Bokomtaler

Bokomtale: People’s Republic of Walmart

Av

Fredrik Vaaheim

Leigh Phillips og Michal Rozworski:
People’s Republic of Walmart: How the World’s Biggest Corporations Are Laying the Foundation for Socialism
London: Verso, 2019, 256 s.

Av Fredrik Vaaheim,
medlem i Rødt Gamle Oslo.

Når fremtidens arkeologer skal gjøre utgravninger for å undersøke hvordan sosialismen oppsto, er det noe spennende å finne i det forlatte arkivbygget til Walmarts forlatte hovedkvarter i Bentonville i Arkansas? Dette spørsmålet stiller Frederic Jameson i Archaeologiess of the Future, og det er dette som er undersøkes nærmere i boken People’s Republic of Walmart.

Aspektet av sosialisme som boken fokuserer på er hvordan og hvorfor vi må ha en demokratisk planlagt økonomi. For Leigh Phillips og Michal Rozworski er det åpenbart at om vi skal skape en verden som mennesker kan leve på også i fremtiden, så må vi erstatte markedsstyrt produksjon med demokratisk planøkonomi. Et eksempel de bruker i boken er hvordan markedsstyrt produksjon har ført til at det knapt har kommet en eneste type ny antibiotika på markedet de siste tyve årene, samtidig som vi produserer mer fossilt brennstoff en jordens klima kan tåle.

Det som gjør boken spennende er at den velger å utforske mulighetene til planlegging gjennom å rette blikket mot kapitalismens høyborg, nemlig store internasjonale selskaper som Walmart og Amazon. Forfatterne forsøker å forklare at mye av infrastrukturen og teknologien som er nødvendig for å kunne drive en demokratisk planlagt økonomi, allerede eksisterer i form av logistikksystemer og planleggingsteknikker i store internasjonale selskaper. For selv om store selskaper ofte prater varmt om markedet, er de sjelden styrt internt gjennom markedsmekanismer – de er som oftest sentralt planlagte virksomheter. Og hvis man forsøker å lage et indre marked pleier det ikke å gå bra.

I et svært morsomt kapittel blir Walmarts historie fortalt i kontrast til varehuskjeden Sears, som fra 1880-tallet og frem til 1990-tallet var et av USAs største selskap. Der Walmart satset på indre planlegging og yre konkurranse, besluttet Sears styreleder– i en tragikomisk prosess – kun å bruke Ayn Rands prinsipper om full konkurranse i alle deler av selskapet. Bare slik mente eieren at Sears kunne drives «rasjonelt». I Sears måtte blant sportsavdelingen og lekeavdelingen konkurrere mot hverandre om plassering i reklameavisene. Og selskapets egen produserte varemerker ble skjøvet ut av konkurrerende billigmerker med dårligere kvalitet. Det endte i økonomisk ruin, og i 2018 gikk Sears konkurs etter over 100 års drift.

Vi ser den samme historien utspille seg i kapittelet om National Health Services i Storbritannia, hvor det å tvinge frem et falskt marked i helsesektoren har ødelagt en god og veldrevet institusjon. Dette var historier som minnet meg om oppstykkingen av NSB og Sporveien i Oslo, samt vårt eget helsevesen.

Forfatterne bruker et enkelt og muntlig språk, og skyr ikke unna å være morsomme. I People’s Republic of Walmart får vi en rask innføring i flere temaer: fremveksten av Sovjetunionens planleggingsbyrå, ny teknologi innenfor logistikk og planlegging og Allendes forsøk på å lage et datasystem for å koordinere produksjon i Chile.

Historien om Walmart versus Sears er eksemplarisk for det som er bokens hovedargument: at planlegging fungerer og er et gode. Her mener forfatterne vi har mye å lære av de teknikkene som alt eksisterer i dag, selv om de understreker mange ganger at den planleggingen de ønsker seg skal være demokratisk og til menneskehetens beste, ikke toppstyrt og til eierens beste – slik planleggingen i Walmart og Amazon foregår i dag.

Forfatterne er fast innstilt på at en planlagt økonomi er noe som verken tilhører fortiden eller er en nostalgisk drøm som bør oppgis. Vi har bedre forutsetninger enn noensinne til å teknisk håndtere og skape en verden planlagt for menneskets beste, og jeg gleder meg til neste gang jeg treffer noen på fest som sier: «Jaja, sosialisme høres jo fint ut i teorien, men vil aldri fungere i praksis».

 

Bokomtaler

Bokomtale: Privatskoleparadokset

Avatar photo
Av

Ronny Kjelsberg

Ronny Kjelsberg er universitetslektor ved NTNU, styre­medlem i Rødt Trøndelag og tidl. fylkestingrepresentant i Sør-Trøndelag (2007–15)

Riis Mossefinn:
Privatskoleparadokset. Kunsten å tjene penger i et marked som forbyr profitt
Oslo: Forlaget Manifest, 2019, 159 s.

Akkurat i rett tid til lokalvalgkampen kommer Manifest forlag med en kort og lettlest, men innholdsrik bok om et av de mest sentrale temaene for valgkampen – kommersielle aktører som eter seg inn på sentrale områder for velferdsstaten. Disse velferdsprofitørene har vi jo hørt mye om før, tenker du kanskje – men denne gangen tar forfatterne oss med på et dypdykk i ett sentralt område – kommersielle skoler.

Og det er et ganske grunnleggende spørsmål de stiller: Hvorfor er kommersielle aktører interesserte i å etablere seg på et område hvor loven sier at alle pengene de får skal komme eleven eller studenten til gode? Dersom loven hadde fungert etter hensikten, ville jo dette vært et uinteressant investeringsobjekt for for eksempel investeringsselskaper etablert i skatteparadiser. Men det viser jo historien at det ikke er – så hva er greia?

Den som har lest noen bøker fra Manifest vil kjenne igjen metoden bak denne. Man blander tilgjengelig statistikk, data og faktaopplysninger med personlige fortellinger. Det er, tror jeg, en klok og effektiv tilnærming. De personlige kvalitative historiene synliggjør hvordan dette oppleves for de som står i det, og det minner oss om at vi har å gjøre med beslutninger som får konsekvenser for virkelige mennesker. Statistikk, fakta og tall viser oss at dette faktisk får, og kan få, konsekvenser for ganske mange av oss.

Boken er skrevet av to tidligere studenter ved Westerdals høyskole, Annika Sander og Eirik Riis Mossefinn. Westerdals kom som mange kanskje husker i offentlighetens søkelys etter at de to brødrene Peder og Nicolai Løvenskiold hadde klart å få 100 millioner som skulle gått til ”studentenes beste” over i egne lommer, samt krevd ulovlig mye i egenbetaling av studentene og jukset med hvilke linjer studentene gikk på for å utløse ytterligere offentlige midler.

Det mest interessante i boka, og det boka kanskje lykkes best med er for det første å dokumentere og beskrive de mekanismene finansakrobater benytter seg av for å få penger ut av en sektor hvor det strengt tatt er forbudt. Og de dokumenterer svært godt hvor krevende (umulig) det er å føre noen effektiv offentlig kontroll med systemet. Det er god grunn til å tro at det som er avslørt av juks både i høyskole- og skolesektoren bare er en brøkdel av det som faktisk har foregått.

Det andre de beskriver svært godt er hvordan eiere forsøker å manipulere både ansatte og studenter til å holde kjeft om uregelmessigheter de blir kjent med – det er jo deres jobb, og deres utdanning som vil bli rammet om selskapet legges ned eller får svekket omdømme.

De viser også hvordan selve ideen om konkurranse­ om å tiltrekke seg elever får uheldige konsekvenser for selve kjerneoppgaven – utdanning. Det er for eksempel et skremmende stort sprik mellom standpunkt- og eksamenskarakter for kommersielle skoler. Standpunktkarakterene blåses opp for å tiltrekke seg elever, men bløffen avsløres når elevene møter en sentralgitt nasjonal eksamen.

På dette punktet får boken meg også til å tenke på en annen nylig utgitt Manifest-bok, Simon Malkenes’ Det store skoleeksperimentet. Den viser hvordan den samme markeds- og omdømmetenkingen får store negative konsekvenser når den flyter inn i også den offentlige skolen.

Til sammen vil disse to bøkene være svært nyttig ballast for alle som skal inn i debatter om norsk skole i både den kommende valgkampen, og senere.

Til sist, som et ekstra svært nyttig bidrag, kommer Sander og Mossefinn med helt konkrete tiltak som kan gjøres for å tette igjen en del av hullene som gjør at statsstøttede private skoler kan kjøre skattepengene våre inn i private konti på Guernsey. «Look to Denmark», er den avsluttende oppfordringen. Der er det blant annet forbud mot at aksjeselskaper eier privatskoler, og flere andre begrensninger som gjør at de i stor grad har unngått de problemene vi har hatt i Norge. For ikke å snakke om Sverige. Men det sistnevnte skal ikke jeg gjøre. Dere får lese boka.

Bokomtaler

Bokomtale: Abortkamp – maktkamp

Avatar photo
Av

Anja Rolland

Anja Rolland (1990) har vært med i redaksjonen siden 2020, bor i Bergen og jobber som helsesekretær.

Red. Susanne Kaluza,
Illustrert av Jenny Jordahl:
Abortkamp – maktkamp
Oslo: Res Publica, 2019, 167 s.

Av Anja Rolland,
Rødt-medlem og tidligere feministisk ansvarlig i Rød Ungdom.

2018 markerte 40-årsjubileet til den norske abortloven. I førti år hadde loven stått uendret, og det var derfor ikke overraskende at KrFs Kjell Ingolf Ropstad kalte det «en historisk mulighet til å endre abortloven» da statsminister Erna Solberg la kvinners selvbestemmelsesrett i forhandlingspotten for å beholde regjeringsmakt. Dette utløste et ras av protester landet rundt, med demonstrasjoner på hvert torg og leserinnlegg i hver lokalavis. Abortkamp – maktkamp er, ifølge redaktør Susanne Kaluza, en samling av kunnskap til forsvar for abortloven. Det er en svært brei samling, bestående av kronikker, taler, tegneserier, dikt, appeller, Facebook-innlegg og personlige historier. Bidragsyterne er også en svært sammensatt gruppe. Innlegg fra SV, Arbeiderpartiet, Feministisk Initiativ og Kvinnefronten var kanskje å forvente, men her er også leder i Unge Høyre, Sandra Bruflot, med et sviende angrep på eget moderparti. Hjerteskjærende fortellinger fra dem det gjelder – kvinner som har tatt det vanskelige valget det er å abortere et alvorlig sykt foster, og familier som lever eller har levd med barna det ofte snakkes høyt om, men sjeldent snakkes med.

Et tema som gjentas i flere av disse historiene er følelsen av å skulle være personlig ansvarlig for et mangfoldsideal, uten at politikerne som forkynner dette idealet gjør noe for å løfte byrden fra dem det gjelder. Karethe Hoft Solstad, mamma til et annerledesbarn, setter ord på dette i sin kronikk: «La den paragrafen berre vera, og sett heller litt prestige i å fiksa livet for dei borna som er her (…) So får dekan mangfaldet dekans, utan at me som har gitt dekan det slit oss heilt ut». Siri Fransson er født med SMA og regner seg med i gruppen med diagnoser som kanskje kan gjøre at kvinner velger abort. «Kan me verna om det fødde liv først? Då hadde kanskje aborttala gått ned utan tvang» sier hun, og påpeker dessuten at det er etter man er født at sorteringssamfunnet starter.

Boken har også en sterk faglig forankring. Nils-Halvdan Morken og Stine Andreasen, leder og nestleder i Norsk gynekologisk forening, advarer mot å gjøre abortloven til brikke i et politisk maktspill. Lege Mina Adampour anklager regjeringen for å ønske å føre oss 43 år tilbake i tid. Fødselslege og gynekolog Agnethe Lund ønsker å slå ring om kvinners selvbestemmelse. Professor i medisinsk etikk ved NTNU, Berge Solberg, stiller spørsmålstegn ved om abortloven – og spesifikt paragraf 2c – er diskriminerende, og konkluderer: «Det blir verken mer eller mindre likeverd av å fjerne 2c – bare mer forvirring». I en kronikk publisert i det anerkjente medisinske tidsskriftet The BMJ skriver norske og svenske professorer om den norske regjeringens forsøk på å innskrenke abortloven, og deres dom er ikke nådig: «For a government with no democratic mandate for change to instrumentalise women’s reproductive vulnerability is, we suggest, a betrayal».

Det mest uventede bidraget er kanskje fra Gyrid Gunnes, prest og doktorgradstipendiat i teologi/diakoni, som gir et kristent og feministisk ja til abortloven. Hun mener kirken alltid har vært opptatt av sårbare mennesker, og spør seg hvor denne omtanken er for kvinner som ikke ønsker eller makter å bære frem et barn: «En kristen etikk som ikke lar kvinnen bestemme over egen kropp, overser at kvinner er skapt i Guds bilde».

Abortkamp – maktkamp er en sterk og hardtslående bok som alle politikere burde lese før de uttaler seg kritisk til abortloven. Likevel synes jeg den mangler noe: de aller fleste bidragene er skrevet som et svar på at Erna Solberg sa seg villig til å forhandle om abortlovens paragraf 2c, som gir gravide rett på abort dersom fosteret har en alvorlig sykdom. Denne paragrafen fikk derimot stå uendret, mens det var muligheten for fosterreduksjon som ble innskrenket. Få av innleggene i boken handler om dette, noe som får meg til å tenke at den kanskje ble utgitt et par måneder for tidlig.

 

 

Bokomtaler

Bokomtale: En eller to eller hundrevis av søstre

Av

Åsne Hagen

Amalie Kasin Lerstang (red.)
En eller to eller hundrevis av søstre. Dikt om kvinner og kvinnekamp
Oslo: Cappelen Damm, 2019, 192 s.

Av Åsne Hagen,
sosiolog og skribent.

Mobilisering er sentralt for diktantologien En eller to eller hundrevis av søstre. Redaktør Amalie Kasin Lerstang slynger dikta ut i dagens politiske kontekst med eit forord der ho går rett inn i protestane mot at kvinners råderett over kroppen sin blir brukt i politiske maktspel. Overskrifta «Kom, vær mine allierte» viser til den siste av sluttstrofene frå eit dikt av Naja Marie Aidt og Mette Moestrup:

Af sted
Af sted
På vej fra én kamp til en anden
kom, vær mine allierede

Omgrepet «alliert» gir assosiasjonar til strategi og alliansar, solidaritet mellom eller med kvinner, men òg Black Lives Matter og LHBTQ-rørsla med sin bruk av allies. Lerstang påpeikar at ikkje alle kvinner kan skrive «eg» utan risiko. Eit tydeleg subjekt kjempar seg fram i mange av tekstane, som her frå «I dikta mine er eg fri» av Dulce María Loynaz: «I dikta reiser eg meg, og er meg».

Samstundes finn vi eit stort «vi» med søstrer, mødrer og døtrer, både i bokstaveleg og overført tyding. Innlemminga i fellesskapet og mobiliseringa til kollektiv handling er òg markert i tittelen på antologien, henta frå første strofe av «Det bare sier jeg deg» av Gro Dahle: «Det bare sier jeg deg, / du burde ikke kødde / med en søster. / For en søster har en eller to / eller hundrevis av søstre, / en brannmur av søstre, / et festningsverk».

Amalie Kasin Lerstang har sjølv skrive romanen Europa (2014) og diktsamlinga Vårs (2018). Begge tematiserer vilkåra for fellesskap ut frå klasse og kjønn. Denne tråden strekk seg vidare inn i antologien, der utvalet av tekstar både viser fram og spring ut frå mange måtar å vere kvinne på. Dei 56 forfattarane spenner i tid frå antikkens Sapfo til Sumaya Jirde Ali, og utvalet femnar ulike språklege og litterære tradisjonar. Rundt halvparten er omsetjingar og gjendiktingar, medan dikt på skandinaviske språk er trykte på opphavsspråket.

Redaktøren skriv at fellesnemninga for tekstane er kvinnelege erfaringar. Her anar eg gjenklang frå kvinnerørsla på 1970-talet og programerklæringa om at det personlege er politisk. Det gir eit utgangspunkt for å undersøkje forholdet mellom kjønna, arbeid og familie, måtar å leve saman på og evna til å føde barn som privilegium og byrde. Forståinga av kva det personlege kan romme, er samstundes utvida. Boka gir mellom anna gløtt inn i vår tids rasisme, islamofobi og vilkåra for skeive familiar i eit heteronormativt samfunn.

Boka er delt inn i bolkar som utforskar sjølve kategorien «kvinne», politisk handling og kvinnekamp, morsarbeidet og anna ulønna arbeid på heimebane, vald og valdtekt, råderett over eigen kropp, ulike formar for kjærleik og livet under patriarkatet. Redaktøren har ordna tekstane tematisk heller enn kronologisk, og lar oss finne andre typar samanhengar og slektskap enn dei stilistiske. Dette grepet er ei styrke for boka, då dei nye samanstillingane skapar uventa samklang og kontrastar mellom tekstane.

Lerstang peiker på plassen poesien har i kvinnerørsla, og har eit uttalt ønske om at boka skal følgje lesaren i kampen. Dei munnlege tradisjonane som blir nemnde i forordet er ikkje like tydelege i antologien, men enkelttekstar har lang tradisjon som bruksdikt. Kan hende vil boka utvide rommet for kva dikt vi les høgt med kalde fingrar ved mikrofonen på demonstrasjonar, eller delar utdrag frå i sosiale media?

Passande i så måte er det at samlinga blir avslutta med diktet «Alle skulle bli dronning» av Gabriela Mistral. Det står aleine i sin bolk, som blir innleia med desse linene frå teksten: «Men høgt oppi Elquidalen, / med hundre fjell eller fleire, / der song dei, jentene som kom, / der skal nye jenter syngje».

 

Bokomtaler

Bokomtale: Feminism for the 99%: A manifesto

Av

Ingrid Andrea Holland og Laura Isabel Hultberg

Cinzia Arruza, Nancy Fraser og Tithi Bhattacharya:
Feminism for the 99%: A manifesto
Verso, 2019, 96 s.

Av Ingrid Andrea Holland, masterstudent i samfunnsgeografi og jobber for tiden som valgkampsekretær i Rødt.
og
Laura Isabel Hultberg, masterstudent på lektorprogrammet i samfunnsfag og var student til Nancy Fraser under et utvekslingssemester på The New School i vår.

This is a remarkable vision of equal opportunity domination: one that asks ordinary people, in the name of feminism, to be grateful that it is a woman, not a man, who busts their union, orders a drone to kill their parent, or locks their child in a cage at the border.

Slik settes startskuddet for Feminism for the 99%: A Manifesto, skrevet av Cinzia Arruza, Nancy Fraser og Tithi Bhattacharya. Med sine knappe hundre sider skisserer manifestet et grunnlag for en feministisk bevegelse med et klasseperspektiv som utfordrer kapitalismens undertrykkende mekanismer, og som favner om alle, ikke bare de rike få. Det korte manifestet serverer en skarp kritikk av liberalfeminismen med sine lean-in teorier og glasstakknusing, og peker ut en antikapitalistisk feminisme som den eneste retningen å gå for å sikre arbeiderklassekvinners interesserer i kampen mot vold og undertrykking. I tillegg til at manifestet tar et kraftig oppgjør med liberalfeminismen som har fått boltre seg fritt og hemningsløst over store deler av verden de siste tiårene, tar forfatterne også et endelig oppgjør med en den ortodokse marxismen, som i sitt forsøk på å forstå verden, i stor grad har oversett fremveksten av ulike sosiale bevegelser som forsøker å se sammenhengene i den komplekse og multidimensjonale virkeligheten vi lever under.

Gjennom elleve teser presenterer forfatterne en interseksjonell og systemkritisk feministisk analyse av den globale kapitalistiske samtiden, som søker å forklare sammenhengen mellom de ulike kampene og bevegelsene knyttet til kjønn, miljø, etnisitet, seksualitet og klasse. De trekker stadig frem eksempler fra de siste årenes massive feministiske mobiliseringer verden over fra Ni Una Menos bevegelsen i Argentina, til abortdemonstrasjonene i Polen, og argumenterer for å ta i bruk mer offensive virkemidler, slik som sosial streik i den feministiske kampen, og at feministbevegelsen bør alliere seg med et bredere spekter av radikale bevegelser for å oppnå målet om et reelt likestilt samfunn. Dette manifestet bør derfor være av interesse for alle som kjemper mot undertrykkelse og utnytting under dagens kapitalisme.

Sammenhengen mellom kapitalisme og kvinneundertrykking

Forfatterne åpner manifestet med å si at «Vårt mål er å forklare hvorfor feminister skal bruke streik som kampvåpen, hvorfor vi må forene oss med andre antikapitalistiske og systemkritiske bevegelser og hvorfor vår bevegelse må være en feminisme for de 99 %» (min oversettelse). Dette skisserer opp hovedbudskapet i boken, som utgjør fundamentet gjennom hele manifestet, nemlig sammenhengen mellom det kapitalistiske systemet og systematisk kjønnsundertrykking, mellom kapitalismen og patriarkatet. Men for å forstå disse sammenhengene må man imidlertid grave under det som i tradisjonell Marxistisk teori har blitt ansett som roten til problemet, nemlig utbytting av arbeidskraft i produksjonen. For å bruke Frasers eget uttrykk må vi gå «behind Marx´s hidden abode» til de sfærene i samfunnet som er ekskludert fra kapitalistens regnskap, men som kapitalismen like fullt er avhengig av. De sfærene som ikke bare utbyttes, men rent ut «ranes» under kapitalismen. Her står sosialt reproduktivt arbeid sentralt fordi produksjonen av merverdi under kapitalismen avhenger av reproduksjon av arbeidskraft og de sosiale institusjonene arbeiderklassen er en del av. På denne måten forstår man kapitalismen som en helhet, hvor produksjon og reproduksjon står like sentralt. Med dette tydeliggjøres forfatternes poeng at kvinner som utfører sosialt reproduktivt arbeid ikke bare er et offer for krisene vi står overfor, men utgjør en sentral bærebjelke i det kapitalistiske samfunnet. På grunn av dette, argumenterer manifestet, står kvinner i reproduktivt arbeid helt sentralt i kapitalismens overlevelse og har derfor et enormt slagkraftig potensiale som antikapitalistiske aktører.

Med dette søker manifestet å utvide kapitalismebegrepet, fra å forstås utelukkende som et økonomisk system til å forstås som sosialt system, eller en «institusjonalisert sosial orden». For feministisk kamp er denne utvidelsen av kapitalismebegrepet viktig fordi det betyr at feministiske streiker ikke bare er en «symbolsk» markering for likestilling og rettferdighet, men har direkte innvirkning på kapitalismen som system.

Den multidimensjonale krisen

Ved å forstå kapitalisme som et altomfattende sosialt system legges også grunnlaget for å forstå sammenhengen mellom den økonomiske krisen, miljøkrisen, den politiske krisen og det de betegner som «omsorgskrisen». På samme måte som man tradisjonelt har forstått kapitalismens kriser på bakgrunn av rent økonomiske aspekter (overproduksjon og underkonsum), understrekes det i dette manifestet at kapitalismens kriser i like stor grad må forstås på bakgrunn av de bakenforliggende og ikke-økonomiske forholdene kapitalismen er avhengig av, som for eksempel naturressurser (kapitalens vekstimperativ og begrensede naturressurser) som fører til miljøkriser; sosialt reproduktivt arbeid (kapitalismens avhengighet av arbeidere for merverdi og den samtidige nedvurderingen av reproduktivt arbeid) som fører til omsorgskriser; og politiske institusjoner (kapitalismens avhengighet av statlige institusjoner og statens avhengighet av folkets oppslutning) som fører til politiske/demokratiske kriser. På bakgrunn av dette anerkjennes også de ulike sosiale bevegelsene som potensielt sentrale og viktige aktører i kampen mot kapitalismen, på lik linje med tradisjonell arbeiderbevegelse og klassekamp.

Relevans i Norge

Selv om det er tydelig at manifestet forholder seg til en amerikansk kontekst og benytter seg av eksempler som til tider kan virke fjerne fra en norsk virkelighet, er de store linjene fortsatt relevante å trekke på også her. For å forstå og kunne påvirke utviklingen som finner sted i samfunnet vårt i dag, hvor stadig flere arenaer gjøres til varer, og hvor særlig omsorgsarbeid i økende grad blir overført til profittbaserte tjenester, må man spørre seg hvem det faktisk er som utfører omsorgsarbeidet i samfunnet vårt i dag. For det første er det fortsatt kvinner i større grad enn menn som tar seg av hus- og omsorgsarbeid i hjemmet, som fører til at mange kvinner må jobbe dobbelt. For det andre er kvinner fortsatt svært overrepresentert i omsorgsyrker, som er preget av lavtlønnede, prekære stillinger, usikre kontrakter og turnusordninger som er vanskelig å kombinere med familieliv og fritid. For det tredje ser vi en økende tendens til at de som har råd til det overfører omsorgsarbeidet til andre, ofte fattigere kvinner fra det globale sør, gjennom såkalte aupair-ordninger. Disse må igjen overføre ansvaret for egne barn og hjem til andre som er enda dårligere stilt. Dette skaper det de i manifestet omtaler som «globale omsorgskjeder», hvor sosialt reproduktiv arbeid overføres fra rike til fattige og fra det globale nord til det globale sør.

Likestilling under kapitalismen, som liberalfeministene kjemper for, betyr altså likestilling for de få og privilegerte. Som del av en globalisert kapitalistisk økonomi som baserer seg på fri flyt av arbeidskraft, må kampen for likestilling også strekke seg utover nasjonale landegrenser. På bakgrunn av dette er det på tide at vi i Norge også stiller oss bak en antikapitalistisk feministisk bevegelse som sier at reell likestilling aldri kan oppnås innenfor et system basert på undertrykking og utbytting, verken nasjonalt eller globalt.

Veien videre

Med en inngående forståelse av hvordan kapitalismen som en sosial orden forårsaker og reproduserer kjønnsundertrykking og vold, blir det naturlige spørsmålet å stille hvordan man skal kjempe imot disse undertrykkende strukturene. Selv om boka sier at feministbevegelsen må alliere seg med andre radikale bevegelser, slik som miljøbevegelsen og arbeiderbevegelsen, og bygge en bred front mot kapitalismen, er løsningene som presenteres i manifestet relativt vage. Som leser blir man oppmuntret til å ta i bruk streik som våpen, men forfatterne sier lite om hvordan de ser for seg at det samfunnet man skal kjempe for skal være, eller hvordan man skal organisere seg. Her blir mye overlatt til leserens egen analyse. Selv om boken ved første øyekast ser veldig håndgripelig ut med sine 100 sider, bruker forfatterne også tidvis et kronglete og akademisk språk, samt mange referanser man gjerne må lese seg opp på ved siden. Allikevel klarer Arruzza, Batthacharya og Fraser gjennom dette korte manifestet å tegne opp et solid rammeverk for videre diskusjon og analyse av den globale feministiske kampen. Analysene treffer den globale samtiden godt, og bruker både historiske og dagsaktuelle hendelser for å understreke sine poenger. Selv om forfatterne henter eksempler fra feministiske bevegelser over store deler av verden, er det allikevel tydelig at boken er rettet mot et amerikansk publikum. Dette kommer spesielt frem i løsningene som presenteres, der gratis velferdstjenester hyppig blir trukket frem som et viktig ledd i den feministiske frigjøringskampen. For et skandinavisk publikum vil dette fremstå heller reformistisk enn revolusjonært, og hvordan dette velferdssystemet skal organiseres er opp til leseren å tolke.

På tross av sin til tider vage form og manglende konkrete løsninger gir forfatterne leserne muligheten til å bruke boka som et hjelpemiddel i å selv stake ut veien for videre handling og hvordan vi som feminister kan tenke annerledes rundt verktøyene vi benytter oss av i kampen. Feminism for the 99% fungerer godt som utgangspunkt for diskusjon og analyse av hvor den globale feministiske kampen står, og hva som bør være sentrale fokusområder i den feministiske kampen videre. Manifestet er absolutt verdt lesingen, og etter personlig erfaring anbefaler vi å benytte boken som utgangspunkt for selvskolering gjennom studiesirkler eller diskusjonsgrupper.

God lesning!

 

 

Bokomtaler

Kvinnefrigjøring, likestilling og klassekamp

Av

Bodil Christine Erichsen

«Ingen kvinnefrigjøring uten sosialisme – ingen sosialisme uten kvinnefrigjøring». Det er kanskje på tide å reflektere over gamle slagordet, som på ulikt vis har inspirert venstresidens kvinnebevegelse. At kvinnefrigjøring ikke automatisk følger med sosialisme eller kommunisme, er det vel allmenn enighet om. Verre er det kanskje med slagordets første del. I en tid da kvinnefrigjøring og likestilling nærmest framstår som synonymer, er potensialet for feilslutninger stort.

Foto: Claudio Schwarz
Av Bodil Christine Erichsen,
historiker, frilansskribent og utdannet allmennlærer. Hun har skrevet tobindsverket Norske kvinners liv og kamp 1850–2000.

For mange av oss har sosialismens frigjøringspotensiale bleknet litt. Begrepet kvinnefrigjøring er uansett diffust. Også vi på venstresida har ulike ambisjoner. Klassekampen er uansett viktig, også i et kvinneperspektiv.

Det betyr ikke at «Kvinnekamp er (min utheving) klassekamp» eller at « – klassekamp er kvinnekamp!» slik overskriften på feministen Madeleine Schultz artikkel i Agenda Magasin fra mars i år lyder. Underforstått: Kvinnekampen – eller feminismen – er i seg selv en del av kampen for et annet samfunn av mer eller mindre sosialistisk art. Det er en tilsløring av klassemotsetningene, som venstresiden ikke er tjent med.

Klassekamp må forstås som interessemotsetninger mellom klasser, kvinnekamp innebærer i prinsippet interessemotsetninger mellom kjønnene. I det første tilfellet krever vi at overklassen gir fra seg privilegier, i det andre er det menn som må gi fra seg privilegier.

Kvinnekampens klassekarakter

Hva det innebærer for dagens kvinnekamp skal jeg komme tilbake til. Først vil jeg se nærmere på kvinnekampens klassekarakter. I dagens relativt kunnskapsrike samfunn, er det imidlertid ikke nødvendigvis sammenheng mellom klasse og politisk ståsted.

Det klassiske, marxistiske skillet mellom de som eier produksjonsmidler og de som selger arbeidskraften sin er en god beskrivelse av faktiske maktforhold, men sier lite om dagens sosiale og økonomiske skiller og derav følgende interessemotsetninger.

Begrepet klassekamp i dagens situasjon, viser derfor til den politiske venstresiden; til kamp for økonomisk utjamning og forsvar av skattefinansierte, universelle velferdsordninger og infrastruktur tilgjengelig for alle. Mer presist: det handler om å forsvare klassekompromisset, den i prinsippet folkestyrte og regulerte blandingsøkonomien.

Økonomiske og kulturelle forskjeller har påvirket kvinnekampen opp gjennom historien og gjør det fortsatt. Den norske likestillingspolitikken de siste 40 årene, det som gjerne omtales som den kvinnevennlige velferdsstaten, er kjempet fram av velutdannede kvinner. Politikken er godt tilpasset middelklassefamilier med mer eller mindre akademiske yrker. Et eksempel er ordningen med ammepauser, som åpenbart egner seg best i urbane strøk der avstanden mellom jobb og hjem ikke er for stor, og der mor uten problem kan ta pause fra jobben uansett hva som ellers skjer på arbeidsplassen.

Som prinsipp har kvinnekampen bred oppslutning, men i praktisk politikk begynner de sosioøkonomiske interessemotsetningene å vise seg. Det avspeiles i kvinnepolitiske standpunkter. Med økt sosial og økonomisk ulikhet, blir klassekamp og kvinnekamp ikke nødvendigvis sammenfallende. Det tydeligste eksempelet er uenigheter rundt kontantstøtten, som er et økonomisk bidrag til foreldre som ikke benytter barnehage. Det viser seg nå at en del lavinntektsfamilier er blitt avhengige av støtten. For feminister på venstresiden kan det da være problematisk å stå på kravet om å avvikle ordningen.

Ikke dermed sagt at kontantstøtten bør beholdes, men det er vel på tide å prioritere klassekampen i større grad? Det later til at mange feminister på venstresiden mister den økonomiske politikken av syne og føler mer på kvinnefellesskapet enn på klassemotsetningene. Begeistringen over alle som går i «rosa tog» for eksempel – betyr det ingen ting hva slags feminister de er? Det er jo ikke slik at de, eller de mange som demonstrerer for selvbestemt abort, står på samme side i klassekampen.

I dette uklare bildet av flytende sosioøkonomiske og politiske strukturer, snakkes det gjerne om en elite. Nøyaktig hva som definerer denne eliten er uklart, men når feminismen kritiseres for å være elitistisk, er det mer hensiktsmessig å se på politikkens innhold og hvem som tjener på den, enn på hvem som målbærer den.

Er likestilling og nyliberalisme motsetninger?

Har kampen for likestilling mellom menn og kvinner ført til sosial og økonomisk utjamning? De fleste vil i dag mene at kvinnekampen har gitt betydelige resultater, vi har oppnådd relativt høy grad av likestilling og en ganske kvinnevennlig sosialpolitikk. Samtidig øker de økonomiske forskjellene, avstanden mellom fattig og rik er blitt ubehagelig stor. Middelklassen skvises og velutdannede folk går usikre tider i møte. For oss på venstresiden er det enighet om at det skyldes økonomiske dereguleringer; en villet liberalistisk økonomisk politikk.

Spørsmålet er om det er noen sammenheng mellom de to sidene av samfunnsutviklingen. Ja, hevder blant andre den amerikanske professoren Nancy Fraser: Kvinnebevegelsen var antakelig nødvendig for utviklingen av den globale markedsøkonomien. Var det slik at uten utsiktene til mer likestilling og kvinnevennlige velferdsordninger, ville framveksten av en mer brutal kapitalisme ikke vært mulig? Det er teorier som er vanskelig å verifisere, men som anskueliggjør at kvinnekamp og klassekamp ikke er to sider av sammen sak. Vi må innrømme at liberaliseringen lenge foregikk i skyggen av kvinnepolitiske framskritt.

Mer konkret hevder Fraser at kravene den radikale kvinnebevegelsen har stilt, passet som hånd i hanske med nyliberal kapitalisme. Eksemplene hennes kan diskuteres, hennes kvinnepolitiske ståsted likeså. Men det er et ubestridelig faktum at kvinnekravene og likestillingspolitikken så langt ikke har kommet i konflikt med nyliberalismen.

Den svenske feministen Nina Björk, best kjent i Norge for sin bok Under det rosa teppet fra 1996, argumenterer i dag overbevisende for at kapitalisme og likestilling mellom kjønnene slett ikke står i motsetning til hverandre. Det behøver ikke være kvinnene som fyller kapitalkreftenes behov for billig arbeidskraft, eller for reservearbeidskraft. Billig arbeidskraft kan hentes inn fra andre land, hvor lønnsnivået er lavere eller det er stor arbeidsledighet. Og den kan hentes når den trengs. Dessuten kan stadig mer arbeid også utføres der arbeidskraften og andre produksjonsforhold er billigst.

Historisk er det heller ingen holdepunkter for å hevde at det er sammenheng mellom klassekamp og kvinnekamp. Tvert om, de tidlige feministene fra slutten av 1800-tallet var borgerlige, i all hovedsak tilknyttet partiet Venstre. Arbeiderkvinnebevegelsen hadde andre kvinnepolitiske preferanser og fikk et antagonistisk forhold til Kvinnesaksforeningen. For arbeiderkvinnene var klassekampen viktigst.

At klassekamp og kvinnekamp er to forskjellig ting, betyr ikke at de ikke kan kombineres. Men en sosialistisk kvinnekamp har andre mål, også på kort sikt. Derfor bør den også ha andre krav og en annen forståelse av kvinnekampen, enn de borgerlige feministene har.

Første bud er å erkjenne de ulike formene for feminisme, at kvinner som mer eller mindre bevisst har helt ulike samfunnssyn, like fullt kjemper for kvinners rettigheter – at feminister står på hver sin side i klassekampen. At kvinner kan stå sammen om konkrete krav med forskjellige begrunnelser og motiver, endrer ikke på det. Det er ikke uvanlig i politikken. EU-saken er et godt eksempel i så måte.

Clemets likelønnsforslag

Noen ganger kan kravene synes mer like enn de faktisk er. Kravet om likelønn er illustrerende. Likelønn er et feministisk felles krav, men ulike strategier avslører ulike mål og ulike politiske utgangspunkt.

På Globaliseringskonferansen i Oslo høsten 2018, satt den tidligere høyreministeren Kristin Clemet i et debattpanel om likelønn. Hun hevdet at det største hinderet mot lik lønn for kvinner og menn, var venstresidens motvilje mot individuell og innsatsbasert lønnsdannelse. Som eksempel trakk Clemet fram lærerne, som i alle år har motsatt seg større lønnsforskjeller på lærerværelsene. Ettersom det ifølge Clemet ikke er økonomisk rom for å løfte store kvinnedominerte lavlønnsgrupper, kunne, stadig ifølge Clemet, høyere lønn til noen lærere – de beste – bidratt til lønnsutjamning mellom kjønnene.

Mange av oss vil nok tvile på at slik prestasjonslønn ville høynet den gjennomsnittlige kvinnelønna, men det er for så vidt ikke poenget. Poenget er at feminister på høyresiden har andre ambisjoner for arbeidslivet, enn oss på venstresiden. I motsetning til sosialister ønsker liberalister konkurranse på arbeidsmarkedet og større økonomisk ulikhet velkommen. Sosialister har ingen interesse av å sette arbeidstakere opp mot hverandre. Poenget er også at dersom kjønnskampen er overordnet klassekampen, er det lett å bite på Clemets agn, selv for feminister som i utgangspunktet definerer seg et sted på venstresiden. Da blir feminismen smøreolje for nyliberal politikk.

Heldigvis har den venstreradikale kvinnebevegelsen relativt stor motstandskraft mot konkret høyrepolitikk, som Clemets forslag. Men er kvinnekravene som framsettes utrykk for klassekamp eller dominerer kvinnekrav som kan støttes på tvers av klasser og politisk ståsted? Jeg vil mene det siste og etterlyser større fokus på, og forståelse for, sammenhengen mellom kvinnepolitikk og økonomisk politikk.

Økonomisk uavhengighet er grunnlaget for kvinnefrigjøring

For selv om kvinnevelferd og ulike ordninger som støtter likestillingspolitikken hittil har latt seg kombinere med markedsliberalisme, vil det ikke være tilfellet på sikt. Gratis – eller nesten gratis – velferdsordninger er jo ikke det, de er avhengig av en økonomisk sterk stat eller kommune. I historisk perspektiv er det for eksempel ikke så forferdelig lenge siden fødselshjelp kostet penger. I nyere tid fikk alle kvinner gratis fødsels- og barselhjelp i fem dager på klinikken. Nå spares det skattepenger ved å korte ned liggetiden, som gjerne skjer på et barselhotell, der barselkvinne og barn i stor grad er overlatt til deg selv – sammen med barnefaren om de nybakte foreldrene har råd til det.

Et opplagt krav for sosialistiske feminister er bedre og lett tilgjengelig fødselshjelp for alle, altså skattefinansiert fødselshjelp. Men slike spesifikke kvinnevelferdskrav er ikke nok. Vi må forstå betydningen den økonomiske og sosiale utjamningen etter andre verdenskrig har hatt for den i verdensmålestokk og historisk ganske imponerende graden av likestilling og kvinnerettigheter vi har oppnådd. Og vi må ta konsekvensen av det i praktisk politikk. Det betyr at kampen for et annet økonomisk regime – klassekampen – må bli en større og integrert del av den venstreradikale kvinnekampen. Dagens klassekamp handler om å gjenopprette klassekompromisset med et regulert næringsliv og universelle velferdsordninger. Det er et politisk prosjekt som bør samle feminister langt inn over midten i norsk politikk.

 

Bokomtaler

Plukk

Avatar photo
Av

Redaksjonen

Redaksjonen består av: Ingrid Baltzersen (ansvarlig redaktør), Yngve Heiret og Daniel Vernegg (bokredaksjon), Anja Rolland (nettansvarlig), Erik Ness, Jokke Fjeldstad, Stian Bragtvedt, Kari Celius, Unni Kjærnes, Mathias Bismo, Per Medby, Peder Østring, Hannah Eline Ander, Emil Øversveen, Tore Linné Eriksen, og Tonje Lysfjord Sommerli

REALLØNNSNEDGANG I ÅR IGJEN?

I 2016 falt reallønna for norske arbeidere for første gang siden 1989. Etter ett år med en liten oppgang, ser det nå ifølge Statistisk Sentralbyrå ut til at prisveksten i 2018 vil bli høyere enn rammene for årets lønnsoppgjør. For treårsperioden 2016–2018 ligger det an til en samlet nedgang på 1,5 prosent, noe vi ikke har sett maken til på nesten 40 år. Den gangen spiste en tosifret inflasjon opp lønnsoppgjørene – nå skjer det i en situasjon med lav inflasjon og god produktivitetsvekst.

NÅR SKOGEN BRENNER

Sommerens store skogbranner i Hellas tok nærmere 100 menneskeliv og ødela over 1 500 hjem. At dette har å gjøre med klimaendringer, bør det ikke være noen tvil om, men det er flere årsaker til at omfanget ble så stort som det ble. Som følge av krisepakkene ble brannvesenets budsjett redusert nominelt fra 500 millioner euro i 2007 til 397 millioner i 2018 – hvorav bare om 11 millioner til fore- byggende arbeid. 4 000 brann- folk er sagt opp, ytterligere 700 er overført til de nå priva- tiserte flyplassene, og lønna til dem som er igjen, er halvert. Ni brannslukkingsfly og 30 prosent av brannbilene er satt i opplag fordi landets brann- vesen ikke har råd til reserve- deler. Landets vannverk pri- vatiseres, og resultatet er tørre hydranter og tomme tanker. Alt dette for å redde bankene, alt dette for å redde euroen, alt dette for å sikre kredittverdigheten – sanksjonert av en regjering som fortsatt går for å være venstreorientert.

NULLEUROSEDDEL MED KARL MARX LANSERT

Ingen som har hatt så lite penger har skrevet så mye om det som Marx. Derfor er det kanskje ikke så underlig at sedlene turistbyrået i hjembyen Trier har fått laget i forbindelse med markeringen av at det er 200 år siden han ble født, har en pålydende verdi på null euro. Sedlene har både vannmerke, kobbertråd, hologram, UV-trykk og serienummer, og de er laget av samme papir som andre pengesedler.

Men med en pris på tre euro stykket, så er det i hvert fall klart at turistmyndighetene i Trier ikke har tatt innover seg Marx’ argumenter om penger som en allmenn ekvivalent.

ET EKSTREMT LAND?

«De vil gjøre Demokratene mer ekstreme,» skriver VG i overskriften til en artikkel om den unge generasjonen i Det demokratiske partiet i USA. «De ønsker at politikerne som skal representere dem, jobber for ting som gratis helsehjelp, bedre offentlige skoler, gratis høyere utdanning, bekjem- pelse av klimakrisen, tilgang på offentlig transport, men uten å ta imot donasjoner fra store selskaper som kan komme til å kreve noe i retur,» får vi vite.

Vi får vel bare, for natteroen til VGs redaksjon, håpe at denne ekstremismen ikke har smitteeffekt på vårt eget land. For sånn kan vi ikke ha det her?

RABALDER I LABOUR

«En eksistensiell trussel mot jødisk liv,» det er karakteris- tikken den britiske Labour-politikeren og tidligere minister under Blair og Brown, Margaret Hodge, gir av en mulig fremtidig regjering under hennes egen partileder Jeremy Corbyn. Og når denne karak- teristikken avføder reaksjoner fra partiledelsen, så velger hun å sammenligne det med behandlingen hennes jødiske far opplevde da han flyktet fra Tyskland på 30-tallet.

