(del 2)

av Forfatterkollektivet

Det gjelder for borgerskapet å bryte ned så mange motforestillinger mot alkohol i arbeiderklassen som mulig. I det perspektivet at vi nå står foran/midt inne i en gigantisk omfordelingsprosess i Norge, til fordel for borgerskapet, blir det gjort mye for å gjøre alkohol tilgjengelig og selvfølgelig. Den alkoholliberale utvikling i Norge de siste årene må sees som ledd i en slik prosess. I siste instans skal vi jo inn i EU, og tilpasse oss det indre marked, hvor mange av de norske bestemmelsene ikke vil være mulige å beholde.

Det har i begge de to hovedklassene vært ført kamp mot alkoholskadene. Borgerskapet startet med spare- og måteholdsforeninger først på 1800-tallet, og Den Norske Forening mot Brennevinsdrikk rundt 1830-40 var også i hovedsak borgerlig preget, men med stor oppslutning av intellektuelle utover landet, og med mye bønder, håndverkere og husmenn. Det er klart at borgerskapets stat, også utenom disse organisasjonene, hadde grunn til å regulere alkoholtilgjengeligheten og alkoholforbruket. Et for stort alkoholforbruk gjør arbeidskrafta uproduktiv. Med frigivelsen av brennevinsbrenning til husbruk som ble vedtatt i 1816 samtidig som potet som råstoff ble utbredt over hele landet, steg alkoholforbruket så voldsomt at det førte til omfattende skader og uorden. Et ledd i disiplinering av arbeidskraft var derfor å få slutt på hjemmebrenning på slutten av 1830-tallet. Etter hvert som industrialismen vokste fram, ble denne reformen etterfulgt av nye reguleringer, som i og for seg hadde lite med avholdsbevegelsens arbeid å gjøre. Alkoholen har også alltid vært et skatteobjekt for staten. Dette må også sees som noe av bakgrunnen for pris- og avgiftsreguleringene.

Den nye totalavholdsbevegelsen som vokste fram i siste halvdel av 1800-tallet hadde også sin største oppslutning blant småkårsfolket, ikke minst kvinnene, og nå hadde borgerskapets klasserepresentanter for det meste falt ut av rekkene. Småborgerlige intellektuelle var imidlertid igjen i rikt monn. Bevegelsen var preget av kristen filosofi, og vokste fram parallelt med framveksten av lekmannskristendommen i forskjellige frikirkeorganisasjoner. En stor grad av redningsfilosofi lå bak, men bevegelsen satset også nokså snart på forebyggende arbeid gjennom politiske tiltak, som for eksempel gradvis tørrlegging av landet. Sett på bakgrunn av de frenetiske angrep som avholdsbevegelsen er blitt møtt med opp gjennom tidene, ikke bare fra bryggeri- og brennerikapital, men også fra høykirkelige kretser, står det klart at avholdsbevegelsen i sine målsettinger objektivt har stått i motsetningsforhold til i alle fall de mest ekspansive delene av borgerskapet når det gjelder alkohol, og vel må sies å ha hatt en objektivt antikapitalistisk profil. Dette ble også innsett etter hvert som arbeiderbevegelsen vokste fram, og arbeiderne sluttet seg i stort monn til avholdsbevegelsen. Sjøl om det også ble gjort forsøk på å starte noen egne arbeideravholdsorganisasjoner, står det likevel klart at det store flertallet av avholdsarbeidere i Norge var organisert gjennom den tradisjonelle avholdsbevegelsen. Dette gjaldt også etter at Arbeidernes Avholdslandslag (nå AEF), Arbeiderpartiets avholdsorganisasjon, ble stiftet i 1932.

Det er vel likevel riktig at det alltid har hersket en borgerlig og en proletær linje også innen avholdsbevegelsen. De to har kanskje ikke vært like lette å skille fra hverandre, men i den grad borgerlig tenkning og innflytelse satte en grense for hva organisasjonene kunne begrunne sin avholdspolitikk med, og i den grad det borgerlige samfunns rammer var med på å definere hva aktivitetene kunne gå ut på og hvilke krav som kunne stilles, måtte deltakelsen i avholdsorganisasjonene være av mindre interesse for revolusjonære arbeidere. Det vil vel derfor være riktig å si at avholdsbevegelsen etter hvert fikk og fortsatt har et sterkt mellomlagspreg.

Borgerlig totalavhold

Kort kunne en karakterisere borgerlige totalavholdstenkning med følgende beskrivelse:

1. Det gjaldt å bli stuerein hos makthaverne ved å peke på samfunnsnytten av avholdsbevegelsens arbeid.
2. Avhold ble sett på som et mål i seg sjøl, fordi det ga det enkelte menneske et bedre liv, eventuelt et mindre syndig liv. Avhold var den beste forsikring mot alkoholskader.
3. Av nestekjærlighet ville en også gi andre sjanse til et bedre liv: Derfor ble det drevet redningsarbeid, og derfor ble det også drevet arbeid for å redusere alkoholtilgjengeligheten.
4. Staten ble sett på som en alliert i kampen mot alkoholen. Det gjaldt bare å få den til å innse sitt «eget beste».

I kontrast til dette har det stått linjer som har sett kampen mot alkoholen og for avholdssaken, som et ledd i kampen for et annet og bedre samfunn.

1. En edru arbeider er et bedre redskap for arbeiderklassen enn en drikkende/drikkfeldig arbeider. Altså er avhold det beste.
2. Alkoholkulturen er en del av borgerskapets kultur og virker undertrykkende på arbeiderklassens egen kulturutvikling og bevisstgjøring.
3. Arbeidere som skal gjøre opprør mot borgerskapet, må også gjøre det på alkoholområdet.
4. Alkoholproblemer i arbeiderklassen fikk svære ringvirkninger, fordi det den gang ikke eksisterte noen velferdsstat eller noe sosialt sikkerhetsnett. Dersom ektemannen drakk opp ukelønna på lørdag, måtte hele familien sulte den påfølgende uka.
5. Alkoholens sløvende, passiviserende og dermed undertrykkende virkning på arbeiderklassens årvåkenhet, kampevne og -vilje er den viktigste årsaken til å bekjempe alkoholen.
6. «Et samfunnsonde innskrenker man ikke – det avskaffer man», sa Kyrre Grepp på Arbeiderpartiets landsmøte i 1911. Følgeriktig var det arbeideravholdsorganisasjonene og det den gang radikale Arbeiderpartiet som mest konsekvent reiste totalforbudskravet. Merk at dette skjedde 5 år før forbudet trådte i kraft, og kravet fikk ingen negative følger for Arbeiderpartiets stemmeoppslutning. Landsforbud ble også vedtatt ved folkeavstemning i 1919, og varte til 1927. At det ikke lyktes å opprettholde forbudet, som helt klart var i folkets interesse, skyldtes blant annet borgerskapets klasseherredømme, hvor de hadde mulighet til på mange vis å sabotere forbudet og snu stemningen. Blant annet hadde de makta over staten, pressen og ulike næringsvirksomheter, hvor alkohol ble ansett som en nødvendighet. (Situasjonen var ikke ulik det vi nå opplever i forhold til vedtaket om å stå utenfor EU, mens statsmakta presser på for å få oss inn.)
7. Statsmakta er en motstander i forhold til den folkelige rusgiftmotstanden, blant annet fordi den har profittinteresser i alkoholomsetninga.

I og med at det siste settet av synspunkter, som vi kan kalle arbeiderklasseperspektivet, ikke fikk særlig grobunn innenfor de tradisjonelle avholdsorganisasjonene, ble alkohol og klassebevisste arbeidere på 1930-tallet henvist til å gå inn i Arbeidernes Avholdslandslag, AAL, og dermed kom de fullstendig under sosialdemokratisk innflytelse, med Tranmæl og Gerhardsen i spissen. De to ønsket nok å drive rusgiftmotstand, men det kom etter hvert i motsetning til ønsket om bred oppslutning om Arbeiderpartiet. Så, for å skaffe seg armslag og holde på de avholdsinteresserte arbeiderne, startet de AAL, det som idag er kjent som Arbeidernes Edruskapsforbund, med blant annet medlemskap i DNA som medlemskrav. Dermed oppnådde en også å holde alkoholmotstanderne innen kommunistpartiet utenfor.

Rusgifter en klassesak

Innenfor arbeiderbevegelsen sjøl har det også vært to linjer i kampen mot/for alkoholen. Den ene linja har gått inn for å gjøre spørsmålet om folks alkoholpraksis til en privatsak, som partiet ikke skulle ta stilling til. Beslektet med dette synet har det også vært gjort forsøk på å forklare alkoholproblemene som en mekanisk følge av samfunnsforholdene, ikke som et produkt av alkoholproduksjonen og spredningen av den, og av den herskende alkoholideologien. Denne mekaniske oppfatninga av alkoholproduksjonen, den såkalte «symptomteorien», var sterkt framherskende i diskusjonen i DNA ved forrige århundreskifte. Og den er fortsatt ikke borte.

Etter hvert som arbeiderbevegelsen er blitt mer og mer borgerliggjort, også fagbevegelsen, har alkoholen sivet inn i partimøter og -samlinger, faglige møter og kurs og i selskapeligheter i arbeiderklassen i sin alminnelighet.

Den andre linja i arbeiderbevegelsen har gått ut på å gjøre spørsmålet om alkohol og andre rusgifter til en klassesak, en som en ikke kan unngå å ta stilling til både som parti og bevegelse. Dette gjaldt ikke bare spørsmål som forbud/restriksjoner og spørsmålet om en egen, rusgiftfri arbeiderklassekultur. Det gjaldt også situasjonsbestemte krav som totalavhold under streiker og forhandlinger, faglige og politiske møter. Og det gjaldt anerkjennelse, støtte og bifall til enkeltmedlemmer av klassen som for sin egen del valgte å bli totalavholdende.

Det gjelder for borgerskapet å bryte ned så mange motforestillinger mot alkohol i arbeiderklassen som mulig. I det perspektivet at vi nå står foran/midt inne i en gigantisk omfordelingsprosess i Norge, til fordel for borgerskapet, blir det gjort mye for å gjøre alkohol tilgjengelig og selvfølgelig. Den alkoholliberale utvikling i Norge de siste årene må sees som ledd i en slik prosess. I siste instans skal vi jo inn i EU, og tilpasse oss det indre marked, hvor mange av de norske bestemmelsene ikke vil være mulige å beholde. Rusbrusen i butikkene og de reduserte alkoholavgiftene er bare en forsmak. Avholdsbevegelsen er i dag sterkt svekket. Det foregår ingen mobilisering mot alkohol i arbeiderbevegelsen. Arbeiderklassen er mer eller mindre forsvarsløs ideologisk og organisatorisk mot det som skjer. Det er derfor brennende viktig, også i forhold til en rekke andre spørsmål at de sosialistiske partiene får en uttrykt politikk på dette området. Rusgifter må bekjempes på linje med andre miljøgifter. Solidaritet med den 3. verden må også omfatte ønske om å bekjempe den omseggripende alkoholspredninga i disse landa som vestlig alkoholkapital står bak, og en konsekvent kamp mot samme kapital her hjemme. For eksempel markedsfører bryggeriindustrien øl som et helseprodukt i tredjeverdenlandene. Nybakte mødre i Malaysia møtes med plakater av mor, barn og ølflaske tett sammen, og med budskapet «Good for you». I de vestlige land er det forbud mot reklame som framstiller alkohol som en helsefordel, men i den tredje verden eksisterer ikke slike regler. Bare i Kina er ølforbruket tidoblet i løpet av 90-årene, og Kina er nå verdens nest største ølprodusent. I Afrika har ølforbruket de siste 30 årene økt med 75 prosent, og økningen kommer spesielt innen vestlige ølsorter.

Alkoholskjenking for å overleve, økonomisk

Investeringer i bryggeriindustri, hotell, restaurant- og handelsnæring betyr også mange arbeidsplasser. Svært mange av disse arbeidsplassene er i dag basert på turistomsetning og et kunstig høyt avansenivå for alkohol. Det har foregått en overetablering i hotell- og restaurantbransjen som ikke tilsvarer noe reelt behov, og som samtidig holdes gående kun på alkoholpenger. Alle alkoholfrie serveringssteder må derfor stort sett innstille eller gå over til alkoholskjenking for å klare seg i bransjen. Arbeiderne i disse bransjene vil stort sett forsvare sine arbeidsplasser. Her er til dels betydelige arbeidergrupper involvert. Disse vil kunne komme til å løpe kapitalkreftenes ærend, med mindre arbeiderklassens organisasjoner tar klare tiltak. Oslo Bryggeriarbeiderforening, med kjente ml-ere i spissen, aksjonerte for eksempel da Oslo bystyre for en del år siden hadde vedtatt å fjerne sterkølet fra butikkene, og oppnådde å stoppe vedtaket. Hvordan vil de nå stille seg, dersom det av hensyn til rusbrusvedtaket i Efta-domstolen nylig blir aktuelt å omsette pils på polet, for å hindre rusbrus i dagligvarehandelen?

Kommunene er en del av det offentlige apparatet. De skal bestyre bevillingspolitikken. I kommunenes behandling av bevillingsspørsmål får kapitalinteressene som regel fullt gjennomslag, mens det forebyggende arbeidet de fleste steder ligger nede. Men gjennom diskusjonen om den kommunale rusgiftpolitikken går det ut forskjellige ideologiske impulser og signaler, som er med på å tilsløre årsaks- og maktforhold også på rusgiftområdet, og som dermed er med på å hindre enhet innad i arbeiderklassen på rusgiftområdet. For eksempel er hensynet til like konkurransevilkår avgjørende for om nyopprettede spisesteder skal få skjenkebevilling, i stedet for vurderinger om man trenger enda flere skjenkesteder i kommunen. Dette gjelder også partier på venstresida. I Vestby stemte for eksempel RV for skjenkebevilling i den bittelille plassen, Son, hvor det var 3 skjenkesteder fra før, og et fjerde fikk. Nå er det blitt fem skjenkesteder.

I stedet for skikkelige planer for forebygging av rusgiftproblemer, hvor alkoholkontrollpolitikk er en viktig del, får man diskusjoner om hvilke tiltak som kan hjelpe de mest langtkomne stoffbrukerne. At rusgiftene faktisk er årsak til rusgiftproblemene, og at alkoholen er den som forårsaker størst problemer, forsvinner i medias vinspalter, glorifisering av vinlandenes alkoholkultur og understreking av at alkohol hører med i de fleste sammenhenger. Det blir nærmest umulig med de premissene som alkoholdebatten foregår på i dag, å hevde restriktive synspunkter. Dette ser man også i den nasjonale alkoholpolitikken, hvor EØS-tilknytningen og dominoeffekten i prispolitikken også «tvinger» norske styresmakter til å redusere avgiftsnivået, for å begrense «handelslekkasje» til Sverige og Danmark. En reduksjon av avgiftsnivået til svensk nivå vil ifølge vårt nasjonale rusgiftforskningsinstitutt, SIRUS, føre til en økning i totalt alkoholforbruk på ca. 1,6 liter ren alkohol. Instituttet har også beregnet at 1 liter økning i alkoholforbruk medfører en økning i alkoholrelatert dødelighet på ca. 320, og en økning i tilfeller straffbar voldskriminalitet på ca. 200. En endring til svensk alkoholprisnivå vil altså medføre en større økning i alkoholrelatert dødelighet enn det samlede antallet narkotikadødsfall i 2001. Og denne utviklingen skjer uten at noen debatterer det en gang!

Alkohol og møter

Hva vil være en arbeiderklassetilnærming i dag? Vanskelig å si. På narkotikasida har man konsentrert seg om å få opprettet behandlingstiltak og individuelle helserettede tiltak, inklusive sprøyterom. Det narkotikafrie samfunn er visst et forlatt ståsted. De fleste på venstresida kvier seg også for å innta et totalavholdsstandpunkt til alkohol for sin egen del, og et restriktivt standpunkt til alkohol i ulike organisasjonssammenhenger. Ofte blir det argumentert med at alkoholfrie arrangementer trekker ikke folk. Et motspørsmål kunne være: Dersom folk ikke kommer til et alkoholfritt arrangement – hvorfor kommer de da til et arrangement med alkohol? Og, med bakgrunn i erfaring fra ulike arrangementer: Hvorfor kommer de ikke da, heller? Vi burde kanskje stille oss spørsmålet: Kunne vi selv vært interessert i å gå på et møte med et interessant program dersom det ikke var alkohol der. Dersom svaret innerst inne er nei – da har vi et problem.

Denne artikkelen er ment som en stimulans til ny debatt. Ytterligere stimulans til en slik debatt vil man kunne finne i artikkelen:

«Alkohol og undertrykking» – en innledning på FMRs sommerleir i 1988 av Tor Olav Nygjelten (www.fmr.no/alkohol.og.undertrykking.html) eller artikkelen «Kampen mot rusgiftene – del av den politiske kampen» av Glanton Dowdell i tidsskriftet Mot Rusgift nr 1, 1972 (www.fmr.no/mr/56/3.html) som gjengir noe av stemingen fra diskusjonen om rusgifter på 80-tallet og 70-tallet. Er det noe vi kan bruke av dette i dag?

Bokomtale ved Harald Minken

Jørgen Sandemose var teoretikeren i KUL, som i 70-åra angrep ml-bevegelsen fra venstre, blant annet når det gjaldt enhetsfronten og holdningen til bøndene. I dag kombinerer han en jobb som universitetslærer i filosofi med en jobb som industriarbeider og klubbtillitsmann. Han er utvilsomt en av dem som har best greie på Marx i dette landet. Det viser han igjen i boka han har gitt ut på Aschehoug i år, Stat, religion, økonomi. Karl Marx og kapitalismens former. Samtidig viser han også fram de andre sidene av seg sjøl, slik som stridslyst, retthaveri og overforenkling. Her finner vi de gamle KUL-standpunktene side om side med litt for abstrakte filosofiske argumenter om religion og stat og en hissig diskusjon av faglig politikk. Flere av Røde Fanes lesere vil ha interesse av å lese hva Sandemose skriver.

Det Sandemose vil, er å bruke marxismen til å analysere kapitalismen og klassekampen i vår tid (etter Sovjets fall), både internasjonalt og i Norge. I den forbindelsen trenger han å framheve sider av marxismen som han mener er glømt eller misforstått, men som er avgjørende for å forstå den konkrete samfunnsutviklinga. Han trenger også å supplere og korrigere Marx på visse punkter.

Jeg mener at Sandemose tar feil på flere punkter, men det viktigste er kanskje religionens betydning for arbeidsdisiplinen. Sandemoses syn her er at bare den protestantiske kristendommen gir en arbeiderklasse som er villig til å underkaste seg den kapitalistiske arbeidsdisiplinen fullt ut. Derfor vil kapitalismen i lang tid ennå utvikle seg raskest i protestantiske områder, i motsetning til hva Marx sjøl trudde og hva globaliseringsteoretikerne nå trur. Av samme grunn er trusselen om utflytting av norsk industri til for eksempel Portugal overdrevet. Kapitalistene vil ikke se seg tjent med katolsk arbeidskraft.

I denne anmeldelsen vil jeg kommentere tre sentrale emner fra boka, nemlig religionen og arbeidsdisiplinen, staten og grunnrenta og dens betydning for analysen av det norske samfunnet. Men for å gi en mer fullstendig oversikt over boka og de mange ulike emnene i den, vil jeg først skissere opp kapittel for kapittel hva den handler om og hva jeg syns om framstillinga.

Kapittel for kapittel

I første kapittel behandles Marx’ teori om den kapitalistiske grunneiendommen og grunnrenta, og teorien anvendes på den norske bondestanden og Norge som oljenasjon.

I andre kapittel behandles Marx’ teori om den industrielle reservearmeen, dvs. om arbeidsløshet under kapitalismen. Den industrielle reservearmeen er både et produkt av kapitalakkumulasjonen og en forutsetning for videre akkumulasjon. Det vil si at konkurransen fører til rasjonalisering, bedriftsnedleggelser og teknologisk endring som setter arbeidere på gata. De ledige utgjør en nødvendig kilde til arbeidskraft i nye store og små prosjekter (spesielt hvis de er fleksible nok), samtidig som de utøver et trykk nedover på lønningene til de som har arbeid. Trusselen om å bli satt på gata demper ikke bare lønningene, men skjerper også arbeidsdisiplinen og arbeidstempoet, og fremmer altså den videre akkumulasjonen. Her følger Sandemose Marx nøye. En spesielt verdifull del av denne framstillinga er påvisningen av hvordan den mest forkomne delen av den industrielle reservearmeen blir usynliggjort og ignorert endatil av sosialister og kapitalismekritikere (side 88-91).

I tredje kapittel behandles forholdet mellom religionen og kapitalismen med utgangspunkt i et ungdomsskrift av Marx (Om jødespørsmålet, 1843). I fjerde kapittel behandles Marx’ teori om staten med utgangspunkt i det samme ungdomsskriftet.

Kapittel 5-8 inneholder analyser av henholdsvis Sovjet, den japanske kapitalismen, forholdet mellom industriland og utviklingsland, og EU. Disse kapitalene anvender den ene eller andre av de teoriene om grunneiendom, arbeidsløshet, religion og stat som er utviklet i kapittel 1-4. Det er sikkert ingen tilfeldighet at det som ikke er behandlet, er kapitalismen i USA og den angelsaksiske verden. Den er så å si standardutgava av kapitalismen, som ikke trenger å utbroderes. Det som trenger analyse er de tilfellene der kapitalismen forbinder seg med førkapitalistiske elementer og katolisisme, ortodoks kristendom eller andre kapitalisme-uvennlige religioner.

Det norske kapitalistiske samfunnet trenger en særskilt analyse, først og fremst på grunn av den særlige forma for bondeeiendom og oljeformuen. Men dette er behandlet allerede i første kapittel. Kapittel 9 tar for seg utviklinga i Norge i 90-åra spesielt hva gjelder lønnsdannelsen og arbeidsløsheten. Hovedtrekkene i «solidaritetsalternativet» fra Kleppeutvalgets innstilling i 1992 behandles godt, men den teoretiske kritikken av Kleppe lider under at Sandemose ikke har noe greie på borgerlig samfunnsøkonomisk teori etter 1970. Kleppeutvalgets teori har absolutt minimalt med Malthus eller Keynes å gjøre, men er en bokstavtro anvendelse av boka Unemployment fra 1991 av Layard, Nickell og Jackman. Se mine artikler om Kleppeutvalget i Materialisten nr 3 og 4, 1993.

Kapitlet munner ut i en drøfting av faglig politikk. Tendensen til at opposisjonelle tillitsmenn identifiserer seg med sin bedrift, spesielt når de sitter i bedriftens styre, kritiseres hardt og rettferdig. Sandemose vender seg så mot forsøk på å utviske skillet mellom LO og «gule» foreninger. Han ser slike bestrebelser som utslag av en teori om at samfunnet er en motsetning mellom på den ene sida en stort sett ensartet befolkningsmasse, og på den andre sida en bande reaksjonære kapitalister og statlige embetsmenn, slik at oppgava blir å skape faglig enhet innen en stor, villfaren masse der alle «egentlig» og «objektivt» har samme interesser. Tvert imot, sier Sandemose, reaksjonære, antisosialistiske sjikt og holdninger har en relativt sterk stilling på alle hold.

Årsaka ligger i eiendomsforholdene, som gir mange mulighet til å berge seg på individuelle løsninger som svekker kollektivet.

Teorien om et enhetlig folk mot monopolkapitalen og dens lakeier tilskriver han NKP og AKP, og sier at den «fortjent og endegyldig» har kompromittert dem hos alle de befolkningslag de ville fri til. Han har uten tvil rett når det gjelder NKP, men AKP har da ingen slik teori om et monolittisk enhetlig folk som ikke har skjønt sitt eget beste? På den andre sida ser AKP kanskje ikke fullt så mange grunneiendomsbesittere og karrierister i fagbevegelsen som det Sandemose ser.

Det er god grunn til å ta opp diskusjonen som Sandemose her reiser, for eksempel om karakteren til de «gule» foreningene. Samtidig fører han sjøl diskusjonen ut i urimelige resonnementer om religiøst baserte forskjeller i kampform mellom norske og utenlandske arbeidere, osv.

Det er tre «vedheng» på til sammen 70 sider i boka. I det første prøver Sandemose å modifisere Marx’ reproduksjonsskjemaer for å forklare reproduksjonen av kapitalen og arbeiderklassens stilling i et statskapitalistisk system (Sovjet). Dette er fullstendig mislykket. (I Sandemoses skjema er det en del av samfunnsproduktet som ikke blir reprodusert uten rustningsindustri eller annen sløsing.) I det andre vedhenget klargjør han det marxistiske begrepet om verdiskaping. I motsetning til Sandemose mener jeg at produksjon av tjenester for salg (unntatt finansielle tjenester og handel) er verdiskaping. For øvrig er vedhenget klart og greit, og mange vil ha nytte av å lese det. Det tredje vedhenget er en lita lærebok i marxistisk økonomi. Med unntak av behandlingen av det såkalte «transformasjonsproblemet» (han godtar Marx’ framstilling i tredje bok av Kapitalen) er dette også en nyttig bolk.

Religion og arbeidsdisiplin

Kapitalismen har ikke spredd seg over jorda i den grad Marx hadde ventet seg, mener Sandemose. Han venter heller ikke at den skal gjøre det i framtida. Hovedgrunnen er at kapitalismen utvikler seg best der religionen er protestantisk kristendom. Den utvikler seg nok også andre steder, men halvhjertet og oppblandet med andre elementer. For eksempel har den japanske kapitalismen sterke føydale og paternalistiske elementer, som i følge Sandemose er årsak til den stagnasjonen Japan opplever nå. Områder med katolsk tradisjon «favoriserer småproduksjon, håndverksbasert og familieledet virksomhet» (side 119).

Er dette riktig? Som en allmenn regel kan jeg ikke skjønne at det er det. De første som utviklet noe som liknet på kapitalistisk produksjon, var norditalienske bystater. Frankrike var for sin tid en meget utviklet kapitalistisk økonomi på 1700-tallet. Norditalia og Frankrike er den dag i dag høyt utviklede kapitalistiske økonomier. Kina ser ut til å tilegne seg den kapitalistiske ånd meget raskt, osv. Når det gjelder Japan, er det sikkert en lengre drøfting som skal til for å klarlegge årsaka til stagnasjonen i 90-åra, men det kan vel snu seg til ny oppgang der? I det hele tatt bør folk være forsiktig med å utnevne 10-års-trender til allmenne lover for samfunnsutviklinga. Hvor det finnes hindre for kapitalistisk ekspansjon, er kapitalismen sjøl i stand til å rydde dem til side. Det er ikke ideologien som på langt sikt former produksjonsforholdene, men produksjonsforholdene som former ideologien. Jeg vil tru at under trykket av nødvendigheten av å gjenopprette konkurransekraft på verdensmarkedet kan nær sagt en hvilken som helst religion kvitte seg med de skarpe kantene som bremser frammarsjen. Som da kristendommen kvittet seg med forbudet mot å ta rente – det krevde en livlig teologisk diskusjon og mye skarpsindig tolkning av skriftene!

Den viktigste grunnen til at protestantismen skulle være så velegnet for kapitalismen, ifølge Sandemose, er at den skaper arbeidere med høy grad av arbeidsdisiplin. Den kalvinistiske tanken om predestinasjonen (alt er bestemt av Gud på forhånd) fører til at «arbeidende mennesker uten særlig mye kny innretter seg etter maskinenes monotoni og ‘subsumeres’ under en teknisk produksjonsform som med rette kan kalles kapitalens egen» (side 110-111). I samme retning virker det trekket ved protestantismen som setter den enkeltes tro i høysetet. Den svekker de ytre religiøse autoritetene og styrker de verdslige: «Kuingen under autoriteter, motorisert av en skyldfølelse i en tilværelse hvor det ikke lenger er mulig å få syndsforlatelse fra noen kilde utenfor ens egen sjel og tro, er utvilsomt den dag i dag den mest virksomme faktor i arbeidernes ‘subsumpsjon under kapitalen’. Den tvinger dem inn i kapitalens disiplin på arbeidsplassen […], den kveler opprør mot autoritetene helt fram til dommens dag» (side 112).

Denne teorien om den protestantiske arbeidsdisiplinen er Sandemoses egen, utviklet som et supplement til Marx’ ungdomsskrift. Den finnes verken hos Marx eller Weber. Mens Marx og Weber hovedsakelig drøftet religionen og borgerskapet, legger Sandemose hovedvekta på religionen til arbeiderklassen. Og i motsetning til både Marx og Weber trekker han vidtgående konklusjoner om kapitalismens ekspansjonskraft.

Sandemose gir ikke noe egentlig belegg for sin teori om arbeidsdisiplinen, men melder at «erfaringen fra arbeidsplasser» er at den protestantiske arbeidsstilen er knuget av autoriteten og «har et preg av rutine og tilsiktet nøyaktighet som står godt til det ytterpunkt man ser i enkelte puritanske omgivelser, hvor kirkelyden sitter på faste plasser som til og med kan være prydet med familienavn». De ortodokse kristne, derimot, har en stil som «påfallende tilsvarer den usystematiske bevegelsen som er egen for forsamlingene blant denne kirkens menigheter» (side 115).

Her har Sandemose virkelig forfalt til overflatisk filosofering. Det er nødvendig å trekke fram noen enkle fakta, hvorav de fleste allerede er behandlet av Sandemose andre steder i boka. Den industrielle reservearmeen er et kraftig verktøy til å innføre arbeidsdisiplin. «Vil du ikke, står det nok av folk utafor porten.» Akkordlønn er et annet. Kombinert med autoriteten til formannen eller ingeniøren skulle slike midler etter hvert lære arbeideren hva som krevdes. Autoriteten til disse oppsynsmennene kan naturligvis forsterkes av en ideologi som lærer generell respekt for autoritetene, eller som ser arbeidet som et kall, men forskjellen mellom religionene i så måte er neppe verken stor eller vesentlig. Uansett så er det utsikten til nøden ved å miste arbeidet eller ikke klare akkorden, som lærer arbeideren disiplin.

Vi må skille mellom ulike faser av kapitalismen – manufaktur og maskindrift. Manufakturen baserer seg på en arbeidsdisiplin påført utenfra selve arbeidsprosessen – fra arbeidsledelsen eller fra lønnssystemet. Likevel tar det historisk sett lang tid å oppdra arbeidsstokken til disiplin. Det var mye tull, leik, prat, skoft og unnasluntring på arbeidsplassen i gamle dager. Muligens kan religionen spille en rolle i denne fasen, da også flere folk hadde et alternativ i å vende tilbake til familieproduksjonen. Men med maskindrifta blir det maskinenes egen takt og fart som bestemmer arbeidstempoet. Det er det som kalles arbeidets reelle subsumpsjon under kapitalen. Dersom arbeideren faktisk ikke har noe annet å selge enn arbeidskrafta, spiller det da fint liten rolle hva slags religion han har.

At arbeidsstilen skulle avspeile sider ved gudstjenestens gang i de ulike religionene, virker usannsynlig og trenger dokumentasjon av et helt annet slag enn det Sandemose slenger fram.

Den borgerlige staten

Sandemose skiller mellom statens maktutøvelse og grunnlaget for maktutøvelsen, som er at den anerkjennes som legitim av alle borgerne. Det er det siste aspektet, spørsmålet om statens grunnlag, som han behandler. Han tar utgangspunkt i Marx’ ungdomsskrift om jødespørsmålet. I tråd med det kaller han medlemmene av det borgerlige samfunnet for borgere, og identifiserer borgerne med vareeiere. I denne språkbruken blir arbeiderne også borgere. De eier varen arbeidskraft.

Vareeierne har en felles interesse av å kunne drive forretninger med varene sine på en fri og trygg måte. Derfor trenger de noen som kan beskytte kontraktsfriheten og eiendomsretten og utøve makt mot pengeforfalskere, tjuver og svindlere. I det de gjensidig anerkjenner hverandres rettigheter som borgere, anerkjenner de også staten som en uavhengig og legitim instans for å opprettholde disse rettighetene. Slik blir de statsborgere, mennesker med borgerlige rettigheter.

Så langt samsvarer Sandemoses statsteori med Marx’ ungdomsskrift. Men ikke med det Marx seinere skreiv! I manifestet sier Marx at den moderne statsmakta bare er et utvalg som forvalter hele borgerskapets felles anliggender. Og der er arbeiderklassen ikke en del av borgerskapet!

Marx har blitt uenig med Sandemose, og Sandemose søker etter en formel som kan løse uenigheten. Det første forsøket på løsning er urimelig. Han vil bruke avsnittet om herren og slaven fra Hegels fenomenologi til å vise at gjensidig anerkjennelse ikke er uforenlig med over- og underordningsforhold. Men for det første er det uriktig at dette avsnittet handler om vareeiere. Det handler om opprettelsen av slavesamfunnet. For det andre oppnår ikke herren og slaven den gjensidige anerkjennelsen de er ute etter. Herren kan ikke se sin likemann i slaven, og slaven kan ikke se seg sjøl som noe sjølstendig menneske. Utfallet av dialektikken mellom herren og slaven er at slaven får en stoisk bevissthet. I sitt indre er han fri, uavhengig av de ytre omstendighetene. («Din tanke er fri,» som Arbeiderpartiet synger.) En slik slavenatur kan nok produseres i nåtidas lønnsslaver også, men hvis det legitimerer noen stat, så er det en undertrykkerstat. En stat bygd på gjensidig anerkjennelse, slik som Sandemoses borgerlige stat, kan ikke oppstå på grunnlag av herre- og slaveforhold.

Neste forsøk er bedre. I produksjonen, sier Sandemose, er arbeideren ikke lenger en fri vareeier. Han har solgt sin vare og har mistet sin frihet for tida som salget varer. I det daglige arbeidet er han ufri og ingen statsborger. Likevel er han faktisk en fri vareeier av og til. Han er fri til å skifte jobb. Det står ikke i motsetning til at klassen er ufri.

Til tross for at Sandemose sannelig utleder sin stat på en abstrakt måte, er det likevel en kjerne av sannhet i teorien. Rettsstaten og det borgerlige demokratiet utgjør i visse henseende en beskyttelse også av arbeideren, og staten får noe av sin legitimitet fra det. Men i bunn og grunn er staten borgerskapets stat, og ivaretar bare borgerskapets interesser.

Egentlig trur jeg Marx’ statsteori kan leses ut av Kapitalen. De tre første kapitlene handler om den enkle vareproduksjonen, der alle er små vareprodusenter som eier egne produksjonsmidler og produserer for markedet. De er frie og like eiendomsbesittere. Dette samfunnet krever en overbygning av lover og maktanvendelse som nettopp er Sandemoses stat. Staten mynter ut penger og slår ned på falsknere og svindlere. Det må også oppstå en privatrett som kan handtere konflikter om kontrakter og en strafferett som kan sikre eiendommen.

Men i fjerde kapittel introduseres utbyttinga, og dermed et helt annet samfunn, sjøl om det bevarer den enkle vareproduksjonen og dens overbygning som et element i det nye. I tillegg til at staten skal forvalte pengevesenet og sikre kontraktsfrihet og eiendomsrett, må den da åpenbart også ta seg av forvaltningen av arbeidskrafta og sikring av profitten og akkumulasjonen. Den må kort sagt løse alle oppgaver som er nødvendige for å fortsette kapitalismen, men som den enkelte kapitalist ikke tar seg av sjøl (borgerskapets felles anliggender). Arbeiderklassens interesser kommer bare inn i bildet i den grad staten også tar på seg å være arena for å inngå nødvendige klassekompromisser.

Bønder og olje

Jordbruksproduksjon, gruvedrift, oljeutvinning m.m. er produksjon som avhenger av knappe naturressurser. Noen jorder er mer fruktbare enn andre, noen malmforekomster er rikere og noen oljefelt billigere å utvikle. Hvis etterspørselen (etter korn, poteter, jern, olje) er gitt og produksjonen skal foregå kapitalistisk, vil prisen på kornet fra det dårligste jordstykke som trengs til å dekke etterspørselen, bli akkurat høy nok til at bonden der kan få en normal kapitalistisk profitt. De andre får da en ekstraprofitt ved denne prisen. Ekstraprofitten i andre produksjonsgreiner forsvinner når de mindre produktive konkurrentene tar etter den mest produktive, men dette er ikke mulig i bransjer hvor ekstraprofitten skyldes rikere naturressurser. Derfor kan eieren av den rikere naturressursen tilegne seg ekstraprofitten på varig basis. Dette er grunnrenta. Marx’ teori på dette punktet atskiller seg lite fra standard samfunnsøkonomi i vår egen tid. Han regner imidlertid også med andre former for grunnrente (på grunn av investeringer i jordforbedringer etc, og på grunn av andre former for monopolmakt). Hvis jord kan kjøpes og selges, vil verdien av den være den kapitaliserte verdien av den framtidige grunnrenta.

De norske bøndene eier sin egen jord, og skulle derfor motta grunnrente som eiendomsbesittere. Dette er grunnlaget for Sandemoses kritikk av bøndene som reaksjonære eiendomsbesittere, som har en gratis fordel av de kapitalistiske produksjonsforholdene. Han mener også at klassen av sjøleiende bønder har politisk makt og preger det politiske livet i Norge (og EU) i reaksjonær retning.

For å komme til en slik konklusjon må Sandemose se helt bort fra de konkrete ordningene som regulerer jordbruksprisene i Norge, og endringene i disse ordningene som foregår nå. For eksempel vil fri import av jordbruksvarer straks eliminere nesten all grunnrente i det norske landbruket. Heller ikke i den tida importen var sterkt regulert, hadde vi et jordbrukssystem der grunnrenta var en dominerende inntektskilde for bøndene. Vi hadde et planøkonomisk system der bøndenes årsinntekt i prinsippet skulle bli lik en normal industriarbeiderlønn for tilsvarende arbeidsinnsats. Og sjøl om det ikke var slik for alle bønder, så ville det i alle fall være urimelig å bygge klasseanalysen av småbønder i distriktene på premisset om at de mottok grunnrente. Det er oppsiktsvekkende at Sandemose ikke på noen måte prøver å analysere de norske jordbruksreguleringene, når bøndenes reaksjonære karakter spiller en så stor rolle i analysen hans av Norge.

Norge som oljenasjon står i en tilsvarende stilling som bøndene i Sandemoses teori. Norge tilegner seg grunnrente basert på eiendomsretten til knappe naturressurser. Som motstander av eiendomsretten ser Sandemose ingen grunn til at grunnrenta i oljeproduksjonen skal tilfalle Norge. I stedet burde vi prise olja så lavt at grunnrenta forsvant. Han kritiserer derfor hele venstresida for paroler om at oljepengene tilhører hele det norske folket og må brukes her i landet.

Dette hadde Sandemose hatt rett i, syns jeg, hvis det ikke hadde vært for miljøhensyn. Sandemose er helt taus når det gjelder miljøet. Men dersom trusselen om global oppvarming skal tas alvorlig, kan vi ikke ha en lav oljepris. Det gjenstår å se hvor mye menneskeskapt CO₂ bidrar til den globale oppvarmingen, men vi bør i alle fall føre en politikk som tar høyde for at menneskeskapt CO₂ er viktig. Hvis vi altså går inn for en høy oljepris, kunne vi ta Sandemoses kritikk alvorlig ved å legge større vekt på å bruke oljeformuen til u-hjelp og støtte til frigjøringsbevegelser.

Miljøhensyn spiller også en vesentlig rolle i spørsmålet og allianse mellom arbeiderklassen og bøndene. Den gamle regelen om å overlate gården til neste generasjon i bedre stand enn man fikk den, er faktisk anti-kapitalistisk fordi den legger vekt på bærekraftighet i stedet for kortsiktig profitt. En vesentlig kritikk av både Sandemoses analyse av Norge og verden for øvrig er derfor at bærekraftighet og miljø ikke spiller noen konkret rolle i analysene.

Konklusjon

Hvis du bare skal kjøpe en bok om marxisme, er dette ikke den boka du skal kjøpe. Hvis du derimot skal kjøpe flere, så må du også ha denne, fordi det går tiår mellom hver slik bok som kommer på norsk. Men les langsomt og kritisk, og oppsøk kildene!

Bokomtale ved Ingrid Baltzersen

Bruddet – hellige krigere og en ny verdensorden er ei av dei mange bøkene som kom etter 11. september 2001 for å forklara verda kvifor angrepet på World Trade Center og Pentagon hendte. Mange av desse bøkene gjekk tilbake til gamle teoriar om skilnaden på folkeslag, orientalisme, røvarhistoriar om muslimar og folk frå tredje verda. Dette er ikkje ei slik bok.

Fofattarane er Kari Vogt og Anders Heger. Bruddet gjev ei kulturhistorisk og religionshistorisk skildring av bakgrunnen til Osama bin Laden og nettverket hans. Boka starter med å ta for seg brevet som vart funne etter Mouhammad Atta, antageleg den leiande av kaprarane. Vogt gjennomgår brevet og referansane til Koranen, og forklarer dei for oss vestlege som ikkje har referansebakgrunnen til å forstå brevet. Desse delane vart forklart for vesten som uleselege eller uforståelege av media rett etter at dei var oversatt.

Etter det er boka er delt i fire deler. Del I beskriver bakgrunnen for islam og omgrepet jihad, og skildrer ein del religiøse paradoks i muslimsk motstandskamp, til dømes sjølvmordsangrep. Del II fortel om historia til Afghanistan, spesielt etter invasjonen frå Sovjet. Del III er ein kort biografi over Osama bin Laden og del IV er vel ei slags kort oppsummering av tida etter 11. september med den talande overskrifta «Apokalypse nå?».

Min første kritikk er at boka er for kort, og at ein kunne skrive fleire verk ut av kvart kapittel. Det er kanskje ikkje den mest konstruktive kritikken av ei viktig bok som er skriven raskt for å vera aktuell, kanskje meir ei oppfordring til å få fleire bøker om dette på marknaden. Men spesielt dei delane eg kan minst om, som biografien over Osama bin Laden, kunne eg godt tenkt meg var meir utførleg og betre dokumentert med kjelder. Dette er jo òg den vanskelegaste delen av boka å finna mange og gode kjelder på.

Det blir mykje fokusert på Osama bin Laden som person, som ein katalysator for at al-Qaida-nettverket kom i gang og som bakmann for 11. september. Men forfattarane er samtidig flinke til å få fram at det er ulik bakgrunn for hatet Osama bin Laden har til USA og hatet palestinarane og afghanarane har.

I boka vert Bush og bin Laden samanlikna. Begge har i følge dei sjølv Gud på si side, og begge kjemper ein kamp for verda og verdshistoria, ein kamp mellom det Gode og det Vonde. Denne samanlikninga viser to politikarar som veit å spela på kultur, religion og historie for å vinna folk med seg. forfattarane fordømmer angrepa på World Trade Center og Pentagon, men viser samtidig til at krigen mot Afghanistan ikkje tok ut nokon stor andel av dei folka Bush lova å få has på, og samtidig har ført til enorme tap for Afghanistan sin befolkning.

Forfattarane skiljer ikkje politisk mellom ulike islamistiske rørsler. Sjølvsagt har til dømes palestinarane og afghanarane det til felles at dei er muslimar og påvirka av islamisme, men kulturelt og historisk er det mykje som skiljer dei, og dei står i ulike situasjonar. Forskarar må og kunne ta stilling til kva som er progressivt og fører framover, og kva som berre vil føra til tap i dei islamistiske rørslene når dei føler dei har belegg for det.

Dette er ein debatt me må ta på venstresida, korleis me skal forholda oss til rørsler som er politisk uenige med oss, men som jobber for same sak som oss. Ein del på venstresida vil ha oss til å ta avstand frå alle islamistar av di dei automatisk vil øydeleggja all motstand viss dei kjem til makta. Der kan Bruddet vera eit innspel. Eg meiner at å dømma alle islamistar som til dømes er mot utdanning og mot demokrati, er ufruktbart. Ein kan berre sjå på skulane og universiteta islamistane kontrollerer i Palestina, der jenter går på skule, og samtidig vita at Taliban hadde forbod mot at jenter gjekk på skule, ofte med verdsleg grunngjeving som tryggleik for jentene sjølv. I forhold til demokrati kan ein sjå at Dei muslimske brørne i Egypt jobber gjennom parlamentarismen i ein så lite demokratisk stat som Egypt, FIS i Algerie vann gjennom demokratiske val, og organisasjonar som al-Jamaa al-Islamiya jobbar utanomparlamentarisk og ofte med valdelege aksjonar mot sivile mål.

Det å ta stilling til desse rørslene gjeld ikkje berre å ta stilling til politiske idear me er einige og ueinige med, men òg å ta stilling til om handlingane deira støttar eller øydelegg saka dei jobbar for, spesielt viss det er ei sak me er einige i. al-Jamaa al-Islamiya og Jihad al-Islami i Egypt jobbar mot IMF (Det internasjonale pengefondet), og jobbar med velferdsarbeid blant fattige i Egypt. Samtidig er det fleire sentrale folk i

al-Qaida-nettverket som kjem frå desse organisasjonane, han som sit fengsla for det første attentatet på World Trade Center er frå al-Jamaa al Islamiya. Dei har òg vore involvert i åtak på tilfeldige turistar i Egypt. Dette er ikkje handlingar som stør kampen mot IMF og fattigdom, og er ikkje vanskeleg å ta avstand frå. Men kampen dei kjempar mot IMF og fattigdom er ein kamp me må stø sjølv om dei som kjempar han har ein islamistisk overbygging.

Bruddet, både tittel, forord og etterord gjev eit inntrykk av eit brot i verdshistoria, før og etter 11. september. Eg meiner dette er ein litt idealistisk måte å forholda seg til utviklinga i historia på. Samtidig er innholdet nyansert og lærerikt.

av James Petras

Det sosiale forum (SF) som ble arrangert i Porto Alegre, Brasil, fra 1. til 5. mai 2002 samlet nesten 70.000 deltakere, hvorav 15.000 var fra nesten 5.000 organisasjoner. Deltakerne kom fra 150 land for å delta i de 28 konferansene, 100 seminarene og 700 arbeidsgruppene. Mer enn 3.000 journalister fra radio, tv, aviser og tidsskrifter dekket begivenheten. Men konferansen var delt i to: radikale og reformister.

Som den første store begivenheten mot globalisering etter 11. september og angrepet på Afghanistan, tilbakeviste forumet Bush-Rumsfelds propaganda om at folk i verden må velge mellom USA-imperialismen eller islamsk terrorisme. Porto Alegre viste at den verdensomspennende bevegelsen mot globalisering, er levende og vokser: Dobbelt så mange mennesker deltok i 2002 som foregående år, og det var større dekning i massemedia (unntatt i USA). Gruppene var flere, og antall deltakere var større enn på noe tidligere forum. Den avsluttende demonstrasjonen med 50.000 deltakere mot FTAA (Free Trade Area of the Americas) var den største så langt i Nord- eller Sør-Amerika.

Antakelig like viktig som den fysiske tilstedeværelsen av et stort antall mennesker og organisasjoner, var stemninga i Forum. Det stigende håpet og optimismen gjenspeilet seg i hovedparolen: Her! En annen verden er mulig!

Det var lite å se av den nederlagsstemninga og demoraliseringen som vokste fram i intellektuelle miljøer i USA og Vest-Europa etter 11. september. Håpene om en alternativ verden blandet seg med erkjennelsen av at USAs militære offensiv og ensidige holdning, ville gjøre sosiale, økonomiske og miljømessige forandringer vanskeligere.

I hovedsak skyldtes den mer omfattende dekningen i massemedia, og de mer positive reportasjene (unntatt i USA) nærværet av kjente politikere med sentrale posisjoner (ledende medlemmer av Det franske sosialistpartiet, representanter fra FN og Verdensbanken og lederne av den moderate sosialdemokratiske delen av Det brasilianske arbeiderpartiet osv). De politiske framskritt og resultatene av SF 2002 ble omtalt og fulgt opp av en noe spesiell vinkling i reportasjene. De fleste av journalistene og redaktørene siterte helst de mer moderate kjendisene og de politiske ledernes «seriøse ideer» når de møttes på Det katolske universitetet. Ledere og aktivister fra de jordløses bevegelser ble sjelden sitert og vist bilder av i avisene. Ett eksempel er The Financial Times som 5. februar i år karikerte forskjellen mellom de radikale og reformistene slik:

«I motsetning til de teatralske protestene, var forumet kjennetegnet av en seriøs utveksling av ideer og forslag, slik som endringer i WTOs avtaler om retten til intellektuell eiendom. De fleste av deltakerne sa at de ikke var i mot globalisering, men for en mer rettferdig globalisering med bredere internasjonal deltakelse i beslutningsprosessene.»

I det store og det hele overså massemedia de hundretalls møtene som ble organisert parallelt på universitetsområdet av aktivistgrupper, og de uformelle og formelle diskusjonene mellom radikale og revolusjonære kvinner, ungdommer, bønder og indianske organisasjoner.

Mens massemedia viste til at Verdensbanken, FN og andre offisielle organer «styrket Forumets legitimitet», var det for de fleste aktivistene fra den tredje verden tilstedeværelsen av den store gruppa militante aktivister fra Argentina, som kom rett fra konfrontasjonene med det nyliberale regimet, som gav Forumet dets legitimitet.

Mens mange av lederne henviste til «mangfoldet» i SF, var det sånn at 67 % av deltakerne var fra Brasil, mens deltakerne fra Italia, Spania, Frankrike og Argentina utgjorde 23 %. Hva som var enda viktigere enn de mange nasjonalitetene (som tallene ovenfor antyder var ganske begrenset), var de sosiopolitiske forskjellene mellom de brasilske og europeiske deltakerne.

En beretning om to fora

Den endelige enhetserklæringen jobba fram av alle de sosiale bevegelsene, utrykte en enighet mot nedbetaling av utenlandsgjelda, motstanden mot USAs krig i Afghanistan og solidaritet med palestinerne. Oversikten over mobiliseringsplanene for 2002 viste aktivistenes innflytelse. De programmessige kravene gjenspeilte imidlertid den begrensete tilnærminga til de mer reformistiske NGOene (non government organisations) og de mer kjente personene.

I virkeligheten var SF 2002 delt mellom reformister og radikalere, en deling som kom til uttrykk gjennom de forskjellige organisasjonene og enkeltindividene som var tilstede. Denne delinga var tydelig å se ut fra hvilke steder de forskjellige debattene ble ført, på hvilken måte disse ble innrettet og hvilket publikum de samlet.

Det meste som er skrevet om SF, er ut fra det som skjedde på Det katolske universitetet PUC. Hendingene på PUC var ikke representative for SF, i hvert fall ikke sett med aktivistenes øyne. Det ble hevdet av organisatorer at ca. en femdel av deltakerne på SF var på PUC – for det meste deltakere over førti år fra middelklassen. Utenfor PUC var resten, de fire-femdelene, involvert i mer omfattende politiske diskusjoner som inkluderte diskusjoner om kampen for sosialisme.

På Det katolske universitetet diskuterte, for det meste akademikere, intellektuelle og NGOere med seg selv. Ikke mange bondeledere, byaktivister og fagforeningsfolk deltok. I det store og hele brydde akademikerne seg lite med å kommunisere med de få grasrotaktivistene som var der, og innleggene deres dreidde seg i liten grad å formulere de spørsmålene som de militante var opptatt av. På de parallelle møtene og diskusjonsforumene som fant sted i leirene utenfor, var det mer diskusjon og meningsutveksling mellom aktivister og talere, mer ideutveksling og større vilje til å formulere erfaringene til de militante på grasrota.

Forumet var kraftig polarisert, delt i to. På den ene siden var reformtilhengerne: NGOere, akademikerne, hoveddelen av arrangørene av Forumet, Attac (forkjempere for Tobin-skatt i Frankrike) og ledere av den sosialliberale delen av Det brasilianske arbeiderpartiet. På den andre siden var de radikale fra de De jordløse landarbeidernes bevegelse fra Brasil (MST), intellektuelle aktivister, piqueteros (streikevakter som blokkerer gater) fra Argentina, representanter fra venstrepartier, fagforeningsfolk, byaktivister og solidaritetsbevegelser. Det var betydelige sosiale forskjeller i hvem som deltok på møtene og de folkelige demonstrasjonene.

Ved åpningsmarsjen som ble ledet av de offisielle reformistene, kom demonstrantene fra et stort spekter av grupper. Den uoffisielle marsjen samlet 50.000 demonstranter mot den latin-amerikanske frihandelsavtalen og var organisert av de radikale gruppene, og inkluderte et stort gruppe brasilianske arbeidere, bønder, hjemløse samt militante internasjonalister fra kampene i Argentina, Bolivia og andre land.

Det som var slående i begge demonstrasjonene, var overvekten av grupper, paroler og flagg som representerte venstreradikale og radikale bevegelser, og at antallet reformister og NGOere var mindre synlig. Det var få paroler fra Det brasilianske arbeiderpartiet, Landsorganisasjonen i Brasil (CUT) og internasjonale Attac-grupper. Styrkeforskjellen i mobiliseringen var betydelig. Allikevel, hovedtalerne på begge arrangementene var politikere fra Det brasilianske arbeiderpartiet, som skal delta i valget i år.

Forumet var også delt i synet på hvilken retning det skulle ta. Reformtilhengerne viste til utdrag fra Det sosiale forums lover for å rettferdiggjøre utelukkelsen av zapatistene, Den colombianske revolusjonære hæren og andre folkelige opprør som «politiske bevegelser». På den andre siden slapp de til ledende politikere fra Det brasilianske arbeiderpartiet, Det franske sosialistpartiet etc. Dessuten protesterte MST mot de offisielle representantenes da de utelukket den betydningsfulle argentinske sosiale bevegelsen Mødrene på Maiplassen fra det offisielle SF 2002. MST sendte Mødrene invitasjon og flybilletter til organisasjonens president, Hebe Bonafini.

Delinga mellom reformister og radikale kom mest tilsyne når de skulle definere hva som var hovedkampene og i framleggene. De reformvennlige snakket fremdeles om å vise motstand mot globaliseringen, og motstanden USAs militarisering. De radikale koblet i økende grad de multinasjonale selskapenes ekspansjon med de imperialistiske statene, og snakket derfor stadig mer om antiimperialisme. Dette var ikke bare en uenighet som dreide seg om retoriske forskjeller, men en uenighet med grunnlag i de strategiske perspektivene til konkurrerende retninger.

Mens reformistene brukte et språk som snakket om kontinuerlig mobilisering, satte de i hovedsak sin lit til lobbyvirksomhet og forhandlinger med eliten i Verdensbanken og andre internasjonale finansinstitusjoner for å få løfter om «human globalisering». Mange av de reformvennlige snakker og skriver om «en annen globalisering», om en som inkluderer paragrafer om menneskerettigheter, og en plass ved bordet hos imperialistmaktene og deres banker og CEOer. I motsetning til dette ser de radikale ser på mobiliseringa som noe som vil føre til dannelsen av nye organisasjoner med folkemakt. Disse skal være basert på masseorganisering av byaktivister, nærmiljøorganisasjoner, arbeidere, arbeidsløse bønder, klassebevisste kvinner, indianske og svarte folkerettsforkjempere. De vil skape nye klassebevisste internasjonal bevegelser, slike som Via Campesina som ønsker å gjennomføre radikale endringer i retten til eiendom og i produksjonsforholda. Reformistene, som innretter seg i forhold til «det borgerlige samfunnet», er ikke opptatt av «statsmakt». De er tilfreds med å presse de eksisterende imperialistmaktene til å sikre mer regulering og begrensninger av spekulasjonskapital (dvs Tobin-skatt), og større frihandel for å støtte landbrukseliten i den tredje verden for å sikre den større andeler av markedet i Nord. De radikale viser konkret til klasseorganisering som fokuserer på kjønn, rase og økologi. De erkjenner at selv om reformer er nødvendige, så har disse ikke vært varige og heller ikke blitt satt ut i livet av imperialistene eller de lokale klientstatene. De peker på behovet for en ny statsmakt, grunnlagt på representative forsamlinger på grasrota og sosiale bevegelser som er i stand til å sosialisere produksjonsmidlene og demokratisere de sosiale forholdene. De vil bytte ut den nåværende korporative eliten og velgjørerne deres fra de internasjonale institusjonene. De radikale avviser kravene om plasser ved Verdensbankens bord fordi de anser dette for å være en strategi med binding der den finansielle og strukturelle kontrollen knytter dem til imperialiststatene og de multinasjonale selskapene. Samarbeidslinja er en blindvei som bare beriker NGOerne på bekostning av folket.

