Bokmelding: Om Sovjetstatens vekst og fall

Gnist kommer ut minst 4 ganger i året. Vi presenterer en bred variasjon av stoff, som kvinnekamp, klima, internasjonale saker og økonomi. Alt i et marxistisk perspektiv. Tegn abonnement

150 kr for ett år med Gnist

Bokomtaler

Om Sovjetstatens vekst og fall

AKP

Publisert 01.01.94

Bokmelding

av Bjørn Andersen

Den som har to bukser, bør selge den ene, og kjøpe denne boka isteden.

Uten å være verken faghistoriker eller noen kjenner av russisk historielitteratur, er det min vurdering at dette har blitt et meget vellykket bokprosjekt.

Relaterte artikler

Vietnamkrigen og Norge

Folket i Vietnam seira over verdens rikeste land. USA måtte løpe hjem i 1975 etter tjue år med krig. Over hele verden var det jubel. Imperialistiske makter fikk en trøkk: De kan overvinnes. Gnist-redaksjonen har spurt meg hva Vietnamkrigen betydde for Norge. Jeg vil argumentere for at solidaritetsarbeidet forandra ungdommen… (...)

Internasjonalt

Karasjok – og skeiv sosialisme

I stortingsvalget ble Rødt det største partiet i Karasjok, og gjorde det svært bra i flere valgkretser i Finnmark. Mye av dette kommer av at partiet har tatt tydelig parti med samiske interesser. Kan dette få konsekvenser for hvordan sosialistiske parti skal forholde seg til minoriteter? Finnmark ble Rødts… (...)

Hvorfor truer Vesten Kina med krig?

Kinas spektakulære økonomiske utvikling har økt prisen på arbeidskraft og undergravd vestlige bedrifters profitt. Hva har dette å si for Vesten, kjernelanda, og utviklinga av kapitalismen globalt? Hvorfor truer USA med krig? De to siste tiåra har USAs forhold til Kina utvikla seg fra økonomisk samarbeid til direkte fiendtlighet.… (...)

Gnist kommer ut minst 4 ganger i året. Vi presenterer en bred variasjon av stoff, som kvinnekamp, klima, internasjonale saker og økonomi. Alt i et marxistisk perspektiv. Tegn abonnement

150 kr for ett år med Gnist

Bokomtaler

Ikke mobb kameraten min!

AKP

Publisert 01.01.94

Leder

av Erik Ness

«Skal vi ikke banke opp nazisvina? Åssen skal vi ellers få stoppa dem?» – en aktuell problemstilling ikke bare om hvordan føre den antirasistiske kampen, men også om metoder i kampen mot EU, misseshow og puppebarer.

AKP (m-l) hadde den maoistiske masselinja som sitt grunnleggende syn på folk da partiet ble stiftet i 1973 – og har det fortsatt i dag. Masselinja er ikke det samme som «å være snill med massene». Det er å ta utgangspunkt i vanlige folks tanker og ideer, diskutere og oppsummere og organisere for å vinne enkeltsaker og kampen om samfunnsmakta. Å bruke «masselinja» skaper et aktivt grunnplan og erfarne ledere. Det ligger i korta at kommunister må oppføre seg ordentlig og vise respekt og ærbødighet over for vanlige folk (les: massene). «Massene er de virkelige heltene. Sjøl er vi ofte dumme og uvitende,» sa Mao.

Det som skiller terrorister i venstrefrakk – som Bader Meinhof-gruppa i Vest-Tyskland på 1970-tallet – fra revolusjonære kommunister, er ikke ønsket om forandring, men synet på folk.

Synet på folk er et strategisk, prinsipielt spørsmål, fordi det dreier seg om hvem som skal bestemme, hvem som skal ha makt. Er det en liten gruppe lesere? Er det partiet? Eller mener vi virkelig at det er de utbytta, undertrykte – kvinnene og mennene – som skal holde roret i et sosialistisk Norge? I tilfelle svaret er «ja» på det siste: Skal vi vente til rett før revolusjonen med «å gi» (hør hvor vilt det høres ut!) dem makta?

Det er et slikt perspektiv vi må vurdere aksjoner og aksjonsformer.

Når Arne Myrdal & co kommer til byen og skal spre svineriet sitt, er spørsmålet: Hva skal vi gjøre for at folk skal ta avstand? Det fins ingen bedre vaksine mot rasisme og nazisme enn mobilisering av folk – mange mennesker – til å vise avsky. Vi er redde for en sekterisk antirasisme som vil «hive ut», «denge opp» og «kjeppjage» nazisvina på vegne av folk. Det er et blindspor som begrenser mulige aktivister, og legitimerer bruk av vold og terror, som så igjen vil bli brukt mot antirasistene.

Alternativet for å møte Myrdal, er å mobilisere sånn at han må snakke til en mur av motdemonstranter. Minst tusen vanlige mennesker lar seg mobilisere i en hvilken som helst småby på et ikke-voldelig, men kraftfullt anti-rasistisk grunnlag.

Det fins tendenser til elitetenkning og oppbygging av eliteorganisering blant radikale, unge antirasister som skal «slå til når det trengs». I stedet oppfordrer vi antirasister til å slutte opp om SOS Rasisme.

Rett metode for å uskadeliggjøre rasismen er å sørge for at rasismen ikke får jord å gro i. Da trengs det organisering og diskusjoner med mange deltakere.

Relaterte artikler

Vietnamkrigen og Norge

Internasjonalt

Karasjok – og skeiv sosialisme

Hvorfor truer Vesten Kina med krig?

Gnist kommer ut minst 4 ganger i året. Vi presenterer en bred variasjon av stoff, som kvinnekamp, klima, internasjonale saker og økonomi. Alt i et marxistisk perspektiv. Tegn abonnement

150 kr for ett år med Gnist

Bokomtaler

Om manns-lem-tillegg og behovet for varmestuer

AKP

Publisert 01.01.94

av Gerda Christensson

Det pågår en krig mot kvinner. Kapitalen og menn i allminnelighet fører en felles krig mot kvinner. Hvis dere synes det høres overdrevent, så prøv å se det fra vår synsvinkel. Kvinner i dag lever under krigstilstand.

Mens du leser dette tidsskriftet, blir et ukjent antall kvinner mishandlet av sine menn. Hvor mange vet vi ikke, for vi ser bare dem som søker hjelp. Vi ser «bare» dem. I dag, den dagen du leser dette kommer «bare» cirka 40 mishandlete kvinner til å anmelde sine mishandlere til politiet (1). Noen av dem kommer kanskje til å dø av sine skader – resultatet av en manns brutalitet. En av dem kommer kanskje til å dø, for det dør én kvinne i Sverige hver uke som en direkte følge av kvinnemishandling (2).

Mens du leser dette blir også en kvinne voldtatt, for det blir kvinner i Sverige omtrent hvert kvarter. Dette ifølge krisesentrenes beregninger, mens en statlig utredning regner med at det i gjennomsnitt går 45 minutter mellom voldtektene (3). En økende del av voldtektene begås av flere menn mot én kvinne. Og en økende del av voldtektene består ikke i at en mann tvinger en kvinne til samleie, men i at man bruker gjenstander i stedet – knyttnever, flaskehalser, kosteskaft – for å skjende kvinnenes kropper for å tilfredsstille menns behov for seksuell makt (4).

Det er bare på det individuelle planet, i hverdagen, denne volden er et spørsmål om enkelte menns vold mot kvinner. Dette er ikke enkeltstående tilfeller av vold, dertil er det alt for utbredt. Det er en strukturell vold som er godtatt av samfunnet.

En strukturell vold

Menns vold mot kvinner har i vårt samfunn vært ansett, og er i noen samfunn fortsatt ansett, som et uttrykk for maskulinitet. Det har vært en del av mannskulturen å få gå hjem og slå kone og barn når man har lidt nederlag ute i verden. Først når mannen går over grensen for lov og orden, har det vært sett på som kriminelt.

I England sto det helt fram til 1991 skrevet i loven at selv om voldtekt i seg selv er forbudt, fikk gifte menn dispensasjon til å voldta sine koner; den såkalte immunitetsparagrafen. Fortsatt gjelder liknende immunitetsparagrafer i noen av USAs delstater (5). Og det er ganske nylig at vold innen familien ble kriminalisert i Sverige. Det er bare 11 år siden konemishandling ble et alminnelig lovbrudd i Sverige, og voldtekt var frem til omkring samme tid et lovbrudd bare hvis det ble begått mot en kvinne mannen ikke hadde et forhold til. Dette synet hang sammen med kvinnenes manglende betydning. Voldtektsmannen forbrøt seg da mot annen manns eiendom.

Før voldtekt kom med i loven som seksuell forbrytelse, fantes altså tyveri av annen manns hustru blant andre eiendomsforbrytelser i lovboka (6). Men selv etter at voldtekt formelt ble en seksualforbrytelse, gjaldt det samme: sin egen eiendom, sin kvinne, gjorde mannen som han ville med. Legalt helt fram til i dag. Og selv om voldtekt i dag både i og utenfor et forhold regnes som lovbrudd i Sverige, så er det ikke et kulturelt lovbrudd. En mann anses ikke for å være mindre mann om han bruker makt mot kvinner. Tvert imot er det en del av den mannlige identiteten å ha makt over kvinner.

En mann som ikke har makt over kvinner, er en tøffelhelt. Den som ikke har makt over kvinner er underordnet. Noen mellomting mellom machomannen – maktutøveren – og tøffelhelten – han som er underordnet kvinnen – finnes ikke i mannskulturen (7).

Menns vold mot kvinner er strukturell, fordi det er innebygget i den mannlige identiteten å ha makt over kvinner, og vold er en måte å opprettholde makten på. En mann har ifølge mannskulturen rett til å bruke makt mot kvinner. Han må bare ikke gå over grensene for hva samfunnet har satt som ramme for kjønnsmakt.

Vold godkjent av samfunnet

Pornoen er kanskje det beste eksemplet på hvor akseptert og innebygd kjønnsmakta er i vårt samfunn. Gå til hvilken som helst kiosk og du finner 10-20 forskjellige svenske og importerte pornoblader. I dem beskrives bruken, utnyttingen av og volden mot kvinner som noe seksuelt frigjørende og opphissende. Ja, du kan jo like gjerne gå til matvarebutikkene eller bensinstasjonene. Og videobutikkene. Hver tiende videofilm i Sverige er en pornofilm. Men hver fjerde utleide film er en pornofilm (8).

Pornografi er overgrep mot de kvinnene og barna som er med i filmene/bildene. Og pornoen fungerer som reklame for overgrep. Sammenhengen mellom pornografi og kvinnemishandling, voldtekt, incest og andre seksuelle overgrep er helt klar (9). Men den ties i hjel, til og med når det er politiet som beskriver den, som i den daværende politiinspektør Monica Dahlström-Lannes bok Mot disse våre minste (10).

Pornografi er en seksualisering av kvinners underordning. I pornoen gjøres volden mot kvinner til noe sexy og tøft. Pornografi er underholdning, får vi vite. Og trykkefrihet. Dermed er pornoen det absolutte beviset på kvinners mangel på verdighet i dette samfunnet. For, som den amerikanske feministen Andrea Dworkin uttrykte det: «Når voldtekten din blir underholdning, er din mangel på verdighet fullstendig.» (11)

Det finnes, selges og leies ut så mye porno i Sverige i dag fordi så mange svenske menn liker det og er villige til å betale for det – kanskje også noen av dere som leser dette nå.

I Stockholm oppfordret politiet, på et åpent møte for noen år siden, oss kvinner til ikke å gå ut alene om kvelden og natta. Tema for møtet var «vold mot kvinner». Dette ble omtalt i massemedia uten kommentarer (12). Jeg ser nå bort fra den usynliggjøringa av kvinners virkelighet som det er at man nesten overalt og alltid fokuserer på den volden mot kvinner som foregår på gater og torv, selv om det virkelig farligste sted en kvinne kan ferdes, er i sitt eget hjem. Jeg ser bare på politiets konkrete oppfordring. Tenk dere om politiet oppfordret alle innvandrere til å holde seg inne om kvelden og natta på grunn av risiko for overgrep fra rasister i stedet for å hindre rasistene i å begå overgrepene. Da tror jeg tross alt at noen fortsatt ville reagere. Men at kvinner tvinges til å begrense sin bevegelsesfrihet, vekker ikke oppsikt. Det er naturlig i et samfunn der kvinner reduseres fra mennesker til objekt.

Ville dere menn ha akseptert portforbud på livstid? Ville dere stilltiende ha godtatt det uten å reagere hvis det handlet om en annen gruppe enn kvinner?

Vi kvinner utsettes stadig for seksuell undertrykking. Det gjelder oss alle, i alle aldre og i alle samfunn. Det kan være alt fra reklamens og dagligvarepornoens fornedrende kvinnebilder til slike voldsomme terrorhandlinger som voldtekt, kvinnemishandling og drap. Alle kvinner jeg kjenner – kvinnefrontere, naboer, venner, slektninger og arbeidskamerater – alle har vært utsatt for en eller annen form for seksuelle overgrep, ettersom jeg også regner med sånt som det å bli klådd på på bussen og på t-banen. Sammenlign de groveste formene for seksuell undertrykking; voldtekt og kvinnemishandling med andre former for fysiske overgrep, tortur og mord.

Hvorfor ser man ikke på kvinneundertrykking med tilsvarende alvor?

Økonomisk og seksuell undertrykking

Det er mange grunner til at man ikke vil se denne undertrykkinga, ikke vil analysere den og ta konsekvensene av den. Men jeg tror marxister har er ekstra grunn: det passer ikke inn i den tradisjonelle marxistiske analysen.

Wilhelm Reich skrev om marxistenes manglende evne til å analysere hvordan kampen mot den seksuelle undertrykkinga skulle føres. Det kom av at marxister var vant til å resonnere i økonomiske termer. Og det ligger noe grunnleggende positivt i bevisstheten om den økonomiske undertrykkinga. En person som blir klar over at han eller hun blir økonomisk undertrykket, vil også se at det finnes en undertrykker. Og det gjør personen sterk å reise seg mot kapitalisten, den som undertrykker henne økonomisk. Hatet mot undertrykkeren blir en spore, en ytterligere drivkraft til å reise seg.

Men å reise seg mot den seksuelle undertrykkinga fungerer helt annerledes. For i det tilfellet er undertrykkeren ikke bare den hatede kapitalisten. Det er også, for dem av oss som er heteroseksuelle, den mannen vi elsker og har valgt å leve sammen med. Kvinner kan ikke bare slippe til hatet mot undertrykkeren, vi vil også leve sammen med mennene. Viljen til å ta opp kampen mot den seksuelle undertrykkinga blandes med viljen til å minske og dempe bevisstheten om den, sånn at hatet ikke skal bli for stort til at vi skal orke å fortsette å elske. Analysen av hvordan vi skal kjempe mot den seksuelle undertrykkinga må bli annerledes. Men hvordan?

Marxismen har hittil valgt å slippe å diskutere det, slippe å analysere det. Hvis vi tvinges til å se hvordan den seksuelle undertrykkinga er strukturert og delvis organisert utenfor den generelle økonomiske analysen, vil vi også tvinges til å diskutere marxismens forhold til patriarkatet.

«Kvinneundertrykkinga er underordnet klasseundertrykkinga, kvinnekampen er underordnet klassekampen,» sier de mannlige marxistene.

Så er vi kvitt det problemet.

Det andre kjønnet

Nå har jeg snakket om de fysiske, seksuelle overgrepene. Men kvinner er annenrangs mennesker i alle sammenhenger i samfunnet. Jeg skal ikke snakke mye om det, jeg tror dere kjenner til en del av det allerede. Men jeg skal ta opp noen saker.

FN har lagt frem tallene som viser kvinnenes vilkår i verden (13).

75 prosent av alle arbeidstimer i verden utføres av kvinner.
10 prosent av alle lønninger går til kvinner.
1 prosent av all eiendom eies av kvinner.
De eiendomsløse er i hovedsak kvinner.

Innafor EU lever 55 millioner mennesker under fattigdomsgrensa. Over halvparten av dem er enslige mødre eller eldre kvinner (14). Kvinner har hovedansvaret for hjem og barn uansett om vi er utearbeidende eller ikke. I Sverige er det omtrent like mange yrkesaktive kvinner som menn (15). Av dem jobber nesten 40 prosent av LO-medlemmene som har små barn, uregelmessig eller har ubekvem arbeidstid for å orke/rekke både jobb ute og ansvar for hjemmet. Tilsvarende tall for TCO-kvinnene er 9 prosent og SACO-kvinnene 2 prosent (16).

I Sverige i dag er det arbeiderkvinnene som har de tyngste jobbene. Det er dårlig med heisekraner og gaffeltrucker innen helsesektoren, som Sven Lindqvist uttrykte det. 61 prosent av unge arbeiderkvinner utfører daglig tunge løft. Tilsvarende tall for menn og for privatansatte av begge kjønn er 46 prosent (17).

Av de sju dårligst betalte yrkene i Sverige, er seks typiske kvinneyrker: hjemmehjelp, vaskehjelp, butikkdame, kjøkkenhjelp, barnehageassistent og hjelpepleier. Ett er mannlig: lagerarbeider (18). På 1970-tallet minsket lønnsforskjellen mellom kjønnene, men på 80-tallet har den økt igjen, særlig for statsansatte (19). Hver femte heltidsansatte arbeiderkvinne når ikke opp til minstesatsen for sosialhjelp. Blant dem som jobber deltid er det naturligvis enda færre som når opp til den (20).

Nesten annenhver kvinne i Sverige jobber deltid (21). I de typiske kvinneyrkene er det ofte vanskelig å få heltidsarbeide. For eksempel er 74 prosent av alle stillingene innen apotekbransjen deltidsjobber (22). I løpet av 1980-tallet har deltidsarbeidet minsket blant kvinnelige funksjonærer, men økt blant kvinnelige arbeidere (23). Det er ikke rart at kravet om seks timers normalarbeidsdag har mest støtte blant kvinnene. Å jobbe deltid er å bekoste sin egen arbeidstidsforkortelse for å orke å jobbe med det ubetalt husarbeidet. Satt på spissen kan man si at mange av oss som lever sammen med en mann, jobber kortere arbeidsdag og får del i hans lønn mot at vi stiller som bakkemannskap for han og/eller hans barn. 93 prosent av all omsorgspermisjon blir tatt ut av kvinner (24).

Som pensjonister får vi igjen for det: Omlag 30 prosent av kvinnene lever på minstepensjon. Tilsvarende tall for menn er 6 prosent (25). Den sammenlagte, gjennomsnittlige pensjonen for kvinnelige pensjonister var ifølge statistikken for 1990 på 48.000 kroner, for mannlige var den 80.000 kroner (26).

En hel del av det jeg har sagt nå, tror jeg dere visste allerede. Jeg håper at dere visste det. Problemet er ikke at ingen vet det. Problemet er at ingen tar konsekvensene av det.

Og det er der min største skuffelse over den kommunistiske bevegelsen ligger. For hvis det er noe sted man kunne håpe å finne viljen til en virkelig analyse av kvinners vilkår, må det vel være innenfor den bevegelsen som har tatt på seg den store oppgaven å revolusjonere hele menneskeheten. Menn-skeheten var det …

Mannen som norm

Min egen historie fra venstresida er at jeg sist i tenårene gikk på studiesirkel hos FNL-gruppene. Det åpnet øynene mine for sammenhengen i verden. Jeg var med litt i bakgrunnen i FNL-gruppene. Jeg var også interessert i Nei til EEC-gruppene i begynnelsen av 1970-tallet. Jeg var generelt åpen mot venstre. Men det var i kvinnebevegelsen jeg følte meg hjemme og slo meg til. Og det var innenfor kvinnebevegelsen at jeg fikk mest skolering om samfunnet og verden.

Med årene førte det til et stadig sterkere behov for også å organisere meg som kommunist. Og jeg ble med i det nydannete SKA (Sveriges Kommunistiska Arbetarförbund). Min naivitet var stor. Jeg trodde at mennene der bare var uvitende om kvinners vilkår. Og når jeg kom med min kunnskap innenfor mitt område så skulle jeg bli møtt med samme respekt som andre som kom med sine kunnskaper for eksempel folk fra miljøbevegelsen. Det ble en bitter oppvåkning.

Når faglige spørsmål ble diskutert, var ikke mine erfaringer interessante. Jeg har jobbet innenfor det mest vanlige kvinneyrket i Sverige. Hvor mange vet da hva yrket mitt er?

Jeg har vært kontordame. Men ikke en gang når kvinnene jobbet for eksempel innenfor grafisk, som jo er et yrke som har status blant kommunister, var deres erfaringer særlig interessante. De var jo som oftest ikke fagforeningsledere eller satt i styret eller noe slikt. Og det enorme faglige arbeidet de gjorde på grunnplanet, blant annet gjennom å aktivisere sine arbeidskamerater, var liksom ikke fint nok.

Vilkårene på arbeidsmarkedet er skapt av menn, for menn. Og det såkalte kommunistiske faglige arbeidet gikk ut i fra den samme normen som kapitalens – heltidsansatte menn. Vi fattige kontordamer med dårlige arbeidsforhold, liksom våre søstre innenfor helsevesenet, var ingen ordentlig arbeiderklasse i følge den alminnelige definisjonen av arbeidere.

Lenge, lenge aksepterte jeg at vi kvinner alltid, i alle sammenhenger, kom i siste rekke. Jeg var overbevist om at vi, kommunistene i SKA, jo hadde det store felles målet å knuse kapitalismen, og at det måtte være overordnet.

At jeg til slutt ikke lenger aksepterte at kvinnene alltid kom i siste rekke, kom av at jeg innså at det ikke var bare det som skjedde. Ved å la kvinnene komme i siste rekke, allierte de kommunistiske mennene seg med kapitalen. Alle menn tjener på kvinneundertrykkinga i det små, men det er kapitalen som er den store vinneren. Direkte gjennom at kvinners underordning og splittinga mellom kjønnene gir økonomisk gevinst, men på lang sikt vil splittinga mellom kjønnene umuliggjøre det store: kampen for en revolusjon som skal føre til et klasseløst samfunn uten undertrykking. Selve forutsetninga for revolusjonen er jo at arbeiderklassen forener seg, at vi slåss sammen for både menns og kvinners rettigheter.

Kvinnekampen er revolusjonær. Å se verden fra en arbeidende kvinnes ståsted, er å gjennomskue kapitalen. Men samtidig er det å snu opp ned på hele det samfunnsmessig etablerte tankegodset siden det absolutt siste som ville falle dette samfunnet inn, ville være å ta utgangspunkt i arbeiderkvinnens vilkår, behov og rettigheter.

Jo mer kunnskap vi kvinneaktive innenfor SKA fikk om hvilke forhold kvinner i verden levde under, jo tydeligere så vi manglene i våre mannlige kameraters kunnskaper. For eksempel mener jeg, som flere menn innenfor venstresida, at en godt utarbeidet analyse av imperialismen og et anti-imperialistisk arbeid er uhyre viktig for oss i Sverige i dag. Men hvordan kan man snakke om en grundig analyse av imperialismen uten å ta med analysen av kvinnenes vilkår i den tredje verden? Kvinneundertrykkinga er jo en grunnleggende del av imperialismens økonomiske basis. En analyse av imperialismen som ikke tar opp usynliggjøringa av kvinners jordbruksarbeid, av kvinner som de viktigste matprodusentene og av kvinner som billig arbeidskraft, kan aldri bli en grundig analyse. For ikke å snakke om sexreisene, organiseringa av en prostitusjon så utbredt at hele land i Øst-Asia blir hallikstater, direkte skapt av imperialismen (27).

En analyse av kvinnenes vilkår i den tredje verden er absolutt nødvendig og må få konsekvenser for vår generelle analyse av imperialismen og for vår antiimperialistiske strategi.

At vi kvinneaktive i SKA begynte å forstå kvinnekampens avgjørende betydning for å forene arbeiderklassen og kampen for revolusjonen, førte til at vi drev stadig mer kvinnekamp innenfor SKA. Og da støtte vi på den virkelige motstanden. Da utviklet mennene sine herskerteknikker og gjorde alt de kunne for å kue oss og få oss til å holde kjeft.

Sammen med resten av utviklinga i SKA, førte dette til at en del av oss ble passive mens andre av oss gikk ut av SKA og trappet opp vårt arbeide i Kvinnefronten.

Overalt og alltid det samme

Det hadde ikke vært interessant å fortelle om dette her i dag, hvis det bare var noe som gjaldt SKA. Men det gjelder hele den såkalte venstresida både i Sverige og i resten av verden. Mens jeg jobbet med denne innledningen traff jeg en kvinne som er politisk flyktning. Hun kom til Sverige midt på 1970-tallet. Her møttes flyktningene fra hennes land i en gruppe. Etter flere år oppdaget hun flere tilfeller av kvinnemishandling og et tilfelle av incest i flyktningegruppa. Dette ville hun gjøre noe med. Men mennene prøvde å stoppe henne med den begrunnelsen at om det ble kjent, ville det ramme alle innvandrere og øke rasismen i Sverige. Hun sto på sitt og sa at det muligens kunne øke rasismen og det var hun lei for, men det fikk hun ta, heller enn at noen av kvinnene skulle dø i morgen. Hun ble faktisk ikke helt frosset ut av gruppa. Mannen hennes støttet henne, så helt utfrosset ble hun ikke – fordi hun hadde en manns støtte.

For to år siden viste jeg lysbildeforedraget «Hva vet du om porno – egentlig?» for ei kvinnegruppe på anarkistenes samling A-92 i Stockholm. Kvinnegruppa ble sett ned på av mange menn, som jo brukte tida til «viktigere» ting, som kampen mot fascismen. Porno interesserte dem ikke. De forstod ikke noe av pornoens kvinneundertrykking, og kunne i enda mindre grad se noen sammenheng mellom porno og kapitalismen – eller fascismen.

Pornoindustrien er en del av kapitalismen. Pornoindustrien tar utgangspunkt i en kvinneforakt som allerede finnes i samfunnet. Denne kvinneforakten forener de med den nysgjerrigheten og uvitenheten om sex som kjennetegner et puritansk samfunn. Det er det konseptet de bygger sin profitable virksomhet på. Det er jo ikke noe unormalt i et kapitalistisk samfunn. Og jo mer pornoindustrien kan flytte grensene for hva vi oppfatter som normalt, jo mer kan de selge.

De tjener penger – mye penger – på å spre en ideologi som sier at: en gruppe (menn) er overordna, og en annen gruppe (kvinner) er underordna, og at den overordna gruppen har rett til å øve vold mot den underordna.

Hvis vi stryker ordene «menn» og «kvinner» i denne beskrivelsen: Ville like mange forsvare at denne ideologien helt uforstyrra ble spredd i Sverige i det omfang den faktisk blir? Og hvis dette ikke handlet om kjønn, ville da de anarkistiske mennene på A-92 i Stockholm vært like ute av stand til å se fascistisk ideologi rett framfor øynene sine?

De anarkistiske mennene på A-92 har sjølsagt denne kjønnsblindheten til felles med mennene i andre venstregrupper. I min lokale gruppe i Kvinnefronten var vi en stund jenter som representerte nesten hver eneste venstregruppering; det var SKP, Rød Ungdom, syndikalistene, SKA, KPML(r) og VPK. Men nesten alle hadde gått ut av sin organisasjon – i skuffelse over at kvinnesak aldri sto på dagsordenen. Alle hadde vi bittert lært oss det som gjelder på venstresida: at den som snakker om kvinners vilkår i arbeiderklassen, snakker ut fra «kvinneperspektiv» og om «kvinnekamp». Men den som snakker om mennenes vilkår, snakker om «arbeiderklassen» og «revolusjonen».

Historisk har det vært likedan: arbeiderklassens kvinner har måttet bøye seg for arbeiderklassens menn. Alternativet har vært å drive kvinnekamp på borgerkvinnenes premisser.

Et illustrerende eksempel er kampen for stemmerett i begynnelsen av dette århundret (28). Borgerkvinnene med Fredrika Bremer-forbundet i spissen, krevde stemmerett for kvinner, og de mente at alle kvinner fra alle samfunnsklasser kunne samles til felles kamp. Men de krevde bare at kvinner med en viss inntekt eller eiendom skulle få stemmerett, det vil si det samme systemet som gjaldt for menn på den tiden. Borgerkvinnenes krav var altså en stemmerett for kvinner som ikke skulle komme arbeiderkvinnene til gode.

På den andre siden krevde arbeiderbevegelsen alminnelig stemmerett. Den kaltes «alminnelig», men skulle bare gjelde menn. Midt i mellom sto arbeiderkvinnene. Deres menn sa at kampen for den alminnelige stemmeretten ville svekkes om de på det daværende tidspunkt også krevde stemmerett for kvinner. Noen arbeiderkvinner bøyde seg for mennene, andre gikk sammen med borgerkvinnene i kampen for stemmerett for kvinner.

Takket være arbeiderbevegelsen, ble alminnelig stemmerett gjennomført for menn i 1918, men det var takket være borgerkvinnenes kamp at den alminnelige stemmeretten fra 1921 også omfattet kvinner.

Man kan si at uten arbeidermennenes kamp hadde stemmeretten for kvinner ikke kommet arbeiderkvinnene til gode, men uten borgerkvinnenes kamp hadde den alminnelige stemmeretten ikke kommet arbeiderkvinnene til gode. Skal vi noen gang trekke noen lærdom av historia?

Venstresida – mennenes høyborg

Hittil har ikke venstresida villet trekke noen lærdom av kvinners erfaringer. Hittil har venstresida vært mannens høyborg. Og sånn kan det sikkert fortsette.

Jeg var med på en heftig og militant «Ta natta tilbake»-demonstrasjon på den internasjonale kvinnedagen for noen år siden. Det var ungdommer som arrangerte den, og det var mange gutter med på demonstrasjonen. Derfor var det tillatt med rop som: «Knus sexismen», men ikke tillegget – «kvinnekamp». Da begynte gutta høylytt å rope andre slagord i stedet. Det var guttene som bestemte hvordan jentenes «Ta natta tilbake»-demonstrasjon skulle være. Jeg kjente meg igjen. Og jeg tror nok at de unge jentene er innstilt på å bøye seg. Ikke minst i glede over at guttene faktisk var der. Historien gjentar seg.

Men vi som tilhører mødregenerasjonen, vi har ikke lyst til å bøye oss lenger. Vi synes at enten får gubbene på venstresida skjerpe seg, eller så får det være. Dere synes kanskje det høres hardt ut. Uforsonlig. Negativt mot menn. Det er jo ikke så lett for mennene heller.

Selv synes jeg ikke at jeg forlanger så mye. Se hva jentene sier på tegningen her. Den er hentet fra et faglig studieopplegg om lønnsdiskriminering (29).

Hva sier dere om å holde dere i bakgrunnen et par århundrer? Ikke noe særlig, hva? Selv er jeg ikke så rettferdighetskrevende som jentene på tegningen. Jeg forlanger bare at dere skal utvide synsfeltet. Skaff dere kvinneperspektiv. Og gjør det nå!

Hva dere bør gjøre

Hva betyr det konkret? Mange ting. Det absolutt første og viktigste:

– Slutt å skyve fra dere ansvaret

Når dere for eksempel får kritikk for at tidsskriftet deres mangler kvinneperspektiv; ikke skyld på at kvinner er så dårlige til å skrive, at dere har bedt dem om å gjøre ditt og datt, at dere synes det er så viktig, men kvinnene gjør jo ingenting selv om de blir bedt.

Det er deres jobb å trene opp kvinnebevisstheten. Et av de store problemene når det gjelder forståelsen av kvinneundertrykkinga, er at dere ikke kan sette dere inn i hvordan kvinners verden ser ut. Da vi var småjenter, lærte vi oss tidlig å forstå noe av deres verden, mens dere ikke hadde peiling på vår. Vi leste både pikebøker og guttebøker, dere leste bare guttebøker. Vi så filmer om gutter, de fleste filmene vi så handlet om gutters verden for det er så få som handler om jentenes. Og var det noe som handlet om jenters verden, så valgte dere bort det. Dere vet så lite om oss. Dere må forandre på det! Lytt til kvinnene rundt dere. Les bøker om kvinners vilkår. Se filmer og tv-programmer med kvinnevinkling. Det er ikke ofte de sender slike programmer, men det hender. Tren opp bevisstheten for å ta igjen alt det dere har gått glipp av under oppveksten og frem til nå. Det er ikke vi som skal fikse dette for dere, det er dere som skal forandre dere.

– Bruk kvinnebriller

Prøv å tenke ut fra et kvinneperspektiv. Prøv å sette dere inn i hvordan det er som kvinne å være «omgitt av en både reell og symbolsk makt», som Leif Nylén skrev i Dagens Nyheter like etter 8. mars i år (30). Og som han sier:

«… leve i et samfunn der menn fremdeles hovedsakelig er de høyeste sjefene, de ansvarligste politikerne, de største ekspertene eller de mest respekterte kunstnerne.

Så avgjørende som kjønnet – biologisk og kulturelt – naturlig nok må være for vår grunnleggende identitetsopplevelse, må det vel ofte føles som å være på besøk, ikke i et fiendeland, men i et fremmed land uten en naturlig identifikasjonsmulighet med «makthavernes» biologi og kulturelle mønster. Jeg vet selv hvor unaturlig og språkløs jeg kan føle meg hvis jeg havner i kvinnedominerte miljøer og situasjoner – utenfor «brorskapet».»

Det finnes et kjønnsfellesskap på samme måte som det finnes klassefellesskap. Se det. Se hvilke konsekvenser det har.

– Se kvinnevinklinga

I så å si alle spørsmål finnes det kvinnelige og mannlige aspekter. Siden vi lever i et samfunn der mannen er norm og kvinnen avvik, er det de mannlige aspektene som framføres i alle sammenhenger.

Når dere diskuterer faglige spørsmål, så tenk over kvinnenes vilkår. Hvilke forhold kan kvinner drive faglig arbeid under? Hvilke spørsmål er viktige å prioritere sett fra et kvinneperspektiv, det vil si en deltidsarbeidende og lavtlønnet.

Når man diskuterer arbeidsmiljø, er asbestproblemet en mannlig vinkling. Tenk ut en kvinnelig!

Øv dere i å tenke på at ingenting i samfunnet er kjønnsnøytralt. Hvis dere diskuterer de kjønnsnøytrale «MLT» – markedslønnstilleggene – innenfor offentlig sektor, så spør dere hvor mange av dem som går til kvinner. Svaret er cirka 5-10 prosent. Vi pleier å kalle dem «manns-lems-tillegg».

Når massemediene diskuterer den økende «ungdomsvolden», så er det «guttevolden» de snakker om. Og egentlig er det ingen som tror at det handler om en gjeng med jenter som gjør innbrudd i butikker, juler opp innvandrere, setter fyr på kirker, velter gravsteinene til jøder som har overlevd konsentrasjonsleirene, skjærer over halsen på hverandre, antaster gutter og mishandler dem seksuelt som ren underholdning – og så får mer medlidenhet enn sine ofre, siden de – i følge vanlig forklaring – oppdras av enslige fedre som i sin overbeskyttende engstelse for sine døtre, er årsaken til at døtrene begår disse mannehatske forbrytelsene (31). Nei, det er ingen som tror det. Men kjønnsnøytraliteten usynliggjør jentenes virkelighet og hindrer oss i å lage en virkelig analyse av fenomenet.

– Gi avkall på følelsesmessige privilegier

Kjersti Ericsson skriver i heftet Den progressive mannen – alliert eller bremsekloss? at menns fordeler av kvinneundertrykkinga handler om håndfaste privilegier, men også om følelsesmessig trygghet og identitet som mann (32). Hun skriver:

«Lyrikeren Rolf Jacobsen har skrevet et dikt om hvordan det føles når kona hans dør. Men dette diktet forteller ikke bare hvordan det er å miste noen en er glad i. Det sier også mye om kvinnerollen i samfunnet vårt. Diktet lyder slik:

To hender var som et hus
De sa:
Flytt inn her.

Ikke regn, ikke frost, ikke frykt.
Jeg har bodd i dette huset
uten regn, uten frost, uten frykt
til tiden kom og rev det ned.

Nå er jeg ute på veiene igjen.
Kappen min er tynn. Det trekker opp
til sne.

Tiden kommer til å rive ned dette huset for alle mannfolk, for kvinnene kommer ikke til å fortsette å være varmestuer for menn i all evighet. De har større oppgaver i livet og historia. Kanskje er det noe av dette mannfolk aner – og som skremmer dem like mye som oppvask og kjønnskvotering.»

Kjenn etter. Tenk over hvordan dere følelsesmessig opplever kvinnefrigjøringa. Diskuter det med andre menn. Støtt kvinner som river ned husene. Kanskje det går an å bygge et annet slags hus, kvinner og menn sammen. Dere må også ta

– et oppgjør med bruken av herskerteknikker

Det er jo slik at menn benytter seg av spesielle herskerteknikker for å jekke ned og stoppe kjeften på kvinner. Det er like vanlig innafor venstresida som overalt ellers. En av deres oppgaver blir derfor å lære dere å kjenne igjen deres egne herskerteknikker og øve dere på å slutte å bruke dem. Berit Ås, norsk kvinneforsker og politiker, har satt navn på de fem vanligste (33).

Herskerteknikkene kan brukes én og én eller i kombinasjon. Og de fem vanligste i følge Berit Ås er:

1. Usynliggjøring. Usynliggjøringa skjer når kvinner blir glemt, forbigått eller overkjørt. Herskerteknikken usynliggjøring forteller oss kvinner at vi ikke er noe verdt, at det vi har å komme med ikke er viktig, at vi personlig er uten betydning. Det er svært vanlig at menn henvender seg til menn, utelukkende snakker til menn (hvis det da ikke gjelder kaffe) og refererer bare til hverandres uttalelser på møter hvor begge kjønn er representert.

2. Latterliggjøring. Latterliggjøring er det som skjer når kvinners innsats blir hånet, utledd eller sammenlignet med dyr, for eksempel høns. Og det er når kvinner blir fremstilt som spesielt følsomme eller seksuelle eller kalde og kyniske; altså når man diskuterer hvordan og hvorfor de sier noe i stedet for å diskutere hva de sier. – Det var jo bare fleip, sier mennene. Men det er en metode for å bringe noen til taushet.

3. Tilbakeholdelse av informasjon. Tilbakeholdelse av informasjon er når menn som en selvfølge henvender seg til andre menn, mens kvinner ikke får informasjon om viktige saker på arbeidsplassen og i det politiske livet.

4. Dobbeltstraffing. Dobbeltstraffing skjer når det både er feil det som kvinner gjør og det de ikke gjør. «Damn if you do, damn if you don’t.» For eksempel når kvinnene i kvinnebevegelsen blir beskyldt for å være årsak til skilsmisser og samtidig beskyldes for at de ikke er aktive nok i politikken.

5. Påføring av skyld og skam. Det skjer gjennom en kombinasjon av latterliggjøring og dobbeltstraffing. Et eksempel på dette er når kvinnene på venstresida får høre at vi ikke er drivende nok, samtidig som at de som er det, får høre at de ikke er representative for kvinnene i gruppa, at de er dominerende – ordentlige hekser.

Det kan også skje gjennom en omdefinering av virkeligheten, som når ei mishandla kvinne får høre at det var hun som hadde skylda for mishandlinga – på grunn av sin personlighet eller sine handlinger – når ansvaret på denne måten tas fra gjerningsmannen.

– Avslør skinnproblematisering

Det er omdefinering av virkeligheten som finner sted også når vi kvinner får dytta på oss og tar på oss ansvaret for kvinneundertrykkinga. Sånne former for ideologisk undertrykking er ofte vanskelig å gjennomskue, siden vi blir påvirka indirekte. Derfor er det spesielt viktig at vi snakker med hverandre om hvordan undertrykkinga opprettholdes.

Som oftest blir vi kvinner usynliggjort i kjønnssammensatte forsamlinger. Når vi likevel klarer å ta opp kvinneundertrykkinga til debatt i sånne sammenhenger, blir vi som oftest møtt med ulike typer skinnproblematisering for å skjule mannsmakta (34). Eksemplene på skinnproblematisering er mange, så jeg skal bare nevne noen få:

– Problematiser kvinnene. Dette er en skyll-på-offeret-taktikk, akkurat som i eksemplet med den mishandla kvinnen som blir gjort ansvarlig for mishandlinga. Dette er også en taktikk som ofte benyttes av den enkelte mann mot den kvinnen han lever sammen med.

– Krymping. Kvinner gjøres til en «undergruppe», og man snakker om «kvinner, barn, handikappede og eldre» som smågrupper utenfor den normale (les mannlige) verden. Som om ikke kvinner fins innafor alle disse gruppene og som om ikke kjønnsproblematikken går langt utover det.

Kvinnebevegelsen pleier å svare at vi er verdens største minoritet – på bare 51 prosent!

Metoden kan også gå ut på at man understreker at de viktige kampene foregår et annet sted, blant de viktige spørsmålene som arbeid/kapital, svart/hvit, demokrati/diktatur.

– Rokering. Her prøver man å få det til å se ut som om det er kvinnen som står bak alt og derfor har den egentlige makta; i familien, over barna, at mannen på grunn av sin kjærlighet til og sin avhengighet av kvinnene er underordna henne osv.

Ei venninne møtte en gang et rokeringsargument på denne måten: – Det er ikke engang sant at kvinnene har makta over kjelene. Men hvis vi hadde det, så er det likevel menn som har den økonomiske, sosiale, ideologiske, religiøse, kulturelle, politiske og alt-hva-det-kan-være-makta i dette samfunnet. Og hadde de villet ha makta over kjelene så hadde de helt sikkert tatt den også!

– Definer en ny mannsrolle

Kjersti Ericsson har også skrevet (35):

Det finnes forskjellige former for borgerskapets diktatur – vi har borgerlig demokrati, og vi har fascistisk diktatur. Med en litt haltende sammenligning kan vi si at kvinnemishandling, voldtekt osv, det er mannsmaktas fascistiske diktatur.

Hun skriver videre at det er helt feil å tro at vi kvinner synes at mannsrollen bare er noe dritt. Noen sider ved mannsrollen kunne vi kvinner også ønske oss. Hun skriver:

Vi vil kunne reise oss og synge ut når vi mener vi blir tråkka på – uten å få angst eller dårlig samvittighet for det. Vi vil bli hovedpersoner i vårt eget liv. Vi vil ha en selvfølgelig trygghet på at vi også har rettigheter som vi kan slåss for. Vi vil interessere oss for alt i universet. Vi vil kunne la oss oppsluke av ei sak eller et emne og jobbe konsentrert med det uten at samvittigheten gnager konsentrasjonen i småbiter. Vi vil bli trygge på kroppen vår, at den er fysisk i stand til å gjøre det vi vil. Dette er noen av de flotte sidene ved mannsrollen som vi også vil ha del i.

Når vi krever at dere må forandre dere, så mener vi ikke at alt med dere er noe dritt. Men mannsrollen sånn som den er nå, forutsetter makt over kvinner. Og når vi krever at dere forandrer dere, så mener vi ikke at vi vil ha menn som går i åttendemarstog og føler seg som den snille gutten i klassen som gir eple til frøken. Vi vil ha menn som i solidaritet med kvinnene og i egen interesse jobber aktivt med å skape en revolusjonær mannsrolle.

Marxismen og patriarkatet

Og hvis dere vil diskutere mer på det intellektuelle planet, finnes det faktisk en hel del spennende tanker rundt temaet «kvinner og marxisme». Venstresida i Sverige har gått glipp av alle de interessante diskusjonene om marxismen og patriarkatet som spredte seg i mange land på 1980-tallet. Disse diskusjonene gikk for det meste mellom radikale feminister, men en og annen mann etter Engels har faktisk brydd seg om kvinners vilkår, for eksempel Eli Zaretsky som skrev boka Det personlige er politisk. Kapitalen, familien og privatlivet (36). Den ble til og med gitt ut på svensk i 1976. Jeg kjøpte rundt 20 bøker for én krone stykket på salg i begynnelsen av 80-åra og gav dem til en del mannfolk innenfor SKA på den tiden, men jeg tror ikke at noen leste den.

I antologien Feminisme og marxisme – en forelskelse med forhindringer, skriver den amerikanske økonomen og forskeren Heidi Hartman at

Verken Engels, Zaretsky eller Dalla Costa i tilstrekkelig grad analyserer arbeidsprosessen i familien. Hvem har utbytte av kvinnenes arbeide? Utvilsomt kapitalistene, men helt sikkert også mennene som i egenskap av ektefeller og fedre får personlig service i hjemmet. Innholdet i denne oppvartningen kan være forskjellig i ulike klasser og etniske grupper, men det faktum at de vartes opp står fast. Mennene har også høyere levestandard når det gjelder luksusforbruk, fritid og personlig service. En materialistisk analyse må ikke se bort fra dette avgjørende punktet. Som en følge av den, har mennene en materiell interesse av at kvinner fortsatt blir undertrykt.(37)

Heidi Hartman mener at kapitalismen og patriarkatet er to forskjellige maktsystemer; i kapitalismen er klassebegrepet det sentrale og i patriarkatet er kjønnsbegrepet det sentrale. Hennes teori tar utgangspunkt i at kapitalismen og patriarkatet er to systemer i vårt samfunn som påvirker hverandre, motvirker og samarbeider. At patriarkatet fantes i noen form før kapitalismen, at kapitalismen tilpasset seg denne allerede eksisterende maktstrukturen, men at patriarkatet også forandret seg under påvirkning av kapitalismen.

Andre mener at det er ett maktsystem og at man bør diskutere forholdet mellom klasse og kjønn innenfor dette systemet. Problemet er da at i den tradisjonelle marxistiske teorien er ikke kjønnsdelinga problematisert. Kvinneundertrykkinga ble bare sett på som en følge av klasseundertrykkinga, uten egen materiell basis.

Det går an å diskutere disse ulike teoriene. Det er jo ingen tvil om at marxismen har vært svært tåkete i sin analyse av kvinneundertrykkinga. På venstresida anses teoribygging i andre sammenhenger som svært viktig. Men når det gjelder kvinneundertrykkinga, virker det som om den alminnelige oppfatninga er at det er noe marxister verken vil eller behøver befatte seg med. Så hvilke konklusjoner skal vi marxistiske feminister trekke av at mannlige kommunister ikke en gang bryr seg om å sette seg inn i, langt mindre diskutere det for oss så avgjørende spørsmål som kjønn/maktstrukturen er? Hvordan er det med marxismen og feminismen? Skal vi ha et forhold eller skal vi skilles?

Kjønn og makt

I dag befinner jeg meg i samme situasjon som jeg gjorde for snart tyve år siden. Jeg er organisert som feminist, men ikke som marxist. Det føles halvt. For noen år siden var jeg på en enormt lærerik konferanse om kjønn og makt. Den var organisert av ROKS, «Riksorganisasjonen för kvinnojourer i Sverige» (Krisesentrene for mishandla og voldtatte, oversetters anm), og handlet om pornografi (38). Det var en historisk konferanse. Det kom kjente forelesere fra Sverige, Norge og USA; professorer, forfattere og debattanter, personer som hadde viet tiår til studier av sitt emne, å analysere det, forske i det og skrive lovforslag til spørsmålet. Også deltakerne var blant de mest kyndige innen området. Det var en viktig konferanse, en internasjonal samling om emnet, utveksling av erfaringer og en satsning innenfor såvel nasjonalt som internasjonalt samarbeid. Følgene har blitt store – innafor kvinnebevegelsen. Men i massemedia ble ikke konferansen nevnt med et ord.

Sånn er det å jobbe med kvinnespørsmål. Sånn er vilkårene for oss. Både i det borgerlige Sverige og innafor den såkalte venstresida.

Etter konferansen følte jeg meg usikker på alle de nye tankene jeg hadde fått, det var vanskelig å analysere alt som var blitt sagt fordi klasseperspektivet ikke var til stede hos en del av foreleserne. Akkurat da var det ekstra vanskelig å ikke være organisert også som kommunist.

På den annen side var det ingen menn fra den kommunistiske bevegelsen blant de få mennene som deltok på konferansen. Og det hadde jo ikke vært noen hjelp for meg å være organisert et sted hvor kjønn og makt var usynliggjort eller ganske enkelt ansett som mindre viktig.

Og hvordan blir framtida?

Jeg leste en artikkel i Aftonbladet i forbindelse med at jeg begynte å jobbe med denne innledningen, en artikkel om venstresida i Sverige i dag, og den het «Er venstresida en gråhåret mannlig akademiker?» Ja, dessverre er det nok sånn. Og blant de som er yngre, ser det ut til at det er den samme ideologien som gjelder som blant de gråhåra.

En stor del av den voksende gruppen personer som ikke stemmer ved valg i dag, er kvinner som jobber i offentlig sektor. Samtidig ser vi i Kvinnefronten stadig flere kvinner som vil engasjere seg politisk. I dag vokser Kvinnefronten som organisasjon selv om det går langsomt. Ulike nettverk oppstår mellom kvinner rundt i landet. Ett kvinneparti har blitt starta og holder på å bygges opp. Det er altså ikke sannsynlig at det er kvinnene som er blitt mindre politisk interessert. Men stadig flere, inkludert meg selv, ser det som umulig å arbeide partipolitisk, og som stadig vanskeligere i det hele tatt å jobbe politisk sammen med menn. Denne utviklinga skremmer meg siden det er min dypeste overbevisning at menn og kvinner en gang, et sted må kunne møtes.

Det burde mane til ettertanke hos dere menn. Venstresida kunne være en bevegelse også for kvinner, for arbeiderkvinner, for debatt om begreper som makt og kjønn, for diskusjon og analyse av kvinners virkelighet. Det er ikke sånn i dag. Og så lenge det ikke er sånn, tror jeg ikke venstresida har noen framtid som de som kan forene folk i Sverige, verken i dag eller framover. Ikke noen del av venstresida. En énkjønnet venstreside i framtida vil lykkes like lite som venstresida har gjort fram til i dag. Og så lenge den ser ut som i dag, kommer det til å handle om en énkjønnet venstreside.

Det går an å rette på det. Det går an å gjøre venstresida til et forum for hele arbeiderklassen, både kvinner og rnenn. Men det kreves en hel del for at det skal bli et sånt forum. Det kreves at dere begynner å tenke på en helt ny måte, arbeide på en helt ny måte.

Hvis dere vil ha oss kvinner med.

Valget er deres.

Noter

Totalt anmeldte tilfeller av kvinnemishandting i 1992:15.152. ROKS (Riksorganisationen för kvinnojourer i Sverige). [Tilbake]
Leif G W Persson: Kvinnomisshandel – en kortfattad kriminologisk beskrivning. [Tilbake]
SOU 1982:61 Våldtäkt och andra sexuella övergrepp. [Tilbake]
Unni Rustad (red) m.fl: Porno. Friundervisningens Forlag, Norge 1982. [Tilbake]
Marylin French: Krigen mot kvinnene, 1992. [Tilbake]
I «Kristofer landslag» fra 1442 stod det at «beste tingen bonden har i sitt hus, er hans ektevidde hustru». Voldtekt fantes ikke som forbrytelse, men tyveri av annen manns hustru var med som eiendomsbrudd i «Tjuvabalken». [Tilbake]
Naturligvis finnes ikke noe sånt som en underordnet mann. For selv om en mann mot formodning skulle la seg dominere av sin kone, så er han jo ikke underordnet kvinner i samfunnet for øvrig. Men myten fungerer siden den gjør at menn ikke stiller spørsmål ved mannsrollen. [Tilbake]
Film og video nr 7/8. [Tilbake]
F.eks Andrea Dworkin: Letters from a War Zone, Secker & Warburg USA 1988. [Tilbake]
Monica Dahlström-Lannes: Mot dessa våra minsta. Seksuella övergrepp mot barn. Gothia/Rädda barnen, 1990. [Tilbake]
Se note 9. «When your rape is entertainment, your worthlessness is absolute.» (Min uautoriserte oversettelse.) [Tilbake]
Dagens Nyheter 13/12 1990 m.fl. [Tilbake]
FNs kvinnekonferanse i København, 1975. [Tilbake]
Marianne Eriksson: Är EG en kvinnofälla? Nej til EGs skriftserie nr 10 (1993), samt Kvinnefronten m.fl.: Litt du trenger å vite om kvinner og EF. Norge, 1990. [Tilbake]
SCB (Sveriges statistiske sentralbyrå). [Tilbake]
Kvinnofronten: 6 timmars arbetsdag åt alla – med 8 timmars lön! Debattskrift 1987, 1988. [Tilbake]
(Note 17, 18, 19, 20, 23, 25 og 26 kommer fra Sven Lindqvist i Dagens Nyheter 10., 13., og 15. mai 1990, men jeg har valgt å angi hvor han har opplysningene fra.) 17. LO-rapport: Om ungdomars välferd, 1990. [Tilbake]
SCB: På tal om kvinnor och män, 1990. [Tilbake]
Se note 18. [Tilbake]
Se note 17. [Tilbake]
Se note 15. [Tilbake]
Se note 16. [Tilbake]
Se note 17. [Tilbake]
Se note 15. [Tilbake]
Se note 18. [Tilbake]
Se note 18. [Tilbake]
Kjersti Ericsson: Søstre, kamerater! Forlaget Oktober, Norge 1987. [Tilbake]
Lotta Forsman/Marianne Paas: «De få vara tacksamma att vi ge dem arbete.» En bok om arbeiderkvinnenes kamp i Sverige, PAN/Norstedts 1976. [Tilbake]
TCO-S, KTK, Ptk: Rätt ska vara rätt! Ett diskusjonsmaterial om lönediskriminering, 1987. [Tilbake]
Dagens Nyheter 12/3 1991. [Tilbake]
Amy Elman: «Den svenska modellen», i boka Pornografi – verklighet eller fantasi? ROKS 1991. [Tilbake]
Kjersti Ericsson: Den progressive mannen – alliert eller bremsekloss? AKP(m-l) 1986. [Tilbake]
Se også De fem härskarteknikerne! Brosjyre fra ROKS, 1990. [Tilbake]
Ann-Sofie Hermansson beskriver i sin oppgave Arbetarrörelsen och feminismen (Sociologiska Institutionen vid Göteborgs universitet, 1993) Yvonne Hirdmans teorier om skinnproblematisering. [Tilbake]
Se note 32. [Tilbake]
Eli Zaretsky: Det personliga är politiskt. Kapitalismen, familjen och privatlivet, Prisma 1976. [Tilbake]
Hillevi Ganetz (red) m.fl: Feminism och marxism. En förälskelse med förhinder. Arbetarkultur 1986. [Tilbake]
Konferansen er dokumentert i boka Pornografi – fantasi eller verkelighet? ROKS 1991. [Tilbake]

Relaterte artikler

Vietnamkrigen og Norge

Internasjonalt

Karasjok – og skeiv sosialisme

Hvorfor truer Vesten Kina med krig?

Gnist kommer ut minst 4 ganger i året. Vi presenterer en bred variasjon av stoff, som kvinnekamp, klima, internasjonale saker og økonomi. Alt i et marxistisk perspektiv. Tegn abonnement

150 kr for ett år med Gnist

Bokomtaler

«Annleislandet» – og det nasjonale spørsmålet

AKP

Publisert 01.01.94

av Hans Olav Brendberg

Det «nasjonale spørsmålet» er ikkje «Iøyst» ein gong for alle. Like lite som velferdsstaten «løyste» det «sosiale spørsmålet».

Etter at nyliberalismen vann fram i Storbritannia på slutten av 1970-talet, vart han seld til folk med Falklandskrig, kronprinsbryllup og slagord om å «make Britain great again». Det verka. For sjølv om Storbritannia som stormakt er ein vits, er historia der – som alle stader – ein del av det politiske landskapet. Truleg går det enno an å gjera politisk mynt på gamle imperiedraumar i Storbritannia – sjølv om landet utspelte si rolle som verdsmakt under siste storkrigen. Det er verre å slå politisk mynt på norsk historie når den same nyliberalismen skal seljast her ti år etter. Jan Henry-effekten, DNA sin ynskereprise på Knut Hoem-marerittet frå 1972, var eit slag i lufta. Og når syttandemai-komitear nektar folk å ta med seg paragraf 1 i Grunnlova i toget på grunnlovsdagen, vert det heile synleg parodisk. Det er rett og slett verre å passa dei nyliberalistiske ideala inn i den norske samanhengen. Og når DNA gjer det, får dei det nasjonale spørsmålet i fanget.

