av Paul Brosché

Det nye i Sweezy/Magdoffs analyser i tidskriftet Monthly Review er måten de viser hvordan stagnasjonen i verdensøkonomien slår inn i 1973, og hvordan dette fører til en omfattende aktivitet i verdipapirhandelen. De tilbakevendende valutakrisene er således et uttrykk for at veksten i vareøkonomien er betydelig lavere enn under gullåra 1948-73. Susan George gir i boka Gjeldsbumerangen fra 1992, på side 132, følgende tall for avkastningen for direkteinvesteringer i utlandet gjort fra USA:

Ett år var avkastninga i bankvesenet i Latin-Amerika oppe i 43,5 %. Samme år var avkastninga innen vareproduksjonen utenlands 8,9 %.

De talla som Susan George legger fram gir således støtte til Sweezy/Magdoffs tese om et trendbrudd (eller nytt stadium) i økonomien etter 1973.

1. Erik Ness: Fri flyt (leder)
2. Tor Bach: Skal vi banke nazisvina?
3. Arne Byrkjeflot: EU, marxisme og det nasjonale spørsmål
4. Jan Hårstad: Storebror Tyskland
5. Birger Thurn-Paulsen: Revolusjonære internasjonalister mot EU
6. Magnhild Folkvord: 15.000 ekspertar på kvinneliv
7. Kjersti Ericsson: Sameflagget var ikke verdig
8. Jan Fjeldstad: Mot vedtatte sannheter
9. Samir Amin: Framtidas verdensorden
10. Pål Steigan: Sosialisme i ett land?
11. Birger Thurn-Paulsen: Ut av varmestua?
12. Johan Petter Andresen: Jøtul og verdensøkonomien
13. Viktor Brevik: Teorier om imperialisme (bokomtale)

---

– Fri flyt dreier seg om de grunnleggende prinsippene for økonomien i demokratiske land, sa statsminister Gro Harlem Brundtland i en polemikk mot Anne Enger Lahnstein i Stortinget 27. april. Et «omdefinert demokratibegrep» kalte AKPs nestleder, Erling Folkvord, dette på AKPs store EU-samling i slutten av august.

– Jo friere spillerom for kapitalen, – jo mer demokrati! er nå parola fra statsministeren.

DNAs utilslørte hyllest til liberalismen er samtidig en grunnleggende tilslutning til FrPs politikk:

• – Kassalappen skal være folks viktigste stemmeseddel.
• – Ta sterk avstand fra det politiske demokrati og styring gjennom politiske vedtak. La oss slippe politikerne!

Uenigheten om Gros demokratibegrep går dypt ned i Arbeiderpartiets medlemsmasse og velgergrunnlag. Det dreier seg om «hvem er våre venner – hvem er våre fiender», et spørsmål om klasser.

– Det som skiller oss fra Høyre-folka, er at vi vil styre kapitalen, presse dem til å gjøre sånn som vi vil, kan en hvilken som helst klubbleder eller sekretær med partiboka i orden si.

Vår statsminister er kredittkassemennenes forlengede arm i hverdagens politikk.

Fra første januar i år ble det fri flyt av flyruter i Norge. Flyselskapene slipper å søke om konsesjon. Det var en metode for å få selskapene til å trafikkere ruter som det var mindre profitt på, og som det hadde vært samfunnsmessig fornuftig at ble opprettholdt.

Brundtlands gjennomføring av «demokratiet» sitt førte til flere avganger på de mest trafikkerte rutene og dumping av prisene på flybillettene. Folk tar mer fly og færre bruker tog. Underskuddene på NSBs budsjetter blir hundrevis av millioner. De minst profitable rutene og avgangene – både på tog og fly – legges ned.

«Fri flyt»-demokratiet står i motsetning til konsesjonslovgivning, reguleringer, politisk fattede vedtak for å tvinge gjennom en samfunnsmessig utvikling som av og til står i motsetning til sterke kapitalistgruppers profittbehov. Det flytende triangel Høyre, DNA og monopolkapitalen prøver å sørge for at resultatene av «fri flyt»-demokratiet ikke blir diskutert.

Mediemessig blir disse resultatene ikke drøftet som et spørsmål om hva slags samfunnsstruktur vi ønsker oss, bosetting, arbeidsplasser osv. Hvorfor ikke? Medias «10 på gata» har svaret: Spør folk hva de liker best tog eller fly, og svaret er klart: Fly.

Ikke alle blir lurt. Derfor er EU-motstanden så stor. Ola og Kari har fatta et viktig poeng: Friere spillerom for kapitalen er alltid det samme som større mulighet til å bli trakka på.

Brundtland kler seg med argumenter om fred, bedre miljø, nye arbeidsplasser i fiskeindustrien. De siste ukene fram til 28. november må vi bruke metoden til barnet i H C Andersens eventyr om Keiserens nye klær. Vi må peke og rope: «Se hun har jo ingen klær på!»

---

Det er farlig å få en debatt mellom de «snille» som er mot vold og for massemobilisering og de «slemme» som bare vil slå.

I forrige nummer av Røde Fane tar lederartikkelen opp spørsmålet om å banke opp nazister. Argumentasjonen bygger på et forsvar av den maoistiske masselinjen. Det fremheves at forskjellen på partier av AKPs type og organisasjoner av typen RAF og Røde Brigader er synet på folk. Det vises videre til viktigheten av massemobilisering i den antirasistiske kampen. I artikkelen heter det:

«Vi er redde for en sekterisk antirasisme som vil «hive ut», «denge opp» og «kjeppjage» nazisvina på vegne av folk …» Det hevdes at det finnes tendenser til oppbygging av eliteorganisasjoner blant unge radikale antirasister, opp mot dette oppfordres folk til å slutte opp om SOS Rasisme.

La meg si med en gang at dette ikke er et innlegg mot massemobilisering i den antirasistiske kampen eller mot at SOS får økt oppslutning. Undertegnede er så absolutt tilhenger av begge deler.

Det er imidlertid en del ting i lederartikkelen som bør kommenteres:

For det første: En kan lett få det inntrykk at det settes likhetstegn mellom militante antifascister og tyske terrorister på 1970-tallet. Jeg håper og tror at dette ikke er lederskribentens hensikt. Imidlertid kan det synes som om dette kunne vært uttrykt noe klarere.

For det andre: virkeligheten er ikke fullt så enkel som det som beskrives. Jeg skal ikke stikke under en stol at en del antirasister har gjort uoverveide ting. Jeg mener imidlertid at debatten ikke handler om massemobilisering kontra vold og eliteorganisering. Alle er enige om at det er flott når tusenvis av mennesker vender rasistene ryggen. Det som imidlertid også er et faktum er at rasister og fascister er aktive hele tiden, ikke bare når Myrdal og hans begersvingende neandertalere kommer til byen.

I Oslo har fascistene jobbet planmessig for å erobre gatene. Dette har foregått på den maten at de har samlet seg på bestemte puber, for så å gå ut på byen for å banke folk de ikke liker, enten det nå er blitzere, homofile eller svarte.

Det har faktisk ikke vært mulig å massemobilisere når dette har skjedd, av den enkle grunn at en ikke har visst om det, før folk har blitt slått ned. I disse tilfellene har en mobilisert de en kunne få fatt i og ja, kjeppjaget nazisvina. En kan gjerne beklage at det er sånn, at det ikke er mulig å lynmobilisere tusen mennesker i Oslo sentrum en lørdags kveld. Det er imidlertid sånn at disse «slå tilbake»-aksjonene har vært vellykket i den forstand at nynazistene ikke har fått fotfeste i Oslos gater – nettopp fordi de er blitt kjeppjaget.

Når «Bootboys», «Ariske brødre» og hva de nå kaller seg, forsøker å erobre gatene, føyer dette seg pent inn i nazistisk tradisjon, parallellen til 20-tallets «Sturmabteilung» er klar. De vil alltid forsøke å gjennomføre mest mulig av den fascistiske politikken i dag, uavhengig av om de kontrollerer maktapparatet.

Der hvor fascistene kan etablere makt, vil de også forsøke å gjøre det. Den eneste makten de er i stand til å etablere i dag, er voldsmakt i gatene. Fra januar til mars i år ble rundt 20 mennesker overfalt av nynazister i gatene. Jeg mener det ville være galskap om ikke de som kunne mobiliseres til å stoppe det, aksjonerte. Det er faktisk et spørsmål om betimelig nødverge.

På en kveld ble 5 forskjellige mennesker slått ned av herjende nazibander, politiet holdt øye med dem uten å gripe inn. Til sist stormet rundt 30 antifascister utestedet «Trappa» og slo tilbake. Jeg mener dette var riktig. Det var hverken heroisk eller ønskelig, men et resultat av at nazistene terroriserte folk på byen. Denne typen aksjoner har ført til at nazistene er redde for å marsjere åpent i gatene. Det har hindret dem i å rekruttere av den enkle grunn at de har framstått som en gjeng fordrukne tapere som alltid får bank. Det er faktisk det verste som kan skje en bande folk som skal markedsføre seg som den militante, ariske eliten.

Nå er det sånn at hvis de kreftene som har stått for disse motaksjonene, bare hadde stått for en linje med å løpe rundt og banke nazister, ville vi hatt et problem. Det var imidlertid de samme kreftene som stod for å storme «Trappa», som to uker senere stilte seg i spissen for å lage en stor demonstrasjon utenfor det samme stedet, i protest mot at det var et fristed for nynazister.

Det er de samme folkene som trofast har mobilisert til kjempedemonstrasjonen mot radio Nite rocket, mot Italias fascistiske miljøminister og et utall andre massemønstringer mot fascisme og rasisme. Jeg kjenner meg ikke igjen i en virkelighetsbeskrivelse som omhandler eliteorganisering. Det er snakk om at en, i hvert fall i Oslo, har etablert en antirasitisk front som består av mange miljøer og organisasjoner. Det har vært snakk om at folk har evnet å samarbeide og få til bra ting sammen, på tvers av uenigheter og forskjellige måter å jobbe på. Det er dette samarbeidet, det at folk utfyller hverandre, som har gjort at det ikke løper glattrakede støvlepussere rundt i byen og banker folk.

Vi er nødt til å innse at voldsbruk kan være riktig. Vi er også nødt til å innse at voldsbruk aldri kan være den eneste måten å jobbe på, at folk og mobilisering av folk, det å få dem til å ta stilling er den viktigste måten å jobbe på. Dette har imidlertid antirasister i Oslo forstått og tatt konsekvensen av. Jeg kan gå med på at det etter aksjoner av typen storme «Trappa» kan være ønskelig med agitasjon omkring hvorfor det skjedde, at en går ut blant folk og diskuterer og deler ut løpesedler og prøver ut meningene sine. Det er også ønskelig at antirasister i langt større grad diskuterer mål og virkemidler og hvordan en vinner folks hoder og hjerter.

Det jeg imidlertid tror er farlig, er å få en debatt mellom de «snille» som er mot vold og for massemobilisering og de «slemme» som bare vil slå. Det er ikke der skillelinjene står i praksis. Jeg tror at en sånn debatt bare vil føre til overkjøring av verdifulle aktivister og til å bryte ned en antirasistisk front som hittil har vist seg slagkraftig.

---

I forrige EU-kamp stilte Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid parolen «Nei til salg av Norge». Denne parolen ble sluttkampens viktigste. Alle plakater inneholdt de norske farger.

Nå blir vi møtt med ei kampanje der vi blir kalt nasjonalister og fortalt hvem våre forbundsfeller er.

Nå er jo uttrykket nasjonalister på rasister svært lite dekkende. Rasismen er jo en overnasjonal ideologi. Hitler ville bygge et imperium, ikke en nasjonalstat. Når norske rasister feirer Karl XII som falt i kamp for å underlegge seg Norge, så er det ikke nasjonalisme som er drivkrafta.

Denne kampanja har da også tilsynelatende vært særs lite vellykka. Men vi ser hvordan det norske flagget ikke blir brukt. Vi ser hvordan Nei til EU med ett har tre kjernesaker: Folkestyre, miljø og solidaritet. Plutselig er sjølråderetten ikke lenger det saken dreier seg om. Slik hindres vi i å utløse hovedkrafta i motstandsarbeidet, for det er jo nasjonalstaten Norges eksistens det hele dreier seg om. Hva er det som skjer?

Nasjonalstaten Norge

Historisk har Norge en tradisjon der nasjonale bevegelser og det politiske venstre har vært nært knytta sammen. I 1814 var bevegelsen for folkesuverenitet og unionsmotstand en bevegelse. Vi fikk Wergeland, Aasen, Sivle, Fjørtoft. I vårt århundre hadde vi enheten mellom Mot Dag og Studentmållaget, Halvdan Koht og Nygårdsvolds «By og land, hand i hand». AKP holdt fast ved denne tradisjonen og var drivkrafta bak «Nei til salg av Norge».

Men denne tradisjonen har hele tiden stått mot en annen tradisjon, også i Norge. Arbeiderbevegelsen var ikke drivkrafta i kampen for konsesjonslovene. Første mai var arbeiderbevegelsens dag, 17. mai bøndenes. Nasjonen var for de borgerlige, arbeiderbevegelsen var internasjonal. I dagens EU-kamp ser vi det klarest med SME og AUF som ikke tar ordet nasjon eller selvråderett i sin munn.

Dag Seierstad beskriver SVs forhold til forrige EF-kamp slik: Det var det kapitalistiske i EF, ikke det overnasjonale som var kjernen i SVs avvisning av EF-medlemskapet. RVs ledelse går ut og sier at RVs nisje i EU-kampen skal være det internasjonale perspektivet. RV lar ei anti-nasjonal utgruppe som Arbeidermaktgruppa (AMG) spille ei stor rolle i partiets ledelse og lar dem legge mye av premissene.

På den andre siden ser vi at når Senterpartiet tar ledelsen i den nasjonale kampen, så fører dette uvegerlig til at partiet radikaliseres.

Nasjonale bevegelser

I ei tid da de nasjonale bevegelser igjen rir Europa og både den internasjonale storkapitalen og det internasjonale sosialdemokratiet erklærer nasjonalstatens tid for omme, da er det kanskje på tide å gjenoppfriske både marxismen og vår egen historie. AKP-tradisjonen i Norge er annerledes enn i nesten alle andre «venstre»-bevegelser i den vestlige verden på noen spørsmål. De to viktigste er nok det nasjonale spørsmål og kvinnespørsmålet. Disse to spørsmål har noen likhetstrekk.

Det dreier seg om at klassespørsmålet ikke alltid er det viktigste og om identitet. Og framfor alt, det dreier seg om virkelige bevegelser. Nasjonale bevegelser preger ikke bare den tredje verden, men også vår egen verdensdel og vårt eget land. Når venstre overlater disse bevegelsene til høyre, gjør de en historisk feil.

Hva er nasjon og nasjonalisme?

La oss begynne med Stalins definisjon: Historisk oppstått fellesskap mellom mennesker basert på fire grunnleggende felles kjennetegn: Felles språk, felles trekk i økonomisk utvikling og psykisk egenart som kommer til uttrykk i de spesifikke særegenheter hos den nasjonale kulturen, felles territorium.

I sin bok Nasjon eller union siterer Kåre Lunden den ledende språkforskeren A D Smiths definisjon: «et historisk territorium, visse felles mytar og historiske minne, en felles, offentlig massekultur, en sams økonomi, med territorial mobilitet».

Som dere ser så er det ikke mye som skiller disse to definisjonene. Begge er definisjoner på en etnisk nasjon. Omlag 10 prosent av nasjonalstatene er etniske, men de andre er nesten uten unntak bygd på en dominerende nasjon.

A D Smith definerer nasjonalisme som «ei ideologisk rørsle med sikte på å oppnå sjølstyre, einskap og identitet på vegne av en befolkning som noen av medlemmene meiner utgjer ein nasjon».

I debatten om en er for eller mot nasjonalisme, er det uansett slik at disse rørslene er faktisk eksisterende. Trolig er det vel slik at ikke noe annet har samme betydning for den kollektive identitet. Personene er formet av nasjonale strukturer.

Fra nasjonal bevegelse til statsdanning

De nasjonale bevegelsers tid i Vest-Europa er fra 1760 til noe over 1800. I tid falt dette sammen med ideen om folkesuverenitet og eneveldets fall. Historisk er derfor nasjonalisme og demokrati helt sammenfallende bevegelser.

Kåre Lunden har i sin bok en svært interessant merknad om forskjellen mellom Øst- og Vest-Europa. Mens de vest-europeiske grunnlover fra 1789 og utover hevder folkesuverenitet og menneskerettigheter, hevder de østeuropeiske adelens privilegier. Han sier at Øst-Europa ikke hadde nådd stadiet med enevelde. Økonomien var ikke moden for det. Eneveldet var en nødvendig form for å megle mellom de føydale jordeieres interesser og den framvoksende handelskapitalen. Økonomien var ikke modnet før Lenin og Stalins tid. Derfor får Øst-Europa først nå sin nasjonale og demokratiske vår – 200 år etter. Innholdet er det samme: Den nasjonale bevegelsen faller sammen med den demokratiske.

Kapitalismens framvekst

Kapitalismen vokser fram og former nasjonalstaten i sitt bilde. Lenin sier i artikkelen Nasjonenes rett til selvbestemmelse: «Over hele verden har perioden med kapitalismens seier over føydalismen vært knytta til nasjonale rørsler. For at vareproduksjonen skal seire fullstendig, må borgerskapet erobre hjemmemarkedet og det må finnes politisk samla områder der befolkningen snakker ett språk og der alle hindringer for å utvikle det språket og befeste det i litteraturen er fjernet. I det ligger det økonomiske grunnlaget for nasjonale rørsler.»

Han siterer Kautskys merknad om at nasjonalstater med blanda nasjonal sammensetning (kjent som flernasjonale stater) alltid er stater der den indre strukturen har forblitt unormal eller underutvikla.

Men kapitalismen gikk lenger enn det. Den formet nasjoner. Frankrike med alle sine språk, USA med alle sine nasjoner, Tyskland med alle sine små tyske stater.

Drivkrafta er økonomi, men grunnlaget er en allerede eksisterende norsk nasjon Kapitalismen skapte ikke den norske nasjonen. Den hadde en tusenårig historie.

Imperialismens tidsalder

Lenin sier: «Kapitalismen i utvikling kjenner to historiske tendensar i det nasjonale spørsmål. For det første: Nasjonalt liv og nasjonal rørsle vaknar, strid mot all nasjonal underkuing, nasjonalstatar vert skapte. For det andre, all slags samkvem mellom nasjonane utviklar seg og går fortare, dei nasjonale grensane bryt sammen det vert skapt en internasjonal sameining av kapitalen, av det økonomiske livet i det heile, av politikken, vitskapen osb. Båe tendensane er ein verdsomfemnande lov i kapitalismen. Den fyrste dominerer i byrjinga av utviklinga hans, den andre kjennemerker den mogne kapitalismen som går mot omskiping til et sosialistisk samfunn.»

Sitat fra DNAs programforslag, «Et solidaritetsalternativ for Europa»: «Den tette sammenvevning av den europeiske økonomien, som Norge for lengst er en del av, gjør det vanskelig å føre en politikk som er vesensforskjellig fra det ene land til det andre. En sterkt avvikende politikk kan føre til kapitalflukt, tap av investeringer og arbeidsplasser. Storselskapene flytter produksjonen dit vilkårene er gunstigst og spekulantene flytter fra usikre valutaer. Presset mot de nordiske valutaene og devalueringene i 1992, vår avhengighet av den tyske rentepolitikken og sosial dumping er eksempler på at nasjonalstaten kommer til kort. Slik kan vi si at det grunnleggende problem i vår tid er mangelen på samsvar mellom økonomisk og politisk organisering.»

Den samme utvikling beskrives, men DNA påstår riktignok at dette har skjedd det siste tiåret. Dersom denne utviklinga gjør at nasjonalstaten ikke lenger kan styre, hvorfor kan da EU styre? Valutaspekulasjon og flernasjonale selskap holder seg ikke innenfor EUs grenser.

Europas forente stater

Statsgrensene er altså blitt et hinder for kapitalen. Dersom nå nasjonalstatene skal på historiens skraphaug, hva vil da komme isteden? Er EU ikke bare et enkeltstående prosjekt, men den moderne kapitalens alternativ til folkesuverenitet og nasjonalstat?

Lenin sier i artikkelen Om parolen om et Europas forente stater, en artikkel som gjerne kunne vært skrevet i dag:

«En jamn økonomisk vekst i enkeltforetak eller enkeltstater er umulig under kapitalismen. Under kapitalismen fins det ingen andre midler til å gjenopprette likevekta som blir forstyrret med jevne mellomrom enn kriser i industrien og kriger i politikken.

Sjølsagt er det mulig med midlertidige overenskomster mellom kapitalister og mellom stater. I denne betydninga er et Europas forente stater mulig som en overenskomst mellom de europeiske kapitalistene … men hva er formålet? Bare å undertrykke sosialismen i Europa med samla krefter og å forsvare kolonibyttet mot Japan og USA med samla krefter.»

Lenger ut:

«Et Verdens forente stater (ikke bare for Europa) er en statsform for samling av og frihet for nasjonene som vi forbinder med sosialismen – inntil den fullstendige seier for kommunismen avskaffer staten fullt ut, medregna den demokratiske staten. Men som en enkelt parole, ville neppe parolen om et Verdens forente stater være riktig. For det første fordi den betyr det samme som sosialisme. For det andre fordi den kan bli tolka feilaktig til å bety at sosialisme i et enkelt land er umulig og den kan skape feilaktige oppfatninger når det gjelder forbindelsene mellom et slikt land og de andre landa.»

Blir det en union?

Nasjonalstaten bygde på kulturell og språklig enhet, gikk via politisk samling til økonomisk samling. Tidligere forsøk på Europas forente stater har vært å få politisk styring, gjennom militær styrke.

Det nye forsøket starter med økonomien. Logikken er, gjennom det frie markedet å frata nasjonalstaten sin viktigste oppgave, nemlig styring av økonomien og begrensning av den ødeleggelseskraft en utemmet kapitalisme har. Da vil unionen presse seg fram, all styring er bedre enn ingen styring.

Det starta med vedtaket om det indre marked. Fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital over landegrensene er umulig uten både et helt likt regelverk og praksis og dermed overnasjonal kontroll. Fritt marked forutsetter en felles valuta og pengepolitikk, og denne unionen er nå vedtatt som neste skritt. Med en økonomisk og monetær union fryses alle valutaer og vi må få en felles sentralbank og pengepolitikk. EU får fellesbank i 1996 og felles valuta fra 1999. Vi kan nok få forsinkelser, men løpet er lagt.

Felles pengepolitikk?

Hvorfor må vi det? La oss tenke oss at høy sysselsetting og høyere inflasjon i Norge enn i Tyskland betyr at en for 1.000 DM får færre norske varer. Tyskland vil sjølsagt ikke finne seg i det og krever en annen økonomisk politikk i Norge. Sagt med andre ord, en valutaunion må ha kontroll over finanspolitikken i de enkelte land. Det er allerede akseptert restriksjoner på underskudd i de enkelte lands budsjett. Per Kleppe sier det samme slik: «Har en sagt a, må en si b og så følger med nødvendighet resten av alfabetet.» Eller tidligere leder for det økonomiske råd i Danmark, Christian Sørensen: «Av en valutaunion følger med nødvendighet en full politisk union.»

Dette krever igjen en kontroll med statsbudsjett og nasjonal økonomisk politikk. Dette er nå vedtatt som tredje skritt. Kravene i den økonomiske og monetære union blir: Inflasjon ikke mer enn 1,5 prosent over de tre beste, fast valuta, rente ikke mer enn 2 prosent over de tre beste, statsbudsjettunderskudd ikke over 3 prosent og offentlig gjeld mindre enn 60 prosent av BNP. Alt dette uten at et enkelt land kan stoppe det med et veto.

Det blir union. Fordi konkurransen med USA og Japan er avhengig av et stort indre marked. Dette indre marked vil bryte sammen uten en union. De har ikke noe valg. Derfor har vi som Lenin skriver: «En midlertidig overenskomst som på et eller annet tidspunkt vil sprekke opp.» Og unioner sprekker sjelden uten at det blir mye ondt ut av det.

Diktaturet venter

Så unionen er der, men hva med demokratiet? Ikke bare ligger den reelle makta i EU-kommisjonen, EU-domstolen og ministerrådet i dag. Det er ingenting som tyder på at dette vil endres. Riktignok skal EU-parlamentet kunne stoppe nye lover med veto og være med å peke ut kommisjonens medlemmer, men innflytelsen er som i det engelske overhuset.

Men det er ikke der problemet ligger. Problemet ligger i at det ikke fins europeere, slik det fins amerikanere eller franskmenn. Det er totalt umulig å omforme 12 nasjonalstater til en demokratisk fellesstat med et vedtak. EU har ingenting annet felles enn økonomien. Ikke er det felles språk, ikke kultur, det er ikke en gang særlig stor interesse i landene for EU. Når en i tillegg vet at det indre marked vil føre til omveltninger og sosiale katastrofer i EU-landa, så er det da heller ikke særlig lurt av herskerne å bygge opp et formelt demokrati.

Denne staten er bygd på en grunnlov som er totalt forskjellig fra alle de grunnlover vi kjenner til. Andre grunnlover skal verne det enkelte menneskes rettigheter i mot de verste utslag av kapitalmakta. Romatraktaten verner kapitalmakta fra alle forsøk på å styre den, det vi til vanlig har kalt politikk. Det er en grunnlov som verden aldri har sett tidligere. Jeg tror faktisk ingen politiker i EU, har full oversikt over hva slags stat dette vil bli. Det er dette monsteret som nå slippes løs.

Det er kanskje på tide at vi slutter å snakke om «underskudd på demokrati» eller forvaltningsdiktatur. Det vi står overfor er et diktatur. Det spesielle med dette diktaturet er at jo mer demokratisk det blir i formen ved at Europaparlamentet får mer makt, jo mer diktatur blir det i praksis. Rett og slett fordi EU er en konstruksjon som mangler alle de grunnleggende trekk en nasjonalstat har.

Nå er det riktignok slik at EU bruker mye tid på å forsøke å skape en europeisk identitet med Beethovens niende symfoni som nasjonalsang og skolevesenet som middel. Men nasjonsbygging er ingen enkel sak, de er skapt gjennom svært mye blod.

Kan vi vinne denne kampen?

Er det tilfeldig at Norge og Sveits er de mest gjenstridige land i Vest-Europa? Det er jo samtidig de to eneste land som har hatt en fri bondestand. Bøndene gjorde sjøl militærtjeneste på ei tid da leiehærene ellers slåss i Europa.

Norge har også historiske erfaringer med unioner. Fra 1319 hadde Norge sams konge med Sverige. I 1450 ble unionsavtalen med Danmark inngått. I 1536 ble det særnorske riksrådet avskaffet. I 1807 ble Norge avstått til Sverige. Som følge av 1814 fikk Norge en svært fri stilling innenfor unionen med Sverige.

Også omkring år 1500 var Norge det mest ressursrike landet i Europa. De store skogene som da la langt ut i fjordene, de gode havnene. Landet ble tappet for ressurser og ble liggende etter i både økonomisk og kulturell utvikling.

Dette skapte nasjonal samling i 1814. Vi fikk en grunnlov som ikke bare bygde på de franske idealer om folkesuverenitet, men som samtidig var en sjølstendighetserklæring. Som et av de siste land i Europa vant vi vår sjølstendighet i 1905. Og den nasjonale kampen fortsatte, vi fikk konsesjonslovene, vi ville rå over våre egne ressurser. Landet skulle ikke lenger tappes. Vi fikk et næringsliv som er bygd på nasjonale ressurser. Vi fikk en velferdsstat bygd opp etter nasjonale tradisjoner, der alle statsborgere hadde samme rettigheter.

Det er denne historiske tradisjonen som ligger til grunn for unionsmotstanden, som gjør den så hardnakka, seigliva og utrolig vanskelig å manipulere.

I tillegg er det slik at en stor del av det norske næringsliv er bygd på bruk av norske ressurser. Derfor har vi et nasjonalt borgerskap, med jordbruksmonopolet som kjerna. En annen del av borgerskapet er splittet og dermed lunkent i sin EU-iver. Nettopp EU-spørsmålets nasjonale karakter gjør klassealliansen mulig og nødvendig.

Nasjon og kommunisme

Lenin er skeptisk til å stille parolen Verdens forente stater. Vi har sagt at staten vil gå i oppløsning under kommunismen. Men nasjonene vil ikke gå i oppløsning, ikke på tusen år. Og om en kaller det stat eller ikke, samfunnet vårt vil være norsk og bygd på norsk tradisjon og egenart.

EU-kampen gjør at vi finner mer ut av hvordan dette samfunnet fungerer enn noen gang før. For eksempel er den norske råfiskloven en genial oppfinnelse, der pris og tilgang på fisk reguleres på en fantastisk måte. I det hele tatt er det vel på tide at våre visjoner om et kommunistisk samfunn tar mer direkte utgangspunkt i det særegne norske samfunnet med sin historie.

Konklusjoner

1. EU-kampen er en nasjonal kamp. En fortsettelse av 1814, 1905, 1940-45 og 1972.

2. Den nasjonale kampen er i dag den viktigste kampen. Innenfor det indre marked vil styrkeforholdet med nødvendighet utvikle seg i mot oss. Skal klassekampen vinne fram, må vi stille nasjonale krav. Problemet er at dette skjer i for liten grad.

3. EØS vil dersom den får virke over mange år, undergrave nasjonalstaten og gjøre at færre får direkte interesse av å bevare den. Den vil ramme mye av de strukturene som over lang tid har formet den norske identitet, den nordiske velferdsstaten, bosettinga og arbeidsplassene bygd på kontrollen med de norske ressursene.

4. Men verken EU eller EØS vil oppheve nasjonene. Tvert om vil EU være et nasjonenes fengsel, slik Sovjetunionen ble det. Den nasjonale bevegelsen vil bare tilta i styrke. I tillegg vil EU før eller siden sprekke opp i kampen mellom Tyskland, Frankrike og England.

5. Men Unionen kommer. Enten blir det som DNA og Høyre sier: Et Europas forente stater der nasjonalstatene overlever med sterkt begrenset suverenitet og der folks hverdag avgjøres av en utpekt kommisjon og flertallsvedtak i ministerråd med et lissomparlament. RV kaller det et forvaltningsdiktatur.

Eller så blir det en statsdannelse uten nasjonalstater, med et EU-parlament med makt, men totalt uten forankring blant folk. I teorien et parlamentarisk demokrati, som i praksis må bli et rent diktatur bygd på maktinstrument. Vedtak herfra vil rett og slett ikke bli respektert uten et maktapparat.

6. Den bevegelse eller parti som ikke har en klar og riktig analyse av nasjon, nasjonalstat og EU i det Europa vi nå går inn i, vil bli en parentes i historia uansett hvor store de virker i dag.

Denne artikkelen er opprinnelig en innledning Hårstad holdt på AKPs sommerleir i Sandefjord i sommer. Jorun Gulbrandsen har skrevet den av fra lydbånd og siden er den redaksjonelt blitt bearbeidet.
Artikkelen er lest og godkjent av J.H.

---

Det norske borgerskapet velger tysk ledelse i dag, på samme måte som det valgte amerikansk ledelse for 30 år siden og engelsk for 60 år siden.

Europas historie er den europeiske imperialismens historie. De ulike imperialistmaktene hadde delt opp verden i ulike interessesfærer fra 17-18-hundretallet. England hadde Det indiske hav, Middelhavet, Asia med India og Pakistan som sine imperialistiske ekspansjonsonmåder, hvor de hadde sine kolonier Frankrike kontrollerte blant annet det nordlige Afrika. Italia hadde Somalia og litt på Balkan, mens Tysklands ekspansjonsområder var knyttet til koloniene i Afrika og Øst-Europa helt fram til Ural.

Skandinavia – Tysklands område

Alle disse landene hair framlagt – gjennom de siste hundre årene – veldig klare definisjoner av sine imperialistiske målsettinger i konfliktsituasjoner og i kriger. Men i disse kalkylene er Norge og Skandinavia med bare fra Tysklands side.

Tyskland har ut fra kulturelle, økonomiske, etniske og språklige grunner betraktet Norge og Skandinavia som sitt hegemoniale område når det gjaldt å utvide sin sfære. Det gjøres gjeldende veldig skrullete oppfatninger om Hitler som en enestående foreteelse i tysk politikk, som en avvikelse. Faktum var at Hitler sto for en politikk som – når det gjelder innholdet av den, ekspansjonsmålene og orienteringen – allerede var definert i 1870-årene ved Tysklands samling. Der ble det bestemt hvor de tyske ekspansjonslinjene skulle gå: Et europeisk «Grosswirtschaftsraum» under tysk hegemoni, Midt-Afrika som et tilleggsareal, pluss opprustning som et middel i konjunkturpolitikken.

Da Tyskland var i krig i 1914, fastslo man ganske nøyaktig hva som var krigsmålsprogrammene. Der heter det blant annet i punkt 4 (september 1914): «Målsettingen er å oppnå dannelsen av et midt-europeisk økonomiforbund gjennorn felles tollavtaler under tysk likeverdighet, men i realiteten under tysk ledelse, med Tyskland som stabiliserer sitt økonomiske herredømme over Midt-Europa.» (Fra Deutsche Kriegziele 1914-18, Ullstein 1964.)

I disse samme dokumentene finnes også Norge nevnt som en helt naturlig ekspansjonssone for den tyske økonomien. Det er viktig å forstå at av alle de tre-fire klassiske imperialiststatene, er det bare Tyskland som har gjort hegemonialt krav på Norge.

Det norske borgerskapet og Tyskland

Etter at USA tapte sin dynamikk i verdensøkonomien, får man en omstilling av den norske økonomien. Det at den var en olje- og gassøkonomi, passet veldig godt til de tyske interessene. I vårt miljø på venstresida i Norge klarte vi ikke å oppfatte dette fordi vi var dårlig skolerte i politisk økonomi og marxisme.

Jørgen Sandemose gjorde noen gode analyser av hva slags strategi det norske borgerskapet har. I en førstemai-tale i 1979 sier han: -Staten satser på å stimulere kapitaleksport og utenlandske investeringer av teknologi i Norge … først og fremst fra vest-tyske selskaper. Det sentrale er at det norske borgerskapet underordner seg det tyske i stadig høyere grad. Det norske borgerskapet velger tysk ledelse i dag, på samme måte som det valgte amerikansk ledelse for 30 år siden, og engelsk for 60 år siden.»

Dette en korrekt beskrivelse av den økonomiske prosessen og den norske kapitalklassens målsettinger. I 1992 framstår Tyskland som den største handelspartner for Norge. Når man leser langtidsplanene for utviklingen av gass og olje, er det slik at dette hovedsaklig går til de tyske selskapene.

Olje og gass gjør Norge til en helt sentral strategisk makt i Europa. Det har vært hevdet i avisene i forbindelse med EU-kampen at Norge var i ferd med å gli ut av den sentraleuropeiske sikkerheten, og bli en randstat som ingen ville ha noe med eller som var militært overlatt til seg selv osv. Dette en ren dekkoperasjon. En ren forfalskning av de reelle forholdene. Det militære samarbeidet med den nye alliansepartneren til Norge – altså Tyskland – har skutt fart når det gjelder materielt utstyr. Om skulle føre krig, kan man nesten ikke gjøre det uten å ha fageksperter og militæreksperter fra tysk rustningsindustri, for eksempel når det gjelder panser, tanks, Leopard 11, etc.

Norsk-tysk militært samarbeid

Det politiske alliansepartnerskapet utvikler seg på det militære området svært fort. 23. februar 1988 sto det i Aftenposten: «Tysk kampstyrke klar for Norge. Vest-tyskerne stiller gjerne en bataljon på 800-1.000 mann til rådighet for en multinasjonal Nato-styrke, til erstatning for den kanadiske brigaden som har vært øremerket for innsats i Nord-Norge.»

3. mars 1988: «For første gang i etterkrigstid deltar en hel avdeling vest-tyske jagerbombere i Norge på øvelse. Seks Alfa jet jagerbombere fra Oldenburg.»

28. april 1988: «Tyske styrker øremerkes for Norge.»

Februar 1990: «1.400 mann fra fallskjermjegerbataljon 253, kampsoldater øver vinterkrig i Indre Troms. Første gang tyske soldater øver i Norge.»

Sommeren 1991: «Tyske alpejegere klar for Norge. Aktuelt med øvelser i Nord-Norge. Det blir en formidabel kamporganisasjon, den kraftigste og kanskje mest eliteorienterte som finnes i den tyske hær. En sterkt pansret og offensiv kampstyrke med den mest moderne tank i den tyske hær. Brigaden legger stor vekt på sine historiske tradisjoner. I luen bæres merke med blomsten Edelweiss-divisjonen.»

Denne Edelweiss-divisjonen er den samme divisjonen sont angrep Narvik 9. april 1940. I offisersmessa deres i Mittelwald henger bildet av Edward Dietl, generalen som ledet felttoget i Narvik, en av Hitlers favorittgeneraler. I 1991 undertegnet Tyskland og Norge en avtale hvor Norge får anledning til å modernisere hele panservåpenet ved kjøp av 92 brukte, men moderniserte tyske stridsvogner av typen Leopard. Overtakelsen skjer til en generøs pris.

General Stoltenberg som var den tidligere tyske forsvarsministeren, var med Johan Jørgen Holst på to dagers rundtur til forsvarsinstallasjonene i Nord-Norge i 1991. Pressekonferanse: «Begge forsvarsministrene var opptatt av å avdramatisere inntrykket av Norge som en isolert utpost i Nordishavet. Stoltenberg (den tyske) minnet om at den tyske marine har påtatt seg viktige oppgaver i Norskehavet, og Tyskland står ved sine forpliktelser i Natos mobile utrykningsstyrker. Dessuten har den tyske marines flyvåpen viktige oppgaver i området.»

Stormakt – uten olje

Tyskland, Japan og USA er rivaliserende stormakter. Uvitenheten er stor om Tysklands posisjon i verdensøkonomien, selv blant venstreorienterte.