På leting etter det minste felles grunnlaget for «enhet mot globalisering», inkluderte de reformvennlige kjente størrelser og politiske representanter fra partier som støtter USAs massakre i Afghanistan, og som gir sin støtte («med reservasjoner») til Bush sin verdensomspennende militære offensiv. De radikale beskrev deres tilstedeværelse som uforenlig med Forumets grunnprinsipper, og noen anarkister kastet i et tilfelle bløtkake for å understreke dette. I den radikale leiren var den disiplinerte sosiale bevegelsene, særlig MST, den dominerende krafta for å forhindre vandalisme fra provokatører og anarkister. De mobiliserte tusenvis av grunnplansaktivister i en massiv, men fredelig politisk styrkeoppvisning.

Mens mange kommentatorer bemerket mangfoldet av grupper og krav, var det få som stilte spørsmål om hvor representative de var. Mange av NGOer er papirorganisasjoner, og flertallet av NGOene fra den 3. verden er medlemmer av små profesjonelle grupper med få eller ingen organiserte støttespillere med liten kraft til å samle. På den andre siden var det et mindre antall representanter fra massebevegelser i Afrika, særlig fra Sør-Afrika og Asia, som representerte hundretusener av grasrotaktivister. Til tross for det, var det de velkjente personene fra diverse NGO-foreninger som fylte scenene og informerte publikum og andre om folkebevegelsene i sine områder. Overrepresentasjonen av representanter fra små organisasjoner og kjendiser gikk på bekostning av de militante, og dette skapte et fordreid bilde i media av det som foregikk. Allikevel, skjevheten forhindret ikke utvekslingen av ideer og erfaring mellom de som sto i frontlinja i kampen. De offisielle samlingene og høringene var preget av en stor overvekt av NGO-folk og intellektuelle, mens arbeidsgruppene og seminarene som gikk parallelt, var en god arena for fruktbart samarbeid mellom aktivister fra betydningsfulle bevegelser engasjert i den omfattende kampen mot imperialismen («globaliseringen»).

I diskusjonene om «alternativer» utrykte de offisielle organisatorene forståelse for en «reformert» imperialisme og en «regulert» kapitalisme, mens de radikale sosiale bevegelsene fikk satt debatten om sosialisme på dagsordenen. Slutterklæringa fra Det sosiale forum gjenspeiler kompromisset mellom reformistene og de radikale. Det ble stilt en radikal diagnose angående problemene i verden, og det ble laget en oversikt over de internasjonale mobiliseringene i 2002. Men de endelige kravene reflekterte for det meste reformtilhengernes dragning mot skrittvise forandringer, og satte til side alle strategiske krav om deltakende sosialisme og imperialismens nederlag.

Konklusjon

Med imperialistiske krigsskyer i horisonten, en voksende stagnasjon i verden, og med Washington aktivt engasjert i å bygge sitt nye handelsimperium fra Latin-Amerika til Sentral-Asias oljefelt, er det lite rom for reformistisk politikk. Som president Bush har fastslått, enten knytter man seg til imperiet, eller så forsvinner man. Høyresvingen til dem organiserte Sosialt forum 2002, minimumsprogrammet deres og den betydninga de legger i moderate kjendiser er neppe en måte å bygge motstand mot USA-imperialismens offensiv. Den nye imperialismen polariserer verden på en måte som stemmer med de radikales analyser. Omfanget og dybden av USAs militarisering kan ikke bekjempes ved hjelp av sporadiske protester fra et NGO-nettverk uten en organisert folkelig støtte. De radikale sosiale bevegelsene som bygger slagkraftige lokale, nasjonale og regionale antikapitalistiske bevegelser og som aksjonerer mot statsmaktene, er mye mer effektive enn de internasjonale jordomreisende NGOere.

Det sosiale forum 2003 har et år på seg til å vurdere de nye omstendighetene, og vil forhåpentligvis overgå den omfattende samling som kom til syne i SF 2002. Det er nå mulig å sette på dagsordenen utvikling og radikalisering i overensstemmelse med de historiske realitetene. Å gjøre det annerledes vil føre til en ny parole: «Et annet Sosialt forum er mulig».

av James Petras

USA har bytt strategi. På 1990-tallet leit landet på Verdsbanken og Det internasjonale pengefondet i kampen for eit nyliberalt verdsimperium. Det gjekk ikkje. Nå prøver ein i staden direkte militære operasjonar. Klarer eit økonomisk svekka USA i lengda å føre krig verda over? Den amerikanske samfunnsvitaren James Petras greier ut noen grunnleggande motsetningar i det nye verdsbildet. Artikkelen bygger på eit føredrag ved Porto Alegre-møtet i vinter.

Den overordna tesen i artikkelen er at USAs åtak på Afghanistan er ein freistnad på å snu den relative tilbakegangen for den amerikanske imperialismen, og gjenreise kontrollen i konfliktramma område. Krigen i Afghanistan er bare ein del av ein allmenn imperialistisk offensiv. Den er sett saman av fleire delar:

• å gjenreise den europeiske underkastinga av USA.
• å sikre seg total kontroll i Midtausten og Persiabukta.
• å gjøre den militære dominansen i Latin-Amerika og Asia djupare og breiare.
• å intensivere (den militære) krigføringa i Colombia og styrke stillinga på resten av det latinamerikanske kontinentet.
• å avgrense og slå tilbake protestar og opposisjon mot dei multinasjonale selskapa og dei internasjonale finansinstitutta, som Verdsbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdshandelsorganisasjon (WTO), ved å erstatte fridom og demokratiske rettar med diktatorisk makt.
• å bruke statlege utgifter til opprusting og støtte til konkurstruga multinasjonale selskap (flyselskap, forsikringsselskap, turistindustri) og skattereduksjonar for å hindre at ei stadig djupare økonomisk krise kan truge den allmenne støtta til imperialismen.

Neste tese er at førebuingane til den imperialistiske motoffensiven følgjer ein plan i tri steg:

• Den første fasen frå 11. september til 6. oktober: Ein massiv propagandainnsats som forstørra og forvrengte innhaldet i åtaka på World Trade Center og Pentagon. Antiterrorist-kampanja skapte bildet av «global oppslutning» bak Washington.
• Den andre fasen frå 7. oktober til i dag: Eit stort militært åtak vart sett i verk med støtte frå den USA-vennlege kjernetroppen (Storbritannia, Tyrkia, Pakistan, Frankrike, Italia, Japan, Spania med fleire). Politiske, psykologiske og juridiske hinder for å delta i krigen vart rydda unna i USA, Japan og Tyskland. Det gjorde vegen fri for nye militære inngrep, skjerpa undertrykkinga på heimeplan og auka profitten med «den permanente krigen» som påskott.
• en tredje fasen omfattar ein allmenn militær offensiv mot verkelege eller tenkelege motstandarar og kritikarar, med trugsmål om omfattande bombing som i Afghanistan og auka militært nærvere, for å gjøre kontrollen djupare og breiare i kriseregionar som Colombia.

Ei tredje tese er at det finst tri «internasjonale kriser»:

• Ei militær og politisk krise: den uavgrensa krigen erklært av eit Washington som einsidig vil gjenreise maktstillinga si ved å skaffe seg nye klientstatar.
• Ei økonomisk krise: Tilbakegangen og trugsmålet mot euroamerikansk imperialisme som følgje av den globale tilbakegangen (og maulege depresjonen), og den veksande motstanden innanfor og utanfor dei imperialistiske statane.
• Venstresidas krise.

I artikkelen tar eg først opp bakgrunnen for den imperialistiske motoffensiven, nemleg USAs relative tilbakegang. Så drøftar eg dei imperialistiske fordelane med ein utvida og uavgrensa krig – som løysning på den politisk-økonomiske krisa – og dei motsetningane ein slik krig inneber. Til slutt tar eg opp krigen som ein del av krisa, betydninga han har for den folkelege motstanden og sjansane for ein folkeleg framgang.

Den vanlege frasa

«etter 11. september 2001 er verda forandra«, kan ha vekslande innhald. Mest vanleg er forklaringa som kom frå Washington, vart gjentatt av EU og spreidd av massemedia: Ein ny epoke er innleia med nye saker øvst på saklista, nye alliansar og politiske tilhøve. Men Washingtons hang til å sette grensa 11. september speglar kor sårbar ho er. Frå eit 3. verda-synspunkt byrjar den nye epoken med USAs intervensjon i Afghanistan. Og mykje av det som hender er ikkje nytt, men eit framhald av den politikken som går føre 11. september og 7. oktober.

Det finst fleire viktige bakgrunnsfaktorar. Den første er USAs relative tilbakegang, økonomisk og politisk, i nøkkelområde på 1990-tallet, i Midtausten og Persiabukta, Latin-Amerika, Asia og Europa – etterfølgt av auka innverknad på det mindre viktige Balkan.

Ein neste faktor er at USA i dag har økonomiske interesser i stadig større delar av tredje verda gjennom dei multinasjonale selskapa og bankane. Men samstundes blir dei statane som stør den økonomiske ekspansjonen svekka. Institusjonar som Verdsbanken og IMF har så til dei grader undergrave lokale økonomiar med sine strukturtilpassingsprogram, frihandelsdoktrinar og privatiseringskampanjar at statsmakta har byrja falle saman og forvitre av korrupsjon når tevlande elitar og politikarar driv utplyndring. Dei svekka imperialistiske «kontrollmekanismane» har ført med seg at det har blitt utilstrekkeleg med den tradisjonelle og nesten totale avhengigheta av dei internasjonale finansinstitutta for å skape meirverdi. Som Martin Wolf, journalist i Financial Times, skreiv 10. oktober: «For å møte utfordringa frå eit samanfallande statsapparat trengst ikkje fromme håp, men eit synleg og velorganisert valdsapparat.»

Frå Golf-krigen til den 7. oktober 2001 har USA sigra i militære konfliktar i relativt perifere regionar som Balkan og Sentral-Amerika, og tapt mykje makt i strategiske område. Samstundes gjekk den amerikanske økonomien gjennom ei mindre spekulasjonsboble frå 1995 til 1999, for seinare å bli dradd ned i ein stadig djupare tilbakegang ved inngangen til det nye tusenåret. Kombinasjonen av perifere sigrar og spekulasjonsboble skjulte djupare strukturelle veike sider.

I Midtausten har USA mislykkast totalt i å isolere og styrte den iranske regjeringa og Saddam Husseins regime i Irak. Dei har ikkje bare overlevd, men au brote USAs boikott. Sanksjonane frå USA mot Iran vart brote de facto av fleirtallet av deira «allierte», mellom dei Japan, EU og arabarstatane. Iran har fått delta i det gjenoppliva Opec-samarbeidet, har inngått kjernekraftavtale med Russland og oljeavtale med Japan. Iran har au inngått investerings- og handelsavtale med alle større statar utanom USA, og gjennom tredje part er faktisk USA-kontrollerte multinasjonale selskap involverte i handel med Iran.

Irak er tatt opp igjen i Opec, har deltatt i møta til Golf-statane, ved arabiske toppmøte og internasjonale islamske konferansar. Irak har selt milliontals «hemmelege» oljefat via «smuglarar» i Tyrkia og Syria, åpenbart med samtykke frå «transittstatane» og dei vesteuropeiske konsumentane.

Senior-Bush

Den palestinske intifadaen og den reservasjonslause støtta han har fått frå arabarlanda (medrekna USA-vennlege regjeringar) har isolert USA som er tett knytt til Israel. I Nord-Afrika har Libya utvikla nære økonomiske band med EU og oljeselskapa her, særleg i Italia, og diplomatisk samband med mange Nato-land. Tri strategiske oljeproduserande mål for USAs politikk har altså auka innverknaden sin og sambandet sitt med statar som er viktige i resten av verda. Dermed har dei minska den amerikanske dominansen som vart oppretta i området som direkte følgje av Golf-krigen. Den «nye verdsordninga» til senior-Bush har åpenbart ramla saman og blitt redusert til små vasallstatar i dei tilbakeståande, mafiaheimsøkte delane av Balkan.

Eit anna teikn på USAs tilbakegang var det stadig større handelsoverskotet som samla seg i Asia på kostnad av EU og USA. I 2000 hadde USA eit underskot på 430 milliardar dollar. 350 millionar konsumentar i Vest-Europa kjøpte i aukande grad europeiske varer – meir enn 2/3 av handelen i EU var intereuropeisk. I Latin-Amerika slo europeisk dominerte multinasjonale selskap, særleg spanske, ut sine amerikanske konkurrentar når det galdt å bygge opp lønnsame private selskap.

Særleg i Latin-Amerika blei den amerikanske dominansen utfordra politisk, av sterke geriljarørsler i Colombia, president Chavez i Venezuela og masserørslene i Ecuador, Brasil og fleire andre stader. Samanbrotet i den argentinske økonomien, den allmenne økonomiske krisa i resten av verdsdelen, og den sterkt svekka tilliten til dei amerikanske klientregima var andre teikn på at USAs makt gjekk tilbake.

Framfor alle desse problema har Washington beslutta å militarisere utanrikspolitikken sin. Dei vil einsidig og aggressivt drive gjennom sin eigen politikk: Dei opphevar avtalar som rakettavtalen med Russland, Kyoto-avtalen, den internasjonale domstolen i Haag, avtalen mot biologisk krigføring og mot personellminer m.m. Dei ser einsidige tiltak som eit høve til å vende den relative tilbakegangen gjennom ein kombinasjon av militære aksjonar og økonomisk press.

USAs korstog

Washingtons krigserklæring mot Afghanistan inneheld to viktige steg: Først blir det skapt ein brei USA-dominert allianse mot terroriståtaka på World Trade Center og Pentagon. Så blir antiterroristfronten til ein politisk reiskap for støtte til amerikansk intervensjon i Afghanistan og andre stader – Bush-regjeringa ønska åpent å starte eit korstog mot motstandarane av USAs dominans. Dei massive bombeåtaka og innmarsjen til spesialstyrkane skulle mellom anna utradere alle innanriks innvendingar mot framtidige bakkekrigar og militære intervensjonar. På same vis tjente fordrivinga av milliontals sivile det utrykklege målet å sette skrekk i verkelege eller innbilte motstandarar mellom dei statane som vanskeleg kunne godta politikken til USA. Med andre ord, den minkande effektiviteten dei internasjonale finansinstitutta syner som reiskap for amerikansk herrevelde har ført til at Washington i større grad har sett sin lit til militær styrke og høgintensiv vald. Den amerikanske regjeringa har erklært at invasjonen i Afghanistan, er eit første steg. Den underforståtte bodskapen er at nye imperialistiske krigar kjem. Mest påtakeleg er trugsmål frå Washington om ein militær operasjon mot Irak og andre «trygge fluktstader» for «terroristar».

Den såkalla «antiterroristalliansen» er forvandla til ein krigsallianse (der alle viktige Nato-land er med). Alle avgjørande militære og politiske beslutningar, heilt ned til taktisk nivå, blir utan unntak tatt av Washington, utan det minste rådslaging. Krigsalliansen er altså eit framhald av Washingtons tidlegare einsidige innsats, men nå har dei klart å skaffe seg kontroll over EU-landa. Sjølv om Tony Blairs energiske aktivitet for å støtte Washingtons krig har gitt han mykje skryt frå presidenten og media, har han ikkje på noen måte blitt delaktig i beslutningane.

I det minste i den første fasen av motoffensiven styrka Washington grepet sitt om Europa. Gjennom maksimal bruk av det sterkaste kortet sitt i den internasjonale politikken, den militære styrken, freista Washington å militarisere politiske og økonomiske tilhøve. «Antiterrorismen» er gjort til viktigaste emne i alle internasjonale og regionale fora (APEC, FN, OAS). Gjennom det håper Washington å rydde unna motsetningane mellom rike og fattige land og samfunnsklassar, og erstatte dei med ideologisk og militær polarisering mellom dei som stør eller setter seg mot USA-definerte «terroristar» og militære intervensjonar. Mange regjeringar har alt slutta seg til denna militære definisjonen av sosioøkonomiske tilhøve, for å presse tilbake venstresida, folkelege rørsler og frigjøringsrørsler i Midtausten, Latin-Amerika og Sentral-Asia.

Diktatoriske fullmakter

Washingtons trugsmål om uavgrensa og utvida imperialistiske erobringskrigar har knapt overraskande gått hand i hand med ei lovgiving som faktisk gir presidenten diktatoriske fullmakter. Alle konstitusjonelle garantiar blir oppheva, og alle utanlandsfødde terroristmistenkte blir stilte for militærdomstol – uansett geografisk heimstad. Det er ei alminneleg oppfatning at krigsfullmaktene som er vedtatt av den utøvande makta, gjør vald på ånda og bokstaven i konstitusjonen og reglane for eit demokratisk styre. Dei som forsvarer det autoritære styret hevdar at dei diktatoriske tiltaka er midlertidige. Argumentet overtyder ikkje når ein ser oppfatninga til presidenten om at me nå går mot ei langvarig krigføring.

Imperiebygging i økonomiske nedgangstider er ein problematisk strategi. Mens regjeringa senkar skattane for dei rike, aukar krigen utgiftssida – og pressar budsjetta og majoriteten av skattebetalarar hardt. Militær keynesanisme kan sette fart på noen sektorar i økonomien, men kjem ikkje til å vende den kraftige tilbakegangen for kapitalismen som eit heile. Og å utvikle undertrykkingsapparatet til lydregjeringane for å sikre at dei sluttar opp om den verdsomspennande imperiebygginga, vil ikkje utvide dei amerikanske eksportmarknadene. I staden vil konfliktane føre til krympa marknader, og gjøre den negative handelsbalansen i den amerikanske økonomien større.

Den nåverande militære strategien i imperiebygginga trugar tvert om med å svekke økonomiane i Europa, Japan og dei proamerikanske statane i Midtausten. Om ein går til åtak på og okkuperer Irak vil det hindre straumen av olje til Europa og Japan og skape innarikspolitisk uro i Saudi-Arabia, på same vis som i Midtausten og rundt Persiabukta. Redsla for ei slik svekking har alt ført til at dei mest servile tilhengarane av Washington i Storbritannia har hevda avvikande meiningar. Men pga. dei imperialistiske måla til Washington, den einsidige måten dei jobbar på, og tilgangen dei har til alternative oljekjelder (Mexico, Venezuela, Ecuador, Alaska, Canada med fleire), kan eit åtak på Irak tjene to strategiske mål – å svekke dei europeiske konkurrentane og eliminere Irak som ein mauleg regional medtevlar. Å bombe Irak vil skade EU-økonomiane og vekke protestar hos dei to viktigaste allierte mellom dei arabiske statane, Saudi-Arabia og Egypt, men Washington har gitt prov på at dei kan vifte bort europeiske innvendingar og likevel skaffe seg samtykke.

Når president Bush rettar seg inn mot å tilinkjegjøre ein handfull påståtte terroristar, siler han mygg og svelgjer kamelar. Skadane krigen fører til på både EUs og USAs økonomi, overgår langt dei tapa terroristane har skapt. Bush-regjeringas militære definisjon av dei politiske og økonomiske motsetningane i 3. verda minner om den statlege terroristpolitikken som finst i Israel (mot palestinarane), Algerie (mot berbarane) og Tyrkia (mot kurdarane).

Latin-Amerika

På USAs liste over område som kan takast tilbake, kjem Latin-Amerika på andre plass etter Midtausten. Det er den verdsdelen som har skaffa USA sin einaste positive handelsbalanse. Dei herskande klassane har vaska hundretals milliardar i illegale overføringar til amerikanske bankar, og USAs økonomi har skaffa seg nesten tusen milliardar i vinstar, renter, royalty og andre overføringar det siste tiåret. Latinamerikanske regjeringar tar for det meste på lydig vis USA si side i internasjonale samanslutningar og stiller opp med symbolske militærstyrkar i intervensjonistiske røvartokt, som eit fikenblad for det som eigentleg er ein einsidig aksjon.

Washington har erklært dei småbrukarbaserte colombianske geriljarørslene (FARC / ELN), den farlegaste utfordringa til USAs kontroll over den vestlege halvkula, som ei «terroristgruppe». FARC / ELN tok kontrollen eller fekk stor makt i over halvdelen av byane og landsbyane i Colombia midt på 1990-tallet. Derfor vart dei, saman med utanrikspolitikken til Chavez-regjeringa i Venezuela og den revolusjonære regjeringa på Cuba, ståande som alternativ til dei tjenestevillige latinamerikanske presidentane som gjekk ærendet til USA-imperialismen.

USA har erklært total krig mot denna folkelege oppreisten. Plan Colombia og seinare Andes-initiativet var i hovudsak krigsstrategiar som gjekk føre den afghanske krigen. Washington løyvde 1,5 milliard i hjelp til dei militære og paramilitære styrkane i Colombia. Hundretals spesialsoldatar vart sendt i direkte feltoperasjonar. Amerikanske leigepilotar vart hyrte inn av private firma til kjemisk krigføring på dei colombianske valmuefelta, halvmilitære styrkar vart mangedobla under militær kommando. Luftrommet, kystområda og elvemunningane vart kolonisert av USAs væpna styrkar. Militære basar vart oppretta i El Salvador, Ecuador og Peru for å stå klar med støttetroppar. Amerikanske tjenestemenn deltok i den operative leiinga i forsvarsdepartementet i Bogota.

Motoffensiven 7. oktober styrka militariseringa av Colombia. Under leiing av USA krenka det colombianske militærflyet luftrommet i den demilitariserte sona der FARC og Pastrama-regjeringa forhandlar. Ulovlege plyndringstokt inn i sona førte til strid.

Eit nøkkelspørsmål for imperiebygginga til USA i Latin-Amerika er den planlagde frihandelsavtalen, LAFTA. Han skulle gi USAs multinasjonale selskap fri tilgang til marknad, råvarer og arbeidskraft, og samtidig avgrense innverknaden frå Europa og Japan. Det nymerkantilistiske systemet er nok eit einsidig initiativ, i samforstand med satellittregjeringane i regionen, men utan folkeleg samtykke.

Tåler USAs økonomi krigene?

Men kan USAs økonomi tåle ein serie krigar utan å bli undergrave? Det finst tydelege teikn på at det økonomiske grunnlaget for herreveldet til USA blir svekka, av både økonomiske og politiske grunnar. Vareproduksjonen har vore i tilbakegang i halvtanna år. Hundretals milliardar som er investert i informasjonsteknikk, fiberoptikk og bioteknikk har gått tapt. Både den «gamle» og den «nye» økonomien er i djup og langvarig krise. Den spekulative finans- og aksjemarknaden er sterkt avhengig av raskt foranderlege politisk-psykologiske tilhøve i USA og verdsøkonomien.

Den raske nedgangen på aksjemarknaden etter 11. september og den like raske opphentinga etter 7. oktober syner denna rørlegheta. Den amerikanske aksjemarknaden er nemleg like sterkt avhengig av utanlandske investorar som av innanlandske pengeplasserarar. Dei mista tiltrua 11. september, ettersom det synte seg at sjølve hjartet i den økonomiske og politiske makta er sårbar.

Men åtaket 7. oktober gav investorane tiltrua tilbake, og innebar ein viktig kapitaltilførsel og ein midlertidig oppgang i aksjemarknaden. Pentagons strategi med total krig handla like mykje om å få tiltrua tilbake på ei uovervinneleg imperialistmakt, som om politiske årsaker, eller til og med om oljeleidningar. Aksjemarknaden og særleg langsiktige utanlandske investorar såg ut til å bli like mykje påverka av tryggingspolitiske tilhøve som av den rådande stoda i amerikansk økonomi. Av det følgjer det paradoksalt omvendte tilhøvet mellom aksjemarknad og realøkonomi: Mens alle realøkonomiske peikarar seier nedgang, kan aksjemarknaden ta seg opp att etter 11. september. Men det finst naturlegvis grenser for desse politisk grunna investeringane. Framleis låg vekst og krympande vinstar (eller veksande tap) vil smått om senn gjøre slutt på oppgangen og føre til store kursfall.

Når imperiets økonomiske base vaklar, så aukar statens rolle. Statleg innblanding blir stadig viktigare, og det syner dei sterke banda mellom statsapparat og investorar, medrekna dei multinasjonale selskapa. På same vis kjem militæret til å spele ei stadig viktigare rolle i å gi investorane tiltrua tilbake ved å knuse eller skremme motstandarar, stø samanfallande nykoloniale regime og tvinge gjennom fordelaktige økonomiske avtalar (LAFTA). Den gamle imperialismen av 1980- og 90-tallsmodell som leit meir på Verdsbanken og Det internasjonale pengefondet, blir nå erstatta eller komplettert med den nye imperialismen av militært slag: Dei grønne beretane avløyser slipspryda funksjonærar frå finansinstitutta.

Washington lar Nato utvide maktområdet sitt frå Austersjøstatane til Balkan, over Tyrkia og Israel til dei tidlegare sovjetrepublikkane i Sentral-Asia. Den manglande lenka i den imperialistiske kjeda er dei strategisk viktige Golfstatane, Iran og Irak. Det er ei viktig kjede militært, men ho kostar meir enn ho drar inn for USA. Det står klart for Bush-regjeringa, som heller knuser regionale maktsentra enn å gjøre store investeringar for å bygge opp kolonistatar – sjå bare kor lite det blir satsa på Balkan og i Sentral-Asia, og den nærmaste tida truleg au i Afghanistan.

Globale selskap/imperialismen

Den sentrale rolla staten har i utvidinga av USA-herredømme motseier trua hos leiande teoretikarar i antiglobaliseringsrørsla som Susan George, Tony Negri, Ignacio Ramonet, Robert Korten m.fl. som snakkar om «sjølvstendet til dei globale selskapa». Oppfatninga deira om den sentrale rolla verdsmarknaden har i fattigdomsutviklinga, undertrykkinga og ulikskap, er i denna samanhengen ein anakronisme. Når Europa og USA sender soldatar for å erobre og okkupere fleire land, gir det grunn til å gå frå antiglobal til antiimperialistisk motstand. Den falske oppfatninga om «superstatar» dominert av transnasjonale selskap stemmer ikkje med dei verkelege multinasjonale selskapa som er fast knytte til imperialistiske statar.

Den verdsomspennande motoffensiven frå USA har som mål å skape «den nye verdsordninga» frå åra etter krigen i Persiabukta på ny. Dei multinasjonale selskapa har verken vilje eller evne til å handle «autonomt» ved hjelp av marknadskrefter. Den nye imperialismen må derfor bygge på militære intervensjonar som i Afghanistan eller på Balkan, kolonisering, dvs. militærbasar, som i Colombia.

Offensiven har svært lite å gjøre med «krig mellom sivilisasjonar». USAs herrevelde omfattar muslimske statar (Pakistan, Saudi-Arabia, Egypt, Tyrkia, Marokko, Bosnia, Albania med fleire), det jødiske Israel, likeins sekulariserte, formelt kristne statar. Det er ikkje langvarige allierte, med heimstad i ein særskilt religion eller sivilisasjon, men langsiktige interesser som kjenneteiknar offensiven. På Balkan og tidlegare Palestina og Afghanistan kunne USA stø fundamentalistiske muslimar og narkotikahandlarar mot sekulariserte nasjonalistar og sosialistar. Dei muslimske allierte frå i går er noen stader blitt fiende i dag. Det åpenbare hykleriet og dei doble målestokkane kan undre bare den tilskodaren som har tatt feil og trudd på propagandaen, og som nå kjenner seg svikta.

Oljekrise for Europa om …

Den amerikanske offensiven står framfor to motsetningar som både er dagsaktuelle og meir strukturelle. For augneblinken har krigen i Afghanistan sådd splitting i dei muslimske statane mellom proamerikanske leiarar og dei folkemassane som sympatiserer med det afghanske folket. Polariseringa har ennå ikkje vore noe alvorleg trugsmål for leiarsjikta, jamvel om det saudiske monarkiet er mest sårbart med sin nøkkelposisjon. Den militære sigeren for USA og Nordalliansen og den muslimske koalisjonsregjeringa som følgde av han, kan splitte den svakt organiserte folkelege muslimske opposisjonen. Motstand frå EU og arabarstatane blir vekka til live først om USA strekk krigen til Irak og skaper krise for oljelevaransane til Europa. Men den og andre dagsaktuelle motsetningar kan ikkje undergrave Washingtons offensiv på sikt, sjølv om USA kan bli isolert diplomatisk, særleg i noen internasjonale fora.

Ei meir djuptliggande, langsiktig og strukturell motsetning er den mellom militær ekspansjon og økonomisk tilbakeslag, både lokalt og i verdsmålestokk. Jamvel om det amerikanske militærapparatet forsvarer og er til fordel for interessene til dei multinasjonale selskapa i USA, så er det ikkje ei kostnadseffektiv støtte. Mangemilliardutgiftene for åtaka i andre verdsdelar overgår langt dei umiddelbare vinstane til dei multinasjonale selskapa, snur ikkje dei synkande profittane eller åpnar nye marknader, særskilt ikkje i dei områda der militærinnsatsen er mest intensiv. Sluttresultatet er at imperialistisk krig i si nåverande form undergrev ikkje-spekulative kapitalistiske investeringar, jamvel om dei symbolsk sikrar verksemda for utanlandske investorar.

I Sentral-Amerika, på Balkan og nå i Afghanistan og Colombia er USA meir interessert i å knuse motstandarane sine og sette inn lydregjeringar, enn i langsiktige «gjenreisings»-investeringar i stor skala. Det finst ingen Marshall-planar. Washington overlet til Japan og Europa å reinske opp i øydelegginga etter militære sigrar. Kløfta mellom den imperialistiske statens militære styrke og den manglande evna til å sette fart i økonomien i erobra land er ei grunnleggande motsetning.

Ei minst like alvorleg motsetning er den mellom forsøka på å innføre ein nyliberal politikk, og dei kollapsande eksportmarknadene og dei uttørkande kapitalinvesteringane. Den økonomiske tilbakegangen i USA, Japan og Europa har skada dei lydigaste klientstatane alvorleg, særleg i Latin-Amerika. Prisane på dei spesialiserte eksportvarene som har danna grunnlaget for dei nyliberale statane har falt: Kaffi, olje, metall, sukker, likeins tøy, klede og andre fabrikkvarer frå dei «tollfrie sonene». Imperialistmaktene har svart med å kreve meir «liberalisme» i sør og samstundes innføre vernetoll og auka eksportsubsidiar på heimeplan. Toll på importvarar frå 3. verda er fire gonger høgare i dei imperialistiske statane enn importtolla frå andre imperialistiske land i følgje Verdsbanken. Støtta til storselskap innan jordbrukssektoren i dei imperialistiske landa auka til 245 milliardar dollar i 2000.

Den nyliberale doktrinen til den gamle imperialismen held altså på å bli erstatta av den nymerkantilistiske praksisen til den nye imperialismen. Den statlege politikken styrer dei økonomiske transaksjonane og avgrensar rolla til marknaden.

Den nymerkantilistiske politikken polariserer marknaden mellom lokale produsentar på eine sida og imperialistisk oppbakka monopol på hi. Tilbakegangen for den internasjonale marknaden skader dei «nyliberale» eksportsektorane. Den svært påtakelege rolla til statsmakta i prosessen politiserer dei veksande skarane av arbeidslause og underbetalte arbeidarar, bønder og offentleg tilsette. Den eksportstrategien som imperialismen kviler på i Latin-Amerika, held på å rakne. Og ettersom Latin-Amerika ikkje kan importere, må dei satse på innanlandsproduksjon eller avstå. Men eit avgjørande brot med eksportstrategien og avhengigheta av USA følgjer ikkje automatisk av dei indre motsetningane – det krevst politisk handling.

Venstresida

På kort sikt har venstresida fullt opp med den imperialistiske motoffensiven frå Washington og alt det han inneber av auka krigføring, trugsmål og meir føyelege herskande klientskikt. Men offensiven møter au alvorlege, praktiske, ideologiske og politiske hinder. Det finst eit stort folkeleg oppsving i fleire strategisk viktige statar, der den nyliberale økonomien går attende. I Colombia, Brasil, Argentina, Ecuador og Bolivia veks sterke politiske og sosiale rørsler fram, med styrka folkeleg makt.

Desse rørslene har mobilisert millionar, dei har pressa gjennom utallege endringar på lokalnivå og i visse tilfelle har dei kunna sette dei herskande klassane under press gjennom viktig innverknad på regjeringsnivå. Men atskillege problem står igjen å løyse før dei på alvor kan ta opp kampen om makta. Den djupare forståinga av det imperialistiske systemet, natur og motsetningar i det, er ofte utilstrekkeleg. Det finst motsetningar innan rørsla mellom by og land, mellom kyst og innland, og ikkje sjeldan mellom ulike leiarar. Mange rørsler har au i praksis ganske avgrensa program og mål.

USAs strategar har på mange vis valt Colombia som prøvetilfelle for den «nye imperialismen», ettersom Colombia står for den største militære og politiske utfordringa. Alle dei reaksjonære kreftene i verdsdelen er mobilisert mot geriljaarmear og masserørsler. Militær framgang i Colombia vil inspirere USA til militær erobring og kolonisering av Latin-Amerika, slik det USA-styrte militærkuppet i Brasil i 1964 vart følgt av invasjonar (Den dominikanske republikken 1965) og militærkupp i Bolivia (1971), Uruguay (1972), Chile (1973) og Argentina (1976). Om geriljaen lykkast i å stå mot, inneber det eit pusterom for den øvrige venstresida. Ei kraftfull støtte til kampen i Colombia er derfor ei vesentleg oppgave.

av Erling Folkvord og Arnljot Ask

Øvrige artikler om Armenia i dette nummeret: | Armenia ­ før sovjetperioden | Sovjetrepublikken Armenia 1921-91 | Republikken Armenia, fra 23. september 1991 | Norge i Kaukasus | Midt i «Det store spillet» | Kart over området | Faktaboks

Vi fikk muligheten til å besøke det lille kaukasiske landet Armenia våren 2002. Et land som det siste tiåret stort sett bare er kjent her i steinrøysa fordi Norge spilte VM-kvalifiseringskamper i fotball mot det. Men Armenia har flere tusen års historie som aktør på en arena hvor stormakter og sivilisasjoner har stått opp mot hverandre. Striden om innflytelse og dominans har pågått fra romerrikets tid, gjennom ottomanertiden og til nåtidens nye versjon av Det store spillet mellom USA og dagens annen divisjons imperialistmakter som slåss om råderetten over den såkalte euroasiatiske korridor.

Bakgrunnen for vår reise var en invitasjon fra Det armenske riksforbundet i Sverige og Armenian Popular Movement (APM), en regjeringsuavhengig organisasjon av armenere i både inn- og utland, om å delta i markeringen av folkemordet på armenerne i 1915. Arnljot Ask hadde hjulpet den norske avdelingen av APM med å lage et opprop til norske myndigheter om at Norge, på samme måte som Sverige alt hadde gjort, skulle oppfordre Tyrkia til å erkjenne folkemordet. Da ingen på Stortinget prioriterte å følge opp saken, ble tidligere stortingsrepresentant Erling Folkvord og Arnljot Ask bedt om å være med i en parlamentarikerdelegasjon fra flere land i Europa og Midt-Østen for å overvære minnehøytideligheten 24. april og delta i seminarer og ekskursjoner for å lære mer om landet.

Vår hensikt er å bruke det vi ble kjent med under besøket, til å bidra til at Norge gjør noe for at menneskeheten får gjort opp for denne skjendige forbrytelsen for snart 90 år siden. Det er et spørsmål som ikke bare angår mellomfolkelige forhold i dette turbulente området, men som også er nødvendig for at slike forbrytelser skal bli vanskeligere å gjennomføre i framtiden, hvor som helst på jorda. Desto mer som det som skjer i dette området, vil bestemme over krig og fred for hele menneskeheten de nærmeste tiårene, og fordi Norge mer og mer blir trukket inn i storpolitikken der som følge av de betydelige økonomiske investeringene som norske storselskaper står for.

Debatt:

av Leiv Olsen

Det går ein diskusjon i AKP om kvar læraren høyrer heime klassemessig, i arbeidarklassen eller ikkje. Skal vi avgjera eit sånt spørsmål, held det ikkje bare å peika på at vi mottar lønn og derfor er lønnsarbeidarar. Vi må sjå på kva forhold vi har til andre menneske, både arbeidsherrane våre og elevane, og vi må i tillegg sjå på innhaldet i jobben: kva slags arbeid er det vi utfører?

Marx skreiv i Teorier om mervärdet (Marx-Engels, Skrifter i urval, Bo Cavefors förlag 1975) at lærarane er tilsette lønnsarbeidarar for arbeidsherren sin, samtidig som dei er noko anna for elevane. Dette er to viktige trekk som gjaldt skolen på Marx’ tid, og som gjeld enno i dag. Men skolen har fleire trekk som er viktige å sjå på. Skolen er langt ifrå statisk. Den skolen eg underviser i, er noko anna enn den eg ein gong, på 1950- og 1960-talet, var elev i, og noko heilt anna enn skolen som mine foreldrar og besteforeldrar var elev i. Samtidig som dagens skole er i rask endring vekk ifrå kva det no er, til noko anna, som vi enno ikkje sikkert veit korleis blir.

Litt frå historia: Læraren som undertrykte arbeidarklassens born

Det er interessant å lesa artikkelen «Usedelige jenter og tyvaktige gutter. Forholdet mellom barn, foreldre og det offentlige ca. 1920-1950», skriven av fyrsteamanuensis Astri Andersen, trykt i Historisk tidsskrift nr 4, 2001. Her kjem det fram at læraren ein gong hadde så stor makt at han/ho kunne få elevar innsette i tvangsanstaltar dersom læraren meinte at ein elev var tjuvaktig (om det var ein gutt) eller usedeleg (om det var ei jente). Lærarens ord aleine var ikkje nok, men dersom læraren var bestemt på å få det til, og kom med mange nok klagar om påstått usømmeleg atferd, ende det som regel med at eleven blei tatt ut av heimen og plassert i anstalt. Sånn var forholda i 1920-åra, og sånn var det enno på 1950-talet, sjå for eksempel Kjersti Ericsson: Drift og dyd. Kontrollen av jenter på femtitallet (Oslo 1997).

Denne kontrollen ramma bare born frå arbeidarklassen. Det blei lagt vekt på om guttar var tjuvaktige (overklasseguttar er som kjent ikkje tjuvaktige) og om jenter var usedelege – og då såg dei på om dei for det fyrste var forfengelege (prøvde å kle seg/gjera seg penare enn sin stand), og dernest om dei flørta og interesserte seg for guttar (dette gjaldt jenter i 13-14-15 års alder!).

Overklassejenter var aldri forfengelege, for dei skulle kle seg og te seg pent. Arbeidarklassejenter som prøvde på det same, var pr definisjon forfengelege. Og om dei på toppen interesserte seg for det motsette kjønn, var det eit sikkert teikn på at dei kom til å enda i fortapinga: hor og det eine med det andre. Derfor måtte samfunnet ta hand om dei før det var for seint.

Astri Andersen har undersøkt kven som blei tvangsplasserte i Bergen:

«Så godt som alle var arbeiderklassebarn (….) 39 % hadde fedre i faglærte yrker, (….) 20 % var løsarbeidere eller langvarig arbeidsløse (….) 19 % var barn av ugifte mødre, enker, eller de var i enkelte tilfeller foreldreløse, og de fleste av disse tilhørte byens fattigbefolkning (….) 1 % tilhørte middelklassen, mens det for (….) 21 % ikke ble oppgitt forsørgers yrke» (Andersen s. 480).

Skolen spelte altså den gongen ei viktig rolle i undertrykkinga av, og disiplineringa av, borna frå arbeidarklassen. Dei som veik for mykje av, blei tvangsplasserte i anstalt.

Då eg sjølv var elev på 1950- og 1960-talet, var læraren enno ein autoritet som ikkje skulle seiast imot. Om ein fekk kjeft, også om ein fekk kjeft for noko ein slett ikkje hadde gjort, måtte ein i alle fall ikkje svara. For då var ein frekk og obsternasig. Ingen trudde på eleven, alle trudde på læraren. – Jens Bjørneboe fekk i bøkene sine godt fram korleis autoritære lærarar kunne misbruka makta si til å knekka unge guttar og jenter. Sånn er det gudskjelov ikkje lenger. Men framleis er læraren autoriteten. Dei fleste lærarar legg vinn på å ha eit godt forhold til elevane, men dessverre er det enno enkelte som misbruker makta dei har til å mobba elevar. For dei som blir ramma, er dette eit stort problem.

Kva makt har då læraren i dag?

I dag kan korkje skole eller enkeltlærarar nekta å ta inn elevar, slik lærarar og skolar kunne då eg var gutt Formelt var det den gongen bare skolen som kunne nekta, men eg kjenner til eit tilfelle der ein enkelt lærar tvang gjennom at ein elev blei tvungen til å slutta i klassen. Ho ytra seg kritisk om Israel, og då, sa læraren, måtte enten ho eller han sjølv forlata klassen. Læraren hadde så stor makt at det ikkje var snakk om å opponera. I dag kan vi ikkje dumpa elevar i grunnskolen, slik lærarar kunne, og ofte gjorde, då eg var gutt. Vi kan utvisa ein elev frå ein time. Dersom ein elev skal utvisast for lengre tid enn timen, må ein fyrst gjennom ein prosedyre som også tar omsyn til elevens rettar. Og gudskjelov har elevane fått rettar i dagens skole!

Men læraren skal setta karakterar. Dette er noko vi er pålagt å gjera enten vi liker det eller ikkje. Og karakterar er reint skjønn. Retningslinjene er så vage at det grensar til det inkjeseiande. Det er derfor eine og aleine den enkelte lærars erfaring og skjønn som avgjer kva karakteren til kvar elev blir, og dette skjønnet varierer. Sjølvsagt! Skjønn er nettopp noko som varierer. Normalt vil det ikkje vera veldig store forskjellar frå lærar til lærar korleis dei vil bedømma ei bestemt oppgåve, men variasjonar på ein heil karakter må ein rekna med. I sjeldnare tilfelle har ein hatt større variasjonar. Det finst døme på at ein lærar har sett ulik karakter på same svar levert av to ulike elevar. Det har òg hendt at eksamensoppgåver som ein lærar, eller ein kommisjon, har vurdert til stryk, har fått toppkarakter av andre. Ikkje fordi læraren slurvar når ho/han skal setta karakter, men fordi det er ei svært vanskeleg oppgåve, spesielt når ein skal vurdera ein besvarelse som er så original at den er fullstendig hinsides kva læraren hadde venta. Har då eleven bomma på oppgåva eller tvert om gjort ein original og derfor særs framifrå jobb?

Som sagt vil avvika i bedømminga frå lærar til lærar normalt vera små. Men dei er der, og for elevar som blir ramma, kan dette kjennast djupt urettferdig. Det er snakk om å opna eller stenga dører til framtidig utdanning. For skolen er ein sorteringsmekanisme, og læraren er sett til å sortera – enten ho vil eller ikkje. Som lærarar står vi derfor i eit tvetydig forhold til andre menneske. For våre arbeidsherrar, enten det er snakk om stat og kommunar eller private skoleeigarar, er vi som andre lønnsarbeidarar. For elevane er vi ein autoritet med ein viss makt til å rå over framtida deira.

Men har vi dermed sagt alt som er verdt å vita for å kunna plassera læraren klassemessig? Makta eg har som lærar, er – gudskjelov! – klart begrensa i forhold til kva makt lærarane hadde for 50 eller 100 år sidan. Betyr det at vi lærarar har blitt meir arbeidarar? Ein lærar i den allmennutdannande skolen (dei 13 åra som så å seia alle elevar går på skolen) har større makt over sine elevar enn kva ein professor eller høgskolelektor har over sine studentar. Betyr det at dei blir meir arbeidarar enn eg som er lektor på vidaregåande? Det blir ein absurd tanke: at ein stig i utdanningshierarkiet, vil samtidig innebera at ein nærmar seg arbeidarklassen!?

Eg vil heller hevda at når dagens lærar har fått redusert makta si, så betyr det at vi har blitt mindre politi og meir lærar. Og kva er ein lærar?

Innhaldet i lærargjerninga

Læraren formidlar kunnskapar, haldningar og ideologi. Det vil seia ideologien til den herskande klassen – indoktrinering. På universitetet er det mindre av slik indoktrinering, meir opplæring i å stilla kritiske spørsmål ved hevdvunnen viten, derfor har universiteta alltid vore arnestader for opprørske rørsler. Betyr det at tilsette ved universitet blir meir arbeidarar? Ein sånn påstand blir absurd. Det må heller bety at det ikkje bare er fordi læraren formidlar borgarleg ideologi at ho skil seg frå arbeidarklassen, men fordi arbeidet er av ein heilt annan art enn sånt arbeid som arbeidarar utøver.

Høgare utdanning, utøvd ved universitet og høgskolar, vil eg seia er opplæring og oppøving i forsking. Det same kan ein ikkje seia om den allmennutdannande skolen, og slett ikkje om førskolen (sjølv om det er eit lite islett av forsking i all læring). Kva er då felles for arbeid som alle utdanningsgrupper utfører? Alle utdanningsgrupper utfører åndsarbeid. Og åndsarbeid fordrar eit visst sjølvstende.

Åndsarbeid skil seg nødvendigvis frå reint rutinearbeid, frå fysisk arbeid, og frå arbeid utført på kommando. Ingen kan tenka nye tankar på kommando.

Eg skreiv at åndsarbeid føreset eit visst sjølvstende. Kva sjølvstende har eg som lærar i dagens skole? Her vil eg ta meg sjølv som eksempel. Eg underviser i to fag: nyare historie og norsk (modul 1+2). Eg må halda meg til sentrale retningslinjer i form av sentralt fastsett timetal og sentralt fastsett læreplan, og eg må ta omsyn til at elevane ved årets slutt kan risikera å koma opp til eksamen, som skal følgja sentrale retningslinjer – i alle fall i norskfaget – og der det kjem ein sensor utanfrå som har den endelege avgjerda om kva karakter kvar enkelt elev skal ha.

Timetalet i nyare historie er 149 timar i året, timetalet i norsk modul 1 er 75 timar i året – det er det også på modul 2. Korleis eg disponerer desse timane, avgjer eg sjølv, helst i samråd med elevane. Den einaste begrensninga er at eg held meg til læreplanen.

Kva seier då læreplanen? Den er svært generell. Dagens læreplanar er sette opp som fleire «mål» – eit idiotisk uttrykk, for i mange av faga, for eksempel dei eg underviser, er det heilt misvisande å kalla desse for «mål». I norskfaget er det fyrste målet munnleg bruk av språket og det andre målet skriftleg bruk av språket, og dei same måla er sette opp både på modul 1 og modul 2! Normalt er det vel sånn at dersom ein når målet eitt år, set ein ikkje opp det same målet neste år?! Eit mål er noko ein strebar etter og, får vi håpa, før eller sidan når. I realiteten er «munnleg bruk av norsk» eit mål dei fleste når på 2-årsstadiet, og «skriftleg bruk av språket» eit mål dei fleste når i 2. klasse. Sånn at i vidaregåande skole er dette i virkeligheten ikkje mål, men område ein jobbar vidare med. Men sidan alt på død og liv skal heita mål idag, så kallar ein også dette for mål. Idiotisk!

Dette var eit sidesprang. I norsk må eg altså halda meg til ein læreplan med seks mål, alle like generelle, men supplerte med eksempel på delmål – dei også nokså generelle. For å få undervisning som inneheld eit minstemål av fornuft, så må læraren fortolka læreplanen. Helst i samråd med elevane. Finna ut kva ein skal jobba med, på kva måte, kor mykje tid til det eine og kor mykje til det andre, kva slags lærebøker ein skal bruka, kva kapittel, kva oppgåver osb, og også om det er noko ein skal ta lett på eller rett og slett hoppa over. Dette kan ingen andre gjera for meg. Ingen rektor, ingen fylkesskolesjef, ikkje noko departement kan gjera desse prioriteringane for meg eller fri meg frå alle desse vala, som er heilt nødvendige for å få den aller minste grad av fornuft inn i undervisninga. Dei einaste som kan hjelpa meg i dette, er mine eigne elevar. Og sjølvsagt, om eg ønsker det, eg kan samarbeida med andre lærarar som underviser same fag eller fag som det er naturleg å samarbeida med.

På same viset er det i nyare historie. Her har læreplanen tre mål som går på sentrale spørsmål i verdshistoria, sentrale spørsmål i norgeshistoria og viktige arbeidsmåtar i historiefaget. Også her er måla supplerte med eksempel på delmål, men korleis alt dette skal fortolkast, kva som er viktig i verdshistoria, i norgeshistoria, av arbeidsmåtar i faget, må kvar enkelt lærar sjølv finna ut. Helst i samråd med elevane. Her er sjølvstendet endå større enn i norskfaget, for i historie finst det ikkje retningslinjer for eksamen. Eksamensoppgåvene må læraren sjølv laga, og det finst ingen mal for korleis dei skal vera. Men historielærarar rundt om i landet har utveksla idear om dette, og fylket (Rogaland fylkeskommune) har utarbeidd retningslinjer for privatisteksamenar i faget, så det er mulig for meg som lærar å få tips. Men bare tips, ikkje retningslinjer!

Kort sagt er mitt sjølvstende som lærar stort. Og dette trass i alle forsøk frå departement og fylkesskolesjef på å styra oss! Opplæringsavdelinga i Rogaland fylkeskommune har utarbeidd ei rekke dokument, såkalla styrande dokument, blant annet om korleis undervisninga i faget skal planleggast, og dei er sikkert tenkt som ein reiskap til å styra undervisninga til kvar enkelt lærar. I praksis fungerer desse styrande dokumenta bare som tips og råd som kvar lærar når det kjem til stykket gjer som ho sjølv vil med.

Læraryrket har altså følgjande viktige trekk:

• Vi er som oftast tilsette ved ein undervisningsinstitusjon, og dermed tilsette lønnsarbeidarar.
• Men vi er tilsette for å utøva arbeid med heilt spesielle særtrekk:
  • 1. Vi har autoriteten i skolen, og med det makt over elevane – spesielt i den allmenndannande skolen, mindre på universitet og høgskolar. Makta vår er mindre enn tidlegare, og elevane har i dag visse rettar, men læraren er enno autoriteten.
  • 2. Vi skal sortera elevane, i alle fall frå siste året av ungdomsskolen og gjennom heile vidaregåande.
  • 3. Vi skal formidla borgarskapets ideologi, dei herskandes tankar.
  • 4. Vi skal undervisa.
  • 5. All undervisning er åndsarbeid, kan ikkje reduserast til reint rutinearbeid, og er eit arbeid som i hovudsak ikkje er fysisk, og føreset eit visst sjølvstende.

Desse fem punkta gjer både at vi som lærarar kjem i eit anna forhold til andre menneske – elevane, studentane – enn det arbeidarar gjer, og at arbeidet vi utfører, har eit heilt anna innhald og funksjon for samfunnet enn kva arbeidet til ein arbeidar har. Det betyr ikkje at arbeidarar gjer ein ukomplisert jobb! Eg har vore hjelpearbeidar i industrien i mange år, blant anna i malar- og sandblåsarfirma, og har stor respekt for ferdighetene til ein industrimalar eller overflatebehandlar. Eg er over hovud ikkje i stand til å utføra arbeidet deira på tilfredsstillande måte! Og arbeidet deira er viktig, for slurv vil seinare føra til katastrofar når plattforma eller båten skal tåla vêr og vind i Nordsjøen og andre stader. Det kan vera snakk om liv eller død. Likevel er det eit arbeid som i all hovudsak ikkje er eit åndsarbeid. Det er for eksempel mulig å tidsstudera arbeidet til industrimalaren og ut frå det setta opp ein ganske presis akkord, der kvar enkelt arbeidsoperasjon er beskrive i detalj. Slikt er ikkje mulig i lærargjerninga.

Blir læraren proletarisert?

Kanskje er vi på veg mot større styring ovanfrå, frå skoleeigar og rektors side, i framtida. Ein ting som i alle fall er på veg inn, er større marknadsstyring i skolen. Kvar enkelt skole og kvar enkelt lærar blir sette opp mot kvarandre, og skal konkurrera om å trekka til seg kremen av elevane, dei elevane som viser mest interesse. Vil det gjera læraren til meir arbeidar? For arbeidsherrane våre er og blir lærarane lønnsarbeidarar. Men for elevane? For dei blir vi kanskje ein seljar, ein slags sjølvstendig næringsdrivande, på toppen av at vi framleis vil vera meir eller mindre sjølvstendige åndsarbeiadarar som skal driva undervisning.

Så lenge arbeidsdelinga står ved lag, kjem vi ikkje utanom at jobben vår fyrst og fremst er å undervisa. Og kva er undervisning? Undervisning er å finna ut korleis vi kan hjelpa elevane til å tilegna seg dei kunnskapane og dei innsiktene som framtidas samfunn vil kreva. Dette liknar på forsking: du møter aldri to elevar som er like, eller to klassar som er like. Du kan aldri vera trygg på at det som fungerte godt eitt år, også vil fungera godt eit anna år, med andre elevar. Du må heile tida vera på leit etter den måten å undervisa på som fungerer.

Så lenge undervisning ikkje kan omsettast til reint rutinearbeid, kan heller ikkje kapitalismen koma utanom den sjølvstendige åndsarbeidaren som faktisk underviser, det vil seia leitar etter det gode samvirket lærar/elev som hjelper eleven å ta til seg kunnskapar og innsikt. Det inneber at lærarane, slik eg ser det, aldri hamnar i arbeidarklassen. Ikkje før automatiseringa av læreprosessen eventuelt kjem til eit stadium der lærargjerninga kan erstattast av reint rutinearbeid. Eller at samfunnet når eit nivå der ein kan avskaffa sjølve arbeidsdelinga.

Om vi som lærarar får mindre makt over elevane, fordi rettane deira blir styrkte, og om vi heller ikkje skal sortera dei og ikkje indoktrinera dei, så blir vi ikkje av den grunn arbeidarar. Det betyr bare at arbeidet vi då må utføra, i endå større grad blir rein undervisning.

Men om vi ikkje høyrer til arbeidarklassen, så er vi lærarar – til liks med bønder og helsearbeidarar – blant arbeidarklassens viktigaste allierte. For arbeidet som bønder, helsetilsette og lærarar gjer, skal sikra maten, helsa og utdanningsnivået til arbeidarklassen. Det store fleirtalet av oss høyrer dessutan til i nedste sjikt av mellomlaga: vi har lite privileg å skryta av og ikkje all verdas prestisje å visa til. Lønns- og inntektskampane som vi (bønder, lærarar og helsetilsette) fører, er viktige bidrag til å utvikla samfunnsinnsikta i heile det arbeidande folket, og både bønder, helsetilsette og lærarar kan spela, og spelar, ei viktig rolle i samfunnskampen langt ut over våre snevre yrkesinteresser.

Arbeidarklassen har også andre viktige allierte: intellektuelle i andre yrke, kunstnarane og fleire. Det bør vera eit poeng å finna ut kven arbeidarklassen kan alliera seg med, og ikkje feia problemet under teppet ved enkelt og greitt å stappa alle ein ønsker, inn i sekken ‘arbeidarklasse’.

