for kollektiv fri tid. Tillegg for ubekvem arbeidstid bidrar til å begrense innføring av skift, og utvida normalarbeidsdag vil også kunne brukes til andre former for fleksibilitet og kutt i kompensasjon.

Samtidig vil presset for utvidelse av driftstida fortsette i mange bransjer, uavhengig av sekstimersdagen. To skift på seks timer innafor et tidsrom fra klokka 6 (eller 7) til klokka 18 (eller 19) vil uansett være mindre belastende enn toskiftsordninger med dagens arbeidstid, for mange også i forhold til 7½ time på dagtid. Fordeling av arbeidstida over et lengre tidsrom vil også kunne forkorte reisetida for mange.

Ei slik ordning vil også forutsette at barnehagene utvider sine åpningstider i tråd med det som blir vanlige arbeidstider, med de problemer så tidlig start vil medføre for barn og foreldre.

Et taktisk spørsmål

Diskusjonen er vanskelig, fordi den må ta hensyn til at vi slåss for sekstimersdagen, mens arbeidsgiverne er på offensiven for økt fleksibilitet. Vi må holde fast i at vi slåss for en sekstimersdag som skal gjøre det mulig for både kvinner og menn å kombinere arbeid med eneomsorg for unger, en sekstimersdag som skal styrke kvinners stilling og gi arbeidsfolk større mulighet til å delta i styring av samfunnet.

Uansett er det arbeiderklassens styrke og styrken i bevegelsen for sekstimersdagen som vil bli avgjørende for hvordan den vil se ut. Derfor spiller det også en viktig rolle om ei slik løsning kan virke splittende eller samlende.

Lov eller avtale

Kampen for åttetimersdagen ble ført både som en kamp for lovfesting og en kamp innafor den enkelte tariffavtale og på den enkelte arbeidsplass. Målet for kampen for sekstimersdagen må være ei lovfesting av seks timers normalarbeidsdag for alle. Samtidig må en diskutere hvordan tariffoppgjørene kan brukes, både til å fremme et slikt lovkrav og til avtalefesting som et skritt på veien. Her hører også diskusjonen om det er mulig å innføre sekstimersdagen skrittvis – for eksempel med en halv times forkortelse av gangen.

På 1980-tallet var det mange i offentlig sektor som var opptatt av at sekstimersdagen må innføres i ett jafs, blant annet fordi de var redd for at mindre forkortelser ikke ville bli kompensert med flere stillinger. Sekstimersdagen krever også ei større omlegging av skiftordninger osv der en jobber skift/turnus, noe som vil være vanskelig å få til med trinnvise forkortelser. Andre mente at sjutimersdag ville være et skritt på veien og et nødvendig krav for å komme videre. Denne diskusjonen kunne virke noe lammende. Det er interessant å se fra historia om åttetimersdagen at ulike krav ut fra ulik situasjon kan virke som en del av en felles kamp.

Prøveordninger nå!

Med LO-kongressens krav om forsøksvirksomhet med sekstimersdagen, er det mulig for mange å diskutere forsøk på sin egen arbeidsplass og hvordan et slikt forsøk skal se ut. Slike diskusjoner gjør sekstimersdagen levende og konkret og gir ideer om hvordan hverdagen kan endres. Det bidrar til mobilisering bak kravet også om en ikke får til forsøk i første omgang. Gode forsøk vil ha stor betydning, og det viktigste nå må være å utnytte LOs vedtak mest mulig. Noen steder kan det også være mulig å få til varige ordninger, slik som hos Nardo. Det behøver ikke på død og liv være forsøk.

 

Kvinnenes inntog i arbeidslivet er den viktigste endringa i arbeiderklassen etter krigen.

Den økte yrkesaktiviteten blant kvinnene førte til økt faglig aktivitet, og i 1981 ble det sendt inn mange forslag om sekstimersdagen til LO-kongressen. Blant annet spilte Oslo faglige kvinnebevegelse og NTLs stedsstyre i Oslo og omegn en viktig rolle i forarbeidet. Oslo faglige kvinnebevegelse var danna som en fortsettelse av Samorgs kvinnenemnd i Oslo, etter at kvinnenemndene ble nedlagt ved kongressvedtak i 1969.

Argumentene for nedsatt arbeidstid på kongressen var både likestillingspolitiske og sysselsettingspolitiske.

Den første samordningsgruppa

På landsmøtet i 1982 vedtok Kvinnefronten å gjøre kampen for sekstimersdagen til ett av sine to satsingsområder. Det var på dette tidspunktet uenighet med deler av SV om hvorvidt det var nødvendig å kreve full lønnskompensasjon. Etter hvert ble det oppretta ei samordningsgruppe for sekstimersdagen. Denne besto av organisasjoner som hadde sekstimersdagen på programmet, både fagforeninger, kvinneorganisasjoner og politiske partier. For fagbevegelsen var full lønnskompensasjon sjølsagt. Både AP, SV og RV/AKP deltok i gruppa, som dreiv aktiv opplysningsvirksomhet.

Bevegelsen vokser

Bevegelsen vokste kraftig i løpet av 1980-tallet, og i 1984 hadde forbund som representerer minst 40 prosent av medlemmene og om lag 70 prosent av kvinnene i LO, gitt støtte til kravet om sekstimersdagen. LO-kongressen fatta vedtak om sekstimersdagen i 1985, kombinert med kravet om lik arbeidstid for arbeidere og funksjonærer. Også Høyrekvinnene hadde vedtak om sekstimersdagen. Presset var så sterkt at det ble det nedsatt et offentlig utvalg for å utrede mulige arbeidstidsforkortelser.

Bevegelsen var på topp i 1986 og spilte ei viktig rolle for at lik arbeidstid for arbeidere og funksjonærer, 37½ timers uke, ble gjennomført ved tariffoppgjøret. For mange betød det en halv time kortere arbeidsdag. Den sterke bevegelsen for sekstimersdagen bidro til at denne arbeidstidsforkortelsen mange steder ble tatt ut som daglig redusert arbeidstid, selv om det også var mange arbeidsplasser som reduserte arbeidstida på fredager.

"Det åpne samfunn"

Samtidig var kravet om sekstimersdagen utover 1980-tallet blitt møtt med den nye offensiven for økt fleksibilitet i arbeidslivet. Det begynte med forbruker- og administrasjonsminister Astrid Gjertsens (Høyre) "åpne samfunn", der butikkene skulle være åpne døgnet rundt. Arbeiderpartiet fulgte opp. Handel og kontor ble i denne omgangen stående mye aleine i sitt forsvar for butikkansattes arbeidstid og vilkår, selv om angrepet på normalarbeidsdagen gjaldt mange flere enn dem.

Fleksibiliteten vinner fram

Arbeidstidsutvalget, som kom med si innstilling i 1987, bygde opp under fleksibiliteten med sin argumentasjon om at vi alle har ulike behov i ulike faser av livet og at sekstimersdagen var et krav for foreldre med småbarn, mens andre ville ha det på andre måter. Arbeidstidsspørsmålet ble gjort til et spørsmål om den enkeltes individuelle behov. Kortere arbeidstid som samfunnsmessig reform ble bevisst skjøvet i bakgrunnen. Sekstimersdagen ble aktivt satt opp mot lavere pensjonsalder (slik det var gjort på LO-kongressen allerede i 1977), lengre ferie og mer svangerskapspermisjon.

Etter hvert kom fleksibilitetsargumentene på offensiven og bevegelsen ble svekka. LO-ledelsen var fornøyd med arbeidstidsforkortelsen i 1986 og ble mer opptatt av fleksibilitet. Samordningsgruppa ble oppløst i 1989. I 1993 var standpunktet for sekstimersdagen trua i LOs handlingsprogram, men ble redda av en allianse av lederne i kvinneforbund som Fagforbundet, Handel og kontor og Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO).

Prøveprosjekt

Allerede i andre halvdel av 1980-tallet jobba ansatte ved Lindeberg sjukehjem i Oslo fram et prøveprosjekt med sekstimersdagen etter inspirasjon fra Kiruna. På begynnelsen av 1990-tallet ble ideen tatt opp igjen. Etter initiativ fra Kvinnefronten jobba ei gruppe med representanter både fra fagforeninger og politiske partier fram et forsøk om

prøveprosjekt i Oslo kommune. Dette ble vedtatt etter mye strid. Forsøket ble gjennomført i perioden 1995-97 og spilte en viktig rolle i å holde sekstimersdagen levende i de kvinnedominerte fagforbunda i offentlig sektor.

Den andre samordningsgruppa

I 1995 ble Samordningsgruppa gjenoppretta etter initiativ fra RV på Stortinget. Kort tid etter besto gruppa av Norsk helse- og sosialforbund, Norsk lærerlag, Norsk kommuneforbund Akershus, Heismontørenes fagforening, Kvinnefronten, Oljearbeidernes fellessammenslutning, SV og RV. Gruppa har bidratt med viktig materiale til å holde diskusjonen varm gjennom de siste ti åra og har nå skifta navn til For sekstimersdagen.

Noen lærdommer

Vi vil trekke fram noen lærdommer fra denne perioden: Styrken i bevegelsen bygde på at kravet er avgjørende for kvinnenes mulighet til å jobbe full tid og delta fullt ut i arbeidsliv og samfunn – dette ble kjørt tydelig fram. Kvinneperspektivet bidro til å utvide kampen for sekstimersdagen. Det førte til økt forståelse for betydninga av redusert daglig arbeidstid og gjorde det blant annet lettere å se og analysere offensiven mot normalarbeidsdagen.

Alliansebygging

Samtidig ble det utvikla en helt nødvendig allianse med mannsdominerte foreninger/forbund og menn i fagbevegelsen, noe som blant annet var viktig for å få gjennom vedtak i LO. Alliansen bygde både på sekstimersdagen som klassekrav og på forståelse for betydninga for kvinnene.

Det var nødvendig med en allsidig argumentasjon som gjorde det mulig for flest mulig å identifisere seg med kravet, for mannsyrker/kvinneyrker, for privat/offentlig sektor, for betydninga for masseidretten og kulturen (fri tid), for faglig og politisk aktivitet osv.

Motkreftene

Analysen av hva som var motkreftene og deres strategi, pekte ut hele fleksibiliseringsoffensiven som kjerna i kapitalens strategi for økt profitt. Dette gjorde det mulig å knytte kampen for sekstimersdagen direkte til kampen mot kapitalens offensiv. Eksempler på fleksibilisering ble henta fra Tyskland, Frankrike og Belgia med blant annet arbeidsuker på 3 x 12 timer. Disse eksemplene understreka også viktigheten av at den daglige arbeidstida ble forkorta. Kampen for sekstimersdagen var både en offensiv kamp og en forsvarskamp for normalarbeidsdagen. Kampen for sekstimersdagen spilte ei sentral rolle i motstanden mot fleksibiliseringa. Mange faglige tillitsvalgte fikk si første skolering i dette gjennom sekstimersdagskampen.

Kvinnekrav eller felleskrav?

Vekten på sekstimersdagen som kvinnekrav inneholder et dilemma, fordi det innebærer at en synliggjør det som er ulikt for kvinner og menn, samtidig som en slåss for enhet i kampen. Dette kan være en vanskelig balanse. Kvinner som var aktivister for sekstimersdagen, kunne til tider oppleve at det var vanskelig å nå fram med argumentasjon for sekstimersdagen fra kvinneperspektiv, og at de kunne bli oppfatta som moralistiske, fordi argumentene ikke stemte med mange menns virkelighet.

Å legge vekt på den særegne betydninga for kvinnene innebærer å jobbe for en annen forståelse av enhet enn den som har vært vanlig i fagbevegelsen. Enhet og solidaritet i fagbevegelsen har bygd på understreking av det som er felles, med lite plass til forskjeller. Virkelig enhet bygger på at det er rom for å ta opp undertrykkingsforhold og motsetninger innad i arbeiderklassen. Sekstimersdagskampen handler også om å endre maktforholdet mellom kvinner og menn. Samtidig må en holde fast ved at vanlige menn har interesse både av sekstimersdagen og kvinnefrigjøring.

"Jentelus"

Vekten på betydninga for kvinnene støter også mot det eldgamle problemet med at om en sak gjøres til kvinnesak, så blir den mindre viktig – den får på en måte "jentelus" . Historisk har dette f.eks. i LO ført til at en nedla kvinnenemndene og oppretta familie- og likestillingsutvalg med deltakelse fra menn, slik at sakene skulle få høyere status.

I sekstimersdagskampen på 1980-tallet valgte en å kjøre fram kvinneperspektivet på tross av dette – og risikerte å provosere noen menn. Dette ble gjort ut fra det synet at uten ei omfattende mobilisering av kvinner vil det ikke være mulig å oppnå stor nok styrke bak kravet, og det vil være vanskelig å vinne fram med redusert daglig arbeidstid. Kvinnene må sjøl bli klar over hvilken sentral rolle de må spille i denne kampen.

Aldri viktigst

Ei viktig erfaring var at sekstimersdagen aldri i noen sammenheng var det viktigste kravet. Det kunne være enighet om at det var viktig, men det kom aldri høyere enn på tredje eller fjerde plass i prioriteringa, sjøl i kvinneforbund, f.eks. i tariffoppgjør eller når landsmøtevedtak skulle gjøres om til konkret handling. Også sekstimersdagstilhengerne måtte ofte være enig. Kanskje handler dette om at kravet framtrer som så stort at de tilsynelatende mer realistiske krava får plass først. Eller kanskje er det en spesiell variant av det Kjersti Ericsson kaller "den uendelig rekka av systematiske tilfeldigheter", som gjør at saker som er viktige for kvinner ikke kommer opp til behandling, får plass i avisa eller liknende. Fordi kvinner ikke er viktigst.

Kvinner på tvers

Bevegelsen for sekstimersdagen ble jobba fram gjennom et utstrakt nettverk av små møter på tvers mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen, og da særlig kvinner i fagbevegelsen, men også menn. Det fantes en virkelig bevegelse for sekstimersdagen med basis i de store endringene i kvinners yrkesaktivitet og situasjon, men den hadde ikke noe felles organisatorisk uttrykk som kunne gi den tyngde. Dette var noe av bakgrunnen for opprettelsen av Kvinner på tvers, et samarbeid mellom kvinnedominerte fagforeninger og kvinnebevegelsen, som sammen med Samordningsgruppa har spilt en viktig rolle for å holde kravet levende.

Så sant, så sant, Sigbjørn … "Spørsmålet om sekstimersdagen må ikke reduseres til en forkortelse av arbeidstiden i tradisjonell forstand. Drivkraften er kravet om et endret samfunn – med et endret sett å leve på. I dette samfunnet er det naturlig at kvinne og mann tar samme ansvar for barn og hjem – og at begge har samme mulighet til å ta aktivt del i arbeids- og samfunnsliv. I kravet om seks timers arbeidsdag ligger ønsket om et framtidssamfunn med større åpenhet – bedre kvalitet og menneskelig omtanke. Det kreves mot og politisk vilje til å skape et slikt samfunn. Vi er en rik nasjon – med store menneskelige, økonomiske og naturgitte ressurser. Bruk av disse ressursene til å omforme samfunnet vil være ledetråden i arbeiderbevegelsens framtidige politiske arbeid." (Sigbjørn Johnsen i Jamholt, Moksnes og Schultz (1982): På dagsorden: 6-timersdagen. Johnsen var den gang stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet. Seinere ble han blant annet finansminister og leder for pensjonskommisjonen.)

---

I England gikk tekstilarbeiderne i Oldham i streik for åttetimersdagen i april 1834. Det var den første kampen for åttetimersdagen. De vant ikke fram, men kampen var i gang. I England og USA fortsatte streiker og demonstrasjoner i åra framover. Kravet var åtte timers dag, men ti timer var også en kampsak i mange tilfeller.

 

 

Kapitalen er dødt arbeid. Den kan som en vampyr bare holde seg i live gjennom å suge inn levende arbeid, og jo mer arbeid den suger inn, desto mer lever den. (Karl Marx: Kapitalen, første bok)

 

I Norge, som i resten av verden, var tolv timers arbeid seks dager i uka normalt for de fleste i arbeiderklassen i andre halvdel av 1800-tallet. Et av krava fra fyrstikkarbeiderskene under streiken i 1889 var ei arbeidstid fra 7 til 19, i stedet for fra 6 til 18.30 og 19.30.

En tolvtimersdag inneholdt normalt en og en halv time med pauser. Netto arbeidsdag var derfor 10½ time. Da jern- og metallarbeiderne forhandla fram den første landsomfattende tariffavtalen i april 1907, var pauser holdt utenom. Dette ble seinere en viktig forskjell mellom arbeidere og de funksjonærene som hadde spisetida inkludert i arbeidstida, noe som var utgangspunkt for konflikt så seint som i 1986.

Forslag om ti timers arbeidsdag og 60 timers arbeidsuke ble reist av Arbeiderkommisjonen, som forberedte den første arbeidervernloven i Norge, fabrikktilsynsloven. I Norge gjorde Stortinget sitt første vedtak om alminnelig arbeidsdag i 1915, arbeidstida skulle være på ti timer.

Argumentene

Argumentet for dette var økt produktivitet. Kortere arbeidstid skulle gi større arbeidsytelse per dag. Arbeiderkommisjonen av 1892 la særlig vekt på vernet om arbeidernes helse, sjøl om også den mente at innføringa ville lønne seg. Den la også vekt på arbeidernes politiske utvikling, stemmerett ville kreve tid og anledning til å sette seg inn i samfunnspolitiske spørsmål.

Motstanderne la vekt på at en ikke med lov kunne hindre "den frie voksne mann" å bestemme over egen arbeidstid. Når det gjaldt økonomien, la de vekt på konkurransen med utlandet. I 1915 argumenterte de først og fremst mot lovregulering, arbeidet med å tvinge fram like regler skulle overlates til fagforeningene.

Samtidig pågikk kamper på arbeidsplassene. I 1909 ble det oppgitt at nesten 20 prosent av arbeiderne på vanlig dagtid hadde 54 timers uke, gjennomsnittlig ni timers dag eller mindre. I 1914 var dette økt til 30 prosent.

Kampen for åttetimersdagen og organiseringa av arbeiderbevegelsen

Åttetimersdagen var den organiserte arbeiderklassens krav fra slutten av 1880-åra. Den amerikanske fagorganisasjonen American Federation of Labor beslutta i 1888 å arrangere en demonstrasjon for

kravet, og Den andre internasjonalen vedtok på sin første kongress i 1889 å gjøre første mai til internasjonal demonstrasjonsdag for åttetimersdagen.

Kravet om åtte timers dag og første mai som kampdag spilte en veldig rolle som organisator og motor for den politiske og faglige utviklinga av arbeiderbevegelsen, og det førte etter hvert til stadig større forkortelse av arbeidstida.

Lærdommer – hva måtte til?

Kampen for åttetimersdag var ikke noen rettlinja affære. Tvert imot, det ble reist krav om ti og åtte timers dag samtidig. Det ble inngått avtaler om nitimersdag for noen fag og ti timer for andre i samme periode. Styrken til arbeiderklassen bygde seg imidlertid opp over tid, og etter hvert evna klassen å kjempe igjennom en åttetimersdag med 48 timers uke.

Kravet om åttetimersdagen var nært forbundet med styrka organisering av arbeiderbevegelsen både nasjonalt og internasjonalt.

Revolusjonen i Russland i 1917 ga stor inspirasjon til arbeiderklassen over hele verden. Borgerskapet ble tilsvarende urolig og gikk med på forkortelser av arbeidstida for å dempe arbeiderklassens revolusjonslyst i Vesten. Åttetimerskravet ble innfridd i alle land der arbeiderklassen var tilstrekkelig godt organisert til å utgjøre en trussel. Det var et gjennombrudd. Først ute var Russland og Finland i 1917. I 1918 skjedde dette i Norge, Tyskland, Polen, Luxemburg, Tsjekkoslovakia og Østerrike, i 1919 i Danmark, Spania, Frankrike, Portugal, Sveits, Serbia, Sverige og Nederland. Av de større landa var det bare England og USA som ikke lovfesta åttetimersdagen, men lot den være i tariffavtale.

Også kapitalistene hadde behov for å regulere konkurransen seg i mellom. Dersom ulike bedrifter konkurrerte med hverandre, enten ved at de solgte samme vare, eller ved at de konkurrerte om den samme arbeidskrafta, var dette impulser for ei generell regulering av arbeidstida i avgrensa områder. Også utviklinga av produktiviteten ble etter hvert et viktig argument for kortere arbeidstid, slik at arbeiderne skulle orke å stå på hele arbeidsdagen og hele livet. Kapitalismen skaper sjøl betingelser for kortere arbeidstid.

Fire dager etter oktoberrevolusjonen bestemte den nye sovjetregjeringa at åttetimersdagen skulle innføres. Det ble lov å sette ned arbeidstida til seks eller sju timer, hvis arbeidet var farlig for helsa. Overtida ble begrensa. Søndager og andre helligdager ble fridager. I åra etter ble arbeidsuka ytterligere redusert til 46 og deretter til 42 timer. Som i resten av verden var det først og fremst mennene som nøt godt av kortere arbeidstid. Kvinnene tjente også på nedkortinga, men i mindre grad, fordi de også hadde ansvaret for hus- og omsorgsarbeidet. På slutten av 1920-tallet hadde mange arbeidere i Sovjet verdens korteste arbeidsdag, sju timer. Produktiviteten økte, og det var også noe av målet. I forbindelse med andre verdenskrig ble arbeidstida utvida til åtte timer per dag og førtiåtte timer i uka i 1940. Åttetimersdagen fortsatte til slutten på femtitallet, da sjutimersdagen ble gjeninnført. Dette samsvarer med Sovjetunionens ratifisering av ILOs 40-timerskonvensjon i 1956.

Kampen for førtitimersuka – sekstimersdagskravet reises

Kapitalismen opplevde økende problemer fra og med den store depresjonen som satte inn i 1929. På trettitallet ble kampen for førtitimersuka reist av fagbevegelsen i Frankrike og England. ILO vedtok i 1935 sin konvensjon om førti timers uke. Vedtaket fra ILO argumenterer med at arbeidstidsforkortelse er et viktig middel for å bekjempe arbeidsløsheten internasjonalt.

ILO Den internasjonale arbeidsorganisasjon (International Labour Organisation). Ble danna i 1919 som et mottrekk mot den revolusjonære delen av arbeiderklassen. Lik representasjon av arbeidere, kapitalister og statsmakta. ILO skulle drøfte reformer som skulle bedre arbeidernes kår. FN-sambandet omtaler ILO som FNs vaktbikkje i arbeidslivet. ILOs mandat er å få bedre arbeids- og levekår gjennom vedtak av internasjonale konvensjoner om for eksempel lønn, arbeidstid, ansettelsesvilkår og sosial sikkerhet.

I Norge

Kravet om sekstimersdagen var reist allerede tidlig på 1920-tallet, blant annet av arbeiderne i Sulitjelma. Arbeidsløsheten på 1930-tallet førte til at seks- og sjutimersdag ble sett på som et krisekrav for å dele arbeid.

Ny lov om arbeidervern kom i 1936. Nye store grupper arbeidere fikk lovfesta åtte timers dag og ni dagers ferie.