På overflaten dreier dette seg om Corbyns støtte til palestinernes sak og at han nekter å stemple karakteristikker av Israel som en rasistisk stat – en karakteristikk som inntil 90-tallet var eksplisitt sanksjonert av FN – som antisemittisme. Men det er klart, under ligger det mye mer. Corbyn har allerede fra før han ble valgt til partileder blitt motarbeidet av partieliten. Han har blitt forsøkt kastet, han har blitt forsøkt nektet å stille til gjenvalg, og han er en prygelknabe for en samlet britisk presse – fra The Telegraph til The Guardian – alt fordi han fortsatt står på tradisjonelle Labour-standpunkter, et nokså konsekvent sosialdemokratisk program, kombinert med en uavhengig utenriks- og forsvarspolitikk. Og når det ikke går med tradisjonelle demokratiske midler, så er jo svartmaling et godt redskap.

ANLEGGSARBEIDERNE VENTER FORTSATT PÅ LØNN OG FERIEPENGER

Etter at byggherre BaneNor på Follobaneprosjektet hevet kontrakten med det italienske entreprenørselskapet Condotte i januar, har arbeiderne slitt med å få lønna si. Mens italienske myndigheter skal vurdere om de godtar konkursbegjæringen til Condotte, har Arbeidsmandsforbundet tatt til sammen 5 anleggsmaskiner i arrest. Det betyr at Condotte ikke får lov å flytte eller selge de fem maskinene før det er helt sikkert at anleggs- arbeiderne får pengene sine. Til sammen har nå Arbeidsmandsforbundets medlemmer krav mot bedriften på 3,7 millioner kroner. «Hvis vi får solgt maskinene så er det den absolutt raskeste måten å sørge for at arbeiderne får pengene som Condotte skylder dem», sier distriktssekretær i Arbeidsmannsforbundets avdeling 2 Oslo/Akershus, Eirik W. Næss. (Fri Fagbevegelse, august 2018)

Bokomtaler

Leder: Demokratisk sosialisme eller sosialdemokrati?

Avatar photo
Av

Tore Linné Eriksen

Det er mange grunner til at Rødts prinsipprogram og dagsaktuelle politikk nå blir diskutert, også langt utenfor partiets egne rekker. Utgangspunktet er naturlig nok den store framgangen på meningsmålinger, økt medlemstall og Bjørnar Moxnes’ bruk av Stortingets talerstol til å løfte fram kamp mot Acer, velferdsprofitt og Norge som en del av USAs atomvåpenstrategi. Et tegn på hvor vellykket dette har vært, er at Verdens Gang og Civita roper opp om trusler mot demokratiet.

Tore Linné Eriksen er professor em. ved OsloMet – Storbyuniversitet, faglitterær forfatter, bokredaktør i Gnist, anmelder i Klassekampen og medlem av Rødt.

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

Et annet tema som ser ut til å seile opp, gjelder forholdet mellom Arbeiderpartiet og de to partiene til venstre, dvs. Rødt og Sosialistisk Venstreparti. Samtidig gjør det seg gjeldende en slags Gerhardsennostalgi, eller et kappløp om hvem som er «sanne sosialdemokrater».

Det er selvsagt riktig at gjenoppbygginga etter den andre verdenskrigen inneholdt fornuftige reguleringer av markedskreftene og innføring av universelle velferdsordninger. Vanlige arbeidsfolk klarte også å tilkjempe seg deler av gevinstene ved produktivitetsvekt og gode konjunkturer, og også kapitalismen kommer i ulike utgaver. Men lite av dette pekte framover mot et annet styrkeforhold mellom samfunnsklassene. Det fulgte også av de begrensningene som blei lagt gjennom samarbeidet med USA gjennom Marshall-hjelpa, og som reduserte spillerommet til folkevalgte organer. Det samme gjorde sjølsagt Nato-medlemskapet, som bidro til å flytte demokratiske beslutninger til USAs krigshissere. Sosialistisk internasjonalisme blei bytta ut mot oppslutning om Nato-alliertes kriger i koloniene, seinere også i Indokina. Sosialdemokratiske regjeringer åpnet også for en antidemokratisk og ulovlig bruk av statsapparatet til å overvåke og bekjempe sosialister og kommunister, slik Lund-kommisjonen tydelig har avdekket.

Det er ingen tvil om at både EØS og Acer innskrenker nasjonale og demokratiske beslutninger, og at et medlemskap i EU, som Støre og Barth Eide fortsatt drømmer om, er et angrep på folkestyret. Og hvor demokratisk er det å gå til en folkerettsstridig krig mot et afrikansk land ved hjelp av sms til noen få regjeringsmedlemmer? Og hvilket parti var det som startet nedsalg i Statoil, Telenor og andre bedrifter, dvs. å gi avkall på demokratisk styring, og som heller utvidet enn begrenset spillerommet for finansspekulasjon i kjølvannet av den siste finanskrisa? Mer makt til de lukkete styrerom er ver- ken sosialt eller demokratisk, knapt mot sosialliberalt. En demokratisk fagbevegelse må også være uavhengig av partier.

Oppgava i dag er derfor å meisle ut et program som utvider demokratiet, dvs. folkemakt mot kapitalmakt. Et steg på veien er demokratiske reformer, slik som en inkludert sterkere stilling for arbeidere i bedrifter. Et annet steg er kamp mot ulikheter og arveformuer, som gir borgerskapet færre ressurser til å begrense et reelt demokrati. Å gjeninnføre arveavgifta er derfor et demokratikrav.

Det har vært perioder med sekterisk og fordømmende holdninger overfor ledelsen i LO og Arbeiderpartiet. Men å legge det bak seg, og finne samarbeidsformer i stat og kommune der det er mulig, fritar oss ikke fra å drive folkeopplysning om at dagens sosialdemokrati er et vern om kapitalismen, og at mange gode reformer nå har forvitret. Demokratisk sosialisme er noe annet enn sosialdemokrati; det innebær en drøm om et samfunn som er grunnleggende annerledes, ja til og med revolusjonært annerledes.

Bokomtaler

Makt, motmakt og strategi for sosialisme

Av

Brigt Kristensen

Etter siste stortingsval har det vore tilløp til debatt om vegen vidare for Rødt og SV. Debatt var det også etter stortingsvalet i 2013. Da var veike valresultat for begge parti bakteppet for at fleire ville slå dei to partia i hop. Etter relativ suksess i siste stortingsval har noen komme til same konklusjon, eventuelt også med MDG på laget og etter ein prosess med utvida samarbeid.

Brigt Kristensen er mangeårig lokalpolitikar for RV og Rødt i Bodø.
Foto: Changemaker

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

Da Rødt fikk stabil framgang på meiningsmålingane våren 2018 etter offensivt arbeid på Stortinget, avfødde det heftige angrep på Rødt i media – med borgarlige penneknektar og ideologar som VGs Hanne Skartveit og Kristin Clemet frå Civita i brodden. Angrepspunkt: Rødt går inn for noe så gammaldags og friheitsfiendtlig som eit sosialistisk samfunn!

Denne artikkelen argumenterer for at val av langsiktig strategi for eit sosialistisk alternativ til kapitalisme og imperialisme også må avgjøre dagens partiorganisering og samarbeidsformene til venstre for Ap – og forholdet til Ap. Motmakt er også makt – og å søke makt under kapitalismen må skje gjennom ein motmaktstrategi dersom ikkje venstrekreftene skal ende opp med «makt» på systemets premissar – i praksis som lydige tenarar for internasjonal storkapital gjennom NATO og EU, slik utviklingsbana har vore for det internasjonale sosialdemokratiet.

Også dei nye, opposisjonelle rørslene til venstre for det tradisjonelle sosialdemokratiet kan få denne lagnaden. Eit ferskt eksempel er Syrizas omvandling på tre-fire år frå folkelig kraft mot systemet til iverksettar av EU, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondets sjokkterapi mot Hellas.

Strategien med å søke regjeringsmakt under kapitalismen har i liten grad levert dei siste åra. Den klassiske debatten om ministersosialisme og reformistisk eller revolusjonær strategi er igjen aktuell, ironisk nok også i det kortsiktige perspektivet. SV gikk tilbake frå 12, 5 til 4,1 prosent frå 2001 til 2013, etter at partiet «endelig» kom i regjering. «SV-fella» blei eit begrep og viser til at det ikkje er sikkert at denne typen «makt» gir framgang på kort sikt heller, og kanskje aller minst for parti med ein systemkritisk retorikk.

Makt og motmakt – to strategiar

For å framsnakke SV sin regjeringsstrategi uttalte SV-leiarar etter valnederlaget i 2013 at «SV har oppnådd meir i 8 år i regjering enn i alle år partiet har eksistert til saman». Det fikk SV-veteranen Stein Ørnhøi til syrlig å bemerke at siger i to omgangar, i 1972 og 1994, i å halde Norge utafor EU altså ikkje var stort å snakke om. Å ville oppnå resultat i politikken blir i denne tankegangen det same som «å søke makt» – som igjen blir påstått å bety å gå i regjering når sjansen byr seg. Arbeid i masserørslene utafor statsapparatet og i opposisjon, oppbygginga av motmakt, er per definisjon resultatlaust i denne tankeverda. I staden for å søke makt i regjering for ein kvar pris, etterlyste Ørnhøi motmakt til dei faktiske makthavarane.

Aller minst forstår dei systemlojale at makt uten styrke blir avmakt, slik SV-aren Arne Overrein skreiv. Men også Ørnhøi og Overrein undervurderte dei strukturelle grensene for forandring via dagens statsapparat – og Ap-toppen si binding til storkapitalen, EU og Nato. 10 eller 15 prosent i val er etter denne debattantens syn ein svært mangelfull styrke for å unngå å bli avmektig gissel i regjering.

Imperialismen og statens klassekarakter er blitt fremmendord for mange på venstresida. Derfor blir skuffelse over at makt ofte blir avmakt i regjering gjerne ein dom over moralsk svik. Langt viktigare er innsikt i at «sviket» heller er ei systemnødvendig følge av ein bestemt strategi – ein strategi som søker «makt» på grunnlag av Nato og EØS-avtalen, altså med imperialismen og kapitalens herredømme som premiss.

Skjønnmalinga av regjeringsposisjonen og nedvurderinga av arbeidet i opposisjon og det utanomparlamentariske arbeidet, som Ørnhøi tok opp, kjem av eit naivt syn på kor makta ligg i eit kapitalistisk klassesamfunn: I det rådande synet er Storting og regjering eit direkte uttrykk for folkeviljen og demokratiet. Derfor er det ei plikt å søke ein flik av regjeringsmakta i dette systemet.

Det er kanskje elementært, men likevel: Historia, ikkje berre dei åtte åra med rød-grøn regjering, viser at klassemakta også dikterer fra kommandohøgdene i bank- og finansvesenet, og styreromma i storkonserna. Det er kalt makta bak makta, klassediktaturet bak det politiske demokratiet. Imperialistiske interesser sikrar seg gjennom Nato og EØS. Her ligg forklaringa på at «makt» på desse premissane ofte blir avmakt. Eller enda verre: I staden for folkets motmakt blir det makt mot folket.

Ministersosialisme eller revolusjonær strategi

Diskusjonen om strategi og makt har løpt gjennom arbeidarrørsla frå starten, Den klassiske debatten om reform eller revolusjon er meir enn 100 år gammal. Dei første ministersosialistane trudde deltaking i regjering ville gi arbeidsfolket reell makt. I staden er kapitalens banemenn (sosialistane) gong på gong gjennom historia blitt gislar for makta og forvandla til instrument for kapitalkreftene.

I SV og Rødts forhistorie var diskusjonen om fellinga av Gerhardsens regjering i 1963 ein del av dette, og temaet sto sentralt i kløyvinga av SF i 1969. Alt før ml-perioden advarte vi på landsmøtet i SUF i 1967 moderpartiet mot samarbeid på topplan med Ap for å administrere kapitalismen. Og dagens ministersosialistar har knapt noen politiske mål som kan rokke ved kapitalkreftenes makt. Lokalt har mange fått oppleve Ap og SV i fleirtalsposisjon i kommunestyre- og fylkesting som systemlojale kuttpolitikarar og vaktarar av den heilage budsjettbalanse.

Historisk var ministersosialistane villige til å gå i koalisjon med ikkje-sosialistiske parti i regjering for å administrere det borgarlige samfunnet. I min språkbruk er den minister-sosialistiske strategien også å satse på at stadig større oppslutning i val til slutt vil gi regjeringsmakt, og dermed makt til å omdanne samfunnet og innføre sosialismen frå toppen. Etter som Ap ikkje på mange år har hatt sosialisme som mål, kan vi slå fast at SVs strategi er ministersosialisme også i den første betydninga. Men ingen parti, heller ikkje Rødt, er konsolidert på at også den andre «varianten» i sitt vesen er av same type – og like fjern frå verkeligheita om målet er eit anna samfunn og ei anna verd.

For strategi og organisering må tene målet. Og målet må vere:

  • å avkaffe kapitalismen og systemet med at eit mindretal lever feitt på andres arbeid.

  • å avskaffe imperialismen, som er kapitalisme globalt, dominert av fleirnasjonale konsern i kappestrid om ressursar og marknader, med utarming og stadig nye krigar som resultat.

  • avskaffe profittsystemet som drivkraft for utvikling, fordi det truer jordas tåleevne – og tenderer til å redusere mellommenneskelige forhold til kjøp og sal.

Og så erstatte dette systemet med eit fellesskapssamfunn, der ressursar, produksjon og velferd er ansvaret til fellesskapet gjennom eit utstrakt og desentralisert folkestyre. Noen har kalt første fase sosialisme og andre fase kommunisme i ei sånn utvikling, Marx snakka om kommunismens to fasar.

Rødt kaller seg eit revolusjonært, sosialistisk parti. Ka betår det revolusjonære i? Eit kvalitativt anna samfunn enn dagens er målet, det er vel revolusjonært? Ja, det òg! Men skillet mellom reformistar og revolusjonære for eksempel på tjuetalet i Norge, gikk ikkje først og fremst der. Til og med da det var tre arbeidarparti hadde alle – også høgresosialistane i Norges sosialdemokratiske parti – sosialisering av produksjonsmidla på programmet. Reformistar og revolusjonære hadde langt på veg same mål. Skillet gikk på analyse, strategi og arbeidsmåte.

Reformistane meinte som nemnt at ei gradvis utvikling med reformar vedtatt av Stortinget skulle gi makta også over det økonomiske livet til arbeidarklasssen og folket. Synet til den revolusjonære retninga derimot var at berre massemobilisering, særlig på dei store arbeidsplassane, kunne gi ein maktbase for å gripe samfunnsmakta direkte, eller iallfall hindre at overklassen, borgarskapet, saboterte ein valsiger for arbeidarrørsla. Seinare gikk Ap over til det reformistiske standpunktet med gradvise reformar som veg til eit sosialistisk samfunn – for så etter 2. verdskrigen å lande på regulert kapitalisme og Nato-politikk som sitt grunnlag. Under Stoltenbergs første regjering var partiet spydspiss for nyliberalisme og privatisering. Vi kan kalle det sosialdemokratiets fjerde fase.

SF og SV starta som reformistiske sosialistar, og sneia på 70-talet innom eit revolusjonært standpunkt. Under Solheim og Halvorsen på 90-talet blei sosialismen i realiteten avskaffa, målet blei kapitalisme med eit menneskelig ansikt. Alt før regjeringsposisjonen kom støtte til Nato-krigane i Jugoslavia og Afghanistan, i regjering bombinga i Libya med venstrefløy-toppen, dagens partileiar Audun Lysbakken, entusiastisk på laget.

Altså er det blitt svært så romslig politisk til venstre for SV. Rødt kan utnytte dette, men uten å følge med i Ap og SVs glideflukt mot høgre. Rødt kan «ta rommet», men uten å flytte seg til høgre i rommet. Skulle Rødt få stor oppslutning med SVs og Aps maktstrategi i bagasjen, er det min påstand at partiet vil få ein tilsvarande utviklingsbane. Det er systemnødvendig, og ikkje eit spørsmål om moral.

Revolusjonær overgang

I ein realistisk sosialistisk strategi er massemobilisering og utvikling av maktorgan nedafrå nøkkelen, av minst fire grunnar:

  • For å beslaglegge kapital fysisk og motverke økonomisk sabotasje frå økonomiske maktsentra mot ei folkevalt, sosialistisk regjering.

  • For å sette demokratisk bestemt politikk ut i livet der delar av statsapparatet vil sabotere.

  • For å hindre militærkupp.

  • Og ikkje minst: Fordi berre sosialisme skapt nedafrå kan bli levedyktig. Det viser erfaringane både frå forsøk med kommunistisk statssosialisme og sosialdemokratisk statssosialisme meir enn tydelig. Både av parti i den kommunistiske Komintern-tradisjonen og sosialdemokratiske parti har Rødt mykje å lære, men som strategiske alternativ har begge retningane utspelt sin rolle.

Grovt sett er det mulig å sjå for seg to scenario der ei ny arbeidar- og folkemakt nedafrå tar over samfunnsmakta.

Enten har vi ein revolusjonær situasjon der makta «ligg i gata», dei parlamentariske organa er ute av funksjon – og ei revolusjonær rørsle «tar» makta på klassisk revolusjonært vis. For å skaffe legitimitet og legalitet, er det da avgjørande viktig at den nye makta (parti/koalisjon av krefter) raskt gjennomfører frie val – og respekterer resultatet.

Eller: Eit revolusjonært parti eller ein koalisjon i spissen for ei brei masserørsle får regjeringsmakt i ein turbulent, nesten-revolusjonær situasjon etter val i dagens politiske system. Da vil denne regjeringa være avhengig av masserørsla for å hindre sabotasje og skape ein reell maktbase for å innføre eit nytt system.

Utanom slike situasjonar vil «maktvegring» stort sett vere det rette for eit revolusjonært parti. I heilt spesielle situasjonar, for eksempel viss regjeringsdeltaking er det som skal til for å få Norge ut av Nato eller EØS, kan det likevel vere grunn til å diskutere om tidsavgrensa deltaking i regjering kan forsvares under dagens system.

Så har vel historia eksempel på at revolusjonære parti så å seie blir «tvinga» inn i regjering, fordi partiets massebasis krev det – og maktvegring vil undergrave tilliten til partiet fullstendig. Altså når forventningane er store og fleirtalet ønsker store endringar. (NB: Ein situasjon nokså forskjellig frå diskusjonen som er referert i SV i 2013 om 10 eller 15 prosent for å gå i regjering). Da må partiet iallfall bruke regjeringsposisjonen til å stimulere masserørsla til å handle, ta over bedrifter og liknande. Og vi kan ikkje sjå vekk frå at revolusjonære endringar kan skje i etappar over fleire år, gjennom skarp konflikt.

Betyr dette at det er nyttelaust å arbeide for reformer under kapitalismen? Sjølsagt ikkje. Rosa Luxemburg kalte reformene revolusjonens biprodukt. «Vi vil ikkje ha ein større bit av kaka, vi vil ha heile det fordømte bakeriet», stod det flott og revolusjonært på eit jakkemerke i punketida først på 80-talet. Men dei som vil ha heile bakeriet, er ofte godt skodd også for å kjempe for ein større bit av kaka for arbeidsfolket.

Rødts revolusjonære sjel

For Magnus Marsdal i Manifest var det etter siste stortingsval eit viktig poeng at SV og Rødt med Audun Lysbakken og Bjørnar Moxnes i front hadde stått fram som «politiske tvillingar» i valkampen.

Og rett skal vere rett: Lysbakken stilte med nyoppussa profil og retorikk, og 8 år i regjering på passe avstand, mens Moxnes hadde ein meir konkret politikk og taktikk enn før. Når begge i tillegg er moderne menn i trettiåra blir det vanskelig å få auge på skilnaden.

Men i fleire tiår har sjeldan programsakene danna eit viktig skille mellom RV/Rødt og SV. Likevel har partia i den politiske praksisen ofte skilt lag, både lokalt og i rikspolitikken. Det kjem av forskjellig analyse av makta og ulik politisk strategi.

Ka er så Rødts styrke framfor for eksempel SV? Ka er haldbar grunngiving for eit parti til venstre for dagens SV? Er Rødt-folk dyktigare, snillare eller meir kompromisslause menneske enn SV-folk? Neppe. Min påstand er at dei ulikheitene vi kan observere mellom dei to partia sin praksis, som er til Rødt sin fordel, er avleidd av at SV er eit reformistisk parti , mens Rødt ein stad der inne enno har ei revolusjonær sjel.

«Ikke til salgs» stod det på Rødts løpesedlar i valkampen i 2013. Igjen: Korfor kunne Rødt skilte med det? Er Rødt av ein høgare moralsk orden? Rødt-folk gjør mange stader ein strålande innsats for å ivareta folks interesser som folkevalte og som tillitsvalte i interesseorganisasjonar. Sjølsagt speller personlige eigenskapar ein rolle. Men politisk heng Rødts sterke sider i hop med ein tradisjon av marxistisk maktanalyse, som gjør at Rødt-folk ikkje så lett lar seg kjøpe eller falle til fote for makta. Og når mange i Rødt legg mykje krefter i årelangt freds- og solidaritetsarbeid, kjem det neppe berre av medkjensle og evne til empati. Engasjementet er nødvendig fordi det har feste i ein grunnforståelse av ka som må til for å avskaffe krig, nød og undertrykking. Denne grunnforståelsen er revolusjonært sosialistisk. Og sjukehusaktivistar frå Rødt landet rundt har i ryggmargen at berre kamp gir siger, massemobilisering må til. Rødt er ikkje lobbyistane og First House sitt førsteval.

Det var Rødt-leiar Moxnes og ikkje SV-leiar Lysbakken som uttalte dette til Klassekampen 16. august før valet: «Me skal ikkje gå i SV-fella og sluke kamelar til morgon og kveld. Der er Støre og eg einige.» Dette sa Moxnes etter at Støre hadde fått kritikk langt inn i Ap for å markere avstand til Rødt (og MDG).

I stortingsvalet i Nordland stilte to damer i front for SV og Rødt. I den tv-sendte NRK-debatten for Nordland i Bodø 6. september, fikk SV-kandidaten Mona Fagerås dette spørsmålet frå salen: «Kan SV garantere at ei ny rødgrønn regjering ikke vil støtte norsk krigsdeltakelse i USA-ledede kriger?» Ifølge opptak svarte Fagerås: «Det er jo vårt primærstandpunkt, og vi meiner jo at utenlandsoperasjoner skal ledes av FN, og ikke av NATO. Så er det selvfølgelig sånn at viss man går inn i ei regjering, må man være med på forskjellige rare ting. […]»

Litt snubling i ein hektisk debatt, eller eit teikn på kor grunt SVs sjøloppgjør har vore? Resten av svaret til den nyvalte stortingsrepresentanten tyder på det siste. Her var poenget med FN-mandat å gi krigane større legitimitet i verdssamfunnet! Rødts førstekandidat, Synne H. Bjørbæk nytta dei høva ho fikk i valkampen, i debatt, innlegg og med eigen video til å agitere mot Norge som krigsnasjon.

Parti og strategi

Ka betyr denne analysen for praksis i dag?

Det betyr for det første at eit revolusjonært parti må jobbe i – og i tett samarbeid med – dei store folkerørslene, fagbevegelsen, kvinnebebegelsen, miljøbevegelsen, freds- og solidaritetsbevegelsen, den antirasistiske bevegelsen. Partiets tyngdepunkt må ligge i det utanomparlamentariske arbeidet. For det andre er det viktig å utvikle systemkritikken og heilheitlige alternativ til dagens politikk, visjonen av eit nytt samfunn, studiearbeidet og skoleringa.

For å få eit bilde av partiet si rolle i ein langsiktig strategi, kan det vere nyttig å sjå for seg to aksar, eller kanskje heller ein sirkel rundt der vi står i dag, og ei pil framover.

Sirkelen betyr at partiet må arbeide for å smi breiast mulig alliansar mellom grupper som kan ha felles interesser mot kapitalkreftene i dagskampen. Behovet for å få fagbevegelsen og miljøbevegelsen til å dra i same retning seier seg sjøl. Arbeidet damene i Akp frå 80-talet, no i Rødt, har gjort i «Kvinner på tvers» for å samle kvinnedominerte fagorganisasjonar og kvinneorganisasjonar, er eit forbilde. «Foren folket – splitt fienden» er ein strategisk og taktisk formular av klasse!

Pila betyr at partiet må arbeide for å knytte kampen i dag til det langsiktige målet – eit sosialistisk og etter kvart klasselaust samfunn.

Å knytte kampen i dag til det langsiktige målet, betyr å kjempe for reformer som tar samfunnsområde ut av marknadsmakta, for eksempel i bustadpolitikken. Kollektivtrafikk, jordvern, å gjenerobre fiskeriallmenningen, forsvar for allemannsretten og strandsona er andre felt der den strategiske betydninga er openberr. Det same er sjølsagt forsvaret for og utviding av offentlige velferdsordningar og kulturtilbod som gratis bibliotek.

For å fungere langs begge aksane er allsidigheit eit prinsipp å etterstreve. Partiet må sameine økonomisk, politisk og teoretisk kamp. Kamp gjennom fagbevegelsen og i tariffoppgjør for lønns- og arbeidsvilkår er økonomisk kamp. Krig og fred. miljø, asyl og innvandring, avsløring av overvaking, korrupsjon og overgrep mot demokratiske rettar er politiske kampfelt. Systemkritikk og kamp om samfunnsforståelsen er teoretisk kamp.

Rett etter stortingsvalet i 2013 argumenterte partileiar Bjørnar Moxnes og Mari Eifring, som da var partisekretær, for SV og Rødt som to nisjeparti, med innretting på kvar sin sosiale nisje. SV skulle som før vere dei radikale mellomlaga sitt parti, og Rødt bli partiet til unge arbeidarar. Partifilosofien bak dette forslaget er fjernt frå den som er forsøkt skissert i denne artikkelen. Det er det også å sentrere alt politisk arbeid om økonomiske forskjellar, ei linje som lett forfell til det som er kalt økonomisme.

Denne partioppfatninga er sjølsagt ikkje til hinder for å satse på å bryte gjennom med politikk for arbeidslivet, og rekruttere spesielt blant unge, opprørske arbeidarar. Trulig har det skjedd, særlig i dei siste to-tre åra. Framifrå! Men det kan ikkje erstatte allsidig, revolusjonært arbeid.

Ei av Rødt sterke sider er evna til å knyte i hop parlamentarisk og utanomparlamentarisk arbeid. Det er Rødts varemerke, krumtappen i Rødts revolusjonære sjel. (Av mangel på bedre metafor.) Om ein enkelt faktor skal trekkes fram for å forklare Rødts relative suksess i nord, trur eg vi finn han i vellykt samspell mellom parlamentarisk og utanomparlamentarisk arbeid.

Parlamentarisk arbeid med revolusjonært tilsnitt

Så litt om om parlamentarisk arbeid, helst revolusjonært parlamentarisk arbeid – altså arbeid i kommunestyra, fylkesting og Storting. Her er vi til ein viss forstand på motpartens arena, i «maktas korridorar», samtidig som vi representerer ambisjonen om folkevalt styring mot alle krefter som vil begrense den graden av demokrati som blei kjempa gjennom mot høgrekreftene fram til allmenn stemmerett i 1913.

Det første poenget er at plass i folkevalte forsamlingar i dagens Norge er eit vilkår for å bli tatt alvorlig som politisk parti. Bruken av talarstolen som folketribun, medias, riktig nok skiftande, interesse gir likevel ein arena for å fram eit heilskaplig politisk alternativ.

For det andre opnar plass i kommunestyre, fylkesting og Storting for utstrakt grad av kontakt med folk, for å jobbe etter masselinja som det heitte før, for kontakt med enkeltpersonar og fagorganisasjonar og interesseorganisasjonar som Handikapforbundet eller organisasjonar for pårørande som Landslaget for pårørande i psykisk helse (LPP) og Norsk forbund for utviklingshemma (NFU). Representantar for partiet blir kontakta og det er naturlig at også partiet tar kontakt. Noen set utrulig pris på det siste, Og det kan bidra til å bygge alliansar mellom ulike folkelige krefter.

For det tredje kan folkevalte få tak i kunnskap og av og til avsløre sensitive saker som dei kan dele med berørte eller få ut i offentligheita. Det kan forbedre saksbehandling, graden av demokrati i offentlig forvaltning og legge litt band på mektige særinteresser. Og som biprodukt kan ein lære mykje, til og med om kommunen ein bur i, faktisk også av traurige utgreiingar og saksframlegg.

Og for det fjerde kan revolusjonære folkevalte faktisk på denne måten bidra til politiske vedtak, som er viktige for dei det gjeld. Etter knapt eit år på Stortinget har Rødt vore meir synlig og fått meir til enn dei fleste hadde venta – som konstruktiv og offensiv opposisjon i opposisjonen! Rødt har vore plogen som brøyta veg for at fleirtalet fikk fjerna ein statsråd som appellerte til dei brunaste elementa i folket.

Men også mindre sigrar på lokalt nivå er viktige i ein revolusjonær strategi. Det handlar om å bygge tillit. Og tillit er eit strategisk forhold.

Av eit revolusjonære standpunkt følger altså i det parlamentariske arbeid etter evne å

  • halde tett kontakt med dei som er berørt av politisk vedtak, om mulig stimulere lokal motstand.

  • bryte pålagte spellereglar, og dele informasjon som for eksempel administrasjonen vil halde skjult for dei som er berørt når dette er viktig.

  • stille alternativ forståelse opp mot den «offisielle», når det gjeld for eksempel «rammelogikken» som på falskt grunnlag vil innbille offentligheit og ansatte at kommuneøkonomien er å samanlikne med din huashaldsøkonomi. For å skjule at den kommunale firkanten berre er ein bit av ein søkkfull statssekk, og at kamp mot usosiale kutt er ein del av kampen om fordelinga i samfunnet mellom offentlig fattigdom og privat velstand. Rødt har ein tradisjon for å vise ansvar nedover, ikkje oppover.

  • ikkje la seg begrense i tema, men også reise for eksempel internasjonale spørsmål

For artikkelforfattaren har arbeidet mot kommunen si nasking frå eldremilliarden i 1990/91, mot Nato-jubileet i bombebyen Bodø og bombinga i Jugoslavia i 1999 og kampen mot privatisering i Saltstraumen i 2006/08 vore tre høgdepunkt i parlamentarisk arbeid i skjeringspunktet mot det utanomparlamentariske. Alle tre med islett av rikspolitisk betydning.

Kampen om eldremilliarden handla om «rammeforståelsen», hadde innslag av avløring av det fordekte, skapte engasjement i pensjonistforeningane – og ga 8,8 millionar årlig i rammeauke i eldreomsorgen. Trulig var denne saka viktigare enn Glasshuset (omgjøringa av sentrumsgater i Bodø til eit kjøpesenter) for at RV auka frå ein til fire ved kommunevalet i 1991.

Det lyktes å redusere omfanget av feiringa av Nato-jubileet i Bodø i 1999 midt under bombinga av Jugoslavia, til sterk gremmelse for høgreordføraren. RV-initiativ i kommunestyret ga grunnlag for RV-initiativ for å danne Bodø-nettverk mot krig, som seinare blei til Fredsbevegelsen i Bodø med omfattande aktivitet mot krigane i Irak og Afghanistan, i den siste saka også med riksdekkande opprop for å hente norske bombefly heim.

Initiativet for å stoppe vedtatte utbyggingssaker i Saltstraumen kom til RV utafrå. Men uten plass i kommunestyret hadde vi ikkje kunne utnytte feil i saksbehandlinga til å få saka opp på nytt. Dermed blei det mulig gjennom omfattande mobilisering å få stoppa utbygginga både i Ripnes på innsida og Knaplundsbukta på utsida av Saltstraumen. Og vi kunne avdekke ulovlig godkjent reguleringsplan først i Ripnes og så ulovlig utbygging av Løpshavn. Som igjen førte til at fleire skandaleprega byggesaker i Bodø sentrum kom fram i lyset.

Som vi ser, kan initiativ i kommunestyret like gjerne slå ut i bevegelse utafor som omvendt. Og det er fullt mulig å vinne fram i den politiske kampen, også uten å vere med i eit avtalefesta fleirtal, den såkalla «posisjonen».

Også i Rødt er trulig den grunnleggande forståelsen for det utanomparlamentariske arbeidets forrang for liten. Alt for mange lag er trulig eit vedheng til kommunestyregruppa. På mindre plassar med liten kapasitet, er det vanskelig å unngå. Likevel er allsidig arbeid viktig å streve etter. Og Rødt har veldig mykje positiv lærdom å bygge på når det gjeld å utvikle praksis for gjensidig styrking av arbeidet i kommunestyre/ fylkesting og arbeidet utafor.

Her er det viktig å understreke:

For det første betyr sjølsagt ikkje oppfatninga av at utanomparlamentarisk arbeid må vere det viktigaste for eit revolusjonært parti, at for eksempel den som er tillitsvalt i ei fagforening dermed har ei viktigare oppgåve enn ho som sit i kommunestyret. Og det betyr like lite at aktivisten som brukar mykje tid på solidaritetsarbeid, gjør mindreverdig arbeid jamført med andre. Utfordringa for Rødt som parti er både å sjå kvar enkelt sin innsats, og å utvikle miljø og former for oppfølging av dei ulike kampfelta, samtidig som evna til sjølstendig jobbing blir ivaretatt.

For det andre: Nedprioritering av arbeid i kommunestyre, og på Stortinget, kan også uttrykke oppvurdering av sektorkamp framfor politisk kamp og synliggjøring av partiet som heilskaplig alternativ. Det skjer lett under dekke av å prioritere utanomparlamentarisk kamp, men er ikkje særlig «venstre». Sett frå nord for Polarsirkelen, er det forbausande at etablerte Rødt-miljø i store kommunar og mellomstore byar på Austlandet ikkje slår gjennom i lokalpolitikken. Kan det ha å gjøre med denne tankegangen?

Men i mitt hau er altså det parlamentariske arbeidet meir ein reidskap for å styrke det utanomparlamentariske enn omvendt.

Generelt må eit revolusjonært parti ha fornuftig arbeidsdeling, dersom det også skal utvikle for eksempel faglig arbeid, kvinnearbeid, miljøarbeid og solidaritetsarbeidet over heile landet.

Kommunestyregruppa må på si side ha ei open dør for innspell og forslag. Lagsleiar og gruppeleiar må avtale ka for viktige spørsmål som skal avgjøres på lagsmøta. Det er partiet som skal bestemme politikken. Gruppa må av same grunn vere representert i styret. Og gruppa bør rapportere jamt til medlemmene, uten å dynge folk ned med informasjon. Altså fornuftig arbeidsdeling igjen.

Fleirtalssamarbeid lokalt

Dei svært gode resultata i lokalvala i 2015 i Nordland og i Tromsø, og i ei handfull kommunar i Sør-Norge, bidrog til at Rødt har fått nye erfaringar med å delta i ulike former for fleirtalssamarbeid. I siste kommuneval blei Rødt tredje største parti i fire byar i Nordland, og fikk over 12 prosent ved fylkesvalet i to andre kommunar i fylket. 14,4 prosent i kommunevalet i Tromsø var topp i nord, likevel slått av eineståande Kragerø i sør med 16,4 prosent. I nokså mange kommunar var det etter valet ikkje mulig å komme forbi Rødt om Ap skulle vere sikra ordførarvervet. Da Bjørnar Moxnes kommenterte ei meiningsmåling i Oslo våren 2018 som ga Rødt 8,8 prosent etter vellykt arbeid på Stortinget, sa han at Oslo endelig var komme opp på nord-norsk nivå!

Det er neppe dristig å hevde at særlig søppelskandalen i Oslo våren 2017 bidrog sterkt til å gi Rødt stortingsplass. Paradoksalt nok ga by-parlamentarismen i Oslo Rødt politisk innverknad som «støtteparti», men partiet fikk på same tid ein avstand til den lokale makta som Rødt i Tromsø ikkje hadde da dei stod i brodden for å avskaffe det same systemet.

Denne skilnaden kan vere ein av grunnane til at Oslo løfta seg – og mykje av landet – i siste stortingsval, mens Rødt i Tromsø og Troms fall ekstra mykje også jamført med fylkesvalet to år før.

Eit tredje eksempel på tråd mellom den lokale situasjonen og det nasjonale nivået er Nesodden, som fikk landets beste resultat for Rødt i stortingsvalet i lag med Oslo. Her brukte Rødt erfaringane med den lokale koalisjonen av AP og Høgre på Nesodden for å få fram dei rikspolitiske skillelinjene.

Rødt Rana, som var i budsjettsamarbeid med Ap og SV, greide likevel å bruke rommet som opna seg ved at Ap og SV gikk inn for sentralisering av skolar for å spare – og samtidig brukte store summar av kommunale fond til ny flyplass. Det er alltid lettare å gå fram frå eit veikt utgangspunkt. Men for første gong på lang tid fikk Rana eit bedre valresultat enn Bodø, som ved fylkesvalet i 2015 var 2,5 gonger større enn Rana i prosentvis oppslutning. Parolen «Tenk lokalt når du stemmer sentralt» blei reist av folk utafor Rødts rekker.

Omvendt tabba Rødt Bodø seg ut ved å stø eit budsjett som ga sterk og usosial auke i eigedomsskatten. Og i forsøket på å korrigere linja stod ikkje Rødt løpet ut da dei fram mot valet gjorde manglande overføringar frå høgre-regjeringa og staten til hovudsak i debatten om den lokale eigedomsskatten. På dette grunnlaget stilte lokale representantar for Rødt opp i lag med Ap i tv-debattar. Ramma og «dramaturgien» gjorde at framifrå debattinnsats ikkje kunne hjelpe stort på inntrykket av Rødt som Aps partnar i skattepolitikken.

Brott i samarbeidet i Bodø

Så opplevde vi før sommaren 2018 at Ap likevel sa opp samarbeidsavtalen med Rødt i Bodø, og fikk SV, Sp og MDG med på det. Den utløysande årsaka var at to av Rødts representantar i bystyret offentlig hadde kritisert innhald og prosess da seks hundre tusen knappe kulturkroner blei sett av til å importere ein internasjonal kjent fotokunstnar for å «profilere» Bodø som kandidat til å bli europeisk kulturhovudstad gjennom foto av nakne bodøværingar. Da hadde det lenge ulma i kulturmiljøet over manglande kommunal satsing på lokale kulturytringar.

Rødt Bodø svarte på utstøytinga med at Ap hadde pressa gjennom ei form for kvasiparlamentarisme i Bodø, der dei store debattane blir tatt på bakrommet mellom samarbeidspartia fjernt frå innbyggarane. Etter at konsekvensane for folk av modellen for eigedomsskatten blei klar våren 2016, foreslo Rødt Bodø tre grep for å lette trykket for noen av dei gruppene som blei hardast ramma. Forslaget blei sett fram offentlig, sånt gikk jo ikkje an! Men tennerskjerande måtte Ap gå med på å heve botnfrådraget noe, og stemme for å greie ut om skattetakstmodellen, som er i bruk for eksempel i Oslo, vil gi ei meir rettferdig fordeling. Men da Rødt ville minne om dette i budsjettetvedtaket for 2018, la Ap ned veto. Her gikk grensa for å fremme eigen politikk!

Ein langvarig kamp for å berge dei store Rønvik-jordene rett ved bykjerna frå nedbygging, såg ut til å vere vunne etter kommunevalet i 2015, fordi Ap snudde for å få MDGs eine og avgjørande stemme i ordførarvalet. Men som Rødt spådde da Ap braut samarbeidet med Rødt, braut partiet rett etter også samarbeidsavtalen om Rønvik-jordene og blei igjen ein del av dei såkalte betongkameratane av Ap, Høgre og Frp i denne viktige jordvernsaka.

Etter dette hadde MDG fått nok og braut ut, mens SV i «god» tradisjon vedtok at dei trass i alt ville fortsette det organiserte samarbeidet for å ha ei hand på rattet om Rønvik-jordene. Og Senterpartiet? Med pragmatismen som ideologisk grunnvoll følgte dei Ap!

Betyr eksemplet Bodø at samarbeidsavtalar for ein fleirtalsposisjon føre til avmakt heller enn makt? Nei. Samarbeidsavtalen i Bodø etter kommunevalet i 2015 betydde for eksempel at eit nytt tilbod for rus og psykiatri, som hadde stått tomt etter ferdigstillinga, raskt blei tatt i bruk. Det var Rødts viktigaste sak i valkampen. Byutvikling og utbyggingssaker var derimot unntatt frå samarbeidsavtalen, med unntak av Rønvik-jordene.

Da Synne H. Bjørbæk frå Rødt var valt til varaordførar i Bodø, trykte Avisa Nordland kommentaren «Vaktbikkje med lebestift». Men det viste seg ikkje uventa at Bjørbæk hadde skarpe tenner bak leppene. At varaordføraren har halde ein høg profil i den politiske debatten, som mot hotellkongen Buchardts planar for eit tårnhotell på Bodøs utkikkspunkt Turisthytteplatået, har nok falle Ap svært tungt for brystet.

Folkevalte organ og motmakta

For å skjelne mellom gode og dårlige kompromiss i eit fleirtalssamarbeid, kan det vere nyttig å bruke motmaktkriteriet: Vil det aktuelle tiltaket styrke folks motmakt mot mindretalsinteresser, statlig høgrepolitikk og imperialistiske krefter utafor landet – eller vil effekten vere motsett?

Avhengig av styrken i rørslene utafor kan folkevalte organ som kommunestyre eller fylkesting fungere som del av motmakta. Kommunestyra i Trondheim og Tromsø med Ap på laget, går inn for lokal boikott av varer frå palestinske område okkupert av Israel. Fylkestinget i Finnmark er per dato ein del av motmakta mot sentraliseringskåt høgrepolitikk. Det same var mange kommunestyre da kommunereforma blei pressa gjennom, mens andre fall til fote uten kamp.

Eit vilkår for å bidra til motmakta, er nok også at formannskapsmodellen blir tatt på alvor. Ofte blir begrepet «posisjonen» brukt som om det er ei slags lokal regjering, med den innskrenkinga i politisk sjølstende for partia som lett følger med. Faren for å bli gissel også i fleirtalssamarbeid lokalt er uansett stor, for eksempel ved å bli ansvarlig for usosiale kutt i budsjettsamarbeidet. Den dagen mobilisering i lokalsamfunnet blir eit problem for eit sosialistisk parti, er det iallfall på tide å bryte ut og finne vegen tilbake til alliansen med motstandsrørslene.

Å delta i lokale by- og fylkesregjeringar (by- og fylkesråd) verkar allment å vere i strid med ein motmaktstrategi. Vi har vore inne på før: At Rødts står utafor byregjeringa i Oslo, samtidig som partiet er ein del av fleirtalet, er kanskje noe av forklaringa på Rødts gjennombrott som riksparti fordi det gjorde avgjørande og synlige initiativ mot søppelskandalen våren 2017 mulig. Den frie stillinga på Stortinget har ikkje ført Rødt inn i «skyggenes dal» der Hanna Kvanmo frykta SV ville hamne etter høgre-sigeren og Kåre Willochs første regjering i 1981. Tvert om har Rødt utnytta si uavhengige stilling til å sette premissane, med fjerninga av Listhaug frå regjeringa som det mest synlige eksemplet. Dei andre i opposisjonen, også SV, var i utgangspunktet mot Rødts initiativ for mistillit mot Listhaug.

Ein medveten og fleksibel motmaktstrategi er nødvendig for å nå særlig arbeidsfolk som står under innflytelse av dei pro-imperialistiske leiarane i Ap og Frp. Særlig overfor Ap må samarbeid og kamp veksle ut frå situasjonen og ikkje minst styrkeforholdet mellom ulike linjer i fagrørsla og i Ap. Å legge seg for tett opp til Ap generelt, vil ikkje minst vere ei gavepakke til Frp. Rødts oppgave er ikkje å gjenreise sosialdemokratiet, men å vinne folka som soknar dit for klassesolidaritet, internasjonal solidaritet og ein antiimperialistisk fredspolitikk. At Ap er komme ut med full støtte til Høgres undergraving av basepolitikken frå femtitalet og for permanente USA-basar på norsk jord i fredstid, gjør ikkje dette mindre nødvendig.

Kampen mot kraftkablane til utlandet og tilslutning til EUs energibyrå Acer illustrerer det same poenget. Her blei den EU-lojale leiinga i Ap eit godt stykke på veg isolert frå viktige delar av kjerneproletariatet i den kraftkrevande industrien, som mobiliserte i sine fylke og opplevde Rødt som eit sterkt talerøyr på Stortinget.

