Den radikale venstresida vil aldri få reell makt til å utføre de politiske endringene, om ikke fagbevegelsen evner å bli redskap for samfunnsforandring. Historien har vist oss hva vi sammen kan oppnå når fagbevegelsen er på sitt beste. I dag er fagbevegelsen i alt for stor grad preget av å være en toppstyrt organisasjon hvor medlemmene på grasrota ikke har nok innflytelse og hvor kampmidlene, som streikeretten, ikke blir tatt tilstrekkelig i bruk.

Tobias Lund er leder i Rød Ungdom og kommunestyrerepresentant for Rødt i Kragerø
Foto: Brage Aronsen

I forkant av offentliggjøringen av forhandlings- resultatet tidligere i år, hadde jeg som leder av Rød Ungdom uttrykt en bekymring over at LO-toppene som forhandlet på vegne av medlemsmassen, kom til å godta et for dårlig resultat for sliterne i arbeidslivet.¹ Det rokket ved noe fundamentalt hos AUF som beskyldte Rød Ungdom for å utvise manglende respekt for trepartssamarbeidet og for å blande seg inn i forhandlingene. Jeg ble sjokkert over AUF sin blinde tro på det asymmetriske maktforholdet som trepartssamarbeidet er. Sannheten er at trepartssamarbeidet ikke er verdt papiret det er skrevet på når arbeidsgiversiden gang etter gang får diktere endringer til det verre i arbeidslivet, uten at fagbevegelsen får stoppet dem og opp- nådd egne gjennomslag.

Lønnsoppgjør er mer enn bare en juridisk og økonomisk tautrekking. Det er en kamp mel- lom motstridende klasseinteresser og makt. Fagbevegelsen må revitaliseres som en kamp- organisasjon. Da hjelper det ikke å gjøre som

AUF, og be medlemmene sitte stille i båten når det forhandles om politikk som er helt sen- tral for arbeidstakeres liv og arbeidshverdag. Vi trenger en fagbevegelse som tør å kjempe og som makter å vinne. Og da må den tørre å streike. Streik er det viktigste kampmiddelet fagbevegelsen har. Ved å legge ned sitt eget arbeid, stopper produksjonen av varer og tje- nester og den kapitalistiske økonomien får seg et slag i trynet. Jeg sier ikke at LO ved enhver anledning og til enhver tid skal gå ut i streik for hver minste ting, men de må bruke mulighetene og makta som ligger i å kunne true med streik oftere.

Et av sosialdemokratenes store problem i vår tid er hvordan man skal forholde seg til fagbevegelsen og hva man ønsker at skal være målet med sin egen politikk. Er det status quo som er målet, eller er det et sosialistisk samfunn? Jeg tror det er en stor sammenheng mellom den fallende organisasjonsgraden og det parallelle fallet i oppslutning om sosialdemokratiet.

En rapport utarbeidet av Fafo og Afi fra 2017 forteller at Norge nå har under 50 % organisasjonsgrad.² Dette er ikke bare urovekkende for alle som ønsker et trygt og organisert arbeidsliv, men det gjør det umulig å reversere og rette opp i ødeleggelsene i arbeidslivet, og den maktforskyvningen som har funnet sted de siste årene. Ikke siden den tidlige etterkrigstida har organisasjonsgraden vært såpass lav som i dag. Mens Norge scorer dårligst i Norden, har Island en organisasjonsgrad på over 90 %.

Samtidig som organisasjonsgraden synker, er sosialdemokratiet i krise. I Europa har sosialdemokratiske partier lidd valgnederlag og blitt utradert eller «PASOKifisert» flere steder. Hellas, Nederland, Italia og Frankrike er eksempler på land hvor sosialdemokratene har lidd store tap. Det er kanskje ikke så overraskende, tatt sosialdemokratiets høyredreining de siste tiårene i betraktning. Tony Blair og Bill Clinton sin «tredje vei» har gått ut på dato, men later fortsatt til å ha stor innvirkning i toppetasjene på Youngstorget.

I Norge tjuvstartet Arbeiderpartiet med nyliberalismen allerede med statsminister Gro Har- lem Brundtland. Under hennes siste regjering ble EØS-avtalen påtvunget oss med et vedtak i Stortinget i 1994, på tross av at det norske folk sa nei til EU samme år.

Jens Stoltenberg sin første regjering i 2000- 2001 er den regjeringa som har solgt unna flest statlige selskaper, og det var han som signaliserte kutt i sykelønna. Bemanningsbransjen ble større og mer innflytelsesrik i den samme perioden. Valgresultatet for Arbeiderpartiet i stortingsvalget i 2001 står enda som det dårligste partiet har hatt siden krigen. Martin Kolberg har uttalt at en del av årsaken til det dårlige valgresultatet i 2001, var at mange fagorganiserte forlot AP på grunn av saker som Stoltenberg sitt uttalte ønske om å kutte i sykelønnsordningen.³ Stoltenbergs andre regjering, den rødgrønne regjeringa med SV og SP klamret rundt foten til AP, ga oss pensjonsreformen, vikarbyrådirektivet og en barnehagesektor preget av at 52 % av barnehagene var aksjeselskap i 2013.⁴ Fattigdommen skulle avvikles med et pennestrøk, men pengesekken til de 400 rikeste økte like mye under den rødgrønne regjeringa som under den nåværende mørkeblå regjeringa.⁵

Jeg tror en del av forklaringen på fagbevegelsen sin fallende oppslutning og evne til å rekruttere og mobilisere ligger nettopp her. Både i Norge og i Europa har de sosialdemokratiske regjeringene tillat privatisering, salg av offentlig selskaper og en kuttpolitikk som svekker velferden. Når ledelsen i de største fagforeningene enten støtter opp om eller selv har overlappende verv i sentralstyrene og den øverste ledelsen i de sosialdemokratiske styringspartiene, har dessverre også fagbevegelsen blitt svekket både politisk og i oppslutning som konsekvens av sosialdemokratiets krise. Derfor trenger vi en mer partipolitisk uavhengig fagbevegelse, men langt ifra en politisk nøytral en. De som tar til orde for en politisk nøytral fagbevegelse, har misforstått. Det vi trenger, er en fagbevegelse som tør å gå imot ethvert parti – også på venstresida – som fører en usosial politikk eller som foreslår endringer som står i konflikt med det beste for vanlige arbeidsfolk.

Rødt har ofte blitt kritisert for å bruke begreper som «pampevelde» om LO-ledelsen. Jeg mener at det er uklokt å ha dette i prinsipprogrammet eller å bruke det som utspill i media, fordi det fremmedgjør tillitsvalgte på grasrotplan i fagbevegelsen. Det er ikke den hovedtillitsvalgte på sykehjemmet i Elverum som er en «pamp». Den øverste LO-ledelsen derimot, burde se seg litt i speilet. Uansett hvor mye man har tillit til at LO-ledelsen gjør en god jobb, blir jobben noe mangelfull når man har vært frikjøpt som tillitsvalgt i flere tiår og glemmer hvordan det er å være på «gølvet». Å kjenne seg igjen i de problemene vanlige arbeidsfolk møter på i dagens brutaliserte arbeidsliv, blir dermed vanskeligere. Dette kommer for eksempel til uttrykk gjennom LOs vilje til å inngå kompromisser med NHO og den til enhver tid sittende regjering.

LO kunne med god grunn og med god samvittighet ha satt i gang streik på bakgrunn av pensjon i vår. Å vise moderasjon ble derimot nok en gang viktigere.

2016 ga oss reallønnsnedgang på første gang på mange år. Det burde i seg selv ført til masse bråk. Tarifforhandlingene i 2018 ga oss et resultat som flere i ettertid har vært misfornøyde med, særlig når det kommer til pensjon. Kravet om pensjonsopptjening fra første krone førte ikke fram. Det kommer til å ramme oss ungdom når vi en gang i framtida blir pensjonister. Som Fellesforbundet sin ungdomsleder, Lene Myhrvold, uttalte i ettertid av forhandlingene: «Da det ble et samordnet oppgjør i år, tenkte jeg at LO endelig skulle vise handlekraft og muskler. I stedet ender vi opp med å gi noen kloremerker, men får like mange tilbake».⁶

LO kunne med god grunn og med god samvittighet ha satt i gang streik på bakgrunn av pensjon i vår. Å vise moderasjon ble derimot nok en gang viktigere.

Med over 900 000 medlemmer kan LO bli den største krafta for forandring i Norge. For at det skal skje, må LO som organisasjon må aktivisere de mange medlemmene sine. Tillitsvalgte landet rundt gjør en kjempejobb på flere områder, men vi er enda ikke i mål. Vi trenger en fagbevegelse hvor de jevne medlemmene går fra å være passive tilskuere til aktive deltakere i politikkutviklingen og organiseringen innad i LO. Vi kan ikke bare ha et LO som skal verve folk til fagbevegelsen ved å vise til fordelen med innboforsikringer og LO-favør. De må verves med et mål om å forandre Norge og verden. Jeg tror at mange av gratispassasjerene som drar godt av at andre er organisert, blir mer interessert i fagforeningsarbeid om det også ligger en større mulighet for påvirkning. Mer utstrakt bruk av uravstemninger og hyppigere LO-kongresser kan være noen muligheter for å gi medlemmene større innflytelse over styringen av LO.

Fagbevegelsen må få selvtilliten tilbake. Over 100 år med arbeiderkamp viser at det nytter å organisere seg og stå sammen. Stemmerett for alle uavhengig av kjønn, inntekt og eiendom, 8-timersdagen og retten til ferie er noen eksempler. Vi kan takke fagbevegelsen for at vi i Norge har en av verdens beste velferdsstater. Det er ikke på grunn av kapitalismen at Norge har blitt som det er i dag. Det er på tross av kapitalismen at vi lever i et av verdens beste land. Kapitalismen skaper sin egen hovedfiende – den organiserte arbeiderbevegelsen, som har vunnet mange kamper, men enda har nye seire å vinne.

I en verden hvor Donald Trump er verdens mektigste og mannen, er en sterk, offensiv og radikal fagbevegelse et alternativ og kanskje det viktigste redskapet for forandring. Da må partiene på venstresida kjenne sin besøkelsestid og jobbe for at fagbevegelsen får den støtten de trenger for at en forandring skal skje. Støtten kan gis ved å selv være organisert eller engasjert i en fagforening, møte opp på streik, besøke arbeidskamerater eller uttrykke støtte offentlig og gjennom forslag i folkevalgte organer.

Det finnes de av oss som tar til takke med smuler, som i troen på systemet forholder seg i ro og håper på det beste. Heldigvis finnes det også dem som ikke gir seg før kaka er fordelt likt, de som tør å kritisere systemet og de som tenker at det ikke er over før vi har seira. Der går det største skille på norsk venstreside, og her må alle partiene ta stilling. Og husk – there is power in a union.

Sluttnoter

1. https://frifagbevegelse.no/bloggen/auf-og-streikeretten-6.185.539634.eab02565f3
2. http://www.hioa.no/Om-HiOA/Senter-for-velferds-og-arbeidslivsforskning/AFI/Publikasjoner-AFI/Organise- ring-av-uorganiserte
3. https://frifagbevegelse.no/loaktuelt/det-norske-sosialdemokratiet-er-i-krise-mener-arbeiderpartiets-martin-kol- berg-6.158.495862.80ad88e72e
4. http://www.klassekampen.no/61808/article/item/null/de-kommersielle-tar-over
5. https://www.dn.no/nyheter/2017/07/13/0645/Finans/norges-rikeste-ble-like-mye-rikere-under-rodgronn-re- gjering
6. https://frifagbevegelse.no/magasinet-for-fagorganiserte/-nok-en-gang-blir-ungdom-pensjonstapere-sier-ung- domsleder-6.158.540254.1db3817520

Etter fire år med rødgrønn-regjering, et år til fylkes- og kommunevalg, tre år til neste stortingsvalg må vi snakke om strategi. Hva må til for å skifte det politiske flertallet, farge flere kommuner og fylker røde og vinne valget i 2021? For Rødt er det Linn-Elise Øhn Mehlen, tidligere leder i Rød Ungdom, som skal lede arbeidet med ny politisk strategi for de neste seks årene.

Anja Ariel Tørnes Brekke er tidligere generalsekretær i Rød Ungdom og studerer forfatterstudiet i Tromsø
Foto: Runa Fjellanger

– Det er mye som rører seg. I hele verden ser vi venstresidepartier og venstresideprofiler styrke seg. Vi ser det politiske landskapet polariseres. Hvilke muligheter står venstresiden i Norge ovenfor nå som vi ikke gjorde før?

– Mulighetene er mange og store! Man har jobbet frem et momentum for å snakke om fellesskapsløsninger, sosialistiske løsninger. Folk føler i større grad at de har mulighet til å være med for å endre samfunnet og at det nytter. Noe som er helt grunnleggende for en sosialistisk bevegelse, at den ikke bare støttes av mange, men at mange bidrar til forandring.

– Hvilke utfordringer har venstresida et år før valget?

– På de aller fleste meningsmålingene er det ikke noe flertall for en ny rødgrønn regjering.

Mange vil fortsatt ha Erna Solberg og Høyre. Det er åpenbart en stor utfordring. Vår jobb er å vise velgerne at vi har et prosjekt for forandring. Der vi viser velgerne at vi tar tak i problemene deres og at vi kan løse dem – i fellesskap.

Mehlen mener at vi er godt på vei til å klare det. Arbeiderpartiet, SV og MDG, sammen med Rødt har styrt Oslo i tre år. Hun mener det har vært et godt samarbeid der alle partiene har fått gjennom god venstresidepolitikk.

Det gjelder å snakke om de store temaene som gjenstand for endring; som arbeidsliv, skatt og omfordeling. Også må vi være ærlig på hvem man kjemper for. For oss er det arbeiderbevegelsen.

Når arbeidslivet svekkes, usikkerheten vokser og avstanden mellom by og land blir større, må vi snakke om det. Mehlen mener det handler om å være i samme virkelighetsoppfattelse som folk flest. At venstresiden må ha politisk selvtillit til å velge sine egne saker, sette agendaen og ikke bare følge høyresidens dagsorden.

Venstresiden sliter med å fenge de som ikke bor i de store byene. Når det foregår en kamp mellom distrikt og storbyer, må venstresiden kombinere den kampen med kampen mot forskjells-Norge. Ved å flytte sykehus, legge ned lensmannskontorer og sentralisere arbeidsplasser skapes det en frustrasjon i distriktene venstresida er nødt til å ta tak i.

– Arbeiderpartiet har flere ganger stilt seg på side med EU og høyresida istedenfor venstresida. Vi ser det i blant annet ACER-saken og regionreformen. Er uenighetene på venstresiden et hinder for en ny regjering i 2021?

– Jeg vil ikke at Rødt skal gå inn i regjering enda. Det viktigste er at man blir kvitt de mørkeblå i 2021 og så er det mye som tyder på at Arbeiderpartiet har blitt mer samarbeidsvillige etter den rødgrønne regjeringa, noe som var deres første samarbeidsregjering. I Oslo-samarbeidet har de vist større vilje til å inngå kompromiss og ikke overkjøre samarbeidspartier. Kanskje har også den mørkeblå regjeringen bidratt til en kultur der man lar mindre partier slippe mer til i regjering, slik de har gjort med FrP når de lar dem få så stort spillerom.

Mehlen er også tydelig på at Rødt ikke samarbeider med partier de ikke får gjennomslag for politikken med. Hun har tro på et regjeringsskifte i 2021 og Rødt over sperregrensa, men ikke uten hardt arbeid.

Vi kan ikke ta noen seiere for gitt. Det gjorde vi før forrige valg og det gikk jo ikke så bra. Mange sa at de ikke kunne forstå hvorfor noen stemte på de mørkeblå. Velgerne deres er helt vanlige folk som vi er nødt til å for- stå, anerkjenne frustrasjonen deres og vise at fellesskapsløsninger er bedre enn høyresidas løsninger. Også kommer ikke Høyre til å forlate banen uten en ordentlig kamp. Det må venstresida være forberedt på.

Hva er det første som skal endres med en ny regjering?

Gjeninnføring av arveavgiften!

– Hva er din analyse av EU og hvorfor har vi i dag en europeisk venstreside som er i overveldende flertall for unionen?

– Etter Maastricht-traktaten endret EU endret fullstendig karakter. På den ene siden med et felles marked, på den andre med eurosamar- beidet. EU har fått institusjoner som påtvinger nyliberalisme, med et fellesmarked som igjen understøttes av flerfoldige institusjoner. EU har forsterket de fire friheter og ethvert felt av EUs politikk går mot en nyliberal ensretting som er ekstremt vanskelig å stå imot for enkeltland. Samtidig er euroen en kraftig brekkstang for nyliberalisme, med sentralbankens krav om likviditet og kontroll over valutaen utgjør en kraftig allianse med andre institusjoner. Det er dette EU har blitt.

EU startet som et prosjekt fra oven på 50 tallet for å bringe ensretting og standardisering, politisk så vel som økonomisk. Selv om Maastricht-traktaten skulle gi de små statene mer innflytelse har ikke dette skjedd i praksis. Vi har endt opp med en sterk økonomisk kjerne, og flere økonomiske periferier. Tyskland har hegemoni, noe som er med å splitte opp også kjernelandene i EU. Dette er den begredelige realiteten for EU i dag, en union som kort oppsummert består av et sett med institusjoner som favoriserer kapitalisme og skaper hierarkier.

 

Costas Lapavitsas er professor i økonomi fra the School of Oriental and African Studies (Soas), University of London og tidligere parlamentsmedlem for Syriza. Lapavitsas har blitt med i det EU-kritiske venstrepartiet Folkelig enhet i Hellas.
Peder Østring er 24 år, studerer samfunnsgeografi ved UiO, redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: UNCTAD

 

Men hvorfor ser ikke den kontinentale venstresida dette?

Jeg vil snakke om venstresida som alt til venstre for sentrum her. Maastricht og alt som kom i kjølvannet av euroen ble sterkt promotert av Frankrike som hadde EU kom- missæren på 90-tallet og som kom fra sosialistpartiet. For de franske sosialistene var veien til Maastricht et uttrykk for en desillusjonert venstreside og mangel på tro på klassiske venstresideløsninger, som Mitterand prøvde på i 1992. Politikerne trodde EU var toget alle sosialdemokrater skulle hive seg på for å få gjennomslag. Når venstresiden begynte å tape hadde denne forestillingen satt seg fast. Dette skjedde samtidig som østblokka sin kollaps, og en generell mangel på tro på alternativ og sin egen evne til å utfordre kapitalismen. Noen små seire til fagbevegelsen kunne forekomme her og der, men det skjedde ikke mye.

På den radikale venstresiden tenkte man at de overnasjonale mekanismene i EU overtok for nasjonalstaten som styringsverktøy, og en feiltolket internasjonalisme spilte en stor rolle her. Forestillingen om at en kamp mot kapitalismen måtte føres overnasjonalt vant frem. Dette er dessverre langt fra sant og det er iallefall ikke en marxistisk tilnærming. Når venstresida anno 2018 fortsatt mener EU er løsningen reflekterer det en venstreside på vikende front, selv etter at EU har vist sitt sanne ansikt i sin håndtering av Hellas. Likevel finnes det glimt av håp – hvis man tok til orde for å gå ut av euroen for ti år siden ville folk sett på deg som en gærning. I dag skjønner folk at det kanskje er en vei vi må gå.

EU har vært lite nådig mot Italias nye regjering, ikke fordi de har med et rasistisk parti på ytre høyre fløy, men fordi de ønsket en euroskeptisk finansminister. Hva er dine tanker rundt det?

Det som skjer i Italia nå er veldig viktig, og omstendighetene rundt utpekingen av den nye regjeringen er et bevis på hvordan Eurosonen er inkompatibelt med demokrati. Italia eksemplifiserer dette, hvor man ikke har sett en slik intervensjon siden Mussolini kom til makten. Da den Italienske regjeringen ville sette euroen i fare, ble himmel og jord satt i bevegelse for at det ikke skulle skje fra EU sin side. Man kan se på det som en suksess for den konservative delen av EU, men problemet har ikke blitt løst. Dersom det økonomiske programmet til den nye regjeringen blir gjennomført vil dette uansett sprenge Italias statsfinanser og sette sentralbanksjef Mario Draghi i alvorlige trøbbel. Dersom Italias regjeringskoalisjon ikke gjennomfører programmet vil de ha et problem med velgerne. Uansett vil Italia få en krise, vi får bare vente å se hvordan den utspiller seg. I bunnen ligger den enkle sannheten at Italia ikke kan overleve euroen – det kompetitive tapet til Tyskland har vært fatalt og Italia kan ikke konkurrere.

Det er interessant hvordan Tyskland, som blir fremholdt som et økonomisk glansbilde i EU også er i en situasjon hvor arbeiderklassen i stor grad er presset inn i prekære forhold. Hva sier dette om EUs økonomiske modell?

Paradokset er at Tyskland også er i trøbbel. Mange der har blitt veldig rike og de akummulerer disse pengene i utlandet. Hvordan har Tyskland fått den posisjonen de har? Ikke gjennom teknologiutvikling og ikke gjennom en økonomi i dynamisk transformasjon. Tyskland har biler, maskiner kjemikalier og en veldig produktiv industrikjerne, men resten av økonomien er ingenting å skrive hjem om. Produktiviteten stiger ikke.

Så hvordan klarer Tyskland å være den ledende økonomien i EU?

Gjennom å holde lønningene nede, helt enkelt. Midlertidige stillinger og «mini-jobber» gjør at de vinner markeder i Europa og har fått et økonomisk hegemoni på kontinentet. De er ikke hegemonisk fordi de er best, men fordi de har euroen, som er mest tilpasset den tyske økonomien. Tyskland er det største paradokset i eurolandene for øyeblikket. Elitene i landet vet at det finnes spenninger i eurosonen og at det er problematisk, men de er ikke forberedt på å ta steget for å få en bedre og stabil situasjon i euroen, for det vil gå ut over dem selv.

EU er et komplekst sett av institusjoner som forholder seg på en måte til hverandre som i seg selv er en sterk opposisjon til venstresideregjeringer, om det må det ikke råde noen illusjoner.

Din tidligere partifelle, Yanis Varoufakis, har tatt til orde for en at venstresiden heller må demokratisere og reformere EU enn å forlate unionen. Hva mener du om hans prosjekt?

EU er et komplekst sett av institusjoner som forholder seg på en måte til hverandre som i seg selv er en sterk opposisjon til venstreside-regjeringer, om det må det ikke råde noen illusjoner. EU er ingen nøytral institusjon hvor man kan vinne frem med de beste argumentene, det er ikke slik transnasjonal kapitalisme fungerer. Som et realistisk prosjekt vil ikke prosjektet med reform komme lenger enn til startblokka. Rådet opererer med et kvalifisert flertall hvor koalisjoner av de største landene regjerer. At velmenende land kan utfordre dette på egen hånd er latterlig. Dette er realiteten, ikke abstrakte ord. Og da har jeg ikke engang begynt å nevne ESM og sentralbanken som manifesterer seg med en gang man begynner å tenke på å utfordre rådende økonomisk konsensus.

Dette er vel noe du har konkret erfaring med som tidligere parlamentsmedlem for Syriza?

Ja, dessverre. Det nærliggende historiske eksempelet på denne prosessen heter Syriza. Syriza tok makta ved å si at de ville gå til eurogruppen for å forhandle beinhardt, at de ville få bedre kår fra EU. Noen av oss sa det ikke var mulig. De som prøvde ble knust i forhandlingsrommet. Det første feilsteget kom umiddelbart etter valget på det første eurogruppemøtet, hvor man spilte for mye etter troikaens fløyte. Når Varoufakis ble tvunget til å gi seg på sin personlige strategi opp mot troikaen er det latterlig å presentere en strategi som bygger på reform og fohandling som som løsning på en overnasjonal skala, som er det Varofakis tar til orde for gjennom sitt prosjekt DiEM25. Vi vet nå at det er umulig å gå den veien.

Du nevnte tidligere at du mente det er umarxistisk å si at en antikapitalistisk kamp må være overnasjonal. Kan du utdype?

Det grunner i en forvirring av hva som er nasjonalt og hva som er overnasjonalt når det kommer til EU. For å klare opp i dette må vi tilbake til manifestet, til Marx og Engels for å se hva internasjonalisme betyr i deres perspektiv, ikke fra et borgerlig ståsted. For oss handler det om noe annet, vi vil ha arbeidernes internasjonalisme. Dette er en kompleks ting som stadig forandrer seg og er i dag noe litt annet enn i Marx og Engels’ tid. Det kommunistiske manifest sier at arbeidere ikke har noe land. Men arbeiderne tilhører en nasjon. Arbeiderne må starte med å være den dominere innenfor nasjonalstaten, og en slik nasjon styrt av arbeiderklassen vil være kapabel til å vise solidaritet over landegrensene. Internasjonalisme starter hjemme, og det er nasjonalstaten som er den effektive sfæren for dette. Arbeiderkamp er alltid nasjonal i starten.

Vi må spørre oss: hva mangler i EU? Folkesuverenitet har gått tilbake og politikk er separert fra folket. Økonomi er avpolitisert og har blitt en område for teknokrater og eksperter som vet at de vet best mens resten har tilsynelatende ingen mening på området. Politikk blir avpolitisert og alle vet det. Du kan stemme på hva du vil, men det har ikke noe å si. Det er dette nyliberalismen har ført med seg. Det er snakk om et tap av makt på alle nivå, fra nabolag til nasjonalt. Tradisjonelt har venstresiden svart på dette. Vi må kjempe mot kapitalismen og kapitalen. Har venstresida svart på det? Nei, de har svart med EU som løsning, den mekanismen som har vært med på å skape problemet. Hvis venstresiden ikke kommer opp med svar på folk sin misnøye ser velgerne til ytre høyre. Da får man problemene vi ser i dag. Vi må tilbake til Marx og redefinere internasjonalisme på det grunnlaget.

Perry Anderson har sagt at venstresida kan ikke tillate seg å være mindre radikale i sitt angrep på systemet enn den fremadstormende høyresida. Deler du dette synet?

Absolutt! Venstresida i EU må agitere for en omveltning og vi må bekjempe det som skaper kapitalisme. Men se på Brexit. Det som har skjedd er både en kime til håp og dypt problematisk. Venstresida har ikke fått til en bevegelse for en såkalt «left-exit», som har skjedd mye fordi store deler av Labour vil fortsette å være med i EU. Opinionen derimot har ikke forandra seg, om noe tipper jeg at støtten til Brexit er større i dag enn det det var rundt folkeavstemningen. Dette har imidlertid ikke gitt utslag politisk, på grunn av Labour som har blitt et av de mest pro-EU partiene i Europa selv om ledelsen har et klart syn på saken.

Velgermassen til Labour er i stor grad fra middelklassen, og her råder det en uro for hva de kan miste av en Brexit. Hvordan formulerer man alternativ til EU uten å skremme disse velgerne?

Ved å gjøre det klart at venstresida ikke er for konkurrerende nasjoner, verken økonomisk eller politisk. Vi ønsker solidariske relasjoner, fri kunnskapsutveksling og deling. Vi kan finne mekanismer for å få til det, uten fellesmarkedet og euroen. At dette er umulig utenfor EU er nonsens. Venstresida kan ikke tro på konservatisme her, hvor man på feil grunnlag knytter visse friheter innad i EU uløselig til fellesmarkedet og euroen.

Men du hinter til et annet viktig moment i spørsmålet ditt: Den sosiale sammensetningen til venstresida har forandret seg de siste årene. Sosialdemokratiet har akseptert og implementert nyliberalisme og man har mistet arbeiderne og folk i de prekære sektorene hvor man tradi- sjonelt har hatt sitt naturlige habitat. Det er en tragedie. Sosiale grupper som er mer demografisk komplekse med en sterkere middelklassekarakter har startet å støtte arbeiderpartier. Det gjenstår en stor kamp for å vise at internasjonalisme sin basis kommer fra de fattigste. Dette er grunnlaget den radikale venstresida må ha og Marx er veldig viktig i så måte.

Costas Lapavitsas kommer med boken «The left case against the EU» i oktober.

Sitter i Adminiets hage
den marmorhvite villaen
overvåker fortsatt byen
ser mot «Fabrikktårnet»
forsøker ikke å være nervøs
de små husene nedenfor
Grønnbyen i perfekte, vertikale rekker
i gult og grønt og rødt og hvitt
de franske investorene skeptiske
men Sam det lille råskinnet
bygger boliger til dem som strømmer til
med drømmer om ei bedre framtid
så lenge han får det beste selv

Amalie Kasin Lerstang
Foto: Cappelen Damm

Amalie Kasin Lerstang ga i vår ut diktsamlingen Vårs. Diktsamlingen er politisk diktsamling med utgangspunkt i Notodden. Vårs gir et blikk på Notodden, klassesamfunnet før og nå, identitet og tilhørighet. Lerstang har tidligere utgitt romanen Europa, som ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris. Vi er stolte over muligheten til å trykke dette utdraget fra Vårs.

skulle bare mangle
Sam skaper arbeidsplassene
Adminiet er hans
fagfolk og formenn får Grønnbyen
arbeiderne brakkene
eller vent! sier fagfolkene og formennene
spotter en ekstrainntekt
vi er rause på det, vi
arbeiderne kan leie en seng
i huset vårt i åtte timer
som aldri skal rekke å bli kald
før en ny kropp legger seg nedi etter skift
monterer klokker i alle husene
hiver seg rundt når klokka slår
og løper løper løper
til fabrikken et steinkast nedenfor
der kommer de til skift i tide
flere av rallarene bakfulle, selvfølgelig
så lenge de er her i tide
husk at det finnes en svartebok, dere
over dem som ikke oppfører seg
de som truer det bestående skrives ned
med sirlig håndskrift
så ingen noensinne
skal ansette navnene igjen
så ingen noensinne
skal se på navnenes ansikter igjen
uten å huske det de sa for tre år sia
ble så stolt at jeg holdt på å sprekke
da søskenbarna lærte meg
åttertimersdagen begynte hos oss
som om jeg fikk bekrefta det kroppen alltid viste
revolusjonen starter her
det er oss forrest i toget
et svartelista navn
kan også starte brannene
vårt våpen, fanene
når vi marsjerer forbi
de uorganiserte jævlene
senker våre faner i skam
Giv Akt! Se Revolutionen
LYSER OVER VERDEN!
et helt år før den når resten av landet
tar vi åttetimersdagen på Tødden
tar, for vi får den ikke
når klokka slår ferdig på salpeterfabrikken
har det vært tomt der i to timer allerede
do the math
historien er en krabbe
er det vi som skal bli samfunnets tapere
jeg er nervøs
jeg er redd noen skal svikte
kan vi lite på hinan
når rustningen av Jern & Metall
ikke er sterk nok til å beskytte det glatte
hjertet
det ressurssvake hjertet
det arbeidsomme hjertet
hvor en video av en skilpadde går på repeat
og blodet og skrikene
men forsøk ikke å fortvile
for det heter ikke jeg nå lenger
heretter heter det vårs
vi går sammen ut portene
so rart med industrien
at fanene reiste seg
at menneskene ble synlige
på mange måter er det ufattelig
på mange måter har det igjen blitt ufattelig
i dag er husene i Grønnbyen delt i to
i én halvdel bor søskenbarnet mitt
i en annen en familie fra Syria
de fineste husene i byen
bor i et halvt hus hver
deler hekken og huska
begoniaen
buskaset
bråtebrannene

Richard J. Evans:
Eric Hobsbawm: A life in history
London: Little Brown, 2019, 800 s.

Av Tore Linné Eriksen,
professor em. ved OsloMet – Storbyuniversitet, faglitterær forfatter, bokredaktør i Gnist, anmelder i Klassekampen og medlem av Rødt.

Det er ikke mange akademikere eller enkeltpersoner på venstresida som er så interessante at de fortjener en massiv biografi, med 600 sider og et par tusen fotnoter. Men både hans liv, hans enorme produksjon og store popularitet er gode grunner til at Eric J. Hobsbawm har gjort seg fortjent til dette. Den britiske historikeren døde i 2012, 95 år gammel, og han var aktiv som forfatter helt til det siste. I nekrologene blei han hyllet som sin tids mest leste historiker, og hans bøker er oversatt til 50 språk og går fortsatt i kjempeopplag. Mest kjent er han for sine fire klassikere som dekker hele verden fra den industrielle revolusjonen til Murens fall. Men det er også dem som avviser Hobsbawms arbeider, eller lar være å lese dem, med den begrunnelse at han var medlem av det britiske kommunistpartiet fram til det blei oppløst i 1991.

(Sir) Richard J. Evans er vel skodd til den store oppgaven. Hans eget område er tysk og europeiske historie, i tillegg til at han har skrevet mye om historikeres metode og om verdien av å studere fortida for å forstå vår egen tid. Han var ingen nær venn, men åpenbart en stor beundrer av Hobsbawms faglige prosjekt. Ut fra et sosialdemokratisk ståsted, har han også en viss kritisk distanse til sin historikerkollegas selverklærte kommunisme. Men viktigst er det at han ikke bare har lest alle bøker og artikler, men at han har adgang til et enormt personlig arkiv av brev, notater og utkast, for ikke å snakke om alle rapporter fra overvåkingstjenesten. (Kanskje fant han to brev fra yngre kollega, som forgjeves fortalte han at gjentatte datering av unionsoppløsninga til 1907 var en nasjonal hån mot Norge.) Fra telefonavlyttinga av kommunistpartiets lokaler er det spennende å høre om partiledelsens forakt for sitt frittalende og kritiske medlem. Evans har også sans for andre sider ved Hobsbawm, slik som hans virke som betydelig jazzskribent (under navnet Francis Newton) og iherdig syklist i vakre landskaper.

Hva var hemmeligheten bak denne suksessen? Svaret er at det ikke er noen hemmelighet, det ligger åpent i dagen. Hobsbawm valgte tidlig å svare på det som Bertolt Brecht kalte «den lesende arbeiders spørsmål». Det betyr at han sikter mot en slags total samfunnshistorie, med sans både for lange linjer og dypdykk. Historiefaget handler ikke bare om å lete fram ny kunnskap, men om å forsøke å forklare de drivkrefter som både opprettholder maktforholdene og som kjemper for å forandre dem. Kanskje behøver man ikke å være marxist for å få til dette, men det hjelper. Et annet særmerke som ligger til grunn for Hobsbawms enorme popularitet, er at han evner å uttrykke seg i et levende språk som burde kvalifisere til en nobelpris. Vi får da også vite at det i hans etterlatte papirer er en rekke dikt og skjønnlitterære tekster, det overrasker ikke.

Mer enn andre britiske historikere, også innenfor den marxistiske retninga, løfter Hobsbawm blikket utover denne lille og forblåste øya, med dens pompøse selvbilde forankret i kolonialismens herjinger. Hans særlige interesse for Italia, Spania og Latin-Amerika, kombinert med brei lesning på i alle fall fem språk, peker i retning av det som nå kalles globalhistorie. I Brasil er hans bøker solgt i en million, og de er obligatorisk lesning ved en rekke universiteter i India.