Kva klasse høyrer då læraren til?

Om lærarane ikkje er arbeidarar, kva er vi då? Kapitalistiske borgarar er vi ikkje, for vi eig ikkje produksjonsmidlar. Eg synest heller ikkje det er særleg dekkande å kalla oss småborgarskap, for ein småborgar er ein som eig produksjonsmidlar, men er avhengig av å stå i produksjonen sjølv, ikkje kan leva av å utbytta andres arbeid. Så når vi ikkje eig produksjonsmidlar, synest eg begrepet ‘småborgar’ blir misvisande. Kva er vi då? Vi er ein av dei mange gruppene som er prega av at vi står imellom dei to hovudklassane, borgarskapet og arbeidarklassen, og får framtida vår avgjort av striden mellom dei. Vi høyrer kort sagt til mellomlaga. Om nokre på død og liv vil kalla oss småborgarlege mellomlag, så la dei få lov til det, men etter mitt skjønn er det mest treffande å bare sei: mellomlag. Dermed seier vi òg at framtida vår er avhengig av at vi tar stilling.

Korfor er dette spørsmålet så viktig for meg? Vi diskuterer ikkje bare lærarane. Vi diskuterer korleis vi skal oppfatta store grupper, anslagsvis 20-30 % av befolkninga, som ikkje tradisjonelt har blitt rekna som arbeidarar. Samtidig har dette spørsmålet spesiell betydning for AKP, for AKP er fylt opp av lærarar. Er dette i lengda godt nok for eit parti som ønsker å vera eit arbeidarparti? Er vi talsfolk for lærarens leiarskap over arbeidarklassen, eller for at arbeidarklassens frigjering skal vera deira eige verk?

Til slutt: Den intellektuelle kapasiteten til arbeidarar er fullt på høgd med kapasiteten hos intellektuelle. Det er utelukkande arbeidsdelinga i samfunnet som skapar dagens skille. Klassar er eit resultat av arbeidsdelinga i samfunnet. Dersom det i framtida blir mulig å oppheva arbeidsdelinga, kan alle arbeidande vera både ånds- og kroppsarbeidarar på ei og same tid.

av Erling Folkvord

Armenia blir i oppslagsverk omtala som eit fjellrikt område på om lag 400.000 kvadratkilometer mellom Svartehavet og Kaspihavet. Armenia er nesten like stort som Sverige. Men den elleve år gamle staten Armenia, som grovt sett er ei fortsetjing av sovjetrepublikken med same namn, er mindre enn 30.000 kvadratkilometer, dvs. omtrent jamstort med Hedmark fylke. Storparten av det opprinnelege Armenia er i dag delt mellom statane Iran og Tyrkia og dei fleste armenarane lever i eksil.

I det 9. hundreåret før vår tidsrekning vart landet samla til eit kongerike. Assyrarane kalte det for Urartu, mens jødane omtalte det som Ararat. I dei komande hundreåra tok ulike nabomakter kontroll og ulike folkeslag kom vandrande og sette sitt preg på både land og folk. Den indoeuropeiske innvandringa skaut fart frå omkring 700 f. Kr. Under herredømet til Tigran den store (94-56 f. Kr.) var Armenia ei stormakt som i ein kort periode hadde kontroll over både Lilleasia og Mesopotamia.

Den første kristne staten

Kristne misjonærar frå Syria kom til Armenia og oppretta dei første menighetene omkring år 250 e. Kr. Dei må ha lyktest godt. Da Gregor Lusavaretch klarte å kristne kongen, vart Armenia den første staten med kristendom som statsreligion, om lag 50 år før dei kristne misjonærane i Eritrea hadde same suksess. Gregor sjølv vart biskop i Armenia. Den formelle titelen har sia den gongen vori katolikos. Embetet eller vervet som katolikos gjekk i den første tida i arv i slekta til Gregor, og dei som styrte den nye kyrkja samla seg store rikdomar og stor verdsleg makt. Gregor og dei første etterkomarane vart fram til 374 e. Kr. vigde som katolikos av erkebiskopen i Cæsarea, og var på eitt vis underordna han. Men seinare vart katolikos «en helt uavhengig patriark som ikke sto under noen kirkelig myndighet i eller utenfor landet, og han fikk en mektig innflytelse i det hele folk og har holdt seg som dets åndelige overhode til vår tid». (1)

Den armenske kyrkja har nyleg feira 1700-årsjubileum som statskyrkje. Ikkje så lenge etter at kristendomen slo igjennom, innførte Armenia sitt eige alfabet med 36 bokstavar. Berre 29 er i bruk i dag. Han som laga bokstavane, studerte først andre alfabet som var i bruk. I dag er det reist ein alfabetstatue der både kongen og Katolikos tok i mot han da han kom heim til Armenia i år 451. Etter eit studieopphald i Aleksandria hadde han det ferdige alfabetet med seg. Satsinga på å skape eit eige armensk alfabet var eit ledd i arbeidet med å ta vare på armensk kultur og hindre at både Armenia og det armenske skulle bli slukt eller assimilert i det persiske eller det østromerske riket.

Opp gjennom mellomalderen fortsette tilgrensande stormakter å kivast om kontrollen over Armenia. Den mongolske erobraren Djengis Khan rykka inn og tok austdelen av landet i 1223. Midt på 1300-talet var det persarriket som tok det austlege Armenia. Den seljuktyrkiske fyrsten Osman I i Lilleasia tok titelen Sultan i 1301 og starta byggjing av det som seinare vart Det osmanske riket. Midt på 1300-talet la dei seljuktyrkiske stammane det vestlege Armenia under seg.

Sultanen som tok over etter Osman I, oppretta i 1329 ei ny type hæravdeling – janitsjarane. Dei vart etterkvart sett på som sjølve kjerna i den osmanske militærmakta. Dei kristne slapp å gjere krigsteneste for Allah, men sultanen sine skatteinnkrevarar tok kvart år fleire tusen gutar mellom 4 og 8 år for at dei skulle bli utdanna til janitsjarar. Kristne gutar vart røva frå foreldra, omskorne og gitt ein høveleg muslimsk oppvekst og militær trening. I det kristne Armenia vart rekrutteringa til janitsjarane omtala som «guteskatten». Fritjof Nansen skreiv at dei «i lang tid var tyrker-rikets uhyggeligste våpen mot de kristne» (2). Janitsjarane spela ei viktig rolle da den osmanske hæren tok Konstantinopel i 1453.

Delt mellom stormakter

I 1639 underteikna den persiske sjahen i Tabriz og den osmanske sultanen i Konstantinopel (i dag: Istanbul) ein grenseavtale. Dei vart samde om korleis dei skulle dele både Armenia og Kurdistan mellom seg. I 1829 førte ein ny stormaktsavtale til at Russland og fekk ein del av Armenia. Ut over resten av 1800-talet vart Armenia ein brikke i drakampen mellom den russiske tsaren og den osmanske sultanen. Tsaren flytta den russiske grensa sørover og tok ein større del av Armenia gjennom fredsavtalen i Berlin 1878. Samtidig gjorde Storbritannia ein hemmeleg avtale med sultan Abdul-Hamid. Storbritannia skulle yte militær hjelp viss Russland prøvde å ta meire armensk land enn det som var avtalt. Sultanen lova til gjengjeld å innføre reformar for armenarane. Han ga Storbritannia øya Kyros som eit slags pant på at han skulle oppfylle avtalen. Denne hestehandelen vart kritisert, tilmed i det britiske Overhuset: «I ingen verden har vår politikk vært diktert av så umoralske og så meningsløse beveggrunner,» sa hertugen av Argyle.

Rundt denne tida oppsto dei første spirane til nasjonale rørsler både i Armenia og i Kurdistan. Dei europeiske stormaktene oppfordra stundom til opprør, men det var mest for å svekke sultanen, sjahen eller tsaren sin posisjon. Dashnak-rørsla vart danna i 1990: Hai Heghapokhagan Dashnaktsutiune. Orda betyr Den armenske revolusjonære samanslutninga.

1890-talet: «De som ikke adlyder, er å anse som armenere og skal også drepes»

Da Dashnak-rørsla vart danna, var Det osmanske riket prega av tilbakegang og oppløysingstendensar. I eit forsøk på å stanse oppløysinga, oppretta sultan Abdul-Hamid ein ny type klantilknytta hæravdelingar. Dei fekk namnet til sultanen og vart kalla hamidiye alaylari, på norsk hamidiye-regimenta. Kurdiske klanleiarar vart sjef for kvart sitt regiment og fekk godt betalt både til seg sjølv og familien. Menn i klanen vart leigesoldatar for sultanen. Ei av dei første oppgåvene var å slå ned armenske opprør.

Den 30. september 1895 gjekk eit par tusen armenarar i tog gjennom gatene i Konstantinopel for å levere eit bønneskriv til storviziren. Nokre av demonstrantane kom i slagsmål med tyrkiske studentar. Politiet greip inn. Det vart løyst nokre skott. I løpet av kvelden og natta vart mange armenarar skotne, mens andre vart spidda av politiet sine bajonettar. Etter denne hendinga sette sultanens styresmakter i gang ei intens forfølgjing i armenske byar og landsbyar. Politiet, hamidiye-regimenta og andre soldatar delte arbeidet mellom seg.

Eit opprop frå styresmaktene i Arabkir ga klar beskjed:

«Alle som er Muhammeds barn, må nå gjøre sin plikt og drepe alle armenere, plyndre deres hus og brenne dem av. Ikke én armener må skånes. Sånn lyder sultanens befaling. De som ikke adlyder, er å anse som armenere og skal også drepes. Derfor skal hver muslim vise sin lydighet mot regjeringen ved først å drepe de kristne som har levd i vennskap med ham.» (3)

Det toppa seg i jula 1895. Da vart 1.200 armenarar brent levande i katedralen i Urfa, som ligg langt sør for Armenia. Kyrkja er seinare ombygd til moske.

Europeiske diplomatar, som samla opplysningar om det som skjedde, hevda i eit skriv til sultanen at mellom 70.000 og 90.000 armenarar vart myrda frå august 1895 til februar 1896.

26. august 1896 storma 26 unge armenarar Den osmanske bank i Konstantinopel og tok dei tilsette som gislar. Dei stilte krav til sultanen og truga med å sprenge banken i lufta. Med hjelp frå russisk diplomati fekk dei 26 fritt leide og kunne reise til Marseille. I dei neste dagane vart 7.000 armenarar myrda i Konstantinopel. Tyrkisk propaganda har seinare brukt denne nokså lausrivne bankokkupasjonen som eksempel på armensk terror.

Folkemordet i 1915

Etniske skiljer var ikkje viktige i Det osmanske riket: «Det muslimske samfunn både i det osmanske riket og Persia utgjorde en helhet av de troende, kalt for Ummah eller et trossamfunn under en Kalif (sjah i Persia). Nasjonalisme var derfor et fremmed og ukjent fenomen i hele den muslimske verden. En sentral oppgave for Ummah og de muslimske herskerne var å spre den sanne tro og samtidig forsvare muslimske territorier. Lojalitet i dette samfunnet innebar derfor å tjenestegjøre under en muslimsk hersker som ‘kunne forsvare muslimske territorier mot folk med andre religioner’.» (4)

Dette endra seg da Den ungtyrkiske rørsla (Komiteen for enighet og framsteg) fekk sentrale maktposisjonar i åra før sultanen i 1914 gjekk inn i første verdskrigen som alliert med Tyskland. Ein aggressiv tyrkisk nasjonalisme vart meir og meir dominerande. Armenarane hadde tidlegare vorti forfølgd fordi dei var kristne. Den ungtyrkiske rørsla, som var nokså likegyldig til religion, kombinerte sin eigen nasjonalisme med dei tidlegare muslimske herskarane sine idear om at forfølgjing av armenarane var nødvendig for å forsvare islam mot dei vantru.

Seint på vinteren 1915 starta ei systematisk massakrering og fordriving av armenarar som budde i Det osmanske riket, i eit omfang som ingen før hadde sett.

Eit medlem av sentralkomiteen i den ungtyrkiske rørsla, gjorde klart greie for det som no skulle skje. I eit brev til herskaren i Syria forklara han 18. februar 1915 at sentralkomiteen hadde «besluttet å befri fedrelandet for denne forbannede rases herskesyke og på sine patriotiske skuldre ta ansvaret for den skam som vil falle på den osmaniske historie av den grunn. Komiteen (…) har besluttet seg til å utrydde alle armenere som bor i Tyrkia, uten å la en levende sjel slippe, og har derfor gitt regjeringen stor fullmakt. Regjeringen vil gi valier og hærens førere de nødvendige vink om ordningen av massakrene.» (5)

Da massakrane, som for alvor skaut fart i april 1915, hadde vara ved i nokre månader, rapporterte den allierte tyske ambassadøren heim til Berlin at regjeringa ikkje let seg stanse «i utførelsen av sitt program for å løse det armenske spørsmål ved den armenske rases utrydding».

Tyske Dr. Johannes Lepsius laga ein grundig dokumentasjon, bygd på materiale som var tilgjengeleg for tyske diplomatar. Tyskland var alliert med sultanen og Det osmanske riket gjennom heile verdskrigen. Etter å ha studert dette materialet, oppsummerer Fridtjof Nansen slik:

«Fra alle landsbyer og byer i Kilikia, Anatolia, Mesopotamia, ble de kristne armeniere drevet ut på sin dødsmarsj; det ble gått metodisk fram, distrikt etter distrikt ble renset, enten de var nær krigsskueplassen eller hundrer av kilometer borte. Det skulle nå feies helt rent for armenisk liv.» (6)

Fleire hundretusenar vart fordrivi frå byane og landsbyane der dei budde og tvinga til å ta seg fram til fots mot ørkenområda i Syria. Dei fleste vart drepne eller døydde av svolt og utmatting på vegen. Sultanens menn arrangerte auksjonar undervegs og selde armenske kvinner. Prisen var gjerne 20 pjaster (3 kroner) for ei jente som ikkje var valdteken, og 5 pjaster (75 øre) for ei enke eller ei kvinne som var valdteken. (7)

Da den osmanske innanriksministeren, Tala’at Bey, møtte den tyske ambassadøren 31. august 1915, sa han kort og enkelt:

«La question armenienne n’existe plus. – Det armenske spørsmålet eksisterer ikkje meir.»

Fritjof Nansen skreiv nokre år seinare at han nok kunne ha dekning for orda sine, ettersom dei fleste deportasjonane var gjennomførde:

«Det vesentlige som nå sto tilbake var å få avlivet de ofre som måtte overleve dødstogene. De ble samlet i konsentrasjonsleire ved grensen av den arabiske ørken, men fikk omtrent ikke mat, og heller ikke leilighet til å finne livsopphold.» (8)

Innanriksminister Tala’at stadfesta to veker etter samtalen med den tyske ambassadøren at det nok var nokre delar av det armenske problemet som enda ikkje var løyst. I eit telegram til politisjefen i Aleppo ordla han seg slik 15. september 1915:

«Til politikontoret i Aleppo.
Det har tidligere vært meddelt at regjeringen på komiteens ordre har besluttet fullkomment å utrydde alle de armeniere som bor i Tyrkia. De som vil motsette seg denne befaling kan ikke regnes for å være regjeringens venner. Uten hensyn til kvinner, barn eller syke, hvor beklagelige enn ødeleggelsens midler kan synes, så skal det, uten å lytte til følelser eller samvittighet, gjøres ende på deres tilværelse.
Innenriksminister Tala’at» (9)

Den assyriske befolkninga i Det osmanske riket vart i 1915 stort sett behandla på same måte som armenarane, dvs. at dei vart systematisk utrydda.

Dashnak-republikken 1918-1921

Etter at folkemordet stilna av, vara verdskrigen i to-tre år til. Både dei armenske og dei kurdiske områda sør for Kaukasus var slagmark der snart den eine og snart den andre hæren rykka fram. Dei sivile tapa var svært store. I Armenia fortsette krigshandlingane etter at første verdskrigen vart avslutta med våpenkvile i oktober 1918.

Armenske utsendingar møtte fram på fredskonferansen i 1919 og kravde oppretting av eit «Stor-Armenia frå hav til hav», dvs. eit svært område frå Svartehavet og heilt til Middelhavet. Da den første fredsavtalen vart underskriven i Sèvres i august 1920 hadde dei armenske og kurdiske delegasjonane komi fram til eit kompromiss som både stormaktene og sultanen sine forhandlarar godtok. No skulle både Armenia og Kurdistan bli sjølvstendige statar. (Sjå kartet Provisions of Treaty of Sèvres for an independent Kurdistan; 1920.)

Kart: Det sjølvstendige Armenia og Kurdistan slik det vart fastsett i Sèvres-traktaten i 1920.
Grå felt = område med kurdisk majoritet i 1919

Men det fantest ingen stormaktsvilje til å setje Sèvres-avtalen ut i livet. Stormaktsspelet førte fram til Lausanne-avtalen som i 1923 kom i staden for fredsavtalen frå Sèvres. I Lausanne-avtalen er korkje Kurdistan eller Armenia nemnt.

Samtidig var det vedvarande krig i Armenia. Bolsjevikane som oppretta Sovjetunionen etter oktoberrevolusjonen i 1917, ga avkall på den tidlegare russiskkontrollerte delen av Armenia gjennom fredsavtalen i Brest-Litovsk i mars 1918. Osmanske styrkar rykka like etterpå nordover i Armenia. I mai kravde sultanen enda meire land enn det som var avtalt i Brest-Litovsk.

I slutten av mai 1918 erklærte så Dasnhnak-rørsla opprettinga av den uavhengige staten Armenia med hovudstad i Jerevan. Dei kontrollerte da berre eit svært lite område. Eitt år seinare (28. mai 1919) erklærte regjeringa i Jerevan seg som regjering for Den sameinte armenske republikken. På denne tida var delar av Kaukasus framleis kontrollert av dei «kvite» styrkane til general Denikin som førte krig for å knekke det nye bolsjevikregimet i Sovjetunionen. Den «kvite» hæren til Denikin braut saman tidleg i 1920.

Etter Denikin sitt nederlag og etter innfløkte krigsår der mange var innblanda, måtte Dashnak-republikken kaste korta og gi opp for godt 2. april 1921. I Jerevan står det framleis ein statue for å minnast den armenske kommunisten Aleksander Miasnikian som styrte gjenoppbyggjinga i sovjetrepublikken som vart oppretta. Vi merka at folk framleis omtalar Miasnikian – «den første sovjetkommisæren i Kaukasus» – med stor respekt. Fridtjof Nansen omtalte resultatet av dei første åra med bolsjevikstyre slik i 1927, etter at han på oppdrag frå Folkeforbundet hadde drivi omfattande humanitært arbeid i Kaukasus-regionen:

«Men i april 1921 rykket de røde tropper inn i Jerevan; armenieren Miasnikian ble satt i spissen for styret, som opptrådte med fornuftig måtehold; det ble gitt alminnelig amnesti, og landets dannede klasser ble kalt til å delta i oppbyggingsarbeidet, som så hardt trengtes. (…) Det ble tatt energisk fatt, og det er fast utrolig hva her er utrettet på få år med meget små midler. Hvor det var kaos, elendighet og hungersnød er det brakt orden, og endog en viss grad av trivsel, og samfunnet er i stadig utvikling med mange nyttige tiltak under et dyktig styre.»

Dashnak-rørsla har sia i hovudsak vori ei rørsle som er sterk i ein del av dei armenske eksilmiljøa. Nokre av Dashnak-leiarane var aktive på tysk side under andre verdskrigen. Sia 1996 har Dashnak-rørsla observatørstatus i den sosialdemokratiske internasjonalen. Dashnak-partiet har 6 representantar i parlamentet.

Noter

• 1) Side 236 i Fritjof Nansen: Gjennom Armenia, Oslo 1927. [Tilbake]
• 2) Side 250 i Gjennom Armenia. Nansen omtalar Det osmanske riket i mellomalderen som «tyrker-riket» og av og til som Tyrkia. Men både begrepet Tyrkia og staten Tyrkia var ukjende ord og begrep heilt fram til 1920-talet. Det var islam som var fellesnemnaren for det multietniske osmanske riket. Etnisk tilhørighet var ikkje viktig. [Tilbake]
• 3) Dokumentet er gjengitt på side 270 i Gjennom Armenia. [Tilbake]
• 4) Abdollah Hejab: Jakten på en egen identitet. Universitetet i Oslo 2001, side 45. [Tilbake]
• 5) Se nærmere omtale fra side 246 og utover i Åge M Benedictsen: Armenien, København 1925. [Tilbake]
• 6) Side 284/285 i Gjennom Armenia. [Tilbake]
• 7) Side 285 i Gjennom Armenia. [Tilbake]
• 8) Side 288 i Gjennom Armenia. [Tilbake]
• 9) Foto av dette siffer-telegrammet er gjengitt på side 259 i Åge M Benedictsen: Armenien, København 1925. Eg vet ikke korfor Benedictsen bruker ordet Tyrkia som statsnamn. Namnet på staten var Det osmanske riket. Tyrkia som stat vart først oppretta i 1923. [Tilbake]

av Mathias Bismo

Den politiske historien kjenner flere forsøk på å definere en «tredje vei», enten det er snakk om SFs gamle tredje vei mellom sosialdemokrati og Moskva-kommunisme eller Tony Blair og New Labour sin tredje vei mellom thatcherisme og klassisk labourisme. Begrepet om «det tredje venstre» som har begynt å dukke opp på den norske venstresida er også en form for en «tredje vei», men i motsetning til andre tilsvarende begreper forsøkes dette knyttet opp til en historisk kontekst.

Begrepet slik det først ble lansert av Jan Otto Andersson i Vänsterförbundet, SVs finske søsterparti, står på den ene siden i motsetning til «det første venstre», dvs. borgerlige bevegelser basert på en ide om allmenn frihet på 17- og 1800-tallet og til «det andre venstre», som her inkluderer både sosialdemokrati og kommunisme.

I Norge er begrepet i hovedsak knyttet opp mot den russiske statsviteren Boris Kagarlitskij og de teoriene han la frem i sitt trebindsverk med samlebetegnelsen Recasting Marxism (1). Kagarlitskij knytter selv begrepet opp mot to faktorer. For det første krever den nye politiske situasjonen, ofte kalt «globalisering», nye strategier for venstresida. For det andre krever utviklingen i arbeiderklassen nye former for organisering. Sammenknytningen av dette er selve hensikten ved verket.

«Det nye barbariet»

Dette er betegnelsen Kagarlitskij bruker på den situasjonen vi lever under i dag. Det kjennetegnes av et drøyt tiår med en kraftig offensiv fra kapitalens side. Selv om han på ingen måte kan kalles en tilhenger av den nå avskaffede Sovjetmakten – han var selv politisk fange under Bresjnev – mener Kagarlitskij at statens eksistens betydde visse begrensninger for den vestlige kapitalen. Da Sovjetunionen imidlertid falt, ble det mulig for kapitalen å trenge inn på nye områder, geografisk så vel som sosialt.

Samtidig kom den «nye realismen» stadig sterkere frem. Denne ideologien hevdet at den utviklingen man så i verden, var en tilnærmet naturnødvendighet. Enten den i sin ekstreme form prediket historiens slutt eller i sin mer moderate form forkastet en hver gjennomgående endring av samfunnet, var dette en ideologi som var nødvendig for å forsvare «globaliseringens» politiske system, dvs. et system der makt ble overført fra enkeltstatene og over til overnasjonale organer a la EU, NAFTA, WTO og Verdensbanken.

Kagarlitskij ser på dette som organer som i langt større grad enn staten representerer kapitalen. De er skapt etter dens behov, samtidig som de ikke åpner for noen motvekt fra arbeiderklassen, slik det finnes åpning for i staten. Staten legger derfor langt bedre grunnlag for demokrati. Men siden dette er en politisk villet prosess der statene mer eller mindre frivillig avgir suverenitet, og siden disse organene dermed er organer basert på statsmakt, er dette en prosess det er mulig å snu. Hovedoppgaven for venstresida, slik han skisserer det, er derfor å gjenerobre staten. (2)

Den nye venstresida

Han knytter denne utviklingen opp mot en frykt for politiske begrensninger for kapitalen. En påstand her er at dette er en høyst begrunnet frykt, siden venstresida er i fremgang på det statlige nivået. For det første er dette imidlertid en utvikling som siden verket ble skrevet er reversert, og for det andre er denne venstresida, som blant andre Asbjørn Wahl (3) har vist, en venstreside som for det meste har stått på kapitalens side. Kagarlitskij innser også det andre poenget, det er faktisk et naturlig resultat av «det annet venstre» som sådan, og nettopp derfor trengs det en ny venstreside.

Det store problemet med «det annet venstre» er at det ikke har vært i stand til å forene reformarbeid og en revolusjonær strategi. Mens kommunistpartiene har latt det revolusjonære perspektivet råde og dermed glemt de folkelige dagskravene, har sosialdemokratene gått inn på en forhandlingslinje som har gjort at de bit for bit har akseptert det kapitalistiske systemet. Dette, igjen, har sammenheng med deres elitistiske struktur som ikke åpner for avvikende syn.

I dag er behovet for pluralisme i en samlet venstrebevegelse større enn noensinne tidligere. Arbeiderklassen blir stadig mer heterogen, og følgelig blir også vilkårene for venstrepolitikk mer mangfoldige. En radikal bevegelse som bare fanger opp deler av arbeiderklassen, er en bevegelse som vil ha problemer med å få sin politikk satt ut i livet. Samtidig er også tidligere tiders felles arbeiderklassekultur kraftig svekket, noe som ytterligere forsterker behovet.

Kagarlitskij mener ikke, slik enkelte har fremstilt det (4), at skillet mellom reformister og revolusjonære er et falsk skille. Det han mener, er at reformister på et eller annet tidspunkt vil bli nødt til å ta stilling for revolusjon eller for det bestående. En kardinalfeil av revolusjonære tidligere har vært at de i praktisk politikk har drevet reformister vekk fra sin side i tilspissede situasjoner. Reformistene, på sin side, har gjort sitt ytterste for å monopolisere reformkampen. Begge deler er feil, reform og revolusjon er to sider av samme sak. Det er bare gjennom stadige reformkrav at kapitalismens begrensninger vil bli erkjent og at revolusjonen vil fremstå som uunngåelig dersom man ikke skal la kapitalen stikke av med seieren. Derfor må partiene og bevegelsene innen «det tredje venstre» være åpne for både revolusjonære og reformister. Det er bare gjennom både organisatorisk og politisk pluralisme at man kan forhindre at partiene flyter hen i retning markedsliberalisme eller det Kagarlitskij kaller «stalinisme»

«Det tredje venstre» konkretisert

Andersson knytter begrepet «det tredje venstre» opp mot 60-tallets «nye venstre». Når Kagarlitskij, derimot, skal konkretisere dette, trekker han frem ulike faktisk eksisterende bevegelser med høyst ulik historie.

Blant disse er valgsamarbeidet mellom de franske trotskistpartiene Lutte Ouvriere (LO) og League Communiste Revolutionare (LCR) i forbindelse med sist valg til Europaparlamentet. I motsetning til det revisjonistiske Parti Communiste du France (PCF), mener han at dette samarbeidet overvinner mange av «det annet venstres» dogmer. Han spår rett når han tror PCF vil bli straffet for sin regjeringsdeltakelse, men det er meget vanskelig å tilskrive særlig LOs fremganger ved sist valg dette. Av trotskistpartier er LO kanskje det i Europa om ligger nærmest «det annet venstre», både i politikk (så å si ingen reformkrav) og struktur (kaderparti med disiplin).

Et annet konkret eksempel er tyske Partei des Demokratisches Sozialismus (PDS), etterfølgeren til det østtyske statsbærende partiet. Etter å ha kvittet seg med fortidens synder, mener Kagarlitskij at PDS fungerer som et samlende venstreparti i øst som, siden de ikke deltar i nasjonale regjeringer, ikke gjentar sosialdemokratiets gamle synder. At regjeringspartiene SPD og Die Grünen fra dag 1 har gjort det klinkende klart at de ikke ønsker samarbeid med «ekskommunistene» på nasjonalt plan, nevnes ikke. Nå deltar imidlertid PDS i flere delstatsregjeringer i det tidligere DDR, og som sådan er de fortsatt med i det borgerlige administrasjonsapparatet. Forskjellen mellom stats- og delstatsregjering er flere. I delstatene har man for eksempel ikke mulighet til å påvirke politikken i forhold til de overnasjonale organene – som jo er den viktigste oppgaven for venstresida i dag.

Det viktigste poenget her er nok regjeringsdeltagelse som sådan. Som historien entydig viser, har regjeringsdeltagelse og ymse kriseforlik ført til at de gamle sosialdemokratiske partiene har gitt fra seg skanse etter skanse til det ikke lenger er mulig å se forskjell på disse og de tradisjonelle borgerlige partiene i praktisk politikk. Til og med DNA så i sin tid på kriseforliket som en del av en revolusjonær strategi. Kagarlitskij fører ingen argumentasjon for at dette ikke skal kunne skje igjen.

Gale premisser

En hovedfeil ved Kagarlitskijs teorier synes å være at de er basert på hendelser over et kort tidsrom. I 1999 var det fortsatt en tendens til at sosialdemokratiet var i fremvekst i Europa. Det var da mulig å knytte dette opp til en radikalisering av folk. I dag er dette snudd og mye av grunnlaget for teoriene faller dermed vekk.

Et annet galt premiss er ideen om at revolusjonære innen «det annet venstre» bare bryr seg om revolusjonen og ikke om reformer. Det er tvert om nettopp reformkrav og ikke minst gjennomføring av disse reformene som har ført til store fremskritt for revolusjonære bevegelser i land som Nepal, Argentina og Filippinene.

Det som imidlertid kjennetegner bevegelsene i disse landene, er at de ikke er parlamentariske. Reformkampen vinnes ikke gjennom kompromisser med kapitalen, den vinnes i kamp mot den. Store deler av den venstresida som vokser frem i Europa, er også av en slik karakter. For disse er den parlamentariske kampen i høyden kamp på en av mange arenaer.

Selvsagt vokser ikke disse to typene venstreside frem uavhengig av hverandre. Det gjorde heller ikke «det nye venstre» på 1960-tallet, men også her utviklet det seg to retninger, en revolusjonær og en reformistisk, som sakte, men sikkert ble en del av det etablerte systemet, slik SV er i Norge i dag. Kagarlitskij har selvsagt rett når han sier at reformarbeid er en nødvendig del av en revolusjonær strategi, men reform er ikke det samme som parlamentarisk arbeid. Det parlamentariske spillet fanger, og eksemplene er få, om det i det hele tatt finnes noen, på at man uten å vurdere dette som bare ett av mange felter klarer å holde hodet kaldt.

Det vil fortsatt finnes særegne revolusjonære og reformistiske strategier. Hvordan man skal organisere dem, er en sak som er åpen for diskusjon. Det blir imidlertid for enkelt slik Kagarlitskij fremstiller det, å hevde at en klassisk kommunistisk organisering nødvendigvis fører til (forsøk på) styring på vegne av i stedet for sammen med folk. I dag forenes dette i land som India og Nepal. Kagarlitskij advarer mot ensidighet, og det er en viktig advarsel. Men å gå fra en slik advarsel til hans «tredje venstre» blir å skylle ut barnet med badevannet.

Noter

• 1) Kagarlitskij, Boris, New Realism, «New Barbarism» (vol. 1), «The Twilight of Globalization» (vol. 2), «The Return of Radicalism» (vol. 3), London: Pluto Press 1999 [Tilbake]
• 2) Kagarlitskij, Boris, » The Challenge for the Left: Reclaiming the State» i Socialist Register 1999, side 294-313 [Tilbake]
• 3) Wahl, Asbjørn, » European Labor: Social Dialogue, Social Pacts, or a Social Europe?», i Monthly Review vol. 54, no. 2, 2002 [Tilbake]
• 4) Se for eksempel Mustafa Hussein og Erling Outzen (SV) i Klassekampen 4. juni [Tilbake]

av Arnljot Ask

De mange taktiske alliansene bak grensedragningene i Kaukasus/Midt Østen i kjølvannet av den første verdenskrigen, og intervensjonskrigen mot den ferske sovjetrepublikken, ga den armenske Dashnak-republikken et visst overlevelsesrom i en periode. Men da hvitehæren til Denikin kom på defensiven, var dens dager talte. Bolsjevikene trengte fram fra basene sine i Baku og andre steder i Aserbajdsjan og utropte en sovjetisk Armenia-republikk i Jerevan 29. november 1920.

Dashnakene overlot makten fredelig til bolsjevikene. Men sulten og de vanskelige leveforholdene under den krigstilstanden som fortsatt rådde i området, gjorde at sivilbefolkninga protesterte mot de nye makthaverne. De gjorde opprør og avsatte sovjetregjeringa i begynnelsen av 1921. Dashnakene tok igjen over styringa, men bare for noen måneder. Med støtte fra Georgia, som nå også var på de rødes hender, ble den 70 år lange sovjetperioden innleda 2. april 1921. Armenske partisaner fortsatte ennå i noen måneder geriljakrig fra fjellene, men trakk seg tilbake til Iran sommeren 1921.

Sovjetrepublikken Armenia skrumpa ytterligere inn i utstrekning. Gjennom Kars-avtalen 13. oktober 1921 ble både Kars og Ardahan-området avgitt til Tyrkia. Det hellige fjellet Ararat har fra den tid bare vært tilgjengelig for øyet, der det troner opp mot himmelen på den sørlige, tyrkiske siden av den fruktbare Aratsdalen. Også Nachitjevan-distriktet ble tildelt Aserbajdsjan-republikken, enda det ligger inneklemt mellom Armenia og Tyrkia. Bakgrunnen var at de fleste innbyggerne var azerere eller tatarer. Nagorno-Karabakh som derimot hovedsakelig var bebodd av armenere, ble også lagt til Aserbajdsjan. Det hang sammen med at Stalin ville dempe den lokale nasjonalismen i de tre sør-kaukasiske sovjetrepublikkene, ved blant annet å ikke lage alt for homogene etniske republikker. I 1923 ble de også slått sammen til en felles enhet, Den transkaukasiske sovjetrepublikken. Den bestod fram til den nye sovjetforfatningen av 1936. Da ble Georgia, Armenia og Aserbajdsjan sjølstendige republikker igjen.

Sovjet-regjeringa i Moskva satsa mye på å bygge opp Armenia. De la opp til at landet skulle bli en turistattraksjon for blant annet velsituerte eksilarmenere og satsa på å gjøre det til en av de mest velutvikla økonomiske republikkene i unionen. NEP-politikken ga rom for de mange mindre handels- og håndverksbedriftene og femårsplanene fra 1928 av hadde storstilte industrisatsinger. Et svært vannkraftverk utnytta potensialet rundt den høytliggende innsjøen Sevan. Jordbruket ble kollektivisert, samtidig som en moderne traktor- og maskinindustri ble bygd opp, med eksport av utstyret også til andre republikker. Utdannings- og helsevesenet ble bygd ut og nådde toppstandard sammenligna med resten av regionen. Det samme gjaldt for idrett, kultur og vitenskap. Armensk språk ble også sidestilt med russisk. Mye høyt utdanna arbeidskraft ble også eksportert til andre steder i Sovjetunionen. Bjurakan-observatoriet fikk et navn på verdensplan innenfor astronomien og spilte også en viktig rolle for romfartsforskningen. MIG-flyet ble konstruert av armeneren Artiom Mikojan, broren til en av de sovjetiske partitoppene fra de første tiåra, som holdt ut til helt ut på 1980-tallet, Anastas Mikojan.

Denne satsinga på Armenia hadde både bakgrunn i at republikken var en viktig randstat mot Vesten og i at republikken hadde nyttige råvarer og en befolkning med sterke kulturelle tradisjoner. Satsinga vakte også eksilarmenernes gunst og førte til at de støtta opp om hjemlandet sitt. En målestokk på utviklinga finner vi i befolkningstallet. Hovedstaden Jerevan økte sitt innbyggertall fra 34 tusen i 1917 til over en million i 1980. Fra 1940 til 1980 vokste befolkninga i Armenia fra 1,32 millioner til over 3 millioner. Mye på grunn av innflytting av armenere fra land som Iran, Libanon og Syria.

Det fantes allikevel en liten dissidentbevegelse i republikken, basert på kritikk av mangel på individuelle friheter målt med vestlige standarder. Men det spørsmålet som kom til å føre til at Armenia ble en av de første republikkene som erklærte seg uavhengige av Sovjetunionen, var det nasjonale spørsmålet knytta til Nagorno-Karabakh. I 1963 ble det overlevert en petisjon til Krutsjov fra armenere i Nagorno-Karabakh som protesterte mot de elendige økonomiske forholdene der og mot diskriminering av armenere. Utover 1970-80-tallet begynte kravene om at dette autonome distriktet i Aserbajdsjan burde knyttes til Armenia, å vokse i styrke. De aserbajdsjanske myndighetene slo ned på oppløpene og flere armenere ble også etter hvert drept. Dette skapte svære massemønstringer i Armenia.

I februar 1988 fylte plutselig en million armenere gatene i Jerevan og overleverte et brev til Gorbatsjov om at det innen en måned måtte settes i verk tiltak for å endre Nagorno-Karabakh sin status. Saken kom opp i Presidiet 23. mars, med klar beskjed om at det ikke ble noen endringer. «Gi dem en meter, så tar de en mil,» var Gorbatsjovs replikk, og to dager etterpå patruljerte væpnede soldater gatene i Jerevan. Oppløpene i Nagorno-Karabakh fortsatte, mens Baku prøvde å slå dem ned. På dette tidspunktet var ca 125.000 av de 160.000 innbyggerne i det 4.500 km² store distriktet armenere. Utfallet av disse stridighetene var at visse økonomiske og kulturelle innrømmelser ble gitt til armenerne, men noen overføring av distriktet til Armenia ble blankt avvist. I stedet ble Nagorno-Karabakh direkte underlagt Moskvas kontroll. 7. desember 1988 ble stridighetene også stilt i skyggen av det forferdelige jordskjelvet i nordøst-Armenia, hvor minst 28.000 mistet livet og hundretusener sto uten hjem midt i vinterkulda i høylandet. Neste fase i Nagorno-Karabakh-striden kom først etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning.

Kilder:

• Davis Marshall Lang: Armenier – ett folk i exil, Trykkeriforlaget 1989
• Lonely Planet, august 2000

av Mathias Bismo

Verdensbanken fremstiller seg i dag som den drivende kraften for bekjempelse av fattigdommen internasjonalt. Ingenting kunne vært lenger unna sannheten. Den er i dag som i tidligere tider, et redskap for kapitalistisk ekspansjon. Hvis man mener noe med fattigdomsbekjempelse, er nedlegging av Verdensbanken et nødvendig krav.

De som var på Åpent Forum i Oslo 23. juni i forbindelse med demonstrasjonene mot Verdensbanken, fikk høre usedvanlig spake representanter for Verdensbanken og deres støttespillere, representert ved utviklingsminister Hilde Frafjord Johnsen. De sa seg i det store og hele enige i kritikken mot Bankens tidligere bravader. Det som skilte debattantene, var at mens disse hevdet at Banken hadde endret innretning nå, at de hadde forlatt strukturtilpasningsprogrammene (SAP), mente kritikerne at dette ikke var tilfelle.

Denne artikkelen vil gi sistnevnte rett. Den vil vise at Banken fortsatt, på alle måter, er et redskap for kapitalen. Dens nye slagord om «fattigdomsbekjempelse» er ikke annet enn en ny retorikk for å gjøre det som tidligere het SAP (strukturtilpasningsprogrammene) mer spiselig. Strategien er som den alltid har vært – å gjøre land i den tredje verden til billige produsentland for den vestlige verden og dermed øke de vestlige firmaers profitt.

Myten om fattigdomsbekjempelse

Strukturtilpasningsbegrepet har, helt rettmessig, fått et ganske dårlig rykte. Fattigdomsbekjempelse har imidlertid en langt bedre klang. Fattigdom er et reelt problem i verden i dag. I følge Bankens egne tall var 24 prosent av verdens befolkning fattige i 1998 (1). Disse tallene viser imidlertid langt fra den fulle sannheten.

Verdensbanken går ut fra en fattigdomsgrense med en disponibel inntekt på 1 US$ om dagen. Som Tabell 1 viser, er dette et dårlig mål. Denne viser et utvalg land undersøkt av stiftelsen Labour Behind the Label som undersøker forholdene i tekstilindustrien (2). I Bangladesh, det av disse landene som i følge uavhengige undersøkelser har det laveste økonomiske behovet, er fortsatt det reelle behovet på over dobbelt så mye som Bankens grense. På Filippinene er situasjonen enda fjernere fra Verdensbankens skrivebordsteori. Med en månedslønn på 108-146 US$ i måneden bruker tekstilarbeiderne 70 %, eller 70-100 US$, på mat og bolig. Ut fra Bankens teorier er dette imidlertid ikke noe problem. Det gjør heller ikke noe om disse arbeiderne går ned i lønn. Med en lønn på 35-50 US$ i måneden vil de fortsatt være «ikke-fattige», selv om de bare har råd til halvparten av de livsnødvendighetene de i dag forbruker.

Fattigdommen kan ikke bare måles i kroner og øre. Dersom en stor del av forbruket er unndratt det kapitalistiske markedet gjennom naturalhusholdninger, enkelt bytte eller lignende, vil det rene økonomiske behovet, målt ved hjelp av lønn, være mindre. Videre har det nasjonale prisnivået for å oppnå en anstendig levestandard mye å si. Det samme har faktorer som sanitære forhold, utdanning, infrastruktur etc. Noe som skjules i Tabell 1, er hvor mange overtidstimer som er inkludert i lønningene. Dette er for for eksempel Indonesias vedkommende 100 timer i måneden i gjennomsnitt, noe som tyder på større fattigdom enn tallene i seg selv viser. Selvsagt er folk som lever på under 1 US$ om dagen fattige, men de er ikke alene. Og det er ikke bare i Verdensbanken at disse ikke berøres. Bankens rolle som «verdenssamfunnets fremste ekspert på fattigdomsbekjempelse» har gjort at deres definisjoner i dag er adoptert av både andre internasjonale organisasjoner, som FN, og de fleste regjeringer rundt om i verden.

En strategi for proletarisering

World Development Report (WDR) 2000/01 viser likevel at man ved å definere inntekter på under en tredel av det gjennomsnittlige konsumet i landet som fattigdom, vil få hele 37 prosent fattige (3). Den benytter seg imidlertid ikke av dette i resten av sitt materialet. Da ville fokus måtte bli endret. Og det er ikke hensikten med den «nye» strategien. Målet på 1 US$ om dagen har en helt klar funksjon for Verdensbanken og dens strategi for kapitalistisk ekspansjon.

En stor del av de fattige etter Verdensbankens standard, deltar i den såkalt «uformelle økonomien». Dette er en heterogen kategori. Den består av alt fra prostituerte til håndverkere, fra tiggere og røvere til naturalbønder. Det som er felles for disse, er imidlertid at de ikke er en del av den «legale» internasjonale markedsøkonomien. Prostituerte, tiggere og røvere deltar for så vidt som de er en del av kapitalismens avsetningsmarked, men de deltar ikke i den kapitalistiske verdiproduksjonen. Håndverkere og naturalbønder, på sin side, verken produserer for eller konsumerer i hovedsak av markedet.

Det er derfor ikke underlig at Banken vier store deler av sitt materiale om de fattige til strategier for bekjempelse av den «uformelle økonomien». På en side er dette en økonomi som ikke skaper profitt, og som dermed ikke bidrar til kapitalistisk akkumulasjon. På den andre siden vil en forflytting av denne arbeidskraften til den kapitalistiske industrien gi dem en høyere målbar lønn, i de aller fleste tilfeller er mer enn 1 US$ om dagen. Som sådan vil proletarisering av slike grupper ha en «fattigdomslindrende» effekt. Fra Bankens ståsted er altså proletarisering og fattigdomsbekjempelse to sider av samme sak.

Mer enn bare å øke arbeiderklassens antall i den tredje verden er dette også en strategi for å skape billig arbeidskraft. Dette er noe også Banken sier rett ut. Bekjempelse av fattigdommen, dvs. sterkest mulig proletarisering, er ikke en oppgave for bare de fattige, alle må bidra med det de kan. Lave lønninger er et klart insitament for investorer til å hyre inn mer arbeidskraft. Med andre ord: Lavere lønninger, så lenge de holder seg over 1 US$ om dagen, er et viktig bidrag for bekjempelse av fattigdommen (!!!), og her må arbeiderne bidra med sitt, dvs. å akseptere en luselønn. Utallige eksempler finnes da også på at Banken sine reformer, både under og etter SAP, har hatt drastiske lønnsnedslag som direkte følge.

Verdensbanken og den «globaliserte» økonomien

Det er imidlertid ikke nok med proletarisering alene. Bedriftene i den tredje verden skal inngå i et helt bestemt mønster ved at deres produksjon skal være eksportrettet. Dette gir i sin tur kapitalistene enorme fordeler da prisene i den vestlige verden kan settes langt høyere enn i produsentlandene. Siden merverdien er så stor som den er i produksjonen i den tredje verden – hos Nike mottar for eksempel en arbeider i Bangladesh kun 0,5 % av den prisen en jakke selges for (4) – er kjøpeevnen tilsvarende lav. Hvis en jakke selges for 60 US$, en sum som ikke en gang tilsvarer en arbeidsdag i USA, vil den tilsvare en til to månedslønner i Bangladesh.

Et viktig tiltak for å få folk vekk fra den «uformelle økonomien», er å konkurranseutsette jordbruket. Dette har (minst) to helt klare fordeler for kapitalen. For det første tar det knekken på mange småprodusenter som i sin tur kan føres ut i industrien. For det andre skapes et avsetningsmarked for de store kornreservene som finnes i andre land. Hvis alt kornet som produseres i USA selges på det nasjonale markedet, vil det føre til et enormt prisfall. Hvis det derimot kan selges i andre land, vil prisen kunne opprettholdes samtidig som man får solgt «overskuddskornet». Når dette ofte selges til lave priser, er det ytterligere med på å forsterke den første faktoren. Dermed kommer man inn i en prosess som blant annet har hatt den merkverdige effekten at Ukraina, en gang kjent som Sovjetunionens kornkammer, i dag er nettoimportør av korn.

Et ytterligere tiltak som står sentralt i de nye dokumentene med det svært lite passende navnet Poverty Reduction Strategy Papers (PRSP) er større fleksibilitet i forhold til valutaen. Valutaer i land der det er lav produktivitet pr. arbeidstime, tenderer til å synke i forhold til land med større produktivitet. For å demme opp mot inflasjon har land i den tredje verden tidligere valgt å ha en politisk styrt valutakurs. Når slike inngripener blir forbudt, fører det til at det relativt sett blir billigere å kjøpe varer fra landene, samtidig som importvarer relativt sett blir dyrere. Dermed får industrilandene en ytterligere fordel av Verdensbankens reformer, samtidig som folk i den tredje verden synker ned i ytterligere armod.

Markedsmakt og subsidiaritet

Verdensbanken slår i WDR 2000/01 fast at markeder er bra for fattige mennesker, uten å gi noen begrunnelse for denne påstanden. Bankens slagord om muligheter, maktoverføring og sikkerhet, slagord det skrytes mye av, er ikke annet enn slagord for strategier beregnet på å sikre markedsavhengighet også på produsentsiden (5).

Sentralt i vår sammenheng står begrepet om maktoverføring. Det er liten tvil om at mange av de strukturene som finnes i land i den tredje verden, er uheldige for innbyggerne i landene. Men når makten som ligger i disse, overføres til markedet gir det ikke vanlige folk mer makt. Dette forsøker imidlertid Banken å skjule med å si at siden de fattige er blitt en del av markedet, vil overføring av makt til markedet gi mer makt til de fattige. Som om de fattige ikke også er en del av de strukturene Banken ønsker å avskaffe!?!

I Vesten har fagforeningene vært en sentral drivkraft for å gi arbeiderne en viss makt i markedet. Selv om denne er liten og stadig utsatt for press, er det like fullt innrømmelser kapitalen har vært tvunget til å gi. I ord er heller ikke Verdensbanken negativ til fagforeninger i den tredje verden, men det er her snakk om helt bestemte typer fagforeninger, foreninger som bidrar til produktivitetsvekst ved å organisere folk og som ikke stiller «urimelige» krav. Samtidig legges det vekt på retten til ikke å organisere seg, med den begrunnelsen at man vil unngå «monopolisering» innen arbeidslivet, noe som kort og godt betyr at de ikke skal ha noen rolle som kollektiv organisator slik de tradisjonelt har hatt i vesten. Den sanne karakteren i dette «engasjementet» viser seg likevel best når man ser på de forholdene som råder i den tredje verdens industri i dag. Mens Banken legger lik vekt på retten til å organisere og ikke organisere seg, er situasjonen i dag preget av et tilnærmet fravær av fagforeninger i noen form.

Banken overser imidlertid glatt slike brudd på organisasjonsretten. De uttrykker faktisk i ord at brudd på denne retten ikke kan være grunnlag for sanksjoner – trolig det eneste stedet der Banken eksplisitt uttrykker seg mot sanksjoner på grunnlag av brudd på dens retningslinjer. Brudd på disse rettighetene skal heller løses av markedet. Dermed er man i en noe snodig situasjon: makt skal overføres til markedet, og hvis markedet ikke er i stand til å gi gode nok forhold for arbeidere, skal også dette løses av markedet. Forstå det den som kan. Sannheten er at det er kapitalen, ikke arbeiderne – både «fattige» og «ikke-fattige» – som skal tjene på nedbyggingen av de gamle maktstrukturene.

Når det kommer til sosiale tjenester, har Banken en dobbel argumentasjon. På den ene siden gjelder den ovenfor nevnte logikken med økt markedsmakt. Men: Samtidig innser Banken at ikke alle oppgaver kan overføres til markedet. Hvordan skal folk flest få større innflytelse over disse? Jo, ved at de overføres til «fellesskapet». Med dette mener Banken at det er folk nærmest mulig den eller de det gjelder, som skal stå for hjelpen. Men mens staten har et visst forråd av penger, er økonomien langt svakere i disse «fellesskapene». Det som ikke kan overføres til markede, skal altså i hovedsak utføres ved hjelp av gratisarbeid.

Dette kalles subsidiaritetsprinsippet og er en del av en strategi for å redusere statens utgifter. Det samme er tilfelle med Bankens krav om å kutte ut subsidier for «ikke-fattige» og kutte ned på, eller «målrette», som Banken kaller det, subsidier for «fattige». Reduksjon av statens utgifter skal i sin tur føre til reduksjon i skatter. Disse reduksjonene skal imidlertid ikke fordeles jevnt; det er tollavgifter, kapitalbeskatning osv. som skal kuttes først. Og hvis ikke dette hjelper, anbefaler Banken også en omlegging fra disse formene for beskatning til forbruksbeskatning.

Et fleksibelt arbeidsmarked

Et annet sentralt krav i PRSP (Poverty Reduction Strategy Papers) er et fleksibelt arbeidsmarked. Mer spesifikt legges det opp til større fleksibilitet i forhold til lønn og arbeidskontrakter.

Hva gjelder lønningene, skulle man tro at det kunne være et insentiv for arbeiderne til større produktivitet for å få høyere lønn. Men her har Verdensbanken sikret seg. I WDR 2000/01 slår Banken klart fast at lønnsnivået ikke bør ligge høyere enn det lokale gjennomsnittet. Dermed blir det kapitalen som tjener på fleksibiliteten. I perioder med høy avkastning vil det ekstra overskuddet gå til kapitalistene, mens arbeiderne i nedgangsperioder kan oppleve reduksjoner i lønningene. Alt i tråd med Bankens egne strategier og teorier.

Fleksibilitet i forhold til arbeidskontrakter setter arbeiderne i en ytterliggere forverret situasjon. Ved svekket oppsigelsesvern vil det være lett å sparke arbeidere. I 1991 benyttet den internasjonale skofabrikanten Bata seg av dette. De sparket den organiserte arbeidskraften som tjente 3 US$ om dagen og erstattet den med uorganisert arbeidskraft som nøyde seg med 1 US$ (6). Dette kunne de gjøre takket være inngripen fra Verdensbanken. Når de «fattige» blir arbeidere og «ikke-fattige», havner de i en høyst usikker situasjon. I perioder der etterspørselen synker, har bedriftene mulighet til å både senke lønningene og å sparke «overflødig» arbeidskraft. I en slik situasjon må man omstille seg raskt siden det ikke finnes ekstra ressurser å tære på. En motsatt omstilling, derimot, vil neppe gå like raskt. Dersom driften inn og ut av arbeidsplasser går raskt, vil med andre ord arbeiderne/de arbeidsløse finne seg i en situasjon med konstant armod.

Igjen er dette i tråd med kapitalens logikk. Mennesker som går inn og ut av industrien, er det Marx omtalte som den flytende industrielle reservearme. I oppgangstider har disse den egenskap at kapitalistene kan hyre dem inn for å få tilfredsstilt etterspørselen. I nedgangstider, derimot, kan de kastes ut. Når de er arbeidsløse, fungerer de som en advarsel til arbeiderne om hva som kan skje dersom de stiller «urimelige» krav i forhold til lønn og arbeidsforhold.

Oppsummert: Verdensbankens «nye» strategi er å få stadig nye mennesker ut av den «uformelle økonomien» og å gjøre dem til lavt betalte proletarer som lever på et eksistensminimum og i en usikker situasjon i et verdensmarked som fungerer på kapitalens premisser. Dette gir den vestlige verden fordeler både på import- og eksportsiden, samtidig som det gir vestlige bedrifter en gyllen anledning til å tjene ytterlig flere grunker.

Hvor ligger makten?

Man kan spørre seg hvorfor land i den tredje verden finner seg i dette. En ting er herskerne som lever i luksus. For dem betyr det lite fra eller til. Men det skaper også en usikker situasjon for dem dersom armodet slår over i opprør fra en misfornøyd befolkning, slik det nylig har skjedd i Argentina (se artikkelen til Olaf Svorstøl i Røde Fane nr 2, 2002).

Bakgrunnen ligger i 80-tallets gjeldskrise. Land i den tredje verden hadde tatt opp lån de ikke var i stand til å betale. For å unngå en finanskrise gikk Banken og Det internasjonale pengefondet (IMF) inn med midler. Dermed ble landene bundet fordi de, dersom de ikke fulgte kravene, ville miste innsprøytningen av midler, og dermed bli «svartelistet» internasjonalt.

Dette har Banken og IMF fått mye velfortjent kritikk for, både fra akademikere, aktivister og enkelte statsledere i den tredje verden. Og derfor er det ikke rart de forsøker å toe sine hender. En del av denne «renselsesprosessen» er de nye institusjonene PRSP, Sectorwide Approaches (SWAP) og Comprehensive Development Framework (CDF). Banken og IMF hevder at disse tilhører klientstatene selv, og at de dermed står ansvarlige for eventuelle feil. Dette er ansvarsfraskrivelse.

Rett nok utvikles PRSP, der den overordnede strategien legges for hvert enkelt land, av landenes egne regjeringer. Men de må utvikles etter retningslinjer fra Banken og IMF, og godkjennes av disse før de kan trå i kraft. Eiendomsforholdet er altså i virkeligheten mer den til en politisk sekretær, uten at noen hevder at det er de politiske sekretærene som har eiendomsretten til en politikers tale.

Også SWAP må utarbeides etter samme retningslinjer og godkjennes av Banken/IMF. Dette er en av de viktigste «nyskapingene» i og med at de tar for seg hver enkelt sektor i en stat, og ikke som SAP, hele statens økonomiske virksomhet. De utarbeides av arbeidsgrupper med representanter for landets regjering, IMF, Banken, investorer og ideelle organisasjoner. Sistnevnte har imidlertid vist seg ikke å ha særlig mye å si.