To element i ein motmaktstrategi er politisk avstand til dei reelle maktsentra og mobilisering av folkelige krefter nedafrå. Ein slik strategi er også til gagn for det offentlige, demokratisk ordskiftet og utviklinga av politiske alternativ til den førte politikken. Den bidrar slik til å forsvare eller utvide grensene for demokratiet også på kort sikt. Som før nemnt er organisasjons- og samarbeidsformer middel i ein strategi, for å nå eit mål. Ettersom målet er eit sosialistisk samfunn med eit langt meir avansert demokrati og større folkelig deltaking enn i dagens system, er det også samsvar mellom mål og middel i denne strategien.

Rødt og framtidas organisering

Heller ikkje dagens Rødt er det endelige svaret på spørsmålet om organisering av venstrekreftene. Ikkje minst må politisk aktive på venstresida få gjøre sine eigne erfaringar og trekke sine eigne slutningar. Ulikt syn på strategi må ikkje stå i vegen for samarbeid og aksjonsfellesskap, også mellom partia. Felles fora for debatt om strategiske linjer og om historiske og samtidige erfaringar bør komme. Men skillet mellom å søke makt på kapitalens premiss og å bygge motmakt gjennom mobilisering nedafrå gjeld det politiske arbeidet her og no – og dreier seg ikkje om ein fjern «verdensanskuelse».

Og her er Rødt, nettopp fordi fordi partiet står i ein revolusjonær tradisjon, eit bedre utgangspunkt enn SV. Med sitt halvhjarta oppgjør med partiets tilslutning til Nato-krigane mellom 1999 og 2011, sin lett justerte regjeringsstrategi og årelange lokalpolitiske praksis på Aps premissar i alt for mange kommunestyre og fylkesting, har SV fleire handikap enn Rødt. Om Rødt skal kunne tilføre den framtidige organiseringa på venstresida noe av verkelig verdi, må partiet forstå og foredle sine sterke sider. Og heller utvikle seg ut frå sine særpreg enn å risikere og tape fotfeste i jakta på modernisering og ein meir lekker fasade. Både beinskjørheit og ungdomssløvsinn er ein trussel mot Rødt revolusjonære sjel.

Spørsmålet er heller: Korleis kan Rødts styrke si revolusjonære sjel og aktivisere nye og gamle medlemmer? Eit parti med langt fleire medlemmer skolert i marxistisk teori og samfunnsforståelse vil også kunne ha politisk tyngd til å prøve ut nye samarbeidsformer med andre parti, også valsamarbeid. Men der er vi ikkje i dag.                          

Artikkelen er nyskreven, men gjenbruker også delar av eldre tekstar.

Boka ”Motmakt – tilsvar i ti år”, 2015:
Rødt eller SV – to strategiar
Rødts revolusjonære sjel
Revolusjonær overgang
Mellom Nina Skåtøy og Werner Ludal: Etter (ml) – ka kan vi lære av 70-talet?

Radikal Portal:
Rødt og SV – politiske tvillingar, 2017
Notat til diskusjon i Rødt om valet i Nordland, 2017

Bokomtaler

Innhold 3 2018

Leder: Demokratisk sosialisme eller sosialdemokrati? 4

Plukk 6

Dikt: Utdrag fra Vårs 8

Samtalen: Venstresidens oppgjør med EU 14

Anja Ariel Tørnes Brekke: – Det er en økende tro på forandring 20

Brigt Kristensen: Makt, motmakt og strategi for sosialisme 24

Tobias Drevland Lund: En strategi for en radikal fagbevegelse 40

Nora Warholm Essahli: Hvor ble det av studentopprøret? 46

Ståle Holgersen: Kapitalen i Norge 50

John Strøm: Sulitjelmaffæren 1918 60

Aslak Storaker: Hva slags forsvar trenger vi? 70

Terje Valen: Nyare Marx-forsking 80

Tore Linné Eriksen: Samir Amin og «den reelt eksisterende kapitalismen» 86

Bokomtaler:

Gøran Greider og Åsa Linderborg: Populistiska manifestet 100

Tollef Hovig: Forandring 102

Magnus Marsdal: Frihetens mødre 105

Reidar Strisland: Bernie Sanders og det nye USA 108

Martijn Konings: Capital and time. For a new critique of neoliberal reason 110

Simon Hannah: A party with socialists in it – A history of the Labour left 114

Eric Holt-Gimenez: A foodie’s guide to capitalism. Understanding the political economy of what we eat. 117

Andreas Malm: In the progress of this storm. Nature and society in a warming world. 119

Gérard Duménil og Dominique Lévy: Managerial Capitalism. 122

Jon Nixon: Rosa Luxemburg and the struggle for democratic renewal. 126

Marta Breen og Jenny Jordahl: Kvinner i Kamp 129

Daria Bogdanska: Lønsslaver 131

Revolusjonens A – Å
Jokke Fjeldstad: Fjernsyn 134

Bokomtaler

Hva slags forsvar trenger vi?

Av

Aslak Storaker

Når en diskuterer forsvarspolitikk i dagens Norge, kretser som regel debatten rundt tekniske detaljer. Men en fornuftig sikkerhetspolitisk strategi ligger såpass langt unna de rådende dogmene at vi først må se på hva som er galt med dagens politikk, før vi kan gå inn i diskusjonen om hva slags forsvarspolitikk som tjener Norges sikkerhetsbehov.

Aslak Storaker er redaktør i tidsskriftet Sosialistisk framtid og med i Internasjonalt utvalg i Rødt.
Foto: Lars Magne Hovtun, Forsvaret

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

Den internasjonale situasjonen

Det internasjonale utgangspunktet er en anspent situasjon mellom supermakta USA på den ene sida og stormaktene Kina og Russland på den andre, men disse sidene er ikke jevnbyrdige. USA står aleine for 37 % av verdens militære utgifter, like mye som de syv neste landene på lista1. Av de syv er fire allierte med USA, nemlig Saudi-Arabia, Storbritannia, Frankrike og Japan. NATO-landene står for 52 % av verdens samla militære utgifter, mens Kina står for 13 % og Russland 3,8 %2 . I lys av dette burde det være enkelt for norske politikere å avvise Donald Trumps og Jens Stoltenbergs press for å øke de militære utgiftene i Norge og andre NATO-land.

USAs sikkerhetspolitiske strategi er å opprettholde sin status som enerådende supermakt og verdens største imperialiske økonomi. USAs mål er å drive gjennom regimeskifte i USA-fiendtlige stater slik at de kan sikre kontroll over strategiske ressurser, først og fremst olja i Midtøsten, og dermed hindre rivaliserende stormakter som Kina i å utfordre USA som eneste supermakt. I tillegg ønsker USA å fravriste særlig Ukraina fra Russlands innflytelsessfære. Den tidligere sikkerhetsrådgiveren Zbigniew Brzesinski skriver i boka The Grand Chessboard at «Uten Ukraina vil Russland opphøre å være et eurasiatisk imperium» men om Moskva skulle gjenvinne kontroll over Ukraina «vil Russland igjen automatisk bli et mektig imperium, som strekker seg over både Asia og Europa.»3 Tidligere viseforsvarsminister Paul Wolfowitz formulerte USAs mål som å «hindre framveksten av en ny rival [og …] hindre enhver fiendtlig makt fra å dominere en region hvis ressurser, under konsolidert kontroll, ville være tilstrekkelige for å generere global makt». General Wesley Clark hevder at han fikk fortalt fra en bekjent i det amerikanske forsvarsdepartementet etter 11. september 2001 at USAs ledelse planla å «eliminere syv land på fem år: først Irak, så Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og til slutt Iran».4 USAs siste sikkerhetspolitiske strategidokument beskriver Russland og Kina som «revansjonistiske makter» – Kina fordi de ønsker å erstatte USAs dominans i Stillehavsregionen, Russland fordi de ønsker å reetablere sin innflytelse i sine nærområder.5

Russlands strategi er først og fremst reaktiv for å hindre videre NATO- og EU-ekspansjon i sine nærområder. Sentralt i russisk sikkerhetspolitisk tenkning er å ha vennligsinna «bufferstater» mellom seg sjøl og potensielt fiendtlige vestmakter.6 Russland anser vestlige regimeendringskriger som forsøk på å underminere russisk innflytelse og med kaos og ustabilitet som resultat. Russland står langt svakere enn USA økonomisk, militært og innflytelsesmessig men er jevnbyrdige på atomvåpen. Både USA og Russland har – i motsetning til Kina – en offisiell førsteslagsstrategi, som i Russlands doktrine sier at i en situasjon der et konvensjonelt militært angrep utgjør en trussel mot statens eksistens, forbeholder de seg retten til å atombombe motstanderen.

Kina har hatt en enorm økonomisk vekst de siste årene. Mellom 1978 og 2018 har Kina 35-dobla sin økonomi og løfta 700 millioner ut av fattigdom7. Kina har passert USA i samla kjøpekraft. Regna per innbygger ligger USA fortsatt foran Kina, men gapet er stadig minkende.8 Kinas store prosjekt er «Ett belt, en vei», enorme investeringer for å binde sammen hele Eurasia til et handelsområde åpent for kinesisk kapital og handel. Forsvarspolitisk ligger Kina i konflikt med både nabolandene og USA ved at de forsøker å hevde sin dominans i Sør-Kinahavet ved grensekrav basert på gamle kart og kunstige øyer, som ikke anerkjennes av de omkringliggende statene. Kinas krav på havområdene er knytta til deres akilleshæl: avhengigheten av oljeimport. Kineserne ønsker kontroll for å hindre USA i å kunne blokkere deres forsyningsruter og for å kunne utvinne olje i de omstridte havområdene.9

I tillegg til de sikkerhetspolitiske motsetningene kommer den imperialistiske rivaliseringa om å kontrollere markeder og eiendom i andre land for å hente ut profitt og utbytte. Her står hovedmotsetninga mellom USA og det framvoksende Kina, som bl.a. har overtatt rollen som den største utenlandske investoren og handelspartneren med Afrika10. Russland kan derimot ikke sies å være imperialistisk i leninistisk forstand – de har verken kapitaleksport eller multinasjonale selskaper å snakke om. Deres styrke hviler ensidig på militærmakt og rollen som råvareeksportør av olje og gass. Av de ti største multinasjonale selskapene i verden er 3 amerikanske, 3 kinesiske, 3 europeiske og 1 japansk. Russiske Gazprom dukker først opp på 49. plass.11

Mål og utgangspunkt for norsk forsvarspolitikk

Målene for norsk forsvarspolitikk bør være å forsvare Norges uavhengighet, ikke å beskytte norske investeringer i utlandet eller et virkemiddel for å styrke båndene til USA. I tillegg må Forsvaret være underlagt demokratisk kontroll og dominert av vernepliktige, slik at det ikke kan brukes mot folkelige bevegelser i en skjerpa innenrikspolitisk konflikt.

For å utforme en norsk sikkerhetspolitikk må en ta utgangspunkt i hvilken betydning Norge har for andre stater. Norge grenser til Russland i nord, områder som har stor betydning for Russlands annenslagskapasitet. Dersom USA angriper Russland med et førsteslag med atomvåpen, vil Russland fortsatt ha igjen nok atomvåpen til å svare med et knusende motangrep mot USA – det er deres fremste garanti for at USA ikke vil kunne gjennomføre et førsteslagsangrep. Viktige deler av Russlands atomvåpenarsenal befinner seg på ubåter utenfor Kolahalvøya, og i tilfelle krig finnes det lekka dokumenter som viser at Russland kan finne det nødvendig å framskyve sine forsvarslinjer for å beskytte disse anleggene fra å bli slått ut av USA – dette kalles Bastionforsvaret og strekker seg langt inn på norsk territorium: Barentshavet, Svalbard og deler av Nord-Norge.12

Vi har også det utgangspunktet at Norge er med i NATO, at vi er en stadig mer aktiv deltager i USA og NATOs kriger i utlandet, og at Forsvaret er ombygd fra å være et defensivt innretta territorialforsvar til et «innsatsforsvar» bestående av færre, eliteprega styrker som ikke er i stand til å operere selvstendig uten allierte. Mens Forsvaret tidligere kunne mobilisere nærmere 500 000 soldater i tilfelle krig, er antallet i dag redusert til 65 000.13 Antallet reduseres ytterligere i den nylig vedtatte Langtidsplanen for forsvaret ved at Heimevernet reduseres og Sjøheimevernet avvikles.14 Reduksjonen skyldes prioritering av såkalte «strategiske kapasiteter», først og fremst innkjøpet av 52 F-35-kampfly som er beregna til å ha samla levetidskostnader på over 260 milliarder kroner.15 I tillegg kommer omlegginga av den norske basepolitikken, der en for første gang har tillatt en fremmed makt å ha permanente militærbaser på norsk jord med de 330 amerikanske soldatene på Værnes og den planlagte amerikanske flybasen på Rygge. Basen på Værnes kan i følge den amerikanske generalen Robert B. Neller oppgraderes til 3000 soldater «over natten».16 I tillegg lagrer amerikanerne militært utstyr på hemmelige baser i Trøndelag som er i stand til å utstyre hele 16 000 amerikanske soldater i tilfelle krig, inkludert med 1150 militære kjøretøy.17

Dette er det materielle utgangspunktet for dagens situasjon. Men i tillegg kommer de ideologiske premissene for forsvarspolitikken som jeg mener er feilaktige og må utfordres.

Truer Russland Norge?

Det mest grunnleggende premisset for norsk forsvarspolitikk er at Russland truer Norge. Det er så selvsagt at det knapt diskuteres eller reflekteres over. Imidlertid har Russland aldri angrepet Norge, og har ikke noen territoriale krav overfor Norge. En kan bruke Russlands anneksjon av Krimhalvøya og innblanding i konflikten i Øst-Ukraina som argument for at Russland kan utgjøre en trussel også mot Norge. Men det er mange faktorer som var til stede i den konflikten som ikke er det i forholdet mellom Norge og Russland: For det første skjedde den russiske aggresjonen som en respons på et vestlig-støtta regimeskifte i Ukraina som hadde til hensikt å skyve Ukraina ut av den russiske innflytelsessfæren og inn i NATOs og EUs innflytelsessfære. Norge er ikke i Russlands innflytelsessfære i utgangspunktet, i det russerne omtaler som «det nære utland». På Krim hadde dessuten Russland en militærbase de ville beskytte, det har de ikke i Norge. I Øst-Ukraina og på Krim var det sist men ikke minst en betydelig russisk-språklig minoritet som ønska tilslutning til Russland. Det er ikke tilfellet i Norge, med mulig unntak for de russiske bosetningene på Svalbard. Russland har verken evne eller vilje til å gjennomføre en lignende anneksjon av norske territorier.

Også i den nylig vedtatte Langtidsplanen heter det at «Russland utgjør i dag ikke en militær trussel mot Norge» og at «Russisk militær aktivitet i norske nærområder anses ikke å være rettet mot Norge». Regjeringa ser på Russlands primære mål som å «hindre ytterligere NATO-utvidelse østover og etablering av baser og utplassering av militært utstyr i [russiske nærområder]» og at «Russiske ledere gir uttrykk for manglende tillit til vestlige lands intensjoner».18

Derimot gjenstår problemet med at Russland i en situasjon der de er redde for å bli angrepet av USA fra norsk territorium kan gjennomføre et forkjøpsangrep – ved å slå ut F-35-flyene eller de amerikanske basene, eller ved å okkupere deler av Norge for å beskytte atomvåpenbasene på Kolahalvøya. Klassekampen avslørte i september 2016 at det i regjeringas planer for de nye F-35-flyene inngår at de skal kunne «angripe russiske fly, luftvern og andre militære mål – inne på russisk territorium». 19 Dette merker selvfølgelig russerne seg og legger det inn i sine planer i tilfelle krig.

I utgangspunktet er det ingen ting i forholdet Norge-Russland som har potensiale til å utløse krig mellom våre to land i overskuelig framtid, men vår stadig tettere allianse med USA skaper eller øker muligheten for å bli dratt inn i en krig vi ikke har interesse av å være med i, f.eks. dersom det oppstår en væpna konflikt mellom Russland og USA i Syria eller Ukraina.

Kan Norge forsvare seg sjøl?

Omlegginga av det norske forsvaret etter den kalde krigen har vært basert på en idé om at store stående armeer er avleggs fordi det er de teknologisk mest avanserte styrkene, med særlig vekt på luftherredømme, som vinner kriger i moderne tid. Den fremste eksponenten for denne tenkninga i Norge er tidligere forsvarssjef Sverre Diesen.20 Tenkninga er basert på erfaringene fra USAs kriger mot Irak i 1990–91 og Jugoslavia i 1999 der en teknologisk overlegen amerikansk militærmaskin fullstendig overkjørte utrangerte irakiske og jugoslaviske hærstyrker. Per-Gunnar Skotåm har oppsummert (og kritisert) dette synspunktet slik: «Å gå til krig uten å ha det mest avanserte, ville tilsi å gjøre ens egne til kanonføde for en mer teknologisk overlegen fiende.»21 Landmakta vil innenfor denne tenkninga i ytterste instans bare tjene til å rekognosere fiendtlige mål for de «strategiske kapasitetene», i norsk sammenheng først og fremst F-35-flyene.

Dette premisset er skutt i filler av krigene i Afghanistan og Irak på 2000-tallet, som viste at en teknologisk overlegen styrke kan vinne slag, men ikke vinne kriger. I Afghanistan har verdens mektigste militærallianse etter 15 år ikke vært i stand til å vinne over lokale motstandsbevegelser som bare har hatt primitive våpen, men lokal kjennskap, motivasjon, stort antall og spredt tilstedeværelse. Også Irak og Libya viser at det er umulig å opprettholde kontroll uten «boots on the ground», sjøl om en er i stand til å vinne enkeltslag ved hjelp av overlegen luftmakt.

Derimot er det sant at dagens forsvar ikke kan forsvare Norge. Utrederne bak Landmaktproposisjonen mener at Hæren per i dag bare er i stand til å forsvare en middels stor norsk kommune.22 Landmaktproposisjonen legger til grunn at det norske forsvaret bare skal være i stand til å forsvare Norge i samarbeid med NATO-allierte styrker: «Landmakten skal i en fellesoperativ og alliert ramme bidra til å ivareta norsk sikkerhet på norsk territorium.»23

Hovedproblemet med å satse alt på «strategiske kapasiteter» som F-35 er at dersom vi taper ett slag, så er allerede hele krigen tapt. F-35-flyene kan enkelt tas ut som forkjøpsangrep i en konflikt, enten ved å bombe flyplassen, likvidere pilotene eller ved å forstyrre de tekniske systemene.

Et annet problem er at vi blir svinebundet til det amerikanske militær-industrielle komplekset, ved at vi er avhengige av reservedeler o.l. og ikke har noen sjølstendig forsvarsevne. Det gjør også at vi mister politisk handlefrihet i forhandlinger overfor Russland og andre naboland, og at regjeringa føler det enda mer påtrengende å «please» USA ved å delta i deres utenlandskriger.

I motsetning til et flyvåpen som lett kan slås ut i begynnelsen av en konflikt, vil et stort landforsvar med tilstedeværelse over hele landet kunne forsvare Norge ved å avskrekke en motstander fra å angripe og opprettholde en stridssituasjon over lengre tid, men uten å utgjøre en potensiell trussel som kan provosere fram et forkjøpssangrep. Det nøytrale Finland har opprettholdt et territorialforsvar med en hær på 160 000 og et forsvar som totalt teller 230 000, og har i tillegg betydelig mer artilleri og luftvern enn Norge, samtidig som det finske forsvarsbudsjettet bare er halvparten av det norske.24

Også om en legger NATO-alliansen til grunn, er nedprioriteringa av hær og heimevern til fordel for kampfly svært lite klokt. Mens allierte fly vil kunne komme til Norge på 3-4 dager vil det ta 1-3 måneder før bakkestyrker av betydning kan settes i land.25 Det er vanskelig å se noen militær grunn til å prioritere kampfly dersom en legger til grunn at målet er forsvar av norsk territorium.

Kan USA forsvare Norge?

Dersom vi for diskusjonens skyld likevel antar at Russland utgjør en trussel mot Norge, og at Norge ikke er i stand til å forsvare Nord-Norge mot mulig russisk aggresjon: Ønsker vi virkelig at Norge skal bli slagmark for en krig mellom USA og Russland? Under den kalde krigen var USAs plan for å stoppe en sovjetisk invasjon av Norge å atombombe styrkene deres i Finnmark.26 På hvilken måte er det i norsk interesse? Er det ikke da bedre å møte en eventuell aggresjon med motstandskamp og geriljakrig?

Vi trenger ikke delta i USAs kriger for at USA skal bry seg om Nord-Norge

USA og NATOs regimeendringskriger de siste årene har ført til statskollaps, regional ustabilitet, undergravd respekten for folkeretten, skapt territorialt rom for terrorgrupper og økt terrortrusselen mot Vesten, skapt flyktningkatastrofer og svekka det norske territorialforsvaret. Likevel legges det i Langtidsplanen opp til at Norge skal bidra med inntil én kampflyskvadron og én bataljonsstridsgruppe i «internasjonale operasjoner». Regjeringa legger opp til at Norge skal «stille betydelige bidrag til operasjoner og kapasitetsbygging, også utenfor alliansens territorium.» For Norge handler det om «å ta ansvar og å være en forutsigbar og troverdig alliert».27

I Godal-utvalgets rapport «En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014» slås det fast at Norges viktigste mål med å delta i krigen i Afghanistan har vært «å støtte USA og bidra til å sikre NATOs relevans».28 Å holde seg inne med ledelsen i USA er det fremste utenrikspolitiske målet til både Høyre og Arbeiderpartiet, basert på ideen om at vi må støtte USA i deres kriger for at de skal støtte Norge i en eventuell konflikt med Russland.

Én innvending mot denne strategien er at Norges bidrag til disse utenlandskrigene ikke er av avgjørende betydning for USA. Det området der Norge er viktig for USA er etterretning. Dokumenter frigitt av Edvard Snowden har avslørt at amerikanske NSA anser Norge som en av sine to viktigste partnere når det gjelder signaletterretning, og at norsk etterretning blant annet har klart å trenge inn i den russiske marinens datasystemer.29 Å fri seg fra dette samarbeidet vil bli mer krevende for oss enn å slutte å delta i aggresjons- og okkupasjonskriger.

Viktigere er det at stater «ikke har venner eller fiender, bare interesser», som Henry Kissinger har sagt. USA kommer ikke til å intervenere mot en russisk aggresjon mot Nord-Norge fordi de er takknemlige for at Norge har slåss i Afghanistan og Syria, men fordi de har egne interesser av at Russland ikke utvider Bastionforsvaret sitt på en måte som svekker USAs strategiske trusselkapasiteter overfor Russland.

Realpolitisk ligger norske interesser ikke i å bringe USA nærmere Nord-Norge, men i å holde dem på avstand for å redusere spenningene mellom NATO og Russland. Norske interesser ligger ikke i å utvikle elitestyrker for å krige i utlandet, men i å gjenoppbygge et kvantitativt sterkt territorialforsvar og respekt for FN-paktens forbud mot militær maktbruk mot andre land.

Vårt alternativ

I Rødts arbeidsprogram heter det at vårt alternativ er «et nasjonalt forsvar, uavhengig av NATO og EU-hær. Rødt er for å utvikle et forsvar som tar sikte på å bekjempe en okkupasjon gjennom en vernepliktshær, og opplegg for å mobilisere befolkninga til ulike former for motstandskamp.»30

Hovedvirkemiddelet for å trygge norsk sikkerhet er å arbeide for avspenning mellom NATO og Russland, og respekt for FN-paktens forbud mot bruk av makt mot andre stater, et prinsipp som blir undergravd av USAs (og Norges) kriger i utlandet. Norske soldater skal ikke delta i utenlandsoperasjoner med unntak av fredsbevarende operasjoner i regi av FN der den militære tilstedeværelsen er akseptert av begge parter, som den tidligere FN-innsatsen i Libanon.

Militært er vårt viktigste krav å avlyse kjøpet av kampflyet F-35. Dersom ikke hele kjøpet lar seg kansellere, kan vi videreselge de flyene vi har forplikta oss til å kjøpe. I verste fall får vi skrape dem. Levetidskostnadene til flyene overstiger uansett langt innkjøpskostnaden, og de er ikke egna til å forsvare Norge, bare til å øke sannsynligheten for at Norge skal angripe andre land og faren for at andre land kan angripe Norge.

Pengene vi sparer på å droppe F-35, kan vi bruke til å styrke hær og heimevern både kvantitativt og kvalitativt ved å utstyre landstyrkene med antiluftskyts og anti-tank-missiler. Bakke-til-luft-forsvar har vi sett er i stand til å skyte ned både israelske og russiske fly i Syria, og det var sentralt for at mujahedin vant over Sovjetunionen i Afghanistankrigen på 1980-tallet. Mobilt luftvern er både billigere enn kampfly og kan spres over større områder og til flere enheter slik at ikke de kan tas ut i ett forskjøpsangrep, og kan opprettholde stridsevne over tid og dermed avskrekke enhver potensiell angriper fra å true Norge.

Videre bør vi melde oss ut av NATO, hvis eneste praktiske funksjon for Norge er å øke faren for en konflikt mellom Norge og Russland. Vi bør arbeide for å etablere en nordisk forsvarsallianse med Sverige og Finland, som vil gi oss et større forsvar på et sammenhengende territorium og muligheten for å bygge opp en sjølstendig forsvarsindustri. Det forutsetter imidlertid at Norge bryter med NATO og Sverige og Finland med EU. Om ikke dette er mulig, er norsk nøytralitet å foretrekke framfor NATO-medlemskap.

Sist men ikke minst bør Norge slutte seg til FNs forbud mot atomvåpen. Atomvåpentrusselen truer hele menneskeheten med utslettelse om de blir avfyrt, og utgjør dermed også den største trusselen mot norsk sikkerhet. Nøytralitet, gjensidig nedrustning, og en streng tolkning av FN-paktens forbud mot aggresjon mot andre stater er i tillegg til et defensivt innretta territorialforsvar den beste sikkerhetsgarantien for Norges frihet og suverenitet.

Noter:

1 U.S. Military Spending vs. the World. I: National Priorites Project.
2 Global military spending remains high at $1.7 trillion. I: Stockholm International Peace Research Institute 02.05.2018.
3 Brzezinski, Zbigniew: The Grand Chessboard. (1997). New York: Basic Books.
4 Sitert fra Tunander, Ola: Norges säkerhet och geopolitikens återkomst. I: Aslak Storaker (red.): Sikkerhetspolitiske veivalg. (2016). Oslo: Progressivt forlag.
5 National Security Strategy of the United States of America. (2017).
6 Kongshem, Mette: Russland – en sikkerhetspolitisk trussel? I: Aslak Storaker (red.): Sikkerhetspolitiske veivalg. (2016). Oslo: Progressivt forlag.
7 China’s record in poverty reduction unparalleled in human history: British expert. I: Xinhuanet. 23.04.2018
8 Sandvær, Hilde & Haugan Bjørn: Dette er det Kina som møter Erna Solberg. I: Verdens Gang. 06.04.2017.
9 Harang, Alexander: Konflikten i Sør-Kinahavet: Et nytt våpenkappløp? (2015) Oslo: Norges Fredslag.
10 China becomes single largest contributor of Africa's FDI – Report. I: Africanews. 04.05.2017.
11 List of largest companies by revenue. I: Wikipedia.
12 Stormark, Kjetil: Frykter russisk «forhåndsangrep». I: aldrimer.no. 08.04.2016.
13 Børresen, Jacob: Småstatens sikkerhets- og forsvarspolitikk i en ny tid. I: Aslak Storaker (red.): Sikkerhetspolitiske veivalg. (2016). Oslo: Progressivt forlag.
14 Leraand, Marielle & Storaker, Aslak: Regjeringas langtidsplan for krig. I: Radikal Portal. 30.12.2016.
15 Vermes, Thomas: – F-35 kan bli Norgeshistoriens største feilinvestering. I: ABC Nyheter. 30.01.2018.
16 Langøren, Ståle: – Jeg håper jeg tar feil, men det er en krig på vei. I: Adresseavisen. 23.12.2017.
17 Dalløkken, Per Erlien: Norske fjellhaller er stappfulle av amerikansk militærutstyr. I: Teknisk ukeblad. 24.02.2016.
18 Kampkraft og bærekraft. Langtidsplan for forsvarssektoren. (2016).
19 Lysberg, Magnus & Tallaksen, Simen: Derfor vil hun ha 52 fly. I: Klassekampen. 16.09.2016.
20 Egeberg, Kristoffer: Fredsnasjonen Norge. (2017). Oslo: Kagge.
21 Skotåm, Per-Gunnar: For et sterkt, uavhengig og nasjonalt forsvar. I: Aldri mer 1940? (2001). Oslo: AKP.
22 Bentzrød, Sveinung Berg & Braathen, Frøydis: Mener Hæren bare kan forsvare en middels norsk kommune – nå kommer forslagene som skal øke slagkraften. I: Aftenposten. 03.04.2017.
23 Videreutviklingen av Hæren og Heimevernet. Landmaktproposisjon. (2017).
24 Bentzrød, Sveinung Berg: Tenker Norge feil om sitt forsvar – og Finland riktig? I: Aftenposten. 09.04.2016
25 Stormark, Kjetil: Tar 1-2 måneder før NATO kan hjelpe. I: aldrimer.no. 05.04.2016.
26 Kristoffersen, Tor Kjetil: USA skulle slippe atombomber over Finnmark. I: Nordlys. 02.02.2015.
27 Kampkraft og bærekraft. Langtidsplan for forsvarssektoren. (2016).
28 En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014. (2016).
29 Lysberg, Magnus & Sørenes, Kjetil Magne: Massiv norsk spionasje. I: Klassekampen 03.03.2018.
30 Rødts arbeidsprogram 2017 – 2021.

Bokomtaler

Byen og kapitalismen

Av

Petter Næss

Ståle Holgersen:
Staden och kapitalet: Malmö i krisernas tid
Daidalos, 2017, 402 s.

Det gis ikke ofte ut bøker i Norden om hvordan politisk-økonomiske forhold og økonomiske kriser påvirker byutviklingen. Ståle Holgersens bok Staden och kapitalet: Malmö i krisernas tid er et kjærkomment bidrag til større innsikt i samfunnsmessige drivkrefter som påvirker politikernes prioriteringer i spørsmål omkring byenes romlige utvikling. Holgersen er samfunnsgeograf og forsker ved Uppsala universitet, men kommer fra Haugesund og har bl.a. jobbet tre år som byplanlegger i Bergen. Fra 2010 til 2014 var han PhD-stipendiat ved Lund universitet i Sverige, og det er Lunds naboby Malmö som utgjør den geografiske konteksten for boka han nå har gitt ut. Lesere av dette tidsskriftet vil kanskje huske Holgersen fra artikler i 2014 og 2015 om marxistisk kriseteori, kapitalisme og økokrise, og om boligpolitikk i 2008. (Spesielt interesserte vil kanskje også gjenkjenne Holgersen som mandolinspilleren i den progressive musikkgruppa Albert og Elise.)

Kritisk byteori og kriseteori

Selv har jeg benyttet Holgersen som gjesteforeleser ved NMBU om planlegging for bærekraftig utvikling i byregioner, og så på bakgrunn av dette fram til å lese den kommende boka. Og la det være sagt med en gang, når boka nå foreligger: Den innfrir forventningene til overmål. Holgersen gir i de første kapitlene en grundig innføring i kritisk byteori og marxistisk kriseteori. Kapitalismens behov for eksponentiell vekst, de stadig tilbakevendende økonomiske krisene og «kreativ destruksjon» som kriseløsning er sentrale temaer her. Holgersen forklarer framveksten av nyliberalismen som et resultat av at innebygde motsetninger i den fordistisk-keynesianske formen for kapitalisme som hadde rådd grunnen etter andre verdenskrig, ble for store. Kapitalismen gikk inn i en krise på 1970-tallet med både økonomisk stagnasjon og sterk inflasjon. Nyliberalismen åpnet for ny kapitalakkumulasjon, men denne veksten var i stor grad lånefinansiert basert på kunstig høy verdistigning av fast eiendom og aksjer som sikkerhet – en «bobleøkonomi». I takt med at «boblene» sprekker og mulighetene for geografiske ekspansjon av kapital og markeder til nye land (slik Russland og Kina har vært eksempler på) blir uttømt, oppstår igjen problemer med å opprettholde veksten. I følge Holgersen befinner kapitalismen seg i dag i en dobbelt, eller «diabolsk» krise (et uttrykk lånt fra den engelske geografen Andrew Sayer). På den ene siden har kapitalismen et akutt behov for å løse problemet med manglende vekst. På den andre siden blir det stadig klarere hvor alvorlige klima- og miljøutfordringene er. Løsning av disse to ulike, men sammenbundne krisene, krever virkemidler som står i diametral motsetning til hverandre.

Ulike teoretiske perspektiv

Foruten å trekke veksler på Karl Marx’ politiske økonomi, bygger Holgersen på en rekke senere marxistiske tenkere som har arbeidet teoretisk med byutvikling, økonomiske kriser og miljø, bl.a. Henri Lefevbre, David Harvey og John Bellamy Foster. Det er en styrke ved de teoretiske kapitlene at Holgersen presenterer ulike og tilsynelatende konkurrerende perspektiver på de temaene som presenteres. I stedet for å forfekte en bestemt fortolkning og avfeie de øvrige, drøfter Holgersen styrker og mangler ved de ulike perspektivene og konkluderer ofte med at de ulike perspektivene utfyller hverandre, heller enn å være gjensidig utelukkende. Det gjelder f. eks. spørsmålet om det er overproduksjon eller profittratens fallende tendens som kan forklare hvorfor det med mer eller mindre jevne mellomrom oppstår omfattende kriser i den kapitalistiske økonomien. Boka er i det hele tatt skrevet på en befriende udogmatisk måte, samtidig som det ikke er tvil om forfatterens ståsted innenfor en marxistisk byteoretisk tradisjon. Sammenliknet med teoretikere som Lefevbre og Harvey, framhever Holgersen de økologiske aspektene sterkere. Boka avspeiler – og bidrar selv til – en pågående og etterlengtet oppdatering av marxistisk byteori i erkjennelse av stadig mer påtrengende miljø- og klimaproblemer.

Holgersen illustrerer de teoretiske resonnementene med en rekke velvalgte eksempler fra Malmö – en gang Sveriges viktigste industriby og i dag en postindustriell by internasjonalt kjent for miljøvennlig byplanlegging og nyskapende arkitektur. Historien om Malmös utvikling de siste femti årene blir gjerne – ikke minst av byens egne politikere – beskrevet som en vellykket transformasjon oppnådd gjennom kløktig krisehåndtering. Holgersen går under overflaten på denne «standardfortellingen». Analysen hans bygger på omfattende dokumentstudier og et stort antall intervju med ledende politikere, byggherrer, planleggere og byråkrater. Man kunne kanskje tro at en slik byhistorisk gjennomgang lett ville bli tørr og kjedelig lesning. Det er ikke tilfelle i denne boka. Holgersen skriver levende og engasjert, og til tider så medrivende at boka – i hvert fall for denne leseren – var en ren «page-turner». Under lesningen kom jeg til å tenke på Bent Flyvbjergs bok om makt og rasjonalitet i bymiljøplanlegging i Aalborg, som har blitt framholdt som skoleeksempel på hvordan en forsker ved hjelp av effektiv retorikk kan formidle innsikt fra en casestudie til et bredt publikum. Staden och kapitalet har noen av de samme kvalitetene.

Postindustriell kunnskapsby

Holgersen viser hvordan Malmö, med det store skipsverftet Kockum som hjørnesteinsbedrift, opprettholdt statusen som industriby lenge etter at avindustrialiseringen var i full gang i de fleste andre europeiske byer. Da skipsverftet måtte legge ned, klarte kommunen, bl.a. gjennom sterkt subsidiert tomtesalg, å få bilfabrikken SAAB til å etablere seg på en del av verkstomta. Dette skulle imidlertid vise seg å bli en krampetrekning, og etter et par år med bilproduksjon var industriepoken slutt også for Malmös vedkommende.

Hva skulle Malmö så gjøre? Tidene hadde skiftet, og politikerne måtte forholde seg den nyliberale politisk-økonomiske virkeligheten. Holgersen beskriver hvordan politikerne, anført av en ambisiøs sosialdemokratisk ordfører (Ilmar Reepalu), satte i gang et «visjonsarbeid» i samarbeid med næringslivet for å transformere Malmö til en postindustriell «kunnskapsby». Etter hvert kom også miljøaspektet sterkere inn, men først og fremst som profilering og virkemiddel for å få satt Malmö «på kartet». Boligutstillingen Bo01 i 2001 på Västra Hamnen (langs sjøfronten av den gamle skipsverft-tomta) ble presentert som «beste praksis» innenfor miljøvennlig arkitektur og byplanlegging. Holgersen viser at den faktiske miljøvennligheten og energisparingen ikke lever helt opp til markedsføringen, og at de nye boligene i utstillingsområdet og de etterfølgende byggetrinnene ble forbeholdt den rikeste delen av Malmös innbyggere. De geografiske skillelinjene mellom fattige og rike bydeler har blitt forsterket, med særlig store sosiale problemer i arbeider- og innvandrerområdet Rosengård, oppført som en del av «millionprogrammet» for sosial boligbygging på 1970-tallet. Trass i dette har Malmö klart å opparbeide seg et ry som foregangsby innenfor miljøvennlig og bærekraftig byutvikling. Byen mottok hele 19 internasjonale utmerkelser for dette i årene 2007–2015. Strømmen av planleggere, forskere og arkitekter som reiser langveisfra for å se den nye, miljøvennlige bydelen på havna, utgjør et viktig tilskudd til Malmös turistnæring.

«Green fix»

Malmös miljøvennlighet handler i følge Holgersen mindre om å redusere den faktiske miljøpåvirkningen enn å framstå som miljøvennlig. Holgersen bruker begrepet «green fix» om denne strategien: Nye, miljøeffektive og «smarte» løsninger brukes aktivt som virkemiddel for å tiltrekke investorer og høyt utdannete skattebetalere og på den måten skape vekst i økonomien. Holgersen hevder at den økte sosiale segregeringen som følge av Malmös satsing på miljøeffektive luksusboliger ikke er en uheldig sidevirkning av bytransformasjonen, men et nødvendig og planlagt resultat. Samtidig erkjenner han at kommunepolitikernes spillerom for å skape en byutvikling til fordel for arbeiderklassen og arbeidsløse er sterkt begrenset innenfor den rådende nyliberale konteksten. Han vegrer seg derfor for å komme med for sterk fordømming av de politikerne og byråkratene som har stått i spissen for transformasjonen. Samtidig peker Holgersen på at de lokale beslutningstakerne tross alt har valgmuligheter, og at Malmö kunne gjort andre valg enn kommunen faktisk har gjort.

Snevre miljøeksempel

Det siste gjelder ikke minst beslutningen om å fortsette utbyggingen av kjøpesentre, kulturbygg, sportsarenaer, konferansesentre og boliger for høyinntektsgrupper i høyt tempo også etter at den økonomiske krisen slo inn over Sverige i 2008. Holgersen spør om ikke dette er en gjentakelse av feilen byen gjorde da man i slutten av 1980-årene prøvde å gi kunstig åndedrett til industribyen ved å subsidiere etableringen av bilfabrikk på det tidligere skipsverftsområdet. I de senere årene har kommunen, i tett samarbeid med næringslivet, opprettholdt satsingen på postindustrielle byggeprosjekter i så stor grad at overkapasitet, nedlegginger og overflødig bygningsmasse truer i neste omgang. Mens Malmö på overflaten fortsatt klarer seg bra økonomisk, vokser spenningene og motsigelsene under overflaten. Og de sosiale problemene og urolighetene i de bydelene som ikke er med på det postindustrielle eventyret, øker.

Som det burde framgå ovenfor, har jeg et klart positivt inntrykk av denne boka. Hvis jeg likevel skal komme med et kritikkpunkt, må det være at vurderingen av Malmös miljøvennlighet i byutviklingen bygger på noen nokså snevre eksempler. Holgersen fokuserer på den internasjonalt kjente byggingen av spektakulær, «energismart» boligbebyggelse i Västra Hamnen (se ovenfor) og på den mindre spektakulære oppgraderingen av arbeiderboligkvarteret Augustenborg, bl.a. med solcellepaneler. Problematikken omkring byutviklingens miljøkonsekvenser handler imidlertid om mye mer enn bare energiforbruket i bygninger. Holgersen skriver ikke noe om hvorvidt Malmös arealbruk har bidratt til mer bilisme eller lagt til rette for at flere av reisemålene kan nås lett til fots, med sykkel eller med kollektivtransport. Boka hopper også lett over konsekvensene av byutviklingen når det gjelder nedbygging av landbruksjord, naturarealer og friluftsområder. (Data fra Sveriges statistiske sentralbyrå kan tyde på at Malmö skårer forholdsvis bra på disse kriteriene, også i internasjonal sammenheng, men tallene er usikre på grunn av endringer i målemetodene over tid.) Holgersen skriver heller ikke mye om veibyggingens rolle i forhold til å oppnå en klima- og miljøvennlig trafikkutvikling.

Disse kritikkpunktene er likevel detaljer i forhold til Holgersens spennende og overbevisende fortelling om hvordan Malmös bypolitikk har endret seg som respons på økonomiske kriser, og ikke minst koplingen av den konkrete Malmö-casen til kritisk byteori og marxistisk kriseteori. Boka bør leses av både akademikere, studenter, planleggere og den politisk interesserte allmennheten. Selv om mye av stoffet bygger på forfatterens doktoravhandling fra 2014, er innholdet framstilt slik at man ikke trenger spesielt mye forkunnskaper for å henge med. Litteraturhenvisninger og mer spissfindige utdypinger er henvist til noter, så flyten i lesningen ikke blir brutt opp for dem som ikke har hang å gå inn i alle detaljene. For detaljene og dokumentasjonen bak resonnementene er på plass, og notene og referansene utgjør hele 73 av bokas 402 sider.

Boka bør snarest inn på pensumlista i planleggerutdanningene i de nordiske landene. Jeg mener at stoffet også har et potensial ut over den nordiske konteksten. En engelsk utgave vil være en god ide. Boka kan måle seg med mye av den beste internasjonale, case-forankrete litteraturen om byutvikling og kapitalisme.

Petter Næss
Professor i planlegging i byregioner ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.
Bokomtaler

Che Guevara: Revolusjonshelt i kritisk lys

Avatar photo
Av

Tore Linné Eriksen

Samuel Farber:
The politics of Che Guevara.
Theory and practice.
Chicago: Haymarket Books, 2016, 162 s.

Ernesto «Che» Guevara var en av det forrige århundrets fremste revolusjonære, og det ikoniske bildet – svart på rødt – lever i dag videre på t-skjorter, plakater og jakkemerker. Det er det gode grunner til; anti-imperialisme, revolusjonært heltemot og idealistisk offervilje er det da heller ikke for mye av i vår tid. Alt dette er egenskaper og historiske trekk som er løftet fram i filmer og biografier, ofte med mer enn et snev av romantisk beundring for en av de «unge døde», som bare blei 38 år.

I ei ny bok har Samuel Farber til hensikt å kaste nytt lys over Che Guevara, bygd både på klassiske skrifter og tilgang på nytt kildemateriale som har kommet for dagen. Samuel Farber er ingen nykommer på dette feltet, og har som innsiktsfull samfunnsforsker publisert en lang rekke bøker og artikler om Cuba og om marxistisk teori. Han var som ung aktiv i studentbevegelsen som bekjempet Batista-diktaturet, før han forlot landet før revolusjonen. I USA har han seinere kombinert stillingen som universitetssosiolog med et liv som politisk aktivist. Hans grunnleggende sympati for den kubanske revolusjonen har ikke hindret et kritisk perspektiv, som bunner i en tro på demokratisk folkemakt nedenfra. (Han har da også skrevet ei bok om hvordan den russiske revolusjonens potensial blei deformert av de stalinistiske regimet.)

En voluntaristisk fortropp?