Etter sammenslåingen raste Tyskland fram på verdensstatistikken over industrielle stormakter. Landet er nummer tre! Når det gjelder kapitalinnehav, kapitalakkumulasjon, rangerer Tyskland som nummer to! De lærde strides om Tyskland nå er nummer to eller tre som våpeneksportør i verden. Ifølge tallene fra SIPRI står nå Tyskland for 41 % av alt våpensalg fra EU. (Se Jürgen Grässlin: Den Tod bringen Waffen aus Deutschland.)

Tyskland og Japan har en fryktelig akilleshæl til felles: De har ikke olje og gass. Dette poenget er noe av nøkkelen til forståelsen av de krigene som både Japan og Tyskland har ført. Det er gjort analyser av militære faghistorikere på hva som foregikk i generalstaben i alle de krigene som Tyskland førte. Alle viktige beslutninger i alle kriger Tyskland har ført, ikke bare i 1. og 2. verdenskrig, men i alle andre småkriger, har vært diktert av følgende: Hvor befinner oljen seg? Det er typisk for situasjonen ved århundreskiftet at når Tyskland skal bygge seg opp, finne seg en alliansepartner, så bygger man opp Tyrkia som ligger strategisk plassert i området langs oljekildene. Tyrkia blir da Tysklands fremste allierte under 1. verdenskrig. Den helt klassiske ekspansjonslinja for den tyske imperialismen går i det som kalles Donaurommet, over Balkan, med ett øye til Ukraina, ett til Tyrkia i retning Bagdad. Det er hovedveien.

Clinton omfavner Tyskland

Da Tyskland og Japan var allierte og skulle dele opp verden under den 2. verdenskrig, var man enig om at Tysklands innflytelsesområde skulle gå fram til Ural. Japan skulle få Sibir. Situasjonen er nå at Clinton har utropt Tyskland til sin nærmeste venn og alliansepartner. Hvordan skal man forstå dette, og hvilke konsekvenser får det for Norge?

Første gang Tyskland i etterkrigstiden satte seg kraftig imot USAs hegemoniale innflytelse, var under Balkankrigen da de sommeren 1991 gikk inn for en anerkjennelse av Kroatia og Slovenia. Det var for å markere at de var på rett spor igjen på sin «autobahn» i retning sine klassiske ekspansjonsområder. De viste flagg på Balkan, og de ønsker å bygge opp et Stor-Kroatia under tysk hegemoni. Et Kroatia som for øvrig er fylt opp av tyske fascister, militære rådgivere og alle mulige tyske selskaper. I forhold til flertallet er Kroatia en militær supermakt. Sommeren 1991 framla Pentagon analyser hvor man sier ordrett at hovedtrusselen mot USAs framtidige sikkerhet var om Tyskland og Japan rev seg løs fra multilaterale sikkerhets- og økonomiske arrangementer, og la ut på en uavhengig kurs.

Det er enormt viktig å analysere og forstå hvordan Clinton og USA plutselig kan gå inn i en slik kjærlig omfavning av Tyskland.

Sommeren 1994 fikk dollaren en ytterligere smekk Det hadde vært panikk i dollarverdenen. I forhold til den japanske yen har USA sakket akterut. Tanken på to framtidige fiender, Japan og Tyskland, får USA større og større vanskeligheter med. Den mest kranglete situasjonen mellom de såkalt allierte har vært regelrette handelskriger mellom Japan og USA. USA har et handelsunderskudd på 115 milliarder dollar. Det er alvorlig. Handelsunderskuddet med Japan er på 60 milliarder dollar. USA er verdens største gjeldsland. Den økonomiske muskelen til USA er fryktelig svekket. Det andre som skjer, er at Japan er et av de land i verden som ruster mest. Det går på så provokative ting for USA som at Japan i sitt kjernefysiske anlegg Takemora nå driver og forbereder bygging av atombomber. De har allerede en fantastisk rakett, og ytterste høyre i Japan har tatt til orde for å oppheve de sikkerhetspolitiske relasjonene med USA. Det er i en slik situasjon man må forstå USAs kolossale romstering i Asia. Et uttrykk for USAs vilje til å ta en kamp med Japan om hvem som skal ha det vietnamesiske, det kinesiske markedet, etc. Jeg ser det sånn at USA har funnet ut at de ikke klarer å ta oppgjøret med Japan uten å ha Tysklands velvillige nøytralitet eller som en slags alliansepartner. Hovedfienden for USA ser for meg ut til å være Japan. Det slaget utkjempes nå først og fremst i Asia.

Utflagging og klassekrig

Der hvor Tyskland har investert mest kapital i de siste årene, har vært i Kina. En enorm utflagging av den tyske industrien. Den flyttes ut av Tyskland til Tsjekkoslovakia, Polen, hele Øst-Europa, hvor lønningene er en brøkdel av hva den er i Tyskland. Så får man en kolossal arbeidsledighet. Mange mener det er 6,5 eller 4,5 millioner arbeidsløse. Det pågår nå en åpen klassekrig fra det tyske borgerskapets side mot den tyske arbeiderklassen. For å knekke arbeiderklassen, får man også en politimessig og sikkerhetsmessig opprustning av den tyske staten som skjer med utspekulert taktikk. Under dekke av å skulle bekjempe høyreekstremismen, lages en rekke lover og tiltak. Disse lovene blir ikke anvendt til nytte mot høyreekstremismen. Men de brukes for å knuse PKK.

Krig mot PKK

Den krigen som nå pågår i Tyrkia, mot PKK, må etter min mening defineres som en tyrkisk-tysk krig. PKK, kurderne, hadde hele sin infrastruktur når det gjaldt informasjon, kultursenter, alle sine viktigste politiske organisasjoner og den økonomiske ryggraden sin i Tyskland. Minst en halv million kurdere. Disse institusjonene ble på en eller to netter razziaoverfalt over hele Tyskland, alt ble ødelagt, lederne ble satt i fengsel eller utvist, og kurdere satte fyr på seg på Autobahn i Tyskland i desperasjon. Når de gjorde det, ble undertrykkelsen ytterligere øket, for det var liksom en provokasjon å sette fyr på seg.

Politiet i EU

Under dekke av å bekjempe narkokriminalitet, er politiet i Europa under arbeid. Man har blåst opp en veldig affære om narkokriminalitet, som nå gir politiet følgende muligheter: – Man kan når som helst gå inn i et rom uten på forhånd å ha noen papirer. – Man kan avlytte en hvilken som helst telefon uten å ha noe som helst juridisk mandat til det.

Tyskland er ledende i det som kalles Trevi og Schengen-politisamarbeidet i Europa. Det ser ut til å bli kolossale computerstyrte systemer, hvor alle mennesker som har noen som helst farligheter ved seg, blir booket inn på kjempestore computere som er bygget av Siemens. Denne er nå stasjonert i Strasbourg og skal settes i funksjon fra november 1994. Det finnes andre i England, som igjen er bundet sammen i lenker slik at hvilket som helst menneske, hvor som helst i EU, kan tas inn og kontrolleres. Man kan si det sånn at Stasi i Øst-Tyskland er en slags middelalderovervåking.

Tysklands atomvåpen

En annen sentral myte man kan lese om i norsk presse er at Tyskland ikke har atomvåpen og ikke vil ha det, og heller ikke skal få det. Men det er faktisk veldig få stater som har arbeidet så mye for å få skaffet seg atomvåpen som Tyskland. Situasjonen umiddelbart etter krigen var at Tyskland ble en frontstat for USA. De sørget for at Tyskland kom på fote igjen i et rasende tempo. Tyskland fikk det fineste utstyret som fantes når det gjaldt ny teknologi, masse penger, og de gamle nazistene kom inn i sine gamle stillinger utrolig fort. De ledende rakettfysikerne – Penemünde-fysikerne, Werner von Braun etc – fikk komme i gang med å produsere nye typer våpen. Richard Gehlen, sorn var Hitlers ledende etterretningssjef for Øst-Europa, ble umiddelbart satt inn til å bygge opp den tyske etterretningstjenesten i samarbeid med CIA. Innen militæret, politiet og etterretningen ble den nye tyske staten bygget på den gamle nazistiske stammen. Det var ikke et brudd med nazismen. De tyske selskapene hadde hatt en stor produksjonsøkning under krigen – slike som Siemens, Thyssen, Mannesmann og Daimler-Benz – fordi de hadde mellom fem og seks millioner slavearbeidere i arbeid. De tyske selskapene sto klare til å foreta en stor utvidelse allerede i 50-årene ved hjelp av amerikanerne. Da er det viktig å forstå hvorfor Tyskland idag er så mektig. Fordi den tyske industrien, de tyske industriarbeidsplassene ligger vel så mye utenfor Tyskland som i Tyskland. I dag har Tyskland omkring tre millioner industriarbeidsplasser utenfor Tyskland. Den største tyske industribyen er ikke i Tyskland, men Sao Paolo i Brasil.

Disse rakettfolkene, atomfysikerne osv lyktes faktisk å få den erkereaksjonære Franz Josef Strauss som atomminister i Tyskland. Hans oppdrag var på kortest mulig tid å ta igjen 10-15 års stillstand for å gjøre tysk atomteknologi internasjonalt konkurransedyktig. De brukte enorme summer på å bygge opp en kjernefysisk kompetanse. Man bygget universitet og akademier i Karlsruhe, Julich, München, og brukte fra 1955 til 1980 tjuefem milliarder D-mark på kjerneenergi og atomindustri. Den store krigsforbryteren Flick, dvs. firmaet Flick, fikk faktisk forskudd for å drive uranutvinning. Tyskland utvikler sin atomteknologi utenfor landet. Man inngår avtaler med Zaire i Afrika, kjøper enorme områder hvor man kan eksperimentere med mellomdistanseraketter, man inngår avtaler med Egypt, Libya og flere land for å utvikle sine raketter og sin atomteknologi. Tyskerne og israelerne bygget i fellesskap Sør-Afrikas atombombe. Atombombene i Pakistan, India, Brasil, Argentina og Nord-Korea er bygget ved hjelp av tysk teknologi. Hele denne oppbyggingen av en atomteknologisk supermakt som Tyskland faktisk er, gjorde at Tyskland kunne få veldig gunstige innpassvilkår i en rekke land i den tredje verden, og derved også bli en økonomisk supermakt. Det som nå står på den tyske dagsorden, er å kjøre Vestunionen foran sine egne imperialistiske ambisjoner. Det som er den aktuelle saken i EU nå, er hvordan Tyskland gjennom Vestunionen kan skaffe seg «legale» atomvåpen så fort som overhode mulig!

Alliansen vil sprekke

I avisene står det om en annen myte: USA trekker seg ut av Europa, hvilket er det rene vås. De beholder mange, mange baser. På de basene har de 1.400 amerikanske bomber, taktiske luft-til-bakke-raketter osv. Land som Israel, Italia og England betraktes som sentrale medspillere for USA. Så kan man stille spørsmålet: Hva er scenarioet? Hva vil skje med Norge? Hvem av stormaktene, USA eller Tyskland, skal ha makten over Norge? Nå har USA og Tyskland gått i en midlertidig allianse, og min prognose er at den alliansen, som nå feires av den norske borgerligheten som den endelige fredens store inntog, er av en høyst midlertidig karakter. Den vil sprekke fort. Fordi:

1) Iran. Tyskland har gjort mye for å holde Iran i live. Det er de tyske bankene som har reddet Iran fra det totale sammenbruddet. Det er store oljeressurser og geopolitiske interesser på spill her. USA har vært meget forbitret på den tyske politikken.

2) Russland. USA satset veldig på å få i stand en militær og økonomisk allianse med Russland. Denne alliansen halter. Kanskje ikke på det militære området hvor det i sommer var planlagt at Russland og USA skulle ha felles manøvrer. Dette har blitt forvansket, men det er tross alt et samarbeid. Men Jeltsin trodde at USA hadde økonomiske muskler til å hjelpe Russland. Det var en feilvurdering. De investeringene som USA har gjort i Russland, svarer overhode ikke til de målsettingene som Russland hadde. Da kommer Tyskland og Japan inn som motspillere. Situasjonen er den at Russland har en utenriksgjeld på 80 milliarder dollar. 50 milliarder dollar av den gjelda er til tyske banker. Det betyr at på det økonomiske området er det Tyskland som kan ekspandere og øve trykk på Russland på Balkan og i Sibir og mange andre steder. De setter inn det politiske trykket via bankene sine. USA kan sette inn trykk på militære områder. Da kommer et veldig interessant spørsmål: Tyskland er veldig interessert i å komme inn i Ukraina og bruker masse penger der. Hvorfor? Ukraina er verdens tredje største kjernefysiske supermakt. Det land – om det nå er USA eller Tyskland – som klarer å få en allianse med Ukraina, har skaffet seg en veldig sterk militær posisjon globalt.

---

Hvordan arter kampen mot EU seg fra innsida? Revolusjonære fra EU-land var invitert til konferanse i Athen i juni.

I juni ble det holdt en anti-EU-konferanse i Athen, praktisk talt samtidig som EU-ministrene hadde sitt treff på Korfu. Fru Harlem Brundtland var på Korfu, Røde Fane var i Athen. En gresk nyskapning stod for arrangementet. På norsk vil det hete «Det kjempende venstre», og er en nokså ny paraplyorganisasjon som tar sikte på å samle mest mulig av den greske venstresida i et aksjonsfellesskap, på tvers av ideologiske skillelinjer. Følgende temaer var satt opp:

• Hvitboka, privatisering og sosiale kontrakter, kapitalens krisepolitikk og dens innvirkning på arbeids- og leveforhold, kamp og solidaritet.
• Festning Europa, maktapparatet, media, menneskerettigheter, rasisme og innvandringslover, fascisme og kampen mot dette.
• EU og imperialismens utvikling, motsetninger, Europas rolle i spenningsfeltet Balkan og tidligere Jugoslavia. Kampen mot imperialisme og krig.
• Den europeiske union imperialismens krise. Internasjonal solidaritet, sosialisme og kommunisme.

I tillegg til en rekke greske organisasjoner var det representanter fra Danmark, England, Tyskland, Belgia, Luxembourg, Frankrike og Tyrkia.

Spørsmål og svar

Spørsmålene er nok flere enn svarene etter denne konferansen. En god grunn for å reise dit var muligheten for å undersøke om det er i ferd med å reise seg en virkelig opposisjon mot EU-systemet fra venstresida innafor EU. Noe entydig svar er det vanskelig å gi. Inntrykket er at grupperingene rundt omkring i Europa er ganske små og preget av ideologisk oppsplitting og famling for å finne politisk ståsted i dagens Europa. En viktig faktor, sammenliknet med Norge, er forholdet til Sovjet og østblokken før og etter sammenbruddet. Mange land har hatt store, innflytelsesrike revisjonistpartier, som i sin tur også har falt sammen eller endret karakter etter omveltningene i øst. Hellas hadde for eksempel rett etter krigen et parti med 400.000 medlemmer. Kampene mellom revolusjonære og revisjonister har helt opplagt hatt en annen karakter enn det vi kjenner til her, og som gjest fra Norge i dette miljøet fikk vi inntrykk av at de ideologiske kampene var mer opphengt i historiske spørsmål enn hva det vil si å være revolusjonær og marxist i forhold til dagens utfordringer.

Etter vårt syn satte dette et visst preg på selve konferansen. Innafor de forskjellige temaene presenterte en rekke organisasjoner sine bidrag, med sterke islett av ideologiske proklamasjoner. Det var ingen diskusjon etter disse presentasjonene, hverken i grupper eller plenum, man gikk bare videre til neste terna. Konferansen kom da heller aldri fram til noen konstruktive vedtak eller konklusjoner. I forhold til å utdype og utvikle en felles kamp mot EU-systemet hadde konferansen sine klare svakheter.

På tross av svakheter, det greske Kjempende venstre skal ha stor takk for initiativet og arrangementet. Det var første gang det ble holdt en konferanse av en slik type i Hellas. Det eksisterer en levende opposisjon rundt omkring i Europa, selv om de fleste gruppene er ganske små, og det er nyttig å treffe folk, høre hva de står for og opprette kontakter.

EU-systemet

Opposisjonen mot EU som system er ikke veldig utviklet. Bare DKP(m-l) og den greske arrangøren, muligens også belgierne, hadde en uttrykt målsetning om å få landet ut av EU. De andre så foreløpig på dette som et illusorisk mål, dels ut fra situasjonen i landet og dels ut fra egen størrelse og innflytelse. Ut av de forskjellige innledningene kom det for øvrig en rekke opplysninger som bare bekrefter det vi sier om EU; ingen sensasjonelle nyheter, men mange bekreftelser.

Noen tall som den engelske representanten kom med ga et visst perspektiv. Tallet på arbeidsløse i Europa tilsvarer til sammen Europas sjette største nasjon. Den engelske kapitalens fortjenestemargin er i England på 7 % og i den tredje verden på 29 %. Når det gjelder arbeidsløsheten begynner den å treffe høyere lag av befolkninga, og en gruvearbeiderdemonstrasjon gjennom relativt rike strøk høstet applaus. Regjeringas politikk er å velte stadig mer av byrdene over på de arbeidsløse, siden arbeidsløshetstrygden belaster mer og mer av de offentlige budsjettene. Eksempelvis har 60.000 til 70.000 mennesker mista hjemmet sitt fordi de ikke klarer å nedbetale lån.

EUs såkalte Hvitbok drar opp et perspektiv som bare ble bekreftet av de forskjellige representantene. Den slår fast at tallet på offentlig ansatte innafor EU på sikt skal reduseres med 800.000. Den anbefaler investeringer der arbeidskrafta er billigst, nemlig Øst-Europa og den tredje verden. «Hvitbokpolitikken» betyr i praksis at arbeidskrafta deles inn i stabile og reserver, økt fleksibilitet når det gjelder arbeidstid og ansettelsesbetingelser, bruk av samfunnstjeneste som virkemiddel og privatisering av velferden. Det foregår en utvikling mot korporative løsninger som fungerer kontrollerende og passiviserende. Det meste av dette er allerede å finne i nei-sidas argumentasjon, men det å høre det fra innsida av EU skjerper kanskje lysten på å få til et nei-flertall i november?

Tyskland

En samtale med en kamerat fra Tyskland bare utfyller og bekrefter Hårstads synspunkter som står et annet sted i dette nummeret. Han representerte «Forbundet for fremme av studiene av arbeiderbevegelsen». Han karakteriserte forholdene slik: Borgerskapet er sterkt, den revisjonistiske innflytelsen er betydelig, omveltningene i øst har hatt sin virkning, og ikke minst har fascist-frammarsjen bidratt til å knuse revolusjonære bevegelser. De revolusjonære gruppene er for tida mange, små og spredt. Forbundet deres er et forsøk på å bringe de forskjellige bevegelsene sammen. På den ene sida understreket han at dette måtte bygges opp gradvis fra innsida og med en løs form for organisering, på den andre sida opererer de med følgende stramme minimumsplattform: Proletariatets diktatur, demokratisk sentralisme, partiet som fortropp, den 20. kongressen i SUKP som vendepunktet for sosialismen, viktigheten av Stalins rolle og proletarisk internasjonalisme. Det er uenigheter om Mao, kulturrevolusjonen og treverden-teorien. Han sa videre at det er viktig for en tysk revolusjonær bevegelse å føre kamp mot tysk imperialisme og hegemonisme. Han nevnte oppslukinga av Øst-Tyskland som et nærliggende eksempel: I utgangspunktet fantes det en sterk bevegelse for et selvstendig DDR. Tysk kapital dominerer allerede Den tsjekkiske republikken og er, i konkurranse med Frankrike, på god fart inn i Romania. I Polen og Tsjekkia det aktiv propaganda for å gi tyske pass til polakker og tsjekkere og gatenavn endres til tysk. Tyskland har spilt en viktig rolle i tidligere Jugoslavia med splitt-og-hersk-metoder. Tyske leiesoldater opererer blant kroatiske fascister. Hans konklusjon er viktig for oss. Tyskland bruker EU for egne hegemonistiske formål. Å melde seg inn i EU er å akseptere tysk dominans, politisk, økonomisk og militært.

Hellas

Gresk historie, også i moderne tid, er dramatisk og fylt av kamp. Etter siste verdenskrig var kommunistpartiet som nevnt stort. Men krigen var ikke over for dem. Nå var det kamp for å bli kvitt britene fram til 1949. I denne perioden ble 100.000 fengslet og 50.000 måtte flykte. Fra 1967 til 1974 hadde juntaen makta i Hellas. Etter juntaens fall vokste venstreopposisjonen og den antiimperialistiske bevegelsen. Demonstrasjoner med flere hundre tusen folk fant sted.

Regjeringsmakta er nå hos det sosialdemokratiske Pasok ledet av Andreas Papandreou. Revisjonistpartiet er splittet opp og nærmest brutt sammen som en følge av utstrakt samarbeid både med Pasok og de konservative og Østblokkens sammenbrudd. Seinest nå i vinter har det vært store kamper og demonstrasjoner mot et skatteforslag fra Pasok. Reaksjonene har kommet fra den militante delen av fagbevegelsen, ikke minst offentlig sektor.

Det kjempende venstre, som altså arrangerte konferansen, ble dannet for et år siden, ut fra et behov for å samle organisasjonene og bygge opp opposisjonen. De to mest sentrale grupperingene er EKKE og KKE(m-l). EKKE står for Det greske revolusjonære kommunistpartiet, og er det som står nærmest AKP. Samtaler med begge disse to viste at noen av de mest sentrale uenighetene mellom dem dreide seg om treverden-teorien og spørsmålet om å delta parlamentarisk eller ikke i EU. KKE(m-l) mener det er å legitimere makta å delta i EU-valg, og de forkaster treverden-teorien som kontrarevolusjonær ut fra at den fører til samarbeid med borgerskapet mot supermaktene. Det er motsigelser også på et annet viktig spørsmål, nemlig den revolusjonære strategien for Hellas. EKKE ser Hellas som et avhengig land innafor EU og mener at revolusjonen i første omgang må ha en nasjonal, antiimperialistisk karakter. Andre mener det må være en sosialistisk revolusjon i utgangspunktet.

Hellas har lite industri, primært skipsverft, som også står i fare for å bli kjøpt opp fra utlandet. Jordbruket står for 25 prosent av produksjonen, mens det i EU ellers ligger på 36 prosent. Hellas har fra 1981 til 1992 fått støtte som underutviklet område, men til liten nytte for landet. Før medlemskapet hadde de en positiv eksport/import-balanse i jordbruket. Nå er balansen negativ, og EU-subsidiene ligger nå på under halvparten av underskuddet på jordbrukseksporten. EUs uttrykte mål er å kutte ned jordbruket til en tredjedel av nåværende nivå. Utenlandsgjelda tilsvarer 150 % av BNP. EU-politikken forutsetter at utenlandsgjeld maksimalt skal tilsvare 60 %. Med Hellas geografiske posisjon på Balkan i tillegg og med Tyrkia som nabo, kan vi se at Det kjempende venstre står foran store utfordringer og kamper. Hvordan vi utvikler solidaritet i praksis og den felles kampen mot EU-systemet må være et viktig spørsmål framover.

---

– Dersom dei som bestemmer, finn ut kor flott dette var, kjem dei sikkert til å forby det! Det sa ei kvinne etter Nordisk Forum i Oslo i 1988.

Kanskje er det noko med at «dei som bestemmer» ikkje heilt forstår kva eit slikt myldrande kreativt kaos kan bety for dei einskilde deltakarane. Iallfall ser det ikkje ut til at storparten av dagspressa ser det som viktig å formidla deltakarane si oppleving ein slik vekelang åttande mars. Ikkje eit vekelangt demonstrasjonstog, men ei veke der det handla om kvinner heile tida, og ein deltakar kunne velja på ein meny av om lag 2.000 ulike arrangement: seminar, førelesingar, debattar, utstillingar, teater- og danseframsyningar, konsertar – og andre kulturaktivitetar som ikkje høyrer heime i nokon av dei båsane som er nemnde så langt. Og med svært få unntak var både deltakarar og utøvarar kvinner. Vi merka det alt da vi reiste frå Fornebu – det uvanlege med eit fly fullt av kvinner, der to-tre menn skil seg ut, og det bekymra oss ikkje at dei to-tre såg litt beklemte ut i ein uvant situasjon!

Norden har blitt større

Deltakarane på Nordisk Forum, kven var dei? Geografisk har Norden-omgrepet blitt utvida sidan Nordisk Forum i 1988. Kvinner frå dei baltiske statane var med både på deltakar- og arrangørsida. Og innvandrarkvinneorganisasjonar i dei ulike nordiske landa hadde ei rekke seminar. Kanskje var det nytt sidan sist at samekvinner og innvandrarkvinner laga seminar i lag?

Forum-deltakarane var alt frå velorganiserte grupper frå kvinneorganisasjonar og fagorganisasjonar til einskildkvinner som heilt utan å kjenna andre deltakarar la ferieturen om Åbo for nokre dagar eller heile veka. Der var kvinner frå Sogn og Fjordane som rodde for fred i eige «vikingskip», som hadde fått ein bra del av dei få offisielle kronene som var til utdeling for deltakande organisasjonar, og andre som betalte alt av eiga lomme. Her var kvinneforskarar og kvinneaktivistar, Kvindeudvalget i Den Danske Præsteforening, Foreningen til opplysning om bækkenløsning, den islandske kvinnelista og kvinneparti frå både Sverige og Finland, for å ha nemnt eit tilfeldig utval. Lista over deltakande organisasjonar er i seg sjølv eit studium i kvinneorganisering. Sjølvsagt var dei også der regjeringsdamene med markeringsbehov, dei fekk markert seg på sine seminar – somme også på eit torgmøte som fekk ein del pressedekning her heime, men dei fekk også gå spissrotgang mellom syngande NEI-kvinner da dei møtte opp til det som var deira eigentleg forum – den offisielle ministerrådskonferansen.

Mange kvinner mot EU

Problemet for den einskilde deltakaren var at ein berre kunne få med seg ein ting om gongen der ein gjerne skulle vori minst tre stader på same tid. For oss som prioriterte EU som tema var det også meir enn vi kunne nå over. Deprimerande å sjå handelsministeren med sitt «sosialdemokratiske dameteater» visa fram såkalla «kvinnehumor» med ein slik kombinasjon av sexisme (ispedd rasistiske antydningar) og dårleg kvalitet at kvinner av ulik politisk farge spontant reagerte med å snu ryggen til. Greitt nok at våre politiske motstandarar tabbar seg ut, men når dei reiser utanlands og viser fram noko som sannsynlegvis var meint å representera norsk kvinnekultur, smakar det mykje vondare enn dårlege argument i ein politisk debatt.

Dess meir oppmuntrande var det å vera med på nei-til-EU-demonstrasjon med minst tusen andre Forum-deltakarar i eit fargerikt og flott tog gjennom gatene i Åbo. Vi merka oss også at det var mange deltakarar og stor interesse for EU-informasjon og -diskusjon på dei mange seminara som nei-kvinner frå ulike organisasjonar stod for.

Globalt kvinneperspektiv

Er det mogleg etter så mange inntrykk, inspirasjon og påfyll av kunnskap på mange område å seia kva som var det viktigaste? Utan å gjera andre arrangement uviktige, må eg nemna eit seminar som blei ein illustrasjon til svært mykje av det som for meg gjer det viktig å vera feminist: den indiske vitskapskvinna Vandana Shiva i møte med ein islandsk representant for Verdsbanken, Helga Jònsdottir.

Vandana Shiva la fram ei rekke eksempel på korleis kvinners kunnskap om natur og dyrking av jorda gjer dei i stand til å ta vare på ressursane, korleis kvinner i hennar heimland har organisert seg for å stansa dei som vil rasera og industrialisera skogbruket, levande døme på kvinners kunnskap og arbeid. Shiva rapporterer at bak kvar einaste miljøkatastrofe i tredje verda finn ho eit Verdsbankprosjekt.

Verdsbanken sin representant stiller med korrekt bunke med fargetransparentar og kan fortelja oss kor dårleg det står til med kvinners utdanningsnivå og yrkesutdanning i utvalde tredje verda-land jamført med industrilanda. Ingen kan seia at tala hennar er feil. Men det hindrar ikkje at biletet ho teiknar blir nesten pinleg. Jau visst er vi for at kvinner over heile verda skal få læra både å lesa og skriva, skaffa seg høgare utdanning og få betalt for det arbeidet dei gjer. Men kva med dei kunnskapane og den arbeidsinnsatsen som ikkje kan målast med Verdsbanken sine statistikkar? Verdsbankens representant har nok lagt mykje energi og entusiasme i sin til no toårige innsats for Verdsbankens kvinneprogram, men perspektivet blir for trongt, ho overtyder ikkje om at vegen til global kvinnefrigjering går gjennom Verdsbanken. På eit spørsmål om Vandana Shiva ville kunne fått ein jobb som ekspert i Verdsbanken, svarar representanten entusiastisk at ein slik søknad ville bli tatt imot med stor interesse, medan Vandana Shiva på spørsmål om ho ville søka, roleg svara at ho var så glad i det arbeidet ho dreiv med. Og besøket hennar i Åbo måtte bli kort, for det var viktige masseaksjonar i gang heime i India.

Men ho rakk å gi oss eit nødvendig globalt feministisk perspektiv.

Trugande kvinneorganisering?

Å gi ei fullstendig vurdering av heile Forum-veka vil ikkje vera mogleg ut frå det eitt menneske har fått med seg. Men nokre tankar melder seg. Oppslutninga viser for det første at svært mange kvinner set pris på eit sånt høve til å konsentrera seg om kvinnepolitikk og kvinnekultur over ei heil veke. Ein kunne frykta at slike arrangement vart dominert av det spesielle skiktet av «konferansekvinner» som gjerne er mykje på farten, men inntrykket er at her var også mange grasrotkvinner. Og når så mange kvinner treffest kring saker dei er opptekne av, kan ingen byråkrat hindra at kontaktar blir knytta, og det går føre seg kvinneorganisering på ymse vis. Men sjølvsagt kan byråkratane og dei som sit høgare opp i makthierarkiet gjera sitt for at det ikkje skal bli for lett å driva med slik ustyrleg kvinneorganisering. Etter Forum i Oslo i 1988 var det snakk om nytt Forum etter fire år – og det vart seks år.

Når fattige kvinner og kvinneorganisasjonar skal ut og reisa, er det stort sett økonomien som set grenser. Den offisielle potten som skulle brukast til dei norske deltakarorganisasjonane var på om lag ein halv million, og fordelinga kan sjå ut til å ha følgt prinsippet om at den som har, skal få meir. «En stor del gikk til store, pengesterke organisasjoner, bl.a. Norges Idrettsforbund og Arbeiderpartiet, som også har andre kanaler å hente midler fra,» skriv Anne Søyland i Klassekampen 22. august. Ho minner også om at pressa (inkludert den spesielle Forum-avisa) stort sett var påfallande lite interessert i dei aktivitetane som var uttrykk for kvinners organisering og politiske engasjement. Den store nei-demonstrasjonen fekk t.d. ingen omtale i Forum-avisa.

Kanskje har ho rett likevel, ho som frykta at «dei som bestemmer» helst vil forby sånt?

---

Lulesamene har et eget språk som atskiller seg fra samisk for øvrig, og de utgjør en minoritet som fornorskninga nesten har klart å utrydde kulturelt.

«Drapstrusler og brenning av sameflagg, hærverk og maling av slagord på veggen. Anonyme krefter tar disse virkemidlene i bruk for å knekke det nye samiske kultursenteret Arran i Tysfjord i Nordland som kong Harald åpnet 30. juli i sommer,» forteller et oppslag i Dagbladet i slutten av august. Arran, som betyr «åpent ildsted» er kultursenter for lulesamene. Lulesamene har et eget språk som atskiller seg fra samisk for øvrig, og de utgjør en minoritet som fornorskninga nesten har klart å kulturelt utrydde.

Meldinga om drapstrusler mot lederen av Arran og hans familie var ingen nyhet for meg da jeg leste den i Dagbladet. På Nordisk Forum hadde jeg hørt kona hans fortelle at de første kom like etter at kultursenteret var åpna. Det sier noe om styrken i den ytre motstanden mot gjenreising av lulesamisk språk, kultur og identitet. Men like sterkt inntrykk gjorde hennes fortelling om kampen hun sjøl førte for å gjenvinne sin samiskhet. Om hvordan hun sjøl, som først hadde lært sitt eget språk i voksen alder, kjempet for at barna hennes skulle slippe å komme i samme situasjon. Først kampen for å gjøre samisk til dagligspråket i sitt eget hjem. Så kampen for å opprette en samisk barnehage. Deretter kampen for en tospråklig skole. «Mamma – hvorfor vil dere at alle oppslag og skilt på skolen skal stå på samisk også? Slutt med det – det er så dumt!» sa datteren hennes etter to dager på skolen. Lenger tok det ikke å lære at samesak er tåpelig.

De samiske kvinnenes organisasjon – Sáráhkká – gjorde seg sterkt gjeldende på Nordisk Forum, både gjennom et eget program og en stor utstilling med samisk husflid og bilder fra samiske kvinners dagligliv. Overalt var de godt synlige i sine vakre drakter. Men det offisielle Norden nektet å se dem. Deres saker kom helt i bakgrunnen. Sameflagget ble ikke funnet verdig til å være med i rekken av nordiske flagg i salen der Nordisk ministerråds likestillingskonferanse foregikk. Da de samiske kvinnene etterlyste flagget sitt, fikk de følgende svar fra den islandske likestillingsministeren Gudmundur Arni Stefánsson: «Strukturen i Nordisk råd er bygd på at vi har fem land og tre autonome områder (Grønland, Færøyene, Åland).»

Usynliggjøringa og utelukkelsen av samene begrunnes altså med at de ikke har noen egne autonome områder. Det skyldes at områdene deres er kolonisert. Denne koloniseringa blir så et argument mot samisk representasjon i Nordisk råd.

I et intervju i Klassekampen har Jorun Eikjok, koordinator for de samiske kvinnene i Norden, følgende kommentar: «Strukturen i Nordisk råd må endres slik at minoritetene i de nordiske landene også blir representert. Kravet må ikke være at vi skal ha et eget fysisk og geografisk atskilt område for å bli anerkjent. Vi ønsker ikke et nytt «Bosnia» i Norden. Vi ønsker et flerkulturelt samfunn – der vi som samer kan leve som et likeverdig folk sammen med majoritetsbefoIkningen, uten å kreve løsrivelse eller vår egen separate stat. Det er nettopp slike løsninger verden trenger.»

Det er lett å være enig med Jorun Eikjok i at det er slike løsninger verden trenger. Men det ser ikke ut til at makthaverne i Norden er særlig ivrige etter å vise verden at det er mulig å utvikle flernasjonale stater som ikke bygger på ulikeverdighet og undertrykking. Behandlinga av samekvinnene på årets Nordisk Forum er slik et svært nedslående signal i ei tid som virkelig har bruk for gode eksempler på løsning av nasjonalitetsspørsmål. Men det er også en påminning – i ei tid da eurosvadaen renner over med advarsler mot nasjonalisme – om at den farlige nasjonalismen er den som dominerer og undertrykker andre folk, ikke den sont protesterer mot å bli dominert og undertrykt.

Dersom de nordiske regjeringene ønsker å gjøre en innsats i kampen mot den farlige nasjonalismen, kan de begynne med å angripe sin egen ved å skape rettferdighet for det samiske folket.

---

Tronsmo Bokhandel har nå i ett år levd i større lokaler.

Dette har ikke gjort oss til verken supermarked eller hvilken som helst bokhandel. Målet vårt er som før å være bokhandelen for kulturelt nysgjerrige og en leverandør av argumenter mot vedtatte sannheter. Det utgis fortsatt en mengde spennende bøker til tross for ny teknologi og stadige spådommer om bokas snarlige død. At jappetida definitivt er over, viser den positive tilstrømminga av kunnskapshungrig ungdom som har finni veien til oss.

For Røde Fanes lesere har vi plukka fram et lite utvalg av nye bøker som burde interessere. Sjølsagt er dette bare en ytterst liten flik av det vi byr på.

Ulla Sandbæk: Kig bag kulissen (Rhodos)

Danske Ulla Sandbæk er medlem av Europaparlamentet. Hun har med boka Kig bag kulissen levert et rystende og lattervekkende dokument fra EUs indre korridorer. Hennes avsløringer av det inkompetente, ressurssløsende EU-byråkratiet er solid ammunisjon for norske unionsmotstandere. Boka gir leseren en mengde argumenter mot EU, og bidrar både med kunnskap og gode historier.

Vardøger 22, 1994

Tidsskriftet Vardøgers siste nummer handler i sin helhet om EU. Redaksjonens mål er å bidra til venstresidas argumentasjon mot EU, og å slå høl på mytene ja-pressa lager om motstanderne. Myter som beskriver nei-sida som konservativ og mot europeisk samarbeid overhode, og som framstiller EU som «moderne», «nødvendig», «riktig» og «radikalt». Blant bidragsyterne finner vi Dag Seierstad som skriver om EUs institusjoner og beslutningsprosesser. Rune Skarstein tar for seg EU i konkurranse med USA og Japan. Arne Overrein behandler begrepene suverenitet, demokrati og nasjon, og Hans Ebbing skriver om EU-kampen og Arbeiderpartiets «fornyelse».

Geoffrey Harris: The Dark Side of Europe (Edinburgh University Press)

I denne oppdaterte utgaven av boka The Dark Side of Europe tar det britiske EU-parlamentsmedlemmet Geoffrey Harris for seg europeisk høyreekstremisme fra annen verdenskrig og fram til i dag. Boka tegner et bilde av et Europa trua av rasisme og terrorisme. Et Europa som har problemer med å takle det flerkulturelle samfunnet som gror fram. Geoffrey Harris legger særlig vekt på framveksten av Le Pen-bevegelsen i Frankrike og italiensk høyreterrorisme. The Dark Side of Europe blei opprinnelig skrivi i 1990, men denne utgaven er justert i forhold til murens fall, Tysklands samling og oppløsninga av Jugoslavia.