«Annleislandet»

Visst finst det nasjonale særdrag. Nokre av desse – som at britane drikk te, medan nordmenn drikk kaffi – har knapt serleg politisk tyding. Men andre har politisk tyding – enkeltvis – og i den større samanhengen den politiske nasjonen utgjer.

«Annleislandet» har vorte eit omgrep i det politiske ordskiftet her i landet i denne EU-runden. Nokre rynker på nasen av det – men omgrepet vert brukt – av di det på den eine sida gjev namn til noko folk oppfattar som reelt. På den andre sida er det så vagt at folk legg ulike ting i det. Det nasjonale spørsmålet her til lands dreier seg ikkje lenger om grunnleggjande demokratiske rettar, som i Kurdistan, eller om å samla alle nordmenn i ein stat, som i Irland. Det vil likevel ikkje seia at «det nasjonale spørsmålet» er «løyst» ein gong for alle. Like lite som at velferdsstaten «løyste» det «sosiale spørsmålet» på sekstitalet. Dei fleste menneskelege skipnader har det sams at dei gjev mellombels – og utilnærma – løysingar. Det gjeld for den del sosialismen, om ein så talar om sosialisme i russisk eller kinesisk tapping.

Marxistisk latin

Nasjonane er eit produkt av dei borgarlege revolusjonane, som i sin tur var eit resultat av at borgarskapen som klasse hadde vakse seg so sterk at han trong til å sprenga dei råmene føydalismen sette for produksjon, handel og politikk. Dette skulle vera eit nokso greitt samandrag av gjengs marxistisk latin når det gjeld det nasjonale spørsmålet. Mykje sant er det i det óg. Det er berre det at det stemmer berre av og til.

Ein nasjon som Saudi-Arabia er eit produkt av ei religiøs rørsle som vaks fram som ein reaksjon på forfallet i den ottomanske staten på slutten av 1700-tallet. Nokon borgarskap i tradisjonell tyding er det vanskeleg å øygna som drivkraft i den tidlege wahabismen – byrjinga på den nasjonale revolusjonen som endte med etableringa av kongedømet til Saud-familien. Gjer ein kapitteloverskriftene i verdssoga til fasitmodell for all nasjonal framvokster, må det bli gale. For det som er typisk for nasjonal framvokster, er nett ei mengd variasjonar – alt etter kor på kloden dei er – og om det dreier seg om store eller små nasjonar.

Føydalisme i Noreg?

Det same er det viktig å ha klart for seg når det gjeld Noreg.

Kva føydalisme var det som rådde i Noreg før 1814? Ei kan for so vidt seia mykje om den sosiale organisasjonen i Noreg på 1700-tallet. Føydalisme var det likevel ikkje. Å tru at nokon tradisjonell borgarskap var drivkraft i 1814-revolusjonen, vert like gale. Kven skulle det vera – sagbrukeigarane som gjekk konkurs nokre år etter? Stutt sagt: Ein kan bruka marxismen anten til å gå med hovudet eller ræva fyrst. Å gjera som mange – berre å glåpe mot dei store utsyna marxismen gjev – vert like gale som berre å grave seg ned i detaljane.

For å setja opp eit grovt skjema: Grunnleggjande for norsk politisk historie er det at Noreg aldri vart føydalisert i mellomalderen. Her i landet leigde anten småbøndene jorda på etter måten sikre vilkår, eller dei åtte henne. Flukten frå landsbygda – anten ein snakkar om Storbritannia eller Peru – dreier seg om at fattigfolk systematisk vert fråtekne høvet til å livnæra seg på bygdene, og difor søkjer inn til storbyslum der dei lever frå hand til munn – som rein «arbeidskraft». Denne prosessen har aldri vorte gjennomførd i fullt mål, og ein gong for alle, i Noreg. Kvotepolitikken i fisket er nett eit uttrykk for det.

Den norske arbeidarrørsla skjøna delvis at ein slikt «flukt fra landsbygda» ville vera til skade for arbeidarklassen – av di det ville gjeva arbeidskjøparane meir makt over arbeidsmarknaden. Difor er Noreg «annleis» – med ein viss grad levande bygdesamfunn, ei fagrørsle som trass alt er sterkare enn i dei fleste andre europeiske land – og nokso stor sosial likskap.

Den norske nasjonalstaten har vore ein føresetnad for dette: Konsesjonslover, råfisklov, kollektive tariffavtalar, landbrukssamvirke. Alt dette er institusjonar som er bygt opp innanfor det politiske spelerommet den norske nasjonalstaten har gjeve. Det nasjonale spørsmålet i Noreg er i grunnen så einfelt: Det gjeld å sikra at nasjonalstaten også i framtida skal gje folk effektive maktmiddel andsynes den «frie» marknaden og kapitalen.

Fisk og politisk makt

Men så er det ikkje så einfelt, likevel. Nasjonen dreier seg om meir enn politiske institusjonar og økonomisk styring. Det var knapt råfisklova folk risikerte liv og lemer for under siste krig. Det nasjonen har gjeve i vår del av verda, er eit legitimt fundament for politisk makt – og politiske strategiar. Nasjonen utgjer ein fellesskap på tvers av slike skil i samfunnet. Nasjonar – det dreier seg om språk, tradisjonar, historiske minne – ein vev av ting der sams kulturdrag og etablerte verdiar er renningen, politiske konflikter innslaget. Det som skjer når renningen ryk, er ikkje at eit sigerrikt proletariat taktfast kan marsjera fram og trø ned dei gamle borgarlege dygdene på vegen mot sosialisme. Tvert om er det då ein verkeleg får «kreftenes frie spel» – i verste fall situasjonar som krigsherranes Kina i mellomkrigstida eller dagens Jugoslavia.

I slike urotider har faktisk småfolk anna å tenkja på enn å byggja «makt nedanfrå» – slike ting som å berga mat, klede, liv og lemer for seg og sine. Difor har og den sosialismen som har vakse ut av slike situasjonar, vore «fødd med rynkar». Men samstundes: Det som gav legitimitet til ein Tito, ein Mao – eller for den del Stalin, så lenge han levde – var at dei greidde etablera ein ny renning i slike kaossituasjonar.

Nasjonen gjev i vår situasjon sjølve forutsetningane for fornuftig politisk tenkjing og handling, nett av di han gjev eit slikt råmeverk. Og føremunen nasjonen har, er at han gjev spelerom for meir enn elitane. Det er faktisk berre eit mindretal – rett nok stort – som veit serleg om den franske revolusjonen, som er grunnleggjande for å skjøna politiske ideologiar og handlemønster i vår del av verda. Men du skal vera flink om du har unngått å høyra noko om 1814 – som i og for seg er samme historiske ovringa, om så i norsk utgave – med alt det inneber. For å byggja eit samfunn med makt nedanfrå – for ikkje å snakke om sosialisme – trur eg ikkje ein kjem utanom ein politisk dialog innanfor eit råmeverk av kjente føresetnader. Her er nasjonen på den eine sida stor nok som eining til å gje handlekraft andsynes internasjonale marknadskrefter og stormaktsspel, på den andre sida liten nok til å vera nett så inkluderande at gud og kvar mann i prinsippet kan ta del i politiske ordskifte og avgjerdsprosessar. Det politiske ordskiftet på til dømes «europeisk» nivå krev nett så mykje kjennskap til «Cassis de Dijon», «subsidaritetsprinsippet» og anna at den store mengda er ekskludert på førehand. Det veit dei óg.

Kampområde

Kva skal så til for å halda i hevd desse gode sidene av den nasjonale fellesskapen frametter? Framvoksteren av norsk storkapital – Hydro og Statoil til dømes – har endra styrketilhøva innanfor den norske nasjonalstaten. Når det styringsviljuge, klassiske sosialdemokratiet så i løpet av berre ti år har bytt dress og vil la marknaden eta seg inn i alt frå helsestell til vasskraftproduksjon, seier det seg sjølv at nokon kvar kan verta pressa attover i sofaen. Likevel: Her kjem ein freistnad på å blenkja ut dei viktigaste felta frametter:

1. Kamp om arbeidsmarknaden: Kollektive tariffavtaler i staden for lovfesta minstestandard, streikerett, fagorganisering av den store «nye» gruppa uorganiserte, og ikkje minst forsvar for normalarbeidsdagen. Her står i dag hovudslaga når det gjeld føresetnadene for røynleg norsk sjølvstyre. Dette kan andre seie meir om enn meg, så eg stoggar her.

2. Forsvar av bygde-Noreg: Ein skal ikkje ha reist mykje rundt i distrikta før ein ser at det skjer ting for tida. Og det er mykje som røyner på når det gjeld føresetnadene for livskraftige bygdesamfunn. Om ein ikkje greier gjera noko her, kan ein berre gløyma å snu defensivar under punkt 1 om til ein offensiv. Forsvar av bygde-Noreg gjeld fiske og jordbruk – men vel så viktig er kulturelle mønster og identitetsskaping, der kanskje rota til mange av vanskane i bygde-Noreg ligg.

3. Kultur: Utan ein særprega kultur vil det i lengda bli tungt å halda i hevd den norske nasjonalstaten. Når niandeklassingar i Trondheim synest det er pinleg når det vert snakka norsk på film, er det eit teikn på at noko er på gang, likeeins når norske forelesarar foreles på engelsk for norske studentar på NTH. Her er vel lite tenkt og gjort sidan 1970-talet. Diverre – og difor syng ein ikkje lenger på politiske tilskipingar, i alle fall ikkje nye songar.

Relaterte artikler

Vietnamkrigen og Norge

Internasjonalt

Karasjok – og skeiv sosialisme

Hvorfor truer Vesten Kina med krig?

Gnist kommer ut minst 4 ganger i året. Vi presenterer en bred variasjon av stoff, som kvinnekamp, klima, internasjonale saker og økonomi. Alt i et marxistisk perspektiv. Tegn abonnement

150 kr for ett år med Gnist

Bokomtaler

Sekstimarsdagen: Vil mannfolk ha den?

AKP

Publisert 01.01.94

av Magnhild Folkvord

Er det ein provokasjon for fleirtalet av fagorganiserte menn når kravet om sekstimarsdagen blir reist som eit kvinnekrav?

«På tide med sekstimersdag» heiter artikkelen til Johan Petter Andresen (JPA) i Røde Fane nr 1, 1994. Han er sikkert ikkje usamd i at det i grunnen har vori «på tide» i lang tid. Artikkelen gir meg eit påskot til å lufta noko eg i grunnen har lurt på lenge: Er det ein provokasjon for fleirtalet av fagorganiserte menn når kravet om sekstimarsdagen blir reist som eit kvinnekrav?

JPA refererer i artikkelen sin til at det er «bare i Norge at arbeidstidsforkortinga blir stilt som et krav om forkorting av den daglige arbeidstida» – medan det elles i Europa blir stilt krav om kortare arbeidsveke på ymse vis. Stort sett er det arbeidsløysa eller fare for oppseiingar som er bakgrunn for konkrete krav om kortare arbeidsveke. Så er det eg må spørja meg om det er slik at kravet om arbeidstidsforkorting blir stilt som forkorting av den daglege arbeidstida her til lands. Heismontørane har kjempa sin kamp for å få gjennomføra rullerande permitteringar, dvs firedagarsveke. Heismontørane er kjent for å vera ein av dei «tøffaste» fagforeiningane når det gjeld å forsvara faglege rettar, dei har også på eit tidleg tidspunkt markert seg som aktive forsvararar av sekstimarsdagen. Men i den konkrete situasjonen valde dei å slåst for retten til fire dagars veke (eg har ingen grunn til å seia at dei «burde» gjort noko anna).

Når det gjeld kampen for sekstimarsdagen, er prøveordninga som det er gjort avtale om i Oslo, eit viktig eksempel som JPA nemner i artikkelen sin. Men her er det ikkje snakk om tiltak mot arbeidsløysa, her er det kvinnefagforeiningar som går i spissen for å få prøveordningar i kvinneyrke der det tradisjonelt er tungt arbeid og høgt sjukefråver.

Prøveordningane er viktige fordi dei vil gi erfaringar med korleis det er å ha ein full jobb som er på seks timar per dag, og det vil dessutan gi praktiske erfaringar i korleis arbeidet kan organiserast med kortare dagleg arbeidstid. – Det er ikkje merkeleg at makta er redd for smittefaren!

Det seier noko om kor grunnleggjande eit krav seks timars normalarbeidsdag er, at Karl Glad «raste» over heile framsida i Arbeiderbladet da diskusjonen gjekk om Oslo-prosjektet. Han hadde beint fram skjønt poenget – kortare normalarbeidsdag betyr at prisen på arbeidskrafta går opp, og eit sterkare forsvar av normalarbeidsdagen set grenser for «fleksibiliseringa». Han makta ikkje å stansa Oslo-prosjektet, men han bør vera godt nøgd med at Arbeiderpartiet saman med Høyre sørga for å røysta ned framlegget om landsomfattande prøveprosjekt i Stortinget.

Når JPA forklarer kvifor det heller blir stilt krav om kortare veke enn om kortare normalarbeidsdag i andre europeiske land, seier han at «Hovedgrunnen til dette er den manglende innflytelsen til kvinnene i denne kampen». På eit vis har han sikkert rett i det. Det er tydeleg at kvardagserfaringane gjer at kvinner kjenner meir på kroppen at den daglege arbeidstida er avgjerande. Men når det gjeld kva normalarbeidsdagen betyr, må vi vel kunna venta at også den mannlege delen av fagrørsla skulle vera i stand til å skjønna det. Har dei alt gitt opp kampen for å forsvara normalarbeidsdagen når dei forhandlar om tre eller fire dagars veke? – Eller er kampen for normalarbeidsdagen utsett til betre tider? Kven vil i så fall tru at den let seg ta opp att dersom arbeidsgivarane får herja fritt med fleksibilisering over tid?

Tilbake til dei strålande tilstandar her heime. Eg ser at arbeidsløysa gir høve til å ta opp spørsmål om arbeidstidsforkorting, men eg lurer på kvifor ikkje fleire mannsdominerte fagforeiningar nyttar høvet til å reisa offensive krav for å forsvara seks timars normalarbeidsdag med det same. Karl Glad sitt «raseri» skulle vera eit godt hint om at det er eit viktig krav. Eg er altså ikkje imponert over dei faglege menn så langt, og vågar å ta opp att spørsmålet: blir det for vanskeleg å vera på parti med eit «kvinnekrav» – eller er det slik at fleirtalet av menn eigentleg ikkje ønsker kortare dagleg arbeidstid, sjølv om dei i teorien veit at normalarbeidsdagen er viktig? Er det meir freistande å få lenger helg eller ei friveke innimellom heller enn å vera nøydd til å komma tidleg heim frå jobb kvar einaste dag? Ville sekstimarsdag for alle bety at ein del menn faktisk måtte gi frå seg nokre privilegium dei ikkje vil misse? Eg spør ikkje for å provosera meir enn det som må til, eg trur berre at vi treng ærlege svar om det skal vera mogleg å byggja den einskapsfronten som trengst for å forsvara oss mot skadeverknadene av arbeidsløysa og kapitalen sine ymse åtak mot våre faglege rettar. – Og for å vera heilt sikker på ikkje å bli misforstått: eg er fullt klar over at mange menn stiller seg vilkårslaust på parti med sekstimarsdagen, spørsmålet gjeld det store fleirtalet som må med om vi skal få verda på rett kjøl!

Relaterte artikler

Vietnamkrigen og Norge

Internasjonalt

Karasjok – og skeiv sosialisme

Hvorfor truer Vesten Kina med krig?

Gnist kommer ut minst 4 ganger i året. Vi presenterer en bred variasjon av stoff, som kvinnekamp, klima, internasjonale saker og økonomi. Alt i et marxistisk perspektiv. Tegn abonnement

150 kr for ett år med Gnist

Bokomtaler

En kritikk av tesen om to-tredels-samfunnet

AKP

Publisert 01.01.94

av Paul Bouffartigue

I følge enkelte observatører utvikler vi oss mot et to-tredels-samfunn hvor flertallet (vanligvis inkludert observatøren sjøl) tilhører et flertall som kommer til, eller bør få det stadig bedre, mens et mindretall skyves ut og «dessverre» stilles utenfor velstandsutviklingen.

I Norge, som andre steder, har to-tredels-samfunnets teoretikere nå og da blitt oppfattet som radikale kritikere av kapitalismen. Men viser ikke erfaringene også i dette tilfellet at en statisk beskrivelse av samfunnet, hvor radikal den enn framstår, raskt utvikles til et forsvar for det bestående?

Siden slutten av syttitallet har noen teoretikere, først den mest radikale; André Gorz, brøytet vei for en slags halvt beskrivende, halvt vurderende analyse av krisa og av de forandringene som våre utviklede samfunn gjennomgår. Senere har haugevis med skrifter blitt produsert, ofte i mer eller mindre intimt samarbeid med de styrende, med det formål å søke et alternativ til den keynesianske modellen for full sysselsetting, som så åpenlyst har kollapset. Framfor alt gjennom å fremme dannelsen av en «tredje», «uformell» sektor mellom markedet og den offentlige sektor.

«Tredje sektor»

Disse analysene har verken manglet indre logikk eller pedagogisk evne. De har hentet næring fra virkelige fenomener som økende sosial utrygghet og ekskludering. Fra krisa for de folkelige bevegelsene, spesielt arbeiderbevegelsen – fra utvisking av klassegrensene og fra tilbaketoget til de sjøloppnevnte progressive, som vi har opplevd gjentatte ganger siden 1700-tallet. Og på sin måte har disse teoretikerne vært seg bevisst den brutte forbindelse mellom økonomi og samfunn som kjennetegner det fordistiske kompromisset i de «ærefulle tredveåra».

Vi vil langt fra benekte disse fenomenene. Men vi må sette dem inn i en flerdimensjonal analyse av det sosiale rom som skjuler den rollen utbyttingsforholdet fortsatt spiller. Og vi må la dette forholdet bli påvirket av nye former for sosial differensiering. Dvs former som blir mye mer vesentlige når samfunnsklassene og den samfunnsmessige politiske og symbolske representasjon er i full oppløsning og omdanning.

Et stort antall fakta støtter denne måten å angripe spørsmålet på. Når det gjelder å sette spørsmålstegn ved forholdet mellom økonomi og samfunn, mener vi at «lokalsamfunnets» eller «den sosiale økonomiens» teoretikere har stoppet opp på halvveien. Mange av disse betraktningsmåtene er tilsynelatende radikale, men de er helt i tråd med den aktuelle liberale utvikling og dens dynamikk – en politikk som ofte fremmer ulikhet og oppsplitting.

Noen påstander

Vi skal her legge fram og utvikle følgende påstander:

at det som blir betegnet som utstøtte grupper blir rekruttert fra en brei sone av økonomisk sårbarhet og at dette henger sammen med lønnsarbeidets avregulering;
at denne sonen i hovedsak faller sammen med de lavere klassene i byene, og særlig med hva vi fortsatt kan betegne som «arbeiderklassen», også hvis mellomsjiktene ikke holdes helt utenfor;
at denne kjernen i lønnstakerklassen sjøl rystes av indre forskyvninger som medfører økt ulikhet og økt sosial utrygghet;
at denne sonen samtidig er et resultat av, og en betingelse for, moderniseringens hovedform. Dette skyldes at overgangen til postfordismen får betydning for lønnstakernes ansettelsesforhold og derved omfatter utvelgelse og utstøting som ikke kan skilles fra hverandre;
at krisa for det sosiale fellesskapet innbefatter både lønnstakerklassens «sentrum» og dens «periferi».

Av alle disse grunnene mener vi at å snakke om «det delte samfunn» eller «to-tredels-samfunnet» ikke tilsvarer virkeligheten.

Modernisering – avregulering

Det ser ut som om det i dag ikke finnes noe ideelt begrep som dekker det vi gjerne kaller «utstøting». Vi mener at begrepet «sosial massemarginalisering» er det minst dårlige.

Det hjelper oss nemlig å tenke i prosessbegreper heller enn i tilstander. Med prosess mener vi noe motsigelsesfullt og reversibelt, noe som påvirker samfunnsgruppers og familiers liv og selve individenes historie. Flertallsformen peker mot det mangefasetterte i denne prosessen, og de gruppene den omfatter.

Prefikset «masse-» innfører et paradoks i begrepet, men det understreker også at disse foreteelsene kvantitativt sett ikke på noen måte er marginale.

Dessuten er disse fenomenene flerdimensjonale. De lar seg ikke redusere til bare å handle om økonomisk utrygghet, og de omfatter dimensjoner av utdanning, helse, samfunnsliv, politikk. Fenomenene er av natur sjølforsterkende og nettopp i sin sammenveving fører de til marginalisering.

Det bør legges til at som begrepet utstøting må også begrepet marginalisering presiseres: Hva marginaliseres man i forhold til? Gjelder det samfunnet generelt? Gjelder det det ene eller det andre området av sosiale relasjoner, eller i forhold til den ene eller den andre klassen eller samfunnssjiktet? Hvis det gjelder en distansering i forhold til samfunnslivet generelt, og i og med at det særlig er folkets breiere sjikt som blir rammet, bør marginaliseringens klassekarakter gjennom at vi omtaler den i forhold til arbeiderkulturen som ble konsolidert i løpet av tretti-førti-femtiåra, ja, vi bør til og med snakke om tendensen til marginalisering av hele denne kulturen. Mange mener at hele «arbeiderkontinentet» allerede har blitt «stille og oppsplittet». De sosiale marginaliseringene fører til en svekket normdannelse – de marginaliserte makter ikke å utvikle sine egne livsnormer.

Bred, sårbar sone

Mellom «senter» og «utstøtte» finnes en bred, ustabil og sårbar sone.

Det er umulig å oppdage noen klar grense, noen «stadig dypere kløft» mellom «integrerte» og «utstøtte», siden marginaliseringsprosessen foregår i en brei og differensiert sone av økonomisk utrygghet som strekker seg fra de stabile lønnstakerne til dem som befinner seg i grov økonomisk utrygghet. Arbeidsløsheten er ikke lenger noe forbigående fenomen for dem som rammes, og hvis vi legger til de ulike tilstander av økonomisk utrygghet som er forbundet med arbeidsløshet, er det cirka en tredel av lønnstakerne og cirka halvparten av de lavtlønte som i dag på ulike måter har en utrygg stilling

Arbeidsløsheten har antatt masseomfang, og det er ikke bare de som har vært arbeidsløse i lang eller svært lang tid – de kommer ikke til å bli færre sjøl om den generelle arbeidsløsheten minsker – som trues av sosial marginalisering. Erfaringene viser at arbeidsløsheten gjør individene varig mer utsatte. I følge en undersøkelse var bare 25 prosent av de som var arbeidsløse på et gitt tidspunkt i jobb to år seinere, og bare 12 prosent hadde det vi kan kalle en fast stilling.

Men arbeidsløsheten er bare det mest åpenbare tegnet på at arbeidsmarkedet ødelegges. I nær sammenheng med arbeidsløsheten har det utviklet seg en brei sone av utrygghet og sårbarhet som omfatter fire millioner ansatte – eller ansatte på prøve – med utrygge ansettelsesforhold eller med deltidsarbeid. Disse ansettelsesformene spiller en mye større rolle dersom man er oppmerksom på at det dreier seg om overgangsformer heller enn faste størrelser. De har blitt den nye formen for nyansettelser (mer enn to tredeler av nyansettelsene). Denne utviklingen fremmer arbeidsløshet og utrygghet og fører til større bevegelse hos arbeidskraften. Og hvor mange utover de fire millionene står i en situasjon hvor usikre ansettelseskontrakter ikke kan beskytte mot arbeidsløshet? For eksempel de 400.000 som årlig blir avskjediget av økonomiske grunner, som tilsvarer 20 prosent av de arbeidssøkende. Denne gruppa er resultatet av en lang utvelgelsesprosess som har foregått i form av et negativt utvalg.

Rammer ulikt

Vi vet at denne økte utryggheten hos de lønnsarbeidende ikke rammer likt for ulike kategorier av kjønn, alder, utdanning, kvalifikasjoner, virksomhetsområder, yrker og sosiale sjikt. Tvert imot er alle de faktorene som tradisjonelt har gitt dominans og segmentering av arbeidsmarkedet, i full virksomhet. Vi skal her peke på tre fenomener:

ulikheter med hensyn til alder: halvparten av ei gitt aldersgruppe, men så mye som 2/3 av de unge, som har en utdanning på artiumsnivå eller lavere, kommer inn på, eller prøver å komme seg inn på, arbeidsmarkedet via en periode med arbeidsløshet eller økonomisk utrygghet. Samtidig har eldre arbeidere vanskeligheter med å holde seg i eller gjeninntre på arbeidsmarkedet.
Hva blir de sosiale konsekvensene av en slik opplæring av den unge generasjon; helt på sida av den solide lønnstakerklassen? Når det gjelder de unge som før eller siden lykkes å ta seg inn på arbeidsmarkedet – hvor stor andel kommer igjen til å rammes av utrygghet i ansettelse og økonomi for 40-50-års alderen?
bremseeffekt på kvinnefrigjøringa som i at den kvinnelige arbeidskraften er mest utsatt for ulike former for utrygghet i ansettelsen – særlig i form av deltidsarbeid.
det at det store flertall av de arbeidsløse, de sosialt utsatte og fattige tilhører de breie folkemassene. De sosiale marginaliseringene rammer i første rekke de lavere samfunnsklassene, men ikke utelukkende den ikke-utdannede arbeidskraften. Det finnes altså ikke en «økende kløft» eller «klar skillelinje» mellom «utstøtte» og «stabile», men en hel sone av overgangsposisjoner, hvor atskilte og bevegelige grenselinjer krysser hverandre på en sammensatt måte. Bildet av en «gruppe individer» som spenner over et – stadig mindre – beskyttet område, og en «ventegruppe» av disse som holder på bli avskåret, er utvilsomt et mer riktig bilde enn bildet av en økende «kløft» mellom en «enorm mellomgruppe» og en liten minoritet av utstøtte.

Eksistensen av varig massearbeidsløshet og dens sosiale selektivitet, og på et samfunnsmessig plan selektiviteten i de sosiale marginaliseringene peker mot et antall mekanismer som nå er godt kjente. Disse mekanismene henger sammen med de sosiale utvalgsprosessene som i den franske modellen har som formål å gjøre lønnstakerrelasjonen mer fleksibel.

Det handler om:

Det postfordistiske bruddet i den keynesianske gode sirkel: produktivitet – tilvekst – sysselsetting. Nedskjæringen i antallet ansatte, redusert tilgang til intern utdanning og avansementsmuligheter, sammen med andre metoder som gir større fleksibilitet, brukes for å tilpasse til markedenes usikkerhet og til behovet for omstillinger i produksjonen.
Konsekvensene av en tayloristisk styring av arbeidet, som fortsatt består.
De millioner av uutdanna arbeidere som ble ansatt i produksjonen i 50-60-åra, ble satt inn i ikke-utdanningskrevende arbeidsformer, og har heller ikke fått noen ytterligere utdanning. Disse er de første ofrene for de effektiviserende nedskjæringene, sammen med visse utdannede arbeidere, hvis stillinger er blitt foreldet på grunn av den nye produksjonens krav.
Tendensen til krav om overkvalifikasjon for stillinger. Denne henger sammen med arbeidsgiverens og samfunnets metode med å bruke eksamener som filter eller markør for kompetanse. På et stadium med overskudd av arbeidskraft har arbeidsgiverne høynet kravene til de nyansatte betydelig, også for stillinger som formelt ikke burde kreve utdanning. Disse stillingene stenges dermed for uutdannede. Og av den grunn behøver man ikke å tilby de ansatte noen økt trygghet i sin stilling.

Derfor; hvis vi bare undersøker den prosessen som gjelder arbeidet og ansettelsesformen, virker det som om omfanget og formrikdommen når det gjelder segmentering og segregasjon i tilgangen på arbeid, motsier tesen om en enkel todeling av samfunnet. Hvis det finnes noen deling av arbeidsmarkedet berører den mange flere mennesker blant sjikt i underordna stillinger og i folkets breie lag. Også hvis vi presiserer på denne måten, virker det ikke som begrepet kan forklare det som ved første øyekast framtrer som en voldsom økning i forskjeller i ansettelsesforhold.

Fleksibilitet og ulikhet

Selve lønnstakerklassens «senter» påvirkes også av den samme prosessen som skaper fleksibilitet og ulikhet.

Vi har nettopp vist hvordan prosessen som skaper økt utrygghet blant lønnstakerne, henger sammen med den nåværende moderniseringen. I bunn og grunn er den økte utryggheten uatskillelig koblet sammen med den reduksjonen av lønnsmassen som har vært et hinder for markedsreformene. Her kan vi ikke komme inn på alle de motsigelsene som preger den postfordistiske modernisering av produksjonsordningen, men vi vil peke på fire ulike fenomen som motsier tesen om at «den store massen av gjennomsnittslønnstakere» kan unngå den utstøtingsprosess og de motsigelser som i klassisk betydning nettopp kjennetegner stillingen som lønnsarbeider.

1. Forandringene i lønnstakernes stilling preges av at inntektsfordelingen mellom arbeid og kapital har endret seg, i ugunstig retning for arbeidet helt siden 1980-åra. Selv om det er åpenbart at denne klasserelasjonen i mindre enn før tenderer til å polarisere de sosiale konfliktene (noe som igjen henger sammen med den dype krisa for arbeider- og fagbevegelsen), så spiller den uten tvil fortsatt en stor rolle for mange økonomiske og sosiale problemer.

2. Man ser i lønnsarbeiderklassen at holdninger i retning økt ulikhet har blitt svært vanlige. Forverringa av arbeidsvilkårene, lønnen og ansettelsesforholdene, som både skyldes arbeidsløsheten og utrygghet i stillingen for dem som er i arbeid, virker sammen med en avregulering i mye videre betydning. Dette svekker de kollektive garantienes rolle og fremmer oppblomstringen av individuelle ansettelsesvilkår og ulike former for vurdering av kvalifikasjoner. De forhandlingene som finner sted mellom ansatte og arbeidsgivere når det gjelder opprettelse av nye regler i bedriftene, blir som regel styrt av de sistnevntes styrke, f.eks i spørsmål om avansement og arbeidstid.

3. Denne liberale avreguleringen minner om den moderne næringsvirksomhetens mer allmenne strategier. Disse har som formål å gå over til posttaylorismen. En nisje med krav om nye former for kompetanse står åpen for en del lønnstakere innenfor triaden allsidighet, sjølstendighet og ansvar, men bare i den grad folk er villige til å la seg integrere, og det på en høyst selektiv måte. Den posttayloristiske modell for utnytting av kompetanse betyr slutten på arbeidets objektivitet – det er nå egenskapen som produktiv organisasjon som gir den sin verdi. Denne underordningen av fagkunnskap under bedriftens logikk, og innordningen av kollektivets solidaritet i bedriftens økonomiske formål er utvilsomt en faktor som gjør den ansattes posisjon mer utsatt.

4. Det lar seg ikke påvise at mulighetene for profesjonell mobilitet er mer utviklet i sentrale lønnstakergrupper enn i de «utstøtte» – som per definisjon er satt ut av spill. Tvert imot har den vertikale bevegeligheten blitt stadig mer uvanlig, og mer langsom, og formelle eksamener blir stadig mer avgjørende for den endelige posisjon man oppnår – «stadig mer nødvendig og stadig mindre tilstrekkelig» – for å oppnå avansement.

Man kan riktignok ikke snakke om en generell økt utrygghet hos alle lønnstakere, fordi noen yngre høyt utdanna grupper holdes mer eller mindre skadesløse i denne prosessen.

Men på den andre sida kan man sette spørsmål ved tesen om «middelklassefikseringen», fordi mellomsjiktet i dag utgjør en høyst differensiert gruppe som er utsatt for mange ulike indre spenninger.

For å oppsummere: Vareformens fornya styrke i forholdet mellom bedrift og lønnstaker fører til at mange av dens kjennetegn blir mer synlige. Vi bør spørre oss om ikke disse forandringene, som berører selve arbeidets mening og innhold, ligger til grunn for bedriftenes og institusjonenes effektivitetskrise og derved for arbeidsløsheten. Denne motsetningen kommer for en dag i form av individuell og kollektiv motstand mot moderniseringer, der grupper av lønnstakere plutselig finner seg diskvalifiserte. Og den kommer til uttrykk i ulike former for motstand mot lønnsarbeidets underordning under verdiøkningsprosessen. Dette gjelder f.eks blant unge. Dette viser den dyptgående sammenhengen mellom de sosiale marginaliseringene og motsigelsene i lønnsarbeidet.

Konklusjoner

1. Dersom det skjer en todeling av samfunnet, f.eks en utvikling mot et to-tredels-samfunn, må vi tenke oss at denne prosessen er sentral for den type modernisering (teknologisk, økonomisk, sosial) som skjer i det franske samfunnet?

Hvis det slik skjer en utstøting – hvordan kan vi da tenke oss disse utstøtte som våre samtidige, «midt i overflodssarnfunnet» som deltar i samme utvikling som fører til vår modernitet.

Skal vi bare akseptere denne «urettferdigheten i selve hjertet av samfunnet»? Kort sagt – hvordan skal vi kunne plassere denne prosessen av sosiale marginaliseringer i en historisk sammenheng? Dette har vært vårt hovedmotiv. Vi har på denne måten prøvd å unngå å dele analysen av moderniseringen i to deler, og isteden betraktet samtlige forandringer som ulike momenter i en overgang til et postindustrielt samfunn. Derfor mener vi at begrepene «to-tredels-amfunn» eller «utstøtte grupper» ikke er spesielt klargjørende.

2. De analyser som gjør bruk av termer som oppdeling, til og med de mest gjennomtrengende og radikale, har alle en felles blind flekk: De er ute av stand til utlede den splittelse som kjennetegner våre samfunn, fra rasjonaliteten hos den framherskende produksjonsmåten. Bare dersom man overvinner denne motsigelsen kan man danne seg et bilde av hvordan en utvei skal se ut. Sameksistensen av to radikalt atskilte sfærer, – som de samme individene beveger seg mellom i følge André Gorz’ radikale versjon – er illusorisk, fordi kapitalismens økonomiske rasjonalitet tenderer til å underordne seg alle områder av menneskelig virksomhet.

Og i de «myke» versjonene som dominerer hos dem som driver den nåværende sosial- og sysselsettingspolitikken, kan en rein økonomisme meget godt eksistere side om side med propagandaen for ikke-lønnede aktiviteter i en «tredje sektor» og med paroler om «arbeidsdeling». I disse tilfeller befinner man seg ikke langt fra den amerikanske liberale modell, der en arbeidsløshet, forholdsvis lavere enn i Frankrike, ikke på noen måte står i veien for en like oppsplittende samfunnsutvikling.

I USA er det nettopp denne ulike-utviklinga som har skapt en viss sysselsetting i tjenesteyting for de mest velhavende. En utstøtning i form av altfor lave eller uregelmessige inntekter erstatter der vår nasjonale arbeidsløshetspolitikk. Hvis det i vårt land skjer en viss «arbeidsdeling», er det i en form som øker ulikheten når det gjelder tilgang til kvalifiserte jobber, samtidig som vi ser en økning av deltidsarbeidet.

3. I motsetning til den herskende tanke bør vi igjen sette arbeidet i sentrum for analysen. Bare et synsbedrag har fått enkelte sosiologer til å tro at arbeidet ikke lenger er det mest sentrale i det moderne samfunnslivet. Vi er altså ikke enige med André Gorz når han skriver: «Arbeid er ikke lenger det viktigste sosiale kittet, og ikke hovedmidlet for integrasjon i samfunnet. Det er heller ikke vår hovedvirksomhet, ikke hovedkilden for rikdom og velstand, ikke mening og senter for våre liv», og når han føyer til at 35-50 prosent av befolkningen i USA, England eller Frankrike i dag befinner seg utenfor den industrielle sivilisasjonen og dens vurderinger.

Bortsett fra enkelte destruktive effekter, som f.eks at mangelen på arbeid fremmer en nedvurdering av arbeidets betydning, er vi sannsynligvis langt fra en situasjon hvor det settes spørsmålstegn ved dets sentrale rolle som grunnlag for den samfunnsmessige orden og individets identitet. Selv om arbeidets totale andel av livstiden minsker – også hvis vi tar hensyn til kvinnenes økte yrkesdeltakelse – og selv om yrkestilhørigheten mindre enn før bestemmer sosiale lojaliteter og atferd, bør man merke seg at en stor del av fritiden brukes til utdanning som stort sett bestemmes av behovene i arbeidslivet.

Det som derimot ikke kan benektes, er at innenfor rammen av arbeidslivet minsker det «direkte arbeidet» til fordel for «disponibel tid» eller «ikke bunden» tid, dvs intellektuelle, informasjonsinnretta sider av arbeidet som per definisjon i mindre grad lar seg kontrollere.

Dersom det er i løpet av denne økte disponible tid at individenes sosiale og faglige kompetanse utvikles, er dette på sin måte kanskje mer undergravende enn det forhold at det i dag settes spørsmålstegn ved lønnsarbeidets stilling.

Relaterte artikler

Vietnamkrigen og Norge

Internasjonalt

Karasjok – og skeiv sosialisme

Hvorfor truer Vesten Kina med krig?

Gnist kommer ut minst 4 ganger i året. Vi presenterer en bred variasjon av stoff, som kvinnekamp, klima, internasjonale saker og økonomi. Alt i et marxistisk perspektiv. Tegn abonnement

150 kr for ett år med Gnist

Bokomtaler

Et forsvar for Siemens og Statoil?

AKP

Publisert 01.01.94

av Per-Gunnar Skotåm

Framover mot år 2000 vil det norske forsvaret gjennomgå en radikal omlegging. Det vil bli en fleksibel del av et imperialistisk militærapparat, et forsvar for Siemens og Statoil. Som et nasjonalt forsvar mot invasjon vil det være helt uhensiktsmessig.

Det norske forsvaret gjennomgår nå en radikal omlegging. Omleggingen har fire hovedårsaker:

Endringene i det ytre trusselbildet; sannsynligheten for en okkupasjon fra Sovjet/Russland er forholdsvis liten.
Ubalansen mellom driftsutgifter og materiellinvesteringer ville ved konstant nivå på forsvarsbudsjettet føre til at alle bevilgningene ville gått til drift i år 2015.
Framveksten av EU og EUs militære redskap Vestunionen (VEU) i forhold til USA, og Natos manglende vilje og evne til å opprettholde sine bevilgninger til materiell og militære infrastrukturtiltak i Europa og Norge.
Ukritisk overføring av en del lærdommer fra Golfkrigen til norske forhold.

Premissene for de endringene som nå skjer, er nedfelt i Forsvarskommisjonen av 1990 og Forsvarsstudien av 1991, begge samlet i NOU 1992:12. Disse er videreutviklet av regjeringen i Stortingsmelding 16 fra 1992/93, kalt Langtidsmeldingen for forsvaret.

Regjeringas strategi

Langtidsmeldingen behandler utviklingen av forsvarsstrukturen helt fram til år 2008, og her er regjeringens strategi kort nevnt i noen punkter:

Omlegging av deler av Forsvaret med elementer fra alle våpengrener til en brannkorpsmodell for innsetting utenfor landets grenser sammen med allierte. Altså et redskap for også å være til stede militært, for å øve innflytelse til fordel for norske økonomiske og politiske interesser.

En halvering av de mobiliserbare hærstyrkene og oppgivelse av et invasjonsforsvar av Sør-Norge. Knytte de gjenværende styrkene enda sterkere enn nå til et skallforsvar i påvente av og for å sikre amerikansk unnsetning. Meldingen legger større vekt på yrkessoldater som element i de stående styrker og i ekspedisjonskorpset. Det innebærer å bygge opp tropper som lettere vil la seg kunne bruke også mot nordmenn, ved at identifikasjonen med det sivile samfunn blir svekket.

Gjennom halveringen av de mobiliserbare styrkene svekkes vernepliktforsvaret som institusjon. Dette kombineres med en sterk reduksjon av treningsstandarden ved å kutte i antall repetisjonsøvinger for å spare penger.

Alle ideer om at det er mulig/riktig å planlegge et nasjonalt uavhengig forsvar som ikke er bygd på et premiss om unnsetningsstyrker fra USA eller Tyskland, legges definitivt bort. Ved at Norge parallelt med Nato-medlemskapet også nærmer seg Vestunionen, gjøres Norge avhengig av den militært sterkeste makta i år 2008. Det vil si; ingen mulighet for en egen uavhengig linje.

Massivt kutt i stillinger

Langtidsmeldingen har også en strategi for hvordan omleggingen skal gjennomføres.

For det første legger den opp til en reduksjon med minst 6.400 ansatte over en tiårsperiode. Det planlegges økt bruk av rammefinansiering og delegering av ansvar innad i Forsvaret, gjennom desentralisering av avgjørelsene om innsparinger. De enkelte avdelingene må nå avgjøre om reduksjon av driftsutgifter skal skje ved færre ansatte eller mindre forbruk av dieselolje og ammunisjon til øvingsaktivitet. Dermed nøytraliseres faglig, profesjonell og politisk motstand mot omstillingen, gjennom å sette ulike grupper opp mot hverandre.

For det andre har regjeringen allerede planlagt riset bak speilet gjennom å varsle alternative forsvarskonsept. Dersom den varslede nye strukturen ikke kan oppnås gjennom de tiltenkte økonomiske rammer, kan det føre til oppgivelse av alt invasjonsforsvar i hele landet. Dette er pressmiddelet innad i Forsvaret for at organisasjonen skal engasjere seg positivt i omstillinga, trusselen er et forsvar med ytterligere redusert stridsevne. Uansett er de varslede alternative forsvarskonsept neste trinn i en strategi for å redusere de offentlige utgiftene enda mer i framtida.

Klassekamp om og i Forsvaret

Forsvarets sterke stilling i Norge er tufta på at flertallet av folket mener landet er verdt å forsvare. Vernepliktsordninga har gjort at denne oppgava stilles for flertallet av norske menn og etter hvert en del kvinner og er en vesentlig identifikasjonsfaktor mellom folk og forsvar. Nato-medlemskapet har sin oppslutning i det norske folk fordi den vegeterer på oppfatninga om at det styrker forsvaret av landet, og fordi den imperialistiske sida er blitt kamuflert fra makthavernes side.

AKP evna fra slutten av 1970-tallet og til slutten av 80-tallet å gjøre forsvars- og militærpolitikk også til et spørsmål for arbeidsfolk og venstresida. Forsvarspolitikken må bli et hovedtema også for dem som mener norsk sjølstendighet er verdt å forsvare. EU-motstanderne må ta ansvar for forsvarspolitikken som en del av kampen for nasjonal sjølstendighet. I dag forvaltes forsvaret av landet politisk av de mest unasjonale kreftene. Det er uhyre viktig at disse spørsmåla ikke igjen overlates til makta, borgerskapet og reaksjonen.

Norsk forsvarspolitikk avspeiler både interessemotsetninger mellom imperialistlanda og klassemotsetninger i Norge. Forsvarsdebatten i Norge påvirker også norsk utenrikspolitikk og tempoet i EU-tilnærminga.

Det er nå en skarp klassekamp på gang knytta til utviklinga av Forsvaret. Det er både en avspeiling av ulike klasseinteresser i samfunnet hvor deler av offiserskorpset er rekruttert fra borgerskapet og deler av småborgerskapet på landsbygda, men det er også et uttrykk for en kamp for å bevare levebrødet for dem som blir overflødig. Forsvaret kan ikke opprettholdes som et reint sysselsettingstiltak, men her er folk i ferd med å miste jobben fordi Forsvaret endres fra å ha en viss nasjonal karakter til en imperialistisk og unasjonal karakter. Faglige og politiske kamper knytta til dette spørsmålet fortjener derfor støtte. Denne kampen splitter befalskorpset og flere av de politiske partiene.

Senterpartiet er nå det mest konsekvente Nato-partiet, og vinner også oppslutning fra høyrefolk på dette. Høyre har problemer med sitt ansvar for Forsvarskommisjonen (den ble nedsatt av Syse-regjeringen), og klarer ikke å formidle sitt ønske om EU-medlemskap og VEU-tilknytning til folk med tradisjonell, verdikonservativ Nato-tilknytning. Fremskrittspartiet er splitta. Markedsliberalistene er for EU, VEU og Nato. Populistene er mot EU, men for Nato og VEU. Hele FrP er for økte forsvarsbevilgninger.

Kristelig Folkeparti og Venstre er mot EU, og deres sikkerhetspolitiske plattform er Nato.

Sosialistisk Venstreparti har store illusjoner om FNs rolle, men er klart mot EU, VEU og Nato. SV støttet Rød Valgallianses forslag under behandlinga av forsvarsbudsjettet på Stortinget i høst, forslaget lød: «Stortinget ber Regjeringen utrede hva som må til for å utvikle et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar utenfor Nato, basert på konvensjonelle våpen.»

Endra trusselbilde

General Sir Garry Johnson, sjef for Natos Nordkommando, gjorde et sitat fra en romersk senator til sitt i omtalen av Østblokkens kollaps da han holdt foredrag i Oslo Militære Samfund 18. januar 1993: «Hva gjør vi nå som barbarene ikke lenger står ved våre porter – de var – disse folkene – også en form for løsning.» «Trusselen» fra øst ble brukt til å presse hele Vesten inn i en lik ideologisk og politisk form i etterkrigstida og dempe klassekampen i vår del av verden. Den ble brukt av sosialdemokratiet i Norge som en herskerteknikk og til terrorisering av opposisjonen i fagbevegelsen (jfr overvåkingsskandalene). Undertrykking i vår del av verden ble forsvart ved å peke mot øst som noe verre. Sir Garry Johnsons bekymring er til vår fordel fordi det nå er rom for andre tolkninger og løsninger enn det det var politisk rom for så lenge sosialimperialismen rådde. Omorganiseringa av Forsvaret og splittelsen av partiene gir rom for politiske allianser og løsninger som ville vært umulig for 5-10 år sia.

Ja til EU-sida kommer sannsynligvis til å kjøre hardt på det sikkerhetspolitiske aspektet ved EU-medlemskap utover høsten. Nei-partiene som Sp, KrF og Venstre vil svare med Nato som løsning opp mot VEU. Venstresida, ungdom og kvinner vil nøytraliseres i den debatten hvis vi ikke kjører egen politikk for nasjonalt uavhengig forsvar, internasjonal solidaritet og likeverd. Det er en oppgave i seg sjøl å få de delene av nei-fronten som reiser antiimperialistisk kritikk av VEU, til å se at mye av kritikken rammer deres egen plattform – Nato. Hvis vi gjør den feilen å ikke ha egen propaganda av frykt for å splitte nei-sida, vil vi bidra til å befeste imperialistiske premisser for EU-motstanden (Nato). Dette vil innhente oss det nærmeste tiåret hvor Nato med stor sannsynlighet vil bli ytterligere svekket. Sikkerhetspolitiske argumenter for Nato vil bli argumenter for EU og VEU, og neisida risikerer å møte seg sjøl i døra.

Vår strategiske plassering

Norges plassering på kloden gjør landet viktig i enhver krig hvor to av tre følgende konstellasjoner er representert: USA – sentraleuropeiske land (EU) – Russland. Sånn har det vært i dette århundret og betydninga av Norge har økt med større sjø- og luftmobilitet i krigføringa. Norges betydning ligger i hovedsak ikke i noe vi har, men i det vi er. Et mulig brohode, hangarskip for den annen part i en krig. Vår posisjon gjør at krigførende parter må føle seg trygge på at motstanderen ikke får tilgang til vårt territorium. Den beste måten å gjøre det på, er ved å okkupere landet. Tilfeldigheter gjorde at tyskerne kom før engelskmennene i 1940.

Et Norge som er nøytralt i forhold til de imperialistiske maktblokkene, må ha et forsvar som oppfattes som troverdig av de samme imperialistiske blokkene. Med evne til å avverge forsøk fra noen annen part på å okkupere landet. Dette premisset må debatten om et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar ha med seg i dag, og i overskuelig framtid. For i en verdensutvikling hvor nettopp hovedtrekkene er rivaliseringa mellom USA – EU – Japan om og med Russland om Sovjets tidligere republikker og randstater i Øst-Europa, har utfordringene til en korrekt uavhengig linje økt.

Maktas angst

Denne utfordringa fyller makta, borgerskapet og ledelsen i Forsvaret, med angst. Den samme angst som gjorde at det ikke var vilje og handlekraft til full motstand i 1940. Den samme angst som dreiv Norge inn i blokk med USA i 1948-49 da spørsmålet om uavhengighet sto forrige gang, kan nå drive Norge inn i EU og VEU. Tidligere forsvarsminister Holst gjentok til stadighet parallellen mellom dagens valg og valget som ble gjort i 1948-49, f.eks i foredrag i Oslo Militære Samfund 6. juni 1992 og 11. oktober 1993.

Frykten for å bli stående aleine i en situasjon hvor USA trekker tilbake sin våpenhjelp og infrastrukturstøtte, gir en egen begrunnelse for at Norge skal stille raske tropper til disposisjon for såkalte fredsbevarende/fredsopprettende operasjoner i VEU-/Nato-regi. Det blir begrunna som en forsikringspremie: Vi stiller styrker hvis dere kommer og hjelper oss hvis vi trenger det.

Det avgjørende for myndighetene og forsvarsledelsen når de gjør sine valg, er sjølsagt ikke ideologiske og politiske betraktninger. Disse blir overbygning og forklaringsmodeller på grunnleggende økonomiske klasseinteresser. Svikten i 1940 skyldtes at kapitalkreftene ikke ønsket en aktiv motstandskamp i Norge, og de ledende sjikt av makta har i dag heller ingen interesse av å opprettholde forvaret av nasjonalstaten. Dette driver fram EU-medlemskapet, nedlegging av deler av det «nasjonale forsvaret» som unødvendig utgiftspost og styrking av de forsvarselementene som bare kan brukes som ekspedisjonskorps sammen med andre deler av Nato og VEU. Norge har som resultat av oljeeventyret (for noen) fått økonomisk grunnlag for imperialistisk ekspansjon. De ledende kapitalgrupperingene i Norge ønsker å være til stede der det er mulig å flytte fram politiske og økonomiske posisjoner. Norge er for svakt til å spille en egen militær rolle, sammen med andre imperialistiske land kan vi bli en del av «The winning team».

Nato erstattes av VEU

Nato-toppmøtet i januar 1994 oppfattes av mange som ei veiskille. VEU (EUs organ for sikkerhets- og forsvarspolitikk) tar over rollen som førende part i utviklinga av Nato i Europa etter USA. VEU får deler av Natos militærapparat, infrastruktur og kommandoapparat stilt til disposisjon. Vestunionen som til nå har manglet det meste av alt, får dermed et operativt militært apparat.

Kjernen i Natos nye opplegg er det som på engelsk kalles Combined Joint Task Forces – CJTF. Det vil si kombinerte fellesstyrker. Det dreier seg om et konsept som gjør det mulig å sette sammen skreddersydde styrker for ethvert politisk formål, hvor og når det måtte oppstå behov for det. Det innebærer bl.a at noen Nato-land kan sette i verk felles militære operasjoner uten at f.eks USA er med, men likevel med full utnyttelse av Natos militære apparat.

For å dekke over at EU nå er førende for utviklinga av Nato, ble begrepet for CJTF kalt «separable, but not separate». Adskillelige, men ikke adskilt.

Reservasjoner i forsvarsledelsen

Forsvarsledelsen representert ved Forsvarssjefen har de siste to åra gitt uttrykk for noen reservasjoner knytta til Norges internasjonale engasjement.

Forsvarssjef Torolf Rein sier i Atlanterhavskomiteens skriftserie nr 172 følgende: «Så lenge Nato er aktuell, kan jeg ikke se at vi blir sikkerhetspolitisk akterutseilt ved å stå utenfor EU og derved uten medlemskap i VEU. Men svekkes Nato og taper sin verdi, kan vi ikke tåle å bli stående alene. En tilknytning til et europeisk sikkerhetsfellesskap vil da bli tvingende nødvendig. Dette kan bli vanskelig uten å være medlem av EU. Deltakelse i et europeisk sikkerhetsfellesskap vil ventelig måtte skje ved fullt medlemskap i VEU. Dette kan føre til at vi må påta oss utvidete forpliktelser i internasjonale militære engasjement i forhold til de forpliktelser vi i dag har i Nato.»

Med premisset om at vi ikke kan ha en sjølstendig linje, vil Natos svekkede posisjon sannsynligvis drive resten av forsvarsledelsen og store deler av offiserskorpset over på en pro-EU- og VEU-linje.

«Sjøforsvaret inn i det 21. århundre» er tittelen på den nye doktrinen for sjøforsvaret. Som en av fire hjørnesteiner for Norges sjøforsvar nevnes «evne til deltakelse i flernasjonale styrker i fred, krise og krig, i norske farvann såvel som utenfor». Det påpekes at dette er viktigere nå enn det var da Norge hadde en trussel fra Sovjet. Tilpassinga til de nye oppgavene utafor landets grenser skjer for tida med rekordfart.

Natos CJTF sammen med norsk målsetting om å stille styrker til disposisjon sammen med tilpasningen til EU og VEU, gjør at vi i større og større grad får et norsk forsvar etter lego-prinsippet.

Forsvar etter lego-prinsippet

Styrker som akkurat som byggeklosser kan puttes sammen med andre europeiske styrker for å løse de oppgaver EU ser seg tjent med – som en del av Natos nye reaksjonsstyrker – Immediate Response Forces (IRF) og deler av CJTF. Legoklossprinsippet vil svekke integreringa i det norske totalforsvaret og treninga i samvirke med norske avdelinger.

Utenom den forsterka infanteribataljonen som nå bygges opp ved Kongsberg (Heistadmoen), er det ei målsetting for Norge å avse 2 fregatter, 4 ubåter, 2 minejaktfartøyer, 6 maritime patruljefly og 1 skvadron F16 jagerfly.

Prioriteringen av disse styrkene til internasjonale krigseventyr vil koste betraktelig mer enn om de ble brukt som integrerte deler av det norske Forsvaret. Det vil innenfor de samme bevilgningsrammene svekke de gjenværende delene ytterligere.

Forsvarskommisjonen av 1990, ledet av Fylkesmannen i Oslo – tidligere statsminister og partileder for Høyre Kåre Willoch, la de fleste av premissene for den omstilling og nedlegging av Forsvaret som nå finner sted. Dette rir nå Høyre som en mare og vanskeliggjør oppslutning blant grupper som tradisjonelt har vært Høyres støtter, de såkalte forsvarsvennene.

Høyre har ett angrepspunkt mot det som skjer: at Forsvarskommisjonens økonomiske forutsetninger ikke er blitt fulgt. Sammen med store overskridelser på kommando- og våpensystemene til ubåtene, ferdigstillelsen av mineryddingsfartøyene og oppgradering av F16 flyene, betyr det at det økonomiske etterslepet etter hvert vil true den bebudede materiellfornyelsen eller alternativt prinsippet om å opprettholde invasjonsforsvaret i den nordligste landsdelen. Sannsynligvis vil forsvarsledelsen prioritere materiellet og heller gå over til alternative forsvarskonsept som jeg antyda i begynnelsen av denne artikkelen. Det betyr at målsettinga om å være i stand til å slå tilbake en invasjon i noen landsdel legges vekk.

Slutt på et invasjonsforsvar

I Langtidsmeldingen for forsvaret står det ulike alternativer:

Forsvaret kan organiseres som et invasjonsforsvar bygget på en risikobetonet forutsetning om store allierte forsterkninger.
Forsvaret kan organiseres som et kjerneforsvar dimensjonert for å ivareta fredsoppgavene, kombinert med en kadrefunksjon for gjenoppbygging av en større organisasjon over en lengre periode.
Ambisjonen om å kunne bekjempe en invasjon forlates til fordel for et lavere ambisjonsnivå, og strukturen tilpasses dette.