Farber legger ikke skjul på alle de kvaliteter, både personlig og politisk, som gjør at Che Guevara fortjener en sentral både i kubansk historie og historien om revolusjonær internasjonalisme. Det er jo nettopp dette som gjør at han har krav på en seriøs og kritisk gransking. Et av Farbers hovedpoenger, som presenteres i en reflekterende, åpen og meget leservennlig form, er Che Guevaras manglende forankring i arbeiderklassen, både i sitt eget liv og i sin tenkning omkring hvordan revolusjoner blir til, for ikke å si videreført. I stedet er det her tale om en høy grad av voluntarisme, der fortroppens vilje er det helt avgjørende. Så kan heller massebevegelsens betydning komme etter hvert, når de har nådd avantgardens «høye bevissthetsnivå». I praksis var da Che Guevara fra første øyeblikk opptatt av å gjøre Cuba til en ettpartistat, og han hadde liten sans for uavhengig organisering på arbeidsplasser og i uavhengige fagbevegelser. Kommandopolitikken blei ført videre over i en sentralisert kommandoøkonomi, med Che Guevara som sentralbanksjef og seinere industriminister, som ga lite rom for diskusjon om alternative utviklingsveier.

Farber er sjølsagt aldri i tvil om at alle anti-imperialister har til oppgave å forsvare Cuba under presset fra USAs krig, innblanding og blokade, men mener at autoritære trekk, kommandopolitikk ovenfra, krav om lojal lydighet og prosovjetiske posisjoner ikke bare kan forklares som virkninger av yte press. Etter hans mening peker Che Guevaras skrifter, etterlatte papirer og annen dokumentasjon mot at disse grunntrekkene allerede var på plass.

 

Tragiske nederlag i internasjonalismens navn

Ett annet tema som drøftes utførlig, er hvordan Che Guevaras støtte til kommando ovenfra og ytterliggående voluntarisme forklarer de katastrofale resultatene og nederlagene i Congo og Bolivia. Det som på den ene sida var et høydepunkt i hans internasjonalisme, viste samtidig begrensninger i å gjenskape revolusjoner under helt andre omstendigheter. Selv om han i sin brennpunktsteori (foco) teoretisk løfta fram bøndenes revolusjonære potensial, var de beskjedne geriljastyrkene i det østlige Congo i 1965 helt uten tilknytning til lokalbefolkningen. Det kunne ikke gå bra, og det gjorde det da heller ikke.

Bolivia hadde på sin side en betydelig og bevisst arbeiderklasse, ikke minst i gruvene, de var politisk aktive, visste hvordan streikevåpenet kunne brukes og kjente verdien av mobilisering på brei front. Men i 1966 viste Che Guevara liten interesse for denne kampen, og ba i stedet om tilslutning til en ganske isolert kamp i et utkantområde. Noen ytterst få fulgte oppfordringa, og resultatet kjenner vi.

   

Linjer fram til i dag

Det skinner i gjennom i Farbers bok, at han ikke bare er ute i et historisk ærend, selv om det i seg sjøl har sin verdi. Han betviler sjølsagt ikke det kubanske styrets mange landevinninger, som særlig fram til 1990 ga det en stor folkelig oppslutning. Men samtidig legger han vekt på videreføringen av de mange kommandotrekkene, som Che Guevera trass sin idealisme og egalitære holdninger, var med på å rotfeste. Farber frykter åpenbart at dette har svekket grunnlaget for ei fortsatt radikal mobilisering nedenfra, noe det utvilsomt er behov for når kursen – etter hans mening – ser ut til å legges i kinesisk og vietnamesisk retning. Det kan bety en kombinasjon av statskapitalisme, åpning for nyliberalisme for å trekke til seg utenlandsk kapital og et fortsatt ettpartimonopol i kommunistpartiets regi.  

Et personlig tillegg til slutt: Jeg er på langt nær så godt kjent med kubanske forhold at jeg kan trekke konklusjoner med to streker under, og muligens vil spesialister på Che Guevara supplere – eller korrigere – Farber på viktige punkter. Men min interesse for å forstå etter-revolusjonære regimer mer generelt i den tredje verden, sammen med studier av forholdet mellom marxistiske teorier, folkelig demokrati og mobilisering nedenfra, gjør at jeg ikke nøler med å anbefale Farbers bok til lesning og diskusjon.

Tore Linné Eriksen
Professor emeritus i utviklingsstudierog redaksjonsmedlem i Gnist.
Bokomtaler

Amin om Russland

Av

Stian Bragtvedt

Samir Amin
Russia and the Long Transition from Capitalism to Socialism
New York: Monthly Review Press
2016, 134 s.

Den marxistiske teoretikeren Samir Amin har satt mange spor etter seg på den revolusjonære venstresida. Først og fremst i den tredje verden, hvor han har deltatt aktivt i, og vært premissleverandør for bevegelser som har kjempet mot imperialismen, men også som leverandør av analyser av den globale kapitalismen for radikale partier i Vesten.1 Han gir stadig ut nye bøker, og i 2016 kom denne artikkelsamlingen som spesielt fokuserer på Russland, og landets plass i det globale systemet.

Innholdet spenner vidt, fra en artikkel om forskjellene mellom Tsar-Russlands og Vestens kolonipolitikk, til artikler med mer aktuelle tema, som krisen i Ukraina og fascismens tilbakekomst i den moderne kapitalismen. I forordet skriver Amin at målet med samlingen er å ta til motmæle mot fiendebildene som har blitt tegnet av Russland i vestlig propaganda gjennom historien. Fra tsarens dager, via Sovjetunionen og den kalde krigen, til dagens hysteriske ordskifte, hvor Putin senest i 2014 ble sammenlignet med Hitler av David Cameron. Også her hjemme er dette lett å kjenne igjen, når forskere som forsøker å nyansere debatten om Norges forhold til Russland, blir kalt Putin-apologeter og avfeid. Det er med andre ord ikke mangel på behov for nyanseringer av Russland og russisk historie.

Det er mye å hente i boka, og sentralt står Amins analyse av den globale kapitalismen. Amin fokuserer på hvordan kapitalismen er et globalt system, dominert av triaden (USA, Europa og Japan) som samarbeider om utbytting av periferien, og blokkerer alle forsøk på delinking, eller frikobling, fra de økonomiske strukturene dominert av monopolkapitalen og triaden. Denne forståelsesrammen får konsekvenser for Amins tolkning av konflikten i Ukraina, som han setter inn i en større sammenheng hvor Vestens innsirkling av Russland står sentralt. Til tross for dette holder ikke Samir Amin fram Putin som noen anti-imperialistisk helt, men snarere en konservativ politiker preget av «forvirret høyretenking».

Artikkelsamlingen gir et bredt sveip over lange linjer i russisk og sovjetisk historie. Samtidig er det mye Amin tar for gitt at leseren kjenner til fra før. Man får helt klart mest ut av boka om man kjenner til Amins tenking fra før, og hans analyser av den globale kapitalismen. Amin lar det i sluttkapittelet være opp til leseren å avgjøre om boka er i henhold til historiefaglige standarder, eller om den bare er et raskt skrevet essay av en amatør. Det er vanskelig for en novise i russisk historie å si noe klokt om, men jeg kunne allikevel ha ønsket meg flere referanser og kildehenvisninger. Artiklene favner bredt, og noen ganger føles det som avstanden til empirien blir vel stor. Sikkert ikke for forfatteren, men en tydeliggjøring av hva de ulike hypotesene og betraktningene bygger på hadde gjort boka enda mer opplysende.

Stian Bragtvedt
Ansatt i FN-sambandet og
med i redaksjonen i Gnist.

For en utmerket oversikt over Samir Amins arbeid og artikler oversatt til norsk, kan man skaffe seg Kapitalismen i vår tid, utgitt av forlaget Rødt! I 2014. www.marxisme.no

Bokomtaler

The profit doctrine

Av

Torstein Dahle

Robert Chernomas og Ian Hudson:
The Profit Doctrine – Economists of the neoliberal era
London: Pluto Press, 2017, s. 225

Robert Chernomas og Ian Hudson er begge professorer i samfunnsøkonomi ved University of Manitoba i Winnipeg i Canada. Begge har bak seg en betydelig produksjon av artikler og bøker om ulike samfunnsøkonomiske emner, bl.a. på områdene helse, fattigdom og økonomiske forskjeller, delvis fra en marxistisk synsvinkel. De har begge markert seg som kritiske, såkalte heterodokse økonomer. Mye av det de har publisert, har de gjort sammen. De er sterkt opptatt av maktforhold og kapitalismekritikk. Derfor er det naturlig for dem å bruke Marx som referanseramme innledningsvis.

Bind 1 av Kapitalen innledes med noen forord og etterord som Marx og Engels har skrevet til de tyske og franske utgavene. I etterordet til den andre tyske utgaven skriver Marx om hvordan samfunnsøkonomenes rolle endret seg etter at borgerskapet kom til makten. Det er egentlig nokså opplagt at når borgerskapet er en revolusjonær klasse som kjemper mot de føydale makthaverne, har de borgerlige økonomene klare interesser i å avdekke de faktiske maktforholdene og forstå økonomiens faktiske virkemåte. Men etter at borgerskapet selv er blitt makthavere, dreier interessen seg mot å legitimere borgerskapets nye rolle, og å tildekke heller enn å avdekke utbytting og undertrykking.

Marx skriver: «For så vidt den politiske økonomien er borgerlig, dvs. for så vidt den oppfatter det kapitalistiske systemet som den absolutte og siste formen for samfunnsmessig produksjon – og ikke som en forbigående utviklingsfase – kan den forbli en vitenskap bare så lenge klassekampen ikke har slått åpent ut eller så lenge den bare manifesterer seg i enkeltstående hendelser.»1

«I Frankrike og England hadde borgerskapet erobret den politiske makta. Fra da av antok klassekampen, både praktisk og teoretisk, stadig klarere og mer truende former. Den vitenskapelige borgerlige økonomiens dødsklokke lød. Nå dreide det seg ikke lenger om det ene eller andre teoremet var sant eller ikke, men om det var nyttig eller skadelig for kapitalen, om det var bekvemt eller ubekvemt, om det var tillatt av politiet eller ikke. I stedet for uegennyttig forskning, trådte det betalte spillfekteri2, i stedet for fordomsfrie vitenskapelige undersøkelser, trådte apologetikkens3 dårlige samvittighet og slette hensikter.»4

Det er dette Marx-sitatet Chernomas og Hudson bruker som utgangspunkt for sin nye bok «The Profit Doctrine – Economists of the Neoliberal Era». De understreker at de ikke påstår at nyliberalismens samfunnsøkonomer var uærlige, men at de fremmet idéer og analyser som passet makthaverne godt og var til deres fordel.

Som bokas tittel forteller, er den en kritisk gjennomgåelse av den nyliberale æras samfunnsøkonomer. En stor del av dem er vinnere av Nobelprisen i økonomi (Som ikke er noen egentlig Nobelpris, men Sveriges Riksbanks økonomipris, opprettet i 1969 til minne om Alfred Nobel). Det dreier seg om dem som fra midten av 1970-tallet og fram til vår tid har stått som de mest lysende, anerkjente stjernene i de rådende samfunnsøkonomiske fagmiljøene i den vestlige verden. Milton Friedman, som var Nobelprisvinner i 1976, er førstemann ut, og deretter gjennomgås omkring 20 av de mest framtredende samfunnsøkonomene.

Gjennomgangen er knusende. Allerede i kapittel 2 kommer det som må sies å være bokas konklusjon: De samfunnsøkonomene som blir toneangivende, institusjonalisert og popularisert i de mest brukte lærebøkene, utvelges ikke gjennom noe som kunne ligne en darwinistisk utviklingsprosess, der overlegne tanker overtar for mindreverdige forgjengere. Tvert imot. Det avgjørende har vært om idéene var særlig tjenlige for det privilegerte mindretallet: De rikeste menneskene, de store bedriftseierne. Mens disse økonomene har lagt et «faglig» grunnlag for en økonomisk politikk som har ført mange mennesker ut i katastrofen, har denne politikken samtidig vært svært fordelaktig for dette privilegerte mindretallet.

Det er en lærerik og avslørende gjennomgåelse som foretas. Den pinlige mangelen på evne til å forutsi den såkalte «finanskrisen» i 2007-2008 gir disse anerkjente økonomene liten ære. Ikke desto mindre har den økonomiske politikken som er blitt tilrådd og iverksatt for å komme ut av denne krisen, ført til at nettopp dette privilegerte mindretallet er kommet svært så bra ut av det.

Hvis boka kan sies å ha noen helter, så er det Hyman Minsky, Joseph Stiglitz og Paul Krugman, som har framstått i opposisjon til de toneangivende økonomene. Men hyllesten er ganske forbeholden, spesielt når det gjelder Krugman. John Maynard Keynes, som døde i 1946, trekkes ofte fram i boka, men forfatterne kritiserer ham for å ha for store illusjoner om at de overlegne tankene vil vinne fram. Selv om Chernomas og Hudson slett ikke har noen marxistisk tilnærming til sin framstilling, er de likevel tydelige på at de mener at det er mer treffende å peke på de økonomiske maktforholdenes styrende rolle, slik Marx gjorde.

Forfatterne gjør en grundig jobb, og boka er lærerik å lese. De som ønsker å sette seg inn i hva de «ledende» samfunnsøkonomene i nyliberalismens æra sto for, vil ha glede av den. Men etter mitt syn er dette en bok for de spesielt interesserte. De som ønsker å skaffe seg en skarp og poengtert gjennomgang av viktige svakheter ved samfunnsøkonomifaget slik studenter møter det i økonomistudier ved norske universiteter og høgskoler, bør etter mitt syn heller lese Roman Linneberg Eliassens bok «Hysj, vi regner – Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten». Også den boka trekker fram de samme «heltene» som Chernomas og Hudson gjør. Og heller ikke den boka legger opp til noe grunnleggende oppgjør med det som Marx kaller «borgerlige økonomer». Men den er lettere og mer spennende å lese, og den gir mye av den samme innsikten.

Om å miste orienteringsevnen i virkelighetens verden

Chernomas og Hudson (og Linneberg Eliassen) peker på hvordan såkalte «mainstream» økonomene var fullstendig ute av stand til å forutsi den omfattende krisen som preget store deler av verden i 2007-2009, og som ofte – ikke helt treffende – kalles for «finanskrisen». Chernomas og Hudson bringer flere eksempler på denne manglende evnen til å være på høyde med vår tids utfordringer.

Chernomas og Hudson bruker kapittel 8 i boka si til å sette søkelyset på den amerikanske sentralbanksjefen Alan Greenspan og den mindre kjente Lawrence Summers, som har hatt framtredende posisjoner som sjefsøkonom i Verdensbanken, finansminister og rektor («President») ved Harvard University. Summers gjorde seg bemerket med noen virkelig grove utspill basert på sin variant av samfunnsøkonomisk forståelse.

Det ene var da han i egenskap av sjefsøkonom i Verdensbanken presenterte sin strategi for håndtering av industri som var så forurensende at den forkortet livet til innbyggerne på stedet. Siden folk i utviklingsland var lavtlønnet, ville det være billigst og gi minst tap dersom man plasserte slik livsforkortende virksomhet i de minst utviklede landene.

Et annet eksempel var da han som Harvard-rektor anvendte økonomisk teori utviklet av mainstream-økonom og Nobelprisvinner Gary Becker for å analysere spørsmålet om diskriminering av kvinner i jobber innenfor realfag og matematikk. Det kunne nemlig ikke være tilfellet at kvinner ble diskriminert, for hvis det var slik, ville en eller annen som ikke diskriminerte kvinner, tjene mye på å ansette disse dyktige, diskriminerte kvinnene. De ville jo ikke kunne kreve særlig høy lønn, siden de var utstengt av diskriminerende arbeidsgivere. Så siden det ikke var noen som utnyttet en slik åpenbar mulighet til å få en billig og dyktig stab, måtte årsaken rett og slett være at kvinner ikke hadde særlig gode evner for matematikk og realfag.

Det går litt i samme gate som en annen framtredende økonom som spaserte på fortauet sammen med en student. På fortauet lå det noen store pengesedler som tilsynelatende var mistet. Studenten bøyde seg ned for å ta dem opp. «Nei, det har ingen hensikt», sa økonomen. «Hvis det virkelig er ekte pengesedler, ville noen andre ha plukket dem opp for lengst».

Det er mange eksempler på liknende og vesentlig mer alvorlige kortslutninger. Boka til Chernomas og Hudson gir inngang til flere av dem.

Torstein Dahle
Siviløkonom og høgskolelektor ved Høgskulen på Vestlandet, Campus Bergen. .
Han har siden 1987 for RV og senere Rødt.
Bokomtaler

Konsten att sälja krig

Avatar photo
Av

Mathias Bismo

Mathias Bismo (1977) bor i Oslo og er spesielt opptatt av marxistisk økonomi, imperialisme og arbeiderbevegelsens historie. Han har vært med i redaksjonen siden 1996.

Pierre Gilly:
Konsten att sälja krig – propaganda från Cato till NATO
Stockholm: Verbal förlag, 2016, 288 s.

Det sies at sannheten gjerne er krigens første offer. For å klare å mobilisere kampvillige soldater og en samarbeidende sivilbefolkning er det helt avgjørende at krigen kan fremstilles som rettferdig og nødvendig. Hvordan dette skjer og med hvilke midler er tema for den svenske frilansskribenten Pierre Gillys bok Konsten att sälja krig.

I tillegg til et innledende kapittel om hvordan propaganda former og påvirker menneskers tankesett, er boka bygget opp med to hoveddeler. I den første, tematiske delen forsøker han å systematisere ulike propagandamekanismer som benyttes i en krigssituasjon, eventuelt i oppbyggingen til en krig. Det er selvsagt ingen vanntette skott mellom disse mekanismene, hvorvidt propagandaen lykkes har snarere å gjøre med i hvilken grad man klarer å kombinere disse. I den andre, kronologiske delen viser han hvordan disse mekanismene har vært benyttet for å skape legitimitet for krigføring fra første verdenskrig og frem til dagens krigshandlinger i Syria og Ukraina.

Det er ingen tvil om at Gilly har satt seg grundig inn i tematikken, og han har lyktes med å skrive en bok som både er ledig i formen og fremstår som godt underbygd. Både den tematiske og den kronologiske delen er krydret med eksempler på hvordan krigspropaganda har vært brukt – fra Cato til NATO, som undertittelen gjenspeiler, selv om fokus ligger fra 1914 og fremover. For den som kun kjenner krigshistorien i denne perioden overflatisk, vil det også være mye ny kunnskap å ta med seg. Når man skal avsløre hva som er krigspropaganda, er man også nødt til å gå inn på hva som egentlig skjedde. Er det for eksempel mulig å forstå Storbritannia og Frankrike under annen verdenskrig uten å ta hensyn til deres rolle som kolonimakter?

Det er gode argumenter for kronologisk å begrense seg til de siste drøyt hundre årene, både av plasshensyn og kildehensyn. Det er likevel enkelte viktige kriger som mangler, som Koreakrigen, den første Gulfkrigen og USAs mange kriger i Latin-Amerika. Men den største mangelen er nok likevel de krigene som ble ført med Sovjetunionen og deres allierte i spissen, som i Angola, Eritrea og Afghanistan. Sistnevnte nevnes riktignok kort i forbindelse med USAs angrep på landet i 2001, men gitt at det offisielle målet med disse krigene var noe helt annet enn for de krigene som omtales i boka, ville det vært interessant. Denne mangelen gjør det ikke til noen dårlig bok, men den ville trolig kunne blitt enda bedre dersom det hadde vært med.

Det er også mulig å stille spørsmålstegn ved hvorvidt de ulike propagandateknikkene bare er propaganda, eller om det også kan være noe reelt ved dem. To av teknikkene som nevnes er «fremstill deg som et offer» og «pek ut en trussel», og i omtalen av begge disse er det mange gode eksempler på hvordan det har blitt brukt for å selge inn en mer eller mindre meningsløs krig. Men noen ganger er det også reelt – man er faktisk et offer som står overfor en trussel. Er det da ikke slik at det egentlig heller er snakk om regelrett løgn – å gjøre angriperen til offeret og vice versa og å peke ut en falsk trussel? Dette kan kanskje fremstå som flisespikkeri, men det bør likevel være et poeng at man ikke skal gå ut fra at alt snakk om trusler er propaganda – noen ganger er det dødsens alvor.

Samlet sett er dette likevel små mangler sammenlignet med det som faktisk er omtalt i boka. Uansett hvor mange kriger det er, ja, uansett om krig er noe i nærheten av en normaltilstand, så er krigen samtidig, som han skriver i innledningen, noe som må forklares og som folk må overbevises om nødvendigheten av. Da er det greit å kjenne til hvordan dette gjøres og hvordan det kan avsløres.

Mathias Bismo
Redaksjonsmedlem i Gnist.
Bokomtaler

Håp og farer ved onlineaktivisme i Midt-Østen

Av

Thoraya El-Rayyes

Jon Nordenson:
Online activism in the Middle-East: Political Power and authoritarian governments from Egypt to Kuwait
I.B.Tauris, 2017, s.336

I 2011, mens hundretusener demonstranter samlet seg på offentlige plasser rundt i Midt-Østen, sirkulerte den egyptiske Twitter-«hashtagen» #Jan25 verden rundt. Samme år var #Egypt den mest brukte «hashtagen» på Twitter, og den mest diskuterte nyheten på siden var Hosni Mubaraks avgang. Det er kanskje ikke overraskende at den internasjonale medieverden beskrev den arabiske våren og protestbølgene som «Twitter-revolusjoner» eller «Facebook-opprør», selv om den faktiske betydningen av sosiale media knyttet til disse demonstrasjonene er et hett diskusjonstema.

I sin nye bok ønsker Jon Nordenson å øke vår forståelse for hvordan nettaktivisme kan hjelpe aktivister i autoritære regimer til å virkeliggjøre sine mål. Han gjør dette ved å bruke forskning han utførte om nettaktivisme knyttet til to protestbevegelser på starten av 2010: En bevegelse mot seksuell trakassering i Egypt og en ungdomsbevegelse i Kuwait som krevde større demokratiske rettigheter i landet sitt.

Å slå fast virkningen av nettaktivisme ved protestbevegelsen i Midt-Østen er et ambisiøst prosjekt, særlig når man tar i betraktning mangelen på tilgjengelige data om hvilke vaner, holdninger og tro det er som ligger bak protestbevegelsens framtreden i regionen. Det er spesielt vanskelig å skille mellom virkningen nettaktivisme hadde på mobiliseringen av folk i de fem åra som ledet opp til den arabiske våren, og virkningen på utviklingen av annen aktivisme i Midt-Østen gjennom samme periode. I Egypt økte for eksempel utbredelsen av nettaktivisme samtidig med økt tilgang til flere nyhetskanaler på TV (som Al-Jazeera) i årene fram til den arabiske våren. I tillegg fantes det et voksende nettverk av demokratiaktivister i Kairo, utenfor sosiale medier. Mange forskere har faktisk argumentert med at Al-Jazeeras dekning av protestene i 2011 og de virkelige aktivist-nettverkene spilte en viktig rolle i opprøret.

Nordenson har lite av faktisk materiale som kan overbevise om at det er noe spesielt ved nettaktivisme – i motsetning til virkelig aktivisme – som kan gi en særegen fordel i mobiliseringen av folk under autoritære regimer. For eksempel ble deltakelsen i det populære TV-showet al-Bernamig av typen nyhetssatire en milepæl for aktivister mot seksuell trakassering i Egypt. Det ble et viktig bidrag til å øke bevisstheten om dette. I tillegg viet programmet en hel sending som tok opp temaet seksuell trakassering. Som Nordenson bemerker kom dette i stand ved at det fantes forbindelser utenom nettet mellom aktivistene og kontakter i media. Nordenson nevner også de tradisjonelle sosiale møtene, kalt diwaniyyat, som finnes i Kuwait. Disse møtene har hatt betydning for utviklingen av politisk diskusjon, og det har bidratt til at aktivister i Kuwait har klart å samle store folkemengder over lengre tid – både før og etter internett. Det er helt klart at organisering utenfor nettet er mulig. Det spiller en viktig rolle, og det på tross av den autoritære karakteren til regimene i Egypt og Kuwait.

Nordenson framhever at det som særpreger nettaktivisme, er at det kan gi en sterkere stemme til dem som tradisjonelt har blitt marginalisert av hovedstrømningene i politikken og av vanlige media, og kan gi dem et rom hvor de kan unngå hegemoniet til mektigere aktører. For å understøtte dette hevder han at nettaktivisme skapte en mulighet for at den vanskeligstilte stammebefolkningen i Kuwait (i motsetning til den tradisjonelt mer tilgodesette urbane befolkningen) kunne framføre sin klagemål. Når det gjelder Egypt, tåler imidlertid ikke idéen om at nettaktivisme forsterker stemmen til de marginaliserte nærmere ettersyn. For det første er utbredelsen av internett liten i Egypt. En undersøkelse utført av Pew i 2012 fant at bare 37 % av den egyptiske befolkningen bruker internett. Undersøkelser har også vist at de egyptere som faktisk bruker internett, gjerne hører til blant de rikere, framfor de marginaliserte. Nordenson mener at aktivistene mot seksuell trakassering kan regnes som marginaliserte nettopp fordi de er kvinner, men da er det verdt å vurdere hva dette betyr når vi snakker om kvinner med privilegert bakgrunn. Det sier en del at de twittermeldingene fra disse gruppene som han siterer fra er på engelsk, et språk som er utilgjengelig for egyptere fra arbeiderklassen, mens det gjerne er foretrukket av Egypts øvre middelklasse med vestlig utdanning.

Situasjonen i Kuwait er imidlertid helt annerledes. Det har blitt anslått at det er rundt 80 % av befolkningen som bruker internett. Landet kan også skryte av å ha verdens høyeste antall Twitter-brukere per innbygger. Når forholdene er slik at det store flertallet av befolkningen bruker internett, er det naturligvis forståelig at nettaktivisme har et langt større potensiale til å åpne og utjevne mulighetene til å uttrykke seg for marginaliserte aktivister. Men selv om det er tilfellet, er det mange andre faktorer som spiller inn. I et land som Singapore som regnes som et av verdens teknologisk mest avanserte nasjoner, men som også er autoritært, har myndighetene satt i verk et sofistikert system med sensur av online virksomhet, og det har strupet mye av nettaktivismen. Når man leser om nettaktivisme er det også viktig å ta i betraktning de ideologiske rammene som denne formen for å uttrykke seg på stort sett har holdt seg innenfor – særlig i vestlige media. Gjennom 2011 ble bilder av unge mennesker med sine smarttelefoner på plassene rundt i de arabiske hovedstedene ofte brukt som selve bildet på protestene i den arabiske våren, særlig i vestlige mediers nyhetsdekning. Det året dukket en innflytelsesrik egyptisk «tweep» opp på «The Daily Show». På perfekt engelsk fortalte hun om tiden som student ved det amerikanske universitetet i Kairo. På den tiden lovpriste Barack Obama det egyptiske opprøret som en modell for ikke-vold, og sa at han håpet det ville føre fram og at det ville være mulig for «the Google guy» å bli president, med referanse til den prominente online aktivisten Wael Ghonim, som også hører til i sjefssjiktet hos Google. Alt dette bidro til å dyrke fram en forestilling om at den arabiske våren føyde seg inn i rekken av de liberale, ikke-voldelige fargerevolusjonene som feide over flere av de Øst-Europeiske landene og Balkan tidlig på 2000-tallet.

Men framstillingen av opprøret i Egypt som fredelig stemmer ikke med det som ny forskning har avslørt om volden knyttet til disse opprørene. Mens det pågikk, var det lite dekning i media av det faktum at egyptiske demonstranter hadde satt fyr på en fjerdedel av politistasjonene i Egypts to største byer, Kairo og Aleksandria. Disse brannene ble typisk nok startet av innbyggerne i fattige urbane nabolag. De passer kanskje bedre til beskrivelsen «marginaliserte aktivister» heller enn anglofile «tweeps.» Sikkerhetsrisikoen disse angrepene representerte, førte til at sikkerhetstjenesten gjorde vedtak om å forsterke beskyttelsen av politistasjonene rundt om i landet, selv om det sprengte kapasiteten til sikkerhetsstyrkene såpass at regimet ble ute av stand til å kontrollere og slå tilbake mot de store demonstrasjonene på Tahrirplassen og andre steder. Selv om sosiale media sannsynligvis har mobilisert mange, så er det viktig å tenke over at overvurdering av rollen til sosiale media kan forkludre vår forståelse av opprøret i Egypt i 2011.

Om svakheten i Nordensons bok ligger i tendensen han har til å dra overdrevne generaliseringer, så ligger styrken i hans detaljerte beskrivelser av de to kampanjene han trekker fram i Egypt og Kuwait. Sånn sett gir boka et interessant innblikk i hvordan sosiale media kan være til hjelp for å få fram helt spesielle metoder for organisering. Når det gjelder Kuwait, dokumenterer han hvordan aktivistgruppene brukte sosiale media til å utveksle detaljerte beskrivelser og kart over planene sine. Ved å peke ut forskjellige møteplasser for de sentrale demonstrasjonene ut fra deltakernes geografiske plassering, skapte og spredde organisatorene på effektivt vis et lett forståelig system som gjorde det vanskeligere for regimet å hindre demonstrasjonene eller slå dem ned. Organisatorene brukte også sosiale media til å dele reserveplaner for det ene eller andre scenario, og de ba sine online tilhengere å løpende følge med på kontoene sine slik at de kunne være oppdatert om alternative møteplasser i tilfelle politiet var på sporet. Denne taktikken viste seg verdifull for virkelighetens aksjoner. Nordensons beskrivelser av denne formen for kreativ tenkning er ikke bare fascinerende, de kan også overføre redskaper og kunnskap til andre aktivister i autoritære regimer slik at de kan få mest mulig ut av sine egne strategier for bruk av sosiale media.

Jon Nordenson er forsker ved Universitetet i Oslo hvor han også fullførte sin PhD ved Senter for islamske og Midt-Østen studier. Arbeidene hans har blitt publisert i The Middle East Journal, CyberOrient og Babylon: Nordic Journal for the Middle East and North Africa.

Tekst: Thoraya El-Rayyes
PhD student i statsvitenskap ved London School of Economics
 
Oversatt av Birger Thurn-Paulsen,
Redaksjonsmedlem i Gnist.
 
Bokomtaler

Fordeling i en kapitalisme uten vekst

Avatar photo
Av

Jokke Fjeldstad

Jokke Fjeldstad (1982) har vært redaksjonsmedlem siden 2006, skriver selv om klassekamp, kommunisme, marxisme og mye annet i tidsskriftet. Er bidragsyter til spalten Revolusjonens A til Å.

«Vi er blitt dårligere til å jobbe smartere» advarer Aftenposten oss på forsida 29. mai 2017. Produktivitetsveksten i Norge og resten av den vestlige verden blir svakere, og økonomene frykter for velstanden.
Framtidig økonomisk vekst og økt produktivitet brukes som argument for muligheter for en bedre framtid. For at vi kan innføre sekstimersdag, for lønnsutvikling og forhandlingsrom i lønnsoppgjørene. Hva skjer med disse argumentene hvis veksten stopper opp?


Jokke Fjeldstad
Redaksjonsmedlem i Gnist og medlem av næringspolitisk utvalg i LO i Oslo
Foto: Guido / Flircr

Det vanligste målet for verdiskapning i et land er BNP (bruttonasjonalprodukt). BNP viser verdien av alt som produseres i et land per år. BNP per innbygger brukes ofte til å vise hvor stor eller liten økonomisk vekst det er i et samfunn.

I regjeringens perspektivmelding 2017 ble forventningene til veksten i BNP fram mot 2060 justert ned fra den forrige regjeringens perspektivmelding fra 2013. I 2013 spådde man en vekst på 1,3 prosent i BNP per innbygger fram mot 2060, nå har denne blitt justert ned til 0,8. Denne regjeringen er langt mer bekymret for vår framtidige vekst. Men ser man på veksten mellom 2006 og 2015, er den enda lavere: kun 0,1 prosent i BNP per innbygger.1 Dette er den første perioden etter krigen der vi finner flere påfølgende år med negativ vekst i BNP per innbygger.

Veksten i bruttonasjonalproduktet per innbygger har som regel økt i Norge etter krigen, med en liten tendens til å minke. Fra 1946–60 var den gjennomsnittlige årlige veksten per innbygger 4 og en kvart prosent, 1961–75 3,88 prosent, 1976–90 3,77 prosent, 1991–2005 2,5 prosent, 2006–2015 0,1 prosent.2

Produktivitet

«Produktivitet er et mål på forholdet mellom produsert mengde (bruttoprodukt) og innsatsforbruk (arbeidskraft og kapital). En økning i produktiviteten innebærer at en for en gitt mengde innsatsfaktorer kan produsere mer enn en kunne før.»3  

Økt produktivitet har vært viktig for velstandsveksten i Norge. I følge perspektivmeldingen har  «mer enn to tredeler av velstandsøkningen siden 1970 vært knyttet til økt produktivitet»4. Meldingen er bekymret over at veksten i timeverksproduktiviteten er fallende. Det vil si mengden produkter som produseres per enhet insats på en time.

En vanlig forklaring på den avtagende produktivitetsveksten er at når velstanden øker, så etterspør folk relativt mer tjenester. Tjenestenæringene øker dermed sin andel av økonomien. I tjenestenæringene er det vanskeligere å erstatte mennesker med maskiner. God service forbindes ofte med menneskelig opptreden. Veksten i produktiviteten er derfor lavere i tjenestenæringene. Dermed blir tjenestenæringenes økte andel i økonomien en forklaring på at samlet vekst i produktivitet blir lavere.

Sosial dumping har også virket negativt på produktiviteten i enkelte bransjer. Blir arbeidskraften for billig stopper investeringene i konstant kapital. Produksjonsfremmende teknologi blir ikke tatt i bruk. Den økende bruken av underentreprenører og innleie av utenlandske arbeidere har ført til dårligere samordning, arbeidsorganisering og produksjonsflyt.

«Når virksomhetene står overfor et nytt tilbud av billigere arbeidskraft med begrenset formalkompetanse, kan de ved å endre rekrutteringsstrategi til de enkle jobbene, for eksempel gjennom å ansette østeuropeere med minstelønn eller outsource oppgaver til utenlandske tjenesteleverandører i stedet for å direkte ansette arbeidstakere med ordinær tarifflønn, redusere kostnadene mer enn produktiviteten faller.»5

Kapitalistene er nemlig ute etter profitt, så hvis arbeidskraften blir billig nok, vil de velge bort kostbare tiltak som gir en bedre produktivitet. Rapporten Virkninger av allmenngjøring av tariffavtaler fra Samfunnsøkonomisk analyse viser betydelig nedgang i produktiviteten i de bransjene som er mest utsatt for sosial dumping og der tariffavtalene er blitt allmenngjort.

Vekst eller fall i BNP eller produktivitet sier ingenting om hvordan det vi sammen skaper i et samfunn, blir fordelt. Men det er ofte et argument for mulighetene til å rette opp gamle skjevheter og gjennomføre rettferdige krav. Men blir skjevhetene mindre og kravene urettferdige uten økonomisk vekst? Nei, selvsagt ikke. Men likevel har denne økonomiske veksten et mentalt grep over oss. Det er et viktig ideologisk våpen for borgerskapet. En del av hegemoniet som setter rammer for klassekampen i samfunnet. Disse rammene er hjørnene i det norske intusjonaliserte lønnssystemmet, med et teknisk beregningsutvalg som lager statestikkgrunnlaget for oppgjøret, frontfaget som forhandler fram et oppgjør som skal følges av resten av fagbevegelsen, Riksmekleren som mekler mellom partene, og tvungen lønnsnemd som til slutt tvinger igjennom et resultat. På denne måten er kapitalen sikret seg moderate lønnsoppgjør og lavt konflikt nivå.

Fagbevegelsen aksepter rammen om ansvarlige og moderate lønnsoppgjør. Det er hensynet til økonomisk vekst, konkurranseutsatt industri som skal sette rammene for hvor mye man kan få. Gamle urettferdigheter kan ikke rettes opp hvis det skapes for store avvik fra frontfaget. Hensynet til eksportnæringen er det overordnete. Her gjøres det selvsagt ikke analyser av at det er forskjell mellom arbeid og kapital sine interesser i eksportnæringen. Dette i en tid der det arbeiderklassen over hele verden er i industrien pressa opp mot veggen grunnet trussel om flytting av produksjon til land med lavere kostnader. Systemet aksepteres delvis på grunn av fortellingen om  at den historiske veksten skal fortsette inn i himmelen. Med denne framtidige veksten kan vi løse urettferdighetene. Det er alltid et tariffoppgjør i framtida der vi skal få det bedre til. Sies det.  

Usikker fremtid og fallende profitrate

Usikkerhet om videre økonomisk utvikling og kapitalismens framtid er fortsatt tilstede etter den store økonomiske krisa. Selv om noen holder på troen om evig vekst inn i framtiden, ser fler og fler at dette ikke er et sannsynlig scenario.

De fleste ser for seg en mer teknologisk avansert framtid. Alle har selv opplevd store fremskritt i teknologien i løpet av sin egen levealder. Enten det er smarttelefonen, datarevolusjonen, bilismen – alt etter hvor gammel du er. Kapitalismen har til nå vært historisk overlegen på å gi oss teknologiske framskritt. Konkurransen driver fram stadig nye, i all hovedsak slike som erstatter menneskelig arbeidskraft med maskiner. I nær framtid er det ventet førerløse kjøretøy, roboter som vil kunne gjennomføre fler og fler oppgaver for oss og økt automatisering. Ved hjelp av den nye teknologien vil arbeideren utføre mye større mengde arbeid enn før. Sjåførene ved busselskapene blir erstattet av noen som skal overvåke den førerløse trafikken. På fabrikkene vil det bli bearbeidet større mengder råstoff enn før, med færre ansatte. Kapitalisten vil da i større grad investere en større del av kapitalen på maskiner og råstoff (konstant kapital) og mindre del på lønninger og kostnader knyttet til arbeiderne (variabel kapital). Arbeid er den eneste kilden til merverdi. Profittraten er forholdet mellom profitten kapitalisten får fra merverdien, og den totale kapital brukt for å få fram merverdien. Derfor vil profittraten ha en tendens til å synke med kapitalismens utvikling.

Men den synker ikke i en rett linje, for det er en rekke motvirkende krefter og indre motsetninger som bidrar til å trekke profittraten opp. F.eks. at arbeiderne blir tvunget til jobbe mer intensivt eller lengre dager, at lønningene senkes, at deler av den konstante kapitalen blir billigere osv. Dermed går profittraten opp og ned. Hvilket sett med data man velger, kan være avgjørende for om man synes den har en tendens til å synke eller ikke. Man må ha et langsiktig blikk på profittraten for å se den minkende tendensen i perioder. Dessverre for debatten om profittraten synes jeg mange har en tendens til å se forbi hverandres argumenter og innsigelser. (For mer om profittraten se gjerne Torstein Dahle i Rødt! 4/14 eller Harald Minken i Rødt! 4/11). Vi lar den debatten ligge i denne omgang og antar at tendensen stemmer. Etter min kjennskap  har vi ikke noen god oversikt over utvikling av profittraten i Norge over tid.

Borgerlønn og robotskatt

For å oppsummere så er det ikke så sikkert at kapitalismens framtid ser så lys ut. Større forskjeller mellom de rikeste og de fattigste i samfunnet ser vi allerede. Vi kan også se en arbeiderklasse med større interne forskjeller. En videre utvikling av flere lag i arbeiderklassen, som vil være en utfordring for oss som ønsker å skape større enhet. Robotisering, effektivisering og automatisering vil avskaffe yrker vi har i dag. Når dagens jobber forsvinner og blir overflødige, vil det da bli skapt nye? Og mange nok? Vil prisen på arbeidskraft i visse bransjer bli presset ned mot et minimum? Kanskje så lavt som vi ser i enkelte land at man må gå på sosialen ved siden av arbeidet for å overleve.

Dette aktualiserer to forslag som diskuteres, robotskatt og borgerlønn. Anna Kvam tar opp begge deler i en artikkel i Røyst #7. Kort oppsummert argumenterer Kvam med at lønnsarbeid er bærebjelken i skattesystemet. Halvparten av skatteinntektene kommer fra skatt på inntekt. Når robotene overtar lønnsarbeidet, bør de derfor skattlegges så man får inntekter til staten og omfordeling. Robotskatten kan brukes til å finansiere en borgerlønn som sikrer alle en grunninntekt.6

Det kan høres fint ut med borgerlønn, men argumentasjonen henger ofte sammen med at man skal kvitte seg med eller svekke andre ytelser utbetalt av det offentlige. Man ser bort fra at mange kanskje har et sammensatt behov for ytelser fra NAV. Det blir fort feil å skulle erstatte det med et standardbeløp i borgerlønn.

Arbeidsløshet er en enorm sløsing med samfunnets ressurser. Det er mange oppgaver vi ønsker å få løst uavhengig av om det er lønnsomt under kapitalismen. Vi trenger folk til å jobbe i lokalsamfunnet, med å redde vår klode, rydde naturen for søppel, skape meningsfylte aktiviteter for hverandre og masse annet. Men i stedet for å satse på at de skal gjøre det av eget initiativ mens de mottar borgerlønn, bør vi heller skape disse jobbene og gi folk arbeidslønn.

6-timersdag og rettferdig lønn

Vårt hovedargument mot borgerlønn bør likevel være at det er feil medisin på et viktig problem. Arbeiderbevegelsens svar på at det blir mindre arbeid, bør være å  dele arbeidet rettferdig mellom seg. Vi bør igjen reise kravet om at alle har rett til å arbeide. Dagens arbeidsliv stenger mange ute. Vi trenger et arbeidsliv der det er plass til alle. Et skritt i den retninga er bedre fordeling av arbeidet som må gjøres i samfunnet. La dem som har jobb, få litt mindre arbeid, og de som mangler jobb, litt mere. Derfor bør vi ha sekstimersdag.

I dag er flere hundre millioner mennesker arbeidsløse i verden. Hadde vi fordelt arbeidet mer rettferdig mellom oss, ville det gitt et bedre liv til mange.

Lønnsoppgjørene handler i stor grad om å fordele den siste toppingen på kaka. Men problemet er at kaka er urettferdig fordelt. Selv om vi får topping som tilsvarer vårt kakestykke, blir det mer til kapitalen og mindre til oss. Forskjellene mellom de superrike og gjennomsnittet har eksplodert siden 80-tallet. Utviklingen i Gini-koeffisienten for lønnstakere viser at forskjellene blir større mellom de som tjener mest og de som tjener minst. Lønnsnivået for den dårligst betalte tidelen har økt med 26 % mellom 2006 og 2016, har den økt med 48 % for den best betalte tidelen.7

Fagbevegelsen må ta et ansvar for at lønnsoppgjørene ikke bare, i beste fall, blir en brems på den nyliberale utviklinga, men blir en reell arena for klassekamp der vi sloss for å vinne en større del av kaka. Dette blir spesielt viktig i en tid der forskjellene mellom bransjer øker og den generelle økonomiske veksten blir liten. La oss kreve hele kaka!

Bokomtaler

Revolusjonens A — Å: Hammerfestkommunen

Avatar photo
Av

Mathias Bismo

Mathias Bismo (1977) bor i Oslo og er spesielt opptatt av marxistisk økonomi, imperialisme og arbeiderbevegelsens historie. Han har vært med i redaksjonen siden 1996.

Mathias Bismo,
Redkasjonsmedlem i Gnist

Hammerfestkommunen, som varte i knappe tre uker i 1921, er antakelig det nærmeste man i Norge har kommet en situasjon der arbeiderbevegelsen har tatt politisk makt uten å forsøke og overta det eksisterende administrasjonsapparatet, men gjennom å skape sine egne organer og institusjoner. Trass i den korte varigheten og trass i det lille området den kontrollerte bidro den med viktige erfaringer.

Begrepet Hammerfestkommunen har først oppstått i ettertid. Mens den eksisterte, ble den oppfattet som den lokale organiseringen av sjømannsstreiken, som ble iverksatt 9. mai. Etter noen år med gode tider, hadde konjunkturene snudd. Samtidig førte myndighetene en deflasjonspolitikk som gjorde vondt verre. Fra arbeidsgiversiden var imidlertid kravet som det alltid har vært – det er arbeidsfolk som må betale for dette. Norges Rederiforbund krevde en lønnsreduksjon på 33 prosent og at arbeiderne skulle få inndratt de to ukene med ferie de hadde kjempet frem året før. Dette var uakseptabelt. Sjømennene gikk til streik og fikk følge av bryggearbeiderne i sympatistreik.