Ingo Hasselbech: Afregning (Haase)

Ingo Hasselbech er en forhenværende østtysk skinhead som ledet nazipartiet Nationale Alternative til han i 1993 hoppet av og tok et oppgjør med sitt tidligere liv. På troverdig vis avdekker han et miljø som driver våpentrening, fører gatekamper mot venstreorienterte og overfaller innvandrere. Han trekker fram navn på ledere og synliggjør bevegelsens internasjonale forbindelser. Boka forteller om nazismen som bevegelse og kan gi forklaringer på hvorfor denne bevegelsen virker som en magnet på enkelte ungdomsgrupper. Et skremmende dokument om den ekstreme høyresida i «Stor-Tyskland».

Edward Said: The Politics of Dispossession (Chatto)

Den palestinske professoren Edward Said forener rollene som akademiker og politisk aktivist. Hans bøker Orientalism og Culture and Imperialism er klassikere innafor feltet vestlig økonomisk og kulturell imperialisme. I boka The Politics of Dispossession behandler han den palestinske kampen for sjølbestemmelse fra 1969 til 1994. En periode som sammenfaller med hans eget engasjement for palestinernes sak. Med klarsynt analyse, politisk innsikt og innlevelse gjør han boka til en vesentlig kunnskapskilde om moderne midtøsten-historie. Boka er en samling artikler som tar for seg palestinernes kamp mot sionisme, reaksjonære arabiske regimer og media fra tida etter sjudagerskrigen og fram til Oslo-avtalen. For øvrig en avtale Said mener PLO har svikta palestinerne ved å inngå.

Donny Gluckstein: The Tragedy of Bukharin (Pluto Press)

Med tilgang til nyåpna russiske kilder har Donny Gluckstein skrivi om Nikolai Bukharin. Mannen Lenin beskreiv som «Bolsjevismens største teoretiker». Boka tar for seg Bukharins innsats i forminga av sovjetsamfunnet, både som marxistisk teoretiker og praktisk politiker. Fra revolusjonen og fram til han blei henretta i 1938 som offer for Stalins utrenskninger. I rekka av absurde tilståelser som blei tvingi ut av de anklaga i prosessene, klarte Bukharin å gi et hint om galskapen som foregikk da han tilsto: «Jeg sier meg skyldig i … den totale summen av forbrytelser begått av denne kontrarevolusjonære organisasjonen, uavhengig av om jeg visste eller ikke visste, tok eller ikke tok direkte del, i hvilken som helst spesiell handling.»

Oversatt av Johan Petter Andresen

---

Samir Amin har utviklet en teori om de økonomiske sentras maktinnflytelse og hevder at japansk hegemoni i Asia ikke er en selvfølge.

Den moderne kapitalistiske polariseringa fikk en ny form gjennom den såkalte klassiske modellen som vokste fram gjennom den industrielle revolusjonen og derved definerte de grunnleggende kapitalistiske formene, mens utkantene (Asia med unntak av Japan, Afrika og Japan) forble ikke-industrialiserte jordbruksområder og derved deltok i den internasjonale arbeidsdelinga gjennom landbruk og mineralproduksjon. Dette viktige trekket ved polariseringa gikk hånd i hånd med et annet like viktig trekk: Krystalliseringa av industrielle systemer i sentrum som nasjonale sjølsentrerte systemer som utvikla seg parallelt med bygginga av de borgerlige nasjonalstatene.

Til sammen representerer disse to trekka hovedlinjene i den nasjonale frigjøringsideologien som var svaret på den utfordring som polariseringa betydde: Industrialisering som var synonymt med en frigjørendeutvikling og et middel for å «ta igjen» sentrum. Og bygginga av nasjonalstater med inspirasjon fra modellene i sentrum. Verdenssystemet etter den industrielle revolusjonen på 1800-tallet og fram til etter den andre verdenskrigen ble definert av denne klassiske formen for polarisering.

Global uorden

Etterkrigstida (1945-90) ble prega av at disse to trekka ble svekka. I denne perioden ble utkantene (om enn ujamnt) industrialisert. Den nasjonale frigjøringsbevegelsen gjorde sitt beste for å framskynde dette i utkantstater som nylig hadde oppnådd politisk autonomi. Samtidig ble de sjølsentrerte nasjonale produksjonssystemene bygd ned og satt sammen som delelementer i et integrert globalt produksjonssystem. Denne doble svekkelsen var framtredelsesformen til den stadig djupere globaliseringa. Tilsammen ga disse endringene sammenbruddet i de ulike likevektsforholda som kjennetegna verdenssystemet etter krigen som resultat.

Dette fører ikke til en ny verdensorden kjennetegna ved nye former for polarisering, men til «global uorden». Det kaoset vi møter i dag henger sammen med en trefoldig mangel ved systemet.

1) Det er ikke utvikla nye sosiale og politiske organisasjonsformer som går utover nasjonalstaten – noe som den globaliserte produksjonsformen trenger.

2) Det er ikke utvikla økonomiske og politiske forhold som kan forsone industrialiseringa i de nye konkurransekraftige utkantsonene i Asia og Latin-Amerika med jakten på global vekst.

3) Det er ikke utvikla noen annen løsning enn å ekskludere den afrikanske utkanten som ikke deltar i konkurrerende industrialisering. Dette kaoset viser seg i alle verdenshjørner og i alle sidene ved den politiske, sosiale og ideologiske krisa. Det ligger til grunn for vanskelighetene i bygginga av Europa og dets manglende evne til å integrere markedet og de politiske strukturene. Det er årsaken til rystelsene i alle utkantene fra Øst-Europa, til den gamle halvindustrialiserte tredje verden og til den nye marginaliserte fjerde verden. I steden for å forsterke globaliseringas utvikling, avslører kaoset dens ekstreme sårbarhet.

Hegemoni?

Jeg har utvikla ideen at hegemoni er langt fra regelen; det er unntaket fra regelen som er konflikt mellom samarbeidspartnere som gjør slutt på hegemoniet. Hegemoniet til USA som tilsynelatende gjelder i dag er like utsatt og sårbart som globaliseringa av strukturene som det virker igjennom. Slik jeg ser det, bør debatten begynne med en djuptgående diskusjon om hva som er nytt i verdenssystemet, som blir til ved nedbrytinga av det foregående. Etter min mening er det to nye elementer:

1) Nedbrytinga av den sjølsentrerte nasjonalstaten og det resulterende fraværet av samband mellom området for reproduksjon og akkumulasjon og den politiske og samfunnsmessige kontrollen som fram til nå nettopp ble definert av grensene til denne sjølsentrerte nasjonalstaten.

2) Nedbrytinga av kontrastene mellom industrialisert senter og ikke-industrialiserte utkantområder. Og framkomsten av nye dimensjoner ved polariseringa. Et lands posisjon i verdenspyramiden blir definert av dets evne til å konkurrere på verdensmarkedet. Å anerkjenne denne sannheten betyr overhode ikke å dele synet til de borgerlige økonomene; at denne posisjonen oppnås som et resultat av «rasjonelle» tiltak, hvis rasjonalitet måles etter standarden satt av de såkalte «objektive markedslovene».

De fem monopoler

Tvert imot mener jeg at denne konkurranseevnen er et sammensatt produkt av mange økonomiske, politiske og samfunnsmessige faktorer. I denne ujevne kampen bruker sentraene det jeg kaller deres «fem monopoler».

1) Teknologisk monopol: Det kreves enorme utgifter som kun en stor og rik stat kan realisere. Uten statsstøtte – spesielt i forbindelse med militærbudsjettet, ville ikke disse monopolene kunne vare.

2) Økonomisk kontroll over de verdensornspennende finansmarkedene: Disse monopolene har en hittil ukjent effektivitet takket være liberaliseringa av reglene som styrer deres grunnlag.

For ikke lenge siden sirkulerte sparemidlene til en nasjon stort sett innafor arenaen til de nasjonale finansielle institusjonene. I dag blir disse sparemidlene håndtert av sentraliserte institusjoner som opererer over hele verden. Finanskapital er kapitalens mest internasjonaliserte komponent. Logikken som styrer denne internasjonaliseringa av kunne brytes helt enkelt ved en politisk beslutning om å koble ut (delinke) også hvis det bare gjaldt finansielle overføringer.

Videre mener jeg at reglene som styrer finanskapitalens frie bevegelse har brutt sammen. Dette systemet var basert på at de ulike valutaene flyter fritt i markedet (ut fra teorien om at penger kun er en vare på lik linje med andre varer) med dollaren som en de facto universell valuta. «Penger som varer»-teorien er uvitenskapelig og dollarens posisjon eksisterer kun på grunn av mangel av noe annet. En nasjonal valuta kan ikke fungere som en internasjonal valuta unntatt når landet med «internasjonal valuta» har eksportoverskudd som dermed understøtter den strukturelle tilpasninga i andre land. Dette var tilfellet for Storbritannia på slutten av 1800-tallet. Dette gjelder ikke for dagens USA som finansierer sitt underskudd ved påtvungne lån. Dette gjelder heller ikke for USAs konkurrenter: Japans overskudd er ikke stort nok til å møte de behov som strukturelle tilpasninger hos andre frambringer. Under disse forhold er den finansielle internasjonaliseringa langt fra å være en «naturlig» prosess, men heller en ekstremt sårbar en. På kort sikt fører internasjonaliseringa kun til vedvarende ustabile forhold, og ikke til den stabilitet som er nødvendig for en effektiv justeringsprosess.

3) Monopol på tilgangen på jordas naturressurser. Farene ved den ville utbyttinga av disse ressursene er nå til stede overalt. Kapitalisme som er basert på kortsiktig rasjonalitet, kan ikke overkomme disse farene, og derfor forsterker den disse monopolene til de utvikla landa. De er kun opptatt av at andre ikke skal få være like ansvarsløse.

4) Medie- og kommunikasjonsmonopoler. Disse fører ikke bare til kulturell uniformering, men åpner også for nye manipulasjonsmetoder. Utvidinga av det moderne mediemarkedet er allerede en av de viktigste komponentene i forbindelse med nedbrytinga av de demokratiske skikkene i vesten sjøl.

5) Monopoler på masseødeleggelsesvåpen. Etter å ha vært holdt i sjakk av etterkrigstidas bipolaritet har dette monopolet igjen blitt USAs domene, slik det var i 1945. Om spredninga av masseødeleggelsesvåpen er ute av kontroll, er spredning likevel den eneste måten å bekjempe det uakseptable monopolet på i mangel av internasjonal demokratisk kontroll.

Disse fem monopolene til sammen definerer ramma som den globaliserte verdiloven opererer innafor. Verdiloven er det fortetta uttrykket for alle disse betingelsene, ikke uttrykket for den «reine» objektive rasjonalitet. Alle disse prosessene opphever virkninga av industrialiseringa i utkantene, forringer verdien av deres produktive arbeid, og overvurderer verdien som antas tilført av aktivitetene til de fem monopolene som sentrene profitterer på. Resultatet er et nytt hierarki i inntektsfordelinga på verdensbasis, mer ulik enn noensinne tidligere, som underordner utkantenes industrier, som reduserer dem til underkontraktører. Dette er det nye grunnlaget for polariseringa, som bebuder dens framtidige former.

Europaspørsmålet

Det europeiske spørsmålet er det sentrale i forbindelse med teoretisering rundt framtida for globaliseringa. Med sammenbruddet for det europeiske prosjektet og trusselen om desintegrasjon, kunne krefter som er lojale mot den europeiske ideen tro at det vil være nyttig og mulig å omgruppere til en «nestbeste» posisjon. Det vil si et tysk Europa.

Det er grunn til å anta at i dette scenariet ville det britiske skipet seile nær den amerikanske kyst, og holde avstand til det «kontinentale Europa». Man har allerede begynt langs denne stien, og noen har alt legitimert dette valget ved å gi prioritet til den «nøytrale administreringa av penger» (en teknokratisk ide basert på uvitenhet om den politiske betydninga av pengeadministrasjon), og henvise det til Bundesbank! Jeg tror ikke på at denne karikaturen av det opprinnelige europeiske prosjektet vil kunne bli virkelig stabilt, for verken Russland eller Frankrike ville akseptere undermineringa av sine posisjoner. For å gjøre saka enda verre ville ikke den dominerende posisjonen til USA utfordres av et scenarie der Tyskland kjører sitt eget løp eller av et tysk Europa. Det er heller ikke klart at det er noe i dette prosjektet som kunne utfordre Amerika på noen av de fem tidligere beskrevne monopolområdene. Et tysk Europa ville forbli innafor den amerikanske innflytelsessfæren.

Nyimperiallsme

Det finnes et annet scenarie – i mangel av et alternativ – en andreutgave av «amerikansk hegemoni». Med mange variasjoner. Den mest sannsynlige er «å dele på byrden» som kan assosieres med nyimperialistisk regionalisering, der Latin-Amerika blir festa til den amerikanske vogna og Afrika til den tysk-europeiske (der Frankrike får smulene), med unntak av oljeregionen i Golfen og «Midtøstens fellesmarked» som ville forbli under amerikansk dominans.

Nærværet til USA merkes gjennom den militære okkupasjonen av Golfen og indirekte gjennom deres allianse med Israel. – Og symmetrien oppnås ved at Sør-Asia overlates til japansk ekspansjon.

Men det oppnås ingen likhet gjennom denne delinga mellom de tre sentrene; USA beholder sin priviligerte stilling. Heller ikke her tror jeg at nyimperialistiske alternativer av denne typen garanterer systemets stabilitet. De vil komme under angrep her og der gjennom opprør i Latin-Amerika, Afrika og Asia.

Vi må derfor konsentrere oss om Asia som har vært utafor den euro-amerikanske konflikten. Det har ofte blitt bemerka at Asia – fra Japan til kommunist-Kina, Korea, og til en mindre grad visse land i Sørøst-Asia (Singapore, Thailand og Malaysia) og til og med India – ikke er blitt påvirka av krisa og har registrert framgang når det gjelder vekst og effektivitet (målt som konkurransekraft på verdensmarkedet). Det betyr ikke at man kan hoppe på ideen om at Asia vil være i fokus for det neste hegemoniet. Asia utgjør mer enn halve verdens befolkning! Denne befolkninga er delt mellom forskjellige stater.

I stedet for en vag ide om hegemoni kunne man tenke seg at Asia blir hovedregionen for kapitalistisk akkumulasjon. Hvordan dette skjer, gjenstår å beskrive i detalj; forbindelsen mellom de ulike nasjonene, og mellom dem og resten av verden. Modellen har ulike varianter. Det letteste å forestille seg – japansk dominans i området – er etter min mening det minst sannsynlige. Beundrere av Japans nylige framgang undervurderer for ofte Japans sårbarhet. Det er på grunn av denne sårbarheten at Japan forblir bundet til USA.

Det er ikke sannsynlig at Kina eller Korea ville akseptere å være underkasta Japan. Under disse forholda må det eksterne krefter til for å opprettholde likevekt i Asia. Igjen er kun USA kandidat til rollen, og de ville derved få forlenga sin dominans på verdens scene. Uansett er det høyst sannsynlig at stillinga til disse asiatiske landa i verdenssystemet blir forsterka. Hvordan vil USA reagere på dette? Alle alliansestrategier vil etter min mening knytte seg til dette spørsmålet. Det er helt åpenbart at Kinas utvikling truer alle de ulike likevekter i verden. Og derfor vil USA føle seg trua av Kinas utvikling.

Min mening er at Kina og USA vil bli de viktigste motstanderne i framtidige konflikter. Hvordan vil Europa reagere? Det er vanskelig å si i dag. Utviklinga i dag peker mot ulike scenarier, ingen av dem setter spørsmålstegn ved polariseringa mellom «Nord og Sør». Det kapitalistiske systemets dominerende logikk fremmer sentrum/utkant-polarisering. Dens former blir stadig fornya og vil framover være basert på de fem monopolene som jeg har bygd denne drøftinga på.

---

Diskusjonen om sosialisme i ett land har i de seinere åra vært en nokså uinteressant diskusjon mellom trotskister og marxist-leninister, der de første har tatt kategorisk avstand fra noe de andre har forsvart. Temaet er imidlertid for viktig til å bli forvist til ei slik bakevje.

Undertegnede ble bedt om å innlede om dette temaet på AKPs sommerleir ved Sandefjord denne sommeren. Det er noen år siden jeg har jobba med temaet, så jeg ble nødt til tenke gjennom en del saker på nytt. Under dette arbeidet kom jeg til å nærme meg problemet langs litt andre ruter enn det som har vært vanlig i m-l-bevegelsen. Dette førte fram til en del konklusjoner som kan vise seg å være nyttige i et langt videre perspektiv enn diskusjonen om sosialismens muligheter i ett enkelt land. Det reiser spørsmål om sosialismens karakter, om kommunistpartiets rolle i et sosialistisk samfunn, om kommunistiske øyer i et sosialistisk samfunn og en del andre ting som det opprinnelig ikke hadde vært min hensikt å ta opp. Debatten på sommerleiren ble også ganske livlig.

Debattantene tok opp langt flere spørsmål enn det innlederen hadde svar på, og det er å håpe at noe av dette også vil komme Røde Fanes lesere for øye.

Et internasjonalt system

Kapitalismen er et internasjonalt system. Alt det vi kjenner som kapitalismens særtrekk og elendighet har for lengst sprengt nasjonalstatens rammer. Ikke minst den imperialistiske utbyttinga er et så karakteristisk systemtrekk ved dagens kapitalisme, at den hører med i enhver meningsfull beskrivelse av systemet. Den relative velstanden som finnes i et lite antall industriland, må ses på bakgrunn av den ufattelige fattigdommen som minst to milliarder av menneskeheten lever under. Teknologiutviklinga, den vitenskapelige revolusjonen og det internasjonale markedet er tre andre stikkord som understerker kapitalismens internasjonale karakter. Dette systemet kan derfor i siste instans bare oppheves på det internasjonale planet. Dette forholdet har blitt langt mer skjerpa de siste tiåra, gjennom internasjonalisering, monopolisering, teknologisk revolusjon og internasjonalisering av mediene.

Av dette følger det nødvendigvis at sosialismen ikke kan seire endelig i ett enkelt land.

Neppe Norge aleine

Norge er et lite, kapitalistisk land. Vi er svært tett integrert med resten av den vestlige imperialistiske økonomien. Det er derfor svært lite sannsynlig at de objektive vilkåra for en revolusjon i Norge vil oppstå uavhengig av ei svær krise i en lang rekke imperialistiske land. Normen har også vært at de økonomiske/ politiske krisene og den politiske radikaliseringa innledes i mer sentrale land et år eller mer før bølgene begynner å vise seg langs våre strender.

Vilkåra for at sosialismen skal seire i Norge er dessuten at imperialismen for ei tid er så svekka at den ikke evner å hindre det. Det kan f.eks skje under en større revolusjonær bølge i Europa. En sosialistisk seier i Norge vil derfor sannsynligvis skje samtidig med, eller helst etter at revolusjonen har seiret andre steder.

Det er ikke en gang ønskelig at et norsk sosialistisk samfunn blir stående aleine når den revolusjonære flodbølgen gir seg, av grunner som vi skal komme tilbake til.

Kapitalismens ujamne utvikling

Men det er også slik at kapitalismen ikke utvikler seg jamnt. Det er tvertimot et systemtrekk ved kapitalismen å utvikle seg ujamnt. Revolusjonære gjennombrudd vil derfor ikke komme over det hele samtidig, men tvert om regionalt eller nasjonalt. Dette viser all erfaring. Men dersom det oppstår en revolusjonær situasjon som gir muligheten til en sosialistisk seier, har vi ikke noe annet å gjøre enn å gripe den sjansen.

En revolusjon er ikke noe teselskap. Den revolusjonskomiteen som kaster korta i en sånn situasjon, vil kort etter stå overfor kontrarevolusjonens eksekusjonspelotong. Det vil sikkert også gjelde tusenvis av aktivistene, jfr. tankegangen bak norsk unntakslov.

Overfor arbeiderklassen lar det seg heller ikke forsvare å ikke gripe den historiske sjansen. Dette vil være en situasjon der arbeiderklassen i masseomfang virkelig ønsker sosialismen og der den vil forvente at det endelig skjer noe. Folk vil okkupere fabrikker, ta over makta i lokalsamfunnet osv. Skulle så fortroppen si: beklager kamerater, Trotskij har klart påvist at sosialisme i ett land er umulig, så kutt ut tullet og begynn å jobbe! Revolusjonære situasjoner har sin egen logikk. Når de oppstår må arbeiderklassen forsøke å gripe makta. Dette til tross for at oddsene for å lykkes i det lange løp vil være små. Alternativt vil fascistene gjøre det.

Teoretisk sett kan vi altså komme til å stå overfor en sosialistisk revolusjon som har seiret i Norge, uten å få følge av andre stater av betydning og at arbeiderklassen skal i gang med å skape et samfunn på sine egne premisser, og det er det som er tema for denne debatten.

Dette kan f.eks skje i en situasjon der den europeiske revolusjonen har blitt innleda av opprør i EU og blitt etterfulgt av opprør i perifere land som Norge. Men så lider EU-revolusjonen nederlag, mens den norske revolusjonen seirer. Så står vi der og skal bygge sosialisme i ett land, enten det var det vi hadde tenkt eller ei.

Gode objektive vilkår, men …

Innafor ramma av en mer omfattende revolusjonær seier, ville vilkåra for sosialisme i Norge være gode. Rikelige naturressurser, høyt utdanningsnivå, demokratiske tradisjoner, høyt teknologisk nivå. Alt dette og mer til kunne ha bidratt til å skape en avansert sosialisme. Men mange av disse premissene vil svekkes eller forsvinne dersom vi står isolert i et hav av kapitalistene.

Imperialismen vil i verste fall invadere Norge, og forsøke å knuse oss militært. Hvis det ikke lykkes, vil den forsøke med alle andre midler å knekke forsøket på å vise verden et menneskeverdig alternativ til kapitalismens barbari. Vi må regne med:

• Lavintensiv intervensjon av den typen USA utsatte Nicaragua for gjennom contras. Slik vil vi bli tvunget til å stå på krigsfot og vi vil måtte la viktige oppbyggingsoppgaver stå til fordel for de militære oppgavene.
• Handelsboikott av den typen Cuba har opplevd. Norsk eksport vil møte handelsmurer.
• Norske bedrifter vil miste tilgang på teknologi, råvarer og reservedeler. Husk Cocom! «Vår allierte» USA tiltok seg retten til å knuse Kongsberg Våpenfabrikk som et ledd i den kalde krigen. Da Cocom ble oppretta, inneholdt listene over den «høyteknologien» som det var forbudt å eksportere østover, varer som plastkammer og kulepenner. Nå blir det genteknologi, datachips osv.
• Norske kapitalister vil forsøke å berge profitten sin gjennom kapitaleksport, ved å smugle ut nøkkelteknologi. Husk hvordan den første arbeiderpartiregjeringa til Hornsrud ble møtt: Kapitaleksport for å undergrave ei radikal sosialdemokratisk regjering som hadde tiltrådt på i vanlig parlamentarisk vis. Og her snakker vi om en revolusjon. Pengefolkas reaksjon vil bli deretter.
• Imperialistiske selskaper og stater vil forsøke å kjøpe opp vår teknologiske elite. Husk USAs gigantiske hjerneimport fra Øst-Europa og Tyskland.
• Vi må regne med fysisk sabotasje av produksjonsanlegg, infiltrasjon av alle slag agenter, fra industrispionasje til provokatører.
• De imperialistiske mediene vil framstille alt det sosialistiske Norge gjør, på en måte som får Watsons bilde av hvalfangernasjonen Norge til å framstå som en skjønnmaling. Mediene i verden eies av folk som Berlusconi, Murdoch og Hersant. Det er i disse mogulenes egeninteresse at folk verden over ikke får høre om et avansert forsøk på å bygge en sosialisme som peker framover og som kunne bli et eksempel til etterfølgelse.Vi har ingen grunn til å regne med å få beholde olja, installasjonene i Nordsjøen er for lette å sabotere og umulige å forsvare militært.
• Dessuten vil vi ha de internasjonale markedskreftene mot oss. De vil slå inn i norsk økonomi og tvinge oss til å handle delvis på kapitalismens premisser. For eksempel vil en norsk sosialisme måtte slåss for å beholde en eksportindustri for å kunne kjøpe alt fra våpen til teknologi og råvarer på et fiendtlig verdensmarked. Dette vil bringe inn et kapitalistisk og antisosialistisk element i planlegging og økonomisk oppbygging.

Jeg ser også at det finnes mulige positive trekk i dagens teknologiske og politiske virkelighet som vil kunne legges i den motsatte vektskåla. Datanettverkene kan brukes til å hente inn internasjonal ekspertise på tvers av alle blokader. De kan også brukes til å spre informasjon om de spennede og løfterike tinga den unge, sosialistiske staten gjør. Internasjonale blokader har vist å ikke være vanntette. Det er mulig å spille på motsetninger mellom ulike reaksjonære regimer. Osv osv. Men hovedsida er at det blir tøft; på grensa til det umulige å bygge sosialismen aleine i Norge omgitt av en fiendtlig, imperialistisk verden.

Forkrøpling av sosialismen

Alt dette vil forkrøple den norske sosialismen fra første dag.

• Stikk mot sine politiske ønsker, vil ei sosialistisk regjering bli nødt til å prioritere militærvesenet høyt. Sannsynligvis bør landet da skaffe seg atomvåpen og raketter til disse. Det ser ut til å være det eneste som kan frata imperialistene lysten på invasjon. Dermed er man på vei til å bygge et militær-økonomisk kompleks, som vil ligge som en livstruende virus i sosialismens kropp.
• Levestandarden vil høyst sannsynlig bli lavere for flertallet enn den er i dag, på grunn av den internasjonale boikotten. Nå vil imidlertid ikke sammenlikninga være direkte, fordi en revolusjon nettopp vil skje på grunnlag av at folks levestandard allerede er blitt dramatisk forverra. Men eldre folk vil huske tilbake til og glorifisere «l’ancieme régime», den gode gamle kapitalismen, uten å fortelle at dette systemet forutsatte bitter nød for flertallet i verden. En sosialisme som er verdt saltet sitt, må reagere på nedgangen i levestandard med å fordele knappheten mer solidarisk, altså ved å ta fra de rike og middelklassen for å høyne livskvaliteten til den fattigste delen av befolkninga. Forutsatt at kapitalismen er avskaffa, kan SV-parolen «del godene» bli satt ut i livet. Problemet er at med alle de negative faktorene på den internasjonale arenaen, så vil det i mange år bli snakk om å dele knappheten.
• Dette vil skape et sosialt grunnlag for en anti-sosialistisk bevegelse som også vil slå inn i de klassene og sosiale gruppene som i utgangspunktet har støtta sosialismen.
• Kampen mot den utenlandske hetsen og sabotasjen vil kunne slå ut i paranoia, etterretning mot feil folk og forveksling av skillet mellom folket og fienden.
• Mangelen på råvarer, teknologi og reservedeler vil kunne føre til rovdrift på egne ressurser. Jf Tsjekkoslovakia, som på grunn av sin rolle som «den sosialistiske blokkas» våpensmie, ble nødt til å bruke sterkt forurensende brunkull som energikilde, med katastrofale følger for skog, vann og folk.
• Kampen for å overleve i en verden av sultne ulver, vil kunne føre til prioriteringer som på lang sikt vil true sosialismens vesen: stakhanov-arbeid i eksportindustrien i stedet for fire timers arbeidsdag og gratis daghjem til alle barn.
• For å holde på toppekspertene våre, kan det være fristende å kjøpe dem, dvs konsolidere en borgerlig intelligentsia.
• Alle disse problemene vil spille på lag med alle de restene av kapitalisme, karrierisme, borgerlige tradisjoner og borgerlig tenkning som det etter-revolusjonære samfunnet vil være stappfullt av. Den typen folk som i dag går inn i Arbeiderpartiet for å få en toppjobb, vil sjølsagt søke seg til kommunistpartiet og andre sosialistiske partier.
• Til slutt bryter denne sosialismen sammen av de indre problemene som den er påført av den imperialistiske omverdenen, enten som et DDR, et Cuba eller et Kina. Dersom det da ikke skjer revolusjoner i andre land som dermed kan skape et bedre internasjonalt klima for sosialismen i Norge. Ekstra bittert vil det være at et slikt sammenbrudd for sosialismen i Norge vil bli oppfatta, også av kommunister og sosialister i andre land, som et uttrykk for sosialismens svakheter og feil, og ikke som en kilde til raseri mot imperialismens forbrytelser.

Pessimisme?

Det kan kanskje virke som om jeg er pessimistisk med hensyn til sosialismens muligheter på egen hånd i Norge. Antakelsen har noe for seg, men så er jeg da heller ikke sosialist. – Jeg er kommunist. Det betyr at jeg ikke ser på sosialismen som et mål, men bare som en forberedelse til et totalt brudd med kapitalismen. Og kommunismen kan ikke seire i ett land. Den kan først seire i en større internasjonal sammenheng, ikke nødvendigvis over hele kloden på en gang, men i så stor del av det imperialistiske kjerneområdet at livsbetingelsene for kommunismen kan konsolideres og vokse.

Konsekvenser

På tross av de problemene jeg har nevnt, er jeg sterkt for at norske kommunister og sosialister skal prøve å gjøre det maksimale ut av en historisk mulighet som en seier for soialismen i Norge, uansett om det vil bli en nesten umulig oppgave dersom vi blir stående aleine. De russiske kommunistene var klar over at Oktoberrevolusjonen i 1917 ville stå overfor gigantiske problemer dersom den ikke fikk følge av en revolusjon i ett eller flere viktige industriland. Særlig håpet de, og med god grunn, på Tyskland. Men revolusjonen i Tyskland, Ungarn, Bulgaria, Finland osv ble knust og russerne måtte stå distansen aleine. For å motivere befolkninga for de tiltaka som denne desperate situasjonen tvang fram, prøvde man å framstille nødvendigheten som dyd. Kortsiktige tvangstiltak ble opphøyd til det eneste riktige. Dette er forståelig, men avgjort noe vi må prøve å unngå.

For oss kommunister må det være viktig å ikke bli de kortsiktige krisetiltakas parti, slik bolsjevikpartiet ble. Også av denne grunnen er det viktig at kommunistpartiet tar sikte på en brei sosialistisk koalisjon som også kan bære denne typen problemer i fellesskap. Kommunistene bør ta sikte på å fortsatt være et parti for arbeiderklassens langsiktige interesser og dermed opprettholde en en viss distanse til det sosialistiske maktapparatet.

Dette betyr også at det kan riktig å bevare litt av sin dyd hvis noe sånt lar seg gjøre. Hvis sosialismen tvinges til å dø av ytre krefter, er det bedre for sosialismens interesser på lang sikt om det blir en død i skjønnhet enn at den kveles i dritt. Nå var ikke det sandinistiske Nicaragua sosialistisk, men deres form for nederlag var antakelig bedre i det lange løp enn den albanske varianten. Et nederlag à la Pariskommunen har ikke skadet sosialismens sak i det lange løp, sjøl om den nødvendigvis var et helvete for arbeiderklassen i Paris. Det jeg mener å si, er at det er bedre å tape i kampen for løsninger som peker framover for menneskeheten enn å oppnå midlertidige seire ved hjelp av GULag-metoder for å verne om løsninger vi egentlig ikke vil ha.

En typisk feil som våre forgjengere har gjort, har vært å forveksle virkeligheten med ønskene. Maos ide med folkekommunene var svært interessant og viktig. Den tok sikte på å løse en rekke grunnleggende problemer på den kinesiske landsbygda. Og den ble raskt meget populær. Men måtte den gjennomføres over hele det veldige Kina på mindre enn ett år? Hadde det ikke vært bedre å la den vokse seg fram som et framskredent eksempel over flere år? Marx påviste at sosialistiske øyer i et kapitalistisk samfunn vil komme til å gå til grunne overfor kapitalismens enorme trykk og dens indre lover. Men ingen har påvist at kommunistiske øyer under sosialismen er noen umulighet. Kanskje kunne det bli en oppgave for kommunistene under sosialismen å stå som fødselshjelper for denne typen kommunistisk grasrotorganisering heller enn å bekle byråkratiske posisjoner. Sjølsagt vil ikke kommunistene kunne unnslå seg for å ta lederposisjoner. Det vil mangle folk på de vanskelige jobbene, folk med det rette sosialistiske klassestandpunktet.

Kommunistene vil bli pressa fram til sånne jobber. Men det bør ikke være det viktigste. Det viktigste må være å hjelpe fram alle de kimene som vil oppstå til å begynne å bygge et samfunn som bryter enda mer radikalt med kapitalismen enn det sosialismen gjør.

---

Det er ikke det at det ikke har vært debatter i kjønnskampens hete, men jeg er redd vi har vært ganske flinke til å legge ballen død etter en stund. Vi har tatt damene i stedet for ballen.

I forrige nummer av Røde Fane står det en utfordring til oss menn, skrevet av svenske Gerda Christensson. Hun fortjener et svar. Hun fortjener at vi bryter tausheten.

Siden vi er skolerte revolusjonære, har vi nok ofte klart å få det til å se ut som om vi har tatt ballen, men er ikke realiteten slik at vi har personifisert påstandene og debatten ved å bruke knepet: «Jeg kjenner meg ikke igjen. Jeg er ikke sånn. Dere overdriver.» Hva sier Gerda Christensson? Overdriver hun, har hun rett, hva betyr det for oss?

Makta er svært opptatt med å propagandere at likestillinga er kommet langt. Egentlig er det likestilling, det er bare noen småting vi må plastre opp, noen problemer som står igjen. Det er såpass likestilling at påstander om at kvinnekampen er gått for langt er kommet opp, til og med fra feminister, eller skal vi si tidligere feminister. Mange biter på det, også damer. Det er ikke så rart; tilsløringen antar ganske avanserte former.

Kvinneforskere og andre damer har pekt på at selv om kvinnekampen har flyttet grenser, så er de flyttet på en ganske finurlig måte. Kvinner kan gjøre alt menn kan, men stadig på mannens premisser. Begge kjønn kan være enige om at kvinner kan og bør, bare hun ikke tråkker over grensa. Det er som et spill hvor begge parter har interesse av at det ser ut som likestilling. Bare det ikke rokker ved det grunnleggende premisset. Kjersti Ericsson har uttrykt det slik i boka Kjønnsspillet:

«Mesteparten av samhandlinga mellom kvinner og menn består i et slags «samarbeid», der begge parter følger sine egne regler, og resultatet i det store spillet blir at mannekjønnet vinner. Maktforholdet er innebygd, både i samfunnets store strukturer, i de «systematiske tilfeldighetene», i de dypeste lagene av identiteten vår og i de bittesmå detaljene i dagliglivet.»

Strukturell vold

Detaljene i dagliglivet er dessverre ikke alltid så små. Gerda Christensson påpeker at det farligste sted en kvinne kan ferdes er i sitt eget hjem. Ingen nyhet det, men skjønner vi det?

Farlig ofte kulminerer det i alle grader av vold rett og slett fordi kvinnen vil ut av forholdet, eller det kan være utløst av sjalusi. Kontrollen trues, eiendomsfølelsen sitter i ryggmargen: Får ikke jeg deg, skal ingen andre ha deg heller. Det farlige ved mannen er at forsvar så lett blir til angrep. At angrepet så ofte blir voldelig. Når det mannlige selvbildet trues, når kontrollen og grepet glipper må bitene på plass igjen ved hjelp av maktmidler. Hva er det vi er redd for å miste? Ser vi dette som systembetinget og strukturell vold, eller skyver vi det fortsatt vekk som gal manns verk?

I partiprogrammet til AKP står det at familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene. Er det en problemstilling som blir fortrengt fordi det egentlig er masse uenighet om den? Tar vi det ikke på alvor nå fordi det er et prinsipprogram, eller fordi familien er familien og kan ikke gjøres noe med for revolusjonen?

Kvinnekamp og revolusjon

Kvinnekampen er revolusjonær, sier Christensson og beskriver arbeidet i SKA: «At vi kvinneaktive begynte å forstå kvinnekampens avgjørende betydning for å forene arbeiderklassen og kampen for revolusjonen, førte til at vi drev stadig mer kvinnekamp innenfor SKA. Og da støtte vi på den virkelige motstanden. Da utviklet mennene sine herskerteknikker og gjorde alt de kunne for å kue oss og få oss til å holde kjeft.»

Jeg tror ikke noe av dette er nytt eller fremmed for den norske progressive bevegelsen. Det er ingen hemmelighet at mange progressive damer, også i ledende verv, har følt at de har møtt veggen i progressive menn.

Jeg tror G.C. har rett når hun hevder at en énkjønnet venstreside ikke har noen framtid. Hva betyr det for oss hvis vi er enige i at kvinnekampen er avgjørende i kampen for revolusjon? I teoriene våre er vi kommet såpass langt i spørsmålet om marxisme, kvinnekamp og revolusjon at det blir tragisk paradoksalt at kvinner og menn i den progressive bevegelsen stanger hodene mot hverandre. Rettere sagt at kvinner stanger i menn. Vi sier at kampen mot undertrykking må føres av de undertrykte, på de undertryktes premisser. I debatter blant progressive menn blir det sagt at kvinnekampen må føres av kvinnene sjøl, de vet hvor skoen trykker. Og under ruger ofte forestillinga om at kvinnefrigjøring først kan komme etter revolusjonen.

Ja, ja ingen kommer til å bli lykkelige innafor rammene av dette samfunnet, og ingen full frigjøring av noe som helst kan skje uten at rammene sprenges, men dette spørsmålet ligger her nå, og ikke på papiret: Om kvinnekampen er en avgjørende del av selve kampen fram mot revolusjon. Jeg har oppfatta det slik at vi mener at det som kommer til å skje etter revolusjonen, henger nøye sammen med hva vi foretar oss i forkant av den.

Skyld og skam

I mannedebatter kan det ofte bli hevdet at vi ikke må ha skyld og skam som utgangspunkt. Helt enig. Selvfølgelig er ikke alt menn sier og gjør og står for her i verden det reine helvete. Samtidig har vi problemer med å se oss sjøl. Jeg lurer på om ikke det handler om at det personlige forsvaret ligger såpass nær overflaten, at det hindrer oss i å se både det positive og negative i mannen. Vi sparker heller fra enn å gå på leiting etter oss sjøl. Vi må over et par forsvarsmurer og prøve å finne ut, på godt og vondt hva det vil si å være mann i denne manneverden.