Arbeidstidsforkortinger i Norge etter krigen 1959: 45 timers uke 1968: 42½ timers uke 1976: 40 timers uke, 8 timers dag 1977: Arbeidsmiljøloven 1987: 37½ timers uke tariffestes

Kamp om kvinners rett til arbeid

LO avviste å dele på arbeidet gjennom kortere arbeidstid uten lønnskompensasjon. De retta skytset mot den lille andelen gifte kvinner som hadde lønnsarbeid. LO-kongressen i 1925 påla de fagorganiserte og deres tillitsmenn å motarbeide at gifte kvinner tok fast arbeid. I 1928 vedtok Oslo kommune – med stemmene fra Arbeiderpartiet – forbud mot å ansette gifte kvinner. Det var et uvirksomt tiltak mot arbeidsløsheten. Det fungerte splittende. Vedtaket i LO vakte misnøye blant kvinnene og var noe av bakgrunnen for krav om eget kvinneutvalg i LO.

"Det som har vært diskutert hos oss, er hvorvidt kvinner som har såkalt forsørger skal få lov til å beholde sitt arbeide utenfor hjemmet. Ut fra den sosialistiske oppfatning kan det sies på en annen måte: hvorvidt kvinner som ifølge den moderne arbeidsfordeling har sitt arbeid utenfor husarbeidet, skal få lov til å gifte seg." (Johanne Reutz, en av de tre første kvinnene i LOs representantskap, som kom inn i 1939, frontfigur i kampen mot innskrenkning av gifte kvinners rett til arbeid.)

Tariffavtale eller lov

Den tariffesta arbeidstidsforkortinga i 1986 ble ikke fulgt opp med ei forbedring av arbeidsmiljølovens bestemmelser, slik at i loven står det fortsatt åtte timers dag og førti timers uke. Kravet om lovfesting av arbeidstida er gammelt.

Da kravet om normalarbeidsdag ble reist på slutten av 1800-tallet, ble det først og fremst reist som et lovkrav. Hovedlinja til arbeiderbevegelsen var å få arbeidstidsbestemmelsene både inn i tariffavtalene og i lovene. En lov omfatter alle, uansett om de er omfatta av en tariffavtale eller ikke, og en lov er ofte vanskeligere å endre enn en tariffavtale.

Ledelsen i Arbeiderpartiet og LO ville på femtitallet forlate lovveien. Det synet fikk ikke tilslutning på grunnplanet. De siste ti åra er loven ikke blitt justert i takt med forbedringene som er innført i forhandlinger. Arbeidsmiljøloven har dermed fortsatt bestemmelse om førtitimersuke. Heller ikke den femte ferieuka er lovfesta. LO-ledelsen dekker seg bak at "det skal lønne seg å være fagorganisert". Men det vil ikke lønne seg dersom denne linja vinner fram. Arbeidsgivere som ikke har tariffavtale, kan helt lovlig ansette en arbeider til å jobbe førti timers uke. Og det er lettere for arbeidsgivere å presse fram endringer i tariffavtaler enn å endre loven. Økende konkurranse, fleksibilisering og økende arbeidsløshet vil kunne presse fram lengre arbeidstid – i tråd med EU-kommisjonens ønsker.

I Norge har fagbevegelsen varsla at den vil følge opp endringene i arbeidsmiljøloven med krav om å få de gamle bestemmelsene tatt inn i tariffavtalene. Det er helt nødvendig at slike krav – og eventuell avtalefesting – følges opp med kamp for å vinne tilbake bestemmelser i loven.

Utviklinga av ferietida 1916: Avtaler med fire til seks dagers ferie var utbredt. 1919: Tariffrevisjonen gav seks dagers ferie. 1920: Tolv dager. 1922: Åtte dagers ferie. 1937: Tolv dager. Det var i tillegg lokale avtaler som var bedre enn loven. 1947: Ferieloven av 1947. Industriarbeidere og store funksjonærgrupper fikk 18 arbeidsdager fri (tre ukers ferie). 1965: Ferieloven: 24 arbeidsdager fri (fire uker). 1976: De over 60 år: Ei uke ekstra fri. 1981: Gro-dagen som begynnelse på den femte ferieuka. Den femte ferieuka er ikke innført i loven. Men arbeidere med tariffavtale fikk fem ukers ferie i 2002.

 

Mange kan være enige i kravet om seks timers arbeidsdag, men ser på det som et helt urealistisk krav. Men i virkeligheten lever sekstimersdagen i beste velgående mange steder.

Sex timmar ger mer än åtta

"I Hässleholm har alla begrepp om arbetstider ställts på ända. Där har kortare arbetstid gett högre lön, nära tio procents högre produktion och lägre sjukfrånvaro.

I snart fyra år har 25 metallarbetare vid Hässleholms Ytbehandling arbetat sex timmar om dagen."

(Aftonbladet 21. desember 2002)

Det finnes faktisk bedrifter som har innført sekstimersdagen allerede, både i Norge, Sverige og Finland, og det har også vært flere forsøksprosjekter. Vi skal først ta for oss tre av de mest kjente eksemplene.

Sekstimersdagen i Kiruna

• Ansatte i den kommunale hjemmetjenesten har seks timers arbeidsdag med full lønn.
• Omfatter i dag 218 personer i den åpne hjemmetjenesten.
• Innført 1. februar 1989, som en del av lønnsoppgjøret, forhandla fram av Kommunalarbetarförbundet i full forståelse med personalavdelinga i kommunen.
• I følge personalkontoret i Kiruna kommune har ansatte med sekstimersdag i snitt 18 færre sjukedager i året enn dem som arbeider åttetimersdag i eldreinstitusjonene.
• Kommunalarbetarförbundet har flere ganger etterlyst evaluering av virkningen av sekstimersdagen, men det er foreløpig ikke gjennomført.
• Forsøk på å utvide ordninga til flere grupper ansatte i kommunen har ikke lykkes.
• Nå har kommunen sagt opp avtalen fra 1. januar 2006. Fagforbundet er uenig.

Sekstimersdagen ved Nardo Bil i Trondheim

• Innført fra 14. februar 2005 etter initiativ fra ledelsen. Gjelder ansatte i bilverkstedet; andre har samme arbeidstidsordning som tidligere.
• Innført for å utnytte verksted og teknisk utstyr lenger enn åtte timer om dagen. Alternativet var å bygge nytt for å utvide verkstedet.
• Basert på toskiftordning: 06.00-12.30 og 12.15-18.30 med et kvarters overlapping. Formiddags- og ettermiddagsskift annenhver uke. I tillegg en kortere arbeidsdag hver fjerde eller femte lørdag.
• Mista ubekvemstillegget.
• Innført som varig ordning, evaluering etter ett år.

Sekstimersdagsforsøket i Oslo

• Varte i 22 måneder fra juni 1995 til mars 1997.
• Gjennomført i kommunehelsetjenesten i daværende bydel Uranienborg – Majorstua, i ett sjukehjem og ett distrikt for hjemmetjenester.
• 103 hjemmehjelpere, hjelpepleiere og sykepleiere deltok. 17 av dem var nyansatt på grunn av forkorta arbeidstid.
• Alle arbeidde seks timers dag med full lønnskompensasjon. I sjukehjemmet ble det lagt om fra todelt til tredelt vaktturnus. Alle endringer bygde på de ansattes erfaringer.
• Skulle se om sjukefraværet gikk ned.
• Evaluert av forskningsstiftelsen Fafo.
• Alle yrkesgruppene reduserte korttidsfraværet. I hjemmesjukepleien ble korttidsfraværet halvert, og vikarutgiftene gikk ned.
• Langtidsfraværet gikk drastisk ned hos hjemmehjelperne, mens det økte i sjukehjemmet og hjemmesjukepleien. 17 gravide var blant deltakerne her, ei gruppe som normalt har mer langtidsfravær.
• Turnus i sjukehjemmet ble lagt om til større personaltetthet på tidspunkt da pasientenes behov, ut fra personalets erfaringer, var størst.
• Personalet rapporterte om mer overskudd og arbeidsglede.
• Personalet rapporterte om mindre stress og press, bedre tid til pasienter og brukere.
• Pasienter, pårørende, ansatte og leder ga uttrykk for bedre tjenestekvalitet.
• Forsøket ble i mediene framstilt som mislykka. De slo stort opp at langtidsfraværet ikke gikk ned, og de mange positive sidene ved forsøket ble fortidd.
• Fagforeningenes representanter lagde i 1999 en kortrapport hvor flere sider kom fram.

Flere eksempler

Andre eksempler er Toyota i Göteborg, der bilmekanikerne jobber sekstimersdag i to skift. Flere bedrifter i privat sektor i Finland har gått over på seks timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon. Plastbedriften Orthex innførte kortere arbeidsdag allerede på 1980-tallet for å lokke til seg arbeidskraft. Plastbedriften KWH Pipe i Vasa i Finland starta opp i 1996. Nokias dekkfabrikk har gjort det. Imatra Steel kan vise til økt produktivitet og bedre lønnsnivå for de ansatte. Essilor Oy produserer optiske linser på bestilling, nå med 17 prosent lavere kapitalkostnader.

I tillegg kommer ordninger hvor en understreker at tiltaket ikke har noe med sekstimersdagen å gjøre, men som handler om seks timers arbeidsdag som alternativ til sykemelding eller avtalefesta pensjon (AFP) for arbeidstakere over 62 år, i blant annet Oslo Sporveier og Bærum kommune.

Erfaringer

Vi vil se litt nærmere på erfaringene:

1. Sekstimersdag har positive virkninger på folks liv, og folk er fornøyde med ordningene.

2. Flere av stedene som er nevnt, har tilsatt flere folk.

3. I offentlig sektor har kortere arbeidsdag gjort det mulig å organisere arbeidsdagen annerledes, slik at det også er gitt bedre tilbud til dem som mottar offentlige tjenester, som på sjukehjem og i hjemmetjeneste.

4. Erfaringene viser at noen arbeidsgivere kan ha interesse av sekstimersdagen fordi det lønner seg for dem. I privat sektor har dette gjerne vært knytta til utvidelse av driftstida til to skift, slik at arbeidsgiverne får utnytta produksjonsutstyret bedre. I Kiruna kommune har besparelsene først og fremst vært knytta til at en har fått flere ansatte på heltid og redusert sjukefravær. Prosjektene i Bærum kommune og i Oslo Sporveier har bidratt til å holde folk i jobb, framfor at de tar ut avtalefesta pensjon, når både arbeidsgiver og ansatte er interessert i det. Dette gir store besparelser.

5. Eksemplene vi har brukt her, har i prinsippet vært med full lønnskompensasjon.

6. Sekstimersdagen har vært innført som samarbeidsprosjekter, ikke ved store faglige kamper, og arbeiderne har noen steder, for eksempel på Nardo, også gitt noe.

Sekstimersdagen møter motstand

Sekstimersdagen har møtt stor politisk motstand. Flere steder er forsøksprosjekter trenert og/eller stemt ned i kommunestyrer. I Oslo var det stor strid rundt prøveprosjektet i kommunen, som til slutt ble strippa ned til en størrelse som undergravde muligheten for representative resultater. Det ser ut til at det er faren for politiske ringvirkninger – som økt oppslutning om det generelle kravet om sekstimersdagen – som ligger til grunn for motstanden, mer enn konkrete argumenter mot prosjektene.

Dette henger sammen med at sekstimersdagen er en reform som vil gå ut over kapitalens profitt.

Det er motsetninger mellom interessene til enkelte kapitalister, kanskje også enkeltbransjer, som sjøl kan ha fordel av å innføre sekstimersdagen, og kapitalistklassen som helhet. Arbeidsgivernes organisasjoner, som uttrykk for deres felles klasseinteresser, vil derfor gå hardt imot en slik reform. Det samme vil partier som forsvarer kapitalens interesser.

Konkrete eksempler viser at sekstimersdagen er mulig

Eksemplene viser at andre arbeidstidsordninger er mulige allerede i dag, både i privat og offentlig sektor. De bidrar til å rokke ved ideene om at sekstimersdagen er umulig og utopisk, ideer som i dag hindrer aktiv oppslutning om kravet.

Enkeltprosjekter er derfor en viktig del av en felles kamp for å bygge styrke bak kravet, men det kan aldri erstatte hovedsaken: kampen for en felles arbeidstidsforkortelse til seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon for alle.

Styrke bygges opp gjennom sjølve kampen

Det er den samla styrken til arbeiderklassen, kvinnebevegelsen og andre folkelige bevegelser som vil avgjøre kampen om sekstimersdagen. Kampen kan imidlertid ikke vente til fagbevegelsen og kvinnebevegelsen er sterke nok til å vinne. Styrke er noe som må bygges opp underveis. Fagbevegelsen bygde opp mye av sin styrke gjennom den internasjonale kampen for åttetimersdagen. På samme måte kan kravet om sekstimersdagen virke organiserende og samlende i dag; det forener en av fagbevegelsens grunnleggende kampsaker med et strategisk krav for kvinnebevegelsen.

Kvinneorganisasjoner og mange kvinnedominerte fagforbund slåss for sekstimersdagen som en arbeidsdag som både kvinner og menn kan leve med, og som en del av kampen for økonomisk sjølstendighet for kvinner. Kortere normalarbeidsdag – og likere arbeidstid mellom kvinner og menn – er også ei forutsetning for å heve kvinnelønna og oppnå likelønn.

Store deler av fagbevegelsen, både kvinner og menn, både i privat og i offentlig sektor, slåss i dag mer samla enn før mot fleksibilisering, brutalisering av arbeidslivet og nedbryting av normalarbeidsdagen. Stadig flere i denne bevegelsen ser at kampen for sekstimersdagen er en nødvendig del av denne motstanden.

Det er også mulig å utvikle allianser med alle typer organisasjoner og bevegelser som slåss mot markedsliberalismen og for demokrati og folkelig deltakelse, både i Norge og på verdensbasis. Attac har for eksempel kasta seg aktivt inn i alliansen Oslo 2005, som setter sekstimersdagen på dagsordenen. Alle organisasjoner som bygger på frivillig innsats, som f.eks. idrettsbevegelsen og ulike typer kulturell virksomhet, har også interesse av kortere arbeidstid.

Kravet om sekstimersdagen gir mulighet til å utvikle enhet i arbeiderklassen, mellom kvinner og menn, mellom privat og offentlig sektor, og det kan knytte fagbevegelsen og kvinnebevegelsen nærmere sammen. Kravet diskuteres, det kan utløse felles handling, og når noen aksjonerer, kan få de støtte fra andre. Forutsetninga for å få dette til, er gjensidig respekt og forståelse for at en må ta hensyn både til kvinners stilling og til felles klasseinteresser når kravet skal kjempes gjennom. En slik respekt kan bare utvikles gjennom konkret samarbeid.

Styrke og enhet kan bare bygges opp nedenfra. I dag betyr det å reise kravet fra grunnplanet i fagbevegelsen, kvinnebevegelsen og flest mulig organisasjoner, og styrke samarbeidet på tvers av bevegelsene, på tvers av offentlig og privat sektor, blant annet gjennom å invitere hverandre til felles diskusjon og aksjoner for felles krav.

 

 Dersom en vet litt om hvordan den kapitalistiske økonomien fungerer, er det lettere å forstå hvorfor kapitalismen skaper vilkåra for sekstimersdagen.

Kapitalistens millioner og milliarder av kroner eller dollar er ingenting verdt, om ikke arbeidere lager noe med dem. Pengene kunne like godt vært brukt som tapet. På en fabrikk, ei systue, et hotell eller en byggeplass skjer det ingenting hvis ikke arbeiderne kommer og jobber. Det er bare arbeid som skaper verdi. Verdien av det som blir skapt, er det kapitalisten som bestemmer over.

Arbeidskrafta er en vare som kapitalisten kjøper for å kunne tjene mer penger. Arbeideren er avhengig av å selge arbeidskrafta si for å leve, enten det er til Hennes & Mauritz, Aker Verdal eller stat og kommune.

Arbeideren skaper verdi gjennom arbeidet hun tilfører i produksjonen. En del av denne verdien får hun tilbake i form av lønn. Hun får så mye som skal til for at hun skal klare seg til neste lønning blir utbetalt. Resten av verdien som hun har skapt, tar kapitaleieren. Det er ubetalt arbeid. Det kalles merverdi. Merverdien er et resultat av utbyttinga. Det er slik kapitalen øker. I et sosialistisk samfunn vil den økte verdien brukes av samfunnet i fellesskap, ikke av et mindretall som nå.

Hva hvis du spikker ei kulepenn?

En vares verdi bestemmes ut fra hvor mye arbeidstid som er lagt ned i den. Ei kulepenn er veldig billig fordi flere tusen hives ut av en maskin hvert minutt. Hver kulepenn får i seg litt av det arbeidet, eller den arbeidstida rettere sagt, som fra før er lagt ned i maskinen og i råvarene, og litt fra den tida som arbeideren bruker på å kontrollere kulepennene på en dataskjerm. Prisen blir lav, kanskje ei krone, men det kan hende det er arbeidstid tilsvarende et kvart øre i kulepenna.

Hvis du spikker og skrur sammen ei handlagd kulepenn, vil du ikke kunne ta ei krone for den. For du har jobba i ei uke og må ha like mye penger som denne uka tilsvarer i arbeidstid. Du skal jo leve mens du lager kulepenna. Du får neppe 6000 kroner. Det er nemlig slik at varens verdi, og dermed i grove trekk prisen på den, bestemmes ut fra hva som er en vanlig måte å produsere akkurat denne varen på akkurat nå. Et annen måte å si det på: Varens verdi bestemmes ut fra den gjennomsnittlige samfunnsmessige arbeidstida som er nedlagt i varen.

Den teknologiske utviklinga gjør at ting lages på kortere tid, og dermed synker varenes verdi. Dette er et problem for kapitalistene. De vil kompensere ved å få folk til å kjøpe enda flere varer. Det kommer vi snart tilbake til.

Arbeidskrafta er en vare

Verdien av varen arbeidskraft bestemmes på den samme måten som for enhver annen vare, som kulepenner. Vi ser på hvor mye arbeidstid det er lagt ned i de varene som arbeideren trenger i livet sitt. "Trenger" betyr i et bestemt samfunn og i ei bestemt tid, som "Norge på femtitallet" eller "Syria på nittitallet". Beviset på at arbeideren får omtrent det som trengs for å klare seg, er at arbeiderne ikke blir rike, de samler seg ikke kapital og blir skipsredere, fabrikkeiere eller eiere av globale forsikringsselskaper. Men det er heller ikke slik at de dør ut. Av de verdiene de skaper, får de tilbake den delen som tilsvarer det som skal til for å holde den vanlige levestandarden der og da.

Her er det variasjoner. Havet sett på lang avstand er helt flatt. Men kommer vi nærmere, ser vi bølger. Slik er det også med forholdet mellom verdi og pris, enten vi snakker om varen kulepenn eller varen arbeidskraft. Varen betales gjennomsnittlig med en pris som tilsvarer verdien (nedlagt arbeidstid). Likevel, noen over og noen under. Noen arbeidere blir betalt over det de må ha for å leve, og de kan kjøpe ekstra ting. Noen betales litt under, og de lever fattigere enn det som er vanlig.

Barna og andre er også med

De pengene arbeideren får, som tilsvarer en del av arbeidstida hun har brukt hos arbeidsgiveren, skal ikke bare holde henne i live. Det skal produseres ny arbeidskraft, som erstatter den gamle som slites ut og dør. Når vi skal bestemme hva arbeidskraftas verdi er, må vi derfor ta med barn og andre som ikke kan forsørge seg sjøl. Under kapitalismen er forsørginga av menneskene et privat ansvar, lagt til familiene. Familien er en økonomisk grunnstein i samfunnet, en institusjon for privat forsørging og for det omsorgsarbeidet som følger med. Familiens jus handler om eiendom, forsørgelsesplikt og arv.

Det er mye nødvendig omsorgsarbeid i familien. For at barn skal leve opp, må voksne ta seg av dem. Noen må også ta seg av dem som er gamle, sjuke og andre som helt eller delvis ikke kan forsørge seg sjøl eller klare seg sjøl praktisk. Samfunnet gjør noe, men i stor grad er det familiene og familiemedlemmer som gjør det.

Av historiske grunner er det kvinnene som gjør mesteparten av dette tidkrevende omsorgsarbeidet. Samfunnet reproduserer dette forholdet hele tida. Det fører til at mange kvinner ikke rekker å jobbe full tid med lønnsarbeid. Nesten halvparten reduserer på timene de er i lønnsarbeid. Det fører til at mange kvinner er delvis forsørga av mannen i familien.

Kvinner jobber 30,5 timer i uka med lønnsarbeid. Menn jobber 38,1.

Mengden arbeid har økt

Hele tida snakker vi om hva som er vanlig i det samfunnet vi analyserer. På 1950-tallet var det ikke vanlig at kvinnene i familien hadde lønnsarbeid. Det arbeideren fikk med hjem i form av lønn, var det som tilsvarte det familien på mor, far og to-tre barn måtte ha, med den levestandarden og den teknologiske utviklinga som var gjennomsnittlig da. De samla seg ikke opp kapital og ble kapitalister, men de døde heller ikke ut.

For 50 år sida jobba mannen 48 timer og kvinna kanskje 5. Til sammen 53 timer. Nå jobber mannen gjennomsnittlig 38,1 og kvinna 30,5. Til sammen 68,6 timer. Til sammen har altså gjennomsnittsfamilien i dag 1,8 jobber. Det er blitt gjennomsnittet – mengden arbeidstid for å holde en familie med gjennomsnittlig levestandard har økt. Dette forteller at kapitalisten får atskillig mer merverdi ut av familiens arbeidskraft nå enn for 50 år sia. Med andre ord, han tar mer av den verdien arbeiderne skaper. Når arbeiderne slåss for høyere lønn og sosiale goder som kortere arbeidstid, er det deler av denne merverdien de slåss om. Talla forteller at arbeiderne har gode argumenter for å slåss for seks timers normalarbeidsdag: Noe av den ekstra merverdien som kapitalistklassen har tatt, vil vi ha tilbake – i form av kortere arbeidsdag.

I noen distrikter i landet er det vanlig med to inntekter, uten at folk blir rike av det. Det kan være særlig høye boligutgifter der. Andre steder kan to inntekter gi en levestandard litt over gjennomsnittet. Enslige forsørgere ligger under gjennomsnittet. Det er derfor fattigdom er nokså utbredt blant dem.

Her vil vi skyte inn at i et sosialistisk samfunn må den private forsørginga gradvis erstattes av ordninger som gjør at menneskene ikke er avhengige av å bli forsørga av andre privatpersoner. Å være økonomisk uavhengig er et av kriteriene for å være et fritt menneske.

Konkurransen skaper økt produktivitet

Den kapitalistiske produksjonsmåten betyr at effektiviteten stadig må forbedres. Konkurransen mellom bedriftene fører til det. Hvis en fabrikk produserer sjokolade på kortere tid enn det som er vanlig, får den en fordel, for prisen følger gjennomsnittlig nedlagt arbeidstid. Mindre arbeidstid, men samme pris som før, gir ekstra fortjeneste – i alle fall midlertidig. Konkurrentene følger også på med produktivitetsøkning, ellers taper de i konkurransen og kan til og med bukke under. Den viktigste måten å effektivisere på er å bruke ny teknologi slik at det produseres flere varer og tjenester på samme antall timer.