CDF, i sin tur, kanskje Bankens mest oppskrytte prosjekt i dag, er i virkeligheten ikke annet enn en SWAP for hele samfunnet, med de samme maktstrukturene. SWAP og CDF skal fungere i samspill med hverandre, noe som trolig vil ha den funksjonen at det særegne potesialet som finnes i SWAP vil bli motarbeidet av CDF, siden det tross alt er CDF som er den virkelige konkretiseringen av PRSP, selve grunnlaget for Bankens/IMFs engasjement.

Om ikke dette er nok, legges det opp til sinnrike systemer for å overvåke implementeringen. Det snakkes blant annet om en allment tilgjengelig nettside som oppdateres daglig slik at investorene skal få en daglig oppdatering på hvordan pengene brukes. Dette vil gi enda mindre frihet til landene enn det som var tilfelle under SAP. Ut over dette legges det opp til at IMF skal overvåke de makroøkonomiske aspektene spesielt, mens Banken skal ta for seg de politiske og sosiale aspektene.

En sentral del av kritikken mot Banken tidligere har vært den store makten USA har hatt. Det er imidlertid viktig å ha med seg at det ikke bare er fordi det er de som skyter mest penger inn. Det kanskje viktigste er at det er de som stiller størst garantier for investorer. For i motsetning til i private banker, har investorer i Verdensbanken garantier fra 183 lands regjeringer. Selv om den politiske makten utøves av USA og deres allierte, ligger dens materielle basis i støtten fra investorene. Det er dette som er Verdensbankens virkelige økonomiske fundament – det er tross alt en bank. Det som er nytt med CDF og SWAP, i motsetning til SAP, er at investorene også får større politisk innflytelse på Bankens gjøren og laten. Det bør derfor ikke overraske noen om Banken får enda mer penger å rutte med fremover, nå som investorene i større grad enn tidligere får være med på moroa.

Legg ned Verdensbanken

Paul Cammack har omtalt Verdensbanken som alle regjeringers mor. Selv om dette utsagnet muligens er noe overdrevet, er det liten tvil om at Banken, sammen med IMF og WTO, er blant de fremste representantene for en verdensorden på kapitalens premisser. Den er ikke bare et økonomisk, men også et politisk redskap, noe som gjør den særlig interessant å investere i for vestlige firmaer. Det er derfor umulig, slik blant annet AUF krevde under demonstrasjonen i Oslo 24. juni, å demokratisere Verdensbanken. Kravet om å legge ned Banken er det eneste som gjenspeiler realitetene.

Verdensbankens offensiv er et resultat av en stadig synkende profittrate og dermed kravet om ekspansjon av markedene. Sammen med andre sider ved den såkalte «globaliseringen», som også har drastiske følger for folk i den rike delen av verden, er dette en utvikling som er mer eller mindre nødvendig, sett fra kapitalens side. Derfor er også kravet om å legge ned Verdensbanken, sammen med IMF og WTO et krav som bærer i seg et revolusjonært potensial.

Noter

• 1) World Bank, World Development Report 2000/01: Attacking Poverty, New York: Oxford University Press 2001, side 23 [Tilbake]
• 2) Labour Behind the Label, Wearing Thin, Norwich: LBL, side 43-51 [Tilbake]
• 3) World Bank, ibid. side 24 [Tilbake]
• 4) Labour Behind the Label, ibid. side 28 [Tilbake]
• 5) Mer om dette: Cammack, Paul, Den virkningsfulle fattigdommen, i «Til kamp mot imperialistisk globalisering», utgitt av Internasjonalt utvalg i AKP, juni 2002 [Tilbake]
• 6) Chossudovsky, Michel, The Globalisation of Poverty, London: Zed Books, 1997, side 127 [Tilbake]

av Arnljot Ask

21. september 1991 stemte et overveldende flertall i en folkeavstemning for at Armenia skulle erklære seg uavhengig av Sovjetunionen. To dager etterpå erklærte parlamentet sin uavhengighet og forberedte valg på president i oktober samme året. Her ble Levon Ter-Petrosian, som ikke hørte til den gamle ledelsen i kommunistpartiet, valgt med rundt 80 % av stemmene.

USAs president George Bush var raskt ute med å anerkjenne den nye staten, utenriksminister James Baker besøkte landet allerede i februar 1992, og USA var blant de første som etablerte en ambassade i Jerevan. I den første perioden var USA på offensiven og påskynda en rask overgang til reindyrka markedsøkonomi og åpning for utenlandsetableringer. Armenia ble den første tidligere sovjetrepublikken som privatiserte jordbruket.

Den bråe overgangen i den økonomiske politikken og separasjonen fra sovjet-økonomien, førte sammen med oppblussinga av Nagorno-Karabakh-striden til dramatiske tilbakeslag i levekår og samfunnsutvikling i det nye landet. Det har ført til interne politiske rivninger, som vi kommer tilbake til nedenfor. Men først til Nagorno-Karabakh-konflikten.

Konflikten i Nagorno-Karabakh

I 1992 brøt det ut full krig med Aserbajdsjan. Armenske styrker sikret at armenerne i Nagorno-Karabakh vant fullstendig herredøme over distriktet og erklærte det som en autonom republikk. Det er til nå bare Armenia som har anerkjent republikken, og i praksis er det nå en integrert del av Armenia. Armenia har også okkupert en korridor som forbinder Nagorno-Karabakh med Armenia og opprettet bosettinger i randområdene rundt Nagorno-Karabakh som et skjold mot aserbajdsjansk påtrykk. Over 800.000 azerere ble drevet over til kummerlige forhold i flyktningeleire i Aserbajdsjan. OSSE grep inn i konflikten og fikk i 1994 i stand en våpenhvile, overvåket av organisasjonen. Men ennå er ikke konflikten løst. Armenias krav er at Nagorno-Karabakh og korridoren skal tilhøre Armenia. Får de oppfylt dette, vil de trekke seg tilbake fra de øvrige bosettingene. Slik styrkeforholdet mellom de to statene er, kombinert med USAs og Russlands rivalisering om Armenias gunst, blir sannsynligvis dette også utfallet. Sjøl om Aserbajdsjan fortsatt nøler med å gå med på kravet.

Allerede før krigen med Aserbajdsjan brøt ut i 1992, hadde økonomien gjennomlevd et dramatisk tilbakeslag. Krigen med Aserbajdsjan førte også til blokade av Armenia, ikke bare fra Aserbajdsjan, men også fra Tyrkia. Det forsterket ytterligere den økonomiske nedturen. Spesielt ramma det energitilførelsen og førte til problemer for matimporten. På grunn av brennstoffmangelen gikk folk løs på det som fantes av trær og annet brennbart i byene. Vi så tydelige merker ennå i Jerevan. Sjøl om situasjonen nå er bedre, i og med at et gammelt atomkraftverk ble åpna igjen i 1997. (På grunn av farene dette representerer, er det bestemt at det skal stenges igjen i 2004.)

Økonomien i dag

Ennå, i 2002, ligger økonomien, målt i BNP, under nivået fra 1988. Sjøl om det de siste fem åra har vært en nominell vekst på rundt 5 %. Veksten nå er bygd på direktivene fra IMF og Vedensbanken, som er de viktigste finanskildene. Den fører også til økte skjevheter i inntektsfordelinga, noe som er bakgrunnen for de fattigdomstalla vi finner i faktaboksen. Den bråe overgangen til markedsøkonomi og frakoblinga fra den sentrale sovjetøkonomien førte til at fellesoppgaver ble liggende brakk. Vi så «monumenter» over dette i form av blant annet svære boligkomplekser i utkanten av Jerevan som sto halvferdige. I boligområdene hvor folk bodde, var leilighetene innvendig gode og velholdte. Men fasadene forslumma. Fellesoppgavene hadde tidligere vært det offentliges ansvar. Nå var de ingens.

Industriproduksjonen i dag er dominert av småindustri og en viss gruvedrift, i tillegg til at elektronisk industri ser ut til å kunne bli en ny vekstsektor. Foredling av gull og diamanter står for en stor del av eksportinntektene, noe som gir seg utslag i at et land som Belgia er største importør målt i penger (på grunn av diamanthavnen Antwerpen).

På det politiske planet har det utvikla seg ut en drakamp mellom en hovedfløy som ønsker en nærmere tilknytning til USA og Europa og en fløy som legger stor vekt på fortsatt godt forhold til Russland. Nærmere om dette i artikkelen «Midt i ‘Det store spillet’». Skyteepisoden i parlamentet i 1999, hvor statsministeren og parlamentstalsmannen, sammen med flere parlamentsmedlemmer ble skutt, mente flere hang sammen med denne rivaliseringa. Denne saka er ennå ikke oppklart, men når dette skrives (juli 2002) meldes det om at opposisjonen prøver å reise riksrettssak mot presidenten med bakgrunn i den.

Debatt:

av Michael Klinski

Det er greit at Johan Petter Andresen i Røde Fane nr 2, 2002 kritiserer AKPs program for manglende analyse av kapitalismens grunnleggende utviklingstendenser. Det var kanskje likevel riktig at landsmøtet fjernet deler av programkomiteens forslag. Noen av formuleringene han siterer, er etter min mening ganske svake og til dels selvmotsigende.

Et utsagn som «konkurransen (…) fører til økonomisk stagnasjon» kan en vel ta som vedtatt sannhet, men hvorfor er det sånn, hva betyr det og hvem skal forstå det? Økonomisk stagnasjon i forskjellige varianter dukker opp i flere setninger. Den «har for lengst satt inn, og den politiske legitimiteten er i ferd med å smuldre». Merkelig påstand, syns jeg. Selv om de etablerte partienes legitimitet minker verden over, så gjelder dette i de fleste land ikke kapitalismen som økonomisk system.

«Stagnasjonen vi har sett de siste tiåra, med synkende vekstrate målt i brutronasjonalprodukt for den kapitalistiske verdensøkonomien som helhet, fortsetter.» Hva slags begrep av stagnasjon er dette? «Stagnasjon» betyr enkelt og greit «stillstand», i økonomien også betegnet som «nullvekst». Dette vet folk flest og blir i beste fall forvirret når de leser om stagnasjon som synonym for «synkende vekstrate». Mindre vekst er uansett vekst og ikke stagnasjon. Stagnerer for eksempel Fremskrittspartiet når oppslutningen øker med to prosent per måned i stedet for tre?

Noe annet er en «stagnasjonstendens»: Kapitalismens utvikling heller i retning av stagnasjon eller har en innebygd tendens til å vokse mindre og mindre. Dette illustrerer en tabell som Andresen bruker i artikkelen sin. Tabellen viser minkende vekstrater. Likevel tolker Andresen tallene slik: «Veksten stagnerer tiår for tiår.»

Når Andresen skriver at han ikke kjenner «til en eneste marxistiske økonom som i dag ikke hevder at den internasjonale økonomien stagnerer», så kjenner han enten ikke til altfor mange, eller han har ikke forstått dem. Uten klare begreper som ikke blander «mindre vekst», «stagnasjon» og «stagnasjonstendenser», er det ikke mulig å utvikle en marxistisk analyse av virkeligheten.

Ingen i det norske Stortinget har engasjert seg for å fremme den kampanja som armenerne har satt i gang for å få Tyrkia til å erkjenne folkemordet i 1915. Siden det store jordskjelvet i nordøst-Armenia i 1988, har oppmerksomheten rundt Armenia begrenset seg til skyteepisoden i parlamentet i 1999 og at Norge spilte VM-kvalifisering mot landet. Norges bånd til regionen er sterkest til Aserbajdsjan og Tyrkia, de to landene som står i hardest motsetningsforhold til Armenia. For Aserbajdsjans del har det med store næringsinteresser å gjøre. Det gjelder også for Tyrkias del, hvor det i tillegg også kommer allianseforhold gjennom både Nato og mellom politiske partier.

Siden denne regionen er full av motsetningsforhold og store forretningsmuligheter, og norske næringsinteresser og statsinteresser er djupt involvert her, vil Norge også måtte forholde seg til Armenia i større grad i åra som kommer. I det minste som en refleks av det sterke engasjementet i nabolanda. Det er derfor på sin plass å minne om disse rammebetingelsene for Norges oppførsel der:

• Statoil er en av hovedinvestorene i Azerbajdsjan International Operating Company (AIOC), som er operatør for den viktigste oljeutvinninga i Kaspihavet til nå, Azeri-Chirag-Gunashli-feltet. Produksjonen har allerede oversteget 120.000 fat pr dag og vil nå et topp-punkt på bortimot 1 million fat pr dag i 2010. Ved siden av dette eier Statoil 25,5 % av et annet felt, Shah Deniz, like mye som sin hovedsamarbeidspartner i utenlandseventyra, BP, slik at de to kontrollerer dette feltet hvor BP er operatøren. Også Kværner er nå tungt inne med leveranser til AIOC sin virksomhet, nå sist med en større boreplattformpakke gjennom Maritime Hydraulics som ble annonsert 26. juni.
• Statoil er også for fullt inne i Iran, gjennom blant annet samarbeid med det statseide National Iranian Oil Company (NIOC). De åpnet et representasjonskontor i Teheran i september 2001. Hydro er også inne i Iran, sammen med at både Eksportrådet og flere norske enkeltselskaper «sonderer» terrenget flittig. På oppdrag fra Hydro, og i forståelse med iranske myndigheter, driver Norsk folkehjelp opplæring av mineryddere i områder nær grensa mellom Iran og Irak. Til og med utenriksminister Jan Pedersen avla landet en offisiell visitt, ikke så lenge etter at han sluttet seg til Bush sin bannbulle om Iran som tilhørende ondskapens akse.
• Norge, gjennom Statoil, er også involvert i rørledningsprosjektet Baku-Tiblisi-Ceyhan som er et prosjekt drevet gjennom direkte av statsmakten i USA. Det knytter Norge enda tettere til Tyrkia og politikken med å legge press på Armenia. Ledningen vil gå via Georgia, nord for Armenia, og utestenge Armenia for transittinntekter for olje/gasstransporten.

av Peter Myrdal

Vi ser i dag en kollektiv imperialisme – kapitalen i USA, Japan og EU har felles interesser. Men det er USA som sitter på den politiske og militære makten. Derfor er USA-imperialismen hovedfienden. Derfor er det også viktig å forsvare nasjonal uavhengighet. Peter Myrdal traff den egyptiske økonomen Samir Amin under et Stockholms-besøk i vinter. Michael Hardt og Samir Amin er invitert til RU og SU sin konferanse i høst, Manifest 02.

Søndag ettermiddag i ABF-huset i Stockholm. På Z-salens scene debatterer Michael Hardt og Samir Amin. Tonen er vennlig, og Hardt sier flere ganger at «Samir og jeg er egentlig ganske enig». Men publikums reaksjoner viser noe annet: Etter Hardts innlegg applauderer halve salen, når Amin snakker applauderer den andre halvdelen.

Dette gjenspeiler en viktig skillelinje innenfor dagens venstreside: Synet på imperialismen og nasjonalstaten. Michael Hardt som sammen med Antonio Negri har skrevet boken Empire, hører til dem som mener at nasjonalstaten har utspilt sin rolle. Transnasjonale konserner og globale institusjoner dominerer verden, makten har ikke lenger noe sentrum, og derfor går det heller ikke an å snakke om imperialisme eller USA som verdens dominerende imperialistiske makt. Det betyr også at kampen ikke lenger kan føres på nasjonalt plan, kan ikke handle om nasjonal uavhengighet. I løpet av diskusjonen beskylder Hardt de som protesterer mot USA-imperialismen for å være «anti-amerikanske», og hevder at det ikke finnes noen forskjell mellom, for eksempel USA og Indonesia.

Det er denne konklusjonen som deler tilhørerne i ABF-huset – for hvilke politiske metoder, bortsett fra å reise rundt og demonstrere mot toppmøter, står igjen, når alle former for nasjonal politisk kamp erklæres døde? Samir Amin er en av Hardts og Negris sterkeste kritikere. I snart førti år har Amin – som har sitt virke ved forskningsinstituttet Third World Forum i Senegal – skrevet om imperialismen, og analysert forholdene mellom den vestlige verdens sentrum og tredje verdens periferier (blant annet i boken Kapitalismen i globaliseringens tid som kom ut på svensk i fjor). Han svarer Hardt at det fortsatt finnes gode grunner til å være «anti-amerikansk», hvis man med det mener «motstander av USA-imperialismen». Amin mener at tanken om at et slags flytende imperium skulle ha erstattet imperialismen, bunner i en feiloppfatning av hva imperialismen innebærer.

Imperialismen er ikke historie

«Det er feil å si at vi ikke lenger kan snakke om imperialisme. De som påstår det, ser bare imperialismen som et politisk fenomen, en slags utvidelse av nasjonalstatene gjennom koloniene. Men slik har det aldri vært. Imperialismens basis er kapitalen. Imperialismen oppstår, slik Lenin påpekte, når kapitalen konsentreres, når monopolene og oligopolene skapes. I dag består basis av det man kaller «transnasjonale konserner», kapitalens dominerende form nå. Det finnes fortsatt mindre kapitaler, men de er underordnet de transnasjonale kapitalene. At de er transnasjonale, betyr at produksjon og salg er spredd over hele verden. Kapitalen er, derimot, ikke transnasjonal når det gjelder eierforholdene, som fortsatt i høyeste grad er nasjonale, og konsentrert hos en liten del av verden. Dette er ikke helt nytt. Tidligere var kapitalen også transnasjonal, men i mindre utstrekning enn i dag.

Det er derimot nytt at de ulike kapitalene har felles interesser. Sant nok er kapitalene pr. definisjon i stadig konflikt med hverandre, men de felles interessene er i dag langt viktigere enn konfliktene. Den økende transnasjonaliseringen innebærer at alle opererer på det samme verdensmarkedet, og de har derfor felles interesse av hvordan verdenssystemet styres. Det betyr at man kan snakke om en kollektiv imperialisme, som omfatter USA, Canada, Europa og Japan – Triaden. Problemet for kapitalen er at det ikke finnes noen verdensstat. I stedet finnes institusjoner som WTO og IMF, som fungerer som den kollektive kapitalens styringsinstrument. Men det politiske styringsinstrumentet mangler, og derfor faller den rollen på USA og Nato. USA administrerer periferiene ved hjelp av militær makt, noe som gir USA muligheten til å ta ledelsen innenfor den kollektive imperialismen, og utvikle et eget imperialistisk underprosjekt – en amerikansk imperialisme, som først og fremst handler om kontroll over oljen, men også den geostrategiske makten, noe som er tydelig nå i Sentral-Asia.»

– Hva er USAs virkelige styrke innenfor denne kollektive imperialismen? Hvor sterkt er det kapitalistiske systemet?

«USAs styrke er skjør. Deres største fordel er kapasiteten til å bombe. Det handler ikke bare om de rent tekniske mulighetene til å bombe. Sverige ville også kunne bombe Somalia, men den svenske opinionen ville protestert. USA kan gjøre det siden den amerikanske opinionen tillater det. Men den kollektive imperialismen må betale en høy pris for USAs intervensjoner. For det første må resten av Triaden akseptere USAs imperialistiske prosjekt. For det andre må de dekke opp det amerikanske underskuddet – en stor del av merverdien i Europa pumpes inn i den amerikanske økonomien, siden den transnasjonale kapitalen er avhengig av USAs militærmakt.

Men bortsett fra at USA er økonomisk svakt, tror jeg at USA også militært er svakere enn det man kan få inntrykk av. De store seirene de seineste åra er ikke militære, men politiske. Hver gang har USA lykkes i å isolere sine motstandere ved å skape en bred enighet om sine inngrep, til og med utenfor Triaden. Men det betyr ikke at de kommer til å få samme oppslutning også i framtiden. Afghanistan kan bli et vendepunkt, det blir mer og mer åpenbart at USA har rotet det til for seg i Sentral-Asia.

Samtidig har hele systemet gått inn i det jeg vil kalle «et stadium av senilitet». Markedenes ekspansjon har alltid vært både integrerende og ekskluderende, men under brorparten av kapitalismens historie har antallet mennesker som er blitt innlemmet i systemet, oversteget antallet som har falt utenfor. Men nå har vi kommet til et vendepunkt – en stor del av jordens befolkning trengs ikke lenger. Hvis jordbruket i verden underkastes kapitalismens grunnleggende regler, kommer tre milliarder bønder til å bli overflødige. Siden det er umulig å forestille seg at alle kommer til å suges opp av den industrielle moderniseringen, eller av tjenestesektoren, så betyr dette at kapitalismen går mot et nytt folkemord. Kapitalismen begynte med folkemord – indianerne, slavehandelen – og slutter med folkemord på hundretalls millioner unødvendige bønder.

Motstand mot imperialismen

– Hvordan kan vi unngå en slik utvikling? Hvordan skal motstanden mot imperialismen organiseres?

«I dagens situasjon er de sosiale bevegelsene ekstremt splittet. Man må skape enighet mellom de forskjellige delene, en enhetsfront som formulerer umiddelbare målsettinger som gjelder sosial rettferdighet og internasjonal rettferdighet. Kravene om sosial rettferdighet i sentrum må forenes med antiimperialistisk bevissthet samtidig som antiimperialismen i periferien ikke har noen framtid, dersom den ikke holdes oppe av folkelige krav om rettferdighet og demokrati.

Her finnes det et problem med den holdningen som for eksempel Kina og India har. Samtidig som de som styrer i disse landene har tatt i mot kapitalismen, forsøker de å gi nasjonalstatene sine rom i det globale systemet, ved at de ikke underkaster seg de mest ekstreme formene for nyliberalisme. Dette er Kinas offisielle politikk: Globalisering ja, men ikke på hvilke som helst vilkår. Men det skjer uten folkelig deltakelse, uten at de som styrer gjennomfører en politikk som fører til sosiale forbedringer. Det dreier seg altså om et slags nasjonalt høyreprosjekt i periferien. Jeg tror ikke det har særlig stor mulighet til å lykkes, siden det ikke vil kunne føre til folkelig mobilisering. Det betyr at det heller ikke utgjør noen reell trussel mot den kollektive imperialismen og det amerikanske hegemoniet. Men hvis dette prosjektet i stedet ville støtte seg på folkelig kamp, og føre til sosiale framskritt og demokratisering – altså ikke farsedemokrati, men virkelig demokrati – da ville land som Kina og India bli en del av den antiimperialistiske motoffensiven. Den første tredjeverdenbølgen av nasjonale frigjøringsbevegelser omfattet alt fra folkelige til borgerlige bevegelser fra kommunismen i Kina til neokolonialismen i Afrika, via halvsosialismen i India eller Tanzania, og den arabiske og latinamerikanske nasjonalpopulismen. Jeg tror den epoken er forbi. Det som må skapes nå, er en annen bølge, en afroasiatisk solidaritet som har sterkere folkelig forankring.»

Regioner og nasjonalstater

– Tidligere har du hevdet at landene i periferien bør gå sammen i regioner og «skille seg ut» for å stå i mot den imperialistiske dominansen. Er det fortsatt en strategi som kan føre fram, og betyr det at nasjonalstaten har utspilt sin rolle, slik det ofte sies i dag?

«Jeg forsvarer utskillingen, men for meg har det aldri betydd autarki (enevelde). Det har handlet om å snu på dominansforholdet – å la de indre kravene til progressiv sosial omveltning bli bestemmende for forholdet til omverdenen, i stedet for dagens situasjon, der landene i periferien underkastes den kollektive imperialismens vilkår gjennom såkalte strukturtilpasninger. Man kan avgjort ikke fristille seg helt, men man kan heller ikke akseptere å være helt underlagt ytre krefter. En utskilling er derfor et uunngåelig skritt på veien til en global sosialisme. Derimot kommer utskillingens former til å se annerledes ut i dag enn de gjorde før. Tidligere dreide det seg om en motsetning mellom industrialiserte og ikke-industrialiserte regioner, og derfor handlet utskillingen om å kunne modernisere og industrialisere. I dag hviler ikke imperialismen på et industrimonopol – industrien kan desentraliseres over hele verden – men på det som jeg kaller de fem monopolene: Kontroll over teknologi, finanssystemer, media, naturressurser og masseødeleggelsesvåpen. Det betyr at dagens utskilling må handle om å skape muligheter til å gjøre motstand mot disse nye monopolene. Store stater, som Kina, India eller Brasil ville kunne utgjøre egne utskilte, eller avgrensede områder, mens andre land ville ha behov for å gå sammen i regioner.

Men regionen kan bare være et supplement til nasjonalstaten. Jeg tror at det i dag er viktig å slå ring om nasjonen. Kapitalen har institusjonalisert parolen om at det ikke lenger finnes nasjoner – det er i dag en del av den imperialistiske strategien å bryte ned nasjonene. For meg, som er internasjonalist, er nasjonalisme så avgjort et ubehagelig ord, siden det ofte innebærer sjåvinisme og forsvar for den borgerlige staten, men man må se forskjell på nasjonalisme og nasjon. Nasjonene eksisterer, og i dag er det der det finnes rom for politisk debatt og klassekamp. Hvis nasjonene forsvinner, opphører disse strukturene, og da blir det bare igjen religiøse, eller etniske fellesskap.»

Europa

– Du har ofte påpekt at en «utskilling» av Europa ville kunne være noe som svekket det amerikanske hegemoniet. Hvordan ser du på EU i det perspektivet – kan dagens EU, som jo er en del av den kollektive imperialismen, allikevel være en motvekt til USA?

«Da man diskuterte nedgangen for det amerikanske hegemoniet på søttitallet var man fortsatt vant med å snakke om flere antagonistiske imperialistiske makter, og derfor prøvde man å identifisere hvem som ville overta hegemoniet etter USA. En del trodde den gang at det ville bli Japan. Dagens diskusjon om EU som det nye hegemoniet, likner den debatten på den måten at det er like feilaktig. De som hevder at EU vil overta etter USA, glemmer at den europeiske og amerikanske kapitalen har felles interesser. Det betyr ikke at alle konflikter har opphørt, det finnes fortsatt politiske motsetninger mellom USA og EU. Men disse konfliktene spiller ingen særlig stor rolle, siden de som styrer i Europa, enten det nå er venstre- eller høyreregjeringer, aksepterer nyliberalismen og imperialismen. EU forblir dermed den europeiske delen av det amerikanske prosjektet. Derimot finnes det en konflikt mellom de europeiske folkene og Triadens imperialisme. På meg virker det som om Europa her burde kunne utgjøre bare et svakt ledd i det globale imperialistiske systemet – tradisjonelt finnes det et potensiale for et virkelig venstre. Men venstresiden i Europa må først radikalisere sin kritikk, både av nyliberalismen og imperialismen. Det er ikke bare den europeiske sosiale politikken som er viktig, men også utenrikspolitikken. En europeisk region ville kunne knytte bånd til Russland, Kina, India, Midt-Østen og Afrika, og dermed isolere den amerikanske imperialismen.

Det betyr ikke at jeg aksepterer ideen om at de europeiske nasjonene er på vei til å forsvinne, at det ville være bra om det konstrueres en europeisk stat, like lite som jeg aksepterer snakket om at nasjonene i periferien er unødvendige. Det er bare for den dominerende kapitalen at det utelukkende er Europa som eksisterer. For de europeiske folkene finnes både nasjonene og Europa. Derimot kommer den lange overgangen til verdenssosialisme til å være umulig i de europeiske landene, så lenge den ikke bygger på en europeisk konstruksjon som også har sosialismen som mål.

Mikael Nyberg er redaktør av Clarté og forfatter av boka Kapitalet.se.
Han har selv forkortet kapittel 6 i denne for oss.
Oversatt av Ola Lars Andresen

http://www.mikaelnyberg.nu

---

Blant de viktigste initiativtakerne og inspirasjonskildene bak Aspeninstituttet var filosofen José Ortega y Gasset. Han flyktet fra borgerkrigen i Spania i 1936 og tok avstand fra republikken. Da hadde han allerede fått utgitt boka La rebelión de las masa (Massenes opprør), som handler om stemningen i borgerskapet etter at «massene» trengte seg inn i samfunnslivet på begynnelsen av 1900-tallet. For Ortega fantes det to slags demokrati. I det ene kjenner massene sin plass. Massene bøyer seg for de liberale rettighetene og gir kulturens og statsmaktens forvaltere – som han kaller de «kvalifiserte minoriteter» – rom til å styre samfunnet. I det andre fortrenger majoriteten det moderne aristokratiet. «Nå tror massen … at den har rett til å gjennomføre og lovfeste tanker som er født ved kafebordet. Jeg tviler på at det har eksistert andre perioder i historien da flertallet fikk styre mer direkte enn i vår tid.» I dette «hyperdemokratiet» lyder ikke folk lenger de opplyste. De respekterer dem ikke. De tar seg til og med retten til fornøyelser og bekvemmeligheter som før var forbeholdt den utvalgte eliten. Dermed forfaller samfunnet til «barbari», og den mest utstuderte barbaren og «massemennesket» er vitenskapsmannen. Med sin stadig høyere spesialisering har han fratatt samfunnet dets følelse av en høyere sammenheng. Et kreativt liv kan bare gjenopprettes gjennom lederprinsippet: «enten hersker jeg, eller så adlyder jeg». Lydigheten skal ikke bestå av underkastelse. Den skal bestå av solidaritet med lederen og en «entusiastisk tilslutning til hans fane.»

Men hva slags ide skulle på en slik måte kunne få makt over menneskenes sinn? Massenes opprør og verdens allmenne moralske forfall hadde opphav i en europeisk demoralisering, mente Ortega. Kontinentet hadde mistet makten over fremmede folk og land og blitt sittende fast i trangsynt nasjonalisme. Det var bare Europatanken som kunne snu denne utviklinga. «Bare besluttsomhet om å skape én sterk nasjon av kontinentets folkeslag kan gi Europa livskraften tilbake.» Et forent Europa ville igjen kunne utøve et moralsk lederskap i verden. Dette ville også være eneste vei å gå for å forhindre «en seier for femårsplanene», det vil si for kommunismen (1).

Det var slike tanker som sirkulerte i den klare fjellufta i Colorado. Menneskene der oppe foraktet forstadsbeboerne som mekka på bilen, gikk på supermarkedet og lo av klovnene på tv. De var selvstendige næringsdrivende og ledere i statsadministrasjonen. De tillempet en vitenskapelig forretningsledelse og forsto å utnytte (moderne) sosial ingeniørkunst, men for dem sto Karl Poppers abstrakte samfunn, med dets fornuftstro og formelle likhetsregler, som ettergivenhet overfor massen og dens hyperdemokrati. I sine egne øyne forvaltet de noe som var høyere. De skulle, som grunnleggerne av instituttet forklarte det, «gjenoppdage de åndelige og moralske sannheter som gjør det mulig for menneskene å mestre vitenskapene og disses maskineri» (2). En gang i framtida skulle den kvalifiserte minoriteten igjen frigjøre seg fra massesamfunnets begrensninger, men først gjaldt det å lede den kapitalistiske verden ut av dens aktuelle problemer.

Europaprosjektet

Det høystemte snakket om kultur og humanisme under Goethe-festivalen i Colorado skjulte et nærliggende politisk motiv: anstrengelsene for å styrke USAs og vestmaktenes innflytelse over den vestlige delen av Tyskland. Grunnleggerne av Aspeninstituttet så det slik at det ikke var tilstrekkelig med et økonomisk og militært engasjement. Tyskland måtte også gjenopptas i det vestlige kulturfellesskapet (3).

Utenriksminister George Marshall hadde sagt: «Det er fåfengt å tro at et Europa overlatt til å streve for seg selv med sine komplekse gjenoppbyggingsproblemer, fortsatt vil være åpent for amerikansk forretningsvirksomhet slik vi har vært vant til fra gammelt av.» (4) Trusselen kom ikke fra Den røde hær. Sovjetunionen hadde flyttet fram sin posisjoner i øst i henhold til den oppdelinga som de allierte avtalte på Jalta og i Potsdam, men Stalin planla ingen erobring av Vest-Europa. Det visste lederne i Washington. Det som uroet dem var de politiske stemningene som bredte seg i Europa etter fascismens fall. Kommunistpartiene var sterke, fagorganisasjonene vokste, og det var en overhengende risiko for at de vesteuropeiske landene skulle gjenreise nasjonale kapitalistiske økonomier med begrenset adgang for amerikansk kapital.

Da gjestene ankom Aspen i 1949 var det krise i den amerikanske politikken. Marshallplanen var ment å skulle dempe ropene på sosiale forandringer og å frata Wall Street kontrollen med den kapitalistiske utviklingen, men var mislykket. En av USAs ledende forretningsmenn konstaterte at «i Frankrike er arbeidernes relative stilling dårligere enn før krigen. Og både i Italia og Tyskland når lønningene knapt over eksistensminimum, samtidig som det rår alvorlig arbeidsløshet.» (5) Allierte soldater ble satt inn mot streikende arbeidere i Vesttyskland, og i Frankrike okkuperte militæret gruveområdene da fagforeningene gikk til kamp. Tre arbeidere ble drept, flere hundre skadd og et par tusen fengslet.

Den følelsen av usikkerhet som deltakerne ved Goethe-festivalen dyrket, ble forsterket av nyhetene fra Asia om den kommunistiske revolusjonen i Kina. Myndighetene i Washington hadde begynt å revurdere utenrikspolitikken. Det fantes fire alternativer, forklarte en underkomite under Det nasjonale sikkerhetsrådet.

1. Å snuble videre som før.
2. Å foreta et preventivt angrep mot kommuniststatene.
3. Å trekke seg ut av Europa og Asia.
4. Å utvikle den frie verdens militære ressurser.

Komiteen gikk inn for det siste alternativet, men da måtte kongressens øvre grense for militære utgifter overskrides. Forsvarsdepartementet forestilte seg en økning fra 13,5 milliarder dollar til 18 milliarder. Komiteen ble ledet av Paul Nitze, en av Aspeninstituttets grunnleggere. Han syntes departementet var for gnient. Komiteen foreslo 50 milliarder dollar (6). Men det var vanskelig å få kongressen med på en slik opprustning. Finansavisene forventet derfor at regjeringen i Washington skulle dramatisere en eller annen internasjonal krise. Krigen i Korea ble oppfattet som en trussel mot landets eksistens, og militærutgiftene ble tredoblet og nådde det oppsatte målet i 1953. Krigen og opprustningen snudde på konjunkturene og hjalp Vest-Europa og Japan ut av sine økonomiske kriser, og bidro til den sosiale ingeniørkunstens storhetstid.

Tida var inne for den bærende ideen som Ortega y Gasset hadde etterlyst: Europatanken. To politiske krefter spilte en ekstra iherdig pådriverrolle. I bestrebelsene på å oppnå vesteuropeisk enighet fant det vesttyske borgerskapet en vei ut av sin beklemte stilling etter krigen. Og styresmaktene i USA fant i prosjektet løsningen på sine aktuelle problemer i Europa.

USA bestemte seg tidlig for å gjøre Tysklands deling permanent, og gi blaffen i den allierte beslutningen om avrustning og nøytralisering av landet, som det var enighet om før krigens slutt. I Europaprosjektets navn ble USAs politikk nå satt ut i livet. Churchill var villig til å prøve ut et sovjetisk forslag om et gjenforent, demilitarisert Tyskland, men Eisenhower sa nei. Det var ikke lenger snakk om å oppløse de tyske industrikonsernene og stenge portene til våpensmiene. Alfried Krupp, som hadde brukt slavearbeidere fra konsentrasjonsleirene til å produsere våpen for Hitlers armer, fikk tilbake både friheten og eiendommene sine, mens veteraner fra Waffen-SS og Gestapo fikk tjeneste i den amerikanske etterretningen (7).

En militær og industriell gjenopprustning av Vest-Tyskland skulle få fart på handel og investeringer i den transatlantiske økonomien og gjøre det lettere å bekjempe den røde faren, mente lederne i Washington. Men det var ikke lett å få Frankrike og Storbritannia til å si ja til kursendringen. Derfor forsøkte USA å knytte den nye politikken sammen med et større prosjekt, ideen om europeisk forening.

På trettitallet hadde den franske ambassadøren i Tyskland, stålmagnaten François-Poncet, foreslått et felles kartell innenfor tungindustrien. Han håpet at Hitler skulle fremme sine mål på fredelig vis og gi Frankrike dets rettmessige plass i et nytt Europa. Etter krigen ble han fransk overkommissær i Tyskland, og fikk anledning til å virkeliggjøre planen sin (8). Den amerikanske overkommissæren, John J. McCloy, foreslo en internasjonalisering av Ruhr-områdets og Vest-Europas tungindustrier under privat kontroll. Jean Monnet, som var ansvarlig for gjenoppbyggingen i Frankrike, videreutviklet ideen ved å foreslå opprettelsen av et kartell innen kull- og stålindustrien. I høytidelige erklæringer ble det sagt at prosjektet skulle gjøre slutt på den gamle tysk-franske rivaliseringa og legge grunnlaget for et forent Europa.

I dag fins bare det vakre innpakningspapiret igjen i vår allmenne bevissthet. Hver glanset EU-brosjyre fra UDs informasjonsavdeling forteller sagaen om den heltemodige Jean Monnet og fredsprosjektet hans. Men da planen ble lagt fram, var mottakelsen langt fra hjertelig. Storbritannias statsminister Attlee erklærte at han ikke kunne «akseptere et prinsipp om at landets mest vitale økonomiske krefter skulle overlates til et organ som er ytterst udemokratisk og ikke ansvarlig overfor noen.» Og den sosialdemokratiske lederen Schumacher i Vest-Tyskland advarte mot at Tysklands deling kunne bli permanent i et «direktørenes Europa» (9). Men med støtte fra USA ble Kull- og Stålunionen iverksatt i april 1951, to måneder etter at Alfried Krupp var satt på frifot. Det var første skritt mot EU.

Borgerskapet i Vest-Tyskland jublet over utsiktene til å gjenvinne uavhengighet og makt. Den kristeligdemokratiske forbundskansleren, Konrad Adenauer, pekte på de tyske generalenes erfaring i å slåss mot russerne. Han mente at med et Europeisk Fellesskap i ryggen, ville det bli mulig både å gjenvinne Øst-Tyskland og provinsene øst for elvene Oder og Neisse, som tilfalt Polen og Sovjetunionen etter krigen (10). Naboene i Vesten gikk med i spillet fordi USA presset dem til det, og fordi et samarbeid med Tyskland slik som tidligere, var noe som ga løfter om økonomisk utbytte og beskyttelse mot den organiserte arbeiderklassen og den sovjetiske innflytelsen. De nye styrkeforholdene i Europa gjorde det lettere å overvinne motviljen mot den tidligere fienden. USA sto som garantist mot en ny tysk maktpolitikk, og Frankrike trodde at landet kunne opprettholde en balanse med Tyskland, så lenge Tyskland forble delt. Den kalde krigen ga plass til kalkulasjoner på to kanter. På den ene siden skulle Tyskland gjenopprettes som et bolverk mot bolsjevismen. På den andre siden førte tvekampen mellom USA og Sovjetunionen til at Vest-Europa følte seg sikker på at Tyskland ville fortsette å være delt og relativt svakt. I 1989 holdt ikke regnestykkene stikk lenger.

Eurotanken og dens sponsorer

Den politikken som USA og de andre vestmaktene slo inn på, gikk stikk i strid med de folkelige forventningene etter krigen. Sovjetunionens forslag om avrustning og fredelig gjenforening ble godt mottatt også i de vestlige delene av Tyskland, og i hele Europa fantes det støtte for å nasjonalisere og på annen måte innskrenke den private kapitalens friheter. Mot redselen for tysk revansjisme, mot Sovjetunionens og kommunistpartienes fredskampanjer og mot kravene om sosiale forandringer, bygget de vestlige lederne Europatanken; forstillingen om et Europas Forente Stater etter nordamerikansk forbilde og med nordamerikansk støtte. Adenauer erklærte at det gjaldt å «fange og samle den europeiske ungdommens fantasi» (11).

John J. McCloy var den store strategen. Siden sommeren 1920, da han lærte de unge Rockefeller-sønnene å seile, hadde han hatt nære forbindelser til de mektige kapitalkreftene på USAs østkyst. Som jurist i New York under 20-tallets svindelkonjunktur gjorde han forretninger med Jean Monnet. De lurte penger fra småsparere på vegne og bankierer og børshaier. Da McCloy ble begravd i en kirke på Manhattans Upper East Side våren 1989, var det trangt om plassen mellom ministrene og de tidligere statslederne som flokket seg om kista sammen med oljemilliardærer, bankierer og industrieiere. Han hadde aldri hatt noen ledende politisk posisjon, men ble allment kalt «formannen» for the establishment. Han var den fremste blant likemenn som påvirket de store avgjørelsene uten å være synlig. Han hadde ledet presidenter gjennom nasjonale kriser og vært sjef for betydelige institusjoner som Verdensbanken, Ford Foundation og Chase Manhattan Bank. Han hadde også vært leder av Aspeninstituttet, og der engasjerte han to medarbeidere fra årene i Tyskland, Joseph Slater og Shepard Stone, i virksomheten. Fra krigens slutt og helt til sin død hadde McCloy stor innflytelse over USAs Tysklands- og Europapolitikk. I sin biografi skriver Kai Bird:

«På 1970- og 80-tallet benyttet McCloy enhver talerstol han hadde adgang til, til å preke sitt ‘atlantiske’ budskap om vesteuropeisk enhet. Han besøkte Tyskland hvert eneste år, og som formann eller styremedlem i Council on Foreign Relations, Atlantic Council, American Council on Germany, German-Marshall Fund og Aspen Institute fortsatte han å øve innflytelse over journalister, akademikere og utvalgte politikere. Bekvemt nok var det nettopp disse allmennyttige organisasjonene som tilfeldigvis kontrollerte det meste av reisetilskudd, konferansepenger og trykksaksabonnementer som finansierte de politiske debattene om NATOs framtid, de tysk-amerikanske forbindelsene og utviklingen i den kalde krigen. McCloy overvåket disse aktivitetene, anførte tonen og den allmenne innretningen. Andre personer som var nært knyttet til ham, som Shepard Stone, sjef for Aspeninstituttets Berlinkontor, Joseph Slater, en annen sjef for Aspeninstituttet, og David Klein, som ledet American Council on Germany, ledet det daglige sekretariatsarbeidet. Langt ut på 80-tallet fortsatte de opinionsdannende institusjonene til eliten å legge parametrene for hva etablissementet anså for å være ‘legitim’ debatt om USAs Europa-politikk.» (12)

McCloy dikterte ikke forskernes avhandlinger, journalistenes nyhetsartikler eller politikernes standpunkter. På vegne av den nordamerikanske østkystkapitalen forvaltet han den infrastrukturen som formet den allmenne bevissthets visjoner om Europa. Det ble forutsatt at forskerne, journalistene og politikerne fikk tenke fritt, men de frie tankene deres ble filtrert gjennom en bestemt interesse. De som tenkte feil eller som uroet denne interessen, ble med uunngåelig automatikk koblet ut. De fikk problemer med å skaffe seg tilskudd, de ble refusert, de ble ikke lenger invitert til seminarene. De som tenkte politisk korrekt og debatterte etter denne interessens smak, fikk derimot klatre opp til berømmelsens og maktens tinde. Slik McCloy hevet den unge forskeren Henry Kissinger til framgang og politiske posisjoner under beskyttelse av brødrene Rockefeller.

Ikke bare USAs, men hele det transatlantiske borgerskapets politikk, ble preget av disse prosessene i den offentlige infrastrukturen. I et samspill mellom lukkede selskaper for utvalgte og hemmelige deler av statsapparatene, forsøkte den kvalifiserte minoriteten å møte utfordringene fra massesamfunnet og hyperdemokratiet.

Den kalde krigen var for McCloy i første rekke en krig om tenkingen. Med penger fra hemmelige CIA-fond organiserte han en «altomfattende psykologisk offensiv». Etter den kinesiske revolusjonen ble omfanget firedoblet. Det ble trykket minst 1.000 hendige bøker i masseopplag og spredt over hele verden. Diktene til T.S. Eliot ble sluppet fra fly på den andre siden av Jernteppet. Det ble startet kulturtidsskrifter, organisert musikkfestivaler og i Hollywood ble det produsert oppbyggelige filmer for den store massen. John Wayne, som gjorde alt for å unngå verneplikt under 2. verdenskrig, fikk personifisere den frie verdens heltemot. Bildene av tyske soldater i krigsfilmene ble mer sympatiske. Ezra Pound, som var den eneste amerikaneren som ble tiltalt for forræderi under 2. verdenskrig, fikk en pris, og trass i jødiske protester ble det 3. rikets stjernedirigent, Herbert von Karajan, sendt på turné. Strategene i Washington anså kampen om de intellektuelle som sentral. Det gjaldt å drive tilbake den sosialt kritiske kunsten og overvinne all mistenksomhet overfor USA og den amerikanske kulturen. I Europa ble den abstrakte ekspresjonismen lansert med CIAs hjelp, som et symbol på den individuelle friheten i det liberal-kapitalistiske amerikanske samfunnet. Massen ble foret med John Wayne, mens kultureliten skulle fengsles av den hardtdrikkende maleren og cowboyen Jackson Pollock. Den estetiske radikalismen skulle erstatte den politiske (13).

Et hovedmål for McCloy og strategene ved CIAs hovedkvarter var å trekke sosialdemokratene vekk fra klassetankegang og nøytralitet. For å oppnå dette gjaldt det få tillit hos den ikkekommunistiske intellektuelle venstresida. Under ledelse av CIA-agenten Michael Josselson kom flere hundre intellektuelle fra 21 land sammen i Vest-Berlin i juni 1950, for å grunnlegge Kongressen for kulturell frihet. Det var en organisasjon som skulle «forsvare frihet og demokrati mot det nye tyranniet som går som en svøpe over verden.» Arthur Koestler forklarte at valget sto mellom frihet og slaveri, og hvorfor «begrepene ‘sosialisme’ og ‘kapitalisme’, ‘venstre’ og ‘høyre’ . . . på det nærmeste er blitt innholdsløse.» Franz Borkenau hevdet at menneskeheten var blitt oppmerksom på det absurde i troen på «perfekte og logiske samfunnskonstruksjoner.» Den «snevre materialismen» hos både liberalismen og sosialismen kunne nå overvinnes. 15.000 vestberlinere jublet over det antikommunistiske budskapet under avslutningsseremonien. I de etterfølgene årene ble Kongressen for kulturell frihet utrustet med filialer i 35 land og en stab på nesten 300 ansatte. Kongressen ga ut tidsskrifter og sponset konferanser, kunstutstillinger og forfattermøter. Virksomheten ble overvåket i detalj av operatørene til CIA, og penger ble sluset inn i organisasjonen via stiftelser med velgjørende formål.» (14)

Det samme hemmelige fondet fremmet tanken om en overnasjonal europeisk statsdannelse. En av entusiastene var doktor Joseph Hieronim Retinger, som under krigen var rådgiver den landflyktige polske general Sikorski. Han hadde siden 1920-tallet agitert for europeisk enhet mot den sovjetiske trusselen. Under de nye politiske forholdene kunne han regne med støtte fra så vel brødrene Rockefeller i USA, François-Poncet i Frankrike og den tyske bankmannen Hermann Abs, tidligere ledende finansmann i det 3. riket og seinere en av Adenauers fortrolige. Det ble organisert en bevegelse for europeisk enhet, og Joseph Retinger, Winston Churchill og den belgiske statsministeren, Paul Henri Spaak, dro til USA for å tigge penger. Der opprettet man The American Committee on a United Europe, en støtteforening som ble ledet av representanter for den amerikanske etterretningen. Komiteen begynte å sluse føderale midler inn i Retingers prosjekt.

CIA hadde i hemmelighet filmet Verdens Ungdomsfestival i Øst-Berlin i 1951. Festivalen ble ledet av kommunister. McCloy fikk se opptaket, og ble forskrekket. Hans assistent Shepard Stone fikk i oppdrag å organisere et forsvar mot den økende sovjetiske fredspropagandaen. Stone foreslo å opprette noe som skulle kalles Europabevegelsen for en antikommunistisk motkultur, men Retinger og hans venner hadde en bedre ide, og startet en ungdomskampanje for Europas samling. De neste årene ble det arrangert tusentalls konferanser og filmframvisninger. Det ble spredd flygesedler i masseopplag, og over radionettet nådde Europatanken lyttere over hele kontinentet. I årene 1951-1959 skal CIA ha brukt nærmere 1,5 millioner pund (sterling) på denne kampanjen (15).

På denne måten ble Europatanken lansert, men trass i den omfattende kampanjen, og trass i mobiliseringen for den kalde krigen, ble den transatlantiske leiren rammet av omfattende indre motsetninger. Doktor Retinger var bekymret. Han innså at den brede allmennheten alltid hadde vanskeligheter med å forstå de store linjene, men nå hadde forvirringen også bitt seg fast innenfor eliten. Det var mer alvorlig. Innenfor det europeiske borgerskapet bredde det seg mistro mot USA og de amerikanske bestrebelsene. Og på den andre siden av havet ble østkystkapitalens globale ambisjoner utfordret av en voksende isolasjonistisk tendens. På enkelte holde utviklet spenningene mellom nordamerikanske og vesteuropeiske forretningsinteresser seg til åpen rivalisering (16).

Slik Retinger så det, fulgte den alminnelige opinionen alltid lederskapet til innflytelsesrike enkeltpersoner. Derfor måtte det oppnås en felles forståelse innenfor den transatlantiske eliten. Først da kunne den kalde krigens ideologi og Europakampanjene få gjennomslag (17). Han kontaktet Bernhard av Nederland, prinsen som startet sin karriere hos IG Farben og nazistene og sluttet som bestikkelsesagent for Lockheed. De diskuterte situasjonen, og fant ut at den var alvorlig (18). Sammen med en liten gruppe politikere og forretningsfolk utarbeidet de planer om en hemmelig konferanse som skulle legge bro over motsetningene. De fikk støtte for ideen i CIA og den føderale ledelsen i Washington. David Rockefeller og andre representanter for østkystkapitalen dannet en forberedelseskomite (19).

De siste maidagene i 1954 hilste prins Bernhard og doktor Reitinger et syttitall ledende direktører, bankfolk og politikere velkommen til Hotel de Bilderberg i Oosterbeek i Holland. Unilever og CIA betalte regningen. Pressen var ikke informert, og det var satt ut vakter som skulle passe på at ingen utenforstående kom i nærheten. Fra Sverige kom Marin Waldenström fra den svenske arbeidsgiverforeningen og Herbert Tingsten fra avisa Dagens Nyheter. Det skulle gå mange år før offentligheten fikk vite at møtet hadde funnet sted. Representanter for de transatlantiske kapitalgruppene kunne i fred og ro prøve å greie ut flokene seg i mellom. Det ble satt opp en hemmelig protokoll om å vie de interne motsetningene mer oppmerksomhet. Forsamlingen vedtok å treffes igjen.

Spørsmålet om vesteuropeisk forening dukket opp igjen og igjen i Bilderberggruppens sammenkomster. I Garmisch i 1955 diskuterte man muligheten for å bygge videre på Kull- og stålunionen. I protokollen kan det blant annet leses: «Det eksisterer allmenn erkjennelse av at vi har et felles ansvar for snarest å oppnå størst mulig integrering ved å danne et europeisk fellesmarked (20). George McGhee, tidligere oljedirektør, regjeringstjenestemann, amerikansk ambassadør i Vest-Tyskland og medlem av Bilderberggruppens styringskomite, har forklart at «Romatraktaten, som skapte Fellesmarkedet, fant sin form under Bilderbergmøtene» (21).

Men gruppen befattet seg ikke med detaljene. Bilderbergmøtene var bare enda ett av de foraene i den offentlige infrastrukturen hvor den kvalifiserte minoriteten kunne trekke opp de store linjene uten å måtte ta hensyn til den offentlige opinion i massesamfunnet. I en protokoll het det at «… i lys av den enighet som er kommet til uttrykk i diskusjonene,» (bør deltakerne) «… kunne formidle våre oppfatninger til den alminnelige opinion innen sine egne innflytelsessfærer, uten å avsløre kildene» (22).

De ble ikke alltid enige. Men i mange tilfeller kunne de bilegge mindre viktige tvister og utvikle en overordnet konsensus. Gjennom felles forståelse ble etterkrigstidens politiske og faglige ledelse formet. På Bilderberggruppens møter deltok ledende sosialdemokrater, og på et av de første møtene ble det uttrykt forhåpning om at «fagbevegelsen vil bli mer aktiv i sin kamp mot kommunistisk infiltrasjon og propaganda.» Faglige ledere «burde inviteres til å diskutere spørsmålet med ledende personligheter» (23).

Kongressen for kulturell frihet drev flere kampanjer for å gjøre Vest-Europas sosialdemokratiske og sosialistiske partier om til kloner av det demokratiske partiet i USA. Den marxistiske teorien om klassekampen var ikke lenger relevant, forkynte talerne under konferansene. Velferdsutviklingen og de små skritts sosiale ingeniørkunst hadde forvandlet arbeiderklassen til middelklasse. I 1960 satte Roy Jenkins, Hugh Gaitskell og andre flittige deltakere i Kongressens aktiviteter, i gang en omfattende kampanje for «demokratisk sosialisme innen (britiske) Labour. Pengene kom fra en ukjent kilde. Partiet skulle slutte opp om NATO og gå inn for britisk medlemskap i EF (24). I Sverige agiterte Tingsten for NATO-medlemskap, og kulturtidsskriftet Kulturkontakt, utgitt av Svenska kommittén för kulturens frihet, gjorde seg arg over det svenske folkets forkjærlighet for en forgangen nøytralitet. Kjell-Olof Feldt, som var redaktør for det sosialdemokratiske studentforbundets tidsskrift Libertas, harselerte over gjenstående antikapitalisme i forslaget til nytt partiprogram. Bladet hyllet bestrebelsene på å «modernisere» den europeiske venstresiden. Den kommende tv-reporteren Olle Tolgraven refererte til tidsskriftet Encounter, som i hemmelighet var finansiert av CIA, og mente at sosialdemokratene måtte lære av demokratene i USA (25).

De hemmelige nordamerikanske fondene hadde en finger med overalt. Pengene gikk ikke bare til organisasjoner som Kongressen for kulturell frihet og Europabevegelsen, men også direkte til enkelte politikere, journalister og fagforeningsledere. I visse tilfelle ble det delt ut så høye beløp som 50.000 dollar (26). En hel generasjon lovende unge politikere fikk stipend til besøk i USA og til internasjonale oppdrag for organisasjoner som ble finansiert av CIA. I Sverige satt Erik Södersten, bror av Bo Södersten, og drev butikken fra den amerikanske ambassaden (27). Flere av de politiske skandalene som har skaket opp Italia og andre vesteuropeiske land i nyere tid, har sin opprinnelse i disse årene. Sosialister og kristligdemokrater lærte seg å satse på hemmelige aksjoner og samarbeid med kriminelle og fascistiske organisasjoner i kampen mot kommunistisk innflytelse.

De unge europeerne var ikke lydige undersåtter som lederne i Washington kunne styre som de ville, men de ble trukket inn i et miljø som gjorde dem åpne for de lukkede selskapenes felles innforståtthet. I sin videre karriere tok de med seg tankegods fra femtitallet som de kunne videreutvikle når det ble bruk for det igjen. Det fornyelsens og den tredje veiens sosialdemokrati som sto fram på midten av åttitallet, tok opp igjen de argumentene som ble forkludret av de folkelige bevegelsene på seksti- og syttitallet. Klassekamp var igjen passé, og nøytralitet var igjen foreldet. Feldt gikk igjen ut mot marxistiske rester i partiprogrammet, og EF-minister Anita Gradin gikk i tankene tilbake til Europabevegelsens første tid. «Som ung møtte jeg Europatanken på mitt første internasjonale kurs. Det var Paul Henri Spaak som talte engasjert til oss 18-19-åringer om hvordan et nytt og forent Europa skulle bygges på ruinene av den 2. verdenskrigens Europa» (28). Slike minner er det mange EU-ledere som har.