Vi kan se det med frigjøringsbriller og forske i hva de mannlige tvangstrøyene er for noe, med sikte på å kjempe oss ut av dem. Forsker vi i helheten med sikte på å frigjøre oss fra å være undertrykkere er det også lettere å se og ta med seg det som er bra og positivt. Hittil har kvinner sagt og skrevet mye mer om menn enn menn har gjort. Litt skjer. Noen bøker er kommet, skrevet av menn.

Noen mannebevegelser er dukket opp, men slik jeg ser det beveger det seg mest på det private og personlige planet. Jeg tror bøygen er at vi er for opptatt av oss sjøl som den enkelte mann. Vi må se på oss sjøl som menn, se på vår identitet som menn i samfunnet. Jeg vil fram til at progressive menn bør ta det som skjer som en utfordring. Kan det være riktig av oss å la det som er av bevegelse blant menn, styre som det styre vil, la det gå på villspor? Vi prøver ellers å være i forkant av mest mulig

Og hva med forholdene innad den progressive bevegelsen. Skal vi løsne litt på kontrollen og ta problemet på alvor? Hva kan vi utvikle? Debatt er viktig, men jeg tror at vi også har bruk for et eller annet forum hvor vi kan komme videre i fellesskap. Den enkelte manns innsats flytter ikke fjell, selv om det er akkurat det vi blir opplært til å tro.

av Jan Fjeldstad

Tronsmo Bokhandel har nå i ett år levd i større lokaler.

Dette har ikke gjort oss til verken supermarked eller hvilken som helst bokhandel. Målet vårt er som før å være bokhandelen for kulturelt nysgjerrige og en leverandør av argumenter mot vedtatte sannheter. Det utgis fortsatt en mengde spennende bøker til tross for ny teknologi og stadige spådommer om bokas snarlige død. At jappetida definitivt er over, viser den positive tilstrømminga av kunnskapshungrig ungdom som har finni veien til oss.

For Røde Fanes lesere har vi plukka fram et lite utvalg av nye bøker som burde interessere. Sjølsagt er dette bare en ytterst liten flik av det vi byr på.

Ulla Sandbæk: Kig bag kulissen (Rhodos)

Danske Ulla Sandbæk er medlem av Europaparlamentet. Hun har med boka Kig bag kulissen levert et rystende og lattervekkende dokument fra EUs indre korridorer. Hennes avsløringer av det inkompetente, ressurssløsende EU-byråkratiet er solid ammunisjon for norske unionsmotstandere. Boka gir leseren en mengde argumenter mot EU, og bidrar både med kunnskap og gode historier.

Vardøger 22, 1994

Tidsskriftet Vardøgers siste nummer handler i sin helhet om EU. Redaksjonens mål er å bidra til venstresidas argumentasjon mot EU, og å slå høl på mytene ja-pressa lager om motstanderne. Myter som beskriver nei-sida som konservativ og mot europeisk samarbeid overhode, og som framstiller EU som «moderne», «nødvendig», «riktig» og «radikalt». Blant bidragsyterne finner vi Dag Seierstad som skriver om EUs institusjoner og beslutningsprosesser. Rune Skarstein tar for seg EU i konkurranse med USA og Japan. Arne Overrein behandler begrepene suverenitet, demokrati og nasjon, og Hans Ebbing skriver om EU-kampen og Arbeiderpartiets «fornyelse».

Geoffrey Harris: The Dark Side of Europe (Edinburgh University Press)

I denne oppdaterte utgaven av boka The Dark Side of Europe tar det britiske EU-parlamentsmedlemmet Geoffrey Harris for seg europeisk høyreekstremisme fra annen verdenskrig og fram til i dag. Boka tegner et bilde av et Europa trua av rasisme og terrorisme. Et Europa som har problemer med å takle det flerkulturelle samfunnet som gror fram. Geoffrey Harris legger særlig vekt på framveksten av Le Pen-bevegelsen i Frankrike og italiensk høyreterrorisme. The Dark Side of Europe blei opprinnelig skrivi i 1990, men denne utgaven er justert i forhold til murens fall, Tysklands samling og oppløsninga av Jugoslavia.

Ingo Hasselbech: Afregning (Haase)

Ingo Hasselbech er en forhenværende østtysk skinhead som ledet nazipartiet Nationale Alternative til han i 1993 hoppet av og tok et oppgjør med sitt tidligere liv. På troverdig vis avdekker han et miljø som driver våpentrening, fører gatekamper mot venstreorienterte og overfaller innvandrere. Han trekker fram navn på ledere og synliggjør bevegelsens internasjonale forbindelser. Boka forteller om nazismen som bevegelse og kan gi forklaringer på hvorfor denne bevegelsen virker som en magnet på enkelte ungdomsgrupper. Et skremmende dokument om den ekstreme høyresida i «Stor-Tyskland».

Edward Said: The Politics of Dispossession (Chatto)

Den palestinske professoren Edward Said forener rollene som akademiker og politisk aktivist. Hans bøker Orientalism og Culture and Imperialism er klassikere innafor feltet vestlig økonomisk og kulturell imperialisme. I boka The Politics of Dispossession behandler han den palestinske kampen for sjølbestemmelse fra 1969 til 1994. En periode som sammenfaller med hans eget engasjement for palestinernes sak. Med klarsynt analyse, politisk innsikt og innlevelse gjør han boka til en vesentlig kunnskapskilde om moderne midtøsten-historie. Boka er en samling artikler som tar for seg palestinernes kamp mot sionisme, reaksjonære arabiske regimer og media fra tida etter sjudagerskrigen og fram til Oslo-avtalen. For øvrig en avtale Said mener PLO har svikta palestinerne ved å inngå.

Donny Gluckstein: The Tragedy of Bukharin (Pluto Press)

Med tilgang til nyåpna russiske kilder har Donny Gluckstein skrivi om Nikolai Bukharin. Mannen Lenin beskreiv som «Bolsjevismens største teoretiker». Boka tar for seg Bukharins innsats i forminga av sovjetsamfunnet, både som marxistisk teoretiker og praktisk politiker. Fra revolusjonen og fram til han blei henretta i 1938 som offer for Stalins utrenskninger. I rekka av absurde tilståelser som blei tvingi ut av de anklaga i prosessene, klarte Bukharin å gi et hint om galskapen som foregikk da han tilsto: «Jeg sier meg skyldig i … den totale summen av forbrytelser begått av denne kontrarevolusjonære organisasjonen, uavhengig av om jeg visste eller ikke visste, tok eller ikke tok direkte del, i hvilken som helst spesiell handling.»

av Jan Hårstad

Det norske borgerskapet velger tysk ledelse i dag, på samme måte som det valgte amerikansk ledelse for 30 år siden og engelsk for 60 år siden.

Europas historie er den europeiske imperialismens historie. De ulike imperialistmaktene hadde delt opp verden i ulike interessesfærer fra 17-18-hundretallet. England hadde Det indiske hav, Middelhavet, Asia med India og Pakistan som sine imperialistiske ekspansjonsonmåder, hvor de hadde sine kolonier Frankrike kontrollerte blant annet det nordlige Afrika. Italia hadde Somalia og litt på Balkan, mens Tysklands ekspansjonsområder var knyttet til koloniene i Afrika og Øst-Europa helt fram til Ural.

Skandinavia – Tysklands område

Alle disse landene hair framlagt – gjennom de siste hundre årene – veldig klare definisjoner av sine imperialistiske målsettinger i konfliktsituasjoner og i kriger. Men i disse kalkylene er Norge og Skandinavia med bare fra Tysklands side.

Tyskland har ut fra kulturelle, økonomiske, etniske og språklige grunner betraktet Norge og Skandinavia som sitt hegemoniale område når det gjaldt å utvide sin sfære. Det gjøres gjeldende veldig skrullete oppfatninger om Hitler som en enestående foreteelse i tysk politikk, som en avvikelse. Faktum var at Hitler sto for en politikk som – når det gjelder innholdet av den, ekspansjonsmålene og orienteringen – allerede var definert i 1870-årene ved Tysklands samling. Der ble det bestemt hvor de tyske ekspansjonslinjene skulle gå: Et europeisk «Grosswirtschaftsraum» under tysk hegemoni, Midt-Afrika som et tilleggsareal, pluss opprustning som et middel i konjunkturpolitikken.

Da Tyskland var i krig i 1914, fastslo man ganske nøyaktig hva som var krigsmålsprogrammene. Der heter det blant annet i punkt 4 (september 1914): «Målsettingen er å oppnå dannelsen av et midt-europeisk økonomiforbund gjennorn felles tollavtaler under tysk likeverdighet, men i realiteten under tysk ledelse, med Tyskland som stabiliserer sitt økonomiske herredømme over Midt-Europa.» (Fra Deutsche Kriegziele 1914-18, Ullstein 1964.)

I disse samme dokumentene finnes også Norge nevnt som en helt naturlig ekspansjonssone for den tyske økonomien. Det er viktig å forstå at av alle de tre-fire klassiske imperialiststatene, er det bare Tyskland som har gjort hegemonialt krav på Norge.

Det norske borgerskapet og Tyskland

Etter at USA tapte sin dynamikk i verdensøkonomien, får man en omstilling av den norske økonomien. Det at den var en olje- og gassøkonomi, passet veldig godt til de tyske interessene. I vårt miljø på venstresida i Norge klarte vi ikke å oppfatte dette fordi vi var dårlig skolerte i politisk økonomi og marxisme.

Jørgen Sandemose gjorde noen gode analyser av hva slags strategi det norske borgerskapet har. I en førstemai-tale i 1979 sier han: -Staten satser på å stimulere kapitaleksport og utenlandske investeringer av teknologi i Norge … først og fremst fra vest-tyske selskaper. Det sentrale er at det norske borgerskapet underordner seg det tyske i stadig høyere grad. Det norske borgerskapet velger tysk ledelse i dag, på samme måte som det valgte amerikansk ledelse for 30 år siden, og engelsk for 60 år siden.»

Dette en korrekt beskrivelse av den økonomiske prosessen og den norske kapitalklassens målsettinger. I 1992 framstår Tyskland som den største handelspartner for Norge. Når man leser langtidsplanene for utviklingen av gass og olje, er det slik at dette hovedsaklig går til de tyske selskapene.

Olje og gass gjør Norge til en helt sentral strategisk makt i Europa. Det har vært hevdet i avisene i forbindelse med EU-kampen at Norge var i ferd med å gli ut av den sentraleuropeiske sikkerheten, og bli en randstat som ingen ville ha noe med eller som var militært overlatt til seg selv osv. Dette en ren dekkoperasjon. En ren forfalskning av de reelle forholdene. Det militære samarbeidet med den nye alliansepartneren til Norge – altså Tyskland – har skutt fart når det gjelder materielt utstyr. Om skulle føre krig, kan man nesten ikke gjøre det uten å ha fageksperter og militæreksperter fra tysk rustningsindustri, for eksempel når det gjelder panser, tanks, Leopard 11, etc.

Norsk-tysk militært samarbeid

Det politiske alliansepartnerskapet utvikler seg på det militære området svært fort. 23. februar 1988 sto det i Aftenposten: «Tysk kampstyrke klar for Norge. Vest-tyskerne stiller gjerne en bataljon på 800-1.000 mann til rådighet for en multinasjonal Nato-styrke, til erstatning for den kanadiske brigaden som har vært øremerket for innsats i Nord-Norge.»

3. mars 1988: «For første gang i etterkrigstid deltar en hel avdeling vest-tyske jagerbombere i Norge på øvelse. Seks Alfa jet jagerbombere fra Oldenburg.»

28. april 1988: «Tyske styrker øremerkes for Norge.»

Februar 1990: «1.400 mann fra fallskjermjegerbataljon 253, kampsoldater øver vinterkrig i Indre Troms. Første gang tyske soldater øver i Norge.»

Sommeren 1991: «Tyske alpejegere klar for Norge. Aktuelt med øvelser i Nord-Norge. Det blir en formidabel kamporganisasjon, den kraftigste og kanskje mest eliteorienterte som finnes i den tyske hær. En sterkt pansret og offensiv kampstyrke med den mest moderne tank i den tyske hær. Brigaden legger stor vekt på sine historiske tradisjoner. I luen bæres merke med blomsten Edelweiss-divisjonen.»

Denne Edelweiss-divisjonen er den samme divisjonen sont angrep Narvik 9. april 1940. I offisersmessa deres i Mittelwald henger bildet av Edward Dietl, generalen som ledet felttoget i Narvik, en av Hitlers favorittgeneraler. I 1991 undertegnet Tyskland og Norge en avtale hvor Norge får anledning til å modernisere hele panservåpenet ved kjøp av 92 brukte, men moderniserte tyske stridsvogner av typen Leopard. Overtakelsen skjer til en generøs pris.

General Stoltenberg som var den tidligere tyske forsvarsministeren, var med Johan Jørgen Holst på to dagers rundtur til forsvarsinstallasjonene i Nord-Norge i 1991. Pressekonferanse: «Begge forsvarsministrene var opptatt av å avdramatisere inntrykket av Norge som en isolert utpost i Nordishavet. Stoltenberg (den tyske) minnet om at den tyske marine har påtatt seg viktige oppgaver i Norskehavet, og Tyskland står ved sine forpliktelser i Natos mobile utrykningsstyrker. Dessuten har den tyske marines flyvåpen viktige oppgaver i området.»

Stormakt – uten olje

Tyskland, Japan og USA er rivaliserende stormakter. Uvitenheten er stor om Tysklands posisjon i verdensøkonomien, selv blant venstreorienterte.

Etter sammenslåingen raste Tyskland fram på verdensstatistikken over industrielle stormakter. Landet er nummer tre! Når det gjelder kapitalinnehav, kapitalakkumulasjon, rangerer Tyskland som nummer to! De lærde strides om Tyskland nå er nummer to eller tre som våpeneksportør i verden. Ifølge tallene fra SIPRI står nå Tyskland for 41 % av alt våpensalg fra EU. (Se Jürgen Grässlin: Den Tod bringen Waffen aus Deutschland.)

Tyskland og Japan har en fryktelig akilleshæl til felles: De har ikke olje og gass. Dette poenget er noe av nøkkelen til forståelsen av de krigene som både Japan og Tyskland har ført. Det er gjort analyser av militære faghistorikere på hva som foregikk i generalstaben i alle de krigene som Tyskland førte. Alle viktige beslutninger i alle kriger Tyskland har ført, ikke bare i 1. og 2. verdenskrig, men i alle andre småkriger, har vært diktert av følgende: Hvor befinner oljen seg? Det er typisk for situasjonen ved århundreskiftet at når Tyskland skal bygge seg opp, finne seg en alliansepartner, så bygger man opp Tyrkia som ligger strategisk plassert i området langs oljekildene. Tyrkia blir da Tysklands fremste allierte under 1. verdenskrig. Den helt klassiske ekspansjonslinja for den tyske imperialismen går i det som kalles Donaurommet, over Balkan, med ett øye til Ukraina, ett til Tyrkia i retning Bagdad. Det er hovedveien.

Clinton omfavner Tyskland

Da Tyskland og Japan var allierte og skulle dele opp verden under den 2. verdenskrig, var man enig om at Tysklands innflytelsesområde skulle gå fram til Ural. Japan skulle få Sibir. Situasjonen er nå at Clinton har utropt Tyskland til sin nærmeste venn og alliansepartner. Hvordan skal man forstå dette, og hvilke konsekvenser får det for Norge?

Første gang Tyskland i etterkrigstiden satte seg kraftig imot USAs hegemoniale innflytelse, var under Balkankrigen da de sommeren 1991 gikk inn for en anerkjennelse av Kroatia og Slovenia. Det var for å markere at de var på rett spor igjen på sin «autobahn» i retning sine klassiske ekspansjonsområder. De viste flagg på Balkan, og de ønsker å bygge opp et Stor-Kroatia under tysk hegemoni. Et Kroatia som for øvrig er fylt opp av tyske fascister, militære rådgivere og alle mulige tyske selskaper. I forhold til flertallet er Kroatia en militær supermakt. Sommeren 1991 framla Pentagon analyser hvor man sier ordrett at hovedtrusselen mot USAs framtidige sikkerhet var om Tyskland og Japan rev seg løs fra multilaterale sikkerhets- og økonomiske arrangementer, og la ut på en uavhengig kurs.

Det er enormt viktig å analysere og forstå hvordan Clinton og USA plutselig kan gå inn i en slik kjærlig omfavning av Tyskland.

Sommeren 1994 fikk dollaren en ytterligere smekk Det hadde vært panikk i dollarverdenen. I forhold til den japanske yen har USA sakket akterut. Tanken på to framtidige fiender, Japan og Tyskland, får USA større og større vanskeligheter med. Den mest kranglete situasjonen mellom de såkalt allierte har vært regelrette handelskriger mellom Japan og USA. USA har et handelsunderskudd på 115 milliarder dollar. Det er alvorlig. Handelsunderskuddet med Japan er på 60 milliarder dollar. USA er verdens største gjeldsland. Den økonomiske muskelen til USA er fryktelig svekket. Det andre som skjer, er at Japan er et av de land i verden som ruster mest. Det går på så provokative ting for USA som at Japan i sitt kjernefysiske anlegg Takemora nå driver og forbereder bygging av atombomber. De har allerede en fantastisk rakett, og ytterste høyre i Japan har tatt til orde for å oppheve de sikkerhetspolitiske relasjonene med USA. Det er i en slik situasjon man må forstå USAs kolossale romstering i Asia. Et uttrykk for USAs vilje til å ta en kamp med Japan om hvem som skal ha det vietnamesiske, det kinesiske markedet, etc. Jeg ser det sånn at USA har funnet ut at de ikke klarer å ta oppgjøret med Japan uten å ha Tysklands velvillige nøytralitet eller som en slags alliansepartner. Hovedfienden for USA ser for meg ut til å være Japan. Det slaget utkjempes nå først og fremst i Asia.

Utflagging og klassekrig

Der hvor Tyskland har investert mest kapital i de siste årene, har vært i Kina. En enorm utflagging av den tyske industrien. Den flyttes ut av Tyskland til Tsjekkoslovakia, Polen, hele Øst-Europa, hvor lønningene er en brøkdel av hva den er i Tyskland. Så får man en kolossal arbeidsledighet. Mange mener det er 6,5 eller 4,5 millioner arbeidsløse. Det pågår nå en åpen klassekrig fra det tyske borgerskapets side mot den tyske arbeiderklassen. For å knekke arbeiderklassen, får man også en politimessig og sikkerhetsmessig opprustning av den tyske staten som skjer med utspekulert taktikk. Under dekke av å skulle bekjempe høyreekstremismen, lages en rekke lover og tiltak. Disse lovene blir ikke anvendt til nytte mot høyreekstremismen. Men de brukes for å knuse PKK.

Krig mot PKK

Den krigen som nå pågår i Tyrkia, mot PKK, må etter min mening defineres som en tyrkisk-tysk krig. PKK, kurderne, hadde hele sin infrastruktur når det gjaldt informasjon, kultursenter, alle sine viktigste politiske organisasjoner og den økonomiske ryggraden sin i Tyskland. Minst en halv million kurdere. Disse institusjonene ble på en eller to netter razziaoverfalt over hele Tyskland, alt ble ødelagt, lederne ble satt i fengsel eller utvist, og kurdere satte fyr på seg på Autobahn i Tyskland i desperasjon. Når de gjorde det, ble undertrykkelsen ytterligere øket, for det var liksom en provokasjon å sette fyr på seg.

Politiet i EU

Under dekke av å bekjempe narkokriminalitet, er politiet i Europa under arbeid. Man har blåst opp en veldig affære om narkokriminalitet, som nå gir politiet følgende muligheter: – Man kan når som helst gå inn i et rom uten på forhånd å ha noen papirer. – Man kan avlytte en hvilken som helst telefon uten å ha noe som helst juridisk mandat til det.

Tyskland er ledende i det som kalles Trevi og Schengen-politisamarbeidet i Europa. Det ser ut til å bli kolossale computerstyrte systemer, hvor alle mennesker som har noen som helst farligheter ved seg, blir booket inn på kjempestore computere som er bygget av Siemens. Denne er nå stasjonert i Strasbourg og skal settes i funksjon fra november 1994. Det finnes andre i England, som igjen er bundet sammen i lenker slik at hvilket som helst menneske, hvor som helst i EU, kan tas inn og kontrolleres. Man kan si det sånn at Stasi i Øst-Tyskland er en slags middelalderovervåking.

Tysklands atomvåpen

En annen sentral myte man kan lese om i norsk presse er at Tyskland ikke har atomvåpen og ikke vil ha det, og heller ikke skal få det. Men det er faktisk veldig få stater som har arbeidet så mye for å få skaffet seg atomvåpen som Tyskland. Situasjonen umiddelbart etter krigen var at Tyskland ble en frontstat for USA. De sørget for at Tyskland kom på fote igjen i et rasende tempo. Tyskland fikk det fineste utstyret som fantes når det gjaldt ny teknologi, masse penger, og de gamle nazistene kom inn i sine gamle stillinger utrolig fort. De ledende rakettfysikerne – Penemünde-fysikerne, Werner von Braun etc – fikk komme i gang med å produsere nye typer våpen. Richard Gehlen, sorn var Hitlers ledende etterretningssjef for Øst-Europa, ble umiddelbart satt inn til å bygge opp den tyske etterretningstjenesten i samarbeid med CIA. Innen militæret, politiet og etterretningen ble den nye tyske staten bygget på den gamle nazistiske stammen. Det var ikke et brudd med nazismen. De tyske selskapene hadde hatt en stor produksjonsøkning under krigen – slike som Siemens, Thyssen, Mannesmann og Daimler-Benz – fordi de hadde mellom fem og seks millioner slavearbeidere i arbeid. De tyske selskapene sto klare til å foreta en stor utvidelse allerede i 50-årene ved hjelp av amerikanerne. Da er det viktig å forstå hvorfor Tyskland idag er så mektig. Fordi den tyske industrien, de tyske industriarbeidsplassene ligger vel så mye utenfor Tyskland som i Tyskland. I dag har Tyskland omkring tre millioner industriarbeidsplasser utenfor Tyskland. Den største tyske industribyen er ikke i Tyskland, men Sao Paolo i Brasil.

Disse rakettfolkene, atomfysikerne osv lyktes faktisk å få den erkereaksjonære Franz Josef Strauss som atomminister i Tyskland. Hans oppdrag var på kortest mulig tid å ta igjen 10-15 års stillstand for å gjøre tysk atomteknologi internasjonalt konkurransedyktig. De brukte enorme summer på å bygge opp en kjernefysisk kompetanse. Man bygget universitet og akademier i Karlsruhe, Julich, München, og brukte fra 1955 til 1980 tjuefem milliarder D-mark på kjerneenergi og atomindustri. Den store krigsforbryteren Flick, dvs. firmaet Flick, fikk faktisk forskudd for å drive uranutvinning. Tyskland utvikler sin atomteknologi utenfor landet. Man inngår avtaler med Zaire i Afrika, kjøper enorme områder hvor man kan eksperimentere med mellomdistanseraketter, man inngår avtaler med Egypt, Libya og flere land for å utvikle sine raketter og sin atomteknologi. Tyskerne og israelerne bygget i fellesskap Sør-Afrikas atombombe. Atombombene i Pakistan, India, Brasil, Argentina og Nord-Korea er bygget ved hjelp av tysk teknologi. Hele denne oppbyggingen av en atomteknologisk supermakt som Tyskland faktisk er, gjorde at Tyskland kunne få veldig gunstige innpassvilkår i en rekke land i den tredje verden, og derved også bli en økonomisk supermakt. Det som nå står på den tyske dagsorden, er å kjøre Vestunionen foran sine egne imperialistiske ambisjoner. Det som er den aktuelle saken i EU nå, er hvordan Tyskland gjennom Vestunionen kan skaffe seg «legale» atomvåpen så fort som overhode mulig!

Alliansen vil sprekke

I avisene står det om en annen myte: USA trekker seg ut av Europa, hvilket er det rene vås. De beholder mange, mange baser. På de basene har de 1.400 amerikanske bomber, taktiske luft-til-bakke-raketter osv. Land som Israel, Italia og England betraktes som sentrale medspillere for USA. Så kan man stille spørsmålet: Hva er scenarioet? Hva vil skje med Norge? Hvem av stormaktene, USA eller Tyskland, skal ha makten over Norge? Nå har USA og Tyskland gått i en midlertidig allianse, og min prognose er at den alliansen, som nå feires av den norske borgerligheten som den endelige fredens store inntog, er av en høyst midlertidig karakter. Den vil sprekke fort. Fordi:

1) Iran. Tyskland har gjort mye for å holde Iran i live. Det er de tyske bankene som har reddet Iran fra det totale sammenbruddet. Det er store oljeressurser og geopolitiske interesser på spill her. USA har vært meget forbitret på den tyske politikken.

2) Russland. USA satset veldig på å få i stand en militær og økonomisk allianse med Russland. Denne alliansen halter. Kanskje ikke på det militære området hvor det i sommer var planlagt at Russland og USA skulle ha felles manøvrer. Dette har blitt forvansket, men det er tross alt et samarbeid. Men Jeltsin trodde at USA hadde økonomiske muskler til å hjelpe Russland. Det var en feilvurdering. De investeringene som USA har gjort i Russland, svarer overhode ikke til de målsettingene som Russland hadde. Da kommer Tyskland og Japan inn som motspillere. Situasjonen er den at Russland har en utenriksgjeld på 80 milliarder dollar. 50 milliarder dollar av den gjelda er til tyske banker. Det betyr at på det økonomiske området er det Tyskland som kan ekspandere og øve trykk på Russland på Balkan og i Sibir og mange andre steder. De setter inn det politiske trykket via bankene sine. USA kan sette inn trykk på militære områder. Da kommer et veldig interessant spørsmål: Tyskland er veldig interessert i å komme inn i Ukraina og bruker masse penger der. Hvorfor? Ukraina er verdens tredje største kjernefysiske supermakt. Det land – om det nå er USA eller Tyskland – som klarer å få en allianse med Ukraina, har skaffet seg en veldig sterk militær posisjon globalt.

av Johan Petter Andresen

Profittratens tendens til å falle er blitt oversatt til norsk. Oversetteren Johan Petter Andresen oppfordrer andre til å lese boka gjennom å gi tre grunner til at han sjøl har arbeida med den.

I

En gang, på andre halvdel av 1970-tallet, satt Lars i kantina og leste interessert i Aftenpostens næringslivsdel. Jeg skotta bort på ham og slo en fleip om at han hadde vel investert i aksjer. Han svarte til min forbauselse: Det er viktig å lese næringslivssidene! Her kan man følge med på det som skjer innafor økonomien og dessuten brukes næringslivssidene som et sted der de ulike delene av borgerskapet kommer med viktige meldinger til hverandre.

Økonomi var ikke min sterke side, men jeg begynte å bla uforpliktende i Aftenpostens andre del.

I 1978 begynte kampen mot nedlegginga av Jøtul i Oslo. Vi AKPere jobba med å sette oss inn i bakgrunnen for det som skjedde. Hvorfor kjøpte Norcem Jøtul i 1978? Hvorfor kjøpte Jøtul Kråkerøy Verk? Etterhvert som vi jobba med disse spørsmåla, tentes min interesse for økonomi. Og siden har den holdt seg ved like.

II

Hvorfor lese boka? I disse tre kapitlene i Kapitalens bok 3 går Marx inn på konsekvensene av at den kapitalistiske produksjonsmåten må øke arbeidets produktivitet. Han analyserer konsekvensene både for de enkelte produksjonsgrener, for enkelte land og for systemet som helhet. Han tar opp hvordan verdi blir overført fra land med lavere arbeidsproduktivitet til land med høyere. Han viser hvordan sykliske kriser i de enkelte bransjer og land må komme. Og hvordan de løses. Han beskriver hvordan kapitalen blir mer konsentrert og sentralisert.

Marx analyserer hvorfor det må bli arbeidsløshet. Han begrunner hvorfor kapitalismen er avhengig av ekspanderende markeder og produksjonsområder. Og sist men ikke minst viser han hvorfor det kapitalistiske samfunnet nødvendigvis er en forbigående sak. Nettopp det siste er viktig i en tid der det erklæres at kapitalismen har seira over sosialismen og at vi er ved historias slutt.

Metoden til Marx er slik at det ene følger det andre. Det er en slags logisk nødvendighet. Man blir tvunget til å ta stilling til helheten i hans tankegang – for eller imot. Slik jeg ser det er disse sidene det beste han har skrevet om den kapitalistiske produksjonsmåten.

Disse kapitlene til Marx er svært fortetta og svært krevende lesing for oss vanlige dødlige. Men dersom man tar seg tid og er tålmodig vil man få mye igjen for innsatsen. Naturligvis er ikke alt det Marx skreiv for over hundre år sida gyldig idag. Jeg synes blant annet at det han skriver om økonomiens innvirkning på befolkningsøkning ikke passer idag.

Ved siden av at han er tung å lese, er det uklart hvilken vekt han legger på ulike sider ved prosessene han beskriver. Det kan ikke ha vært noen enkel sak for Engels å sette sammen disse handskrevne notatene.

Det har gått lang tid siden Marx skrev disse orda. Etter min mening er den viktigste boka om det kapitalistiske systemet etter Kapitalen, Imperialismen av Lenin. I sluttkapitlet beskriver Lenin monopolkapitalismen som råtnende kapitalisme, men noen nærmere analyse av disse forholda går han ikke inn på.

Etter Lenin er det produsert en del av Rosa Luxemburg; SUKP som AKP ga ut på 1970-tallet, og dessuten har vi Ernst Mandel, Sweezy og Baran, Sweezy og Magdoff, og Samir Amin og sikkert en del jeg ikke kjenner til.

Problemet nå er at det er svært varierende oppfatninger om hvilke lovmessigheter det er som gjelder i imperialismens tidsalder. Det er ikke frustrerende at det er uenighet, men det er frustrerende at det ikke drives systematiske diskusjoner for å utvikle disse uenighetene og på den måten etablere en ny enhet. Spesielt må det være frustrerende for de revolusjonære økonomene.

III

På begynnelsen av 1980-tallet utga AKP en bra bok om kriser i kapitalismen. Det var tydeligvis meninga at boka skulle begynne en debatt om temaet. Dessverre ble det ingenting av debatten den gang. Jeg håper at vi i løpet av 1990-tallet kan sette igang en debatt her i Røde Fane. Slik jeg ser det er det nødvendig å komme noen skritt videre i forståelsen av utviklingslovene til den kapitalistiske produksjonsmåten. En slik debatt bør kunne føres over tid, og ikke være forbeholdt økonomene. Til alle som ikke mener seg meningsberettiget til å mene noe som helst om noe man ikke kan noe om, vil jeg anbefale Profittraten som en måte å bli kjent med Marx’ tankegang når det gjelder det kapitalistiske systemet. Er det noe du ikke forstår, skriv til Røde Fane og vi vil gi deg svar, uten at det vil koste deg annet enn det frimerket du sjøl må spandere. Og viktigst – er det slitsomt, så bruk lengre tid – bare ikke gi deg. Ta fatt på profittraten!

av Kjersti Ericsson

Lulesamene har et eget språk som atskiller seg fra samisk for øvrig, og de utgjør en minoritet som fornorskninga nesten har klart å utrydde kulturelt.

«Drapstrusler og brenning av sameflagg, hærverk og maling av slagord på veggen. Anonyme krefter tar disse virkemidlene i bruk for å knekke det nye samiske kultursenteret Arran i Tysfjord i Nordland som kong Harald åpnet 30. juli i sommer,» forteller et oppslag i Dagbladet i slutten av august. Arran, som betyr «åpent ildsted» er kultursenter for lulesamene. Lulesamene har et eget språk som atskiller seg fra samisk for øvrig, og de utgjør en minoritet som fornorskninga nesten har klart å kulturelt utrydde.

Meldinga om drapstrusler mot lederen av Arran og hans familie var ingen nyhet for meg da jeg leste den i Dagbladet. På Nordisk Forum hadde jeg hørt kona hans fortelle at de første kom like etter at kultursenteret var åpna. Det sier noe om styrken i den ytre motstanden mot gjenreising av lulesamisk språk, kultur og identitet. Men like sterkt inntrykk gjorde hennes fortelling om kampen hun sjøl førte for å gjenvinne sin samiskhet. Om hvordan hun sjøl, som først hadde lært sitt eget språk i voksen alder, kjempet for at barna hennes skulle slippe å komme i samme situasjon. Først kampen for å gjøre samisk til dagligspråket i sitt eget hjem. Så kampen for å opprette en samisk barnehage. Deretter kampen for en tospråklig skole. «Mamma – hvorfor vil dere at alle oppslag og skilt på skolen skal stå på samisk også? Slutt med det – det er så dumt!» sa datteren hennes etter to dager på skolen. Lenger tok det ikke å lære at samesak er tåpelig.

De samiske kvinnenes organisasjon – Sáráhkká – gjorde seg sterkt gjeldende på Nordisk Forum, både gjennom et eget program og en stor utstilling med samisk husflid og bilder fra samiske kvinners dagligliv. Overalt var de godt synlige i sine vakre drakter. Men det offisielle Norden nektet å se dem. Deres saker kom helt i bakgrunnen. Sameflagget ble ikke funnet verdig til å være med i rekken av nordiske flagg i salen der Nordisk ministerråds likestillingskonferanse foregikk. Da de samiske kvinnene etterlyste flagget sitt, fikk de følgende svar fra den islandske likestillingsministeren Gudmundur Arni Stefánsson: «Strukturen i Nordisk råd er bygd på at vi har fem land og tre autonome områder (Grønland, Færøyene, Åland).»

Usynliggjøringa og utelukkelsen av samene begrunnes altså med at de ikke har noen egne autonome områder. Det skyldes at områdene deres er kolonisert. Denne koloniseringa blir så et argument mot samisk representasjon i Nordisk råd.

I et intervju i Klassekampen har Jorun Eikjok, koordinator for de samiske kvinnene i Norden, følgende kommentar: «Strukturen i Nordisk råd må endres slik at minoritetene i de nordiske landene også blir representert. Kravet må ikke være at vi skal ha et eget fysisk og geografisk atskilt område for å bli anerkjent. Vi ønsker ikke et nytt «Bosnia» i Norden. Vi ønsker et flerkulturelt samfunn – der vi som samer kan leve som et likeverdig folk sammen med majoritetsbefoIkningen, uten å kreve løsrivelse eller vår egen separate stat. Det er nettopp slike løsninger verden trenger.»

Det er lett å være enig med Jorun Eikjok i at det er slike løsninger verden trenger. Men det ser ikke ut til at makthaverne i Norden er særlig ivrige etter å vise verden at det er mulig å utvikle flernasjonale stater som ikke bygger på ulikeverdighet og undertrykking. Behandlinga av samekvinnene på årets Nordisk Forum er slik et svært nedslående signal i ei tid som virkelig har bruk for gode eksempler på løsning av nasjonalitetsspørsmål. Men det er også en påminning – i ei tid da eurosvadaen renner over med advarsler mot nasjonalisme – om at den farlige nasjonalismen er den som dominerer og undertrykker andre folk, ikke den sont protesterer mot å bli dominert og undertrykt.

Dersom de nordiske regjeringene ønsker å gjøre en innsats i kampen mot den farlige nasjonalismen, kan de begynne med å angripe sin egen ved å skape rettferdighet for det samiske folket.

av Magnhild Folkvord

– Dersom dei som bestemmer, finn ut kor flott dette var, kjem dei sikkert til å forby det! Det sa ei kvinne etter Nordisk Forum i Oslo i 1988.

Kanskje er det noko med at «dei som bestemmer» ikkje heilt forstår kva eit slikt myldrande kreativt kaos kan bety for dei einskilde deltakarane. Iallfall ser det ikkje ut til at storparten av dagspressa ser det som viktig å formidla deltakarane si oppleving ein slik vekelang åttande mars. Ikkje eit vekelangt demonstrasjonstog, men ei veke der det handla om kvinner heile tida, og ein deltakar kunne velja på ein meny av om lag 2.000 ulike arrangement: seminar, førelesingar, debattar, utstillingar, teater- og danseframsyningar, konsertar – og andre kulturaktivitetar som ikkje høyrer heime i nokon av dei båsane som er nemnde så langt. Og med svært få unntak var både deltakarar og utøvarar kvinner. Vi merka det alt da vi reiste frå Fornebu – det uvanlege med eit fly fullt av kvinner, der to-tre menn skil seg ut, og det bekymra oss ikkje at dei to-tre såg litt beklemte ut i ein uvant situasjon!

Norden har blitt større

Deltakarane på Nordisk Forum, kven var dei? Geografisk har Norden-omgrepet blitt utvida sidan Nordisk Forum i 1988. Kvinner frå dei baltiske statane var med både på deltakar- og arrangørsida. Og innvandrarkvinneorganisasjonar i dei ulike nordiske landa hadde ei rekke seminar. Kanskje var det nytt sidan sist at samekvinner og innvandrarkvinner laga seminar i lag?

Forum-deltakarane var alt frå velorganiserte grupper frå kvinneorganisasjonar og fagorganisasjonar til einskildkvinner som heilt utan å kjenna andre deltakarar la ferieturen om Åbo for nokre dagar eller heile veka. Der var kvinner frå Sogn og Fjordane som rodde for fred i eige «vikingskip», som hadde fått ein bra del av dei få offisielle kronene som var til utdeling for deltakande organisasjonar, og andre som betalte alt av eiga lomme. Her var kvinneforskarar og kvinneaktivistar, Kvindeudvalget i Den Danske Præsteforening, Foreningen til opplysning om bækkenløsning, den islandske kvinnelista og kvinneparti frå både Sverige og Finland, for å ha nemnt eit tilfeldig utval. Lista over deltakande organisasjonar er i seg sjølv eit studium i kvinneorganisering. Sjølvsagt var dei også der regjeringsdamene med markeringsbehov, dei fekk markert seg på sine seminar – somme også på eit torgmøte som fekk ein del pressedekning her heime, men dei fekk også gå spissrotgang mellom syngande NEI-kvinner da dei møtte opp til det som var deira eigentleg forum – den offisielle ministerrådskonferansen.