Dette gjør at bedriftens behov for arbeidskraft vil minke, dersom de ikke samtidig utvider produksjonen. Men om det skal være noen vits i å utvide produksjonen, som å lage enda flere sjokolader eller fjernsyn enn før, så må det være noen som har råd til å kjøpe varene. Samtidig er kapitalistene interessert i å betale arbeiderne minst mulig i lønn, pensjoner og trygder – noe som ikke styrker deres kjøpekraft. Arbeidsløshet skaper heller ikke stor kjøpekraft.

Dette er ei motsetning som rir kapitalismen som ei mare: Produksjonsevnen øker i sterkere takt enn forbruksevnen. Dette gir seg utslag i overproduksjonskriser. Produksjonskapasiteten er større enn kjøpekrafta. Dette igjen fører til at den samfunnsmessige økonomiske veksten er ustabil og at veksten avtar over tid.

For at det kapitalistiske systemet skal overkomme sine kriser, må den ekspandere, slik at flere områder blir kapitalistiske. Altså at flere tjenester blir varer. Derfor ser vi de sterke forsøka på å gjøre tjenester vi i dag får fordi vi betaler skatt, om til varer. Pensjonsreformen i Norge er det viktigste eksemplet på det. Andre eksempler er sjukehusreformen og innføring av private skolekjeder.

I verden er tendensen klar: En stadig større del av økonomien blir trukket inn i den kapitalistiske vareproduksjonen. Kapitalistene sørger til og med for at vannet er en vare i mange fattige land. Det stiller Verdens handelsorganisasjon (WTO) og Verdensbanken krav om.

Kapitalismen skaper betingelsene for kortere arbeidstid

Kapitalismen kan ikke handtere den teknologiske utviklinga og den økte produktiviteten på en måte som er god for arbeiderklassen. I stedet fører produktivitetsøkninga til konkurser og arbeidsløshet.

Den økte kapitalen brukes til å leite etter nye områder de kan sette i gang vareproduksjon på, for å kompensere for verdisenkinga som den økte produktiviteten fører til (arbeidstida som går med til å lage varene minker, dermed synker verdien).

Alt blir varer, folk skal bruket livet sitt på å bytte strømleverandører og telefonselskaper i et sett. Den ekstremt økende reklamen i alle medier og på gater og torg er et resultat av dette: Kjøp, kjøp, kjøp!

Naturen ødelegges når den skal bli varer fortest mulig. Kapitalgruppene konkurrerer om makt over ressurser som olja, den viktigste varen og maktredskapet i dag, og går til krig. Med andre maktforhold hadde dette ikke skjedd. Teknologisk utvikling og økt produktivitet kan brukes slik at tungt arbeid blir redusert. Det innsparte arbeidet kan brukes til å lage nye og gode ting som folk har bruk for, til å sette ned arbeidstida betraktelig, dele på arbeidet og styrke velferden for dem som trenger det. I et kommunistisk samfunn som kjennetegnes ved at det ikke er klasser, vil menneskene kunne bruke teknologien som en felles ressurs og lage en plan som er god for dem sjøl. Ikke som nå, – et anarki som på kaotisk vis skaper ødeleggelser for mennesker, teknologi og natur – bare for at noen ytterst få kapitaleiere skal øke sin rikdom og makt enda mer.

Men den økte produktiviteten, som betyr at det vi trenger, produseres på kortere tid, legger grunnlaget for å forkorte den daglige arbeidstida. Hvis ikke det skjer, er det bare kapitalistene som sitter igjen med fordelen av denne økte produktiviteten.

Kapitalismen er i krise

Stadig større kapital gjør det paradoksalt nok ikke lettere å få til forbedringer i menneskenes liv, men vanskeligere! Under kapitalismen fører forbedring i produktiviteten og bedre teknologi til en desperat kamp mellom kapitalistene om størst mulig avkastning og til en stadig krisesituasjon. Det er denne situasjonen som fører til angrepa på arbeiderklassen: Kapitalistene vil at arbeiderne skal kunne utbyttes i 13 timer om dagen, de vil senke lønningene gjennom sosial dumping og svekke fagforeningenes makt, og de vil gjøre folk fattigere gjennom å angripe folketrygda og pensjonene og gi pensjonsordningene til banker og forsikringsselskaper.

Alt dette er resultatet av desperat konkurranse. Det er ikke kapitalens styrke som viser seg. Det er bare tilsynelatende. Det er kapitalismens svakhet og krise vi er vitne til.

Krig er et annen velbrukt middel kapitalistene bruker. Da får de ødelagt produksjonsmidler og kan investere i produksjon av nye. USAs angrep på Irak varmer hjertet til mang ei kapitalgruppe, også Statoil, som skal inn og skaffe seg mer profitt.

Reformen kan vinnes

Kapitalistene sitter med makta over arbeidskraft, teknologi og naturens ressurser. Det er ikke naturlover, men kamp mellom samfunnsklassene som avgjør utviklinga.

 

Sekstimersdagen framstilles ofte som et håpløst dyrt prosjekt. Mange er også vant til at det minste krav på jobben blir møtt med at bedriften ikke har råd, og at det i stedet er innsparing som står på dagsorden. Det er ikke rart om et kutt i arbeidstida på tjue prosent da framstår som urealistisk. 

Sekstimersdagen kan ikke først og fremst ses som en reform på den enkelte bedrift, men må ses som en endring av samfunnet som helhet. Økonomiske virkninger må måles i forholdet til den norske statens økonomi, og den er som kjent svært god. Den sterke norske økonomien burde nettopp brukes til å gjennomføre strategiske reformer for å skape et bedre samfunn.

Prisen

De facto er en forskningsinstitusjon som i hovedsak tar oppdrag for fagbevegelsen. I rapporten Tiden er inne (2001) tar de for seg en del beregninger av hva sekstimersdagen vil koste. De facto ser på utviklinga i landets produksjon og forbruk fra 1920 til i dag og slår fast at det er en svært liten del av produktivitetsøkninga som er tatt ut som redusert arbeidstid. De viser at sjøl om disse talla ble redusert med 20 prosent for en arbeidstidsreduksjon fra 7½ til 6 timer, så ville talla vise en meget sterk vekst. På samme måte viser De facto at utviklinga de siste 30 åra ville gitt en betydelig vekst også med en så stor arbeidstidsforkortelse. Og dette er med pessimistiske anslag, dvs. at en ikke regner med eventuelle positive virkninger som sekstimersdagen vil ha for økonomien.

I forbindelse med arbeidstidsutvalgets arbeid ble det i 1987 gjort beregninger av hva en arbeidstidsforkortelse på 10 prosent ville koste under bestemte forutsetninger om økt produktivitet, økning i antall ansatte osv. Ut fra disse regnestykkene ville en sekstimersdag (20 prosent reduksjon i tid) gi et tap av inntekt og produksjon på 8-10 prosent av bruttonasjonalproduktet sammenlikna med forholda uten endra arbeidstid.

Mindre målbare sider ved reformen

Disse regnestykkene viser at sekstimersdagen ikke ligger langt utenfor det som er mulig, slik motstanderne liker å framstille det. Men et problem er at de ikke griper tak i de mer omfattende virkningene av en sekstimersdag. Disse er vanskeligere å måle med tradisjonelle modeller. Hva medfører det for eksempel for samfunnet at det er færre som blir sjuke av å jobbe (som er noe annet enn nedgang i sjukefraværet), færre som støtes ut av arbeidslivet, mindre stress, økt livskvalitet og økt aktivitet på fritida? Og ikke minst hva er virkningene av større grad av likestilling mellom kvinner og menn?

Pensjonene

I forbindelse med pensjonsdebatten blir det store antallet pensjonister i framtida framstilt som den viktigste trusselen mot samfunnsøkonomien. Det blir angivelig ikke nok til de gamle, derfor må det skjæres i pensjonene. Slik skal en oppnå to ting på en gang, både kutt i utgifter og at folk jobber lenger. Motstanderne av kutt framhever at det er arbeidslivet som må forandres – og viser nettopp til at sekstimersdagen vil være avgjørende for at folk skal ha mulighet til å stå i arbeid så lenge de ønsker. Det er også en hån å snakke om at folk skal presses til å jobbe lenger, så lenge så mange som ønsker det, ikke får jobbe – eller ikke får fulle stillinger.

Det finnes folk! – Det er offisielt over 100.000 arbeidsløse. – Det er over 308.000 på uførepensjon. – Det er 200.000 på attføring og sjukdom. – Det er 200.000 undersysselsatte (folk som ønsker mer arbeid). – Titusener av funksjonshemma er ekskludert fra arbeidslivet. Dette betyr ikke at alle disse menneskene kunne hatt arbeid eller st de ikke fortjener trygda si. Men det er lett å skjønne at mange tusen som ønsker det, vil kunne være i arbeid med en kortere normal arbeidsdag.

Offentlig sektor

I debatten blir det ofte vist til at det i offentlig sektor ikke vil være mulig å kompensere en arbeidstidsforkortelse med økt produktivitet, tvert imot vil det være helt avgjørende å ansette flere, dersom det skal være en god reform for de ansatte – og for brukerne. Dette vil bety økte utgifter, men samtidig vil det føre til flere i arbeid, som kan betale skatt og sikre framtidige pensjoner.

De facto-rapporten går særskilt inn på de økonomiske konsekvensene for offentlig sektor og opererer med et grovt anslag på 17,5 milliarder. Samtidig peker de på at dette er et håpløst forenkla regnestykke, blant annet fordi det ikke tar med ringvirkningene av økt aktivitet. De facto tror imidlertid det er mer realistisk å regne med at innføring av sekstimersdagen vil styrke de offentlige budsjetta så mye, blant annet gjennom innsparing når det gjelder sjukefravær og uførepensjon, at det er mer sannsynlig at den kan bli et direkte lønnsomt prosjekt.

Det er også interessant å ta med at kvinnene i følge De factos anslag årlig subsidierer kommunesektoren med 9 milliarder kroner pga lavere betaling fordi de er kvinner. Så det er ingen grunn til moderasjon, kommunene har opparbeidet nok "gjeld" til kvinnene til både høyere lønn og sekstimersdag.

Sekstimersdagen og arbeidsløsheten

Internasjonalt er dette den viktigste drivkrafta i arbeidstidskampen, og kronisk arbeidsløshet gjør at kampen skjerpes. Arbeidsfolk opplever at folk mister jobbene, samtidig som produktiviteten i bedriftene øker ved at maskiner erstatter mennesker og ved at de som er igjen må jobbe hardere. Mange steder øker bruken av overtid. Disse erfaringene fører til krav om arbeidstidsreduksjon som middel mot arbeidsløsheten. Det er meningsløst at de som har jobb, jobber helsa av seg, mens andre som ønsker å jobbe, støtes ut av arbeidslivet. Kravet om sekstimersdagen må reises uavhengig av om det er stor eller liten arbeidsløshet. Samtidig ser vi at arbeidsløshet styrker kravet om sekstimersdagen i fagbevegelsen.

En reduksjon i daglig arbeidstid på 1½-2 timer vil ikke nødvendigvis kompenseres gjennom økt produktivitet, sjøl om arbeidsgiverne vil prøve å organisere arbeidet slik at dette blir mulig, f.eks. med utvida driftstid, fjerning av pauser osv. I mange bransjer vil en arbeidstidsforkortelse måtte føre til at flere folk kommer i arbeid, i andre vil det stå kamp om dette. Noen steder vil det kunne hindre at folk blir sagt opp.

Offentlig sektor

I store deler av offentlig sektor vil nettopp stillingskompensasjon ved gjennomføring av sekstimersdagen være et helt nødvendig krav å stille, dersom folk ikke skal jobbe seg i hjel og tilbuda til innbyggerne ikke skal innskrenkes.

Arbeidstidsforkortelse kan likevel ikke løse arbeidsløsheten på lengre sikt. Den skyldes ikke mangel på arbeid og kan ikke bekjempes ved å dele på det arbeidet som er. Årsaken til arbeidsløsheten er kapitalismens krav om maksimal profitt. Dette er imidlertid ikke noe argument mot å reise kampen for arbeidstidsforkortelse som et virkemiddel for arbeid til flere.

Kampen om profitten

Sekstimersdagen vil altså kunne være samfunnsmessig lønnsom. Samtidig møter den stor motstand. Den viktigste årsaken til dette er at innføring av seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon vil innebære at en større andel av verdiskapninga tilfaller de ansatte, og da blir en mindre del igjen til kapitaleierne. Kampen om sekstimersdagen er derfor en del av klassekampen, og styrkeforholdet mellom klassene er avgjørende for om kravet vinner fram.

Arbeidsgiverne vil argumentere med at bedriften ikke vil overleve med seks timers dag, og at folk derfor vil miste jobben. Dette fører til at en del av dem som arbeider i virksomheter med lav lønnsomhet eller som er utsatt for sterk konkurranse fra utlandet, er skeptiske til sekstimersdagen – naturlig nok.

Alltid trusler

Delvis er dette trusler som arbeidsgiverne bruker i forhold til alle reformer, uansett om bedriften har god lønnsomhet eller om lønnskostnadene bare utgjør en liten andel av utgiftene. For mange firmaer er det andre rammebetingelser enn lønn som er avgjørende, som EØS-avtalen og kraftpriser.

Ikke arbeidsfolks ansvar

Men det finnes allerede i dag bedrifter som nedlegges, fordi de ikke kan betale lønna til de ansatte. Innføring av sekstimersdagen kan, som andre reformer, virke inn på dette. Under kapitalismen fører konkurransen til at noen bedrifter må nedlegges, mens nye starter opp. Dette kan ikke løses ved at arbeidsfolk går ned i lønn og godtar dårligere arbeidsvilkår. Dersom det er viktige samfunnsmessige argumenter for at slike bedrifter bør bestå, må dette løses gjennom kamp om de statlige rammebetingelsene.

Norge er et rikt land, med en helt eksepsjonelt god økonomi. Det gjør det mulig å legge til rette for reformen på en god måte, både i offentlig og privat sektor.

 

"Kokkepikene skal styre staten," skreiv Lenin i 1916. Dette sitatet illustrerer et ønske vi har om et samfunn der arbeidsfolk legger premissene for samfunnsutviklinga og utøver direkte styringa av staten. I vårt samfunn er vi vant til å tenke at dette er oppgaver som krever høyt utdanna folk, et embetsverk og heltidspolitikere. Men for å ivareta arbeidsfolks interesser og bidra til ei samfunnsutvikling som folk flest ønsker, er det nødvendig at det er nettopp arbeidsfolk som sitter ved roret, – som styrer staten.

I forbindelse med kommunevalg og stortingsvalg har vi de siste tiåra sett en nedgang i valgdeltakelsen. Folks manglende tillit til politikere og valgløfter nevnes ofte som årsak. Borgerskapet i Norge liker å framstille vårt samfunn som et av verdens beste demokratier. Da tar det seg ikke ut at folk ikke viser større samfunnsmessig engasjement. Men vi har ingen illusjoner om at makthaverne ønsker engasjerte arbeidsfolk med reell innflytelse.

Demokrati og demokrati

Utfordringa for borgerskapet blir derfor å skape inntrykk av demokrati for alle, men samtidig hindre reell innflytelse. Vi blir for eksempel til stadighet forsøkt innbilt at valg av strømleverandør er en demokratisk rettighet, at å kunne velge sykehus ved en planlagt innleggelse er et demokratisk gode og at kontantstøtta til småbarnsforeldre er en valgmulighet som styrker demokratiet.

Men disse små valga gir ikke makt over sjukehuspolitikken, over samfunnets energiressurser eller over levekåra til småbarnsforeldre.

Vi lever i et klassesamfunn, der mindretallet, borgerskapet, bestemmer. Arbeiderklassen må bruke kreftene til å forsvare seg mot at folketrygda ødelegges, mot sosial dumping, for kortere arbeidstid.

Den lange arbeidstida og stadig mer arbeid utenfor normalarbeidsdagens ramme er av det som hindrer folks aktive deltakelse i utforminga av samfunnet. Med et arbeidsliv som krever stadig mer innsats fra den enkelte, blir det lite tid og krefter igjen til å delta i politisk arbeid eller annet foreningsarbeid i lokalsamfunnet.

Det er en liten elite av folk, i all hovedsak menn, som sitter i lukka styrerom og politiske organer og bestemmer. Disse befinner seg ofte langt fra vanlige folks hverdag. I disse lukka romma tas det avgjørelser som får store konsekvenser for folks daglige liv uten at de det gjelder, er med i prosessen.

Folk opplever at det er langt til Brussel, og Stortinget og regjeringa trer EU-vedtak nedover hodene våre. Folk pasifiseres i forhold "storpolitikken". Men også i nærmiljøet og i kommunepolitikken ser vi at det blir vanskeligere å få folk til å ta verv. Dette gjelder spesielt for kvinner. I 2004 er kvinneandelen i kommunestyrene bare 36 prosent. 17 prosent av ordførerne og 13 prosent av rådmennene er kvinner. Mange kvinner opplever at det blir for tøft å skulle ha jobb, familie og barn og i tillegg delta i politisk arbeid. Det kreves tid og ork for å kunne sette seg inn i alle dokumenter og sakspapirer man får. (Å dynge folk ned med omfattende sakspapirer skrevet i et utilgjengelig "politikerspråk" er i seg sjøl en herskerteknikk som minsker folks muligheter for å delta.)

For at folk skal kunne delta i styring av samfunnet, må arbeidstida være kortere. Seks timer er fortsatt for lang arbeidsdag. Mange har fått økt reisetid til og fra jobb. Seks timers arbeidsdag med økt reisetid nærmer seg kanskje det åttetimersdagen var før. Fire timers dag eller kortere vil øke sjansen for at vanlige folk tar del i kampen om styring av samfunnet. Slipp kokkepikene til!

Fri tid

Lønnsarbeid er ikke noe vi kan velge, og innafor arbeidstida er det arbeidsgiveren som har styringsrett over arbeidstakeren. Kampen om arbeidstida er en kamp om hvor mye av tida gjennom døgnet, uka og året arbeideren sjøl skal råde over. Tida uten lønnsarbeid er tida som står til arbeiderens rådighet, arbeiderens frie tid.

Sekstimerdagen på Kellogg's De fleste kjenner Kelloggs cornflakes, men sekstimersdagen på Kellogg-fabrikken har hittil vært en godt bevart hemmelighet. Ved denne fabrikken, som ligger i en liten by i Michigan i USA og som lager frokostblandinger, ble sekstimersdagen innført over natta 1. desember 1930. Arbeiderne på fabrikken var ikke organisert. Det var eieren, W. K. Kellogg, som erstatta tre åttetimersskift med fire sekstimersskift. På denne tida var arbeidsløsheten stor, og ved å legge til et helt nytt skift, skulle mange arbeidsløse få jobb. Sekstimersdagen fungerte utmerket. Arbeiderne var svært fornøyd med å få mer tid for seg sjøl, trass i at de fikk litt mindre i lønningsposen. Timelønna ble satt opp med 12,5 prosent da fabrikken gikk over til sekstimersskift. Året etter ble timelønna økt med ytterligere 12,5 prosent. Sekstimersdagen på Kellogg's var en umiddelbar suksess, og den vakte i sin tid stor oppsikt i mediene. President Herbert Hoover tente på ideen. Både kapitalister og arbeiderledere støtta initiativet. Observatører fra hele verden gjorde seg tanker om sekstimersdagen kunne være den praktisk veien ut av depresjonen. Kampen for lavere arbeidstid hadde pågått et hundreår, og arbeidstida hadde jamt og trutt blitt kortere. Mange mente at sekstimersdagen på Kellogg's var en forsmak på videre arbeidstidsforkorting som måtte komme. Men slik skulle det ikke gå. I USA ble "New Deal" et svar på den store arbeidsløsheten. Økonomien skulle ikke overlates til det frie markedet. Myndighetene greip inn, sprøyta inn penger, satte i gang prosjekter og garanterte for arbeid. New Deal bidro til å skape arbeid til flere, men samtidig ble målet om kortere arbeidstid satt til side. På Kellogg-fabrikken var det seig og langvarig motstand mot å gå tilbake til åttetimersdagen. Men avdeling for avdeling måtte til slutt gi opp. De siste 530 arbeiderne, tre firedeler av dem kvinner, overga seg i februar 1985. Sekstimersdagen på Kellogg's hadde da vart i 55 år.

Fri fra slitet

Kampen for kortere arbeidstid, kampen for åttetimersdagen, var fagbevegelsens viktigste kamp på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Slagordet var "8 timers arbeid, 8 timers hvile og 8 timers fri tid". Rundt 1920 var åttetimersdagen vunnet. Kampen for kortere arbeidstid hadde da pågått kontinuerlig over lang tid, og det var en utbredt tanke at den skulle fortsette. Steg for steg skulle arbeiderne frigjøre seg fra det tunge slitet. Teknologisk utvikling gjorde det mulig å overlate mer og mer arbeid til maskinene. Det var ei vanlig oppfatning at effektiviseringa av arbeidet skulle tas ut i kortere arbeidstid. Gradvis skulle arbeiderne befris fra det tunge rutinearbeidet og bruke kreftene sine på andre områder. Når dagens arbeid var over, kunne en ta av seg arbeidstøy, vaske av seg svette, støv og skitt og gjøre seg klar for det egentlige livet: den frie tida, tida en sjøl bestemte over!

I mellomkrigstida ble arbeidstidsforkorting av mange kapitalister sett på som en nødvendig følge av den teknologiske utviklinga og den store produksjonsøkninga. På cornflakes-fabrikken Kellogg's i Michigan, USA innførte bedriftsledelsen sekstimersdag i 1930. Forfatteren av boka 6-timersdagen på Kellogg's intervjua flere av arbeiderne på Kellogg-fabrikken. I dette utdraget snakker han med Grace Lindsey, som begynte å jobbe sekstimersdag i april 1932.

"Da hun i 1989 ble spurt om hva hun hadde gjort med de to daglige ekstratimene, ble hun litt i villrede: Det var ikke så mye å gjøre … Du besøkte naboene og dro ikke noen steder … bare til familie og venner – ikke tv eller handleturer … jeg mener, slik underholdning som vi har i dag.

De ekstra to timene

Men når hun mintes dagene slik de var, kom også språket fra disse tidene tilbake. Først husket hun den sosiale delen av å jobbe ved Kellogg's i trettiåra: en piknik eller middag i all enkelhet, og softball to ganger i uka, vi hadde våre egne grupper og holdt sammen. Hun husket også at "du fikk gjort alt husarbeidet før du gikk på arbeid", og at "mennene kunne arbeide på skiftet sitt og så ta seg av barna" og "hjelpe til hjemme". Med litt hjelp hjemme ga "de ekstra to timene" hver dag henne litt tid til "å gjøre mer av det jeg hadde lyst til". Hun var i stand til å gjøre en rekke ulike ting utenom både arbeid og husarbeid, for eksempel kveldsturer til Kalamazoo og turer rundt i byen. Mot slutten av intervjuet begynte hun å snakke om pingpong, og unnskyldte seg for å snakke om noe så uvesentlig. Hun husket med tydelig glede dagene da hun drev med denne idretten, og assosierte den med det korte skiftet ved Kellogg's:

Pingpong

Pingpong. Jeg spilte pingpong. Noen av disse avisene [som hadde skrevet om prestasjonene hennes] har jeg ennå – vi spilte pingpong hele tida … Jeg vant i delstaten, vi reiste overalt. Jeg gjorde mange ting … Jeg har glemt det … Det var viktig for meg den gangen … Her er alle avisene jeg har tatt vare på … Vi hadde et pingpong-bord i inngangshallen på Kellogg's … og spilte pingpong. Jeg har glemt at … jeg spilte ett år etter at datteren min var født. En gang ble jeg slått i delstatsmesterskapet, og jeg kom tilbake året etter for å vinne mesterskapet … Det var en familiesak. Hele familien var med. Vi holdt sammen. Vi hadde et pingpong-bord, og hele slekta kom til middag og slikt, og alle sammen spilte pingpong. Det var det jeg gjorde."

