Den 22. april er det 100 år siden Lenin ble født, og som innledning til feiringen av den store minnedagen bringer vi her Lenins hilsen til de ungarske arbeidere etter den proletariske ungarske rådsrepublikk var blitt opprettet 21. mars 1919. Samtidig som brevet er et solidarisk håndslag og gir uttrykk for Lenins beundring for det ungarske proletariatets revolusjonære verk, er det også en leksjon i revolusjonens lærdommer, om de teoretiske prinsipper som aldri må brytes om kampen skal føres fram til seier.

I den harde krig med ententen (England, Frankrike og USA) holdt likevel ikke den ungarske rådsrepublikk for presset og ble knust allerede i august 1919. Men i øst led både de kontrarevolusjonære generaler og de imperialistiske invasjonshærer ynkelige nederlag for Den røde arme. Og virkningen av Oktoberrevolusjonens seier, det største tidsskifte i menneskehetene historie, var ikke noe som kunne stanses hverken med blokade eller reaksjonær hets og løgnpropaganda. Fra Sovjetunionen spredde den revolusjonære bevegelsen seg som ringer i vannet. Ikke noe land på kloden ble uberørt. Knapt tretti år etter kom den neste store revolusjonære stormen i Europa, som frigjorde de andre øst-europeiske land og lille Albania fra kapitalismens åk. Og den sosialistiske revolusjon som først hadde seiret i verdens største land ble i 1949 brakt fram til seier i Kina, landet med verdens største folk. I dag, med over en tredjedel av verdens befolkning innen den sosialistiske leir, ser i Lenins ord fra 1919 om at den proletariske verdensrevolusjonen rykker nærmere, bekreftet som en historisk sannhet.

Kamerater. De nyhetene vi har mottatt fra lederne for den ungarske rådsbevegelsen, fyller oss med fryd og glede. Rådsmakten i Ungarn har bare bestått i litt over to måneder, men når det gjelder organisasjon, synes det ungarske proletariat alt å ha overgått oss. Dette er forståelig, for i Ungarn er befolkningens allmenne kulturnivå høyere, dessuten er industriarbeidernes andel i den samlete befolkning uten sammenlikning større[ref]Budapest med sine tre millioner av en befolkning på åtte millioner i det nåværende Ungarn.[/ref], og endelig var overgangen til sovjetsystemet, til proletariatets diktatur, uten sammenlikning lettere og fredeligere i Ungarn.

Denne omstendighet er særlig viktig. De fleste av de europeiske sosialistlederne, både sosialsjåvinistene og Kautsky-retningen, har i den grad bukket under for rent filisteraktige fordommer, oppelsket gjennom årtier av relativt «fredelig» kapitalisme og borgerlig parlamentarisme, at de ikke er i stand til å forstå hva sovjetmakt og proletariatets diktatur betyr. Proletariatet kan ikke gjennomføre sin verdenshistoriske befrierrolle uten å fjerne disse lederne fra sin vei. Disse folkene trodde helt eller halvt de borgerlige løgnene om sovjetstyret i Russland og var ute av stand til å skjelne mellom kjernen i det nye, proletariske demokratiet—demokratiet for det arbeidende folk, det sosialistiske demokrati, legemliggjort i sovjetregjeringen—og det borgerlige demokrati som de slavisk tilber og kaller «rent demokrati» eller «demokrati» i sin alminnelighet.

Disse stokkblinde folkene som er fylt av borgerlige fordommer, forsto ikke den verdenshistoriske vendingen fra det borgerlige til det proletariske demokrati, fra det borgerlige til det proletariske diktatur. De blandet sammen visse særegenheter ved den russiske sovjetmakten, ved den russiske historien og dens utvikling, med sovjetmakten som en internasjonal kategori.

Den proletariske revolusjon i Ungarn hjelper til og med de blinde til å se. Formen for overgangen til proletariatets diktatur i Ungarn er helt forskjellig fra formen i Russland: den borgerlige regjeringens frivillige tilbaketreden og den øyeblikkelige opprettelsen av arbeiderklassens enhet, samlingen av den sosialistiske bevegelsen om et kommunistisk program. Innholdet i sovjetmakten viser seg nå enda klarere: ingen annen form for statsmakt, støttet av det arbeidende folk og av proletariatet i spissen for det, er mulig noen steder i verden i dag enn sovjetmakten, proletariatets diktatur.

Dette diktaturet forutsetter hensynsløs, streng, rask og resolutt bruk av makt for å knekke motstanden fra utbytterne, kapitalistene, godseierne og deres håndlangere. Den som ikke skjønner det er ingen revolusjonær og må fjernes fra posten som leder eller rådgiver for proletariatet.

Men det proletariske diktaturs vesen ligger ikke i makt alene, og ikke engang hovedsakelig i makt. Kjernen i det er organisasjonen og disiplinen hos arbeidsfolkets fremskredne avdeling, hos dets fortropp, dets eneste leder, proletariatet, hvis mål er å bygge sosialismen, å avskaffe samfunnets deling i klasser, å gjøre alle medlemmer av samfunnet til arbeidende mennesker. Dette målet kan ikke nås med ett slag. Det krever en temmelig lang overgangsperiode fra kapitalismen til sosialismen, fordi omorganiseringen av produksjonen er en vanskelig sak, fordi radikale forandringer på alle livets områder trenger sin tid, og fordi den veldige styrken i vanen med en borgerlig eller småborgerlig livsførsel bare kan overvinnes gjennom langvarig og hardnakket kamp. Derfor omtaler Marx hele perioden med proletariatets diktatur som overgangsperioden fra kapitalismen til sosialismen.

Gjennom hele denne overgangsperioden vil det bli gjort motstand mot revolusjonen både av kapitalistene og deres tallrike håndlangere blant de borgerlige intellektuelle, som vil gjøre motstand bevisst, og av en stor masse av arbeidsfolket, deriblant også bønder, den massen som ligger altfor sterkt under for småborgerlige vaner og tradisjoner og som for det meste vil gjøre motstand ubevisst. Vakling i disse lagene er uunngåelig. Som arbeidsmann heller bonden til sosialismen og foretrekker arbeidernes diktatur for borgerskapets diktatur. Som selger av korn heller bonden til borgerskapet, til handelsfrihet, det vil si tilbake til den «tilvante», gamle, «hevdvunne» kapitalismen.

Det som er nødvendig for å sette proletariatet i stand til å lede bøndene og de småborgerlige lag i det hele, er proletariatets diktatur, en klasses herredømme, styrken i dens organisasjon og disiplin, dens sentraliserte makt som bygger på alle resultater av kapitalismens kultur, vitenskap og teknikk, dens proletariske slektskap med mentaliteten hos ethvert arbeidende menneske, dens autoritet overfor de spredte, mindre utviklede arbeidsfolkene på landsbygda eller i småproduksjonen, som er mindre stabile i politikken. Her er frasemakeri om «demokratiet» i sin alminneli ghet, om «enhet» eller «enhet i det arbeidende demokrati» osv. osv.—et frasemakeri som de småborgerliggjorte sosialsjåvinistene og kautskyanerne har slik forkjærlighet for—ikke til noen som helst nytte. Frasemakeri kaster bare blår i øynene, forblinder bevisstheten og styrker den gamle dumheten, konservatismen og rutinen i kapitalismen, parlamentarismen og det borgerlige demokrati.

Avskaffelsen av klassene krever en langvarig, vanskelig og hardnakket klassekamp som ikke forsvinner (som de vulgære representantene for den gamle sosialismen og det gamle sosialdemokratiet innbiller seg) etter omstyrtingen av den borgerlige stat, etter opprettelsen av proletariatets diktatur, men bare forandrer sine former og på mange måter blir enda mer forbitret.

Gjennom klassekamp mot borgerskapets motstand, mot konservatismen, rutinen, ubesluttsomheten og vaklingen hos småborgerskapet må proletariatet opprettholde sin makt, styrke sin organiserende innflytelse, «nøytralisere» de lagene som er redde for å forlate borgerskapet og som følger proletariatet altfor nølende, og grunnfeste den nye disiplinen, arbeidsfolkets kameratslige disiplin, dets faste samband med proletariatet, dets samling omkring proletariatet, denne nye disiplinen, dette nye grunnlaget for de samfunnsmessige bånd som erstatter livegenskapsdisiplinen fra middelalderen og sultedisiplinen, disiplinen i det «frie» lønnsslaveriet under kapitalismen.

For å avskaffe klassene trengs det en periode med en klasses diktatur, diktaturet til nettopp den undertrykte klassen som ikke bare er i stand til å styrte utbytterne, ikke bare til hensynsløst å knuse deres motstand-, men også til å foreta et åndelig brudd med hele den borgerlig-demokratiske ideologien, med hele det filisteraktige frasemakeriet om frihet og likhet i sin alminnelighet ( i virkeligheten betyr dette frasemakeriet, som Marx har påvist for lenge siden «frihet og likhet» for vareeierne, «frihet og likhet» for kapitalisten og ikke arbeideren).

Ikke bare det. I stand til å avskaffe klassene gjennom sitt diktatur er bare den undertrykte klassen som er blitt skolert, samlet, oppdratt og stålsatt av årtiers streikekamp og politisk kamp mot kapitalen—bare den klassen som har tilegnet seg hele den industrielle, storkapitalistiske bykulturen og som eier besluttsomhet og evne til å verne den, bevare og utvikle videre alle dens landevinninger og gjøre dem tilgjengelige for hele folket, alle arbeidende—bare den klassen som vil være i stand til å holde ut alle byrder, påkjenninger, sakn og store offer som historien uunngåelig legger på dem som bryter med fortiden og uredd brøyter seg vei til en ny framtid—bare den klassen hvis beste folk er fylt av hat og forakt for alt som er småborgerlig og filisteraktig, for disse egenskapene som blomstrer så rikt blant småfunksjonærene og «intelligensen»—bare den klassen som «har gjennomgått arbeidets herdende skole» og er i stand til å inngi ethvert arbeidende menneske, alle hederlige mennesker respekt for sin arbeidsdyktighet.

Kamerater, ungarske arbeidere. Dere har gitt verden et enda bedre eksempel enn Sovjet-Russland ved at dere straks greide å samle alle sosialister omkring det ekte proletariske diktatura program. Dere står nå overfor den takknemligste og vanskeligste oppgaven å hevde dere i en hard krig mot Ententen. Stå fast! Hvis vakling skulle gjøre seg gjeldende blant de sosialistene som først i går sluttet seg til dere, når det gjelder proletariatets diktatur, eller blant småborgerskapet, så undertrykk vaklingen hensynsløst. I krig er en kule kujonens lovlige skjebne.

Dere fører den eneste rettkomne, rettferdige og sant revolusjonære krig, de undertryktes krig mot undertrykkerne, arbeidsfolkets krig mot utbytterne, en krig for sosialismens seier. Alle ærlige medlemmer av arbeiderklassen i hele verden står på deres side. Hver måned bringer den proletariske verdensrevolusjon nærmere.

Stå fast! Seieren vil bli deres!

27. mai 1919.
Offentliggjort i Pravda nr. 115, 29. mai 1919.

I anledning Lenin-jubileet 22. april 1970 arrangerer Oslo Filmklubb en Lenin-uke i samarbeid med Rød Front-styret i Det Norske Studentersamfund. Det vil bli kjørt tre Lenin-filmer, to av M. Romm fra 30-åra og en etterkrigsskildring, for å vise omslaget i sovjetisk filmproduksjon.

• Mandag 20/4 kl. 19 i Folkets Hus, Lille sal: 
  • Lenin i oktober.
• Torsdag 23/4 kl. 19 i Kroa
  • Lenin i Polen.
• Søndag 26/4 kl. 18 i Folkets Hus, Lille sal:
  • Lenin i 1918.  Debattmøte. Innledning ved studiegruppa.

I tillegg til denne serien gjør vi oppmerksom på at Nils Holmberg fra Kommunistiska Förbundet Marxist-Leninisterna (KFML) i Sverige kommer til Kroa onsdag 22. april for å snakke om Lenin. Adgang for alle.

Klasseforræderi er det mest dekkende uttrykk for revisjonistenes NORDØK-iver. I et vedtak som Norges Kommunistiske Partis (NKP) sekretariatet nylig fattet heter det: «Norges Kommunistiske Parti hilser med tilfredshet framgangen i arbeidet med å etablere NORDØK. NORDØK er ikke en form for økonomisk intergrasjon som svarer til en politikk med sosialistiske mål, men vil likevel uten tvil kunne innebære økonomiske fordeler for folkene i de deltakende land.» 

I dag burde det være mindre interessant for kommunister hva NORDØK «kunne innebære» (dersom, hvis, såframt (! )) mot hva vi vet denne nordiske monopolsammenslutningen vil innebære. Og det er noe helt annet enn «økonomiske fordeler for folkene i de deltakende land», slik NKP-sekretariatet hevder. NKP-ledelsen må tydligvis ha stor tiltro til monopolkapitalens edle motiver. Er det i den nordiske monopolkapitalens interesse å snekre sammen økonomiske blokker som svekker dens egen stilling? Såvisst ikke! Og bare renegater og klassesamarbeidere vil påstå at NORDØK kommer til å styrke både monopolkapitalen og folket.

Hva er så de konkrete økonomiske vilkår for NORDØK-tilslutningen? Det er en politikk som på alle punkter tjener monopolkapitalen, slik vi kjenner den fra Det europeiske økonomiske samarbeid (EØS), bare i mindre målestokk. Som EØS innebærer NORDØK rasering av småbruk og mindre fiskebruk. NORDØK innebærer økt strukturrasjonalisering, som vil koste nye titusener av avbeidsfolk jobben. I NORDØK-rapporten fra juni-møtet i København 1969, het det således: «Samarbeidet maste alltså undvika inslag som konserverar inte långre konkurrensekraftiga produktionsformer och produktionsstrukturer.»[ref]NORDØK rapprt jun 1969 side 5.[/ref] 

En kunne på bakgrunn av det materialet som foreligger om NORDØK, rekne opp utallige andre eksempler på NORDOK's reaksjonære og folkefiendtlige karakter.

Her er ytterligere noen av NKP-sekretariatets NORDØK-illusjoner: «Enda viktigere er det imidlertid at NORDØK vil kunne bidra til at Norden bevarer sin selvstendighet overfor det europeiske økonomiske fellesmarked EØS.» 

Her—som i så mange andre saker—er revisjonistene blinde for realiteter og lik strutser stikker de hodet i sanden for å unngå kjensgjerningene. La oss derfor slå dem fast: helt fra starten har betingelsene for NORDØK vært en tilslutning til EØS! Da de nordiske statsministrene behandlet NORDØK i april 1968 kom man til enighet om at «samarbeidet skal utformes slik at det letter de fire lands deltakelse i eller samarbeid med et utvidet europeisk marked». [ref]Sitert etter «embedsmannsrapporten» Kbh juli 1969..[/ref]

Heller ikke her er det spørsmål om hva NORDØK «vil kunne bli», men at veien til EØS går gjennom NORDØK.

Til Røde Fane Redaktionen
Gøteborg 4/3 70
 

Redaktionen for M-L-GNISTAN, organ for Kommunistiska forbundet marxist-leninisterna (KFML) i Sverige, sånder hårmed sina varma kamratliga hålsningar till tidskriften Røde Fane och dess redaktion. Vi önskar er all framgång i er kamp mot revisionismen och for att samla största möjliga antal av Norges Kommunistiske Partis (NKP) medlemmar på marxismen-leninismens Mao Tse-tungs tånkandes grund. 

Kommunistiska forbundet arbetar for att bygga upp ett revolutionårt marxist-leninistiskt parti i Sverige och kan redan sågas ha hunnit ett stycke på vågen. Det år vår förhoppning att gruppen kring Røde Fane i intimt samarbete med den revolutionåra ungdomen i Sosialistisk ungdomsforbund (SUF), som länge förtjänstfullt propagerat marxismen-leninismen Mao Tse-tungs tånkande ska ha framgång i sitt arbete for att skapa ett parti av samma slag, och att de bägge partierna och de bägge låndernas arbetarklass därefter ska kunna gå framåt sida vid sida till seger i kampen för den socialistiska revolutionen. Vi översänder separat 210 sv. kr. till fonden för de kamrater som avskedades från Friheten och passar samtidigt på att betala for ett abonnemang på Røde Fane.
 

Nils Holmberg
M-L-GNISTAN
L. Grevegårdsv. 37, c/o J. Andersson
421 55 VISTRA FR6LUNDA

Røde Fanes redaksjon gjør oppmerksom på at streikekassa for Frihetens journalister falt bort da journalistene fikk sparken i avisa p. g. a. streiken. Og i overensstemmelse med deres ønske vil de bidrag som ennå måtte komme til streikekassa bli overført til Røde Fane.

Helt siden marxismen ble den dominerende retning innenfor den revolusjonære arbeiderbevegelsen har det funnet sted kamper mellom marxister og revisjonister. Dette gjelder nasjonalt, innenfor de enkelte partier, som internasjonalt. Vi er i dag inne i den tredje av disse store kampene. Den første var kampen som Lenin førte mot Eduard Bernstein, Karl Kautsky og andre renegater innafor den annen Internasjonale. Den andre store diskusjonen var kampen som alle verdens kommunister, ledet av Stalin, førte mot Lev Trotskij, Nikolaj Bukharin og andre «venstre»-eventyrere og høyreopportunister. Felles for disse to debattene var at de beriket og utviklet marxismen og brakte den opp på et nytt trinn. Leninismen fødtes i kampen mot den annen internasjonale. Stalin forsvarte leninismen og utviklet marxismen-leninismens teori og taktikk under den proletariske revolusjon og proletariatets diktaturs epoke. Ingen av disse debattene svekket marxismen, slik revisjonistene hevdet.

Den pågående kamp som den internasjonale revisjonistiske bevegelsen, med ledelsen i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) i spissen, har påtvunget marxist-leninistene vil også bringe den revolusjonære klassekamp-teorien et langt stykke framover. Til sjuende og sist vil det nemlig vise seg at den ene ideologiske strømningen, marxismen-leninismen, er den ekte proletariske ideologi, og at revisjonismen er en reaksjonær borgerlig ideologi som har infiltrert seg i arbeiderbevegelsen.

Vårt parti, Norges Kommunistiske Parti (NKP), virket lenge ganske uberørt av denne store debatten som utviklet seg mellom Kinas kommunistiske parti (KKP) og SUKP. Men i virkeligheten var ledelsens «nasjonalkommunistiske maske» bare et skalkeskjul for revisjonismen. Alle erklæringer om «uavhengighet» og «enhet» mellom marxismen og revisjonismen, var bare påskudd fra den revisjonistiske ledelsen til å operere fritt. I dag tar mange kamerater opp kampen mot revisjonistenes undergravingsarbeid og likvidatorlinje. Ikke engang revisjonistenes represalier (konfr. eksklusjonen av kamerat Egil Engeland) kan stoppe denne kampen.

I sentrum for denne kampen står spørsmålet—nå som før—om å forsvare og utvikle marxismen-leninismen. Forsvaret består i å gjenreise de grunnleggende klassekamperfaringer i partiet. Å utvikle marxismen-leninismen betyr å forklare sannheten i Lin Piaos tese: «Mao Tse-tungs tenkning er marxismen-leninismen i den epoke da imperialismen går mot sitt fullstendige sammenbrudd, og da sosialismen går fram til en verdensomspennende seier.» 

Det revisjonistiske prinsipp-programmet «For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» fra 1963 utgjør det ideologiske utgangspunkt for moldvarparbeidet innenfor NKP. La oss sammenholde prinsipprogrammet med marxismen-leninismen.

Demokrati under kapitalismen.

Revisjonistene skjønnmaler det borgerlige demokrati. Demokratiet «(…) går ikke lengre enn til de politiske, sosiale og kulturelle områder, og selv her er det begrenset og bare formelt.»[ref]«For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» side 39.[/ref] 

Denne beskrivelsen av dagens «demokrati» utmerker sosialdemokratene like mye som revisjonistene—det er bare det økonomiske demokrati som står tilbake og dette vinnes ved «nasjonalisering», «demokratisk kontroll» fra «Stortinget, kommunestyrer, fagbevegelsen og andre folkeorganisasjoner».[ref]«For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» side 43.[/ref] 

Disse «demokratiske tiltak som begrenser monopolkapitalens makt er mer enn vanlige reformer»[ref]«For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» side 44.[/ref]

Leninismen rykker fullstendig beina unna all denne revisjonistiske illusjonstenkninga. I Staten og revolusjonen skrev Lenin om det «demokrati» som revisjonistene lovpriser: «Formene for den borgerlige stat er uhyre forskjellige, men deres vesen er det samme: alle disse statene uansett hvilken form de har, er på det ene eller andre vis, men i siste instans ubetinget, borgerskapets diktatur.»