I en biografi vil hovedspørsmålet være å vise hvordan det personlige er politisk, og det politiske er personlig. Her det mye å ta av. Som foreldreløs femtenåring, med britisk-østerriksk og jødisk bakgrunn, opplevde han kampen mellom fascisme og sosialisme/kommunisme i Berlin tidlig på 1930-tallet. Han deltok i den siste demonstrasjonen før kommunistpartiet blei forbudt og dets ledere sendt til leirene. Livet gjennom beholdt han den stensilerte teksten som blei sunget. For den unge Hobsbawm sto valget mellom fascisme og verdensrevolusjonen, og det var få andre å sette sin lit til enn Sovjetunionen. På dette tidspunktet var kunnskapen om stalinismens uhyrligheter ikke så utbredt, og Hobsbawm har seinere sagt at han akkurat da heller ikke ville ha trodd på det.

Etter den ungarske revolusjonens nederlag i 1956 meldte andre marxistiske historikere seg ut av kommunistpartiet, med E. P. Thomson i spissen. Men ikke Hobsbawm, til tross for at det nå er en rekke kilder som forteller hvor kritisk han var, og at han etter 1956 aldri utførte noe aktivt arbeid for partiet. Selv har han forklart det med lojalitet til det som en gang formet han, og frykt for at det kunne se opportunistisk ut for å få en bedre karriere. Derfor holdt han seg som historiker til 1800-tallet helt fram til sovjetkommunismens sammenbrudd, da han gikk løs på «ytterlighetenes tidsalder» mellom 1914 og 1991. De som roper på avbikt, vil langt på vei finne den her. Men de vil også finne noe annet de aldri vil tilgi Hobsbawm for: hans skarpe analyser av kapitalisme som et system som skaper kolonialisme, kriger, massevold og rovdrift på natur og mennesker. Det er lett å se på kommunismen i sovjetisk versjon som en feilslått utopi, men det er også utopisk å tro på en krisefri kapitalisme i harmoni med naturen.

Skal man først lete etter politisk skadeverk i Hobsbawms liv, er det interessant å lese i biografien om hans utspill sist på 1980-tallet. I tråd med tankegangen om en folkefront, mante han ikke bare til samling om Labour, men ønsket ei endring av partiet vekk fra den tradisjonelle arbeiderklassen. I praksis var han med på å legge grunnlaget for Blair-ismen, selv om han angret da han så resultatet. (Han omtalte Blair som «Thatcher i bukser».)

Skulle man ønske seg noe mer, må det være diskusjon av sider ved Hobsbawms forfatterskap som viser blindflekker. Det gjelder ikke bare Sovjetunionen, men også manglende interesse for retninger som anarkisme, feminisme, anti-stalinistisk sosialisme, maoisme og økologi. Til tross for sitt globale perspektiv, var han til det siste også eurosentrisk. Det vil si at den industrielle, franske og russiske revolusjonen brukes som prismer, og samtidig som han aldri fant afrikansk historie særlig nevneverdig. Men selv med disse forbehold, lykkes biografien godt med å forklare hvorfor Hobsbawm fortsatt bør leses, og hvordan hans lange og begivenhetsrike liv også kaster lys over det forrige århundret. Dessuten blir det lettere å forstå hvordan han endelig blei tatt inn i varmen, overdynget med æresbevisninger og sluppet inn i prestisjefylte selskaper. Det likte han godt.

PS: Verken Pax forlag eller Gyldendal ser noen grunn til å holde Hobsbawms klassiske verker i trykk, men hele hans omfattende produksjon er heldigvis tilgjengelig i rimelige utgaver på engelsk.

Leigh Phillips og Michal Rozworski:
People’s Republic of Walmart: How the World’s Biggest Corporations Are Laying the Foundation for Socialism
London: Verso, 2019, 256 s.

Av Fredrik Vaaheim,
medlem i Rødt Gamle Oslo.

Når fremtidens arkeologer skal gjøre utgravninger for å undersøke hvordan sosialismen oppsto, er det noe spennende å finne i det forlatte arkivbygget til Walmarts forlatte hovedkvarter i Bentonville i Arkansas? Dette spørsmålet stiller Frederic Jameson i Archaeologiess of the Future, og det er dette som er undersøkes nærmere i boken People’s Republic of Walmart.

Aspektet av sosialisme som boken fokuserer på er hvordan og hvorfor vi må ha en demokratisk planlagt økonomi. For Leigh Phillips og Michal Rozworski er det åpenbart at om vi skal skape en verden som mennesker kan leve på også i fremtiden, så må vi erstatte markedsstyrt produksjon med demokratisk planøkonomi. Et eksempel de bruker i boken er hvordan markedsstyrt produksjon har ført til at det knapt har kommet en eneste type ny antibiotika på markedet de siste tyve årene, samtidig som vi produserer mer fossilt brennstoff en jordens klima kan tåle.

Det som gjør boken spennende er at den velger å utforske mulighetene til planlegging gjennom å rette blikket mot kapitalismens høyborg, nemlig store internasjonale selskaper som Walmart og Amazon. Forfatterne forsøker å forklare at mye av infrastrukturen og teknologien som er nødvendig for å kunne drive en demokratisk planlagt økonomi, allerede eksisterer i form av logistikksystemer og planleggingsteknikker i store internasjonale selskaper. For selv om store selskaper ofte prater varmt om markedet, er de sjelden styrt internt gjennom markedsmekanismer – de er som oftest sentralt planlagte virksomheter. Og hvis man forsøker å lage et indre marked pleier det ikke å gå bra.

I et svært morsomt kapittel blir Walmarts historie fortalt i kontrast til varehuskjeden Sears, som fra 1880-tallet og frem til 1990-tallet var et av USAs største selskap. Der Walmart satset på indre planlegging og yre konkurranse, besluttet Sears styreleder– i en tragikomisk prosess – kun å bruke Ayn Rands prinsipper om full konkurranse i alle deler av selskapet. Bare slik mente eieren at Sears kunne drives «rasjonelt». I Sears måtte blant sportsavdelingen og lekeavdelingen konkurrere mot hverandre om plassering i reklameavisene. Og selskapets egen produserte varemerker ble skjøvet ut av konkurrerende billigmerker med dårligere kvalitet. Det endte i økonomisk ruin, og i 2018 gikk Sears konkurs etter over 100 års drift.

Vi ser den samme historien utspille seg i kapittelet om National Health Services i Storbritannia, hvor det å tvinge frem et falskt marked i helsesektoren har ødelagt en god og veldrevet institusjon. Dette var historier som minnet meg om oppstykkingen av NSB og Sporveien i Oslo, samt vårt eget helsevesen.

Forfatterne bruker et enkelt og muntlig språk, og skyr ikke unna å være morsomme. I People’s Republic of Walmart får vi en rask innføring i flere temaer: fremveksten av Sovjetunionens planleggingsbyrå, ny teknologi innenfor logistikk og planlegging og Allendes forsøk på å lage et datasystem for å koordinere produksjon i Chile.

Historien om Walmart versus Sears er eksemplarisk for det som er bokens hovedargument: at planlegging fungerer og er et gode. Her mener forfatterne vi har mye å lære av de teknikkene som alt eksisterer i dag, selv om de understreker mange ganger at den planleggingen de ønsker seg skal være demokratisk og til menneskehetens beste, ikke toppstyrt og til eierens beste – slik planleggingen i Walmart og Amazon foregår i dag.

Forfatterne er fast innstilt på at en planlagt økonomi er noe som verken tilhører fortiden eller er en nostalgisk drøm som bør oppgis. Vi har bedre forutsetninger enn noensinne til å teknisk håndtere og skape en verden planlagt for menneskets beste, og jeg gleder meg til neste gang jeg treffer noen på fest som sier: «Jaja, sosialisme høres jo fint ut i teorien, men vil aldri fungere i praksis».

 

Riis Mossefinn:
Privatskoleparadokset. Kunsten å tjene penger i et marked som forbyr profitt
Oslo: Forlaget Manifest, 2019, 159 s.

Akkurat i rett tid til lokalvalgkampen kommer Manifest forlag med en kort og lettlest, men innholdsrik bok om et av de mest sentrale temaene for valgkampen – kommersielle aktører som eter seg inn på sentrale områder for velferdsstaten. Disse velferdsprofitørene har vi jo hørt mye om før, tenker du kanskje – men denne gangen tar forfatterne oss med på et dypdykk i ett sentralt område – kommersielle skoler.

Og det er et ganske grunnleggende spørsmål de stiller: Hvorfor er kommersielle aktører interesserte i å etablere seg på et område hvor loven sier at alle pengene de får skal komme eleven eller studenten til gode? Dersom loven hadde fungert etter hensikten, ville jo dette vært et uinteressant investeringsobjekt for for eksempel investeringsselskaper etablert i skatteparadiser. Men det viser jo historien at det ikke er – så hva er greia?

Den som har lest noen bøker fra Manifest vil kjenne igjen metoden bak denne. Man blander tilgjengelig statistikk, data og faktaopplysninger med personlige fortellinger. Det er, tror jeg, en klok og effektiv tilnærming. De personlige kvalitative historiene synliggjør hvordan dette oppleves for de som står i det, og det minner oss om at vi har å gjøre med beslutninger som får konsekvenser for virkelige mennesker. Statistikk, fakta og tall viser oss at dette faktisk får, og kan få, konsekvenser for ganske mange av oss.

Boken er skrevet av to tidligere studenter ved Westerdals høyskole, Annika Sander og Eirik Riis Mossefinn. Westerdals kom som mange kanskje husker i offentlighetens søkelys etter at de to brødrene Peder og Nicolai Løvenskiold hadde klart å få 100 millioner som skulle gått til ”studentenes beste” over i egne lommer, samt krevd ulovlig mye i egenbetaling av studentene og jukset med hvilke linjer studentene gikk på for å utløse ytterligere offentlige midler.

Det mest interessante i boka, og det boka kanskje lykkes best med er for det første å dokumentere og beskrive de mekanismene finansakrobater benytter seg av for å få penger ut av en sektor hvor det strengt tatt er forbudt. Og de dokumenterer svært godt hvor krevende (umulig) det er å føre noen effektiv offentlig kontroll med systemet. Det er god grunn til å tro at det som er avslørt av juks både i høyskole- og skolesektoren bare er en brøkdel av det som faktisk har foregått.

Det andre de beskriver svært godt er hvordan eiere forsøker å manipulere både ansatte og studenter til å holde kjeft om uregelmessigheter de blir kjent med – det er jo deres jobb, og deres utdanning som vil bli rammet om selskapet legges ned eller får svekket omdømme.

De viser også hvordan selve ideen om konkurranse­ om å tiltrekke seg elever får uheldige konsekvenser for selve kjerneoppgaven – utdanning. Det er for eksempel et skremmende stort sprik mellom standpunkt- og eksamenskarakter for kommersielle skoler. Standpunktkarakterene blåses opp for å tiltrekke seg elever, men bløffen avsløres når elevene møter en sentralgitt nasjonal eksamen.

På dette punktet får boken meg også til å tenke på en annen nylig utgitt Manifest-bok, Simon Malkenes’ Det store skoleeksperimentet. Den viser hvordan den samme markeds- og omdømmetenkingen får store negative konsekvenser når den flyter inn i også den offentlige skolen.

Til sammen vil disse to bøkene være svært nyttig ballast for alle som skal inn i debatter om norsk skole i både den kommende valgkampen, og senere.

Til sist, som et ekstra svært nyttig bidrag, kommer Sander og Mossefinn med helt konkrete tiltak som kan gjøres for å tette igjen en del av hullene som gjør at statsstøttede private skoler kan kjøre skattepengene våre inn i private konti på Guernsey. «Look to Denmark», er den avsluttende oppfordringen. Der er det blant annet forbud mot at aksjeselskaper eier privatskoler, og flere andre begrensninger som gjør at de i stor grad har unngått de problemene vi har hatt i Norge. For ikke å snakke om Sverige. Men det sistnevnte skal ikke jeg gjøre. Dere får lese boka.

Red. Susanne Kaluza,
Illustrert av Jenny Jordahl:
Abortkamp – maktkamp
Oslo: Res Publica, 2019, 167 s.

Av Anja Rolland,
Rødt-medlem og tidligere feministisk ansvarlig i Rød Ungdom.

2018 markerte 40-årsjubileet til den norske abortloven. I førti år hadde loven stått uendret, og det var derfor ikke overraskende at KrFs Kjell Ingolf Ropstad kalte det «en historisk mulighet til å endre abortloven» da statsminister Erna Solberg la kvinners selvbestemmelsesrett i forhandlingspotten for å beholde regjeringsmakt. Dette utløste et ras av protester landet rundt, med demonstrasjoner på hvert torg og leserinnlegg i hver lokalavis. Abortkamp – maktkamp er, ifølge redaktør Susanne Kaluza, en samling av kunnskap til forsvar for abortloven. Det er en svært brei samling, bestående av kronikker, taler, tegneserier, dikt, appeller, Facebook-innlegg og personlige historier. Bidragsyterne er også en svært sammensatt gruppe. Innlegg fra SV, Arbeiderpartiet, Feministisk Initiativ og Kvinnefronten var kanskje å forvente, men her er også leder i Unge Høyre, Sandra Bruflot, med et sviende angrep på eget moderparti. Hjerteskjærende fortellinger fra dem det gjelder – kvinner som har tatt det vanskelige valget det er å abortere et alvorlig sykt foster, og familier som lever eller har levd med barna det ofte snakkes høyt om, men sjeldent snakkes med.

Et tema som gjentas i flere av disse historiene er følelsen av å skulle være personlig ansvarlig for et mangfoldsideal, uten at politikerne som forkynner dette idealet gjør noe for å løfte byrden fra dem det gjelder. Karethe Hoft Solstad, mamma til et annerledesbarn, setter ord på dette i sin kronikk: «La den paragrafen berre vera, og sett heller litt prestige i å fiksa livet for dei borna som er her (…) So får dekan mangfaldet dekans, utan at me som har gitt dekan det slit oss heilt ut». Siri Fransson er født med SMA og regner seg med i gruppen med diagnoser som kanskje kan gjøre at kvinner velger abort. «Kan me verna om det fødde liv først? Då hadde kanskje aborttala gått ned utan tvang» sier hun, og påpeker dessuten at det er etter man er født at sorteringssamfunnet starter.

Boken har også en sterk faglig forankring. Nils-Halvdan Morken og Stine Andreasen, leder og nestleder i Norsk gynekologisk forening, advarer mot å gjøre abortloven til brikke i et politisk maktspill. Lege Mina Adampour anklager regjeringen for å ønske å føre oss 43 år tilbake i tid. Fødselslege og gynekolog Agnethe Lund ønsker å slå ring om kvinners selvbestemmelse. Professor i medisinsk etikk ved NTNU, Berge Solberg, stiller spørsmålstegn ved om abortloven – og spesifikt paragraf 2c – er diskriminerende, og konkluderer: «Det blir verken mer eller mindre likeverd av å fjerne 2c – bare mer forvirring». I en kronikk publisert i det anerkjente medisinske tidsskriftet The BMJ skriver norske og svenske professorer om den norske regjeringens forsøk på å innskrenke abortloven, og deres dom er ikke nådig: «For a government with no democratic mandate for change to instrumentalise women’s reproductive vulnerability is, we suggest, a betrayal».

Det mest uventede bidraget er kanskje fra Gyrid Gunnes, prest og doktorgradstipendiat i teologi/diakoni, som gir et kristent og feministisk ja til abortloven. Hun mener kirken alltid har vært opptatt av sårbare mennesker, og spør seg hvor denne omtanken er for kvinner som ikke ønsker eller makter å bære frem et barn: «En kristen etikk som ikke lar kvinnen bestemme over egen kropp, overser at kvinner er skapt i Guds bilde».

Abortkamp – maktkamp er en sterk og hardtslående bok som alle politikere burde lese før de uttaler seg kritisk til abortloven. Likevel synes jeg den mangler noe: de aller fleste bidragene er skrevet som et svar på at Erna Solberg sa seg villig til å forhandle om abortlovens paragraf 2c, som gir gravide rett på abort dersom fosteret har en alvorlig sykdom. Denne paragrafen fikk derimot stå uendret, mens det var muligheten for fosterreduksjon som ble innskrenket. Få av innleggene i boken handler om dette, noe som får meg til å tenke at den kanskje ble utgitt et par måneder for tidlig.

 

 

Amalie Kasin Lerstang (red.)
En eller to eller hundrevis av søstre. Dikt om kvinner og kvinnekamp
Oslo: Cappelen Damm, 2019, 192 s.

Av Åsne Hagen,
sosiolog og skribent.

Mobilisering er sentralt for diktantologien En eller to eller hundrevis av søstre. Redaktør Amalie Kasin Lerstang slynger dikta ut i dagens politiske kontekst med eit forord der ho går rett inn i protestane mot at kvinners råderett over kroppen sin blir brukt i politiske maktspel. Overskrifta «Kom, vær mine allierte» viser til den siste av sluttstrofene frå eit dikt av Naja Marie Aidt og Mette Moestrup:

Af sted
Af sted
På vej fra én kamp til en anden
kom, vær mine allierede

Omgrepet «alliert» gir assosiasjonar til strategi og alliansar, solidaritet mellom eller med kvinner, men òg Black Lives Matter og LHBTQ-rørsla med sin bruk av allies. Lerstang påpeikar at ikkje alle kvinner kan skrive «eg» utan risiko. Eit tydeleg subjekt kjempar seg fram i mange av tekstane, som her frå «I dikta mine er eg fri» av Dulce María Loynaz: «I dikta reiser eg meg, og er meg».

Samstundes finn vi eit stort «vi» med søstrer, mødrer og døtrer, både i bokstaveleg og overført tyding. Innlemminga i fellesskapet og mobiliseringa til kollektiv handling er òg markert i tittelen på antologien, henta frå første strofe av «Det bare sier jeg deg» av Gro Dahle: «Det bare sier jeg deg, / du burde ikke kødde / med en søster. / For en søster har en eller to / eller hundrevis av søstre, / en brannmur av søstre, / et festningsverk».

Amalie Kasin Lerstang har sjølv skrive romanen Europa (2014) og diktsamlinga Vårs (2018). Begge tematiserer vilkåra for fellesskap ut frå klasse og kjønn. Denne tråden strekk seg vidare inn i antologien, der utvalet av tekstar både viser fram og spring ut frå mange måtar å vere kvinne på. Dei 56 forfattarane spenner i tid frå antikkens Sapfo til Sumaya Jirde Ali, og utvalet femnar ulike språklege og litterære tradisjonar. Rundt halvparten er omsetjingar og gjendiktingar, medan dikt på skandinaviske språk er trykte på opphavsspråket.

Redaktøren skriv at fellesnemninga for tekstane er kvinnelege erfaringar. Her anar eg gjenklang frå kvinnerørsla på 1970-talet og programerklæringa om at det personlege er politisk. Det gir eit utgangspunkt for å undersøkje forholdet mellom kjønna, arbeid og familie, måtar å leve saman på og evna til å føde barn som privilegium og byrde. Forståinga av kva det personlege kan romme, er samstundes utvida. Boka gir mellom anna gløtt inn i vår tids rasisme, islamofobi og vilkåra for skeive familiar i eit heteronormativt samfunn.

Boka er delt inn i bolkar som utforskar sjølve kategorien «kvinne», politisk handling og kvinnekamp, morsarbeidet og anna ulønna arbeid på heimebane, vald og valdtekt, råderett over eigen kropp, ulike formar for kjærleik og livet under patriarkatet. Redaktøren har ordna tekstane tematisk heller enn kronologisk, og lar oss finne andre typar samanhengar og slektskap enn dei stilistiske. Dette grepet er ei styrke for boka, då dei nye samanstillingane skapar uventa samklang og kontrastar mellom tekstane.

Lerstang peiker på plassen poesien har i kvinnerørsla, og har eit uttalt ønske om at boka skal følgje lesaren i kampen. Dei munnlege tradisjonane som blir nemnde i forordet er ikkje like tydelege i antologien, men enkelttekstar har lang tradisjon som bruksdikt. Kan hende vil boka utvide rommet for kva dikt vi les høgt med kalde fingrar ved mikrofonen på demonstrasjonar, eller delar utdrag frå i sosiale media?

Passande i så måte er det at samlinga blir avslutta med diktet «Alle skulle bli dronning» av Gabriela Mistral. Det står aleine i sin bolk, som blir innleia med desse linene frå teksten: «Men høgt oppi Elquidalen, / med hundre fjell eller fleire, / der song dei, jentene som kom, / der skal nye jenter syngje».

 

Cinzia Arruza, Nancy Fraser og Tithi Bhattacharya:
Feminism for the 99%: A manifesto
Verso, 2019, 96 s.

Av Ingrid Andrea Holland, masterstudent i samfunnsgeografi og jobber for tiden som valgkampsekretær i Rødt.
og
Laura Isabel Hultberg, masterstudent på lektorprogrammet i samfunnsfag og var student til Nancy Fraser under et utvekslingssemester på The New School i vår.

This is a remarkable vision of equal opportunity domination: one that asks ordinary people, in the name of feminism, to be grateful that it is a woman, not a man, who busts their union, orders a drone to kill their parent, or locks their child in a cage at the border.

Slik settes startskuddet for Feminism for the 99%: A Manifesto, skrevet av Cinzia Arruza, Nancy Fraser og Tithi Bhattacharya. Med sine knappe hundre sider skisserer manifestet et grunnlag for en feministisk bevegelse med et klasseperspektiv som utfordrer kapitalismens undertrykkende mekanismer, og som favner om alle, ikke bare de rike få. Det korte manifestet serverer en skarp kritikk av liberalfeminismen med sine lean-in teorier og glasstakknusing, og peker ut en antikapitalistisk feminisme som den eneste retningen å gå for å sikre arbeiderklassekvinners interesserer i kampen mot vold og undertrykking. I tillegg til at manifestet tar et kraftig oppgjør med liberalfeminismen som har fått boltre seg fritt og hemningsløst over store deler av verden de siste tiårene, tar forfatterne også et endelig oppgjør med en den ortodokse marxismen, som i sitt forsøk på å forstå verden, i stor grad har oversett fremveksten av ulike sosiale bevegelser som forsøker å se sammenhengene i den komplekse og multidimensjonale virkeligheten vi lever under.

Gjennom elleve teser presenterer forfatterne en interseksjonell og systemkritisk feministisk analyse av den globale kapitalistiske samtiden, som søker å forklare sammenhengen mellom de ulike kampene og bevegelsene knyttet til kjønn, miljø, etnisitet, seksualitet og klasse. De trekker stadig frem eksempler fra de siste årenes massive feministiske mobiliseringer verden over fra Ni Una Menos bevegelsen i Argentina, til abortdemonstrasjonene i Polen, og argumenterer for å ta i bruk mer offensive virkemidler, slik som sosial streik i den feministiske kampen, og at feministbevegelsen bør alliere seg med et bredere spekter av radikale bevegelser for å oppnå målet om et reelt likestilt samfunn. Dette manifestet bør derfor være av interesse for alle som kjemper mot undertrykkelse og utnytting under dagens kapitalisme.

Sammenhengen mellom kapitalisme og kvinneundertrykking

Forfatterne åpner manifestet med å si at «Vårt mål er å forklare hvorfor feminister skal bruke streik som kampvåpen, hvorfor vi må forene oss med andre antikapitalistiske og systemkritiske bevegelser og hvorfor vår bevegelse må være en feminisme for de 99 %» (min oversettelse). Dette skisserer opp hovedbudskapet i boken, som utgjør fundamentet gjennom hele manifestet, nemlig sammenhengen mellom det kapitalistiske systemet og systematisk kjønnsundertrykking, mellom kapitalismen og patriarkatet. Men for å forstå disse sammenhengene må man imidlertid grave under det som i tradisjonell Marxistisk teori har blitt ansett som roten til problemet, nemlig utbytting av arbeidskraft i produksjonen. For å bruke Frasers eget uttrykk må vi gå «behind Marx´s hidden abode» til de sfærene i samfunnet som er ekskludert fra kapitalistens regnskap, men som kapitalismen like fullt er avhengig av. De sfærene som ikke bare utbyttes, men rent ut «ranes» under kapitalismen. Her står sosialt reproduktivt arbeid sentralt fordi produksjonen av merverdi under kapitalismen avhenger av reproduksjon av arbeidskraft og de sosiale institusjonene arbeiderklassen er en del av. På denne måten forstår man kapitalismen som en helhet, hvor produksjon og reproduksjon står like sentralt. Med dette tydeliggjøres forfatternes poeng at kvinner som utfører sosialt reproduktivt arbeid ikke bare er et offer for krisene vi står overfor, men utgjør en sentral bærebjelke i det kapitalistiske samfunnet. På grunn av dette, argumenterer manifestet, står kvinner i reproduktivt arbeid helt sentralt i kapitalismens overlevelse og har derfor et enormt slagkraftig potensiale som antikapitalistiske aktører.

Med dette søker manifestet å utvide kapitalismebegrepet, fra å forstås utelukkende som et økonomisk system til å forstås som sosialt system, eller en «institusjonalisert sosial orden». For feministisk kamp er denne utvidelsen av kapitalismebegrepet viktig fordi det betyr at feministiske streiker ikke bare er en «symbolsk» markering for likestilling og rettferdighet, men har direkte innvirkning på kapitalismen som system.

Den multidimensjonale krisen

Ved å forstå kapitalisme som et altomfattende sosialt system legges også grunnlaget for å forstå sammenhengen mellom den økonomiske krisen, miljøkrisen, den politiske krisen og det de betegner som «omsorgskrisen». På samme måte som man tradisjonelt har forstått kapitalismens kriser på bakgrunn av rent økonomiske aspekter (overproduksjon og underkonsum), understrekes det i dette manifestet at kapitalismens kriser i like stor grad må forstås på bakgrunn av de bakenforliggende og ikke-økonomiske forholdene kapitalismen er avhengig av, som for eksempel naturressurser (kapitalens vekstimperativ og begrensede naturressurser) som fører til miljøkriser; sosialt reproduktivt arbeid (kapitalismens avhengighet av arbeidere for merverdi og den samtidige nedvurderingen av reproduktivt arbeid) som fører til omsorgskriser; og politiske institusjoner (kapitalismens avhengighet av statlige institusjoner og statens avhengighet av folkets oppslutning) som fører til politiske/demokratiske kriser. På bakgrunn av dette anerkjennes også de ulike sosiale bevegelsene som potensielt sentrale og viktige aktører i kampen mot kapitalismen, på lik linje med tradisjonell arbeiderbevegelse og klassekamp.

Relevans i Norge

Selv om det er tydelig at manifestet forholder seg til en amerikansk kontekst og benytter seg av eksempler som til tider kan virke fjerne fra en norsk virkelighet, er de store linjene fortsatt relevante å trekke på også her. For å forstå og kunne påvirke utviklingen som finner sted i samfunnet vårt i dag, hvor stadig flere arenaer gjøres til varer, og hvor særlig omsorgsarbeid i økende grad blir overført til profittbaserte tjenester, må man spørre seg hvem det faktisk er som utfører omsorgsarbeidet i samfunnet vårt i dag. For det første er det fortsatt kvinner i større grad enn menn som tar seg av hus- og omsorgsarbeid i hjemmet, som fører til at mange kvinner må jobbe dobbelt. For det andre er kvinner fortsatt svært overrepresentert i omsorgsyrker, som er preget av lavtlønnede, prekære stillinger, usikre kontrakter og turnusordninger som er vanskelig å kombinere med familieliv og fritid. For det tredje ser vi en økende tendens til at de som har råd til det overfører omsorgsarbeidet til andre, ofte fattigere kvinner fra det globale sør, gjennom såkalte aupair-ordninger. Disse må igjen overføre ansvaret for egne barn og hjem til andre som er enda dårligere stilt. Dette skaper det de i manifestet omtaler som «globale omsorgskjeder», hvor sosialt reproduktiv arbeid overføres fra rike til fattige og fra det globale nord til det globale sør.

Likestilling under kapitalismen, som liberalfeministene kjemper for, betyr altså likestilling for de få og privilegerte. Som del av en globalisert kapitalistisk økonomi som baserer seg på fri flyt av arbeidskraft, må kampen for likestilling også strekke seg utover nasjonale landegrenser. På bakgrunn av dette er det på tide at vi i Norge også stiller oss bak en antikapitalistisk feministisk bevegelse som sier at reell likestilling aldri kan oppnås innenfor et system basert på undertrykking og utbytting, verken nasjonalt eller globalt.

Veien videre

Med en inngående forståelse av hvordan kapitalismen som en sosial orden forårsaker og reproduserer kjønnsundertrykking og vold, blir det naturlige spørsmålet å stille hvordan man skal kjempe imot disse undertrykkende strukturene. Selv om boka sier at feministbevegelsen må alliere seg med andre radikale bevegelser, slik som miljøbevegelsen og arbeiderbevegelsen, og bygge en bred front mot kapitalismen, er løsningene som presenteres i manifestet relativt vage. Som leser blir man oppmuntret til å ta i bruk streik som våpen, men forfatterne sier lite om hvordan de ser for seg at det samfunnet man skal kjempe for skal være, eller hvordan man skal organisere seg. Her blir mye overlatt til leserens egen analyse. Selv om boken ved første øyekast ser veldig håndgripelig ut med sine 100 sider, bruker forfatterne også tidvis et kronglete og akademisk språk, samt mange referanser man gjerne må lese seg opp på ved siden. Allikevel klarer Arruzza, Batthacharya og Fraser gjennom dette korte manifestet å tegne opp et solid rammeverk for videre diskusjon og analyse av den globale feministiske kampen. Analysene treffer den globale samtiden godt, og bruker både historiske og dagsaktuelle hendelser for å understreke sine poenger. Selv om forfatterne henter eksempler fra feministiske bevegelser over store deler av verden, er det allikevel tydelig at boken er rettet mot et amerikansk publikum. Dette kommer spesielt frem i løsningene som presenteres, der gratis velferdstjenester hyppig blir trukket frem som et viktig ledd i den feministiske frigjøringskampen. For et skandinavisk publikum vil dette fremstå heller reformistisk enn revolusjonært, og hvordan dette velferdssystemet skal organiseres er opp til leseren å tolke.

På tross av sin til tider vage form og manglende konkrete løsninger gir forfatterne leserne muligheten til å bruke boka som et hjelpemiddel i å selv stake ut veien for videre handling og hvordan vi som feminister kan tenke annerledes rundt verktøyene vi benytter oss av i kampen. Feminism for the 99% fungerer godt som utgangspunkt for diskusjon og analyse av hvor den globale feministiske kampen står, og hva som bør være sentrale fokusområder i den feministiske kampen videre. Manifestet er absolutt verdt lesingen, og etter personlig erfaring anbefaler vi å benytte boken som utgangspunkt for selvskolering gjennom studiesirkler eller diskusjonsgrupper.

God lesning!

 

 

«Ingen kvinnefrigjøring uten sosialisme – ingen sosialisme uten kvinnefrigjøring». Det er kanskje på tide å reflektere over gamle slagordet, som på ulikt vis har inspirert venstresidens kvinnebevegelse. At kvinnefrigjøring ikke automatisk følger med sosialisme eller kommunisme, er det vel allmenn enighet om. Verre er det kanskje med slagordets første del. I en tid da kvinnefrigjøring og likestilling nærmest framstår som synonymer, er potensialet for feilslutninger stort.

Foto: Claudio Schwarz
Av Bodil Christine Erichsen,
historiker, frilansskribent og utdannet allmennlærer. Hun har skrevet tobindsverket Norske kvinners liv og kamp 1850–2000.

For mange av oss har sosialismens frigjøringspotensiale bleknet litt. Begrepet kvinnefrigjøring er uansett diffust. Også vi på venstresida har ulike ambisjoner. Klassekampen er uansett viktig, også i et kvinneperspektiv.

Det betyr ikke at «Kvinnekamp er (min utheving) klassekamp» eller at « – klassekamp er kvinnekamp!» slik overskriften på feministen Madeleine Schultz artikkel i Agenda Magasin fra mars i år lyder. Underforstått: Kvinnekampen – eller feminismen – er i seg selv en del av kampen for et annet samfunn av mer eller mindre sosialistisk art. Det er en tilsløring av klassemotsetningene, som venstresiden ikke er tjent med.

Klassekamp må forstås som interessemotsetninger mellom klasser, kvinnekamp innebærer i prinsippet interessemotsetninger mellom kjønnene. I det første tilfellet krever vi at overklassen gir fra seg privilegier, i det andre er det menn som må gi fra seg privilegier.

Kvinnekampens klassekarakter

Hva det innebærer for dagens kvinnekamp skal jeg komme tilbake til. Først vil jeg se nærmere på kvinnekampens klassekarakter. I dagens relativt kunnskapsrike samfunn, er det imidlertid ikke nødvendigvis sammenheng mellom klasse og politisk ståsted.

Det klassiske, marxistiske skillet mellom de som eier produksjonsmidler og de som selger arbeidskraften sin er en god beskrivelse av faktiske maktforhold, men sier lite om dagens sosiale og økonomiske skiller og derav følgende interessemotsetninger.

Begrepet klassekamp i dagens situasjon, viser derfor til den politiske venstresiden; til kamp for økonomisk utjamning og forsvar av skattefinansierte, universelle velferdsordninger og infrastruktur tilgjengelig for alle. Mer presist: det handler om å forsvare klassekompromisset, den i prinsippet folkestyrte og regulerte blandingsøkonomien.

Økonomiske og kulturelle forskjeller har påvirket kvinnekampen opp gjennom historien og gjør det fortsatt. Den norske likestillingspolitikken de siste 40 årene, det som gjerne omtales som den kvinnevennlige velferdsstaten, er kjempet fram av velutdannede kvinner. Politikken er godt tilpasset middelklassefamilier med mer eller mindre akademiske yrker. Et eksempel er ordningen med ammepauser, som åpenbart egner seg best i urbane strøk der avstanden mellom jobb og hjem ikke er for stor, og der mor uten problem kan ta pause fra jobben uansett hva som ellers skjer på arbeidsplassen.

Som prinsipp har kvinnekampen bred oppslutning, men i praktisk politikk begynner de sosioøkonomiske interessemotsetningene å vise seg. Det avspeiles i kvinnepolitiske standpunkter. Med økt sosial og økonomisk ulikhet, blir klassekamp og kvinnekamp ikke nødvendigvis sammenfallende. Det tydeligste eksempelet er uenigheter rundt kontantstøtten, som er et økonomisk bidrag til foreldre som ikke benytter barnehage. Det viser seg nå at en del lavinntektsfamilier er blitt avhengige av støtten. For feminister på venstresiden kan det da være problematisk å stå på kravet om å avvikle ordningen.

Ikke dermed sagt at kontantstøtten bør beholdes, men det er vel på tide å prioritere klassekampen i større grad? Det later til at mange feminister på venstresiden mister den økonomiske politikken av syne og føler mer på kvinnefellesskapet enn på klassemotsetningene. Begeistringen over alle som går i «rosa tog» for eksempel – betyr det ingen ting hva slags feminister de er? Det er jo ikke slik at de, eller de mange som demonstrerer for selvbestemt abort, står på samme side i klassekampen.

I dette uklare bildet av flytende sosioøkonomiske og politiske strukturer, snakkes det gjerne om en elite. Nøyaktig hva som definerer denne eliten er uklart, men når feminismen kritiseres for å være elitistisk, er det mer hensiktsmessig å se på politikkens innhold og hvem som tjener på den, enn på hvem som målbærer den.

Er likestilling og nyliberalisme motsetninger?

Har kampen for likestilling mellom menn og kvinner ført til sosial og økonomisk utjamning? De fleste vil i dag mene at kvinnekampen har gitt betydelige resultater, vi har oppnådd relativt høy grad av likestilling og en ganske kvinnevennlig sosialpolitikk. Samtidig øker de økonomiske forskjellene, avstanden mellom fattig og rik er blitt ubehagelig stor. Middelklassen skvises og velutdannede folk går usikre tider i møte. For oss på venstresiden er det enighet om at det skyldes økonomiske dereguleringer; en villet liberalistisk økonomisk politikk.

