Alex Callinicos:
Deciphering Capital
Marx’s Capital and its destiny
London: Bookmarks Publications, 2014, 324 s.

Alex Callinicos er professor i europeiske studier ved King’s College London, og han har bak seg et omfattende forfatterskap om marxistisk teori. Han er også redaktør av tidsskriftet International Socialism. Han er sterkt engasjert i å gjøre arbeidene til Marx og Engels tilgjengelige for folk, og dermed er han også opptatt av å skrive enkelt og forståelig.

I denne boka viser han enda en gang at han har store kunnskaper om den kolossale innsatsen som Marx og Engels gjorde. Som aktiv deltaker i mange år i debatten om marxistisk teori og praksis, har han også rimelig god oversikt over ulike synspunkter hos andre forfattere på området. Noe av det jeg setter pris på ved denne boka, er at han forholder seg til andre forfattere på en respektfull måte. Han gir klart uttrykk for uenighet og begrunner den, samtidig som han framhever kvalitetene og betydningen av de samme forfatteres skrifter. Det gjør at boka etter mitt syn fungerer meget konstruktivt.

Han presenterer selv strukturen i boka slik:

• Kapittel 1 «Composition»: En gjennom-gåelse av Marx sine manuskripter og av den prosessen som ledet fram til Kapitalen.
• Kapitlene 2 «Method, I: Ricardo» og 3 «Method, II: Hegel». Callinicos omtaler disse kapitlene som selve hjertet i boka, der han vil undersøke og klargjøre problemer med Marx sin metode. Han vil drøfte Marx sitt forhold til Hegel, og han understreker at man bør tilføye Ricardo til analysen. Marx kjempet med både å lære fra og samtidig overskride begge.
• Kapittel 4 «Value», der Callinicos ønsker å gå mer direkte inn på noen av de temaene som er blitt tatt opp i aktuelle debatter om Marx sin verditeori.
• Kapittel 5 «Labour», der han ser på arbeidskraftens plass i Kapitalen, og ulike syn i dagens debatt om dette.
• Kapittel 6 «Crises», der han foretar en detaljert gjennomgåelse av Marx sin tenkning om kapitalistiske kriser (noe som Marx aldri utviklet til en systematisk teori)
• Kapittel 7 «Today», der han prøver å konkludere om Marx sin betydning for å forstå de økonomisk-politiske utfordringene i dagens kapitalistiske verden.

Det er tydelig at han selv legger særlig vekt på kapitlene 2 og 3, med temaer som han også tok opp i sin doktoravhandling. Den dreide seg om de metodemessige utfordringene som Marx sto overfor da han skrev Kapitalen, med særlig vekt på forholdet til Hegel og Ricardo. Det er i og for seg viktig stoff, men det er tungt, og de to kapitlene krever mye av leseren. Etter mitt syn er dette stoff for spesielt interesserte.

Derimot synes jeg det var veldig spennende å lese kapittel 1. Callinicos påpeker at Engels var en selvstendig bidragsyter i samarbeidet med Marx. Det var Engels som var først ute med kritikk av den politiske økonomien med sin artikkel «Umrisse zu einer Kritik der Nationalökonomie» i 1844. Dette var utgangspunktet for at de fant sammen, og Marx hadde stor respekt for de bidragene som Engels sto for. Marx skrev f.eks. i et brev 7. juli 1864:

Som du vet, 1. Jeg er alltid sent ute med alt jeg gjør, og 2. Jeg følger stadig i dine fotspor.

Callinicos gir en levende framstilling av Marx sitt strev og hvordan han aldri klarte å bli ferdig med tingene. Han visste at han arbeidet med en epokegjørende avdekking av kapitalismens vesen, og han ville alltid ha med seg enda mer stoff, enda flere eksempler, trenge enda lenger ned i stoffet før han følte seg i stand til å levere noe fra seg som ferdig. Det dreide seg på ingen måte om latskap. Da Marx arbeidet med å fullføre bind 1 av Kapitalen, spilte han en meget viktig politisk rolle som en ledende kraft i Den første internasjonalen, aktiv i fagbevegelsen og støttespiller for Irlands rett til selvbestemmelse. Som London-korrespondent for New York Tribune var han i en periode en av de ledende og mest leste økonomiske journalister i verden.

Etter hvert som han kom lenger i arbeidet sitt, reviderte han stadig planene om hvordan det endelige produktet skulle struktureres. Bind 1 av Kapitalen ble utgitt i 1867, men ikke desto mindre fant han det nødvendig å foreta betydelige endringer i den franske utgaven som ble utgitt mellom 1872 og 1875.

Da han døde i 1883, etterlot han seg et hav av notater, kladdebøker og påbegynte manuskripter. Hans kone Jenny, som selv var en viktig medspiller og som også spilte en stor rolle i å administrere ham, var død i 1881. Det ble Engels som måtte gå løs på alt materialet. Han gjorde en enorm innsats for å systematisere og strukturere alt rotet og få ferdig bind 2 og bind 3 av Kapitalen. Spesielt bind 3 er i stor grad Engels sitt verk.

Selv om det gir betydelig innsikt å lese det Marx skrev tidligere, er det klart at svært viktige elementer i hans vitenskapelige avdekking av kapitalismens vesen først ble utviklet ganske sent i livet hans. Det betyr også at det nettopp i hans etterlatte kladdebøker og uferdige manuskripter er mye stoff som kan bidra til å utdype og supplere det som er blitt publisert i Kapitalens tre bind. Det gir også innsikt i hva som var Engels sine bidrag og hva som var Marx sitt eget stoff i Kapitalens bind 3. På enkelte punkter var de ikke helt samkjørt i begrepsbruk og analyse, og slik innsikt kan dermed være viktig.

Det er også viktig at mye av det etterlatte materialet til Marx ikke er fullt ut publisert før ganske nylig. Et par eksempler: Det Økonomiske Manuskript fra 1861–63, delvis publisert av Karl Kautsky som «Teorier om merverdi», ble først utgitt i sin helhet i 1982. Det Økonomiske Manuskript fra 1863–65, som er et utkast til de tre bindene av Kapitalen, ble ikke fullt ut publisert før i 1988 og i 1992.

Kapittel 1 i Callinicos sin bok gir altså betydelig innsikt i hvordan Marx strevde mens han samlet mer og mer stoff, og hvordan han kom stadig lenger i å avdekke kapitalismens vesen og utvikle et begrepsapparat som kunne muliggjøre en omfattende forståelse av forholdet mellom de indre sammenhengene og ytringene på overflaten.

Kapittel 4 om verdibegrepene og kapittel 5 om arbeidsbegrepene er også givende lesning. De henger egentlig tett sammen: Skillet mellom «abstrakt arbeid» og «konkret arbeid» var en av de store nyvinningene som Marx utviklet, og som er grunnleggende viktig for å forstå verditeorien. Det konkrete arbeidet skaper bruksverdi, og det er den vi som skal bruke varene, egentlig er interessert i. Men for kapitalisten er det ganske likegyldig hva som produseres og hvordan selve arbeidsprosessen ser ut, bare det skapes merverdi gjennom bruken av den menneskelige arbeidskraften som er involvert. Det er innholdet av samfunnsmessig nødvendig, abstrakt arbeid som er avgjørende for varens verdi.

Kapittel 6 på 52 sider er kanskje det aller mest interessante, der Callinicos gjennomgår og i fire punkter systematiserer det som Marx har skrevet om kriser: Den stadige kapitalakkumulasjonen som blir framtvunget av konkurransen mellom kapitalistene, driver fram en produksjonsøkning som går ut over markedets grenser. Det er en sammenheng mellom konjunktursvingninger og endinger i omfanget av den arbeidsløse «industrielle reservearmé». Maskiners og øvrig fast kapitals økonomiske levetid forårsaker konjunktursvingninger knyttet til reinvestering. Profittratens fallende tendens skaper kriser, forsterket av finansielle bobler og sammenbrudd.

Samlet sett er dette en viktig bok for dem som ønsker å gå litt dypere ned i Kapitalen og utdype sin innsikt i hva Marx har gitt oss av redskaper for å forstå det samfunnet vi lever i.

Torstein Dahle

Norsk Bonde- og Småbrukarlag:
Et landbruk uten kvinner. En kart-legging av årsaker til at ikke flere kvinner velger landbruket som yrkesvei,
2015

Det er et mål å øke kvinneandelen i landbruket, finne ut hva som er kvinners motivasjon og hva som er vanskeligheter, og bygge nettverk mellom kvinnebønder.

Her er noen eksempler fra rapporten, som viser kvinnenes sterke motivasjon og samtidig deres økonomiske bekymringer. Vil myndighetene ha flere kvinner i landbruket, må de gjøre noe drastisk med det økonomiske fundamentet. Det handler om ikke mindre enn klima og miljø, dyrehelse, folke-helse og landets sikkerhet.

Motivasjon

Å kunne bidra til matsikkerheten samtidig som en bevarer naturressurser og ivaretar lokal økologi verdsettes blant kvinnene vi har spurt. Mange har sterk bevissthet rundt bærekraftig utvikling og understreker at de ønsker enten å drive med økologisk drift, eller drive på måter som ivaretar miljø og klima. Nærhet til dyr og natur, det å være i samspill med naturen verdsettes høyt, gårdsarbeid er meningsfullt arbeid.

Flere nevner at de liker å jobbe sammen med partner eller familie, noen vektlegger også at de ønsker at barna skal vokse opp i nærhet av dyr og natur. Det gir god helse, både fysisk og mentalt, og en holder segi aktivitet. Mange verdsetter mestring og læring som en del av arbeidsdagen og setter pris på at en aldri vil bli utlært.

Men det er vanskelig med «muligheten til å ta fri rundt sykdom, barns sykdom, svangerskap og fødsel».

Variasjon er en faktor som gjør at mange liker gårdsdrift. Ingen dager er like og en lærer ofte noe nytt, allsidighet verdsettes. Allsidighet og variasjon er begrep som ofte settes i sammenheng med frihet.

Økonomiske bekymringer

Mange må ta arbeid utenfor gården for å få råd til å drive gården og ha en god nok inntekt til å gjøre investeringer i bruket. Samtidig er det mye arbeid med et gårdsbruk, og mange sliter seg ut på å arbeide mer enn de burde og kjenner på en følelse av at de får altfor lite betalt i forhold til arbeidsmengden som legges ned i bruket.

Bekymring ene handler om for lavt prisede produkter, billige varer og kresne forbrukere med litevilje til å betale det maten er verdt, og kanskje også en bekymring for forbrukernes manglende kunnskap om hvilket arbeid som ligger bak kostnadene.

Flere nevner at de skulle ønske det var mer økonomisk lønnsomt å drive gård, og kun en av respondentene nevner at motivasjon er en sikret inntekt. Nærmere 90 prosent er enig eller delvis enig i at de ville ha arbeidet mer på gården dersom det var mer lønnsomt.

Alle respondentene sliter med å få endene til å møtes økonomisk.

Disse kvinnene må jobbe mye og når de i tillegg må ha jobb utenom gården for å få ting til å gå rundt er det lett å bli utslitt og miste motivasjonen.

Hele rapporten ligger på hjemmesida til Norsk Bonde- og Småbrukarlag.

Jorun Gulbrandsen

Som barn var Materialisten et maoistisk spark. Da det gjenoppsto i 1979 som bråmoden, var det et vitenskapelig tidsskrift.

Lenge var Maos slagord «La tusen blomster blomstre» en del av plattforma.

I 2004 ble tidsskriftet godkjent som vitenskapelig på nivå 1 i norsk vitenskapsindeks. Det er et tegn på kvalitet at leserne ikke merka det.

Rødt! takker for følget.

Vi forsøker å føre videre det beste i tidsskriftets tradisjoner, rope høyt om urettferdighet, og at et folk kan sparke så hardt, at de tar makta.

Noen må fortsatt vise hvor praktisk det er å ha en god teori.

Vi trykker lederen i det siste nummeret av Materialisten, nr 4-14. 41. årgang, med tillatelse fra Cecilie Høigård, den siste og i mange år redaktør.

Takk for følget!

Dette nummeret er den siste utgivelsen av Materialisten. Det skyldes skrantende helse hos redaktøren, og vi har ikke lyktes med å finne en erstatter. Det er vemodig og trist å legge ned tidsskriftet.

Materialisten startet som et lærd, marxistisk tidsskrift på begynnelsen av sytti-tallet og ble utgitt av akp (m-l). Formålet var å føre en teoretisk kamp særlig mot Kommunistisk Universitetslag (kul) om hvem som var de rette forvaltere av den marxistiske arven. Kuls oppslutning blant revolusjonære studenter viste seg å bli minimal, og tidsskriftet tok en lang pause. I 1979 gjenoppsto tidsskriftet med en helt ny innretning der kritisk forskning og forskningsformidling var den overordnete redaksjonelle profilen.

I skandinavisk sammenheng er et tidsskrift med Materialistens profil nokså enestående. På sitt beste har tidsskriftets profil vært kjennetegnet av en kombinasjon av høy vitenskapelig standard som samtidig gir viktig bakgrunnskunnskap for sosiale bevegelser som ønsker forandring av deler av samfunnet eller et helt nytt samfunn. Sosiale bevegelser er uttrykk for reelt eksisterende motsetninger i samfunnet, og tidsskriftet har ønsket å bidra med å belyse motsetningene og de samfunnsmessige strømninger og stri­der motsetningene skaper. Gjennom 35 år har Materialisten hatt sin styrke kanskje særlig i stoff som gir kunnskap om kvinneforskning, mannsforskning, narkotikaforskning, flyktningpolitikk, innvandringspolitikk, forskning om nasjonale minoritetsfolk, fengselssosiologi, politisosiologi og kriminalpoli­tikk. Som en overordnet fellesnevner har redaksjonen lagt vekk på å arbei­de frem artikler knyttet til undertrykking, utstøtning, sosial kontroll, makt, avmakt og motmakt.

Gjennom de siste tiåra har tidsskriftet hatt tusenvis av lesere og abonnen­ter, en lang rekke lojale og ivrige redaksjonsmedlemmer, flere av dem gjen­nom flere tiår, aktivister utenfor redaksjonen og en forfatterstall vi har vært stolte av. Det er Kollektivet Materialisten som har skapt dette, ikke enkelt­personer. Kollektivet har lagt ned tusenvis av gratis arbeidstid på dugnad og funnet både glede og mening i det.

Materialisten har vært forankret i humaniora og samfunnsvitenskap. Skiftende redaksjoner har hele veien hatt sitt tyngdepunkt i kriminologi og rettssosiologi. Fagene har vært et skattkammer for et tidsskrift som i mer høytidelige ordelag har sett det som sitt kall å bringe forskning om utslåtte menneskers liv. Kriminologi og rettssosiologi er i dag preget av et generasjonsskifte med mange sprikende tendenser blant dem som overtar. En av mange andre tendenser – det må understrekes – i denne overgangen er å bruke begrepet om «politisk vitenskap» som en stemplende herskerteknikk, og som betegnelse på en uønsket arv fra fortiden som man nå heldigvis kan kvitte seg med for godt. For et tidsskrift som har tatt mål av seg å være et motmakttidsskrift, er det gammel lærdom at jo mer kontroversielt stoffet er, desto mer faglig solid må det være. Materialisten har også hatt som regulativ ide at sannhetssøken er den fremste dyd i vitenskapelig virksomhet. Det innebærer også et kritisk blikk på eget ståsted og de blindflekker det skaper. Den såkalte apolitiske vitenskapen mangler dette kritiske blikket på egen po­sisjon. Den er blind for hvordan den, politisk dypt plantet i mainstream som den er, har avlet vitenskapelige teknikere som ikke ser at de bruker fagene til å støtte en global og nasjonal samfunnsorden som forkrøpler menneskers liv.

I marxistisk terminologi kalles de mest utslåtte filleproletariatet, og de har vært omtalt i tvetydige vendinger, fra streikebrytere og forrædere i klasse­kampen til en klasse med iboende revolusjonært potensiale. Filleproletariatet deltar ikke i den store utvekslingen mellom arbeid og kapital, men overlever i en hånd til munnøkonomi av trygdeytelser, sosialhjelp, tigging, prostitusjon og småkriminalitet. Filleproletariatet har historisk vært utsatt for systematis­ke forsøk på utrydning gjennom rasehygiene og nazistiske utrydningsleire. Dagens største konsentrat av filleproletariatet finnes i fengsler. Bruken av fengselsstraff har økt i Vesten de siste tiåra, i enkelte land har fengselsstraffen eksplodert. Straffeapparatet bidrar til den samfunnsmessige spaltningen i sosiale klasser og er den viktigste leverandøren i reproduksjonen av et filleproletariat. Kapitalismens krise med sterkt økende sosial ulikhet kan føre til en kraftig vekst i filleproletariat og i bruken av fengsel. Arbeidsløshet har bitt seg varig fast blant unge europeere. Det såkalte prekariatet i Europa – en samfunnsklasse preget av bekymringer og meget usikker tilknytning til arbeidslivet – er sterkt økende. Det er ingen direkte rekrutteringsvei fra dagens prekariat til filleproletariat, dagens mest utslåtte har oftest fornedrete og utslåtte foreldre og slektninger der hverdager preget av rus og vold har satt sitt forsterkede preg gjennom generasjoner. Dagens filleproletariat bærer den tyngste arven i klassesamfunnet.

For en frigjøringsbevegelse som ønsker et helt annerledes samfunn, er det nødvendig å kjenne inngående og konkret alle klasser og alle institusjo­ner i samfunnet. Fasitsvar og besvergelser fra tidligere marxisme er til liten nytte. Oppgaven er å bidra til å arbeide frem betingelser for flest mulige alli­anser på kryss og tvers av alle undertrykte grupper og for at størstedelen av filleproletariatet finner sin plass i denne alliansen i stedet for å fanges opp av fascistiske og rasistiske organisasjoner. Det innebærer også praktisk og teo­retisk strid mot økende tendenser på venstresiden til å gjenopprette skillet mellom Oss og Dem. Tendensen kommer til uttrykk blant annet i ønsket om å begrense innvandringen av arbeidere fra Øst-Europa for å holde prisen på lønnsarbeidet for etnisk norske arbeidere oppe. Den kommer også til uttrykk i nedlatende bekymringer for en politisk kamp som legger vekt på rettighetskamper til mennesker med mer uvanlige levemåter som homofile, tatere og romfolk. Tendensen er en splitt- og hersk politikk der folk i det lange løp læres opp til å sparke nedover. Bred motmaktspolitikk er ikke et nullsumspill, og fremgang i kampen mot undertrykking brukes ikke opp. Fremganger for en gruppe styrker kampen og kan også inspirere og gi lærdommer på tvers av kryssende former for undertrykking. Et nytt og bedre samfunn må være for alle undertrykte grupper, ikke bare for noen utvalgte grupper. Målet om et annerledes og bedre samfunn må også prege veien til målet.

Mange artikler i Materialisten har vært pensumstoff ved universiteter både i Norge, Sverige, Danmark, ja sågar ved Ilisimatursafik, Grønlands universitet. Tidsskriftet har en solid økonomi, og vi vil etter hvert bruke res­sursene våre til å samle tematiske utgivelser av klassiske artikler på felt der tidsskriftet har hatt særlig høy kvalitet. Vi tenker også på mulighetene for å gi slike spesialnumre en dagsaktuell innramming i form av en nyskrevet artikkel som formidler forskningsstatus på feltet frem til nyutgivelsen, og gjerne med egne gjeste-redaktører for de ulike numrene.

Alt har sin tid, også uavhengige, kritiske papirtidsskrift. På vegne av Kollektivet Materialisten takker jeg for følget!

Cecilie Høigård

Marxist Internet Archive
https://www.marxists.org

Dette nettstedet, som har vært i drift i 25 år, er den uunnværlige referansen for alle som søker originaltekstene til et hundrevis av sentrale marxistiske tenkere gjennom historien, der titusener av dokumenter på nærmere 50 språk er representert. I tillegg til de mest kjente klassikerne innenfor en europeisk tradisjon, er det et fortrinn at så mange fra andre kontinenter er representert. MIA drives på frivillig basis av organisasjoner og enkeltpersoner verden over. Det er også en norsk seksjon (marxists.org/norsk), med oversettinger og (foreløpig ikke så mange) norske originalbidrag.

ROAR Magazine
www.roarmag.org

ROAR (Reflections on a revolution) er ikke blant de mest kjente og rikholdige nettstedene, men er vel verdt et besøk. Det drives av et kollektiv av forfattere, aktivister og filmskapere som holder til i bl.a. USA, Spania, Italia, Tyrkia og Latin-Amerika. Bidragene er som regel på størrelse med en kronikk, og inneholder ofte materiale som ikke finnes så mange andre steder. Hvor ellers kan man lese entusiastiske beretninger fra World Festival of Rebellion and Revolution against Capitalism, som zapatistene og urfolksorganisasjoner avholdt i desember i fjor, med deltakere fra 40 land. Nylig har det også vært et spennende intervju med Naomi Klein og en god analyse av forholdet Cuba–USA.

Ebbas hjørne
http://www.ebbawergeland.no

Ebba Wergeland er kjent blant trofaste lesere av Rødt! for sine bøker, artikler, studier og debattinnlegg om arbeidsmiljø, helse, sekstimersdag, pensjon, sjukefravær og andre forhold som angår alle arbeids-takere. Nå har hun samla en lang rekke av nye og gamle bidrag og lagt dem ut på nett. Et eksempel til etterfølgelse for andre med fagkunnskap og mye på hjertet!

Lenin’s tomb
http://www.leninology.co.uk

Den britiske marxisten Richard Seymour er kjent for en rekke bøker, bl.a. Liberal defence of murder og Against austerity. (Den siste av dem blei fyldig omtalt i Rødt! 3/14.) De som vil lese aktuelle kommentarer som fortløpende legges ut på nett, finner mye på hans nettsted. Artiklene er ordna månedsvis tilbake til 2007. I det siste følger han særlig Hellas og EU nøye. Det er også en god oversikt over lenker til radikale organisasjoner, «organiske intellektuelle» og antikrigsbevegelser.

Tore Linné Eriksen

Ein morgon stod han berre der, ikkje langt frå utgangen av Oslo S. Framfor ein blomebutikk. Ein kvardagsmorgon. Eit mylder av folk, travle pendlarar som hasta av garde på jobb.

Tiggaren stod og såg ned, såg på føtene sine, men løfta hovudet nå og da.

Ho gav han ein mynt i det tomme kaffikruset av papp han hadde i handa.

Da han tok imot 20-kroningen, mumla munnen hans eit slapt «Takk …»

Han hadde delvis øydelagde fortenner, men snille auge, – dei smilte.

Ho gjekk ut i novembertåka.

Neste morgon stod han der igjen, framfor blomebutikken. Sjuskete kledd. I handa kaffikruset med nokre myntar i. Ho sleppte ein tjuekroning i koppen.

Auga hans blasse. Men munnen prøvde seg på eit smil.

Og neste morgon i mylderet av menneske stod tiggaren. Han kunne vel vera i slutten av tjueåra, om lag på alder med sonen hennar.

Kva han heitte?

– Geir, sa han, mumla ikkje, og han blottla dei øydelagde tennene i eit brått smil.

Ho sa:

– Det heiter sonen min òg.

– Er sonen din … Har sonen din ..?

– Han køyrer lastebil. Men han går ledig akkurat nå. Tar lappen på hengar mens han ventar på å få jobb.

Lyset i auga til Geir berre slokna brått.

Geir skulle på behandling ein stad ved Hamar eller der omkring, han visste ikkje heilt kvar, visste heller ikkje om det ville hjelpe, hadde dårlege erfaringar frå før. Han såg berre trist ut i auga.

– Når skal du..?

– Ein av dagane … kanskje.

Geir trekte på skuldrene.

Det ville vel vera vanskeleg å utvise han. Men forby han kunne dei alltids gjera.

– Har fortalt mannen min om deg, sa ho. – Han sende med meg denne. Ho heldt fram ei uopna tobakkspakke.

Geir tok imot, svelgde.

– Og ei pakke med papir.

Ein morgon stod han berre ikkje der.

Øyvind Bremer Karlsen

– For meg handler dette om to skap; fellesskap og budskap, sier Stein Buan

– Musikk blir lett til når jeg sitter med et instrument ,og det er bare å leke og leite seg fram, sier Hege Rimestad.

Stein Buan er utdanna telemontør, har jobba som vaktmester og journalist. Buan sysler mye med å formidle tekst og musikk, og sier at han begynte å lage sangtekster da romanen Gerhardsenlandet var utgitt. Der hadde han mange tema godt egna for sangtekster.

Hege Rimestad er musiker, felespiller og komponist. Rimestad har spilt i blant annet Veslefrikk og med Mari Boine. Nå spiller hun i Halvsøstra og med flere andre musikere.

Taran Anne Sæther er pensjonist og med i kulturredaksjonen i tidsskriftet.

Stein Buan: Fellesskap og budskap

Hvorfor ble det sangtekster av poesien din?

Jeg er i utgangspunktet opptatt av å formidle arbeidsfolks historie og historier. Jernbanen skapte arbeiderklassen på Roa og arbeiderbevegelsen der, og jeg vil gjøre folk stolte av historia si. Da må den fortelles.

Hva inspirerer deg til å skrive?

Det dukker opp en anledning, og jeg begynner å pønske ut en tekst. For eksempel ble jeg kontakta av Bergverksmuseet på Grua i 2010. De ville ha meg til å opptre på åpningen. Så da blei det sanger om gruvearbeid og gruvearbeidere.

Tekst eller melodi først?

Det er ofte et utviklingsarbeid. Jeg har noe jeg vil formidle og skriver litt tekst, så litt melodi osv. Det er et komplisert puslespill å lage tekster og melodier som blir gode å synge. Jeg lager et rammeverk for sangen, så er det å få stavelser og så videre til å gå opp.

Hva tenker du om anledninger til å framføre sangene?

Det er ganske mange forskjellige anledninger. Jeg begynte med å sette sammen et program for å opptre på eldresenterene. Sanger om folks liv, folk og hendelser de kjente. Jeg vil at folk skal være stolte over liva og historia si. Så er det musikkvelder med band, skolehistorieforestilling og streika mot den nye Arbeidsmiljølova i januar. Til den skreiv jeg en anledningssang. Referenget er lett å synge med på og kan brukes til allsang.

Jeg bruker humor i mye av det jeg skriver, og det gjør at de som hører på, lukker opp for innhold på en annen måte enn om jeg bare agiterer. Formidlinga mi er en del av min politiske aktivitet. Jeg skriver og framfører for å nå folk.

Allsang; en god tradisjon?

For meg handler dette om to skap; fellesskap og budskap. Når vi synger sammen, lager vi en felles opplevelse og av og til en felles følelse av å høre sammen. Eller være sammen om noe.

Jeg er opptatt av å ha et budskap når jeg skriver og framfører. Politisk, historisk og å gjøre folk stolte.

Men det er ikke nok at teksten er «sann». Det må være en tekst som berører folk, sånn at de vil synge den om igjen

Den beste sangen jeg visste om da jeg vokste opp, var «Vi som bygger landet». Den sang foreldra mine sammen med alle de andre arbeidsfolka på Folkets hus ved mange anledninger. Det gav opplevelsen av at arbeidsfolk var viktige og at jeg var viktig sammen med dem.

Sangteksten under lagde Stein Buan til markeringa mot endring av Arbeidsmiljøloven i Gran 28. januar. Frammøtet var veldig bra. Kanskje så mange som 400 i et helvetes vær. Teksten trykkes med godkjenning av Stein Buan.

Sjefen har ei liste

Best å legge seg tidlig,
kanskje ringer de i kveld
Kanskje er´e bruk for folk på jobben likevel
Best å legge seg tidlig, med telefonen på
Kanskje er´e bruk for folk akkurat nå

Refreng
For når banken kanskje ringer
og spør om ubetalt termin
Er´e det greit å si, kan´ke prate nå,
for jeg er på jobben min

Og jobben min er på hotell
eller i offentlig regi
På skole eller sfo
eller aldershjemmets vaskeri
Jeg kjører kanskje lastebil
eller jobber på ei datafil
Sikkert er det, uten tvil, jeg jobber om de vil.

Refreng

For sjefen har ei liste, men mange navn
Jeg må´kke bli den siste,
det æ´kke meg til gavn
Tidlig mårra, kvelden sein,
om jeg er fresk eller klein
Banken vil ha sitt og huset æ´kke mitt

Refreng

For sjefen har ei liste, men mange navn
Jeg må´kke bli den siste,
det æ´kke meg til gavn
Tidlig mårra, kvelden sein,
om du er frisk eller klein
Banken vil ha sitt og huset ække mitt

Refreng

Hege Rimestad: Virkelighet i valsetakt

Hva inspirerer deg til å skrive?

Jeg trenger en anledning, ei historie å fortelle. Musikk blir lett til når jeg sitter med et instrument ,og det er bare å leke og leite seg fram. Da kan jeg jobbe bare med form og er ikke avhengig av å tenke på en historie som skal formidles.

Hvordan «Gitaren til Signe» ble til, er ei historien om hvordan jeg kan arbeide med en sang.

Bandet jeg er en del av, Halvsøstra, var i gang med å forberede stemmerettsjubileet i 2013. Kjersti Martinsen (medspillerske) hadde kontakt med Morten Bing på Norsk Folkemuseum, og han var opptatt av en gitar de hadde fått. Den var levert inn av dattera til Signe som ble født i 1898. Den hadde merker på halsen som viste at hun hadde spilt i A, D og G. Mest sannsynlig skillingsviser og religiøse sanger.

Ballen ble sendt over til meg, og jeg skrev teksten. Refrenget datt inn da jeg var på skitur. Jeg synes det var veldig dansebandaktig og prøvde å skyve den bort. Men den kom igjen straks jeg fikk skia på. Så måtte jeg akseptere at «Signes» refreng ble lettsunget, men verset gjorde jeg litt mer avansert. Refrenget er blitt veldig populært som allsang, særlig her på Hadeland der Signe var fra.

Vi fikk kontakt med dattera til Signe og sendte sangen til henne. Hun fortalte at mora het Signe Bølgen som ung jente og reiste til Kristiania som tjenestejente 16–17 år gammel. Hun spilte og sang og var ei ganske bestemt dame. Dette var jo moro, for da stemte teksten med virkeligheten.

Allsang; en god tradisjon?

Jeg vokste opp i Framfylkingen. Faren min lagde sanger til allsangen der. Det er en fin måte å være sammen på, dele sangen og opplevelsen. Noen liker det jo absolutt ikke, og det må vi bare akseptere.

Konserter og opptredener er noe helt annet og bør by på noe mer, gjerne noe som kan åpne nye dører. Men også her oppstår jo allsang, særlig i refrengene.

Den siste «bestillingen» på allsangfronten var til Klimafestivalen sist vinter. De hadde et stunt på Nathionalteateret stasjon der noen geriljastrikker hadde laget en drage og flere kor hadde stilt opp til såkalt flashmob. Jeg laget en kanon. Det var noen få som kunne den på forhånd, men alle lærte den veldig raskt. Det var en fin opplevelse.

Jeg er ofte med på allsangkvelder. Det er mange forskjellige steder som lager til dette; eldresentre, egne arrangementer og for organisasjoner.

De som vil lære seg «Gitaren til Signe», finner den blant annet på Spotify, Wimp og Itunes med Halvsøstra. Teksten er gjengitt med Hege Rimestads godkjenning.

Gitaren til Signe

      Em                 G           D Hm
Det kom ei tjenestejente til by´n

       A7                    G  D
hun hadde ikke mye bagasje

      Em                             G
(så) tenk at hun en dag fikk kjøpt

            D Hm
en Levin

     A7                      G        D
en flunka ny gitar, på lusen gasje.

     A7
Og fingra til Signe har satt sine spor

     D                       D7            G
så den den som har peiling kan se

     E7                     D      G
at tjenestejenta ifra Hadeland

Em                             A7
kunne både D og A og G.

Refreng:

D
Syng meg hjem til Hadeland

                                     A
til Bjoneroa, Brandbu og Lunner

A7
Syng meg hjem til Hadeland

                                               D
slå et grep gjennom ensomme stunder

                                        D7
Jeg jobber og flyr som et piska skinn

G                bass-7    Em
kjenner det i beina og ryggen

      E7                      D      G
Så syng meg hjem til Hadeland

         A                          D
Syng meg ut av slitet og skyggen

 

Signe hadde sikra seg stemmerett
og stemme gitaren det gjorde hun lett.
Vi kan bare gjette hva hu Signe sang
Perleporten, eller Titanics Undergang?

Kanskje hadde hun en hemmelig hjertevenn
én som kunne få`a til å le?
Det finn´s så mange sanger
om en vi vil se og elske i D og A og G.

Refreng

Nettene var korte og dagen lang
sku`du overleve, fikk du tøye strikken.
Men vi er mange som har sitti
med gitaren på fang
og kjent motet stige i takt med musikken.

Om herren i huset elga seg på
og trodde Signe var enkel å be
telte hu til tre og ga klar beskjed
for hu kunne både D og A og G.

Refreng

Mellomspill:
ID///I//G/IA///ID///I x 2
IA///I //// I //// I //// I
ID///I//G/IA///ID///I

Det kom en kvinne med et oppdrag til by´n
Datter til Signe med gitaren.
På Folkemuséet kvitterte hun inn
en Levin som er vakker, gammel og erfaren.

Unger og voksne defilerer forbi
gitaren til Signe for å se.
Og en sliten au pair
kanskje stopper opp her
for det dirrer litt i D og A og G.

Ingeborg Eliassen:
Harde tider – Det nye arbeidslivet i Europa
Oslo: Spartacus forlag 2014

Halvor Fjermeros:
Uro i Euroland – Faglig avmakt og sosial motstand i EUs nye arbeidsliv
Oslo: Res Publica 2014

Det vrimler med bøker og rapporter om krisa i EU. Det er dyster lesning. Fattigdommen brer om seg, velferdsstatens demonteres, faglige rettigheter står for fall og demokratiet blir satt ut av spill. Vi har vært vitne til drastiske endringer i arbeidslivet og nedbygging av demokratiet de siste fem-seks årene i det kriserammede EU. For å si det med Naomi Kleins ord:

Kriser er en mulighet for elitene til å få gjennomført upopulære endringer som er skadelige for flertallet.

Og det har EU-eliten til de grader benyttet seg av.

Ingeborg Eliassen og Halvor Fjermeros har skrevet hver sin tankevekkende bok om emnet. Eliassens Harde tider og Fjermeros’ Uro i Euroland er to bra bøker på norsk som tar for seg konsekvensene av krisa. Fjermeros har reist til Storbritannia, Spania, Hellas og Tyskland, mens Eliassen har oppholdt seg i Hellas, Sverige, Frankrike og Tyskland.

Uro i Euroland

Forfatter og journalist Halvor Fjermeros har skrevet en lettlest bok om fagbevegelsens rolle i et EU i økonomisk krise. Hans mål er å undersøke hvordan fagbevegelsen i ulike land opptrer i en situasjon med permanente angrep på velferds- og arbeidslivsordninger. Det gjør han ved å reise til fire land, tre som er direkte rammet av euro-krisen, og ett land som sliter med en til dels selvskapt krise (Storbritannia). Fjermeros skildrer en rekke hendelser og gjengir samtaler med mange personer som til sammen gir et bilde av land i krise.

Fra Hellas får vi høre om privatisering av havnen i Athen og om Amazons utnyttelse av sine ansatte på et lager i Tyskland. Om demonstrasjonstretthet og massearbeidsløshet, spesielt blant ungdom. At faglige rettigheter blir undergravet raskere enn noen gang og at en splittet fagbevegelse ikke makter å gjøre noe ved situasjonen. I begge ender av den politiske skalaen blomstrer partiene. Hellas er et godt eksempel på dette. Det nynazistiske partiet Gyllent Daggry og det venstreorienterte anti-kutt partiet Syriza har begge fått vind i seilene.

Men det er glimt av håp. Bevegelsen mod husutkastelser i Spania. Reformen av offentlig sektor i Newcastle som sikret at offentlig tjenester ikke ble privatisert. Syriza i Hellas.

Harde tider

Journalist i Stavanger Aftenblad Ingeborg Eliassens bok er velskrevet og lettlest. Hun ønsker å undersøke hva det er som skjer med europeisk arbeidsliv i et EU i krise. Hun begynner boka med å konstatere at

I krisens navn har myndigheter høvlet ned folks rettigheter i arbeidslivet, noen steder i et rasende tempo. Ordninger som har vært kjempet frem over generasjoner, er blitt avskaffet. Denne politikken har skjøvet makt og penger fra flertallet til et privilegert mindretall.

Så kort, og så klart kan det sies.

Eliassen illustrerer gjennom tallrike eksempler og grundig research hvordan arbeidslivet har endret seg og hvilke konsekvenser EUs nedskjæringspolitikk har hatt på blant annet helsevesenet i Hellas. Hun gjennomgår Hartz-reformene i Tyskland som for alltid endret tysk arbeidsliv. Målet var å beholde normale arbeidsforhold i en kjerne av arbeidsmarkedet og etablere en fleksibel ytterkant, men 30 % havnet i ytterkanten. Hun beskriver arbeidskonflikter i flere ulike land som alle har til felles at fabrikkeierne truer med utflagging hvis ikke arbeiderne vil akseptere dårligere vilkår. Et eksempel er kampen i Amiens hvor Goodyear truet med å legge ned nærmere 1200 arbeidsplasser fordi de kunne tjene ennå flere penger ved å produsere dekk i lavkostland. Og slik ble det. De eneste som tjente på det i Amiens, var det høyreekstreme Front National.

Eliassen går også lengre tilbake i tid, nemlig til 2004 som var året hvor EU ble utvidet med 10 land i Øst- og Sentral-Europa. Det var det året hvor ord som «sosial dumping», «sosialturisme» og «løs-arbeidersamfunn» for alvor holdt sitt inntok i språket, både her i Norge og andre steder. Det var året som endret Europa, ifølge Eliassen.

Boken er spekket med eksempler på et arbeidsliv i endring. Unge som utvandrer i hopetall fra Irland og Spania fordi det ikke finnes arbeid. Den økende bruken av vikarbyrået og midlertidige ansatte er en annen trend. Og bruk av praktikanter som billig eller gratis arbeidskraft i stedet for å øke antallet av fast ansatte. At flere og flere nye jobber er lavlønnsjobber.

Kunnskap om sammenhenger

Bøkene supplerer hver andre på en fin måte. Eliassen skriver om bakgrunnen for krisen og om hvordan arbeidslivet har endret seg dramatisk, og Fjermeros tar for seg fagforeningenes rolle i denne prosessen. Eliassen har mange og veldokumenterte skildringer av hvordan kvinnene har blitt rammet i det kriserammede EU, både i arbeidslivet og ved demonteringen av velferdsstaten. Et aspekt som er helt fra-værende hos Fjermeros.

Både Eliassen og Fjermeros drøfter begrepet «prekariatet», altså den gruppen av mennesker som lever i utkanten av samfunnet. De, som har midlertidige ansettelser eller null-kontraktansettelser. De, som har både en og to jobber, men fortsatt ikke har kan leve av inntekten (working poor). De, som har mistet helseforsikringen fordi de mistet jobben. De, som er fallet helt ut av systemet fordi reglene har blitt strammet opp. De som gjerne vil ha en jobb, men som ikke finner den fordi det ikke er noen jobb å få. Som oftest er det kvinner.

Begge bøkene anbefales på det varmeste til den som er interessert i mer kunnskap om krisen og konsekvenser av krisen, spesielt i arbeidslivet, og sammenhengen mellom EUs politikk, økonomi og demokrati.

Helle Hagenau

I april 1918 gjekk det ut ein ordre til arbeidarråda rundt omkring i landet:

«Er ikkje åttetimarsdagen innført innan 1. mai, må arbeidarane ta den sjølve!»

Magnhild Folkvord er tidlegare journalist i Klassekampen, arbeider no med ein biografi om Betzy Kjelsberg, den første kvinnelege fabrikkinspektøren i Noreg.

Den 2.mai blev ogsaa en merkedag. Arbeiderne lystret ikke længer arbeidsgivernes ordrer men arbeidet bare 8 timer. Fabrikfløytens monotone lyde hørtes bare paa samme tid som før, men blev fuldstendig ignorert av arbeiderne. De bestemte selv naar arbeidet skulde begynde og hvorledes arbeidsdagen skulde inddeles. Bedriften her har ikke gjort noget nævneværdig for at motsætte sig arbeidernes vilje.

Slik starta rapporten frå Glomfjord i avisa Ny Tid 10. mai 1918. Ny Tid var den gongen ei radikal arbeidaravis som kom ut i Trondheim.

Fleire tusen arbeidarar nekta å lystra arbeidsgivarane sine ordrar på denne tida. Ein del stader hadde arbeidarråda i god tid varsla bedriftene om at dersom ikkje åttetimarsdagen var innført innan 1. mai, ville arbeidarane sjølve innskrenka arbeidstida frå og med 2. mai.

Arbeidarane på Thune Mekaniske verksted i Kristiania hadde danna det første arbeidarrådet i landet tidleg på vinteren 1918, og agitasjon for åttetimarsdagen hadde gått føre seg i lang tid. Leiarane i Norsk Jern- og Metalarbeiderforbund hadde prøvd på fleire vis å få Thune-arbeidarane til ikkje å gå til aksjon 2. mai, men utan å lykkast. 2. mai starta dei arbeidsdagen på Thune til vanleg tid. Da dei hadde arbeidd i åtte timar, tok ein av arbeidarane eit stort sagblad, og med nokre kraftige hammarslag på det, gjekk signalet gjennom heile verkstaden om at arbeidsdagen var over. Etter det hadde Thune-arbeidarane åttetimarsdag¹.

I Trondheim foreslo arbeidarrådet at den nye arbeidsdagen kunne sjå slik ut: Arbeidstid kl 8-18 dei fem første dagane i veka, middagspause kl 12.00–13.30. Laurdag arbeidstid kl 7–13, med ein halv time frukost. Ingen av bedriftene svarte på dette. 30. april kom ein deputasjon av arbeidarar til møte med sjefane for dei største bedriftene, og gjorde det klart at åttetimarsdagen kom til å bli innført frå og med 2. mai, med den tidsinndelinga som arbeidarrådet hadde foreslått.

Svaret frå bedriftsleiarane i Trondheim var at dei respekterte ikkje anna arbeidstid enn den som var fastsett i tariffavtalane. Portane ville bli opna til vanleg tid.

Kom til stengde portar

I Trondheim hadde 4000 arbeidarar vore med i sosialistane sin store demonstrasjon for 8-timarsdagen 1. mai. Med seks musikkorps, 55 fagforeiningsfanar og to agitatoriske fanar: «Til kamp for 8 timers arbeidsdag» og «Ned med folkets svøpe, militarismen» hadde dei marsjert gjennom byen.²

Neste dag var det tid for å setja i verk åttetimarsdagen. 2. mai var dei fleste fabrikkportane som hadde blitt opna «til vanleg tid», stengde da arbeidarane kom på jobb klokka 8.00, og dei måtte berre gå heim att. Slik var det ved Trondhjems mekaniske verksted, ved Ørens mekaniske verksted, Nordre verft, Isidor Nilsen, Baltic & Eriksen, spikerfabrikken og dei små verkstadene som var tilslutta arbeidsgivarforeininga. Alle hermetikkfabrikkane var også stengde da arbeidarane kom klokka 8, det same ved aktiebryggeriet.

Men det var ikkje slik alle stader. Baklandets mek. Verksted hadde opne portar klokka 8, og på skofabrikkane, dampvaskeriet og i bygningsindustrien vart det arbeidd 8 timar. Det same gjaldt bakeria i byen.

Avisa Nidaros innførte åttetimarsdag på trykkeriet 30. april, og dei som ikkje alt hadde åttetimardag i Trondhjems Adresseavis, fekk same ordninga, likeeins Vikans boktrykkeri. «Og vi har al grund til at tro, at samtlige byens trykkerier vil ordne sig paa samme maate,» skreiv Ny Tid 3. mai. Ei rekkje handelsmenn som sysselset lager-arbeidarar og køyrarar, hadde også ordna seg med åttetimarsdag, og fleire hadde sagt dei ville gjera det.

Eit massemøte av 2000 organiserte arbeidarar vedtok samrøystes å leggja den vidare aksjonen i arbeidarrådet sine hender. Så langt var dette ein aksjon som vart sett i verk uavhengig av Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL, seinare LO). Massemøtet oppmoda AFL til å støtta aksjonen.

På Elverum hadde arbeidarane ved Otto Herambs støperi og mek. verksted bestemt seg for å innføra åttetimarsdagen. Dei kom også til stengde portar 2. mai, så ikkje noko arbeid vart gjort den dagen. Men dei fekk forhandlingar med arbeidsgivaren, og vart einige om at arbeidet skulle starta klokka 7.30 og slutta klokka 16.30, med frukostpause klokka 8.30–9.00, og middag klokka 13–14. Dei tok oppatt arbeidet 3. mai. På Jømna Brug, den gongen eit sagbruk, slutta arbeidsdagen frå og med 2. mai klokka fem i stadenfor klokka seks «hvorom bruket paa forhaand var underrettet»³.

I Harstad vart åttetimarsdagen på alle trykkeria i byen innført for alle tilsette frå og med 2. mai⁴.

Mange aksjonar

I Tønsberg følgde arbeidarane ved Kalnes mekaniske verksted oppmodinga om å gjennomføra åttetimarsdagen, og møtte på arbeid ein time seinare enn vanleg. Da fekk dei ikkje komma inn. Derfor toga dei til Folkes Hus der dei vedtok å ta opp kampen.

På Rjukan hadde arbeidarane på to godt besøkte møte bestemt å innføra åttetimarsdagen. Det var berre eitt problem: Norsk Hydro nekta å forhandla. Arbeidarane var samde om at dersom ikkje bedrifta ville betala overtidsprosentar for arbeid utover åtte timar, ville all overtid bli nekta. «Over hele Rjukan er 8-timersdagen nu en kjensgjerning,» skreiv Social-Demokraten 7. mai. Eit massemøte av 500 organiserte arbeidarar 4. mai vedtok å overlata den vidare aksjonen til arbeidarrådet. Det same møtet vedtok å krevja at AFL-sekretariatet greip inn straks overfor tilfelle av lockout i Trondheim eller andre stader, og at dei tvinga regjering og storting til straks å vedta ein lov om åtte timars arbeidsdag.

I Telemark var det kraftige aksjonar fleire stader. Ved Trosvik mek. verksted og skibsbyggeri ved Brevik, ved Bamble apatitgruber og ved Ødegaardens verk var åttetimarsdagen innført⁵. Ved «Sørlandets Elektriske», Skien, gjekk arbeidet som vanleg, men forhandlingar om innføring av åttetimarsdagen var i gang.

Ved Langesund mekaniske verksted kom arbeidarane klokka åtte om morgonen 2. mai og fann porten stengd. Bedriftsleiaren hadde på førehand sagt nei til forhandlingar om åttetimarsdag, noko han måtte gi etter for. Han oppmoda arbeidarane til å arbeida vanleg tid medan dei forhandla. Arbeidarane heldt møte og bestemte at dei heldt fast på kravet om åttetimars-dagen, men at dei var villige til å forhandla om lønna. Bedriftsleiinga bestemte å innvilga åttetimarsdag med full lønn, så sant arbeidsgivarforeininga gjekk med på det. Saka skulle gå vidare til forhandlingar mellom Norsk Arbeidsmandsforbud og Norsk Arbeidsgiverforening.

Ved Aamdal koppargruver i Vest-Telemark stilte arbeidarane krav om åtte timars arbeidsdag og ei timelønn på kr 1,50. Timelønna varierte frå før mellom kr 0,83 og ei krone.

På Petterøe

Fabrikkeigar Petterøe, eigaren av Petterøes Tobaksfabrik, var ein av dei Dagbladet intervjua i mai 1918. Petterøe hadde innført 8-timarsdag for tolv år sia, kombinert med akkordarbeid. Han erfarte at dei unge leverte som regel vel så mykje på åtte timar som tidlegare på ti. Også dei eldre oppdaga snart at dei kunne tena like godt på 8 timar som før på ti.

Da 8-timarsdagen vart innført, vart både daglønn og akkordlønn som før.

«Jeg har ialfald ikke hørt nogen bedrift som har hat økonomisk skade av at indføre normalarbeidsdagen. Naar denne reform bare gjennemføres ved venskabelig overenskomst mellem arbeidere og arbeidsgiver, saa tror jeg, at de vanskeligheter man stadig taler om kan overvindes,» sa fabrikkeigaren. Han såg at det kunne vera tilfelle der det vart gjort mindre på åtte timar enn på ti, slik som når ein mann stod og passa ein maskin som gjekk for full fart, den utførte sjølvsagt meir dess lenger den gjekk. «Men i et slikt tilfælde er vedkommende arbeiders beskjæftigelse saa enerverende og opslitende, at efter 8 timer bør han faa slippe løs og hvile ut,» sa Petterøe.

Petterøe-arbeidarane arbeidde åtte nettotimar, utan frukostpause. Dei hadde ein times middagspause, og åt middag på bedrifta.

Ved Union spritfabrikk i Skien fekk dei til ei mellombels ordning med 48 timars arbeidsveke, men utan forandring i timelønna. Lønnskrav skulle bli behandla av organisasjonane. Kanskje betra det stemninga litt at bedrifta sørga for at arbeidarane fekk eit måltid mat «til en større reduktion i prisen»?

Direktøren på AS Dalen-Portland cementfabrik ved Brevik nekta å forhandla om åttetimarsdag. Som svar la arbeidarane ned arbeidet kl 11.30 2. mai. Dei heldt seinare eit møte der dei bestemte «at fastholde sit krav og lægge den videre aktion i det lokale arbeiderraads hænder. Over 200 mand staar som en bak kravet.»⁶ Ved Skiensfjordens skofabrik hadde 130 menn og 80 kvinner sagt opp plassane sine med 14 dagars varsel i protest mot at bedrifta stengde dørene etter middagspausen.

Ved A/S Norsk Impregneringskompani, Larvik, vart det også konflikt. Arbeidarane kravde åtte timars arbeidsdag og eit tillegg på 45 øre per time. Tilbodet frå arbeids-givaren var 51 timars arbeidsveke og eit prosenttillegg som på det meste ville bli kr 1,68 i veka. Dette gjekk arbeidarane ikkje med på, og dei la ned arbeidet. Denne aksjonen vart gjennomført med samtykke frå Arbeidsmandsforbundet⁷.

I Østfold var det ulike haldningar til kampen for åttetimarsdagen. I Fredrikstad valde arbeidarane å ikkje gå til aksjonar, men ved smelteverket i Sannesund, Sarpborg, fekk dei 150 arbeidarane gjennomført åtte timars arbeidsdag med same daglønn som før, pluss ti prosent tillegg. Dei som arbeidde i dei heilkontinuerlege avdelingane, fekk eit tillegg på 20 prosent. Dessutan fekk dei avtale om 1. mai som heil fridag, og 100 prosent tillegg for dei som måtte arbeida den dagen.

I Tyssedal og Skjæggedal kravde arbeidarane åttetimarsdag. I Tyssedal valde dei ein komite som skulle forhandla med leiinga, men komiteen fekk sparken. Da bestemte arbeidarane å gå til streik for å få bedrifta til å ta inn att dei som var sparka. I Skjæggedal søkte arbeidarane om å få åttetimarsdag, men fekk blankt avslag. Da kalte dei saman til massemøte, og bestemte å ta åttetimarsdagen 2. mai. Dei sende melding til fabrikkontoret, men da dei kom på jobb til den tida dei hadde bestemt, vart den elektriske straumen slått av, og arbeidarane måtte gå heim.

I Odda vart åttetimarsdagen innført ved direkte aksjon, alle dagarbeidarane ved cyanid- og karbidfabrikkane, om lag 600 mann, gjekk frå jobben da åtte timar var gått. Om kvelden var dei samla til møte i Folkets Hus.⁸

Nytt massemøte i Trondheim

Arbeidarrådet i Trondheim inviterte alle organiserte arbeidarar til nytt massemøte på gårdsplassen ved Folkets hus 3. mai. 3000 møtte fram. Mot ni stemmer gjorde dei følgjande vedtak:

1. Arbeiderraadet bemyndiges til at proklamere hel arbeidsstans i samtlige private og offentlige bedrifter fra og med mandag 6.ds kl. 6 formiddag.
2. Arbeiderraadet bemyndiges til at træffe bestæmmelse om arbeidsstansens varighet.
3. Møtet henstiller til raadet at organisere demonstrationstog mandag den 6.ds kl. 4 eftermiddag. Det henstilles til samtlige arbeidere at delta i demonstrationen.
4. Arbeidsstansen blir bare meddelt gjennem pressen.

Alt var med andre ord klart for storstreik om ikkje arbeidsgivarane gav seg raskt. Men slik gjekk det ikkje. Borgarmeister Bauck greip inn. Han oppmoda arbeidarrådet til å gå med på at spørsmålet om arbeidstida av samfunnsmessige grunnar skulle overførast til forhandlingar mellom AFL og arbeids-givarforeininga. Dersom arbeidarrådet gjekk med på det, ville borgarmeisteren venda seg til hovudorganisasjonane. Han oppmoda arbeidarrådet til å avverga arbeidsstans og sørga for at arbeidet blir gjenopptatt under forhandlingane.

Mot ein sterk minoritet vedtok massemøtet å utsetja aksjonen. Bauck sende si oppmoding til arbeidsgivarforeininga og AFL om å ta saka opp til realitetsbehandling, og arbeidet vart tatt oppatt i heile Trondheim⁹.