Den kalde krigens felles innforståtthet var ikke kjøpt og betalt, men med dollar fra de hemmelige fondene sikret man seg kontroll over en allmenn sosial bevissthet, som gjorde det mulig for denne felles innforståttheten å manifestere seg også utenfor de lukkede selskapene. CIAs transaksjoner og de store konsernenes skattefrie velgjørenhet gled over i hverandre. McCloy kontaktet Ford Foundation, en stiftelse med enorme ressurser, og ba om støtte til «visse operasjoner» i Tyskland som USAs offisielle representanter kunne få problemer med å opprettholde. Som styremedlem tok han seinere over den reelle ledelsen av stiftelsen. På månedlig basis stakk han innom det nasjonale sikkerhetsrådet i Washington for å høre om det fantes hemmelige prosjekter i utlandet som regjeringen behøvde hjelp for å gjennomføre (29).

Shepard Stone var på den tida sjef for de utenlandske aktivitetene til Ford Foundation. Ved samme avdeling arbeidet også Joseph Slater, en annen av McCloys medarbeidere fra det amerikanske kommissariatet i Tyskland. Da Kongressen for kulturell frihet i 1968 byttet navn til Det internasjonale forbundet for kulturell frihet, ble Stone tildelt lederjobben, og i 1973 ble han sjef for Aspeninstituttets nyåpnede Berlin-kontor. Slater arbeidet under Eisenhower og Kennedy med å reorganisere USAs økonomiske hjelp til utlandet, for å få utdannings- og kulturinnsatsen til å tjene de utenrikspolitiske målene. I 1968 ble han sjef for Aspeninstituttet, der McCloy umiddelbart tiltrådte som styreformann (30).

Et tjueårsjubileum

[…] Nesten tjue år var gått. Walter Paepcke var død, og en ny velgjører hadde tatt over Aspeninstituttet. Det var Robert O. Anderson, en cowboykapitalist som eide New Mexicos største ranch og store formuer i oljebransjen. Han satt i styret til et par av Rockefellernes høysatsingsområder. Hans eget selskap var Atlantic Richfield, et av USAs største gruve-, olje- og energikonserner. Anderson, Slater og McCloy fant ut at tida var inne til å virkeliggjøre instituttets motto; «thought leading to action» – fra tanke til handling.

Den vestlige kapitalismen befant seg i en kritisk situasjon. Den kalde krigens fellesforståelse – hele det tankebygget som de hemmelige operatørene hadde reist – var falt sammen. Gettoopprør, streiker, studentprotester og antiimperialistiske massebevegelser fortrengte gamle ideologiske forestillinger. Det demokratiske partikonventet i Chicago i 1968 ble holdt i en ramme av gatekamper og politivold, og til og med på handelshøyskolene kunne man høre høyrøstede ungdommer sette spørsmålstegn ved samfunnets autoriteter. Europeiske intellektuelle som tidligere hadde skrevet hyggelige innlegg i CIAs kulturpublikasjoner, snakket nå om den 3. verden og om arbeiderklassen. Det tidsskriftene til CIA skrev om den vestlige kolonialismens frihetsverdi for Asia på begynnelsen av femtitallet, var det umulig å trykke 15 år seinere. Den antikommunistiske konsensus var brutt.

Derfor ble feiringen av Aspeninstituttets 20-årsjubileum preget av forvirring og uro. Professor Hutchins talte dystert om undervisningsvesenets ødeleggelse. Han forsøkte å tolke de aktuelle stridighetene som symptomer på den vanskelige overgangen fra det industrielle til det postindustrielle samfunnet. For humanismens forvaltere gjaldt det å stålsette seg og finne utveier til å skjerme de liberale kunstene og de frie tankene.

«Om de kan holdes glødende, og om små grupper kan få dem til å fungere som lysglimt i mørketiden, da kan kulturen og sivilisasjonen bevares og utvikles som tidligere.» (31)

Joseph Slater utarbeidet en femårsplan for instituttets virksomhet. Man skulle gjennomgå utenrikspolitikken, utdanningsvesenet, miljøet og andre viktige samfunnsområder, og med stipender og andre økonomiske bidrag skulle de «mest begavede unge lederne» i USA og i utlandet knyttes til instituttet (32).

Sammen med restene av Kongressen for kulturell frihet arrangerte instituttet flere seminarer og konferanser. Ett av spørsmålene dreide seg om hvordan de intellektuelle igjen skulle kunne komme til å spille en ansvarsfull rolle i samfunnet. Den sosiale ingeniørkunstens framskrittsoptimisme hadde mistet sin tiltrekningskraft. Den tjente ikke lenger det borgerlige samfunnet. Det trengtes noe nytt. Aspeninstituttet så redningen i den dunkle sivilisasjonspessimismen som ble dyrket i Coloradofjellene i årene rett etter krigen.

John Hunt, en av CIAs samarbeidsfolk blant de intellektuelle (33), var blitt vervet av Slater til instituttet fra Kongressen for kulturell frihet. Utviklingens ubønnhørlige gang hadde ført de høyindustrialiserte landene inn i et stadium av stadig hyppigere institusjonelle sammenbrudd, forklarte han. Roten til ondet var den vitenskapelige spesialiseringen. Utenfor de partielle, stadig mer briljante oppdagelsene som forskerne gjorde, famlet menneskene i mørke for å gjenfinne seg selv.

«Derfor synes nåtidsmennesket å være urovekkende bortkommen, ikke lengre bevisst de grenser som hjelper det med å definere seg selv, så dårlig tilpasset sin egen verden at det nesten kan se ut til å ha glemt livets språk. Individualiteten er redusert til tallkolonner i statistiske tabeller, til fysikkens og kjemiens felles byggesteiner og de molekylære mekanismenes uendelig små virkninger. Menneskets samfunnsmessige eksistens er blott og bart blitt et brennpunkt for historiske og økonomiske ‘krefter’, mens menneskenaturen ikke er annet enn en leirklump som miljøet kan forme etter behag. Foran mennesket strekker det seg ugjestmilde veier som gjennom abstraksjonenes villmark leder til oppløsning i den andre enden.

Blir det menneskets tur etter ‘Guds død’? (34)

Det var 1973. Ut fra Poppers og de sosiale ingeniørenes abstrakte samfunn flyktet ideologene inn i det postmoderne paradisets mondene ufornuft.

---

Fotnoter:

1. José Ortega y Gasset: The Revolt of the Masses, s. 14, 83, 110, 139ff.
2. A.a., s. 98.
3. A.a., s. 20.
4. Department of State Bulletin 480125.
5. Richard Bissell, cit. i Joyce & Gabriel Kolko: The Limits of Power, s. 451.
6. Kolko, s. 507ff.
7. Kai Bird: The Chairman, s. 345ff., 368; BBC-reportage, TV4 920831, 920907.
8. Schwartz: America’s Germany, s. 59f.
9. Kolko, s. 467f.; Schwartz, s. 110f.
10. Adenauer: Minnen 1945-1953, s. 358, 426.
11. A.a., s. 482.
12. Bird, s. 623f.
13. Stonor Saunders; Bird, s. 357, 413.
14. Stonor Saunders; The Nation 670911; Independent on Sunday, 951022.
15. Robert Eringer: Global Manipulators, s. 20; Holly Sklar (red.): Trilateralism, s. 184, Philip Agee & Louis Wolf (red.): Dirty Work, s. 201ff.
16. Sklar, s. 163.
17. Joseph Retinger: Memoirs of an Eminence Grise, s. 250.
18. Eringer, s. 20f.; AB 960103.
19. Eringer, s. 21f.; Sklar, s. 165f.
20. Eringer, s. 26.
21. Sklar, s. 170.
22. Eringer, s. 30.
23. Eringer, s. 28.
24. Richard Fletcher i Agee & Wolf (red), s. 188ff.
25. Kulturkontakt, nr 1/54, 2/54; Libertas nr 5/59, 1/60, 3/60.
26. Bird, s. 358.
27. AB 901203.
28. Tiden 89/1; UDH: Sverige i Europa.
29. Bird, s. 358, 519.
30. Hyman, s. 232, 236ff; Munziger-Archiv 39/88.
31. Hyman, s. 250f.
32. A.a., s. 254ff.
33. Stonor Saunders, s. 241.
34. A.a., s. 345f.

Såkalte antirasister, Hønesfoss
Ringerike antirasistisk ungdom (eget forlag) 2001
100 kroner, solidaritetspris fra 150 kroner
90 sider, ISBN 82-995713-0-8
http://www.rau.no/

Helle Borgen er medlem av distriktsstyret i Oslo AKP

---

«Store politistyrker rykket i går kveld ut i Hønefoss sentrum for å stoppe gatekamper mellom såkalte antirasister og lokale ungdommer.» (VG 13. november 1994.)

Boka Såkalte antirasister, en bok fra Ringerike antirasistisk ungdom, er «de såkalte antirasistenes» historie om antirasistisk kamp, om kommunenorges svar eller mangel på svar på nazistenes aktivitet, og om nazistisk organisering. Den omhandler perioden 1994 til våren 1999. Den er dedikert til Arve Beheim Karlsen og Benjamin Labrahan Hermansen. Den viser hvor langt det gikk i Ringeriksdistriktet, før drapet på Holmlia og de voldsomme reaksjonene etter det.

Sjelden gir folkelige organisasjoner ut sin egen historie. Fagforeninger gir ut historiebøker ved jubileer. Av liknende utgivelser er det nærmeste jeg kan komme, boka Arbeidsløses buss fra 1986 og heftet Aktivistene forteller som AKP gav ut for noen år sida. Boka Rødt! av Erling Folkvord er også noe liknende. Historia om Tyssedalskampen, Krafta er vår av Ellen Røsjø tilsvarende.

Men denne boka skiller seg fra disse ved at det er en organisasjon som vil oppsummere og gi fra seg historia si ut fra en kollektiv beslutning. Boka er skrevet av et redaksjonskollektiv. Boka viser stor stolthet over hva de har fått til, over egen organisering og kamp. De er stolte over felles politisk arbeid, engasjement og resultater – slik utfordrer boka den rådende ideologi om at det ikke gjelder å stå for noe eller gjøre noe sammen men å virkeliggjøre seg selv på individualistisk vis.

Boka skildrer Ringerike antirasistisk ungdom (RAU) fra oppstarten. Bakgrunnen for organisasjonen var nazistisk og rasistisk aktivitet i byen. Boot Boys hadde lufta støvlene sine i en marsj, hiphoppere var banka opp, en innvandrerbutikk var spraya ned og nazistene hadde på lokal-tv trua med at de «skulle bruke køller for å banke opp alle svartinger». Boka forteller at ved oppstarten av RAU hadde nazistene sympatisører blant rasistisk ungdom i Sokna, mens RAU hadde støtte i Hønefoss.

50 kom på oppstartingsmøtet. Natur og ungdom var den organisatoriske krafta i RAU. RAU ble flatt organisert, og en begrunnelse for det blir lagt fram i boka. RAU valgte å ikke tilslutte seg noen landsomfattende bevegelse, for eksempel SOS-rasisme som på den tida hadde mange lokallag.

Lurt å ramponere bilen?

I kapitlet «Tid for opprør» skildres etterspillet etter en antirasistisk konsert arrangert av RAU i samarbeid med Natur og ungdom og med støtte fra Nei til EU. Noen unge gutter kom og gjorde hitlerhilsen og et femtitalls ungdommer løp etter nazistene og ramponerte bilen deres.

Etter dette kom det negative oppslaget i VG, og boka sier: «omtalen satte standarden for hvordan pressa i framtida skulle beskrive konfrontasjoner mellom antirasister og nynazister.» Etter dette kommer nazistene til Hønefoss, arrangerer nazimarsj, og banker opp folk. Politikerne engasjerte Tore Bjørgo, og mente at både antirasister og nazister er like ille. RAU oppfatter selv at de ble ansett som en del av problemet og ikke en del av løsningen, og at de ble stigmatisert.

En lang periode følger før kommunen begynner å ta nazistenes vold på alvor, og legger om kursen. Nazistene blir da delvis også avslørt av egne gjerninger, de går for langt i volden og i å skryte av den. Endelig i 1996 blir det breie og gode markeringer mot nazismen. Men RAU erklærte at FrP var uønska i disse. Boka reflekterer ikke over om en annen taktikk i forhold til bilen som ble knust etter konserten i 1994, hadde lagt et bedre grunnlag for å bli akseptert i byen/distriktet, og om det var fornuftig å skille ut FrP fra fronten mot den nazistiske volden.

I boka er det en tydelig forståelse for at nazistenes taktikk ikke var gunstig for dem, mens det er liten vilje til å gå inn på en konkret vurdering av egen taktikk og politiske linjer. En nøyere vurdering hadde vært fint av for eksempel aksjonen til Hønefoss AFA som knuste rutene i politikammeret som protest mot dårlig oppfølging av saker. Men historia er jo gitt oss, slik at det er opp til oss som lesere å vurdere. For meg som leser og med erfaring fra antinaziarbeid i en annen by, Haugesund, er det tydelig at RAUs taktikk ikke var gunstig. Jeg tenker at kampen kunne vært vunnet før hvis bilen ikke hadde blitt knust (også rett før folkeavstemninga om EU), og hvis en hadde jobba mer inn mot voksne miljøer.

Boka hadde tjent på å stille spørsmålet: Hvorfor kunne RAU bli stigmatisert? Hva gjorde vi som gjorde oss lettere å stigmatisere?

I Tønsberg og Ringerike ble den antirasistiske motstanden organisert i uavhengige ungdomsgrupper, TAU og RAU, mens antirasister ellers lagde SOS-Rasisme-lag. TAU og RAU var nok en del inspirert av Blitz og hadde lokallag av AFA. Slik jeg ser det, førte denne linja til at nazistene i alle fall ikke ble stoppa raskere enn andre steder i Norge, og at politi og kommune i disse byene gikk langt i å bagatellisere nazivolden.

Et problem for ungdommen på Ringerike var at den fikk lite støtte, for eksempel var det ikke noe AKP- eller RV-lag, RV stilte ikke liste til kommunevalget i 1995. Boka forteller om lite bruer inn i voksne miljøer. Det ble det voksne establishment mot ungdommen.

Noe av det beste med boka er hvordan den skildrer nazistisk aktivitet. En får vite noe om deres bakgrunn som ikke de mest «vellykka» og om deres raid og gruppedannelser, både formelle for å bløffe og deres reelle oppsplitting og kiv. Spesielt for Hønefoss og Østlandet ellers er at nazistene blir farligere ved at de raskt kan forflytte seg og trekke sammen krefter fra flere lokalmiljøer, for eksempel fra Hokksund, Jevnaker og Oslo.

Boka viser også hvordan en nazibevegelse som blir isolert i en periode er svært farlig – da står bare den reine terroren igjen. En tallmessig oppsummering av nazistenes markeringer, sjikane trusler, vold og skadeverk fordelt på de enkelte årene er også svært nyttig.

Kapitlet «Med knyttneven klar» er en drøfting av vold i kampen. For meg som ikke er pasifist men antinazist, har jeg ikke prinsipielle innvendinger mot bruk av vold mot nazister. Jeg synes det er viktig at volden er politisk styrt og vurdert. «Politikken skal styre over geværløpet» (Mao). I og med at RAU ikke organiserte volden som ble brukt mot nazistene, fritar de seg selv fra å vurdere om den var gunstig for kampen eller ikke på en konkret måte. I stedet blir bokas konklusjon generelt at uten volden hadde vi ikke vinni.

Jeg synes det mangler en diskusjon i boka om volden isolerte RAU fra folk på Hønefoss, om den gjorde det vanskeligere for kommunen å se på RAU som en del av løsninga i stedet for som en del av problemet. Og om volden gjorde det vanskeligere å få politiet til å ta nazivolden på alvor.

I boka sies det at RAU vant kampen. Etter min mening er det riktigere å si at folk i Hønefoss og Ringerike vant kampen, og at RAU spilte en viktig rolle i å organisere folk til motstand. Flisespikking? Ikke etter min mening. Det er en tendens i det autonome miljøet til å gi seg selv mye ære for aksjoner, mens folk flest ikke blir så viktige. I boka vises også slagordet Hønefoss-rasisme 1-0, som jeg synes er en bedre og mer lovende oppsummering.

Tilslutt i boka skildres perioden etter at nazimiljøet falt sammen. De antirasistiske ungdommene fikk rom for å utvide engasjementet sitt og gjennom RAU ble det nå holdt støttekonsert for Chiapas, jobba videre for selvstyrt ungdomshus, RAU var medarrangør av demo mot Nato på Balkan og jenter i RAU lagde egen gruppe, kvinnekamp-uke og 8. mars. Her ser en tendenser til at RAU vokste ut av sin rolle som samlende gruppe for alle antirasister og ble en radikal ungdomsorganisasjon.

Et kort sammendrag av boka ligger på RAUs hjemmeside, www.rau.no. Jeg vil anbefale folk å kjøpe eller låne boka, ikke bare gå inn på hjemmesida deres. En viktig grunn til det er bildene og presseklippa, som gir mye informasjon om utviklinga i opinionen i Ringerike, og om hvordan RAU var organisert.

Boka har også med en gjennomgang av nazistisk og fascistisk historie og ideologi, en adresse og kildeliste.

Les, tenk, kos deg med RAUs historie og vurder selv!

Murray Bookchin:
Direkte demokrati som alternativ: politiske essays 1983-2000
oversatt og redigert av Eirik Eiglad, Larvik: Ariadne forlag 2001
176 sider, ISBN 82-90477-42-2

Mathias Bismo er distriktsstyremedlem i Hordaland AKP og med i redaksjonen i Røde Fane

---

Tidligere i år ga det lille Larviksbaserte forlaget Ariadne ut Direkte demokrati som alternativ, en artikkelsamling av den amerikanske politiske teoretikeren Murray Bookchin. Denne retningen, den såkalte sosialøkologien, er en retning som beskriver seg selv som radikal og samfunnsomveltende, og samtidig et alternativ til både marxismen, anarkismen og syndikalismen, som i følge sosialøkologiens tilhengere, i Norge organisert i Demokratisk Alternativ, har vist seg å slå feil.

Klasser og økologi

Bookchin (1921-) var fra 30-tallet trotskist, men når det viste seg at 2. verdenskrig ikke førte til den verdensrevolusjonen Trotski spådde, revurderte han sine synspunkter og sluttet seg til den anarkistiske bevegelsen. Imidlertid ble dens rammer alt for trange, og med økologibevegelsens fremvekst på 60-tallet, gikk Bookchin i retning av denne. Mot mange av de mystisistiske retningene innen denne, utviklet han sosialøkologien, en teori som gjør krav på å være en samfunnsomveltende kraft basert på den økologiske krisa og behovet den skaper for en radikal samfunnsendring.

Utgangspunktet, som ikke kommer eksplisitt frem i boka, er den «dialektiske naturalismen». Denne filosofien har imidlertid stor påvirkning på politikken og dens mål. Utgangspunktet for all undertrykking er i følge denne filosofien ideen om menneskets dominans over mennesket. Allerede her skiller han lag med Marx som mente undertrykkingen oppsto fordi utviklingen av produktivkreftene tvang frem en samfunnsmessig arbeidsdeling som resulterte i sosiale klasser.

Bookchin erkjenner eksistensen av klasser, men for ham er klassekampen ingen særskilt kraft. Eksistensen av klasser og klassekamp er for ikke noe annet enn et symptom på en umoralsk orden som i sin tur har ledet til den økologiske krisa. Klasser har historisk utgjort en sprengkraft idet de har gått mot denne ordenen, men det er ikke snakk om særskilte interesser.

En objektiv etikk

Sosialøkologien gjør krav på verken å være materialistisk eller idealistisk, men «naturalistisk». Denne ordbruken utsetter imidlertid bare spørsmålet, er «naturalismen» materialistisk eller idealistisk?

Det er egentlig ikke så mye som skiller det vesentlige av Bookchins fra Hegels idealistiske dialektikk. Bookchin forkaster mytologi og gudetro, men han erstatter det av en objektiv etikk. Denne objektive etikken reproduseres i idealet om å skape et samfunn fritt for undertrykking. Det som skiller dette fra Hegels verdensånd er at det dreier seg om en viljehandling, ikke nødvendige utviklingstendenser. Spørsmålet er da også hva som blir igjen av dialektikken.

Det Bookchin setter seg fore å finne, er hva det undertrykkingsfrie samfunnet består av. Undertrykkingen kommer nettopp frem i form av at noen bestemmer over andre, måten å løse det på er dermed et fullstendig demokrati. Idealene til dette demokratiet finner han i antikkens Athen og dets direkte demokrati. Han nekter å identifisere Athen med en stat, i stedet går han til den etymologiske betydningen av begrepet «politikk», som er avledet av polis, by, og kommer til at det dreier seg om administrasjonen av en by. Mens staten er et undertrykkingsmiddel, er den frie kommunens politikk dens motsetning.

Han glemmer riktignok ikke at det athenske demokratiet utelukket alle utenom frie (mannlige) borgere, men han har problemer med å trekke konsekvensene av det. Staten er jo nettopp et undertrykkingsmiddel idet den brukes til å holde andre nede. Dette var også tilfellet i Athen. Det direkte demokratiet ble brukt av den økonomiske eliten til å opprettholde sitt klasseherredømme. Det athenske demokratiet var i så måte sterkt undertrykkende.

En moralsk elite

Bookchin ønsker, selvsagt, verken slaveri eller umyndiggjøring av kvinner. Det moralsk riktige samfunnet er et direkte demokrati, og for at dette skal fungere trenger man små enheter som eksisterer i en konføderasjon. Idealet skiller seg i så måte ikke grunnleggende fra kommunismens høyere fase. Forskjellen er at han mener det kan og bør bygges allerede i dag. Mot den marxistiske revolusjonsteorien, anfører Bookchin en evolusjonsteori. Mens det kommunistiske partiet sin rolle som fortropp er å være ledende i en arbeidernes revolusjon, er den sosialøkologiske organiseringen sin rolle som fortropp å trekke med seg folk i en langsom oppbygging av en dobbelmakt. Sosialøkologer og andre kommunalister etablerer kommunale og regionale direkte demokratiske enheter i konføderasjon.

Som fortropp er de ikke bare en ledende gruppe, de er en gruppe som skal danne fundamentet for de nye samfunnsstrukturene idet de baserer seg på den objektive etikken. De fremstår dermed ikke som annet enn den eliten Marx og Engels kritiserte, en moralsk elite som jobber etter «prinsipper som en eller annen verdensforbedrer har oppfunnet eller oppdaget» (1).

Det sier seg selv at en slik moralsk elite vil bestå av i utgangspunktet ressurssterke mennesker. Men det er heller ikke noe problem for Bookchin. Kampen mot undertrykking er ikke en kamp mellom undertrykker og undertrykt. Den økonomiske krisa har avslørt at alle klasser har felles interesser i å avskaffe all undertrykking. Alternativet til markedsøkonomien sin miljøødeleggende vesen, blir en moralsk økonomi som krever nettopp de objektivt etisk riktige styringsformene, og disse mener han at alle, kapitalister inkludert, har objektiv interesse av å fremme. Den økologiske krisa skaper altså ikke sine egne banemenn og -kvinner. Den blir ikke en gang overvunnet ved at man tar utgangspunkt i det eksisterende samfunnet. I stedet tar han utgangspunkt i et utopisk system og deduserer ut fra det hvordan man skal komme frem til det.

Følger for politisk virksomhet

For den konkrete politikken som føres, har dette drastiske følger. Den lille sosialøkologiske bevegelsen i Norge nektet lenge å delta i masseorganisasjoner som ikke hadde disse moralske målene. Bookchin skriver også selv hvilken følge dette hadde for hans syn på Vietnamkrigen. Han var mot USAs krigføring, men han ville heller ikke støtte FNL; han ville ikke støtte en eneste nasjonal bevegelse, eller bevegelse over hodet, som ikke hadde de riktige moralske ståstedene.

For internasjonalt solidarisk arbeid er det viktig å ta stilling til det som skjer, i praksis betyr det å ta stilling for en side i en konflikt. For Bookchin er dette fullstendig irrelevant. For ham er det enten-eller; hvis det ikke finnes noen moralsk riktig bevegelse, er solidariteten meningsløs. Hvis en bevegelse er nasjonal, er den per definisjon regressiv. Hvis den ønsker en selvstendig stat, er den per definisjon regressiv. Hvis den ikke vil sprenge kapitalismens rammer, er den per definisjon regressiv. I Norges tilfelle, vil for eksempel Nei til EU være en regressiv bevegelse i sosialøkologiske øyne. Igjen hensetter han seg til et Utopia der det er de moralsk riktige verdiene som er drivende, uten å ta hensyn til, eller i det hele tatt vurdere, de faktisk eksisterende bevegelsene og den fullstendige mangelen på moralsk korrekte alternativer.

At de ikke eksisterer, burde ikke overraske noen. Sosialøkologien er en politisk retning som er som skapt for et lag med ressurssterke mennesker idet den nedprioriterer den aktuelle situasjonen, de kampene som føres, men heller organiserer seg ut fra et ideal. Dette er et ideal som filosofer kan sitte og tenke ut, og som de faktisk har gjort i tusener av år (2). Men det å utvikle et ideal, også det å tenke seg metoder for å realisere dette idealet, har ingen samfunnsomveltende kraft så lenge det ikke er basert på virkeligheten slik den ser ut i dag.

---

Fotnoter:

1) Marx og Engels: Det kommunistiske manifest, Røde Fane 1998, side 61.

2) Marx: Teser om Feuerbach, tese 11, gjengitt i Engels: Ludwig Feuerbach, Oktober 1981, side 84.

---

Om seg selv

av Sveinung Legard, Direkte Demokrati

Høsten 1999 ble Demokratisk Alternativ lansert i Norge. Bakgrunnen for organisasjonen var et anarkistisk inspirert ungdomsmiljø i Grenland og den venstreradikale, amerikanske tenkeren Murray Bookchins ideer om kommunalisme og sosialøkologi. Siden begynnelsen av 90-tallet hadde kommunalistiske ideer versert i Sauherad, Skien, Porsgrunn og Bamble, og manifestert seg i ulike nettverk og grupper som «Arbeidsgruppa for et økologisk samfunn», «Sosial-økologisk prosjekt» og «Revolt». Dette miljøet drev primært med utdanningsmessige og propagandaartede prosjekter, med studiesirkler, forlag og bokcafé som samlingspunkt. Nettverket «Sosial-økologisk prosjekt» var også engasjert i mer praktisk politisk arbeid med å demokratisere og radikalisere velforeninger i Porsgrunn, og i Sauherad kommune stilte de også til valg på et kommunalistisk program, hvor det fremste kravet var opprettelsen av folkeforsamlinger i kommunens ulike bygdesentra. Etter hvert som kommunalistiske ideer om folkeforsamlinger og konføderalisme spredte seg til andre deler av landet, følte enkelte et behov for å skape en landsdekkende og mer «voksen» organisasjon. Siden lanseringen i 1999 har organisasjonen også spredt seg til Sverige og Finland, og Demokratisk Alternativ er i dag en skandinavisk organisasjon. Dens primære aktiviteter er fremdeles studiesirkler og bladet Direkte Demokrati, men medlemmene engasjerer seg også i andre lokale aktiviteter og sosiale bevegelser. Til høsten vil vi kjøre i gang en kampanje mot Stortingsvalget, med det øyemed å avkle dets «demokratiske» slør.

www.motkraft.net/demalt/demalt-no.html

Mikael Nyberg: Kapitalet.se – myten om det postindustriella paradiset
Stockholm : Ordfront, 2001
463 sider, ISBN 91-7324-819-3
http://www.mikaelnyberg.nu

Bjarne Nærum arbeider med nettbasert utdanning ved Høgskolen i Telemark, og er lokalt engasjert i Attac.

---

[Les et utdrag av boka her]

Mikael Nyberg har lagt ti års strev med en større analyse av samfunnsutviklingen bak seg. Det er blitt ein grausom Salbe, mot ny økonomi og nye tanker. Nyberg tar et oppgjør med myter om nye samfunnsformer og historiske bølger, nyliberal ideologi og nye «guruer» av nesten alle slag. En bestselger av ei blågul bølgebryterbok? 6.000 solgte bøker i Sverige siden nyttår!

Allerede i bokas tittel – kapitalet.se – tar forfatteren ladegrep. Den gir sterke assosiasjoner, selvfølgelig til Kapitalet, Marx på svensk, men også til «den nye tid», her som ofte ellers symbolisert ved internett. Den fiktive, svenske internettadressa snudd om blir imidlertid til «se kapitalet», og nettopp den oppfordringa er kanskje selve hovedbudskapet i boka.

Nyberg skjærer gjennom allslags ideologisk tåkeprat om «nye tider» og epokale endringer, som har tatt oss fra et klassedelt industrisamfunn og over i et postindustrielt og nær paradisisk samfunn, der hardt slit og rå utbytting ikke lenger er tema og der kampen mellom arbeid og kapital er over, eller i det minste sover. Dette stemmer ikke med virkeligheten, hamrer forfatteren over mer enn 400 sider, fulle av talende eksempler fra både Sverige og Europa, USA, Asia og verden forøvrig.

Se kapitalen! Se klassekampen! Se den snikende spredninga av slit, stress og sult! Se sviket, alle løgnene! Se hvordan dise tjener interessene til stadig færre, stadig rikere mennesker! Se den stadig økende industrialiseringa av stadig flere sektorer i samfunnet! Nyberg er klar: «Vi lever inte i något postindustriellt informations- och kunnskapssamhälle utan i en tid av forcerad kapitalistisk industrialisering.»

Forfatterens ærend er å avsløre den rådende ideologi som falsk bevissthet, og vise at de pågående samfunnsendringer slett ikke tjener folk flest. Det klarer han på en overbevisende måte, i ei bok som fortjener mange, mange lesere, også her i Norge. Dette til tross for visse svakheter, som jeg vil komme inn på.

Hvem er Mikael Nyberg?

Forfatteren er sjøl veldig tilstede i denne boka, kompromissløst engasjert og tidvis retorisk inntil det forførende. Jäklar, som dette nok vil irritere enkelte. For undertegnede var det likevel mest befriende, etter å ha lest hyllemetre med «akademiske» tekster der nye samfunnsendringer blir til ideologi gjennom «nøytral og kjølig» analyse, begått av samfunnsvitere som kappes om å være minst «70-talls» (les: kritisk, radikal) og mest «i tiden», muligens fra posisjoner som i denne boka omtales som «sosial karantene». Mikael Nyberg har ingen akademiske klatreplaner. Han tar klart stilling i sin egen tekst, og det er bra. Dette er hans versjon av den store, politiske samfunnsanalysen.

Nyberg har noen år «på golvet» bak seg, flere egenerfarte eksempler og et støtt perspektiv «nedenfra» tyder på det. Men på 70-tallet studerte han fag som økonomisk historie og filosofi på universitetet. I dag er han frilansjournalist og forfatter. Hans forrige bok kom i 1998 – Det gröna kapitalet, utgitt på engelsk som The Green Capitalists. Nyberg er dessuten redaktør av det venstreradikale svenske tidskriftet Clarté, og redigerte i 1994 Kritiska EU-fakta, Folkrörelsen Nej till EUs avis. Han har lenge vært aktiv i samfunnsdebatten med artikler i Aftonbladet, Dagens Nyheter, Expressen og andre aviser og tidskrifter.

Til tross for sitt generaloppgjør med «myten om det postindustrielle paradiset» er Nyberg gudskjelov ikke av typen venstreraddis som gir internett og ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) skylda for alt som er galt i verden. Han er ingen teknologideterminist. Her er det kampen mellom samfunnsklassene som primært bestemmer vår verdens (skjeve) utvikling. I motsetning til endel andre på venstresida, som i denne boka muligens vil finne næring til stivna skepsis og ignorans overfor IKT, er Nyberg sjøl aktiv bruker av internett. Man finner mer om og av forfatteren på hans eget nettsted www.mikaelnyberg.nu – her blir selvsagt også kapitalet.se presentert, markedsført og solgt.

Men «nettsamfunnet» og andre begreper som søker å fange aktuelle samfunnsendringer vil Nyberg likevel ikke høre snakk om. Mitt første møte med ham var en artikkel i Aftonbladet sist vinter, «Tro inte på den mannen!», der Nyberg etter mitt syn altfor kategorisk avviste den spanske sosiologen Manuel Castells og hans teorier om blant annet «nettverkssamfunnet». Sjøl mener jeg venstresida i dag bør studere Castells, ikke minst hans beskrivelser av nye sosiale bevegelser og offensiv bruk av IKT (1).

Jeg var derfor først litt skeptisk til Nybergs bok. Men selv om synet på Castells er uforandra her, kom jeg snart til at den er blitt et viktig bidrag til forståelsen av samfunnet og kapitalismen av i dag. Boka er svært lærerik og nyttig for enhver som trenger argumenter og dokumentasjon til sin deltakelse i samfunnsdebatten, klassekampen, EU-striden og/eller andre slag.

Litt mer om innhold – og savn

Veldig kort fortalt består boka av fire deler, der den første danner et historisk og bredt anlagt bakgrunnsteppe for dagens tilstander i verden, særlig i et Sverige der «folkhemmet» står for fall. Sentralt i analysen står forfatterens syn på samfunnsforholdenes uvikling bestemt av stillinga i klassekampen. Etter 1917 og seinere etter 1945 var den vestlige kapitalismen i forsvarsposisjon og måtte justere seg etter arbeiderklassens uro og krav. Folkhemmet blir til i midlertidige perioder av samarbeid mellom klassene. Nyberg skriver mye og godt om den «sosiale ingeniørkunst» som får sin storhetstid etter krigen, men som etterhvert blir utskjelt både fra høyre og venstre. Det siste er noe Nyberg faktisk tar sjølkritikk for i dag, høyrekreftenes angrep på velferdsstaten ble sterke nok aleine.

I noen av bokas mest interessante kapitler, blant annet om EU-prosjektets bakgrunn og utvikling (6), tar Nyberg leserne med inn bak lukkede dører til møter med mektige menn og mer eller mindre skjulte og anti-demokratiske nettverk, med sterke forgreininger til maktsentra i USA. Spennende lesning! Vi tas også innom ulike ideologisk prega reaksjoner mot tidligere fornuftstro og framskrittsoptimisme, new age, postmodernismen, etikkbølgen og «økologi som falsk bevissthet».

Andre del, «från tanke till handling», er særlig om Sverige, hvorfra Nyberg trekker fram en rekke konkrete uttrykk for perspektivene foran. Vi får vite mer om «den svenska modellens två kriser» og blir kjent med et rikt utvalg svenske maktpersoner og ideologer. Blant disse finner vi navn som Gyllenhammar, Wallenberg og Wolrath, enkelte andre er ivrige «overløpere» fra venstresida.

Mange navn og situasjoner vil nok være ukjente for norske lesere, men vi har ikke vondt av å lære mer om nabolandet. Slik vil vi også lære mer om oss sjøl. For egen del ble det en artig øvelse å finne aktuelle norske erstattere til nevnte personer. Men ei tilsvarende norsk bok har vi ikke, nærmest kommer kanskje Fløgstads og Østerbergs siste bøker om nyliberalisme, ideologi og norske «Oslo-prosesser».

Nyberg tar oss i bokas tredje del ut i et stadig tøffere arbeidsliv. Gjennom mange konkrete eksempler, både fra Sverige og verden forøvrig, viser han hvordan «den forcerade kapitalistiska industrialiseringens magra produktion» fungerer, nå også innen tjenester og mange nye sektorer – stikk i strid med vår tids ideologi. Samlebåndene er ikke borte, de er blitt lengre. Flere stikkord fra denne viktige delen av boka: Just-in-time, farvel til mikropausene, styrt underbemanning, management-by-stress, re-paternalisering av arbeidslivet og fleksibilisering inntil døden for hverdagslivet.

Den fjerde og siste delen er kanskje bokas svakeste. Til tross for viktige emner som tredjedelssamfunnet, illusjonen om EU som motvekt mot kapitalen, EU som militærmakt, 1989 og antikommunismen etter Sovjets fall, den tredje veien og «den nye Marx» (om Manuel Castells), bærer særlig denne delen preg av å være sammensatt av endel tidligere artikler. Det blir veldig mye «svartmaling», som fører denne engasjerende boka til et lite engasjerende endepunkt av desillusjonert maktesløshet . Rett nok ikke helt uten grunn, men litt skuffende likevel. Bare de flotte tegningene til broren, Robert Nyberg, utgjør små lyspunkter. Jeg savner noe, om ikke et avsluttende «what is to be done?» som hos Lenin (og Castells). Energien i denne boka hadde fortjent en mer offensiv avslutning. Jeg savner for eksempel noe om de siste års massedemonstrasjoner, etter Seattle. Og om Attac og andre nye og raskt voksende sosiale bevegelser.

Grunn til optimisme gir uansett det faktum at Nybergs bok bare i løpet av få måneder er solgt i over 6.000 i Sverige. Unge aktivister diskuterer den og studiesirkler settes i gang. Her hjemme har en herværende redaktør (Erik Ness) offentlig hevda at boka burde «ligge på enhver revolusjonærs nattbord». Også Morgenbladets anmelder roper «løp og kjøp!». Jeg er enig, men ikke la boka ligge helt aleine på nattbordet.

---

Fotnote:

1) Min artikkel «Mot et radikalt nettsamfunn?» i Røde Fane nr 2, 2001 bygger blant annet på Castells, og tar for seg Attacs og Zapatistenes suksess i nettsamfunnet, så langt.

av Arnljot Ask

Göteborg viste at en sentral sak for venstresida i forhold til «toppmøtebevegelsen» er å slåss mot innskrenkningene i ytrings- og demonstrasjonsfriheten som makthaverne nå kjører fram. Akkompagnert av rå maktbruk og generell skjerpa overvåking av opposisjonelle. Praha, Nice og Göteborg har vist at skal vi klare dette, må vi også slåss mot linjer innad i demonstrantenes rekker som spiller korta rett i hendene på makthaverne. Og dette er ikke noe vi kan vente med til «etterpå». Fordi det påvirker forutsetningene for kampen.

Skal vi kunne utfordre makta og skyve våre posisjoner framover, er vi avhengige av massemobilisering. Derfor må mønstringene være politiske. Graden av militans må tilpasses den aktuelle situasjonen, eksempelvis slik Seattle åpna for utstrakt bruk av sivil ulydighet. Vi må ikke glemme at dette dreier seg om politisk kamp i borgerlig demokratiske diktaturer. Ikke om revolusjonære oppløp eller geriljakrig i militærdiktaturer eller undertrykte land. Steinkasting på Avenyen kan ikke sammenlignes med ditto i Gaza.

I Göteborg var det politiske målet for mønstringene å styrke EU-motstanden i Sverige, Norge og ellers i Europa. Det nytter da ikke å gå inn på noen slags «arbeidsdeling» med de som bevisst legger opp til aksjonsformer som fører til slagsmål med politiet, og etterpå la seg kneble av en «intern lojalitet» som krever at vi først må «stå sammen mot hovedfienden». Da gir vi nettopp hovedfienden anledning til å stigmatisere hele bevegelsen og rettferdiggjøre ennå flere innskrenkninger av ytrings og demonstrasjonsretten.

«Motmøtebevegelsen» må derfor avgrense seg mot den strategien som Internasjonale Sosialister (IS) og deres svenske frender i Rättvisapartiet satte ut i livet i Göteborg. De har en linje for «toppmøte-bevegelsen» som er farga av deres revolusjonsstrategi; at de tror at borgerskapet nærmest skal bli beseira hvis de internasjonale antikapitalistiske kreftene kan innta eller stoppe disse møtene. Derfor hauser de også opp betydninga av disse motmøteaksjonene og ser på dem som at det dreier seg om å konfrontere verdensborgerskapet mest mulig militant – uansett hva slags politiske mål massebevegelsene i vertslanda stiller for de ulike mønstringene.

Styrkeforholdet mellom klassene i vår del av verden er jo desverre ikke slik i dag. Og når det blir blåst i luren for mini-revolusjonære stormløp i borgerlig demokratiske diktaturer i dag, så er det å føre aksjonistene til slaktebenken under applaus fra det store flertallet av arbeiderklassen. Det er ikke slik vi bygger alliansen mellom opprørsk ungdom og arbeiderklassen, verken i Sverige, Norge eller lignende land.

Jeg skriver «intern lojalitet» i anførselselstegn for å markere at jeg heller ikke ser på alle de som deltok i for eksempel «marsjen mot Messan» fredag morgen som med på samme laget som oss som reiste dit gjennom Göteborgaksjonen i Norge. Og da mener jeg ikke bare de utplasserte politiprovokatørene eller politiske grupper som på forhånd hadde et mål om å knuse Avenyen (som den tyske, erklærte maoist-autonome gruppa, som etterpå sendte ut pressemelding om at borgerskapets eiendomsrett var satt ut av funksjon for en periode i deler Göteborg – og at det for første gang var oppretta et «befridd» område i de kapitalistiske kjernelanda!). Jeg mener også at IS i Europa, inkludert den norske seksjonen, heller ikke var på vårt lag her. De hadde ikke vært med på laget det halve året før Göteborg heller, hvor de politisk motarbeida Nei-mønstringa fredag kveld og forberedte en aksjon som objektivt kom til å tjene hovedfienden. I forhold til «motmøtebevegelsen» vil jeg ikke være på samme laget som dem framover heller, før de har gjort opp med den strategien de har fulgt.

Mitt syn her betyr ikke at jeg er imot ethvert aksjonsfellesskap med IS her på berget, Jeg regner med at det i flere antiimperialistiske og andre sammenhenger fortsatt vil være grunnlag for konkret samarbeid hvor både IS og AKP vil være med i fronten. Når jeg i forbindelse med Göteborg (og også tidligere Praha) vender skytset mot IS, er det av politiske grunner. De sto eksternt og offensivt i fremste linje for en linje jeg mente skada det politiske hovedmålet for Göteborg-mønstringa.

Når jeg ikke kritiserer norske AFA på samme måte, er det fordi de i stor grad ble prisgitt et opplegg hvor regien var lagt, blant annet gjennom den gavepakka som IS ga politiet. Sannsynligvis ville imidlertid også deres opplegg ført ut i uføre, hvis de hadde fått anledning til å gjennomføre det, med den strategien politiet kjørte. Men, slik det nå var, blei de autonome sin skjebne å bli det store «slaktofferet»; det var «de svartkledde» politiet konsentrerte hovedstyrken om, både på Avenyen, i klappjakta rundt i hele sentrum resten av fredagen og gjennom angrepet på deres hovedarrangement Reclaim the City om kvelden (hvor de tre ble skutt), og videre hele lørdagen – uansett hva de hadde gjort. Sjølsagt må de også diskutere sin framtidige strategi og taktikk grundig i lys av erfaringene nå. Diskusjonene har vist at dette også gjelder AKP og andre organisasjoner på venstresida som har som mål at de skal kombinere kampen for arbeidsfolks og undertryktes interesser her og nå med kampen for en ny samfunnsorden. Sjøl om de, som organisasjon, har en klar avgrensing mot eventyrpolitikk og lefling med terrorisme.

av Bjarne Nærum

[Les et utdrag av boka her]

Mikael Nyberg har lagt ti års strev med en større analyse av samfunnsutviklingen bak seg. Det er blitt ein grausom Salbe, mot ny økonomi og nye tanker. Nyberg tar et oppgjør med myter om nye samfunnsformer og historiske bølger, nyliberal ideologi og nye «guruer» av nesten alle slag. En bestselger av ei blågul bølgebryterbok? 6.000 solgte bøker i Sverige siden nyttår!

Allerede i bokas tittel – kapitalet.se – tar forfatteren ladegrep. Den gir sterke assosiasjoner, selvfølgelig til Kapitalet, Marx på svensk, men også til «den nye tid», her som ofte ellers symbolisert ved internett. Den fiktive, svenske internettadressa snudd om blir imidlertid til «se kapitalet», og nettopp den oppfordringa er kanskje selve hovedbudskapet i boka.

Nyberg skjærer gjennom allslags ideologisk tåkeprat om «nye tider» og epokale endringer, som har tatt oss fra et klassedelt industrisamfunn og over i et postindustrielt og nær paradisisk samfunn, der hardt slit og rå utbytting ikke lenger er tema og der kampen mellom arbeid og kapital er over, eller i det minste sover. Dette stemmer ikke med virkeligheten, hamrer forfatteren over mer enn 400 sider, fulle av talende eksempler fra både Sverige og Europa, USA, Asia og verden forøvrig.

Se kapitalen! Se klassekampen! Se den snikende spredninga av slit, stress og sult! Se sviket, alle løgnene! Se hvordan dise tjener interessene til stadig færre, stadig rikere mennesker! Se den stadig økende industrialiseringa av stadig flere sektorer i samfunnet! Nyberg er klar: «Vi lever inte i något postindustriellt informations- och kunnskapssamhälle utan i en tid av forcerad kapitalistisk industrialisering.»

Forfatterens ærend er å avsløre den rådende ideologi som falsk bevissthet, og vise at de pågående samfunnsendringer slett ikke tjener folk flest. Det klarer han på en overbevisende måte, i ei bok som fortjener mange, mange lesere, også her i Norge. Dette til tross for visse svakheter, som jeg vil komme inn på.

Hvem er Mikael Nyberg?

Forfatteren er sjøl veldig tilstede i denne boka, kompromissløst engasjert og tidvis retorisk inntil det forførende. Jäklar, som dette nok vil irritere enkelte. For undertegnede var det likevel mest befriende, etter å ha lest hyllemetre med «akademiske» tekster der nye samfunnsendringer blir til ideologi gjennom «nøytral og kjølig» analyse, begått av samfunnsvitere som kappes om å være minst «70-talls» (les: kritisk, radikal) og mest «i tiden», muligens fra posisjoner som i denne boka omtales som «sosial karantene». Mikael Nyberg har ingen akademiske klatreplaner. Han tar klart stilling i sin egen tekst, og det er bra. Dette er hans versjon av den store, politiske samfunnsanalysen.

Nyberg har noen år «på golvet» bak seg, flere egenerfarte eksempler og et støtt perspektiv «nedenfra» tyder på det. Men på 70-tallet studerte han fag som økonomisk historie og filosofi på universitetet. I dag er han frilansjournalist og forfatter. Hans forrige bok kom i 1998 – Det gröna kapitalet, utgitt på engelsk som The Green Capitalists. Nyberg er dessuten redaktør av det venstreradikale svenske tidskriftet Clarté, og redigerte i 1994 Kritiska EU-fakta, Folkrörelsen Nej till EUs avis. Han har lenge vært aktiv i samfunnsdebatten med artikler i Aftonbladet, Dagens Nyheter, Expressen og andre aviser og tidskrifter.

Til tross for sitt generaloppgjør med «myten om det postindustrielle paradiset» er Nyberg gudskjelov ikke av typen venstreraddis som gir internett og ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) skylda for alt som er galt i verden. Han er ingen teknologideterminist. Her er det kampen mellom samfunnsklassene som primært bestemmer vår verdens (skjeve) utvikling. I motsetning til endel andre på venstresida, som i denne boka muligens vil finne næring til stivna skepsis og ignorans overfor IKT, er Nyberg sjøl aktiv bruker av internett. Man finner mer om og av forfatteren på hans eget nettsted www.mikaelnyberg.nu – her blir selvsagt også kapitalet.se presentert, markedsført og solgt.

Men «nettsamfunnet» og andre begreper som søker å fange aktuelle samfunnsendringer vil Nyberg likevel ikke høre snakk om. Mitt første møte med ham var en artikkel i Aftonbladet sist vinter, «Tro inte på den mannen!», der Nyberg etter mitt syn altfor kategorisk avviste den spanske sosiologen Manuel Castells og hans teorier om blant annet «nettverkssamfunnet». Sjøl mener jeg venstresida i dag bør studere Castells, ikke minst hans beskrivelser av nye sosiale bevegelser og offensiv bruk av IKT (1).

Jeg var derfor først litt skeptisk til Nybergs bok. Men selv om synet på Castells er uforandra her, kom jeg snart til at den er blitt et viktig bidrag til forståelsen av samfunnet og kapitalismen av i dag. Boka er svært lærerik og nyttig for enhver som trenger argumenter og dokumentasjon til sin deltakelse i samfunnsdebatten, klassekampen, EU-striden og/eller andre slag.

Litt mer om innhold – og savn

Veldig kort fortalt består boka av fire deler, der den første danner et historisk og bredt anlagt bakgrunnsteppe for dagens tilstander i verden, særlig i et Sverige der «folkhemmet» står for fall. Sentralt i analysen står forfatterens syn på samfunnsforholdenes uvikling bestemt av stillinga i klassekampen. Etter 1917 og seinere etter 1945 var den vestlige kapitalismen i forsvarsposisjon og måtte justere seg etter arbeiderklassens uro og krav. Folkhemmet blir til i midlertidige perioder av samarbeid mellom klassene. Nyberg skriver mye og godt om den «sosiale ingeniørkunst» som får sin storhetstid etter krigen, men som etterhvert blir utskjelt både fra høyre og venstre. Det siste er noe Nyberg faktisk tar sjølkritikk for i dag, høyrekreftenes angrep på velferdsstaten ble sterke nok aleine.

I noen av bokas mest interessante kapitler, blant annet om EU-prosjektets bakgrunn og utvikling (6), tar Nyberg leserne med inn bak lukkede dører til møter med mektige menn og mer eller mindre skjulte og anti-demokratiske nettverk, med sterke forgreininger til maktsentra i USA. Spennende lesning! Vi tas også innom ulike ideologisk prega reaksjoner mot tidligere fornuftstro og framskrittsoptimisme, new age, postmodernismen, etikkbølgen og «økologi som falsk bevissthet».

Andre del, «från tanke till handling», er særlig om Sverige, hvorfra Nyberg trekker fram en rekke konkrete uttrykk for perspektivene foran. Vi får vite mer om «den svenska modellens två kriser» og blir kjent med et rikt utvalg svenske maktpersoner og ideologer. Blant disse finner vi navn som Gyllenhammar, Wallenberg og Wolrath, enkelte andre er ivrige «overløpere» fra venstresida.

Mange navn og situasjoner vil nok være ukjente for norske lesere, men vi har ikke vondt av å lære mer om nabolandet. Slik vil vi også lære mer om oss sjøl. For egen del ble det en artig øvelse å finne aktuelle norske erstattere til nevnte personer. Men ei tilsvarende norsk bok har vi ikke, nærmest kommer kanskje Fløgstads og Østerbergs siste bøker om nyliberalisme, ideologi og norske «Oslo-prosesser».

Nyberg tar oss i bokas tredje del ut i et stadig tøffere arbeidsliv. Gjennom mange konkrete eksempler, både fra Sverige og verden forøvrig, viser han hvordan «den forcerade kapitalistiska industrialiseringens magra produktion» fungerer, nå også innen tjenester og mange nye sektorer – stikk i strid med vår tids ideologi. Samlebåndene er ikke borte, de er blitt lengre. Flere stikkord fra denne viktige delen av boka: Just-in-time, farvel til mikropausene, styrt underbemanning, management-by-stress, re-paternalisering av arbeidslivet og fleksibilisering inntil døden for hverdagslivet.

Den fjerde og siste delen er kanskje bokas svakeste. Til tross for viktige emner som tredjedelssamfunnet, illusjonen om EU som motvekt mot kapitalen, EU som militærmakt, 1989 og antikommunismen etter Sovjets fall, den tredje veien og «den nye Marx» (om Manuel Castells), bærer særlig denne delen preg av å være sammensatt av endel tidligere artikler. Det blir veldig mye «svartmaling», som fører denne engasjerende boka til et lite engasjerende endepunkt av desillusjonert maktesløshet . Rett nok ikke helt uten grunn, men litt skuffende likevel. Bare de flotte tegningene til broren, Robert Nyberg, utgjør små lyspunkter. Jeg savner noe, om ikke et avsluttende «what is to be done?» som hos Lenin (og Castells). Energien i denne boka hadde fortjent en mer offensiv avslutning. Jeg savner for eksempel noe om de siste års massedemonstrasjoner, etter Seattle. Og om Attac og andre nye og raskt voksende sosiale bevegelser.

Grunn til optimisme gir uansett det faktum at Nybergs bok bare i løpet av få måneder er solgt i over 6.000 i Sverige. Unge aktivister diskuterer den og studiesirkler settes i gang. Her hjemme har en herværende redaktør (Erik Ness) offentlig hevda at boka burde «ligge på enhver revolusjonærs nattbord». Også Morgenbladets anmelder roper «løp og kjøp!». Jeg er enig, men ikke la boka ligge helt aleine på nattbordet.

Fotnote:

1) Min artikkel «Mot et radikalt nettsamfunn?» i Røde Fane nr 2, 2001 bygger blant annet på Castells, og tar for seg Attacs og Zapatistenes suksess i nettsamfunnet, så langt. [Tilbake]

av Erling Folkvord og Espen Mathiesen

Litt etter midnatt tirsdag 29. november 1994 var NEI-seieren et faktum. Stemninga sto i taket der nei-folk var samla – fra Lindesnes til Nordkapp. De mange deltakerne på Nei til EUs valgvake i Oslo Spektrum ga en glad, sliten og rørt Anne Enger Lahnstein en velfortjent, tillitsfull og langvarig hyllest. Lahnstein hadde stått midt i skuddlinja gjennom hele høsten, og folk mente hun hadde vært modig og pålitelig.

36 timer seinere behandla Stortinget fire internasjonale avtaler som alle er bygd over de samme markedsliberalistiske fri-flyt-prinsippene som vi finner i Roma- og Maastrichttraktatene:

• Avtalen om verdens handelsorganisasjon (WTO), med en spire til overnasjonale organer
• Den internasjonale meieriavtalen
• Den internasjonale storfekjøttavtalen
• Avtalen om offentlige innkjøp

Før avstemninga anbefalte SPs hovedtaler, Marit Arnstad, å stemme ja. I sin begrunnelse skjøv hun – til manges overraskelse – partiprogrammet foran seg: «I SPs program for inneværende stortingsperiode står det klart at SP ønsker et internasjonalt regelverk for handel. En slik programforpliktelse er også utgangspunktet for at SP etter en samlet vurdering har valgt å gå inn for en ratifisering av den GATT/WTO-avtalen som nå foreligger». Det var nok flere enn en av deltakerne fra foregående SP-landsmøte som ble forundra over den utlegninga av partiprogrammet.

Med SV «tilbake i den politiske kvardagen»

SVs Paul Chaffey anbefalte å stemme ja til avtalene «i erkjennelsen av at valgmulighetene er små, og i erkjennelsen av at denne avtalen bør bli en plattform for krav om reformer i det internasjonale handelsregimet».

Det er nøyaktige samme prinsipielle argumentasjon som DNA brukte for å bli med i Europaunionen, for å forandre den innenfra. Kjellbjørg Lunde (SV) som også argumenterte for avtalene, ordla seg slik: «… og vi i SV er svært nøgde med resultatet av folkeavstemninga på måndag. Men no er vi tilbake i den politiske kvardagen, og nye krav blir stilte til oss alle. Det er no vi skal utnytte det beste i det nei som ble gitt på måndag».

Med stor tilfredshet – og dårlig skjult skadefryd over at de store Nei-partiene hadde vendt tilbake til den «politiske kvardagen» – argumenterte talerne fra DNA, Høyre og FrP for samme standpunkt.

Erling Folkvord sa i innlegget sitt blant annet at disse avtalene «markerer ein førebels verdsomfattande seier for marknadsliberalismen som styringsprinsipp for den internasjonale handelen og for det statlege økonomiske samkvemmet». Han trekte fram de omfattende protestene fra kommunestyrer og fylkesting som SV-representanten Inger Dag Steen hadde framheva i den forrige GATT-debatten i Stortinget i 1992. Og pekte også på at flertallet nå gikk på tvers av konklusjonen i en stortingsdebatt i 1980. Den gangen slo landbrukskomiteen – og Stortinget – fast «at nasjonal landbrukspolitikk som sådan ikke gjøres til gjenstand for internasjonale handelsforhandlinger».

