Da anerkjennelsen av menneskeverd og like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden,da tilsidesettelse av og forakt for menneskerettighetene har ført til barbariske handlinger som har rystet menneskehetens samvittighet, og da framveksten av en verden hvor menneskene har tale- og trosfrihet og frihet fra frykt og nød, er blitt kunngjort som folkenes høyeste mål, da det er nødvendig at menneskerettighetene blir beskyttet av loven for at menneskene ikke skal tvinges til som siste utvei å gjøre opprør mot tyranni og undertrykkelse, da det er viktig å fremme utviklingen av vennskapelige forhold mellom nasjonene, da De Forente Nasjoners folk i Pakten på ny har bekreftet sin tro på grunnleggende menneskerettigheter, på menneskeverd og på like rett for menn og kvinner og har besluttet å arbeide for sosialt framskritt og bedre levevilkår under større Frihet, da medlemsstatene har forpliktet seg til i samarbeid med De Forente Nasjoner å sikre at menneskerettighetene og de grunnleggende friheter blir alminnelig respektert og overholdt,da en allmenn forståelse av disse rettigheter og friheter er av den største betydning for å virkeliggjøre denne forpliktelse, kunngjør GENERALFORSAMLINGEN nå denne VERDENSERKLÆRING OM MENNESKERETTIGHETENE som et felles mål for alle folk og alle nasjoner, for at hvert individ og hver samfunnsmyndighet, med denne erklæring stadig i tankene, skal søke gjennom undervisning og oppdragelse å fremme respekt for disse rettigheter og friheter, og ved nasjonale og internasjonale tiltak å sikre at de blir allment og effektivt anerkjent og overholdt både blant folkene i medlemsstatene selv og blant folkene i de områder som står under deres overhøyhet.

• Artikkel 1
  Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.
• Artikkel 2
  Enhver har krav på alle de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse eiendom, fødsel eller annet forhold.Det skal heller ikke gjøres noen forskjell på grunn av den politiske, rettslige eller internasjonale stilling som innehas av det land eller det område en person hører til, enten landet er uavhengig, står under tilsyn, er ikke-selvstyrende, eller på annen måte har begrenset suverenitet.
• Artikkel 3
  Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.
• Artikkel 4
  Ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt.
• Artikkel 5
  Ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
• Artikkel 6
  Ethvert menneske har krav på overalt å bli anerkjent som rettssubjekt.
• Artikkel 7
  Alle er like for loven og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven. Alle har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæring og mot enhver oppfordring til slik diskriminering.
• Artikkel 8
  Enhver har rett til effektiv hjelp av de kompetente nasjonale domstoler mot handlinger som krenker de grunnleggende rettigheter han er gitt i forfatning eller lov.
• Artikkel 9
  Ingen må utsettes for vilkårlig arrest, fengsling eller landsforvisning.
• Artikkel 10
  Enhver har krav på under full likestilling å få sin sak rettferdig og offentlig behandlet av en uavhengig og upartisk domstol når hans rettigheter og plikter skal fastsettes,og når en straffeanklage mot ham skal avgjøres.
• Artikkel 11.1
  Enhver som er anklaget for en straffbar handling har rett til å bli ansett som uskyldig til det er bevist ved offentlig domstolsbehandling, hvor han har hatt alle de garantier som er nødvendig for hans forsvar, at han er skyldig etter loven.
• Artikkel 11.2
  Ingen må dømmes for en handling eller unnlatelse som i henhold til nasjonal lov eller folkeretten ikke var straffbar på den tid da den ble begått. Heller ikke skal det kunne idømmes strengere straff enn den som det var hjemmel for på den tid da den straffbare handling ble begått.
• Artikkel 12
  Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.
• Artikkel 13.1
  Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.
• Artikkel 13.2
  Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land.
• Artikkel 14.1
  Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse.
• Artikkel 14.2
  Denne rett kan ikke påberopes ved rettsforfølgelse som har reelt grunnlag i upolitiske forbrytelser eller handlinger som strider mot De Forente Nasjoners formål og prinsipper.
• Artikkel 15
  Enhver har rett til et statsborgerskap. Ingen skal vilkårlig berøves sitt statsborgerskap eller nektes retten til å forandre det.
• Artikkel 16.1
  Voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion. De har krav på like rettigheter ved inngåelse av ekteskapet, under ekteskapet og ved dets oppløsning.
• Artikkel 16.2
  Ekteskap må bare inngås etter fritt og fullt samtykke av de vordende ektefeller.
• Artikkel 16.3
  Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse.
• Artikkel 17
  Enhver har rett til å eie eiendom alene eller sammen med andre. Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom.
• Artikkel 18
  Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.
• Artikkel 19
  Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.
• Artikkel 20
  Enhver har rett til fritt å delta i fredelige møter og organisasjoner. Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon.
• Artikkel 21
  Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter. Enhver har rett til lik adgang til offentlig tjeneste i sitt land. Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet. Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett og med hemmelig avstemning eller likeverdig fri stemmemåte.
• Artikkel 22
  Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid i samsvar med hver enkelt stats organisasjon og ressurser.
• Artikkel 23.1
  Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet.
• Artikkel 23.2
  Enhver har uten diskriminering rett til lik betaling for likt arbeid.
• Artikkel 23.3
  Enhver som arbeider har rett til en rettferdig og god betaling som sikrer hans familie og ham selv en menneskeverdig tilværelse, og som om nødvendig blir utfylt ved annen sosial beskyttelse.
• Artikkel 23.4
  Enhver har rett til å danne og gå inn i fagforeninger for å beskytte sine interesser.
• Artikkel 24
  Enhver har rett til hvile og fritid, herunder rimelig begrensning av arbeidstiden og regelmessige ferier med lønn.
• Artikkel 25.1
  Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over.
• Artikkel 25.2
  Mødre og barn har rett til spesiell omsorg og hjelp. Alle barn skal ha samme sosiale beskyttelse enten de er født i eller utenfor ekteskap.
• Artikkel 26.1
  Enhver har rett til undervisning. Undervisningen skal være gratis, i det minste på de elementære og grunnleggende trinn. Elementærundervisning skal være obligatorisk. Alle skal ha adgang til yrkesopplæring, og det skal være lik adgang for alle til høyere undervisning på grunnlag av kvalifikasjoner.
• Artikkel 26.2
  Undervisningen skal ta sikte på å utvikle den menneskelige personlighet og styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Den skal fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom alle nasjoner og rasegrupper eller religiøse grupper og skal støtte De Forente Nasjoners arbeid for å opprettholde fred.
• Artikkel 26.3
  Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.
• Artikkel 27.1
  Enhver har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskapelige framgang og dens goder.
• Artikkel 27.2
  Enhver har rett til beskyttelse av de åndelige og materielle interesser som er et resultat av ethvert vitenskapelig, litterært eller kunstnerisk verk som han har skapt.
• Artikkel 28
  Enhver har krav på en sosial og internasjonal orden som fullt ut kan virkeliggjøre de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring.
• Artikkel 29.1
  Enhver har plikter overfor samfunnet som alene gjør den frie og fulle utvikling av hans personlighet mulig.
• Artikkel 29.2
  Under utøvelsen av sine rettigheter og friheter skal enhver bare være undergitt slike egrensninger som er fastsatt i lov utelukkende med det formål å sikre den nødvendige anerkjennelse av og respekt for andres rettigheter og friheter, og de krav som moralen, den offentlige orden og den alminnelige velferd i et demokratisk samfunn med rette stiller.
• Artikkel 29.3
  Disse rettigheter og friheter må ikke i noe tilfelle utøves i strid med De Forente Nasjoners formål og prinsipper.
• Artikkel 30
  Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i Erklæringen.

av Morten Falck

Etter den franske revolusjonens stormende år og Napoleons omveltninger over Europakartet inntrådte en periode av knugende reaksjon. Dette var Metternichs glanstid, den hellige alliansens tid, da målet var å bevare freden for enhver pris. Det vil si fyrstenes fred, reaksjonens fred. Alle opprør, alle forsøk på demokratiske omveltninger ble slått ned med hard hånd.

Men rett etter midten av 1840-åra blei det tydelig at denne tida var omme. Det var som om det lå vår i lufta. To tyske intellektuelle, den mørke, unge filosofiprofessoren Karl Marx (29 år) og hans fire år yngre venn Friedrich Engels, hadde utarbeidet sitt filosofiske grunnsyn, den dialektiske og historiske materialismen. Nå arbeidet de for å forene flest mulig av de tyske arbeiderne som var spredt i eksil i Europas byer, og bygge en demokratisk bevegelse som kunne lede en kommende omveltning. Hvor aktiv rolle de to spilte i dette arbeidet har ikke blitt kjent før i moderne tid.

Det kommunistiske manifest, som var programdokumentet til Kommunistenes forbund, er et dristig dokument, skrevet av unge menn med glødende viljer og tro på framtida. De har sett og opplevd undertrykkelsen, og de hater den intenst. Skarpt og malende beskriver de tida og de grunnleggende motsigelsene, og peker ut målet for arbeiderklassen: Det kommunistiske samfunn, uten klassemotsigelser, uten privateiendom, uten undertrykkelse. Veien til frihet går gjennom arbeiderklassens herredømme.

Manifestet blei skrevet av de to på oppdrag fra den andre kongressen til Kommunistenes forbund, som blei holdt i London fra 29. november til 8. desember 1847. Kongressen hadde diskutert et utkast til programdokument, og vedtok de prinsippene Marx og Engels la fram og som Marx endelig førte i pennen i januar 1848. I slutten av februar blei Manifestet gitt ut – og så kom februarrevolusjonens stormende vårløsning.

Organisasjonen som sto bak dette blei grunnlagt blant tyske håndverkere og arbeidere i Paris i 1836-37. Den bar navnet «De rettferdiges forbund» og var et hemmelig selskap, med oppbygging omtrent som frimurerlosjene – naturlig nok, for frimurerne var opprinnelig også en hemmelig, revolusjonær organisasjon, innrettet på å kjempe mot adelens herredømme. Engels beskriver utviklinga av Forbundet fra hemmelig selskap til det blei omdannet i 1847 og tok navnet «Kommunistenes forbund» og til nedleggelsen i 1852 etter Kommunistprosessen i Køln. Den som vil, kan lese om dette i Engels’ artikkel Om historien til Kommunistenes forbund fra 1885. Men den grundige boka han hadde planlagt å skrive om dette emnet, fikk han aldri tid til.

Mye av arbeidet med omdanninga av «De rettferdiges forbund» har vært skjult i historiens mørke. Men på slutten av 1960-tallet forsket sveitseren Bert Andréas i arkivene i Stats- og universitetsbiblioteket i Hamburg. Her kom han over arkivene til Joachim Friedrich Martens, som hadde vært aktivt medlem av forbundet. Gjennom to verdenskriger og nazistenes herjinger var disse papirene blitt bevart, kanskje fordi ingen kjente til hva de inneholdt.

Her fant Andréas nemlig dokumenter fra prosessen med å omdanne «De rettferdiges forbund» til «Kommunistenes forbund» i 1847. Blant dokumentene var programutkast og vedtektsutkast fra Forbundets første kongress, 2.-9. juni 1847, som ikke var kjent fra før. Programutkastet, Utkast til en kommunistisk trosbekjennelse, er skrevet med Engels’ håndskrift.

Siden vi kjenner de vedtektene som Kommunistenes forbund vedtok i desember 1847, gir utkastet fra juni oss mulighet til å se litt av den prosessen som foregikk for å omdanne forbundet. Engels deltok aktivt på begge kongressene. Han arbeidet for å gi organisasjonen et demokratisk grunnlag, og fjerne alle elementer av konspirasjon og sekterisme. Målet var en organisasjon med et sterkt medlemsdemokrati, og med en sterk sentralisme. Altså det vi i våre dager kaller demokratisk sentralisme.

Det er interessant å sammenligne de to versjonene. Allerede i juni-versjonen er forbundets navn slått fast og mottoet er forandret fra det tidligere «Alle mennesker er brødre» til parolen vi kjenner fra Manifestet: «Proletarer i alle land, foren dere!» Organisasjonen er bygd på klare demokratiske prinsipper, og på sentralismen. Men omdanningen er ikke ferdig. Fortsatt var det spor av det hemmelige selskapet. Det syns i formålsparagrafen (artikkel 1) og i flere av formuleringene i artikkel 3 (medlemmene skal oppføre seg mandig og overholde ærens lover), ikke minst i sekterismen i punkt e. Det henger tydelig igjen som en begrensning av kongressens makt i artikkel 21, en småborgerlig ultrademokratisme som gir fellesskapene rett til å forkaste kongressens beslutninger. Og det viser seg som et opptaksrituale med fast formulerte spørsmål i artikkel 36. Alt dette blei endra på kongressen i desember.

Mellom disse to kongressene lå det en demokratisk diskusjon på grunnplanet, som førte til at Forbundet godtok formuleringene til Marx og Engels. Kampen sto ikke mellom noen få kloke hoder på en kongress, men den sto om medlemmenes bevissthet i de lokale organisasjonene. Marx og Engels gikk skrittvis fram, og tok hensyn til tenkinga hos medlemmene. Skulle de vinne organisasjonen, måtte medlemmene vinnes over til de kommunistiske prinsippene, gjennom tålmodig diskusjon.

Det er interessant å legge merke til at alle medlemmene har dekknavn, at lokalorganisasjonene ikke kjenner hverandre, og at medlemmene har taushetsplikt utad om forbundssaker. Det var en dyd av nødvendighet. Da denne tausheten sprakk i 1852, gikk Forbundet mot sin oppløsning.

I våre dager hender det folk vil ha oss til å tro at den demokratiske sentralismen er noe Lenin oppfant, og som vi bør ta avstand fra. Vedtektene til Kommunistenes forbund viser at prinsippet ikke bare er eldre enn Lenin, men at det har sin rot i den proletariske bevegelsens barndom, i kampen for å forene den internasjonale arbeiderklassen foran de første store slagene for frihet og demokrati. Den demokratiske sentralismen er et organisasjonsprinsipp som bryter med de konspiratoriske tradisjonene til borgerskapets hemmelige selskaper. Det er uløselig knyttet til arbeiderbevegelsen. Men legg merke til at ikke bare er de lokale organisasjonene underlagt de sentrale og de sentrale underlagt kongressen. Medlemmene har også den demokratiske retten til å tilbakekalle representanter de er misfornøyd med – på ethvert tidspunkt. Og velge nye. Og de kan gi sine delegater til kongressen bundet mandat. Uten sentralisme fungerer ikke demokratiet – men demokratiet ligger alltid på bånn. Det er massene som er de virkelige heltene – i 1847 som i 1871, i 1917 som i 1949, i 1972 som i 1994. Og i 1998.

av Pelle Collin

I juli 1944 møttes representanter for førtifire kapitalistiske land på det lille amerikanske stedet Bretton Woods. Den 2. verdenskrig gikk mot slutten, og det var på tide å tenke ut taktikken for etterkrigstida. Bretton Woods-mennene ville vedta langsiktige planer for den internasjonale økonomien.

Resultatet av møtet i Bretton Woods var oppretting av tre nøkkelorganisasjoner som skulle få stor betydning:

For det første en organisasjon til å regulere verdenshandelen, GATT, senere (i 1995) WTO, for det andre det internasjonale pengefondet IMF, og for det tredje Verdensbanken. De to sistnevnte navnene er ikke uten grunn synonyme med skjevhetene mellom nord og sør, mellom den velstående og den underutviklede delen av verden. I denne artikkelen skal vi ta en titt på IMF og Verdensbanken, ikke bare som fattigdomsprodusenter, men som strategiske instrumenter for imperialismen.

Strategiske inngrep

Etter Sovjetunionens kollaps og den kalde krigens slutt har imperialismens styringsapparat endret seg i et visst omfang; ikke i en kvalitativ «ny fase», men på en måte som avspeiler de endrede globale maktforholdene. Da Verdens Handelskonferanse, GATT, ble endret til Verdens Handelsorganisasjon, WTO, 1. januar 1995, var de logiske konsekvensen:

• Åpningen av de nye markedene i den tidligere østblokken.
• Den imperialistiske tredelingen mellom USA, EU og Japan.
• Å skape nødvendige instrumenter til å regulere de tre maktenes konkurrerende økonomiske interesser i de nye maktkonstellasjonene.

I den nye globale etappen med henblikk på styrkeforholdene har Verdensbanken og IMF kun skiftet ham i begrenset omfang. Deres rolle som felleskapitalistiske styringsinstrument på globalt plan går fortsatt i det gamle sporet, men med en rekke nye klientstater. Nå som før har de en hovedrolle i forhold til å regulere ressursutførselen fra sør til nord, dvs. den globale utbyttingen som holder den såkalte tredje verden fast i gjeldsslaveriets og de imperialistiske diktaters skrustikke.

Når man ser på Verdensbanken og IMF fra denne vinkelen, er det noen tilsynelatende misforhold som får en innlysende forklaring. I følge disse institusjonenes egen markedsføring, er de til for å hjelpe fattige land ut av økonomisk underutvikling, og siden gjeldskrisen startet i 1982 også å hjelpe land ut av gjeldsspiralen. Imidlertid har det fra starten av ikke vært noen sammenheng mellom et lands grad av fattigdom og de to institusjonenes vilje til å understøtte dets utvikling med lån, for å å si det på deres måte.

En rask oversikt viser at innsatsen fra IMF og Verdensbanken har vært nøye tilpasset imperialismens strategiske satsninger. Det dreier seg delvis om utvelgelsen og vektleggingen av klientlandene, delvis de beryktede liberalistiske kurene som pålegges de utvalgte landene. Den økonomiske resepten er alltid innrettet etter de samme grunnprinsippene: Åpning av markedene, liberalisering av den økonomiske lovgivningen, privatisering og dårlig skjult opprettholdelse av den skjeve arbeidsdelingen mellom i- og u-land.

USA har i etterkrigstiden hatt den absolutt ledende rollen i forhold til disse prioriteringene, men EU og Japan har under de nye maktforholdene tilsynelatende hatt mulighet til å legge vekt på sine egne imperialistiske ambisjoner også i IMF og Verdensbanken (i forhold til for eksempel Russland og Sør-Korea). Formelt er de to institusjonene selvstendige organisasjoner hvis beslutninger vedtas av de bidragsytende medlemslandenes representanter, men USAs lederrolle har vært tydelig for alle. USA er på tross av de to imperialistiske konkurrentenes fremgang fremdeles primus motor.

IMF og Verdensbanken gir lån, eller rettere sagt formidler lån, til fattige land som står i underutvikling til opp over ørene. Rollefordelingen er grovt sett slik at Verdensbanken står for de langsiktige prosjektene, mens IMF tar seg av akutte tilfeller.

I enkelte land kan den lokale overklassen ha interesse av å ta opp disse lånene, om ikke annet i egenskap av imperialistiske lakeier, men som regel er det snakk om land med mer eller mindre uhelbredelig gjeldsbyrde. Grovt sagt lånes penger med renters rente som primært skal brukes til å nedbetale lån. Og så stilles det omfattende betingelser for lånene, det vil si at det gis diktat om hvordan samfunnet skal innrettes.

I de senere årene har særlig Verdensbanken bøyd av for den massive kritikken av organisasjonens rolle; vel å merke en avbøyning som ikke avspeiles i praksis. Nå snakker Verdensbanken om fattigdomsproblemer og miljøproblemer, noe den ikke gjorde før, og man forsøker å ta med NGOer (ikke-statlige organisasjoner/grasrotorganisasjoner) i planleggingen av låneprogrammene. Formålet er helt klart å ikle den diskreditterte organisasjonen et skjær av legitimitet.

Det er og blir sminke. Verken Verdensbanken eller IMF har endret en tøddel på grunnresepten overfor de rammede landene.

Kriseregulering: Hold lokket på!

IMF har tradisjonelt kalt sine diktater stabiliseringsprogrammer, mens Verdensbanken har kalt sine for strukturtilpasning. Sistnevnte betegnelse har gått av moten etter at den entydig har blitt forbundet med de forutsigelig negative følgene: økt fattigdom, økt sosial skjevhet, økt avhengighet av kreditorene, økt skjevhet i handelsbalansen og så videre.

Verdensbanken og IMF havnet i sin nåværende maktposisjon i løpet av 80-tallet. I etterkrigstiden, og særlig etter oljekrisen i 1973, hadde utviklingslandene lånt penger via den internasjonale kommersielle bankverdenen for å finansiere de forskjellige strategiene for utvikling, inklusivt en del overklassers korrupte regimer.

Denne låneboomen varte frem til 1982 da Mexico gjorde det klart at de ikke lenger var i stand til å betale renter og avdrag på gjelden sin. De kommersielle bankene stoppet alle utbetalinger, og u-landene ble tvunget til å henvende seg til Verdensbanken og IMF for å låne penger. Det var de nødt til, dels for å finansiere sine store importbehov, dels for å kunne tilbakebetale gjelden sin.

Det var imidlertid et stort aber: De finansielle institusjonene forlangte vidtgående endringer i låntakernes økonomiske system. Økonomien skulle rettes inn for å tilferdsstille imperialismens og de multinasjonale konsernenes ekspansjonsbehov.

Et land som ønsker å låne, skal rette seg etter IMFs og/eller Verdensbankens retningslinjer. Det dreier seg vanligvis om privatisering av all statlig virksomhet (under dekke av reduksjon av offentlige underskudd), fjerning av konkurransevridende mekanismer som for eksempel minstelønn, handelsliberalisering (også i forhold til import) samt sikring av stabil tilbakebetaling av utenlandsgjelden. Helse- og sosialvesen har vært nødt til å lide under disse diktatene. Brukerbetaling på slike ytelser har direkte vært «anbefalt» av Verdensbanken. Andre «anbefalinger» fra Bretton Woods-institusjonene har fastholdt u-landene som produsenter av råvarer til eksport til og til bearbeidelse i i-landene, og har slik vært direkte årsak til nedleggelser av lokal videreforedlingsindustri. Følsomheten overfor fall i råvarepriser er i mange land så stor at det fullstendig avgjør landets økonomiske, og dermed politiske, utvikling.

IMF og Verdensbanken går naturligvis ikke ut til offentligheten og forteller at deres funksjon er å ivareta monopolenes og imperialismens interesser, at deres funksjon med andre ord er klassepolitisk. Tvert i mot har de på den ene siden en økonomisk teori som nettopp er konstruert for å ivareta disse interessene i ryggen. På den andre siden har de en forklaring som går ut på at u-landenes problemer skyldes deres feilslåtte økonomiske politikk. Ikke ett ord om kolonialisme og nykolonialisme.

Strukturtilpasningens erklærte målsetning har tvert imot vært å «integrere» klientlandene i den internasjonale økonomien, hvilket for mange, særlig afrikanske, land har betydd en opprettholdelse av den nykoloniale utbyttingen og arbeidsdelingen, og selvfølgelig et forbud mot en utviklingsstrategi basert på egne ressurser og selvforsyning. Integrasjon, markedsøkonomi, liberalisering, privatisering alt dette er rent normative begreper i Verdensbanken og IMF, det vil si mål i seg selv, som ikke settes under diskusjon.

Fra slutten av 80-tallet har det i IMF og Verdensbanken vært en erkjennelse av gjeldskrisens omfang. De fleste gjeldsrammede land kan rett og slett ikke betale det de skylder. Derfor har det de siste årene blitt iverksatt programmer for å redusere gjelden i utvalgte land i særlig kritiske situasjoner. På dette området ser man igjen at det ikke er noen sammenheng mellom innsats, gjeldsreduksjoner og landenes problemer sett fra lokal (elite)synsvinkel.

Gjeldsreduksjon, gjeldsomlegging og akutte økonomiske transfusjoner er reservert strategisk viktige land og har til formål å regulere og «holde lokket på» krisene så de ikke koker over, både hva gjeldsproblemer og de mer generelle kapitalistiske krisene angår. Det så man i Mexico i 1995 og Sør-Korea i 1997/98 hvor IMF særlig i samarbeid med USA trådte til med rekordstore inngrep for å forhindre sammenbrudd. Mindre viktige land, særlig i Afrika, der USA først nylig har begynt å få fotfeste i enkelte land, kan bryte sammen på alle bauger og kanter uten at IMF finner det nødvendig å gjøre en innsats.

De strategiske interessene er naturligvis ikke begrenset til det markedsmessige. Både Mexico og Sør-Korea er viktige brikker i USAs hegemoni- og sikkerhetsinteresser, på samme måte som for eksempel et mangeårig klientland som Filippinene både før og etter Marcos-diktaturet er av stor viktighet for USAs militære herredømme i Sørøst-Asia. Det er likevel sikkert at den kapitalistiske verdensøkonomien trues av gjentatte kriser , som den seneste valutakrise i Sørøst-Asia er et eksempel på og at IMF som den akutte redningstjenesten er utpekt til å holde orden på.

IMFs håndtering av uroligheter

I skrivende stund er verdens fjerde største land, Indonesia (200 millioner innbyggere) preget av voldsomme, folkelige oppstander og uroligheter. Indonesia er rammet av valutakrisen i Sørøst-Asia, hvilket har ført til såvel hyperinflasjon som konkurser og oppsigelser. I begynnelsen av inneværende år gikk landets regjering inn på en kjempemessig IMF-lånepakke (300 milliarder kroner), som inneholder diktater om skatteøkninger, offentlige besparinger og bankliberalisering.

IMF-kuren har forverret den på forhånd spente situasjonen til bristepunktet. Desperate, fattige folkemasser har overalt gjort opprør, plyndret butikker og søkt til de store byene i håp om arbeid. Regjeringens svar på dette har vært å utskrive store politistyrker rundt byene. Disse har ordre om å holde de fattige flyktningene ute og «om nødvendig» skyte mot dem.

Den gamle USA-støttede tyrann, president Suharto, har forsøkt å redde restene ved å legge frem planer om en fastkurspolitikk for den indonesiske valuta, rupiah, i forhold til den amerikanske dollaren Dette har fått IMF til å true med å ikke utbetale de lovede låneratene. En fastkurspolitikk forutsetter enten en sterk økonomi eller og her kommer det kriminelle statlige stabiliseringsinngrep i økonomien. IMF vil la rupiahen flyte som et ledd i markedsåpningsstrategien. Her vikes det ikke en tomme fra prinsippene, om det så betyr kaos i Indonesia som følge av inflasjonen.

I forhold til det strategisk mer sentrale Sør-Korea har IMF i det siste briljert med å omgå de rammene organisasjonen normalt har lagt for økonomiske transfusjoner. I begynnelsen av desember 1997 bevilget IMF en lånepakke med tilhørende betingelser til det tidligere økonomisk relativt stabile Sør-Korea på 57 milliarder dollar; verdens største lån i sitt slag.

Kort tid etter viste det seg at det valutakriserammede Sør-Koreas utenlandsgjeld var langt, langt større enn først antatt, og et nytt sammenbrudd truet, på tross av den enorme lånepakken. IMF valgte da å omgå den normale prosedyren med utbetaling i faste rater og fremskyndet utbetalingen av 10 milliarder dollar samt økte lånepakken og medvirket til at de utenlandske kreditorene utsatte fristen på tilbakebetaling av gjeld. Hadde det dreid seg om et mindre viktig land i en mindre faretruende situasjon, ville IMF ha stoppet alle utbetalinger, ettersom klientene ikke ville ha vært i stand til å oppfylle betingelsene.

Overfor Sør-Korea har IMF diktert den sedvanlige liberaliseringskuren, til tross for at Sør-Koreas økonomi er bygget opp rundt en spesiell struktur med tett sammensmelting av de store familieeide konsernene, chaebols, med bankvesenet og staten på en spesielt sammensatt og aldeles ikke-liberal måte, med mange transaksjoner uten bokføring. Kuren kan godt bety et sammenbrudd for grunnstammen i den sør-koreanske kapitalismen, advarer borgerlige økonomiske eksperter.

I dette tilfellet ser man et eksempel på de økonomiske supermaktenes, særlig USAs, vilje til å satse på inntrengen i klientstaten med dens stabilitet som risikoinnsats. Eksemplet er betegnende for imperialismens økonomiske strategi. Felles for alle IMF-diktater er at de dels åpner markedene for utenlandske investorer, dels hindrer klientstatene fra å subsidiere egne eksportvarer.

Også andre steder på kloden kan man hele tiden finne aktuelle eksempler på konflikter hvor Bretton Woods-institusjonene ikke makter å skjule sin avgjørende rolle.

I Zimbabwe er det folkelig oppstand mot den økonomiske hestekuren, diktert av IMF, som har sendt tusener på gata og forverret levevilkårene.

I Russland fikk Jeltsin etter mye om og men 4. mars godkjent finansloven for 1998 i parlamentet. Det er en finanslov som er nøye tilpasset IMFs krav, i det IMF har lovet Russland en lånepakke på 9,2 milliarder dollar og diktert betingelsene deretter.

I Sør-Afrika har regjeringa bøyd seg for de politiske konjunkturene og iverksatt en økonomisk liberaliseringsplan, som for en gangs skyld ikke stammer fra IMF eller Verdensbanken, men som følger IMF-doktrinen fullt ut med henblikk på å trekke investeringer til landet. Planen, som IMF for øvrig har kritisert for ikke å være vidtgående nok, har ført til omfattende protester i den sørafrikanske arbeiderklassen og fra det sørafrikanske LO, Cosatu.

Den globale sartheten

Skal noe sammenfattes i forhold til IMF og Verdensbanken her i begynnelsen av 1998, er det at IMFs rolle som imperialismens økonomiske brannvesen fremtrer markant for iakttakeren. To ganger etter hverandre, Mexico i 1995 og Sør-Korea i 1997/98, har IMF satt rekord i omfanget av lånepakkene til kriserammede strategiske land, begge særlig i forhold til USA, men også i forhold til den internasjonale kapitalistiske økonomien. Hvis ikke disse inngrepene var blitt gjennomført, kunne såvel Mexico som Sør-Korea ha utløst skred på de sarte high-tech-børsene verden rundt.

En annen sammenfatning er at vi kan konstantere at Verdensbankens og IMFs rolle som felleskapitalistiske instrumenter for tvangsinnordning av de underutviklede landene er økt bare i kraft av sovjetblokkens fall og tilførselen av nye klientstater. I denne offensive situasjonen har imidlertid problemene for Bretton Woods-institusjonene vist seg i ivaretagelsen av disse oppgavene. Flere ganger har den økonomiske kjelen vært nær ved å koke over fordi den utskrevne økonomiske kuren har vært designet på monopolkapitalens premisser.

Til slutt avslører IMFs og Verdensbankens nåværende arbeid kapitalismens allmenne krise på utmerket vis. De ovenfor nevnte risikosatsingene beror på monopolkapitalens påtrengende behov for ekspansjon. De enorme beløpene det sjongleres med i lånepakkene, har ingen størrelsesmessig jevnbyrdighet tidligere i historien. Nærmest kommer USAs Marshall-plan for Vest-Europa etter 2. verdenskrig, som i kraft av nasjonal felleskapitalistisk oppbygging av markeder bidro til fremveksten av USAs økonomiske, politiske og militær supermaktsstatus.

Med de endrede styrkeforholdene imperialistmaktene imellom – USA, EU og Japan – kan det godt tenkes at det blant disse før eller senere oppstår viktige strider i de økonomisk samordnende institusjonene, herunder Bretton Woods-institusjonene. En eventuell lammelse av IMF som følge av denne typen stridigheter, kan få interessante følger, når det uunngåelig bernner på nytt i Mexico eller Sør-Korea.

av Rolv Rynning Hanssen

Når SND presenterer seg, understreker de sterkt at det er reint forretningsmessige vurderinger som ligger til grunn. Kravene om avkastning skjer etter de samme prinsipper som private investorer følger.

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) ble oppretta i 1992. SND var en sammenslåing av mange ulike støtteordninger. Distriktenes Utbyggingsfond (DU), Industrifondet, Småbedriftsfondet og Industribanken. Seinere er også Statens Fiskarbank opptatt i SND. Hver av disse hadde ulike formål, men av disse var det bare DU som var direkte innretta på distriktspolitiske mål. Flere tilskuddsordninger som for eksempel de norske investeringsfondene for Nordvest-Russland og Øst-Europa, er langt til SND.

Målsettinga var «å omorganisere og forenkle det næringsretta virkemiddelapparatet». Forslaget fra Energi- og industrikomiteen var at formålsparagrafen skulle være «å fremme samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling». Stortinget omgjorde formålsparagrafen til å skulle «fremme en bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling». På denne måte ble det allerede fra starten gitt et klart signal om at dette ikke skulle være en støtteordning tufta på reine samfunnspolitiske mål, men at det først og fremst skulle være en ordning for å støtte opp om lønnsomme bedrifter.

SND skal fremme tiltak som vil gi varig og lønnsom sysselsetting i distrikter med særlig sysselsettingsvansker eller svakt utbygd næringsliv, som det heter. Omorganiseringen av de tidligere støtteordningene inn i SNDs tilskuddsordninger kan sees på som en EU-tilpasning. Tilskuddsordningene er meldt til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) i henhold til statsstøtteregelverket i EØS-avtalen. ESA foreslo en del endringer i ordningene, noe som er blitt gjort. Risikolåneordningene og ulike garantiordninger ble ikke krevd endret av ESA.

Hvorfor befatte seg med SND

Jeg skal ikke her forsøke å lage en fullstendig analyse av SND. Det kreves det mye mer plass til da SND er så altomfattende og viktig på mange områder i norsk politikk. I Stortingsmelding nr 51, 1996/97 har en evaluering av SND fra 1992 til 1996. Evalueringen er foretatt av Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning (SNF) etter at selve evalueringen var lagt ut på anbud! I følge SNF er det ikke grunnlag for å foreslå omfattende endringer av SND.

Bakgrunnen for at jeg har tatt opp spørsmålet, er med direkte bakgrunn i arbeidet i Norsk Kommuneforbunds sentrale yrkesfaglige råd for kollektivtrafikken. Situasjonen i denne bransjen var preget av innføring av konkurranse (endring av samferdselsloven i 1991) og at flere selskaper posisjonerte seg, kjøpte opp konkurrenter og vokste i raskt tempo. Det selskapet som vokste raskest var Norgesbuss Invest. Hvem sto bak denne stigende stjernen innen norsk persontransport? Det var først og fremst selskaper i Orklagruppen som eide ¼ , men som nest største eier sto faktisk staten gjennom SND. Mer enn 18% av aksjene har SND tatt hånd om i det Dagens Næringsliv (7. februar 1997) kaller landets mest oppkjøpshissige busskonsern. På mange måter følte vi fra de kommunale busselskapene at SND var den største trusselen mot våre lønns- og arbeidsvilkår. Disse var under stadig press ved at offentlig selskaper ble vurdert solgt til private som i Oslo, eller selskapene ble tilmeldt NHO som i Trondheim.

SND er innretta på privat virksomhet

En av SNDs vedtatte formål er å medvirke til omstilling av norsk næringsliv i hele landet. Da SND ble stifta var mesteparten av dets virksomhet videreføring av gamle ordninger. Men noe var nyskapning. En ting er at SND nå går inn på eiersida med risikokapital. Dette skjer i den nye egenkapitaldivisjonen til SND. Dette skjer både i form av aksjer og lån. SNDs virkemidler kan brukes i alle bransjer unntatt forsikring, finans, rederi, olje/gassutvinning og offentlig forvaltning eller offentlig forretningsdrift. Fondet skal ikke engasjere seg i virksomheter som mottar offentlig driftsstøtte, men kan gå inn i virksomheter som har det offentlige som marked for sine varer og tjenester.

Dermed var det mulig for SND å gå inn i Norgesbuss Invest som er et selskap som ikke mottar offentlig driftsstøtte, men som eier selskap som mottar driftsstøtte.

Egenkapitaldivisjonen – rollen som storkapitalist

I Stortingsmelding 51, 1996-97 heter det om egenkapitalordningen:

«Begrunnelsen var blant annet at egenkapital i mange nyetableringsprosjekter kan være et mer egnet virkemiddel enn lånefinansiering (…)
Ordningen nyttes fortrinnsvis i små og mellomstore selskap (…)
Vedtak om investeringer og utøvelse av aktivt eierskap medfører at ordningen er et virkemiddel som kan fremme strukturrasjonaliseringer i bransjer og øke deres konkurransekraft.»

Jeg mener at SND med sin sentrale eierrolle i Norgesbuss Invest er i ferd med å sette fart i en brutal strukturendring i bussnæringen, og framskynder anbud, større enheter, sentrale innkjøp og nedleggelser av arbeidsplasser. Store enheter oppstår fordi man har funnet et nytt marked man kan tjene penger på, og man kan ikke oppnå fortjeneste uten at store deler av markedet legges ut på anbud slik at det kan erobres.

Norgesbuss Invest forsøker å kjøpe Pan i Bergen (indirekte anslag mot Bergen Sporveier), har kjøpt Bærumsbuss, Farmand Tønsberg, Molde Bilruter, Oslo/Follo og Mjøsbuss Lillehammer, Mjøsbuss Gjøvik og Mjøsbuss Hamar (de siste tre kjøpt fra Swebus).

Norgesbuss Invest har brukt over ½ milliard på kjøp av bussaksjer.

SND – part i en av maktblokkene

Egenkapitaltilskudd er vesentlig for å vokse og være i stand til å kjøpe andre selskap.

Det er direkte konkurranse mellom våre sju kommunale kollektivselskap og Norgesbuss Invest sine selskap, det er hele tida et hardt press på fylkene for å ta i bruk anbud.

Private selskap vil ha konkurransefordeler med statlig investeringsmidler. Offentlige selskap (som alle er aksjeselskap) har prøvd å gå sammen i allianser for å få nok kapital til å henge med i oppkjøpskarusellen som herjer landet. Det har ført til flere diskusjoner blant våre tillitsvalgte om vi skal delta i strategiske allianser eller ikke, men konklusjonen er uansett at de offentlige selskapene ikke har lykkes i å delta for fullt i oppkjøpsracet.

Målsettingen var å gjøre næringer/bransjer mer konkurransedyktig – overfor utlandet – ikke å gå inn og skape konkurransevridning innad i norske bransjer. Riktignok hevder SND at de i tilfellet med oppkjøp rundt Mjøsa sørget for at det skotske selskapet Stage Coach trakk seg ut av Norge, og har rett. Men samtidig står SND som en statlig alliansepartner for de private busselskapene i forsøket på å erobre de kommunale.

Upartiskhet?

SND bør vokte seg vel for å komme i en eierposisjon som gjør at de tar parti med en av maktblokkene i en næring som står foran store oppgaver framover, anbud eller ikke. For her er det ikke støtte til små- og mellomstore bedrifter det er snakk om. I dette tilfellet er det et engasjement i ei gruppe med 20 selskaper, en omsetning på 2 milliarder og 3750 ansatte (tall fra Norgesbuss sine internettsider).

Stortingsmelding 51 problematiserer SNDs rolle og reiser spørsmålet om habilitet knytta til at SND kan gå inn både på eiersida i en bedrift, samtidig som fondet har til behandling søknader om støtte til bedriften og til konkurrenter. Vi tviler på, selv om stortingsmeldingen slår fast at misbruk ikke har forekommet, at en søknad fra andre i bussnæringen kan forvente en uhildet behandling av søknad om støtte. I alle tilfelle vil andre bedrifter utøve en streng selvsensur i frykt for å få konkurrenten for mye opp i de indre økonomiske forhold.

SND er ikke en ren støtteordning

Det er krav til utbyttebetaling til staten som tilsvarer risikofri rente. Det stilles et knallhardt krav til avkastning når det gjelder småbedrifter som sliter hardt i distriktene. Når SND presenterer seg, understreker de sterkt at det er reint forretningsmessige vurderinger som ligger til grunn. Avkastningskravene skjer etter de samme prinsipper som private investorer. Når NKFs råd for kollektivtransporten inviterte direktøren for SNDs egenkapitaldivisjon til sitt møte, fortalte han at årlig avkastning er nå i snitt på 12,7% av investert kapital.

Videre understreker man at det er et aktivt eierskap, man krever styrerepresentasjon og en enighet om strategier og forretningsplaner. Her kommer ofte krav til omorganisering og strukturendringer – som da på normalt språk vil si oppsigelser og nedleggelse av ulønnsom virksomhet.

Dette tilsier i seg sjøl at SND ikke er blitt annet enn en hvilken som helst privat finansinstitusjon. Fra å legge vekt på særlig det distriktspolitiske, har nå støtteordningene blitt til låne- og eierskapsordninger som legger vekt på det bedriftsøkonomiske. Fra å legge vekt på å motarbeide de negative distriktspolitiske virkningene av et kapitalistisk samfunn, vurderes bare virksomheter som kan overleve i et kapitalistisk marked som interessante. Hovedmålet i stortingsmelding. 51 når det gjelder distriktspolitikk, er å utvikle konkurransedyktige bedrifter, samtidig som det er mulig å gå noe lenger i svært spredtbygde strøk.

Framtidig statlig satsing på privat helse- og omsorg?

SND får foreløpig ikke mulighet til å investere i helsesektoren, men ifølge SNDs ledelse er dette et ønske. Da vil private sykehus/sykehjem konkurrere mot kommunale med statlig støtte.

Man sier det selv i 1997 i rapporten Helse- og omsorgstjenester. Utviklingstrekk og forretningsmessige muligheter: «I 1994 gjennomførte SND en perspektivanalyse av tjenesteytende næringer. Denne anbefalte at fondet utviklet mer systematisk kunnskap om den tjenesteytende sektor for å kunne betjene sektoren og oppgrader SNDs engasjement overfor den. Rapporten anbefalte at det ble utarbeidet utdypende bransjeanalyser for flere delområder, herunder helse- og velferdstjenester, der det syntes å foreligge interessante, uutviklede markedsmuligheter.»

Konklusjonen i rapporten er at det med dagens politikk verken er behov eller rom for næringsutvikling i offentlig regi (SND) innen kjernetjenester som er rettighetsbaserte fordi etterspørsel og tilbud er så sterkt politisk styrt. Men dette forbeholdet for rettighetsbaserte kjernetjenester gjelder kun pasientbehandling utført av helsepersonell., og ikke støttetjenester som catering, renhold, transport mm.

Deretter slås det fast at næringsutvikling i offentlig regi (SND-støtte) kan være aktuelt innenfor andre, ikke rettighetsbaserte, helsetjenester så lenge det ikke går på tvers av gjeldende retningslinjer. Her nevnes tannhelse, veterinærtjenester, alternativ medisin og forebygging. I tillegg er det aktuelt innen omsorgstjenester og andre former for personlig tjenesteyting. Dette er et område hvor etterspørselsveksten skaper både behov for alternative finansieringsformer og behov for høyere produktivitet og servicekvalitet.

Ikke bare søpla på anbud

Nylig gjennomførte NKF en politisk streik mot oppsigelsene på Miljøtransport i Oslo. De ansatte ble lagt ut på anbud! Men det er ikke nok. I rapporten sier SND at «i tillegg til en forventet effektiviseringsgevinst på minst 10-20% ved bruk av private leverandører, antas konkurranseutsetting å gi en effektivisering i det offentlige fordi selve konkurransesituasjonen virker skjerpende».

Hva betyr egentlig næringsutvikling i offentlig regi, altså i SND-regi? For det første kan ikke SND gå inn i offentlig virksomhet eller forvaltning som tidligere nevnt. Det betyr at deres næringsutvikling må konsentreres til private selskap. For det andre må da det etableres en konkurranse på det aktuelle markedet, innføres anbud.

Det betyr at for å få til en slik næringsutvikling, må det til en privatisering og SND må inn med egenkapital eller andre næringstiltak for å skape private bedrifter som kan utkonkurrere de offentlige på helse- og omsorgsmarkedet.

Jeg mener det er god grunn til en stor grad av skepsis til SND. Det virker som om man først og fremst gjør seg til talsmann for kommersialismen, konkurransen. SND skal være smøring i en litt for treg privatiseringsprosess. Det er verdt å merke seg hva de skriver om privatisering av omsorgstjenester: «Selv om det også finnes felles utviklingstrekk og problemstillinger på dette nivå, gjelder hvert vedtak kun for en enkelt kommune. Dette gir lavere synlighet i den nasjonale debatt i media og i politikk, slik at pragmatismen får større spillerom. Etter hvert som konkurranseutsettingen tiltar, øker den ideologisk pregede debatten igjen, med Kommuneforbundet og andre arbeidstaker organisasjoner som sentrale pådrivere». Her er sannelig motstanderen definert, så la oss ta en grundig titt på SND i egne fylker og kommuner.

Er offentlig arbeidsplasser annenrangs?

På NKFs omstillingskonferanse på Sørmarka høsten 1997 innledet Cato Kjølstad fra SND om omstilling i kommunesektoren og tok spesielt utgangspunkt i et av sine prosjekter: Indre Salten. Indre Salten er et av 20 omstillingsområder i Norge. Han fortalte om stiftelsen av Indre Salten Vekst AS som er eid 50% av de tre kommunene i området og 50% av det private næringslivet i kommunene. Formålet med aksjeselskapet var å initiere kompetanseutvikling og tilpassing og effektivisering av offentlig sektor.

Hoveddebatten ble imidlertid en diskusjon om SNDs politiske rolle, blant annet risikovurderingene som ligger bak SNDs satsing. Det ble også stilt spørsmål ved SNDs rolle som privatiseringspådriver og det ble vist til Salten Vask og Rens som med 600.000 kroner investert fra SND, kunne utkonkurrere det fylkeskommunale vaskeriet.

Hvorfor betale 600.000 for å flytte arbeidsplasser fra offentlig til privat virksomhet? Når resultatet kanskje bare er at man får en ny arbeidsgiver og ny tariffavtale. Er det som er tilpassing og effektivisering av offentlig sektor?

Tilsløring av distriktspolitikken

Sammenslåinga til SND har ført til en tilsløring av distriktspolitikken og at det faktisk ser ut til å bli vanskeligere for distriktsbedrifter å få støtte på landsomfattende ordninger. De store kravene til avkastning viser at SND ikke er blitt annet enn en hvilken som helst privat finansinstitusjon. Fra å legge vekt på særlig det distriktspolitiske, har nå støtteordningene blitt til låne- og eierskapsordninger som legger vekt på det bedriftsøkonomiske. Fra å legge vekt på å motarbeide de negative distriktspolitiske virkningene av et kapitalistisk samfunn, vurderes bare virksomheter som kan overleve i et kapitalistisk marked som interessante.

Samtidig er det viktig at 75% av midlene som har gått til bedrifter som nyetablerer seg i kommunene, er gått til bedrifter som ikke eksisterer lenger. Der man har satset på lokale bedrifter, så har kun 22% gått til bedrifter som ikke lenger eksisterer. Det er på tide å avskaffe myten om at SND er et distriktspolitisk instrument i særlig grad. Der hvor det ikke er direkte videreføring av DU, distriktsutviklingstilskudd mv., er det stort sett pressområdene som får støtte, lån og garantier. Av utviklingstilskuddene gikk 62% til områder utenfor de vanlige tiltakssonene. Dvs. de gikk til områdene rundt Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand, Oslo, Akershus og Vestfold.

Politisk styrt

På mange områder kan vi oppleve SND som en egen stat i staten, som på eget initiativ fremmer konkurranse, anbud og privatisering. Det er imidlertid riktig som SNDs direktør sier i forordet til rapporten om helse- og omsorgstjenestene: «SNDs virksomhet vil under enhver omstendighet og til enhver tid ligge innenfor de retningslinjer som overordnede politiske myndigheter trekker opp».

Til syvende og sist er det et politisk spørsmål, ønsker man politisk å la SND drive sitt press for konkurranse og konkurransevridning til det privates fordel, eller ønsker man noe annet. Ansvaret ligger på styresmaktene, men SND er og blir en pådriver.

av Roy Krøvel

De fattige Zapatistbøndene vil ikke bare revolusjonere Mexico, de vil også revolusjonere revolusjonen. Det sies at Zapatistoppstanden er den første postmoderne revolusjon. Men mer enn «virtuell krigføring» og «propagandagerilja», handler det om handfaste og jordnære ting som bønder, jord, fattigdom og demokrati.

Zapatistene bryter med den latinamerikanske «foco-tradisjonen» som gjerne ser bøndene som objekt for frigjøring. Hos Zapatistene er det bøndene som er subjektet. De skal ikke bare frigjøres. De har makta.

Den 1. januar 1994 kom hundrevis av mayaindianere ned fra fjellene og inn fra jungelen. Væpnet med maskingeværer og macheter tok de kontrollen over fire mexikanske småbyer i delstaten Chiapas helt sør i landet. Kampene varte ikke lenge. Etter et par dager og drøyt 100 drepte, forsvant geriljasoldatene tilbake inn i skogene og opp i fjellene, men før de kom så langt, hadde de holdt pressekonferanser og sendt ut kommunikeer. De kalte seg Zapatister etter den gamle revolusjonshelten Emiliano Zapata, og ville frigjøre de undertrykte i Chiapas. De oppfordret andre til å reise seg, og sammen skulle de «marsjere mot Mexico By».

De første kommunikeene hadde en umiskjennelig revolusjonær klang, og det var flere enn den mexikanske regjeringen som trakk paralleller til kubansk-inspirerte geriljarørsler ellers i Latin-Amerika.

Men Zapatistene mente aldri at de skulle «ta makta» i Mexico By. De planla ikke å marsjere mot hovedstaden – som utvilsomt bare ville ha vært et kollektivt selvmord. De ønsket at andre også skulle gjøre opprør, men så ikke på seg selv som ledere for en nasjonal oppstand. I beste fall kunne de bli en viktig del i en bred front mot det korrupte regimet som har sittet ved makta i mer enn 60 år.

Etter hvert som nye kommunikeer kom fra opprørerne i Chiapas, begynte den tradisjonelle venstresida å bli forvirret: Zapatistene snakket ikke om revolusjonens fortropper, om partiet eller om proletariatets diktatur. Dette var noe annet. Hva? I Mexico er det ingen revolusjonær situasjon, sa geriljaleder Marcos, og Zapatistene ønsker minst av alt å være ledere av en revolusjonære bevegelse. For å få et visst grep om det Zapatistene i Chiapas prøver å gjøre, er det nødvendig å studere mexicansk geriljahistorie, se litt på de to latinamerikanske geriljabølgene og kikke litt på den spesielle økonomiske situasjonen som folk flest lever under i Mexico.

Det revolusjonære Mexico

Helt siden den mexikanske revolusjonen (1910-1920) har ordet revolusjonær hatt en spesiell klang i Mexico. Det styrende partiet heter til og med «Det institusjonelle revolusjonære partiet» (PRI). Partiet til ordfører Cardenas, som vant valget i Mexico By i 1997, heter «Det demokratiske revolusjonære partiet». Emiliano Zapata var indianeren og bondelederen som førte titusenvis av bønder i kamp mot de reaksjonære kreftene, og som feiret store triumfer før han ble drept i et forrædersk bakholdsangrep i 1919. Zapatas revolusjon var en annen enn bolsjevikenes i Russland. Zapata sto for en anarkistisk lignende utgave som ikke primært søkte politisk makt og herredømme, og som bygde på bøndenes eget krav om jord og rettferdighet. Denne tradisjonen er fortsatt levende i Mexico.