Åttetimarsdagen til Stortinget

I løpet av mai vart ei rekkje aksjonar for åttetimarsdagen gjennomført, og arbeidsgivarane reagerte på høgst ulike måtar. Somme såg nok at åttetimarsdagen måtte komma – straks eller litt seinare. Andre må ha blitt alvorleg skremde av at arbeidarane tok seg til rette slik dei gjorde, og prøvde å stansa arbeidarane med represaliar.

7. mai skreiv Ny Tid at det førebels var for tidleg å uttala seg om resultata av dei aksjonane som var sett i verk, men dei meinte ein kunne ha oppnådd meir om fleire hadde deltatt:

… saameget lar sig ihvertfald si, at om arbeiderne landet rundt hadde fulgt arbeiderraadenes appel like mandjevnt som arbeiderne i Trøndelagen og i Skien-Telemarksdistriktet har gjort det, vilde 8-timersdagen idag ha været en kjendsgjerning i vort land.

Landsorganisasjonen stilte seg ikkje bak parolen om «direkte aksjon», men aksjonen fekk landsorganisasjonen til endeleg å gjera noko, «selvom det skede i ellevte time», ifølgje Ny Tid. Aksjonen sette også fart i statsstyremaktene. Arbeidet med å få til ei lovfesting av 8 timarsdagen var i full gang. «Men tror nogen, at dette vilde ha skedd, hvis ikke arbeiderklassen hadde vist alvoret i kravet gjennem handling?» spurde Ny Tid.

I første omgang dreidde det seg om ei mellombels lov om åttetimarsdag som vart behandla i Stortinget i løpet av sommaren 1918.

Social-Demokraten oppsummerte 4. juni:

8-timers dagen har ikke længer det forfærdende og avskrækkende ved sig som i tidligere dage. Det fleste mennesker forstaar nu at den meget vel lar sig praktisere og at produktionslivet ingen skade lider ved det.»

Den eine kommunen etter den andre hadde innført åttetimarsdag for sine arbeidarar, og staten «staar paa tærskelen til at gjennemføre den for alle sine arbeidere».

Typografane hadde fått åttetimarsdagen godkjent av Stortinget, og eit einstemmig Odelsting hadde godkjent ein revisjon av bakarlova, der arbeidsdagen var fastsett til åtte timar.

I tillegg kom argumentet om ernæringsforholda, ei følgje av den andre verdskrigen som enno ikkje var over. Det vart lagt vekt på i leiarartikkelen:

Slik som forholdene ligger an for tiden i arbeiderhjemmene kan de ikke utniste forsørgeren med saa god og nærende kost at han med samme kraft som før kan utholde den lange arbeidsdag. Og hvad gavn er der for produktionen i en arbeidsdag paa 9 a 10 timer, naar arbeidsydelsen paa grund av ernæringsvanskeligheterne blir betydelig nedsat de sidste timer.

Dette la også AFL vekt på i skrivet til regjeringa om kvifor det hasta med å få lovfesta åttetimarsdagen:

Den nuværende ernæringskrise rammer industriarbeiderne særlig haardt.

I dei fleste byane og industridisktrikta var det «absolut potetmangel», og i mange landdistrikt var det mangel på settepotet, det var såleis lite håp om at byane kunne få potet når settinga var over. Det var også mangel på dei surrogata for potet som var i handelen. Mjølkerasjonane var svært knappe, og brødrasjonane så knappe at «de fleste arbeiderfamilier nu er like paa sultegrensen».¹⁰ Det var ikkje mogeleg for arbeidarane i same grad som før å halda ut «en lang arbeidsdags strabaser», det hadde blitt eit allminneleg krav frå alle arbeidarar at arbeidstida måtte innskrenkast, «for at man skal kunne bevare arbeidskraften gjennem denne kritiske periode.» Dyrtidsforholda gjorde dessutan at arbeidarklassen måtte krevja at redusert arbeidstid ikkje førte til redusert lønn.

AFL-leiaren, Ole O. Lian, som også var stortingsrepresentant for Arbeidarpartiet, forklarte at ulempa med å knytta åttetimarsdagen til arbeidarvernlova, var at store arbeidsgrupper vart ståande utanfor. Bygningsarbeidarar, tømrarar, murarar, losse- og lastearbeidarar, mange av dei som hadde det aller tyngste arbeidet, var ikkje omfatta av arbeidarvernlova. Men det hjelpte ikkje, Stortinget sitt vedtak om åttetimarsdagen kom som ei endring av denne lova.

Stortinget sanksjonerte 14. august mellombels lov om forkorting av arbeidstida i bedrifter som går inn under lov om arbeiderbeskyttelse i industrielle virksomheter.¹¹ Året etter vart lovendringa gjort permanent. Men mange stod framleis utanfor. Til dømes vart sjukepleiarane ikkje omfatta av arbeidarvernlova før i 1937.

Notar:

1. Magne Thorsen; Boken om Thunearbeiderne: 70 år Oslo 1971.
2. Social-Demokraten 4.mai 1918.
3. Østlendingen 3.mai 1918.
4. Ny Tid 7. mai 1918.
5. Social-Demokraten 4. mai 1918.
6. Socialdemokraten 3. mai 1918.
7. Social-Demokraten 10. mai 1918.
8. Meir om gjennomføringa av åttetimarsdagen i Odda i førre nummeret av Rødt.
9. Ny Tid 6. mai 1918.
10. Stortingsforhandlinger 1918 3a.
11. Stortingsforhandlinger 1918 9.

– Nedleggelse av småbruk er klimafiendtlig, en fare for folkehelsa, dyrevelferden og en fare for rikets sikkerhet. Det er sterke ord, men jeg mener det, sier Merete Furuberg

Regjeringa sier de vil «øke produktiviteten i landbruket». Furuberg forteller om styrt nedlegging av gårdsbruk og om konsekvensene det har på livsviktige områder.

Merete Furuberg er leder av Norsk Bonde- og Småbrukarlag,og er småbruker på Grue i Finnskog. Fra 1995 til 2000 nestleder i Kommunenes Sentralforbund. Tidligere nestleder i Nei til EU. Var med og stiftet Jenter i Skogbruket. Har doktorgrad i skogbruk.

Jorun Gulbrandsen er medlem av kvinneutvalget til Rødt og i Aksjonskomiteen for sekstimersdagen, www.sekstimersdagen.no. Hun er tidligere lærer og skriver lærebøker, og var leder av AKP (1997–2006).

Regjeringa sier de vil øke produktiviteten i landbruket. Er ikke det bra da, at vi produserer mer mat?

Produktivitet i landbruket, altså i jordbruket og skogbruket, er et eget temaområde. Jeg gir mine hovedfagstudenter på skogbruk fire–fem dobbeltforelesninger om dette. Jeg kan bare ta en kort bit av det her, fordi et intervju ikke har tid og plass til alt. Og jeg skal konsentrere meg om jordbruksdelen nå. Regjeringen sier at vi skal ha økt produktivitet, men de definerer det veldig begrensa. De definerer det som mer produsert liter og kilo per tidsenhet. Mens i en biologisk produksjon kan du overhodet ikke måle det så ensidig. Du må måle produktivitet på flere ulike måter. Man produserer jo maten, graset som kua og sauen eter, eller grønnsakene og eplene som du og jeg eter, på jorda. Hvis den jorda blir skjøtta dårligere og dårligere, fordi matprodusenten skal springe fortere og fortere og fortere, da blir produktiviteten, altså evnen jorda har til å produsere, dårligere. Så det er en selvmotsigelse at regjeringen sier at vi skal ha økt produktivitet, og så måler antall minutter vi bruker.

Er det som på en fabrikk, der arbeiderne må produsere 10 prosent flere sko per time for samme betaling?

Jeg vil heller sammenlikne produktiviteten i matproduksjonen med folk som arbeider i helsevesenet, når vi snakker om minutter og sekunder målt med stoppeklokke. Det at du holder handa til en kreftpasient, som jeg har gjort mange ganger, en pasient som har fått dødsbudskapet. Hvis du skal øke produktiviteten på holding av hånd, hva betyr det? Skal du holde hånda kortere, et halvt sekund, hva skal du gjøre? Eller øker du produktiviteten ved at du virkelig har tid hos den du er hos? Som jeg som likemannsarbeider, eller en sjukepleier, som virkelig bruker tid på pasienten? Kanskje noen får livsgnisten og trua tilbake, kanskje de helt eksepsjonelt kommer seg ut i yrkesaktivt liv igjen. Så produktivitet har mange sider. Jeg trur enkelte innafor dagens markedsliberalistiske side har såpass omløp i huet at de skjønner det. Men de bruker kravet om at «produktiviteten skal økes» som et virkemiddel. De sier det må være slik. Rett og slett for å få knekt en del virksomheter som Norsk Bonde- og Småbrukarlag vil ha. Og som jeg veit sentrums- og venstrepartier vil ha i landet vårt.

Hvorfor ønsker de å fjerne gårdsbruk, hva de vil ha i stedet? Det skrives om at politikere ser for seg intensiv matproduksjon noen steder i verden, og så skal matvaregigantene konkurrere om salget av jordbruksproduktene – på verdensbasis? Er dette et unødvendig stygt skremmebilde?

Det er ikke skremsel uten innhold, det er en plan. Ser du hvem som sponser politikerne som vil legge ned store deler av det norske landbruket? Har de ikke fått penger av diverse gigantmilliardærer? Og de gigantmilliardærene i Norge, står ikke de i søsterskap og brorskap til multinasjonale selskap? Og når det gjelder matproduksjon, så er mat makt, og når du får makta over maten, da har du virkelig makt. Det pågår en kamp i dag, om hvem som skal ha kontrollen over maten i verden, over produksjonen, distribusjonen, eierskapet. Vi bønder merker det veldig. For eksempel gikk Kirkens nødhjelp ut for et par-tre år sida og sa at norske bønder tok livet av fattige sultne i utviklingsland. Jeg har her i Norge vært i debatt med landbruksministeren i Tanzania, som til de grader høvla meg ned da jeg sa at sultne bønder i Tanzania burde få beholde maten sin sjøl, og ikke selge den til rike land. Vi i Bonde- og småbrukarlaget har nemlig samarbeid med lokale bønder og deres organisasjoner i utviklingsland, og vi har hjulpet bønder både med å utvikle produksjonen og med eksport til Norge. Men vi veit samtidig at stater (regjeringer) ofte beskytter dem som vil lage plantasjer i fattige land. Utenlandske eiere vil gjerne ha bøndene til å jobbe på plantasjejorda, slik at eierne og folk i statsapparatet tjener gode penger på eksport av landbruksvarer.

Det høres sjølsagt fint ut, at bønder i fattige land skal kunne bli rikere på å selge mat til folk i rike land. Men virkeligheten er ofte omvendt. Det er livsfarlig. På den ene sida har du noen som har så lite kunnskap, at de går på den limpinnen, slik Kirkens Nødhjelp har gjort. Så har du andre som lar seg kjøpe. Så er det kanskje noen som har et slik politisk syn at de trur på the survival of the fittest.

Det blir sagt at bønder i utviklingsland kan konkurrere på verdensmarkedet.

Er det fair konkurranse? For å bruke egne erfaringer fra langrennssporten; jeg var med på juniorlangrenn med Berit Mørdre og Ingrid Vigernes, og de lurte jo fælt på hvorfor sovjetdamene kunne gå så fort? Og så kom det fram etterpå det med doping. Er det fair konkurranse? På ei anna side, hvis vi tenker ekte og ærlig konkurranse uten slike stimuli, er det ekte og ærlig konkurranse hvis kvinner og menn gikk i samme klasse i mesterskap på ski? Blir det rettferdig konkurranse når utgangspunktet for dem som deltar, er ulikt? Slik er det også når vi går tilbake til landbrukspolitikken.

Når bare tre prosent av Norges areal er dyrkbart, er vel Norge lilleputt sammenlikna med de store matprodusentene? Det er vel det som er påskuddet for de store profitørene til å få det meste nedlagt, så de kan selge oss mat? Med hjelp fra deres venner i regjeringa?

Ja, men heldigvis ser Norge og ganske mange andre land i verden nokså like ut, som Sveits, Japan og Sør-Korea, med jordlapper som ligger spredt rundt omkring. Vi har høye fjell med djupe fjorder mellom. Det er jo blant anna en årsak til at vi hittil ikke har så mye plante- og dyresjukdommer. Og så har vi heldigvis hatt mindre enheter. Nedleggelse av småbruk er klimafiendtlig, en fare for folkehelsa, dyrevelferden og en fare for rikets sikkerhet. Det er sterke ord, men jeg mener det. Vi kan ta klima først.

Når vi legger ned småbruk, så legger vi ned alle disse areala vi har rundt omkring i landet vårt. Da blir jordbruket sentralisert rundt Trondheimsfjorden, Oslofjorden og på Jæren. Og skal vi klare å øke matproduksjonen, og det vil til og med FrP og Høyre, da må vi importere mer kraftfôr fra utlandet, både korn og soya. Og når du transporterer det, blir det forurensing, som når du transporterer soya fra Brasil til Norge. Samtidig er det to og en halv millioner dekar som Norge nå beslaglegger i utlandet til dyrefôr. Og da er Norge med på å hogge regnskogen, og det er feil. Feil driftsform i regnskogen fordi vi tar den bort og dyrker soya i stedet. Og det er joskadelig for klimaet. Og så er det skadelig for klimaet i Norge at vi så til de grader intensivt må bruke disse få arealene i Trondheim, ved Oslofjorden og på Jæren, for klima og miljø henger jo sammen, så noen av de her miljøaspekta med spredning av husdyrmøkk og alt dette kan jo og føre til endringer i jordsmonnet, som så videre har betydning for klimaet. Det er veldig mange sider ved det.

Hvorfor trues dyre- og folkehelsa?

Jo større enhetene er, jo mindre tid vil bonden ha til å stelle hvert enkelt dyr. Tenk på forbindelsen mellom dyrehelse og folkehelse. Vi har heldigvis såpass små enheter i Norge, sjøl om det begynner å sleppe opp for det som heter forhåndsmedisinering og de antibiotikaresistente bakteriene og alt. Det er alvorlig nok og en forpostfektning. Men sammenlikna med andre land er det en dråpe i havet foreløpig.

Vi kan se på større enheter i andre land i Europa, i Danmark for eksempel, hvor det er slik at hvis et dyr blir sjukt, så har du ikke kapasitet til å behandle det dyret. Du har ikke tid, alt skal gå så fort, maten skal være så billig, så veit du hva de gjør? De behandler hele flokken! Da får friske dyr den samme medisinen som det sjuke dyret, det er helt sant. Mye er foreløpig forbudt i EU. Men hvis USA vinner fram i denne TTIPS-forhandlinga mellom USA og EU, så er det slik i USA at det er lov å bruke antibiotika og en del medisiner som forebygging i fôret, og de bruker veldig mye hormoner og GMO (genmodifiserte organismer). Har du lurt på hvorfor norske idrettsutøvere har med seg egen mat i internasjonale konkurranser? Hvis du eter noe av dette hormonkjøttet, kan du risikere at du får rester hvis du avleverer dopingtest. Det er ikke hundre prosent bevist, men det er noe en er redd for. Så hvis du tenker på folkehelsa, er det ikke feil, det jeg sier: At nedleggelse av småbruk er klimafiendtlig, en fare for dyrevelferden og folkehelsa og rikets sikkerhet.

Sjølstendighet med importert fôr?

Rikets sikkerhet handler om muligheten for å klare seg. Være sjølstendig. Hvis du tar bort landets matproduksjon som en del av beredskapen, og grenser stenges utafra av andre, da går det gæli. Og jeg har jo sagt så mange ganger, at Erna Solberg og co er uansvarlige, som ikke har med maten i beredskapen, de sier de skal ha mat av beredskapshensyn, men de tenker ikke på at vi da importerer fôr.

Men fagfolka i militæret, – de sier vel ifra?

Men blir de hørt, da? Det var felles kronikk som daværende landbruksminister Trygve Magnus Slagsvold Vedum hadde med forsvarssjefen, da han var minister, militæret er jo opptatt av det. Vi er like blåøyde som landet var da han Breivik fikk lov til å slippe til. Det var helt utrulig at ikke etterretninga oppdaga det.

Kvinnene i landbruket

I et annet intervju sa du at «Statistikken syner at det er kvinner som eig dei minste landbrukseigedommane. Stordriftspolitikken til Sylvi Listhaug er kvinnefiendtleg».

Det er flertall menn i Norsk bonde- og småbrukarlag. Men menn og kvinner står samla om at landbruket trenger kvinner, og at kvinner også trenger landbruket. Det er et spennende yrke å være både i jordbruk og skogbruk, altså landbruket.

Det er mest kvinner som eier og driver de minste bruka. Det har nok sammenheng med at da vi fikk endret Odelsloven i 1975, som juridisk sett likestiller kvinner og menn, og som hadde 10 års tilbakevirkende kraft, så har nok holdninga vært slik at når det gjelder en større eiendom, da sier far og mor at jaha, det blir nok gutten, ja. Og de mindre småbruka er det ikke så farlig med, tenker de kanskje, derfor er det kvinner som driver flertallet av mindre bruk. Bare 14 prosent av gårdbrukerne som får produksjonstilskudd, er kvinner. Stordriftspolitikken til Sylvi Listhaug er kvinnefiendtlig!

Regjeringa kjører en retorisk kamp mot småbruka. De skal satse på heltidsbonden, som de sier. De bruker ordet hobbybønder, som skal vekk. Men du har jo kombinasjonsbrukeren, en bonde med lange tradisjoner i Norge. Over store deler av landet, er det helt urealistisk å snakke om heltidsbønder når det gjelder bønder som produserer frukt, sau, kjøtt og grønt. Det nytter ikke å bruke begrepa heltidsbonde, deltidsbonde …

Har du et småbruk, trenger du en jobb utenom. Flere av de som kombinerer gårdsbruk med annet arbeid, sier at de må gå ned i halv stilling, fordi det blir for strevsomt med full jobb. Mange kommuner har heller ikke mulighet til å ha fulle stillinger på en del områder. Flere av dem er stillinger som kvinner vanligvis har, og mange av dem er småbrukere. Såpass kjenner jeg til kommunal virksomhet. Jeg var nemlig nestleder i Kommunenes sentralforbund da jeg var deltidspolitiker fra 1995 til 2000 for Senterpartiet.

Sekstimersdag og andre krav

Hvis den normale arbeidsdagen i lønnsarbeidet hadde vært på seks timer, hadde det vært en stor fordel for disse kvinnene. Da ville de tjene full lønn på seks timer. Og høyere lønn enn i dag med for eksempel fire timer. Kanskje flere hadde klart å fortsette gårdsdrifta, i stedet for å slite seg ut. Sjølsagt ville dette også være til fordel for menn som har lønnsarbeid i tillegg til gårdsdrift.

Gjelder permisjonsrettigheter for kvinnebønder?

Vi har reist krav mange ganger om bedret avløsning når det er fødsler, sjuke unger og egen sjukdom og slike behov, men staten vil ikke.

Valgfrihet er et gode

Hva er argumentene til motstanderne av sekstimersdagen i landbruket?

Motstanderne av sekstimersdagen tenker gjerne på hva det rådende, snevre produktivitetspresset kan bety negativt for seks-timersdagen. De frykter at sekstimersdagen i samfunnet blir innført på den måten at det ikke skal komme flere folk inn, i stedet skal alle løpe fortere og gjøre det samme på seks timer som de før gjorde på åtte. Dette vil jo i tilfelle smitte over på landbruket. Og det ville være ille. I stedet for å bli pressa til full fart i seks timer, kan det nesten være bedre for helsa, at du har en lengre dag, gitt at du ikke har så mye utenom.

Det er veldig fint å kunne kombinere flere typer arbeid, men det er jo ikke mulig for de fleste. Jeg jobba tretti år i forskning. Ganske mye av den tida var jeg også deltidspolitiker. Innafor forskning er det ofte sånn at du kan jobbe hvor du vil og når du vil, bare du leverer sluttrapporten til den bestemte datoen. Den tidligere sjefen min sa, min veileder til doktorgraden, som nå er 97 år: «Og det du leverer skal helst ha langt bedre kvalitet, enn om du måtte ha stemplingsur». Det er jo så fantastisk! De 30 åra på skogforskningen på Ås, og det å bo og å ha jord- og skogeiendom på Finnskogen, og klare å fø to unger og skrive en doktorgrad og ha flere prosjekter og forskjellig, – årsaken er at du har hatt full frihet. Men jeg har jo jobba både 14 og 15 timer hver dag. Sekstimersdagen er ikke for den typen arbeid. Men da jeg lå på Radiumhospitalet et helt år, i år 2000, fordi jeg hadde kreft, da så jeg hvem som skulle hatt sekstimersdag. Det var sjukepleierne der. De skulle hatt sekstimersdag.

De fleste har lønnsarbeid hvor andre bestemmer hva du skal gjøre hvert minutt, når du skal spise, når du får gå på do, og mange har ensformig arbeid som gir dem skader. Der er arbeidsdagen for lang. Frilansere, forskere og folk på partikontorene har ofte jobben som hobby og hobbyen som jobb. Kanskje hobby er et galt ord her, jeg mener «sin store interesse i livet» som de ikke får gjort nok av. De bør kanskje vite mer om hverandre?

Ja. Og jeg er for sekstimersdagen. Jeg er også veldig for mye større valgfrihet. Ut fra at jeg har møtt såpass mange mennesker, både gjennom mitt politiske virke, og ikke minst gjennom den frivilligheten arbeid og gjennom mitt arbeid i frivillige organisasjoner og i kreftforeningen, jeg er for mye større valgfrihet. Folk burde bestemme mer over sin egen pensjonsalder, for eksempel. Noen har en jobb hvor de trenger å gå av tidlig, noen har god helse og en jobb de kan og vil jobbe lenge i.

Ro og lykke

Du var på en og samme tid bonde, forsker og politiker. Det var flott og du jobba hardt. Fortsatt kombinerer du flere ting som er viktig for deg. Jeg ønsker at slikt skal bli mulig for alle, altså at vi ikke gjør bare en ting livet ut, men flere og gjerne samtidig. Sekstimersdagen er en vei i den retninga. Vekk fra bare-jobbe-og-kjøpe, til å vise at livet kan by på mye mer enn det. Tid som kan brukes på ting en er glad i å gjøre.

Jeg tenker det samme. Det er den tanke-gangen som gjør at vi fremdeles har en matproduksjon i landet vårt. Inntekta i landbruket er jo så lav. Den må økes. Det som gjør at vi har matproduksjon, er jo kjærligheten til landbruket, at du virkelig passer på, og ja, du kan jobbe døgnet rundt. Fordi du liker det så godt. Vi trenger vekst på alle andre områder enn økonomisk vekst. Hvordan skal vi motivere til vekst i ro og lykke?

Sindre Bangstad og Cora Alexa Døving:
Hva er rasisme?
Oslo: Universitetsforlaget, 2015, 160 s.

Universitetsforlaget har utfordret forskjellige fagformidlere til å gi svar på spørsmål i en serie som de kaller «hva er». Denne boka skal gi svar på hva rasisme er og blir med det et viktig bidrag til debatten og arbeidet mot rasisme.

Hele boka starter på Holmlia. Historien om Benjamin som ble drept av tre nynazister og reaksjonene etter det. Budskapet var tydelig: «Glem ikke.» Det er de to ordene som setter seg fast etter å ha lest boka ferdig. Den slutter nemlig der den starta:

Rasisme dukker opp i ulike former og kommer til utrykk i ulike ideologier. Vi kan derfor snakke om historisk spesifikke rasismer, det vil si hvordan rasisme utarter seg, hvem den er rettet mot og hvordan den begrunnes, kan se svært forskjellig ut i ulike historiske epoker. Til enhver tid vil en rasistisk holdning bygge på forsøk på å gjøre holdning rasjonell og situasjoner legitim/gyldig. Rasisme kan tilpasse seg og endre karakter uten at den dermed kan sies å forsvinne.

Dette er forfatternes utgangspunkt, og det er dette de underbygger med historiske forklaringer og eksempler fra nåtidens Norge.

Vi får en gjennomgang av historien og alle de gangene vi har sagt: Glem ikke! Aldri mer! Når rasismens historie gir en dårlig følelse fordi retorikken er så gjenkjennelig, må vi spørre oss selv, hva har vi egentlig lært av historia? Forfatterne har gjort en glimrende jobb med å skrive hvordan rasistiske strømninger har kommet til, hvordan frykt har blitt brukt og rasismen legitimert grusomme handlinger. Men boka er ikke bare en leksjon i historien, tvert imot. Forfatterne har en god variasjon mellom konkrete eksempler fra nåtiden, undersøkelser og historie som verktøy.

Hva er egentlig rasisme? Det er det spørsmålet forfatterne prøver å gi et svar på. Rasisme er ikke noe fjernt, bare historisk eller teoretisk. Det skjer her og nå, og det angår oss alle. Denne boka gir et godt innblikk i dette. Rasistiske ideer og holdninger har ligget bak mange av de verste overgrepene mot mennesker i moderne historie. Men rasisme finner ikke bare sted i form av folkemord eller drap på enkeltindivider. Rasisme kan også være hverdagsfenomen. I denne boka ser vi eksempler på ulike grader av rasisme – den institusjonaliserte rasismen og hverdagsrasismen. Forfatterne beskriver en bred definisjon av rasisme og viser tydelig at det både finnes ulike grader av rasisme og ulike former for rasisme.

Forfatterne forklarer hva de mener med rasisme og drøfter forskjellige definisjoner. De lar ikke påstander henge i lufta, men har både kildehenvisninger, gode begrunnelser og forslag til videre lesning. Det er absolutt nyttig, for boka skaper ønske om gripe rasisme som fenomen bedre og bli bedre rustet til å gjenkjenne den for å jobbe mot det.

I det første kapitlet har forfatterne lagt vekt på å beskrive rasisme som et fenomen bestående av mekanismer som generaliserer, rangerer og utestenger mennesker. Forfatterne går i dybden på hva rasisme er og hva det kan gjøre med et samfunn om vi lar rasisme vokse. Vi ser også tydelig at rasisme ikke er fjernt, men noe som skjer her og nå. Med hjelp av eksempler fra både historien og nåtiden prøver forfatterne å gi oss verktøy til å gjenkjenne rasisme. Det er en veldig viktig del av det antirasistiske arbeidet.

Rasismens historie – en historie om andre tider og steder?

Kapittel 2 gir oss innblikk i historien og de forskjellige formene for rasisme som har kommet til uttrykk, og dens konsekvenser. Her får vi noen eksempler på hvordan rasisme har sett ut på et sted til en bestemt tid, og hvordan rasisme som fenomen har blitt forstått av vitenskapsfolk, politikere og samfunnsdebattanter i ulike epoker og ulike steder.

Boka understreker flere ganger at rasistiske holdninger og ideer kan likne hver-andre påfallende, uavhengig av hvilken gruppe de er rettet mot, og kan foregripes av historiske forestillinger om en eller flere grupper. Vi får en grundig gjennomgang av hvordan ideene om rasisme har utviklet seg og eksempler på uttalelser og hendelser som gir innblikk i rasismens historie. Vi ser at rasisme som idé og praksis tar nye former og får andre uttrykk. Historien viser med stor grad av tydelighet behovet for et dynamisk rasismebegrep som tar høyde for at rasismens uttrykk og innhold endrer seg over tid.

Forfatterne vier også et kapittel hver til antisemittisme og islamofobi for å komme nærmere forståelsen av rasisme som et fenomen. Det blir framhevet med antisemittisme som kan betegnes som rasisme – både de varianter som bygde sitt argument på biologi, og de som bygde på jødenes kultur og religion. Antisemittisme kan gi innsikt i noen av de mekanismene som virker når rasistiske ideologier får gjennomslagskraft. Kapitlet avsluttes med hva vi kan lære av antisemittisme:

Å tillegge jøder uforanderlige egenskaper, er antisemittismens budskap og funksjon. Å tillegge menneskegrupper en uforanderlig og naturgitt essens, er også et kjennetegn på rasismens underliggende logikk.

Slik forklarer de også islamofobi. Begrepet islamofobi blir drøftet og vi kan se at det er et mindre forsket område innenfor rasisme. Kapitlet tydeliggjør forskjellen mellom religionskritikk rettet mot islam, negative holdninger til islam og islamofobi som fordommer satt i system. En forskjell som flere politikere tydeligvis ikke kjenner til. De går gjennom noen av de vanligste temaene som inngår i islamofobi. «Den underliggende ideen om at muslimer i kraft av sin religiøse tilhørighet tenker og handler på bestemte og uforanderlige måter, er altså det som knytter islamofobi til rasisme,» skriver forfatterne og begrunner dette i boka.

Antirasistiske strategier

Forfatterne skriver at de ønsker å åpne for en bredere bruk av rasisme som begrep. Det klarer de absolutt. Boka berører mange temaer, men med en rød tråd som holder det hele sammen og gir en helhetsfølelse. Det er mange temaer som åpner for mer diskusjon og flere antirasistiske strategier vi kan diskutere for å finne vår måte å jobbe mot rasisme på.

Boka avslutter med en gjennomgang av forskjellige antirasistiske strategier og tar oss med tilbake til Holmlia. Så la oss dra tilbake til Holmlia, og huske Benjamin. Når vi sier aldri mer, så lover vi samtidig at vi skal jobbe mot rasisme. Alt fra institusjonell rasisme til diskriminerende retorikk og frykt som skaper grobunn for rasisme.

«Antirasismens historie vitner om tendenser til å i ettertid avpolitisere kampen mot rasisme og diskriminering ved å late som om den kampen alltid var noe «alle» var enige om og støttet. Det minner oss også om at det alltid vil være langt enklere og hensiktsmessig for de fleste å fordømme rasisme og diskriminering som finner sted andre steder og til andre tider enn den rasisme og diskriminering som finnes i vårt land og vår samtid» Med dette utraget fra boka som bakteppe, så vil jeg også avslutte med å si «Glem ikke».

Seher Aydar

Bjørn Enes:
Kven skal bygge landet?
Forlaget Manifest, 2014, 106 sider

Det er åpenbart at forbundet Industri Energi har hatt mer enn en finger med i spillet for å få laget dette heftet om norsk industris nære historie og muligheter for å ha en framtid i et Norge, der det er en rådende oppfatning at industrien er nedlagt, utflyttet eller bare holdes opp av oljevirk-somhet og lave strømpriser. Bjørn Enes, på 80-tallet fagforeningsmann på Falconbridge nikkelverket i Kristiansand, har ført pennen. Ved hjelp av historier blant annet fra Falconbridge og Tyssedal forteller han historien om norsk kraftkrevende industris reise fra glansårene på 50 og 60-tallet, via den tunge tiden på 80-tallet og fram til dagens slankere høyteknologiske og i høy grad oljerelaterte industri.

Heftet vil vise at den norske industrien ikke er død, den er i høyeste grad oppegående, men usynliggjort og snakket ned. Den ser riktignok annerledes ut enn i glansdagene. Det har foregått en omlegging som følge av ny teknologi. Bjørn Enes stiller spørsmål om denne transformasjonen er så omfattende at den kan betraktes som den tredje industrielle revolusjonen. Norge ble industrialisert i den andre industrielle revolusjonen på slutten av 1800-tallet, da kraftkrevende industri ble bygget opp i tilknytning til vannkraftutbygging på ensidige industristeder. Industridøden fra midten av 1980-årene gjaldt kun virksomheter der det ikke ble investert i nytt produksjonsutstyr basert på datateknologi.

Den overlevende industrien er usynliggjort, fordi den foregår i mindre enheter, trenger langt færre arbeidere for å være produktiv nok, og fordi arbeidet i noen tilfeller framstår som «tjenesteproduksjon» heller enn industriproduksjon. Noen eksempler fra boka: På side 67 snakkes det i forbindelse med industrivirksomheten på Ågotnes utenfor Bergen om såkalt «klassing», eller klassifisering og sertifisering av rigger for oppdrag til havs, som industri. Det samme gjelder det jeg vil kalle «engineering», pakking av kontrakter eller prosjekter. Dette er tjenesteproduksjon som foregår under «industrielle omstendigheter». Det er selvsagt positivt med et utvidet industribegrep som kan bryte med det foreldete bildet av industri som «fabrikk», men fjerner det ikke også klasseperspektivet?

Det er imidlertid en sammenheng mellom økonomisk krise og teknologi, og mellom økonomisk krise og globalisering. Teksten begynner og slutter med å slå fast at det er industrialisering og industriproduksjon som er basis for velstandsutvikling. Når lavkostland industrialiseres med produksjonsmidler som er utrangerte i høykostland som følge av teknologisk utvikling, så kan det vise veien for velstand i disse landene. Til tross for at industrien gjenoppstår som like forurensende som der den ble utrangert, og under udemokratiske forhold, kan det åpne veien for utvikling. Jeg mener som Enes at dette er god marxisme, og er enig i at Marx var en sann teknologioptimist som koplet industrialisering med mulighetene for et annet og bedre samfunn for arbeiderklassen.

Enes skriver lett og greit i vei, og intervjuformen som brukes er med på å gjøre teksten tilgjengelig. Ja, lettlest og kanskje noe lettvint. Men jeg spør meg underveis om hva det er som er prosjektet her? Ja, da tenker jeg for Manifest Forlag. Er det å fortelle den norske venstresida at den norske industrien ikke ble lagt ned på 80-tallet, eller er det «skravle-venstre» som skal forstå at det er industriproduksjon vi lever av, ikke «noe innenfor kultur og media»? Hvis man ikke er innforstått med at det er Industri Energi som står bak, og at det kun er bransjene der dette forbundet organiserer som behandles, kunne man kanskje tro at heftet skal si noe som er gjeldende for all industri i Norge. Noe det jo ikke gjør. Etter min mening beskriver det et smalt bilde av norsk industri, vi har annet enn metallurgisk industri, tekstil- og verftsindustri. Det er ikke sikkert at de innovative grepene som gjøres i oljerelatert virksomhet, kan gjentas i sektorer der inntjeningen ikke er ikke er like god. Kan vi for eksempel «back-source» fiskeforedlingsindustrien, eller er den så arbeidsintensiv at den er dømt til å forbli på fabrikktrålere eller i lavkostland?

Jeg lurer på om ikke Enes går i en kapital-logisk felle når han behandler kampene mot nedleggelser på 80-tallet. Dersom «noko av det me såg på som gamaldags høgrepolitikk, faktisk var fylgjer av ny teknologi og utvikling av produktivkreftene» (s.58) kan en underliggende konklusjon fort være at kampene på 80-tallet var å betrakte som ren maskinstorming. Hvis det er en iboende logikk at industrien måtte rasjonaliseres for å overleve, så var det egentlig ganske nytteløst å kjempe for disse arbeidsplassene? Eller er dette bare «etterpåklokskapenes klare lys» vi får i øynene? Enes skriver et sted at noen burde skrive den store boka om det som skjedde med norsk industri på 80-tallet. Det synes jeg også, og da må hele bredden med, de som tapte og de som vant litt.

Det er grunn til å undres litt over Enes sitt valg av stemmer når han lar personer komme til orde i heftet. Hvorfor snakker han ikke med fagforeningen på Falconbrigde anno 2014? Ville det ikke vært interessant å fortelle om hvordan det har gått med fagforeninga der i tida etter at den nye fabrikken ble bygget, etter Enes sin tid? Han snakker heller ikke med de unge arbeiderne, kun gamle arbeidskamerater. Det er for meg så påfallende at jeg lurer på om det har en konkret årsak, eller er det arbeider-perspektivet som er blitt borte i all innovasjonen? Når valget av stemmer blant annet er en stortingspolitiker, en styreleder, en markedssjef og forbundslederen sjøl, er det kanskje ikke tilfeldig.

Eksemplene fra tekstil-bransjen lurer jeg på om er tatt med kun fordi Industri Energi nå også inkluderer det tidligere tekstilarbeiderforbundet. Det virker for meg litt hodeløst når blant annet Moods of Norway hylles for innovasjon, mens produksjonen fremdeles skjer i lavkostland. Den er kanskje også for arbeidsintensiv til å «innoveres hjem».

I dette heftet og i mange andre sammenhenger trekkes den norske arbeidskulturen fram som en motvekt til en autoritær kultur som preger andre deler av Europa. Er det hold i påstanden om den norske arbeidskulturens egalitære natur, eller er det bare noe vi liker å pynte oss med? Forutsetter påstanden at vi tenker bort klasser? Det er ikke min erfaring i hvert fall at ingeniører og sivilingeniører bidrar til å løfte fram det gode fagarbeidet eller framsnakke andres bidrag til det ferdige produktet. Profesjonsskillene – og klasse-skillene – lever i beste velgående, selv om verktøyene vi bruker er databaserte og uunnværlige for de fleste, enten det er varer eller tjenester som produseres.

En progressiv industripolitikk må kunne åpne veien videre når oljevirksomheten må trappes ned. Jeg er usikker på om Industri Energi står for en slik politikk. Det er i hvert fall vanskelig å få øye på den i dette heftet.

Kari Celius

Norsk «venstreside» har i lang tid latt seg begeistre av Syriza i Hellas. En betydelig andel av det greske folket har stemt fram et parti som proklamerer et ønske om et samfunn med sosial likhet, velferdsgoder og solidaritet. Slike strømninger er oppløftende, men ikke tilstrekkelig.

En vurdering av et politisk parti, som har til formål å lede an i gjennomføringen av dyptgripende endringer, må baseres på mer grunnleggende forhold enn at det serveres fagre proklamasjoner.

Terje Skog er heismontør og var leder av Heismontørenes Fagforening i forskjellige perioder. Tidligere leder av EL & IT Forbundet i Oslo og Akershus.

På samme måte som en kritikk av SV må baseres på en helhetsvurdering – ikke kun på at de støtter imperialistiske kriger, støtter pensjonsranet og innehar en defaistisk faglig politikk – må Syriza bedømmes ut fra om de i realiteten har en politikk for gjennomføring av «Det gode samfunn».

Når norsk «venstreside» endog er i stand til å innkludere AP, et borgerlig parti med den særskilte funksjonen å holde fagbevegelsen passiv og kontrollert, i en venstrebetegnelse, er det all grunn til å stille spørsmål ved denne venstresidas vurderingsevne. I dette innlegget vil jeg framføre noen standpunkter som ikke er god latin blant dagens norske «venstresidefolk».

I artikkelen tar jeg opp noen forhold rundt den økonomiske krisa, om EU og forholdet mellom EU og krisa, og til slutt noen synspunkter om Syrizas politikk sett i lys av krisa og EU.

Den økonomiske krisa

Den vestlige kapitalismen (også andre deler av verden, med andre samfunnsformasjoner enn kapitalisme) er i dyp økonomisk krise. Krisa framstilles gjerne som en finans- og gjeldskrise. Spesielt populært i «venstresidas» rekker blir det når begreper som «overakkumulasjon av finanskapital» benyttes. Da smaker det liksom av marxistisk analyse. En slik «analyse» er et vrengebilde av virkeligheten. Realiteten er at vi befinner oss i en klassisk overproduksjonskrise. Det produseres mer varer enn hva det kjøpekraftige markedet kan fortære ved samtidig å gi profitt til vareeierne. Finanskapital er en funksjon av merverdien som skapes i vareproduksjonen. Den oppstår fra deler av den kapitalistiske profitt, som blir anvendt til å smøre maskineriet i sirkulasjonen av varer. Når det oppstår vansker i profittjaget i produksjonen og dermed en overakkumulasjon av produktiv kapital, vil denne kapitalen søke andre jaktmarkeder enn i produksjonen for å hente profitt. Kapitalen tvinges på denne måten til å la finansakrobatiske øvelser skyte fart – fiktiv kapital få en blomstringstid, og økonomiske bobler oppstår. «Analysen» om en finanskrise er derfor en avledning som hindrer en diskusjon om kapitalismen som system og om alternative samfunnsformasjoner. Krisa er ikke et resultat av feilaktige beslutninger, men ligger i de iboende motsetningene i produksjonsmåten. Krisa er sjølve motsetningenes løsningsmetode. Syriza har ikke tatt dette forholdet inn over seg og framfører derfor en sterkt beklagelig illusjonspolitikk, etter min oppfatning.

Hellas er, sammen med noen andre land, i tillegg i en særskilt vanskelig krisesituasjon. Den tradisjonelle høyresida ynder å framstille det sånn at denne særskilte problematiske situasjonen har sin årsak i gresk latskap og korrupsjon. Den norske «venstresida» har kommet grekerne til unnsetning ved å prøve å påvise at grekerne er et hardtarbeiende folk. Det «venstresida» derimot unnlater å drøfte, er at det i Hellas skapes mindre verdi på verdensmarkedet per tidsenhet enn mer gjennomindustrialiserte land. Dette har ingenting med latskap å gjøre. Tvert om, det betyr bare at gresk arbeid teller mindre på verdensmarkedet. De greske slaver i antikken var heller ikke late, men et slikt slavesamfunn ville ikke ha noen ting å stille opp med i bytte av varer på dagens internasjonale marked.

For Tyskland forholder det seg annerledes, nærmest motsatt Hellas. Den tyske industrien har hatt en fordel av at den slipper å ha en egen tysk valuta som korresponderer direkte med den tyske høy-effektiviteten, slik tyske Mark ville gjøre. Tyskerne har altså tjent veldig på at de har en valuta med lavere verdi enn det som tilsvarer tyske produkters arbeidsverdi på verdensmarkedet. For så vidt kan en jo si at tyskerne har tjent aller mest på eksistensen av en økonomi så svak som den greske (som er den som bidrar mest til å trekke euroen ned). På den andre siden er euroens verdi altfor høy sett med øynene til de greske ineffektive eksportørene. De ville tjent på å bruke drakmer. Syriza har heller ikke tatt dette forholdet inn over seg.

Syriza hadde for et øyeblikk fokuset rettet mot korrupsjon. Selvfølgelig må korrupsjon bekjempes. Men det er ganske typisk for tilbakeliggende samfunn, og enda mer i de asiatiske samfunnsformasjonene, at korrupsjon er en integrert del av samfunnsøkonomien. Syriza kan derfor ikke isolere problemet med korrupsjon fra spørsmålet om modernisering og industrialisering av landet. Men også dette fokuset har stilnet. De iverksetter ingen tiltak for å hindre eller kreve tilbake penger som rikfolk har eksportert. De har dessuten forlatt iverksettelsen av kontrolltiltak mot statlige skatteoppkrevere, bare fordi disses fagforbund har protestert. Syriza lar seg altså lede av en fagforening med medlemmer som foretrekker bestikkelser.

EU og krisa

EU er en tvangstrøye som hindrer en fri og uavhengig politikk. Institusjonen hindrer en selvstendig nasjonal økonomisk politikk, og den er en garantist for en hardhendt innstramningspolitikk. Men samtidig er det en tendens til, i deler av norsk venstreside, å hevde at det er EU som er det virkelige problemet og den egentlige årsaken til den økonomiske krisa. Det er EUs markedsliberalistiske politikk som har bragt oss inn i krisa, hevdes det, og det er EU som er årsak til Hellas´ særskilte vanskelige situasjon. Slike analyser har sin bakgrunn i standpunktet om at krisa er en finanskrise, og at kapitalismen som system kan ha et krisefritt liv. Vi må ha to tanker i hodet samtidig. Det reelle problemet ligger i kapitalismen som produksjonsmåte. Et Europa uten EU ville like fullt være kriserammet, men krisa ville selvfølgelig artet seg annerledes for alle land enn i dagens EU-verden. EUs innstramnings- og liberalistiske politikk har på den ene sida forverret kårene for det arbeidende folk, men samtidig skånet visse sektorer fra en umiddelbar og fullstendig kollaps. Tiltakene har hatt en utsettende funksjon på en ennå dypere krise, men de iboende motsetningene som fører til krise har blitt ytterligere skjerpet. Dette bereder dermed en dypere krise på et seinere tidspunkt.

Fins det en vei ut av uføret?

Mer enn noen gang etter 2. verdenskrig er det behov og nødvendig med en sosialistisk samfunnsomveltning. Det fins ingen politikk, annet enn brudd med dagens system, som vil kunne skape en kapitalisme i harmoni. De alternativene som eksisterer innafor systemet, vil kun innebære alternative måter å administrere krisa på og alternative innstramningstiltak.

Syriza har et schizofrent syn på EU. De anklager EU for å føre en uakseptabel krise-politikk. Samtidig holder de hardnakket på gresk medlemskap. De har en blåøyd forestilling både om at krisa kan leges og at EU vil akseptere den nødvendige frihet. De sprer illusjoner om et edelt og fornuftig EU. Det er verdt å merke seg at alle de tilsluttede politiske organisasjonene som Syriza består av, gav sin tilslutning til gresk medlemskap i EU den gang det ble avgjort. Et sosialistisk alternativ gjør det selvfølgelig tvingende nødvendig for Hellas å forlate EU. En alternativ økonomisk politikk krever en selvstendig valuta. Syriza burde gått inn for en raskest mulig nasjonalisering av banksystemet, og ikke som nå overlate til den private finanskapitalens samvittighet om de vil holde seg i hjemlandet eller stikke over fjellene. EU vil selvfølgelig, med kraftige midler, forsøke å bekjempe ethvert tiltak som strider mot kapitalens trang til vekst. Syriza har ingen alternativ til dette.

En alternativ politikk må innebære at det som er av dominerende storindustriell virksomhet konfiskeres, og det bør lages en plan for industrialisering på bred nasjonal basis. Et sosialistisk alternativ vil selvfølgelig møte vansker og motstand. Men samtidig er det sånn at en realistisk politikk for en lysere framtid skaper entusiasme i arbeiderklassen, som dermed lar seg mobilisere. I dag er det først og fremst arbeiderne i større industri som betaler skatt i Hellas. Disse, i motsetning til hva Syrizas presterer, ville bl.a. være innstilt på å tvinge småborgerskapet til å gi kvittering.

Min konklusjon er at dagens politiske linje fra Syrizas side vil fort kunne bli oppsummert som urealistisk og som eventyrpolitikk. Da vil motløsheten kunne få overtaket. Verden er mer alvorlig enn at en illusjonspolitikk bør omfavnes. Å spre bedrag er ingen dyd.

Det kunne ha hendt hvor som helst

– Du vet, etter Ferguson tror jeg ikke det er veldig mange som ikke tror at politiet er en forlengelse av staten. Da politiet begynte å snakke om at de ville ha assistanse fra delstatstroppene, ropte folk: «Hei, hold an litt!», sier Jamala Rogers i et intervju Freedom Road har laget for Rødt!

Jamala Rogers er redaksjonsmedlem og skribent i BlackCommentator.com, grunnlegger og æresmedlem i Organization for Black Struggle i St. Louis, og et ledende medlem i Freedom Road Socialist Organization. Hun har skrevet: «The Best of the Way I See It – a Chronicle of Struggle». Jamala Rogers har vært involvert i bevegelsen for rettferdighet for Mike Brown fra første dag. Se også bloggen hennes: jamalarogers.com.

Freedom Road Socialist Organization er en revolusjonær, sosialistisk organisasjon i USA, stiftet i 1985.

Intervjuet er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.

Jamala Roger: Det foregår flere ting samtidig. Vi hadde en sak i går som dreide seg om politiskyting. (I februar da dette intervjuet ble gjort.) Vi prøver fortsatt å få informasjon om dette, men denne unge mannen var tydeligvis blitt skutt av politiet i 2009. Delstatsparlamentet er i sesjon og det foregår høringer. I St. Louis ble det opprettet et «Civilian Oversight Board» (et klageorgan som kan opprettes på kommunalt plan for å granske og forbedre offentlig virksomhet. Oversetters kommentar.). Dette er den andre gangen vi har fått opprettet det. I forrige uke var det et offentlig møte i regi av Public Safety Committee (komité under delstatsparlamentet med vidt mandat som særlig gjelder kriminalitet og sikkerhet. Overs. kommentar) hvor folk kunne komme og vitne. Lokalet var fullt av politifolk. Etter hvert ble det en ordkrig med generalsekretæren i politiunionen, Jeff Roorda. Han er tidligere politi og sitter nå i delstatsparlamentet. Det ble et helvete. Det endte med at han grep tak i en kvinne, og hun kommer til å anmelde saken som overgrep. Så det er aldri et kjedelig øyeblikk på disse kanter.

Hva var det denne kvinnen gjorde som hisset opp denne karen så veldig?

Ingenting. Hun kom tilfeldigvis i veien for ham da han beveget seg fram mot podiet. Han hadde allerede hisset på seg en del av de yngre i salen. Ganske så sleipt hadde han trukket opp jakkeermet sånn at folk kunne se armbåndet med teksten «I am Darren Wilson». De unge, som kanskje ikke var så disiplinerte som de burde være, ble rasende og begynte å terge ham. Han visste åpenbart hvilken virkning det ville ha, og det var nettopp derfor han gjorde det. Men jeg tror at det var nok at politiet så at folk kom med vitnemål og støttet kravet om en sivil granskingskommisjon – det fikk dem til å reise bust.

Det virker som resten av landet ikke tror at det foregår noe særlig i Missouri nå, men du forteller at det skjer ganske mye. Det kommer kanskje ikke i nyhetene, men det skjer, ikke sant?

Liknende ting skjer også andre steder, men ingenting får den oppmerksomheten i media det fortjener. Det foregår forskjellige kamper rundt omkring i hele landet fordi akkurat det samme skjer i alle lokalsamfunn med folk av farge, og i samfunn med fattig arbeiderklasse. Her står det fortsatt ganske skarpt fordi dette ble et brennpunkt. I det du prøver å få en smule ro for å få litt normalitet inn i hverdagen, kommer det bare nok et tilfelle hvor politiet skyter, og det blir som å bære ved til bålet.

Hvorfor Ferguson?

Hvordan har det seg at Ferguson, som aldri før har vært i nyhetene, har blitt så utslagsgivende? For det er jo tilfeller av at politiet dreper unge svarte overalt i dette landet, ikke sant? Det er ikke akkurat noen uvanlig sak.

Vel, det er ikke uvanlig, og jeg tror det samme kunne skjedd hvor som helst og når som helst, men jeg tror det handler om at ting når et kokepunkt. Det er som om et lokalsamfunn opplever tusenvis av kutt. Når det gjelder Ferguson, er demografien en del av det. Det dreier seg om et overivrig politi og lokale rettsinstanser som gjennom-gående straffer svarte innbyggere. Men det som særlig ble en utløsende faktor, var at Mike Wilsons lik ble liggende på gata i fire og en halv time. Det fortalte at dette er gjort og uten at gutten tilkjennes noen som helst slags verdighet, og moren fikk ikke en gang lov til å gå bort til sønnen som lå der.

Det var generelt en følelse av at noe kom til å skje, men i Ferguson … her er det som gjorde hendelsen i Ferguson spesiell. Det har skjedd svært raske demografiske forandringer i Ferguson. I områdene på nordsida har en god del hvite flyktet fra selve byen og slått seg ned for å komme seg vekk fra de svarte. Men samtidig førte det vi kan kalle mønsteret for den svarte migrasjonen til at de også beveget seg nordover. De svarte ble møtt med mye fiendtlighet, avsky og mye politibrutalitet.

I løpet av en tiårsperiode tippet demografien i Ferguson over. For ti år siden var 70 % av befolkningen hvit, nå er det 70 % svarte. Allikevel har Ferguson fortsatt et overveiende hvitt kommunestyre. Det samme gjelder skolestyrene. Alt er akkurat som det var da byen hadde et hvitt flertall. Slike apartheid-liknende tilstander eksisterer egentlig ikke andre steder i nordkommunen. Der er sammensetningen mere lik med halvparten hvite og halvparten svarte, eller hvis det er 70 % svarte har det skjedd over en lengre periode.

Dette sjokket for både hvite og svarte i Ferguson forteller at det aldri ble noen prosess hvor folk kunne bli integrert i samfunnslivet, og på mange måter lever de i adskilte lommer. Jeg tror at dette er noe det blir viktig å gripe tak i for å komme videre. Det er snakk om å stille kandidater til valg, men det fundamentale dreier seg om økonomi og politibrutalitet.

Å ha en organisasjon har betydd en hel del når det gjelder å få ting til å utvikle seg, slik dere har gjort. Kan du si noe om hvilke organisasjoner som har stått i front?

Det finnes en rekke organisasjoner, og etter at Mike Brown ble skutt, har flere nye vokst fram. Organisasjonen jeg tilhører – Organization for Black Struggle (heretter OBS) – hadde nettopp 35-års jubileum. Vi har hele tida vært i fronten for kampen mot undertrykkelsen fra politiet. Og selv før den ble grunnlagt, var jeg og mange andre med i grupper som banet vei for den, grupper som kjempet mot politivold og undertrykkelse. Det er en kamp som har foregått her i distriktet over lang tid.

Don’t Shoot Coalition

En del av oss kom fra organisasjonene som oppstod på 60-tallet, black power- bevegelsen, studentbevegelser, grupper for svarte kunstnere, og på 70-tallet begynte vi å gå inn i det vakuumet som ble skapt av Cointelpro, og i tillegg de økonomiske misérene – vi hadde jo Nixon. Ja, det skjedde mye, men det var ingen som kunne organisere motstand. (Cointelpro – Counterintelligence Program, hemmelige og ofte ulovlige etterretningsprosjekter under FBI, opprinnelig rettet mot det amerikanske kommunistpartiet. Overs. kommentar.)