Et nødvendig onde

I tidligere tider var synet at lønnsarbeidet var et nødvendig onde, som stjal tida di, kreftene dine og helsa di, langt tydeligere enn det er i Norge og den vestlige verden dag. En årsak kan være at den teknologiske utviklinga har fjerna mye av det tyngste og mest møkkete arbeidet, men ikke så mye som man tror. Det har også skjedd et bevisst ideologiskifte. Etter andre verdenskrig ble det for bedriftene i det private næringslivet sett på som lønnsomt og viktig å knytte arbeiderne nærmere til bedriften. En bedrift kunne framstå nærmest som en stor familie, eller ett stort vi! Virkemidler kunne være uniformering, bedriftsidrettslag hvor de ansatte skulle kjempe for bedriftens ære, julebord, og andre sosiale tilstelninger for de ansatte, kick-off ved presentasjon av nye produkter. Den enkeltes identitet skulle skapes gjennom jobben. Å binde den ansatte følelsesmessig til arbeidsstedet er sjølsagt lønnsom strategi for arbeidsgiver. Når arbeidsgiver gir de ansatte opplevelsen av å være betydningsfull for bedriften, blir det ikke fullt så enkelt å slåss for kortere arbeidstid.

Jobben viktigst?

Sjøl om de aller fleste gleder seg til helga og ferien, er det kanskje slik i dag at flere enn før opplever jobben som den viktigste delen livet. Sekstimersdagen kan få oss på andre tanker. Hjelpepleieren Jytte, som var med på sekstimersdagsforsøket i Oslo fra juni 1995 til mars 1997, sa det slik:

"Aldri hadde jeg trodd at en time fra eller til skulle bety så mye for humør og arbeidsglede. Jeg har alltid drømt om lang ferie, og har inntil i fjor tenkt at det måtte være bedre å få lengre ferie enn forkortet daglig arbeidstid. Men der tok jeg feil.

Etter at vi fikk innført sekstimersdagen har jeg fått mer overskudd både til beboerne, familien og meg selv. Sønnen min, Adrian, er ikke lenger nødt til å være i barnehagen til klokka fire, han kan selv velge om han vil være med hjem klokka halv tre når jeg slutter, eller om jeg skal hente ham senere på ettermiddagen.

Jeg har mer tid til meg selv og familien, derfor har jeg begynt å trene aerobic."

Tidstyven

Jobben stjeler tida vår, den frie tida. Tida vi kan bruke til å tilegne oss kunnskap om verden vi lever i. Tida vi kan bruke til å lese, studere, diskutere med andre, skrive! Tida vi kan bruke til å hente oss inn, få inspirasjon og kraft. Tida vi kan bruke til å organisere. Tida vi kan bruke til å forandre verden. Tid for solskinn og tanker og opprør, som Kjersti Ericsson uttrykker det i diktet "Vi vil leve hver dag":

Ved sol og ved måne og kjærlighet, nå må vi kreve:
Hver eneste dag er en dag vi har rett til å leve!
Ta sekstimersdagen og gi ikke opp før du vinner,
For solskinn og tanker og opprør er også for kvinner!

Mindre muskel-skjelett-plager med sekstimersdag?

Da åttetimersdagen ble lovfestet i begynnelsen av dette hundreåret, var det blant annet som botemiddel mot "industrial fatigue" (industritrøtthet). Dette var en kronisk overanstrengelse eller utmattelse som var utbredt i den nye industriarbeiderklassen, og som man mente skyldtes for stor arbeidsmengde og for lite hvile. Arbeiderkvinner ble regnet for å være særlig utsatt, fordi de i tillegg til jobben hadde ansvaret for hus og unger.

av Ebba Wergeland

Våre dagers "belastningslidelser" minner mye om "industrial fatigue", selv om det nå snakkes mest om trøtthet og smerter i muskulaturen og ikke generelt i kroppen.

Langvarig muskelbelastning fører normalt til smerte og trøtthet. Dette går over med hvile eller skifte til annen aktivitet. Men hvis belastningen fortsetter uforandret, kan forbigående smerter etter hvert bli kroniske. Balansen mellom belastning og hvile ser ut til å være viktig akkurat som ved "industrial fatigue".

Andre fellestrekk er at kvinner er mest utsatt og at store grupper blir varig arbeidsuføre. Varsler epidemien av belastningslidelser simpelthen at det er på tide med en ny arbeidstidsreduksjon?

Kortere arbeidsdag kan ha gunstig virkning på flere måter. Det korter ned varigheten av uheldige belastninger, for eksempel i tungt fysisk arbeid. Den som må jobbe over evne, blir svært sliten i løpet av en 7½ timers dag. Dermed øker risikoen for muskel-skjelett-skader, for trøtthet svekker koordineringsevnen og presisjonen i bevegelsene.

Kvinner har tungt arbeid

Blant yrkesaktive kvinner i Norge er det vanlig å ha tungt arbeid i alle aldersgrupper. Tunge løft er for eksempel like vanlig blant de eldste som blant de yngste (Levekårsundersøkelsen 2003). Men kreftene blir mindre med årene. Derfor øker andelen som mener at jobben innebærer stor risiko for belastningslidelser, med økende alder. Blant mennene minker andelen som har tunge løft med alderen, en fordeling som passer bedre med normale aldersforandringer. Andelen som synes jobben innebærer risiko for belastningslidelser øker først med alderen, men faller igjen for de eldste der andelen er omtrent som for de yngste. Forklaringen kan være at menns "karrierer" ofte går mot lettere arbeid, men også at menn har bedre råd til å gå av med pensjon i tide, når arbeidet blir for tungt. Uansett årsaken til kjønnsforskjellene sier denne statistikken oss at helsegevinsten av kortere dag i tungt arbeid kan være spesielt stor for eldre kvinner.

Kortere varighet av uheldig belastning kan også oppnås med mer pauser, trening i arbeidstida eller mer variasjon i jobben. Men kortere dag har en virkning som ikke kan oppnås på andre måter: det vil gi mer daglig fri tid.

Kortere arbeidsdag vil gi mer tid til hvile og mosjon. En ganske original norsk undersøkelse har forsøkt å finne ut hvorfor noen arbeidstakere unngår muskel-skjelett-lidelser gjennom et langt yrkesliv (Møller Ekker 1998). To erfarne mannlige verkstedarbeidere ble spurt hva de brukte å gjøre når de fikk muskelsmerter eller kjente seg trøtte etter arbeidsdagen. Mekanikeren la seg alltid på sofaen en time når han kom hjem. Sveiseren gikk tur i marka i helgene for å kople av. Han brukte også å komme tidlig på jobb for å ha god tid, og han sørget for å legge seg tidlig. Svarene deres forteller om betydningen av fri tid, og gir dessuten noen ideer om hvorfor kvinner får muskel-skjelett-lidelser oftere enn menn.

Arbeidstiden har innvirkning

Kortere arbeidsdag gir også mer tid til annet arbeid. Det blir mindre tidspress i husarbeidet, og mindre konflikt mellom omsorgsansvar og jobbansvar. Begge deler kan redusere risikoen for muskel-skjelett-lidelser.

Tre forsøk med sekstimers arbeidsdag (Oslo, Helsingborg, Stockholm) har registrert muskel-skjelett-lidelser før og under arbeidstidsforkortelsen (Bjørnskau 1997, Varg 1998, Olsson 1999). Alle tre forsøkene gjaldt pleiearbeid i sykehjem og hjemmetjenester. I Stockholm var også førskoler inkludert. I alle tre forsøk var det stilt spørsmål om smerter i nakke/ skuldre og smerter i korsrygg (eller rygg) før og under forsøket. I Oslo og Helsingborg ble det også spurt om fysisk trøtthet etter arbeidsdagen.

Etter ett til halvannet år med sekstimersdag var forekomsten av smerter i nakke/ skuldre redusert i alle tre forsøk. Reduksjonen var betydelig (omtrent en tredel i to av forsøkene) Det var en tilsvarende stor reduksjon for fysisk trøtthet etter arbeid, mens det ikke var noen klar trend for ryggsmerter.

Forsøksresultatene er ikke noe endelig bevis for hvordan sekstimersdag vil virke. Når effekten på nakke/skuldersmerter går igjen i alle tre forsøk, er det likevel sannsynlig at vi har å gjøre med en virkelig effekt av kortere arbeidsdag.

Fraværsprosenten, et dårlig suksessmål

Kortere arbeidsdag kan føre til at uførepensjonering med muskel-skjelett-lidelser utsettes noen år. Det samme kan skje med uførepensjonering for tilstander som gir nedsatt fysisk arbeidskapasitet (hjerte-kar- og lungesykdommer). Selv om den enkelte ansattes fraværsbehov blir mindre, kan totalfraværet på sykehjemmet eller i industrien der sekstimersdagen innføres, komme til å øke. I så fall kan det skyldes at flere med moderate muskel-skjelett-lidelser (eller moderat nedsatt arbeidskapasitet av andre grunner) forblir i arbeidsstyrken. De har kanskje mer fraværsbehov enn gjennomsnittet, men det viktigste må være at de får bli i jobb. Økt fraværsprosent er en billig pris, hvis man oppnår å redusere uførepensjoneringen. Men det betyr at fraværsprosenten er et upålitelig suksessmål for et sekstimersdagsforsøk. Oslo-forsøket blir for eksempel ofte oppsummert som mislykket, fordi fraværet ikke falt. Sannheten er at det var svært vellykket for de ansattes helse og trivsel og for tjenestekvaliteten.

Nye forsøk med sekstimersdag bør omfatte både kvinner og menn, og flere typer arbeid med kjent risiko for muskel-skjelett-lidelser: tungt, men variert arbeid (for eksempel omsorgsarbeid, industri og transport), helkroppsvibrasjon (for eksempel transport), oppmerksomhetskrevende arbeid (for eksempel kontor, undervisning, klientarbeid), ensidig gjentakelsesarbeid (for eksempel industri, kontor) og ekstremt stillesittende arbeid.

Det foregår i 2005 et spennende "forsøk" med sekstimersdag på et bilverksted ved Trondheim etter mønster fra tilsvarende svenske bedrifter. Etter hvert vil flere komme etter. Det er slik de tidligere arbeidstidsreduksjonene er kommet. Først møtes kravet med dommedagsvarsler om konkurranseevnen, så prøver noen framsynte arbeidsgivere seg og får godt resultat. Etter hvert går kravet igjennom, bransje for bransje, og etter tilstrekkelig press blir arbeidstidsforkortelsen lovfestet: 10 timer, 8 timer, 6 timer.

---

Opp mot kravet om seks timers normalarbeidsdag står ikke mindre enn borgerskapets strategi for utvikling av kapitalismen.

Økt fleksibilitet er et nøkkelord i denne utviklinga, dvs. arbeidsgivernes rett til å utnytte arbeidskrafta når og hvor lenge de vil ut fra produksjonens behov, helst uten å betale ekstra tillegg i lønna. Et mål er at lønn og arbeidstid skal avtales på den enkelte arbeidsplass med den enkelte arbeidstaker. Arbeidsmiljølov og tariffavtaler står i veien for dette, særlig de kollektive bestemmelsene om arbeidstid som regulerer normalarbeidsdagen. Derfor kommer det støtt endringsforslag, som den nylig vedtatte arbeidsmiljøloven, som det fortsatt står kamp om.

Normalarbeidsdagen

Når vi snakker om "normalarbeidsdagen", så inkluderer dette to forhold, arbeidstidas lengde og dens plassering i døgn og uke. I dag har vi en normalarbeidsdag på 7½ til 8 timer per dag og fem dagers uke. Det er lovfesta 40 timers uke med ei maksimal ramme på 9 timer per døgn. I tariffavtalene er det 37½ times uke, for de fleste med 7½ time per dag. Men det finnes mange muligheter for å avtale annen arbeidstid, ved at en gjennomsnittsberegner over lengre perioder. Angrepa på normalarbeidsdagen har blant annet bestått i stadig nye muligheter for fagforeninger til å forhandle fram alternative ordninger.

I den nye arbeidsmiljøloven (vedtatt våren 2005, men ennå ikke trått i kraft) åpnes det også for at arbeidsgiver skal kunne avtale både gjennomsnittsberegning og økt overtid med den enkelte arbeidstaker uten at fagforeninga er med.

Arbeidsmiljølov og tariffavtaler gir også rammene for når på døgnet det er normalt å arbeide – stort sett mellom klokka 7 og 17. Arbeidstid utover dette utløser kompensasjon i form av tillegg eller kortere arbeidstid, og er til dels også begrensa ved lov, som nattarbeid og helgearbeid. Gjennomsnittsberegning av arbeidstida brukes til å unngå slik kompensasjon. Bestemmelser om normalarbeidsdagens lengde og plassering har altså stor betydning for alle dem som ikke har ordinær arbeidstid på dagtid.

Arbeidsgiverne og normalarbeidsdagen

Normalarbeidsdagen har begrensa arbeidsgivernes frihet til å tøye arbeidstidas lengde i konkurransen om størst mulig profitt. Også for kapitalistene som klasse har det hatt betydning at arbeidstidsbetingelsene har vært noenlunde like innafor de enkelte produksjonsgreinene, slik at ikke konkurransevilkåra forrykkes. Samtidig prøver den enkelte kapitalisten alltid å undergrave avtalene for å vinne fram i konkurransen.

Normalarbeidsdagen er viktig for lønna. Den er grunnlaget for kravet om ei lønn å leve av – uten å måtte forlenge arbeidsdagen eller ta to jobber. Oppløses normalarbeidsdagen, er det ikke lenger en norm for et fast timetall som skal gi deg det du trenger for å leve. Lønna presses nedover. I bransjer med mye deltid er det gjerne slik at timelønna for deltidsansatte er lavere enn for heltidsansatte.

Normalarbeidsdagen og det unormale

Normalarbeidsdagen legger grunnlaget for avtaler om tillegg for ubekvem arbeidstid. Om vi ikke har bestemmelser om hva som er normalt, er det straks mye vanskeligere å fastslå hva som er unormalt – og altså ubekvemt. Dette illustreres av at i bransjer der flertallet jobber utenfor normalarbeidsdagen, som i hotell og restaurant, er ubekvemstillegga veldig små. I 2002 streika nettopp hotell- og restaurantarbeiderne for høyere kvelds- og natt-tillegg.

Arbeidsgiverne har i mange år argumentert med at belastninga ved ubekvem arbeidstid ikke lenger er så stor, fordi flere jobber utenom normalarbeidsdagen. De er blant annet ute etter å fjerne tillegga for de store gruppene av turnusarbeidere i offentlig sektor. Et stort flertall av dem er kvinner.

Normalarbeidsdagen begrenser arbeidsløsheten. Den reduserer arbeidsgivernes mulighet til å forlenge arbeidstida når det er mye å gjøre og til å ansette folk på deltid bare de timene behovet er ekstra stort. En jobb skal bety en normal arbeidsdag. Økt fleksibilitet, som for eksempel midlertidige ansettelser, betyr derfor ikke flere jobber, slik arbeidsgiverne argumenterer, men færre. Når arbeidsgiverne går mot å lovfeste rett til heltidsjobb, handler det nettopp om at det reduserer deres fleksibilitet.

Normalarbeidsdagen sikrer arbeidernes rett til fritid, dvs. lovbeskyttelse mot utnytting utover arbeidsdagens lengde. Og det sikrer er viss grad av kollektiv fritid, at folk i stor grad har fri på samme tidspunkt og kan drive med organisasjonsvirksomhet av ulike typer. De nye utvidelsene av mulighetene for overtid undergraver denne beskyttelsen.

Normalarbeidsdagen har vært så sjølsagt at vi ikke er vant til å tenke på at den er en del av den grunnleggende organiseringa av samfunnet, en vanlig arbeidsdag med full lønn, felles rettigheter og ansettelsesforhold. Alternativet er individuelle ansettelsesforhold, arbeidstid og lønn og oppløsning av kollektive rettigheter. Dette ser vi i dag særlig i bransjer der fagbevegelsen står svakt. Det er blant annet dette kampen mot sosial dumping og for norske lønns- og arbeidsforhold for alt arbeid i Norge handler om.

En normalarbeidsdag på 7½ – 8 timer har vist seg å være for lang til å kunne være normalarbeidsdag for alle. Den tar utgangspunkt i en mannlig arbeidstaker som tradisjonelt har vært regna som arbeidskraft uten omsorgsansvar. Mange kvinner har sett det som nødvendig å søke deltidsarbeid. Dette har blitt utnytta av arbeidsgiverne i mange bransjer til å tilby dårlige lønns- og arbeidsvilkår. Oppløsning av normalarbeidsdagen går hardest utover kvinnene, nettopp fordi mange er avhengig av en jobb som kan kombineres med omsorgsansvaret.

Dersom det skal være mulig å stå sammen og føre en effektiv kamp for å forsvare normalarbeidsdagen, må det være en normalarbeidsdag som passer for både kvinner og menn og som gjør det mulig å forene lønnsarbeid med omsorg for unger. Kampen for sekstimersdagen – seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon – er derfor også en forsvarskamp mot råkjøret for økt fleksibilisering. Det er ikke tilfeldig at det nettopp var kampen for sekstimersdagen i 1980-åra som først satte forsvaret av normalarbeidsdagen på dagsordenen i fagbevegelsen og kvinnebevegelsen. Dette har bidratt til at arbeidsgiverne på ingen måte er kommet så langt i fleksibiliseringa som de har ønska.

Ordninga med at kvinner i tredelt turnus jobber 1,9 timer mer i uka enn menn i helkontinuerlig skiftarbeid, ble allerede i 1996 erklært i strid med likestillingsloven. Ansatte i tredelt turnus arbeider nå over to uker mer i løpet av ett år enn dem som jobber helkontinuerlig skift. Dette til tross for at arbeidsbelastningene er dokumentert som like store. Skift/turnus-saken har ved en rekke anledninger vært oppe til behandling i Stortinget. Til tross for støtte i forskning, ulike utredninger, høringer og politiske løfter har saken stått på stedet hvil. I forbindelse med behandlinga av arbeidsmiljøloven juni 2005 la Arbeiderpartiet fram et kompromissforslag som ble vedtatt i Stortinget. Det går ut på at regjeringa skal ta initiativ til et møte med partene for å se på hvordan ei slik ordning kan være. På tross av at saken har ligget hos partene i årevis. I vedtaket står det også at dersom ikke partene kommer fram til ei løsning vil man igjen vurdere behovet for å endre definisjonen av sammenliknbart arbeid i loven. Bare SV og SP stod på sitt forslag om å rette dette opp i loven nå. Samme kamp Rett til heltid er et viktig krav. Samtidig er heltid slik den er i dag, vanskelig å ha for mange kvinner. Derfor hører kampen for heltid og kampen for sekstimersdagen sammen.

Seks timers dag med full lønnskompensasjon

Vårt krav om sekstimersdagen er et krav om seks timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon. Det er ikke et krav om kortere arbeidstid med lavere lønn. Det ville i praksis være en form for tvungen deltid.

Mot dette står tre typer argumenter:

• Sekstimersdagen er så viktig for kvinnene at vi må godta noe lønnsnedgang for å få det til.
• Sekstimersdagen kan være et middel til å dele på arbeidet og da kan en ikke kreve lønnskompensasjon.
• Sekstimersdagen kan være en måte å kombinere en bedre hverdag med nødvendig reduksjon i forbruket av miljømessige grunner.

Full lønnskompensasjon et kvinnekrav

Vårt svar er at sekstimersdagen uten lønnskompensasjon rammer arbeidsfolk og undergraver de kvinnepolitiske målene. Lønnsreduksjon vil undergrave målet om økonomisk sjølstendighet for kvinner. I dag er det vanskelig å forsørge unger på ei vanlig lønn om en er eneforsørger, sjøl om en ikke hører til de aller mest lavtlønte. Det store flertallet av kvinner trenger både høyere lønn og sekstimersdag. En må heller ikke se bort fra at mange kvinner er avhengige av mannens inntekt, fordi de av ulike grunner ikke har lønna arbeid. Lavere familieinntekt vil også føre til økt press i retning av mer overtid, svart arbeid eller to jobber. Det vil føre til at menns arbeidsdag i praksis fortsatt vil være åtte timer for å opprettholde lønna, mens kvinnene blir sittende med seks timer eller kortere, pluss husarbeidet.

Noen argumenterer med at de høytlønte må gå ned i lønn og de lavtlønte opp. Andre har foreslått at det skal sikres gjennom skatteendringer at lavtlønte ikke taper. Disse forslaga er helt urealistiske, og ville også være helt umulig å kontrollere. Dersom reformen ikke sikrer alle full lønnskompensasjon, vil det i praksis være de med høyest lønn som står sterkest til å sikre seg gjennom egne avtaler. Full lønnskompensasjon til alle er nødvendig nettopp for at det store flertallet med lave og vanlige inntekter ikke skal gå ned i lønn.

Gjennomføring av sekstimersdagen avhenger av styrken i arbeiderklassen og breiest mulig allianser. Det er vanskelig å tenke seg at det er mulig å oppnå en slagkraftig kamp for en reform som innebærer lønnsnedslag for mange. Full lønnskompensasjon kan se urealistisk ut, men et krav om seks timers dag med lønnsnedslag vil virkelig gjøre kampen umulig å vinne.

Slik det er i barnehager i Sverige, vil vi ikke ha det!
Fra kommunal barnehage i Karlstad kommune: Her må barna leveres tidligst en halv time før tidspunktet du begynner på jobb og hentes seinest en halv time etter at arbeidsdagen er slutt. Er du uten arbeid eller i svangerskapspermisjon, har barn med plass i barnehage bare rett til 15 timer i uka.
Barnehagen har ei bemanning på to fulle stillinger og ei 60%-stilling på ei småbarnsavdeling (barn under tre år). Med 15 barn og ei åpningstid fra 06 til 17 kan det virke helt nødvendig med slike restriksjoner i oppholdstida.

Grønne argumenter for deling av arbeid uten lønnskompensasjon

I 1994 tok Framtiden i våre hender (FIVH) et initiativ til en kampanje for kortere arbeidstid. Deres politikk var at man kunne ha kortere arbeidstid uten full lønnskompensasjon, og at man skulle åpne for mer fleksibilitet. De framheva samtidig søppelkjørerne i Århus, som – for å avhjelpe arbeidsløsheten – hadde kjempa fram et system der fire søppeltømmere gjorde jobben til tre. De delte på å gå på ledighetstrygd ei uke i måneden. Hovedideen var å dele på arbeidet for å få ned arbeidsløsheten.