Revolusjonen førte med seg ganske omfattende jordreformer. Særlig på 1930-tallet fikk mange jordløse bønder jord. Jorda tilhørte ofte landsbyfellesskapet (ejido), og bøndene dyrket og høstet sammen. Men det gikk ikke mange årene før prosessen begynte å gå den andre veien. Regjeringspartiet PRI ble stadig mindre «revolusjonært» og mer en del av det bestående – «institusjonelt». Korrupsjonen bredde seg. Snart satt de lokale stormennene på viktige poster både i PRI og i statsapparatet. De var også gjerne storbønder og sikret seg stadig mer jord på bekostning av de fattige bøndene. Særlig i Sør-Mexico minner jordfordelingen om situasjonen i Guatemala og El Salvador: Noen få, rike familier eier det meste av den dyrkbare jorda.

I Chiapas måtte stadig flere jordløse mayaindianere søke inn i Lacandon- jungelen og sette i gang med nyrydning der. Men jorda var mager og fattigdommen stor. Naturligvis kunne ikke reverseringen av revolusjonen skje uten motstand. På seksti- og syttitallet dukket det opp hundrevis av folkelige bevegelser som arbeidet mot denne utviklingen. Flere geriljabevegelser så også dagens lys – særlig etter at PRI-regjeringen knuste studentopprøret i 1968, og tok livet av flere hundre aktivister. Men å studere disse opprørsforsøkene er et deprimerende foretak. Uten unntak ble de rullet opp og knust. La oss raskt se på de viktigste.

Liga Communista

ACNR tok til våpen i 1968. 4 år senere var gruppa oppløst, lederen død og de fleste av de 70 medlemmene satt i fengsel. Comandos Armados del Pueblo dukket opp rundt 1970, men i 1971 satt alle de 15 sentrale medlemmene i fengsel. Den revolusjonære studentfronten (FER) ble dannet i 1969 i Guadalajara og besto av minst 150 geriljasoldater. Senere gikk de inn i Liga Comunista 23 de Septiembre. «Den urbane Zapatistfronten» gikk i oppløsning i 1972 etter at politiet hadde tatt de fleste av aktivistene. Ei anna gruppe, FANR, sluttet seg også til Liga Comunista 23 de Septiembre. Fuerzas Armada de Liberacion kom aldri så langt. De gikk i oppløsning i 1977 etter at de fleste av de vel 40 geriljasoldatene var fengslet. Fuerzas de Liberacion Nacional (FLN) har spesiell betydning for oss. De ble dannet i 1969 og hadde på det meste 130 geriljasoldater. De opererte flere steder i landet, men en koordinert politiaksjon førte i 1974 til at FLN gikk mer eller mindre i oppløsning. Det var restene av FLN som i 1981 stiftet EZLN-bevegelsen som i 1994 skulle bli kjent som «Zapatistene». Ei mindre gruppe, FRAP, ble knust i 1977. Da var de fleste medlemmene enten drept eller dømt til lange fengselsstraffer. På samme måte gikk det med Grupo Comunista de Chihuahua. Mange grupper gikk i 1973 sammen i Liga Comunista 23 de Septiembre som aksjonerte i mer enn 20 ulike delstater, og hadde mer enn 400 geriljasoldater i sine rekker. De gikk i oppløsning i 1983.

Lista er mye lengre, men vi har bare plass til to grupper til: Partido Revolucionaria Obrero Clandestino del Pueblo og Partido de los Pobres. Begge dukket opp på slutten av 1960-tallet og var aktive til slutten av 1970-tallet. Senere gikk de begge inn i Ejercito Popular Revolucionario (EPR) som gjorde sin spektakulære entré i 1996.

Vi kan altså gjøre to interessante observasjoner. For det første ser vi at både Zapatistene og EPR (som har sin base i Guerrero) har røtter langt tilbake i tid. For det andre: Så godt som alle geriljabevegelsene ble fullstendig utryddet. Mange geriljasoldater ble drept, flere ble fengslet og noen trakk seg resignerte tilbake. Årsakene er mange, men vi kan få visse ideer dersom vi studerer de enkelte gruppene og medlemmene i detalj. Så godt som alle geriljasoldatene kom fra middelklassen. 90% var studenter da de sluttet seg til opprørerne. Under fem prosent av alle opprørerne var bønder og bare et par prosent tilhørte arbeiderklassen. De tidlige gruppene besto altså vanligvis av relativt «velstående» studenter som dro fra universitetene i byene og ut på landsbygda for «å frigjøre» de undertrykte bøndene og arbeiderne. Motivene var de beste, men viljen var større enn evnen. Langvarig geriljakrig krever god kjennskap til terrenget, evne til å overleve i fjellene og i skogene, og et godt kontaktnett blant lokalbefolkningen. Idealisme er ikke nok. Også de tidlige Zapatistene i FLN fikk lære det på den harde måten.

Los comandantes

Zapatistene i Chiapas er radikalt annerledes: De styres av en undergrunnskomite der medlemmene er valgt av bøndene i landsbyene. Medlemmene i rådet er ikke geriljasoldater, men har likevel tittelen «comandante». Det er «los comandantes» som har den endelige makta over geriljahæren. Geriljahæren er dermed under sivil kontroll. Valgene i landsbyene foregår på tradisjonelt vis. Alle voksne over tolv år samler seg på en møteplass sentralt i landsbyen der de aktuelle sakene legges fram. Så velges representanter eller det stemmes over forslagene som er lagt fram.

Slik er Zapatistene mindre en tradisjonell geriljahær og mer en slags hær betalt og styrt av det sivile samfunnet i baseområdene. Det er fundamentalt forskjellig fra de tidlige mexikanske geriljaeksperimentene. Og det er helt forskjellig fra opprørene på Cuba, i Nicaragua, i El Salvador og i Guatemala.

Et eksempel: Da den mexikanske hæren rykte inn i baseområdene på jakt etter Marcos og andre geriljaledere i 1995, bestemte kommandantene at geriljasoldatene skulle trekke seg tilbake. Subcomandante («underkomandant») Marcos skrev et brev til avisene der han forklarte situasjonen. Han klaget over at «hvis de fortsatte å trekke seg tilbake», så ville de snart støte på et skilt som sa «den peruansk-bolivianske grensen». Han fortalte at han hadde møtt sin gamle venn, billa Durito, mens han vandret gjennom jungelen (Durito er en figur som Marcos ofte bruker i fortellingene sine). Durito anklaget Marcos – «Du flyktet!». I dialogen med Durito prøver Marcos å forklare forskjellen på «flukt» og «strategisk retrett». Med et smil om munnen lar geriljasoldat Marcos folk forstå at han ikke liker ordrene han får, men at han aksepterer dem. Geriljasoldatene trakk seg tilbake og det kom ikke til trefninger med de framrykkende mexikanske soldatene.

Makta ligger altså hos comandante Ramona og de andre i undergrunnskomiteen. I 1997 var jeg så heldig å få oppleve Ramona på to møter i Mexico By – dit hun var sendt for å få medisinsk behandling. Hun er ei skjør og knøttlita kvinne med lys stemme som snakker en syngende og rytmisk maya-dialekt. Hun er så langt fra en Daniel Ortega eller en Fidel Castro som en kan tenke seg. Marcos, derimot, som jeg traff flere ganger i 1994, er utstyrt med mange av de typiske kjennetegnene på en latinamerikansk revolusjonær. Han er både intellektuell og myteskapende.

Maoisme – fidelisme

Det er fort gjort å overdrive den militære slagstyrken til Zapatistene. Allerede de første dagene av krigen inntok de fire mindre byer. Det tok sandinistene i Nicaragua et tiår før de kom så langt. URNG i Guatemala var aldri i stand til noe lignende. Slike sammenligninger er farlige – for de overser Zapatistenes beste våpen de første dagene av krigen: Overraskelsen. Det var overraskelsen som gjorde dem i stand til å ta småbyene. Likevel er det klart at Zapatistene har en sterk folkelig base. De har mange og godt organiserte støttespillere. Det er ikke lett å anslå hvor mange som tilhører Zapatistenes base. Mange bor utenfor det området rundt Lacandon-jungelen som vanligvis regnes som kjerneområdet. Og noen landsbyer er delte mellom Zapatister og regjeringstilhengere. Men sannsynligvis tilhører i underkant av 100 tusen mennesker grunnfjellet hos Zapatistene. På det meste, som den 1. januar 1994, kan de mobilisere noen tusen geriljasoldater – medregnet den dårlig bevæpna militsen.

Våpnene er ofte dårlige og Zapatistene mangler tungt skyts. På alle måter minner de mest om en geriljahær, men strukturen, den nære tilknytningen til landsbyene i baseområdet og den sivile strukturen, gjør at de helst kaller seg «hær». Likevel er det nyttig å sammenligne dem med andre geriljabevegelser.

De fleste latinamerikanske geriljabevegelser har sine strategiske røtter i enten maoismen eller i «fidelismen». Che Guevara ble mistenkt av de sovjetiske rådgiverne på Kuba for å være maoist. Men selv om Che Guevara var for radikal for russerne, hadde han andre visjoner for geriljakrigen enn Mao. For mens Mao la stor vekt på den politiske organiseringen og den lange, tålmodige oppbyggingen, hadde Che stor tro på den rent militære organiseringen.

Kanskje var det den relativt «lette» seieren over Batistas styrker på Kuba som ga næring til denne optimismen? Forfatteren John Ellis hevder at: «I ethvert annet land i Latin Amerika, eller på Kuba tidligere i århundret, ville Castros styrker ha blitt utslettet med foraktelig letthet. Seieren over Batista ble sett i et litt for ærerikt lys. Kanskje ikke så rart.»

I den første optimismen etter seieren på Kuba, skreiv Che ei «lærebok» om geriljakrigføring. Der heter det rett og slett: «Det er ikke nødvendig å vente til at alle forholdene for å lage revolusjon er til stede. Ei kjerne av opprørere kan skape dem.»

Regis Debray gikk et skritt videre og utviklet en ny geriljastrategi. Han lanserte ideen om en «foco» – en liten geriljastyrke som sto på utsiden av «folket», og som konsentrerte seg om de rent militære oppgavene: «Ved å begrense seg til oppgaver som å beskytte sivilbefolkningen eller passivt selvforsvar, opphører geriljagruppen å være folkets fortropper og mister det nasjonale perspektivet. Men ved å gå til angrep, katalyserer den folkets energi og forvandler focoen til en magnetisk pol for hele landet.»

De kubanske erfaringene hadde ført til en ny og spennende teori for opprøret. Mens Mao snakket om langvarig krig, møysommelig politisk arbeid og tålmodighet, kunne de karismatiske kubanerne tilby en annen og raskere vei til seieren. Og best av alt: Det var ingen grunn til å vente. Opprøret ville i seg selv skape de nødvendige forholdene for revolusjonen.

De to bølgene

Den første bølgen lot ikke vente på seg. Fra 1960 til 1970 var det som om en pyroman var på ferde i Latin-Amerika. Studenter, lærere og en og annen prest, dro til fjells eller inn i jungelen for å sette de gamle regimene i brann. Så godt som hvert eneste land i regionen opplevde et slikt opprør. Og så godt som alle opprørslederne kom fra byene, var utdannet ved universitetene, kom fra rimelig gode kår og var inspirert av den kubanske erfaringen. Kuba ga militær trening og økonomisk støtte til mange av opprørerne.

Men det gikk ikke likere med de latinamerikanske geriljabevegelsene enn det gikk i Mexico. Hundrevis av ungdommer satte livet til, og da Che Guevara falt i 1967, var det begynnelsen på slutten for den første bølgen av kubansk-inspirerte revolusjonsforsøk.

Den andre bølgen kom etter at sandinistene hadde jaget diktatoren Somoza fra Nicaragua. Nå kom optimismen tilbake og en ny generasjon geriljasoldater dro til fjells. Sandinistene var i starten støttet av Kuba, men sandinistopprøret tok nesten 20 år før det ble kronet med seier. Slik minner det mer om Maos «lange vei» enn om Ches «foco». Mye er skjedd med latinamerikanske geriljabevegelser siden Che og Debray kom med sine teorier på 1960-tallet, men fortsatt deles gjerne opprørsbevegelsene i to grupper: maoister og fidelister. I Peru, for eksempel, var MRTA (Tupac Amaru) inspirert av den kubanske revolusjonen. De legger stor vekt på propagandaeffekten av sine aksjoner. Sendero Luminoso (Lysende Sti), derimot, bryr seg langt mindre om hvordan de blir oppfattet av andre. For Lysende Sti er det den harde virkelighet som teller: Økonomi, våpen, antall geriljasoldater etc. De ble gjerne sett på som maoister.

Ikke maoister, ikke fidelister

«Det er ikke vår oppgave å lede en revolusjon», sa subcomandante Marcos da vi snakket med ham noen måneder etter oppstanden. «Men vi håper at folk har fått nok etter 60 år med PRI. Vi vil gjerne være en del av en folkelig oppstand. Vi appellerer til det sivile samfunnet om å organisere seg. Ikke la oss stå alene mot det onde regimet. I Guerrero dukket det to år senere opp en annen geriljabevegelse som ikke hadde tenkt å la Zapatistene stå alene. EPR bruker klassiske marxistiske formuleringer og avviser forhandlinger med regjeringen. For EPR fins det bare to utveier: Seier eller utslettelse.

Men mens Zapatistene har et klart definert grunnfjell i mayafolket i Chiapas, er det uklart hvem som står bak EPR. Riktignok kjenner vi til forbindelser de har med ulike bondeorganisasjoner, men ingen vet sikkert hvem EPR representerer. EPR har aksjonert i minst ti ulike delstater, men har likevel ikke hatt den veksten som mange spådde. Trolig opplever de at Che Guevara hadde rett da han sa at det ikke var mulig å gjennomføre en vellykket revolusjon i et land der det fins et slags skinn av demokrati. I Mexico har mange radikale fortsatt stor tro på at forandringer kan skje gjennom valgene.

Zapatistene i Chiapas tilhører heller ikke den maoistiske tradisjonen. Tradisjonelle maoistiske bevegelser organiserer seg gjerne rundt et parti. Elitepartiet er den drivende og førende kraften i bevegelsen. Politisk organisering og skolering er nøkkelen til militær suksess. Hos det kurdiske arbeiderpartiet, for eksempel, får bare et fåtall geriljasoldater slippe gjennom det trange nåløyet til partiet. Men selv om de fleste geriljasoldatene ikke er PKK-medlemmer, er det partiet som utnevner offiserer, og som bestemmer mål og strategi for geriljahæren. Også hos URNG i Guatemala møtte vi spesielle kadere i geriljahæren som hadde ansvaret for «utdanning» av de andre geriljasoldatene. Disse «politiske offiserene» har en helt spesiell maktposisjon.

I Zapatistenes verden er det ikke plass til slike «eliter». Der fins det ikke noe Parti. Riktignok forteller Zapatistene at de første medlemmene av EZLN kom til Lacandon-jungelen med temmelig klassiske ideer om hvordan et opprør skulle gjennomføres, men de fikk klar beskjed fra urfolket: Enten gjør vi det på vår måte, eller så blir dere kastet ut. 17 år senere er det de tradisjonelle og demokratiske strukturene i landsbyfellesskapet som kjennetegner Zapatistene. Alle forslag diskuteres på allmøter og alle beslutninger tas i fellesskap. Det går knapt an å komme lenger fra elitepartiet.

Den autoritære fella

Kanskje går det an å håpe på at Zapatistene dermed slipper å gå i den autoritære fella? Hvor mange ganger har vi ikke støttet rettferdige opprør av typen Vietnam, Nicaragua og Kuba? Og hvor mange ganger har vi ikke sett hvordan det rettferdige opprøret har blitt forvandlet til et nytt undertrykkende regime?

Opprørsbevegelsen i Guatemala opplevde på 1960-tallet at de undertrykte ikke ville la seg «frigjøre» etter læreboka. Hele avdelinger ble avvæpnet av lokale maya-indianere mens de sov, og ble overlevert til hæren. I Peru står Lysende Sti bak drap på titusenvis av mennesker – mange var radikale bondeaktivister som ikke hadde gjort noe annet enn å organisere lokale bønder. Mer skulle det ikke til for å bli sett på som en farlig konkurrent. Og det siste året har det stadig kommet nye avsløringer om hvordan FMLN i El Salvador henrettet personer de ikke likte. Den revolusjonære historia er ikke bare hyggelig lesning. Radikal demokratisering er Zapatistenes løsning på det autoritære problemet.

«Zapatistene avviser «el vanguardismo» (troen på fortroppene)», skrev det mexikanske magasinet La Giljotina nylig. Røttene til denne filosofien er å finne i lokale tradisjoner i landsbyfellesskapet. Men de går også til tenkere som Berger og Foucault. Kanskje ikke så rart – subcomandante Marcos har en fortid som universitetslærer i kommunikasjonsteori. Zapatistene prøver altså å blande Marx’ materialisme med Foucaults postmodernisme, og lokale bondetradisjoner med kravene fra det internasjonale kommunikasjonssamfunnet.

Dilemma

En grundigere drøfting av opprøret i Chiapas ville måtte inkludere en rekke andre temaer – som den religiøse volden i Chiapas, konfliktene om vann og jord, oppbyggingen av paramilitære styrker, de politiske drapene, godseierne, den politiske volden, fredsforhandlingene som blir sabotert av regjeringen, lavintensitetskrigen og narkokorrupsjonen som gjennomsyrer det mexikanske samfunnet. Men det får bli en annen gang. Her er det ikke plass nok til alt.

Likevel må vi ta oss tid til å nevne Zapatistenes store dilemma. Tradisjonelt har bevegelighet vært en geriljas fremste våpen. De slår til og forsvinner før fienden får organisert seg. Den ene uken opererer de i vest, neste uke slår de til i øst. Motstanderen vet aldri hvor og når geriljaen kommer. Men for sivilbefolkningen har denne bevegeligheten ofte kostet dyrt. Vanligvis er det de lokale bøndene som har måttet betale for et vellykket geriljaangrep. Massakrer på lokale bønder har hørt til dagens orden i Mellom-Amerika. Men Zapatistene kan ikke bare forsvinne. De har valgt å holde seg nært landsbyene. I Chiapas vet alle hvilke landsbyer som tilhører «Zapatistene» og hvilke som «tilhører» regjeringen. Hæren og politiet har ganske god oversikt over hvem støttespillerne til Zapatistene er. Derfor kan ikke Zapatistene gjøre tilfeldige aksjoner mot lokale hæravdelinger. De har fraskrevet luksusen å forsvinne. De vet godt at noen i landsbyene alltid må betale.

Den nære tilknytningen til landsbyene er en klar politisk styrke. men samtidig er det en militær svakhet. Zapatisthæren er i virkeligheten ikke i stand til å forsvare landsbyene mot et angrep fra den mexikanske hæren. Dermed havner de i en tvangssituasjon. Ikke kan de aksjonere, ikke kan de sitte stille og se på overgrepene som foregår. Den eneste utveien er å delta i fredsforhandlinger. Men når de ikke har noe reelt maktmiddel, har de heller ikke stort å sette bak kravene. I snart fire år har de truet med å gjenoppta krigshandlingene. Men det er blitt med truslene. Alt annet ville være det reneste selvmordet. (Enkelte revolusjonære grupper i USA og Europa har foreslått at Zapatistene skal gjøre nettopp det…)

I denne situasjonen har internasjonal oppmerksomhet vist seg som Zapatistenes beste våpen. Tusenvis av aktivister er knyttet sammen gjennom nettverket mot nyliberalisme som Zapatistene har tatt initiativet til. Fire tusen mennesker deltok på to store møter i Lacandon-jungelen i 1995 og i 1996. Titusenvis av demonstranter marsjerte i Mexico By etter massakrene i Acteal i desember 1997. Og bruken av internettet har gitt Zapatistene tilnavnet «den virtuelle gerilja». Men om Zapatistene er mestere i propagandakrigføring, skal vi ikke glemme at bak denne frenetiske aktiviteten skjuler det seg en svakhet. Den militære svakheten gir ikke Zapatistene noe valg – de må stole på den internasjonale opinionen. Og den er, som kjent, heller flyktig.

av Arne Andersen

Enkelte hevdar at filosofi er noko forferdeleg vanskeleg noko og at særleg marxistisk filosofi er grådig vanskeleg. Mange vil ha det til at dette er vanskelegare enn det er. Skal me av latskap overlata dette feltet til prestar og godt betalte ideologiprodusentar på universitet, eller skal me ta tak i dette for å endra verda slik Karl Marx gjorde då han gjennom «Kommunistenes forbund» for første gong i soga fekk konstituert arbeidarklassen med eige politisk parti.

Kva er viktigast for kommunistiske parti, og kva bør AKP følgjeleg vera?

Tre punkt:

• Eit kommunistisk parti er eit parti av ein ny type.
• Alle kommunistparti ynskjer å knusa kapitalismen og byggja kommunisme i heile verda.
• Alle kommunistparti er praktiske parti, i den tyding at me veit at praksis er teoriens mor, og einaste kriterium på sanning, og at den levande sjela i marxismen er den konkrete analysen av den konkrete stoda.

«Alle vegar leier til Rom,» heiter det. Men ikkje alle vegar leier til kommunismen. Dei fleste vegar leier rett ut i ei blautmyr, og «vegen til helvete» er brulagt med gode forsett. Slik er det fordi ikkje noko samfunn lyg så til dei gradar om seg sjølv som kapitalismen. Grunnen er sjølvsagt at heile systemet er tufta på ei framandgjort verksemd og ei verksam framandgjering. Denne framandgjeringa får samfunnet si overflate til å blenkja og skina som om samfunnet sitt innhald var laga av gull. Nærkontakt med dette skinet viser at det skriv seg frå ideologisk kråkesølv som pakkar inn eit innhald av utbytting, svindel og jævelskap. Kapitalismen er såleis ikkje berre sjølvveksande og sjølvnøgd. Han er og sjølvglinsande på eit vis som skjer i augo som motlys om hausten: Det vert fordømt vanskeleg å halda seg på vegen.

Viss AKP skal nå målet, treng me difor taktikk, strategi og prinsipp for å føra kampen. Då treng me teori av alle slag (politisk, historisk, økonomisk, filosofisk), som maktar å gripa det vesentlege i verda, og me treng ei verdsåskoding. (Som Obrestadpassasjen gjorde til lått. Sjå boks 1.) Me treng å klårleggja korleis verda er i stort, det ein på fint (filosofisk) kallar for ontologi. Me treng og klårgjering av korleis forholdet er mellom denne verda og det å vera i denne verda – altså føresetnadene for at kunnskap skal grunnast og at kunnskapen i grove trekk er påliteleg og sann (erkjenning, tenkjing, kunnskap), eller det ein på fint (filosofisk) kallar for epistemologi. Viss det eg skriv seinare har noko for seg, vil det og vera naudsynt å ta omsyn til ontologiske og epistemologiske problemstillingar i mindre format.

Dei fleste vil vel vera samde om at filosofi er noko skit som me burde kvitta oss med. Me kan gjera det på to vis: Me kan lata som om skiten ikkje finst, neglisjera han. Det gjorde det tyske kommunistpartiet i siste helvta av det førre århundredet. Fylgjene vart katastrofale: Partiet gjekk rett i dass, medan den filosofiske skiten overlevde og blømde. Eller me kan gjera det på dialektisk vis ved å gjera filosofien verkeleg, setja alle dei fine orda i han ut i livet, oppheva han ved å heva han opp på eit høgare nivå. Berre ved å verkeleggjera filosofien kan me verkeleg verta kvitt han. Det er ikkje berre ei praktisk oppgåve, men og ei teoretisk oppgåve. Vil me endra verda, lyt me og endra filosofien. For det er vel som Marx skreiv i ein leiarartikkel i Kölnische Zeitung i 1842: «Filosofien står utanfor verda – like lite som hjernen står utanfor mennesket, fordi han ikkje ligg i magen».

Filosofiske grunnlagsposisjonar i stort

Ontologi i grovt og i stort vil si å svara på enkle spørsmål:

• Det første: Finst det ei ytre objektiv verd av ting, uavhengig av menneska?
• Det andre: Kva er det primære? Materie eller ande, tanke, ide – eller for den del språk?

Dei to spørsmåla er ontologiske, korleis er verda sett saman. Det er aldri snakk om å prova eller motprova dette. Det er ei haldning – ei grunnhaldning me må ha i alt mei gjer.

Av dette fylgjer så eit epistemologisk spørsmål (fint skal det vera om halve ræva heng utafor, men det heiter no så): Er den ytre verden(er)kjennbar? Du materialist om du svarar ja på det fyrste spørsmålet og på at materien er det primære, og viss du seier: Ja denne verda kan kjennast. Den kan eg vita noko om, den kan ein forholda seg til.

Immanuel Kant ruvar i filosofisoga – han er ikkje til å kimsa av. På tross av det pleier eg å kalla han Ole Brumm mellom dei store filosofane. (Ja takk, begge deler.) Han er ein dualist. Når det gjeld naturvitskap og liknande er Kant ein heilt klår materialist. Han seier at det finst ei ytre objektiv verd av ting. Han maktar derimot aldri å avgjera kva som er det primære – materie eller ande. I stort er Kant i resten av filosofien sin ein filosofisk idealist. Difor sluttar han at den ytre verda ikkje er kjennbar. Forløparen til Kant – David Hume hevdar at det er uinteressant og tull å stilla slike spørsmål. Difor nektar han å gje svar. Subjektiv idealisme svarar nei til at det finst ei ytre objektiv verd av ting. Det primære i tilveret er ande, fyrst og framst gud, og denne verda går ikkje an å kjenna. Du kan kjenna delar av tilveret, men det blir det indre tilveret og då kun ved hjelp av gud. Den objektive idealismen sin fremste representant, Hegel, seier at det finst ei ytre objektiv verd av ting, og ho er uavhengig av menneska. Men denne ytre verda er andeleg og det går an å kjenna ho. Dette er ei plassering av ontologi og epistemologi.

Lenin og empiriokritisismen. Dialektikken

Då Lenin skreiv Materialismen og empiriokritisismen i 1908, låg mellom anna desse føresetnadene til grunn:

• Naturvitskapane (i seg) vert viktige delar av produktivkreftene underlagt kapitalen. Nyvinningane innan elektromagnetismen og kjemien la grunnlaget for elektrokjemisk og elektrometallurgisk storindustri og masseproduksjon av nye kommunikasjonsmiddel (til dømes telefonen). Det eksa opp kapitalakkumulasjonen og motiverte finanskapitalen til å leggja heile forskingsprosessen inn under sine vengjer – ikkje berre den teknologiske bruken av nyvinningane.
• Samstundes opptrer grensesprengjande nye faglege oppdagingar – det universelle ved den klassiske fysikken bryt saman, grunnlaget for kvantemekanikken vert lagt.
• Borgarskapen sine filosofiske tolkingar av dette var at materie ikkje fantest, og at den filosofiske idealismen såleis måtte vera det einaste mogelege bodet på ein gyldig filosofi.
• Sidan alle teoriar er meir eller mindre ideologisk «infisert», og sidan naturvitskapane aukar si samfunnsmessige makt, vert denne ideologiske tolkinga av dei nye oppdagingane ein del av dei herskande tankane, borgarskapen sine tankar.
• Sidan samfunnet er ein einskap av motstridande klassar, måtte slike tankar siva inn i proletariatet og bolsjevikpartiet. Og filosofisk idealisme ogmekanisk materialisme var og er uforliknelege vegvisarar på den stuttaste vegen til den næraste sumpen.

Lenin kunne sjølvsagt ikkje sitja roleg å sjå på slikt noko. Han rissa opp grunnlags-posisjonane til alle dei filosofiske hovudretningane og kopla dei (i formidla form) til politisk praksis. Han viste at:

• Dei ideologiske tolkingane av nyvinningane i naturvitskapane slett ikkje kan forklara dei nye fenomena, men fører til himmelropande sjølvmotseiingar eller unngår problema.
• Det er slik fordi mekanisk materialisme og filosofisk idealisme er eit elendig ontologisk og epistemologisk grunnlag.
• Mekanisk materialis år med naudsyn over til filosofisk idealisme. (I den klassiske fysikken skjer det ved at ein skil form og innhald i materien og stiller opp lovene som substanslaust vesen som styrer resten av substansen. Lover = Gud = Ande). Ein kan difor berre forsvara materialismen ved å forsvara dialektikken.

Ser ein på » Lenin-destillatet» mitt i figuren (Boks 3), trer Kant fram som ein viktig filosof. Han er bokstaveleg og figurleg talt sentralt plassert. Ole Brumm-posisjonen hans gjer han til ei perfekt takrenne (eller snarare halfpipe i desse tider?) mellom dei filosofiske grunnlagsposisjonane. Difor vil det med naudsyn stadig dukka opp nye former for utvatna og vulgarisert kantianisme. Desse vil ha som hovudrolle å leia oss alle pent og pynteleg over til det festlege idealistiske jubelkoret slik det skjedde med det ein gong så mektige tyske kommunistpartiet. Det rotna på ei rot av nettopp utvatna og vulgarisert kantianisme og fekk alle aring; grøssa i oss: Bernstein, Kautsky, Bebel, Auer. (Sjå den svært gode innleiinga Harald Berntsen har skrive til Eduard Bernstein si bok Sosialismens forutsetninger.)

Logiske og praktiske fylgjer

Viss det ikkje finst ei ytre verd uavhengig av menneska, eller viss me ikkje kan vita noko om ei slik verd, eller viss dette i alle fall ikkje er viktig, vert Marx sin 11. Feuerbach-tese absurd. Tesen er slik: «Filosofane har berre tolka verda ulikt, det gjeld om å endra ho.»

Praktisk arbeid for å endra noko som eigentleg ikkje finst, er sjølvsagt berre tull. Eller: Sidan mekanisk materialisme grunnar seg på absolutt reduksjonisme for så å byggja opp teoriar og modellar ved hjelp av streng determinisme og kausalitet, (ifølge Hegel, Engels og Havemann den mest – ynkjelege og platte av alle filosofiske metodar – han er grunn fordi han ikkje erkjenner det grunnleggjande,) og difor koplar ut historie, utvikling, kvalitet, endring, det nye – det som skjer, det skjer med absolutt naudsyn som på ein ferdig innspela film – så vil aktivisme uansett form vera spilt møye. Slutning: Det revolusjonære subjektive elementet vert berre tull, men talehandlingar og det sjølvmedvitne og sjølvskapande isolerte subjektet vert gode greier i gild postmodernistisk glasur. Slik er det rådande ideologiske straumdraget i dag. Den danske vitskapshistorikaren Simon Køppe meiner at denne tenkjemåten set verda i parentes, er passivt åskodande og gjev seg blanke faen i alle dei enorme problema som den same verda viklar seg inn i. Han merkjer seg ein tendens til at di meir beinveges naturvitskapane vert underlagt kapitalen, di meir set dei verda i parentes.

Det er som Engels sa for 120 år sidan: Di meri naturvitskapane trur seg fri frå filosofien, di meir ligg dei under for den mest vulgære motefilosofien.

Køppe og pluralistisk materialistisk monisme – den nivådelte verda

Denne pluralistisk materialistiske monismen høyrest veldig tungt ut, men det er såre enkelt. Den materialistiske monismen ligg nær opptil det Lenin har i strekpunktet under dialektisk materialisme i skjema over. Pluralist er du om du meiner at verda er vesentleg ontologisk nivådelt – dette er noko nytt, men det ligg nær spranga i den dialektiske materialismen.

Engels nytta 13 år av livet sitt til å studera naturvitskapane – mellom anna for å komplettera den dialektiske materialismen. Ei av oppsummeringane hans er slik: Verda heng saman fordi han berre består av sprang. Køppe har laga ein teori som utdjupar denne tesen og som eg trur me kan ha nytte av. Køppe har gjeve ei vitskapshistorisk og vitskapsfilosofisk framstilling og kritikk av ulike vitskapsteoretiske posisjonar i fysikk, biologi og nevropsykologi. Han er positiv til Hegel og Engels og negativ til New Age. Han avsluttar studien med å utvida feltet for undersøkingar til alle vitskapar. Analysevariablane til Køppe er: Reduksjonisme/antireduksjonisme, determinisme/det tilfeldige og ontologi – epistemologi eller ikkje. Reduksjonismen kjenner me frå dagleglivet: Kapitalismen som reduserer mennesket til vara arbeidskraft, patriarkatet som reduserer kvinner til hore og madonna, trotskismen som reduserer alle motsetnader til motseiinga mellom proletariatet og borgarskapen osb.

Køppes slutningar

• Det er nær samanheng mellom mangel på ontologi + epistemologi, eksplisitt filosofisk idealisme og reduksjonisme. Di meir ontologilause teoriane er, di meir reduksjonistiske er dei og. Teoriane lyt difor vera eksplisitt materialistisk ontologiske og epistemologiske.
• Di meir reduksjonistiske teoriane er, di meir deterministiske er dei. (Verda går på skjener.)
• Di meir deterministiske teoriane er, di meir inkonsistente og ahistoriske vert dei. (og difor kan dei ikkje gripa verda slik ho er.)
• Metodisk reduksjonisme (det å ikkje handsama alt mellom himmel og jord samstundes) er eit naudsynt moment i all vitskap. (Marx nyttar metodisk reduksjonisme konsekvent i Kapitalen.)
• Det finst to former for skadeleg reduksjonisme (absolutt reduksjonisme):
  • – Å redusera alle fenomen til eitt nivå – ofte mikronivået. (Døme: Fundamentalpartiklar i fysikken, gen/DNA i sosiobiologien). «Alt kverv i inkje».
  • -Å redusera alle fenomen til eitt makronivå – heilskapen (holisme). Då vert den metodiske reduksjonismen umogeleg, dvs. at alle eigentlege holismeteoriar vert uvitskapelege. «Alt kverv i eitt». (Døme: Dei esoteriske «teoriane» i New Age, men og seriøse forskarar som David Bohm.)

Køppe sitt framlegg til teori – det han altså kallar ein pluralistisk materialistisk monisme – går grovt sett ut på at rett nok er det slik at alt som vesentleg er, er materie i rørsle. Og det er heilt opplagt slik at det finst ei ytre verd uavhengig av menneska. Men det har seg vidare slik at denne verda er ontologisk nivådelt i fire primærnivå (det fysiske, det biologiske, det psykiske og det samfunnsmessige – alle materielle) med ulike «lover», «reglar» og «tendensar». Kvart primærnivå er inndelt i sekundærnivå (td. basis/overbygning, økonomi/ politikk osb. på det samfunnsmessige nivået). Kvart nivå har historie og har utvikla seg frå underliggjande nivå. Mellomliggjande nivå vert styrt av «iværksettende betingelser» på nivået under og «begrænsende betingelser» på nivået over. Einskapsvitskap vil etter dette vera umogeleg, men tverrvitskap vil vera ynskjeleg.

Køppe får eit problem i teorien sin: Viss nye og overordna nivå skal avgrensa det som er mogeleg på nivået under til det som er naudsynt, korleis i all vidaste verda skjer då denne avgrensinga før det nye nivået er danna? Eg trur han får dette problemet fordi han er lunken til dialektikken.

Fylgjer for AKP

Viss no verda faktisk er ontologisk, irreduserbart nivådelt, samstundes som ho heng i hop (nivå påverkar kvarandre), bør me verta flinkare til å plassera fenomen/motseiingar på rett nivå og dessutan til å sjå at fenomena/motseiingane kan og bør handsamast på fleire nivå samstundes. Det har til dømes vore ein tendens til å berre halda seg på det politiske nivået utan å gå særleg grundig inn i det empiriske nivået og utan å analysera problem ontologisk. Eit døme kan vera ordskiftet mellom Terje Valen og Morten Falck om grunnlaget for rasisme. Ordskiftet gjekk i Røde Fane og vart stogga – så vidt eg veit fordi det ikkje hadde praktisk-politiske fylgjer. Motsetnaden mellom dei to var at Terje Valen meinte at rasar finst objektivt, ontologisk, medan Morten Falck meinte at så ikkje var tilfelle. Det kunne sjå ut til at dei som var samde med Morten Falck, hadde ein tendens til å meina at folk som var samde med Terje Valen kunne reknast som ein slags rasistar som ein ikkje kunne alliera seg med. I så fall ville den antirasistiske fronten skrumpa, medan all strategi og taktikk seier han lyt vera så brei som råd er. Ulike ontologiske vurderingar gjev seg altså i dette høvet nokså beinveges politiske utslag. Ordskiftet burde difor ikkje ha vore stogga. Me lyt såleis halda fram med å studera filosofiske grunnlagsproblem. Gjer me ikkje noko av dette, vil AKP med naudsyn verta eit politisk parti av gamal type, som ikkje ynskjer å knusa kapitalismen og som vil vera upraktisk fordi me ikkje vil vera i stand til å gjera ein konkret analyse av noko som helst – heller ikkje kjenna nokon trong til det. Men det vil me då sjølvsagt ikkje ha, kameratar! Altså lyt me studera som berre ville faen!

Litteratur

• Engels: Dialectics of Nature (Progress Publishers)
• Engels: Anti-Duhring (Foreign Languages Press Peking 1976)
• Bernstein: Sosialismens forutsetninger (Pax 1973)
• Lenin: Materialismen og empiriokritisismen (Falken Forlag 1982)
• Havemann: Dialektikk uten dogmer (Universitetsforlaget 1964)
• Vor tids filosofi. Engagement og forståelse (Politikens Forlag 1982)
• Simon Køppe: Vikelighedens Niveauer (Gyldendal 1993)
• Valen: Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv (Vestanbok Forlag 1992)
• Tidsskrift for samfunnsforskning nr 1, 1983

av Asgeir Bell

10. desember i år er det 50 år siden menneskerettighetserklæringa ble vedtatt av generalforsamlinga i FN. I de 26 artiklene dekker erklæringa mange områder av menneskets utsatte stilling i imperialismens århundre og leverer et viktig forsvar for folkenes kamp for menneskeverd og for livet. Erklæringa er skrevet i den borgerlige rettens tradisjon med røtter tilbake til opplysningstida. I bruddet med absoluttismen under føydaltida vokste det fram frihetsforfatninger gjennom kamp og revolusjoner, og i denne ånd er menneskerettighetserklæringa skapt. «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter (…) .» (Innledningen artikkel 1)

Erklæringa er også et produkt av 2. verdenskrig. En verdenskrig i verdenshistorisk sammenheng kan sees på som en tilstand der vår tids elendighet også rammer de rike og hvite «base»-områdene. Fra kolonienes synspunkt kan en verdenskrig like gjerne ha vært en lettelse – stormaktene måtte sende sine tropper til rivaliserende slag seg i mellom. Vi må derfor kunne forestille oss at menneskerettighetserklæringa har det stått strid om. Det er den rike verdens frihetstradisjon som preger erklæringen i innhold og form. Like fullt har erklæringen fått tre artikler (24, 25 og 26) som kommer i uløselig konflikt med imperialismens vesen, nemlig det å produsere fattigdom og død ved sin ene pol og en tilsvarende ustyrtelig rikdom ved sin andre pol. I artikkel 17 som kunne vært et ekko til de vestlige forfatningers forsvar for privateiendommen, er forsvaret av eiendommen puslete: «Enhver har rett til å eie eiendom alene eller sammen med andre. Ingen skal vilkårlig bli fratatt sin eiendom.»

Menneskerettighetserklæringa har seinere gitt grunnlag for konvensjoner som landene har ratifisert, og disse har i sin tur trengt inn i landenes lovgivning. Men erklæringa i seg sjøl er å rekne for et kamprop – en viljesakt som blir brukt i den politiske kampen. Erklæringa har inspirert og samlet motstand mot overgrep i et uttall stater der ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og elementære krav til rettergang har blitt trampa på. Men når menneskerettighetene blir honnørord i imperialismens retorikk og diplomatiske offensiver, da blir vi minnet om svakheten i selve erklæringa, nemlig at den ikke er historisk og ikke tar stilling mot den verdensomspennende og dødbringende overklassen.

Skal vi idag sette ned noen merkesteiner for menneskerettighetserklæringa, er det tre forhold som jeg synes krever overskrifter.

1. Forsvar for demokratiske rettigheter og mot krigsforberedelser

Vi er idag vitne til ei rask utvikling av produktivkreftene på verdensbasis. Samtidig skaper kapitalkonsentrasjonen behov for nye akkumulasjonsforhold – måter å oppnå profitt på. Grovt sett kan vi si at plyndring av merverdi i områder som tidligere var underlagt Sovjetblokka og delvis Kina-sonen, tilegning av relativ merverdi gjennom raskere utbytting i vestlige land og angrep på offentlige budsjetter – alt dette vil ikke stille hungeren etter profitt. Vi kan forutse at alle krefter som står i veien for å sikre de kanalene som er nevnt ovafor, planmessig vil bli forsøkt slått ut. Det betyr angrep på alle rettigheter arbeiderklassen og underklassene har tilegna seg gjennom kamp, som streikrett, organisasjonfrihet og retten til å inngå kollektive avtaler. Vi kan derfor si at menneskerettighetserklæringa med alt sitt vesen er klar og nødvendig tale – et slags minimumsprogram for å slåss mot innskrenking i imperialismens kjerneområder. Derfor vil vi måtte rette oppmerksomheten mot uthuling av det paralamentariske demokratiet på alle områder:

• På de faglige rettigheters stilling (jfr. arbeidsrettsrådets innstilling).
• På pressen og eterens frihet som sakte men sikkert underlegges de store monopolene og der staten trer inn som fødselhjelper ved å knytte igjen pengesekken.
• Vi vil se det på rettighetene til minoritetene – der vil murene reises.
• Kravet om taushetsplikt overfor offentlig ansatte vil forsterkes.

Dette er et alvorlig angrep mot ytringsfriheten. Og vi vil bli stilt overfor et overvåkingssamfunn som stiller Stasi og AP sitt tysterapparat helt i skyggen. Alt dette betyr en årvåken front mot fascifisering. For progressive betyr det å arbeide for breie allianser i rettighetskampen.

Krigen spiller en helt sentral rolle i imperialismens historie. Den ujamne utviklinga skaper grunnen til å føre krig. Krigens resultat stabiliserer systemet ved at kapital blir slått ut. Den norske staten er i ferd med å føye seg inn i et slikt mønster – både ved å ville mer på den internasjonale arenaen – og ved å organisere militærapparatet for det. Det har gitt seg uttrykk i intern organisering (Telemark-bataljonen), i internasjonale krisespørsmål (Irak 1998) og i militære scenarier (unge offiserers lek med tanken på styrker som opererer med de baltiske stater som forsvarslinje …)

2. Skal imperialismen bestemme dagsorden for menneskets frigjøring?

Vi går ut av et århundre som defintivt er imperialismens århundre. Uten at vi har det klart for oss, har de sosialistiske landa fra sin nærmest umulige posisjon «skremt vannet» av verdens overklasse. Økonomisk og kulturelt har sosialismen vist at når folkemassene tar makta, er de i stand til å endre tilværelsen til sin fordel i et raskt tempo. Kampen for å nedkjempe sosialismen i vårt århundre har derfor hatt et svært omfang og kostet ufattelige summer – politisk, økonomisk og militært. Det er ikke tema for denne artikkelen å sannsynliggjøre dette. Det er en påstand. Men i sjølve forandringen av stater som tidligere har hatt sosialistisk forfatning og maktgrunnlag i arbeiderklassen og folket, har imperialismen tilegna seg et politisk og ideologisk trumfkort som har paralysert og fortsatt paralyserer venstresida. Når forfallet og korrumperingen når et vist omfang, og endrer sosialistiske stater til sin motsetning – til imperialistiske kloninger med svært sentraliserte og arbeiderfientlige statsapparater – så ser deler av venstresida bare problem og elendighet og gidder ikke en gang å lete etter sosialismens åpenbare frukter og potensiale.

På menneskerettighetsområdet har derfor imperialismen langt på veg fått lov til å stemple sosialismen som «dyret i åpenbaringen». Mens det mest av alt handler om stater som synker tilbake til imperialismens standarder på dette området. Hva vi fordomsfritt kan greie å forholde oss til, er de feila som kan ha skjedd og med sikkerhet har blitt gjort i en trengt posisjon under disse statenes etableringsår. Vi trenger ny historisk forskning på vårt århundre. Ansatsene finnes. Det handler om å rive vekk det idelogiske hegemoniet imperialismen nå har i store skikt av intellektuelle og i arbeiderklassen.

3. Menneskerettigheter i ei borgerlig ramme

I forsvaret av nasjonen inngår forsvaret av grunnlova som et vern for uavhengighet. Men grunnlova har også nedfelt et forsvar for privateiendommen og utbyttingen. Den uttrykker den borgerlige retten og er historisk forankra i at det finnes kapitalistiske produksjonsforhold. Den vil før eller siden måtte endres grunnleggende. At dette ikke skjer gjennom dekreter eller alminnelig folkeopplysning, men ved at folk organiserer seg for å forsvare levebrød og vanlige kår og i et heldig historisk øyeblikk kan erobre den politiske makta for å oppheve utbyttinga, tar ikke fra oss oppgaven med å kritisere forfatninga.

Slik må vi også kritisere menneskerettighetserklæringa. Viss vi ikke gjør, det vil imperialismen stadig vinne arenaen tilbake. Vi vil ikke se vår tids moderne holocost som årlig tar livet av fra 50 til 100 millioner mennesker og gir milliarder ei fryktelig og ussel framtid. Menneskerettighetenes materielle grunnlag blåser bort i overskriftene om enkeltskjebner – i de fleste tilfeller enkeltskjebner som systematisk undertrykkes av regimer imperialismen sjøl har fostra.

Men verre enn dette: Vi vil ikke se de veldige kreftene i folkemassene som før eller siden kommer til å gjøre imperialismens æra til fortid.

av Birger Thurn-Paulsen

Få ord er så mye brukt, så mye omtalt, beskrevet, fortolket og hyllet som demokrati. Det er samtidig få ord som er så mye omskrevet, forflatet, manipulert og misbrukt.

Det er revolusjonæres standpunkt at demokrati er et overordnet mål for en samfunnsomveltning. Et forsøk på å beskrive det målet nærmere blir at virkelig demokrati er et nivå hvor alle mennesker, uavhengig av kjønn og hudfarge, har like rettigheter, like friheter og like muligheter for deltakelse i, og innflytelse over den samfunnsmessige prosessen. I mellomtida slåss vi for demokratireformer, rettigheter og friheter under kapitalismen. I min bok er det et tveegget sverd.

Det er av avgjørende betydning for det kapitalistiske systemet at det klarer å opprettholde myten om at kapitalismen er det nærmeste vi kan komme demokratiet. Det skjer gjennom propaganda, gjennom kompromisser og avtaler og ved at kapitaleierne sjøl utvikler produksjonen slik at noen grad av ansvar og myndighet skyves nedover i desentraliserte produksjonsledd. Summen av alt dette tjener til å holde vedlike en tro og en følelse hos folk av at de har langt større innflytelse enn de i virkeligheten har, og at dette systemet, med sine skampletter, er det beste som kan oppnås.

Sosialdemokratisk olje

I denne oppgaven har kapitaleiere og borgerskap fått stadig større drahjelp fra sosialdemokratiet. Vi har i Norge et ganske høyt utviklet nett av utvalg og organer på arbeidsplassene: På den ene sida har vi den lokale klubben som forhandler med motparten – her er interessemotsetningene mer eller mindre åpenlyst erklært. På den andre sida har vi alle de såkalte samarbeidsorganene, bedriftsforsamlinger, arbeidsmiljøutvalg, internkontroll og en del varianter råd og utvalg som ofte er sammensatt av like mange representanter fra eiersida og fra de ansatte. Typisk er Arbeidsmiljøutvalgene, hvor det på toppen av det hele er slik at eier og ansatt bytter på å være utvalgsleder. Alt dette kan anerkjennes som reformer som handler om demokrati og større rettigheter for folk. De er dels kjempet gjennom, dels kommet i stand gjennom avtalekompromisser i Hovedavtalens ånd.

Sosialdemokratiet skal ikke frakjennes enhver ære opp gjennom historia. De har til sine tider stått for og bidratt til å gjennomføre reformer som har vært viktige for folk flest. Men, de har bidratt enda mer til å gjøre reformene tilslørende og ufarlige. Rent bortsett fra at sosialdemokratiet har utviklet seg til å bli den kanskje beste Administrasjon kapitalismen kan ønske seg, er det i denne sammenhengen først og fremst to politiske stikk som har gjort stor, stygg skade. Både i innholdet og i praktiseringa av dem, har de gjort en stor innsats for å fjerne klassespørsmålet, klassemotsetningene fra reformene. På all mulig slags propagandistisk vis er framstillinga den at vi er i samme båt, eller samme familie, eller at det er farlig for oss alle hvis konkurranseevnen trues. Det andre stikket er at sosialdemokratiet som bevegelse har tydd til drastiske midler for å holde kontrollen over enhver reformbevegelse, over alle opprørske tendenser, samtidig som de har utviklet et stort skille mellom alle slags valgte representanter og de som har valgt dem. I deres bok er innholdet i ordet tillitsvalgt at de som velger overgir sin tillit og handlekraft til den som velges. De som velger blir tilskuere, ikke aktive og kjempende deltakere – tillitsvalgte gis alle muligheter til å bli allvitende småkonger som bestemmer for deg og ordner opp for deg. Det er det da også fryktelig mange tillitsvalgte som blir. Om ikke allvitende, så i alle fall småkonger.

Presset på å ta på seg denne «småkongekappa» og bli «den som ordner opp for deg» kommer fra alle hold: Selvfølgelig fra eierne, og fra sosialdemokratiet, men også fra folk, fordi vi gjennom lang, lang tids propaganda og organisasjonspraksis er oppdradd til å tro og tenke at det er best sånn. En forholdsvis innflytelsesrik forbundssekretær sa til klubbstyret på arbeidsplassen min for anslagsvis tjue år siden: «Det er slutt med å stå på barrikadene nå. Prinsipper er til salgs for høyest mulig pris.» Det sier seg nesten selv at når man skal handle med prinsipper bør det være forbeholdt noen få utvalgte. En annen sak er at alt som har med tariff-forhandlinger å gjøre, begreper, beregningsmetoder og regnestykker er blitt gjort så komplisert, eller så finurlig, at det kreves mye for i det hele tatt å skjønne hva som foregår. Vi blir ytterligere tvunget til å stole på noen få. Neppe helt tilfeldig.

Samfunn for de utvalgte

I tråd med systemets iboende faenskap bidrar moderne produksjonsformer, eierstrukturer og organisasjonsmetoder til utviklingen av et samfunn for de utvalgte. Samtidig skjer det en oppsplitting av arbeidsplasser og arbeidsforhold som gjør motstand vanskeligere, ytterligere forsterket ved angrep på demokratiske rettigheter som organisasjonsrett og streikerett. For sikkerhets skyld: Jeg mener ikke at systemets iboende faenskap ligger ikke i hodene på noen kapitalister. Vi snakker om systemets utvikling for å tilfredsstille profittbehovet, og det dreier seg for all del om den teknologiske revolusjonen, som i sin tur får store konsekvenser for produksjon, for organiseringa av den, og for menneskers liv.