Ingen av disse alternativene vil evne å slå tilbake et massivt invasjonsforsøk. I tillegg vil store deler av strukturen uansett være knyttet opp til forsvar av landsettingsområder for forventa allierte styrker.

Et av de mulige konsept som beskrives i meldinga er at norske styrker blir totalintegrert i Natos nye reaksjonsstyrker, IRF. Det innebærer at forsvaret av Norge i realiteten ikke er et nasjonalt anliggende, men et Nato-anliggende (les VEU).

Tydeligere kan det vel ikke sies. Arkitektene bak Langtidsmeldinga knytter forsvaret av Norge til deltakelse i Nato og VEU, og forutsetningene om såkalte allierte forsterkninger. Hvis disse forsterkningene ikke kommer, vil Forsvaret kollapse nettopp fordi det bygges på denne forutsetninga. De som har skrevet meldinga, mener det da vil være nytteløst å ta opp kampen/fortsette striden – altså går de inn for norsk overgivelse.

De såkalte forsvarsvennene i Norges Forsvarsforening er de som i dag mest høylytt kritiserer omstillingene i Forsvaret. De har det samme premiss med Nato/VEU, men etterlyser mer penger for å oppfylle Forsvarskommisjonens forutsetning. Deres linje er at hvis det ikke blir mer penger, vil det være uansvarlig å oppfordre folk til motstand – altså er overgivelse også forsvarsvennenes svar. Jeg har flere steder brukt betegnelsen et sterkt, nasjonalt forsvar uten å forklare det nærmere. Å utvikle premisser og innhold til hva det bør bestå av, er manges ansvar og oppgave.

Jeg vil kort skissere hva jeg mener vi bør legge i begrepet i forhold til dagens situasjon og inviterer flere til å engasjere seg.

For et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar

Det er nødvendig at flere kaster seg inn i debatten og utfordrer det unasjonale og imperialistiske premisset som ligger til grunn for forsvarsledelsen, makta og borgerskaper. AKP er tilhengere av et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar som baserer seg på konvensjonelle våpen. Ryggraden i dette forsvaret må være vernepliktsordninga. Vi er mot deltakelse i alle urettferdige militærallianser som brukes aggressivt mot andre stater, nasjoner og folk og/eller gir Norge en ulikeverdig posisjon. På dette grunnlag går vi imot Norges videre integrering i VEU, og er for oppsigelse av avtalen om assosiert medlemskap i VEU. På samme grunnlag går vi inn for norsk utmeldelse av Nato og går mot alle bevilgninger til Natos infrastrukturprogram og utgifter til forhåndslagring av materiell i Norge. Vi går mot Nato-øvelser på norsk jord.

Norges integrering i USAs militærdoktrine gjennom Nato-medlemskapet har gitt oss en usjølstendig stilling og vanskeliggjort et forsvar av landet i dybden. Med dybde menes både tid og rom. Det norske forsvaret er i for stor grad knyttet til et skallforsvar strukturert av flyplassene og forventningene/premisset om unnsetninger utenfra. I fall slike unnsetninger ikke skulle komme, vil hele det eksisterende forsvarskonsept bryte sammen. Den strukturelle oppbyggingen av krigsorganisasjonen knyttet til forsvaret vil gjøre den ekstra utsatt innledningsvis og vanskeliggjøre et forsvar over tid.

Oppgraderingsprogrammene for F16-flyene stanses. Dette programmet suger en uforholdsmessig andel av investeringsmidlene i åra framover. Frigjorte midler må nyttes til videre investeringer på mobilt luftvern, panservern, mobilt kystartilleri, styrka mineforsvar (sjø), forbedrede ildledningssystemer for artilleriet og forbedra ammunisjonstyper for det samme.

Mobilitet som gir mulighet for slagkraft over tid må være et nøkkelelement. Da kan ikke forsvarsevnen knyttes til kostbare våpenbærere som F16 som relativt raskt kan føre til at en stor del av egen defensiv og offensiv kapasitet settes ut av spill.

Hæren som det sentrale elementet i det norske forsvaret må styrkes. Programmet med de vedtatte stormpanservognene er et feilspor og må stanses. Frigjorte midler brukes til styrka avdelingspanservern og styrking av feltartilleriets muligheter til panserbekjempelse.

AKP vil lage et hefte som går djupere inn i disse spørsmålene enn denne artikkelen har rom for å gjøre. Målet er at heftet foreligger 1. september 1994. Synspunkter knytta til problematikken mottas gjerne.

Relaterte artikler

Vietnamkrigen og Norge

Internasjonalt

Karasjok – og skeiv sosialisme

Hvorfor truer Vesten Kina med krig?

Gnist kommer ut minst 4 ganger i året. Vi presenterer en bred variasjon av stoff, som kvinnekamp, klima, internasjonale saker og økonomi. Alt i et marxistisk perspektiv. Tegn abonnement

150 kr for ett år med Gnist

Bokomtaler

Gjensyn med Maos landbrukspolitikk

AKP

Publisert 01.01.94

av William Hinton

Et spørsmål som landbruksreformene (1) i Kina reiser, er: Var det, alt i alt, flere kollektive feilslag enn det var kollektive suksesser? Min konklusjon er at det var det ikke.

En gruppe unge økonomer som gjorde den analysen som ledet fram til reformene, fortalte meg i 1980 at omtrent 30 prosent av landsbykollektivene gjorde det bra, andre 30 prosent gjorde det veldig dårlig, og midt i kunne det sies at de resterende 40 prosentene verken blomstret eller brøt sammen, men ikke desto mindre støtte på mange problemer. Når disse opplysningene er gitt, kan man trekke forskjellige slutninger. Man kan legge sammen de 30 prosentene i bunnen og de 40 prosentene på midten og si at flertallet gjorde det dårlig. Man kan legge sammen de 30 prosentene på toppen og de 40 prosentene i midten og si at flertallet hadde det i det minste levelig. Eller man kan si at suksessene og nederlagene var omtrent like mange (øvre og nedre 30 prosent), mens det dominerende var varierende resultater (de midtre 40 prosentene).

Jeg tror den siste av disse er den mest realistiske. Dessuten mener jeg at en kooperativ bevegelse som er 30 prosent vellykket er en usedvanlig framgang i et land av Kinas størrelse. Det betyr at noe sånt som 240 millioner mennesker har gjort det bra som kooperatører. Hvis så mange mennesker kunne gjøre det godt ved å arbeide sammen, var kooperasjon en brukbar måte å leve på for kinesiske bønder. De 240 millioner bøndene som gjorde det dårlig, kunne med hjelp fra regjeringa, omorganisering, og hardt arbeid, også lære å gjøre det bra. Det samme gjelder de 320 millioner som samarbeidet med varierende resultater i midten av spekteret.

Mine informanter kan sjølsagt ha kommet fram til gale forholdstall. Hvis det er andre oversikter som konkluderer med andre forhold mellom feilslag og suksesser, bør de legges på bordet. Men selv om de vellykte kooperativene utgjorde en betydelig mindre del av helheten, hvis titalls millioner bønder lærte seg å lykkes kooperativt. Implikasjonene er ekstraordinære; for det som millioner kan gjøre, kan andre millioner også gjøre. Det er grunnen til at spørsmålet om Dazhai, som i Maos tid ble holdt fram over hele landet som en vellykket modell, er så viktig. Hvis Dazhai var en suksess, viste Dazhai en vei framover som andre bønder kunne følge.

Kornfronten

Jeg bestrider ikke slutningen om at Kinas kornproduksjon bare så vidt holdt tritt med befolkningsveksten i den kollektive perioden. Dette var sant, trass i den kjensgjerning at mange veldrevne kollektiver fordoblet, tredoblet og firedoblet avkastningen sin. Dette innebærer at et stort antall kollektiver aldri realiserte sitt potensiale, men det innebærer ikke at den kooperative organiseringa av jordbruket er ubrukelig av natur. Siden den nå i minst fem eller seks år har vært erstattet med et produksjonssystem basert på familiekontrakter, er det på sin plass å spørre om det nye systemet har bedret kornproduksjon per capita (latin – betyr per hode (overs. anm)).

Svaret er: tydeligvis ikke. Siden 1984, da regjeringa rapporterte en kornproduksjon på over 400 millioner tonn, viser de offisielle tallene et voldsomt fall, deretter en langsom stigning, som ikke har greid å gjenerobre det nivået som gikk tapt i 1985. Nå skriver pressa rutinemessig om stagnasjon i kornproduksjonen, om kornmangel, om fallende produksjon, for i inneværende år å ende med at 20 millioner bønder står overfor hungersnød, 80 millioner er i alvorlige vansker og 200 millioner har sviktende avlinger.

Så vidt jeg veit produserte Kina dessuten aldri de 400 millioner tonnene som regjeringa nå gjør krav på for 1984. Den rikelige tilgangen av korn på markedet det året kom bare delvis fra årets produksjon. Overskuddet kom fra frigjorte lagre av kollektivt korn. Dette kornet ble solgt på markedet eller delt ut til bøndene da kollektivene ble stykket opp. Det var mulig å selge det med stor fortjeneste, takket være den voldsomme økningen i kornprisene som fulgte reformen, og takket være bonusene som ble betalt for overskuddskorn. På samme vis var det store fallet i avlingene som ble rapportert i 1985, ikke først og fremst et resultat av svikt i produksjonen, men av at kornlagrene var tømt. Den avlingen som i virkeligheten ble høstet årlig fra 1983 til 1988 har svingt mellom 350 millioner og 380 millioner tonn. Hvis vi tar det høyeste tallet som utgangspunkt (noe som er temmelig optimistisk), og fordeler det på 1,1 milliarder mennesker (den anslåtte befolkningen for øyeblikket), kommer vi til et gjennomsnitt på 345 kg korn per person. Dette er ikke mye høyere enn det gjennomsnittet Hugh Deane rapporterer for 1978. Det ser derfor ikke ut som reformen har greid å få bukt med kornproblemet.

Dette betyr ikke at alle direktivene og de politiske retningslinjene for kollektiviseringen var korrekte. Et punkt som ofte blir tatt opp av reformatorene, er at i kollektivperioden utgjorde en overdreven anvendelse av Maos «korn er nøkkelleddet» en alvorlig hindring for allsidighet på landsbygda. Det synes klart at i løpet av den kooperative perioden la regjeringa fra tid til annen for mye vekt på korn på bekostning av olje- og industrivekster og spesialiteter som frukt, husdyrhold og biprodukter. Det som overhodet ikke er klart, er årsaken til dette, og hvem som skal holdes ansvarlig. Det var ingenting i veien med Maos slagord. Det var vel avrundet og lød: «Ta korn som nøkkelleddet, praktiser husdyrhold, skogbruk, fiske og sideordnede næringer for å skape velstand overalt på landsbygda.» Det slagordet var godt den gangen og er godt nå. Selve utpekingen av korn som et «ledd» betyr at korn ikke er «alt» og at andre ledd i kjeden må og kan bli utviklet så lenge kornproduksjonen blir skjøttet vet.

Hvis ensidig politikk i visse perioder reduserte allsidigheten, så er løsningen å korrigere den ensidige politikken. Det er ingenting ved den kooperative bevegelsen som sådan som hindrer allsidighet. Veldrevne kooperativer er faktisk i en mye bedre posisjon til å være allsidige, til å bruke alle evner, alle talenter og alle ressurser, enn individuelle bønder i en privatisert økonomi. Mange framstående samfunn demonstrerte dette om igjen og om igjen, i 1960-åra, 1970-åra og 1980-åra. Et aktuelt eksempel er Doudian landsby som i dag befinner seg i Beijings forsteder.

Et annet punkt som Deane tar opp, igjen som et ekko av reformatorene, er at leveforholda stagnerte i den kooperative perioden. Og det er sant, over vide områder hvor kooperativene ikke gjorde det så bra, stagnerte levestandarden. I andre områder gjorde den det ikke. Visse samfunn utviklet en bemerkelsesverdig velstand.

Oppgaven om at 42,8 prosent av brigadene hadde en per capita-inntekt under 50 yuan i året ser ut til å motsi tallene jeg fikk oppgitt om en deling på 30-40-30. Men det er ikke klart hva tallene refererer til, om det er total inntekt eller disponibel inntekt. I den kooperative perioden ble mange tjenester og fordeler distribuert uten vederlag.

Folk tjente også en del av sitt kooperativs akkumulasjonsfond og ble beriket som eiere av sitt kooperativs investeringer. Alle produksjonsutgiftene ble betalt av fellesskapet. Før man gjør sammenlikninger, må begrepene som sammenliknes analyseres med omhu. De virkelige inntektene beløp seg antakelig minst til det dobbelte av de 50 yuan som blir oppgitt. Men når det gjelder å tilfredsstille de daglige behovene, er en større disponibel inntekt selvfølgelig en nødvendighet, og landsbygda som helhet gikk ikke fram som den skulle ha gjort, eller som den hadde potensiale til i å gjøre, i 1960-åra og 1970-åra. Det var alt for mange og alt for omfattende områder som var i stagnasjon, enten det var 30 prosent eller 42,8 prosent. Landsbygda forlangte forandring. Spørsmålet er ikke om det skulle ha vært forandring, men hva den forandringen skulle være. Fantes det ingen effektive løsninger tilgjengelige innenfor kooperativsystemets kontekst som kunne overvinne stagnasjonen? Var privatisering den foretrukne løsningen på de problemene som oppsto?

En annen anklage er at utarminga på landsbygda var spesielt alvorlig på bondelandet i nordvest. Fjerntliggende innlandsområder hadde en tendens til å sakke akterut etter frigjøringa, trass i at de fikk en del spesiell oppmerksomhet fra Beijing. Landet er fattig, markedene er langt borte, og det er få muligheter utenom landbruk. Disse problemene møtte bondekooperativene, og de møter fortsatt de individuelle kontraktørbøndene i dag. Men dagens bønder møter dem aleine, familie for familie, i en én-for-én kamp mot naturen og det upartiske markedet, i stedet for sammen som et fellesskap. Avhengig av hvor godt eller hvor dårlig et gitt kooperativ ble drevet, kan dette historisk sett være en fordel eller en ulempe, men som helhet vil en bonde i løsshøylandet (løss er en finkorna, porøs jordart. Overs. anm) finne det vanskelig å møte livet aleine.

Jeg tilbragte en måned i løsshøylandet nordøst før Yanan i 1988. Mitt inntrykk var at situasjonen var temmelig desperat. Åkerjorda som ble dyrket på kontrakt, kunne ikke gi tilstrekkelig mat, om ikke annet så fordi bøndene ikke hadde råd til kunstgjødsel, og ikke engang kunne få tak i den hvis de hadde råd. Som et resultat dyrket de opp fjellsidene som «hjelpeland» og ødela dem i prosessen. Demninger, terrasser og andre kollektive ingeniørarbeider falt fra hverandre. Vi så overgitte vanningssystemer og utvaskede jordvoller. Det var helt klart at mange av dem aldri ville ha blitt bygd under en privat økonomi og at de nå ikke ville bli reparert uten en rekollektivisering. Bønder vi snakket tilfeldig med var sinte og sa de hadde hatt det bedre under det kooperative systemet.

Prissaksa

En meget alvorlig anklage som Deane reiser, er at Maos sosialistiske politikk presset et altfor stort overskudd ut av bøndene. Kina var og er i hovedsak et jordbruksland. Akkumulasjon for industriinvesteringer måtte komme fra landbruket i utgangspunktet. Det fantes ikke noe annet valg. Den nye regjeringa satte virkelig innkjøpsprisen for korn og andre landbruksprodukter lavt. Disse lave prisene gjorde det mulig å forsyne byene med billig mat og slik holde lønningene til arbeiderne i byene lave også. Denne politikken sørget også for råvarer til lave priser. Med billig mat og råvarer ble akkumulasjonsratene i industrien høye. Men noe av denne akkumulasjonen gikk tilbake til investeringer i landbruket i form av maskiner, utstyr, kunstgjødsel og plantevernmidler. Fra 1953 til 1977 var 4,27 prosent av de totale investeringene i industrien rettet mot produkter til landbruket, og disse produktene ble solgt tilbake til bondekooperativene til svært lave priser, som sank ettersom tida gikk. I 1959 måtte bøndene skaffe 116.500 kg hvete for å kjøpe en 75-hestekrefters beltetraktor. I 1979 hadde dette falt til 53.500 kg. I 1950 trengtes 1,6 kg hvete for å kjøpe 1 kg kunstgjødsel. I 1979 kunne 0,5 kg hvete betale l kg kunstgjødsel. I 1960 trengtes 35 kg hvete for å kjøpe 1 kg plantevernmidler. I 1979 hadde dette sunket til 5 kg. (2)

Landbrukssektoren ble beskattet, men ikke utsuget. Tvert imot ble den kontinuerlig beriket med moderne produkter gjennom et gjensidig støtteforhold som reduserte tappingen av landsbygda og mildnet virkninga av den klassiske «saksa» (gapet mellom prisene på landbruksprodukter og prisene på industriprodukter).

Videre hjalp staten landområdene med direkte investeringer i landbrukets infrastruktur. Dette økte fra 7,3 prosent av de totale investeringene i den første femårsplanen til 11,4 prosent i 1978 (den femte femårsplanperioden). Forholdet mellom statlige investeringer i landbruket og direkte landbruksinntekter gikk fra 49 prosent i den første femårsplanperioden til 56 prosent i den andre perioden, til 164 prosent i den fjerde og femte perioden. (3)

Siden 1980 har både direkte statlige landbruksinvesteringer og statlige investeringer i industri som er innrettet på å forsyne landbruket, falt kraftig.

Investeringene i den industrien som er innrettet på landbruket falt fra gjennomsnittet i åra 1953-1977 på 4,27 prosent til et gjennomsnitt på 1,3 prosent i åra 1980-1985. Samtidig falt direkte investeringer i infrastrukturen fra høydepunktet på 11,5 prosent i 1978 til 6,3 prosent i perioden 1980-1985, og så ned til 4 prosent i perioden 1985-1987. Samtidig falt bøndenes egne investeringer av arbeid i kapitalkonstruksjon (vesentlig landbrukets infrastruktur) fra hele åtte milliarder arbeidsdager per år på slutten av 1970-tallet til mindre enn en fjerdedel av dette i dag Disse to reduksjonene til sammen (redusert statsfinansiering og redusert innsats av bondearbeid) utgjør et kritisk – man kan si ødeleggende – tilbaketog fra omdanningen av naturen, fra det Dazhai-inspirerte forsøket på å oppnå høy og stabil avkastning ved hjelp av ressursbevarende ingeniørarbeider. (4)

Samtidig har den klassiske «saksa» åpnet seg på vidt gap, trass i omfattende prisøkninger for korn og andre landbruksprodukter. I løpet av de siste fem til sju åra har kunstgjødselprisen gått opp med fra 37,7 til 60 prosent, dieselolje har gått opp 22 prosent, strømprisen har økt med 167 prosent og prisen på kunstig vanning har gått opp med 100 til 200 prosent. I kjølvannet av dette har det fulgt vesentlige økninger i produksjonskostnadene og vesentlig nedgang i det kontantbeløpet som bøndene faktisk bruker på tilførsler fra industrien, noe som igjen betyr enda mer radikal nedgang i antallet slike produkter som faktisk ble kjøpt. (5) Jeg tror det er unødvendig å si at i jo større utstrekning bondeprodusentene kommer ut på markedet, jo sterkere vil virkningen av «saksa» være, og jo hardere vil de bli utbyttet.

Deane påstår også at Maos politikk førte til overdrevent akkumulasjonstempo. Ja, det tror jeg den gjorde noen ganger. I sin entusiasme for å omdanne verden raskt, drev vill-ledede kadre akkumulasjonstakten til ufornuftige høyder i visse perioder og på visse steder. Det er ikke klart om dette gjelder for hele landsbygda. Jeg vil gjette på at det kan argumenteres ganske bra for det. Men dette er ikke en faktor som er innbygget i kooperasjonen som system. Akkumulasjonstakten bestemmes av politikken, for høyt tempo kan justeres. Det er ikke nødvendig å gi avkall på hele systemet for å oppnå en fornuftig balanse mellom forbruk og investeringer.

Deanes påstand om at den delen av akkumulasjonsfondene som ble brukt på velferd, falt fra 40,2 prosent til 22,5 prosent på to tiår, trenger grundigere analyser. Disse tallene behøver ikke nødvendigvis bety noen absolutt nedgang i velferdsfondene. Alt avhenger av størrelsen på akkumulasjonsfondene. Siden produksjonen økte, om enn for langsomt, økte antakelig akkumulasjonen også.

Problemet med kommandometoder

Reformatorene hevder nå at Maos utålmodighet tvang bøndene inn i kooperativer før de var innstilt på det, og slik gjorde alvorlig skade på den kooperative bevegelsen og jordbruksproduksjonen. Det er sant at kommandometoder var utbredt, ikke bare i den perioden da kooperativene ble dannet, men gjennom hele den kollektive perioden. Kadre presset mange bønder inn i kooperasjon før de var klar for det, før den kooperative formen hadde bevist sin verdi for dem. Dette brøt med ideen om frivillighet og lemlestet bevegelsen alvorlig på mange steder. Kooperativer som ble dannet med kommandometoder, hadde en tendens til å utarte til stillestående føydale len, drevet av kommunistiske herrer som i noen tilfeller var minst like ille som, om ikke verre enn, godseierne de hadde erstattet.

Kommandometoder, i form av byråkratisk innblanding i den daglige driften av selv de beste kooperativer, holdt også igjen utviklingen deres. Kooperativene hadde et stort, allment behov for større sjølstendighet, og særlig for større sjølstendighet i å skjøtte sine ressurser og i fordelingen av sine investeringer. Jeg tror det er riktig å si at hvis kooperativene hadde fått halvparten av den sjølstendigheten som enkeltbøndene automatisk ble sikret i det øyeblikk de skrev kontrakt på jorda si i 1980-åra, ville en mye større del av kooperativene ha gjort det bra. Én bestemmelse i det nye reglementet ga i seg selv systemet en større fleksibilitet. Det var bestemmelsen om at bøndene ikke behøvde å dyrke det kornet de skrev kontrakt om å levere. De kunne dyrke en helt annen avling, selge den, og kjøpe nok korn til å fylle kvoten sin. Slik kunne hver produsent selv bestemme, nede på grasrota, hvilke avlinger det var mest fornuftig å dyrke, hvilke avlinger som ga det største utbyttet. Kooperative enheter kunne ha vært gitt betraktelig sjølstendighet i dette spørsmålet, og hvis det gikk ut over kornproduksjonen, kunne regjeringa ha brukt prisstimulanser for å gjenopprette balansen, slik de har gjort det igjen og igjen siden reformen. Nylig har prismanipuleringen ført til alvorlig ubalanse,

men det er et separat spørsmål som skriver seg fra måten markedet har blitt manipulert på og knyttet til svekne prisløfter, ukontrollert inflasjon i prisene på gårdsutstyr, korrupsjon, og mange andre faktorer som henger sammen med den nye situasjonen som reformen har skapt. Kommandometoder har uten tvil vært et alvorlig og vedvarende problem, men det er vanskelig å argumentere for at kommandometoder og kooperasjon hører sammen. Løsningen på problemet med kommandometoder er opplagt å innføre mer sjølstyre, mer demokrati i systemet, og å bruke markedsmekanismer heller enn regjeringsdirektiver for å påvirke avgjørelsene i produksjonen. Det er ingen grunn til at ikke titusener av kooperative enheter skulle kunne forholde seg til hverandre og til den statsdrevne økonomien gjennom markedet, akkurat sånn som de individuelle bøndene gjør det nå. Kommandometodene som var så ødeleggende for den kooperative bevegelsen, var i stort monn bare en utvidelse av fortidas byråkratiske sentralisme, jekket opp flere hakk og forsterket av en den kommunistiske bevegelsens sentralistiske tradisjon. Funksjonærene i Kina går bare ut fra at de har rett til å bestemme alt, ned til de minste detaljer i folks liv. Denne tradisjonen er virkelig føydal. Den er inderlig avskydd på grunnplanet, og det er en av grunnene til den usedvanlige tiltrekninga et fritt marked – som det som nå kommer til syne i Shenjen – øver på vanlige, kinesiske borgere. For folk som lider under føydale begrensninger, ser markedsfriheten ut til å kunne bety en radikal frigjøring, der det som teller er dyktighet og ikke innflytelse som skyldes sosiale forbindelser. (Hittil er det selvfølgelig de øverste kadrenes barn som har vært i stand til å få kloa i pengene og dominere forholdet.)

Den innebygde ironien i dette spørsmålet om kommandometoder, er at reformatorene, under foregivende av å bekjempe kommandometodene, oppløste den kooperative bevegelsen på landsbygda på kommando. Det er ingen tvil om at mange bønder ønsket systemet med familiekontrakter velkommen og «stemte med føttene» for å oppgi kooperativene, men mange andre bønder gjorde det ikke. Deane må støtte opp sin påstand om at mange bønder «stemte med føttene» for å oppgi kollektivene, med noen data som er til å stole på, før det spørsmålet kan betraktes som avgjort. Å forandre retning med «ett kutt med kniven» (fullstendig, gjennomgripende forandring uten noe rom for kompromiss eller avvik) er notorisk framherskende i Kina. Kadre på alle nivåer, som er mobilisert fra sentralmakta, vifter opp sterke politiske vinder og innfører strenge sanksjoner på den som sleper føttene etter seg, for ikke å nevne motstand eller obstruksjon. Så det er svært vanskelig å vite hva folk virkelig mener eller virkelig vil. Akkurat som kommandometoder drev mange uvillige bønder inn i kollektivene til å begynne med, drev kommandometoder mange uvillige bønder ut av dem i annen omgang.

Privatiseringsbølgen

Lange Bue landsby sto imot familiekontraktene i to år og ga til slutt etter bare fordi høyere ledere i kommunistpartiet stilte den lokale partikomiteen overfor et ultimatum: Del ut jorda på kontrakt innen en måned, eller bli ekskludert fra partiet. Lederne i Wanggongzhuang unngikk et slikt ultimatum ved å forsvinne hver gang fylkeslederne kom for å sette i gang reformen.

Spredt utover hele Kina kan man finne samfunn som enten ikke endret det kollektive systemet sitt i det hele tatt, eller bare gjorde overflatiske endringer for å føye seg etter regjeringsdirektivene, mens de opprettholdt en sterk, kollektiv kjerne. Dessverre – sett fra mitt synspunkt – utgjør de bare en liten brøkdel av totalen, sannsynligvis mindre enn én prosent, noe som stiller spørsmål ved påstanden om at de fortsatt kjemper imot. Problemet her er å få et realistisk bilde av bøndenes ønsker. Når kampanjens omfang er gitt, når straffen for å ikke delta er gitt, når de svært påtakelige belønningene for deltakelse er gitt, og når vi innser at det alltid er lettere å vende tilbake til fortida enn å være pioner for framtida, så er det ikke overraskende at reformatorene var i stand til å oppløse kollektivene overalt, til og med der de gjorde det bra.

Det er ingen som stiller spørsmål ved at over store områder der landbruksøkonomien stagnerte, der kollektivene representerte noe som lå mye nærmere føydale len dyrket av leilendinger enn frivillige fellesskap av frigjorte produsenter, feiret bøndene reformen som en «annen frigjøring». De var absolutt henrykt over å bli kvitt kadrene. Men i landet som helhet befant bøndene seg i mange slags situasjoner som inkluderte områder hvor store antall av vellykte kooperativer eksisterte side om side med enda større antall av mindre vellykte, der utsiktene var blandet – og alt sammen iblandet visse samfunn der utsiktene var dystre.

De enkelte familienes respons på hver av disse situasjonene kunne variere sterkt. Selv i de mest veldrevne, mest vellykte kooperativene, som ble lojalt støttet av flesteparten av medlemmene, fantes det ambisiøse individer med spesielle ferdigheter og arbeidskraft som ønsket å prøve seg på egen hånd. Jo mindre vellykket kooperativet var, jo mer utbredt var slike holdninger. Samtidig var det selv i de dårlig drevne kooperativene mange familier som ikke hadde noen spesielle ferdigheter, og som hadde få eller ingen sterke arbeidere, som så på kooperativene som redningen og derfor ønsket å fortsette kooperativene. Og her og der gjennom systemet, spredt på de mest uventede steder, fant man individer med ekstraordinære evner som kunne bli velstående i enhver situasjon, men som var inspirert av sosialistiske idealer og så kooperasjonen som Veien fram for Kinas bønder som helhet og brukte livene sine for å få det til å fungere. For sin egen del ba de ikke om annet enn sin del av den kommende velstanden.. Jeg har personlig kjent en god del slike mennesker. Reformivrige kadre har angrepet dem som «konservative» som gikk imot privatiseringen, fordi det satte deres status som kooperativkadre i fare.

De fleste mennesker veit enten ikke, eller bryr seg ganske enkelt ikke om i hvilken utstrekning statlige dekreter har fordreid lovene, reglene, skatte- og pengepolitikken for å støtte privatproduksjon mot kooperasjonen i reformens løp. Sentraldokument nr 1 for 1983 gjorde det lovlig å leie arbeidskraft, og legaliserte privat innkjøp av store produksjonsvarer (prosessutstyr, traktorer, lastebiler), å slå sammen kapital til private investeringer, og å leie ut kollektiv eiendom til individer. I kjølvannet av alt dette begynte enkeltpersoner også å låne ut penger privat til ågerrenter. Den nye skatte- og kredittpolitikken ga skattefritak til nye private virksomheter og autoriserte liberale banklån til slike virksomheter såvel som til spesialiserte enkelthusholdninger, samtidig som den i praksis avskar kreditten til de eksisterende produsentkooperativene, landsbybrigadene. Jo større foretakende som ble drevet av de spesialiserte husholdningene, jo større privat virksomhet, jo bedre lånebetingelser fikk de, og jo lettere ble det å få lån. Private kontraktører som leide kollektive foretak, fikk rett til å ansette og si opp, bestemme lønnsnivå og profittmarginer, og, hvis de reinvesterte kraftig i foretakendet, fikk de retten til gradvis å omdanne hele greia til privat eiendom.

De fleste mennesker kjenner videre ikke til, eller bryr seg ganske enkelt ikke om den skandaløse plyndringa som dominerte likvideringen av kollektiveiendommen og hjalp til med å skape de såkalte spesialiserte familiene med de nødvendige «penger, styrke og evner» til å bli rike først. Da tida kom til å fordele de kollektive verdiene, var folk med innflytelse og forbindelser – kadre og deres slektninger, venner og kompiser – i stand til å kjøpe for en slikk og ingenting de traktorene, lastebilene, brønnene, pumpene, prosessutstyret og annen produktiv eiendom som kollektivene hadde akkumulert over tiår med hardt arbeid av alle medlemmene. Ikke bare greide kjøperne å fastsette lave priser for disse kapitaltilgangene (ofte en tredjedel eller mindre av verdien), men de kjøpte dem ofte med lette kreditter fra statsbankene, for så til slutt ofte å unnlate å betale det de hadde lovet. Det er tvilsomt om det noen gang i verdenshistorien har vært en privilegert gruppe som har tilegnet seg mer for mindre. Skalaen på disse transaksjonene og omfanget av den skade som ble gjort kooperativenes gjennomsnittsmedlemmer, skaker bevisstheten.

Når vi kjenner til den raske likvideringen av fellesgodene, en masse-berikelsen av de privilegerte som hadde åndsnærværelse nok til å sette leppene til karet i tide, og den fordelaktige behandlingen som deretter ble sikret alle med nok velstand til å bli en «spesialist», er det ikke overraskende at reformen fikk snøballeffekt, i stand til å bære hele regioner foran seg. Når en slik «berik deg selv»-vind først tar til å blåse, tar det ikke lang tid for de fleste innser at faen tar den bakerste, og at de må slenge seg på mens det er noe å hente. Å stå fast, å holde et godt kooperativ sammen på grunn av dets langsiktige fordeler, er ekstremt vanskelig når alle rundt deg grafser etter umiddelbar rikdom og fordeler. Og ikke bare det: Bøndene i de privatiserte samfunnene hadde en tendens til å se på avlingene og eiendelene til bestående kollektiver som modne for tilegning, bare nok en ansamling av felleseie som ventet på å bli likvidert. Slik ble kollektivene gjort til beleirede øyer, svært vanskelige å forsvare og svært vanskelige å holde sammen.

Med de ovennevnte omstendighetene i mente er det nesten irrelevant å spørre hvor stor del av bøndene som støttet reformene. Det valget de sto overfor da tida kom, var ikke et valg mellom to systemer. Den beslutningen var allerede fattet på sentralt hold. Det familieoverhodene på landsbygda hadde å ta stilling til, var hvordan de skulle maksimere familiens eiendom og familiens inntekter da kooperativene ble stykket opp, hvordan de skulle få mest mulig mens det var noe å hente, slik at de ikke ville komme i bakleksa i framtida.

Den påstanden en ofte kan høre, og som Deane gjentar, at arbeidets produktivitet gikk tilbake i Mao-tida og steg kraftig i reformtida, er tvilsom. Det er riktig at i dårlig drevne kooperativer la folk inn en mengde uproduktive timer fordi arbeidsmoralen var lav. Men samtidig oppveide selve målestokken på produksjonen, størrelsen på åkrene, det rasjonelle mønsteret på vanningskanalene og bruken av maskiner – om så bare til pløying og harving – til en viss grad problemene med motivasjonen. I reformens første bølge var det betydelig færre folk som dyrket det samme landområdet som før og økte avkastningen på det, men de gjorde det med en enorm økning av anvendt arbeidskraft. Mens enhetsavkastningen (avkastning per hektar) kanskje økte, er det nesten helt sikkert at arbeidets produktivitet målt i skjepper avling dyrket per forbrukt time gikk ned. Hovedgrunnen til dette er de oppstykkete jordene. Reformen stykket store åkre opp i smale striper, ofte ikke mer enn noen få meter eller noen få fot breie. I mange tilfelle kunne kontraktørbøndene ikke engang få en kjerre ut på jordene for å losse gjødsel eller laste avlingen, for ikke å snakke om å greie å pløye, plante eller høste med traktorer.

Reformen slo fast at hakka er det herskende jordbruksredskapet, og sikret at den ikke på kort sikt vil bli erstattet med noe mer moderne.

Skal man se realistisk på det, framkalte reformen en massiv forsering av tempo. Folk sto opp tidligere, arbeidet hardere, blei lenger på markene for med intensivt håndarbeid på minimale jordstrimler å skape det som i enhver fornuftig skala kunne ha vært rasjonalisert og modernisert steg for steg. Tallene som viser den raske økningen i antall traktorer i seinere år, motsier ikke dette, siden flesteparten av traktorene aldri blir brukt på jordene likevel, de blir brukt til transport til og fra jordene og ut på hovedveiene. I den utstrekning traktorer blir brukt på jordene, er lønnsomheten et problem på grunn av at eiendommene er så små. For i det hele tatt å kunne dyrke jorda, må bøndene ha et visst sett av redskaper og utstyr. Men siden åkerlappene de kontrakterer er så små og så spredt, har de ikke annet valg enn å overinvestere.

Det store spranget

Deane gjentar også påstanden om at ikke bare var Det store spranget framover en katastrofe, men at Mao aleine skal bære skylda for det. Hvordan skal Det store spranget vurderes? Jeg tror det er allmenn enighet om at utopisme, voluntarisme, kommandometoder, gigantomani, likhetsmakeri, overdrivelser og andre sjukdommer rei Det store spranget som en mare, at de framkalte kaos i økonomien og i samfunnslivet og bidro sterkt til produksjonskrise, avlingssvikt og endelig hungersnød. (Hvor utbredt og ødeleggende hungersnøden var, er ennå ikke klart.) På et så seint tidspunkt som dette, er det fruktesløst å krangle om den relative betydninga av dårlig vær i forhold til dårlig politikk når det gjaldt å framkalle nederlaget. Begge deler spilte en vesentlig rolle. Men det har imidlertid noe for seg å se djupere på spørsmålet om Det store sprangets politikk, og å stille spørsmålet om Maos visjon i seg sjøl var grunnleggende feilaktig, eller om den blei ugjenkallelig forkvaklet i utførelsen, og i såfall hvordan dette kunne skje.

Det store sprangets allmenne strategi var å mobilisere Kinas veldige, ørkesløse arbeidskraftreserve på landsbygda for å utnytte noen av landets enorme ubrukte ressurser – ubrukt mark, vann til kunstig vanning, fossilt brennstoff og mineraler. Det var ikke noe ufornuftig mål. I kampanjens løp skapte bøndene i Hunan noen kommuner som et middel til å konsentrere arbeidskraft til store prosjekter. Mao godkjente det. Han så dem som en måte til å slippe løs menneskelige muligheter og skape rom for å fortsette revolusjonen. Gjennom å skape nye, ikke-byråkratiske, selvstyrte institusjoner som kombinerte industri, jordbruk, handel, utdannelse og militære spørsmål i én autonom lokal enhet, hadde bøndene tatt et skritt mot avskaffing av den tradisjonelle statsmakta.

Alt dette skremte visse krefter i partiet, krefter som hadde gått imot landbruksprodusent-kooperativer som «feilaktige, farlige og utopiske». Disse lederne hadde enda mindre bruk for kommuner. Maurice Meisner skriver:

«De politiske funksjonene som maoistene tilla kommunene i teorien, og realiteten i dannelsen av kommunene, utgjorde en alvorlig trussel mot det eksisterende parti- og statsbyråkratiet. Hadde folkekommunene virkelig utviklet seg på den måten som maoistene opprinnelig forestilte seg, ville sentralmakta i Kina ha blitt grunnleggende underminert – på mye av den samme måten som Marx tilla Pariskommunen muligheten til å gjenopprette den samfunnsmessige makt som staten hadde tatt fra produsentene. De antibyråkratiske implikasjonene i å danne kommunene var umiskjennelige, og byråkrater med fordekte motiver i å bevare samfunnsordenen fra før Det store spranget begynte snart å reagere på trusselen. (6)

Dette avsnittet peker på et spørsmål som har en tendens til å bli neglisjert av den gjengse akademiske visdommen og av nåværende kinesiske beretninger – nemlig tidas politiske kontekst, den grunnleggende splittelsen innafor kommunistpartiet og i det kinesiske samfunnet generelt i spørsmålet om hvilken retning revolusjonen skulle ta etter at kommunistene kom til makta.

Etter 1949 utkrystalliserte det seg to hovedkvarter som lenge hadde ligget latent i partiet. Ett, ledet av Mao, gikk inn for å bygge sosialismen så snart jordreformen var fullført. Det andre, ledet av Liu Shaoqi og Deng Xiaoping, var for en endeløs utstrekning og konsolidering av blandingsøkonomien under nydemokratiet (som reformatorene nå kaller for sosialismens første stadium). Hver side hadde tilhengere helt på toppen og røtter i midtre og lavere nivåer i partiet, såvel som i samfunnet. Siden Lius gruppe kontrollerte partiets organisasjonsdepartement, som var ansvarlig for rekruttering, disiplin, opplæring og partibygging generelt, kan man si at de hadde mest å si når det gjaldt å formulere og administrere partiets politikk dag for dag. Ikke desto mindre var det Mao som vant slaget om jordbrukskooperasjonen. Det som kom til syne i det virkelige livet, var imidlertid ikke en likefrem mobilisering av bøndene for å bygge kooperativer, men en alvorlig og langvarig tautrekking, en serie av aksjoner og reaksjoner, initiativer og mot-initiativer, framkalt av de motstående sidene. Kampen startet med de første, nølende skrittene mot gjensidig hjelp og løp tvers igjennom kommunenes tilsynekomst og videre. Den fortsetter til denne dag, selv om det store flertallet av kollektiver på landsbygda for lengst har gått i oppløsning.

Maos overtak var aldri mer enn marginalt. Det avhang i stor utstrekning av hans evne til å mobilisere støtte nedafra. Han gikk ofte utenom opposisjonen ved å snakke direkte til aktivister og vanlige mennesker på grunnplanet. Slik stilte han Liu og Deng overfor en rekke fait accomplîer, som de i sin tur svarte på med sine egne fait accomplîer, og de sistnevnte ble satt ut i livet av det omfattende nettverket av funksjonærer som sto under deres organisatoriske kontroll. Under disse omstendighetene hadde politikken en tendens til å bli sterkt forvrengt, noen ganger helt inn i karikaturen eller til og med speilbildet av seg sjøl, det som var effektivt i den, ble tømt for alt innhold, svakhetene i den ble forstørret. Man kan vanskelig vente at funksjonærer som hadde liten tro på utfallet eller tilmed var motstandere av hele ideen, helhjertet skulle utføre så kompliserte saker som å bygge kooperativer og kommuner. De var vare for alskens negative signaler fra sentralkomiteen. De visste hvordan de skulle slepe føttene etter seg, hvordan de skulle gjennomføre en opposisjon med lav profil, eller til og med hvordan de skulle hoppe på og drive offisielle direktiver ut i det absurde, så de kunne sikre seg at initiativene falt til jorda av egen tyngde.

Den gjengse meningen tillegger nå Mao og maoistene alt som var ekstremt, ultravenstre, utopisk og voluntaristisk, mens Liu og hans gruppe blir godskrevet en konsistent, edruelig linje for blandingsøkonomi. Riktignok synes det klart at Mao overvurderte massenes sosialistiske entusiasme og åpnet døra for ekstremisme med snakk om en «overgang til kommunismen», men hans posisjon var ikke på langt nær så «venstre» som det blir utmalt nå. For eksempel så han for seg tjue, ikke to femårsplaner (100 år, ikke 10) for overgangen fra kollektiv til kommunistisk eiendom, og gikk kategorisk imot kollektiv tilraning av privat eiendom og andre former for «utjamning» som var vanlig på den tida.

Venstre i form, høyre i innhold

På den andre sida er det mange bevis for at Liu over lang tid gjentatte ganger svingte fra høyreopportunisme, til og med kapitulasjon, til «venstre»-eventyrpolitikk i politiske hovedspørsmål. Da han ble stilt overfor borgerkrigsspøkelset etter andre verdenskrig, rygget han tilbake fra jordreformen. Men da jordreformen brøt ut og ikke lenger kunne fornektes, hoppet han på og dreiv den til det ytterste «venstre» med en «linje for fattigbønder og leiebønder», et ekstremt egalitært program som nesten førte til en katastrofe for revolusjonen ved å fjerne den fra mellombøndene og alle andre mellomkrefter. Denne linja angrep den store massen av bondeaktivister som i virkeligheten gjennomførte jordreformen fordi de hadde sviktet i å skape «likhet», et destruktivt ultravenstre-initiativ som ikke klarte å skille klart mellom venner og fiender. I Den sosialistiske oppdragelsesbevegelsen, og seinere under Kulturrevolusjonen, sto Liu fram med «venstre i form, høyre i innhold»-linjer, som under dekke av superrevolusjonær retorikk om og om igjen gjorde massene av kadre på lavere nivå til skyteskive, heller enn å blottstille villederne på toppen. Dette hjalp til med å avspore Maos kampanje mot «partifolk med autoritet som slår inn på den kapitalistiske veien».

Selv om det er vanskelig å bevise at Lius skarer bevisst brukte ultravenstretaktikk under Det store spranget, bærer mange av de ekstreme handlingene som styrtet landsbygda ut i kaos, det nå velkjente «venstre i form, høyre i innhold»-preget som var så karakteristisk for Lius motstøt gjennom åra. De gjorde alle bruk av «ett kutt med kniven»-teknikken. Når en politisk retningslinje kommer ovenfra, så ta tak i én side ved den og driv den ned i bakken. Hvis Mao oppfordrer til å ta korn som nøkkelleddet, så ta korn som alt, raser frukthager for å plante korn, skjær ned på oljevekster for å plante korn, plant korn på skråninger der det burde vært plantet trær, og så videre. Hvis Mao oppfordrer til å pløye djupt, så start med å grave én fot djupt, så to, så tre, og kast bort talløse arbeidsdager. Det samme kan brukes om tett planting, jern- og stålproduksjon i bakgården, gratis forsyninger, felleskjøkkener, militarisering av landarbeidet – driv alt sammen ut i det ekstreme. Siden en stor del av byråkratiet, spesielt på mellomnivå, besto av Liu-rekrutterte og Liu-kontrollerte kadre, er det vanskelig å klandre maoistene aleine for alle disse dårskapene. Provokasjoner har lenge vært et viktig våpen i de kinesiske mandarinenes arsenal. Det finnes ikke noen bedre måte å diskreditere en aksjon på enn å drive den til absurde ytterligheter. Når disse kreftene først hadde mislykkes i å stoppe en hvilken som helst bevegelse, ville det ikke virke fornuftig for dem å hoppe på og styre den mot et katastrofalt mål? Hvis du ikke kan slå dem, så slutt deg til dem. Vend spådommer om katastrofe til en sjøloppfyllende profeti. Jeg tror slike handlinger forekom.

Sett i et annet perspektiv er alle de ovenstående argumentene irrelevante hva angår det hovedpunktet som står til diskusjon: Om produsentkooperativer på landsbygda er en levedyktig basis for Kinas jordbruksøkonomi. Selv om bevegelsen ble avsporet av ytterligheter i 1958, var det som til slutt utkrystalliserte seg et tretrinns system av lag-brigade-kommune, som fungerte bra for hundremillionervis av bønder gjennom midten av 1960-åra, hele 1970-åra og inn på 1980-tallet. Å fordømme det for tilbakeslag og ulykker som ble frambragt flere år tidligere, gir ikke mening. Kooperativene bør bedømmes ut fra hva de oppnådde, og det var atskillig, og ut fra sitt potensiale, som var enormt, siden de framskaffet en målestokk og en infrastruktur som muliggjorde moderniseringa og mekaniseringa av den kinesiske landsbygda, en utvikling som har blitt alvorlig hemmet om ikke totalt avbrutt av familiekontrakt-systemet.

Deane tar opp et annet emne, spørsmålet om miljøødeleggelsene som vannvernsprosjektene gjorde under Det store spranget. Han nevner spesielt forsaltingen og alkaliseringen av deler av den nord-kinesiske sletta. Det er ingen tvil om at noen av prosjektene under Det store spranget ødela miljøet på enkelte steder. Men de ødeleggelsene som ble gjort den gangen, ble mer enn oppveid av prosjekter som beskyttet miljøet. Enn videre blekner enhver ødeleggelse som Det store spranget forårsaket til ubetydeligheter, sammenliknet med det totalangrepet på miljøet som har foregått i nesten alle områder av Kina siden ansvarssystemet ble satt ut i livet. Siden slagorda nå er «Noen må bli rike først», «Det er ærefullt å bli rik», og «Berik dere selv», gjør hundremilionervis av bønder nå hva som helst som hjelper dem til å øke sine inntekter på kort sikt. Gjetere har trappet opp overbeitinga av slettelandet, mens bønder har trappet opp pløyinga der, skogbrukere og tømmerhungrige bønder har skruppelløst skåret tømmer over alt hvor de kan finne det. Overalt, og spesielt i løsshøylandet i Nord-Shanxi, fjellområdene i det vestlige Sichuan og fjellene i Nord-Hobei (områder jeg har observert med mine egne øyne), tar bøndene i bruk fjellskråninger som aldri skulle ha vært dyrket, og de gjør det i massiv målestokk. Det er tvilsomt om det noen gang i historien har forekommet et så massivt, totalt angrep på miljøet som det som nå forekommer i Kina.

Med penger fra Verdensbanken, har Kina nylig gjennomført flere store drenerings- og avsaltningsprosjekter langs Den gule flods nedre løp. Jeg besøkte ett av disse mindre enn to år etter at det var fullført. Kortsynte bønder hadde allerede fylt igjen mange av de tredjerangs grøftene for å legge noen få fot til sine ynkelig små teiger. Ved å atomisere jordeiendommen og gjøre hver familie ansvarlig for sin egen profitt og sine egne tap, har regimet faktisk sikret slike ødeleggelser. Verken regler eller formaninger kan stoppe det. Det vil aldri være nok politimenn til å postere én ved hver grøft.

Kulturrevolusjonen

Spørsmålet om å legge skylda for Det store spranget på Mao, leder naturligvis til spørsmålet om Kulturrevolusjonen.

Var den en katastrofe, som det vanligvis blir hevdet? Og i så fall, er Mao aleine om å bære ansvaret? Dette er et mye større og mer sammensatt spørsmål enn det om Det store spranget. Imidlertid må svaret konsentrere seg om mye av det samme problemet – den politiske og sosiale konteksten som omga Maos forsøk på å sette sin sosialistiske politikk ut i livet. Her må vi igjen hanskes med den kjensgjerning at det var en grunnleggende splittelse mellom de to hovedkvarterene innenfor kommunistpartiet og konfrontasjonen mellom de motsatte linjene.

Med den vending tingene har tatt, synes det klart at Mao vurderte opposisjonen korrekt med hensyn til hva den sto for og hva den ville bruke makta til. Siden Maos død og Hua Guofengs avskjed fra embetet, har Deng og hans gruppe steg for steg avviklet nesten hele det økonomiske systemet og den sosiale og politiske overbygninga som ble bygget opp i de første tretti åra etter frigjøringa, og de har det travelt med å gjøre kål på det som står igjen. De siste forslagene om å utstede aksjer tyder på at i framtida håper staten å selge unna så mye som 80 prosent av sine verdier i hele den statlige sektoren, hvor statlig eiendom hittil er blitt holdt fram som garantien for at Kina fortsatt praktiserer sosialisme. Ut fra tempoet i privatiseringa av forskjellige sektorer i den tida som har gått, virker det usannsynlig at utsalget vil stoppe på 80 prosent, eller på noen som helst annen prosent under 100. Hva vil være igjen av sosialismen da?

Mao forutså dette, han kalte det, «den kapitalistiske veien», og kalte Liu og Deng «vandrere på den kapitalistiske veien». Han startet Kulturrevolusjonen i en stor kampanje uten historiske forbilder, for å fjerne dem fra makt og hindre dem i å gjennomføre sin linje. Han led nederlag til slutt. Det som er viktig å huske på det nåværende tidspunkt, er at Kulturrevolusjonen virkelig var en revolusjon, en enorm klassekamp, en form for revolusjonær krig om du vil, for å avgjøre Kinas framtid. Den kan ikke bare betraktes som gjennomføringen av noen av Maos politiske retningslinjer – «‘kryptiske instruksjoner’ mens folk bøyde seg for bildet av ham under morgengymnastikken». Akkurat som det skjedde under Det store spranget, men i mye større målestokk, satte Kulturrevolusjonen i gang aksjon og motaksjon, initiativ og motinitiativ, omringing og motomringing, alle slags eksesser, fra venstre og høyre, og en generell situasjon som virvlet ut av enhver kontroll. Å klandre Mao aleine for de ødeleggelsene denne kampen forårsaket, for de tilbakeslagene og ulykkene som fulgte, er jevngodt med at Guomindang anklaget kommunistene for ødeleggelsene under Kinas frigjøringskrig. «De kan ikke bygge noe,» klaget en Guomindang-offiser til meg, «alt de kan gjøre er å sprenge bruer og rive opp jernbanelinjer.» Hvis det ikke fantes noe opprør ledet av kommunistene, klaget Guomindang, ville Kina ha hatt fred og kunnet fortsette gjenoppbygginga.

Men selv om «treet foretrekker ro, nekter vinden å legge seg». Klassekampen vil være der uavhengig av menneskets vilje. For å gjennomføre et program, må du ha politisk makt. De som arvet ruinene av Kinas ancien regime (det gamle regimet, dvs. regimet før revolusjonen. Uttrykket skriver seg fra den franske revolusjonen. Overs. anm) i kraft av sin seier i 1949, arvet også sine egne klassemotsetninger, som lenge hadde vært holdt i sjakk av en serie dødsfiender. Kampen mellom de motsatte kreftene i form av sammenstøt om jordpolitikken, brøt ut allerede før krigens siste skudd døde hen. Takket være historiske omstendigheter som er særegne for Kina, hadde alle politiske retninger i etterkrigstida – alle krefter som spilte noen rolle, alle spørsmål som telte – en tendens til å samles i kommunistpartiet. På den måten tok kampen form av en indre strid om kontroll over partiet, og gjennom det om kontroll over landet. Mao så dette fenomenet ganske klart, og begynte kampen mot opposisjonen svært tidlig. Ettersom tida gikk, ble kampen trappet opp, og nådde et klimaks i Kulturrevolusjonen.

Selv om Mao vant noen slag ved hvert stadium av konflikten, vant han på ingen måte krigen. Han oppnådde ikke på langt nær det han hadde satt seg som mål å oppnå da han gikk ut til folket med oppfordringen om å «bombardere hovedkvarteret». I stedet for å konsolidere de nye ideene, arbeiderklassens kultur, vaner og skikker, som Mao så som avgjørende for å bygge sosialismen, endte Kulturrevolusjonen i realiteten med å gå i stå. Begge sider ravet, og samfunnet som helhet opplevde det tredoble tap av tiltro som Deane beskriver: Tap av tiltro til partiet, til sosialismen og til framtida. Sannelig en mangedobbelt krise!

Situasjonen ble umåtelig vanskeliggjort av firerbandens ultravenstre-ideologi og virksomhet. Jeg går ikke god for noen «femmerbande»-teori som slår Mao politisk i hartkorn med sin kone og hennes tre konsorter, selv om han utvilsomt i utgangspunktet var ansvarlig for at de kom til makta. De forvrengte Maos politiske retningslinjer og direktiver grovt, dreiv sunne initiativer til ytterligheter som vrengte innsida ut på dem og snudde dem opp ned, og de lyktes i å ødelegge alt de fikk fingrene i. Selv om Mao i tidligere perioder hadde vært i stand til å korrigere både høyre- og «venstre»-overdrivelser, befant han seg i 1960-åra «på Liang-fjellet» hva «venstreismen» angår – det vil si at han faktisk var satt ut av spill av en motsigelse til høyresida som han følte bandt hendene hans når det gjaldt å ta seg av «venstre».

Det er ikke noe spørsmål om hvorvidt Kulturrevolusjonen endte i krise. Det store spørsmålet er om overgangen til markedsøkonomi var det åpenbare svaret på den økonomiske tregheten, og om det å åpne seg for verden på den kritikkløse måten som denne politikken har utviklet seg på, var svaret på den teknologiske tilbakeliggenheten. Det var det åpenbare svaret for Deng og hans tilhengere, for det hadde vært programmet deres hele tida, men var det det beste for Kina?

Deane sier at denne politikken hadde vært alternativet til maoismen siden midten av 1950-tallet. Men jeg er ikke enig. Man kan argumentere for at dette alternativet står åpent for Kina i dag (selv om jeg ikke tror det er riktig), men det er svært vanskelig å argumentere for at dette alternativet sto åpent for Kina i 1950-åra.

For det første lå spørsmålet om «åpning» ikke i Kinas hender. Mao valgte aldri å avskjære Kina fra Vesten. Han var fullstendig villig til å etablere normale forbindelser med De forente stater. Det var ikke Kina, men USA som brøt alle kontrakter, trakk tilbake sine diplomater, beordret sine borgere hjem, og la embargo på all handel og all finansiell utveksling. Denne embargoen var ekstremt tett, helt ned til å små bagateller som de 25 dollar som jeg ønsket å sende min datter i Beijing hver måned for å forsørge henne. Etter loven om handel med fienden måtte jeg hver sjette måned få fornyet en lisens for kontroll med utenlandske aktiva for å kunne sende pengene. Gene Moy, redaktør av China Daily News, måtte gå i fengsel i Danbury, Connecticut, fordi han hadde tatt imot penger fra Kinas bank for en annonse om hvordan oversjøiske kinesere skulle sende remisser.

For det annet var Kinas økonomi den gangen for svak til å kunne være på likefot med utenlandsk kapital. Kina hadde et svakt banksystem, lite grunnleggende industri, tung eller lett, minimal infrastruktur – transport, havnefasiliteter, kapasitet til å generere kraft, vannforsyning – et svakt kommersielt nettverk, og et svært tilbakeliggende jordbruk. Under disse omstendigheter ville en fri markedsøkonomi kombinert med en åpen dør, slik som døra har blitt stilt på vidt gap i dag, ha overlatt landet til den utenlandske kapitalens nåde og unåde.