Men man senker ikke arbeidsløsheten ved å spre den på flere hender. I stedet for å ha en helt arbeidsløs søppelkjører, hadde en nå fire undersysselsatte søppelkjørere. Dette var likevel et positivt tiltak som styrka solidariteten på arbeidsplassen. Nettopp det faktum at søppelkjørernes løsning styrka arbeiderklassen, er grunnen til at staten og arbeidskjøperne kjemper hardt mot at slike ordninger innføres i Norge. De hindrer den frie flyten av arbeidskraft og styrker fellesskapsfølelsen. I Norge har myndighetene hindra slike løsninger ved å legge inn vilkår for når arbeidsløshetstrygd kan utbetales.

Men ei slik løsning er ingen arbeidstidsforkortelse. En nedgang i arbeidstid uten lønnskompensasjon, samtidig med en svekkelse av normalarbeidsdagsbestemmelsene, vil først og fremst være en gavepakke til kapitalen.

Arbeidsfolk har felles interesser av kortere arbeidstid, og høyere lønn og kortere arbeidstid har vært arbeiderbevegelsens grunnleggende krav. Det handler om tid som en sjøl rår over, fri fra slit, utbytting og arbeidsgivernes styringsrett. Kampen for åttetimersdagen var motoren i organiseringa av fagbevegelsen internasjonalt.

Lønnsarbeidet organiserer menneskenes liv, fordi det store flertallet er helt avhengig av ei inntekt å leve av. Samtidig har kvinner og menn ulikt forhold til lønnsarbeid og til lønnsarbeidets oppdeling i arbeidstid og fritid. Det betyr ikke at hver enkelt kvinne og mann nødvendigvis har det slik, men at samfunnet er organisert slik at det opprettholder ulikhet mellom kvinner og menn.

Menn først

Menn har, som hovedforsørgere, hatt en sjølsagt plikt og rett til å sette lønnsarbeidet først – på godt og vondt. Jobben har lagt premissene for resten av livet, og for omfang av og tidspunkt for ansvar og omsorg for familien. Fortsatt er det yrker der menn beordres rundt og familien følger med på lasset. Og fortsatt er menns høyere lønn – og viktigere jobb – et hovedargument for at det er kvinner som må ta permisjoner og deltid.

Lønnsarbeid er noe vi er tvunget til. Samtidig gir inntekten økonomisk sjølstendighet og en fullverdig plass i arbeidslivet med alt det innebærer. Menns forsørgerplikt har vært en viktig del av grunnlaget for menns identitet og dominerende stilling, men det har også vært en byrde.

Kvinners oppgaver

For kvinner har det vært annerledes. Sjøl om mange kvinner har vært forsørgere, har de ikke hatt forsørgerlønn og status. Samfunnet har pålagt kvinnene hovedansvaret for hus- og omsorgsarbeid gjennom måten arbeids- og samfunnsliv er organisert på. Dette skaper og forsterkes av både menns og kvinners forståelse av hvordan menn og kvinner er, og hva som er deres oppgaver.

Kvinnenes yrkesaktivitet har økt kraftig de siste tretti åra, og kvinner har fått ei stadig sterkere tilknytning til arbeidslivet. Samtidig har de ikke fått tilsvarende mindre ansvar hjemme, sjøl om mange menn gjør litt mer i hjemmet – og sjøl om mange kvinner pusser vinduer og gjør reint sjeldnere enn før. Uansett konkret arbeidsfordeling er det fortsatt stort sett kvinnene som tar hovedansvaret hjemme.

Det kan ofte bli diskusjon om hvem som har rett: de som peker på de store forandringene som har skjedd i kvinnenes stilling, eller de som er opptatt av at mye er det samme gamle. Etter vårt syn har begge parter rett. Økt yrkesaktivitet har endra kvinners plass i arbeidsliv, politikk og på nesten alle samfunnsområder. Kvinnene har sjøl kjempa fram store forandringer. På den andre sida er det noen grunnleggende mønstre som består, fordi samfunnets organisering ikke er endra. Motsetninga i dette legger grunnlag for skjerpa kvinnekamp.

Skvisen

Skvisen kvinnene står i – mellom ansvaret hjemme og på jobben – er derfor blitt kraftig skjerpa. Her ligger også noe av grunnlaget for kvinners evige dårlige samvittighet og for opplevelsen av tidsklemma. Det ligger på ingen måte i genene. Sjølsagt kan menn også oppleve at hverdagen ikke går opp. Menn som tar omsorgsansvaret alvorlig, er viktige eksempler på at det går an å gjøre ting annerledes, og de kan spille en egen rolle i kampen for kortere arbeidstid. Men menn står ikke overfor den samme skvisen mellom to ulike oppgaver som samfunnet forventer. Det oppfattes fortsatt slik at menn som tar ansvar hjemme, gir noe til familien, mens kvinner som har yrkesarbeid, tar noe fra den.

Deltid og ubekvem arbeidstid

Det er fortsatt en underliggende norm, til tross for likestillingsidealene, at kvinner kan være i arbeid dersom (de har organisert det slik at) familiens behov samtidig ivaretas. Derfor er det da også overvekt av kvinner blant dem som jobber utenfor normalarbeidsdagen, og det er flest kvinner som jobber skift.

Dette illustreres også på en annen måte. Yrkesaktiviteten har økt, i de seinere åra særlig hos kvinner med små barn. Statistikken viser at mens bare 33 prosent av barna under to år har barnehageplass (2003), så er hele 77 prosent av mødrene deres i arbeid. Her er spriket størst, men en kan se det samme for alle aldersgrupper. Hvor er det blitt av resten av barna? De er hos dagmamma, familie, fedre når mor er på jobb – alt organisert av mødrene, som snor jobben sin til i forhold til dette.

Undersøkelser viser at mens stress hos menn går ned når arbeidsdagen på jobb er over, er det omvendt hos kvinnene. Hos dem øker stresset når arbeidsdagen nærmer seg slutten, de skal hjem til en ny «jobb».

Blant kvinner med grunnskoleutdanning jobber 63 prosent deltid. Blant kvinner med universitets- eller høyskoleutdanning jobber 32 prosent deltid (SSB 2003).

Deltid som tilpasning

Deltid er derfor ei viktig tilpasning til skvisen – når det av ulike grunner synes umulig å få dagen til å gå rundt, dersom det er økonomisk mulig å slippe unna. 43 prosent av de yrkesaktive kvinnene jobber deltid, og prosenten har holdt seg relativt stabil (SSB 2003). Dette er ei tilpasning som kvinnene sjøl betaler dyrt for. Blant annet er minstepensjon et resultat for mange. Deltid er heller ikke jamt fordel blant kvinner, det er de med lavest utdanning som jobber mest deltid. Dette er ofte kvinner som har de mest slitsomme jobbene, med arbeidstid som er vanskelig å kombinere med omsorg for barn. Det er også flest med lav utdanning i de eldre aldersgruppene. I tillegg er det mye deltid i helsevesenet, også blant kvinner med høyskoleutdanning.

Samtidig skaper deltid en arbeidsintensitet i mange jobber som er vanskelig å orke på full tid, og slik oppstår en ond sirkel. I dag er det i stadig større grad arbeidsgiverne som ønsker deltid, mens mange kvinner ønsker seg flere timer eller full stilling. Kommunene tilsetter for eksempel hjelpepleiere i veldig varierende brøker for å få turnusen til å gå opp.

På toppen av det hele får kvinnene sjøl av mange ansvaret for deltidsarbeidet, også av deler av kvinnebevegelsen. Kvinnene anklages for å «velge feil», mens hovedproblemet ligger i organiseringa av arbeidsliv og samfunn.

Kvinner som jobber heltid, deltid eller er hjemmearbeidende har felles interesser i å skape et arbeidsliv som tar utgangspunkt i at alle skal kunne stå i full jobb, ikke bare menn uten omsorgsansvar.

14 prosent av hele arbeidsstokken har såkalt ufrivillig deltid – av disse er 14 prosent menn og 73 prosent kvinner (SSB 2003). Vi skriver «såkalt» fordi bruk av begrepet ufrivillig deltid om denne gruppa innebærer at en sier at alle andre former for deltid er frivillig valgt. Grensa mellom frivillig og ufrivillig deltid er umulig å trekke så lenge det er organiseringa av samfunnet som ligger i bunn. I pensjonsreformen brukes ufrivillig deltid som et begrep som skiller mellom dem som er verdige til å få pensjonsopptjening og dem som ikke er det. Her begrenses «ufrivillig deltid» til dem som får arbeidsløshetstrygd for den andelen de ikke har jobb.

Konsekvenser for lønn og pensjon

Kvinner har i snitt ca 65 prosent av menns inntekt og pensjon, alle trygdeytelser inkludert, også barnetrygd. Kvinner har 85 prosent av menns lønn.

Dette har store konsekvenser for livet hver eneste dag. Det bestemmer tilgang til alt som koster penger: mat, klær, helse, aviser, fritidsaktiviteter, reiser. Flertallet av kvinner som lever alene eller er eneforsørgere, har dårlig råd. For gifte og samboende kvinner betyr det økonomisk avhengighet, lavere status og mindre makt i forholdet. Det kan også bety mindre reell rett til skilsmisse.

Stortinget har nå vedtatt en pensjonsreform der pensjonen i enda større grad enn i dag skal være direkte avhengig av hva du har tjent gjennom livet. Dette vil bare øke forskjellene. «Besteårsregelen» er fjerna. Den gikk ut på at de tjue åra du hadde høyest inntekt, skulle være grunnlaget for utregning av pensjonen. Denne regelen var kvinnevennlig (og god for alle).

Den viktigste enkeltårsaken til forskjellen i inntekt og lønn er den ulike lengden av betalt arbeidstid. Både direkte, ved at deltid og perioder hjemme gir lavere inntekt, og indirekte. Den lave kvinnelønna henger blant annet sammen med at deltida bidrar til å opprettholde systemet med at menn er forsørgere og kvinner delvis forsørget. Dette rammer alle kvinner – også dem som sjøl jobber full tid hele livet.

Snittinntekt 2002
Mann 45 år: 450.000 kroner

Kvinne 45 år: 275.000 kroner

Et samfunn der kvinner er likeverdige mennesker

Kampen for sekstimersdagen dreier seg ikke bare om lettelser for den enkelte kvinne eller for kvinner i bestemte livsfaser. Flere kvinner i full jobb innebærer endringer i kvinnenes samfunnsmessige stilling, og det har konsekvenser for alle. Alle kvinner, også de uten barn eller eldre de tar omsorg for, rammes i dag av kvinners annenrangs stilling på arbeidsmarkedet. Kvinnelønna er kanskje det beste eksemplet på dette. Sekstimersdagen vil legge et bedre grunnlag for et samfunn der kvinnene er likeverdige mennesker.

I et slikt perspektiv kan også enkelte argumenter som brukes for sekstimersdagen være problematiske. «Sekstimersdagen vil gi kvinner bedre tid til å ta seg av familien,» er et slikt argument. Vi tenker ikke at en arbeidstidsforkortelse skal ha som mål at kvinner bruker mer tid med barna. Målet må være at kvinner har mer fri tid, tid til å bruke slik de sjøl vil, for eksempel til alt utenom jobb og hjem som livet kan bestå av. Om noen velger å bruke denne tida sammen med barna sine, er det deres valg, men det skal ikke ligge noen føringer om at dette er et riktigere valg enn andre. Mange kvinner har i dag et stort behov for mer tid til seg sjøl. Sekstimersdagen må ikke føre til noe krav om at barn må hentes tidligere i barnehagen, eller til at skolefritidsordninga innskrenkes eller til at familien stiller mer opp på sjukehjemmet.

For den enkelte kvinne kan kontantstøtte være et midlertidig svar på skvisen mellom arbeid og familie, men det er en ordning som svekker kvinners stilling og lar samfunnet i fred for krav om endring. Det viser seg også at småbarnsforeldre heller vil ha barnehageplass. 48 prosent av mødre med barn i kontantstøttealder sier at de foretrekker barnehage framfor kontantstøtte. I tillegg ønsker 28 prosent en kombinasjon av barnehage og annen barnepass. I 2003 var det ca 67 prosent av barn i kontantstøttealder som mottok kontantstøtte. 4 prosent av dem som mottar kontantstøtte er menn. (Tall fra 2004.)

Mer tid til familien?

Vi ser det heller ikke som noen kampsak at menn og kvinner samla bruker mer tid i familien. Vi er for utbygging av offentlige tjenester som avlaster den private familien. Men vi ser det som viktig at sekstimersdagen kan bety mer lik arbeidstid for kvinner og menn, og at den kan gjøre det lettere for kvinner å slåss for ei mer rettferdig arbeidsdeling hjemme. Sånn at menn tar mer ansvar hjemme, og at kvinner får frigjort tid til andre ting.

En viktig del av fronten

I løpet av tjue år fra slutten av 1960-tallet til slutten av 1980-tallet økte antallet yrkesaktive kvinner med bortimot en halv million. Først og fremst var dette gifte kvinner, etter hvert også med små barn. Dette er kalt den store kvinnerevolusjonen. Den førte til enorme forandringer i folks hverdagsliv, også menns. Men det ble ingen virkelig revolusjon, arbeidslivets og samfunnets organisering endra seg lite – i hovedsak er det kvinnene sjøl som har tilpassa seg og vært nødt til å være ekstremt fleksible. Presset fra endringene og fra kvinnebevegelsen har likevel ført til permisjonsordninger som gjør det lettere for oss å kombinere arbeid og unger enn det er i land utenom Norden.

Kvinnene har gjort felles erfaringer, både om sin egen styrke og likeverdighet med menn, og om hvordan vi fortsatt behandles som annenrangs når det kommer til arbeidstid, lønn og pensjon. Krafta i kravet om sekstimersdagen ligger nettopp i at det er et krav om at samfunnet må ta konsekvensene av de svære endringene. Sekstimersdagen handler om mer enn arbeidstidsforkortelse. Kravet er et symbol for et samfunn og et arbeidsliv med plass til både kvinner og menn med og uten unger og familie. Samtidig legger kravet grunnlaget for å sprenge rollene og skape et annet samfunn.

Kvinnebevegelsen og de kvinnedominerte fagforbunda har vært motoren i bevegelsen for sekstimersdagen. At vi ser hvor viktig kravet er for kvinner, har vært og er nødvendig for at kvinnene skal se seg sjøl som en avgjørende kraft i denne kampen. Men også menn har interesse av at kvinnenes stilling i arbeidslivet styrkes, blant annet fordi det gir arbeiderklassen større kraft. Kampen krever at menn setter seg inn i denne delen av argumentasjonen. Samtidig må sjølsagt både kvinner og menn reise kampen for sekstimersdagen ut fra de argumentene som de sjøl synes er viktigst.

Slik det er i barnehager i Sverige, vil vi ikke ha det! Fra kommunal barnehage i Karlstad kommune: Her må barna leveres tidligst en halv time før tidspunktet du begynner på jobb og hentes seinest en halv time etter at arbeidsdagen er slutt. Er du uten arbeid eller i svangerskapspermisjon, har barn med plass i barnehage bare rett til 15 timer i uka. Barnehagen har ei bemanning på to fulle stillinger og ei 60%-stilling på ei småbarnsavdeling (barn under tre år). Med 15 barn og ei åpningstid fra 06 til 17 kan det virke helt nødvendig med slike restriksjoner i oppholdstida.

Felles interesser

Kampen for sekstimersdagen har to grunnleggende elementer. Det ene handler om at arbeidsfolk erobrer mer tid fri fra utbytting og undertrykking – til egen disposisjon og til sterkere deltakelse i kampen om styringa av samfunnet. Det andre handler om at samfunnet og arbeidslivet organiseres slik at menn og kvinner er likeverdige mennesker med like muligheter til å delta, samtidig som de tar ansvar og omsorg for unger. Disse elementene bygger opp under hverandre.

 

Seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon vil

 

• bety en lettere hverdag for det store flertallet, med mindre stress og mindre helseskader;
• gi kvinner større muligheter til å jobbe full tid, med full lønn og full pensjonsopptjening – noe som vil styrke kvinners øonomiske sjølstendighet;
• kunne gi menn og kvinner likere arbeidstid, noe som vil styrke kampen for å heve kvinnelønna og legge grunnlag for likere arbeidsfordeling i familien;
• gi arbeidsfolk av begge kjønn mer tid og overskudd til å delta i faglig, politisk og kulturell virksomhet – og i kampen om hvordan samfunnet skal se ut i framtida;
• gi økt fritid og hindre at jobben spiser opp folks liv;
• gi økt lønn for dem som jobber deltid, fordi stillingsbrøken øker;
• gjøre det lettere å kombinere alle typer jobber med omsorg for barn, og dermed gi større reell valgmulighet når det gjelder yrke, arbeidsplass og faglig utvikling, – særlig for kvinner, men også for menn som har/tar omsorgsansvar;
• gi menn større mulighet for samvær med barn;
• kunne gi arbeid til flere;
• gi arbeidsfolk større andel av den enorme produktivitetsutviklinga.

Høsten 2003 ble tidsklemma heftig debattert i norske medier: folks vansker med å få tida til å strekke til med jobb, hjem, trening og sosialt liv. Det var kvinner som dominerte debatten, men også menn sto fram og ønska mer tid til å være hjemme med barna sine.

Noen avviste problemene som syting, andre forklarte tidsklemma med perfeksjonisme og for høye krav. Noen mente at menn også burde begynne å jobbe deltid, slik at de kunne få tid sammen med ungene sine. Kravet om seks timers arbeidsdag ble spilt inn. Noen ville ha kortere arbeidstid for småbarnsforeldre. Andre tok opp kravet på generelt grunnlag.

Arbeidslivet har endra seg

Grunnlaget for tidsklemma finner vi i organiseringa av samfunn og arbeidsliv. Kvinners stilling i samfunnet har endra seg mye de siste tretti åra – likevel er det mye som er grunnleggende uendra. I arbeidslivet har en ikke tatt konsekvensene av kvinners økte yrkesdeltakelse. Arbeidstidsordningene er tilpassa en situasjon der mannen for det meste er hovedforsørger, mens kvinnene jobber i den grad det best passer med familiens behov. Mangelen på barnehager og skolefritidsordninger er et annet tegn på samme mistilpassing.

Det er dette som kommer til uttrykk i tidsklemma – og som gjør at den først og fremst presser seg fram som et samfunnsproblem.

Arbeidets betydning

Lønnsarbeid er en nødvendighet for de aller fleste av oss. I arbeidstida har arbeidsgiverne styringsretten. Arbeidets organisering og innhold har svært stor betydning for oss, og det virker også sterkt inn på resten av våre liv, blant annet på hvor lenge vi lever.

Menns liv er i hovedsak avhengig av og knytta til deres eget lønnsarbeid, sjøl om også konas jobb kan ha noe betydning. For gifte og samboende kvinner har derimot mannens lønnsarbeid ofte store konsekvenser, også for dem som sjøl er i jobb.

Organiseringa av lønnsarbeidet har altså avgjørende betydning for arbeidsdelinga mellom kvinner og menn, noe vi ser blant annet i inndelinga i kvinne- og mannsdominerte yrker.

Arbeidsorganiseringa, og da særlig arbeidstida, virker også inn på hvilke muligheter folk har til å delta i organisert aktivitet for å påvirke utviklinga i samfunnet.

Når vi her tar til orde for en kortere normalarbeidsdag, er det derfor fordi arbeidsdagens lengde er helt avgjørende for hva slags liv vi skal leve og hva slags samfunn vi skal ha.

Kampen om arbeidstida skjerpes

Sommeren 2004 gikk Jens Ulltveit-Moe (tidligere president i NHO, Næringslivets hovedorganisasjon) ut i mediene og sa at arbeidstida i eksportindustrien burde økes til 40 timer per uke. Bakgrunnen for dette var den vellykka kampen som eierne av Siemens i Tyskland hadde ført. De fikk sine arbeidere med på å øke arbeidstida fra 35 til 40 timer i uka, uten kompensasjon. Trusselen var utflagging til land lenger øst med dårligere lønns- og arbeidsvilkår. Også EU-kommisjonen går inn for lengre arbeidstid – i ei tid med massiv, kronisk arbeidsløshet.

Her hjemme har Stortinget nettopp vedtatt en ny arbeidsmiljølov. Den gir økt adgang til overtid og til nattarbeid, og den åpner for gjennomsnittsberegning av arbeidstida med inntil 13 timers arbeidsdag i perioder. Dessuten skal arbeidstida i større grad kunne avtales individuelt med den enkelte arbeidstakeren – uten innblanding fra fagforeningene.

Dette er eksempler på at kampen om arbeidstida skjerpes. Historisk er da også denne kampen av de aller viktigste for arbeiderbevegelsen.

På høy tid med sekstimersdagen

Vi mener at kravet om sekstimersdagen er overmodent, og at vi, særlig i de høyt industrialiserte landa, har hatt råd til den i mange tiår. Produktiviteten har økt enormt sia innføringa av åttetimersdagen. Skal ikke arbeidstakerne snart kunne ta ut noe av dette?

Noen synes nok at kampen for sekstimersdagen er urealistisk. Vår oppfatning er at det er omvendt. Nettopp i dagens situasjon, med økende fleksibilisering og brutalisering, er det nødvendig å samle arbeidsfolk i kampen for en normalarbeidsdag som det er mulig å leve med.

Kampen for sekstimersdagen er både en kamp for reform og en forsvarskamp mot ytterligere undergraving av normalarbeidsdagen. Det som vil avgjøre om kampen vinner fram, er arbeiderklassens styrke og enhet og dens evne til allianser med andre bevegelser som har kravet på dagsordenen, for eksempel kvinnebevegelsen.

Samtidig er det også slik at kampen i seg sjøl kan bidra til å bygge opp styrke og enhet. Men dette forutsetter at den makter å forene kvinner og menn, offentlig og privat sektor, fagbevegelse og kvinnebevegelse. Slik enhet kan bare oppnås på grunnlag av forståelse og respekt for at kvinner og menn i dag står i ulik posisjon i samfunnet, og at kravet er en sekstimers arbeidsdag som gjør det mulig for både kvinner og menn i større grad å jobbe full tid med full lønn.

Kampen for sekstimersdagen kan spille den samme samlende rollen i dag som kampen for åttetimersdagen gjorde for hundre år sia, og den kan bidra til å bygge opp arbeiderklassens, fagbevegelsens og kvinnebevegelsens styrke til å slåss om samfunnsutviklinga i vår tid.

Oppgaven nå må være å reise kravet og debatten fra grunnplanet i flest mulig organisasjoner. Dette heftet er ment som en hjelp for dette arbeidet.

 

Dette er ei lita samling debattinnlegg Tron Øgrim skreiv i mai 2006. De er meningsytringer kjapt klapra ned og sendt til RVs diskusjonsliste. Temaet er kommunisme – slik Tron så for seg et slikt samfunn. Han ville vise at kommunismen ikke er en fjern utopi, men allerede finnes i kimeform i dagens Norge. Og at mange flere enn vi vanligvis trur, har regna seg som kommunister.