Alle arbeidere forstår rent instinktivt dette. De vet at borgerskapets diktatur hersker på alle områder. På jobben hersker bedriftseiernes diktatur, det lages svartelister over revolusjonære arbeidere. I fagbevegelsen utover LO-ledelsen borgerskapets diktatur. Monopolkapitalen utøver sitt diktatur og øker prisene, rasjonaliserer, øker tempoet på arbeidsplassen. Hjemme hersker boligeiernes diktatur, som øker husleiene og lager terroristiske husleiereglementer. Arbeideren sies opp når monopolkapitalen ikke trenger hans arbeidskraft. I lønnsoppgjørene trer Norges arbeidsgiverforbund (NAF), LO og staten inn og utøver borgerskapets diktatur i spørsmålet om lønn og arbeidsforhold. Streikeretten er opphevet, som en følge av at monopolkapitalen har skjerpet sitt diktatur og skulle han bli oppsagt virker borgerskapets diktatur gjennom arbeidsmyndighetene som kan dirigere ham dit monopolkapitalen trenger ham og til det yrke monopolkapitalen trenger ham. 

Dette er proletariatets erfaringer fra det demokrati revisjonistene lovpriser og vil «utvikle». 

Selvsagt er det en forskjell på de land hvor det ersker fascisme og land med en borgerlig-demokratisk styreform, men styrets klasseinnhold er det samme. Og dessuten ligger spiren til åpen fascisme allerede i dagens norske lovverk, blant annet i unntakslovene.

Statens klassekarakter.

Kravet om nasjonalisering kan heller ikke, som revisjonistene gjør, stilles generelt. En sak er at nasjonalisering under kapitalismen ikke har noe med sosialisme å gjøre, det subsidierer monopolkapitalen med arbeidsfolks penger. Generelt er ikke nasjonalisering og statsinngrep annet enn en historisk naturlig følge av utviklinga mot et statsmonopolistisk og korporativt samfunn. Staten er som Engels skriver i Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap: «Den moderne staten i den form den har antatt, er en rent kapitalistisk maskin, kapitaleiernes stat, den ideelle totalkapitalisten. Jo flere produktivkrefter den gjør til sin eiendom, desto mer blir den en virkelig totalkapitalist, desto flere arbeidere utsuger den». 

I prinsipp-programmet hevdes det imidlertid at staten står over klassene, det tar ikke opp kamp mot staten, men om staten. Se bare: «I det norske samfunn i dag står kampen om hvilke interesser de offentlige foretak, statstiltakene og statsinngrepene skal tjene.»[ref]«For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» side 38.[/ref]

Historien viser oss imidlertid noe annet. At staten er et verktøy i hendene på den herskende klassen og aldri kan være noe annet. Hvilken arbeider tror for eksempel at det nytter med henstillinger til riksmeklingsmannen om å kjempe for arbeiderne i lønnsoppgjøret? 

Alle disse fordreiningene og flertydige påstander om statsapparatet som ellers forekommer i programmet, skal jeg ikke komme nærmere inn på, men hele det borgerlige synet på staten dukker opp igjen når det gjelder overgangen til sosialismen.

«Fredelig overgang» til sosialismen.

Kan arbeiderklassen vinne statsmakten på fredelig vis? Spørsmålet er like gammelt som arbeiderklassen selv. Revisjonistene svarer ja, marxist-leninistene svarer nei. Hva viser de historiske erfaringene? At overgangen til sosialismen er et spørsmål om maktforholdet mellom de to klassene. Dernest at borgerskapet aldri vil forlate historiens arena frivillig, men vil tvert imot bruke sin makt. Derfor har den herskende klassen også bygd opp sin voldsmakt, hær, politi, opprørspoliti osv. 

Denne voldsmakta er en del av den borgerlige statsmakt som arbeiderklassen må knuse for å vinne sin egen makt, proletariatets diktatur. Lenin skrev om statens voldskarakter: «Det finnes ikke en eneste stat, ikke en gang den mest demokratiske, der det ikke finnes smutthull og forbehold i forfatningen, som trygger borgerskapets mulighet til å anvende militære mot arbeiderne, innføre unntaktstilstand osv. i fall systemet trues, dvs. dersom den utbyttede klassen forbryter seg mot sitt slaveri og forsøker å opptre på en annen måte enn som slave.»[ref]Lenin i Den proletariske revolusjonen og renegaten Kautsky.[/ref] 

Imot dette vil revisjonistene snakke om »Norges demokratiske tradisjoner» og at «De internasjonale forhold er vesentlig gunstigere for arbeiderbevegelsen enn tidligere, da borgerskapet fikk hjelp utenfra når arbeiderklassen reiste seg for å kreve sin rett». Men hva viser kuppet i Hellas? Var det ikke NATOs og USAs middelhavsflåte som sikret resultatet? Hva viser aggresjonen i Vietnam? Hva viser NATOs utallige kupp-planer om ikke nettopp å tre støttende til dersom borgerskapets makt skulle valde. Hva forteller det ikke om NKPs revisjonistiske ledere når det programfester følgende: «Imperialistene vil derfor betenke seg på militær innblanding for å knuse en folkereisning».[ref]«For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» side 46.[/ref] Det er tydelig at virkeligheten kolliderer med revisjonistenes prinsipper! Og endelig: er ikke NKP-ledelsens prinsipp-program med på å avvæpne arbeiderklassen foran den endelige styrkeprøven? Hvis svaret er nei, må Lenin være krigshisser, når han skrev: 

«Om vi behersker alle kampmidler seirer vi sikkert, da vi representerer den virkelige revolusjonære klassens interesser, selv om omstendighetene ikke tillater oss å føre i felten det våpen som er farligst for fienden, det våpen som hurtigst gir ham dødsstøtet».[ref]Lenin i Radikalismen, kommunismens barnesykdom.[/ref] 

I dette sitatet viser Lenin nødvendigheten av å beherske alle kampmidler, også det våpen som er farligst for fienden, det våpen som hurtigst gir ham dødsstøtet, det vil si væpnet oppstand. Spørsmålet er ikke, slik revisjonistene stiller det, om hvordan situasjonen er i dag, men hvilke situasjoner borgerskapet forbereder i framtida. Derfor er dogmet om en «fredelig vei» reaksjonær for den bidrar til å avvæpne arbeiderklassen både bokstavelig talt og ideologisk.

Parlamentarisk flertall eller proletariatets diktatur.

Ledende revisjonister sier det bare er et pedagogisk spørsmål om man skal bruke uttrykket proletariatets diktatur (folk forstår ikke, er ikke aktuelt i dag). Men er det så enkelt? Lenin sa at «kommunist er bare den som anerkjenner proletariatets diktatur». «For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» anerkjenner ikke proletariatets diktatur, følgelig heller ikke de som støtter seg på prinsipp-programmet. Ta eksemplene under:

«NKP ser en parlamentarisk sosialistisk republikk som en historisk naturlig statsform for vårt land.»[ref]«For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» side 48.[/ref]
«En rekke organier i statsapparatet vil bestå, som Storting, departementer, kommunale organer og andre institusjoner som er oppstått under den kapitalistiske utvikling.»[ref]«For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» side 48.[/ref]
«Arbeiderbevegelsen må føre videre den gamle demokratiske rettstradisjonen (!)»[ref]«For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» side 48.[/ref]

Disse sitatene viser at det slett ikke er en proletarisk, men en borgerlig revolusjon NKP-ledelsen ser fram til. For som Lenin så treffende skrev: «Bare skurker og dumskaller kan tro at proletariatet må vinne majoriteten i valg, som gjennomføres under borgerskapets åk, lønnsslaveriets åk, og at det bare deretter kan vinne makten. Dette er toppen av dumhet og hykleri. Det er å erstatte klassekampen og revolusjonen med valg under det gamle systemet og med den gamle makten».[ref]Lenin i «Hilsen til de italienske, franske og tyske kommunister».[/ref]

I denne artikkelen har vi bare tatt for oss de mest åpenbart anti-marxistiske prinsipper som programmet går inn for. Når framstillingen er blitt såpass konsentrert skyldes det ikke mangel på angrepspunkter, men at en fullstendig kritikk ville ta ei hel bok. 

«For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» ble i sin tid forfattet av folk fra den såkalte Jørgen Vogt-gruppa. Ved å forsvare programmet, utgi det på nytt og ved å sabotere landsmøtevedtaket om programrevisjon, har Reidar T. Larsen og hans likesinnete i parti-sekretariatet og revisjonistflertallet i sentralstyret vist at de solidariserer seg med den anti-kommunistiske og forræderiske linje som programmet representerer.

Kamerat Bjarne Rolstad er død.
Før sykdommen satte en stopper for hans aktive kamp innen arbeiderbevegelsen var han blant annet med på å legge grunnen for Røde Fane—og den marxist-leninistiske linje som er tidsskriftets grunnlag, er også den Rolstad kjempet for. Han så det falske og forræderiske i den revisjonistiske politikk som etter hvert også gjorde seg sterkt gjeldende innenfor Norges Kommunistske Parti (NKP)—det parti han sto som medlem av siden 1938—og han tok kampen opp mot den.

Rolstad valgte tidlig sin plass i arbeiderklassens rekker. Som ungdom i 20-årene opplevet han reaksjonens hets og vold da streikekampene bølget over landet. I 1923 ble han organisert i Norsk Treindustriarbeiderforbund, hvor han gjennom årene hadde en rekke tillitsverv. Fra 1946 til 1954 satt han som forbundets hovedkasserer. Kompromissløst sto han som alltid på arbeidernes side, bøyde ikke av for press fra toppen og lot seg ikke kjøpe, men kjempet hardt for at organisasjonen ikke skulle vike fra sitt selvsagte kampgrunnlag. Det resulterte imidlertid i at han måtte gå som hovedkasserer. Parolen fra arbeiderborgerskapet var dengang som nå: «Ingen venstre-avvikere (det vil si kommunister) i forbundsledelsen.»

Under krigen kom Rolstad aktivt med i kampen mot nazismen og var gjennom en hard og vanskelig tid med på å forsvare folkets interesser. Etter krigen satt han i mange år som arbeiderklassens representant i Oslo kommunestyre og skolestyre, og han hadde også en rekke tillitsverv innen NKP, blant annet som medlem av sentralstyret.

Bjarne Rolstad hatet all utbytting og undertrykking, og han evnet også å ta konsekvensen av sin holdning. Det var ingen hulhet, halvhjertethet og falskhet i hans fotsvar av og kamp for arbeidsfolks interesser. Ut fra denne holdning næret han også en dyp forakt overfor den revisjonisme og opportunisme som gjorde seg gjeldende i arbeiderbevegelsens rekker. 

I senere år ble Folkerepublikken Kina, som Rolstad besøkte under den store proletariske kulturrevolusjonen, en mektig inspirasjonskilde. Det kinesiske folks stadige framgang og befesting av sosialismen under Mao Tse-tungs ledelse, opptok ham sterkt. Erfaringene fra folkets revolusjonære kamp i Kina måtte studeres. 

Rolstad gledet seg oppriktig over den revolusjonære bevegelsens oppsving her hjemme. Han var overbevist om at folket ville seire i sin kamp, og livet gjennom i kamp for folkets interesser, ga han også sitt bidrag til den kommende seier.

Først etter at vi har styrtet borgerskapet i hele verden, definitivt beseiret og ekspropiert det, ikke bare i ett land, men i hele verden, først da vil kriger bli umulige. Og vitenskapelig sett er det slett ikke riktig og slett ikke revolusjonært når vi går utenom eller tilslører det viktigste, nemlig nedkjempingen av borgerskapets motstand—det vanskeligste, det som krever den hardeste kamp i overgangstiden til sosialismen. De «sosiale» prestemenn og opportunistene er alltid villige til å drømme om den framtidige fredelige sosialisme, men forskjellen mellom dem og de revolusjonære sosialdemokrater er nettopp den at de ikke vil tenke på eller innlate seg på de forbitrede klassekamper og klassekriger for å virkeliggjøre denne skjønne framtid.

«Partiet kan ikke lede klassen om det ikke er forbundet med de partiløse massene, om det ikke fins noen kontakt mellom partiet og de partiløse massene, om disse massene ikke godkjenner dets ledelse, om partiet ikke nyter moralsk og politisk fortrolighet blant massene.»
— Josef Stalin.

Borgerpressa har ofret stor spalteplass på splittelsen i det finske revisjonistpartiet, Finlands kommunistiske parti (FKP). Blant annet er den såkalte opposisjonen blitt omtalt som «stalinister». Dette kan ha forledet enkelte til å tro at man hadde med marxist-leninister å gjøre, noe som langtifra er tilfelle. I virkeligheten går kampen mellom to revisjonistiske fraksjoner som konkurrerer med hverandre om å hylde lederne i Kreml. Dette viser ikke minst grunnlaget de nå forsøker å samle seg på. I Folktidningen Ny Tid, organ for den revisjonistdominerte valgalliansen Demokratiska Förbundet för Finlands Folk (DFFF), ble nylig forslaget om en finsk «kriselov» (parallell til unntakslovene) omtalt. Om faktorene som øker «spenningen» i verden, skriver Folktidningen Ny Tid: «(…) man [får] ikke se bort fra at det som hender i Midt-Østen, Vietnamkrigen og Kinas aggressive holdning også påvirker sikkerheten i Europa.» 

FKP-ledelsen har lenge deltatt i det anti-kinesiske hylekoret som dirigeres av ledelsen i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP). Dette gjelder også den såkalte opposisjonen. Derfor er det viktig å avsløre borgerpressas framstilling av motsetningene i FKP. Mens revisjonistene slåss bør vi heller støtte marxist-leninistene i og utenfor FKP, som nå har organisert seg i Helsingfors marxist-leninistiske forening. Flere foreninger er under forberedelse. De finske m-l-erne utgir sin egen avis Røde Garde som er i stor framgang. Abonnement kan formidles gjennom Røde Fane.

Utgivelsen av Røde Fane er dømt som fraksjonsvirksomhet!
Uttalelsen om dette ble etter siste sentralstyremøte i Norges Kommunistiske Parti (NKP) lagt fram av distriktsstyret i Oslo/Akershus på et felles medlemsmøte den 27. januar 1970. Vedtaket fikk imidlertid langt fra den tilslutning som partiledelsen hadde håpet. Fra Røde Fanes redaksjonskollektiv ble det satt fram et motforslag hvor det blant annet. het at ethvert angrep på Røde Fane er angrep på kommunistene i partiet—og ved avstemningen sluttet 35 partimedlemmer opp om Røde Fanes forslag, 54 opp om distriktsstyrets, mens endel av møtedeltagerne avholdt seg fra å stemme.

Partiledelsen er imidlertid gått litt lengre enn alene å fordømme utgivelsen av Røde Fane. Sentralstyret vedtok—mot 3 stemmer—å suspendere Esther Bergerud (medlem både av sentralstyret og sekretariatet) fra sekretariatet, og dette ble begrunnet med at hun deltar i partifiendtlig arbeid. Med andre ord: Støtter opp om Røde Fane.

Omtrent samtidig ble også formannen i Kristiansand Kommunistisk Ungdomslag (KUL), Egil Engeland, ekskludert fra partiet, og nestformannen Jan Norberg ble suspendert. Begrunnelsen var selvsagt også her deltagelse i Røde Fanes fraksjonsvirksomhet. Kristiansand KUL, som enhetlig står på marxismen-leninismen-Mao Tse-tungs tenkning, har fullt og helt støttet opp om utgivelsen av Røde Fane, og fortsetter selvsagt kampen mot revisjonistene. Dette har nå ført til at det fra sentralt hold blir gjort forsøk på å stable på beina noe som kalles «det legale KU» i Kristiansand, og dette «legale KU» har to medlemmer—og er i overskuelig framtid uten muligheter til å få flere.

Den siste tids hendelser later imidlertid til å bekrefte at partiledelsens taktikkeri går ut på å «rydde opp» litt etter litt. Det vil si: Først fjerne de partimedlemmer utover landet som har tatt kampen opp mot den falske kommunisme, i håp om at dette vekker minst mulig oppsikt—og fordi revisjonistene mener seg å stå sterkest utenfor Oslo-området.

Men revisjonismen skal også styrkes i Oslo. Tilsiget av furubotniker er merkbart. Flere av «Gubbens» gamle folk, som i sin tid ble kastet ut av partiet, er vendt tilbake—og partiledelsen har selvsagt åpnet dørene og mottar dem med glede.

Det later til at når Reidar T. Larsen (RTL) klikken forbereder et nytt slag mot venstre, masjerer furubotnikene, som ligger klar i startgropa, inn i partiet. Selvsagt nærer disse folkene intet ønske og har heller ingen planer om å støtte den nåværende partiledelsen. Men de vet å benytte seg av situasjonen, og når RTL og hans håndtlangere har gjort hva de kan for å kvitte seg med revolusjonære partimedlemmer, er tiden kommet for «Gubbens» menn. Da skal nok gjengjeldelsens time slå: ved et kupp i toppledelsen.

Men kampen mot revisjonismen i partiet, som først og fremst er kommet til uttrykk gjennom Røde Fane, har ikke bare avslørt ubrukeligheten i den politikk som har slått igjennom i hele partiets løpende utvikling siden 1945, men er nå kommet så langt at virkemidlene ledelsen nødvendigvis må ty til for å forsvare sin posisjon og sitt eksistensgrunnlag, også vil bryte den sløvende og falske «enhet», som på alle måter har vært nødvendig for partiledelsens eksistens. Partimedlemmene vil i stadig sterkere grad tvinges til å ta standpunkt. Og det kraftige oppsvinget i den revolusjonære bevegelsen, som fra sentralt hold i partiet er møtt med påkallelse av «venstrekrefter» til samling, eksklusjon, suspensjon og fordømmelse av revolusjonære partimedlemmer, avslører klart at historiens sikre drivkrefter ubønnhørlig skyver revisjonistene mot den store skraphaugen.

Som endel kamerater kjenner til besluttet revisjonistledelsen i partiet å ikke godkjenne årsmøtet som ble avholdt i Østkanten lag av NKP. Dette skjedde ut fra den begrunnelse at medlemmer, som ikke var godkjent overført til Østkantenlaget av distriktsstyret, hadde deltatt på årsmøtet med stemmerett.

Distriktsstyret i partiet innkalte så til nytt årsmøte i Østkanten-laget, og møtet ble nå ledet av distriktsstyrets formann, Leif K. Hammerstad. Ingen av de medlemmer som ikke hadde fått godkjent sin overføring til laget, var tilstede på møtet, men oppslutningen var ellers meget god—og det ble framsatt forslag om at det opprinnelige årsmøtet i Østkanten-laget (hvor det blant annet. ble vedtatt å fortsatt støtte Røde Fane) ble godkjent. Ved avstemningen stemte 17 medlemmer for dette forslaget, 12 imot.

De som stemte for anså dermed saken for avgjort og forlot møtet, men distriktsstyrets formann, Hammerstad, var ikke fornøyd med et slikt utfall og oppfordret derfor mindretallet til å bli igjen, for så å diskutere hva som nå måtte gjøres.

Under debatten på møtet kom det nemlig fram at revisjonistledelsen i partiet frykter sterkt den revolusjonære linje som kjøres fram av Østkantenlaget, og det ble også sagt rett ut at det nå gjaldt å redde Østkanten-laget for NKP. Altså erobre laget for revisjonismen! 

Hva overføringen av medlemmer til Østkanten-laget angår kan nevnes at 40 prosent av lagets medlemmer bor utenfor lagets naturlige tilslutningsområdet, men for mange blir likevel laget—som har sine møter på sentrale steder i byen—det naturlige sted å arbeide, fordi de lett kan komme til møtene fra sine arbeidsplasser.

Proletariatets revolusjonære diktatur er en makt som er vunnet og holdes ved like av proletariatets vold mot borgerskapet, en makt som ikke er bundet av noen lover.

Og denne enkle sannheten, en sannhet som er soleklar for enhver klassebevisst arbeider (representant for massen og ikke for det øvre lag av spissborgerlig pakk bestukket av kapitalistene, som sosial-imperialistene i alle land), denne sannheten som er innlysende for enhver representant for de utbyttede som kjemper for sin frigjøring, denne for enhver marxist ubestridelige sannhet må en bruke et «svare strev» for å få ut av den høylærde Kautsky. Hva er forklaringen på dette?—Det er den lakeiånd som preger Den 2. internasjonales førere, som er blitt foraktelige sykofanter i borgerskapets tjeneste.