Produksjonen splittes opp og desentraliseres. Vi får et mønster som spenner over alt fra såkalt fjernarbeid fra PC-en i heimen, riktignok forbeholdt et visst sjikt, via mindre produksjonsenheter innafor et divisjonert konsern og til arbeidsplasser som fortsatt er relativt store. Sukkerbiten for den enkelte ved divisjonering og desentralisering er ofte at du får noe større ansvar og myndighet. For mange kan det sikkert bety mer meningsfylt arbeid. Som det meste har dette opptil flere sider. Overføring av ansvar til desentraliserte enheter kan på den ene sida gi både enheten og det enkelte menneske større innflytelse og et mer interessant arbeid. På den andre sida styrker det lojaliteten til din arbeidsplass, din bedrift. Dessuten mener jeg at denne påstanden er en holdbar: Mens produksjonen desentraliseres, blir det sentrale grepet, den sentrale styringa over profitt og effektivisering sterkere.

Det er to trekk som på overflata ser ut som motsetninger, men som i virkeligheten henger sammen: Desentralisering av produksjonen og sentralisering av makta.

Presset på offentlig sektor, nedskjæring samtidig som kapitalen ekspanderer inn til offentlige tjenester som hittil har vært samfunnstjenester, er et annet viktig trekk. Under feiende overskrifter som Valgfrihet og Fri Konkurranse gjør det velferds- og servicetjenester som bør være bygd etter likhetsprinsipper om til tjenester som skal kjøpes. Med andre ord blir tilgjengeligheten avhengig av hvor du bor, hvor du arbeider og hvor mye du tjener.

Hvor du arbeider, og om du i det hele tatt har arbeid blir mer og mer avgjørende. Så langt ser vi en klar utvikling mot at pensjon og utdanning/etterutdanning knyttes nærmere til arbeidsforhold og tariffavtaler. Den lovbestemte pensjonsalderen på 67 år blir igjen for de som har dårligst råd og dårligst tariffavtale. Dette er viktige prinsippspørsmål fordi felles rettigheter blir gjort om fra lover til avtaler og spørsmål om kjøp og salg.

Kampen om betingelsene

Alt dette blir bare enda verre ved at det presses fram større fleksibilitet i forhold til arbeidstida og normalarbeidsdagen, og større lønnsforskjeller som til dels kommer av lønnssystemer som er mer basert på innsats og det enkelte individ. Hvor er fagbevegelsen her?

Jeg vil påstå at fagbevegelsen følger «turbokapitalismen» som hånd i hanske: Når kapitalen desentraliserer produksjonen og sentraliserer makta, gjør fagbevegelsen det samme.

Tariffavtalene reflekterer produksjonsmønsteret ved at forskjellene øker. Lønn og andre betingelser knyttes til lokale forhandlinger og den enkelte bedrifts profitt og «konkurranseevne». Samtidig legges det stramme generelle rammer for oppgjørene i et korporativt samarbeid mellom arbeid, kapital og stat. I skjæringspunktet mellom kampen om medlemshodene, kontrollen over de samme hodene og klassesamarbeid med kapitalen, er de som vi nå må kalle de store sammenslutningene innafor fagbevegelsen, med på å øke forskjellene, med på å innføre begrensninger i organisasjonsretten og streikeretten.

Det som skjer i oppgjøret ved Oslo Sporveier, nærmere bestemt ved A/S Sporveisbussene, er svært illustrerende for utviklinga og en viktig prøvestein for hva LO står for (Klassekampen 8. august 1998). A/S Sporveisbussene er skilt ut som eget selskap, i praksis et datterselskap under A/S Oslo Sporveier. De har nå gått inn i NHO, nærmere bestemt Transportbedriftenes Landsforening, og søker å oppnå ny arbeidsgiverstatus. Hvis bussjåførene gjennom dette trekket tvinges over på overenskomsten med Transportbedriftenes Landsforening, altså såkalt privat sektor, vil det føre til dårligere lønn og dårligere vilkår. Her knyttes flere spørsmål sammen: Privatiseringa av offentlig sektor foregår til dels gjennom opprettelsen av mer eller mindre finurlige selskapsformer. Det gir større rom for å sjonglere med lønns- og arbeidsvilkår, samtidig som det griper rett inn i spørsmålet om organisasjonsrett og frihet.

I forbindelse med et møte med Hans-Peter Martin, forfatteren av boka Globaliseringsfellen, (Klassekampen 4. april 1998) uttaler kommuneforbundsleder Jan Davidsen at han ser privatiseringa av offentlig sektor i Norge som del av en internasjonal tendens. Ingen oppsiktsvekkende observasjon det, men han sier videre: «Fagbevegelsen må ikke bli skremt av at kapitalkreftene internasjonalt rykker fram på denne måten. Også vi rår på mange måter over større ressurser og er bedre organisert enn før. Det er mer viktig enn noen gang at vi har en aktiv og aksjonsrettet fagbevegelse.» Fint. Oppgjøret med A/S Sporveisbussene er en glimrende anledning for Kommuneforbundet og LO til å stå for mer enn ord. En annen sak er at jeg mener at Davidsens utsagn er litt farlig. Fordi det er litt for overflatisk. Det tar ikke inn brutaliteten i kapitalens framstøt, og heller ikke at disse framstøtene både er forutsigbare og opptrer i kompliserte former. Det tar ikke inn over seg at fagbevegelsen dels er på defensiven, dels må innse at kampen er vanskelig, for vanskelig til at det holder med klassisk «slå seg på brøstet»- retorikk. På den andre sida er et møte rundt boka Globaliseringsfellen et flott initiativ. Det gir rom for større kunnskap og muligheter til å trenge dypere. Og er det noe vi virkelig trenger, så er det å trenge dypere.

Demokrati og menneskesyn

Hva har alt dette med demokrati å gjøre? Og er det bare skittkasting og sverting av alt som går under navnet bedriftsdemokrati? Jeg er helt for å forsvare organer, utvalg, avtaler og alt som gir folk grader av kunnskap, innflytelse og mulighet til å delta og kjempe. Vi må forsvare – og kjempe for ytterligere reformer som kan utvide de demokratiske rettighetene. Mitt poeng ved å kalle demokratireformer under kapitalismen for et «tveegget sverd» er at det i hovedsak virker tilslørende og legger olje på vannet så lenge deltakelsen overlates til de få utvalgte, denne lille hæren av tillitsvalgte, av «Tordenskjolds soldater» som går inn og ut av verv og ordner opp på vegne av medlemmene, som sosialdemokratiet ved iherdig innsats har skapt, i nært samarbeid med kapitaleierne. Det kreves stor innsikt og styrke å unngå og bli presset inn i denne rollen. I tillegg til presset fra alle hold kommer kravene om å være oppdatert, noe vi kanskje kan kalle profesjonaliseringa av tillitsverv, som gjør at du kommer inn i en ond sirkel. Avstanden til de andre øker. Dette handler også om menneskesyn, at noen er mer verd enn andre, eller at noen er viktigere enn andre.

Dersom kampen for demokratiske rettigheter skal bli noe mer enn olje på vannet, bli et springbrett for forandring, må kampen innafor folkelige organisasjoner og fagbevegelse stå om å løfte blikket og se på baksida av fenomener og fine ord, om hva som fører til forandring. Vi kan godt si at det står om et revolusjonært perspektiv. Det vil etter mitt syn si at kampen må stå på minst to nivåer, både for reform og for demokrati innad i organisasjonen. Det siste er på mange måter det vanskeligste. Det er et klart mønster at konkrete kamper evner å aktivisere mange, men enten det blir seier eller nederlag har alt lett for å falle tilbake i vante folder. Ikke spesielt mystisk, men vanskelig, fordi ingenting går etter en rett linje framover og oppover. Det er ikke snakk om å moralisere, men jeg tror det er viktig å holde oppe problemstillinga og perspektivet hele tida, holde kanalene åpne for informasjon og kunnskap, være dristig i å tenke metoder for å aktivisere flest mulig, være nysgjerrig og fantasifull for å finne medisin mot passivitet og maktesløshet. Da Solidaritet i Polen stod midt oppe i kampene, gjorde de noe som kan tjene som et godt eksempel på det å være bevisst på åpenhet og demokrati innad. De krevde, og førte forhandlinger på eget område, og lot forhandlingene gå ut over et høyttaleranlegg. Da blir det også temmelig vanskelig for en som er valgt til å forhandle å gå ut over mandatet sitt. Alle hørte hva alle sa.

Mitt forsøk på å beskrive biter av virkeligheten og utviklinga nå har med perspektivet på demokrati å gjøre. På to måter. Når avtaler og lover som er bygd opp etter et visst likhetsprinsipp for å sikre alle et nivå av velferd og omsorg, bygges om slik at velferd og omsorg må kjøpes, er det et angrep på våre demokratiske rettigheter. Likedan når utviklinga av den kapitalistiske produksjonen, og administreringa av den, fører til begrensninger i organisasjonsrett og streikerett. Å forsvare, og kjempe for utvidete rettigheter blir et strategisk spørsmål i forhold til sosialismen og det klasseløse samfunnet. Å kjempe for demokratiet innad i organisasjonene er etter mine begreper også et strategisk spørsmål.

Inn i sosialismen

Betingelsene i folks hverdag er avgjørende for hvordan det er mulig å mobilisere til aktivitet og deltakelse. Det er en like viktig side av kampen for et virkelig demokratisk, og etter hvert klasseløst samfunn. Der vi er nå, med kapitalismen på sitt nakne hensynsløse, er vi inne i en utvikling som privatiserer og gjør mest mulig til et spørsmål om kjøp og salg og profitt, individualiserer problemer og brutaliserer «kampen for tilværelsen». Den forsterker ulikheter og skaper stadig større avstand mellom de få og de mange. Vi opplever utilslørte angrep, både på konkrete rettigheter og betingelsene i livet.

Det er forresten ikke helt riktig at angrepene er utilslørte. Noe av problemet er at de tilsløres gjennom en velsmurt propagandakrig, ikke minst ved bruk av det besnærende begrepet valgfrihet. Under overskriften: «Er valgfrihet blitt en frase?» har Inger Louise Valle en ganske god kommentar til kontantstøtten i siste nummer av LO-Aktuelt. Hun runder av med følgende: «At vi mishandler våre barn i våre egoistiske liv utenfor hjemmet, har vært brukt mot oss yrkeskvinner til alle tider. Jeg kan nesten ikke tro dette er alvor. Urettferdighet i systemet kan bøtes på ved å satse på full barnehagedekning, lavere foreldrebetaling og klekkelige lønnstillegg til sykepleiere og lærere. Dette ville være en stolt videreføring av kampen fra 60- og 70-årene.»

Flott, men la oss ta det litt videre. Hvis vi utvider lønnsspørsmålet til å gjelde kvinnelønna, og blant annet føyer til kravet om 6- timers dag, snakker vi ikke bare om en stolt videreføring av kampen, men om strategiske krav med perspektiv inn i sosialismen. Hvis vi henter opp forsøket på å definere demokrati: At alle, uavhengig av kjønn og hudfarge, har like rettigheter, like friheter og like muligheter til deltakelse i, og innflytelse over den samfunnsmessige prosessen, så kan vi ikke komme dit før betingelsene for den enkelte er oppfylt. Det vil si at full frihet, full frigjøring av mennesket henger sammen med et samfunnsmessig nivå hvor hvert enkelt menneske har oppnådd en status som fullt ut materielt selvstendig enhet.

Jeg tror jeg ser det sånn: Fullverdig demokrati kan ikke oppnås før klassekampen er ført til ende. Klassekampen kan ikke «avblåses» før betingelsene for full frigjøring for hver enkelt er oppfylt. Det dreier seg ikke minst om kampen for å oppheve de materielle betingelsene for kjønnsundertrykking og rasisme. Nå står det selvfølgelig ikke noen dommer der og blåser i fløyta når kampen er slutt, et signal om at neste kamp er det klasseløse samfunnet, men det er helt avgjørende å være bevisst i høyeste gear på den fella det er å politisk forgripe seg på virkeligheten, og erklære det klasseløse samfunnet før klassekampen faktisk er over.

av Jens Andvig

Mens en ligger i sanden og kikker over på de husene som ennå står på Gulbrandsøy, blir tankene dradd mot fortiden. Når kom de første menneskene, hvordan har livet vært her, og hvorfor forlot menneskene Lille Molla?

På en fin sommerdag kan Lille Molla stå frem som det rene ferieparadis med sandstrender rundt hele øya. Pollen mellom Grundstad og Gulbrandsøy er en idyllisk vik som blir mye besøkt av fritidsbåter fra Svolvær og Skrova. Ørnen har ikke forlatt øya, og elgen er kommet, men skarveberget over pollen er forlatt.

Vannet i pollen er krystallklart og salt. En liten svømmetur vil gjøre det like klart hvorfor det ikke fins noen luksushoteller her som ved Middelhavet. Vannet er kaldt, Vestfjordkaldt.

Det fins ett enkelt funn fra yngre steinalder på Helland, men ifølge Reidar Bertelsens historiske oversiktskart (Lofoten og Vesterålens historie, bind 1) ble det fast bosetning først etter 600 e. Kr. Dette er seint. Det har vært mennesker på Årstein i 6000 år. På kartet over yngre jernalder fra 600 til 1050 e. Kr. er det oppgitt bosetning på Grundstad og Haverdalen. Området har neppe vært gjenstand for intens forskning.

År 800

La oss bo på Grundstad i år 800. Hvordan så verden ut da?

Det er vikingtid, både rikssamling og kristendom banker på døra. Vi vet ikke hvor mange mennesker det bodde på Grundstad, vi vet ikke hva de heter. Men vi vet at det var mennesker – homo sapiens sapiens. Biologisk var de ikke forskjellige fra nålevende nordmenn, kanskje litt mindre i høyde og vekt. Vi vet at det var fisk i havet, at det ble drevet et slags jordbruk. De hadde husdyr som sauer og geiter og kanskje storfe.

Det må ha vært bjørn på Lille Molla. Navnet Bjørndalen oppstod ikke uten grunn. Vi vet ikke om det var treller der, eller om folk på Grundstad var underlagt en høvding. Vi vet heller ikke mye om eiendomsforholdene. Var de leilendinger eller odelsbønder? Spørsmålet om eiendom må være kommet opp. Hos jegerfolket var eiendommen kollektiv. Jordbrukerne trengte lov og regler om eiendom. Men det oppstod rikdom og fattigdom.

På kartet til Bertelsen fins det ikke mennesker på Skrova i år 800, men det gjør det på Haversand på Store Molla, Ørsvåg, Storvågan og Helle (men ikke Svolvær). Hva slags kontakt hadde folk på Grundstad med folk omkring? Folk kunne gå på trange stier fra Grundstad til Haverdalen, men til alle andre steder måtte de bruke båt. Hvor lang tid tok det f. eks. å ro til Storvågan? Seilet kom i bruk omtrent på denne tiden. Brukte folk i Haverdalen og Grundstad seil?

Båtene på Lille Molla i år 800 må ha vært av tre. Tre ble også brukt til husbygging. Det er liten grunn til å tro at det var noen særlig skog på øya. Altså må folk ha fått tremateriale utenfra. Seinere ble det store båtbyggingsstedet Salten – langt sørover. Likevel er det tvilsomt om båter ble «importert» så tidlig. Båter måtte folk ha. Kanskje laget de dem selv.

I år 800 fantes ikke Norge. I 890 snakket Ottar med den engelske kong Alfred om «nordmenn». Nordveien eksisterte for vikingene. Det må ha vært en gryende bevissthet om at folk som bodde langs nordveien, var nordmenn.

Statsdannelse

Norge ble til en stat. Hadde folk på Lille Molla noen interesse av å «lage» en stat, eller ble de passivt med på hele utviklingen fordi de ikke hadde noe alternativ?

Det var en farlig verden her nord i år 800. Naturen var farlig, det skulle ikke mye kuling til før fiskerne var i livsfare. Andre mennesker og folkegrupper var farlige. Folk på Lille Molla hadde nok våpen, men det var ikke mye de kunne gjøre hvis de fikk besøk av en fiendtlig gruppe våpenføre vikinger. Det var nå leidangen kom i bruk. Det fins ennå en varde på Vikan. Derfra kunne en varsle Steigen. Det er grunn til å tro at folk på Lille Molla gjerne ville ha beskyttelse slik at de kunne få mest mulig ro til det intense strevet med å livberge seg.

De store folkevandringene var delvis skyld i at Romerriket falt. Det oppstod store kamper mellom folkegruppene. Det var også kamper innenfor folkegruppene for å opprette en slags stater.

Karl den store ble keiser i år 800. På de britiske øyer var det blodige kriger mellom kelterne og de innvaderende anglosakserne (400-600).

Skandinavia var slett ikke noe «rolig hjørne» av Europa i år 800, selv om de germanske folkegruppene var forholdsvis ensartet. Det oppstod tre hovedsentra for statsdannelse som etterhvert ble til Norge, Sverige og Danmark. Det var konstant spenning mellom disse sentra som ble løst med kriger og unioner. I Norge husker vi spesielt Harald Hårfagre, 1814 og 1905, selv om Harald Hårfagres makt aldri nådde så langt nord som Lille Molla.

Min gjetning er at folk på Lille Molla var mindre passive overfor den første opptakten til statsdannelse enn de var seinere. Da var det hele i fast gjenge. Alt ble styrt utenfra. Samene, derimot, fikk ingen stat. De måtte betale skatt og fikk ingenting igjen – bortsett fra å beholde livet.

Det står ennå glans over Saga-Norge, fordi folk ikke var passive som treller, selv om de «objektivt» var fattigere enn noen gang seinere. Ordet «kraftutfoldelse» blir brukt om vikingtogene av Erik Gunnes i bind 2 av Cappelens historie og Kåre Lunden i bind 3 om de praktfulle monumentale steinkirkene fra høymiddelalderen. Det er et ord som ikke blir brukt seinere i Norges historie. Det er tvilsomt om vi på noe tidspunkt kan bruke ordet «kraftutfoldelse» om menneskenes strev på Lille Molla. Det må ha vært et voldsomt slit bare å holde seg i live på en skrinn jord og greie å få fisken opp av havet. Stormen lå alltid på lur. De åpne båtene kunne fylles eller veltes på et kort sekund. Vi vet at fiskerne brukte krok og snøre – ikke så forskjellig fra dagens juksefiske – men vi vet ikke hvor mye fisk det var. Ingen anslag av fiskerikdommen forekommer i historiebøkene, heller ikke noe riss av torskens historie. Det var først G.O. Sars som i 1878 fant ut at skreien kom fra Barentshavet.

Jegere og samlere i varmere strøk jobbet ikke hardt. Det var lett å finne den maten de trengte. På Lille Molla må det ha vært ytterst vanskelig. Så å si alt måtte de gjøre selv, for til dyrene – det vil si høy på enger de hadde laget, også løv og høy de fant i utmark, tang og tare i strandkanten. Det lå mye arbeid i klærne de trengte. Vi vet ikke hvor hardt de jobbet i år 800, men denne form for tilværelse fortsatte helt opp til vår tid. Da var døgnet en nesten uavbrutt arbeidsdag. Kvinnehender i ro var en synd.

Vi kjenner ikke gledene folk hadde. «Fager er lien» heter det i sagaen. Så folk at Lille Molla var en vakker øy? De hadde fester. Vin laget de ikke. Hadde de noen glede av maten eller mjøden eller ølet de drakk?

Religionsskifte

Mange former for religion har fulgt homo sapiens sapiens så langt vi kan spore tilbake. Den norrøne religion oppstod ikke på Lille Molla. Likevel kan vi gå ut fra at den var levende der også.

På Hov på Gimsøya var det et offersted. Det er drama i Bibelen, særlig i Det Gamle Testamentet. Gjennom den tragiske fortellingen om Jesus er det forsøk på å skape harmoni som omfatter hele verden, selv om kristendommen gjør det klart at homo sapiens sapiens er et farlig og syndig vesen. Likevel virker Lille Molla som et bedre hjemsted for den norrøne religionen enn kristendommen. I vinterstormene på den vakre, men fjellfylte øya må folk ha forstått sagnet om Ragnarokk og guden Tor med hammeren. Norske historikere har stort sett behandlet kristendommen som historiens endestasjon og tatt lett på en «hedningereligion» som den norrøne. Sars er unntaket.

Hvis vi sammenlikner statsdannelsen og religionsskiftet, så er det min gjetning at opptaket til statsdannelse ble støttet på Lille Molla, mens kristendommen ble godtatt fordi den ble båret frem av sterkere krefter utenfra. Vi har ikke kunnet spore noen kirke på Lille Molla, men Reformatsen av 1589 nevner anneks på Skrova under Lødingen prestegjeld. Vi må derfor gå ut fra at det var til Skrova folk dro for å delta i gudstjenesten. Den første kirke i Lofoten som er nevnt i skriftlige kilder, var i Vågan i 1120.

Lofotfisket

Lille Molla var og er en utkant, men gjennom Lofotfisket blir øya en del av en historisk prosess som forandrer Norge og Europa. En viss handel har det vært mellom menneskene til alle tider. Den storhandelen som begynte i seinmiddelalderen, ble derimot begynnelsen på et nytt samfunn som på 1700-tallet førte til den industrielle revolusjon.

Reidar Bertelsen går nokså nøye inn på kildene som omtaler Vågastemnet først på 1000-tallet. Vi må gå ut fra at de årvisse innsig av skrei i Lofoten var kjent lenge før – såvel i nord som i sør. Det er da naturlig at andre fiskere enn de som bodde i Lofoten, dro hit for å få del i havets rikdommer. Vi vet ikke når det begynte eller når den første rorbua ble satt opp, eller om fiskerne utenfra greide seg uten noe slikt. Sagakildene forteller om Vågastemner og kongebesøk. I dag foregår det en arkeologisk «jakt» på en «by» på 12-1300-tallet. På 1200-tallet er det anført fire bebodde steder på Lille Molla: Grundstad, Haverdalen, Vikan og Helland, mens hundreåret etter er bebyggelsen på Grundstad og i Haverdal forsvunnet. Det er utenkelig at fiskerne på Lille Molla skulle være uten kontakt med handelen ved Vågastemnet.

Nord-Norge har ofte blitt ansett som den fattige landsdel i Norge – i visse perioder med rette. Det er derfor ikke til å undres at selv i Lofoten er vi ikke klar over hvor viktig tørrfisken har vært i vår historiske utvikling. Hanseatene var pionerer når det gjaldt å snu Europa ut av føydal stagnasjon. De slo seg ned i Bergen som ble Norges største by til langt ut på 1800-tallet (18.127 innbyggere i 1801, Kristiania bare 9.211). Jordbruket ble aldri ledende i den moderne næringsutviklingen i Norge. Det ble tørrfisken sammen med skipsfart, trelast og bergvesen.

Svartedauden

Grundstad og Haverdalen forsvant fra kartet i perioden 1350-1500, sannsynligvis på grunn av Svartedauden 1349-50 som førte til utryddelse av store deler av befolkningen (30 % eller 70 % ?). Mennesket som biologisk vesen har en formidabel reproduksjonsevne. For 10.000 år siden var vi bare omtrent 10 millioner mennesker. I dag er vi på vei fra 5-6 milliarder til 10 milliarder hvis jorda tåler det. Mennesket har også svakheter. Vår verste fiende er ikke andre rovdyr som bjørn, tiger eller ulv, men andre mennesker og småkryp som virus og bakterier. Disse usynlige småkrypene fikk ikke menneskene grep om før ut på 1800-tallet. Det var da befolkningsøkningen begynte for alvor i Norge og Europa.

1300-1814

Jeg nevnte at det var en viss glans over Saga-Norge. Både sagaene og Snorre hører blant de fremste skriftene fra europeisk middelalder. Den glansen lever videre i flere skuespill av Bjørnson og Ibsen og i vår nasjonalsang. I vår historiebevissthet har det festet seg et bilde av maktesløshet og fattigdom når det gjelder tiden 1300 til 1814. Det er vanskelig å få bekreftet et slikt bilde på Lille Molla. Disse stedene blir bebodd: Grundstad, Gulbrandsøy, Sandøy, Haverdalen, Bjørndalen (helt uten strand til å trekke opp båtene. At det kunne bo folk der, er mer enn mystisk), Vikan og Helland med Skjoldvær. Båtene var de samme, men noen hadde helt sikkert seil. Jordbruket og feholdet var det samme gamle slitet. Derimot ble mer tørrfisk solgt for penger.

I bind 5 av Cappelens historie refererer Ole Jørgen Benedictow en undersøkelse av 364 individer på en kirkegård i Jemtland som viser en gjennomsnittlig livslengde på høyst 20 år. Han oppsummerer slik: «For mennesker som daglig levde med døden i øynene, i stadig angst for sitt eget liv, for sine barns, sin ektefelles, for sin nærmeste families og sine venners, var Gud og håpet om et bedre liv etter dette en god trøst – iallfall en trøst.»

I 1591 utgav Erik Hansen Schønnebøl en beskrivelse av Lofoten og Vesterålen som også var en elendighetsbeskrivelse av lofotfiskernes kår:

«Jeg tror visseligen at ingen menniske paa jorden lider saa meget ondt for deres fattige føde, som det arme fattige folk giør her udi Nordland, og jeg tror ogsaa visselig, at ingen menniske paa jorden søger deres livsnæring med større fare, og livfarlighed, med større møde og umage end dette arme folk…»

Også hos Petter Dass er den fattige fisker meget nærværende, selv om høvdingen viser stor kraft og optimisme i sin tro på Gud og det systemet han er en del av.

Eiendomsforhold

Eiendomsforholdene på Lille Molla var uklare i år 800. Vi vet at bøndene i stort antall ble leilendinger etter rikssamlingen, at kirken ble en større og større jordeier, spesielt etter Svartedauden. Etter reformasjonen ble kirkegods til krongods og adelsgods.

Ifølge et lensregnskap for Vågan på 1600-tallet eier Kongen og «Jochen Irgens gods» følgende: Bjørndalen, Gulbrandsøy, Haverdal og Helland. Om Grundstad heter det: «Steegens Kierche Bygger». I Vikan er det «Kanicherne i Trundh., Bispen ibid» som dominerer. En matrikkel fra 1886 viser for eksempel at Bjørndalen ble eid av G.L. Størmer og kommunen!

Det skulle være trygt å trekke den slutning at på Lille Molla bodde det «småfolk» eller «allmue». Konge, kirke og adel nådde frem hit også.

Etter Svartedauden ble jord billig og arbeidskrafta dyr. På 1700-tallet var befolkningen økt så mye at jord ble dyr og arbeidskraft billig. Det var nå husmannsvesenet ble fullt utviklet. I Lofoten hadde man en spesiell avart som ble kalt strandsittere.

Fra 1500-tallet var Grundstad, Haverdalen, Bjørndalen, Vikan og Helland med Skjoldvær bebodd. Sandøy og Gulbrandsøy kom seinere. På 1900-tallet kan vi regne med at «bufaste» folk var blitt selveiere. Men da fikk eiendommene mindre og mindre verdi!

Ingen skrift fra Lille Molla

I historien skiller vi mellom historisk og forhistorisk tid. Skillet betyr skrift og ikke skrift. Fra Lille Molla har vi ikke et eneste skrift bortsett fra skatte- og tiendeoppgaver som begynte å komme fra embetsmenn og kirken på 15- og 1600-tallet. Reidar Bertelsens befolkningskart er bygget på arkeologiske undersøkelser. I bind 3 av Lofotens og Vesterålens historie fins det tre personnavn fra Lille Volla: Hans Jensen, Grundstad (side 146). Han ble vervet som soldat til Tordenskjold (liste fra 1711). De fleste av de vervede soldatene ble syke og døde. Dessuten Ole Caspersen og Mons Erichsen, Gulbrandsøy (side 239). De var med i en liten jekt fra Skrova som reddet en større jekt fra Saltdal i en storm på Folda i 1818. Det er de tre som er kommet inn i historieboka.

1800-tallet

Det begynte dårlig. Napoleonskrigene var verre for Lofoten og Vesterålen enn for resten av landet. Det oppstod en «demografisk» krise. Det vil si at befolkningstallet sank. Lofoten var så nært knyttet til verdenshandelen at da den engelske marinen hindret frakten av tørrfisk til Bergen og frakten av korn nordover, måtte det gå på livet løs.

Fra 1814 til 1914 var det stort sett fred i Europa. Det betydde økt etterspørsel etter fisk. Derfor er 1800-tallet blitt et spesielt århundre i Vågans historie. Fra Svein Smaaskjærs Lofotbilder 2 gjengir jeg noen oppsiktsvekkende befolkningstall:

Disse befolkningstallene gir en klar konklusjon. Det blir flere og flere folk rundt på småstedene i Vågan. Industrialiseringen av Norge banker på døra i Brettesnes i form av sildeolje- og sildemelfabrikk, som seinere går over til guano. Svolvær kommer som en komet. 41 innbyggere i 1801 og 889 i 1900. Kabelvåg kommer, men går litt tilbake på slutten av hundreåret. Dampskipskaia i Svolvær var farlig!

Det fins mange forklaringer på folkeøkningen både i Norge og resten av verden. Både Lofoten og Vesterålens historie og Cappelens Norgeshistorie kretser rundt barnedødelighet, kosthold (poteten), selve de epidemiske sykdommer, hygieniske forhold med helsestell og bedre hus osv. Jeg holder på etterspørsel etter fisk og seier i kampen mot småkrypene. I dag er den seieren også vunnet i de fattige land, mens i de rike land er befolkningsøkningen stoppet opp på grunn av fall i fødselshyppigheten.

Det er ett spesielt forhold i Lofoten som må kommenteres. I 1762 ble den første gjestgiverbevillingen gitt i Lofoten. I 1821 ble det besluttet å selge det offentlige jordegodset i Norge. Selvfølgelig ble det gjestgiverne som kjøpte det, og de ble til væreiere. Lofotloven av 1816 trygget deres stilling.

Nå får vi en underlig situasjon. Liberalismen var på fremmarsj i Norge og Europa. Gjestgiverbevillingene, salget av jordegodset, Håndverksloven av 1839, Handelsloven av 1842 og den nye Lofotloven av 1857 hadde klare liberalistiske trekk. Resultatet i første omgang var imidlertid at den lokale væreier fikk utrolig makt, ikke bare over rorbuene, men over Lofothavet, spesielt i øst. Væreieren kunne også hindre andre å drive handel i sitt «vær». Liberalismens resultat var altså en føydal baron!

Noen væreier på Lille Molla har jeg ikke greid å oppspore. Gjestgiverne kom imidlertid til Lille Molla. På en liste i Lofoten og Vesterålens historie står fem nevnt: Jens P. Grønbech, Jon Røst Schjelderup på Skjoldvær og Andreas Ursin, Christoffer Bernhoft og Andreas Falch på Sandøy. Hvis det fins en storhetstid på Lille Molla, må det være tidlig på 1800-tallet. I 1823 ble det landet 1.039.200 fisk til sammen på Sandøya og Gulbrandsøy, Grundstad, Skjoldvær og Vikan. Det var litt mindre i Svolvær, litt mer i Kabelvåg og 1.512.000 i Skrova.

Lille Molla ligger tett opp til Skrova. Skrova blir registrert som fiskevær i perioden fra 1350 til 1500, men ble seinere bebodd enn Lille Molla, fordi det knapt fantes dyrkbar jord der. På tross av at brua til Kuholmen først kom i 1985, var Skrova mye mer ett sted. Bebyggelsen på og rundt Lille Molla var spredt på 7-8 steder som ikke hadde umiddelbar kontakt med hverandre. Unntaket var kanskje pollen mellom Grundstad, Sandøy og Gulbrandsøy. Kirken eller kapellet kom til Skrova. Det er en interessant spørsmålsstilling å sette opp naturlige forutsetninger mot menneskelig initiativ. Var det bare dampskipskaia og havnen som gjorde Svolvær større enn Kabelvåg? I 1875 var det 186 innbyggere på Lille Molla mot 162 på Skrova. I 1946 var det 503 på Skrova, men bare 50 på Lille Molla. Hva var skjedd?

I perioden 800 til 1960 da Lille Molla ble forlatt, er det bare to relevante teknologiske endringer: seilet omtrent år 1000 og motoren (med dekk) 1900 til 1920-30. Fra 1875 synker stadig folketallet på Lille Molla mens det stiger på Skrova. Havna er ikke noen dårlig forklaring. Skrova fikk molo i 1911 og forlengelse i 1939. Det er mulig at med molo ved SandøyGrundstad kunne pollen innenfor blitt en ypperlig havn og pollen blitt et nytt sentrum. Det skjedde ikke. Skjoldvær er for lite, og de andre stedene har dårlige forutsetninger for en skikkelig havn. Det offentlige krevde mer i form av skoler og ga mer. Resultatet ble avfolkning. Det store dramaet kom først etter 1945.

1900-tallet

Dette er et dramatisk hundreår med to verdenskriger og den kalde krigen. Det mest dramatiske som skjedde ved Lille Molla var hurtigruta Mira som ble senket 4. mars 1941, og et sandtak som ble drevet av russiske krigsfanger under tysk ledelse i Haverdalen. Det fins ennå jernskrap etter det sandtaket.

1900-tallet begynte dårlig. I 1900 fanget lofotfiskerne i gjennomsnitt 369 st. fisk (1186 kilo). Det var først på slutten av 1920-årene at det ble gode fiskeår. Imidlertid var det god avsetning på fisken under den 1. verdenskrig, og prisene var bedre. Så ble det store vanskeligheter. Først avsetningskrise rett etter krigen, så den store krisen etter 1929 med de «harde trettiåra». En grunn til at folk ikke dro sin vei var at det ikke var bedre andre steder i Norge. I 1933 var det 31.905 fiskere på Lofothavet. Det var i stor grad nødsarbeid. Det er nå Norges Fiskarlag blir aktivt, og arbeiderbevegelsen får sitt store oppsving.

Den 2. verdenskrig var neppe en helt dårlig tid på Lille Molla. Det var lett å selge fisken og prisene var bedre. Det var heller ikke så vanskelig å intensivere jordbruket. Det var lettere enn i Henningsvær der en begynte å holde kuer og griser. Likevel kom Lille Molla i en defensiv situasjon på 1900-tallet. Bjørndalen ble forlatt etter 1910 og Haverdalen etter 1930. Vi vet ikke om folk på Lille Molla var aktive i fiskarlaget eller arbeiderbevegelsen som var kystfolkets svar på de «harde trettiåra». Det fins drastiske skildringer av rorbuene på Skrova. Kildene er tause om Lille Molla.

Avfolkningsdramaet kom etter krigen. Bilen kom aldri til Lille Molla. Bare Ulvåg av småstedene i Vågan har overlevd uten bilvei eller fergeforbindelse. Et annet unntak er Storfjell som nå er i ferd med å få vei. Fra båt til bil er den store strukturendringen som ikke bare har forandret Lofoten, men hele Kystnorge. I Vågan ble det først fart på bilen etter 1960. Da var allerede Lille Molla forlatt av «bufaste» folk. Skrova overlevde med fergeforbindelse og bru til Kuholmen. Henningsvær fikk først fergeforbindelse og så bru i 1983.

Det er en annen strukturendring som vi ikke må glemme. l løpet av 30 år etter krigen forsvant jordbruket som hovedbeskjeftigelse over hele jorda. det er så å si bare India og Kina som ennå i dag kan kalles jordbruksland. Det er på mange måter den største historiske endringen siden steinalderen. Vi produserer mer mat, men færre folk er med i produksjonen. Av de nordiske land er Finland det mest dramatiske eksemplet. Prosessen begynte tidligere i Norge, men sluttresultatet er enda klarere. For Lille Molla betydde dette kroken på døra. Jordbruket ble ulønnsomt. Den store historien når frem over alt!

Mot slutten

I 1960 bodde det fire fiskere med familier på Gulbrandsøy. Det var brødrene Linchausen, Håkon, Paul, Idar og Fredrik. De hadde en sjark på 43 fot, og de likte seg godt på øya.

Jeg har snakket med Vigdis Jensen, født Linchausen, og Rigmor Linchausen som forlot Gulbrandsøy i 1960 da de var 5 og 4 år gamle. Det er lyse barndomsminner de har fra øya. Det var så mye å leke med på hauger og brygger. Det var vannpytter de kunne bruke til lekebåter. De var vel for små til å lure seg ut i de ordentlige båtene. Det var dyr som ble fraktet over til selve Lille Molla i båter. De husker lite av slitet. Fattigdom var noe de absolutt ikke forbandt med øya. Det var et strålende forhold mellom brødrene. «De var så snille!» Pollen var aldri islagt. Jula var en strålende fest med mange sammenkomster som de ennå husker.

Det var ikke bilen som jaget de fire fiskerfamiliene fra øya. Det var skolen. Omgangsskole var ikke nok. På Skrova, dit de dro, var det skole som møtte tidens krav. I bakgrunnen skimter vi den store utdanningseksplosjonen som ble mer synlig i 1970-årene.

Familiene tok en felles beslutning om å dra, alle for en og en for alle. Det var konene som var de ivrigste. De kom fra forskjellige steder i Lofoten og var vant til livet som bonde og fiskerkone. Likevel var det langt til butikken.

Mange vil nok se på det som en historisk bagatell at en håndfull mennesker må flytte fra en liten øy til en litt større øy, selv om Lille Molla er den vakreste øya i Lofoten.

Det er her jeg gjør et lite opprør mot all historisk determinisme. Alt må ikke gå som det går. Vi er ikke treller under historien. Kanskje menneskene har levd sine lykkeligste øyeblikk på denne øya, selv om det ikke har resultert i store dikt, malerier eller musikk. Det harde blodslitet er lett å forestille seg. De gode og lykkelige menneskene kan vi bare ane.

I 1960 var det fire lykkelige familier på Gulbrandsøy. Den sommeren var en av de få strålende somrene i Lofoten. La oss holde fast ved dette øyeblikksbildet. Lykkelige mennesker på en vakker øy en strålende sommerdag.

La dette bildet kaste lys bakover og gjøre oss stolte av vår egen historie! «og når netter er ljose som dagar, kan han ingen stad venare sjå.» Dessverre, historien går og går og tar aldri slutt!

Kilder:

• R. Bertelsen: Lofoten og Vesterålens historie, bind 1
• K. Lindbekk: Lofoten og Vesterålens historie, bind 2
• Ø. Bottolfsen: Lofoten og Vesterålens historie, bind 3
• E. Hobsbawn: Age of Extremes. The Short Twentieth Century 1914-1991
• P.K.A. Jensen: Menneskets oprindelse og udvikling
• S. Smaaskjær: Lofotbilder 1 og 2
• Cappelens Norgeshistorie SKOLP 1981/82
• Folketellinger av 1801 og 1865
• Lensregneskap for Vågan fra 1600-tallet

av Jens Andvig

Jeg skulle ha skrevet «marxistisk lokalhistorie». Det liker jeg lite, spesielt av to grunner:

1. Det låter pretensiøst.
2. Det kan oppfattes som å trykke et ferdiglaget skjema ned på en ukjent virkelighet, da blir all grubling, undring og forskning borte.

Min hovedtese er: Det er alltid nå som ser på da. I dag er jeg en slags «dobbeltkommunist», spesielt etter Sovjets fall og kampen i Klassekampen, men jeg drømmer om å hive tre byer i glemselens storhav: Aten, Roma og Jerusalem. De har gjort menneskelivet for kort og snevert. Likevel dukker de opp i alle slags lure forkledninger. Det er revolusjonært, også i forhold til Marx, selv om han dediserte Das Kapital til Darwin. En hvilken som helst menneskeknokkel i Svolvær eller New York gir et vitnesbyrd om jorda som iallfall er over 100 tusen år gammel. Denne visjonen mennesket – homo sapiens, sapiens – er helt fraværende i de fleste historiebøker. I dag – ikke minst takket være den globale kapitalismens voldsomme kraft – begynner vi å se at alle mennesker på jorda har en felles skjebne. Denne skjebne frykter jeg mer enn jeg håper på, en form for jordisk menneskeparadis.

I innledningen til Cappelens Norgeshistorie har Knut Mykland noen bra setninger: «Vi har tatt skrittet inn i en fjerde, den globale. Vi har nådd frem til et nytt «udsiktspunkt» for å bruke Ernst Sars’ uttrykk. Dermed kommer fortiden på mange måter til å fremtre i et nytt lys.»

Dessverre ble den tanken borte i selve verket. Første gangen jeg leste gjennom verket, oppsummerte jeg litt hånlig:

1. At far min kunne gjera det, vilde han ha gjort.
2. «Vi lever alle i den beste av alle verdener» (Leibnitz), enten det var under Svartedauden eller 2. verdenskrig.

Da jeg leste hele verket gjennom for annen gang i forbindelse med Lille Molla, fant jeg mye fin empirisk forskning som jeg selv ikke har bedrevet, og tok litt sjølkritikk for min egen arroganse.

Faghistorikere har ei hellig ku: kilder og kildekritikk. Å jukse med dette er typisk for propagandahistorie. Derfor er kildekritikk ei bra ku, men kua har to negative sider:

1. En blir fanget inn i et usynlig nett som ikke noen greier å rive seg løs fra. Det er svært karakteristisk for Lofoten og Vesterålens historie og delvis for Cappelens Norgeshistorie.
2. En glemmer sitt «udsigtspunkt», sitt nå. En blir filosofisk død.

Lille Molla er en liten øy som jeg ser daglig fra Svolvær. I 1972 lå jeg der i 14 dager med kona og fire barn. Det var strålende sommervær, og vi ble fanget inn av øyas magi. Øya ble forlatt av «bufaste» folk i 1960. Mitt prosjekt ble å gi et riss av menneskenes historie på den øya. Jeg jobbet med det i over ett år, så de ni sidene i Vågans Årbok ble virkelig et eksempel på berget som fødte en mus. Men i dette risset ble min ambisjon om å få med hele norgeshistorien og verdenshistorien som en levende virkelighet. Det betydde også at på ni sider om over 1000 års historie, blir det ikke plass til mange detaljer. Ideen om væreieren som en «føydal baron» fikk jeg fra Walderstein som understreket at Spania, Portugal og Øst-Europa fikk en forsterket føydal utvikling da England og Nederland begynte på sin kapitalistiske marsj mot den industrielle revolusjon.

Slutten er verken «marxistisk» eller utkantsromantikk. Det var Goethe, det gyldne øyeblikk i en dyster virkelighet. «Verwile doch, du bißt so schön.» Jeg trodde setningen stod i diktet Über alle Gibfeln, men jeg fant den i Faust, som jeg leste nokså intenst i min ungdom.

Jeg ble valgt til leder av Vågan Historielag i 1983, etter at jeg hadde arbeidet med en skoleklasse om Henningsværs historie. Etter at jeg ble pensjonert, har jeg gitt meg selv 6 måneders studieoppgaver som utgangspunkt for små artikler i årboka. Det har vært arkitektur, kunst, data, G.O. Sars, Darwin og geologi. Nå holder jeg på med oppdrettsnæringen i Vågan. Der begynte jeg med Lenins Development of capitalism in Russia. Det er et meget imponerende forskningsverk, men litt for ensidig polemisk.

Min profil som lokalhistoriker er å se i det små, selv om faren for luftige spekulasjoner er til stede. Detaljer er viktige!

 

 

 

---

Familien er tilsynelatende en frivillig valgt samlivsform. I virkeligheten er den en del av samfunnets grunnstruktur.

Familien, med mannen som hovedperson, er en økonomisk grunnenhet i det kapitalistiske samfunnet. Familien er en del av det vi kaller produksjonsforholda, hvordan folk er organisert i forhold til hverandre i produksjonen av varer og tjenester i samfunnet. At ekteskap ikke bare er til for hver enkelt, går også fram av vielsesritualene. Da jeg giftet meg hos byfogden, kom det tydelig fram av teksten at ekteskapet hadde en viktig plass i samfunnet.

Familien viderefører den private eiendomsretten til produksjonsmidlene gjennom arv. Arveretten er en forutsetning for at denne retten opprettholdes.

Familien har ansvaret for privat forsørging av dem som ikke forsørger seg ved eget arbeid, som unger, gifte kvinner mer eller mindre og også andre som permanent eller midlertidig ikke forsørger seg sjøl.

Familien har også ansvaret for det private hus- og omsorgsarbeidet som er nødvendig for reproduksjon av arbeidskrafta, slik at arbeiderne kan komme på jobb hver dag og det kan bli nye arbeidere.

Eldre i familien
Alternativet til familieansvaret er statlig/offentlig ansvar. Velferdsstaten innebærer at staten i en viss grad har tatt over forsørging av en del grupper gjennom trygd (og sosialhjelp) og omsorgsarbeidet gjennom barnehager, eldreomsorg etc. Dette utgjør likevel bare en liten del av dette ansvaret. Fortsatt hviler trygdede, enslige forsørgere osv. tungt på familiene sine dersom det overhode er mulig. En fersk undersøkelse viste at arbeidsløse heller går til familien enn til sosialkontoret. På tross av barnehager og skole er omsorgen og ansvaret for unga i hovedsak privat. Mens 72 % av kvinner med barn under 2 år er i jobb, er bare 13 % av barn under 2 år i barnehage. Resten må organiseres av familiene/kvinnene sjøl, med dagmamma, slekt etc. Og mesteparten av eldreomsorgen ivaretas av familien.

Markedet kan også ta over deler av hus- og omsorgsarbeidet, men det innebærer fortsatt et privat ansvar, avhengig av den enkeltes lommebok. Det som ikke lønner seg, overlates fullt og helt til familien og kvinnene. Kvinnenes arbeid blir også en buffer mot dårlige tider. Når økonomien blir dårligere, for eksempel på grunn av stigende arbeidsløshet, kan økt arbeid hjemme med mat, klær etc. til en viss grad motvirke at levestandarden synker like mye. Når barnehager legges ned, kan kvinnene overta.

Kan staten fullt ut overta forsørgeransvaret og ansvaret for omsorgsarbeidet under kapitalismen? Dette var en del av diskusjonen på 80-tallet. I dag er det tydelig at utviklinga går den andre veien: Det offentlige ansvaret begrenses, både når det gjelder trygder og tjenester.

Arbeidskraftas verdi
AKPs analyse av familien starta med at en del jenter studerte «Kapitalen» av Marx og arbeidskraftas verdi.

Marx mente at verdien av en vare under kapitalismen, blir bestemt av den mengden arbeid, arbeidstida, som i gjennomsnitt trengs for å produsere varen. En bil er mer verdifull enn en synål fordi det er nedlagt mer arbeidstid i bilen. Under kapitalismen er også arbeidskrafta en vare. Arbeideren selger arbeidskrafta si, og det er den hun får betalt for, ikke det arbeidet hun gjør. Når hun har solgt arbeidskrafta si, kan kapitalisten bruke den hele arbeidsdagen og presse så mye arbeid som mulig ut av den. Dette er grunnlaget for utbyttinga.

Marx mente også at verdien av varen arbeidskraft var bestemt av den mengden arbeid som trengs for å produsere den. Det vil si den gjennomsnittlige samfunnsmessige nødvendige arbeidstid som skal til for å produsere det som skal til for at arbeiderne skal kunne gå på jobb igjen hver dag. Men ikke bare det, i verdien av varen arbeidskraft inngår også det som skal til for å produsere/fø opp nye arbeidere. Og det skjer i familien. Slik blir arbeidskraftas verdi ikke basert på enkeltindividet, men på familien.

Jorun Gulbrandsen skriver om dette i et upublisert notat. Hun refererer til Roberta Hamilton som beskriver kapitalismens barndom i England da folk ble drevet fra jorda og inn til byene. Menna dro først for å finne arbeid, langs landeveiene dro store flokker kvinner og barn. Tidligere fantes en fattigkasse for dem som ikke greide seg. Kirken, de rikeste og mellomklassen spyttet i. Da behovet økte enormt, ville ikke de rike lenger. Det var bakgrunnen for ekteskapslovgivninga om forsørgelsesbyrde – og det var virkelig en byrde. Loven kom for å holde kirkesognet skadesløst.

For lønna til en arbeider på den tida var beregnet som et tilskudd til arbeid på jorda og kunne ikke forsørge noen. Så mennene flykta og flokkene av kvinner og barn fange menn. Roberta Hamilton forteller hvordan disse kvinnene tvang menn de fanget til å gifte seg med ugifte mødre.

Forsørgere
Vi ser her et eksempel på hvordan arbeidsdelinga og kvinneundertrykkinga fra tidligere samfunnsforhold ble bygd inn i kapitalismen og merverdiproduksjonen. Menna ble gjort til forsørgere, og deres arbeidskraft fikk derfor større verdi, det skulle mer tid til å frambringe det de trengte. Kvinnenes arbeidskraft ble mindre verdt, fordi de ikke skulle forsørge en familie, men bare varierende deler av seg sjøl. Samtidig ble kvinnenes hovedansvar for hus og barn videreført. Dette selv om det i kapitalismens barndom var vanlig at både menn, kvinner, og også barna, hadde jobb.

I fagbevegelsen ble kapitalismens organisering fulgt opp med kravet om forsørgerlønn til menn, slik at kvinnene ikke skulle behøve å jobbe. Fagbevegelsen er historisk bygd opp rundt dette kravet og det synet det innebærer på arbeidsdelinga mellom menn og kvinner.

At familien er grunnenheten ser vi også når det blir vanlig i samfunnet at flere i familien jobber. Da går lønna ned. I kapitalismens barndom da også ungene jobbet, måtte hele familien jobbe for å få nok til å forsørge familien. I 50-åra var det vanlig å forsørge en familie på én lønn, siden ble det etterhvert én og en halv lønn som skulle til, og i dag trengs, ihvertfall i de store byene, to lønninger. De som jobber mer enn normalen, vil en periode ha en levestandard over gjennomsnittet, til de blir innhentet av utviklingen. Kvinner som lever alene, og som forsørger barn, er de dårligst stilte.

Hvordan virker gratisarbeidet på arbeidskraftas verdi?
Her har det stått og står det strid i den marxistiske feministiske tradisjonen. Et syn er at kvinnene er med å produsere varen arbeidskraft gjennom det arbeidet hun gjør hjemme. Hun øker verdien av mannens arbeidskraft fordi hennes arbeidstid må telle med i den samfunnsmessige nødvendige arbeidstida som skal til for å frambringe mannen som arbeider. Dette innebærer at mannen tilegner seg kvinnenes merarbeid – og at menn utbytter kvinner i direkte økonomisk forstand.

Husarbeidet
AKPs syn har hele tida vært at gratisarbeidet senker verdien av arbeidskrafta, både kvinner og menns. Vårt syn er at husarbeidet ikke inngår i den kapitalistiske vareproduksjonen, og får sin betydning for kapitalen nettopp av den grunn.

Riktig nok må kapitalen ut med et tillegg til menns lønn fordi de skal forsørge kvinnene (eller deler av dem), men dette er ikke nok til å oppveie alle de gratis tjenestene som kvinnene yter når det gjelder, mat, klær, omsorg, hygge etc. Hvis dette ikke ble gjort gratis hjemme, måtte arbeiderne ha kjøpt tjenestene i markedet, og dette ville ha økt verdien av arbeidskrafta dramatisk. På denne måten senker kvinnenes gratisarbeid både verdien av menns arbeidskraft og sin egen. For mens menn forventes å få dette hjemme, forventes kvinnene å gjøre det meste selv.