Hvis vi ser bort fra spørsmålet om utenlandsk kapital, ville utviklingen for det tredje, hvis Kina den gangen hadde stolt på markedskreftene, ha vært ekstremt ensidig – drivhusvekst i visse kystområder, stillstand i resten av landet. Sentral planlegging fordelte investeringene til alle områder av landet, og bygde stålindustri i Indre Mongolia, Sørøst-Shanxi, Sichuan og Yunnan (for bare å nevne noen få steder), en kjemisk industri i Shanxi, Gansu, Hunan og Heiluongjiang, tekstilindustri i Shanxi, Hunan, Hobei, Sichuan, tungmaskin-industri og verktøymaskin-industri i Yunnan, Hunan, Sichuan, Hobei – blant andre. Times Atlas of China, utgitt i 1974, viser tjue større industribaser og tjue mindre spredt over Kina-kartet fra nord til sør, fra øst til vest. Noen av dem var gamle (men enormt utvidet på det tidspunkt), men de fleste av dem var nye. Tretti år med hard kamp skapte industrikartet over det moderne Kina etter 1949. Og det på en planmessig måte, ved å utnytte fordelene av naturressurser på stedet og sikre utviklingen av alle områder.

På grunnlag av det kooperative landbrukets evne etter 1957 til å mobilisere vinterens ørkesløse arbeidskraft til arbeid med kapitalkonstruksjon, forbedret Kinas bønder for det fjerde Kinas jordbruksinfrastruktur i høy grad over hele landet. De terrasserte millioner av hektar med åser og fjell, gjenvant elvebreddmark, utvidet områdene med kunstig vanning enormt, og beskyttet det med vindskjermer. Slik skapte de vilkår for høye, stabile avkastninger på steder hvor det ikke hadde eksistert noe slikt tidligere. Siden kontraktsystemet ble gjennomført, har det ikke bare funnet sted svært lite kapitalkonstruksjon på jorda, men prosjektene og ingeniørarbeidene som er bygd tidligere, har ikke blitt godt vedlikeholdt. Den infrastrukturen som så omhyggelig ble bygget opp i 1960-åra og 1970-åra, faller overalt fra hverandre, med ugunstig virkning på produksjonen.

Å si at Deng og konsorter – ved hjelp av en alternativ politikk med blandingsøkonomi og fri markedsdannelse, enten på det industrielle område eller på jordbruksområdet – kunne ha bygget noe som i størrelsesorden kom i nærheten av det Kina bygget under Maos ledelse, er rein spekulasjon. Én ting er å skape en kortvarig boom ved å privatisere kollektiveiendommen og gi bort alle de offentlige verdiene som er skapt og akkumulert gjennom tiår til dem som har en fordelaktig posisjon. Det er noe helt annet å skape alt dette i utgangspunktet. Én ting er å live opp økonomien ved å gi lette kreditter til individuelle entreprenører som opererer på et selgers marked, ved å gi eksisterende offentlige verdier til private bestyrere for at de skal drive dem kommersielt i jakten på profitt, og ved å trekke til seg utenlandske investorer ved å gi konkurransedyktige konsesjoner som stadig trappes opp til det punkt hvor de truer Kinas selvstendighet og integritet. Det er noe helt annet under hardhendt utenlandsk embargo å bygge en økonomi opp fra ingenting til et punkt hvor den er sterk nok til å hanskes med vestlig multinasjonal business på like fot, og er i stand til å diktere vilkår for utenlandsk deltakelse som er gunstige for Kina, og ikke bare de første skrittene mot fornyet nykolonial status og eventuelt gjeldsslaveri.

Tvilsomme påstander om politikken

Dette bringer oss tilbake til utgangspunktet: Spørsmålet om den nåværende regjeringas påstander om at den aktuelle politikken er vellykket. Deane påstår at bøndenes inntekter er tredoblet og at brutto nasjonalprodukt er fordoblet siden reformene begynte. Med nødvendig respekt for de toårige rapportene fra Statens statistiske byrå er det likevel sikkert tilrådelig, som Deane selv erkjenner, å ikke gi avkall på mistro når det gjelder kinesisk statistikk.

Det er sikkert at man må være skeptisk når det gjelder tredobling av bøndenes inntekter siden de ga opp kollektivene. Det er vel kjent at reformpolitikken ble innført med store prisøkninger på korn, som over flere år beløper seg til mer enn 100 prosent. Så hvor mye av den økte inntekten skyldes påbudte prisøkninger? Dette framkaller spørsmålet om hva som ville ha skjedd med den kollektive økonomien hvis den hadde fått bestå mens kornprisene ble fordoblet og andre priser forble stabile. Neste spørsmål lyder: Er disse inntektstallene korrigert for den inflasjonen som kom etterpå? Ettersom det som utgjør inntekt må omdefineres radikalt når man går fra en kollektiv til en privat økonomi, må man også spørre: Er Deanes tall for inntekter før og etter reformen mer sammenlignbare enn de tilsvarende inntektstallene som er oppgitt for Dazhai, som jeg analyserte tidligere?

Når det gjelder bruttonasjonalproduktet (BNP), reiser det samme spørsmålet seg om inflasjonen. Og det er videre et beslektet spørsmål. BNP omfatter tilsynelatende kapital som er investert i bygging. Beløpene er sannelig høye. Det store spørsmålet er: Hvor mye av investeringene går til ny produksjon og hvor mye til uproduktiv bruk, først og fremst husbygging? Alle rapporter tyder på at forholdene er langt ute av balanse og at en sterk økning i forbruk på toppen av denne investeringen for forbruk blåser opp inflasjonen. Enhver sammenligning av de relative forholdene mellom produktive og uproduktive investeringer før og etter reformen ville helt sikkert falle gunstig ut for de førstnevnte. Anklagen er naturligvis at akkumulasjonstempoet og investeringene var for høye i fortida. Det kan godt være sant, men det er også en svært alvorlig feil hvis de nå er for lave, for da lever landet på trykte penger, på lånte penger, og lånt tid.

Siden 1979 har det utvilsomt vært en stor vekst i biprodukter på landsbygda. I den grad bøndenes inntekter har steget, har de steget på grunn av prisøkninger på landbruksprodukter og økt produksjon som ikke skriver seg fra jordbruket, ikke økt landbruksproduksjon. Men her er også tallene ofte forvrengt, slik som de har blitt i Dazhai, i den betydning at det ikke gis noen kreditt for biprodukter som allerede eksisterte i fortida. Hele økningen blir gjengitt som noe som oppsto med reformen og ikke kunne ha hendt uten den, noe som er en grov forvrengning. Med en passende politikk ovenfra kunne sideproduksjon meget godt ha utviklet seg fortere på en kollektiv basis enn på en privat basis.

Og den beslektete påstanden om at livskvaliteten er blitt bedre i Kina, er helt avhengig av hvilken vekt man tillegger de forskjellige faktorene. Det er en meget subjektiv bedømmelse. Politisk føler folk seg sikkert friere, men sosialt møter de alle slags nye og gjenfødte onder – som prostitusjon, tigging, salg av barn, abort av jentefostre, privat utbytting, økning av sykdommer – alt fra syfilis til sneglefeber – utbredt korrupsjon, og nå, verst av alt, akselererende inflasjon. Det er en enorm misnøye, både på landsbygda og i byene.

Deane skriver: «Det finner sted en viss underminering på landsbygda ettersom utbytting av arbeidskraft, tilgang til ressurser og politisk innflytelse skaper kapitalverdier og økonomisk makt. Alt det er en del av den kinesiske kompleksiteten.» Sant nok, men spørsmålet er om alt det er en del av å bygge en kinesisk sosialisme? Deanes insistering på at sosialistiske produksjonsforhold fortsatt er et stridsspørsmål på landsbygda, er etter min oppfatning ønsketenkning.

Jeg er fullstendig klar over at det fortsatt er noen svært vellykte kooperative landsbyer i funksjon i forskjellige deler av Kina, og at de gjør det en god del bedre enn sine nabokontraktører. De består fordi noen mennesker hadde motet og muligheten til å stå imot gjennomføringa av ansvarssystemet, til å ri av privatiseringsvinden og til å bevare en sterk kollektiv kjerne. Dersom regjeringa bestemte seg for å gjenbygge og fremme kooperasjonen, ville det ikke være for seint å gjenopplive en betydelig kooperativ sektor. Men så langt har ikke regjeringa vist noen slik tilbøyelighet. Det er tydelig at det ikke har dannet seg noen samstemmighet til fordel for kooperasjon på høyere nivå i partiet. Kadre som nektet å være med på å oppløse kooperativene, blir fortsatt straffet med degradering og overføring. Det planleggerne snakker om nå, er hvordan de best skal selge ut store deler av offentlig industri til private eller sammenslutninger av aksjeeiere, ikke hvordan de skal gjenskape eller gjenoppbygge kooperasjonen på landsbygda.

For at kooperativene skal gjenoppstå og vokse, må det være et passende klima. Både kredittpolitikken, prispolitikken, investeringspolitikken, mekaniseringspolitikken, politikken for utvikling av teknikken, arvepolitikken, helse- og omsorgspolitikken og så videre må begunstige kooperasjonen. Kulturen må ha som drivkraft at den vil oppmuntre «først det offentlige, så selvet» som den etiske normen. Slike slagord som «Noen må bli rike først», «Det er strålende å bli rik» og «Berik deg selv» må bli motsagt. Det måtte være en kolossal omvending på kulturarenaen – en slags proletarisk motoffensiv som i det minste ville utfordre det rådende monopolet borgerlige normer og ideologi har på hele området.

Endelig sier Deane at vi har behov for sannheten om Maos beklagelige praksis. Sannheten trenger vi, det er sant og visst. Men får vi den fra reformatorene og deres støttespillere? Disse kommentarenes grunnleggende tese er at det gjør vi ikke. Hvis sannheten var sånn som Deane skisserer, hvordan skulle man da forklare den høye prestisjen Mao fortsatt nyter i så stor utstrekning på landsbygda, på fabrikkgulvet og i mange andre sektorer av det kinesiske dagliglivet? Nå har etterfølgerne svertet Maos navn i et tiår. For flere år siden beordret myndighetene partikomiteene til å fjerne portrettet av ham fra veggene sine. I fjor sendte de folk med pressluftbor for å rive ned Mao-statuen ved Beijing-universitetet. Mao forsvant plutselig fra mange andre steder både før og etter det, skjønt foreløpig ikke fra Tiananmen-porten. I mellomtida har det blitt satt opp en statue av Liu i Beijing.

Men til tross for alt dette, finnes det portretter og byster av Mao i millioner av bonde-, gjeter- og arbeiderhjem og på veggene til mange partikomiteer. Jeg har hørt mengder av mennesker si «Når alt kommer til alt, hadde den gamle mannen rett!»

Det ser ut til at siste kapittel ikke er skrevet.

Noter

Siden bruken av ordet «reformer» i forbindelse med disse reaksjonære tiltaka er alminnelig akseptert, har jeg godtatt denne bruken av ordet uten å sette det i anførselstegn. Men det skulle framgå av min analyse at det langt fra å handle om forbedringer, snarere er snakk om en kontrarevolusjon. [Tilbake]
Tallene er oppgitt av Ching Pao-yu: «China’s Rural Reform and Grain», upublisert manus, november 1988. [Tilbake]
Samme sted. [Tilbake]
Samme sted. [Tilbake]
Samme sted. [Tilbake]
Maurice Meisner: Mao’s China (New York, The Free Press, 1977), side 241. [Tilbake]

Relaterte artikler

Vietnamkrigen og Norge

Internasjonalt

Karasjok – og skeiv sosialisme

Hvorfor truer Vesten Kina med krig?

Gnist kommer ut minst 4 ganger i året. Vi presenterer en bred variasjon av stoff, som kvinnekamp, klima, internasjonale saker og økonomi. Alt i et marxistisk perspektiv. Tegn abonnement

150 kr for ett år med Gnist

Bokomtaler

Arbeidernes leksikon

Jon Michelet

Publisert 01.12.74

«Ekornene (sciurus) hører til gnagerne. De har en lang busket hale. « –» Flagg, et stykke tøy avbestemt farvesammensetning og mønster, som ved å festes til en stang eller ved andre midler bringes til å flagre i vinden …

«Så knappe og fyndige kunne artiklene i Arbeidernes Leksikon være. Det var ikke noe hvilket som helst leksikon. Det var et leksikon som skulle tjene arbeiderklassen. I forordet til første bind som kom i 1932 sto det:

«I vår tid er arbeiderklassen den mest samfundsbevisste del av befolkningen. Arbeiderklassen har allerede innenfor det kapitalistiske samfund skapt den største massebevegelse som noen gang er sett, og den forbereder seg på, i konsekvens av en lang utvikling, å ta makten i samfundet, beherske dets produksjon og omsetning og hele den samfundsmessige oppbygging. Denne bevegelsen har sitt eget åndsinnhold, sin egen oppfatning av samfundsutviklingen og samfundsforholdene, et åndsinnhold som sammenfattes under begrepet marxisme.

Dette bestemmer hvad slags stoff et arbeidernes leksikon må legge vesentlig vekt på åbringe med størst mulig utførlighet.»

Alle samfundsmessige forhold

Dette innebar at: «Hovedvekten i dette leksikon er lagt på fremstillingen av alle samfundsmessige forhold, hvorav vi nevner særskilt: samfundshistorie, samfundsøkonomi, klassene og klassemessige forhold, politikk og politiske bevegelser, organisasjonsliv, særlig arbeidernes organisasjoner, sosialistisk teori, arbeiderbevegelsen, nasjonalt og internasjonalt.»

Når en blar i og leser i Arbeidernes Leksikon så slår det en at målsettinga er fulgt bra opp. De mange biografiske artiklene konsentrerer seg om arbeiderklassens pionerer og tillitsmenn. Konger og keisere er høvlet ned eller kuttet ut. På kulturfronten er det lagt mest vekt på å fortelle om skaperne av klassens egen kultur. Det fører til at en lyriker som Olaf Bull får firelinjer. Men den nesten ukjente, unge døde østkantdikteren Marius Brått blir skikkelig presentert – «fordi den ene av dem har hatt en betydning for arbeiderbevegelsen som den annen ikke har.»

I Sovjet-encyklopediens ånd

Sjøl om arbeiderkulturen sto sterkt i Norge i begynnelsen av trettiåra, ville det neppe blitt noe leksikon om en ikke hadde hatt sovjetiske kilder å øse av. I den unge Sovjet-staten bygdes sosialismen og noen av dens forkjempere toko gså på seg å tømre sammen det drabelige «Bolsjaja sovjetskaja encyklopedia», det store sovjetleksikonet på 65 bind. Det vesle (! ) sovjetleksikonet på 10 bind var blitt ferdig i1931. De norske redaktørene hentet mye stoff herfra. Det er neppe feil å anta at nordmennene også var preget av sovjet-encyklopediene ånd, en veldig opplysningsånd.

«Arbeidermagasinet» sto bak

Det var «Arbeidermagasinet» som finansierte og distribuerte leksikonet. «Arbeidermagasinet» nådde ut til mange, uten det ville nok ikke leksikonet blitt den suksessen det virkelig ble.

DNA og Arbeiderbladet gjorde hva de kunne for å motarbeide foretakendet. NKP-eren Jacob Friis var satt på som redaktør. Han fikk med Trond Hegna, som igjen trakk med Mot Dag-folk. Dette var nok et lykkelig valg. Motdagistene kom til å prege utgivelsen, og en kan si hva en vil om dem –men skrive leksikon kunne de. Bare tanken på at Tranmæls og Nygaardsvolds DNA skulle ha fått kloa i leksikon-utgivelsen,får en til å fryse på ryggen. Det skulle blitt nydelige artikler om f. eks. demokratisk sentralisme og proletariatets diktatur –PAX-UTGAVEN –40 ÅR ETTER Arbeiderpartiet, med Tiden forlag, har aldri våget seg utpå med noe arbeiderleksikon.

Å lage leksika har vært en borgerlig syssel, med resultater tuftet trygt på den borgerlige vitenskapensgrunn. Så ruver de da i hyllene Aschehougs ogGyldendals store, med mye forloren «objektivitet» bakom skinnbindene og mange slag på status-tromma i salgskampanjene.Det tjener Pax til ære at forlaget nå har prøvdå bryte borgerskapets leksikonvoll ved å nyutgi Arbeidernes Leksikon.

Nyutgaven er en sterkt amputert versjon. Og det er klart at nedskjæringhar vært nødvendig. Å bringe trettiåras artikler om automobilen og flyvemaskinen om igjen idag ville bare hatt kuriositetene interesse. Et 6-binds verk uten artikler om sånne emner som atombomben, 2. verdenskrig og Mao Tsetungs tenkning ville vært et mangelfullt verk.

BRA, MEN IKKE LYTEFRITT

I forordet sier redaktørene Fredrik Engelstadog Einhart Lorenz at utvalget kan kritiseres. Det har de rett i. Men først må det slås fast at hovedsida er bra. Utgangspunktet har vært at nyutgaven «skal tjene til å fremme arbeiderklassens frigjøring». Det er jo sterke ord. Men de tre tynne bindene holder mål. Der redaktørene har sittet med blåblyanten og redigert, har deholdt seg politisk på matta. Hovedlinjene i leksikonet har de ikke tukla med. Utvalget avartikler er ikke et høyreopportunistisk utvalg.Kritikken blir derfor en detaljkritikk, men med en konklusjon utover bare å si at ditt og datt mangler: Arbeidernes leksikon anno 1973 kunne ha vært ett bind sterkere!

Svakhetene er særlig at så mange biografier er kuttet ut, at omtalen av mange land – særlig u-land – er sløyfet og at en rekke interessante artikler om historiske og politiske begivenheter,om religion, om jus, om økonomi osv. ikke har funnet nåde for blåblyanten.

KOLLWITZ –KOLLONTAY

Noen eksempler kan belyse et snodig (og uvitenskapelig?) utvalg når det gjelder biografiene. Den tyske billedkunstneren Kåthe Koll-witz har fått sin velfortjente plass, mens en kvinne som Alexandra Kollontay litt lenger foran i alfabetet er radert ut. Hvorfor? Slår vi opp på en bokstav som Z, så oppdager vi til vår forskrekkelse at personer som Emiliano Zapata, Clara Zetkin og Emile Zola er borte vekk. Det står ikke noe videre klokt om dem i borgerlige leksika. Hadde det ikke vært lurt med en omtale i arbeidernes? Mengder av bra norske menn og kvinner er også gått med i dragsuget. Camilla Collett og Vinje, bondeledere som Jaabæk og Ueland –vi savner dem sårt. Og den som har lest Hegnas fortreffelige artikler om Bjørnson og Ibsen i nyutgaven vil forstå vår sårhet over at ikke andre forfattere er tatt med. Jonas Lie er med, ikke Kielland. Her er det bare ett ord som dekker: inkonsekvens, venner Pax-redaktører!

BØKER OG TIDSSKRIFTER, INDIA OG AGADIR-KONFLIKTEN

Kinas historie er med, men ikke Indias. Ingen moderne leser ville hatt vondt av å lese Trygve Bulls India-artikkel som slutter slik: «Indias politiske fremtid vil avhenge av om den indiske arbeiderklasse kan ta ledelsen blandt småborgerne og bøndene i det øieblikk borgerskapet går direkte over i kontrarevolusjonen». Verdens lands historier har fått en like ublid skjebnesom hundrevis av mennesker: strøket. Religionene –blåst! Og det er synd, for trettiåras hardhudede ateister kunne både om bibel og koran. Hørt om Agadir-konflikten? Ikke det nei, men det er ikke så rart, for episoden som kunne ført til verdenskrig mellom imperialistene i 1911 er ikke av de mest omskrevne. I det gamle Arbeidernes Leksikon står det en trenger å vite.

ET NYTT KRAFTTAK?

Slik kunne vi fortsatt, men lar være. Vi har skrevet såpass mye om leksikon i dette Røde Fane fordi vi mener at det er viktig med leksikon. Vi roser Pax fordi vi mener Pax fortjener ros, og har også svingt riset littegrann.Det hadde vært fint med et fjerde bind. Men noe hadde vært enda gjevere: En nylage t6-bindsutgave, et fullstendig Arbeidernes Leksikon, up to date, smekkfullt av bra politikk, svært og flott! Det vil i så fall bli et krafttak. Prosjektet ville nok kreve et samarbeid på hele venstresida. Det er mye som tyder på at et sånt samarbeid ikke ville være helt enkelt, innvendinger og pekefingre kan reises i fleng. Finanser og distribusjon ville kreve mye. Det ville kreves mange sterke hoder og mye stri jobbing. Kanskje ville det til og med være politisk galt å prioritere et leksikon framfor andre oppgaver i dag. Men at det er umulig på sikt? Foreløpig får vi nøye oss med nyutgaven, og de som vil ha mer kan sikkert greie å lete opp den gamle på biblioteket. Å sitte med de seks bindene mellom hendene er ikke det samme som å ha funnet «de vises stein», men det er neiggu ikke langt unna!

Relaterte artikler

Vietnamkrigen og Norge

Internasjonalt

Karasjok – og skeiv sosialisme

Hvorfor truer Vesten Kina med krig?

Gnist kommer ut minst 4 ganger i året. Vi presenterer en bred variasjon av stoff, som kvinnekamp, klima, internasjonale saker og økonomi. Alt i et marxistisk perspektiv. Tegn abonnement

150 kr for ett år med Gnist

Bokomtaler

Debatt: Hovedspørsmålet i diskusjonen: Kampen mot den borgerlige militærismen

H. K.|H. K.

Publisert 01.12.74

Et av de viktigste spørsmåla som ml-bevegelsen brøt med SFs kulturradikalisme på, var kampen mot den småborgerlige pasifismen. Vi stilte den væpna revolusjonens vei opp imot vage illusjoner om «ikke-vold», vi stilte soldatkampen og den anti-militaristiske kampen opp imot sivilarbeidet og militærnektinga.

I dag kan vi se at denne konsekvente linja har ført til at venstresida og ml-bevegelsen er blitt betydelig styrka. I dag er det organiserte militærarbeidet kommet på et så høyt nivå at vi er i stand til å trekke en god del av militærstatens innerste hemmeligheter fram i lyset. Soldatkampen har skapt uopprettelig uro i monopolborgerskapets «innerste gemakker».

Den framgangsrike anti-pasifistiske kampen har sammen med de skjerpede internasjonale motsigelsene imidlertid skapt grunnlag for et overslag i militaristisk retning. I dag sier noen: Fordi USA, EEC og kanskje til og med Sovjet kan tenkes å angripe Norge, så er det uansvarlig av progressive ikke å gå inn for at vi har et forsvar som kan avvise et slikt angrep.

Fra dette standpunktet er det bare et lite skritt videre til synspunktet: Vi går inn for et «forsvar» som forsvarer «norske» interesser, bare det ikke skjer i samarbeid med f eks. NATO-alliansen, eller vi vil stemme for de bevilgningene på forsvarsbudsjettet som bare kan brukes «utad». Men dermed beveger de seg ut på samme vei som de tyske sosialdemokratene som før og under første verdenskrig endte side ved side med Krupp & Co.

Det er svært viktig å få klarhet i disse spørsmåla, ikke bare for soldater, men for den progressive bevegelsen i sin helhet. I SV står i dag kampen mellom en revisjonistisk eller revolusjonær militærpolitikk, og utfallet av denne kampen bør ikke NKPs og KUs revisjonister få være aleine om å avgjøre.

Samtidig er nye tendenser i ferd med å melde seg i den internasjonale situasjonen. Mye tyder på at den midlertidige «avspenninga» mellom Sovjet og Vestblokken er i ferd med å bli avløst av skjerping av motsigelsene. Derfor er det av overmåte stor betydning at en feilaktig militærpolitikk ikke får feste på venstresida.

Det norske militærapparatet

er i dag et imperialistisk militærapparat. Dets oppgave er å ta vare på imperialistisk eiendom, på sjø og land. Samtidig er det innfletta i NATO-alliansen, som er en allianse av imperialistiske land. Det er en fullstendig misforståelse å tro at det norske militærapparatet blir «nasjonal» eller «ikke-imperialistisk» fordi om NATO brytes opp.

Det er viktig nok at våre hjemlige generaldirektører som en ekstra sikring og kanskje for å unngå litt ekstra bekymring fra sterkere og fetere konkurrenter, har latt seg innrullere i NATO, men det bør ikke forvirre noen. Det endrer ikke innholdet i deres maktgrunnlag overhodet.

«Proletariatet tar sin stilling til armeen etter den klasse og den politikk som armeen er et verktøy for. Det er ikke vedkommende lands hærordning eller armeens organisasjon som er avgjørende, men om den ifølge sin politiske rolle er en imperialistisk, nasjonal eller proletærarme.» (Sitat fra KOMINTERNs 6. verdenskongress, 1928. Politiske teser og beslutninger om kampen mot krigsfarer.)

Fordi det norske militærapparatet er imperialistisk, så må dette også bestemme hvilken stilling vi tar til det. Ingen «relativisering», «hvis og kanskje» kan endre dette enkle faktumet. Og i dette hovedspørsmålet fins det bare ett svar: Ikke ett øre, ikke en mann.

I den korte tida handelskapitalistene hadde makta i Norge, i slutten av det forrige hundreåret, blei det skapt en nasjonal militærmakt. Under det svære folkelige presset som oppsto i og med folkevæpninga i perioden før 1905, spilte den en progressiv rolle. Men å tro at et imperialistisk monopolborgerskap i en «pressa situasjon» skulle bli «nasjonalt» etter over et halvt århundres herredømme, det er en historisk anakronisme.

Den modernerevisjonismen

har følgende analyse av militærapparatet i Norge: Vi må ut av NATO, dermed vil vi få et nasjonalt forsvar. Dernest må det «folkeliggjøres» ved at fascistiske elementer hives ut. Denne prosessen vil gå parallelt med at staten blir overtatt og «sosialisert», omdannet, til en sosialistiskstat. Alt dette vil skje i «fredelige former», p.g.a. «arbeiderklassens internasjonale styrke» og» det norske samfunnets demokratiske tradisjonen». Denne analysen er på alle vesentlige punkter identisk med revisjonistenes analyser i Chile.

Mens revisjonismen sier: Forberede oss på at offiserene kan angripe oss hvis … , så sier vi: Væpna kamp mot staten vil med sikkerhet bli nødvendig, fordi folket i Norge skal ta makta fra monopolborgerskapet.

Mens revisjonismen sier: den kapitalistiske staten kan «omdannes» og «utvikles» til en sosialistisk stat, så sier vi: den kapitalistiske staten må knuses gjennom nedkjempinga av dens militæravdelinger. Her ser vi tydelig kjernen i revisjonistenes syn; de løsriver det kapitalistiske klasseherredømmet fra dets maktgrunnlag: våpenmakta. Følgen blir at staten «flyter fritt» og «forsvaret» enda friere. Reidar Larsen angriper offiserene med velment glød, samtidig som han i sak etter sak, i år etter år, kjemper for enhet med offiserenes oppdragsgivere i DNA.

Om å bruke historiske eksempler

Det er nødvendig å gå konkret inn på de historiske eksemplene som «soldat fra Andøya» trekker fram.

Araberstatene i Midt-Østen. Krig mot staten Israel er absolutt progressivt, men det viktige spørsmålet er ikke om disse landa faktisk har deltatt i dette eller hint slag. Det avgjørende for vurderingene av deres «forsvar» er hvorvidt det har hindret eller stimulert denne krigen, i forhold til folkets objektive interesser, på langsikt.

Legger vi dette til grunn, ser vi følgende: Riktignok har disse landas militærstyrker deltatt i kamper mot Israel, sjøl om de har stått for ei klar kapitulasjonslinje, fordi de har vært knytta til ulike imperialistiske staters interesser og ikke folkets. Men derfor har de også gang på gang vært i aksjon innad, for å massakrere palestinere (Syria, Jordan og Libanon) og for å hindre revolusjonering av massene (Egypt). Å støtte disse landas militærapparat er i dag følgelig reaksjonært.

Island skulle tilsynelatende oppvise eksemplet på det nasjonale progressive «forsvaret» jfr. fiskerigrensestriden. Men eksemplet halter av mer enn en grunn: for det første at det er den amerikanske imperialismen som både formelt og reelt kontrollerer øya militært, og at det følgelig overhode ikke eksisterer et «islandsk forsvar» i det hele tatt. For det andre at fiskerioppsynet derfor har en helt annen oppgave enn f. eks. den norske marinen.

For det andre: Å trekke fram et eksempel fra1882 for å bevise at det er mulig og nødvendig med et progressivt nasjonalt forsvar i 1974 eller seinere, det forteller først og fremst om manglende historiske kunnskaper. Det er riktignok at «under offiserar og befal elles stilte seg i hovudsaka på det norske folket si side» den gangen. Kravet om en nasjonal hær i motsetning til den svensk-kontrollerte som eksisterte var jo et av hovedkrava til det nasjonale borgerskapet. Nettopp fra 1882 av samla de krefter for å føre den borgerlige nasjonale revolusjonen fram til seier.

Men i 1974 er situasjonen en helt annen, det er 70 år siden den nasjonale revolusjonen ble fullført. Nå er det den sosialistiske revolusjonen retta mot en imperialistisk stat som er hovedspørsmålet på lang sikt. Det endrer ikke saka at andre og større imperialiststater er aggressive.

Klasseargumentene

Å hevde at vanlige soldater og lavere befal ikke vil la seg bruke mot folket fordi de sjøl kommer fra folket, det er å gjenta revisjonistenes dødelige feil i Chile. «Men HV-soldatene er inne til tenest ei eller to veker i året, og svært få arbeidarar og bønder i Noreg let seg hente rett frå arbeidsplassane for å slåst mot arbeidskameratane sine», sier du. Dette er illusjoner som blei motbevist over 30 ganger bare mellom år 1900 og 1940. Mesteparten av denne tida var tjenestetida bare noen få uker.

Videre: Det ville utvilsomt være en ønskedrøm for monopolkapitalen å disponere soldater fritt til «meningsfylt arbeid». Det ville bety press på arbeidsmarkedet og å legge alt klart for direkte og indirekte streikebrytervirksomhet, kort sagt: svik mot folket.

Endelig ender argumentene i reine meningsløsheter når du hevder at kommunistenes militærpolitikk skal utvikles (også) ut ifra hensynet til at en må hente støtte fra lavere befal.

Hva da med vår politikk overfor de som er ansatt i reklameindustrien? Eller tobakksindustrien?

Også på dette spørsmålet har revisjonistene i Chile «vist vei». Deres politikk var nemlig ikke bare å trekke til seg offiserskorpset ved å gi dem høyere lønn, spesielle bydeler og priviligerte forretningsstrøk. Til og med det nyeste militæreutstyret fra USA blei innkjøpt, for å understreke tilliten.

Strategien er overordna taktikken

Vår militærpolitiske strategi er å knuse den borgerlige krigsmakta i Norge gjennom en væpna revolusjon. Av dette avleder vi vår strategiske paroler: Ingen bevilgninger, ikke et øre, ikke en mann. Innafor denne strategien må vi så utvikle en taktikk som går ut på å avsløre og å svekke militærapparatet maksimalt på ethvert tidspunkt.

Eksempel på slike taktiske paroler er: Ingen militærøvelser mot folket. Denne parolen har vi kjørt opp som en av de viktigste parolene i dag, ut ifra Trædal/Wintex-avsløringene. «Ein soldat» nevner andre eksempler på slike taktiske paroler som ganske sikkert vil bli reist i framtida. Det som er viktig med de taktiske parolene er at de faktisk bidrar til å avsløre og å presse monopolborgerskapet, uten at de samtidig sprer illusjoner om militærapparatet og statens karakter.

NKPs parole om et «nasjonalt forsvar» bidrar til lite annet enn å spre illusjoner, akkurat som revisjonistene i hovedsak hadde en reaksjonær militærpolitikk i Chile. Istedenfor den mystiske og abstrakte parolen «For et nasjonalt forsvar» sier vi: «Kamp mot alle militærallianser».

«Ein soldat» gjør hovedfeilen i det han fra de taktiske behovene han ser rundt seg, utvikler en strategi som er underordna taktikken. For alle hans argumenter går på typisk taktikk, enten det nå er å unngå å støyte fra seg befal, eller å få til praktiske endringer innafor krigsmakta. Det han imidlertid ikke tar opp noe sted, er kommunistenes strategi og helhetlige analyse. Å lage en politikk for dagskampen uten å se de enkelte krav i samband med strategien, for den sosialistiske revolusjonen, betyr at en i metoden stiller seg helt på linje med sosialdemokratiet.

Med denne metoden i bakhanda ender vi på lang sikt opp med å støtte det borgerlige militærapparatet i praktisk politikk og i ideologi. Det er derfor uholdbart å diskutere vår militærpolitikk uten å ta utgangspunkt i hvilken strategi vi velger. NKP har forlengst forlatt den væpna revolusjonens vei, i strategien som i taktikken. De har derfor endt opp med å støtte borgerlig militarisme og å spre illusjoner om statens klassekarakter.

Mot dettesviket stiller vi de marxistiske parolene:

BARE FOLKEMASSENES VÆPNA REVOLUSJON KAN KNUSE DEN KAPITALISTISKE STATEN.

INGEN BEVILGNINGER TIL DET BORGERLIGE MILITÆRAPPARATET.

Relaterte artikler

Vietnamkrigen og Norge

Internasjonalt

Karasjok – og skeiv sosialisme

Hvorfor truer Vesten Kina med krig?

Gnist kommer ut minst 4 ganger i året. Vi presenterer en bred variasjon av stoff, som kvinnekamp, klima, internasjonale saker og økonomi. Alt i et marxistisk perspektiv. Tegn abonnement

150 kr for ett år med Gnist

Bokomtaler

Debatt: Hva slags forsvar duger for folket?

Ein soldat på Andøya|Ein soldat på Andøya

Publisert 01.12.74

I Røde Fane 1/74 tok vi opp klassekarakteren til det norske forsvaret, grunngav kvifor partiet fremjer parolen: «Ingen løyvingar til det borgarlege militærstellet» og vende oss mot tanken om at det lar seg gjere å kjempe fram eit nasjonalt forsvar under diktaturet til det imperialistiske monopolborgarskapet.

Her prentar vi eit innlegg frå ein soldat som har innvendingar mot dette synet, med eit svar frå ein kamerat i Raud Ungdom. Soldaten har før hatt innlegg om dette i Klassekampen.

Vi oppmodar folk til å ta del i denne debatten, og å skaffe seg studieheftet «En revolusjonær militærpolitikk», som kjem ut på Oktober i næraste framtid.

Om militæret og Norge

I Klassekampen nr. 4/74 la eg fram argument mot AKP(m-l)s parole «Ingen løyvingar til militærstellet». I same nummeret og nummeret etter kom det to innlegg med innvendingar mot synspunkta mine. Usemja gjeld i sær to ting:

1) Kan staten og forsvaret i Norge blinasjonalt?

2) Kva for militærpolitikk når vi lengst med?

Her skal eg grunngje standpunktet mitt grundigare enn det er plass til i ein avisartikkel. Eg ser gjerne at det kan kome i gang debatt om desse spørsmåla frametter.

Staten og offiserskorpset

Dei to skriv at staten er monopolkapitalen sin stat, og han kan difor ikkje pressas til å tene folket. I staden vil eg ordleggje meg slik: Staten tener i hovudsaka borgarskapet (som kan delas i ei mektig, ikkje-nasjonal gruppe og ei veikare, nasjonal gruppe). Røynslene t. d. frå Syria, Egypt og Island syner at ein borgarstat i vår tid kan ha interesse av eller pressas til å fungere nasjonalt i konfliktar der landa er truga.

AKP går inn for å presse staten slik, med utmelding av NATO, utviding av fiskerigrensa og nasjonalisering av utanlandsk eige i Norge. I den mon krava vinn fram, handlar staten i strid med imperialistinteressene. Dette er viktig i ei verd som er kløyvt mellom imperialismen på eine sida og undertrykte land og folk på hi.

I offisersleiinga sit folk som er knytte til norske storfolk elles, til NATO og Pentagon. Det norske folket er ikkje deira vener. Regjeringa er deira ven så lenge ho fører ein politikk dei syns om. Viss ikkje, kan offiserane prøve å rive styringa frå Storting og regjering om dei trur dei maktar det. Offiserane kan vi aldri ha full tiltru til.

To dilemma for borgarskapet

Men offiserane er ikkje åleine i militær-apparatet. Det er og lågare befal og soldatar der, og dei er mange gonger fleire i tal. Lågare befal har stort sett tronge kår og manglar politiske rettar. Dei har eigentleg interesse av å gå saman med andre småkårsfolk i samfunnet mot dei store og i forsvaret av landet. Politisk er stordelen av dei lite medvitne. Soldatar flest er bra folk. For å forsvare seg og sitt må såleis borgarane nytte folk som soknar til andre klasser enn dei og har andre interesser. Desse må dei gje militær opplæring og våpen. For at våpna skal bli nytta slik borgarane vil, prøver dei å dressere og styre soldatar og lågare befal og leggje all styringsmakt til Forsvarets Overkommando og NATO-nord, der pålitelige folkefiendar sit. Men dei ottas alltid at våpna skal snuas rette vegen.

Dette — at dei må nytte befal og soldatar frå folket – er eit dilemma for borgarane.

Koss får dei folk til å godta militærapparatet? Dei gjer det med å gje «forsvaret» eit skin av å vera eit nasjonalt forsvar. Såleis skriv Morgenbladet varmt om å forsvara Norge, sjølv om dette majororganet har gått inn for å selja landet i over 100 år. Den patriotiske grunngjevinga og presset frå folket inneber og at «forsvaret» må ha visse element som især kan tene eit forsvar av Norge mot åtak utanfrå. Heimevernet vart innført med press nedan frå etter Milorg-røynslene frå krigen. Fordi det vil vekkje motstand og fordi klassekarakteren til militæret då vil bli klårare, kan ikkje HVfjernas. Oslo-soldat meiner eg tek i miss når eg skriv at HV vanskeleg kan nyttas mot folket. Men HV-soldatane er inne til tenest ei eller to veker i året, og svært få arbeidarar og bønder i Norge let seg hente rett frå arbeidsplassane for å slåst mot arbeidskameratane sine.

Dette – at «forsvaret» må ha eit skin, men og eit islett, av nasjonalt forsvar – er eit anna dilemma for (den ikkje-nasjonale delen av) borgarskapet.

Eit døme

I 1882 planla statsminister Selmer, Oscar II og ein del storborgarar og høgare offiserar statskupp i Norge for å hindre at parlamentarismen vart innført og for å gjera landet til eit svensk lydrike. Underoffiserar og befal elles stilte seg derimot i hovudsaka på det norske folket si side. Bl. a. brukte mange av dei kunnskapane sine som instruktørar i dei friviljuge skyttarlaga. Folkemakta voks, slik at kuppplanane laut leggjas vekk.

Kva for politikk fører fram?

Eg meiner vi veikjer kontrollen dei reaksjonære offiserane har over militærstellet best om vi krev norsk militærpolitikk endra etter desse retningslinene:

Militæret må vera eit forsvar av Norge mot framande krigsmakter.
Militæret må aldri brukas mot det norskefolket.
Militæret må ikkje kunne brukas i åtak på andre land og folk.

Kvifor når vi lenger då enn med kravet om at løyvingane skal vekk? For det fyrste fordi vi kan krevja strukturen i militæret endra på eit vis som veikjer offiserskontrollen og styrkjer dei bra sidene ved militæret. Eit døme på det er kravet om omlegging til folkeforsvar der våpna høyrer folket til (i 1882 fjerna offiserane sluttstykka på våpna i mange militære depot). Eit anna er om vi krev at alt militært personell i Nord-Norge skal arbeide ein månad med å forlengje Nordlandsbanen i staden for det sprøytet vi må gjennom i dag. Arbeidet vil gje viktige militære røynsler til eit landforsvar, og det vil styrkje banda til folket i området.

AKPs militærpolitikk overlet derimot i hovudsaka den indre utviklinga i «forsvaret» til reaksjonen. For ein kan ikkje både seia nei til militæret og krevja ei omlegging av militæret.

For det andre vil fleire stø krava. Liberalarar og sosialdemokratar flest er og redde militærkupp. Og dei vil forsvara Norge. Likeeins vil eindel lågare befal stø krava. Militærpolitikken til AKP no støyter derimot unna alt befal og gjer med det militæret til ein meir pålitleg reiskap for borgarane mot folket. Såleis er mange redde SV fordi dei i Stortinget kravde ein løyvingsnedgang til militæret som i hovudsaka ville gjera lågare befal arbeidslause.

Eit døme på at krav om endringar av militæret i den lei eg nemner, kan ha slagkraft, er at ein svensk generalmajor, Nils Skiild, nyleg har gjeve ut ei bok om at landet må lære av Vietnam og Midt-Austen og tufte forsvaret på folkevæpning.

Men kravet om at løyvingane skal vekk er ein lekk i revolusjonær strategi, der vi må avsløre militæret, skriv Oslo-soldat. Vi må avsløre militæret, men det gjer vi også med krav om endringar grunngjevne nettopp med ei slik avsløring (sjå innlegget mitt i Klassekampen 4/74). I tillegg viser vi med det at det er vi på venstresida og ikkje «forsvarsvenene» på høgresida som er norske patriotar. Eg meiner at SKP går inn for eit nasjonalt forsvar, og svensk ekommunistar og sosialistar har siste tida avslørtmilitæret godt bl. a. gjennom IB-saka.

For at ingen skal misforstå meg: Arbeid for eit nasjonalt forsvar inneber ikkje at vi og kan få eit militærstell som står på folket si side i klassekampen og revolusjonen. Men alt vi kan oppnå som veikjer NATO- og offiserskontrollen og som styrkjer soldatinnverknaden, øving i våpenbruk og folkevæpning, vil og gjera det verre for offiserane å få styrkane med seg mot folket når dei vil prøve på det. For det vil dei.

Relaterte artikler

Vietnamkrigen og Norge

Internasjonalt

Karasjok – og skeiv sosialisme

Hvorfor truer Vesten Kina med krig?

Gnist kommer ut minst 4 ganger i året. Vi presenterer en bred variasjon av stoff, som kvinnekamp, klima, internasjonale saker og økonomi. Alt i et marxistisk perspektiv. Tegn abonnement

150 kr for ett år med Gnist

Bokomtaler

Studieopplegg

Redaksjonen

Redaksjonen består av: Ingrid Baltzersen (ansvarlig redaktør), Yngve Heiret og Daniel Vernegg (bokredaksjon), Anja Rolland (nettansvarlig), Erik Ness, Jokke Fjeldstad, Stian Bragtvedt, Kari Celius, Unni Kjærnes, Mathias Bismo, Per Medby, Peder Østring, Hannah Eline Ander, Emil Øversveen, Tore Linné Eriksen, og Tonje Lysfjord Sommerli

Publisert 01.12.74

Sverre Knutsens artikler om «venstre»-opportunismen i Røde Fane 5 og 6 1973 og i dette nummeret bygger på foredrag han har holdt for Marx-Engels-skolen. De er et godt utgangspunkt for å studere «venstre»-opportunistenes standpunkter og deres angrep på oss, om at vi lurer arbeiderklassen til å tro på falske allierte, om at vi sprer illusjoner om at forbedringer kan oppnås under kapitalismen, om at vi går småborgerskapets ærend i forsvaret av nasjonen osv. Diskusjonen om disse og andre spørsmål tvinger oss både til å lære de kommunistiske klassikerne og den norske virkeligheten bedre å kjenne, for å kunne ta stilling til deres anklager.

AKP(m-I) har klare standpunkter til de sakene «venstre»-opportunistene kjører fram. Det foreligger likevel muligheter for at vi ikke har trengt tilstrekkelig inn i problemene og at ikke alt er like riktig. Ønsker vi å stille oss i spissen for gjennomføringa av den norske revolusjonen, kan vi ikke ta feil når det gjelder slike spørsmål som er nevnt ovenfor.

«Venstre»-opportunistene sier at de kjemper for arbeiderklassen. De utgir seg for å være revolusjonære, men deres praksis er reaksjonær. Under revolusjonære fraser angriper trotskistene Vietnams folk for å ha inngått fredsavtale med USA, og støtter dermed USA-imperialismen. Norske «venstre»-opportunister syntes kampen mot EEC enten var uinteressant eller de la opp til ei dødslinje for kampen, og støttet dermed den svarteste reaksjon her. Slike eksempler er det snesevis av. «Venstre»-opportunismen er ingen del av den revolusjonære bevegelsen, men en trojansk hest for reaksjonen. Sjøl om de ikke er mange, sjøl om de er isolert og innbyrdes splittet, er det vårplikt å avsløre dem overfor arbeiderklassen og hindre dem i å gjøre skade.

Vi oppfordrer alle til å studere Sverre Knutsens artikler grundig, og kommer her med noen kommentarer som vi håper kan være til hjelp i et slikt studium.

Bruk forskjelligestudieformer

De spørsmåla vi har samlet er ikke de eneste som kan stilles. Vi tror likevel det er viktige problemstillinger og at de kan være brukbare i arbeidet med å trenge inn i problemet.

Folk må finne seg en studieform som passer for forholda. Hvis en velger å gjennomføre diskusjonene i en studiesirkel, kan en jo ta så mange møter en vil, og få diskutert alle de tingene en mener er viktige.

For partiavdelinger og Rød Ungdom-lag kan det være aktuelt å legge fram stoffet som foredrag på et åpent møte. Da må en sørge for en innleder som på forhånd setter seg grundig inn i polemikken med de ulike «venstre»-opportunistiske gruppene og de verkene av klassikerne som er aktuelle. Da kan dere bruke noen av de spørsmåla vi har stilt opp til å stimulere diskusjonen.

Det går også an å arrangere helgekurs. Har dere bare en kveld til rådighet, foreslår vi at dere velger ut to problemstillinger til diskusjon. Den ene bør dreie seg om vår holdning til «venstre»-grupperingene. Den andre kan velges utfra hva for problemer dere ser som viktigst utfra de lokale forholda.

Problemstillinger

– Er det riktig som AKP(m-l) hevder, at hovedmotsigelsen i Norge går mellom monopolkapitalen og dens allierte på den ene sida og arbeiderklassen og dens allierte på den andre? Er det ikke riktigere å si at hovedmotsigelsen går mellom arbeidere og kapitalister?

– Er de norske bøndene for revolusjonen? Er de ikke interessert i å beholde jorda si?

– Sprer det eller sprer det ikke illusjoner å føre fram paroler som «Legg arbeidsplassene der folk bor», slik det blei gjort i valgkampen?

– «Venstre»-opportunistene angriper AKP(m-1)for å neglisjere den revolusjonære propagandaen. Hvordan bør forholdet mellom agitasjon og propaganda være? Ta for dere dette spørsmålet ved å diskutere en aksjon som nylig er gjennomført, f. eks. støtten til Narve Trædal eller til Holmenkolbanestreiken. Er det riktig å hevde at «venstre»-opportunistene ikke hører til den progressive bevegelsen, men er en trojansk hest for reaksjonen? Hvordan skal en kunne avgjøre dette spørsmålet? Hva slags taktikk skal vi ha overfor dissegruppene? Skal vi samarbeide med dem eller bekjempe dem? Hvordan skal vi stille oss til de enkelte medlemmene? Vurder dette siste ut fra «venstre»-opportunister dere eventuelt sjøl kjenner.

Les mer om disse spørsmåla

Sverre Knutsens artikler i Røde Fane er bare en innfallsport til arbeidet med å sette seg inn i disse problemene. Vi anbefaler folk å sette seg inn i annen litteratur. Tidsskriftet Materialisten kom med et nummer i fjor som er aktuelt ennå, denne våren kommer det to utgivelser i Materialistens skriftserie – ett om «KAG» og et om «KUL». Røde Fane vil også bringe mer stoff om disse sakene i tida framover.

Det lønner seg videre å lese det klassikerne sjøl har skrevet om disse tingene, f. eks.:

Mao Tsetung «Om motsigelsen», «Om praksis»,» Hvor kommer de riktige tankene fra», «Sørg for massenes velferd», «Tjen folket», «Aktuelle problemer om taktikken i den anti-japanske enhetfronten», «Om den riktige behandlinga av motsigelser i folket» (Skrifter i utvalg).

Marx/Engels: Manifestet, Marx: Kritikk av Gotha-programmet, Engels: Ludwig Feuerbach …. og Anti-Duhring.

Lenin: Radikalismen, Nasjonal politikk … , Materialisme og empirio-kritisisme.

Stalin: Marxismen og det nasjonale spørsmål, Leninismens grunnlag, Dimitrov: Om enhetsfronten.

I tillegg anbefaler vi SUKP(b)s historie og Arbeidets parti, Albanias historie (fins på svensk).

Relaterte artikler

Vietnamkrigen og Norge

Internasjonalt

Karasjok – og skeiv sosialisme

Hvorfor truer Vesten Kina med krig?

Gnist kommer ut minst 4 ganger i året. Vi presenterer en bred variasjon av stoff, som kvinnekamp, klima, internasjonale saker og økonomi. Alt i et marxistisk perspektiv. Tegn abonnement

150 kr for ett år med Gnist

Bokomtaler

«Venstre»-opportunismen» i Norge (3)

Sverre Knutsen|Sverre Knutsen

Publisert 01.12.74

Dette er den siste av tre artiklar om «venstre»-opportunismen i Norge. Med «venstre»-opportunisme meiner vi dei ideologiske og politiske tendensane som framstår som «superrevolusjonære» i ord, men like fullt spelar ein reaksjonær rolle i politikken.

Vi skal i denne siste artikkelen om «venstre»-opportunismen ta opp spørsmål som det klassemessige grunnlaget for «venstre»-opportunismen, hvordan de stiller seg i klassekampen og spesielt deres forhold til enhetsfrontarbeid og arbeid i fagforeningene.

De tidligere artiklene har tatt for seg de ulike ultra-«venstre»-gruppene i Norge, deres viktigste synspunkter og deres forhold til marxismen-leninismen (Se Røde Fane 5 og 6 1973).

Tre hovedtendenser

Vi har pekt på at ultra-«venstre» i Norge består av tre hovedtendenser.

– Trotskistene. For det første har vi ei bitte lita gruppe på under 10 personer, som er organisert i noe de kaller «Oktober»-gruppa ved universitetet i Oslo. Dette er de norske tilhengerne av den såkalte «4. Internasjonalen». Disse representerer de erklærte trotskistene i Norge. Vi har pekt på at trotskistene har en ytterst lite ærerik historie. Helt siden Trotski startet den «4. Internasjonalen» i mellomkrigstida, har de trotskistiske gruppene stått for åpent reaksjonære linjer og standpunkter. I hele denne tida har trotskistene fungert som borgerskapets forlengede arm i bestrebelsene på å sverte det tidligere sosialistiske Sovjetunionen under Stalins ledelse, på å sverte Komintern, revolusjonen i Kina og Albania osv. De har likeledes drevet systematisk splittelses virksomhet der d ehar hatt anledning til det. De mest kjente eksemplene er deres opptreden i den spanske borgerkrigen, der de angrep den spanske folkefronten mens kampene mot Francos fascister var på det bitreste, og iVietnam i 40-åra der de drev åpen undergravingsvirksomhet overfor den nasjonale, revolusjonære bevegelsen som under kommunistenes ledelse sloss for å frigjøre Vietnam fra den franske imperialismens åk.

I årevis har trotskistene stått fram med en rekke av de reaksjonære linjene som i dag erf elles standpunkter for ultra-«venstre»: De har utvikla teorien om at bøndene er «reaksjonære». De har propagandert mot alt enhetsfrontsarbeid som ikke er «sosialistisk», de har stått fremst i borgerskapets hets mot kommunismen og «stalinismen».

Trotskistene i dagens Norge er ei ytterstubetydelig gruppe .Den politiske og «teoretiske» virksomhet de bedriver er ytterst amatørmessig. Grunnen til at vi har trukket fram en del av de synspunktene de representerer, er for å vise hvordan disse sammenfaller med de andre «venstre»-opportunistiske gruppenes synspunkter på viktige spørsmål.

– «KAF». For det andre har vi gitt ei vurdering av det såkalte «KAF», eller Hovden-gruppa. Denne gruppa kaller seg «marxist-leninistisk», og framstiller seg som de «virkelige kommunistene». Vi har vist at deres sekteriske og frase «revolusjonære» standpunkter slett ikke har noe med marxismen-leninismen å gjøre. Tvert om er «KAF» ei trotskistisk gruppe som under dekke av å være «marxist-leninistisk» fører ut åpent reaksjonære og trotskistiske standpunkter.

Hovden-gruppa pleier gjerne å framstille seg som en «arbeiderorganisasjon». Til det er å si at gruppa er en liten og isolert sirkel, uten noen organisasjon på arbeidsplassene. Ettersom Hovdengruppa i landsmålestokk maksimalt utgjør 30 personer, skal det lite til å gjøre krav på å være en «arbeiderorganisasjon». Rett nok fins det noen arbeidere i «KAF». Men først og fremst er gruppa, og ikke minst dens ledelse og kjerne, prega av småborgerlige og borgerlige elementer: en høyere likningsfunksjonær, enkelte akademikere, sjølstendig næringsdrivende, høyere funksjonær i statens kornmonopol osv. Og siden det ikke er så mange å velge blant, sier det seg sjøl at dette utprega småborgerlige skiktet utgjør det viktigste sosiale grunnlaget for gruppa.

Vi har tidligere pekt på at gruppa formelt fungerer som en sjølstendig organisasjon, men reelt framstår som ei norsk celle av den større og mer betydelige svenske trotskistorganisasjonen «KFML(r)». I de fleste politiske spørsmål har «KAF» ført ut linjer den har fra «KFML(r)», og har også intime forbindelser med denne organisasjonen, noe «KAF» sjøl ofte gjør et nummer av i sin egen propaganda.

Hovden-gruppa har inngått en prinsippløs, taktisk allianse med ei nystarta studentgruppe ved universitetet i Oslo, som kaller seg «Kommunistisk universitetslag), «KUL». Denne gruppa inneholder elementer som over lang tid har propagandert at Stalin var en «borgerlig kontrarevolusjonær», som aktivt har tatt avstand fra Kinas utenrikspolitikk osv. Likeledes har lederen for denne gruppa, Harald Berntsen, aktivt gått mot den marxistiske filosofien ved bl. a. å hevde at Engels la grunnlaget for framveksten av revisjonismen i forrige århundre.²

«KAG». For det tredje har vi vært inne på studentgruppa «KAG) i Bergen, som deler en rekke av de andre «venstre»-opportunistiske gruppenes synspunkter, men som i praksis mer og mer har drevet i retning av SV. I flere konkrete saker har denne gruppa, tross sine super-revolusjonære fraser, alliert seg med høyrekreftene i SV. Et eksempel på dette er 1. mai i Bergen i fjor da gruppa slutta opp om det partisjåvinistiske «sosialistisk. valgfront»-toget som SV sto bak, og aktivt gikk mot «Enhet-Solidaritet» der AKP(m-1) deltok. I valget slutta de nærmest vilkårsløst opp om SV. Gruppa har konsentrert mesteparten av sin aktivitet til angrep på kommunismen og på AKP(m-1), og er spesielt opptatt av å propagandere mot Stalin.

Sekterismen som prinsipp

Vi har vist hvordan «venstre»-opportunistene, uten unntak, deler en virkelighetsfjern og umarxistisk klasseanalyse. De hevder at bøndene i Norge er «reaksjonære» og «utbyttere»²³, og hopper lettvint over det faktum at det overveldende flertall av norske bønder lever av eget arbeid, og ikke har ansatte lønnsarbeidere de kan utbytte.

Felles for «venstre»-opportunistene er også at de i praksis stiller seg mot alt progressivt enhetsfrontsarbeid. «KAF», f. eks., har så lenge gruppa har eksistert gått til angrep på anti-imperialistiske frontorganisasjoner som Solidaritets-komiteen for Vietnam. De har likeledes prøvd å pådytte Vennskapssambandet Norge–Kina ei sekterisk linje om at «bare den som i Norge støtter kampen for sosialisme og proletariatets diktatur kan være medlemmer av Vennskaps-sambandet». Etter at denne linja resolutt ble avvist av sambandets medlemmer, har «KAF» konsekvent sabotert det organiserte vennskapsarbeidet med Kina i Norge.⁴ Og dette er en organisasjon som påstår at den støtter Kina!