 

Er det forsvarlig å gi ut disse innleggene nå, som et eget hefte? Ja, mener vi. Det er helt i Trons ånd – han ga for eksempel sjøl ut ei heil bok (Den vestlige maoismens sammenbrudd i 1982) med det han i forordet kalte «en uferdig kladd», rufsete og litt ustrukturert i formen og ikke helt fintenkt på alle områdene den tok opp. Men han ga den ut slik den var, fordi tida hans var knapp, og det var viktig å få den ut der og da. Viktig for debatten, for diskusjonen blant de aktive revolusjonære den gang.

Slik ser vi det også nå: Tron er død, han kan ikke jobbe videre med prosjektene sine. Men tankene hans er fortsatt viktige for debatten vår, ikke minst for diskusjonen om målene våre. Derfor gir vi ut denne lille samlinga nå – i den formen de blei skrevet av Tron.

Takk til Jon Børge Hansen som har gjort tekstene mer lesevennlige.

Innleggene utgis med tillatelse fra Tron Øgrims familie.

(Les Rødt!s minneord om Tron.)

Det finnes mengder av kommunistiske modeller innafor de høyt utvikla kapitalistiske samfunna åsså, fx Norge.

Skrevet 7. mai 2006

---

De er der fordi:

• + FOLK VIL HA DEM (inklusive mange som stemmer Fremskrittspartiet!)
• + FOLK SLÅSS FOR DEM!
• + DE FUNGERER GODT!

Jeg minner om at KOMMUNISME, i følge Marx og Lenin, er definert som et samfunn der man «arbeider etter evne, får etter behov».

+ Legg merke til at det er ikke BETALING; ikke om du er RIK ELLER FATTIG, ikke PENGER, som skal definere HVA DU FÅR. Det er DINE BEHOV som definerer hva du får.

+ Heller ikke om du ARBEIDER MYE ELLER LITE (eller ikkeno!) eller om arbeidet ditt er HØYT ELLER LAVT BETALT, skal definere hva du får.

Eksempel på kommunisme praktisert innafor det nåværende norske kapitalistiske samfunnet:

+ SJUKEHUSSEKTOREN. Du skal få store og alvorlige operasjoner, UT FRA DINE MEDISINSKE BEHOV FOR DET. Mange av oss har fått sånne operasjoner.

I USA derimot, må du betale for det, evt. ha private forsikringer eller arbeidsgivere som betaler for det. Hvilke sjukehus du blir innlagt på og hvilke leger du behandles av, bestemmes også av hva du kan BETALE, altså av (det kapitalistiske) MARKEDET.

Sjukehussektoren er ikke noe eksempel på «perfekt kommunisme»! Men den funker hælvetes mye bedre for oss vanlige arbeidsfolk enn fx den amerikanske. Det syns bl.a. på levealderen i Norge og USA! Mange av oss ville vært daue nå, dersom vi hadde hatt det amerikanske kapitalistiske systemet i sjukehussektoren.

Det er en KLASSEKAMP i gang i sjukehussektoren. Mektige kapitalistiske interesser VIL kapitalisere den. De vil fx privatisere den, innføre mer og mer BETALING, heve taket for gratisbehandling og gratis MEDISINER osv.

Hvem er mot det? Vanlige arbeidsfolk, ansatte i sektoren og alle oss andre. Hvorfor? Fordi vi innser at KOMMUNISTISKE PRINSIPPER FOR BEHANDLING AV SJUKE ER I VÅRE INTERESSER, KAPITALISME er IKKE i våre interesser. (Enten vi kaller oss «kommunister» eller ikke!)

Et helt parallelt eksempel:

+ SKOLESEKTOREN. I følge prinsippene for FOLKESKOLEN har det offentlige PLIKT til å skaffe ALLE BARN undervisning PÅ DERES PREMISSER (det Marx kaller: Ut fra behov.).

Hvis du altså er ordblind eller er lam og må ligge på ryggen, skal kostnadene til undervisninga IKKE bæres av DEG (eller din familie). DU SKAL HA ETTER DINE BEHOV.

Skolen skal være like bra enten du er rik eller fattig, i byen eller på landsbygda, osv.

Igjen er det en KLASSEKAMP om dette. Alt fra privatskoler til mer foreldrebetaling til mer betaling for lærebøker osv. HVEM vil KAPITALISERE skolen? (Gjett hvem: KAPITALEN!)

Hvem er MOT? Vi eiendomsløse og arbeidende, proletariatet og de arbeidende klassene. Vi vil ha KOMMUNISTISK skole (enten vi er kommunister eller ikke.).

Jeg kunne fortsette med å nevne:

+ FOLKEBIBLIOTEKENE. En kommunistisk institusjon, og kapitalistene og FrP vil gjerne TA VEKK allmenningsretten (en gammal KOMMUNISTISK rett, skreiv Marx og Engels) til å låne alle slags dyre bøker GRATIS, UTEN BRUK AV PENGER.

+ BRANNVESENET. Brenner det hos deg (hjemme, på jobben, på hotellet …) skal ikke pengene bestemme at brannfolka kommer, og de skal redde deg koste hva det koste vil, uten noen rekning etterpå. (Brannmannen på bilen kan godt stemme FRP! Som brannredder gjør han likevel KOMMUNISTISK arbeid.)

Ei anna form for kommunisme finnes i frivillig kollektivt arbeid, DUGNADSARBEID.

Norge er BYGD på DUGNAD. Jeg skal ikke trekke fram gamle eksempler – (Mange av dere kjenner mengder av sånne!) men trekke fram et par nye:

+ LINUX. Et gratis alternativ til Microsoft (storkapital, støtter Bush!) utvikla ved fritt delt gratisarbeid av tusener av programmerere – noen av de viktigste initiativtakerne er raddiser og marxistisk inspirerte (fx Stalman).

Igjen fins det klassekamp her. Microsoft-interessene har tilmed gjort politiske framstøt for å FORBY bruk av frivillig skapt dugnadsprogramvare! Linux-tilhengera slåss i mange land (bl.a. Norge) for å få dyr kapitalistvare UT av skoler, offentlig sektor osv.

+ WIKIPEDIA. Et gratis alternativ til «betal-leksikon" Som Encyclopedia Britannica, Store Norske Leksikon) som er utvikla av kapitalistiske konserner og som du må BETALE for å lese på nett. Wikipedia er skrivi av FRIVILLIGE som jobber GRATIS (se fx Tøgrims artikkel om Nepals Kommunistiske Parti (maoistene) med den største lenkesamlinga jeg kjenner til noe sted på nettet om den bevegelsen!).

Wikipedia inneholder akkurat nå mer enn 4 millioner artikler på over 200 språk (men de fleste Wikipediaene, de med over 10 000 artikler, er på 40 språk, deriblant BOKMÅL med 60 000, NYNORSK med 15 000, ESPERANTO med over 40 000 og ISLANDSK med 10 000) og skrives av 2 millioner registrerte frivillige (+ en god del anonyme folk som ikke vil registrere seg.).

Oppi Wikipedia fins kapitalistiske interesser, som bl.a. vil innføre REKLAME, men flertallet har til nå gått mot.

Wikipedia blir åsså angripi fra utsida (fra forlagsindustrien) som ikke-troverdig, dårlig, osv. Enten det er noe i det eller ikke (svaret er både-og, som i mye dugnadsarbeid!) så nevner de ikke hovedargumentet – WIKIPEDIA ER GRATIS, OG DU HAR LOV TIL Å SKRIVE AV; KLIPPE OG LIME FRA ALLE ARTIKLENE.

Ut fra prinsippet om at ALL KUNNSKAP I VERDEN SKAL VÆRE GRATIS OG ALLE MENNESKERS FELLESEIE.

Og hva kaller vi det, da? Marx kalte det KOMMUNISME.

Amerikanerne som starta Wikipedia er langt fra «kommunister»! (Sjøl om noen av dem hører til venstrefløya av datafolk som starta LINUX, og marxistiske ideer om alles rett til informasjon og motstand om informasjon som EIENDOM prega starten av Wikipedia-modellen.)

Men Wikipedia er en KOMMUNISTISK DUGNAD, ei KOMMUNISTISK ALLMENNING, uansett.

Kommunismen fins rundt oss, den! Den er «isprengt» kapitalismen, akkurat som kapitalismen fantes i stumper og biter innafor den seine føydalismen.

Det betyr ikke at kommunismen «gror» fram av det kapitalistiske samfunnet ved litt mindre betaling i skolene, litt mer linux, osv.

For at kommunismen VIRKELIG skal bli prinsippet som reorganiserer HELE Verdenssamfunnet trengs en serie store revolusjoner. Bl.a. må BUSH vekk, og tror noen at han sprekker som ei såpeboble, bare vi tar på'n?

Men mange av ELEMENTENE som vi kan bruke til å bygge kommunisme – ARBEIDE ETTER EVNE, FÅ ETTER BEHOV! Fins alt rundt oss.

Men kapitalistene og deres politikere og intellektuelle vil sjølsagt ikke at vi skal SE disse elementene og bruke RETT NAVN PÅ DEM!

med beste kommunistiske hilsener
Tøgrim

+ Den definisjonen jeg gir av kommunisme, er ikke mitt personlige påfunn, men er helt sentral i teoriene til Karl Marx. Marx var, er og blir kommunist. Å kalle seg marxist uten å ta stilling til det Marx kalte kommunisme, blir derfor veldig rart.

Utdrag fra epost skrevet 8. mai 2007

---

Jeg har IKKE forsøkt å presse «min definisjon av kommunisme» på RV, og jeg har I MANGE ÅR vært for at folk som IKKE rekner seg som kommunister (som grønne, venstresosialdemokrater) KAN OG BØR føle seg godt hjemme i RV.

(Jeg mener derimot at RV bør forholde seg programmatisk til marxismen, på en ikke-sekterisk og ikke-dogmatisk måte. OG jeg mener at RV bør være for å avskaffe alle klasseskiller, noe som i følge mange av oss er en sentral del av kommunismen. BEGREPET kommunisme vil jeg derimot ikke «presse» noen til å godta.)

Tøgrim
Oslo

Kjære kam Sigrid:

enig med du om at vi må unngå å falle i noen «romantiserende feller»:

Skrevet 8 mai 2006

---

1) Å framstille «urtilværelsen» som idyllisk, alltid i samsvar med naturen osv. (De vidunderlige polyneserne ødela fx ofte naturen til øyene der de kom, det var ei viktig drivkraft som tvang dem videre over havet! Dessuten spiste de hverandre, ikke minst småbarn, når de ikke hadde anna kjøtt.

2) Vi må ta utgangspunkt i moderne (og tidligere tiders) forskning når vi angriper historia.

Altså et innlegg i rett tid!

Min oppfatning er at når det gjelder tidligere tiders kommunisme, (og jeg mener begrepsbruken er riktig!) bør vi være forsiktige, og kanskje først og fremst se på DISSE sakene som POLITISK viktige nå:

A) De demonstrerer at STORE KLASSESKILLER, PENGER; PROFITT OSV er ikke «menneskets naturtilstand». Tvert imot har menneskene i mesteparten av sin eksistenstid (si 150.000 til 2 millioner år, for å ta utgangspunkt i to ulike definisjoner av mennesker) levd i samfunn med veldig stor grad av likhet, prega av samarbeid for å overleve i en ofte overveldende natur.

PENGER har fx de fleste nordmennesker knapt opplevd før i de siste 200 år!

Altså er alt skittpratet om at kapitalismen er så «naturlig», astronomiske sjefslønninger (i størrelsesorden hundrevis av millioner av kroner i ÅRET til EN MANN! – typisk for USA nå) «må til» for at samfunnet skal funke osv – vel, SKITTPRAT.

B) Jeg tror vi kan lære – med forsiktighet! – av vitenskapelig utforskning av tidligere og nåværende IKKE-MARXISTISK levende kommunisme, en del om forutsetninger for at folk skal samarbeide bra.

Fx mener russiske og amerikanske religiøse grupper som har utvikla en kultur bygd på kommunistisk økonomi over noen hundre år, at relativt små grupper er nødvendige for at altruistisk dugnad skal funke bra.

Det betyr ikke at vi skal (eller kan!) si at det nåværende norske samfunnet skal reorganiseres i grupper på noen få hundre personer. Skrivebordsteorier om åssen framtidssamfunn skal organiseres er i beste fall dumt, i verste fall antidemokratisk og kontrarevolusjonært!).

Men sånt kan være nyttig å vite i DEBATTEN om hva slags tiltak som KAN vise seg å funke, i kampen for å erstatte denne sjuke og sjøldestruktive kapitalismen med noe anna.

C) Ellers er det interessant at kommunistiske former for økonomi har dukka opp gang på gang i historia, i de forskjelligste former for samfunn. (Og ikke bare i veldig gammal tid og i veldig «primitive» samfunn.

Noen ganger har det gått veldig bra, noen ganger middels, noen ganger elendig. Men dette er ikke noe «unaturlig» eller noe som står «i motstrid til menneskenes natur».

Kautsky pekte på det tidlige klostervesenet i Europa, som hadde et aspekt av at fattigfolk slutta seg sammen for å beskytte seg, sosialt og økonomisk, jobba sammen og ikke gifta seg for å ikke få arvinger som gjorde at de måtte dele opp felleseiendommen.

Et problem var at klostrene var så økonomisk vellykka at på få hundre år blei de styrtrike og nye undertrykkere av de fattige!

(Denne mannen, som har 3 barnebarn og ønsker seg flere, er på INGEN MÅTE tilhenger av at vi skal gå i kloster! Men økonomisk og historisk er det noe å lære av denne fortellinga om den ØKONOMISKE styrken i felles eiendom og felles arbeid.)

Jesuittene i Latinamerika skapte kommunistiske kolonier blant «indianerne» (dvs ur-«amerikanerne») i det indre av kontinentet. Staten Paraguay og det sosialt sett sterkeste av alle «indianske» språk, Guarani, er en del av arven etter denne kommunismen. Den falt ikke fordi den ikke fungerte, men fordi europeiske kolonister – både den spanske kolonimakta og portugisisk/brasilianske slavehandlere, såkalte «bandeirantes» – blei livredde for at «Amerika skulle bli kommunistisk» (dette uttrykket blei brukt), Portugal og Spania jaga ut jesuittene, og en serie blodige kriger knuste kommunismen i Sør-Amerika og forvandla frie mennesker i de jesuittiske koloniene til slaver.

Jeg mener det er nyttig å vite sånt.

Ellers mener jeg at de viktigste eksemplene på kommunistisk økonomi og sosial organisering er MODERNE.

De viktigste argumentene for hvorfor kommunismen TRENGS er også MODERNE, fx:

+ Å redde lufthavet rundt jordkloden for mennesker, katter og blomster kan ikke fixes via «handel med utslippskonsesjoner». Vi trenger et «verdens luftbudsjett», der «lufta er for alle» betyr at den er hele menneskehetens felleseiendom, og hele menneskeheten må bestemme i fellesskap åssen vi bruker den, ut fra våre BEHOV (og ikke ut fra profitt). Altså: Lufta er for alle betyr IKKE FOR ALLE KAPITALISTER TIL Å PROMPE SKITTGASSER I!

+ Å utrydde fattigdommen på jorda krever KOMMUNISTISK overføring av verdier FRA de rike kapitalistene TIL det fattige flertallet i den 3. verden.

FX NÅR DET GJELDER KUNNSKAP. At lærebøker i Afrika og India skal koste Hundrevis av kr fordi vestlige forlag har «copyright», er kapitalisme på sitt verste. At ALL KUNNSKAP I VERDEN SKAL VÆRE MENNESKEHETENS FELLESEIENDOM er kommunisme på sitt akutt nødvendigste!

FX NÅR DET GJELDER MEDISIN. At det store flertallet av HIV-positive – i Afrika – ikke «kan» få medisin fordi de kapitalistiske medisinfirmaene «MÅ HA» profitten sin er kapitalistisk og imperialistisk folkemord. MEDISIN etter BEHOV og ikke etter PENGER er en kommunistisk parole FOR DAGSKAMPEN, IKKE FOR FRAMTIDA MEN FOR IDAG!

(Sånt som dette er også noen av grunnene til at jeg personlig ikke liker å kalle meg sosialist lengre, men foretrekker KOMMUNIST. «Sosialismen» er for meg DDR og Arbeiderpartiet på sitt verste, og slett ikke dekkende for de samfunnsforandringene vi trenger å kjempe for. Men jeg skal ikke sekterisk kreve at vi slutter å bruke ordet, sjøl om det er dårlig!) (Men det er en annen diskusjon …)

beste kam hexer
tøgrim

Kjære kam Ronny, En diskusjon om KOMMUNISMEN med folk flest ønsker jeg skal handle om INNHOLDET i kommunismen, og ikke om ORDET – spesielt ikke i første omgang.

Skrevet 9.mai 2006

---

Et par detaljer:
+ Jeg tror kanskje du undervurderer hvor mange som faktisk fortsatt oppfatter kommunismen som et hedersord. Jeg vokste opp med gamle arbeiderpartifolk som sa som ei sjølsagt sak at de var kommunister. I SF på 1960-tallet var det heller ikke langt mellom dem som kalte seg kommunist. Bruken av ordet KOMMUNIST har tradisjoner i Norge minst tilbake til 1870-tallet (trolig før) og det er utrolig hvem som har kalt seg kommunist i Norge:
+ Arne Garborg
+ Edvard Munch
+ Alf Prøysen …

– Jeg er opptatt av de 50 % som sier: Det er en god ide, men … At vi (noen av oss!) tar diskusjonen med DEM mener jeg er viktig for den politiske tenkninga her i landet!

Jeg er altså ikke for at RV skal være «kommunistisk». Derimot får jeg enkelte ganger en litt klaustrofobisk mistanke om at enkelte av våre venner på «høyrefløya» egentlig drømmer om å FORBY sånne som meg – eller fx tidligere stortingsrepresentant Erling Folkvord, eller andre medlemmer i RV – å SI: JEG ER KOMMUNIST, og FORSVARE KOMMUNISMEN.

PS. Personlig er jeg altså mye mer misfornøyd med ordet «sosialisme».

DET betyr DDR-samfunn og manipulasjon av staten fra DNA for å legge storflyplassen i et tåkehøl på gardermyra, det!

Jeg syns det er litt rart at INGEN diskuterer at en god del folk LIKER IKKE ordet SOSIALISME, faktisk med ganske god grunn?

med beste kam hexer
Tøgrim

Kjære kam Jokke
Du skriver: «For det er jo langt flere enn Marx som har kalt, og kaller, dette for kommunismen.»

skrevet 9. mai 2006

---

Tøgrim: Og DET er et viktig poeng!

KOMMUNISME er ikke noe «Marx fant på» eller noe i og for seg «marxistisk»!

+ Marx&Engels kalte sitt program i 1848 for DET KOMMUNISTISKE MANIFEST fordi ordet var kjent og forstått PÅ FORHÅND; FØR det var marxister.

+ Som jeg skreiv i et tidligere brev, frykta jo faktisk herskerne i Spania og Portugal og slavehandlerne i Sør-Amerika at kontinentet skulle bli «KOMMUNISTISK» før år 1800!

+ Christania-bohemen og mange anarkister i Norge kalte seg «Kommunister» seint på 1800-tallet.

+ Den viktigste nynorsk-redaktøren i Norsk historie, Rasmus Steinsvik, kalte sitt blad FEDRAHEIMEN for «Kommunistisk-anarkistisk tidsskrift» (eller lignende – jeg har ikke referansen her) på 1880-tallet, og på 20-årsdagen for Pariskommunen trykket han forsida helt i rødt! (Paris KOMMUNEN – kommunisme. ok?)

+ Storkapitalisten som beherska Oslo by, Olav Donsum, averterte i avisene i Christiania i 1878 etter «kommunistene» som sto bak det store opprøret i byen det året …

+ KOMMUNISME blei i Christiania på 1870-tallet, som i Tyskland og Frankrike på 1840-tallet, oppfatta som den sinteste og mest radikale politiske retninga i ARBEIDERKLASSEN.

(Den store franske revolusjonære opprøreren Blanqui, som aldri var marxist, kalte seg KOMMUNIST. I USA blei Marcus Thrane Blanquistisk kommunist.)

(Et medlem av Kommunistforbundet til Marx og Engels var forresten på gjennomreise i byen i 1848 eller 49 …)

+ Lederen for høyrefløya i Venstre, Astrup, argumenterte på 1890-tallet for at arbeiderne i Norge måtte ikke få stemmerett ENNÅ, for da kom landet til å bli «kommunistisk» innen 20 år!

+ Han tok ikke så feil heller – i hvert fall var landets største PARTI, DNA, med på stiftelsesmøtet i DEN KOMMUNISTISKE INTERNASJONALE i 1918! (Der var DNA nest største parti, ette bolsjevikpartiet!) Og DNA kalte seg KOMMUNISTISK i programmet sitt, ihvertfall til 1932 …

+ De fleste marxister, derimot, kalte seg opp til 1914 SOSIALDEMOKRATER (inklusive bolsjevikene i Russland!) Men da Lenin i 1914 oppdaga at verdens mest berømte sosialdemokratiske parti, det tyske, hadde STØTTA krigen (akkurat som Norges viktigste sosialistiske parti, SOSIALISTISK Venstreparti, støtter krigen i Afghanistan!) sa han at nå kunne han ikke bruke det ordet lengre, han ville kalle seg KOMMUNIST isteden.

Saka er at KOMMUNISME er MINST TO TING, som har eksistert før og uavhengig av marxismen:
+ EI SAMLING IDEER (en «ideologi») som går ut på at det ikke skal finnes klasseskiller, rike og fattige, privat eiendomsrett til rikdommene skapt av naturen og arbeidet!

Marx, Engels og Lenin FANT IKKE OPP disse ideene, de presiserte dem, fx:

+ IKKE PRIVAT EIENDOM TIL PRODUKSJONSMIDLER
+ ARBEIDE ETTER EVNE, FÅ ETTER BEHOV

Dessuten er kommunismen EI SAMFUNNSFORM OG EN ØKONOMI som bygger på dette (eller riktigere: Mange forskjellige, mulige og virkelige, samfunnsformer og økonomier som bygger på dette).

+ Det har i flere hundre år eksistert kristen-kommunistiske kolonier. Noen av dem har vært svært vellykka, i hvert fall ut fra økonomiske kriterier. (Om du og jeg ville ønske å underordne oss de formene for personlig disiplin (eller «ufrihet» som dette krever er et anna spørsmål).

+ Jeg har argumentert for at Linux og Wikipedia er eksempler på kommunistisk ØKONOMI (ingen privat eiendomsrett!) ARBEID (ingen betaling – arbeide etter evne, og fritt arbeid, ingen arbeidstvang!) og kommunistisk IDEOLOGI (ingen skal profitere på nødvendig menneskelig utvikling, kunnskap er for ALLE, «ingen rike og ingen fattige».)

+ Jeg har argumentert for at fx skolevesenet, helsevesenet og bibliotekene i Norge er bygd opp ut fra sterk støtte til kommunistiske ideer om fordeling i befolkninga.

For å si dette på en annen måte,
+ KOMMUNISME er ei SAMFUNNSFORM som fins i VIRKELIGHETA, har eksistert så lenge mennesker har eksistert og trolig vil eksistere minst like lenge, og ikke noe «påfunn» verken av Marx, Stalin eller RV!

+ Like lite som KAPITALISME er noe Marx «fant på» da han skreiv KAPITALEN, er KOMMUNISME noe han «fant på» da han skreiv «Det kommunistiske manifest»!