I 3.verden land ser en også eksempler på hvordan arbeidere i byene får tilskudd fra familiejordbruk for å overleve på lave lønninger. Dette senker arbeidskraftas verdi, samtidig som det bidrar til at de overlever.

Paradokset under kapitalismen blir derfor at dess mer kvinner jobber gratis, dess mer synker verdien av både mannens og deres egen arbeidskraft. (Her er det viktig å huske på at det ikke dreier seg om den enkelte kvinne, det er snakk om det gjennomsnittlige nivået i samfunnet.)

Kvinnenes gratisarbeid
Arbeidskraftas verdi bestemmer i hovedsak lønna, lavere lønn gir kapitalen høyere profitt. Det er derfor kapitalen som tjener økonomisk på kvinnenes gratisarbeid. Samtidig som arbeidet framstår, også for kvinnene, som noe de gjør av kjærlighet og omsorg. Derfor strekker de seg da også mye lenger.

Kapitalismen kan også tjene på at en del av hus- og omsorgsarbeidet gjøres om til et marked for dem som kan betale. Men dersom det ble vanlig også blant arbeidsfolk å erstatte gratisarbeid med betalte tjenester, ville dette heve arbeidskraftas verdi. Kapitalens behov for å holde lønningene nede vil begrense denne utviklinga. Og det er mye gratisarbeid å ta av.

Den lave kvinnelønna
Hovedårsaken til den lave kvinnelønna ligger etter AKPs syn i at organiseringa i familier fører til at kvinners arbeidskraft har mindre verdi under kapitalismen, fordi kvinnene i samfunnsmessig forstand ikke er forsørgere, men delvis blir forsørget. Dette gjelder uavhengig av den sivile status til hver enkelt kvinne. Dette er ikke bare rester av gammel ideologi, men opprettholdes av dagens samfunnsorganisering. I praksis ser vi dette ved at ca. halvparten av de yrkesaktive kvinnene jobber deltid.

I tillegg kommer maktforholdet mellom kvinner og menn som videreføres i familien. Kvinner har historisk hatt mindre tilgang til ressurser enn menn, både i og utenfor familien. At kvinner klarer seg med mindre har tidligere vært en direkte begrunnelse for lavere lønn.

Plasseringa i familien gir kvinner og menn ulik bruksverdi for kapitalen. Kvinnene er nyttige som billig arbeidskraft som ikke har krav på fulle, faste jobber fordi de i samfunnsmessig forstand er (delvis) forsørga, uansett hvor mye den enkelte kvinne trenger arbeid for å forsørge ungene sine. I tillegg får de fordelen av at mange kvinner er i en slik situasjon og må ta hva som helst.

I dag foretrekker kapitalen unge kvinner til produksjonen i frihandelsonene i 3.verden. Disse kan utbyttes steinhardt blant annet fordi det ikke er meningen de skal jobbe der så lenge. Også andre steder foretrekker kapitalen i dag såkalt «grønne arbeidere», ofte kvinner uten fagforeningstradisjoner.

I grafisk, som i mange andre fag, brukte arbeidsgiverne kvinnene som billig arbeidskraft rundt århundreskiftet. Mennas faglige strategi ble å låse fast kvinnene i en underordnet posisjon med lavere lønn eller tvinge dem ut. Kvinners arbeid ble ikke sett på som fagarbeid, ikke på grunn av arbeidets art, men fordi de var kvinner. Argumentene for å presse dem ut var todelt: Kvinner kunne ikke klare arbeidet, og det var i strid med den kvinnelige natur og kvinnenes oppgaver i hjemmet. Gro Hagemann skriver i boka, «Kjønn og industrialisering», om hvordan utviklinga rundt århundreskiftet gikk fra direkte og åpen organisering utfra kjønn til at kjønnsdiskrimineringa ble innebygd i selve organiseringa av arbeidet. Skillet faglært/ufaglært ble i mange yrker en videreføring av skillet mellom kvinner og menn. Kvinners arbeid ble ansett som ufaglært fordi det ble utført av kvinner. Dette er et eksempel på hvordan kvinners underordna stilling i familien virka bestemmende inn på deres stilling i arbeidslivet.

Kapitalismens kjønnssystem
Kjersti Ericsson bruker i boka, » Søstre, kamerater», uttrykket «knuten der trådene løper sammen» når hun skal beskrive familien. En kan også se familien som en organisering som låser kvinneundertrykkinga fast. Dette ser vi stadig i praksis: Kvinner tjener lite fordi de jobber så mye deltid, kvinnene reduserer arbeidstida si fordi det er dem som tjener minst. Menn må stille opp hjemme for at kvinnene skal kunne jobbe full tid ute, men undersøkelser viser at menn stiller mest opp der arbeid og inntekt er jevnest fordelt, dvs. der kvinnene faktisk allerede jobber full tid ute.

Familien dreier seg ikke bare om arbeidskraftas verdi, men om en organisering som befester menns makt over kvinner og barn. Arveretten gjorde det i sin tid viktig for menn å ta kontroll over kvinners seksualitet for å sikre at hans eiendom ble ført videre til barn han var sikker på var hans. Denne kontrollen er bygd inn i familien gjennom årtusener, også forsterket gjennom vold og andre maktmidler. Forsørgeransvaret videreførte kontrollen over ressursene, som også bidrar til å opprettholde menns makt innad i familien. Samtidig bidro det til at menna også under kapitalismen har vært, og er, hovedpersonen i familien og dermed forbindelsen til myndighetene.

Familien er den institusjon der vanlige menn får størsteparten av belønninga for å være et redskap for kvinneundertrykkinga i samfunnet, skriver Kjersti Ericsson. Hun peker videre på at familien dermed blir særlig viktig for å korrumpere menn i det arbeidende folket og gjøre dem til det bestående samfunns støttespillere. Som vi blant annet ser i USA trekkes «family values» fram av konservative og samfunnsbevarende politiske bevegelser.

Kvinners kontroll over egen seksualitet og egne liv oppfattes som en trussel, ikke bare av konservative bevegelser. Familien er også det sted der jenter og gutter sosialiseres til ulike sosiale kjønn. Maktforholda mellom kjønnene bygges inn i kjønnsidentiteten vår. Hanne Haavind har pekt på at kvinnenes økende sjølstendighet i dag kompenseres ved at kvinner kan gjøre alt, men bare så lenge hun gjør det underordnet i forhold til de menn hun har med å gjøre. Denne relative underordninga skal helst både framstå og oppleves som noe annet enn underordning, som villet.

Frivillig valgt?
Dette fører tilbake til utgangspunktet: Familien er en økonomisk enhet i samfunnet og en del av maktforholda i samfunnet, men den framstår som en frivillig valgt samlivsform, valgt på grunn av kjærlighet.

Først og fremst er analysen viktig for å utløse kvinners kampkraft. Kvinner er ofte frustrert i familien, og uansett bruker kvinner utrolig mye tid og krefter på å bry seg om familien og samlivsforhold, i handling og tanker, både på godt og vondt. Kvinners opptatthet av familien settes opp mot menns engasjement i jobb og samfunn, og kvinner møter forakt for at de bare bryr seg om de nære ting. Men familien er noe helt annet for kvinner enn for menn. Noen særtrekk:
-Så lenge omsorgsoppgavene kvinnene pålegges av samfunnet blir knyttet til kjærligheten til mann/barn/foreldre, presses kvinnene til innsats langt utover egne grenser. Ofte er det slik at hvis ikke kvinnene tar omsorgen, er det ingen andre som gjør det.
-Familien skal tilfredsstille våre behov for trygghet, nærhet og varme, samtidig som den opprettholder maktforholdet mellom kvinner og menn og sosialiserer til underordning.
-Familien stenger kvinner og barn inne i familiene og stenger folk uten familie ute fra sosialt fellesskap. Du har enten unger alltid eller aldri. Familien definerer malen for sosialt liv i samfunnet.

Familieorganiseringa er en del av kapitalismen som låser kvinnene fast til den kjønnsbestemte arbeidsdelinga, stjeler tid og krefter og knytter kjærlighet og underordning tett sammen. Det er ikke det minste rart at kvinner bruker mye energi på å forholde seg til familien. Å gi kvinner mulighet til å forstå hvorfor familien er slik en umulig institusjon, at dette er knytta til samfunnsorganiseringa og ikke til egen utilstrekkelighet, er nødvendig for å frigjøre krefter til kampen for egne rettigheter og et annet samfunn.

 

 

 

---

Guatemala havna igjen på kartet da landet skreiv under den endelige fredsavtalen 29.desember i fjor. Norge jubler, og har fått sin andre seier som fredsmekler. Freden i Guatemala er derfor foreløpig andre produkt i Norges nye rolle som fredseksportør. Konflikten i Guatemala har ofte vært oversett i forhold til konfliktene i de andre landa i Mellom-Amerika, og det er ikke så lett å ta stilling til Guatemala som for eksempel Nicaragua eller Chiapas. Hva er egentlig Guatemala, hva har skjedd, og kan vi lære noe av det?

Guatemala er en slags storebror i Mellom-Amerika. Storebrorrollen kommer av flere forhold: Historisk har Guatemala vært et sentrum helt siden Mellom-Amerika blei erobra og kolonisert. Hovedstaden i Guatemala var et sterkt tyngdepunkt i Generalkapteinatet Guatemala og den seinere mellom-amerikanske føderasjonen som begge dekket det meste av regionen. Dessuten har Guatemala det største folketallet, 10 millioner, den sterkeste økonomien og utbygde industrien i Mellom-Amerika. Kontrasten er stor til nabolanda; det avslappa Belize, det lutfattige Honduras og det borgerkrigsherja El Salvador. Men likheten er stor mellom landsbygda i Guatemala og Chiapas, den nærmeste og fattigste delen av Mexico (selv om dette ikke tilhører Mellom-Amerika). Denne likheten er viktig for å forstå konfliktene både i Chiapas og Guatemala.

Guatemala
Den store indianske befolkninga skiller Guatemala fra resten av Mellom-Amerika. Guatemala har en urbefolkning på mellom 50-60%, mens resten av landa har ned mot 5-10%. Urbefolkninga består av 21 ulike mayagrupper samt de to små gruppene av Xinca-indianere og karibiske afro-indianere. Resten består av ladinos, ei folkegruppe av blanda indiansk og hvitt opphav. Den store gruppa ladinoer har oppstått gjennom de nesten 500 åra det har vært hvite i Guatemala, men det er nå et relativt klart skille mellom urbefolkning og ladinos. Undertrykkinga av urbefolkninga er kanskje den viktigste årsaken til konfliktene som har ridd Guatemala siden erobringa. Økonomisk, militær og kulturell undertrykking er vevd sammen gjennom historia, og ligger som basen for det meste av utviklinga i landet både i eldre og nyere tid. Og vil trolig gjøre det lenge enda.

Mayaindianerne er de fattigste i det guatemalanske samfunnet, enten de befinner seg på landsbygda der de utgjør det store flertallet, eller i byen hvor de fleste lever i slummen. Bøndene har siden erobringa blitt sterkt utbytta gjennom slaveri, gjeldsslaveri og skatt og har gradvis mista mer og mer jord til det tidligere aristokratiet, godseierne og den hvite staten. Det siste store ranet av jord kom så seint som på slutten av 1800-tallet samtidig med framveksten av kommersielt plantasjejordbruk. Mange av bøndene blei lokka med billige lån og endte raskt opp som gjeldsslaver på plantasjene. Sesongarbeidet på plantasjene i lavlandet skapte en sesongmessig arbeidsvandring som fortsatt finnes på landsbygda i Guatemala.

Jordfordeling
Jordfordelinga er det konkrete resultatet av undertrykkinga av urbefolkninga, og er en viktig grunnleggende konflikt i landet. Guatemala har en av verdens skeiveste fordelinger av jord: 2% av jordeierne eier 65% av den dyrkbare jorda. Jordbruket er delt i to klart avdelte sektorer. På den ene sida det eksportretta jordbruket som dyrker kaffe, bananer, sukker etc. Plantasjene på de fruktbare tropiske kystområdene er en del av dette.

På den andre sia finnes det tradisjonelle sjølbergingsjordbruket drevet av mayaindianerne i høylandet. De dyrker mais, bønner, poteter, korn m.m. på skrinn og dårlig jord, utbrukt etter mange års kontinuerlig bruk. Mye av jorda er nå helt avhengig av kunstgjødsel. (Norsk Hydros gjødsel er av de store; de har vært tilstede gjennom mer enn tjue år, tross militærdiktatur og massakrer.) Den jorda mayaene har igjen er for liten for en stadig voksende jordbruksbefolkning. Løsninga blir som for mange andre i Latin-Amerika, å flytte inn til byene eller å forsøke å emigrere til USA. Man regner med at det befinner seg 2-300 000 guatemalanere bare i USA på flukt fra konfliktene eller dårlige økonomi.

Fattigdom
Guatemala har den sterkeste økonomien i Mellom-Amerika, men har en utrolig skeiv fordeling av velstanden. 89% av befolkninga lever under fattigdomsgrensa, 67% lever i ekstrem fattigdom. Samtidig tjente de rikeste 10% av folk med inntekt 44% av denne inntekten. De laveste 10% tjente til sammenlikning 2,4% av den samme potten. Og den økonomiske utviklinga går mot en enda skeivere fordeling. Haiti, det fattigste landet på den vestlige halvkule, har en gjennomsnittlig levestandard på 1/5 av Guatemalas. Allikevel bruker Haiti mer av sitt BNP enn Guatemala på skole, og har større andel av ungene på grunnskolen. Mens 30% av ungene på Haiti er underernærte, er halvparten av alle barn på landsbygda i Guatemala det samme! Den er denne ekstreme forskjellen mellom de rike i byene og de fattige indianerne på landsbygda som gjør at mange beskriver Guatemala som et apartheid samfunn. Landet har riktignok ingen apartheid lover, men de økonomiske skillene mellom urbefolkning og hvite likner sterkt på apartheidsamfunnet i Sør-Afrika.

Militæret
Årsaken bak borgerkrigen er i Guatemala som i resten av Mellom-Amerika, dette vanvittig skeive samfunnet. Men vi kan ikke forstå konflikten i Guatemala uten å se på militæret sin rolle. At geriljaen ikke har klart å omvelte eller endre samfunnet skyldes først og fremst et sterkt militære. Et sterkt militærapparat er jo ikke uvanlig i Latin-Amerika. I Norge har vi enda ikke fått folk vekk fra å tru at militæret sin oppgave først og fremst er å beskytte landegrensene. Ser vi på Latin-Amerika er det derimot liten tvil om militæret sin egentlige oppgave: å beskytte klassestaten ved å undertrykke og knuse all opposisjon. Kontinentet har med noen få unntak så og si ikke hatt krig på tvers av landegrensene.

Fram til 1944 var militæret i Guatemala bare et lydig apparat under ulike diktatorer. Siden, under landets demokratiske periode fra 44-54, var selv de folkevalgte presidentene offiserer. Militærets storhetstid begynte allikevel etter kuppet i 1954. Siden kuppet har militæret vært den viktigste og mest sentrale institusjonen i landet. Presidentene har alltid vært militære, eller håndplukka av det militæret, og den sivile administrasjonen har enten ikke fungert eller lydig fulgt militæret. Det har vært valg ofte, men de har enten vært fiktive eller så har resultatet blitt ignorert og militærets kandidat utpekt som vinner. En av de få valgte sivile presidenter, Serrano (innsatt i 1986) innrømmet at han bare hadde 30% av makta, militæret hadde resten. Militærkupp eller kuppforsøk er heller ikke uvanlig i Guatemalas moderne historie. Deler av militæret utførte kuppforsøk seinest i 1988, og den sivile presidenten forsøkte selv kupp med støtte fra militæret i 1993.

Militæret som apparat trenger igjennom store deler av samfunnet. Det har til nå vært kanskje den eneste godt fungerende institusjonen i landet. Militæret besto i 1990 av 46 tusen soldater. Under militariseringa på begynnelsen av 1980-tallet blei det etablert forlegninger i alle byer med mer enn 10 tusen innbyggere, samt mange mindre militærposter i landsbyer og urolige områder. Ved siden av har den etablert en sivil og en økonomisk seksjon av militæret; viktige deler i bekjempelsen av opposisjon og for å få kontroll over samfunnet. De har fått god hjelp utafra til trening og utstyr. USA står for den største hjelpa, men landet har også fått uavhengig hjelp til trening fra Israel, Argentina og Taiwan.

Sett med våre øyne er det militæret sin økonomiske og politiske rolle som virker mest utrolig. Militæret har gjennom sitt «sosiale velferdsinstitutt» viktige økonomiske interesser: Blant annet kontroll over det nasjonale flyselskapet, den internasjonale flyplassen, televerket, ulike militære fabrikker og verksteder og ikke minst militærbanken, landets 10. største bank åpna i 1972: «Banco del Ejercito (hærens bank). Den sikreste vakt for dine penger! Åpne konto nå og vinn en Nissan pick-up!!» Den har selvfølgelig alltid militærpoliti med kamuflasjeuniform (midt i byen!) og maskingevær som bankvakter. Gjennom mange år har militære ledere sikra seg store landeiendommer gjennom sine stillinger. Av militærets mer kuriøse foretak kan nevnes en tyggegummifabrikk, det største parkeringshuset i Guatemala sentrum, en TV-kanal og det for oss utrolige at militæret er de eneste som kan reparere eller konstruere veier i landet!

I de siste åra er det mange eksempler på at militære folk er innblanda i den stadig økende kriminaliteten. De er mistenkt for å stå bak mye og omfattende kriminalitet: biltjueriligaer, smugling gjennom kontroll med tollvesenet, marihuanadyrking og nedhogging av regnskog for salg. Dessuten er det trolig også militære som står bak mye vanlige ran og landeveiskriminalitet.

Hvilken rolle har så militæret spilt i Guatemala? Jo, som Guatemalas viktigste politiske aktør. Militærapparatet står på egne bein, og har hatt full kontroll over landets styre og stell. Om ikke alltid direkte, så indirekte. Det er en institusjon som strekker seg langt inn i den sivile delen av samfunn med økonomiske interesser og samfunnsoppgaver som strekker seg langt utafor tradisjonell «grensebeskyttelse». Gjennom sine fangarmer har de sikra seg en uavhengig institusjon som ikke kan dikteres av president eller parlament. De har også en egen hierarkisk struktur som selv bestemmer sine etterfølgere og sin framtid. En sterk og viktig del av militæret er etterretninga som har gode forbindelser med dødsskvadroner og paramilitære grupper. De har likvidert opposisjonelle ikke bare på venstresida, men også mer konservative politikere, som dermed har stått nærmere militæret selv.

De siste åra har det riktignok skjedd en gradvis utvikling mot sivilt styre. De siste ti åra har landet hatt flere valgte sivile presidenter som har vært relativt uavhengige av militæret. Disse vil ikke lengre styre på diktat fra generalene, og har til en viss grad grepet inn i de militære strukturene selv. Men faktisk var det militæret som selv satte igang denne demokratiseringa på 80-tallet. Det har vært mye drakamp innad i militæret om dette, men det var noen av disse kreftene innad som tok initiativet til overgangen fra sivilt styre og som gjorde fredsprosessen mulig.

Geriljaen
Militærapparatet har ikke vært like sterkt hele tida. Styrken har blitt bygd opp gjennom en borgerkrig som har vart i 36 år, Latin-Amerikas lengste krig. Det er ikke lett å gi en riktig og nøytral framstilling av hverken geriljaen eller den væpna konflikten. Den massive undertrykkinga som har blitt satt inn mot alle former for opposisjon har lagt et tungt lokk over all nøytral informasjon. Enhver mistanke om forbindelse med geriljaen har konsekvent blitt forfulgt, med drap på den mistanken gjaldt. Det lille av informasjon som har sluppet ut har derfor enten vært militærets eller geriljaens egen propaganda, hver fra sin side, eller medias høyrevridde sensasjonsjournalistikk.

URNG (Unidad Revolucionario Nacional de Guatemala) består av fire geriljagrupper som slo seg sammen til en front i 1982. De tidligste gerilja gruppene hadde sine første aksjoner i 1962, men blei møtt med kraftig motstand utover 60-tallet. På 70 tallet vokste det fram to nye grupper. De hadde sterkere støtte fra indianere og bønder, og utgjorde derfor en større trussel mot myndighetene. Trolig fikk geriljaen i disse nye områdene ganske stor sympati fra befolkninga. De fikk i alle fall mulighet til å operere temmelig fritt innafor sine kjerneområder, uten at militæret klarte å ta dem. Utover 70-tallet vokste geriljaen i styrke til de samla seg i 1982.

1982 skulle bli ett vendepunkt. Militæret hadde gjennom hele 70-tallet prøvd å knekke geriljaen og dens støtte på landsbygda. De tok stadig i bruk mer hardhendte metoder, blant annet en stor mengde forsvinninger. Men i 1982 starta den verste represjonen noensinne. Militæret gikk til et vanvittig frontalangrep på stort sett hele landsbygda for å utrydde geriljaen og dens støttespillere. Hardest gikk det ut over de områdene hvor geriljaen hadde hatt støtte, men offensiven rammet alle uten å ta hensyn til hvem de måtte ha sympatisert med støtta. Man regner med at i løpet av året var minst 80% av befolkninga på landsbygda på flukt fra militæret. 440 landsbyer blei brent, 200 tusen mennesker flykta til Mexico mens opp mot 1 million blei interne flyktninger. Hvor mange som blei drept er usikkert. Endel folk mener 100 tusen blei drept bare i 1982, mens andre dette tallet stemmer bedre for konflikten som helhet, dvs. fra 1960 og til idag.

Den massive represjonen satte en effektiv stopp for geriljaens framgang. Landsbygda var tømt for folk, og de få som var igjen, blei forfulgt og forsøkt drept av militæret. De neste åra satte militæret igang en gjenoppbygging av landsbygda. Men på militærets premisser. Bøndene blei samla i landsbyer kontrollert av militæret, og de blei organisert i forsvarspatruljer som fikk ansvaret for selv å beskytte seg mot geriljaen. Geriljaen hadde ikke lengre mulighet til å operere fritt på landsbygda, men fikk de aller fleste bøndene mot seg. Enten bøndene sympatiserte med dem eller ikke. Etterhvert klarte militærets propaganda å gjøre bondebefolkninga til sterke motstandere både av geriljaen og interne og eksterne flyktninger.

På slutten av 1980-tallet kunne derfor flere generaler hevde at geriljaen var knust for godt. Det var feil. Den klarte å bite seg fast, og lærte seg å leve med den minimale støtta de hadde. Man antar at geriljaen på 90-tallet har bestått av mellom 1000 og 3000 personer, hvorav en tredel aktive. Men dette er et usikkert antall. I 1990, før fredsprosessen, hadde URNG aktive enheter i 12 av 23 fylker og i de to største byene i Guatemala. To år seinere klarte de å sette igang en ny offensiv mot nye områder. De retta seg nå først og fremst mot hovedstaden (små stikkangrep) og mot de økonomisk viktige områdene på kysten hvor næringslivet har sine interesser. Heller ikke nå utgjorde de noen stor militær trussel, men de klarte å vise resten av samfunnet at de fortsatt fantes og at de kunne holde igang en borgerkrig i en lang stund til. Dette var en offensiv for å styrke deres posisjon ved forhandlingsbordet. Det må de ha klart, ettersom de har fått relativt store innrømmelser i forhold til deres beskjedne militære styrke. De har fortsatt med propaganda-aksjoner gjennom hele fredsprosessen. For eksempel ved å okkupere landsbyer for å gjennomføre møter, eller ved å blokkere trafikk for å spre løpesedler.

Mellom-Amerikas skjebne?
På 80 tallet var det noen optimister som brukte slagordet «Nicaragua i går, El Salvador idag og Guatemala i morgen!». Det så en stund lyst ut for Mellom-Amerika i og med FSLNs seier i Nicaragua og FMLNs framgang i El Salvador. URNG hadde også betydelig styrke før massakrene i 1982. Men virkeligheten viste seg å velge ei anna framtid. Det er interessant å sammenlikne de tre landa. Alle har hatt et liknende utgangspunkt med enorme klasseforskjeller og en korrupt og totalitær stat som har tviholdt på forskjellene.

Nicaragua var det eneste landet som faktisk klarte å gjennomføre en revolusjon. I El Salvador blei FMLN på begynnelsen av 1980-tallet en alvorlig militær trussel mot regimet. De hadde på høyden nærmere 15 tusen gerilleros, egne frigjorte områder og god kontakt med en stor og brei front innen de sivile folkelige organisasjonene. Gjennom ti år med blodig krig endte geriljaen og militæret opp med en slags styrkelikhet og dermed kjørte krigen seg fast. I desember 1989 gikk FMLN inn i hovedstaden med 5000 mann og tok flere bydeler. Militæret fikk panikk og begynte å bombe de fattige bydelene og bruke rakettvåpen (norske M-72 antitankraketter) for å jage ut geriljaen. Så langt hadde ikke FMLN trodd at myndighetene ville gå, og de trakk seg tilbake. Etter dette skjøt fredsprosessen fart, og El Salvador har nå fått fred og FMLN har blitt et politisk parti. Men kriminaliteten har vokst dramatisk og få endringer i samfunnet har skjedd.

Også i Guatemala så det en stund ut til at geriljaen hadde en sjanse. Det gikk så langt som til at mange rikfolk flykta til USA, og geriljaen kunne jevnlig blokkere hovedveiene over lang tid eller holde landsbyer i dagevis før militæret kom. Represjonen er helt klart årsaken til at URNG mista nesten hele sin styrke. Fram til 1982 hadde militæret drevet selektive drap av ledende og politiske folk på landsbygda i håp om å ramme geriljaen og dens støttespillere. Offensiven skulle rykke geriljaen opp med rota, ved som militæret sjøl uttrykte det: «tappe ut vannet for å få has på fisken» (se Mao om «fisken i vannet»). Dermed forsvant geriljaens støtte på landsbygda nesten helt. De bøndene som før hadde støtta URNG mista mye sympati ettersom geriljaen aldri klarte å forsvare landsbygda mot massakrene og forfølgelsen som de mener geriljaen har ansvaret for.

I byen fortsatte en sterk forfølgelse av radikale, fagforeningsfolk, studentaktivister, politikere på venstresida og mange fler. Der hadde den massive undertrykkinga foregått gjennom store deler av 70 tallet, og fortsatte utover 80- og 90-tallet. URNG hadde derfor liten støtte både blant bøndene og i byen. Til sammenlikning hadde FMLN i El Salvador både egne frigjorte områder med støtte fra bøndene og en sterk folkelig støtte i byene.

Resultat
Sammenlikner vi situasjonen i Mellom-Amerika på begynnelsen av 80-tallet med i dag, ser det ikke så lyst ut. I Nicaragua har frigjøringsfronten blitt redusert til avradikalisert opposisjon, i El Salvador og Guatemala har geriljaene møtt militær overmakt, og forhandla seg over i «den demokratiske verden». I Chiapas foregår det også forhandlinger mellom Zapatist-hæren og myndighetene, mens de frigjorte områdene er omringa av 80 tusen regjeringssoldater. Så ingen av stedene har man oppnådd de grunnleggende samfunnsendringene som vi på venstresida håpa på. Det er to forhold som kan forklare denne utviklinga i Mellom-Amerika:

1. Sammenbruddet i «sosialist-blokka» gjorde at geriljabevegelsene ikke lengre fikk støtte utafra, og at de heller ikke ville få det hvis de tok over samfunnet.

2. Markedsøkonomiens framgang i Mellom-Amerika, ved press fra USA. Markedsøkonomien er mye bedre tjent med fred enn krig, ettersom krig og militærestyre hindrer fri flyt. URNGs offensiv mot de økonomisk viktige områdene på kysten og sabotasje og angrep på motorveiene synliggjorde dette godt. Geriljaene kunne kanskje ikke bekjempes militært, men de var heller ikke lengre noen fare for samfunnssystemet og kunne sakte forhandles ihjel.

Fredsprosessen
Fredsprosessen i Guatemala kan se ut som et håpløst forsøk på å lappe sammen en konflikt som i utgangspunktet er uløselig. Et forsøk på å pynte opp på en situasjon hvor et erkekonservativt borgerskap aldri vil gi fra seg makt eller jord. Det som for alltid vil ligge som en latent konflikt i Guatemala. Og hvor geriljaen prøver å forhandle seg inn i varmen og «det demokratiske sentrum». Fredsprosessen fortjener allikevel litt mer oppmerksomhet. Vi bør forstå litt av hva den går ut på, hvis vi skal skjønne noe av hvordan det vil gå i framtida. Både i Mellom-Amerika og ellers i verden.

Fredsavtalene har blitt de mest omfattende og grundige etter alle konfliktene i Latin-Amerika. Jeg vil også påstå at den går mye djupere enn de ulike avtalene i Bosnia og at den kan måle seg med midtøsten-avtalene. Iallfall når man ser på de innrømmelsene myndighetene har kommet med. Fredsavtalene er de konkrete resultatene i fredsprosessen, og skal legge grunnlag for overgang fra krig til fred.

Fredsprosessen begynte med spede forsøk på kontakt mellom myndighetene og geriljaen på slutten av 80 tallet. Dette regnes som en slags begynnelse selv om det mest blei med forsøkene. Disse første forsøkene fant sted i 1987 men ramla sammen på grunn av press fra høyrekreftene i militæret og blant myndighetene. Det var lite akseptert blant militære eller politikere å godta geriljaen som noen legitim forhandlingspart. De var jo en slags politisk kriminelle, og dem hadde man jo likvidert.

Det neste seriøse forsøket på å få igang en prosess var i 1990, gjennom flere samtaler mellom URNG og ulike sektorer av det sivile samfunnet og partier. Geriljaen og myndighetene lagde siden en avtale der begge parter forplikta seg til å forhandle til en endelig fredsavtale var ferdig. Dette skjedde i Oslo, og avtalen har fått navnet «Oslo-Avtalen». Fra 1991 blei direkte forhandlinger mellom myndighetene og URNG satt igang i Mexico. De første viktige resultatene kom i 1994 da partene blei enige om en rammeavtale og en tidsplan for fredsprosessen. Denne planen har blitt fulgt, selv om tidsramma er sprengt med to år. Den endelige fredsavtalen blei skriv under 29. desember i fjor – pressa akkurat innafor 1996.

Norge var vert for flere av forhandlingsmøtene og blei her trukket inn i fredsprosessen. Flere viktige avtaler blei forhandla fram og skrivi under i Oslo. Og som takk for hjelpa blei også en av de siste avtalene, «avtalen om endelig våpenhvile» skrivi under i Oslo 4. desember i fjor. Det blei også oppretta fem «venneland» til fredsprosessen, hvor Norge var ett av dem. Det er dette som har sikra Norges navn i fredsprosessen, og Norges andre bidrag som fredseksportør.

Fredsavtalene
Det som har gjort denne fredsprosessen til noe særegent er de omfattende fredsavtalene:
-Rammeavtale for fredsprosessen
-Avtalen om tidsplan for forhandlingene
-Avtalen om de fordrevne
-Avtalen om sannhetskommisjon
-Den utvidete menneskerettighetsavtalen
-Avtalen om urbefolkningas identitet og rettigheter
-Avtalen om sosio-økonomiske forhold og jordbrukssituasjonen
-Avtalen om styrking av sivil makt og hærens rolle i et sivilt -samfunn
-Avtalen om endelig våpenhvile
-Avtale om konstitusjonelle reformer
-Avtale om inkorporering av URNG

De folkelige organisasjonene følte seg delvis forbikjørt av URNG. I og med avstanden mellom URNG og de folkelige organisasjonen, mente de siste at de representerte mange flere enn geriljaen, og at det var de som burde vært representert ved forhandlingsbordet. Det oppsto også misnøye med opprettelsen av en sannhetskommisjon. Kommisjonen skulle finne ut sannheten om de siste åras brudd på menneskerettigheter, men ikke dømme noen for det eller stille enkeltpersoner til ansvar. Spesielt GAM, en organisasjon for etterlatte etter forsvunne og drepte, reagerte. De hevdet å ha bevis nok til å få dømt femti personer for forsvinninger og drap. Det er først og fremst de sivile som har lidd under represjonen, og de har et sterkt ønske om å få dømt de skyldige.

Tidlig i forhandlingene blei geriljaen og myndighetene enige om at man trengte deltakelse fra resten av samfunnet. En rekke folkelige organisasjoner, næringsliv, presse m.fl. oppretta forsamlingen av det sivile samfunn (ASC) for å kunne påvirke prosessen og resultatene. De har derfor laga flere forslag til reformer og avtaler som de så presenterte åpent. Etter hvert blei det bedre kontakt mellom URNG og den folkelige bevegelsen. URNG har så adoptert forslagene til «forsamlingen av det sivile samfunn», og brukt dem som forhandlingsgrunnlag i prosessen. Allikevel har det vært et problem (om enn nødvendig) at hele prosessen har vært hemmelig inntil hver enkelt avtale har blitt skrivi under. Det har umuliggjort påvirkning utafra og gjort hele prosessen svært lite demokratisk. Det er forresten verd å merke seg hvor gjennomsiktige statens interesser er; myndighetene som jo er de eneste «demokratisk valgte» i prosessen forhandler på vegne av makta og borgerskapet, mens det er geriljaen (de kriminelle) som bringer inn vanlige folks krav. … Borgerlig demokrati i et nøtteskall!

Innhold i freden
Flere av avtalene inneholder relativt store innrømmelser fra myndighetene. I «avtalen om inkorporering av geriljaen» innrømmer de at konflikten oppsto på grunn av manglende demokrati i samfunnet. I «avtalen om urbefolkningas identitet og rettigheter» innrømmer de: at urbefolkninga har vært spesielt hardt ramma av konflikten, den dobbelte diskrimineringa av indianerkvinner,og godkjenning av de indianske språkene. Avtalen godkjenner 21 mayaspråk som offisielle språk som så skal brukes i undervisning og offisielle ærend. (Det er tvilsomt om dette er i det hele tatt gjennomførbart.) Det er også mange flere eksempler på at myndighetene har gått langt og lover omfattende forbedringer i samfunnet. Så hvis man ser på innholdet i avtalene, må de sees på som en seier for vanlige folk i Guatemala. Det er allikevel tvilsomt hvor mye regjeringa er villige til å forandre, og hvor mye som er mulig slik samfunnet ser ut nå.

«Den endelige fredsavtalene er ikke slutten på en prosess, heller begynnelsen på en lang oppbygging av Guatemala til et land i fred.» Dette er et utsagn som har kommet fra både myndigheter og folkelige organisasjoners hold nå i det siste. Guatemala er av de mest ivrige landa til å skrive under internasjonale avtaler, og de er flinke til å love seg bort. I dette ligger det noen merkelige paradokser. De har alle de viktigste menneskerettighetene i grunnlova, men er allikevel blant de landa hvor det er mest brudd på menneskerettighetene. Guatemala har aldri hatt tradisjonelle samvittighetsfanger, alle har blitt drept.

I sommer var det stor ståhei rundt gjeninnførelsen av dødsstraff, den første rettslige henrettelsen på mange år. Dette dreide seg om to draps- og voldtektsdømte, og de fikk enorm pressedekning. Se dette i forhold til de omtrent 1000 årlige utenomrettslige henrettelsene gjennom hele 80- og begynnelsen av 90-tallet. Det er derfor god grunn til å være skeptisk til hvor villige myndighetene er til å følge opp fredsavtalene i praksis. De viser ofte god vilje, men sjelden god handlekraft. Så er det da noe som helst hold i den nye freden i Guatemala?

Kriminalitet
Hvis man ser på det guatemalanske samfunnet er det all grunn til å være skeptisk til framtida. Samfunnet ris av en stadig økende kriminalitet. Den største nasjonale avisa meldte 13. februar i år om 129 brudd på menneskerettighetene bare siden den endelige fredsavtalen blei skrivi under 29.desember. Dette dreide seg om: 7 barn og 57 voksne drept, 7 kidnappinger, 7 forsvinninger, 3 utenomrettslige henrettelser, 14 attentat, 5 trusler og 14 lynsjinger av kriminelle. I tillegg kan man regne med et stort antall ran, tjuverier og voldtekter. Dagen før kunne avisa melde om 13 drepte de siste tjuefire timer.

Et av de alvorlige problemene med kriminaliteten er den store sannsynligheten for at politi og militæret er en del av den. I høst eksploderte en sak i tollvesenet: Sjefen for tollvesenet sto bak en omfattende smuglerliga med forbindelser høyt opp i militær og sivil administrasjon. Samtidig vokste antallet kidnappinger for løsepenger dramatisk mot flere i uka på sitt verste. Flere kriminelle bander ligger nærmest i krig med politiet, og politiet har lite å stille opp med mot de kriminelle. Ofte er de kriminelle bedre utstyrt med våpen og kommunikasjon enn politiet, og det er ikke sjelden politifolk blir drept i hovedstaden. Det hender også av og til at kriminelle tar i bruk håndgranater under ran eller indre oppgjør. Kriminaliteten er noe som rammer hele samfunnet, både gateselgerne som kan bli rana på jobb flere ganger i uka og rikfolk som kan oppleve at kidnappere forsyner seg med en etter en av slekt og familie, og tapper dem for penger.

Politiet i Guatemala er udugelig og har et elendig rykte. Det er ingen som føler seg tryggere når politiet viser seg, derimot er alle redd for at det kan skje noe galt, dvs. stikk i strid med intensjonen. Politiyrket er et lavstatus yrke, og mange politifolk mangler selv 6-årig obligatorisk grunnskole. Politiskolen er elendig, og mange nøyer seg med ned til to måneder før de går i tjeneste. De har også lite ressurser; politibilene består av gamle østeuropeiske Ladaer, med en minimal bensinrasjon hver dag. Politiets svakhet er trolig helt i militærets interesser, og trolig deres egen oppskrift. Det forutsetter nemlig et sterkt militære, og sikrer deres makt i samfunnet. Etterhvert er det blitt vanlig å se militære patruljer også inne i byen, enten på patrulje eller som bankvakter e.l. Og økninga i voldskriminalitet rettferdiggjør bruk av militær eller sterkt militæriserte politienheter. Nå som geriljaen er vekk, må militæret finne seg nye beitemarker.

Økonomi
Fredsavtalene inneholder krav og løfter om utbygging av sosiale institusjoner. «Avtalen om sosio-økonomiske forhold og jordbrukssituasjonen» krever for eksempel «at investeringene på helse, utdanning og arbeid økes betraktelig». Mye av framtida vil derfor stå og falle på om myndighetene har mulighet (eller vilje ) til å finansiere de konkrete tiltakene fredsavtalene forutsetter. Guatemala har en minimal stat med en av de laveste skatteinntektene i verden. Innkreving av skatt er spesielt mangelfull. Det er sagt at hvis staten bare tok seg bryet med å kreve inn den skatten de skal ha, ville mye av problemene vært løst. Det er vel neppe nødvendig å nevne at skattefordelinga også er veldig skeiv? Statsapparatet forøvrig er også i dårlig stand slik at man i framtida vil ha store problemer med å styre utviklinga som fredsavtalene krever. Dette til tross for at Guatemala har den sterkeste økonomien i Mellom-Amerika. De siste ti åra har forresten deler av denne økonomien blitt blåst opp av narkodollar. Guatemala blei ett nytt senter for hvitvasking av narkotikapenger. Bank- og bygningsvirksomhet er typiske sektorer for dette, og i de finere delene av hovedstaden kan man se nye glasskyskrapere skyte i været, tydeligvis uten tanke på de jevnlige jordskjelvene som herjer landet.

Organisasjonene
Det er uten tvil de ikke-statlige folkelige bevegelsene som har det reelle ansvaret for å følge opp fredsavtalene. URNG er som politisk parti for lite til aleine å skulle sikre kravene i avtalene. I de siste åra har det vokst fram et hav av folkelige organisasjoner. Mange av de største vokste fram på slutten av 1980-tallet, som et svar mot represjonen. Blant disse finner vi enkeorganisasjonen, CONAVIGUA, organisasjonen for etterlatte etter forsvunne og drepte, GAM, menneskerettighetsorganisasjonen CERJ med mange fler. De har derfor fram til nå i hovedsak jobba for menneskerettigheter og slutt på undertrykkelsen, men ikke kunnet stille breiere krav om samfunnsendringer. Enkelte paraplyorganisasjoner av disse folkelige organisasjonene og fagbevegelsen har hatt den oppgaven. Men de har ikke oppnådd de helt store resultatene utover bidragene til fredsprosessen.

Ved siden av disse store finnes det ialt rundt to tusen folkelige organisasjoner. Dette dreier seg om alt fra indianerorganisasjoner, lokalpartier, fagorganisasjoner, ulike forbedrings- og utviklingskomiteer osv. osv.. Årsaken til dette utrolige mangfoldet er både at landet har blitt utrolig splitta gjennom konflikten, og at mye av organingasjonslivet foretrekker å danne egne nye organisasjoner når det oppstår konflikter.

Dette organisasjonsmylderet og konfliktene lager enkelte skyer i horisonten. Det er liten tvil om at disse organisasjonene må være drivkrafta bak en samfunnsendring som må komme i Guatemala. Men organisasjonslivet er prega av manglende demokrati, mangel på ledende personer, men derimot ikke mangel på indre konflikter og splittelser. Det er ikke lett å si hva som er årsaken til problemene i mange av organisasjonene. Det skyldes flere ting; som at ledelser ikke gir fra seg verv, mangel på diskusjoner, et sterkt kjønnsdelt samfunn, en historie nærmest fri for demokratiske institusjoner og mange andre faktorer. Liten tvil er det derimot om at represjonen har tatt liv av alle lederkandidater i en hel generasjon innen organisasjonslivet. Det har ikke gitt noen muligheter til å utvikle nye ledere eller drive noen form for demokratisk opplæring. Mannsdominansen, konfliktene og mangelen på demokrati som nå råder blant de folkelige organisasjonen, lover mange problemer for framtida. Bedre blir det ikke at undertrykkinga har gjort store deler av befolkninga livredde for å ha noe som helst med politikk å gjøre.

Frente Demcratico Nueva Guatemala (FDNG – den demokratiske fronten for et nytt Guatemala) er allikevel et lyspunkt. Stifta av CERJ, CONAVIGUA, GAM m.fl bare tre måneder før valgt i 1995 klarte de å få inn hele seks av åtti representanter i parlamentet. El Frente er en typisk front, men er allikevel det eneste partiet på venstresida i Guatemala. Alle andre partier i partifloraen er blå. FNDG har gjort splittelsene til skamme og gjennom det drøye året de har sittet i parlamentet klart å styrke seg. De har klart å fungere som opposisjon og stiller hele tida spørsmål og krav til myndighetene og fredsforhandlingene. Det er godt jobba, ettersom det ikke har vært politisk opposisjon politikken i det hele tatt. Det har vært mange spekulasjoner til hvordan URNG skulle stille seg i forhold til FDNG. URNG kom med antydninger til at de ville gå inn i El Frente, men har nå oppretta sitt eget parti på utsida. Dette var trolig eneste mulige løsning for at fronten ikke skulle bryte sammen. De har derfor laga et eget politisk parti med samme navn, men bare framtida kan vise om de vil spille noen viktig rolle i politikken.

Framtida
Hvordan ser framtida til Guatemala ut? På mange måter likner stemninga litt på Sør-Afrika i 1994 etter valget. Tredve år med krig ser unektelig ut til å være forbi og freden har brutt ut. Landet avholdt valg i 1995, og den konservative regjeringa ser ut til å være den første som står noenlunde på egne bein i forhold til militæret. Og freden gjør at flyktningene kan vende tilbake, de sivile forsvarspatruljene blei i høst oppløst, og landsbygda får være i fred for militære og gerilja.

Men samtidig har den massive represjonen og undertrykkinga prega folk så mye at de ikke tør håpe for mye om framtida. Guatemala har en gjennomsiktig og rå kapitalisme, tett knytta til imperialismens behov for lydige, råvareproduserende, fattige land. Mens kreftene som kan bryte ut av dette systemet, de folkelige organisasjonene, er nye og uerfarne med «demokratiets spilleregler», er kreftene som holder systemet på plass gamle og godt trent. Det er med andre ord langt igjen.

Militæret er fortsatt Guatemalas sterkeste maktfaktor, og står relativt uavhengig av staten. De har gode forbindelser til dødsskvadroner og paramilitære organingsasjoner som de kan sette inn for egne interesser. (I El Salvador har flere dødsskvadroner vært aktive også etter freden.) Militæret har også et stort antall lojale soldater og støttespillere som kan brukes. Deres makt må derfor ikke glemmes når man ser på framtida. De har fortsatt muligheten til å stoppe eller reversere utviklinga hvis de syns den går for langt. Det er viktig å huske på dette, fordi vi lett glemmer at «demokratiet» i Guatemala slett ikke er normalt. Det normale er derimot direkte eller indirekte militærstyre. Det nye demokratiet er fortsatt skjørt.

Folket i Guatemala har merka klassestatens og imperialismens undertrykkelse sterkere enn mange andre kjempende folk i verden. Så hvis vi påstår at de med freden ikke har oppnådd noe, så er det veldig arrogant og direkte feil. Det finnes grenser for hva mennesker kan utsette seg for av forfølgelse og undertrykking. Å bli kvitt dette er et mål for folk uansett, og i Guatemala måtte dette målet gå foran en endelig samfunnsomveltning. Foreløpig.

De som står igjen som vinnerne etter freden, er uten tvil næringslivet og markedsliberalismen. I og med at geriljaen ikke kan velte systemet lenger, er det enklere å gi dem et «kjøttbein», et lite offer, og få slutt på krigen. Åpne grenser og fri flyt. Næringslivet har derfor uten tvil vunnet mye mer enn de har tapt gjennom sine løfter. Dessuten kan det virke som de økonomiske utgiftene disse løftene innebærer vil bli dekka av de forventa, internasjonale bidragene som er venta i kjølvannet av avtalen. Avtalenes krav om skole, helsestell, og andre offentlige utgifter blir kanskje finansiert utafra. Og slik den guatemalanske staten ser ut idag, med minimale offentlige goder, kan det se ut som om nye skoler og sjukehus vil forfalle og/eller privatiseres en gang i framtida. Når verden skal sette plaster på en annen konflikt som dukker opp i markedsliberalismens fotspor.

Hva kan vi lære?
Vi trenger ikke tvile på at markedsliberalismen, eller «neoliberalismen» som den kalles i Guatemala, har lagt sin klamme hånd over Mellom-Amerika. Og at dette er en av de aller viktigste årsakene til at vi nå har fredelig utgang på alle konfliktene i området: fra fredsforhandlinger i Chiapas, via Guatemala til El Salvador og til valgnederlag i Nicaragua. Men hvis det så er neoliberalismen og ikke folkets kamp som har styrt historia mot fred, stiller det et viktig spørsmål om hva man i virkelig har oppnådd med mange ti-års kamp i Mellom-Amerika. Kan neoliberalismen brukes som årsaksforklaring? Har man i det hele tatt vunnet noe, eller har man bare fått gulroten, løftene om fred og framgang. Og framgang for hvem?

Ser man samtidig på hvor mye USAs nærvær har betydd for utviklinga i de mellom-amerikanske landa, stiller det spørsmål om det i det hele tatt vil være mulig for ett eller to land å løsrive seg fra USAs bakgård. Nicaraguas forsøk blei knust av Contras, i El Salvador hindra massiv militær støtte FMLNs framgang og i Guatemala hadde tidlig militær oppbygging stoppa URNG før de var i nærheten av å true USA. Er det i det hele tatt mulig å forsøke noen ny frigjøring før USA er sletta fra kartet? Og ser man på represjonen som Mellom-Amerika har opplevd, vil de orke det? Hvilken strategi skal vi legge opp da?

Svarene har betydning både for hva vi skal lære av folkelig væpna kamp, og for hva framtida vil bringe. For viser det seg at man ikke har fått noen reelle forandringer gjennom forhandlinger, er konfliktene nødt til å starte igjen. Kanskje ikke om ti år, men på lenger sikt. For de enorme klasseforskjellene som skapte konfliktene, vil skape nye om de ikke forandres. Hvis USA er årsaken bak alle nederlag, sier det mye om imperialismens styrke. Den er da sterkere enn vi hadde håpet på.

Alt i alt er dette en noe pessimistisk framtidssyn midt oppe i fredsgleden i Guatemala. I nærmeste framtid er det all grunn til å glede seg på guatemalanernes vegne. Vi kan knapt forstå hva de faktisk har opplevd, før de får en godt fortjent fred. Men skal vi se politisk på framtida, ser horisonten mørkere ut. Og skal vi ha noen sjanse til å komme på offensiven igjen, er vi nødt til å se på de spørsmåla som reiser seg i Mellom-Amerika nå.

Bananer, leiesoldater og Coca-Cola
Har du hørt uttrykket «bananrepublikk»? Her er tre eksempler på hva som skjer når det private initiativ og imperialismen går hånd i hånd og får herje fritt. Ett eksempel om bananer, ett om Guatemalas ti års demokratiske vår og litt om Coca-Cola. Alle eksempel fra Guatemalas historie i dette århundret.

Bananer
Under 1. verdenskrig klarte USA å komme på offensiven ovafor England og Tyskland, spesielt i Latin-Amerika. I Guatemala var Amerikansk kapital representert ved «den uhellige treenighet» av United Fruit Company (UFCo), International Railways of Central America (IRCA) og United Fruit Steamship Company (UFSCo). Denne treenigheten dominerte helt Guatemalas økonomi, slik den også gjorde i Nicaragua og Honduras. I styret for selskapet satt Dulles-brødrene, hvor den ene var statssekretær i USA og den andre blei seinere leder for CIA.

UFCo etablerte seg i Guatemala første gang i 1901. De fikk store rettigheter fra staten da de i 1904 bygde jernbane fra hovedstaden til havna på den karibiske kysten. Jernbanen blei grunnlaget for banankompaniets makt i Guatemala. Jernbaneselskapet fikk rettigheter til store landområder på hver side av jernbanesporet. I 1924 fikk de 25 miles på hver side til en utrolig lav årlig leie. Samtidig fikk de rettigheter til trevirke og vann langs sporet. De fikk også skattefritak for jernbanen i 99 år og 35 års skattefritak for transport av jordbruksprodukter. Etterhvert utvida de sporet til Stillehavskysten, og fikk fullstendig monopol på jernbanedrift i landet. I 1930 åra kontrollerte de trolig 40% av Guatemalas økonomi og i 1941 fikk 25 000 mennesker sitt daglige innkom fra UFCo.

Det mest vanvittige er å se hvor langt staten gikk for å støtte triumviratet. De vedtok en lov som forbød staten å binde selskapet med lover med mindre lovene på forhånd hadde blitt forhandla fram mellom staten og UFCo. Staten hadde også forbudt seg selv å ha innsyn i UFCos regnskap. Dette gjorde at staten aldri kunne kontrollere om de betalte nok skatt, noe de heller aldri gjorde. Skatten var dessuten vanvittig lav, i 1928 godtok (!) selskapet 1,97% skatt på eksport verdiene av bananene.