Mange kvinner mot EU

Problemet for den einskilde deltakaren var at ein berre kunne få med seg ein ting om gongen der ein gjerne skulle vori minst tre stader på same tid. For oss som prioriterte EU som tema var det også meir enn vi kunne nå over. Deprimerande å sjå handelsministeren med sitt «sosialdemokratiske dameteater» visa fram såkalla «kvinnehumor» med ein slik kombinasjon av sexisme (ispedd rasistiske antydningar) og dårleg kvalitet at kvinner av ulik politisk farge spontant reagerte med å snu ryggen til. Greitt nok at våre politiske motstandarar tabbar seg ut, men når dei reiser utanlands og viser fram noko som sannsynlegvis var meint å representera norsk kvinnekultur, smakar det mykje vondare enn dårlege argument i ein politisk debatt.

Dess meir oppmuntrande var det å vera med på nei-til-EU-demonstrasjon med minst tusen andre Forum-deltakarar i eit fargerikt og flott tog gjennom gatene i Åbo. Vi merka oss også at det var mange deltakarar og stor interesse for EU-informasjon og -diskusjon på dei mange seminara som nei-kvinner frå ulike organisasjonar stod for.

Globalt kvinneperspektiv

Er det mogleg etter så mange inntrykk, inspirasjon og påfyll av kunnskap på mange område å seia kva som var det viktigaste? Utan å gjera andre arrangement uviktige, må eg nemna eit seminar som blei ein illustrasjon til svært mykje av det som for meg gjer det viktig å vera feminist: den indiske vitskapskvinna Vandana Shiva i møte med ein islandsk representant for Verdsbanken, Helga Jònsdottir.

Vandana Shiva la fram ei rekke eksempel på korleis kvinners kunnskap om natur og dyrking av jorda gjer dei i stand til å ta vare på ressursane, korleis kvinner i hennar heimland har organisert seg for å stansa dei som vil rasera og industrialisera skogbruket, levande døme på kvinners kunnskap og arbeid. Shiva rapporterer at bak kvar einaste miljøkatastrofe i tredje verda finn ho eit Verdsbankprosjekt.

Verdsbanken sin representant stiller med korrekt bunke med fargetransparentar og kan fortelja oss kor dårleg det står til med kvinners utdanningsnivå og yrkesutdanning i utvalde tredje verda-land jamført med industrilanda. Ingen kan seia at tala hennar er feil. Men det hindrar ikkje at biletet ho teiknar blir nesten pinleg. Jau visst er vi for at kvinner over heile verda skal få læra både å lesa og skriva, skaffa seg høgare utdanning og få betalt for det arbeidet dei gjer. Men kva med dei kunnskapane og den arbeidsinnsatsen som ikkje kan målast med Verdsbanken sine statistikkar? Verdsbankens representant har nok lagt mykje energi og entusiasme i sin til no toårige innsats for Verdsbankens kvinneprogram, men perspektivet blir for trongt, ho overtyder ikkje om at vegen til global kvinnefrigjering går gjennom Verdsbanken. På eit spørsmål om Vandana Shiva ville kunne fått ein jobb som ekspert i Verdsbanken, svarar representanten entusiastisk at ein slik søknad ville bli tatt imot med stor interesse, medan Vandana Shiva på spørsmål om ho ville søka, roleg svara at ho var så glad i det arbeidet ho dreiv med. Og besøket hennar i Åbo måtte bli kort, for det var viktige masseaksjonar i gang heime i India.

Men ho rakk å gi oss eit nødvendig globalt feministisk perspektiv.

Trugande kvinneorganisering?

Å gi ei fullstendig vurdering av heile Forum-veka vil ikkje vera mogleg ut frå det eitt menneske har fått med seg. Men nokre tankar melder seg. Oppslutninga viser for det første at svært mange kvinner set pris på eit sånt høve til å konsentrera seg om kvinnepolitikk og kvinnekultur over ei heil veke. Ein kunne frykta at slike arrangement vart dominert av det spesielle skiktet av «konferansekvinner» som gjerne er mykje på farten, men inntrykket er at her var også mange grasrotkvinner. Og når så mange kvinner treffest kring saker dei er opptekne av, kan ingen byråkrat hindra at kontaktar blir knytta, og det går føre seg kvinneorganisering på ymse vis. Men sjølvsagt kan byråkratane og dei som sit høgare opp i makthierarkiet gjera sitt for at det ikkje skal bli for lett å driva med slik ustyrleg kvinneorganisering. Etter Forum i Oslo i 1988 var det snakk om nytt Forum etter fire år – og det vart seks år.

Når fattige kvinner og kvinneorganisasjonar skal ut og reisa, er det stort sett økonomien som set grenser. Den offisielle potten som skulle brukast til dei norske deltakarorganisasjonane var på om lag ein halv million, og fordelinga kan sjå ut til å ha følgt prinsippet om at den som har, skal få meir. «En stor del gikk til store, pengesterke organisasjoner, bl.a. Norges Idrettsforbund og Arbeiderpartiet, som også har andre kanaler å hente midler fra,» skriv Anne Søyland i Klassekampen 22. august. Ho minner også om at pressa (inkludert den spesielle Forum-avisa) stort sett var påfallande lite interessert i dei aktivitetane som var uttrykk for kvinners organisering og politiske engasjement. Den store nei-demonstrasjonen fekk t.d. ingen omtale i Forum-avisa.

Kanskje har ho rett likevel, ho som frykta at «dei som bestemmer» helst vil forby sånt?

av Pål Steigan

Diskusjonen om sosialisme i ett land har i de seinere åra vært en nokså uinteressant diskusjon mellom trotskister og marxist-leninister, der de første har tatt kategorisk avstand fra noe de andre har forsvart. Temaet er imidlertid for viktig til å bli forvist til ei slik bakevje.

Undertegnede ble bedt om å innlede om dette temaet på AKPs sommerleir ved Sandefjord denne sommeren. Det er noen år siden jeg har jobba med temaet, så jeg ble nødt til tenke gjennom en del saker på nytt. Under dette arbeidet kom jeg til å nærme meg problemet langs litt andre ruter enn det som har vært vanlig i m-l-bevegelsen. Dette førte fram til en del konklusjoner som kan vise seg å være nyttige i et langt videre perspektiv enn diskusjonen om sosialismens muligheter i ett enkelt land. Det reiser spørsmål om sosialismens karakter, om kommunistpartiets rolle i et sosialistisk samfunn, om kommunistiske øyer i et sosialistisk samfunn og en del andre ting som det opprinnelig ikke hadde vært min hensikt å ta opp. Debatten på sommerleiren ble også ganske livlig.

Debattantene tok opp langt flere spørsmål enn det innlederen hadde svar på, og det er å håpe at noe av dette også vil komme Røde Fanes lesere for øye.

Et internasjonalt system

Kapitalismen er et internasjonalt system. Alt det vi kjenner som kapitalismens særtrekk og elendighet har for lengst sprengt nasjonalstatens rammer. Ikke minst den imperialistiske utbyttinga er et så karakteristisk systemtrekk ved dagens kapitalisme, at den hører med i enhver meningsfull beskrivelse av systemet. Den relative velstanden som finnes i et lite antall industriland, må ses på bakgrunn av den ufattelige fattigdommen som minst to milliarder av menneskeheten lever under. Teknologiutviklinga, den vitenskapelige revolusjonen og det internasjonale markedet er tre andre stikkord som understerker kapitalismens internasjonale karakter. Dette systemet kan derfor i siste instans bare oppheves på det internasjonale planet. Dette forholdet har blitt langt mer skjerpa de siste tiåra, gjennom internasjonalisering, monopolisering, teknologisk revolusjon og internasjonalisering av mediene.

Av dette følger det nødvendigvis at sosialismen ikke kan seire endelig i ett enkelt land.

Neppe Norge aleine

Norge er et lite, kapitalistisk land. Vi er svært tett integrert med resten av den vestlige imperialistiske økonomien. Det er derfor svært lite sannsynlig at de objektive vilkåra for en revolusjon i Norge vil oppstå uavhengig av ei svær krise i en lang rekke imperialistiske land. Normen har også vært at de økonomiske/ politiske krisene og den politiske radikaliseringa innledes i mer sentrale land et år eller mer før bølgene begynner å vise seg langs våre strender.

Vilkåra for at sosialismen skal seire i Norge er dessuten at imperialismen for ei tid er så svekka at den ikke evner å hindre det. Det kan f.eks skje under en større revolusjonær bølge i Europa. En sosialistisk seier i Norge vil derfor sannsynligvis skje samtidig med, eller helst etter at revolusjonen har seiret andre steder.

Det er ikke en gang ønskelig at et norsk sosialistisk samfunn blir stående aleine når den revolusjonære flodbølgen gir seg, av grunner som vi skal komme tilbake til.

Kapitalismens ujamne utvikling

Men det er også slik at kapitalismen ikke utvikler seg jamnt. Det er tvertimot et systemtrekk ved kapitalismen å utvikle seg ujamnt. Revolusjonære gjennombrudd vil derfor ikke komme over det hele samtidig, men tvert om regionalt eller nasjonalt. Dette viser all erfaring. Men dersom det oppstår en revolusjonær situasjon som gir muligheten til en sosialistisk seier, har vi ikke noe annet å gjøre enn å gripe den sjansen.

En revolusjon er ikke noe teselskap. Den revolusjonskomiteen som kaster korta i en sånn situasjon, vil kort etter stå overfor kontrarevolusjonens eksekusjonspelotong. Det vil sikkert også gjelde tusenvis av aktivistene, jfr. tankegangen bak norsk unntakslov.

Overfor arbeiderklassen lar det seg heller ikke forsvare å ikke gripe den historiske sjansen. Dette vil være en situasjon der arbeiderklassen i masseomfang virkelig ønsker sosialismen og der den vil forvente at det endelig skjer noe. Folk vil okkupere fabrikker, ta over makta i lokalsamfunnet osv. Skulle så fortroppen si: beklager kamerater, Trotskij har klart påvist at sosialisme i ett land er umulig, så kutt ut tullet og begynn å jobbe! Revolusjonære situasjoner har sin egen logikk. Når de oppstår må arbeiderklassen forsøke å gripe makta. Dette til tross for at oddsene for å lykkes i det lange løp vil være små. Alternativt vil fascistene gjøre det.

Teoretisk sett kan vi altså komme til å stå overfor en sosialistisk revolusjon som har seiret i Norge, uten å få følge av andre stater av betydning og at arbeiderklassen skal i gang med å skape et samfunn på sine egne premisser, og det er det som er tema for denne debatten.

Dette kan f.eks skje i en situasjon der den europeiske revolusjonen har blitt innleda av opprør i EU og blitt etterfulgt av opprør i perifere land som Norge. Men så lider EU-revolusjonen nederlag, mens den norske revolusjonen seirer. Så står vi der og skal bygge sosialisme i ett land, enten det var det vi hadde tenkt eller ei.

Gode objektive vilkår, men …

Innafor ramma av en mer omfattende revolusjonær seier, ville vilkåra for sosialisme i Norge være gode. Rikelige naturressurser, høyt utdanningsnivå, demokratiske tradisjoner, høyt teknologisk nivå. Alt dette og mer til kunne ha bidratt til å skape en avansert sosialisme. Men mange av disse premissene vil svekkes eller forsvinne dersom vi står isolert i et hav av kapitalistene.

Imperialismen vil i verste fall invadere Norge, og forsøke å knuse oss militært. Hvis det ikke lykkes, vil den forsøke med alle andre midler å knekke forsøket på å vise verden et menneskeverdig alternativ til kapitalismens barbari. Vi må regne med:

• Lavintensiv intervensjon av den typen USA utsatte Nicaragua for gjennom contras. Slik vil vi bli tvunget til å stå på krigsfot og vi vil måtte la viktige oppbyggingsoppgaver stå til fordel for de militære oppgavene.
• Handelsboikott av den typen Cuba har opplevd. Norsk eksport vil møte handelsmurer.
• Norske bedrifter vil miste tilgang på teknologi, råvarer og reservedeler. Husk Cocom! «Vår allierte» USA tiltok seg retten til å knuse Kongsberg Våpenfabrikk som et ledd i den kalde krigen. Da Cocom ble oppretta, inneholdt listene over den «høyteknologien» som det var forbudt å eksportere østover, varer som plastkammer og kulepenner. Nå blir det genteknologi, datachips osv.
• Norske kapitalister vil forsøke å berge profitten sin gjennom kapitaleksport, ved å smugle ut nøkkelteknologi. Husk hvordan den første arbeiderpartiregjeringa til Hornsrud ble møtt: Kapitaleksport for å undergrave ei radikal sosialdemokratisk regjering som hadde tiltrådt på i vanlig parlamentarisk vis. Og her snakker vi om en revolusjon. Pengefolkas reaksjon vil bli deretter.
• Imperialistiske selskaper og stater vil forsøke å kjøpe opp vår teknologiske elite. Husk USAs gigantiske hjerneimport fra Øst-Europa og Tyskland.
• Vi må regne med fysisk sabotasje av produksjonsanlegg, infiltrasjon av alle slag agenter, fra industrispionasje til provokatører.
• De imperialistiske mediene vil framstille alt det sosialistiske Norge gjør, på en måte som får Watsons bilde av hvalfangernasjonen Norge til å framstå som en skjønnmaling. Mediene i verden eies av folk som Berlusconi, Murdoch og Hersant. Det er i disse mogulenes egeninteresse at folk verden over ikke får høre om et avansert forsøk på å bygge en sosialisme som peker framover og som kunne bli et eksempel til etterfølgelse.Vi har ingen grunn til å regne med å få beholde olja, installasjonene i Nordsjøen er for lette å sabotere og umulige å forsvare militært.
• Dessuten vil vi ha de internasjonale markedskreftene mot oss. De vil slå inn i norsk økonomi og tvinge oss til å handle delvis på kapitalismens premisser. For eksempel vil en norsk sosialisme måtte slåss for å beholde en eksportindustri for å kunne kjøpe alt fra våpen til teknologi og råvarer på et fiendtlig verdensmarked. Dette vil bringe inn et kapitalistisk og antisosialistisk element i planlegging og økonomisk oppbygging.

Jeg ser også at det finnes mulige positive trekk i dagens teknologiske og politiske virkelighet som vil kunne legges i den motsatte vektskåla. Datanettverkene kan brukes til å hente inn internasjonal ekspertise på tvers av alle blokader. De kan også brukes til å spre informasjon om de spennede og løfterike tinga den unge, sosialistiske staten gjør. Internasjonale blokader har vist å ikke være vanntette. Det er mulig å spille på motsetninger mellom ulike reaksjonære regimer. Osv osv. Men hovedsida er at det blir tøft; på grensa til det umulige å bygge sosialismen aleine i Norge omgitt av en fiendtlig, imperialistisk verden.

Forkrøpling av sosialismen

Alt dette vil forkrøple den norske sosialismen fra første dag.

• Stikk mot sine politiske ønsker, vil ei sosialistisk regjering bli nødt til å prioritere militærvesenet høyt. Sannsynligvis bør landet da skaffe seg atomvåpen og raketter til disse. Det ser ut til å være det eneste som kan frata imperialistene lysten på invasjon. Dermed er man på vei til å bygge et militær-økonomisk kompleks, som vil ligge som en livstruende virus i sosialismens kropp.
• Levestandarden vil høyst sannsynlig bli lavere for flertallet enn den er i dag, på grunn av den internasjonale boikotten. Nå vil imidlertid ikke sammenlikninga være direkte, fordi en revolusjon nettopp vil skje på grunnlag av at folks levestandard allerede er blitt dramatisk forverra. Men eldre folk vil huske tilbake til og glorifisere «l’ancieme régime», den gode gamle kapitalismen, uten å fortelle at dette systemet forutsatte bitter nød for flertallet i verden. En sosialisme som er verdt saltet sitt, må reagere på nedgangen i levestandard med å fordele knappheten mer solidarisk, altså ved å ta fra de rike og middelklassen for å høyne livskvaliteten til den fattigste delen av befolkninga. Forutsatt at kapitalismen er avskaffa, kan SV-parolen «del godene» bli satt ut i livet. Problemet er at med alle de negative faktorene på den internasjonale arenaen, så vil det i mange år bli snakk om å dele knappheten.
• Dette vil skape et sosialt grunnlag for en anti-sosialistisk bevegelse som også vil slå inn i de klassene og sosiale gruppene som i utgangspunktet har støtta sosialismen.
• Kampen mot den utenlandske hetsen og sabotasjen vil kunne slå ut i paranoia, etterretning mot feil folk og forveksling av skillet mellom folket og fienden.
• Mangelen på råvarer, teknologi og reservedeler vil kunne føre til rovdrift på egne ressurser. Jf Tsjekkoslovakia, som på grunn av sin rolle som «den sosialistiske blokkas» våpensmie, ble nødt til å bruke sterkt forurensende brunkull som energikilde, med katastrofale følger for skog, vann og folk.
• Kampen for å overleve i en verden av sultne ulver, vil kunne føre til prioriteringer som på lang sikt vil true sosialismens vesen: stakhanov-arbeid i eksportindustrien i stedet for fire timers arbeidsdag og gratis daghjem til alle barn.
• For å holde på toppekspertene våre, kan det være fristende å kjøpe dem, dvs konsolidere en borgerlig intelligentsia.
• Alle disse problemene vil spille på lag med alle de restene av kapitalisme, karrierisme, borgerlige tradisjoner og borgerlig tenkning som det etter-revolusjonære samfunnet vil være stappfullt av. Den typen folk som i dag går inn i Arbeiderpartiet for å få en toppjobb, vil sjølsagt søke seg til kommunistpartiet og andre sosialistiske partier.
• Til slutt bryter denne sosialismen sammen av de indre problemene som den er påført av den imperialistiske omverdenen, enten som et DDR, et Cuba eller et Kina. Dersom det da ikke skjer revolusjoner i andre land som dermed kan skape et bedre internasjonalt klima for sosialismen i Norge. Ekstra bittert vil det være at et slikt sammenbrudd for sosialismen i Norge vil bli oppfatta, også av kommunister og sosialister i andre land, som et uttrykk for sosialismens svakheter og feil, og ikke som en kilde til raseri mot imperialismens forbrytelser.

Pessimisme?

Det kan kanskje virke som om jeg er pessimistisk med hensyn til sosialismens muligheter på egen hånd i Norge. Antakelsen har noe for seg, men så er jeg da heller ikke sosialist. – Jeg er kommunist. Det betyr at jeg ikke ser på sosialismen som et mål, men bare som en forberedelse til et totalt brudd med kapitalismen. Og kommunismen kan ikke seire i ett land. Den kan først seire i en større internasjonal sammenheng, ikke nødvendigvis over hele kloden på en gang, men i så stor del av det imperialistiske kjerneområdet at livsbetingelsene for kommunismen kan konsolideres og vokse.

Konsekvenser

På tross av de problemene jeg har nevnt, er jeg sterkt for at norske kommunister og sosialister skal prøve å gjøre det maksimale ut av en historisk mulighet som en seier for soialismen i Norge, uansett om det vil bli en nesten umulig oppgave dersom vi blir stående aleine. De russiske kommunistene var klar over at Oktoberrevolusjonen i 1917 ville stå overfor gigantiske problemer dersom den ikke fikk følge av en revolusjon i ett eller flere viktige industriland. Særlig håpet de, og med god grunn, på Tyskland. Men revolusjonen i Tyskland, Ungarn, Bulgaria, Finland osv ble knust og russerne måtte stå distansen aleine. For å motivere befolkninga for de tiltaka som denne desperate situasjonen tvang fram, prøvde man å framstille nødvendigheten som dyd. Kortsiktige tvangstiltak ble opphøyd til det eneste riktige. Dette er forståelig, men avgjort noe vi må prøve å unngå.

For oss kommunister må det være viktig å ikke bli de kortsiktige krisetiltakas parti, slik bolsjevikpartiet ble. Også av denne grunnen er det viktig at kommunistpartiet tar sikte på en brei sosialistisk koalisjon som også kan bære denne typen problemer i fellesskap. Kommunistene bør ta sikte på å fortsatt være et parti for arbeiderklassens langsiktige interesser og dermed opprettholde en en viss distanse til det sosialistiske maktapparatet.

Dette betyr også at det kan riktig å bevare litt av sin dyd hvis noe sånt lar seg gjøre. Hvis sosialismen tvinges til å dø av ytre krefter, er det bedre for sosialismens interesser på lang sikt om det blir en død i skjønnhet enn at den kveles i dritt. Nå var ikke det sandinistiske Nicaragua sosialistisk, men deres form for nederlag var antakelig bedre i det lange løp enn den albanske varianten. Et nederlag à la Pariskommunen har ikke skadet sosialismens sak i det lange løp, sjøl om den nødvendigvis var et helvete for arbeiderklassen i Paris. Det jeg mener å si, er at det er bedre å tape i kampen for løsninger som peker framover for menneskeheten enn å oppnå midlertidige seire ved hjelp av GULag-metoder for å verne om løsninger vi egentlig ikke vil ha.

En typisk feil som våre forgjengere har gjort, har vært å forveksle virkeligheten med ønskene. Maos ide med folkekommunene var svært interessant og viktig. Den tok sikte på å løse en rekke grunnleggende problemer på den kinesiske landsbygda. Og den ble raskt meget populær. Men måtte den gjennomføres over hele det veldige Kina på mindre enn ett år? Hadde det ikke vært bedre å la den vokse seg fram som et framskredent eksempel over flere år? Marx påviste at sosialistiske øyer i et kapitalistisk samfunn vil komme til å gå til grunne overfor kapitalismens enorme trykk og dens indre lover. Men ingen har påvist at kommunistiske øyer under sosialismen er noen umulighet. Kanskje kunne det bli en oppgave for kommunistene under sosialismen å stå som fødselshjelper for denne typen kommunistisk grasrotorganisering heller enn å bekle byråkratiske posisjoner. Sjølsagt vil ikke kommunistene kunne unnslå seg for å ta lederposisjoner. Det vil mangle folk på de vanskelige jobbene, folk med det rette sosialistiske klassestandpunktet.

Kommunistene vil bli pressa fram til sånne jobber. Men det bør ikke være det viktigste. Det viktigste må være å hjelpe fram alle de kimene som vil oppstå til å begynne å bygge et samfunn som bryter enda mer radikalt med kapitalismen enn det sosialismen gjør.

av Samir Amin

Samir Amin har utviklet en teori om de økonomiske sentras maktinnflytelse og hevder at japansk hegemoni i Asia ikke er en selvfølge.

Den moderne kapitalistiske polariseringa fikk en ny form gjennom den såkalte klassiske modellen som vokste fram gjennom den industrielle revolusjonen og derved definerte de grunnleggende kapitalistiske formene, mens utkantene (Asia med unntak av Japan, Afrika og Japan) forble ikke-industrialiserte jordbruksområder og derved deltok i den internasjonale arbeidsdelinga gjennom landbruk og mineralproduksjon. Dette viktige trekket ved polariseringa gikk hånd i hånd med et annet like viktig trekk: Krystalliseringa av industrielle systemer i sentrum som nasjonale sjølsentrerte systemer som utvikla seg parallelt med bygginga av de borgerlige nasjonalstatene.

Til sammen representerer disse to trekka hovedlinjene i den nasjonale frigjøringsideologien som var svaret på den utfordring som polariseringa betydde: Industrialisering som var synonymt med en frigjørendeutvikling og et middel for å «ta igjen» sentrum. Og bygginga av nasjonalstater med inspirasjon fra modellene i sentrum. Verdenssystemet etter den industrielle revolusjonen på 1800-tallet og fram til etter den andre verdenskrigen ble definert av denne klassiske formen for polarisering.

Global uorden

Etterkrigstida (1945-90) ble prega av at disse to trekka ble svekka. I denne perioden ble utkantene (om enn ujamnt) industrialisert. Den nasjonale frigjøringsbevegelsen gjorde sitt beste for å framskynde dette i utkantstater som nylig hadde oppnådd politisk autonomi. Samtidig ble de sjølsentrerte nasjonale produksjonssystemene bygd ned og satt sammen som delelementer i et integrert globalt produksjonssystem. Denne doble svekkelsen var framtredelsesformen til den stadig djupere globaliseringa. Tilsammen ga disse endringene sammenbruddet i de ulike likevektsforholda som kjennetegna verdenssystemet etter krigen som resultat.

Dette fører ikke til en ny verdensorden kjennetegna ved nye former for polarisering, men til «global uorden». Det kaoset vi møter i dag henger sammen med en trefoldig mangel ved systemet.

1) Det er ikke utvikla nye sosiale og politiske organisasjonsformer som går utover nasjonalstaten – noe som den globaliserte produksjonsformen trenger.

2) Det er ikke utvikla økonomiske og politiske forhold som kan forsone industrialiseringa i de nye konkurransekraftige utkantsonene i Asia og Latin-Amerika med jakten på global vekst.

3) Det er ikke utvikla noen annen løsning enn å ekskludere den afrikanske utkanten som ikke deltar i konkurrerende industrialisering. Dette kaoset viser seg i alle verdenshjørner og i alle sidene ved den politiske, sosiale og ideologiske krisa. Det ligger til grunn for vanskelighetene i bygginga av Europa og dets manglende evne til å integrere markedet og de politiske strukturene. Det er årsaken til rystelsene i alle utkantene fra Øst-Europa, til den gamle halvindustrialiserte tredje verden og til den nye marginaliserte fjerde verden. I steden for å forsterke globaliseringas utvikling, avslører kaoset dens ekstreme sårbarhet.

Hegemoni?

Jeg har utvikla ideen at hegemoni er langt fra regelen; det er unntaket fra regelen som er konflikt mellom samarbeidspartnere som gjør slutt på hegemoniet. Hegemoniet til USA som tilsynelatende gjelder i dag er like utsatt og sårbart som globaliseringa av strukturene som det virker igjennom. Slik jeg ser det, bør debatten begynne med en djuptgående diskusjon om hva som er nytt i verdenssystemet, som blir til ved nedbrytinga av det foregående. Etter min mening er det to nye elementer:

1) Nedbrytinga av den sjølsentrerte nasjonalstaten og det resulterende fraværet av samband mellom området for reproduksjon og akkumulasjon og den politiske og samfunnsmessige kontrollen som fram til nå nettopp ble definert av grensene til denne sjølsentrerte nasjonalstaten.

2) Nedbrytinga av kontrastene mellom industrialisert senter og ikke-industrialiserte utkantområder. Og framkomsten av nye dimensjoner ved polariseringa. Et lands posisjon i verdenspyramiden blir definert av dets evne til å konkurrere på verdensmarkedet. Å anerkjenne denne sannheten betyr overhode ikke å dele synet til de borgerlige økonomene; at denne posisjonen oppnås som et resultat av «rasjonelle» tiltak, hvis rasjonalitet måles etter standarden satt av de såkalte «objektive markedslovene».

De fem monopoler

Tvert imot mener jeg at denne konkurranseevnen er et sammensatt produkt av mange økonomiske, politiske og samfunnsmessige faktorer. I denne ujevne kampen bruker sentraene det jeg kaller deres «fem monopoler».

1) Teknologisk monopol: Det kreves enorme utgifter som kun en stor og rik stat kan realisere. Uten statsstøtte – spesielt i forbindelse med militærbudsjettet, ville ikke disse monopolene kunne vare.

2) Økonomisk kontroll over de verdensornspennende finansmarkedene: Disse monopolene har en hittil ukjent effektivitet takket være liberaliseringa av reglene som styrer deres grunnlag.

For ikke lenge siden sirkulerte sparemidlene til en nasjon stort sett innafor arenaen til de nasjonale finansielle institusjonene. I dag blir disse sparemidlene håndtert av sentraliserte institusjoner som opererer over hele verden. Finanskapital er kapitalens mest internasjonaliserte komponent. Logikken som styrer denne internasjonaliseringa av kunne brytes helt enkelt ved en politisk beslutning om å koble ut (delinke) også hvis det bare gjaldt finansielle overføringer.

Videre mener jeg at reglene som styrer finanskapitalens frie bevegelse har brutt sammen. Dette systemet var basert på at de ulike valutaene flyter fritt i markedet (ut fra teorien om at penger kun er en vare på lik linje med andre varer) med dollaren som en de facto universell valuta. «Penger som varer»-teorien er uvitenskapelig og dollarens posisjon eksisterer kun på grunn av mangel av noe annet. En nasjonal valuta kan ikke fungere som en internasjonal valuta unntatt når landet med «internasjonal valuta» har eksportoverskudd som dermed understøtter den strukturelle tilpasninga i andre land. Dette var tilfellet for Storbritannia på slutten av 1800-tallet. Dette gjelder ikke for dagens USA som finansierer sitt underskudd ved påtvungne lån. Dette gjelder heller ikke for USAs konkurrenter: Japans overskudd er ikke stort nok til å møte de behov som strukturelle tilpasninger hos andre frambringer. Under disse forhold er den finansielle internasjonaliseringa langt fra å være en «naturlig» prosess, men heller en ekstremt sårbar en. På kort sikt fører internasjonaliseringa kun til vedvarende ustabile forhold, og ikke til den stabilitet som er nødvendig for en effektiv justeringsprosess.

3) Monopol på tilgangen på jordas naturressurser. Farene ved den ville utbyttinga av disse ressursene er nå til stede overalt. Kapitalisme som er basert på kortsiktig rasjonalitet, kan ikke overkomme disse farene, og derfor forsterker den disse monopolene til de utvikla landa. De er kun opptatt av at andre ikke skal få være like ansvarsløse.

4) Medie- og kommunikasjonsmonopoler. Disse fører ikke bare til kulturell uniformering, men åpner også for nye manipulasjonsmetoder. Utvidinga av det moderne mediemarkedet er allerede en av de viktigste komponentene i forbindelse med nedbrytinga av de demokratiske skikkene i vesten sjøl.

5) Monopoler på masseødeleggelsesvåpen. Etter å ha vært holdt i sjakk av etterkrigstidas bipolaritet har dette monopolet igjen blitt USAs domene, slik det var i 1945. Om spredninga av masseødeleggelsesvåpen er ute av kontroll, er spredning likevel den eneste måten å bekjempe det uakseptable monopolet på i mangel av internasjonal demokratisk kontroll.

Disse fem monopolene til sammen definerer ramma som den globaliserte verdiloven opererer innafor. Verdiloven er det fortetta uttrykket for alle disse betingelsene, ikke uttrykket for den «reine» objektive rasjonalitet. Alle disse prosessene opphever virkninga av industrialiseringa i utkantene, forringer verdien av deres produktive arbeid, og overvurderer verdien som antas tilført av aktivitetene til de fem monopolene som sentrene profitterer på. Resultatet er et nytt hierarki i inntektsfordelinga på verdensbasis, mer ulik enn noensinne tidligere, som underordner utkantenes industrier, som reduserer dem til underkontraktører. Dette er det nye grunnlaget for polariseringa, som bebuder dens framtidige former.

Europaspørsmålet

Det europeiske spørsmålet er det sentrale i forbindelse med teoretisering rundt framtida for globaliseringa. Med sammenbruddet for det europeiske prosjektet og trusselen om desintegrasjon, kunne krefter som er lojale mot den europeiske ideen tro at det vil være nyttig og mulig å omgruppere til en «nestbeste» posisjon. Det vil si et tysk Europa.

Det er grunn til å anta at i dette scenariet ville det britiske skipet seile nær den amerikanske kyst, og holde avstand til det «kontinentale Europa». Man har allerede begynt langs denne stien, og noen har alt legitimert dette valget ved å gi prioritet til den «nøytrale administreringa av penger» (en teknokratisk ide basert på uvitenhet om den politiske betydninga av pengeadministrasjon), og henvise det til Bundesbank! Jeg tror ikke på at denne karikaturen av det opprinnelige europeiske prosjektet vil kunne bli virkelig stabilt, for verken Russland eller Frankrike ville akseptere undermineringa av sine posisjoner. For å gjøre saka enda verre ville ikke den dominerende posisjonen til USA utfordres av et scenarie der Tyskland kjører sitt eget løp eller av et tysk Europa. Det er heller ikke klart at det er noe i dette prosjektet som kunne utfordre Amerika på noen av de fem tidligere beskrevne monopolområdene. Et tysk Europa ville forbli innafor den amerikanske innflytelsessfæren.

Nyimperiallsme

Det finnes et annet scenarie – i mangel av et alternativ – en andreutgave av «amerikansk hegemoni». Med mange variasjoner. Den mest sannsynlige er «å dele på byrden» som kan assosieres med nyimperialistisk regionalisering, der Latin-Amerika blir festa til den amerikanske vogna og Afrika til den tysk-europeiske (der Frankrike får smulene), med unntak av oljeregionen i Golfen og «Midtøstens fellesmarked» som ville forbli under amerikansk dominans.

Nærværet til USA merkes gjennom den militære okkupasjonen av Golfen og indirekte gjennom deres allianse med Israel. – Og symmetrien oppnås ved at Sør-Asia overlates til japansk ekspansjon.

Men det oppnås ingen likhet gjennom denne delinga mellom de tre sentrene; USA beholder sin priviligerte stilling. Heller ikke her tror jeg at nyimperialistiske alternativer av denne typen garanterer systemets stabilitet. De vil komme under angrep her og der gjennom opprør i Latin-Amerika, Afrika og Asia.

Vi må derfor konsentrere oss om Asia som har vært utafor den euro-amerikanske konflikten. Det har ofte blitt bemerka at Asia – fra Japan til kommunist-Kina, Korea, og til en mindre grad visse land i Sørøst-Asia (Singapore, Thailand og Malaysia) og til og med India – ikke er blitt påvirka av krisa og har registrert framgang når det gjelder vekst og effektivitet (målt som konkurransekraft på verdensmarkedet). Det betyr ikke at man kan hoppe på ideen om at Asia vil være i fokus for det neste hegemoniet. Asia utgjør mer enn halve verdens befolkning! Denne befolkninga er delt mellom forskjellige stater.

I stedet for en vag ide om hegemoni kunne man tenke seg at Asia blir hovedregionen for kapitalistisk akkumulasjon. Hvordan dette skjer, gjenstår å beskrive i detalj; forbindelsen mellom de ulike nasjonene, og mellom dem og resten av verden. Modellen har ulike varianter. Det letteste å forestille seg – japansk dominans i området – er etter min mening det minst sannsynlige. Beundrere av Japans nylige framgang undervurderer for ofte Japans sårbarhet. Det er på grunn av denne sårbarheten at Japan forblir bundet til USA.

Det er ikke sannsynlig at Kina eller Korea ville akseptere å være underkasta Japan. Under disse forholda må det eksterne krefter til for å opprettholde likevekt i Asia. Igjen er kun USA kandidat til rollen, og de ville derved få forlenga sin dominans på verdens scene. Uansett er det høyst sannsynlig at stillinga til disse asiatiske landa i verdenssystemet blir forsterka. Hvordan vil USA reagere på dette? Alle alliansestrategier vil etter min mening knytte seg til dette spørsmålet. Det er helt åpenbart at Kinas utvikling truer alle de ulike likevekter i verden. Og derfor vil USA føle seg trua av Kinas utvikling.

Min mening er at Kina og USA vil bli de viktigste motstanderne i framtidige konflikter. Hvordan vil Europa reagere? Det er vanskelig å si i dag. Utviklinga i dag peker mot ulike scenarier, ingen av dem setter spørsmålstegn ved polariseringa mellom «Nord og Sør». Det kapitalistiske systemets dominerende logikk fremmer sentrum/utkant-polarisering. Dens former blir stadig fornya og vil framover være basert på de fem monopolene som jeg har bygd denne drøftinga på.

Debatt

av Tor Bach

Det er farlig å få en debatt mellom de «snille» som er mot vold og for massemobilisering og de «slemme» som bare vil slå.

I forrige nummer av Røde Fane tar lederartikkelen opp spørsmålet om å banke opp nazister. Argumentasjonen bygger på et forsvar av den maoistiske masselinjen. Det fremheves at forskjellen på partier av AKPs type og organisasjoner av typen RAF og Røde Brigader er synet på folk. Det vises videre til viktigheten av massemobilisering i den antirasistiske kampen. I artikkelen heter det:

«Vi er redde for en sekterisk antirasisme som vil «hive ut», «denge opp» og «kjeppjage» nazisvina på vegne av folk …» Det hevdes at det finnes tendenser til oppbygging av eliteorganisasjoner blant unge radikale antirasister, opp mot dette oppfordres folk til å slutte opp om SOS Rasisme.

La meg si med en gang at dette ikke er et innlegg mot massemobilisering i den antirasistiske kampen eller mot at SOS får økt oppslutning. Undertegnede er så absolutt tilhenger av begge deler.

Det er imidlertid en del ting i lederartikkelen som bør kommenteres:

For det første: En kan lett få det inntrykk at det settes likhetstegn mellom militante antifascister og tyske terrorister på 1970-tallet. Jeg håper og tror at dette ikke er lederskribentens hensikt. Imidlertid kan det synes som om dette kunne vært uttrykt noe klarere.

For det andre: virkeligheten er ikke fullt så enkel som det som beskrives. Jeg skal ikke stikke under en stol at en del antirasister har gjort uoverveide ting. Jeg mener imidlertid at debatten ikke handler om massemobilisering kontra vold og eliteorganisering. Alle er enige om at det er flott når tusenvis av mennesker vender rasistene ryggen. Det som imidlertid også er et faktum er at rasister og fascister er aktive hele tiden, ikke bare når Myrdal og hans begersvingende neandertalere kommer til byen.

I Oslo har fascistene jobbet planmessig for å erobre gatene. Dette har foregått på den maten at de har samlet seg på bestemte puber, for så å gå ut på byen for å banke folk de ikke liker, enten det nå er blitzere, homofile eller svarte.

Det har faktisk ikke vært mulig å massemobilisere når dette har skjedd, av den enkle grunn at en ikke har visst om det, før folk har blitt slått ned. I disse tilfellene har en mobilisert de en kunne få fatt i og ja, kjeppjaget nazisvina. En kan gjerne beklage at det er sånn, at det ikke er mulig å lynmobilisere tusen mennesker i Oslo sentrum en lørdags kveld. Det er imidlertid sånn at disse «slå tilbake»-aksjonene har vært vellykket i den forstand at nynazistene ikke har fått fotfeste i Oslos gater – nettopp fordi de er blitt kjeppjaget.