Hele SPs gruppe stemte JA og sveik dermed de ideene som Anne Enger Lahnstein blei hylla for å ha forsvart bare 36 timer tidligere. Etter avstemninga oppsummerte presidenten at «ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og forslaget fra Rød Valgallianse bifaltes innstillingen med 128 mot 3 stemmer». Det var to utbrytere i SV – Jorunn Hageler og Magnar Sortåsløkken – som trossa partiledelsen og støtta RVs forslag.

Meire Maastricht – og meire moms

På landsstyremøte i DNA 11. desember 1994 la Thorbjørn Jagland stor vekt på at folkeavstemningsresultatet ikke skulle få noen innvirkning på regjeringas økonomiske politikk: «Jeg vil håpe at vi kan være enige om å følge de prinsippene som er nedfelt i Maastricht-traktaten om den økonomiske politikken. Vi kan nå ikke bli medlem av den økonomiske unionen. Men vi kan ensidig pålegge oss selv å følge samme politikk. Norge har ført en økonomisk politikk helt i samsvar med Maastricht-traktatens kriterier. Derfor går det bra. La oss fortsette med dette.» (Utheva her, red. av boka.)

Denne programerklæringa for den politiske hverdagen – som Jagland har satt punktlig ut i livet – var ikke til hinder for at Nei-partiene SV og Krf ti dager seinere sikra flertall i Stortinget for et DNA-forslag om å øke momsen med 3,5 milliarder kroner. Den var heller ikke til hinder for at framtredende NEI-politikere som Kjell Magne Bondevik (Krf) og Erik Solheim (SV) uttalte seg rosende – blant annet i VG – om hvordan statsminister Harlem Brundtland handterte nederlaget i folkeavstemninga. Samtidig engasjerte toppledelsen både i SP og SV seg for å få avvikla det organiserte grunnplanet i Nei til EU. Dette strevet mislyktes, heldigvis. Ved slutten av første kvartal 1997 har NTEU over 22.000 betalende medlemmer.

av Helle Borgen

«Store politistyrker rykket i går kveld ut i Hønefoss sentrum for å stoppe gatekamper mellom såkalte antirasister og lokale ungdommer.» (VG 13. november 1994.)

Boka Såkalte antirasister, en bok fra Ringerike antirasistisk ungdom, er «de såkalte antirasistenes» historie om antirasistisk kamp, om kommunenorges svar eller mangel på svar på nazistenes aktivitet, og om nazistisk organisering. Den omhandler perioden 1994 til våren 1999. Den er dedikert til Arve Beheim Karlsen og Benjamin Labrahan Hermansen. Den viser hvor langt det gikk i Ringeriksdistriktet, før drapet på Holmlia og de voldsomme reaksjonene etter det.

Sjelden gir folkelige organisasjoner ut sin egen historie. Fagforeninger gir ut historiebøker ved jubileer. Av liknende utgivelser er det nærmeste jeg kan komme, boka Arbeidsløses buss fra 1986 og heftet Aktivistene forteller som AKP gav ut for noen år sida. Boka Rødt! av Erling Folkvord er også noe liknende. Historia om Tyssedalskampen, Krafta er vår av Ellen Røsjø tilsvarende.

Men denne boka skiller seg fra disse ved at det er en organisasjon som vil oppsummere og gi fra seg historia si ut fra en kollektiv beslutning. Boka er skrevet av et redaksjonskollektiv. Boka viser stor stolthet over hva de har fått til, over egen organisering og kamp. De er stolte over felles politisk arbeid, engasjement og resultater – slik utfordrer boka den rådende ideologi om at det ikke gjelder å stå for noe eller gjøre noe sammen men å virkeliggjøre seg selv på individualistisk vis.

Boka skildrer Ringerike antirasistisk ungdom (RAU) fra oppstarten. Bakgrunnen for organisasjonen var nazistisk og rasistisk aktivitet i byen. Boot Boys hadde lufta støvlene sine i en marsj, hiphoppere var banka opp, en innvandrerbutikk var spraya ned og nazistene hadde på lokal-tv trua med at de «skulle bruke køller for å banke opp alle svartinger». Boka forteller at ved oppstarten av RAU hadde nazistene sympatisører blant rasistisk ungdom i Sokna, mens RAU hadde støtte i Hønefoss.

50 kom på oppstartingsmøtet. Natur og ungdom var den organisatoriske krafta i RAU. RAU ble flatt organisert, og en begrunnelse for det blir lagt fram i boka. RAU valgte å ikke tilslutte seg noen landsomfattende bevegelse, for eksempel SOS-rasisme som på den tida hadde mange lokallag.

Lurt å ramponere bilen?

I kapitlet «Tid for opprør» skildres etterspillet etter en antirasistisk konsert arrangert av RAU i samarbeid med Natur og ungdom og med støtte fra Nei til EU. Noen unge gutter kom og gjorde hitlerhilsen og et femtitalls ungdommer løp etter nazistene og ramponerte bilen deres.

Etter dette kom det negative oppslaget i VG, og boka sier: «omtalen satte standarden for hvordan pressa i framtida skulle beskrive konfrontasjoner mellom antirasister og nynazister.» Etter dette kommer nazistene til Hønefoss, arrangerer nazimarsj, og banker opp folk. Politikerne engasjerte Tore Bjørgo, og mente at både antirasister og nazister er like ille. RAU oppfatter selv at de ble ansett som en del av problemet og ikke en del av løsningen, og at de ble stigmatisert.

En lang periode følger før kommunen begynner å ta nazistenes vold på alvor, og legger om kursen. Nazistene blir da delvis også avslørt av egne gjerninger, de går for langt i volden og i å skryte av den. Endelig i 1996 blir det breie og gode markeringer mot nazismen. Men RAU erklærte at FrP var uønska i disse. Boka reflekterer ikke over om en annen taktikk i forhold til bilen som ble knust etter konserten i 1994, hadde lagt et bedre grunnlag for å bli akseptert i byen/distriktet, og om det var fornuftig å skille ut FrP fra fronten mot den nazistiske volden.

I boka er det en tydelig forståelse for at nazistenes taktikk ikke var gunstig for dem, mens det er liten vilje til å gå inn på en konkret vurdering av egen taktikk og politiske linjer. En nøyere vurdering hadde vært fint av for eksempel aksjonen til Hønefoss AFA som knuste rutene i politikammeret som protest mot dårlig oppfølging av saker. Men historia er jo gitt oss, slik at det er opp til oss som lesere å vurdere. For meg som leser og med erfaring fra antinaziarbeid i en annen by, Haugesund, er det tydelig at RAUs taktikk ikke var gunstig. Jeg tenker at kampen kunne vært vunnet før hvis bilen ikke hadde blitt knust (også rett før folkeavstemninga om EU), og hvis en hadde jobba mer inn mot voksne miljøer.

Boka hadde tjent på å stille spørsmålet: Hvorfor kunne RAU bli stigmatisert? Hva gjorde vi som gjorde oss lettere å stigmatisere?

I Tønsberg og Ringerike ble den antirasistiske motstanden organisert i uavhengige ungdomsgrupper, TAU og RAU, mens antirasister ellers lagde SOS-Rasisme-lag. TAU og RAU var nok en del inspirert av Blitz og hadde lokallag av AFA. Slik jeg ser det, førte denne linja til at nazistene i alle fall ikke ble stoppa raskere enn andre steder i Norge, og at politi og kommune i disse byene gikk langt i å bagatellisere nazivolden.

Et problem for ungdommen på Ringerike var at den fikk lite støtte, for eksempel var det ikke noe AKP- eller RV-lag, RV stilte ikke liste til kommunevalget i 1995. Boka forteller om lite bruer inn i voksne miljøer. Det ble det voksne establishment mot ungdommen.

Noe av det beste med boka er hvordan den skildrer nazistisk aktivitet. En får vite noe om deres bakgrunn som ikke de mest «vellykka» og om deres raid og gruppedannelser, både formelle for å bløffe og deres reelle oppsplitting og kiv. Spesielt for Hønefoss og Østlandet ellers er at nazistene blir farligere ved at de raskt kan forflytte seg og trekke sammen krefter fra flere lokalmiljøer, for eksempel fra Hokksund, Jevnaker og Oslo.

Boka viser også hvordan en nazibevegelse som blir isolert i en periode er svært farlig – da står bare den reine terroren igjen. En tallmessig oppsummering av nazistenes markeringer, sjikane trusler, vold og skadeverk fordelt på de enkelte årene er også svært nyttig.

Kapitlet «Med knyttneven klar» er en drøfting av vold i kampen. For meg som ikke er pasifist men antinazist, har jeg ikke prinsipielle innvendinger mot bruk av vold mot nazister. Jeg synes det er viktig at volden er politisk styrt og vurdert. «Politikken skal styre over geværløpet» (Mao). I og med at RAU ikke organiserte volden som ble brukt mot nazistene, fritar de seg selv fra å vurdere om den var gunstig for kampen eller ikke på en konkret måte. I stedet blir bokas konklusjon generelt at uten volden hadde vi ikke vinni.

Jeg synes det mangler en diskusjon i boka om volden isolerte RAU fra folk på Hønefoss, om den gjorde det vanskeligere for kommunen å se på RAU som en del av løsninga i stedet for som en del av problemet. Og om volden gjorde det vanskeligere å få politiet til å ta nazivolden på alvor.

I boka sies det at RAU vant kampen. Etter min mening er det riktigere å si at folk i Hønefoss og Ringerike vant kampen, og at RAU spilte en viktig rolle i å organisere folk til motstand. Flisespikking? Ikke etter min mening. Det er en tendens i det autonome miljøet til å gi seg selv mye ære for aksjoner, mens folk flest ikke blir så viktige. I boka vises også slagordet Hønefoss-rasisme 1-0, som jeg synes er en bedre og mer lovende oppsummering.

Tilslutt i boka skildres perioden etter at nazimiljøet falt sammen. De antirasistiske ungdommene fikk rom for å utvide engasjementet sitt og gjennom RAU ble det nå holdt støttekonsert for Chiapas, jobba videre for selvstyrt ungdomshus, RAU var medarrangør av demo mot Nato på Balkan og jenter i RAU lagde egen gruppe, kvinnekamp-uke og 8. mars. Her ser en tendenser til at RAU vokste ut av sin rolle som samlende gruppe for alle antirasister og ble en radikal ungdomsorganisasjon.

Et kort sammendrag av boka ligger på RAUs hjemmeside, www.rau.no. Jeg vil anbefale folk å kjøpe eller låne boka, ikke bare gå inn på hjemmesida deres. En viktig grunn til det er bildene og presseklippa, som gir mye informasjon om utviklinga i opinionen i Ringerike, og om hvordan RAU var organisert.

Boka har også med en gjennomgang av nazistisk og fascistisk historie og ideologi, en adresse og kildeliste.

Les, tenk, kos deg med RAUs historie og vurder selv!

av Jorun Gulbrandsen

Dette skrives fem uker før stortingsvalget høsten 2001. Det kunne vært skrevet for fire, åtte og seksten år sida. Sirkuset er det samme. Høyre lover skattelette. AP-ledelsen lover skattelette. Bud og overbud. «Jens» og «Jan» trener til dueller på TV. Dagsavisen 9. august: «Hvem er TV-sjarmøren?» Så skal folk glemme at de rike praktisk talt ikke betaler skatt, at de fortsatt ikke skal betale, at staten i stedet skal kaste penger etter dem. At overklassen er overklasse bare fordi den med makt snylter på andres arbeid.

De som har fått fordobla husleiene sine, har nok andre ting å tenke på enn hvem som er TV-sjarmøren. Også de unge mødrene og fedrene som ikke har fått barnehageplass, eller som ikke klarer å betale den dyre som de har. De som er kasta ut av arbeidslivet av stress og virkelig og påført uførhet ofrer kanskje en tanke på hvor dyr jakka til Stoltenberg kan være, og hva de kunne fått for de pengene. Arbeidere og intellektuelle med et liv, erfaring og utdanning i utlandet, søker fortsatt den ene jobben etter den andre, forgjeves, for de heter ikke Pettersen eller Jens. Det tenker kanskje de på. Deres virkelighet skal igjen gjøres usynlig når en annen del av den arbeidsfrie snylterklassen kommer til bryllupssirkus med kroner på hodet.

Valgkampsirkuset foregår på premisset om at markedet er samfunnets beste veiviser. At «lønnsomhet» (= profitt for selskapene) er forutsetninga for at folk kan bli operert eller få medisiner: Kapitalismen er best, markedet fordeler best, markedet utvikler samfunnet til nye høyder for alle. Dette er diktaturet i Norge. Markedets diktatur. Den internasjonale kapitalens diktatur. Om «Jens» og Jan» hadde vært uenige, hadde det spilt mindre rolle. EU via EØS griper inn i den minste kommunes avgjørelser med sine påbud. WTO bestemmer norsk handelspolitikk. USA og NATO norsk forsvarspolitikk. Norsk oljeprofitt avgjør norsk utenrikspolitikk. Alt handler ufravikelig om å fremme og beskytte profittens interesser. Det kalles demokrati. Det er overklassen som eier sirkuset. Denne klassens støyende valgkamp skal skjule at de vil at folkevalgte organer skal ha minst mulig makt. Det er ansatte rådmenn, direktører, konsulenter og anbudsvurderingskonsulenttjenestebyråer som skal bestemme. De er lettere å dirigere enn de folkevalgte. Vanskeligere å ramme med befolkningas vrede. Det er bare å betale dem godt nok.

AKP oppfordrer folk til å stemme så langt til venstre som mulig. Legg mest mulig tyngde i den antikapitalistiske vektskåla. Stem RV! SV er et dårlig alternativ. SV protesterer for all verden (en kan høre pip og høye muml), men følger med på ferden inn i Arbeiderpartiets regjeringskontorer. AKP mener det er viktig å delta i valgkampene fordi RV kan brukes til å gjøre revolusjonære standpunkter kjent for mange flere fra en posisjon på Stortinget. RV kan bidra til å organisere aksjoner. RV kan gi fattigfolk en stemme i offentligheten. RV kan plage de rike.

Men når det kommer til stykket, nytter det bare med en revolusjon. Maktforholda må snus opp ned. Nederst blir øverst. Nye lover. Forbudt med arbeidsfri snylterklasse. Forbudt med fattigdommens lidelse. Altså sosialistisk revolusjon. Det er det enkleste, ikke det vanskeligste. Dele ut kortene på nytt. Planlegge ut fra folkets behov. La folk fritt snakke sjøl om hva som er deres behov. Uten «Jan» og «Jens» som støysendere og uten medienes jakt på sjarmørene.

av Mathias Bismo

[Direkte demokrati – om seg selv]

Tidligere i år ga det lille Larviksbaserte forlaget Ariadne ut Direkte demokrati som alternativ, en artikkelsamling av den amerikanske politiske teoretikeren Murray Bookchin. Denne retningen, den såkalte sosialøkologien, er en retning som beskriver seg selv som radikal og samfunnsomveltende, og samtidig et alternativ til både marxismen, anarkismen og syndikalismen, som i følge sosialøkologiens tilhengere, i Norge organisert i Demokratisk Alternativ, har vist seg å slå feil.

Klasser og økologi

Bookchin (1921-) var fra 30-tallet trotskist, men når det viste seg at 2. verdenskrig ikke førte til den verdensrevolusjonen Trotski spådde, revurderte han sine synspunkter og sluttet seg til den anarkistiske bevegelsen. Imidlertid ble dens rammer alt for trange, og med økologibevegelsens fremvekst på 60-tallet, gikk Bookchin i retning av denne. Mot mange av de mystisistiske retningene innen denne, utviklet han sosialøkologien, en teori som gjør krav på å være en samfunnsomveltende kraft basert på den økologiske krisa og behovet den skaper for en radikal samfunnsendring.

Utgangspunktet, som ikke kommer eksplisitt frem i boka, er den «dialektiske naturalismen». Denne filosofien har imidlertid stor påvirkning på politikken og dens mål. Utgangspunktet for all undertrykking er i følge denne filosofien ideen om menneskets dominans over mennesket. Allerede her skiller han lag med Marx som mente undertrykkingen oppsto fordi utviklingen av produktivkreftene tvang frem en samfunnsmessig arbeidsdeling som resulterte i sosiale klasser.

Bookchin erkjenner eksistensen av klasser, men for ham er klassekampen ingen særskilt kraft. Eksistensen av klasser og klassekamp er for ikke noe annet enn et symptom på en umoralsk orden som i sin tur har ledet til den økologiske krisa. Klasser har historisk utgjort en sprengkraft idet de har gått mot denne ordenen, men det er ikke snakk om særskilte interesser.

En objektiv etikk

Sosialøkologien gjør krav på verken å være materialistisk eller idealistisk, men «naturalistisk». Denne ordbruken utsetter imidlertid bare spørsmålet, er «naturalismen» materialistisk eller idealistisk?

Det er egentlig ikke så mye som skiller det vesentlige av Bookchins fra Hegels idealistiske dialektikk. Bookchin forkaster mytologi og gudetro, men han erstatter det av en objektiv etikk. Denne objektive etikken reproduseres i idealet om å skape et samfunn fritt for undertrykking. Det som skiller dette fra Hegels verdensånd er at det dreier seg om en viljehandling, ikke nødvendige utviklingstendenser. Spørsmålet er da også hva som blir igjen av dialektikken.

Det Bookchin setter seg fore å finne, er hva det undertrykkingsfrie samfunnet består av. Undertrykkingen kommer nettopp frem i form av at noen bestemmer over andre, måten å løse det på er dermed et fullstendig demokrati. Idealene til dette demokratiet finner han i antikkens Athen og dets direkte demokrati. Han nekter å identifisere Athen med en stat, i stedet går han til den etymologiske betydningen av begrepet «politikk», som er avledet av polis, by, og kommer til at det dreier seg om administrasjonen av en by. Mens staten er et undertrykkingsmiddel, er den frie kommunens politikk dens motsetning.

Han glemmer riktignok ikke at det athenske demokratiet utelukket alle utenom frie (mannlige) borgere, men han har problemer med å trekke konsekvensene av det. Staten er jo nettopp et undertrykkingsmiddel idet den brukes til å holde andre nede. Dette var også tilfellet i Athen. Det direkte demokratiet ble brukt av den økonomiske eliten til å opprettholde sitt klasseherredømme. Det athenske demokratiet var i så måte sterkt undertrykkende.

En moralsk elite

Bookchin ønsker, selvsagt, verken slaveri eller umyndiggjøring av kvinner. Det moralsk riktige samfunnet er et direkte demokrati, og for at dette skal fungere trenger man små enheter som eksisterer i en konføderasjon. Idealet skiller seg i så måte ikke grunnleggende fra kommunismens høyere fase. Forskjellen er at han mener det kan og bør bygges allerede i dag. Mot den marxistiske revolusjonsteorien, anfører Bookchin en evolusjonsteori. Mens det kommunistiske partiet sin rolle som fortropp er å være ledende i en arbeidernes revolusjon, er den sosialøkologiske organiseringen sin rolle som fortropp å trekke med seg folk i en langsom oppbygging av en dobbelmakt. Sosialøkologer og andre kommunalister etablerer kommunale og regionale direkte demokratiske enheter i konføderasjon.

Som fortropp er de ikke bare en ledende gruppe, de er en gruppe som skal danne fundamentet for de nye samfunnsstrukturene idet de baserer seg på den objektive etikken. De fremstår dermed ikke som annet enn den eliten Marx og Engels kritiserte, en moralsk elite som jobber etter «prinsipper som en eller annen verdensforbedrer har oppfunnet eller oppdaget» (1).

Det sier seg selv at en slik moralsk elite vil bestå av i utgangspunktet ressurssterke mennesker. Men det er heller ikke noe problem for Bookchin. Kampen mot undertrykking er ikke en kamp mellom undertrykker og undertrykt. Den økonomiske krisa har avslørt at alle klasser har felles interesser i å avskaffe all undertrykking. Alternativet til markedsøkonomien sin miljøødeleggende vesen, blir en moralsk økonomi som krever nettopp de objektivt etisk riktige styringsformene, og disse mener han at alle, kapitalister inkludert, har objektiv interesse av å fremme. Den økologiske krisa skaper altså ikke sine egne banemenn og -kvinner. Den blir ikke en gang overvunnet ved at man tar utgangspunkt i det eksisterende samfunnet. I stedet tar han utgangspunkt i et utopisk system og deduserer ut fra det hvordan man skal komme frem til det.

Følger for politisk virksomhet

For den konkrete politikken som føres, har dette drastiske følger. Den lille sosialøkologiske bevegelsen i Norge nektet lenge å delta i masseorganisasjoner som ikke hadde disse moralske målene. Bookchin skriver også selv hvilken følge dette hadde for hans syn på Vietnamkrigen. Han var mot USAs krigføring, men han ville heller ikke støtte FNL; han ville ikke støtte en eneste nasjonal bevegelse, eller bevegelse over hodet, som ikke hadde de riktige moralske ståstedene.

For internasjonalt solidarisk arbeid er det viktig å ta stilling til det som skjer, i praksis betyr det å ta stilling for en side i en konflikt. For Bookchin er dette fullstendig irrelevant. For ham er det enten-eller; hvis det ikke finnes noen moralsk riktig bevegelse, er solidariteten meningsløs. Hvis en bevegelse er nasjonal, er den per definisjon regressiv. Hvis den ønsker en selvstendig stat, er den per definisjon regressiv. Hvis den ikke vil sprenge kapitalismens rammer, er den per definisjon regressiv. I Norges tilfelle, vil for eksempel Nei til EU være en regressiv bevegelse i sosialøkologiske øyne. Igjen hensetter han seg til et Utopia der det er de moralsk riktige verdiene som er drivende, uten å ta hensyn til, eller i det hele tatt vurdere, de faktisk eksisterende bevegelsene og den fullstendige mangelen på moralsk korrekte alternativer.

At de ikke eksisterer, burde ikke overraske noen. Sosialøkologien er en politisk retning som er som skapt for et lag med ressurssterke mennesker idet den nedprioriterer den aktuelle situasjonen, de kampene som føres, men heller organiserer seg ut fra et ideal. Dette er et ideal som filosofer kan sitte og tenke ut, og som de faktisk har gjort i tusener av år (2). Men det å utvikle et ideal, også det å tenke seg metoder for å realisere dette idealet, har ingen samfunnsomveltende kraft så lenge det ikke er basert på virkeligheten slik den ser ut i dag.

Fotnoter:

1) Marx og Engels: Det kommunistiske manifest, Røde Fane 1998, side 61.

2) Marx: Teser om Feuerbach, tese 11, gjengitt i Engels: Ludwig Feuerbach, Oktober 1981, side 84.

av Sveinung Legard, Direkte Demokrati

Høsten 1999 ble Demokratisk Alternativ lansert i Norge. Bakgrunnen for organisasjonen var et anarkistisk inspirert ungdomsmiljø i Grenland og den venstreradikale, amerikanske tenkeren Murray Bookchins ideer om kommunalisme og sosialøkologi. Siden begynnelsen av 90-tallet hadde kommunalistiske ideer versert i Sauherad, Skien, Porsgrunn og Bamble, og manifestert seg i ulike nettverk og grupper som «Arbeidsgruppa for et økologisk samfunn», «Sosial-økologisk prosjekt» og «Revolt». Dette miljøet drev primært med utdanningsmessige og propagandaartede prosjekter, med studiesirkler, forlag og bokcafé som samlingspunkt. Nettverket «Sosial-økologisk prosjekt» var også engasjert i mer praktisk politisk arbeid med å demokratisere og radikalisere velforeninger i Porsgrunn, og i Sauherad kommune stilte de også til valg på et kommunalistisk program, hvor det fremste kravet var opprettelsen av folkeforsamlinger i kommunens ulike bygdesentra. Etter hvert som kommunalistiske ideer om folkeforsamlinger og konføderalisme spredte seg til andre deler av landet, følte enkelte et behov for å skape en landsdekkende og mer «voksen» organisasjon. Siden lanseringen i 1999 har organisasjonen også spredt seg til Sverige og Finland, og Demokratisk Alternativ er i dag en skandinavisk organisasjon. Dens primære aktiviteter er fremdeles studiesirkler og bladet Direkte Demokrati, men medlemmene engasjerer seg også i andre lokale aktiviteter og sosiale bevegelser. Til høsten vil vi kjøre i gang en kampanje mot Stortingsvalget, med det øyemed å avkle dets «demokratiske» slør.

av Maude Barlow

Hvis du var fra Bolivia, ville du vite hvorfor verden burde engste seg for GATS. La oss ta et skritt tilbake til våren 2000, til byen Cochabamba i det søramerikanske landet. Presset av Verdensbanken har den bolivianske regjeringen akkurat solgt byens offentlige vannsystem til et US-amerikansk vannselskap. Det var en del av Verdensbankens program for å «strømlinjeforme» den bolivianske økonomien – med andre ord: å åpne den opp for vestlige selskaper. Bolivianerne blei forsikret om at det var for å sørge for økonomisk effektivitet.

Folket i Cochabamba fant fort ut hva denne effektiviteten besto av. Bare uker etter at selskapets flagg var heist på det som tidligere var et offentlig foretagende, blei vannavgiftene skrudd kraftig opp. Mange av bondefamiliene i Cochabamba måtte betale opp til en tredjedel av lønna for vann – mer enn de brukte på mat. Prisen var lammende, og det var ikke noe alternativ, til og med det å samle regnvann til drikke blei gjort ulovlig.

Klager hadde ingen effekt på vannselskapet, hvis mål nå var profitt heller enn offentlig forsyning av et grunnleggende gode. Så folket i Cochabamba gikk ut i gatene. I april var hundretalls, så tusener, i demonstrasjoner mot privatiseringen av dette folkets mest grunnleggende ressurs. Fire dagers streik fikk byen til å gå i stå.

Regjeringen ga etter og lovet å senke vannavgiftene. Så ombestemte de seg. Protestene begynte igjen, og blei større. Tåregass blei brukt, og det blei erklært unntakstillstand. Cochabamba sank ned i kaos. Fortsatt nektet regjeringa og selskapet å gi seg. Lederne for protestene blei tatt i razziaer om natta. Mulighetene for å komme med avvikende meninger i media blei stoppet. Profitten til et utenlandsk selskap blei prioritert over det bolivianske folkets grunnleggende behov.

Men de ga ikke opp. Protestene bare økte. Til slutt, etter at militæret hadde skutt en 17 år gammel gutt i ansiktet fordi han protesterte, innså til og med regjeringen at spillet var ute. To dager seinere skreiv de under på en avtale der de gikk med på at byens vannforsyning skulle tilbake til offentlig kontroll.

Men det var en seier som kanskje ikke vil vare. Og neste gang, uansett hvor store protestene er, vil folk bare kaste bort tida.

De kommer denne veien

Bare få måneder tidligere, i den nordamerikanske byen Seattle, blei november 1999 møtet til Verdens Handelsorganisasjon (WTO) stengt – også det av massive protester. Det var, så det ut som, en begivenhet som hadde stoppet kreftene til storselskapenes globalisering – i det minste foreløpig.

Men ikke så raskt. Bare måneder etter at røyken og peppersprayen hadde løst seg opp og regjeringsrepresentantene og reporterne hadde dratt hjem, blei en helt ny runde med internasjonale samtaler lansert i det stille i Geneve. De fant sted i regi av en lite kjent avtale kalt Den generelle avtalen om handel med tjenester, eller GATS (General Agreement on Trade in Services).

Du har sannsynligvis ikke hørt om GATS – få folk har det. Det er poenget. Du bør vite hva det vil bety for deg. For disse forhandlingene pågår fortsatt i det stille. Hensikten er, enkelt og brutalt, å tvangsåpne offentlige tjenester i hele verden for private selskapers overtakelse; å gjøre hele begrepet «offentlige tjenester» ikke bare lite sannsynlig, men antakelig ulovlig.

Det er det GATS handler om. Hvis den hadde vært satt ut i livet forrige april, hadde det ganske enkelt vært ulovlig for regjeringa i Bolivia å renasjonalisere vannforsyninga i Cochabamba. Gode nyheter for selskapenes profitt, dårlige nyheter for folk flest.

GATS brulegger veien for privatisering av offentlig sektor i hele verden. Ingen unntak vil bli gjort – utdanning, helsevesen, sosialomsorg, post, museum og bibliotek, offentlig transport; alle områder vil bli åpnet opp for private selskapers interesser. Enhver tjeneste som i dag utføres av regjeringer for det almene vel, vil bli åpnet opp for de private selskapene, og drevet for profitt. GATS kan ganske enkelt være globaliseringens siste grense – slutten på begrepet offentlige tjenester som drives uten profitt.

GATS vil bli satt ut i livet i 130 land, stille og med lite oppstyr, om mindre enn 2 år. Hvis ikke noe gjøres.

Hva er GATS?

Den generelle avtalen om handel med tjenester er en av mer enn 20 handelsavtaler som administreres og håndheves av WTO. GATS blei etablert i 1994, ved avslutningen av «Uruguay-runden» av Den generelle avtalen om toll og handel (GATT), som førte til at WTO blei oppretta. GATS var en av handelsavtalene som blei vedtatt for å innføres når WTO blei dannet i 1995. Avtaler skulle startes fem år seinere med målsetting å «gradvis øke graden av (handels-) liberalisering». Disse samtalene blei startet som planlagt i februar 2000. Planen er å komme fram til en endelig avtale i desember 2002.

Mandatet til GATS er «liberalisering av handel med tjenester». På et folkelig språk betyr det å fjerne regjeringenes hindringer mot å privatisere offentlige tjenester. Målet er å gjøre det umulig for regjeringer å drive offentlige tjenester uten å være basert på profitt, uten deltakelse av private selskaper. GATS vil gi WTO mulighet til å begrense regjeringers tiltak i forhold til offentlige tjenester gjennom et knippe juridisk bindende begrensninger. Enhver regjering som ikke bøyer seg for WTOs bestemmelser vil bli møtt med sanksjoner.

Så hva skjer hvis GATS blir satt ut i livet? Charlene Barshefsky, USAs handelsrepresentant kan fortelle deg det. Før GATS forhandlingene startet tidlig forrige år, spurte hun den mektige US-amerikanske lobby gruppa Coalition of Service Industries hva de ønsket skulle være inkludert i GATS avtalen. EU-kommisjonen gjorde det samme med representantene for sine industrisammenslutninger, European Services Forum. Seg imellom blei selskapene enige om følgende prioriterte områder for handelsliberalisering: helsetjenester, sjukehuspleie, hjemmepleie, tannlegetjenester, pleie av barn og eldre, utdannelse – primær, videregående og etter-videregående, museer, bibliotek, lov/juridiske tjenester, sosialstøtte, arkitektur, energi, vannforsyning, miljøvern tjenester, fast eiendom, forsikring, turisme, posttjenester, transport, forlagsvirksomhet, kringkasting og mange andre områder.

Det dette innebærer er skremmende. Det betyr at de 137 medlemslandene i WTO holder på å bli enige om å åpne opp alle sine offentlige tjenester, hver smitt og smule, til frihandelslovene – de samme lovene som har gjort det mulig for WTO å få fjernet helse-, matvaresikkerhets- og miljøvernlover i dusinvis av land. Selskapsulvene får tillatelse til å komme inn i de siste gjenværende områder. Og er de først kommet inn, er det for seint for å noen gang få dem ut igjen.

En kortfattet historie om globalisering

Hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne regjeringene tillate fjerningen av disse mest grunnleggende rettigheter uten engang å spørre – eller informere – sine egne befolkninger? For å forstå svaret, er det nødvendig å gå tilbake til verdenshandelssystemets begynnelse. I 1947 blei en ny handelsorganisasjon – Den internasjonale handelsorganisasjonen (ITO – the International Trade Organisation) – dannet, med et helt annet mandat enn dagens WTO. ITO skulle fremme en ordnet global handel under FNs jurisdiksjon/domsmyndighet. Jakten på handel skulle eksplisitt ta med i vurderingen viktige sosiale hensyn, inkludert full sysselsetting og de menneskelige og sosiale rettigheter som er garantert gjennom FNs Menneskerettighetserklæring. Den nye ITO hadde til og med rett til å regulere transnasjonal kapital for å sikre at den tjente disse sosiale målsettingene.

Men ITO blei drept i fødselen av USA, som var fast bestemt på å bygge et helt annet globalt system for handel og investeringer basert på færre ikke flere reguleringer; et system som ville tjene USA, dets enorme selskaper og dets internasjonale interesser. Så USA skapte GATT og fjernet den fra FNs jurisdiksjon.

Etter at GATT blei dannet i 1947, har det vært 8 «runder» med handelsforhandlinger, som hver har fokusert på gradvis spredning av grensene for verdenshandelen. De første 6 rundene konsentrerte seg utelukkende om å redusere tollmurene, og GATTs økende makt blei i all hovedsak oversett av det sivile samfunn.

Den syvende – «Tokyo-runden» (1973-79) – falt imidlertid sammen med den såkalte «Washington-konsensusen», en global økonomisk modell basert på prinsippene om privatisering, frihandel og deregulering, og framveksten av gigantiske transnasjonale selskap som, siden de nå var globale operatører hadde kommet seg unna nasjonalstatens reguleringer, nå ville ha internasjonal deregulering i tillegg. Dette inkluderte store servise organisasjoner som var ivrige etter å overta regjeringsmonopolene, spesielt innafor sosialtjenestesektoren. For første gang begynte GATT å behandle barrierer for handel som ikke hadde med toll å gjøre. Regler, politikk og praksis til regjeringene slik som miljøvernslover og offentlig finansierte sosialtjenester som kan virke inn på handel. «Uruguay-runden» av forhandlingene (1986-94) utvidet dramatisk rammene for hvilke områder som blei behandlet, nevnte tjenester for første gang og dekket mange områder som vanligvis ikke forbindes med handel.

Verden, du må våkne

Plutselig gikk det opp for mange NGOer, forkjempere for sosial rettferdighet og miljøvernforkjempere, at mens de hadde vært opptatt med å drive lobbyvirksomhet overfor egne regjeringer og FN, hadde mye av den makta de tidligere hadde hatt i det stille hadde forflytta seg til en ny arena – ikke-valgte og i stor grad usynlige, globale handelsregimer.

De som satte opp den endelige dagsorden for Uruguay-runden, ville ha på plass ett sett med styrende regler for den globale økonomien – regler som ville tjene dem selv, og som skulle støttes av makta og våpnene til en global regjering. Det var Uruguay-runden som førte til at WTO blei skapt – den globale politimann for de rike selskapenes handelsagenda. Til forskjell fra GATT, som i praksis var en forretningsavtale mellom nasjonene, blei WTO gitt status som juridisk person. Den har internasjonal status som svarer til FN, men har i tillegg enorm makt til å håndheve reglene.

I motsetning til alle andre globale institusjoner, har WTO lovgivende og dømmende makt til å overprøve lovene, praktiseringen og politikken til individuelle land og slå ned på dem hvis de blir ansett å være for «handelsrestriktive». WTO inneholder ikke noen minimumsstandarder for å beskytte arbeidere, menneskerettigheter, sosiale eller miljømessige standarder; hver eneste gang (med ett unntak) WTO har blitt brukt til å utfordre et lands helse-, matvaresikkerhets-, rettferdig handels- eller miljøvernlovgivning, har WTO vunnet. I løpet av de siste seks åra har handlingene til WTO vist at det har blitt det sterkeste, mest hemmelige og antidemokratiske organ i verden, som raskt tar på seg ansvar som en global regjering og aktivt prøver å øke makta og rekkevidden sin.

Splitte opp tjenestene

Offentlige tjenester er neste mål for rambukken til WTO. De globale storselskapene har vært så framgangsrike i å overtale regjeringene overalt om at de har samme mål – at å jakte på profitt for selskapene og å kjempe for samfunnets goder er ett og det samme, at tilgangen deres til mange områder i det offentlige liv allerede er forbedret. Nå ønsker de å ta skrittet fullt ut.

Tjenester er den raskest voksende sektoren innafor internasjonal handel, og gir muligheter for store fortjenester for smarte selskaper. Og av alle offentlige tjenester ser det ut til at helse, utdanning og vann er de som kan bli mest lukrative. Det globale forbruket på vanntjenester er nå over tusen milliarder dollar hvert år, på udanning, over 2 tusen milliarder dollar og på helseomsorg over 3,5 tusen milliarder dollar.

Mange steder i verden har det som GATS vil akselerere, allerede begynt på forsøkstadiet.

USA kan komme til å foreslå en modell for avvikling av offentlige tjenester som GATS vil slippe løs på hele verden. I USA har helseomsorg allerede blitt en stor næringsvei, med gigantiske selskap registrert på børsen i New York. Rick Scott, generaldirektør (president) i Columbia, verdens største profittbaserte sykehusselskap, er klar på at helseomsorg er forretning, ikke noe forskjellig fra flyselskap eller kulelager industrien. Han har offentlig sverget å ødelegge alle offentlige sykehus i Nord-Amerika – leger, sier han, er ikke «good corporate citizens».

I mellomtida spår investeringsselskaper som Merrill Lynch at offentlig utdanning vil bli privatisert på global basis det neste tiåret, på samme måte som offentlig helsestell har blitt det. De sier det er umåtelige profitter å hente når dette skjer. EU annonserte nylig at alle offentlige drevne skoler i Europa må innlede et samarbeide med et selskap innen utgangen av tiåret. Erobringen av utenlandske markeder har nå blitt en felles hovedstrategi blant høyere utdanningsinstitusjoner over hele verden.

Mange deler av «Tredje verden» har blitt tvunget til å avvikle sin offentlige infrastruktur de seinere tiårene av IMFs (Det Internasjonale Pengefondet) strukturtilpassingsprogram. For å være berettiget til gjeldslette, har for eksempel dusinvis med «utviklingsland» blitt tvunget til å skrinlegge offentlige sosialprogram i løpet av de siste 20 åra. Dette har gjort det mulig for utenlandske selskap å komme inn og selge sine helse- og utdannings»produkt» til «forbrukere» som har råd til det, mens millioner derved blir uten de mest elementære sosiale tjenester. Latinamerikanske land opplever for tida en invasjon av helseomsorgsselskaper fra USA og asiatiske land tillater at utenlandske universitets- og helseomsorgskjeder starter underavdelinger. I det seinere har Verdensbanken tvunget de samme landene til å privatisere vanntjenester og arbeider åpent sammen med gigantiske vannselskap som Vivendi og Suez Lyonnais des Eaux for å etablere firmaenes «rettigheter» til å profittere på den «Tredje verden».

Gjennom GATS-forhandlingene ønsker disse selskapene bindende, globale og irreversible regler som garanterer dem tilgang til tjenestekontrakter for regjeringene i hele verden. Og de lykkes. 40 land, inkludert hele Europa har allerede satt utdanning på listen over områder GATS skal omhandle. På den måten åpner de sin offentlige utdanning for konkurranse fra selskaper basert i utlandet. Nesten 100 land har gjort det samme med helsesektoren. Ettersom samtalene går videre vil det bli veldig vanskelig for noe land å gå mot strømmen – hvis det skulle finnes noen som var modig nok til å prøve.

Hva inneholder GATS?

Den eksisterende GATS-avtalen – som ikke på noen måte er ferdig forhandlet, og godt kan bli ennå verre – dekker alle tjenestesektorer og de fleste tiltak regjeringene forestår, inkludert lover, praktisering, reguleringer og retningslinjer, skrevne og uskrevne. Intet regjeringstiltak som berører handel innafor tjenester, uansett hva dens formål er, selv om det er for vern av miljø eller forbrukere, universell dekning eller for å sikre arbeidsmiljø vil være utenfor GATS rekkevidde. Ingenting offentlig er sikkert.

I det vesentlige vil avtalen forby «diskriminering» av utenlandske selskap som søker om å få drive en offentlig tjeneste – uansett om det selskapet har dårlig rulleblad med hensyn til miljø eller sosiale områder. Man har også allerede blitt enige om at noen eksisterende WTO-regler vil gjelde «horisontalt» til offentlige tjenester over hele linjen, uansett om området allerede er listet opp for GATS eller ikke. En slik «horisontal» regel er «mest favoriserte land» («Most Favoured Nation»), som sier at med en gang selskap fra ett land får operere på ditt marked, må du slippe til selskapene fra alle andre land også. Denne regelen vil gjelde for alle tjenester, til og med de som fortsatt et beskyttet i noen land, som helsetjenester og utdanning. Tilsvarende, under horisontalreglene, må alle reguleringer innafor enhver sektor, inkludert sosialomsorg, være «minst handelsrestrik-tive» (least trade restrictive) – på norsk: alle offentlige tjenester; til og med sosialomsorg må operere med markedsmekanismer. De som forsvarer GATS insisterer på at motstanderne er hysteriske. Det er ingenting å bekymre seg for sier de. De viser til «fritak» innafor GATS for noen offentlige tjenester som regjeringene sørger for.

Noen land, vil de peke på, har allerede krevd fritak for sine offentlig finansierte trygdeytelser. Men det er ikke så enkelt. I følge GATS artikkel 1.3C, må en tjeneste for å bli vurdert til å være under regjeringens myndighet, være «helt gratis». Det betyr at tjenestene det er snakk om, må være fullstendig finansiert av regjeringen og ikke ha noen kommersielle formål. Siden nesten ingen tjenestegren i verden er fullstendig gratis, er dette unntaket i økende grad meningsløst.

Hva er foreslått for GATS?

I sin nye bok, GATS – hvordan WTOs nye «tjeneste»forhandlinger truer demokratiet, har den kanadiske forskeren Scott Sinclair identifisert de tre prioriterte områdene i den pågående runden av forhandlingene. For det første, vil GATS’ funksjonærer forsøke å utvide selskapenes tilgang til innenlandske markeder. Regjeringene vil være under et voldsomt press for å liste opp flere av sine tjenester og unnta færre. Det mest potente våpenet vil være presset for å bruke «nasjonal behandling» horisontalt. Nasjonal behandling er en grunnleggende trossetning for frihandel; den forbyr regjeringene å favorisere sine hjemlige sektorer over utenlandsbaserte selskap. Innafor noen tjenester gjelder allerede nasjonal behandling, målet er å få det til over hele linja.

I tillegg vil de sterkeste av de vestlige landene presse på for å få mer bindende avtaler om markedsadgang, med press på «utviklingsland» for å få garantert, irreversibel adgang til deres markeder, og svekket demokratiske regjeringers autoritet.

For det andre, GATS’ funksjonærer prøver å få til svært strenge begrensninger på innenlands reguleringer, for på den måten å begrense regjeringenes mulighet til å sette miljø-, helse- eller andre standarder som hindrer den frie handel. Artikkel VI:4 krever utvikling av «nødvendig disiplin» for å sikre at «tiltak som har med krav til kompetanse og prosedyrer, tekniske standarder og bevillingskrav ikke medfører unødvendige hindringer for handel.» Oversatt: ikke la deres sære standarder komme i veien for utenlandske selskapers interesser. Denne avtalen skal også gjelde horisontalt. Regjeringer vil bli tvunget til å vise at reguleringer, standarder og lover var «nødvendige» for å oppnå et mål som er støttet av WTO, og at det ikke fantes noe alternativ som var mindre restriktivt for kommersielle interesser.

For det tredje, de nye samtalene har som mål å utvikle nye GATS-regler og begrensninger, beregnet på å begrense yterligere regjeringssubsidier, til slikt som offentlige arbeider, kommunale tjenester og sosialarbeidsprogram.

En spesielt truende utvikling er reglene som rommes av det kjedelig uttrykket «Kommersiell tilstedeværelse». Kommersiell tilstedeværelse tillater en «investor» i ett av GATS-landene å etablere tilstedeværelse i ethvert annet GATS-land og konkurrere ikke bare om forretningsdrift mot innenlandske leverandører, men om offentlige fond/tilskudd i konkurranse med innenlandske institusjoner eller tjenester som er finansiert av offentlige midler.

Til sammen vil disse forslagene i stor grad øke WTO sin myndighet over regjeringenes daglige arbeid. De vil gjøre det praktisk talt umulig å utøve demokratisk kontroll over framtida til de mest grunnleggende offentlige tjenestene.

Hvordan GATS vil berøre deg?

GATS vil påvirke alle sider av det offentlige liv. Som et resultat av økonomisk globalisering går alle land i verden allerede gjennom en grunnleggende forvandling. Rikdom går i en strøm til toppen mens en økende økonomisk kløft deler de som har fordel av systemet, fra en stadig økende underklasse. For å sikre det som den amerikanske utdanningsforfatteren Jonathan Kozol kaller «at barna til de best skikkede overlever», er et lagdelt system av utdanning og trygd i ferd med å bli normen over hele verden i det vi kollektivt gir opp en tidligere drøm om et allmenngyldige rettigheter. Vi skaper topp skoler og helseomsorgsystemer for en elite i verden og et lagdelt system – eller ikke noe system i det hele tatt – for de som ikke teller. GATS tjener denne samfunnsvisjonen drevet fram selskapenes jakt på profitt. Det er viktig å forstå, i saklige termer, hva som står på spill. Under det foreslåtte GATS-regimet vil utenlandske utdannings- og helseselskap ha rett til å etablere seg i ethvert WTO land. De vil ha rett til å konkurrere med offentlige institusjoner som sykehus og skoler om offentlige tilskudd. Standarder for helse- og undervisningspersonell vil bli underlagt WTO-regler for å sikre at de ikke er «til hinder for handel». Utenlandsbaserte utdanningsselskap vil bli gitt myndighet til å gi akademiske grader. Utenlands-basert telemedisin vil bli lovlig. Og land vil ikke bli i stand til å stoppe konkurranse over grensene på lavkost helse- og utdanningspersonell. WTOs tjenestedivisjon har allerede leid et privat selskap kalt Global Alliance for Transnational Education for å dokumentere politikk over hele verden, som «diskriminerer mot utenlandske tilbydere av utdanning». Resultatet av denne «studien» vil bli brukt til å presse de land som fortsatt beholder en offentlig utdanningssektor for å få den overgitt til det globale markedet. Foruroligende er det at GATS også inkluderer myndighet over «miljøverntjenester» og beskyttelse av naturressurser. Våre parker, dyreliv, vassdrag og skoger kan alle bli områder for konkurranse dersom globale transnasjonale «miljøtjeneste»-selskaper krever at konkurransemodellen må brukes for forvaltningen av disse områdene. «Barneomsorgs»kjeder sultne på profitt, ville invadere alle land, det samme ville fengselskjeder som Wackenhut, med dens rykte om vold og misbruk både mot fengslede og stab. Praktisk talt ubegrenset tilgang for utenlandske leverandører må gies til kommunale kontrakter for bygging, kloakk-, søppel-, hygiene-, turisme- og vanntjenester. For å si det enkelt vil alle fellestjenester – eller det som er igjen av dem – bli angrepet hvis GATS blir satt ut i livet. Det som pleide å være del av felles arv, som frø og gener, luft og vann, kulturarv, helsestell og utdanning vil bli forsøkt gjort om til varer, privatisert og solgt til den som byr høyest på det åpne markedet. Land som Canada og Frankrike som har (og skryter av) nasjonal og allmenn helseomsorg og utdanningsvesen, vil miste disse. Land som Storbritannia og Chile som en gang hadde offentlige helsetjenester, vil aldri kunne få slike offentlige tjenester. Det samme gjelder land som India og Sør-Afrika som nå kjemper for å sikre slike rettigheter for sine innbyggere.

Det endelige målet med dette er kanskje best summert opp av en av USAs topp WTO-forhandlere som sa like ut om GATS/WTO-prosessen: «I bunn og grunn slutter den ikke før utlendingene tilslutt begynner å tenke som US-amerikanere, oppføre seg som US-amerikanere og framfor alt – shoppe som US-amerikanere».

Hva kan gjøres?

Hvis GATS skal stoppes, har vi virkelig ikke noe tid å miste. Verden må våkne – raskt – og se hva som gjøres bak dens rygg. Vi trenger raskt en internasjonal bevegelse som den som kom sammen for å kjempe mot MAI (den multilaterale avtalen om investeringer) og fortsette med å stenge gatene i Seattle.

Vi trenger forskning på alle aspekter ved GATS i alle land, og vi må dele resultatene av dette. Vi må danne felles fronter i alle land som vil inkludere alle de viktigste sektorene som er involvert – utdanningspersonale, helsearbeidere og forkjempere for helsesektoren, fagforeninger i det offentlige, miljøforkjempere, bønder, forfattere og artister, urbefolkning og andre. Vi trenger solidaritet, samarbeid og fart.

Vi trenger «GATS-frie soner» på universitets- og høyskoleområder, kirker og lokale kommunesenter. Vi må gå til våre egne lokale myndigheter og vedta lokale resolusjoner mot GATS. Vi må skrive brev til våre regjeringer og lokale aviser og alternative publikasjoner og media.

For å si det enkelt må vi gjøre GATS til et velkjent ord, og ikke et hyggelig sådant. Motstanderne av GATS og tankegangen bak, bør ha tre grunnleggende krav. For det første, må vi i GATS-forhandlingene kreve full gjeldssletting og fjerning av de strenge bestemmelsene i den nåværende avtalen, slike som angrepene på innenlandske forskrifter/reguleringer. Det er helt uakseptabelt at regjeringene våre møtes bak lukkede dører for å bryte ned rettighetene vår til fordel for vennene deres innafor næringslivet. Dette må stoppe øyeblikkelig, mens vi vurderer situasjonen og tar spørsmålene opp med offentligheten. I bunn og grunn bør vi kreve at fellesgodene blir fullstendig fjernet fra frihandelsavtalene.

For det andre, trenger vi sikre garantier for at ingen framtidige GATS-forhandlinger vil hindre regjeringer i å sørge for gode offentlige tjenester for innbyggerne sine. Videre trenger vi en GATS som vil prøve å styrke disse innenlandske programmene gjennom internasjonale lover og fremme utvikling av slike tjenester over hele verden.

Til slutt, må vi jobbe for at folk bryr seg med de reglene som styrer internasjonal handel. Vi vet at regjeringa ikke hører på oss fordi vi har gode argument, men fordi vi har politisk makt må vi prøve å skape et globalt demokrati der regjeringene tjener innbyggerne sine og tar hensyn til folks engasjement for menneskerettigheter og økologisk forvaltning. Vi må ikke bare sitte taus og la disse rettighetene bli forhandlet bort.

Folket i verden sa nei til MAI. Økende antall sa nei til WTOs årtusenrunde. Vi må nå si nei til GATS. Og vi må bli hørt. Det er virkelig ikke noe alternativ.

av Mikael Nyberg

Blant de viktigste initiativtakerne og inspirasjonskildene bak Aspeninstituttet var filosofen José Ortega y Gasset. Han flyktet fra borgerkrigen i Spania i 1936 og tok avstand fra republikken. Da hadde han allerede fått utgitt boka La rebelión de las masa (Massenes opprør), som handler om stemningen i borgerskapet etter at «massene» trengte seg inn i samfunnslivet på begynnelsen av 1900-tallet. For Ortega fantes det to slags demokrati. I det ene kjenner massene sin plass. Massene bøyer seg for de liberale rettighetene og gir kulturens og statsmaktens forvaltere – som han kaller de «kvalifiserte minoriteter» – rom til å styre samfunnet. I det andre fortrenger majoriteten det moderne aristokratiet. «Nå tror massen … at den har rett til å gjennomføre og lovfeste tanker som er født ved kafebordet. Jeg tviler på at det har eksistert andre perioder i historien da flertallet fikk styre mer direkte enn i vår tid.» I dette «hyperdemokratiet» lyder ikke folk lenger de opplyste. De respekterer dem ikke. De tar seg til og med retten til fornøyelser og bekvemmeligheter som før var forbeholdt den utvalgte eliten. Dermed forfaller samfunnet til «barbari», og den mest utstuderte barbaren og «massemennesket» er vitenskapsmannen. Med sin stadig høyere spesialisering har han fratatt samfunnet dets følelse av en høyere sammenheng. Et kreativt liv kan bare gjenopprettes gjennom lederprinsippet: «enten hersker jeg, eller så adlyder jeg». Lydigheten skal ikke bestå av underkastelse. Den skal bestå av solidaritet med lederen og en «entusiastisk tilslutning til hans fane.»

Men hva slags ide skulle på en slik måte kunne få makt over menneskenes sinn? Massenes opprør og verdens allmenne moralske forfall hadde opphav i en europeisk demoralisering, mente Ortega. Kontinentet hadde mistet makten over fremmede folk og land og blitt sittende fast i trangsynt nasjonalisme. Det var bare Europatanken som kunne snu denne utviklinga. «Bare besluttsomhet om å skape én sterk nasjon av kontinentets folkeslag kan gi Europa livskraften tilbake.» Et forent Europa ville igjen kunne utøve et moralsk lederskap i verden. Dette ville også være eneste vei å gå for å forhindre «en seier for femårsplanene», det vil si for kommunismen (1).

Det var slike tanker som sirkulerte i den klare fjellufta i Colorado. Menneskene der oppe foraktet forstadsbeboerne som mekka på bilen, gikk på supermarkedet og lo av klovnene på tv. De var selvstendige næringsdrivende og ledere i statsadministrasjonen. De tillempet en vitenskapelig forretningsledelse og forsto å utnytte (moderne) sosial ingeniørkunst, men for dem sto Karl Poppers abstrakte samfunn, med dets fornuftstro og formelle likhetsregler, som ettergivenhet overfor massen og dens hyperdemokrati. I sine egne øyne forvaltet de noe som var høyere. De skulle, som grunnleggerne av instituttet forklarte det, «gjenoppdage de åndelige og moralske sannheter som gjør det mulig for menneskene å mestre vitenskapene og disses maskineri» (2). En gang i framtida skulle den kvalifiserte minoriteten igjen frigjøre seg fra massesamfunnets begrensninger, men først gjaldt det å lede den kapitalistiske verden ut av dens aktuelle problemer.

Europaprosjektet

Det høystemte snakket om kultur og humanisme under Goethe-festivalen i Colorado skjulte et nærliggende politisk motiv: anstrengelsene for å styrke USAs og vestmaktenes innflytelse over den vestlige delen av Tyskland. Grunnleggerne av Aspeninstituttet så det slik at det ikke var tilstrekkelig med et økonomisk og militært engasjement. Tyskland måtte også gjenopptas i det vestlige kulturfellesskapet (3).

Utenriksminister George Marshall hadde sagt: «Det er fåfengt å tro at et Europa overlatt til å streve for seg selv med sine komplekse gjenoppbyggingsproblemer, fortsatt vil være åpent for amerikansk forretningsvirksomhet slik vi har vært vant til fra gammelt av.» (4) Trusselen kom ikke fra Den røde hær. Sovjetunionen hadde flyttet fram sin posisjoner i øst i henhold til den oppdelinga som de allierte avtalte på Jalta og i Potsdam, men Stalin planla ingen erobring av Vest-Europa. Det visste lederne i Washington. Det som uroet dem var de politiske stemningene som bredte seg i Europa etter fascismens fall. Kommunistpartiene var sterke, fagorganisasjonene vokste, og det var en overhengende risiko for at de vesteuropeiske landene skulle gjenreise nasjonale kapitalistiske økonomier med begrenset adgang for amerikansk kapital.

Da gjestene ankom Aspen i 1949 var det krise i den amerikanske politikken. Marshallplanen var ment å skulle dempe ropene på sosiale forandringer og å frata Wall Street kontrollen med den kapitalistiske utviklingen, men var mislykket. En av USAs ledende forretningsmenn konstaterte at «i Frankrike er arbeidernes relative stilling dårligere enn før krigen. Og både i Italia og Tyskland når lønningene knapt over eksistensminimum, samtidig som det rår alvorlig arbeidsløshet.» (5) Allierte soldater ble satt inn mot streikende arbeidere i Vesttyskland, og i Frankrike okkuperte militæret gruveområdene da fagforeningene gikk til kamp. Tre arbeidere ble drept, flere hundre skadd og et par tusen fengslet.