Selskapet kontrollerte også enorme landområder. I 1934 hadde de 3,5 mill. acres, hvorav bare 115 000 var oppdyrka. Mesteparten lå altså brakk, og hindra at konkurrerende selskaper kunne starte bananproduksjon langs jernbanesporet. De som prøvde, risikerte at jernbanen ikke tok med seg bananene når de var modne, eller at UFCo båtene ikke ville kjøpe bananen når de var kommet til UFCo havna. Ved siden av dette styrte selskapet sine egne butikker som slukte lønna til arbeiderne, og sin egen politistyrke som holdt brutal kontroll med alle forsøk på arbeidsuro.

United Fruit sugde ut enorme rikdommer av Guatemala. Det lille som blei igjen i landet, var nok til at diktatorene og deler av borgerskapet la seg langflate for selskapet. Men landet som helhet vant i bunn og grunn ingenting. Alt gikk rett i lomma på rike Nord-Amerikanere. Et enklere og mer urettferdig eksempel på imperialisme skal man lete lenge etter.

Demokratisk vår og leiesoldater
I 1944 blei diktatoren Ubico avsatt ved kupp. Bak kuppet sto radikale studenter og arbeidere og deler av militæret. En ny radikal lærer, Arèvalo blei valgt til president. Dette var begynnelsen på det som har blitt kalt Guatmalas «ti års vår». Arèvalo satte igang noe han kalte en «åndelig sosialisme». Han utfordra på ingen måte kapitalismen, og i realiteten styrte han samfunnet mot en slags forbedra og moderne kapitalisme. Men det betydde ikke at han ikke skremte vannet av USA.

Den demokratiske våren skulle vare til 1954. I denne perioden blomstra organisasjonslivet opp i Guatemala. Det blei danna en haug nye fagforeninger, partier og folkelige organisasjoner. På landsbygda dukka det opp bondeorganisasjoner som tok tak i Guatemalas eldgamle og stivna føydalisme. I byene dukka det opp fagforeninger, og det kanskje mest skremmende: kommunister! Guatemalas kommunistparti blei stifta i 1948 (dette er nå en del av URNG-fronten), men hel- og halvkommunisters innflytelse strakk seg langt inn i andre folkelige organisasjoner.

Det mest skremmende for USA var jordreformen. Jacobo Arbenz, som da var president, starta etter endel forberedelser en jordreform i 1952. Jordfordelinga var da (som nå) utrolig skeiv hvor 2% eide 72,2% av den dyrkbare jorda (mot 65% i dag). Den nye jordreformen var først og fremst mynta på de største jordeierne, og den jorda de hadde som lå brakk. Etter hvert som jorda faktisk blei fordelt, brakte det sårt trengte forbedringer til et stort antall bønder. Det er beregna at 500 tusen bønder nøt godt av ny jord, av en total befolkning på 3,5 millioner.

Naturligvis møtte de nye radikale myndighetene stor motstand fra USA, og United Fruit. Myndighetene støtta arbeiderne på UFCo og jernbanene som nå begynte å fagorganisere seg. Til stor fortvilelse for UFCo. Staten tvang seg til bokettersyn av regnskapet, og fant ut at de skyldte 10,5 millioner dollar i skatt. Den amerikanske ambassaden fungerte som aktiv støtte for kompaniet. Bedre blei det ikke da staten ekspropierte 200 tusen acres brakk jord fra selskapet. Staten betalte erstatning i følge UFCos egen skatteligning på jorda, men selskapet erklærte selvfølgelig at dette var alt for lavt. USAs myndigheter (!) gikk inn og krevde 16,5 millioner dollar istedet for de 1,2 millioner Guatemala hadde betalt etter skattetaksten.

Alt i alt blei den demokratiske våren for mye for USA, og de satte igang kuppforberedelser. Dulles-brødrene var aktivt med i planlegginga. CIA og USAs «State Department» satte igang «Operation Sucess» som skulle frigjøre Guatemala. En hær av guatemalanere i eksil og leiesoldater blei bygd opp rett på den andre sia av grensa til Honduras. Hæren blei også utstyrt med gamle amerikanske fly og piloter. I juni 1954 gikk den lille hæren inn i Guatemala. Støtta av bombefly og massivt politisk press fra USA måtte Arbenz overgi makta til militæret som utnevnte ny president.

Kuppet reverserte hele utviklinga de siste ti åra: Jordreformen blei reversert og bare 0,5% fikk beholde jorda de hadde fått tildelt. I kjølvannet av kuppet blei 8000 politiske aktivister drept og alle organisasjoner knust! Denne vellykka operasjonen gjorde at USA seinere prøvde seg med samme operasjon i angrepet på «Grisebukta» på Cuba, denne gangen med mindre hell…

Coca-Cola
På 70-tallet satt det militære og deres dødsskvadroner inn en stadig mer aggressiv kampanje mot all form for venstreaktivisme og fagorganisasjoner. Coca-Cola fabrikkens fagforening var en av de som blei hardt ramma. Det var kanskje ikke denne som blei ramma verst, men den er til gjengjeld best kjent.

Konflikten mellom fagforeninga og Coca-Cola tapperiet i Guatemala begynte i 1975 da fagforeninga ønska bedre lønn. De tjente da mellom 12 og 13 kroner dagen. For dette prøvde Coca-Cola å si opp 154 arbeidere året etter. I 1977 begynte ledelsen med dødstrusler mot flere av de fagorganiserte for at de skulle melde seg ut av foreninga. Dødstruslene blei fulgt opp av kraftigere trusler: angrep med maskingevær på ledende skikkelser utenfor arbeidstida. Politiet lovte i 1978 i et møte med bedriftsledelsen at fagforeninga skulle være knust innen et halvt år. Seinere samme år blei to av lederne i fagforeninga drept. Tidligere på dagen hadde vaktholdet fra militærpolitiet på fabrikken blitt trappa opp. Fram til 1980 blei tilsammen ti mennesker fra fagforeningsledelsen drept, flere torturert før de blei skutt. Det var tydelig at militæret og paramilitære styrker sto bak volden.

Det var ingen tvil om at det var sjefen fra Houston som styrte bedriften, som sto bak angrepet på fagforeninga, og at han ba militæret om å gripe inn. Han skal også personlig ha trua en av fagforeningssekretærene rett før denne blei drept. Coca-Cola ledelsen i Atlanta påsto lenge at de ikke hadde mulighet til å gripe inn overfor situasjonen på deres fabrikk i Guatemala. Den var jo eid av private aksjonærer. Først etter massiv organisering for boikott av Coca Cola blant fagorganisasjoner i Europa blei det gjort noe. Det viste seg da at Coca Cola i Atlanta ikke hadde det minste problemer med å avsette ledelsen i Guatemala. Etter det blei fagforeninga på tapperiet godkjent og de etterlatte fikk støtte. Og alt dette kun for ønsket om mer enn 15 kroner dagen i lønn!

---

 

«SAMFUNN AV FOLK I MOTSTAND»

«Samfunn av folk i motstand», (Comunidades de Poblacion en Resistencia, CPR) er en gruppe av de interne flyktningene i Guatemala.

De blei danna gjennom 14 år på flukt fra militæret, gjemt i regnskogen eller i fjellene. Ifjor fikk CPR-Ixcàn seg ny jord, og holder nå på å etablere ny landsby. På jord som endelig er deres egen, og hvor de ikke trenger leve i skjul.

CPR-Ixcàn er av de få samfunnene i verden som organiserer seg gjennom kollektiv eiendom og kollektivt arbeid. Det vi for lengst har lært gikk i grava med Sovjet. Den kollektive samfunnsformen oppsto på flukt i regnskogen. Militæret ønska full kontroll over landsbygda, og alle som ikke ville slå seg ned i militærkontrollerte landsbyer blei forfulgt som geriljasympatisører. For å kunne overleve på stadig flukt var man avhengig av å hjelpe hverandre under dyrkinga. Noen holdt vakt, de andre dyrka mais og bønner. Åkrene blei gjort små og spredt for ikke å kunne oppdages fra lufta. Flyktningene flytta stadig rundt, og levde i fullstendig stillhet for ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet.

Gjennom de 14 åra på flukt blei hele samfunnet gjennomorganisert; produksjonskomiteer, lærerkollektiv, helsepromotører, ledelse, kvinneorganisasjon, selvforsvar, med flere. Organiseringa og flukten har nå gjort disse interne flyktningene til ett samfunn. Og utad framstår de nå som en enhet: samfunn av folk i motstand. CPR vant de 14 åra på flukt, de blei ikke tatt og kunne under fredsforhandlingene i 1994 stå fram og gjøre krav på å bli respektert som sivil befolkning.

Og nå har de fått seg egen jord. Ett lite stykke jord i jungelen skal nå gjøre plass til landsby med 270 familier eller 1300 folk. Før bodde det sju familier der. Så regnskogen må nå vike plass for nye maisåkre, buskap, hus og hytter, skole, fotballbane og en mengde andre ting. Bygd på kollektive prinsipper. «Vår» skal landsbyen hete: Primavera!

Ingen fornekter at det er hardt arbeid. Det er lite mat, det er gjørmete, mye sjukdom og familiene må foreløpig bo i skur av bølgeblikk og plast. I tillegg bærer mange på store problemer etter massakrene og flukten. «Kommer de for å massakrere oss?» spør ungene hvis militæret er i nærheten. Men unger glemmer heldigvis fortere enn voksne. Og barna i Primavera er bedre stilt enn mange andre på landsbygda i Guatemala. De har gratis skole, en elv å bade i, og de veit at når landsbyen først er ferdig, vil de kunne bo trygt så lenge de lever.

For de voksne er det mye å gjøre. Matmangel gjør at de må jobbe ekstra med jorda. I tillegg til å bygge hus, rydde skog, bygge vannanlegg og delta på møter. Møtene er mange, om enn alltid forsinka. Produksjonskomiteen styrer det kollektive arbeidet, og sitter til langt på natt og skriver regnskap over utført arbeid og neste dags arbeidsoppgaver. Klokka ti på kvelden når alle barna har lagt seg, gauler de på megafonen hva hver enkelt skal gjøre. Kvinneorganisasjonen har ansvaret for kjøkkenhagen, men har heldigvis laga seg barnehage så de slipper å ta ungene med ut i åkeren.

All organiseringa går heller ikke knirkefritt. Med så mange av innbyggerne i landsbyen i skole og helsesektor, eller ulike ledelser blir det mange å fø på for dem som dyrker jorda. Men alt i alt ser framtida lys ut for «Samfunn av folk i motstand». Når bare den verste kneika er over vil landsbyen kunne leve roligere og tryggere. Nå er det bare tida man kan ta til hjelp, og om noen år vil landsbyen være grodd til. Ikke av jungel, men av frukt, mais og blomster.

---

Vi har i noen nummer av Røde Fane prøvd å dra i gang en ideologisk debatt om kvinnepolitikk. Men vi har ikke fått en eneste reaksjon, før vi tydeligvis traff en øm tå: «Lær av kvinneopprøret i AKP!» Vi stilte spørsmål om hva vi skal lære, og kom med noen forslag. Vi står fremdeles igjen med det samme spørsmålet. Hva skal framtidas generasjoner av opprørske jenter lære av kvinneopprøret?

Vi hevda noen meninger om marxistisk erkjennelsesteori og om metoder for ledelse, på bakgrunn av en elendig artikkel om temaet i et tidligere nummer av Røde Fane, der åtte lederdamer i AKP og Rød Ungdom var samla rundt ei suppegryte for å fortelle om sine erfaringer – en artikkel som ikke sa noenting, bortsett fra det evige mantra: Lær av kvinneopprøret.

Torill Nustad syns vi serverer drøy kost med vår oppsummering av kvinneopprøret. Vi har aldri hevda å presentere hele sannheten. Vi presenterer en bit, ut fra vårt ståsted. Vi oppsummerer våre erfaringer med kvinneopprøret. Nustad forsvarer sin posisjon i forhold til det samme.

Hun er opprørt, og vil gjerne diskutere hvem som sa hva rundt 1990, hvem som splitta, hvem som brøyt den demokratiske sentralismen, hvem som var snille og hvem som er slemme. Det er vanskelig for dem som ikke var med, og betent for oss som var. Så vi velger å la det ligge.

Vi vil heller diskutere ideologi, og tar tak i det vi oppfatter som en viktig uenighet mellom Nustad og oss, nemlig forholdet mellom individ og kollektiv.

Torill Nustad siterer Eli Aaby: «Går det på bekostning av den kollektive kampen å tilstrebe lykke for seg sjøl? Står det å slåss for sine egne rettigheter og utvide sitt eget rom i veien for innsatsen i den kollektive kampen?» Nustad svarer nei. Vi svarer stort sett ja.

Organisasjoner består av individer. Men hele vitsen med å organisere seg, er nettopp å slutte individene sammen og underlegge dem kollektivets vilje og mål. Et kommunistparti har dessuten det kollektive som ide. Virkelig demokrati forutsetter at individene forstår og deltar i utforminga av kollektivets politikk og linjer. Medlemmene blir skolert gjennom organisasjonliv, studier, diskusjoner og praksis. Hvis organisasjonen skal fungere må alle ledd – lag og medlemmer – bidra både politisk og praktisk. Sånn har individet stor betydning. Sånn er individene også et mål for organisasjonen, ikke bare et middel.

Problemet for de gamle revolusjonære er ikke først og fremst at de ofrer sin personlige lykke for den kollektive kampen. Snarere tvert imot.

Privatlivet og den personlige lykken kommer foran det meste. I de utskjelte 70-åra ble private valg om arbeid, utdanning og levesett diskutert kollektivt som politiske linjer. Og på nesten alle vis sto både kollektivet og individet sterkere i den revolusjonære bevegelsen da. Å bli konfrontert med sine private valg kan nok føles ubehagelig, men i bunn og grunn sier det at du er viktig og betyr noe for helheten.

Holdningen at alle er like gode, alle kan like mye, alle er like viktige, er misforstått sosialdemokratisk ideologi av Kardemomme-typen. Den har slått inn i organisasjonslivet, særlig i kvinnebevegelsen, som en holdning om at alle er like viktige og skal ha like mye å si for kvinnekampen, enten de er superaktivister eller baker ei kake til jul. Menneskeverdet blir forveksla med organisasjonsmessig betydning. Det burde være åpenbart for enhver at Molotov hadde større betydning for Sovjet under krigen enn de fleste andre, eller at Kristen Nygaard var viktigere i EU-kampen enn Asta Håland og Leikny Øgrim. Samtidig er ledelse uten grunnplan ingenting. Nustad skriver: «Det er også riktig at vi ønsker å være et mål i oss sjøl, ikke et middel. Etter mitt syn betyr det at alle mennesker har rett til å verne om sine grenser og vi må ikke tråkke på oss sjøl eller andre for å oppnå personlig vinning eller politiske mål.»

«Alle mennesker» – nei, vi bryr oss ikke om «alle mennesker». Vi snakker om klasser, undertrykkere og undertrykte. Vi må faktisk rett som det er «tråkke på» noen! Grete Faremo! Lasse Qvigstad! Håkon Lie! Carl I. Hagen! Arne Myrdal! Får vi sjansen, så tråkker vi som best vi kan! Eller la oss tenke et øyeblikk på anti-bordell-kampen. Det går ut over individer! Det er ikke hyggelig å være hore, når noen står utafor og roper. Horene liker det ikke. Det tar kundegrunnlaget. Vi gjør det likevel, fordi vi tenker på kollektivet. Vi vil verne flertallet av jenter mot prostitusjon. Vi vil hindre at hotellresepsjonister ukentlig blir tilbudt horepenger. Og så får vi gjøre som best vi kan for å rette skytset mot kunder og halliker, og ikke horene.

Eller la oss tenke på streik. Det er ikke hyggelig å være streikebryter og bli behandla som sådan, eller å være gift med en, eller barn av en! Enten streikebrytere handler som de gjør av nød eller overbevisning, er det nødvendig for streikende arbeidere å forsvare seg mot streikebryteri.

Vi mener altså at vi er et middel. Det er jo derfor vi er organiserte! Hvis vi bare er et mål, da har vi tatt feil i alle år. Feil når vi har avvist individorienterte bevisstgjøringsgrupper som hovedmetode i kvinnekampen.

Feil når vi organiserte Kvinnefronten i opposisjon til slike linjer. Feil når vi har hevda klassesolidaritet og kollektiv kamp også for damene. Feil når vi organiserte de utmeldte fra Kvinnefronten i Ottar for å ta vare på aktivismen og aktivistene.

Nustad siterer mer fra Aaby: «Dersom metodene i kvinnekampen eller det partipolitiske arbeidet ikke gjør at vi hver og en utvikler oss gjennom å delta, så forvitrer bevegelsen sammen med våre personligheter.»

Når vi slåss mot horehus, så gjør vi ikke det for å utvikle personligheten – vi bruker det vi har lært for å kvitte oss med horehusa! Når vi kjemper mot en motorvei eller for en tunnel gjennom et boligstrøk likeså. Eller skal vi stoppe, da, midtveis i lønnsforhandlinger, og si at – «nei, jeg utvikler meg visst ikke nå, vi må slutte». Hva er dette?

Avhengig av situasjonen handler organisering og klassekamp, for ikke å snakke om krig, om at individene underordner seg kollektivet. I dag skjer det i liten grad – for liten etter vår forstand. Under aksjoner og mer skjerpa klassekamp i større grad, og under krig er underordninga mer eller mindre total.

Tror du norske motstandsfolk under krigen tenkte på egen utvikling? Eller lederne, som måtte sende ungdommer inn i livsfarlige operasjoner – tror du de tenkte på sitt eget individ? Nei, de tenkte på landet, og på friheten, og på å kjempe mot okkupant-makta, koste hva det koste ville! Hele samfunnet oversvømmes av individorientering. Den økonomiske og politiske liberalismen er i ferd med å ta over for sosialdemokratiet som statsbærende ideologi. Innen kvinnepolitikken kan vi se de verste utslaga av liberalismen som fettsuging, Kvinner for porno og idyllisering av sadomasochisme. Det hele gjøres til et spørsmål om personlig lykke og egne, private valg: Hvis jeg mener det er best for meg å ta skjønnhetsoperasjon, for å fotograferes for Cupido eller Lek eller å bli slått og piska, så skal da vel ingen legge seg opp i det! Mot dette har kvinnebevegelsen de siste 20 åra stilt den kollektive parolen «Det personlige er politisk!» Private skjønnhetsoperasjoner er en politisk sak. Porno blir betrakta både ut fra overgrep mot modellene og som oppskrift på overgrep mot kvinner generelt.

Begrepene «husbråk» og «ekteskapelige rettigheter» er erstatta med «kvinnemishandling» og «voldtekt». Privat vold betraktes som en offentlig sak. Det sier noe om samfunnet at skjønnhetsoperasjoner øker i antall. Det er en kollektiv sak, en kollektiv kamp! Individet har ansvar for egne handlinger, fordi de angår kollektivet og hele samfunnet.

Ideen om individets uendelige muligheter under kapitalismen står stadig sterkere. Dette er motsatt av sosialismens og kommunismens ide om at arbeiderklassen ikke kan bli fri som individer, men bare som klasse – som kollektiv. Individorientering er virkelig ikke det den sosialistiske bevegelsen i dag trenger.

 

 

 

---

Sosiobiologien er ikke en vitenskap, men en reaksjonær ideologi eller politikk, laget for å opprettholde urettferdige maktforhold, undertrykking, vold og ulik fordeling av ressurser. I USA er det sosiobiologer som bruker mye tid på å forklare at voldtekt er naturlig.

Nå skal du få høre om ei jente som var født med både mannlige kvinnelige kjønnsorganer. Hun ble som mange andre operert som liten, og ble oppdratt som jente. Dette forteller en mann som heter Asbjørn Medhus i boka «Hvor ulike er vi? Om biologiske kjønnsforskjeller».(1996) Poenget med å fortelle historia er at han regner med at jenta hadde en større mengde mannlige kjønnshormoner enn det som er vanlig. Det er da Medhus viser hva han ser som kvinnelig og abnormt ukvinnelig oppførsel:

«Hun oppførte seg hele tiden som en gutt. Hun likte ikke å sitte inne og leke med dukker. I steden deltok hun i tøffe leker sammen med gutter, og hun kom ofte i slagsmål. I tenårene nektet hun å sitte barnevakt, og hun avslo å være brudepike, og hun var heller ikke opptatt av klær. Hun ble senere gift og fikk barn. Hennes hobby var orientering, der man som kjent må ha kroppslig utholdenhet og god retnings- og stedsans. Denne kvinnen hadde klart maskuline tendenser. Hun var helt ulik sin yngre søster, selv om de hadde vokst opp under likeartet forhold. Hva hadde gått galt med denne jenten?»

Sosiobiologien er en ideologi
Jeg har ikke greie på midd, fluer og høner, hvis liv blir brukt av sosiobiologer til å forklare menneskelig oppførsel. Jeg har en viss faglig bakgrunn for å vurdere det som skrives om hvordan jenter og gutter blir oppdratt og om undervisningas betydning. Ut fra en vurdering der jeg sjøl har fagkunnskap, må jeg si at det jeg har lest til nå, viser meg at sosiobiologien ikke er en vitenskap, men en reaksjonær ideologi eller politikk, laget for å opprettholde urettferdige maktforhold, undertrykking, vold og ulik fordeling av ressurser, og at dens propagandister ikke trenger å føre bevis for sine påstander. Medhus har skrevet en sosiobiologisk bok. Det betyr at han ikke behøver å dokumentere sine ville påstander.

Det er vi andre som får den vanskelige jobben å motbevise det vi mener er feil. Og det er det viktig å gjøre! For denne ideologien blir aktivt spredd i samfunnet. Jeg innleder til diskusjon om skolespørsmål, gutt/jente-problemstillinger, utdanningsreformer m.m. på store og små møter gjennomsnittlig en gang i uka, og har i det siste halvannet året stadig oftere fått spørsmål som viser at den som spør, lurer på om ingenting nytter, om alt er nedlagt i vår biologiske arv. Og om både jenter og gutter blir ulykkelige hvis vi forsøker å rokke ved naturen. Gutter er født slik, og jenter er født sånn. Henvendelser jeg får fra ulike miljøer, kan tyde på at sosiobiologien står ganske sterkt på universitetene i Norge.

Sosiobiologiske argumenter kan virke veldig logiske i starten, særlig hvis man ikke er religiøs, fordi de minner om at menneskene er et slags dyr. Vi som er naturvitenskapelig interesserte, kan tenke at sosiobiologien må ha mye for seg. Men problemet er at sosiobiologene ofte overfører den atferden de liker hos dyrene, rett over på menneskene. For eksempel så banalt som at hvis høner sitter på vagle, den ene høyere enn den andre, så viser det at menneskene på en naturlig måte trives i og lager et hierarkisk samfunnssystem. De har en teori eller ideologi om samfunnet, og velger atferd hos dyr eller menneskenes svært fjerne fortid som de liker. Og det er atferd som skal vise at svarte, fattige eller kvinner fortsatt skal holde seg på den plassen de har nå – eller verre steder.

Guttene krabber over prærien
I denne artikkelen rekker jeg bare å komme med noen eksempler som viser det lave nivået i boka til Medhus. Jeg har ikke plukket det dummeste, bare det vanligste. Så skal jeg gå nøyere inn på en påstand om jenter og språk, som det er vanskeligere å forholde seg lettvint til. Husk at her har vi å gjøre med en mann med høy utdanning. Bak på boka står det at Medhus er lege ved Volvat Medisinske Senter i Oslo (nok en grunn til å ikke gå dit), og at han er dr.med. i sosialmedisin og spesialist i psykiatri. Han har vel derfor en forskerutdanning, regner jeg med. Han er et levende eksempel på at for sosiobiologene er ikke fakta viktig, men ideologien.

Har du små barn? Bor du i et hus med to etasjer og ei trapp? Det er ikke sikkert at du trenger å sette på grind øverst og nederst i trappa hvis du har ei jente: «Det viser seg også at gutter som krabber omkring, eller som har begynt å gå, gjerne vil teste ut grensene for sitt område. De har en tendens til å ville begi seg langt bort fra den voksne, til et siderom eller ut en åpen dør. Den lille gutten har tydeligvis arvet litt av de samme egenskapene som menn hadde også for titusener av år siden.» (s.31)

Kvinner står dyrene veldig nær
Forvekslinger på barselavdelinga? Ikke noe problem: «Det er også verdt å merke seg at kvinner som nettopp har født kan gjenkjenne sine egne barn blant mange andre, utelukkende ved hjelp av luktesansen». (s.42)

Kvinnenes passe-barn-øyne
«Kvinner ser en aning skarpere enn menn i svak belysning, og det er i den røde delen av spekteret at hun oppfatter mer enn ham. … I godt dagslys er forholdet mellom kjønnene omvendt, da ser mennene best, selv om forskjellen er svært beskjeden.» (Ingen kilde). Grunn: «For riktig lenge siden var det naturligvis en fordel for kvinnene å kunne ta hånd om barn og annet selv om det var mer eller mindre mørkt. For mennenes del var det nok viktigere å kunne se maksimalt godt i dagslys for å kunne oppdage byttedyr og fiender. Disse egenskapene har vi så fått i vuggegave». (s.43).

Folk gikk kanskje ikke på jakt om natta når dyrene var ute? Og hva er «en aning» og «svært beskjeden»? Hva er de praktiske konsekvensene av teorien? Å «bevise» at mennene fortsatt er de beste jegerne? At kvinnene passer best til å stå opp om natta når et barn er sykt og gråter – fordi hun har best nattsyn? Spesielt når strømmen har gått? At mennene ikke burde være drosje- og trailersjåfører ettersom de må kjøre så mye om natta? Eller at kvinner egentlig passer best til å stå ved bålet med barna og vente på kjøtt – i tussmørke?

Kvinner er utilregnelige
Medhus forklarer at kvinner er noe utilregnelige i nesten halvparten av livet. Vanligvis varer menstruasjonen ei ukes tid. Men alle veit at vi også har problemer ei uke før. Når ei jente på ti år er sint på skoleveien bare fordi noen kaster ranselen hennes i bekken, roper guttene: «Skal du ha mens, eller!!» På folkemunne, etter at vi har lært om «premenstruelt syndrom», hører vi om «uka før». Altså «uka før» og «uka». Halvparten av måneden i mesteparten av vårt liv. Medhus skriver: «Studier har vist at av de kvinner som blir innlagt på psykiatriske eller medisinske avdelinger, befinner grovt regnet halvparten seg i den premenstruelle fasen eller i selve menstruasjonsperioden. Cirka halvparten av kvinnelige innsatte har begått sine kriminelle handlinger i den samme perioden. Man vet også at kvinner i denne fasen ikke er så gode bilførere og piloter som ellers, med øket risiko for uhell og ulykker.» (s.64.Ingen kilder).

Spørsmål: Hvor mange hadde drukket kaffe? Hvem er «Man vet»? Hvilket kjønn koster forsikringsselskapene mest når det gjelder trafikkulykker? Hvor mange kvinnelige flygere finnes det, og hvor er statistikken over deres uhell og ulykker?

Kroppen bestemmer
Det går an å le av dette. Men ikke av det neste: «I en del land oppfatter domstolene dokumentert premenstruell tensjon (dårlig oversettelse fra amerikansk, min anm.) som en formildende omstendighet ved lovovertredelser. Iblant har dette hatt betydning for selve tiltalen og for straffeutmålingen» (s.64). Medhus drøfter ikke dette. Men det gjør en biologiprofessor som heter Anne Fausto-Sterling. Hun har skrevet boka, «Myths of Gender. Biological theories about women and men». Den boka kan jeg virkelig anbefale. Her går hun grundig inn på alle sosiobiologenes «bevis» fram til 1992. En av de tingene hun bekymrer seg over, er hvorvidt vi skal få et samfunn der menneskene bare blir sett på som en slags agenter for sine kropper. Hun refererer til en rettssak hvor en kvinne kjørte over og drepte kjæresten sin med bil. Kvinnen fikk betinget fengsel fordi hun hadde lidd av PMS i g jerningsøyeblikket. Sterling sier at dette er et rettsgrunnlag i Frankrike. Hun forteller videre om USA, der en mann ble frikjent for voldtekt, fordi kvinnen hadde anklaget ham mens hun var i en tilstand av «premenstruell irrasjonalitet». Kvinner kan også skade seg selv, – og deretter si at de ble mishandlet av mannen sin, – de tror det, men det er ikke sant, de er bare forvirret av PMS ….

Medhus er absolutt inne på «det ustyrlige mennesket» når han beskriver mannen: «Mang en ung jente har nok feilberegnet mannen her. Hun hadde kanskje tenkt seg litt pirrende klining og ikke noe mer. Men hans respons ble kanskje raskt så voldsom at han ikke var til å snu.» Hvis han ikke var til å snu: Hva gjør mannen når han fortsetter? Hva gjør mang ei ung jente da? Går hun til legen med sine skader? Hva skjer hvis legen er sosiobiolog? Hun ba om det, kanskje?

Det er sykt å være kvinne
I hvor stor grad er påstanden om at kvinner er syke eller gale i halvparten av sitt liv, fremma av «big business»? Ingen kvinner kan heller komme unna det faktum at menstruasjonen en gang slutter å komme, – og det er sykdomstegn nok til å få en resept. Kvinnelivet utgjør et stabilt marked som består av halve verdens befolkning. Medhus er nok klar over det. Han forteller først at p-piller kan ha en gunstig effekt «blant annet på den premenstruelle hodepinen». «På samme måte kan kvinner som nærmer seg menopausen med fordel ta hormoner som finnes i ….» (Så nevner han tre bestemte preparater)» Er det noen som sponser Medhus?

Voldtekt er naturlig
I USA er det sosiobiologer som bruker mye tid på å forklare at voldtekt er naturlig. De beskriver hvordan blomster, stokkender og midd parrer seg, og forklarer at de har observert voldtekt. Dette er også typisk. De forandrer ordenes innhold, slik som voldtekt, og når de har fått en definisjon som de synes passer, sier de at den er naturlig og derfor også menneskelig. Sterling har vært nødt til å gå inn i grunnlagsmaterialet om stokkendene og andre for å avsløre propagandaen.

«Jenter er ikke så intelligente»
Sosiobiologene har strevd i flere år for å «bevise» at jenter er født dårligere i matematikk enn gutter. De synes at matematiske ferdigheter (ikke språk) er det tegnet på virkelig intelligens. Medhus repeterer: «Innen høyere matematikk og fysikk er de suverent dyktigste studentene alltid gutter», «sjakk-eliten er mannlig», «også gutters og menns gjennomsnittlige overlegenhet når det gjelder kartlesing føyer seg inn i dette realfagmønsteret». (s.35). Som kilde nevner han bare den amerikanske psykologen Benbow, som allerede for mange år siden er møtt med sterk kritikk for måten hun gjorde undersøkelsene sine på, men som sosiobiologer siterer om og om igjen som om ingenting var skjedd. Dagbladet 8. mars: «Sammenliknet med kvinner utmerker menn seg stort sett på områder som matematikk og fysikk». Dagbladets kilde: Medhus.

Men vi kan jo bare gå til Norge: Den siste store internasjonale matematikkundersøkelsen (1996, Universitetet i Oslo) viser at jenter og gutter er like gode i matematikk. Noen ganger er jenter bedre: Handelshøyskolen i Bergen ga i fjor for første gang på seksti år toppkarakteren 9 i matematikk. Tre fikk full pott, og de var kvinner. Den fjerde var rett bak.

Sunni Ese undersøkte i 1996 765 elever fordelt på 25 videregående skoler som hadde valgt faget fysikk. Jentene hadde best karakterer. Det går i hvert fall ikke an å fortsette å prate om at gutter alltid er best fordi de er gutter. Hva er hensikten til Medhus når han ikke går til aktuell kunnskap, og ikke til den rikelige faglitteraturen som finnes på området «matematikk og kjønn», men bruker de gamle amerikanske historiene? Dårlig forlagsarbeid er dette også.

Hjernen er igjen på moten
Det er veldig vanlig for tida å hevde at jenter er språklig mye mer framskredne enn gutter, og at dette kommer av at jenter har en annen hjerne enn gutter. (For hundre år sida var det omvendt, så hjernen forandrer seg nokså fort, antakelig). Dagbladet 8. mars i år: «Kvinnehjernen har større evne til å oppfatte og lære språk. Kvinnen bruker også begge hjernehalvdelene når hun snakker. Mannen bruker bare en. To områder i hjernen er viktige for talegavene. Kvinnen har flere celler i disse områdene enn mannen, opplyser forskere ved universitetet i Baltimore».

Bladet «Illustrert vitenskap» nr. 12/96: «Kvinner har bedre snakketøy og språklige ferdigheter enn menn». Og kvinner har «en større konsentrasjon av den attraktive grå hjernemassen i hjernens to språksentre». I følge disse to publikasjonene skulle hjernen til kvinner og menn være temmelig ulike. Og så har vi ikke minst Asbjørn Medhus. Først slår han fast at jentene tilhører det rolige kjønnet, og så fortsetter han (s.33): «Dessuten vet vi at jenter har klare fortrinn når det gjelder å oppfatte ord og andre lyder. Lesing og skriving har noe med hørsel å gjøre, ikke bare syn. Jenter er noe dyktigere når det gjelder å oppfatte og skille mellom forskjellige lyder. Denne feminine følsomhet for lydinntrykk blir av mange pedagoger oppfattet som grunnleggende for jenters gjennomsnittlige overlegenhet når det gjelder lesing og skriving».

Jeg kan ikke uttale meg om antallet celler i hjernen, for det er virkelig ikke mitt fag. Jeg kan si noe om leseopplæring og stille noen spørsmål om metode og de praktiske konsekvensene. Jeg er ingen leseforsker heller, og har ikke full oversikt, men jeg har måttet skolere meg i leseopplæring og leseprosesser fordi jeg skriver lærebøker om dette. Det finnes en omfattende faglitteratur. Jeg må si at Medhus sin påstand om lesing og skriving, som han kamuflerer som «mange pedagogers», er ukjent for meg. Det er gjort mye arbeid i Norge for å finne ut hva som fremmer god leseutvikling hos barn. Det er viktig å finne svaret på det, slik at forholdene han legges til rette for at de aller, aller fleste barn kan lære å lese uten for mye strev. Målet er jo at de fortest mulig kan konsentrere kreftene sine om innholdet i det de leser, om lesegleden.

Betydninga av det språklige miljøet
Bente Eriksen Hagtvet undersøkte i sitt doktorarbeid hva tidlige lesere mestret. Kunnskap om hvilken språklig bevissthet tidlige lesere har, kan fortelle noe om hva som skal til. Og da kan de barna som strever, kanskje få hjelp. De tidlige leserne hadde blant annet bedre fortellerevne, snakka mer flytende, fortalte ofte vitser med poeng, kunne analysere lyder i ord, sette sammen lyder til ord, forklare ord som kunne bety ulike ting som hønas kam og hårets kam, kunne syntaktiske regler som «i den ene garasjen sto det en bil. I den andre sto det to … » (barna sa biler), – og mye mer. Dette kalles ofte «språklig bevissthet».

I et nytt leseprosjekt i Stavanger, Jåttenprosjektet, ble den sida av norskundervisninga som handler om trening i språklig bevissthet styrket, med gode resultater for leseferdighetene. Liknende aktiviteter er kjent fra blant annet Bornholmprosjektet og andre. Mange barn med vansker slutter å ha vansker. I sitt doktorgradsarbeid viste Vebjørn Skjelfjord at barna ikke først og fremst «lyttet ut lydene», men at de artikulerte dem for å finne dem (som når barnet skal skrive MOR og sitter og mumler og smaker: mmm…oooo…rrr, mmmmoooo, mmmmor…)

Medhus skriver om «følsomheten for lydinntrykk». Men barn lærer ikke å lese og skrive hvis de ikke er i et skriftspråkstimulerende miljø – uansett hvor gode de til å høre de fineste lyder! Medhus skriver om noe som har virkelig ikke har greie på.

Gutter og lesing
Gutter blir ofte framstilt som om de er nerder når det gjelder språk, av biologiske grunner. Det er sant at gutter leser mindre enn jenter. For eksempel er omtrent tre firedeler av bokklubbmedlemmene jenter og kvinner. Jeg kan ikke skjønne at det finnes holdepunkter som viser at dette kommer av biologi.

Professor Høyen og Lundberg skriver i boka, «Dysleksi»(1992), litt om jenter og gutter. De regner alvorlige dyslektiske forstyrrelser hos 5-10% av befolkninga og drøfter ulike årsaker og definisjoner. Når det gjelder kjønn, sier de at det vanligvis registreres flere gutter enn jenter i forholdet 4:1. Samtidig viser de til forskere som hevder at hyppigere registrering av gutter kan komme av at guttenes problemer får større oppmerksomhet, slik at det finnes en underregistrering av jenter.

Jeg veit ikke svaret. Men hvis det er flere dyslektiske gutter enn jenter, er tallet likevel for lite til at det kan forklare hvorfor så mange gutter ikke leser bøker. Og det er hvor mange som leser bøker, som bruker språket, som er interessant. Hvis så mye som 10% av et årskull (ett årskull i Norge er nå vel 60.000 barn) har dysleksi, tilsvarer det vel 6000 barn. Hvis 4-5000 av dem er gutter, skulle det være en 25.000 gutter igjen uten spesielle vansker.

Hvorfor leser gutter lite?
Hvorfor leser disse 25 000 guttene så lite bøker? (til sammen kanskje 250.000 gutter i grunnskolen) Det kan antakelig bare skyldes kulturelle forhold og viser hvor stor betydning nettopp kulturen har. Men hva består denne «kulturen» eller læringa i? Blir jenter lest mer for enn gutter? Får jenter oftere bøker som gave? Snakker voksne mer med jenter enn med gutter når barna er små? Han språk liten prestisje i samfunnet, og skjønner gutter derfor at språk er en jenteting? Synes voksne at «gutter er gutter» og sender dem lettere ut og opp i trærne og vekk fra de voksne? Er det mer språk i jenters lek enn i gutters i vår kultur? Ser barna at kvinner oftere tar ansvaret for den sosiale snakkinga? Ser barna at mødre leser mer enn fedre? Summa summarum: Får jenter vanligvis mer trening i og motivasjon til å bruke språket, enn gutter?

Høna eller egget?
Jeg lurer også på: Hvordan kan de som måler språklige ferdigheter, vite om det er høna eller egget, de måler? Hvis de måler taleferdighetene til et to-tre års gammelt barn: Hva er det de måler? Hjernens mulighet (natur) eller barnets trening (miljøet, læringen, kultur)? For det går vel ikke an å måle taleferdighet før barnet har lært å tale … Og da har allerede læring skjedd. Og læring lager spor i hjernen. Så hvis forskere finner mer språklig aktivitet i jenters hjerner: Kommer det av at jenter er blitt utsatt for flere språklige aktiviteter? Og hvis forskjellene er så små at forskerne må krangle om dem: Hva er den praktiske betydninga?

Hva er de praktiske konsekvensene?
Hvis det skulle være forskjeller i språklige evner hos kjønnene, bør det viktigste spørsmålet være hva så? Men de som hevder alt dette med språk og kjønn, kommer aldri med noen forslag til tiltak. En skulle tro at de ville forsterke språkundervisninga til guttene på skolen. Men det kommer ingen slike forslag. Og det er egentlig også i tråd med ideologien: Siden alt er medfødt, er det ingen vits i å gjøre noe! Det nytter jo ikke likevel! Dette er synd. Jeg har sjøl god erfaring med å dele jenter og gutter noen timer i uka på skolen. Jeg har tenkt: Hva kan jeg nå gi gutter, som de får lite av i sin kultur her vi bor? Det har vært språk! Snakke, lese, bli lest for.

Kron og mynt, jenter taper
En skulle kanskje tro at sosiobiologene ville trekke konklusjoner om at gutter ikke burde ha visse jobber som har med språk å gjøre, så dårlige som de framstilles. Det er jo slik de skriver om jenter (jenter er dårlige i matematikk, at de er dårligere bilførere og flygere …). Men de trekker ikke slike konklusjoner når det gjelder gutter. De sier ikke at gutter ikke burde settes til å lese instruksjoner som flygeledere, lede industri, lese analyser om bankutviklinga, være journalister eller forfattere. Det er naturligvis bra. Men det viser at de biologiske forskjellene på forunderlig vis alltid viser hva gutter kan og hva jenter ikke kan. For gutter lager de muligheter. For jenter lager de hindringer.

en dumme språkhjernen Hvorfor er det så viktig for sosiobiologene å fortelle at jenter er så gode i språk? Jeg veit ikke. Min teori er: Alt snakket om jenters dyktighet i språk er ikke for å gi jenter jobber der språk er viktig, eller for å gi språkferdigheter status, men for å gi jenter en feminin natur, nettopp fordi språk defineres som det motsatte av den maskuline matematikken. (I tillegg kan en jo mistenke dem for å ville ha ingeniør- og teknikerjobbene sine for seg sjøl). De lager aksen språk-matematikk som faller sammen med kvinnelig-mannlig som overraskende (!) faller sammen med følsom/sosial-intelligent og kropp-ånd.

Kvinners dyktighet ødelegger guttene
Det skrives mye om de dyktige språkkvinnene. Men det hjelper dem lite. For det første gir det ikke kvinnejobber med høy lønn.

For det andre er for mye av det gode ikke bra. Språket i en kvinnes hånd (munn), har nemlig en ødeleggende virkning på gutter. Grunnen til at gutter leser lite bøker i USA, er at det er så mange kvinnelige bibliotekarer. I Norge har jeg hørt at grunnen er at det er så mange kvinner i forlagene. Og ikke minst: Det er så mange kvinnelige lærere i barneskolen, at guttene får det veldig vanskelig der.

For det tredje får skrivende kvinner likevel dårligere kritikker enn menn, og færre får være med i Forfatterforeninga. Alt dette skulle kanskje vise at biologien (hvis den har noe å si her) ikke greier å slå seg igjennom maktforhold og undertrykking, bare for å nevne det!

Hormonene bestemmer samfunnet
Steven Goldberg er en erkereaksjonær sosiobiolog som mener at patriarkatet, mannsmakta, er hormonelt bestemt og sosialt uunngåelig. Medhus refererer til Goldberg: «Den amerikanske psykologen sier at higen etter makt er et generelt mannlig trekk. … I menneskehetens lange utviklingshistorie var det uten tvil nødvendig for mannen å holde fiender og motstandere borte fra boplassen eller leiren. For kvinnene, som ikke var like sterke fysisk, var det nok mer hensiktsmessig å bruke andre metoder å beskytte seg selv og ungene. Det var barna til disse mennene og kvinnene som klarte seg og som vokste opp. Dagens mennesker har overtatt deres gener.» (s.79)

Her har vi Medhus i en nøtteskall.

Kvinners blide ro
Det er ikke plass her til å gå inn på påstandene om den naturlige mannlige aggressivitet og den naturlige kvinnelige mildhet og følsomhet. Men påstandene blir brukt til å propagandere for at mennene skal lede samfunnet og bestemme, mens kvinnene skal passe barna på sin skjønne måte. Og alle blir glade da.

Ikke rasisme, men natur…
Sosiobiologene er forøvrig kjent for å bruke de samme argumentene mot svarte mennesker. Svarte er mer uintelligente enn hvite. Det er derfor ikke noen vits i å la svarte få høy utdanning, ettersom det er bortkasta penger osv. Steven Jay Gould har like grundig som Sterling gått inn i grunnlagsmaterialet til sosiobiologene i boka «The Mismeasure of Man». Han avslører rasismen. Han kritiserer grundig teorien om en genetisk basert, uforanderlig intelligens. Anbefales!

De individuelle forskjellene er viktigst
I følge Dagbladet 8. mars 1997 sier professor i nevrofysiologi ved Universitetet i Oslo, Per Andersen: «Sannheten er at det råder full likestilling mellom kjønnene når det gjelder hjernekapasitet. Mannens og kvinnens hjerne fungerer tilnærmet likt på de viktigste områdene: Intelligens, kreativitet og evnen til medfølelse. … De individuelle forskjellene på oss mennesker gir mye større utslag enn knapt målbare forskjeller mellom menns og kvinners hjerne.»

Det er også mitt poeng: Folk er først og fremst individer. Det er samfunnet som oppdrar gutter til å bli guttete og jenter til å bli jentene, eller som danner kulturer eller mønstre som folk skal presses inn i (eller tilpasse seg, som det penere heter). Det er samfunnets maktforhold som bestemmer at den ene blir en uskolert fattig faen og at den andre kan velte seg i penger eller bøker.

Konklusjoner
Det er mulig at Medhus sin hensikt bare er å gjøre penger på å selge medisiner og på å være familierådgiver som skal få folk til å bli lykkeligere ved å godta «de naturlige forskjellene.» Han er uansett i dårlig selskap.

Sosiobiologien er en gunstig ideologi for den oppråtnende kapitalismen. Det er ikke rart at den har et oppsving. Nå for tida blir flere og flere mennesker kasta ut i fortvilelse og fattigdom, også i USA og Europa. Ungdom og kvinner med barn bor under bruene i storbyene. Tiggernes skare vokser. Verden skriker på rettferdighet. «Solskinn og brød og ånd eies av alle», skreiv Nordahl Grieg. Men for å få til det, må hele det kapitalistiske systemet kastes, styrtes, knuses, jevnes med jorda. For at folk ikke skal bry seg så mye om det, trengs ideologier som baner vei for angrep på fattige og som demper viljen til opprør. Da kommer også sosiobiologene, som i USA ofte er finansiert av de aller mest reaksjonære kreftene, de som vil ha raskere sosiale nedskjæringer, de som mener at fattigdom er medfødt («naturen sørger for at de beste klarer seg»), da kommer d e med sine tilforlatelige forklaringer og påstander. Og som blir gjentatt og gjentatt av folk som ikke gidder å stille et eneste kritisk spørsmålstegn. Jeg blir fortvila når jenter som er flinkest i matematikk, tror de er dummest – fordi de hører de voksne til stadighet gjentar den gamle løgnen. Jeg blir fortvila når voksne folk som Medhus forteller gutter og jenter at «gutter ikke er til å snu» og at jenter ofte er utilregnelige når de har mens.

Jeg har gjort små forsøk på å ta opp kampen på møtene jeg er. Se også bladet til Humanetisk Forbund nr 2/97, Bedre Skole nr 2/97 (Norsk Lærerlag), Likestillingsrådets årsmelding for 1996. Men min tid er knapp. Jeg ønsker kontakt med andre interesserte som kan bidra.

Litteratur:

-Asbjørn Medhus: «Hvor ulike er vi? Om biologiske kjønsforskjeller.» (1996) Gyldendal.
-Anne Fausto-Sterling: «Myths of Gender. Biological theories about women and men.» (1992) ISBN 0-465-04792-0
-Stephen Jay Gould: «The Mismeasure of Man.» (1996) ISBN 0-393-31425-1

 

---

Fremmedgjøring er et grunnleggende begrep i Marx’ analyse av samfunnet. Marx ser fremmedgjøring og privateiendom som to sider av samme sak. Hvordan skal vi forstå dette begrepet? Kan vi forstå dagens virkelighet ut fra det? Angår det oss?

 

En stø kurs ut av kapitalismen forutsetter god kjennskap til hvordan samfunnet er laga og hva som er i veien med det. Marx ga et grundig bidrag til denne kjennskapen, et bidrag det lønner seg å kjenne. Dessverre har de tidligste skriftene hans vært undervurdert blant de som mente å være hans rette arvtakere. Det gjenstår derfor en jobb å gjøre. Denne artikkelen gir ikke en fullstendig presentasjon av Marx’ begrep om fremmedgjøring, men søker å oppmuntre deg til å lese Marx’ egen framstilling og ta den i bruk.

Begrepet fremmedgjøring er ikke nytt med Marx. Det kan spores tilbake til Det gamle testamentet (for eksempel i tilknytning til dansen rundt gullkalven) og før, og kan følges fra gresk filosofi fram til Rousseau, Hegel, Feuerbach og Marx m.fl. (Khan 1995).

At noe er – eller oppleves som – fremmed betyr ikke nødvendigvis at det er gjort fremmed. Uttrykket fremmedgjøring brukes særlig når noe som er laget av mennesker, ikke erkjennes som det (jfr. religion), synes å være havnet utenfor menneskers kontroll (jfr. markedet) osv. Marx beskriver fremmedgjøring på flere plan i det kapitalistiske samfunnet. Leser vi de tidligste skriftene hans, kan vi se hvordan han forflytter oppmerksomheten fra religion til filosofi, fra filosofi til stat og politikk, og derfra til samfunnet og økonomien. Ifølge Marx skjer den grunnleggende fremmedgjøringa i den kapitalistiske produksjonen.

Opplevd og materiell fremmedgjøring
Som barn opplever vi å gjøre nye områder til våre egne, til del av vår indre verden og våre tilgjengelige ressurser, ved å ta dem i bruk. Vi opplever omgivelsene som muligheter for aktivitet, og når vi tar dem i bruk, setter vi vårt eget stempel på dem, innreder dem etter våre egne behov, knytter forventninger til dem, lager oss steder.

Så blir vi gjerne skuffet når andres planer, regler, gjerder, dører stenger oss ute fra disse mulighetene – på godt og vondt. Det kan dreie seg om å ta hensyn til andre og oss selv. Men allerede tidlig lærer dette samfunnet oss at frihet til å gjøre som vi vil, forutsetter at vi eier. Den som eier, bestemmer. Privateiendom kommer tidlig inn i livet vårt, om ennå i begrensa betydning.

Vi fantaserer også om alt vi skal gjøre bare vi blir store nok. Så vokser vi opp – og opplever at skrankene er der fortsatt: «Adgang forbudt»-områder. Saker og forhold vi «ikke har noe med», som er fremmede for oss, der vi er uvedkommende – enda de samme sakene setter betingelser for våre egne liv. Vi lærer at en rekke ting ikke angår oss, og vi erfarer privateiendom i utvida betydning: Som eiendom av produksjonsmidler. Som forutsetning for å ha noe å leve av.

Det Marx setter fingeren på er ikke opplevelsen av fremmedgjøring. Selvsagt utelukker han ikke opplevelsen, men først og fremst viser han fremmedgjøring som et objektivt samfunnsmessig forhold – nedfelt i handlingsmønstre og avhengighetsforhold menneskene imellom. Derfor kaller vi det Marx snakker om også for materiell fremmedgjøring.

Vi lever i et kapitalistisk samfunn, der det å jobbe for andre – eller ha andre til å jobbe for seg – er en hverdagslig sak og virker som et naturlig forhold: Hvordan drive masseproduksjon uten at noen jobber for andre? Er ikke kapital en uomgjengelig forutsetning for industri og all moderne produksjon? Hvor naturlig det enn kan virke, så rører daglige uttrykksmåter som «privat eiendom», «styringsrett», «å være lønnsom», «å bli overflødig», «jeg bare jobber her» alle ved det Marx kaller fremmedgjort arbeid.p> Tenk over følgende tre ting:
-Hva er det typiske innholdet i å «jobbe for andre» under kapitalismen?
-I hvilken grad er dette et nødvendig innhold, og i hvilken grad er denne nødvendigheten forbigående?
-Hvilke følger har det for arbeideren, kapitalisten og samfunnet ellers når produksjon normalt foregår på denne måten?