Spørsmålet er om det er noen sammenheng mellom de to sidene av samfunnsutviklingen. Ja, hevder blant andre den amerikanske professoren Nancy Fraser: Kvinnebevegelsen var antakelig nødvendig for utviklingen av den globale markedsøkonomien. Var det slik at uten utsiktene til mer likestilling og kvinnevennlige velferdsordninger, ville framveksten av en mer brutal kapitalisme ikke vært mulig? Det er teorier som er vanskelig å verifisere, men som anskueliggjør at kvinnekamp og klassekamp ikke er to sider av sammen sak. Vi må innrømme at liberaliseringen lenge foregikk i skyggen av kvinnepolitiske framskritt.

Mer konkret hevder Fraser at kravene den radikale kvinnebevegelsen har stilt, passet som hånd i hanske med nyliberal kapitalisme. Eksemplene hennes kan diskuteres, hennes kvinnepolitiske ståsted likeså. Men det er et ubestridelig faktum at kvinnekravene og likestillingspolitikken så langt ikke har kommet i konflikt med nyliberalismen.

Den svenske feministen Nina Björk, best kjent i Norge for sin bok Under det rosa teppet fra 1996, argumenterer i dag overbevisende for at kapitalisme og likestilling mellom kjønnene slett ikke står i motsetning til hverandre. Det behøver ikke være kvinnene som fyller kapitalkreftenes behov for billig arbeidskraft, eller for reservearbeidskraft. Billig arbeidskraft kan hentes inn fra andre land, hvor lønnsnivået er lavere eller det er stor arbeidsledighet. Og den kan hentes når den trengs. Dessuten kan stadig mer arbeid også utføres der arbeidskraften og andre produksjonsforhold er billigst.

Historisk er det heller ingen holdepunkter for å hevde at det er sammenheng mellom klassekamp og kvinnekamp. Tvert om, de tidlige feministene fra slutten av 1800-tallet var borgerlige, i all hovedsak tilknyttet partiet Venstre. Arbeiderkvinnebevegelsen hadde andre kvinnepolitiske preferanser og fikk et antagonistisk forhold til Kvinnesaksforeningen. For arbeiderkvinnene var klassekampen viktigst.

At klassekamp og kvinnekamp er to forskjellig ting, betyr ikke at de ikke kan kombineres. Men en sosialistisk kvinnekamp har andre mål, også på kort sikt. Derfor bør den også ha andre krav og en annen forståelse av kvinnekampen, enn de borgerlige feministene har.

Første bud er å erkjenne de ulike formene for feminisme, at kvinner som mer eller mindre bevisst har helt ulike samfunnssyn, like fullt kjemper for kvinners rettigheter – at feminister står på hver sin side i klassekampen. At kvinner kan stå sammen om konkrete krav med forskjellige begrunnelser og motiver, endrer ikke på det. Det er ikke uvanlig i politikken. EU-saken er et godt eksempel i så måte.

Clemets likelønnsforslag

Noen ganger kan kravene synes mer like enn de faktisk er. Kravet om likelønn er illustrerende. Likelønn er et feministisk felles krav, men ulike strategier avslører ulike mål og ulike politiske utgangspunkt.

På Globaliseringskonferansen i Oslo høsten 2018, satt den tidligere høyreministeren Kristin Clemet i et debattpanel om likelønn. Hun hevdet at det største hinderet mot lik lønn for kvinner og menn, var venstresidens motvilje mot individuell og innsatsbasert lønnsdannelse. Som eksempel trakk Clemet fram lærerne, som i alle år har motsatt seg større lønnsforskjeller på lærerværelsene. Ettersom det ifølge Clemet ikke er økonomisk rom for å løfte store kvinnedominerte lavlønnsgrupper, kunne, stadig ifølge Clemet, høyere lønn til noen lærere – de beste – bidratt til lønnsutjamning mellom kjønnene.

Mange av oss vil nok tvile på at slik prestasjonslønn ville høynet den gjennomsnittlige kvinnelønna, men det er for så vidt ikke poenget. Poenget er at feminister på høyresiden har andre ambisjoner for arbeidslivet, enn oss på venstresiden. I motsetning til sosialister ønsker liberalister konkurranse på arbeidsmarkedet og større økonomisk ulikhet velkommen. Sosialister har ingen interesse av å sette arbeidstakere opp mot hverandre. Poenget er også at dersom kjønnskampen er overordnet klassekampen, er det lett å bite på Clemets agn, selv for feminister som i utgangspunktet definerer seg et sted på venstresiden. Da blir feminismen smøreolje for nyliberal politikk.

Heldigvis har den venstreradikale kvinnebevegelsen relativt stor motstandskraft mot konkret høyrepolitikk, som Clemets forslag. Men er kvinnekravene som framsettes utrykk for klassekamp eller dominerer kvinnekrav som kan støttes på tvers av klasser og politisk ståsted? Jeg vil mene det siste og etterlyser større fokus på, og forståelse for, sammenhengen mellom kvinnepolitikk og økonomisk politikk.

Økonomisk uavhengighet er grunnlaget for kvinnefrigjøring

For selv om kvinnevelferd og ulike ordninger som støtter likestillingspolitikken hittil har latt seg kombinere med markedsliberalisme, vil det ikke være tilfellet på sikt. Gratis – eller nesten gratis – velferdsordninger er jo ikke det, de er avhengig av en økonomisk sterk stat eller kommune. I historisk perspektiv er det for eksempel ikke så forferdelig lenge siden fødselshjelp kostet penger. I nyere tid fikk alle kvinner gratis fødsels- og barselhjelp i fem dager på klinikken. Nå spares det skattepenger ved å korte ned liggetiden, som gjerne skjer på et barselhotell, der barselkvinne og barn i stor grad er overlatt til deg selv – sammen med barnefaren om de nybakte foreldrene har råd til det.

Et opplagt krav for sosialistiske feminister er bedre og lett tilgjengelig fødselshjelp for alle, altså skattefinansiert fødselshjelp. Men slike spesifikke kvinnevelferdskrav er ikke nok. Vi må forstå betydningen den økonomiske og sosiale utjamningen etter andre verdenskrig har hatt for den i verdensmålestokk og historisk ganske imponerende graden av likestilling og kvinnerettigheter vi har oppnådd. Og vi må ta konsekvensen av det i praktisk politikk. Det betyr at kampen for et annet økonomisk regime – klassekampen – må bli en større og integrert del av den venstreradikale kvinnekampen. Dagens klassekamp handler om å gjenopprette klassekompromisset med et regulert næringsliv og universelle velferdsordninger. Det er et politisk prosjekt som bør samle feminister langt inn over midten i norsk politikk.

 

REALLØNNSNEDGANG I ÅR IGJEN?

I 2016 falt reallønna for norske arbeidere for første gang siden 1989. Etter ett år med en liten oppgang, ser det nå ifølge Statistisk Sentralbyrå ut til at prisveksten i 2018 vil bli høyere enn rammene for årets lønnsoppgjør. For treårsperioden 2016–2018 ligger det an til en samlet nedgang på 1,5 prosent, noe vi ikke har sett maken til på nesten 40 år. Den gangen spiste en tosifret inflasjon opp lønnsoppgjørene – nå skjer det i en situasjon med lav inflasjon og god produktivitetsvekst.

NÅR SKOGEN BRENNER

Sommerens store skogbranner i Hellas tok nærmere 100 menneskeliv og ødela over 1 500 hjem. At dette har å gjøre med klimaendringer, bør det ikke være noen tvil om, men det er flere årsaker til at omfanget ble så stort som det ble. Som følge av krisepakkene ble brannvesenets budsjett redusert nominelt fra 500 millioner euro i 2007 til 397 millioner i 2018 – hvorav bare om 11 millioner til fore- byggende arbeid. 4 000 brann- folk er sagt opp, ytterligere 700 er overført til de nå priva- tiserte flyplassene, og lønna til dem som er igjen, er halvert. Ni brannslukkingsfly og 30 prosent av brannbilene er satt i opplag fordi landets brann- vesen ikke har råd til reserve- deler. Landets vannverk pri- vatiseres, og resultatet er tørre hydranter og tomme tanker. Alt dette for å redde bankene, alt dette for å redde euroen, alt dette for å sikre kredittverdigheten – sanksjonert av en regjering som fortsatt går for å være venstreorientert.

NULLEUROSEDDEL MED KARL MARX LANSERT

Ingen som har hatt så lite penger har skrevet så mye om det som Marx. Derfor er det kanskje ikke så underlig at sedlene turistbyrået i hjembyen Trier har fått laget i forbindelse med markeringen av at det er 200 år siden han ble født, har en pålydende verdi på null euro. Sedlene har både vannmerke, kobbertråd, hologram, UV-trykk og serienummer, og de er laget av samme papir som andre pengesedler.

Men med en pris på tre euro stykket, så er det i hvert fall klart at turistmyndighetene i Trier ikke har tatt innover seg Marx’ argumenter om penger som en allmenn ekvivalent.

ET EKSTREMT LAND?

«De vil gjøre Demokratene mer ekstreme,» skriver VG i overskriften til en artikkel om den unge generasjonen i Det demokratiske partiet i USA. «De ønsker at politikerne som skal representere dem, jobber for ting som gratis helsehjelp, bedre offentlige skoler, gratis høyere utdanning, bekjem- pelse av klimakrisen, tilgang på offentlig transport, men uten å ta imot donasjoner fra store selskaper som kan komme til å kreve noe i retur,» får vi vite.

Vi får vel bare, for natteroen til VGs redaksjon, håpe at denne ekstremismen ikke har smitteeffekt på vårt eget land. For sånn kan vi ikke ha det her?

RABALDER I LABOUR

«En eksistensiell trussel mot jødisk liv,» det er karakteris- tikken den britiske Labour-politikeren og tidligere minister under Blair og Brown, Margaret Hodge, gir av en mulig fremtidig regjering under hennes egen partileder Jeremy Corbyn. Og når denne karak- teristikken avføder reaksjoner fra partiledelsen, så velger hun å sammenligne det med behandlingen hennes jødiske far opplevde da han flyktet fra Tyskland på 30-tallet.

På overflaten dreier dette seg om Corbyns støtte til palestinernes sak og at han nekter å stemple karakteristikker av Israel som en rasistisk stat – en karakteristikk som inntil 90-tallet var eksplisitt sanksjonert av FN – som antisemittisme. Men det er klart, under ligger det mye mer. Corbyn har allerede fra før han ble valgt til partileder blitt motarbeidet av partieliten. Han har blitt forsøkt kastet, han har blitt forsøkt nektet å stille til gjenvalg, og han er en prygelknabe for en samlet britisk presse – fra The Telegraph til The Guardian – alt fordi han fortsatt står på tradisjonelle Labour-standpunkter, et nokså konsekvent sosialdemokratisk program, kombinert med en uavhengig utenriks- og forsvarspolitikk. Og når det ikke går med tradisjonelle demokratiske midler, så er jo svartmaling et godt redskap.

ANLEGGSARBEIDERNE VENTER FORTSATT PÅ LØNN OG FERIEPENGER

Etter at byggherre BaneNor på Follobaneprosjektet hevet kontrakten med det italienske entreprenørselskapet Condotte i januar, har arbeiderne slitt med å få lønna si. Mens italienske myndigheter skal vurdere om de godtar konkursbegjæringen til Condotte, har Arbeidsmandsforbundet tatt til sammen 5 anleggsmaskiner i arrest. Det betyr at Condotte ikke får lov å flytte eller selge de fem maskinene før det er helt sikkert at anleggs- arbeiderne får pengene sine. Til sammen har nå Arbeidsmandsforbundets medlemmer krav mot bedriften på 3,7 millioner kroner. «Hvis vi får solgt maskinene så er det den absolutt raskeste måten å sørge for at arbeiderne får pengene som Condotte skylder dem», sier distriktssekretær i Arbeidsmannsforbundets avdeling 2 Oslo/Akershus, Eirik W. Næss. (Fri Fagbevegelse, august 2018)

Det er mange grunner til at Rødts prinsipprogram og dagsaktuelle politikk nå blir diskutert, også langt utenfor partiets egne rekker. Utgangspunktet er naturlig nok den store framgangen på meningsmålinger, økt medlemstall og Bjørnar Moxnes’ bruk av Stortingets talerstol til å løfte fram kamp mot Acer, velferdsprofitt og Norge som en del av USAs atomvåpenstrategi. Et tegn på hvor vellykket dette har vært, er at Verdens Gang og Civita roper opp om trusler mot demokratiet.

Tore Linné Eriksen er professor em. ved OsloMet – Storbyuniversitet, faglitterær forfatter, bokredaktør i Gnist, anmelder i Klassekampen og medlem av Rødt.

Et annet tema som ser ut til å seile opp, gjelder forholdet mellom Arbeiderpartiet og de to partiene til venstre, dvs. Rødt og Sosialistisk Venstreparti. Samtidig gjør det seg gjeldende en slags Gerhardsennostalgi, eller et kappløp om hvem som er «sanne sosialdemokrater».

Det er selvsagt riktig at gjenoppbygginga etter den andre verdenskrigen inneholdt fornuftige reguleringer av markedskreftene og innføring av universelle velferdsordninger. Vanlige arbeidsfolk klarte også å tilkjempe seg deler av gevinstene ved produktivitetsvekt og gode konjunkturer, og også kapitalismen kommer i ulike utgaver. Men lite av dette pekte framover mot et annet styrkeforhold mellom samfunnsklassene. Det fulgte også av de begrensningene som blei lagt gjennom samarbeidet med USA gjennom Marshall-hjelpa, og som reduserte spillerommet til folkevalgte organer. Det samme gjorde sjølsagt Nato-medlemskapet, som bidro til å flytte demokratiske beslutninger til USAs krigshissere. Sosialistisk internasjonalisme blei bytta ut mot oppslutning om Nato-alliertes kriger i koloniene, seinere også i Indokina. Sosialdemokratiske regjeringer åpnet også for en antidemokratisk og ulovlig bruk av statsapparatet til å overvåke og bekjempe sosialister og kommunister, slik Lund-kommisjonen tydelig har avdekket.

Det er ingen tvil om at både EØS og Acer innskrenker nasjonale og demokratiske beslutninger, og at et medlemskap i EU, som Støre og Barth Eide fortsatt drømmer om, er et angrep på folkestyret. Og hvor demokratisk er det å gå til en folkerettsstridig krig mot et afrikansk land ved hjelp av sms til noen få regjeringsmedlemmer? Og hvilket parti var det som startet nedsalg i Statoil, Telenor og andre bedrifter, dvs. å gi avkall på demokratisk styring, og som heller utvidet enn begrenset spillerommet for finansspekulasjon i kjølvannet av den siste finanskrisa? Mer makt til de lukkete styrerom er ver- ken sosialt eller demokratisk, knapt mot sosialliberalt. En demokratisk fagbevegelse må også være uavhengig av partier.

Oppgava i dag er derfor å meisle ut et program som utvider demokratiet, dvs. folkemakt mot kapitalmakt. Et steg på veien er demokratiske reformer, slik som en inkludert sterkere stilling for arbeidere i bedrifter. Et annet steg er kamp mot ulikheter og arveformuer, som gir borgerskapet færre ressurser til å begrense et reelt demokrati. Å gjeninnføre arveavgifta er derfor et demokratikrav.

Det har vært perioder med sekterisk og fordømmende holdninger overfor ledelsen i LO og Arbeiderpartiet. Men å legge det bak seg, og finne samarbeidsformer i stat og kommune der det er mulig, fritar oss ikke fra å drive folkeopplysning om at dagens sosialdemokrati er et vern om kapitalismen, og at mange gode reformer nå har forvitret. Demokratisk sosialisme er noe annet enn sosialdemokrati; det innebær en drøm om et samfunn som er grunnleggende annerledes, ja til og med revolusjonært annerledes.

Etter siste stortingsval har det vore tilløp til debatt om vegen vidare for Rødt og SV. Debatt var det også etter stortingsvalet i 2013. Da var veike valresultat for begge parti bakteppet for at fleire ville slå dei to partia i hop. Etter relativ suksess i siste stortingsval har noen komme til same konklusjon, eventuelt også med MDG på laget og etter ein prosess med utvida samarbeid.

Brigt Kristensen er mangeårig lokalpolitikar for RV og Rødt i Bodø.
Foto: Changemaker

Da Rødt fikk stabil framgang på meiningsmålingane våren 2018 etter offensivt arbeid på Stortinget, avfødde det heftige angrep på Rødt i media – med borgarlige penneknektar og ideologar som VGs Hanne Skartveit og Kristin Clemet frå Civita i brodden. Angrepspunkt: Rødt går inn for noe så gammaldags og friheitsfiendtlig som eit sosialistisk samfunn!

Denne artikkelen argumenterer for at val av langsiktig strategi for eit sosialistisk alternativ til kapitalisme og imperialisme også må avgjøre dagens partiorganisering og samarbeidsformene til venstre for Ap – og forholdet til Ap. Motmakt er også makt – og å søke makt under kapitalismen må skje gjennom ein motmaktstrategi dersom ikkje venstrekreftene skal ende opp med «makt» på systemets premissar – i praksis som lydige tenarar for internasjonal storkapital gjennom NATO og EU, slik utviklingsbana har vore for det internasjonale sosialdemokratiet.

Også dei nye, opposisjonelle rørslene til venstre for det tradisjonelle sosialdemokratiet kan få denne lagnaden. Eit ferskt eksempel er Syrizas omvandling på tre-fire år frå folkelig kraft mot systemet til iverksettar av EU, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondets sjokkterapi mot Hellas.

Strategien med å søke regjeringsmakt under kapitalismen har i liten grad levert dei siste åra. Den klassiske debatten om ministersosialisme og reformistisk eller revolusjonær strategi er igjen aktuell, ironisk nok også i det kortsiktige perspektivet. SV gikk tilbake frå 12, 5 til 4,1 prosent frå 2001 til 2013, etter at partiet «endelig» kom i regjering. «SV-fella» blei eit begrep og viser til at det ikkje er sikkert at denne typen «makt» gir framgang på kort sikt heller, og kanskje aller minst for parti med ein systemkritisk retorikk.

Makt og motmakt – to strategiar

For å framsnakke SV sin regjeringsstrategi uttalte SV-leiarar etter valnederlaget i 2013 at «SV har oppnådd meir i 8 år i regjering enn i alle år partiet har eksistert til saman». Det fikk SV-veteranen Stein Ørnhøi til syrlig å bemerke at siger i to omgangar, i 1972 og 1994, i å halde Norge utafor EU altså ikkje var stort å snakke om. Å ville oppnå resultat i politikken blir i denne tankegangen det same som «å søke makt» – som igjen blir påstått å bety å gå i regjering når sjansen byr seg. Arbeid i masserørslene utafor statsapparatet og i opposisjon, oppbygginga av motmakt, er per definisjon resultatlaust i denne tankeverda. I staden for å søke makt i regjering for ein kvar pris, etterlyste Ørnhøi motmakt til dei faktiske makthavarane.

Aller minst forstår dei systemlojale at makt uten styrke blir avmakt, slik SV-aren Arne Overrein skreiv. Men også Ørnhøi og Overrein undervurderte dei strukturelle grensene for forandring via dagens statsapparat – og Ap-toppen si binding til storkapitalen, EU og Nato. 10 eller 15 prosent i val er etter denne debattantens syn ein svært mangelfull styrke for å unngå å bli avmektig gissel i regjering.

Imperialismen og statens klassekarakter er blitt fremmendord for mange på venstresida. Derfor blir skuffelse over at makt ofte blir avmakt i regjering gjerne ein dom over moralsk svik. Langt viktigare er innsikt i at «sviket» heller er ei systemnødvendig følge av ein bestemt strategi – ein strategi som søker «makt» på grunnlag av Nato og EØS-avtalen, altså med imperialismen og kapitalens herredømme som premiss.

Skjønnmalinga av regjeringsposisjonen og nedvurderinga av arbeidet i opposisjon og det utanomparlamentariske arbeidet, som Ørnhøi tok opp, kjem av eit naivt syn på kor makta ligg i eit kapitalistisk klassesamfunn: I det rådande synet er Storting og regjering eit direkte uttrykk for folkeviljen og demokratiet. Derfor er det ei plikt å søke ein flik av regjeringsmakta i dette systemet.

Det er kanskje elementært, men likevel: Historia, ikkje berre dei åtte åra med rød-grøn regjering, viser at klassemakta også dikterer fra kommandohøgdene i bank- og finansvesenet, og styreromma i storkonserna. Det er kalt makta bak makta, klassediktaturet bak det politiske demokratiet. Imperialistiske interesser sikrar seg gjennom Nato og EØS. Her ligg forklaringa på at «makt» på desse premissane ofte blir avmakt. Eller enda verre: I staden for folkets motmakt blir det makt mot folket.

Ministersosialisme eller revolusjonær strategi

Diskusjonen om strategi og makt har løpt gjennom arbeidarrørsla frå starten, Den klassiske debatten om reform eller revolusjon er meir enn 100 år gammal. Dei første ministersosialistane trudde deltaking i regjering ville gi arbeidsfolket reell makt. I staden er kapitalens banemenn (sosialistane) gong på gong gjennom historia blitt gislar for makta og forvandla til instrument for kapitalkreftene.

I SV og Rødts forhistorie var diskusjonen om fellinga av Gerhardsens regjering i 1963 ein del av dette, og temaet sto sentralt i kløyvinga av SF i 1969. Alt før ml-perioden advarte vi på landsmøtet i SUF i 1967 moderpartiet mot samarbeid på topplan med Ap for å administrere kapitalismen. Og dagens ministersosialistar har knapt noen politiske mål som kan rokke ved kapitalkreftenes makt. Lokalt har mange fått oppleve Ap og SV i fleirtalsposisjon i kommunestyre- og fylkesting som systemlojale kuttpolitikarar og vaktarar av den heilage budsjettbalanse.

Historisk var ministersosialistane villige til å gå i koalisjon med ikkje-sosialistiske parti i regjering for å administrere det borgarlige samfunnet. I min språkbruk er den minister-sosialistiske strategien også å satse på at stadig større oppslutning i val til slutt vil gi regjeringsmakt, og dermed makt til å omdanne samfunnet og innføre sosialismen frå toppen. Etter som Ap ikkje på mange år har hatt sosialisme som mål, kan vi slå fast at SVs strategi er ministersosialisme også i den første betydninga. Men ingen parti, heller ikkje Rødt, er konsolidert på at også den andre «varianten» i sitt vesen er av same type – og like fjern frå verkeligheita om målet er eit anna samfunn og ei anna verd.

For strategi og organisering må tene målet. Og målet må vere:

• å avkaffe kapitalismen og systemet med at eit mindretal lever feitt på andres arbeid.

• å avskaffe imperialismen, som er kapitalisme globalt, dominert av fleirnasjonale konsern i kappestrid om ressursar og marknader, med utarming og stadig nye krigar som resultat.

• avskaffe profittsystemet som drivkraft for utvikling, fordi det truer jordas tåleevne – og tenderer til å redusere mellommenneskelige forhold til kjøp og sal.

Og så erstatte dette systemet med eit fellesskapssamfunn, der ressursar, produksjon og velferd er ansvaret til fellesskapet gjennom eit utstrakt og desentralisert folkestyre. Noen har kalt første fase sosialisme og andre fase kommunisme i ei sånn utvikling, Marx snakka om kommunismens to fasar.

Rødt kaller seg eit revolusjonært, sosialistisk parti. Ka betår det revolusjonære i? Eit kvalitativt anna samfunn enn dagens er målet, det er vel revolusjonært? Ja, det òg! Men skillet mellom reformistar og revolusjonære for eksempel på tjuetalet i Norge, gikk ikkje først og fremst der. Til og med da det var tre arbeidarparti hadde alle – også høgresosialistane i Norges sosialdemokratiske parti – sosialisering av produksjonsmidla på programmet. Reformistar og revolusjonære hadde langt på veg same mål. Skillet gikk på analyse, strategi og arbeidsmåte.

Reformistane meinte som nemnt at ei gradvis utvikling med reformar vedtatt av Stortinget skulle gi makta også over det økonomiske livet til arbeidarklasssen og folket. Synet til den revolusjonære retninga derimot var at berre massemobilisering, særlig på dei store arbeidsplassane, kunne gi ein maktbase for å gripe samfunnsmakta direkte, eller iallfall hindre at overklassen, borgarskapet, saboterte ein valsiger for arbeidarrørsla. Seinare gikk Ap over til det reformistiske standpunktet med gradvise reformar som veg til eit sosialistisk samfunn – for så etter 2. verdskrigen å lande på regulert kapitalisme og Nato-politikk som sitt grunnlag. Under Stoltenbergs første regjering var partiet spydspiss for nyliberalisme og privatisering. Vi kan kalle det sosialdemokratiets fjerde fase.

SF og SV starta som reformistiske sosialistar, og sneia på 70-talet innom eit revolusjonært standpunkt. Under Solheim og Halvorsen på 90-talet blei sosialismen i realiteten avskaffa, målet blei kapitalisme med eit menneskelig ansikt. Alt før regjeringsposisjonen kom støtte til Nato-krigane i Jugoslavia og Afghanistan, i regjering bombinga i Libya med venstrefløy-toppen, dagens partileiar Audun Lysbakken, entusiastisk på laget.

Altså er det blitt svært så romslig politisk til venstre for SV. Rødt kan utnytte dette, men uten å følge med i Ap og SVs glideflukt mot høgre. Rødt kan «ta rommet», men uten å flytte seg til høgre i rommet. Skulle Rødt få stor oppslutning med SVs og Aps maktstrategi i bagasjen, er det min påstand at partiet vil få ein tilsvarande utviklingsbane. Det er systemnødvendig, og ikkje eit spørsmål om moral.

Revolusjonær overgang

I ein realistisk sosialistisk strategi er massemobilisering og utvikling av maktorgan nedafrå nøkkelen, av minst fire grunnar:

• For å beslaglegge kapital fysisk og motverke økonomisk sabotasje frå økonomiske maktsentra mot ei folkevalt, sosialistisk regjering.

• For å sette demokratisk bestemt politikk ut i livet der delar av statsapparatet vil sabotere.

• For å hindre militærkupp.

• Og ikkje minst: Fordi berre sosialisme skapt nedafrå kan bli levedyktig. Det viser erfaringane både frå forsøk med kommunistisk statssosialisme og sosialdemokratisk statssosialisme meir enn tydelig. Både av parti i den kommunistiske Komintern-tradisjonen og sosialdemokratiske parti har Rødt mykje å lære, men som strategiske alternativ har begge retningane utspelt sin rolle.

Grovt sett er det mulig å sjå for seg to scenario der ei ny arbeidar- og folkemakt nedafrå tar over samfunnsmakta.

Enten har vi ein revolusjonær situasjon der makta «ligg i gata», dei parlamentariske organa er ute av funksjon – og ei revolusjonær rørsle «tar» makta på klassisk revolusjonært vis. For å skaffe legitimitet og legalitet, er det da avgjørande viktig at den nye makta (parti/koalisjon av krefter) raskt gjennomfører frie val – og respekterer resultatet.

Eller: Eit revolusjonært parti eller ein koalisjon i spissen for ei brei masserørsle får regjeringsmakt i ein turbulent, nesten-revolusjonær situasjon etter val i dagens politiske system. Da vil denne regjeringa være avhengig av masserørsla for å hindre sabotasje og skape ein reell maktbase for å innføre eit nytt system.

Utanom slike situasjonar vil «maktvegring» stort sett vere det rette for eit revolusjonært parti. I heilt spesielle situasjonar, for eksempel viss regjeringsdeltaking er det som skal til for å få Norge ut av Nato eller EØS, kan det likevel vere grunn til å diskutere om tidsavgrensa deltaking i regjering kan forsvares under dagens system.

Så har vel historia eksempel på at revolusjonære parti så å seie blir «tvinga» inn i regjering, fordi partiets massebasis krev det – og maktvegring vil undergrave tilliten til partiet fullstendig. Altså når forventningane er store og fleirtalet ønsker store endringar. (NB: Ein situasjon nokså forskjellig frå diskusjonen som er referert i SV i 2013 om 10 eller 15 prosent for å gå i regjering). Da må partiet iallfall bruke regjeringsposisjonen til å stimulere masserørsla til å handle, ta over bedrifter og liknande. Og vi kan ikkje sjå vekk frå at revolusjonære endringar kan skje i etappar over fleire år, gjennom skarp konflikt.

Betyr dette at det er nyttelaust å arbeide for reformer under kapitalismen? Sjølsagt ikkje. Rosa Luxemburg kalte reformene revolusjonens biprodukt. «Vi vil ikkje ha ein større bit av kaka, vi vil ha heile det fordømte bakeriet», stod det flott og revolusjonært på eit jakkemerke i punketida først på 80-talet. Men dei som vil ha heile bakeriet, er ofte godt skodd også for å kjempe for ein større bit av kaka for arbeidsfolket.

Rødts revolusjonære sjel

For Magnus Marsdal i Manifest var det etter siste stortingsval eit viktig poeng at SV og Rødt med Audun Lysbakken og Bjørnar Moxnes i front hadde stått fram som «politiske tvillingar» i valkampen.

Og rett skal vere rett: Lysbakken stilte med nyoppussa profil og retorikk, og 8 år i regjering på passe avstand, mens Moxnes hadde ein meir konkret politikk og taktikk enn før. Når begge i tillegg er moderne menn i trettiåra blir det vanskelig å få auge på skilnaden.

Men i fleire tiår har sjeldan programsakene danna eit viktig skille mellom RV/Rødt og SV. Likevel har partia i den politiske praksisen ofte skilt lag, både lokalt og i rikspolitikken. Det kjem av forskjellig analyse av makta og ulik politisk strategi.

Ka er så Rødts styrke framfor for eksempel SV? Ka er haldbar grunngiving for eit parti til venstre for dagens SV? Er Rødt-folk dyktigare, snillare eller meir kompromisslause menneske enn SV-folk? Neppe. Min påstand er at dei ulikheitene vi kan observere mellom dei to partia sin praksis, som er til Rødt sin fordel, er avleidd av at SV er eit reformistisk parti , mens Rødt ein stad der inne enno har ei revolusjonær sjel.

«Ikke til salgs» stod det på Rødts løpesedlar i valkampen i 2013. Igjen: Korfor kunne Rødt skilte med det? Er Rødt av ein høgare moralsk orden? Rødt-folk gjør mange stader ein strålande innsats for å ivareta folks interesser som folkevalte og som tillitsvalte i interesseorganisasjonar. Sjølsagt speller personlige eigenskapar ein rolle. Men politisk heng Rødts sterke sider i hop med ein tradisjon av marxistisk maktanalyse, som gjør at Rødt-folk ikkje så lett lar seg kjøpe eller falle til fote for makta. Og når mange i Rødt legg mykje krefter i årelangt freds- og solidaritetsarbeid, kjem det neppe berre av medkjensle og evne til empati. Engasjementet er nødvendig fordi det har feste i ein grunnforståelse av ka som må til for å avskaffe krig, nød og undertrykking. Denne grunnforståelsen er revolusjonært sosialistisk. Og sjukehusaktivistar frå Rødt landet rundt har i ryggmargen at berre kamp gir siger, massemobilisering må til. Rødt er ikkje lobbyistane og First House sitt førsteval.

Det var Rødt-leiar Moxnes og ikkje SV-leiar Lysbakken som uttalte dette til Klassekampen 16. august før valet: «Me skal ikkje gå i SV-fella og sluke kamelar til morgon og kveld. Der er Støre og eg einige.» Dette sa Moxnes etter at Støre hadde fått kritikk langt inn i Ap for å markere avstand til Rødt (og MDG).

I stortingsvalet i Nordland stilte to damer i front for SV og Rødt. I den tv-sendte NRK-debatten for Nordland i Bodø 6. september, fikk SV-kandidaten Mona Fagerås dette spørsmålet frå salen: «Kan SV garantere at ei ny rødgrønn regjering ikke vil støtte norsk krigsdeltakelse i USA-ledede kriger?» Ifølge opptak svarte Fagerås: «Det er jo vårt primærstandpunkt, og vi meiner jo at utenlandsoperasjoner skal ledes av FN, og ikke av NATO. Så er det selvfølgelig sånn at viss man går inn i ei regjering, må man være med på forskjellige rare ting. […]»

Litt snubling i ein hektisk debatt, eller eit teikn på kor grunt SVs sjøloppgjør har vore? Resten av svaret til den nyvalte stortingsrepresentanten tyder på det siste. Her var poenget med FN-mandat å gi krigane større legitimitet i verdssamfunnet! Rødts førstekandidat, Synne H. Bjørbæk nytta dei høva ho fikk i valkampen, i debatt, innlegg og med eigen video til å agitere mot Norge som krigsnasjon.

Parti og strategi

Ka betyr denne analysen for praksis i dag?

Det betyr for det første at eit revolusjonært parti må jobbe i – og i tett samarbeid med – dei store folkerørslene, fagbevegelsen, kvinnebebegelsen, miljøbevegelsen, freds- og solidaritetsbevegelsen, den antirasistiske bevegelsen. Partiets tyngdepunkt må ligge i det utanomparlamentariske arbeidet. For det andre er det viktig å utvikle systemkritikken og heilheitlige alternativ til dagens politikk, visjonen av eit nytt samfunn, studiearbeidet og skoleringa.

For å få eit bilde av partiet si rolle i ein langsiktig strategi, kan det vere nyttig å sjå for seg to aksar, eller kanskje heller ein sirkel rundt der vi står i dag, og ei pil framover.

Sirkelen betyr at partiet må arbeide for å smi breiast mulig alliansar mellom grupper som kan ha felles interesser mot kapitalkreftene i dagskampen. Behovet for å få fagbevegelsen og miljøbevegelsen til å dra i same retning seier seg sjøl. Arbeidet damene i Akp frå 80-talet, no i Rødt, har gjort i «Kvinner på tvers» for å samle kvinnedominerte fagorganisasjonar og kvinneorganisasjonar, er eit forbilde. «Foren folket – splitt fienden» er ein strategisk og taktisk formular av klasse!

Pila betyr at partiet må arbeide for å knytte kampen i dag til det langsiktige målet – eit sosialistisk og etter kvart klasselaust samfunn.

Å knytte kampen i dag til det langsiktige målet, betyr å kjempe for reformer som tar samfunnsområde ut av marknadsmakta, for eksempel i bustadpolitikken. Kollektivtrafikk, jordvern, å gjenerobre fiskeriallmenningen, forsvar for allemannsretten og strandsona er andre felt der den strategiske betydninga er openberr. Det same er sjølsagt forsvaret for og utviding av offentlige velferdsordningar og kulturtilbod som gratis bibliotek.

For å fungere langs begge aksane er allsidigheit eit prinsipp å etterstreve. Partiet må sameine økonomisk, politisk og teoretisk kamp. Kamp gjennom fagbevegelsen og i tariffoppgjør for lønns- og arbeidsvilkår er økonomisk kamp. Krig og fred. miljø, asyl og innvandring, avsløring av overvaking, korrupsjon og overgrep mot demokratiske rettar er politiske kampfelt. Systemkritikk og kamp om samfunnsforståelsen er teoretisk kamp.