Noen av oss samlet oss i en gruppe for å diskutere hva vi kunne gjøre for å fylle det tomrommet, og hvordan en eventuell organisasjon kunne se ut. Vi hadde jo Naacp og også Urban League, men det var ingen som egentlig førte kamp. Vi trengte noe som kunne gi svarte styrke til å kjempe sjøl, ikke bare kamp for rettighetene til den svarte arbeiderklassen. Da ble OBS grunnlagt, og meningen med navnet var at folk skulle skjønne klart og tydelig hvem denne kampen var for, og hva de kom til å gjøre. Den organisasjonen har vi altså drevet i 35 år. Det interessante her er at flere organisasjoner henvendte seg til oss på søk etter ledelse etter at det brøt løs i Ferguson, og det kommer av at vi har vært på gata blant folk. Vi ble i stand til å sette sammen en brei koalisjon ved navn «Don’t Shoot Coalition» som bestod av 50–60 organisasjoner og fagforeninger, både på kommune- og delstatsnivå. Den ble virkelig brei for å kunne gå løs på en del av de spørsmålene som handler om systemet. De unge fortsatte med å holde trykket oppe ved å ty til gatene. Du hadde et press på politikere og makta, og du hadde konkrete krav folk kunne demonstrere for.

Er noen av disse kravene økonomiske?

Ja, så absolutt. For eksempel er det en ring rundt St. Louis som består av omtrent 90 kommuner. Til tider kan du i løpet av et par–tre mil passere så mange som seks eller sju kommuner. Hvis du får bot for et ødelagt baklys, kan du godt få samme boten i sju kommuner. Folk ble jo knust av alle disse bøtene og anmeldelsene, så nå diskuteres det hvordan rettssystemet kan samordnes – ikke nødvendigvis kommuneinndelingen – men behandlingen i retten, for å få bukt med det der. Mange slike saker kunne også være brudd på delstats-lover som sier at kun 30 % av slike inntekter kan komme fra kommunale bøter, og i Ferguson lå det langt over den grensa. Disse politikerne har i lang tid brukt fattige svarte til å finansiere drift av byene, de samme fattige svarte som blir offer for politiets praksis. Det er også de samme folkene som blir kastet ut av jobber. Det er de folkene som ikke har blitt integrert i disse kommunene, samtidig som de står for mesteparten av kommunens samlede inntekter.

Hva med de unge som blir involvert? Organiserer de seg? Handler de sammen?

Det er alltid et aktuelt spørsmål når du kommer fersk inn i disse sakene, for da kommer du med masse lidenskap og mange idéer. En del av dem har aldri vært i noen organisasjon, så det kan godt skje at en gruppe danner en organisasjon med et navn, og kanskje de også får laget egne t-skjorter og sånt, og så har den gruppa blitt til to et par uker seinere. OBS har holdt på med dette i 35 år, og når vi inviterer til et møte, kan vi godt få full sal. Det kommer av kontakten vi har med disse folka. Det kommer ikke av at vi publiserer et eller annet på Facebook. Vi prøver å få de unge til å forstå at det handler om troverdighet og gode relasjoner. De har vært i front fra dag én, men jeg må minne dem på at de ikke er kommet dit bare på egenhånd. Hvis de ser seg om i dette landet, vil de se at alle protestene som har oppstått mot politibrutalitet, har vært på tvers av generasjoner og rase.

Jeg forklarer det på denne måten: Du kan gjerne være bensinen for bilen, men bilen har også en mengde forskjellige deler. Bensinen er viktig for den gjør at vi kommer dit vi skal. Det er energien. Men tenk ikke et øyeblikk på at du gjør dette på egenhånd, eller at du ikke er en del av en større og langvarig kamp.

Jeg vet at i vår generasjon var kjønn noe som skapte problemer – mannfolka tok over. Håndterer de yngre folka dette på en bedre måte?

Jeg tror nok vi ser mye av det samme, men kanskje ikke så åpenlyst. Det er ikke det samme synet som møter deg, som det du så i borgerrettsbevegelsen hvor du hadde alle disse mennene på rekke og rad og ingen kvinner annet enn i bakgrunnen. Men det er fortsatt et spørsmål om kjønnslikhet – det kan dreie seg om noe så enkelt som hvem som får mikrofonen. Men igjen, det er en del av læringsprosessen som handler om hva det betyr å være i et demokratisk rom, og hva slags rolle du kan spille for å gjøre det så demokratisk som mulig.

Skjer det noe i retning av samarbeid med NGOer, eksempelvis, det Demokratiske Partiet eller andre?

Det er fortsatt en grasrotbevegelse. Det finnes naturligvis folk som bevilger penger til Ferguson, for eksempel til programmer for ungdom, men det er ingen tegn til samarbeid av den typen du spør om. Nå er alltid spørsmålet om penger noe som kan hisse opp gemyttene, alt etter hvem som mottar penger. Jeg kjenner til mange unge som klager over at akkurat de ikke har fått noe særlig, men da må du forklare dem at det ikke er noen som gir bort penger til grupper som oppstod for to uker siden. En av de tingene vi har vært i stand til å gjøre gjennom OBS er å opptre som et mellomledd i overføring av penger til ungdommen og organisasjonene deres. De trenger å forstå at det handler om troverdighet og levedyktighet før de kan vente seg penger. Hvis de viser at de kommer til å være der også neste år og året etter der igjen, har de mulighet til å få støtte også fra vanlige folk og ikke bare fra ressurspersoner. OBS har hatt den typen utholdenhet.

Vil du si at dette også handler om klasse? Er det særlig folk fra arbeiderklassen som går sammen?

Ja, så avgjort. Så har du jo også Ferguson-kommisjonen, hvor vi har vært klare på at vi ville ha med folk fra arbeiderklassen, og ungdommen. Vi la stor vekt på at sammensetningen skulle speile demografien. Men i det store og det hele er det arbeidsfolk som er i front i denne kampen, fordi dette er saker som berører de unge og afro-amerikanere. Og jeg tror at alle de som har alliert seg, har gitt kampen desto mer tyngde.

Faktisk er det bevegelse hos makta i retning av endringer, både politisk og juridisk, og det har de ikke vært villige til før. Vi er temmelig sikre på at kravet om et sivilt granskingsråd kommer til å bli vedtatt. Hadde vi prøvd det i fjor, hadde det sannsynligvis ikke gått gjennom, men nå med Ferguson-heten – og da snakker jeg både bokstavelig og figurativt – med Ferguson-heten under disse politikerne ser de at det er nødvendig å gjøre noe. Vi kommer til å ri på bølgen nå og se hva vi kan oppnå, mens jernet fortsatt er varmt, og mens det kommer bevilgninger i noen grad.

Hva er det neste skrittet for revolusjonære sosialister? Hva er det neste skrittet for deg der du står midt oppe i det?

I Freedom Road Socialist Organization har vi hatt diskusjoner om mulighetene for å etablere en folkets forsamling, og vi har diskutert statsmakt. De unge lederne trakasseres i stor grad av politiet – det dreier seg om episoder i hverdagen, at de følger etter deg, telefonavlytting og alle mulige greier, så de sier at vi kanskje burde ha noe om FBIs Cointelpro. Som revolusjonære sosialister kan vi fortelle denne bevegelsen at ikke noe av dette er nytt, og at vi kan bidra med den politiske skoleringen og de analysene de unge trenger. Først og fremst er det et kapitalistisk system, men det er avhengig av politimakta for å holde kontroll over oss. Jeg tror akkurat det er et synspunkt som nå er ganske utbredt.

Du vet, etter Ferguson tror jeg ikke det er veldig mange som ikke tror at politiet er en forlengelse av staten. Da politiet begynte å snakke om at de ville ha assistanse fra delstatstroppene ropte folk «Hei, hold an litt!». Og politisjefen prøver å få inn droner, og folk sier «Å nei … Nå kan vi se at det er en politistat.» Folk har lært.

Jeg tror vi trenger å fortsette å analysere og gi folk alternativer. Hvordan kunne en stat se ut? Hvordan ville det bli hvis vi kunne velge hvordan politiet skal fungere? Det er den typen samtaler som foregår folk i mellom. Noen sier også «Vi vil ikke ha noe politi.» Hvis du ikke vil ha noe politi, hvordan ville det da bli hvis noen trenger beskyttelse i forbindelse med vold i familien, eller i andre sammenhenger når det oppstår konflikt. Hvordan skal vi løse slike ting i et lokalsamfunn?

En interessant ting som har skjedd i Ferguson, er at de har opprettet en slags politiovervåking i Canfield der Mike Brown ble drept. Det er noe ingen hadde sett for seg for et år eller noen måneder siden. Nå er tankegangen helt annerledes. Det er veldig oppløftende. Det har vært inspirerende å se de unge i aktivitet der, og at det ikke bare er de unge. Alt som har å gjøre med folks menneskelighet og verdighet, har virkelig preget alt dette. Ungdom har tatt skrittet og deltar i kampen, og folk som betrakter seg som progressive eller radikale har så avgjort vært med på å forme denne bevegelsen.

Det er hardt arbeid. Det er møter i hopetall, likedan med personlige samtaler. Forsøk på å skolere folk om alt mulig – til og med hvordan lover vedtas. For første gang sier folk slikt som «Vi vil ha det sånn, eller vi vil ha det slik.» Ok, du må ha lover. Men dette virker på den måten at fundamentale greier som folk før ikke en gang var interessert i å vite om, nå er interessante. Nå er folk opptatt av hvordan ting skjer, hvordan politikk skapes, og hvordan få til forandringer i lokalsamfunnet. Alle sånne saker er nå framme på bordet så folk kan begynne å gå løs på dem.

Jeg kan huske plakater her i Austin som sa at det er ikke sånn at systemet ikke fungerer, det fungerer.

Vi har hatt den diskusjonen her – systemet fungerer ikke akkurat for oss, men det fungerer jo. Du har mulighetene i systemet, men så må du snakke om alternativene – hvordan et lokalsamfunn ville se ut hvis vi ikke hadde undertrykkelsen og utbyttingen, og folk hadde kraft til å drømme om det samfunnet de virkelig ønsker. En annen side av det er å forbinde punktene, sånn at både folk andre steder kjenner trykket fra Ferguson, og samtidig at folk her kan se hvordan kampen deres har inspirert andre. Den typen synergi er utrolig viktig for folk her føler seg ofte isolert. Ingen har hørt om Missouri, liksom. Ingen har vært i St. Louis. Som om vi ikke eksisterer, vi er usynlige. Men nå sier folk «Å ja, hva skjer i Ferguson nå?» Det er blitt en internasjonal sak. Tenk deg, i løpet av den første uka da helvetet var løs, var det ungdom i Palestina som fortalte ungdommen her hvordan de kunne lage egne gassmasker mot tåregassen.

Dermed ble det også mulig å snakke om situasjonen i Palestina. Det er mulig å snakke om okkupasjonen, og hvordan ting er både der og her. Det er saker vi har snakka om i årevis, men da har folk bare glidd unna. Nå har de plutselig noen som kan fortelle dem ting på mobilen. Det har vært inspirerende, og det gir en mulighet til å snakke om kampen deres og sammenhengen med vår kamp, og at dette er en internasjonal kamp for menneskeverd og mot globalisering. Vi har dratt til skruen litt – ikke bare her men i hele verden.

– I Spania kan man få 30 000 euro i bot for å «fornærme staten», mens man kan få hele 600 000 euro i bot for ulovlige demonstrasjoner mot «strategiske installasjoner». Dette kan ikke kalles et liberalt demokrati.

Halvor Fjermeros snakker om det endrete Europa, og vilkårene for kamp.

Halvor Fjermeros er forfatter og journalist, bystyrerepresentant for Rødt i Kristiansand. Han har skrevet flere bøker, blant annet Uro i Euroland (2014), Med lik i lasten. Operasjon Asfalt – de sovjetiske massegravenes skjebne i Norge (2013) og Om hundre år er allting glemt? : 100-års jubileumsskrift for Emma Hjorths hjem 1898-1998.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Rødt!.

Høsten 2014 ga du ut boka Uro i Euroland. Kan du si noe om bakgrunnen for boka eller tankene med den?

Den er et forsøk på å ta fatt i et paradoks. På den ene siden har det vært demonstrert, okkupert og aksjonert – voldelig, fredelig og på alle andre måter – mot krisepakkene i EU fra de først ble iverksatt. Men ikke noe sted har motkreftene lykkes i å forhindre troikaens forslag eller få dem reversert. Dette ser vi særlig i Hellas og Spania, der krisa har vært på det hardeste. Det var dette som vakte min interesse, og kanskje først og fremst hvilken kraft fagbevegelsen har representert i dette.

Jeg har også et bakteppe med at jeg opplevde den voldsomme mobiliseringen rundt Occupy Wall Street i 2011. Men der ble det bare med en kortvarig mobilisering. Den varte en halv høst, til de dro hjem på juleferie, og så kom de ikke tilbake. Det sier kanskje noe om vår tid, om at de kreftene som har overtaket i arbeidsliv og økonomi er så vanskelige å stoppe.

Du beskriver dette arbeidslivet som et prekært arbeidsliv. Kan du utdype?

Det handler først og fremst om den fleksibiliseringen vi alle er utsatt for, enten det er i trygge Norge eller i det utrygge Sør-Europa, eller for den saks skyld i Kina, India eller hvor som helst. Selv om det er ulike grader av fleksibilitet, er dette på mange måter fellesnevneren for vår tids arbeidslivspolitikk. Alt skal fleksibiliseres.

Du bruker også begrepet «flekskludering»

Det er et begrep som sier noe om maktforholdene, med store globale konserner, som Amazon, som har en enorm makt. De er raskest, billigst og leverer bra varer, og dette rammer den tradisjonelle handelsnæringen. Men i tillegg har de store skattefordeler. I Europa betaler de skatt til Luxembourg, der de har hovedsetet for hele virksomheten sin i Europa. Samtidig har de en vanvittig omsetning i land som Tyskland, Frankrike og Storbritannia, men de betaler nesten ikke skatt i de enkelte landene der de opererer, bare en hovedskatt for Amazon Europe i skatteparadiset Luxembourg.

Samtidig bygger de distribusjonssentre rundt om i alle land, slik at om arbeiderne blir for dyre i for eksempel Tyskland, eller krever for mye mas med tariffavtaler og slikt, så flytter de den nye distribusjonen til grensa mellom Tyskland og Polen eller Tsjekkia. Dermed har de kort avstand til de aller største markedene. Det er jo kortere fra grensa mellom Tyskland og Polen til Berlin enn det er fra Bad Hersfeld i Hessen der Amazon bygde det første distribusjonssentret sitt og som jeg har besøkt og skriver om i boka. Dermed er det hele tiden en trussel om å flytte tyngden av virksomheten fra det ene senteret til det andre. De har virkelig bukta og begge endene.

Og så har de velvillige myndigheter som ikke er interesserte i å legge noen kjelker i veien for dem. De har kommunale myndigheter som mer enn gjerne vil ha de arbeidsplassene de representerer, og som dermed subsidierer etablering av disse selskapene i sine kommuner. Samtidig får de regional støtte, nasjonal støtte, EU-støtte osv. Det er altså et ensidig press for at de skal få det spillerommet de etterspør.

I går var jeg og snakket for en videregående skole i Kristiansund, på yrkesfaglig linje, og der var det en som spurte om hvorfor tyske myndigheter ikke var interesserte i å begrense makta til dem som tar seg så til rette på bekostning av eksisterende handelsnæringer. Og det er et kjempegodt spørsmål, der svaret ligger i forlengelsen av spørsmålet. Det er ingen vilje til å styre slike virksomheter, ta ut mer skatt, ilegge etableringsavgifter, pålegge tariff osv., noe for så vidt også EU-systemet fratar dem muligheten til. Det er ingen forskjell på hvordan systempartiene agerer her.

Selv om du beskriver utviklingen av et prekært arbeidsliv, er du skeptisk til tesen som blant andre Guy Standing har lansert om at vi har et prekariat som er i ferd med å bli en ny klasse.

Det som er bra med Guy Standing, er at han legger fram en bred dokumentasjon av den prekariseringen av arbeidslivet som er drevet frem av det han karakteriserer som globaliseringsepoken i verdensøkonomien i perioden 1975–2008. Og denne utviklingen fortsetter med full kraft også etter 2008. Det er krefter det er vanskelig å se hvordan kan stagges, og som blant annet skriver seg fra veldig tunge bevegelser i nyindustrialiserte land som etter hvert begynner å bli velindustrialiserte og veletablerte, som Kina og India. Og dette er så enormt at det ikke finnes tiltak i den gamle verden som kan hindre slike bevegelser å gå sin gang. Men samtidig har den gamle verden akseptert rasjonalen som springer ut av denne måten å produsere på. Det handler om fleksibilisering, om arbeidslinja om å oppgi det sosialdemokratiske prosjektet og velferdslinja fra etterkrigstida.

Jeg kunne selvsagt hentet frem en masse eksempler fra Standings bok der han dokumenterer denne omveltningen, brutal og kynisk som den er. For eksempel Foxconn i Kina, som har en egen by med nærmere en halv million innbyggere der de har en total kontroll på alt som foregår. Alle kan være enige om at tendensene er der, spørsmålet er hvordan de gir seg uttrykk i arbeidslivet. Jeg mener de er i ferd med å prege alle deler av arbeidslivet. Individuelle kontrakter, for eksempel, den foretrukne avtalemodellen, kommer i alle yrker, fra vaskeassistenter til ingeniører. Usikkerheten sprer seg til alle sjikt av arbeidslivet.

Standing beskriver sosiologiske aspekter av endringer i arbeidslivet. Det er selvfølgelig ingen som kan si seg uenig i at dette har ført til en total omveltning av arbeidslivet, som man kan kalle for prekarisering eller fleksibilisering, en løsrivelse fra de gamle begrepene om en fast heltidsjobb.

Problemet er at han lager et nytt substantiv ut av det, prekariatet, og der bommer han. I bunn for det hele ligger det en uklar analyse av det eksisterende samfunnet, i hvert fall i vest. Det proletariatet han beskriver i dag er en svært lite treffende beskrivelse av det vi vanligvis snakker om som arbeider-klassen. Den utviklingen han beskriver er en utvikling som gjelder hele arbeidslivet, som ikke kan avgrenses til en særskilt gruppe som er avgrenset oppad mot det gamle proletariatet. Samtidig kommer han til en merkelig slutning om at fagforeninger tilhører proletariatet, og dermed per definisjon er fiender av prekariatet. Det er en stratifisering av nye tendenser som han har ganske dårlig belegg for.

Jeg har også problemer med å se hva han mener med at prekariatet er en «farlig klasse». Det nærmeste jeg ser er at han sier at de kan bli forbanna, de kan gå til høyre, de kan gå til venstre, de kan gå sammen og se at de har stor handlekraft som kollektiv, eller de kan bli ofre for fascistiske agitatorer.

Samtidig snakker han om dem på en merkelig måte, at prekariatet mener, gjør og tenker sånn og sånn, andre ganger sier han at de bør mene, gjøre og tenke sånn og sånn. Men det er selvsagt helt meningsløst å gjøre en så stor gruppe til et handlende og tenkende subjekt. Samtidig er han jo heller ikke språklig konsekvent, når han først sier «de» og to setninger etter sier «vi» om prekariatet. Hvem er det egentlig som taler? Prosjektet hans klapper sammen når han skal tvinge frem en handlende klasse som skal holdes opp mot industriproletariatet.

Det er mange som er oppmerksomme på den tendensen han beskriver. Den tyske sosiologen Wolfgang Streeck snakker for eksempel om en overgang fra en skattestat til en gjeldsstat. Klaus Dörre, en annen tysk sosiolog, som jeg skriver om i boka mi, skriver om mye av det samme. Et eksempel er tysk bilindustri, der den gamle høykompetente arbeiderklassen møter innleide arbeidere. Blant annet har Volkswagen et eget bemanningsbyrå, som leier ut sine folk til alle de tyske bilfabrikkene, folk som tjener bare halvparten av det arbeidskameratene tjener, utfører noe mer manuelle operasjoner og som den tyske fagbevegelsen helt åpenbart er oppmerksomme på. I stedet for å si som Guy Standing, at fagbevegelsen ikke bryr seg om prekariatet, så kan man studere hva for eksempel tysk fagbevegelse gjør med en så vanskelig problemstilling. Det de i hvert fall ikke sier, er at de bare støtter sine egne høylønte og høykompetente medlemmer og ikke de som er innleid på midlertidige kontrakter. Det er mye mer nyansert i Europa enn det Standing sier. Det er viktig å presentere dette som statistikk, men det er også viktig å gå inn i arbeidslivet og se hvordan det fungerer.

I boka tar du oss med til blant annet Hellas og Spania, som begge er dypt rammet av krisa. Hva er egentlig situasjonen der, vil du si?

Den beskrivelsen som passer best for Hellas og Spania, er det Naomi Klein kaller sjokkdoktrinen. Som jeg legger vekt på i boka mi, førte krisa til at det nå ble mulig å realisere de målsetningene som blant annet var nedfelt i EUs indre marked og i Lisboatraktaten, nemlig målet om å gjøre Europa mer konkurransedyktig enn USA –mer fleksibilitet og økte lønnsforskjeller, hele repertoaret av den markedsliberalistiske politikken. Man trodde at dette ikke ville la seg gjennomføre, men plutselig kommer en krise som gjør dette mulig. Sjokket blir så stort at det plutselig blir mulig å gjennomføre en politikk som før bare ble uttrykt i gamle posisjoner.

Uavhengig av årsakene, det som skjer er brutalt. De fleste er enige om at Hellas lurte seg inn i eurosonen, ved hjelp av Goldman Sachs som fiklet med nasjonalregnskaper og gjorde tallene penere slik at EU skulle akseptere dem. Og på den andre siden er det ikke noen som tror at EU var naive. Selvfølgelig var det et politisk press for å få Hellas inn i valutaunionen, et stort politisk prosjekt. Dermed har de sett gjennom fingrene med nærmest uforbederlige strukturer ingen kan gjøre noe med i løpet av noen måneder, med manglende skatteinngang, oligarkimakt og kapitalmakt i redersjiktet – en ustyrlig makt som har vært etablert siden før krigen.

Men uansett årsaker, fører krisepolitikken til en enorm folkelig elendighet, med 35 prosent i Hellas som lever på eller under fattigdomsgrensen og en arbeidsløshet på 26–27 prosent, opp mot 60 prosent blant ungdom under 25 år. Når vi samtidig hører propagandaen fra banksjefer som Steinar Juel i Nordea om at Syriza ikke kan komme trekkende med krav om gjeldsslettelse siden krisepolitikken virker, siden BNP vokste med 0,7 prosent i 2014 og er anslått å øke med 2,6 prosent i 2015, underslår de at denne nettoveksten ikke er nok til å betjene gjelda de har dratt med seg. Krisekuren har resultert i at økonomien har skrumpet med 25 prosent, mens gjelda har økt fra 120 til 177 prosent av BNP. Dette er et eventyr om en politikk som ikke virker.

Du skriver også om hvordan demokratiske rettigheter forsvinner i denne prosessen.

Det handler først og fremst om tiltak for å forhindre aksjoner og streiker. Ikke i noe land har disse vært sterkere enn i Spania, som Indignados, M15-bevegelsen og aksjoner mot husutkastelser når bankene satte dem i gang. Dermed kommer motsvaret i form av voldsomme bøtesatser og trusler. For eksempel kan man få 30 000 euro i bot for å «fornærme staten», mens man kan få hele 600 000 euro i bot for ulovlige demonstrasjoner mot «strategiske installasjoner». Dette kan ikke kalles et liberalt demokrati.

I Hellas har de brukt presidentdekreter. Dette er en ordning som ble opprettet for krisesituasjoner, der parlamentet ekskluderes i tre måneder fra å debattere en sak etter at den er satt ut i livet. Da er det vanskelig for parlamentet å gå tilbake. Dette er blitt brukt blant annet til å stoppe streiker og til å si opp 2 650 personer i den greske nasjonalkringkastingen ERT for å gjennomføre troikaens krav.

Men du skriver samtidig at det er Tyskland som er nyliberalismens laboratorium. Hva legger du i det?

Mange andre, blant andre Ingeborg Eliassen i sin utmerkede bok Harde tider, har brukt «laboratorium» som betegnelse på Hellas fordi det er så ekstremt. Som nevnt, mener jeg at det der først og fremst handler om en sjokkdoktrine. Et laboratorium, derimot, er et sted der det du setter i gang kontrollerte reaksjoner, med nøye tilmålte forsøk. Det er det tyskerne har gjort. Tyskland har jo tradisjonelt hatt et velorganisert arbeidsliv, kjent som den sosiale dialogens mor, med lovpålagte bedriftsråd, et uklanderlig samarbeid mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, streikerett forankret i lange og omstendelige prosesser osv.

Dette har endret seg. Mellom 1999 og 2012 hadde ikke tyske arbeidsfolk noen reallønnsvekst. Fra 2003 innførte Schröder-regjeringen de såkalte Hartz-reformene. Dette har endret hele arbeidslivet gjennom fleksibilisering, innføring av minijobber, midijobber, korttidskontrakter, midlertidighet og en endring av hele ytelsessystemet. Dette har gjort at Tyskland i dag fremstår med 25 prosent atypisk arbeid. Dette er irreversible tiltak som har skapt en tysk variant av det amerikanerne kaller working poor – arbeidende fattige. Dette er de som må ha flere jobber, eller som må gå på sosialen ved siden av jobben, for å ha penger til å betale husleia si.

Det er selvsagt særtyske forklaringer på at dette har skjedd, blant annet å unngå arbeidsløshet og et krasj etter samlingen av Øst- og Vest-Tyskland. Men dette er et mønster også for hva som kan skje med et arbeidsliv som ligner mye mer på det norske enn hva det søreuropeiske gjør, i hvert fall dersom ikke fagbevegelsen og andre motkrefter setter en stopper for det. Det er blant annet dette som er bakgrunnen for NorMod-rapportene fra Fafo.

For å skrive et nytt vers på Leonard Cohens sang – «First we take Berlin, then we take Oslo.»

Samtidig har fagbevegelsen i Europa blitt kraftig svekket. Har man rett og slett sovet i timen?

Nei, det blir for enkelt. Du kan kanskje si at tysk fagbevegelse sov i timen, eller i hvert fall at de aksepterte det som kom, fordi det kom fra en sosialdemokratisk regjering. Og det kan jo være en spesifikk tysk forklaring på det, men det er jo en grunnleggende strukturell forklaring på hvorfor fagbevegelsen er svekket.

Hele fleksibiliseringspolitikken med oppriving av store etablerte arbeidsplasser med faste ansettelser, stabile arbeidsstokker osv., er jo per definisjon anti-fagforeningspolitikk. Det er de med relativt trygg basis i arbeidslivet som nødvendigvis må bli den viktigste styrken i en fagorganisasjon. Man kan selvsagt snu på det og si at det er nå folk trenger fagbevegelsen, men vi ser det innenfor bransjer som disse nye online-firmaene at det er uhorvelig vanskelig å organisere.

Selv gjennom streik på streik, som de har hatt det siste halvannet året i Amazon, så har de ikke klart å få tariffavtale. Det kommer jo selvsagt også av at de har en aktiv motpart som ikke vil ha noen tariffavtale, men det skyldes også at store deler av arbeidsstokken er fremmed for fagorganisering. Det er nye generasjoner med en annen nasjonal sammensetning, som kommuniserer dårlig og som har ulik yrkeserfaring og ulik erfaring med fagforeninger.

I Hellas har nå Syriza tatt regjeringsmakt, og både i Spania og i Irland er det venstrepartier som er kritiske til krisepolitikken som banker på dørene til regjeringskontorene. Hvilke perspektiver bør man egentlig ha på dette?

Det Syrizas valgseier har fått frem helt tydelig, er at det ikke er noe slingringsmonn fra den smale sti når det gjelder nasjonal håndtering av den krisepolitikken troikaen har designet. De rådende partiene, enten de er sosialdemokratiske, liberalistiske eller konservative, de følger den smale sti, og det har de gjort i alle land som har vært utsatt for dette. Så kom Syriza til makta, og vi ser at EU sentralt og Berlin spesielt forsøker å møte dette med total mangel på aksept for kravene – det er ikke noe rom. De gir fire måneders utsettelse på betalingskravene, men bortsett fra det er det ingenting.

Statsminister Tsipras og finansminister Varoufakis har nok overvurdert muligheten for å få støtte i EU. De har nok trodd de skulle få revet løs noen betydelige statsledere som nå skulle våge å stå opp og si at nå er det nok, en keynesianisme light. Tross alt er det de står for langt mindre radikalt enn det Pasok, de greske sosialdemokratene, sto for på 1970-tallet. Men denne støtten fikk de ikke. Derimot er det nok en frykt, særlig i Berlin, for smitteeffekten. Nå snakkes det om at det ikke er noen smitteeffekt dersom Hellas skulle gå ut av euroen, at de skulle trekke med seg Italia osv. Det er mulig, det er laget sterkere demninger rundt hvert enkelt lands økonomi, men den politiske smitteeffekten av at Hellas går sin egen vei, den er uansett der, og den utfordrer ikke minst sosialdemo-kratiet. Det er jo den historisk sett sosialdemokratiske velferdsstaten som brytes ned for hvert budsjett. Alle steder der vi ser venstrepartier går frem, enten vi snakker om gamle partier som Sinn Fein i Irland eller nye partier som Podemos i Spania, går sosialdemokratiet tilbake.

Da Guy Standing lanserte boka si i Norge, påsto han blant annet at Podemos i Spania var «prekariatets» parti. Det han ikke ser, er at Podemos er et resultat av en kaotisk politisk situasjon der det tradisjonelle sentrum–venstre i politikken, sosialdemokratene og det SV-aktige Izquierda Unida, ikke har klart å leve opp til folks forventninger til et svar på krisa. Podemos har utnyttet dette på en forbløffende måte. Men det er ikke bare «prekariatet» som støtter dem, det er i stor grad misfornøyde sosialdemokrater, og det klarer Podemos å utnytte. De har funnet en retorikk om la casta, kasten, der de brennmerker de ansvarlige, partier, den etablerte fagbevegelsen og så videre. Selvsagt har de også sine røtter i Los Indignados og M15-bevegelsen, men det er samtidig mye mer komplekst.

Samtidig ser vi høyrepartier som går frem, som Front National i Frankrike og United Kingdom Independence Party (Ukip) i Storbritannia. Er dette uttrykk for det samme?

Ja, delvis er det uttrykk for det samme. Begge typer representerer en kritikk av EU-systemet. Selv om partier som Syriza og Podemos ikke er anti-EU-partier, i hvert fall ikke på samme måte som Ukip og Front National, så uttrykker de mye av den samme kritikken og holdningen til Brussel. Det er en kritikk mot EUs over-styring og nasjonalstatens manglende innflytelse på politikken og handlekraft overfor eget demokrati. Hvis EU skal fortsette å behandle ethvert valg som kommer opp med et alternativ som ikke er spiselig for Berlin eller Brussel på den måten de gjør nå, så er det jo det samme som å si at de godt kan la være å stemme på dem, men de kommer ikke til å få gjennomført politikken sin. Da vil det jo før eller siden sprekke opp på begge sider av det politiske landskapet og dukke opp alternative uttrykk for politisk protest.

Et av hovedbudskapene dine er at venstresida har enorme utfordringer foran seg. Hvor bør vi egentlig starte?

Boka handler jo om faglige og sosiale motstandsbevegelser. Det er det jeg har tro på at kan bevege historien, uansett hvor vanskelig det kan se ut og uansett hvor sterke kreftene for de reaksjonære forandringene vi ser, synes å være nå. Før eller siden vil det oppstå nye sosiale og politiske krefter som finner en måte å organisere seg på som er tilstrekkelig kraftfull til å bidra til å slå tilbake noen av de av kapitalens angrep i det liberalistiske prosjektet som driver frem. Dette er historiens evige lov.

Samtidig kan man ikke tro at man kan fortsette med Occupy-lignende bevegelser, med flat struktur og allmøter på torget. Det var en enorm kraft i 80 byer i USA som forsvant i forbindelse med julehelga 2011. Det er til syvende og sist et spørsmål om organisering, men det handler ikke bare om å styrke fagbevegelsen. En fagbevegelse kan ikke alene klare å stå imot, den må også ha politiske bevegelser og politiske partier som kan støtte opp om kampen. En fagbevegelse har aldri alene klart å styre den politiske utviklingen. Det betyr ikke at det ikke er avgjørende at arbeidsfolk igjen begynner å organisere seg, men fagbevegelsen må også vinnes tilbake for fotfolket.

Ser du tendenser til en slik bevegelse i Norge i dag?

Det foregår mye bra arbeid for å mobilisere mot EØS og bemanningsbyråene i Norge. Selv om det ikke er hele forklaringen på sosial dumping og fleksibiliseringsmanien, er det et av de mest konkrete målene man kan klare å mobilisere fagbevegelsen rundt i kampen mot kriminalitet og sosial dumping i arbeidslivet. Det er jo ingen ny tendens i fagbevegelsen, men det handler mer om at fagbevegelsen slik den finnes i Norge, med sine radikale tendenser, klarer å samle seg rundt en sak og bruke kreftene på det. For det er viktig å samle seg rundt noen få saker å konsentrere seg om, ellers risikerer man å spre seg ut over alt for mye.

Dette intervjuet med Stathis Kouvelakis vart gjort i januar. Me tar eit kritisk blikk for å forstå opphavet, utviklinga i og maulege utfordringar for denne politiske formasjonen.

Utan å nøle har me kasta oss uti komplekse indre tilhøve i den forbløffande mangfaldige radikale venstresida i Hellas. Men Kouvelakis snakkar også om somme av dei direkte og konkrete utfordringane partiet vil møte etter å ha overtatt makta.

Stathis Kouvelakis er medlem av sentralkomiteen i Syriza, og leiande medlem av Venstreplattforma. Han underviser i politisk teori på King’s College i London, og er forfattar av «Philosophy and Revolution from Kant to Marx og medforfattar av Lenin Reloaded» og Critical Companion to Contemporary Marxism.

Sebastian Budgen intervjua Kouvelakis for magasinet Jacobin (https://www.jacobinmag.com). Han er redaktør i Verso Books, og med i redaksjonen for Historical Materialism.

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Fortel om Syriza: Når og korleis vart denne koalisjonen av radikale venstreparti skapt?

Syriza vart danna av mange ulike organisasjonar i 2004, som ein valallianse. Den største var Synaspismos, partiet til Alexis Tsipras – opphavleg Koalisjonen av Venstre og progressive, til slutt omdøypt til Koalisjonen av venstre og aktivistar, som hadde eksistert som parti sidan 1991. Det oppsto på grunn av ein serie kløyvingar i den kommunistiske rørsla.

På andre sida består Syriza også av mange mindre grupper. Somme av desse kjem frå det gamle greske ytre venstre. Særleg KOE, ei av dei store maoistiske gruppene i landet. Dei fekk tri parlamentsmedlemmer ved valet i mai 2012. Det same gjeld DEA som kjem frå ein trotskistisk tradisjon, og andre grupper i hovudsak med kommunistisk bakgrunn. For eksempel AKOA som gjekk ut frå det gamle KP(Interior).¹

Syriza vart danna i 2004, og hadde frå starten relativt lite suksess. Like fullt kom dei inn i parlamentet, då dei klarte sperregrensa på 3 prosent. For å gjøre ei lang historie kort, var Syriza resultatet av ei relativt kompleks reorganisering av den radikale venstresida i Hellas.

Etter 1968 har den radikale venstresida vore delt i to motpolar. Den første var det greske kommunistpartiet (KKE) som sjølv fekk to splittingar: den første i 1968, under oberstdiktaturet, som førte til KKE(Interior). Dei var av eurokommunistisk slag. Og ei ny splitting i 1991, etter at Sovjetunionen kollapsa.

Det eurokommunistiske partiet gjekk gjennom ei splitting i 1987, då høgrefløya danna Gresk venstre (EAR), dei slutta seg til Synaspismos frå starten. Venstresida omdanna seg til AKOA. Det KKE som var igjen etter desse to kløyvingane, var forunderleg tradisjonalistisk, niheldt på ein stalinistisk modell som blei markant meir rigid etter splittinga i 1991. Partiet vart bygd opp igjen på ei plattform som var både stridbar og sekterisk. Dei klarte å få ein relativt betydeleg aktivistbase i arbeidarklassen og folkelege sjikt, og blant ungdommen, særleg på universiteta.

Den andre polen, Synaspismos, som opna seg i 2004 då Syriza vart danna, var sjølv resultatet av samling av to tidlegare utbrot frå KKE. Synaspismos har endra seg betydeleg over tid. På starten av 1990-talet kunne dei røyste for Maastricht-traktaten, og var eit moderat venstreparti.

Men dei var au eit ueinsarta parti sett saman av ulike klare retningar. Svært harde interne kampar sette venstresida mot høgrefløya, og dei siste mista gradvis kontrollen. Danninga av Syriza forsegla venstredreiinga i Synaspismos.

Kva innverknad har den kommunistiske tradisjonen i Synaspismos?

Det kommunistiske opphavet er klart merkbart i kulturen i partiet. Ein del kom frå den eurokommunistiske retninga som opna seg for nye sosiale rørsler frå 1970-talet. Dei viste seg slik i stand til å fornye det organisatoriske og teoretiske grunnlaget, og poda tradisjonane frå den nye radikalismen over på det eksisterande kommunistiske rammeverket.

Det er eit parti som glir lett inn i kvinnerørsla, blant ungdom, anti-globaliseringsaktivistar, anti-rasistar og homorørsla. Samtidig har dei betydelege innslag i fagrørsla. Ein annan del kjem frå sjiktet av kader og medlemmer som forlét KKE i 1991, størstedelen av dei er i dag ein del Venstreretninga, sjølv om mange medlemmer i leiinga og av kaderen også høyrer til her.

Me bør merke oss at partiets kader og aktivistar i hovudsak er utdanna yrkesaktive – folk med universitetseksamenar. Dei har ein svært urban veljarmasse, eit parti med svært sterke røter mellom intellektuelle. Inntil svært nyleg hadde Synaspismos absolutt fleirtal i foreininga for høgare utdanning, i motsetning til KKE, som etter kløyvingane 1989–1991 har mista alle privilegium i intellektuelle sirklar.

Partileiinga har au eit kommunistisk preg. La deg ikkje lure av alderen til Tsipras: Han starta sjølv som aktivist i KKEs ungdomsorganisasjon tidleg på 1990-talet. Mange av dei eldste blant kaderen og leiarane kjempa side om side i den illegale tida, og er veteranar frå fengsel og deportasjonsleirar.

Av den grunn er den greske radikale venstresida prega av kiv, sjølv om det for tida er KKE aleine som held det ved lag – dei stemplar Synaspismos og no Syriza som «forrædarar» som derfor representerer deira «hovudfiende». Det er grunnen til at då Syriza oppretta bilaterale avtalar med alle partia i parlamentet etter vala i mai 2012 – då dei hadde rett til å freiste danne regjering – så avslo KKE jamvel å møte dei.

Og korleis vil du karakterisere Syrizas linje? Vil du seie at denne koalisjonen følgjer ei anti-kapitalistisk linje, eller har dei ei gradvis, reformistisk tilnærming?

Programmatisk og ideologisk har Syriza ei sterk anti-kapitalistisk linje, og har avgrensa seg svært skarpt frå sosialdemokratiet. Det er endå viktigare om me ser på kampane internt i Synaspismos, der retningar som var svake for alliansar med sosialdemokratiet stod mot retningar som var fiendtlege til alle former for avtalar eller koalisjonar, medrekna på lokalnivå eller i fagforeiningane.

Den «sosialdemokratiske» fløya i Synaspismos mista definitivt kontrollen over partiet i 2006 då Alekos Alavanos vart valt til president. Denne høgrefløya som vart leia av Fotis Kouvelis, kom mest bare frå den eurokommunistiske høgregruppa frå EAR, og dei forlét til slutt partiet og starta nytt parti kalla Demokratisk venstre (Dimar): ei gruppe som hevdar vere noko halvvegs mellom Pasok og den radikale venstresida.

Så Syriza er ein anti-kapitalistisk koalisjon som tar opp spørsmålet om makt som eit dialektisk forhold mellom valalliansar og suksess ved valurna, og kamp og mobilisering nedanfrå. Det vil seie at Syriza og Synaspismos ser seg sjølve som klassekampparti, som organisasjonar som representerer spesifikke klasseinteresser.

Koalisjonen av det radikale venstre

Dei ønsker fremme grunnleggande antagonisme mot det noverande systemet. Det er grunnen til namnet «Syriza» som betyr «koalisjonen av det radikale venstre» (Synaspismós Rizospastikís Aristerás). Og denne bevisste radikalismen er ein ekstremt viktig del av partiets identitet.

Korleis er maktforholda blant Syriza-aktivistane, og kor mange folk er det i dei ulike delane av koalisjonen?

I 2012 hadde Synaspismos rundt 16 000 medlemmer. Det maoistiske KOE hadde 1 000–1 500 aktivistar, og du kan rekne meir eller mindre det same for AKOA. Praksisen og organisasjonsforma til Synaspismos har utvikla seg i takt med ideologien. Tradisjonelt var det slett ikkje eit aktivistparti, men dei hadde mange store namn og var retta mot valkamp. Men partiets organisasjon og aktivisme har endra seg mykje, på to nivå.

For det første utvikla det seg ein drivande ungdomsorganisasjon i tida med anti-globaliseringsaksjonar og anti-rasisme. Partiet vart sterkt blant ungdommen, særleg blant studentar, eit område der dei tradisjonelt hadde vore svake. Ungdomsorganisasjonen har no mange tusen medlemmer. Mange frå denne ungdomsorganisasjonen er i dag i kretsen rundt Tsipras. Dei er kjenneteikna av ekte ideologisk radikalisme og identifiserer seg med marxismen, av det althusserianske slaget.

For det andre fekk fagorganiserte ei viktigare rolle i Synaspismos på 2000-talet, då dei vart ankerfeste for venstrefløya i partiet. Med bakgrunn i hovudsak frå KKE, er denne venstrefløya eit arbeidarklasseelement som står for etter måten tradisjonelle klassekampstandpunkt og er svært kritiske til EU.

Det betyr ikkje at det ikkje finst moderate i partiet i dag. Me kan spesielt ta leiande økonomisk talsperson Yannis Dragasakis og somme av kaderen som stod Fotis Kouvelis nær, men som ikkje følgde han over til Dimar.

Det sosialdemokratiske partiet Pasok

Du sa at så langt har Syriza i det vesentlege hatt ein urban og aktivistisk veljarbase. Endra det seg med valgjennombrotet til Syriza i mai 2012, då dei vart nest største parti med 16,7 prosent av røystene og gjekk forbi Pasok?

Absolutt. Det er avgjørande å forstå sosiologien i oppslutninga om Syriza i 2012. Den kvalitative endringa er eit like stort jordskjelv som det kvantitative spranget. Det er relativt lett å forstå det som skjedde i mai og juni 2012 – i kjerna var det eit klasseval. Yrkesaktive arbeidarklasseveljarar i dei store byane som før hadde røysta Pasok, braut over tvert til fordel for Syriza.

Syriza vart størst i stor-Athen, der rundt ein tredjedel av grekarane bur, og i dei andre store byane, og kontrollerer etter dei siste vala i mai «regionråda». Dei fekk sine beste resultat i område med arbeidarklasse og vanlege folk som tradisjonelt var bastionar for Pasok – og også KKE.

Tilbakegangen for KKE byrja i desse områda, og det vil bli verre. Me har sett KKE-veljarar gå over til Syriza. Dette er arbeidarveljarar, men også utdanna yrkesaktive. Syrizas oppslutning blant dei mellom 18–24 og 24–30 år var nær landsgjennomsnittet deira, men blant dei sjikta som utgjør kjerna i arbeidarklassen (30+), gjorde partiet det betre enn landssnittet.

Den svakaste oppslutninga kom blant folk som ikkje var yrkesaktive, folk på lands-bygda (medrekna bønder), pensjonistar, husmødrer, sjølvstendig næringsdrivande og uavhengige akademikarar. Så Syriza har grunnlaget sitt i yrkesaktiv arbeidarklasse – medrekna dei øvre sjikta her; folkelege grupper og arbeidslause i dei store byane.

I kva grad har Syriza støtte frå offentleg tilsette?

Valundersøkingar viser at Syriza fekk støtte frå 33 prosent av dei offentleg tilsette og frå 34 prosent i privat sektor i juni 2012, meir eller mindre like tal, litt meir blant offentleg tilsette om me tar med utviklinga mellom juni 2012 og EU-vala i mai. Men dei aller beste resultata kom i den andre valkretsen i Pireus – ein viktig industri- og arbeidarklassekrets – og i Xanthi-provinsen nord i Hellas, med fleirtal av muslimar og tyrkisktalande. Syriza fekk faktisk valt to tyrkisktalande muslimar til parlamentet frå dette området.

Korleis forklarer du den brå valsuksessen til Syriza i 2012?

Det er tri faktorar. Den første er den valdelege sosiale og økonomiske krisa i Hellas og slik ho utvikla seg frå 2010, med innstrammingskrava gjennom dei berykta felles memoranduma (avtalane den greske regjeringa signerte med troikaen for å sikre landets evne til å betale gjelda).

Den andre ligg i det faktum at Hellas – og no også Spania – er dei einaste landa der denne sosiale og økonomiske krisa har utvikla seg til ei politisk krise. Det gamle politiske systemet basert på eit svært stabilt to-parti-styre hadde kollapsa.

Den tredje faktoren er folkeleg mobilisering. Det er ikkje tilfeldig at dei to europeiske landa der den radikale venstresida har tatt av, er Hellas og Spania, landa med den sterkaste folkelege mobiliseringa dei seinare åra. I Spania hadde dei indignados-rørsla, mens Hellas hadde ei djupare og sosialt meir mangfaldig rørsle.

Dei fleste av dei som hadde frigjort seg frå dei tradisjonelle formene for politisk representasjon, har vendt seg til den radikale venstresida, mens ein del som har blitt ståande utanfor denne utviklinga har latt vere å røyste, dei blei vesentleg fleire etter starten på krisa eller gått til det ekstreme høgre, nemleg nynazistane i partiet Gyllent Daggry.

Men den politiske og veljarmessige suksessen til Syriza kan forklarast meir nøyaktig av det faktum at partiet har gått mot memoranduma og sjokkterapien i innstramminga heilt frå starten. Etter lange debattar, særleg innan Synaspismos, avviste Syriza tanken om alliansar med Pasok heilt frå alliansen først vart danna.

Og på grunn av den «aktivistiske» ånda viste partiet seg konkret og praktisk i stand til å følgje opp dei sosiale rørslene og kollektive aksjonane som har vore i Hellas dei siste åra. Det har dei gjort samtidig med at dei har respektert desse rørslene som autonome, medrekna dei nyaste og mest spontane mobiliseringsformene. For eksempel støtta dei torgokkupasjonsrørsla me hadde i 2011, mens KKE fordømte desse som «anti-politiske», og skulda dei for å vere dominert av småborgarar og anti-kommunistiske element.

Det er eit parti som også har gjort mykje for solidariske nettverk på lokalnivå, for å handtere den traumatiske sosiale krisa og dei konkrete effektane ho har på kvardagen til folk. Det er au ei kraft som er synleg nok i institusjonane, og gjennom det synest i stand til å endre den politiske maktbalansen på nasjonalt nivå.

Når det er sagt, Syriza tok av på meiningsmålingane først dei siste vekene i valkampen i 2012. Det verkelege gjennombrotet kom då Tsipras konsentrerte valkampen sin om å danne «ei anti-innstrammingsregjering frå venstresida», han presenterte det som eit allianseforslag mellom KKE, ytre venstre og små dissidentelement i Pasok.

Det var det som bokstaveleg talt endra retninga på valkampen, og sette ein heilt ny dagsorden. Det var då me byrja høyre ei rørsle – det var nesten noko fysisk – og Syrizas oppslutning for i veret. Frå då av måtte dei andre partia reagere på tilbodet frå Syriza, som hadde eit konkret politisk perspektiv – eit som faktisk var oppnåeleg – der Hellas kunne riste av seg åket frå memoranduma og troikaen.

Ein lite sekterisk politikk, til venstresida å vere?

Ja, absolutt. Syriza er svært truverdige med slike forslag på grunn av arbeidet deira i dei sosiale rørslene, men au på grunn av sin eigen indre struktur. Det vil seie, det er ein politisk front, og jamvel innanfor Syriza er det ei praktisk tilnærming som tillèt sameksistens mellom ulike politiske kulturar. Eg vil kalle Syriza eit hybrid-parti, eit synteseparti, med ein fot i tradisjonen etter den greske kommunistrørsla og den andre foten i dei nye formene for radikalisme som har vakse fram i denne nye perioden.

Trur du den sosiale rørsla me såg i torgokkupasjonane betydde noko for Syrizas framgang ved valurnene?

Absolutt. Somme trudde at desse rørslene ikkje bare var spontane, men au anti-politiske, at dei stod på utsida og mot politikken. Dei avviste politikken dei såg gjennomført, men dei såg samtidig etter noko annleis. Både Podemos i Spania og Syriza i Hellas viser at om den radikale venstresida legg fram høvelege forslag, då kan dei bli samde med desse rørslene, og by på eit truverdig politisk «konsentrat» av krava deira.

Kva for konkrete erfaringar har Syriza med lokale og regionale styringsposisjonar etter 2012?

Frå 1990- og 2000-talet avviste den radikale venstresida alle alliansar med Pasok, og av den grunn var verken Syriza eller KKE involverte i regionale styringsorgan, og i svært få på lokalnivå, heilt opp til nyleg. I dag er det eit skarpt skille mellom det gjennombrotet Syriza har gjort på nasjonalt og EU-nivå, og stoda på lokalt nivå.

Partiet fekk svakare resultat i vala på lokalt og regionalt nivå 25. mai 2014 enn dei hadde nasjonalt og i EU-vala: 18 framfor 27 prosent. Men det var likevel store framsteg, med fleirtal til Syriza i to regionar, medrekna Attica der nær 40 prosent av grekarane bur.

Alexis Tsipras

Korleis ser grekarane på Alexis Tsipras?

Det fremste kjenneteiknet hans er alderen: Når det kjem til stykket er han ein ung mann. Men kaderen og leiarane til den radikale venstresida er framleis dominerte av ein generasjon som nærmar seg seksti, eller jamvel meir, som framleis nyt prestisjen frå kampen mot oberstdiktaturet.

Alekos Alavanos som var president i Synaspismos, gav kontrollen over til Tsipras for å markere brot med denne typen generasjonsforkalking. Det var ei stor politisk handling. Tsipras er populær fordi han alt før han kom inn i leiinga i Synaspismos, toppa partilista ved kommunevalet i Athen.

Han er ikkje akkurat ein karismatisk folkevald. Han er heller ingen dårleg talar, men han har avgjort ikkje talegavene til George Galloway eller Jean-Luc Mélenchon. Han har au gjort nokre mistak, spesielt da han som svært mange på den radikale venstresida i Hellas frå starten undervurderte kor djup krisa var, og korleis den offentlege gjelda ville bli brukt for å rettferdiggjøre innstrammingstiltaka.

I 2010 og tidleg 2011 såg det ut til at han hang etter hendingane. Så la han om til ein stridbar stil i parlamentet, særleg i opposisjon til Pasok-regjeringa og dåverande statsminister George Papandreou. Slik forbetra han den folkevalde profilen sin. Og forslaget hans i forkant av vala i mai 2012 om ei regjering som samla den radikale venstresida og alle som var mot innstrammingane, sikra gjennombrotet hans.

Han har endra biletet av den radikale greske venstresida, som heilt opp til no vart sett som ein stor, viktig, eller nyttig del av sosiale rørsler, men ikkje som ei kraft som tok på seg det historiske ansvaret med å finne ein veg ut av krisa. Det er ein verkeleg omsnu for venstresida som framleis er traumatisert etter nederlaget til kommunismen på 1900-talet. Og i dag vil dei bort frå rolla som evig minoritet – dei som er dømde til bare å drive «motstand».

Kan du gi oss tal på den relative styrken til Syriza, med medlemstal og tyngde etter 2012, og så meir om den indre dynamikken i Syriza, venstreplattforma, ulike grupper der – og den motsette sida, sentrum og høgre?

Straks etter vala i 2012 starta sameiningsprosessen i det som til då hadde vore ein partikoalisjon. Først var det nasjonale konferansar, som for første gong valte eit leiande organ, og så stiftingskongressen i juli 2013. Eg trur nokre viktige avgjerder om partistruktur og det me kan kalle type parti vart gjort på det stadiet, men det vart prioritert ein rask prosess som ikkje gav rom for grundige og djupare politiske diskusjonar.

På same tid opna partiet seg, men utan å rette seg mot spesifikke veljargrupper eller folk i sosiale rørsler. Så det var meir eller mindre ein prosess som førte til eit parti av medlemmer enn eit parti av aktivistar eller aktive medlemmer, eit parti med tilhengarar framfor eit parti av militante. Noko som au betyr at Syriza var eit parti som til ein viss grad var mottakeleg for om ikkje klientelisme², i det minste ein praksis med tradisjonelle maktnettverk på lokalnivå, som framleis er sterke i Hellas.

Dei samfunnsberande partia er øydelagde på nasjonalt nivå. Dei eksisterer ikkje som sentraliserte parti, eller nesten ikkje. Pasok har gått fullstendig i oppløysing, og det var utan samanlikning den sterkaste partiorganisasjonen i Hellas. Nytt Demokrati som var eit masseparti på høgresida er også alvorleg svekka, men nettverka knytte til desse partia er framleis sterke på lokalnivå. Me såg til dømes det i dei siste lokalvala, der gapet mellom valoppslutninga til Syriza og evna til å få lokale styringsposisjonar er svært, svært tydeleg.