Lønnsarbeidet
Arbeidet er ikke historieløst. Mennesker fødes inn i et bestemt samfunn, i klassesamfunn også inn i en bestemt klasse, og med et – der og da – begrensa utvalg måter å livnære seg på. Under kapitalismen er det store flertallet henvist til lønnsarbeid – så langt det er lønnsarbeid å få tak i. I motsetning til den som eier jord eller kapital av noe omfang, er den som livnærer seg ved å arbeide for lønn avhengig av å arbeide for andre – vedvarende. De som eier jord eller kapital kan leve av sin eiendom ved å la andre arbeide på den, og kan som fysiske individ klare seg lenge – også om dette stopper opp. Dette gir dem et overtak i forhold til lønnsarbeideren. I lønnsarbeiderens avhengighet av andres privateiendom – både i form av arbeidsgjenstander (råmaterialer, redskaper) og livsmidler – ligger fremmedgjøringen innebygd som en arbeidsbetingelse, ufravikelig under kapitalismen.

Fremmedgjort arbeid handler om hvordan et produkt – i det det lages – blir fremmed for den som lager det. Produktet, gjenstanden, blir noe arbeideren ikke lenger bestemmer over, men som tvert om synes å bestemme over arbeideren. Jo fler gjenstander arbeideren lager, og jo mer effektivt han/hun jobber med å lage salgbare gjenstander – jo mer vokser kapitalen, jo mektigere blir arbeidskjøperen, og jo fattigere blir arbeideren, relativt eller også absolutt.

Lønna, det arbeideren mottar i bytte for denne avståelsen av tid og produkt, beregnes ikke i forhold til omfanget eller verdien av produktet (eller den enkelte arbeiderens bidrag til verdien av produktet). Lønna avgjøres av arbeidskraftens markedspris – som svinger rundt det det i snitt koster å produsere varen arbeidskraft. Dette er utførlig behandlet av Marx i «Kapitalen».

Kapitalisten, arbeidskjøperen, den som eier arbeidsgjenstandene og produktet, er på sin side henvist til å betrakte produktet bare som et middel til gevinst målt i penger, økt kapital = økonomisk makt, makt til å kommandere arbeid og arbeidsprodukter. Alle andre egenskaper ved produktet blir underordna denne ene. Markedet forutsetter privat eiendom – at du eier det du vil bytte bort. Privat eiendom er (produktet av) fremmedgjort arbeid, ifølge Marx:

«Privateiendommen er altså produktet, resultatet, den nødvendige følge av det fremmedgjorte arbeidet, av arbeiderens ytre forhold til naturen og seg selv. Vi kommer [..] fram til privateiendommen ved å analysere begrepet det fremmedgjorte arbeid … Riktignok har vi, med utgangspunkt i nasjonaløkonomien, nådd fram til begrepet fremmedgjort arbeid … som et resultat av privateiendommens bevegelse. Men når vi analyserer dette begrepet, viser det seg at selv om privateiendommen framtrer som grunnen, som årsaken til det fremmedgjorte arbeidet så er den i virkeligheten tvert om en følge av det … Senere slår dette forholdet om i en vekselvirkning.» (Økonomisk-filosofiske manuskripter, Falken, s.204)

Hegels bidrag
Begrepet «fremmedgjort arbeid» henta Marx først og fremst hos filosofen Hegel, som i et tidlig utkast til sitt filosofiske system skriver følgende om arbeid og fremmedgjøring:

«a)Jeg gjør meg umiddelbart til en ting, en form, som eksisterer, i arbeidet.
b)Denne min eksistens gjør jeg likeledes til noe ytre, gjør den til noe for meg fremmed, og forsørger dermed meg selv.» … «Gjennom avhendelse av hele min konkrete arbeidstid og av alt hva jeg skap/i> virksomhet og virkelighet, min personlighet, til et annet menneskes eiendom.» (Næss: «Filosofiens historie 2», s.185)

Sagt på annet vis: Jeg er det jeg gjør. Det jeg gjør er å forme materialer til en gjenstand, utenfor meg selv. Denne gjenstanden inneholder (resultatet av) mine intensjoner, mine evner og kunnskaper, mine gjerninger – den er meg, gjort til noe ytre. Ved å avhende den, mottar jeg i bytte det jeg trenger for å kunne holde meg i live. Ved å avhende min arbeidstid, er jeg en annen persons eiendom i denne arbeidstida.

Hegel er en mangetydig og tidvis ganske uklar filosof, der tilhengere har trukket politiske konklusjoner i stikk motsatte retninger. Den som orker å lese ham, kan lett la seg fascinere av strevet hans for å sette ord på verdens foranderlighet. Hegel dominerte filosofimiljøet i Tyskland på 1840-tallet da Marx begynte å skrive, og flere av Marx’ artikler har derfor form av et kritisk oppgjør med Hegel. Samtidig har Marx hos Hegel funnet mange tankeredskaper til sin egen analyse – med en vesentlig forskjell: Der Hegel forankrer sine begrep i filosofihistorien og den abstrakte «verdensåndens» egenutvikling, forankrer Marx sine tilsvarende begrep i menneskenes praktiske handlinger. Inspirert av Feuerbach, snudde Marx mange av Hegels synsmåter «på hodet», men i motsetning til Feuerbach nøyde Marx seg ikke med kritikk av religionen. Også den samfunnsmessige virkeligheten som ga grobunn for religionen måtte kritiseres, og endres i praksis.

Fremmedgjort arbeid
La oss gå litt nøyere inn på dette begrepet. I kapitlet om Fremmedgjort arbeid (ØFM) tar Marx utgangspunkt i det han kaller «en økonomisk kjensgjerning av i dag:

«Arbeideren blir fattigere jo mer rikdom han produserer, og jo mer produksjonen hans øker i effektivitet og omfang. Arbeideren blir en stadig billigere vare jo mer varer han produserer. Menneskenes verden synker i verdi i samme grad som tingenes verden øker i verdi. Arbeidet produserer ikke bare varer, det produserer også seg selv og arbeiderne som vare og dette i samme grad som det i det hele tatt produserer varer.»Og han fortsetter:

«Denne kjensgjerningen innebærer ganske enkelt at det objektet arbeidet frambringer, arbeidets produkt, står overfor arbeidet som noe fremmed, som en makt uavhengig av den som har laget det. Arbeidets produkt er legemliggjort, materialisert, i en ting, det er objektivering, tingliggjøring av arbeid. Å virkeliggjøre arbeid er å objektivere det. Fra den politiske økonomiens synsvinkel framstår virkeliggjøringen av arbeid som et tap av virkelighet for arbeideren, objektiveringen framstår som tap av og slaveri under objektet, og tilegnelsen framstår som fremmedgjøring, som avståelse.

I den grad framstår virkeliggjøringen av arbeid som tap av virkelighet at arbeideren mister sin virkelighet helt til det punkt der han dør av sult. I den grad framstår objektiveringen som tap av objektet at arbeideren er fratatt de objektene han trenger mest, ikke bare for å leve, men også for å arbeide. Selve arbeidet blir noe han bare kan skaffe seg ved enorm innsats og med uberegnelige avbrudd. I den grad framstår tilegnelsen av objektet som avståelse at jo flere objekter arbeideren produserer, jo færre kan han eie, og jo mer er han dominert av sine produkter, av kapitalen.» (Oversatt fra Marx: «Early Writings», s.323-24.)

Marx viser hvordan fremmedgjøringen som begynner i selve produksjonshandlingen kommer til uttrykk i fire ulike aspekt:

-Arbeideren og arbeidsproduktet er fremmede for hverandre, arbeideren fratas produktet, produktet legges til kapitalen, som står overfor arbeideren som en fiendtlig makt. Menneskets tilegnelse av et objekt (fra naturen) er samtidig arbeiderens avståelse av samme objektet. Arbeidet produserer økende privateiendom på den ene siden og økende fattigdom på den andre.

-Arbeideren er fremmed for seg selv mens arbeidet pågår, arbeidsprosessen tilhører ikke ham selv, men en annen, og han selv tilhører en annen mens han arbeider. Han iverksetter en annens vilje og gir avkall på sin egen. Han arbeider ikke ut fra indre trang, men ut fra ytre tvang.

Den bevisste forming av omgivelsene, som er menneskets kjerne og artskjennetegn, blir noe fremmed for arbeideren. I stedet for grunnleggende livsutfoldelse blir arbeidet et middel for å overleve rent fysisk. Menneskets frihet blir trengt tilbake til rent dyriske funksjoner, som å spise, drikke, avle barn. I beste fall kan arbeideren utfolde seg hjemme, utenfor arbeidet.

-Som følge av dette står mennesket fremmed overfor seg selv, overfor andre mennesker, og overfor samfunnet generelt.

Marx utbroderer dette i langt rikere detalj i ØFM, øser av de mange paradokser han ser i sin egen samtid, og viser flere konsekvenser enn de som er nevnt. Vi skal ikke følge ham videre her, men runder av denne delen med en av hans mange tankevekkende spissformuleringer:

«Prostitusjon er bare et enkeltstående uttrykk for arbeiderens universelle prostitusjon, og siden prostitusjon er et forhold som inkluderer ikke bare den prostituerte men også den prostituerende – som er enda mer æreløs – er også kapitalisten inkludert i denne kategorien.» (Oversatt fra Marx: «Early Writings», fotnote s.350. Se også Falken s.228.)

Det var da, det …
Så må vi spørre: Angår begrepet fremmedgjort arbeid oss i dag? Kjenner vi det igjen i vår egen samtid?

Det er selvsagt viktige forskjeller mellom europeisk industrialisering på Marx’ tid og dagens norske tilstander, som noen ynder å kalle post-industrielle eller postmoderne. Men vi trenger ikke skrape lenge på overflaten av dagens globale tilstander før paralleller kommer til syne.

La oss likevel titte på noen forhold som idag tilsynelatende opphever, motvirker, eller dekker til den avståelsen av arbeid Marx’ snakker om.

Yrkesstolthet
En lokomotivmekaniker (er det fortalt meg) uttalte i et TV-program at han betraktet alle lokomotivene som hadde forlatt hans hender som «sine», og han var synlig stolt av dem og av arbeidet sitt. Er forekomsten av yrkesstolthet en innvending mot eksistensen av materiell fremmedgjøring?

Marx kan iblant gi inntrykk av at yrkesstolthet er en umulighet for proletariatet. Det er i så fall en regel med viktige unntak. Men det ligger en motsigelse i yrkesstoltheten: Den er både en positiv kraft og en illusjon. Også som lønnsarbeider søker mennesket verdighet. Du er hva du gjør; din identitet er sterkt avhengig av hva du vet du er i stand til å gjøre. Men samtidig er denne verdigheten og identiteten innsirklet av avhengighet til andres eiendom: Du er og blir den dyktige tjener. Og din yrkesstolthet, som i ene øyeblikket kan gi deg høy markedsverdi, kan i neste omgang gjøre deg arbeidsløs – når det ikke lenger er bruk for dine evner og kunnskaper. Intervjuet med lokomotivmekanikeren ovenfor skjedde da verkstedet han jobbet i skulle nedlegges.

Kapitalen drar fordel av yrkesstoltheten. Ta for eksempel såkalte produktivitetsgrupper: Du får lov å gi av din oppfinnsomhet. Du kan legge din ære i produktenes bruks- eller bytteverdi og bedriftens konkurranseevne; til sjuende og sist er du bare en utgiftspost i bedriftens regnskap.

Gyldne håndjern
Hva om du er medeier? Som alternativ eller tillegg til lønninger er det gjort ulike framstøt for å få arbeidere/funksjonærer/teknisk personale til å knytte seg sterkere til kapitalen – ved å bli småkapitalister. Dette kan ta ulike former.

I Norge er det nå sterk markedsføring av aksjefond som alternativ til banksparing. På denne måten blir du knytta til kapitalen på indirekte vis, og du får en personlig interesse av at lønnsomheten, det vil si profitten, er høy.

Langt mer direkte er for eksempel Microsoft Corporation i USA, der viktige grupper ansatte ikke får lønn, men aksjer i Microsoft – noe de ansatte kaller «golden handcuffs», gyldne håndjern.

For å si det kort: Dette opphever ikke fremmedgjøringa. Du får lov å dele risikoen, slik småaksjeeiere stort sett gjør. Du stiller fortsatt arbeidskrafta di til disposisjon, til aksjene evt. kaster nok av seg til å frita deg for dette. Du er fortsatt underlagt markedets anarki, selv med Microsofts relative monopol innafor programvare. Lotteriet går sin gang, framstilt som «fri» konkurranse.

Intellektuelle
Hva med de intellektuelle? Å være intellektuell var opprinnelig et overklasse- og embetsverksfenomen. I siste halvdel av dette århundret har den teknologiske utviklinga tvunget kapitalen til å slippe langt større grupper inn i utdanning og yrker med intellektuelt preg. (Inntekta og anseelsen for flere av disse yrkene har da sunket tilsvarende.)

De intellektuelle av yrke er en svært sammensatt gruppe, og deres situasjon virker ved første blikk også mer sammensatt enn arbeidernes. Her finnes for eksempel alt fra disiplinerte tjenere og helstressa samlebåndsskapere via bestselgende halvguder til rene varespekulanter, her finnes kulturinstitusjoner og hele medie/kulturindustrier. Å omtale dem i noen få avsnitt vil, som for arbeiderklassen, bare kunne gi noen få knagger og omtrentlige perspektiv.

I forhold til industriarbeideren er den intellektuelle oftest friere til å forme, om ikke sin egen virkelighet, så iallfall sitt eget produkt. Men intellektuelle fanges også inn av markedet. De har andre varer å selge, og noen har utsikt til å rykke opp som kapitaleiere, men de vil likevel kunne kjenne igjen trekk fra det fremmedgjorte arbeid i sin egen situasjon.

For noen grupper intellektuelle finnes riktignok en viss beskyttelse av eiendomsretten til det de lager. Skapende kunstnere har lovbeskyttet opphavsrett, oppfinneren skaffer seg om mulig patent på oppfinnelsen, designere kan oppnå mønsterbeskyttelse osv. Åndsverkslov, patentrettigheter, mønsterbeskyttelse er likevel tveeggede sverd. De tar privateiendom og marked som en gitt forutsetning. De innebærer samtidig en viss inngjerding av allmenningen, da «plagiat er grunnlaget for all kultur» (Charles Seeger). Patentrettigheter til plantevarianter og genmateriale er i ferd med å sette privateiendom på spissen, og det er de store selskapene som setter seg på disse rettighetene.

Intellektuelles markedsverdi er i noen grad avhengig av deres troverdighet, som av publikum lett forveksles med personlig integritet. Men hvilken frihet har journalisten, som veit at avisa må selge? Hvilken frihet har forskeren, som veit at forskningsmidler må hentes fra næringslivet eller fra en stat som har næringslivets interesser som første bud? Hvilken frihet har kunstneren, forfatteren, musikeren, som veit at de store inntektene ligger i hennes egen salgbarhet, kombinert med flaks og forbindelser? Også de intellektuelle lever i avhengighetsforhold til kapitalen – og det er stadig noen som gjør penger på dine ideer.

Staten, partier, organisasjoner
Men staten er vel likevel noe annet, hevet over dette? Å forsvare velferdsstaten er en motsetningsfylt sak. Det synes mer rettferdig å fordele goder etter like borgerrettigheter enn etter størrelsen på bankkontoen. I kapitalismens kløft mellom statsborgeren og privatindividet, satser venstreorienterte på statsborgeren. Samtidig er det lett å score poeng på begrensningene i den borgerlige likhet og det offentlige sikkerhetsnettet. Staten framstiller seg selv som forvalter av fellesinteresser og fellesgoder. Marx viser oss derimot staten som et fremmedgjort fellesskap, vokst ut av motsigelsene i ‘det sivile samfunn’, den økonomiske hverdagen.

Fremmedgjør staten? Står staten imot oss som noe fremmed? Det er vel kjent hvordan den allmenne retten til «frimodige ytringer» om rikets styrelse og tilstand i praksis kanaliseres og monopoliseres inn blant et sjikt av yrkespolitikere, som så vurderer sakenes salgbarhet med tanke på taburettplass, i et parlament som alltid logrer for kapitalen (unnskyld: næringslivet). Vi kan observere hersketeknikkene, svadaen om ansvarlighet og pålitelighet, saksforberedelsene og hvem som har siste ordet. Vi ser politikernes redsel for at grasrotorganisasjoner skal overta initiativet, vi ser kampen mot aktivistdemokrati og for politikerdominert representantskap osv. Er du hverken næringslivstopp, yrkespolitiker eller autorisert politisk reporter er politikken ikke for deg, egentlig.

En viktig del av dette bildet er også hvordan arbeiderkulturen temmes: Marcus Thranes opprørske og kunnskapstørste arbeiderforeninger ble erstattet med dannelsesforeninger der arbeiderne skulle læres opp som gode samfunnsborgere; perspektivet måtte dreies. DNA endte opp som statsbærende parti under kapitalismen. Resultat: Arbeiderkulturen fanget og passé. Men også i Sovjet ble arbeiderens rolle endret fra å være leder av samfunnsovergang til å mobiliseres som produsent. Lignende eksempler kan sikkert hentes fra andre land som i perioder er blitt omtalt som sosialistiske. Ser vi hvordan arbeidernes egne organisasjoner og kultur fremmedgjøres?

Det er mer enn nok av områder der sjikt, grupper, klasser høster ære og gevinst av den innsatsen mer «usynlige» mennesker yter. Vi trenger ikke gå til visa «Arbeidslaget hass Johannes Johansen» (Hans Rotmo) eller novellesamlingen «Veldedighetens ofre» (Solvejg Eriksen) for å studere materiell fremmedgjøring i organisasjonslivet. I alle organisasjoner etableres (i mer eller mindre overført betydning) det vi med Marx kan kalle produksjonsforhold, sett i forhold til organisasjonens formål. En organisasjon vil inneholde motsigelser mellom mobilisering og kontroll, mellom demokrati og sentralisme, mellom å representere og å eie, osv. Enhver organisasjon gjenskaper spontant de sosiale forholdene som rår i samfunnet forøvrig – så langt deltakerne mangler innsikt og ressurser til å hindre dette, til å gå fram på annet vis.

Hva må til?
Hva må til for å oppheve fremmedgjøringa i produksjonen?

«Den politiske frigjøring (fra føydalismen) er reduksjon av mennesket på den ene siden til et medlem av det borgerlige samfunn, det egoistiske, uavhengige individ. På den andre siden er det reduksjon av mennesket til en statsborger, til en moralsk person.

Først når det virkelige individuelle mennesket opptar i seg igjen den abstrakte statsborger og har, som individuelt menneske, blitt et artsvesen i sitt daglige liv, i sitt individuelle arbeid og i sin spesielle situasjon, først når mennesket har erkjent og organisert sine «forces propres» (egne krefter) – som samfunnsmessige krefter, og derfor ikke lenger skiller samfunnsmessig kraft fra seg selv i form av politisk kraft, først da er den menneskelige frigjøring fullbragt.» («Om jødespørsmålet», Falken s.55-.)

I ØFM (kapitlet Privateiendom og kommunisme) beskriver Marx kommunisme (som teori) på tre ulike utviklingsplan:

1)Den grove og primitive kommunisme, som bare synes å gjøre alle til lønnsarbeidere, og fellesskapet til kapitalist – noe som verken opphever privateiendommen eller fremmedgjøringa.

2)»En kommunisme som a) etter sin politiske natur er enten demokratisk eller despotisk; og b) går inn for opphevelse av staten, men samtidig ennå er ufullbyrdet og fortsatt står under innflytelse av privateiendommen, det vil si fremmedgjøringen av mennesket. …

3)En kommunisme som står for en positiv opphevelse av privateiendommen (som er menneskets fremmedgjøring av seg selv), og følgelig går inn for en virkelig tilegnelse av det menneskelige vesen gjennom og for mennesket; følgelig som en fullstendig bevisst tilbakevending til mennesket som et samfunnsmessig, det vil si menneskelig menneske, der hele den tidligere utviklingens rikdom bevares. Denne kommunismen er som fullendt naturalisme = humanisme, og som fullendt humanisme = naturalisme, den står for den sanne oppløsningen av motsigelsen mellom mennesket og naturen, mellom det ene mennesket og det andre, for den sanne oppløsningen av striden mellom tilvære og vesen, mellom tingliggjøring og selvbekreftelse, mellom frihet og nødvendighet, mellom individ og art. …» (Falken s.230-)

Tekster som dette sier ved første blikk mer om resultatet som ønskes enn om metodene for å oppnå dem. Forutsatt at Marx har rett om målet: Hvordan opphever vi så privateiendommen? Oppskriften blant kommunister har (grovt skissert) til nå vært:

Arbeiderklassen overtar statsmakta, det vil si erstatter den statsmakta som beskytter den kapitalistiske privateiendommen med en statsmakt som skal beskytte arbeiderklassens makt over produksjonsmidlene (det forutsettes at dette er mulig). Produksjonsmidlene fratas borgerskapet. Arbeiderklassens makt over produksjonsmidlene praktiseres gjennom andre former for representativt demokrati enn det vi ser under kapitalismen, for eksempel valgte råd, men med behov for et politisk/juridisk/militært apparat (iallfall innledningsvis) til å beskytte dette demokratiet. Produksjonen legges om, til planmessig å skulle dekke alle menneskers grunnleggende og voksende behov, for systematisk å redusere «nødvendighetens rike» (den arbeidsdeling og arbeidstid som skal til for å dekke grunnleggende behov) til fordel for «frihetens rike» (innsiktsfull frihet til å utvikle og ta i bruk allsidige evner hos individene og fellesskapet, m.m.).

Revolusjonære har lenge diskutert hvor langt de «sosialistiske» landa – det vil si de landa som gjennomførte revolusjon med kommunismen som uttalt mål – kom i å gjennomføre noe slikt i praksis, og hva som hindret dem. Men det er også behov for å se på oppskriftene nok en gang, i lys av Marx’ begrep om fremmedgjøring – for å styrke forståelsen som må ligge til grunn for enhver slik strategi:

Hvilke betingelser må oppfylles for å gi mennesket virkeligheten tilbake? Er masseproduksjon uten fremmedgjøring mulig? Hva er alternativene til å monopolisere produksjonsmidler – alternativene til å eie? Hvilke følger må dette ha for samfunnsorganisasjon, og for menneskene som skal gjennomføre dette i praksis? Hvordan unngå fremmedgjøring av de sammenslutningene vi inngår for å oppheve fremmedgjøringa? Og – hvordan stille disse spørsmåla riktig?

Det kan lønne seg å diskutere dette nå, mens det fortsatt er åpne kanaler og ørens lyd å få.

Litteratur:

«Økonomisk-filosofiske manuskripter» finner du i:
-Karl Marx: «Verker i utvalg 1. Filosofiske skrifter.» Pax Forlag 1972. ISBN 82 530 0258 0. (Ikke alle eksisterende manuskripter.)
-K.Marx/F.Engels: «Økonomisk-filosofiske manuskript og andre ungdomsverker.» Progress, Moskva/Falken Forlag, Oslo 1991. ISBN 82-7009-184-7 og 82-7009-185-5.
-Marx: «Early Writings.» Penguin Books 1975. ISBN 0 14 02.1668 5

Annen relevant litteratur:
-Nasir Khan: «Development of the Concept and Theory of Alienation in Marx’s Writings.» March 1843 to August 1844. Solum Forlag, 1995. ISBN 82-560-0976-4.
-Karl Marx: «Selected Writings in Sociology and Social Philosophy». Redigert av Bottomore og Rubel. Penguin Books, Harmondsworth 1979 (1956). ISBN 0 14 02.0563 2
-Arne Næss: «Filosofiens historie 2 – Fra renessansen til vår tid.» Universitetsforlaget, 6. utgave, 1980. ISBN 82-00-05417-9.
-Terje Valen: «Marxistisk renessanse – Kommunistisk offensiv.» Vestanbok Forlag, Voss 1992. ISBN 82-90451-43-1.
-Ingrid Åberg: «Folkrörelse – mobilisering eller kontroll. Studier i historisk metode 13: Magt, normer og sanktioner.» Universitetsforlaget 1978. ISBN 82-00-09471-5. S.83-105.
-Solvejg Eriksen: «Veldedighetens ofre – og andre historier om mennesker i livets hverdag. En annerledes novellesamling.» Forlaget Oktober A/S 1982. ISBN 82-7094-321-5.
-Jon Egil Brekke: «Marxistisk filosofi – en kort innføring.» Bilag til Røde Fane nr. 3/96.

 

---

 

Om å abstrahere.

Teori er alltid abstrakt. Er abstrakt det samme som vanskelig? Å abstrahere vil si å legge vekt på noen utvalgte, viktige egenskaper, og midlertidig se bort fra andre, mindre viktige egenskaper ved det vi snakker om. Abstraksjon gjør det enklere for oss å tenke og snakke: Vi tenker på og vi snakker om de bestemte egenskapene som er viktige for sammenhengen. Ordene viser til trekk som er felles, mønstre som går igjen. «Firkant», «menneske», «ord», «fremmedgjøring» er alle abstraksjoner. Når en abstraksjon forekommer vanskelig, er det ikke alene fordi den er abstrakt, men kanskje på grunn av graden av abstraksjon, fordi synsvinkelen det abstraheres fra er uvant, fordi du kjenner for lite til den konkrete virkeligheten det abstraheres fra, fordi tolkningsmulighetene blir for mange osv. Iblant må vi da tåle å ta med oss denne usikkerheten videre, til vi finner nye holdepunkt og får en sjanse til å «krysspeile» oss fram til en klarere oppfatning.

---

 

Marx

En systematisk framstilling av hva Marx mente med «fremmedgjort arbeid» ga han selv i «Økonomisk-filosofiske manuskripter» (ØFM), skrevet i Paris sommeren 1844. «Økonomisk-filosofiske manuskripter» ble først publisert i 1932, lenge etter Marx’ død, og deler var gått tapt. Begrepet fremmedgjøring – eller avhending, avståelse – er på tysk omtalt vekselvis som «Entfremdung», «Entäusserung» eller «Veräusserung», på engelsk som «alienation» eller «estrangement».

---

 

Falsk bevissthet

Fremmedgjøringa i produksjonen har følger for menneskers bevissthet om hvordan samfunnet er innretta, mente Marx. Istedenfor virkelig innsikt, dominerer ideologi, falsk bevissthet om forholdene. Å popularisere Marx’ teori om fremmedgjøring kan slik godt mislykkes: Forenklet beskrivelse av kompliserte sammenhenger – som i denne artikkelen – forveksles lett med rådende fordommer. Artikkelen erstatter selvsagt ikke originalframstillinga. Marx’ teorier må du tilegne deg kritisk, etterprøvende, hvis ikke resultatet bare skal bli å erstatte gamle religioner med en ny, det vil si gi fremmedgjøringa ny form.

---

---

---

Jon Arne Jørstad: Himmelstormar?

Jorun Gulbrandsen: Til kamp mot sosiobiologenes offensiv!,

Grete Bull: Klassene som «forsvant»

Jose Maria Sison: Lovlige og ulovlige kampformer

Siri Jensen: Familien som økonomisk enhet

Harald Dyrkorn: Folkeopplysning, eit daudt prosjekt?

Birger Thurn-Paulsen: Overvåking, demokrati og revolusjon

Jon Egil Brekke: Fremmedgjøring

Sigurd Jorde: Guatemala, på vei mot fred?

Asta B. Håland og Leikny Øgrim: Egenutvikling – alle kampers mål?

 

Redaksjon for dette nummeret: Erik Ness (redaktør)Birger Thurn-Paulsen Pål Steigan, Tor Otto Tollefsen, Taran Sæther, Arne Hedemann, Audun Haaland, Mathias Bismo og Anne Sissel Slaatsveen

Forsidebilde: Sigurd Jorde

Birger Thurn-Paulsen

For å legitimere seg som et demokrati må et kapitalistisk system ha luftehull og sikkerhetsventiler. Det må ha metoder som forteller all verden at det er et demokrati, at det er i stand til å håndtere og debattere også skamplettene.

Sist det var en gjennomgang av de hemmelige tjenestene ved et offentlig utvalg, Melbye-utvalget for ca. tjue år siden, ble rapporten hemmeligstemplet. Det var kamp rundt spørsmålet om offentliggjøring, men ellers førte det ikke til så mye, utover at forskriftene ble skjerpet inn noe, først og fremst ved en presisering av grunnlaget for overvåking: Politisk virksomhet i seg selv skulle ikke gi slikt grunnlag.

Lund-kommisjonens rapport derimot har ført til mye offentlig ståk. Her var forøvrig heller ikke offentliggjøring gitt i utgangspunktet, men det ble politisk umulig å la være. Hadde man visst på forhånd hva dette skulle føre til, blant annet at en justisminister, en ekspedisjonssjef og en overvåkingssjef måtte gå, hadde nok kampen om offentliggjøring av rapporten stått atskillig hardere. Det hele er et interessant lærestykke om innholdet i det borgerlige demokratiet, og ikke minst hulheten i det.

Sikkerhetsventiler

For å legitimere seg som et demokrati må et kapitalistisk system ha luftehull og sikkerhetsventiler. Det må ha metoder som forteller all verden at det er et demokrati, at det er i stand til å håndtere og debattere også skamplettene. Blir det for pinlig, kan det legges lokk på saken i forhold til offentligheten, eller den kan på forskjellig vis pakkes inn eller avledes. Hemmelige tjenester og overvåking er naturligvis sensitive saker i et borgerlig demokrati. Alt som er skjedd i etterkant gir mye av forklaringen på hvorfor Lund-kommisjonen ble nedsatt, og ikke minst, hvorfor det ble umulig å legge lokk på rapporten. I tillegg til at det innafor systemets spilleregler var på tide med en utredning om de hemmelige tjenestene, herunder spørsmålet om den såkalte demokratiske kontrollen over disse tjenestene, er det mye som har ulmet i det skjulte. Det har vært et klart tilløp til «brann i rosenes leir». De to borgerlige blokkene har vært ute etter å plukke hverandres fjær, samtidig som det innafor hver enkelt blokk har utviklet seg motsetninger. Hammerstad mot Willoch i Høyre, Ronald Bye og andre mot maktsenteret i AP, for å uttrykke det litt skjematisk. Høyre ville plukke ned AP, deler av Høyre mente seg overvåket av AP og state n i spann.

Det har, særlig etter at rapporten kom, utviklet seg en viss kamp mellom Storting og Regjering om makt og kontroll. I seg selv et interessant fenomen som det kunne være verdt å studere nærmere for å forstå det moderne borgerlige demokratiet, men det får ligge her. Mye har ulmet under overflaten, og det som skulle være et vanlig borgerlig-demokratisk løp, har eksplodert i ansiktet på makta, med avsløringer, hoderullinger og blottlegging av systemet. Det startet som en vanlig utredning, inneholdt for mye krutt til å hindre offentliggjøring – sagt med andre ord måtte sikkerhetsventilen åpnes, men trykket var fortsatt for stort og det borgerlig-demokratiske utstillingsvinduet har fått noen alvorlige sprekker.

Revolusjonære – ulovlige?

Det er to områder som etter mitt syn påkaller størst oppmerksomhet nå. Det ene er innholdet og dybden i spørsmålet om det i prinsippet er ulovlig å være revolusjonær innafor rammene av det borgerlige demokratiet i Norge. Det andre området er utviklingen av de hemmelige tjenester etter Lund-kommisjonen. Det bør også sees i sammenheng med bestrebelsene på å få Norge inn i Schengen.

Etter Lund-rapporten har en del jurister og politikere gått i felten for å få gjennomslag for at det er ulovlig å ha revolusjon på programmet. Det rammer naturligvis AKP og RV. Det er interessant i seg sjøl at dette spørsmålet reises nå – i etterkant av rapporten. Kampanjen tar tydeligvis ikke sikte på å få erklært AKP og RV for ulovlige som organisasjoner. Det er litt mer finurlig. Gjennom en i praksis politisk fortolkning av straffeloven blir konklusjonen omtrent slik: Organisasjonene er ikke i seg sjøl ulovlige, men de har et ulovlig formål og må derfor finne seg i bli overvåket. Videre er det heller ikke i seg selv grunnlag for overvåking at de har et ulovlig formål, men de er i tillegg en potensiell trussel mot rikets sikkerhet og må derfor overvåkes. Skulle et slikt syn få gjennomslag, tar det brodden av Lund-kommisjonen: det har ikke foreg ått noen ulovlig eller instruksstridig overvåking. Og: det vil selvfølgelig legge grunnlaget for fortsatt overvåking, alt etter behov og uten pinlige spørsmål.

Væpna revolusjon

Det er ikke plass her til å gå i detalj om hvilke løgner og omskrivinger som må til for å få denne argumentasjonen til å henge sammen, men et poeng som brukes hyppig er begrepet væpna revolusjon. Essensen i dette er å holde oppe bildet av revolusjonære som kuppmakere og potensielle terrorister. Revolusjonære er en fare for «vårt demokrati», og Grunnloven og Straffeloven blir redskaper som pr. definisjon forsvarer demokratiet. Denne kampanjen er i sin tur et alvorlig angrep på ytrings- og organisasjonsfriheten. Dersom dette skulle bli konklusjonen etter behandlingen av Lund-rapporten, er det et stort tilbakeslag for alle slag opposisjonelle i dette landet.

Det er ikke helt tilfeldig at det kommer nå. Det passer godt inn i et mønster. Systemet har fått noen sprekker. Lenge før Stortinget er ferdig med sin behandling har regjeringa satt i gang en såkalt full gjennomgang av de hemmelige tjenestene, som også skal sikre «demokratisk kontroll» i framtida. Det skal tjene som et godt eksempel på at demokratiet tar sine problemer på alvor. For revolusjonære og andre opposisjonelle er det et ganske annet alvor over dette.

Mens dette går sin gang, er det nå i tur og orden kommet tre utvalgsinnstillinger som handler om politi- og hemmelige tjenester. Her er det forslag som kan utvide grunnlaget for rom- og telefonavlytting. Det presenteres under dekke av kampen mot narkotika og MC-terrorisme. Det skjer samtidig med at AP og allierte frenetisk prøver å få Norge knytta til Schengen. Innholdet i Schengen, bortsett fra det som stadig er hemmeligholdt, er godt dokumentert, blant annet i Klassekampen, og viser økte muligheter for raffinert overvåking – mindre muligheter for demokratisk kontroll.

Borgerlig-demokratiet

Hvis man maler fanden på veggen, og det bør man av og til, så kan altså virkeligheten etter at Lund-rapporten til dels har rystet både det norske samfunnet og det norske folk bli – trangere rammer for ytrings- og organisasjonsfriheten, revolusjonære er udemokratiske og kan og bør overvåkes, utvida grunnlag for overvåking og vesentlig utvida muligheter for overvåking. For ikke å glemme den moderne teknologien, som gjør at vi legger igjen spor etter oss overalt, og som gir de som har eiendomsretten over teknologien nye muligheter for avansert overvåking.

Det borgerlige demokratiets veier er uransakelige, eller hva? Denne historien viser hulheten i dette «demokratiet», og stiller oss overfor viktige prinsipielle politiske kamper.

av Grete Bull

Hensikten med en klasseanalyse er å vurdere hvem som er venner og fiender. Hvem er strategisk allierte i kampen for å styrte kapitalismen? Hvem er taktisk allierte i konkrete kamper.

Det er flere måter å fornekte klassene på. For borgerskapet har det vært en viktig strategi å få det til å se ut som om klassene er forsvunnet. Det har igjen gjort at kommunistene ikke bare må utvikle en klasseanalyse som holder som et strategisk våpen i klassekampen, men også må kjempe for å vise at klassene finnes. For å holde bevisstheten om klassegrunnlaget for vår tolking av historia, og for å holde den praktiske politikken levende, må vi ta opp debatten med borgerlige sosiologer og historikere som hevder at klassene ikke lenger eksisterer. (1)

I rommet rundt AKP har vi opplevd minst to viktige faser i forskning og offentlig politikk som har hatt innflytelse på vår tenking og vår aktive innsats på dette analysearbeidet:

• Sosialdemokratisk utjevningspolitikk på 60-70 tallet.
• Avskriving av klassenes betydning på 80- og 90-tallet.

Når partiet nå går inn for et nytt klasseanalyseprosjekt, er det viktig å diskutere om disse tradisjonene også preger mye av vår egen tenking og praksis.

Lagdelingstenking

Jeg vil påstå at:

AKPs syn på klasseanalyser i dag er utvannet, prega av sosiologisk tenking. Vi tolker Lenins klassekriterier (2) på samma måte som den sosiologiske lagdelingstenkinga, og bærer med oss rester av føydal ordning av samfunnet når vi studerer makt og undertrykking.

Uttrykket dobbel undertrykking og at arbeiderkvinnene kommer nederst på rangstigen viser dette. Slike uttrykk har rot i gamle, føydale modeller av stendene i samfunnet før den borgerlige revolusjonen. Den gangen var utbyttinga i samfunnet styrt av direkte maktforhold og tilskrevne rettigheter. Makttrekanten (se figuren) som vi ennå bruker, skriver seg fra denne tida. Det er stendene i det føydale samfunnet som utbytter leilendinger med makt og disiplin. Det som er typisk for kapitalismens framvekst, er lønnsarbeidet med frihet til å selge arbeidskrafta eller sulte ihjel. Rester av føydal organisasjon finnes fortsatt i konkrete hierarkier, i organiseringa av deler av samfunnet, men det preger ikke lenger forholdet mellom klassene.

Restene av føydalisme fører til moralistisk tankegang av typen «hvem som er mest ekte arbeider», og kanskje også taktiske og strategiske feilvurderinger når det gjelder å vurdere:

• Hvem som er venner og fiender?
• Hvem som er strategisk allierte, eller en del av den klassen som vil styrte kapitalismen?
• Hvem er taktisk allierte i konkrete kamper?

Vi må tenke dialektisk, se klassemotsetningene som motsetninger mellom de interesser og samfunnskrefter som faktisk driver historia. Det kan være en hjelp å snu figuren 90 grader, motsigelsene går på tvers.

Kjønn og klasse

Det er flere motsigelser som påvirker hverandre. For eksempel slik at det er en sammenheng mellom kjønnsundertrykking og klasseundertrykking, eller raseundertrykking og klasse, og resultatet er gjerne at kvinnelige, svarte arbeidere kommer dårligst ut. Men uttrykket dobbel, eller tredobbel undertrykking kan likevel hindre oss i å analysere det særegne ved disse motsigelsene, og få oss til å tenke mekanisk på undertrykking som et sett av vekter. Det er gjennom diskusjon og kamp innafor arbeiderklassen at kvinnelige arbeidere blir regna med til arbeiderklassen.

Marx lanserte tanken om at kapitalen har forvandlet massen av folket til lønnsarbeidere. Den nye industriarbeiderklassen stod i spissen for denne utviklinga. Selv i Kapitalen er ikke bildet av klassene mer nyansert enn at arbeiderklassen på den ene siden står overfor ulike kapitalisttyper. På Lenins tid var produksjonen ennå prega av rester av ikke kapitalistisk produksjon, og klasseforholdene av dette. Taktikken overfor bøndene i Sovjet måtte preges av analyser av deres klassemessige stilling.

Hovedmotsigelsen

I den nåværende fasen av kapitalismen er det kapitalismens dominans over alle former for produksjon som danner grunnlaget for den objektive situasjonen til klasser og grupper. Derfor vil hovedmotsigelsen mellom arbeid og kapital bestemme livsvilkår og objektive interesser for grupper som tidligere sto fjernt fra arbeiderklassen. Men vårt samfunn er komplisert, mange går ikke direkte inn i den kapitalistiske produksjonen på en måte som gjør det mulig å gi en entydig bestemmelse av den objektive stillinga. Lønnsforskjeller spiller en stor rolle for å splitte. Dette er det materielle grunnlaget for at store deler av befolkninga allierer seg med kapitalen i en eller flere roller i livet sitt.

Dessuten må vi fri oss fra kravet/forestillinga om at klasseinndeling er en inndeling av enkeltpersoner (eller roller i samfunnet) som etter et sett kjennetegn skal passe inn i atskilte bokser, slik at vi kan forutsi meningene og handlingene deres på et objektivt grunnlag. Klasseanalysen er mer en analyse av forholdet mellom folk, enn av folk sjøl.

Klasseanalyse før Marx

Sosiologien og den borgerlige sosialstatistikken etablerte inndelinger av allmuen i ulike klasser lenge før, og helt uavhengig av hva Marx og Engels la i sine begreper om klassene. For dem betød klasser rett og slett inndeling i grupper som var ulike. Linnés botanikk og Eilert Sundts inndelinger dreier seg om å ordne kaoset i naturen og samfunnet, å klassifisere. For Eilert Sundt ble det naturlig å ordne klassene over hverandre:

• Bestillingsmandsklassen
• Svendeklassen
• Arbeidsmandsklassen
• Enkeklassen
• Pigeklassen

Inndelingen gjelder foreldre til barn i almueskolene i Piperviken og Ruseløkkbakken, og er en del av en undersøkelse av arbeiderklassens kår og sæder i Christiania. Den ble første gang utgitt i 1858. Da som nå kom de enslige mødrene nederst både i levekår og anseelse. Sundts prosjekt gikk ut på å heve klassens moral og levekår, blant annet gjennom folkeopplysning. Han finner systematiske forskjeller i alt fra boligforhold til barnas skoleferdigheter som bekrefter nettopp denne rangeringen. Altså blir medisinen en bevegelse oppover, et bilde som stadig preger sosiologisk tenking om sosial mobilitet og sosialdemokratisk utdanningspolitikk.

Ellers er det store likheter med Engels’ (4), Sundts (5) og andre borgerlige filantropers beskrivelser av arbeiderklassen vilkår tidlig på 1800-tallet. Engels’ bok er rent empirisk, beskrivende. Det var arbeiderklassens lidelser som fanget hans oppmerksomhet. Den kjempende arbeiderklassen oppstod seinere, også i Engels bevissthet.

Klassene etableres

Fram til 2. verdenskrig hadde arbeiderklassen konstituert og organisert seg. I følge noen historikere nådde denne konstitueringa et høydepunkt da, for seinere å forsvinne (6). Riktignok fortsatt med klare grenser mellom yrkesgrupper som kanskje objektivt har felles interesser overfor kapitalen. Fra først av var skillet mellom dagarbeidere og faste arbeidere – og arbeidere og funksjonærer – av stor betydning for levekår, mulighet for å etablere seg med hus, hjem og familie. Disse skillene fikk stor betydning for kulturen, den subjektive klassebevisstheten, og til syvende og sist kampkrafta, og mulighetene for å presse lønningene gjennom mobilitet. Det at flertallet i dag eier sine boliger, og bruker 30 % av lønna til bolig, mot rundt 15% i 1967 viser at arbeiderklassen nødvendigvis er mindre fri til å slåss enn de var før. Det er et av resultatene av den sosialdemokratiske boligpolitikken, der den norske varianten av selveie er verdens mest vellykka (7).

Organisering som klasse for seg ble også prega av kjønn og objektive forhold ved utviklinga av produktivkreftene, og den faktiske organiseringa av produksjonen. Tradisjonelle skiller mellom arbeider og funksjonær, faglært ufaglært etc. preger ennå organiseringa på grunnplanet. Samordning på organisasjonsnivå, på tvers av yrker og lag i arbeiderklassen har først og fremst vært drevet fram av sosialdemokratiet som gjennomførte såkalt industriforbundsformen fram for fagforbund på de fleste områder.

60-70-tallet: Klassene usynliggjøres

Et hundre år etter at arbeiderklassen i Norge begynte å komme til syne, skal arbeiderklassen forsvinne i det offisielle bildet. Formelt hadde arbeiderklassen hatt statsmakta i Norge siden krigen. De politiske måla både i samarbeidsprogrammet som NKP skulle gått inn i, og Arbeiderpartiets politikk var å temme kapitalen/få statlig styring med produksjonen. Olstad beskriver ganske godt hvordan forsøkene på å styre kapitalen gjennom pris- og rasjoneringslover, produksjonsutvalg osv. falt sammen tidlig på femtitallet. Gjennom produksjonsutvalgene skulle arbeiderne få være med å bestemme utviklingen i det økonomiske liv, men grunnplanet i fagbevegelsen viste lite interesse, eller lot seg ikke lure. På syttitallet fikk vi en ny runde med bedriftsforsamliger og styrerepresentasjon, som heller ikke har ført til reell kontroll med noe som helst.

Det andre viktige målet var å fjerne klasseskillene gjennom statlig omfordeling av merverdien. Dette skjedde med oppbygging av enhetsskolen, trygdeordninger med universelle kriterier, og skatteregler. I det minste ble klasseforskjellene gjort usynlige. I offentlig statistikk og gjengs sosiologi forsvant klasseskillene fordi man rett og slett ikke brukte klasseinndelinger. Kjønn var heller ikke en viktig forklaringsvariabel. Av folke- og boligtellingene kunne en ikke lenger lese at arbeiderklassen bodde dårligere enn funksjonærer, men heller ikke at dette skillet mellom deler av arbeiderklassen faktisk ble utviska. I praktisk boligpolitikk ble det fokusert på like vilkår for alle, sanering og utflytting fra arbeiderstrøk i sentrum til klasseløse drabantbyer med samme boligtyper for alle. Det vil si at en konsentrerte seg om ulikheter i levestandard og de mest synlige framtredelsesformene, framfor å ta for seg tingenes vesen.

Gata og puben

I England kunne en registrere at utflytting fra arbeiderstrøkene i storbyen også førte til en nedbryting av arbeiderklassens kultur og lokale fellesskap. Gata og puben var viktige arenaer for klassens bevissthet. Slekts- og omsorgstradisjoner som eksisterte i Øst-London, lot seg vanskelig bygge opp igjen i de nye drabantbyene (8).

Bortforklaringen av klassene ble møtt med kritisk forskning som viste sprekkene i velferdssystemet. Etterhvert ble det klart at noen virkelig omfordelingen faktisk ikke fant sted, men det ble færre skikkelig fattige, og fler som har det måtelig bra. Nå kom «sosio-økonomiske grupper» inn for alvor. Den sosiologiske lagdelingstradisjonen er i grunnen det samme som Sundts inndeling. Inntekt og utdanning og eventuelt yrke settes sammen på en slik måte at vi får samfunnslag som rangeres. Høy, lav og mellom. Grensene fastsettes slik at alle grupper blir passe store, og det normale bestemmes av gjennomsnittsbetraktninger. Fattigdomsgrensen bestemmes av hva som er normalt, og vi bruker gjennomsnittlig inntekt, og levestandard knytta til denne som målestokk for normer. Mange av resultatene blir lite overraskende fordi lagdelingen bare viser at de som har mye av det ene, kan kjøpe mye av det andre. Lagdelingsteorien tar bare for seg det Lenin sier om fordelinga av mengden av samfunnets rikdom. Det er jo en følge av de andre kriteriene, ikke et grunnleggende utgangspunkt.

SUF – seinere AKP – og studenter med tilknytning til dette miljøet gikk i spissen for å vise klassesamfunnet med utgangspunkt i forskjellige forhold til eiendom og produksjon. Vi tolket det vi kunne skaffe av opplysninger, og brukte alle Lenins kriterier for å konstruere variable og spørreskjemaer som gjorde det mulig å analysere samfunnet med utgangspunkt i klassene.

Makt, grupper og roller

Det ble også gjort internasjonale undersøkelser på dette grunnlaget (9), slik at en fikk sammenliknbare opplysninger mellom flere land, og slik at en til dels kunne beskrive den historiske utviklinga. Wright la først mest vekt på hvilken kontroll med egen økonomisk situasjon, og hvilken makt den enkelte er tildelt gjennom sin posisjon. Moderne sosiologi beskjeftiger seg i det hele tatt mye med makt slik den utspiller seg på ulike områder i samfunnet. Men maktutøvelsen er i hovedsak knytta til offentlig virksomhet, voldsapparatet, fengsler, planlegging og sosialapparatet. Makta kjennetegner store grupper som er tildelt roller i det kapitalistiske systemet. Dette koples til oppkjøp, belønninger som vi også måler som klassekriterier.

Bourdieu må også mevnes når vi studerer moderne oppfatninger av klassene. Han bruker materielle kriterier, og snakker om kulturell kapital. Ved å vise at kultur og intellektuell kompetanse holdes innenfor sosiale grupper og skikt, kan man se at den store betydninga som nye kunnskaper har fått, fortsatt fordeles ulikt – selv om utdanningssystemet skulle gjøre det mulig for alle å nå like langt.

Må alle tilhøre en klasse?

Den nye klasseforskninga avslørte også problemene med å klassifisere alle individer på et gitt tidspunkt. Det er også trekk som preger våre klasseanalyser i dagliglivet: Vi har ikke løst oss fra tanken om at familien er konstituerende for klassebestemmelsen, dersom det ikke er mulig å bestemme ut fra kilde til livsopphold. Ungdom og gifte kvinner blir definert ut fra familietilhørighet. Folk som skifter yrke, eller tvinges til å drive for seg sjøl med en egen maskin og lån i banken, i stedet for å være ansatt, omdefinerer sin egen klasse over natta.

I sosiologien må alle kunne plasseres. Derfor får vi problemer med alle dem som ikke framtrer som tydelige deler av de klassene, som preger den historiske utviklinga. Men Marx la vekt på at store deler av økonomien er overlevninger av gamle samfunnsformer. Derfor er mange individer også representanter for slike historiske levninger. Inntil kapitalismen dominerer alt i vårt samfunn vil det være slik.

Velferd, adferd og klasse

Selv med nypussa klassedefinisjoner blir det krangel om klassene eksisterer eller har betydning. Men nå er det fordi forskerne ikke finner målbare forskjeller i velferd eller adferd som kan forklares med klasseforskjeller.

På midten av 80-tallet laget Jon Ivar Elstad en analyse som viste sammenhengen mellom helse og klasse. Gudmund Hernes laget en utredning som viste at det ikke var noen sammenheng mellom helse og klasse. Dette resultatene snudde seg om en forandret litt på inndelingene.

Som politisk virkemiddel kan slike feil få store konsekvenser. I Oslo fordeles kommunens budsjett til bydeler etter et kriteriesystem som til en viss grad forutsetter at kjennetegn ved befolkninga har sammenheng med ulike behov for ressurser. Her bygger en også bare på den tilgjengelige statistikken. Men kritikken av fordelingssystemet bygger på at vi regner med at arbeiderklassen – og eller lavere sosio-økonomiske grupper – er sykere og trenger mer helsetilbud og pleie-ressurser.

Statsvitere og historikere finner ikke lenger samsvar mellom klasser og politisk stemmegivning. Det faller dem ikke inn at partiene endrer klassekarakter, og at det parlamentariske systemet i seg sjøl virker inn på partibyggingen. Det er det parlamentariske systemet som har skapt bildet av 2/3-samfunnet, ikke omvendt.