«Under normale, fredlige forhold utfører arbeideren sitt arbeid uten å kny, motsier ikke arbeidsgiveren og diskuterer sine vilkår. Under en streik setter han fram sine krav med høy røst, han minner arbeidsgiverne om deres overgrep, han krever sin rett, han tenker ikke bare på seg selv og sin lønn, han tenker på alle sine kamerater som har lagt ned arbeidet sammen med ham og som reiser seg for arbeidernes sak uten å frykte hva det kan koste. (…) Det er ofte slik, at når det bryter ut en streik på en bedrift, følger det streiker på et stort antall andre fabrikker. Hvor stor moralsk betydning streiker har, ser man av den virkning de har på arbeiderne, når de ser at deres kamerater har opphørt å være slaver og—om enn bare for en kort tid—blitt mennesker på samme vis som de rike. Hver streik fører i sitt kjølvann tanker om sosialisme blant arbeiderne, tanker om hele arbeiderklassens kamp for å frigjøre seg fra kapitalens undertrykkelse.»
— Vladimir Lenin.[ref]Sitert i Collected Works, bind 4, Moskva 1950. Side 315.[/ref]

En av de viktigste erfaringene fra LKAB-streiken i Nord-Sverige summeres opp i sitatet av Lenin ovenfor. Ingen annen streik etter den annen verdenskrig i Skandinavia har hatt så stor betydning som da 5000 gruvearbeidere la ned arbeidet mellom den 12. desember 1969 til 3. februar 1970. Når dette skrives, er det ennå ikke mulig å foreta en endelig oppsummering av streikens resultater, da det fortsatt pågår forhandlinger om lønns- og arbeidsforholdene mellom LKAB-konsernet og arbeiderne, men årsakene og virkningene av kampen kan sammenfattes.

En slik sammenfatning kan dessverre ikke foretas på bakgrunn av det materialet som har kommet fram i Norge; både borgernes, sosialdemokratenes og revisjonistenes aviser brakte riktignok mye stoff om streiken, men den reformistiske gjennomgangstonen gjør det nærmest ubrukelig for kommunistene.

Til denne artiklen har derfor Røde Fane anvendt de svenske kommunistenes blader, Gnistan og Marxistisk Forum (MF), som utgis av Kommunistiska forbundet marxist-leninistene (KFML). KFML-medlemmene sto sentralt både i streikeaksjonen og i solidaritets- og innsamlingsarbeidet som gruvestreiken førte med seg og skulle ha de beste forutsetninger for å vurdere gruvestreiken

Bakgrunnen: økt utsugning og undertrykkelse av arbeiderne.

Den viktigste årsaken til LKAB-streiken og alle de lønnskampaksjoner som fulgte i dens kjølvann både i Sverige, Danmark og Norge, er den økte utsugningen og undertrykkelsen av arbeiderne i de seinere åra. I MF (1/70) gjengis en tabell som viser forholdet i Sverige.

Forutsetningen for at denne utviklingen har kunnet skje finner man i klassesamarbeidet mellom ledelsen i sosialdemokratiet og monopolkapitalen. Fagbevegelsens kampkraft er brutt ned gjennom ødeleggelsen av demokratiet i fagbevegelsen, arbeiderne er blitt avvæpnet og blitt ute av stand til å føre lønnskamp. Å berike monopolkapitalen har vært den svenske LO-ledelsens offisielle politikk. Derfor var det en lønnsavtale i Svappavarra-gruvene som medførte lønnsreduksjon på 40 øre i timen, som utløste gruvearbeiderstreiken.

LO og de lokale faglige pampene inngikk denne avtalen over hodet på arbeiderne. Et annet bevis på at LO-ledelsen i Sverige (og i Norge for den saks skyld) utøver borgerskapets diktatur over de fagorganiserte arbeiderne er at den har tatt bort streikeretten og illegalisert lønnskampaksjonene. Dette viser det faktum at det i perioden 1950 til 1954 var 140 «lovlige» streiker i Sverige, mens det var 52 «ulovlige». Perioden 1960-64 var dette forholdet endret til 88 «lovlige» og 107 «ulovlige».

Om den økte utsugningen og undertrykkelsen av LKAB-arbeiderne skriver MF: «Gjennom umenneskelig oppdrevet arbeidstempo, støy, støv, vibrerende maskiner, gass osv. har arbeiderne blitt rammet av ulykker, hørselsskader, karlkramp, lungesykdommer, for tidlig død osv. Produksjonen pr. arbeider ved LKAB er presset opp fra knapt 2000 tonn 1957/58 til 4000 tonn 1967/68, samtidig som 1800 mann er rasjonalisert bort.»

MF refererer videre de beryktede 31 teser for arbeidsledelsen i LKAB: 

«Tese 13: Hver forandring i en ansatts arbeidsoppgaver og plassering innen organisasjonen må aksepteres som vedtatt i firmaets interesse.»
«Tese 20: En sjef må være forberedt på å bytte standpunkt for å støtte en høyere sjef.»
«Tese 29: En sjef skal utøve sitt lederskap slik at en ikke-sjef bare behøver å følge gitte ordrer.»

Dette er et reglement som kunne vært hentet fra en militærforlegning. Slik ser det altså ut i den såkalte «arbeider»-regjeringens egen bedrift, som ledes av en framtredende sosialdemokrat, Arne Lundberg, som har en annen framtredende sosialdemokrat, Nils Landel, i styret og som den «radikale» Olof Palme i siste rekke er ansvarlig for

Ansvarlig for utviklingen er imidlertid ikke bare monopolkapitalen og sosialdemokratiet, men også den ledelse i Sveriges Kommunistiske Parti (SKP), nå Vänsterpartiet Kommunisterna (VPK), som på grunn av sin revisjonistiske utarting har blitt et haleheng til sosialdemokratiet i stedet for et alternativ.

Sosialistisk bedrift i velferdsstaten Sverige?

Reformistenes og revisjonistenes myte om det statseide LKAB som en sosialistisk bedrift i velferdsstaten (eller «folkhemmet») Sverige, har fått seg en kraftig knekk. Både virkeligheten og den marxist-leninistiske teorien viser at dette ikke er tilfelle. På et visst stadium i kapitalismens utvikling blir det nødvendig for staten i kapitalistenes interesse å gripe inn i næringslivet. De statlige inngrep kommer som en følge av motsetningen mellom produktivkreftenes samfunnsmessige karakter og produksjonsforholdenes private karakter: Engels kalte den kapitalistiske staten for «den ideelle totalkapitalisten». Følgelig er ikke LKAB eller andre statsbedrifter noe med «progressive» enn en hvilken som helst annen kapitalistisk bedrift. Lønnsslaveriet og produksjonens profittformål er det samme. I Frankrike og Italia har staten overtatt langt flere produksjonsmidler enn for eksempel Sverige og Norge uten at disse landene er mer sosialistiske for det.

Likeledes er det ikke stort igjen av myten om «velferdssamfunnet» etter gruvearbeiderstreiken. Tross lønninger som så relativt høye ut, viste forholdene som ble rullet opp blant annet i borgerpressa at utbyttingen i dag er hardere enn noensinne. I et intervju med en gruvearbeiderfamilie som ble gjengitt i flere aviser, gikk det fram at dersom mannen ikke jobbet overtid, måtte de gå til sosialkontoret. Gruvearbeideren lå på middels lønn. Det ble henvist til at mange gruvearbeidere både hadde bil og sommerhytte, men er dette et bevis på velferd eller høy levestandard? Nei, slike bruksgjenstander er et resultat av en teknisk utvikling som arbeiderne gjennom økt press selv har lagt grunnlag for. Følgelig gjelder fortsatt marxismens lov om proletariatets absolutte og relative utarming, det vil si den relative utarmingen består i at arbeiderklassens andel av nasjonalinntekten synker, og den absolutte utarmingen består i at levestandarden direkte synker. Typisk for den absolutte utarming er den fryktelige økningen av arbeidsintensiteten og forverringen av arbeidsvilkårene. Som en følge av disse faktorer blir arbeiderne tidlig gamle og mister sin arbeidsdyktighet, ifølge kapitalistenes krav.

Reformist-byråkratene og arbeiderne.

Det var allerede fra streikens første dag klart at reformist-byråkratiet ville velge arbeidskjopernes (den kapitalistiske statens side) og kjempe mot gruvearbeiderne. LO-organet Aftonbladet ga et konsentrert uttrykk for deres linje den 9. januar 1970: «Men streikekomiteen har også oppvist total utilstrekkelighet og total uvilje når det gjelder forhandlinger som kan lede til meningsfulle resultater. (…) Men det er alldeles åpenbart at den såkalte streikekomiteen ikke er kapabel for å forhandle i det hele tatt. (…) På de stormøter som i går kveld ble holdt i Kiruna og Malmberget talte man ikke om slike saker. I stedet flammet man i vekkelsesmøteånd, og det ble stormende applauser for de mest befengte påstander.»

«Linjen er altså å frakjenne arbeiderne selv all ledelse i den faglige og politiske kampen», skriver MF, «og i stedet ubetinget kreve ledelsen. Det ville nemlig være livsfarlig for kapitalistene om arbeiderne skulle erstatte de reformistiske lederes klassesamarbeid med virkelig interessekamp og klassekamp. For å beholde grepet over arbeiderne er reformistene tvunget til å gjøre visse innrømmelser for arbeidernes krav. I årets reinissdebatt ble Palme tvunget til å si: Det var allerede tidlig klart at når konflikten på malmfeltene er over kommer gruvearbeiderne til å få bedre lønninger. Det kommer også til å skje et hurtiggående reformarbeid som leder til forbedringer i arbeidsmiljøet og på andre områder».

Foruten å forsøke selv å overta streikeledelsen i Kiruna, gjorde også reformist-byråkratene store anstrengelser for på alle mater å splitte streikefronten i LKAB, uten særlig hell. På den andre sida var deres enhet med arbeidsgiverforeningen Svenska Arbetsgivareföreningen (SAF) mer utpreget; LKAB er medlem av SAF. Den viktigste motsigelsen mellom svenske LO og SAF, skriver MF, består i de «metodene for å undertrykke arbeiderne og holde tilbake deres kamp». For eksempel gikk LO-sjefen Arne Geijer imot «ville streiker», men støttet heller ikke SAFs resept for å undertrykke disse, nemlig at «hver bedrift som rammes av ville streiker skal økonomisk holdes skadesløse». LO-sjefen mente dette var «å tenke og handle som for ti år siden».

Revisjonistene og arbeiderne.

Revisjonistene i Vänsterpartiet «Kommunisterna» forsøkte under streiken systematisk å skjule motsetningene mellom arbeiderne og det faglige byråkrati. Denne stillingtaken må ses på bakgrunn av at partiets linje i det faglige arbeidet har gått ut på å samarbeide med det lavere skikt av reformistbyråkratene. I 1964 sa SKPs daværende formann til Dagens Nyheter den 31. desember 1964: «Egentlig hersker ingen større meningsskilnader mellom oss og sosialdemokratene. Vi tenker temmelig likt utenom når det gjelder den økonomiske og militære politikken».

VPKs stilling under gruvestreiken var også sterkt influert av at framtredende VPK-ere selv tilhører det lavere byråkratsjikt i LKAB og der tillempet klassesamarbeid. MF skriver: «Ta Carl-Ivar Hermansson som eksempel, formann for fagforeningen i Malmberget og medlem av VPKs sentralstyre. I begynnelsen gjorde han felles sak med alle andre fagbyråkrater. Han arbeidet som streikebryter og oppfordret arbeiderne til å gå tilbake til arbeidet. Etterhvert våknet instinktet hos ham at han ikke åpent kunne stille seg mot streikebevegelsen, om han skulle kunne befordre klassesamarbeidslinjen blant arbeiderne. Blant de streikende virket han imidlertid som den klassesamarbeidsmann han er, nemlig gjennom på stormøtene å stadig argumentere for linjen at arbeiderne snarest mulig skulle gå tilbake til arbeidet.»

MF kritiserer likeledes VPK for et av deres propagandanumre nemlig at LKAB skal gå ut av SAF, hvor de forsøker å skjule de grunnleggende klassespørsmål. «For skulle LKABs formelle uttredelse av SAF påvirke arbeidernes situasjon?», spør MF. Tvilsom er også de lokale revisjonistenes rolle under streikens siste fase

I Gnistan nr. 2/69 tas opp spørsmålet om streikens avslutning og avisa skriver:

«Ved stormøtet den 2. februar i Malmberget gjorde VPK»-erne sitt beste for å undergrave arbeidernes vilje til fortsatt kamp. Den ene etter den andre gikk opp og manet til retrett. «Nei-majoriteten var for liten for fortsatt streik», «kampfronten er brutt, man kommer til å knuse oss», osv. De forsvarte energisk de svake og vaklende (for ikke å si forræderiske) elementer innen Kirunas streikekomite. (…) Men de militante kreftene innen streikekomiteen og andre arbeidere lyktes å slå tilbake VPK-ernes kapitulasjonslinje.
Men dette var bare en delseier. I Kiruna hadde kampviljen sunket og den prinsippfaste Elof Luspa fikk ikke majoritetens støtte for sitt forslag om at de som hadde brutt kampfronten, skulle byttes ut med nye dugende krefter.
Den VPK-er som nå er hele borgerpressens kjælegris har i Kiruna spilt samme rolle som Grub-4-es formann (C. I. Hermannson), men effektivere. Han har sittet i streikekomiteen og nytt en enorm tillit blant arbeiderne. Det ble hans stemme som ble avgjørende ved avstemningen innen 27-mannsdelegasjonen, for en tilbakegang til arbeidet mot arbeidermajoritetons vilje. Dermed var hele streikens skjebne beseglet. En fortsatt kamp med forræderiske, svake og vaklende elementer i spissen var umulig. Streikekomiteene hadde plassert seg i en posisjon der avblåsing av streiken framsto som det eneste mulige.»

Konklusjoner.

Tross svikt i streikens ledelse har gruvearbeiderne i Nord-Sverige gitt støtet til det som i dag bare er en begynnelse på den omfattende streikebevegelsen som vil komme. Det begynte med oppsvinget i den anti-imperialistiske og studentenes kamp. I tida som kommer vil hele folkets kamp utvikles. Men denne kampen vil skje ikke med, men mot, reformister og revisjonister—det er en erfaring en kan trekke allerede fra kampens begynnelse.

LKAB-arbeidernes kamp er heller ikke slutt, det viser deres nye taktikk med punktstreiker på LKAB's særlig følsomme punkter.

Den store solidaritetskamp som vokste ut av gruvestreiken i Nord-Sverige, viste at arbeiderklassen fortsatt kjenner den proletariske internasjonalismen.

Kampen må gis riktig ledelse, revisjonistene må avsløres og holdes utenfor kommando-posisjonen i streikeledelsen.

Virkningen i Norge av de svenske gruvearbeidernes streik ga lærdommer som kunne opptatt en hel artikkel alene, men vi skal kort oppsummere de viktigste erfaringer:

Den massive oppslutningen fra norske arbeidere om innsamlingsaksjonen og de utallige sympati-resolusjoner fra fagforeninger og organisasjoner viser at den norske arbeiderklasse selv er kampklar. Dette lover godt for kampen i forbindelse med lønnsoppgjøret.
Den reformist-byråkratiske LO-ledelsen fikk avslørt sitt sanne ansikt, da LOs Tor Aspengren advarte mot «Kiruna-psykose». I sin konsekvens var dette et angrep både på de svenske gruvearbeidernes kamp og på den norske arbeiderklassen. Typisk var også at LO-ledelsen rykket ut sammen med Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) mot NRK for dens dekning av gruvearbeiderstreiken og den kampvilje som fulgte i dens kjølvann her i Norge.

«Det som hittil har vært kalt for likeberettigelse og demokrati: parlament, nasjonalforsamling, like stemmesedler, har vært løgn og bedrag! Hele makten i den arbeidende masses hånd, som et revolusjonært våpen for å knuse kapitalismen — bare det er sann likeberettigelse, bare det er sant demokrati.»
— Rosa Luxemburg.

Punkter om det sosiale og politiske grunnlaget for de høyreorienterte EEC-motstandernes angrep på venstresida i enhetsfronten, og hvordan det skal møtes.

1. Fiendens taktikk

Høyres uttrykte politikk er å sette de ulike politiske gruppene i EEC-motstanden opp mot hverandre og kriminalisere enhver form for massemobilisering. Dette gjør de fordi, dersom det lykkes vil de langt på vei ha vunnet slaget om EEC-medlemskap, men også strategisk er det nødvendig for dem, fordi en bred enhetsfront mot monopolkapitalen og en virkelig mobilisering av massene på lang sikt vil sette deres makt i fare.

Utformet i praksis går taktikken ut på å sette Haugestad opp mot marxist-leninistene, identifisere EEC-motstanden med SF og NKP osv. På massekampens område består taktikken i å kalle politiske streiker for «vold», kreve at høyrefløyen i enhetsfronten tar avstand fra aktivistene o.l.

Denne taktikken er gjennomført klassepolitikk –  monopolborgerskapets klassepolitikk.

2. Høyre i enhetsfronten

2.1. Sosialt består høyre i enhetsfronten av landbruksmonopolet og de midlere arbeideraristokratene. Landbrukets sentralforbund, som dirigerer en stor økonomisk konsentrasjon i Norge, representerer klassemessig et tynt sjikt av byråkratkapitalister og kapitalistiske bønder. Kapitalstyrke har gitt denne gruppa et sikkert grep om en del av enhetsfronten. De har tvunget gjennom politiske avgjørelser ved å antyde at den økonomiske støtten til FB kan minke. Det er de som har plassert Haugestad der han sitter. Det midlere arbeideraristokratiet oppsto i samband med monopolkapitalens framvekst som et sjikt av privilegerte arbeidere, bestukket av imperialistenes superprofitter. De er bundet til monopolkapitalen, men de er ikke fullt så reaksjonære som topparistokratene av Aspengren-typen, noe EEC-saka aviser. Ove Larsens rabiate angrep på politiske streiker mot EEC stammer fra dette sjiktets lojalitet mot den klassen som holder dem oppe.

Det sier seg sjøl at disse to gruppene i enhetsfrontens høyre har et sterkt sosialt grunnlag til å gå til angrep på venstre i enhetsfronten.

2.2. Politisk. Høyre i enhetsfronten hater kommunismen, og går til angrep på kommunistene og de progressive hver gang de har mulighet til det. De føler sterk tilknytning til den klassen som de inntil EEC-spørsmålet blei et brennende spørsmål, sto sammen med i tykt og tynt. De nærer ønske om å demonstrere sin lojalitet «tross alt». Men deres anti-kommunisme utløses bare under bestemte forhold. 1 mai var det særlig tre forhold som motiverte dem til å gå til angrep på enhetsfrontens venstre:

1. Folkebevegelsen hadde for første gang på lenge vist sin styrke gjennom demonstrasjoner 1. mai. Høyrefløyen, som betrakter FB som sin private eiendom, tok dette som en framgang for seg.

2. Aftenposten og dens sosialdemagogiske medløper Arbeiderbladet hadde blitt skremt av Rød Arbeiderfronts bredde og styrke og ba og truet om at enhetsfrontens høyre måtte ta avstand fra de »uansvarlige elementene».

3. Venstresida i enhetsfronten, i og omkring Arbeiderkomiteen, hadde ikke markert seg spesielt på en stund. Rød Front tapte i to studentersamfunn mot populister.

Disse tre forholda, og ikke minst det siste gjorde at høyrefløyen i enhetsfronten besluttet seg for å innlede en anti-kommunistisk offensiv.

3. Kort om sentrum i enhetsfronten

Sentrum består av ulike grupper på vei mot venstre, men med en viss lojalitet overfor enhetsfrontens høyre som de har vært under en viss innflytelse av. De ønsker enhet og massemobilisering, men lar seg lett skremme av enhetsfrontens høyre. De er redde for kommunistene. Fra mai ifjor, men særlig fra oktober, da Arbeiderkomiteen og marxist-leninistene innledet en flere måneder lang offensiv var det helt tydelig at sentrum var på kraftig gli mot venstre.

Det var tydelig at sentrum var ille berørt over Haugestads og Ove Larsens anti-kommunisme. Men det ble med at de knytta nevene i lomma og tidde.

4. Venstre i enhetsfronten

4.1. Firepunktsprogrammet og fempunktsprogrammet markerte venstres initiativ i enhetsfronten med prøveavstemninger, massekonferanser, 19. januar demonstrasjon osv. Det var en periode hvor vi hadde en politikk, ikke bare for de mest framskredne, men for hele enhetsfronten, og vi demonstrerte at vi var i stand til å sette den kraftfullt ut i livet sjøl. Organisatorisk ga dette seg utslag i flerdobling av Arbeiderkomiteen, både i lokale grupper og i medlemstall. Det var en periode med få angrep fra enhetsfrontens høyre.

4.2. Venstre i enhetsfronten er den sikreste garantien i kampen mot EEC. Mens de mest høyreorienterte har et anti-EEC-standpunkt som i stor grad er presset fram av den sterke opinionen i folket er venstre i enhetsfronten mot EEC under alle forhold, og imot enhver form for kapitulasjon. Om vi skal få en varig front mot EEC ut over folkeavstemninga, avhenger av venstrefløyen.