Det andre negative trekket i den nye strukturen er at Syriza er blitt eit tydeleg leiarsentrert parti, og det blir forsterka av at indre strukturar er svært ulike, dysfunksjonelle og fungerer mindre og mindre som reelle organ for å utvikle politikk eller vedtak. Heile vedtaksprosessen er blitt meir sentralisert, mindre open, der leiinga speler ei avgjørande rolle, kombinert med ulike uformelle nettverk av leiarar. Det er ikkje eit kollektivt leiarskap, heller ikkje ei avgrensa leiargruppe.

Eg trur eit av måla til partileiinga var å marginalisere venstresida i Syriza. Dei trudde på alvor at me var relativt sterke i det gamle Syriza (før 2012) som var organisert som ein koalisjon, ei samling av fleire parti, men at med straumen av nye medlemmer ville den relative styrken vår minske kraftig.

Eit eksempel som meir gjeld den langt største delen, Synaspismos: På siste kongressen i partiet, der Dimar splitta ut, hadde venstresida leia av Alavanos om lag 25 prosent av røystene.

Så då Venstreplattforma fekk 25 prosent på den førebuande nasjonale konferansen til Syriza i november 2012, kom det som ei stor overrasking på leiinga. Det var ei endå større overrasking på dei at Venstreplattforma auka den relative styrken til over 30 prosent på stiftingskonferansen.

I mellomtida hadde medlemstalet i Syriza omtrent dobla seg, og det held seg stabilt der, ein auke frå rundt 17–18 000 medlemmer til 35–36 000. Utviklinga var kraftig reint geografisk, men gapet mellom veljaroppslutning og medlemsoppslutning er framleis stor, og banda mellom partiet og kjerneveljarane – arbeidarklassen i byane – er framleis veike.

Syriza er framleis sterkt dominert av intellektuelle sjikt: høgt kvalifiserte og utdanna offentleg tilsette. Alder er au ganske problematisk: Den relative tyngda av yngre folk er framleis avgrensa.

Finst det ein ungdomsorganisasjon?

Ja, det er ein ungdomsorganisasjon, danna av ungdomsavdelingane til dei som samla seg i Syriza, men han er relativt liten målt mot oppslutninga Syriza har i desse gruppene. Det mest oppmuntrande er kanskje at Syriza har styrka seg i fagforeiningane, omtrent ei dobling, men utgangspunktet var lågt. Framleis har Syriza svak oppslutning blant fagorganiserte, særleg i privat sektor, samanlikna med KKE.

Kvalitativt er sjølvsagt stoda noko annleis. Og interessant nok, sjølv om kommunistpartiet totalt sett framleis er sterkt og samansveisa, er bastionane deira no i mindre dynamiske delar av fagrørsla, eller i område som har vore lite aktive siste tida, av fleire grunnar (delvis fordi det har skjedd lite i privat sektor).

I dei mest aktive foreiningane, der mobiliseringa har vore kraftig, er ikkje bare Syriza sterkare (det var dei på forhand), men dei har au utvikla seg mest. For eksempel er partiet leiande kraft i forbundet for lærarar i vidaregåande utdanning, eit svært viktig forbund i gresk fagrørsle. Det er også klart at ytre venstre har styrka seg gjennom ulike faglege frontar, med folk både frå Syriza og Antarsya.

Så det har utvikla seg eit radikalt miljø i fagrørsla den siste tida, og det er au tilfelle på universiteta, der den radikale venstresida har styrka seg (jamvel KKE har styrka seg litt), og ytre venstre mest. Mens Syriza har stagnert på universiteta – resultatet er ganske tydeleg i studentvala i Hellas – og det er interessant at dei radikale studentane som i hovudsak røyster på lister der Antarsya-aktivistar er ryggrada, i større og større grad røyster på Syriza i nasjonale val utanfor universiteta.

Me har sett denne todelte haldninga stadfesta i andre val, særleg lokalval, eller i gapet mellom dei regionale vala og EU-vala. I dei regionale vala fekk lista til Antarsya, ytre venstre-koalisjonen, rundt 2 prosent, og i EU-vala bare ei veke seinare fekk dei bare 0,72 prosent.

Så det er klart at i visse sektorar med mykje mobilisering og aktivisme lokalt eller nasjonalt er det ein tendens til at organ eller aksjonar leia av ytre venstre får støtte. Men når det kjem til politisk representasjon, blir Syriza på eit vis den viktigaste representanten for desse kreftene.

Slik blir noko av det mest markante som har skjedd den siste perioden at skillet på den radikale venstresida i Hellas no går mellom eit svært fastgrodd, svært sekterisk og svært isolert KKE, og alle dei andre (Syriza, Antarsya og så vidare).

Venstreplattforma

Kan du seie oss litt meir om korleis Venstre-plattforma har utvikla seg etter 2012: samansetting, framgang, graden av einskap og så vidare?

Venstreplattforma har to delar, Venstreretninga, ei slags tradisjonell kommunistisk retning – i hovudsak fagforeiningsfolk som kontrollerer storparten av den faglege sektoren i Syriza. Det store fleirtalet av desse folka kjem frå KKE, dei som braut med KKE ved den siste splitten i 1991. Så er det den trotskistiske delen (DEA og Kokkoino som nyleg slo seg saman).

Venstreplattforma har vore utsett for intenst press frå leiinga, men au av måten arbeidsstil og struktur i partiet har utvikla seg under og etter samlingsprosessen. Presset frå partifleirtalet har virka saman med strukturelt press på grunn av utviklinga av partiet, og nedgangen i aksjonar og mobilisering den siste perioden.

Alle desse faktorane var negative, eller kunne verka negativt på den relative tyngda til Venstreplattforma. Men totalt sett klarte Venstreplattforma presset ganske bra. Mangfaldet i gruppa fungerte som ein styrke. Slik kan ein seie at trass i at plattforma er bygd på ulike kulturar, så er det indre samhaldet mykje sterkare enn i fleirtalsblokka, som er ei mykje meir heterogen samling av politiske kulturar.

Blant fleirtalet kan du til dømes finne folk som kjem frå sosialdemokratiet, aktivistar som kjenner seg nær ytre venstre, aktivistar som er orienterte mot såkalla nye sosiale rørsler, og svært tradisjonelle reformistar som enten kjem frå eurokommunistane eller frå KKE; men også venstrenasjonalistar, vanlegvis frå Pasok, og dei mest ekstreme anti-nasjonalistane – nesten ein gresk versjon av eit anti-tysk fenomen.

For ikkje å snakke om maoistane (KOE)!

La oss seie at maoistane sjølvsagt står nærmare den første venstrenasjonalistiske polen. Så totalt er fleirtalet mykje meir heterogent.

Det Venstreplattforma klarte i perioden mellom vala i 2012 og stiftingskonferansen, var å trekke til seg eit breitt sjikt av aktivistar som verken assosierer seg med Venstreretninga eller trotskistane, og som eigentleg ikkje bryr seg om desse skillene.

Det dei bryr seg om er å støtte den interne venstreopposisjonen eller venstreperspektivet, eit klarare radikalt syn i Syriza, og det er grunnen til at den svært manipulerande taktikken til fleirtalet slo tilbake og enda opp med å styrke Venstreplattforma, jamvel under sjølve kongressen.

Me enda opp med å få meir enn 30 prosent av delegatane, sjølv når ein reknar med at me var underrepresenterte på kongressen i forhold til røystene me fekk i partiet. Og til det kan ein legge dei 1,5 prosentane av røystene til den såkalla Kommunistplattforma (danna av tilhengarar av Alan Woods og Den internasjonale marxist-tendensen).³

Utviklinga etter kongressen har vore positiv ikkje bare for Venstreplattforma, men meir allment for maktbalansen internt i Syriza, fordi fleirtalssida sprakk under valkampen til dei siste regional- og lokalvala og EU-valet. Meir presist har venstrefløya av fleirtalet – i hovudsak aktivistar og utsplitta folk frå Tsipras’ fløy i Synaspismos (Venstreeinskap) – avgrensa seg frå resten. (På typisk gresk vis er resultatet av prosessen at me no har Venstre Venstreeinskap (sic) og Høgre Venstreeinskap (sic) rundt Tsipras.)

Venstresida av fleirtalet har samla seg om «Plattforma til dei 53» underteikna av 53 medlemmer av sentralkomiteen og nokre parlamentsmedlemer i juni 2014, straks etter EU-valet. Dei kritiserte Tsipras kraftig for forsøka på å trekke til seg politikarar frå etablissementet, og for å drive valkamp som ikkje gav nok rom for sosial mobilisering og aksjonar, for ein kampanjestil svært sentrert rundt han som person med PR-teknikk og knep, og også for å dempe nokre avgjørande punkt i programmet – meir spesifikt spørsmål som gjelda, nasjonalisering av bankane og så vidare.

Så om Venstreplattforma fekk over 30 prosent på stiftingskongressen (pluss 1,5 prosent frå woodistane), har ein etter det kunne måle styrken til Venstreplattforma i partiet? Og korleis vil du anslå styrken til Venstre Venstreeinskap?

Mi oppfatning er – noko ein i det minste kan sjå i sentralkomiteen – at Venstreplattforma pluss venstrefløya i fleirtalet har fleirtal i partiet, og det har vist seg siste perioden, som i det avgjørande spørsmålet om alliansar. Leiinga gjekk sterkt inn for ein allianse med Dimar, og dei nådde ikkje fram. Dei klarte det ikkje fordi reaksjonen i partiet var overveldande, og motoren i denne reaksjonen var desse to venstrekomponentane.

Så trass i at eurospørsmålet framleis hindrar ei meir samanhengande haldning frå det me no kan kalle den breie venstresida i partiet, er det like fullt tilfelle at leiinga har fått mykje meir avgrensa manøvreringsrom.

Ulykkelegvis har fleirtalet i leiinga fristilt seg enno meir frå partiet og sett bort frå partivedtak. Eg snakkar ikkje her om noko enkelt skille mellom leiarskap og grasrot – eg meiner fristilt frå partiet som eit heile. Og det er sjølvsagt ein alvorleg risiko for framtida.

Sentralkomiteen har vore samla svært sjeldan, og det blir meir og meir vanleg at viktige vedtak blir fatta svært lite opent, som resultat av stadig hestehandling mellom ulike grupper og lobbyistar som prøver få gjennom sitt syn, og så vidare.

Kor solid vil du seie Venstreplattforma er? Eg meiner, dei veit kva dei er mot – fleirtalet – men i kva grad er dei einige om kva dei er for, særleg når det gjeld spørsmålet om regjeringsmakt og utsikter til jobbtilbod, regjeringsposisjonar og så vidare?

Eg trur som eg har sagt før, at Venstreplattforma ikkje bare negativt men også positivt er langt betre samansveisa enn partifleirtalet. Og sjølv i programmatiske spørsmål er ho langt meir samla og einig. Den rolla Costas Lapavitsas har hatt, og hans innsats i økonomiske spørsmål har vore ganske avgjørande, med ekspertisen han har i ei rad økonomiske spørsmål.

Det som pregar fleirtalet, er at dei langt frå har ein samanhengande politikk. Somme har ei svært fast haldning til gjeldsspørsmålet. Dei meiner betalingsnekt absolutt er eit alternativ, og at me må stå fast på kravet om å skrive av hovuddelen av gjelda.

Men når ein spør «Ok, kva gjør me når det skjer?», og kor gjennomførbart det er utan å forlate euroen – ein nesten direkte konsekvens, ikkje eit val – vil dei helst ikkje svare og hoppar over spørsmålet ved å seie at det vil avhenge av maktbalansen i Europa. Venstreplattforma har i motsetning til det langt meir presise svar.

Viktigaste interne usemja i Venstreplattforma – ein nesten automatisk og uunngåeleg konsekvens av dei to kulturane som skal eksistere saman – er usemja om geopolitiske spørsmål, utanrikspolitiske spørsmål. Venstreretninga har eit meir tradisjonelt kommunistisk og anti-imperialistisk syn, dei er heller ikkje fiendtlege til, heller for, nasjonale referansar, eller ein kombinasjon av nasjonale og klassereferansar.

DEA har ei meir internasjonalistisk – eller det dei trur er meir internasjonalistisk – kultur. Det betyr at i spørsmål som Kypros eller tilhøvet til Tyrkia, eller Ukraina eller slike spørsmål, er det meiningsskilnader avhengig av saka det gjeld.

Korleis ser Venstreplattforma på ein potensiell seier for Syriza? Er det ei felles haldning til ikkje å bli med i regjeringa, ikkje ta ministerpostar, eller kva slag mobilisering – utanomparlamentarisk eller aktivisme – dei kan vere med på?

Eg trur det som kjenneteiknar ikkje bare Venstreplattforma, men den breie venstresida i Syriza, som inkluderer delar av fleir-talet, er det faktum at dei ser regjeringsmakt som eit middel til å utløyse sosial kamp. Og dei meiner det verkeleg, fordi dei er gjennomsyra av ein praksis retta mot mobilisering.

Sjølve oppfatninga dei har av partiet og kva politikk dreier seg om, er retta mot aktivisme, for å seie det kort. Det er ganske klart at den politikken Tsipras eller fleirtalet i leiinga har stått for siste perioden, gir mykje mindre rom for sosiale rørsler og mobilisering.

Bare for å gi deg eit eksempel: I 2012 la Tsipras sterk vekt på at det ikkje bare dreidde seg om ei Syriza-regjering, men ei regjering av heile den venstreorienterte anti-innstrammingssida – det gjeld framleis, men betyr lite så lenge det er klart at verken ytre venstre eller KKE går med på slikt samarbeid.

Men minst like viktig var at det skulle bli regjeringa til dei sosiale rørslene og dei som er mot innstramminga. På den tida viste Tsipras spesifikt til erfaringane frå Bolivia, og ein av dei viktigaste initiativa frå Syriza mellom vala i mai og juni 2012 var å kalle inn ei slags generalforsamling av rørsler i dialog med leiinga i Syriza. Det var ei svært uvanleg hending.

Leiarane frå kampanjar, fagforeiningar – slike folk i dialog med Tsipras og nokre andre frå leiinga gav eit svært sterkt bilete av det politiske og sosiale synet Syriza stod for på det tidspunktet. Det skjedde ikkje noko samanliknbart i den siste perioden.

På den andre sida må me også seie at heile atmosfæren i Hellas har endra seg dramatisk: Sosiale rørsler er mindre aktive, saman med meir allmenn demoralisering og passivitet – trass i at det sjølvsagt har vore viktige kampar i visse sektorar.

Atmosfæren i landet er svært annleis enn i 2012, spesielt er det mindre sosial mobilisering. Frå det perspektivet er linja til Syriza meir ei tilpassing til utviklinga.

Så Venstreplattforma vil ha ein modell om lag som Folkefronten i Frankrike⁴, der ei venstreregjering er verktøyet som skal mobilisere klassekamp og aktivitet i samfunnet, som så skal legge press på regjeringa? Ein fot innanfor og ein fot utanfor?

Vel, det er vanskeleg å spå. Du refererer til folkefrontregjeringa, men situasjonen då var at folket hadde heilt andre krav enn det svært avgrensa programmet til Folkefronten sjølv. Så sigrane, erobringane og framgangane til Folkefronten kom straks gjennom presset frå masserørslene.

Med Syriza no trur eg det er rettare å sjå Syriza-siger som ein utløysar, fordi det gir sjølvtillit og bryt den resignerte haldninga den siste perioden, men au fordi det må tiltak til å opne rom for sosial mobilisering. Her trur eg det mest avgjørande spørsmålet kanskje er forslaget om minstelønn tilbake på nivået før memoranduma, og kanskje viktigare, få på plass igjen heile systemet med kollektivavtalar og arbeidsrettslovgivinga som er slakta dei siste fire åra.

Det ville ikkje bare opne rom for kamp, men også bygge opp igjen fagrørsla som er i forferdeleg forfatning i dag.

Men på spørsmålet om ministerpostar og det å ha ei rolle i regjeringa er det inga felles linje? Folk må bestemme seg når så langt kjem?

Nei, absolutt ikkje. Eg trur Venstreplattforma er svært klare på at graden av involvering på regjeringsnivå vil avhenge av kva for strategiske val regjeringa gjør. Det er slik me behandlar det spørsmålet, og ikkje omvendt.

Og det trur eg kanskje er det som viser korleis vår politiske praksis skil oss frå andre: Me set ikkje ministerpostar først, men linja som er valt, og dei første strategiske avgjerdene til regjeringa. Så alt avheng av kva for linje som vinn fram. Og no, mens me snakkar saman, er ikkje alt avklart. For å seie det forsiktig, treng programmet til Syriza mange avklaringar.

Men overordna er linja vår slik: Me skal halde oss til den heilt grunnleggande politikken til Syriza slik han er.

Det noverande programmet eller programmet frå 2012?

Eg meiner det noverande programmet. Og minimumsplattforma frå Thessaloniki-kongressen som Tsipras har endra litt nyleg: bare å halde seg til det betyr å gå inn i store konfrontasjonar, det må sjølvsagt bety støtte frå og stimulans til folkeleg mobilisering på den eine sida, og mobilisering av partiet og andre sosiale og politiske krefter i heile prosessen.

Det meiner eg er rolla til Venstreplattforma: å vere katalysatoren i dialektikken mellom det som skjer på regjeringsnivå, og det som skjer ute i samfunnet. Det er oppgava, kanskje den historiske oppgava om alt går bra, til Venstreplattforma. Me er ei meir samstemt kraft i partiet, me kan agere som katalysator for innsats, og hindre at det opnar seg eit gap mellom grasrota og regjeringsnivå.

Som du godt veit, ville den klassiske manøveren vere å tilby venstresida arbeidsministeren og ministeren for sport og kultur, og reservere nøkkeldepartementa til høgrefløya i partiet …

Ja, men det er ingen risiko for det no. Eg trur at risikoen er at dei nettopp ikkje vil gjøre det. Dei vil tilby nokre strategiske postar, men kanskje utan å vere klar på den politiske linja. Noko som betyr at dei vil binde hendene våre på forhand.

Så eg trur det avgjørande vil vere om linja med å ta ansvaret for konfrontasjonar, både heime og sjølvsagt med EU og europeiske krefter, vinn. Om det skjer, kan ikkje kampen vinnast utan svært seriøse avklaringar i Syriza og på den breiare greske venstresida.

Mitt håp (men eg trur det er realistisk) er at det vil føre til samling bak Syriza, og at sektorar som i dag er skeptiske og nølande til Syriza, vil ta klare standpunkt. Då trur eg me vil ha noko som liknar ein felles front.

Kan du seie litt om Panagiotis Lafazanis som den viktigaste talspersonen for Venstreplattforma?

Ja, han er ein nøkkelperson, og det er både ein styrke og eit minus. Syriza er svært leiarorientert, eller heller den vegen, og eg er redd Venstreplattforma og meir spesifikt Venstreretninga som er største delen, langt på veg er ein personsentrert organisasjon. Antonis Davanellos (frå DEA) er også ganske framståande, men på nasjonalt nivå speler Lafazanis ei svært avgjørande rolle.

Han er representativ for den aktivistgenerasjonen som stod i front i kampen mot diktaturet. Han er ein av under ti kommunistiske ungdommar i heile Hellas som rømte frå fengsel i diktaturtida. Han er av den generasjonen.

Han klatra i hierarkiet i KKE på sytti- og åttitalet, og blei med i politbyrået, men stod spesielt nær tidlegare generalsekretær (1973-1989) Harilaos Florakis. Han gjekk ut av partiet saman med ei rekke leiande personar ved splitten i 1991, der han stod sentralt.

Mange forlét Synaspismos eller Syriza, om dei blei tok dei høgrestandpunkt (som Dragasakis). Det som er spesielt med Lafazanis er at der andre gjekk mot høgre, stod han fast på marxismen, men braut med stalinismen (sjølv om me kan seie at han var av dei som bak lukka dører i leiinga i KKE var svært kritisk til Sovjetunionen seint på syttitalet og på åttitalet).

Mange i KKE mistenkte han den gongen for å vere eurokommunist, han var kjent for omfattande studiar av Gramsci og liknande, men alt det var svært hemmeleg – bare kjent i dei aller inste sirklane i partiet, og offentleg stod han på partilinja.

Lafazanis blir no utpeika og angripen av greske media fordi han blir sett som ein hard negl. Han er den i Syriza som media og sjølvsagt høgresida og systemlojale krefter elskar å hate, og som konstant blir stigmatisert. Han blir presentert som herr Anti-Euro og herr Bryt-med-EU i Syriza. Eit nyleg eksempel: Rett etter brotet i forhandlingane mellom Syriza og Dimar trykte den største dagsavisa i Hellas (Ta Nea) ein skrikande usignert leiar på førstesida som sa:

Pass på, grekarar: De røystar på Tsipras, men det er faktisk Lafazanis som styrer partiet.

Ein må forstå at ein av hovudgrunnene til at media og den politiske eliten er fiendtlege til Syriza, er at det er svært sterke venstrekrefter i partiet. Tsipras må ta omsyn til det, og det er grunnen til førstesideoppslag som «Tsipras! Do a Papandreou»», altså bli kvitt den indre opposisjonen og bli ein reell leiar. Bli kvitt desse hardnakka galne venstre-folka og så vidare.

KKE

Ettersom me nemnde KKE kan me like godt gjøre oss ferdig med dei raskt. Folk er framleis nysgjerrige på dei. I kva grad trur du linja deira er rasjonell, eller er ho bare sjølvmorderisk?

Begge delar. Eg trur det einaste KKE er opptatt av er å halde partiet gåande, halde dei flytande. KKE drøymar om å komme tilbake til stoda i 2009, då dei framleis var dominerande krafta på den radikale venstresida. Det er det dei verkeleg ønsker. Dei vil vere eit parti med 7–8 prosent oppslutning, med leiinga i visse sektorar og så vidare.

Det er eit svært konservativt partiapparat, og det skaper eit stort gap mellom det indre livet i KKE og tredje perioden-retorikk som dei nyttar reint overflatisk. I debattar får ein stadige referansar til revolusjonær retorikk, til sosialismen, til arbeidarklassen, arbeidarmakt og så vidare, men KKE har reint faktisk vore ekstremt passive alle desse åra.

Partiet har konsekvent vore svært fiendtlege til grasrotmobiliseringar. Dei fordømte på ein sinnssjuk måte torgaksjonane (våren 2011), omtalte dei som del av eit antikommunistisk plott. Så det er eit svært konservativt parti, eit parti som ikkje liker grunnleggande endringar.

Men er dette eit samstemt syn? Er det ikkje pressa gjennom av autoritære krefter i leiinga?

Det er pressa gjennom, men dei har eit svært sterkt partiapparat og har skapt eit svært samansveisa parti. All opposisjon er nådelaust utrydda gjennom åra, og dei har klart å halde kontrollen over partiet. Eg har mistanke om at det svært dårlege resultatet dei vil få i vala no kanskje vil få noko å seie.

På siste kongressen i april 2013 såg me alvorleg usemje, men leiinga klarte å kvitte seg med dei fleste dissidentane, og eg trur alt vil avhenge av korleis ting utviklar seg. Verdssynet til KKE og delar av ytre venstre kviler på at Syriza mislykkast og gjør forræderi. Dei krev det, og det er ein slags sjølvoppfyllande profeti der.

Dette synet har spelt ei rolle som me må ta omsyn til – og eg seier ikkje det for å frita Syriza-leiinga for sitt ansvar. Det at desse kreftene gjorde alt for å isolere Syriza frå resten av den radikale venstresida, la sjølvsagt til rette for at partiet skulle moderere linja og politikken.

Påstanden er at nettopp den kommande fiaskoen til Syriza vil radikalisere massane og frigjøre dei frå reformistiske illusjonar, men dette blir kategorisk avvist av stadig fleire i det greske samfunnet som tar det for det det er, nemleg ei fullstendig uansvarleg og ganske sinnsjuk linje. Det er bortkasta bruk av krefter, og det kan bare endrast om stoda kvesser seg til framover.

For første gong i Europa etter andre verdskrigen har eit radikalt venstreparti slått sosialdemokratane i val. Syriza gjekk forbi Pasok på grunn av eigen innsats, men au på grunn av kollapsen i sosialdemokratiet. Vil overtaket vare?

Sjokkterapien Hellas har opplevd har gitt same resultat som i landa i Sør der han er brukt tidlegare. Det gamle politiske systemet har kollapsa, og det er første gongen det skjer i eit vesteuropeisk land etter krigen.

Dei to store partia er ramma: Pasok, og i mindre grad Nytt Demokrati. I 2012 mista dei 20 prosent av veljarane, det svakaste resultatet for høgresida sidan Hellas vart sjølvstendig.

Pasoks kollaps er meir alvorleg enn tala aleine viser. I dei store byane kom Pasok på sjette- eller sjuandeplass. I dei fleste arbeidardistrikta dei hadde som bastionar, blei dei slått av nynazistane i Gyllent Daggry. Oppslutninga blant 18–24-åringar var bare 2,6 prosent, og brorparten av veljarane deira (13,4 prosent av veljarane) var pensjonistar og folk på landsbygda og mindre provinsbyar.

Pasok

Så Pasok er totalt diskreditert i auga til grekarane?

Partiet er totalt øydelagt. Alt som er tilbake i Pasok er restane av det gamle nettverket mellom stat og parti. Dei to partia som veksla om makta etter oberstdiktaturet, var masseparti men også statsparti; det vil seie parti svært knytte til staten og fordelinga av jobbar og ressursar som dei kunne kontrollere ut frå grepet dei hadde på statsapparatet.

Pasok og Nytt Demokrati bygde arbeidet sitt på lukka nettverk, ikkje bare den gammaldagse varianten med å gi fordelar til eliten, men klientelisme bygd på byråkratiet, medrekna fagforeiningsrørsla. Nytt Demokrati var «eit folkeleg høgreparti», eit Volkspartei likt dei tyske Kristelegdemokratane, og som kunne stø seg på ein relativt sterk del av fagrørsla.

Ingen kontakt mellom Syriza og Pasok idag?

Utanfor Hellas er det vanskeleg å forstå den djupe kløfta som skil Pasok ikkje bare frå den radikale venstresida, men frå heile det greske samfunnet. Sidan 1990-talet for KKEs del og 2000-talet for Syriza del, har alliansar med Pasok vore utenkeleg, på alle nivå.

Så grunnen til at det er ei buffersone rundt Pasok er at resten av venstresida ikkje reknar det som eit venstreparti lenger.

Det er viktig å forstå ein ting om språket til den greske venstresida. Fram til 1974 fanst det ikkje noko sosialistparti i Hellas, og i vårt politiske vokabular betyr «eg høyrer til venstresida» «eg er til venstre for Pasok». Pasok har faktisk aldri vore rekna til venstresida i den greske oppfatninga av ordet. I Hellas er venstresida knytt til den kommunistiske tradisjonen i brei forstand. Og det utelukkar sosialdemokratar som Pasok.

La oss snakke om resentreringa av Syrizas linje det siste året. Kva er det som har skjedd?

Den såkalla re-sentreringa dreier seg om at debatten i partiet gjekk føre seg på fleire nivå. Tsipras eller leiinga la opp til diskusjonar på mange nivå.

Dei to viktigaste økonomane i partiet er Giannis Dragasakis og George Stathakis – og det er dei som reelt representerer dei mest høgreorienterte i partiet. Stathakis er rett fram, Dragasakis manøvrerer meir taktisk, og dei har utvikla sin eigen politikk i økonomiske spørsmål, som systematisk avvik frå vedtak på kongressane eller partiets offisielle linje.

Tsipras måtte ofte gripe inn for å opprette ein slags balanse igjen, men det førte med seg at utgangspunktet – kongressvedtaka frå 2013 – vart utvatna. Dragasakis og Stathakis erklærte for eksempel at ei Syriza-regjering aldri einsidig ville avvise å betale gjelda, mens vedtaket frå kongressen eksplisitt seier at alle våpen er på bordet, og at ingen tiltak er utestengde om kreditorane driv utpressing av ei Syriza-regjering.

Dei to har til tider vore uklare, avhengig av kven dei har snakka med eller til, til og med i spørsmål om å avvise memoranduma eller om Syriza kravde avskriving av heile eller delar av gjelda.

For det andre har Tsipras reist mykje den siste perioden. Det var nødvendig fordi han er leiar av eit parti som til nyleg hadde oppslutning på rundt 5 prosent, og ikkje hadde truverde som statsleiar. Han måtte forbetre det, for ikkje å snakke om kunnskapen om internasjonal politikk.

Derfor besøkte han stader og institusjonar som blir dyrka av samfunnseliten og dei økonomiske oligarkane, som Ambrosetti Forum. Det er ein slags svært eksklusive klubbar der viktige folk frå næringsliv og finans samlar seg og diskuterer. Inntrykket var at han på slike stader presenterte ein mildare versjon av partiets politikk.

For eksempel drog han til New York og talte på Brookings Institute, og hadde mange referansar til New Deal og Franklin Roosevelt. I Austin i Texas sa han at Syriza aldri ville forlate eurosona, mens partiets haldning er, som han sjølv seinare sa, at me ikkje blir vilkårslaust i eurosona.

Alt dette skapte inntrykket at Syriza ikkje er heilt klare på avgjørande og strategiske spørsmål, og at debatten går på ulike plan. Slik vart det skapt skepsis om dei verkelege intensjonane til Syriza, og om dei vil stå fast mot presset alle fornuftige menneske veit ei Syriza-regjering vil bli møtt med.

Dette utløyste stadige interne debattar og diskusjonar i partiet, smertefulle til tider, men like fullt har dei ført til somme resultat. Det har kosta, men i det minste har ikkje Syriza offentleg svikta sine grunnleggande standpunkt.

Det kan me faktisk sjå no. Sjølv om det er uklare punkt rundt korleis ein skal oppnå desse standpunkta og måla, er det klart for alle at Syrizas politikk har svært lite å gjøre med europeiske sosialdemokratiske parti. Det er ein politikk for eit verkeleg brot med nyliberalismen og kuttpolitikken. Syriza viser ein politisk kultur som er knytt til sosial, politisk og ideologisk radikalisme som ligg djupt i genane i partiet.

Det betyr ikkje at overraskande ting ikkje kan skje, det betyr ikkje at me har garantiar mot at resultatet vil bli dårleg. Men det betyr at sjansen for ei avgjørande endring av maktforholdet mellom klassekreftene er der. I Hellas er folk over eit breitt spekter klar over at det er det einaste reelt maulege, og at om me taper, vil det vere eit tap for ein lang historisk periode framover.

Har folk forlate partiet siste tida? John Milios er kjent i den engelsktalande verda gjennom bøkene sine, og no for intervjuet i The Guardian og ser ut til å ta avstand frå partileiinga?

Inntil nyleg var ikkje Milios spesielt viktig blant dei leiande økonomane i partiet (Dragasakis og Stathakis hadde styrt spelet). Rolla hans var å gi ein slags marxistisk argumentasjon mot dei som kravde brot eller eit klart brot med EU, og meir spesifikt i spørsmålet om euroen.

Milios kom med mange marxistiske og radikale argument, sa at brot med euroen ville bety devaluering av arbeidet, ei tilbakevending til nasjonalistiske standpunkt. På ein måte som han har brukt tiår på å utvikle, skulda han meir eller mindre folk som gjekk inn for brot med euroen for gjenbruk av sentrum–periferi-tenkinga frå 1970-talet, og at det verkelege prosjektet deira var ein nasjonalt basert gresk kapitalisme.

Etter dette synet blir truleg det å unngå å bryte med euroen ein nesten mytisk garanti for eit internasjonalistisk og sosialistisk perspektiv. Konkret betydde det at Milios forsvarte dei mildt reformistiske standpunkta til Dragasakis og Stathakis.

Milios byrja ta avstand frå dette på to nivå. Først i spørsmålet om politiske alliansar, der det var klart at han ikkje vilkårslaust ville opne for folk frå Pasok eller det gamle etablissementet. Han avviser au å mjuke opp dei anti-nyliberale delane av programmet. Eg trur han var svært skuffa over at Syriza ikkje utvikla eigen politikk på spørsmålet om skattereform (som var ein av hans hovudinteresser), det vil seie ein modig omfordelingspolitikk – skattlegge dei rike og så vidare.

Det er ganske uklart kva Syriza vil gjøre med bankane, og kva dei vil gjøre med privatiseringane. Dei vil nok i det minste kansellere nokre av dei mest skandaløse sala av offentleg eigedom til latterlege prisar. Men fråsegner frå Dragasakis og Stathakis nyleg om bankar og privatisering er ikkje oppløftande, når dei klart går tilbake på vedtak og politikk frå kongressen.

Så dette er svært viktige spørsmål ei Syriza-regjering må ta stilling til, ikkje på lengre eller litt lengre sikt, men straks.

Kanskje du kan seie noko om dei kandidatane fleirtalet har utnemnt til det kommande valet?

Igjen trur eg det er eit viktig spørsmål i partiet. I partilaga og også i regionane har mest alle forsøka på infiltrasjon og på å få posisjonar frå den gamle politiske eliten feila. Dei vart avviste av eit overveldande fleirtal, og det er ein indikator på at Venstreplattforma og det «breie venstre» i partiet ikkje er ei isolert gruppe, men reelt i stand til å få gjennomslag i svært viktige spørsmål.

Reaksjonen frå Tsipras og leiinga var først systematiske forseinkingar av sesjonane i sentralkomiteen, og dermed paralyserte dei politiske vedtak på dette nivået. På den måten fekk leiinga bortimot blankofullmakt for 50 av desse 450 kandidatane (det er 300 i parlamentet, men 450 kandidatar). Det betyr at det er først no me kan sjå den endelege samansettinga av alle listene.

Tanken om samarbeid med Dimar stranda på grunn av reaksjonen han møtte. Mange kandidatar blei også forkasta av lokalavdelingane. Og no er det ein slags diskusjon om dei folka som vil få fallskjermar, ført svært ovanfrå og ned.

På den andre sida er det faktum at Costas Lapavitsas vart godkjent som kandidat svært viktig. Det blei alt diskutert under EU-vala, og fleirtalet i partileiinga forkasta kandidaturet hans.

Dette er svært viktig fordi Lapavitsas ikkje bare er eit individ – han er symbolet på ein spesiell og svært konsekvent politikk for korleis ein skal handtere krisa, med Europa, med gjelda, med heile rekka økonomiske spørsmål. Med han på lista og som parlamentsmedlem blir det meir sannsynleg at Syriza verkeleg meiner det når ein seier «alle val er opne».

Om Syriza blir størst i valet, treng dei fleirtal i parlamentet. Er det mauleg – og korleis?

Eg ser ikkje bort frå eit valskred til fordel for Syriza. Meiningsmålingane seier 35 prosent, ikkje langt frå absolutt fleirtal, ettersom valordninga i Hellas gir ein bonus på femti plassar til det største partiet. Så det er mauleg og jamvel sannsynleg at Syriza vil få absolutt fleirtal.

Det er sant at dei ikkje har openbare allierte: KKE har avvist alle alliansar, mens Dimar som var ein del av den styrande koalisjonen for eitt år sidan, er avvist. Det er ein av vanskane Syriza vil møte, men me skal ikkje gløyme at det uttrykker eit avgjørande politisk spørsmål: somme medlemmer ønsker moderere Syrizas politikk, og stoler her på konsesjonar dei må gjøre for å bygge alliansar.

Dei greske veljarane er klar over dette, og det kan godt gi Syriza klart fleirtal til å gjennomføre programmet sitt utan å måtte gi konsesjonar til eit parlamentsfleirtal.

Kva meiner du om haldninga til Nytt Demokrati, som speler på «den raude faren» og fryktar kaos om Syriza vinn?

Ein må forstå at etter fire år med memorandum, så er ikkje bare høgresida, men au sentrum–venstre – eller det som er igjen av det – ekstremt autoritære formasjonar som står for ein jernnevepolitikk.

Den noverande statsministeren frå Nytt Demokrati, Antonis Samaras, kjem frå den nasjonalistiske fløya i partiet, og han er omgitt av ei gruppe der dei fleste kjem frå det ekstreme høgre. Dette er ein erkekonservativ høgrefløy som speler på djupe antikommunistiske refleksar i delar av det greske folket.

Så regjeringa nyttar ein fryktretorikk, dei har ingen andre argument. Og det er ein del av det autoritære «muskelspelande» synet dei har på politikk. Om Syriza mislukkast, vil framtidsutsiktene for landet vere svært reaksjonære og autoritære.

Kva for område prioriterer Syriza?

Det er fire hovudsaker, utan at eg set dei i prioritert rekkefølgje her. Den første saka er hastetiltak for å hanskast med dei mest sjokkerande sidene av katastrofen dei siste åra; gi alle husvære elektrisiteten tilbake, skolemåltid til alle barna, og få på plass igjen eit helsestell som er verdt namnet. Slik stoda er, står ein tredjedel av innbyggarane utanfor helsestellet.

Den andre saka er å avvikle kjernetiltaka frå memoranduma. Det betyr minimumslønna tilbake til der ho var før 2010, og få på plass igjen kollektivavtalar og sosiallovverket som er totalt øydelagt. Det vil opne eit handlingsrom for arbeidarane, og straks føre til forbetringar. Me må au bli kvitt dei absurde eigedomsskattane som staten har tvinga ut av befolkninga i fleire år. Det er ikkje rom for forhandlingar på noko av dette.

Den tredje saka er gjelda – og her må det bli visse forhandlingar. Ein får ikkje orden på Hellas så lenge gjeldsvilkåra frå memorandum-regimet held fram med å køyre landet gjennom kverna.

Kutta i offentlege utgifter og sosiale tiltak har vore blodige, for å frigjøre budsjettoverskot til å betale gjelda. Dette lar seg ikkje gjennomføre. Budsjettoverskotet kan aldri bli nok til å betale gjelda, som har auka mens BNP har gått ned. No er gjelda på 177 prosent av BNP.

Me må finne ei løysing på dette. Syriza vil insistere på ei løysing lik den Tyskland fekk i 1953: det vil seie å slette storparten av gjelda og betale resten på grunnlag av veksten i økonomien.

Kva gjør me om europearane nektar?

Igjen er alle val på bordet, men Syriza vil ikkje bøye av og la seg presse på same vis som Anastassiades. Han var president på Kypros våren 2013, frå høgrefløya, då parlamentet på Kypros samrøystes avviste gjeldsplanen frå EU.

Den fjerde saka er å få fart på den øydelagde økonomien, for å handtere den massive arbeidsløysa (26 prosent, og 50 prosent mellom ungdom) Hellas har i dag. Bare offentlege investeringar kan løyse dette. Det er eit svært komplisert spørsmål, men me treng ein omstart på økonomien på ein måte som svarer til sosiale og miljømessige behov, svært forskjellig frå det me har i dag.

Så la oss sjå for oss at vala er over og at Syriza har fått absolutt fleirtal og ikkje treng stole på tvilsame allierte. Eit valskred. Som du veit skreiv Paul Mason eit stykke om kva faremoment Syriza ville møte dei første få vekene etter ei slik hending, og kva for enormt press dei ville bli utsett for, både frå marknaden og frå EU.

For augneblinken er linja til Tsipras å krevje at EU viser korta og satse på at det er nok, at krisa Hellas vil skape i eurosona vil vere nok til at ting blir roa ned. Kva er di oppfatning av denne strategien, og korleis er Syriza budd for dette presset?

For det første er det ikkje forstått kor valdeleg det politiske klimaet og valkampen er i Hellas. Det same var tilfellet i 2012. Det er heilt ærleg nærmare ein valkamp i eit latin-amerikansk land enn i Europa.

Heile haldninga og retorikken og debattforma som både regjeringa og media har utvikla, er å framstille Syriza som ei grunnleggande illegitim kraft. Den djupare meininga er: at når Syriza kjem til makta, vil det bli heil apokalyptiske tilstandar – at Hellas vil bli kasta ut frå eurosona, hyllene i butikken vil bli tomme. Dei lagar til og med fotomontasjar med tomme, eller påstått tomme, hyller i Venezuela og Argentina med bodskapen: «Det er dette som vil skje i Hellas».

På ein måte har desse truslane vore nyttige, særleg dei mange erklæringane frå EU-talspersonar siste tida. Alle var svært fiendtlege til Syriza, alle bygd på truslar. Syriza må møte det, dei må stå mot dette. Haldninga i dag er at me ikkje vil endre krava våre, me vil ikkje vatne dei ut.

På andre sida ønsker Syriza å forsikre veljarane om at det er folk og krefter i Europa som er meir opne for forhandlingar og visse konsesjonar. Tsipras skreiv til dømes ein svært uheldig artikkel der han antyda at den italienske og franske regjeringa til ein viss grad var mot kuttpolitikken.

No framhevar dei fråsegner frå tyske sosialdemokratar eller ein artikkel i Bloomberg, der det blir sagt at «Grexit» ikkje vil skje – det er ikkje eit sannsynleg scenario, at ingen tenker på det. Men det viktige er at måten Syriza blir framstilt på i dominerande europeiske media, har endra seg dei siste vekene eller dagane.

Kva betyr denne endringa? Før var linja «Dei er hardbarka venstreorienterte, dei er ein trussel, me må stå mot dei og knuse dei og så vidare». Direkte fiendskap. No er tonen «Dei er faktisk meir fornuftige enn dei høyrest ut, og uansett vil ikkje mykje endre seg.»

Så til sjuande og sist er det slik at same kva du gjør, må du halde fram innafor den eksisterande ramma, og somme speler den snille purken og andre den stygge. Men i røynda er jernburet der framleis, og handlingsrom eksisterer faktisk ikkje.

Eg meiner det moderate synet i partiet er forståeleg til eit visst punkt – ettersom ei meir defensiv linje kanskje kan bli nødvendig i visse tilfelle. Men problemet er at det ikkje førebur folk ute i samfunnet på det som uunngåeleg vil komme om Syriza vinn: at vedtak om å sette ut i livet heile programmet vil vise seg føre til svære konfrontasjonar, både internt og med resten av den europeiske unionen.

Igjen, eg meiner at sjølv i valkampen har venstresida i Syriza ei rolle å spele ved på lojalt vis å vere trufaste mot programmet og så vidare, men legge vekt på det faktum at ting ikkje blir lett, at me må vere budd på alvorlege kampar, og me må legge vekt på dette ut frå situasjonen og veike punkt i fleirtalets standpunkt.

Men Tsipras speler au det kortet innimellom, så det er eit konstant spel å balansere dei ulike motseiingane. Om du ser sakene litt på avstand, ligg motseiingane i situasjonen i seg sjølv, i den forstand at ein vanskeleg kan unngå slike motseiingar slik stoda er.

Me snakkar om ein situasjon der den sosiale mobiliseringa har vore svært lågt ein ganske lang periode, og stoda no er valkamp, ikkje opprør. Maktbalansen internasjonalt er ikkje til fordel for Syriza, trass i utviklinga i Spania nyleg. Totalt i Europa er det klart at ei Syriza-regjering vil bli ganske isolert.

Derfor er denne nølinga med tvitydige svingingar delvis uunngåeleg, så lenge me er klare på det faktum at me står framfor valet mellom konfrontasjon eller å gi opp og overgi seg. Eg ser ingen mellomposisjonar mellom å overgi seg og konfrontasjon.

Gjelda og euroen

La oss ta spørsmålet om gjelda og euroen som er kjerna i splittinga og kjernespørsmål for den radikale venstresida. Dei er delvis tatt opp både av Venstreplattforma i Syriza og av Antarsya. Det er nøkkelspørsmål dei hevdar fleirtalet ikkje behandlar skikkeleg, unngår eller prøver tåkelegge. Kan du seie noko om både den symbolske tyngda og meir konkrete strategiske tyngda om no Syriza vinn valet?

Det er mange spørsmål i eitt her. La oss starte på det symbolske planet: Eg trur at når det gjeld ideologisk hegemoni, så har den herskande klassen i Hellas bygd sin dominans på det europeiske prosjektet – ideen om at Hellas kunne bli eit «moderne» land ved å slutte seg til europeisk integrasjon, eit «utvikla vest-europeisk land», og slik endeleg og uomgjengeleg bli med i klubben med dei mest utvikla og framståande i Vest-Europa.

Det er ein seigliva fantasi i Hellas, heilt frå landet vart sjølvstendig, å bli ein fullt ut akseptert del av Vest-Europa. Og det første tiåret etter å ha slutta seg til euroen, såg det ut til at fantasien var blitt verkeleg.

Ein skal sjølvsagt ikkje undervurdere den symbolske krafta i euroen: Her kan ein tenke på analysen Marx gjorde av rolla pengar og valuta speler, og alle symbolske verdiar knytt til det. Det fungerte. Alle veit at Hellas og dei andre landa i EU-periferien – før krisa, før memoranduma – hadde høgast oppslutning om både EU-prosjektet og om felles valuta.

Eg trur det er typisk tenking i underordna land. Sjølvsagt har denne støtta gått dramatisk ned i løpet av krisa, men røyndommen er faktisk meir tvitydig enn det: på eine sida er det mistru til EU fordi dei kom med memoranduma og troika-styret.

På den andre sida ser det ut til at folk i ein slags desperasjon klyngar seg til restane av tidlegare symbolsk status. Innimellom er dei endå meir desperate over å miste statusen, eller antatt status, som fulle medlemmer av «klubben» av Europas mest avanserte land. Sunn fornuft har det ikkje lett.

Om politiske strategiar: Retningar i Syriza, spesielt dei som har ein viss eurokommunistisk bakgrunn (og i mindre grad dei som har aktivistbakgrunn) uttrykker sterk støtte til sjølve det europeiske prosjektet.

Motsett, dei med bakgrunn til venstre for KKE (som Venstreretninga) er tradisjonelt meir fiendtlege til EU-integrasjonen, og har heilt frå starten av krisa hatt ei meir negativ haldning til euroen og heile strategien, og EU som institusjon eller samling av institusjonar.

Men ikkje frå eit venstrenasjonalistisk perspektiv?

Eg trur det er feil å seie at dei som har bakgrunn frå KKE er venstrenasjonalistar. Det finst ein tradisjon med venstrepatriotisme, sterkt knytt til den anti-fascistiske rørsla. Men om du til dømes tar konflikten med Makedonia eller forholdet til Tyrkia, då er KKE og folka som kjem frå KKE-verda ekstremt milde i Tyrkia-spørsmålet. Eller om du tar Makedonia, der var KKE det einaste partiet som ikkje var med i den såkalla nasjonale konsensusen tidleg på 1990-talet som ikkje ville godkjenne nasjonalt sjølvstende for Makedonia.

I Syriza utvikla Venstreplattforma ein prinsipiell kritikk av EU, og ser at Hellas som del av eurosona er ein del av kjerna i problemet. Om ein ikkje er klar til å bryte med eurosona, om det står att som einaste val i ei Kypros-liknande utpressing, då har du på forhand bunde hender og føter.

Fleirtalet i Syriza gjekk sterkt mot det synet, og argumenterte på ein måte som overflatisk ser svært venstre ut, som å seie at ei slik haldning fører tilbake til nasjonale løysingar. Dei kritiserer ikkje bare mangel på internasjonalisme, men au mangel på anti-kapitalisme, fordi dei seier det underliggande her er å vende tilbake til nasjonalistisk kapitalisme. Svært på linje med det resten av den radikale venstresida i Europa sa.

Påverka av Antonio Negri eller liknande standpunkt?

Når det gjeld fleirtalet i Syriza trur eg ikkje det er Negri. Negri kan ha spelt ei rolle i den meir aktivistiske fløya, men når det gjeld fleirtalet, trur eg Die Linke og Rosa Luxemburg-stiftinga har spelt ei nøkkelrolle. Dei er viktige i å tåkelegge mange område, som indre reformer i EU, å forstå krisa, og når dei seier måten å komme ut av krisa på i kjerna dreier seg om omfordeling.

Bak dette ligg ideen om at me må endre maktbalansen direkte på EU-nivå, unngå alle einsidige tiltak på nasjonalt nivå. Alle andre strategiar vil gi tilbakeslag fordi dei bygger på nostalgi for den gamle nasjonal-staten og så vidare. Slik gjekk debatten. Euroen blei eit punkt som splitta.

Det andre spørsmålet som er minst like viktig, er gjelda. Her er ikkje geometrien eller grunnlaget for debatten den same. Somme av folka som er mot å bryte med euroen, er for ei radikal haldning til gjelda. Dei ser klart for seg at det kan bli uunngåeleg å la vere å betale gjelda, eller i det minste at ein må vurdere det som våpen i forhandlingane rundt restrukturering av den greske gjelda.

Haldninga til fleirtalet i Syriza er likevel at du kan skilje dei to spørsmåla, og starte diskusjonen rundt gjelda. Fordi brot med innstrammingane og memoranduma er ufråvikelege, er ein etter denne logikken i ein motsett utpressingssituasjon, den svake mot den sterke. Du bryt einsidig med innstramminga, og derfor har Merkel og kompani ikkje anna val enn å godta ei positiv omstrukturering av gjelda, til fordel for debitoren.

Eg meiner dette blir ein form for sirkelargumentasjon. Det verkelege spørsmålet er: Alle er samde om at brot med innstramminga og å handle einsidig mot memoranduma er einaste vegen ut av stoda i dag. Og her vil me ha støtte frå fleirtalet i Hellas, så det er eit avgjørande vilkår.

Så er spørsmålet om det kan skje innafor ramma av euroen eller ikkje? Eg trur det framleis er eit opent spørsmål, og bare praktisk erfaring vil gi eit gyldig svar.

Mi meining, og meininga til Venstreplattforma, er at desse spørsmåla ikkje kan løysast utan å drøfte eurospørsmålet. Spørsmålet om gjeld og memorandum er lakmustesten på politikken til fleirtalet i Syriza.

Veken drakme eller euro?

På andre sida blei haldninga til KKE svært raskt, nesten straks: «Dette er ein falsk debatt, me bryr oss ikkje om valutaen.» Det offisielle slagordet er «Verken euro eller drakme; innanfor kapitalismen er det likegyldig om me er for eller mot EU». Dei seier at dei som er for å bryte med euroen er endå farlegare fiendar, fordi det er å avleie kampen frå dei verkelege måla i klassekampen, og så vidare.

Verken drakme eller euro, men rubel og internasjonal sosialisme!

Vel, du kan fjerne rubelen frå likninga no, men ja, ein slags mytisk arbeidarmakt. Det blir gjort til ei slags umiddelbar demarkasjonslinje mellom reformistar og revolusjonære, som fullstendig undervurderer

a) maktbalansen i det greske samfunnet og stillinga til den reelle radikale venstresida, og

b) blandar strategiske mål med delmål og krav.

Og denne ultimatismen, som set dette spørsmålet som ein føresetnad for alle slags radikale eller felles eller samlande politiske standpunkt, er blankt avvist i stoda i dag. Den avgjørande testen vil komme svært raskt. Me får vite om det er mauleg å bryte med kuttpolitikken og bli innafor eurosona. Så langt tyder alt på at det ikkje er mauleg.

Det er denne typen utpressing både Irland og Kypros har vore utsette for nyleg, som europeiske regjeringar bruker i dag når dei seier «OK, kanskje grexit kan unngåast om de blir innafor dagens rammer. Kanskje de ikkje er så farlege som de prøver vere, derfor vil de raskt gå inn på sporet andre venstreregjeringar har følgt dei siste åra, i ulike europeiske land, der Frankrike var først».

Så eg trur Venstreplattforma vil bli reinvaska av det som kjem og som me står framfor, men rette måten å ta opp dette spørsmålet på er ikkje å sjå euroen som eit vilkår, men også blankt avvise ideen om at me skal godta offer eller konsesjonar for å bli i eurosona.

Men reduserer ikkje det på eit vis skillet mellom fleirtalet og Venstreplattforma i dette spørsmålet til eit skinnval? Splittelsen ser ikkje ut til å vere så viktig, og heng mykje på offentlege erklæringar, som delvis er skodespel: bløffe, avvise og stemple Merkel og kompani som bløffmakarar. Det ser ikkje særleg reelt ut.

Eg trur det er langt meir reelt enn du meiner.

På papiret kan du sette opp den slags kompromiss: «Me står fast på euroen», «Alle val er på bordet, men me vil ikkje gå ut av eurosona», og det er denne typen formuleringar du finn i alle nøkkeldokument frå partiet. Men slike kompromiss er ikkje stabile, og hendingane sjølv har vist det.

På eine sida er standpunktet «me skal halde fast på euroen», og på andre sida «me må vere budde på alle typar initiativ og mål». Det konkrete resultatet er at Syriza ikkje er budd. Det finst ingen plan B. Partiet er ikkje gjort klar, ikkje det greske samfunnet, ikkje folket. Og det blir framleis brukt til å presse det greske folket, og vil utan tvil bli brukt til å presse ei Syriza-styrt regjering.

For å gjøre det klart: Me snakkar om utgang eller potensiell utgang frå eurosona, ikkje EU? Ingen i Syriza gjør framlegg om å gå ut av EU?

Ikkje heilt sant. I det minst er Venstreretninga fiendtlege til EU.

Men kan ein sjå føre seg Hellas bli i EU etter å ha gått ut av eurosona?

Ja, men det reiser spørsmål om dei europeiske traktatane, og i kva grad dei passar saman med alternative løysingar. Frå det perspektivet kan du seie at standpunktet til Venstrefronten i Frankrike, i det minste på papiret, om å vere ulydige mot traktatane, er relevant her. Bortsett frå at me har sett i vala nyleg at det stod i programmet og på papiret, har det aldri vore tatt opp offentleg og utvikla og forsvart.

Debatten i Hellas er meir avansert fordi dette har blitt reelle spørsmål i den offentlege debatten, og ikkje bare blant snevre grupper av intellektuelle eller aktivistar. Og eg meiner det er verdfulle lærdommar den breie venstresida i Europa kan trekke ut av den.

Nato

Korleis kjem Nato-spørsmålet inn her?