Vi har ut fra slike saker og andre spørsmål som har blitt behandla vist at de «venstre»-opportunistiske gruppene har opphevet sekterismen til et politisk prinsipp, noe som har ført til at de i praksis har sabotert og gått mot det anti-imperialistiske arbeidet i Norge, og har dermed motsatt seg all kamp somarbeiderklassen har ført for dagskrav osv. Vi skal i denne artikkelen se litt nærmere på «venstre»-opportunistenes forhold til enhetsfronten og klassekampen i Norge i dag.

«Venstre»-opportunistene og fagforeningsarbeidet

«KAF» har utvikla den teorien at «fagbevegelsen er en del av statsapparatet». I offentlige diskusjoner har «KAF» og deres allierte i «KUL» hevda at dette gjelder helt ned til «klubber og fagforeningen.⁵ Ut fra dette tar de avstand fra at kommunister skal ta tillitsverv i fagforeninger, de går mot arbeidet for å nedkjempe høyre-sosialdemokratiet i fagbevegelsen og gjenreise fagorganisasjonene som kamporganisasjoner for arbeiderklassens interesser.

I samband med streiken ved Holmenkolbanen i Oslo har «KUL»-talsmenn hevda at «bare ville streiker fører fram, mens arbeidet forå gjenreise fagforeningene og klubbene som kamporganisasjoner nok en gang har vist seg å være en illusjon».

Som kommunister må vi slå fast at sånn snakker bare dårer uten kjennskap til fagforeningsarbeidet og uten røtter i arbeiderklassen. En vesentlig forutsetning for streiken har vært det støttearbeidet som klubber og foreninger, der kommunister og andre progressive klassekjempere har sittet i ledelsen, har stått for. Trur for eksempel tåkefyrstene i Hovden-gruppa med studentvedheng at den sympatiaksjonen som ble gjennomført i Oslo Sporveier hadde vært mulig uten det langvarige og seige arbeidet som har foregått for å gjøre denne fagforeninga til en kjempende fagforening?»

Revolusjonær fagopposisjon»

«KAF» påstår at de vil arbeide i faglige grunnorganisasjoner som «fora for propaganda, agitasjon og forberedelse til andre viktige politiske kampformer og aksjoner». Og de sier at «Gjennom å kjempe fram det kommunistiske forbundets enhetsfrontslinje vil kampen innen de faglige grunnorganisasjoner etter hvert ta form av en revolusjonær fagopposisjon hvor de kommunistiske cellene må utvikles til å bli den viktigste politiske og organiserende kraft under det kommunistiske forbundets ledelse». ⁶

I det faglige «programmet» til «KAF», hvor disse sitatene er hentet fra, er det ikke nevnt et eneste ord om fagbevegelsens karakter av masseorganisasjon og klasseorganisasjon for hele arbeiderklassen. Ikke et eneste ord er nevnt om nødvendigheten av å nedkjempe høyre-sosialdemokratiets posisjoner i fagbevegelsen gjennom å erobre de faglige grunnorganisasjoner på klassekampens grunn og gjøre dem til kamporganisasjoner.

Tvert om vrøvles det om å utvikle en «revolusjonær fagopposisjon under ledelse av det kommunistiske forbundets celler». «KAF» ønsker med andre ord i dagens situasjon å stille hovedmotsigelsen i fagforeningene mellom revolusjonære arbeidere og arbeidere som i dag ikke står på et revolusjonært grunnlag (og det er faktisk flertallet! ), i stedet for å samle flertallet av de fagorganiserte på klassekampens grunn mot høyresosialdemokratiet og monopolkapitalen.

En slik politikk er så fjern fra virkeligheten som det går an å bli. Likeledes er den så fjern fra kommunistisk taktikk forfagbevegelsen som det overhodet går an å bli, nettopp fordi en slik politikk vil splitte arbeiderklassen i den nåværende situasjon og gjøre det uhyre enkelt for sosialdemokratiet å befeste sine posisjoner. Det sekteriske vrangbildet av en faglig politikk «KAF» har formulert er altså ikke noen kommunistisk politikk. Tvert om er det en reaksjonær politikk, fordi den ville gi Brattelis sosialdemokrati lett spill, om den hadde fått noen oppslutning.

I tillegg er det viktig å nevne at «KAF»s «faglige linje» ikke bare er virkelighetsfjern sekterisme. Den er også en skrivebordskonstruksjon. Til dags dato, etter at Hovden-gruppa har fungert i nærmere tre år som egen organisasjon, har ingen sett noe til de «kommunistiske cellene» deres.

Sosialdemokratiet må isoleres!

Mot dette sekteriske, virkelighetsfjerne og fraseradikalistiske pratet står det en virkelig kommunistisk politikk, og den er det AKP(m-1) som står for.

For det første innser vi kommunister sjølsagt nødvendigheten av kommunistiskarbeid og organisering på arbeidsplassene. I motsetning til «KAF» driver også¹, kommunistene et utstrakt, revolusjonært arbeid i arbeiderklassen, gjennom utstrakt skolering i marxismen-leninismen, spredning av kommunistisk propaganda, rekruttering osv. Men vi står også for noe mer. Vi arbeider målbevisst for å isolere sosialdemokratiet, få oppslutning og enhet blant de fagorganiserte på nødvendigheten av å samle flest mulig på klassekampens grunn, mot høyresosialdemokratiets klassesamarbeid med arbeidskjøperne. På dette grunnlaget jobber vi også for å forene flest muligarbeidere i å slåss fram progressive tillitsmenn, for dermed å fravriste sosialdemokratiet deres faglige posisjoner.

«KAG» i Bergen har stort sett vært mer opptatte a vå produsere kvasiteoretiske stensiler, enn å forme ute i linje for arbeidet i fagforeningene. Men i den utstrekning de har prøvd seg, har det falt lite heldig ut. En «KAG»-leder ved navn Arne Overein har uttalt seg om spørsmålet, og kommet til følgende: De revolusjonære må overveie «å gå innfor å bygge opp nye, revolusjonære fagforeninger».⁷

Stikk i strid med Lenins og Stalins analyse av nødvendigheten for kommunistene av å jobbe i de eksisterende fagforeningene, stikk i strid med kommunistenes erfaringer over hele verden gjennom årtier om viktigheten av å gå inn i fagforeningene og kjempe, formulerer «KAG»-lederen Overrein at «de revolusjonære må bygge nye, revolusjonære fagforeninger». En ting kan sies om slikt skvalder som Lenin kalte «barneaktig radikalisme»: «KAG» kan være viss på at mektige krefter ville slutte opp om ei slik linje; spesielt trur vi Aspengren og Selvig ville gjøre det!

«Venstre»-opportunistene og de anti-imperialistiske frontene

Siden slutten av 60-åra har det vært et betydelig oppsving for det anti-imperialistiske arbeidet i Norge. Særlig har støtten til de indokinesiske folkene vært stor. Sentralt i dette arbeidet har Solidaritetskomiteen for Vietnam stått. Denne organisasjonen har hele tida stått på prinsipper som å støtte det vietnamesiske folkets kamp på dets egne vilkår, nødvendigheten av å forene folk av ulik politisk oppfatning i Norge til å støtte og drive solidaritetsarbeid osv. Så lenge den har eksistert har Hovden-klikken, og dermed det nåværende «KAF», propagandert mot Solidaritetskomiteen. Som grunnlag for denne linja har «venstre»-opportunistene hevda at all støtte til Indokinas folk og andre folk som slåss mot imperialismen bare har noe for seg «dersom den er knytta til den proletariske internasjonalismen».

På samme vis har «KAF» og andre «venstre»-opportunisiske grupper tatt avstand fra og sverta progressive frontorganisasjoner som f. eks. Kvinnefronten, og de har slutta seg til den samme linja som «KFML(r)»-gruppa og uttrykt at de ønsker å «knuse de småborgerlige frontene».⁸

Mange andre sider ved «venstre»-opportunistenes standpunkter og politiske linjer kunne vært trukket fram. Men utfra de saker som vi har tatt opp til nå, må vi slå fast at de «venstre»-opportunistiske gruppene spiller en entydig reaksjonær rolle i klassekampen:

– De står for en sekterisk og virkelighetsfjern politikk i forhold til fagforeningsarbeidet.

– De saboterer vennskapsarbeidet med de sosialistiske landa, og «ønsker å knuse» frontorganisasjonene.

– De deltar ikke i noen form for interessekamp, og avviser å ta opp og støtte arbeiderklassens kamp for dagskrava.

«Venstre»-opportunismens klassemessige grunnlag

De «venstre»-opportunistiske gruppene er totalt dominert av småborgerlige intellektuelle. Samtlige, med unntak av «KAF» er utelukkende knytta til universitetsmiljø. De siste åra har det utvikla seg en stadig breiere venstre-bevegelse blant studentene. I denne har kommunistene stått sentralt, stadig flere tenderer i retning marxismen og ønsker å knytte studentenes kamp til arbeiderklassens kamp.

Den åpne reaksjonen har vært ute avstand til å framstå som noe alternativ kraft til den voksende progressive og revolusjonære bevegelsen blant studentene. I tråd med dette har det helt siden slutten av 60-åra dukket opp ulike typer småborgerlige retninger i «venstre»-form innafor den progressive studentbevegelsen. På slutten av 60-tallet antok slike småborgerlige, opportunistiske strømninger en åpent anti-kommunistisk karakter samtidig som den prøvde å framstille seg som «revolusjonær». Ikke minst den amerikanske ideologen Herbert Marcuse ble ideologisk fanebærer for disse strømningene, og hans ideer om «at arbeiderklassen i vesten var blitt borgerliggjort» og at «studentene nå var den viktigste revolusjonære krafta» ble grepet begjærlig av en del småborgerlige intellektuelle. Men etter at den kommunistiske bevegelsen vokste fram, konsoliderte seg og ble den ledende i studentbevegelsen, fikk slike åpent reaksjonære ideer stadig mindre gjennomslagskraft.

Denne utviklinga har ført til at småborgerlige, opportunistiske strømninger som vil forene opportunisme med radikalisme, har vært nødt til å framstå som «marxistisk».

For den småborgerlige radikalismen står kampen for å løse kompliserte kampoppgaver i klassekampen, behovet for å utvikle en kommunistisk taktikk, perspektivene for at kampen for sosialismen blir lang og hard osv., i direkte motsetning til slike småborgerlige ideer som drømmen om «raske framganger».

En annen ide som står sterkt blant «venstre»-opportunistene og som har klar sammenheng med deres atskillelse fra arbeiderklassen og massene, er ideen om at «intellektuelle helter» kan erstatte arbeiderklassen som den ledende krafta i revolusjonen. I formen kjører «venstre»-opportunistene svært mye på at arbeiderklassen er den eneste revolusjonære krafta. Men både deres teori og praksis viser at de i realiteten står for det motsatte.

Klassestandpunktet

For det første går samtlige av de «venstre»-opportunistiske studentgruppene mot den marxist-leninistiske teorien om klassestandpunktet. I likhet med Mao Tsetung står vi kommunister her i Norge på det standpunktet at det viktigste kriteriet for om en person er revolusjonær er knytta til om han eller hun fullt og helt ønsker å tjene proletariatets interesser, og i praksis er villig til å forene seg med arbeiderklassens og massenes kamp. Dette betyr f. eks. at en arbeider, som kanskje ikke har lest så mange bøker, men som står fast i klassekampen og ønsker revolusjon, utvilsomt er en proletarisk revolusjonær. På den andre sida betyr det også at en intellektuell, uansett om vedkommende har lest aldri så mye bøker, men som i praksis nekter å forene seg med arbeiderklassen og ikke deltar i klassekampen på ingen måte kan kalles en proletarisk revolusjonær og kommunist.

«KUL» har f. eks. flere ganger påstått følgende: «Å innta et riktig klassestandpunkt har (i ml-bevegelsen) aldri vært oppfattet som å tilegne seg teorien om nødvendigheten av den sosialistiske revolusjonen i sin fulle bredde og dybde, men å erklære en subjektiv og moralsk rettet vilje til ‘å tjene folket’».⁹

Et slikt standpunkt kan ikke oppfattes på annen måte enn at bare den er revolusjonær som har en omfattende teoretisk skolering, ved siden av en omfattende revolusjonær praksis. Noe annet kan ikke presiseringa «fulle bredde og dybde» bety.

Vi kommunister er sjølsagt av den oppfatning at det er et viktig mål å skolere flest mulig revolusjonære mest mulig i marxismen-leninismen. Men å

kreve at kommunist er bare den som har oppnådd dette, er i realiteten å overordne formell skolering i høve til klassestandpunktet. For det andre har «venstre»-opportunistene ved sin praksis med aldri å ta del i klassekampen og ved sin oppblåste overvurdering av «sitt teoretiske arbeid», vist at de fornekter proletariatets ledende rolle i klassekampen og revolusjonen.

Den dialektiske materialismen

Et viktig område, som klart viser «venstre»-opportunistenes småborgerlige karakter, er deres stilling på filosofiens område. Vi har ikke her anledning til å gå inn på en omfattende diskusjon av «venstre»-opportunistenes stilling til den dialektiske materialismen. Det er en polemikk vi skal ta opp i andre sammenhenger. Men noen saker er interessante å nevne.

Jeg har i en tidligere artikkel påpekt at «venstre»-opportunistene har en feilaktig klasseanalyse, og dermed en feilaktig politikk, fordi de konsekvent unnlater å undersøke virkeligheten. Når de kommer til at «bøndene er reaksjonære», er ikke dette etter en analyse der marxismen-leninismen tas i bruk for å analysere hvordan den norske virkeligheten ser ut. Tvert om, de stiller seg på idealismens grunn ved å ta utgangspunkt i sine egne småborgerlige forestillinger om bøndenes stilling, ved å ta utgangspunkt i løsrevne sitater fra marxismens klassikere osv.

Denne småborgerlige idealismen er ikke en ubevisst konsekvens av «venstre»-opportunistenes manglende kunnskap om marxismen-leninismen og virkeligheten. Den er et resultat av et bevisst forhold – nemlig det forhold at de på sentrale områder går mot marxismen-leninismens filosofi, den dialektiske materialismen.

«KUL»-lederen Harald Berntsen har gang på gang åpent tatt avstand fra den grunnleggende marxist-leninistiske tesen om at våre tanker ideer osv. er en mer eller mindre bra refleksjon av materie i bevegelse, av en objektivt eksisterende, virkelig verden. I skrift og tale har den samme Berntsen tatt avstand fra sentrale marxist-leninistiske verker på filosofiens områdesom Engels’ «Anti-Dühring» Lenins «Materialisme og empiriokritisisme», Stalins «Den dialektiske og historiske materialismen» osv. I stedet har han og hans tilhengere holdt fram åpent borgerlige og revisjonistiske ideologer som Lukacs, Habermas, Adorno osv.

I forordet til en bok av revisjonisten Bernstein,¹⁰ hevder Berntsen bl. a. at det filosofiske grunnlaget for utvikling av revisjonisme ligger i forestillingen om at dialektikken virker både i naturen og i samfunnet. Dette fører til at en utvikler ideen om at «revolusjonen kommer med nødvendighet». En slik forestilling fører med seg at en mister det revolusjonære perspektivet, og gir seg i kast med utelukkende å arbeide for sosiale reformer i påvente av at «revolusjonen kommer av seg sjøl».

For det første er å si til dette at Berntsen ikke har forstått naturdialektikken. Han hevder nemlig at Engels hadde det synspunkt at «foreteelsene i samfunnet er en refleks av lovene i naturen». Det Engels og alle andre marxister har hevda er at både foreteelser i naturen og foreteelser i samfunnet reflekteres i menneskenes bevissthet, og at både naturen og samfunnet utvikler seg etter dialektikkens lover. Dette betyr at all korrekt kunnskap må søkes i en dialektisk og helhetlig analyse av faktiske forhold i naturen og av praksis i samfunnet. Bare et slikt materialistisk utgangspunkt gjør det mulig for oss kommunister å gå i spissen for å forandre verden gjennom revolusjon. Mao sier om dette:

«Ifølge den marxistiske filosofi er loven om motsetningenes enhet universets fundamentale lov. Denne loven virker universelt, såvel i naturens verden, i menneskesamfunnet som i menneskets tenkning.»¹¹

Mot dette grunnleggende marxist-leninistiske standpunktet som her formuleres, stiller Berntsen en småborgerlige, intellektuell idealistisk teori. Det har alltid vært et framtredende trekk ved opportunisme og revisjonisme at den først søker å oppløse grunnleggende sannheter i marxismen-leninismens filosofi. Det er dette «venstre»-opportunistene har prøvd på i Norge også.

Kamp mot «venstre»-opportunismen!

Vi har i denne artikkelserien slått fast at samtlige av de «venstre»-opportunistiske gruppene er små, sekteriske sirkler nesten utelukkende knytta til universitetsmiljø.

Vi har vist at de i sin analyse av klassene i Norge forlater et dialektisk materialistisk standpunkt, og setter i stedet småborgerlig idealisme og metafysikk. Resultatet blir at de stempler de arbeidende bøndene som reaksjonære, i motsetning til kommunistene som holder fram den leninistiske politikken om at klasseforbundet mellom proletariat og de arbeidende bøndene er en viktig sosialkraft i kampen mot monopolkapitalen og for sosialismen.

Vi har vist at «venstre»-opportunistene erstatter behovet for å utforme en kommunistisk taktikk og ta del i klassekampen og kampen for dagskrava, med en fraseradikal og sekterisk politikk. De krever at kommunistene bare skal ha en strategi, noe som fører til at kampen for dagskrava overlates til sosialdemokratiske demagoger og klassesamarbeidere.

De oppfordrer i all sin sjøltilfredse sekterisme til å bekjempe enhetsfronten og progressive frontorganisasjoner og stiller seg således direkte i motsetning til de progressive kreftene i klassekampen.

Vi har sett hvordan «venstre»-opportunistene åpent går til angrep på den marxist-leninistiske filosofien – på den dialektiske materialismen – og vil erstatte denne med en småborgerlig idealisme som ikke har noe annet felles med marxismen-leninismen enn navnet. Tvertom henter den sitt materiale og tankegods fra erklærte anti-marxister og revisjonister som Lukacs, Habermas o.l.

Vi har også påpekt at det klassemessige grunnlaget for «venstre»-opportunismen er klart småborgerlig og at slike saker som småborgerlig vakling, manglende røtter til arbeiderklassen, småborgerlig idealisme, teorien om at intellektuelle «helter» kan erstatte arbeiderklassen som ledende kraft i politikken osv. ligger til grunn for den opportunismen de står for i klassekampen og ideologien.

På dette grunnlaget må vi trekke den konklusjon at ultra-«venstre»-gruppene ikke er noen «fraksjon innafor kommunismen», men tvertom representerer den svarteste reaksjon.

«Venstre»-opportunismen i Norge utgjør maksimalt 150 personer i organisert forstand. Vi kommunister må innse at sjøl om de således på mange vis utgjør en ubetydelig strømning, er det ingen grunn til ikke å slåss aktivt mot dem og slå hardt til. De står for linjer som har gjort skade, og som kan gjøre større skade om de ikke bekjempes resolutt.

Splittelse, usikkerhet, vakling

En viktig sak vi skal være klar over, er at «venstre»-opportunistene seg i mellom preges av store motsigelser. Dette henger sammen med at siden de subjektivt knytter an til marxismen og kommunismen, finnes det ærlige kamerater i deres rekker som ønsker å tjene revolusjonen. Når deres påståtte kommunisme stadig kommer i konflikt med de krav klassekampen i Norge stiller til en kommunistisk bevegelse, når de «venstre»-opportunistiske ideene stadig kommer i konflikt med marxismen-leninismens klassikere og stadig kommer i konflikt med prinsipper som deles av en samla, internasjonal kommunistisk bevegelse, så fører dette til splittelse, usikkerhet og vakling.

Et viktig eksempel er den svenske Baude-gruppa, det såkalte «KFML(r)».Denne gruppa har relativt sett vært en sterk gruppe, og har således gjort en god del skade for kommunismen og for klassekampen i Sverige.

Nå har det vist seg at denne gruppa har begynt å gå i oppløsning, og preges av store politiske og ideologiske motsigelser. Blant annet har de vært nødt til å ta åpent avstand fra mye av de groveste sekteriske feila de har stått for i politikken, de har vært nødt til å innrømme at de har stått på trotskistiske standpunkter, og de har måttet innrømme at de direkte og indirekte har angrepet de sosialistiske landa. De har likeledes måttet innrømme det vi kommunister gang pågang har påvist, nemlig at de bevisst har forfalsket de marxistiske klassikerne for å få disse til å stemme med sin egen forkvaklede sekterisme.¹²

Dette betyr ikke at de har blitt kommunister. Men det betyr at kommunistenes politikk for klassekampen i Sverige, SKPs ideologiske kritikk, av dem osv. har ført til at de har måttet strekke våpen. Men fortsatt er de en splittelsesorganisasjon som kjemper mot det kommunistiske partiet i Sverige.

I Norge deler «venstre»-opportunistiske organisasjoner som «KAF» og «KUL» slike synspunkter som Baude-gruppa i Sverige har spilt fullstendig fallitt på. Dette vil antagelig føre til motsigelser og splittelser i disse gruppene. Men som

Mao sier: «råtne trær faller ikke uten at en slår til dem!» Derfor er det nødvendig for enhver revolusjonær å gå resolutt til kamp mot «venstre»-opportunismen, og avsløre dens reaksjonære karakter punkt for punkt.

Noter.

Jfr. Oktoberhefte: Kominterns linje i Spania.
2. Jfr. bl.a. Forord til E. Bernsteins «Sosialismens Forutsetninger», Pax 1973.
3. Jfr. «Dokumenter fra KAFs 1. landsmøte». Diverse numre av KAFs organ, «Den røde arbeideren» og diverse numre av trotskistenes blad, «Oktober».
4. Hovden-gruppa, nå «KAF», brøyt kollektivt med Vennskapssambandet Norge-Kina på årsmøtet høsten 1972. Jfr. referat fra årsmøtet i sambandets blad, «Kina og Vi».
5. Et synspunkt som gjentatte ganger har blitt ført fram i offentlige debatter, bl.a. i DNS i Oslo.
Jfr. «Dokumenter fra KAFs 1. landsmøte», s.25.
7. Jfr. A. Overein: «Ved en skillevei».
8. Jfr. intervju i «Den røde arbeideren» med representant for KFML(r).
9. «KUL»-stensil, «Mot revisjonismen og den småborgerlige sosialismen».
Jfr. note 2.
Mao, «Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket».
Jfr. «Resolusjon fra CK-møte i KFML(r)», januar 1974.

Relaterte artikler

Vietnamkrigen og Norge

Internasjonalt

Karasjok – og skeiv sosialisme

Hvorfor truer Vesten Kina med krig?

Gnist kommer ut minst 4 ganger i året. Vi presenterer en bred variasjon av stoff, som kvinnekamp, klima, internasjonale saker og økonomi. Alt i et marxistisk perspektiv. Tegn abonnement

150 kr for ett år med Gnist

Bokomtaler

Bresjnev opnar dørene for amerikansk monopolkapital

Ukjent forfatter

Publisert 01.12.74

Bresjnev opnar dørene for amerikansk monopolkapital

I fjor sommar vitja generalsekretær Bresjnev USA. Reisa hadde to formål. For det første skulle det verdspolitiske samarbeidet mellom dei to supermaktene styrkast. Resultatet har vi sett mellom anna under og etter krigen i Mellomausten i fjor haust. På møtet vart Bresjnev og Nixon samde om ei «avtale om å unngå atomvåpenkrig». Dei lova kvarandre dessutan å møtest kvart år for å samrå om felles problem.

For det andre vart det slutta omfattande økonomiske avtalar mellom dei to landa. Handelen skulle utvidast, og USA skulle få høve til å hjelpe Sovjet med utvinninga av rikdomane i Sibir. Mellom anna vart dei samde om at amerikanske konsern skulle få byggje ein rørleidning for olje i området.

I den sovjet-vennlege pressa vart dette framstilt som ein siger for fredens krefter i verda. Dette kunne ikkje /vore galnare. Avtalen om å unngå atomvåpenkrig skal først og fremst tene til å dele verda opp i sfærar som dei to maktane fritt skal få ha kontrollen over. Dernest går den ut på å garantere ro og orden i desse sfærane. Her skal anten Sovjet eller USA få gripe inn som dei lystar, utan at den andre parten vil blande seg inn i det som hender. For å unngå mistydingar, gjeld det at dei held kvarandre informerte. Derfor så hyppige møte.

Dei økonomiske avtalene vart hylla som ein siger for den fredelege økonomiske kappestriden mellom dei to landa. Når USA no er viljug til å utvide handelen med Sovjet, og tilmed hjelpe dei med oppbygginga av Sibir, skulle det vere teikn på kor stort og sterkt Sovjet hadde vorte som økonomisk makt.

Zeri i Popullit, avisa til sentralkomiteen i det albanske kommunistpartiet, kommenterte møtet mellom Bresjnev og Nixon i to leiarartiklar i sommar. Vi prentar her den første av dei. Den tar opp dei økonomiske resultata av møtet, og syner kva dei har å seie om styrke tilhøvet mellom USA og Sovjet. Den fortel også korleis ein kan vente at avtalene blir mottekne i det sovjetiske folket.

Artikkelen er omsett frå tidsskriftet Albania today. Det kjem kvar annan månad, og inneheld eit vell av interessante artiklar om marxistisk teori og kommunistisk politikk. Det nummeret vi har henta desse artiklane frå, har t.d. stoff om kuppet i Chile og ansvaret som ligg på revisjonistane for det som skjedde der, om arbeidarklassen i Sovjetsamveldet som er blitt frarøva retten til produksjonsmidla, og om kjerna i den ny-freudianske læra som er så populær i mange krinsar i vest.

Det kan tingast frå Drejtoria e perhapjesse librit, Tirana.

Avtalen USA/Sovjet

Zeri i Popullit, juli 1973

«Da generalsekretæren i Sovjetunionens kommunistiske parti kom til USA, vart han motteken med seremoniar som elles berre blir kongar og keisarar til del. Korkje etiketten i USA eller i andre kapitalistiske land tillet at partileiarar blir mottekne med slike seremoniar – i sær ikkje når dei kallar seg kommunistar. Men som dei forretningsmennene amerikanarane er, tek dei det ikkje så tungt om dei bryt etiketten, så sant det er forretningsinteresser det går om.

Såleis var det 21 skot frå kanonar i hagen ved Det kvite hus som gav tilkjenne for Washington og resten av USA at no hadde herskaren for heile Russland kome for å gjeste presidenten i USA.

Den overdådige seremonien fekk likevel ikkje gjesten til å føle seg ille ved. Han godtok gjerne dette keisarlege ritualet, nett som han gjorde da han var i Paris og Bonn. Han vil gjerne få fortalt den vanlege amerikanaren – og McCarthys etterfølgjarar med – at dei ikkje treng bli redde for tittelen hans, for han står da ikkje for noko slag kommunisme. Nixon, det anti-kommunistiske USA og all reaksjon verda over må ikkje reddast for «sovjetkommunismen». Den er ikkje lenger leninistisk. Den er berre eit slag surrogat som fullt ut og i alle ting går i lag med USA.

Bresjnev for til USA som ein kjøpmann som har lyst alle dei viktigaste rikdommane i landet sitt ut til auksjon på den imperialistiske marknaden. Tilbodet var større enn jamvel dei sløgaste bankmennene i Wall Street hadde tenkt seg. Og kven kunne eigentleg ha trudd at Sovjetsamveldet ville falle så lågt at dei opna dørene for ein så stor og snøgg flod av amerikansk kapital, tilmed ein som overgår det som blir tillete i dei landa som er venlegast stemde mot dollaren? Men det som no skjer, det er rett og slett at revisjonistklikken som no herskar i Sovjetsamveldet held på å godta ein Marshall-plan for landet sitt. Dei sel landet, stykke for stykke, til amerikanske monopol. Dei legg dei underjordiske ressursane til Sovjet under kontroll frå trustane i Texas, Chicago og California.

Ein tvifeltring kring Kina

Det er folk som seier at Sovjetsamveldet er ein stor stat, derfor kan dei ta imot kreditt frå kven dei sjølv måtte ønskje, utan å frykte nokon ting. Dette er grunnlause og truskyldige påstander. USA-imperialismens historie skulle være prov nok på at den ikkje gir frå seg ein cent til nokon utan å vere heilt trygg på å få det att med renter. Det går også klart fram av alt det dei gjer til dagleg.

Det er dette som no vil hende med Sibir og. No strøymer det ei svær mengd med yankee-kapital inn i dette området. Det er laga omfattande planar for å nytte ut mineralførekomstane der ved hjelp av transatlantiske trustar. Dermed er alt duka for å gjere området til eit protektorat under USA. Men Bresjnev-klikken er villig til å godta dette. Dei siktar på å legge ein tvifelt ring omkring Kina, dels med sin eigen hær, som dei for lengst har konsentrert langs grensa mellom Sovjet og Kina, og dels ved å lite på amerikanarane etter kvart som dei får eit fast grep om Sibir.

Kvarhelst USA-imperialismen auser inn kapital, byggjer dei også opp militærbasar for å forsvare rikdommane sine. Det gjorde dei i Thailand, i Vietnam og i andre land i Asia. Det gjer dei i mange land i Europa. Der har dei ikkje berre hand om dei økonomiske nøkkelposisjonane. Dei har også hærstyrkar der for å forsvare desse posisjonane om det skulle bli turvande. Dei skal både tene som press overfor desse landa og som basar for åtak på andre land. –Kan ikkje dette kome til å hende med Sovjetsamveldet også?

Hauk over hauk

Bresjnev-klikken har late landet sitt bli hengande etter i utviklinga. No vil dei gje omfattande konsesjonar til USA og dei andre imperialistmaktene. Dei vil la dei få fullt spelerom til å investere milliardar av dollar i landet. Dermed vonar dei at Sovjetunionen skal greie å løyse dei teknologiske utviklingsproblema og kunne tevle på like fot med dei andre på den kapitalistiske verdsmarknaden. Medan utanlandsk kapital investerar på den «sivile» sektoren av økonomien, tenkjer så Bresjnev at han kan få investert nasjonalkapital på dei sektorane som først og fremst har med utviklinga av hæren og opprustninga å gjere. I første omgang kan det sjå ut til at planen til sovjet-revisjonistane er svært så sløg. Det kan sjå ut som om USA held på å gå i fella, som om USA med sine eigne hender no hjelper den staten som konkurrerer med dei om verdsherredømmet til å kome på fote økonomisk og militært. Enden på visa kan synest å vere at Sovjetsamveldet blir overlegen på område som avgjer kappløpet mellom dei.

Men i røynda er det helt annleis. USA-imperialismen reknar grundig etter og veit svært godt korleis dei skal bruke pengane sine og kvar dei skal bruke dei. USA har fullt oversyn over kva Sovjethæren er god for no og i framtida, og veit også kva deira eigen hær er god for. Det ville sjølvsagt vere gale å tru at dei ikkje har tanke for at investeringane i Sovjet-unionen vil verke inn på makt balansenmellom dei to landa. Dei bur seg utan tvil på at dette kan skape ein situasjon som kan gjere det lettare for Sovjet å utvikle våpen. Dei er merksame på desse ulempene. Men dei tar og med i rekninga kor viktig det er for dei å infiltrere Sovjet-unionen – både økonomien og livet elles der i landet. Dei svære kapitalinvesteringane vil føre til oppløysing på mange felt, og dette vil truleg også føre til at forsvarsevna vil bli svekka og øydelagd.

Magnatane kjem attende

Sovjethæren har lange revolusjonære o gpatriotiske tradisjonar, heilt frå Oktober-revolusjonen til Lenins og Stalins tider. Vil dei gå med på at ein degenerert klikk sel landet til USA-imperialismen? Vil det russiske folket og andre folk i Sovjet-unionen sitje med hendene i fanget når dei ser kva som no skjer? No kjem dei attende, dei utanlandske konsesjonshavarene og ågerkarane som vart hivne ut saman med tsarveldet i 1917. No kjem dei, magnatane frå New York, London, Tokyo, Berlin og Paris, som vart slegne ned saman med den utanlandske intervensjonen, – dei umettelege bankierane frå vestlege monopol, som organiserte hungerblokaden andsynes Sovjetrussland og freista å hindre hjelp til sjuke menneske i landet. No ser dei dei kome spaserande attende med stokken i handa, inn på dei fabrikkane og anlegga som dei vart drivne ut frå for 56 år sidan. Det hatet sovjethæren og sovjetfolket nører mot desse iglene og umettelege ulvane som har suge blodet av det russiske proletariatet i årtider, det vil aldri kunne sløkkast. Dei vil heller aldri gløyme den vanærande kapitulasjonspolitikken til dei gamle tsarane, når dei nye tsarane i Kreml no nyar den oppatt. Det er umogeleg å hindre at dei blir medvetne om kva for fårer som truar dei nasjonale interessane deira og deira framtid som eit stort land og ein stor stat.

Bresjnev sterk mann i sovjet?

USA-imperialistane trur dei kan gjere kva handel dei vil med Bresjnev, fordi dei ser han som den sterke mannen i Sovjetunionen. Dei trur at Bresjnev no har styrkt si stilling mykje og at makta hans ikkje er til å rokke, især no når han har fått Gretsjko, Gromyko og Antropov med i politbyrået. Dei sit i toppen av militærapparatet, i leiinga for utanrikspolitikken og politiet. Men dei som kjenner Sovjet-samveldet og sovjetfolket kan ikkje slå seg til ro med slike tankar. Korkje hæren eller folket vil nokon gong godta Bresjnevs eventyrlege planar, og dei vil i alle høve aldri stø dei. Ikkje nokon stat og ikkje nokon hær som er blitt gjennomtrengd av imperialismen sin ideologi og imperialismen sin kapital kan unngå å bli gnegen av den kapitalistiske ormen og ta til å forfalle og degenerere.

Bresjnevs maktstilling er veik. Det skuldest ikkje berre at det er motstand frå sovjetfolket mot politikken hans og at han ikkje får nokon stønad frå dei arbeidande massane for den opportunistiske og ufolkelege politikken sin. Det er velkjend nok at det også er valdsame motsetningar i den øvste sovjetiske leiinga og at det finst opposisjon der, sjølv om dei strever for å løyne det. Motsetningane grunnar seg på anti-marxisme og utviklar seg på grunnlag av kamp om makta. Derfor har dei og ein hang til å bli stadig djupare.

Etter at Khrustsjov vart kasta var det mykje snakk om den kollektive ånda som skulle rå blant sovjetleiarane. Dei tala og om Bresjnev som «ein likeman mellom likemenn». Men perioden da Khrustsjovs «subjektivisme» vart kritisert enda svært så snøgt. Bresjnev ende opp som leiar for alt. Han greip kontrollen over alle ting, frå økonomi til utanrikspolitikk. No syner det seg at han ikkje satte pris på Kosygins møte med Johnson i Glassboro.Før var Kosygin statsminister. Som regjeringssjef styrte han med utanrikssakene. No har Bresjnev pressa han ut. Det ser ut som om den populariteten han heldt på å vinne, la seg som ein skugge over den stråleglansen Bresjnev prøvde å omgje seg sjølv med, som eine innehavar av makta i Kreml. Bresjnev har tatt seletyet i sine eigne hender, men kollegane hans i den revisjonistiske leiinga er ikkje betre sjølve. Dei ville ha gått fram på same måten som han om dei hadde kunna.

Det som har hendt, syner at maktovertakinga til Khrustsjov-mennene var ei katastrofe for Sovjetsamveldet. Under deira styre har landet blitt så usselt at det må tigge om brød, maskinar og tekniske

«Magnatane kjem attende»

Hva går de økonomiske avtalene mellom Sovjet og USA ut på? Fra det sovjetiske pressebyrået Novosty i Oslo har vi fått en artikkel om toppmøtet mellom Bresjnev og Nixon i Moskva i mai som bl.a. nevner følgende resultat av forhandlingene de siste par åra:

– Avtale med Occidental Petroleum Corporation om gjensidige vareleveranser på 8 milliarder dollar over en 20-års-periode («den største kontrakt som er inngått i den internasjonale handelshistorie»). Avtalen omfatter levering av utstyr og materialer, utvinning og raffinering av olje og gass, produksjon av kunstgjødsel og landbrukskjemikalier, hjelp til reising av en kjemisk storbedrift for produksjon av 4 millioner tonn amoniakk og 1 million tonn urea i året, kreditt til utstyr til denne fabrikken, utarbeidelse av nye prosesser for bearbeidingav metall.

– Planer om levering av komprimert gass fra Sovjet til USA til en verdi av titalls milliarder dollar på lang sikt.

– Avtale med Swindell-Dreissler og andre firmaer om levering av utstyr til bygging av Kama bilfabrikk.

– Avtale med Joy Manufacturing for utstyr til utvinning av kull, med Arthur Andersen & Co. om informasjonssystemer for industri, forskning, handel.

– Tilbud til Westinghouse Electric Corp., Union Carbide og andre om konstruksjon av generatorer, transformatorer, gassturbiner osv.

– Amerikansk interesse for sovjetisk del-produksjon til utstyr som produseres i USA, og kjøp av sovjetiske verktøymaskiner, tankskip, tørrlasteskip og kulelagre.

– Representasjon i Moskva for Pullman, Occidental Petroleum Corp., General Electric, International Harvester, Caterpillar, Hewlett-Packard, Engelhart Minerals, Pan-American, American Express –og Chase Manhatten Bank, Bank of America, First National City Bank.

Det som har hendt, syner at maktovertakinga til Khrustsjov-mennene var ei katastrofe for Sovjetsamveldet. Under deira styre har landet blitt så usselt at det må tigge om brød, maskinar og tekniske patentar frå USA-imperialismen, frå verdsens folk sin svorne fiende. Det revisjonistiske Sovjetsamveldet har kome så langt ut på tiggarstigen at det ikkje eingong kan forsyne dei såkalla «sosialistiske» partnarane sine med råmateriale, enda dei har plikta seg til å gjere dette og jamvel bygd opp særlege mellomstatlege organ til å syte for slikt. Dette må Ungarn, Tsjekkoslovakia, Polen og ikkje minst DDR no li for økonomisk. Deire visjonistiske klikkane i desse landa har utvikla seg til reine leikedokker for sovjet-revisjonistane. No godtek dei på den mest servile måten den vanskelege stillinga Moskva har stilt dei i. Dei følgjer føredømet til sjefane sine og ønskjer no å finne seg utvegar ved å gå saman med USA-imperialismen og andre imperialistar sjølve.

Bresjnev kjem USA til hjelp

Den pseudo-revolusjonære klikken som herskar i Sovjetsamveldet i dag, kjem USA til hjelp på ei tid da USA-imperialismen går gjennom den mest alvorlege krisa i si historie. Dei hjelper USA-imperialismen til å kome over krisa i Vietnam og i NATO, Watergatekrisa og valutakrisene, ved å gje dei marknader, det vil seie dei reine energitilførslene når det gjeld kapitalinvesteringar. Samstundes hjelper dei USA politisk, ved å vere med på å løyne nederlaga i Vietnam, Indokina og andre stader og å kalke over dei nederlaga landet har lide i alle verdsdelar.

Det er ikkje noko slumpehøve at Bresjnev ikkje ønsker å tale med Nixon om Watergateskandalen. Sovjetpressa har og vore tyst om den. Kva skulle han seie når det kom for dagen at partnaren hans er ein førsteklasses gangstar? Men det er ein annan grunn også til at han ikkje kan seia noko: Bresjnev sjølv og klikken hans har ikkje berre sett nokre få personar, men heile folket, under oppsyn frå det hemmelege politiet.

Bresjnev si reise til USA og den foraktelege kjøpslåinga hans med Nixon og dei andre leiarane for USA-imperialismen, er ei fornærming mot alle bolsjevikane i Sovjetsamveldet. Desse hendingane har gjort dei rasande. Det er ikkje tvil om at dei vil reise seg og knuse Sovjets nye Krustsjov.

Sovjetfolket føler eit stort ansvar overfor seg sjølve og alle andre folk i verda. Dei vil ganske sikkert reise seg for å stogge handa til politiske eventyrarar som Bresjnev og kompani. Og Sovjetfolket er i rørsle. Ikkje sjeldan finn det stad demonstrasjonar og andre markeringar av motstanden. Meir enn ein gong har hæren blitt tilkalla for å slå dei ned. Herskarklikken prøver å brennemerke dei som tek del i slike demonstrasjonar som psykopatar og halvkriminelle. Dei prøver å sverte dei på alle måtar og set alle slag merkelappar på dei for å få opinionen i og utanfor landet til å tru at aksjonane deira er små og få og ikler betyr nokon ting politisk. Men sanninga er ei heilt anna. Det er stor motstand i Sovjetsamveldet mot Bresjnev- og Kosygin-klikken. Ein merkar lett misnøyen med den revisjonistiske politikken. Det dei gjer blir møtt med uttala hat, særleg det nære samarbeidet med USA-imperialismen. I spissen for denne motstanden står dei unge og eldre bolsjevikane. Sovjetfolket blandar ikkje dei saman med slikt skrot som Solsjenitsyn og kompani.

Dei revolusjonære i Sovjet er heile tida i ein vanskeleg situasjon. Kampen dei må føre kjem ikkje til å bli av dei lettaste. Men dei vil utan tvil greie å overvinne hindringane. Dei har framifrå tradisjonar og ein rikdom av erfaringar frå revolusjonær kamp å sto seg på. Dei veit korleis dei skal kome gjennom dei offera som blir nødvendige.

Relaterte artikler

Vietnamkrigen og Norge

Internasjonalt

Karasjok – og skeiv sosialisme

Hvorfor truer Vesten Kina med krig?

Gnist kommer ut minst 4 ganger i året. Vi presenterer en bred variasjon av stoff, som kvinnekamp, klima, internasjonale saker og økonomi. Alt i et marxistisk perspektiv. Tegn abonnement

150 kr for ett år med Gnist

Bokomtaler

Lønnsoppgøret 1974

Peder Martin Lysestøl

Forfatter av bøkene Palestinerne – historie og frigjøringskamp og Israel bak muren av myter og propaganda.

Publisert 01.12.74

Våre krav – fiendens taktikk

Denne artikkelen byggjer på eit foredrag som vart halde på eit møte om lønnsoppgjeret arrangert av AKP(m-l) i Trondheim i midten av mars, før avtalen mellom Jern og Metall og Mekaniske Verksteders Landsforbund vart oppsagd og før det vart kjend kva slags pakkeløysing staten sat med i bakhanda.

Mens norsk monopolkapital de siste åra har stått i en situasjon med stadig voksende problemer med å øke profitten, går norsk økonomi nå inn i en veldig høykonjunktur. Oljevirksomheten gjør at vi står foran en mer omfattende strukturrasjonalisering av norsk industri enn kanskje noen gang tidligere. Makta vil bli enda mer konsentrert i statsapparatet og i de største kapitalgrupperingene i landet. Norge blir trukket enda nærmere imperialismens maktsenter. Det kan komme angrep på fagbevegelsen i framtida som vi skal være godt rustet til å stå imot. Årets tariffoppgjør blir en smakebit på hva vi har i vente.

Samtidig er det lenge siden to linjer har stått skarpere mot hverandre enn ved dette lønnsoppgjøret. Skritt for skritt har arbeidskjøperne oppnådd økt kontroll over fagbevegelsen, samordning og statlig innblanding i oppgjørene. De har økt sin andel av verdiskapinga og redusert våre inntekter. Deres krav foran den «oljealderen» de nå går inni er: hardere kontroll, utbyttingsfred. De har et enormt behov for kapital til investeringer, som arbeidsfolk i Norge skal få betale.

Til nå er det først og fremst utenlandsk kapital som har kastet seg over olja. Di tmå staten og monopolene fortsatt vende seg for å få dekket kapitalbehovet sitt fullt ut. Vi vet av erfaring at de internasjonale kreditorene setter harde betingelser. At den norske staten må være villig til å slå hardt nedpå eventuelle «ekstremister» som streiker, er kanskje en slik betingelse?

På den andre sida har vi fått en styrket politisk arbeiderbevegelse i Norge. De fagorganiserte i klubber og foreninger på grunnplanet har også varslet kamp.

Skånlandutvalgets innstilling er foreløpig slått tilbake, forbundsvise oppgjør er knesatt. Tallrike klubber og foreninger har reist krav om kraftig forbedring av lønna.

Men hvordan er utsiktene til at kampen skal lykkes? Hvordan står klassekreftene? Det er dette jeg skal ta opp i denne artikkelen.

Lønnskampen 1974 – hvor bra er krava som er stilt?

Vi går til tariffoppgjøret i en situasjon hvor kapitalen ønsker arbeidsfred mer enn noen gang. Og, – det betyr igjen at vi skulle stå i en taktisk sterk utgangsposisjon. Ingenting ville være verre enn langvarig streik i industrier som har med olje å gjøre. Det er ut fra en slik taktisk vurdering av klassekreftene vi må se på de krava som er stilt.

Omlag alle forbund har i skrivende stund lagt fram sine krav. De viser at de fleste har vært svært så lydige overfor den «generallinja» LO-sekretariatet har trukket opp. Vi kan uten videre slå fast at ingen krav som er stilt er prega av offensiv kamp.

Dette er krava fire sentrale forbund har stilt:

Forbund Medlemmer Generelt krav Totalt lønnskrav Indekskrav

Kartellet 100.000 11–12 % 15,5 % En indeksreguler.
Jern & Met. 92.000 7,5 % 11 % Svingetall på 4. Kommuneforb.90.000 11–12 % 17 % Svingetall på 2. Grafisk 14.000 8 % To indeksreguler.

Alle krever ettårig tariffperiode. Jern & Met krever også i likhet med de fleste andre forbund tariffestet avgift for uorganiserte.

AKP (m-1) har under hele tarifforberedelsen gått inn for forbundsvise oppgjør og ettårig tariffperiode. Vi har like klart gått mot tariffestet avgift for uorganiserte. Vårt standpunkt her blir det ikke plass til å begrunne nærmere i denne sammenheng.

Jeg vil gå over til å se på to sentrale krav– indekskravet og det totale pengekravet.

Indekskravet

Den enestående dyrtida vi er inne i har tvunget forbundene til å kreve spesielle garantier mot prisstigninga i perioden. AKP har gått inn for et lavt svingetall, 2 eller 3 er lansert av Klassekampen. Hva betyr dette i forhold til de krava som forbundene har stilt? For det første må vi slå fast at indekskravet ikke er et krav om økt lønn. Det er bare et krav om sikrest mulige garantier mot reallønnsnedgang, garantier mot at lønnsøkninga blir spist opp av prisene i løpet av året.

Men hvilke garantier gir indekskrava som er stilt. Ett regneeksempel kan illustrere hva kravet betyr: Utgangspunktet er gjennomsnittslønna for industriarbeidere, ca. 3200 på månedsbasis.

Vi antar videre at prisene stiger med 12 % fra mai -74 til mai -75. Da vil en arbeider med:

Kartellets indekskrav tape omlag kr.2400 i tariffperioden

Jern & Mets indekskrav tape om lag kr.1200 i tariffperioden

Kommuneforb. indekskrav tape om lag kr. 600 i tariffperioden

Grafisk indekskrav tape om lag kr.2000 i tariffperioden

Uten justering for prisstigning i perioden, men med såkalt «full kompensasjon for prisstigninga» ved periodens slutt, taper han omlag 5 000 i kjøpekraft i årets løp.

Slik er situasjonen for norske arbeidere i dag. Selv om vi krever «full» kompensasjon for prisstigninga må vi regne med at verdien av lønna går tilbake måned for måned.

Indekskravet har derfor to funksjoner. For det første skal det sikre oss størst mulig kompensasjon for den prisstigninga vi får i perioden. For det andre skal det gjøre det langt mindre lønnsomt for arbeidskjøperne å øke prisene. Derfor mener vi at indekskravet er et viktig krav i årets oppgjør. Men et hvilket som helst indekskrav, er, som vi har vist ingen garanti nok. AKP har reist krav om svingetall på 3 poeng. Det betyr regulering av lønnene hver andre måned. Jern og Metall, og trolig også SV har lansert et svingetall på 4.

Som vi har sett betyr begge kravene at vi aksepterer et visst tap. Det skal vi selvsagt ha kompensasjon for ved neste tariffoppgjør.

Vi står ikke lenger fra hverandre på indekskravet enn at enhet her må være mulig. Med den offensiven arbeidsgiverforeningen og staten legger opp til, trenger vi enhet på så mange saker som mulig. Med en slik enhet vil vi også kunne sikre et bedre indekskrav for kameratene i Kartellet og andre forbund som ikke har reist skikkelige krav på dette feltet.

Pengekravet

Under kapitalismen eksisterer det ikke noe som heter «rettferdige krav». Tariff-oppgjøret er en kamp mellom to klasser. Begge har som mål å sikre seg størst mulig del av de verdiene folket har skapt. Seier i tariffoppgjøret for arbeiderklassen, det må bety at vi sikrer oss en betydelig større andel av verdiskapinga enn tidligere. Tilbakegang betyr at kapitalens (inklusive statens) andel har økt. La oss med enkle tall se hvordan stillingen er.

Gjennom hele 60-årsperioden og de første70-åra har nettonasjonal-produktet i faste priser steget kraftigere enn lønningene. Grovt anslått er gjennomsnittstallene h.h.v. 4,5 % og 3 %. Det betyr at hvert år har lønnsmottakerne beholdt en mindre andel av verdiskapinga enn kapitalen og staten.

Et annet eksempel:

I NAF-brosjyren: «Tall og fakta fra NAF» har de beregnet lønnsutviklinga for industriarbeidere. Her viser de at den disponible realinntekten for industriarbeidere i gjennomsnitt fra 1960 til 1972 har steget med 2,5 %. Samtidig har de direkte skattene økt med 23 % pr. år! Med økende skattepress og prisstigning har industriarbeideren beholdt betydelig mindre enn den årlige produktiviteten i industrien. Med en anslått årlig produktivitetsøking på 3,5 % ser vi at lønningene hvert år har fått en betydelig mindre andel enn de skulle ha.

Særlig ekstremt blir det etter 1970. Da viser NAFs tall at industriarbeidernes lønninger har blitt redusert når en ser på kjøpekraften. Mens en industriarbeider i 1970 fikk utbetalt kr. 15 513 (1960-kroner), fikk han i 1972 kr.15 481.

Året 1973 har vært et spesielt godt år for arbeidskjøperne. Selv borgerskapets eget nasjonalregnskap greier ikke å skjule det.

Økonomisk Utsyn fra Statistisk Sentralbyrå forteller bl.a. at inntektene i de viktigste eksportindustriene økte med over 20 % og at eiernes andel av verdiskapinga økte langt sterkere enn lønnsmottakernes andel.1973 var uten tvil det året hvor kapitalen sikret seg et kraftig innhogg i folkets verdiskapning. Og hva sier statens såkalte «objektive» upartiske økonomi-ekspert», Aukrust, om det? Han konstaterer at 1973 var bra for arbeidskjøperne og at 1974 blir kanskje enda bedre, og han slår fast:

«I så fall vil 1974 bli et enestående godt år for næringslivet, som vi må unne bedriftene.»! (FraDagbladet2/3 -74. Min utheving.)

Vi tror nok gjerne at Aukrust og andre såkalte eksperter for det borgerlige statsapparatet «unner» bedriftene store fortjenester. Men hva unner de arbeidsfolk?

Norsk Tjenestemannslags gruppe på Statistisk Sentralbyrå har regnet ut lønnsutviklinga for statsansatte. De slår fast at den realdisponible månedslønna for de fleste var på topp i 1968. For 6 år siden! Til tross for at det har vært to lønnsoppgjør siden da har verdien avlønningsposen gått tilbake. La oss her nøye oss med å se på situasjonen for to statsstillinger som i dag ligger nokså «midt i laget».

En statsansatt lønnstaker med 36 000 på våren 1973, som er enslig, har foran vårens oppgjør ei realdisponibel månedslønn som ligger 60 kr. lavere enn lønna i1968/69!

Det andre eksemplet er en statsansatt lønnsmottaker med 44 000 våren 1973. Her er det også beregnet hva en enslig person har tilbake i forhold til 1968. Han har kr. 176 mindre realdisponibel inntekt i måneden.

Minst 18 – 20 %

AKP vil oppfordre alle lønnsmottakere til i det minste å stå på et lønnskrav som sikrer oss samme andel av verdiskapinga som vi hadde da vi lå best an, dvs. før1970. Og vi slår igjen fast at dette er et defensivt krav. Det innebærer kompensasjon for 4–5 års etterslep med 3,5 % pr .år, og vår andel av produktivitetsøkinga i kommende periode, ei produktivitetsøking som trolig blir betydelig høyere enn de tradisjonelle 3–4 %.

Dette betyr pengekrav på 18–20 %. Bare et slikt krav hindrer oss i å overlate enda mer av vårt eget arbeid til kapitalen. Forbundsledelsene har reist krav som ligger under dette.

SV oppfordrer folket til å være tilfreds med lønnsøkinger som gir oss bare en «liten» tilbakegang. Men når skal arbeidsfolk kreve tilbakebetalt det de har tapt av posisjoner tidligere om ikke nå, – i en situasjon hvor storkapitalen regner med kjempegevinster? Eller mener SV at fagbevegelsen som kamporganisasjon er for svak til å vinne et krav det kan bli kamp om? Da svarer vi at dersom venstre i fagbevegelsen støttet av folk på grunnplanet nå står sammen, har muligheten til seier kanskje aldri tidligere vært større! SV har til nå nøyd seg med å henge på lasset til forbundspampene. Men det kreves langt mer av et parti om det skal ha krav på tillit fra arbeidsfolk som vil ha en forandring på dagens tilstand!

Fiendens strategi og taktikk

Gjennom kravet om forbundsvise oppgjør, ettårig avtale og indeksavtale som skal gi størst mulig kompensasjon for prisstigninga, har fagbevegelsen til nå reist krav som kapitalen uten tvil frykter. Derfor ser vi at de kjører ut med hele sin skyts, fra en samlet presse til økonomiske «autoriteter».

De har 95 % av pressa, TV og radio på sin side. De har hele det statistiske apparatet til borgerskapet. De har tallrike eksperter, direktører, forskere, professorer, som selvsagt vet hva som er «best for folket». Til sist og farligst har de en rekke klassesamarbeidsorganer hvor det såkalte Kontaktutvalget er det ledende. Her møtes ledelsen i fagbevegelsen, arbeidsgiverforeninga, næringsorganisasjoner og staten før og under tariffoppgjøret for å holde hverandre «orientert», som det heter.

Med andre ord: her dikterer stat og kapital hvilken linje LO-pampene skal legge fram for medlemmene. Under årets oppgjør skal Kontaktutvalget spille en nøkkelrolle i forsøkene på å «samordne» oppgjøret i siste liten eller lage «pakkeløsninger».Det er disse våpene arbeiderklassens fiender nå setter inn for å vinne lønnskampen. Og hva bruker de sine «våpen» til? Jo, å spre myter og å lansere lure lønnstilbud

Kapitalens myter.

Arbeidskjøperne og deres økonomiske ideologer har gjennom historia utviklet et sett av myter som de sprøyter inn i folket, fra ungene i skolen til fagorganiserte i klubbene. Det er myter som:

– kaketeorien, at det finnes ei gitt lønnskake slik at hele tariffoppgjøret blir et spørsmål hvor arbeidsfolk skal dele ei kake mest mulig likt. Underforstått er det da at kapitalens andel er det ikke noe å gjøre med. Av denne myten gir det seg også glimrende muligheter for å splitte folket: å gå inn for lavtlønnte som igjen betyr at en må gå mot middels og høyt lønnte.