4.3. Om venstre skal unngå angrep fra høyrefløyen avhenger av flere forhold.

1. At de angrep som kommer fra høyre blir resolutt slått tilbake, uten at en får stillingskrig.

2. At kommunistene har en politikk, ikke bare for venstre, men for hele enhetsfronten. Paroler som lar seg gjennomføre selv av den mest tilbakeliggende EEC-motstander. Prøveavstemninger var og er en slik parole. Parolen om å «vise Bratteli og Willoch hvor arbeiderklassen står», gjennom alt fra protester, prøveavstemninger, avvisning av «korttidsekretærer» til politiske streiker er en slik politikk. Så lenge kommunistene har en slik politikk vil høyrefløyen lett kunne isoleres om den skulle komme med utfall mot venstre.

3. Venstre i fronten må sjøl gå i spissen for å gjennomføre denne politikken. Ved å ta initiativet til den første rekken av små prøveavstemninger utviklet denne kampanjen seg etter hvert til en »massebevegelse». Bare ved at venstre i fronten viste at det gikk an å gjennomføre suksessfulle politiske streiker mot EEC, slik som i Odda og Sauda, begynte høyre- og sentrumspolitikerne i enhetsfronten a fundere på om de sjøl skulle ta initiativet til politiske streiker. Men da det så ut som om venstre ikke hadde noe konkret initiativ i denne saka, snudde de samme folkene på femøringen og gikk til angrep på politiske streiker. Arbeiderkomiteen må utbygges kraftig. Nettopp fordi venstre i fronten har hatt en sjølstendig organisatorisk plattform, har det vært mulig med initiativ og propaganda utover det de mest høyreorienterte i FBs topp-ledelse finner passende. All opposisjon innafor FB møtes med hets og forfølgelser fra sekretariatets side. Uten Arbeiderkomiteen ville venstre i enhetsfronten i mange spørsmål måtte velge mellom munnkurv eller en opprivendeorganisatorisk splittelse. Det ville svekket EEC-motstanden. Derfor er også en sterk Arbeiderkomite en forutsetning for at hele enhetsfronten – også Folkebevegelsens ledelse – fører en politikk som retter seg ene og alene mot EEC og ikke mot andre motstandere. Siden Haugestad gang på gang har lovt borgerskapet at FB skal oppløses etter stortingsbehandlinga i oktober, er det bare gjennom Arbeiderkomiteen EEC-motstanderne har en sikker garanti foren varig front mot EEC.

5. Hvordan hele enhetsfronten bør stille seg til fiendens angrep

5.1. Når fienden, i Aftenpostens, eller andres skikkelse, befaler oss å splitte oss, er det fordi det er i EEC-tilhengernes interesse at vi splitter oss. Da bør vi nettopp holde enda bedre sammen og styrke enheten.

Noe en del folk i enhetsfrontens sentrum ikke skjønner er at dersom taktikken med å splitte ut enhetsfrontens venstre lykkes, så vil turen høyst sannsynlig komme til dem. Historien er full av slike eksempler.

5.2. Når fienden krever at vi skal avstå fra massemobilisering, at vi skal nekte massene noen annen form for deltakelse i EEC-kampen enn å legge en seddel i ei valgurne til høsten, bør vi nettopp gå enda sterkere inn for massemobilisering. Fienden vil gjøre EEC-spørsmålet til et samvittighetsspørsmål for den enkelte med «tillit til Trygve» som tungen på vektskåla. Vi må gjennom massemobilisering vise at det er et klassespørsmål, at det er i samsvar med arbeiderklassens tradisjoner at det mindretallet i arbeiderklassen som tviler slutter seg til flertallet som er imot. Gjennom massemobilisering vil tvilerne se hvem det er de må gå sammen med og hvem de må gå imot.

ENHET OG MASSSEMOBILISERING ER VÅRE «MAGISKE VÅPEN». HOLDER VI FAST PÅ DEM, VIL VI VINNE EEC-KAMPEN

Tariffrevisjonen for de kommende to år er avsluttet. I oppgjøret mellom LO og NAF fikk lønnstakerne et «rammetillegg» på 5,6 %. I forhandlingene mellom staten og Statstjenestemannskartellet ble den totale rammen for tilleggene 9,6 %.

Røde Fane vil seinere komme med en analyse av dyrtida og inntektsutviklinga for norske arbeidere og funksjonærer. I dette nummer trykker vi utdrag fra en resolusjon som Norsk Tjenestemannslags gruppe i Statistisk Sentralbyrå la fram på et møte for medlemmer av Statstjenestemannskartellet i Oslo 18. mai. Resolusjonen, som ble nektet tatt opp til avstemning, konkluderte med et nei til det framlagte tariffresultatet. Utdraget vi bringer er de avsnittene som begrunner dette standpunktet. Analysen som er gjort viser klart at omlag 85 % av de statsansatte vil få en nedgang i realdisponibel lønnsinntekt i den kommende perioden.

Den konklusjonen bør være en tankevekker for Dag Østerberg og andre SF-ideologer som i lengre tid har forsøkt å framstille marxist-leninistenes dyrtidsparole som en vits i all velferden!

Vurdering av det anbefalte forslag til ny avtale om statstjenestemennenes lønnsforhold for tidsrommet 1/5-1972 til 30/4-1974.

1. For å kunne vurdere om et  forslag til tariffavtale er tilfredsstillende eller ikke er det nødvendig å gjøre seg opp en mening om hva forslaget vil innebære når det gjelder utviklingen av reallønna og av realdisponibel lønnsinntekt i den perioden avtalen gjelder omfatter.
Begrepet reallønn gir et mål på hvor mye varer og tjenester et nominelt lønnsbeløp tilsvarer. Reallønna beregnes ved å dividere nominelle lønnsbeløp med konsumprisindeksen. Disponibel lønnsinntekt er den del av lønna som er igjen når skatten er betalt og eventuelle som er igjen etter at skatten er betalt og eventuelle trygde er mottatt, altså den delen av lønna en arbeidstaker kan disponere til privat forbruk. Realdisponibel lønnsinntekt gir uttrykk for hvor mye varer og tjenester en arbeidstaker kan kjøpe for den del av lønna som er igjen etter at skatten er betalt. For å kunne si noe om reallønna og realdisponibel lønnsinntekt på et framtidig tidspunkt må en lage anslag eller prognoser over hvordan konsumprisindeksen og skattereglene utvikler seg. Slike prognoser er naturligvis beheftet usikkerhet, og vurderinger som bygger på slike prognoser  blir dermed også usikre. På den annen side er vurderinger av et forslag til tariffavtale som ikke bygger på slike prognoser over utviklingen  av reallønn og realdisponibel lønnsinntekt mer eller mindre intetsigende.

2. NTLs gruppe i Statistisk Sentralbyrå har utarbeidet en oversikt lønnsutviklingen for enkelte lønnsklasser i lønnsregulativet, beregninger for perioden 1966 – april 1972 og prognoser for tidsrommet mai 1972 – april 1974. I et vedlegg til denne resolusjonen er en del av disse beregninger og prognoser lagt fram og nyttet som grunnlag for å vurdere det anbefalte forslaget til tariffavtale for statsansatte. I resolusjonen er enkelte hovedpunkter tatt med.  Prognosene bygger på forutsetninger som at prisene vil stige med 12,1 % i kommende 2-årsperiode, at statsansatte får et priskompensasjonstillegg på 3,7 % 1/5-1973 og at den gjennomsnittlige skatteprosent for en inntekt tilsvarende 1kl 10⁴ vil stige med 2,8%. Forutsetningen om prisstigningen  må karakteriseres som meget realistisk og anslagene på skatteendringene må sies å være med forsiktige.    

3. En indeks over utviklingen av reallønn og realdisponibel inntekt for enslige for lkl. 10 i gjennomsnitt for de 3 siste avtaleperioder og prognoser etter forslaget til ny avtale viser: 

                                1.5.1966        1.5.1968        1.5.1970               1.5.1972

                                30.4.1968      30.4.1970      30.4.1972             30.4.1974

Reallønn                    100.0             103,5             102,5                    103,5

Realdisponibel

lønnsinntekt enslig     100.0             101,8             101,0                     97,0

Disse indekser er i hovedtrekkene representative for de fleste grupper statsansatte som i denne perioden ikke har fått ekstra klasseopprykk f. eks. i form av justeringer, normeringer, bedrede opprykksregler e.l. Det er stagnasjon i reallønnsutviklingen, og forslaget til ny avtale vil gi 1 % auke i reallønna. Utviklingen av realdisponibel inntekt er også stagnert og forslaget til ny avtale vil etter disse prognoser bety en nedgang på 4 % i forhold til forrige periode og en nedgang på 3 % i forhold til avtaleperioden 1966-68.

4. Prognoser for lønnsutviklingen for alle lønnsklasser for avtaleperioden forslaget gjelder er sammenfattet i følgende tabell:

(Denne tabellen finner du i pdf-utgava her: http://www.akp.no/ml-historie/pdf/rode_fane/1972/rf_1972_02_del2.pdf)

Etter denne prognose vil bare den gruppen som får 2 ekstra 1kl. opprykk få en lønnsutvikling som kan sies å være tilfredsstillende. Den gruppen som får 1 ekstra 1kl. opprykk får en moderat forbedring. Resten av de statsansatte som omfatter 85 % vil få en kraftig nedgang i realdisponibel lønnsinntekt.

Utdrag fra Engels: Arbeidets rolle i overgangen fra ape til menneske.

Alle hittil eksisterende produksjonsformer har utelukkende tatt sikte på å oppnå de mest umiddelbare og direkte nyttige resultatene av arbeidet. De videre konsekvensene, som først viser seg seinere og begynner å virke gjennom gradvis gjentakelse og akkumulering, har vært totalt neglisjert. Det opprinnelige felleseie til jord, samsvarte på den ene sida til et nivå i menneskets utvikling hvor dets horisont allment var begrenset til det som lå umiddelbart for hånden. Det forutsatte på den andre sida en viss overflod av jord som kunne tillate et visst spillerom for å rette opp eventuelle dårlige resultater av denne forhistoriske økonomien. Da dette jordoverskuddet var utpint, gikk også felleseiendommen tilbake. Alle høyere former for produksjon førte imidlertid til inndeling av befolkninga i forskjellige klasser og derigjennom til den antagonistiske motsigelsen mellom herskende og undertrykte klasser. Slik ble den herskende klassens interesser den avgjørende faktoren for produksjonen, siden produksjonen ikke lenger innskrenker seg til å skaffe til veie de aller nødtørftigste livsfornødenhetene til det undertrykte folket. Dette har blitt realisert i høyeste grad i den kapitalistiske produksjonsformen som er framherskende i Vest-Europa i dag. De enkelte kapitalistene, som dominerer produksjon og handel, er bare i stand til å beskjeftige seg med de umiddelbart nyttige resultatene av sine handlinger. I virkeligheten trer selv disse nyttige resultatene – iden grad det er snakk om nytten av det produktet som blir produsert eller handlet med – langt i bakgrunnen, og den eneste målsettinga blir den profitten som kan gjøres ved salget.

Klassisk politisk økonomi, borgerskapets samfunnsvitenskap, betrakter hovedsakelig bare de samfunnsmessige resultatene av menneskelige handlinger på produksjonens og handelens område som det var hensikten å frambringe. Dette samsvarer fullstendig med den samfunnsmessige organisasjonen som den er et teoretiskuttrykk for. Siden individuelle kapitalister er engasjert i produksjon og handel for den umiddelbare profittens skyld, tas bare de nærmeste, de aller mest umiddelbare resultatene i betraktning i første omgang. Så lenge den enkelte bedriftsherre eller handelskapitalist selger en produsert eller innkjøpt vare med den vanlige ettertraktede profitten, er han tilfreds og bryr seg ikke om hva som etterpå blir av varen eller dens kjøpere. Det samme gjelder resultater i naturen av de samme handlingene. Hva brydde de spanske plantasjeeierne på Kuba, som brant ned skogene på fjellsidene og fikk tilstrekkelig gjødsel for en generasjon av asken til veldig profitable kaffetrær — hva brydde de seg om at det kraftige troperegnet etterpå skyllet vekk det øvre, ubeskyttede laget av jorda, og etterlot seg bare klipper! I forholdet til naturen, som til samfunnet, er den nåværende produksjonsformen hovedsakelig beskjeftiget bare med de umiddelbare, påtakelige resultater; og så blir man veldig overrasket over at fjerne resultatene av slike handlinger, viser seg å bli helt annerledes, nærmest motsatt i karakter; at harmonien mellom forsyninger og etterspørsel blir omformet til direkte motsetning, slik som det viser seg i løpet av industriens tiårsperioder – selv Tyskland har fått merke en forsmak på dette i «krakket»; at privat eiendom basert på ens eget arbeid med nødvendighet må utvikle seg til ekspropriasjon av arbeiderne, mens all rikdom blir mer og mer konsentrert i hendene på de ikke-arbeidende; at .. .

Utdrag fra Marx: Kapitalen, første bok.

På landsbygda virker storindustrien mest revolusjonerende på det viset at den eliminerer det gamle samfunnets bolverk, «bonden», og erstatter ham med lønnsarbeideren. Dermed oppstår de samme motsetninger og de samme sosiale behov for omdanning på landet som i byene. Bevisst teknisk utnytting av vitenskapen trer i stedet for gamle irrasjonelle slendrianmetoder. De gamle familiebåndene, som forente jordbruk og manufaktur i de tidlige utviklingsstadiene, bli slitt fullstendig i stykker av den kapitalistiske produksjonsmåten. Men samtidig skaper storindustrien de materielle forutsetningene for en ny og høyere syntese: forening av jordbruk og industri på grunnlag av den karakteren de har utviklet i motsetning til hverandre. Samtidig som bybefolkninga presses sammen i store befolkningssentra, konsentrerer den kapitalistiske produksjonen på den ene sida samfunnets historiske utviklings-kraft, men forstyrrer på den andre sida materialutskiftning mellom mennesket og jorda gjennom å forhindre at det materialet som mennesket har forbrukt i form av næringsmidler og klær, går tilbake til jorda, ødelegger altså de naturlige betingelsene for jordas varige fruktbarhet. Den skader samtidig bybefolkningas fysiske helse og landarbeidernes åndelige liv. Men i det den ødelegger de umiddelbare, naturlige betingelsene for denne utvekslinga av materiale, forårsaker den at den systematisk gjenopprettes som en herskende lov for den samfunnsmessige produksjonen, og i en form som tilsvarer den høyeste menneskelige utviklinga. I jordbruket, såvel som i manufakturen, virker den kapitalistiske omvandlinga som en lidelse for produsentene. Arbeidsmidlene blir midler til undertrykking, utbytting og utarming av arbeiderne, og den samfunnsmessige organiseringa av arbeidsprosessen fungerer som ei organisert undertrykking av arbeidernes individuelle liv, frihet og sjølstendighet. Det at landarbeiderne blir spredd over større områder svekker deres motstandskraft, mens konsentrasjonen styrker arbeiderne i byene. Akkurat som i byindustrien utvinner man i det moderne jordbruket en større bevegelighet og økt produktivkraft i arbeidet gjennom at sjølve arbeidskrafta ødelegges og tynes. Og ethvert framskritt i det kapitalistiske jordbruket er ikke bare et framskritt i kunsten å utsuge arbeiderne, men også i kunsten å utsuge jorda, for ethvert framskritt som øker dens fruktbarhet for en begrenset periode, er samtidig et framskritt som ødelegger kildene til dens fruktbarhet. Jo mer et land, slik som f. eks. De Forente Stater, går ut fra storindustrien som grunnvollen for sin utvikling, desto fortere går denne ødeleggelsesprosessen. Den kapitalistiske produksjonen kan bare utvikle produksjonsteknikken og den samfunnsmessige organisasjonen gjennom samtidig å ødelegge rikdommens urkilder: jorda og arbeideren.

Da Norges kommunistiske Parti ble stiftet i 1923, var det etter Lenins prinsipper, som et parti av en «ny type». Et parti med jernhard disiplin, men med demokratisk sentralisme, det vil si indre partidiskusjon, er en forutsetning–sa Lenin–for et levende parti. Lenin utviklet disse prinsipper i kamp mot de gamle revisjonistiske og reformistiske partier.

Etterhvert og spesielt etter krigen, har disse prinsipper blitt utvannet i vårt parti. Partiet har vært ledet etter prinsippet «De få vise menn» som vet alt, forstår alt og dermed må ha avgjørelsen i alt. Metoden med kritikk og selvkritikk er blitt avvist, kommunikasjonen har vært enveis, ovenfra og nede medlemmenes deltakelse i partilivet er blitt innskrenket til pengeinnsamling, avissalg og valgarbeid.

Ideologisk diskusjon blant medlemmene har vært uønsket. Den demokratiske sentralisme er blitt avløst av den byråkratiske sentralisme. Kritikk fra medlemmene blir tatt ille opp, viktige avgjørelser for partiet blir tatt uten medlemmenes medvirkning. Slik tvinges medlemmene ut i ideologisk sløvhet og passivitet.

Det er for å bryte denne utviklinfen at vi gir ut Røde Fane.

Det riktige ville naturligvis vært at en slik diskusjon ble satt i gang av sentralstyret. La oss se hvilke muligheter som foreligger for dette. I 1958 vedtok landsmøtet at partiets prinsipielle program skulle revideres. Sentralstyret vedtok og overlate oppgaven til det sentrale opplysningsutvalg. Siden da er det gått 11 år. Sentralstyret har ennå ikke etterlyst resultatet av behandlingen.

I dag har vi en sterk revolusjonær bevegelse utenfor partiet. Partiformannen har bestemt at partiet skal støte denne bevegelse fra seg. Resultat: Istedet for at partiet skulle være den ledende kraft i denne bevegelsen, så er det blitt et bremsende haleheng. Sentralstyret har stilletiende godtatt at partiformannens affektbetonte avgjørelse skal være retningsgivende for partiets arbeid i massebevegelsen.

Landskonferansen i 1969 kritiserte at leninismen var utelatt i vårt arbeidsprogram. I det ferdige programmet som nå er vedtatt er leninismen fremdeles borte. Dette viser at partiledelsen ønsker å forvandle partiet til et venstresosialdemokratisk parti istedet for et parti av Lenins type.

Disse eksemplene viser at noe initiativ fra «oven» til å sette i gang en partidiskusjon, kan en neppe vente så lenge som revolusjonær årvåkenhet og kampmot glimrer med sitt fravær.

Ærlige arbeidere i og utenfor partiet som innser nødvendigheten av det kommunistiske partis ledende rolle i klassekampen, står nå overfor oppgaven å gjenreise NKP som et revolusjonært parti. Dette kan bare skje ved at klassekampens universielle erfaringer–slik de er sammenfattet og utviklet av Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao Tse-tung–igjen blir retningsgivende for og gjennomsyrer hele partiets virksomhet.

Vi oppfordrer med dette partilag, Kommunistisk ungdomslag (KU) og distrikter til å sette i gang en diskusjon om partiets prinsipielle linje. Røde Fane er åpen for innlegg om partiets prinsipielle program og partiets holdning til aktuelle saker.

Mao Tse-tung sier: «Å løfte på en stor stein bare for å slippe den på sine føtter, sier man i et kinesisk ordtak, når man vil beskrive hvordan visse tosker oppfører seg. De reaksjonære i alle land er slike tosker».

Den 28. mai 1969 innledet Bo Gustafsson til debatt om det kommunistiske partis rolle. Over 300 mennesker deltok på møtet på Universitetet i Oslo. Møtet var arrangert av: Sosialistisk Ungdomsforbunds (SUF) studentlag, Oslo/Akershus SUF, sosialistiske studie- og arbeidsgrupper i Oslo og Akershus, redaksjonskollektivet i Klassekampen og Røde Fane. På møtet 1. juni vedtok Norges kommunistiske partis (NKP) sentralstyre–etter henstilling fra Reidar Larsen–å fordømme Røde Fanes deltakelse som medarrangør.

Da sentralstyret ikke kjente innholdet i talen, bringer vi Bo Gustafssons foredrag her i sin helhet.

Kamerater. Det var veldig vennlige ord som den som åpna møtet hadde å si om Kommunistske Förbundet marxist-leninisterne (KFml) i Sverige. Jeg vil imidlertid understreke at vårt forbund ennå ikke er noe parti, men et forbund. Når vi diskuterer spørsmålet om det kommunistiske parti, da bør vi ha det klart for oss at det for tida ikke fins noe kommunististisk parti verken i Sverige, Norge eller i noe nordisk land. Jeg tror at det er ganske nyttig å ha det som utgangspunkt og ha det i minnet. Det innebærer også at det vi snakker om er noe vi vil skape, ikke noe som eksisterer. Og av det følger at mye av det vi sier kommer til å være grunnet dels på den revolusjonære arbeiderbevegelsens allmenne erfaringer pluss på de få erfaringer som vi hittil har skaffet oss i kampen i de nordiske landene i Norge og Sverige og også i Danmark.