Eg trur Nato-motstand framleis ligg i ryggmargen hos folk på den radikale venstresida i Hellas. Men etter at krisa opna seg, har motstand mot troikastyret stått over alt anna. Det er til og med slik at sjølv USA med Obama blir vurdert som meir velvillig enn Merkels Tyskland.

Eg trur det er delar av Syriza som kanskje ser USA som eit motvekt til eit Merkel-dominert EU. Eg delar ikkje den oppfatninga, og eg trur det blir dyrekjøpte politiske val. Grekarar som hevdar slike standpunkt, er tilbøyelege til å støtte den utanrikspolitikken dagens regjering og politiske elite står for, nemleg ein allianse med Israel der ein prøver bruke Israel som eit kort i forholdet til Tyrkia, og slik snu den tradisjonelle aksen eller alliansen mellom Hellas og den arabiske verda, eller i det minste delar av ho.

Eg er grunnleggande usamd i dette, men ein må forstå at oppfatninga er at hovudmotsetninga er innanfor Europa og med Tyskland, då har det på eit vis erstatta spørsmålet om USA-imperialismen.

Å gå ut av Nato er ikkje ein del av programmet?

Det er også eit diskusjonstema i Syriza. Venstreplattforma er sterkt for einsidig utmelding av Nato, men ordbruken som dominerer innanfor den radikale venstresida er «oppløysing av Nato». Det er som med gjelda. Me vil forhandle om gjelda, men kva skjer om motparten er ueinig i forslaga dine? Kva betyr «oppløysing» av Nato? Det veit eg verkeleg ikkje.

Men eg er samd i at det ikkje er den viktigaste oppgava til den greske regjeringa. Du kan ikkje kjempe på alle frontar samtidig. Og hovudkampen no er sjølvsagt mot troikaen og dei herskande innanfor EU.

Kanskje tar eg feil, men eg får inntrykk av at Venstreplattforma, i det minste den siste teksten frå Heiner Flassbeck og Lapavitsas snakkar om å avskrive delar av gjelda, og ser ut til å tone ned borgarkontroll med gjelda. Det var i vinden med Attac og prosessen i Ecuador, som ein deltakande prosess der folket kunne gå inn i rekneskapen til staten og undersøke korrupsjon og feilfordeling, og legge til rette for folkets eigen kontroll med statsfinansane.

Det ser ikkje akkurat ut til å vere sentralt her. Det blir ikkje sett som ein spesifikk politisk masseprosess. Er det rett?

Det er mange spørsmål her. Innsikt i og kontroll med gjelda var eit av krava som vart vedtatt på kongressen til Syriza, og på plass i sluttdokumentet. Men det er eit av krava det er blitt tyst om frå majoriteten si side.

Det som gir meir grunn til uro, er at sjølv om det var ei byrjande kampanje på dette spørsmålet dei to første kriseåra, stilna slike krav kraftig, og det ser ikkje ut til å vere eit viktig spørsmål i den offentlege debatten.

Lapavitsas har lagt stor vekt på spørsmålet i det han har skrive. Når han skriv saman med Flassbeck, må han stå meir på ei konsensuslinje, visse emner blir sett til sides, blant dei er dette. Dette er eit av problema som på positiv måte kan og bør køyrast i ei skikkeleg internasjonal kampanje, ettersom det er eit hovudtema som mange ulike krefter kan samlast om.

Men det kan ikkje bli seriøse diskusjonar om gjelda utan at ein stiller spørsmålet «Kva vil de gjøre om motparten seier ‘nei’?» Mange av debattane sidan 2012 har ein tendens til å tilsløre spørsmålet ved å gå ut frå at den andre sida uunngåeleg må gi konsesjonar. Det er ganske enkelt ikkje tilfelle.

Kva slags samfunn vil Hellas vere i juli 2015

Tenk at det er juli 2015. Syriza har vunne valet, Venstreplattformas politikk er gjennomført, med grexit frå euroen, memoranduma er avvist og i det minste delar av banksystemet er nasjonalisert, det er slutt på privatiseringar og så vidare. Kva slags samfunn vil Hellas vere i juli 2015?

Me veit alle at sosialisme i eit land ikkje vil gå. I kva grad vil eit venstresosialdemokrati i eit fattig, tilbakeståande europeisk land vere i stand til å endre ting, utan tilgang til internasjonale lån, og utestengd frå eurosona?

For det første ville det då etter ditt bilete vere starten på gresk betalingsnekt. Fordi det er til sommaren svære summar skal betalast av på gjelda, og med gresk betalingsnekt og etterfølgjande utgang eller utkasting frå eurosona, er det ei lang rekke vanskar ein må handtere.

Men alle samfunnsendringar opp til i dag har skjedd med ei fiendtleg innstilt omverd. Og her er vurderinga av tid og stund heilt avgjørande. Politikk dreier seg i kjerna om å gripe inn i tida og bytte ut den herskande makta med noko nytt. Sjølvsagt er sosialisme i eitt land strategisk ikkje mauleg. Og samfunnsendringar kan bare skje i Europa om ein får ei utvikling bygd rundt dette.

Så mitt svar er som følgjer: Det blir sjølvsagt hardt for Hellas, men handterbart om måla regjeringa og politikarane har sett seg får sterk støtte frå samfunnet og folket.

Ei venstreorientert regjering som tar Hellas den vegen, vil vekke ei enorm bølgje av støtte frå store delar av opinionen i Europa, og aktivisere den radikale venstresida i desse landa til eit nivå me ikkje kan tenke oss i dag, med grunnlag for at dei kan bli sterke maktfaktorar i eige land.

Spania er den mest openbare kandidaten der ein kan få eit gresk-liknande scenario, men eg trur at sjølv om det ser usannsynleg ut i dag, så er Frankrike ei potensiell svak lenke i EU, om vinden frå sør blir sterk nok.

Me har erfaringar frå eit land som er kapitalistisk som Hellas, med eit kapitalistisk borgarskap, med radikale reformistar eller jamvel revolusjonære i regjering, og som samtidig kan dra fordel av oljereservar, og som til ein viss grad har kunna dra fordel av støtte frå resten av kontinentet, med velvillige eller til og med pro-Chavez-regjeringar.

Stoda i Hellas er mykje verre enn for den bolivariske revolusjonen – færre fordelar og mindre internasjonal støtte. Og det står ikkje så bra til i Venezuela i dag. Så kva for reservar finst som kan føre til at det vil gå betre i Hellas?

For det første har det venezuelanske eksperimentet for å endre samfunnet vart i femten år. Venezuela hadde ikkje sterke venstreradikale tradisjonar, ingen kamptradisjonar lik dei i Hellas eller resten av Latin-Amerika. Venezuela vart sett på som eit Dubai eller emirat. Bare les Los pasos perdidos (Tapte steg), ein roman av Alejo Carpentier⁵, då ser du samfunnsendringar som skjer over ein uvanleg kort tidsperiode, då eit tilbakeståande land raskt blir noko som Saudi-Arabia eller emirata.

Politisk, sosialt og økonomisk er Hellas eit langt meir avansert kapitalistisk samfunn enn Venezuela: samfunnsstruktur, politiske tradisjonar, grunnlova, samansettinga av klassar og sosiale krefter er mykje nærmare eit gjennomsnittleg europeisk land.

Men med eit stort småborgarskap …

Ok, eit stort småborgarskap, men ikkje noko nært Venezuela, der uformell sektor representerer rundt 50 prosent av befolkninga, spesielt etter dei nyliberale reformene. På toppen av det var oljereservane eit mektig våpen, men dei hindra au alle endringar av økonomien i Venezuela. Så det er eit tviegga sverd.

Derfor er synet mitt på Hellas:

a) Om me får ein periode på femten år utan kvalitative framgangar, men med sosiale endringar, då er det flott;

b) Hellas høyrer sjølvsagt til periferien, men sentrums indre periferi, det betyr at det destabiliserande potensialet eit gresk eksperiment kan ha på det kapitalistiske systemet kanskje er større enn Venezuela;

c) Den samla politiske erfaringa til sosiale og politiske krefter i Hellas – og eg ønsker ikkje å nedvurdere det enormt viktige som har skjedd i Venezuela – kan bare ikkje samanliknast.

Hellas har rike tradisjonar med politisk kamp. Det som skil solidaritet med Hellas frå tidlegare solidaritetsarbeid, er at det i dag ikkje dreier seg om land som geografisk er langt borte og svært ulike i samfunnsstruktur og utviklingsnivå.

Hellas i periferien?

Hellas er periferi om du vil, men periferi i Europa. Dei politiske prosessane i Hellas kan ekspandere på ein heilt anna måte og meir direkte her enn i Latin-Amerika, fordi den greske krisa er ein del av ei større krise i den europeiske kapitalismen. Og Europa er trass i den posisjonen det har – langt unna det den ein gong var – framleis eit av hovudsentra i det kapitalistiske verdssystemet.

Kva med indre opposisjon? Kor truleg er eit chilensk scenario om presset frå EU ikkje er tilstrekkeleg?

Eg har lese mykje om Chile i det siste, mellom anna den fantastiske boka til Franck Gaudichaud⁶ om arbeidarkamp og sosial kamp i Folkefront-perioden.

Den store skilnaden mellom Hellas og Chile er at i Chile hadde me ein svært aktiv arbeidarklasse og sterke sosialistiske og kommunistiske parti med rot i massane. Det har me ikkje i Hellas, og Syriza er ikkje eit masseparti knytt til arbeidarklassen og folk på landsbygda slik stoda var til partia i Folkefronten og ytre venstre i Chile den gongen.

På andre sida er motstandarane like rovlystne. Så for å kvele ei venstreorientert regjering i Hellas er økonomisk sabotasje sjølvsagt mauleg. Eit anna val kan vere ein spenningsstrategi. Det må takast alvorleg.

Hovudfaren kjem ikkje frå hæren. Hendingar nyleg har vist at så langt finst det ikkje nettverk i hæren som kan mobilisere raskt til ein slags kuppsituasjon. På den andre sida er det tydelege nettverk av den typen i politiet, i delar av rettsapparatet og det me kan kalle «den djupe staten».

Gyllent Daggry viste det. Me må ikkje gløyme at då leiinga i Gyllent Daggry vart arresterte, vart to toppfigurar i det greske politiet og ein frå gresk etterretning arresterte på grunn av banda dei hadde til organisasjonen.

Så eg trur det vil vere hovudtrusselen for Syriza. Det og media. Greske media er som venezuelanske media. Retorikken dei bruker – den uvanlege aggresjonen mot Syriza – den verbale og symbolske valden dei tar i bruk, ryddar grunnen for noko meir konkret og valdeleg.

Kan du seie noko om mauleg negativ dialektikk mellom på eine sida desse kreftene i statsapparatet og anarkistane eller autonomistane eller desse ultra-venstreelementa – oppfatninga om at motstand frå utanomparlamentariske krefter, sårbare for provo-katørar med vidare, kan bli brukt for å styrke politiet og provosere fram hendingar dei kan dra nytte av?

Sjølvsagt kan ein ikkje sjå bort frå det, fordi det vil vere hendingar som er lite opne, men eg reknar anarkistmiljøet i Hellas som ei viktig retning i Hellas. Dei representerer ein bestemt gruppe, nemleg ungdommen. Rørsla er sett saman av svært ulike delar, mange uutvikla, og det er vanskeleg å snakke om retningar, tendensar med vidare.

Men ein viktig del av miljøet er ganske positive til Syriza. Partiet har tatt svært gode standpunkt mot ein autoritær stat, og har ofte forsvart anarkistar og andre som er arresterte. Det har forsvart rettane til folk som er tiltalte etter samanstøytar med politiet og så vidare.

Eit Nettverk for sosiale og politiske rettar står nært partiet, og er svært aktive som forsvarar av folk som er forfølgde av politiet, medrekna den væpna 17. november-gruppa, eller anarkistar som driv bygerilja-liknande aktivitetar. Mange frå partiet har vitna i retten til fordel for dei tiltalte i slike saker.

Det betyr at i det minste dei mest politisk bevisste (men svært viktige) delane av anarkistmiljøet har ei positiv haldning til Syriza. Det som skjedde med Nikos Romanos⁷, er også talande. Syria hadde ei klar og svært positiv haldning – Tsipras greip sjølv inn for at sveltestreiken skulle ende godt. Slike kampar må vinnast politisk, og me må finne måtar å jobbe politisk inn mot delar av dette miljøet.

Kvinner i Syriza?

Alle namn til no trur eg har vore menn. Kva slags kvinnepolitikk har Syriza?

Den politiske kulturen i Syriza er den som er minst macho etter gresk standard. Det er den politiske retninga som historisk har mest band til feminist- og LGBT-rørsler, og blir jamt hetsa for å vere homoparti på grunn av at dei forsvarer minoritetar.

Det finst eit par sterke kvinner, kanskje den mest prominente er Zoe Konstantopoulou, ein framståande advokat som eg trur får ei rolle i framtidige regjeringar på rettsområdet, og som høgresida angrip på svært sexistisk vis. Ho er svært karismatisk.

Så er det Nadia Valavani, historisk frå kampen mot diktaturet, ungkommunist den gongen, og svært aktiv i utanrikspolitiske saker i dag. Eller Rena Dourou, som er valt til prefekt i Attica-regionen. Parlamentsgruppa til Syriza har utan samanlikning den beste kjønnsbalansen, og eg trur det vil halde fram i det nye parlamentet.

Men det er eit stort kjønnsgap, og mykje trengst å bli gjort. Alle organ i Syriza har ei minstekvote. I sentralkomiteen 35 til 40 prosent. Eg trur det er sterk vilje for å få tilnærma kjønnsbalanse blant listekandidatane til valet. Det er spørsmål partiet er opptatt av heile tida.

No er det eit gap mellom det og resultatet i form av dei som faktisk bli valde, men eg vil streke under at Syriza som politisk kultur – på kjønnsspørsmål, minoritetsspørsmål, LGBT-rettar – står for noko særskild, står for noko heilt anna enn resten av gresk politikk.

Om internasjonal solidaritet: mykje vil avhenge av i kva grad Syriza kan sleppe til utanfor dei vanlege kanalane. Kva form kan det få konkret når radikale venstrekrefter ikkje har statsmakt i Europa for tida? Og kva – utover å drive klassekamp, og utanfor Europa, i USA der Jacobin held til – er det mauleg å skape når me snakkar solidaritet?

Tri ting er viktige her. Det første er solidaritet på aktivistnivå. Med ei hypotetisk Syriza-regjering etter 25. januar er det nødvendig med ei brei solidaritetsrørsle for å bryte isolasjonen til Syriza, og for å hindre så mange som råd av europeiske regjeringar frå utpressing av Hellas. Me treng støtte på svært konkrete saker som gjelda, brot med kuttpolitikken og så vidare. Det er ei side av det.

Altså noko nær Bourdieus ide om ei europeisk samling av sosiale rørsler?

Eg kjem til det. Det andre nivået er at det er livsviktig å bryte den politiske isolasjonen, så den beste solidariteten med Hellas er å få politisk framgang i det eigne landet og endre maktbalansen der. Det er sjølvsagt mange, og truleg for mange, forventningar til Hellas her, men utan det kan du ikkje mobilisere og du kan ikkje fange hjertet og hjernen til folk.

Så det er ein nødvendig del for å kunne løyse ut verkelege politiske framgangar. Framveksten av Podemos er det beste nye som kunne skje for Syriza. Bare det faktum at det politiske landskapet i Spania endrar seg raskt, og opnar opp for noko liknande det som skjer i Hellas på relativt kort tid, er som eit friskt vindpust for oss.

Ein tredje ting er at me treng politiske verktøy på internasjonalt nivå, der er eg einig med deg. Me har det europeiske venstrepartiet, me har kampanjar eller paraplystrukturar som Alter Summit, me har restane av sosiale fora. Det er sjølvsagt betre enn ingenting, men ikkje nok, langt frå det som trengst i situasjonen no.

Det me treng er ein slags ny internasjonale, eit noko meir handfast internasjonalt nettverk. Utan å bli stormannsgal, eller hellenosentrisk, trur eg at med ei Syriza-regjering så kan Athen bli sentrum for politiske prosessar på europeisk og internasjonalt nivå. Med ei Syriza-regjering er det behov for ei stor politisk samling i Athen – ikkje bare for å støtte Syriza, men for seriøse diskusjonar, og for å skape nye og andre politiske verktøy enn dei me har, som ikkje er mykje.

Og bygge Syriza som internasjonalt parti? I augneblinken ser det ut til internasjonale avdelingar blir drive av den greske diasporaen.

Eg ser ikkje Syriza som ein modell som passar alle. Partiet har avdelingar utanlands fordi Hellas har ein relativt stor diaspora. Dei kan spele ei rolle her og der, men det som er nødvendig er å samle dei fragmenterte venstrekreftene i kvart enkelt land og skape framgang i strategiske og programmatiske spørsmål.

Det siste spørsmålet er meir teoretisk. Me lever i merkelege tider der mange av dei radikale tankane og teoriane me har lest og diskutert i årevis – for det meste abstrakte debattar, i bøker og tidsskrift – blir ei levande kraft.

Me hadde ein periode då ideane til Negri og Holloway vart ei levande kraft (anti-globaliseringsrørsla), og me kan vurdere om det var ein suksess eller mislykka. No lever me i ein periode der me har to store politiske krefter i sørlege Europa, som me grovt sagt kan seie samsvarer med spesifikke modellar: ein Laciau-modell i Spania, og ein Poulantzas-modell i Hellas.

Først av alt, er du einig, og kva kan seiast om ein slik situasjon? For det andre, kva kan du seie om politiske formasjonar på grunnlag av ideane til Poulantzas og Laclau?⁸ Og finst det ein tredje modell?

Eg er samd – det er så avgjort slik. Meir personleg kan eg seie at eg dei siste fire åra har lese oppatt mykje av det som frå starten danna grunnlaget for mi politiske tenking, Gramsci og Poulantzas.

Eg les mykje av Gramsci for å forstå det spesifikke ved krisa i Hellas, og måten den økonomiske krisa har utvikla seg til ei fullskala politisk eller «organisk» krise for å bruke Gramscis uttrykk. Vidare den rolla det politiske nivået har i å gripe inn i det som frå starten såg svært opent ut, men au svært kaotisk. Det var også nyttig å vurdere skilnader mellom stoda i Hellas og den typiske «krig mellom posisjonar»-måten til Gramsci.

På eine sida ser me standpunkta til Gramsci-Poulantzas stadfesta, om å få makta gjennom val, men samordne det med sosial mobilisering, og bryte med tanken om dobbel makt som eit opprørsåtak på staten utanfrå – staten må overtakast frå innsida og frå utsida, ovanfrå og nedanfrå.

På andre sida er det som manglar i den tradisjonelle «krigen mellom posisjonar», at me ikkje har sterke posisjonar i Gramscis meining, sterke og stabile organisasjonar for underklassane som kan føre langvarige konfrontasjonar. Fagrørsla er svært svak i Hellas, og er desorganisert av krisa. Dei politiske partia til venstresida, medrekna Syriza, kan ikkje samanliknast med masseorganisasjonane til arbeidarrørsla i det førre hundreåret. Så me har ikkje desse sterke organiserte blokkene som me kan utvikle og bygge mothegemoni gjennom.

Men stoda er langt meir labil når det gjeld sosiale konfrontasjonar. Me har hatt store eksplosjonar, på grensa til opprørsliknande situasjonar, spesielt mellom juni og oktober i 2011. Men dei som håpte på ein slags gresk Tahrir-situasjon, forstod svært raskt at ting ikkje ville gå føre seg på den måten. Politikk og også val var framleis svært strategiske nivå. Det er sjølvsagt grunnen til at ideen om ei anti-kuttregjering frå Syriza faktisk fenga.

Men eg har au lese mykje Poulantzas, særleg nyare ting, ikkje bare om strategiske spørsmål om «den demokratiske vegen til sosialisme», men au for å forstå risikoen i Syrizas partiform og meir spesifikt om å unngå at Syriza blir «statifisert». Risikoen med ein slik strategi er at ein før ein får makta, eller straks etterpå, blir absorbert av staten. Og me veit sjølvsagt at staten ikkje er nøytral, at han reproduserer kapitalistiske maktrelasjonar og så vidare.

Så eg har lese mykje av dette for å forstå situasjonen strategisk. Og eg har kombinert denne lesinga med Daniel Bensaïds⁹ tekstar om behovet for strategisk nytenking på venstresida.

Spørsmålet du reiser er verkeleg relevant, fordi stoda i Spania liknar mykje på den i Hellas. For å sitere Bensaïd har spanjolane forstått at indignados ikkje var tilstrekkeleg, og at det var ein «sosial illusjon» å tru ein kunne endre situasjonen bare gjennom indignados-rørsla. På andre sida er Podemos verkeleg noko heilt unikt: svært sjølvbevisste populistar som bygger på Laclaus tankar.

Mi oppfatning av det er at sjølv om Laclaus tankar i tid kom etter Poulantzas’ – dei kom på ei tid då spørsmåla som vart reist hadde dreidd bort frå overgangen til sosialisme og spørsmålet om å gripe statsmakta som Poulantzas hadde tatt opp. Derfor meiner eg Poulantzas ligg foran Laclau.

Med det meiner eg ganske enkelt at problema Podemos vil møte som parti, startar først no. Som organisasjon, som ein type intervensjon og strategi, på politisk nivå, programmessig, i partiet, i tilhøvet til staten, til internasjonale realitetar, alt: Dei har så vidt starta. Så på ein måte, står alvoret – og plagene – framfor dei.

Mi oppfatning er at dei må gå vidare enn Laclau for å møte desse oppgavene. Og for å vere litt mindre optimistisk, om Syriza mislykkast, og viser seg ikkje vere i stand til å tåle presset, er eg ikkje optimist når det gjeld sjansane for at noko mindre strukturert (som Podemos) skal stå mot denne typen press.

Notar:

1. KP(Interior): eurokommunistar. «Interior spiller på at de betrakta seg som det kommunistpartiet som bygde på gresk grunn, mens KKE ble kalt «Exterior» og pekte på at de fulgte utenlandske krefter, det vil si Moskva. (Arnljot Ask.)
2. Klientelisme: forhold mellom politikarar og grupper av veljarar, der politiske leiarar utnytter sine politiske verv og fordeler goder til eigne tilhengarar og slik skaffar seg lojale maktbasar. (Wikipedia.)
3. Den internasjonale marxist-tendensen er trotskistisk, og Alan Woods er medlem her. (Wikipedia.)
4. Folkefronten i Frankrike hadde regjeringsmakt i landet i tri korte periodar på 1930-talet. (Wikipedia.)
5. Alejo Carpentier (1904–1980): cubansk forfattar og musikar. (Wikipedia.)
6. Franck Gaudichaud: Fransk samfunnsvitar som har skrive mange bøker om Latin-Amerika. (http://www.internationalviewpoint.org/spip.php?auteur732)
7. Nikos Romanos (1993– ): såg barndomsvennen bli drepen av politiet i 2008. I 2013 vart han arrestert saman med to andre for bankran. Dei vart mishandla og fengsla av politiet, som leverte ut retusjerte bilete av dei til media. Dei vart tiltalt og dømd for væpna ran, sjølv om vitner i retten sa dei ikkje brukte våpna nettopp på grunn av gisla. I fengselet gjekk Romanos til sveltestreik då styresmaktene nekta han å studere på universitetet. (http://roarmag.org/2014/12/nikos-romanos-hunger-strike-victory/)
8. Nicos Poulantzas (1936–1979): gresk-fransk marxist som utvikla seg frå leninist til eurokommunist. Han såg ikkje staten som eit verktøy for kapitalistane, men eit apparat som sikrar kapitalismen. (Wikipedia.) Ernesto Laclau (1935–2014): argentinsk teoretikar ofte kalla post-marxist. Han og likesinna forkasta det dei kalla marxistisk økonomisk determinisme, og det at klassekampen var den einaste avgjørande motseiinga i samfunnet. Det var eit mangfald av motseiingar, og dei la fram det dei kalla eit «radikalt og pluralistisk demokrati». (Wikipedia.)
9. Daniel Bensaïd (1946–2010): filosof og leiar av den franske trotskistrørsla. Under opprøret i 1968 var han student og ein av frontfigurane. Han såg spørsmålet om revolusjon eller reform som ei falsk motseiing, og gjekk inn for å danne det han kalla «breie parti». (Wikipedia.)

Kim G. Helsvig:
Pax forlag 1964–2014. En bedrift
Pax forlag, 2014, 381 sider

I forbindelse med sitt femtiårsjubileum har forlaget Pax fått historiker Kim G. Helsvig til å oppsummere, under tittelen Pax forlag 1964–2014 og den noe mer fiffige, doble undertittelen En bedrift.

I 1964 ble forlaget etablert i forlengelsen av tidsskriftet under samme navn, gitt ut av Folkereisning mot krig og laget av «unge militærnektere og pasifister i tjueårene, pluss den 31 år gamle Johan Galtung». Tidsskriftet ble kjapt utvidet. Undertittelen Pasifistisk månedstidsskrift ble fjernet, og første nummer i 1964 hadde temaet «Pop, sex og pax».

Pax var fra begynnelsen av et radikalt forlag, uten tette bånd til noe parti, men med et ønske om å «bidra til en mer generell «radikaliseringsprosess» i det norske samfunnet.» En av forlagsgründer Tor Bjerkmanns forretningsideer var å kontakte norske forfattere som tilhørte andre forlag, men som passet mer naturlig inn i et radikalt forlag. Bjerkmann hadde sterk tro på at det ville garantere Pax suksess.

Politiske pocketbøker til folket

Forlaget ble kjapt banebrytende innen politiske og samtidsorienterte billigpocketer, med en unik kombinasjon av innhold og form. En av annonsene de brukte, illustrerer forlagets dybde. Slagordet er «En god avis speiler døgnet – billigboken gir deg bakgrunnen». Annonsen viser Dagbladet-faksimiler med ulike oppslag og notiser koblet til forsider av ulike bøker fra Pax’ sortiment.

Spenningen mellom det sentrale og det tilgjengelige eksisterte også i forlagets katalog. Pax prøvde bevisst å «finansiere de «egentlige» og «viktige» Pax-bøkene ved at man med jevne mellomrom utga bestselgere med bredt nedslagsfelt.» Men bredden var ikke alltid i løsrevet fra politikken. I serien «Barnepax» ga forlaget ut «barnebøker med mening», som Eventyr fra Vietnam og Da barna tok makten. Med boka Hva skjer i Nord-Norge? av Ottar Brox lanserte Pax alt på 60-tallet den selverklærte venstrepopulismens inntog i norsk politikk.

De omtrent to millioner Pax-bøker som ble spredt i det norske samfunnet fram til midten av 1970-årene var i stor grad bærere av en antiautoritær, kritisk og ofte populistisk og elitekritisk holdning som kunne inspirere langt utover den radikale venstrebevegelsen.

En forfatter med flere ny- og gjenutgivelser på Pax, var Jens Bjørneboe, blant annet fordi billigbokformatet kunne nå et langt større publikum «blant ellers ikke kjøpekraftige mennesker. Dvs. dannede mennesker.» Pax ga også ut den første utgaven av George Orwells Animal Farm på norsk, under tittelen Kamerat Napoleon. Og i forlagshistorien kan vi lese at den «ga et godt signal om forlagets profil i den første tiden. Boken solgte godt og ble senere trykket opp i mange nye opplag.»

Designadel

Et annet adelsmerke var bøkenes design, som «signaliserte at disse billigbøkene var helt annerledes», med «et karakteristisk uttrykk og en særegen identitet». Enkle, men hardtslående forsider preget av stiliserte illustrasjoner, solid typografi og god fargebruk.

Historiegjennomgangen er også illustrert med en forside fra hvert av forlagets femti leveår. Et veldig fint grep, som dessverre havner litt i bakgrunnen av lesinga underveis, fordi forsidene, i likhet med bokas andre illustrasjoner som regel er plassert i utakt med bokas innhold.

Det at boka er organisert langs en uklar tematisk inndeling, gir mange hopp fram og tilbake, som gjør det vanskeligere å forstå hvor på tidslinja man befinner seg, og som sannsynligvis gjør boka mer langdryg og repeterende enn nødvendig. Her kunne tydeligere kronologi og et skarpere skille mellom ordinær historisk gjennomgang/oppramsing og de større begivenhetene vært til hjelp.

Sirkus Pax

I en sammenligning Fredrik Engelstad gjorde til sin doktoravhandling, kom det fram at Pax-medarbeiderne la langt større vekt på å være modige og fantasifulle enn sine kolleger i de andre forlagene. I boka får vi høre om jevnlige opphold i Tunisia for forlag og forfattere, for å – med Bjerkmann – «bruke opp underskuddet». Hvor blant annet «Ottar Brox møtte den tunisiske landbruksministeren og intervjuet lokale fiskere med Jon Elster som tolk.»

Etter at Trygve Hegnar i Kapital ønsket forlaget en stille død og forlagssjefen jobb i en pølsebod, stilte daværende leder Paul Hedlund i lånt pølsebod i Lille Grensen med gratis wienerpølser og tilbud på Pax-bøker. Pax solgte støtteaksjer, Hegnar ble utnevnt til «ærespaxsjonær».

På 80-tallet satte de i gang en salgsaksjon hvor de solgte bøker fra to NSB-tog som kjørte over hele landet og fra sirkustelt ved Munch-museet på Tøyen i Oslo, hvor Einar Førde holdt foredraget «Dei ideelle forlaga si rolle i det norske kulturbilete».

En annen banebrytende fortelling oppstår da billigutgaven av PaxLeksikon kom i 1982. Forlaget etablerte samarbeid med en liten bokhandel i Volda drevet av Harald Haugen som prøve å nå et større publikum utenfor lokalsamfunnet gjennom salg på postordre. I dag er Haugen Bok Norges største nettbokhandel.

Når forlaget gjentatte ganger måtte redde seg inn økonomisk, skjedde dette gjennom kraftig mobilisering av leserne. Dette var blant annet utgangspunktet for Aksjon Gjennombrudd allerede i 1965, hvor man rekrutterte hundrevis av faste bokkjøpere som tegnet seg for en treårsperiode.

Som det står i boka:

Forlagets spektakulære redningsaksjoner og finansielle disposisjoner gjennom 1980-årene står ikke tilbake for mye av den såkalte jappe-tidens finansakrobatiske øvelser. Idealisme, optimisme og kapitalisme gikk hånd i hånd gjennom tunge og kritiske år.

Fra vekst og fall til stabilt sideleie

De to første tiårene i Pax var kronet med vekst, men parallelt påløp vel så store likviditetsproblemer. Forlaget sto ovenfor økonomisk ruin og nedleggingstrusler minst sju ganger før tjueårsjubileet. I følge egne ord skyldtes ikke utestående betalinger «for mye rot», men rett og slett «for lite penger». Mens resten av Vest-Europa sto midt oppi et studentopprør meldte Morgenbladet på forsideplass i 1968 at «Pax balanserer på randen av konkurs».

Mye av forlagets vekst kom nettopp fra voksende studentbefolkning i Norge. Både i forlagets oppstartsfase, under den «akademiske demokratiseringsbølgen i kjølvannet av det internasjonale studentopprøret» og mot slutten av 80-tallet, da arbeidsledigheten steg og studenttallene økte.

Ved inngangen av 80-tallet var forlaget «redusert fra å være et flaggskip for en bred, entusiastisk og framgangsrik venstrebevegelse (…), til å bli et miniforlag med tre ansatte». Det var på denne tida også enighet om at til og med bokdesignet – «forlagets gamle adelsmerke» var blitt altfor dårlig.

Ved å anskaffe en aksjepost i De norske bokklubbene på 90-tallet kom forlaget seg gjennom en økonomisk snuoperasjon som muliggjorde konsolidering og forsiktig ekspansjon til å bli et lite forlag med åtte–ti ansatte. Etter dette har Pax kunnet skyte inn kapital til andre «trengende», som Tronsmo, Morgenbladet, Klassekampen m.fl.

Det kommer også fram av boka at Pax kanskje har hatt en reelt sterkere posisjon enn rykte i nyere tid. Blant annet gjennom å være hovedforlag til den anerkjente franske sosiologen Pierre Bourdieu i Norge. De har også mange oversatte skjønnlitterære nobelprisvinnere i katalogen. I tillegg til at folk som tidligere har spilt en viktig rolle i forlagsdriften og deltar aktivt i den pågående politiske debatten, som Rune Slagstad, fortsatt sokner til Pax.

På tross av sterke innslag er det allikevel lite igjen av politiske billigbøker, oppsiktsvekkende design og spektakulære stunts. Men det er kanskje ikke Pax aleine som skal ha skylda for det? Markedet for «billigbøker med mening» er betydelig mindre, rommet for de større radikale prosjektene viser seg trangt, med noen hederlige unntak.

På nittitallet postulerte Bjørn Smith-Simonsen (som er nummer tre i rekken på Pax-tronen etter Bjerkmanns oppstart og deretter et turbulent forsøk på kollektiv ledelse, hvor alle ansatte skulle ha lik medbestemmelsesrett i alle beslutningsprosesser, med medførende stress, mas, overarbeid og økonomisk kaos) at det ikke lenger var noen som skrev ting som «representerer et vitalt alternativ til dagens post-sosialdemokratiske forretningsdrift».

På 80-tallet kunne man gjennomføre et prosjekt som Pax-leksikonet med 400 involverte bidragsytere uten godtgjørelse, ment som et moderne og oppdatert motstykke til Arbeidernes leksikon produsert av miljøet rundt Mot Dag på tredvetallet. I nåtidas alternativ-leksikale litteratur finner vi Cappelens Forslags konversasjonsleksikon, med rundt 80 bidragsytere på tekstfronten, flere hundre har bidratt med forhåndsfinansiering (til forveksling lik Pax-modellen på 60-tallet). På samme måte som Pax-leksikonet har dette blitt omtalt som et con amore-prosjekt, men det fyller altså en noe annerledes rolle.

Populisme i nye kanaler

Pax forlag begynte som en reaksjon på den «undertrykkende konvensjonalismen i det norske debattklimaet» og «så dagens lys som et opprør mot en trang norsk debattkultur på begynnelsen av 1960-årene, midt i den sosialdemokratiske velferdsstatens «lykkelige øyeblikk»». Pax’ venstrepopulisme baserte seg på en kritikk av «sentrum», i betydning høyresida og de dominerende og Nato-vennlige delene av Arbeiderpartiet.

Når Kim G. Helsvig avslutter med et såkalt «uvitenskapelig etterskrift» er boka på sitt mest kritiske og verdt å lese. Han peker ut til et «gryende, og av og til kokende, populistisk opprør mot de politiske og kulturelle elitene» i Europa, og fraværet av dette og andre internasjonale samtidsdramaer i Pax sin katalog de senere årene.

I norsk kontekst viser han til at tidligere Pax-aksjonær Hans Rustad har fanget opp noe av denne protesten gjennom det elite-, innvandrings- og islamkritiske nettstedet Document.no, startet opp i protest mot «konsensusideologien i norske medier».

Men samtidig med en høyrepopulistisk framgang framhever han «kraftfulle venstrepopulistiske partier» i flere av de landene der krisen har rammet hardest, som Syriza i Hellas og Podemos i Spania.

For det finnes også en venstrepopulisme å regne med, og den er i likhet med Hva skjer i Nord-Norge? og andre sentrale Pax-utgivelser fortsatt basert på solid motekspertise, men Helsvig skriver at dette i dag, framfor å komme til syne i billigbøker, mobiliserer på sosiale medier.

Da er det kanskje ikke rart Pax må ty til utgivelser om luestrikking for å holde forlaget økonomisk flytende. Derfor blir dette fortellingen om hvordan Pax går fra en bedrift til en av mange bedrifter. Så selv om boka til tider tærer på tålmodigheten, har den en god balanse mellom underholdning og opplysning, og bør leses av alle som interesserer seg for kulturbransjens utvikling og venstresidas historie. Dessuten er det forhåpentligvis noen halsbrekkende momenter som kan være til inspirasjon for radikale hobbygründere.

For mest av alt får boka meg til å kjenne på ønsket om et kraftfullt, radikalt og folkelig prosjekt også her til lands, og da kommer man ikke utenom å bygge tilsvarende motekspertise.

Fredrik V. Sand

Tristram Hunt:
Kommunist i frack
Stockholm: Leopard, 2013, 456 s. Oversatt av Stefan Lindgren.
Original: The frock-coated communist London: Penguin, 2010, 464 s.

Da jeg kom over en relativt nyoversatt Engels-biografi i en svensk bokhandel, tenkte jeg at den kunne være «kjekk å ha» – om jeg skulle få god tid en gang. Da jeg likevel begynte å bla litt hist og her, blei jeg entusiastisk! Dette er en av de beste biografiene jeg har lest. For så vidt er det godt kjent, både fra Marx’ og Engels’ egne skrifter og fra sekundærlitteraturen, hvordan de utviklet tenkningen sin gjennom kritikk av den tyske filosofien og på analyse av engelsk industrialisering og franske revolusjonserfaringer. Men hos Hunt er denne historien usedvanlig spenstig og lærerikt fortalt, og interesserte vil ha utbytte av å lese denne boka enten de kan sin Sosialismen fra utopi til vitenskap eller ikke. Det betyr selvfølgelig ikke at alt er hevet over kritikk. F.eks. mener jeg at Hunt nedvurderer Marx´og Engels´ analyse av erfaringene fra Pariserkommunen.

Et viktig forehavende for Tristram Hunt (f. 1974) – historiker, programskaper og et framtredende medlem i Labour Party – er å vise at Engels var noe mer enn en helt nødvendig diskusjons- og tenkepartner for Marx, og mer enn en økonomisk støtte for han og familien hans. Likevel har biografien befestet forestillingen min om at den mest avgjørende innsatsen til Engels lå nettopp her, sjøl om han også var viktig som politisk organisator, aktivist, polemiker og teoretiker. Hunt legger særlig vekt på Engels´ systematiske studier av Arbeiderklassens levevilkår i England (1845). Tre år etter var han medforfatter til Det kommunistiske manifestet. De viktigste teoretiske bidraga hans var ellers analysen av familien og kvinneundertrykkinga, og videreføringen av arbeidet med Kapitalen etter Marx` død. Han skreiv også om militære spørsmål, der han hadde egne erfaringer, og trakk inn moderne natur-vitenskaplige perspektiver i filosofien.

Noen vil huske at historikeren Øystein Sørensen i sin jakt på totalitære ideologier i Drømmen om det fullkomne samfunn, la stor vekt på Engels´ grovt rasistiske uttalelser om slaviske folk. Hunt bekrefter at Engels hadde disse holdningene, men han setter dem inn i en historisk sammenheng, og viser hvordan han kom på bedre tanker. Han polemiserer mot dem som vil gi Marx´ og Engels´ tenkning ansvaret for totalitarisme og undertrykking i deres navn. Hunt gjentar også hvordan Marx og Engels utviklet synet sitt fra å se på kapitalismens spredning gjennom imperialismen, som i hovedsak «siviliserende» og historisk progressiv – til i hovedsak å bli anti-imperialister.

Det er fullt begripelig at tida gjorde det mulig å skape en teori som den marxistiske /engelsistiske, men det er litt vanskeligere å forstå hvorfor akkurat Friedrich Engels skulle komme til å bli som han blei, og spille den rollen han gjorde. At han fulgte i farens fotspor som kapitalist, da han gjennom 20 år ledet familiens tekstilindustri i Manchester, må riktignok forstås som et bevisst valg han motstrebende gjorde som revolusjonær, for å kunne gi Marx muligheten til å arbeide med Kapitalen. Han så på dette som et offer, sjøl om han tidvis også pleide sosial omgang i overklassekretser i Manchester, og gikk på revejakt. Men Engels var ikke bare sønn av en kapitalist. Han kom fra en pietistisk kristen familie i et ditto miljø. Han bryter tidlig med det han oppfattet som sneverheten i bakgrunns-miljøet. Ikke bare i det at han blei revolusjonær, noe som var en følge av at han i yngre år hele tida oppsøkte miljø og erfaringer som skulle vise seg å drive han videre i den retningen, men han var også personlig liberal og mye av en livsnyter, i følge Hunt. Han var først samboer med Mary Burns, en irsk industriarbeider, nesten analfabet, som han traff i Manchester, og som førte han i arbeiderklassemiljøer der. Da hun døde, blei han samboer med hennes storesøster Lizzie, som hadde vært husholderske for dem. Grunnen til at Lizzie og han ikke giftet seg var kritikken hans av den borgerlige familien, men han hadde delvis holdt forholdet til Mary skjult, siden dette var under kritikk fra både pietister, kondisjonerte og sosialister. Det siste var nok ikke bare uttrykk for illibe-ralitet, men også for dårlig erfaringer med at overklassemenn «tok seg» elskerinner fra underklassen. Da Marx etter alt å dømme fikk en sønn Freddy (Frederick) Demuth med husholdersken sin, så Engels etter at han hadde det bra hos fosterforeldrene, og lot det skinne igjennom at han selv var faren.

I litteraturen fins det en omfattende kritikk av måten Engels (d. 1895) forvaltet arven etter Marx (d. 1883) på, en oppgave han uansett tok på ytterste alvor. Kritikken har gått på at den eldre Engels angivelig var en slags positivist, determinist og reformist – og så å si den første revisjonist. Siste ordet er helt sikkert ikke sagt i denne debatten, men sosialdemokraten Hunt argumenterer for at Engels hadde stor tro på at tyskerne og det svært framgangsrike tyske SPD, kunne nå sosialismen ad fredelig vei. I ettertid antar vi at en medvirkende grunn til at det ikke lyktes å innføre sosialisme i Tyskland, nettopp var at flertallsretningen i SPD med Karl Kautsky i spissen sto for en deterministisk forståelse av den historiske materialismen. Partiet kunne konsentrere seg om organisasjon og valg, så ville utviklinga i hovedsak ordne resten, kanskje med hjelp av et lite «puff» på terskelen til sosialismen. Om denne filosofien på noen måte bygger på Engels kan altså diskuteres, men at dette i så fall skulle skyldes Engels syn på at ikke bare i samfunnet, men også naturen utvikler seg dialektisk, er jeg som Hunt uenig i.

Hunt har skrevet en biografi som elegant og svært vellykket, balanserer mellom – og integrerer – idéhistorie, stedshistorie (inspirert av moderne samfunnsgeografi, særlig i beskrivelsen av Manchester, som er et høyde-punkt i boka) – og klok individvurdering.

Boka er oversatt til svensk av Stefan Lindgren, som av noen eldre lesere av Rødt! blir husket som redaktør av m-l-avisa Gnistan (1976–1980), og som sjøl er forfatter av flere gode faglitterære bøker. Jeg har ikke sett på den engelske originalteksten, men den svenske fungerer altså meget bra.

Jørn Magdahl

Dag Seierstad:
Folket sa nei
Norsk EU-motstand frå 1961 til i dag
Samlaget, 320 sider.

«Et dobbeltjubileum for oss som har har folkestyre og nasjonal sjølstendighet som sentrale verdier», skriver Heming Olaussen om 2014 i forordet til boken. At det var 200 år siden Grunnloven ble til og 20 år siden folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap ble høytydelig markert av Nei til EU i fjor. Som en del av markeringen gikk organisasjonen sammen med Samlaget om å gi ut dette historieverket som dekker hele den norske EU-motstanden. Resultatet er et praktverk som vil fylle alle hull i hukommelsen til vetaranene, og gi unge en mulighet til å oppleve den EU-kampen de selv var for unge til å delta i.

Det er Nei til EUs grand old man, Dag Seierstad, som har fått i oppgave å føre i pennen historien om EU-kampen. Valget av Seierstad er trygt for det finnes knapt noen andre som har så stor kjennskap både til EU-systemet og den lange kampen for å holde Norge utenfor. Seierstad har allerede skrevet en rekke hefter og årbøker for Nei til EU og de som har lest hans spalter i Ny tid og Klassekampen vet at han har et talent for å analysere og forutse direktivene og traktatene som kokes sammen i Brussel.

Boken begynner med at Seierstad skriver i førsteperson om da han sammen med tusen andre protesterte utenfor Stortinget en tirsdag ettermiddag i 1962. Mennene i lange frakker, som det ifølge Seierstad var flest av på den tiden, protesterte mot norsk innlemmelse i Fellesmarkedet, EF. Hadde de den gangen visst hvor lang og utmattende kampen kom til å bli, spørs det om ikke mange hadde mistet troen og tatt med seg hatten sin og gått hjem. Det gjorde de ikke, og de neste 50 årene kom til å bringe mange viktige slag, og heldigvis vant vi de to viktigste, i 1972 og 1994.

EU-kampen i 72 vies god plass, men hovedvekten er imidlertid på den siste folk-eavstemmingen. Fra tidligere er det skrevet langt mer om 72 enn 94. Behovet for å skrive ned den nye historien er viktigere, så det er en riktig vurdering å fokusere på 94 i dette verket. At det ikke er skrevet mer om 94, skyldes nok at det fortsatt er så nært at de fleste kan huske det. For unge EU-motstandere er det svært viktig at denne boken kommer for å gi større mulighet til å lære seg historien uten å være avhengig av gjenfortellinger fra eldre meningsfeller. Jeg har sjøl opplevd at det kan være vanskelig å hive seg inn i diskusjoner om 94 fordi man sitter på langt mindre informasjon og troverdighet enn dem som sjøl aktivt deltok i kampen.

Det er likevel enkelt å forstå hvorfor 72-kampen har fascinert mest. Mens den politiske situasjon i 94 i grove trekk er lik som i dag, er 72 virkelig fra en annen tid. Et av momentene som gjør fortellingen om EU-motstanden så interessant, er at Nei-siden vant på tross av å være «underdogen», og spesielt gjaldt dette i 72. Sjøl om de største partiene og massemedia sto på ja-siden i 94, var nei-siden godt forberedt, organisert og hadde partier og organisasjoner i ryggen. I 72 var styrkeforholdende mer groteske. Iløpet av kort tid måtte nei-siden tilegne seg kunnskap om EF, spre informasjonen i ett mer grisrendt landt enn i dag og stable en stor organisasjon på beina. Det var knapt noen hjelp å få fra myndighetene og de etablerte mijøene for skape en nøktern debatt om temaet. Nå som EU-saken er tydelelig og velkjent er det lett å glemme at det ikke er en selvfølge at det i det hele tatt ble noe EU-kamp. Nei-siden måtte kjempe for å politisere og skape engasjement om spørsmålet og foruten innsatsen som ble gjort på 60- og 70-tallet kunne Norge blitt et av de landene som tilegnet seg unionen uten en bred folkelig debatt. Det ville blitt langt vanskeligere for nei-siden å vinne i 1994 dersom det ikke hadde vært en tidligere folkeavstemning og uten erfaringene som ble opparbeidet den gang.

Etter de innledende avsnittene, går Seierstad over til den mer tradisjonelle sakprosastilen som vanligvis brukes i denne typen historieverk. Jeg kunne gjerne ha tenkt meg mer førstehåndsbeskrivelser og litterære virkemidler. Seierstad har aktivt deltatt i EU-kampen sjøl, så det skulle være mer enn nok å ta av. Teksten bærer også litt preg av at alle som nevnes bør faktisk blir nevnt, og at alle betydningsfulle hendelser skal med i historien. Tidvis kan det bli litt mye oppramsing av styremedlemmer, møtevedtak og voteringsoversikter. Dette gjør at boken ikke får den samme nerven som i Kjell-Erik Kallsets Makta midt imot om EU-kampen i Arbeiderpartiet. Det kan virke som om redaktørene i Samlaget deler mitt savn etter Kallsets beskrivelser, for Makta midt imot er hyppig sitert i boken. Til Seierstads forsvar skal det sies at det nok nødvendigvis må bli på denne måten når man skal skrive et historieverk på oppdrag fra en organisasjon. Det blir viktigere å få med alle bidragsyterne, betydningsfulle hendelser og personer enn at boken flyter som fortelling. Kapitlene om EU-kampen i fylkeslagene virker for eksempel mest som et frieri for å få finansiert boken og er ikke like interessante for en leser som ikke har vært aktiv i et fylkeslag sjøl. På den andre siden passer det godt at en bok om nei-siden bærer preg av å ha blitt til gjennom en demokratisk prosess med inslag fra hele landet. De som først og fremst har fortjent denne boken, er de som sikret nei-flertall i folkeavstemingene, og det ville ikke passet Nei til EU å lage en bok med mål om å tilfredstille en kritiker i Oslo.

Seiarstads brødtekst er imidlertid bare halve boken, for på hver eneste av bokens 300 sider er det bilder eller tekstbokser med morsom og interessant informasjon. Dette er et praktverk som bør ligge på stuebordet og blas i hyppig. I en tid der det mases om stadig mer digitalisering, er dette et eneste stort forsvar for den tradisjonelle papirboken. Det er gjort en stor jobb med å samle bilder, faksimiler, plakater og effekter for å krydre boken; og sidene er brede, fargerike og av tykt papir. Bare for bildene ville denne boken vært verdt kjøpet. I boksene kan man lese morsomme fakta som når Aftenposten på lederplass i 1972 gjorde narr av at Folkebevegelsen arrangerte et møte om EF og kvinnene. Ifølge lederskribenten var det så idiotisk at man like godt kunne arrangere møter om EF og skiløperne eller EF og frimerkersamlerne. Klassekampen gjorde også en pinlig blunder på lederplass da de i 1970 skrev at Folkebevegelsen kun «representerer den statsmonopolitiske norske landbrukskapitalen og en del annen norsk kapital som strir mot EEC.»

Det skyldes kanskje det store antallet av slike bokser, for det må ha godt litt i surr for ombrekkerne noen steder. Enkelte av boksene er grønne og andre er blå, uten at jeg skjønner om det er av estetiske grunner eller om det skal symbolisere innhold av en annen karakter. Av og til virker det som om det er Seierstad som er avsender, noen ganger står det «vi» i teksten uten avsender, og det varierer om siteringer fra andre kilder er i kursiv eller ikke. Det er ikke noe stort problem for et historieverk til en organisasjon, men for en politisk nøytral leser eller for bruk i forskningsøyemed kan det virke litt slurvete å ikke ha en konsekvent linje for fremstillingene i tekstboksene.

Evnen til å gi ut et praktverk som dette i en tid der EU-debatten i praksis er død, er et styrketegn for nei-bevegelsen. En bok som dette er med å lage en felles historieskrivning og kultur i Nei-alliansen, og det trengs for å hindre at bevegelsen faller fra hverandre utenom de kortsiktige kampene. Sjøl om kampen om EU-medlemskap virker vunnet i uoverskuelig fremtid, er det nok å ta fatt på i kampen for folkestyre og sjølstendighet. I kampen mot EØS og Tisa-avtalen, er det mye styrke å hente i historien til norsk EU-motstand. Ikke minst viser den at det er mulig å få til bred folkelig mobilisering mot kompliserte handelstraktater sjøl med mektig motstandere som helst vil tie saken i hjel.

Stian Nicolajsen

Avtalen med troikaen som kom i stand i kjølvannet av kollapsen i gresk økonomi, inneholdt en bestemmelse om å selge lønnsomme statseide selskaper for å tilbakebetale lån til utenlandske långivere.

Dette førte til en delvis privatisering av Pireus, Hellas’ største havn.

Siden den gang har havnearbeidere ført en militant og vedvarende kamp for å få havnen tilbake til fullt offentlig eierskap og for å forbedre de dårlige arbeidsforholdene ved de privatiserte COSCO-terminalene.

Katy Fox-Hodess er doktorgradsstudent i sosiologi ved University of California, Berkeley, der hun skriver sin avhandling om internasjonal solidaritet mellom havnearbeidernes fagforeninger.

Giorgos Gogos er havnearbeider og fagforeningsleder fra Pireus Havn. Han er medlem av Syriza, er aktiv på partiets regionale nivå og i dets fagforeningsarbeid.

Intervjuet sto i http://www.internationalviewpoint.org rett etter valget, og er oversatt av Karin Hågensen.

Hvordan har folk i nabolaget ditt reagert på valgresultatene?

Generelt ble det mottatt med stor entusiasme av mange, ikke bare av de som stemte på Syriza, men også andre mennesker som tradisjonelt hørte til andre partier og ikke kunne bryte med forpliktelsene sine der. Jeg tror alle sa «OK, la oss se hvordan denne nye linja er» og «vi må på en eller annen måte forsøke oss på en ny måte å nærme oss hele problemet på».

Partiene

Når du sier andre partier, mener du da Pasok og kommunistpartiet?

For det meste Pasok og Nytt Demokrati. Jeg har ikke mange bekjente fra Kommunistpartiet, men jeg tror at folk som ikke tilhører partiets struktur, som ikke er medlemmer av partiet, aksepterer dette valgresultatet med lettelse. I begynnelsen kan vi si at det var en negativ reaksjon. De stilte seg tvilsomme til muligheten av å regjere sammen med Anel, Uavhengige grekere, som jo er et høyrepopulistisk parti, selv om alle uttalelsene deres egentlig er ganske anti-Troika og anti-avtale (anti-memorandum). Men jeg tror at etter at den nye regjeringen ble dannet, den nyvalgte regjeringen, så forstår mange mennesker at det må til samarbeid innen regjeringen. Den nye regjeringen har vært ganske samkjørt, og vi har sett de første kunngjøringene fra flere ministre som bekrefter overfor folket at hovedlinjene i valgkampprogrammet skal settes ut i livet med en gang.

Hvordan har reaksjonen vært i havnen?

I havnen var vi virkelig glade, spesielt etter at vi fikk høre de første kunngjøringene fra den nye marineministeren. Han bekreftet nok en gang at privatiseringsprosessen i havnene skulle avsluttes, spesielt i Pireus havn og i Thessaloniki havn.