Rett etter stortingsvalet i 2013 argumenterte partileiar Bjørnar Moxnes og Mari Eifring, som da var partisekretær, for SV og Rødt som to nisjeparti, med innretting på kvar sin sosiale nisje. SV skulle som før vere dei radikale mellomlaga sitt parti, og Rødt bli partiet til unge arbeidarar. Partifilosofien bak dette forslaget er fjernt frå den som er forsøkt skissert i denne artikkelen. Det er det også å sentrere alt politisk arbeid om økonomiske forskjellar, ei linje som lett forfell til det som er kalt økonomisme.

Denne partioppfatninga er sjølsagt ikkje til hinder for å satse på å bryte gjennom med politikk for arbeidslivet, og rekruttere spesielt blant unge, opprørske arbeidarar. Trulig har det skjedd, særlig i dei siste to-tre åra. Framifrå! Men det kan ikkje erstatte allsidig, revolusjonært arbeid.

Ei av Rødt sterke sider er evna til å knyte i hop parlamentarisk og utanomparlamentarisk arbeid. Det er Rødts varemerke, krumtappen i Rødts revolusjonære sjel. (Av mangel på bedre metafor.) Om ein enkelt faktor skal trekkes fram for å forklare Rødts relative suksess i nord, trur eg vi finn han i vellykt samspell mellom parlamentarisk og utanomparlamentarisk arbeid.

Parlamentarisk arbeid med revolusjonært tilsnitt

Så litt om om parlamentarisk arbeid, helst revolusjonært parlamentarisk arbeid – altså arbeid i kommunestyra, fylkesting og Storting. Her er vi til ein viss forstand på motpartens arena, i «maktas korridorar», samtidig som vi representerer ambisjonen om folkevalt styring mot alle krefter som vil begrense den graden av demokrati som blei kjempa gjennom mot høgrekreftene fram til allmenn stemmerett i 1913.

Det første poenget er at plass i folkevalte forsamlingar i dagens Norge er eit vilkår for å bli tatt alvorlig som politisk parti. Bruken av talarstolen som folketribun, medias, riktig nok skiftande, interesse gir likevel ein arena for å fram eit heilskaplig politisk alternativ.

For det andre opnar plass i kommunestyre, fylkesting og Storting for utstrakt grad av kontakt med folk, for å jobbe etter masselinja som det heitte før, for kontakt med enkeltpersonar og fagorganisasjonar og interesseorganisasjonar som Handikapforbundet eller organisasjonar for pårørande som Landslaget for pårørande i psykisk helse (LPP) og Norsk forbund for utviklingshemma (NFU). Representantar for partiet blir kontakta og det er naturlig at også partiet tar kontakt. Noen set utrulig pris på det siste, Og det kan bidra til å bygge alliansar mellom ulike folkelige krefter.

For det tredje kan folkevalte få tak i kunnskap og av og til avsløre sensitive saker som dei kan dele med berørte eller få ut i offentligheita. Det kan forbedre saksbehandling, graden av demokrati i offentlig forvaltning og legge litt band på mektige særinteresser. Og som biprodukt kan ein lære mykje, til og med om kommunen ein bur i, faktisk også av traurige utgreiingar og saksframlegg.

Og for det fjerde kan revolusjonære folkevalte faktisk på denne måten bidra til politiske vedtak, som er viktige for dei det gjeld. Etter knapt eit år på Stortinget har Rødt vore meir synlig og fått meir til enn dei fleste hadde venta – som konstruktiv og offensiv opposisjon i opposisjonen! Rødt har vore plogen som brøyta veg for at fleirtalet fikk fjerna ein statsråd som appellerte til dei brunaste elementa i folket.

Men også mindre sigrar på lokalt nivå er viktige i ein revolusjonær strategi. Det handlar om å bygge tillit. Og tillit er eit strategisk forhold.

Av eit revolusjonære standpunkt følger altså i det parlamentariske arbeid etter evne å

• halde tett kontakt med dei som er berørt av politisk vedtak, om mulig stimulere lokal motstand.

• bryte pålagte spellereglar, og dele informasjon som for eksempel administrasjonen vil halde skjult for dei som er berørt når dette er viktig.

• stille alternativ forståelse opp mot den «offisielle», når det gjeld for eksempel «rammelogikken» som på falskt grunnlag vil innbille offentligheit og ansatte at kommuneøkonomien er å samanlikne med din huashaldsøkonomi. For å skjule at den kommunale firkanten berre er ein bit av ein søkkfull statssekk, og at kamp mot usosiale kutt er ein del av kampen om fordelinga i samfunnet mellom offentlig fattigdom og privat velstand. Rødt har ein tradisjon for å vise ansvar nedover, ikkje oppover.

• ikkje la seg begrense i tema, men også reise for eksempel internasjonale spørsmål

For artikkelforfattaren har arbeidet mot kommunen si nasking frå eldremilliarden i 1990/91, mot Nato-jubileet i bombebyen Bodø og bombinga i Jugoslavia i 1999 og kampen mot privatisering i Saltstraumen i 2006/08 vore tre høgdepunkt i parlamentarisk arbeid i skjeringspunktet mot det utanomparlamentariske. Alle tre med islett av rikspolitisk betydning.

Kampen om eldremilliarden handla om «rammeforståelsen», hadde innslag av avløring av det fordekte, skapte engasjement i pensjonistforeningane – og ga 8,8 millionar årlig i rammeauke i eldreomsorgen. Trulig var denne saka viktigare enn Glasshuset (omgjøringa av sentrumsgater i Bodø til eit kjøpesenter) for at RV auka frå ein til fire ved kommunevalet i 1991.

Det lyktes å redusere omfanget av feiringa av Nato-jubileet i Bodø i 1999 midt under bombinga av Jugoslavia, til sterk gremmelse for høgreordføraren. RV-initiativ i kommunestyret ga grunnlag for RV-initiativ for å danne Bodø-nettverk mot krig, som seinare blei til Fredsbevegelsen i Bodø med omfattande aktivitet mot krigane i Irak og Afghanistan, i den siste saka også med riksdekkande opprop for å hente norske bombefly heim.

Initiativet for å stoppe vedtatte utbyggingssaker i Saltstraumen kom til RV utafrå. Men uten plass i kommunestyret hadde vi ikkje kunne utnytte feil i saksbehandlinga til å få saka opp på nytt. Dermed blei det mulig gjennom omfattande mobilisering å få stoppa utbygginga både i Ripnes på innsida og Knaplundsbukta på utsida av Saltstraumen. Og vi kunne avdekke ulovlig godkjent reguleringsplan først i Ripnes og så ulovlig utbygging av Løpshavn. Som igjen førte til at fleire skandaleprega byggesaker i Bodø sentrum kom fram i lyset.

Som vi ser, kan initiativ i kommunestyret like gjerne slå ut i bevegelse utafor som omvendt. Og det er fullt mulig å vinne fram i den politiske kampen, også uten å vere med i eit avtalefesta fleirtal, den såkalla «posisjonen».

Også i Rødt er trulig den grunnleggande forståelsen for det utanomparlamentariske arbeidets forrang for liten. Alt for mange lag er trulig eit vedheng til kommunestyregruppa. På mindre plassar med liten kapasitet, er det vanskelig å unngå. Likevel er allsidig arbeid viktig å streve etter. Og Rødt har veldig mykje positiv lærdom å bygge på når det gjeld å utvikle praksis for gjensidig styrking av arbeidet i kommunestyre/ fylkesting og arbeidet utafor.

Her er det viktig å understreke:

For det første betyr sjølsagt ikkje oppfatninga av at utanomparlamentarisk arbeid må vere det viktigaste for eit revolusjonært parti, at for eksempel den som er tillitsvalt i ei fagforening dermed har ei viktigare oppgåve enn ho som sit i kommunestyret. Og det betyr like lite at aktivisten som brukar mykje tid på solidaritetsarbeid, gjør mindreverdig arbeid jamført med andre. Utfordringa for Rødt som parti er både å sjå kvar enkelt sin innsats, og å utvikle miljø og former for oppfølging av dei ulike kampfelta, samtidig som evna til sjølstendig jobbing blir ivaretatt.

For det andre: Nedprioritering av arbeid i kommunestyre, og på Stortinget, kan også uttrykke oppvurdering av sektorkamp framfor politisk kamp og synliggjøring av partiet som heilskaplig alternativ. Det skjer lett under dekke av å prioritere utanomparlamentarisk kamp, men er ikkje særlig «venstre». Sett frå nord for Polarsirkelen, er det forbausande at etablerte Rødt-miljø i store kommunar og mellomstore byar på Austlandet ikkje slår gjennom i lokalpolitikken. Kan det ha å gjøre med denne tankegangen?

Men i mitt hau er altså det parlamentariske arbeidet meir ein reidskap for å styrke det utanomparlamentariske enn omvendt.

Generelt må eit revolusjonært parti ha fornuftig arbeidsdeling, dersom det også skal utvikle for eksempel faglig arbeid, kvinnearbeid, miljøarbeid og solidaritetsarbeidet over heile landet.

Kommunestyregruppa må på si side ha ei open dør for innspell og forslag. Lagsleiar og gruppeleiar må avtale ka for viktige spørsmål som skal avgjøres på lagsmøta. Det er partiet som skal bestemme politikken. Gruppa må av same grunn vere representert i styret. Og gruppa bør rapportere jamt til medlemmene, uten å dynge folk ned med informasjon. Altså fornuftig arbeidsdeling igjen.

Fleirtalssamarbeid lokalt

Dei svært gode resultata i lokalvala i 2015 i Nordland og i Tromsø, og i ei handfull kommunar i Sør-Norge, bidrog til at Rødt har fått nye erfaringar med å delta i ulike former for fleirtalssamarbeid. I siste kommuneval blei Rødt tredje største parti i fire byar i Nordland, og fikk over 12 prosent ved fylkesvalet i to andre kommunar i fylket. 14,4 prosent i kommunevalet i Tromsø var topp i nord, likevel slått av eineståande Kragerø i sør med 16,4 prosent. I nokså mange kommunar var det etter valet ikkje mulig å komme forbi Rødt om Ap skulle vere sikra ordførarvervet. Da Bjørnar Moxnes kommenterte ei meiningsmåling i Oslo våren 2018 som ga Rødt 8,8 prosent etter vellykt arbeid på Stortinget, sa han at Oslo endelig var komme opp på nord-norsk nivå!

Det er neppe dristig å hevde at særlig søppelskandalen i Oslo våren 2017 bidrog sterkt til å gi Rødt stortingsplass. Paradoksalt nok ga by-parlamentarismen i Oslo Rødt politisk innverknad som «støtteparti», men partiet fikk på same tid ein avstand til den lokale makta som Rødt i Tromsø ikkje hadde da dei stod i brodden for å avskaffe det same systemet.

Denne skilnaden kan vere ein av grunnane til at Oslo løfta seg – og mykje av landet – i siste stortingsval, mens Rødt i Tromsø og Troms fall ekstra mykje også jamført med fylkesvalet to år før.

Eit tredje eksempel på tråd mellom den lokale situasjonen og det nasjonale nivået er Nesodden, som fikk landets beste resultat for Rødt i stortingsvalet i lag med Oslo. Her brukte Rødt erfaringane med den lokale koalisjonen av AP og Høgre på Nesodden for å få fram dei rikspolitiske skillelinjene.

Rødt Rana, som var i budsjettsamarbeid med Ap og SV, greide likevel å bruke rommet som opna seg ved at Ap og SV gikk inn for sentralisering av skolar for å spare – og samtidig brukte store summar av kommunale fond til ny flyplass. Det er alltid lettare å gå fram frå eit veikt utgangspunkt. Men for første gong på lang tid fikk Rana eit bedre valresultat enn Bodø, som ved fylkesvalet i 2015 var 2,5 gonger større enn Rana i prosentvis oppslutning. Parolen «Tenk lokalt når du stemmer sentralt» blei reist av folk utafor Rødts rekker.

Omvendt tabba Rødt Bodø seg ut ved å stø eit budsjett som ga sterk og usosial auke i eigedomsskatten. Og i forsøket på å korrigere linja stod ikkje Rødt løpet ut da dei fram mot valet gjorde manglande overføringar frå høgre-regjeringa og staten til hovudsak i debatten om den lokale eigedomsskatten. På dette grunnlaget stilte lokale representantar for Rødt opp i lag med Ap i tv-debattar. Ramma og «dramaturgien» gjorde at framifrå debattinnsats ikkje kunne hjelpe stort på inntrykket av Rødt som Aps partnar i skattepolitikken.

Brott i samarbeidet i Bodø

Så opplevde vi før sommaren 2018 at Ap likevel sa opp samarbeidsavtalen med Rødt i Bodø, og fikk SV, Sp og MDG med på det. Den utløysande årsaka var at to av Rødts representantar i bystyret offentlig hadde kritisert innhald og prosess da seks hundre tusen knappe kulturkroner blei sett av til å importere ein internasjonal kjent fotokunstnar for å «profilere» Bodø som kandidat til å bli europeisk kulturhovudstad gjennom foto av nakne bodøværingar. Da hadde det lenge ulma i kulturmiljøet over manglande kommunal satsing på lokale kulturytringar.

Rødt Bodø svarte på utstøytinga med at Ap hadde pressa gjennom ei form for kvasiparlamentarisme i Bodø, der dei store debattane blir tatt på bakrommet mellom samarbeidspartia fjernt frå innbyggarane. Etter at konsekvensane for folk av modellen for eigedomsskatten blei klar våren 2016, foreslo Rødt Bodø tre grep for å lette trykket for noen av dei gruppene som blei hardast ramma. Forslaget blei sett fram offentlig, sånt gikk jo ikkje an! Men tennerskjerande måtte Ap gå med på å heve botnfrådraget noe, og stemme for å greie ut om skattetakstmodellen, som er i bruk for eksempel i Oslo, vil gi ei meir rettferdig fordeling. Men da Rødt ville minne om dette i budsjettetvedtaket for 2018, la Ap ned veto. Her gikk grensa for å fremme eigen politikk!

Ein langvarig kamp for å berge dei store Rønvik-jordene rett ved bykjerna frå nedbygging, såg ut til å vere vunne etter kommunevalet i 2015, fordi Ap snudde for å få MDGs eine og avgjørande stemme i ordførarvalet. Men som Rødt spådde da Ap braut samarbeidet med Rødt, braut partiet rett etter også samarbeidsavtalen om Rønvik-jordene og blei igjen ein del av dei såkalte betongkameratane av Ap, Høgre og Frp i denne viktige jordvernsaka.

Etter dette hadde MDG fått nok og braut ut, mens SV i «god» tradisjon vedtok at dei trass i alt ville fortsette det organiserte samarbeidet for å ha ei hand på rattet om Rønvik-jordene. Og Senterpartiet? Med pragmatismen som ideologisk grunnvoll følgte dei Ap!

Betyr eksemplet Bodø at samarbeidsavtalar for ein fleirtalsposisjon må føre til avmakt heller enn makt? Nei. Samarbeidsavtalen i Bodø etter kommunevalet i 2015 betydde for eksempel at eit nytt tilbod for rus og psykiatri, som hadde stått tomt etter ferdigstillinga, raskt blei tatt i bruk. Det var Rødts viktigaste sak i valkampen. Byutvikling og utbyggingssaker var derimot unntatt frå samarbeidsavtalen, med unntak av Rønvik-jordene.

Da Synne H. Bjørbæk frå Rødt var valt til varaordførar i Bodø, trykte Avisa Nordland kommentaren «Vaktbikkje med lebestift». Men det viste seg ikkje uventa at Bjørbæk hadde skarpe tenner bak leppene. At varaordføraren har halde ein høg profil i den politiske debatten, som mot hotellkongen Buchardts planar for eit tårnhotell på Bodøs utkikkspunkt Turisthytteplatået, har nok falle Ap svært tungt for brystet.

Folkevalte organ og motmakta

For å skjelne mellom gode og dårlige kompromiss i eit fleirtalssamarbeid, kan det vere nyttig å bruke motmaktkriteriet: Vil det aktuelle tiltaket styrke folks motmakt mot mindretalsinteresser, statlig høgrepolitikk og imperialistiske krefter utafor landet – eller vil effekten vere motsett?

Avhengig av styrken i rørslene utafor kan folkevalte organ som kommunestyre eller fylkesting fungere som del av motmakta. Kommunestyra i Trondheim og Tromsø med Ap på laget, går inn for lokal boikott av varer frå palestinske område okkupert av Israel. Fylkestinget i Finnmark er per dato ein del av motmakta mot sentraliseringskåt høgrepolitikk. Det same var mange kommunestyre da kommunereforma blei pressa gjennom, mens andre fall til fote uten kamp.

Eit vilkår for å bidra til motmakta, er nok også at formannskapsmodellen blir tatt på alvor. Ofte blir begrepet «posisjonen» brukt som om det er ei slags lokal regjering, med den innskrenkinga i politisk sjølstende for partia som lett følger med. Faren for å bli gissel også i fleirtalssamarbeid lokalt er uansett stor, for eksempel ved å bli ansvarlig for usosiale kutt i budsjettsamarbeidet. Den dagen mobilisering i lokalsamfunnet blir eit problem for eit sosialistisk parti, er det iallfall på tide å bryte ut og finne vegen tilbake til alliansen med motstandsrørslene.

Å delta i lokale by- og fylkesregjeringar (by- og fylkesråd) verkar allment å vere i strid med ein motmaktstrategi. Vi har vore inne på før: At Rødts står utafor byregjeringa i Oslo, samtidig som partiet er ein del av fleirtalet, er kanskje noe av forklaringa på Rødts gjennombrott som riksparti fordi det gjorde avgjørande og synlige initiativ mot søppelskandalen våren 2017 mulig. Den frie stillinga på Stortinget har ikkje ført Rødt inn i «skyggenes dal» der Hanna Kvanmo frykta SV ville hamne etter høgre-sigeren og Kåre Willochs første regjering i 1981. Tvert om har Rødt utnytta si uavhengige stilling til å sette premissane, med fjerninga av Listhaug frå regjeringa som det mest synlige eksemplet. Dei andre i opposisjonen, også SV, var i utgangspunktet mot Rødts initiativ for mistillit mot Listhaug.

Ein medveten og fleksibel motmaktstrategi er nødvendig for å nå særlig arbeidsfolk som står under innflytelse av dei pro-imperialistiske leiarane i Ap og Frp. Særlig overfor Ap må samarbeid og kamp veksle ut frå situasjonen og ikkje minst styrkeforholdet mellom ulike linjer i fagrørsla og i Ap. Å legge seg for tett opp til Ap generelt, vil ikkje minst vere ei gavepakke til Frp. Rødts oppgave er ikkje å gjenreise sosialdemokratiet, men å vinne folka som soknar dit for klassesolidaritet, internasjonal solidaritet og ein antiimperialistisk fredspolitikk. At Ap er komme ut med full støtte til Høgres undergraving av basepolitikken frå femtitalet og for permanente USA-basar på norsk jord i fredstid, gjør ikkje dette mindre nødvendig.

Kampen mot kraftkablane til utlandet og tilslutning til EUs energibyrå Acer illustrerer det same poenget. Her blei den EU-lojale leiinga i Ap eit godt stykke på veg isolert frå viktige delar av kjerneproletariatet i den kraftkrevande industrien, som mobiliserte i sine fylke og opplevde Rødt som eit sterkt talerøyr på Stortinget.

To element i ein motmaktstrategi er politisk avstand til dei reelle maktsentra og mobilisering av folkelige krefter nedafrå. Ein slik strategi er også til gagn for det offentlige, demokratisk ordskiftet og utviklinga av politiske alternativ til den førte politikken. Den bidrar slik til å forsvare eller utvide grensene for demokratiet også på kort sikt. Som før nemnt er organisasjons- og samarbeidsformer middel i ein strategi, for å nå eit mål. Ettersom målet er eit sosialistisk samfunn med eit langt meir avansert demokrati og større folkelig deltaking enn i dagens system, er det også samsvar mellom mål og middel i denne strategien.

Rødt og framtidas organisering

Heller ikkje dagens Rødt er det endelige svaret på spørsmålet om organisering av venstrekreftene. Ikkje minst må politisk aktive på venstresida få gjøre sine eigne erfaringar og trekke sine eigne slutningar. Ulikt syn på strategi må ikkje stå i vegen for samarbeid og aksjonsfellesskap, også mellom partia. Felles fora for debatt om strategiske linjer og om historiske og samtidige erfaringar bør komme. Men skillet mellom å søke makt på kapitalens premiss og å bygge motmakt gjennom mobilisering nedafrå gjeld det politiske arbeidet her og no – og dreier seg ikkje om ein fjern «verdensanskuelse».

Og her er Rødt, nettopp fordi fordi partiet står i ein revolusjonær tradisjon, eit bedre utgangspunkt enn SV. Med sitt halvhjarta oppgjør med partiets tilslutning til Nato-krigane mellom 1999 og 2011, sin lett justerte regjeringsstrategi og årelange lokalpolitiske praksis på Aps premissar i alt for mange kommunestyre og fylkesting, har SV fleire handikap enn Rødt. Om Rødt skal kunne tilføre den framtidige organiseringa på venstresida noe av verkelig verdi, må partiet forstå og foredle sine sterke sider. Og heller utvikle seg ut frå sine særpreg enn å risikere og tape fotfeste i jakta på modernisering og ein meir lekker fasade. Både beinskjørheit og ungdomssløvsinn er ein trussel mot Rødt revolusjonære sjel.

Spørsmålet er heller: Korleis kan Rødts styrke si revolusjonære sjel og aktivisere nye og gamle medlemmer? Eit parti med langt fleire medlemmer skolert i marxistisk teori og samfunnsforståelse vil også kunne ha politisk tyngd til å prøve ut nye samarbeidsformer med andre parti, også valsamarbeid. Men der er vi ikkje i dag.                          

Artikkelen er nyskreven, men gjenbruker også delar av eldre tekstar.

Boka ”Motmakt – tilsvar i ti år”, 2015:
Rødt eller SV – to strategiar
Rødts revolusjonære sjel
Revolusjonær overgang
Mellom Nina Skåtøy og Werner Ludal: Etter (ml) – ka kan vi lære av 70-talet?

Radikal Portal:
Rødt og SV – politiske tvillingar, 2017
Notat til diskusjon i Rødt om valet i Nordland, 2017

Leder: Demokratisk sosialisme eller sosialdemokrati? 4

Plukk 6

Dikt: Utdrag fra Vårs 8

Samtalen: Venstresidens oppgjør med EU 14

Anja Ariel Tørnes Brekke: – Det er en økende tro på forandring 20

Brigt Kristensen: Makt, motmakt og strategi for sosialisme 24

Tobias Drevland Lund: En strategi for en radikal fagbevegelse 40

Nora Warholm Essahli: Hvor ble det av studentopprøret? 46

Ståle Holgersen: Kapitalen i Norge 50

John Strøm: Sulitjelmaffæren 1918 60

Aslak Storaker: Hva slags forsvar trenger vi? 70

Terje Valen: Nyare Marx-forsking 80

Tore Linné Eriksen: Samir Amin og «den reelt eksisterende kapitalismen» 86

Bokomtaler:

Gøran Greider og Åsa Linderborg: Populistiska manifestet 100

Tollef Hovig: Forandring 102

Magnus Marsdal: Frihetens mødre 105

Reidar Strisland: Bernie Sanders og det nye USA 108

Martijn Konings: Capital and time. For a new critique of neoliberal reason 110

Simon Hannah: A party with socialists in it – A history of the Labour left 114

Eric Holt-Gimenez: A foodie’s guide to capitalism. Understanding the political economy of what we eat. 117

Andreas Malm: In the progress of this storm. Nature and society in a warming world. 119

Gérard Duménil og Dominique Lévy: Managerial Capitalism. 122

Jon Nixon: Rosa Luxemburg and the struggle for democratic renewal. 126

Marta Breen og Jenny Jordahl: Kvinner i Kamp 129

Daria Bogdanska: Lønsslaver 131

Revolusjonens A – Å
Jokke Fjeldstad: Fjernsyn 134

Når en diskuterer forsvarspolitikk i dagens Norge, kretser som regel debatten rundt tekniske detaljer. Men en fornuftig sikkerhetspolitisk strategi ligger såpass langt unna de rådende dogmene at vi først må se på hva som er galt med dagens politikk, før vi kan gå inn i diskusjonen om hva slags forsvarspolitikk som tjener Norges sikkerhetsbehov.

Aslak Storaker er redaktør i tidsskriftet Sosialistisk framtid og med i Internasjonalt utvalg i Rødt.
Foto: Lars Magne Hovtun, Forsvaret

Den internasjonale situasjonen

Det internasjonale utgangspunktet er en anspent situasjon mellom supermakta USA på den ene sida og stormaktene Kina og Russland på den andre, men disse sidene er ikke jevnbyrdige. USA står aleine for 37 % av verdens militære utgifter, like mye som de syv neste landene på lista¹. Av de syv er fire allierte med USA, nemlig Saudi-Arabia, Storbritannia, Frankrike og Japan. NATO-landene står for 52 % av verdens samla militære utgifter, mens Kina står for 13 % og Russland 3,8 %² . I lys av dette burde det være enkelt for norske politikere å avvise Donald Trumps og Jens Stoltenbergs press for å øke de militære utgiftene i Norge og andre NATO-land.

USAs sikkerhetspolitiske strategi er å opprettholde sin status som enerådende supermakt og verdens største imperialiske økonomi. USAs mål er å drive gjennom regimeskifte i USA-fiendtlige stater slik at de kan sikre kontroll over strategiske ressurser, først og fremst olja i Midtøsten, og dermed hindre rivaliserende stormakter som Kina i å utfordre USA som eneste supermakt. I tillegg ønsker USA å fravriste særlig Ukraina fra Russlands innflytelsessfære. Den tidligere sikkerhetsrådgiveren Zbigniew Brzesinski skriver i boka The Grand Chessboard at «Uten Ukraina vil Russland opphøre å være et eurasiatisk imperium» men om Moskva skulle gjenvinne kontroll over Ukraina «vil Russland igjen automatisk bli et mektig imperium, som strekker seg over både Asia og Europa.»³ Tidligere viseforsvarsminister Paul Wolfowitz formulerte USAs mål som å «hindre framveksten av en ny rival [og …] hindre enhver fiendtlig makt fra å dominere en region hvis ressurser, under konsolidert kontroll, ville være tilstrekkelige for å generere global makt». General Wesley Clark hevder at han fikk fortalt fra en bekjent i det amerikanske forsvarsdepartementet etter 11. september 2001 at USAs ledelse planla å «eliminere syv land på fem år: først Irak, så Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og til slutt Iran».⁴ USAs siste sikkerhetspolitiske strategidokument beskriver Russland og Kina som «revansjonistiske makter» – Kina fordi de ønsker å erstatte USAs dominans i Stillehavsregionen, Russland fordi de ønsker å reetablere sin innflytelse i sine nærområder.⁵

Russlands strategi er først og fremst reaktiv for å hindre videre NATO- og EU-ekspansjon i sine nærområder. Sentralt i russisk sikkerhetspolitisk tenkning er å ha vennligsinna «bufferstater» mellom seg sjøl og potensielt fiendtlige vestmakter.⁶ Russland anser vestlige regimeendringskriger som forsøk på å underminere russisk innflytelse og med kaos og ustabilitet som resultat. Russland står langt svakere enn USA økonomisk, militært og innflytelsesmessig men er jevnbyrdige på atomvåpen. Både USA og Russland har – i motsetning til Kina – en offisiell førsteslagsstrategi, som i Russlands doktrine sier at i en situasjon der et konvensjonelt militært angrep utgjør en trussel mot statens eksistens, forbeholder de seg retten til å atombombe motstanderen.

Kina har hatt en enorm økonomisk vekst de siste årene. Mellom 1978 og 2018 har Kina 35-dobla sin økonomi og løfta 700 millioner ut av fattigdom⁷. Kina har passert USA i samla kjøpekraft. Regna per innbygger ligger USA fortsatt foran Kina, men gapet er stadig minkende.⁸ Kinas store prosjekt er «Ett belt, en vei», enorme investeringer for å binde sammen hele Eurasia til et handelsområde åpent for kinesisk kapital og handel. Forsvarspolitisk ligger Kina i konflikt med både nabolandene og USA ved at de forsøker å hevde sin dominans i Sør-Kinahavet ved grensekrav basert på gamle kart og kunstige øyer, som ikke anerkjennes av de omkringliggende statene. Kinas krav på havområdene er knytta til deres akilleshæl: avhengigheten av oljeimport. Kineserne ønsker kontroll for å hindre USA i å kunne blokkere deres forsyningsruter og for å kunne utvinne olje i de omstridte havområdene.⁹

I tillegg til de sikkerhetspolitiske motsetningene kommer den imperialistiske rivaliseringa om å kontrollere markeder og eiendom i andre land for å hente ut profitt og utbytte. Her står hovedmotsetninga mellom USA og det framvoksende Kina, som bl.a. har overtatt rollen som den største utenlandske investoren og handelspartneren med Afrika¹⁰. Russland kan derimot ikke sies å være imperialistisk i leninistisk forstand – de har verken kapitaleksport eller multinasjonale selskaper å snakke om. Deres styrke hviler ensidig på militærmakt og rollen som råvareeksportør av olje og gass. Av de ti største multinasjonale selskapene i verden er 3 amerikanske, 3 kinesiske, 3 europeiske og 1 japansk. Russiske Gazprom dukker først opp på 49. plass.¹¹

Mål og utgangspunkt for norsk forsvarspolitikk

Målene for norsk forsvarspolitikk bør være å forsvare Norges uavhengighet, ikke å beskytte norske investeringer i utlandet eller et virkemiddel for å styrke båndene til USA. I tillegg må Forsvaret være underlagt demokratisk kontroll og dominert av vernepliktige, slik at det ikke kan brukes mot folkelige bevegelser i en skjerpa innenrikspolitisk konflikt.

For å utforme en norsk sikkerhetspolitikk må en ta utgangspunkt i hvilken betydning Norge har for andre stater. Norge grenser til Russland i nord, områder som har stor betydning for Russlands annenslagskapasitet. Dersom USA angriper Russland med et førsteslag med atomvåpen, vil Russland fortsatt ha igjen nok atomvåpen til å svare med et knusende motangrep mot USA – det er deres fremste garanti for at USA ikke vil kunne gjennomføre et førsteslagsangrep. Viktige deler av Russlands atomvåpenarsenal befinner seg på ubåter utenfor Kolahalvøya, og i tilfelle krig finnes det lekka dokumenter som viser at Russland kan finne det nødvendig å framskyve sine forsvarslinjer for å beskytte disse anleggene fra å bli slått ut av USA – dette kalles Bastionforsvaret og strekker seg langt inn på norsk territorium: Barentshavet, Svalbard og deler av Nord-Norge.¹²

Vi har også det utgangspunktet at Norge er med i NATO, at vi er en stadig mer aktiv deltager i USA og NATOs kriger i utlandet, og at Forsvaret er ombygd fra å være et defensivt innretta territorialforsvar til et «innsatsforsvar» bestående av færre, eliteprega styrker som ikke er i stand til å operere selvstendig uten allierte. Mens Forsvaret tidligere kunne mobilisere nærmere 500 000 soldater i tilfelle krig, er antallet i dag redusert til 65 000.¹³ Antallet reduseres ytterligere i den nylig vedtatte Langtidsplanen for forsvaret ved at Heimevernet reduseres og Sjøheimevernet avvikles.¹⁴ Reduksjonen skyldes prioritering av såkalte «strategiske kapasiteter», først og fremst innkjøpet av 52 F-35-kampfly som er beregna til å ha samla levetidskostnader på over 260 milliarder kroner.¹⁵ I tillegg kommer omlegginga av den norske basepolitikken, der en for første gang har tillatt en fremmed makt å ha permanente militærbaser på norsk jord med de 330 amerikanske soldatene på Værnes og den planlagte amerikanske flybasen på Rygge. Basen på Værnes kan i følge den amerikanske generalen Robert B. Neller oppgraderes til 3000 soldater «over natten».¹⁶ I tillegg lagrer amerikanerne militært utstyr på hemmelige baser i Trøndelag som er i stand til å utstyre hele 16 000 amerikanske soldater i tilfelle krig, inkludert med 1150 militære kjøretøy.¹⁷

Dette er det materielle utgangspunktet for dagens situasjon. Men i tillegg kommer de ideologiske premissene for forsvarspolitikken som jeg mener er feilaktige og må utfordres.

Truer Russland Norge?

Det mest grunnleggende premisset for norsk forsvarspolitikk er at Russland truer Norge. Det er så selvsagt at det knapt diskuteres eller reflekteres over. Imidlertid har Russland aldri angrepet Norge, og har ikke noen territoriale krav overfor Norge. En kan bruke Russlands anneksjon av Krimhalvøya og innblanding i konflikten i Øst-Ukraina som argument for at Russland kan utgjøre en trussel også mot Norge. Men det er mange faktorer som var til stede i den konflikten som ikke er det i forholdet mellom Norge og Russland: For det første skjedde den russiske aggresjonen som en respons på et vestlig-støtta regimeskifte i Ukraina som hadde til hensikt å skyve Ukraina ut av den russiske innflytelsessfæren og inn i NATOs og EUs innflytelsessfære. Norge er ikke i Russlands innflytelsessfære i utgangspunktet, i det russerne omtaler som «det nære utland». På Krim hadde dessuten Russland en militærbase de ville beskytte, det har de ikke i Norge. I Øst-Ukraina og på Krim var det sist men ikke minst en betydelig russisk-språklig minoritet som ønska tilslutning til Russland. Det er ikke tilfellet i Norge, med mulig unntak for de russiske bosetningene på Svalbard. Russland har verken evne eller vilje til å gjennomføre en lignende anneksjon av norske territorier.

Også i den nylig vedtatte Langtidsplanen heter det at «Russland utgjør i dag ikke en militær trussel mot Norge» og at «Russisk militær aktivitet i norske nærområder anses ikke å være rettet mot Norge». Regjeringa ser på Russlands primære mål som å «hindre ytterligere NATO-utvidelse østover og etablering av baser og utplassering av militært utstyr i [russiske nærområder]» og at «Russiske ledere gir uttrykk for manglende tillit til vestlige lands intensjoner».¹⁸

Derimot gjenstår problemet med at Russland i en situasjon der de er redde for å bli angrepet av USA fra norsk territorium kan gjennomføre et forkjøpsangrep – ved å slå ut F-35-flyene eller de amerikanske basene, eller ved å okkupere deler av Norge for å beskytte atomvåpenbasene på Kolahalvøya. Klassekampen avslørte i september 2016 at det i regjeringas planer for de nye F-35-flyene inngår at de skal kunne «angripe russiske fly, luftvern og andre militære mål – inne på russisk territorium». ¹⁹ Dette merker selvfølgelig russerne seg og legger det inn i sine planer i tilfelle krig.

I utgangspunktet er det ingen ting i forholdet Norge-Russland som har potensiale til å utløse krig mellom våre to land i overskuelig framtid, men vår stadig tettere allianse med USA skaper eller øker muligheten for å bli dratt inn i en krig vi ikke har interesse av å være med i, f.eks. dersom det oppstår en væpna konflikt mellom Russland og USA i Syria eller Ukraina.

Kan Norge forsvare seg sjøl?