Hvorfor stiller nå marxist-leninistene seg som hovedoppgave å forberede dannelsen av et marxist-leninistisk parti? Hvilken rolle spiller et sånt parti. Hvorfor er det behov for det? Oppstår ikke et sånt parti automatisk når tiden er moden? Og om nå et slikt parti trengs, hvorfor da ikke danne det med en gang? Det er sikkert mange som har stilt seg disse og liknende spørsmål, og jeg tror det er nødvendig å undersøke dem og diskutere dem. For å få en riktig form på diskusjonen om det kommunistiske partiet, så tror jeg det er nødvendig å gå ut fra den revolusjonære arbeiderbevegelsens målsetning. Det bør være utgangspunktet for bedømmelsen av hva partiet er til for, hvordan det skal se ut, hvordan det skal bygges opp, og så videre. Det marxist-leninistiske partiet er nemlig et middel for arbeiderklassens og folkets frigjøring. Spørsmålet om hvorfor partiet er til, må derfor besvares med utgangspunktet i vår ytterste målsetning. Vårt mål er nå å skape et klasseløst, kommunistisk samfunn. Vi vet gjennom den historiske erfaringa, og sånn som den spesielt er sammenfattet i den vitenskaplige sosialismens teori, at det klasseløse kommunistiske samfunn før eller seinere kommer til å opprettes i deres land, i vårt land og over hele verden. Det er et nødvendig resultat av samfunnsutviklinga. Men et sånt kommunistisk samfunn oppstår ikke av seg sjøl, det kan bare oppstå gjennom arbeiderklassens kamp. For å nå målet må folket, under arbeiderklassens ledelse, for det første utvikle klassekampen mot kapitalistene innenfor rammen av det kapitalistiske samfunn steg for steg. For det andre gjennomføre en sosialistisk revolusjon, som innebærer avskaffelsen av kapitalistenes klassediktatur og opprettelsen av arbeiderklassens klassediktatur. Og for det tredje: å føre klassekampen videre til alle klasser og klasseforskjeller er utvisket. Da spør man seg: kan dette mål oppnås uten et marxist-leninistisk parti? Finnes det noe eksempel på at arbeiderklassen har kunnet styrte kapitalistenes diktatur og opprette proletariatets diktatur uten hjelp av et ekte marxist-leninistisk parti?

Finnes det til slutt noe eksempel på at arbeiderklassen har kunnet befeste og videreutvikle proletariatets diktatur uten hjelp av et ekte marxist-leninistisk parti? Jeg ser litt på de historiske erfaringene. La oss bare drøye ved ei avgjørende hending i arbeiderklassens utvikling, nemlig årene 1914–18/19. Da gjennomførte den russiske arbeiderklassen og de russiske bondemassene, under ledelse av det bolsjevikiske parti, en framgangsik sosialistisk revolusjon i Russland. Arbeiderklassen reiste seg også i mange andre land, i Tyskland, i Ungarn, i Finland og så videre. Men ingen steder lyktes man med det bolsjevikene hadde lyktes med i Russland. Hva var årsaka? Jo, årsaka var dels naturligvis at betingelsene for revolusjonen var svært gunstige i Russland. Men det er ikke en tilstrekkelig forklaring: betingelsene var også svært gunstige i Tyskland for en sosialistisk revolusjon. Men den avgjørende forskjellen var at i Russland fantes et virkelig marxist-leninistisk part, som var sammensveiset rundt en felles teori, en felles ideologi, og var oppbygd i samsvar med den demokratiske sentralismens prinsipper, som gjennomførte masselinja og kunne tillempe kritikk og selvkritikk. Noe slikt parti fantes ikke i de andre landene, for eksempel i Tyskland. Der hyllet de revolusjonære en feilaktig teori. De undervurderte partiets rolle og sa som Rosa Luxenburg at revolusjonen ville lykkes mer eller mindre av seg selv, bare igjenom massenes spontane kamp. Men erfaringene viser at massenes spontane kamp ikke er tilstrekkelig. Det trengs også en ledelse for kampen. Videre undervurderte de betydningen av å reise arbeiderklassens allierte i by og fram for alt på landet. Følgen ble at bondemassene i Tyskland var stort sett uberørt av de revolusjonærer agitasjon og organisasjon, og følgen ble at reaksjonen, militaristene og kapitalistene og deres håndlangere innenfor sosialdemokratiet kunne slå ned arbeiderklassens revolt med blod og påføre arbeiderklassen store skader. Det var følgen av at det manglet et virkelig kommunistisk parti.

På dette punktet kan det også være verdt, om enn i all korthet, å minne om at et kommunistisk parti også trengs etter at arbeiderklassen har erobret makten. Lenin skrev om partiet etter maktovertakelsen i Radikalismen, kommunismens barnesjukdom: «Proletariatets diktatur er en hårdnakket kamp, blodig og ublodig, militær og økonomisk, pedagogisk og administrativ kamp mot det gamle samfunns krefter og tradisjoner. Makten i millioners og titalls millioners vaner, er en overordentlig fryktelig makt. Uten et jernhårdt og kampherdet parti, uten et parti som nyter tiltro hos det hederlige i den gitte klassen, uten et parti som forstår å gi akt på massenes stemning, og øver innflytelse på den, er det umulig å føre en slik kamp med framgang. Å beseire det sentraliserte stor-borgerskapet er tusen ganger letter enn å beseire millioner og atter millioner av små næringsdrivende». Man må si at denne uttalelsen av Lenin har fått den mest lysende bekreftelse i og av den kinesiske kulturrevolusjonen, veiledet av Mao Tse-tungs tenkning. Den har på samme vis også blitt negativt bekreftet av de kommunistiske partienes utarting i Sovjet og de andre revisjonist-ledete landa.

Men det som for oss er viktig og aktuelt akkurat nå, er klassekampen før og fram til proletariatets diktatur. I hvert samfunn, bygd på klasser og antagonistiske interesser, finnes det alltid klassekamp. Det er uungåelig. Klassekampen oppstår følgelig alltid spontant. For eksempel i Sverige så er vår historie fulltegnet av klassestrider gjennom århundrer. De utallige bondereisningene medførte visse samfunnsmessige framsteg; produksjonsforholdene ble forandra noe, slik at produktivkreftene kunne utvikles ytterligere. Men bondeklassen lyktes ikke i å styrte den føydale herskerklassen og overta makten. Hvorfor? Dels fordi de objektive betingelsene ikke forelå. Produksjonsforholdene var ikke tilstrekkelig utviklet, det fantes ingen arbeiderklasse. Men det kom også av, i sammenheng med produksjonsforholdene, at det ikke fantes noe revolusjonært parti som kunne lede kampen. Da de nye kapitalistiske produksjonsforholdene ble grunnlagt i Sverige rundt midten av attenhundretallet, og industriarbeiderklassen oppsto, oppsto også arbeidernes klassekamp mot kapitalistene. Men den oppsto spontant, det vil si uten bevisst sammenslutning, organisasjon og ledelse. Først ble enkle forsvarsorganisasjoner som sjuke- og begravelseskasser skapt. På 1860-tallet ble de første fagforeninger grunnlagt. Disse ble imidlertid fra begynnelsen ledet av borgerlige liberalere. Men fra 1880-åra vendte arbeiderne seg fra de borgerlige liberalerne og fikk nye sosialistiske ledere. I 1889 ble det første sosialistiske arbeiderpartiet i Sverige skapt. Hvordan skal man forklare denne utviklingen? Jo, ganske enkelt slik at arbeiderklassen gjennom sine egne kamperfaringer nådde fram til slutningen at for at de framgangsrikt skulle ivareta sine interesser mot kapitalistene, måtte de skape en politisk organisasjon, et politisk parti som ledelse for alle dens klasseorganisasjoners kamp. Når så det sosialdemokratiske partiet utartet og solidariserte seg med kapitalistene i Sverige og andre land, brøt store deler av den svenske arbeiderklassen med det sosialdemokratiske partiet og dannet det partiet, som i 1921 ble Sveriges Kommunistiske Parti. Hvorfor? Ganske enkelt fordi arbeiderne gjennom sine egne erfaringer så at det sosialdemokratiske partiet ikke var arbeiderklassens politiske parti. Det måtte altså skapes et nytt parti. Og hvorfor har nå revolusjonære arbeidere og intellektuelle besluttet å danne et virkelig marxist-leninistisk parti i Sverige og i mange andre land? Det spørsmålet kan man best studere med utgangspunkt i arbeiderklassens og arbeiderbevegelsens langsiktige målsetning. Men også med utgangspunkt i den nåværende klassekampen, i de resultater, som de svenske arbeiderne oppnår i kampen på arbeidsplasser, i boligområdene og i de såkalte masseorganisasjonene. Er det for tiden arbeiderne eller kapitalistene som trekker det korteste strået i den faglige politikken, i skattepolitikken, husleiepolitikken og så videre? Ja, å stille spørsmålet er å besvare det. Et aktuelt eksempel. For ca. et år siden pågikk det igjen sentrale lønnsoppgjør i Sverige mellom sosialdemokratiet og kapitalistenes topporganisasjoner; Landsorganisationen i Sverige (LO) og Svenska Arbetsgivareföreningen (SAF). Og det begynte allerede forrige sommer med at den såkalte arbeiderrepresentanten, Arne Geijer, forklarte at det ikke fantes plass for lønnsforhøyelser. Dette til tross for at såvel den offentlige statistikken som sosialdemokratiets egne utregninger viste at kapitalistene i de seneste årene hadde beriket seg på en enestående måte. I dag har den svenske arbeiderklassen fortsatt ingen avtale, så smått om senn kommer det vel til å krype en mus ut av dette berget, som for tida holder på å føde en avtale. Men det kommer til å bli snakk om en eller to prosent i lønnsforhøyelser. Arbeiderne og andre lønnstakere knytter hendene i bukselomma, men de kan ikke gjøre noe med det. Hvorfor? Fordi det ikke finnes et arbeiderklassens kommunistiske parti, som kan ta opp deres krav, organisere kamp på kravene mot kapitalistene og reformistene. Og slik kommer det til å fortsette til det finnes et revolusjonært parti. «Uten et revolusjonært parti, uten et parti bygd på marxismen-leninismens revolusjonære teori, og som er av marxist-leninistisk revolusjonær type, er det umulig å lede arbeiderklassen og folkets brede masser til seier over imperialismen og dens lakeier», for å si det med Mao Tse-tung.

Her kan man spørre seg: Hvordan skal så dette partiet se ut? Hvordan skal det fungere, og hvordan skal det være oppbygd? På dette punktet kan vi vende oss til to store marxist-leninister, som uttømmende har behandlet spørsmålet om det marxist-leninistiske partiet, nemlig Stalin og Mao Tse-tung. Stalin skriver i Leninismens grunnlag om partiet. Hvori, spør han, består det særegne hos det marxist-leninistiske partiet? Og han sier for det første at det består i at partiet er arbeiderklassens fortropp. «Partiet må framfor alt være arbeiderklassens fortropp, partiet må ta opp i seg alle de beste elementene i arbeiderklassen, tilgodegjøre seg deres erfaringer, deres revolusjonære ånd, deres grenseløse hengivenhet for arbeiderklassens sak. Partiet må stå i spissen for arbeiderklassen. Det må dra proletariatet med seg, og ikke slepe etter i spontanitetens kjølvann. Ikke en eneste arme kan i krig unnvære en slik stab, om den ikke vil dømme seg sjøl til nederlag. Er det ikke klart at arbeiderklassen så mye mindre kan unnvære en slik stab, om den ikke vil utlevere seg med hud og hår til fienden.»

«Men partiet kan ikke bare være en fortropp, det må dessuten være en tropp av klassen, en del av klassen, nært forbundet med den gjennom sin tilværelses røtter. Partiet kan ikke lede klassen om det ikke er forbundet med de partiløse massene, om disse massene ikke godkjenner dets ledelse, om partiet ikke nyter moralsk og politisk fortrolighet blant massene.» Hvor betydningsfull denne funksjonen hos partiet er, nemlig den å være arbeiderklassens fortropp; den kjenner vi selv til–dere likevel som meg–fra den siste tida, de siste årenes erfaringer, framfor alt i den anti-imperialistiske kampen, for eksempel i Vietnamrørsla. Er det slik at de kommunistiske partier, jeg mener revisjonistiske partier, har gått i spissen for den anti-imperialistiske solidaritetsbevegelsen i noe europeisk land? Nei, det er det ikke. De har tvert om, som Stalin sier, slept etter i massenes kjølvann. Følgelig har heller ikke partiene fått arbeiderklassens og folkets fortrolighet i denne saka. Og slik er det i spørsmål etter spørsmål.

For det andre understreker Stalin at partiet også er arbeiderklassens organiserte fortropp. Partiet er ikke bare arbeiderklassens fortropp. Dersom partiet virkelig skal lede klassens kamp, må det dessuten være sin klasses organiserte fortropp. «Under kapitalismen er nemlig partiets oppgaver svært store og mangesidige. Partiet må lede proletariatets kamp under vanskelige indre og ytre utviklingsbetingelser. Det må lede arbeiderklassen til angrep der situasjonen krever et angrep, det må føre arbeiderklassen vekk fra fiendens slag når situasjonen krever et tilbaketog. Det må hos de organiserte partiløse arbeideres millionmasser inngyte en ånd av disiplin og planmessighet i kampen, en ånd av organisering og utholdenhet. Men disse oppgavene kan partiet fylle bare dersom det selv er en personifisering av disiplin og organisasjon, dersom det selv er proletariatets organiserte fortropp. Ideen om partiet som et organisert hele, er fiksert i Lenins kjente formulering der partiet betraktes som summen av organisasjonene og partiets medlemmer som medlemmer i en av partiets organisasjoner, men partiet er ikke bare summen av partiets organisasjoner, partiet er dessuten et enhetlig system av disse organisasjoner. Deres formelle sammenslutning til et enhetlig hele med høyere og lavere ledende organer, med minoritetenes underordning under majoriteten, med praktiske beslutninger som er bindende for alle partimedlemmer. Uten disse betingelsene er ikke partiet i stand til å være et enhetlig hele, som formår å realisere en planmessig og organisert ledelse av arbeiderklassens kamp. Prinsippet at minoriteten underordner seg majoriteten, at partiarbeidet ledes fra et sentrum, framkaller ikke sjelden angrep fra vaklende elementer, beskyldninger om byråkratisme, formalisme osv.» «Det behøver knapt bevises,» sier Stalin, «at et planmessig arbeide i partiet sett som en helhet, ledelsen av arbeiderklassens kamp skulle være umulig om disse prinsipper ikke blir gjennomgått. Leninismen innebærer i organisasjonsspørsmålet ei urokkelig gjennomføring av disse prinsippene. Kampen mot disse prinsippene kaller Lenin russisk nihilisme og herskapsanarkisme, hvilke bør latterliggjøres og forkastes.»

I sin bok Et steg fram sa Lenin følgende om disse vaklende elementer: «Det burde være klart at skrikene om den beryktede byråkratismen helt enkelt er et skalkesjul for misnøye med partisentralens personlige sammensetting, et fikenblad. Du er en byråkrat, for du ble utsett av partikongressen ikke i samsvar med min vilje, men stikk i strid med den. Du er formalist for du støtter deg til kongressens formelle beslutninger og ikke på mitt samtykke. Du handler grovt mekanisk fordi du henviser til partikongressens mekaniske majoritet og ikke tar hensyn til min mening. Du er en despot fordi du ikke vil avstå makten til det gamle nette selskapet Axelrod, Martov, Potretsov [med flere], som ikke underkaster seg den 2. partikongressens beslutninger og anklaget Lenin for byråkratisme.»

Når det gjelder eksempler på nødvendigheten av partiet som arbeiderklassens organiserte fortropp, har vi et fra vår egen historie: Under krigen var lønningene frosset fast og kapitalistene hadde hovet inn store profitter. Ved fredsslutningen i 1945 var metallarbeiderne rede til kamp mot kapitalistene og det var gunstige muligheter for streik. Men de reformistiske fagforeningslederne ønsket ikke streik; de ville fortsette klassesamarbeidet med kapitalistene som de hadde innledet i stor skala under krigen. Nåvel, de kunne ikke motsette seg streiken direkte, men reformistene sørget for å beholde ledelsen. Hva gjorde så kommunistpartiet? Jo, i denne situasjonen nøyde de seg bare med å mane arbeiderne til kamp, til kamp uten å stille spørsmålet om hvem som hadde ledelsen for streiken. Og så lenge reformistene kunne beholde ledelsen av streiken, kunne de føre den til nederlaget, hvilket de også var fast besluttet på å gjøre. Det gjorde de også. I denne situasjonen skulle kommunistene ha tatt ledelsen i streiken, og om det ikke hadde lyktes, blåst til retrett. Nå førte metallstreiken til nederlag og misstemning innen arbeiderklassen i mange år, og reformistene kunne legge ansvaret over på kommunistene.

Men det er ikke nok med disse oppgavene for partiet. Partiet er arbeiderklassens organiserte fortropp. Men partiet er ikke arbeiderklassens eneste organisasjon. Arbeiderklassen har dessuten en hel rekke andre organisasjoner som er en forutsetning for at de skal føre en framgangsrik kamp mot kapitalen. Det gjelder fagforeninger, kooperativer, fabrikk- og verkstedorganisasjoner, parlamentsfraksjoner, partiløse kvinneforeninger, pressen, kultur og undervisningsorganisasjoner, ungdomsforeninger og så videre. Den veldige majoriteten av disse organisasjonene er partiløse og bare en viss del av dem er direkte tilsluttet eller utgjør en fagforening av partiet. Alle disse organisasjoner er absolutt nødvendige for arbeiderklassen. Uten dem er det umulig å styrke arbeiderklassens posisjoner på kampens ulike områder. Og uten dem er det umulig å stålsette arbeiderklassen, gjøre den til den kraft som er nødvendig for å erstatte kapitalismen med en sosialistisk samfunnsordning. Men da oppstår et spørsmål. Hvordan skal man få i stand en enhetlig ledelse når det finnes en slik rikdom av organisasjoner? Hvor fins garantien for at ikke disse mangfoldige organisasjoner bringer uenighet og splittelse i ledelsen? Man kan si at hver og en av disse organisasjonene driver arbeid på sitt spesielle område og derfor ikke kan forstyrre hverandre. Det er naturligvis riktig, men det er også sant at alle disse organisasjoner må drive arbeidet i en og samme retning, som er til for å gagne en klasse, nemlig arbeiderklassen. Nå spørres det: hvem bestemmer den linja, den almenne retning som disse organisasjoner må drive sitt arbeid etter? Hvor er den sentrale organisasjon som har mulighet til å lede alle disse organisasjoner, til i praksis å følge denne linja for å oppnå enhet i ledelsen og forhindre splittelse? En sånn organisasjon er nettopp arbeiderklassens kommunistiske parti. Partiet har alle forutsetninger for å ta ledelsen i alle disse organisasjonene. For det første fordi partiet er sentrum for arbeiderklassens beste elementer som står i nær kontakt med arbeiderklassens partiløse organisasjoner og svært ofte leder dem. For det andre fordi partiet i sin egenskap av samlingsplass for arbeiderklassens beste elementer også er den beste skolen for å utdanne kadre for arbeiderklassen, som er i stand til å lede alle dens organisasjoner.

For det tredje fordi partiet i egenskap av å være den beste skole for å utdanne arbeiderklassens ledere og takket være sin erfaring og autoritet, er den eneste organisasjon som kan sentralisere ledelsen for arbeiderklassens kamp og på det viset forvandle alle mulige partiløse organisasjoner til hjelpeorganer, til forbindelsesreimer som forener partiet med klassen. Derfor kan man si at partiet er den høyeste form for organisasjon for arbeiderklassen. Det betyr naturligvis ikke at de partiløse organisasjonene, fagforeningene, kooperativene og så videre formelt må underlegges partiets ledelse. Det er bare spørsmålet om at de partimedlemmer som tilhører disse organisasjoner og har innflytelse der, med alle overbevisningsmidler skal virke sånn at de partiløse organisasjonene i sitt arbeid nærmer seg arbeiderklassens parti og frivillig stiller seg under dets politiske ledelse. Derfor sier Lenin at partiet er den høyeste formen for arbeidernes klassesammenslutning, hvis politiske ledelse bør omfatte alle de øvrige former for arbeiderklassens organisasjon. Derfor er også den opportunistiske teori om de partiløse organisasjonenes uavhengighet og nøytralitet som grunner seg på uavhengige parlamentarikere og avismenn, som er løsrevet fra partiet, trangsynte fagforeningsfunksjonærer og borgerliggjorte kooperatører, fullkomment uforenlig med leninismens teori og praksis.