En av de første kunngjøringene fra Syriza etter valget var å stoppe privatiseringen av havnene. Hvorfor tror du Syriza har prioritert dette så høyt, og hvorfor er det viktig å kjempe for offentlige havner?

Du vet, i havna sier vi at alle som har vært imot havnearbeiderne i Pireus, har mistet makten, har mistet regjeringsmakten, har blitt slått ut, så ikke kjemp mot oss. Javel, dette er en ganske macho forklaring, den er ikke politisk. For Syriza er privatisering generelt noe som ikke er akseptabelt. Den privatiseringen som skjedde veldig, veldig raskt var privatiseringen av havnene, spesielt Pireus havn. Derfor tror jeg det var symbolsk, og på samme tid var det en viktig melding om at vi ikke skal privatisere. Og selvfølgelig, det er jo veldig viktig at havne-arbeiderne og dokkarbeiderne i Pireus har vist vilje og styrke til å forsvare den offentlige havna.

Først og fremst er det et strategisk poeng for et land som Hellas, ikke bare på grunn av de mange øyene som forbinder folk som bor der og som reiser der, ikke bare på grunn av at det er hovedporten for innkommende og utgående last og varer. Det er også på grunn av at når et statseid selskap går over til private investorer, så er de private investorene opptatt av profitten sin og ikke noe annet. Derfor vil ikke folkets transportbehov bli tilfredsstilt. Bortsett fra dette påvirker det samfunnet og økonomien generelt. Det var, og vil bli lønnsomt. Den har ikke hatt tap de siste femti årene. Og en regjering som Syriza trenger lønnsomme offentlige selskap slik at man kan omfordele rikdom. Dessuten vil vi miste jobbene våre og arbeidsrettighetene våre, og organiseringen av arbeidet vårt vil komme under press og trues, og det vil påvirke familiene våre. Så vi kjemper for jobbene våre og for barna våre.

Blir Pireus privatisert?

Er du optimistisk når det gjelder at Syriza vil lykkes i prosessen med å konfrontere COSCO og troikaen og med å stoppe privatiseringsprosessene i havnene?

Syriza er sterke bare hvis de forplikter seg til valgkampprogrammet. I tillegg trenger de støtte fra folket og samfunnet. For eksempel er vi sikre på at de vil få press fra utlandet, fra Kina, fra Den europeiske unionen, fra troikaen og fra medlemsstater i Europa. Men alt dette vil bli mindre effektivt hvis folk står bak regjeringens beslutninger. En av de første tingene Alexis Tsipras sa til Dijsselbloem (Eurogruppens leder), var at han vil gjøre ting forskjellig fra de som hadde makten før ham. Han sa at han vil følge de løftene han ga til folket. Det er viktig å høre dette fra en leder, fra stats-ministeren, at han vil følge programmet han har vist folket, og som han ble valgt på. På denne måten kan de ikke gå tilbake på planene, og i tilfellet de må forandre planene, må de først spørre om folkets og samfunnets mening.

Jeg har tillit til kameratene mine i Syriza. Og jeg har tillit til at de ikke bare vil være ansvarlige, men at de også vil følge det de har sagt. Jeg har tillit til at de har mottatt meldingen fra samfunnet som sier: Sett i gang og gjør det dere har sagt at dere vil gjøre. Selvfølgelig vet vi at som fagforening har vi vår selvstendighet. Vi kommer ikke slavisk til å følge noe et medlem av Syriza sier eller noe en minister fra Syriza sier. Vi har et veldig sunt og ærlig samarbeid.

Er det viktig for fagforeningen og for koalisjonen i Pireus å organisere og bli mobilisert for å presse på nedenfra for at Syriza skal holde løftene sine?

Selvsagt. Organisering og mobilisering av fagforeningen generelt, og spesielt i en sektor som vår, er det en nødvendighet og en betingelse for alt du ønsker å gjøre på et hvilket som helst tidspunkt. Uansett hvilket parti som har makten, uansett hva avgjørelsene dreier seg om. Hittil har alle avgjørelsene vært negative for fagforeningene. Det er første gang i Helles at vi ser noe pro-arbeid og anti-privatisering osv. Men vi ønsker likevel å bli mobilisert. Vi ønsker ikke at folk skal holde seg i sofaene sine. Vi vil heller være på vakt og fremme våre krav slik at de ikke skuffer oss. Og vi vil fremme kravene våre og regjeringens avgjørelser, de som Den europeiske unionen eller andre land ikke aksepterer, og som de presser den greske regjeringen til å gi opp. Vi har allerede begynt å ha diskusjoner oss imellom. Alle har vært glade hele denne uka. Det er første gang vi har ledd etter annonseringen av en ny regjering, men samtidig, eller neste dag, begynte vi å snakke om det, og si: Nå har vi en regjering som sier nei til privatisering, men i tilfelle de blir presset av Europa til å ofre havnene, hva skal vi gjøre da? Vi skal stå utenfor døra til Sjøfartsdepartementet og havna vår, og vi skal fortsette kampen vår.

Samme dag som Syriza kunngjorde at de ville stoppe prosessen med privatisering av havnene, kunngjorde de også at de skulle gjeninnsette renholdsarbeiderne fra Finansdepartementet og tusenvis av folk som hadde blitt ulovlig oppsagt fra offentlig sektor. Hva er viktig ved å prioritere disse avgjørelsene?

Det er først og fremst veldig symbolsk, for denne gruppen av kvinner var veldig militante, veldig aktive og veldig sterkt tilstede i hver eneste kamp som fant sted i Athen. Så det er veldig symbolsk og et veldig godt eksempel. Ikke på alle måter, for de gjorde visse feil etter min mening, og det var noen som ville si mye rart, men de er likevel helter. Men jeg liker ikke å bruke ordet helt for det setter dem helt utenfor og så glemmer du dem og på den andre siden så bløffer du. De er folk som oss, de er kvinner som oss, og de er veldig ivrige i kampen. Så det er veldig viktig for Syriza å støtte dem og å løse problemet deres. Det oppfordrer andre fagforeninger til å bli like ivrige.

Fagforeningene i Hellas

Hva betyr valget for arbeidere og fagforeninger i Hellas generelt?

Det er det viktigste øyeblikket i demokratiet. Det er øyeblikket da vi alle skal velge hvem som skal representere oss og støtte og forsvare rettighetene og stillingen vår. Vi er ikke redd for valg. Tvert imot tror jeg at grekerne burde spørres oftere. For eksempel er det konstitusjonelt tillatt å ha folkeavstemninger, og jeg tror den nye regjeringen vil bruke denne prosessen og mobilisere folk til å være deltakere og ikke tilskuere. Dette er viktig. Det trengs tid. Det er ikke noe som vil forandres i løpet av ett, eller to eller fem år. Men hvis en venstreregjering kan holde seg ved makten i mer enn fem år, i to regjeringsperioder, og bygge et sterkt grunnlag, da vil den forandre holdningene våre som borgere. Vi tror på dette, fordi som fagforening bruker vi hyppige avstemninger, og vi har kollektive avgjørelsesprosesser.

Tror du Syriza vil prioritere å reversere anti-arbeiderlovgivningen til den forrige regjeringa, som rettet seg mot kollektive forhandlinger og fagforeninger?

Det er en av de første tingene de sier de skal ordne. De skal reversere alle disse negative lovene som hindrer kollektive forhandlinger og gjeninsette alle de lovene som beskyttet den mindre mektige parten i markedet, som er arbeiderne og ikke arbeids-giverne. Det er et løfte, og jeg tror det er en av de første lovene de vil reversere.

Anel

Hva mener du om alliansen mellom Syriza og Anel?

I begynnelsen var jeg ganske skeptisk. Men majoriteten med 149 parlamentsmedlemmer gir dem muligheten til å spille en rolle med denne regjeringen. Det greske samfunnet generelt er ikke så progressivt. En stor del av det greske samfunnet er ganske konservativt, ikke bare i sin tenkemåte, i sin væremåte, men i sin måte å se en rekke ting på, for eksempel seksuell orientering eller menneskerettigheter for immigranter. Dette er tema som mange grekere ikke er for. De er ganske konservative. Størsteparten av det greske folket er ikke så religiøse, men de er ganske bundet til tradisjonen med Den ortodokse kirke. Eden som den nye statsministeren, Tsipras, avla, var politisk med hensyn til lederen for Den greske kirke, da han sa at jeg skal avlegge en politisk ed, men jeg ønsker også dine gode ønsker for at denne regjeringen skal lykkes. Det peker på noe viktig. Ja, man trenger et konservativt parti som kan støtte i denne kampen, i den felles kampen mot avtalepolitikken, og etter det tror jeg det greske folket kan godta at for eksempel ekteskap mellom lesbiske, homofile, bifile og transpersoner ikke er det avgjørende, man kommer ikke til å bli påvirket, man kommer ikke til å bli smittet, det er en menneskerett. Man blir sterkere av å ha et konservativt parti med seg og etter en tid, et år, seks måneder ved makten så har du vist at du tror på det du sier, og at du kjemper for det og ønsker å gjennomføre det. Det er viktig å ha en konservativ stemme i en slik regjering for å formidle visse ideer. Det er lurere, vet du, å ha dem på innsiden, og ærlig talt, på den måten at du for eksempel kan si til dem: OK karer, vi har et problem med noen tusen unger som er født her i Hellas, foreldrene deres var statsborgere i andre land og de har ikke noe statsborgerskap, men de er greske, der er oppvokst her, de har gått på greske skoler, de er våre barns venner, så vi burde gi dem statsborgerskap, de er greske.

Så du sier at når Anel er med i koalisjonen, så tvinger det Syriza til å forsøke å snakke og overbevise mennesker på høyresiden?

Ja, og jeg tror det er et redskap for å gjøre konservatismen i Hellas mindre. Kanskje er det jeg sier for romantisk og at det ikke har noen politisk forklaring, men det er mitt personlig inntrykk. Jeg har sett dette i fagforeningen min. Noen konservative folk har sett medlemmer av fagforeningen vår, venstreside-karer, som er engasjerte og hardt arbeidende, og gjennom deres eksempel har de blitt overbevist om at uansett om du står til høyre eller venstre, kjemper du for noe som er riktig. De stoler mer på deg, og de blir overbevist om at det er OK at du stemte på Syriza. Hvis du skal bake brød, tilsetter du mel og vann og blander det, og så får du brød. Denne prosessen tror jeg vil foregå i regjeringen, og den vil bli overført også til samfunnet.

Er det ikke en risiko for at Syriza vil bevege seg mot høyre?

Nei, ikke på grunn av Anel. Jeg tror ikke det er noen fare fordi Anel er i regjeringen. Hvis vi får en slik bevegelse, vil det være på grunn av andre krefter utenfor regjeringen, mektigere spillere i dette spillet, staten eller store kapitalister – hele systemet, på en måte. Men ikke fra Anel.

Hva er de største utfordringene og det største presset Syriza vil møte når de skal gjennomføre sitt program?

Først og fremst, hvis vi legger til side saken med havnen og privatisering og alt det, så vil anti-privatiseringspolitikken bli det området der troikaen vil presse oss. For eksempel, hvis du ikke følger vårt program, stopper vi pengetilførselen. Det første de må gjøre, er å behandle gjeldskrisa på europeisk nivå. Det er ikke lett. Det er flere artikler denne uka, for eksempel, om hvordan de to statsministrene Mariano Rajoy i Spania og Pedro Passos Coehlo i Portugal avviser et slikt forslag. De sier det vil bli ødeleggende for oss alle og at markedet vil straffe oss, akkurat slik Antonis Samaras, den forrige statsministeren for eksempel ville si. Men jeg tror at hvis denne saken tas opp av folket og de europeiske sosialdemokratiske partiene som fremdeles har noen venstresynspunkter av betydning igjen, så tror jeg at man kan finne flere allianser og flere alliansepartnere. Dette er det første. For gjelden ikke bare kveler oss, den truer også de sunnere økonomiene. Selv Tyskland har slike problemer. Det er ikke så synlig nå, men det vil komme senere. Og på den andre siden, når det gjelder innenrikspolitiske saker, mener jeg de burde begynne å gi signaler om at borgerne er hovedsaken, ikke selskapene. De burde, som jeg sa, for eksempel begynne å forbedre arbeidslovgivningen og gjøre endringer i helse- og utdanningssystemet og gjøre alvorlige forsøk på å skattlegge store formuer. Dette ville være signaler til samfunnet og til de fattigste delene av samfunnet om at noe er forandret, at de ikke er som de andre, at de rike ikke er urørlige og at resten av oss ikke vil bli rundlurt om igjen.

Tror du at koalisjonen med Anel vil vare?

Det vet jeg ikke. Jeg tror ikke at denne typen regjering vil vare særlig lenge. Jeg vet ikke om det vil bli et år eller to år, men jeg tror ikke det vil vare i fire år. De vil stå overfor store utfordringer i nærmeste fremtid. Jeg setter en frist, la oss si til sommeren, når vi kommer til å stå overfor de første alvorlige problemene med å betale tilbake noe av gjelda. Hvis vi ikke får noen alternative ressurser til å betale disse pengene, tror jeg vi vil få nye valg. Så Syriza må i løpet av denne perioden vise folket hvilken retning de har og at de er forskjellige fra den forrige regjeringen. Så kan de styrke, kanskje med bedre resultater, den nye regjeringen. Egentlig ser jeg helst at denne koalisjonen ikke varer i fire år. Jeg ser gjerne at venstrepartiet blir mektigere gjennom denne koalisjonen slik at vi snart ser lys i tunnelen og går til nye valg med en større oppslutning for Syriza, slik at de får et absolutt flertall.

Hva bør arbeidere og fagforeninger i Hellas generelt gjøre for å støtte Syriza?

De bør bli mer aktive og reagere på oppfordringene om dialog. Syriza har forpliktet seg til at ingen avgjørelser vil bli tatt uten en dialog mellom regjeringen og de partene som er involvert. Derfor må vi først og fremst arbeide hardere for å lage uttalelser slik at vi har noe vi skulle ha sagt, og ikke bare si lydig ja eller nei, men fortsette å være kritiske. På den andre siden må vi begynne prosesser, debatter og ta initiativ for å se at vi ikke er de eneste som har problemer, men at det ved siden av oss er folk med større eller mindre problemer. På den måten kan vi ha jevnbyrdige forhold med andre som er nær oss.

Det er ikke vanskelig å få dette til å skje, spesielt i Pireus, for vi har arbeidssenteret. Dessverre ligger makten hos Kommunistpartiet (KKE) når det gjelder fagforeningsvirksomhet, og de er ikke så samarbeidsvillige. De har ikke bare en bestemt oppbygging og bestemte diskusjoner, de følger også bestemte direktiver fra partiet sitt. Og deres målsetting er å få mer makt til partiet i stedet for å utvikle et mer sammenhengende program og nærme seg arbeiderne. Jeg tror vi har masse arbeid foran oss hvis vi ønsker å være konstruktive, og hvis vi ønsker å utvide ideen om solidaritet og samhandling. Jeg tror de dagene da hver sektor kjempet hver for seg, er over. Det er ikke effektivt lenger. Og hvis Syriza ikke gjør det bra og mister makt, vil en mer konservativ regjering uten tvil komme til makten. Så vi må gjøre det beste ut av denne tiden, ikke bare for å forandre ting til det bedre, men, i tilfellet vi får dårlige resultater, må vi være forberedt på å møte den konservatismen som garantert vil komme. Men dette er den pessimistiske måten å se ting på. Det finnes et mer optimistisk synspunkt, å være konstruktive, utvikle forslag, å ta selvkritikk på hvorfor vi ikke lyktes som fagforeninger tidligere, og å se på hva slag ting som må forandres i strukturer og i prosesser for å bli mer demokratisk og mindre klientilistisk. Vi har masse å gjøre.

Hvordan er forholdet mellom Syriza og fagforeningene? Er det sterke bånd?

Nei, det er ikke sterke forbindelser, for egentlig er Syrizas oppslutning innenfor fagforeningsstrukturen den samme som den var for fem år siden. Så folk fra Syriza er i mindretall i fagforeningene. Selv om samfunnet har forandret seg, som følge av klientilisme, personlige forbindelser og alle de råtne systemene, det er ikke lov å puste på demokratisk vis. Så Syriza ved makten skaper en bedre stilling for å sette disse prosessene fremst og i fokus. Men jeg vet ikke hvor stor motstanden vil bli, spesielt fra kommunistenes side. Fordi Kommunistpartiet dessverre er en del av denne klientilismen og har spesielle ikke-demokratiske måter å beholde makten innenfor fagforeningene på. Jeg har hørt fryktelige historier, og jeg vet at de ikke bare er historier, om hvordan fagforeninger som tilhører Kommunistpartiet bruker veldig udemokratiske midler for å beholde makten sin.

Hovedproblemet er med andre ord fagforeningenes struktur – at de er klientilistiske og ikke særlig demokratiske – noe som gjør det vanskelig for Syriza å skaffe seg innpass i fagforeningene?

De var veldig nær de partiene som hadde makten. Syriza må ikke gå i fellen med å bruke makten sin i regjering til å så de samme frøene på dette området. De må la fagforeningene være i fred slik at de kan forandre seg selv.

Et parti av folket?

En kritikk av Syriza går ut på at partiet er dominert av universitetsintellektuelle, ikke av folk fra fagbevegelsen – deler du dette synspunktet?

Det er mer eller mindre sant. Men som jeg sa, problemet er ikke at folk i fagforeningene som er medlemmer av Syriza, er få i antall. Og for å være ærlig, etter min mening, jeg fremhever meg ikke som fagforeningsmann i Syriza og som medlem av Syriza i fagforeningen. Dette er to forskjellige roller. Jeg forsøker å skille og å handle etter hvor jeg er. Når det gjelder disse to rollene, prioriterer jeg selvfølgelig å være havnearbeider og forsvare arbeidskameratene og jobben min så godt jeg kan. Men bortsett fra dette trenger jeg noen politiske verktøy for å få dette til. Jeg tror det vil bli færre universitetskarer og flere fagforeningsfolk med tiden. Men jeg må også si at fagforeningsvirksomhet er ganske dårlig ansett i Hellas.

Det er negative holdninger til fagforeninger?

Ja, på grunn av den sterke forbindelsen mellom partiene Nytt Demokrati og Pasok og fagforeningene. Jeg tror jeg sa tidligere at mange av lederne i Konføderasjonen av greske arbeidere blir ministre etterpå, uten at de forklarer seg eller at det er en åpen prosess i forhold til folket eller fagforeningene. Det ble bare en veldig personlig avgjørelse å gå fra én rolle til en annen. Så alle disse handlingene skapte problemer og folk forlot fagforeningene. Det vi forsøker å gjøre i vår forening, er å bekjempe slik atferd. Vi har heller veldig åpne tilnærminger, vi forsøker å mobilisere folk, vi forsøker å trekke nye medlemmer og unge medlemmer inn i avgjørelsesprosesser i fagforeningen. Så selv om vi kanskje ikke er av de beste, så mener jeg vi har en ganske god tilnærming til dette. Og vi mener at fagforeningsvirksomhet er et verktøy for å få frem felles krav og for å kjempe for våre felles krav. Det burde ikke ses på som bare et skritt for en person til å bli mektigere eller mer dominerende. De som innehar disse stillingene, skal tjene til det beste for alle sammen, ikke tjene sine personlige interesser.

Pireus B valgdistrikt i nærheten av havnen hadde den sterkeste støtten til Syriza i valgene i 2012 og 2015. Hvorfor har det vært så sterk støtte der?

Generelt er det slik at i de fattigste områdene fikk Syriza den største oppslutningen. Stemmingen var ganske klasseorientert. I Pireus og i området rundt Pireus tror jeg Syrizas seriøse tilnærming, den oppriktige handlingsmåten, alle aktivitetene de siste tre årene, vet du, har gitt Syriza denne oppslutningen i valget.

Du har vært veldig aktiv i å organisere sammen med partiet i Pireus. Hva slag aktiviteter har Syriza vært med på der?

Solidaritet for alle i Pireus, en organisasjon støttet i hovedsak av Syriza, serverer daglige måltider. Det er også «solidaritetstimer», gratistimer for studenter som ikke har råd til å ha privattimer før universitetseksamener, og sosiale apotek og sosiale leger som sjekker folk gratis og skriver ut resepter osv. Dette er direkte handlinger overfor samfunnet som gjøres uten at man sjekker folks status, i motsetning til Gyllent Daggry. Alle sårbare personer blir mottatt. Det er en sunn handling overfor samfunnet. Vi forsøker selvfølgelig å fortelle folk at de bør mobilisere og kreve sine rettigheter kollektivt. Men det er ikke slik at vi gjør dem til medlemmer av Syriza eller får dem til å arbeide for Syriza osv.

Det finnes også en enhet av anti-fascister i Pireus, og vi er med i den. Vi har ikke våre egne kampanjer. Vi forsøker å støtte de felles kampene, de anti-fascistiske kampene. Kommunistpartiet har helt motsatt stilt seg utenfor dette med sine egne aksjoner, som er svært svake, må jeg si. De har sjelden protester o.l., selv om de var mål for, og fremdeles er mål for fascistene. Men de er veldig redde for å bli blandet inn i en felles kamp. På den andre siden har vi veldig et godt forhold til folk fra Antarsya, spesielt i de anti-fascistiske kampene, på tross av våre forskjeller. Jeg tror ikke det er en eneste anti-fascistisk bevegelse eller demonstrasjon, i de minste i Pireus, der vi ikke deltar.

De brune

Støtten til Gyllent Daggry er mindre enn den var for ett, to eller tre år siden. Hvorfor tror du det er sånn?

Etter min mening burde de være enda mindre sterke, de burde miste mer enn 5 prosent av oppslutningen. Dessverre beholder de 6,5 prosent eller noe sånt. Det er stor oppslutning hvis du tar i betraktning at lederskapet er i fengsel, at de ikke har de økonomiske ressursene de pleide å ha, og, ikke minst viktig, at det nå er vel kjent at de er innblandet i kriminelle handlinger. Så det er et uheldig resultat og det er ganske smertefullt å ha omtrent 6 000 av naboene dine som stemmer på Gyllent Daggry. Jeg forventer fra Syriza først og fremst at de stiller dem for retten, gir dem en rettferdig dom, og samtidig, fra stillingen i regjering fremmer anti-fascisme og anti-rasisme, slik at det skapes forandring i tenkningen til de menneskene som nå stemmer på Gyllent Daggry, for å forandre deres orientering og for å avsløre overfor samfunnet deres kriminelle ansikt.

Som fagforeningsleder og Syriza-medlem, når du snakker til medlemmer av din egen fagforening eller til arbeidere generelt som ikke er medlemmer eller tilhengere av Syriza, hva slags argumenter har folk og hvordan svarer du og forsøker å organisere dem?

Først og fremst er de redde for at de skal opptre som de tidligere regjeringene. De sier nå at de ikke kommer til å privatisere havnen, men til syvende og sist vil de gjøre det. Dette er de viktigste argumentene jeg hører. Jeg sier at jeg oppriktig talt ikke tror de vil gjøre det, men i tilfelle de presses eller de forandrer mening, er jeg sikker på at vi vil sloss fra en bedre posisjon. Vi kommer opplagt til å ha en mer demokratisk regjering. Jeg er sikker på at vi kommer til å delta i en åpen dialog, og i alle fall er det ikke bare en evne, men også en plikt for oss å kjempe. Og vi kommer til å være mot alle, selv Syriza ved makten, som undergraver rettighetene og arbeidet vårt. Det er klart.

Er det andre strategiske sektorer du gjerne skulle sett overlatt til offentlig eierskap?

Helt sikkert energiselskap. Jeg trenger ikke å nevne helsevesenet og utdannings-systemet, universitetene. Tog og veier burde tas tilbake fra underkontraktører som har tatt en veldig stor del av pengene. Jeg reiste for eksempel nylig til min fødeby, som er 350 km fra Athen, i juleferien, og vi betalte 45 euro i bompenger, for veier som staten betalte da de ble bygget. Jeg vil gjerne treffe faren min, men jeg vil ikke betale 45 euro for å reise å treffe ham. Så jeg mener alle disse sektorene burde forbli offentlige.

Euroen

Hva mener du om argumentene til Syriza-representanter som Costas Lapavitsas for at Hellas bør forlate eurosonen?

Personlig mener jeg at euroen som valuta er et middel, ikke et mål. Den er et middel til å ha en økonomi. Hva er en økonomi? En økonomi er OK hvis den tjener folk og sørger for et visst nivå av sikkerhet hos folket – arbeid, helsevesen, utdanning. Så, på den måten er euroen et redskap. Ved siden av dette er den et politisk spørsmål. Jeg vil foretrekke å se hvilke sjanser vi har innenfor eurosonen. Og deretter, i hvert fall innenfor den Europeiske unionen, som er noe annet. Og etter det, hvis de insisterer, hvis de sier, du må fortsatt finne deg i å bli rundlurt, du må ofres for å bli i eurosonen, nei. Jeg synes at hvis det øyeblikket kommer, burde vi ha en folkeavstemning og avgjøre det hele. Og med hensyn til Lapavitsas, jeg fulgte ham gjennom 2011 og 2012 – i to år fulgte jeg med på talene hans. Jeg var ganske åpen for å høre slike meninger, men jeg ble ikke overbevist om at de har et klart svar, spesielt ikke for den første overgangsperioden fra euro til lokal valuta. De overbeviste meg ikke om at de har noe konkret å foreslå til folket for de første kritiske seks overgangsmånedene. Og, som du vet, har ikke vårt samfunn kunnskap eller trening til å lide under slike forhold. For eksempel, hvis du forlater euroen, vil iPhone’n bli tre ganger så dyr. Det betyr ikke noe for meg. Jeg gir blaffen. Men mange mennesker bryr seg om noen ting som de ikke engang har råd til å betale for i euro. Jeg kan godt vente på bensin og gjøre det jeg kan og ikke kreve mer, men jeg kjenner mange karer rundt omkring som er fornøyd med bare å få sin del og sin families del hver måned. Så jeg tror ikke vi er nok trent til å møte en slik fare.

Det har vært noe kritikk rundt at Syriza har beveget seg i retning av personalistisk lederskap og er blitt for fokusert på individuelle politikere – deler du disse synspunktene?

De har blitt for presidentaktige, ja. Det er sant. Jeg er en av dem som kritiserer Tsipras selv om jeg godtar at han er veldig karismatisk, veldig flink, veldig effektiv. Han kan representere våre kjerneideer og alt det som vi kaller Syriza. Uheldigvis har vi de siste seks månedene sett at partiprose-dyrer ikke har blitt respektert og at noen avgjørelser har blitt tatt av en liten gruppe rundt presidenten. Dette er et problem. Dette er et problem som vi har reist overfor ham innenfor partiets organer. Det er noe vi ikke kan avverge nå, nå når han er statsminister. Denne slags ting vil skje mer og mer, tror jeg. Men jeg håper de kollektive reaksjonene, de kollektive inngrepene vil forbedre dette. Og selvfølgelig sier jeg ikke at han er som Georgios Papandreo eller Samaras. Han er en venstrekar. Og han kommer ikke til å oppføre seg på den måten. Men OK, innenfor venstrespekteret har han gjort noen feil – å ikke respektere partiets organer – og han forsøkte spesielt i perioden før valget å holde ting tilbake så godt som mulig og ha mindre kollektive prosedyrer. Jeg er kritisk til dette. Men jeg vet ikke om det er avgjørelser fra folk som er rundt ham. For eksempel er det en eller to typer som etter min mening ikke er særlig flinke og som ikke har en kollektiv måte å handle på, selv om jeg ikke ønsker å minske hans eget ansvar. Jeg foretrekker å gi ansvar til et team, et parti, en fagforening. Det er derfor jeg anklager lederskapsteamet. Det gjelder ikke bare én mann.

Akoa. Femtitregruppen

Deltar du i en politisk retning innenfor Syriza?

Jeg deltok i møtene til Akoa, Nye kommunistiske økologiske venstre, et eurokommunistisk parti og en av grunnleggerne av Syriza. Innenfor Syriza skapte Akoa sammen med to mindre grupper Anasa, som på gresk betyr puste. Anasa ble en offisiell politisk retning. Den har ikke noen struktur, det er en åpen dialog mellom Anasa og noen karer fra majoriteten i partiet, noe som betyr nært Tsipras og nært presidentens gruppe. De er kritiske og de lagde det som kalles Femtitregruppen, femtitre medlemmer av sentralkomiteen. Så ble denne Femtitregruppen større og større. Det er ikke femtitre lenger, det er flere. Vi har ikke noen sterk struktur. Egentlig er det en dialoggruppe som forsøker å fremme kollektivitet i partiet, forsøker å hindre fraksjonering, forsøker å hindre lederskapet i å ta beslutninger uten at de er godkjent av kollektivet, og forsøker å hindre at lederskapsgruppen gjør feil og tar avgjørelser over hodet på partiet.

Hva kan arbeiderbevegelser generelt lære av denne erfaringen?

Dette emnet kunne vi snakke om i lang tid. Hør her, mottoet som Syriza brukte i perioden før valget, var at det er håp. Så nå føler vi at håpet har kommet, og vi tror det er en god anledning for arbeiderklassen til å begynne å puste. Etter min personlige mening er det en periode med ansvar for oss alle til å gå ut over oss selv, ikke først og fremst å kreve for vår fagforening, for oss selv, men å forsøke å utvikle mer kollektive krav, mer grunnleggende krav, og å begynne det harde arbeidet med positiv kritikk, med tema som har stor betydning. For nå tror jeg at vi kjemper fra en bedre posisjon, men vi kjemper fortsatt. Det betyr ikke at bare fordi vi har en veldig karis-matisk statsminister med gode ministre, så er det slutten på historien, nei. Jeg har kjent disse karene i mange år. De er karer som oss selv. Så jeg kan forestille meg hvor viktig det ville være for meg å ha folkets støtte hvis jeg var i dere stilling. Jeg ville følt meg tryggere hvis folk støttet meg. Å ikke følge dem og å si ja til alt de sier, nei. Men å støtte de rette avgjørelsene, å gjøre seg gjeldende, å holde seg til linja vår og være aktiv i alle avgjørelser som tas. Det er virkelig alvorlig, og jeg føler mer ansvar fordi, som generalsekretær for fagforeningen er det masse arbeid for meg med å mobilisere folk, og å oppfylle deres hovedkrav, som betyr at havnen ikke skal selges. Jeg vil at staten skal eie den. Det er vanskelig. Men det er den eneste måten vi skal lykkes når vi vet at programmet ikke er revolusjonært. Det er et klart sosialdemokratisk program. Men for at vi skal oppnå et sosialistisk samfunn, trenger vi litt tid, slik at vi kan gå gjennom en sosialdemokratisk fase med sosialisme som det endelige målet.

Hvilken betydning har valget for arbeidere utenfor Hellas?

Jeg må fortelle deg at jeg har mottatt mange, mange meldinger og gratulasjoner, veldig optimistiske meldinger fra våre venner som er havnearbeidere i Europa. De venter, i hvert fall de folkene jeg er i kontakt med, og de står veldig nært min måte å tenke på, de ble veldig glade. Og de ønsker virkelig at denne regjeringen skal lykkes, for de føler at det vil utløse forandringer i samme retning i deres land. Jeg tror virkelig at regjeringsendringen i Hellas kan ha en snøballeffekt.

Hva kan folk utenfor Hellas gjøre for å støtte den politiske prosessen i Hellas?

Først og fremst bør de ikke høre på de store massemediene, og de bør forsøke å finne alternativ informasjon. Det er virkelig viktig. Jeg har fulgt med på hva massemediene i Tyskland har sagt de siste to eller tre dagene, og de er virkelig altfor partiske. De er imot den nye regjeringen, og de forteller ikke sannheten. Det andre er at de bør vise sin solidaritet aktivt. For eksempel vet jeg at i dag (31. januar) har Podemos en stor demonstrasjon i Madrid for å kritisere Rajoy for hans uttalelser på det europeiske møtet om europeisk gjeld. Denne typen handlinger oppmuntrer virkelig det greske folket og oppmuntrer den nyvalgte greske regjeringen til å fortsette. Til europeere må jeg si at vi må stå sammen og fortsette sammen som nasjoner, ikke som selskaper eller som multinasjonale selskaper. Syriza er et nytt gresk eksperiment. Hellas har vært et eksperiment i nedskjæringspolitikk de siste fem årene. Nå tror jeg vi vil bli et eksperiment i fremgang.

Marta Breen, Madeleine Schultz og Jenny Jordal:
F-ordet – 155 grunner til å være en feminist
Forlaget Manifest, 2015, 228 sider

På bokas vaskeseddel er den beskrevet som «en morsom og politisk selvhjelpsbok for deg som lurer på om du er feminist, eller som bare vil få bekreftet at du har rett». F-ordet er langt fra den eneste feministiske boka utgitt i Norge de seneste åra, med forgjengere som Rosa prosa, Råtekst, Bitterfitter, Generasjon Sex og Bullshitfilteret er det all grunn til å stille spørsmålstegn ved nødvendigheten av en ny slik bok. Derfor ble jeg svært forventningsfull da jeg leste forordet:

Det finnes hundrevis av bøker om feminisme, så hvorfor skrive en ny? Vi har to hovedgrunner: For det første ønsker vi å skrive om det som skjer akkurat her og nå. Vi tror nemlig vi befinner oss midt inne i en ny bølge i norsk feminisme. Og for det andre ville vi skrive en bok som kan leses av hvem som helst – ikke bare de som har tatt mastergrad i kjønnsteori eller likestillingsstudier. Kanskje mest av alt ønsker vi oss unge lesere (…) Vi håper å nå deg som er enig i vår påstand om at kjønn fremdeles har for stor innflytelse over spillerommet i våre liv, men som ennå ikke har tatt steget over til feminisme. Og deg som allerede er en svoren feminist. Og så vil vi veldig gjerne nå deg som bare er nysgjerrig.

Intensjonen om å lage en bok om feminisme for folk flest er god, og forfatterne gjør et godt forsøk. Boka har et kult og lettlest format, med tøffe fonter, tegneseriesnutter, punktlister og illustrasjoner. Dette gjør at forfatterne kan formidle tidvis tung teori på en lettfatta og ukomplisert måte. Bok- og filmtips, lister over kvinnelige forbilder og feministiske aksjoner fra hele verden er inspirerende. Siste delen av boka er en liste over 155 grunner til å være feminist, dette er et effektivt virkemiddel som understreker behovet for feminisme og avslutter boka med en eksplosjon.

Dessverre kan det virke som om forfatterne prøver å favne over en for stor gruppe lesere: De vil skrive en bok som appellerer til de yngste og ferskeste feministene, samtidig som den skal tilfredsstille den eldre gardes behov for nye ideer og debatter. Resultatet blir en rotete blanding av ABC-feminisme og ting for spesielt interesserte, med tematikk og vanskelighetsgrad som varierer fra kapitel til kapitel. I ett kapitel blir hersketeknikkene presentert, i det neste får vi inngående beskrivelser av svensk kvinnebevegelse, så følger et kapitel om sexisme, deretter et brev fra Marta Breen om kvinnebevegelsens forhold til sex.

I bokens første kapitel omtales en såkalt fjerde bølge feminisme, som forfatterne mener foregår nå.

Hvis vi skal trekke fram én ting som kjenne-tegner den fjerde bølgen, vil vi hevde at det er en økt vilje og evne til å se sammenhenger mellom ulike former for diskriminering. Vi vet for eksempel at det er strukturer i samfunnet som undertrykker andre seksualiteter enn den heteroseksuelle, andre opphav enn det hvite, andre klasseidentiteter enn middelklasse og andre kjønnsidentiteter enn den binære.

Forfatterne har altså gjenoppdaget 70-talls-feminismen. Allerede da snakket Angela Davis om den triple undertrykkinga (rase, klasse, kjønn), og i vår egen bevegelse diskuterte man behovet for å se klassekamp og kvinnekamp i sammenheng. Videre beskrives sosiale medier som den fjerde bølgens sterkeste våpen, og det trekkes fram at kjendiser som Beyonce Knowles og Emma Watson tar til ordet for feminisme internasjonalt. Jeg applauderer gjerne at en mer kollektiv feminisme er i vinden og at nittitallets interesse for individ og selvrealisering er passé, og syns dessuten det er hyggelig om det er andre enn Ottar som fronter feminismen utad. At feminisme er populært på sosiale medier er vel og bra, det er et godt virkemiddel for å spre meninger og ideer, rekruttere i feministiske organisasjoner og aksjoner. Å kalle dette for en fjerde bølge for feminismen blir likevel å gå for langt, da en slik bølge må innebære at kvinne-bevegelsen vokser, og at oppslutningen rundt aksjoner og aktiviteter blir større.

Jeg skulle ønske jeg kunne konkludere med at boka vil sette spor etter seg, gjennom å skape ny debatt eller rekruttere nye feminister. Dessverre er dette gammelt stoff i ny og trendy innpakning, og bidrar ikke til ny debatt. Boka fremstår som i en slags identitetskrise, der den prøver å være både lavterskel, debattbok for erfarne feminister, opplysende og underholdende – og lykkes i grunn ikke med noen av delene. F-ordet – 155 grunner til å være feminist hadde blitt en bedre bok dersom forfatterne hadde rendyrket ideen om å lage en hip og kul innføring i feminisme anno 2015. Fjern svett kritikk av egen kvinnebevegelse og flaue fortellinger om forfatternes forhold til egen klitoris, og boka kunne vært pensum i ungdomsskolen. Begreper som «interseksjonalitet» er forresten ikke kult i en bok som skal vekke yngre leseres interesse. Behovet for feminisme har riktig nok aldri vært større, og jeg ønsker en ny bølge hjertelig velkommen, men det blir nok ikke gjennom denne boka.

Kaisa Celius

Da de såkalte fremmedarbeiderne kom til Norge på 1960- og 70-tallet, var det fra land som Tyrkia og Pakistan. Mange av dem var muslimer, men det utløste ikke en stor samfunnsdebatt om religion. Det var deres arbeidsvilkår, boforhold og språkopplæring som ble diskutert.²

Etter hvert som deres familier fulgte etter og ble en del av befolkningen, kunne man se kvinner med sjal over hodet uten at det utløste krav om forbud mot religiøse hodeplagg. Dette betyr ikke at det ikke fantes rasisme og diskriminering.

Men det var ikke en motstand mot muslimer og islam slik vi ser i dag.

Mariette Lobo sitter i landsstyret til Rødt og jobber til daglig med likestilling og anti-diskriminering

Barn som vokser opp i dag har ikke opplevd et Norge der muslimer og islam ikke var et dagligdags tema rundt kjøkkenbord, i skolen, på arbeidsplassen, i media og i politikken. Muslimer har en hverdag der de stadig blir pekt ut som annerledes. Derfor var det befriende å høre hvorfor Johanna Engen sto i fredsring rundt en moské i vinter.

Johanna Engen er en enkeltperson som sammen med noen andre tok initiativ til en fredsring utenfor en moské i Oslo en uke etter at en lignende fredsring ble holdt foran synagogen. Hun begrunnet markeringen slik:

Vi ønsker å vise støtte til vanlige muslimer. Muslimer som står opp på morgenen, spiser frokost, leverer barna i barnehagen og går på jobb. Muslimer blir utsatt for mye urett, hets og rasisme. Mange definerer muslimer ut ifra hva de tror på, og ser ikke på dem som enkeltpersoner. Det er ikke religionen som skal definere et menneske, men hvem du er som person og hva du står for.

Så enkel er kjernen i anti-rasismen

I februar i år arrangerte unge muslimske nordmenn en symbolsk fredsring ved synagogen i Oslo for å vise solidaritet med jøder etter terrorangrepet i Paris som også var rettet mot en jødisk kosherbutikk. Fredsringen var et viktig taktskifte i den antirasistiske kampen fordi det markerte en enhet mot hets, hat og vold på tvers av de to religiøse minoritetene som er mest utsatt for rasisme og diskriminering i Europa. Det markerte også en enhet mot rasisme og diskriminering på tvers av hvilket syn man har i Palestinakonflikten. Krig skaper fiendebilder, og det eksisterer fiendebilder av jøder og muslimer på begge sider. Den israelske staten bruker kampen mot islamsk terrorisme som et retorisk grep i sine maktdemonstrasjoner overfor den palestinske frigjøringskampen. Med fredsringen viste de unge med muslimsk bakgrunn at det ikke kan settes likhetstegn mellom muslim og antisemitt. Rabbineren viste i sin appell at det heller ikke kan settes likhetstegn mellom jøde og islamofob.

Rasismen definerer folk inn i grupper, og rangerer oss i et hierarki. Muslimer, jøder, rom, samer, asylsøkere, arbeidsinnvandrere med flere er utsatt for rasisme og diskriminering. Venstresiden må selvfølgelig bekjempe alle former for rasisme, uansett hvem som utøver den og hvem den rammer. Mistenksomheten og nedverdigelsen av muslimer har skilt seg ut de siste tiårene fordi den er massiv og nesten altomfattende, og har blitt så normalisert at selv sosialister og anti-rasister risikerer å ikke se den. Derfor er det viktig å avkle islamofobien i alle dens former, og ikke gå seg vill i at den spiller på verdier som både liberalister og sosialister forsvarer. Muslimer og islam hevdes å true ytringsfriheten, likestillingen, sekularismen og demokratiet. Samtidig beskyldes venstresiden for å svikte disse verdiene ved å forsvare alle sider ved muslimer og islam i multikulturalismens navn. Politisk korrekthet brukes som et skjellsord mot folk som forsvarer rettigheter til muslimer og andre minoriteter. Anti-rasismen i dag er derfor mer kompleks enn for eksempel på 1980-tallet da kampen sto mot ny-nazister og deres åpenbare rasisme.

Frykter muslime mer enn klimakrise

I et NRK-program kalt «Sofa» tas man inn i stuen til ulike folk mens de ser på TV. Like etter Paris-terroren fikk vi et lite innblikk i reaksjonene til et ungt norsk par med minoritetsbakgrunn mens de så på en nyhetssending. De sa noe sånt som: «Før var det pakistanere og somaliere, nå er det bare muslimer.»

Det har ikke alltid vært slik oppmerksomhet om muslimer og islam. Fram til 1990-tallet ble innvandrere beskrevet med deres landbakgrunn. Så skjedde det et skifte der pakistanere, somaliere, afghanere, tyrkere, irakere og andre fra muslimskdominerte land ble båset sammen under betegnelsen «muslim». I Europa og USA ble muslimer i økende grad pekt ut som «de andre».¹ En bestemt del av befolkningen ble og blir definert kun ut i fra deres religion – eller rettere sagt – ut i fra deres hudfarge og antatte religion. Når ordet muslim brukes i den offentlige debatten, er det få som ser for seg de bosniske flyktningene som kom hit på 1990-tallet. Ordet muslim assosieres med mørkhudede kvinner, menn, barn og unge med bakgrunn fra muslimskdominerte land.

Under overskriften «Frykten slipper ikke» presenterte Dagbladet nylig en undersøkelse gjort av MMI. De har i ett år målt hva nordmenn mener er de største utfordringene i verden. I fjor sommer var det klimaendringene folk fryktet mest. Nesten over natten hadde dette endret seg kraftig fra 23 prosent til kun 16 prosent som på sensommeren svarte at klimaendringene var det de var mest redde for. Derimellom lå sommerens terroralarm utløst av politiets sikkerhetstjeneste (PST) og regjeringen. En nasjonal øvelse i mistenksomhet mot muslimer, kalte Antirasistisk senter sin leder Rune Berglund Steen det som skjedde. Det ble sendt ut en tynt begrunnet advarsel om at det var ventet et islamistisk terrorangrep i Norge om kort tid, og befolkningen ble anmodet om å si fra hvis de hørte eller så noe mistenkelig. Fordi varselet gjaldt islamister uten noe nærmere konkretisering, var det nærliggende at mange ville tolke det slik at de skulle være oppmerksomme på muslimer generelt. Omtrent samtidig ble det økende mediaoppmerksomhet rundt gruppen ISIL sitt framrykk i Syria og Irak, og om grusomheter begått av dem. Frykten for muslimer og islam fikk ny næring. Nå er det religiøse konflikter som topper hva nordmenn frykter mest. Hele 23 prosent svarer dette. 14 prosent frykter terrorisme mest, og bare tre prosent svarer at de er mest redd for den økonomiske utviklingen.³

I januar i år presenterte Ipsos MMI en annen undersøkelse laget på oppdrag fra Dagbladet.4 Et utvalg av velgere for hvert av partiene på Stortinget ble stilt følgende spørsmål:

Hvor enig eller uenig er du i at muslimsk innvandring og påvirkning fra islam utgjør en trussel for det norske samfunn?

Dette var utvalgets svar fordelt på hvilket parti de stemte på: FrP: 88 %, Høyre: 49 %, Krf: 48 %, Sp: 45 %, Ap: 33 %, Venstre: 19 %, De Grønne: 18 % og SV: 15 %.

Bak disse tallene ligger det hos noen motstand mot muslimer og islam, mens det hos andre er en engstelse og utrygghet i at Norge endres. Det siste handler ikke om at det har kommet flere fra muslimsk-dominerte land til Norge de siste årene. I så fall skulle den store polske arbeidsinnvandringen ha utløst en engstelse og utrygghet overfor katolikker og katolisismen. Tvert imot klarer folk flest å skille mellom den polske naboen som kanskje er katolsk og den katolske kirken som institusjon. Når det har blitt avslørt at katolske prester har begått seksuelle overgrep, og når den katolske kirken i Norge har begått økonomiske misligheter, klistres ikke det på alle polske innvandrere. Men det kan skje. Rasismen er ikke konstant. Hets og hat mot arbeidsinnvandrere fra østeuropeiske land har økt blant annet i Storbritannia i takt med den økonomiske nedgangen.

Det er ikke rart at klimakrise, økonomisk krise og krig gjør oss alle usikre. Den typen utrygghet tar vi som sosialister på alvor, og vi gir politiske svar på hvorfor og hvordan vi som kollektiv kan og må endre verden. Det betyr at vi aldri gir lillefingeren hvis noen skylder på arbeidsinnvandrere for at de mister jobben, på antall mørkhudede barn for at skolen er dårlig eller på muslimer for at Norge ikke er et likestilt land. Vi ansvarliggjør arbeidsgivere, politikere, kommunen og staten. Men det er en annen form for utrygghet som også når overflaten stadig vekk, og det handler om at noen ikke vil at Norge skal endres gjennom innvandring, og særlig muslimsk innvandring. Dette er en form for utrygghet som vi ikke kan jatte med, men må avvise. Samfunnet er i konstant endring, og vi vil at den skal endres av folk til det bedre for flertallet. Det gjelder ikke bare politisk, men også kulturelt.

Med oss eller mot oss – en skapt frykt

George Bush jr. innledet hans krig mot terror med å stille et ultimatum: «Enten er du med oss eller så er du med terroristene.» Den britiske statsministeren Tony Blair sa det slik: «Dette er en kamp som angår oss alle, hele den demokratiske, siviliserte og frie verden.» Med disse ordene startet de nyere tids vestlige intervensjoner og kriger som vi ennå ikke har sett slutten på i Afghanistan, Irak, Libya og Syria. Bush, Blair og deres allierte, inkludert Norge, tegnet opp en front mellom Vesten og muslimskdominerte land. Det stemmer ikke slik enkelte hevder i dag at det er reaksjonære islamistiske krefter som har lansert en sivilisasjonskrig. Det var heller ikke Bush og Blair som kom opp med dette. Det var kristne fundamentalister, sionister og noen intellektuelle krefter i USA som utviklet og spredte ideen om et muslimsk barbari mot vestlig sivilisasjon.

I boken The Islamophobia Industry beskriver forfatteren Nathan Lean hvordan reaksjonene på terroraksjonen 11. september 2001 hentet næring fra en islamofobi som allerede var utviklet, og forsterket den. Slik det har skjedd etter andre terroraksjoner begått av reaksjonære islamister. Mistenkeliggjøringen, overvåkingen, hetsen og volden mot muslimer vokste i etter-dønningene av terrorangrepene i Madrid i 2004 og London i 2005, og det samme etter angrepene i Paris og i København i år.

Lean viser til krefter i USA som i lang tid har skapt et bilde av «et muslimsk monster». Det går tilbake til den iranske revolusjonen i 1979 der sjahen ble styrtet i en revolusjon ledet an av Ayatollah Khomeini og hans tilhengere. Utover 1980-tallet var det kidnappinger, flykapringer og angrep mot amerikanske mål utført av grupper med muslimsk tilknytning, som Hezbollah i Libanon. Selv om de elitistiske og terroristiske metodene ikke kan forsvares, var dette grupper som førte frigjøringskamper blant annet for Palestina. De drev ikke en religionskrig eller en sivilisasjonskrig. Lean beskriver hvordan terrorangrep skaper frykt, og hvordan frykten utnyttes til å skape monsterbilder, i dette tilfellet islamofobi:

Det islamske skremselet representerer det nyeste kapittelet i Amerikas lange rekke av monsterfortellinger. Gitt de mange hendelsene med vold begått av muslimske ekstremister, er en slik fremvekst nesten uunngåelig. Som med trusselen fra bayerske Illuminati på slutten av 1790-tallet, den angivelige infiltrasjonen av katolikker på 1850-tallet og redselen for en kommunistisk overtakelse gjennom hele 1900-tallet, har faktiske hendelser i verden provosert fram frykt i visse deler av landet, og frykten for islam er intet unntak. Men som med nasjonens tidligere monstre, har også den islamske trusselen blitt kapret av noen, i dette tilfellet av en islamofobiindustri som bruker uhyggelig symbolikk, et følelsesladd språk, ladede stereotypier og gjentakelser for å forsterke frykten for en større-enn-livet, alltid på lur muslimsk tilstedeværelse. Denne industrien består i stor grad av ideologisk drevne høyrefløyaktivister, hvorav mange av disse identifiserer seg som evangelisk kristne. De har funnet gjenklang i likesinnede entusiaster i Tea Party-bevegelsen og i ulike andre perifere politiske og sosiale grupper. Tiltross for deres plassering i det amerikanske samfunnet, har deres rop om en forventet muslimsk overtakelse fått drahjelp fra mer hovedstrøms- og moderate miljøer.⁵

Forfatteren Deepa Kumar beskriver i boken Islamophobia and the Politics of Empire hvordan det i kolonitiden utviklet seg forestillinger om «den muslimske verden» under en forståelse kalt «orientalisme». Orientalisme beskriver Midt-Østen og Nord-Afrika som eksotisk og fremmed sett med vestlige øyne. Slik kunne kolonimaktene fremstilles som mer overlegne og utviklet enn koloniområdene, og dermed legitimere koloniseringen. Parallelt med dette ble det utviklet teorier om utvikling og modernisering, som på sin side legitimerte at land i sør var underutviklede og skulle dras opp av de vestlige utviklede landene. Både orientalismen og modernismen opererer slik med «oss» og «dem», og ble smeltet sammen av statsviterne Bernard Lewis og Samuel Huntington da de på 1990-tallet utviklet konseptet om «the Clash of Civilizations» eller sivilisasjonskrigen.⁶ De hevder at verden etter den kalde krigen har gått inn i en periode med konflikter utløst av kulturelle forskjeller mellom ulike sivilisasjoner, der den islamske sivilisasjonen er særlig truende for Vesten. Av andre fremstilt som islamsk barbari mot vestlig sivilisasjon.

Bildet av «det muslimske monsteret» sammen med forestillingen om et islamsk barbari i kamp mot vestlig sivilisasjon og et dommedagsprofeti om «Eurabia» har skapt grunnmuren for islamofobien vi ser i hele den vestlige verden. 22. juli-terroristen var inspirert av eurabiatenkerne som mener at Norge og andre europeiske land er i ferd med å bli overtatt av muslimer. Europa er i ferd med å bli til «Eurabia». Tidligere leder av Norsk Presseforbund Per Edgar Kokkvold skrev etter terroren i Paris i år:

Vi vet ikke sikkert hvor mange muslimer på verdensbasis som støtter terroren, men det dreier seg om hundretusener, mens de som sympatiserer, utvilsomt kan telles i millioner. Vi står overfor en religiøs fascisme minst like brutal som den politiske vi for 60–70 år siden måtte bekjempe så å si med alle midler. Den voldelige islamismen er forlengst flyttet over fra den muslimske verden til vår egen. Målet er ikke lenger, slik det delvis var, å endre Vestens Midtøsten-politikk. Målet er å endre Vesten selv, som islamistene vil skal styres etter sharialover. De «vantro» skal utryddes.⁷

I etterkant av dette innlegget skrev journalist Elin Ørjasæter en støtteerklæring til Kokkvold, Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk og Human Rights Service sin Hege Storhaug.⁸ Ørjasæter mener som dem at det pågår en verdikamp mellom islamske og vestlige verdier som uforenlige størrelser, og at den kampen også utspiller seg her.

I boken Anders Breivik and the Rise og Islamophobia viser forfatter Sindre Bangstad til antropologen Arjun Appadurai som beskriver eurabiatenkningen som en angst for små tall. Muslimer utgjør ca 4 prosent av den norske befolkningen⁹, og ca seks prosent av befolkningen i Europa.¹⁰ Med andre ord en liten minoritet uten makt. Men ifølge eurabiatenkerne står venstresiden i ledtog med muslimer for å omvelte Europa. Derav hatet mot Arbeiderpartiet og venstresiden som vi finner hos Breivik og hos rasister på nettet.