Olstad konkluderer med at arbeiderklassen ikke lenger fins fordi de store konfliktene er borte. Selv om streik/lockout på åttitallet var mer omfattende enn noen sinne, var dette ikke lenger en klassekonflikt fordi staten er motpart, ikke kapitalen eller arbeidsgiverne.

Konklusjoner

Jeg sier ikke lenger at de sosio-økonomiske grupperingene som brukes i offentlig statistikk er forkastelige fordi de ikke er klasseanalyser. I praktisk politikk er det tvert om viktig å kunne vise at forskjeller i livsvilkår og levestandard fins, og at de øker nettopp når makthaverne mener de har gjort tiltak for å fjerne dem.

De moderne forskerne som har forsøkt å utvikle marxistiske analyser, eller alternativer er interessante, men de har også gjort vondt verre. De forleder oss til å tro at selve klassebegrepet er avleggs, og at det er andre motsigelser enn motsigelsen mellom arbeid og kapital samfunnet bestemmer utviklinga i samfunnet. De gir ingen politisk analyse, samtidig som de sprer en farlig politisk forestilling om at klassene ikke fins.

Det mest påfallende er at ingen av disse metodene lar oss analysere kapitalens, eller fiendens struktur. Det eneste man oppnår er å dele inn folket, og å vise hvordan grupper og skikt her kjøpes opp og forvalter makt og utbytting. De rikeste og mektigste i samfunnet lar seg ikke avgrense i slike analyser fordi de er for få til å beskrives som grupper. Deres evne til å skjule de avgjørende kjennetegnene er enorm.

AKP og Røde Fane gjorde en stor innsats her for endel år siden. Edderkoppnett ble bildet på hvordan eierskap og makt i Norge var forgrenet. Erling Folkvord og Espen Mathiesen utviklet «møkkagraver»-tradisjonen som avdekket forbindelseslinjene til det parlamentariske systemet. Strategien i EU-kampene i 1972 og på 90-tallet bygde på konkrete analyser av venner og fiender. En dypere analyse av den siste EU-kampen bør være en del av AKPs klasseanalyseprosjekt. Til nå har vi nesten bare konsentrert oss om den produktive kapitalen, og forskjeller mellom sektorer og hjemmeproduserende, eksporterende industrier. I dagens situasjon er ikke bare internasjonaliseringen gått mye lenger når det gjelder produksjon og distribusjon av varer. Vi må også vurdere om finanskapitalens har en sjølstendig rolle i dagens politiske og økonomiske utvikling.

Fotnoter:

1) Se bare titler som T Colbjørnsen m.fl. (1987): Klassesamfunn på hell og F Olstad (1991): Arbeiderklassens vekst og fall. [Tilbake]

2) «Klasser er store grupper av mennesker som skiller seg fra hverandre ved den plassen de inntar i et historisk bestemt system for samfunnsmessig produksjon ved sitt (1) forhold (i de fleste tilfeller fastslått og formulert ved lover) til produksjonsmidlene, ved (2) sin rolle i den samfunnsmessige organisasjon av arbeidet, og følgelig (3) omfanget av og måten å tilegne seg den delen av den samfunnsmessige rikdommen de rår over.» Fra V I Lenin (1919): En stor begynnelse. Tallene i parentes er tilføyd av oss når vi vil ordne i tre eller fire kriterier. Det fjerde framkommer når vi skiller på størrelsen på utbyttet og måten man får det på. [Tilbake]

3) Marx (1859): Forordet til Kritikk av den politiske økonomien og (1847) Filosofiens elendighet. [Tilbake]

4) F Engels (1844): The condition of the working class in England. [Tilbake]

5) E Sundt (1858): Om Piperviken og Ruseløkken. Undersøkelser om Arbeiderklassens Kaar og Sæder i Christiania. [Tilbake]

6) F Olstad (1991): Arbeiderklassens vekst og fall. [Tilbake]

7) T Hanse (1997). [Tilbake]

8) M Young og P Wilmott (1957): Family and Kinship in East London. [Tilbake]

9) Erik Olin Wright har utviklet flere måter å gjøre dette på og samarbeidet bl.a med Hernes m.fl. Se J Elstad: «Et klassebegrep for 90-årene. En kritisk oversikt over tre sosiologiske klasseteorier», TSF 3-26 1992. [Tilbake]

av Asta B. Håland og Leikny Øgrim

Vi har i noen nummer av Røde Fane prøvd å dra i gang en ideologisk debatt om kvinnepolitikk. Men vi har ikke fått en eneste reaksjon, før vi tydeligvis traff en øm tå: «Lær av kvinneopprøret i AKP!» Vi stilte spørsmål om hva vi skal lære, og kom med noen forslag. Vi står fremdeles igjen med det samme spørsmålet. Hva skal framtidas generasjoner av opprørske jenter lære av kvinneopprøret?

Vi hevda noen meninger om marxistisk erkjennelsesteori og om metoder for ledelse, på bakgrunn av en elendig artikkel om temaet i et tidligere nummer av Røde Fane, der åtte lederdamer i AKP og Rød Ungdom var samla rundt ei suppegryte for å fortelle om sine erfaringer – en artikkel som ikke sa noenting, bortsett fra det evige mantra: Lær av kvinneopprøret.

Torill Nustad syns vi serverer drøy kost med vår oppsummering av kvinneopprøret. Vi har aldri hevda å presentere hele sannheten. Vi presenterer en bit, ut fra vårt ståsted. Vi oppsummerer våre erfaringer med kvinneopprøret. Nustad forsvarer sin posisjon i forhold til det samme.

Hun er opprørt, og vil gjerne diskutere hvem som sa hva rundt 1990, hvem som splitta, hvem som brøyt den demokratiske sentralismen, hvem som var snille og hvem som er slemme. Det er vanskelig for dem som ikke var med, og betent for oss som var. Så vi velger å la det ligge.

Vi vil heller diskutere ideologi, og tar tak i det vi oppfatter som en viktig uenighet mellom Nustad og oss, nemlig forholdet mellom individ og kollektiv.

Torill Nustad siterer Eli Aaby: «Går det på bekostning av den kollektive kampen å tilstrebe lykke for seg sjøl? Står det å slåss for sine egne rettigheter og utvide sitt eget rom i veien for innsatsen i den kollektive kampen?» Nustad svarer nei. Vi svarer stort sett ja.

Organisasjoner består av individer. Men hele vitsen med å organisere seg, er nettopp å slutte individene sammen og underlegge dem kollektivets vilje og mål. Et kommunistparti har dessuten det kollektive som ide. Virkelig demokrati forutsetter at individene forstår og deltar i utforminga av kollektivets politikk og linjer. Medlemmene blir skolert gjennom organisasjonliv, studier, diskusjoner og praksis. Hvis organisasjonen skal fungere må alle ledd – lag og medlemmer – bidra både politisk og praktisk. Sånn har individet stor betydning. Sånn er individene også et mål for organisasjonen, ikke bare et middel.

Problemet for de gamle revolusjonære er ikke først og fremst at de ofrer sin personlige lykke for den kollektive kampen. Snarere tvert imot.

Privatlivet og den personlige lykken kommer foran det meste. I de utskjelte 70-åra ble private valg om arbeid, utdanning og levesett diskutert kollektivt som politiske linjer. Og på nesten alle vis sto både kollektivet og individet sterkere i den revolusjonære bevegelsen da. Å bli konfrontert med sine private valg kan nok føles ubehagelig, men i bunn og grunn sier det at du er viktig og betyr noe for helheten.

Holdningen at alle er like gode, alle kan like mye, alle er like viktige, er misforstått sosialdemokratisk ideologi av Kardemomme-typen. Den har slått inn i organisasjonslivet, særlig i kvinnebevegelsen, som en holdning om at alle er like viktige og skal ha like mye å si for kvinnekampen, enten de er superaktivister eller baker ei kake til jul. Menneskeverdet blir forveksla med organisasjonsmessig betydning. Det burde være åpenbart for enhver at Molotov hadde større betydning for Sovjet under krigen enn de fleste andre, eller at Kristen Nygaard var viktigere i EU-kampen enn Asta Håland og Leikny Øgrim. Samtidig er ledelse uten grunnplan ingenting. Nustad skriver: «Det er også riktig at vi ønsker å være et mål i oss sjøl, ikke et middel. Etter mitt syn betyr det at alle mennesker har rett til å verne om sine grenser og vi må ikke tråkke på oss sjøl eller andre for å oppnå personlig vinning eller politiske mål.»

«Alle mennesker» – nei, vi bryr oss ikke om «alle mennesker». Vi snakker om klasser, undertrykkere og undertrykte. Vi må faktisk rett som det er «tråkke på» noen! Grete Faremo! Lasse Qvigstad! Håkon Lie! Carl I. Hagen! Arne Myrdal! Får vi sjansen, så tråkker vi som best vi kan! Eller la oss tenke et øyeblikk på anti-bordell-kampen. Det går ut over individer! Det er ikke hyggelig å være hore, når noen står utafor og roper. Horene liker det ikke. Det tar kundegrunnlaget. Vi gjør det likevel, fordi vi tenker på kollektivet. Vi vil verne flertallet av jenter mot prostitusjon. Vi vil hindre at hotellresepsjonister ukentlig blir tilbudt horepenger. Og så får vi gjøre som best vi kan for å rette skytset mot kunder og halliker, og ikke horene.

Eller la oss tenke på streik. Det er ikke hyggelig å være streikebryter og bli behandla som sådan, eller å være gift med en, eller barn av en! Enten streikebrytere handler som de gjør av nød eller overbevisning, er det nødvendig for streikende arbeidere å forsvare seg mot streikebryteri.

Vi mener altså at vi er et middel. Det er jo derfor vi er organiserte! Hvis vi bare er et mål, da har vi tatt feil i alle år. Feil når vi har avvist individorienterte bevisstgjøringsgrupper som hovedmetode i kvinnekampen.

Feil når vi organiserte Kvinnefronten i opposisjon til slike linjer. Feil når vi har hevda klassesolidaritet og kollektiv kamp også for damene. Feil når vi organiserte de utmeldte fra Kvinnefronten i Ottar for å ta vare på aktivismen og aktivistene.

Nustad siterer mer fra Aaby: «Dersom metodene i kvinnekampen eller det partipolitiske arbeidet ikke gjør at vi hver og en utvikler oss gjennom å delta, så forvitrer bevegelsen sammen med våre personligheter.»

Når vi slåss mot horehus, så gjør vi ikke det for å utvikle personligheten – vi bruker det vi har lært for å kvitte oss med horehusa! Når vi kjemper mot en motorvei eller for en tunnel gjennom et boligstrøk likeså. Eller skal vi stoppe, da, midtveis i lønnsforhandlinger, og si at – «nei, jeg utvikler meg visst ikke nå, vi må slutte». Hva er dette?

Avhengig av situasjonen handler organisering og klassekamp, for ikke å snakke om krig, om at individene underordner seg kollektivet. I dag skjer det i liten grad – for liten etter vår forstand. Under aksjoner og mer skjerpa klassekamp i større grad, og under krig er underordninga mer eller mindre total.

Tror du norske motstandsfolk under krigen tenkte på egen utvikling? Eller lederne, som måtte sende ungdommer inn i livsfarlige operasjoner – tror du de tenkte på sitt eget individ? Nei, de tenkte på landet, og på friheten, og på å kjempe mot okkupant-makta, koste hva det koste ville! Hele samfunnet oversvømmes av individorientering. Den økonomiske og politiske liberalismen er i ferd med å ta over for sosialdemokratiet som statsbærende ideologi. Innen kvinnepolitikken kan vi se de verste utslaga av liberalismen som fettsuging, Kvinner for porno og idyllisering av sadomasochisme. Det hele gjøres til et spørsmål om personlig lykke og egne, private valg: Hvis jeg mener det er best for meg å ta skjønnhetsoperasjon, for å fotograferes for Cupido eller Lek eller å bli slått og piska, så skal da vel ingen legge seg opp i det! Mot dette har kvinnebevegelsen de siste 20 åra stilt den kollektive parolen «Det personlige er politisk!» Private skjønnhetsoperasjoner er en politisk sak. Porno blir betrakta både ut fra overgrep mot modellene og som oppskrift på overgrep mot kvinner generelt.

Begrepene «husbråk» og «ekteskapelige rettigheter» er erstatta med «kvinnemishandling» og «voldtekt». Privat vold betraktes som en offentlig sak. Det sier noe om samfunnet at skjønnhetsoperasjoner øker i antall. Det er en kollektiv sak, en kollektiv kamp! Individet har ansvar for egne handlinger, fordi de angår kollektivet og hele samfunnet.

Ideen om individets uendelige muligheter under kapitalismen står stadig sterkere. Dette er motsatt av sosialismens og kommunismens ide om at arbeiderklassen ikke kan bli fri som individer, men bare som klasse – som kollektiv. Individorientering er virkelig ikke det den sosialistiske bevegelsen i dag trenger.

Harald Dyrkorn

Viss eg skulle reise til månen saman med ein kvinneleg postmodernist, så trur eg at både ho og eg ville stå oss på å få turen gjennomført i tråd Newton sin klassiske fysikk.

Folkeopplysinga er truga; på den eine sida av politiske og byråkratiske vedtak som vil styre det heile i lei av eksamensretta vaksenopplæring – gjerne på ein marknad der folk lyt betale av eigen pung. I bakgrunnsmaterialet for vaksenopplæringspostane på statsbudsjettet for 1997 var ikkje ordet folkeopplysning nemnt. I tillegg er sjølve opplysningsideen under eld frå all slags «postmodernistiske dekonstruktørar» som vil fragmentere og løyse opp alle «store samanhengar» og «store forteljingar». Fleire av desse går ope til åtak på rasjonaliteten, den objektive vitskapen og tanken om framsteget for menneskeslekta. Opplysningsprosjektet er daudt, seier dei, folkeopplysninga er avlegs. Dette høver godt inn i ei samfunnsutvikling der det eigentleg ikkje trengst store mengder folk med god allmenn(ut)danning. Såleis er folkeopplysing i ordet si rette forstand eigentleg uønskjeleg, sett ut frå behova til den noverande kapitalismen. Dette skreiv Terje Valen om i Materialisten alt på 80-talet. Det er all grunn til å lese desse artiklane om att.

Postmodernisme

Kva er postmodernisme? Det er eit omgrep som blir brukt om så mangt. Eg har sett det brukt i filosofisk samanheng, i litteraturteoretisk samanheng og som eit samlenamn på meir eller mindre nye idear som til einkvar tid dukkar opp i intellektuelle krinsar i våre dagar. Somme ser ein samanheng mellom utviklinga av kapitalismen i vår tid og trongen for ein ny teori som er tilpassa nye materielle vilkår. Om postmodernismen då kan seiast å vere den nye måten å forklare forandringar i kapitalismen på, eller om det er det vestlege borgarskapet sin ideologi og filosofi i 90-åra, er eg usikker på. Men den rådande vinden blant mange akademikarar ser ut til å vere ein slags skeptisisme og skrekk for å dra omfattande konklusjonar med vidtgåande konsekvensar. Alle teoriar er «like rette», det er viktig med fleire tolkingar, kriteriet på sanning synest å vere samforståing (intersubjektivitet). Kva ein er samforstått om ser ikkje ut til å vere så viktig.

Dette byrja alt på 70-talet. Eg hugsar eg las ei bok om vitskapsteori innanfor arkeologien som eg er interessert i på amatørbasis. Der skreiv ein kjent norsk arkeolog i fullt alvor at det har ikkje funnest nokon forhistorisk røyndom som det er eit ideal å nærme seg i den arkeologiske forskninga. Unge akademikarar eg har snakka med dei seinare åra, meiner også at omverda er noko som blir konstruert av mennesket sjøl. Som Noam Chomsky skriv (Røde Fane nr 1, 1997), så har vi også fått eit omfattande åtak på vitskapen, fornuften og rasjonaliteten og dei prosjekta som vil leite etter og vedlikehalde samanhengar og system i naturen og samfunnet. I nokre krinsar kjem dette ofte til uttrykk som polemikk mot det som blir kalla maskulin, instrumentell rasjonalitet. I USA snakker dei jamvel om «herstory» i motsetnad til «history»! Somme vil ha det til at det skal finnast ein særskilt feministisk fysikk som skal vere likare enn den såkalla «maskuline». Eg veit ikkje på kva måte det skulle vere, men viss eg skulle reise til månen saman med ein kvinneleg postmodernist, så trur eg at både ho og eg ville stå oss på å få turen gjennomført i tråd Newton sin klassiske fysikk.

Fornuftens tidsalder

Folkeopplysningstanken har bakgrunnen sin i opplysningstida på slutten av 1700-talet. I Frankrike var denne rørsla representart ved filosofar som Diderot, Voltaire, Rousseau og Helvétius. Opplysningsfilosofane ville setje fornuften i høgsetet og gjere denne til rettesnor for det meste. Difor kallar mange opplysningstida for rasjonalismens eller fornuften sin tidsalder. Frå denne perioden kjenner vi det store leksikalske verket Encyklopedie med Diderot i spissen. Opplysningsfilosofane arbeidde ihuga for å gjere nye resultat frå naturvitskapen allmennt tilgjengelege. Dei var liberalistar og individualistar og trudde fullt og fast på at kunnskap og fornuft er vegen til framsteg. Immanuel Kant formulerte seg slik: «Opplysning er menneskets utgang av dets selvforskyldte umyndighet.» I Norden vil mange av dei som har gått på folkehøgskule kjenne att N F S Grundtvig si velkjende formulering av opplysningsideen: «Hvad solskind er for det sorte Muld, er sand Oplysning for Muldets frænde.» Idear frå opplysningsfilosofane kom til å setje sitt merke både på den franske revolusjonen og på den norske grunnlova av 1814.

I Noreg er det dei store folkerørslene som tradisjonelt har vore grunnleggjarane og berarane av folkeopplysninga. Eg tenkjer då på norskdomsrørsla, arbeidarrørsla, fråhaldsrørsla og den kristne lekmannsrørsla. Det var desse meir eller mindre godt organiserte kreftene som sette folks sosiale, økonomiske og kulturelle kår på dagsorden og fekk arbeidarar, husmenn, bønder og fiskarar inn i samfunnslivet og politikken. Det er folkerørslene som har vore berarar av dei store «forteljingane» som postmodernistane no meiner er daude eller «metta» (saturated), som ein finsk sosiolog har sagt. Eg synest elles det er greitt å bruke uttrykket «forteljingar», for det har faktisk vore det, og eg kjenner meg også overtydd om at desse forteljingane har vore svært viktige for det folk flest trass alt har oppnådd av betra kår og innverknad i samfunnet. Kva er så desse forteljingane som det no skal vere slutt på?

Forteljinga om framsteget

Forteljinga om den teknologiske utviklinga og framsteget vart først og best fortalt meg av bestefar min då eg var smågut. Han tok oss med i potetåkeren om våren. Der laut vi gå med bøtter og setje ei og ei potet ned i kvar fore som han spadde opp med ein vanleg spade. Før han grov ned potetene, gjødsla vi – med sauegjødsel og kunstgjødsel. Kvar vil eg no, undrast du? Jau, bestefar var folkeopplysar han og, på sin måte. Han fortalde om kunstgjødsla som kom frå Norsk Hydro og som var laga av luft og elektrisk kraft! Forteljinga var så levande og så dramatisk at vi ungane til slutt tenkte på kunstgjødsla og Norsk Hydro med same andakt som 17. mai og 1814. Dette, som tok seg opp att kvar einaste vår, var bestefar sin versjon av den store forteljinga om vitskapen, teknologien og framsteget.

I tillegg flagga han og nokre andre gamlingar på 1. mai. Han hadde berre eitt atterhald, berre ein einaste dempar på den elles altoppslukande entusiasmen som forteljinga vart boren fram med: Vi måtte berre leggje tre-fire gjødselkorn ved kvar potet, for elles vart gjødsla gift og ville øydeleggje poteta og i verste fall forgifte oss ved middagsbordet. Gamlingen hadde det økologiske perspektivet med seg også, lenge før nokon her til lands sette dei rette moteorda på det.

Forteljinga til bestefar er i dag ute i hardt ver. Bodskapen hans var jo at det var til beste for menneska å skaffe seg kunnskap og innsikt i naturen for å ta han i bruk til eigne føremål. Kritikken mot denne forteljinga kan ha noko for seg om han er meint som eit korrektiv til ei blind og grådig ytnytting av naturen utan å tenkje på konsekvensane. Men å kaste på båten heile forteljinga om den teknologiske utviklinga og framsteget vil vere å forkaste eit viktig grunnlag for sivilisasjonen og kulturen vår.

Forteljinga om helse og velferd for alle

Tuberkulosen var ein politisk sjukdom blir det sagt. Og det er truleg rett i den forstand at han vart nedkjempa meir gjennom opplysning og hygiene enn som ein effekt av TBC-vaksinen. No skal han visstnok vere på frammarsj att fleire stader i verda, også i Noreg. Kva har postmodernistane tenkt å gjere med det? I heimbygda mi gjekk ein eldre kar rundt og sette opp skilt på butikkar, verkstader og andre plassar der folk samlast. På skilta stod det: «Sputta ikkje på golvet!» Om sommaren lærte han oss å symje.

I dag er postmodernistane komne så langt i sin iver etter å gjere om inkjes denne forteljinga om helse, tryggleik og velferd at det finst dei som i ramme alvor diskuterer om det er føremålstenleg med aktiv dødshjelp. Andre att vil legalisere narkotika under ei slags misforstått fridomsfane. Det må i så fall vere den frie marknaden si fane det då er tale om. Narkotika er elles ei stor vekstnæring i Europa. Ulike utrekningsmåtar tyder på at mafiaen omset narkotika til ein gateverdi på om lag 1500 milliardar kroner pr. år i Europa.

Vi ser ut til å trenge både folkeopplysning og folkeleg organisering i ei verd der velmeinande fridomselskande intellektuelle vil gjere oss til offer for dødshjelparar og narkohaiar.

Forteljinga om kulturarven, det nasjonale og nasjonalstaten

Dette er norskdomsrørsla si store forteljing. I fjor var det Ivar Aasen-år, og tallause møte, seminar, utstillingar og festivalar vart tilskipa i namnet hans og til ære for ettermælet hans. Kva er dette uttrykk for? Sjølv om nynorsken og det norske elles er under hardt press frå alle slags anglomane tendensar, amerikansk kulturimperialisme og CNN, så lever det vidare ei forteljing om at vi er nordmenn, at vi har ein felles kulturbakgrunn, eit felles landområde, språk og økonomi. Truleg er mange glade for dette når vi no ser korleis det har gått etter EU-neiet i 1994. Men ei anna side ved dyrkinga av kulturarv og regional og nasjonal identitet er sjåvinismen. Difor er norskdomsforteljinga kan hende den som treng mest av alt å stø seg på kunnskap og innsikt.

Forteljinga om kunnskap og makt

I norsk folkeopplysning har vi hatt forteljinga om det rasjonelle, medvitne, kunnskapsrike og handlande menneske som organiserer seg i verksame kollektiv og forandrar verda med å kaste av seg svolt, naud, krig og undertrykking av alle slag. Dette er framleis visjonen dei deler dei som arbeider aktivt med folkeopplysning i dag, og såleis ved ulike høve fortel denne forteljinga vidare.

I ei lita handbok utgjeven av eit organ i den norske fråhaldsrørsla i 1992 står det:

«I flere andre kapitler har vi understreket betydningen av god dokumentasjon og gode kvalifikasjoner. Slike kvaliteter oppnås ikke på noen enkel måte. Vi må arbeide hardt med dette, og alltid være innstilt på forbedring og fornyelse. … Hvis vi arbeider systematisk med dette, er det egentlig ingen grense for hvilke saker vi kan beskjeftige oss med. … Gjør bruk av egne ressurspersoner og prøv å utveksle erfaringer.»

Her gjer forfattaren av boka det klart at kunnskap, innsikt, oppsummering av erfaring og samarbeid er ein viktig føresetnad for innverknad og utvikling. Sitatet er henta frå eit avsnitt som er om lag ei halv A5-side. Med enkle ord poengterer han verdien av dokumentasjon og skolering. Legg merke til at det står: «ingen grense for hvilke saker vi kan beskjeftige oss med.» Med det meiner han sjølsagt ikkje at vi skal flyte ut over alle grenser og ikkje konsentrere kreftene. Det han vil, er å understreke at vi kan greie svært mykje dersom vi skaffar oss kunnskap og samarbeidspartnarar. Altså: søkje kunnskap og organiserere oss! Med få ord får vi her presentert noko av kjernen i det vi kjenner som folkeleg opplysning og folkeleg organisering. Sjå berre på frigjeringsrørslene ute i den tredje verda. Skule og opplysing driv dei alt frå første stund, om det så er utandørs under ei palme eller eit sedertre! Dette gjer dei same kva nyorienterte akademikarar i Vesten seier eller prøver å lære dei om at oplysningsprosjektet er daudt, rasjonaliteten er farleg, kvit, mannleg og instrumentell og at – dei som Noam Chomsky skriv i RF nr 1, 1997 – helst burde slutte med det for å kome i pakt med dei aller nyaste filosofiske trendar og motar!

Folkerørslene

Attende til folkerørslene, og først ei lita historie frå våre dagar. Eg skulle for ei tid sidan halde eit foredrag på eit ungdomskurs i fråhaldsrørsla. Emnet var alkoholpolitikkens historie. I utgangspunktet tenkte eg at dette måtte vere eit keisamt tema for desse ungdommane, men at eg måtte ta det som eit slags pliktløp likevel. Saka er at dette fenga, og det som fenga mest var bodskapen om at det nyttar å gjere noko, det nyttar å søkje kunnskap og innsikt og organisere seg og kjempe for forandring av samfunnet og at ikkje alt berre har blitt verre med tida. Seinare har eg fått høyre at slike foredrag er med på å skape identitet, sjølforståing og handlingspotensiale. Og det vil alle kurs, seminar og foredrag gjere der vi greier å vise samanhengar, kontinuitet og liner i historia til den folkelege kampen. Vilkåra for dette er ikkje gode i dag. Postmodernistane skrik utan tvil høgast og breier seg over store avis- og tidsskriftsider med ordrikdommen sin om det eine «prosjektet» etter det andre som dei dømmer til undergang.

Men altså folkerørslene. Trass i ulikskapar og ulike måtar å fortelje dei store forteljingane på, så må vi kunne seie at dei folkerørslene eg har nemnt ovanfor, drog lasset same vegen.

Trass i tidvis stor usemje om ulike spørsmål var det til dømes nære band mellom fråhaldsrørsla og den organiserte politiske arbeidarrørsla i Noreg. Det Norske Arbeidarpartiet vart skipa i 1887 på eit losjelokale ved Ormetjern utanfor Arendal. Initiativet til stiftingsmøtet kom frå arbeidarforeninga «Samhold» som året før vart sett i gong av samtalelaget i IOGT-losjen. Kan hende noko å tenkje over for dagens alkoholliberalar i AP-gruppa i Stortinget?

Både fråhaldsrørsla og norskdomsrørsla starta leselag og samtalelag frå midten av 1800-talet og utover. På heimtraktene mine var desse inspirerte dels av Olaus Fjørtoft, Rasmus Steinsvik og Synnøve Riste. Til desse samtalelaga vart det kjøpt inn bøker som gjekk på omgang mellom medlemene. Etter kvart utvikla fleire slik boksamlingar seg til små folkebibliotek.

Fråhaldsrørsla var tidleg ute med å få fram kvinnelege talarar og agitatorar. Ei av dei mest kjende er Elisabeth Edland frå Ryfylke. Ho var ein uredd og fengjande agitator som gjerne steig opp på talarstolen framfor tusentals menneske. Ho samarbeidde nært med Ida Wedel Jarlsberg og Birgitte Esmark frå kvinnesaksrørsla. Diverre døydde ho i 1901 berre 31 år gamal.

Lydia Amundsen

I 1901 gjekk folk i Haugesund saman og laga ei eiga liste ved bystyrevalet der hovudparolen var stenging av brennevinsalet i byen. Lista fekk 23 av dei 44 bystyreplassane. Ei av dei var ei kvinne, Lydia Amundsen, som stod på kumulert plass på lista. Og dette skal vi hugse på var i Haugesund – ein by der Pauli ord om at kvinner skal teie i forsamlinga sikkert var gjeldande teologi. Kva vi skulle gjort med kvinneperspektiv i dag som kan måle seg med å få Lydia Amundsen inn i Haugesund bystyret i 1901, er eg usikker på.

Kvifor dreg eg fram desse spreidde eksempla, og jamvel frå bedehus- og fråhaldsrørsla og ikkje frå dramatiske streikekampar som Menstad eller Austmarka? Fordi det trengst ei vekkjingspreike mot postmodernistane. Dei er altfor høgmælte og har fått lov til vere det altfor lenge! Og kva er då meir naturleg enn å la seg inspirere av bedehusmannen Lars Oftedal som i si tid samla 400 menneske på bedehuset på Rennesøy. Dei laut gå inn i puljer i det vesle huset, for at alle skulle få høyre. Kvifor kom folk dit? Ikkje berre for å å høyre «Ordet», men kanskje like mykje for å samlast, for å oppleve at det er vi som kjem saman her. Hurra for oss! Vi vil ha preika ned på bedehusgolvet, vi vil fram i lyset, vi vil vere med i det offentlege livet.

Syn og Segn fortel om ei dame som blei, spurt kva ho tykte om at Sputnik samla 800 menneske på samfunnshuset på Rennesøy og delte ut truser til fleire av dei. «Det er det største som har hendt på Rennesøy», svara ho. Heilt feil, seier eg. Det største som har hendt på Rennesøy, er utan tvil då Oftedal samla sine 400 tilhøyrarar i og utanfor bedhuset.

Konserna sitt tiår?

Når mange intellektuelle i dag skal beskrive trendar og straumdrag i utviklinga av samfunnet, bruker dei ofte omgrepet «globalisering», og då gjerne i samanheng med økonomi og kultur. Globalisering av økonomien er ikkje noko nytt i 80-90 åra. Det har pågått lenge, men det er først no at kapitalen verkeleg trengjer inn i dei mest bortgøymte avkrokane og områda av verda og av menneskesamfunnet og menneskelivet. Ellen Meisings Wood tek opp dette i Røde Fane nr 1, 1997.

I globaliseringsprosessen er det viktig for storkonserna å øydeleggje eller leggje under seg nasjonalstaten. Direktøren i Nestle sa i fjor ein gong at «Nittiåra er konserna sitt tiår». Han meiner at dette er tiåret då dei store konserna gjer eit gjennombrot i å skaffe seg omfattande innverknad i store delar av verda. Nasjonalstaten står oftast i vegen for dette. Konserna er rett nok ikkje mot regionalisering, men det må vere på deira vilkår.

Opp mot, eller snarare ved sida av, globaliseringa ser vi ei slags rørsle av lokale og regionale initiativ for å gjere noko ut av eigen bakgrunn, historie og kulturarv. Dette synest særleg aktuelt der tradisjonell industriproduksjon og primærnæring har gått i stå, slik at det trengst alternativ. Målet er å levandegjere kulturarven som reiskap for innverknad og sosial, kulturell og økonomisk utvikling. Men også dette regionale og lokale perspektivet kan storkonserna vere med på og freiste å profitere på. Dei vil gjerne skaffe seg eit lokalt andlet, må vite, ha ei lokal tilhøyrsle og ein identitet, dei også. Difor deltek det franske oljeselskapet ELF, som no driv på den nordnorske sokkelen millionsummar i tilskot til bygginga av Trondarnes Historiske senter utanfor Harstad, i eit omfattande kulturprosjekt i Niger-dalen i Vest-Afrika. Ja, i Newcastle vil storkonserna og dei lokale styresmaktene no ha Andy Capp på plass att etter at dei i første omgang ikkje tykte han var fin nok til å profilere den store satsinga på Newcastle som eit av Europas store kjøpesentra! Såleis er monopolkapitalens direktørar og fruene deira dei til stades når det vert tala vakkert om identitet og kultur både under ørkensola i Sahel og i snødrevet på Trondarnes. Kulturelt har dei kan hende skaffa seg mange eksotiske andlet og alibi, men føremålet er alltid eitt og det same: maksimalprofitt!

Nye tider – nye vilkår for organisering

Dei gamle kollektiva vert borte, dei gamle folkelege og medlemskapsbaserte organisasjonane får problem – jamvel om dei held etter måten godt stand. Nærmiljø løysest opp og vert erstatta av nettverk baserte på telekommunikasjon og informasjonsteknologi kjem i staden? Tid, rom og plass opplevast annleis i ei slik verd enn i den mange av oss har vakse opp i. Færre av oss vil delta i produktiv arbeid. Eit stykke inn i neste hundreår vil 20 prosent av den arbeidsføre befolkninga kunne ta seg av produksjon av både varer og avanserte tenester spår ein skribent i Der Spiegel 39, 1996 etter å ha snakka med leiarar i eit asiatisk storkonsern. Det tradisjonelle arbeidarkollektivet slik vi kjenner det raknar i samumane.

Eg registrerer at fagforeningsfolk skriv artiklar i Klassekampen der dei drøftar om såkalla «virtuelle kollektiv» baserte på informasjonsteknologi og datanettverk kan kome i staden for kontakten andlet til andlet og det levande ordet og samtalen menneske i mellom. Ikkje veit eg, men eg likar ikkje omgrepet virtuelt nettverk. Er det eit nettverk som fungerer, som kan materialisere seg i handling og forandring, så er det vel verkeleg nok? Eg trur det er viktig å ikkje konstruere opp ei eiga «virtuell» sfære av omverda. Alt som er skapt av informasjonsteknologien er like verkeleg som andre materielle og samfunnsmessige tilhøve rundt oss.

Databaserte nettverk strekkjer seg i dag frå Berkeley-universitetet og heilt inn i småbrukarheimar i Odalen. Dette har berre så vidt byrja å gje kulturelle utslag som vi må rekne med blir store etter kvart. Utfordringane til oss som driv folkeopplysning, vil bli svære. Er vi budde på dette?

Om kunnskap og læring

Å lære – kva er det? Det er å forandre åtferd, få nytt handlingsrom eller handlingspotensiale. Det er å finne fram til og ta i bruk eigne ressursar, erfaringar, samarbeide med andre, kjempe, stå saman, slå tilbake, endevende, «leggje all urett og lygn i grav» (det motsette av Kardemommelova), «spegle ein himmel av», om du vil bruke orda til salmediktaren Anders Vassbotn!

Skulen: Siling og oppaling

Folkeopplyninga må gje folk høve til å ta til seg og utvikle «teori»! Berre når kunnskapen blir oppsummert, konsentrert og gjort til allmenne omgrep, kan han bli reiskap for handling og forandring. Dette krev at det blir laga teori. Mange kvir seg når dei høyrer ordet teori. Dei tenkjer på skulen og erfaringane sine derifrå. Men skulen er ikkje teoretisk; det er ei mistyding at han er det. Skulen er for ein stor del ein silingsanstalt og elles eit reir for oppaling av medløparar som tygg opp att det som blir sagt i timane og som står i bøkene og knapt nok det. Det å lære seg tysk språk på den eine sida, og det å få god karakter i skulefaget tysk er ofte to ulike ting. Det siste er eit handverk som smarte elevar kan lære seg utan å kunne så mykje tysk språk at det gjer noko.

Dei som har ansvaret for den organiserte folkeopplysninga, bør også interessere seg for kunnskapsteori og stendig drøfte kva vi meiner med kunnskap og kva slags kunnskap som trengst for å nå dei måla dei arbeider mot. I ei teknologiprega tid må vi lære av bedehusfolket som ville ha preika og gudsordet ned på bedehusgolvet. Vi vil ha teknologien ut til folket saman med kunnskapen om korleis vi skal ta han i bruk.

Det kan sjølvsagt rettast kritikk mot folkeopplysninga dersom denne tek mål av seg til å opplyse folk eller lære folk noko i tydinga «å tre det nedover hovudet» på dei.Eit godt foredrag er noko anna. Det kan vere eit høve til å få del i ein person sin kunnskap og innsikt som i neste omgang kan knytast saman med våre eigne røynsler og praksis. Om foredraget i tillegg til å formidle fakta og sakleg informasjon også greier å rive oss med, trollbinde oss, vekke kjenslene våre, så kan det i mange høve vere noko av det mest opplysande vi kan utsetje oss for. Difor er ikkje foredraget i form av eit levande og engasjert innlegg noko avlegs arbeidsmåte i folkeopplysninga.

I denne forstand har det meining i å snakke om det levande ordet. Ei anna form for levande ord menneske imellom er samtalen, enten mellom to eller i ei gruppe. Mange som arbeider med folkeopplysning og skolering ser at samtalen er viktig også i vår tid og tek opp att dei gamle formene med samtalegrupper. Lærarar i vidaregåande skule har byrja med noko dei kallar «kollegabasert vegleiing»; det er berre eit anna namn på eit samtalelag.

Visjonar om samfunnet

Eit skrekkscenario som kan synest fjernt for oss, men som like fullt er mogleg slik kapitalismen utviklar seg i dag, er det vi ser i fleire av bileta kunstmålaren Odd Nerdrum måla på 80-talet. Her ser vi ukultiverte, usiviliserte hjelpelause vesen kledde i katteskinn med US-karabin i reim over skuldra. Ei av desse tomøygde figurane er ei kvinne som står der og knip seg fast i ein messingdørvridar. Problemet er at ho held han oppned! Det ser ut som ho ikkje veit kva ho skal gjere med dørvridaren sin, der ho står. Nerdrums 80-tals bilete viser oss menneske som har mist grepet fullstendig. Dei synest å vere heilt framande både overfor seg sjølve og dei andre figurane på biletet. Alt dei gjer ser ut til å vere blotta for samanheng. Dette er eit postmodernistisk scenario.

Kunsten og litteraturen har ikkje så mange gode og positive samfunnsvisjonar å vise fram i dag. Eg vil likevel nemne boka Hilal av Torgrim Eggen – ikkje som ein visjon – men som eit døme på at litteraturen kan hjelpe oss til å trengje inn i vanskelege spørsmål i samfunnet. I dette høvet handlar det om kulturkollisjonane i dei austlege bydelane i Oslo. Eggen poengterer at han ikkje «tek opp noko spørsmål til drøfting» i boka si, men han får ha meg orsaka; det er få bøker som i same grad vågar og å inn på eitt av dei mest aktuelle og og vanskeleg spørsmåla i dag: Korleis skal vi med ulik geografisk og kulturell og religiøs bakgrunn kunne nærme oss kvarandre utan at fåkunne, fordommar og redsla for Dei Andre tek overhand? Eg trur dette berre kan realiserast i eit samfunn der folkeopplysninga og den folkelege organiseringa har vore med og skapt vilkår for at dei menneske som lever der kan realisere det som er mennesket sitt vesen. Det er å skape livsvilkåra sine på medviten vis og på den måten skape seg sjølv som menneske. Dette er ingen postmodernistisk visjon, men ein kommunistisk.

av Jon Arne Jørstad

Noreg er eit kapitalistisk land. Noreg er eit Nato-land. Noreg er fremst i tilpassinga til den nye europeiske orden. Noreg er eit lite imperialistisk land med ambisjonar om å bli eit større.

Noreg er eit sosialdemokratisk land og dei sosialdemokratiske leiarane er den fremste drivkrafta i forminga av Noreg si framtid. Det finst opposisjon innafor arbeidarrørsla mot sosialdemokratiet sine leiarar.Opposisjonen er mangslungen og marxistane har hatt ei relativ sterk stilling. Men marxismen har dei siste ti-åra hatt nokså magre kår og 70-talet sine framstormande revolusjonære ungdomar er stort sett blitt veletablerte og eldre. Det livnar liksom ikkje i lundane lenger. Marxismen og kommunismen har ikkje vore dei store «in»-sakene og moderne menneske uffar seg (som dei gjorde på 60-talet og byrjinga av 70-talet) over å måtte diskutere med innpåslitne rabulistar som trur dei kan redde verda.

-Stalin, seier dei og endar diskusjonen. «Jau», seier dei, «sett i frå din ståstad så …» og endar diskusjonen. «Vi veit kva vi har», seier dei og er redd revolusjon og sånn. Det er lettare å diskutere aromaterapi, drøymetyding, sex, Vegard Ulvang si rumpe og stjernene sin innverknad på vår personlege framtid. Og ein kan då ikkje ta på seg ansvaret for alt her i verda. Nei, det er ikkje på moten å vera himmelstormar.

Jean-Francais Lyotard var ein av fransk åttitals fremste postmodernistar og hadde «orientert» seg dit via freudianismen frå sin opprinnelege marxistiske ståstad. Dei «store fortellingane», ideen om «den universelle frigjeringa», hadde mista sin legitimitet. Det var eit par av poenga hans i ei lita bok som fekk den sympatiske danske tittelen Det postmoderne forklaret for børn. Eit lite sitat: «Kanskje menneskeheten kun er en meget sofistikeret knude i den generelle interaktion mellom stråler som konstituerer universet.»

Som eit lite fiberfnugg i denne sofistikerte kuten, har eg ofte følt at dei postmoderne vindane, meir enn å vera stormar som røsker opp i fordomar og dogmatisme, har vore kvalmande vindpust frå gravkamra til dei gamle filosofiske anti-materialistane. Historia gjentar seg ikkje, men det er ikkje tilfeldig at likskapen i den filosofiske debatten på starten av 1900-talet og no er slåande. Ved århundreskiftet, då kapitalismen for alvor trådte inn i sin imperialistiske fase, tydde borgarskapet i Europa til skjerpa reaksjon med vekt på sosial demoralisering og demobilisering. «Høgrebølga» den gongen fekk sitt ideologiske utslag i anti-revolusjonære teoriar og oppblomstring av religiøs mystisisme. I filosofien blomstra idealismen. «Moderniteten» då var avvising av objektive lovar for utviklinga i naturen såvel som samfunnet.

Også innfor den revolusjonære rørsla skapte høgrebølga «marxistiske» kritikarar som ville «modernisere» den filosofiske, vitskapelege og politiske tenkinga.

Lenin si bok frå 1908, Materialismen og empiriokritisismen, var eit flengande oppgjer med frontfigurane i denne «ny-marxistiske» oposisjonen og med deira anti-revolusjonære forbilde. Fornøyeleg og lærerik lesing som eg gjerne oppmoder Røde Fane sine lesarar å lese (om så på ny). Det nye gjenombrotet for kapitalismen på 80-/90-talet har ført med seg ei globalisering både geografisk og samfunnsmessig. Alle formar for menneskelege aktivitetar blir prisa for kjøp og sal på verdsmarknaden. Jan Myrdal lanserte på 60-talet uttrykket «dei overflødige» i samband med sine India-studiar. Idag veks talet på overflødige raskt over heile verda med veksande arbeidsløyse og fattigdom også i dei imperialistiske landa. Krisetendensane og konkurransen gjer at borgarskapet vrir om skrustikka for å sikre profitten.

Muren sitt fall og Aust-Europa sin overgang til marknadsøkonomi blir nytta som bakgrunnskulissar for nok ein gong å lansere ei sosial demoraliserings- og demobiliseringskampanje. For sjølvsagt veks motstanden mot «overflødiggjeringa» og trugar med å skape uorden i borgarskapet sitt globale prosjekt.

I kjølvatnet av borgarskapet sin nye offensiv mot marxismen og kommunismen dukkar på ny opp ideologiske og politiske «revisjonistar» og sluttar seg til borgarskapet sin kampanje.

For ein Erik Solheim blir forsvar av marxismen «museums-vaktarar» og historisk politiske sinkar.

For ein Eivind Røssaak blir marxismen og kommunismen umoralsk og forsvararane medskuldige i folkemord. Deira (og mange andre) sin bodskap er at marxismen er dau. Attende står å gjere det beste ut av den globale kapitalismen.

Medan Dubcek i 1968 lanserte uttrykket «sosialisme med eit menneskeleg anlet», blir uttrykket «kapitalisme med eit menneskelg anlet» no lansert (t.d. Ottar Brox). Dei småborgarlege intellektuelle har gått trøytt og gitt opp. Difor må den ideologiske og politiske latskapen gjerast universell: – Marxismen er dau, kapitalismen har sigra. – Legg i årane og nyt livet så godt du kan.

Denne intelligensiaen har aldri «følt seg bekvem» når arbeidsfolk har ytra seg om politikk, kultur og andre «andelege» tema. Ein sånn form for «infiltrasjon» på deira område vil dei gjerne «ha seg frabedt». I sånne tider gjer det godt å sjå AKP si satsing med Røde Fane. Tidsskriftet trengst og langt fleire burte nytte høvet til å gjere ein innsats for å utvikle tidskriftet vidare og vere med på å auke spreiinga av bladet.

av Jon Egil Brekke

Fremmedgjøring er et grunnleggende begrep i Marx’ analyse av samfunnet. Marx ser fremmedgjøring og privateiendom som to sider av samme sak. Hvordan skal vi forstå dette begrepet? Kan vi forstå dagens virkelighet ut fra det? Angår det oss?

En stø kurs ut av kapitalismen forutsetter god kjennskap til hvordan samfunnet er laga og hva som er i veien med det. Marx ga et grundig bidrag til denne kjennskapen, et bidrag det lønner seg å kjenne. Dessverre har de tidligste skriftene hans vært undervurdert blant de som mente å være hans rette arvtakere. Det gjenstår derfor en jobb å gjøre. Denne artikkelen gir ikke en fullstendig presentasjon av Marx’ begrep om fremmedgjøring, men søker å oppmuntre deg til å lese Marx’ egen framstilling og ta den i bruk.

Begrepet fremmedgjøring er ikke nytt med Marx. Det kan spores tilbake til Det gamle testamentet (for eksempel i tilknytning til dansen rundt gullkalven) og før, og kan følges fra gresk filosofi fram til Rousseau, Hegel, Feuerbach og Marx m.fl. (Khan 1995).

At noe er – eller oppleves som – fremmed betyr ikke nødvendigvis at det er gjort fremmed. Uttrykket fremmedgjøring brukes særlig når noe som er laget av mennesker, ikke erkjennes som det (jfr. religion), synes å være havnet utenfor menneskers kontroll (jfr. markedet) osv. Marx beskriver fremmedgjøring på flere plan i det kapitalistiske samfunnet. Leser vi de tidligste skriftene hans, kan vi se hvordan han forflytter oppmerksomheten fra religion til filosofi, fra filosofi til stat og politikk, og derfra til samfunnet og økonomien. Ifølge Marx skjer den grunnleggende fremmedgjøringa i den kapitalistiske produksjonen.

Opplevd og materiell fremmedgjøring

Som barn opplever vi å gjøre nye områder til våre egne, til del av vår indre verden og våre tilgjengelige ressurser, ved å ta dem i bruk. Vi opplever omgivelsene som muligheter for aktivitet, og når vi tar dem i bruk, setter vi vårt eget stempel på dem, innreder dem etter våre egne behov, knytter forventninger til dem, lager oss steder.

Så blir vi gjerne skuffet når andres planer, regler, gjerder, dører stenger oss ute fra disse mulighetene – på godt og vondt. Det kan dreie seg om å ta hensyn til andre og oss selv. Men allerede tidlig lærer dette samfunnet oss at frihet til å gjøre som vi vil, forutsetter at vi eier. Den som eier, bestemmer. Privateiendom kommer tidlig inn i livet vårt, om ennå i begrensa betydning.

Vi fantaserer også om alt vi skal gjøre bare vi blir store nok. Så vokser vi opp – og opplever at skrankene er der fortsatt: «Adgang forbudt»-områder. Saker og forhold vi «ikke har noe med», som er fremmede for oss, der vi er uvedkommende – enda de samme sakene setter betingelser for våre egne liv. Vi lærer at en rekke ting ikke angår oss, og vi erfarer privateiendom i utvida betydning: Som eiendom av produksjonsmidler. Som forutsetning for å ha noe å leve av.

Det Marx setter fingeren på er ikke opplevelsen av fremmedgjøring. Selvsagt utelukker han ikke opplevelsen, men først og fremst viser han fremmedgjøring som et objektivt samfunnsmessig forhold – nedfelt i handlingsmønstre og avhengighetsforhold menneskene imellom. Derfor kaller vi det Marx snakker om også for materiell fremmedgjøring.

Vi lever i et kapitalistisk samfunn, der det å jobbe for andre – eller ha andre til å jobbe for seg – er en hverdagslig sak og virker som et naturlig forhold: Hvordan drive masseproduksjon uten at noen jobber for andre? Er ikke kapital en uomgjengelig forutsetning for industri og all moderne produksjon? Hvor naturlig det enn kan virke, så rører daglige uttrykksmåter som «privat eiendom», «styringsrett», «å være lønnsom», «å bli overflødig», «jeg bare jobber her» alle ved det Marx kaller fremmedgjort arbeid.

Tenk over følgende tre ting:

• Hva er det typiske innholdet i å «jobbe for andre» under kapitalismen?
• I hvilken grad er dette et nødvendig innhold, og i hvilken grad er denne nødvendigheten forbigående?
• Hvilke følger har det for arbeideren, kapitalisten og samfunnet ellers når produksjon normalt foregår på denne måten?

Lønnsarbeidet

Arbeidet er ikke historieløst. Mennesker fødes inn i et bestemt samfunn, i klassesamfunn også inn i en bestemt klasse, og med et – der og da – begrensa utvalg måter å livnære seg på. Under kapitalismen er det store flertallet henvist til lønnsarbeid – så langt det er lønnsarbeid å få tak i. I motsetning til den som eier jord eller kapital av noe omfang, er den som livnærer seg ved å arbeide for lønn avhengig av å arbeide for andre – vedvarende. De som eier jord eller kapital kan leve av sin eiendom ved å la andre arbeide på den, og kan som fysiske individ klare seg lenge – også om dette stopper opp. Dette gir dem et overtak i forhold til lønnsarbeideren. I lønnsarbeiderens avhengighet av andres privateiendom – både i form av arbeidsgjenstander (råmaterialer, redskaper) og livsmidler – ligger fremmedgjøringen innebygd som en arbeidsbetingelse, ufravikelig under kapitalismen.

Fremmedgjort arbeid handler om hvordan et produkt – i det det lages – blir fremmed for den som lager det. Produktet, gjenstanden, blir noe arbeideren ikke lenger bestemmer over, men som tvert om synes å bestemme over arbeideren. Jo fler gjenstander arbeideren lager, og jo mer effektivt han/hun jobber med å lage salgbare gjenstander – jo mer vokser kapitalen, jo mektigere blir arbeidskjøperen, og jo fattigere blir arbeideren, relativt eller også absolutt.

Lønna, det arbeideren mottar i bytte for denne avståelsen av tid og produkt, beregnes ikke i forhold til omfanget eller verdien av produktet (eller den enkelte arbeiderens bidrag til verdien av produktet). Lønna avgjøres av arbeidskraftens markedspris – som svinger rundt det det i snitt koster å produsere varen arbeidskraft. Dette er utførlig behandlet av Marx i Kapitalen.