Også på dette punktet fins det visse erfaringer som bekrefter riktigheten av den. I Vänsterpartiet Kommunisterna (VPK), det gamle kommunistpartiet i Sverige, var det i praksis ikke partiet og partiledelsen, som ledet partiets virksomhet, men det var riksdagsgruppen. Det var de som samlet seg i første og annet kammer og der drøftet politikken, som ble de egentlige lederne. Og de inntok mange ganger en helt annen linje enn partiet gjorde i ulike spørsmål. Det var riksdagsgruppen som drev gjennom tilslutningen til den indirekte beskatningen. Det gjorde forøvrig også Axel Larsens Socialistisk Folkeparti (SF) i Danmark. Etterhvert førte dette til oppløsning, til og med innen riksdagsgruppen slik at den til sine tider fulgte 2 eller 3 linjer i for eksempel militærspørsmålet. Noen riksdagsmenn innenfor partiet stemte for total avrustning, noen stemte for et billigere alternativ enn sosialdemokratenes opprustning, en tredje gruppe har gått inn for noe de kaller folkeforsvar. Til og med innen KFml har vi negative erfaringer med at de som arbeider innenfor ulike klasseorganisasjoner ikke stiller seg under forbundets ledelse. Det har først og fremst vært tilfellet med de faglige aktive i Gøteborg, noe de som har lest avisen GNISTAN[ref]Papiravisa til KFml.[/ref] sikkert vet. Det viste seg at de slett ikke var interessert i å utvikle en revolusjonær politikk i fagforeningene. Det de ville var å traske videre i de gamle hjulsporene og utdanne tillitsmenn, det vil si funksjonærer som var dyktige til å regne akkord, mens de ikke var dyktige til å gjennomføre revolusjon.

I sin lære om partiet understreker også Stalin at partiet som en enhet er uforenlig med forekomsten av fraksjoner. «Det er umulig», sier han, «å erobre og opprettholde arbeiderklassens diktatur uten et parti som er sterkt gjennom sin sammensveising og jernharde disiplin. Men en jernhard disiplin er utenkelig uten viljenes enhet, uten fullkommen og betingelsesløs enhet i samtlige partimedlemmers handlinger. Det betyr naturligvis ikke, sier han, at muligheten for meningsdivergenser i partiet dermed skulle være utelukket. Tvert om, den jernharde disiplinen utelukker ikke, men den tvert imot forutsetter kritikk og meningsstrider innen partiet. Enn mindre betyr det at disiplinen må være blind. Tvertimot, den jernharde disiplinen utelukker ikke, men forutsetter en bevisst og frivillig underordning, for bare en bevisst disiplin kan være en virkelig jernhard disiplin.»

På dette punktet tror jeg, at såvel den norske arbeiderbevegelsen som den svenske har viktige negative erfaringer å studere og dra lærdom av, slik at de ikke blir gjentatt. I hvert fall var det slik og er det fortsatt i VPK i Sverige, at underordningen av det enkelte medlem, og den enkelte organisasjonen under partiledelsen ikke hadde en frivillig karakter, ikke bygde på kritikk og sjølkritikk og åpen diskusjon, men på ordregivning. Dette førte til at det ikke fantes sterke, sjølstendig tenkende kommunister i partiet, men folk som automatisk og uten omtanke fulgte ledelsen. Når en tillitsmann kom ut til en grunnorganisasjon og forklarte partiets linje, så forekom det ytterst sjelden diskusjon. Han bare satt der som en fuglemamma og matet fugleungene, og fugleungene svelget, gapte og svelget og tygde, men sa ingenting. Dette var, litt tilspisset uttrykt situasjonen i det revisjonistiske partiet, og slik er det i alle borgerlige og småborgerlige partier. Men det er klart at et slikt parti kan ikke gjennomføre en sosialistisk revolusjon. Ja, det kan heller ikke framgangsrikt lede klassekampen i det kapitalistiske samfunnet.

Stalin understreker til slutt i sin lære om partiet, at partiet styrker seg ved at det renser ut opportunistiske elementer. Han sier at «det er de opportunistiske elementene som utgjør kilden til fraksjonsvesen i vårt parti. Arbeiderklassen er ikke en klasse avskilt fra omgivelsene. Til partiet strømmer stadig elementer fra bøndene, småborgerne og de intellektuelle som proletariseres gjennom kapitalismens utvikling. Samtidig foregår en oppløsningsprosess i arbeiderklassens toppsjikt som i hovedsak består av fagforeningsfunksjonærer og parlamentarikere som beskyttes av borgerskapet. Alle disse småborgerlige gruppene trenger på en eller annen måte inn i partiet, og trekker med seg en ånd av vaklende usikkerhet, en ånd av opportunisme og oppløsning. Det er disse som framfor alt er kilden til fraksjonsvesen og oppløsning, kilden til desorganisasjon og partiets splittelse innenfra. Partiet styrker seg ved å rense ut de opportunistiske elementene.»

«Om man har reformister, mensjeviker i sine ledd,» sier Lenin, «er det umulig å seire i den proletariske revolusjonen og umulig å forsvare den. Dette er prinsippielt fastslått. Når revolusjonen står for døren og kampen for dens seier raser som heitest, kan den minste vakling innen partiet være i stand til å ødelegge alt. Den kan tilintetgjøre revolusjonen og rykke makten ut av arbeiderklassens hender, for denne makt er ennå ikke stabil og angrepet mot den kommer ennå meget sterkt. Om de vaklende lederne i en sånn situasjon går sin vei, så svekker det ikke, men styrker partiet såvel som arbeiderbevegelsen og revolusjonen.»

På dette punktet skal man naturligvis understreke at de opportunistiske elementene ikke skal renskes ut hovedsaklig gjennom en organisatorisk beslutning, i hvert fall ikke bare med en organisatorisk beslutning, for da har ofte utrenskingen ingen verdi. Man må undersøke årsaken til opportunismen, og man finner da ofte at årsakene finnes i selve samfunnet. Det er derfor noe som stadig vil trenge seg inn i partiet. Måten å gjøre opp med opportunismen på i et kommunistisk parti, det må være å anvende den metode som Mao Tse-tung og Kinas Kommunistiske Parti (KKP) har utviklet, nemlig gjennom i første rekke å utvikle den politiske diskusjonen. Se bare på den måten KKP isolerte Liu Shao-chi og den gjengen som omga ham. Gjorde man det ved å utelukke han fra partiet fra begynnelsen? Nei, man begynte med å mobilisere de gode partimedlemmene og massene. Liu Shao-chi og de andre borgerlige elementene ble avslørt, fordømt og isolert fra folket. Man gjorde det gjennom denne kampen klart for arbeiderklassen og folket, hva kampen dreide seg om, slik at medlemmene, arbeiderne, bøndene, kunne lære av denne kampen, lære å forstå hva kampen handlet om, slik at de kunne ta avstand fra de opportunistiske elementene, isolere dem og beseire dem og slippe å gjøre samme feilen om igjen, og det vil si lettere kunne oppdage dem når de atter en viste seg i partiet, og derfor kunne den organisatoriske beslutningen, ved den siste kongressen komme lik som på samme måte som man klipper av et råttent eple som henger i et tre.

Til denne lære om partiet som Stalin utviklet, må man naturligvis legge noen ord om at den har blitt ytterligere videreutviklet, framfor alt gjennom Mao Tse-tung. Og jeg tror at kjernepunktet i Mao Tse-tungs lære om partiet ligger i følgende sitat: «Et veldisiplinert parti som er væpna med marxismen-leninismens teori, anvender sjølkritikkens metoder og er forbundet med folkets masser.» Der ser vi utpekt hvordan et kommunistisk parti må se ut i vår tid, se ut i dag. Det må bygge på marxismen-leninismens teori som må gjøres til alle medlemmers–ikke bare partiledelsens–eiendom. Det må være et parti som i virkeligheten, ikke bare i ord, har gjennomført kritikkens og sjølkritikkens metode, der kritikken ikke bare går fra partiledelsen til medlemmene, men kritikken skal gå i begge retninger og framfor alt nedenfra, og der kritikken også skal komme fra de partiløse utenfor partiet–mot partiet, for å holde partiet så og si under oppsikt. For det tredje at dette parti i sin politikk gjennomfører masselinja, bygger på politikken fra massene til massene. Det tror jeg man nødvendigvis må legge til i dag, når man diskuterer hvordan et kommunistisk parti skal være oppbygd. Om vi sammenfatter i en definisjon kan vi derfor si at det kommunistiske parti er arbeiderklassens organiserte fortropp, og den høyeste form for arbeiderklassens klasseorganisasjon.

Nå hvor og hvordan finner vi denne gode sigar? Hvordan oppstår og dannes dette partiet? Det er dette spørsmålet som er meget brennende for oss. Historien viser at det marxist-leninistiske partiet oppstår først under imperialismen; det vil si den døende kapitalismens tidsalder, da den proletære revolusjonen føres opp på dagsordenen som et praktisk anliggende. Et sånt parti kunne ikke oppstå før den tidsalder vi lever i, for først den tidsalderen har stilt slike spørsmål på dagsordenen som gjør et slikt parti nødvendig. Men da kan man spørre seg–er denne historiske forutsetning tilstrekkelig? Fordres det ikke en bevisst politisk handling for at det marxist-leninistiske parti kan komme i stand? Jo, jeg tror at man må svare ja på dette spørsmålet. Lenin skrev følgende i Hva bør gjøres: «Alle lands historie vitner om at arbeiderklassen med bare sine egne krefter kan utforme en faglig bevissthet, det vil si overbevises om nødvendigheten av å sammenslutte seg i forbund–å føre kampen mot arbeidskjøperne, å kreve av regjeringen at den utferdiger en eller annen lov som er nødvendig for arbeiderne (…) Sosialismens lære vokser derimot fram av de filosofiske, historiske og økonomiske teorier som ble utarbeidet av utdannete representanter for de herskende klassene, av intelektulle. Den moderne vitenskapelige sosialismens grunnleggere Marx og Engels tilhørte også selv, på grunn av sin sosiale stilling den borgerlige intelligensiaen.»

Av det dro Lenin slutningen at den vitenskapelige sosialismen fram for alt gjennom de intellektuelle som har gått over fra borgerklassens posisjoner til arbeiderklassen, måtte forene seg med arbeiderklassen.

Hvordan skal vi skape et slikt parti? Det kan naturligvis ikke stampes fram fra marken. Som alt annet vokser det fram skrittvis. De historiske erfaringene viser at revolusjonære partier vanligvis gjennomgår en rekke etapper i sin politiske og organisatoriske utvikling innen de blir en virkelig fortropp. De framtrer i begynnelsen vanligvis som studie- og propagandaorganisasjoner, hvis arbeide i hovedsak drives innen deres egne rekker. Det er nødvendig for å sikre den teoretiske enheten og for å fostre en kader og organisere seg på beste måte. Så kommer en tid da partiet går ut til massene for å lede streikekamper og arbeiderklassens ulike manifestasjoner. Dette er en meget viktig periode. Dens begynnelse betyr at den spontane arbeiderbevegelsen forenes med sosialismens ideer og forvandles til en klassebevisst og organisert bevegelse. I denne følgende etappen blir partiet en reell politisk kraft som klarer å dra med seg ikke bare arbeiderklassens majoritet, men også en betydelig del av de øvrige folkemassene. Det finnes en rekke historiske eksempler på det. I Russland tok det 20 år fra gruppa «arbeidets frigjøring» ble dannet i 1883, som la den teoretiske grunnen for den revolusjonære arbeiderbevegelsen, fram til 1903 da Russlands Sosialdemokratiske Parti ble grunnlagt. I Sverige tok det omtrent 10 år fra og med det at August Palm holdt sin første tale i 1881 om «Hva vil sosialdemokratiet?» til 1889, da det sosialdemokratiske partiet ble dannet. KKP ble starta i 1921 av 12 kommunister som bak seg bare hadde drøyt 50 medlemmer, men partiet ble likevel ikke skapt av tomme intet. Det begynte allerede i 1918. Da spredde Kinas første marxist Li Ta Shao marxistiske ideer i tidsskriftet Ny Ungdom. I 1918 ble det også startet en marxistisk studiesirkel i Shanghai, og i 1919 en i Peking. På det grunnlaget ble det dannet kommunistiske ungdomsgrupper over hele landet. I 1920 ble det dannet kommunistiske grupper i Shanghai, i Peking og i Kanton. Andre kommunistiske grupper ble dannet i Hopei og i Shanton. Mao Tsetung dannet i Hunan i 1920 en marxistisk studiesirkel og et sosialistisk ungdomsforbund. Tidsskriftet Ny Ungdom ble offisielt organ for den kommunistiske gruppen i Shanghai, kort etter også et teoretisk månedstidsskrift: Det Kommunistiske Partiet. Samtidig påbegynte de kinesiske kommunistene propagandistisk og organisatorisk arbeid blant kinesiske arbeidere. På grunnlag av denne utviklingen blei så KKP skapt 1. juli 1921.

Om vi sammenfatter de historiske erfaringer at de kommunistiske partiene framfor alt begynner som studieorganisasjoner for å sveise sammen den teoretiske, ideologiske enheten innen partiene, innen forbundene. Parallelt med, men som en annen oppgave går det inn for propagandistisk arbeid for å skape et gunstig miljø for partiet, for å vinne gjenklang for sine ideer og standpunkter blant massene, og påbegynne den ideologiske kamp mot kapitalistene, mot revisjonistene og reformistene. Og først i det andre og framfor alt det tredje stadiet begynner partiet å bli i stand til å lede, utløse og organisere store aksjoner. Jeg tror det er en ganske allmenn erfaring at store, vellykkede aksjoner forutsetter, ikke bare et enhetlig parti, men også et skikkelig grundig propagandistisk forarbeid for at aksjonene virkelig skal lede noe sted.

Ja, kamerater. Det er omtrent hvor vi står i dag. Og det gjelder tror jeg, så vel vårt forbund, som SUF i Norge. For å gi et avsluttende konkret eksempel på hvordan vi har tenkt oss partidannelsen, så kan jeg si at vi har begynt med å gjennomføre marxistiske grunnstudier i hele forbundet der alle medlemmer skal delta. Det er nettopp for å skape den teoretiske enheten, og jeg tror at man ikke sterkt nok kan peke på nødvendigheten av studier som et første grunnleggende steg i arbeidet for å skape et riktig kommunistisk parti. Jeg tror at all historisk erfaring beviser det såvel positivt som negativt. Vi har alt gjort meget positive erfaringer ut av det grunnleggende studiearbeidet. Ja, faktisk mener vi å ha hevet vårt forbund opp på et nytt nivå jamført med hvordan det var det første året. Det har faktisk også gitt seg praktiske resultater. Medlemmene har fått en større bevissthet om oppgavene, og hva forbundets linje er, og likeså en bedre bevissthet om hvordan den politiske kampen bør føres på forskjellige områder. Jeg tror også at.man kan slå fast at den andre oppgaven nest etter studieoppgaven er nettopp det propagandistiske arbeidet, og at det kommer til å være betydningsfullt under en svært lang periode.

Men når skal man da danne partiet? Ja, her kan vel forholdene skille seg mye i de ulike landene, det beror på omstendighetene. Det er ikke alltid slik at man kan danne et parti akkurat når man vil. Men vi arbeider for tida etter følgende plan. Etter dette grunnleggende marxist-leninistiske kurset som alle har tilegnet seg og som også sympatisørene naturligvis studerer, så går vi inn for å foreta en klasseanalyse av det svenske samfunnet i form av et antall studiebrev som peker ut arbeiderklassens situasjon, kapitalistenes situasjon, maktforholdet mellom arbeidere og kapitalister, hvilke klasser og partier som finnes, den svenske statens oppkomst og nåværende karakter og så videre. Det er arbeid som så mange medlemmer som mulig er dratt med i. Formålet med dette arbeidet er at det skal skille ut hva som er de grunnleggende og viktigste motsetningene i det svenske samfunnet. For først på grunnlag av det er det mulig å utarbeide en riktig politisk linje. Vi regner med at det arbeidet kommer vi til å kunne kjøre i gang med fra og med nå til høsten, men at det sikkert vil komme til å ta et helt år å gjennomføre det. Med da bør alle medlemmer i forbundet ha en riktig grundig skolering i det svenske klassesamfunnets karakter og utviklingslover. Og først da er vi i stand til å formulere et program for det pariet som skal dannes. Det er klart at man ikke bare kan raske sammen en partikongress på det vis som revisjonistene og reformistene gjør. Men man må virkelig utarbeide et program som holder for den politiske kampen.

Først når det er gjort og det er blitt diskutert grundig, kan vi, tror jeg–det er vår nåværende oppfatning–gå til en partidannelse. Derfor kamerater vil jeg sammenfatte dette foredraget i to setninger på bakgrunn av våre egne erfaringer. For det første: dere skal skape et kommunistisk parti. For det andre; forsøm ikke studiearbeidet, arbeid heller for mye enn for lite med studiene i marxismen-leninismen å foren dere på grunnlag av Mao Tse-tungs tenkning. Det vil dere få igjen siden. Og for det tredje: ta dere god tid med partidannelsen også det vil dere få igjen for, tror jeg.

«Den som bare anerkjenner klassekampen, han er ennå ikke marxist, han kan fremdeles befinne seg innenfor rammen for den borgerlige tenkning og den borgerlige politikk, å innskrenke marxismen til læren om klassekampen betyr å beskjære marxismen, forvrenge den, redusere den til noe som er akseptabelt for borgerskapet. Bare den er marxist som utstrekker anerkjennelsen av klassekampen til anerkjennelsen av proletariatets diktatur.»
— Vladimir Lenin i Staten og revolusjonen, side 70.

For å erobre verden må man erobre Asia,og for å erobre Asia må man erobre Kina. Denne læresetning har idag utvilsomt både større og mer omfattende betydning enn på den japanske imperialismens tid, og dagens to supermakter har da også bestrebet seg på å øke sin virksomhet i Asia. Toppfigurer fra begge land har stadig vært på reisefot i denne verdensdelen, og ofte har det slumpet til at man møttes underveis. Sovjetunionens statsminister Aleksej Kosygin besøkte for eksempel India samtidig med høye amerikanske embetsmenn, til Afghanistan ankom han samtidig med den amerikanske utenriksminister William Rogers. En høytstående tjenestemann i det sovjetiske utenriksdepartement ankom Bangkok samtidig med Rogers.

Disse seneste eksemplene på samtidige amerikansk-sovjetiske framstøt mot felles mål, kan, foruten å ha tjent som konferansearrangementer mellom de to lands representanter' og tiltak for ytterligere Innflytelse i besøkslandene, også vært ledd i deres nødvendige samarbeid mot en felles fare og fiende–Kina. En ytterligere bekreftelse på dette samarbeidet kom fram i Kosygins forslag på Moskva-konferansen om opprettelse av en asiatisk sikkerhetspakt, hvor stater som tilhører både Southeast Asia Treaty Organization (SEATO) og Central Treaty Organization (CENTO) skulle innlemmes. Og som framtidige åpenlyst allierte har de to stormakter utvilsomt ting å drøfte.

Interessant i så måte er også president Richard Nixon's Romania besøk,som først nærmest enstemmig ble utropt som rumensk ulydighet overfor Sovjetunionen. I den senere tid har imidlertid litt andre kommentarer dukket opp. Det utelukkes ikke at den amerikanske statsvisitt i realiteten ikke er uttrykk for rumensk opprør, men snarere lydighet–og det henvises til at da Nixon meddelte sine planer om Asia–og under Romania-besøket kom Sovjetunionens utenriksminister Andrej Gromyko med antydninger om muligheten av forsoning, hvis reelle innhold var en appell om vestlig støtte mot faren fra Peking. Nixons reise kunne vel være et ledd i denne nye gjensidighet, en henvendelse så og si ved Sovjetunionens bakdør, antydes det forsiktig.

En av bakdørene når det gjeldder Kina er Taiwan, hvis bakdørsrolle også består i at det etter sigende har verdens best utbygde etterretningsvesen innen Folkerepublikken. Sovjetunionens tilnærmelser overfor Taiwan har pågått siden 1965, da de første registrerte innledende manøvrer ble foretatt av sovjets Tokyo-ambassade. Senere har Taiwan i sterke ordelag gitt sin støtte til Sovjet i grensetvisten, og har naturlig nok også gitt avkall på sin tidligere påstand om at russerne besitter store områder av Kina som ble okkupert på 1800 tallet.

En mindre iaktatt «tilnærmelse» har lenge pågått mellom Taiwan, Indonesia og Sør-Korea. Ifølge The Sunday Times-korrespondenten Richard Hughes er Indonesia og Taiwan blitt enige om å utveksle «handelsdelegasjoner», hvilket i realiteten er konsulater og et første skritt på veien til en overføring av Indonesias diplomatiske anerkjennelse fra Peking til Taipei.