Hovedfienden i den «eurabiske» konspirasjonsteorien, som er veldig pro-Israel og politisk på høyresiden, er ikke overraskende «venstresiden»: Etter kommunismens sammenbrudd i 1989, skal «tredjeverdenister», ny-kommunister og islamistene ha dannet «en innflytelsesrik jihadistkoalisjon mot vestlige demokratier og deres allierte».¹¹

Rosetog og fortsatt rasisme

I oktober i fjor kom Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre ut med boken I bevegelse der han skriver at tiden er inne for å ta et oppgjør med 22. juli-terroristens ideologi. Det samme har partisekretær Raymond Johansen sagt i lengre tid. Den tidligere AUF-lederen Eskil Pedersen snakket allerede kort tid etter terrorangrepet om behovet for å ta et oppgjør med rasismen.

Hvorfor ble ikke oppgjøret påbegynt allerede 23. juli 2011? Rosetogene var viktige og samlende i den frykten og usikkerheten som vi alle kjente på. Folk sang «Til ungdommen» og «Barn av regnbuen» side om side med fremmede mennesker. Det var imidlertid en samling i frykt, ikke starten på en folkelig og bred samling mot rasisme og det muslimhatet som Breivik sto for.

Fra første stund ble det klart at terroristens budskap skulle det ikke snakkes om. Det ble raskt skapt en klam «enighet» mellom de største politiske partiene og de fleste mediene om at man skulle opptre verdig og dempe sinnet. 22. juli måtte ikke politiseres. Politikere som nevnte terroristens ideologi, ble beskyldt for å bedrive stemmefiske før kommunevalget, og andre igjen ble beskyldt for å være ufølsomme. Statsminister Jens Stoltenberg snakket om åpenhet, demokrati og humanitet. Ordet rasisme ble ikke nevnt.

Tre år etter var Fremskrittspartiet i regjering.

Fremskrittspartiet (FrP) som har fremstilt muslimer som en eksistensiell trussel de siste 25 år slik det fremgår av Bangstad, ble tatt inn i den politiske varmen. Høyre, Venstre og Krf åpnet døren for partiet inn til landets øverste maktposisjoner. Dermed ble alt FrP hadde stått for av hets og hat mot asylsøkere, innvandrere og særlig muslimer renvasket. Hvis det er lov for et regjeringsparti å mene alt FrP har ment og mener, er det greit for folk flest å mene det samme.

Bangstad minner oss på hvorfor FrP aldri må gis makt. I 2008 foreslo partiet egne flyktningkvoter for muslimer, konkretisert som somaliere, pakistanere og afghanere. Begrunnelsen var at muslimer er vanskelige å integrere. I 2009 sa partileder og nåværende finansminister Siv Jensen at kampen mot radikal islam var vår tids viktigste kamp. På partiets landsmøte samme år lanserte hun begrepet «snikislamisering». Forøvrig et begrep utviklet av islamofober i USA ifølge Lean.¹² Da Jensen ble spurt om å forklare begrepet, viste hun til at muslimer stiller urimelige krav for eksempel om hijab i politiet, halalmat i fengsler og kjønnsegregering i skolen. I 2010 kom kronikken «Drøm om Disneyland» signert FrPerne Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen. Der retter de sterke beskyldninger mot Arbeiderpartiet for å ha utsatt landet for et flerkulturelt eksperiment som vil rasere Norge.¹³

De som måtte tro at bare FrP fikk regjeringsmakt ville de bli ansvarliggjort og legge fra seg rasismen forsto ikke hvordan FrP i lang tid allerede hadde satt altfor mange av premissene i debatten om flyktninger, innvandrere og muslimer. Det er ikke bare unntak og tilfeldigheter når FrPere stadig kommer med rasistiske utspill, mens Siv Jensen og inkluderingsminister Solveig Horne stilltiende samtykker.

Så kunne vi ha gjort hele den antirasistiske kampen til en kamp mot FrP og de organiserte rasistene i form av Pegida og Stopp islamiseringen av Norge (SIAN). Men fordi mistenksomheten og stigmatiseringen av muslimer er så altomfattende, må det tas et oppgjør med islamofobien i alle dens former – og i alle politiske leirer. Det gjelder ikke minst i spørsmål om likestilling og sekularisme.

Likestilling som brekkstang i rasismen

«Hvor er de kvinnelige imamene? Hvor er de homofile imamene?» sa en opprørt Pegida-demonstrant da de første gang marsjerte i Norge i februar i år.

«Dagens kvinnekamp bør dreie seg om vår solidaritet med våre medsøstre,» skrev FrPs Silvi Listhaug i en kronikk rett før årets 8. mars, og etterlyste en kvinnebevegelse som brøler utenfor moskeer og muslimske miljøer.¹⁴

Verken Pegida-demonstranten eller Listhaug har troverdighet når de tilsynelatende er opptatt av likestilling for muslimske kvinner, all den tid den politikken de selv står for handler om å frata muslimer rettigheter. De er begge uttrykk for hvordan islamofobien har tatt opp i seg likestillings-retorikk. Islamofobene har lykkes i altfor stor grad i å sette muslimske kvinners frigjøring på dagsorden, uten at andre kontinuerlig og kontant har avslørt deres islamofobiske premisser. Krigen mot terror ble ikke bare begrunnet med at verden skulle befris for islamistiske terrorister, men med at Vesten skulle skjenke Afghanistan og Irak demokrati og kvinnefrigjøring. Folket skulle befris fra diktatur, og kvinnene fra religionens åk. Det var en fortelling som var uforenlig med bilder av sterke og taleføre muslimske kvinner som selv uttrykker hva de vil endre i eget land og hvordan. Vi ble heller servert et ensidig bilde av den tause og kuete “muslimske kvinnen» fullstendig underlagt islam og mannens velde. Altså et bilde som ikke ga en riktig gjen-givelse av den kvinneundertrykkingen som også muslimske kvinner faktisk opplever, men som gikk til angrep på hennes tro og muslimske menn på svært generaliserende og unyanserte måter.

Denne fremstillingen av «den muslimske kvinnen» sammen med forestillingen av en sivilisasjonskrig gjør at muslimske kvinner som synliggjør sin religiøse identitet blir selve symbolet på det tradisjonelle i motsetning til Vestens modernitet. Hun blir et symbol på alt ved islam som angivelig bryter med såkalte vestlige verdier. Derfor må den muslimske kvinnen reddes eller frigjøres enten hun vil eller ei fordi hun inngår i den pågående sivilisasjonskrigen mellom islam og Vesten. Det ultimate er at muslimske kvinner slutter å være muslimer. Derfor handler ikke Pegida-demonstrantens utsagn og Listhaugs kronikk om muslimske kvinners faktiske frigjøring, men om å understreke at vi står i denne kampen mellom islam og Vesten. Mellom «deres» orientalisme og barbari og «vår» modernisme og sivilisasjon.

For å snu om på et ordtak så krever dette at vi på venstresiden noen ganger må holde hodet kaldt og hjertet varmt. Det vil si at vi ikke lar oss rive med av debatter med følelsesladde beskrivelser av kvinneundertrykking som kjønnslemlestelse og tvangsekteskap uten å være bevisste på de underliggende premissene for debatten. Vi kan enes om at vi vil slik tvang og vold til livs, men aldri på islamofobiske premisser. Ellers ender man fort opp med å støtte opp om tiltak som i stedet for å frigjøre kvinner gjør det motsatte. I angsten for å bli beskyldt for å svikte muslimske kvinner, må vi holde våre sosialistiske ideer og prinsipper varme.

Vi må ikke legge oss flate for den gjentagende kritikken om at venstresiden har sviktet minoritetskvinner ved å ikke ta opp kampen mot tvangsekteskap og omskjæring. De som fører denne kritikken stiller aldri opp konkrete bevis på at noen på venstresiden har forsvart slike overgrep eller har vært uvillige til å snakke om dette som overgrep som må stoppes. Det man derimot finner er at deler av venstresiden både i Norge og ellers i Europa har vært uklare på hvordan islamofobien spiller på likestillingsretorikk. Derfor har også folk og partier på venstresiden støttet opp om tvangstiltak mot muslimer i en misforstått tro på at tvang kan gi frigjøring. Det gjelder for eksempel tiltak som tvungen underlivsundersøkelse for å avdekke omskjæring, eller innføring av 21-års aldersgrense for å kunne gifte seg med en person i utlandet. Begge tiltak rammer tilfeldig og oppleves som svært inngripende. De som forsvarer slike tiltak ville neppe ha godtatt at intetanende barn plutselig hentes på skolen av politi for å gjennomgå tvungen underlivsundersøkelse mens foreldrene holdes i arrest, for å avdekke mulig incest. Eller at det innføres 21-års aldersgrense for å gifte seg i Norge for å forebygge kvinnemishandling.

Arbeiderpartiets Jan Bøhler gjenreiste i fjor forslaget om et forbud mot niqab og burka som er heldekkende plagg som skjuler også det meste av ansiktet. FrPs Mazyar Keshvari hadde en ordbruk som vi kjenner igjen fra de som forfekter at det pågår en sivilisasjonskrig:

Heldekkende plagg som burka og niqab hører ikke hjemme i et sivilisert og moderne demokrati som det norske.¹⁵

Jan Bøhler brukte likestillingsargumenter:

(Det er) enkelte grupper som legger et økende press på kvinner, blant annet for å få dem til å kle seg i heldekkende religiøse plagg. Det kan presse kvinner ut av muligheten til å nyte godt av verdier som likestilling og deltakelse.

Med så ulikt politisk ståsted bygger begge her opp om at det er en motsetning mellom heldekkende muslimsk bekledning og verdier som ansees som viktige i det norske samfunnet. Den muslimske kvinnen er også her en taus og homogen gruppe som det er fritt opp til andre å mene noe om enten det gjelder hvorfor hun kler seg som hun gjør, hvordan hun selv opplever å være muslimsk kvinne i Norge eller hva hun selv mener er veien til egen frigjøring. Som vi ofte ser begrunnes forbud og tvangstiltak med at det er til den muslimske jentens eller kvinnens eget beste. Bøhler dokumenterer ikke engang hans påstand om at muslimske kvinner opplever økende press i enkelte grupper. Om det er slik, er det verdt å spørre seg hvorfor. Når menneskers tro angripes samler man seg om egen religion, og da kan folk både bli mer religiøse og mer konservativt religiøse.

Historien har vist oss mange eksempler på at når folk angripes for hvem de er, velger de ulike strategier. Noen velger å avskrive hvem de egentlig er, som da svarte barn prøvde å vaske seg hvite under raseskilleregimet i USA. Andre velger å fremheve det som angripes for å jobbe fram en kollektiv stolthet, som James Brown med hans sang «I´m Black and I´m Proud». Andre igjen blir politiske aktivister, som Malcolm X og hans bevegelse for de svartes rettigheter. Alt dette finner vi også blant muslimer i Norge i dag fordi de blir angrepet for hvem de er. Derfor kan en kvinne med niqab faktisk være undertrykket av sin mann og påtvunget plagget. Eller hun kan være en opprører som tar sin muslimske identitet ut i det ytterste. Og hun kan være en politisk aktivist som mener at også hun har rett til å være en fullverdig borger med like rettigheter uansett hva hun har på seg. Eller hun kan enkelt og greit være en religiøs kvinne som bare ønsker å leve et fredelig liv i pakt med sin tro slik hun tolker den.

«Dette er drømmen, her har jeg lyst å jobbe», sa Stavanger-kvinnen Keltoum Hasnaoui Missoum da hun i 2009 søkte om å bli politikvinne. Hun ble rystet over den voldsomme debatten hun utløste. Den handlet ene alene om hennes hodeplagg, hijaben. Justisminister Knut Storberget snudde over natten da han så reaksjonene, og endte med å ikke tillate religiøse hodeplagg i politiet fordi han mente at opinionen ikke var klar for det. Rødt og SV gikk mot Ap og støttet Keltoum og andre sin rett til å bli politifolk også med hijab eller turban. Ap hadde her en glimrende anledning til å skjære gjennom den rasistiske støyen og sette en standard for hva et flerkulturelt samfunn betyr. Isteden feiget de ut. Opinionen ble ikke mer positiv til muslimer etter det. Tvert imot bekreftet Storberget islamofobiens mantra om at muslimer må ta av seg sin religion for å tilpasse seg samfunnet, og at muslimer stiller urimelige krav om at samfunnet skal tilpasse seg dem.

Sekularisme og kristne verdier

Hijab, halalmat og ramadan var fremmed for folk flest som vokste opp i Norge for bare femti år siden. Nå inngår disse ordene i folks dagligtale. Det er flott fordi det viser at mange har en nærhet til muslimer gjennom hverdagslivet i skole og på jobb. Men det bor også hinduer, buddhister og pinsevenner i Norge, og folk flest har ikke særlig kjennskap til begreper derfra. Det skyldes islamofobien som kontinuerlig løfter fram og problematiserer nettopp islam.

22. juli-terroristen gjorde et stort poeng av å være kristen. Han er ikke alene om å sette opp en motsetning mellom islam og kristendom. Igjen en gjenklang av sivilisasjonskrigens logikk. Det er sharia og jihad mot kristne og humanistiske verdier. For venstresiden er det ikke en debatt om kristendom opp mot islam som er interessant, men om religion opp mot sekularisme. Marxister er materialister. Det betyr at vi ikke tror på en åndelig kraft som bestemmer over våre liv, men at vi er formet av materielle forhold og kan samtidig selv påvirke virkeligheten. Vi argumenterer for at arbeiderklassen som kollektiv har makt til å endre verden, ikke en gud. En del folk på venstresiden blir derfor provosert av religion fordi den ikke er rasjonell. Men nettopp av den grunn kan man ikke fremme sekularisme gjennom rasjonelle argumenter eller ved å angripe folks tro. Vi må gjøre noe med årsakene til at religion finnes. Marx uttrykte sin forståelse av religion blant annet slik:

… (Religion) er på en og samme tid et uttrykk for virkelig lidelse og en protest mot virkelig lidelse. Religion er de undertryktes sukk, hjertet i en hjerteløs verden og sjelen i en tilværelse uten sjel.¹⁶

Religion er de undertryktes trøst, og kan også være de undertryktes uttrykk for motstand. Men religion brukes også av undertrykkende regimer. Derfor er det ikke selve religionen vi må bekjempe, men undertrykkingen. Og vi må gi politiske svar der religion kommer til kort. Religion kan ikke gi svar på palestinernes frigjøringskamp, krigen i Syria, på den økonomiske krisen, klimakrisen eller på rasismen og diskrimineringen i Norge. I mangel på tydelige og handlekraftige politiske alternativer kan religiøstbaserte grupper vinne oppslutning. Det har vi sett med grupper som Det muslimske brorskap, Hamas og ISIL. Og i Norge med Islam Net og Profetens Ummah.

Når regjeringen, media og PST er opptatt av å hindre radikalisering av unge muslimer, må vårt svar være at vi er for radikalisering. Det er bra at muslimer reagerer på Vestens kriger og ikke finner seg i å bli sett på som annenrangs borgere i deres hjemland, Norge. Men vi vil at de skal sloss politisk herfra sammen med oss som også vil ha slutt på krig og rasisme. Ved å forene grupper i arbeiderklassen som i dag splittes av rasisme og islamofobi, øker vi vår felles styrke, og vi gjør religion mindre viktig.

Litteratur:

• Deepa Kumar, Islamophobia and the Politics of Empire, Haymarket Books 2012
• Nathan Lean, The Islamophobia Industry, PlutoPress 2012
• Sindre Bangstad, Anders Breivik and the Rise og Islamophobia, Zed Books 2014
• Liz Fekete, A Suitable Enemy, PlutoPress 2009
• Arun Kundnani, The End of Tolerance, Pluto Press 2007
• Hassan Mahamdallie, Defending Multiculturalism, Bookmarks 2011
• Gareth Jenkins, Culture and Multiculturalism, International Socialism Journal issue 131, 2011
• Halvard Tjelmeland, Norsk innvandringshistorie bind 3, Pax forlag 2003
• Brian Richardson ed., Marxism and the Fight against Racism, Bookmarks Publication 2013

Noter:

1. Bangstad s. 49
2. Norsk innvandringshistorie, bind 3, s. 105-
3. Dagbladet 12.03.15 papirutgaven. Referert til i Vårt land: http://www.vl.no/mobile/samfunn/religiøse-konflikter-er-nordmenns-største-frykt-1.344222
4. http://www.dagbladet.no/2015/01/26/nyheter/samfunn/politikk/innenriks/frp/37380372/
5. Lean, s. 39–40
6. Kumar, s. 35–39
7. http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Kokkvold-Vi-bekjemper-ikke-egen-rasisme-og-islamistisk-terror-ved-a-benekte-fakta-7899726.html
8. http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Elin-Orjasater-skriver-Per-Fugelli-har-valgt-feil-side-i-verdikampen-7930083.html
9. Bangstad, s. 39
10. http://www.pewresearch.org/fact-tank/2015/01/15/5-facts-about-the-muslim-population-in-europe/
11. Bangstad, s. 151
12. Lean, s. 57–65
13. http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Drom-fra-Disneyland-6270375.html
14. http://www.vg.no/nyheter/meninger/kronikk-du-maa-ikke-taale-saa-inderlig-vel/a/23408636/
15. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/islam-debatten/heldekkende-plagg-kan-bli-forbudt-i-norge/a/23244247/
16. https://www.marxists.org/archive/marx/works/1843/critique-hpr/intro.htm

Seiersropene etter det greske venstrepartiet Syrizas brakvalg har stilnet. Nå begynner den lange og harde kampen mot EU, Verdensbanken og IMF om framtidas Hellas.

Hva er den politiske situasjonen nå, etter valget i februar?

Vassilis Chatzilambrou er medlem av parlamentet i Hellas, i sin andre periode, og medlem av Utenriks- og forsvarskomiteen. Han er koordinator for Syrizas arbeid i departementene, og har bakgrunn fra KOE.

Brage Aronsen er redaktør av Rødt Nytt og sekretær Rødt Oslo.

Intervjuet er gjort for Rødt Nytt og Rødt!, og er oversatt av Brage Aronsen.

– Valget var det greske folkets oppgjør med nedskjæringspolitikken og troikaens overformynderi, og marginaliserte de politiske kreftene som støtter kutt- og innstrammingspolitikken. Resultatet ga Syriza 36,5 % oppslutning, akkurat for lite til å kunne regjere alene, forteller Chatzilambrou.

På lag med folkelige bevegelser

For å kunne etablere regjering ble Syriza noe motvillig nødt til å danne en koalisjon med det konservative partiet Uavhengige grekere (Anel), som også avviser IMF og EUs låneavtale med krav om kutt og innsparinger fra 2010, kjent som memorandumet.

Etter at regjeringa for første gang sa nei til troikaen og EU-sjefenes krav, tok folk igjen til gatene, denne gangen til støtte for regjeringa. På de neste meningsmålingene fikk regjeringa 60–65 % oppslutning, langt høyere enn valgresultatet. Dette sender et tydelig signal. Vi er avhengig av å spille på lag med folk flest for å møte det kvelende presset vi vet kommer i tida framover.

Regjeringa er forplikta til å inspirere folket gjennom ideer, initiativ og prosjekter på det økonomiske feltet, slik at vi kan skape et nytt rammeverk og en vei framover uten nye memorandum og økonomisk nyliberalisme. Dette er kanskje vår største utfordring, både i Hellas og resten av verden.

Kan du fortelle litt om hva Syriza vil gjøre for å bedre situasjonen for grekere flest?

Den nye regjeringa har introdusert to viktige lovforslag jeg vil trekke fram. Det første var direkte rettet mot den humanitære krisa, og sørget for at 150 000 langvarig arbeidsløse nå får tilgang til elektrisitet, mat og husleie-støtte så de kan leve verdige liv. Selv om den vanskelige økonomiske situasjonen rammer langt flere, var dette et tiltak med stor symbolsk verdi. Rett etter dette vedtok regjeringa en tiltakspakke for folk flest som blant annet innebar en drastisk reduksjon av økonomiske straffereaksjoner og bøter, og lavere renter for dem som har høy gjeld til staten eller forsikringsselskapene. Rundt 3,5 millioner innbyggere har slik gjeld og har problemer med å betale på grunn av krisa.

Andre lovforslag som skal til behandling i parlamentet, er et forslag om å stoppe tvangssalg av boliger, gjenåpning av den offentlige tv-kanalen, samt en formell forespørsel om krigserstatning fra Tyskland, inkludert tilbakebetaling av penger nazi-Tyskland tvang de greske bankene til å «låne» dem under annen verdenskrig. Regjeringa vil også reformere TAIPED, en organisasjon som arbeider med privatisering av offentlig eiendom og offentlige selskaper for å skaffe penger til nedbetaling av Hellas’ gjeld.

Åpen framtid

Chatzilambrou forklarer at troikaen, EU, Verdensbanken og Det internasjonale penge-fondet, allerede har lagt ned veto mot flere av regjeringens tiltak. De hevder tiltakene er «ensidige handlinger» og i strid med memorandumet fra 2010.

Så langt er regjeringas svar klart og utvetydig: Vi vil gå videre med disse tiltakene fordi de er nødvendige for å oppfylle våre grunnleggende forpliktelser til det greske folket som ga oss regjeringsmakta. Vi venter fortsatt på reaksjonene fra våre «partnere» og er spent på konsekvensene. Den politiske utviklingen i Hellas går veldig raskt, og det er ekstremt vanskelig å spå om framtida i skrivende stund.

20. februar i år kom den såkalte broavtalen mellom Hellas og EU på plass. Avtalen skal i prinsippet fungere som en bro fra utløpet av den forrige avtalen og fram til en ny avtale kan komme på plass.

Kan dere bruke broavtalen av 20. februar til å bedre situasjonen for grekere flest og samtidig bekjempe EUs kuttpolitikk?

Det er ingen tvil om at den såkalte broavtalen var et tøft kompromiss for regjeringa. Det er verdt å merke seg at sentralkomiteen i Syriza selv karakteriserte avtalen som «vanskelig og på flere nivåer smertefull». Mangelen på likviditet gjorde at regjeringen gikk med på avtalen for å skaffe seg handlingsrom og mer tid. Men de europeiske institusjonene vil ikke gi oss noen av delene. Strupingen av den greske økonomien fortsetter, Hellas er ekskludert fra Mario Draghis nødlånsprogram, Den europeiske sentralbanken aksepterer ikke greske statsobligasjoner og ELA (Emergency liquidity assistance) er den eneste kilden til likviditet.

Samtidig benytter reaksjonære kretser i EU uklarheter i avtalen til å forhindre regjeringa i å oppfylle de mest grunnleggende forpliktelsene overfor folket. Alt i alt må vi konkludere med at avtalen så langt ikke fungerer som et verktøy for å bedre situasjonen for landets innbyggere. En ny avtale, eller en ny fortolkning av avtalen, er nødvendig for å la regjeringa få sette politikken sin ut i livet og gi tid til en mer effektiv forhandlingsrunde i løpet av de neste 3–4 månedene. Det er ingen tvil om at dette blir en ekstremt vanskelig oppgave, uavhengig av hvilken retning det kommende EU-toppmøtet ønsker å gå.

Jeg liker ikke å være dommedagsprofet, men jeg tror ikke det er gitt at vi kan nå fram til en avtale i overenstemmelse med det greske eller de europeiske folks ønsker. For øyeblikket balanserer vi på en tynn line, vi står overfor kompliserte valg med mange risikoer. Foruten de problemene som ville følge av en Grexit, frykter jeg en ytterligere geostrategisk destabilisering av regionen dersom Hellas dyttes utfor kanten av stupet. For øyeblikket er alle scenarier mulige, og vi er avhengig av en mer sofistikert tilnærming til problemet.

Unionen knaker

Har den felleseuropeiske valutaen noen framtid? Hvordan vil du svare de som mener at Hellas bør skrote euroen?

Det er ingen tvil om at den europeiske, nyliberale strukturen og den monetære unionen nå knaker i sammenføyningene. Folk i både Nord- og Sør-Europa lider under nedskjæringstiltak. Rikdommen samles på færre og færre hender. Demokratiet slik vi kjenner det, taper stadig terreng for Maastricht-traktaten, de såkalte stabiliseringsprogrammene og euroen. Det er ikke urimelig å hevde at EU enten må forandres grunnleggende, oppløses gjennom en folkelig, demokratisk revolusjon eller at unionen rett og slett vil kollapse.

Det er likevel ikke helt enkelt å svare dem som mener Hellas bør forlate euroen. Spørsmålet om euroen er langt mer enn et monetært spørsmål. Vi må for eksempel spørre oss hvordan Hellas skal fungere produktivt uten euroen? Hva er våre Hellas sine fordeler i en internasjonalisert økonomi? Hva slags modeller vil i så fall erstatte dagens?

Det brennende spørsmålet er hva slags samfunn som kan erstatte et kollapset Europa. Det er en debatt som forutsetter et internasjonalt initiativ langt mer omfattende enn noe jeg kan gå inn på her. Jeg har ingen tro på å besvare kompliserte spørsmål med slagord, avslutter Chatzilambrou.

Ønsker allianser

Syrizas regjering og utviklingen i Hellas følges nøye av mange ulike aktører internasjonalt. Chatzilambrou forklarer at det går begge veier. Partiet er mer enn er åpne for å samarbeide med sosiale bevegelser og partier som deler deres mål.

Hvordan kan progressive krefter i Norge bidra til arbeidet deres? Er det noe den norske regjeringa kunne gjort?

Vi følger interessert med på norske folke-lige bevegelser, og da særlig Nei til EU som har bedt den norske regjeringa slutte å finansiere den forfeilede nedskjæringspolitikken overfor Hellas gjennom IMF.

Du er sikkert også klar over at Hellas har mottatt store pengebeløp de siste fem årene, som utelukkende har blitt brukt til redningspakker til europeiske banker som satt på greske statsobligasjoner. Disse lånene har ikke bare ødelagt den greske økonomien og oppløst samfunnsstrukturen, de ble kastet i et bunnløst sluk som har gjort Hellas’ gjeld så stor at den er umulig å innfri. Så det er bra at Rødt foreslår at den norske regjeringen skal tilby direkte hjelp med anstendige betingelser. Det er dette vi ønsker. Vi vil ikke ha nye lån. Vi vil ikke ta i mot penger fra Europas innbyggere som vi aldri vil bli i stand til å betale tilbake. Vi ønsker å begynne reorganiseringen av den greske økonomien, vi ønsker å lette arbeidernes situasjon så økonomien kan fungere og vi kan betale tilbake det vi faktisk skylder. Dette kan være grunnlag for et ærlig og redelig samarbeid mellom bevegelsene og folkene i våre respektive land.

Hvem er Syrizas viktigste allierte internasjonalt i skrivende stund?

Det er et enkelt spørsmål. Våre viktigste allierte er folket, mannen i gata, det store flertallet som hver dag, i alle verdenshjørner, står overfor den samme undertrykkelsen, den samme utbyttinga, og som kjemper for de samme drømmene og idealene som oss. Vi retter blikket mot de europeiske landene som nå forbereder seg på store forandringer: Spania, Irland og Portugal. Vi retter blikket mot hvert land i sør så vel som nord der folk slåss, stiller krav, vinner eller taper i møte med mektige motstandere. For det første vil vi nødig skuffe dem med alt vi forsøker å få til og slåss for i det lille landet vårt. For det andre vil vise solidaritet og støtte de forandringene i dagens maktforhold som kanskje blir mulig i morgen.

Du vet, motsetningen mellom den politiske makten hos de mange og den økonomiske makten hos de få kan nok en gang vise seg avgjørende for historias framdrift. Folk som står samla, er vår største inspirasjonskilde

Det tok av med TISA

Etter at Rolv Rynning Hanssen skrev om TISA i Rødt! før jul, er spørsmålet blitt en del av samfunnsdebatten. Ikke bare på grunn av artikkelen, men den bidro og var til hjelp for Rødt som hadde stands 50 steder i februar. For mange er det grunnartikkelen når en breiere allianse nå går på gatene 18. april, den internasjonale dagen mot TISA og TTIP.

Men fortsatt er det nesten ingen som svarer «Ja, dette er jeg imot», når de mottar løpesedler. Det er denne «tåka» rundt forhandlingene om handelsavtalen om tjenester som gjør at tilhengerne enda ikke er utfordret på en åpen bane. For det er fortsatt mulig å si: Ja, men det er ikke privatisering det dreier seg om. Bevis det!

Det er derfor utmerket at Senterpartiet tok initiativet og fikk SV med slik at kravet om fullt innsyn i forhandlingene, Norges krav og forhandlingsmandat nå er stilt til Stortinget: Full åpenhet!

Hellas sin EU-kamp

Dette nummeret har hovedtema om Hellas. Om hvordan Troikaen har tatt full kontroll over både politikk og økonomi, detaljstyrer grekerne – og ikke minst: hvordan Syriza, fagbevegelsen og det greske folket slåss mot kneblinga.

Syriza er et sosialistisk parti, en samling av en brei venstreside med sosialister og kommunister. Bortsett fra størrelsen og den politiske virkeligheten de står i, ikke helt ulikt Rødt.

Kampen om Hellas kan få revolusjonerende konsekvenser, hvis de greier å stå imot.

Det viser sprengkrafta og betydninga av nasjonal sjølråderett.

Hellas er heller ikke til salgs!

Erik Ness

Syriza-regjeringen i Hellas står i en dag for dag kamp mot EU-institusjonene og IMF, som bruker ren utpressing for fortsatt å få landet til å følge deres økonomiske politikk. Dette vil pågå helt fram til sommeren, hvis ikke Hellas blir tvunget ut av eurosonen før eller klarer å skaffe seg finansielt armslag på annet vis.

Bakgrunnen er ikke bare Hellas-krisa, men en krise for hele EU-konstruksjonen og kapitalismen, med ringvirkninger også utover Europa.

Arnljot Ask er landsstyremedlem i Rødt og sitter i Internasjonalt utvalg i Rødt.

Mye står på spill, også for Merkel og topplederne i de fleste EU-landa, og for flertallet av folk som får svi for den rådende politikken. Syriza slåss derfor ikke bare for grekerne, men for alle europeere som er utsatt for den ekstreme nyliberalismen som EU er eksponent for. Også radikale i Norge bør derfor engasjere seg på grekernes side.

Norge er ikke noe unntak, sjøl om vi står utenfor EU. Gjennom husmannskontrakten EØS og ved at norsk økonomi er tett sammenvevd med EU berøres vi av krisepolitikken som føres i Europa. Norske myndigheter er på lag med Merkel & Co og er med både på å utpresse og tjene på krisa i Hellas. De 55 milliarder kronene som Stoltenberg-regjeringen skjøt inn i IMFs lånepakke våren 2012, har til nå gitt ca. 4 milliarder kroner i avkastning. Det er mer enn det Hellas 9. april måtte betale tilbake for den lånepakka Norge var med på.

Syriza tar ansvar

En sentral stolpe i Syrizas strategi har vært at de slåss for et annet Europa og ser seg som en aktør på den europeiske arenaen. Alexis Tsipras stilte som toppkandidat for den parlamentariske europeiske venstresida ved EU-valget i mai 2014, og de legger vekt på at dette er ei europeisk krise, ikke bare ei gresk krise, og ber om internasjonal støtte.

Det er historiske årsaker til at venstresida i Hellas må utvikle en annen strategi og taktikk enn den vi har her i Norge. Røttene fra antikken om Hellas som den europeiske sivilisasjonens vugge, virker inn, og ikke minst grekernes uavhengighetshistorie de siste hundreåra: fra krigen mot det osmanske herredømet i 1821–1830, kampen mot den tyske okkupasjonen under 2. verdenskrig og de to høyrediktaturene til Metaxas fra 1936–1941 og oberstjuntaen 1967–1974. Særskilt demokrati- og uavhengighetskampene i det forrige århundret medvirker til den positive holdningen både til EU og euroen i Hellas. Da Hellas ble med i EU i 1981, ble det sett på av flertallet av grekere som en inntreden i den europeiske sivilisasjonen igjen, mens utfalla mot Tyskland som nå dukker opp til overflaten, også fra Syrizas ledere, gjenspeiler skepsisen mot hva Tyskland igjen påfører Europa.

Under massemønstringene rundt 2011–2012 økte i følge Political Barometer oppslutningen om å forlate euroen til rundt 40 % en periode. Det siste året har den droppet til rundt 20 % igjen, sannsynligvis av frykt for at ting blir enda verre hvis Hellas går ut av eurosonen. Den økte oppslutningen om Syriza ved valget i januar 2015 skyldes motstanden mot Troika-politikken. Det var ikke grunnlag for Syriza til å gå til valg på å ta Hellas ut av euroen, dersom de hadde mål om å få regjeringsmakt.

Innad i Syriza var det imidlertid flere som ville ha «ut av euroen» som valgparole. Disse har fått økt oppslutning nå, når en ser hvordan EU-sjefene, den europeiske Sentralbanken (ECB) og Verdensbanken (IMF) fortsetter sin utpressingspolitikk overfor Hellas. Den såkalte «Bridge Agreement» av 20. februar, som skulle gi grekerne en pustepause på fire måneder før en ny avtale om reformprogrammet som fulgte låne-avtalene skal forhandles, fjernet ikke nakketaket på grekerne fordi de ikke har alternativ tilgang til kreditter. EU og ECB stengte av kapitaltilførselen som fulgte de såkalte memorandumene allerede sist høst. Bare da greske banker var i ferd med å gå tom for likvider, åpnet ECB kranen litt i første uka av april, men fortsatt holdes restutbetalingen av lånet, på 7,2 milliarder euro, tilbake. Det gjør at de progressive reformene i 20. februar-avtalen fortsatt står under hardt press.

Fortsatt sier Syriza-ledelsen at førstevalget er å stå i eurosonen og slåss for en ny EU-politikk, men de er nå er i ferd med å få underhånden tilsagn om økonomisk støtte fra annet hold (Russland, Kina, Iran osv). Er dette mer enn taktikk for å myke opp Merkel & Co, og vil Tyskland tillate en «trojansk hest» som kan forandre EU-politikken som har gitt nettopp Tyskland så store fordeler? I dag tyder lite på at uenighetene som finnes innad i EU, i nærmeste framtid vil bli sterke nok til at Hellas kan få støtte fra andre land, før eventuelt Syriza-lignende partier tar makta noen steder.

De røde strekene?

Verken Tsipras eller finansminister Varoufakis setter opp det å bli i eurosonen som et prinsipielt mål. Hvis det går på bekostning av de to røde strekene jeg oppfatter at de har trukket, så er det farvel til euroen. Varoufakis sier at det avgjørende er å føre en politikk som tjener folkeflertallet, om de har euro eller drakmer er underordna. Det er dette som også ligger til grunn for at de har valgt å stå fast på at bevilgningene til den humanitære pakken fra Thessaloniki-programmet står fast, sammen med diverse symboltiltak for å ta inn noen offentlige ansatte igjen, heve minstelønn og pensjoner i to skritt fram mot oktober 2016 osv.

Sjøl om de det foreløpig bare er vedtatt å sette ut i livet ca 10 % av denne krisepakka, prøver EU å ødelegge det finansielle grunnlaget for den. Eurogruppemøtet i Riga 24. april vil avklare om EU vil sette kniven på strupen til Hellas og tvinge dem til å misligholde innbetalinger til Troikaen, ved å fortsatt tilbakeholde de 7,2 milliarder euro på restlånet. Da er det i tilfelle EU som tvinger fram en Grexit.

Den andre røde streken er tvillingsøstra til den første: De vil ikke bøye nakken for Troikaen men holde på den anstendigheten som ble gjenvunnet gjennom valgseieren. Memorandumene er nå borte og er erstatta med en foreløpig overgangsavtale, der representantene for de tre institusjonene hver for seg skal samtale med den greske regjeringen. Troika-teknokrater i skal ikke sitte i Athen og overstyre de greske departementene. Tsipras har frabedt seg tysk kritikk av utspill under møtet med Putin 8. april, hvor han sa at sanksjonene mot Russland nørte opp om en ny kald krig.

Vi er ingen gjeldskoloni men en sjølstendig stat med rett til å drivevår egen utenrikspolitikk.

Det er kompromissløsheten på disse to områdene som har gjort at Syriza har holdt på oppslutningen, trass i kompromisser som ellers er inngått. I februar og mars har Syriza holdt på en oppslutning mellom 45 og 50 %, over det dobbelte av Nytt Demokrati, ifølge Metron analysis. De trenger å beholde denne folkelige oppslutninga dersom de skal få støtte til et brudd med EU om det blir nødvendig de nærmeste ukene eller månedene. Derfor har de også brakt spørsmålene om folkeavstemning eller nyvalg på banen i de siste basketaka. Og sjølorganiseringa rundt «Solidaritet for alle» er fortsatt like viktig framover.

Tilbake til utgangspunktet, at dette også er ei EU/Europa-krise, så er det at Hellas har valgt å slåss innad i EU også en fordel for andre som følger i fotspora: Podemos, Sinn Fein, portugiserne, italienere og franskmenn. Skal EU knuses, må flere bidra. Vår solidaritet og bidrag teller med!

Les mer:

• Her finner du aktuell debatt fra miljøet rundt Syriza: http://www.analyzegreece.gr/

• Nettsida til Solidaritet for alle: http://www.solidarity4all.gr/en/node/220

• Lik og spre Solidarity 4 All sin norske side på Facebook: https://www.facebook.com/sol4all?fref=ts

Swaziland: Angrepene på faglige tillitsvalgte øker

Afrikas siste eneveldige monarki har intensivert angrepene på fagforeninger og aktivister. Politiske partier er forbudt i Swaziland. Lederen av partiet People’s United Democratic Movement, Mario Masuku, og ungdomslederen deres,Maxwell Dlamini, sitter i fengsel etter å ha deltatt i 1. mai-demonstrasjon i fjor. Menneskerettsadvokaten Thulani Maseko og journalisten Bheki Makhubu fikk to års fengselsstraff for å ha skrevet kritiske artikler rettet mot rettsvesenet. 19. mars ble Thulani satt i isolat etter publisering av et brev som markerte ettårsdagen for hans fengsling.

Regjeringen nekter å anerkjenne fagforeninger som TUCOSWA og la dem få drive faglig aktivitet.

E-postkampanje: http://www.labourstartcampaigns.net/show_campaign.cgi?c=2692

Undersøkelseskommisjon om gresk lånepakke

Det greske parlamentet vedtok i begynnelsen av april å sette ned en undersøkelseskomite for å se på under hvilke forhold Hellas gikk med på lånepakka fra EU og IMF. Hellas fikk 240 milliarder euro i lån, i bytte mot spareprogrammer diktert av IMF og EU. Hellas betaler 3,6 prosent rente på lånene til IMF. IMF har ifølge Jubileekampanjen tjent 2,4 milliarder euro i profitt på lånene til Hellas så langt.

– Etter fem år med parlamentarisk stillhet om de store problemene som forårsaket en gjeldskatastrofe, starter vi i dag en prosess som vil gi svar på spørsmål til det greske folk, sa statsminister Alexis Tsipras før avstemningen.

Irsk folkeavstemning om homoekteskap

22. mai går irene til valgurnene for å stemme over om homoseksuelle skal få lov til å gifte seg på lik linje med hetroseksuelle. Alle de store politiske partiene og over 75 % av folket i menningsmålinger sier de er tilhengere av en slik lovendring. Homoseksualitet ble først lovlig i Irland i 1993. I 2006 tapte to kvinner i høyesterett en rettsak for å få anerkjent sitt kanadiske ekteskap i Irland. I 2010 fikk Irland en partnerskapslov. I Irland må alle grunnlovsendringer ut på folkeavstemning.

Quebec: Studentstreik mot nedskjæringspolitikk

Over 60 000 studenter forlot sine forelesninger i protest mot nedskjæringspolitikken. Dette er den største studentstreiken i Canada siden 2012 da en stor studentbevegelse sloss mot økning i studieavgiftene. Streiken den gang førte til et politisk skifte og at økningene som ble foreslått, ble lagt i skuffen. Studentene satser på en enda større markering sammen med fagforeninger 1. mai.

Fem kinesiske feminister arrestert

Fem kinesiske feminister, Nu Rongrong, Zheng Churan, Li Tingting, Wang Man and Wei Tingting, har sittet i varetekt siden mars for å ha delt ut løpesedler mot seksuell trakasering. Saken har vekt oppmerksomhet internasjonalt. Damene risikerer opptil fem år i fengsel hvis de blir dømt. President Xi Jinping har ført en tøff linje mot landets opposisjonelle, og håper med dette å framstå som Kinas sterke mann.

Nesten en av ti sysselsatte i petroleumsnæringen

Nye tall fra SSB viser at 239 000 sysselsatte i den norske økonomien kan knyttes til petroleumsnæringen. Dette vil si at 8,7 prosent av alle sysselsatte er direkte eller inndirkete knyttet til petroleumsnæringen.

I 2006 var tallet 186 000.

Rapporten viser at åtte prosent av brutto-produktet fra fastlands-Norge er tilknyttet leveranser til petroleumsnæringen.

Mattias Tesfaye:
Kloge hænder– et forsvar for håndværk og faglighed
København: Gyldendal, 2013,182 s.

Den danske mureren, fagforeningsmannen, politikeren og synseren Mattias Tesfaye ga i fjor ut boka «Kloge hænder – et forsvar for håndværk og faglighed». Boka fikk relativt stor oppmerksomhet i Norge til å være en heller sær utgivelse, og ble gjenstand for en artikkelserie i Klassekampen. Boka har også vært en hyppig referanse både i spørsmål knytta til yrkesfag og i debatter om arbeidsvandring og manglende krav til faglighet ved underentrepriser og innleie. Det kan derfor være grunn til å se en gang til, og kanskje litt mer kritisk, på hva boka faktisk formidler.

I tillegg til forfatterens åpenbare faglige kompetanse, ligger bokas styrke i metoden for formidling. Gjennom hele boka konkluderer Tesfaye etter å ha latt andre presentere analyser og formulere standpunkt. Boka er en sammenhengende samling sitater og referanser der Tesfaye gir ordet til arbeidskamerater og andre håndverkere, grundere, yrkesfaglærere, forskere, bedriftsledere og politikere. Sjøl om utvalget av autoriteter åpenbart er gjort for å stemme overens med Tesfayes egne konklusjoner, gir denne metoden boka soliditet og troverdighet. Boka gir en stemme til de som på tross av åpenbar meningsberettigelse og kunnskap forblir målløse. Bare det er en god grunn til å lese boka og rydde plass til debatten den reiser.

Boka er delt inn i fire deler som hver av dem har sitt eget budskap og langt på vei egne konklusjoner. Jeg skal i det følgende se på boka del for del.

Del 1 – Kloge hender

Første del er en hyllest til håndverket, fagligheta og den praktiske kunnskapen og kunnskapsformidlinga sin historiske betydning. Tesfaye viser hvordan håndverket har skapt og videreført sivilisasjoner, hvordan både den tidløse kunsten og de monumentale historiske byggverka hviler på godt håndverk og praktisk kunnskap. Samtidig viser han hvordan hverdagen, hvordan vi til ei hver tid har det og hvordan all samfunnsmessig utvikling avhenger av det praktiske arbeidet. Et samfunns mulighet til å lykkes og utvikle seg avhenger ifølge Tesfaye av den håndverksmessige soliditeten og evna til å formidle praktisk kunnskap og ferdighet gjennom generasjoner.

For en håndverker som leser boka er dette en sann svir av bekreftelse og formulering av alt vi alltid har visst. For norsk venstreside som til de grader er prega og lamma av intelligentsia, burde dette være en spore til ettertanke og sjølransaking. I en offentlighet som kun problematiserer mangelen på teoretiske ferdigheter, er dette å banne i kirka.

«Del 2 – Håndværk og teknologi»

Andre del handler nettopp om dette, om hvordan den framvoksende kapitalismen fant ulike måter å organisere produksjonen og ivareta eller neglisjere håndverksmessige ferdigheter. Ytterlighetene her framstilles som på den ene sida taylorismen i Ford Motor Co, på den andre sida det håndverksmessig skikkelige i utviklinga av nordeuropeisk industri. Som utviklingslinjer er nok beskrivelsen riktig, men hva som i et kapitalistisk perspektiv er det mest hensiktsmessige kan i høyeste grad diskuteres.

Det blir også til tider problematisk å følge resonnementene når det på det ene siden hevdes at ingen samfunn kan lykkes og utvikles uten industriell produksjon, samtidig som Tesfaye faller om halsen på Janne Carlson og hans organisasjonsteori med vektlegging av tjenesteproduksjon der staffasjen blir overordna substansen. Konklusjonen i denne delen av boka blir at u-landenes misære skyldes at de er rene råvareleverandører, og at det derfor er nødvendig for de vestlige velstandssamfunna å opprettholde og videreutvikle industriproduksjonen og håndverket. For å kunne gjøre det i konkurranse med lavkostprodusenter, eller som han sier: i påvente av en lønnsutjamning, er det nødvendig at høyere kostnadsnivå kompenseres med faglig kvalitet og serviceytelser knytta til sjølve produktet.

Del 3 – Håndværk og innovation

Denne delen har så langt jeg kan se to – og kun to – poenger. Det ene er å peke på konkurransefortrinnet i å ta de kloke hendene, de ansatte, med på råd både når det gjelder utforming av produksjonen og produktutvikling. Dette er en produksjonsfilosofi Tesfaye ikke har sugd av eget bryst, men noe som er lett gjenkjennelig fra TPS (Toyota Production System) og Lean Manufacturing som er sjølve kvintessensen av moderne organisasjons- og produksjonstenkning. Det andre poenget er synliggjøringa av og hyllesten til gründeren. Slik Tesfaye ser det er de som bruker sine kloke hender til å løse billett og dra ut på klassereise, viktige bidragsytere til å løse den økonomiske krisa som rir Europa.

Del 4 – Håndværk og politik

Den siste delen skal oppsummere det hele. Her brukes Sveits som referanse for å vise nødvendigheta av å styrke formidlinga av praktisk kunnskap generelt og fagopplæringa spesielt. Det blir også poengtert at teknologisk utvikling vil redusere mengden av praktisk arbeid, men ikke nødvendigvis fordumme det. Den samme teknologien som kan forenkle og fordumme prosesser kan også brukes til å gjøre prosessene mer komplekse og skjerpe krava til faglighet hos arbeiderne. Slik anvendelse av teknologi vil høyne kvaliteten på det som produseres, og dermed være samfunnsmessig nyttig.

Boka avsluttes med at Tesfaye presenterer sitt program for et bedre Danmark. I korthet består programmet av en trepartsavtale (partene i arbeidslivet og det offentlige) om mer eller mindre kontinuerlig voksen- og etterutdanning og etablering av nasjonale kunnskapssentre for håndverk. Videre at håndverksfaga styrkes og praktiske ferdigheter integreres i den teoretiske undervisninga i grunnskolen. Til slutt at moderne organisering av offentlige tjenester med produksjonsmål, lønnsomhetsvurderinger, detaljert rapportering og strenge kontrolltiltak blir erstattet av sjølstendig arbeid og fokus på faglighet i tjenesteproduksjonen.

Boka avslutter med å slå fast at Danmark (og Europa) står overfor valget mellom å utvikles som håndverkssamfunn eller degenerere til u-land.

Det Tesfaye ikke vil se

Tesfaye viser på glimrende vis offentligheta sin dyrking av det akademiske, hvordan det har marginalisert håndverket og det manuelle arbeidet, og hvordan yrkesutdanninga og yrkesutdanningas prestisje har blitt og stadig blir svekka. For Tesfaye er grunnen til dette et mysterium. For han framstår kvalitetsforringelsen i verdiskapinga som fremmedgjøring og dårlig håndverk medfører, som noe ingen er tjent med. Denne tesa viser seg å bli bokas store svakhet.

Samfunnet burde se seg tjent med kvalitet både i produkter, produksjonsmidler, infrastruktur og bygningsmasse. Innafor rammene av kapitalismen er det imidlertid ikke så enkelt. Sko og bukser som ikke går i stykker reduserer potensielt salget av sko og bukser og virker dermed bremsende på den økonomiske veksten. Produksjonsutstyr som bare produserer er bra for den enkelte produsent, men reduserer behovet for utskifting og vedlikehold. Slik er det et konkurransefortrinn for den enkelte, men som generell tilstand til hinder for systemet. Slutter veier å rase ut får entreprenørene mindre å gjøre og målet på kapitalistisk lykke, BNP og privat sektors andel av BNP svekkes. Godt bygde bygg trenger ikke å rives og i liten grad vedlikeholdes. Riving og stort rehabiliteringsbehov oppfatter Tesfaye som et samfunnsmessig problem. Det burde han ha rett i, men for bygningsindustrien er det en sann svir.

Gode og vakre bygg med evige kvaliteter har verdi i seg sjøl og har en lei tendens til å bli freda eller på annet vis få så stor samfunnsmessig betydning at de må stå der. Dette er et hinder for turbokapitalisten. For eksempel er Freiaparken og den gamle fabrikkbygninga med Freiasalen og Edvard Munch sine veggmalerier en kilde til stolthet og trivsel for sjokoladearbeiderne, det er en berikelse for Norge, men et problem for Mondalez (de amerikanske eierne av det som en gang var Freia). Mondalez skulle helst ha kvitta seg med det hele. Det er dyrt å vedlikeholde og kan ikke brukes til noe som helst, men det lar seg ikke selge for det kan ikke brukes til noe som helst. Hadde det ikke vært for bygningsmessige, arkitektoniske og kunstneriske kvaliteter, hadde det hele vært revet og erstattet av langt mer profitabel bygningsmasse.

Tesfaye har en politisk nomadetilværelse bak seg. Fra å bli født inn i DKP ml, har han gått via Enhedslisten og SF (hvor han var nestleder) til Socialdemokratene. Et sted på denne veien har marxismen og forståelsen av at det svært sjeldent er samsvar mellom det samfunnsmessig fornuftige og det profitable blitt borte. Boka gir derfor en strålende dokumentasjon av håndverket og det manuelle arbeidet sin verdi og hvordan dette diskrediteres. Når han så skal skissere løsninger for framtida blir det derimot feil fordi han ikke vil se føringene som det kapitalistiske systemet legger, og derfor heller ikke ser nødvendigheta å utfordre sjølve systemet. For Tesfaye er styrka faglighet et konkurransefortrinn som vil forsvare nordeuropeisk produksjon mot lavkostland og mot sosial dumping i eget marked. Det er et poeng som blir borte i det øyeblikk flere enn Nord-Europa ser det, og det er en metode som ikke bidrar til rettferdighet og en bedre verden.

For denne håndverkeren (undertegnete) står økt kvalitet og faglighet i motstrid til sjølve det økonomiske systemet. Samtidig vil det at vi stiller krav til kvalitet og faglighet i eget arbeid både innafor håndverk, industri og tjenesteproduksjon bidra til styrka sjøltillit og klassebevissthet. Ser vi systemoverskridende på det hele vil ei venstreside som ikke rehabiliterer håndverket og det manuelle arbeidet aldri forandre verden, og et samfunn som ikke vektlegger det håndverksmessige vil aldri bli hverken sivilisert eller bærekraftig. Dette har Tesfaye gitt et svært viktig bidrag til å vise, sjøl om han ikke evner å trekke naturlige konklusjoner av egne observasjoner.

Roar Ellingvåg

Sigmund Aas og Thomas Vestgården:
Skammens historie. Den norske stats mørke sider 1814–2014
Oslo: Cappelen Damm, 2014, 320 s.

Sigmund Aas og Thomas Vestgården fortjener honnør for å ha samlet en fra før (i all hovedsak) kjent dokumentasjon på statlige norske overgrep. Dette er overgrep alle i Norge bør ha kunnskap om, og denne boka er et bidrag til dette. Synderegisteret dreier seg om overgrep mot etniske minoriteter, mot barnehjemsbarn og sinnslidende, om justismord og sensur av kulturelle ytringer osv., men fortjenestefullt også om f.eks. våpeneksport og hemmelig krigsdeltakelse (i Vietnam). I forordet deler de to forfatterdebutantene sjøl inn materialet i

1) Eksempler på aktive statlige inngrep og menneskerettighetsbrudd (ofte begrunnet med «gode hensikter»)

2) Unnlatelsessynder

3) Interessemotivert – dvs. profittstyrt – praksis. Forfatterne beretter saklig og nøkternt, men det er umulig ikke å bli følelsesmessig berørt. Da er det bra at de også gir en god oversikt over primærlitteraturen de bygger på, så leserne sjøl kan fordype seg i denne.

Boka er lansert som et apropos til 200-årsjubileet – hvilket også framgår av undertittelen Den norske statens mørke sider 1814–2014 – og kan være en nyttig motvekt mot nasjonal sjølforherligelse. Overgrepene mot etniske minoriteter er for øvrig tiltenkt en sjølsagt plass i de offisielle jubileumsmarkeringene. Derimot er det lagt lite vekt på å tydeliggjøre den sterke tråden i norsk historie, der kampen for demokrati og sjølråderett er knyttet sammen. Ved dette jubileet er det faktisk mer tabubelagt å reflektere over hva EØS-medlemskapet gjør med norsk suverenitet og demokrati, enn å omtale historiske overgrep.

Skammens historie er blottet for teori og virkelig analyse. Underteksten er riktignok en advarsel mot etnosentrisme og norsk sjølgodhet – og en oppfordring til å være maktkritisk. Men her er det nesten ikke sammenlikninger med ande stater, som kan fortelle noe mer om hva som var tidstypisk – og hvor en eventuelt må leite etter særnorske forklaringer. Ideene bak handlingene er lite utdypet, og årsaken til at en del typer overgrep er bragt til opphør mens andre vedvarer (eller fortsetter i nye former) er heller ikke forklart. Boka er tjukk som den er med sine 319 sider, og kanskje er det å ønske seg en annen bok å etterlyse mer analyse, men den bidrar lite til å skape historiebevissthet. I verste fall kan den bestyrke oppfatninger om allmenn menneskelig ondskap. Forfatterne er da heller ikke historikere, men har master i henholdsvis menneskerettigheter og statsvitenskap. Antydningen i forordet om at mange av overgrepene skyldes en «godhets»- og «renhetslengsel», kan ha noe for seg, men virker utenpåklistret og er ikke begrunnet.