Omlegginga av det norske forsvaret etter den kalde krigen har vært basert på en idé om at store stående armeer er avleggs fordi det er de teknologisk mest avanserte styrkene, med særlig vekt på luftherredømme, som vinner kriger i moderne tid. Den fremste eksponenten for denne tenkninga i Norge er tidligere forsvarssjef Sverre Diesen.²⁰ Tenkninga er basert på erfaringene fra USAs kriger mot Irak i 1990–91 og Jugoslavia i 1999 der en teknologisk overlegen amerikansk militærmaskin fullstendig overkjørte utrangerte irakiske og jugoslaviske hærstyrker. Per-Gunnar Skotåm har oppsummert (og kritisert) dette synspunktet slik: «Å gå til krig uten å ha det mest avanserte, ville tilsi å gjøre ens egne til kanonføde for en mer teknologisk overlegen fiende.»²¹ Landmakta vil innenfor denne tenkninga i ytterste instans bare tjene til å rekognosere fiendtlige mål for de «strategiske kapasitetene», i norsk sammenheng først og fremst F-35-flyene.

Dette premisset er skutt i filler av krigene i Afghanistan og Irak på 2000-tallet, som viste at en teknologisk overlegen styrke kan vinne slag, men ikke vinne kriger. I Afghanistan har verdens mektigste militærallianse etter 15 år ikke vært i stand til å vinne over lokale motstandsbevegelser som bare har hatt primitive våpen, men lokal kjennskap, motivasjon, stort antall og spredt tilstedeværelse. Også Irak og Libya viser at det er umulig å opprettholde kontroll uten «boots on the ground», sjøl om en er i stand til å vinne enkeltslag ved hjelp av overlegen luftmakt.

Derimot er det sant at dagens forsvar ikke kan forsvare Norge. Utrederne bak Landmaktproposisjonen mener at Hæren per i dag bare er i stand til å forsvare en middels stor norsk kommune.²² Landmaktproposisjonen legger til grunn at det norske forsvaret bare skal være i stand til å forsvare Norge i samarbeid med NATO-allierte styrker: «Landmakten skal i en fellesoperativ og alliert ramme bidra til å ivareta norsk sikkerhet på norsk territorium.»²³

Hovedproblemet med å satse alt på «strategiske kapasiteter» som F-35 er at dersom vi taper ett slag, så er allerede hele krigen tapt. F-35-flyene kan enkelt tas ut som forkjøpsangrep i en konflikt, enten ved å bombe flyplassen, likvidere pilotene eller ved å forstyrre de tekniske systemene.

Et annet problem er at vi blir svinebundet til det amerikanske militær-industrielle komplekset, ved at vi er avhengige av reservedeler o.l. og ikke har noen sjølstendig forsvarsevne. Det gjør også at vi mister politisk handlefrihet i forhandlinger overfor Russland og andre naboland, og at regjeringa føler det enda mer påtrengende å «please» USA ved å delta i deres utenlandskriger.

I motsetning til et flyvåpen som lett kan slås ut i begynnelsen av en konflikt, vil et stort landforsvar med tilstedeværelse over hele landet kunne forsvare Norge ved å avskrekke en motstander fra å angripe og opprettholde en stridssituasjon over lengre tid, men uten å utgjøre en potensiell trussel som kan provosere fram et forkjøpssangrep. Det nøytrale Finland har opprettholdt et territorialforsvar med en hær på 160 000 og et forsvar som totalt teller 230 000, og har i tillegg betydelig mer artilleri og luftvern enn Norge, samtidig som det finske forsvarsbudsjettet bare er halvparten av det norske.²⁴

Også om en legger NATO-alliansen til grunn, er nedprioriteringa av hær og heimevern til fordel for kampfly svært lite klokt. Mens allierte fly vil kunne komme til Norge på 3-4 dager vil det ta 1-3 måneder før bakkestyrker av betydning kan settes i land.²⁵ Det er vanskelig å se noen militær grunn til å prioritere kampfly dersom en legger til grunn at målet er forsvar av norsk territorium.

Kan USA forsvare Norge?

Dersom vi for diskusjonens skyld likevel antar at Russland utgjør en trussel mot Norge, og at Norge ikke er i stand til å forsvare Nord-Norge mot mulig russisk aggresjon: Ønsker vi virkelig at Norge skal bli slagmark for en krig mellom USA og Russland? Under den kalde krigen var USAs plan for å stoppe en sovjetisk invasjon av Norge å atombombe styrkene deres i Finnmark.²⁶ På hvilken måte er det i norsk interesse? Er det ikke da bedre å møte en eventuell aggresjon med motstandskamp og geriljakrig?

Vi trenger ikke delta i USAs kriger for at USA skal bry seg om Nord-Norge

USA og NATOs regimeendringskriger de siste årene har ført til statskollaps, regional ustabilitet, undergravd respekten for folkeretten, skapt territorialt rom for terrorgrupper og økt terrortrusselen mot Vesten, skapt flyktningkatastrofer og svekka det norske territorialforsvaret. Likevel legges det i Langtidsplanen opp til at Norge skal bidra med inntil én kampflyskvadron og én bataljonsstridsgruppe i «internasjonale operasjoner». Regjeringa legger opp til at Norge skal «stille betydelige bidrag til operasjoner og kapasitetsbygging, også utenfor alliansens territorium.» For Norge handler det om «å ta ansvar og å være en forutsigbar og troverdig alliert».²⁷

I Godal-utvalgets rapport «En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014» slås det fast at Norges viktigste mål med å delta i krigen i Afghanistan har vært «å støtte USA og bidra til å sikre NATOs relevans».²⁸ Å holde seg inne med ledelsen i USA er det fremste utenrikspolitiske målet til både Høyre og Arbeiderpartiet, basert på ideen om at vi må støtte USA i deres kriger for at de skal støtte Norge i en eventuell konflikt med Russland.

Én innvending mot denne strategien er at Norges bidrag til disse utenlandskrigene ikke er av avgjørende betydning for USA. Det området der Norge er viktig for USA er etterretning. Dokumenter frigitt av Edvard Snowden har avslørt at amerikanske NSA anser Norge som en av sine to viktigste partnere når det gjelder signaletterretning, og at norsk etterretning blant annet har klart å trenge inn i den russiske marinens datasystemer.²⁹ Å fri seg fra dette samarbeidet vil bli mer krevende for oss enn å slutte å delta i aggresjons- og okkupasjonskriger.

Viktigere er det at stater «ikke har venner eller fiender, bare interesser», som Henry Kissinger har sagt. USA kommer ikke til å intervenere mot en russisk aggresjon mot Nord-Norge fordi de er takknemlige for at Norge har slåss i Afghanistan og Syria, men fordi de har egne interesser av at Russland ikke utvider Bastionforsvaret sitt på en måte som svekker USAs strategiske trusselkapasiteter overfor Russland.

Realpolitisk ligger norske interesser ikke i å bringe USA nærmere Nord-Norge, men i å holde dem på avstand for å redusere spenningene mellom NATO og Russland. Norske interesser ligger ikke i å utvikle elitestyrker for å krige i utlandet, men i å gjenoppbygge et kvantitativt sterkt territorialforsvar og respekt for FN-paktens forbud mot militær maktbruk mot andre land.

Vårt alternativ

I Rødts arbeidsprogram heter det at vårt alternativ er «et nasjonalt forsvar, uavhengig av NATO og EU-hær. Rødt er for å utvikle et forsvar som tar sikte på å bekjempe en okkupasjon gjennom en vernepliktshær, og opplegg for å mobilisere befolkninga til ulike former for motstandskamp.»³⁰

Hovedvirkemiddelet for å trygge norsk sikkerhet er å arbeide for avspenning mellom NATO og Russland, og respekt for FN-paktens forbud mot bruk av makt mot andre stater, et prinsipp som blir undergravd av USAs (og Norges) kriger i utlandet. Norske soldater skal ikke delta i utenlandsoperasjoner med unntak av fredsbevarende operasjoner i regi av FN der den militære tilstedeværelsen er akseptert av begge parter, som den tidligere FN-innsatsen i Libanon.

Militært er vårt viktigste krav å avlyse kjøpet av kampflyet F-35. Dersom ikke hele kjøpet lar seg kansellere, kan vi videreselge de flyene vi har forplikta oss til å kjøpe. I verste fall får vi skrape dem. Levetidskostnadene til flyene overstiger uansett langt innkjøpskostnaden, og de er ikke egna til å forsvare Norge, bare til å øke sannsynligheten for at Norge skal angripe andre land og faren for at andre land kan angripe Norge.

Pengene vi sparer på å droppe F-35, kan vi bruke til å styrke hær og heimevern både kvantitativt og kvalitativt ved å utstyre landstyrkene med antiluftskyts og anti-tank-missiler. Bakke-til-luft-forsvar har vi sett er i stand til å skyte ned både israelske og russiske fly i Syria, og det var sentralt for at mujahedin vant over Sovjetunionen i Afghanistankrigen på 1980-tallet. Mobilt luftvern er både billigere enn kampfly og kan spres over større områder og til flere enheter slik at ikke de kan tas ut i ett forskjøpsangrep, og kan opprettholde stridsevne over tid og dermed avskrekke enhver potensiell angriper fra å true Norge.

Videre bør vi melde oss ut av NATO, hvis eneste praktiske funksjon for Norge er å øke faren for en konflikt mellom Norge og Russland. Vi bør arbeide for å etablere en nordisk forsvarsallianse med Sverige og Finland, som vil gi oss et større forsvar på et sammenhengende territorium og muligheten for å bygge opp en sjølstendig forsvarsindustri. Det forutsetter imidlertid at Norge bryter med NATO og Sverige og Finland med EU. Om ikke dette er mulig, er norsk nøytralitet å foretrekke framfor NATO-medlemskap.

Sist men ikke minst bør Norge slutte seg til FNs forbud mot atomvåpen. Atomvåpentrusselen truer hele menneskeheten med utslettelse om de blir avfyrt, og utgjør dermed også den største trusselen mot norsk sikkerhet. Nøytralitet, gjensidig nedrustning, og en streng tolkning av FN-paktens forbud mot aggresjon mot andre stater er i tillegg til et defensivt innretta territorialforsvar den beste sikkerhetsgarantien for Norges frihet og suverenitet.

Noter:

1 U.S. Military Spending vs. the World. I: National Priorites Project.
2 Global military spending remains high at $1.7 trillion. I: Stockholm International Peace Research Institute 02.05.2018.
3 Brzezinski, Zbigniew: The Grand Chessboard. (1997). New York: Basic Books.
4 Sitert fra Tunander, Ola: Norges säkerhet och geopolitikens återkomst. I: Aslak Storaker (red.): Sikkerhetspolitiske veivalg. (2016). Oslo: Progressivt forlag.
5 National Security Strategy of the United States of America. (2017).
6 Kongshem, Mette: Russland – en sikkerhetspolitisk trussel? I: Aslak Storaker (red.): Sikkerhetspolitiske veivalg. (2016). Oslo: Progressivt forlag.
7 China’s record in poverty reduction unparalleled in human history: British expert. I: Xinhuanet. 23.04.2018
8 Sandvær, Hilde & Haugan Bjørn: Dette er det Kina som møter Erna Solberg. I: Verdens Gang. 06.04.2017.
9 Harang, Alexander: Konflikten i Sør-Kinahavet: Et nytt våpenkappløp? (2015) Oslo: Norges Fredslag.
10 China becomes single largest contributor of Africa's FDI – Report. I: Africanews. 04.05.2017.
11 List of largest companies by revenue. I: Wikipedia.
12 Stormark, Kjetil: Frykter russisk «forhåndsangrep». I: aldrimer.no. 08.04.2016.
13 Børresen, Jacob: Småstatens sikkerhets- og forsvarspolitikk i en ny tid. I: Aslak Storaker (red.): Sikkerhetspolitiske veivalg. (2016). Oslo: Progressivt forlag.
14 Leraand, Marielle & Storaker, Aslak: Regjeringas langtidsplan for krig. I: Radikal Portal. 30.12.2016.
15 Vermes, Thomas: – F-35 kan bli Norgeshistoriens største feilinvestering. I: ABC Nyheter. 30.01.2018.
16 Langøren, Ståle: – Jeg håper jeg tar feil, men det er en krig på vei. I: Adresseavisen. 23.12.2017.
17 Dalløkken, Per Erlien: Norske fjellhaller er stappfulle av amerikansk militærutstyr. I: Teknisk ukeblad. 24.02.2016.
18 Kampkraft og bærekraft. Langtidsplan for forsvarssektoren. (2016).
19 Lysberg, Magnus & Tallaksen, Simen: Derfor vil hun ha 52 fly. I: Klassekampen. 16.09.2016.
20 Egeberg, Kristoffer: Fredsnasjonen Norge. (2017). Oslo: Kagge.
21 Skotåm, Per-Gunnar: For et sterkt, uavhengig og nasjonalt forsvar. I: Aldri mer 1940? (2001). Oslo: AKP.
22 Bentzrød, Sveinung Berg & Braathen, Frøydis: Mener Hæren bare kan forsvare en middels norsk kommune – nå kommer forslagene som skal øke slagkraften. I: Aftenposten. 03.04.2017.
23 Videreutviklingen av Hæren og Heimevernet. Landmaktproposisjon. (2017).
24 Bentzrød, Sveinung Berg: Tenker Norge feil om sitt forsvar – og Finland riktig? I: Aftenposten. 09.04.2016
25 Stormark, Kjetil: Tar 1-2 måneder før NATO kan hjelpe. I: aldrimer.no. 05.04.2016.
26 Kristoffersen, Tor Kjetil: USA skulle slippe atombomber over Finnmark. I: Nordlys. 02.02.2015.
27 Kampkraft og bærekraft. Langtidsplan for forsvarssektoren. (2016).
28 En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014. (2016).
29 Lysberg, Magnus & Sørenes, Kjetil Magne: Massiv norsk spionasje. I: Klassekampen 03.03.2018.
30 Rødts arbeidsprogram 2017 – 2021.

Ståle Holgersen:
Staden och kapitalet: Malmö i krisernas tid
Daidalos, 2017, 402 s.

Det gis ikke ofte ut bøker i Norden om hvordan politisk-økonomiske forhold og økonomiske kriser påvirker byutviklingen. Ståle Holgersens bok Staden och kapitalet: Malmö i krisernas tid er et kjærkomment bidrag til større innsikt i samfunnsmessige drivkrefter som påvirker politikernes prioriteringer i spørsmål omkring byenes romlige utvikling. Holgersen er samfunnsgeograf og forsker ved Uppsala universitet, men kommer fra Haugesund og har bl.a. jobbet tre år som byplanlegger i Bergen. Fra 2010 til 2014 var han PhD-stipendiat ved Lund universitet i Sverige, og det er Lunds naboby Malmö som utgjør den geografiske konteksten for boka han nå har gitt ut. Lesere av dette tidsskriftet vil kanskje huske Holgersen fra artikler i 2014 og 2015 om marxistisk kriseteori, kapitalisme og økokrise, og om boligpolitikk i 2008. (Spesielt interesserte vil kanskje også gjenkjenne Holgersen som mandolinspilleren i den progressive musikkgruppa Albert og Elise.)

Kritisk byteori og kriseteori

Selv har jeg benyttet Holgersen som gjesteforeleser ved NMBU om planlegging for bærekraftig utvikling i byregioner, og så på bakgrunn av dette fram til å lese den kommende boka. Og la det være sagt med en gang, når boka nå foreligger: Den innfrir forventningene til overmål. Holgersen gir i de første kapitlene en grundig innføring i kritisk byteori og marxistisk kriseteori. Kapitalismens behov for eksponentiell vekst, de stadig tilbakevendende økonomiske krisene og «kreativ destruksjon» som kriseløsning er sentrale temaer her. Holgersen forklarer framveksten av nyliberalismen som et resultat av at innebygde motsetninger i den fordistisk-keynesianske formen for kapitalisme som hadde rådd grunnen etter andre verdenskrig, ble for store. Kapitalismen gikk inn i en krise på 1970-tallet med både økonomisk stagnasjon og sterk inflasjon. Nyliberalismen åpnet for ny kapitalakkumulasjon, men denne veksten var i stor grad lånefinansiert basert på kunstig høy verdistigning av fast eiendom og aksjer som sikkerhet – en «bobleøkonomi». I takt med at «boblene» sprekker og mulighetene for geografiske ekspansjon av kapital og markeder til nye land (slik Russland og Kina har vært eksempler på) blir uttømt, oppstår igjen problemer med å opprettholde veksten. I følge Holgersen befinner kapitalismen seg i dag i en dobbelt, eller «diabolsk» krise (et uttrykk lånt fra den engelske geografen Andrew Sayer). På den ene siden har kapitalismen et akutt behov for å løse problemet med manglende vekst. På den andre siden blir det stadig klarere hvor alvorlige klima- og miljøutfordringene er. Løsning av disse to ulike, men sammenbundne krisene, krever virkemidler som står i diametral motsetning til hverandre.

Ulike teoretiske perspektiv

Foruten å trekke veksler på Karl Marx’ politiske økonomi, bygger Holgersen på en rekke senere marxistiske tenkere som har arbeidet teoretisk med byutvikling, økonomiske kriser og miljø, bl.a. Henri Lefevbre, David Harvey og John Bellamy Foster. Det er en styrke ved de teoretiske kapitlene at Holgersen presenterer ulike og tilsynelatende konkurrerende perspektiver på de temaene som presenteres. I stedet for å forfekte en bestemt fortolkning og avfeie de øvrige, drøfter Holgersen styrker og mangler ved de ulike perspektivene og konkluderer ofte med at de ulike perspektivene utfyller hverandre, heller enn å være gjensidig utelukkende. Det gjelder f. eks. spørsmålet om det er overproduksjon eller profittratens fallende tendens som kan forklare hvorfor det med mer eller mindre jevne mellomrom oppstår omfattende kriser i den kapitalistiske økonomien. Boka er i det hele tatt skrevet på en befriende udogmatisk måte, samtidig som det ikke er tvil om forfatterens ståsted innenfor en marxistisk byteoretisk tradisjon. Sammenliknet med teoretikere som Lefevbre og Harvey, framhever Holgersen de økologiske aspektene sterkere. Boka avspeiler – og bidrar selv til – en pågående og etterlengtet oppdatering av marxistisk byteori i erkjennelse av stadig mer påtrengende miljø- og klimaproblemer.

Holgersen illustrerer de teoretiske resonnementene med en rekke velvalgte eksempler fra Malmö – en gang Sveriges viktigste industriby og i dag en postindustriell by internasjonalt kjent for miljøvennlig byplanlegging og nyskapende arkitektur. Historien om Malmös utvikling de siste femti årene blir gjerne – ikke minst av byens egne politikere – beskrevet som en vellykket transformasjon oppnådd gjennom kløktig krisehåndtering. Holgersen går under overflaten på denne «standardfortellingen». Analysen hans bygger på omfattende dokumentstudier og et stort antall intervju med ledende politikere, byggherrer, planleggere og byråkrater. Man kunne kanskje tro at en slik byhistorisk gjennomgang lett ville bli tørr og kjedelig lesning. Det er ikke tilfelle i denne boka. Holgersen skriver levende og engasjert, og til tider så medrivende at boka – i hvert fall for denne leseren – var en ren «page-turner». Under lesningen kom jeg til å tenke på Bent Flyvbjergs bok om makt og rasjonalitet i bymiljøplanlegging i Aalborg, som har blitt framholdt som skoleeksempel på hvordan en forsker ved hjelp av effektiv retorikk kan formidle innsikt fra en casestudie til et bredt publikum. Staden och kapitalet har noen av de samme kvalitetene.

Postindustriell kunnskapsby

Holgersen viser hvordan Malmö, med det store skipsverftet Kockum som hjørnesteinsbedrift, opprettholdt statusen som industriby lenge etter at avindustrialiseringen var i full gang i de fleste andre europeiske byer. Da skipsverftet måtte legge ned, klarte kommunen, bl.a. gjennom sterkt subsidiert tomtesalg, å få bilfabrikken SAAB til å etablere seg på en del av verkstomta. Dette skulle imidlertid vise seg å bli en krampetrekning, og etter et par år med bilproduksjon var industriepoken slutt også for Malmös vedkommende.

Hva skulle Malmö så gjøre? Tidene hadde skiftet, og politikerne måtte forholde seg den nyliberale politisk-økonomiske virkeligheten. Holgersen beskriver hvordan politikerne, anført av en ambisiøs sosialdemokratisk ordfører (Ilmar Reepalu), satte i gang et «visjonsarbeid» i samarbeid med næringslivet for å transformere Malmö til en postindustriell «kunnskapsby». Etter hvert kom også miljøaspektet sterkere inn, men først og fremst som profilering og virkemiddel for å få satt Malmö «på kartet». Boligutstillingen Bo01 i 2001 på Västra Hamnen (langs sjøfronten av den gamle skipsverft-tomta) ble presentert som «beste praksis» innenfor miljøvennlig arkitektur og byplanlegging. Holgersen viser at den faktiske miljøvennligheten og energisparingen ikke lever helt opp til markedsføringen, og at de nye boligene i utstillingsområdet og de etterfølgende byggetrinnene ble forbeholdt den rikeste delen av Malmös innbyggere. De geografiske skillelinjene mellom fattige og rike bydeler har blitt forsterket, med særlig store sosiale problemer i arbeider- og innvandrerområdet Rosengård, oppført som en del av «millionprogrammet» for sosial boligbygging på 1970-tallet. Trass i dette har Malmö klart å opparbeide seg et ry som foregangsby innenfor miljøvennlig og bærekraftig byutvikling. Byen mottok hele 19 internasjonale utmerkelser for dette i årene 2007–2015. Strømmen av planleggere, forskere og arkitekter som reiser langveisfra for å se den nye, miljøvennlige bydelen på havna, utgjør et viktig tilskudd til Malmös turistnæring.

«Green fix»

Malmös miljøvennlighet handler i følge Holgersen mindre om å redusere den faktiske miljøpåvirkningen enn å framstå som miljøvennlig. Holgersen bruker begrepet «green fix» om denne strategien: Nye, miljøeffektive og «smarte» løsninger brukes aktivt som virkemiddel for å tiltrekke investorer og høyt utdannete skattebetalere og på den måten skape vekst i økonomien. Holgersen hevder at den økte sosiale segregeringen som følge av Malmös satsing på miljøeffektive luksusboliger ikke er en uheldig sidevirkning av bytransformasjonen, men et nødvendig og planlagt resultat. Samtidig erkjenner han at kommunepolitikernes spillerom for å skape en byutvikling til fordel for arbeiderklassen og arbeidsløse er sterkt begrenset innenfor den rådende nyliberale konteksten. Han vegrer seg derfor for å komme med for sterk fordømming av de politikerne og byråkratene som har stått i spissen for transformasjonen. Samtidig peker Holgersen på at de lokale beslutningstakerne tross alt har valgmuligheter, og at Malmö kunne gjort andre valg enn kommunen faktisk har gjort.

Snevre miljøeksempel

Det siste gjelder ikke minst beslutningen om å fortsette utbyggingen av kjøpesentre, kulturbygg, sportsarenaer, konferansesentre og boliger for høyinntektsgrupper i høyt tempo også etter at den økonomiske krisen slo inn over Sverige i 2008. Holgersen spør om ikke dette er en gjentakelse av feilen byen gjorde da man i slutten av 1980-årene prøvde å gi kunstig åndedrett til industribyen ved å subsidiere etableringen av bilfabrikk på det tidligere skipsverftsområdet. I de senere årene har kommunen, i tett samarbeid med næringslivet, opprettholdt satsingen på postindustrielle byggeprosjekter i så stor grad at overkapasitet, nedlegginger og overflødig bygningsmasse truer i neste omgang. Mens Malmö på overflaten fortsatt klarer seg bra økonomisk, vokser spenningene og motsigelsene under overflaten. Og de sosiale problemene og urolighetene i de bydelene som ikke er med på det postindustrielle eventyret, øker.

Som det burde framgå ovenfor, har jeg et klart positivt inntrykk av denne boka. Hvis jeg likevel skal komme med et kritikkpunkt, må det være at vurderingen av Malmös miljøvennlighet i byutviklingen bygger på noen nokså snevre eksempler. Holgersen fokuserer på den internasjonalt kjente byggingen av spektakulær, «energismart» boligbebyggelse i Västra Hamnen (se ovenfor) og på den mindre spektakulære oppgraderingen av arbeiderboligkvarteret Augustenborg, bl.a. med solcellepaneler. Problematikken omkring byutviklingens miljøkonsekvenser handler imidlertid om mye mer enn bare energiforbruket i bygninger. Holgersen skriver ikke noe om hvorvidt Malmös arealbruk har bidratt til mer bilisme eller lagt til rette for at flere av reisemålene kan nås lett til fots, med sykkel eller med kollektivtransport. Boka hopper også lett over konsekvensene av byutviklingen når det gjelder nedbygging av landbruksjord, naturarealer og friluftsområder. (Data fra Sveriges statistiske sentralbyrå kan tyde på at Malmö skårer forholdsvis bra på disse kriteriene, også i internasjonal sammenheng, men tallene er usikre på grunn av endringer i målemetodene over tid.) Holgersen skriver heller ikke mye om veibyggingens rolle i forhold til å oppnå en klima- og miljøvennlig trafikkutvikling.

Disse kritikkpunktene er likevel detaljer i forhold til Holgersens spennende og overbevisende fortelling om hvordan Malmös bypolitikk har endret seg som respons på økonomiske kriser, og ikke minst koplingen av den konkrete Malmö-casen til kritisk byteori og marxistisk kriseteori. Boka bør leses av både akademikere, studenter, planleggere og den politisk interesserte allmennheten. Selv om mye av stoffet bygger på forfatterens doktoravhandling fra 2014, er innholdet framstilt slik at man ikke trenger spesielt mye forkunnskaper for å henge med. Litteraturhenvisninger og mer spissfindige utdypinger er henvist til noter, så flyten i lesningen ikke blir brutt opp for dem som ikke har hang å gå inn i alle detaljene. For detaljene og dokumentasjonen bak resonnementene er på plass, og notene og referansene utgjør hele 73 av bokas 402 sider.

Boka bør snarest inn på pensumlista i planleggerutdanningene i de nordiske landene. Jeg mener at stoffet også har et potensial ut over den nordiske konteksten. En engelsk utgave vil være en god ide. Boka kan måle seg med mye av den beste internasjonale, case-forankrete litteraturen om byutvikling og kapitalisme.

Petter Næss
Professor i planlegging i byregioner ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Samuel Farber:
The politics of Che Guevara.
Theory and practice.
Chicago: Haymarket Books, 2016, 162 s.

Ernesto «Che» Guevara var en av det forrige århundrets fremste revolusjonære, og det ikoniske bildet – svart på rødt – lever i dag videre på t-skjorter, plakater og jakkemerker. Det er det gode grunner til; anti-imperialisme, revolusjonært heltemot og idealistisk offervilje er det da heller ikke for mye av i vår tid. Alt dette er egenskaper og historiske trekk som er løftet fram i filmer og biografier, ofte med mer enn et snev av romantisk beundring for en av de «unge døde», som bare blei 38 år.

I ei ny bok har Samuel Farber til hensikt å kaste nytt lys over Che Guevara, bygd både på klassiske skrifter og tilgang på nytt kildemateriale som har kommet for dagen. Samuel Farber er ingen nykommer på dette feltet, og har som innsiktsfull samfunnsforsker publisert en lang rekke bøker og artikler om Cuba og om marxistisk teori. Han var som ung aktiv i studentbevegelsen som bekjempet Batista-diktaturet, før han forlot landet før revolusjonen. I USA har han seinere kombinert stillingen som universitetssosiolog med et liv som politisk aktivist. Hans grunnleggende sympati for den kubanske revolusjonen har ikke hindret et kritisk perspektiv, som bunner i en tro på demokratisk folkemakt nedenfra. (Han har da også skrevet ei bok om hvordan den russiske revolusjonens potensial blei deformert av de stalinistiske regimet.)

En voluntaristisk fortropp?

Farber legger ikke skjul på alle de kvaliteter, både personlig og politisk, som gjør at Che Guevara fortjener en sentral både i kubansk historie og historien om revolusjonær internasjonalisme. Det er jo nettopp dette som gjør at han har krav på en seriøs og kritisk gransking. Et av Farbers hovedpoenger, som presenteres i en reflekterende, åpen og meget leservennlig form, er Che Guevaras manglende forankring i arbeiderklassen, både i sitt eget liv og i sin tenkning omkring hvordan revolusjoner blir til, for ikke å si videreført. I stedet er det her tale om en høy grad av voluntarisme, der fortroppens vilje er det helt avgjørende. Så kan heller massebevegelsens betydning komme etter hvert, når de har nådd avantgardens «høye bevissthetsnivå». I praksis var da Che Guevara fra første øyeblikk opptatt av å gjøre Cuba til en ettpartistat, og han hadde liten sans for uavhengig organisering på arbeidsplasser og i uavhengige fagbevegelser. Kommandopolitikken blei ført videre over i en sentralisert kommandoøkonomi, med Che Guevara som sentralbanksjef og seinere industriminister, som ga lite rom for diskusjon om alternative utviklingsveier.

Farber er sjølsagt aldri i tvil om at alle anti-imperialister har til oppgave å forsvare Cuba under presset fra USAs krig, innblanding og blokade, men mener at autoritære trekk, kommandopolitikk ovenfra, krav om lojal lydighet og prosovjetiske posisjoner ikke bare kan forklares som virkninger av yte press. Etter hans mening peker Che Guevaras skrifter, etterlatte papirer og annen dokumentasjon mot at disse grunntrekkene allerede var på plass.

 

Tragiske nederlag i internasjonalismens navn

Ett annet tema som drøftes utførlig, er hvordan Che Guevaras støtte til kommando ovenfra og ytterliggående voluntarisme forklarer de katastrofale resultatene og nederlagene i Congo og Bolivia. Det som på den ene sida var et høydepunkt i hans internasjonalisme, viste samtidig begrensninger i å gjenskape revolusjoner under helt andre omstendigheter. Selv om han i sin brennpunktsteori (foco) teoretisk løfta fram bøndenes revolusjonære potensial, var de beskjedne geriljastyrkene i det østlige Congo i 1965 helt uten tilknytning til lokalbefolkningen. Det kunne ikke gå bra, og det gjorde det da heller ikke.

Bolivia hadde på sin side en betydelig og bevisst arbeiderklasse, ikke minst i gruvene, de var politisk aktive, visste hvordan streikevåpenet kunne brukes og kjente verdien av mobilisering på brei front. Men i 1966 viste Che Guevara liten interesse for denne kampen, og ba i stedet om tilslutning til en ganske isolert kamp i et utkantområde. Noen ytterst få fulgte oppfordringa, og resultatet kjenner vi.

   

Linjer fram til i dag

Det skinner i gjennom i Farbers bok, at han ikke bare er ute i et historisk ærend, selv om det i seg sjøl har sin verdi. Han betviler sjølsagt ikke det kubanske styrets mange landevinninger, som særlig fram til 1990 ga det en stor folkelig oppslutning. Men samtidig legger han vekt på videreføringen av de mange kommandotrekkene, som Che Guevera trass sin idealisme og egalitære holdninger, var med på å rotfeste. Farber frykter åpenbart at dette har svekket grunnlaget for ei fortsatt radikal mobilisering nedenfra, noe det utvilsomt er behov for når kursen – etter hans mening – ser ut til å legges i kinesisk og vietnamesisk retning. Det kan bety en kombinasjon av statskapitalisme, åpning for nyliberalisme for å trekke til seg utenlandsk kapital og et fortsatt ettpartimonopol i kommunistpartiets regi.  

Et personlig tillegg til slutt: Jeg er på langt nær så godt kjent med kubanske forhold at jeg kan trekke konklusjoner med to streker under, og muligens vil spesialister på Che Guevara supplere – eller korrigere – Farber på viktige punkter. Men min interesse for å forstå etter-revolusjonære regimer mer generelt i den tredje verden, sammen med studier av forholdet mellom marxistiske teorier, folkelig demokrati og mobilisering nedenfra, gjør at jeg ikke nøler med å anbefale Farbers bok til lesning og diskusjon.

Tore Linné Eriksen
Professor emeritus i utviklingsstudierog redaksjonsmedlem i Gnist.

Samir Amin
Russia and the Long Transition from Capitalism to Socialism
New York: Monthly Review Press
2016, 134 s.

Den marxistiske teoretikeren Samir Amin har satt mange spor etter seg på den revolusjonære venstresida. Først og fremst i den tredje verden, hvor han har deltatt aktivt i, og vært premissleverandør for bevegelser som har kjempet mot imperialismen, men også som leverandør av analyser av den globale kapitalismen for radikale partier i Vesten.1 Han gir stadig ut nye bøker, og i 2016 kom denne artikkelsamlingen som spesielt fokuserer på Russland, og landets plass i det globale systemet.

Innholdet spenner vidt, fra en artikkel om forskjellene mellom Tsar-Russlands og Vestens kolonipolitikk, til artikler med mer aktuelle tema, som krisen i Ukraina og fascismens tilbakekomst i den moderne kapitalismen. I forordet skriver Amin at målet med samlingen er å ta til motmæle mot fiendebildene som har blitt tegnet av Russland i vestlig propaganda gjennom historien. Fra tsarens dager, via Sovjetunionen og den kalde krigen, til dagens hysteriske ordskifte, hvor Putin senest i 2014 ble sammenlignet med Hitler av David Cameron. Også her hjemme er dette lett å kjenne igjen, når forskere som forsøker å nyansere debatten om Norges forhold til Russland, blir kalt Putin-apologeter og avfeid. Det er med andre ord ikke mangel på behov for nyanseringer av Russland og russisk historie.

Det er mye å hente i boka, og sentralt står Amins analyse av den globale kapitalismen. Amin fokuserer på hvordan kapitalismen er et globalt system, dominert av triaden (USA, Europa og Japan) som samarbeider om utbytting av periferien, og blokkerer alle forsøk på delinking, eller frikobling, fra de økonomiske strukturene dominert av monopolkapitalen og triaden. Denne forståelsesrammen får konsekvenser for Amins tolkning av konflikten i Ukraina, som han setter inn i en større sammenheng hvor Vestens innsirkling av Russland står sentralt. Til tross for dette holder ikke Samir Amin fram Putin som noen anti-imperialistisk helt, men snarere en konservativ politiker preget av «forvirret høyretenking».

Artikkelsamlingen gir et bredt sveip over lange linjer i russisk og sovjetisk historie. Samtidig er det mye Amin tar for gitt at leseren kjenner til fra før. Man får helt klart mest ut av boka om man kjenner til Amins tenking fra før, og hans analyser av den globale kapitalismen. Amin lar det i sluttkapittelet være opp til leseren å avgjøre om boka er i henhold til historiefaglige standarder, eller om den bare er et raskt skrevet essay av en amatør. Det er vanskelig for en novise i russisk historie å si noe klokt om, men jeg kunne allikevel ha ønsket meg flere referanser og kildehenvisninger. Artiklene favner bredt, og noen ganger føles det som avstanden til empirien blir vel stor. Sikkert ikke for forfatteren, men en tydeliggjøring av hva de ulike hypotesene og betraktningene bygger på hadde gjort boka enda mer opplysende.

Stian Bragtvedt
Ansatt i FN-sambandet og
med i redaksjonen i Gnist.