– å gå inn for de ikke-yrkesaktive (bl.a. trygdede) som igjen da må bety å gå mot yrkesaktive. å gå inn for skatteletter, som betyr at arbeidere i stat og kommune må holde tilbake lønnskrav.

– myten om pris- og lønnsspiralen. Det er denne myten som mer enn noen annen er kjørt fram foran årets oppgjør. Den skal jeg gå grundigere inn på nedenfor.

– myten om at høyere lønnskrav vil tvinge dårlig stilte bedrifter til å innskrenke, dvs. at arbeidsfolk gjør seg sjøl arbeidsløse ved å stille krav. Til denne kan vi svare: Bedrifter som er så dårligstilt at de ikke kan betale folk ei stabillønn har en ingen garanti for vil greie seg uansett lønnskrav eller ikke. Dessuten:

De som først og fremst har lagt ned bedrifter i Norge er staten og industrien sjøl. Gjennom planlagt strukturasjonalisering (f.eks. treforedling i Drammensvassdraget) har de lagt ned tusener av arbeidsplasser.

Som nevnt har prismyten naturlig nokfått en spesiell plass foran årets oppgjør. Derfor er det nødvendig å gå grundigere inn på den, slik at en kan se klart at den er blank løgn.

Myten om pris- og lønnsspiralen

La oss starte med noen fakta. Gjennom hele 50- og 60-åra lå prisstigningen gjennomsnittlig på 3–4 %. Så skjer det noe: Fra en prisstigning på 3,1 % i 1969 hopper prisene til:

10,6 % i 1970

6,2 % i 1971

7,2 % i 1972

8,0 % i 1973

9,6 % til 13,3 % anslått for 1974.

Med andre ord – prisene er i 70-åra på et nivå som er 3 ganger høyere enn nivået i 50- og 60-åra. Og hva kan vi gjøre for å rette på dette? Jo svarer ekspertene. De fagorganiserte må dempe sine krav foran tariffoppgjøret. Holder vi altså kravene tilbake skal prisstigningen dempes. Men vi har hørt denne melodien før. Sist vi hørte den var under forhandlingene om priskompensasjon i fjor. Da ble vi lovet lavere prisstigning dersom vi godtok en kompensasjon for prisstigningen på bare 45 %. Hva har vi sett? At prisene bare har økt i aksellererende tempo, at ikke ett av løftene er innfridd. Det kapitalistiske systemet har overbevist oss om at de mangler kontroll med prisene. Hvordan kan de da kreve moderasjon fra oss når de ikke kan gi oss garantier?

Men hvem er det som er årsak til prisstigninga?

Jo, i følge Statsråd Sagør sjøl skyldes 60 % importprisene, dvs. priser som bestemmes helt uavhengig av det norske lønnsnivået. For det andre bestemmer regjeringa en rekke priser: Offentlige kommunikasjoner og andre offentlige tjenester i tillegg alle varer som det offentlige bestemmer prisen på gjennom sin avgiftspolitikk. Og som vi veit har regjeringa monopol på disse sektorene og trenger ikke øke prisene «av konkurransehensyn». For det tredje har en rekke norske kapitalister nærmest monopol for sine produkter, dvs. de kan bestemme prisene helt uavhengig av om kostnadene øker eller blir redusert.

Til sist står vi tilbake med ei gruppe bedrifter som kan, og alltid vil overvelte lønnsøkinger på økte priser.

Av dette skulle to ting være helt klart: For det første bestemmes prisen på kanskje 80 % av varene på det norske marked nærmest uavhengig av lønnsnivået. For det andre ser vi at dersom arbeidsfolk holder lønnskravet tilbake vil allikevel prisene stige kraftig pga. utenlandsprisene og de norske bedriftenes stilling.

Stemmer konklusjonen med de historiske erfaringene? Ja fullstendig. Bare en gang i løpet av 50- og 60-åra hadde vi kraftigere prisstigning. Det var i1952 og 1953. Årsaken var heller ikke da svære lønnstillegg, men Koreakrigen og den voldsomme vareetterspørselen som fulgte krigen. Den sterkeste prisstigninga i7 0-åra til nå hadde vi i 1970. Skyldtes den ekstraordinære stigningen da svær elønnstillegg? Nei, det var økningen av momsen fra 13,64 % til 20 % som gjorde utslaget.

Og i dag er årsaken lønningene? Nei!

I 1973 var det ikke tariffoppgjør og derfor også ubetydelige lønnsøkinger. Men prisene steig «bare verre enn før». Hovedårsaken er: At mulighetene for internasjonale konserner pga. monopolisering til å øke prisene uten fare for konkurranse, har økt kraftig, at det har oppstått knapphet på en rekke råvarer og at disse har kommet under større kontroll av landa hvor varene finnes, og til sist for Norges vedkommende, at kapitalen gjennom sin investeringsiver har økt etterspørselen etter varer kraftig. Dette er de virkelige årsakene til at prisene har steget.

«Lure» lønnstilbud.

«Lure» lønnstilbud for kapitalen er selvsagt tilbud som godtas av fagbevegelsen, men som i realiteten betyr lave lønnsøkinger. La oss se på noen slike «lure» former for tilbud som arbeidskjøperne alt har lansert.

Samordning av lønnsoppgjøret.

Erfaringene fra tidligere oppgjør har lært arbeidskjøperne at dersom de greier å samordne oppgjøret er halve seieren vunnet. Staten og arbeidsgiverforeningen sammen med LO-toppen har siden begynnelsen av 60-tallet innsett betydningen av samordnede oppgjør. Kontaktutvalget blei 1963 oppnevnt med hovedoppgave å samordne oppgjøret den gangen. Siden har kontaktutvalget vært et viktig redskap for samordning.

Hva betyr samordning? Jo, at det skal forhandles samlet for hele fagbevegelsen under ett. At LO-ledelsen (som Selvig og Bratteli stoler på) skal lede hele tarifforhandlingen. Og viktigst, at uravstemningen skal gjøres for hele fagbevegelsen samlet. Vi har sett hva det har betydd: For det første elendige krav og ettergivenhet i forhandlingene fra LO-ledelsen. For det andre at forbund som har stemt ned det samla generelle tilbudet har blitt nedstemt av mer «lydige» eller «tilfredse» forbund.

Fagbevegelsen har i år avvist samordning og presset fram forbundsvise forhandlinger og forbundsvis avstemning over forhandlingsresultatet. Men det betyr enda ikke at arbeidskjøperne har oppgitt muligheten på samordning. Allerede på sentralstyremøtet i NAF i januar understreket de «nødvendigheten av en samordning av oppgjørene». Og selvsagt er det hensynet til «rikets økonomi» NAF er opptatt av. I dag bruker de som argument for samordning at forbundene har reist indekskrav som er generelle og som derfor krever samordning av gjennomføringa. Også Aspengren har vært inne på tanken om nødvendig samordning av oppgjøret i siste fase. Fagbevegelsen må derfor med alle midler forsvare de forbundsvise forhandlingene mot alle forsøk på samordning i siste fase.

Pakkeløsning

Dette er det siste skuddet på stammen av arbeidskjøpernes knep. Argumentasjonen er som følger: Pga. den sterke pris- og skatteøkningen blir lønnstilleggene lett oppspist om de ikke koordineres med prisdempende tiltak og skattelette. Selvsagt går vi inn for prisdempende tiltak og skatteletter. Men hva er prisen?

De fagorganiserte skal moderere sine krav, så vil regjeringa garantere prisdemping og skatteletter. Som tidligere nevnt var den kompensasjonen for prisstigninga i fjor et resultat av at vi gikk med på en pakkeløsning. –Ideologen for pakkeløsningen er direktør Skånland i Norges Bank. Han foreslår opprettet et «Råd for pris- og inntektspolitikk» som skal trekke opp «retningslinjene» hvor lønninger, trygdesatser, skattesatser etc. inngår i et integrert system.

Erfaringa fra fjoråret har ført til at fagbevegelsen på grunnplanet massivt har avvist Skånlandutvalget. Men faren for en snikinnføring av pakkeløsninga er fortsatt til stede. Arbeiderpartiets landsstyremøte 28/2 har vurdert om «skatte- og avgiftslettelser kan komme inn som en del av vårens inntektsoppgjør.» Eller sagt med rene ord: Arbeiderpartiet har vurdert muligheten for å narre de fagorganiserte til å fremme lave lønnskrav med løfter om skatteletter og prissubsidier. Dette ble understreket av det foredraget en av Aps finanseksperter, Ragnar Christiansen, holdt den 11. mars. Her sa han i følge pressereferater: Folketrygdavgiften kan reduseres. Arbeidsgiveravgiften kan eventuelt økes mot at lønnstillegget reduseres tilsvarende!

AP bedyrer sitt ønske om å «hjelpe lønnsmottakerne til å oppnå reelle reallønnsforbedringer». Men hvorfor da ikke støtte fagbevegelsen i kampen? En pakkeløsning betyr at det blir forhandlet over hodet på oss, at vi stilles i utsikt garantier om prisstabilitet som ingen regjering i et borgerlig statsapparat kan gi, at vi må oppgi den frie forhandlingsretten. En pakkeløsning vil bety «gavepakke» for arbeidskjøperne.

Arbeidskjøperne vil kjempe for samordning, pakkeløsning eller for lønnsøkninger som er så ubetydelige at de fortsatt kan høste hele overskuddet av produksjonen. De vil kjøre offensivt fram. Truslene vil bli mange og de fagorganiserte kan ikke lite på at forbunds- og LO-ledelsen vil stå mot presset. Det er bare årvåkenhet fra oss, resolusjoner, vedtak, tariffdiskusjoner og propaganda mann til mann om hva vi må kreve som kan holde våre forhandlere på rett spor. Arbeidskjøperne står ikke sterkt. Sine våpen, lock-outen og det borgerlige voldsapparatet er begge ubrukelige for dem i denne omgang.

Vår linje. Streik eller nytt nederlag?

La oss oppsummere: Fagbevegelsen står politisk sterkere enn på lenge. Angrepene på leveforholda har vært noen av de hardeste i vår historie. Folk krever derfor forbedringer. Dette har også ført til at vi i dag står nærmest samlet om forbundsvise oppgjør, ettårig tariffavtale og såkalt «fullkompensasjon for prisstigninga». Men dette er ikke nok til å forsvare de fagorganisertes lønninger.

For det første må vi stå på en indeksavtale som gir oss minst mulig tap og som samtidig rent teknisk lar seg gjennomføre. Vi mener en indeksavtale som den Jern og Met. har krevd er et minimum. Det vi taper pga. prisstigninger i perioden vil her bli ca. 1200 kr. – en hundrelapp i måneden.

For det andre må vi stå på et rimelig pengekrav. Vi mener et krav på 18–20 % skulle være et minimum. Det sikrer oss om lag den andel av verdiskapinga som vi hadde i 1968/69. Kan noen si at det er særlig offensivt?

Hva gjør vi så når arbeidskjøperne kommer med tilbud som f.eks. tilbudet fra Mekaniske Verksteders Landsforbund, tilbud på 5 % lønnsøkinger, dvs. tilbud om fortsatt nedsatt levestandard!

Jeg tror svaret vårt må bli det samme som gruvearbeiderne i England eller de tyske funksjonærene: Dersom ikke de viktigste kravene innfris går vi til streik. Vi har fortsatt streikevåpenet, det eneste våpenet vi i realiteten har. Bruker den norske fagbevegelsen dette fornuftig, f.eks. trusler om streik i verkstedindustrien, er mitt tips at arbeidskjøperne temmelig raskt vil komme med pengene på bordet.

Relaterte artikler

Vietnamkrigen og Norge

Internasjonalt

Karasjok – og skeiv sosialisme

Hvorfor truer Vesten Kina med krig?

Gnist kommer ut minst 4 ganger i året. Vi presenterer en bred variasjon av stoff, som kvinnekamp, klima, internasjonale saker og økonomi. Alt i et marxistisk perspektiv. Tegn abonnement

150 kr for ett år med Gnist

Bokomtaler

Oljeeventyr for imperialismen

T.S.|T.S.

Publisert 01.12.74

Regjeringa har lagt fram sin oljemelding. AP-propagandaen begynner å avtegne seg: Olja skal være en nasjonal ressurs, oljeutvinningen skal foregå i en moderat takt, av et overskudd på 12 kan bare 6 milliarder brukes i Norge, resten skal sikre norsk industri et liv etter oljeeventyret, ved at de investeres i utlandet osv.

Dette er frasene, sannheten er: 150 000 til 200 000 skal tvinges til å skifte arbeid,¹ utvinningstakten legger opp til et oljeeventyr for USA-imperialismens banker og oljeselskaper. Norsk økonomi vil bli enda mer avhengig av import av nødvendige varer, gjennom årlige utenlandsinvesteringer på 6 milliarder vil den norske stat få omfattende imperialistiske interesser å forsvare.

I nummer 3 vil Røde Fane ta opp den norske monopolkapitalens overgang til oljeøkonomi. Her vil vi bare kort kommentere en del av de planene oljemeldinga åpner for.

En utvinningstakt tilpasset USA-imperialismens behov.

AP kaller en utvinning på 50 millioner tonn årlig for moderat. Dette er 5 til 6 ganger det norske oljeforbruket. Takten kan bare være moderat for de kreftene som ønsker å tømme Nordsjøen for olje før århundreskifte. Et høyt anslag over forekomstene er 2 milliarder tonn. Olja vil ta slutt omtrent i 2015. Med en slik takt vil hovedtyngden av finansieringen gå til de amerikanske storbankene til Rockefeller og Mellon. De samme interessene står bak Esso, Phillips, Standard Oil osv. . Disse selskapene står for hovedtyngden av de allerede tildelte blokkene, og vil da også rimeligvis være de første til å profittere på den høye utvinningstakten.

Oljemeldinga en raseringsplan.

De fleste av de arbeidsplassene som skal vekk ligger i jordbruk, tekstil og nærings/nytelsesmiddelbransjen. a3, oljebransjen stoppe opp og det vil da ikke være dekning for import. Dette åpner for muligheten: Sterk rasering av disse næringene når det er høye oljepriser. Hvis oljeprisen faller vil ekspansjonen i oljebransjen stoppe opp og det vil da ikke være dekning for import av dyre matvarer, tekstiler osv.

APs Reidar Carlsen har sagt: «Før var det slik at kvinnene sprang etter arbeid, men nå skal det bli slik at en hær av arbeidsgivere vil løpe etter kvinnelig arbeidskraft.» Dette var hans kommentar til overgangen til oljeøkonomien. Hykleriet kan vel neppe bli klarere: Som Røde Fane legger fram i hovedtemaet, er det nettopp industriene kvinnene jobber i AP vil sanere.

Investeringsplanen viser: Legg Norge ned.

Industriens investeringsplaner viser hvem AP planlegger for her hjemme. For 1974 har Statistisk Sentralbyrå registrert ønsker om ca. 10 milliarder i investeringer i industri, bergverk og kraftforsyning².

Halvparten av dette skal gå til dansen rundt det svarte gullet.³ Blir dette fordelingen også i årene framover vil næring etter næring saneres. Selv APs plan om150 000 til 200 000 «overganger» vil vise seg å være for lave. I følge Statistisk Sentralbyrå var investeringen i 1973 21 % høyere enn i 1972. 16 % er den antatte stigningen fra 1973 til 1974.

Uansett hvor mye av dette som finansieres ved lån; tallene viser klart at den norske monopolkapital er ute etter å berike seg. Bare et skikkelig lønnsoppgjør kan svekke denne viljen til å tømme oljeressursene i Nordsjøen.

Skånlandutvalget og deprivatisering: Hjelpemidler for APs linje.

AP har lagt opp til oljeeventyr med norsk og utenlandsk monopolkapital i hovedrollene. For dette trenger de kontroll med kreditten og lønnsoppgjørene. Tallene viser en enorm vekst i investeringene. For at norsk monopolkapital skal kunne fortsette å vokse trengs det kontroll med rammen for lønnsoppgjøret (realistisk ramme) og det er nødvendig å hindre arbeiderklassens kamp mot prisstigningen mellom oppgjørene. Skånlands forslag er ikke glemt. De vil sikkert dukke opp under nye navn.

Men investeringene skal ikke bare taes fra lønningene. For AP er det viktig å sikre at investeringene skjer i oljeindustrien. En sentralisering av kreditten vil etter vår mening nettopp være det middel som raskt vil sikre at Aps raseringsplan kan gjennomføres. Når Høyre kan kalle dette for sosialisme, desto bedre for monopolkapitalen.

Brei motstand mot APs politikk.

Senterpartiet, Venstre, SV og AKP(m-1)har gått mot den politikken AP har lagt opp til. Særlig har kravene rettet seg mot den takten AP legger opp til. Mot denne motstanden står AP-ledelsen og Høyre, de gamle EEC-partiene. I Klassekampen er det blitt lagt fram konkrete forslag til parolen for kampen mot tvillingpartiene Høyre og AP. Her skal vi ikke utdype dette nærmere.

Kortsiktig vil det imidlertid bli viktig å sikre et lønnsoppgjør langt bedre enn kravet på 7,5 % i Jern og Metall. Også jordbruksoppgjøret vil bli et viktig om-råde for folkets motstand.

Noter

1.Oljemeldinga legger opp til en struktur-rasjonalisering på ca. 100 000 mellomnæringene.
2. I tillegg kommer overganger innen næringene. Statistisk Ukehefte nr. 51152. 1973(3)
3. Klassekampen nr. 9–74

Relaterte artikler

Vietnamkrigen og Norge

Internasjonalt

Karasjok – og skeiv sosialisme

Hvorfor truer Vesten Kina med krig?

Gnist kommer ut minst 4 ganger i året. Vi presenterer en bred variasjon av stoff, som kvinnekamp, klima, internasjonale saker og økonomi. Alt i et marxistisk perspektiv. Tegn abonnement

150 kr for ett år med Gnist

Bokomtaler

Kvinnefrontens 2. landsmøte

Kvinnefrontens 2. landsmøte|Kvinnefrontens 2. landsmøte

Publisert 01.12.74

Kvinnefronten heldt sitt andre landsmøte i Bergen 2. og 3. mars i år. Det møtte 165 delegater frå 59 stader i landet. Dei representerte 3 500 medlemmer – ei dobling frå i fjor. Landsmøtet vedtok å prioritere desse sakene i dette året: særeigne kvinnekrav i samband med lønsoppgjeret, rett til arbeid for kvinnene, utbygging av dagheimsplassar, rett til sjølvbestemt abort.

Møtet vedtok ei politisk plattform, med 146 mot 19 stemmer. Vi prentar den her, saman med den prologen Johanna Schwarz innleidde landsmøtet med.

Red.

Kära Systrar!

Vestlandet hälsar er alla!

Men det självsäkra Bergen, som arrangerar kongressen,

har tvingats beställa prolog av en Stockholms-stril från distriktet.

Jag ska beråtta en sann episod ur livet:

«Pappa», sa dottern, «kom och beråtta en saga!

«Och pappa beråttade sagan om Pål og Per

och Espen Askeladd som drog ut i världen

för att befria prinsessan som rövats av trollet

och vinna henne og halva kungariket.

Plötsligt frågade barnet: «Pappa, vad heter prinsessan?

«Pappan blev svaret skyldig. Sedan sa han:

«Prinsessan har inget namn. Hon år ju prinsessa.

Hon behöver inget namn. Därför år hon namnlös.»

«Precis som trollet», konstanterade barnet.

Det år inte fullt så illa i människans saga.

Där står det berättat om kvinnor med namn, och många står skrivna

med så kallad guldskrift på historiens blad.

Helgon: Maria, Sunniva och Birgitta.

Diktarinnor: Camilla Collett,

Amalie Skram och Ingeborg Refling Hagen.

Forskare, läkare, lärare,

skådespelerskor, operastjärnor –

kvinnor som varken rövats eller befriats,

men som befriat sig själva och oförfärat

vandrat sin egen väg och format sitt eget öde.

Men prinsessan som låter sig räddas, år lika namnlös

så i sagan som också i verkligheten.

Ty kvinnor har skrivit sitt namn som individer

– som grupp bor vi antingen kvar i berget hos trollet,

eller i prinsens berg också kallat slottet:

Låt prinsen få hela riket! Vi åger ju prinsen – tror vi.

Ska det fortsätta så? Är det inget vi kan och vill ändra?

I år kan Norges kvinnor fira ett jubileum –

inte så lysande stort, men ändå viktigt:

Den tjugofjärde oktober i år är det jämnt åttifem år sedan

en grupp av tändstickarbeterskor gick till strejk.

Kampen var dåligt planlagd – den sprang ut av den nakne nöden.

De vann kanske inte så mycket –men de fick sina stickor att lysa.

Detta var första gången här i landet

kvinnor som grupp gick till kamp för sin egen sak.

Den tjugofjärde oktober år också FN-dagen.

Jag vill föreslå den som de norska kvinnornas kampdag.

Vad ska vi kåmpa för? Hår kunde vi nämna mycket.

Rätt till vårt eget liv, rött till vårt eget namn.

Rätt att själva råda över vår egen kropp.

Rätt till en skapande, trygg miljö för de barn vi vill föda.

Rått till kunskap, rätt till ett meningsfullt yrke.

Rätt till att också vår insikt beaktas,

når folkets framtid blir formad.

Kraven är många. Hindren är många och hårda som trollets huvud.

Men vill vi fälla ett troll, så behöver vi styrka.

Det finns inte i sagans magiska flaska.

Vi är många. Vi har varandra. Det är vår styrka.

Låt oss med styrka hävda vår rätt att befria oss själva,

och vår rätt, vår solklara rätt, till halva riket!

Kvinnefrontens politiske plattform

Vedtatt på landsmøtet i Bergen 2. og 3. februar 1974

Kvinnefronten er en partipolitisk uavhengig organisasjon som samler ulike grupper av kvinner i arbeidet mot økonomisk, politisk, kulturell og seksuell undertrykking og utbytting. Kvinnefronten ønsker å samle flest mulig kvinner på grunnlaget: KAMP MOT ALLKVINNEUNDERTRYKKING.

Mange av de kravene Kvinnefronten i dag kjemper for ble for første gang til for 30–50 eller endog 100 år siden, men likevel blir vi ennå ikke anerkjent som fullverdige samfunnsmedlemmer. Vi defineres og vurderes utfra ansvaret for familien. Vi regnes ikke med når det gjelder arbeidsplasser, reelt har kvinner i dagens samfunn ikke rett til lønnet arbeid. En vanlig oppfatning er fremdeles at kvinners eneste oppgave er å føde barn og å oppdra dem.

I forhold til arbeidslivet har kvinner ikke full status som yrkesaktive. Dette viser seg i:

En skrikende mangel på arbeidsplasser.

Arbeidsvilkårene er ofte usikre. Kvinner arbeider ofte deltid og er ikke fast ansatt. Når tilbudet på arbeid blir dårligere er kvinnene de første det går utover.

Økonomisk vurderes kvinnelig arbeidskraft lavt. 80 % av kvinner i industrien tilhører lavtlønnsgrupper, mot 13 % av menn.

Fremdeles hviler ansvaret for hjem og barn i stor utstrekning på kvinnene alene og fører til at utearbeidende kvinner ofte får dobbeltarbeid. Skyhøye boligutgifter og økende priser på dagligvarer skal ikke tvinge oss til et eller annet arbeid under hvilke som helst betingelser.

Forholdene er ikke på noen måte lagt til rette for at kvinnene i praksis skal få samme rettigheter i arbeidslivet, eller samme muligheter til deltakelse som menn har. Vi krever at arbeidslivet blir innrettet slik at det blir mulig for begge foreldre å ha et yrke utenfor hjemmet, og å ta seg skikkelig av hjem og barn. Dette innebærer også at vi slåss for å få forholdene lagt til rette for oss som kvinner f.eks. ved å bedre vilkår under svanger-kap og gyldig sykefravær når barna våre blir syke.

Hundretusener av norske kvinner er i dag isolert i hjemmene og bundet til sin mann i økonomisk avhengighet. Denne avhengigheten fører til at forholdet mellom mann og kvinne ikke blir likeverdig. En stor del av hjemmearbeidende kvinner ønsker arbeid og utdanning utenfor hjemmet dersom forholdene er tilrettelagt.

Hjemmearbeidende kvinner har få eller ingen virkemidler til å få gjennomført selv de enkleste og mest rettferdige krav. Isolasjon fører ofte til at problemene oppleves individuelle. De hjemmearbeidende kvinnene kan slåss for sine krav, men de har ikke samme mulighet til å organisere seg som kvinner på en arbeidsplass.

Det rådende kvinnesyn er et viktig redskap for å holde kvinnen borte fra samfunnslivet og ta brodden av våre krav. Vi skal være hjemmets xsentrum og ikke noe annet. Det hevdes at vi har spesielle anlegg for husstell og barnepass. Enslige kvinner og kvinner som ikke vil ha barn, blir ikke akseptert på samme måte som kvinner som gifter seg og får barn. Fra vi er små lærer vi at kvinner er svake, passive og tilbakeholdende. Dette synet er herskende i samfunnet i dag, og det preger både kvinner og menn.

Kvinnefronten vil overalt i alle sammenhenger motarbeide et slikt syn og avsløre hvilke områder i samfunnet som sterkest fremmer det (som reklame, ukeblad, skolebøker osv.).

Vi vil gjennom diskusjoner, studiearbeid og praksis arbeide for at kvinner selv blir bevisste hvilken plass vi ønsker i samfunnet. Vi tror ikke kvinnekampen er tjent meden splittelse mellom kvinner og menn, men samtidig er vi sikre på at det vil kreve langvarig, hardt arbeid å nedkjempe alle gamle fordommer og forestillinger som i dag virker kvinneundertrykkende.

I familien, i arbeidslivet og i samfunnslivet for øvrig ønsker Kvinnefronten full likestilling og likeverd mellom kjønnene, at menn og kvinner deler ansvaret. Men vi ønsker ikke å konkurrere med mennene på deres premisser. Vi vil ikke nøye oss med å erobre de posisjoner menn har i dag. Vi vil ha full kvinnefrigjøring, ikke en mekanisk «likestilling» med menn utenhensyn til våre spesielle forhold: at vi føder barn.

Kvinnefronten arbeider for full kvinnefrigjøring. For å nå dette målet må vi arbeide for at flest mulig kvinner står samlet. Vi vil arbeide for at kvinneorganisasjonene skal samarbeide i flest mulig saker. Kvinnefronten vil samarbeide med andre grupperinger som fremmer de samme krav som vi gjør. Vi vil arbeide forsolidaritet med kvinnene i alle deler av verden.

ENHET I KAMPEN FOR FRIGJØRINGAV KVINNENE

Relaterte artikler

Vietnamkrigen og Norge

Internasjonalt

Karasjok – og skeiv sosialisme

Hvorfor truer Vesten Kina med krig?

Gnist kommer ut minst 4 ganger i året. Vi presenterer en bred variasjon av stoff, som kvinnekamp, klima, internasjonale saker og økonomi. Alt i et marxistisk perspektiv. Tegn abonnement

150 kr for ett år med Gnist

Bokomtaler

Dikt: Fyrstikpikernes tog

Carl Jeppesen|Carl Jeppesen

Publisert 01.12.74

Glæd jer af hjærtet, I, som vil vinde,

glæd jer, nu gryer den, frihedens dag,

Toget, I ser, er den nordiske kvinde,

vaagnet til kampen for arbejdets sag.

Flokket om fanen, modige, stærke,

bærer de frem mange tuseners krav.

Daarerne smiler, dog snart skal de mærke:

kræfter laa skjult i det blikstille hav.

Før man kun haandende talte om hende,

«kjønnet det svake», kun lidenskabslyst.

Længe nok lot hun sig haane og binde,

selv nu hun vover for likhed en dyst.

Og hun vil vinde; troen hun eier,

troen saa stærk paa sin ret og sit værd.

Intet i verden kan hindre den sejer,seiren,

som følger paa kvindernes færd.

Bleke er kinderne, troet det er kroppen,

øjet dog funkler, ej viljen er brudt;

glimtet af friheden frem kaldte troppen,

haabet er gjenfødt, tvilen er slut.

Frem nu mod maalet: velstand og lykke;

fremad til sejer, saa vækkede kjækt

ser vi nu tusinde kvinder fremrykke,

det varsler stort for den kommende slækt.

(Social-demokraten, 21/11 18891.)

Relaterte artikler

Vietnamkrigen og Norge

Internasjonalt

Karasjok – og skeiv sosialisme

Hvorfor truer Vesten Kina med krig?

Gnist kommer ut minst 4 ganger i året. Vi presenterer en bred variasjon av stoff, som kvinnekamp, klima, internasjonale saker og økonomi. Alt i et marxistisk perspektiv. Tegn abonnement

150 kr for ett år med Gnist

Bokomtaler

Gjør bruk av Kvinnebevegelsens historiske erfaringer

G.H.|G.H.

Publisert 01.12.74

Siden kvinnebevegelsen oppstod har det eksistert ulike kvinnepolitiske linjer i kamp med hverandre. De har sitt utspring i de forskjellige kvinnenes klassetilhørighet. Vi må lære disse linjene å kjenne innenfra, om vi skal kunne skjelne mellom en proletær og en borgerlig kvinnepolitikk.

Kvinnebevegelsen – et produkt av kapitalismen

Den moderne kvinnebevegelsen er et produkt av kapitalismen og det borgerlige samfunns gjennombrudd. Når en framstilling av kvinnebevegelsens historie ikke strekker seg lengre tilbake enn noen hundre år, så er det derfor ikke for enkelthets skyld, men fordi historien om kvinnenes politiske organisering faktisk ikke strekker seg lengre tilbake. Kvinner har også tidligere spilt en rolle innenfor visse folkelige reisninger, f.eks. var sannsynligvis enkelte kjetterbevegelser dominert av kvinner. I forhold til dette er det noe helt nytt som skjer i de mest framskredne kapitalistiske landene fra slutten av 1700-tallet av: nemlig at en hel bølge av motstand mot den særegne kvinneundertrykkinga oppstår, og at organisasjoner av kvinner og forkvinnenes rettigheter skyter opp som paddehatter.

Kvinnebevegelsen og klassene

Bakgrunnen for denne kvinnebølgen ligger dels i de rent materielle endringer kapitalismen førte med seg i produksjonsforholdene og i klassestrukturen. Og dels ligger den i den ideologien som de nye klassene førte fram.

De materielle forholdene som oppsto etter kapitalismens gjennombrudd var sjølsagt ikke de samme for alle klasser, – for borgerskapet som banet seg vei som herskende klasse, for den gamle føydalklassen av adelsmenn og privilegert borgerskap som krampaktig holdt på sine gamle posisjoner, men som uvegerlig gikk sin egen undergang i møte, og for det nye industriproletariatet som skapte grunnlaget for borgerskapets rikdom, men som selv ikke fikk nyte fruktene av arbeidet sitt. Det er da like sjølsagt at hver klasse utviklet sin ideologi utfra sin materielle stilling.

På samme måte med kvinnene. Det er ikke mulig å snakke om kvinnebevegelsen historisk som en kvinnebevegelse fordi kvinnene foruten å være kvinner også var knyttet til ulike klasser som bestemte deres materielle kår, og som bestemte det ideologiske utgangspunkt for den kvinnepolitikk de kom til å utvikle.

Clara Zetkin skiller mellom tre ulike utspring for kvinnebevegelsen: overklassekvinnenes, middelklassekvinnenes og intelligentsiaens bevegelse, og den proletære kvinnebevegelse. Overklassekvinnenes krav som særeie over formue er nok en del av kvinnebevegelsens krav også i Norge, men for kvinnebevegelsen som helhet har likevel overklassekvinnene spilt en relativt underordnet rolle. Jeg vil derfor holde dem utenfor denne gjennomgåelsen.

Det er tre retninger innenfor kvinnebevegelsen jeg vil ta nærmere for meg. Alle retningene gir seg dels organisatoriske uttrykk, dels er det snakk om en ideologi som går på tvers av organisatoriske skillelinjer. De tre retningene er:

– Kvinnesaksbevegelsen eller den feministiske bevegelsen.

– Den proletære kvinnebevegelsen.

– Kvinnereaksjonen.

Kvinnebevegelsen i middelklassen

Kvinnesaksbevegelsen eller den feministiske bevegelsen har sin klassemessige basis i middelklassens kvinner, og den sprang ut fra de endringene den kapitalistiske produksjonsmåten førte med seg for kvinner av middelklassen. Disse endringene var i stor utstrekning knyttet til familien. Jeg vil raskt nevne endel punkter for å belyse dette:

– Den industrielle utviklingen førte til en utvikling av familien fra produksjonsenhet i egentlig forstand, til en institusjon med få og begrensete arbeidsoppgaver. Mannens produksjon flyttes ut av hjemmet.

– Utviklingen av produksjonsmidlene gjorde også at flere og flere av kvinnenes oppgaver i hjemmet kunne overtas av samfunnet: klesproduksjon, lysstøpning, brygging, baking, for å nevne noe av det mest sentrale. Produksjonen flyttes ut, men kvinnene blir igjen i hjemmet. Industriproduksjonen skapte nye arbeidsplasser for mennene og dels for kvinner under middelklassekvinnenes stand.

– Kvinnenes mangesidige huslige virksomhet brytes ned, behovet for kvinnelig arbeidskraft i hjemmet blir sterkt innskrenket. Yngre kvinner, ugifte kvinner og gamle kvinner blir i stadig større grad overflødige i familieproduksjonen.

– For kvinnene blir familien i større grad enn før eneste akseptable livsvei. Formennene og for samfunnet derimot, blir familien en mindre viktig institusjon enn tidligere. Barn er ikke lenger en nødvendig arbeidskraft i samme grad, lettelser i husarbeidet gjør at heller ikke kvinnene er så uunnværlige. Det blir mulig å leve som ungkar.

Frihet, likhet, brorskap

Disse endringene skaper det materielle grunnlaget for et kvinnespørsmål blant middelklassens kvinner. Men den feministiske bevegelsen har også et ideologisk grunnlag som jeg skal si noen ord om.

Ideologisk henger kvinnesaksbevegelsen fra første stund av uløselig sammen med de borgerligdemokratiske ideene og de borgerlige revolusjonene som preger europeisk historie fra den franske revolusjonen i 1789. (Utenomeuropeisk historie holdes her utenfor, så også den amerikanske kvinnesaksbevegelsen.) Den progressive borgerlige bevegelsen krevet frihet, likhet og brorskap, og gikk til kamp mot føydalsamfunnets stavnsbånd, privilegier og nedarvede rettigheter. De krevet fri konkurranse for alle, uansett stand og arv, de krevde rett til politisk innflytelse gjennom frie, parlamentariske valg.

Feministenes krav gikk i samme retning. De krevde at de borgerlig demokratiske rettighetene også skulle gjelde for kvinner, de krevde rett til å delta i den frie konkurransen også for kvinnene, de ville bekjempe det rettslige og sosiale herredømme mannen hadde i kraft av sitt kjønn. Kvinner skulle i samme utstrekning som menn få høve til å være sine egne lykkers smeder.

Det første feministiske manifest ble da også forfattet under den franske revolusjonen av Marie Gouge. I sin erklæring om kvinners rettigheter fra den store borgerlige revolusjonen i Frankrike krever hun at borgerinnen i ett og alt skal likestilles med borgeren. Hun skal ikke nektes noen rettigheter, men heller ikke innrømmes noen privilegier fordi hun er kvinne.

I Norgevar det Norsk Kvinnesaksforening som ble de progressive feministenes organisasjon. Kvinnesaksforeningen vokste fram i nær kontakt med og som en del av hele den borgerlignasjonale og borgerlig-demokratiske venstrebevegelsen. Det er mer enn tilfeldige sammentreff når vår første kvinnesakskvinne, Camilla Collett, også var Eidsvolls datter og søster til Henrik Wergeland, og når Kvinnesaksforeningen ble til i årene 1880–84, samtidig med at kampen for parlamentarismen var på sitt høydepunkt. Kvinnesaksforeningen ble stiftet i 1884, og foreningen hadde fra starten en nær forbindelse med partiet Venstre, og har hatt det hele tiden.

Krav: rett til lik utdanning, rett til arbeid i de borgerlige yrkene, like politiske rettigheter, likestilling av kvinnene i ekteskapet.

Bevegelsen blant arbeiderkvinnene

Den proletære kvinnebevegelsen vokste både materielt og ideologisk fram som en del av arbeiderbevegelsen. For de proletære kvinnene er det kapitalens behov for å utbytte arbeiderne, for ustanselig å holde utkikk etter den billigste arbeidskraften, som har skapt kvinnespørsmålet. Det vil si: Allerede i utgangspunktet er det en fundamental forskjell mellom middelklassekvinnene og de proletære kvinnene. For de førstnevnte har kvinnespørsmålet i stor utstrekning basis i familien, for de sistnevnte i klasseforhold. Kapitalismens gjennombrudd førte for kvinnene fra de utbyttede klassene til at formen for utbytting endret seg. Men selve det at fruktene av arbeidet deres ble høstet av andre, var ikke nytt. For ei tjenestejente eller ei husmannskone var tvertimot arbeid i industrien tross alt en forbedring, selv om arbeidet i seg selv var både hardt, underbetalt og helsemessig nedbrytende. Det gjorde i det minst slutt på mye av det individualiserende utbytterforholdet, og det skapte grunnlaget for en politisk bevegelse basert på kollektiv kamp.

Organisering, disiplin, solidaritet

Fordi proletærkvinnenes undertrykking både som kvinner og som arbeidere primært var av klassemessig art, måtte den proletære kvinnebevegelsen vokse fram som en del av arbeidernes klasseorganisering. Denne organiseringen brøt på sentrale punkter med borgerskapets ideologi. Frihet, likhet og brorskap kunne aldri bli grunnelementet i arbeiderklassens politiske bevegelse. Fordi forholdet mellom arbeiderklassen og deres undertrykkere alt i utgangspunktet var basert på utbytting og ikke på likhet, kunne frikonkurranse for arbeiderne ikke føre til større grad av utfoldelse, men til splittelse og økt utbytting. Grunnelementet i den ideologien arbeiderklassen etter hvert baserte sin politiske bevegelse på var derfor organisering, disiplin og solidaritet. Den frie, individuelle utfoldelsen og karrierisme ble i konsekvens farlige egenskaper som skapte streikebrytere og overløpere.

Den proletære kvinnebevegelsen i Norge besto på den ene siden av kvinnelige fagorganiserte, på den andre siden av Arbeiderpartiets kvinneforbund og andre kvinneforeninger som sto tilsluttet DNA. Den førstefagorganisasjonen blant kvinnene var fyrstikkarbeiderskenes forening fra 1889, og i tiårene deretter

var den faglige delen av den proletære kvinnebevegelsen i rask vekst. Den første politiske arbeiderkvinneforeningen ble stiftet i 1895, og Arbeiderpartiets kvinneforbund ble stiftet i 1901. De kampkravene som sto sentralt for den proletære kvinnebevegelsen kan grovt sett inndeles i tre grupper:

De rene klassekravene. Krav om normalarbeidsdag, lønnskrav, krav om forbud mot barnearbeid, krav om forsvarlige arbeidsvilkår.
Krav om særbeskyttelse av kvinnene i industrien. Beskyttelse av svangre kvinner og kvinner med små barn, forbud mot kvinnearbeid i gruvene, forbud mot nattarbeid for kvinner.
Krav som berører kvinnenes rolle som mødre: Beskyttelse av ugifte mødre, oppheve de strenge straffene mot fosterdrap i dølgsmål og mot illegal abort, kamp for prevensjon.

Kvinnereaksjonen

Kvinnereaksjonen er en litt upresis sekkebetegnelse på de framstøt som ble satt inn mot den progressive kvinnebevegelsen som vokste fram i Norge i1880-åra. Reaksjonen består dels av en overlevering av føydale standpunkter og i denne formen blir de framført mest iherdig av embetsstanden, især av leger og prester. Kjernen i den reaksjonære føydale ideologien var oppfatningen av kvinnene som noe kvalitativt annerledes enn mennene, kvinnene var mindre fornuft og mer følelser, hun hadde mindre hjerne og manglet sjel, men hun sto på den andre siden nærmere knyttet til de oversanselige makter. Til gud ved sin rolle som mor og sitt slektskap med den hellige jomfru, til djevelen pga sin evne til å lokke fram syndige drifter hos mannen, og sitt slektskap med heksene og med de kloke koner som manet djevelen.

Dels var kvinnereaksjonen også en aktiv motbevegelse mot den progressive kvinnebevegelsen, både kvinnesaksbevegelsen og den proletære kvinnebevegelsen. Den utviklet det reaksjonære kvinnesynet og ga det en tidsmessig form som gjorde at motbevegelsen dels fikk svært brei oppslutning blant kvinnene selv.

«Det særegent kvinnelige»

Reaksjonen tok utgangspunktet i det særegent kvinnelige, og i de verdier som lå i denne kvinneligheten. Den hevdet at hvis kvinnene skulle delta på like linje i samfunnslivet, måtte det skje ved at nettopp de kvinnelige verdiene fikk utfolde seg. Kvinnene var ikke ensidig opptatt av jordisk gods og gull. Derfor var belønningen for arbeidet og lønnen ikke så viktig. Kvinnene hadde derimot en egen trang til å ofre seg, og det nettopp på områder der hennes moderlige egenskaper kom til sin rett.

Egne kvinneyrker er ett av kravene denne reaksjonen stiller. Et eks. sjukepleieryrket: Kall, ikke yrke. Sjukepleierforbundet, ikke faglig organisering, men idealistisk. Et annet resultat av denne ideologien var organiseringen av kvinnene omkring humanitære oppgaver, Norske Kvinners Sanitetsforening, den største masseorganisasjon blant kvinner er det viktigste eksemplet. Tusenvis av kvinner fikk utløp for sin virketrang gjennomgratis humanitært arbeid, og ble en viktig avleder for kravet om rett til lønnetarbeid for kvinnene.

Et tredje utslag av denne reaksjonen var alle forsøkene på å gjenreise og styrke husmoryrket, på tross av at utviklingen av produksjonsmidlene i større og større grad gjorde den livsvarig hjemmearbeidende kvinnen til en fortidslevning. Dette var en av de viktigste trekkene ved Hjemmenes Vel – seinere Husmorforbundet, stiftet i 1896. Opprinnelig ble det stiftet som en klasseorganisering mot hushjelpenes forsøk på å danne fagorganisasjon, som en husmødrenes arbeidsgiverforening.

Ingenting i verden er helt reint

Når det gjelder disse organisasjonene som opprinnelig ble stiftet i en reaksjon mot den progressive kvinnebevegelsen, er det et part ing det er nødvendig å understreke.

For det første: Disse organisasjonene ble svært raskt masseorganisasjoner i en helt annen utstrekning enn både den feministiske og den proletære kvinnebevegelsens organisasjoner. Det betyr at det bare i liten grad har vært samsvar mellom den ideologien som har preget organisasjonene og den materielle, klassemessige stillingen til storparten av medlemmene. Både Sanitetsforeningene og Husmorforbundet har i stor utstrekning rekruttert kvinner fra proletariatet, særlig Sanitetsforeningen. Det er derfor ikke merkelig at det innenfor disse organisasjonene har skjedd – og skjer – progressive enkelttiltak, og at det til dels er opposisjon mot ledelsen og mot den bærende ideologien i organisasjonen.

For det andre: Den ideologien som kvinnereaksjonen førte fram finnes ikke bare innenfor de «upolitiske» kvinneorganisasjonene. Ideologien finnes i rikt monn også i den progressive kvinnebevegelsen, og til tider har den vært sterkt fremme i den kvinnepolitiske debatten allment. For eksempel er det en tilbakevendende ide som går ut på at kvinner ved makten ville bringe fred i verden, at kvinnenes oppgave i samfunnslivet er å bringe inn mer menneskelighet, osv.

Den feministiske og den proletære kvinnebevegelsen

De to kvinnebevegelsene hadde både materielt og ideologisk forskjellig utgangspunkt. Dette kom til å prege forholdet mellom dem, både det samarbeidet som oppsto på konkrete kampsaker, og de motsigelser og stridsspørsmål som kom opp.

Dette ga seg uttrykk på to måter:

1.Premissene for kampen forskjellige

Den ulike ideologiske bakgrunnen førte til at premissene for kvinnekamp for feminister og for de proletære kvinnene alltid var høyst forskjellig. Særlig kom det til å prege feministenes holdning til arbeiderkvinnene, ikke minst fordi feministene fra starten av hadde stort ønske om og gjorde mange forsøk på å hjelpe arbeiderklassens kvinner.

Et eksempel: Under fyrstikkarbeiderskenes streik i 1889 ville kvinnesakskvinnene hjelpe sine streikende søstre. Men hjelpen kom ikke på den måten som de streikende selv og deres streikekomite ønsket den – nemlig som en støtte til fyrstikkpikenes kamp slik de selv førte den. Kvinnesakskvinnene tok i stedet kontakt med fabrikkeieren på Bryn-Grønvold og ba ham vise barmhjertighet med de stakkars pikene. Dette ble ikke tatt nådig opp av de streikende arbeiderne og av sosialdemokratene, og det ble et uttrykk for feministenes overklassetilhørighet.

Et annet eksempel: Striden om særbeskyttelse av kvinner i industrien. Krav om særbeskyttelse var sentralt for arbeiderkvinnene, og for arbeiderbevegelsen ble det en del av kampen for arbeidervern og normalarbeidsdag. For kvinnesakskvinnene brøt dette med prinsippet om frihet og likhet mellom kvinner og menn, og etter deres syn bidro det bare til å stille kvinnene dårligere i konkurransen med mennene. Kvinnesakskvinnene motarbeidet derfor forsøk på særbeskyttelse både intenst og effektivt, de fikk forhindret at beskyttelseslover ble vedtatt både i 1909 og i 1915. Den striden som utviklet seg om disse spørsmålene med resolusjoner og motresolusjoner og åpne møter bidro til å gjøre forholdet bittert mellom kvinnebevegelsene i begynnelsen av hundreåret.

Kvinnekampen knyttet til klassekampen

Både samarbeid og strid mellom kvinnebevegelsene var preget av at de samtidig tilhørte hver sin klassebevegelse. Feministene hadde til dels en uttalt brodd mot arbeiderbevegelsen og sosialismen, og de ønsket med sin kvinnesak blant annet å være med på å dempe klassekampen. Altså samme målsetning som de mest radikale i Venstre hadde med sin sosial-politikk (f. eks. Castberg). Sosialdemokratene på sin side lå i sterk konkurranse med Venstre om arbeidernes tillit, og de hadde sterkt behov for å markere sin egen politikk og sin egen profil i sentrale saker. Dette preget også arbeiderkvinnenes forhold til feministene, og førte til at holdningen deres etter våre mål ofte var vel dogmatisk og firkantet.

At kvinnekamp og klassekamp var vevet nøye sammen er stemmerettskampen et godt eksempel på. Arbeiderkvinnene tok initiativet til samarbeid med feministene i stemmerettskampen ved å arrangere felles stemmerettstog 17. mai fra og med 1899. Samarbeid med arbeiderkvinnene fikk den borgerlige fronten til å slå sprekker. Stemmerett for arbeiderkvinner var et for vidtgående krav, i og med at arbeiderklassens menn ennå ikke hadde stemmerett. Da alminnelig stemmerett for menn ble innført i 1901, oppsto nye motsigelser. Arbeiderkvinnene innkasserte begivenheten som en seier, for en del feminister var det en provokasjon, fordi kvinnene fra de bedrestilte lag var blitt forbigått. Da kvinnene fikk begrenset stemmerett i 1907, kjølnet de borgerliges interesse for kvinnestemmeretten betraktelig, og det var stor stemning for å nedlegge stemmerettsforeningene. For mange var klasseinteressene tydelig sterkere enn kvinnesakens prinsipper, og arbeiderkvinnene måtte gå den siste biten nokså alene, selv om de mest konsekvente feministene, som Gina Krog i Nylænde, fremdeles ga dem uforbeholden støtte.

De eksemplene en finner på samarbeid mellom feminister og arbeiderkvinner før annen verdenskrig, er så å si alle fra før århundreskiftet. Seinere ble forholdet mellom dem stadig mer preget av strid, og av stor avstand. I arbeiderkvinnenes blad, Arbeiderkvinnen, blir ordet «kvinnesakskvinne» etterhvert et skjellsord, og interessen for arbeiderkvinnenes sak kjølner i Nylænde.

Den proletære kvinnebevegelsen

Den proletære kvinnebevegelsen i Norge besto på den ene siden av de kvinnelige fagorganiserte, på den andre siden av en politisk kvinnebevegelse.

Fagorganisering

Den første kvinnelige fagorganisasjonen var fyrstikkarbeiderskenes forening, stiftet etter streiken i 1889. I tiårene som fulgte var denne delen av arbeiderkvinnenes bevegelse i rask vekst, og en rekke ulike fagforeninger ble stiftet blant kvinnene. Likevel ble fagbevegelsen en politisk massebevegelse blant kvinnene mye seinere enn blant de mannlige arbeiderne. 24 år etter at den første foreningen var stiftet, var det ennå bare 12 % av de kvinnelige arbeiderne som var fagorganisert. Dårligst stilt var de industriene der kvinnene var i flertall, nemlig de tre velkjente kvinneindustriene tekstil, næring-nytelse og bekledning. I bekledning var organisasjonsprosenten helt nede i 6,6.

Politisk organisering

Den politiske delen av den proletære kvinnebevegelsen besto først og fremst av Arbeiderpartiets kvinneforbund og andre kvinneforeninger tilknyttet DNA. Kvinneforbundet ble stiftet i 1901 som et Osloforbund, i 1909 ble det utvidet til et landsforbund og i 1923 ble det oppløst som selvstendig kvinneforbund og har siden fortsatt som Arbeiderpartiets kvinnesekretariat. For å gi et lite inntrykk av hvilket masseomfang Kvinneforbundet hadde, kan jeg nevne at det i 1914 var 60 kvinneavdelinger tilsluttet forbundet, derav 17 i Oslo som i alt besto av 700–800 medlemmer.

Etter at Kvinneforbundet var oppløst og DNA splittet, tok NKP i 1924 initiativet til å opprette Norsk Husmorlagsforbund i 1924. Dette var ment som en fagorganisasjon for husmødre, men ble likevel aldri noen virkelig massebevegelse. Husmorlagsforbundet var en av forløperne til Norsk Kvinneforbund, som ble stiftet etter krigen.

Positive og negative erfaringer

Den proletære kvinnebevegelsen kan se tilbake på en rekke positive kamperfaringer. Kampen for kvinnestemmerett og for særbeskyttelse av kvinnene i begynnelsen av århundret er allerede nevnt. En rekke faglige aksjoner har etterfulgt fyrstikkstreiken i 1889. For eksempel gikk kvinnene i postetaten i 1908 til resolutt aksjon mot forsøk på å senke kvinnelønningene ved å opprette særregulativer. Og de seiret. I 1914 gjennomførte rengjøringskvinnene en boikottaksjon mot forsøk på å la et entreprenørfirma overta rengjøring ved «Blaatrikken» i Oslo. I kampen mot dyrtida omkring første verdenskrig var kvinnene også aktive. De gikk i spissen for lokale aksjoner mange steder i landet, og i Odda gjennomførte husmødrene i 1915 en vellykket kjøpeboikott mot stigende melkepriser. I de lokale foreningene i Oslo gikk også kvinnene i spissen for å gjennomføre mange viktige reformer, for eksempel mot prylstraff av ungene i skolen.

Eksemplene kunne mangedobles, og de som er plukket ut er relativt tilfeldige. Det som er viktig er å understreke når dette er sagt, er imidlertid at selv om de lokale initiativene var mange, var det bare sjelden at disse ble utviklet til noe mer enn spredte initiativer og enkelteaksjoner.

Verken partiets eller kvinneforbundets ledelse gir heller inntrykk av at de har klare ønsker om at det skal utvikles en bred kampbevegelse blant kvinnene. Kvinnene ble snarere oppfattet som en ressurs som kunne skrus på og av etter de allmennpolitiske oppgavene Arbeiderpartiet til enhver tid stilte seg. Ved valgene var kvinnene viktige, ved 1. mai-markeringer var de viktige, og også i andre sammenhenger der DNA skulle markere sin tallmessige oppslutning. Men kvinnene var aldri viktige for å kjempe igjennom seirer utfra de premissene de selv stilte.

Parlamentarisme og prinsippløshet

Jeg vil trekke inn et par momenter som kan forklare denne holdningen fra DNAs side, og fra ledelsen i Kvinneforbundet:

– Allerede fra starten var Arbeiderpartiet sterkt preget av parlamentarisme. De viktigste slagene sto ved valgene, de viktigste seirene kunne telles i antallet mandater på Tinget. Ved valgene ble følgelig alle partiets krefter mobilisert for fullt, og også kvinnene. På den andresiden ble det som skjedde mellom valgene mindre viktig. De lokale kvinneavdelingene ble i stor grad preget av sosiale tomgangsaktiviteter for å holde hjulene i gang mellom slagene, istedenfor at de ble utviklet til kampenheter. Framskredne kvinner beskyldte allerede tidlig kvinneavdelingene for å fungere mer som syklubber enn som politiske foreninger.

– DNA har aldri vært preget av noe høyt ideologisk nivå allment, fordi det aldri har vært lagt særlig stor vekt på politiske og teoretiske studier og skolering. Dette avspeiles i utpreget grad i forholdet til kvinnepolitikken. Verken partiet eller de ledende kvinnene i Kvinneforbundet var noen gang i stand til å utvikle en helhetlig politikk på kvinnespørsmålet, og ikke bare en rekke med progressive delstandpunkter.

Arbeiderpartiet hadde derfor fra starten av en tosidig holdning til kvinnearbeidet. På den ene siden har DNA tidlig stått bak vedtak om kvinnenes rett til samfunnsmessig, lønnet arbeid, og understreket dette som en forutsetning for frigjøring. På den andre siden har ledende DNA-folk, også i Kvinneforbundet, understreket at den gifte kvinnens stilling er i hjemmet hos mann og barn. Videre har partiet hele tiden også hatt en tosidig holdning til den særegne kvinneundertrykkingen. På den ene siden er opprettholdelsen av Kvinneforbundet og kvinneavdelingene uttrykk for at kvinnene hadde en særegen stilling også i arbeiderklassen. På den andre siden blir det regelmessig hevdet at særegne kvinnespørsmål ikke eksisterer i arbeiderklassen, og at alle spesielle kvinnekrav tilhører borgerlig kvinnesak.

Kvinnepolitikken skiftet med konjunkturene

Prinsippløsheten og parlamentarismen er viktige momenter for å forklare den opportunismen som preget Arbeiderpartiets holdning til kvinnespørsmålet. Kvinnenes krav fikk partiets støtte når det åpenbart tjente partiets allmenne politiske mål. Kvinnenes krav ble avvist som «kvinnesak» når det tilsynelatende var en lettere vei å la være å ta hensyn til dem. I praksis ble resultatet at Aps kvinnepolitikk skiftet etter konjunkturene, både de politiske og de økonomiske.

Det mest avslørende eksempel på dette, er den politikken som arbeiderpartifolk førte overfor de gifte kvinnene i tredveåra. I mange år var det en del av Arbeiderpartiets krisesamarbeidspolitikk mot arbeidsløsheten å drive klappjakt på de gifte kvinnene som hadde arbeid, fordi de var forsørget og burde vike plassen for mannlige arbeidere. Takket være aktiv motstand fra kvinner i fagbevegelsen, innenfor partiet og i NKP, ble denne politikken til slutt endret.

To linjer blant arbeiderkvinnene

Dette at det aldri ble utviklet noen særegen proletær kvinnepolitikk i Norge, førte også til at det oppsto en splittelse blant arbeiderklassens kvinner i synet på kvinnekampen. Det store flertallet av de organiserte kvinnene har stått i nær tilknytning til arbeiderbevegelsen forøvrig, og har oppfattet de allmenne klassekravene som mer sentrale enn særegne kvinnekrav. Men en liten del av arbeiderkvinnene valgte en annen vei, og knyttet seg til feministbevegelsen. Dette har vært aktuelt for kvinner i arbeid der enten den borgerlige rekrutteringen har vært sterk, eller der de spesielle kvinneproblemene har vært spesielt framtredende. Hard konkurranse fra mennene på arbeidsplassen og forsøk på å presse kvinnene ut av arbeidet eller over i mindre gunstige stillinger måtte føre til at mannen på kort sikt ble oppfattet som en hovedfiende.