Baksideteksten sier at «dette er de svakes norgeshistorie», og en samlet framstilling av ofrenes historie dekker et behov. At Marcus Thranes arbeiderforeninger blei knust av staten, er viet plass – og det er også overvåkinga av kommunistene. Men ikke noe tyder på at staten som klassestat eller som imperialistisk, er noe mer enn fremmedord for disse forfatterne. Virkelig systemkritikk er et savn.

Et kapittel skiller seg negativt ut. Det er sluttkapitlet om den 22. juli. Det handler om alt ved beredskapen og den indre sikker-heten sviktet i praksis, og er i hovedsak parafrasering av de offentlige granskningsrapportene. Islamofobi og annet utbredt tankegods, som dannet det ideologiske bakteppet for Behring Breiviks terror, og som ser ut til å ha spredt seg ytterligere i etterkant, er derimot forbigått i stillhet. Den nasjonale læringsprosessen etter den 22. juli må langt på vei sies å ha sporet av. Her har Aas og Vestgården forspilt en sjanse, og da er kanskje heller ikke overraskende at de ikke går inn på spørsmål som er kontroversielle i dag – som asylpolitikken eller behandlinga av sigøynere/rom.

Jørn Magdahl

Wolfgang Streeck:
GekaufteZeit. Die Krise des demokratischen Kapitalismus,
Berlin: SuhrkampVerlag, 2013, 219 s.

Svensk utgave: Köpt tid. Den demokratiska kapitalismens uppskjutna kris
Göteborg: Bokförlaget Daidalos, 2013.

I Norge feirer vi nå 200 årsjubileet for Grunnloven, en feiring som også av mange oppfattes som en markering av demokratiets opprinnelse her i landet. Nettopp i et slikt år får Wolfgang Streecks bok Kjøpt tid – Den demokratiske kapitalismens utsatte krise en spesiell betydning. Wolfgang Streeck er sosiolog, født i 1946 og direktør for Max-Planck-Instituttet for samfunnsforskning i Köln fra 1995, der han også er professor ved fakultetet for vitenskaper om økonomi og samfunn siden 1999. Før dette var han professor i sosiologi og industrielle forhold ved University of Wisconsin-Madison. I studietiden var han medlem av Sosialdemokratisk høyskoleforbund. Boken er en utvidet fremstilling av hans Adorno-forelesninger i Frankfurt i 2012.

Bokas viktigste påstand er at vi er inne i en periode der det kapitalistiske demokratiet ikke lenger kan opprettholdes, og at vi i tiden fremover må velge mellom kapitalisme uten demokrati eller en form for demokrati uten kapitalisme. Med tanke på at dette er en stadig mer aktuell problemstilling, skal jeg i denne omtalen gi i en fyldig presentasjon av bokens viktigste tanker.

Teoretisk utgangspunkt

Forfatteren starter med å minne om at de rike demokratiene fremdeles er kapitalistiske, slik noen later til å tro, og at de derfor bare kan forstås ved hjelp av en teori om kapitalismen som tar utgangspunkt i nøkkelbegreper som vi finner hos Marx. Frankfurtskolens teorier fra 1970-tallet brukte slike begreper i et forsøk på å forstå hvordan etterkrigstidens økonomi endret seg.

Streecks oppfatning er at teoriene til frankfurterne, representert ved Adorno, Habermas og Offe, i hovedsak inneholdt mye korrekt, men at en fikk noen overraskelser. De mente at det fantes en grunnleggende spenning mellom samfunnslivet på den ene siden og en økonomi styrt av tvangen til kapitalavkastning og kapitaloppsamling på den andre siden. De samfunnsinstitusjonene som oppsto, og særlig de økonomiske og politiske, var kompromisser mellom uforenlige handlingsveier og samfunnssystem som var ustabile og som bare kunne være i balanse rent tilfeldig. Man så ikke at det ofte tar lang tid å demontere samfunnsinstitusjoner. Man må regne med mange motvirkende årsaker og en fantastisk oppfinnsomhet i krisesituasjoner, når det gjelder å bevare det grunnleggende økonomisk-politiske systemet, som f. eks. kapitalismen.

Tre uventete prosesser

Det var særlig tre prosesser som Streeck mener at det legges for lite vekt på. Den første var kapitalismens raske og fremgangsrike overgang eller tilbakegang til såkalte selvregulerende markeder som skjedde gjennom et nyliberalt forsøk på å få liv i den kapitalistiske akkumulasjonen gjennom avreguleringer, privatiseringer og markedsekspansjon av alle typer og i alle retninger. Så var det at forventningene om videre utvikling av legitimitets- og motivasjonskrisen på 1970-tallet ikke ble innfridd. Derimot fikk vi en omfattende akseptering av markedstilpasning og markedsdrevne livsformer gjennom kvinners etterspørsel etter «fremmedgjort» lønnsarbeid og utvikling av forbrukssamfunnet utover alle forventninger. Til sist fikk de økonomiske krisene, som inflasjonen på 1970-tallet og den statlige gjeldsoppbyggingen på 1980-tallet, liten plass innen teorien om en legitimitetskrise.

Kapitalens frigjøring fra sine lenker

Siden 1970-tallet kapitalen gjort opprør mot etterkrigstidens blandingsøkonomi, og de ekspanderende arbeids- og produksjonsmarkedene oppnådde stor popularitet. De økonomiske krisene henger sammen med det. Foreløpig har de kulminert i krisen for bankene, statskassene og den økonomiske tilveksten nå (2012–13).

Den globale kapitalismens «frigjøring fra sine lenker» i siste tredjedel av 1900-tallet følger av kapitaleiernes og de kapitalavhengiges fremgangsrike motstand mot de krav som kapitalismen ble tvunget til å godta etter 1945, for å bli akseptabel igjen under de politiske betingelser som da eksisterte.

Hvordan legitimiteten ble opprettholdt

Det kapitalistiske systemet som markeds-økonomi fikk ifølge Streeck ny kraft gjennomen statlig politikk for å kjøpe tid for systemet med penger. Det sikret det nyliberale samfunnsprosjektet som forbrukssamfunn en lojalitet fra massene som teorien om seinkapitalismen ikke kunne forestille seg. Først økte en pengemengden, så sørget en for økning i den statlige gjelden, og dernest sørget en for en sjenerøs tildeling av kreditt til de private husholdningene.

Etter hvert ble disse strategiene oppbrukt ved at de begynte å underminere funksjonsevnen til den kapitalistiske økonomien, som blant annet er avhengig av de kapitalistiske forventningene om at en rimelig avkastning respekteres og blir tilgodesett. Slik oppsto legitimitetsproblemet gang på gang, ikke så mye blant massene som hos kapitalen. Det kom frem i kriser for reproduksjon og akkumulasjon, noe som igjen vekket uro for systemets legitimitet i de demokratisk styrkete befolkningene. Liberaliseringen av den politiske økonomien og immuniseringen mot demokratisk trykk nedenfra ble så drevet på for å gjenvinne «markedenes» tiltro til systemet.

Demokratiets avvikling

Krisehistorien etter 1970-tallet er en utvikling av en gammel og grunnleggende spenning mellom kapitalisme og demokrati –en gradvis oppløsning av det tvangsekteskapet mellom dem som ble arrangert etter 2. verdenskrig. Da den demokratiske kapitalismens legitimitetsproblem ble til et akkumulasjonsproblem for kapitalen, måtte den kapitalistiske økonomien stadig mer befris fra demokratisk innblanding for å løse dette problemet. Så ble plassen for å sikre en massebasis for den moderne kapitalismen forskjøvet fra politikken til markedet, som en mekanisme for å skape de kapitalistiske grunnmotivene greed and fear, samtidig som økonomien ble immunisert mot demokrati som massedemokrati.

Fra keynesianisme til hayekianisme

Dette var en omdanning fra det keynesianske politisk-økonomiske institusjonssystemet fra etter krigen til et hayekiansk økonomisk regime. Friedrich August von Hayek (1899–1992) var en østerriksk økonom som er kjent som en av liberalismens fedre og en inspirator for hele denne ideologien. Etter krisene er gjeldsstaten i ferd med å forvandles til en konsolideringsstat, og fullbyrder det europeiske statssystemets og dets politiske økonomis brudd med den keynesianske etableringsfasen.

Det er i denne forbindelse interessant at forfatteren viser til en artikkel som Hayek skrev i tidsskriftet New Commonwealth Quarterly allerede i 1939, som kan leses som en planskisse for det EU som seinere er skapt. Forvandlingen av EU til et middel for å frigjøre den europeiske kapitalen fra en spe begynnelse på 1970-tallet og videre på 1980-tallet betød rask avdemokratisering av økonomien og parallell avøkonomisering av demokratiet med det mål å få befestet markedsrettferdighetens hegemoni over den samfunnsmessige rettferdigheten – dette er en hayekianiseringen av den europeiske kapitalismen.

EU sine tiltak innskrenker stadig mer den nasjonale sjølråderetten til unionens nasjoner. Konsolidering av offentlige finanser og minsking av statlig gjeld skal forsikre finansmarkedene om at deres krav kan imøtekommes, og at de i tvilstilfeller kommer til å prioriteres fremfor medborgernes.

Ifølge Streeck ser vi her et langsiktig sammenfall mellom det kapitalistiske demokratiets samfunnspakt i overgangen til en konsolideringsstat og nødvendigheten av fiskal disiplin. Det krever en branngate mellom økonomi og politikk som gjør det mulig for markedet å fremme sin versjon av rettferdighet uten å bli hemmet av politiske inngrep. Da må samfunnet tåle økonomiske ulikhet. Den utkoblete overflødige befolkningen må derfor lære seg å se på politikk som underholdning for mellomsjiktene som den ikke kan forvente seg noe av. De henter sin identifisering og sine tolkninger av verden fra den globale kulturindustriens drømmefabrikker, ikke fra politikken. De gigantiske profittene her tjener også til å legitimere en hurtig økende merverdislusing til stjerner i andre bransjer, særlig pengeindustrien.

Et annet grunnlag for kapitalismens videre frigjøring fra inngrep som er demokratisk motivert, er et nyprotestantisk mellomsjikt av humankapitaleiere som vil ha «prestasjonsrettferdighet» og konkurranse, og som derfor er svært opptatt av å investere i sin egen og sine barns fremtid, med forbruksnormer som er så krevende at kollektive ikke duger.

Nyutviklet statssystem

Streeck ser tre viktige momenter i omdanning til konsolideringsstaten. Først betyr konsolidering nesten alltid nedskjæring i statlige utgifter. Skatteøkninger vil med andre ord ikke finne sted i særlig grad. Så nedskjæringene vil først og fremst ramme dem som på grunn av sine lave inntekter lever på sosiale bidrag. Sysselsettingen i offentlig sektor vil bli ytterligere redusert, og presset på lønnene der vil øke. Vi vil få nye privatiseringsbølger og fortsatt økende lønnsforskjeller. Offentlig pleie, omsorg og utdanning kommer mer og mer til å differensieres etter ulike gruppers kjøpekraft. Nedskjæringen vil ytterligere befeste markedets stilling som den viktigste mekanismen for fordelingen av muligheter i livet, og slik fortsette det nyliberale programmet for en omdanning eller avvikling av etterkrigstidens velferdsstat. Til slutt vil mer av statenes utgifter bli bundne i stedet for å kunne anvendes etter egen oppfatning og til nye programmer som reagerer på endrete problemer i samfunnet. Flere trenger hjelp under krisene og de totale utgiftene vil derfor ikke minke, selv om den enkelte stønadsmottaker kan få en smertefull nedskjæring i sine inntekter. Denne utviklingen rammer særlig hardt investeringer i fysisk infrastruktur samt politikk for familie, utdanning, forskning og aktivt arbeidsmarked.

Det finnes andre muligheter til å finansiere flere positive tiltak også innenfor kapitalismen, men det er usannsynlig at disse vil bli brukt eller at de vil løse de grunnleggende problemene på sikt.

Tiltak for tilvekst

Streeck går i detalj inn på forskjellige prosjekter i Europa for å få i gang tilveksten igjen, og påviser at de er lite virkningsfulle. Han ser på fire linjer i EUs og de ledende statenes handlingsmønster siden krisen begynte. For det første må «markedene» spares for kostnader med å «redde» stater som ikke kan betale. Bare de andre statene, dvs. deres medborgere, skal betale. For det andre må banker i krise ikke nasjonaliseres, men reddes med allmenne midler, og så ubemerket som mulig, for ikke å skape sinne hos dem som rammes av denne politikken. Det må skjules i budsjetter og regnskaper. For det tredje skal en ikke la stater som ikke kan betale, gripe til statsbankerott eller ensidig omfordeling av gjelden sin. I nødsfall må de få kassatilskudd for å betale ut sine kreditorer slik at disse i fremtiden er beredt til å gi de konsoliderte gjeldsstatene kreditter. Også dette må skjules best mulig. For det fjerde må en mulig allmenn nedskriving av statsgjeldene, for å bidra til en løsning av krisen, foregå mykt og over lang tid, blant annet for å gi de store og sanksjonssterke investorene mulighet til å beskytte sine aksjeverdier gjennom omplasseringer. Også til dette trengs eksperter som kan tenke ut hvordan regjeringer kan få ned statsgjelden på småsparernes bekostning, ved hjelp av økt inflasjon og lave renter og tiltak for å tvinge banker og forsikringsselskap til å investere i statspapirer.

Den politisk-økonomiske klassen synes å tro på at det er mulig å styre Europa med fast hånd. En slik sterk sentralmakt er helt OK for demokrater som håper at de en gang skal kunne demokratisere den. Liberalerne støtter den på sin side så lenge målet er hayekiansk med frigjøring av markedene fra alle former av politiske korrigeringer og bruk av statens styrke til å avskaffe seg selv som intervensjonsstat. Ideen om å kunne styre slik er selvfølgelig en illusjon, selv om den er nødvendig.

Motstand mot konsolideringsstaten

Streeck legger med rette stor vekt på at partier, valg, parlament blir en bremse for marsjen inn i konsolideringsstaten. Konstruktiv opposisjon for reformer innenfor det kapitalistiske systemet som kommer arbeiderne og deres organisasjoner til gode og hjelper kapitalismen til å løse produksjons- og reproduksjonsproblemer, som den ikke kunne løse med sine egne institusjoner, er blitt umulig.

Hvis en ikke vil nøye seg med å betale på gjeld hele livet, gjenstår bare destruktiv motstand, innrettet på å skade og ødelegge systemet. Det kan ta lang tid før denne innsikten gjør seg gjeldende. Men det virker som om stadig flere medborgere i Europa føler at regjeringene deres ikke tar dem på alvor. Kritiske intellektuelle bør ifølge Streeck derfor prøve å forsterke denne følelsen i stedet for å bekymre seg for sin egen anseelse blant dem som har hegemoni.

De som protesterer mot denne fortellingen i Spania og Portugal, kaller seg «indignados». Vi oversetter det ofte med «de opprørte», men direkte oversatt betyr det «de som blir behandlet med forakt og krenkes i sin verdighet». En effektiv samfunnsmessig motstand mot konsolideringsstaten må uttrykke sin vrede mot den postdemokratiske kapitalismens uforskammete oppførsel. På samme måte må en motstandskraftig bevegelse mot «finansmarkedenes» angrep på demokratiet først bestride legitimiteten i pengefabrikkenes krav på å få innløst den gjelden som tar beslag i de små menneskenes liv. Suverene stater kan, i motsetning til privatpersoner, nulle ut gjelden sin eller rett og slett innstille betalingene sine.

Foretak kan under kapitalismen gå konkurs, likvidere gjelden sin og dermed starte opp igjen. Er det da noen grunn til at vanlige mennesker, i for eksempel Hellas, skal betale ned gjelden for en stat og banker som har lånt opp midler i deres navn for å fylle kassene, fordi de som virkelig er rike ikke har betalt sine skatter? Nå må grekere med lav og middels inntekt gi avkall på behandling ved sykdom og på pensjoner for å betale for en økonomisk politikk som ganske ubemerket er blitt lurt eller prakket på dem av et sammensvoret fellesskap av nasjonale politikere, regjeringer i andre land, internasjonale organisasjoner og globale finansinstitusjoner, uten at de har fått forklart risikoene på noen skikkelig måte.

Det er også verdt å merke seg at Streeck viser hvordan den profesjonelle statsvitenskapen ofte undervurderer det han kaller den moralske indignasjonens politiske produktivkraft. Den vet derfor ikke hva den skal gjøre, når den ser at konsolideringsstatens nye og gamle regenter viser stor frykt for vreden blant de som kjenner seg sviktet og lurt av den globale finanskapitalismens løsningseksperter.

Forestillingen om at «markedene» skal tilpasse seg menneskene istedenfor omvendt, sees i dag på som vanvittig, og i dagens virkelighet er den selvfølgelig det. Men den kan bli mer realistisk om den blir fremført gang på gang utenfor det institusjonaliserte demokratiets stengte kanaler. Nå kan ikke opposisjonen mot konsolideringsstaten gjøre mer enn å strø sand i maskineriet på kapitalens tilstrammingspolitikk og -diskurs. Men den kan øke de styrendes redsel for at medborgerne, like mye som investorene, kan gripes av «panikk» og reagere «irrasjonelt». Selv om de ikke har sedler som argumenter, men bare ord, eller kanskje gatesteiner.

Hva kommer nå?

Det oppfinnes stadig nye triks for at kapitalismen på krita, som havarerte i 2008, skal få oppleve en ny vår. Det er tvilsomt at dette kan utsette kapitalismens legitimitetskrise i tiår eller mer. Tilveksten i de utviklete kapitalistiske økonomiene etter krisen i 1982–83 steg fra 2,25 % til 4 % i 1988, for så å synke til 2,25 % igjen i 1993–95. Så kom en ny stigning til 3,25 % i år 2000 og etter det et fall til 2,25 % i 2005, en stigning til 2,2 % i 2007 og så et fall til 1 % i 2009 og ca 0,7 % i 2011. Det eneste alternativet vil være å gå tilbake til inflasjonsøkonomien. Den vil lett komme ut av kontroll fordi den ikke er drevet av arbeidsmarkedet, men av sentralbankene som beskytter långiverne ved å redde de som har gjeld. Det vil ikke først og fremst ramme formueseierne, som i en verden med fri flyt av kapital mye lettere kan hoppe fra valuta til valuta, men de stadig større skarene av pensjonister og bidragsmottakere. Lønnsmottakerne vil og rammes fordi de ikke lenger har sterke fagforeninger som kan sørge for at lønnene holder tritt med inflasjonen. Som massedemokratisk instrument for pasifisering vil inflasjon i dag utspille sin rolle raskere enn før. Risikoen for at den tvert imot vil lede til misnøye og politisk ustabilitet, er enorm.

Det er mot en slik bakgrunn at Streeck rett og slett stiller spørsmålet: Kanskje vi nå, til forskjell fra 1970-tallet, faktisk lever under sluttfasen for etterkrigstidens politisk-økonomiske formasjon, slik datidens kriseteorier forutså og rett ut ønsket seg, om enn i en annen form.

Kapitalisme eller demokrati?

Hvis den konsolideringsstatlige kapitalismen ikke lenger klarer å skape en illusjon om rettferdig fordelt tilvekst, kommer det øyeblikket når kapitalisme og demokrati må gå hver sin vei. Det sannsynlige resultatet i dag vil da etter forfatterens oppfatning være en fullbyrding av den hayekianske samfunnsmodellen: det kapitalistiske markedsøkonomiens diktatur beskyttet mot alle demokratiske korrigeringer. Dens legitimitet er avhengig av i hvor stor grad det som en gang var statsfolket, har lært seg selv å se på markedsrettferdighet og sosial rettferdighet som samme sak. I tillegg kreves et instrument som kan sørge for at de som ikke vil akseptere dette, blir holdt ideologisk marginalisert, politisk desorganisert og fysisk i sjakk.

Alternativet til kapitalisme uten demokrati vil da være demokrati uten kapitalisme, i det minste uten kapitalisme slik vi nå kjenner den. Det er en annen løsning enn den hayekianske, men i motsetning til sistnevnte så ligger den ikke i forlengingen av den historiske trenden, men krever tvert imot en omkasting av den. Derfor fremstår den i dag som urealistisk.

Kamp for mer demokratisk kontroll med markedene

Fordi denne løsningen er urealistisk akkurat nå, må dagens motstand, selv om den går ut fra at den demokratiske kapitalismen ikke har innfridd sitt løfte, ikke legge skylden på demokratiet, men på kapitalismen. Det handler om forbedringer for dem som er blitt utestengt fra den nyliberale veksten, eventuelt på bekostning av samfunnsfred og tilvekst. Demokratipolitisk sett må det først og fremst handle om å gjenopprette institusjonene etter fire tiår med nyliberal rasering og så bra som mulig forsvare restene av og bygge opp igjen de politiske institusjonene som er best skikket til å modifisere markedsrettferdigheten, eller rett ut erstatte den med sosial rettferdighet.

I denne sammenhengen understreker Streeck at det mer enn noen gang er meningsfullt å snakke om demokrati. I dag må demokratisering bety å bygge opp institusjoner som kan brukes til å legge markedene inn under demokratisk kontroll igjen. Arbeidsmarkeder som åpner for sosialt liv, marked for varer som ikke ødelegger naturen, markeder for lån som ikke forfører til masseproduksjon av uoppfylte løfter. Før dette kan settes på dagsordenen, trengs minst flere år med politisk mobilisering og stadige forstyrringer av den fremvoksende samfunnsordenen.

Ut av euroen – ut av EU-systemet

Et gjennomgangstema hos forfatteren er en diskusjon av EU-systemet og dets aktuelle utviklingstrekk. Her viser han ikke minst hvordan innføringen av euroen skapte et Euroland som lå nær idealet om en markedsøkonomi som gjennom politikk ble befridd for politikk: en politisk økonomi uten parlament og regjering. Et slikt Euroland består av formelt selvstendige nasjonalstater, men de har for evig frasagt seg retten til egen valuta og dermed muligheten til å forbedre sine medborgeres økonomiske situasjon gjennom devaluering. Dermed eliminerte euroen et viktig politisk handlingsrom og forpliktet de deltakende landenes regjeringer, selv om de ønsket befolkningens sysselsetting, velferd og sosiale trygghet, til bare å anvende de nyliberale instrumentene for indre devaluering: økt produktivitet og konkurransekraft gjennom mer fleksible arbeidsmarkeder, lavere lønner, lengre arbeidstider, høyere andel i arbeid og en velferdsstat innrettet på vareproduksjonssystemet. Han sier at det fører til en situasjon der tiltak som utløser problemer, fører til nye tiltak som betyr mer av det samme, frem til oppløsning av det nasjonale demokratiet. EU-systemet er helt uegnet til å løse de problemene som har oppstått. Vi må ut av EU-systemet og gjenopprette nasjonalstatene, med det økte handlingsrom for demokratisk påvirkning som ligger i dette.

På den fristilte kapitalens alter

Med diagrammer, tall og argumenter søker Streeck å vise at det er hold i hans påstander. Han viser at det er en tydelig fare for at demokratiet kan bli redusert til en kombinasjon av rettsstat og offentlig hjelp, og at denne prosessen med avdemokratisering av kapitalismen og avøkonomisering av demokratiet har gått langt selv i Europa, ja, kanskje nettopp her.

Om vår tid også er en sluttfase for kapitalismen, må likevel forbli et åpent spørsmål. Det avhenger av om kapitalen klarer å kontrollere befolkningen gjennom en varig periode med kriser og elendighet, eller om det kan oppstå en motstand som kan oppheve hele systemet.

Gjennom kamp mot EU for nasjonal sjølråderett er det kanskje mulig å vinne tid slik at massebevegelser kan vokse frem som kan sikre en utvikling fra kapitalisme uten demokrati til demokrati uten kapitalisme. Og i denne tid er det selvsagt ikke noe uoverkommelig paradoks at partier som vil ha Norge helt inn i EU, eller som støtter EØS-avtalen, feirer det kapitalistiske demokratiet i Norge som de nettopp er i ferd med å ofre på den fristilte kapitalens alter.

Som det forhåpentlig har gått fram av denne bokomtalen, er Wolfgang Streecks bok et meget viktig bidrag til å forstå den økonomiske krisen og dens politiske virkninger. Særlig interessant er det europeiske perspektivet. Forslagene til handlingsvalg kan alltids diskuteres, men ellers synes hans påstander å være godt underbygget. Det finnes mange bøker på fremmede språk med marxistisk inspirerte analyser av den krisetiden vi er inne i, men få er oversatt til norsk. En bok om emnet oversatt til svensk, som ligger så nært vårt eget språk, gjør den særlig velkommen.

Terje Valen

Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer
Alt dette kunne vært unngått
En reise gjennom det nye Afghanistan
Oslo: Forlaget Press, 2014
183 sider og 60 fotografier.

Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer har gjennom boka Alt dette kunne vært unngåt» ønsket å gi oss et innblikk i dagens Afghanistan, i ruinene etter 30 år med frigjøringskrig, borgerkrig, undertrykking og internasjonal militær intervensjon. De lar oss møte en rekke afghanere, fra ulike deler av landet og fra ulike samfunnslag, menn som kvinner. Tittelen på boka, som er hentet fra utsagnene fra flere av dem bokas forfattere har møtt på sin reise, indikerer at dagens situasjon kunne ha vært unngått. Forfatterne ønsker å vise hva følgene i all sin gru av den internasjonale intervensjonen har vært for den jevne afghaner, 13 år etter.

Det nye Afghanistan

«Dette er historien om det nye Afghanistan», heter det på bokas omslag. Det betyr at Carsten Jenssen og Anders Sømme Hammer sikter høyt med denne boka. Det er fryktens Afghanistan de presenterer, gjennom sterke intervjuer med enkeltmennesker fra ulike deler av landet og i svært ulike situasjoner, fra krigsherrer til bønder, familier som har mistet sine kjære. Og kvinner som trosser restriksjoner og trusler i Kandahar.

At krig skaper frykt og usikkerhet, medfører utvilsomt riktighet. Mer enn 30 års konflikt, fra Sovjets invasjon i 1979, krigen om Kabul fra 1992, da det prosovjetiske regimet hadde falt og mujahedin-partiene, som slåss mot invasjonsstyrkene, forsøkte å enes om en regjering, til Taliban, som skritt for skritt tok kontroll over størsteparten av landet fra 1994, som en reaksjon mot lokale krigsherrers vilkårlige maktbruk. Dette resulterte i et religiøst regime uten presedens i afghansk historie med sterke restriksjoner på ikke minst kvinners muligheter. Så fulgte invasjonen fra USA og dets allierte i 2001. I sum har disse mer enn 30 årene gitt opphav til frykt, lidelse, død, flukt og ødeleggelser av uante dimensjoner.

Mitt første møte med Afghanistan fant sted lenge før de omfattende konfliktene tok til. Den sterkeste lærdommen fra den gangen er at om du respekterer en afghaner, så vil afghaneren respektere deg. Jeg har seinere lært hvor mye ære betyr i en afghansk sammenheng. Det samme med likhetsbegrepet, som er nedfelt i pashtonernes æreskodeks pashtonwali. I seinere møter, i Pakistan på 1980-tallet, med millioner av flyktninger og en voksende motstandsbevegelse, på 1990-tallet i Kabul, Kunar-provinsen og i Pakistan, og siden 2005 i Kabul, Faryab-provinsen, Herat og iMazar-i-Sharif har jeg møtt konsekvensene av år med konflikt, jeg har møtt frykt og usikkerhet, men jeg har også møtt viktige trekk fra det Afghanistan jeg kjente fra 1970 – stolthet, uavhengighet og respekt.

For Jensen og Sømme Hammer synes det bare som frykten og de dramatiske følgene av konflikten siden 2001 står igjen. Til og med Taliban er preget av frykten, som om det skulle være noe overraskende. Med målrettede likvideringstokter i over 10 år, har utvilsomt de utenlandske styrkene spredd frykt. Det slående er at på tross av dette, har motstanden mot regjeringen i Kabul og de fremmede soldatene vokst i styrke og utbredelse, ikke på grunn av frykt, men som en følge av ønske om nasjonal frihet, hevn for ydmykende overgrep fra de internasjonale eller nasjonale sikkerhetsstyrkene eller for å sikre fortsatt gunstige vilkår for narkoøkonomien.

Dette er en bok som bringer fram den usikkerheten og utryggheten som afghanere over hele landet nå opplever. Den internasjonale militære tilstedeværelsen har ikke brakt verken sikkerhet, demokrati eller økonomisk utvikling. Den optimismen som rådet de første årene etter 2001, ble raskt snudd til skepsis og etter hvert regelrett fiendtlighet, ikke minst fordi utlendingene ikke leverte hva den lovet.

En illegitim regjering

Krigsherren Halim i Kandahar gir et godt bilde av hvor krigen har brakt Afghanistan anno 2014. Hans kontante budskap er at «i 35 år har jeg ventet på døden hver dag. Jeg har lagt mitt liv i Allahs hender, regjeringen har overlatt sitt til de utenlandske styrkene». Etter hans mening regjeres Afghanistan i dag av «tallerkenskyllere og dovaskere», alle de som flyktet til Europa og USA for å redde livet, som måtte påta seg de mest ydmykende jobbene for å overleve, for så å komme tilbake med den amerikanske invasjonen i 2001.

Uønsket i resten av verden

I kapittelet «En god gutt», forteller Anders Sømme Hammer om besøket til gravplassen i Faryab, hvor Samaruddin ligger begravet, den afghanske politimannen som tok livet av to utenlandske soldater. Han oppfattes nå som en helgen av mange, med helbredende evner. Her skriver Hammer at «Vesten invaderte Afghanistan med minimal kulturforståelse. I Afghanistan settes ære høyere enn de fleste andre verdier, hevndrap er ikke uvanlig. Men jeg tror det bare er en del av forklaringen. Den store utryggheten gjør noe med mennesker. Det aldri å kunne slappe helt av virker nedbrytende. Det er bare de færreste som har ressurser til å rømme fra frykten. Afghanere er uønsket i resten av verden, og de vet det. En undersøkelse viser at et afghansk pass er det som gir deg minst frihet til å reise.»

I alle konflikter forsøker mennesker å komme seg til sikrere steder. De fleste velger å reise til andre deler av eget land. Valg nummer to er nabolandene. For afghanerne var det millioner som dro til Pakistan og Iran etter den sovjetiske invasjonen i 1979, og nye millioner som valgte tilflukt samme steder da borgerkrigen raste fra 1993. Tilsvarende var man vitne til en ny bølge flyktninger mens Taliban regjerte i Kabul fra 1996. De ble ikke avkrevd noen pass for å krysse grensene. Det er alltid de få som beveger seg over større avstander, både fordi båndene til familie og hjemsted er sterke, og fordi ressursene til en reise til fjerntliggende steder ikke finnes. I tillegg kommer det faktum at Europa, ikke minst de siste tiårene, har skjerpet innreiserestriksjonene for nettopp å hindre flyktninger fra konfliktområder på andre kontinenter å søke tilflukt. Det har rammet afghanere som det har rammet palestinere, somaliere, eritreere og andre.

Forfatterne treffer også en gruppe afghanske unge menn, som har jobbet som tolker for det tyske militære i Kunduz. Prosessen de må gjennom for eventuelt å få politisk asyl i Tyskland, er illustrerende, og en av tolkene blir funnet drept før resultatet foreligger. Parallellen til behandlingen av tolker og annet støttepersonell for det norske militære er nærliggende. Budskapet fra forfatterne er at de utenlandske aktørene, inklusive Norge, ikke har skjønt hva samarbeid kan bety for hvilket stempel tolker og andre får i lokalsamfunnet. Faren for at noen kan bli drept eller utstøtt er reell.

Det står respekt av jobben forfatterne har gjort. Virkeligheten for den vanlige afghaner har vanligvis kun nådd oss i bisetninger når norske eller internasjonale soldater eller journalister har vært skadet eller drept.

Forfatterne har reist ut til lokalsamfunn i ulike deler av landet, i øst til Kunar-provinsen, i nord til Kunduz og Faryab-provinsene, i sør til den gamle hovedstaden og kjerneområdet for Taliban; Kandahar, og sjølsagt til hovedstaden Kabul. Hele veien suppleres teksten med flotte bilder, av personene de snakker med så vel som bilder som illustrerer tekstens budskap.

Hvordan kunne det vært unngått?

Forfatterne veksler mellom de nære møtene med enkeltpersoner, og de reflekterende passasjene, hvor de analyserer observasjonene i en større sammenheng, et godt utgangspunkt for å utvikle en best mulig forståelse for den aktuelle situasjonen og ut-fordringene framover. Men nettopp her, i denne vekslingen, opplever jeg bokas svakeste side. Hvorfor? Jeg tror det i første rekke er to forhold som svekker bokas budskap:

Bokas tittel indikerer at den dramatiske situasjonen Jensen og Hammer observerer og gir en sterk innlevelse i, kunne vært unngått. Etter å ha lest boka spør jeg meg sjøl om forfatterne mener at den internasjonale invasjonen seinhøstes 2001 kunne skjedd på en bedre måte og uten de fatale konsekvensene forfatterne observerer, om man hadde «forstått Afghanistan bedre», eller om USA og dets allierte ikke skulle ha gått inn?

Den historieløsheten forfatterne peker på som en svakhet i grunnlaget for den utenlandske intervensjonen i 2001, blir dessverre også en svakhet i denne boka. Sentrale spørsmål som betydningen av forholdet mellom den sentrale staten og periferien opp gjennom historien, og betydningen av de skjerpede etniske spenningene, ikke minst som følge av den siste krigen, berøres omtrent ikke. Heller ikke betydningen av Vestens bruk av Afghanistan i den kalde krigens siste fase, på 1980-tallet. En videreutvikling av de kommenterende delene av boka kunne på en enkel måte ha gjort opp for denne svakheten.

Et spørsmål jeg sitter igjen med etter å ha lest boka, er om frykten er så framtredende og dominerende som forfatterne hevder. Er Afghanistan anno 2014 et land så ødelagt som en følge av årtier med konflikt og krig, og ikke minst som en følge av de siste 12 årenes utenlandske intervensjon, at håpløsheten er mer framtredende enn håpet? Eller ville et sterkere fokus på den afghanske stoltheten og æresbegrepet, og en mer nyansert tilnærming til den voksende motstanden mot de fremmede militære troppene de siste 6–7 årene, gitt et mer sammensatt bilde?

Illegitimiteten, både når det gjelder regjeringen styresmaktene i Kabul og de utenlandske militære som framkommer i boka i mange sammenhenger, hadde fortjent en grundigere diskusjon. Frykten og illegitimiteten henger tett sammen i dagens Afghanistan, slik jeg ser det.

Kritikk av invasjonen

Utvilsomt vil boka til Jensen og Hammer bli oppfattet som en kraftig kritikk av den amerikansk-ledede invasjonen. Forståelsen av Afghanistan var fraværende og resultatene har uteblitt. Ødeleggelse og frykt er hva befolkningen sitter igjen med ved inngangen til året da de internasjonale styrkene skal trekke seg ut.

Etter å ha fulgt Afghanistan i over 30 år, siden den sovjetiske invasjonen i 1979, har jeg gang på gang blitt slått av hvor historie-løse vi er når vi skal se på utviklingen i landet. På mange måter kan det virke som Afghanistan før 2001 er å sammenlikne med et svart hull, uten historie og utvikling. Landets meget rike og turbulente historie, betydningen av veletablerte stammetradisjoner i deler av landet og det faktum at et utall ulike etniske grupper deler et felles territorium, blir utelatt. Med dette mener jeg ikke at tradisjoner ikke har blitt utfordret og har endret seg, men alle som har fulgt Afghanistan over tid, veit at sporene er der fortsatt, som de er i alle andre samfunn på denne kloden.

Og hva med konsekvensene av den vestlige verdens bruk av afghanerne på 1980-tallet i den siste fasen av den kalde krigen? Omfattende vestlig støtte til ulike mujahedin-organisasjoner for å svekke Moskva, resulterte i framveksten av krigsherrer og Taliban, og ga rom for terror-organisasjoner som Al Qaida. Sammen med det prosovjetiske regimet i Kabul, som satt fra 1978 til 1992, la dette grunnlaget for framveksten av en rekke lokale militser, som det internasjonale militære til dels de siste årene har revitalisert under navnet «Afghanistan Local Police» og «Arbakis», eller lokale sjølforsvarsgrupper.

Dagens situasjon i Afghanistan er et resultat av kombinasjonen av Vestens bruk av afghanerne i siste del av den kalde krigen, verdens likegyldighet i forhold til landet etter at det prosovjetiske styret falt i 1992, og invasjonen i 2001 med de påfølgende 13 årenes konflikt. På 1980-tallet var det den kalde krigen som begrunnet USAs og dets alliertes interesse. I dag er det først og fremst krigen mot terror, etter angrepet på New York og Washington i 2001, som er motivasjonen. Afghanernes interesser har hele tida kommet i andre rekke.

Boka til Hammer og Jensen gir oss et godt innblikk i hvordan en del afghanere opplever situasjonen etter 13 år med utenlandske tropper og økende usikkerhet. Frykten er det gjennomgående budskapet. Svaret på hva som skulle vært gjort annerledes er famlende. Afghanerne som ser muligheter og håp er fraværende, i boka, men ikke i Afghanistan.

Petter Bauck

Zapatistopprøret, som startet for 20 år siden i år, rystet Mexico og fikk berømmelse og støtte i hele verden.

I denne reviderte og oppdaterte artikkelen, opprinnelig skrevet for opprørets tiårsjubileum, ser Lance Selfa og Stuart Easterling på røttene til zapatistenes opprør og dets innflytelse på politikk i Mexico og internasjonalt 20 år etter.

Lance Selfa er medredaktør i International Socialist Review og forfatter av boka The Democrats: A Critical History. (Haymarket Books, 2012)

Stuart Easterling er forfatter av boka The Mexican Revolution 1910–1920 (Haymarket Books, 2013)

Trykkes med tillatelse fra Socialist Worker, der artikkelen sto første gang i http://socialistworker.org/2014/01/21/twenty-years-after-the-zapatista-uprising

Artikkelen er oversatt av Hilde Nylen.

Mens Mexicos ledere skålte inn det nye året 1. januar 1994, inntok over 2000 gerilja-soldater fire byer i den sørlige delstaten Chiapas. Det var starten på et opprør som skulle bli feiret over hele verden.

Med sin erklæring om å marsjere til Mexico City for å kaste «den dårlige regjeringen» og med lovnader om å etablere autonome områder der befolkningen skulle få «retten til å fritt og demokratisk velge sine egne administrative myndigheter», punkterte den til da ukjente Zapatisthæren for nasjonal frigjøring (EZLN) den meksikanske herskerklassens selvgodhet.

Zapatistenes manifest gjorde krav på deres naturlige rettigheter i den meksikanske grunnloven til å «endre eller modifisere deres form for styre», og krevde at regjeringen skulle anerkjenne dem som en krigførende part.

Vi er et produkt av 500 års kamp: først mot slaveri, så i frigjøringskrigen mot Spania … så for å unngå å bli slukt av nordamerikansk imperialisme, deretter for å sikre grunnloven og utvise det franske imperiet fra vår jord … Senere nektet diktaturet til Porfirio Diaz oss en rettferdig innføring av reformlovene, folket gjorde opprør og ledere som Villa og Zapata vokste frem, fattige folk akkurat som oss.

EZLN valgte å fremføre sitt budskap nyttårsdagen for 20 år siden fordi det var dagen da den nordamerikanske frihandelsavtalen NAFTA trådte i kraft.

For Mexicos ledere representerte NAFTA-avtalen et håp om å befeste et spesielt – og lønnsomt – forhold med det Nord-Amerikanske frihandelsområdet. Men for de indianske bøndene som støttet zapatistene, betød avtalen en «dødsattest» – fordi den ville undergrave deres egen landbruksproduksjon, sa en geriljasoldat i et radiointervju.

I stedet for å feire den meksikanske økonomiens inntreden i «den første verden», slapp den daværende president Carlos Salinas de Gortaris regjering løs et voldsomt militært angrep på den sivile befolkningen i Chiapas. Men i løpet av noen få dager ble Salinas tvunget til å avblåse angrepet, ettersom tusenvis av meksikanere strømmet inn til El Zócalo, grunnlovsplassen i Mexico City, for å vise sin solidaritet med zapatistene.

Zapatistopprøret revitaliserte en venstre-side i Mexico som hadde vært sovende i mange år – og satte søkelyset på rettig-hetene til Mexicos 20 millioner urfolk.

For den internasjonale venstresiden representerte opprøret det første store tilbake-slaget for det frie markedets triumftog som hadde regjert siden Sovjets kollaps i 1991. I det neste tiåret bidro zapatistene og deres fremste talsperson, den svært sitatverdige Subcomandante Marcos, til å popularisere venstresidens økende kritikk av det frie markedets agenda om en økonomisk globalisering, også kjent som «nyliberalismen».

Opprørets røtter

For de fleste observatører var oppstanden til EZLN en overraskelse. Gruppen vokste frem fra selvforsvarsbrigader som var satt opp for å beskytte bønder fra terroren til Chiapas’ kaffebaroner og kvegeiere.

Fredelige landokkuppasjoner ble blodige da landeiernes pistoleros (skyttere) angrep bønder. Marcos sa i et intervju at over tid «så kameratene at det ikke var nok å benytte selvforsvar av et enkelt lokalsamfunn, men heller å etablere allianser med andre og å begynne å danne militære og paramilitære kontingenter i en større skala».

Om en enkelt hendelse kan sies å ha presset disse paramilitære gruppene mot veien til væpnet opprør, er det Salinas regjerings beslutning i 1992 om å oppheve Artikkel 27 i den føderale grunnloven. Artikkel 27, et produkt av den meksikanske revolusjonen, garanterte bøndene rettigheten til å gjøre krav på ubrukte, private landområder eller landområder eid av staten.

Siden revolusjonen nesten et århundre tidligere hadde kvaliteten på landområder som ble distribuert ved hjelp av artikkel 27 gått ned, med bare rundt en femtedel ansett som dyrkbar mark. Men å oppheve artikkel 27 fjernet alt håp for bønder om å få mulighet til å kunne kalle et jordstykke for sitt eget.

Regjeringens opphevelse av artikkelen polariserte urfolkssamfunn og bondeorganisasjoner i to fløyer: de som støttet fortsatt fredelige former for motstand, og de som valgte den væpnede kampen. Debatten som brøt ut om hvordan man skulle svare myndighetene, ble vunnet av fløyen som argumenterte for å ta til våpen. Lenge før NAFTA var ratifisert av Kongressen i USA, hadde ledelsen i EZLN satt datoen for et opprør.

EZLN utviklet seg fra forsøkene fra maoistorganisasjonen Popular Politics (PP). Dens ledende teoretiker Adolfo Berlinguer, professor ved Mexicos største universitet Universidad Nacional Autónoma, argumenterte for at studentradikalere og intellektuelle måtte leve med massene og organisere dem.

Ved ett tilfelle ble Samuel Ruíz, erkebiskopen av Chiapas og talsmann for frigjøringsteologien, så imponert av PPs naboorganisering i Torreón at han inviterte PP-aktivister til å flytte til Chiapas. Subcomandante Marcos sa at han var en av de første 12 PP-aktivistene som flyttet til Chiapas i 1983 for å organisere en geriljakrig.

Radikalerne opererte under kirkens beskyttelse, ofte fulgte de prester på religiøse misjoner til rurale områder. De krevde «arbeid, land, hus, mat, helse, utdannelse, uavhengighet, frihet, rettferdighet og fred», og gav lovnader om å danne en «fri og demokratisk regjering». Samtidig som de appellerte til meksikansk nasjonalisme snakket de også på vegne av Mexicos undertrykte urbefolkning.

Kamp og solidaritet

Opprøret i Chiapas var den første gerilja-utfordringen mot regimet siden 1970-årene. To ganger forsøkte regjeringen å undertrykke EZLN militært: en gang i januar 1994 og igjen i februar 1995. Begge gangene ble regjeringen tvunget til å trekke seg tilbake i møtet med massive protester i Mexico City, resten av landet og over hele verden.

I mai 1994 tvang zapatistene regjeringen til å møte deres ledere og tilby EZLN en serie reformer. Disse inkluderte generelle krav, fra bedre helsetjenester og sanitærforhold til økte landbrukspriser. Regjeringen gikk også med på spesifikke krav om å imøtekomme behovene til regionens urbefolkning, som støtte til radiostasjoner som benyttet urfolksspråk.

EZLN argumenterte for at regjeringens tilbud ikke var tilstrekkelig, og avslo det i juni 1994. Siden den gang har så mange som 25 000 tropper omringet zapatistene i skogene i Lacandonajungelen – mens hæren driver en lavintensivitetskrig mot befolkningen i Chiapas.

Etter noen år med forhandlinger av-og-på trodde EZLN at de hadde nådd en avtale med representanter for president Ernesto Zedillos regjering i 1996. Denne avtalen, kjent som San Andrés-avtalen, fastslår lokal autonomi for urfolk i Mexico, i tillegg til nye utdannelses-, sosiale- og kulturelle rettigheter. Den krever endringer i føderal, delstats- og lokal lovgivning, og i den meksikanske grunnloven, og den forplikter den meksikanske regjeringen til å eliminere «fattigdommen, marginaliseringen og den utilstrekkelige politiske deltakelsen til millioner av urfolk i Mexico».

Imidlertid, etter å ha signert, snudde Zedillos regjering og nektet å implementere avtalen. I mellomtiden økte hæren sin «skitne krig» mot den sivile befolkningen i Chiapas, i et forsøk på å underminere støtten til opprørerne.

Den mest brutale hendelsen skjedde i desember 1997, i landsbyen Acteal, hvor 45 sivile inkludert 36 kvinner og barn, ble drept av regjeringsstøttede paramilitære. Actealmassakren resulterte i avgangen til regjeringens innenriksminister og guvernøren i Chiapas, som ble avslørt i å ha nær kjennskap til drapene.

Som et svar på den fastlåste situasjonen og volden fra paramilitære forsøkte EZLN å mobilisere bredere støtte fra den meksikanske offentligheten. I 1999 organiserte de en nasjonal avstemning rundt spørsmålene om urfolks rettigheter og implementeringen av San Andres-avtalen. Over 3 millioner meksikanere deltok, og 95 prosent støttet EZLNs krav.

For å bygge opp støtte til godkjenning av San Andres-avtalen bega zapatistene og deres støttespillere seg ut på en 16 dager lang karavane, som bragte Marcos og andre EZLN-kommandanter fra Chiapas til Mexico City i februar og mars 2001. Ved alle stopp langs veien ble de møtt av entusiastiske folkemengder som støttet EZLN og San Andres-avtalen. Så mange som en kvart million marsjerte til El Zócalo i Mexico City i solidaritet med zapatistenes krav. Likevel avslo Kongressen avtalen, og zapatistene returnerte tomhendte til Chiapas.

Med noen få unntak har zapatistene og Subcomandante Marcos siden den gang for det meste forholdt seg på avstand fra store politiske begivenheter. På et tidspunkt levde 38 pro-EZLN samfunn i Chiapas på støtte fra frivillige organisasjoner i USA og Europa.

I løpet av de to tiårene som har gått siden opprøret, har mye av det zapatistene advarte mot, blitt virkelighet₁. Reallønnen til meksikanske arbeidere har falt siden 1994, mens en vekst i økonomien på 1,2 % per år har vært blant de laveste i Latin-Amerika.

Så mange som 2 millioner meksikanske bønder har blitt drevet bort fra sine områder, og landet importerer nå mais til tortillaer. Disse fryktelige forholdene bragte tusenvis av bønder til gatene i 2004, og fikk de store fagforbundene til å true med generalstreik mot president Fox’ plan om å øke skattene på arbeidsfolks basisvarer. Protestene kulminerte i demonstrasjonen som bidrog til å ta knekken på WTO-toppmøtet i Cancún det året.

Zapatistopprøret bidrog også til å tvinge en åpning i det politiske systemet i Mexico. Som et resultat tapte det lengesittende regjeringspartiet PRI i 2000 sitt første presidentvalg på sytti år. Men i årene etterpå har høyrepartiet PAN, deretter etterfulgt av PRI, som i fjor gjenvant regjeringsmakt, fortsatt å privatisere og demontere landets minimale sosiale goder. Sent i fjor stemte den PRI-dominerte regjeringen for å privatisere det nasjonale oljeselskapet PEMEX.

Selv om EZLN ikke var den eneste inspirasjonskilden til den globale bevegelsen mot markedsfundamentalismen som økte rundt 1990, var de definitivt en del av kampen. Likevel er EZLN i dag fremdeles isolert i skogene i Chiapas, ute av stand til å få regjeringen til å implementere San Andres-avtalen. Det er en klar oppfatning av at zapatistene har mistet det politiske momentum som holdt dem oppe i de første årene etter opprøret.

Da zapatistene startet opprøret, lovet de å marsjere til Mexico City, og oppfordret meksikanere til å reise seg for å «avsette diktatoren» Salinas. Men noen få uker inn i opprøret sa EZLNs talsperson Subcomandante Marcos at zapatistene ikke hadde noe ønske om å «ta makt», heller ikke å blande seg i valget som var planlagt i august 1994.

Mens sympatien for zapatistene holder seg rundt om i landets distrikter, er de isolert fra majoriteten av meksikanere, som er arbeidere bosatt i og rundt landets urbane områder.

EZLN har gjort mange forsøk på å danne et støttenettverk. De lanserte fronten FZLN for å skape en forbindelse med sivilsamfunnet i 1995. Dessverre har mangelen på et klart fokus og overdreven respekt for Marcos hindret Fronten fra å vokse utenfor den eksisterende venstresiden.

Zapatistene har generelt avstått fra å innta posisjoner i nasjonale valg. Mens deres fordømmelse av vanlige partier på grunn av korrupsjon og støtte til nyliberalismen er rosverdig, har deres motstand mot å projisere sin innflytelse i et bredere meksikansk samfunn og bygge et politisk alternativ vært en av deres største svakheter.

Under valget i 2006 lanserte zapatistene «den andre kampanjen», med markeringer mot kapitalisme og rasisme, og for demokrati. Deres markeringer trakk titusenvis, mens populistkandidaten Andrés Manuel López Obrador trakk millioner. Men da PAN og de høyreorienterte mediene konspirerte for å snyte López Obrador for sin sannsynlige seier, trakk zapatistene seg tilbake til Chiapas og nektet å delta i massemobiliseringene for å forsvare valgets virkelige vinner.

Denne typen avholdenhet kostet zapatistene mye moralsk autoritet i den bredere meksikanske venstresiden. De har i stedet konsentrert seg om å organisere autonome samfunn, kjent som caracoler («sneglehus») og juntas de buen gobierno («gode regjeringer»), i de dypeste delene av jungelen i Chiapas.

En ny modell for den revolusjonære venstresiden?

Mange vestlige radikale har trukket zapatistene frem som eksempler på en ny type venstreside som «forandrer verden uten å ta makt». Heller enn å søke å utfordre statens makt på nasjonalt nivå skulle zapatistene gå foran med et eksempel i periferien i Chiapas.

Men ikke bare er det veldig lite kjent hvordan EZLN faktisk styrer sine autonome samfunn; zapatistenes beslutning om å fjerne seg fra den nasjonale debatten er også problematisk, i følge spaltisten Guillermo Almeyra i La Jornada₂ :

Etter min mening var det også en feil å isolere urfolks kamp fra andre kamper, slik som motstand mot oljeprivatisering og kamp for demokrati. På samme måte en svakhet at EZLN ikke har maktet å knytte urfolk i Mexico til urfolks internasjonale kamp, som for eksempel i Ecuador og Bolivia. Dette fratok også den øvrige meksikanske befolkningen den viktige støtten de kunne ha trengt fra dem som med våpen i hånd har reist til seg motstand i et lite hjørne av Chiapas.

Zapatistbevegelsen har reist mange spørsmål som utfordrer prioriteringene til det frie markedet. En EZLN-soldat intervjuet under de første opprørsdagene skal ha sagt at det han kjempet for var «sosialisme som på Cuba, bare bedre».

Likevel: zapatistene er ikke sosialister. Tvert i mot plasserer de seg eksplisitt i den meksikanske revolusjonære nasjonalist-tradisjonen til Zapata og Villa. Deres «første deklarasjon fra Lacandonajungelen», utgitt på kvelden under opprørets første dag, siterte den meksikanske grunnloven for å legitimere opprøret. «Vi er patrioter», erklærte de, «og våre opprørske soldater elsker og respekterer vårt trefargede flagg».

Men i Mexico i dag er systemet med et fritt marked ansvarlig for å holde millioner av folk i fattigdom og utnyttelse. Bare arbeider-klassen på begge sider av grensen mellom USA og Mexico har makten til å tvinge systemet i kne.

Å bekjempe kreftene til globaliseringen som knuser meksikanske arbeidere, bønder og urfolk vil kreve ikke bare opprør, men en revolusjon som erstatter et system basert på profitt og grådighet med et samfunn styrt av arbeidere, som vil tilfredsstille menneskelige behov.

Noter:

1. http://www.nytimes.com/roomfordebate/2013/11/24/what-weve-learned-from-nafta/under-nafta-mexico-suffered-and-the-united-states-felt-its-pain
2. http://www.rebelion.org/noticia.php?id=179576&titular=juan-gelman-siempre-estuvo-del-lado-de-los-trabajadores-y-el-socialismo-

 

zapatistene

 

www.latinorebels.com

zapatistene