Den følelsen av usikkerhet som deltakerne ved Goethe-festivalen dyrket, ble forsterket av nyhetene fra Asia om den kommunistiske revolusjonen i Kina. Myndighetene i Washington hadde begynt å revurdere utenrikspolitikken. Det fantes fire alternativer, forklarte en underkomite under Det nasjonale sikkerhetsrådet.

1. Å snuble videre som før.
2. Å foreta et preventivt angrep mot kommuniststatene.
3. Å trekke seg ut av Europa og Asia.
4. Å utvikle den frie verdens militære ressurser.

Komiteen gikk inn for det siste alternativet, men da måtte kongressens øvre grense for militære utgifter overskrides. Forsvarsdepartementet forestilte seg en økning fra 13,5 milliarder dollar til 18 milliarder. Komiteen ble ledet av Paul Nitze, en av Aspeninstituttets grunnleggere. Han syntes departementet var for gnient. Komiteen foreslo 50 milliarder dollar (6). Men det var vanskelig å få kongressen med på en slik opprustning. Finansavisene forventet derfor at regjeringen i Washington skulle dramatisere en eller annen internasjonal krise. Krigen i Korea ble oppfattet som en trussel mot landets eksistens, og militærutgiftene ble tredoblet og nådde det oppsatte målet i 1953. Krigen og opprustningen snudde på konjunkturene og hjalp Vest-Europa og Japan ut av sine økonomiske kriser, og bidro til den sosiale ingeniørkunstens storhetstid.

Tida var inne for den bærende ideen som Ortega y Gasset hadde etterlyst: Europatanken. To politiske krefter spilte en ekstra iherdig pådriverrolle. I bestrebelsene på å oppnå vesteuropeisk enighet fant det vesttyske borgerskapet en vei ut av sin beklemte stilling etter krigen. Og styresmaktene i USA fant i prosjektet løsningen på sine aktuelle problemer i Europa.

USA bestemte seg tidlig for å gjøre Tysklands deling permanent, og gi blaffen i den allierte beslutningen om avrustning og nøytralisering av landet, som det var enighet om før krigens slutt. I Europaprosjektets navn ble USAs politikk nå satt ut i livet. Churchill var villig til å prøve ut et sovjetisk forslag om et gjenforent, demilitarisert Tyskland, men Eisenhower sa nei. Det var ikke lenger snakk om å oppløse de tyske industrikonsernene og stenge portene til våpensmiene. Alfried Krupp, som hadde brukt slavearbeidere fra konsentrasjonsleirene til å produsere våpen for Hitlers armer, fikk tilbake både friheten og eiendommene sine, mens veteraner fra Waffen-SS og Gestapo fikk tjeneste i den amerikanske etterretningen (7).

En militær og industriell gjenopprustning av Vest-Tyskland skulle få fart på handel og investeringer i den transatlantiske økonomien og gjøre det lettere å bekjempe den røde faren, mente lederne i Washington. Men det var ikke lett å få Frankrike og Storbritannia til å si ja til kursendringen. Derfor forsøkte USA å knytte den nye politikken sammen med et større prosjekt, ideen om europeisk forening.

På trettitallet hadde den franske ambassadøren i Tyskland, stålmagnaten François-Poncet, foreslått et felles kartell innenfor tungindustrien. Han håpet at Hitler skulle fremme sine mål på fredelig vis og gi Frankrike dets rettmessige plass i et nytt Europa. Etter krigen ble han fransk overkommissær i Tyskland, og fikk anledning til å virkeliggjøre planen sin (8). Den amerikanske overkommissæren, John J. McCloy, foreslo en internasjonalisering av Ruhr-områdets og Vest-Europas tungindustrier under privat kontroll. Jean Monnet, som var ansvarlig for gjenoppbyggingen i Frankrike, videreutviklet ideen ved å foreslå opprettelsen av et kartell innen kull- og stålindustrien. I høytidelige erklæringer ble det sagt at prosjektet skulle gjøre slutt på den gamle tysk-franske rivaliseringa og legge grunnlaget for et forent Europa.

I dag fins bare det vakre innpakningspapiret igjen i vår allmenne bevissthet. Hver glanset EU-brosjyre fra UDs informasjonsavdeling forteller sagaen om den heltemodige Jean Monnet og fredsprosjektet hans. Men da planen ble lagt fram, var mottakelsen langt fra hjertelig. Storbritannias statsminister Attlee erklærte at han ikke kunne «akseptere et prinsipp om at landets mest vitale økonomiske krefter skulle overlates til et organ som er ytterst udemokratisk og ikke ansvarlig overfor noen.» Og den sosialdemokratiske lederen Schumacher i Vest-Tyskland advarte mot at Tysklands deling kunne bli permanent i et «direktørenes Europa» (9). Men med støtte fra USA ble Kull- og Stålunionen iverksatt i april 1951, to måneder etter at Alfried Krupp var satt på frifot. Det var første skritt mot EU.

Borgerskapet i Vest-Tyskland jublet over utsiktene til å gjenvinne uavhengighet og makt. Den kristeligdemokratiske forbundskansleren, Konrad Adenauer, pekte på de tyske generalenes erfaring i å slåss mot russerne. Han mente at med et Europeisk Fellesskap i ryggen, ville det bli mulig både å gjenvinne Øst-Tyskland og provinsene øst for elvene Oder og Neisse, som tilfalt Polen og Sovjetunionen etter krigen (10). Naboene i Vesten gikk med i spillet fordi USA presset dem til det, og fordi et samarbeid med Tyskland slik som tidligere, var noe som ga løfter om økonomisk utbytte og beskyttelse mot den organiserte arbeiderklassen og den sovjetiske innflytelsen. De nye styrkeforholdene i Europa gjorde det lettere å overvinne motviljen mot den tidligere fienden. USA sto som garantist mot en ny tysk maktpolitikk, og Frankrike trodde at landet kunne opprettholde en balanse med Tyskland, så lenge Tyskland forble delt. Den kalde krigen ga plass til kalkulasjoner på to kanter. På den ene siden skulle Tyskland gjenopprettes som et bolverk mot bolsjevismen. På den andre siden førte tvekampen mellom USA og Sovjetunionen til at Vest-Europa følte seg sikker på at Tyskland ville fortsette å være delt og relativt svakt. I 1989 holdt ikke regnestykkene stikk lenger.

Eurotanken og dens sponsorer

Den politikken som USA og de andre vestmaktene slo inn på, gikk stikk i strid med de folkelige forventningene etter krigen. Sovjetunionens forslag om avrustning og fredelig gjenforening ble godt mottatt også i de vestlige delene av Tyskland, og i hele Europa fantes det støtte for å nasjonalisere og på annen måte innskrenke den private kapitalens friheter. Mot redselen for tysk revansjisme, mot Sovjetunionens og kommunistpartienes fredskampanjer og mot kravene om sosiale forandringer, bygget de vestlige lederne Europatanken; forstillingen om et Europas Forente Stater etter nordamerikansk forbilde og med nordamerikansk støtte. Adenauer erklærte at det gjaldt å «fange og samle den europeiske ungdommens fantasi» (11).

John J. McCloy var den store strategen. Siden sommeren 1920, da han lærte de unge Rockefeller-sønnene å seile, hadde han hatt nære forbindelser til de mektige kapitalkreftene på USAs østkyst. Som jurist i New York under 20-tallets svindelkonjunktur gjorde han forretninger med Jean Monnet. De lurte penger fra småsparere på vegne og bankierer og børshaier. Da McCloy ble begravd i en kirke på Manhattans Upper East Side våren 1989, var det trangt om plassen mellom ministrene og de tidligere statslederne som flokket seg om kista sammen med oljemilliardærer, bankierer og industrieiere. Han hadde aldri hatt noen ledende politisk posisjon, men ble allment kalt «formannen» for the establishment. Han var den fremste blant likemenn som påvirket de store avgjørelsene uten å være synlig. Han hadde ledet presidenter gjennom nasjonale kriser og vært sjef for betydelige institusjoner som Verdensbanken, Ford Foundation og Chase Manhattan Bank. Han hadde også vært leder av Aspeninstituttet, og der engasjerte han to medarbeidere fra årene i Tyskland, Joseph Slater og Shepard Stone, i virksomheten. Fra krigens slutt og helt til sin død hadde McCloy stor innflytelse over USAs Tysklands- og Europapolitikk. I sin biografi skriver Kai Bird:

«På 1970- og 80-tallet benyttet McCloy enhver talerstol han hadde adgang til, til å preke sitt ‘atlantiske’ budskap om vesteuropeisk enhet. Han besøkte Tyskland hvert eneste år, og som formann eller styremedlem i Council on Foreign Relations, Atlantic Council, American Council on Germany, German-Marshall Fund og Aspen Institute fortsatte han å øve innflytelse over journalister, akademikere og utvalgte politikere. Bekvemt nok var det nettopp disse allmennyttige organisasjonene som tilfeldigvis kontrollerte det meste av reisetilskudd, konferansepenger og trykksaksabonnementer som finansierte de politiske debattene om NATOs framtid, de tysk-amerikanske forbindelsene og utviklingen i den kalde krigen. McCloy overvåket disse aktivitetene, anførte tonen og den allmenne innretningen. Andre personer som var nært knyttet til ham, som Shepard Stone, sjef for Aspeninstituttets Berlinkontor, Joseph Slater, en annen sjef for Aspeninstituttet, og David Klein, som ledet American Council on Germany, ledet det daglige sekretariatsarbeidet. Langt ut på 80-tallet fortsatte de opinionsdannende institusjonene til eliten å legge parametrene for hva etablissementet anså for å være ‘legitim’ debatt om USAs Europa-politikk.» (12)

McCloy dikterte ikke forskernes avhandlinger, journalistenes nyhetsartikler eller politikernes standpunkter. På vegne av den nordamerikanske østkystkapitalen forvaltet han den infrastrukturen som formet den allmenne bevissthets visjoner om Europa. Det ble forutsatt at forskerne, journalistene og politikerne fikk tenke fritt, men de frie tankene deres ble filtrert gjennom en bestemt interesse. De som tenkte feil eller som uroet denne interessen, ble med uunngåelig automatikk koblet ut. De fikk problemer med å skaffe seg tilskudd, de ble refusert, de ble ikke lenger invitert til seminarene. De som tenkte politisk korrekt og debatterte etter denne interessens smak, fikk derimot klatre opp til berømmelsens og maktens tinde. Slik McCloy hevet den unge forskeren Henry Kissinger til framgang og politiske posisjoner under beskyttelse av brødrene Rockefeller.

Ikke bare USAs, men hele det transatlantiske borgerskapets politikk, ble preget av disse prosessene i den offentlige infrastrukturen. I et samspill mellom lukkede selskaper for utvalgte og hemmelige deler av statsapparatene, forsøkte den kvalifiserte minoriteten å møte utfordringene fra massesamfunnet og hyperdemokratiet.

Den kalde krigen var for McCloy i første rekke en krig om tenkingen. Med penger fra hemmelige CIA-fond organiserte han en «altomfattende psykologisk offensiv». Etter den kinesiske revolusjonen ble omfanget firedoblet. Det ble trykket minst 1.000 hendige bøker i masseopplag og spredt over hele verden. Diktene til T.S. Eliot ble sluppet fra fly på den andre siden av Jernteppet. Det ble startet kulturtidsskrifter, organisert musikkfestivaler og i Hollywood ble det produsert oppbyggelige filmer for den store massen. John Wayne, som gjorde alt for å unngå verneplikt under 2. verdenskrig, fikk personifisere den frie verdens heltemot. Bildene av tyske soldater i krigsfilmene ble mer sympatiske. Ezra Pound, som var den eneste amerikaneren som ble tiltalt for forræderi under 2. verdenskrig, fikk en pris, og trass i jødiske protester ble det 3. rikets stjernedirigent, Herbert von Karajan, sendt på turné. Strategene i Washington anså kampen om de intellektuelle som sentral. Det gjaldt å drive tilbake den sosialt kritiske kunsten og overvinne all mistenksomhet overfor USA og den amerikanske kulturen. I Europa ble den abstrakte ekspresjonismen lansert med CIAs hjelp, som et symbol på den individuelle friheten i det liberal-kapitalistiske amerikanske samfunnet. Massen ble foret med John Wayne, mens kultureliten skulle fengsles av den hardtdrikkende maleren og cowboyen Jackson Pollock. Den estetiske radikalismen skulle erstatte den politiske (13).

Et hovedmål for McCloy og strategene ved CIAs hovedkvarter var å trekke sosialdemokratene vekk fra klassetankegang og nøytralitet. For å oppnå dette gjaldt det få tillit hos den ikkekommunistiske intellektuelle venstresida. Under ledelse av CIA-agenten Michael Josselson kom flere hundre intellektuelle fra 21 land sammen i Vest-Berlin i juni 1950, for å grunnlegge Kongressen for kulturell frihet. Det var en organisasjon som skulle «forsvare frihet og demokrati mot det nye tyranniet som går som en svøpe over verden.» Arthur Koestler forklarte at valget sto mellom frihet og slaveri, og hvorfor «begrepene ‘sosialisme’ og ‘kapitalisme’, ‘venstre’ og ‘høyre’ . . . på det nærmeste er blitt innholdsløse.» Franz Borkenau hevdet at menneskeheten var blitt oppmerksom på det absurde i troen på «perfekte og logiske samfunnskonstruksjoner.» Den «snevre materialismen» hos både liberalismen og sosialismen kunne nå overvinnes. 15.000 vestberlinere jublet over det antikommunistiske budskapet under avslutningsseremonien. I de etterfølgene årene ble Kongressen for kulturell frihet utrustet med filialer i 35 land og en stab på nesten 300 ansatte. Kongressen ga ut tidsskrifter og sponset konferanser, kunstutstillinger og forfattermøter. Virksomheten ble overvåket i detalj av operatørene til CIA, og penger ble sluset inn i organisasjonen via stiftelser med velgjørende formål.» (14)

Det samme hemmelige fondet fremmet tanken om en overnasjonal europeisk statsdannelse. En av entusiastene var doktor Joseph Hieronim Retinger, som under krigen var rådgiver den landflyktige polske general Sikorski. Han hadde siden 1920-tallet agitert for europeisk enhet mot den sovjetiske trusselen. Under de nye politiske forholdene kunne han regne med støtte fra så vel brødrene Rockefeller i USA, François-Poncet i Frankrike og den tyske bankmannen Hermann Abs, tidligere ledende finansmann i det 3. riket og seinere en av Adenauers fortrolige. Det ble organisert en bevegelse for europeisk enhet, og Joseph Retinger, Winston Churchill og den belgiske statsministeren, Paul Henri Spaak, dro til USA for å tigge penger. Der opprettet man The American Committee on a United Europe, en støtteforening som ble ledet av representanter for den amerikanske etterretningen. Komiteen begynte å sluse føderale midler inn i Retingers prosjekt.

CIA hadde i hemmelighet filmet Verdens Ungdomsfestival i Øst-Berlin i 1951. Festivalen ble ledet av kommunister. McCloy fikk se opptaket, og ble forskrekket. Hans assistent Shepard Stone fikk i oppdrag å organisere et forsvar mot den økende sovjetiske fredspropagandaen. Stone foreslo å opprette noe som skulle kalles Europabevegelsen for en antikommunistisk motkultur, men Retinger og hans venner hadde en bedre ide, og startet en ungdomskampanje for Europas samling. De neste årene ble det arrangert tusentalls konferanser og filmframvisninger. Det ble spredd flygesedler i masseopplag, og over radionettet nådde Europatanken lyttere over hele kontinentet. I årene 1951-1959 skal CIA ha brukt nærmere 1,5 millioner pund (sterling) på denne kampanjen (15).

På denne måten ble Europatanken lansert, men trass i den omfattende kampanjen, og trass i mobiliseringen for den kalde krigen, ble den transatlantiske leiren rammet av omfattende indre motsetninger. Doktor Retinger var bekymret. Han innså at den brede allmennheten alltid hadde vanskeligheter med å forstå de store linjene, men nå hadde forvirringen også bitt seg fast innenfor eliten. Det var mer alvorlig. Innenfor det europeiske borgerskapet bredde det seg mistro mot USA og de amerikanske bestrebelsene. Og på den andre siden av havet ble østkystkapitalens globale ambisjoner utfordret av en voksende isolasjonistisk tendens. På enkelte holde utviklet spenningene mellom nordamerikanske og vesteuropeiske forretningsinteresser seg til åpen rivalisering (16).

Slik Retinger så det, fulgte den alminnelige opinionen alltid lederskapet til innflytelsesrike enkeltpersoner. Derfor måtte det oppnås en felles forståelse innenfor den transatlantiske eliten. Først da kunne den kalde krigens ideologi og Europakampanjene få gjennomslag (17). Han kontaktet Bernhard av Nederland, prinsen som startet sin karriere hos IG Farben og nazistene og sluttet som bestikkelsesagent for Lockheed. De diskuterte situasjonen, og fant ut at den var alvorlig (18). Sammen med en liten gruppe politikere og forretningsfolk utarbeidet de planer om en hemmelig konferanse som skulle legge bro over motsetningene. De fikk støtte for ideen i CIA og den føderale ledelsen i Washington. David Rockefeller og andre representanter for østkystkapitalen dannet en forberedelseskomite (19).

De siste maidagene i 1954 hilste prins Bernhard og doktor Reitinger et syttitall ledende direktører, bankfolk og politikere velkommen til Hotel de Bilderberg i Oosterbeek i Holland. Unilever og CIA betalte regningen. Pressen var ikke informert, og det var satt ut vakter som skulle passe på at ingen utenforstående kom i nærheten. Fra Sverige kom Marin Waldenström fra den svenske arbeidsgiverforeningen og Herbert Tingsten fra avisa Dagens Nyheter. Det skulle gå mange år før offentligheten fikk vite at møtet hadde funnet sted. Representanter for de transatlantiske kapitalgruppene kunne i fred og ro prøve å greie ut flokene seg i mellom. Det ble satt opp en hemmelig protokoll om å vie de interne motsetningene mer oppmerksomhet. Forsamlingen vedtok å treffes igjen.

Spørsmålet om vesteuropeisk forening dukket opp igjen og igjen i Bilderberggruppens sammenkomster. I Garmisch i 1955 diskuterte man muligheten for å bygge videre på Kull- og stålunionen. I protokollen kan det blant annet leses: «Det eksisterer allmenn erkjennelse av at vi har et felles ansvar for snarest å oppnå størst mulig integrering ved å danne et europeisk fellesmarked (20). George McGhee, tidligere oljedirektør, regjeringstjenestemann, amerikansk ambassadør i Vest-Tyskland og medlem av Bilderberggruppens styringskomite, har forklart at «Romatraktaten, som skapte Fellesmarkedet, fant sin form under Bilderbergmøtene» (21).

Men gruppen befattet seg ikke med detaljene. Bilderbergmøtene var bare enda ett av de foraene i den offentlige infrastrukturen hvor den kvalifiserte minoriteten kunne trekke opp de store linjene uten å måtte ta hensyn til den offentlige opinion i massesamfunnet. I en protokoll het det at «… i lys av den enighet som er kommet til uttrykk i diskusjonene,» (bør deltakerne) «… kunne formidle våre oppfatninger til den alminnelige opinion innen sine egne innflytelsessfærer, uten å avsløre kildene» (22).

De ble ikke alltid enige. Men i mange tilfeller kunne de bilegge mindre viktige tvister og utvikle en overordnet konsensus. Gjennom felles forståelse ble etterkrigstidens politiske og faglige ledelse formet. På Bilderberggruppens møter deltok ledende sosialdemokrater, og på et av de første møtene ble det uttrykt forhåpning om at «fagbevegelsen vil bli mer aktiv i sin kamp mot kommunistisk infiltrasjon og propaganda.» Faglige ledere «burde inviteres til å diskutere spørsmålet med ledende personligheter» (23).

Kongressen for kulturell frihet drev flere kampanjer for å gjøre Vest-Europas sosialdemokratiske og sosialistiske partier om til kloner av det demokratiske partiet i USA. Den marxistiske teorien om klassekampen var ikke lenger relevant, forkynte talerne under konferansene. Velferdsutviklingen og de små skritts sosiale ingeniørkunst hadde forvandlet arbeiderklassen til middelklasse. I 1960 satte Roy Jenkins, Hugh Gaitskell og andre flittige deltakere i Kongressens aktiviteter, i gang en omfattende kampanje for «demokratisk sosialisme innen (britiske) Labour. Pengene kom fra en ukjent kilde. Partiet skulle slutte opp om NATO og gå inn for britisk medlemskap i EF (24). I Sverige agiterte Tingsten for NATO-medlemskap, og kulturtidsskriftet Kulturkontakt, utgitt av Svenska kommittén för kulturens frihet, gjorde seg arg over det svenske folkets forkjærlighet for en forgangen nøytralitet. Kjell-Olof Feldt, som var redaktør for det sosialdemokratiske studentforbundets tidsskrift Libertas, harselerte over gjenstående antikapitalisme i forslaget til nytt partiprogram. Bladet hyllet bestrebelsene på å «modernisere» den europeiske venstresiden. Den kommende tv-reporteren Olle Tolgraven refererte til tidsskriftet Encounter, som i hemmelighet var finansiert av CIA, og mente at sosialdemokratene måtte lære av demokratene i USA (25).

De hemmelige nordamerikanske fondene hadde en finger med overalt. Pengene gikk ikke bare til organisasjoner som Kongressen for kulturell frihet og Europabevegelsen, men også direkte til enkelte politikere, journalister og fagforeningsledere. I visse tilfelle ble det delt ut så høye beløp som 50.000 dollar (26). En hel generasjon lovende unge politikere fikk stipend til besøk i USA og til internasjonale oppdrag for organisasjoner som ble finansiert av CIA. I Sverige satt Erik Södersten, bror av Bo Södersten, og drev butikken fra den amerikanske ambassaden (27). Flere av de politiske skandalene som har skaket opp Italia og andre vesteuropeiske land i nyere tid, har sin opprinnelse i disse årene. Sosialister og kristligdemokrater lærte seg å satse på hemmelige aksjoner og samarbeid med kriminelle og fascistiske organisasjoner i kampen mot kommunistisk innflytelse.

De unge europeerne var ikke lydige undersåtter som lederne i Washington kunne styre som de ville, men de ble trukket inn i et miljø som gjorde dem åpne for de lukkede selskapenes felles innforståtthet. I sin videre karriere tok de med seg tankegods fra femtitallet som de kunne videreutvikle når det ble bruk for det igjen. Det fornyelsens og den tredje veiens sosialdemokrati som sto fram på midten av åttitallet, tok opp igjen de argumentene som ble forkludret av de folkelige bevegelsene på seksti- og syttitallet. Klassekamp var igjen passé, og nøytralitet var igjen foreldet. Feldt gikk igjen ut mot marxistiske rester i partiprogrammet, og EF-minister Anita Gradin gikk i tankene tilbake til Europabevegelsens første tid. «Som ung møtte jeg Europatanken på mitt første internasjonale kurs. Det var Paul Henri Spaak som talte engasjert til oss 18-19-åringer om hvordan et nytt og forent Europa skulle bygges på ruinene av den 2. verdenskrigens Europa» (28). Slike minner er det mange EU-ledere som har.

Den kalde krigens felles innforståtthet var ikke kjøpt og betalt, men med dollar fra de hemmelige fondene sikret man seg kontroll over en allmenn sosial bevissthet, som gjorde det mulig for denne felles innforståttheten å manifestere seg også utenfor de lukkede selskapene. CIAs transaksjoner og de store konsernenes skattefrie velgjørenhet gled over i hverandre. McCloy kontaktet Ford Foundation, en stiftelse med enorme ressurser, og ba om støtte til «visse operasjoner» i Tyskland som USAs offisielle representanter kunne få problemer med å opprettholde. Som styremedlem tok han seinere over den reelle ledelsen av stiftelsen. På månedlig basis stakk han innom det nasjonale sikkerhetsrådet i Washington for å høre om det fantes hemmelige prosjekter i utlandet som regjeringen behøvde hjelp for å gjennomføre (29).

Shepard Stone var på den tida sjef for de utenlandske aktivitetene til Ford Foundation. Ved samme avdeling arbeidet også Joseph Slater, en annen av McCloys medarbeidere fra det amerikanske kommissariatet i Tyskland. Da Kongressen for kulturell frihet i 1968 byttet navn til Det internasjonale forbundet for kulturell frihet, ble Stone tildelt lederjobben, og i 1973 ble han sjef for Aspeninstituttets nyåpnede Berlin-kontor. Slater arbeidet under Eisenhower og Kennedy med å reorganisere USAs økonomiske hjelp til utlandet, for å få utdannings- og kulturinnsatsen til å tjene de utenrikspolitiske målene. I 1968 ble han sjef for Aspeninstituttet, der McCloy umiddelbart tiltrådte som styreformann (30).

Et tjueårsjubileum

[…] Nesten tjue år var gått. Walter Paepcke var død, og en ny velgjører hadde tatt over Aspeninstituttet. Det var Robert O. Anderson, en cowboykapitalist som eide New Mexicos største ranch og store formuer i oljebransjen. Han satt i styret til et par av Rockefellernes høysatsingsområder. Hans eget selskap var Atlantic Richfield, et av USAs største gruve-, olje- og energikonserner. Anderson, Slater og McCloy fant ut at tida var inne til å virkeliggjøre instituttets motto; «thought leading to action» – fra tanke til handling.

Den vestlige kapitalismen befant seg i en kritisk situasjon. Den kalde krigens fellesforståelse – hele det tankebygget som de hemmelige operatørene hadde reist – var falt sammen. Gettoopprør, streiker, studentprotester og antiimperialistiske massebevegelser fortrengte gamle ideologiske forestillinger. Det demokratiske partikonventet i Chicago i 1968 ble holdt i en ramme av gatekamper og politivold, og til og med på handelshøyskolene kunne man høre høyrøstede ungdommer sette spørsmålstegn ved samfunnets autoriteter. Europeiske intellektuelle som tidligere hadde skrevet hyggelige innlegg i CIAs kulturpublikasjoner, snakket nå om den 3. verden og om arbeiderklassen. Det tidsskriftene til CIA skrev om den vestlige kolonialismens frihetsverdi for Asia på begynnelsen av femtitallet, var det umulig å trykke 15 år seinere. Den antikommunistiske konsensus var brutt.

Derfor ble feiringen av Aspeninstituttets 20-årsjubileum preget av forvirring og uro. Professor Hutchins talte dystert om undervisningsvesenets ødeleggelse. Han forsøkte å tolke de aktuelle stridighetene som symptomer på den vanskelige overgangen fra det industrielle til det postindustrielle samfunnet. For humanismens forvaltere gjaldt det å stålsette seg og finne utveier til å skjerme de liberale kunstene og de frie tankene.

«Om de kan holdes glødende, og om små grupper kan få dem til å fungere som lysglimt i mørketiden, da kan kulturen og sivilisasjonen bevares og utvikles som tidligere.» (31)

Joseph Slater utarbeidet en femårsplan for instituttets virksomhet. Man skulle gjennomgå utenrikspolitikken, utdanningsvesenet, miljøet og andre viktige samfunnsområder, og med stipender og andre økonomiske bidrag skulle de «mest begavede unge lederne» i USA og i utlandet knyttes til instituttet (32).

Sammen med restene av Kongressen for kulturell frihet arrangerte instituttet flere seminarer og konferanser. Ett av spørsmålene dreide seg om hvordan de intellektuelle igjen skulle kunne komme til å spille en ansvarsfull rolle i samfunnet. Den sosiale ingeniørkunstens framskrittsoptimisme hadde mistet sin tiltrekningskraft. Den tjente ikke lenger det borgerlige samfunnet. Det trengtes noe nytt. Aspeninstituttet så redningen i den dunkle sivilisasjonspessimismen som ble dyrket i Coloradofjellene i årene rett etter krigen.

John Hunt, en av CIAs samarbeidsfolk blant de intellektuelle (33), var blitt vervet av Slater til instituttet fra Kongressen for kulturell frihet. Utviklingens ubønnhørlige gang hadde ført de høyindustrialiserte landene inn i et stadium av stadig hyppigere institusjonelle sammenbrudd, forklarte han. Roten til ondet var den vitenskapelige spesialiseringen. Utenfor de partielle, stadig mer briljante oppdagelsene som forskerne gjorde, famlet menneskene i mørke for å gjenfinne seg selv.

«Derfor synes nåtidsmennesket å være urovekkende bortkommen, ikke lengre bevisst de grenser som hjelper det med å definere seg selv, så dårlig tilpasset sin egen verden at det nesten kan se ut til å ha glemt livets språk. Individualiteten er redusert til tallkolonner i statistiske tabeller, til fysikkens og kjemiens felles byggesteiner og de molekylære mekanismenes uendelig små virkninger. Menneskets samfunnsmessige eksistens er blott og bart blitt et brennpunkt for historiske og økonomiske ‘krefter’, mens menneskenaturen ikke er annet enn en leirklump som miljøet kan forme etter behag. Foran mennesket strekker det seg ugjestmilde veier som gjennom abstraksjonenes villmark leder til oppløsning i den andre enden.

Blir det menneskets tur etter ‘Guds død’? (34)

Det var 1973. Ut fra Poppers og de sosiale ingeniørenes abstrakte samfunn flyktet ideologene inn i det postmoderne paradisets mondene ufornuft.

Fotnoter:

1. José Ortega y Gasset: The Revolt of the Masses, s. 14, 83, 110, 139ff.
2. A.a., s. 98.
3. A.a., s. 20.
4. Department of State Bulletin 480125.
5. Richard Bissell, cit. i Joyce & Gabriel Kolko: The Limits of Power, s. 451.
6. Kolko, s. 507ff.
7. Kai Bird: The Chairman, s. 345ff., 368; BBC-reportage, TV4 920831, 920907.
8. Schwartz: America’s Germany, s. 59f.
9. Kolko, s. 467f.; Schwartz, s. 110f.
10. Adenauer: Minnen 1945-1953, s. 358, 426.
11. A.a., s. 482.
12. Bird, s. 623f.
13. Stonor Saunders; Bird, s. 357, 413.
14. Stonor Saunders; The Nation 670911; Independent on Sunday, 951022.
15. Robert Eringer: Global Manipulators, s. 20; Holly Sklar (red.): Trilateralism, s. 184, Philip Agee & Louis Wolf (red.): Dirty Work, s. 201ff.
16. Sklar, s. 163.
17. Joseph Retinger: Memoirs of an Eminence Grise, s. 250.
18. Eringer, s. 20f.; AB 960103.
19. Eringer, s. 21f.; Sklar, s. 165f.
20. Eringer, s. 26.
21. Sklar, s. 170.
22. Eringer, s. 30.
23. Eringer, s. 28.
24. Richard Fletcher i Agee & Wolf (red), s. 188ff.
25. Kulturkontakt, nr 1/54, 2/54; Libertas nr 5/59, 1/60, 3/60.
26. Bird, s. 358.
27. AB 901203.
28. Tiden 89/1; UDH: Sverige i Europa.
29. Bird, s. 358, 519.
30. Hyman, s. 232, 236ff; Munziger-Archiv 39/88.
31. Hyman, s. 250f.
32. A.a., s. 254ff.
33. Stonor Saunders, s. 241.
34. A.a., s. 345f.

av Robert W. McChesney

I dagligtalen blir vår tid generelt karakterisert som en æra med globalisering, teknologisk revolusjon og demokratisering. På alle disse tre områdene spiller media og kommunikasjon en sentral rolle. Det kan sies at økonomisk og kulturell globalisering ville være umulig uten et globalt kommersielt mediesystem, som kan fremme globale markeder og stimulere konsumentverdier. Selve essensen i den teknologiske revolusjonen er den radikale utviklingen innenfor digital kommunikasjon og data. Argumentet om at de vonde, gamle dager med politistater og autoritære regimer sannsynligvis ikke vil komme tilbake, blir bygd på påstanden om at den nye kommunikasjonsteknologien sammen med globale markeder undergraver, til og med eliminerer, muligheten for at «maximum leaders» (despotiske, red.) skal kunne herske ustraffet.

For kapitalismens klakkører, som Thomas Friedman i The NewYork Times, tyder alt dette på at menneskeheten står foran en ny gylden tidsalder. Alt folk trenger å gjøre er å lene seg tilbake, holde kjeft og kjøpe, og la markedet og teknologien utrette sine magiske undere. For sosialister og alle som har engasjert seg for radikal sosial forandring, burde slike påstander bli møtt med den ytterste skepsis. Etter mitt syn er begrepet globalisering, slik det vanligvis brukes for å beskrive en naturlig og uunngåelig kraft – kapitalismen som åndskraft, om man vil – villedende og ideologisk ladet. Nyliberalisme er et bedre begrep. Det refererer seg til de politiske linjene som nasjonalt og internasjonalt, går inn for den kommersielle dominansen over alle sosiale forhold, og med minst mulig motstand. Regjeringer bør være store og sterke for derved å kunne tjene interessene til konsernene samtidig som de skal begrense enhver aktivitet, som kan undergrave virksomheten til næringslivet og de rike. Nyliberalisme er nesten alltid koplet til en dyp tro på markedets evne til å ta i bruk ny teknologi for å løse sosiale problemer på en langt bedre måte enn noe annet alternativ. Kjernen i nyliberalistisk politikk er et uunngåelig rop om at kommersielle medie- og kommunikasjonsmarkeder må dereguleres. Det betyr i praksis at de blir omregulert for å tjene konserninteresser.

Når vi forstår dette som nyliberalisme framfor globalisering, virker vår tid i mindre grad styrt av ukontrollerbare naturkrefter, og mer som det nyeste stadium av klassekamp under kapitalismen. De anti-demokratiske konsekvensene trer tydeligere fram og blir sentrale, i stedet for å bli sopt under teppet. Her vil jeg gjerne skissere hovedtrekkene og konturene av det framvoksende globale mediesystemet, og dets politisk-økonomiske konsekvenser. Jeg tror, at hvis man ser nærmere på den politisk-økonomiske siden ved nå-tidens globale medie- og kommunikasjonsindustrier, kan vi skjære gjennom mye av mytologien og tankespinnet som omgir oss. Vi kan skaffe oss et grunnlag for en mer nøyaktig forståelse av det som skjer, og av hva sosialister må gjøre for å organisere effektivt for sosial rettferd og demokratiske verdier.

Det globale mediesystemet

I forkant av åtti- og nittiårene var det vanligste at de nasjonale mediesystemene var eid av nasjonale og lokale radio-, TV- og avisselskaper. Det var store importmarkeder for film, TV-programmer, musikk og bøker. Disse markedene ble et stykke på vei dominert av USA-baserte selskaper. Men lokale kommersielle interesser, av og til i kombinasjon med kringkastingstjenester med statlig tilknytning, dominerte innenfor mediesystemet. Alt dette forandrer seg, og det går fort. Mens medie-systemene tidligere i hovedsak var

nasjonale, har det i de siste årene vokst fram et globalt kommersielt mediemarked. For å forstå media i dag og i framtida må man begynne med å forstå det globale systemet, og deretter de forskjellige sidene på nasjonalt og lokalt nivå. «Det vi kan se», sier Christopher Dixon, mediaanalytiker for investeringsselskapet PaineWebber, «er dannelsen av et globalt oligopol. Det skjedde innenfor olje- og bilindustrien tidligere i dette århundret; nå skjer det med underholdningsindustrien».

Dette globale oligopolet har to klare, men beslektede sider. For det første betyr det at de dominerende selskapene – nesten alle USA-basert – beveger seg over planeten med halsbrekkende fart. Poenget er å dra nytte av vekstpotensialet utenlands – og ikke bli danket ut av konkurrenter – siden markedet i USA er høyt utviklet og bare tillater ubetydelig ekspansjon. Som Viacom direktør Sumner Redstone sier det: «Selskapene fokuserer på de markedene som ser mest lovende ut i forhold til fortjeneste, og det betyr ut av kontinentet.» Frank Biondi, tidligere styreleder for Vivendis Universal Studios, fastslår at «99% av disse selskapenes suksess over tid, vil være avhengig av vellykkete framstøt utenlands».

De dominerende medieselskapene ser i økende grad på seg selv som globale enheter. Bertelsmanns direktør, Thomas Middelhoff, ble stiv og stram da noen i 1998 mente at det var upassende at et tysk firma kontrollerte 15 prosent av både forlagsvirksomheten og musikkmarkedet i USA. «Vi er ikke utenlandske. Vi er internasjonale,» sa Middelhoff. «Jeg er en amerikaner med tysk pass.» I 2000 uttalte Middelhoff at Bertelsmann ikke lenger var et tysk selskap. «Vi er i virkeligheten det mest globale medieselskapet.» På samme vis slo AOL-Time Warners Gerald Levin fast: «Vi ønsker ikke å bli sett på som et amerikansk selskap. Vi tenker globalt.»

For det andre, er sammenslåinger, samordning og konsolidering dagens orden. Innenfor særskilte medieindustrier øker konsentrasjonen, og de dominerende aktører innenfor hvert enkelt område er i økende grad underbruk av enorme globale mediekonglomerater. For å ta et lite eksempel, så er nå markedet i USA for skolebøker kontrollert av fire selskaper, mens det ikke lenger tilbake enn i 1980 fantes et par dusin levedyktige aktører. Omfanget av fusjoner og oppkjøp gjør deg svimmel. I løpet av første halvdel av 2000 beløp fusjonshandelen seg til totalt 300 milliarder amerikanske dollar innenfor globalt media, Internett og telekommunikasjon. Dette er tre ganger så mye som i første halvår 1999, og slående mye høyere enn tallene ti år tilbake. Logikken som styrer medieselskapene, er klar: Bli veldig stor veldig fort, eller bli spist av en annen. Dette samsvarer med tendensene innenfor mange andre industriområder. «Det kommer til å bli mindre enn en håndfull vinnere til slutt,» uttalte direktøren i Chase Manhattan i september 2000. «Vi ønsker å være en av vinnerne.»

Bare i få andre industrier har graden av konsentrasjon vært like slående som i media. Kort sagt er nå det globale mediemarkedet dominert av sju multinasjonale selskaper: Disney, AOL-Time Warner, Sony, News Corporation, Viacom, Vivendi og Bertelsmann. Ingen av disse selskapene eksisterte i sin nåværende form så kort tid tilbake som for 15 år siden. I dag, i 2001, vil nesten alle disse rangere blant de 300 største ikke-finans-selskapene i verden. Av disse sju er bare tre virkelige selskaper fra USA, selv om alle har kjerneoperasjoner der. Seg i mellom eier disse sju selskapene de større filmstudioene i USA, alle unntatt én av TV-nettverkene i USA, de få selskapene som har 80-85 % av det globale musikkmarkedet, den overveiende delen av satellittbaserte sendinger verden over, en betydelig del av forlagsvirksomheten med bøker og kommersielle tidsskrifter, alle eller deler av de fleste kommersielle kabelbaserte TV-kanalene, både i USA og i verden forøvrig, en betydelig del av Europas tradisjonelle kringkastingsnett, og så videre, og så videre.

Etter alt å dømme vil graden av konsentrasjon bare øke i nærmeste framtid. «Jeg har stor tro på at vi får en verden av vertikalt integrerte selskaper, hvor bare de store overlever,» sa Gordon Crawford, en av sjefene i Capital Research & Management, et fondsbasert selskap som er blant de største aksjeeierne i mange av de sju ovenfornevnte selskapene. For at selskaper skal overleve, skriver Business Week, er farten essensiell. «Tida er kort. I en verden som beveger seg mot fem, seks, sju medieselskaper, vil du helst ikke være i en posisjon hvor du er avhengig av andre,» uttaler Peter Chermin, presidenten i News Corporation. «Du trenger å ha så stor markedsdominans at andre er nødt til å handle med deg,» fortsetter han. «Det foregår store diskusjoner om hvorvidt innholdet eller distribusjon er viktigst. Til sjuende og sist er spredning viktigst. Hvis du kan spre utgiftene utover et stort område, kan du by over konkurrentene når det gjelder programmer, eller andre fordeler du ønsker å kjøpe.» I løpet av 2000 økte betydningen av storhandel på tvers av grensene – eksempelvis Pearson som fusjonerte sin TV-virksomhet med CLT (Compagnie Luxembourgeoise de Télédiffusion), og Bertelsmann eller Vivendi som kjøpte Universal.

Chermins selskap, Rupert Murdochs News Corporation, er kanskje den mest aggressive av de globale bulldoserne. Murdoch har satellitt-TV-tjenester som sprer seg fra Asia, over Europa og til Latin-Amerika. Hans Star TV dominerer i Asia med 30 kanaler på sju språk. News Corporations TV-tjenester i Kina, Phoenix TV, hvor det har 45 % eierandel, når nå førtifem millioner hjem, og har hatt en 80 % økning i reklameinntekter det siste året. Og det er bare starten på beskrivelsen av News Corporations totale portefølje av eierskap: Twentieth Century Fox Film, Fox TV, HarperCollins, TV-stasjoner, kabel-TV-kanaler, tidsskrifter, over 130 aviser og profesjonelle sportsklubber.

Hva er årsaken til dette? Den vanlige forklaringen er teknologi, det vil si at den radikale forbedringen i kommunikasjonsteknologien gjør globale medieherredømmer mulige og lukrative i en grad som var utenkelig tidligere. Dette tilsvarer forklaringen som gis når det gjelder globaliseringen som helhet. Det er i beste fall bare en del av forklaringen. Den virkelige motoren har vært den ustoppelige jakten på profitt som karakteriserer kapitalismen, som igjen har presset på for å få til en overgang til nyliberal deregulering.

Innenfor media betyr dette at barrierene mot kommersiell utnyttelse av media og mot konsentrert eierskap, er blitt nedbygd eller eliminert. Det er ikke noe innebygd i teknologien som tilsier nyliberalisme. Ny digital kommunikasjon kunne for eksempel lett vært brukt for å utbedre media i offentlighetens tjeneste, hvis et samfunn hadde ønsket det. Ut fra nyliberale verdier ble TV, som hittil har vært ikke-kommersielle tjenester i mange land, nå plutselig åpnet for overnasjonal kommersiell utvikling. Det har vært i sentrum ved framveksten av det globale mediesystemet.

Så snart den nasjonale dereguleringen startet i større nasjoner som USA og England, ble det fulgt opp av globale tiltak som NAFTA og dannelsen av WTO, innrettet på å klargjøre grunnen for investeringer og salg ved multinasjonale selskaper på regionale og globale markeder. Det har lagt grunnlaget for dannelsen av et globalt mediesystem, dominert av de nevnte selskapskonglomeratene. Nå som det er satt i system, har det sin egen logikk. Selskaper må bli store og sammensatte for å redusere risiko og forbedre profittmulighetene, og de må spenne over hele kloden for ikke å bli utmanøvrert av konkurrenter. Enkelte anslår at dette er et marked som vil gi tusenvis av milliarder av dollar i utbytte innenfor kommende tiår. Hvis det er tilfelle, vil de selskapene som sitter på toppen i dette området, kanskje en dag høre til blant de to til tre dusin største i verden.

Utviklingen av det globale mediesystemet har ikke foregått uten opposisjon. Mens konglomeratene i media presser på for en politikk som skal gjøre det lettere for dem å dominere verdensmarkedet, holdes sterke tradisjoner til forsvar for nasjonale medie- og kulturvirksomheter oppe. Nasjoner som Norge og Danmark, Spania og Mexico, Sør-Afrika og Sør-Korea, holder sin lille filmproduksjon i live ved hjelp av offentlige støtte. Sommeren 1998 møttes kulturministere fra tjue nasjoner, som Brasil, Mexico, Sverige, Italia og Elfenbenskysten i Ottawa, for å diskutere hvordan de kunne lage noen grunnregler for hvordan de kunne forsvare kulturen sin mot Hollywood-bulldoseren. Den viktigste anbefalingen var å holde kultursektoren utenfor WTO. En liknende samling i Stockholm i 1998, sponset av FN, anbefalte at kulturen skulle gis spesielle unntak i forhold til globale handelsavtaler. Ikke desto mindre er tendensen helt klar i retning av at markeder åpnes.

Nyliberalismens støttespillere i alle land argumenterer for at barrierer og reguleringer som hindrer handel i kultursektoren, er til skade for forbrukerne, og at subsidier er til hinder for at nasjoner kan utvikle sine egne, konkurransedyktige medieselskaper. Det er ofte sterke kommersielle medielobbier på nasjonalt nivå som hevder at det vil vær mer fordelaktig å åpne grensene, enn å holde på handelsbarrierer. I 1998, for eksempel, da den engelske regjeringen foreslo en frivillig skatt på kinoinntekter (for det meste Hollywood-filmer) som skulle komme den engelske filmindustrien til gode, satte engelske kringkastingsfolk i gang lobbyvirksomhet som førte til at forslaget døde, siden de ikke ville irritere de selskapene som forer dem med programmer.

Hvis WTO er en uttrykt prokommersiell organisasjon, så er ITU (Den internasjonale telekommunikasjonsunionen) blitt det etter en lang utvikling vekk fra sitt tradisjonelle engasjement for offentlige tjenester. EU-kommisjonen befinner seg også midt i konfliktene som dreier seg om mediepolitikken, og den har betraktelig mer makt enn ITU. På den ene siden er EU forpliktet til å bygge ut sterke pan-europeiske mediegiganter, som kan måle krefter med de USA-baserte gigantene. På den andre siden er de forpliktet til å opprettholde noe som likner på konkurransemarkeder, så av og til avslår de forslag om mediefusjoner med begrunnelsen at de er konkurransevridende. Likevel, som den kvasi-demokratiske institusjonen den er, er EU underlagt en viss grad av press som går mot rent kommersielle interesser. Da Sverige overtok EU-formannskapet i 2001, begynte svenskene å presse på for at deres egen lov mot reklame rettet mot barn, skulle bli lov for hele EU. Hvis det hadde gått gjennom, ville det være det mest radikale forsøket hittil på å legge begrensninger på de store mediekonsernene som dominerer kommersielt TV for barn.

Å se nærmere på reklamen er kanskje den beste måten å forstå hvor nært mediesystemet er koplet sammen med den nyliberale, globale kapitalistiske økonomien. Reklame er en forretningsmessig utgift som ligger innbakt i de store selskapenes budsjetter. Det kommersielle mediesystemet er det nødvendige transmisjonsbåndet for å markedsføre varer over hele verden. Uten dette kunne faktisk ikke globaliseringen slik vi kjenner den, eksistere. Så mye som tre fjerdedeler av det som globalt brukes på reklame, havner i lommene på bare tjue medieselskaper. Det som brukes på reklame, har utviklet seg sprangvis det siste tiåret etter som TV er blitt åpnet for kommersiell utnytting, og det vokser på et nivå som er mer enn det dobbelte av veksten i brutto nasjonalprodukter. I Latin-Amerika, for eksempel, er det som brukes på reklame forventet å stige med nærmere 8 %, både i 2000 og 2001. De som koordinerer denne industrien på 350 milliarder dollar, er fem-seks reklameselskaper som har vokst fram det siste tiåret. De dominerer nå totalt verdenshandelen. Denne konsolideringen innenfor den globale reklameindustrien er like tydelig som innenfor det globale media, og det er et slektskap. «Megaagenturer er i en strålende posisjon for å håndtere forretningene til megaklienter,» sier en reklamesjef. Det er «absolutt nødvendig for agenter å konsolidere stillingen. Mantraet er å bli stor. STORT må det bli,» sier en annen.

Det er enkelte andre poeng som også må trekkes fram, for å sette det globale mediesystemet i sitt rette perspektiv. Det globale markedet har et annet lag bestående av seks eller sju dusin selskaper som er nasjonale eller regionale lokomotiver, som kontrollerer nisjemarkeder innenfor industri og handel. Mellom en tredjedel og en halvpart av disse kommer fra USA, og de fleste av de andre hører hjemme i Vest-Europa eller Japan. Mange nasjonale og regionale konserner er etablert på ryggen av forlags- eller TV-imperier. Hvert av disse andrelags selskapene er giganter i seg selv som ofte hører til blant de tusen største selskapene i verden, med en årlig omsetning på over en milliard dollar. Listen over disse selskapene inkluderer fra Nord-Amerika, Tribune Company, Dow Jones, Gannett, Knight-Ridder, Hearst og Advance Publications, og blant de europeiske, Kirch Group, Mediaset, Prisa, Pearson, Reuters og Reed Elsevier. De japanske, bortsett fra Sony, forblir nesten helt og holdent nasjonale produsenter.

Dette andrelaget har også utkrystallisert seg ganske raskt. Det har vært et lite jordskjelv innenfor de nasjonale og regionale mediemarkedene med den følge at små selskaper blir spist av de mellomstore, og de mellomstore igjen blir spist av de store. Sammenliknet med ti til tjue år tilbake dominerer nå et mye mindre antall mye større selskaper på nasjonalt og regionalt nivå. I England, for eksempel, ble et av de siste gjenværende uavhengige forlagene solgt til Murdochs HarperCollins i 2000. En bølge av fusjoner har gjort tysk TV, det nest største TV-markedet i verden, til det private herredømmet til Bertels-mann og Kirch. Faktisk har mange fusjoner ført til at all europeisk, kabelbasert TV er dominert av en håndfull selskaper. Tre av disse hører til på det globale førstelaget. Situasjonen er muligens mest dyster i New Zealand, hvor avisproduksjonen i hovedsak er underlagt australsk-amerikanske Rupert Murdoch og irske Tony O`Reilly, som også dominerer New Zealands kommersielle radio, og har en større andel av tidsskriftutgivelsene. Murdoch kontrollerer betalings-TV. Kort og godt, så kan herskerne over New Zealands mediesystem få plass i et kott.

Andrelags selskaper som de på førstelaget, har behov for å strekke seg ut over nasjonale grenser. «Grensene er borte. Vi må vokse,» sa styreformannen i CanWest Global Communications i 2000. «Vi har ikke til hensikt å bli et av likene som ligger langs informasjonsmotorveien. Vi må bli et Columbia eller Warner Brothers en dag.» Direktøren i Bonnier, Sveriges største mediekonsern, sier at for å overleve, «må vi ha som mål å bli det ledende medieselskapet i Nord-Europa.» Australske mediemoguler i kjølvannet etter Murdoch, har mantraet «Ekspander eller dø.» Som en av dem sier: «Du kan egentlig ikke vokse som australsk medieprodusent i Australia.» Mediaset, den Berlusconi-eide italienske TV-makthaveren, forsøker seg på ekspansjon utover i resten av Europa og i Latin-Amerika. Det kanskje mest slående eksempelet på andrelagets globaliseringsframstøt er Hicks, Muse, Tate og Furst, en kraft innen forlag, radio, TV, reklame og kino i USA, som har blitt etablert nesten over natta. Mellom 1998 og 2000 brukte de godt over to milliarder på medieoppkjøp i Mexico, Argentina, Brasil og Venezuela.

Disse andrelagsselskapene er ikke akkurat i opposisjon til det globale systemet, heller ikke i utviklingslandene. Mexicos Televisa, Brasils Globo, Argentinas Clarin og Venezuelas Cisnero Group er blant verdens seksti eller sytti største mediekonserner. De dominerer langt på vei sine egne nasjonale og regionale markeder, hvor det også har foregått rask konsolidering. Mye av inntektene deres stammer fra multinasjonal reklame. I tillegg har de omfattende bånd og samarbeid med de største multinasjonale selskapene, og likedan med investeringsbanker i Wall Street. I Latin-Amerika samarbeider andrelagsselskapene nært med USA-gigantene, som deler den kommersielle mediekaka seg i mellom. Det for eksempel Televisa eller Globo har å tilby News Corporation, er lokal kontroll over politikerne, og inntrykket av lokal kontroll over deres fellesprosjekter. Og, som andrelagsselskaper overalt ellers, setter de i verk globale operasjoner, særlig i land med samme språk. Følgelig har andrelags selskapene i utviklingslandene en, i hovedsak, pro-markedspolitisk dagsorden. De støtter ekspansjon i det globale markedet, noe som gjør at de er på kant med store deler av befolkningen i hjemlandet.

Til sammen kontrollerer de sytti eller åtti første- og andrelagsgigantene mye av verdens media: bok, tidsskrift- og avisutgivelser, musikkinnspilling, TV-produksjon, TV-stasjoner og kabelkanaler, systemer for satellitt-TV, filmproduksjon og kinoer. Samtidig er systemet i stadig utvikling. Sluttresultatet av all denne virksomheten blant andrelags selskapene kan godt bli at det fødes to eller tre nye giganter, og det betyr ganske sikkert at antallet levedyktige medieaktører kommer til å minskes betraktelig. Noen nye andrelags selskaper er på vei opp, særlig i lukrative markeder i Asia, og det kommer sikkert til å bli nye jordskjelv blant førstelags gigantene. Og konserner har ingen garanti for suksess, selv om de blir globale. Poenget er at de ikke har noe valg. Noen vil falle på grunn av for mye gjeld, eller på grunn av hardere konkurranse. Men sjansene er store for at vi er nærmere slutten på etableringen av et stabilt globalt mediemarked, enn begynnelsen.

Det globale mediesystemet er bare delvis konkurransedyktig, sett ut fra økonomisk meningsfylte begreper. Mange av de største har mange av de samme hovedaksjonærer, eier deler av hverandre, eller har styrende organer som går over i hverandre. Da Variety i 1997 satte opp sin liste over de femti største mediekonsernene i verden, kommenterte de at fusjonsmanien og eierforholdene på kryss og tvers hadde resultert i et så komplisert nett av sammenvevde forhold at det kan ta pusten fra deg. Det globale markedet oppmuntrer sterkt til at selskaper oppretter fellesselskaper, «joint ventures», hvor to eller flere deler eierskapet. Slik reduserer de konkurransen og risikoen, og øker sjansen for profitt. Som direktøren i Sogecable, Spanias største, og en av de tolv største medieselskapene i Europa, sa det til Variety: «Strategien er ikke å konkurrere med internasjonale selskaper, men å slå seg sammen med dem.» På mange måter likner det globale mediemarkedet mer på et kartell enn på en markedsplass med konkurranse slik en finner det beskrevet i økonomiske lærebøker.

Dette poenget kan ikke gjøres tydelig nok. I teorien er markeder som er utsatt for konkurranse, noe ingen har kontroll over. Produsentene arbeider vettet av seg, stort sett uten hensyn til hverandre, for å selge det de produserer til markedets pris. De konkurrerer, men strever samtidig etter å minimalisere virkningen av konkurransen. Dagens medieselskaper er det som Joseph Schumpeter kalte «gjensidig respekterende konkurrenter», typisk for situasjoner hvor det er en høy grad av monopolisering, framfor klassisk konkurranse i en anonym høk over høk verden, slik det ofte er antatt i økonomisk teori. De ledende direktørene er alle på fornavn, og de har regelmessig kontakt. Selv de som ikke er på direkte vennskapelig fot, som Murdoch og AOL-Time Warners Ted Turner, forstår at de må samarbeide til «felles beste». «Av og til må du bare bite tennene sammen og behandle din fiende som om det var din venn,» innrømmer Frank Biondi, tidligere president i Universal. Som sjefen for Venezuelas enorme Cisnero Group, som ligger i hard kamp med News Corporation om Latin-Amerikas satellitt-TV, sier om Murdoch: «Vi er venner. Vi snakker sammen hele tiden.» Videre, er alle første- og andrelagsselskapene forbundet gjennom sin avhengighet av enkelte investeringsbanker som Morgan Stanley og Goldman Sachs, som står bak de fleste av de store medie-fusjonene. Disse to bankene alene sto for femtito medie- og telekommunikasjonsavtaler til en samlet verdi av 450 milliarder dollar innenfor det første kvartalet i 2000, og 138 avtaler verdt 433 milliarder i hele 1999.