Som så ofte både før og siden forsøkte arbeidsgiver å undergrave streiken ved å sette inn streikebrytere. Ingen steder ble dette slått kraftigere ned på enn i Hammerfest. All virksomhet på kaia ble kontrollert av streikekomiteen, og bare nødvendig transport, som postgang og transport av nødvendighetsartikler, ble tillatt dersom de søkte komiteen om dispensasjon. Også persontransporten ble underlagt kontroll, forsøk på streikebryteri ble møtt med resolutte reaksjoner, og ulovlig last ble mer eller mindre systematisk losset av skipene og plassert på kaia. Streikekomiteen hadde kontrollen, og politiet hadde lite de kunne stille opp med. Mange av skipene med streikebrytere tok konsekvensen av dette og seilte helt enkelt forbi Hammerfest, til andre havner der de streikende var dårligere organisert og der streikebryterne fikk gjort «jobben sin».

Selv om den lokale politistyrken på fire mann aksepterte den nye ordningen, ble stemningen stadig dårligere blant borgerskapet, særlig handelsborgerskapet. Hammerfest var en liten by, med i overkant av 3 500 innbyggere, men havna var den viktigste nord for Tromsø, og kontrollen som foregikk her, fikk stor betydning for landsdelen. Når rederne og handelsstanden i tillegg valgte konfrontasjon fremfor å søke dispensasjon, kom det flere ganger til bråk og endatil regelrette gatekamper. For å møte kravene fra det lokale borgerskapet endte det derfor med at det ble sendt et marineskip til byen for å bistå politiet, men da de menige slett ikke ville la seg bruke til å slå ned en streik, svarte Justisdepartementet med å sende enda et skip samt å mobilisere styrker fra Alta, denne gangen bestående av soldater uten sosialistiske sympatier. Under beskyttelse av kuler og krutt sørget man med dette for at streikebryterne fikk gjort «jobben sin», slik de fikk ved andre havner. Hammerfestkommunen var over.

1921 var et viktig streikeår i Norge, og sjømannsstreiken ble også et forspill til storstreiken, da LO tok ut flere i én og samme streik enn noensinne tidligere. Det var også midt i en viktig brytningstid for arbeiderbevegelsen, der spørsmålet om generalstreik og revolusjon med ett var blitt aktuelt. Sjømannsstreiken startet som en defensiv faglig-økonomisk kamp, men den viste også at det kan være nødvendig å gå utover det faglig-økonomiske, å opprette egne tvangsmekanismer, for å sikre at streiken faktisk blir effektiv. Det er ikke slik at Hammerfestkommunen er det eneste eksemplet på at en streikekamp har skapt et høyt konfliktnivå, og det er heller ikke det eneste eksemplet på at det militære har blitt satt inn mot streikende arbeidere. Det spesielle med Hammerfestkommunen er at den antok sin form som den logiske konsekvensen av en lovlig streik.

Samtidig var Hammerfest nokså alene i denne forståelsen. I andre havner, som i Tromsø og i Honningsvåg, var det også streik. Og selv om nok også streikebryterne fikk høre det der, så gikk skipene, med last og passasjerer, uten at det var godkjent av de lokale streikekomiteer. LO, på sin side, var nok mest opptatt av den forestående storstreiken og uenighetene rundt strategi i denne, og selv om Hammerfestkommunen ble omtalt i positive ordelag i arbeiderpressa, og med tilsvarende bestyrtelse i borgerpressa, landet over, var de få, om noen, forsøk på noe lignende andre steder. Riktignok hadde streikekomiteene i Tromsø og Honningsvåg en rolle med å godkjenne passasjertransport til Hammerfest, men der sluttet i stor grad også samarbeidet. Store avstander og dårlige forberedelser kan kanskje ha bidratt til dette, men trolig også en manglende erkjennelse av at en effektiv streik ikke alltid kan begrense seg til det faglig-økonomiske.

10. juni ble storstreiken avblåst, etter at regjeringen hadde pekt ut en ny riksmeklingsmann, og 3. juli ble sjømannsstreiken avblåst. Trass i at LO-ledelsen forsøkte å fremstille det som en seier, er det vanskelig å gå med på det. Riktignok beholdt de ferien, og riktignok ble lønnskuttet «bare» på 17 prosent, men streiken førte også til en kraftig medlemsnedgang i LO. Verst gikk det utover Norsk matros- og fyrbøterunion (i dag Norsk sjømannsforbund) der medlemstallet falt med nærmere 60 prosent. I rettsoppgjøret etter Hammerfestkommunen ble fire mann dømt til ubetinget fengsel og ytterligere tre til betinget fengsel.

Bokomtaler

Du har sparken!

Av

Markus Hansen

Stein Stugu
Du har sparken!

Manifest, 2017, s. 262

Denne spenstige tittelen er nemlig tittelen på boka til Stein Stugu som omhandler HR (Human resources) og amerikanisering av norsk arbeidsliv. Tittelen kan sees på som et frampek på hva vi kan vente oss i Norge om utviklingen fortsetter som den er nå, da med klar henvisning til det kjente sitatet til en ganske så kjent nyvalgt president.

Stein Stugu tar leseren med på en reise igjennom kjente utviklingstrekk i norsk arbeidsliv. Du vil definitivt kjenne deg igjen om du har vært noen år i arbeidslivet i en større bedrift. Samtidig vil du gjenkjenne alle den skjulte strategien bak alle medarbeidersamtalene, alle omstillingene på bedriften din, og selvfølgelig: Ledelse og arbeidere er i samme båt, vi skal samme vei.

HR sitt inntog i norsk arbeidsliv er et skjult angrep på arbeiderklassen. HR er en oppgradering av den gamle personalsjefen som alltid var på lag med alle, og som hadde som hovedoppgave at alle skulle være snille og greie mot hverandre. HR er noe helt annet. Ansatte blir sett på som ressurser for å tjene firmaet, og HR skal brukes til å effektivisere ressursene til maksimal profitt. Dette en av beskrivelsene Stugu bruker som begrepet «Hard HR». For det finnes faktisk flere typer HR i arbeidslivet. Alt etter hvilken utdanning og tro personen har hatt før man inntar rollen.

Du har sparken viser leseren forskjellige måter HR blir praktisert på, men boka forteller også hvordan fagbevegelsen reagerer og hvordan man bør møte HR. Stugu bruker erfaringen som mangeårig tillitsvalgt fra Ringnes og Orkla til å gjøre om fine ord som HR bruker, til begreper enhver arbeider forstår. Og som man har opplevd på arbeidsplassen sin. Gjennom en inpirasjon fra amerikansk ideologi og tenkning har HR en bevisst strategi for å bekjempe fagbevegelsen, da fagbevegelsen har noe som står i veien for individualisering – samhold og fellesskap.

«Den norske arbeidslivsmodellen trues nå av en mer autoritær ledelse med vesentlig større vekt på individuelle prestasjoner, individuell lønn, rapportering og kontroll. Sammen med nye organisasjonsformer svekker dette muligheten for faglig organisering. I sum bidrar dette til en amerikanisering av arbeidslivet,» skriver Stugu. Dette er bekymringer flere i fagbevegelsen har allerede, men få har kanskje forstått at det er et system på det hele. Et system som følges slavisk, delmål som nås, sten for sten, legger HR til rette for at det kommer et nytt arbeidsliv frem, basert på et nyliberalistisk menneskesyn hvor alle mennesker er ansett som egoister. Egoister som individer er de som driver verden framover. Vil du noe sted i verden må du gjøre karriere. Hvem har vel ikke hørt det før, er du fornøyd med å bare være elektriker?

Hva er det McDonalds, Rema 1000, Narvesen og mange flere butikker har til overs? Hvorfor tjener de så sabla mye penger? Det er franchise bedrifter. De er som skreddersydd til å passe HRs fleksibilitetsmal. Franchisegiveren styrer hva som skal gjøres, samtidig som de kan organisere seg vekk fra arbeidsgiveransvaret som det passer dem. Stugu forklarer på en god måte kynismen i hele organisasjonsformen, og det er kanskje en god grunn til at noen tar til orde for å forby hele formen franchise?

Ytringsfrihet. Muligheten til å si ifra hvis du føler noe er urettferdig på din arbeidsplass, det er noe man setter pris på i Norge. Men hva når arbeidsgivere setter klausuler i arbeidskontrakta di som sier du ikke har lov til å være kritisk mot din arbeidsgiver, selv ikke etter arbeidsforholdet er over? Du er bundet, og arbeidsgiveren kan diktere hva som skal komme ut av informasjon. Du husker kanskje alle konfliktene som har vært med Ryanair eller Norwegian? Stugu har flust med eksempler hvor han plukker ifra hverandre argumentasjonen brukt av diverse næringslivsledere og høyrepolitikere som lovpriser nyliberalistiske verdier og ideologier. Taushetskulturen der kritikk blir ansett som illojalt fordi det bryter med bedriftens verdier. Akkurat som den tøffe renholderen som sto fram fra ISS som klaget over det enorme arbeidspresset de ble pålagt på jobb. Renholderen ble trua av ISS i ettertid med skriftlig advarsel. Var det fordi ISS ikke likte at de ble kritisert?

Har du lett etter argumentasjon for å forhindre at lønnsoppgjør endres fra fordelingspolitikk til belønning og straff? Da er dette boka du må lese. HR ser ikke på lønn som du får mot at du arbeider – lønn er noe som gis som belønning gitt at du tilfredstillier målene bedriften og HR har satt!

Bygger vi ikke motmakt raskt mot denne amerikaniseringen av norsk arbeidsliv, vil mer og mer makt forskyve seg og øke ulikheten i arbeidslivet som Stugu sier:

«Det er flere sider ved HR som svekker fagbevegelsen. Én ting er den ideologiske individualiseringen, men minst like viktig er pulveriseringen av arbeidsfellesskap.»

Kanskje det største problemet med HR er at det innføres på en bedrift med små tiltak om gangen. Litt etter litt blir det implementert. Flere og flere målinger, medarbeiderundersøkelser. Kjente tiltak får plutselig helt nye navn inspirert av HR-tenkning. Det innføres en sterk grad av kontroll i arbeidet og friheten i arbeidet forsvinner. Du skal styres som arbeider.

Du har sparken kan leses når som helst og den er særs relevant. Den vil skremme deg, du vil føle deg maktesløs, og du vil ønske å skape en motmakt. Boka mangler kanskje litt på hvordan skape en kollektiv motmakt med unntak at man bør være med i fagforeningen og arbeidsfelleskapet. Her kunne Stugu helt sikkert hatt med mer. Det skal dog nevnes at Stugu holder fagbevegelsen og sine egne erfaringer som en rød tråd gjennom hele boka – så man alltid har relevante situasjoner å sammenligne med – noe som gjør at du ikke trenger å være ekspert på feltet for å komme igjennom boka. Er mye av bokas innhold ukjent for deg, vil innholdet mest sannsynlig holde deg våken om nettene helt til du kommer til på jobben, og du har et helt nytt syn på HR-sjefen.

Les boka – bli opplyst – skap en motmakt.

Markus Hansen,
Leder av Heismontørenes forening og er faglig leder i Rødt.
Bokomtaler

Ta nazitrusselen på alvor

Av

Torstein Dahle

Saken om nazistmarsjen i Kristiansand lørdag 29. juli viser at en del høyst oppegående, opplyste mennesker ikke har forstått at nazistene faktisk er en aktivt voldelig bevegelse som ikke «bare» har ille meninger, men som utøver vold og drap i stort omfang. De er organiserte voldsforbrytere på marsj.

Torstein Dahle
Siviløkonom og høgskolelektor ved Høgskulen på Vestlandet, Campus Bergen. Han har siden 1987 for RV og senere Rødt.
Foto: Faksimile fra aftenposten.no, 29. juli 2017

Kristiansand-politiet definerte sin rolle som at de først og fremst skulle sikre ro og orden. De oppfattet nok at de hadde med potensielt voldelige demonstranter å gjøre, men de så det da som sin oppgave å sørge for at ingen stoppet dem, for da kunne det bli bråk. Ole Tellefsen stilte seg opp i Kristiansands gågate Marken, der nazistene kom marsjerende. Til Dagbladet 30. juli beskrev han forløpet slik1:

«Nynazistene ville skape redsel. Det lille jeg kunne gjøre var å stå der jeg pleier å stå, se dem rett inn i øynene og ikke vise redsel. Så skjedde det jeg regnet med. De kom med skjellsord og slag. De klarte faktisk å knekke et ribbein på meg, men jeg forholdt meg helt rolig hele tida».

Så grep politiet inn – mot Tellefsen. Han ble påsatt håndjern, og han og en annen ble bortvist så nazistene skulle få marsjere videre uhindret.

Mange reagerte med protest mot politiets håndtering av saken. Men de møtte de nærmeste dagene etterpå en rekke kommentarer fra folk som har status som mer eller mindre framtredende meningsbærere, og som mente at riktignok var det vel ikke så bra å bortvise og legge i håndjern folk som prøvde å stå opp mot nazistene, men det overordnede hensynet var hensynet til ytringsfriheten. Derfor hadde Kristiansand-politiet grunnleggende rett når de beskyttet nazistenes demonstrasjon.

Bergens Tidendes hadde 2. august en leder med overskriften «Nynazister har også ytringsfrihet»2. Der kritiserte de bl.a. skarpt Venstres Abid Raja, som hadde sagt at «det er åpnet en låvedør for ekstremistiske demonstrasjoner». BTs redaktør satte seg på sin høye hest og slo fast at «Låvedøren er allerede åpen. Den kalles grunnloven». Tidligere leder av Politiets Fellesforbund, regionlensmann Arne Johannessen kom med liknende synspunkter i NRKs nyhetssendinger på ettermiddagen 1. august.

«Knus homolobbyen» var parolen for demonstrasjonen i Kristiansand. Det var den såkalte Nordiske Motstandsbevegelsen (DNM) som arrangerte. Først og fremst er dette en svensk organisasjon, Den Nordiska Motståndsrörelsen. Den prøver å få etablert en norsk avlegger med Haakon Forwald som talsmann. Han bor i Sverige. Demonstrasjonen i Kristiansand besto i det vesentlige av tilreisende svensker, og den var åpenbart et viktig tiltak i arbeidet for å bygge en norsk avdeling av DNM.

DNM er tett knyttet til voldsbruk. Vi som er homofile i Norge har all grunn til å frykte at parolen er bokstavelig ment.

I juni 2016 ble transpersonen Madeleine Delbom myrdet av svenske nazister. I februar i år ble tre menn og en kvinne dømt for drapet. Fem andre i det samme miljøet ble dømt for medvirkning eller for å ha unnlatt å avsløre drap som de kjente til. Det grundig planlagte drapet skjedde ved at Madeleine ble strupet med en flaggline i baksetet på en bil, og deretter ble hun trukket ut på bakken og knivstukket til døde3. Av pressefoto i svenske medier framgår det at to av drapsmennene deltok i Den Nordiska Motståndsrörelsens nazimarsj i Borlänge 1. mai 2016, altså seks uker før drapet.4

Blant dem som gikk foran i Kristiansand-marsjen, var den svenske nazisten Pär Öberg, som er talsperson for DNM. Da svenske Expressen 5. februar spurte om han syntes at det var problematisk at folk som sympatiserer med DNM var dømt for drapet på Madeleine Delbom, ville han ikke svare5. Og de marsjerte altså sammen i Borlänge 1. mai seks uker før drapet.

I den samme nazimarsjen i Borlänge gikk også minst en av de nazistene som senere ble fengslet for bombeangrep i Sverige, ifølge NRK 28. februar i år. NRK meldte at det svenske sikkerhetspolitiet kopler medlemmer av DNM til bombeattentater mot en bokhandel og mot asylmottak6. Svenske Expressen skriver 5. februar at «Säkerhetspolisen bedömer att Nordiska motståndsrörelsen har en hög våldskapasitet och att partiet utgör ett allvarligt hot mot meningsmotståndare»7.

I nazimarsjen i Borlãnge gikk også ledende folk i det som de prøver å etablere som norsk avdeling av DNM. Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) ble 28. februar intervjuet i NRK om det norske nazistmiljøet. Seksjonsleder Jørn Presterudstuen sa det slik:

«Vi mener at det er tette bånd mellom vårt miljø og det svenske miljøet, og en utvikling i det svenske miljøet mot stadig mer og tøffere voldelige aksjoner frykter vi at kan påvirke også individer i Norge til å gjennomføre tilsvarende aksjoner her»8.

Det hører med i dette bildet at den svenske lederen av DNM, Simon Lindberg, kopler jødehat og homohat. På organisasjonens nettsider skriver han:

«Kanske är det därför inte så förvånande att homolobbyn grundades av en jude och har framdrivits av sionistiska organisationer ända sedan dess som en medveten del i en kamp för att negligera det nordiska folket?!».

Dette er selvsagt sludder, men det er en giftig blanding.

Demonstrasjonen i Kristiansand var et målrettet anslag mot det som LHBT-personer gjennom mer enn 60 års organisert kamp har klart å oppnå av ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og frihet til å leve i tråd med våre dypeste og beste følelser. Det er en rekke eksempler på at homofile, lesbiske og transpersoner er blitt utsatt for vold og drap av høyreekstremister og nazister. Jeg synes vi må kunne kreve at det blir tatt på alvor at LHBT-personer kan føle frykt, og at nazistenes angrep kan føre til at en del av oss går tilbake til tidligere tiders taushet.

Under overskriften «Ta nazitrusselen på alvor» skrev jeg en replikk til BTs lederartikkel9. Jeg påpekte at for oss som er angrepsmål for nazistene, og som løper risikoen for å bli utsatt for voldsforbrytelsene deres, i verste fall lemlestelse eller drap, ser denne saken helt annerledes ut. Det er jo vår ytringsfrihet som er under angrep, ikke nazistenes.

I Kristiansand var det LHBT-personer som var målgruppen. Nazistenes voldelig kamp har i enda større omfang rettet seg mot innvandrere generelt og asylsøkere og flyktninger spesielt. I Sverige har fagbevegelsen og faglig tillitsvalgte vært angrepsmål for DNM. Et eksempel er mordbrann rettet mot en kasserer i det svenske bygningsarbeiderforbundet. Gunnar Westin i det store svenske fagforbundet SEKO (Service- och kommunikationsfacket) sier det slik:

«Nordiska motståndsrörelsens projekt syftar till att bygga upp en terrorrörelse som arbetar aktivt för att genom hot, skrämsel och ibland direkt våld avskaffa och upphäva de demokratiska rättigheter som arbetarrörelsen har tillkämpat sig i det här samhället».10

På DNMs nettsider finner vi stoff, bl.a. i form av taler som lederen Simon Lindberg har holdt, som har mange likhetstrekk med innholdet i Anders Behring Breiviks såkalte «Manifest».

Det er helt riktig som mange har påpekt, at ytringsfriheten er lite verdt hvis den ikke omfatter meninger og holdninger som du er rykende uenig i. Også nazistenes tankegods bekjempes mest effektivt gjennom diskusjon og overbevisning. Sånn sett ligger det noen dilemmaer her som ikke er så enkle.

Men det er virkelig sjokkerende at en rekke viktige meningsbærere her i landet, bl.a. en del som presenterer seg som tilhengere av såkalte «liberale» verdier, kan prestere å helt overse at det er nazistene som angriper ytringsfriheten, og at de som trenger støtte i ytringsfrihetens navn, er oss som er nazistenes angrepsmål.

Når svenske nazister drar på tur til Norge for å lage avdeling her og bruker en truende kampanje mot «homolobbyen» som virkemiddel, er det siste som trengs at viktige meningsbærere konsentrerer sine bekymringer om hvordan man skal sikre at de svenske nazistene skal få mulighet til å demonstrere og fremme sitt giftige budskap. Nazitrusselen må tas på alvor.

 

Noter:

1: http://www.dagbladet.no/nyheter/nynazistene-fikk-ga-i-fred-ole-ble-pasatt-handjern-og-bortvist-da-han-sto-foran-dem/68549547

2: https://www.bt.no/btmeninger/leder/i/01d3M/Nynazister-har-ogsa-ytringsfrihet?spid_rel=2

3: http://www.expressen.se/nyheter/de-doms-for-mordet-pa-madeleine-i-langshyttan/

4: http://www.expressen.se/nyheter/madeleines-mordare-gick-i-nazistmarsch/

5: http://www.expressen.se/nyheter/madeleines-mordare-gick-i-nazistmarsch/

6: https://www.nrk.no/dokumentar/pst-frykter-nazist-vold-kan-spre-seg-til-norge-1.13400855

7: http://www.expressen.se/nyheter/madeleines-mordare-gick-i-nazistmarsch/

8: https://www.nrk.no/dokumentar/pst-frykter-nazist-vold-kan-spre-seg-til-norge-1.13400855

9: https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/VVJ64/Ta-nazitrusselen-pa-alvor

10: https://www.stockholmsfria.se/artikel/125532

Bokomtaler

Ropene om eiendomsskatt

Av

Christian Kristiansen

Alle som ikke har vært i fullstendig koma har fått med seg disk­usjonen rundt eiendomsskatten. Du hører den bak deg i køen på butikken. Du hører den på nabobordet på stamkafeen. Du hører at det prates når du går gjennom glasshuset. Og har du internettilkobling, så finner du raskt ut at det er hottere shit enn porno og kattungevideoer til sammen.

Christian Kristiansen
Kokk, samfunnsdebattant og medlem i partiet Rødt.
Foto: Chris-Håvard Berge

Selv fulgte jeg den med et halvt øye. Jeg eier ikke egen bolig og min holdning har inntil nylig vært «not my circus. Not my monkey». Når jeg allikevel bestiger mitt tastatur i sakens anledning så skyldes det at jeg ser at diskusjonen nærmest har drukna i idiotisk navlebeskuende privilegieblindhet hvor den ene kaksen etter den andre overdøver hverandre i vikarierende begråtelse over den armod denne skatten vil bringe over en av de mest kjøpesterke samfunnsklassene i verdenshistorien.

Det er på tide at noen korrigerer det latterlige selvbildet den norske middelklassen har fått, som en slags forfulgt minoritet, hvor onde sosialister jager dem fra skanse til skanse og beslaglegger fruktene av deres ansikts sved, og helst så at alle sulta i hjel på gata.

Opposisjonen utnytter kaoset rundt eiendomsskatten for alt det er verdt. Posisjonen løper rundt som påfyrte høns på ei skute som driver mot land mens det brenner i alle seil. Redaktører på lederplass kaster seg på og masturberer dette selvbildet, helt og holdent uten evne eller vilje til å korrigere med fakta, i god, postfaktuell stil.

Derfor tar jeg nå på meg den tunge, pedagogiske oppgaven å være ansvarlig voksen og forklare snørrungene på borgerlig side at vi kan ikke spise Bamsemums til middag hver dag. Vi må ha fiber i kosten. Jeg vet det er en uriaspost, og jeg kommer til å bli hata. Men jeg skal ikke bli president. Jeg skal ikke vinne noen popularitetskonkurranse. Så her kommer det. Det kommer til å bli vondt å høre det. Men det må sies. Sitt ned og hør på onkel Christian nå. Så skal han forklare dette slik at dere forstår:

Ingen liker å betale skatt. Jeg skjønner det. Det lugger å gi fra seg penger man har tjent. Det gjør det hos meg også. Men jeg går på asfalt. Når jeg blir syk, så finnes det et sikkerhetsnett som tar meg i mot og sørger for at jeg ikke går til grunne. Jeg har unger som både kan lese og skrive, og når jeg blir gammel, så kommer det noen etter meg og tørker hekken min og sørger for at alderdommen min ikke fortoner seg som et komplett mareritt med sakte og lidelsefull død, men heller blir en glidende overgang med gradvis tap av livskvalitet, inntil kalaset avsluttes på ei terminalavdeling med flinke folk som blir betalt for å sørge for at livsutgangen min blir minst mulig jævlig. Alt dette setter jeg pris på. 

Det er dette det handler om. Det er derfor jeg blir så innmari oppgitt når jeg ser folk som nyter de samme godene, fullstendig mangler dette perspektivet når de hyler og bærer seg over at vi må betale skatt. Det er en mentalitet rundt dette som er helt på trynet perspektivløs.

Jeg har en kamerat, som skal få være anonym – så vi refererer til ham kun som Arild Berg. (Hva er det med fotballfolk og det å tenke klart om disse tingene som ikke helt fungerer? Litt mange baller i hodet? Nuvel.)

Berg har begått en tekst om dette, hvor han tar på seg oppgaven å kritisere fordelingsnøkkelen knytta til eiendomskatten. Og det er jo grei skuring, men det klinger falskt i ørene. Fordi: Selv om han ikke angriper boligskatten som sådan, så skinner det liksom igjennom at det egentlig er skatten i seg selv det handler om. Jeg er fullt klar over at dette er en tematikk han garantert har mer peiling på enn meg. Men som mangeårig aktør på det private eiendomsmarkedet, så skisserer han ikke opp et alternativ. Det blir bare grining over at skatten er der.

Og når man attpåtil skyver de svakeste foran seg med det tårevåte credoet om at dette rammer de svakeste, så blir jeg matt. Inntrykket av et underliggende motiv understrekes av at han i teksten sin henter frem en stakkar som bedyrer at han må selge boligen sin, og flytte på hytta.

Smak litt på dette utsagnet. Her har vi en fyr som beklager sin nød over at han er nødt til å gi avkall på primærbolig, og heller flytte inn i sin andre fritidsbolig. Har noen et sølvbeger? For mitt hjerte blør. Og jeg skulle gjerne hørt mer om denne smerten disse folka opplever, men den overdøves dessverre av den hese hånlatteren fra klientellet mitt på bymisjonen. Har du ikke råd å bo der du bor, så må du finne deg et annet og billigere sted å bo. Dette er en realitet for meg, og jeg ser ingen som helst slags grunn til at den ikke skal gjelde for deg og. 

Den svidde grøten som serveres rundt det partipolitiske, er jo et skue for seg selv. For i sin iver etter å henge skattehalen på sosialistsvinet, så glemmer man at Høyre i Bodø har gått inn for en økning av boligskatten i forhold til det de faktisk gikk til valg på. At Høyre later som om så ikke er tilfellet, er som forventa. Det er slik politikk fungerer, og jeg har ingenting imot det. Det er slik det må være.

Høyre spiller sin rolle som den lille manns forsvarer mot statlige overgrep. Jeg spiller min som festbrems i den obskøne kjøpefesten til den perverst bortskjemte norske middelklassen. Og jeg akter ikke å la Høyre slippe unna med dette, for jeg vet at grunnen til at din skatt øker nå, er at vi faktisk har en kommune å drive. Og det koster penger. Og her kommer et artig paradoks: Pjolter og kravatregjeringa i Oslo har beslutta å kutte i øremerka midler til kommunene, med påbud om å prioritere annerledes, for å finansiere flere bobler i champagnen til den parasittiske kapitalklassen, som lever av andres arbeidskraft.

Da sitter kommunene igjen med svarteper, og det er slik det å prioritere annerledes ser ut. Da befinner vi oss plutselig i den smått absurde situasjonen at dersom du ønsker å betale mindre skatt til drift av kommunale tjenester, ja så får du stemme så rødt du bare orker. Og mitt forslag her er å stemme inn Synne Høyforsslett Bjørbæk inn på tinget, for hun er en garantist for økte overføringer til kommunene. Dette er et faktum. Jeg vet du hater at jeg sier det, men faktumet går ikke bort bare fordi du vil det annerledes, eller fordi jeg er medlem av Rødt.

FrP gidder jeg ikke å ta i engang. Deres livsfjerne skattepolitikk er basert på de samme vrangforestillingene som man finner ellers i partiet med stupid klimafornektelse og ignorering av enkle økonomiske sannheter, ved å dikte opp penger som ikke finnes, mens de stimulerer de verste driftene fra det analfabetiske grilldressproletariatet og de reinspikka kristenrasistene fra Visjon Norge.

Politikk handler om å fordele overskudd fra samfunnets samlede produksjonsapparat. Det handler om å lede den økonomiske elva i ønsket retning. Men den handler grunnleggende sett om å maksimere frihet og glede til flest mulig. Det innebærer at vi må konfiskere noe av dette fra dem som har karret til seg uforholdsmessig mye av den på andres bekostning. Og skatt er politikkens viktigste verktøy. I tillegg til arveavgift og lønnsreguleringer som følge av organisering av arbeidskraften. Og det er et faktum innenfor grunnleggende økonomisk teori at en avregulering av disse mekanismene ved hjelp av slepphendt skattepolitikk bærer galt avsted.

Resultatet av utøylet skattepolitikk er en økonomi hvor overskudd og merverdi akkumuleres oppover og forsvinner i vulgære palasser og privatjeter, mens prekariatet overtar for en stadig mer uthula middelklasse som kjemper om smulene. Resultatet er et samfunn med mindre tillit og hvor den sosiale kontrakten mellom borger og stat forvitrer. Vi vil få mer utrygghet, mer fattigdom, mer elendighet og sjansen for at vi får en dement bavian med munchausens syndrom kjent fra tv som statsleder øker drastisk.

Men det er ikke bare det. En rettferdig omfordeling som sikrer et minimum av kjøpekraft for alle, er også en garantist for en blomstrende lokal økonomi. Folk som lever fra hånd til munn kommer ikke til å kjøpe en øl på den lokale puben. De kommer ikke til å kjøpe blomster til sin mor på morsdagen fra den lokale blomsterforretninga på morsdagen. De kommer til å klippe håret sitt selv hjemme i stedet for å betale den lokale frisøren for å gjøre det.

Ved å sørge for at flest mulig kan være aktører i den lokale økonomien, stimulerer vi næringslivet. Puben må ansette flere bartendere. Blomsterforretninga trenger ekstrahjelper og salongen må hyre inn flere frisører. Disse vil igjen bli aktører i økonomien. Dette blir behørig forklart i den prisbelønte dokumentaren «Inequality for all» som er tilgjengelig på Netflix, og på en langt høfligere måte enn det jeg er i stand til. Og før du avfeier den som sosialistpropaganda, så vit at teoriene som presenteres i denne filmen kommer fra Robert Reich, arbeidsminister i Clinton-administrasjonen. En selverklært kapitalist. Jeg vil ikke bare anbefale den. Jeg vil gå så langt at jeg ikke gidder å forholde meg til kritikk mot denne teksten med mindre avsenderen kan dokumentere at han har sett og forstått innholdet i den.

Jeg skjønner at det her oppleves som hard tale. Men dette er min kronikk, og jeg er kaptein på den. Og «the beatings will continue til morale improves» som det het på de gamle britiske seilskutene. For dette handler om moral. Om skatte- og samfunnsmoral. Og det er et paradoks at moralen er omvendt proporsjonal med størrelsen på lommeboka di når det kommer til dette. Det er de som har mest som syter mest, om å måtte bidra til fellesskapet som har besørga strukturer som gjør at det å drive butikk i Norge faktisk er en lukrativ affære.

Vi har flere millionærer per innbygger enn noe land i verden takket være en solid velferdsstat, og det er disse som synes det er leit og vondt å betale skatt. Det er ikke folk i lavtlønnsyrker som er fornøyd med ei seng å sove i og mat i kjøleskapet. Det er typer som Jon Fredriksen, som truer med å dra til Kypros dersom ikke han får det som han vil i skattepolitikken. Han kan dra til helvete for min del.

Verdier skapes av arbeid, ikke av eierskap. Og den risiko som man snakker om at kapitaleiere tar når de investerer, er en myte. De tar en risiko ja. Men de tar den på vegne av sine ansatte som risikerer å miste alt. Milliardærene mister ikke en dritt når de driter seg ut. Når hørte du sist en lavtlønnet deltidsansatt, en NAV-klient eller en ansatt i et bemanningsbyrå beklage seg over skattenivået i Norge? Det har du aldri hørt, fordi alle de som befinner seg i dette sjiktet, har aldri opplevd det å betale skatt som et problem. Det hører med at skattelettelsen de fikk fra den nåværende regjeringa, var knapper og glansbilder, mens de rikeste fikk et champagneglass og en ny spitshine på støvelen som de tråkker på de fattigste med. Og for hver stemmeseddel mot høyre så ler disse folka enda høyere på vei til banken. Jeg vil ikke de skal le. Jeg vil at de skal gråte.

For når det kommer til skatte- og fordelingspolitikk så finnes det bare to typer høyrefolk. Millionærer og idioter. 

Sjekk lommeboka di hvis du lurer på hvilken av de to kategoriene du tilhører.

Bokomtaler

Syndikalistene i Rogaland — en faglig kampbevegelse som forsvant

Av

Svein Arne Tinnesand

I 1905 ble Albert Jensen dømt for fredspropaganda i Sverige, i forbindelse med den svensk-norske unionsstriden. Jensen flyttet siden til Norge og ble redaktør for den norske syndikalistavisen Direkte Aktion. I 1914 ble Jensen igjen arrestert for antimilitaristisk virksomhet, så ble han utvist fra Norge. Albert Jensen var gift med norske Elise Ottesen («Ottar») fra Sandnes, kanskje mest kjent for sin kamp for seksuell opplysning i Sverige. Jensen var en de første svenske syndikalistene som ble utvist fra Norge i årene rundt den første verdenskrig. Han skulle ikke bli den siste.

Svein Arne Tinnesand
Utdannet bibliotekar, medlem av SV. Artikkelen er tidligere gjengitt i Arbeiderhistorie fra Rogaland: årbok 2005.
Gruppebilde fra Norsk Syndikalistisk Føderasjons (NSF) 2. kongress 1918. Kilde: Revolt nr. 15 1918.

I løpet av årene 1914 til 1919 ble over tre tusen utlendinger fordrevet fra Norge, de fleste var svenske arbeidere som var kommet til landet for å arbeide på anlegg og i industrien. At denne bølgen av utvisninger var en aksjon som skulle knuse den syndikalistiske retningen i arbeiderklassen i Norge er en lite kjent del av vår historie. I løpet av disse årene forsvant muligens så mange som tusen medlemmer av syndikalistiske organisasjoner fra landet. Noen utvist, mange tvunget til å dra fordi de mistet arbeid og levebrød. To av de mest omtalte og dramatiske utvisningsaksjonene fant sted i Ryfylke i Rogaland i 1917.

Urolige tider

Mot slutten av den første verdenskrig feide en radikal og revolusjonær bølge over arbeiderklassen i hele den industrialiserte verden. I Russland forberedte den kommunistiske retningen i det russiske sosialdemokratiet seg på oktoberrevolusjonen. I Norge var «den nye retning» med Martin Tranmæl i spissen i ferd med å ta makten i Det Norske Arbeiderparti. Over hele landet blir det opprettet nye fagforeninger og lokale samorganisasjoner, ikke minst som et resultat av aktiviteten til fagopposisjonen som var stiftet i 1913.

Fjerde juledag 1916 ble Norsk Syndikalistisk Federation (NSF) stiftet, i samarbeid med Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC). Mange av deltagerne fra starten var også svenske anleggsarbeidere som var tilsluttet SAC. I Sverige stod den syndikalistiske fagbevegelsen som var startet som en opposisjon mot LO i 1910 relativt sterkt. Syndikalistene sto i opposisjon ikke bare mot arbeidsgiverne, men også mot Arbeiderpartiet og mot den reformistiske Landsorganisasjonen.

Navnet syndikalisme kommer av det franske uttrykket syndikat, som betyr: en sammenslutning med et økonomisk formål. Det føderative system, dvs. medlemmenes selvbestemmelsesrett, samt klassesolidariteten er grunnleggende. Den syndikalistiske bevegelsen var anti-autoritær, den var revolusjonær og den avviste partiene og parlamentarismen. Syndikalistene mente at arbeiderklassens egen organisering gjennom lokale fagforeninger var nok, sosiale forbedringer kunne oppnås gjennom direkte aksjoner på arbeidsplassen, og generalstreiken var middelet for å overta samfunnsmakten. Fagbevegelsen måtte være en ren kamporganisasjon, ikke et forsikringsagentur.

Kraftutbygging og industrireising

På begynnelsen av forrige århundre skjedde det en enorm utbygging av industri her i landet. I Rogaland ble Jørpeland og Sauda i Ryfylke sentre for industrireising. Dette skyldes ikke minst muligheten for å utnytte kraften i fossene. I Ryfylke lå mulighetene til rette for å forandre vann som faller som nedbør, til elektrisk kraft som trengs i industrien. I Sauda var det amerikanske storselskapet Union Carbide sitt datterselskap, Electric Furnace Products Company, Limited Canada (EFP) som stod for industribygginga. På Jørpeland var det Stavanger Electro Staalverk A/S (SES) som hadde denne rolla.

Industriutbyggingen som fant sted i Ryfylke, medførte at anleggsarbeidere ble rekruttert fra nær og fjern. Sammen med anleggsarbeiderne kom nye politiske ideer til de tidligere så fredelige bondebygdene i Rogaland. Politiske ideer som sverget til klassekamp og krav om rettferdighet i fordelingen av overskudd og framgang. Sammen med den nye arbeiderklassen kom i ideer om sosialisme, kommunisme og syndikalisme. Med seg hadde arbeiderne også partier, fagforeninger og kampformer.

Syndikalistene i Ryfylke

Syndikalistene i Ryfylke var organisert i lokale samorganisasjoner. Lokale samorganisasjoner som mente at «direkte aksjon» mot arbeidsgiverne var arbeiderklassens kampmiddel. Direkte aksjon innebar at streikeaksjoner kunne settes i gang på lokalt initiativ uavhengig av tariffperioder eller sentrale avtaler. I Sauda var syndikalistene organisert i lokale samorganisasjonen for «Saude og Hellandsbygd». Det fantes også syndikalister og folk som var inspirert av syndikalistiske tanker i de fagforeninger som var knyttet til Landsorganisasjonen, bl.a. i Jern- og metallarbeiderforeningen i Sauda.

Den mest alvorlige arbeidskonflikten ved Saudafaldene som førte til utvisningene i 1917 var når jern- og metallarbeiderne la ned arbeidet på våren dette året. Medlemmene som bl.a. omfattet borsmeder og annet nøkkelpersonale ved anlegget, lammet snart hele driften. Bedriften svarte med lockout mot arbeidere som var organisert i Arbeidsmandsforbundet. Fra bedriftens og den borgelige pressens side ble skylden for konflikten ensidig lagt på de svenske syndikalistene. Stavanger Aftenblad skrev bl.a. «at det var helst svensker som bevirket streiken». Direktør Klouman ved Saudafaldene henvendte seg til justisdepartementet og ba om at syndikalistene måtte utvises fra landet. Det var denne henvendelsen som etter at den var gått via amtmannen i Stavanger og til politimesteren i Rogaland, førte til utvisningen av de to svenske arbeiderne Frank Ellis Berglund og Johan Leonard Sørlind samt deres finske arbeidskamerat August Johanson Koskeniska.

Utover sommeren 1917 reiste de fleste utlendingene fra Sauda. Så lenge konflikten pågikk var det ikke mulig å få arbeid i bygda og signalene fra bedriften var at utenlandske arbeidstakere skulle ut. 5. juli meldte Stavanger Aftenblad at 80 syndikalister forlot bygda.

I april 1917 brøt det også ut en streik ved anleggene til Jørpeland kraftanlegg. I spissen for konflikten sto de to svenske syndikalistene J. A. Haglund og Axel Staaf. Ikke bare sloss de mot arbeidskjøperne, men også kampen mot streikebryteriet var hard. Ved St. Hans-tider ble det gjort innbrudd i værelset deres, og de ble av den grunn oppsagt av husverten. Uten husly og uten arbeid reiste de derfor til Stavanger på andre siden av fjorden og fikk seg nytt arbeid der. Den 20. juli 1917 ble de overfalt av lokale polititjenestemenn og innsatt i Stavanger amtsfengsel. Deretter ble det utstedt utvisningsdom over disse to som «samfundskadelige individer». Uten mat ble de så fraktet til i to døgn til Kristiania og ut av landet.

Dette var det foreløpige sluttpunktet for en lengre kamp, der bedriftsledelsen på Jørpeland hadde lagt sin fulle tyngde inn på å knekke de syndikalistiske aktivistene. Kampen mot svenske syndikalister stoppet ikke ved anleggsarbeiderne, også ved stålverket var bedriftsledelsen redd for at svenske arbeidere skulle være smittet av syndikalistene.

På Stavanger Electro Staalverk (SES) på Jørpeland ble derfor «Spørsmaalet om Syndicalisternes Fremfærd» tatt opp som egen sak på direksjonsmøtet 01.06.1917. Direksjonen på SES ønsket at myndighetene skulle gripe inn ovenfor de kampvillige syndikalistene. Også på stålverket forsvant svenskene ut av bedriften. I 1914 var 70 % prosent av de ansatte rekruttert fra andre steder enn Strand. Ti år senere var ca. halvparten av de ansatte rekruttert fra kommunen.

Arbeidsgivernes og myndighetenes offensiv mot syndikalistene

Utvisningene i Ryfylke var ikke tilfeldige. I 1917 ble det satt i gang en organisert kampanje mot syndikalistisk virksomhet ved norske bedrifter. Arbeidsgiverne ville stoppe bevegelsen med alle midler de hadde til rådighet. Arbeidsgiverne i bygge- og anleggsbransjen vedtok den 28. mars 1917 en egen «handlingsplan» mot syndikalistisk virksomhet:

  • 1. Arbeidsgiverforeningen henstiller til alle arbeidsgivere, tilsluttet foreningen, paa bedste og hurtigste maate avskedige utenlandske syndikalister.

  • 2. Arbeidsgiverforeningen henstiller likeledes til andre arbeidsgivere utenfor Arbeidsgiverforeningen å følge samme taktik.

  • 3. Alle arbeidsherrer paalegges øieblikkelig at indberette til Arbeidsgiverforeningen nøiaktig navn og alder på hver avskediget utenlandsk syndikalist, og maa ingen efter denne dag intagen utenlandsk arbeider beholdes i arbeidet uten efter konferance med Arbeidsgiverforeningen, der paatar seg at føre fortegnelse over utenlandske syndikalister.

  • 4. Arbeidsgiverforeningen søker at oppnaa at Stat og Kommuner ikke indtar utenlandske syndikalister i arbeidet, og stiller sig til tjeneste med opplysninger med hensyn til hvem der ikke bør indtages.

  • 5. Det bør søkes foranlediget, at myndighetene anvender alle lovlige midler til at fjerne de avskedigede, utenlandske urostiftere.

Den samme handlingsplanen ble behandlet og vedtatt i Centralstyret i Norsk arbeidsgiverforening i august 1917.
I forbindelse med konflikter hadde arbeidsgiverne kontakt med og hjelp av lokale politimyndigheter for å få utvist syndikalister. I januar 1918 ble politimyndighetenes arbeid samordnet. Ved hjelp av fremmedlovgivningen som hadde blitt skjerpet under verdenskrigen, benyttet nå myndighetene anledningen til å utvise aktive revolusjonære fra landet.

Å knuse en bevegelse

Aksjonene fra arbeidsgiverne var vellykkede, ved inngangen til 1920-årene hadde den syndikalistiske bevegelsen i Norge nådd toppen, og i løpet av det følgende tiåret var den nærmest forsvunnet fra norsk politikk.
Forfølgelse og utvisning av syndikalister var en av de viktigste grunnen til at syndikalistene forsvant, men som eksemplene fra Sauda og Jørpeland viser, var det også mange svenske arbeidere som forsvant fordi arbeidsgiverne rett og slett nektet dem arbeid. Selv om de ikke var utsatt for direkte forfølgelse og utvisning, ble de fratatt mulighetene til å livnære seg av arbeidet sitt i Norge.
Landsorganisasjonen og spesielt fagopposisjonen ble påvirket av syndikalistisk tenkning både gjennom Martin Tranmæls møte med syndikalistene i USA og gjennom kampfelleskap med svenske syndikalister på mange arbeidsplasser. Likevel valgte Landsorganisasjonen etter hvert å distansere seg fra syndikalistene, først og fremst fordi deres aktivistiske lokale kampformer truet samholdet i bevegelsen, var en konstant trussel mot sentrale avtaler og fratok ledelsen muligheten til å inngå avtaler på vegne av medlemmene lokalt. Etter nederlaget i storstreiken i 1921 ble radikalismen fra tiden rundt verdenskrigen og revolusjonsårene forlatt til fordel for et langsiktig arbeid som førte fram mot hovedavtalen av 1935.
Syndikalistene fikk også problemer på enkelte arbeidsplasser. De ble etter hvert rett og slett oppfattet som bråkmakere av sine arbeidskamerater som var organisert i Landsorganisasjonen. I Sauda opplevde den norske syndikalisten Hans Kilen regelrett å bli jaga fra bygda av andre arbeidere i april 1918. Da hadde de tre fagforeningene, «Sauda arbeidsmandsforening», «Sauda snekker & tømmermannsforening» og «Sauda jern- metallarbeiderforening» offentliggjort i en avisannonse at: «H. Kilen ikke har nogen forbindelse med foreningene her i Sauda».