– mi oppfatning –

(Sosialisme derimot – hva faen for slags skitt er DET? Og har det eksistert noen gang, anna enn som i beste fall kompromiss, i verste fall bløff? Nord-Korea og Cuba? Ærlig talt, tanken får meg til å spy …)

(Jeg er KOMMUNIST, ikke SOSIALIST. Men igjen, jeg skal ikke insistere på at vi skal slutte å bruke ordet, enda det er dårlig, utbrukt og innholdsløst. Noen taktiske hensyn må vi ta!)

med beste kam hexer
tøgrim – Oslo – kommunist.

Kjære kamerat PIM!

Vi kan fortsette med å diskutere, vennlig og saklig, både spørsmålet om KOMMUNISME og om PROGRAM.

Skrevet 9. mai 2006

---

+ Til det siste først: Personlig har jeg altså ikke blanda meg inn i programdebatten denne gangen. (Jeg hakke engang lest forslaga.) Jeg skal jo ikke på landsmøtet, og jeg tror ikke noen der har bruk for meg som baksetesjafør. Men jeg (hvis det interesserer noen!) er altså heller mer MODERAT enn deg når det gjelder HVA jeg syns bør stå i et program av RV-typen – i Norge, i 2006.

Hvis jeg skulle revidere DITT forslag, ville jeg skrive (dette er ei rask og grov, sjuskete skisse): «RVs mål er at denne utviklinga skal legge grunnlag for en oppheving av klassedelinga, der ingen er styrtrike og ingen fattige, og penger ikke blir brukt som et mål for å verdsette mennesker og sperre noen ute fra helsevesen, utdannelse, kunst og kultur og andre forutsetninger for et rikt og godt liv. Vi vil ha et samfunn der menneske ikke undertrykker menneske, der det er nok til alle og størst mulig valgfrihet og intellektuell frihet og der vi har utrydda all undertrykkelse som bruker som påskudd kjønn, nasjonalitet, rase og religion. Vårt store framtidsmål er Karl Marx sin gamle drøm om en verden som er et virkelig klasseløst samfunn av frie mennesker.»
(Dessuten ville jeg kutte ut riksmålet …)

STRUKTUR – et intellektuelt ord som de fleste av lesera våre ikke forstår? Ikke jeg, i hvert fall?

FRIHETLIG har jeg ikke mye imot (og hvis det gjør noen anarkister glade, okei?) men jeg syns åsså det er litt intellektuelt og seigt forståelig, og er ikke det viktige at MENNESKENE er frie, ikke bare SAMFUNNET? («FOLKETS» eller «SAMFUNNETS» frihet har vel vært brukt av en god del rare politikere til å forsvare MENNESKENES ufrihet?) Jeg vil altså gjerne DEFINERE; BESKRIVE frihetENE.

KOMMUNISME vil jeg gjerne HA. Men det er det samme for meg hva du KALLER det. Du kan kalle det qwerxflærb eller Bamse Brakar for min del! Derimot vil jeg gjerne DEFINERE det.

Marx sa (og faktisk, anarkistene som ikke var marxister sa omtrent det samme): et samfunn + uten klasseskiller + uten penger + uten stat + med størst mulig personlig frihet for den enkelte.

LENIN sa: Vi og anarkistene har samme MÅLET (kommunismen!), vi er uenige om VEIEN. (Anarkistene tror de kan avskaffe staten og opprette kommunismen I MÅRRA, vi trur dessverre ikke det går så fort.)

Det er det jeg MENER.

Det interessante er at noe sånt MENER jo veldig mange andre åsså ville være det beste samfunnet, og noen andre legger til: «hvis det bare ikke var uforenelig med menneskenaturen … »

Jeg er ENIG med definisjonen din, men jeg ville gjerne DEFINERE den nøyere.

FRIHET fx er et av de politisk kraftigste, og samtidig et av de semantisk mest innholdsløse – eller kanskje heller uklare – orda i språket.

Frihet til å investere? Til å misbruke barn, som Staff vil at foreldrene skal ha? Til å holde jenter hjemme fra skolen? (Eller alle barna, som de «frihetlige» i USA går inn for? Til å argumentere for tatovering og kastrering av pakistanere?

Du og jeg vil ikke ha frihet til det, men vi vil fx ha FRIHET FRA SOSIALE KJØNNSSKILLER, og FRIHET TIL Å SI HVA VI VIL (ytringsfrihet!) osv.

Så er det ikke bedre å forsøke å DEFINERE den friheta VI KJEMPER FOR på en forståelig måte, enn å si fx bare et «frihetlig samfunn»?

ORDET kommunisme trenger jeg derimot ikke I ET PROGRAM.

Personlig er jeg kommunist «24 timer i døgnet» som en annen debattant sa, og jeg bruker ordet omtrent hver gang jeg holder foredrag. Men når jeg diskuterer RVs program, kan jeg godt tenke meg å diskutere sånn: – «jamen er du ENIG eller UENIG i disse måla?» – og slippe å med en gang få: «jamen jeg er ikke KOMMUNIST!» …

Kanskje jeg tar feil i det? Men det er sånn jeg tenker. (Altså står jeg visst til høyre for deg?)

Ka du tænk?

Med beste kammeratslige hexer
Tøgrim
Oslo

av Kjersti Ericsson

Hvordan skal vi få et samfunn der strukturene ikke klemmer oss slik de gjør i dag?

Alle snakker om tida, men vi burde heller snakke om strukturer, sa kvinneforskeren Anne-Lise Ellingsæther nylig i et intervju i Klassekampen. Utgangspunktet var den berømmelige «tidsklemma». Men hva er det som klemmer oss? Er det tida, eller er det noe annet? Svaret er: Noe annet. Det handler om samfunnsstrukturer.

I boka Kvinnekamp! Vi eier morgendagen! som kom ut i 1986, fortelles mange historier om kvinners hverdagsliv. En av dem som kommer til orde, er lærer Grete. Hun beretter: «Mannen min tjener godt, og han sa at det var greitt at jeg begynte å jobbe, bare han ikke merker det.» En sånn mann som Gretes var ikke noe ideal for tjue år sida heller, men det fantes nok en god del eksemplarer av ham. Forhåpentligvis er arten sjeldnere i dag, han er ikke akkurat verneverdig. Grete fikk altså lov til å jobbe, så sant mannen ikke merket det. Ingen endringer i servicen i heimen, var hans krav. Vi rister på hodet av en sånn gammeldags gubbe.

Men snu dette eksemplet på hodet, og sett en arbeidsgiver i stedet for Gretes mann. Hva sier arbeidsgiverne? Jo, arbeidsgiverne sier: Det er greitt at du har barn og familie, bare vi ikke merker det. Ingen endringer i innsatsen på jobben, er deres krav. Ja, de sier det ikke en gang, for det er så sjølsagt at det ikke er nødvendig å si det. Premisset i arbeidslivet er fortsatt at det å ha barn og familie er en privatsak som ikke skal virke inn på innsatsen som arbeidstaker.

For menn har det vært mulig å fungere på slike premisser, fordi kvinnene tok ansvaret hjemme. Altså kan en si at arbeidslivet er strukturert med mannen som standardmønster. Kvinnen passer ikke inn i dette mønsteret, og blir skikkelig klemt. I takt med kvinnenes inntog i arbeidslivet er det da også blitt kjempet fram en del rettigheter som skal kompensere for denne manglende passformen, slik som omsorgspermisjon, rett til å være hjemme med sykt barn et visst antall dager osv. Men dette er nettopp kompensasjon. Mønsteret er fortsatt det samme, det er ikke erstattet med et nytt. Derfor opplever kvinner at en gravid arbeidssøker lett blir diskriminert, at en arbeidstaker med ambisjoner helst ikke bør bli gravid, at en omsorgspermittert arbeidstaker ofte kommer tilbake til andre og mindre spennende arbeidsoppgaver. Og siden det for de fleste kvinner er umulig å ha barn og familie uten at det merkes, må de «velge» lønnsnedslag og svekkete pensjonsrettigheter, det vil si deltid.

Det er en del omkostninger knyttet til det å bruke rettigheter en faktisk har. Og noen rettigheter fungerer best når de overhodet ikke brukes, som for eksempel rett til ammepause.

Best når de ikke brukes

Kvinner må betale prisen for den manglende passformen. Menn har riktignok også rettigheter knyttet til barneomsorg. Men de fungerer absolutt best når de ikke brukes. En mann skal virkelig ikke la arbeidsgiver merke at han har barn og familien. Fedrekvoten har riktignok ført til at det store flertall fedre tar ut sine 4 tilmålte uker. I en undersøkelse kvinneforskerne Elin Kvande og Berit Brandth nylig gjorde, gjaldt dette 74 % av de spurte fedrene. Men bare 14 % tok foreldrepermisjon ut over det. Arbeidslivets struktur med mannen som standardmønster er også en skikkelig bremsekloss for en likere fordeling av omsorgsansvar mellom kvinner og menn, noe blant annet mannsforskeren Øystein Gullvåg Holter har pekt på.

«Kompensasjonsmodellen» – å gi kvinner rettigheter som skal kompensere for at det mønsteret samfunnet er organisert etter, ikke passer for dem, kan aldri bli noen virkelig løsning på dette strukturelle problemet. Mønsteret må forandres.

Ordet «reproduksjon» (gjenskape) brukes i litt ulike betydninger. Det brukes om å gjenskape varen arbeidskraft, og er da knytta til kapitalismen som økonomisk system. Men det brukes også i en videre betydning, om å gjenskape liv, gjenskape arbeidsevne, ta vare på mennesker, også mennesker uten salgbar arbeidskraft. Under kapitalismen foregår reproduksjonen av arbeidskrafta, både den delen som dreier seg om å gjenskape arbeiderens arbeidskraft fra dag til dag, og den delen som dreier seg om å oppdra nye generasjoner arbeidere, i flere ulike sammenhenger. Den foregår i hjemmet, som ubetalt arbeid. Og den foregår på institusjoner som barnehager, skoler og sjukehus.

For kapitalismen er flertallet av menneskene bare interessante som bærere av varen arbeidskraft. De menneskene som er bærere av den arbeidskrafta kapitalen av en eller annen grunn ikke har bruk for, har bare betydning som plagsomme utgiftsposter. Dette bestemmer betingelsene for menneskenes liv. De systemene som deltar i reproduksjonen av arbeidskrafta, som hjem og skole, skal skape den sorten arbeidskraft kapitalen vil ha, og helst billigst mulig. De menneskene kapitalen ikke har bruk for som arbeidskraft, skal oppbevares uten at det koster for mye. For kapitalen er menneskene midler i produksjonen, ikke mål i seg sjøl. Dermed blir de reproduktive oppgavene underordna den kapitalistiske produksjonens krav. Disse underordnede og mindreverdige oppgavene er i hovedsak kvinnearbeid. Og kvinnene blir midler dobbelt opp: De blir midler til å gjøre andre i stand til å fungere i produksjon og samfunnsliv, på kapitalens premisser.

Men de fleste vanlige folk ser både på seg sjøl og hverandre som viktige i sin egen rett, med krav på et godt og verdig liv, der de kan utfolde seg som mennesker. For dem som skal løse de reproduktive oppgavene, enten det er i hjemmet eller i ulike andre institusjoner, blir det en kollisjon mellom deres eget utgangspunkt (mennesker er mål i seg sjøl) og de premissene systemet legger for arbeidet deres (mennesker er midler i den kapitalistiske produksjonprosessen).

I dag forlanges det at oppgavene i helse-, sosial- og utdanningssektoren skal rasjonaliseres, effektiviseres og gjøres billigere. I kjølvannet av dette har vi fått en høyrøstet retorikk om individets og familiens ansvar. Noen må jo ta skylda for følgene når det offentlige trekker seg ut. Og noen må helst overta oppgavene. Gjett hvem!

Det er heller ikke lett å nekte. Når for eksempel skolen utarmes og det forlanges av foreldrene at de skal overta oppgave etter oppgave, er det jo deres egne barn det går ut over dersom foreldrene nekter å stille opp. Så foreldrene stiller opp. Og reproduksjonsoppgavene eser ut:

Gode foreldre stiller opp

Å være foreldre til skolebarn på den måten som det forventes i dag, er blitt en hel liten jobb. Hva er det så som forventes? Penger er én ting. Det er lenge siden grunnskolen var gratis. Lærerlaget i Oslo fant for noen år siden ut at foreldre til barn i grunnskolen i byen betaler 16 millioner i året til skolen. Dette er mye, men ligger likevel 30 % under landsgjennomsnittet. Leirskoleopphold og andre utflukter må betales dersom ikke ungene skal settes utenfor fellesskapet med de andre. Ikke så få foreldre betaler også for skolemateriell og bøker skolen ikke finner plass til på sine magre budsjetter. Dugnadsarbeid er en annen ting. Pusse opp nedslitte klasserom, male og sy gardiner, vaske rundt når det offentlige ikke har råd til skikkelig reinhold. Å være til stede på ulike møter og arrangementer i skolens regi er en tredje ting. Å være klassekontakt og aktivitetsansvarlig er en fjerde. Å følge opp barnas lekser og skolearbeid på foreskrevet vis er en femte. Mange skoler gir foreldrene hjemmelekser for å lære dem den rette måten å delta i barnas leksearbeid på. Å drive for eksempel taletrening med barnet sitt fordi skolen ikke har råd til logopedtimer er en sjette. Å holde rede på «ranselposten» er en sjuende. Å være skoleforelder i dag innebærer blant annet å være litt vaktmester, litt hjelpelærer, litt assisterende spesialpedagog. Og i tillegg til de konkrete tingene jeg har nevnt, er det en mer generell forventning om at familielivet skal være stimulerende og utviklende, innrettet på å investere kulturell kapital i barnet. For barnet skal jo helst bli nyttig og framgangsrikt i et stadig mer konkurransepreget samfunn. Nå skal en helst starte på fosterstadiet, med sang og musikk og bevegelser som skal virke utviklende på den lille.

Gode foreldre stiller opp, i vissheten om at skolegang, skoleresultater og en «utviklende» tilværelse i det som skulle vært fritida er viktige for barnas framtidsutsikter. Barna til de såkalte «dårlige foreldrene» blir tapere i dette racet om en best mulig plattform for et framgangsrikt voksenliv.

Og dette er den andre strukturen som klemmer oss, at det arbeidet vi synes er viktig og ikke bare kan slurve unna, som omsorg for barn, skal gjøres under forhold som signaliserer at det er en samfunnsmessig salderingspost, samtidig som kravene til kvaliteten på dette arbeidet stadig øker. Men det er ikke vi sjøl som bestemmer kvalitetskriteriene. De bestemmes av hvilken type mennesker kapitalen har bruk for. Hvis vi jobber hardt for å skape akkurat den typen, vil det kanskje gå barna våre vel, de vil få de gode jobbene i stedet for å havne som sosialt bunnfall i et stadig mer polarisert samfunn.

Den indirekte utbyttinga av kvinnene

Den tredje strukturen handler om den indirekte utbyttinga av kvinnene gjennom husarbeidet. I marxistisk terminologi pleier vi å dele arbeidsdagen i to: Den nødvendige arbeidstida og merarbeidstida. Den nødvendige arbeid-stida er den tida som går med til å produsere de verdiene arbeideren og hans familie trenger for å leve. Dette er grunnlaget for lønna. De verdiene som blir skapt i merarbeidstida, går i lomma til kapitalisten, og er grunnlaget for profitten.

La oss ta en liten avstikker til gamle dagers arbeiderhusholdninger. I Tistedalen hadde konene til sagbruksarbeiderne gjerne både gris og et lite potetstykke. De måtte spe på mannens pengelønn med potetdyrking og griseoppdrett for å kunne forsørge familien. Alternativet ville være å kreve høyere pengelønn, så arbeiderne kunne kjøpe de matvarene konene deres nå produserte sjøl. Det ville betydd at kapitalistene hadde måttet betale mer for arbeidskrafta.

De færreste kvinner i Norge dyrker poteter og har gris i bakhagen i dag. I fattige land i Sør er det imidlertid annerledes, der er kvinnenes sjølbergingsjordbruk ofte avgjørende for å forsørge familien til den svært lavtlønte arbeideren. Men også kvinner i Norge gjør mye husarbeid. Dersom kvinnene ikke hadde gjort dette nødvendige arbeidet gratis, måtte oppgavene vært løst enten ved at de ble gjort til et offentlig ansvar, betalt over de offentlige budsjettene, eller ved at de arbeidet kvinnene gjør, ble kjøpt på markedet (slik vi kjøper kokkens matlage-arbeid, kjøkkenhjelpas oppvask-arbeid og servitørens servere-ar-beid når vi spiser på restaurant). I det første tilfellet ville de offentlige ut-giftene øke kolossalt. Det betyr at kapitalistklassen totalt, gjennom sin representant staten, måtte brukt en mye større del av overskuddet som skapes, til å betale for offentlige tjenester. Dermed ville det bli mindre igjen som profitt til kapitalistene. I det andre tilfellet, hvis folk skulle kjøpe det arbeidet som kvinnene nå gjør gratis, på markedet, så måtte de sjølsagt hatt mye høyere lønn. Gratisarbeidet i hjemmet er med på å holde både lønna og offentlige utgifter nede, og dermed profitten oppe. Slik står kapitalismen for ei indirekte utbytting av arbeid i hjemmet.

Så kan en si: Pytt, pytt, husarbeidet i våre moderne, høyteknologiske hjem er ingenting å snakke om mot slitet til arbeiderkona i Tistedalen før i tida. Og det er nok sant. Men det er belastende nok til at mange som har råd, og en del som egentlig ikke har det, går til det skritt å leie noen for å gjøre det for seg. Dessuten er det ikke alltid at tidsbruken reduseres i takt med den teknologiske utviklinga. Forskeren Ingun Grimstad Klepp har nylig funnet ut at vi bruker mer tid på klesvasken i dag enn i 1860. Og det er fortsatt kvinnene som sørger for å holde familien ren. Kvinner i dag bruker gjennomsnittlig 15 minutter på vask og stell av klær hver eneste dag. Hvis jeg har regnet riktig, blir det ca. 91 timer i løpet av et år, altså rundt to og ei halv arbeidsuke. Det vanlige i 1860 var å ha storvask et par ganger i året. Menn bruker i følge samme forsker 0,02 minutter per dag på vask og stell av tøy. Forklaringa på økningen er høyere renslighetskrav, flere klær osv. En kvinne av i dag som prøvde å legge seg på 1860-tallsnivå, ville antakelig oppleve at barna hennes ble tatt av barnevernet på grunn av omsorgssvikt.

For å oppsummere: Mannen som mønster i arbeidslivet, reproduksjonen som underordnet og mindreverdig i forhold til produksjonen, den indirekte utbyttinga gjennom husarbeidet, det er tre strukturer som henger sammen, og som holder oss i ei beinhard klemme.

En utopi under beleiring

Hvordan skal vi komme ut av klemma? La meg begynne i utopien. Og dette er en utopi som faktisk eksisterer, riktignok som ei lita øy under stadig beleiring fra nedskjæringskåte myndigheter. Dere kan lese om den i Turid Horgens vakre bok: Når språket berører. Den handler om Turids og andres arbeid med sterkt multihandikappete barn som ikke har det vi vanligvis forstår med språk. Det er ikke så godt for andre å vite hvordan de har det og opplever verden. Kanskje har de for eksempel smerter uten at omverdenen forstår det.

Disse barna kan aldri bli nyttige i det kapitalistiske produksjonsmaskineriet. De kan ikke «utvikles» på kapitalens premisser. Men de har behov, ikke bare for mat, drikke og nødvendig stell, men også for vennskap, nærhet, skjønnhet, nye opplevelser, kontroll i sitt eget liv. Hvordan fyller en slike behov for barn som ikke snakker, som kanskje har sterkt svekkete sanser, som har lammelser eller manglende muskelkontroll, og som noen ganger er så svake at de neppe har noe langt liv i sikte? Turid og medarbeiderne hennes finner sine måter. De føler seg fram: Hvilke bevegelser ser det ut til at barna liker, hvilke former liker de å føle på, hva synes de det er fint å se på? Hvordan kan vi gi dem muligheten til å velge, for eksempel med et lite trykk med handa, om de vil vogge fram og tilbake, eller heller kjenne på en myk ball?

Da jeg leste Turid Horgens bok, hadde jeg nesten vanskelig for å tro at noe slikt som dette kunne foregå i dagens Norge. Det er kommunisme! tenkte jeg. For i denne vesle utopien under beleiring er ikke disse barna redusert til plagsomme utgiftsposter, håpløse tilfeller som det ikke er kostnadssvarende å investere noe i, fordi de aldri kan bli nyttig arbeidskraft for kapitalen. De er mennesker, rett og slett. De har behov. Og de får utvikle seg og oppleve fine ting på sine egne premisser, som Turid og de andre strever hardt for å tolke.

Når vi skal prøve å tenke om framtida, og om hvordan vi skal kunne endre de strukturene som klemmer oss, tror jeg det er viktig at vi har dette bildet i bakhodet. Vi vil ha et samfunn der vi er mennesker rett og slett, ikke arbeidskraft eller utgiftsposter. Vi vil ha et samfunn der behov, ikke profitt bestemmer produksjon og organisering. Vi vil ha et samfunn der vi får utvikle oss og oppleve fine ting på egne premisser, ikke for å bli nyttigere for kapitalen.

Hvordan skal vi så få et samfunn der strukturene ikke klemmer oss slik de gjør i dag? Jeg vil ta opp 4 punkter:

1) Vi trenger et samfunn der folk er viktige i seg sjøl, ikke bare viktige som midler i den kapitalistiske produksjonen og for å maksimere profitten. For det første betyr dette noe for målet med produksjonen: Den må være innrettet på å dekke folks behov. Det betyr også at de strukturene som dikterer at familielivet skal få restene når jobben har tatt sitt, og at det vi kaller for reproduktive oppgaver er underordnet og mindreverdig i forhold til produksjonen, må endres grunnleggende. Og det må bety at både livet på jobben, og forholdet mellom arbeidslivet og livet ellers blir annerledes. «Det skal bli like fint å jobbe som å dainse,» heter det i Ellinors vise. Å dainse er noe vi gjør for gledens og utfoldelsens skyld. Å jobbe er noe vi gjør for lønnas skyld. Men i alt arbeid, også i dagens samfunn, er det et element av dans. Det er viktig for oss å gjøre arbeidet slik vi synes det bør gjøres, det gir stolthet og glede. I sin doktoravhandling om kvinner i renholdsbransjen skriver May-Len Skilbrei for eksempel om renholdere som insisterer på å vanne blomster, rette på duker og liknende småting som gjør det vakkert og trivelig på de kontorene de skal vaske. Arbeidsgiverne derimot, mener at dette ikke inngår i den tjenesten firmaet selger, og skal renholderne drive med sånt, får de gjøre det gratis, utenom den tida de får betalt for. Arbeidsgiverne vil, i effektiviseringens og fortjenestens navn, fjerne ethvert element av «dans» fra jobben. Tilsvarende skjer på alle slags arbeidsplasser, fabrikker, kontorer, sykehus, universiteter.