Denne bevisste koordineringen har ikke bare innvirkning på økonomiske forhold. Det gjør også mediegigantene til særskilt effektive lobbyister overfor politikere, både på regionalt, nasjonalt og globalt nivå. Det globale systemet er ikke resultatet av det «frie marked» eller naturkrefter. Det som har lagt grunnlaget for dannelsen av det, er en rekke viktige politiske beslutninger på statlig nivå. Mediegigantene har selv en sterk finger med i utformingen av lover og reguleringer, og befolkningen har som regel liten, eller ingen innflytelse. I USA er mediekonsernenes lobbyister beryktet for hvordan de får viljen sin igjennom overfor politikere, særlig hvis de står overfor det amøbiske begrepet «i offentlighetens interesse». I løpet av 2000 førte mediegigantene an i lobbyvirksomheten som førte til at handelen med Kina ble åpnet, og kjempet samtidig mot de som uttrykte bekymring for ytringsfriheten og pressefriheten. Overalt i verden foregår det samme, og mediekonsernene har i tillegg fordelen av å kontrollere nettopp de samme nyhetsmedia, hvor folk kunne vente seg kritikk og diskusjon om mediepolitikken i ett fritt samfunn. Virkeligheten er at konsernene bruker sin dominans over nyhetsformidlingen til å beskytte seg selv, noe som i sin tur sementerer deres politiske påvirkningskraft.

Tilslutt må det også sies noe om Internett, den to tonns gorillaen innen global media og kommunikasjon. Internettet holder i økende grad på å bli en del av medie- og kommunikasjonssystemet, og det går mot reell teknologisk sammenfiltring. Følgelig har det vært en bølge av fusjoner mellom tradisjonelle medie- og telekommunikasjons-selskaper, og i sammenheng med disse, fusjoner mellom Internett og dataselskap. Selskaper som Microsoft, AOL-Time Warner, AT & T, og Telefonica har selv blitt medieaktører. Det er mulig at det globale mediesystemet er på vei mot en sammensmelting mellom telekommunikasjons- og dataindustrien som vil utgjøre et integrert globalt kommunikasjonssystem, hvor et antall mellom seks og ett dusin superselskaper vil herske. Ideen om at Internett ville frigjøre oss og tillate hvem som helst å kommunisere fritt, noe som i sin tur ville undergrave monopolet til storkonsernene, har ikke slått til. Selv om Internettet byr på ekstraordinære muligheter i mange sammenhenger, kan det ikke alene bekjempe makta til mediegigantene. Faktisk er det ikke lansert noe kommersielt levedyktig nettsted med medieinnhold, og det vil være vanskelig å finne en investor som er villig til å finansiere nye forsøk. I den grad Internett blir en del av det kommersielt levedyktige mediesystemet, vil det etter alt å dømme være under tommelen på de vanlige konsernene.

Globalt media og nyliberalt demokrati

Det framvoksende globale mediesystemet får betydelige konsekvenser også kulturelt og politikk, særlig med hensyn til politisk demokrati, imperialisme og karakteren av sosialistisk motstand i årene som kommer. Jeg vil gjerne i denne oversikten ta med noen kommentarer om dette. Når det gjelder demokrati, er framveksten av et så konsentrert system i hendene på enorme private konserner, et brudd og en trussel mot enhver betydning av begrepet fri presse. Problemene med å ha rike, private eiere som dominerer journalistikken og media, har vært forstått hele veien. Særlig journalistikken som er det nødvendige oksygenet for at et selvstyre skal være levedyktig, vil være under kontroll av de som tjener på den eksisterende ulikheten og opprettholdelsen av status quo.

De tradisjonelle kildene til beskyttelse av demokratiske verdier i media – selv om ingen av dem i seg selv er tilstrekkelige – finnes ikke lenger. For det første er konkurransen på markedsplassen preget av oligopoli, og selv der er den temmelig svak, etter sammenlignbare, eller historiske målestokker. Det er praktisk talt utenkelig for et enkelt menneske, selv for en rik kapitalist, å etablere et kommersielt levedyktig selskap som er i stand til å konfrontere mediegigantene. Markedet er effektivt stengt av for outsidere. Og selv et mer konkurransepreget marked innebærer klare begrensninger i forhold til å utvikle demokratiske media. For det andre, så har det kommersielle media argumentert med at journalistikken deres kom til å bli kontrollert av erfarne, profesjonelle journalister som også ville være nøytrale og upartiske, som kompensasjon for mangelen på konkurranse. Dette har alltid vært en bløff, fordi makta ligger i hendene på eierne. Det lille som måtte ha eksistert av profesjonell drivkraft mot de politiske og kommersielle interessene til eierne, har minsket i løpet av det siste tiåret. Denne prosessen ble dokumentert i Monthly Review i november 2000, Review of the Month.

Det angrepet som har funnet sted på den profesjonelle uavhengigheten til journalistikken, er ganske enkelt noe som følger med den nyliberalistiske forandringen innenfor media og kommunikasjon. Alle verdier og institusjoner knyttet til offentlige tjenester, som blander seg opp i profittmaksimaliseringen, havner på hoggestaben. Innen media kan vi se dette med dramatisk tydelighet, ved at offentlig tilknyttede kringkastingstjenester har falt sammen over store deler av verden. At noe i det hele tatt overlever skyldes den enorme godviljen disse tjenestene har klart å bygge opp gjennom årene, fordi de står i direkte motsetning til den neoliberalistiske logikken som sier at profitten må komme først overalt hvor det er mulig. EU er i ferd med å fordømme enkelte støtteordninger til offentlig kringkasting ved å stemple dem som konkurransevridende, etter som det nå er antatt at kringkasting først og fremst er et område tilhørende kapitalen. Kringkasting i offentlig tjeneste, en gang kjernen i media for det europeiske sosialdemokratiet, er nå på defensiven og i økende grad redusert til å stå for en halvkommersiell nisje innenfor det globale systemet. Det patetiske og tannløse nettet av offentlig kringkasting i USA, med kvasikommersielle, lavbudsjett produksjoner myntet på en liten del av den øvre middelklassen, er den modellen som finner nåde under nyliberalismen.

Nyliberalismen er imidlertid mer enn en økonomisk teori. Den er også en politisk teori. Den innebærer at forretningslivets dominans over samfunnslivet utvikler seg gunstigst hvis det er et representativt demokrati, men bare hvis dette er svakt og ineffektivt og karakterisert av en høy grad av avpolitisering, særlig blant de fattige og arbeiderklassen. Her er det tydelig å se hvorfor det eksisterende kommersielle mediesystemet er så viktig for det nyliberalistiske prosjektet. Det er ganske enestående briljant når det gjelder å produsere nettopp den sorten falsk politisk kultur som tillater pengedominansen å fortsette uten å måtte ty til en politistat, eller stå overfor effektiv folkelig motstand.

Dette kan tilsynelatende stå i motsetning til det forholdsvis vanlige synet at globale konglomerater til tider kan ha en progressiv virkning på kulturen, særlig når det omfatter nasjoner som har vært underlagt korrupte mediesystemer (som i store deler av Latin-Amerika), eller nasjoner hvor media har vært utsatt for betydelig grad av statlig sensur (som i deler av Asia). Det globale kommersielle mediesystemet er faktisk radikalt borgerlig, på den måten at det ikke respekterer noen tradisjoner eller skikker, hvis de står i veien for profitten. Men, til syvende og sist, når kapitalistiske forhold er etablert som rådende, er det globale systemet politisk konservativt, fordi mediegigantene har mye å tjene på den rådende sosiale strukturen verden over, og enhver rystelse i eiendomsforholdene, eller i sosiale forhold – særlig hvis det skulle redusere pengemakten – er mot deres interesser.

Av og til sprekker hykleriet, som når konsernoverhoder som Rupert Murdoch ganske enkelt trer sine nyliberalistiske posisjoner ned over hodene på sine undersåtter. For det meste er hykleriet imidlertid subtilt, noe som utelukkende handler om hensynet til de kommersielle interessene. Med konsentrasjon følger hyperkommersialisme. Siden medieselskapene da har større mulighet til å trekke profitt ut av aktivitetene sine, fører det til at det politiske hykleriet ligger innbakt i innholdet i media. Forbruk, klasseulikhet og såkalt «individualisme» blir gjerne oppfattet som naturlig, til og med velgjørende, mens politisk aktivitet, folkelige verdier og anti-markedsaktiviteter blir marginalisert. Den beste journalistikken blir tilknyttet forretningslivet, og sydd etter deres behov og fordommer. Med noen få merkbare unntak blir den journalistikken som er myntet på folket, fylt med den sorten slagg som lages av mediegigantene gjennom TV-stasjonene i USA. Under innflytelse av mediegigantene er utviklingen i India, for eksempel, slik at nyhetsmedia nå fokuserer mer på moter og skjønnhetsdronninger, enn på den mørke virkeligheten i et fattig og voldsherjet land. Denne retningen er ofte ganske subtil. Faktisk, så er genistreken til det kommersielle mediesystemet, det generelle fraværet av direkte sensur. Som George Orwell skrev i sitt uutgitte forord til Animal Farm, er sensur i frie samfunn uendelig mer sofistikert og grundig enn i diktaturer, fordi «upopulære ideer kan knebles og upassende fakta kan skjules, uten at det er nødvendig med offisiell fordømmelse».

Uten at de nødvendigvis har konspiratoriske hensikter ut fra sine grunnleggende interesser, luker mediekonsernene gradvis ut viktig innhold fra den offentlige sfæren, og erstatter det med lett underholdning. For å si det med avdøde Emilio Azcarrago, milliardær og grunnlegger av Mexicos Televisa: «Mexico er et land med en beskjeden og voldtatt klasse, som kommer til å fortsette å bli voldtatt. TV har en forpliktelse til å bringe atspredelse til disse menneskene, og ta dem vekk fra deres sørgelige virkelighet og dystre framtid.» Kombinasjonen av nyliberalisme og konsernstyrt mediekultur har en tendens til å fremme dyp og grundig avpolitisering. Vi trenger bare å se på USA for å finne ut hvor det logisk sett ender.

Det globale media og imperialisme

Forholdet mellom det globale mediesystemet og spørsmålet om imperialisme er komplekst. I syttiårene mobiliserte store deler av Den tredje verden, gjennom UNESCO mot kulturimperialismen fra de vestlige landene. Tredje verden-nasjonene utviklet planer for en «Ny verdensorden for informasjon og kommunikasjon» (NWICO), for å gi retning til bekymringene om at den vestlige dominansen over journalistikk og kultur nærmest gjorde det umulig for nye uavhengige nasjoner å slippe unna sin status som koloni. Liknende bekymring over USAs mediedominans hørtes i Europa. NWICO-kampanjen var en del av en større kamp på den tiden som Tredje verden-land førte, for å sette lys på de globale økonomiske ulikhetene, som de så som en arv etter imperialismen. Begge disse bevegelsene ble spiddet på nyliberalismens sverd, smidd av USA og England.

Global journalistikk er dominert av vestlige nyhetstjenester som betrakter den eksisterende kapitalismen, USA og dets allierte og deres motiver med den største velvillighet. Når det gjelder kultur, er «Hollywood-trollet», og spekteret av kulturdominans fra USA, fortsatt, av gode grunner, et sentralt spørsmål i mange land. Eksporten av filmer og TV-show fra USA økte med 22 % i 1999, og listen over de 125 filmene som ga størst billettinntekter i 1999, består nesten utelukkende av Hollywood-produkter. Ser vi på nasjon etter nasjon, til og med i en «kulturnasjonalistisk» nasjon som Frankrike, så var ni av de ti mest sette filmene samme år fra Hollywood. «Mange venstreintellekt-uelle i Paris fordømmer amerikansk film, men det franske folket svelger dem rått,» kommenterte en Hollywood-produsent. Likedan i Italia, hvor utviklingen fra tradisjonelle kinolokaler til multikinoer, har ført til et dramatisk inntektsfall for lokal film. Moralen i historien for mange europeiske filmskapere er at du er nødt til å arbeide engelskspråklig, og benytte deg av Hollywood-resepten, for å lykkes. I Latin-Amerika blir kabel-TV overrent av kanalene til mediegigantene, og de facto hovedstaden i området er Miami.

Men med den løpende utviklingen i den globale politiske økonomien, er det problematisk å slippe spørsmålet på dette punktet. Ideen om at mediekonsernene utelukkende formidler kultur fra USA, er mindre og mindre holdbar etter hvert som mediesystemet blir mer og mer konsentrert, kommersialisert og globalisert. Som tidligere nevnt, er de globale gigantene de viktigste multinasjonale selskapene med aksjeeiere, hovedkvarter og aktiviteter spredd over hele kloden. Det globale mediesystemet bør heller forstås som et system som fremmer konsern- og kommersielle interesser, og degraderer eller ignorerer alt som ikke kan innlemmes i deres målsetning. Det er ingen tydelig forskjell på innholdet enten selskapet har aksjeeiere fra Japan eller Frankrike, eller om det har hovedkvarter i New York, Tyskland eller Sydney. I den forstand går ikke skillet mellom nasjonalstater, men mellom rik og fattig, på tvers av nasjonsgrensene.

Etter som mediekonglomeratene sprer sine fangarmer, er det god grunn til å tro at de vil oppmuntre til at folkelig smak blir mer uniformert. På grunnlag av samtaler med Hollywood-sjefer, konkluderte Variety-redaktør Peter Bart med at «verdens filmpublikum er i ferd med å bli mer og mer homogent.» Mens actionfilmer tidligere var den eneste sikre vinner – og komedier ble sett som vanskeligere å selge – så har komedier fra siste halvdel av nittiårene, som My Best Friend’s Wedding og The Full Monty, innkassert mellom 160 og 200 millioner dollar utenfor USA.

Når det virker som publikum foretrekker lokale produksjoner, flykter ikke de globale selskapene i panikk. I stedet globaliserer de produksjonen sin. Sony har gått foran her ved å produsere filmer gjennom lokale selskaper i Kina, Frankrike, India og Mexico, for å nevne noen. Indias berømte nasjonale filmindustri – «Bollywood» – er også i ferd med å utvikle nære bånd til de globale størrelsene. Denne prosessen er enda tydeligere innen musikkbransjen. Musikk har alltid vært den mest kapitalintensive delen av det elektroniske media, og er derfor mest åpen for eksperimenter og nye ideer. For artister fra USA kom 60 % av inntektene deres i 1993 fra salg utenfor USA. I 1998 hadde dette tallet sunket til 40%. I stedet for å pakke sammen, har de fire multinasjonale selskapene som dominerer platemarkedet, det travelt med å opprette lokale filialer i land som Brasil, hvor folk er «totalt hengivne overfor lokal musikk», slik en musikkskribent uttrykker det. Sony har banet vei når det gjelder å etablere distribusjonsavtaler med uavhengige selskaper rundt i verden.

Men det vil være feil å gå ut fra at det globale mediesystemet gjør nasjonalstatens grenser, og geopolitisk herredømmer irrelevante. En stor del av vår tids kapitalistiske aktiviteter, framfor alt når det gjelder investeringer og arbeidsmarked, opererer primært innenfor nasjonalstatens rammer, og nasjonal-staten spiller en nøkkelrolle gjennom å representere interessene deres. Hele det globale regimet er resultatet av nyliberalistisk politikk, med USAs regjering i spissen. Særlig viktig er det at like under overflaten, befinner USAs militære styrker seg som kapitalismens globale politistyrker, med USA-baserte konserner og investorer i førersetet. Husk Thomas Friedmans bifallende ord: «Markedets skjulte hånd kan ikke arbeide uten en skjult knyttneve. McDonalds kan ikke blomstre uten McDonnell Douglas, designeren bak F-45. Og den skjulte knyttneven som gjør verden trygg for Silicon Valley, heter Hæren, Flyvåpnet, Flåten og Marinekorpset til USA.» Kort sagt må vi utvikle en forståelse for at den nyliberalistiske globaliseringen er sammenkoplet ved hoftene med USAs militarisme – og de fryktelige konsekvensene det kan innebære – framfor at disse står i motsetning til hverandre.

Dette kjerneforholdet mellom USAs militærstyrker og det nyliberalistiske, globale prosjektet, et av de mest sentrale politiske spørsmål i vår tid, er praktisk talt ukjent i journalistikken til AOL-Time Warners CNN, og de andre mediegigantene, som i økende grad forer nyhetene med selverklærte sannheter om internasjonal politikk. Selve begrepet imperialisme er blitt avvist som et historisk fenomen, eller som et retorisk knep fra opportunister og andre engstelige sjeler. I lys av de mediekonsernenes sammenkopling med det globale nyliberalistiske regimet, er det vanskelig å tenke seg noen annen utgang.

Utsikter

Det ville vært svært lett ut fra forholdene som er beskrevet, å overgi seg til desperasjon eller ganske enkelt anerkjenne forandringer som det virker umulig å unngå. Fra et demokratisk synspunkt ser tilstandene deprimerende ut, og det er vanskelig å øyne håp om forandring. Som en svensk journalist sa det i 1997: «Uheldigvis er tendensen svært klar. Det beveger seg i gal retning på praktisk talt alle områder, og det er en desperat mangel på offentlig diskusjon om langtidsvirkningene for demokrati og ansvarliggjøring på bakgrunn av den løpende utviklingen.» Men det globale systemet er høyst ustabilt. Like lukrativ som nyliberalismen har vært for de rike, har den vært en tilsvarende katastrofe for verdens fattige og for arbeiderklassen. Latin-Amerika, en forkjemper for markedsreformer siden åttitallet, har opplevd det som Verdens-banken offisielt kaller «stor økning av ulikhet.» Antallet mennesker på verdensbasis som lever på under én dollar dagen, økte fra 1.2 milliarder i 1987, til 1.5 milliarder i 2000, og det ser ut til å fortsette å øke i årene som kommer. Credoet om «meg først – faen ta andre» som fremmes av nyliberalismen, har i sin tur bidratt til å fremme utstrakt korrupsjon på regjeringsnivå, siden begreper om prinsipper i offentlighetens tjeneste er vanskelige å opprettholde. Stabiliteten i hele den globale økonomien virker stadig skjørere. Selv om det kommersielle medias dominans gjør motstand vanskeligere, har utbredt opposisjon begynt å komme i form av enorme demonstrasjoner rundt på kloden, også i USA. Det virker som den avpolitiseringen som fostres av nyliberalismen og kommersielt media kolliderer med den barske virkelighetens utbytting og ulikhet, og konkursen innen kapitalistisk politikk og kultur, slik den oppleves av store deler av befolkningen. Slik all organisert motstand mot kapitalismen så ut til å være utslettet, ser det nå ut til at den truer med å reise seg fra asken.

Dette fører til mitt sluttpoeng: Progressive, anti-liberalistiske politiske bevegelser rundt i verden, må i økende grad ta med mediespørsmål med i sine politiske programmer. Fra Sverige, Frankrike og India, til Australia, New Zealand og Canada gjør demokratiske partier på venstresiden spørsmålet om strukturell reform av media, til en viktigere del av deres politiske plattformer. Det vil si krav om å bryte opp de store selskapene, og støtte til å styrke ikke-kommersiell kringkasting, for å skape en sektor med uavhengige, ikke-kommersielle media, som ikke er basert på profitt, og som er under folkelig kontroll. De finner at dette er et viktig spørsmål for de breie delene av befolkningen. Andre aktivister legger stor vekt på å utvikle uavhengige, såkalte «pirat-media», for å stå i mot det konsernstyrte systemet. Tvers gjennom hele det anti-liberalistiske og sosialistiske venstre, er det en anerkjennelse av at spørsmålet om medias betydning har økt dramatisk, og at ingen vellykket sosial bevegelse kan betrakte dette som noe vi tar oss av «etter revolusjonen». Å organisere for demokratisk media må bli en del av den pågående kampen, hvis vi skal ha en virkelig sjanse til å lykkes.

av Rolv Rynning Hanssen

Tønnes sjukehusreform kjøres gjennom på rekordtid. Regjeringa og stortingsflertallet har ikke en gang tid til å ivareta et demokratisk ferniss. Ingen utredning – ingen NOU – intet beslutningsgrunnlag. Sjukehusreformens logikk er makt, og rå kapitalisme.

Hva ligger bak? Hvorfor skjer dette? Hva er bakteppet?

For å få en større forståelse av dette, må vi se på det som skjer som en del av en kapitalistisk offensiv for å legge større delere av samfunnets virksomhet åpen for profittjakt.

En viktig bakgrunn her er GATS-avtalen. Hva er nå det? Og hvordan virker den? Vi går inn på internett og finner mye nyttig om GATS. Et av eksemplene er dette:

Tenk deg at du får ei vannregning som tar en tredjedel av lønningene dine.

Dette var realiteten for mange av Bolivias fattigste familier etter at regjeringa, etter ordre fra Verdensbanken, solgte ut det offentlige vannforsyningssystemet slik at Internation Water (London) ble hovedaksjonær. Det at vann etter hvert kosta mer enn mat for de fattige familiene førte til masseprotester. Til og med det å samle regnvann i tanker på taket, ble ulovlig uten tillatelse.

Det er nå et år siden hundre tusener strømmet ut i gatene for å protestere. Seks døde når soldater ble satt inn, mange hundre skadet. Tøffe kamper tvang etter hvert den bolivianske regjeringen til å reversere privatiseringa av vannet. International Water ble sparka ut av Bolivia og vannforsyninga ble overført til lokale firma.

Dersom Bolivia hadde sluttet seg til det som nå ser ut til å bli resultatet av WHO-forhandlingene som nå pågår for fullt i Genneve om General Agreement on Trade in Services, GATS, ville dette vært så godt som umulig å gjennomføre. Den bolivianske regjeringa hadde vært bundet på hender og føtter. De ville bare hatt et alternativ: slåss mot egen befolkning, å slå ned demonstrasjonene enda hardere. Internasjonale sanksjoner, eller trusselen om slike, ville tvunget regjerningen til å velge kampen mot egne innbyggere.

(Se: http://www.oneworld.org/wdm/cambriefs/Wto/GATS.htm)

Hva omfatter GATS-avtalen?

GATS-avtalen (General Agreement on Trade in Services) er tjenestedelen av WTO. Den omfatter alt av tjenester, vann, post, buss, veivedlikehold, banker, bibliotek, søppel, skoler, sjukehus, utdanning, renhold. Alle tjenester. Tjenester defineres av og til som alt du ikke kan slippe på din egen fot

Avtalen omfatter i alt 160 sektorer, delt i 11 kategorier.

Innen utløpet av mars skulle Norge og de andre medlemslandene i WTO sende inn sine forslag til en Generalavtale om handel med tjenester (GATS). Avtalen skal fremme friere handel og vil legge restriksjoner på nasjonale myndigheters kontroll med utenlandske aktører.

Så langt har myndighetenes omfattende forberedelser foregått nærmest uten offentlig debatt. Jeg har heller ikke fått tid til å se på Norges standpunkter, men generelt har de vært positive til all liberalisering.

Full privatisering

GATS-avtalen regulerer den globale handelen med tjenester. Den inneholder retningslinjer for hvordan land skal gå fram for å frigjøre tjenesteområder for verdensmarkedet. Ingen deler av offentlig sektor, heller ikke våre tradisjonelle mest skjerma sektorer innen helse og utdanning, holdes utenfor denne liberaliseringen. WTO ser for seg at innen få år vil all offentlig tjenesteproduksjon være underlagt GATS-reglene, og målet er full privatisering på alle områder. Den farligste delen av GATS-avtalen er at medlemslandene må forplikte seg til videre arbeid for liberalisering av tjenestemarkedet.

Handel med tjenester skiller seg fra varehandel. I følge WTO er det fire former for internasjonal handel med tjenester:

1. Grenseoverskridende tjenestetilbud. Selskaper etablert i et land kan utføre tjenester i et annet land.
2. Forbruk av tjenester i utlandet. Brukere, kunder, pasienter som reiser til et annet land for å kjøpe og forbruke tjenester.
3. Tilbud gjennom etablering. Etablering av kommersielle tilbud i et annet land enn investors eget (altså en investeringsavtale).
4. Bruk av utenlandsk personale. Bevegelse av arbeidskraft over grensene for å utføre tjenester i et annet land.

GATS-avtalen innebærer at hvert land i tillegg til å slutte seg til avtalen generelt, også må slutte seg til hvert enkelt område som skal liberaliseres. Norge har til nå bare slutta seg til mindre områder.

Ikke minst viktig er det at det at GATS-avtalen ikke gir noen vei tilbake. Har man først tillatt markedet, må en for å komme ut av et område si opp hele avtalen (som gjelder for 20 år!).

Internasjonalen for stats- og kommuneansatte, ISKA, oppfordrer til å drive kampanjer mot de negative virkningene av GATS.

Foreløpig bestemmer de enkelte landene sjøl hvilke områder som skal åpnes opp for handel med tjenester. Men for WTO er målsettingen på lenger sikt at det offentlige skal bygges ned til et minimum. En rekke store, multinasjonale selskaper har spesialisert seg på å drive offentlige tjenester. Gigantiske helseindustriselskap står klare til å overta drift av sjukehus. Amerikanske sjukehuskjeder står klar til å gå inn i Europa.

I utgangspunktet skal det være mulig å unnta offentlige tjenester fra GATS-avtalen. Men i og med at avtalen definerer offentlige tjenester som «tjenester som blir ytt verken på kommersielt grunnlag eller i konkurranse med en eller flere andre tjenesteytere», vil det åpenbart bli svært vanskelig å skjerme de fleste tjenesten i den norske velferdsstaten mot liberalisering. Med den sterke oppbygginga av private som utførere på de fleste områdene innen særlig helse- og omsorg, vil snart all offentlig norsk tjenesteproduksjon skje i konkurranse med private.

Intens påvirking

Disse selskapene driver intens lobbyvirksomhet innad i WTO. GATS-forhandlingene har hittil vist seg å tjene interessene til disse store selskapene i utstrakt grad.

På sikt vil en omlegging i tråd med intensjonen i denne avtalen få dramatiske konsekvenser for norske kommuner og de kommuneansatte, for ikke å si hele befolkningen. Det er et stort problem at den norske tilnærmingen til avtalen hittil er blitt behandlet nærmest som en statshemmelighet.

Innen helsesektoren har det hittil vært spesielt press på primærhelsetjenesten. Neste ut nå, er sjukehus og utdanningssektoren. På et ISKA-møte i Panama på slutten av fjoråret, ble det lagt fram rapporter om et voldsomt kjør for å privatisere det som er av offentlig skolevesen i USA,

Valgfrihet?

Hvert enkelt land skal selv kunne avgjøre hvilke tjenesteområder de vil åpne for markedsadgang. Nå fremmes det nye forslag og tanker. Et eksempel er det som den 15. april i år ble skrevet av Gregory Palast i London Observer om valgfriheten:

«Denne uka kom noe gjennom faksmaskinen min. Dette konfidensielle dokumentet, datert 19. mars, fra WTOs Sekretariat er virkelig noe: en plan for å skape et internasjonalt kontor med vetomakt over parlamentariske reguleringsvedtak.»

Altså: hvor lenge varer valgfriheten?

Se: http://www.gregpalast.com/detail.cfm?artid=77&row=1

GATS som bakteppe

Dette er bakteppet for det som skjer i offentlig sektor. I Norge – og i resten av verden (WTO).

Og dette burde være sterk ammunisjon for venstresida. Jfr. stortingsbehandlinga i 1994. Her stemte RV + 2 SV-ere mot avtalen. Resten av neisida var for – 3 dager etter EU-avstemminga.

Målet med avtalen er å liberlisere og åpne for stadig mer konkurranse innafor alle tjenesteyting. Norge følger opp sine forpliktelser, og det er liten tvil om at GATS er bakteppet når man ser på den største politiske saken våren 2001: striden om privatisering, og særlig sjukehusreformen.

Norske sykehuskapitalister

For ett år siden (10. juni 2000) sto Norwegian Health Care Supply (NHCS) fram i Dagens Næringsliv og tilbød Akershus fylkeskommune å bygge, eie og utstyre det nye sjukehuset i Follo. Tore Tønne ville ikke avvise et slikt samarbeid med private selskap. Han sier samtidig at han mener at også private selskaper kan stå for pasientbehandling i et offentlig regulert og finansiert sjukehusvesen.

Hvem er NHCS? Først og fremst er det svenske Bure som står bak. Dvs. i mellomtida har det fusjonert og skiftet navn til Capio. (I parentes bemerket er det dette firmaet som nettopp la inn kontant bud og kjøpte for SEK 3,5 milliarder for samtlige aksjer i Storbritannias fjerde største uavhengige omsorgsforetak Community Hospitals Group PLC, CHG. Selskapet, som er notert på Londonbørsen, har 3.400 ansatte og driver 21 sjukehus i England. Capio driver også bl.a. St:Görans sjukhus i Stockholm, et reint markedsretta sjukehus, samt Volvat Medisinske Senter som er Norges største private legesenter og sykehus..

Men det var ikke bare Bure eller Capio. I gruppen inngikk Veidekke, Siemens, konsulentselskapet ICG og Sintef/Sinvent.

Vi ser at her er det tradisjonelle kapitalister som ser på sjukehus som en interessant investering, mer om dette seinere.

Sjukehussaken

Dette bringer oss over på den andre store saken som kommer til å prege mye av helsepolitikken framover. Eller rettere sagt: vi må forsøke å få den til å prege velferdspolitikken framover. Vi står ved et veiskille i norsk debatt omkring fellesløsninger kontra private, markedsbaserte løsninger.

Dette bildet representerer et fundamentalt skifte i norsk helsepolitikk fra politisk forvaltningsstyre til bedriftsøkonomisk markedsstyre med pasienten som middel for økonomisk profitt.

Den nye spesialisthelsetjenesteloven, som sjukehusene sorterer under, inneholder nå oppskriften på å privatisere. Som Høyre og Fr.Ps medlemmer i sosialkomiteen sier i innstillingen til ny lov:

«det er nødvendig å presisere at Stortingets samtykke ikke er nødvendig dersom sykehuset eller helseforetaket vil selge ut deler av den kliniske eller medisinske virksomheten, for eksempel røntgen- eller laboratorieavdelingene. Stortingets samtykke er heller ikke nødvendig dersom sykehuset eller helseforetaket vil selge ut ikke-medisinske støttefunksjoner.»

Arbeiderpartiets komitemedlemmer «viser til en klar lovhjemmels som sier at sykehusvirksomheten ikke kan selges uten Stortingets samtykke, og er inneforstått med at denne bestemmelsen regulerer salg av den delen av sykehuset som har kliniske og andre helsefaglige støttefunksjoner»

Som vi ser: loven tillater salg av sjukehus, bare Stortinget sier ja. Og store deler av virksomheten kan selges ut uten at Stortinget behandler det. Når vi i tillegg veit at det er markedsinnretting som er det store målet for regjeringa, er det lett å trekke konklusjonen at uansett valgresultat, står vi overfor store omveltninger på sjukehussida.

For de ikke-medisinske funksjonene er det helt åpenbart at DnA, H og FRPs kjør nærmest er som et felles budskap: konkurranseutsett

Markedstilpasning og konkurranse gjenspeiler seg også i sammensetningen av styrene i de ulike regionale helseforetakene hvor mer enn en fjerdedel av medlemmene smykker seg med direktørtittel:

• 12 direktører
• 9 overleger/professor dr. med
• 3 rektorer
• 2 rådmenn
• 8 andre yrker
• 11 andre ansatte

Gigantisk reform – rekordtid

Lovendringa fulgte en slik timeplan:

• 18.1.2001: Høringsnotat sendes ut.
• 5.3.2001: Høringsfrist for notatet som bl.a. omhandler ny Lov om helseforetak.
• 6.4.2001: Regjeringens lovforslag legges fram for Stortinget.
• 6.5.2001: Sosialkomiteen legger fra innstilling.
• 6.6.2001: Stortinget ferdigbehandler loven.
• 1.1.2002: Landets sjukehus overføres fra fylkeskommunene til staten.

I sin stolthet over handlingskraft, har Tore Tønne sagt at dette er den største reformen siden Harald Hårfagre samlet landet. Når skjebnen til norsk sjukehusvesen og mer enn 100.000 ansatte skal avgjøres på et knapt halvår, med et råkjør som tilsier at man umulig har fått tid til å sette seg inn i de 300 høringsutalelsene som kom til lovforslaget legges fram, er det i aller høyeste grad udemokratisk. Lovforslaget var nok skrevet lenge før høringsuttalelsene kom. Samtidig sier dette mye om hvor uhyggelig viktig det er for Tønne og DnA-ledelsen å få gjennomført markedsreformen i sjukehusvesenet. Mangelen på utredninger (NOU mv) er også påtakelig.

DnA-ledelsen isolert fra tidligere allierte

Så viktig er denne markedstilpasningen at de velger nærmest et totalt brudd med landets største fagforbund, Norsk Kommuneforbund. LO-kongressen gjorde et enstemmig vedtak mot markedsreformen. Heller ikke her tar DnA-ledelsen noen signal. Man velger å kjøre over også LO-kongressen, og i kjølvannet på dette, velger man også å overkjøre LO-kongressen når det gjelder arbeidsmiljøloven og går inn for fleksibilitet over hele linja. Det velges nå en helt annen taktikk enn tidligere. LOs makt er ikke stor nok til med enstemmige kongressvedtak kan stoppe eller utsette en helt ny politisk kurs. Dette er oppsiktsvekkende. Det kommer også som et sjokk på de motstandere av markedsreformen som også er medlemmer i DnA, og/eller har posisjoner i fagbevegelsen.

Heller ikke synes det i følge avisene plagsomt at i stortinget er bare FRP og H for Aps forslag. Tvert imot, velger DnA å nærme seg FRPs politikk i løpet av komitebehandlinga. Når DnA velger å gi en konsesjon som at de regionale helseforetakene etter komitebehandlinga skal organisere sjukehusene som foretak, mens det før komitebehandlinga het bør organisere, er det å søke allianser til høyre og ikke i fagbevegelsen. Det er for tidlig å si noe om dette markerer et bevisst linjeskifte fra DnA-ledelsen, at man i ettertid tror at LO og særlig NKF glemmer fort, eller at den åpne markedsliberalismen nå ikke trenger sminke lenger.

Splitt og hersk

Høringsnotatets forslag til § 39 åpnet for at helseforetaksstyrene skulle kunne eierprivatisere norske sjukehus. I Odelstingsproposisjon nr. 66 er denne paragrafen splittet opp i to, § 32 og § 43.

Dette var et genialt forslag for å splitte den sterke motstanden og bl.a. lamma aksjon For Velferdsstaten pga at noen medlemmer skifta holdning. Realitetene er kun at man kan velge å gjøre ulike deler av sjukehusene private til ulik tid av taktiske grunner.

Svenske sosialdemokrater

På dette punkt vil Arbeiderpartiregjeringen velge en motsatt utvikling enn den svenske sosialdemokratiske regjeringen som 15. desember 2000 gikk i spissen for og fikk vedtatt et generelt forbud mot privatisering av sjukehus med akuttberedskap. Dette synliggjør at Tønne og DnA-ledelsen har valgt ei ekstrem markedslinje i sjukehusstriden.

(Se: http://www.riksdagen.se/debatt/0001/utskott/sou/sou6/sou6.asp)

Utenlandske erfaringer (fra motmeldingen)

Labour-regjeringen i England satser nå alt på at sjukehusene og helsetjenesten skal gjenvinne tilliten i befolkningen. De gjør dette nettopp ved å avskaffe «det indre sjukehusmarkedet». Den nye helsepolitikken bygger på to hovedpilarer: samarbeid og kvalitet. De engelske primærlegene er fratatt «kjøperrollen» og anbudskonkurransene er erstattet av samarbeid mellom sjukehusene. Slik legges grunnlaget for å mobilisere fagfolkene til kvalitetsutvikling. Engelske helsemyndigheter har opprettet egne etater for kvalitetsutvikling og veiledning (National Institute for Clinical Excellence og Clinical Goverance), og for kvalitetskontroll (The Commission for Health Improvement). I Norge har Statens Helsetilsyn begge rollene. Det mener britene er uheldig, fordi legene da kan unnlate å søke råd for feil av frykt for sanksjoner (Fredriksen. A: «Nye National Health Service – fornuftig reform for britisk helsevesen?» Tidskr Nor Lægefor 2000; 120: 1920-21).

(Se: http://www.nkf.no/nkf/Sykehus/motmeld.htm)

Allerede i dag er sjukehusene gjennom ISF og DRG-poeng markedsorientert.

2. november 2000 sa Tore Tønne i Aftenposten: Det er ikke statlig overtagelse alene som er viktig, men at sjukehusene kommer ut av den offentlige forvaltning.

Tønne – en trojansk hest

Markedet er også den som innsatte Tore Tønne. Fra Aker RGI, Norway Seafood og Røkke er antakelig ordren klar: mest mulig av offentlig sektor skal åpnes for konkurranse. Gi f… i hvordan, kjør på! Blir du kasta, venter gull og grønne skoger og gylne fallskjermer i moderfirmaet. Til nå har det ikke vært fint og fair å si at Tønne har en skjult agenda, eller rettere sagt en annen agenda. Ved å innsette industrilederen Tønne i helsedepartementet, har privat kapital oppnådd å få en trojansk hest innen det offentlige, og innen den største og viktigste delen av offentlig sektor

Sykehusvesenet blir i dag organisert etter en tradisjonell næringslivsmodell. Her skal det hete foretak. Samarbeidsprosjekt blir enten ansvarlige selskap eller aksjeselskap for å redusere risikoen. I stedet for forvaltning, kommer bedriftsøkonomiske hensyn inn. Foretakene både i regionene og lokalt (sjukehusene) skal ha økonomiorienterte styrer, som tar markedsøkonomiske forhold. Sjukehus skal drives etter økonomisk forsvarlige normer. Ideene er klart etter bedriftsøkonomiske prinsipper med aksjeloven som forbilde.

Mindre offentlighet og sentralisering

Samtidig vil markedsmodellen bety at innsyn blir redusert i forhold til i dag. Det er bare på toppen man vil ha et forvaltningsinnslag med helseministeren som skal kunne instruere de regionale foretakene gjennom foretaksmøter. Resten av hierarkiet har ikke møtesteder med folkevalgte. Hva blir resultatet? Antakelig det som politikere har ønsket lenge, men som de ikke har greid å sette ut i livet: en sentralisering av sjukehus, nedlegging av lokalsjukehus og dårligere forhold for lokalsamfunnet. Gang på gang har sjukehus blitt redda av aksjoner fra lokalsamfunnet, ofte leda av fagbevegelsen. Politikerne var redde for ikke å bli gjenvalgt. Nå er det ikke lenger valg på de som bestemmer sjukehusframtida. Nå sitter de i styrer og kan bare kastes av overordna organer som ikke er en del av forvaltningen. Helt i tråd med GATS-avtalen er man nå i ferd med å kneble lokale protester for å få åpna et marked, fritt for folkevalgt innflytelse.

Hva er drivkreftene?

Hovedproblemet for kapitalen i dag er lav avkastning og for mye kapital i forhold til fornuftige ivesteringer. Særlig i en verden med stadig færre restriksjoner på kapital blir dette synlig. Og løsningen kan ikke være den klassiske, hvor man søker ut i koloniene når avkastningen ble for lav. Der er alt ferdig fordelt. Tvert om, man søker seg til det jeg kaller de nye koloniene. Man søker seg til den delen av økonomien som har vært skjermet, helt bevisst skjermet fordi man har innsett at markedet ikke vil greie å løse de oppgavene som ligger her. Man søker seg til offentlig sektor som har levd skjermet pga. markedets manglende sosiale hensyn.

Tendensen til å åpne offentlig sektor for konkurranse og private har økt i fart helt siden Thatcher på nytt tok offensiven og innførte liberalistiske system i økonomien på slutten av 70-tallet. Andre politikere har tatt over stafettpinnen og det er bemerkelsesverdig at det ikke lenger er de konservative partiene som har initiativet. Det er sosialdemokratene som står i spiss, enten det er det sosialdemokratisk styrte EU, eller superliberalerne Tønne og Stoltenberg her hjemme.

Protestene stiger. I Norge var NKF og LO-kongressen ulydige. I Storbritannia forsøker NKFs søsterforbund UNISON å samle støtte til en politisk streik mot Blair, i Sverige falt nesten ledelsen i NKFs svenske søsterforbundet SKAF i et forsøk på å tilpasse seg sosialdemokratenes ideer om «valgfrihet» mellom offentlig og privat.

Hvorfor sjukehussektoren

Helsesektoren er kjempemessig. Som diagrammet viser utgjør den 1/3 av virksomheten til kommuner og fylkeskommuner. Det vil si at i underkant av 100 milliarder omsettes her årlig. Og sjukehusene er de største forbrukerne. Derfor er dette det viktigste området å komme inn på. Derfor satser de private så mye på å plassere Tønne i sin trojanske hest midt i sentrum av helse-Norge. Åpnes bare en brøkdel, gir det svært mye virksomhet å konkurrere om, og enda viktigere: å hente profitt ut av.

Vi vet at går først de store flernasjonale selskapene inn i offentlig sektor, er det for å tjene penger. I alle fall på sikt. Aller helst vil de overta det offentlige monopolet. Da blir profitten høyest. Men blir det billigere og bedre for brukerne? Ikke etter det vi ser ellers i verden.

WHO (verdens helseorganisasjon) gjorde nylig en undersøkelse hvor norsk helsevesen fikk en 3. plass i samla kvalitet blant WHOs 191 medlemsnasjoner. Sveit og Japan var bedre. Bare det viser at vi har noe å slåss for og noe å tape. Myten om det dårlige sjukehusvesenet er overdrevet. Samtidig kan vi sammenlikne oss med det mest privatiserte helsevesen vi kjenner, nemlig USA sitt helsevesen. Mens vi i Norge bruker omtrent 8% av BNP på helsevesen, bruker USA ca. 14,2%. Og da vet vi at 1/5 av innbyggerne i USA (50 millioner) ikke har helseforsikring og dermed ikke helserettigheter, men lever på en helt annen standard. Igjen viser dette at markedet ikke tar sosiale hensyn

Kampen som foregår nå er en kamp om den norske velferdsstatens sjel. Vinner Tønne har hans bakmenn vunnet. Det er Røkke mot mannen i gata. Det er kampen mellom de som vil ha et sted å plassere overskuddskapitalen med god avkastning og de som vil ha et godt helsevesen der de bor, uavhengig av lommeboka.

Les mer:

• Om sjukehusreformen: http://www.nkf.no/nkf/Sykehus/index.html
• Internasjonalt opprop mot GATS: http://www.citizen.org/pctrade/GATS/GATSsignon.htm
• Fellesside med mange linker til GATS: http://solidaritetshuset.org/rorg/Tema/WTO/gats.htm

Fra lov om helseforetak:

«Lovens saklige virkeområde er definert gjennom begrepet spesialisthelsetjenesten. Begrepet svarer ikke til et presist medisinsk begrep. Spesialisthelsetjenesten er en samlebetegnelse på den type helsetjenester som man ikke har funnet det hensiktsmessig å legge ansvaret for på det kommunale nivå. Til tross for at begrepet spesialisthelsetjeneste ikke naturlig omfatter alle de tjenester fylkeskommunen er pliktig til å yte, og vil kunne sies å omfatte noen av de tjenester som kommunene yter, har departementet kommet til at det likevel er det begrepet som nærmest beskriver de tjenester loven omfatter.

I praksis vil begrepet omfatte de tjenester fylkeskommunen er pliktig til å yte etter gjeldende sjukehuslov m.v. og lov om psykisk helsevern.

Fremdeles vil således i utgangspunktet sjukehus, sykestuer, fødehjem, spesialsykehjem, kliniske legespesialisttjenester, kliniske psykologtjenester, medisinske laboratorier, røntgeninstitutt, ambulansetjeneste, medisinsk nødmeldetjeneste m.v. være fylkeskommunenes ansvar, slik det i dag fremgår av sjukehusloven. Loven vil også omfatte de tjenester som i dag er oppregnet i lov om psykisk helsevern § 1. Det er altså ved lovendringen i seg selv ikke ment å gjøre endringer i fylkeskommunens ansvar. Bestemmelsen legger imidlertid opp til at det i mindre grad vil være obligatorisk å yte spesialisthelsetjenester ved å etablere bestemte institusjoner. En flytting av oppgaver mellom nivåene vil fortsatt forutsette et budsjettvedtak i Stortinget. Departementet gis imidlertid i § 1-2 tredje ledd hjemmel til i tvilstilfelle å avgjøre hva som er spesialisthelsetjeneste.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med fylkeskommunens ansvar etter § 2-1 for å sørge for at befolkningen innenfor fylket tilbys spesialisthelsetjenester. Enkelte sentrale oppgaver for fylkeskommunen er der spesielt nevnt.

Loven gjelder også for spesialisthelsetjenester som faktisk ytes av staten og private med eller uten avtale med fylkeskommunen. Loven stiller krav til private og statlige tjenesteytere blant annet om forsvarlig tjenesteyting, jf. § 2-3.

Begrunnelsen for å gi departementet hjemmel til å bestemme innholdet av begrepet spesialisthelsetjeneste i det enkelte tilfelle eller generelt i forskrift, er særlig to viktige hensyn. For det første gir den departementet en mulighet til å skjære igjennom i konkrete konfliktsituasjoner. For det andre vil den medisinske utvikling gi mulighet for nye behandlingsmetoder som kan gjøre det hensiktsmessig å klargjøre ansvaret for visse oppgaver. Ved at departementet i det enkelte tilfelle eller i forskrift kan bestemme innholdet av spesialisthelsetjenesten, har man derfor fått en hjemmel som er fleksibel, samtidig som man har fått en mulighet til å løse de tilfeller der det i praksis er tvil om en tjeneste er kommunens eller fylkeskommunens ansvar.»

Se ellers: http://www.lovdata.no/all/nl-20010615-093.html

av Thomas Vermes

Peru/Oslo: Det moderne landbruket med sine få, kommersielle sorter, er avhengig av det gammeldagse landbruket med dets myriader av gener. Kampen om landbruksgenene er en lite påaktet side ved imperialismen.

Høyt oppe i peruvianske Andesfjell ligger landsbyen Aymara. I 4000 meters høyde har de utfattige bøndene siden inkaenes tid drevet det vi i dag kaller en genbank for poteter. Ikke aner de hva det begrepet innebærer. De har rett og slett bruk for mangfoldet. Med det vekslende klimaet i høyfjellet må de ha sorter som tåler enten tørke, kulde, regn eller brennende sol, med tilsvarende variasjon i skadeinsekter og virus som angriper knollen. Og siden de ikke har så mye annet enn poteter å spise, setter de pris på ulike smaker og kvaliteter.

På snaufjellet litt over landsbyen fikk jeg se et ett hektar stort jordstykke der de dyrker og tar vare på 1200 ulike sorter. Tre-fire meters rader av hver sort. Jordstykket drives i fellesskap. Potetene derfra høstes inn på dugnad. En passende mengde lagres til neste sesong i fellesskapets potetkjeller. Det som blir til overs, fordeles til forbruk.

I Norge har vi 21 slag av denne knollen.

Gråtende brud

Ikke nok med det. De 300 innbyggerne kan skjelne hver eneste av sine sorter. Og de har maleriske navn på dem. – Jeg har selv 190 sorter, forteller en av bøndene, Carlos Hidalgo.

Blant dem er lunchnypa mundana – poteten som får ung brud til å gråte. Den er så hølet og forvridd at den er håpløs å skrelle. Klarer bruden det, blir hun godtatt av sin svigerfamilie.

Peru og nabolandene er det genetiske senteret for det som etter hvert har blitt verdens fjerde viktigste matplante, poteten. Her har det internasjonale potetforskningssenteret CIP tatt vare på over 5000 sorter poteter og 1300 sorter ulike andre andesknoller som har spilt stor rolle i ernæringa for fjellfolket. Deres samling er frukten av årtuseners kollektivt arbeid i fjellheimen. Akkurat som bønder andre steder framskaffer genressursene til andre matplanter.

Forsikring for oss

Neste gang det bryter ut en ny potetsykdom, er vi avhengige av genressursene aymarafolket og andre fjellbønder har overlevert til oss. Deres form for landbruk er allsidig, og dermed gammeldags. Vår form for landbruk – med utspring i «Den grønne revolusjon» framelsker ensidighet. Genetisk ensidighet er sårbart for angrep. Og våre få sorter matplanter disponeres av enda færre gigantiske, multinasjonale frøselskaper. Som ofte er fusjonert med produsenter av sprøytemidler – slik at planteforedlingen deres tilpasses akkurat deres giftstoffer. Problemet er at frøgigantene også er avhengige av verdens genmangfold, dvs. fattigbøndenes kollektive kunnskap og foredlingsarbeid utviklet over århundre, årtusener.

Det er kamp om fruktene av lokalbefolkningenes arbeid. En diskret kamp de færreste progressive mennesker eller organisasjoner er klar over, eller deltar i. En offisiell, velmenende delegat i de internasjonale forhandlingene som pågår om eiendomsretten til de globale matplante-genressursene, går så langt som å bli irritert på de få internasjonale, folkelige organisasjonene som beskjeftiger seg med disse spørsmålene. Disse NGOene stiller ikke nok opp, legger ikke nok press på forhandlingene. Det gir dårligere resultater, mener han.

Jussens tyveri

Verden over, særlig i u-land som har de biologiske «hot-spot’ene», steder fortettet av biologisk mangfold, blir lokalbefolkningas kunnskap stjålet av multinasjonale konserner som er i stand til å gjennomføre den juridiske prosessen som kreves for å ta eiendomsretten til sorter. Enten i form av patenter eller andre slags juridisk beskyttelse av «intellektuell eiendomsrett». Tenk bare på fyrsten av Liechtenstein, vår allierte i Efta, som har tatt patent på basmati-risen!

For de fleste produkter har industrien klart å styrke sine rettigheter gjennom Verdens Handelsorganisasjon (WTO) og dens avtale om «Handelsrelaterte aspekter ved intellektuell eiendomsrett» – TRIPS. I disse dager foregår for øvrig forhandlinger om den delen av TRIPS som gir statene rett til å unnta levende organismer fra patentering, og om opprinnelsesbestemmelser som har betydning for kampen om patentene.

Frømateriale til matplanter er et spesialfelt der kampen også, og kanskje i sterkere grad, foregår i årelange forhandlinger under FN-organisasjonen for matvarer og landbruk, FAO.

Arenaer for kontroll

Om du ikke har hørt om disse forhandlingene om en internasjonal overenskomst om plantegenetiske ressurser for mat og landbruk («International Undertaking»), er du ikke aleine. Men de multinasjonale har hørt om dem. Og lobb’er dem. Mye tyder på at det nå kan gå mot et kompromissvedtak der, etter mange års forhandlinger. «Skurkene» – gjett hvem – (USA, Canada, Australia, New Zealand) får konsesjoner. Avgjørelsen kan falle på et FAO-toppmøte i november.

Tilsvarende foregår kamp om eiendomsretten til ville organismers genressurser i forhandlinger om FN-konvensjonen om biologisk mangfold. Konvensjonen står i motstrid til WTOs TRIPS-avtale, og EUs omstridte patentdirektiv som Jagland gjerne vil adoptere så sant EU-domstolen godtar den.

Disse kampene dreier seg om noe så undervurdert som kontrollen med framtidas forsyning av mat, medisiner og andre nødvendighetsartikler vi får fra organismene rundt oss. Stridighetene kan vanskelig sees på som noe annet enn en viktig kamparena for imperialismen.

Motkraft i Andes

Mangelen på oppmerksomhet styrker de multinasjonale selskapene. Men noen motkrefter gjør seg da gjeldende.

En gruppe i Andes-land vedtatt felles utkast til patentlovverk der man anerkjenner rettighetene til lokalbefolkningens kollektive kunnskap om planter, ville som foredlede. Det dreier seg om fantastiske ressurser. Én ting er de foredlede matplantene. En tur til markedet i jungelbyen Iquitos, nær starten på Amazonasfloden, kan også framvise en hel gate bugnende av jungelplanter i frisk form, tørket eller på krukker og glass – til bruk som medisiner. Mye snadder for medisingigantene på jakt etter aktive stoffer.

Det nye lovverket er innrettet på å tilfredsstille de internasjonale kravene i TRIPS. Forsøket er en framgang på papiret, men adskillig vanskeligere å omsette i praksis enn de tradisjonelle, privateide patentene. Allerede finnes et eksempel på at Peru forbyr eksport av levende, reproduserbart materiale. Det dreier seg om den tradisjonelle Andes-rotfrukten maca, med oppkvikkende virkning, ofte kalt «Andesfjellenes viagra».

Framgang, eller?

Sa jeg framgang? Tiltakene er forståelige reaksjoner på i-landsindustriens erverv av «intellektuell eiendomsrett». Samtidig er de uttrykk for tingenes begredelige tilstand. Inntil nylig har alle naturens gener blitt betraktet som «menneskehetens felles arv». Enorme genbanker for matplanter er samlet inn gratis – og stilles gratis til disposisjon for planteforedlere – i de internasjonale CGIAR-sentrene for planteforskning.

Men etter hvert som u-landene erfarte at i-landenes næringsliv privatiserte anvendelsen av «fellesarven» og at de som leverte gratis råvarer ikke fikk en øre i godtgjørelse for utnyttelsen av genressursene, oppsto det motstand mot å gi fri tilgang til gener.

I FN-konvensjonen om biologisk mangfold slås det fast som prinsipp at genressursene tilhører opprinnelseslandene, og at utbytte ved anvendelsen av dem skal fordeles.

Ett problem med konvensjonen, er at den unntar genbankene som allerede var samlet inn i CGIAR-systemet. Nå er håndteringen av eiendomsretten til disse genene til forhandling i FAOs «International Undertaking». En del u-land vil renasjonalisere eiendomsretten til disse. Igjen forståelig, men det ville bety et betydelig tilbakeskritt for foredling av matplanter i framtida. Ikke minst for fattige land som ikke kan kjøpe mye på et kommersielt marked. Mange u-land er genfattige. I-land kan som vanlig kjøpe seg ut a problemene.

CGIARs knipe

CGIAR-systemet er nå i en knipe. De har hatt prinsipper mot patentering. De deler gjerne sine genressurser også med kommersielle selskaper, men har kontrakter som krever at mottakeren ikke patenterer, og ikke forhindrer andre i å anvende den type gener. Men så enkelt er det ikke. Selskaper kan patentere genene de får etter minimale modifiseringer. CGIAR som også selv driver foredling, risikerer at deres arbeid blir grunnlaget for noe som blir kommersielle aktørers private eiendom.

Nå er CGIAR blitt tvunget til å «fuck for virginity» – å tillate seg å ta patent i den ene hensikt å forhindre andre i å ta patent. I visse tilfeller er et CGIAR-patent eneste mulighet til å holde en frøsort i det offentlige domene. Mye ressurser går dermed med til juridiske fiksfakserier for å sikre at genressursene forblir til fri avbenyttelse.

Det går fram og tilbake her i verden. Mens CGIAR var drivkraft i «den grønne revolusjon», har nettverket tatt oppgjør med monokulturer og en teknologisk tilnærming til løsning av sultproblemene. De har et blikk for de sosiale virkningene av sine utviklingsprosjekter. Men samtidig presses de altså til å ta av sine begrensede ressurser til å drive juridisk ping-pong med pengemakta i landbruksnæringa.

Nyttige nettadresser om plantegenetiske ressurser

• CGIAR-nettverket som bl.a omfatter potetforskningssenteret CIP
• FAO-kommisjonen for genressurser
• Organisasjonen RAFI (Rural Advancement Foundation International)
• Organisasjonen GRAIN (Genetic Resources Action International)