Hva Sovjetunionen angår har dens forbindelser med Indonesia under Suharto-regimet vært velkjent lenge. Betegnende for dens innstilling er en Komsomolskaya Pravda artikkel, hvor det heter at «det er for tidlig å bedømme den nye indonesiske regjerings innstilling, men om de nåværende lederne hindrer landet i å komme under imperialistisk innflytelse fortjener Indonesia og få en ledende plass i den moderne verden». Dette ble skrevet i mars 1967, da Suharto-regimet hadde en million liv på samvittigheten og bedrev en politikk som passet USA-imperialismen som hånd i hanske.

Illustrerende for den praktiske politikk er at hele tiden etter oktober 1965 (mens nedslaktingen av indonesiske kommunister pågikk for fullt) har Sovjet fortsatt med sine våpenleveranser til Suharto-regimet. I leveransen har inngått alt fra forskjellige reservedeler, avansert utstyr til flyvåpnet og bygging av en kraftstasjon for en ubåt-havn i Surabaya.

Hva Sør-Korea og Taiwan angår legges grunnlaget for en ny og utvidet militær allianse–Pacific and Asian Treaty Organisation (PATO). I følge Richard Hughes disponerer disse to statene over en vel opplært hær på 1.250.000 mann med moderne våpen, og et meget avansert flyvåpen. Taiwans agenter og froskemannsabotører bruker også i stadig større grad Sør-Koreas øyer som baser for sine aksjoner mot Kina.

Utsendinger fra Taiwan har for øvrig i 1969 foretatt sin første reise til et øst-europeisk land. Anledningen var noe så uskyldig som deltakelse i den Internasjonale konferansen på regjeringsplanet om turisttrafikken, som ble åpnet i Bulgarias hovedstad Sofia den 15. mai. Tar man så i betraktning Taiwans betydning for Sovjet når det gjelder Kina, og det bulgarske herskerskiktets avhengighet av og lydighet overfor Sovjet, taler alt for at delegasjonen også har tjent andre formål enn turisttrafikken.

At Bulgaria ikke først og fremst er opptatt av turismen når det gjelder Asia, viser en uttalelse som den bulgarske utenriksminister Ivan Basjev ga overfor en gruppe østerrikske journalister i Sofia: «De kommunistiske landene i øst-Europa kan tenke seg å gripe militært inn mot Kina dersom den sino-sovjetiske konflikten utvikler seg til en trussel mot den sosialistiske leir. Hvis en utvikling tilsvarende den i Tsjekkoslovakia skulle finne sted i et annet medlemsland innen Warzava-pakten, vil organisasjonen reagere på lignende måte. Lignende samordnede aksjoner er også mulige hvis grensetvisten mellom Sovjetunionen og Kina viser seg å utgjøre en trussel mot den sosialistiske leir.»

Asiatisk sikkerhetspakt, Nixon-besøk og Chiang Kai-shek delegasjonen, Sovjets tiltagende forbindelser med USA-dominerte militærjuntaer i Asia–alt tyder på et stadig mer utviklet amerikansk-sovjetisk samarbeid med å ringe inn og treffe de nødvendige forberedelser for å uskadeliggjøre sin felles fiende. USAs syn på og stillingstaken til Folkerepublikken Kina har alltid vært velkjent og uomtvistelig. Sovjetunionens har også lenge vært klar og blir for hver konferanse, for hvert diplomatisk taskenspilleri, for hver uttalelse ytterligere klarlagt.

Et forholdsvis ferskt eksempel er følgende sitat fra Sovjetunionens partisjef Leonid Bresjnevs tale på Moskvakonferansen 7. juni 1969:

«Vi kommer til å føre en besluttsom kamp mot Pekings splittelsespolitikk, mot dens utenrikspolitiske stormaktskurs. Vi kommer selvsagt til å gjøre alt for å værne sovjetfolkets interesser, det folk som bygger komunismen, mot et hvilket som helst anslag. Vi setter ikke likhetstegn mellom den nåværende kinesiske ledelsens opptreden og Kinas Kommunistiske Partis og hele det kinesiske folkets håp, bestrebelser og virkelige interesser.»[ref]Uthevet av forfatter.[/ref]

Enda tydeligere er en uttalelse fra en sovjetisk militærattasje, triumferende sitert i vestlig presse: «Det er riktignok forskjell mellom USA og oss, men USA må innse at alle vi med europeisk kultur og sivilisasjon som bakgrunn må stå sammen overfor den gule fare.»

Det det gjelder er altså å holde stand mot den gule fare, demme opp for Kinas formodede ekspansjons- og eventyrpolitikk, og derved forhindre at de asiatiske hordene oversvømmer Russland og hindrer byggingen av sosialismen eller setter sameksistensen og verdensfreden i fare. Det vil si: offisielt dreier det seg om dette. I tillegg til sovjetledernes mer eller mindre oppriktige angst for kinesisk ekspansjonspolitikk i tradisjonell betydning av ordet, representerer det nåværende Kinas blotte eksistens noe som for Kreml må fortone seg minst like urovekkende som alle antatte ekspansjonsplaner og 'militære trusler, og som utgjør det egentlige ved «den gule fare».

Gjennom sin utvikling står Kina i dag som et lysende eksempel for alle undertrykte, og utøver en innflytelse som langt overgår den økonomiske og militære makt landet rår over. Og for undertrykkere av alle størrelser og politiske avskygninger er dette en høyst reell fare. For imperialismen betyr den en økende trussel, og den truer også tryggheten og den videre maktutfoldelse for sovjetrevisjonismen med støttespillere. Den splitter korrupte og udugelige–og for arbeiderklassen forlengst kompromitterte–«kommunist»-partier i den erklært kapitalistiske verden, og den avslører hevdvunne og misvisende forestillinger om nødvendigheten av en samling av alskens «venstrekrefter» på bekostning av en klar politikk. For undertrykte og utbyttede representerer den håp, egger til aktivitet, til kamp. For revolusjonære verden over er den en mektig inspirasjonskilde, og ettersom resultatene av taktikk og strategi begynner å gjøre seg gjeldene styrkes vissheten om at revolusjonen vil lykkes.

Derfor må Kina knekkes.
Fordi «den gule fare» først og fremst er en rød fare.

Allerede tidlig i 50-åra begynte USAs senere så vel utbygde innsirkling av Kina. Et omfattende nett av baser utrustet med atomvåpen, havner for atom-ubåter el cetra er blitt opprettet i Japan, fra Hokkaio i nord til Okinava i sør. Nettet utvides og styrkes betraktelig av Sør-Korea, Fillipinene, Thailand og Laos–og selvfølgelig Taiwan, hvor utallige provokasjoner, spionasje- og sabotasjeaksjoner er utgått fra. I det japanske parlament er det også kommet for dagen at USA sammen med Japan har utarbeidet to invasjonsplaner med vanlig poetisk og mytologisk inspirerte navn, «Den flygende drage» og «Tre piler», beregnet på invasjon av Nord-Korea og Kina.

Trass i alle baser og vel utarbeidets invasjonsplaner, all militærteknisk slagkraft og tvangsutskreven troppestyrke fra lydrikene, er det likevel en tvilsom sak for USA å begynne en storkrig på det asiatike fastland. Erfaringene fra Vietnam skulle også bekrefte dette. En krig mot Kina, som uten noen innledende fase ville bli en folkekrig i ordets sterkeste betydning, ville i tillegg til tapslister, ytterligere økonomisk anstrengthet for den amerikanske stat og så videre, også forsterke om verdenens avsky og hat mot USA, og i løpet av kort tid forverre forholdene ytterligere for den bestående orden hjemme, ved at stadig flere ikke ville avfinne seg med lojal resignasjon under kapitalismen.

Men kapitalismen har alltid visst å skaffe seg forbundsfeller når det har røynet på. I årene like etter krigen satset USA-imperialismen på sosialdemokratiet, som takket være sin i flertallets øyne ennå ikke så kompromitterte stilling var til stor hjelp med å redde og konsolidere den bestående orden i et krigssvekket Europa. Derfor er det bare naturlig at tilbudet om kompaniskap i dag også omfatter Sovjetunionen, som i tillegg til sin tilnærmelsesvilje og utståtte bestrebelser for å komme med i det gode selskap av anerkjent respektable nasjoner, også har den fordel at den ennå i «verdens» øyne er en «sosialistisk» stat. Begge nærer en reell frykt for det Kina representerer. Frykten er kanskje størst blant revisjonistene i Kreml, som på grunn av sin stats sosialistiske fortid tross alt må ha lært seg til å trekke mere langsiktige slutninger enn de mer rendyrkede imperialistene i Washington er i stand til eller kan tillate seg. Grunnlaget for samarbeidet–den felles frykt for Kina–veier nok for begges vedkommende tyngre enn de ennå eksisterende «motsetningene» og faren for gjensidig påvirkning. At begge på det nåværende tidspunkt sikkert tror seg å lure hverandre på forskjellig vis og stå tilbake med størst gevinst når faren er over og Kina er ute av dansen, er i dag mindre interessant. Det det først og fremst gjelder er å uskadeliggjøre truselen fra Kina. Og det haster. Av to grunner–foruten selvfølgelig den farlige innflytelse Kina utøver på revolusjonære verden over. For det første har kulturrevolusjonen ført til at det kinesiske folket er i ferd med å bli et folk av bevisste og revolusjonære sosialister, noe som i dag vanskeliggjør både invasjons-, kupp-planer eller mer fredelige påvirkningsmetoder. For det annet er det bare et tidsspørsmål når Kina har utviklet sitt rakettforsvar, og dermed også blir et kjernefysisk umulig angrepsobjekt.

Målt med gangbart strategisk og politisk mål kan det i dag se ut som Sovjetunionen har størst sjanse til å lykkes i et eventuelt anslag mot Kina. Tross alt er den ikke så belastet som USA, og vil på grunn av sitt åpent tilkjennegitte og vel utbygde byråkrat- og pampediktatur greie å undertrykke den følgende misnøye og motstand hjemme langt mer effektivt enn USA, som nok ennå en tid vil være belemret med nødvendigheten av å opprettholde sitt skinndemokrati. Den våknende «verdensopinionen» i Europa og Amerika–bestående av alt mulig fra indignerte liberalere, uppsalakristne, venstregrupperinger av sosialdemokratiet og så videre, til de ennå fåtallige mer bevisste revolusjonære–har hittil for det meste vært rettet mot–og vekket av–USAs forskjellige overgrep, og det vil ta en tid før den får orientert seg tilstrekkelig i en «ny» situasjon. En for kapitalismen kjærkommen og fruktbar forvirring vil altså oppstå: væpnet konflikt mellom to «sosialistiske» stater, oppstått av noe i dag så avlegs som en grensetvist.

Også når det gjelder selve målet kan det synes som om Sovjet har fordel framfor USA. Selv ikke de mest optimistiske blant imperialistene drømmer vel om muligheten av å gjøre Kina om til en rendyrket kapitalistisk stat, eller innlemme det i den vestlige innflytelsesfære med det første. Det meste de kan håpe på er å uskadeliggjøre det som eksempel og kilde til motstandskamp og sosialisme, slik at de får bedre arbeidsvilkår i sin videre utsigning av verden. Derimot kan Sovjet–igjen målt med gangbart militært og politisk mål–makte å legge det under sin innflytelsesfære. Og dermed ville det meste være vunnet–sett både fra Moskva og Washington. Den pågående grensekonflikten kan være det innledende leddet i en slik plan, USAs mangfoldighet av baser et annet og senere. Indre uro, kupp og innsetttelse av en Liu Shao-chi, når de forventede resultater av krigen har gjort sitt, det siste og avgjørende leddet.

Det er bare ikke så sikkert at tidligere velprøvde militærpoiitiske mål er pålitelig i dagens situasjon også i det henseende er Vietnam et godt eksempel. En kjernefysisk trussel utøver ikke lenger samme lammende virkning som i 50- og første halvdel av 60-årene. Samtidig går verden ubønnhørlig framover, motsetningene mellom de utbyttede og utbyttende land og motsetningene mellom proletariatet og borgerskapet i såvel de utbyttede som utbyttende land vokser stadig og forverrer situasjonen for både revisjonismen og imperialismen.

Dette igjen tvinger begge til ytterligere tilnærming, til i stadig større grad å godta hverandres premisser–noe som foruten å minske motsetningene mellom de to systemene og dermed på kortere sikt befeste deres felles «verdensherredømme», også vil flerfoldige og forsterke de eksisterende motsetningene innen de tos respektive systemer og interessesfærer .

Utfallet er derfor gitt. Et Mao-sitat belyser også hvorfor:«Når det gjelder spørsmålet om verdenskrig, finns det bare to muligheter: den ene består i at krigen vil føre til revolusjon, og den andre i at revolusjonen vil forhindre krigen.»

«Forholdene endres hele tiden, og for å kunne tilpasse tenkningen til de nye forhold må en studere. Selv de som har et bedre tak på marxismen og står forholdsvis fast på sitt proletariske standpunkt, må fortsette å studere, de må tilegne seg det som er nytt og studere de nye problemene.»
— Mao Tse-tung i Om motsigelsen.

Studiekurs.

Starter tirsdag den 7. oktober 1969 i Tøyen Samfunnshus. Følgende emner vil bli behandlet:

1. Hvorfor må vi studere v/ Tron Øgrim Staten v/ Georg Vågen onsdag 15. oktober
2. Arbeiderklassens økonomiske stilling i Norge v/ Henry Stokmo onsdag 22. oktober
3. Partiets rolle under kapitalismen v/ Esther Bergerud onsdag 29. oktober
4. Marxist-Leninister og folkefronten v/ Svein Johnsen onsdag 5. november
5. Partiets rolle under proletariatets diktatur v/ Sigmund Harold Grønmo onsdag 12. november
6. Kulturrevolusjonen v/ Tore Birkeland 19. november
7. Kommunismen v/ Kjell Hovden onsdag 26. november

Kursavgift kr. 10.00. Påmelding skjer til Normann Gulbrandsen, Etterstadsletta 75B, Oslo 6. Arrangør: Østkanten lag av Norges kommunistiske parti, Oslo/Akershus Sosialistisk Ungomsforbund, Sosialistiske studie- og arbeidsgrupper.

«Går til sin gjerning de norske menn viljeløst vimsende, vet ei hvorhen skrukker seg hjertene, smyger seg sinnene veke som vaggende vijer for vindene, kan kun om én ting i verden de enes den, at hver storhet skal styrtes og stenes.»
— Henrik Ibsen i Kongsemnerne.

En upolitisk eller apolitisk skole er og blir en fiksjon. Hva enten det gjelder et reaksjonært (imperialistisk) eller et progressivt, et kapitalistisk eller sosialistisk styre, vil skolen alltid bli brukt som det viktigste middel til å forme de borgere det ønsker. Et systemskifte vil derfor alltid gi særutslag i skolen, øyeblikkelig når folket overtar, langsommere og lumskere når reaksjonen setter inn. Reaksjonen skjuler alltid sitt ansikt lengst mulig. Marx sier et sted at for å få en bedre skole må man ha et bedre samfunn, men for å få et bedre samfunn, trenger man en bedre skole. De to, skole og samfunn, henger uløselig sammen. Sovjetrepublikken var bare noen uker gammel da Lenin sendte ut sitt dekret om organiseringa av skolevesenet. Hans annet dekret gjaldt som kjent freden. Overalt hvor folket har overtatt makta, har deres første tanke vært å skaffe seg opplysning, avskaffe analfabetismen. Det gjelder Pariserkommunen, ca. tredve år tidligere, under borgerkrigen i Spania, revolusjonen i Kina, ikke minst, frigjøringskrigen i Vietnam. Folkenes frigjøring følges av tankens frigjøring. Den frie mennesketanken er framskrittets beste venn og forbundsfelle mens den er reaksjonens farligste fiende. Skolen, dens form og innhold, dens mål og midler, er derfor den sikreste målestokk på graden av demokratiet i et land.

Umiddelbart etter den siste verdenskrig, da vi en stund kunne håpe og tro at nazismen var overvunnet, stod faktisk sosialismen på (langtids)programmet i samtlige vest-europeiske land (også Tyskland). Men, som Lenin har sagt: «Når det røres ved klasseprofitten, selger borgerskapet sitt fedreland og nøler ikke med å slå av en handel med de første de beste utlendinger som byr seg, imot sitt eget folk.» Ved å ta imot Marshallhjelpen solgte de vest-europeiske regjeringer sine land, og da det var gjort fulgte NATO liksom av seg selv som Halvard Lange sa. Har man sagt A, må man si B.

Det burde da ha vært innlysende at skolen ville måtte bli det viktigste redskap til å utdanne «Atlanterhavsborgere», «europeere», «medlemmer av fellesmarkedet» og så videre ettersom disse organismer etterhvert dukket opp, og at skolens folk burde ha vært på vakt. Men man lot seg dupere av at begynnerundervisninga skulle utvides fra 7–9 år, og innså ikke at en i og for seg bra reform innført på et galt tidspunkt, blir til skade i stedet for til gavn. USA sto jo også for de fleste nordmenn som demokratiet personlig forstand. Men den viktigste årsak til at det gikk så lett å ødelegge den norske skolen, var nok at det skjedde i dølgsmål, på samme måte som vår tilslutning til Marshalhjelpen og Atlanterhavspakten.

Som tidligere bemerket (se min forrige artikkel): Dersom hensikten med den faktiske ensrettinga av skolen som har funnet sted siden vi ble med i NATO, var blitt proklamert like dumstolt og åpent som nazistenes plan om «nyordning av vårt samfunn» som de norske lærerne (og ungdom og foreldre) opponerte så kraftig imot i 1942, da hadde de møtt opposisjon også i 1958, men «nå gikk man på gummisåler». I erklæringa som de norske lærerne den gangen nekta å underskrive, står det: «Jeg erklærer på ære og samvittighet at jeg forplikter meg til i all min skolegjerning å ville gå inn for et positivt og aktivt arbeid for å skape forståelse hos mine elever for det nye livs- og samfunnssynet (…)». I virkeligheten har jo de norske lærerne stilletiende gått med på nøyaktig det samme i dag ved i praksis å gå inn for brosjyren Skolens rolle i Atlanterhavssamfunnet, et samfunn der Vest-Tyskland som later til intet å ha lært og intet glemt, spiller førstefiolin under USAs taktstokk. Det heter nemlig i forordet til brosjyren: «I følge [planen] skal man søke å definere objektivt [slik] den plass Atlanterhavs-alliansen har (…) og forklare (…) grunnen til at nasjonalforsamlinga har påtatt seg disse plikter.»

Formannen i Atlantic Treaty Association sa ved åpningen av konferansen i Paris der teksten ble vedtatt, blant annet: «Vi tror at det vesentligste problem Atlanterhavssamfunnet står overfor er et undervisningsproblem, nemlig  hvordan ungdommen (…) skal få kjennskap til Atlanterhavssamfunnet, de mål og håp som landene i dette samfunnet har, og spørsmålet om hvordan ungdommen skal kunne inspireres gjennom denne kunnskap.[!] (…) Vi er overbeviste om at de prinsipper som danner grunnlaget for våre tradisjoner og vårt livssyn er verdt å hevde og forsvare (…) Som pedagoger og som representanter for undervisningsmvndighetene må det være deres felles mål å vekke interesse for dette fellesskap.»