Avslutning

Syndikalismen fikk ikke noen sterk oppslutning i den norske arbeiderklassen. Den syndikalistiske organisasjonen døde etter hvert som generasjonen fra stiftelsen forsvant: I realiteten var den så svekket allerede ved inngangen til 1920-årene at den aldri mer klarte å utgjøre en politisk kraft i arbeiderklassen. Både arbeidsgivere, myndigheter og den norske Landsorganisasjonen hadde bidratt til at syndikalistene forsvant.
Etter at hovedavtalen mellom arbeidsgiverne og fagbevegelsen ble undertegnet i 1935 fantes det ikke lenger noe rom for den type faglig aktivisme som syndikalistene representerte. Likevel dukket det i etterkant av radikaliseringen på slutten av 1960-årene opp tendenser i fagbevegelsen som kunne minne om syndikalistenes tanker tidligere i århundret. I 1969 proklamerte en del tillitsvalgte i Landsorganisasjonen i Rogaland at nå var tiden inne for å starte en ny fagopposisjon, LO var blitt for sentralstyrt. Sommeren 1970 gjennomførte arbeiderne på EFP i Sauda en av de mest kjente av tariffstridige streiker som rullet over store deler av landet ved inngangen til 70-tallet. I 1977 ble det tatt initiativ til å gjenreise NSF som Norsk syndikalistisk forbund, uten at denne organisasjonen fikk noen som helst betydning for utviklingen innenfor fagbevegelsen. I dag er også «nye» NSF forsvunnet.

Litteraturliste

– Bjørgum, Jorunn Syndikalismen i Norge. Norsk Historisk Tidsskrift 1.1998.

– Fagerhus, Harald: Anarkismen og syndikalismen i Norge gjennom 150 år. Dokument på internett: http://www.fagerhus.no/a_Norge/ Hammerborg, Morten – Forfulgt? – en undersøkelse av den påståtte masseutvisning av Norsk Syndikalistisk Federations svenske medlemmer 1917 – 1918/ Morten Hammersborg. – Bergen : – Hovedoppgave i historie – Universitet i Bergen 1998.

– Hansen, Halvdan Magnus: Stålverksarbeider / Halvdan Magnus Hansen, Dag E. Thorenfeldt – Jørpeland : Melting Pot, 2002

– Jøssang, Lars Gaute, 1957: Arbeidsprosessar og arbeidarpolitikk ved Stavanger electro staalverk A/S 1913–1931 / Lars Gaute Jøssang. – Bergen : AHS – Gruppe for flerfaglig arbeidslivsforskning, Universitetet i Bergen

– Lillehammer, Arnvid: 1943- Soga om Sauda / Arnvid Lillehammer. B. 4. Bygdesoga 1880–1940 – Sauda : Sauda kommune 2002

– Niemi, Einar: Norsk innvandringshistorie . B.2 . I nasjonalstatens tid 1814-1940/ Einar Niemi, Jan Eivind Myhre, Knut Kjeldstadli. – Oslo – : Pax , 2003

– NSF/ Organ for Norsk Syndikalistisk forbund – Internasjonale arbeiderassosiasjon: Prøvenummer 1 -1980

– Tangen, Carl O., 1888- Til kamp mot utvisningerne!. Kra. : Norsk syndikalistisk federasjons forlag , 192?

– Tufte, Sander Norsk fremmedpolitikk 1901-1927 : Lovgivning og utvisningspraksis / Sander Tufte. – Oslo : – Hovedoppgave i historie – Universitetet i Oslo 2000

– Våga, Finn E.: «De unge slekter» : Rørsla som bygde Sauda / Finn E. Våga Oslo : Samlaget, 1993

Bokomtaler

Hvem skal bygge sosialdemokratiet?

Av

Ole Roger Dyrkorn

Jonas Bals
Hvem skal bygge landet?
Cappelen Damm, 2017, s. 332

Denne boka kan leses som en argumentasjon om arbeidernes plass i samfunnet, i Arbeiderpartiet og i det LO-organiserte arbeidslivet. Fagbevegelsen utenfor LO og deler av arbeiderklassen har derimot ikke fått noen plass. Det blir heller ikke tatt noe oppgjør med det kapitalistiske systemet selv om Bals i sitt sluttord i boka nevner:

«Vi er på vei tilbake til et samfunn vi gjennom kollektiv innsats arbeidet oss bort fra: Et samfunn der arbeidskraften var en vare på linje med andre, der arbeidsfolk stod med lua i hånda».

Bals drøfter ikke det grunnleggende i arbeidslivet, at arbeidskraften fortsatt er en vare og vil forbli det så lenge det ikke blir tatt et oppgjør med kapitalismen.

Bals skriver derimot godt om mange viktige hendelser og historiske betraktninger, som er nyttig å kjenne til for å forstå arbeiderbevegelsens betydning i samfunnsutviklingen. Han har flere gode, konkrete forslag til tiltak som kan bidra til forbedring for arbeiderklassen, om en ny regjering følger opp disse og fagbevegelsen gjør sin del.

Bals kommer innom at Arbeiderpartiet har blitt stort når det har stått store oppgaver på dagsorden, og de har evnet å gi gode svar, lage allianser og kompromisser med appell til både arbeidere og de brede lag i befolkningen. Med etterkrigstidas gjenreising og de store reformene på 1970-tallet hadde Arbeiderpartiet sympati langt inn i borgerskapet.

Men har ikke Arbeiderpartiet alltid stått for arbeidsfolks interesser? Mange vil hevde det, mens andre vil si at man har søkt mot sentrum for å fange opp større del av befolkningen, og dermed skjøvet fra seg arbeidsfolk. «Skal man unngå at sosialdemokratiet svikter arbeiderklassen, må ikke arbeiderklassen svikte sosialdemokratiet», skriver Bals. Har han funnet svarene, og vil partiet og fagbevegelsen lytte til det Bals bringer til torgs?

I Støres bok, I bevegelse fra 2015, hvor Bals var hans samtalepartner, gir de inntrykk av at partiet er villig til å lytte, men det kan synes som de forsatt holder fast ved og forsvarer mye av det nyliberalistiske tankegodset og politiske løsninger som de i regjeringsposisjon har servert de senere årene.

Et oppgjør med nedvurderingen av praktiske yrker

Han dokumenterer utviklingen med egne erfaringer som faglært maler, og som organisasjonsarbeider og rådgiver i Fellesforbundet, men også med mange henvisninger til vitenskapelige bøker og artikler. Reform 94 blir slaktet, og han vektlegger at undervisningen i yrkesfag må veksle med praksis, og lærerne må kunne knytte teorien til den praksisen elevene møter i yrkeslivet. Bals mener maset om frafall i skolen er feil fokus, og at ungdom må få lov å prøve seg før man velger yrke. Han mener at ungdom som først velger et yrkesfag, senere skal kunne gå over i studier ved høyskoler og universitet. Han fnyser av begrepet «kunnskapssamfunnet» og «høyere» utdanning, og spør om høyere betyr bedre, og om lavere er å betrakte som dårligere? Han tar opp at når folk med ulik utdanning og praksis, fagarbeidere og ingeniører, løser problemer sammen, får man innovasjon og høy produktivitet.

Bals påpeker også at høy minstelønn driver opp innovasjon og produktivitet, stikk i strid med det som hevdes fra høyresida og markedsliberalistene. Han viser at billig arbeidskraft som erstatter investeringer i effektive maskiner og nye løsninger, saboterer produktivitetsutviklingen.

Et kampskrift for det organiserte arbeidslivet

Han tillegger LO og AP å spille hovedrollene. Byggenæringen får moderat ros, mens NHO får gjennomgå for sin motstand mot allmenngjøringsloven og verftsdommen som de anker til EFTA-domstolen.

EØS-avtalen står sterkt i Arbeiderpartiet, og Bals mener utmelding er feil svar.

Han bruker mye plass til å argumentere for at det er mulig å bekjempe det useriøse og kriminelle arbeidslivet, stoppe rasering av tariffavtaler og fagforeninger, bare med styrka kontroll og hjemlige tiltak, uten å gå ut av EØS. Han argumenterer sterkt imot forslag om innføring av arbeidstillatelser, som han hevder kan forsterke problemene. Han drøfter lite at motstanden mot EØS vokser og at avtalen tilsidesetter norske tariffavtaler, slik havnearbeiderne har kjempet mot med Holship. Denne motstanden blir sterkere og sterkere i fagbevegelsen, kanskje fordi disse fenomenene er blitt symboler på mange av fagbevegelsens problemer.

Fagbevegelsen utenfor LO har ikke fått noen plass

Nesten alle fagforbund utenfor LO har i de seinere tiåra bevega seg i retning av LO-tradisjonen, og det er nå mye lettere å stå sammen i viktige og prinsipielle kamper.

Uten å mobilisere hele fagbevegelsen, vil arbeiderklassen ikke lykkes i å få store gjennomslag. Han nevner knapt de selvstendige, som bygghåndverkere og kunsthåndverkere, frisører, fotografer, forfattere, fiskere og småbrukere.

Bals glemmer også prekariatet

Dette er folk som tvinges til lavtlønnede jobber, midlertidig arbeid eller trygd med minimal om i det hele tatt noen form for trygghet for arbeid og inntekt. Han ser ut til å stå på den tradisjonelle LO- /AP-linja som ser på denne gruppa som uinteressant, i beste fall. I stedet for å knytte denne uensarta gruppa til bevegelsen, skapes det skeptikere og motstandere hver time hver dag ved at de opplever utrygghet og dårligere vilkår, og at samfunnet, myndighetene og fagbevegelsen ser ned på dem. Dette er et strategisk feilgrep som kan være med å gi ekstreme høyrekrefter og gryende fascisme større tilslutning.

Boka kan være nyttig som utgangspunkt i diskusjon og studier om fagbevegelsen og sosialdemokratiet.

Ole Roger Dyrkorn
Industriarbeider i prosessindustrien og leder av Rødt Telemark.
Hvem skal bygge sosialdemokratiet?
Bokomtaler

Oljepenger i krig og okkupasjon

Av

Ingvild Skogvold

Den israelske okkupasjonen har desimert palestinsk økonomi. Samtidig som det internasjonale presset mot selskap som tjener på okkupasjonen øker, investeres nordmenns felles sparepenger i selskaper som bidrar til fortsatt okkupasjon av Palestina.

Denne artikkelen ser nærmere på hvordan selskaper bidrar til å støtte opp om okkupasjonen, og hva som er Oljefondet og norske myndigheters ansvar og rolle.

Ingvild Skogvold
Rådgiver i Norsk Folkehjelp og har skrevet rapporten Farlige forbindelser II: norske bånd til den israelske okkupasjonen.
Foto: Neil Ward

2017 preges av flere dystre markeringer. Folk i Gaza har opplevd 10 år under en hard blokade, palestinere har levd under israelsk militær okkupasjon i 50 år, og freden virker lenger unna enn noensinne. Norge har i flere tiår hatt et uttalt mål om å bidra til forhandlinger mellom partene og en tostatsløsning. Samtidig er nordmenns felles sparepenger gjennom Statens Pensjonsfond Utland (bedre kjent som Oljefondet) investert i selskaper som bidrar til å forverre og fordype okkupasjonen av Palestina.

Siden 1967 har Israel systematisk brutt de folkerettslige reglene som gjelder under militær okkupasjon. Et av de mest synlige og alvorlige eksemplene på Israels systematiske folkerettsbrudd er byggingen av ulovlige bosettinger for israelere på palestinsk land. Et samlet internasjonalt samfunn fordømmer bosettingene i Øst-Jerusalem og Vestbredden som ulovlige og et alvorlig hinder for fred.1 I tillegg til å bryte med folkerettens regelverk, krenker bosettingene en rekke grunnleggende menneskerettigheter.2

De systematiske folkeretts- og menneskerettighetsbruddene mot den palestinske befolkningen i Vestbredden og Gaza er en side ved den israelske okkupasjonen mange kjenner til. Den økonomiske siden av okkupasjonen er ikke like godt kjent – nemlig at private selskaper bidrar til krenkelser av folkeretten og menneskerettighetene i Palestina. Selskapers rolle i okkupasjonen er i økende grad en problemstilling ansvarlige investorer, inkludert Statens Pensjonsfond Utland (Oljefondet), må forholde seg til.

Oljefondets bånd til okkupasjonen

Det skapte overskrifter i Norge da det uavhengige forsknings- og mediesenteret Danwatch avslørte at Oljefondet investerer 5,2 milliarder euro i selskaper med virksomhet i og rundt ulovlige bosettinger i okkuperte palestinske områder.3

Hva betyr det egentlig at Oljefondet «investerer» i okkupasjonen? Oljefondet eier mindre andeler i underkant av 9000 selskaper over hele verden. Blant disse finnes det en rekke selskaper som på ulike måter støtter opp om krenkelser av folkeretten og menneskerettighetene i Palestina. For eksempel eier Oljefondet 5,6 millioner NOK i Bank Hapoalim (noe som utgjør en eierandel på 0,82 %), og 507 millioner NOK i en annen israelsk bank, Bank Leumi (en eierandel på 0,94 %). Begge disse bankene finansierer ulovlig bosettingsvirksomhet på okkuperte Vestbredden.

Selv om Oljefondet kun eier en mindre andel i mange ulike selskaper, er ikke fondet fritatt for ansvar. I 2013 slo FN og OECD fastslo at Norges Bank, som minoritetsaksjonær gjennom Oljefondet, har et ansvar for at selskaper det er investert i respekterer menneskerettighetene.4

En annen måte Oljefondet bidrar til okkupasjonen på, er gjennom investeringer i israelske statsobligasjoner.5 Kjøp av statsobligasjoner er i praksis ubetinget lån til en stat. Når man investerer i obligasjoner fra en stat som systematisk bryter folkeretten, har Oljefondet dermed ingen garanti for at deres investering ikke vil bli brukt til å finansiere ulovlig virksomhet. Per i dag er ikke investeringer i statsobligasjoner underlagt de etiske retningslinjene for Oljefondet.

Den økonomiske siden ved okkupasjonen

Internasjonalt anerkjente menneskerettighetsorganisasjoner som Human Rights Watch og Amnesty har kritisert selskaper som støtter opp om ulovlig virksomhet i Palestina. I rapporten «Occupation Inc.» påpeker Human Rights Watch at selskaper som bidrar til folkerettsstridig bosettingsvirksomhet, opererer i strid med «FNs retningslinjer for næringsliv og menneskerettigheter», også kalt for UN Guiding Principles (UNGP). Disse slår fast at selskaper må sikre at de ikke bidrar til krenkelser av folkeretten og menneskerettighetene. I følge Human Rights Watch har Israel etablert et diskriminerende økonomisk system på Vestbredden hvor selskaper i bosettingene nyter godt av subsidier og lave skatter, mens palestinsk økonomi lider under okkupasjonsmaktens mange restriksjoner.6 For eksempel nektes palestinere adgang til såkalt «C-område», samtidig som Israel aktivt tilrettelegger for fortsatt ekspansjon av ulovlige israelske bosettinger og tilhørende næringsliv i samme område.7 Verdensbanken estimerte i en rapport fra oktober 2013 at denne mangelen på tilgang til område C har kostet palestinsk økonomi rundt 3,4 milliarder USD.8

Selskaper som leverer infrastruktur som strøm og vann til bosettinger, eller har produksjon og annen tilstedeværelse i bosettinger, bidrar til å støtte opp om bosettingenes økonomiske levedyktighet og fortsatte eksistens.9 Israel har bygget rundt 20 industrisoner i bosettinger på okkuperte Vestbredden. Disse områdene har fått status fra myndighetene som nasjonale prioritetsområder, noe som utløser gunstige subsidier. Ingen palestinske områder i hverken Øst-Jerusalem eller Vestbredden har fått en tilsvarende status av Israel som nasjonale prioritetsområder.10

Israelske og internasjonale selskap bygger i tillegg veier, hus, sikrer kollektivtilbud, avfallshåndtering, vann, sikkerhet, telekommunikasjon, tilbyr lån og leverer andre nødvendige tjenester til bosettingene. For eksempel er alle de største bankene i Israel (Bank Hapoalim, Bank Leumi, First International Bank of Israel, Israel Discount Bank of Israel, og Mizrahi Tefahot Bank) involert i okkupasjonen gjennom finansiering av ulovlig bosettingsvirksomhet.11

Private selskaper bidrar også til israelsk kontroll og overvåking av palestinsk bevegelse. I 2009 ble Elbit ekskludert fra Statens Pensjonsfond Utland på grunn av selskapets levering av overvåkningssystemer til den ulovlige separasjonsmuren Israel har bygget på palestinsk land.12 Private selskaper utvinner i tillegg naturressurser som rettmessig tilhører palestinerne. Et eksempel er det tyske sementselskapet HeidelbergCement, som driver et steinbrudd på palestinsk område på israelske lisenser.13

Den etiske forvaltningen av Oljefondet

Det finnes retningslinjer og systemer som i praksis skal sørge for at Oljefondet forvaltes på en etisk forsvarlig måte. Etikkrådet for Statens Pensjonsfond Utland vurderer om enkeltselskapers virksomhet er i tråd med de etiske retningslinjene eller ikke. Rådet sender deretter en anbefaling til ledelsen i Norges Bank, som tar den endelige beslutningen om å utelukke selskaper eller sette selskaper til observasjon. I dag er over 130 selskaper utelukket fra Oljefondet.14

Med etiske retningslinjer på plass og en lang liste med utelukkede selskaper, hvorfor er det slik at Oljefondet fortsetter å investere i okkupasjonen av Palestina?

Fra de etiske retningslinjene ble vedtatt av Stortinget i 2004, har fire selskaper blitt utelukket av selskaper på grunn av virksomhet i Palestina. Selskapet Elbit Systems ble utelukket på grunn av leveranser av overvåkningssystemer til den ulovlige muren som Israel har bygget på palestinsk område. De tre andre selskapene (Shikun & Binui, Danya Cebus og Africa Israel) er entreprenørfirmaer som havnet på Oljefondets svarteliste for å ha bygget bosettinger.

Etikkrådet har hatt en høy terskel for å utelukke selskaper som bidrar til folkeretts- og menneskerettsbrudd i Palestina. Det er bare entrepenørvirksomhet som har blitt definert av Etikkrådet som «direkte medvirkning» til bosettingsvirksomhet. Levering av sentral infrastruktur som vann og strøm, eller finansiering av byggeprosjekter har derimot ikke blitt ansett som alvorlig nok til å anbefale utelukkelse. Norsk Folkehjelp og Fagforbundet er blant organisasjonene som har kritisert Etikkrådets restriktive linje.15

I situasjoner hvor Etikkrådet har en restriktiv linje, kan det være vanskelig å få gjort noe med situasjonen. Dette er blant annet fordi det er politisk enighet på Stortinget om å overlate konkrete vurderinger av selskaper til Etikkrådet. Dette kommer fram i finansminister Siv Jensens svar til Snorre Valens (SV) spørretimespørsmål om funnene i Danwatch-rapporten, hvor finansministeren viser til Etikkrådets vurderinger.16

I etterkant av Danwatch-rapporten var den politiske reaksjonen i Danmark markant annerledes fra Norge. Etter Danwatch avslørte at flere offentlige danske fond hadde plasseringer som bidro til okkupasjonen, krevde en samlet opposisjon en høring i Folketingets utenriksutvalg.17

Positive utviklinger — men økt politisk press

Er Oljefondet i ferd med å bli forbigått av private investorer når det gjelder ansvarlige investeringer? Når det gjelder Palestina, har private investorer vist vei. De siste årene har enkelte private investorer i Norge og Europa gått lenger enn Oljefondet og utelukket flere selskaper fra sine porteføljer på grunn av virksomhet i Palestina. I 2015 valgte KLP å utelukke Cemex og HeidelbergCement.18 Storebrand er et annet eksempel, som har utelukket en rekke selskaper på grunn av virksomhet i Palestina, blant annet flere israelske banker.19 I Europa har det vært flere eksempler de siste årene på private investorer som har utelukket selskaper som bidrar til okkupasjonen, blant annet utelukket PGGM fem israelske banker i 2014.20

18 europeiske land advarer eget næringsliv om at forretningsforbindelser med bosettinger kan ha finansielle, juridiske og omdømmemessige konsekvenser.21 Dette har bidratt til å øke investorers forståelse om at det ikke bare er å drive «business as usual» i ulovlige bosettinger. Her henger dessverre Norge etter. Det finnes ennå ingen tilsvarende veiledning fra norske myndigheter.

En anbefaling fra myndigheter til norsk næringsliv om hvordan de skal forholde seg til de ulovlige bosettingene, vil kunne bistå ansvarlige investorer i en stadig mer krevende politisk debatt. De siste årene har presset mot investorer som selger seg ut av selskaper på grunn av folkeretts- og menneskerettsbrudd i Palestina økt. Nylig opplevede den svenske banken SEB å havne i en politisk kryssild etter de offentliggjorde en lengre eksklusjonsliste over selskaper, inkludert et fåtall selskaper som bidro til bosettingene. SEB valgte å gå ut offentlig med at de revurderte sin modell for eksklusjon av selskaper.22 At investorer blir avskrekket fra å handle ansvarlig i et konfliktområde som Palestina, burde bekymre alle som jobber for et mer ansvarlig næringsliv.

Veien videre

Det har vært en positiv utvikling de siste årene hvor flere investorer i økende grad klar over risikoene knyttet til investeringer i de okkuperte palestinske områdene. Samtidig har Oljefondet i praksis stått på stedet hvil. Etikkrådet fortsetter å operere med en for høy terskel for å utelukke selskap som bidrar til okkupasjonen av Palestina. I tillegg til å være i strid med internasjonale retningslinjer, er det uheldig at Oljefondets investeringer, gjennom å støtte opp om den ulovlige bosettingsvirksomheten, bidrar til å undergrave Norges utenrikspolitiske målsetting om en tostatsløsning.

Hvordan kan vi ansvarliggjøre egne politikere når den etiske forvaltningen til Oljefondet svikter? Det kan være fristende å se til Danmark, hvor funnene om offentlige pensjonsfonds investeringer i okkupasjonen utløste en høring i Folketinget. Det er på høy tid at Stortinget anerkjenner at det er uforenlig med vedtatte etiske retningslinjene og FNs retningslinjer at Oljefondet investerer i okkupasjonen av Palestina.

Sluttnoter:
1: Genève-konvensjonens artikkel 49 slår fast at «[…] okkupasjonsmakten kan ikke deportere eller flytte en del av sin egen sivilbefolkning til det område som den okkuperer».
2: FNs menneskerettighetsråd, Report of the independent international fact-finding mission to investigate the implications of the Israeli settlements on the civil, political, economic, social and cultural rights of the Palestinian people throughout the Occupied Palestinian Territory, including East Jerusalem. (Februar 2013).
3: Danwatch, Business on Occupied Territory (januar 2017), Dagbladet, «Ny rapport peker ut Oljefondet som verstingen: – Investerer milliarder av euro i selskaper med ulovlige bosettinger», 31. januar 2017.
4: RORG-sekretariatet, Resultater av Norads informasjonsstøtteordning, Tema: etiske retningslinjer for Statens pensjonsfond- utland (SPU) 1997-2017, januar 2017, s. 6.
5: Fra 2011 til 2016 økte Oljefondets investeringer i israelske statsobligasjoner over femti ganger, fra 199 millioner NOK til 10 933 millioner NOK.
6: Human Rights Watch, Occupation Inc., (januar 2016) s. 29–31.
7: Gjennom Oslo-avtalen ble de okkuperte områdene delt inn i A-, B- og C-områder. I A-områdene skulle Den palestinske selvstyremyndigheten ha både sivil og sikkerhetsmessig kontroll. I B-områdene skulle selvstyre- myndigheten ha sivil kontroll, men Israel den overordnede sikkerhetsmessige kontrollen. I C-områdene skulle Israel beholde full sikkerhetsmessig og sivil kontroll. Dette var tenkt som en overgangsordning som skulle vare i en overgangsperiode på inntil fem år, til opprettelsen av en palestinsk stat. I dag, over tjue år etter Oslo-avtalen ble inngått, har Israel festet mer og mer kontroll over område C, og det er først og fremst i dette området den ulovlige bosettingsutbyggingen har foregått.
8: Pressemelding, «Palestinians Access to Area C Key to Economic Recovery and Sustainable Growth», Verdensbanken, (8.10.2013)
9: Selskaper i bosettinger på okkupert område bidrar direkte økonomisk til bosettingsvirksomheten gjennom blant annet å betale skatt til den lokale bosetterkommunen. Who Profits, «SodaStream», 2011 s. 6–7.
10: Human Rights Watch (2016), s. 31.
11: Se Who Profits, Financing Land Grab, februar 2017.
12: I følge den internasjonale straffedomstolen er Israels bygging av muren på palestinsk land også klart folkerettsstridig. Se Etikkråd Statens Pensjonsfond Utland, «Tilråding 15. mai 2009».
13: Norsk Folkehjelp og Fagforbundet, Farlige Forbindelser II: norske bånd til den israelske okkupasjonen, juni 2016, s. 49.
14: Se den fullstendige listen på Norges Banks hjemmesider.
15: Se Farlige Forbindelser II: norske bånd til den israelske okkupasjonen, kapittel 5.1.2.
16: Danwatch, «Norsk finansminister forsvarer Oliefondens investeringer efter Danwatch-undersøgelse», 31. mars 2017.
17: Mikkel Bahl og Amalie Linde, «Nye retningslinjer for ansvarlige investeringer er på vej», Danwatch, 1. juni 2017.
18: KLP, «Beslutning om utelukkelse fra investeringsporteføljen», 1. juni 2015.
19: Storebrand, «Bærekraftige investeringer i Storebrand Q1 2017».
20: PGGM, «Statement regarding exclusion of Israeli banks», 8. januar 2014.
21: Hugh Lovatt, «EU Differentiation and the push for peace in Israel-Palestine», European Council on Foreign Relations, s. 7
22: Peter Alestig, «Efter Israel-kritik: SEB backar från sin svarta lista», SvD, 17. juni 2017.
Bokomtaler

Etter 1917: Revolusjonære, kvinnepolitiske etterdønningar

Av

Bryan D. Palmer og Joan Sangster

I 1840 klaga den franske sosialisten og feministen Flora Tristan over sitt eksil frå samfunnet; fordi ho trudde på frigjøring både for kvinner og arbeidarklassen var ho ein «paria». Frå hennar tid og til seinare forsøk med sosialistiske kommunar og organisering, av anarkistar, syndikalistar, kommunistar og trassige sexradikalarar, så har revolusjon gitt håp om ein veg til seksuell og kjønnsmessig likeverd. Etter 1917 var Russland ein modell som alle målte seg mot.

Joan Sangster,
Professor ved Trent University i Canada, og har skrive om den kvinnelege arbeidarklassen, arbeidarrørsla, feministisk teori og historie, den politiske venstresida og anna.
Bryan D. Palmer,
Professor ved Trent University i Canada og redaktør av tidsskriftet Labour/Le Travail.
Omsett av: Gunnar Danielsen

Utan den intense borgarlege eller sosialdemokratiske kampen for røysterett som gjekk føre seg i mange europeiske land, gjekk bolsjevikane raskt frå å erklære kvinnene likeverdige til sosial revolusjon. Bolsjevikane sette i verk ei massiv utdanningskampanje for å gjøre kvinnene politisk medvitne gjennom ein kvinnekommisjon eller Zhenotdel. Årsaka var i stor grad press frå revolusjonære feministar som Alexandra Kollontaj – som såg frigjøring av familie og seksualitet som avgjørande for sosial frigjøring – og Clara Zetkins tidlegare suksess med delvis sjølvstendig organisering av sosialistiske kvinner.

I 1920 blei dette arbeidet i tillegg internasjonalt då kvinner frå nitten land samla seg for å drøfte det lange dokumentet «Tesar om den kommunistiske kvinnerørsla», ein plan for frigjøringa av kvinnene under kommunismen. Sovjetiske reformer legitimerte fødslar utanfor ekteskap, og gav kvinnene rett til skilsmisse, fødselskontroll, abort, likelønn, og rett til å eige jord og eigedom. I tillegg var det lovendringar som gav dramatiske framsteg for seksuell frigjøring, som avkriminaliseringa av sodomi i 1922, ei forunderleg progressiv haldning til homoseksualitet ut frå samtidig underkuing av likekjønna sex i Europa. Kjerna i dette revolusjonære programmet var å frigjøre seksuallivet frå det konserverande grepet kjerka og staten hadde, og at endring av kvinnenes arbeid var grunnleggande for frigjøring av menneska: lønna kvinnearbeid var ein veg til økonomisk sjølvstende, og sosialisering av arbeidet i familien – offentlege kjøkken, vaskeri og barnehagar – ville utfordre kvinneundertrykkinga i familien.

Omfattande studiar har granska oppsving og tilbakegang for kvinnefrigjøringa i Sovjet, medrekna dei umåtelege hindera for endringar av kjønnsrollene: styrken i patriarkalske normer og religiøs tru, den harde røyndommen i borgarkrigen og manglande økonomiske ressursar, og prioritering av andre spørsmål framfor likeverd mellom kjønna. På slutten av 1920-talet vart likestilling ut over det å oppmuntre kvinner til å bli yrkesaktive lagt på is; Zhenotdel blei lagt ned, og Det internasjonale kvinnesekretariatet vart strengt kontrollert av ein stadig meir stalinisert eksekutivkomite i Komintern. Med einsidig vekt på kvinneleg integrasjon i produktivt arbeid stod russiske kvinner tilbake både med dobbelt arbeid og dobbeltmoral i seksuallivet.

Som Eley skriv gav bolsjevik-reformene ein nyttig lærdom: dette var «maksimumsprogrammet til vestleg feminisme som ingen regjeringar i vest nokon gong var nær å realisere».1 Sjølv om trua den revolusjonære venstresida hadde på endringar var større enn det som vart oppnådd, så slapp bolsjevikrevolusjonen laus ein debatt utan like både på venstresida og i kommunistpartia sjølve. Det tydelege sovjetiske engasjementet for djuptgripande endringar, særleg oppfatninga om at husarbeidet måtte endrast, og at ein måtte arbeide for seksuell fridom, vart oppfatta som eit viktig feministisk «gjennombrot».2 Revolusjonen oppildna sosialistiske, kommunistiske, og jamvel enkelte liberale kvinner som såg han som prov på at total forandring var mauleg: om eit underutvikla land kunne ta slike uvanlege steg, korfor ikkje vestlege industrialiserte land?

Politiske turistar til Sovjetunionen som alt var kommunistar støtta vanlegvis endringane i kvinnene sin status ukritisk, men sosialistiske og liberale kvinner skreiv au overtydande om potensialet dei såg i det nye russiske samfunnet, frå offentleg barnepass til familieplanlegging, til høve til høgare utdanning. Denne positive vurderinga, til og med frå liberale, oppildna motstandarar på høgresida i USA, som ei gruppe konservative kvinner som gjekk i bresjen for anti-feminisme para med kjønnsretta oppfatning av klassekamp: «Miss Bolsheviki has come to town, / With a Russian cap and a German gown, / In women’s clubs she’s sure to be found, / For she’s come to disarm America.»

Åtak på den påståtte «nasjonaliseringa av kvinner» og stereotypiske sovjetinspirerte «Agentur for fri kjærleik» er frå det illgjetne Spider Web Chart (Edderkoppkartet), først trykt i Henry Fords Dearborn Independent i 1924, der liberale kvinnegrupper vart kopla til eit nettverk av bolsjevik-tilknytte klubbar, saker og kampanjar.3 Anti-bolsjevisme, anti-sosialistisk og anti-pasifistisk mobilisering frå høgresidas kvinner klarte til ein viss grad å stanse og reversere moderate feministiske reformer.

Likestillingsarbeidet i Sovjet blei meir omstridd ettersom stalinismen konsoliderte seg, men revolusjonen inspirerte like fullt kopiar, variantar og vidareutviklingar. Tolkinga av kvinnefrigjøring varierte ut frå ulike nasjonale og historiske vilkår og kulturar, styrken til nasjonale kommunistparti, og forholdet dei hadde til rivalar på den sosialdemokratiske venstresida. I Mexico prøvde ikkje eingong kommunistpartiet å opprette kvinnegruppe før i 1931, på grunn av andre prioriteringar, og dei innvikla nappetaka om «revolusjonær autentisitet» dei meksikanske kommunistane hadde med det nasjonalistiske Partido Revolucionario Institucional (PRI) og deira «revolusjonære» stat.4

I dei mindre kanadiske og amerikanske partia vart direktiv frå Det internasjonale kvinnesekretariatet sett som velkomne råd frå garva revolusjonære, sjølv om instruksane vart omgjorde etter eigne vilkår og behov, og somme tider hindra av sløve leiarar. Like fullt gav den internasjonale kvinnerørsla håp for kvinner rekrutterte frå tidlegare kvinne- og sosialistaktivisme: om ny politikk som lova overvinne ei fortid full av blindspor etter borgarleg eller sosialdemokratisk feminisme, avgrensa som dei var av idear om individuelle liberale rettar, eller forsvar av arbeidarklasse-familiane gjennom lovvedtak i parlamentet.

Sovjetisk inspirasjon, råd og stimulans bidrog til å skape nye delvis sjølvstendige kanadiske organisasjonar av venstreorienterte kvinner, Women’s Labor Leagues; ei kvinneavis, The Woman Worker, som tok opp spørsmål av sosial, seksuell og materiell natur; og kanskje viktigast kamp for retten til abort og fødselskontroll, saker den sosialistiske venstresida i Canada hadde unngått tidlegare. Fødselskontroll blei på same måte sett i forgrunnen i Storbritannia av Stella Browne som var aktivist for fødselskontroll og kommunist. Ho måtte til slutt innsjå at det britiske kommunistpartiet ikkje ville ha ein slik revolusjon i familie og seksualliv som Alexandra Kollontaj arbeidde for.

Mange amerikanske feministiske historikarar har vore svært kritiske til den innverknaden revolusjonen hadde på likestillingsdebatten i kommunistpartiet i USA, og hevdar at saker som frigjøring og kvinneundertrykking fekk lide på grunn av ei likegyldig partileiing med hang til nedsettande sexisme og eit maskulint syn på politikk. Andre ser at dei tidlege bolsjevik-eksperimenta førte til at nye kvinner blei kommunistar. Husmødrer mobiliserte på levekostnadsspørsmål, kvinner bidrog til solidaritetskampanjar som Friends of Soviet Russia, og kvinnelege arbeidarar organiserte seg i konfeksjonsindustrien. Dessutan var fleirtalet av kvinnelege kommunistar i USA på 1920-talet immigrantar som ikkje nødvendigvis hadde engelsk som førstespråk – deira perspektiv og arbeid har blitt tåkelagt av manglande språkkunnskapar hos historikarane.

Internasjonalisme som seinare vart avgrensa og øydelagt av Komintern, gav i utgangspunktet eit viktig grunnlag for dialog. Ikkje bare gjennom offisielle kanalar som Det internasjonale kvinnesekretariatet, men via ei mengd andre institusjonar og organ. Den ukrainske kommunistiske kvinneavisa Robitnystia (Arbeidarkvinner) kom ut i Winnipeg i Canada (etter at ei liknande avis gjekk inn i Cleveland i Ohio), og sirkulerte i den ukrainske kommunistiske diasporaen i heile Amerika. Slik kopla avisa den russiske revolusjonen med kvinnefrigjøringa i Nord-Amerika. Redaktøren var den politiske flyktningen, kommunisten og dramatikaren Myroslav Irchan (forfattarnamn Andriy Babiuk). Avisa vendte seg til kvinner i arbeidarklassen som ofte vart rakka ned på og stempla som analfabetar og tilbakeståande. Ho gav arbeidarkvinnene ei røyst i det veksande revolusjonære miljøet, og skapte ein heilt ny og avgjørande diskusjon om patriarkat og mannssjåvinisme, kalla «porcupinsim»5 , skapte engasjement rundt kjønnslikestilling gjennom fiksjon, drama og personlege historier. Som i dei tidlege revolusjonsdagane i Russland blei kultur brukt som fødselshjelpar for endringsvillig tenking. Om denne kulturproduksjonen hadde motseiingar, var det ikkje bare at han ikkje var «feministisk» nok; avisa var au bunde opp i sovjetiske prioriteringar, og spelte på nasjonale kjensler for å bevare og styrke solidaritet mellom kommunistar. Ikkje ulikt omveltingane blant immigrantarbeidarane i USA under første verdskrig, som både førte til skjerpa klassekamp, og avspora denne kampen inn i problematiske konfrontasjonar.

Artikkelen her vart først offentleggjort på http://socialistregister.com av Merlin Press Anthony Zurbrugg/The Merlin Press Ltd., tz@merlinpress.co.uk.
Omsett frå engelsk av Gunnar Danielsen.

 

Notar
1 Eley: Forging Democracy, p.188.
2 Elizabeth Waters: "In the shadow of the Comintern: The Communist Women's Movement, 1920–1943" i Sonia Kruks, Rayna Rapp, Marilyn B. Young red: "Promissory Notes: Women in the Transition to Socialism", New York, Monthly Review Press 1989, p. 33.
3 Kirsten Marie Delegard: "Battling Miss Bolsheviki: The Origins of Female Conservatism in the United States", Philadelphia, University of Pennsylvania Press, 2012, særleg pp. 47–51.
4 Jocelyn Olcott: "Revolutionary Women in Postrevolutionary Mexico", Durham, Duke University Press, 2005, p. 50.
5 Joan Sangster: "Robitnystia and the Porcupinism Debate: Reassessing Ethnicity, Gender and Class in Early Canadian Communism", Labour/Le Travail, 56 (Fall), 2005, pp. 51–89.

Bokomtaler

Den glemte delen av Kapitalen

Av

Harald Minken

Andre bok av Kapitalen, den som kom ut i 1885 (etter Marx’ død), er nå oversatt til norsk av Harald Minken. Den nye oversettelsen kommer i handelen om få måneder, om alt går som det skal. Det er andre gang denne delen av «Kapitalen» er oversatt – første gang var for over 80 år siden, da Fram forlag ga ut Erling Falks oversettelse. Men oversettelsen, som utgis av Forlaget Rødt, er mer komplett og lesbar.

Harald Minken gir i denne artikkelen et bilde av noe av det andre bok handler om og hva slags nye innfallsvinkler den kan gi til analysen av kapitalismens utvikling. Punktene han trekker fram, følger ikke boka tett. De berører snarere noen få utvalgte saker. Flere steder blander han også inn sine egne ideer.

Harald Minken
Har nyoversatt andre bok av Kapitalen.
Foto: John Jabez Edwin Mayal

Jeg begynner med å minne om hovedsaka, nemlig hva kapital er.

1. Hva er kapital?

Kapital er ikke en ting. Eller rettere sagt: Det er ikke én og samme ting hele tida. Det er i utgangspunktet en gitt verdisum. Den kan eksistere som en sum penger, men den kan også eksistere som en viss mengde produksjonsmidler og arbeids­kraft, eller som en varemengde av gitt verdi. Kapitalen må faktisk nødvendigvis skifte mellom disse tre formene hele tida. For å være kapital må en gitt pengesum brukes til å kjøpe inn produksjonsmidler og arbeidskraft. Kapitalen bevarer sin verdi i dette kjøpet, men endrer fysisk form.

Deretter må arbeidskrafta og produksjonsmidlene forbrukes i en produksjons­pro­sess som resulterer i en viss mengde varer for salg. Dette er også en formforvand­ling, men den underliggende verdien av kapitalen blir bevart, sjøl om den nå ikke lenger tar form av arbeidskraft og kapital, men av en viss mengde varer. Men i tillegg til å bevare verdiene som er satt inn i produksjonen, er de denne gangen også økt. Det har nemlig blitt produsert en merverdi, slik at verdien av de produserte varene er større enn verdien av den opprinnelige pengesummen som blei investert. Fra kapitalistens side er merverdien hensikten med hele prosessen. Merverdien er resultatet av at arbeiderne arbeider gratis for kapitaleieren en viss del av arbeidsdagen.

Det er ikke åpenbart at det er gratisarbeid som skjer, slik det var under føydalis­men, da leilendingen var forpliktet til å bruke et visst antall dager i uka til plikt­arbeid for føydalherren, mens han hadde resten av uka til å produsere det han sjøl trengte for å leve. Likevel er det gratisarbeid som skjer, også under kapitalismen. Det skjer fordi arbeideren produserer større verdier pr. arbeidsdag enn det hun får utbetalt i lønn. Eller sagt på en annen måte: Verdien av de forbruksvarene og tjenestene som arbeideren kan bruke lønna si på, er mindre enn den nyskapte verdien som hun tilfører produktene hun produserer.

Juridisk sett er det ikke noe galt som skjer – ingen som snyter den andre. Arbeideren må selge arbeidskrafta si for å leve, og hun gjør det frivillig mot en lønn som (i gjennomsnitt under norske forhold) gjør det mulig for henne både å stifte familie, betale ned studielån og boliglån, og bo og leve ganske bra. Men det endrer ikke på det forholdet at hun samtidig produserer verdier som kapitalisten tilegner seg gratis, og på den måten opprettholder et system der det er andre som til syvende og sist bestemmer det meste på arbeidsplassen og høster det meste av gevinstene av arbeidet.

Når kapitalen gjennom produksjonen har fått form av en viss mengde varer, må det skje en ny formforvandling, i og med at varene må selges, slik at kapitalen dermed forvandles tilbake til pengeform. Så kan hele kretsløpet starte på nytt.

Kapital er altså en verdisum som bevares gjennom formforvandlingene fra penger til arbeidskraft og produksjonsmidler og videre til varer, og til slutt fra varer tilbake til penger i et stadig kretsløp. Samtidig som verdisummen bevares gjen­nom disse forandringene, blir den også økt. Denne økningen skjer i produksjonen, der kapitalen antar form av produktiv kapital, dvs. arbeidskraft og produksjons­midler, og kommer seinere til syne som et tillegg til den opprinnelig investerte kapitalen (merverdi eller profitt) når varene selges.

Det er misvisende å identifisere kapitalen med den ene eller andre forma den tar i kretsløpet. Kapital er ikke penger, men penger som settes inn i et kretsløp som beskrevet. Kapital er ikke maskiner og utstyr, men kan anta form av maskiner og utstyr som en del av kretsløpet. Kapital er ikke varer, men varer som inne­holder en merverdi som skal realiseres når varene selges.

Spesielt er det grunn til å merke seg at arbeidskraft brukt i en kapitalistisk produksjonsprosess er en form for kapital, ifølge Marx. Han kaller det variabel kapital, fordi det er arbeidskrafta i virksomhet som skaper merverdi, og dermed er den forma for kapital som kan skape større verdier når den brukes. Kapital lagt ut til innkjøp av produksjonsmidler kaller han derimot konstant kapital, etter som den i høyden bevarer sin verdi i produksjonen (når den forvandles til varer).

Variabel kapital er ikke det samme som lønninger. Variabel kapital legges ut av kapitalisten til innkjøp av arbeidskraft, altså til lønnsutbetaling. Men når lønna er utbetalt til arbeideren, er den ikke lenger kapital. Den variable kapitalen har da forvandlet seg fra penger til levende arbeidskraft. For arbeideren er lønna aldri kapital, for hun bruker den til forbruk, ikke som investering.

I dag kalles det humankapital dersom en arbeider har skaffet seg spesiell utdan­ning eller erfaring, og dermed kan kreve lønn over gjennomsnittet. Dette har ingenting med Marx’ kapitalbegrep å gjøre, men er derimot det Marx kaller komplisert arbeid, dvs. arbeid som skaper større verdier pr. time enn gjennom­snittlig.

2. Omslag og omslagstid

Andre bok av Kapitalen begynner (i kapittel 1til 4) med å drøfte kapitalkretsløpet grundig og fra alle sider. Det består av tre faser. I første fase satser kapitalisten en pengesum til innkjøp av arbeidskraft og produksjonsmidler. I andre fase foregår produk­sjonen, der arbeidskrafta og produksjonsmidlene blir brukt til å framstille varer. I tredje fase blir varene solgt, og pengene for salget kan settes inn om igjen i et nytt kretsløp.