Vi har flere eksempler på at kvinner med slike erfaringer har meldt seg ut og dannet egne fagforeninger, og at de har tilsluttet seg Norske Kvinners Nasjonalråd istedenfor LO. Kvinnelige Telegraf- og Telefonfunksjonærers forbund er ennå tilknyttet Nasjonalrådet.

At det eksisterte to linjer på kvinnekampen blant arbeiderkvinnene ga seg ikke bare uttrykk i ulik organisatorisk tilknytning. Det kom også fram i ulik holdning til konkrete kampsaker. For eksempel førte de kvinnelige typografene i 1902 en aksjon mot Typografforbundets krav om lik lønn for menn og kvinner i typografyrket, fordi det ville forskyve konkurranseforholdet mellom dem. De godtok frikonkurransen som premiss i kvinnekampen, og godtok dermed åpent at kvinnene måtte finne seg i å bli hardere utbyttet om de skulle få beholde jobbene sine. Typografkvinnene gikk også sterkt imot enhver særbeskyttelse av kvinnene utfra samme premisser, arbeidskjøpernes egne premisser! Eksemplet viser hvorfor feministisk strategi er en borgerlig strategi for kvinnekampen. Dersom kvinnene baserer seg på fri konkurranse og individualisme istedenfor å sette sin lit til kollektiv kamp, organisering og disiplin, fører det til både en svekkelse av hele arbeiderklassens kampkraft og en forverring av kvinnenes kår.

Gjør bruk av kvinnebevegelsens erfaringer

I dag står vi overfor en ny, eksplosiv massebevegelse blant kvinnene i hele den vestlige verden, og også i Norge. Hos oss har bevegelsen først og fremst gitt seg uttrykk i en veldig diskusjonsbevegelse, ikke først og fremst i en aksjonsrettet kampbevegelse ennå. Aviser, massemedia, kultur bringer fullt opp av kvinnepolitisk stoff, diskusjonen går vidt mann og mann og kvinne imellom. Kvinnenes gamle kampkrav har fått ny vind i seilene, og den verbale velviljen fra stat og partier er til å ta og føle på.

Men vi aner også konturene av en kvinnereaksjon: I valgkampen ble det gjort flere forsøk på å mobilisere kvinnene for reaksjonære ideer, f. eks. i abortsaka. Kristen Kvinnefront er dannet som et klart forsøk på å demme opp for alle de rettferdige og progressive kravene som kvinnene nå stiller. De gamle ideene om moderskapets hellighet og kvinnenes uunnværlighet i hjemmet dukker også opp i moderne form: Anne-Marit Sletten Duve og Dag Østerberg er de mest typiske talsmennene for det.

Den nye kvinnebevegelsen er en brei, uensartet bevegelse med mange ulike og motstridende tendenser i seg. Den er også båret oppe av gunstige konjunkturer, der behovet for kvinnelig arbeidskraft er stort i pressområder som Oslo. På mange måter er det veldig fristende å trekke sammenligninger med situasjonen i 1880-åra, da også diskusjonsbevegelsen var brei og konjunkturene på kvinnenes side. Bare tenk på all 80-års-diktningen.

Den nye bevegelsen står inne i en avgjørende fase i dag: I hvilken retning skal den utvikle seg, hvilke tendenser og linjer skal vinne fram, i hvilken grad skal vi bli i stand til å overleve et konjunkturomslag og et nytt og kraftig framstøt av kvinnereaksjon som vi med sikkerhet vet vil komme før eller seinere?

Det kvinnebevegelsen i dag trenger, er en retning. Spørsmålet er hva slags retning. Det er i dette spørsmålet jeg tror at vi faktisk kan ha praktisk nytte av våregen historie.

Kvinnebevegelsen har kjørt seg fast tidligere, det er opp til oss å trekke de riktige lærdommer av de erfaringene som kvinnene den gang har høstet for oss. Vi må trekke ut alle de gode erfaringer som er gjort og bygge videre på dem. Men samtidig må vi også samvittighetsfullt analysere alle feil og forsøke å unngå dem og aktivt bekjempe dem.

Ta lærdom av gamle feil!

Historien har lært oss at vi trenger en kvinnebevegelse, og at det er en del umiddelbare farer vi må sette alt inn på å styre klar av:

– Vi trenger en kvinnebevegelse som står på egne bein, som er sjølstendig og har sin egen strategi, og som ikke kan skrus av og på etter konjunkturene.

– Vi trenger en kvinnebevegelse som aktivt satser på kvinnenes egen kampkraft, og ikke stoler på de store menns og kvinners innsats for oss i parlamentet og komiteene. Kvinnebevegelsen må ikke bli en valgreserve for de politiske partiene.

– Vi trenger en kvinnebevegelse som avviser feminismen som en borgerlig strategi for kvinnekampen, og som bygger videre på den proletære kvinnebevegelsens mest framskredne erfaringer.

Analysen av erfaringene må gå til kjerna

Likevel nytter det lite å avvise feminismen ved proklamasjoner, og det nytter like lite å proklamere at en bygger videre på arbeiderkvinnenes erfaringer. Utviklingen av en riktig strategi for kvinnekampen krever en grundig analyse av de historiske erfaringene. Det har vært betydelige innslag av feministisk ideologi i arbeiderkvinnenes egne organisasjoner, og det har vært andre feil ved dem som vi må unngå. Den feministiske ideologien har nok rådd grunnen i middelklassekvinnenes organisasjoner, men den har ikke rådd grunnen aleine, og det finnes også lærdommer å trekke av den kampende har ført.

Vi skal heller ikke glemme den motsetningen som eksisterer mellom den reaksjonære kvinneideologien i de kvinneorganisasjonene som ble skapt for å demme opp mot den progressive kvinnebevegelsen, og den materielle, klassemessige stillingen til massen av medlemmer i disse organisasjonene.

Verken i historien eller i dag er det så enkelt at feministisk eller proletær kvinnestrategi er organisatorisk bestemt. Det er et spørsmål om to ideologier, som eksisterer på tvers av organisatoriske skillelinjer. Vi må ikke stirre oss blinde på ytre kjennetegn, men lære både den feministiske og den proletære strategien å kjenne innenfra.

Dette krever grundigere studier – både av historia og av den teorien som de forskjellige retningene innen kvinnebevegelsen – enn det jeg har lagt fram her, men jeg tror likevel det er grunnlag for å stille opp de viktigste kjennetegnene ved de to ideologiene allerede nå:

Feminismen:

– Individuell aksjon, stor vekt på enkeltkvinners bevissthet om egen undertrykking, stor vekt på enkeltkvinners muligheter til å gjøre karriere. Kvinnenes frigjøring er den enkelte kvinnes verk.

– Kvinnekampen rettes mot mannen. Mannen oppfattes som hovedfienden i kvinnekampen, den som av egeninteresse og av redsel for plagsom konkurranse ønsker å holde kvinnene nede. Stor vekt legges på holdningsendringer og på det private forholdet mellom mann og kvinne.

– Kvinnekampens mål er likestilling i betydning full likhet mellom menn og kvinner på alle livsområder. Kvinner skal ikke diskrimineres, men de skal heller ikke ha særrettigheter på noe felt, fordi det forrykker konkurranseforholdet (f. eks. frivillig barselpermisjon).

Den proletære kvinnebevegelsen:

– Kollektiv kamp er kvinnekampens viktigste middel. Enkeltkvinners karriere mindre viktig enn resultater som betyr noe for majoriteten. Kvinnenes frigjøringer kvinnenes felles verk.

– Kvinnekampen må rettes inn mot klassefienden, i dag monopolkapitalen og

staten. De materielle forhold, ikke ideologien, basis i undertrykking av kvinnene. Den ideologiske undertrykking er et middel til å opprettholde den materielle, og også den rettes mot oss fra klassefienden.

– Kvinnekampens mål er frigjøring av kvinnene på kvinnenes egne premisser, det vil si vi skal ha like rettigheter, men også hensyntagen til våre særegenheter som kvinner. Vi godtar ingen frikonkurranse der de svakeste – bl. a. det store flertallet av kvinnene blir de tapende.

Bare dersom denne siste ideologien vinner fram og blir den sterkeste i den nye kvinnebevegelsen, kan den bli sterk nok til å tåle skiftende forhold og skarpmotstand – og sikre resultater av kampen for det store flertallet av kvinnene.

Spørsmål til diskusjon

For dei som vil bruke artiklane i dette nummeret som utgangspunkt for studiediskusjonar, vil vi foreslå nokre problemstillingar:

I den første artikkelen blir det lagt fram to syn på kva den doble undertrykkinga av kvinnene inneber. Kva har det å seie for kvinnekampen om ein legg det eine eller det andre synet til grunn?

Kva er grunnlaget for at også menn i arbeidarklassen stundom vender seg mot kvinnene sine krav om sjølvstende og frigjering?

Er de samde i at rett til arbeid er det viktigaste kravet kvinnene kan reise? Kva om monopolkapitalen og staten set i gang ei kampanje for å få kvinnene ut i arbeidslivet?
I klasseanalysen er det lagt vekt på at det er objektive klasseskilje mellom kvinnene, og at den særeigne undertrykkinga av dei som kvinner har ulikt innhald for dei ulike klassane sine kvinner. Meiner du dette er rett? Finst det ikkje former for kvinneundertrykking som er sams for alle kvinner, som meir er knytt til kjønn enn til klasse?
Prøv å gå nærmere inn på særtrekka til kvinnene i ein klasse eller ei gruppe de sjølve kjenner godt, – t.d. sjukepleiarar, arbeidarhusmødre, lærarar. Kva er situasjonen deira? Kva tenkjer dei om seg sjølve som kvinner
Diskuter kjenneteikna på ei proletær linje i kvinnekampen opp mot det som pregar det feministiske synet. Bruk døme de kjenner til og finn ut korleis desse linjene står i dei ulike kvinnelaga og mellom kameratane der de er.
Kva skilnad gjer det om ein vel eit sosialistisk grunnlag for ein masseorganisasjon for kvinner eller ikkje idag? Kva vil det seie at dette ikkje er eit prinsippspørsmål?

Relaterte artikler

Vietnamkrigen og Norge

Internasjonalt

Karasjok – og skeiv sosialisme

Hvorfor truer Vesten Kina med krig?

Gnist kommer ut minst 4 ganger i året. Vi presenterer en bred variasjon av stoff, som kvinnekamp, klima, internasjonale saker og økonomi. Alt i et marxistisk perspektiv. Tegn abonnement

150 kr for ett år med Gnist

Bokomtaler

Retten til arbeid – kvinnenes fremste krav

K.S.|K.S.

Publisert 01.12.74

Kvinneundertrykkinga har som all annen undertrykking en materiell basis. Det er på grunnlag av analysen av dette vi må komme fram til hva som er kvinnenes fremste krav i imperialismens og monopolkapitalens epoke.

Denne artikkelen er et utkast til en analyse av hvordan og hvorfor kvinnene er særegent undertrykt i dagens Norge – et Norge i monopolkapitalismens og imperialismens epoke. Analysen gjøres for hovedgruppen: det arbeidende folkets kvinner.

Hvorfor gjøre en slik analyse? Av to grunner:

Svaret vi får peker ut den strategiske veien – hvem som i dag setter i verk og opprettholder undertrykkelsen og som vi derfor må bekjempe.
Fordi vi trenger en rettesnor for kampen i dag – hva er viktigst å slåss for, hva er mindre viktig?

Artikkelen er også ment som et debattinnlegg på «venstresida» om kvinneundertrykkinga. De ulike partiene og gruppene har i dag en mangelfull og til dels ulik analyse av hovedformene for undertrykking. For å komme videre, må vi gjennom åpen debatt klarlegge hva vi er enige i, og hva som skiller.

Påstandene som behandles er somfølger:

I hele privateiendommens periode er kvinneundertrykkinga knyttet til privateiendommen, og hovedformen for undertrykking vil endres når produksjonsforholdene endres.
I dag er hovedformen at kvinnene materielt og ideologisk holdes som en stabil ikke-yrkesaktiv gruppe, fordi monopolkapitalen aldri kan skaffe arbeidsplasser til alle, bare innafor områder der det til enhver tid kan høstes maksimal profitt.
Det viktigste ideologiske våpenet er opprettholding av myten om kvinnen som familiens kjerne og «den gode mor».

Vi mener hovedlinja i denne analysa er holdbar, men merk dere at dette er et utkast som er grovt i formen og kantete i konklusjonene. Med andre ord: det er et debattinnlegg som tåler harde reaksjoner og som ønsker utdyping og konkretisering.

Hva var kvinnenes «verdenshistoriske nederlag»

«En av de største vitenskapelige slutninger i marxismen er den som sier at undertrykkelsen av kvinnen er knyttet sammen med oppkomsten av den private eiendomsretten.»
Enver Hoxha

I boka «Familien, privateiendommen og statens opprinnelse» påviser Engels i meget korte trekk følgende: I de primitive urkommunistiske samfunn, var produksjonsmidlene felles eie. Menneskene livnærte seg med frukt og nøtter, og seinere med jakt og fiske. I ursamfunnet var det ingen utsuging, heller ingen klasser eller stat. Kvinnenes hyppige fødsler, førte til at det oppsto en arbeidsdeling mellom mann og kvinne: mennene jaget etter vilt, kvinnene samlet inn de øvrige livsmidler. Denne arbeidsdelingen la ikke grunnlag for undertrykking: begge kjønn bidro til å livnære samfunnet på likeverdig vis, og kvinnen var likestilt med mannen. Produksjonsforholda endret seg, jordbruket ble utviklet. Kvinnene fikk større økonomisk betydning enn mennene, ettersom utviklinga av jordbruket skjedde i hennes regi. Den tradisjonelle sysselsettinga til mannen, jakten, avtok i verdi.

Men så kommer det Engels kaller «kvinnekjønnets verdenshistoriske nederlag». Produksjonsutviklingas neste gjennombrudd kom med utviklinga av husdyrhold. Dette var mannens område innafor arbeidsdelinga. Husdyrhold var en produksjonsmåte som ga mer stabilt livsgrunnlag enn jordbruket og som i tillegg ga mulighet for en større overproduksjon. Dette overskuddet ga grunnlag for oppsamling av privat rikdom på mannens hender. Dette ga behov for å sikre privat arverett til eiendommen, dvs. å sikre eiendommen for mannens etterkommere. I denne tida eksisterte allerede parekteskapet som en del av kvinnens fortjeneste, men den nye produksjonsmåten med mannens rett til eiendom førte til den monogame ekteskapsform. Med monogamiet forsvant kvinnenes økonomiske innflytelse. Hun ble økonomisk rettsløs og seksuelt undertrykt.

Oppsummeringsvis: oppkomsten av privateiendom fører til undertrykking av kvinnene. Hovedformen i den periode som her er beskrevet er kvinnenes rettsløse stilling i familien, den «patriarkalske» familien der mannen som eiendomsbesitter er den direkte undertrykker. Og så lenge privateiendommen i hovedsak er på den enkelte families hender, vil dette være hovedformen for kvinnenes undertrykkelse.

Hvorfor gjenta dette så mange ganger? Fordi Engels’ konklusjon for den tidlige privateiendommens periode er blitt fordreiet til å skulle være allmengyldig for alle former for privateiendom, dvs. at kvinnens undertrykte stilling i familien alltid er hovedformen for hennes undertrykkelse. Når vi i dag har et samfunn der flertallet av familiene er eiendomsløse – er det da i familien at kjerna for undertrykkinga ligger, eller må vi lete andre steder?

Hva observerer vi i dag?

Formelt og legalt har kvinner de samme rettigheter som menn i vårt samfunn. Men ser vi på kvinnens stilling i forhold til arbeidsmarkedet i vårt århundre, observerer vi følgende: Når konjunkturene blomstrer og det investeres i mange nye arbeidsplasser, er kvinnens yrkesdeltakelse høy. Når arbeidsmarkedet strammes, forsvinner kvinnene. Nivået for yrkesdeltakelsen er ustabil – og kvinners arbeid er alltid betraktet som hennes bi-yrke. Dette forsvarer dårlige lønner, manglende sikkerhet i arbeidet og manglende hjelpetiltak i forhold til ungene. Det er denne observasjonen som har fått alle venstregrupperinger til å slå fast at kvinnene er kapitalens reservearbeidskraft.

Samtidig kan vi observere et annet interessantfaktum: Uansett hvor blomstrende arbeidsmarkedet er, er det bare en del av kvinnene som kommer i arbeid, dvs. at bare en del av kvinnene er reservearbeidere, mens det store flertall av kvinner er en stabil ikke-arbeidende gruppe under monopolkapitalismen.

Men å observere disse to kjennetegnene er ikke det samme som å finne svaret på hvorfor kvinnene utgjør en reservearbeidende og ikke-arbeidende gruppe – vi må et trinn djupere.

Bryr kapitalen seg om våre familier?

Ett forsøk på å forklare hvorfor kvinnene holdes utenfor arbeidet, finner vi i 8-gruppas forslag til plattform på Kvinnefrontens annet landsmøte, slik som det er trykket i forberedelsespapirene:

«Kvinnens historie er en historie om utbytting og undertrykking, For samfunnet og for mennene har det vært praktisk at de som føder deres barn også påtar seg ansvaret for dem. I dag er det mulig å få rettet den kjønnsmessige arbeidsdelingen. Men holdninger som går ut på at det er selvfølgelig og naturlig for kvinnen at hun fortsatt skal ha ansvaret for barn og familie blir brukt til å rettferdiggjøre kvinneundertrykkinga. Disse holdningene er en forutsetning for at man kan opprettholde kvinneundertrykkinga i arbeidslivet. Kvinnens stilling er på mange måter bestemt av næringslivets behov for billig arbeidskraft og en arbeidskraftreserve. Vi skyves inn og ut av arbeidslivet i takt med gode og dårlige tider. Produksjonslivet i samfunnet vårt er så psykisk og fysisk anstrengende at det kreves at familien må bli et sted for avreagering og rekreasjon. Slik kan næringslivet fortsette å høste fruktene av begges arbeid.» (Vår utheving)

Det som står her, er at kapitalen tjener mest på å suge ut den mannlige arbeider til det ytterste, og at kvinnenes oppgave derfor blir å få ham på beina igjen neste dag.

Men dette er en analyse som reiser mange spørsmål:

– hvorfor har kapitalen endret linje fra den tidlig-kapitalistiske fasen der menn, kvinner og barn alle ble trukket ut i arbeid uten tanke på rekreasjon eller hvile?

– hvorfor tjener ikke kapitalen mer på også å utbytte kvinnene i arbeid som skaper merverdi og dermed profitt?

– hva har skaptbehovet for en stabil ikke-yrkesaktiv gruppe?

Kapitalen strever etter maksimal profitt

Spørsmålene kan ikke besvares uten å se hva som er kapitalismens kjerne: streving etter maksimal profitt. Det betyr at kapitalismens utvikling aldri kommer til å føre til arbeidsplasser for alle. Kapitalen investeres ikke utfra å skape mange stabile arbeidsplasser – men utfra at det på enkelte områder er mer profitt å hente enn på andre. De arbeidsintensive næringene er utsatt i dag –rasjonalisering foregår i stor skala – arbeidsplasser legges ned der profitten er liten (se tekstil og bekledning) og oppstår der profitten er stor (se på oljeinvesteringene), m.a.o. strukturrasjonalisering.

Gjennom kapitalens monopolisering er det oppstått et behov for å holde arbeidere utenfor produksjonen. Monopolkapitalen i Norge i dag har behov for en stabil gruppe ikke-arbeidende som bare delvis mobiliseres dersom det oppstår arbeidsområder som ikke kan dekkes gjennom den «vanlige» arbeidermasse.

Og hvem er denne stabile gruppa? Jo, kvinnene. Tradisjon, type arbeid og ideologi gjorde det lett å endre den situasjonen de tidlige marxistene beskrev under frihandelskapitalismen – nemlig at flere og flere kvinner kom i stabilt arbeid. Kapitalen høster mer profitt ved bare å ha arbeidsplasser der den maksimale profitter å hente, enn ved å ha «hele folket i arbeid».

Kvinnene er dobbelt undertrykt.

Dermed undertrykker monopolkapitalen det arbeidende folkets kvinner i dobbel forstand. De er undertrykt sommedlemmer av sin klasse, og i tillegg utnyttes de spesielt som kvinner: de får ikke arbeid og det arbeid som gis er underbetalt og usikkert.

Dette er basis for kvinnenes særegne undertrykking, og det følges av en overbygning – en ideologi – om kvinnen som hjemmets sentrum og mindreverdig i for-hold til arbeidsmarkedet.

En kan også se den dobbelte undertrykking av kvinnene beskrevet på en annen måte:

«Kvinnenes undertrykkelse er en dobbelundertrykkelse: De lider under et samfunnssystem og en produksjonsformsom er innrettet på profitt for de få, ved undertrykkelsen av de mange. Men kvinnene har også vært underkastet mennenes dominans og makt på de fleste områder.» (Vår uthevning) (Fra SFs arbeidsplan for kvinnepolitikk. Vedtatt på SFs 8. landsmøte 2–4 mars 1973).

«I tillegg til denne undertrykkinga (kapitalens undertrykking av arbeiderklassen. vår anmerkning) blir kvinnene undertrykt p.g.a. den mannsdominerte, autoritære strukturen i samfunnet (patriarkatet).» (Fra et forslag til plattform på Kvinnefrontens annet landsmøte, laget av medlemmer av Claragruppa i Bergen.)

Til denne forklaringsmåten er det to ting å si:
– det er farlig å operere med begrepet «patriarkat» eller «mennene» som utøveren av den særegne undertrykkelsen av kvinnene, fordi begrepet ikke skiller mellom kapitalens særegne undertrykking av kvinnene og arbeiderklassens menns undertrykking av sin egen klasses kvinner.

– bruken av ordene kan føre til at kampen føres med like stor kraft mot mannen som mot kapitalen – og dermed ikke prioriterer kreftene mot den i egentligste forstand hovedfienden. Det betyr at det er nødvendig å diskutere bruken av begrepet «dobbeltundertrykking», også for å prioritere og gi retning på kampen –i samfunnet og i familien.

Myten om den gode mor

Kapitalens viktigste ideologiske våpen har vært myten om kvinnen som hjemmets sentrum: kvinnens plass er hos barna og støvkluten. Myten har hatt en fryktelig gjennomslagskraft og tvunget kvinner i passivitet i forhold til å stille krav til arbeidslivet.

Myten stammer fra den tid familien var en produksjonsenhet, men har ingen dekning i dagens by-Norges familie. Det eneste som eksisterer av reelt arbeid utover den «personlige hygiene» (vask og stell av leilighet og klær, matlaging) er stell og pass av barn. Dermed virker myten til å dekke over at barna er samfunnets ressurs og derfor samfunnets ansvar – et felles produkt og derfor fellesoppgave i familien.

Hva blir da arbeiderklassens menns rolle? Jo, de slipper i dag utfra den kunstige arbeidsdelingen vekk fra å delta i stellet av seg sjøl og sine omgivelser –og det gir privilegier som få er villig til å gi slipp på. Situasjonen er skapt gjennom kapitalens undertrykking av kvinnen, og kampen mot mannens privilegier må settes i sammenheng med de fellesinteresser: arbeid for begge, skikkelig lønn og arbeidstid, fellesskap med barna.

Hva er veien til frigjøring?

Veien går gjennom kvinnens fulle deltakelse i arbeids- og samfunnsliv, der våre eneste særtrekk tilgodeses – barnefødsler og menstruasjon. Vi kan aldri oppnå frigjøring, heller ikke i forhold til klassens menn, uten at dette oppfylles. Og derfor trenger kvinnene sosialismen i dobbelforstand: et samfunn der undertrykkinga av klassen er opphevet og et samfunn med likeverd i samfunnsmessig produksjon, et samfunn hvor den materielle basis for kvinneundertrykking er opphevet og der det er mulig å bekjempe den reaksjonære overbygginga gjennom møysommelig kamp, med samfunnet på kvinnenes side – og kvinnene i spissen.

Relaterte artikler

Vietnamkrigen og Norge

Internasjonalt

Karasjok – og skeiv sosialisme

Hvorfor truer Vesten Kina med krig?

Gnist kommer ut minst 4 ganger i året. Vi presenterer en bred variasjon av stoff, som kvinnekamp, klima, internasjonale saker og økonomi. Alt i et marxistisk perspektiv. Tegn abonnement

150 kr for ett år med Gnist

Bokomtaler

Fram for en klasseanalyse av de norske kvinnene

AKP-jenter, Tromsø|AKP-jenter, Tromsø

Publisert 01.05.74

Ei klasseanalyse må gje svar på spørsmålet: «Kven er våre vener, og kven er våre fiendar» (Mao). Dette spørsmålet må og stillast for kvinnene. Dersom vi ikkje greier å finne dei rette svara på det, vil kampen for frigjeringa av kvinnene berre nå små resultat.

Skal vi kunne gi kvinnebevegelsen en riktig retning, øke og forsterke den, da trenger vi nøyaktig kunnskap om vår egen og våre medsøstres situasjon. Noen vil kanskje mene at det som forener alle kvinner – kjønnsundertrykkinga – er viktigere enn det som skiller – klassetilhørigheten. Det er ikke i pakt med virkeligheten. Kvinnene som helhet utgjør så langt fra noen ensartet gruppe. Deres levevilkår og tankegang er ulik fra klasse til klasse. Innafor hver klasse tar også den særegne kvinneundertrykkinga forskjellig form og har forskjellig innhold. En kvinnelig lege og en kvinnelig industriarbeider lever og tenker temmelig forskjellig, sjøl om de begge skulle være aktivt med i f. eks. Kvinnefronten. De forskjellige problemene de har krever ulike løsninger. Felles for dem er at de begge har interesse av å kjempe mot all kvinneundertrykking, hvordan de enn møter den, av å stå sammen mot dem som har makta i samfunnet vårt – monopolkapitalen. Men de kvinnene som sjøl er knyttet til den herskende klassen, er det mulig å forene dem med det arbeidendefolkets kvinner i kampen for full frigjøring av kvinnene?

Bare en analyse av de økonomiske forholdene til kvinnene fra de forskjellige klassene, av deres tenkemåte og oppfatninger, kan gi svar på slike spørsmål. Den kan bringe klarhet i hvilke kvinner det er mulig å forene i kampen forfrigjøring og sosialisme, hvilke krav som er viktigst for de forskjellige kvinnene, og – særlig viktig – hvor, i hvilken klasse, en finner de kvinnene som må være den viktigste drivkrafta i kvinnekampen.

Den analysen vi legger fram her, sammenfatter det materialet vi har i dag, mens den nye bølgen av kvinneorganisering ennå er ganske ung. Den er ufullstendig, og må brukes med kritikk.

Den største svakheten er at vi konsekvent har tatt utgangspunkt i kvinnenes personlige klassetilhørighet og ikke har greidd å ta hensyn til hvor de hører hjemme når ektemannen tilhører en annen klasse enn dem. En kvinnelig kontorfunksjonær vil bli sterkt preget av om hun er gift med en industriarbeider eller en disponent, så sterkt at det vil være mannens klassetilhørighet som bestemmer hvor hun hører hjemme. (En skilsmisse kan dermed samtidig komme til å bety skifte av klasse.)

På den andre sida har vårt eneste holdepunkt for å klassifisere husmødre uten lønnet arbeid vært ektemannens klasse. Dette er ikke noen nødløsning, men tvert imot det eneste riktige, fordi hun er fullstendig økonomisk avhengig av ham og i høy grad deler hans meninger.

I hovedsak mener vi analysen gir et riktig bilde av norske kvinner og danner et bra utgangspunkt for videre analysearbeid, som vi oppfordrer folk til å sette i gang med. Send gjerne resultatene til Røde Fane!

Underarbeidet med denne klasseanalysen har vi støttet oss på Notat til en klasseanalyse i Røde Fane 1/1972. Vi har også gjort bruk av Folketellinga for 1960 og Statistisk Sentralbyrås lønnsstatistikk for 1969. Den borgerlige statistikken er ikke laget for å gjøre det mulig å skjelne klassene i Norge fra hverandre. Det arbeidet som må til for å gå gjennom talla kritisk og legge fram et tallmateriale som gir et pålitelig bilde av klassene i Norge, har vi valgt å sette ut til seinere. Ut fra notatet i Røde Fane 1/72 går det an å sette opp en tabell som gir et bilde av fordelinga av befolkninga i Norge etter klasser. Den samsvarer med de prinsippene vi har fulgt her.

Klasser i Norge:

Klasser Absolutte tall Prosent av
(i 1000) befolkinga

Monopolborgerskapet                                    39                    1
Det ikke monopolistiske borgerskapet      139                   5
Småborgerskapet                                           772                   20
Proletariatet                                                   2 703                70
Halvproletariatet                                           193                    5

(Kilde Røde Fane 1/1972)

Kvinnene i monopolborgerskapet og borgerskapet

Monopolborgerskapet utgjør som helhet under 1 % av befolkninga. Antallet kvinnelige sjølstendige kapitalister blant dem er svært lite. De aller fleste har fått sin posisjon gjennom mannens – altså farens og/eller ektemannens eiendom og status. Vi kan derfor grovt regne med at de utgjør halvparten av hele klassetallet.

Innen klassen oppfattes de i høy grad som en vare. Det settes en verdi på dem på ekteskapsmarkedet, og den bestemmes etter formue, etter ytre utseende og stil. De skal kunne «representere» sine menn. Viktigst blir det om de kan sikre eiendom og økonomisk kontroll gjennom slike egenskaper og gjennom arv, eiendom og formue som de bringer med seg inn i ekteskapet. Derfor blir det svært mye inngifte. Ofte har disse kvinnene en utdannelse som ikke blir brukt, unntatt til å «diskutere kultivert» (Sonja har studert fransk og kunsthistorie).

Denne klassen er den herskende i Norge, og det er fra dem det reaksjonære kvinnesynet stammer: Rota til reklameindustriens bruk av kvinner som salgsvare er lett å se!

Også kvinnene i monopolborgerskapet er altså utsatt for undertrykkelse. Men samtidig har de privilegier i forhold til vanlige kvinner: De kjøper seg fri fra husarbeid og barnestell ved å leie hjelp.

Privilegiene de har i forhold til det store flertallet av kvinnene oppnår de bare når de underkaster seg undertrykkinga og godtar «representasjonsrollen». Gjør disse kvinnene opprør mot oppgavene klassen pålegger dem, vil det ikke være bruk for dem lenger, de vil bli utstøtt og miste sine særretter. På kort sikt har de mer å tape enn å vinne ved å stille seg solidarisk med kvinnekamp i andre klasser. Som kvinner kan de objektivt sett ha interesse av frigjøring, men som en del av sin klasse vil de frykte enhver tanke på revolusjon og sosialisme. En kan neppe vente seg større støtte fra slike kvinner, unntatt i helt spesielle tilfeller.

Kvinnene i det øvrige borgerskapet

Også her er flertallet av kvinnene knyttet til klassen gjennom sine menn. De er gift med redere, toppfunksjonærer i staten, og i større næringsorganisasjoner, høyere offiserer i hæren, storbønder og store skogeiere, større advokater, større fiskebåtredere osv. Likevel er det grunn til å tro at det finnes flere sjølstendige kvinner her enn i monopolborgerskapet.

For svært mange, spesielt i de høyere skiktene av klassen, gjelder det samme som for monopolborgerskapets kvinner: Det er deres verdi som vare på ekteskapsmarkedet som teller.

Disse kvinnene vil alltid være interessert i at ektemannen har suksess, at han klatrer oppover. Det sikrer hennes egenstilling, og sier samtidig mye om hvordan hun ser på seg sjøl, sine oppgaver i livet, hvem hun tilhører.

Likestilling – med borgerskapets menn!

Det er viktig å skille mellom de reaksjonære monopolistene og storborgerskapet på den ene sida – og de lavere skiktene i klassen på den andre sida. Kvinnene i de lavere skiktene kan i alle fall vinnes som vaklende allierte for den progressive kvinnekampen. Deres kamp for stemmerett og for rett til å kunne gå inn i alle yrker omkring århundreskiftet betydde politisk framskritt for alle kvinner. Men det er også nok av eksempler på at de har vendt seg mot arbeiderkvinnenes krav. Også i dag får den borgerlige kvinnesaksbevegelsen stor oppslutning fra slike skikt, spesielt de yrkesaktive i klassen (jfr. tidligere statsråd og advokat Eva Kolstad).

Hovedpunktet for disse kvinnene var og er likestilling, innen ramma av det nåværende samfunnet, med borgerskapets menn. Fordi de ofte har høyere utdanning – også de hjemmeværende, fordi de gjerne har erfaring fra yrkeslivet og har større muligheter til å skaffe leid hjelp til hus og barn, har de borgerlige kvinnene også større valgfrihet enn kvinner i småborgerskapet og arbeiderklassen.

Ofte understreker de at de har fått sukess og makt, ikke som kvinner, men fordi de har vært dyktige og heldige.

Sjøl om denne gruppa som kvinner har interesse av frigjøring, er de i hovedsak støttespillere for herskerklassen. Under visse forhold, når de blir holdt nede av sine mannlige klassefeller, gjør noen av dem opprør, og da kan de spille en progressiv rolle. Ofte har det imidlertid blitt en kamp på klassens premisser: borgerkvinnens likestilling med borgermennene. Det er sjelden kampviljen strekker seg utover det målet. Den klassemessige stillingen fører til at de sjelden verken vil eller kan skjønne at frigjøring og ikke likestilling er det viktigste for kvinnebevegelsen.

Kvinnene i småborgerskapet og de øvrige mellomlaga

Til småborgerskapet regner vi for det første kvinner som i statistikken er oppført som «personlig næringsdrivende i jordbruk, skogbruk og fiske». Også kvinner som eier og driver små handels- og industribedrifter, høyere kontorfunksjonærer med sjølstendig arbeid i private bedrifter, i banker og statlig og kommunal administrasjon tilhører denne klassen, dessuten små advokater, leger, kvinner i høyere lærerstillinger, sjølstendige intellektuelle, kunstnere.

I tillegg kommer de hjemmearbeidende konene til menn i de samme næringer og yrkesgrupper.

Hva med lærere, sjukepleiere?

Det er mye som taler for at vi også bør regne lærere, bibliotekarer og kvinner med tilsvarende utdanning og stilling til mellomlaga. De har ganske lang spesialutdannelse og ofte en livsstil og omgangskrets som skiller dem fra arbeiderklassen. Kvinner i disse yrkene gifter seg ofte klassemessig oppover, og sjelden med menn fra arbeiderklassen. Lønnsmessig har de imidlertid de samme vilkår som arbeidere og arbeidssituasjonen deres blir også mer og mer lik den som gjelder for proletariatet.

Grensa mellom disse gruppene og arbeiderklassen er flytende og det er også forskjeller i stillingen til de samme yrkesgruppene som bør tas i betraktning.
F. eks. er det stor forskjell mellom den anonyme og stressede tilværelsen til lærerne på en mammutskole i en storby og den sjølstendige stillingen som en lærer på bygda oftest står i. Noe tilsvarendegjelder også for bibliotekarer.

Vi tror også det kan være gode grunner til å regne sjukepleiere til de laveste skiktene av den samme gruppa, bl. a. fordi det kan klargjøre skillet mellom dem og hjelpepleiere og avdelingshjelper, som uten tvil hører med til arbeiderklassen. For alle disse yrkene gjelder det at den klassen de er rekruttert fra, betyr mye for deres oppfatning av seg sjøl og sin stilling. Rekrutteringa har tradisjonelt vært sterkest fra småborgerskapet og mellomlaga ellers, men det er nå et økende innslag av kvinner med arbeiderbakgrunn.

Vi skal behandle småborgerskapets kvinner på bygda og i byen hver for seg, fordi bonde- og fiskerkvinnene utgjør en slik stor og forholdsvis ensartet del av klassen.

Bygda: Tungt, men sjølstendig arbeid

Småborgerskapet på landsbygda omfatter først og fremst småbrukere, mellomstore bønder, fiskere, sjarkeiere og lottkarer. (Småbrukere og mellomstore bønder omfatter aleine over halvparten av det totale tallet for småborgerskapet i Norge.) Det er forholdsvis få sjølstendige næringsdrivende kvinner i disse gruppene, især i fisket. Hovedtyngden av kvinnene i denne klassen er hjemmearbeidende.

Den øvre delen og mellomskiktet idenne klassen er dem som klarer å samle opp et overskudd (riktignok lite) de kan reinvestere i reparasjoner, nye maskiner og leid arbeidskraft (som oftest bare deler av året). Småbrukerne utgjør det laveste skiktet og omfatter samtidig det største antallet. Kvinnene i dette skiktet blir derfor de viktigste å se på.

Den økonomiske og arbeidsmessige situasjonen til dette skiktet er preget av mye gjeld, hard utbytting fra bankene, lange og slitsomme dager, trusel om påtvungen fraflytting og pendling. Lott-karene, sjarkeierne og deres koner står i omtrent samme stilling. Ofte dyrker de litt jord ved siden av fisket, og her må kvinnene ta mye tungarbeid, akkurat som på småbrukene i innlandet. Småborgerskapets kvinner på bygda har en del særtrekk i forhold til den samme klassens kvinner i byen. Det har vært livsnødvendig at de har hatt en mye viktigere og mer sjølstendig rolle i kampen for familiens utkomme. De er vant til hardt slit, – i fjøset med ansvar for krøtter, i stellet inne der de bl. a. lager en god del av familiens klær sjøl, og på jordet i onnene.

I det høyere skiktet har dette betydd en ledende stilling over kjøkkenhjelp og fjøssveiser. Blant småbrukerne har det betydd at konene er nedslitte i 40–50-årsalderen! Men de har altså en viss grad av sjølstendig råderett overeiendom og folk, i motsetning til en reint isolerende husmoroppgave. Samtidig er arbeidsdelinga mellom kjønnene skarp :Mannen har ledelsen ute og over gardsdrifta totalt; kvinnene er mer somarbeidskraft å regne, er underordnet mannen og støtter opp om hans virksomhet, garden eller båten.

Disse forholda avspeiles i de organisasjonene som har oppslutning fra bygdekvinnene. De ensidig humanitære og delvis kristelige hjelpeforeningene har svært mange medlemmer, f. eks. sanitetsforeningene. (totalt 240 000 medlemmer i 1972! ) Mange søker også til misjonsforeninger. Bondekvinnelaget får særlig medlemmene sine fra de to høyere skiktene i klassen, og har ca. 30 000 medlemmer.

Bondekvinnelaget gikk inn for «en annen tilknytningsform til EF enn fullt medlemskap» (frihandelsavtale). Det er ikke kvinnenes kamporganisasjon på bygda, – en slik organisasjon eksisterer ikke. Det var f. eks. flertall i laget mot odels- og åserett for kvinner.

Også kvinner tilknyttet fisket har sine egne organisasjoner. Disse synes å drive mer med tradisjonelle kvinnesysler sånn som og matstell og er i mindre grad direkte knyttet til mannens yrke.

Proletariseringa rammer kvinnene hardt

Kvinner i det laveste skiktet på bygda får føle den økende proletariseringa hardt, og stadig flere havner i halvproletariatet eller proletariatet. Ei bygdejente har i dag små sjanser til å gifte seg til en gard, fordi gardstallet går så kraftig ned, og det er stor arbeidsløshet blant unge kvinner på landsbygda. For de voksne kvinnene finnes det nesten ikke jobber som kan kombineres med husmorarbeid, og det finnes så å si ikke barneinstitusjoner.

Som regel betyr proletariseringa derfor flytting. Høyere utdannelse som gymnas osv. er sjelden vare, og disse kvinnene rekrutteres derfor oftest til «kvinnelig» industri med lav lønn og status, eller til butikk, vaskejobb, hotell/restaurant. I verste fall kan det bety arbeidsløshet og nød.

Det samme gjelder for småbruker- og fiskerkoner som må flytte sammen med familien. Svært ofte klarer ikke familien de høye bo- og reiseutgiftene uten at kona tar seg jobb. De fleste går da inn i industrien som ufaglært arbeidskraft eller blir reingjøringshjelp eller kjøkkenhjelp. I periferien av de større byene finnes det også grupper av småbruker- og fiskerkoner som pendler til liknende arbeid. Mange kvinner fra Hadeland reiser f. eks. til Oslo-gryta for å vaske tog.

Pendlerkonene

De som har menn som pendler blir spesielt sterkt utsatt. De får mer arbeid på bruket, dersom driften av det lar seg opprettholde. De blir aleine med ansvaret for barna og hjemmets økonomi, fellesskapet med ektemannen forsvinner mer eller mindre, hele familien brytes opp. De blir ekstra sterkt isolerte. –På den andresida kan disse forholda bli en utfordring til ny sjølstendighet, og det kan skape en ny form for samhold mellom kvinnene: De yngre søker råd hos de eldre, de hjelper hverandre med barne- og fjøsstell osv. De aller fleste vil imidlertid oppleve år med usikkerhet, uvant eneansvar og ensomhet.

Felles for disse kvinnene er at de ikke entydig hører til småborgerskapet. Svært ofte har enten de eller ektemannen i flere generasjoner kombinert småbruket med arbeidet på fabrikk og anlegg i bygda, eller på hoteller, hos skogeieren osv. De har alltid stått i fare for å miste eiendommen, nå mer enn noensinne. Framtida for disse kvinnene er det dårligst betalte proletære arbeidet. De representerer et stort revolusjonært potensial. Det er et godt grunnlag for å mobilisere dem til kamp i dag, og de vil ha lett for å forstå og støtte kampen blant arbeiderkvinnene i byene.

Klassemotsetningene mellom disse gruppene og de høyere og midlere skiktene av det egentlige småborgerskapet på bygdene oppleves ofte ganske sterkt. Den sjølstendige stillingen kvinnene i de høyere skiktene har i gardsdrifta gjør dem ofte skeptiske til revolusjonære tanker. Den stillingen de har i forhold til mannen og hans virksomhet ser også ut til å hindre dem i å fremme sine egne interesser som kvinner. Like fullt er det eneste håpet for dem og deres menn en revolusjonær omveltning som kan trygge deres kår. Svært mange av alle disse gruppene bor i tynt befolkede områder som ikke kan blir øde uten dem (Nord-Norge, Vestlandet).

Byen: Ulike grupper, ulik situasjon

I byen er det færre kvinner av denne klassen, og de står i en markert annen situasjon enn sine klassefeller på landsbygda. (Hos kvinner i små familie-bedrifter i handel og håndverk kan en kanskje finne en del likhetspunkter med småborgerskapets kvinner på bygda.) Samtidig er det store forskjeller dem imellom, f. eks. mellom en kvinnelig lektor, en hjemmeværende legefrue, en kvinnelig skuespiller eller en eier av en moteforretning. Vi skal ikke gå inn på de enkelte gruppene, men konsentrere oss om noen enkeltheter vi mener er viktigst for vår holdning til denne klassen i den nåværende situasjonen.

Den viktigste delen av det øverste skiktet og mellomskiktet blant dem er kvinnene med yrker som krever høyere utdanning, og de hjemmeværende konene til ektemenn i liknende arbeid. Et viktig og typisk trekk ved yrkeskvinnene blant dem er en gryende forståelse for kvinneundertrykkinga. Dette gjelder særskilt for de av småborgerskapets intellektuelle som har skilt seg ut på venstresida.

Holdninga til disse kvinnene har riktignok sine begrensninger: Spesielt tidligere har det vært sterke innslag av likestillingstanker blant dem, ikke minst i form av krav om å få konkurrere om en karriere på like linje med sin klasses menn. Kampen for likestilling har likevel utvilsomt fremmet mange progressive paroler og krav og ført til resultater som har vært til fordel for alle kvinner. Kampen for flere og bedre barnehager er viktig her. Et av de siste kravene gjelder gifte kvinners rett til lån og stipend. Forståelsen for at frigjøring, ikke likestilling er nødvendig øker.

Samtidig har feminismen god grobunn hos disse kvinnene. De står ikke direkte overfor kvinnenes hovedfiende, monopolkapitalen. Når de strever for å få brukt sin utdannelse og å komme i kvalifiserte stillinger, er det først og fremst hos sin egen og høyere klassers menn de møter motstand. Ideer om at kjønnskampen er grunnleggende kan derfor lett utvikle seg.

Husmødrene

Flertallet av kvinnene i småborgerskapet i byen er likevel hjemmeværende husmødre. Det er en ganske utbredt oppfatning i disse familiene at det er en god ting å ha kvinnene hjemme for å ta seg av stellet av hus og barn. I undersøkelser og omtaler av yrkesaktiviteten blant kvinnene er det vanlig å hevde at den lave sysselsettingsgraden skyldes familienes frie valg. Familiene foretrekker å ha kvinnene hjemme, fordi dette gir status, heter det. I den grad dette har grunnlag i virkeligheten, stammer nok slike forestillinger først og fremst fra innstillinga hos disse gruppene. En undersøkelse av virksomheten i husmorlaga ville sannsynligvis også vise et sterkt innslag av småborgerskapets kvinner blant de mest aktive.

Proletarisering

For alle skiktene i denne klassen gjelder det at de presses nedover både når det gjelder lønn, anseelse og arbeidssituasjon. Småhandlende og håndverkere raderes ut som gruppe og proletariseres. Særlig de lavere skiktene nærmer seg arbeiderklassen mer og mer, og rammes som den av de økende leveomkostningene og bo-utgiftene.

Dette fører med seg at svært mange av kvinnene tvinges til å se seg om etter arbeid utafor hjemmet, uansett om de og ektemannen helst vil at de skal være hjemme eller ikke. Også blant disse kvinnene er det derfor en høy prosent arbeidsledige. Husmorarbeidet gir ingen kvalifikasjoner, sjøl de som har en viss utdanning (yrkesutdanning er ikke særlig vanlig) har vanskelig for å finne seg passende arbeid, og mange fra denne klassen kvier seg for å ta arbeid i industrien. Dagmamma-virksomhet er ofte eneste løsningen for mange av dissekvinnene (og for arbeiderkvinner), men den er med på å skjule mangel på både arbeidsplasser og daghjemsplasser. Dets om møter dem som får arbeid, er dårlig betalte og ofte temmelig harde jobber. En slik ny situasjon fører til at disse kvinnene ikke lenger kan beholde det bildet de har hatt av sin egen rolle i samfunnet som husmødre og oppdragere, og at det er en økende bevissthet om kvinnenes situasjon blant dem.

Hovedtendensen blant småborgerskapets kvinner i byen som på bygda er proletarisering. De nye livsvilkårene fører til at de ser sin situasjon klarere – og da spesielt sin stilling som kvinner under kapitalismen. Disse kvinnene blir viktige allierte både fordi de vil kjempe for å beholde sitt livsgrunnlag og fordi de vil slåss for å bedre kvinners situasjon generelt. Men mange, spesielt de høyere skiktene som ennå er mindre truet, har eiendom eller posisjon å beskytte som vil gjøre dem vaklende og til dels mistenksomme overfor hard kamp fra arbeiderklassen og overfor revolusjonen.

Kvinnene i arbeiderklassen

Kvinnene i arbeiderklassen utgjør det største antallet kvinner i landet. Tallet er økende på grunn av proletariseringa av småborgerskapet og halvproletariatet.
Arbeiderklassen må stå i ledelsen for den sosialistiske revolusjonen. De står i den skarpeste motsetning til monopolkapitalen. Men en revolusjon av arbeiderklassens menn aleine er en umulighet! Den mislykkes hvis ikke også kvinnene blir mobilisert. Kvinnene i proletariatet er uunnværlige for å sikre sosialismen, samtidig som bare de kan gi kampen for kvinnenes frigjøring en riktig og konsekvent ledelse alt i dag.

Hvem er arbeiderkvinnene?

Arbeiderkvinnene er delvis kvinner som sjøl står i produksjonen, dels hjemmeværende husmødre gift med arbeidere.

Det er få kvinner med arbeid i kjerneindustrien sett i forhold til andre industrier. Med kjerneindustri mener vi jern og metall, treforedling, grafisk og kjemisk. Dette er industri av livsviktig betydning for monopolborgerskapet og staten, og her finner vi den sterkeste konsentrasjonen av arbeidere og maskiner. Tyngden av kvinnelige arbeidere på fabrikk finner en i tekstil,bekledning,nærings-og nytelsesindustrien. Også innen transport og kommunikasjon er antallet kvinner forholdsvis stort. De finnes så å si bare i lavere stillinger i telegraf og telefon og i kontorjobber f. eks. i televerket, ved jernbanen osv. (I postverket var det ingen kvinner i fullmektig- og formannsstillinger i 1969! )

I tillegg kommer kvinner med biyrker i disse industriene –o g hjemmearbeidende koner til de mannlige arbeiderne både her og i kjerneindustrien.

På service-sektoren finner vi i dag den største veksten i antall arbeidsplasser (forretninger, kiosker, hotell, restaurant osv.) En stor del av det kvinnelige proletariatet jobber her, og det vil bli flere i framtida. I varehandel utgjør kvinnene en økende andel av arbeidstakerne, og de er hardt utbyttet. På mange steder er dette det eneste tilbudet på arbeidsplasser for kvinnene, og konkurransen om jobbene er hard. Typisk for disse arbeidsplassene er at det jobber få sammen på ett sted. Dette er en viktigårsak til at de kan holdes på sultelønner.

I tillegg kommer kvinnene som arbeidersom hjelpepleiere og avdelingshjelper på sjukehus og gamlehjem, kvinner på daghjem og i barnehager, lavere kontorpersonale i det private næringsliv, stat og kommune, som også entydig hører til arbeiderklassen (i motsetning til de nærliggende gruppene vi nevnte under småborgerskapet).

Endelig finnes det ennå kvinnelige arbeidere i jordbruk og fiske, men de er svært få, og tallet minker med fraflyttinga.

Arbeiderkvinnene er hardt utbyttet

En ser med andre ord at de kvinnelige arbeiderne stort sett befinner seg i industrigreiner som er svært utsatt for konjunktursvingninger og strukturrasjonalisering, og i yrker hvor det blir ventet at de skal «yte noe for sine medmennesker». (Kvinnelig kontorpersonale skal opptre som tjenende ånder overfor mannlige kolleger og sjefer. Arbeid på sjukehus og gamlehjem er et kall.)

Begge deler fører til at lønnskrav og andre faglige krav blir sett på som uhørte eller umulige, og det er også ofte et hinder for solidaritet kvinnene imellom. Bildet er likevel i ferd med å bli endret: Gjennom sjukepleierstreiken, kampen blant reingjøringskvinnene i Kongsberg og Trondheim, streiken blant de hjemmearbeidende kvinnene i Brattvåg er det blitt høstet viktige erfaringer om hva det vil si å være kvinner i kamp! Dette peker framover og viser betydninga av at det blir lagt vekt på fagforeningsarbeid for kvinner.

I en god del typiske kvinneyrker er det tale om en kamp for å få kvinnene til å organisere seg. Handel og kontor regner med om lag 100 000 organisasjonsmulige menn og kvinner på landsbasis. Av dem er bare 40 000 organisert, av dem 23 000 kvinner (1973). I andre forbund er organisasjonsprosenten betraktelig høyere. I bekledning er den om lag 80 (på de bedriftene der forbundet har avtaler med arbeidskjøperne), av dem igjen er 60 % kvinner (ca. 20 000 i 1973).

I produksjonen utgjør de en langt større prosent enn mannlige arbeidere lavest på lønnsstigen. Noen eksempler: I tekstil-industrien var det i 1965 40,1 % av alle mannlige og 91 % av alle kvinnelige lønnstakere som hadde en timefortjeneste under kr. 7,50. I skofabrikkene var det 28,3 % av mennene og 88,4 % av kvinnene som hadde den samme timelønna. I grafisk industri var de tilsvarende tallene 4,1 % for menn og 70,5 % for kvinner! (Kilde: Lønnstellinger 1965, gjengitt hos Rødseth: «Utredning om lavtlønnsproblemer i Norge.»)

De kvinnene som er i arbeid er ofte tynget av dobbeltarbeid med jobb både ute og hus og barn hjemme.

Det store flertallet av de gifte kvinnene er uten arbeid, og befinner seg politisk og sosialt isolert som husmødre, økonomisk fullt og helt avhengig av mannen.

Enorm arbeidsløshet

Siste kvartal 1973 viser arbeidsmarkedsoversikten at 37,6 % av de voksne kvinnene var i lønnet arbeid (kvinner over 16 år). Her er all yrkesaktivitet regnet med, deltidsarbeid, korttidsarbeid osv. ved siden av dem som er i fast arbeid på heltid.

En undersøkelse som Likestillingsrådet foretok i 1968, viste at hele 58 % av de ikke yrkesaktive gifte kvinnene som ble spurt kunne tenke seg lønnet arbeid utafor hjemmet. Riktignok var 83 % av dem mest interessert i deltidsarbeid, men vi vil tru at det først og fremst har sammenheng med vanskene med å skaffe plass for barna i arbeidstida. (82 % av alle de spurte kvinnene mente det ikke var mulig å få barna passet på daghjem, og 82 % mente at barn under 11 år har godt av å bli passet i barnehage!)

Ønsket om lønnet arbeid varierer lite etter hva slags inntekt ektemannen har og hva slags yrkesgruppe han tilhører. De fleste kvinnene oppgir kontaktbehov og ønske om å ha egne penger som grunn for at de vil ha seg arbeid ute. Bare i de laveste inntektsgruppene (husholdningsinntekt, dvs. i hovedsak mannens inntekt) er det mange kvinner som oppgir at de vil ha arbeid fordi de må ha større inntekt i husholdningen. Tallmessig er hovedtyngden av de arbeidsløse kvinnene arbeiderkvinner og kvinner fra det lavere skiktet av småborgerskapet. (Undersøkelsene er offentliggjort i «Ønsker og behov forsysselsetting blant gifte kvinner», Statistisk sentralbyrå 1969, med kommentar fra Likestillingsrådet fra 1970.)

Arbeidsløsheten blant kvinnene rammer altså alle klasser, men slår hardest ut for arbeiderkvinnene og det laveste skiktet i småborgerskapet. For disse gruppene er inntektsutviklinga i dag slik at det ikke lenger er mulig å forsørge en familie med bare en inntekt. (Det er f. eks. beregnet at det trengs en inntekt på 55 000 kroner for å dekke leveomkostningene for en vanlig familie i de nye drabantbyene i Oslo i dag).

Kjønnssplitting skader hele arbeiderklassen

Det finnes mange eksempler på at kvinner er blitt brukt av arbeidskjøpere som en trusel mot mennenes lønninger. Fra 1870-åra og fram til ca. 1910 spilte eierne av typografiske bedrifter bevisst p åat mannlige typografer følte kvinnelige arbeidere som en fare for arbeidsplassene sine. Det har også hendt at kjønnssplitting i enkelte tilfeller har ført til at arbeidernes koner har hemmet streikekamp fordi de har vært redde for familiens ruin i en langvarig konflikt.

Også blant arbeiderklassens menn finnes det undervurdering av kvinnen og kvinneundertrykking. Kvinnene får oftelite sjølstendig råderett over familiens økonomi, de får alt arbeid med hus og barn overlatt til seg, sjøl om de også har arbeid ute. Disse forholda kan uten tvil gi opphav til forbitrelse mot mannen hos dem som begynner å se sin stilling som kvinne klarere.

Som del av arbeiderklassen står de likevel i en slik situasjon at det er lett for dem å se hva som er de grunnleggende årsakene til vanskelighetene deres. Det er monopolkapitalen som klasse (og ikke som menn), som byr dem lave lønninger og dårlig arbeid. Det er ikke mannen som har skylda for at familien får vansker med å greie seg med en arbeidsinntekt når husleier og matpriser farer i været. Mennene har de samme dårlige mulighetene som dem når det gjelder mulighet for utdanning. Det er staten og ikke arbeiderklassens menn som lite eller ingenting gjør for at det skal finnes daghjem for barna.