Forordet fortjener forøvrig siteres i sin helhet: «Innholdet av dette heftet er resultatet av forhandlinger på den Første studiekonferanse i Paris i september 1956 om skolens rolle i Atlanterhavssamfunnet [hvem hadde valgt, utpekt, ‘våre’ deltakere?] Rapporten ble vel mottatt både av NATOs generalsekretær, lord Hastings Ismay [tenk det!] og av de nasjonale skoleautoriteter den ble sendt til [hvilke var de, og hvor nasjonale var de egentlig?] Den er oversatt til mange NATO-staters språk [ikke til alles altså?] og tilstillet deres sentrale skolemyndigheter, lærerorganisasjoner og mange skoler.» Det var særlig maktpåliggende at forslagene fra konferansen nådde fram til lærerne som underviser i samfunnslære på skolens høyere trinn. «Ifølge den plan konferansen trakk opp for undervisningen samfunnskunnskap [sic], skal man søke å definere objektivt [!] den plass Atlanterhavsalliansen har i den moderne verden (…) Læreren skal gjøre elevene kjent med deres lands viktigste rettigheter og plikter innenfor traktatens ramme og forklare ut fra den moderne historie fakta [sic] grunnen til at deres nasjonalforsamling har påtattt seg disse plikter. Videre klarlegges prinsippene for våre frie institusjoner. Ved å fremheve de nasjonale tradisjoner som i den frie verden danner bakgrunnen for dette stoff [klart, ikke sant?] råder man lærerne til å ta hensyn til deres lands moralske og rettslige forpliktelser overfor de internasjonale menneskerettighetserklæringene! Heftet omhandler også praktiske måter man kan øke mellomfolkelig vennskap og forståelse på, ikke minst mellom NATO-landene, da nasjoner som er så sterkt knyttet til hverandre (som vi er til Portugal, Tyrkia og Vest-Tyskland for eksempel) nødvendigvis bør lære hverandre å kjenne. Disse pedagogiske ideer må vi anta er av varig verdi og vel egnet som diskusjonsemner for lærerne. Men hvor ble det av diskusjonen? Bare hvis lærerne er personlig interessert i og overbevist om verdien av disse idéer, vil de gjøre bruk av dem. [Eller kanskje dersom de er interessert i å gjøre karriere? jf.en artikkel i Aftenposten av lektor Ludvigsen, den 19. april 1969.] Følgelig blir det i hvert land arrangert små konferanser og seminarøvelser for diskusjon av rapporten. [Der er der altså diskusjonen foregår, i atlantisk regi.] Den norske atlanterhavskomité har organisert slike kontaktkonferanser med lærerne med meget tilfredstillende resultat (…) Jeg håper at dette heftet vil bli til nytte for lærerne i den opplysningsvirksomhet Den norske Atlanterhavskomité, har funnet det riktig å organisere. De kontaktkonferanser som hittil har funnet sted, har i høy grad oppmuntret til å fortsette arbeidet etter de samme linjer.»[ref]Oslo i februar 1958 Einar Boyesen. Medlem av Atlantic Treaty Education Committee (ATAC). Side 1.[/ref]

Hovedvekten i både Menneskerettighetserklæingen og i Europakonvensjonen (…) ligger på individets rettigheter overfor staten mer enn på individets forpliktelser overfor samfunnet. Dette var en naturlig reaksjon mot det tyranniet som Europa led under i den annen verdenskrig, og som vi nå ser i de russisk-dominerte områder. Denne teksten ble, som vi husker, vedtatt på et. møte av Atlanterhavskomiteene i samtlige NATO-land,  Paris i 1956 året etter at Vest-Tysland var tatt med i NATO. Men alt i 1946, ti år tidligere, og bare et år etter at sovjettroppene hadde erobret Berlin, var det et møte i Geneve av «europeiske» intellektuelle (sammenkalt av hvem?), der Tyskland var representert ved den nylig avdøde filosof Karl Jaspers, men der Sovjetunionen overhodet ikke var representert. Hva de høye herrer diskuterte? Jo,hvordan man skulle gjenopprette «det europeiske mennesket» med stor M, og hvordan man skulle definere «europeisk ånd», etter at «Europa» sa Jaspers, hadde gjort seg skyldig i dødssynd![ref]Jespers uttalte seg at jevnfør «det tyranniet som Europa [forfatters understr.] led under (…) ovenfor.».[/ref]

Her har vi nok grunnlaget for gjenopptakelsen av «Europabevegelsen» som er en meget gammel bevegelse med skiftende, men stort sett reaksjonært innhold og med sterke germansk-imperialistiske røtter som faktisk kan føres helt tilbake til Karl den store. Hvorfor nettopp Vest-Tyskland er den ivrigste forkjemper for et forenet (Vest-)Europa er da klart, og de har bestemt at det skal ha München (!) som hovedstad.

Et forenet Europa under tysk overhøyhet var også Hitlers kongstanke, og har i dag sin ivrigste forkjemper i vest-tyske finansminister Franz Josef Strauss, en herre som vi skal komme tilbake til.

På motet i Genéve var det også blitt hevdet at de farligste krefter som truet «det europeiske Menneske» (med stor M) og «den europeiske ånd», var nasjonalfølelsen–motstandskampene som den hadde inspirert til–og antisemitismen! Et typisk eksempel på den forvirring av begrepene som var–og er!–et av nazismens beste våpen. Når så Vest-Tyskland skulle reinvaskes, på tross og på tvers av alt, var det naturlig at de kreftene som hadde beseiret nazismen, nasjonalfølelsen og viljen til nasjonal uavhengighet, ble forkastet. De har da også blitt konsekvent nedvurdert i historieundervisningen for eksempel der nazismens eksesser mer og mer har forsvunnet ut av bildet og dens «positive sider» fremhevet, opphevelsen av arbeidsløsheten for eksempel. På hvilken måte, sies det mindre om. Hvordan problemet Vest-Tyskland og NATO blir løst i skolen, viser noen av de norske stilene som er blitt gitt til artium siden Vest-Tyskland og vi kom med i NATO:

• I 1959 (uts.) «Politisk og økonomisk samarbeid mellom nasjonene etter den siste verdenskrig»
•  1961 (uts.) «Hvorfor er det kommet istand så mange internasjonale samarbeidsorganisasjoner i våre dager, og hvilken betydning har det (for oss) at vårt land er med i slike?»
•  1962 (2), «Berlin: et problem i etterkrigstiden»
•  1966 «Gjør greie for Norges utenriks- og forsvarspolitikk siden 1945,og drøft noen av de forhold som har vært medbestemmende.»
• 1967 (2) «I vår tid blir det stilt  store krav når det gjelder internasjonalt samarbeid og ansvar. Vis med eksempler fra vårt land eller andre land hvorledes disse krav kan komme i konflikt med tradisjonell nasjonalfølelse og fedrelandskjærlighet–eller med kravet om nasjonal suverenitet. Hvorledes mener du at problemer av denne art best kan løses?»
• 1967 (3) «Vis hvorledes forholdet mellom Norge og Tyskland og mellom nordmenn og tyskere har utviklet seg etter krigen, og drøft noen av de problemer som har oppstått i den sammenheng. Hvorledes mener du at vårt forhold til Tyskland og tyskere bør være?»

God karakter for disse stilene–spesielt kanskje de to siste, som er de lumskeste–forutsetter utenatlært NATO-lekse. De er etter min mening slående bevis for den indoktrinering av NATO-kunnskap som har foregått og foregår i våre skoler. La oss minne om det innlegget i Dagbladet den 12. desember' 1968; «Meiningsterror i gymnaset» av Per Kjell Sætre. Han kunne også, sa han, gi en rekke andre eksempler, også i norsk, og pekte på den farlige makt lærerne har gjennom karaktergivinga. Med det poengjaget som har vært og er framherskende i våre skoler, er det rimelig at leksa ble lært. Mon «tanken er tollfri» heter det, og jo mer den støter på stengsler, jo mer utålmodig blir den etter å overvinne dem. Blant disse stengslene er det ett som fortjener å nevnes igjen, Gyldendals tidsskrift Jorda Rundt som ble sendt rundt til skolene og distribuert i klassene for en meget billig penge (3,50 kr. pr. år var det i min tid). Det roste seg av å gi en «objektiv» orientering naturligvis, men ble mer og mer. NATO-lydig og fulgte i det hele trofast med i utviklinga. Ser en for eksempel etter i årgangene rundt Vest-Tysklands innlemmelse i NATO, vil en finne at intil så skjedde, kunne bladet karrikere å harselere over det Vest-tyske «demokrati», mens Sovjet-Unionen ble behandlet anstendig. Men etter at Vest-Tyskland var blitt vår broder i NATO ble det omvendt. Da gikk harselasen ut over sovjets Nikita Krustsjov, og vest-tyske Konrad Adenauer og hans gelikere ble unnskyldt og talt vel om. Dette tidsskriftet hadde i lang tid på baksida i ramme, navnene på en rekke rektorer og «skulestyrarar» som en garanti for tidsskriftets pålitelighet. Noe som gjorde at elevene nærmest regnet det som et obligatorisk tillegg til pensum i historie og norsk og først og fremst samtidskunnskap, det nye hovedfaget. Redaktør for tidsskriftet var lenge lektor Ragnar Aalen, den ivrigste av alle forkjempere for dette nye faget som brosjyren Skolens rolle i Atlanterhavssamfunnet spesiellt var bestemt for, som vi har sett.

Da Marx erklærte at «hittil har filosofien gått ut på å forklare verden, men det som gjelder er å forandre den» (slik at den blir til å leve å i for mennesker (uten stor M), hadde all spekulativ og abstrakt filosofi egentlig fått dødsstøtet. Men han lærte også at menneskets bevissthet er en avspeiling av de samfunnsforhold de lever under og slik som de har utviklet seg i «vår verden», er det ikke underlig at spekulativ, abstrakt filosofi igjen har fått overtaket. Som når for eksempel vår «store» filosof Bernt Vestre erklærer i Dagbladet at marxismen er ikke sann, fordi den «ikke kan falsifieres (…) på sine egne premisser [!)». Lenin sa som kjent at «marxismen er uovervinnelig fordi den er sann.» De samfunnsforholdene menneskene lever under bestemmer altså deres bevissthet. Det beste bevis for dette er vel at den politiske utvikling her i Europa etter krigen, som til og begynne med hadde som mål–om enn fjernt–å nå fram til sosialismen, ble snudd om i helt motsatt retning «takket være» Marshallhjelpa.

USA er skolen for en stor del privatfinansiert av truster og konserner–en logisk følge av samfunnsforholdene–og de ønsker selvsagt valuta for pengene i form av en orientering av elevene i hensiktsmessig retning. I 1949 offentliggjorde National Education Association en oppsiktsvekkende brosjyre under tittelen Amerikansk skole og internasjonal spenning, med direkte medvirkning av general Dwight D. Eisenhower som da var direktør for Columbia University, i New York. I følge denne brosjyren skulle skolen stilles i den kalde krigens tjeneste. Det var innledningen til heksejakta i de amerikanske skoler under senator Joseph McCarthy og loven om anti-amerikansk virksomhet. Eisenhower erklærte: «Etter som krigen er praktisk talt uungåalig, krever den en grundig psykologisk nyorientering av den amerikanske folkemasse.» Skolens rolle i Atlanterhavssamfunnet har kanskje denne brosjyren som forbilde? De har i hvert fall behovet for «psykologisk forsvarsberedskap» felles.

Det er forøvrig påfallende hvordan det har vært en stadig stigende interesse for skolen blant næringslivets menn her i landet siden vi fikk Marshallhjelpen–og NATO. Slår en etter i Den Høgre Skolen, Lektorlagets organ, vil en se hvordan stadig flere av næringslivets bransjer lokker lektorer og lærere med kurs i næringslivets finesser, med gratis opphold på hoteller og/eller reisebidrag , eventuelt gratis reiser til og fra. At bedriftene overtar den videre utdannelsen av sine framtidige arbeidere og funksjonærer når de forlater skolen, er ikke noe ukjent fenomen. Det gjelder også forsvaret. At universiteter og høgskoler blir engasjert i forskning for «private» interesser, har vært mer enn antydet.

Da det ble besluttet å ta med Vest-Tyskland i NATO forøvrig helt ulovlig ifølge statuttene, for der heter det «land som ikke har territoriale krav» ble det jo nødvendig å presentere det nye medlem som et vestlig (og kristelig) demokrati, hva det ikke på langt nær var, hvor mye enn Adenauer gjentok sin forsikring: «Vi har blitt en konstitusjonell stat».[ref]En oversettelse av Adenauers uttalelse «Wir sind ein Rechtstaat geworden».[/ref] Framleis satt tusenvis, ja hundretusener, av tidligere og vedvarende nazister i alle administrasjonsgreiner–også, og ikke minst, i skolen. Især etter at Adenauer og hans regjering, den 11. mai 1954, vedtok loven «til regulering av forholdene for personer som faller inn under grunnlovens § 131», det vil si tidligere statsfunksjonærer og embetsmenn som inntil da ikke hadde kunnet bli offisielt gjeninnsatt i sine stillinger. Allerede den 31. mars 1957, var det blitt ansatt over 180.000 131-ere, i blant annet  Kirke- og undervisningsdepartementet, i skoler og høyskoler. Avisa Frankfurter Allgemeine Zeitung skrev, den 11. januar 1960: «§131 i grunnloven har gjeninnsatt lærere i tjenesten som skolen helst skulle ha vært skånet for». Hårreisende detaljer om hva slags lærere dette blant annet omfattet, has «på lager», men ville føre for langt, i denne omgang. Hovedsaken er at våre myndigheter rolig fortsatte å sende våre studenter til Tyskland trass i at de umulig kunne være uvitende om det klima som hersket der. Nå skal de sendes til Franco-Spania!

Og Norsk Lektorlag har hele tiden pleid en livlig omgang med sine tyske kolleger og har gått helhjertet inn for «forbrødring». I 1960 var det for eksempel et møte på Elingård i lektorlagets regi, der laget hadde tillatt sine gjester og ta med og vise fram en «dokumentar» film fra det såkalte «Berlinopprøret i 1953», som en illustrasjon til spenninga mellom øst og vest (Tyskland)–i 1960! Norske læreres besøk i Vest-Tyskland omfattet alltid besøk i Vest- og Øst-Berlin med muren!

Jeg husker også fra referat i Den Høgre Skolen at det på et annet møte på Elingård var avsatt tid for de tyske kolleger til å berette minner fra felttoget i Norge og at møtet hadde vært «meget gemyttlig». Med triumf ble det meddelt at det som for få år siden var ansett som umulig, nå var en kjennsgjerning: en inderlig forbrødring mellom norske og tyske lærerkrefter. På hvilket grunnlag? Det kunne jo ikke være på annet grunnlag enn anti-kommunismens, NATOs grunnlag. Mens de lærere, og de var og er mange–som kjempet fortvilte mot den reaksjonære utviklinga i skolen og så hen til den 10 (12)-årige skolen i Deutsche Demokratische Republik (DDR, Øst-Tyskland) om et etterlengtet forbilde for den skoleformen som så sårt trengtes i vest, ikke kom inn i bildet.

Virkningene av våre (skole)myndigheters forståelsesfulle holdning overfor (ny)nazismen uteble da heller ikke. Jeg har selv opplevd hvordan såkalte «NATO-stipendiater» fikk drive reine nazipropagandaen i skolene. Så kunne vi da også lese i avisene om en gymnasiast i Bodø som skulle være «leder for (ny)nazismen i Norge» og vi husker vel alle hvordan tre gymnasiaster–var de fra Tromsø?–fikk uttale seg i radio om hvorvidt det var grobunn for «[ny]-nazisme i Norge». Og det mente de så absolutt at det var: en av dem mente at «ny-nazisme» (definert som «nazisme uten forbrytelser») var del eneste eller det beste alternativet til kommunisme! Det viser klart hvordan begrepsforvirringa spreddes i skolen. På fruktene skal treet kjennes!

Artikkelen «Meiningsterror i gymnaset» sto i Dagbladet så seint som i desember 1968. Og i begynnelsen av året var det en diskusjon i radio om demokrati i skolen der vi fikk et nytt døme på «meningsterror», da gymnasiast Tarjei Haugen kunne fortelle at en plakat (et oppslag) med bilde av Mao, så vidt jeg forsto, var blitt nekta opphengt med den begrunnelse at «Mao er ingen demokrat»!

For første gang har Vest-Tyskland nå fått en president uten «brun fortid». Men så lenge nazismens «vern og feste» monopolkapitalismen (dømt som krigsforbryter i Nürenberg!) ennå har bukta og begge endene spesielt i nazismens høyborg, er det nok folk som F. J. Strauss som fører ordet. Han ble for en tid siden i engelsk presse betegnet som «Europas farligste mann». Da var han riktignok forsvarsminister, men det spørs om han ikke er minst like farlig i dag som finansminister. Han er iallfall like aggressiv som noensinne. Heinemanns og hans meningsfellers sjanse er ungdommen. «ungdommen, det er gjengjeldelsen» skrev Henrik Ibsen i Byggmester Solnes. Og nå kommer ungdommen. I Tyskland, i USA, i hele verden, væpnet med Maos lille røde vil den «sprenge lenker bånd og tvang» og sammen med arbeidere, bønder og andre undertrykte føre marxismen-leninismen videre til maoismen som gjennom kulturrevolusjonen gjør slutt på all autoritetstro dumhet, slik at sannhetskravet igjen kan bli det sentrale i ungdommens livsorientering. Sannheten er som kjent revolusjonær.

I skolen vil vi da få en allmenndannende polyteknisk undervisning, som lærer barna grunnprinsippene i all industri. Den eneste måten, sa Karl Marx og seinere Lenin, å skape fullverdige, mennesker på, mennesker som vet hva de gjør og hvorfor, som kjenner lovene i naturen og i samfunnet og kan anvende dem til beste for menneskene (med liten m), unngå kriser og krig, og skape et menneskelig, et menneskeverdig samfunn på jorda.

Mao sier: «Marxismen består av tusenvis av sannheter som alle kan sammenfattes i en eneste setning: Det er riktig å gjøre opprør.» Og først og fremst mot all autoritetstro som uvegerlig avler dumhet. Jeg fant forleden i Filosofisk Tidsskrift referert følgende sannhet: «Dumheten er ikke så meget et psykologisk som et sosiologisk fenomen. Den er resultat av en innvirkning av spesielle historiske omstendigheter. Jo sterkere maktutfoldelse, om den er politisk eller religiøs, jo sterkere slår den menneskene med dumhet. Det ser simpelt hen ut til å være en sosiologisk-psykologisk lov. Den enes makt trenger den annens dumhet (…) fordi den berøver menneskene deres indre selvstendighet». Dette er sitat fra en bok av en vest-tysk prest Dietrich Bonhoeffer, som ble henrettet etter at sammensvergelsen mot Hitler hadde slått feil. Han hadde naturligvis Hitlers tyranni i tankene, men det er sikkert ikke nødvendig med så kraftige saker. En Bondevik på det religiøse, og NATO på det politisk/sosiale området er for eksempel sikkert nok her i landet til å berøve mange mennesker (elever) deres indre selvstendighet. «Vi skal holde oss til boka» og hindre dem i å tenke fritt. Bonhoeffer sier også at det nytter ikke med belæring for å overvinne dumheten, bare med befrielse, det vil igjen si opprør, for befrielsen må være vedkommendes eget verk, hva enten det gjelder elever, arbeidere, studenter eller andre som lever under tvang.

De politiske og strategiske grenser som NATO faktisk har satt, har utvilsomt ført til en sørgelig fordummelse som har vært nødvendig for NATOs og monopolenes herredømme. Men nå er gjengjeldelsen der, med ungdommen, som vil skape sin egen framtid overensstemmende med marxismen-leninismen Mao Tse-tungs tenkning.

NATO ut av skolen og universitetet! Inn med marxismen-leninismen Mao Tsetungs tenkning!

«Peder Mortensgård er fremtidens høvding og herre (…) for Peder Mortensgård vil aldri mer enn det han kan (…) Peder Mortensgård er kapabel til å leve uten idealer.»
— Henrik Ibsen i Rosmersholm.

Kristiansand Kommunistisk universitetslag (KUL) har på medlemsmøte den 16. juli 1969 enstemmig vedtatt følgende uttalelse: «Kristiansand KUL vil på det sterkeste understreke behovet for et teoretisk tidsskrift for den kommunistiske bevegelse i Norge: Innen [Norges kommunistiske parti] NKP foregår det i dag en kamp mellom to hovedlinjer, en revolusjonær og en revisjonistisk linje. Et teoretisk tidsskrift må gå ut fra Marxismen-Leninismen-Mao Tsetungs tenkning, ta stilling til grunnleggende ideologiske spørsmål. Bare gjennom ideologisk debatt kan man komme fram til en enhetlig politisk hovedlinje, og derved befeste et konsekvent marxist-leninistisk grunnlag.

Kristiansand KUL gir derfor sin fulle støtte til utgivelsen av tidsskriftet Røde Fane. Vi anser utgivelsen av tidsskriftet for å være av stor betydning for den videre utvikling av den kommunistiske bevegelse, og vi ønsker derfor å delta i redaksjonen av Røde Fane.»

Hvem bygde Theben med de sju portene?
I bøkene står noen kongenavn.
Har kongene slept på murblokker?
Og Babylon, ødelagt så mange ganger:
Hvem gjenreiste Babylon så mange ganger?
Lima strålte av gull: Hvor bodde
bygningsarbeiderne i Lima?
Den kinesiske mur ble endelig ferdig:
Hvor gikk murene da?
Det store Roma er fullt av triumfbuer:
Hvem satte dem opp? Over hvem triumferte de?
Og i sangenes Bysantz: Bodde alle i slott?
Selv i sagnenes Atlantis brølte de drukne
på sine slaver den natt havet kom.

Den unge Alexander tok India.
Han alene?
Caesar slo gallerne.
Hadde han ikke engang med seg en kokk?
Filip av Spania gråt da hans armada
gikk under: Var det ingen andre som gråt?
Fredrik den andre seiret i sjuårskrigen. Hvem
seiret bortsett fra ham?

På hver side: en ny seier.
Hvem kokte seiersmaten?
Hvert tiår: en ny stor mann.
Hvem betalte regningen?

Så mange historier.
Så mange spørsmål.