Den midterste fasen kalles produksjonsprosessen, og de to andre danner sirkula­sjonsprosessen. Tida det tar å gjennomføre produksjonsprosessen, er produksjons­tida, og tida det tar å gjennomføre de to delene av sirkulasjonsprosessen, kalles sirkulasjonstida. Til sammen utgjør de omslagstida. Et omslag er hele kretsløpet fra kapitalen blir lagt ut i pengeform til den vender tilbake med profitt.

For Marx er produksjonsprosessen det grunnleggende. Det er der den grunn­leggende motsetningen mellom arbeid og kapital utspiller seg, det er der utbyt­tingen foregår og merverdien blir produsert. Ja, det er forskjell på folk, men den viktigste forskjellen oppstår ikke på grunn av lønnsforskjeller, skatteregler eller mangelfull skolegang. Den oppstår fordi arbeiderklassen ikke har kontroll med produksjonsmidlene, dvs. råmaterialene, energikildene, maskinene, byg­ningene osv. som trengs til å drive produksjonen. Den eneste varen de har å selge er arbeidskrafta si. Kapitalistene, på sin side, har eiendomsretten til produksjons­midlene og full kontroll over produksjonsprosessen. De kan derfor tilegne seg merverdien, dvs. verdiene som arbeiderne skaper ut over det de får utbetalt som lønn. Resultatet er et samfunn der kontrollen over kapitalen blir et middel til å produsere mer kapital. Kapital blir verdi som skaper mer verdi. I det kapitalistiske samfunnet blir alt annet uviktig.

Derfor er første bok av Kapitalen med noen få unntak konsentrert om produk­sjons­prosessen. Det første unntaket er de tre første kapitlene, for de handler om de grunnleggende aspektene ved all slags utviklet varebytte, slik som varens dobbeltkarakter som bruksverdi og bytteverdi, hva som bestemmer varens verdi, og pengenes egenskaper og funksjoner. Kapitalistisk produksjon forutsetter jo produksjon av varer for markedet, derfor trenger vi dette grunnlaget. Det andre unntaket er det berømte kapitlet som handler om hvordan arbeidskrafta historisk blei en vare.

Disse fire kapitlene er det minimum vi trenger å vite om varesirkulasjonen for å kunne analysere den kapitalistiske produksjonsprosessen. Ut over det forut­setter første bok bare at varesirkula­sjonen ikke byr på noe problem: Arbeidskraft og produksjonsmidler finns å få kjøpt til faste priser, og de produserte varene lar seg straks og uten problemer selge til faste priser.

Det er disse forenklingene som blir opphevet i andre bok. Der tar det tid å få solgt varene, og det kan også ta tid å få supplert lageret av råvarer etc. I denne tida foregår det ingen merverdi­produksjon, dvs. at kapitalen ikke kaster noe av seg. Derfor blir det om å gjøre å gjøre sirkulasjons­tida så kort som mulig.

Nå er det jo ikke vanlig at produksjonstida og sirkulasjonstida foregår ved at først blir det produsert, så stopper produksjonen opp mens varene selges, og så starter produksjonen opp igjen når varene er solgt. Poenget til Marx er ikke at det er det som skjer, men at for at begge deler skal kunne foregå samtidig hele tida, må det enten mer kapital til, eller produksjonen må foregå i redusert skala.

Anta at produksjonen foregår kontinuerlig og at produksjonstida bare er én dag. Anta videre at arbeidskraft og produksjonsmidler kjøpes inn i bittesmå porsjoner, gjerne bare nok til en enkelt dags forbruk. Om sirkulasjonstida var null, ville da kapitalen vendte tilbake i pengeform hver eneste dag, og det var aldri nødvendig å legge ut mer kapital enn det som trengtes for den ene dagen. Men om sirkula­sjons­tida var seks uker, ville det (med seksdagersuke) trenges en 36 ganger så stor kapital, ikke bare i første runde av kretsløpet, men hele tida. Hver eneste investert krone ville bruke 37 dager på kretsløpet, og sjøl om det hver dag kom kapital fra en dags produksjon tilbake, ville til enhver tid kapital for 37 dagers produksjon være bundet opp i kretsløpet. Det satses bare kapital til ett dagsverk hver dag, men hver eneste dag er samtidig kapital for 37 dagers produksjon bundet opp i usolgte varer.

Sirkulasjonstida er derfor av største betydning for hvor mye kapital som vil være bundet i kretsløpet til enhver tid. Dermed er den også av største betydning for hvor mye profitt kapitalisten får pr. år på hver krone han legger ut. I løpet av året får han en profitt på (la oss si) 300 dagers produksjon, uansett sirkulasjonstida, men i det ene tilfellet er dette profitt på en kapital tilsvarende én dags forbruk av arbeidskraft og produksjonsmidler, i det andre er det profitten på en kapital som er 37 ganger så stor.

Betydningen av å forkorte sirkulasjonstida står ikke i motsetning til at det bare er i produksjonen at verdi og merverdi skapes. Tvert imot bekrefter det en slik teori. Det er ikke større innsats og ressursbruk i sirkulasjonen som gir mer verdi, men det motsatte. For øvrig ville også forkorting av produksjonstida øke den årlige avkastningen på samme måte, i det det også i det tilfellet ville ta kortere tid før kapitalen vender tilbake, slik at et visst nivå på produksjonen til enhver tid ville kreve et mindre kapital­utlegg.

Kapitalistene er sjølsagt oppmerksom på disse sammenhengene. «Just-in-time»-filosofien, som har sitt utspring i Japan for rundt femti år siden, går for eksempel ut på å finne metoder for å holde så små lagre av produksjonsmidler som mulig. Og i den andre enden av produksjonen vil industrikapitalisten gjerne korte ned salgstida ved å selge til en handelsmann, som tar på seg resten av jobben med salget mot at industrikapitalisten gir slipp på en del av merverdien som er skapt. Eller han vil gi kjøperen kortere frist for å betale.

Arbeidsdelingen mellom industrikapitalisten og handelskapitalen er behandlet i tredje bok av Kapitalen, mens lagerhold er behandlet i andre bok, kapittel 6, og raskere betaling i andre bok, kapitel 14.

3. Geografi, avstander og stordriftsfordeler

Et annet aspekt ved kapitalkretsløpet som spilte en underordnet rolle i første bok, er den geografiske utvidelsen av markedene. Jo lengre unna man henter råvarene og jo fjernere markeder man produserer for, jo lengre vil sirkulasjonstida være, alt annet likt. Men alt annet er ikke likt særlig lenge av gangen. I hele den kapitalis­tiske tidsalderen har transport­teknologien utviklet seg, både til lands og til sjøs, og over kortere og lengre avstander. Eller rettere sagt, den har blitt utviklet, bevisst, for å rive ned avstandshindrene og forkorte sirkulasjonstida. Fra seil til damp, fra kjerre til jernbane og bil. Andre bok av Kapitalen går grundig inn på dette, blant annet i kapittel 5, 6 og 14.

Men sirkulasjonstida er ikke bare påvirket av varetransporten, men like mye av kommunikasjonssystemene og systemene for betaling av varene. Det er klart at om penger, kontrakter og andre nødvendige dokumenter må transporteres fram og tilbake med seilskip eller på hesteryggen mellom kjøper i ett land og selger i et annet, vil det gi et tillegg i sirkulasjonstida på uker, om ikke måneder. Vekselen, som blei oppfunnet i Italia på 1200-tallet, innebar en vesentlig reduksjon av tida fra kjøpet var inngått til betalingen var selgeren i hende, men det gjaldt bare mellom de store handelsbyene i Europa. På Marx’ tid var riktignok telegrafen oppfunnet og postvesenet utbygd, men det kunne fremdeles ta måneder fra en internasjonal handel blei inngått til selgeren hadde mottatt betalingen. I kapittel 14 sies det for eksempel at transporten av varer fra England til India rundt 1850 kunne ta fire måneder, og så gikk det fire måneder til før pengene for varene faktisk var mottatt i England. I vår tid er denne delen av sirkulasjonstida normalt redusert til et absolutt minimum ved elektroniske betalingsformer og elektronisk dokumentbehandling.

Marxistene i vår tid har ikke vært like flinke som Marx til å studere det materielle grunnlaget for sirkulasjonstida og hvordan det har utviklet seg.1 Dermed risikerer de å ta grundig feil, ikke minst om profittratens utvikling.

Avstandskostnader forlenger sirkulasjonstida, og reduksjon av disse kostnadene forkorter den. Men hvorfor kan man ikke like godt nøye seg med å selge varene lokalt? Svaret på det kan bare være stordriftsfordeler i produksjonen. Marx la stor vekt på stordriftsfordeler, som han tenkte seg som en minstestørrelse som en nyanlagt kapital i en bransje måtte ha for å kunne komme ned på den gjeldende samfunnsmessig nødvendige arbeidstida i bransjen. Jo større denne minstestør­relsen er, jo større marked må kapitalisten dekke. Derfor er det en delikat dialektikk her: Stordrift reduserer tilvirkningskostnadene i produksjonen, men medfører økte avstandskostnader i sirkulasjonen. Løsningen på motsigelsen har til nå definitivt vært å utnytte stordriftsfordelene, samtidig som man satser på rask teknologisk utvikling i transport og kommunikasjoner. I denne prosessen blir lokal småindustri, handel og håndverk eliminert.

En faktor som har medvirket til denne løsningen, er at det finnes stordriftsfordeler i transporten også. De gjør det ikke først og fremst så mye mer lønnsomt å frakte ting over lengre avstander, men derimot å frakte store volumer framfor mindre, dvs. å «konsoli­dere» godsstrømmene (og persontrafikken) til felles transportårer. Dette kan ha medvirket til en verden der det er billig å transportere personer og varer mellom de store sentraene i verden, men dyrt å drive butikk og transport på (og til og fra) småstedene.

4. Sirkulerende og fast kapital

I første bok av Kapitalen spiller begrepsparet variabel og konstant kapital en viktig rolle. Skillet er vesentlig for analysen av produksjonsprosessen. Variabel kapital legges ut til innkjøp av arbeidskraft, og det er bare arbeidskrafta i virk­somhet som skaper merverdi. Den konstante kapitalen, derimot, har samme verdi når den består av produksjonsmidler som når den er transformert og overført til produktet, der den utgjør en viss andel av produktverdien.

I andre bok, kapittel 8, introduseres et annet skille, nemlig mellom sirkulerende og fast kapital. Det angår hvordan kapitalen sirkulerer.

Sirkulerende kapital er kapital som legges ut og forbrukes fullstendig i det enkelte kretsløpet.2 All variabel kapital er sirkulerende, men bare en del av den konstante kapitalen, nemlig den delen som forbrukes fullstendig i produksjonen i løpet av en enkelt omslagsperiode, er det. Ved slutten av et omslag vil kapitalisten normalt fortsette kretsløpet ved å legge ut den samme sirkulerende kapitalen en gang til. Han trenger altså ikke mer sirkulerende kapital for å fortsette kretsløpet enn det han la ut i første omslag.3 Den forskutterte sirkulerende kapitalen er det han trenger av sirkulerende kapital for å gjennomføre én omslagsperiode, verken mer eller mindre.

Men i tillegg til den sirkulerende kapitalen må kapitalisten i regelen også legge ut fast kapital. Det er kapital som bare sjeldnere, etter flere omslagsperioder, trenger å fornyes. For hvert omslag må kapitalisten sette av noe av salgsinntektene slik at det gradvis kan bygges opp en pengebeholdning som kan brukes til å fornye den faste kapitalen når den er helt forbrukt. I kapitalistens regnskaper kalles det avskriv­ninger. Avskrivningene skal i prinsipp gi et godt regnskapsmessig bilde av kapitalslitet, som er den virkelige årlige verdiforringelsen som den faste kapitalen er utsatt for.

Dette gir den faste kapitalen en særegen form for sirkulasjon. I utgangspunktet eksisterer den som et produksjonsmiddel med lang levetid, men verdien som det har, blir gradvis mindre. På den andre sida bygger det seg opp et pengefond av de akkumulerte avskrivningene, slik at summen av de oppsamlede pengene og den gjenværende verdien av produksjonsmidlet, forutsetningsvis hele tida er konstant. Til slutt har produksjonsmidlet null verdi, forutsetningsvis akkurat når penge­fondet er blitt stort nok til å kjøpe et nytt eksemplar av samme slag.

Fabrikkbygninger og andre bygg og anlegg som trengs til produksjonen, er naturligvis fast kapital. Det er også maskinene og redskapene, enten de nå er flyttbare eller ikke. Et skip eller en lastebil er fast kapital, uansett om de kan rulle omkring overalt. Det som har betydning, er utelukkende at de ikke slites ut og blir ubrukelige i produksjonen i løpet av den enkelte omslagsperioden.4 I løpet av et omslag overfører de derfor bare en del av sin verdi (kapitalslitet) til varene som er produsert.

Det finns en viktig form for fast kapital som trolig ikke er nevnt av Marx, og som kanskje heller ikke fantes som en bevisst og planmessig investering den gangen. Det er utviklingskostnader. Ta datamaskiner eller mobiltelefoner som eksempel. Det koster mange års arbeid av en stor stab å utvikle en ny modell. Disse kostnadene skal avskrives over ganske få år, til en ny og bedre modell kommer på banen. For å lykkes med det, er det faktisk nødvendig at modellen som er utviklet, raskt tar en vesentlig del av verdens­­markedet for slike produkter. Det dreier seg om elektronikk, forsvars­materiell, fly, biler osv. De som ikke lykkes, som Nokia og LM Ericsson i elektronikkbransjen, forsvinner helt ut. Her ser vi ekstreme stordriftsfordeler som skaper monopol-liknende tilstander og et salgsnett som spenner over nesten alle land i verden. Heller ikke dette aspektet ved sirkulasjons­prosessen – dialektikken mellom utviklingskostnader og verdensmarkeds­dominans – er viet tilstrekkelig oppmerksomhet av marxistene, meg bekjent.

5. Et eksempel på betydningen av kortere omslagstid

Betrakt en fabrikk med hundre arbeidere. Hver av dem koster kapitalisten 50 tusen kroner måneden i lønnsutgifter (skatt, arbeidsgiveravgift og tjenestepensjon inkludert). Det blir 600 tusen i året, eller 60 millioner for hele arbeidsstokken.

Regelmessige tellinger av lageret av råvarer og varer under arbeid viser at råvarer for 180 millioner kroner (vurdert til innkjøpspris) til enhver tid befinner seg i fabrikken, enten på råvarelageret eller under arbeid ute i fabrikken. I tillegg er det råvarer for 90 millioner bundet i varer som er ferdig produsert, og delvis også allerede solgt, men som kapitalisten ennå ikke har mottatt betaling for.

I følge årsregnskapet brukes det hvert år råvarer for 540 millioner kroner i produksjonen. Vi finner antall omslag pr. år ved å dele årsforbruket av råvarer på den gjennomsnittlige beholdningen. Dette betyr at den sirkulerende konstante kapitalen slår om to ganger i året. Eller med andre ord: Omslagsperioden er et halvt år. Av årsregnskapet framgår også at bedriften har et drifts­overskudd før skatter og finansposter på 60 millioner kroner.

Vi ser bort fra avskrivninger på den faste kapitalen, dvs. kapital som er lagt ut til maskiner og bygninger. Hele den konstante kapitalen er altså sirkulerende. Hvert halvår satser altså kapitalisten en konstant kapital på 270 millioner kroner. Dessuten satser han variabel kapital i form av lønnskostnader på 30 millioner i den samme perioden. Det kan vi si, fordi vi veit at lønnskostnadene for året som helhet er 60 millioner. Totalt bruker han altså en kapital på 300 millioner kroner, som i sin helhet vender tilbake til ham hvert halvår, og det med en profitt på 30 millioner i tillegg.

Merverdiraten er merverdien delt på den satsede variable kapitalen. (Den for­skutterte variable kapitalen, ville Marx sagt.) I dette tilfellet er merverdiraten 30/30 = 1, eller hundre prosent. Profittraten er merverdien delt på hele kapitalen, både den variable og den konstante. I vårt tilfelle er profittraten 30/300 = 0,1, eller 10 prosent.

Både merverdiraten og profittraten måles ved å bruke den merverdien som er skapt, delt på den kapitalen som er lagt ut i løpet av en omslagsperiode. Men merverdien som kan produseres i løpet av et år med den kapitalen som er lagt ut, er ikke 30, men 60. Merverdiens årsrate er derfor 60/30 = 2, og profittens årsrate er 60/300 = 0,2. Generelt finner vi merverdiens årsrate ved å multiplisere merverdiraten med antall omslag i året, og det samme gjelder profittens årsrate.

Merverdiens årsrate er behandlet i kapittel 16 av andre bok. Profittens årsrate er ikke nevnt der, men er behandlet i fjerde kapittel av tredje bok. Hele dette kapitlet er faktisk skrevet av Engels, men materialet til å skrive det fantes allerede i Marx’ manuskripter.

Jo fortere en kapitalist kan få igjen pengene han investerte, jo oftere kan han gjenta den samme investeringen, og jo mer profitt kan han tjene på et år. Derfor er det egentlig profittens årsrate han er interessert i. Den er sammensatt av de to elementene profittraten og omslagstakta. Det meste av marxistisk analyse har imidlertid eksplisitt eller implisitt gått ut fra en fast antakelse om at omslagstakta er 1, dvs. ett omslag pr. år. Da forsvinner viktige fenomener ut av sikte, samtidig som endringer i omslagstida vil skape uventet støy i analysen av profittraten. Man overser at kretsløpet er en dialektisk enhet av produksjon og sirkulasjon, og lager en enøyd produksjonsorientert teori. Mye av det kan forklares med at første bok var den eneste Marx fikk gjort ordentlig ferdig.

6. Om kapitalismens historiske utvikling

Om vi ser nærmere på den delen av kretsløpet der kapitalisten kjøper inn arbeidskraft og produksjonsmidler, ser vi at den forutsetter et utviklet marked for råstoffer, energi, maskiner osv., og at det finns en klasse som ikke har noen annen vare å selge enn arbeidskrafta si. Tilsvarende forutsetter salget av varene også at det finnes et utviklet marked. De historiske prosessene som skapte disse vilkårene, foregikk i hundreårene før den egentlige kapitalismen, men blir påskyndet under kapitalismen og spredt til hele jorda. Kapitalismen skaper og gjenskaper sine egne forutsetninger.

Det sentrale momentet i denne prosessen er ikke at naturalhusholdningen blir erstattet av pengehusholdning. Det sentrale er at produsentene mister eller blir fratatt produksjonsmidlene, slik at de bare har arbeidskrafta si å selge, og at arbeidskraft og produksjonsmidler, de to elementene som må forenes for at det skal bli noen produksjon i det hele tatt, blir forent under kontrollen av en annen klasse, den som nå eier produksjonsmidlene. Forutsetningen for den raske utviklinga av kapitalismen i hele verden nå, er at produsenter som tidligere hadde sine egne produksjonsmidler, mistet dem, blant annet gjennom utviklingen i Kina etter Mao, oppløsningen av Sovjetunionen og systemet med frihandelssoner og spesielle industrisoner som har utviklet seg i mange land. Kapitalismen trenger først og fremst frie og eiendomsløse arbeidere.

Til de tre skikkelsene som kapitalen antar i kretsløpet – penger, produksjons­midler/arbeidskraft og varer – svarer det ulike stadier i kapitalismens utvikling. Fram til for 150 år siden var det varesalget som utviklet seg over stadig større avstander, fra lokale til nasjonale markeder og videre til internasjonal handel. Dette er den verden som skildres i Kapitalens andre bok. De neste hundre årene var det investeringene som blei stadig mer internasjonale, riktignok lenge innafor et kolonisystem. Hver utviklet kapitalistisk makt hadde sin innflytelsessfære, hvor de store konsernene deres hadde monopolmakt. Hilferding, Lenin og Bukharin har beskrevet dette systemet. Det vi opplever nå, er snarere at det er produksjons­prosessen som blir internasjonalisert. Hvert element i prosessen blir satt ut til det stedet hvor det er billigst. Først og fremst dreier det seg om lønnsnivået – de enorme forskjellene i arbeidskrafta verdi mellom ulike land. Foruten avviklingen av koloniveldet og utviklingen som har skapt millioner av nye frie og eiendoms­løse arbeidere i den tredje verden, er forutsetningene for dette systemet blant annet revolusjonen i transport­kostnadene (konteineren) og at produksjonen kan styres og kontrolleres over store avstander ved hjelp av internett, dataassistert konstruksjon osv.

Dette er det systemet vi skal drive klassekamp i. For å lykkes må vi studere det kapitalistiske kretsløpet i sin helhet, både produksjon og sirkulasjon, slik det har utviklet seg, og vil fortsette å utvikle seg i verdensmålestokk.

Sluttnoter

1 Unntaket er David Harvey, som alltid har vært opptatt av hvordan kapitalakkumulasjonen former geografien, og omvendt hvordan befolkningstettheten, avstandene og andre geografiske særtrekk virker tilbake på kapitalakkumulasjonen. I den viktige kom­mentarboka han har laget til andre bind av Kapitalen (Harvey 2013: A Companion to Marx’s Capital, Volume 2) er problemstillingen om de materielle forutsetningene for sirkulasjonstida både reist og drøftet.

2 Ofte brukes uttrykket flytende kapital i stedet for sirkulerende.

3 For enkelhets skyld ser vi her bort fra akkumulasjon, dvs. bruk at noe av profitten til å utvide produksjonens skala.

4 I praksis brukes året som skillet mellom fast og sirkulerende kapital.

Bokomtaler

Om å bake brød i en kapitalistisk økonomi

Avatar photo
Av

Kodeks AS

Universitetslektor ved NTNU, vara til fylkestinget i Trøndelag for Rødt og forfatter av boka Sosialisme på norsk

Det har vært skrevet mye om hva som skaper verdier, både før og ­etter Marx. Dette er noe av det mest forståelige som er blir publisert om et vanskelig tema. En introduksjon av høy klasse, men ikke beregnet på de høye klasser.

Nina Björk er forfatter, debattant, litteraturviter og kulturskribent.
Hun har blant annet skrevet bøkene Lykliga i alle sina dager (1996), Under det rosa täcket (2012) og Drømmen om det røda (2016). Artikkelen i dette nummeret av Gnist er et kapitel i Björks bok fra 2016, s. 26–36.
Artikkelen er oversatt av Anne Minken.
Foto: Cato Lein

Hva gjør du hvis du vil ha et brød og lever i en kapitalistisk økonomi? Ja, du er ikke med i en gruppe som eier jord og redskaper i fellesskap og sammen framstiller og deler det som gruppa trenger. Du er ikke eid av en annen og må arbeide for eieren din for å få mat og et sted å bo. Det er heller ikke sånn at du sår og høster kornet eller baker brødet ditt selv. Du lever altså verken i urkommunismen, i slavesamfunnet, under føydalismen eller i en sjølbergingsøkonomi. Alt dette er eksempler på tidligere produksjonsmåter. Så hvis du vil ha et brød, går du antakelig til butikken og kjøper ett for penger du har fått som lønn i et arbeidsforhold som ikke har noe med å bake brød å gjøre. Og voila, der har vi formelen for det som Marx mente var særpreget for den kapitaliske produksjonsmåten: spesialisert vareproduksjon for et marked med sikte på å skaffe seg profitt, der produksjonsmidlene – altså verktøy, lokaler, redskaper og maskiner som vi trenger for å kunne utføre arbeidet, ikke eies i fellesskap, men er i privat eie.

Den særskilte måten du deltar i produksjonen på – at du har lønnsarbeid og kjøper varer – forutsetter at du er «fri» på to forskjellige måter. For det første kan ingen andre ha formell rett på arbeidskrafta di. Du må være fri til å selge arbeidskrafta til hvem du vil. At slaveriet, livegenskapet og laugsvesenet ble avskaffet, var nødvendige forutsetninger for den friheten. For det andre må du være fri fra å eie jord, redskaper og hva du ellers måtte trenge for å framstille det du har behov for. For den livegne bonden for eksempel var situasjonen annerledes. Han var bundet til sin jordflekk. Han hadde ikke lov til å flytte fra den, men kunne heller ikke kastes ut fra den så lenge han utførte arbeid på sin herres gods. – men det betyr også at jorda var bundet til den livegne. «Vi står altså overfor en klasse som alltid hadde et fundament som var tilstrekkelig for å dekke klassens behov.» skriver Ernest Mandel i Innledning til marxismens økonomiske teori. Den livegne var ikke dømt til å dø om han ikke solgte arbeidskrafta si. «I et sånt samfunn finnes det ingen økonomisk tvang til å selge arbeidsevnen sin, arbeidet sitt til en kapitalist.», skriver Mandel.

Forutsetningen for den kapitalistiske produksjonsmåten – den økonomiske tvangen til å selge sin arbeidsevne – oppstod på ulike måter i forskjellige land og verdensdeler, men det grunnleggende i hele prosessen er at jordbrukerne mister sin eiendom, jorda skriver Karl Marx i Kapitalen. I England, for eksempel, skjedde det ved at allmenningen ble privatisert og gjerdet inn og ved at staten hjalp jordeierne med å jage bøndene fra jordene som de tidligere hadde dyrket. Da det ble stor etterspørsel etter ull i Flandern på grunn av landets nye tekstilmanufakturer, begynte adelen i England å holde sauer på eiendommene sine, og det førte til at bøndene ble drevet fra jord og hjem. «Dette førte til at en mengde eiendomsløse arbeidere, proletarer, ble tilgjengelige som arbeidskraft for de framvoksende kapitalistiske manufakturene», skriver Rosa Luxemburg i Einführung in die Nationalökonomie. «Mennesker som stod utenfor både føydale og laugsmessige restriksjoner og som i lang tid hadde blitt tvunget til å leve nesten som landstrykere og blitt forfulgt av politiet og myndighetene, fant nå en rolig havn i lønnsarbeid for den nye klassens utbyttere.»

I koloniene raserte de nye koloniherrene den tidligere sjølforsyningsøkonomien og dyrking av jorda i fellesskap ved å innføre privat eiendomsrett og pengeøkonomi. Koloniherrenes møte med samfunn hvor produksjon og fordeling ikke foregikk i henhold til prinsippet om privat eiendomsrett, innebar spesielle problemer for de vestlige erobrerne. I Einführung in die Nationalökonomie siterer Luxemburg hva en representant for de britiske skattemyndighetene skrev i en rapport fra 1845: «Vi kan ikke se noen permanent jordeiendom. Enhver disponerer et stykke dyrket mark bare så lenge jordbruksarbeidet pågår. Hvis et jordstykke ikke dyrkes, går det tilbake til felleseie, og kan tas av hvem som helst under forutsetning av at det blir dyrket.» I en annen rapport fra samme tid, fra en statlig representant for britenes styre i Punjab, står det: «Med denne formen for jordeiendom kan ikke noe medlem av klanen bevise at han eier en viss del av den felles jorda, bare at han kan disponere den for sitt bruk. Produktene fra felleshusholdet samles i et felles lager hvor alle kan hente de matvarene de trenger.» Da historikeren James Mill som var ansatt i det øst-asiatiske kompaniet og far til den liberale filosofen John Stuart Mill, møtte denne indiske formen for kollektiv eiendom, tok han logikken baklengs og hevdet at når alle eier jorda, er det ingen som eier den, men likevel må jo noen eie den, så det blir vi. «På basis av alle saksforhold som vi har observert, blir vår konklusjon at eiendomsretten til jord i India tilfaller erobreren; for hvis vi skulle anta at erobreren ikke var jordeieren, så ville vi ikke være i stand til å avgjøre hvem eieren var.»

Denne prosessen kaller Marx for opprinnelig eller primitiv kapitalakkumulasjon: Mennesker blir frarøvet retten til produksjonsmidler og må bli lønnsarbeidere for å kunne overleve. «Historien om denne ekspropriasjonen er skrevet inn i menneskehetens historie med uutslettelige tegn av blod og ild», skriver Marx.

At du selv eier retten til arbeidskrafta di, og at du ikke eier noe annet enn friheten til å selge arbeidskrafta til hvem du vil, er de to forutsetningene for den kapitalistiske produksjonsmåten. Hvis vi tenker oss, at du innafor dette systemet ikke er eiendomsløs, det vil si en proletar, men at du tilhører dem som eier jord, fabrikker, maskiner, verktøy og redskap, altså det som trengs for å lage saker og ting – og så ansetter du en baker. Hvorfor gjør du det? Hvis du trengte brød, kunne du lage det selv. Du ansetter altså ikke en baker for å få brød. Du ansetter en baker for å få profitt. Profitten er målet ditt, og bakerens arbeid er middelet for å nå dette målet. Og dette, at det som produseres primært produseres for at noen skal få profitt, og ikke for å dekke behov, er også et sentralt trekk ved den kapitalistiske produksjonsmåten. Men hvorfra kommer profitten som var grunnen til at du ansatte bakeren?

For å svare på det spørsmålet må vi først stille et annet. Hva er bakeren for deg som ansetter ham eller henne? Du kjøper bakerens arbeidskraft på et marked som kalles arbeidsmarkedet – hen er altså en vare. Du har penger som du bruker til å kjøpe en vare (bakerens arbeidskraft) – og resultatet i slutten av dette regnestykket er at du får mer penger i form av profitt enn det du hadde fra starten av. For at det skal være meningsfullt for deg å kjøpe varen bakeren må den jo på en eller annen måte generere penger til deg. Så igjen, og med et tillegg nå: Hva er bakeren for en merkelig vare som kan skape verdi? Ja, hen er akkurat det: den eneste verdiskapende varen som finnes på markedet. I følge Marx er den kjøpte varen arbeidskraft den eneste kilden til merverdi, altså til den økte pengesummen som bakerieieren får etter at han har satt bakeren i arbeid. Uten denne merverdien hadde det vært meningsløst å ansette bakeren. Merverdien – fortjenesten, profitten, overskuddet (jeg forenkler teorien til Marx og behandler alle disse begrepene her som samme sak) – skapes altså i følge Marx i produksjonen og ikke i sirkulasjonen (ved kjøp og salg). Utgangspunktet for analysen hans er det som hender i produksjonen og ikke det som hender i konsumpsjonen.

Men la oss slippe til en innvending: Kan ikke bakerieieren eller en annen kapitalist ha fått tak i ekstra billige råvarer og maskiner og dermed blitt i stand til å selge det ferdige arbeidsproduktet for mer penger enn hen har lagt ut? Kan ikke fortjenesten komme fra å «kjøpe billig og selge dyrt», det vil si nettopp fra konsumpsjonsfæren? Jo, absolutt. Dette kan forekomme for den enkelte kapitalisten i enkelte tilfeller. Men en sånn fortjeneste for en enkelt person i markedet vil jo innebære et tap for en annen, for den som solgte råvarene og maskinene billig, resultatet ville bli et nullsumspill der den ene vinner det den andre taper. Hvis vi ser en sånn transaksjon fra et helhetlig samfunnsperspektiv, og ikke fra den enkelte kapitalistens, har selve verdien ikke økt. Den har bare blitt fordelt annerledes. Men i kapitalistiske samfunn øker jo som regel den totale verdien, bruttonasjonalproduktet i hvert enkelt land, hele tida. Den kapitalistiske produksjonsmåten skaper rikdom, merverdi. Tilhengerne av systemet framhever ofte akkurat det, og kritikerne benekter det heller ikke. I følge Marx finnes det bare en eneste rimelig kilde til den økende totale samfunnsgevinsten: menneskelig arbeid.

Hvordan kommer Marx fram til det? Svaret ligger i det vi pleier å kalle arbeidsverdilæren. Den tar utgangspunkt i at alle varer både har en bruksverdi og en bytteverdi. Bruksverdien er det enestående i enhver vare, den spesifikke verdien i varen som innebærer at vi trenger akkurat det som bare den varen kan gi. Bruksverdien til et par sko er å varme og beskytte føttene. Bruksverdien til en kopp er å holde flytende drikke innenfor visse rammer. Alt menneskelig arbeid har alltid skapt bruksverdier, altså skapt ulike saker og ting som vi behøver for å tilfredsstille spesifikke behov. Forskjellige samfunnsøkonomiske systemer bestemmer på forskjellige måter hvor mye arbeid som skal legges ned, for å skape de bruksverdiene som vi mennesker behøver. I et markedsbasert samfunn bestemmes det ved at varer selges og kjøpes på et marked. Det innebærer at tingene (som nå er varer) i tillegg til bruksverdien også får en annen slags verdi som er enestående for markedsøkonomiene, nemlig en bytteverdi. Bytteverdien er ganske enkelt en sammenligning mellom ulike varers verdi. I en utviklet markedsøkonomi uttrykkes dette i penger. Vi sier ikke at ti kopper er verdt et par sko, men at ti kopper koster like mye som et par sko. Men hvordan kan vi egentlig sammenligne kopper og sko? Som bruksverdier er de ikke sammenlignbare. Hvis vi fryser på beina har vi ingen nytte av en kopp, og om vi vil drikke kaffe har vi ingen nytte av et par sko. For at vi skal kunne sammenligne størrelser som egentlig ikke kan sammenlignes, må de ha noe til felles, noe som bestemmer deres kvantitative verdi. Marx sier at denne felles målestokken er arbeidet. Det er mengden arbeid som er nedlagt i en vare som bestemmer varens verdi. Jo mere arbeid, dess mere verdi.

Når vi har sagt det – jo mere arbeid, desto mer verdi – kan vi også se at verdi ikke er det samme som pris. For hvis det hadde vært det, skulle jo den skomakeren som la ned mye arbeid i sine sko, som kanskje var lat og arbeidet langsomt, også kunne selge dem til en høyere pris enn den skomakeren som la ned mindre arbeid i skoene. Men det kan hen jo ikke. Prisen på et par sko bestemmes ikke av den mengden arbeid som den enkelte skomakeren har lagt ned i skoene, men av den gjennomsnittlige tida det tar for skomakere i et bestemt samfunn å produsere et par sko. Denne gjennomsnittlige arbeidstida kaller Marx for samfunnsmessig nødvendig arbeidstid, og det betyr ganske enkelt «den arbeidstida som er nødvendig for å framstille en bruksverdi under gjeldende samfunnsmessig normale produksjonsbetingelser og med en samfunnsmessig gjennomsnittlig grad av dyktighet og intensitet i arbeidet.

La oss nå vende tilbake til vår gamle venn kapitalisten som kjøpte arbeidskraft i form av en baker og fikk en merverdi. Hva gjør hen med overskuddet som hen har skaffet seg ved kjøpet? Ja hen kan naturligvis reise til Bahamas for pengene, bruke hele summen til egen nytelse, leve et liv i sus og dus som føydalherrene i gamle dager. Men da får hen sannsynligvis problemer neste dag når konkurrentene hens har oppført seg annerledes og samlet pengene sine til en kapital som de kan bruke til nye investeringer, nye og mer effektive produksjonsmidler. Tenk deg at bakerieier nr. 2 ikke brukte fortjenesten til å reise til Bahamas, men kjøpte en maskin som kunne kna deig raskere enn noen menneskelig baker kunne klare. Hva hender da? Jo, la oss si at den normale arbeidstida for å lage et brød er en halv time, en halv time er altså den gjeldende samfunnsmessige arbeidstida for et brød. Men bakerieier nr. 2 har nå investert i en ny teknologi som fører til at det for hens arbeidskraft bare tar et kvarter å produsere et brød. Bakerieier nr. 2 produserer altså under den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida. Hens arbeidere har blitt dobbelt så produktive og kan nå med samme tidsbruk som arbeiderne hos bakerieier 1 bake dobbelt så mange brød. Hvis bakerieier nr. 2 nå begynner å selge brødene sine til halve prisen sammenlignet med før, får han bare samme fortjeneste som før, og investeringen i de nye maskinene blir meningsløs. Så i stedet for å selge brødene til sin nye virkelige verdi (et kvarter), fortsetter bakerieier 2 å selge dem til den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida (en halvtime) eller kanskje litt under denne tida. Prisen på brød er ikke radikalt forandret, så etterspørselen kommer til å være omtrent den samme, men nå kommer det til å finnes veldig mange brød på markedet, ettersom bakerieier 2 med samme bruk av tid produserer dobbelt så mange brød som sine konkurrenter. Dessuten kan bakerieier 2 selge sine brød litt billigere enn før og likevel få fortjeneste, og det fører til at flere kjøper hens brød. Hen kan dermed oppnå en superprofitt.

Men denne superprofitten kommer bare til å være midlertidig. Snart innser bakerieier 1 at hen ikke kan reise til Bahamas for pengene sine, men at han må la dem vokse, akkumuleres, sånn at også han kan kjøpe en maskin til å kna deigen, øke produktiviteten og dermed selge brødene til samme pris som hens konkurrenter. Hvis hen ikke innser det, men sier seg fornøyd med den gevinsten hen har fått og konsumerer den til eget bruk eller gir den bort eller bare beholder den i lommeboka i stedet for å la den vokse seg stor nok til nye investeringer, ja da kommer denne bakerieieren til å bli utkonkurrert, miste eiendommen sin og bli proletar som alle andre. Det vil hen antakelig ikke, og hen kommer derfor til å gjøre som bakerieier 2, investere i ny teknologi, produsere raskere. Alle kapitalister som vil fortsette å fungere som kapitalister, vil gjøre det samme, og det fører til at den samfunnsmessig nødvendige arbeidstiden for å produsere brød kommer til å synke. Altså: Den første kapitalisten som klarer å produsere en vare under den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida, får en (midlertidig) superprofitt. Konsekvensen av dette er viktig for hele den kapitalistiske utviklingen, som i bunn og grunn nettopp handler om jakten på superprofitter.

Jakten på superprofitter som hver enkelt kapitalist må drive med for å overleve i et system basert på konkurranse, er selvfølgelig ganske enkel og dagligdags – den drives jo av et uhemmet begjær etter mere penger. Men den får likevel eksistensielle følger, følger som på én måte ikke har noe med penger å gjøre, men med liv. Jakten på profitt blir nemlig en jakt på tid, og tid er jo det som menneskelig liv består av. Det vi gjør med tida vår, er det vi gjør med livet vårt. Innafor den kapitalistiske produksjonsmåten blir fortjeneste og tid med nødvendighet sammenkoblet. Hvordan da? La oss igjen vende tilbake til brødbakinga. Da bakerieieren kjøpte bakerens arbeidskraft, var det nettopp arbeidskrafta han kjøpte – ikke resultatet av bakerens arbeid, men hens evne til å arbeide. Hvor stor er denne arbeidsevnen? Ja, det vet jo ikke bakerieieren på forhånd. Det eneste hen vet er at bakeren skal arbeide for ham eller henne i en viss tid, for eksempel ti timer om dagen, seks dager i uka. I denne tida eier bakerieieren bakerens tid. Hver time, hvert minutt, hvert sekund av denne tida som brukes til noe annet enn effektivt arbeid er, sett fra bakerieierens synsvinkel, sløseri. Det er tid/liv som ikke kommer til å gi fortjeneste for ham eller henne, det er tid/liv som må elimineres.

Dette har kapitalister og deres medhjelpere alltid visst. De trenger ikke å lese Marx for å forstå det. En temmelig godt kjent «tidsjeger» som neppe noen gang åpnet et marxistisk verk, het Frederick Taylor. Han levde mellom 1856 og 1915 i Pennsylvania i USA. Han grunnla det som seinere ble kalt «taylorisme» eller scientific management, en retning innen organisasjonsteori. Taylor mente at arbeidernes uvilje mot å jobbe så effektivt som det egentlig var mulig, var det mest ødeleggende som Englands og Amerikas arbeidende befolkning var rammet av. Han visste også hvordan han skulle få bukt med dette ondet. I bedriftene som brukte ham som konsulent, studerte, katalogiserte og tok han tida på alle bevegelsene arbeiderne gjorde for å finne den beste metoden til å effektivisere kroppens bevegelser i samspill med maskinene og arbeidsredskapene. «Det finnes alltid en metode og en måte å gjøre ting på som er bedre enn alle andre. Og denne beste metoden, den beste måten å gjøre ting på, kan bare oppdages og utvikles gjennom et vitenskapelig studium og analyse av aktuelle metoder og praksis kombinert med detaljerte bevegelses- og tidsstudier.» Taylor var fast bestemt på å komme fram til det stadium hvor «individene har nådd sitt høyeste effektivitetsnivå». Framtidas velstand var avhengig av følgende radikale forandring: «Før har mennesket stått i første rekke, i framtida må systemet komme i første rekke».

Frederick Taylor er død for lenge siden, men viljen til å effektivisere, rasjonalisere og strømlinjeforme arbeidet lever videre. Vekkerklokkene skal fortsatt ringe i de tidlige morgentimene og slumreknappen er fortsatt vår fiende, vi skal fortsatt være del av en arbeidslinje hvor effektiv produksjon på heltid og høyere pensjonsalder er nødvendig. Ordspråket «tid er penger» er kanskje en ubevisst folkelig innsikt i marxismens tenkning om betydningen av å presse merverdi ut av arbeiderne.

Jakten på superprofitter får også andre konsekvenser enn besettelsen for tid. Den fører også til utvikling av produksjonsmidlene – redskapene vi bruker for å framstille saker. Marx beskrev dette som kapitalismens «sivilisatoriske effekt». En kapitalist som ikke utvikler sine produksjonsmidler, for eksempel ikke erstatter mennesker med maskiner, kommer som vi har sett, til å tape i konkurransen ettersom hen da produserer varer over den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida. Samtidig innebærer jakten på superprofitt at hver enkelt vare inneholder mindre «levende arbeid», det vil si mindre av den slags arbeid som i følge Marx er det eneste som gir kapitalisten merverdi. Dermed står hens profitt i fare for å minske, men dette kompenseres ved at mengden av varer øker. For at merverdien i hver enkelt vare skal realiseres, er det samtidig et krav at alle disse varene faktisk blir kjøpt. Forutsetningen for jakten på superprofitt som driver den kapitalistiske utviklingen, er altså et stadig økende forbruk. Stadig flere mennesker må altså kjøpe varer og tjenester og ikke bare bytte dem med hverandre eller ordne sine liv utenfor markedet. Hvis forbruket går ned, faller profitten, og hele systemet kommer i krise.

Derfor har kapitalismen helt siden den oppstod lagt vinn på å øke områdene for kjøp og salg. Dette har skjedd gjennom en utvidelse av det geografiske rommet, der tidligere måter å livnære seg på har blitt rasert og erstattet av det kapitalistiske, sånn som det skjedde under kolonialismen. I de kapitalistiske landa har det skjedd – og skjer fortsatt – gjennom at aktiviteter som tidligere ikke ble kjøpt og solgt for profitt, nå blir det. I det offentlige rommet gjelder det akkurat nå helse, skole og omsorg. I det private rommet gjelder det for eksempel matinnkjøp, rengjøring, festarrangementer, barnepass, hjelp til lekselesing. Ingen som tror på kapitalismens fortsatte eksistens, kan tro at vi har nådd slutten på denne prosessen. Alle handlinger, behov, følelser og opplevelser som i det hele tatt har noen mulighet for å gjøres om til kjøp- og salgbare varer kommer til å bli det. Det er gjennom å kjøpe, selge og selv være varer (i form av kjøpbar arbeidskraft) som vi alle lever innafor det økonomiske systemet vi nå har. Noen blir rike av dette, andre blir fattige – men vi livnærer oss alle på denne måten. Varifiseringen kommer ikke til å ta slutt før kapitalismen tar slutt, fordi den er dens ytterste forutsetning.

Referanser:
For gjennomgangen av Marx´ arbeidsverdilære har jeg hatt glede av Johan Fornäs Capitalism: A Companion to Marx´s Economy Critique, Sven-Eric Liedmans Karl Marx:: en biografi og Michael Heinrichs Introduktion till de tre volymerna av Marx Kapitalet.

Sitatene fra Frederick Taylor er hentet fra «Work» (nettkilde).

Bokomtaler

Mer enn klasser

Avatar photo
Av

Erik Ness

Kapitalismen vil ikke knuses men leve videre i en annen, alltid undertrykkende variant hvis vi ikke har flere tanker i hodet: klassekamp, sosialismen som mål og breie allianser. Usynliggjøres kvinner og grupper som innvandrere, homoer, samer og andre kapitalismen undertrykker og diskriminerer, vil borgerskapet fortsette å vinne.