Hvis det skal bli like fint å jobbe som å dainse, må også arbeidet, i langt større grad enn i dag, dekke behovet vårt for utfoldelse, for å være skapende, for stolthet over vel utført og viktig arbeid, for kontroll over egen virksomhet, for givende samspill med arbeidskameratene. Dersom arbeidet fyller slike behov, vil det også kunne bety at det blir færre frustrasjoner å ta ut på det vi nå kaller «fritida», og færre savn å dekke. Kanskje blir ikke skillet mellom «arbeidet» og «fritida» så stort som i dag. «Fritida» er jo «fritid» fordi arbeidstida er ufri, den er kjøpt og kontrollert av andre enn oss sjøl. Og hvis det som i dag ses på som «reproduktive oppgaver», som helst skal gjøres så privatisert og billig som mulig, blir tildelt en helt annen betydning og helt andre ressurser, da åpner det kanskje for nye måter å danse på.

Barn – ingen privatsak

2) Vi trenger et samfunn der forsørgelsen av barn ikke er en privatsak. I vårt samfunn er forsørgelsesansvaret for barn til sjuende og sist privat, det ligger på foreldrene. Men sjøl om dette er det grunnleggende prinsippet, er det modifisert gjennom framveksten av velferdsstaten. Det offentlige bidrar til forsørgelsen og til omsorgs- og sosialiseringsarbeidet på forskjellige måter. I dag tilbringer kanskje flertallet av norske barn mer av sin våkne tid i barnehage, skole og fritidsordninger enn sammen med foreldrene. Dette ses på med bekymring av Kristelig Folkeparti, men kanskje ikke av så mange andre. Det som vekker bekymring, er naturligvis utarmingen av de offentlige tilbudene, og at kostnadene for foreldrene, for barnehage og fritidsordning, er høye.

Den verdensberømte velferdsforskeren Gösta Esping-Andersen har gått ut med følgende råd til Europas stater: Sats på den skandinaviske modellen: Å bygge ut barnehager som gjør det mulig for mødrene å jobbe, og å gi økonomisk støtte til enslige mødre, er en investering i forebygging av sosiale kriser. Slike tiltak bidrar til å gjøre fattigdom blant barn mindre utbredt. Fattigdom blant barn avler sosiale problemer blant voksne. Det spørs om regjeringene er villige til å lytte til Esping-Andersen. Heller ikke de skandinaviske regjeringene ser ut til å være særlig opptatt av velsignelsene ved den skandinaviske modellen, snarere tvert imot. Men Esping-Andersen har sjølsagt et godt poeng: Noe av det mest fornuftige en kan gjøre for å få et godt samfunn, og for å minske sosial ulikhet, er å satse på barn og unge. La oss få et samfunn med gode, offentlige og gratis tilbud, som skole, barnehage og alle slags fritidsaktiviteter innenfor idrett og kultur. Resten av kostnadene ved å ha barn kan komme gjennom en utvidet barnetrygd. Dette vil også befri foreldre for å måtte være en utarmet skoles forlengede arm inn i barnas fritid, der alt skolen ikke har råd og krefter til å gi dem, skal kompenseres. I et annet samfunn vil foreldrene dessuten være befridd for stadig å måtte tenke på å forberede barna til en best mulig utgangsposisjon i et stadig hardere konkurransesamfunn. La foreldre og barn rett og slett ha det fint sammen.

3) Vi trenger et samfunn der husarbeidet tas på alvor. I dag tas ikke husarbeidet alvorlig som arbeid, det skal gjøres på fritida. I tradisjonell økonomisk språkbruk er det ikke en gang arbeid, men konsumpsjon, som om potetene vrengte av seg skallet og hoppet opp i gryta sjøl, eller vaskemidlet fylte bøtta og svingte langkosten over golvet straks det var kjøpt i butikken. Husarbeidet er blitt usynliggjort, slik kvinners virksomhet ofte blir.

Lenin uttrykte seg i sin tid slik om husarbeidet: «Trass i alle frigjørende lover som er blitt vedtatt, er kvinnen fortsatt husslave, fordi den huslige småproduksjonen knuser, kveler, hemmer og nedverdiger henne, lenker henne til kjøkkenet og barnerommet, og kaster bort arbeidet hennes på barbarisk uproduktivt, smått, nerveødeleggende, forkvaklende, nedbrytende slit.» Lenins løsning var å omdanne husholdsøkonomien til stor-skala sosialistisk økonomi.

Lenin hadde et skarpt øye for det slitet husarbeidet innebar, som sjølsagt var av et helt annet kaliber i hans tid og hans samfunn, enn det er i dagens Norge. Og det finnes vel stunder hvor også vi moderne kvinner føler trang til å tilslutte oss Lenins formuleringer. Det er imidlertid ikke mye av verdighet og verdi over husarbeidet slik Lenin snakker om det. Men er husarbeid bare nedverdigende, forkvaklende slit? Dreier det seg ikke også om en komplisert vev av oppgaver for å ta vare på menneskers fysiske og psykiske velvære, om sosial læring og bekreftelse, om tradisjoner og ritualer, om kulturoverføring i både vid og snever forstand, om estetiske og skapende elementer i hverdagen?

Et samfunn som tar husarbeidet på alvor, må både se omfanget og slitet, men også betydningen og innholdet. La oss et øyeblikk gå tilbake til renholderne som May-Len Skilbrei beskriver i sin doktoravhandling, de som ville vanne blomster, rette på duker og gjøre det trivelig. For dem handlet det ikke bare om å fjerne smuss. Å gjøre det pent og hyggelig var en integrert del av renholdet. Men slik så ikke arbeidsgiverne det. Jeg husker også en ferie i Portugal for mange år siden, da tre barn og veldig mange dokker og bamser kamperte på samme rom. Hver ettermiddag løp barna spent tilbake fra stranda for å se hva stuepikene hadde funnet på denne gangen. For de ryddet nemlig ikke bare rommet. De danderte også bamsene og dokkene i morsomme tablåer, hver dag på en ny måte. Det ble en lek mellom barna og stuepikene, en lek som det neppe ville vært tid til innenfor dagens normer for hvor mange minutter stuepiker skal bruke på å klargjøre et hotellrom. Hva om reinholdsarbeidet ble sosialisert på den måten at reinhold i boliger ble en offentlig, gratis og godt lønnet tjeneste? Skulle de ansatte, i effektivitetens navn, tvinges til å gjøre det på den måten dagens arbeidsgivere i renholdsbransjen ønsker? Eller skulle vi heller utvide «dansen» i jobben, gi rom for estetikken og leken? Og hva om matlaging ble en offentlig, gratis og godt lønnet tjeneste? Skulle vi spise og de ansatte jobbe, i svære, sterile kantiner med standardmat? Eller skulle vi få mange nabolagskafeer, der de ansatte kunne utvikle sin egen stil etter egen lyst og i samspill med stamgjestene, og der vi kunne velge mellom take-away eller å bli servert på stedet?

Hvis vi nedvurderer husarbeidet, og tar den nedvurderinga med oss når vi gjør dette arbeidet samfunnsmessig, så vil det ikke dekke de behovene husarbeidet tar sikte på å dekke. Da vil vi kanskje fortsette å gjøre det privat likevel. Og jobbene som skapes, vil bli uten det minste spor av dans.

4) Vi trenger et samfunn med samlivsformer som sikrer kollektivt ansvar og individuell frihet. Kjernefamilien, med mor, far og barn, er en historisk betinget institusjon med begrenset bærekraft. Den trenger støttesystemer i form av slekts- og vennenettverk for å fungere. Den gjør medlemmene ytterst sårbare for brudd, fordi all intimitet skal konsentreres i familien. Den er en økonomisk enhet, noe som gjør at økonomiske problemer og konflikter forsterker de følelsesmessige sårene ved samlivsbrudd. Trass i en økende variasjon i faktiske samlivsformer og levemåter, utgjør kjernefamilien en norm som virker undertrykkende i forhold til andre måter å leve på, for eksempel å leve homofilt eller lesbisk.

Kjernefamilien bærer også med seg en patriarkalsk arv, som mest brutalt kommer til uttrykk i menns vold mot sine kvinnelige partnere. Denne patriarkalske arven kommer mer og mer i konflikt med kvinners og barns rettigheter som individer. Far sjøl i stua og familien hans har historikeren Sølvi Sogner (1990) satt som tittel på ei bok om norsk familiehistorie. Den sentrale skikkelsen var «han far sjøl», som regjerte over, og hadde rett til å tukte både ektefelle, barn og tjenerskap. Myndighetene hadde ikke direkte kontakt med hver enkelt undersått, men med familieoverhodet, som var overlatt ansvaret for å lage og oppdra nye undersåtter.

I dag er maktforholdene i familien ganske annerledes. Kvinnene har fått økte rettigheter, og det samme har barna. Familien forandres fra å være en selvfølgelig enhet under et mannlig overhode til det den svenske kvinneforskeren Ulla Bjørnberg (1992) kaller «forhandlingsfamilien»: De tradisjonelle familiebåndene svekkes, og de endrer karakter. Frivillighet og engasjement erstatter tradisjoner og tvang. Det settes spørsmålstegn ved maktforholdene mellom kjønnene og mellom voksne og barn. Barnet blir mer synlig som et eget individ, med egne behov, krav og rettigheter, som ikke nødvendigvis er sammenfallende med de voksnes. Men også den moderne «forhandlingsfamilien» sleper på en del av arven fra fortida.

En skal være ytterst forsiktig med å prøve å konstruere framtidas samlivsformer. Men en kan jo ha noen tanker, ønsker og ideer. Et godt framtidssamfunn må, slik jeg ser det, utvikle samlivsformer som kombinerer et forpliktende kollektivt ansvar med individuell frihet for både menn, kvinner og barn. Slike samlivsformer må befris for den patriarkalske arven og den økonomiske tvangen.

Fraværet av økonomisk tvang

Hvis mye av husarbeidet gjøres samfunnsmessig, hvis forsørgelsesansvaret for barn overtas av samfunnet, og boliger ikke lenger er en vare, vil det meste av innholdet i familien som økonomisk institusjon forsvinne. Forsvinne vil også kranglene om husarbeidet, og de økonomiske tragediene og konfliktene ved et eventuelt samlivsbrudd. Om dette vil gjøre det lettere å holde sammen eller lettere å gå fra hverandre, er ikke enkelt å spå om. Men fraværet av økonomisk tvang og makt, både i samlivet og etter et eventuelt brudd, er uansett en meget god ting. Menn kan ikke lenger bruke økonomi til å etablere et eiendomsforhold til kvinner, eller foreldre til barn.

Hva skjer med familiens lune rede? spurte jeg i boka Søstre, kamerater! for 17 år siden, og svarte slik:

«Kanskje vil det ikke bli noe helt bestemt samlivsmønster? Kanskje vil noen velge å bo sammen to og to, mann og kvinne, kvinne og kvinne, mann og mann. Kanskje vil noen velge å bo i større grupper, med flere generasjoner? Barn må bo sammen med voksne, ikke i institusjoner. Men kanskje blir ikke det biologiske slektskapet så viktig som nå? Kanskje vil folk bo i nokså stabile samlivsgrupper, store og små, og danne kjæresteforhold på tvers av gruppene? Hvorfor må kjærester absolutt bo sammen? Kanskje er det lettere når kjærligheten dør dersom det ikke betyr at hele livet omkalfatres i tillegg? Kanskje blir det mindre avstand mellom kjærlighet og vennskap enn det er i dag? Kanskje blir vennskapene dypere, varmere og mer forpliktende, og kjærligheten mindre fortvilende, fordi den ikke er det eneste nære forholdet vi har?»

Jeg har ikke noe bedre svar nå. Men kanskje er et åpent svar i denne sammenhengen et godt svar, fordi det peker mot et samfunn der strukturene ikke klemmer oss inn i bestemte former slik som i dag. Et samfunn som gir oss virkelig valgfrihet, ikke fordi vi er vår egen lykkes smeder, men fordi vi tar et kollektivt ansvar for hverandre.

Litteratur

• Bjørnberg, Ulla (1992): «Tvåförsörjarfamiljen i teori och verklighet». I Joan Acker m.fl. Kvinnor och mäns liv och arbete. Stockholm, SNS Förlag
• Brandth, Berit og Elin Kvande (2003): Fleksible fedre. Oslo, Universitetsforlaget
• Ericsson, Kjersti (red.) (1986): Kvinnekamp! Vi eier morgendagen. Oslo, Oktober Forlag
• Ericsson, Kjersti (1987): Søstre, kamerater! Oslo, Oktober Forlag
• Grimstad Klepp, Ingunn (2003): Fra rent til nyvasket: skittent og rent tøy. Oslo, Statens institutt for forbruksforskning
• Horgen, Turid (1995): Når språket berører: språkmiljø for mennesker med multefunksjonshemminger. Oslo, Ad Notam Gyldendal
• Lenin, V.I.: «Woman and Society». Gjengitt i The Woman Question. Selections from the writing of Marx, Engels, Lenin, Stalin. New York 1951
• Skilbrei, May-Len (2003): «Dette er jo bare en husmorjobb.» Ufaglærte kvinner i arbeidslivet. NOVA-rapport 17/03
• Sogner, Sølvi (1990): Far sjøl i stua og familien hans. Trekk fra norsk familiehistorie før og nå. Oslo: Universitetsforlaget

av Tina Wikstrøm Moen

Jeg skal bli en engel, ikke i dag, men om lenge, fly opp i skyene for å se jorda ovenfra.

Når jeg ser på tv, leser avisa og hører på radio, ser jeg hvordan kvinner blir møtt med nye angrep.

Kvinner som er ansatt på prosjektstillinger og som har midlertidige ansettelser, blir skjøvet ut av arbeidslivet på grunn av at de skal føde barn.

Kvinner må jobbe halve stillinger eller enda mindre deltidsstillinger. Mange kvinner får ikke annet, selv om de vil jobbe mer. Andre klarer ikke å jobbe heltid på grunn av helsa eller store omsorgsoppgaver.

Kvinner har i gjennomsnitt 100.000 kroner mindre i inntekt enn menn. De økonomiske forskjellene øker.

Porno blir mer utbredt. På tv, via mobiltelefonene, Internettet, reklame, bladene. Før måtte vi oppsøke pornoen, nå må vi slåss for å unngå. I dag må jeg skjerme datra mi mot porno som står ved siden av prinsessebladene i hyllehøyden hennes på Narvesen. Dette er et ledd i å opprettholde og videreutvikle holdninga til kvinner som blikkfang og bruksgjenstander, og ikke som individer og mennesker.

Tilvenninga av at kvinner er til pynt, er i dag kommet så langt at vi ikke en gang reagerer når fantastiske musikere og sportsutøvere må vise fram kroppen sin i tillegg til å være flinke, for å få oppslutning og bli sett.

Det ergrer meg når Liv Grete Skjelbreid Poiree, mester i skiskyting, blir referert som «supermamma» som om det er rart at hun kan skyte, hun som er mor. Når det gjelder mannen Raphael, er det helt naturlig at han skyter.

Vi blir fra morgen til kveld påminnet om at vi er «det annet kjønn», slik Simone de Beauvoir formulerte det. Barn gjøres til et yrkesmessig problem for kvinner, vi får mindre lønn, og det blir forventet at vi skal være både sexy, dyktig og reinslig.

Samfunnet motarbeider kvinner

Jeg synes jenter i Norge i dag er for lite politiske.

Vi må se på situasjonen vi er i:

I Oslo i dag lever 40.000 mennesker under FNs fattigdomsgrense. Det er ikke narkomane, alle sammen. Det hadde vært interessant å vite hvor mange av disse som er enslige mødre med barn.

Er disse dumme? Har de satt seg i denne situasjonen og kan takke seg selv? Har de kasta pengene sine i Akerselva? Jeg tror ikke noen av delene. Samfunnet vi lever i i dag er bygd på strukturer som gjør det så vanskelig å være enslig med barn!

Fordi:

• Barnehageprisene er skyhøye.
• Bolig: Det er egentlig billigere i det lange løp å eie enn å leie. Men når en tjener lite, får en ikke lån. Kommunalt kriselån blir ikke gitt. De som har lite fra før, må leve dyrere enn de som har mye.
• Enslige mødre: Mindre attraktive på arbeidsmarkedet.
• Avhengighet: Mange kvinner er avhengige av en mann med bedre lønn.

Jeg vil ikke ha et slikt samfunn. Jeg kan ikke forholde meg til en slik hverdag. Derfor vil jeg endre den. Derfor er jeg organisert.

Mine tanker om feminisme

Hva betyr feminisme for meg, og hva kreves for meg?

Vi må ha mange aksjoner. På forskjellig plan og over hele linja. Vi må være der det skjer, vi må jobbe på forskjellige måter. Kvinnekampen føres alle steder.

Noen var aktive for å få Rosemari Køhn som biskop da hun søkte den jobben. Motstanden var stor i kirkelige kretser. En kvinne som biskop? Hei, det ville nok ikke Gud like. Men både religiøse og ikke-religiøse kvinner støttet henne – ut fra et ønske om likhet for loven. Hun vant.

Noen reagerer og roper opp om en kvinnefiendtlig film og får debatt. Noen går i åttendemarstog og viser fram kvinners krav og kampvilje. Noen aksjonerer fordi en kvinnelig politibetjent blir sjikanert og tråkka på. Noen aksjonerer for at jenter skal få hoppe i Vikersundbakken og delta i de største mesterskapene. Noen arrangerer studiesirkler, de sitter sammen og leser og diskuterer for å forstå bedre hvorfor ting skjer. Andre skriver artikler og fortellinger. Noen vil arrangere festival og vise fram kvinners kunnskap og mangfoldige liv.

Jenter slåss for å bestemme over sin egen kropp og kle seg som de vil. Noen får beskjed om å skjule magen på skolen. Andre blir kritisert fordi de går med skaut på hodet. Alltid skal mannssamfunnet bry seg med jenter.

Noen slåss for at jenter med innvandrerbakgrunn skal bestemme over sitt eget liv. Noen bryr seg med diskrimineringen som innvandrerkvinner møter i arbeidslivet. Noen slåss for at vi får en sekstimers normalarbeidsdag, slik at langt flere kvinner kan ha full jobb og full lønn. Noen organiserer ly for kvinner som er utsatt for vold.

Det er så mye kvinner vil endre! Vi må samle oss i små grupper der vi bor og si i fra om urettferdigheten. Vi må også være mange, synlige og jobbe kontinuerlig. Da må vi organisere oss og tenke et stykke framover!

Feministisk organisering

Noen må ta på seg jobben og organisere på lang sikt. Menge kvinner over hele landet som går sammen, diskuterer hva som skal gjøres, samler inn penger for å få noe av dette til, det er organisering.

En organisasjon, altså mennesker sammen, utretter mye mer og helt andre ting enn hva et enkeltmenneske kan klare. Jeg med mitt liv, med mann, barn, jobb og mange oppgaver, kan likevel klare å dukke opp på et møte å bidra med mitt. Jeg gjør en oppgave til neste gang. Alle gjør litt, og vi får til en hel masse! Vi skal ikke organisere oss for organisasjonens skyld. Men med mange samla under samme tak kan 2 + 2 bli 5.

Organisasjonen trenger vi for å samle erfaringer på makt og styrke og videreføre den fra det ene leddet til det andre. En aksjon i Kongsvinger er kjempebra og kjempeviktig, men hvem sprer kunnskapen videre og sier i fra til jentene i Bergen så de kan gjøre det samme der?

Hvem tar ansvar for penga? Vi har ikke Orkla i ryggen. Penger må komme fra et sted. Hver og en må bidrar med sitt.

Mange år

Vi må ha organisasjoner bygd på demokrati, som kan bidra til å opprettholde kontinuiteten og arbeidet over mange år. Kampen for å forandre verden og for å oppnå kvinnefrigjøring er langt der framme et sted. Kampen for selvbestemt abort var et blodslit som varte i over åtti år. Det trengtes organisering for å få det til. Det samme gjaldt stemmeretten. Hundrevis av aksjoner over hele landet, i alle byene, over mange år. Det var det som trengtes. Fordi jeg tenker slik er jeg med i Kvinnefronten og sitter i Oslo-styret. Vi må ha landsomfattende kvinneorganisasjoner som jobber langsiktig.

Kapitalismen hindrer kvinnefrigjøring

Jeg tror likevel ikke vi kan oppnå full likestilling og kvinnefrigjøring i det samfunnet vi har i dag. Kapitalismen hindrer det. Kvinneundertrykkinga er vevd inn i kapitalismen på tusen måter. Og undertrykking av kvinner er en av mange former for undertrykking. Samfunnet er bygd på at noen har avmakt, for at andre skal ha makt. Det er kapitaleierne som har den reelle makta i Norge. Derfor er jeg også med i AKP, fordi jeg vil forandre disse strukturene.

Vi må tenke på flere enn naboen og dem vi kjenner. Vi må også tenke på vaskerne på skolen, på sentralbordama på kontoret til mamma, og også utenfor Norges grenser.

Det er ikke likegyldig for meg hva folk tenker rundt meg. Det er ikke likegyldig hva folk mener, hvis du vil endre den verden du lever i.

Jeg har tre punkter til en plan:

• 1. Se på virkeligheten. Den skal vi betrakte, snakke om, skrive om og pille fra hverandre.
• 2. Sette mål! Jeg er litt misunnelig på gutter, for mange av dem er gode på det. («Jeg har en gitar – jeg skal bli rocke stjerne.») Vi må også lage konkrete mål, og organisere oss for å oppnå akkurat det.
• 3. Gjennomføre!! Vi må komme med krav! Det er ikke å syte, men å vise styrke! Vi skal ikke ta bort kvinnekampen fra feminismen, men komme med krava vi har i feminismens navn!!

Mindretall kan bli flertall

Det jeg ønsker meg er at folk med hjertet på venstresida skal kunne organisere seg sammen. Sjøl om vi på noen områder er forskjellige, må vi likevel kunne enes om enkeltsaker og stille samme krav. Det skjer jo også. For eksempel mot pensjonsreformen, for gratis barnehager og for kriminalisering av horekunder.

Vi er mange mindretall som samles og blir til flertallet!

Se verden som engel

Jeg skal bli en engel. Ikke i dag, men om lenge. Men om jeg hadde blitt det i dag, ville jeg flydd opp i skyene for å se jorda ovenfra. Som Kjersti Ericsson har sagt, vi kan ikke klare å se hvilket lappeteppe vi sitter i, og hva slags mønster dette har, når vi sitter midt oppi det. Vi må se det ovenfra, og det er dette jeg som engel nå prøver å gjøre.

Jeg ser at det er sammenheng mellom mønstrene i høyre hjørne og nederst til venstre.

Jeg kan se at den røde tråden jeg trodde gikk igjen gjennom det hele, slettes ikke er rød, men helt blå. Kanskje må vi rekke opp hele greia for å få det riktig.

Jeg ser også at mønsteret er bygd på kvadrater, jeg vil ha rundinger.

Jeg ser store hull og brennemerker, som er kamuflert med falske diamanter. Jeg vil reparere hullene.

Dette er det vi som feminister framover må gjøre. Jobbe for å klare å se sammenhengene og strukturene. For å sammenfatte det vi klarer å se, må vi organisere oss, og danne forum der vi kan lære hverandre det vi finner ut.

Vi må samarbeide med andre organisasjoner, som fagbevegelsen, og vi trenger støtte og hjelp fra vanlige menn. Vi trenger langsiktige planer. Vi vil se store resultater og nå målet vårt!!