Når «Bootboys», «Ariske brødre» og hva de nå kaller seg, forsøker å erobre gatene, føyer dette seg pent inn i nazistisk tradisjon, parallellen til 20-tallets «Sturmabteilung» er klar. De vil alltid forsøke å gjennomføre mest mulig av den fascistiske politikken i dag, uavhengig av om de kontrollerer maktapparatet.

Der hvor fascistene kan etablere makt, vil de også forsøke å gjøre det. Den eneste makten de er i stand til å etablere i dag, er voldsmakt i gatene. Fra januar til mars i år ble rundt 20 mennesker overfalt av nynazister i gatene. Jeg mener det ville være galskap om ikke de som kunne mobiliseres til å stoppe det, aksjonerte. Det er faktisk et spørsmål om betimelig nødverge.

På en kveld ble 5 forskjellige mennesker slått ned av herjende nazibander, politiet holdt øye med dem uten å gripe inn. Til sist stormet rundt 30 antifascister utestedet «Trappa» og slo tilbake. Jeg mener dette var riktig. Det var hverken heroisk eller ønskelig, men et resultat av at nazistene terroriserte folk på byen. Denne typen aksjoner har ført til at nazistene er redde for å marsjere åpent i gatene. Det har hindret dem i å rekruttere av den enkle grunn at de har framstått som en gjeng fordrukne tapere som alltid får bank. Det er faktisk det verste som kan skje en bande folk som skal markedsføre seg som den militante, ariske eliten.

Nå er det sånn at hvis de kreftene som har stått for disse motaksjonene, bare hadde stått for en linje med å løpe rundt og banke nazister, ville vi hatt et problem. Det var imidlertid de samme kreftene som stod for å storme «Trappa», som to uker senere stilte seg i spissen for å lage en stor demonstrasjon utenfor det samme stedet, i protest mot at det var et fristed for nynazister.

Det er de samme folkene som trofast har mobilisert til kjempedemonstrasjonen mot radio Nite rocket, mot Italias fascistiske miljøminister og et utall andre massemønstringer mot fascisme og rasisme. Jeg kjenner meg ikke igjen i en virkelighetsbeskrivelse som omhandler eliteorganisering. Det er snakk om at en, i hvert fall i Oslo, har etablert en antirasitisk front som består av mange miljøer og organisasjoner. Det har vært snakk om at folk har evnet å samarbeide og få til bra ting sammen, på tvers av uenigheter og forskjellige måter å jobbe på. Det er dette samarbeidet, det at folk utfyller hverandre, som har gjort at det ikke løper glattrakede støvlepussere rundt i byen og banker folk.

Vi er nødt til å innse at voldsbruk kan være riktig. Vi er også nødt til å innse at voldsbruk aldri kan være den eneste måten å jobbe på, at folk og mobilisering av folk, det å få dem til å ta stilling er den viktigste måten å jobbe på. Dette har imidlertid antirasister i Oslo forstått og tatt konsekvensen av. Jeg kan gå med på at det etter aksjoner av typen storme «Trappa» kan være ønskelig med agitasjon omkring hvorfor det skjedde, at en går ut blant folk og diskuterer og deler ut løpesedler og prøver ut meningene sine. Det er også ønskelig at antirasister i langt større grad diskuterer mål og virkemidler og hvordan en vinner folks hoder og hjerter.

Det jeg imidlertid tror er farlig, er å få en debatt mellom de «snille» som er mot vold og for massemobilisering og de «slemme» som bare vil slå. Det er ikke der skillelinjene står i praksis. Jeg tror at en sånn debatt bare vil føre til overkjøring av verdifulle aktivister og til å bryte ned en antirasistisk front som hittil har vist seg slagkraftig.

Bokomtale

av Viktor Brevik

Politisk kamp er også kampen om å få sette det riktige ord på en foreteelse.

I politikken vil det alltid være strid om begrepene. Utvanna begrep bidrar gjerne til at analysene svekkes, i vitenskapen som i politikken.

I den seinere tid i EU-kampen har vi opplevd at kulturraddiser spiller på lag med tysk imperialisme. De tror det er både progressivt, solidarisk, internasjonalistisk og radikalt. Ser vi oss tilbake, er arbeiderbevegelsens historie full av slike tilfeller.

I boka Teorier om imperialism beskriver Lars Magnusson den andre internasjonales sammenbrudd, etter at dens fremste ledere hadde tatt parti for sine respektive lands regjeringer ved krigsutbruddet i 1914. Kautsky støttet den tyske regjeringen og Plekhanov tok parti for den russiske tsaren. Alt dette til tross for alle tidligere resolusjoner om internasjonalistisk å forene kreftene mot krigsmaktene. Lenin forsøkte etter sjokket å finne ut hvordan dette sviket var mulig. Hans svar finnes i boka Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium.

Lars Magnusson går i boka Teorier om imperialism gjennom de ulike imperialismeteorier. Han viser til at debatten om imperialismen var spesielt sterk rundt århundreskiftet. Men Magnusson viser at imperialismeteoriene er eldre enn Lenin. Samtidig som Lenin også gjorde sine undersøkelser og analyser, bygde han på tidligere teoretikere som eksempelvis Bakunin, Kautsky, Hilferding og Hobsen. Sjøl om alle disse ofte trakk andre konklusjoner.

Og ikke alle teoretikere delte Lenins konklusjon om at imperialismen er et spesielt og siste stadium i kapitalismen. Noen mente at imperialisme var et generelt uttrykk for en kapitalistisk politikk, andre at imperialisme var en ekspansjonistisk kolonipolitikk også før kapitalismen og noen mente imperialisme var en landområdeerobringspolitikk. Tyske sosialdemokrater skilte mellom imperialistisk politikk og kapitalistisk økonomi, mens kommunistene hevdet at imperialistisk politikk var en naturlig konsekvens av en monopolkapitalistisk økonomi.

Magnusson starter boka med en beskrivelse av tre historiske bilder fra midten av 1800-tallet:

Russlands erobring av Tasjkent, britisk erobring av kongedømmet Øvre Burma og fransk kolonisering av Afrika. For fransk kolonisering var byggingen av jernbanen fra Algerie til Senegal et viktig strategisk middel. Britenes krig mot den burmesiske kongen i Mandalay ble begrunnet med det eksisterende vanstyret i landet, mens den reelle grunnen var ønsket om å ta hånd om handelen: Handelen med varer som diamanter, elfenben og bomull.

På denne tiden, med en kraftig ekspansjon fra Russland, Tyskland, Frankrike og England, ble ordet imperialisme brukt både som skjellsord og honnørord (Gladstone og Disraeli). Men politikeren, økonomen og engelskmannen John Atkinson Hobson reiste i 1902 en radikal kritikk i bokform (Imperialism – a study). Denne boken fikk stor innflytelse innenfor sosialistiske kretser, men også iblant mer liberale; for eksempel blant fabianerne. Hobson påpekte at det ved slutten av 1800-tallet vokste fram en aggressiv imperialisme av en ny type. Til tross for dette ble Hobson kritisert fra venstre for å ville sosialreformere imperialismen. Uansett bidro Hobsons faktarikdom til at han aktivt ble referert av datidens sosialister.

Marx behandlet ikke imperialismen som sådan. Han var mer opptatt av kapitalismens og produktivkreftenes utvikling. Marx og Engels var imidlertid sterkt opptatt av og kritisk til den engelske kolonialiseringa av Irland. Magnusson mener at Marx hadde lite kjennskap til uteneuropeisk kultur (i motsetning til Hobson som hadde bodd i Sør-Afrika), men Marx endret noe fokus på slutten av sitt liv etter en studie av Orienten.

Marx hadde egentlig planlagt seks bøker (bokverk), hvorav det sjette skulle ha tittelen Verdenshandelen, men han kom ikke lengre enn til første bind, Kapitalen.

Men i den uferdige tredje bok omhandles teorien om profittratens fallende tendens som kriseårsak. Denne teorien har seinere virket inn på marxistiske imperialismeanalytikere. Og det på bakgrunn av Marx sine egne utlegninger om faktorer som motvirket profittratens fall: Arbeidets utbyttingsgrad, reduksjon av arbeidslønna, billigere konstant kapital, tilvekst av nye bransjer og utenrikshandelen. Det er spesielt den siste faktoren, utenrikshandelen, som har interesse for imperialismeteori.

Boka Teorier om imperialism omhandler teoretikere som Rosa Luxemburg og Otto Kuusinen. Og nyere teoretikere som Samir Amin og Bill Warren: En rekke andre teoretikere og teorier er også nevnt i denne boka.

I korthet kan man si at boka til Magnusson er en historisk gjennom av teoretikerne og et kort innblikk i teoriene.

Forfatteren legger stor vekt på Hobson, Marx og Lenin, noe som sikkert er vanskelig å unngå. Og det er tydelig at forfatteren sjøl har et marxistisk utgangspunkt – uten at han eksplisitt tar stilling for noen av teoriene. Men det er interessant i seg sjøl at en svenske midt i jappetiden, 1985, gir ut en bok av denne typen.

Har boka mangler? En slående mangel ved boka er at en person som Mao overhode ikke er nevnt. Nå kan han jo meine at Mao var en ubetydelig teoretiker innafor emnet imperialisme, men beviselig ble hans artikler en stor inspirasjonskilde for ulike samtidige bevegelser som sloss mot imperialisme og monopolkapitalisme.

Og tre-verdener-teorien ble aktivt brukt av politikere i den tredje verden og i de alliansefrie landa, politikere som forøvrig stod langt fra marxismen.

I forbindelse med EU-kampen vil en gjennomgang av denne instruktive boka gi bra ballast. Jeg tror at i dagens situasjon ville norsk venstreside vært tjent med større teoretisering av EU og imperialisme.

Boka viser at teorier ikke bare er teorier, men medfører praktiske konsekvenser: Karl Kautsky ble sosialsjåvinist og Rudolf Hilferding ble sosialdemokrat. Som sosialdemokrat proklamerte Hilferding i 1933 at kommunistene, ikke nazistene, var hovedmotstandere i Tyskland.

Teorier om imperialism anbefales for alle som har interesse for temaet. Boka koster 145 norske kroner og kan bestilles på Tronsmo bokhandel. Den er i lettlest svensk språkdrakt og er utgitt på svensk Tiden.

av Arne Byrkjeflot

I forrige EU-kamp stilte Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid parolen «Nei til salg av Norge». Denne parolen ble sluttkampens viktigste. Alle plakater inneholdt de norske farger.

Nå blir vi møtt med ei kampanje der vi blir kalt nasjonalister og fortalt hvem våre forbundsfeller er.

Nå er jo uttrykket nasjonalister på rasister svært lite dekkende. Rasismen er jo en overnasjonal ideologi. Hitler ville bygge et imperium, ikke en nasjonalstat. Når norske rasister feirer Karl XII som falt i kamp for å underlegge seg Norge, så er det ikke nasjonalisme som er drivkrafta.

Denne kampanja har da også tilsynelatende vært særs lite vellykka. Men vi ser hvordan det norske flagget ikke blir brukt. Vi ser hvordan Nei til EU med ett har tre kjernesaker: Folkestyre, miljø og solidaritet. Plutselig er sjølråderetten ikke lenger det saken dreier seg om. Slik hindres vi i å utløse hovedkrafta i motstandsarbeidet, for det er jo nasjonalstaten Norges eksistens det hele dreier seg om. Hva er det som skjer?

Nasjonalstaten Norge

Historisk har Norge en tradisjon der nasjonale bevegelser og det politiske venstre har vært nært knytta sammen. I 1814 var bevegelsen for folkesuverenitet og unionsmotstand en bevegelse. Vi fikk Wergeland, Aasen, Sivle, Fjørtoft. I vårt århundre hadde vi enheten mellom Mot Dag og Studentmållaget, Halvdan Koht og Nygårdsvolds «By og land, hand i hand». AKP holdt fast ved denne tradisjonen og var drivkrafta bak «Nei til salg av Norge».

Men denne tradisjonen har hele tiden stått mot en annen tradisjon, også i Norge. Arbeiderbevegelsen var ikke drivkrafta i kampen for konsesjonslovene. Første mai var arbeiderbevegelsens dag, 17. mai bøndenes. Nasjonen var for de borgerlige, arbeiderbevegelsen var internasjonal. I dagens EU-kamp ser vi det klarest med SME og AUF som ikke tar ordet nasjon eller selvråderett i sin munn.

Dag Seierstad beskriver SVs forhold til forrige EF-kamp slik: Det var det kapitalistiske i EF, ikke det overnasjonale som var kjernen i SVs avvisning av EF-medlemskapet. RVs ledelse går ut og sier at RVs nisje i EU-kampen skal være det internasjonale perspektivet. RV lar ei anti-nasjonal utgruppe som Arbeidermaktgruppa (AMG) spille ei stor rolle i partiets ledelse og lar dem legge mye av premissene.

På den andre siden ser vi at når Senterpartiet tar ledelsen i den nasjonale kampen, så fører dette uvegerlig til at partiet radikaliseres.

Nasjonale bevegelser

I ei tid da de nasjonale bevegelser igjen rir Europa og både den internasjonale storkapitalen og det internasjonale sosialdemokratiet erklærer nasjonalstatens tid for omme, da er det kanskje på tide å gjenoppfriske både marxismen og vår egen historie. AKP-tradisjonen i Norge er annerledes enn i nesten alle andre «venstre»-bevegelser i den vestlige verden på noen spørsmål. De to viktigste er nok det nasjonale spørsmål og kvinnespørsmålet. Disse to spørsmål har noen likhetstrekk.

Det dreier seg om at klassespørsmålet ikke alltid er det viktigste og om identitet. Og framfor alt, det dreier seg om virkelige bevegelser. Nasjonale bevegelser preger ikke bare den tredje verden, men også vår egen verdensdel og vårt eget land. Når venstre overlater disse bevegelsene til høyre, gjør de en historisk feil.

Hva er nasjon og nasjonalisme?

La oss begynne med Stalins definisjon: Historisk oppstått fellesskap mellom mennesker basert på fire grunnleggende felles kjennetegn: Felles språk, felles trekk i økonomisk utvikling og psykisk egenart som kommer til uttrykk i de spesifikke særegenheter hos den nasjonale kulturen, felles territorium.

I sin bok Nasjon eller union siterer Kåre Lunden den ledende språkforskeren A D Smiths definisjon: «et historisk territorium, visse felles mytar og historiske minne, en felles, offentlig massekultur, en sams økonomi, med territorial mobilitet».

Som dere ser så er det ikke mye som skiller disse to definisjonene. Begge er definisjoner på en etnisk nasjon. Omlag 10 prosent av nasjonalstatene er etniske, men de andre er nesten uten unntak bygd på en dominerende nasjon.

A D Smith definerer nasjonalisme som «ei ideologisk rørsle med sikte på å oppnå sjølstyre, einskap og identitet på vegne av en befolkning som noen av medlemmene meiner utgjer ein nasjon».

I debatten om en er for eller mot nasjonalisme, er det uansett slik at disse rørslene er faktisk eksisterende. Trolig er det vel slik at ikke noe annet har samme betydning for den kollektive identitet. Personene er formet av nasjonale strukturer.

Fra nasjonal bevegelse til statsdanning

De nasjonale bevegelsers tid i Vest-Europa er fra 1760 til noe over 1800. I tid falt dette sammen med ideen om folkesuverenitet og eneveldets fall. Historisk er derfor nasjonalisme og demokrati helt sammenfallende bevegelser.

Kåre Lunden har i sin bok en svært interessant merknad om forskjellen mellom Øst- og Vest-Europa. Mens de vest-europeiske grunnlover fra 1789 og utover hevder folkesuverenitet og menneskerettigheter, hevder de østeuropeiske adelens privilegier. Han sier at Øst-Europa ikke hadde nådd stadiet med enevelde. Økonomien var ikke moden for det. Eneveldet var en nødvendig form for å megle mellom de føydale jordeieres interesser og den framvoksende handelskapitalen. Økonomien var ikke modnet før Lenin og Stalins tid. Derfor får Øst-Europa først nå sin nasjonale og demokratiske vår – 200 år etter. Innholdet er det samme: Den nasjonale bevegelsen faller sammen med den demokratiske.

Kapitalismens framvekst

Kapitalismen vokser fram og former nasjonalstaten i sitt bilde. Lenin sier i artikkelen Nasjonenes rett til selvbestemmelse: «Over hele verden har perioden med kapitalismens seier over føydalismen vært knytta til nasjonale rørsler. For at vareproduksjonen skal seire fullstendig, må borgerskapet erobre hjemmemarkedet og det må finnes politisk samla områder der befolkningen snakker ett språk og der alle hindringer for å utvikle det språket og befeste det i litteraturen er fjernet. I det ligger det økonomiske grunnlaget for nasjonale rørsler.»

Han siterer Kautskys merknad om at nasjonalstater med blanda nasjonal sammensetning (kjent som flernasjonale stater) alltid er stater der den indre strukturen har forblitt unormal eller underutvikla.

Men kapitalismen gikk lenger enn det. Den formet nasjoner. Frankrike med alle sine språk, USA med alle sine nasjoner, Tyskland med alle sine små tyske stater.

Drivkrafta er økonomi, men grunnlaget er en allerede eksisterende norsk nasjon Kapitalismen skapte ikke den norske nasjonen. Den hadde en tusenårig historie.

Imperialismens tidsalder

Lenin sier: «Kapitalismen i utvikling kjenner to historiske tendensar i det nasjonale spørsmål. For det første: Nasjonalt liv og nasjonal rørsle vaknar, strid mot all nasjonal underkuing, nasjonalstatar vert skapte. For det andre, all slags samkvem mellom nasjonane utviklar seg og går fortare, dei nasjonale grensane bryt sammen det vert skapt en internasjonal sameining av kapitalen, av det økonomiske livet i det heile, av politikken, vitskapen osb. Båe tendensane er ein verdsomfemnande lov i kapitalismen. Den fyrste dominerer i byrjinga av utviklinga hans, den andre kjennemerker den mogne kapitalismen som går mot omskiping til et sosialistisk samfunn.»

Sitat fra DNAs programforslag, «Et solidaritetsalternativ for Europa»: «Den tette sammenvevning av den europeiske økonomien, som Norge for lengst er en del av, gjør det vanskelig å føre en politikk som er vesensforskjellig fra det ene land til det andre. En sterkt avvikende politikk kan føre til kapitalflukt, tap av investeringer og arbeidsplasser. Storselskapene flytter produksjonen dit vilkårene er gunstigst og spekulantene flytter fra usikre valutaer. Presset mot de nordiske valutaene og devalueringene i 1992, vår avhengighet av den tyske rentepolitikken og sosial dumping er eksempler på at nasjonalstaten kommer til kort. Slik kan vi si at det grunnleggende problem i vår tid er mangelen på samsvar mellom økonomisk og politisk organisering.»

Den samme utvikling beskrives, men DNA påstår riktignok at dette har skjedd det siste tiåret. Dersom denne utviklinga gjør at nasjonalstaten ikke lenger kan styre, hvorfor kan da EU styre? Valutaspekulasjon og flernasjonale selskap holder seg ikke innenfor EUs grenser.

Europas forente stater

Statsgrensene er altså blitt et hinder for kapitalen. Dersom nå nasjonalstatene skal på historiens skraphaug, hva vil da komme isteden? Er EU ikke bare et enkeltstående prosjekt, men den moderne kapitalens alternativ til folkesuverenitet og nasjonalstat?

Lenin sier i artikkelen Om parolen om et Europas forente stater, en artikkel som gjerne kunne vært skrevet i dag:

«En jamn økonomisk vekst i enkeltforetak eller enkeltstater er umulig under kapitalismen. Under kapitalismen fins det ingen andre midler til å gjenopprette likevekta som blir forstyrret med jevne mellomrom enn kriser i industrien og kriger i politikken.

Sjølsagt er det mulig med midlertidige overenskomster mellom kapitalister og mellom stater. I denne betydninga er et Europas forente stater mulig som en overenskomst mellom de europeiske kapitalistene … men hva er formålet? Bare å undertrykke sosialismen i Europa med samla krefter og å forsvare kolonibyttet mot Japan og USA med samla krefter.»

Lenger ut:

«Et Verdens forente stater (ikke bare for Europa) er en statsform for samling av og frihet for nasjonene som vi forbinder med sosialismen – inntil den fullstendige seier for kommunismen avskaffer staten fullt ut, medregna den demokratiske staten. Men som en enkelt parole, ville neppe parolen om et Verdens forente stater være riktig. For det første fordi den betyr det samme som sosialisme. For det andre fordi den kan bli tolka feilaktig til å bety at sosialisme i et enkelt land er umulig og den kan skape feilaktige oppfatninger når det gjelder forbindelsene mellom et slikt land og de andre landa.»

Blir det en union?

Nasjonalstaten bygde på kulturell og språklig enhet, gikk via politisk samling til økonomisk samling. Tidligere forsøk på Europas forente stater har vært å få politisk styring, gjennom militær styrke.

Det nye forsøket starter med økonomien. Logikken er, gjennom det frie markedet å frata nasjonalstaten sin viktigste oppgave, nemlig styring av økonomien og begrensning av den ødeleggelseskraft en utemmet kapitalisme har. Da vil unionen presse seg fram, all styring er bedre enn ingen styring.

Det starta med vedtaket om det indre marked. Fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital over landegrensene er umulig uten både et helt likt regelverk og praksis og dermed overnasjonal kontroll. Fritt marked forutsetter en felles valuta og pengepolitikk, og denne unionen er nå vedtatt som neste skritt. Med en økonomisk og monetær union fryses alle valutaer og vi må få en felles sentralbank og pengepolitikk. EU får fellesbank i 1996 og felles valuta fra 1999. Vi kan nok få forsinkelser, men løpet er lagt.

Felles pengepolitikk?

Hvorfor må vi det? La oss tenke oss at høy sysselsetting og høyere inflasjon i Norge enn i Tyskland betyr at en for 1.000 DM får færre norske varer. Tyskland vil sjølsagt ikke finne seg i det og krever en annen økonomisk politikk i Norge. Sagt med andre ord, en valutaunion må ha kontroll over finanspolitikken i de enkelte land. Det er allerede akseptert restriksjoner på underskudd i de enkelte lands budsjett. Per Kleppe sier det samme slik: «Har en sagt a, må en si b og så følger med nødvendighet resten av alfabetet.» Eller tidligere leder for det økonomiske råd i Danmark, Christian Sørensen: «Av en valutaunion følger med nødvendighet en full politisk union.»

Dette krever igjen en kontroll med statsbudsjett og nasjonal økonomisk politikk. Dette er nå vedtatt som tredje skritt. Kravene i den økonomiske og monetære union blir: Inflasjon ikke mer enn 1,5 prosent over de tre beste, fast valuta, rente ikke mer enn 2 prosent over de tre beste, statsbudsjettunderskudd ikke over 3 prosent og offentlig gjeld mindre enn 60 prosent av BNP. Alt dette uten at et enkelt land kan stoppe det med et veto.

Det blir union. Fordi konkurransen med USA og Japan er avhengig av et stort indre marked. Dette indre marked vil bryte sammen uten en union. De har ikke noe valg. Derfor har vi som Lenin skriver: «En midlertidig overenskomst som på et eller annet tidspunkt vil sprekke opp.» Og unioner sprekker sjelden uten at det blir mye ondt ut av det.

Diktaturet venter

Så unionen er der, men hva med demokratiet? Ikke bare ligger den reelle makta i EU-kommisjonen, EU-domstolen og ministerrådet i dag. Det er ingenting som tyder på at dette vil endres. Riktignok skal EU-parlamentet kunne stoppe nye lover med veto og være med å peke ut kommisjonens medlemmer, men innflytelsen er som i det engelske overhuset.

Men det er ikke der problemet ligger. Problemet ligger i at det ikke fins europeere, slik det fins amerikanere eller franskmenn. Det er totalt umulig å omforme 12 nasjonalstater til en demokratisk fellesstat med et vedtak. EU har ingenting annet felles enn økonomien. Ikke er det felles språk, ikke kultur, det er ikke en gang særlig stor interesse i landene for EU. Når en i tillegg vet at det indre marked vil føre til omveltninger og sosiale katastrofer i EU-landa, så er det da heller ikke særlig lurt av herskerne å bygge opp et formelt demokrati.

Denne staten er bygd på en grunnlov som er totalt forskjellig fra alle de grunnlover vi kjenner til. Andre grunnlover skal verne det enkelte menneskes rettigheter i mot de verste utslag av kapitalmakta. Romatraktaten verner kapitalmakta fra alle forsøk på å styre den, det vi til vanlig har kalt politikk. Det er en grunnlov som verden aldri har sett tidligere. Jeg tror faktisk ingen politiker i EU, har full oversikt over hva slags stat dette vil bli. Det er dette monsteret som nå slippes løs.

Det er kanskje på tide at vi slutter å snakke om «underskudd på demokrati» eller forvaltningsdiktatur. Det vi står overfor er et diktatur. Det spesielle med dette diktaturet er at jo mer demokratisk det blir i formen ved at Europaparlamentet får mer makt, jo mer diktatur blir det i praksis. Rett og slett fordi EU er en konstruksjon som mangler alle de grunnleggende trekk en nasjonalstat har.

Nå er det riktignok slik at EU bruker mye tid på å forsøke å skape en europeisk identitet med Beethovens niende symfoni som nasjonalsang og skolevesenet som middel. Men nasjonsbygging er ingen enkel sak, de er skapt gjennom svært mye blod.

Kan vi vinne denne kampen?

Er det tilfeldig at Norge og Sveits er de mest gjenstridige land i Vest-Europa? Det er jo samtidig de to eneste land som har hatt en fri bondestand. Bøndene gjorde sjøl militærtjeneste på ei tid da leiehærene ellers slåss i Europa.

Norge har også historiske erfaringer med unioner. Fra 1319 hadde Norge sams konge med Sverige. I 1450 ble unionsavtalen med Danmark inngått. I 1536 ble det særnorske riksrådet avskaffet. I 1807 ble Norge avstått til Sverige. Som følge av 1814 fikk Norge en svært fri stilling innenfor unionen med Sverige.

Også omkring år 1500 var Norge det mest ressursrike landet i Europa. De store skogene som da la langt ut i fjordene, de gode havnene. Landet ble tappet for ressurser og ble liggende etter i både økonomisk og kulturell utvikling.

Dette skapte nasjonal samling i 1814. Vi fikk en grunnlov som ikke bare bygde på de franske idealer om folkesuverenitet, men som samtidig var en sjølstendighetserklæring. Som et av de siste land i Europa vant vi vår sjølstendighet i 1905. Og den nasjonale kampen fortsatte, vi fikk konsesjonslovene, vi ville rå over våre egne ressurser. Landet skulle ikke lenger tappes. Vi fikk et næringsliv som er bygd på nasjonale ressurser. Vi fikk en velferdsstat bygd opp etter nasjonale tradisjoner, der alle statsborgere hadde samme rettigheter.

Det er denne historiske tradisjonen som ligger til grunn for unionsmotstanden, som gjør den så hardnakka, seigliva og utrolig vanskelig å manipulere.

I tillegg er det slik at en stor del av det norske næringsliv er bygd på bruk av norske ressurser. Derfor har vi et nasjonalt borgerskap, med jordbruksmonopolet som kjerna. En annen del av borgerskapet er splittet og dermed lunkent i sin EU-iver. Nettopp EU-spørsmålets nasjonale karakter gjør klassealliansen mulig og nødvendig.

Nasjon og kommunisme

Lenin er skeptisk til å stille parolen Verdens forente stater. Vi har sagt at staten vil gå i oppløsning under kommunismen. Men nasjonene vil ikke gå i oppløsning, ikke på tusen år. Og om en kaller det stat eller ikke, samfunnet vårt vil være norsk og bygd på norsk tradisjon og egenart.

EU-kampen gjør at vi finner mer ut av hvordan dette samfunnet fungerer enn noen gang før. For eksempel er den norske råfiskloven en genial oppfinnelse, der pris og tilgang på fisk reguleres på en fantastisk måte. I det hele tatt er det vel på tide at våre visjoner om et kommunistisk samfunn tar mer direkte utgangspunkt i det særegne norske samfunnet med sin historie.

Konklusjoner

1. EU-kampen er en nasjonal kamp. En fortsettelse av 1814, 1905, 1940-45 og 1972.

2. Den nasjonale kampen er i dag den viktigste kampen. Innenfor det indre marked vil styrkeforholdet med nødvendighet utvikle seg i mot oss. Skal klassekampen vinne fram, må vi stille nasjonale krav. Problemet er at dette skjer i for liten grad.

3. EØS vil dersom den får virke over mange år, undergrave nasjonalstaten og gjøre at færre får direkte interesse av å bevare den. Den vil ramme mye av de strukturene som over lang tid har formet den norske identitet, den nordiske velferdsstaten, bosettinga og arbeidsplassene bygd på kontrollen med de norske ressursene.

4. Men verken EU eller EØS vil oppheve nasjonene. Tvert om vil EU være et nasjonenes fengsel, slik Sovjetunionen ble det. Den nasjonale bevegelsen vil bare tilta i styrke. I tillegg vil EU før eller siden sprekke opp i kampen mellom Tyskland, Frankrike og England.

5. Men Unionen kommer. Enten blir det som DNA og Høyre sier: Et Europas forente stater der nasjonalstatene overlever med sterkt begrenset suverenitet og der folks hverdag avgjøres av en utpekt kommisjon og flertallsvedtak i ministerråd med et lissomparlament. RV kaller det et forvaltningsdiktatur.

Eller så blir det en statsdannelse uten nasjonalstater, med et EU-parlament med makt, men totalt uten forankring blant folk. I teorien et parlamentarisk demokrati, som i praksis må bli et rent diktatur bygd på maktinstrument. Vedtak herfra vil rett og slett ikke bli respektert uten et maktapparat.

6. Den bevegelse eller parti som ikke har en klar og riktig analyse av nasjon, nasjonalstat og EU i det Europa vi nå går inn i, vil bli en parentes i historia uansett hvor store de virker i dag.

av Birger Thurn-Paulsen

Hvordan arter kampen mot EU seg fra innsida? Revolusjonære fra EU-land var invitert til konferanse i Athen i juni.

I juni ble det holdt en anti-EU-konferanse i Athen, praktisk talt samtidig som EU-ministrene hadde sitt treff på Korfu. Fru Harlem Brundtland var på Korfu, Røde Fane var i Athen. En gresk nyskapning stod for arrangementet. På norsk vil det hete «Det kjempende venstre», og er en nokså ny paraplyorganisasjon som tar sikte på å samle mest mulig av den greske venstresida i et aksjonsfellesskap, på tvers av ideologiske skillelinjer. Følgende temaer var satt opp:

• Hvitboka, privatisering og sosiale kontrakter, kapitalens krisepolitikk og dens innvirkning på arbeids- og leveforhold, kamp og solidaritet.
• Festning Europa, maktapparatet, media, menneskerettigheter, rasisme og innvandringslover, fascisme og kampen mot dette.
• EU og imperialismens utvikling, motsetninger, Europas rolle i spenningsfeltet Balkan og tidligere Jugoslavia. Kampen mot imperialisme og krig.
• Den europeiske union imperialismens krise. Internasjonal solidaritet, sosialisme og kommunisme.

I tillegg til en rekke greske organisasjoner var det representanter fra Danmark, England, Tyskland, Belgia, Luxembourg, Frankrike og Tyrkia.

Spørsmål og svar

Spørsmålene er nok flere enn svarene etter denne konferansen. En god grunn for å reise dit var muligheten for å undersøke om det er i ferd med å reise seg en virkelig opposisjon mot EU-systemet fra venstresida innafor EU. Noe entydig svar er det vanskelig å gi. Inntrykket er at grupperingene rundt omkring i Europa er ganske små og preget av ideologisk oppsplitting og famling for å finne politisk ståsted i dagens Europa. En viktig faktor, sammenliknet med Norge, er forholdet til Sovjet og østblokken før og etter sammenbruddet. Mange land har hatt store, innflytelsesrike revisjonistpartier, som i sin tur også har falt sammen eller endret karakter etter omveltningene i øst. Hellas hadde for eksempel rett etter krigen et parti med 400.000 medlemmer. Kampene mellom revolusjonære og revisjonister har helt opplagt hatt en annen karakter enn det vi kjenner til her, og som gjest fra Norge i dette miljøet fikk vi inntrykk av at de ideologiske kampene var mer opphengt i historiske spørsmål enn hva det vil si å være revolusjonær og marxist i forhold til dagens utfordringer.

Etter vårt syn satte dette et visst preg på selve konferansen. Innafor de forskjellige temaene presenterte en rekke organisasjoner sine bidrag, med sterke islett av ideologiske proklamasjoner. Det var ingen diskusjon etter disse presentasjonene, hverken i grupper eller plenum, man gikk bare videre til neste terna. Konferansen kom da heller aldri fram til noen konstruktive vedtak eller konklusjoner. I forhold til å utdype og utvikle en felles kamp mot EU-systemet hadde konferansen sine klare svakheter.

På tross av svakheter, det greske Kjempende venstre skal ha stor takk for initiativet og arrangementet. Det var første gang det ble holdt en konferanse av en slik type i Hellas. Det eksisterer en levende opposisjon rundt omkring i Europa, selv om de fleste gruppene er ganske små, og det er nyttig å treffe folk, høre hva de står for og opprette kontakter.

EU-systemet

Opposisjonen mot EU som system er ikke veldig utviklet. Bare DKP(m-l) og den greske arrangøren, muligens også belgierne, hadde en uttrykt målsetning om å få landet ut av EU. De andre så foreløpig på dette som et illusorisk mål, dels ut fra situasjonen i landet og dels ut fra egen størrelse og innflytelse. Ut av de forskjellige innledningene kom det for øvrig en rekke opplysninger som bare bekrefter det vi sier om EU; ingen sensasjonelle nyheter, men mange bekreftelser.

Noen tall som den engelske representanten kom med ga et visst perspektiv. Tallet på arbeidsløse i Europa tilsvarer til sammen Europas sjette største nasjon. Den engelske kapitalens fortjenestemargin er i England på 7 % og i den tredje verden på 29 %. Når det gjelder arbeidsløsheten begynner den å treffe høyere lag av befolkninga, og en gruvearbeiderdemonstrasjon gjennom relativt rike strøk høstet applaus. Regjeringas politikk er å velte stadig mer av byrdene over på de arbeidsløse, siden arbeidsløshetstrygden belaster mer og mer av de offentlige budsjettene. Eksempelvis har 60.000 til 70.000 mennesker mista hjemmet sitt fordi de ikke klarer å nedbetale lån.

EUs såkalte Hvitbok drar opp et perspektiv som bare ble bekreftet av de forskjellige representantene. Den slår fast at tallet på offentlig ansatte innafor EU på sikt skal reduseres med 800.000. Den anbefaler investeringer der arbeidskrafta er billigst, nemlig Øst-Europa og den tredje verden. «Hvitbokpolitikken» betyr i praksis at arbeidskrafta deles inn i stabile og reserver, økt fleksibilitet når det gjelder arbeidstid og ansettelsesbetingelser, bruk av samfunnstjeneste som virkemiddel og privatisering av velferden. Det foregår en utvikling mot korporative løsninger som fungerer kontrollerende og passiviserende. Det meste av dette er allerede å finne i nei-sidas argumentasjon, men det å høre det fra innsida av EU skjerper kanskje lysten på å få til et nei-flertall i november?

Tyskland

En samtale med en kamerat fra Tyskland bare utfyller og bekrefter Hårstads synspunkter som står et annet sted i dette nummeret. Han representerte «Forbundet for fremme av studiene av arbeiderbevegelsen». Han karakteriserte forholdene slik: Borgerskapet er sterkt, den revisjonistiske innflytelsen er betydelig, omveltningene i øst har hatt sin virkning, og ikke minst har fascist-frammarsjen bidratt til å knuse revolusjonære bevegelser. De revolusjonære gruppene er for tida mange, små og spredt. Forbundet deres er et forsøk på å bringe de forskjellige bevegelsene sammen. På den ene sida understreket han at dette måtte bygges opp gradvis fra innsida og med en løs form for organisering, på den andre sida opererer de med følgende stramme minimumsplattform: Proletariatets diktatur, demokratisk sentralisme, partiet som fortropp, den 20. kongressen i SUKP som vendepunktet for sosialismen, viktigheten av Stalins rolle og proletarisk internasjonalisme. Det er uenigheter om Mao, kulturrevolusjonen og treverden-teorien. Han sa videre at det er viktig for en tysk revolusjonær bevegelse å føre kamp mot tysk imperialisme og hegemonisme. Han nevnte oppslukinga av Øst-Tyskland som et nærliggende eksempel: I utgangspunktet fantes det en sterk bevegelse for et selvstendig DDR. Tysk kapital dominerer allerede Den tsjekkiske republikken og er, i konkurranse med Frankrike, på god fart inn i Romania. I Polen og Tsjekkia det aktiv propaganda for å gi tyske pass til polakker og tsjekkere og gatenavn endres til tysk. Tyskland har spilt en viktig rolle i tidligere Jugoslavia med splitt-og-hersk-metoder. Tyske leiesoldater opererer blant kroatiske fascister. Hans konklusjon er viktig for oss. Tyskland bruker EU for egne hegemonistiske formål. Å melde seg inn i EU er å akseptere tysk dominans, politisk, økonomisk og militært.

Hellas

Gresk historie, også i moderne tid, er dramatisk og fylt av kamp. Etter siste verdenskrig var kommunistpartiet som nevnt stort. Men krigen var ikke over for dem. Nå var det kamp for å bli kvitt britene fram til 1949. I denne perioden ble 100.000 fengslet og 50.000 måtte flykte. Fra 1967 til 1974 hadde juntaen makta i Hellas. Etter juntaens fall vokste venstreopposisjonen og den antiimperialistiske bevegelsen. Demonstrasjoner med flere hundre tusen folk fant sted.

Regjeringsmakta er nå hos det sosialdemokratiske Pasok ledet av Andreas Papandreou. Revisjonistpartiet er splittet opp og nærmest brutt sammen som en følge av utstrakt samarbeid både med Pasok og de konservative og Østblokkens sammenbrudd. Seinest nå i vinter har det vært store kamper og demonstrasjoner mot et skatteforslag fra Pasok. Reaksjonene har kommet fra den militante delen av fagbevegelsen, ikke minst offentlig sektor.