For en utmerket oversikt over Samir Amins arbeid og artikler oversatt til norsk, kan man skaffe seg Kapitalismen i vår tid, utgitt av forlaget Rødt! I 2014. www.marxisme.no

Robert Chernomas og Ian Hudson:
The Profit Doctrine – Economists of the neoliberal era
London: Pluto Press, 2017, s. 225

Robert Chernomas og Ian Hudson er begge professorer i samfunnsøkonomi ved University of Manitoba i Winnipeg i Canada. Begge har bak seg en betydelig produksjon av artikler og bøker om ulike samfunnsøkonomiske emner, bl.a. på områdene helse, fattigdom og økonomiske forskjeller, delvis fra en marxistisk synsvinkel. De har begge markert seg som kritiske, såkalte heterodokse økonomer. Mye av det de har publisert, har de gjort sammen. De er sterkt opptatt av maktforhold og kapitalismekritikk. Derfor er det naturlig for dem å bruke Marx som referanseramme innledningsvis.

Bind 1 av Kapitalen innledes med noen forord og etterord som Marx og Engels har skrevet til de tyske og franske utgavene. I etterordet til den andre tyske utgaven skriver Marx om hvordan samfunnsøkonomenes rolle endret seg etter at borgerskapet kom til makten. Det er egentlig nokså opplagt at når borgerskapet er en revolusjonær klasse som kjemper mot de føydale makthaverne, har de borgerlige økonomene klare interesser i å avdekke de faktiske maktforholdene og forstå økonomiens faktiske virkemåte. Men etter at borgerskapet selv er blitt makthavere, dreier interessen seg mot å legitimere borgerskapets nye rolle, og å tildekke heller enn å avdekke utbytting og undertrykking.

Marx skriver: «For så vidt den politiske økonomien er borgerlig, dvs. for så vidt den oppfatter det kapitalistiske systemet som den absolutte og siste formen for samfunnsmessig produksjon – og ikke som en forbigående utviklingsfase – kan den forbli en vitenskap bare så lenge klassekampen ikke har slått åpent ut eller så lenge den bare manifesterer seg i enkeltstående hendelser.»¹

«I Frankrike og England hadde borgerskapet erobret den politiske makta. Fra da av antok klassekampen, både praktisk og teoretisk, stadig klarere og mer truende former. Den vitenskapelige borgerlige økonomiens dødsklokke lød. Nå dreide det seg ikke lenger om det ene eller andre teoremet var sant eller ikke, men om det var nyttig eller skadelig for kapitalen, om det var bekvemt eller ubekvemt, om det var tillatt av politiet eller ikke. I stedet for uegennyttig forskning, trådte det betalte spillfekteri², i stedet for fordomsfrie vitenskapelige undersøkelser, trådte apologetikkens³ dårlige samvittighet og slette hensikter.»⁴

Det er dette Marx-sitatet Chernomas og Hudson bruker som utgangspunkt for sin nye bok «The Profit Doctrine – Economists of the Neoliberal Era». De understreker at de ikke påstår at nyliberalismens samfunnsøkonomer var uærlige, men at de fremmet idéer og analyser som passet makthaverne godt og var til deres fordel.

Som bokas tittel forteller, er den en kritisk gjennomgåelse av den nyliberale æras samfunnsøkonomer. En stor del av dem er vinnere av Nobelprisen i økonomi (Som ikke er noen egentlig Nobelpris, men Sveriges Riksbanks økonomipris, opprettet i 1969 til minne om Alfred Nobel). Det dreier seg om dem som fra midten av 1970-tallet og fram til vår tid har stått som de mest lysende, anerkjente stjernene i de rådende samfunnsøkonomiske fagmiljøene i den vestlige verden. Milton Friedman, som var Nobelprisvinner i 1976, er førstemann ut, og deretter gjennomgås omkring 20 av de mest framtredende samfunnsøkonomene.

Gjennomgangen er knusende. Allerede i kapittel 2 kommer det som må sies å være bokas konklusjon: De samfunnsøkonomene som blir toneangivende, institusjonalisert og popularisert i de mest brukte lærebøkene, utvelges ikke gjennom noe som kunne ligne en darwinistisk utviklingsprosess, der overlegne tanker overtar for mindreverdige forgjengere. Tvert imot. Det avgjørende har vært om idéene var særlig tjenlige for det privilegerte mindretallet: De rikeste menneskene, de store bedriftseierne. Mens disse økonomene har lagt et «faglig» grunnlag for en økonomisk politikk som har ført mange mennesker ut i katastrofen, har denne politikken samtidig vært svært fordelaktig for dette privilegerte mindretallet.

Det er en lærerik og avslørende gjennomgåelse som foretas. Den pinlige mangelen på evne til å forutsi den såkalte «finanskrisen» i 2007-2008 gir disse anerkjente økonomene liten ære. Ikke desto mindre har den økonomiske politikken som er blitt tilrådd og iverksatt for å komme ut av denne krisen, ført til at nettopp dette privilegerte mindretallet er kommet svært så bra ut av det.

Hvis boka kan sies å ha noen helter, så er det Hyman Minsky, Joseph Stiglitz og Paul Krugman, som har framstått i opposisjon til de toneangivende økonomene. Men hyllesten er ganske forbeholden, spesielt når det gjelder Krugman. John Maynard Keynes, som døde i 1946, trekkes ofte fram i boka, men forfatterne kritiserer ham for å ha for store illusjoner om at de overlegne tankene vil vinne fram. Selv om Chernomas og Hudson slett ikke har noen marxistisk tilnærming til sin framstilling, er de likevel tydelige på at de mener at det er mer treffende å peke på de økonomiske maktforholdenes styrende rolle, slik Marx gjorde.

Forfatterne gjør en grundig jobb, og boka er lærerik å lese. De som ønsker å sette seg inn i hva de «ledende» samfunnsøkonomene i nyliberalismens æra sto for, vil ha glede av den. Men etter mitt syn er dette en bok for de spesielt interesserte. De som ønsker å skaffe seg en skarp og poengtert gjennomgang av viktige svakheter ved samfunnsøkonomifaget slik studenter møter det i økonomistudier ved norske universiteter og høgskoler, bør etter mitt syn heller lese Roman Linneberg Eliassens bok «Hysj, vi regner – Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten». Også den boka trekker fram de samme «heltene» som Chernomas og Hudson gjør. Og heller ikke den boka legger opp til noe grunnleggende oppgjør med det som Marx kaller «borgerlige økonomer». Men den er lettere og mer spennende å lese, og den gir mye av den samme innsikten.

Om å miste orienteringsevnen i virkelighetens verden

Chernomas og Hudson (og Linneberg Eliassen) peker på hvordan såkalte «mainstream» økonomene var fullstendig ute av stand til å forutsi den omfattende krisen som preget store deler av verden i 2007-2009, og som ofte – ikke helt treffende – kalles for «finanskrisen». Chernomas og Hudson bringer flere eksempler på denne manglende evnen til å være på høyde med vår tids utfordringer.

Chernomas og Hudson bruker kapittel 8 i boka si til å sette søkelyset på den amerikanske sentralbanksjefen Alan Greenspan og den mindre kjente Lawrence Summers, som har hatt framtredende posisjoner som sjefsøkonom i Verdensbanken, finansminister og rektor («President») ved Harvard University. Summers gjorde seg bemerket med noen virkelig grove utspill basert på sin variant av samfunnsøkonomisk forståelse.

Det ene var da han i egenskap av sjefsøkonom i Verdensbanken presenterte sin strategi for håndtering av industri som var så forurensende at den forkortet livet til innbyggerne på stedet. Siden folk i utviklingsland var lavtlønnet, ville det være billigst og gi minst tap dersom man plasserte slik livsforkortende virksomhet i de minst utviklede landene.

Et annet eksempel var da han som Harvard-rektor anvendte økonomisk teori utviklet av mainstream-økonom og Nobelprisvinner Gary Becker for å analysere spørsmålet om diskriminering av kvinner i jobber innenfor realfag og matematikk. Det kunne nemlig ikke være tilfellet at kvinner ble diskriminert, for hvis det var slik, ville en eller annen som ikke diskriminerte kvinner, tjene mye på å ansette disse dyktige, diskriminerte kvinnene. De ville jo ikke kunne kreve særlig høy lønn, siden de var utstengt av diskriminerende arbeidsgivere. Så siden det ikke var noen som utnyttet en slik åpenbar mulighet til å få en billig og dyktig stab, måtte årsaken rett og slett være at kvinner ikke hadde særlig gode evner for matematikk og realfag.

Det går litt i samme gate som en annen framtredende økonom som spaserte på fortauet sammen med en student. På fortauet lå det noen store pengesedler som tilsynelatende var mistet. Studenten bøyde seg ned for å ta dem opp. «Nei, det har ingen hensikt», sa økonomen. «Hvis det virkelig er ekte pengesedler, ville noen andre ha plukket dem opp for lengst».

Det er mange eksempler på liknende og vesentlig mer alvorlige kortslutninger. Boka til Chernomas og Hudson gir inngang til flere av dem.

Torstein Dahle
Siviløkonom og høgskolelektor ved Høgskulen på Vestlandet, Campus Bergen. .
Han har siden 1987 for RV og senere Rødt.

Pierre Gilly:
Konsten att sälja krig – propaganda från Cato till NATO
Stockholm: Verbal förlag, 2016, 288 s.

Det sies at sannheten gjerne er krigens første offer. For å klare å mobilisere kampvillige soldater og en samarbeidende sivilbefolkning er det helt avgjørende at krigen kan fremstilles som rettferdig og nødvendig. Hvordan dette skjer og med hvilke midler er tema for den svenske frilansskribenten Pierre Gillys bok Konsten att sälja krig.

I tillegg til et innledende kapittel om hvordan propaganda former og påvirker menneskers tankesett, er boka bygget opp med to hoveddeler. I den første, tematiske delen forsøker han å systematisere ulike propagandamekanismer som benyttes i en krigssituasjon, eventuelt i oppbyggingen til en krig. Det er selvsagt ingen vanntette skott mellom disse mekanismene, hvorvidt propagandaen lykkes har snarere å gjøre med i hvilken grad man klarer å kombinere disse. I den andre, kronologiske delen viser han hvordan disse mekanismene har vært benyttet for å skape legitimitet for krigføring fra første verdenskrig og frem til dagens krigshandlinger i Syria og Ukraina.

Det er ingen tvil om at Gilly har satt seg grundig inn i tematikken, og han har lyktes med å skrive en bok som både er ledig i formen og fremstår som godt underbygd. Både den tematiske og den kronologiske delen er krydret med eksempler på hvordan krigspropaganda har vært brukt – fra Cato til NATO, som undertittelen gjenspeiler, selv om fokus ligger fra 1914 og fremover. For den som kun kjenner krigshistorien i denne perioden overflatisk, vil det også være mye ny kunnskap å ta med seg. Når man skal avsløre hva som er krigspropaganda, er man også nødt til å gå inn på hva som egentlig skjedde. Er det for eksempel mulig å forstå Storbritannia og Frankrike under annen verdenskrig uten å ta hensyn til deres rolle som kolonimakter?

Det er gode argumenter for kronologisk å begrense seg til de siste drøyt hundre årene, både av plasshensyn og kildehensyn. Det er likevel enkelte viktige kriger som mangler, som Koreakrigen, den første Gulfkrigen og USAs mange kriger i Latin-Amerika. Men den største mangelen er nok likevel de krigene som ble ført med Sovjetunionen og deres allierte i spissen, som i Angola, Eritrea og Afghanistan. Sistnevnte nevnes riktignok kort i forbindelse med USAs angrep på landet i 2001, men gitt at det offisielle målet med disse krigene var noe helt annet enn for de krigene som omtales i boka, ville det vært interessant. Denne mangelen gjør det ikke til noen dårlig bok, men den ville trolig kunne blitt enda bedre dersom det hadde vært med.

Det er også mulig å stille spørsmålstegn ved hvorvidt de ulike propagandateknikkene bare er propaganda, eller om det også kan være noe reelt ved dem. To av teknikkene som nevnes er «fremstill deg som et offer» og «pek ut en trussel», og i omtalen av begge disse er det mange gode eksempler på hvordan det har blitt brukt for å selge inn en mer eller mindre meningsløs krig. Men noen ganger er det også reelt – man er faktisk et offer som står overfor en trussel. Er det da ikke slik at det egentlig heller er snakk om regelrett løgn – å gjøre angriperen til offeret og vice versa og å peke ut en falsk trussel? Dette kan kanskje fremstå som flisespikkeri, men det bør likevel være et poeng at man ikke skal gå ut fra at alt snakk om trusler er propaganda – noen ganger er det dødsens alvor.

Samlet sett er dette likevel små mangler sammenlignet med det som faktisk er omtalt i boka. Uansett hvor mange kriger det er, ja, uansett om krig er noe i nærheten av en normaltilstand, så er krigen samtidig, som han skriver i innledningen, noe som må forklares og som folk må overbevises om nødvendigheten av. Da er det greit å kjenne til hvordan dette gjøres og hvordan det kan avsløres.

Mathias Bismo
Redaksjonsmedlem i Gnist.

Jon Nordenson:
Online activism in the Middle-East: Political Power and authoritarian governments from Egypt to Kuwait
I.B.Tauris, 2017, s.336

I 2011, mens hundretusener demonstranter samlet seg på offentlige plasser rundt i Midt-Østen, sirkulerte den egyptiske Twitter-«hashtagen» #Jan25 verden rundt. Samme år var #Egypt den mest brukte «hashtagen» på Twitter, og den mest diskuterte nyheten på siden var Hosni Mubaraks avgang. Det er kanskje ikke overraskende at den internasjonale medieverden beskrev den arabiske våren og protestbølgene som «Twitter-revolusjoner» eller «Facebook-opprør», selv om den faktiske betydningen av sosiale media knyttet til disse demonstrasjonene er et hett diskusjonstema.

I sin nye bok ønsker Jon Nordenson å øke vår forståelse for hvordan nettaktivisme kan hjelpe aktivister i autoritære regimer til å virkeliggjøre sine mål. Han gjør dette ved å bruke forskning han utførte om nettaktivisme knyttet til to protestbevegelser på starten av 2010: En bevegelse mot seksuell trakassering i Egypt og en ungdomsbevegelse i Kuwait som krevde større demokratiske rettigheter i landet sitt.

Å slå fast virkningen av nettaktivisme ved protestbevegelsen i Midt-Østen er et ambisiøst prosjekt, særlig når man tar i betraktning mangelen på tilgjengelige data om hvilke vaner, holdninger og tro det er som ligger bak protestbevegelsens framtreden i regionen. Det er spesielt vanskelig å skille mellom virkningen nettaktivisme hadde på mobiliseringen av folk i de fem åra som ledet opp til den arabiske våren, og virkningen på utviklingen av annen aktivisme i Midt-Østen gjennom samme periode. I Egypt økte for eksempel utbredelsen av nettaktivisme samtidig med økt tilgang til flere nyhetskanaler på TV (som Al-Jazeera) i årene fram til den arabiske våren. I tillegg fantes det et voksende nettverk av demokratiaktivister i Kairo, utenfor sosiale medier. Mange forskere har faktisk argumentert med at Al-Jazeeras dekning av protestene i 2011 og de virkelige aktivist-nettverkene spilte en viktig rolle i opprøret.

Nordenson har lite av faktisk materiale som kan overbevise om at det er noe spesielt ved nettaktivisme – i motsetning til virkelig aktivisme – som kan gi en særegen fordel i mobiliseringen av folk under autoritære regimer. For eksempel ble deltakelsen i det populære TV-showet al-Bernamig av typen nyhetssatire en milepæl for aktivister mot seksuell trakassering i Egypt. Det ble et viktig bidrag til å øke bevisstheten om dette. I tillegg viet programmet en hel sending som tok opp temaet seksuell trakassering. Som Nordenson bemerker kom dette i stand ved at det fantes forbindelser utenom nettet mellom aktivistene og kontakter i media. Nordenson nevner også de tradisjonelle sosiale møtene, kalt diwaniyyat, som finnes i Kuwait. Disse møtene har hatt betydning for utviklingen av politisk diskusjon, og det har bidratt til at aktivister i Kuwait har klart å samle store folkemengder over lengre tid – både før og etter internett. Det er helt klart at organisering utenfor nettet er mulig. Det spiller en viktig rolle, og det på tross av den autoritære karakteren til regimene i Egypt og Kuwait.

Nordenson framhever at det som særpreger nettaktivisme, er at det kan gi en sterkere stemme til dem som tradisjonelt har blitt marginalisert av hovedstrømningene i politikken og av vanlige media, og kan gi dem et rom hvor de kan unngå hegemoniet til mektigere aktører. For å understøtte dette hevder han at nettaktivisme skapte en mulighet for at den vanskeligstilte stammebefolkningen i Kuwait (i motsetning til den tradisjonelt mer tilgodesette urbane befolkningen) kunne framføre sin klagemål. Når det gjelder Egypt, tåler imidlertid ikke idéen om at nettaktivisme forsterker stemmen til de marginaliserte nærmere ettersyn. For det første er utbredelsen av internett liten i Egypt. En undersøkelse utført av Pew i 2012 fant at bare 37 % av den egyptiske befolkningen bruker internett. Undersøkelser har også vist at de egyptere som faktisk bruker internett, gjerne hører til blant de rikere, framfor de marginaliserte. Nordenson mener at aktivistene mot seksuell trakassering kan regnes som marginaliserte nettopp fordi de er kvinner, men da er det verdt å vurdere hva dette betyr når vi snakker om kvinner med privilegert bakgrunn. Det sier en del at de twittermeldingene fra disse gruppene som han siterer fra er på engelsk, et språk som er utilgjengelig for egyptere fra arbeiderklassen, mens det gjerne er foretrukket av Egypts øvre middelklasse med vestlig utdanning.

Situasjonen i Kuwait er imidlertid helt annerledes. Det har blitt anslått at det er rundt 80 % av befolkningen som bruker internett. Landet kan også skryte av å ha verdens høyeste antall Twitter-brukere per innbygger. Når forholdene er slik at det store flertallet av befolkningen bruker internett, er det naturligvis forståelig at nettaktivisme har et langt større potensiale til å åpne og utjevne mulighetene til å uttrykke seg for marginaliserte aktivister. Men selv om det er tilfellet, er det mange andre faktorer som spiller inn. I et land som Singapore som regnes som et av verdens teknologisk mest avanserte nasjoner, men som også er autoritært, har myndighetene satt i verk et sofistikert system med sensur av online virksomhet, og det har strupet mye av nettaktivismen. Når man leser om nettaktivisme er det også viktig å ta i betraktning de ideologiske rammene som denne formen for å uttrykke seg på stort sett har holdt seg innenfor – særlig i vestlige media. Gjennom 2011 ble bilder av unge mennesker med sine smarttelefoner på plassene rundt i de arabiske hovedstedene ofte brukt som selve bildet på protestene i den arabiske våren, særlig i vestlige mediers nyhetsdekning. Det året dukket en innflytelsesrik egyptisk «tweep» opp på «The Daily Show». På perfekt engelsk fortalte hun om tiden som student ved det amerikanske universitetet i Kairo. På den tiden lovpriste Barack Obama det egyptiske opprøret som en modell for ikke-vold, og sa at han håpet det ville føre fram og at det ville være mulig for «the Google guy» å bli president, med referanse til den prominente online aktivisten Wael Ghonim, som også hører til i sjefssjiktet hos Google. Alt dette bidro til å dyrke fram en forestilling om at den arabiske våren føyde seg inn i rekken av de liberale, ikke-voldelige fargerevolusjonene som feide over flere av de Øst-Europeiske landene og Balkan tidlig på 2000-tallet.

Men framstillingen av opprøret i Egypt som fredelig stemmer ikke med det som ny forskning har avslørt om volden knyttet til disse opprørene. Mens det pågikk, var det lite dekning i media av det faktum at egyptiske demonstranter hadde satt fyr på en fjerdedel av politistasjonene i Egypts to største byer, Kairo og Aleksandria. Disse brannene ble typisk nok startet av innbyggerne i fattige urbane nabolag. De passer kanskje bedre til beskrivelsen «marginaliserte aktivister» heller enn anglofile «tweeps.» Sikkerhetsrisikoen disse angrepene representerte, førte til at sikkerhetstjenesten gjorde vedtak om å forsterke beskyttelsen av politistasjonene rundt om i landet, selv om det sprengte kapasiteten til sikkerhetsstyrkene såpass at regimet ble ute av stand til å kontrollere og slå tilbake mot de store demonstrasjonene på Tahrirplassen og andre steder. Selv om sosiale media sannsynligvis har mobilisert mange, så er det viktig å tenke over at overvurdering av rollen til sosiale media kan forkludre vår forståelse av opprøret i Egypt i 2011.

Om svakheten i Nordensons bok ligger i tendensen han har til å dra overdrevne generaliseringer, så ligger styrken i hans detaljerte beskrivelser av de to kampanjene han trekker fram i Egypt og Kuwait. Sånn sett gir boka et interessant innblikk i hvordan sosiale media kan være til hjelp for å få fram helt spesielle metoder for organisering. Når det gjelder Kuwait, dokumenterer han hvordan aktivistgruppene brukte sosiale media til å utveksle detaljerte beskrivelser og kart over planene sine. Ved å peke ut forskjellige møteplasser for de sentrale demonstrasjonene ut fra deltakernes geografiske plassering, skapte og spredde organisatorene på effektivt vis et lett forståelig system som gjorde det vanskeligere for regimet å hindre demonstrasjonene eller slå dem ned. Organisatorene brukte også sosiale media til å dele reserveplaner for det ene eller andre scenario, og de ba sine online tilhengere å løpende følge med på kontoene sine slik at de kunne være oppdatert om alternative møteplasser i tilfelle politiet var på sporet. Denne taktikken viste seg verdifull for virkelighetens aksjoner. Nordensons beskrivelser av denne formen for kreativ tenkning er ikke bare fascinerende, de kan også overføre redskaper og kunnskap til andre aktivister i autoritære regimer slik at de kan få mest mulig ut av sine egne strategier for bruk av sosiale media.

Jon Nordenson er forsker ved Universitetet i Oslo hvor han også fullførte sin PhD ved Senter for islamske og Midt-Østen studier. Arbeidene hans har blitt publisert i The Middle East Journal, CyberOrient og Babylon: Nordic Journal for the Middle East and North Africa.

Tekst: Thoraya El-Rayyes
PhD student i statsvitenskap ved London School of Economics

 

Oversatt av Birger Thurn-Paulsen,
Redaksjonsmedlem i Gnist.

 

«Vi er blitt dårligere til å jobbe smartere» advarer Aftenposten oss på forsida 29. mai 2017. Produktivitetsveksten i Norge og resten av den vestlige verden blir svakere, og økonomene frykter for velstanden.
Framtidig økonomisk vekst og økt produktivitet brukes som argument for muligheter for en bedre framtid. For at vi kan innføre sekstimersdag, for lønnsutvikling og forhandlingsrom i lønnsoppgjørene. Hva skjer med disse argumentene hvis veksten stopper opp?

---

Jokke Fjeldstad
Redaksjonsmedlem i Gnist og medlem av næringspolitisk utvalg i LO i Oslo
Foto: Guido / Flircr

Det vanligste målet for verdiskapning i et land er BNP (bruttonasjonalprodukt). BNP viser verdien av alt som produseres i et land per år. BNP per innbygger brukes ofte til å vise hvor stor eller liten økonomisk vekst det er i et samfunn.

I regjeringens perspektivmelding 2017 ble forventningene til veksten i BNP fram mot 2060 justert ned fra den forrige regjeringens perspektivmelding fra 2013. I 2013 spådde man en vekst på 1,3 prosent i BNP per innbygger fram mot 2060, nå har denne blitt justert ned til 0,8. Denne regjeringen er langt mer bekymret for vår framtidige vekst. Men ser man på veksten mellom 2006 og 2015, er den enda lavere: kun 0,1 prosent i BNP per innbygger.¹ Dette er den første perioden etter krigen der vi finner flere påfølgende år med negativ vekst i BNP per innbygger.

Veksten i bruttonasjonalproduktet per innbygger har som regel økt i Norge etter krigen, med en liten tendens til å minke. Fra 1946–60 var den gjennomsnittlige årlige veksten per innbygger 4 og en kvart prosent, 1961–75 3,88 prosent, 1976–90 3,77 prosent, 1991–2005 2,5 prosent, 2006–2015 0,1 prosent.²

Produktivitet

«Produktivitet er et mål på forholdet mellom produsert mengde (bruttoprodukt) og innsatsforbruk (arbeidskraft og kapital). En økning i produktiviteten innebærer at en for en gitt mengde innsatsfaktorer kan produsere mer enn en kunne før.»³  

Økt produktivitet har vært viktig for velstandsveksten i Norge. I følge perspektivmeldingen har  «mer enn to tredeler av velstandsøkningen siden 1970 vært knyttet til økt produktivitet»⁴. Meldingen er bekymret over at veksten i timeverksproduktiviteten er fallende. Det vil si mengden produkter som produseres per enhet insats på en time.

En vanlig forklaring på den avtagende produktivitetsveksten er at når velstanden øker, så etterspør folk relativt mer tjenester. Tjenestenæringene øker dermed sin andel av økonomien. I tjenestenæringene er det vanskeligere å erstatte mennesker med maskiner. God service forbindes ofte med menneskelig opptreden. Veksten i produktiviteten er derfor lavere i tjenestenæringene. Dermed blir tjenestenæringenes økte andel i økonomien en forklaring på at samlet vekst i produktivitet blir lavere.

Sosial dumping har også virket negativt på produktiviteten i enkelte bransjer. Blir arbeidskraften for billig stopper investeringene i konstant kapital. Produksjonsfremmende teknologi blir ikke tatt i bruk. Den økende bruken av underentreprenører og innleie av utenlandske arbeidere har ført til dårligere samordning, arbeidsorganisering og produksjonsflyt.

«Når virksomhetene står overfor et nytt tilbud av billigere arbeidskraft med begrenset formalkompetanse, kan de ved å endre rekrutteringsstrategi til de enkle jobbene, for eksempel gjennom å ansette østeuropeere med minstelønn eller outsource oppgaver til utenlandske tjenesteleverandører i stedet for å direkte ansette arbeidstakere med ordinær tarifflønn, redusere kostnadene mer enn produktiviteten faller.»⁵

Kapitalistene er nemlig ute etter profitt, så hvis arbeidskraften blir billig nok, vil de velge bort kostbare tiltak som gir en bedre produktivitet. Rapporten Virkninger av allmenngjøring av tariffavtaler fra Samfunnsøkonomisk analyse viser betydelig nedgang i produktiviteten i de bransjene som er mest utsatt for sosial dumping og der tariffavtalene er blitt allmenngjort.

Vekst eller fall i BNP eller produktivitet sier ingenting om hvordan det vi sammen skaper i et samfunn, blir fordelt. Men det er ofte et argument for mulighetene til å rette opp gamle skjevheter og gjennomføre rettferdige krav. Men blir skjevhetene mindre og kravene urettferdige uten økonomisk vekst? Nei, selvsagt ikke. Men likevel har denne økonomiske veksten et mentalt grep over oss. Det er et viktig ideologisk våpen for borgerskapet. En del av hegemoniet som setter rammer for klassekampen i samfunnet. Disse rammene er hjørnene i det norske intusjonaliserte lønnssystemmet, med et teknisk beregningsutvalg som lager statestikkgrunnlaget for oppgjøret, frontfaget som forhandler fram et oppgjør som skal følges av resten av fagbevegelsen, Riksmekleren som mekler mellom partene, og tvungen lønnsnemd som til slutt tvinger igjennom et resultat. På denne måten er kapitalen sikret seg moderate lønnsoppgjør og lavt konflikt nivå.

Fagbevegelsen aksepter rammen om ansvarlige og moderate lønnsoppgjør. Det er hensynet til økonomisk vekst, konkurranseutsatt industri som skal sette rammene for hvor mye man kan få. Gamle urettferdigheter kan ikke rettes opp hvis det skapes for store avvik fra frontfaget. Hensynet til eksportnæringen er det overordnete. Her gjøres det selvsagt ikke analyser av at det er forskjell mellom arbeid og kapital sine interesser i eksportnæringen. Dette i en tid der det arbeiderklassen over hele verden er i industrien pressa opp mot veggen grunnet trussel om flytting av produksjon til land med lavere kostnader. Systemet aksepteres delvis på grunn av fortellingen om  at den historiske veksten skal fortsette inn i himmelen. Med denne framtidige veksten kan vi løse urettferdighetene. Det er alltid et tariffoppgjør i framtida der vi skal få det bedre til. Sies det.  

Usikker fremtid og fallende profitrate

Usikkerhet om videre økonomisk utvikling og kapitalismens framtid er fortsatt tilstede etter den store økonomiske krisa. Selv om noen holder på troen om evig vekst inn i framtiden, ser fler og fler at dette ikke er et sannsynlig scenario.

De fleste ser for seg en mer teknologisk avansert framtid. Alle har selv opplevd store fremskritt i teknologien i løpet av sin egen levealder. Enten det er smarttelefonen, datarevolusjonen, bilismen – alt etter hvor gammel du er. Kapitalismen har til nå vært historisk overlegen på å gi oss teknologiske framskritt. Konkurransen driver fram stadig nye, i all hovedsak slike som erstatter menneskelig arbeidskraft med maskiner. I nær framtid er det ventet førerløse kjøretøy, roboter som vil kunne gjennomføre fler og fler oppgaver for oss og økt automatisering. Ved hjelp av den nye teknologien vil arbeideren utføre mye større mengde arbeid enn før. Sjåførene ved busselskapene blir erstattet av noen som skal overvåke den førerløse trafikken. På fabrikkene vil det bli bearbeidet større mengder råstoff enn før, med færre ansatte. Kapitalisten vil da i større grad investere en større del av kapitalen på maskiner og råstoff (konstant kapital) og mindre del på lønninger og kostnader knyttet til arbeiderne (variabel kapital). Arbeid er den eneste kilden til merverdi. Profittraten er forholdet mellom profitten kapitalisten får fra merverdien, og den totale kapital brukt for å få fram merverdien. Derfor vil profittraten ha en tendens til å synke med kapitalismens utvikling.

Men den synker ikke i en rett linje, for det er en rekke motvirkende krefter og indre motsetninger som bidrar til å trekke profittraten opp. F.eks. at arbeiderne blir tvunget til jobbe mer intensivt eller lengre dager, at lønningene senkes, at deler av den konstante kapitalen blir billigere osv. Dermed går profittraten opp og ned. Hvilket sett med data man velger, kan være avgjørende for om man synes den har en tendens til å synke eller ikke. Man må ha et langsiktig blikk på profittraten for å se den minkende tendensen i perioder. Dessverre for debatten om profittraten synes jeg mange har en tendens til å se forbi hverandres argumenter og innsigelser. (For mer om profittraten se gjerne Torstein Dahle i Rødt! 4/14 eller Harald Minken i Rødt! 4/11). Vi lar den debatten ligge i denne omgang og antar at tendensen stemmer. Etter min kjennskap  har vi ikke noen god oversikt over utvikling av profittraten i Norge over tid.

Borgerlønn og robotskatt

For å oppsummere så er det ikke så sikkert at kapitalismens framtid ser så lys ut. Større forskjeller mellom de rikeste og de fattigste i samfunnet ser vi allerede. Vi kan også se en arbeiderklasse med større interne forskjeller. En videre utvikling av flere lag i arbeiderklassen, som vil være en utfordring for oss som ønsker å skape større enhet. Robotisering, effektivisering og automatisering vil avskaffe yrker vi har i dag. Når dagens jobber forsvinner og blir overflødige, vil det da bli skapt nye? Og mange nok? Vil prisen på arbeidskraft i visse bransjer bli presset ned mot et minimum? Kanskje så lavt som vi ser i enkelte land at man må gå på sosialen ved siden av arbeidet for å overleve.

Dette aktualiserer to forslag som diskuteres, robotskatt og borgerlønn. Anna Kvam tar opp begge deler i en artikkel i Røyst #7. Kort oppsummert argumenterer Kvam med at lønnsarbeid er bærebjelken i skattesystemet. Halvparten av skatteinntektene kommer fra skatt på inntekt. Når robotene overtar lønnsarbeidet, bør de derfor skattlegges så man får inntekter til staten og omfordeling. Robotskatten kan brukes til å finansiere en borgerlønn som sikrer alle en grunninntekt.⁶

Det kan høres fint ut med borgerlønn, men argumentasjonen henger ofte sammen med at man skal kvitte seg med eller svekke andre ytelser utbetalt av det offentlige. Man ser bort fra at mange kanskje har et sammensatt behov for ytelser fra NAV. Det blir fort feil å skulle erstatte det med et standardbeløp i borgerlønn.

Arbeidsløshet er en enorm sløsing med samfunnets ressurser. Det er mange oppgaver vi ønsker å få løst uavhengig av om det er lønnsomt under kapitalismen. Vi trenger folk til å jobbe i lokalsamfunnet, med å redde vår klode, rydde naturen for søppel, skape meningsfylte aktiviteter for hverandre og masse annet. Men i stedet for å satse på at de skal gjøre det av eget initiativ mens de mottar borgerlønn, bør vi heller skape disse jobbene og gi folk arbeidslønn.

6-timersdag og rettferdig lønn

Vårt hovedargument mot borgerlønn bør likevel være at det er feil medisin på et viktig problem. Arbeiderbevegelsens svar på at det blir mindre arbeid, bør være å  dele arbeidet rettferdig mellom seg. Vi bør igjen reise kravet om at alle har rett til å arbeide. Dagens arbeidsliv stenger mange ute. Vi trenger et arbeidsliv der det er plass til alle. Et skritt i den retninga er bedre fordeling av arbeidet som må gjøres i samfunnet. La dem som har jobb, få litt mindre arbeid, og de som mangler jobb, litt mere. Derfor bør vi ha sekstimersdag.

I dag er flere hundre millioner mennesker arbeidsløse i verden. Hadde vi fordelt arbeidet mer rettferdig mellom oss, ville det gitt et bedre liv til mange.

Lønnsoppgjørene handler i stor grad om å fordele den siste toppingen på kaka. Men problemet er at kaka er urettferdig fordelt. Selv om vi får topping som tilsvarer vårt kakestykke, blir det mer til kapitalen og mindre til oss. Forskjellene mellom de superrike og gjennomsnittet har eksplodert siden 80-tallet. Utviklingen i Gini-koeffisienten for lønnstakere viser at forskjellene blir større mellom de som tjener mest og de som tjener minst. Lønnsnivået for den dårligst betalte tidelen har økt med 26 % mellom 2006 og 2016, har den økt med 48 % for den best betalte tidelen.⁷

Fagbevegelsen må ta et ansvar for at lønnsoppgjørene ikke bare, i beste fall, blir en brems på den nyliberale utviklinga, men blir en reell arena for klassekamp der vi sloss for å vinne en større del av kaka. Dette blir spesielt viktig i en tid der forskjellene mellom bransjer øker og den generelle økonomiske veksten blir liten. La oss kreve hele kaka!

Mathias Bismo,
Redkasjonsmedlem i Gnist

Hammerfestkommunen, som varte i knappe tre uker i 1921, er antakelig det nærmeste man i Norge har kommet en situasjon der arbeiderbevegelsen har tatt politisk makt uten å forsøke og overta det eksisterende administrasjonsapparatet, men gjennom å skape sine egne organer og institusjoner. Trass i den korte varigheten og trass i det lille området den kontrollerte bidro den med viktige erfaringer.