At de ser det slik, gjør ikke dobbeltarbeidet lettere, og fjerner ikke virkningene av de tilbakeliggende ideene mennene måtte ha om kvinnenes stilling. Men det gjør at dette ikke blir det overordnede for disse kvinnene, og at det dermed er lite grobunn for feministiske ideer blant arbeiderkvinnene. Menn og kvinner i arbeiderklassen har felles interesser. Arbeiderkvinnene har en enormt viktig oppgave i å gjøre sine mannlige klassebrødre bevisste om hvem som tjener på kvinneundertrykking – og nedvurdering av kvinnen.

Arbeiderkvinnene i ledelsen for kvinnekampen!

Arbeiderkvinnene er de hardest undertrykte av alle norske kvinner. Sammen med sin klasses menn står de i den mest direkte motsetning til monopolborgerskapet. Til forskjell fra småborgerskapet har de ingen sjølstendig stilling eller kapitaleiendom å miste. De har alt å vinne, ingenting å tape på en revolusjon. De utgjør det store flertallet av norske kvinner.

I tillegg til den undertrykkinga og utbyttinga de er gjenstand for som del av arbeiderklassen, er de også undertrykt som kjønn. De holdes som en arme av reservearbeidskraft, en arme som kan tas inn i fabrikkene i gode tider når produksjonen går for fullt, og sparkes i dårlige tider. Siden tilbudet på slike arbeidsplasser alltid er lavere enn etterspørselen, kan kvinnene holdes på lav lønn og dårlige arbeidsforhold.

Arbeiderkvinnene er en overmåte viktig ressurs for den faglige og politiske kampen mot monopolkapitalen og for gjennomføringa og oppbygginga av sosialismen. Deres stilling i samfunnet gjør dem til de mest konsekvente forkjemperne for full kvinnefrigjøring. Arbeiderkvinnene må være ledende i kvinnekampen i dag.

Kvinnene i filleproletariatet

Det finnes lite statistikk om dette laveste skiktet i samfunnet. Om kvinnene blant dem veit vi at det er færre kvinner enn menn blant «veteranene» av uteliggere i de største byene, at tallet på unge jenter blant sniffere og stoffmisbrukere øker, og at tallet på de mest ruinerte prostituerte også øker.

Filleproletariatet består av folk fra alle samfunnslag som av ulike grunner er ødelagt og har havnet der. Det er viktig å undersøke to ting: Er det et riktig inntrykk at mange jenter fra bygda havner her? Er arbeidsløsheten blant proletariatets kvinner en årsak til at tallet på prostituerte øker?

Slike undersøkelser vil være viktige for å kunne utforme en politikk som kan være med på å stanse økningen. Samtidig er det viktig å være klar over at filleproletariatet er upålitelige allierte for revolusjonen. Solidaritetsfølelsen er liten blant dem, de er i ferd med eller er allerede fysisk og moralsk ødelagte.

Relaterte artikler

Vietnamkrigen og Norge

Internasjonalt

Karasjok – og skeiv sosialisme

Hvorfor truer Vesten Kina med krig?

Gnist kommer ut minst 4 ganger i året. Vi presenterer en bred variasjon av stoff, som kvinnekamp, klima, internasjonale saker og økonomi. Alt i et marxistisk perspektiv. Tegn abonnement

150 kr for ett år med Gnist

Bokomtaler

Reis kampen blant arbeiderkvinnene

Redaksjonen

Publisert 01.05.74

Kvinnene i Norge treng sjølvstendige masseorganisasjonar for sine interesser og krav. Det trengst ein debatt om vegar og mål for å nå fram til dette. Vi må vite kva som er kvinnene sine fremste krav – og kva forkvinner som må vere grunnstammen i organisasjonane.

Etter det andre landsmøtet i Kvinnefronten har det blussa opp ein diskusjon i ein del blad om kva som må til for at ein organisasjon for kvinnene sine interesser skal kunne reknast som progressiv. Diskusjonen er først og fremst sett i gong av dei som kom i mindretal på landsmøtet. Dei er usamde i at det strekk til med ei plattform som peikar ut dei viktigaste områda der kvinnene er undertrykte, det som samlar det store fleirtalet av norske kvinner, og peikar på kampoppgåvene utfrå det. Dei meiner ei slik kvinnerørsle må erklære seg som ein kamporganisasjon mot det kapitalistiske samfunnet og kalle seg sosialistisk, om den skal kunne skilje seg frå den borgarlege kvinnerørsla og peike på den rette vegen å gå i kvinnefrigjeringa. Elles vil den spreie illusjonar om det kapitalistiske samfunnet og forfalle til perspektivlaus reformisme. Når dette synet ikkje vann fram på landsmøtet, har dei tilmed funne det for godt å hevde at fronten har vorte anti-sosialistisk – og anti-feministisk.

Kva slag plattform Kvinnefronten har vedteke, kan de lese ute i dette bladet. Vi har prenta plattforma som dokument, saman med den prologen Johanna Schwarz skreiv og las opp for landsmøtet. Plattforma vart vedteken med 156 mot12 stemmer av møtet. Vi må vel tru at delegatane var representative for dei 4 000 medlemmene i fronten. Vedtaket tyder dermed på at plattforma vart sett på som ei dekkande oppsummering av dei røynslene medlemmene har gjort seg den tida organisasjonen har vore til.

Det trengst ein diskusjon om vegar og mål!

Kvinnefronten er ein ung organisasjon og den treng sikkert meir røynsler før den har treft det rette på alle område og utvikla ein politikk og ein praksis som gjer den i stand til å bli ein verkeleg masseorganisasjon.

Likevel må det vere lov å seie at dei resultata som er nådd er betydelige. Utviklinga i organisasjonen har hatt svært mykje å seie for heile kvinnerørsla i Norge. Så vidt vi kan sjå, har den nyfeministiske rørsla lagt av seg dei mest anarkistiske slagorda sine mot manns-samfunnet», og byrja å bli meir opptekne av kvinnene sine rettar og interesser andsynes samfunnet som heilskap. Eldreorganisasjonar som dei demokratiske kvinnelaga har fått mod på seg til å styrkeaktiviteten sin.

Desse organisasjonane og den borgarlege kvinnesaksforeninga har slått kreftene sine saman om aksjonar og demonstrasjonar. Eit resultat av dette er at 8. mars, som for berre eit par år sidan for så godt som alle berre var ein dato som andre datoar, no er blitt ein kampdag for kvinnene som vert følgd opp i presse, radio og fjernsyn og som allereide samlar meir folk i demonstrasjonar enn det DNA greier å samle i sine tog når dei skal feire klassesamarbeidet 1. mai.

Både Kvinnefronten og dei andre kvinneorganisasjona er derfor tente med at det kjem i gang ein diskusjon som mange kan bli kjende med om vegar og mål for kvinnerørsla. Nå står det ikkje i vår makt å setje vilkår for ein slik diskusjon, sjølv om det kunne vere freistande å seie at resultata av den ville bli mest til bate for kvinnerørsla om den vart førd ut frå dei kommunistiske prinsippa om einskap – kritikk – einskap. Best hadde det vore om den fekk former som strekar under det ein ers amde om og ikkje sår tvil om den gode meininga til korkje fleirtal eller mindretal.

Dei ville åtaka som ein del av kritikarane har retta mot AKP(m-1) etter landsmøtet i Kvinnefrontet, har i alle høve ikkje noko med sakleg debatt å gjere. Open anti-kommunisme av dette slaget tener korkje Kvinnefronten eller den allmenne kvinnerørsla. Det styrkje rheller ikkje politikken til dei som kjem med slike åtak. Ein fremjer ikkje si eiga sak ved å mistenkleggjere motstandaren.

Det er sikkert dei som er usamde i den politikken Kvinnefronten legg fram i plattforma si. Vi skal ikkje seie for visst kva dette gjeld. Kan hende kan nokon meine at den tek opp saker som ikkj ebeint fram rører ved kvinnene si stilling som kjønn, eller at mannen sitt ansvar for kvinneundertrykkinga og dei føremonene han måtte hauste av den, blir for mykje tona ned? Er det slikt som ligg i skuldinga om anti-feminisme?

I så fall trengst det utan tvil ein diskusjon om kva feminisme er. Det finst dei som freistar å smi i hop marxistisk-feministiske strategier for kvinnekampen. Dei vil ta «det beste» frå tradisjonellmarxisme og smi det saman med «detbeste» frå den feministiske verdsåskodinga. Dette er ei vonlaus oppgåve. Det let seg ikkje gjere å få antagonistiske motseiingar til å gå saman til eitt. Den proletære linja for kvinnekamp står i motsetnad til ei borgarleg linje som feminismen. Den er i strid med marxismen å hevde at overbygnaden, ideologien, er like grunnleggjande som basis, at kamp for haldningsendringar har same forrang som kampen mot monopolkapitalen.

Men til no har det kunna sjå ut som om kritikarane har vore samde i mest alt, unnateke dette at fronten ikkje erklærer seg for sosialistisk. Når dei gjer så mykje ståk om dette siste, men legg så lite vekt på å få fram det det er semje om, då er ein freista til å mistenkje dei for å vere i simplare ærend. Dei må skulde seg sjølve om nokon vil tru dei er ute og veiftar med «raude» flagg mot raude flagg av omsyn til sine eigne parti. Det ville ikkje vere så underleg om partia i SV kunne trenge eit raudt forheng framfor seg, no når dei så openlyst er på skli til høgre for å kome på talefot med høgresosialdemokratiet til Bratteli, Steen og Aspengren, desse som Rolf Dahl i SV sitt faglege utval har vore ublyg nok til å kalle den eine av «hovedgruppene i arbeiderbevegelsen».

Kva meiner AKP(m-1)?

Det er kjent nok at AKP(m-1) arbeider for ein sosialistisk revolusjon og ser på seg sjølve som eit redskap i kampen for proletariatet sitt diktatur. Da vi tok opp kvinnespørsmålet i Røde Fane sist gong – i nr. 2/1972 – slo vi og fast at det berre er sosialismen som kan frigjere kvinna og gjere slutt på produksjonstilhøva som held fleirtalet av kvinnene utanfor samfunnsmessig arbeid og gjer dei sosialt og økonomisk bundne til mannen. Vi slo og fast at vi ser på kvinna som ei sjølvstendig kraft for revolusjonen og at ingen revolusjon kan vinne fram utan at kvinnene i det arbeidande folket er mobilisert. Dette synet finn ein og i AKP(m-l)s program frå 1. landsmøte, som er tilgjengeleg for alle.

Det skulle og vere kjent at det ikkje er noko prinsippspørsmål for oss om kvinnene sine masseorganisasjonar stiller seg på sosialismens grunn eller ikkje. Etter vårt syn er dette noko som må avgjerast ut frå situasjonen – og av kvinnene sjølve.Vi ser stoda i kvinnerørsla i Norge slik at det ikkje vil hjelpe henne framover om det byggast opp ein organisasjon for dei sosialistiske kvinnene særskilt. Situasjonen i dag er den at dei norske kvinnene står utan ein organisasjon som organiserer verkeleg store massar av kvinner, tek opp deira interesser underkapitalismen og kjemper for dei.

Kvinnefronten – og dei andre organisasjonane – har enno svært få kvinner med. Det er ein veldig kampoppgåve å vinne fram med sjølve den tanken at kvinnene som gruppe treng sin organisasjon. Det krev mykje arbeid å fostre fram ideen om at det trengst organisert kamp frå det arbeidande folket sine kvinner for å få sine rettar igjennom og at det nyttar å slåst.

Skal Kvinnefronten og dei andre organisasjonane vinne fram med dette, da trengst det først og fremst at dei står fram som talerør for kvinnemassane sine krav og interesser, og som organisasjonar der jamne kvinner sjølve kan ha eit ord med i laget. Dersom ein når fram med dette, vil dette føre til stor framgang for kvinnene. Først da kan dei bli ei kraft som monopolkapitalen og staten må ta omsyn til. Eierklæring for sosialisme hjelper lite til å løyse dei oppgåvene dette stiller oss framfor.

«Sosialisme» – garanterer ingenting

Ei parole som «Kvinnenes frigjøring – arbeiderbevegelsens sak», som nokre vil fremje, går det kan hende an å tolke i mange leiar. Men den tener i alle høve ikkje målet med å fremje ideen om at kvinnefrigjering først og fremst er dei store kvinnemassane si sak. Og vi ser den som svært så ubrukbar, så lenge stoda er slik at, nokon kunne tru det var klasseforrædrane og monopolkapitalens eigne politikarar i arbeidarane sine organisasjonar som kan hjelpe kvinnene fram til frigjering.

Det er liten grunn til å nære noko redsle for at ein slik organisasjon vil kunne bli kuppa frå høgre fordi om den ikkje set sosialistmerket på seg. Dei som er fiendar av kvinnene sin kamp for frigjering, dei vil døme rørsla etter dei krava og den kampen som fremjast –i alle fall.

Sosialistmerket vil heller ikkje gje nokon garanti for at rørsla vel den rette vegen i denne kampen. Det finst menn og kvinner som kallar seg for sosialistar som meiner at kvinnene ikkje vinn på å føre fram sine eigne krav eller organiserer seg særskilt, av di dette er å akseptere kvinneundertrykkinga. Det finst dei som meiner at kvinnene sin kamp for eit nytt, sosialistisk samfunn er ein annan enn den arbeidarklassen står for – og at kvinnekampen må ha front også med den. Det er dei som kallar seg sosialistar somm einer at kvinnene sitt arbeid med oppseding av borna og arbeid i heimen er det mest verdfulle som finst for dei, og vender seg mot kvinnenes kamp for rett til arbeid. Der er kort sagt slik at sosialistar, kvinner som menn, også treng å sjå røynsler frå kvinnekamp og kvinneorganisering for å få avklare sitt syn på vegen til kvinnefrigjering.

Ein bør også merke seg at mellom dei som går til åtak på Kvinnefronten frå «venstre» og krev å få «dei sosialistiske perspektiva» med, finst og dei same som ivrar mest for å dra Kvinnefronten til høgre ved å få fronten til å leggje ein feministisk politikk til grunn.

Interessene til arbeiderklassen sine kvinner – grunnlaget for kvinnefrigjeringa.

Den oppgåva Kvinnefronten har teke på seg, er å organisere kvinnene på grunnlag av deira objektive interesser, forme ut ein politikk som samsvarar med krava til det store fleirtalet av kvinnene, og arbeide for einskap mellom kvinnene og kvinnene sine organisasjonar så langt dette er mogeleg på dette grunnlaget.

Korleis dette skal gjerast, og kva for problem som må løysast på vegen, det er det ingen som kan gje noko fullgodt svar på i dag. Vi kommunistar vil delta aktivt i dette arbeidet, stø det med dei kreftene vi har og kjempe for stønad til det frå andre grupper og parti.

I dette nummeret av Røde Fane legg vi fram tre artiklar som summerar opprøynsler AKP(m-l) har gjort seg i kvinnearbeidet dei siste par åra. Vi legg framsynet vårt på kva som er rota til kvinneundertrykkinga i dag ,korleis klassemotsetnadene kjem fram mellomkvinnene, og kva som er viktig å merke seg i historia til den norske kvinnerørsla, særleg kampen mellom den feministiskeo g den proletære linja. Vi trur desse røynslene er overmåte viktige når det gjeld dei nye kvinneorganisasjonane si evne til å gjere problemene og interessene til arbeidarkvinnene og kvinnene i andrelag av det arbeidande folket til grunnlaget for frigjeringskampen, og å fri kvinnekampen for borgerleg ideologi og politikk.

– Det skal ikkje gå to år til vi tar opp kvinnespørsmål i bladet på ny denne gongen. Det er viktige emne som ikkje er tekne opp her, som vi kjem attende til i nummera frametter. Vi har under arbeid artiklar om kvinna sin stilling i familien og kampen mot vanvørdnad av kvinnene frå arbeidarklassen sine menn. Vi kjem seinare til å ta opp kva perspektiv «oljealderen» kjem til å gje for kvinnekampen, og vil og fremje ein debatt om husmora sin stilling. Det kjem meir stoff om feminismen. Og – ikkje minst – vi oppmodar de som les dette nummeret til å la oss få høyre meininga dykkar om dei synspunkta vi legg fram denne gongen.

Relaterte artikler

Vietnamkrigen og Norge

Internasjonalt

Karasjok – og skeiv sosialisme

Hvorfor truer Vesten Kina med krig?

Gnist kommer ut minst 4 ganger i året. Vi presenterer en bred variasjon av stoff, som kvinnekamp, klima, internasjonale saker og økonomi. Alt i et marxistisk perspektiv. Tegn abonnement

150 kr for ett år med Gnist

Bokomtaler

Innholdsliste Røde Fane nr 2 1974

Redaksjonen

Publisert 01.05.74

Tema: For ei riktig linje i kvinnekampen

– Reis kampen blant arbeider kvinnene s. 1

– Retten til arbeid – kvinnenes fremste krav s. 6

– Fram for en klasseanalyse av de norske kvinnene s. 12

– Gjør bruk av kvinnebevegelsens historiske erfaringer s. 24

Dokument Kvinnefronten

– Johanna Schwarz: Prolog s. 37

– Kvinnefrontens politiske plattform s. 39

Tema: «Venstre»-opportunismen

– «Venstre»-opportunismen i Norge (3) s. 61

– Studieopplegg s. 68.

Tema Norge og olja

Oljeeventyr for imperialismen s. 41.

Debatt

– Kva slags forsvar duger for folket? s. 70

Bøker og tidsskrifter

– Arbeidernes leksikon s. 76

Tema Lønnsoppgjøret 1974

Våre krav – fiendens taktikk s. 44

Internasjonalt

Bresjnev opnar dørene for amerikansk monopolkapital s. 53

Relaterte artikler

Vietnamkrigen og Norge

Internasjonalt

Karasjok – og skeiv sosialisme

Hvorfor truer Vesten Kina med krig?

Gnist kommer ut minst 4 ganger i året. Vi presenterer en bred variasjon av stoff, som kvinnekamp, klima, internasjonale saker og økonomi. Alt i et marxistisk perspektiv. Tegn abonnement

150 kr for ett år med Gnist

Bokomtaler

Innhold 1995 nr 2

Redaksjonen

Publisert 09.02.74

Solveig Aamdal: Nei til EU (leder)
Gun Kessle og Jan Myrdal: Himlen rämnade – då hamnade kvinnor åter i skiten
Gro Lindstad: Seksualitet på dagsorden!
Solveig Aamdal: Å regjere med Mao som rettesnor
Jorunn Folkvord: Slutta med politikk
Arnljot Ask: Ny internasjonale?
Bøker:, Magnus Bernhardsen: Teori for begynnere Biji Kurdistan!
Debatt:, Harry Magdoff: Om den finansielle eksplosjonen
Jan R Steinholt: Kommunistisk nyorientering?
Pål Steigan: Data og makt
Harald Minken: Kommentar til Solbakken

Relaterte artikler

Vietnamkrigen og Norge

Internasjonalt

Karasjok – og skeiv sosialisme

Hvorfor truer Vesten Kina med krig?

Gnist kommer ut minst 4 ganger i året. Vi presenterer en bred variasjon av stoff, som kvinnekamp, klima, internasjonale saker og økonomi. Alt i et marxistisk perspektiv. Tegn abonnement

150 kr for ett år med Gnist

Bokomtaler

Innholdsfortegnelse nr 2/1972

Redaksjonen

Publisert 11.03.72

Artiklene er lagt ut uten illustrasjoner. De kan du finne i pdf-utgava her: http://www.akp.no/ml-historie/pdf/rode_fane/1972/index.html

Innholdsfortegnelse:

Tema: Frigjøring av kvinnene

Ansvarlige for seksjonen om kvinnenes frigjøring: Gro Hagemann og Kitty Strand.

Om kvinnespørsmålet s. 4
Kvinnens materielle kår i Norge s. 7
Monopolkapitalen truer FAMILIEN s. 17
Kvinner kan kjempe!
Noen trekk fra den norske kvinnebevegelsens historie s. 32
Kvinnens frigjøring under sosialismen s. 38
«Sullerot–rapporten» s. 48

Tema: Debatt: Klasseanalyse

Fram for en marxistisk klasseanalyse av det norske samfunnet s. 58
Noen teser om klasseforholda og klassekampen i Hordaland s. 59
Til spørsmålet om landbruksmonopolet s. 65
Anarkismens fallitt i spørsmålet om eiendommen s. 67

Tema: Aktuell debatt
Enhet og massemobilisering er EEC–motstandens magiske våpen s. 70
Lønnsoppgjøret – resultatet blir nedgang i disponibel realinntekt! s. 74
Kapitalen og naturen s. 77
Storindustri og jordbruk s. 79

Redaktør og ansvarlig utgiver: Pål Steigan

Relaterte artikler

Vietnamkrigen og Norge

Internasjonalt

Karasjok – og skeiv sosialisme

Hvorfor truer Vesten Kina med krig?

Gnist kommer ut minst 4 ganger i året. Vi presenterer en bred variasjon av stoff, som kvinnekamp, klima, internasjonale saker og økonomi. Alt i et marxistisk perspektiv. Tegn abonnement

150 kr for ett år med Gnist

Bokomtaler

Tema: Frigjøring av kvinnene!

Gro Hagemann

Publisert 15.02.72

«… så lenge det ikke fins noen virkelig samfunnsmessig frihet for kvinnen i et land, fins det heller ingen virkelig frihet i landet.» Enver Hoxha

OM KVINNESPØRSMÅLET

1. Arbeiderkvinnenes interesser må være grunnlaget for frigjøringskampen! Undertrykkelsen av kvinnene i Norge går på tvers av klassene. Det betyr ikke at kvinneundertrykkelsen er «klasseløs». For det første er arbeiderklassens kvinner hardest undertrykt. Kvinnelige arbeidere og funksjonærer er ekstra utbyttet fordi de er kvinner. I tillegg er de undertrykt i hjemmet – med hovedansvar for husarbeid og barn. Arbeiderklassens husmødre er helt avhengig av mannens inntekt, står ofte uten barnehage til ungene, har lang og ubeskyttet arbeidsdag og er sosialt, kulturelt og politisk isolert. Også i det arbeidende småborgerskapet vil kvinnenes sosiale og økonomiske situasjon være omlag den samme. Borgerskapets kvinner er også undertrykt. Med unntak av et lite antall kvinnelige kapitalister er deres klasseposisjon ofte basert på mannens inntekt og eiendom. Samtidig er de økonomisk og sosialt privilegerte, de kan kjøpe annen kvinnelig arbeidskraft for å lette sin egen situasjon, og vil stort sett alliere seg med den herskende klassen. Det er derfor objektive klassemotsigelser blant kvinnene. Enhver kamp for å frigjøre kvinnene må derfor ta sitt utgangspunkt i problemene og interessene til kvinnene i arbeiderklassen og andre lag av det arbeidende folket.

2. Monopolkapitalen – ikke mannen – er hovedfienden!

Undertrykkelsen av de norske kvinnene er basert på ekstra–utbytting og økonomisk avhengighet av mannen. Politisk blir denne undertrykkelsen holdt oppe av reaksjonær ideologi, av vaner og fordommer som i vårt samfunn blir propagandert fra barnsben av.

Dette grunnlaget for undertrykkelsen av kvinnene er opprettholdt av monopolkapitalen og dens stat. Underbetaling av kvinnene øker profitten. Barnehager blir bare bygd i den utstrekning de er helt avgjørende i oppgangstider. Ideologisk blir de reaksjonære mytene om kvinnenes underlegenhet propagandert i monopolkapitalens presse, i statens lærebøker. De siste hundre års utvikling viser at kapitalismen aldri har klart og aldri vil klare å avskaffe undertrykkelsen av kvinnene.

Mennene – også i arbeiderklassen og småborgerskapet – er privilegerte i

forhold til det arbeidende folkets kvinner. De er påvirket av borgerskapets ideologi – og utnytter i stor grad kvinnenes økonomiske avhengighet av dem til undertrykkelse i hjemmet. Derfor må kvinnene føre kamp mot mannens undertrykkelse; kreve større rettigheter, kjempe for egen inntekt, kjempe for lik innsats i hjemmet osv. Men motsigelsen mellom menn og kvinner i det arbeidende folket er ikke uforsonlig. På lang sikt betyr også mannens

herskerrolle fornedring og ufrihet. Det er ikke arbeiderklassens menn, det er monopolkapitalen og staten som befester og opprettholder det økonomiske og sosiale grunnlaget for undertrykkelsen av kvinnene.

Hovedfienden er monopolkapitalen. Derfor er det i de arbeidende kvinnenes interesse å bekjempe mennenes reaksjonære ideer og praksis ut i fra ønsket om enhet, for å vinne mannen som en alliert i kampen mot en felles fiende.

3. Kvinnene – en sjølstendig kraft og en reserve for revolusjonen.

Splittelsen mellom mann og kvinne er i lang tid brukt av reaksjonen for å svekke arbeidsfolks kamp. Kvinnenes tradisjonelle sosiale og politiske isolasjon blir forsøkt utnyttet for å splitte dem fra arbeiderklassens kamp.

Husmødre har blitt forsøkt brukt som «streikebrytere» innafor familien.

Håkon Lies husmorpropaganda i EEC–kampen er et ferskt eksempel. I slike situasjoner kan kvinnene brukes som en politisk reserve for monopolkapitalen og dens politikk.

Når denne tradisjonelle splittelsen blir overvunnet, blir bildet vendt. Mobiliseres kvinnene mot sin virkelige fiende, monopolkapitalen, blir de en reserve for revolusjonen. Og evner kvinnene å føre en sjølstendig kamp for sine interesser, med egne masseorganisasjoner og ledere, vil de kunne bli en viktig kraft i den sosialistiske revolusjonen.

4. Bare sosialismen kan frigjøre kvinnene – og frigjøre mennene fra undertrykkelsen av kvinnene.

Uten at monopolkapitalens herredømme styrtes – og et proletarisk diktatur opprettes – vil ikke grunnlaget for en virkelig frigjøring av kvinnene være tilstede. Bare sosialismen kan garantere alle kvinner produktivt arbeid, økonomisk uavhengighet av mannen og frigjøring fra den private husholdnings trange grenser.

Men kampen mot reaksjonære ideer, undertrykking i hjemmet, vil foregå i årtier også etter en revolusjon. Den proletariske statsmakta vil imidlertid kunne sikre at føydale og borgerlige ideer om kvinnen blir effektivt og systematisk bekjempet.

Men fortsatt må kvinnene sjøl ta opp kampen mot de restene av undertrykkelse mot sitt eget kjønn som finnes. Målet for denne kampen vil være å realisere prinsippet om likeverd mellom mann og kvinne på alle områder og å innføre et virkelig demokrati i familien.

5. De norske kvinnene trenger en sjølstendig organisering for kamp.

I kampen mot undertrykkelse, i kampen for frigjøring trenger kvinnene egne organisasjoner, de må fostre egne ledere. Det er kvinnene som utsettes for kjønnsundertrykking og som skal frigjøres fra kjønnsundertrykking. Å skape egne organisasjoner og aksjonsenheter der mannen ikke kan dominere og lede er derfor en helt nødvendig forutsetning for og del av frigjøringskampen. Dette gjelder uansett hvor progressive mennene måtte være. Et nytt, kommunistisk parti er nødvendig i Norge for å skape politisk ledelse for arbeiderklassens kamp, for revolusjonen. Dette er i de norske kvinnenes interesse – og en forutsetning for kvinnenes fullstendige frigjøring fra undertrykkelse. Men et kommunistisk parti – sjøl med det mest «fullkomne» kvinneprogram – kan ikke erstatte kvinnenes egne, sjølstendige kampkraft. De som rammes av undertrykking må sjøl – på sine egne vilkår og med egne krefter – ta opp kampen mot den.

6. Marxist–leninistene må gå i spissen for kvinnenes frigjøringskamp!

De norske marxist–leninistene har som sin målsetting å arbeide for en sosialistisk revolusjon og opprettelsen av proletariatets diktatur i Norge. En viktig del av det nye marxist–leninistiske partiets program må bli kampen for å frigjøre kvinnene under bygginga av sosialismen. På samme måte må MLG konsekvent forsvare kvinnenes interesser i dag – i alle kamper som blir reist mot undertrykkelse og utbytting.

Vi vil reise to viktige arbeidsområder for marxist–leninistenes kamp mot kvinneundertrykking i dag:

– Marxist–leninistene må sjøl i sine egne organisasjoner og familier ta opp kamp mot kvinneundertrykking. I alle vurderinger av kadrenes arbeid og livssyn må spørsmålet om kvinneundertrykking i og utafor familien vurderes. Og marxist–leninistene må få en politikk for å utvikle et stort antall ledende kvinnelige kommunister. I denne kampen må kvinnelige marxist–leninister sjøl kritisere all hang til monopolisering av arbeid og sjølhevding hos mannlige kadre, og samtidig rette søkelyset mot kvinnelige kadres mulige passivitet og underkastelse.

– Marxist–leninistiske kvinner må arbeide i kvinnenes masseorganisasjoner, forsøke å utvikle en størst mulig kampberedskap mot monopolkapitalen og dens stat, og kritisere borgerlig ideologi i kvinnenes egne rekker. De må gå i spissen for å trekke fram de sosialistiske erfaringene på kvinnekamp og kvinnefrigjøring, peke på kvinnenes langsiktige revolusjonære oppgaver og aktivt delta i kampen for kvinnenes rettigheter i dag.

Relaterte artikler

Vietnamkrigen og Norge

Internasjonalt

Karasjok – og skeiv sosialisme

Hvorfor truer Vesten Kina med krig?

Gnist kommer ut minst 4 ganger i året. Vi presenterer en bred variasjon av stoff, som kvinnekamp, klima, internasjonale saker og økonomi. Alt i et marxistisk perspektiv. Tegn abonnement

150 kr for ett år med Gnist

Bokomtaler

Kvinnens materielle kår i Norge

G.H.|G.H.

Publisert 15.02.72

I et klassesamfunn som vårt er kvinnene i den undertrykte klassen dobbelt undertrykt, som klasse og som kjønn. Hensikten med denne artikkelen er å bidra til å gi et bilde av hvilket omfang den doble undertrykking har, hvilke grupper som er hardest rammet av den, og hvem som utøver, opprettholder og tjener på den. For å kunne få et fullstendig bilde er det nødvendig å gjøre en grundig analyse av kvinnenes stilling i dag. Dette er et første bidrag til en slikanalyse.

Kvinner i yrkesarbeid

Alt i alt er det omlag 2 millioner kvinner i Norge, og 1 1/2 millioner kvinner over 15 år. Folketellingen i 1960 viste at 23 % av disse kvinnene var ute i arbeidslivet (1), men dette tallet har steget sterkt. Unge kvinner får stadig mer utdanning, og ønsker i større grad å fortsette å arbeide også etterat de er blitt gift. Sammenhengende høykonjunktur har i tillegg gjort at mulighetene for kvinner som ønsker arbeid har økt, spesielt i de store byene.

Langt størsteparten av kvinnene er å finne innafor yrker med liten eller ingen spesialutdanning. 20 % arbeider i industrien, 20 % i varehandel, 20 % i lavere kontorarbeid innafor offentlig administrasjon, finans/bank–vesen, forretningsmessig og privat tjenesteyting. 13 % er innafor helsestellet, det betyr at kvinnene utgjør hovedtyngden av helsearbeiderproletariatet. Endelig er10 % (2) i undervisning, især innafor undervisning på lavere trinn.

Alle disse yrkene er såkalte «tradisjonelle kvinneyrker», og de tilhører stort sett lavtlønnsyrkene, det vil si yrker der over 1/3 av arbeiderne har en årslønn på under 15 000 kroner. Men også innafor disse yrkene er kvinnene ofte lavere betalt og har lavere stillinger enn mennene.

En undersøkelse fra 1969 (3) viser at 80 % av de kvinnelige industriarbeiderne har en årslønn på under 15 000 kroner, mot 12 % av mennene. Årsaken til den grove underbetalingen er dels mangel på fagutdanning. I grafisk har for eksempel 76 % av de mannlige arbeiderne fagutdanning, mens bare 4 % av kvinnene har det. Men også når det ikke kreves fagutdanning settes kvinner og menn ofte i forskjellige jobber som lønnes ulikt. I tillegg er kvinnene konsentrert innafor lavtlønnsbransjer, omlag halvparten arbeider i næringsmiddelindustrien, tekstil og bekledningsindustrien, som alle er typiske lavtlønnsindustrier.

I varehandelen er kvinnene konsentrert som proletariat i detaljhandel. Det er nesten dobbelt så mange kvinnelige som mannlige butikkfunksjonærer. Av butikkfunksjonærer i høyere stillinger, er det derimot fire ganger så mange menn som kvinner. I tillegg tjener kvinnelige butikkekspeditører gjennomsnittlig 75 % (4) av det den mannlige ekspeditøren tjener.

Blant kontorfunksjonærer er bildet det samme: I de laveste stillingene er kvinnene i majoritet, mens det i de selvstendige og kvalifiserte stillingene er få kvinner sammenliknet med menn. Innafor kontorarbeidet ligger kvinnelønningene gjennomsnittlig 10 % (4) under mannens. Årsaken til forskjellene er dels forskjell i utdanning, men undersøkelser viser at selv kvinner med høy allmennutdanning har langt mindre sjanser til å avansere, og at de avanserer i en mye høyere alder, enn menn med lav utdanning. Og selv når menn og kvinner har lik utdanning, betales kvinnene mindre.

Disse tallene skulle vise at hovedtyngden av de yrkesarbeidende kvinnene tilhører en særlig hardt utbytta del av proletariatet i Norge. Og ikke nok med det. I tillegg til det harde og dårlig betalte arbeidet som yrkeskvinnen utfører, har hun på toppen ennå et yrke som binder henne sammen med alle sinekjønnsfeller: oppgaven som barneoppdrager og husmor. Omkring 4/5 av alle kvinner over 30 år er gift, en svært stor del av disse igjen, har også barn.

Av de gifte kvinnene er det langt færre som er i arbeid. Folketellingen i1960 viser at mens 56 % av de ugifte kvinnene hadde yrkesarbeid, var det bare 9,5 % av de gifte kvinnene som hadde arbeid utenfor hjemmet. Blant kvinner med barn, var dette tallet ennå lavere, mellom 6 og 8 % (5). Også tallet på gifte kvinner med yrkesarbeid har imidlertid økt kraftig i åra siden1960. En undersøkelse fra 1968 (6) viser at yrkesaktiviteten blant de gifte kvinnene var økt til 23 %, i Oslo var den kommet helt opp i 43 %.

Foruten de kvinnene som har fullt arbeid utenfor hjemmet, er det en hel rekke kvinner som har lønnet arbeid av mer tilfeldig art, sesongarbeide eller fast arbeid med relativt kortere arbeidstid. Disse kvinnene er å finne innafor ulike former for tjenesteyting, innafor industrien som hjemmearbeidere og sesongarbeidere, og innafor varehandel som deltidsarbeide og rush-arbeide.

For de gifte kvinnene i arbeidslivet kommer dobbeltarbeidet inn med full tyngde. Bare mellom fem og femten prosent av barna til de yrkesaktive kvinnene har plass i noen form for institusjon (6). For yngre skolebarn finnes det praktisk talt ingen form for tilsynsordning. Halvparten av kvinnene oppgir i en intervjuundersøkelse at enten hun selv, eller i noen få tilfeller mannen, må være hjemme fra arbeidet og passe barna når de blir sjuke. Utbyggingen av daginstitusjoner og andre former for hjelpetiltak er ikke engang tilstrekkelig til å dekke de enslige mødrenes behov.

Den doble arbeidsbyrden er en viktig årsak til at ikke flere kvinner ønsker å gå ut i arbeidslivet. Mellom 1/3 og 1/4 (6) av de kvinnene som ikke kunne tenke seg å ta arbeid utenfor hjemmet, begrunner det med at det vil bli for stor arbeidsbyrde med dobbeltarbeid. Mangel på alle kollektive ordninger som kan avlaste arbeidsbyrdene i hjemmet, må nødvendigvis gjøre husmoryrket til en belastning for yrkeskvinnene. I tillegg kommer at kvinnenes yrke er både hardt, ensformig og dårlig lønnet. Det gjør situasjonen med dobbeltarbeide ennå mindre fristende. Andelen av gifte kvinner som er negative til yrkesarbeid er for eksempel relativt høy blant kvinner som har rengjørings–arbeide eller husarbeide som tidligere yrker. Blant sykepleierne er det også forholdsvis få som fortsetter å arbeide etterat de gifter seg, når en sammenlikner med andre yrker med tilsvarende utdanning. Og det er nettopp et yrke som er hardt, samtidig med at arbeidstiden er vanskelig og lang og lønna dårlig.

Det er også en hel del andre forhold som spiller inn når det gjelder om kvinner fortsetter å arbeide ute etterat hun gifter seg eller ikke.

Ideologien spiller inn. Fra en svært tidlig alder av, læres jentene opp til å se på hjemmet som sin framtidige arbeidsplass. De læres opp til å utvikle evner og anlegg på huslige sysler, og for å gi opp interessen for andre ting enn gutter.

Dette er en viktig årsak til at så mange kvinner ikke skaffer seg høyere utdanning og fagopplæring, og det preger også de utdanningsveiene de velger. De velger stort sett kortere utdanning enn guttene, og innafor et mye mersnevert område. En stor del av de jentene som tar spesialutdanning finner vi på handelsskoler, skoler for husstell og skoler for søm og håndarbeida. Det vil si at de velger spesialutdanning som ofte enten sikter direkte mot husmoroppgaven, eller som er beregnet på kort tid før ekteskapet. Selv om utdanningsnivået er økende for unge jenter, er det fremdeles atskillig færre jenter enn gutter som sikrer seg en fullstendig yrkesutdanning med sikte på å kunne forsørge seg selv.

Ideologien preger jentenes holdning til utdanning, men det later til at den ikke i så stor grad preger kvinnenes holdning til yrkesarbeide når de først er blitt gift. Bare en forsvinnende del av de gifte kvinnene selv mener at gifte kvinners plass er i hjemmet (7 % av de hjemmeværende kvinnene, 3 % av de yrkesaktive). Langt flere mener at kvinner med småbarn bør holde seg hjemme (omkring 1/3) (6). Trolig er mangel på utdanning en viktigere årsak til at ikke flere gifte kvinner tar arbeid utafor hjemmet. De kvinnene som har en spesialutdanning beholder jobben sin i mye større grad selv om de gifter seg. Av de gifte kvinnene som ikke hadde arbeid utafor hjemmet, var det over 4/5 som ikke hadde noen form for utdanning over folkeskolen. (5)

Arbeidsløshet blant kvinner spiller inn. Høykonjunkturen har skaffet rikelig med arbeidsplasser for kvinner i de største byene. På disse stedene er det også en stor del av kvinnene – både gifte og ugifte – som er ute i arbeidslivet. Utafor tettstedene er situasjonen derimot en helt annen. Mens 43 % av de gifte kvinnene i Oslo hadde arbeid utafor hjemmet i 1968, var det bare 15 % av de gifte kvinnene i spredtbygde herreder som hadde det. (6) Av de kvinnene som ønsker å gå ut i arbeidslivet i disse herredene, mener bortimot halvparten at de ikke kan få passende arbeid på hjemstedet sitt. De ugifte kvinnene må flytte i massevis inn til tettstedene for å få arbeid: omkring hver10. kvinne i alderen 15–20 år, og omlag hver femte kvinne i alderen 20–25 år flytter ut av det fylket hun hører til i. (7) En viktig årsak til det er arbeidsløshet på hjemstedet. De gifte kvinnene blir gående arbeidsløse i heimbygda, fordi de ikke er så «mobile» som de unge kvinnene. Men arbeidsløsheten blant gifte kvinner er en «skjult» arbeidsløshet fordi de registreres som arbeidsløse. Og de har heller ikke de rettighetene som vanlige arbeidsløse har.

Arbeidsløshet finnes også blant kvinner i byene, selv om den ikke er så utbredt som på småsteder. I byene er det eldre kvinner og kvinner uten utdanning som stort sett rammes. Likelønnsrådet konkluderer undersøkelsen om kvinnenes muligheter til å få arbeid med:

«Det er grunn til å regne med (…) at manglende muligheter for arbeider en av hovedgrunnene til at gifte kvinner som ønsker det, ikke kan gå ut i yrkeslivet.» (6)

For arbeidende bondekvinner får denne arbeidsløsheten endel særegne konsekvenser. På flere og flere av de mindre brukene i landet blir det nødvendig å ta arbeid utafor gården for å skaffe biinntekter. For kvinnene er det vanskelig å finne jobb. Derfor blir følgen ofte at mannen må ta arbeid vedsiden av, enten fast arbeid eller sesongarbeid, mens kona blir alene om å styregården.

Kvinnene som reservearme av arbeidskraft

Halvparten av de norske kvinnene over 15 år er registrert som husmødre. Endel av disse kvinnene er arbeidende bondekvinner, som har en mer selvstendig posisjon enn vanlige husmødre fordi hun deltar i produktivt arbeid på gården sammen med mannen. Endel av disse kvinnene er også borgerskapets fruer, som står i en annen situasjon enn vanlige husmødre fordi de kan slippe å arbeide i det hele tatt, og i stedet ansette andre kvinner til å ta seg av arbeidet i hjemmet.
Men størsteparten av gruppen husmødre er gift med menn fra arbeiderklassen og andre grupper innafor det arbeidende folket. De går hjemme stort sett enten fordi de ikke har noe valg – det finnes ikke arbeid for dem, eller fordi arbeid ville bety en kraftig forverring i form av dobbelt arbeidsbyrde. Disse husmødrene utgjør en reservearme av arbeidskraft for monopolkapitalen. Den økende yrkesaktiviteten blant kvinner de siste ti åra betyr at en del av denne reserven er blitt trukket ut av hjemmene. Siden høykonjunkturen satte inn med 60–åra, har behovet for arbeidskraft vært stadig økende. Og forholdene er i stadig større grad blitt lagt til rette for å få flere kvinner ut av hjemmene og inn i produksjonen:

– økende tilbud om voksenopplæring og omskoleringskurser for kvinner med liten utdanning og lite yrkeserfaring.
– offentlige tiltak for å øke utbygginga av daginstitusjoner og andre hjelpetilbud
– staten har grepet aktivt inn: Likelønnsrådet ble opprettet i 1959 fordi den kvinnelige arbeidskraftreserven trenger særskilt administrering for å kunne utnyttes til fulle. Arbeidsdirektoratet har utarbeidet brosjyrer om alle de mulighetene som finnes til å kombinere husmorarbeidet med yrkesopplæring og arbeid utafor hjemmet. Statlige organer har arrangert seminarer om «Kvinnenes muligheter og behov for arbeid utafor hjemmet»,
– næringsliv, LO–byråkrati og stat samarbeider systematisk for å få kvinnene ut i arbeidslivet. De eksperimenterer med deltidsarbeide og med nye yrker for kvinner. Det halvstatlige Norges familieråd har satt i gang en forsøksordning med 30 familier der både mann og kone har deltidsarbeid. Tilsammen skal de to tjene det samme som en tjente før. Det byr på mange fordeler for kapitalen: mer effektiv utnyttelse av arbeidskraften, mindre sykdomsfravær, betydelig innsparing på daghjemssektoren.
– ideologien endres: Den selvstendig, yrkesaktive, frigjorte kvinnen blir mer og mer vanlig i monopolkapitalens kultur. Den oppofrende hjemmehusmoren som lever hele sitt liv gjennom mann og barn forsvinner.

I tillegg gjør stadig verre levevilkår det stadig vanligere at både mann og kone er nødt til å jobbe for å få endene til å møtes. Dette er naturligvis den aller billigste måten å få trukket reservene ut av hjemmene på, det krever verken fristende brosjyrer, tilbud om etterutdanning med lønn eller barnehageplasser.

Ønske og behov fra kvinnene om å komme ut i arbeid på den ene siden, høykonjuntur og økt behov for kvinnelig arbeidskraft på den andre siden, har ført til at antallet kvinner i yrkesarbeid er økende. At kvinner kommer ut i arbeidslivet er ubetinget en god ting. For frigjøringa av kvinnene er det viktig at hun nettopp kommer ut i den samfunnsmessige produksjonen og frigjøres fra det private arbeidet i hjemmet. Men for monopolkapitalen er kvinnene fortsatt en reserve. Når høykonjunkturen er over og lavkonjunktur og nedgangstider setter inn, da vil monopolkapitalen som så ofte før sette kreftene inn på å få kvinnene til å vende tilbake til hjemmet. Et grotesk eksempel fra forrige krig viser hvordan det fungerer: I England – som i alle andre krigførende land – oppsto en voldsom mangel på arbeidskraft da de fleste unge menn dro ut i krigen. I voldsom fart skjedde da det som engelske kvinner lenge hadde kjempet for: daghjem og barnehager skjøt i været, kurser for rask utdanning florerte, arbeidskraftsreserven ble tatt i bruk. Da de overlevende vendte tilbake ved krigens slutt, ble det grepet til drastiske midler for å løse de problemene som da oppsto: barnehager og daghjem ble revet, kvinnene skulle tilbake på plass. Og i etterkrigstiden ble den moderlige og huslige kvinnen idealet framfor noen.

Kvinnene er de som ansettes sist og som ryker først. De har mange fordeler framfor andre typer av arbeidskraftreserver: de har et sted å bo i motsetning til menn fra utkantstrøk. De skaper ikke sosiale problemer av voksende omfang som fremmedarbeidere. De er raskere og friskere enn eldre og utslitte mennesker. Og de raskt permitteres uten at det byr på sosiale problemer, økteutgifter og skjemmende statistikker.

Husmora

Det som særkjenner husmødrenes stilling i samfunnet, er at de står helt utafor den samfunnsmessige produksjonen. Det arbeidet en husmor utfører er av helt privat karakter. Hun tar hånd om eget hus og egne barn. Hun har ingen lønn, ingen sykepenger, ingen lovfestet rett til fire ukers ferie. Arbeidsplassen hennes kommer ikke inn under arbeidervernlovgivningen, arbeidstida er overhodet ikke regulert. Den kan i de hardeste tilfellene overskride arbeidslivets 42,5 timers uke med 150 %. I tillegg er det et arbeid som utføres i isolasjon, dag ut og dag inn.

Det private ansvaret for barn og den økonomiske avhengigheten av mannen er grunnlaget for undertrykkinga av kvinnene i familien. Både i samfunnssammenheng og innafor familien utgjør husmødrene en spesielt undertryktgruppe.

– Økonomisk undertrykkes hun av monopolkapitalen fordi hun utfører samfunnsnødvendig arbeid gratis. I lovverket heter det at en gift kvinne forsørger seg selv ved det arbeidet hun gjør i hjemmet. Ifølge loven er forskjellen på en gift og en ugift kvinne blant annet, at mens en ugift kvinne trenger et lønnet arbeid for å forsørge seg selv og eventuelle barn, forsørger en gift kvinne seg selv ved husarbeide. Denne fortolkningen av hva det vil si å være selvforsørget, gir seg blant annet også følgende groteske utslag: Uføre kvinner som blir arbeidsudyktige og mister jobben får ikke utbetalt fullt trygd dersom de fremdeles kan stelle i huset. Hvis hun er i stand til å gjøre noe husarbeid, bidrar hun nemlig til å forsørge seg selv!

I virkeligheten er sjølsagt ingen husmødre økonomisk selvstendige på grunnlag av det arbeidet hun gjør hjemme. Mens en ugift mor har rett til å bli forsørget av staten, er en gift husmor økonomisk avhengig av ham hun er gift med. Den stormen som ble reist da den borgerlige regjeringa ville frata kvinnene barnetrygden og i stedet trekke den fra mannens skatt, viser til fulle at dette ikke bare er objektivt riktig, men at det også føles slik for massevis av husmødre.
– Sosialt og politisk undertrykkes husmora ved at arbeidsplassen hennes er fullstendig isolert fra samfunnet omkring. Hennes viktigste kontakter med omverdenen er mannen, og barna hvis de er store nok. Hun er mer eller mindre avhengig av impulser fra dem. Hun er bundet til hjemmet. Især hvis barna er små, er de mulighetene hun har til politisk aktivitet, til utdanning og arbeid i stor grad avhengig av mannens stilling.

I et av de siste numrene av Orientering (8) legger SF–ideologen Dag Østerberg fram et annet syn på husmoras stilling: Om underhold og stell av småbarn sier han:

«Vi kan ikke uten videre ta det for gitt at det er en tvangstrøye og slå fast at kvinner er undertrykte i forhold til menn. I dag er husmoryrket et veldig

underutviklet område. Vi må tilegne oss større ferdigheter. Dersom vi legger større vekt på barnestellet, vil dette styrke kvinnebevegelsen. Norsk kvinners kunnskap om småbarnstell står ikke i noe rimelig forhold til kunnskapsnivået på andre områder i samfunnet. Før man får til forbedringer her, skal man være varsom med å snakke om undertrykkelse. For øyeblikket er det et skinnproblem.»
Dag Østerberg går inn for å styrke det private grepet om husstell og barnepass. Han går imot at begge foreldre skal ut i arbeidslivet fordi det blir mindre tid og overskudd til barnestell. «Og de fleste er enige om at barnehager og daghjem ikke dekker barnas behov for omsorg og stell.»

Han mener også at det ikke er så bra for kvinnen å komme ut i arbeidslivet, for da: « … får de i første omgang dobbeltarbeide og gjør det dårligere enn menn. (…) Det er et faktum at kvinner i høye stillinger er oversykelige. Det er en følge av rollekonflikten som skjerpes i denne overgangsfasen. (…) Kanskje er det en like god strategi å studere hvilke verdier som ligger i barnestellet og få målt hva dette arbeidet egentlig betyr for nasjonalproduktet.»

Østerberg går inn for det hellige moderskapet. Barnet kan bare få den kjærlighet og omsorg det trenger av sin egen mor – eller eventuelt far –innenfor hjemmets fire vegger. Han går inn for å gi kvinnene en «utdanning» som ytterligere vil binde dem til hjemmet og oppgavene der, mens han på den andre siden avviser at kvinnene blir sosialt og politisk isolert og undertrykt i hjemmet.

«Husarbeid og barnestell er ikke så idiotiserende som det gjerne blir fremstilt (…) Mye av det er i seg selv politikk.»

Det som særkjenner Østerbergs filosofering om kvinnenes og husmødrenes stilling, er at den mangler enhver forankring i marxismen. Han foretar overhodet ingen analyse av hvilken samfunnsmessig stilling kvinnene står i, og ingen analyse av hvordan kvinnene har kommet i en slik stilling. Videre har han ikke undersøkt hvordan det private husarbeidet har oppstått, og hva husarbeid er i dag, sett i en samfunnsmessig sammenheng.

Derfor presterer han å si følgende om kvinnenes krav om rett til arbeid:

«Men arbeiderklassens kvinner har ikke fremmet noe krav om fritt yrkesvalg. De har heller ingen interesse av det.»

Østerberg hevder at kvinnene ikke skal ut i produksjonen fordi det vil skjerpe rollekonflikten. Men han analyserer overhodet ikke kvinnenes stilling i samfunnet, og ser overhodet ikke at kvinnen er undertrykt blant annet på grunn av bindingen til hus og barn. Konsekvensen av det synet Østerberg hevder blir da at det er på grunn av at kvinnene er mindreverdige at de ikke klarer yrkeslivets belastninger. Og at det er på grunn av særlig anlegg at de bør holde seg hjemme.

En analyse av husmoras situasjon viser: frigjøring av kvinnene krever at kvinnene kommer ut i den samfunnsmessige produksjonen. Dette er den eneste farbare vei, fordi selve husmorsituasjonen – privat ansvar for barn og hus, økonomisk avhengighet av mannen – fører til undertrykking. Å gå innfor å bevare husmoryrket også på lengre sikt, er en reaksjonær strategi fordi den vil bevare og styrke en viktig del av det materielle grunnlaget for kvinneundertrykkinga. Vi må kjempe for å forbedre husmødrenes situasjon i dag og lette den grove undertrykkinga hun utsettes for som husmor. Men på lengre sikt må målet være å frigjøre henne fra selve det slitsomme og undertrykkende husslaveriet. For så lenge oppgavene i huset er overlatt ene og alene til kvinnenes egen, private innsats, vil kvinnene fortsatt være undertrykt.

Et par eksempler kan belyse dette ytterligere:

Kvinner med barn har vanskeligere for å få arbeid, fordi det blir antatt at barn vil hemme innsatsen i jobben. Hvilket sjølsagt også vil være tilfelle så lenge barnet er hennes private ansvar. I Belgia kan gravide kvinner sies opp fra arbeidet, fordi de ikke lenger vil være fullt effektiv arbeidskraft når de får barn å forsørge. Her til lands er det mange eksempler på at kvinner ikke er blitt ansatt av samme grunn.

Kvinner med barn har vanskeligere for å fullføre en utdanning. Kravene om effektivitet, om studieprogresjon og frammøte er de samme for studenter og elever med og uten barn. Det betyr at kvinner i utdanning som samtidig har husmorplikter å slite med, har mye vanskeligere for å følge med. Følgelig må de gi opp i en hel rekke tilfeller. Dette er en viktig grunn til at så få kvinner fullfører universitets og høyskoleutdanning.

Å opprettholde slike forhold vil bli konsekvensen av Østerbergs politikk. Dette kaller han «strategi» for et sosialistisk parti! I virkeligheten er det en helt annet ideologi som er ute og går. Og det er ikke nye toner: Det er «Kinder, Küche, Kirche» på ny, denne gang i variasjonen «Barn, kjøkken og sosialisme», dvs. tysk reaksjon i «sosialistisk» frakk.

Oppsummering

I denne artikkelen er det trukket fram endel trekk ved kvinnenes stilling under monopolkapitalismen. I arbeidslivet er hun ekstra utbyttet på grunn av kjønn, hun har de dårligste jobbene, den laveste lønna, og de mest usikre arbeidsplassene. I tillegg utsettes hun for et sterkt press i familien på grunn av kjønnsrollemønsteret: enten blir hun gjort økonomisk avhengig av mannen, eller hun må slite med dobbelt arbeidsbyrde. Men som husmor er hun spesielt undertrykt fordi hun er fullstendig utenfor den samfunnsmessige produksjonen, derfor er det likevel et skritt i riktig retning at hun kommer ut av isolasjonen i hjemmet og får lønnet arbeid.

Det som er kommet fram om kvinnenes stilling under monopolkapitalismens system, viser at monopolkapitalen ikke kan løse kvinnenesproblemer, men at den derimot skaper stadig nye. Undertrykkinga av kvinnene er ikke i ferd med å forsvinne, den blir hardere når kapitalens angrep på folket blir hardere. Derfor er det også monopolkapitalen og dens stat som er kvinnens fiende. En frigjøring av kvinnene kan vi ikke oppnå før monopolkapitalen styrtes som herskende klasse gjennom en sosialistiskrevolusjon.

Noter

1) Statistisk årbok 1971, tabell 9 og 13

2)Statistisk årbok 1971, tabell 13 (prosentuering av meg)

3) Fakta om forskjeller i kvinners og menns utdanning og yrkesroller, utgitt av likelønnsrådet 1971. s. 8.

4) Wenche Hjellum: Kvinnen som reservearme for kapitalen og arbeidsmarkedet, utgitt av Rød Front i DNS 1972.

5) De gifte kvinners yrkesaktivitet sett i sammenheng med familiestruktur og utdanning, utgitt av Likelønnsrådet 1965.

6) Ønsker om og behov for sysselsetting blant gifte kvinner, melding fra Likelønnsrådet om hovedresultatene fra intervjuundersøkelse 1968 fra Statistisk Sentralbyrå. Likelønnsrådet, Oslo 1970.

7) Statistisk årbok 1971, tabell 3

8.Orientering nr. 21 1972. «Kinder, Küche, Kirche» er et gammelt slagord fra tysk, autoritær familietradisjon. Det ble tatt opp igjen i den nazistiske ideologien i 30–åra. Nazistene mente at kvinnene ifølge sin natur ikke skulle delta i den samfunnsmessige produksjonen.

Relaterte artikler

Vietnamkrigen og Norge

Internasjonalt

Karasjok – og skeiv sosialisme

Hvorfor truer Vesten Kina med krig?