Det kjempende venstre, som altså arrangerte konferansen, ble dannet for et år siden, ut fra et behov for å samle organisasjonene og bygge opp opposisjonen. De to mest sentrale grupperingene er EKKE og KKE(m-l). EKKE står for Det greske revolusjonære kommunistpartiet, og er det som står nærmest AKP. Samtaler med begge disse to viste at noen av de mest sentrale uenighetene mellom dem dreide seg om treverden-teorien og spørsmålet om å delta parlamentarisk eller ikke i EU. KKE(m-l) mener det er å legitimere makta å delta i EU-valg, og de forkaster treverden-teorien som kontrarevolusjonær ut fra at den fører til samarbeid med borgerskapet mot supermaktene. Det er motsigelser også på et annet viktig spørsmål, nemlig den revolusjonære strategien for Hellas. EKKE ser Hellas som et avhengig land innafor EU og mener at revolusjonen i første omgang må ha en nasjonal, antiimperialistisk karakter. Andre mener det må være en sosialistisk revolusjon i utgangspunktet.

Hellas har lite industri, primært skipsverft, som også står i fare for å bli kjøpt opp fra utlandet. Jordbruket står for 25 prosent av produksjonen, mens det i EU ellers ligger på 36 prosent. Hellas har fra 1981 til 1992 fått støtte som underutviklet område, men til liten nytte for landet. Før medlemskapet hadde de en positiv eksport/import-balanse i jordbruket. Nå er balansen negativ, og EU-subsidiene ligger nå på under halvparten av underskuddet på jordbrukseksporten. EUs uttrykte mål er å kutte ned jordbruket til en tredjedel av nåværende nivå. Utenlandsgjelda tilsvarer 150 % av BNP. EU-politikken forutsetter at utenlandsgjeld maksimalt skal tilsvare 60 %. Med Hellas geografiske posisjon på Balkan i tillegg og med Tyrkia som nabo, kan vi se at Det kjempende venstre står foran store utfordringer og kamper. Hvordan vi utvikler solidaritet i praksis og den felles kampen mot EU-systemet må være et viktig spørsmål framover.

av Birger Thurn-Paulsen

Det er ikke det at det ikke har vært debatter i kjønnskampens hete, men jeg er redd vi har vært ganske flinke til å legge ballen død etter en stund. Vi har tatt damene i stedet for ballen

I forrige nummer av Røde Fane står det en utfordring til oss menn, skrevet av svenske Gerda Christensson. Hun fortjener et svar. Hun fortjener at vi bryter tausheten.

Siden vi er skolerte revolusjonære, har vi nok ofte klart å få det til å se ut som om vi har tatt ballen, men er ikke realiteten slik at vi har personifisert påstandene og debatten ved å bruke knepet: «Jeg kjenner meg ikke igjen. Jeg er ikke sånn. Dere overdriver.» Hva sier Gerda Christensson? Overdriver hun, har hun rett, hva betyr det for oss?

Makta er svært opptatt med å propagandere at likestillinga er kommet langt. Egentlig er det likestilling, det er bare noen småting vi må plastre opp, noen problemer som står igjen. Det er såpass likestilling at påstander om at kvinnekampen er gått for langt er kommet opp, til og med fra feminister, eller skal vi si tidligere feminister. Mange biter på det, også damer. Det er ikke så rart; tilsløringen antar ganske avanserte former.

Kvinneforskere og andre damer har pekt på at selv om kvinnekampen har flyttet grenser, så er de flyttet på en ganske finurlig måte. Kvinner kan gjøre alt menn kan, men stadig på mannens premisser. Begge kjønn kan være enige om at kvinner kan og bør, bare hun ikke tråkker over grensa. Det er som et spill hvor begge parter har interesse av at det ser ut som likestilling. Bare det ikke rokker ved det grunnleggende premisset. Kjersti Ericsson har uttrykt det slik i boka Kjønnsspillet:

«Mesteparten av samhandlinga mellom kvinner og menn består i et slags «samarbeid», der begge parter følger sine egne regler, og resultatet i det store spillet blir at mannekjønnet vinner. Maktforholdet er innebygd, både i samfunnets store strukturer, i de «systematiske tilfeldighetene», i de dypeste lagene av identiteten vår og i de bittesmå detaljene i dagliglivet.»

Strukturell vold

Detaljene i dagliglivet er dessverre ikke alltid så små. Gerda Christensson påpeker at det farligste sted en kvinne kan ferdes er i sitt eget hjem. Ingen nyhet det, men skjønner vi det?

Farlig ofte kulminerer det i alle grader av vold rett og slett fordi kvinnen vil ut av forholdet, eller det kan være utløst av sjalusi. Kontrollen trues, eiendomsfølelsen sitter i ryggmargen: Får ikke jeg deg, skal ingen andre ha deg heller. Det farlige ved mannen er at forsvar så lett blir til angrep. At angrepet så ofte blir voldelig. Når det mannlige selvbildet trues, når kontrollen og grepet glipper må bitene på plass igjen ved hjelp av maktmidler. Hva er det vi er redd for å miste? Ser vi dette som systembetinget og strukturell vold, eller skyver vi det fortsatt vekk som gal manns verk?

I partiprogrammet til AKP står det at familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene. Er det en problemstilling som blir fortrengt fordi det egentlig er masse uenighet om den? Tar vi det ikke på alvor nå fordi det er et prinsipprogram, eller fordi familien er familien og kan ikke gjøres noe med for revolusjonen?

Kvinnekamp og revolusjon

Kvinnekampen er revolusjonær, sier Christensson og beskriver arbeidet i SKA: «At vi kvinneaktive begynte å forstå kvinnekampens avgjørende betydning for å forene arbeiderklassen og kampen for revolusjonen, førte til at vi drev stadig mer kvinnekamp innenfor SKA. Og da støtte vi på den virkelige motstanden. Da utviklet mennene sine herskerteknikker og gjorde alt de kunne for å kue oss og få oss til å holde kjeft.»

Jeg tror ikke noe av dette er nytt eller fremmed for den norske progressive bevegelsen. Det er ingen hemmelighet at mange progressive damer, også i ledende verv, har følt at de har møtt veggen i progressive menn.

Jeg tror G.C. har rett når hun hevder at en énkjønnet venstreside ikke har noen framtid. Hva betyr det for oss hvis vi er enige i at kvinnekampen er avgjørende i kampen for revolusjon? I teoriene våre er vi kommet såpass langt i spørsmålet om marxisme, kvinnekamp og revolusjon at det blir tragisk paradoksalt at kvinner og menn i den progressive bevegelsen stanger hodene mot hverandre. Rettere sagt at kvinner stanger i menn. Vi sier at kampen mot undertrykking må føres av de undertrykte, på de undertryktes premisser. I debatter blant progressive menn blir det sagt at kvinnekampen må føres av kvinnene sjøl, de vet hvor skoen trykker. Og under ruger ofte forestillinga om at kvinnefrigjøring først kan komme etter revolusjonen.

Ja, ja ingen kommer til å bli lykkelige innafor rammene av dette samfunnet, og ingen full frigjøring av noe som helst kan skje uten at rammene sprenges, men dette spørsmålet ligger her nå, og ikke på papiret: Om kvinnekampen er en avgjørende del av selve kampen fram mot revolusjon. Jeg har oppfatta det slik at vi mener at det som kommer til å skje etter revolusjonen, henger nøye sammen med hva vi foretar oss i forkant av den.

Skyld og skam

I mannedebatter kan det ofte bli hevdet at vi ikke må ha skyld og skam som utgangspunkt. Helt enig. Selvfølgelig er ikke alt menn sier og gjør og står for her i verden det reine helvete. Samtidig har vi problemer med å se oss sjøl. Jeg lurer på om ikke det handler om at det personlige forsvaret ligger såpass nær overflaten, at det hindrer oss i å se både det positive og negative i mannen. Vi sparker heller fra enn å gå på leiting etter oss sjøl. Vi må over et par forsvarsmurer og prøve å finne ut, på godt og vondt hva det vil si å være mann i denne manneverden.

Vi kan se det med frigjøringsbriller og forske i hva de mannlige tvangstrøyene er for noe, med sikte på å kjempe oss ut av dem. Forsker vi i helheten med sikte på å frigjøre oss fra å være undertrykkere er det også lettere å se og ta med seg det som er bra og positivt. Hittil har kvinner sagt og skrevet mye mer om menn enn menn har gjort. Litt skjer. Noen bøker er kommet, skrevet av menn.

Noen mannebevegelser er dukket opp, men slik jeg ser det beveger det seg mest på det private og personlige planet. Jeg tror bøygen er at vi er for opptatt av oss sjøl som den enkelte mann. Vi må se på oss sjøl som menn, se på vår identitet som menn i samfunnet. Jeg vil fram til at progressive menn bør ta det som skjer som en utfordring. Kan det være riktig av oss å la det som er av bevegelse blant menn, styre som det styre vil, la det gå på villspor? Vi prøver ellers å være i forkant av mest mulig

Og hva med forholdene innad den progressive bevegelsen. Skal vi løsne litt på kontrollen og ta problemet på alvor? Hva kan vi utvikle? Debatt er viktig, men jeg tror at vi også har bruk for et eller annet forum hvor vi kan komme videre i fellesskap. Den enkelte manns innsats flytter ikke fjell, selv om det er akkurat det vi blir opplært til å tro.

Leder

av Erik Ness

– Fri flyt dreier seg om de grunnleggende prinsippene for økonomien i demokratiske land, sa statsminister Gro Harlem Brundtland i en polemikk mot Anne Enger Lahnstein i Stortinget 27. april. Et «omdefinert demokratibegrep» kalte AKPs nestleder, Erling Folkvord, dette på AKPs store EU-samling i slutten av august.

– Jo friere spillerom for kapitalen, – jo mer demokrati! er nå parola fra statsministeren.

DNAs utilslørte hyllest til liberalismen er samtidig en grunnleggende tilslutning til FrPs politikk:

• – Kassalappen skal være folks viktigste stemmeseddel.
• – Ta sterk avstand fra det politiske demokrati og styring gjennom politiske vedtak. La oss slippe politikerne!

Uenigheten om Gros demokratibegrep går dypt ned i Arbeiderpartiets medlemsmasse og velgergrunnlag. Det dreier seg om «hvem er våre venner – hvem er våre fiender», et spørsmål om klasser.

– Det som skiller oss fra Høyre-folka, er at vi vil styre kapitalen, presse dem til å gjøre sånn som vi vil, kan en hvilken som helst klubbleder eller sekretær med partiboka i orden si.

Vår statsminister er kredittkassemennenes forlengede arm i hverdagens politikk.

Fra første januar i år ble det fri flyt av flyruter i Norge. Flyselskapene slipper å søke om konsesjon. Det var en metode for å få selskapene til å trafikkere ruter som det var mindre profitt på, og som det hadde vært samfunnsmessig fornuftig at ble opprettholdt.

Brundtlands gjennomføring av «demokratiet» sitt førte til flere avganger på de mest trafikkerte rutene og dumping av prisene på flybillettene. Folk tar mer fly og færre bruker tog. Underskuddene på NSBs budsjetter blir hundrevis av millioner. De minst profitable rutene og avgangene – både på tog og fly – legges ned.

«Fri flyt»-demokratiet står i motsetning til konsesjonslovgivning, reguleringer, politisk fattede vedtak for å tvinge gjennom en samfunnsmessig utvikling som av og til står i motsetning til sterke kapitalistgruppers profittbehov. Det flytende triangel Høyre, DNA og monopolkapitalen prøver å sørge for at resultatene av «fri flyt»-demokratiet ikke blir diskutert.

Mediemessig blir disse resultatene ikke drøftet som et spørsmål om hva slags samfunnsstruktur vi ønsker oss, bosetting, arbeidsplasser osv. Hvorfor ikke? Medias «10 på gata» har svaret: Spør folk hva de liker best tog eller fly, og svaret er klart: Fly.

Ikke alle blir lurt. Derfor er EU-motstanden så stor. Ola og Kari har fatta et viktig poeng: Friere spillerom for kapitalen er alltid det samme som større mulighet til å bli trakka på.

Brundtland kler seg med argumenter om fred, bedre miljø, nye arbeidsplasser i fiskeindustrien. De siste ukene fram til 28. november må vi bruke metoden til barnet i H C Andersens eventyr om Keiserens nye klær. Vi må peke og rope: «Se hun har jo ingen klær på!»

av Arnljot Ask

Den Gamle Orden i den imperialistiske leiren er en saga blott. USAs gamle hovedrival har klappa sammen og er nå helt prisgitt sine konkurrenter for å kunne komme på føttene igjen i en ny form.

USAs gamle hovedrival har klappa sammen, og er nå helt prisgitt sine konkurrenter for å kunne komme på føttene igjen i en ny form. Dette har skapt en situasjon hvor en nyordning imperialistmaktene seg imellom presser seg fram. Bush sitt prosjekt med Ny Verdensorden må sees i denne sammenhengen. USA prøver å utnytte situasjonen til å befeste sin ledende rolle også overfor de nye, brysomme rivalene sine; Japan og Tyskland. Det som kort og godt skjer er en innbitt kamp for en omfordeling av verden på grunnlag av nye styrkeforhold, slik leninismen hevder vi vil få i sånne situasjoner. Den gevinsten USA fikk gjennom Golfkriginitiativet har imidlertid ikke etablert noen slik Ny Orden. De tok et viktig åpningsstikk. Men både mellomspillet og sluttspillet gjenstår.

Sammenbruddet for Sovjet har også, i første runde, gitt USA og de andre imperialistmaktene friere hender i undertrykkinga av den tredje verden. Slik sett har kampen om Ny Orden imperialistmaktene seg imellom i første omgang ført til å styrke imperialistsiden i det vi regner som den viktigste motsigelsen i dagens verden; verdens undertrykte folk og nasjoner – imperialismen. Med andre ord: I global sammenheng er det altså snakk om å konsolidere Den Gamle Verdensorden. Dette er også i pakt med det imperialismeteorien forutsier; en nyordning forutsetter en omfordeling av koloniene i pakt med det nye styrkeforholdet. Sett fra den tredje verden sin side er da dette også ganske åpenbart. Golfkrigen illustrerte det tydelig.

Med et slikt perspektiv på omveltningene som nå skjer, blir det viktig å se på hva slags kraft den tredje verden i tida framover vil bli i den anti-imperialistiske kampen. Ikke bare for å danne seg en mening om hva som vil skje, men i første rekke for å skape oss et holdbart grunnlag for det anti-imperialistiske arbeidet i vårt eget land.

Etter andre verdenskrig er det den tredje verden sjøl som har ytt den sterkeste motstanden mot imperialistmaktene, og påført både USA og Sovjet betydelige tap. Har detta endra seg med det som har skjedd i det siste ? Vil den i dagens situasjon være i stand til igjen å komme på offensiven mot undertrykkinga? Vil den kunne utnytte de nye motsigelsene i imperialistleiren til å svekke fienden og styrke sine egne posisjoner?

Når vi skal drøfte disse spørsmålene, kan det være nyttig å ha den historiske utviklinga i bakhodet. Derfor først noen tilbakeblikk:

Avkolonialiseringsprosessen

Frigjøringskampene mot de gamle koloniherrene de første tiåra etter andre verdenskrig dro nytte av flere forhold; de antikoloniale kreftene i landet og internasjonalt (ikke minst spilte frigjøringa av Kina en viktig rolle, både som inspirasjonskilde og som reell støttespiller i den antiimperialistiske kampen), det faktum at de gamle kolonimaktene England og Frankrike kom ut av krigen som annenrangs imperialistmakter, og at rivaliseringa mellom USA og Sovjet kunne utnyttes.

Utviklinga viste at det var det indre grunnlaget som avgjorde om et land virkelig klarte å skaffe seg en viss uavhengighet etter at kolonistatusen var opphørt.

De aller fleste kom inn i et nykolonialt forhold i et økonomisk verdenssystem bygd opp på USA sine premisser, men hvor også noen av de gamle kolonimaktene fortsatte å ha stor innflytelse i «sine» områder etter den formelle frigjøninga. Det økonomiske systemet i landet ble ikke forandra i særlig grad, og de nye makthaverne var i mange tilfeller i hovedsak marionetter for imperialistmaktene.

Enkelte land ble sterkt avhengige av Sovjet. Enten det var et ideologisk grunnlag for det, fordi de så på Sovjet som et i hovedsak anti-imperialistisk land som ville gi ubunden støtte, eller fordi makthaverne kort og godt søkte støttespillere for sin maktbasis. Ofte finner vi også at begge disse forholdene virket inn.

Et eksempel hvor det første dominerer, er Vietnam. Sjøl om de i mesteparten av frigjøringsfasen bygde på prinsippet om «egne krefter» som det grunnleggende, gikk de inn i et avhengighetsforhold i gjenoppbyggingsfasen etter frigjøringa. Det var flere faktorer som bidro til dette, og også gjorde det forståelig, uten at jeg har skal gå grundigere inn på dette. Men frigjøringskampen i Vietnam var så langvarig og mobiliserte folket så grundig, at det nasjonale grunnlaget for den sosialistiske samfunnsordninga der ikke ble utrydda av avhengighetsperioden. Derfor er det ennå ikke avgjort hva som vil bli utfallet nå, når Sovjet-tilknytninga faller bort.

Jeg vil også plassere Cuba i denne båsen. Men om Cuba etter hvert gjorde seg for avhengig av den «arbeidsdelinga» Sovjet satte opp for sine medspillere, har aldri Cuba vært politisk «i lomma» på Sovjet. De har ofte kjørt sitt eget løp i forhold til frigjøringsbevegelser og revolusjonære bevegelser i andre tredjeverdenland – spesielt i Latin-Amerika. De støttet geriljakamp, mens Sovjet la vekt på å pleie forbindelser også med gorillaregimer som f.eks i Argentina. Det er også for enkelt å si at Cuba var Sovjets forlengede arm i Afrika, som i Angola. Også det at den cubanske revolusjonen var et sjølstendig nasjonalt oppgjør med USA-imperialismen, gjør at Cuba har en stor grad av politisk-ideologisk sjølstendighet i forhold til Sovjet. Når jeg likevel plasserer dem i «avhengighetsbåsen», skyldes det de økonomiske forholdene; arbeidsdelinga med Sovjet og Øst-Europa og følgene det fikk for den økonomiske strukturen på sjølve Cuba.

Eksempler på den andre kategorien Sovjet-avhengighet mener jeg Etiopia under Mengistu var, og Afghanistan. Begge disse landa har riktignok ført en retorikk som har plassert dem politisk i bås med Sovjet også. Men i motsetning til både Vietnam og Cuba er denne ikke så grundig knytta til frigjøringskampen mot kolonimakta. Den er forbundet med fraksjonskamper og kupp innenfor statsledelsen. Styrene er også basert direkte på militær støtte fra Sovjet. For denne gruppa land er det ikke nødvendigvis slik at de har satsa på å bygge opp en intern økonomi etter Sovjetmodellen, sjøl om de har kalt seg sosialistiske og endog marxist-leninistiske. Regimene i denne kategorien var totalt avhengige av Sovjets støtte. Landet som sådant hadde ikke noe sterkt sosialt grunnlag for politikken som ble ført. Regimene der har derfor stort sett falt sammen etter at Sovjet trakk seg tilbake.

Sjøl om et flertall av landene i den tredje verden gikk inn i nye avhengighetsforhold til USA, de gamle kolonimaktene og Sovjet, var den formelle avkoloniseringa et framskritt historisk sett. De politiske, og ofte militære, kampene styrka sjølbevisstheten og anti-imperialismen til folkene. Erfaringene kan utnyttes i de nye kampene som vil komme. Imperialismen har ikke klart å plassere disse landene inn i et varig, frivillig avhengighetsforhold til seg. Som jeg kommer tilbake til mot slutten, er dette systemet på vei inn i en ny kritisk fase.

Offensiv for sosialismen

Den største utfordringa for imperialismen i denne perioden kom sjølsagt fra de landene som etter frigjøringskampen klarte å skaffe seg en viss uavhengighet fra imperialismen. Ikke først og fremst fordi de brøyt ut av det kapitalistiske verdensmarkedet. Men fordi de kom til å spille en viktig rolle som inspiratorer for den anti-imperialistiske kampen, og også kampen for sosialisme, i sin alminnelighet. Det viktigste landet her er sjølsagt Kina. Men også Cuba og Vietnam spilte en slik rolle, sjøl om den ble svekka da de gikk inn i avhengighetsforhold til Sovjet. Kampuchea i Røde Khmer-perioden og i stor grad Nord-Korea brøyt også ut av det imperialistiske systemet og bygde opp samfunnssystemer på egne grunnlag. Kampuchea-eksperimentet ble så kortvarig, så innadvendt og utsatt for så sterk motoffensiv fra imperialismen at det fikk relativt lite ringvirkninger. Men en allsidig vurdering av den strategien som ble fulgt gjenstår å gjøre ennå. Siste kapitlet i frigjøningskampen der er heller ikke skrevet ennå. Det nord-koreanske eksemplet er også for dårlig studert av norske kommunister. Hva slags virkning det har hatt på frigjøringskampene i andre tredjeverdenland, tør i alle fall ikke jeg nå å gi meg ut på noen helhetsvurdering av.

Erfaringene fra frigjøringskampene, og oppbyggingsfasen etterpå, til disse landene som klarte å skaffe seg en viss uavhengighet fra imperialismen, fikk stor innvirkning på frigjøringskamper i land som fortsatte som halvkolonier. Folkekrigsstrategien ble fulgt opp i land som Filippinene, Thailand, Myanmar (Burma), India, Palestina, Zimbabwe, Vest-Sahara, Eritrea og Etiopia, El Salvador, Nicaragua m.fl. Denne anti-imperialistiske kampen var ikke bare en kamp for likeverd og fredelig sameksistens med landene som representerte kolonialismen. Den satte direkte opp på dagsorden at det imperialistiske verdenssystemet måtte styrtes og gikk inn for å bygge opp sosialistiske samfunn i sine land. De uavhengige landa i den tredje verden og frigjøringsbevegelsene som fulgte deres strategi, ble dermed sentret for den sosialistiske verdensrevolusjonen i denne perioden. Det fikk sjølsagt følger for den kommunistiske verdensbevegelsen. De nye kommunistiske partiene og organisasjonene som voks fram i Vesten, anerkjente den ledende rolla til den tredje verden. AKP formulerte dette i sine prinsipprogram med at frigjøringskampen i den tredje verden var hovedkrafta i den proletariske, sosialistiske verdensrevolusjonen i vår tid. Dette var et riktig standpunkt og tjente kampen for sosialisme, også i vårt eget land.

1980-åra: større utbytting, breiere motstand

1980-åra er sett på som «det tapte tiåret» for den tredje verden. Dette er ikke bare et uttrykk for at de vestlige brillene ikke lenger så kampkrafta til den tredje verden. Sosialismen og den tredje verden sin frigjøringskamp fikk flere reelle tilbakeslag i dette tiåret. Det som slo ut sterkest var endringene i Kinas politikk overfor frigjøringsbevegelsene. Den linja som ble valgt for å styrke Kina, førte til at Kina begrensa hjelpa til flere frigjøringsbevegelser, fordi de la vekt på å bedre forbindelsene på statsplanet. Det kan sjølsagt diskuteres hvor mye en kan klandre Kina for i flere av disse tilfellene. Om det ikke heller var slik at dette avdekka svakheter i det indre grunnlaget til flere bevegelser? Den frigjøringsstrategien Kina sto for, la jo vekt på at de revolusjonære og anti-imperialistiske kreftene måtte basere frigjøringskampen på egne styrker. Støtten utenfra skulle være supplement. Men likevel er det naturlig at frigjøringsbevegelsene i f.eks Thailand og Myanmar (Burma) fikk tilbakeslag, når Kina gikk inn for aktivt å pleie forbindelsene til statsledelsene i disse landene.

Omlegginga av den sovjetiske strategien mot slutten av 1980-tallet hadde også en lignende effekt på enkelte frigjøringsbevegelser – de som prøvde å spille på motsigelsene mellom USA og Sovjet til å skaffe seg sovjetisk materiell støtte. Det ble etter hvert ikke noe særlig å hente her lengre.

Likevel holdt, som vi skal se nærmere på nedenfor, de fleste klassiske frigjøringskampene bygd på folkekrigsstrategien stand gjennom 1980-tallet. I mye større grad enn det inntrykket som er skapt i vår del av verden. Ved siden av usjølstendige partier i den tredje verden, var det de som jo allerede i utgangspunktet var kommunistiske minoritetsbevegelser i Vest, som tålte linjeskiftet i Kina og fokuseringen på den lidende tredje verden dårligst. De partiene som ikke hadde greid å skaffe seg en egen sosial basis for sin virksomhet, gikk stort sett i oppløsning. Men også mer sjølstendige partier, som AKP, fikk merke motvinden når forbildet blekna og borgerlige ideologiske strømninger kom på offensiven.

Bildet av den lidende tredje verden var sjølsagt ingen fiksjon. Den materielle situasjonen til den tredje verden ble forverra gjennom 1980-åra. Det gjelder både på det reint økonomiske planet, illustrert av gjeldsplyndringa, og ved at sult og nød ble forsterka gjennom de økologiske katastrofene som imperialismen påfører den tredje verden. Det kampen sto om her i Vesten, var hvilke politiske utslag dette skulle få i opinionskampen.

Det var helt riktig av progressive i land som Norge å bruke krefter på å sette et skarpt lys på denne utarminga av verdens flertall. Bidra med analyser og anti-imperialistisk propaganda for å motvirke den veldedighetsideologien som borgerskapet f.eks prøvde å påføre den omfattende «Aid»-bevegelsen som utvikla seg rundt ungdomskulturen. Det var nødvendig å være på denne banen. Tida har vist at det dreide seg om å være med på å utvide den sosiale basisen for anti-imperialismen. Fordi det ikke har latt seg gjøre å skjule, spesielt for nye store ungdomsgrupper, at denne utarminga har med imperialismen å gjøre. At vi ikke samtidig godt nok klarte å få fram i lyset at den tredje verden, midt oppe i elendigheten, fortsatt var hovedkrafta i kampen mot dette menneske- og naturfiendtlige systemet, er en annen sak. Vi kunne sannsynligvis gjort noe mer med det. Fordi, som vi skal se, det var et faktisk grunnlag for det i virkeligheten i den tredje verden.

Hvis vi nemlig ser på hva som foregikk av anti-imperialistisk kamp i den tredje verden i 1980-åra, vil vi finne at den er ganske omfattende:

– Frigjøringskamp med særegne tillempinger av folkekrigsmodellen foregikk flere steder. De fleste leda av kommunister, og med nydemokrati som det umiddelbare målet for det nye samfunnet; Eritrea og Etiopia, Filippinene, El Salvador, Guatemala, Peru, Colombia, Equador, India, Palestina, Kampuchea, Afghanistan, Burma, Øst-Timor, Vest-Sahara, Namibia, Sør-Afrika m.fl.

Flere styrket sin stilling enn de som gikk tilbake. Ingen ble slått av banen disse ti åra. Eritrea og Etiopia feiret seieren rett etterpå.

– Nye land, som Nicaragua og Zimbabwe, hadde nettopp vunnet frigjøringskampen og tok fatt på oppgaven med å bygge sine former for sosialistiske samfunn. Vi så at det var svært vanskelig, og at imperialismen ikke la ned kampen for å gjenvinne kontrollen. Men likevel brakte det kampen for sosialismen historisk framover at disse erfaringene ble kjempet fram.

– Bredden i den anti-imperialistiske kampen tiltok utover 1980-tallet. Organiseringa av vanlige folk vokste i omfang. Kommunistene i Peru f.eks sto i spissen for omfattende organisering av folk både i slumområdene i storbyene og blant bønder og landarbeidere på landsbygda. Det bidro til at den revolusjonære fronten vant store framganger også i parlamentariske valg, og til og med på et tidspunkt lå an til å vinne presidentvalget. Lignende framgang i masseorganisering og parlamentarisk oppslutning om revolusjonære partier fant vi også flere steder i India.

Arbeiderklassen vokste kraftig i både Asia og Latin-Amerika på 1980-tallet. Sjøl om fagorganisering hadde trange kår, fikk vi se streiker og andre aksjoner som fikk følger for samfunnsutviklinga i land som Sør-Korea, Brasil, Sør-Afrika, Malaysia m.fl.

Den sosiale basisen for den anti-imperialistiske kampen ble også utvida gjennom miljøkampen og urbefolkningenes økte sjølbevissthet. Og ikke minst ved at kvinnene gjorde seg gjeldende på flere og flere områder og også reiste kampen for at kvinnefrigjøring må settes opp som et eget mål for den nye samfunnsordninga.

1980-tallet har også skjerpa den globale kulturkampen. Mens den vestlige kulturen har trengt inn sammen med den økonomiske dominansen av den tredje verden, så har dette også utløst motkrefter. Særlig så vi dette i den muslimske delen av verden, inspirert av fjerninga av den USA-allierte sjahen i Iran.

Sett fra den tredje verden sin side, kan vi si at 1980-tallet brakte en utviding av den anti-imperialistiske kampen, samtidig som den tredje verden ble utsatt for enda hardere utbytting. Det imperialistiske presset økte, og tvang også tredje-verden-krefter i kne på noen frontavsnitt som det er gitt eksempel på ovenfor. Men totalt sett mobiliserte den tredje verden ennå flere motkrefter, og har åpna nye frontavsnitt i den anti-imperialistiske kampen.

Det skjedde også en utvikling av strategien. At båndene mellom Kina og de ulike frigjøringsbevegelsene ble løsere, førte til at frigjøringsbevegelsene la større vekt på å vurdere erfaringene til flere og ta hensyn til egne særtrekk. Filippinerne f.eks studerte både vietnamesernes og sandinistenes erfaringer og sammenholdt dem med sine egne. FMLN la større vekt på klasseanalysen av sitt eget land og på egne historiske røtter. Den større sosiale bredden i den anti-imperialistiske kampen, tvang også fram en videreutvikling av frigjøringsstrategien. Økologi- og kvinneperspektivet kom inn. Og. ikke minst kom en gryende frigjøring fra eurosentrismen, som også marxister og anti-imperialister ellers fra den tredje verden har vært sterkt påvirka av.

Hvor står den tredje verdens kamp i dag?

Jeg markerte i starten at jeg fortsatt mener at hovedmotsigelsen i dagens verden går mellom imperialismen og verdens undertrykte folk og nasjoner. Og at det er den tredje verden som er hovedkrafta i kampen mot det imperialistiske verdenssystemet. M.a.o at verken Golfkrigen eller sammenbruddet i Sovjetunionen har endra på dette.

Jeg vil videre påstå at situasjonen i den tredje verden også vil bli mer «uryddig» de aller nærmeste åra. Både som en følge av at omfordelinga mellom imperialistmaktene vil åpne for at tredjeverdenland kan utnytte motsigelsene mer enn det er mulig i øyeblikket, og fordi den harde utbyttinga er i ferd med å gjøre det umulig å fortsette den form for regulert nykolonialisme som vi har sett de siste årtiene. Om den tredje verden vil klare å komme på offensiven og føre til at vi får en ny større bølge av utbrudd og sosialistiske eksperimenter, vil avhenge både av hvordan motsigelsene i imperialistleiren løses og om de sosialistiske kreftene klarer å utvikle en praksis og teori som forener de brede opprørsbevegelsene som 1980-åra har vist er i utvikling.

Uansett vil vi i 1990-åra få flere nye forsøk på å bygge sosialistiske samfunn i den tredje verden.

Jeg skal prøve å utdype dette noe.

Golfkrigen var i første rekke et slag retta mot den tredje verden. Fordi USA hadde tapt terreng i det strategisk viktige Midtøsten over lengre tid. De valgte å bruke det ytterste maktmidlet til å prøve å snu utviklinga. Politiske og økonomiske midler var ikke nok lengre. Dette i seg sjøl vitner om en offensiv i en defensiv posisjon.

Det sekundære trekket ved Golfkrigen var at den var en krig gjennom stedfortreder fra USA sin side mot de voksende rivalene Tyskland og Japan.

De umiddelbare følgene for den tredje verden av dette framstøtet fra USA, har vært at den tredje verden ble ytterligere skvisa; død og fordervelse for hundretusener i Midtøsten, skremmeskudd for andre som kunne tenke seg å utfordre USA, og det åpna for at både Tyskland og Japan kaster seg kraftigere inn i kampen om innflytelse i den tredje verden – også med militære midler.

Men vi ser allerede nå at korttidseffektene etes opp av langtidseffektene; USAs grep om Midtøsten er langt fra sikra. Den politiske uroa øker til tross for at de fleste arabiske regimene nå er ennå mer i lomma på USA , de økonomiske gevinstene krigen ga tæres på fra flere hold, og de er blitt avhengige av å ha større faste styrker i området. De vil komme opp i nye væpna kamper, som først og fremst vil destabilisere området ytterligere og forutsette enda kraftigere militær innsats for å kontrollere. M.a.o vant imperialismen slaget, men krigen er ikke avgjort. Både undertrykking og motstand skjerpes. PLOs kompromissvilje i konferanse-tautrekkingene er taktisk betinga av korttidseffektene.

Den preventive effekten av Golfkrigen på andre tredjeverdenland fortaper seg nokså raskt. Ikke minst fordi enheten mellom imperialistmaktene stadig svekkes. Dette betyr ikke at vi ikke vil få se flere fellesoperasjoner mellom de viktigste imperialistmaktene i den tredje verden. Men tredjeverdenlands muligheter til igjen å spille på motsetninger er økt betraktelig på kort tid etter at «Sovjetkortet» falt nærmest helt ut det siste året. Det er lite trolig at USA kan gå til direkte militær aksjon overfor Nord-Korea under påskudd om å avverge atomopprustning. Det er ganske sikkert drøfta planer for en slik opperasjon. Men et USA-framstøt her ville møte motstand fra Japan. Også Kina ville komme på banen da. Massive USA-leda intervensjoner i Colombia/Peru – som også har vært antyda – ville også møte motbør både fra Japan og Tyskland og flere EF-land.

Sammenbruddet i Sovjet han også en sammensatt virkning på imperialismen og for hovedmotsigelsen i verden, utover det Golfkrigen avdekka. Den kraftige ideologiske offensiven mot all kommunisme og sosialisme som fulgte sammenbruddet, styrka sjølsagt det ideologiske hegemoniet til imperialismen, spesielt i Vesten. Gamle radikalere – inklusive ml-ere diskuterer plutselig sosialismens erfaringer på basis av de nye borgerlige dogmene. Men forherligelsen av kapitalisme og borgerlig demokrati har ganske raskt støtt sammen med virkeligheten. Både folkene i det gamle Sovjet-dominerte området og i Vesten, ser at «historia langt fra han nådd sitt sluttpunkt», at kapitalisme ikke en noen idyll. Ropet om «heller tilbake til det gamle» øker faktisk i styrke. Behovet for en sosialistisk strategi vil derfor trenge seg fram igjen her også.

I den tredje verden har Bush & co sin demokratikampanje – som er kjørt som banner for anti-kommunismen – blitt møtt av en kamp for demokrati med anti-imperialistisk innhold. Det sosialpolitiske grunnlaget for dette en at det nykoloniale systemet en i ferd med å bryte sammen i store deler av den tredje verden, og at sammenbruddet av undertrykkingssystemene i Øst-Europa har inspirert til å reise kamp mot lokale og utenlandske undertrykkere.

Denne prosessen starta allerede på 1980-tallet i Sør-Amerika. Det ene militærdiktaturet etter det andre måtte gi tapt. De sivile styrene, bygd på samarbeid med imperialismen, har også blitt utsatt for hardt press. Rammene som den imperialistiske økonomien setter for landene, gjør at ikke bare levekåra for vanlige folk blir uutholdelige, men at samfunnsstrukturene også brytes ned. Det blir vanskeligere for kompradorborgerskapet å holde systemet i live. Vi har sett at stort sett alle sittende styrer blir kasta ved første anledning og at revolusjonære partier også får svært store framganger i valg. Peru er nevnt. Også Brasil og Uruguay kan plusses på. Maoist-partiet i Argentina rekrutterer titusener til den revolusjonære valgfronten.

Afrika sør for Sahara blir sett på som det fortapte kontinent. Det er så utpint av imperialismen at nykolonialismen også der går opp i limingen. Det som når nyhetsbildet i Vest er, foruten de verste sultkatastrofene, borgerkrig og sønderlemmelse av Liberia og ditto i Somalia. Men vinklinga på nyhetene er etter «Idi Amin-malen»; det dreier seg om svart brutalitet og vanstyre. Det nærmest totale sammenbruddet av samfunnsstrukturen i landet blir ikke satt i fokus, når opptøyer feide over Zaire nettopp. Infrastruktur, kommunikasjon og distribusjon av varer er klappa sammen. Til og med myndighetenes voldsapparat går opp i liminga, fordi politi og soldater «må» ut på gatene og rane folk fordi de ikke har penger nok til neste lønningsdag. Det samme skjer forøvrig på gatene i Lagos i Nigeria. I flere land rekker månedslønningen for offentlig ansatte knapt til livets opphold noen få dager innenfor den offisielle økonomien.

De siste åra har opprør feid over rundt halvparten av disse landene. Med krav om demokrati og ny samfunnsordning som nykolonialismen ikke har mulighet til å imøtekomme. Foruten Zaire kan listes opp Kamerun, Togo, Den sentralafrikanske republikken, Guinea, Ghana, Elfenbenskysten, Mali, Niger, Zambia, Uganda og Kenya. Heller ikke et land som Senegal har gått fri. Det er ikke systemet som IMF og EFs Lome-avtalen tilbyr som folkene i disse landene trakter etter. Det dreier seg grunnleggende om anti-imperialistisk kamp, sjøl om strategiene og alternativene er sprikende.

Enkelte hevder at disse landene ikke betyr så mye for imperialismen lengre. Derfor er det ikke så farlig om det nykoloniale systemet her bryter sammen. Jeg mener dette er feil. De er fortsatt viktige som råvarekilder. Om investeringene her kommer i bakre rekke, er det først og fremst uttrykk for «kapitalmangelen» i den imperialistiske verdensøkonomien. Det er en svakhet for imperialismen at den ikke klarer å holde infrastrukturen i et viktig land som Zaire oppe.