Begrepet Hammerfestkommunen har først oppstått i ettertid. Mens den eksisterte, ble den oppfattet som den lokale organiseringen av sjømannsstreiken, som ble iverksatt 9. mai. Etter noen år med gode tider, hadde konjunkturene snudd. Samtidig førte myndighetene en deflasjonspolitikk som gjorde vondt verre. Fra arbeidsgiversiden var imidlertid kravet som det alltid har vært – det er arbeidsfolk som må betale for dette. Norges Rederiforbund krevde en lønnsreduksjon på 33 prosent og at arbeiderne skulle få inndratt de to ukene med ferie de hadde kjempet frem året før. Dette var uakseptabelt. Sjømennene gikk til streik og fikk følge av bryggearbeiderne i sympatistreik.

Som så ofte både før og siden forsøkte arbeidsgiver å undergrave streiken ved å sette inn streikebrytere. Ingen steder ble dette slått kraftigere ned på enn i Hammerfest. All virksomhet på kaia ble kontrollert av streikekomiteen, og bare nødvendig transport, som postgang og transport av nødvendighetsartikler, ble tillatt dersom de søkte komiteen om dispensasjon. Også persontransporten ble underlagt kontroll, forsøk på streikebryteri ble møtt med resolutte reaksjoner, og ulovlig last ble mer eller mindre systematisk losset av skipene og plassert på kaia. Streikekomiteen hadde kontrollen, og politiet hadde lite de kunne stille opp med. Mange av skipene med streikebrytere tok konsekvensen av dette og seilte helt enkelt forbi Hammerfest, til andre havner der de streikende var dårligere organisert og der streikebryterne fikk gjort «jobben sin».

Selv om den lokale politistyrken på fire mann aksepterte den nye ordningen, ble stemningen stadig dårligere blant borgerskapet, særlig handelsborgerskapet. Hammerfest var en liten by, med i overkant av 3 500 innbyggere, men havna var den viktigste nord for Tromsø, og kontrollen som foregikk her, fikk stor betydning for landsdelen. Når rederne og handelsstanden i tillegg valgte konfrontasjon fremfor å søke dispensasjon, kom det flere ganger til bråk og endatil regelrette gatekamper. For å møte kravene fra det lokale borgerskapet endte det derfor med at det ble sendt et marineskip til byen for å bistå politiet, men da de menige slett ikke ville la seg bruke til å slå ned en streik, svarte Justisdepartementet med å sende enda et skip samt å mobilisere styrker fra Alta, denne gangen bestående av soldater uten sosialistiske sympatier. Under beskyttelse av kuler og krutt sørget man med dette for at streikebryterne fikk gjort «jobben sin», slik de fikk ved andre havner. Hammerfestkommunen var over.

1921 var et viktig streikeår i Norge, og sjømannsstreiken ble også et forspill til storstreiken, da LO tok ut flere i én og samme streik enn noensinne tidligere. Det var også midt i en viktig brytningstid for arbeiderbevegelsen, der spørsmålet om generalstreik og revolusjon med ett var blitt aktuelt. Sjømannsstreiken startet som en defensiv faglig-økonomisk kamp, men den viste også at det kan være nødvendig å gå utover det faglig-økonomiske, å opprette egne tvangsmekanismer, for å sikre at streiken faktisk blir effektiv. Det er ikke slik at Hammerfestkommunen er det eneste eksemplet på at en streikekamp har skapt et høyt konfliktnivå, og det er heller ikke det eneste eksemplet på at det militære har blitt satt inn mot streikende arbeidere. Det spesielle med Hammerfestkommunen er at den antok sin form som den logiske konsekvensen av en lovlig streik.

Samtidig var Hammerfest nokså alene i denne forståelsen. I andre havner, som i Tromsø og i Honningsvåg, var det også streik. Og selv om nok også streikebryterne fikk høre det der, så gikk skipene, med last og passasjerer, uten at det var godkjent av de lokale streikekomiteer. LO, på sin side, var nok mest opptatt av den forestående storstreiken og uenighetene rundt strategi i denne, og selv om Hammerfestkommunen ble omtalt i positive ordelag i arbeiderpressa, og med tilsvarende bestyrtelse i borgerpressa, landet over, var de få, om noen, forsøk på noe lignende andre steder. Riktignok hadde streikekomiteene i Tromsø og Honningsvåg en rolle med å godkjenne passasjertransport til Hammerfest, men der sluttet i stor grad også samarbeidet. Store avstander og dårlige forberedelser kan kanskje ha bidratt til dette, men trolig også en manglende erkjennelse av at en effektiv streik ikke alltid kan begrense seg til det faglig-økonomiske.

10. juni ble storstreiken avblåst, etter at regjeringen hadde pekt ut en ny riksmeklingsmann, og 3. juli ble sjømannsstreiken avblåst. Trass i at LO-ledelsen forsøkte å fremstille det som en seier, er det vanskelig å gå med på det. Riktignok beholdt de ferien, og riktignok ble lønnskuttet «bare» på 17 prosent, men streiken førte også til en kraftig medlemsnedgang i LO. Verst gikk det utover Norsk matros- og fyrbøterunion (i dag Norsk sjømannsforbund) der medlemstallet falt med nærmere 60 prosent. I rettsoppgjøret etter Hammerfestkommunen ble fire mann dømt til ubetinget fengsel og ytterligere tre til betinget fengsel.

Stein Stugu
Du har sparken!
Manifest, 2017, s. 262

Denne spenstige tittelen er nemlig tittelen på boka til Stein Stugu som omhandler HR (Human resources) og amerikanisering av norsk arbeidsliv. Tittelen kan sees på som et frampek på hva vi kan vente oss i Norge om utviklingen fortsetter som den er nå, da med klar henvisning til det kjente sitatet til en ganske så kjent nyvalgt president.

Stein Stugu tar leseren med på en reise igjennom kjente utviklingstrekk i norsk arbeidsliv. Du vil definitivt kjenne deg igjen om du har vært noen år i arbeidslivet i en større bedrift. Samtidig vil du gjenkjenne alle den skjulte strategien bak alle medarbeidersamtalene, alle omstillingene på bedriften din, og selvfølgelig: Ledelse og arbeidere er i samme båt, vi skal samme vei.

HR sitt inntog i norsk arbeidsliv er et skjult angrep på arbeiderklassen. HR er en oppgradering av den gamle personalsjefen som alltid var på lag med alle, og som hadde som hovedoppgave at alle skulle være snille og greie mot hverandre. HR er noe helt annet. Ansatte blir sett på som ressurser for å tjene firmaet, og HR skal brukes til å effektivisere ressursene til maksimal profitt. Dette en av beskrivelsene Stugu bruker som begrepet «Hard HR». For det finnes faktisk flere typer HR i arbeidslivet. Alt etter hvilken utdanning og tro personen har hatt før man inntar rollen.

Du har sparken viser leseren forskjellige måter HR blir praktisert på, men boka forteller også hvordan fagbevegelsen reagerer og hvordan man bør møte HR. Stugu bruker erfaringen som mangeårig tillitsvalgt fra Ringnes og Orkla til å gjøre om fine ord som HR bruker, til begreper enhver arbeider forstår. Og som man har opplevd på arbeidsplassen sin. Gjennom en inpirasjon fra amerikansk ideologi og tenkning har HR en bevisst strategi for å bekjempe fagbevegelsen, da fagbevegelsen har noe som står i veien for individualisering – samhold og fellesskap.

«Den norske arbeidslivsmodellen trues nå av en mer autoritær ledelse med vesentlig større vekt på individuelle prestasjoner, individuell lønn, rapportering og kontroll. Sammen med nye organisasjonsformer svekker dette muligheten for faglig organisering. I sum bidrar dette til en amerikanisering av arbeidslivet,» skriver Stugu. Dette er bekymringer flere i fagbevegelsen har allerede, men få har kanskje forstått at det er et system på det hele. Et system som følges slavisk, delmål som nås, sten for sten, legger HR til rette for at det kommer et nytt arbeidsliv frem, basert på et nyliberalistisk menneskesyn hvor alle mennesker er ansett som egoister. Egoister som individer er de som driver verden framover. Vil du noe sted i verden må du gjøre karriere. Hvem har vel ikke hørt det før, er du fornøyd med å bare være elektriker?

Hva er det McDonalds, Rema 1000, Narvesen og mange flere butikker har til overs? Hvorfor tjener de så sabla mye penger? Det er franchise bedrifter. De er som skreddersydd til å passe HRs fleksibilitetsmal. Franchisegiveren styrer hva som skal gjøres, samtidig som de kan organisere seg vekk fra arbeidsgiveransvaret som det passer dem. Stugu forklarer på en god måte kynismen i hele organisasjonsformen, og det er kanskje en god grunn til at noen tar til orde for å forby hele formen franchise?

Ytringsfrihet. Muligheten til å si ifra hvis du føler noe er urettferdig på din arbeidsplass, det er noe man setter pris på i Norge. Men hva når arbeidsgivere setter klausuler i arbeidskontrakta di som sier du ikke har lov til å være kritisk mot din arbeidsgiver, selv ikke etter arbeidsforholdet er over? Du er bundet, og arbeidsgiveren kan diktere hva som skal komme ut av informasjon. Du husker kanskje alle konfliktene som har vært med Ryanair eller Norwegian? Stugu har flust med eksempler hvor han plukker ifra hverandre argumentasjonen brukt av diverse næringslivsledere og høyrepolitikere som lovpriser nyliberalistiske verdier og ideologier. Taushetskulturen der kritikk blir ansett som illojalt fordi det bryter med bedriftens verdier. Akkurat som den tøffe renholderen som sto fram fra ISS som klaget over det enorme arbeidspresset de ble pålagt på jobb. Renholderen ble trua av ISS i ettertid med skriftlig advarsel. Var det fordi ISS ikke likte at de ble kritisert?

Har du lett etter argumentasjon for å forhindre at lønnsoppgjør endres fra fordelingspolitikk til belønning og straff? Da er dette boka du må lese. HR ser ikke på lønn som du får mot at du arbeider – lønn er noe som gis som belønning gitt at du tilfredstillier målene bedriften og HR har satt!

Bygger vi ikke motmakt raskt mot denne amerikaniseringen av norsk arbeidsliv, vil mer og mer makt forskyve seg og øke ulikheten i arbeidslivet som Stugu sier:

«Det er flere sider ved HR som svekker fagbevegelsen. Én ting er den ideologiske individualiseringen, men minst like viktig er pulveriseringen av arbeidsfellesskap.»

Kanskje det største problemet med HR er at det innføres på en bedrift med små tiltak om gangen. Litt etter litt blir det implementert. Flere og flere målinger, medarbeiderundersøkelser. Kjente tiltak får plutselig helt nye navn inspirert av HR-tenkning. Det innføres en sterk grad av kontroll i arbeidet og friheten i arbeidet forsvinner. Du skal styres som arbeider.

Du har sparken kan leses når som helst og den er særs relevant. Den vil skremme deg, du vil føle deg maktesløs, og du vil ønske å skape en motmakt. Boka mangler kanskje litt på hvordan skape en kollektiv motmakt med unntak at man bør være med i fagforeningen og arbeidsfelleskapet. Her kunne Stugu helt sikkert hatt med mer. Det skal dog nevnes at Stugu holder fagbevegelsen og sine egne erfaringer som en rød tråd gjennom hele boka – så man alltid har relevante situasjoner å sammenligne med – noe som gjør at du ikke trenger å være ekspert på feltet for å komme igjennom boka. Er mye av bokas innhold ukjent for deg, vil innholdet mest sannsynlig holde deg våken om nettene helt til du kommer til på jobben, og du har et helt nytt syn på HR-sjefen.

Les boka – bli opplyst – skap en motmakt.

Markus Hansen,
Leder av Heismontørenes forening og er faglig leder i Rødt.

Saken om nazistmarsjen i Kristiansand lørdag 29. juli viser at en del høyst oppegående, opplyste mennesker ikke har forstått at nazistene faktisk er en aktivt voldelig bevegelse som ikke «bare» har ille meninger, men som utøver vold og drap i stort omfang. De er organiserte voldsforbrytere på marsj.

Torstein Dahle
Siviløkonom og høgskolelektor ved Høgskulen på Vestlandet, Campus Bergen. Han har siden 1987 for RV og senere Rødt.
Foto: Faksimile fra aftenposten.no, 29. juli 2017

Kristiansand-politiet definerte sin rolle som at de først og fremst skulle sikre ro og orden. De oppfattet nok at de hadde med potensielt voldelige demonstranter å gjøre, men de så det da som sin oppgave å sørge for at ingen stoppet dem, for da kunne det bli bråk. Ole Tellefsen stilte seg opp i Kristiansands gågate Marken, der nazistene kom marsjerende. Til Dagbladet 30. juli beskrev han forløpet slik¹:

«Nynazistene ville skape redsel. Det lille jeg kunne gjøre var å stå der jeg pleier å stå, se dem rett inn i øynene og ikke vise redsel. Så skjedde det jeg regnet med. De kom med skjellsord og slag. De klarte faktisk å knekke et ribbein på meg, men jeg forholdt meg helt rolig hele tida».

Så grep politiet inn – mot Tellefsen. Han ble påsatt håndjern, og han og en annen ble bortvist så nazistene skulle få marsjere videre uhindret.

Mange reagerte med protest mot politiets håndtering av saken. Men de møtte de nærmeste dagene etterpå en rekke kommentarer fra folk som har status som mer eller mindre framtredende meningsbærere, og som mente at riktignok var det vel ikke så bra å bortvise og legge i håndjern folk som prøvde å stå opp mot nazistene, men det overordnede hensynet var hensynet til ytringsfriheten. Derfor hadde Kristiansand-politiet grunnleggende rett når de beskyttet nazistenes demonstrasjon.

Bergens Tidendes hadde 2. august en leder med overskriften «Nynazister har også ytringsfrihet»². Der kritiserte de bl.a. skarpt Venstres Abid Raja, som hadde sagt at «det er åpnet en låvedør for ekstremistiske demonstrasjoner». BTs redaktør satte seg på sin høye hest og slo fast at «Låvedøren er allerede åpen. Den kalles grunnloven». Tidligere leder av Politiets Fellesforbund, regionlensmann Arne Johannessen kom med liknende synspunkter i NRKs nyhetssendinger på ettermiddagen 1. august.

«Knus homolobbyen» var parolen for demonstrasjonen i Kristiansand. Det var den såkalte Nordiske Motstandsbevegelsen (DNM) som arrangerte. Først og fremst er dette en svensk organisasjon, Den Nordiska Motståndsrörelsen. Den prøver å få etablert en norsk avlegger med Haakon Forwald som talsmann. Han bor i Sverige. Demonstrasjonen i Kristiansand besto i det vesentlige av tilreisende svensker, og den var åpenbart et viktig tiltak i arbeidet for å bygge en norsk avdeling av DNM.

DNM er tett knyttet til voldsbruk. Vi som er homofile i Norge har all grunn til å frykte at parolen er bokstavelig ment.

I juni 2016 ble transpersonen Madeleine Delbom myrdet av svenske nazister. I februar i år ble tre menn og en kvinne dømt for drapet. Fem andre i det samme miljøet ble dømt for medvirkning eller for å ha unnlatt å avsløre drap som de kjente til. Det grundig planlagte drapet skjedde ved at Madeleine ble strupet med en flaggline i baksetet på en bil, og deretter ble hun trukket ut på bakken og knivstukket til døde³. Av pressefoto i svenske medier framgår det at to av drapsmennene deltok i Den Nordiska Motståndsrörelsens nazimarsj i Borlänge 1. mai 2016, altså seks uker før drapet.⁴

Blant dem som gikk foran i Kristiansand-marsjen, var den svenske nazisten Pär Öberg, som er talsperson for DNM. Da svenske Expressen 5. februar spurte om han syntes at det var problematisk at folk som sympatiserer med DNM var dømt for drapet på Madeleine Delbom, ville han ikke svare⁵. Og de marsjerte altså sammen i Borlänge 1. mai seks uker før drapet.

I den samme nazimarsjen i Borlänge gikk også minst en av de nazistene som senere ble fengslet for bombeangrep i Sverige, ifølge NRK 28. februar i år. NRK meldte at det svenske sikkerhetspolitiet kopler medlemmer av DNM til bombeattentater mot en bokhandel og mot asylmottak⁶. Svenske Expressen skriver 5. februar at «Säkerhetspolisen bedömer att Nordiska motståndsrörelsen har en hög våldskapasitet och att partiet utgör ett allvarligt hot mot meningsmotståndare»⁷.

I nazimarsjen i Borlãnge gikk også ledende folk i det som de prøver å etablere som norsk avdeling av DNM. Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) ble 28. februar intervjuet i NRK om det norske nazistmiljøet. Seksjonsleder Jørn Presterudstuen sa det slik:

«Vi mener at det er tette bånd mellom vårt miljø og det svenske miljøet, og en utvikling i det svenske miljøet mot stadig mer og tøffere voldelige aksjoner frykter vi at kan påvirke også individer i Norge til å gjennomføre tilsvarende aksjoner her»⁸.

Det hører med i dette bildet at den svenske lederen av DNM, Simon Lindberg, kopler jødehat og homohat. På organisasjonens nettsider skriver han:

«Kanske är det därför inte så förvånande att homolobbyn grundades av en jude och har framdrivits av sionistiska organisationer ända sedan dess som en medveten del i en kamp för att negligera det nordiska folket?!».

Dette er selvsagt sludder, men det er en giftig blanding.

Demonstrasjonen i Kristiansand var et målrettet anslag mot det som LHBT-personer gjennom mer enn 60 års organisert kamp har klart å oppnå av ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og frihet til å leve i tråd med våre dypeste og beste følelser. Det er en rekke eksempler på at homofile, lesbiske og transpersoner er blitt utsatt for vold og drap av høyreekstremister og nazister. Jeg synes vi må kunne kreve at det blir tatt på alvor at LHBT-personer kan føle frykt, og at nazistenes angrep kan føre til at en del av oss går tilbake til tidligere tiders taushet.

Under overskriften «Ta nazitrusselen på alvor» skrev jeg en replikk til BTs lederartikkel⁹. Jeg påpekte at for oss som er angrepsmål for nazistene, og som løper risikoen for å bli utsatt for voldsforbrytelsene deres, i verste fall lemlestelse eller drap, ser denne saken helt annerledes ut. Det er jo vår ytringsfrihet som er under angrep, ikke nazistenes.

I Kristiansand var det LHBT-personer som var målgruppen. Nazistenes voldelig kamp har i enda større omfang rettet seg mot innvandrere generelt og asylsøkere og flyktninger spesielt. I Sverige har fagbevegelsen og faglig tillitsvalgte vært angrepsmål for DNM. Et eksempel er mordbrann rettet mot en kasserer i det svenske bygningsarbeiderforbundet. Gunnar Westin i det store svenske fagforbundet SEKO (Service- och kommunikationsfacket) sier det slik:

«Nordiska motståndsrörelsens projekt syftar till att bygga upp en terrorrörelse som arbetar aktivt för att genom hot, skrämsel och ibland direkt våld avskaffa och upphäva de demokratiska rättigheter som arbetarrörelsen har tillkämpat sig i det här samhället».¹⁰

På DNMs nettsider finner vi stoff, bl.a. i form av taler som lederen Simon Lindberg har holdt, som har mange likhetstrekk med innholdet i Anders Behring Breiviks såkalte «Manifest».

Det er helt riktig som mange har påpekt, at ytringsfriheten er lite verdt hvis den ikke omfatter meninger og holdninger som du er rykende uenig i. Også nazistenes tankegods bekjempes mest effektivt gjennom diskusjon og overbevisning. Sånn sett ligger det noen dilemmaer her som ikke er så enkle.

Men det er virkelig sjokkerende at en rekke viktige meningsbærere her i landet, bl.a. en del som presenterer seg som tilhengere av såkalte «liberale» verdier, kan prestere å helt overse at det er nazistene som angriper ytringsfriheten, og at de som trenger støtte i ytringsfrihetens navn, er oss som er nazistenes angrepsmål.

Når svenske nazister drar på tur til Norge for å lage avdeling her og bruker en truende kampanje mot «homolobbyen» som virkemiddel, er det siste som trengs at viktige meningsbærere konsentrerer sine bekymringer om hvordan man skal sikre at de svenske nazistene skal få mulighet til å demonstrere og fremme sitt giftige budskap. Nazitrusselen må tas på alvor.

 

Noter:

1: http://www.dagbladet.no/nyheter/nynazistene-fikk-ga-i-fred-ole-ble-pasatt-handjern-og-bortvist-da-han-sto-foran-dem/68549547

2: https://www.bt.no/btmeninger/leder/i/01d3M/Nynazister-har-ogsa-ytringsfrihet?spid_rel=2

3: http://www.expressen.se/nyheter/de-doms-for-mordet-pa-madeleine-i-langshyttan/

4: http://www.expressen.se/nyheter/madeleines-mordare-gick-i-nazistmarsch/

5: http://www.expressen.se/nyheter/madeleines-mordare-gick-i-nazistmarsch/

6: https://www.nrk.no/dokumentar/pst-frykter-nazist-vold-kan-spre-seg-til-norge-1.13400855

7: http://www.expressen.se/nyheter/madeleines-mordare-gick-i-nazistmarsch/

8: https://www.nrk.no/dokumentar/pst-frykter-nazist-vold-kan-spre-seg-til-norge-1.13400855

9: https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/VVJ64/Ta-nazitrusselen-pa-alvor

10: https://www.stockholmsfria.se/artikel/125532

Alle som ikke har vært i fullstendig koma har fått med seg disk­usjonen rundt eiendomsskatten. Du hører den bak deg i køen på butikken. Du hører den på nabobordet på stamkafeen. Du hører at det prates når du går gjennom glasshuset. Og har du internettilkobling, så finner du raskt ut at det er hottere shit enn porno og kattungevideoer til sammen.

Christian Kristiansen
Kokk, samfunnsdebattant og medlem i partiet Rødt.
Foto: Chris-Håvard Berge

Selv fulgte jeg den med et halvt øye. Jeg eier ikke egen bolig og min holdning har inntil nylig vært «not my circus. Not my monkey». Når jeg allikevel bestiger mitt tastatur i sakens anledning så skyldes det at jeg ser at diskusjonen nærmest har drukna i idiotisk navlebeskuende privilegieblindhet hvor den ene kaksen etter den andre overdøver hverandre i vikarierende begråtelse over den armod denne skatten vil bringe over en av de mest kjøpesterke samfunnsklassene i verdenshistorien.

Det er på tide at noen korrigerer det latterlige selvbildet den norske middelklassen har fått, som en slags forfulgt minoritet, hvor onde sosialister jager dem fra skanse til skanse og beslaglegger fruktene av deres ansikts sved, og helst så at alle sulta i hjel på gata.

Opposisjonen utnytter kaoset rundt eiendomsskatten for alt det er verdt. Posisjonen løper rundt som påfyrte høns på ei skute som driver mot land mens det brenner i alle seil. Redaktører på lederplass kaster seg på og masturberer dette selvbildet, helt og holdent uten evne eller vilje til å korrigere med fakta, i god, postfaktuell stil.

Derfor tar jeg nå på meg den tunge, pedagogiske oppgaven å være ansvarlig voksen og forklare snørrungene på borgerlig side at vi kan ikke spise Bamsemums til middag hver dag. Vi må ha fiber i kosten. Jeg vet det er en uriaspost, og jeg kommer til å bli hata. Men jeg skal ikke bli president. Jeg skal ikke vinne noen popularitetskonkurranse. Så her kommer det. Det kommer til å bli vondt å høre det. Men det må sies. Sitt ned og hør på onkel Christian nå. Så skal han forklare dette slik at dere forstår:

Ingen liker å betale skatt. Jeg skjønner det. Det lugger å gi fra seg penger man har tjent. Det gjør det hos meg også. Men jeg går på asfalt. Når jeg blir syk, så finnes det et sikkerhetsnett som tar meg i mot og sørger for at jeg ikke går til grunne. Jeg har unger som både kan lese og skrive, og når jeg blir gammel, så kommer det noen etter meg og tørker hekken min og sørger for at alderdommen min ikke fortoner seg som et komplett mareritt med sakte og lidelsefull død, men heller blir en glidende overgang med gradvis tap av livskvalitet, inntil kalaset avsluttes på ei terminalavdeling med flinke folk som blir betalt for å sørge for at livsutgangen min blir minst mulig jævlig. Alt dette setter jeg pris på. 

Det er dette det handler om. Det er derfor jeg blir så innmari oppgitt når jeg ser folk som nyter de samme godene, fullstendig mangler dette perspektivet når de hyler og bærer seg over at vi må betale skatt. Det er en mentalitet rundt dette som er helt på trynet perspektivløs.

Jeg har en kamerat, som skal få være anonym – så vi refererer til ham kun som Arild Berg. (Hva er det med fotballfolk og det å tenke klart om disse tingene som ikke helt fungerer? Litt mange baller i hodet? Nuvel.)

Berg har begått en tekst om dette, hvor han tar på seg oppgaven å kritisere fordelingsnøkkelen knytta til eiendomskatten. Og det er jo grei skuring, men det klinger falskt i ørene. Fordi: Selv om han ikke angriper boligskatten som sådan, så skinner det liksom igjennom at det egentlig er skatten i seg selv det handler om. Jeg er fullt klar over at dette er en tematikk han garantert har mer peiling på enn meg. Men som mangeårig aktør på det private eiendomsmarkedet, så skisserer han ikke opp et alternativ. Det blir bare grining over at skatten er der.

Og når man attpåtil skyver de svakeste foran seg med det tårevåte credoet om at dette rammer de svakeste, så blir jeg matt. Inntrykket av et underliggende motiv understrekes av at han i teksten sin henter frem en stakkar som bedyrer at han må selge boligen sin, og flytte på hytta.

Smak litt på dette utsagnet. Her har vi en fyr som beklager sin nød over at han er nødt til å gi avkall på primærbolig, og heller flytte inn i sin andre fritidsbolig. Har noen et sølvbeger? For mitt hjerte blør. Og jeg skulle gjerne hørt mer om denne smerten disse folka opplever, men den overdøves dessverre av den hese hånlatteren fra klientellet mitt på bymisjonen. Har du ikke råd å bo der du bor, så må du finne deg et annet og billigere sted å bo. Dette er en realitet for meg, og jeg ser ingen som helst slags grunn til at den ikke skal gjelde for deg og. 

Den svidde grøten som serveres rundt det partipolitiske, er jo et skue for seg selv. For i sin iver etter å henge skattehalen på sosialistsvinet, så glemmer man at Høyre i Bodø har gått inn for en økning av boligskatten i forhold til det de faktisk gikk til valg på. At Høyre later som om så ikke er tilfellet, er som forventa. Det er slik politikk fungerer, og jeg har ingenting imot det. Det er slik det må være.

Høyre spiller sin rolle som den lille manns forsvarer mot statlige overgrep. Jeg spiller min som festbrems i den obskøne kjøpefesten til den perverst bortskjemte norske middelklassen. Og jeg akter ikke å la Høyre slippe unna med dette, for jeg vet at grunnen til at din skatt øker nå, er at vi faktisk har en kommune å drive. Og det koster penger. Og her kommer et artig paradoks: Pjolter og kravatregjeringa i Oslo har beslutta å kutte i øremerka midler til kommunene, med påbud om å prioritere annerledes, for å finansiere flere bobler i champagnen til den parasittiske kapitalklassen, som lever av andres arbeidskraft.

Da sitter kommunene igjen med svarteper, og det er slik det å prioritere annerledes ser ut. Da befinner vi oss plutselig i den smått absurde situasjonen at dersom du ønsker å betale mindre skatt til drift av kommunale tjenester, ja så får du stemme så rødt du bare orker. Og mitt forslag her er å stemme inn Synne Høyforsslett Bjørbæk inn på tinget, for hun er en garantist for økte overføringer til kommunene. Dette er et faktum. Jeg vet du hater at jeg sier det, men faktumet går ikke bort bare fordi du vil det annerledes, eller fordi jeg er medlem av Rødt.

FrP gidder jeg ikke å ta i engang. Deres livsfjerne skattepolitikk er basert på de samme vrangforestillingene som man finner ellers i partiet med stupid klimafornektelse og ignorering av enkle økonomiske sannheter, ved å dikte opp penger som ikke finnes, mens de stimulerer de verste driftene fra det analfabetiske grilldressproletariatet og de reinspikka kristenrasistene fra Visjon Norge.

Politikk handler om å fordele overskudd fra samfunnets samlede produksjonsapparat. Det handler om å lede den økonomiske elva i ønsket retning. Men den handler grunnleggende sett om å maksimere frihet og glede til flest mulig. Det innebærer at vi må konfiskere noe av dette fra dem som har karret til seg uforholdsmessig mye av den på andres bekostning. Og skatt er politikkens viktigste verktøy. I tillegg til arveavgift og lønnsreguleringer som følge av organisering av arbeidskraften. Og det er et faktum innenfor grunnleggende økonomisk teori at en avregulering av disse mekanismene ved hjelp av slepphendt skattepolitikk bærer galt avsted.

Resultatet av utøylet skattepolitikk er en økonomi hvor overskudd og merverdi akkumuleres oppover og forsvinner i vulgære palasser og privatjeter, mens prekariatet overtar for en stadig mer uthula middelklasse som kjemper om smulene. Resultatet er et samfunn med mindre tillit og hvor den sosiale kontrakten mellom borger og stat forvitrer. Vi vil få mer utrygghet, mer fattigdom, mer elendighet og sjansen for at vi får en dement bavian med munchausens syndrom kjent fra tv som statsleder øker drastisk.

Men det er ikke bare det. En rettferdig omfordeling som sikrer et minimum av kjøpekraft for alle, er også en garantist for en blomstrende lokal økonomi. Folk som lever fra hånd til munn kommer ikke til å kjøpe en øl på den lokale puben. De kommer ikke til å kjøpe blomster til sin mor på morsdagen fra den lokale blomsterforretninga på morsdagen. De kommer til å klippe håret sitt selv hjemme i stedet for å betale den lokale frisøren for å gjøre det.

Ved å sørge for at flest mulig kan være aktører i den lokale økonomien, stimulerer vi næringslivet. Puben må ansette flere bartendere. Blomsterforretninga trenger ekstrahjelper og salongen må hyre inn flere frisører. Disse vil igjen bli aktører i økonomien. Dette blir behørig forklart i den prisbelønte dokumentaren «Inequality for all» som er tilgjengelig på Netflix, og på en langt høfligere måte enn det jeg er i stand til. Og før du avfeier den som sosialistpropaganda, så vit at teoriene som presenteres i denne filmen kommer fra Robert Reich, arbeidsminister i Clinton-administrasjonen. En selverklært kapitalist. Jeg vil ikke bare anbefale den. Jeg vil gå så langt at jeg ikke gidder å forholde meg til kritikk mot denne teksten med mindre avsenderen kan dokumentere at han har sett og forstått innholdet i den.

Jeg skjønner at det her oppleves som hard tale. Men dette er min kronikk, og jeg er kaptein på den. Og «the beatings will continue til morale improves» som det het på de gamle britiske seilskutene. For dette handler om moral. Om skatte- og samfunnsmoral. Og det er et paradoks at moralen er omvendt proporsjonal med størrelsen på lommeboka di når det kommer til dette. Det er de som har mest som syter mest, om å måtte bidra til fellesskapet som har besørga strukturer som gjør at det å drive butikk i Norge faktisk er en lukrativ affære.

Vi har flere millionærer per innbygger enn noe land i verden takket være en solid velferdsstat, og det er disse som synes det er leit og vondt å betale skatt. Det er ikke folk i lavtlønnsyrker som er fornøyd med ei seng å sove i og mat i kjøleskapet. Det er typer som Jon Fredriksen, som truer med å dra til Kypros dersom ikke han får det som han vil i skattepolitikken. Han kan dra til helvete for min del.

Verdier skapes av arbeid, ikke av eierskap. Og den risiko som man snakker om at kapitaleiere tar når de investerer, er en myte. De tar en risiko ja. Men de tar den på vegne av sine ansatte som risikerer å miste alt. Milliardærene mister ikke en dritt når de driter seg ut. Når hørte du sist en lavtlønnet deltidsansatt, en NAV-klient eller en ansatt i et bemanningsbyrå beklage seg over skattenivået i Norge? Det har du aldri hørt, fordi alle de som befinner seg i dette sjiktet, har aldri opplevd det å betale skatt som et problem. Det hører med at skattelettelsen de fikk fra den nåværende regjeringa, var knapper og glansbilder, mens de rikeste fikk et champagneglass og en ny spitshine på støvelen som de tråkker på de fattigste med. Og for hver stemmeseddel mot høyre så ler disse folka enda høyere på vei til banken. Jeg vil ikke de skal le. Jeg vil at de skal gråte.

For når det kommer til skatte- og fordelingspolitikk så finnes det bare to typer høyrefolk. Millionærer og idioter. 

Sjekk lommeboka di hvis du lurer på hvilken av de to kategoriene du tilhører.

I 1905 ble Albert Jensen dømt for fredspropaganda i Sverige, i forbindelse med den svensk-norske unionsstriden. Jensen flyttet siden til Norge og ble redaktør for den norske syndikalistavisen Direkte Aktion. I 1914 ble Jensen igjen arrestert for antimilitaristisk virksomhet, så ble han utvist fra Norge. Albert Jensen var gift med norske Elise Ottesen («Ottar») fra Sandnes, kanskje mest kjent for sin kamp for seksuell opplysning i Sverige. Jensen var en de første svenske syndikalistene som ble utvist fra Norge i årene rundt den første verdenskrig. Han skulle ikke bli den siste.

Svein Arne Tinnesand
Utdannet bibliotekar, medlem av SV. Artikkelen er tidligere gjengitt i Arbeiderhistorie fra Rogaland: årbok 2005.
Gruppebilde fra Norsk Syndikalistisk Føderasjons (NSF) 2. kongress 1918. Kilde: Revolt nr. 15 1918.

I løpet av årene 1914 til 1919 ble over tre tusen utlendinger fordrevet fra Norge, de fleste var svenske arbeidere som var kommet til landet for å arbeide på anlegg og i industrien. At denne bølgen av utvisninger var en aksjon som skulle knuse den syndikalistiske retningen i arbeiderklassen i Norge er en lite kjent del av vår historie. I løpet av disse årene forsvant muligens så mange som tusen medlemmer av syndikalistiske organisasjoner fra landet. Noen utvist, mange tvunget til å dra fordi de mistet arbeid og levebrød. To av de mest omtalte og dramatiske utvisningsaksjonene fant sted i Ryfylke i Rogaland i 1917.

Urolige tider

Mot slutten av den første verdenskrig feide en radikal og revolusjonær bølge over arbeiderklassen i hele den industrialiserte verden. I Russland forberedte den kommunistiske retningen i det russiske sosialdemokratiet seg på oktoberrevolusjonen. I Norge var «den nye retning» med Martin Tranmæl i spissen i ferd med å ta makten i Det Norske Arbeiderparti. Over hele landet blir det opprettet nye fagforeninger og lokale samorganisasjoner, ikke minst som et resultat av aktiviteten til fagopposisjonen som var stiftet i 1913.

Fjerde juledag 1916 ble Norsk Syndikalistisk Federation (NSF) stiftet, i samarbeid med Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC). Mange av deltagerne fra starten var også svenske anleggsarbeidere som var tilsluttet SAC. I Sverige stod den syndikalistiske fagbevegelsen som var startet som en opposisjon mot LO i 1910 relativt sterkt. Syndikalistene sto i opposisjon ikke bare mot arbeidsgiverne, men også mot Arbeiderpartiet og mot den reformistiske Landsorganisasjonen.