Erik Ness er miljøarbeider, var nestleder i verkstedklubben på skipsverftet Kaldnes Mek. i Tønsberg og partisekretær i AKP, og er medlem av redaksjonen i Gnist og leder av Rødt Larvik.
Foto: Alisdare Hickson

Det er viktig å diskutere strategier for å knuse kapitalismen. Det er en kamp med mange slag og tilbakeslag – også om å vinne nye reformer og forsvare gamle – og solidaritet, dvs allianser på klassekampens grunn.
Denne artikkelen er bygd rundt fire standpunkter:

1. Kampen mot kapitalismen må ende med en økonomi som ikke er styrt av profitt, en økonomi der folk kan løse sine problemer og dekke sine behov. Et samfunn der arbeiderklassen styrer økonomien, er sosialistisk. Intet mindre enn dette skiftet, revolusjon, er det sosialister og kommunister holder på med.

2. Det er arbeiderklassen som skaper verdiene gjennom sitt arbeid. De rike blir rike gjennom utbytting. Man kan si at det klasseløse samfunnet (det vil si et kommunistisk samfunn) er det arbeidende folkets samfunn. Dette gjenspeiler seg også i allianser i klassekampen i dag, men ikke bare og ikke alltid.

3. Arbeiderklassen i dag består av langt flere kvinner enn for få år siden, ikke minst i offentlig sektor der kvinner dominerer. Uten et kvinneperspektiv på klassekampens alle områder, vil det ikke være mulig å mobilisere hele arbeiderklassen, begge kjønn.

4. Arbeiderklassen må alliere seg med alle undertrykte, også ikke-arbeidere, for å vinne. Denne alliansen av undertrykte i Norge inneholder blant annet homofile, nasjonale minoriteter (bl.a. vår urbefolkning, samene) og ikke minst de fleste kvinner. Noen av disse tilhører ikke arbeiderklassen, men vil allikevel være å mobiliserbare for å styrte kapitalismen, fordi kapitalismen undertrykker også dem. Vi snakker om de 95 prosentene mot de 5. Ikke som i dag der hovedspørsmåla i samfunnets økonomi er dominert av spillereglene som sirkler rundt profitt som motiv for all økonomisk virksomhet. Dette er borgerskapets banehalvdel (nesten hele banen), og arbeiderklassen og folket spiller konstant på bortebane.

Det kan være lett i det rike Nord å lukke øynene for den groveste utbyttinga og undertrykkinga: Kapitalismen i verden i dag byr det store flertallets innbyggere fattigdom, slaveliknende arbeidskontrakter eller arbeidsløshet og ofte krig. Men også «hos oss» vokser arbeidsløsheten, samtidig som deler av arbeiderklassen samler opp prosentvise deltidsjobber (særlig kvinnene) eller flere jobber (særlig menn). Kapitalismen byr på kriger, flyktninger og miljøkatastrofe. Det er all grunn til å se hva motkreftene kan få til – og ikke minst: Hvem er motkreftene?

Ikke alt er klassekamp

Jeg mener: Kapitalismen vil ikke knuses, men undertrykkinga og utbyttinga vil leve videre, hvis vi ikke har minst alle disse fire punktene med i strategien. Jeg argumenterer altså for å ikke redusere alt til klassekamp, selv i en tid da det som er mest på moten, er å usynliggjøre den avgjørende faktoren: klassekampen.
Klasseanalyser lages for å forstå de sosiale (mellom menneskene) kreftene og motkreftene i samfunnet. Hvem har felles interesser og når?
Dette er viktig for å vinne kampen om samfunnsmakta og å vinne kamper underveis. Vinnes ikke kamper underveis, er det bare å glemme å vinne makta i samfunnet (kapitalismen). Sosialismen kommer heller ikke av seg sjøl. Selv en tapt kamp kan være en verdifull kamp, på sikt.

Marx sa at kampen står mellom borgerskapet og arbeiderklassen når det gjelder å knuse kapitalismen. Han trodde ikke det var lenge til. Han skriver i Manifestet:

«Historien om alle samfunn fram til nå er historien om klassekamper. Fri mann og slave, patrisier og plebeier, baron og livegen, laugsborger og svenn, kort sagt undertrykker og undertrykte sto i en stadig motsetning til hverandre, førte en uavbrutt, snart skjult, snart åpen kamp, en kamp som hver gang endte med en revolusjonær omdanning av hele samfunnet, eller med de kjempende klassenes felles undergang.» (side 14 i Det kommunistiske manifest, tidsskriftet Rødt!, 2008, oversatt av Morten Falck)


Videre:

«Og endelig, i tider da klassekampen nærmer seg avgjørelsen, antar oppløsningsprosessen innen herskerklassen, innen hele det gamle samfunnet, en så heftig, så grell karakter, at en liten del av den herskende klassen sier seg løs fra denne og slutter seg til den revolusjonære klassen, som bærer framtida i sine hender.»

Nå lever vi halvannet århundre etter Manifestet, verden har forandret seg selv om det fortsatt er kapitalisme. Marx sin analyse har stor overføringsverdi til i dag, men han vil nok vendt seg i grava hvis vi tar tekstene hans som en oppskrift. Blir klasseanalyse en teknisk/sosiologisk øvelse, for å bevise på forhånd bestemte skjemaer, spiller den ingen rolle for å skape forandring i det virkelige livet. En slik teori forblir teori.
Jorun Gulbrandsen skrev da hun var leder av AKP, et etterord i den norske nyutgivelsen av Manifestet fra 1998:

«Det er meningsløst å prøve å lese Manifestet som et program som forteller oss hvordan vi skal avskaffe kapitalismen i dag, og nappe ut enkeltsetninger her og der og prøve å lage politikk ut av dem. Metoden derimot, hvordan Marx og Engels tenkte om politikk, kan vi lære mye av.»
(Røde Fane, 1998)

Marxismen kjønnsblind?

Nina Bjørk nye bok, Drömmen om det røda, er en spennende og svært lærerik bok, med Rosa Luxembourg sin historie som bakteppe. De første hundre sidene er reine studiesirkelen i å forklare hva kapitalisme er. Disse kapitlene er den mest forståelige introen til klassisk marxisme jeg har lest. Men hun kobler ikke kjønn til teorien for å forstå kapitalismen. Snarere tvert imot. Hun skriver:

«Frågan var, och är fortfarande, helt enkelt: Kräver ett kapitalistiskt produktionssätt ett patriarkat? Mitt svar på den frågan är i dag: Nej, det gör det inte. De enda kategorier av människor som det kapitalistiska produktionssättet kräver – i betydelsen att utan de kategorierna skulle detta system inte kunna existera – är löntagare utan produktionsmedel och kapitalister med produktionsmedel. Vilket kön de människor har som tillhör de respektive kategorierna är för kapitalismen ointressant. Dess grundläggande och nödvändiga kategorier är könsblinda. Och eftersom marxismen är ett försök att analysera och förstå det kapitalistiska produktionssättet är även marxismens kategorier könsblinda.»

Jeg vet ikke om kapitalismen per definisjon krever et patriarkat, men ser at det er menna som styrer. Jeg vet at kvinner tjener mindre enn menn (kvinnelønn er et begrep med realiteter), har dårligere ansettelsesforhold enn menn (ofte deltid), og ender opp med dårligere pensjon. Tilfeldig?
Jeg er ganske sikker på at dette henger sammen med kvinnenes rolle i reproduksjonen av arbeidskrafta (ansvar for unga) og hvordan dette er organisert under kapitalismen (familien).

De fleste kvinner – med sin særegne posisjon i den kapitalistiske produksjonen – er arbeidere, lønnsarbeidere. Det er viktig å forstå den særegne rolla til den kvinnelige arbeiderklassen. Reduserer man teorien til klasse – og er blind for kjønn – reduserer man forståelsen av virkeligheten så den blir ugjenkjennelig for 50 % av arbeiderklassen, og har ingen strategi for å mobilisere den til revolusjon og sosialisme.I den nødvendige kritikken av identitetspolitikken, som usynliggjør klasse, er det lett å helle barnet ut med badevannet og usynliggjøre halve arbeiderklassen. Jeg synes Nina Bjørk gjør det.

Klasse uten sosialt kjønn?

Asbjørn Wahl skriver i en artikkel (Klassekampen 28/1-2017 og i en lengre versjon Steigan.no 2/2–2017) om høyres frammarsj, økte klasseskiller, forringete arbeidsvilkår – om en defensiv situasjon. Konkret og lærerikt, og han påpeker at daværende LO-leder, Gerd Kristiansen, tar feil når hun på en NHO-konferanse sier «at uenighetene løses bedre i samarbeid enn konflikt». Hadde NHO vært enig i det, påpeker Wahl, hadde NHO samarbeidet, hvilket de ikke gjør. Annet enn når det skal raseres, for det er det som er agendaen deres. Profitt er drivkrafta i den kapitalistiske økonomien.

Tidlig i artikkelen, om venstresidas svakheter, skriver Wahl: «Kan det hende det er blitt vel mye identitetspolitikk og svært lite klassepolitikk?» Nå skriver ikke Wahl noe om hva han mener med «identitetspolitikk» og forfølger ikke temaet. Akkurat som Sam Gindin. Wahl mener som meg at «klasseløs politikk» er perspektivløs, men det er forunderlig at han ikke drøfter den kvinnelige delen av arbeiderklassens rolle, muligheter og utfordringer når han skriver en artikkel om strategi? Kanskje ville han gjort det i en annen artikkel.

Kvinneperspektivet har et potensiale til å utløse krefter i halvparten av klassen. Kvinner er i hovedsak i arbeid i dag, men blant de mange i arbeid er det en vesentlig andel som jobber deltid. I offentlig sektor betyr deltidsarbeid å pendler mellom ulike avdelinger for å fylle opp nok jobb for å få en lønn som gjør dem fullt ut i stand til å forsørge seg selv. Selv fagarbeidere med fire års høgskole som vernepleiere og sykepleiere veksler mellom ulike stillinger, av og til kjører de mellom ulike kommuner. Barnehageassistent to dager i uka (40 % stilling), så for eksempel på jakt etter vikariater i boliger for funksjonshemmede resten av uka. På jobben hos meg er det ingen med fagbrev som omsorgsarbeider som har full jobb. 100 prosent stilling er for de få i helsevesenet som jeg kjenner best.

Kvinner – og etter hvert flere menn – samler prosentvise stillinger for å kunne betale husleie og mat. Å få lån er ikke lett, da utgangspunktet er faste stillinger. Så selv om kvinnene vi her snakker om, i praksis jobber 100 %, er de ikke låneverdige fordi de bare har 40 % fast. Det er et evig stress med barnevakt for enslige mødre eller samordning av turnus hvis det er en mann i husholdninga som jobber på samme måte. Hvis mannen jobber i privat sektor og kvinnen i offentlig, betyr det ofte at den ene jobber når den andre tar seg av familien. Rart det blir skilsmisser?

Jeg lurer på om «identitetspolitikk» for enkelte betyr kvinnepolitikk, siden det ikke nevnes? Og da uteblir også de krava som er spesielle, og kanskje bare eller mest, kvinners krav. For eksempel ting som har med barsel og amming i arbeidslivet å gjøre, når barnehagene åpner og stenger osv. Usynliggjøring eller bagatellisering av denne virkeligheten, er dårlig strategi for bevegelser som er opptatt av frigjøring.

De to spissene

Da Siri Jensen var leder av kvinneutvalget i AKP og Kjersti Ericsson var partileder, ble teorien om de to spissene utviklet. Arbeiderklassen der den kvinnelige delen er en integrert del, ikke homogen, men to deler i sammenheng. Kvinnelige arbeidere er også en del av arbeiderklassen, og ser man krafta i de to delene, ser man at dette ikke er en teoretisk konstruksjon, men noe som utløser kampkraft. Les artikkelen til Kjersti Ericsson i Gnist nr 2/2017.

Kvinneopprøret i AKP

Vi som var med i AKP fra begynnelsen, diskuterte mye kvinnepolitikk, deltok aktivt i støttearbeidet mot usaklige oppsigelser på Tiger, Hustad, Våler skurlag mm. «Vi» hadde visegrupper som ga ut plater på Mai og sang om Anna fra Kløfta. Kvinnefronten ble stifta i 1973 samme år som AKP på initiativ fra AKP, reelt sett. Partiet hadde stor innflytelse i det som ble den første nye, store massebevegelsen for mer enn likestilling men for full kvinnefrigjøring etter krigen. Allikevel var det overraskende – og imponerende – at det kom et kvinneopprør i AKP på 80-tallet.

Kvinneopprøret dreide seg ikke om personkamp. Kvinneopprøret dreide seg om politisk linje, både kvinnepolitisk, i dagskampen og strategisk. Kvinnepolitisk sto linja om kvinnefrigjøring trygt, ikke bare likestilling, det vi i dag kaller radikal feminisme. Likeså at kvinnene er halve verden, slik Mao formulerte det. Men var det nok? Åpenbart ikke.

Opprørets politiske linje var å integrere kvinnekampen i alle kampområdene, i hele programmet. Snakker man om tredjeverden-solidaritet, husk at det er kvinnene som er flesteparten av bøndene i verden. Fagforeningskrav må formuleres med et kvinneperspektiv. Arbeidstid, skiftordninger, lønn, arbeidsmiljø, sekstimersdagen, mm. Ellers blir blikket bare sett fra menn med hjelm. Ikke noe område er kjønnsnøytralt, heller ikke i klassekampen.

Strategisk betydde Kjersti Ericssons bok Søstre, kamerater! mye. Den var også en kritikk av Marx´ verditeori fordi den inkluderte ulønna arbeidet hjemme som en del av arbeidskraftas verdi. Uten bruk av tid på mat, klær og unger blir det ingen arbeidskraft for kapitalistene å utbytte. Mennas lønn kunne være lavere fordi kvinnene gjorde gratisarbeid hjemme. Boka er oversatt og utgitt på både spansk og engelsk. AKP-kvinner arrangerte studiesirkler og store helgeseminarer om Kapitalen av Marx, og virkeligheten. Det dominerende synet, også programmatisk, var at kvinnefrigjøringa og klassekampen var to sider av samme sak. I et dialektisk forhold. Men den analysa forsvant da de forløsende ordene ble sagt: Klassekampen er viktigst. Det var også min posisjon i debatten før kvinneopprøret. I det øyeblikket man sier at noe er viktigst, er det lett å tenke at det andre ikke er viktig, men det er en udialektisk måte å tenke på.

Den flerstemmige revolusjonen av Kjersti Ericsson ble et moderne «program», om hvordan samle kreftene for å bli kvitt kapitalismen og bygge sosialisme. Ikke bare klassekamp med et kvinneperspektiv, men å inkludere kampen mot all undertrykking.

Skipsrederdatter og advokatfrue

Sam Gindin skriver ofte og klokt i Socialist Register. I Rødt! nr 3A/16 skriver han om krisa i økonomien og hvorfor, om den faglige kampens vilkår, sammenhengen mellom dagskampen og kapitalismens utvikling og behovet for en revolusjonær bevegelse. Men hvor ble det av kvinnekampen som en del av klassekampen, de svartes kamp i nabolandet hans, USA? Ledende talsmenn har ofte denne blinde flekken. Internasjonalt kanskje enda mer enn i Norge.
Torstein Dahle skriver i Rødt! 3/16:

« –Jeg reagerer på hva Sam Gindin skriver i en ellers interessant artikkel i tidsskriftet Rødt! nr. 2A/2016. En av hans overskrifter lyder slik: «Det er mange undertrykkingar ein ikkje må ignorere. Men klasseutbyttinga er grunnlaget for alle.

Er det virkelig riktig at klasseutbytting er grunnlaget for all undertrykking? Det er mange som fortjener å bli trukket fram som viktige for resultatene som er oppnådd i homokampen i Norge, men det er jo ingen hemmelighet at en av dem som har stått sentralt, er skipsrederdatter og advokatfrue Karen-Christine Friele. Hennes ektefelle, rektor, direktørdatter og stortingsrepresentant for Høyre Wenche Lowzow har heller ikke vært uviktig. Poenget er selvfølgelig at det ikke er i egenskap av skipsrederdatter eller rektor at de to har gått ut i kampen. De har gått ut i kampen fordi de er lesbiske, og med utgangspunkt i sin egen homofili – sine egne sterke ønsker om å utfolde sin seksualitet og sin kjærlighet – har de engasjert seg i kamp mot en undertrykking som også rammer hundretusener i arbeiderklassen i Norge. Ulik klassebakgrunn kan ha betydning, men homokampen er et eksempel på at felles interesser på tvers av klasser har ført til en stor innsats i det som mange har opplevd som en kamp om hvorvidt livet skulle være verd å leve.»

Jeg vil tilføye: Wenche Lowzow skrev den mest antikommunistiske boka jeg har lest, for å feie ml-lærerne ut av skolen på tidlig 70-tallet. Sendt alle landets skoler. Jeg fikk boka av rektor på Høyjord skole, med et smil: «Denne handler visst om deg.» Allikevel har Dahle rett. Til og med Wenche Lowzow har slåss mot undertrykking, riktig nok uten revolusjonært perspektiv. Men var det uten betydning for et samfunn som skal bygge på frihet?

Skulle noen greie å overbevise meg om at Marx mente at absolutt alt dreide seg om de to hovedklassene, vil jeg fortsatt stå på mitt: Kampen for framtidas samfunn vinnes bare ved å forene alle undertrykte.

Det var kvinnelige spinnere, fyrstikkarbeidere og kvinner fra arbeiderklassen som vaska hus og serverte rikfolk, og tok husarbeidet. Men det var menna som i Norge i forrige århundret stormet fram og i hovedsak fylte de nye fabrikkene. De sterkeste fagforeningene ble mannsarbeidsplasser. Hele lokalsamfunn med i hovedsak mannsarbeidsplasser. Dette initiativet fra den mannlige delen av arbeiderklassen merker vi fortsatt. Det var kvinnekamp, også organisert, og kvinner jobba i industrien som et mindretall. Men endringene i stort omfang for kvinner, skjedde i Norge først etter den andre verdenskrigen. Da trengte offentlig sektor så mye arbeidskraft at borgerskapet ansette kvinner, fordi det ikke var nok ledig mannlig arbeidskraft. Kvinne hadde vært reservearbeidskraft, men fikk nå i stort antall faste jobber. Allikevel ble en arbeider oppfatta som mann med hjelm, selv flere år etter den kraftige avindindustrialiseringa på 80- og 90-tallet.

Idag er Fagforbundet det største forbundet i LO og er kvinnedominert. Arbeiderklassen er ikke lenger konsentrert i privat sektor. Diskusjonene går ikke bare på brakka men på pauserommene – og praten handler ikke bare om politikk og fotball men mye om åssen få tidskabalen til å gå opp – og damefotball og Hotell Cæsar.

Nye tider, ny tanker

Kjersti Ericsson skriver i Den flerstemmige revolusjonen:

«Jeg vil sette to modeller eller reindyrka bilder av kampen for sosialismen opp mot hverandre. Det ene bildet representerer den klassiske, sosialistiske modellen. Det kan kanskje liknes med en mektig, enhetlig bølge som ruller fram og river med seg alt (A). Det andre bildet handler mer om mangfold og motsetninger. Her er det ikke én bølge, men mange strømmer som får den kapitalistiske skuta til å forlise (B). Disse to modellene har forskjellig syn på

– Hvordan grunnlaget for sosialismen dannes,

– Hvordan den revolusjonære krafta ser ut,

– Hva den revolusjonære kraftas oppgave er,

– Hvordan framtidssamfunnet skapes.»

(s. 19)

Boka finnes fortsatt på norsk, utgitt på nytt av Forlaget Rødt.

På side 45, i kapitlet «Den patriarkalske arven» skriver hun i underkapitlet, «Kvinneperspektiv – fra tillegg til nyorientering»:

«De gamle svarene som revolusjonære teorier og bevegelser har gitt på hvordan menneskeheten kan fri seg fra kapitalisme og imperialisme, har vist seg å være mangelfulle og delvis feilaktige. Det letes etter nye svar. Men nye svar kommer ikke som resultat av store geniers tankevirksomhet. Nye svar må bæres fram av sosiale krefter og bevegelser. Kvinnekampen er ei slik sosial kraft. Den kan ikke bære fram de nye svarene alene. Men den kan gi et avgjørende bidrag til å bryte opp de gamle mønstrene og presse fram en nødvendig nyorientering. På område etter område er det nettopp kvinnekampen som stiller problemer og bringer inn perspektiver som hittil er blitt oversett, problemer og perspektiver av stor allmenn betydning for sosiale opprørsbevegelser. Hvis de ikke tar imot utfordringa fra kvinnekampen, risikerer opprørsbevegelsene å bli stående og hakke i gamle spor.»

Jeg synes dessverre vi «blir stående og hakke i gamle spor». Å si at ytre venstre i dag evner å integrere kvinnekampen slik Ericsson foreslår, i resten av klassekampen, er ihvertfall å ta hardt i. Akkurat her synes jeg faktisk vi en periode «var bedre før». En ganske kort periode riktig nok.

Og det er ikke småtteri det dreier seg om, ikke «føleri» eller «synes synd på». For mange er det et spørsmål om liv og død. Kvinnene i de fattige landa rammes hardest av kapitalismens undertrykking, og særegent. Ericsson skriver:

«Kvinner eier mindre enn 1 % av verdens eiendom, mottar en tiendedel av verdens inntekt, og utfører to tredjedeler av verdens arbeid. Tallpedanter kan nok sette spørsmålstegn ved nøyaktigheten av denne spissformuleringa fra en FN-rapporten om kvinners situasjon ved daværende generalsekretær Kurt Waldheim.

Uansett gjenspeiler den en virkelighet som burde gjøre det tydelig for alle revolusjonære at det ikke er nok å anlegge et klasseperspektiv på utbyttinga og undertrykkinga i verden. Utbyttingsforholda, kapitalismen og imperialismen som system kan ikke forstås uten at kjønnsperspektivet tas med. Og en strategi for frigjøring som ikke tar opp i seg kampen mot kvinneundertrykkinga, må bli svært haltende.»

Et skadelig eksempel

Ett eksempel på hvor galt det kan gå, er utkastet til uttalelse om homofile fra toppledelsen i AKP. Dette vedtaket, som heldigvis aldri ble programmatisk, nevnes fortsatt i dag når kommunister blir vurdert av radikale homofile. Mange ble pasifisert falt ut av den revolusjonære bevegelsen. Torstein Dahle omtaler dette i sin aktuelle artikkel i Rødt! 3/16.

«Et tragisk eksempel på dogmatisk bruk av Marx og Engels så vi da AKPs partiledelse på tampen av 1974 sendte ut det famøse «Framlegg til fråsegn om homofili». Det omtalte homofili som «eit seksuelt avvik med røter i samfunnsmessige og sosiale tilhøve». Det uttrykte full støtte til den fortielsen og undertrykkelsen som foregikk i land som Kina og Albania.

Utspillet ble opplevd som et dolkestøt i ryggen på oss som var aktivister i homokampen, og i fem år forgiftet det debatt og holdninger til homofili i partiet. Det ble i 1979 trukket tilbake med en tilhørende beklagelse fra partiledelsen. Det er viktig å understreke at det både før og etter denne femårsperioden var et aktivt støttende miljø som dominerte partiet, men i ettertid er det dette grovt feilaktige utspillet som er blitt husket. Det splittet og svekket kampkraften til den revolusjonære bevegelsen. Det skadet AKPs gjennomslagskraft og organisering også på helt andre områder i klassekampen. Folk vendte seg vekk.
Å støtte opp om folkelig engasjement også på områder som mobiliserer på tvers av klassene, er faktisk viktig – og ikke noe blindspor.»

Er det artikler som homoaktivisten og kommunisten Dahles som i negativ forstand benevnes med identitet? I alle fall er det fortsatt sånn at det gjengse er at sier man klasse, tenker man menn. Det blir ikke revolusjon av sånt.

USA og de svarte

I Norge spiller ikke rasismen en så stor rolle som i USA. Kanskje er kampen mot undertykking av svarte, som særegen kamp, en avsporing i Sam Gindins tankegang. Kanskje er det det han mener med identitetspolitikk? Han støtter opplagt de svartes kamp, men er det noen grunn til å redusere den til klassekamp, bare det?

Black Lives Matter er en stor bevegelse i USA med utgangspunkt i politivold og at det er svarte som fyller fengslene. Og det er flere svarte arbeidsløse enn hvite. De er definitivt en del av klassekampen, men er mer enn det. Svart som gruppe – kan man si sosialt sjikt? – må mobiliseres i USA hvis det skal skje forandringer. «Identitetspolitikk»? Ja, i den forstand at det trengs en særegen politikk med utgangspunkt i de svartes situasjon. Klassekamp? Definitivt, men den tar andre former enn den hvite arbeiderklassens.

Den gang USA hadde en sterk fagbevegelse, hadde de også et kommunistparti. De ble knust av mccarthyismen etter krigen. Men de var hvite og evnet ikke og prioriterte ikke å organisere svarte medlemmer. De var bare halvsterke. Er det forunderlig at det ble Martin Luther King som ledet kampen for borgerrettigheter? Kanskje måtte det være sånn, at en av deres egne sto i spissen, men behøvde hvit venstreside, sosialister, i så stor grad forbli hvit? Er det rart kommunistene ble desimert? Går det an å si at «identitet», med dagens språkbruk i akademia, var fraværende i den hvite venstresida? Antakelig ikke. Det ble en bevegelse på sekstitallet der særlig studentene (flest hvite på universitetene) var aktive. Men sprengkrafta i de svartes kamp kom med Black is beautiful og særlig Black Panthers på et antiimperialistisk, revolusjonært og svart program. Å redusere de svartes kamp i disse ulike periodene til klassekamp, er reduksjonisme, å snevre inn virkeligheten.

Det å organisere innvandrere, delta i solidaritetsarbeid som Palestinakomiteen og Venner av Kurdistan, organisere konkret mot statens rasistiske innvandringspolitikk og bygge slagkraftige kvinnefrigjørende bevegelser, er nødvendig for å ikke havne i samme grøfta som det gamle kommunistpartiet i USA.

Røde folk kan ikke være hvite politisk, eller tro at kjønn ikke spiller noen rolle.

Bokomtaler

Demokratisk konføderalisme – Løysinga på krisa i Syria?

Av

Ingrid Baltzersen

Frå 2012 har revolusjonen i Rojava (Vest-Kurdistan) pågått, etter starten i Kobanê 19. juni det året. Styrkane til Det demokratiske einskapspartiet (PYD) frigjorde Rojava frå Assad sine styrkar, og måtte etter kvart forsvara området mot mange og ulike fiendar: Assad-regimet, Tyrkia, Jabhat al-Nusra, IS og andre opprørsgrupper. Gnist har intervjua med-leiar for Føderasjonen som er oppretta i dei frigjorte områda i Nord-Syria.

Intervju og omsetting fra Arabisk: Ingrid Baltzersen, Redaktør for tidsskriftet Gnist
Intervju: Erling Folkvord, mangeårig aktivist for kurderane sine rettar
Foto: Erling Folkvord

– Kva er dei viktigaste spørsmåla for Føderasjonen Nord-Syria?

– Opprettinga av Føderasjonen Nord-Syria var på den eine sida for å kunna styra dei frigjorte områda i Nord-Syria, spesielt fordi opposisjonen og den noverande staten ikkje var interessert i prosjekt for å løysa den syriske krisa. Syria sit fast i krigen sine klør, spesielt terroristane som maltrakterer landet. På den andre sida, og den grunnleggande årsaka, var forholda i Syria: kurdar-saka, assyrar-saka og sakene til dei andre gruppene og mangelen på rettar og fridommar i Syria. Dette treng ei radial løysing. Syria-krisa er ei strukturell krise, og nasjonalstaten bidrog til å gjera problemet djupare med styret basert på eitt parti, ein nasjon, eitt flagg og eitt språk. Den syriske krisa trenger difor ei radikal løysing som må garantera rettane og fridommane til folkegruppene som formar det syriske samfunnet, for å komma til eit demokratisk samfunn basert på demokratisk sameksistens, brorskap mellom folka og likestilling. Eit føderalt system kan bidra til å løysa krisa, hindra oppsplitting av Syria og kan gjera samfunnet i stand til å forsvara seg og utvikla potensialet sitt. Ingen kan føresjå når den syriske krisa er over. Men føderalstyret baserer seg på sjølvstyre i regionane, og samlar ønska til alle regionane inn i Konferansen for dei demokratiske folkestyret.   

– Har Føderasjonen same politiske plattform som plattforma som vart vedtatt på konferansen i Rimelan 17. mars 2016? Viss det er viktige endringar, kva går dei ut på?

– Ja, Føderasjonen Nord-Syria har eit valprogram. Den andre konstituerande forsamlinga haldt møte 18. og 19. desember 2016 og støtta Den sosiale kontrakten som kan kallast Grunnlova for det føderale styret. Denne inneheld demokratisering av samfunnet. Møtet bestemte å starta ei valkampanje for å forma folkeforsamlinga som trengst for føderalstyret, og det blei bestemt å utferda lovar for val og administrativ oppdeling av Nord-Syria. Utkastet til desse lovane er ferdig, og dei skal leggast fram for den tredje konstituerande forsamlinga for å godkjennast der. Valkampanja skal førebus på offisielt, lovleg og fritt vis for å la folket gjennom val få eit styre, så fort som mogleg.

– Sør-Kurdistan har sjølvstyre i Irak etter opprøret mot Saddam I 1991. Kva trur du er grunnane til at Rojava har hatt ulik utvikling?
– Utviklinga til Rojava er forskjellig frå utviklinga i resten av den kurdiske regionen. Erfaringa til den kurdiske regionen i Irak er avhengig av forståinga av nasjonen. Difor gjorde dei opprør mot regimet til Saddam Hussein og kravde frå starten ein uavhengig stat. Dei har ei historie med ei revolusjonær rørsle basert på Barzani si tilnærming. Etter at situasjonen blei verre i Irak og regimet brukte kjemiske våpen mot det kurdiske folket og okkuperte Kuwait, kom ein til eit farleg nivå for området. Til slutt kom den militære intervensjonen og oppløyste regimet til Saddam Hussein, og irakarane aksepterte at Irak skulle vera ein føderalstat. Det var mange saker, spesielt den kurdiske saka, som gjorde at det blei bestemt at det skulle være eit føderalt styre av regionane. Og fordi situasjonen ikkje utvikla seg vidare og det ikkje blei laga andre delstatar i Irak, så er resten av Irak eit land delt i fylker. Det er ein delstat, styrt av Barzani-familien, og den er av nasjonalistisk karakter.

I Rojava er situasjonen forskjellig, kurdarane i Syria har alltid kravd demokratiske rettar for det kurdiske folket, og metoden er å bygga eit demokrati som anerkjenner rettane til dei ulike nasjonalitetane, språka og kulturane . For eksempel var det hundretusenvis av kurdarar som var syrarar, men som blei fråtatt statsborgarskapen sin og som ikkje har nokre rettar i Syria. Dei blei fråtatt jorda og rettane til utdanning og arbeid. Me krev rettane til folket vårt, og me krev ikkje å grunnlegga ein nasjonalstat for å bygga eit demokratisk samfunn og å anerkjenna rettane til dei ulike nasjonane.

Baath sin politikk var ein politikk for å utsletta folket og kulturen vår og forby språket vårt frå offisielle og offentlege samanhengar. Dei vil ta dei legale rettane frå folket vårt, la oss vera utan ytringsfridom, og la hundretusenvis av innbyggjarar bli annan rangs borgarar. Det var ein systematisk politikk som forbydde ei kvar politisk rørsle. Det blei bruka despotiske lovar mot folket vårt, og dei hadde ein politikk for arrestasjon, fengsling, tortur og deportasjon. Det var ein politikk for å svelta folk til å forlata forfedrane si jord. Når det gjeld det geografiske området Vest-Kurdistan, så er det lite, og det kurdiske området er oppsplitta. Det er resultatet av ein arabiseringsprosess (frå 1960-talet, red. anm.). Dei bygde eit arabisk belte langs heile grensa mot Tyrkia. Dei laga eit titals nye landsbyar i dei kurdiske områda og eit opplegg for at innflyttarar skulle overta jorda vår. Folket vårt har ikkje blitt knust av denne undertrykkande politikken sjølv om det har levd under den i mange år.

Alt dette innverka på forminga av dei politiske rørslene. Men etter at leiaren Abdullah Öcalan sto fram på den syriske scena, kom eit historisk vendepunkt i Rojava. Det kurdiske folket i Syria blei innlemma i den kurdiske frigjeringsrørsla som kjempa i Tyrkia. Tusenvis av unge kvinner og menn blei med. Dette påverka posisjonen til nasjonalismen blant det kurdiske folket. Det blei kjent med krav og tankar om samfunnsorganisering og praktisering av politikk. Ein ny periode med kamp begynte under vanskelege politiske forhold. Men me var i stand til å utvikla organisasjonsarbeidet og det hemmelege motstandsarbeidet mot Baath-politikken sine arrestasjonar, tortur, deportasjonar og svolt etter stiftinga av PYD og kvinneorganisasjonen Star. Då me kom til perioden med den syriske revolusjonen, sto me i ein god posisjon for å styrka oss organisatorisk, tankemessig og militært.

Med starten på den syriske revolusjonen i 2011 såg det ut som kurdarane skulle bygga staten sin og hemna seg på arabarane, men det motsette skjedde. Me utnytta ikkje situasjonen som kom til Syria, og me endra ikkje metoden vår for å bygga eit demokratisk samfunn som stør rettane til alle nasjonalitetane. Me stør spesielt ikkje konseptet med nasjonalstaten. Dette er ut frå tanken vår om at nasjonalstaten som er basert på ein nasjon, eit flagg, eit folk og eit språk er grunnlaget for alle problema som Midtausten har fått. Me stør oss på metoden til Öcalan som inviterer til ein demokratisk nasjonsfilosofi som møter nasjonalstaten og stør seg på det demokratiske samfunnet i motsetnad til statssamfunnet. På den måten spelte kurdarane i Rojava ein leiande rolle for å endra i Syria. Situasjonen har utvikla seg til solidaritet mellom kurdarane, arabarane, assyrarane, turkmenarane, tsjetsjenarane og dei andre nasjonane. No har me kome til ein fase med støtte til at Syria blir ein demokratisk konføderasjon, eit forsvar av Syria mot oppsplitting frå alle frontar, og støtte til den sosiale einskapen for det syriske samfunnet garantert av ein demokratisk grunnlov.

Me trur at Syria er vugga til kulturar og sivilisasjonar, ein mosaikk. Den sosiale og geografiske strukturen i Syria skil seg frå den sosiale og geografiske strukturen i Irak. I Syria er samfunnsgrupper på same geografiske område blanda. Eit nasjonalistisk prosjekt vil auka og intensivera konfliktar og føra til ei gjentaking av erfaringa med nasjonalstaten. På den måten vil det djupna krisa som fører til massakre og krigar i lengre periodar. Så løysinga til denne saka og problema er ei demokratisk løysing. På dette grunnlaget er forslaget vårt den føderale løysinga som avhenger av å leva saman på tvers av samfunnsgrupper, og å ta vare på rettar og fridommmar gjennom samfunnskontrakten som alle samfunnsgruppene i Nord-Syria har blitt samde om.

– Korleis ser du på sjansen til å utvikla fredelige relasjonar mellom Assad-regimet og Føderasjonen etter at krigen mot IS er ferdig?

– Sjølvsagt er relasjonane mellom det syriske regimet og Føderasjonen avhengig av demokratiske endringar og aksept av løysingane me har presentert. Mitt syn er at Assad og regimet hans si framtid er eit diskusjonstema mellom landa som er opptekne av Syria. Det syriske folket gjorde opprør mot dette regimet som undertrykte og knuste folket sitt. Difor trur eg ikkje Assad blir verande i Syria, fordi det syriske regimet fortsatte å insistera på å verna nasjonalstaten, og me er mot nasjonalstaten. Inga trygg løysing eller framtid omfattar nasjonalstaten, så eikvar løysing på krisa må basera seg på ei demokratisk løysing. Det blir arbeida med eit utkast til ein demokratisk grunnlov. Utkastet betyr at kurdarane får rettane deira på lik linje med andre nasjonale grupper.

Men etter at krigen med IS er over, blir det eit anna spørsmål. Den syriske krisa er ikkje berre tilstedeværelsen av terroristar. Det syriske folket gjorde opprør mot regimet og ropte på endring og fridom, no er dei spreidde over heile verda. Syria har blitt øydelagt, og me skal fortsetta saman i denne krisa etter IS.

Nord-Syria er den einaste som no klarer å halda på tryggleiken og rettane til det syriske folket. Det er presentert eit prosjekt for ei løysing, og den blir no sett ut i livet. Mesteparten av folket i Nord-Syria – kurdarar, arabarar, assyrarar, turkmenarar og andre – stør og tar del i denne erfaringa. Me har tidlegare sagt at når det syriske regimet opnar dialogen for ei løysing, så er me klare for å forhandla. Den syriske krisa er ikkje berre i Nord-Syria Me er klare til å setta i gong med dialog og forhandling og avviser dermed fiendtlege åtak på Føderasjonen.  Me vil ikkje dela Syria, men arbeider for å ta vare på den syriske konføeinskapen gjennom demokratisk konføderalisme.

– Føderalstaten er geografisk mykje større enn området Rojava eller området der fleirtalet er kurdisk. Kva er grunnen til det, og kvifor er det ikkje nok for YPK og YPG å frigjera berre Rojava?  

– Ja, områda i den demokratiske føderasjonen Nord-Syria er geografisk større enn Rojava og områda med kurdisk fleirtal. Me har tidlegare sagt at prosjektet vårt ikkje er eit nasjonalistisk kurdisk prosjekt. Prosjektet vårt er eit geografisk prosjekt for ein demokratisk nasjon bygd på eit demokratisk samfunn som baserer seg på sjølvstyre av den politiske administrasjonen. Målet er å samla områda i Nord-Syria. I den sosiale kontrakten som alle folka i dei tre frigjorte regionane blei samde om, står det at andre område, etter at dei er frigjorte frå terroristane, kan innlemma seg i områda til den demokratiske føderasjonen i Nord-Syria. Spesielt i den perioden som me er midt i no, er det ikkje nokon annan løysing. Føderasjonen er eit eksempel på løysinga på den syriske krisa og det er ein stor feil å begrensa aktivitetane til Folkets forsvarsstyrker og kvinnennes forsvarsstyrker til å frigjera berre Rojava-området. Målet vårt er ei løysing på krisa for heile Syria, og difor gir utvidinga i Nord-Syria momentum til prosjektet vårt. Det er vanskelig å trekka seg ut frå dei andre områda og la dei leva i klørne til terroristane mens me kan nyta fridom og tryggleik. Om me berre vil trygga våre område, så vil det øydelegga denne sanninga og det vil overbevisa dei andre om at prosjektet vårt berre er eit nasjonalistisk prosjekt og at det vil dela Syria. Difor er filosofien vår klår og stadfestar at me er ei syrisk nasjonal styrke, Denne demokratiske erfaringa gjorde oss i stand til å frigjera områda i nord, beskytta dei og stabilisera tryggleiken for å møta behova til folket som manglar økonomi, organisasjon, kulturliv, lærekrefter og andre ting.

– Kva er området som de meiner bør vera del av Føderasjonen?

– No har Føderasjonen Nord-Syria tatt over dei tre områda som har blitt frigjort tidlegare (Kobane-området, Jazira-området og Efrin-området). På grunnlag av dei har ein forma stiftingskongressen til Den demokratiske føderasjonen i Nord-Syria, men grensene til denne Føderasjonen er opne for andre område viss sjølvstyremyndigheitene deira vil innlemma seg i Føderasjonen Nord-Syria. Føderalrådet vil vera støttande til spørsmål om dette, me kan ikkje tvinga styret vårt på desse områda, men når det gjeld styrkane våre som frigjer områda frå terroristane, så arbeider dei for å opplysa folket om korleis organisera sjølvstyremyndigheiter som representerer ønska til folket. Styrkane våre arbeider dag og natt for å sikra tryggleiken i desse områda, svara på behova deira, og arbeida for utvikling av samfunnet. Dette påverkar overbevisinga om at ein demokratisk nasjon er løysinga for å komma seg ut av denne krisa.

– Skal Raqqa vera del av Føderasjonen etter at byen blir frigjort frå IS? Kva skal Føderasjonen og forsvarsstyrkane gjera viss folket i Raqqa føretrekker å vera del av området som Assad har kontroll over, i staden for å bli innlemma i Føderasjonen?

– Raqqa er framleis i frigjeringsperioden, og byen er enno ikkje fullstendig frigjort. Det er oppretta eit sivilt råd for Raqqa av folk frå Raqqa, og dei arbeider for å organisera folket, opplysa dei og arbeida for å svara på behova til folket som har reist frå kampområda. Det er for tidleg å diskutera om me skal innlemma Raqqa i Føderasjonen eller ikkje. Me trur på folket sitt ønske om sjølvstyre. Me har ingen krav til Raqqa, og me kjem ikkje til å tvinga byen til å innlemma seg. Folket i Raqqa avviste tidlegare å bli verande under kontrollen til regimet. Dei søkte etter ein annan veg, for å sikra eit eige styre. I mangel på godt og ærleg leiarskap blei Raqqa eit offer for dei væpna gruppene som følgjer ein utanlandsk agenda, og terroristar. Me forventar ikkje at dei kjem til å velja det syriske regimet, og spesielt ikkje etter all erfaringa som dei har fått. Avgjerdsla må komma ut frå kva folket i Raqqa ønsker.  

– Føderasjonen har delt leiarskap mellom ein mann og ei kvinne, og kvinner arbeider med like rettar som menn. Korleis kan Føderasjonen få menn og spesielt klansleiarar til å akseptera dette?

– Det er sikkert at kvinnefrigjeringssaka er ei stor utfordring i eit samfunn som baserer seg på klanstradisjonar. Me arbeider for å auka aktivitetane for pedagogisk opplysning for å heva nivået på medvitet i samfunnet som er basert på det demokratiske fellesskapet. Vårt samfunn er eit demokratisk samfunn som er bygd på likestilling mellom menn og kvinner og fridommen deira. Vår basis er både frigjering og demokratisering av samfunnet. Me møter vanskar i denne saka, men me stoppar ikkje. Dei kurdiske kvinna har gjort store ofre i krigen mot terrorismen på tross av klanstradisjonar. Her er samfunn som i ein har periode levd i klørne til terroristane og opplevd sal av kvinner på marknaden. Situasjonen påverkar forståinga i samfunnet om tema som ære. Og den kurdiske kvinna har med sine ofre brote denne grensa, spesielt i krigen mot terrorismen, og redninga dei har gjort av desse klanane. Dei har redda konene, sønene og døtrene deira frå den skammelege situasjonen dei levde i. Den arabiske, assyriske og turkmenske kvinna blei også påverka av den nye utviklinga. På trass av alt presset frå klanane begynte kvinner å visa ulydnad, noko som blei støtta av situasjonen som den kurdiske kvinna har skapa. Me arbeider for å overtyda samfunnet til å støtta kvinnerettar gjennom den sosiale kontrakten som er som grunnlova vår. Me vil verna kvinnerettar. For å sikra denne situasjonen har me endra pensum på skolane. Me har gått bort frå Baath-partiet sitt pensum og har innført pensum til den demokratiske nasjonen. I tillegg har me opna eit titals sosiale akademi for å utvikla mentaliteten til samfunnet og skapa leiande kadrar for å fremja utviklinga av kvinna og samfunnet. Og kvinneorganisasjonen vår, Star, arbeider for å leia denne kampen, og for å utforma Det Syriske Kvinnerådet som ein paraplyorganisasjon som samlar alle organisasjonane, partia og institusjonane til syriske kvinner under same tak.

– Kva er årsaka til at Rojava og Føderasjonen i dag samarbeider militært med USA i Syria?

– Me har kjempa for frigjeringa av regionane våre frå regime og terrorisme. Me har vist vår styrke i kampen og i administrasjonen av regionane våre. USA og den internasjonale koalisjonen var blant dei første styrkane som samarbeida med oss for å kjempa mot terrorismen. Det er ikkje nokon annan grunn. Dette har hatt stor innflyting på det internasjonale samfunnet. Revolusjonen i Rojava har kome på eit nytt nivå etter motstanden i Kôbane der millionar rundt om i verda stod opp for byen 1. desember 2014. Dette har skapa eit press på koalisjonen for å stø våre styrkar i kampen mot terrorisme. På grunn av dette utvikla forholdet seg, og desse partane var trendsettarar for å gi hjelp og støtte i kampen mot terroristane og utvikling av ein felles koalisjon for å kjempa mot terrorisme i heile Syria.