Om de omfattende antiimperialistiske kampene i den tredje verden – som faktisk har økt i omfang også dette året hvor borgerskapet har proklamert kapitalismens seiersgang over hele verden – i nærmeste framtid vil føre til en ny bølge av brudd med imperialismen og forsøk på å bygge opp sosialistiske samfunn, vil avhenge av bl.a:

– Den videre skjebnen til de «klassiske» frigjøringsbevegelsene.

Her vil utviklingen i det nettopp frigjorte Eritrea og Etiopia ha stor betydning. I begge disse landa står marxistiske organisasjoner bak strategien. Det meste taler for at den økonomiske gjenoppbyggingslinja vil innebære både private, kooperative og statlige eie- og driftsformer. Videre at de også vil åpne for utenlandske investeringer i joint ventures eller kanskje også heleide? Flere vil vel da straks si at de dermed forlater en sosialistisk strategi allerede i starten. Mens det vel er mer fruktbart å føre videre drøftingene om de økonomiske og politiske strukturene i den nydemokratiske fasen. M.a.o vi får opp igjen problemstillinger fra diskusjonen om det var Dengs økonomiske reformer eller andre ting som førte sosialismen i Kina på avveier.

Utviklingen i El Salvador og Filippinene vil også bety mye. Både FMLN og NDF har opp gjennom årene utvikla og justert sin taktikk, utifra erfaringene og de ytre rammene for kampen. Enkelte har rynka litt på panna og frykta høyreutvikling de siste åra, fordi de har lagt såpass stor vekt på diplomati og enhetsfrontjobbing med både liberalere og høyrefolk i sine land. Ingen av dem har imidlertid gitt fra seg den væpna styrken. Vi kan nå konstatere at begge har oppnådd politiske gevinster gjennom diplomatiet. NDF har til og med tvunget fram en beslutning om at USA-basene skal være evakuert innen tre år, etter at Aquino har måttet rygge flere ganger etter nederlaget i Senatet om fornyelse av baseavtalen. Da de startet kampanjen, hadde de et par senatoren med seg. Etter mindre enn to år støttet over halvparten saka, sjøl om enkelte sjølsagt har andre motiver for det enn NDF. Om USA virkelig vil komme til å gi opp disse landa i nærmeste framtid, er vel heller tvilsomt. Men i begge disse tilfellene kan også her den såkalte «kommunismens fall» vise seg å bli et tveegga sverd for imperialismen. Fordi det vil vise seg at det ikke er borgerskapet, men frigjøringsbevegelsene som vil stå for demokratiet. Sådan er dialektikken …

– Hvordan det går videre med restene av den forrige bølgens sosialistiske utbrudd, vil også ha betydning. Ikke som før, som forbilder for den sosialistiske oppbygginga, men som antiimperialistiske allierte. Kina har gjennom tidene «snudd» flere ganger. Sjøl om de indrepolitiske forholda ikke skulle endre seg, vil det ha stor betydning om de opptrer som en antiimperialistisk kraft eller ikke på statsplanet. Skjebnen til Vietnam og den framtidige utviklinga i Korea vil avhenge mye av Kinas kurs framover. Om Cuba holder stand mot USA, vil være viktig for hele Latin-Amerika. Derfor kan vi vel kanskje få se at flere av de borgerlige regimene der faktisk vil prøve å gi Cuba en handsrekning, i egeninteresse. Mexico og Venezuela har allerede gitt vise signaler.

– Evnen til å trekke lærdom fra de sosialistiske erfaringene på et marxistisk grunnlag, og bruke dette til å utvikle og forene den økende bredden i de antiimperialistiske opprøra, vil innvirke både på de forsøka på sosialistiske utbrudd som allerede er igang, og på hvor mange nye som slutter seg til. Hva slags sosialisme-plattformer de nye utbrudda vil legge seg på, vil sikkert variere en del. Europeere vil sikkert rynke på pannen over flere også.

Tredje verden fortsatt hovedkrafta

Fortsatt gjelder det at det både er evnen til revolusjonære bevegelser til å reise et alternativ og at det må et sammenbrudd for det gamle systemet til for at nye sosialistiske utbrudd skal komme. Slik verden vil se ut utover 1990-tallet, vil det fortsatt være i den tredje verden vi finner imperialismens «svakeste ledd» og de revolusjonære kreftenes største styrke. Det vil derfor skade den anti-imperialistiske kampen, og kampen for sosialisme i Norge, om standpunktet om at frigjøringskampene i den tredje verden er hovedkrafta i den sosialistiske verdensrevolusjonen, forlates. Det er grunn til å framheve dette i den strategidebatten som foregår på venstresida i dagens Norge. Eurosentrismen tar mange former og stimuleres av de dramatiske endringene som har skjedd – og vil komme til å skje- på vårt kontinent den nærmeste tida.

Vår hovedoppgave er sjølsagt å styrke de revolusjonære kreftene i Norge og drive klassekamp mot borgerskapet her. Men våre framganger vil også være avhengig av de internasjonale styrkeforholda; av at vi styrker folkenes internasjonale på verdensplan. Å slåss for å synliggjøre kampkrafta i den tredje verden må fortsatt være en merkesak for den revolusjonære bevegelsen i Vest. Ikke bare for å stå imot sjåvinisme og rasisme, men også som motgift mot det ideologiske hegemoniet til imperialismen. Det en viktig for revolusjonære å se verden som den er. Det hører da med til virkelighetsbeskrivelsen at over 60 % av folket i verden finner vi i den delen av den tredje verden som strekker seg fra Midtøsten til Japan, at arbeiderklassen i denne delen av verden også er større enn i Europa og at det økonomiske tyngdepunktet i verden målt etter produksjonsvolum snart er her.

At AKP har vært sørpartiet sto ikke i motsetning til at det også var streikepartiet. Dette er noe vi også må bygge på videre framover.

av Arnljot Ask

Det Sovjet som nå er i omforming var en imperialistisk supermakt, som både konkurrerte om verdensherredømmet og undertrykte eget folk og nasjoner i det indre imperiet.

Tingene skjer fort i omformingen av den gamle Sovjetunionen. Det er lett å bli fanget av de dramatiske enkelthendelsene og midlertidige tendensen som utfolder seg. En kan fort komme i skade for å trekke forhastede konklusjoner. Gorbatsjov er blitt avskrevet flere ganger, også før kuppet. I dagene etter kuppet ble det en gjengs oppfatning at sentralmakta i imperiet var nærmest en saga blott og at de ulike republikkene nå gikk mot sjølstendighet. Etter hvert ser en imidlertid at det ikke er så enkelt.

For å få tak i de grunnleggende drivkreftene bak utviklinga, må en se nøyere på både maktforholda i dagens Sovjet og de historiske faktorene som virker på omformingsprosessen. Og vi må ta med i betraktningen de sterke kreftene som er i sving utenfra.

Det Sovjet som nå er i omforming, var en imperialistisk supermakt, som både konkurrerte om verdensherredømmet og undertrykte eget folk og nasjoner i det indre imperiet. Det materielle grunnlaget for denne posisjonen begynte å svikte mot slutten av 1970-tallet. Det skyldtes både indre forhold – den økonomiske modellen var tilstivna og et omfattende snyltersjikt motsatte seg endringer – og at den ytre ekspansjonen som Sovjet trappet opp fra midten av 70-tallet ble for kostbar både økonomisk og politisk.

Omlegginga, som Gorbatsjov sto i spissen for fra midten på 1980-tallet, hadde som hovedsiktemål å fornye den økonomiske basisen i Sovjet. Det innebar også sosiale endringer med følger for det framtidige grunnlaget for herskerklassen i landet. Dette la allerede fra starten av opp til en maktkamp innenfor borgerskapet. Den ble ytterligere skjerpet av at Gorbatsjov, etter hvert som det ble klart at den indre omforminga ville kreve alle krefter og også hjelp fra tidligere rivaler på verdensarenaen, måtte gå inn for å avvikle hele det ytre imperiet.

Maktkampen i det sovjetiske borgerskapet har vært sammensatt med et voksende antall aktører og skiftende allianser på kryss og tvers.

Gorbatsjov har klart å holde på initiativet stort sett fra starten. Han har hele tiden hatt en langsiktig strategi, og har evna å justere taktikken etter som målsettingene også måtte justeres. Kuppforsøket kom på tverke for opplegget hans. Det er lite hold i konspirative teorier om at han egentlig sto i ledtog med kuppmakerne. Kuppet forkludra kroninga av den kampen han hadde ført siste året for å få i stand en ny unionsavtale som ville styrke hans konstitusjonelle maktbasis. Hadde det ikke vært for at Jeltsin også har sentrale felles målsettinger med Gorbatsjov, og har bruk for han i den videre kampen, ville kuppet sannsynligvis satt Gorbatsjov utenfor for godt.

Vi ser nå at Gorbatsjov har vunnet tilbake en del av initiativet. Han er imidlertid fortsatt avhengig av at fellesinteressene dominerer i forhold til Jeltsin-fløyen. Sjøl om det siste forslaget til unionstraktat også styrker hans sjølstendighet. Ellers vil hans viktigste sosiale basis den nærmeste tida være å finne i vestlige hovedsteder. Etter ett døgns nøling, for å se hvor sterke kuppmakerne egentlig sto, kasta både USA og Tyskland lodda sine inn på Gorbatsjovs vektskål. Nato-møtet like før kuppet rakna, krevde også Gorbatsjov tilbake i ledelsen.

Hvilken stilling stormaktene tar til maktkampen i Sovjet, vil ha stor betydning for det umiddelbare utfallet. Fordi det, med den økonomiske kursen som legges opp, vil være nødvendig med stor vestlig støtte for å unngå omfattende akutt sosial uro i Sovjet. De andre stormaktene er for en kontrollert omlegging, både av økonomien og den politiske strukturen. Gorbatsjov er her et sikrere kort enn Jeltsin. Når han nå likevel er tvunget til å åpne for utenlandsk diktat over økonomien. Golfkrigen viste at han er innstilt på å opptre lojalt i utenrikspolitiske storkonflikter. Gorbatsjov kan derfor regne med støtte både fra Bush og Kohl de nærmeste åra.

Jeltsin-fløyen har i flere år bygd opp sin sosiale maktbasis. Ikke bare i Russland, men også i andre republikker. Jeltsin har inngått taktiske allianser med nasjonale krefter i republikkene mot sentralregjeringa. At dette ikke har så mye å gjøre med respekten for andre nasjoners sjølråderett, har vi fått demonstrert i den nye situasjonen som er oppstått; sjølråderetten gjelder ikke hvis den går ut over russiske interesser!

Jeltsin rivaliserer med Gorbatsjov om hvem som skal ha makta i det framtidige imperiet. Han har aldri hatt som mål at Sovjetunionen skal ryke i 15 eller flere biter. Hans mål er en ny statsdannelse, hvor Russland skal dominere i kraft av sitt ressursmessige, geografiske og militære potensiale. Om da enkelte republikker har en viss formell autonomi som egne stater, skal deres reelle stilling være en mer tradisjonell nykolonialistisk avhengighet av Russland. De storrussiske kreftene Jeltsin bygger mye av sin makt på, vil på ganske kort sikt kunne opponere mer uregjerlig på den underdanigheten Russland nå går inn i ovenfor utlandet. Dette kan være en av grunnene til at han ikke er favoritten til Bush og Kohl.

Det er Jeltsin-fløyen som har de største sjansene til å komme seirende ut av maktkampen på lengre sikt. Fordi den sosiale maktbasisen i landet vil telle så tungt, og Russland vil få en så dominerende stilling i den nye unionen. Etter hvert vil også stormaktene USA, Tyskland og Japan komme i motsetningsforhold til hverandre i kampen om det sovjetiske byttet. Fløyene i landet vil da også kunne spille på disse motsetningene, og den basisen Gorbatsjov i dag har i Vest kan brytes opp. Om det er Jeltsin som vil være den sterke mannen i denne fløyen da, vil tiden vise.

Den fløyen som kuppmakerne sprang ut fra, er nå dømt nord og ned. At de fikk seg en alvorlig smekk , både politisk og organisatorisk, er lett å si seg enig i. Men fortsatt har den delen av den gamle herskerklassen de representerte, en solid plattform å jobbe ut i fra. Millioner av byråkrater og innflytelsesrike personer fra denne klassen vil følge over i det nye maktapparatet og inn i posisjoner som de nye kapitalister. Det var påfallende at den ideologiske propagandaen , både før og under kuppet, spilte sterkt på patriotiske strenger. Hovedfaren for kuppmakerne var en oppsplitting av imperiet og trusselen om utenlandsk dominans. Det er få ting i veien for at denne fløyen kan smelte sammen med den stor-russiske. Det at de også vil reise motstand mot den fredelige okkupasjonen av Sovjet vi nå blir vitne til, vil kunne føre til at de etterhvert igjen erobrer fremskutte posisjoner i den russiske makteliten.

– Makta flyttes nå over fra sentralen til republikkene ,sies det av flere kommentatorer. Dette er langt fra hele bildet , og neppe heller det sentrale. Påstanden er prega av at den i alt for liten grad tar hensyn til både de historiske premissene og dagens virkelige maktpolitiske faktorer.

Danninga av USSR skjedde gradvis fra 1917 av. Russland var kjernelandet. Den vestlige innblandingen og intervensjonskrigene la rammene for tilslutninga av flere republikker. Og områder som tidligere var innlemma i tsarriket tilslutta seg etter hvert unionen. De transkaukasiske republikkene kom inn i 1921-22. De asiatiske rundt midten av 1920-tallet.

Med unntak av innlemmelsene rundt andre verdenskrig (Baltikum og deler av Moldova) ble unionen bygd opp på langt mer demokratiske og likeverdige prinsipper enn tsarriket var. Alliansen mellom de ca hundre nasjonalitetene innenfor grensene til det gamle tsarriket var en av pilarene som det sosialistiske Sovjetunionen skulle bygges på. Det ble satt opp som mål å avkolonialisere de ikke-russiske områdene og skape politisk, økonomisk og kulturell likhet mellom nasjonene. Den økonomiske framgangen, som det ble høstet frukter av helt fram til 1960-70-tallet, hadde bakgrunn i en arbeidsdeling som ble utviklet mellom republikkene. Sjøl om det etterhvert utvikla seg ulikeverdige forhold i takt med at sosialismen brøt sammen, var undertrykkinga av de fleste ikke-russiske nasjonalitetene mye sterkere under tsarriket. Derfor er det nok langt fra alle i de nåværende republikkene som ønsker å kvitte seg med hele Sovjetunion-arven. Spesielt ikke hvis alternativet er å gå tilbake til en statsdannelse som ligner på det gamle tsarriket.

Sammenbruddet for USSR visker heller ikke bort røttene fra før 1917. Russland og et russiskdominert Ukraina var hjørnesteinene i tsarriket. De andre delene av riket spilte andre og tredje fiolin, som erobringsgevinster. De asiatiske republikkene f.eks ble innlemma i perioden 1860-80. Sjøl om det nå snakkes høystemt om sjølråderett for de enkelte nasjonene, en det sjåvinismen fra tsartida som nå er i ferd med å ta over initiativet igjen. Den rettferdige kampen for løsrivelse som baltere og georgiere har ført, står i fare for å bli utnytta av lokale sjåvinister som undertrykker egne minoriteter. Og over det hele ruger den stor-russiske sjåvinismen som vil utnytte alle påskudd til fortsatt å blande seg inn i og dominere de såkalte nye «suverene statene».

Innenfor disse historiske rammene opererer så dagens aktører; både gamle og nye makthavere og folket. I tillegg til at både store og små makter blander seg inn utenfra.

Det er verdt å legge merke til at flere av løsrivingserklæringene kom fra regionledere som støttet statskuppet nettopp! Motivene her er nok helst at de tenker mest på egne privilegier, som de ser som truet av en Jeltsinfløy-dominert sentralstat. Enkelte kan nok skape allianse med folkeopinionen – mot den storrussiske trusselen. Men neppe klare å stå imot i lengden. Senteret vil også kunne utnytte at disse undertrykker egne minoriteter og attpå til skaffe seg demokratiske blomster på det.

Den folkelige organiseringa vil neppe på kort tid vokse seg så sterk at den kan tilkjempe seg det avgjørende ordet.

Stormaktene er ,som sagt, ikke interessert i en full oppsplitting av unionen i dag. Ikke bare utifra det sikkerhetspolitiske problemet med atomvåpna og omfattende sosial og etnisk uro de frykter i kjølvannet av en oppsplitting. Men også av økonomiske grunner. F.eks de omfattende økonomiske avtalene som Tyskland har inngått er gjort med sentralregjeringa. Det vil i mange sammenhenger bli vanskeligere å utbytte Sovjet bit for bit. Derfor tror jeg vi de første åra vil få se at stormaktene vil enes om å beholde unionen mest mulig samla.

Utifra en slik bakgrunnsanalyse taler det meste derfor for at vi vil få en union med en betydelig sentralmakt, dominert av Russland. De baltiske statene slippes ut. Muligens også Moldova. Sjøl om de enkelte republikkene i navnet kan bli suverene stater, vil de i gavnet bli dominert av det russiske senteret. Også de baltiske statene vil i stor grad være økonomisk avhengige av denne unionen. Dette vil ikke bli en harmonisk union av «suverene stater». Det vil bli brukt både politisk, økonomisk og militær makt for å tøyle sosiale og nasjonale konflikter. Naboland både i Europa og Asia vil bli innblanda i noen av disse konfliktene.

Astrid Hamre intervjuer Hans Ebbing

– Marxismen står svakt i SV, det er riktig. Et politisk parti har alltid en kjerne som bærer organisasjonen rent teoretisk. I SV er flertallet i denne kjernen marxister, men mange av de nye medlemmene har ikke en gang hørt ordet imperialisme.

Hans Ebbing er marxist og landsstyremedlem i SV. Han satt også i komiteen som utarbeidet forslag til det prinsipprogrammet fra 1987 som partileder Erik Solheim opphevet med en enkel replikk under valgkampen.

Ebbing og hans meningsfeller i SV forbereder seg nå til kamp for at marxismen skal fortsette å være den ideologiske hjørnesteinen i partiet. Mot dem står partileder Erik Solheim med sin krets av populister.

– Hva er ditt synspunkt på at partilederen så og si stryker marxismen av partiprogrammet med et kjapt intervju i en tabloidavis?

– Avvisningen av prinsipprogrammet er helt i tråd med den alminnelige tabloidiseringen av politikken. Det var valgkamp og da forventes det at politikere skal ha kjappe svar. Erik Solheims måte å takle saken på var pinlig for hele partiet. En ting er å stille kritiske spørsmål til prinsipprogrammet, det bør sosialister gjøre. Noe helt annet er det når en partileder som partiets fremste tillitsvalgte og talsmann for programmet, forkaster det uten politisk debatt i organisasjonen. Dette uttrykker et forhold til organisasjonsdemokrati som i lengden er utålelig og gjør SV til latter hos alle som vet hva slikt demokrati betyr. Men det er lyspunkter også. I landsstyrets behandling av saken i september fikk ikke Erik støtte fra noen av fylkesrepresentantene. Kritikken var tvert om massiv.

Ebbing har ingen illusjoner om at utspillet var en glipp fra partitoppens side.

Han følte seg nok presset av situasjonen i valgkampen. I siste del av valgkampen var SV, og ikke tradisjonelt Arbeiderpartiet, blitt Høyres og Fremskrittspartiets hovedfiende. Det kom harde utkjør mot SV ved hjelp av sitater om «stygge ting» i prinsipprogrammet. I stedet for å føle seg beæret og stolt av SVs nye status som høyresidens politiske hovedfiende, ble partilederen og et par stortingsrepresentanter skremt og skyndte seg med å avsverge marxismen i håp om å få saken ut av verden. Dermed gjorde de bare galt verre for seg selv og SV. På den andre siden er det klart at når Solheim sier at partiprogrammet var foreldet alt i 1987 da det ble vedtatt og han selv ble valgt som leder, var det bare et tidsspørsmål før et slikt utspill måtte komme, sier Ebbing.

Han mener det har liten hensikt å spekulere i hvor bevisst utspillet var. Det som er et faktum er at Solheims popularitet i media er hans viktigste basis for å svekke de marxistiske innslagene i SVs grunnlag og gjøre partiet mer populistisk.

– Hva er din oppfatning av populisme?

-Populisme-utspillet henger sammen med det ideologiske behovet noen føler for å tone ned SVs sosialistiske profil. Sosialisme er ikke et spesielt populært fenomen i disse dager. Denne manøveren sammen med avsvergingen av programmet danner et mønster. Generelt er populisme en politisk strategi som legger seg opp til folks fordommer og appellerer til disse. Populisme som strategi er slik sett bare opportunisme satt i system. Populismen flyter med konjunkturen og kan slå både til høyre og venstre. Den er teorifiendtlig og forakter politiske prinsipper – for ikke å si prinsipprogrammer. Det forpliktende politiske programmet blir erstattet av Den populære politiske leder. Oppslutningen om et populistisk parti skjer ikke som en oppslutning om partiets programmer eller linjene i politikken. Den tar form av en oppslutning om den populære Lederen. Peronismen i Argentina er det beste eksempel på slik populisme.

– Er det ikke nødvendig med populære politikere?

– Selvsagt, alle partier må ha innslag av populisme for å få framgang. Politikk er også følelser. Velgerne identifiserer partiets politikk med lederne. Det er ikke noe galt i det. Populismen blir problematisk når dette tar overhand slik at Lederen opptrer uavhengig av partiet, skyver dets indre demokrati til side og appellerer direkte til massene.

I massemedienes tidsalder blir populismen medieformidlet og forsterket. All politikk blir mer eller mindre populistisk. De politiske ledernes kappløp om å få oppslag i media forsterker populismen i partiene. For å unngå at SV ikke omdannes til et populistisk parti, må den politiske opposisjonen bruke media på samme måte. Da offentliggjøres de politiske motsetningene, opposisjonen synliggjøres og dermed forhindre at partiet blir Lederens eiendom.

Ebbing mener populismens antiintellektuelle og teorifiendtlige grunnholdning gjør det vanskelig å bekjempe den med politiske og prinsipielle argumenter. I kampen mot populismen risikerer følgelig marxister ofte å bli isolert. Det kan i neste omgang forsterke de sekteriske tendensene.

– Har Marx noen sjanse i SV?

– Begrepet marxisme er et problematisk begrep fordi det samtidig har en sterk symbolfunksjon. Marx erklærte at han ikke var noen marxist. Marxismens symbolfunksjon er egentlig irrasjonell, i strid med dens kritiske program. Kritisk analyse må ikke være bundet av symboler, men være helt «kynisk». Men marxismen er også et fenomen som alle politisk interesserte mennesker forholder seg til. Debatten i SV må ikke bli en diskusjon om marxismen som et symbol, men en debatt om den beste analysen.

Det skal bli interessant å se hvilken alternativ metode populistene og «byradikalerne» i SV vil legge til grunn når programmet skal fornyes. Marxismen som symbol er ideologisk belastet ved at den identifiseres med Sovjet og den såkalte kommunismen. Intet ville derfor være mer gledelig for meg som gammel marxist om noen kunne utvikle en metode som var marxismen overlegen når det gjelder å analysere kapitalismen, EF, klasseforholdene i Norge, de økonomiske og sosiale prosessene i Øst-Europa, imperialismen, sammenhengen mellom de økologiske krisene og de økonomiske prosessene. Problemet er imidlertid at den store oppgaven som ligger å forstå disse sammenhengene alt i utgangspunktet er et marxistisk prosjekt. Det kan høres merkelig ut, men marxistisk teori er den eneste økonomiske teori som har en definisjon av fenomenet kapitalisme. Moderne økonomisk teori definerer ikke en gang begrepet marked, den tar det for gitt. Hvis SVs nye prinsipprogram fortsatt skal uttale seg om kapitalismen, bør det legge en marxistisk metode til grunn.

– Spørsmålet om ja eller nei til marxisme er ikke bare noe som angår SV, å vinne folk for marxismen er avgjørende for hele venstresida i Norge. Folk på venstresida med seriøse syn må alle delta i debatten, men det er i SV slaget står. Gir vi slipp på marxismen, har det konsekvenser for alle til venstre for Arbeiderpartiet. Hvordan skal SV definere seg i forhold til Arbeiderpartiet hvis marxismen som metode forsvinner? Taper vi marxismen, blir SV bare en venstreside innen Arbeiderpartiet, mener Ebbing.

– Ett av punktene i prinsipprogrammet som Solheim ikke kunne forsvare var at den private eiendomsretten til massemediene må oppheves. Hvorfor står dette i programmet?

– Det er ikke lett for en politiker å ha et godt forhold til journalistene i Dagbladet og VG, samtidig som programmet er å rykke disse mediene ut av Orkla-gruppens eller Schibsted-gruppens hender. Programposten må sees i sammenheng med medienes makt, for eksempel med det jeg kaller tabloidiseringen av politikken. Tabloidisering betyr at politikken bare blir interessant i den grad de politiske oppslagene øker avisenes opplag og profitten. Dette gjelder ikke bare politikken, men alle livets områder som erobres og omdefineres av massemediene. Vi lever i det totale mediesamfunn, en medienes totalitære samfunnsorden. Programmet sier derfor at massemediene i stedet må eies og styres av organisasjoner, partier, de som arbeider i dem, og at staten sikrer en variert presse gjennom støtteordninger. Med andre ord, kapitalens makt over mediene og menneskene må fjernes. Det står ikke noe sted at mediene skal nasjonaliseres. Forbausende at dette punktet er problematisk å forsvare for en sosialist.

– Er ikke dette nettopp et eksempel på at tilhengere av marxismen har en vanskelig oppgave i den kommende debatten?

– Selvsagt. Men bare det at det nå blir en debatt, er en fordel for de som er opptatt av at partiet fortsatt skal ha en samfunnsanalyse og et prinsipprogram. Marxismen har alltid tjent på debatt. Mangel på debatt svekker det politiske grunnlaget og fører til politisk høyredreining. I den forestående debatten har det alt avtegnet seg to grunnholdninger. De som vil ha en kjapp debatt som rydder opp i prinsipprogrammet fram til neste valgkamp. Da slipper SV å trekkes med marxistiske lik i lasten i konfrontasjon med journalistene i Akersgaten og partistrategene i Høyres hus. De andre siden vil ha en grunnlagsdebatt, gjerne over flere år, for å foreta den nyorientering som er så nødvendig på venstresiden. Kapitalismekritikken må fortsatt være utgangspunktet, utdypet både i forhold til de grunnleggende økologiske problemene og i forhold til imperialismen, de internasjonale utbyttingsforholdene og stalinismens sammenbrudd.

– Finnes det en reell opposisjon mot Solheim i SV?

– Det er ikke dannet noen organisert opposisjon, men det finnes strømninger. Boka til Fritz Nielsen om Sosialisme i Norge er et signal om at det bør gjøres en opprydning. Han representerer helt sentrale SV-holdninger, de holdningene som gjør det mulig å snakke om en venstreside i Norge i det hele tatt. For marxistene og deres tilhengere er ikke sosialisme en fremtidsutopi, men en plattform for motstand mot kapitalismen. Uten sosialismen ville kapitalismen vært mye verre. I 1970-årene skjedde mye av rekrutteringen gjennom kvinnebevegelsen. Også denne er en del av SVs radikale grunnlag. Deretter var det kampen mot atomvåpen.

I siste halvdel av 1980-årene har rekrutteringen skjedd gjennom miljøbevegelsen. Miljøbevegelsens globale perspektiver har imidlertid ikke vært koblet sterkt nok sammen med en kritikk av kapitalismen og den imperialistiske utbyttinga. Dels er det SV og andre på venstresiden som her har sviktet sin oppgave. Dels har henvisningene til de enorme forurensingene i de såkalte sosialistiske landene gjort det vanskelig å utvikle en samfunnskritisk, radikaliserende miljøbevegelse. Samfunnskritikk blir naturlig nok identifisert med sosialisme. Men dette vil endre seg. Når «kommunismen» er avskaffet, kan den ikke lenger få skylden for at de økologiske problemene ikke lar seg løse.

– En del framtredende SVere har framstått som halvveis tilhengere av EF. Er det noen sammenheng mellom denne mer positive holdningen til EF og den ideologiske utviklingen i SV ellers?

– 1980-årene var tiåret da de store utopiene definitivt døde. Det er en stor fordel for venstresiden på litt lengre sikt. Men samtidig er begrepet om imperialismen glidd nesten vekk fra folks tenkemåte. Mange medlemmer i SV oppfatter det bare som et skjellsord. Ironisk nok har det foraktelige prinsipprogrammet en høyaktuell definisjon av imperialisme. Men dette programmet har nesten ingen lest.

– EF er en imperialistisk blokk. EF-ideologene i Brussel understreker dette når de med ettertrykk hevder at Europa må ivareta sine interesser mot USA og Japan. Men hvordan ser disse interessene ut? Det er kapitalens interesser. Proteksjonisme utad og ekstrem markedsliberalisme innad i det indre marked. Det indre marked er eurokapitalens eksklusive marked som skal holde USA og Japan ute. EF er en organisasjon for kamp om markeder, råvarer og profitt.

Etter Sovjetkommunismens sammenbrudd er det klart at denne klodens skjebne vil bli avgjort av utfallet av den globale konkurransekampen mellom disse tre imperialistiske blokkene. Dette perspektivet på EF-kampen har nesten helt manglet. Bøndene snakker om jordbruk, fiskerne om fisk. Byradikalerne snakker om Det nye Europa, men nevner ikke imperialisme med ett ord. Ikke en gang farene for en sterk økning av arbeidsløsheten i Norge som følge av medlemskap opptar de Europa-visjonære byradikalerne. Hva slags radikalisme er dette? Det er sløvsinn. Skulle den byradikale tenkemåten få overtaket i SV, vil partiet trolig splittes. Det vil svekke venstresiden. Derfor er det viktig at hele venstresiden deltar i debatten.

I 1970-årene kranglet Ebbing intenst med AKP om Sovjet skulle defineres som kapitalistisk eller kommunistisk. AKP mente Sovjet var kapitalistisk, mens Ebbing definerte Sovjet som et overgangssamfunn. Hverken kapitalistisk eller sosialistisk.

– I dag må det være åpenbart for alle hvilken latterlig påstand det var å hevde at Sovjet var kapitalistisk. Hva slags forhold kunne AKP ha til marxismen når partiideologene hevdet at dette samfunnet var kapitalistisk? Det må være et tankekors. Påstanden om at Sovjet var kapitalistisk var en fornærmelse, både mot kapitalismen og Karl Marx. Jeg mener fremdeles som i 70-årene at Sovjet var et overgangssamfunn. Men nå er det klarere til hva, nemlig kapitalisme. For min del dreide diskusjonen seg egentlig om hva kapitalisme er, ikke om Sovjet. AKP mente at Sovjet var kapitalistisk.

Men hvis Sovjet var kapitalistiske, hva var vi? Hvis man anvender marxistiske begreper som kapitalakkumulasjon, fanger ikke det opp virkeligheten i Sovjet. Jeg forsøkte å forstå Sovjet som system. De hadde ingen økonomisk dynamikk og produksjonsmåten var kapitalistisk. Det hadde ingen økonomisk dynamikk slik som den kapitalistiske produksjonsmåten. Det hadde heller ingen plan i egentlig forstand, men kaos, sløseri og kommandoøkonomi. Det var en permanent borgerkrigsøkonomi. De sosiale og politiske rammebetingelsene i økonomien fungerte dårlig. Utfra mine begreper er ikke det sosialisme.

Et økonomisk demokrati er uløselig knyttet til politisk demokrati. Norge har politisk demokrati, men ikke økonomisk demokrati. Det begrenser det politiske demokratiet. Sovjet har aldri vært demokratisk, unionen er i permanent unntakstilstand og går inn i en ny unntakstilstand nå.

– Krisa i Sovjet dreier seg om noe mer enn nasjonalisme, kjernen har et økonomisk element. Det beste utfall i dag for Sovjet er trolig statskapitalisme. Hvem skal bli kapitalistene i Sovjet i dag ? Hvordan oppstår en kapitalistklasse? Hvordan vil «den opphavelige kapitalistiske akkumulasjonen» komme i stand?

Den kan bare komme ved hjelp av utenlandsk kapital, særlig tysk. For at Sovjet skal klare å hevde seg som industrinasjon trenger de en enorm kapitaltilførsel og de trenger tilgang til markeder. Begge deler vil være vanskelig å oppnå. Overgangen til kapitalisme kan ta lang tid. Og hva vil skje i mellomtiden? Hvordan vil de sosiale klassene organisere seg? Hva slags politikk kommer ut av dette? Og hva med nasjonalitetene?

– Hva er ditt synspunkt på oppsplittingen av Sovjetunionen?

– Jeg tror det er en nødvendig prosess. Når det ikke er band som knytter sammen, kan ikke landet holdes sammen med tvang. Men jeg er redd for hvilke krefter som slippes løs. Sovjets omforming går mot kapitalisme, men hva slags? Det er et åpent spørsmål.

Skuespill

av Harold Pinter

En mann med bind for øynene sitter på en stol. To menn (Des og Liones) betrakter ham.

Des: Skal jeg fortelle deg noe om denne mannen?

Lionel: Hva da?

Des: Han har overhode ingen peiling på hva vi skal gjøre med ham.

Lionel: Det har han ikke, nei.

Des: Det har han ikke, nei. Han har overhode ingen idé om noe som helst av alle de tingene vi kan komme til å gjøre med ham.

Lionel: Som vi kommer til å gjøre med ham.

Des: Kommer til.

Pause.

Vel, noe av det. Noe av det kommer vi til å gjøre.

Lionel: Noen ganger kommer vi til å gjøre alt.

Des: Det kan virke mot sin hensikt.

Lionel: Drittprat.

De studerer mannen. Han er urørlig.

Des: I alle fall her er han, her sitter han her, og han har ikke den fjerneste idé om hva vi kan gjøre med ham.

Lionel: Vel, sannsynligvis har han den fjerneste idé.

Des: En fjern idé, ja. Sannsynligvis.

Des bøyer seg over mannen

Har du? Hva sier du?

Han retter seg opp.

La oss si det på denne måten. Han har en minimal idé om hva vi kan komme til å gjøre med ham, om hva vi faktisk skal til å gjøre med ham.

Lionel: Eller kona hans. Ikke glem kona hans. Han har en minimal idé om hva vi skal til å gjøre med kona hans.

Des: Vel, han har sannsynligvis en viss idé, han har nok sannsynligvis fått en viss idé. Tross alt, han har lest avisene.

Lionel: Hvilke aviser?

Des: Du har rett der.

Lionel: Hvem er denne fitta forresten? Hva er han, en slags bonde – eller en foreleser i teologi?

Des: Han er en forpult foreleser i bondeteologi.

Lionel: Er han? Hva med kona hans?

Des: Kvinner har ikke teologisk legning.

Lionel: Å, jeg veit ikke. Jeg pleide å diskutere det spørsmålet med min mor – ganske ofte.

Des: Hvilket spørsmål?

Lionel: Å, du veit, de feminines teologiske aspirasjoner.

Pause.

Des: Hva sa hun?

Lionel: Hun sa …

Des: Hva?

Pause.

Lionel: Jeg husker ikke.

Han vender seg mot mannen i stolen.

Motherfucker.

Des: Pulegris.

De går rundt stolen.

Lionel: Veit du hva jeg syns er aller mest skuffende?

Des: Hva?

Lionel: Nivået av ignoranse som omgir oss. Jeg mener, denne pikken her –

Des: Du kalte ham ei fitte sist.

Lionel: Hva?

Des: Du kalte ham ei fitte sist. Nå kaller du ham en pikk. Hvor mange ganger må jeg si deg dette? Du må lære deg å definere begrepene dine og å holde fast på dem. Du kan ikke kalle ham ei fitte det ene øyeblikket og en pikk det neste. Begrepene er gjensidig utelukkende. Du vil miste ansikt i enhver språkvitenskapelig diskusjonsgruppe, hør på et godt råd.

Lionel: Herregud. Ville jeg?

Des: Avgjort. Og du veit hva det betyr for deg. Du veit hva språk betyr for deg.

Lionel: Ja, jeg veit det.

Des: Ja, det veit du. Se på denne mannen her for eksempel. Han er et førsteklasses eksempel. Skjønner du hva jeg mener? Før han kom inn hit var han en storkar, han holdt aldri opp med å skryte, han holdt aldri opp med å stille spørsmålstegn ved oppleste sannheter. Nå fordi han er bevisst hva som skal til å skje med ham – har han holdt opp med alt det der, han har ikke mer å si, han har mer eller mindre tatt kvelden. Jeg mener en gang – for ikke så veldig lenge siden – var denne mannen en mann av overbevisning, ikke sant, en mann av prinsipper. Nå er han bare en pikk.

Lionel: Eller ei fitte.

Des: Og vi er ikke engang ferdige med ham. Vi har ikke begynt.

Lionel: Nei, vi er ikke engang ferdige med ham. Vi er ikke engang ferdig med ham! Vel, vi har ikke begynt.

Des: Og så står fremdeles kona hans igjen.

Lionel: Det er riktig. Vi er ikke ferdige med ham. Vi har ikke engang begynt. Og vi er ikke ferdige med kona hans heller.

Des: Vi har ikke engang begynt.

Lionel holder hånda foran ansiktet og begynner å gråte.

Des: Hva er det du griner for?

Lionel: Jeg elsker det. Jeg elsker det. Jeg elsker det.

Han tar tak i skulderen til Des.

Hør her. Jeg er nødt til å si det til deg. Jeg må si det til deg. Det er ingen andre jeg kan si det til.

Des: Greit. Fint. Kom igjen. Hva er det? Fortell meg.

Pause.

Lionel: Jeg føler meg så ren.

Pause.

Des: Vel, du har rett. Du har rett til å føle deg ren. Veit du hvorfor?

Lionel: Hvorfor?

Des: Fordi du holder verden ren for demokratiet.

De ser hverandre inn i øynene.

Jeg kommer til å ta deg i hånda.

Des tar Lionel i hånda. Så peker han mot mannen i stolen med tommelen.

Og det kommer han også til å gjøre … (han ser på klokka) … om omtrent trettifem minutter.