Navnet syndikalisme kommer av det franske uttrykket syndikat, som betyr: en sammenslutning med et økonomisk formål. Det føderative system, dvs. medlemmenes selvbestemmelsesrett, samt klassesolidariteten er grunnleggende. Den syndikalistiske bevegelsen var anti-autoritær, den var revolusjonær og den avviste partiene og parlamentarismen. Syndikalistene mente at arbeiderklassens egen organisering gjennom lokale fagforeninger var nok, sosiale forbedringer kunne oppnås gjennom direkte aksjoner på arbeidsplassen, og generalstreiken var middelet for å overta samfunnsmakten. Fagbevegelsen måtte være en ren kamporganisasjon, ikke et forsikringsagentur.

Kraftutbygging og industrireising

På begynnelsen av forrige århundre skjedde det en enorm utbygging av industri her i landet. I Rogaland ble Jørpeland og Sauda i Ryfylke sentre for industrireising. Dette skyldes ikke minst muligheten for å utnytte kraften i fossene. I Ryfylke lå mulighetene til rette for å forandre vann som faller som nedbør, til elektrisk kraft som trengs i industrien. I Sauda var det amerikanske storselskapet Union Carbide sitt datterselskap, Electric Furnace Products Company, Limited Canada (EFP) som stod for industribygginga. På Jørpeland var det Stavanger Electro Staalverk A/S (SES) som hadde denne rolla.

Industriutbyggingen som fant sted i Ryfylke, medførte at anleggsarbeidere ble rekruttert fra nær og fjern. Sammen med anleggsarbeiderne kom nye politiske ideer til de tidligere så fredelige bondebygdene i Rogaland. Politiske ideer som sverget til klassekamp og krav om rettferdighet i fordelingen av overskudd og framgang. Sammen med den nye arbeiderklassen kom i ideer om sosialisme, kommunisme og syndikalisme. Med seg hadde arbeiderne også partier, fagforeninger og kampformer.

Syndikalistene i Ryfylke

Syndikalistene i Ryfylke var organisert i lokale samorganisasjoner. Lokale samorganisasjoner som mente at «direkte aksjon» mot arbeidsgiverne var arbeiderklassens kampmiddel. Direkte aksjon innebar at streikeaksjoner kunne settes i gang på lokalt initiativ uavhengig av tariffperioder eller sentrale avtaler. I Sauda var syndikalistene organisert i lokale samorganisasjonen for «Saude og Hellandsbygd». Det fantes også syndikalister og folk som var inspirert av syndikalistiske tanker i de fagforeninger som var knyttet til Landsorganisasjonen, bl.a. i Jern- og metallarbeiderforeningen i Sauda.

Den mest alvorlige arbeidskonflikten ved Saudafaldene som førte til utvisningene i 1917 var når jern- og metallarbeiderne la ned arbeidet på våren dette året. Medlemmene som bl.a. omfattet borsmeder og annet nøkkelpersonale ved anlegget, lammet snart hele driften. Bedriften svarte med lockout mot arbeidere som var organisert i Arbeidsmandsforbundet. Fra bedriftens og den borgelige pressens side ble skylden for konflikten ensidig lagt på de svenske syndikalistene. Stavanger Aftenblad skrev bl.a. «at det var helst svensker som bevirket streiken». Direktør Klouman ved Saudafaldene henvendte seg til justisdepartementet og ba om at syndikalistene måtte utvises fra landet. Det var denne henvendelsen som etter at den var gått via amtmannen i Stavanger og til politimesteren i Rogaland, førte til utvisningen av de to svenske arbeiderne Frank Ellis Berglund og Johan Leonard Sørlind samt deres finske arbeidskamerat August Johanson Koskeniska.

Utover sommeren 1917 reiste de fleste utlendingene fra Sauda. Så lenge konflikten pågikk var det ikke mulig å få arbeid i bygda og signalene fra bedriften var at utenlandske arbeidstakere skulle ut. 5. juli meldte Stavanger Aftenblad at 80 syndikalister forlot bygda.

I april 1917 brøt det også ut en streik ved anleggene til Jørpeland kraftanlegg. I spissen for konflikten sto de to svenske syndikalistene J. A. Haglund og Axel Staaf. Ikke bare sloss de mot arbeidskjøperne, men også kampen mot streikebryteriet var hard. Ved St. Hans-tider ble det gjort innbrudd i værelset deres, og de ble av den grunn oppsagt av husverten. Uten husly og uten arbeid reiste de derfor til Stavanger på andre siden av fjorden og fikk seg nytt arbeid der. Den 20. juli 1917 ble de overfalt av lokale polititjenestemenn og innsatt i Stavanger amtsfengsel. Deretter ble det utstedt utvisningsdom over disse to som «samfundskadelige individer». Uten mat ble de så fraktet til i to døgn til Kristiania og ut av landet.

Dette var det foreløpige sluttpunktet for en lengre kamp, der bedriftsledelsen på Jørpeland hadde lagt sin fulle tyngde inn på å knekke de syndikalistiske aktivistene. Kampen mot svenske syndikalister stoppet ikke ved anleggsarbeiderne, også ved stålverket var bedriftsledelsen redd for at svenske arbeidere skulle være smittet av syndikalistene.

På Stavanger Electro Staalverk (SES) på Jørpeland ble derfor «Spørsmaalet om Syndicalisternes Fremfærd» tatt opp som egen sak på direksjonsmøtet 01.06.1917. Direksjonen på SES ønsket at myndighetene skulle gripe inn ovenfor de kampvillige syndikalistene. Også på stålverket forsvant svenskene ut av bedriften. I 1914 var 70 % prosent av de ansatte rekruttert fra andre steder enn Strand. Ti år senere var ca. halvparten av de ansatte rekruttert fra kommunen.

Arbeidsgivernes og myndighetenes offensiv mot syndikalistene

Utvisningene i Ryfylke var ikke tilfeldige. I 1917 ble det satt i gang en organisert kampanje mot syndikalistisk virksomhet ved norske bedrifter. Arbeidsgiverne ville stoppe bevegelsen med alle midler de hadde til rådighet. Arbeidsgiverne i bygge- og anleggsbransjen vedtok den 28. mars 1917 en egen «handlingsplan» mot syndikalistisk virksomhet:

• 1. Arbeidsgiverforeningen henstiller til alle arbeidsgivere, tilsluttet foreningen, paa bedste og hurtigste maate avskedige utenlandske syndikalister.

• 2. Arbeidsgiverforeningen henstiller likeledes til andre arbeidsgivere utenfor Arbeidsgiverforeningen å følge samme taktik.

• 3. Alle arbeidsherrer paalegges øieblikkelig at indberette til Arbeidsgiverforeningen nøiaktig navn og alder på hver avskediget utenlandsk syndikalist, og maa ingen efter denne dag intagen utenlandsk arbeider beholdes i arbeidet uten efter konferance med Arbeidsgiverforeningen, der paatar seg at føre fortegnelse over utenlandske syndikalister.

• 4. Arbeidsgiverforeningen søker at oppnaa at Stat og Kommuner ikke indtar utenlandske syndikalister i arbeidet, og stiller sig til tjeneste med opplysninger med hensyn til hvem der ikke bør indtages.

• 5. Det bør søkes foranlediget, at myndighetene anvender alle lovlige midler til at fjerne de avskedigede, utenlandske urostiftere.

Den samme handlingsplanen ble behandlet og vedtatt i Centralstyret i Norsk arbeidsgiverforening i august 1917.
I forbindelse med konflikter hadde arbeidsgiverne kontakt med og hjelp av lokale politimyndigheter for å få utvist syndikalister. I januar 1918 ble politimyndighetenes arbeid samordnet. Ved hjelp av fremmedlovgivningen som hadde blitt skjerpet under verdenskrigen, benyttet nå myndighetene anledningen til å utvise aktive revolusjonære fra landet.

Å knuse en bevegelse

Aksjonene fra arbeidsgiverne var vellykkede, ved inngangen til 1920-årene hadde den syndikalistiske bevegelsen i Norge nådd toppen, og i løpet av det følgende tiåret var den nærmest forsvunnet fra norsk politikk.
Forfølgelse og utvisning av syndikalister var en av de viktigste grunnen til at syndikalistene forsvant, men som eksemplene fra Sauda og Jørpeland viser, var det også mange svenske arbeidere som forsvant fordi arbeidsgiverne rett og slett nektet dem arbeid. Selv om de ikke var utsatt for direkte forfølgelse og utvisning, ble de fratatt mulighetene til å livnære seg av arbeidet sitt i Norge.
Landsorganisasjonen og spesielt fagopposisjonen ble påvirket av syndikalistisk tenkning både gjennom Martin Tranmæls møte med syndikalistene i USA og gjennom kampfelleskap med svenske syndikalister på mange arbeidsplasser. Likevel valgte Landsorganisasjonen etter hvert å distansere seg fra syndikalistene, først og fremst fordi deres aktivistiske lokale kampformer truet samholdet i bevegelsen, var en konstant trussel mot sentrale avtaler og fratok ledelsen muligheten til å inngå avtaler på vegne av medlemmene lokalt. Etter nederlaget i storstreiken i 1921 ble radikalismen fra tiden rundt verdenskrigen og revolusjonsårene forlatt til fordel for et langsiktig arbeid som førte fram mot hovedavtalen av 1935.
Syndikalistene fikk også problemer på enkelte arbeidsplasser. De ble etter hvert rett og slett oppfattet som bråkmakere av sine arbeidskamerater som var organisert i Landsorganisasjonen. I Sauda opplevde den norske syndikalisten Hans Kilen regelrett å bli jaga fra bygda av andre arbeidere i april 1918. Da hadde de tre fagforeningene, «Sauda arbeidsmandsforening», «Sauda snekker & tømmermannsforening» og «Sauda jern- metallarbeiderforening» offentliggjort i en avisannonse at: «H. Kilen ikke har nogen forbindelse med foreningene her i Sauda».

Avslutning

Syndikalismen fikk ikke noen sterk oppslutning i den norske arbeiderklassen. Den syndikalistiske organisasjonen døde etter hvert som generasjonen fra stiftelsen forsvant: I realiteten var den så svekket allerede ved inngangen til 1920-årene at den aldri mer klarte å utgjøre en politisk kraft i arbeiderklassen. Både arbeidsgivere, myndigheter og den norske Landsorganisasjonen hadde bidratt til at syndikalistene forsvant.
Etter at hovedavtalen mellom arbeidsgiverne og fagbevegelsen ble undertegnet i 1935 fantes det ikke lenger noe rom for den type faglig aktivisme som syndikalistene representerte. Likevel dukket det i etterkant av radikaliseringen på slutten av 1960-årene opp tendenser i fagbevegelsen som kunne minne om syndikalistenes tanker tidligere i århundret. I 1969 proklamerte en del tillitsvalgte i Landsorganisasjonen i Rogaland at nå var tiden inne for å starte en ny fagopposisjon, LO var blitt for sentralstyrt. Sommeren 1970 gjennomførte arbeiderne på EFP i Sauda en av de mest kjente av tariffstridige streiker som rullet over store deler av landet ved inngangen til 70-tallet. I 1977 ble det tatt initiativ til å gjenreise NSF som Norsk syndikalistisk forbund, uten at denne organisasjonen fikk noen som helst betydning for utviklingen innenfor fagbevegelsen. I dag er også «nye» NSF forsvunnet.

Litteraturliste

– Bjørgum, Jorunn Syndikalismen i Norge. Norsk Historisk Tidsskrift 1.1998.

– Fagerhus, Harald: Anarkismen og syndikalismen i Norge gjennom 150 år. Dokument på internett: http://www.fagerhus.no/a_Norge/ Hammerborg, Morten – Forfulgt? – en undersøkelse av den påståtte masseutvisning av Norsk Syndikalistisk Federations svenske medlemmer 1917 – 1918/ Morten Hammersborg. – Bergen : – Hovedoppgave i historie – Universitet i Bergen 1998.

– Hansen, Halvdan Magnus: Stålverksarbeider / Halvdan Magnus Hansen, Dag E. Thorenfeldt – Jørpeland : Melting Pot, 2002

– Jøssang, Lars Gaute, 1957: Arbeidsprosessar og arbeidarpolitikk ved Stavanger electro staalverk A/S 1913–1931 / Lars Gaute Jøssang. – Bergen : AHS – Gruppe for flerfaglig arbeidslivsforskning, Universitetet i Bergen

– Lillehammer, Arnvid: 1943- Soga om Sauda / Arnvid Lillehammer. B. 4. Bygdesoga 1880–1940 – Sauda : Sauda kommune 2002

– Niemi, Einar: Norsk innvandringshistorie . B.2 . I nasjonalstatens tid 1814-1940/ Einar Niemi, Jan Eivind Myhre, Knut Kjeldstadli. – Oslo – : Pax , 2003

– NSF/ Organ for Norsk Syndikalistisk forbund – Internasjonale arbeiderassosiasjon: Prøvenummer 1 -1980

– Tangen, Carl O., 1888- Til kamp mot utvisningerne!. Kra. : Norsk syndikalistisk federasjons forlag , 192?

– Tufte, Sander Norsk fremmedpolitikk 1901-1927 : Lovgivning og utvisningspraksis / Sander Tufte. – Oslo : – Hovedoppgave i historie – Universitetet i Oslo 2000

– Våga, Finn E.: «De unge slekter» : Rørsla som bygde Sauda / Finn E. Våga Oslo : Samlaget, 1993

Jonas Bals
Hvem skal bygge landet?
Cappelen Damm, 2017, s. 332

Denne boka kan leses som en argumentasjon om arbeidernes plass i samfunnet, i Arbeiderpartiet og i det LO-organiserte arbeidslivet. Fagbevegelsen utenfor LO og deler av arbeiderklassen har derimot ikke fått noen plass. Det blir heller ikke tatt noe oppgjør med det kapitalistiske systemet selv om Bals i sitt sluttord i boka nevner:

«Vi er på vei tilbake til et samfunn vi gjennom kollektiv innsats arbeidet oss bort fra: Et samfunn der arbeidskraften var en vare på linje med andre, der arbeidsfolk stod med lua i hånda».

Bals drøfter ikke det grunnleggende i arbeidslivet, at arbeidskraften fortsatt er en vare og vil forbli det så lenge det ikke blir tatt et oppgjør med kapitalismen.

Bals skriver derimot godt om mange viktige hendelser og historiske betraktninger, som er nyttig å kjenne til for å forstå arbeiderbevegelsens betydning i samfunnsutviklingen. Han har flere gode, konkrete forslag til tiltak som kan bidra til forbedring for arbeiderklassen, om en ny regjering følger opp disse og fagbevegelsen gjør sin del.

Bals kommer innom at Arbeiderpartiet har blitt stort når det har stått store oppgaver på dagsorden, og de har evnet å gi gode svar, lage allianser og kompromisser med appell til både arbeidere og de brede lag i befolkningen. Med etterkrigstidas gjenreising og de store reformene på 1970-tallet hadde Arbeiderpartiet sympati langt inn i borgerskapet.

Men har ikke Arbeiderpartiet alltid stått for arbeidsfolks interesser? Mange vil hevde det, mens andre vil si at man har søkt mot sentrum for å fange opp større del av befolkningen, og dermed skjøvet fra seg arbeidsfolk. «Skal man unngå at sosialdemokratiet svikter arbeiderklassen, må ikke arbeiderklassen svikte sosialdemokratiet», skriver Bals. Har han funnet svarene, og vil partiet og fagbevegelsen lytte til det Bals bringer til torgs?

I Støres bok, I bevegelse fra 2015, hvor Bals var hans samtalepartner, gir de inntrykk av at partiet er villig til å lytte, men det kan synes som de forsatt holder fast ved og forsvarer mye av det nyliberalistiske tankegodset og politiske løsninger som de i regjeringsposisjon har servert de senere årene.

Et oppgjør med nedvurderingen av praktiske yrker

Han dokumenterer utviklingen med egne erfaringer som faglært maler, og som organisasjonsarbeider og rådgiver i Fellesforbundet, men også med mange henvisninger til vitenskapelige bøker og artikler. Reform 94 blir slaktet, og han vektlegger at undervisningen i yrkesfag må veksle med praksis, og lærerne må kunne knytte teorien til den praksisen elevene møter i yrkeslivet. Bals mener maset om frafall i skolen er feil fokus, og at ungdom må få lov å prøve seg før man velger yrke. Han mener at ungdom som først velger et yrkesfag, senere skal kunne gå over i studier ved høyskoler og universitet. Han fnyser av begrepet «kunnskapssamfunnet» og «høyere» utdanning, og spør om høyere betyr bedre, og om lavere er å betrakte som dårligere? Han tar opp at når folk med ulik utdanning og praksis, fagarbeidere og ingeniører, løser problemer sammen, får man innovasjon og høy produktivitet.

Bals påpeker også at høy minstelønn driver opp innovasjon og produktivitet, stikk i strid med det som hevdes fra høyresida og markedsliberalistene. Han viser at billig arbeidskraft som erstatter investeringer i effektive maskiner og nye løsninger, saboterer produktivitetsutviklingen.

Et kampskrift for det organiserte arbeidslivet

Han tillegger LO og AP å spille hovedrollene. Byggenæringen får moderat ros, mens NHO får gjennomgå for sin motstand mot allmenngjøringsloven og verftsdommen som de anker til EFTA-domstolen.

EØS-avtalen står sterkt i Arbeiderpartiet, og Bals mener utmelding er feil svar.

Han bruker mye plass til å argumentere for at det er mulig å bekjempe det useriøse og kriminelle arbeidslivet, stoppe rasering av tariffavtaler og fagforeninger, bare med styrka kontroll og hjemlige tiltak, uten å gå ut av EØS. Han argumenterer sterkt imot forslag om innføring av arbeidstillatelser, som han hevder kan forsterke problemene. Han drøfter lite at motstanden mot EØS vokser og at avtalen tilsidesetter norske tariffavtaler, slik havnearbeiderne har kjempet mot med Holship. Denne motstanden blir sterkere og sterkere i fagbevegelsen, kanskje fordi disse fenomenene er blitt symboler på mange av fagbevegelsens problemer.

Fagbevegelsen utenfor LO har ikke fått noen plass

Nesten alle fagforbund utenfor LO har i de seinere tiåra bevega seg i retning av LO-tradisjonen, og det er nå mye lettere å stå sammen i viktige og prinsipielle kamper.

Uten å mobilisere hele fagbevegelsen, vil arbeiderklassen ikke lykkes i å få store gjennomslag. Han nevner knapt de selvstendige, som bygghåndverkere og kunsthåndverkere, frisører, fotografer, forfattere, fiskere og småbrukere.

Bals glemmer også prekariatet

Dette er folk som tvinges til lavtlønnede jobber, midlertidig arbeid eller trygd med minimal om i det hele tatt noen form for trygghet for arbeid og inntekt. Han ser ut til å stå på den tradisjonelle LO- /AP-linja som ser på denne gruppa som uinteressant, i beste fall. I stedet for å knytte denne uensarta gruppa til bevegelsen, skapes det skeptikere og motstandere hver time hver dag ved at de opplever utrygghet og dårligere vilkår, og at samfunnet, myndighetene og fagbevegelsen ser ned på dem. Dette er et strategisk feilgrep som kan være med å gi ekstreme høyrekrefter og gryende fascisme større tilslutning.

Boka kan være nyttig som utgangspunkt i diskusjon og studier om fagbevegelsen og sosialdemokratiet.

Ole Roger Dyrkorn
Industriarbeider i prosessindustrien og leder av Rødt Telemark.
Hvem skal bygge sosialdemokratiet?

Den israelske okkupasjonen har desimert palestinsk økonomi. Samtidig som det internasjonale presset mot selskap som tjener på okkupasjonen øker, investeres nordmenns felles sparepenger i selskaper som bidrar til fortsatt okkupasjon av Palestina.

Denne artikkelen ser nærmere på hvordan selskaper bidrar til å støtte opp om okkupasjonen, og hva som er Oljefondet og norske myndigheters ansvar og rolle.

Ingvild Skogvold
Rådgiver i Norsk Folkehjelp og har skrevet rapporten Farlige forbindelser II: norske bånd til den israelske okkupasjonen.
Foto: Neil Ward

2017 preges av flere dystre markeringer. Folk i Gaza har opplevd 10 år under en hard blokade, palestinere har levd under israelsk militær okkupasjon i 50 år, og freden virker lenger unna enn noensinne. Norge har i flere tiår hatt et uttalt mål om å bidra til forhandlinger mellom partene og en tostatsløsning. Samtidig er nordmenns felles sparepenger gjennom Statens Pensjonsfond Utland (bedre kjent som Oljefondet) investert i selskaper som bidrar til å forverre og fordype okkupasjonen av Palestina.

Siden 1967 har Israel systematisk brutt de folkerettslige reglene som gjelder under militær okkupasjon. Et av de mest synlige og alvorlige eksemplene på Israels systematiske folkerettsbrudd er byggingen av ulovlige bosettinger for israelere på palestinsk land. Et samlet internasjonalt samfunn fordømmer bosettingene i Øst-Jerusalem og Vestbredden som ulovlige og et alvorlig hinder for fred.1 I tillegg til å bryte med folkerettens regelverk, krenker bosettingene en rekke grunnleggende menneskerettigheter.2

De systematiske folkeretts- og menneskerettighetsbruddene mot den palestinske befolkningen i Vestbredden og Gaza er en side ved den israelske okkupasjonen mange kjenner til. Den økonomiske siden av okkupasjonen er ikke like godt kjent – nemlig at private selskaper bidrar til krenkelser av folkeretten og menneskerettighetene i Palestina. Selskapers rolle i okkupasjonen er i økende grad en problemstilling ansvarlige investorer, inkludert Statens Pensjonsfond Utland (Oljefondet), må forholde seg til.

Oljefondets bånd til okkupasjonen

Det skapte overskrifter i Norge da det uavhengige forsknings- og mediesenteret Danwatch avslørte at Oljefondet investerer 5,2 milliarder euro i selskaper med virksomhet i og rundt ulovlige bosettinger i okkuperte palestinske områder.3

Hva betyr det egentlig at Oljefondet «investerer» i okkupasjonen? Oljefondet eier mindre andeler i underkant av 9000 selskaper over hele verden. Blant disse finnes det en rekke selskaper som på ulike måter støtter opp om krenkelser av folkeretten og menneskerettighetene i Palestina. For eksempel eier Oljefondet 5,6 millioner NOK i Bank Hapoalim (noe som utgjør en eierandel på 0,82 %), og 507 millioner NOK i en annen israelsk bank, Bank Leumi (en eierandel på 0,94 %). Begge disse bankene finansierer ulovlig bosettingsvirksomhet på okkuperte Vestbredden.

Selv om Oljefondet kun eier en mindre andel i mange ulike selskaper, er ikke fondet fritatt for ansvar. I 2013 slo FN og OECD fastslo at Norges Bank, som minoritetsaksjonær gjennom Oljefondet, har et ansvar for at selskaper det er investert i respekterer menneskerettighetene.4

En annen måte Oljefondet bidrar til okkupasjonen på, er gjennom investeringer i israelske statsobligasjoner.5 Kjøp av statsobligasjoner er i praksis ubetinget lån til en stat. Når man investerer i obligasjoner fra en stat som systematisk bryter folkeretten, har Oljefondet dermed ingen garanti for at deres investering ikke vil bli brukt til å finansiere ulovlig virksomhet. Per i dag er ikke investeringer i statsobligasjoner underlagt de etiske retningslinjene for Oljefondet.

Den økonomiske siden ved okkupasjonen

Internasjonalt anerkjente menneskerettighetsorganisasjoner som Human Rights Watch og Amnesty har kritisert selskaper som støtter opp om ulovlig virksomhet i Palestina. I rapporten «Occupation Inc.» påpeker Human Rights Watch at selskaper som bidrar til folkerettsstridig bosettingsvirksomhet, opererer i strid med «FNs retningslinjer for næringsliv og menneskerettigheter», også kalt for UN Guiding Principles (UNGP). Disse slår fast at selskaper må sikre at de ikke bidrar til krenkelser av folkeretten og menneskerettighetene. I følge Human Rights Watch har Israel etablert et diskriminerende økonomisk system på Vestbredden hvor selskaper i bosettingene nyter godt av subsidier og lave skatter, mens palestinsk økonomi lider under okkupasjonsmaktens mange restriksjoner.6 For eksempel nektes palestinere adgang til såkalt «C-område», samtidig som Israel aktivt tilrettelegger for fortsatt ekspansjon av ulovlige israelske bosettinger og tilhørende næringsliv i samme område.7 Verdensbanken estimerte i en rapport fra oktober 2013 at denne mangelen på tilgang til område C har kostet palestinsk økonomi rundt 3,4 milliarder USD.8

Selskaper som leverer infrastruktur som strøm og vann til bosettinger, eller har produksjon og annen tilstedeværelse i bosettinger, bidrar til å støtte opp om bosettingenes økonomiske levedyktighet og fortsatte eksistens.9 Israel har bygget rundt 20 industrisoner i bosettinger på okkuperte Vestbredden. Disse områdene har fått status fra myndighetene som nasjonale prioritetsområder, noe som utløser gunstige subsidier. Ingen palestinske områder i hverken Øst-Jerusalem eller Vestbredden har fått en tilsvarende status av Israel som nasjonale prioritetsområder.10

Israelske og internasjonale selskap bygger i tillegg veier, hus, sikrer kollektivtilbud, avfallshåndtering, vann, sikkerhet, telekommunikasjon, tilbyr lån og leverer andre nødvendige tjenester til bosettingene. For eksempel er alle de største bankene i Israel (Bank Hapoalim, Bank Leumi, First International Bank of Israel, Israel Discount Bank of Israel, og Mizrahi Tefahot Bank) involert i okkupasjonen gjennom finansiering av ulovlig bosettingsvirksomhet.11

Private selskaper bidrar også til israelsk kontroll og overvåking av palestinsk bevegelse. I 2009 ble Elbit ekskludert fra Statens Pensjonsfond Utland på grunn av selskapets levering av overvåkningssystemer til den ulovlige separasjonsmuren Israel har bygget på palestinsk land.12 Private selskaper utvinner i tillegg naturressurser som rettmessig tilhører palestinerne. Et eksempel er det tyske sementselskapet HeidelbergCement, som driver et steinbrudd på palestinsk område på israelske lisenser.13

Den etiske forvaltningen av Oljefondet

Det finnes retningslinjer og systemer som i praksis skal sørge for at Oljefondet forvaltes på en etisk forsvarlig måte. Etikkrådet for Statens Pensjonsfond Utland vurderer om enkeltselskapers virksomhet er i tråd med de etiske retningslinjene eller ikke. Rådet sender deretter en anbefaling til ledelsen i Norges Bank, som tar den endelige beslutningen om å utelukke selskaper eller sette selskaper til observasjon. I dag er over 130 selskaper utelukket fra Oljefondet.14

Med etiske retningslinjer på plass og en lang liste med utelukkede selskaper, hvorfor er det slik at Oljefondet fortsetter å investere i okkupasjonen av Palestina?

Fra de etiske retningslinjene ble vedtatt av Stortinget i 2004, har fire selskaper blitt utelukket av selskaper på grunn av virksomhet i Palestina. Selskapet Elbit Systems ble utelukket på grunn av leveranser av overvåkningssystemer til den ulovlige muren som Israel har bygget på palestinsk område. De tre andre selskapene (Shikun & Binui, Danya Cebus og Africa Israel) er entreprenørfirmaer som havnet på Oljefondets svarteliste for å ha bygget bosettinger.

Etikkrådet har hatt en høy terskel for å utelukke selskaper som bidrar til folkeretts- og menneskerettsbrudd i Palestina. Det er bare entrepenørvirksomhet som har blitt definert av Etikkrådet som «direkte medvirkning» til bosettingsvirksomhet. Levering av sentral infrastruktur som vann og strøm, eller finansiering av byggeprosjekter har derimot ikke blitt ansett som alvorlig nok til å anbefale utelukkelse. Norsk Folkehjelp og Fagforbundet er blant organisasjonene som har kritisert Etikkrådets restriktive linje.15

I situasjoner hvor Etikkrådet har en restriktiv linje, kan det være vanskelig å få gjort noe med situasjonen. Dette er blant annet fordi det er politisk enighet på Stortinget om å overlate konkrete vurderinger av selskaper til Etikkrådet. Dette kommer fram i finansminister Siv Jensens svar til Snorre Valens (SV) spørretimespørsmål om funnene i Danwatch-rapporten, hvor finansministeren viser til Etikkrådets vurderinger.16

I etterkant av Danwatch-rapporten var den politiske reaksjonen i Danmark markant annerledes fra Norge. Etter Danwatch avslørte at flere offentlige danske fond hadde plasseringer som bidro til okkupasjonen, krevde en samlet opposisjon en høring i Folketingets utenriksutvalg.17

Positive utviklinger — men økt politisk press

Er Oljefondet i ferd med å bli forbigått av private investorer når det gjelder ansvarlige investeringer? Når det gjelder Palestina, har private investorer vist vei. De siste årene har enkelte private investorer i Norge og Europa gått lenger enn Oljefondet og utelukket flere selskaper fra sine porteføljer på grunn av virksomhet i Palestina. I 2015 valgte KLP å utelukke Cemex og HeidelbergCement.18 Storebrand er et annet eksempel, som har utelukket en rekke selskaper på grunn av virksomhet i Palestina, blant annet flere israelske banker.19 I Europa har det vært flere eksempler de siste årene på private investorer som har utelukket selskaper som bidrar til okkupasjonen, blant annet utelukket PGGM fem israelske banker i 2014.20

18 europeiske land advarer eget næringsliv om at forretningsforbindelser med bosettinger kan ha finansielle, juridiske og omdømmemessige konsekvenser.21 Dette har bidratt til å øke investorers forståelse om at det ikke bare er å drive «business as usual» i ulovlige bosettinger. Her henger dessverre Norge etter. Det finnes ennå ingen tilsvarende veiledning fra norske myndigheter.

En anbefaling fra myndigheter til norsk næringsliv om hvordan de skal forholde seg til de ulovlige bosettingene, vil kunne bistå ansvarlige investorer i en stadig mer krevende politisk debatt. De siste årene har presset mot investorer som selger seg ut av selskaper på grunn av folkeretts- og menneskerettsbrudd i Palestina økt. Nylig opplevede den svenske banken SEB å havne i en politisk kryssild etter de offentliggjorde en lengre eksklusjonsliste over selskaper, inkludert et fåtall selskaper som bidro til bosettingene. SEB valgte å gå ut offentlig med at de revurderte sin modell for eksklusjon av selskaper.22 At investorer blir avskrekket fra å handle ansvarlig i et konfliktområde som Palestina, burde bekymre alle som jobber for et mer ansvarlig næringsliv.

Veien videre

Det har vært en positiv utvikling de siste årene hvor flere investorer i økende grad klar over risikoene knyttet til investeringer i de okkuperte palestinske områdene. Samtidig har Oljefondet i praksis stått på stedet hvil. Etikkrådet fortsetter å operere med en for høy terskel for å utelukke selskap som bidrar til okkupasjonen av Palestina. I tillegg til å være i strid med internasjonale retningslinjer, er det uheldig at Oljefondets investeringer, gjennom å støtte opp om den ulovlige bosettingsvirksomheten, bidrar til å undergrave Norges utenrikspolitiske målsetting om en tostatsløsning.

Hvordan kan vi ansvarliggjøre egne politikere når den etiske forvaltningen til Oljefondet svikter? Det kan være fristende å se til Danmark, hvor funnene om offentlige pensjonsfonds investeringer i okkupasjonen utløste en høring i Folketinget. Det er på høy tid at Stortinget anerkjenner at det er uforenlig med vedtatte etiske retningslinjene og FNs retningslinjer at Oljefondet investerer i okkupasjonen av Palestina.

Sluttnoter:

1: Genève-konvensjonens artikkel 49 slår fast at «[…] okkupasjonsmakten kan ikke deportere eller flytte en del av sin egen sivilbefolkning til det område som den okkuperer».

2: FNs menneskerettighetsråd, Report of the independent international fact-finding mission to investigate the implications of the Israeli settlements on the civil, political, economic, social and cultural rights of the Palestinian people throughout the Occupied Palestinian Territory, including East Jerusalem. (Februar 2013).

3: Danwatch, Business on Occupied Territory (januar 2017), Dagbladet, «Ny rapport peker ut Oljefondet som verstingen: – Investerer milliarder av euro i selskaper med ulovlige bosettinger», 31. januar 2017.

4: RORG-sekretariatet, Resultater av Norads informasjonsstøtteordning, Tema: etiske retningslinjer for Statens pensjonsfond- utland (SPU) 1997-2017, januar 2017, s. 6.

5: Fra 2011 til 2016 økte Oljefondets investeringer i israelske statsobligasjoner over femti ganger, fra 199 millioner NOK til 10 933 millioner NOK.

6: Human Rights Watch, Occupation Inc., (januar 2016) s. 29–31.

7: Gjennom Oslo-avtalen ble de okkuperte områdene delt inn i A-, B- og C-områder. I A-områdene skulle Den palestinske selvstyremyndigheten ha både sivil og sikkerhetsmessig kontroll. I B-områdene skulle selvstyre- myndigheten ha sivil kontroll, men Israel den overordnede sikkerhetsmessige kontrollen. I C-områdene skulle Israel beholde full sikkerhetsmessig og sivil kontroll. Dette var tenkt som en overgangsordning som skulle vare i en overgangsperiode på inntil fem år, til opprettelsen av en palestinsk stat. I dag, over tjue år etter Oslo-avtalen ble inngått, har Israel festet mer og mer kontroll over område C, og det er først og fremst i dette området den ulovlige bosettingsutbyggingen har foregått.

8: Pressemelding, «Palestinians Access to Area C Key to Economic Recovery and Sustainable Growth», Verdensbanken, (8.10.2013)

9: Selskaper i bosettinger på okkupert område bidrar direkte økonomisk til bosettingsvirksomheten gjennom blant annet å betale skatt til den lokale bosetterkommunen. Who Profits, «SodaStream», 2011 s. 6–7.

10: Human Rights Watch (2016), s. 31.

11: Se Who Profits, Financing Land Grab, februar 2017.

12: I følge den internasjonale straffedomstolen er Israels bygging av muren på palestinsk land også klart folkerettsstridig. Se Etikkråd Statens Pensjonsfond Utland, «Tilråding 15. mai 2009».

13: Norsk Folkehjelp og Fagforbundet, Farlige Forbindelser II: norske bånd til den israelske okkupasjonen, juni 2016, s. 49.

14: Se den fullstendige listen på Norges Banks hjemmesider.

15: Se Farlige Forbindelser II: norske bånd til den israelske okkupasjonen, kapittel 5.1.2.

16: Danwatch, «Norsk finansminister forsvarer Oliefondens investeringer efter Danwatch-undersøgelse», 31. mars 2017.

17: Mikkel Bahl og Amalie Linde, «Nye retningslinjer for ansvarlige investeringer er på vej», Danwatch, 1. juni 2017.

18: KLP, «Beslutning om utelukkelse fra investeringsporteføljen», 1. juni 2015.

19: Storebrand, «Bærekraftige investeringer i Storebrand Q1 2017».

20: PGGM, «Statement regarding exclusion of Israeli banks», 8. januar 2014.

21: Hugh Lovatt, «EU Differentiation and the push for peace in Israel-Palestine», European Council on Foreign Relations, s. 7

22: Peter Alestig, «Efter Israel-kritik: SEB backar från sin svarta lista», SvD, 17. juni 2017.