Kapitalisten, arbeidskjøperen, den som eier arbeidsgjenstandene og produktet, er på sin side henvist til å betrakte produktet bare som et middel til gevinst målt i penger, økt kapital = økonomisk makt, makt til å kommandere arbeid og arbeidsprodukter. Alle andre egenskaper ved produktet blir underordna denne ene. Markedet forutsetter privat eiendom – at du eier det du vil bytte bort. Privat eiendom er (produktet av) fremmedgjort arbeid, ifølge Marx:

«Privateiendommen er altså produktet, resultatet, den nødvendige følge av det fremmedgjorte arbeidet, av arbeiderens ytre forhold til naturen og seg selv. Vi kommer […] fram til privateiendommen ved å analysere begrepet det fremmedgjorte arbeid … Riktignok har vi, med utgangspunkt i nasjonaløkonomien, nådd fram til begrepet fremmedgjort arbeid … som et resultat av privateiendommens bevegelse. Men når vi analyserer dette begrepet, viser det seg at selv om privateiendommen framtrer som grunnen, som årsaken til det fremmedgjorte arbeidet så er den i virkeligheten tvert om en følge av det … Senere slår dette forholdet om i en vekselvirkning.» (Økonomisk-filosofiske manuskripter, Falken, side 204)

Hegels bidrag

Begrepet «fremmedgjort arbeid» henta Marx først og fremst hos filosofen Hegel, som i et tidlig utkast til sitt filosofiske system skriver følgende om arbeid og fremmedgjøring:

«a) Jeg gjør meg umiddelbart til en ting, en form, som eksisterer, i arbeidet.
b) Denne min eksistens gjør jeg likeledes til noe ytre, gjør den til noe for meg fremmed, og forsørger dermed meg selv.» … «Gjennom avhendelse av hele min konkrete arbeidstid og av alt hva jeg skaper gjennom mitt arbeid, ville jeg gjøre det substansielle ved dette, min almene virksomhet og virkelighet, min personlighet, til et annet menneskes eiendom.» (Næss: Filosofiens historie 2, side 185)

Sagt på annet vis: Jeg er det jeg gjør. Det jeg gjør er å forme materialer til en gjenstand, utenfor meg selv. Denne gjenstanden inneholder (resultatet av) mine intensjoner, mine evner og kunnskaper, mine gjerninger – den er meg, gjort til noe ytre. Ved å avhende den, mottar jeg i bytte det jeg trenger for å kunne holde meg i live. Ved å avhende min arbeidstid, er jeg en annen persons eiendom i denne arbeidstida.

Hegel er en mangetydig og tidvis ganske uklar filosof, der tilhengere har trukket politiske konklusjoner i stikk motsatte retninger. Den som orker å lese ham, kan lett la seg fascinere av strevet hans for å sette ord på verdens foranderlighet. Hegel dominerte filosofimiljøet i Tyskland på 1840-tallet da Marx begynte å skrive, og flere av Marx’ artikler har derfor form av et kritisk oppgjør med Hegel. Samtidig har Marx hos Hegel funnet mange tankeredskaper til sin egen analyse – med en vesentlig forskjell: Der Hegel forankrer sine begrep i filosofihistorien og den abstrakte «verdensåndens» egenutvikling, forankrer Marx sine tilsvarende begrep i menneskenes praktiske handlinger. Inspirert av Feuerbach snudde Marx mange av Hegels synsmåter «på hodet», men i motsetning til Feuerbach nøyde Marx seg ikke med kritikk av religionen. Også den samfunnsmessige virkeligheten som ga grobunn for religionen måtte kritiseres, og endres i praksis.

Fremmedgjort arbeid

La oss gå litt nøyere inn på dette begrepet. I kapitlet om Fremmedgjort arbeid (ØFM) tar Marx utgangspunkt i det han kaller «en økonomisk kjensgjerning av i dag:

«Arbeideren blir fattigere jo mer rikdom han produserer, og jo mer produksjonen hans øker i effektivitet og omfang. Arbeideren blir en stadig billigere vare jo mer varer han produserer. Menneskenes verden synker i verdi i samme grad som tingenes verden øker i verdi. Arbeidet produserer ikke bare varer, det produserer også seg selv og arbeiderne som vare og dette i samme grad som det i det hele tatt produserer varer.»

Og han fortsetter:

«Denne kjensgjerningen innebærer ganske enkelt at det objektet arbeidet frambringer, arbeidets produkt, står overfor arbeidet som noe fremmed, som en makt uavhengig av den som har laget det. Arbeidets produkt er legemliggjort, materialisert, i en ting, det er objektivering, tingliggjøring av arbeid. Å virkeliggjøre arbeid er å objektivere det. Fra den politiske økonomiens synsvinkel framstår virkeliggjøringen av arbeid som et tap av virkelighet for arbeideren, objektiveringen framstår som tap av og slaveri under objektet, og tilegnelsen framstår som fremmedgjøring, som avståelse.

I den grad framstår virkeliggjøringen av arbeid som tap av virkelighet at arbeideren mister sin virkelighet helt til det punkt der han dør av sult. I den grad framstår objektiveringen som tap av objektet at arbeideren er fratatt de objektene han trenger mest, ikke bare for å leve, men også for å arbeide. Selve arbeidet blir noe han bare kan skaffe seg ved enorm innsats og med uberegnelige avbrudd. I den grad framstår tilegnelsen av objektet som avståelse at jo flere objekter arbeideren produserer, jo færre kan han eie, og jo mer er han dominert av sine produkter, av kapitalen.» (Oversatt fra Marx: Early Writings, side 323-324.)

Marx viser hvordan fremmedgjøringen som begynner i selve produksjonshandlingen kommer til uttrykk i fire ulike aspekt:

• Arbeideren og arbeidsproduktet er fremmede for hverandre, arbeideren fratas produktet, produktet legges til kapitalen, som står overfor arbeideren som en fiendtlig makt. Menneskets tilegnelse av et objekt (fra naturen) er samtidig arbeiderens avståelse av samme objektet. Arbeidet produserer økende privateiendom på den ene siden og økende fattigdom på den andre.
• Arbeideren er fremmed for seg selv mens arbeidet pågår, arbeidsprosessen tilhører ikke ham selv, men en annen, og han selv tilhører en annen mens han arbeider. Han iverksetter en annens vilje og gir avkall på sin egen. Han arbeider ikke ut fra indre trang, men ut fra ytre tvang.
• Den bevisste forming av omgivelsene, som er menneskets kjerne og artskjennetegn, blir noe fremmed for arbeideren. I stedet for grunnleggende livsutfoldelse blir arbeidet et middel for å overleve rent fysisk. Menneskets frihet blir trengt tilbake til rent dyriske funksjoner, som å spise, drikke, avle barn. I beste fall kan arbeideren utfolde seg hjemme, utenfor arbeidet.
• Som følge av dette står mennesket fremmed overfor seg selv, overfor andre mennesker, og overfor samfunnet generelt.

Marx utbroderer dette i langt rikere detalj i ØFM, øser av de mange paradokser han ser i sin egen samtid, og viser flere konsekvenser enn de som er nevnt. Vi skal ikke følge ham videre her, men runder av denne delen med en av hans mange tankevekkende spissformuleringer:

«Prostitusjon er bare et enkeltstående uttrykk for arbeiderens universelle prostitusjon, og siden prostitusjon er et forhold som inkluderer ikke bare den prostituerte, men også den prostituerende – som er enda mer æreløs – er også kapitalisten inkludert i denne kategorien.» (Oversatt fra Marx: Early Writings, fotnote side 350. Se også Falken side 228.)

Det var da, det …

Så må vi spørre: Angår begrepet fremmedgjort arbeid oss i dag? Kjenner vi det igjen i vår egen samtid?

Det er selvsagt viktige forskjeller mellom europeisk industrialisering på Marx’ tid og dagens norske tilstander, som noen ynder å kalle post-industrielle eller postmoderne. Men vi trenger ikke skrape lenge på overflaten av dagens globale tilstander før paralleller kommer til syne.

La oss likevel titte på noen forhold som idag tilsynelatende opphever, motvirker, eller dekker til den avståelsen av arbeid Marx’ snakker om.

Yrkesstolthet

En lokomotivmekaniker (er det fortalt meg) uttalte i et TV-program at han betraktet alle lokomotivene som hadde forlatt hans hender som «sine», og han var synlig stolt av dem og av arbeidet sitt. Er forekomsten av yrkesstolthet en innvending mot eksistensen av materiell fremmedgjøring?

Marx kan iblant gi inntrykk av at yrkesstolthet er en umulighet for proletariatet. Det er i så fall en regel med viktige unntak. Men det ligger en motsigelse i yrkesstoltheten: Den er både en positiv kraft og en illusjon. Også som lønnsarbeider søker mennesket verdighet. Du er hva du gjør; din identitet er sterkt avhengig av hva du vet du er i stand til å gjøre. Men samtidig er denne verdigheten og identiteten innsirklet av avhengighet til andres eiendom: Du er og blir den dyktige tjener. Og din yrkesstolthet, som i ene øyeblikket kan gi deg høy markedsverdi, kan i neste omgang gjøre deg arbeidsløs – når det ikke lenger er bruk for dine evner og kunnskaper. Intervjuet med lokomotivmekanikeren ovenfor skjedde da verkstedet han jobbet i skulle nedlegges.

Kapitalen drar fordel av yrkesstoltheten. Ta for eksempel såkalte produktivitetsgrupper: Du får lov å gi av din oppfinnsomhet. Du kan legge din ære i produktenes bruks- eller bytteverdi og bedriftens konkurranseevne; til sjuende og sist er du bare en utgiftspost i bedriftens regnskap.

Gyldne håndjern

Hva om du er medeier? Som alternativ eller tillegg til lønninger er det gjort ulike framstøt for å få arbeidere/funksjonærer/teknisk personale til å knytte seg sterkere til kapitalen – ved å bli småkapitalister. Dette kan ta ulike former.

I Norge er det nå sterk markedsføring av aksjefond som alternativ til banksparing. På denne måten blir du knytta til kapitalen på indirekte vis, og du får en personlig interesse av at lønnsomheten, det vil si profitten, er høy.

Langt mer direkte er for eksempel Microsoft Corporation i USA, der viktige grupper ansatte ikke får lønn, men aksjer i Microsoft – noe de ansatte kaller «golden handcuffs», gyldne håndjern.

For å si det kort: Dette opphever ikke fremmedgjøringa. Du får lov å dele risikoen, slik småaksjeeiere stort sett gjør. Du stiller fortsatt arbeidskrafta di til disposisjon, til aksjene evt. kaster nok av seg til å frita deg for dette. Du er fortsatt underlagt markedets anarki, selv med Microsofts relative monopol innafor programvare. Lotteriet går sin gang, framstilt som «fri» konkurranse.

Intellektuelle

Hva med de intellektuelle? Å være intellektuell var opprinnelig et overklasse- og embetsverksfenomen. I siste halvdel av dette århundret har den teknologiske utviklinga tvunget kapitalen til å slippe langt større grupper inn i utdanning og yrker med intellektuelt preg. (Inntekta og anseelsen for flere av disse yrkene har da sunket tilsvarende.)

De intellektuelle av yrke er en svært sammensatt gruppe, og deres situasjon virker ved første blikk også mer sammensatt enn arbeidernes. Her finnes for eksempel alt fra disiplinerte tjenere og helstressa samlebåndsskapere via bestselgende halvguder til rene varespekulanter, her finnes kulturinstitusjoner og hele medie/kulturindustrier. Å omtale dem i noen få avsnitt vil, som for arbeiderklassen, bare kunne gi noen få knagger og omtrentlige perspektiv.

I forhold til industriarbeideren er den intellektuelle oftest friere til å forme, om ikke sin egen virkelighet, så iallfall sitt eget produkt. Men intellektuelle fanges også inn av markedet. De har andre varer å selge, og noen har utsikt til å rykke opp som kapitaleiere, men de vil likevel kunne kjenne igjen trekk fra det fremmedgjorte arbeid i sin egen situasjon.

For noen grupper intellektuelle finnes riktignok en viss beskyttelse av eiendomsretten til det de lager. Skapende kunstnere har lovbeskyttet opphavsrett, oppfinneren skaffer seg om mulig patent på oppfinnelsen, designere kan oppnå mønsterbeskyttelse osv. Åndsverkslov, patentrettigheter, mønsterbeskyttelse er likevel tveeggede sverd. De tar privateiendom og marked som en gitt forutsetning. De innebærer samtidig en viss inngjerding av allmenningen, da «plagiat er grunnlaget for all kultur» (Charles Seeger). Patentrettigheter til plantevarianter og genmateriale er i ferd med å sette privateiendom på spissen, og det er de store selskapene som setter seg på disse rettighetene.

Intellektuelles markedsverdi er i noen grad avhengig av deres troverdighet, som av publikum lett forveksles med personlig integritet. Men hvilken frihet har journalisten, som veit at avisa må selge? Hvilken frihet har forskeren, som veit at forskningsmidler må hentes fra næringslivet eller fra en stat som har næringslivets interesser som første bud? Hvilken frihet har kunstneren, forfatteren, musikeren, som veit at de store inntektene ligger i hennes egen salgbarhet, kombinert med flaks og forbindelser? Også de intellektuelle lever i avhengighetsforhold til kapitalen – og det er stadig noen som gjør penger på dine ideer.

Staten, partier, organisasjoner

Men staten er vel likevel noe annet, hevet over dette? Å forsvare velferdsstaten er en motsetningsfylt sak. Det synes mer rettferdig å fordele goder etter like borgerrettigheter enn etter størrelsen på bankkontoen. I kapitalismens kløft mellom statsborgeren og privatindividet, satser venstreorienterte på statsborgeren. Samtidig er det lett å score poeng på begrensningene i den borgerlige likhet og det offentlige sikkerhetsnettet. Staten framstiller seg selv som forvalter av fellesinteresser og fellesgoder. Marx viser oss derimot staten som et fremmedgjort fellesskap, vokst ut av motsigelsene i ‘det sivile samfunn’, den økonomiske hverdagen.

Fremmedgjør staten? Står staten imot oss som noe fremmed? Det er vel kjent hvordan den allmenne retten til «frimodige ytringer» om rikets styrelse og tilstand i praksis kanaliseres og monopoliseres inn blant et sjikt av yrkespolitikere, som så vurderer sakenes salgbarhet med tanke på taburettplass, i et parlament som alltid logrer for kapitalen (unnskyld: næringslivet). Vi kan observere hersketeknikkene, svadaen om ansvarlighet og pålitelighet, saksforberedelsene og hvem som har siste ordet. Vi ser politikernes redsel for at grasrotorganisasjoner skal overta initiativet, vi ser kampen mot aktivistdemokrati og for politikerdominert representantskap osv. Er du hverken næringslivstopp, yrkespolitiker eller autorisert politisk reporter er politikken ikke for deg, egentlig.

En viktig del av dette bildet er også hvordan arbeiderkulturen temmes: Marcus Thranes opprørske og kunnskapstørste arbeiderforeninger ble erstattet med dannelsesforeninger der arbeiderne skulle læres opp som gode samfunnsborgere; perspektivet måtte dreies. DNA endte opp som statsbærende parti under kapitalismen. Resultat: Arbeiderkulturen fanget og passé. Men også i Sovjet ble arbeiderens rolle endret fra å være leder av samfunnsovergang til å mobiliseres som produsent. Lignende eksempler kan sikkert hentes fra andre land som i perioder er blitt omtalt som sosialistiske. Ser vi hvordan arbeidernes egne organisasjoner og kultur fremmedgjøres?

Det er mer enn nok av områder der sjikt, grupper, klasser høster ære og gevinst av den innsatsen mer «usynlige» mennesker yter. Vi trenger ikke gå til visa «Arbeidslaget hass Johannes Johansen» (Hans Rotmo) eller novellesamlingen Veldedighetens ofre (Solvejg Eriksen) for å studere materiell fremmedgjøring i organisasjonslivet. I alle organisasjoner etableres (i mer eller mindre overført betydning) det vi med Marx kan kalle produksjonsforhold, sett i forhold til organisasjonens formål. En organisasjon vil inneholde motsigelser mellom mobilisering og kontroll, mellom demokrati og sentralisme, mellom å representere og å eie, osv. Enhver organisasjon gjenskaper spontant de sosiale forholdene som rår i samfunnet forøvrig – så langt deltakerne mangler innsikt og ressurser til å hindre dette, til å gå fram på annet vis.

Hva må til?

Hva må til for å oppheve fremmedgjøringa i produksjonen?

«Den politiske frigjøring (fra føydalismen) er reduksjon av mennesket på den ene siden til et medlem av det borgerlige samfunn, det egoistiske, uavhengige individ. På den andre siden er det reduksjon av mennesket til en statsborger, til en moralsk person.

Først når det virkelige individuelle mennesket opptar i seg igjen den abstrakte statsborger og har, som individuelt menneske, blitt et artsvesen i sitt daglige liv, i sitt individuelle arbeid og i sin spesielle situasjon, først når mennesket har erkjent og organisert sine «forces propres» (egne krefter) – som samfunnsmessige krefter, og derfor ikke lenger skiller samfunnsmessig kraft fra seg selv i form av politisk kraft, først da er den menneskelige frigjøring fullbragt.» (Om jødespørsmålet, Falken side 55-.)

I ØFM (kapitlet «Privateiendom og kommunisme») beskriver Marx kommunisme (som teori) på tre ulike utviklingsplan:

1. Den grove og primitive kommunisme, som bare synes å gjøre alle til lønnsarbeidere, og fellesskapet til kapitalist – noe som verken opphever privateiendommen eller fremmedgjøringa.
2. «En kommunisme som a) etter sin politiske natur er enten demokratisk eller despotisk; og b) går inn for opphevelse av staten, men samtidig ennå er ufullbyrdet og fortsatt står under innflytelse av privateiendommen, det vil si fremmedgjøringen av mennesket. …
3. En kommunisme som står for en positiv opphevelse av privateiendommen (som er menneskets fremmedgjøring av seg selv), og følgelig går inn for en virkelig tilegnelse av det menneskelige vesen gjennom og for mennesket; følgelig som en fullstendig bevisst tilbakevending til mennesket som et samfunnsmessig, det vil si menneskelig menneske, der hele den tidligere utviklingens rikdom bevares. Denne kommunismen er som fullendt naturalisme = humanisme, og som fullendt humanisme = naturalisme, den står for den sanne oppløsningen av motsigelsen mellom mennesket og naturen, mellom det ene mennesket og det andre, for den sanne oppløsningen av striden mellom tilvære og vesen, mellom tingliggjøring og selvbekreftelse, mellom frihet og nødvendighet, mellom individ og art. …» (Falken side 230-)

Tekster som dette sier ved første blikk mer om resultatet som ønskes enn om metodene for å oppnå dem. Forutsatt at Marx har rett om målet: Hvordan opphever vi så privateiendommen? Oppskriften blant kommunister har (grovt skissert) til nå vært:

Arbeiderklassen overtar statsmakta, det vil si erstatter den statsmakta som beskytter den kapitalistiske privateiendommen med en statsmakt som skal beskytte arbeiderklassens makt over produksjonsmidlene (det forutsettes at dette er mulig). Produksjonsmidlene fratas borgerskapet. Arbeiderklassens makt over produksjonsmidlene praktiseres gjennom andre former for representativt demokrati enn det vi ser under kapitalismen, for eksempel valgte råd, men med behov for et politisk/juridisk/militært apparat (iallfall innledningsvis) til å beskytte dette demokratiet. Produksjonen legges om, til planmessig å skulle dekke alle menneskers grunnleggende og voksende behov, for systematisk å redusere «nødvendighetens rike» (den arbeidsdeling og arbeidstid som skal til for å dekke grunnleggende behov) til fordel for «frihetens rike» (innsiktsfull frihet til å utvikle og ta i bruk allsidige evner hos individene og fellesskapet, m.m.).

Revolusjonære har lenge diskutert hvor langt de «sosialistiske» landa – det vil si de landa som gjennomførte revolusjon med kommunismen som uttalt mål – kom i å gjennomføre noe slikt i praksis, og hva som hindret dem. Men det er også behov for å se på oppskriftene nok en gang, i lys av Marx’ begrep om fremmedgjøring – for å styrke forståelsen som må ligge til grunn for enhver slik strategi:

Hvilke betingelser må oppfylles for å gi mennesket virkeligheten tilbake? Er masseproduksjon uten fremmedgjøring mulig? Hva er alternativene til å monopolisere produksjonsmidler – alternativene til å eie? Hvilke følger må dette ha for samfunnsorganisasjon, og for menneskene som skal gjennomføre dette i praksis? Hvordan unngå fremmedgjøring av de sammenslutningene vi inngår for å oppheve fremmedgjøringa? Og – hvordan stille disse spørsmåla riktig?

Det kan lønne seg å diskutere dette nå, mens det fortsatt er åpne kanaler og ørens lyd å få.

Litteratur:

Økonomisk-filosofiske manuskripter finner du i:

• Karl Marx: Verker i utvalg 1. Filosofiske skrifter, Pax forlag 1972. ISBN 82 530 0258 0. (Ikke alle eksisterende manuskripter.)
• K Marx / F Engels: Økonomisk-filosofiske manuskript og andre ungdomsverker«, Progress, Moskva/Falken forlag, Oslo 1991. ISBN 82-7009-184-7 og 82-7009-185-5.
• Marx: Early Writings, Penguin Books 1975. ISBN 0 14 02 1668 5.

Annen relevant litteratur:

• Nasir Khan: Development of the Concept and Theory of Alienation in Marx’s Writings (March 1843 to August 1844), Solum forlag 1995. ISBN 82-560-0976-4.
• Karl Marx: Selected Writings in Sociology and Social Philosophy, redigert av Bottomore og Rubel, Penguin Books, Harmondsworth 1979 (1956). ISBN 0 14 020563 2
• Arne Næss: Filosofiens historie 2 – Fra renessansen til vår tid, Universitetsforlaget, 6. utgave, 1980. ISBN 82-00-05417-9.
• Terje Valen: Marxistisk renessanse – Kommunistisk offensiv, Vestanbok forlag, Voss 1992. ISBN 82-90451-43-1.
• Ingrid Åberg: «Folkrörelse – mobilisering eller kontroll», i Studier i historisk metode 13: Magt, normer og sanktioner, Universitetsforlaget 1978. ISBN 82-00-09471-5. Side 83-105.
• Solvejg Eriksen: Veldedighetens ofre – og andre historier om mennesker i livets hverdag. En annerledes novellesamling, Forlaget Oktober 1982. ISBN 82-7094-321-5.
• Jon Egil Brekke: Marxistisk filosofi – en kort innføring, bilag til Røde Fane nr 3, 1996.

av Jorun Gulbrandsen

Sosiobiologien er ikke en vitenskap, men en reaksjonær ideologi eller politikk, laget for å opprettholde urettferdige maktforhold, undertrykking, vold og ulik fordeling av ressurser. I USA er det sosiobiologer som bruker mye tid på å forklare at voldtekt er naturlig.

Nå skal du få høre om ei jente som var født med både mannlige og kvinnelige kjønnsorganer. Hun ble som mange andre operert som liten, og ble oppdratt som jente. Dette forteller en mann som heter Asbjørn Medhus i boka Hvor ulike er vi? Om biologiske kjønnsforskjeller (1996). Poenget med å fortelle historia er at han regner med at jenta hadde en større mengde mannlige kjønnshormoner enn det som er vanlig. Det er da Medhus viser hva han ser som kvinnelig og abnormt ukvinnelig oppførsel:

«Hun oppførte seg hele tiden som en gutt. Hun likte ikke å sitte inne og leke med dukker. I steden deltok hun i tøffe leker sammen med gutter, og hun kom ofte i slagsmål. I tenårene nektet hun å sitte barnevakt, og hun avslo å være brudepike, og hun var heller ikke opptatt av klær. Hun ble senere gift og fikk barn. Hennes hobby var orientering, der man som kjent må ha kroppslig utholdenhet og god retnings- og stedsans. Denne kvinnen hadde klart maskuline tendenser. Hun var helt ulik sin yngre søster, selv om de hadde vokst opp under likeartet forhold. Hva hadde gått galt med denne jenten?»

Sosiobiologien er en ideologi

Jeg har ikke greie på midd, fluer og høner, hvis liv blir brukt av sosiobiologer til å forklare menneskelig oppførsel. Jeg har en viss faglig bakgrunn for å vurdere det som skrives om hvordan jenter og gutter blir oppdratt og om undervisningas betydning. Ut fra en vurdering der jeg sjøl har fagkunnskap, må jeg si at det jeg har lest til nå, viser meg at sosiobiologien ikke er en vitenskap, men en reaksjonær ideologi eller politikk, laget for å opprettholde urettferdige maktforhold, undertrykking, vold og ulik fordeling av ressurser, og at dens propagandister ikke trenger å føre bevis for sine påstander. Medhus har skrevet en sosiobiologisk bok. Det betyr at han ikke behøver å dokumentere sine ville påstander.

Det er vi andre som får den vanskelige jobben å motbevise det vi mener er feil. Og det er det viktig å gjøre! For denne ideologien blir aktivt spredd i samfunnet. Jeg innleder til diskusjon om skolespørsmål, gutt/jente-problemstillinger, utdanningsreformer m.m. på store og små møter gjennomsnittlig en gang i uka, og har i det siste halvannet året stadig oftere fått spørsmål som viser at den som spør, lurer på om ingenting nytter, om alt er nedlagt i vår biologiske arv. Og om både jenter og gutter blir ulykkelige hvis vi forsøker å rokke ved naturen. Gutter er født slik, og jenter er født sånn. Henvendelser jeg får fra ulike miljøer, kan tyde på at sosiobiologien står ganske sterkt på universitetene i Norge.

Sosiobiologiske argumenter kan virke veldig logiske i starten, særlig hvis man ikke er religiøs, fordi de minner om at menneskene er et slags dyr. Vi som er naturvitenskapelig interesserte, kan tenke at sosiobiologien må ha mye for seg. Men problemet er at sosiobiologene ofte overfører den atferden de liker hos dyrene, rett over på menneskene. For eksempel så banalt som at hvis høner sitter på vagle, den ene høyere enn den andre, så viser det at menneskene på en naturlig måte trives i og lager et hierarkisk samfunnssystem. De har en teori eller ideologi om samfunnet, og velger atferd hos dyr eller menneskenes svært fjerne fortid som de liker. Og det er atferd som skal vise at svarte, fattige eller kvinner fortsatt skal holde seg på den plassen de har nå – eller verre steder.

Guttene krabber over prærien

I denne artikkelen rekker jeg bare å komme med noen eksempler som viser det lave nivået i boka til Medhus. Jeg har ikke plukket det dummeste, bare det vanligste. Så skal jeg gå nøyere inn på en påstand om jenter og språk, som det er vanskeligere å forholde seg lettvint til. Husk at her har vi å gjøre med en mann med høy utdanning. Bak på boka står det at Medhus er lege ved Volvat Medisinske Senter i Oslo (nok en grunn til å ikke gå dit), og at han er dr.med. i sosialmedisin og spesialist i psykiatri. Han har vel derfor en forskerutdanning, regner jeg med. Han er et levende eksempel på at for sosiobiologene er ikke fakta viktig, men ideologien.

Har du små barn? Bor du i et hus med to etasjer og ei trapp? Det er ikke sikkert at du trenger å sette på grind øverst og nederst i trappa hvis du har ei jente: «Det viser seg også at gutter som krabber omkring, eller som har begynt å gå, gjerne vil teste ut grensene for sitt område. De har en tendens til å ville begi seg langt bort fra den voksne, til et siderom eller ut en åpen dør. Den lille gutten har tydeligvis arvet litt av de samme egenskapene som menn hadde også for titusener av år siden.» (s. 31)

Kvinner står dyrene veldig nær

Forvekslinger på barselavdelinga? Ikke noe problem: «Det er også verdt å merke seg at kvinner som nettopp har født kan gjenkjenne sine egne barn blant mange andre, utelukkende ved hjelp av luktesansen». (s. 42)

Kvinnenes passe-barn-øyne

«Kvinner ser en aning skarpere enn menn i svak belysning, og det er i den røde delen av spekteret at hun oppfatter mer enn ham. … I godt dagslys er forholdet mellom kjønnene omvendt, da ser mennene best, selv om forskjellen er svært beskjeden.» (Ingen kilde.) Grunn: «For riktig lenge siden var det naturligvis en fordel for kvinnene å kunne ta hånd om barn og annet selv om det var mer eller mindre mørkt. For mennenes del var det nok viktigere å kunne se maksimalt godt i dagslys for å kunne oppdage byttedyr og fiender. Disse egenskapene har vi så fått i vuggegave». (s. 43).

Folk gikk kanskje ikke på jakt om natta når dyrene var ute? Og hva er «en aning» og «svært beskjeden»? Hva er de praktiske konsekvensene av teorien? Å «bevise» at mennene fortsatt er de beste jegerne? At kvinnene passer best til å stå opp om natta når et barn er sykt og gråter – fordi hun har best nattsyn? Spesielt når strømmen har gått? At mennene ikke burde være drosje- og trailersjåfører ettersom de må kjøre så mye om natta? Eller at kvinner egentlig passer best til å stå ved bålet med barna og vente på kjøtt – i tussmørke?

Kvinner er utilregnelige

Medhus forklarer at kvinner er noe utilregnelige i nesten halvparten av livet. Vanligvis varer menstruasjonen ei ukes tid. Men alle veit at vi også har problemer ei uke før. Når ei jente på ti år er sint på skoleveien bare fordi noen kaster ranselen hennes i bekken, roper guttene: «Skal du ha mens, eller!!» På folkemunne, etter at vi har lært om «premenstruelt syndrom», hører vi om «uka før». Altså «uka før» og «uka». Halvparten av måneden i mesteparten av vårt liv. Medhus skriver: «Studier har vist at av de kvinner som blir innlagt på psykiatriske eller medisinske avdelinger, befinner grovt regnet halvparten seg i den premenstruelle fasen eller i selve menstruasjonsperioden. Cirka halvparten av kvinnelige innsatte har begått sine kriminelle handlinger i den samme perioden. Man vet også at kvinner i denne fasen ikke er så gode bilførere og piloter som ellers, med øket risiko for uhell og ulykker.» (s. 64. Ingen kilder.)

Spørsmål: Hvor mange hadde drukket kaffe? Hvem er «Man vet»? Hvilket kjønn koster forsikringsselskapene mest når det gjelder trafikkulykker? Hvor mange kvinnelige flygere finnes det, og hvor er statistikken over deres uhell og ulykker?

Kroppen bestemmer

Det går an å le av dette. Men ikke av det neste: «I en del land oppfatter domstolene dokumentert premenstruell tensjon (dårlig oversettelse fra amerikansk, min anm.) som en formildende omstendighet ved lovovertredelser. Iblant har dette hatt betydning for selve tiltalen og for straffeutmålingen» (s. 64). Medhus drøfter ikke dette. Men det gjør en biologiprofessor som heter Anne Fausto-Sterling. Hun har skrevet boka Myths of Gender. Biological theories about women and men. Den boka kan jeg virkelig anbefale. Her går hun grundig inn på alle sosiobiologenes «bevis» fram til 1992. En av de tingene hun bekymrer seg over, er hvorvidt vi skal få et samfunn der menneskene bare blir sett på som en slags agenter for sine kropper. Hun refererer til en rettssak hvor en kvinne kjørte over og drepte kjæresten sin med bil. Kvinnen fikk betinget fengsel fordi hun hadde lidd av PMS i g jerningsøyeblikket. Sterling sier at dette er et rettsgrunnlag i Frankrike. Hun forteller videre om USA, der en mann ble frikjent for voldtekt, fordi kvinnen hadde anklaget ham mens hun var i en tilstand av «premenstruell irrasjonalitet». Kvinner kan også skade seg selv, – og deretter si at de ble mishandlet av mannen sin, – de tror det, men det er ikke sant, de er bare forvirret av PMS …

Medhus er absolutt inne på «det ustyrlige mennesket» når han beskriver mannen: «Mang en ung jente har nok feilberegnet mannen her. Hun hadde kanskje tenkt seg litt pirrende klining og ikke noe mer. Men hans respons ble kanskje raskt så voldsom at han ikke var til å snu.» Hvis han ikke var til å snu: Hva gjør mannen når han fortsetter? Hva gjør mang ei ung jente da? Går hun til legen med sine skader? Hva skjer hvis legen er sosiobiolog? Hun ba om det, kanskje?

Det er sykt å være kvinne

I hvor stor grad er påstanden om at kvinner er syke eller gale i halvparten av sitt liv, fremma av «big business»? Ingen kvinner kan heller komme unna det faktum at menstruasjonen en gang slutter å komme, – og det er sykdomstegn nok til å få en resept. Kvinnelivet utgjør et stabilt marked som består av halve verdens befolkning. Medhus er nok klar over det. Han forteller først at p-piller kan ha en gunstig effekt «blant annet på den premenstruelle hodepinen». «På samme måte kan kvinner som nærmer seg menopausen med fordel ta hormoner som finnes i …» (Så nevner han tre bestemte preparater) Er det noen som sponser Medhus?

Voldtekt er naturlig

I USA er det sosiobiologer som bruker mye tid på å forklare at voldtekt er naturlig. De beskriver hvordan blomster, stokkender og midd parrer seg, og forklarer at de har observert voldtekt. Dette er også typisk. De forandrer ordenes innhold, slik som voldtekt, og når de har fått en definisjon som de synes passer, sier de at den er naturlig og derfor også menneskelig. Sterling har vært nødt til å gå inn i grunnlagsmaterialet om stokkendene og andre for å avsløre propagandaen.

«Jenter er ikke så intelligente»

Sosiobiologene har strevd i flere år for å «bevise» at jenter er født dårligere i matematikk enn gutter. De synes at matematiske ferdigheter (ikke språk) er det tegnet på virkelig intelligens. Medhus repeterer: «Innen høyere matematikk og fysikk er de suverent dyktigste studentene alltid gutter», «sjakk-eliten er mannlig», «også gutters og menns gjennomsnittlige overlegenhet når det gjelder kartlesing føyer seg inn i dette realfagmønsteret» (s. 35). Som kilde nevner han bare den amerikanske psykologen Benbow, som allerede for mange år siden er møtt med sterk kritikk for måten hun gjorde undersøkelsene sine på, men som sosiobiologer siterer om og om igjen som om ingenting var skjedd. Dagbladet 8. mars: «Sammenliknet med kvinner utmerker menn seg stort sett på områder som matematikk og fysikk». Dagbladets kilde: Medhus.

Men vi kan jo bare gå til Norge: Den siste store internasjonale matematikkundersøkelsen (1996, Universitetet i Oslo) viser at jenter og gutter er like gode i matematikk. Noen ganger er jenter bedre: Handelshøyskolen i Bergen ga i fjor for første gang på seksti år toppkarakteren 9 i matematikk. Tre fikk full pott, og de var kvinner. Den fjerde var rett bak.

Sunni Ese undersøkte i 1996 765 elever fordelt på 25 videregående skoler som hadde valgt faget fysikk. Jentene hadde best karakterer. Det går i hvert fall ikke an å fortsette å prate om at gutter alltid er best fordi de er gutter. Hva er hensikten til Medhus når han ikke går til aktuell kunnskap, og ikke til den rikelige faglitteraturen som finnes på området «matematikk og kjønn», men bruker de gamle amerikanske historiene? Dårlig forlagsarbeid er dette også.

Hjernen er igjen på moten

Det er veldig vanlig for tida å hevde at jenter er språklig mye mer framskredne enn gutter, og at dette kommer av at jenter har en annen hjerne enn gutter. (For hundre år sida var det omvendt, så hjernen forandrer seg nokså fort, antakelig.) Dagbladet 8. mars i år: «Kvinnehjernen har større evne til å oppfatte og lære språk. Kvinnen bruker også begge hjernehalvdelene når hun snakker. Mannen bruker bare en. To områder i hjernen er viktige for talegavene. Kvinnen har flere celler i disse områdene enn mannen, opplyser forskere ved universitetet i Baltimore».

Bladet Illustrert vitenskap nr. 12, 1996: «Kvinner har bedre snakketøy og språklige ferdigheter enn menn.» Og kvinner har «en større konsentrasjon av den attraktive grå hjernemassen i hjernens to språksentre». I følge disse to publikasjonene skulle hjernen til kvinner og menn være temmelig ulike. Og så har vi ikke minst Asbjørn Medhus. Først slår han fast at jentene tilhører det rolige kjønnet, og så fortsetter han (s. 33): «Dessuten vet vi at jenter har klare fortrinn når det gjelder å oppfatte ord og andre lyder. Lesing og skriving har noe med hørsel å gjøre, ikke bare syn. Jenter er noe dyktigere når det gjelder å oppfatte og skille mellom forskjellige lyder. Denne feminine følsomhet for lydinntrykk blir av mange pedagoger oppfattet som grunnleggende for jenters gjennomsnittlige overlegenhet når det gjelder lesing og skriving.»

Jeg kan ikke uttale meg om antallet celler i hjernen, for det er virkelig ikke mitt fag. Jeg kan si noe om leseopplæring og stille noen spørsmål om metode og de praktiske konsekvensene. Jeg er ingen leseforsker heller, og har ikke full oversikt, men jeg har måttet skolere meg i leseopplæring og leseprosesser fordi jeg skriver lærebøker om dette. Det finnes en omfattende faglitteratur. Jeg må si at Medhus sin påstand om lesing og skriving, som han kamuflerer som «mange pedagogers», er ukjent for meg. Det er gjort mye arbeid i Norge for å finne ut hva som fremmer god leseutvikling hos barn. Det er viktig å finne svaret på det, slik at forholdene han legges til rette for at de aller, aller fleste barn kan lære å lese uten for mye strev. Målet er jo at de fortest mulig kan konsentrere kreftene sine om innholdet i det de leser, om lesegleden.

Betydninga av det språklige miljøet

Bente Eriksen Hagtvet undersøkte i sitt doktorarbeid hva tidlige lesere mestret. Kunnskap om hvilken språklig bevissthet tidlige lesere har, kan fortelle noe om hva som skal til. Og da kan de barna som strever, kanskje få hjelp. De tidlige leserne hadde blant annet bedre fortellerevne, snakka mer flytende, fortalte ofte vitser med poeng, kunne analysere lyder i ord, sette sammen lyder til ord, forklare ord som kunne bety ulike ting som hønas kam og hårets kam, kunne syntaktiske regler som «i den ene garasjen sto det en bil. I den andre sto det to … » (barna sa biler), – og mye mer. Dette kalles ofte «språklig bevissthet».

I et nytt leseprosjekt i Stavanger, Jåttenprosjektet, ble den sida av norskundervisninga som handler om trening i språklig bevissthet styrket, med gode resultater for leseferdighetene. Liknende aktiviteter er kjent fra blant annet Bornholmprosjektet og andre. Mange barn med vansker slutter å ha vansker. I sitt doktorgradsarbeid viste Vebjørn Skjelfjord at barna ikke først og fremst «lyttet ut lydene», men at de artikulerte dem for å finne dem (som når barnet skal skrive MOR og sitter og mumler og smaker: mmm…oooo…rrr, mmmmoooo, mmmmor…)

Medhus skriver om «følsomheten for lydinntrykk». Men barn lærer ikke å lese og skrive hvis de ikke er i et skriftspråkstimulerende miljø – uansett hvor gode de til å høre de fineste lyder! Medhus skriver om noe som har virkelig ikke har greie på.

Gutter og lesing

Gutter blir ofte framstilt som om de er nerder når det gjelder språk, av biologiske grunner. Det er sant at gutter leser mindre enn jenter. For eksempel er omtrent tre firedeler av bokklubbmedlemmene jenter og kvinner. Jeg kan ikke skjønne at det finnes holdepunkter som viser at dette kommer av biologi.

Professor Høyen og Lundberg skriver i boka Dysleksi (1992), litt om jenter og gutter. De regner alvorlige dyslektiske forstyrrelser hos 5-10% av befolkninga og drøfter ulike årsaker og definisjoner. Når det gjelder kjønn, sier de at det vanligvis registreres flere gutter enn jenter i forholdet 4:1. Samtidig viser de til forskere som hevder at hyppigere registrering av gutter kan komme av at guttenes problemer får større oppmerksomhet, slik at det finnes en underregistrering av jenter.

Jeg veit ikke svaret. Men hvis det er flere dyslektiske gutter enn jenter, er tallet likevel for lite til at det kan forklare hvorfor så mange gutter ikke leser bøker. Og det er hvor mange som leser bøker, som bruker språket, som er interessant. Hvis så mye som 10% av et årskull (ett årskull i Norge er nå vel 60.000 barn) har dysleksi, tilsvarer det vel 6.000 barn. Hvis 4.000-5.000 av dem er gutter, skulle det være en 25.000 gutter igjen uten spesielle vansker.

Hvorfor leser gutter lite?

Hvorfor leser disse 25.000 guttene så lite bøker (til sammen kanskje 250.000 gutter i grunnskolen)? Det kan antakelig bare skyldes kulturelle forhold og viser hvor stor betydning nettopp kulturen har. Men hva består denne «kulturen» eller læringa i? Blir jenter lest mer for enn gutter? Får jenter oftere bøker som gave? Snakker voksne mer med jenter enn med gutter når barna er små? Han språk liten prestisje i samfunnet, og skjønner gutter derfor at språk er en jenteting? Synes voksne at «gutter er gutter» og sender dem lettere ut og opp i trærne og vekk fra de voksne? Er det mer språk i jenters lek enn i gutters i vår kultur? Ser barna at kvinner oftere tar ansvaret for den sosiale snakkinga? Ser barna at mødre leser mer enn fedre? Summa summarum: Får jenter vanligvis mer trening i og motivasjon til å bruke språket, enn gutter?

Høna eller egget?

Jeg lurer også på: Hvordan kan de som måler språklige ferdigheter, vite om det er høna eller egget, de måler? Hvis de måler taleferdighetene til et to-tre års gammelt barn: Hva er det de måler? Hjernens mulighet (natur) eller barnets trening (miljøet, læringen, kultur)? For det går vel ikke an å måle taleferdighet før barnet har lært å tale … Og da har allerede læring skjedd. Og læring lager spor i hjernen. Så hvis forskere finner mer språklig aktivitet i jenters hjerner: Kommer det av at jenter er blitt utsatt for flere språklige aktiviteter? Og hvis forskjellene er så små at forskerne må krangle om dem: Hva er den praktiske betydninga?

Hva er de praktiske konsekvensene?

Hvis det skulle være forskjeller i språklige evner hos kjønnene, bør det viktigste spørsmålet være hva så? Men de som hevder alt dette med språk og kjønn, kommer aldri med noen forslag til tiltak. En skulle tro at de ville forsterke språkundervisninga til guttene på skolen. Men det kommer ingen slike forslag. Og det er egentlig også i tråd med ideologien: Siden alt er medfødt, er det ingen vits i å gjøre noe! Det nytter jo ikke likevel! Dette er synd. Jeg har sjøl god erfaring med å dele jenter og gutter noen timer i uka på skolen. Jeg har tenkt: Hva kan jeg nå gi gutter, som de får lite av i sin kultur her vi bor? Det har vært språk! Snakke, lese, bli lest for.

Kron og mynt, jenter taper

En skulle kanskje tro at sosiobiologene ville trekke konklusjoner om at gutter ikke burde ha visse jobber som har med språk å gjøre, så dårlige som de framstilles. Det er jo slik de skriver om jenter (jenter er dårlige i matematikk, at de er dårligere bilførere og flygere …). Men de trekker ikke slike konklusjoner når det gjelder gutter. De sier ikke at gutter ikke burde settes til å lese instruksjoner som flygeledere, lede industri, lese analyser om bankutviklinga, være journalister eller forfattere. Det er naturligvis bra. Men det viser at de biologiske forskjellene på forunderlig vis alltid viser hva gutter kan og hva jenter ikke kan. For gutter lager de muligheter. For jenter lager de hindringer.

Den dumme språkhjernen

Hvorfor er det så viktig for sosiobiologene å fortelle at jenter er så gode i språk? Jeg veit ikke. Min teori er: Alt snakket om jenters dyktighet i språk er ikke for å gi jenter jobber der språk er viktig, eller for å gi språkferdigheter status, men for å gi jenter en feminin natur, nettopp fordi språk defineres som det motsatte av den maskuline matematikken. (I tillegg kan en jo mistenke dem for å ville ha ingeniør- og teknikerjobbene sine for seg sjøl.) De lager aksen språk-matematikk som faller sammen med kvinnelig-mannlig som overraskende (!) faller sammen med følsom/sosial-intelligent og kropp-ånd.

Kvinners dyktighet ødelegger guttene

Det skrives mye om de dyktige språkkvinnene. Men det hjelper dem lite. For det første gir det ikke kvinnejobber med høy lønn.

For det andre er for mye av det gode ikke bra. Språket i en kvinnes hånd (munn), har nemlig en ødeleggende virkning på gutter. Grunnen til at gutter leser lite bøker i USA, er at det er så mange kvinnelige bibliotekarer. I Norge har jeg hørt at grunnen er at det er så mange kvinner i forlagene. Og ikke minst: Det er så mange kvinnelige lærere i barneskolen, at guttene får det veldig vanskelig der.

For det tredje får skrivende kvinner likevel dårligere kritikker enn menn, og færre får være med i Forfatterforeninga. Alt dette skulle kanskje vise at biologien (hvis den har noe å si her) ikke greier å slå seg igjennom maktforhold og undertrykking, bare for å nevne det!

Hormonene bestemmer samfunnet

Steven Goldberg er en erkereaksjonær sosiobiolog som mener at patriarkatet, mannsmakta, er hormonelt bestemt og sosialt uunngåelig. Medhus refererer til Goldberg: «Den amerikanske psykologen sier at higen etter makt er et generelt mannlig trekk. … I menneskehetens lange utviklingshistorie var det uten tvil nødvendig for mannen å holde fiender og motstandere borte fra boplassen eller leiren. For kvinnene, som ikke var like sterke fysisk, var det nok mer hensiktsmessig å bruke andre metoder å beskytte seg selv og ungene. Det var barna til disse mennene og kvinnene som klarte seg og som vokste opp. Dagens mennesker har overtatt deres gener.» (s.79)

Her har vi Medhus i en nøtteskall.

Kvinners blide ro

Det er ikke plass her til å gå inn på påstandene om den naturlige mannlige aggressivitet og den naturlige kvinnelige mildhet og følsomhet. Men påstandene blir brukt til å propagandere for at mennene skal lede samfunnet og bestemme, mens kvinnene skal passe barna på sin skjønne måte. Og alle blir glade da.

Ikke rasisme, men natur …

Sosiobiologene er forøvrig kjent for å bruke de samme argumentene mot svarte mennesker. Svarte er mer uintelligente enn hvite. Det er derfor ikke noen vits i å la svarte få høy utdanning, ettersom det er bortkasta penger osv. Steven Jay Gould har like grundig som Sterling gått inn i grunnlagsmaterialet til sosiobiologene i boka The Mismeasure of Man. Han avslører rasismen. Han kritiserer grundig teorien om en genetisk basert, uforanderlig intelligens. Anbefales!

De individuelle forskjellene er viktigst

I følge Dagbladet 8. mars 1997 sier professor i nevrofysiologi ved Universitetet i Oslo, Per Andersen: «Sannheten er at det råder full likestilling mellom kjønnene når det gjelder hjernekapasitet. Mannens og kvinnens hjerne fungerer tilnærmet likt på de viktigste områdene: Intelligens, kreativitet og evnen til medfølelse. … De individuelle forskjellene på oss mennesker gir mye større utslag enn knapt målbare forskjeller mellom menns og kvinners hjerne.»

Det er også mitt poeng: Folk er først og fremst individer. Det er samfunnet som oppdrar gutter til å bli guttete og jenter til å bli jentene, eller som danner kulturer eller mønstre som folk skal presses inn i (eller tilpasse seg, som det penere heter). Det er samfunnets maktforhold som bestemmer at den ene blir en uskolert fattig faen og at den andre kan velte seg i penger eller bøker.

Konklusjoner

Det er mulig at Medhus sin hensikt bare er å gjøre penger på å selge medisiner og på å være familierådgiver som skal få folk til å bli lykkeligere ved å godta «de naturlige forskjellene». Han er uansett i dårlig selskap.

Sosiobiologien er en gunstig ideologi for den oppråtnende kapitalismen. Det er ikke rart at den har et oppsving. Nå for tida blir flere og flere mennesker kasta ut i fortvilelse og fattigdom, også i USA og Europa. Ungdom og kvinner med barn bor under bruene i storbyene. Tiggernes skare vokser. Verden skriker på rettferdighet. «Solskinn og brød og ånd eies av alle,» skreiv Nordahl Grieg. Men for å få til det, må hele det kapitalistiske systemet kastes, styrtes, knuses, jevnes med jorda. For at folk ikke skal bry seg så mye om det, trengs ideologier som baner vei for angrep på fattige og som demper viljen til opprør. Da kommer også sosiobiologene, som i USA ofte er finansiert av de aller mest reaksjonære kreftene, de som vil ha raskere sosiale nedskjæringer, de som mener at fattigdom er medfødt («naturen sørger for at de beste klarer seg»), da kommer de med sine tilforlatelige forklaringer og påstander. Og som blir gjentatt og gjentatt av folk som ikke gidder å stille et eneste kritisk spørsmålstegn. Jeg blir fortvila når jenter som er flinkest i matematikk, tror de er dummest – fordi de hører de voksne til stadighet gjentar den gamle løgnen. Jeg blir fortvila når voksne folk som Medhus forteller gutter og jenter at «gutter ikke er til å snu» og at jenter ofte er utilregnelige når de har mens.

Jeg har gjort små forsøk på å ta opp kampen på møtene jeg er. Se også bladet til Humanetisk Forbund nr 2, 1997, Bedre Skole nr 2, 1997 (Norsk Lærerlag), Likestillingsrådets årsmelding for 1996. Men min tid er knapp. Jeg ønsker kontakt med andre interesserte som kan bidra.

Litteratur:

• Asbjørn Medhus: Hvor ulike er vi? Om biologiske kjønsforskjeller, (1996) Gyldendal
• Anne Fausto-Sterling: Myths of Gender. Biological theories about women and men, (1992) ISBN 0-465-04792-0
• Stephen Jay Gould: The Mismeasure of Man, (1996) ISBN 0-393-31425-1

av Jose Maria Sison

Også når den væpna kampen blir hovedformen, er de lovlige kampformene uunnværlige. Det er nødvendig å koordinere og kombinere de lovlige og ulovlige kampformene.

Filippinene er et halvføydalt og halvkolonialt land der det er nødvendig gjennomføre en nasjonaldemokratisk revolusjon. Langvarig folkekrig har blitt ført i mer enn 26 år.

Forut for den revolusjonære, væpna kampen som begynte i 1969, var det en periode der lovlig kamp var dominerende. På mesteparten av 60-tallet ble det gjennomført en anti-imperialistisk og antiføydal massebevegelse i lovlige former (…) for å bygge seg opp igjen etter det ødeleggende nederlaget til den væpna, revolusjonære bevegelsen på 50- og tidlig 60-tallet – og for å forberede væpna kamp.

Det ble mulig å gjenoppta den væpna revolusjonen i 1969 fordi de revolusjonære kreftene tidligere hadde kombinert lovlige og ulovlige kampformer. De proletarisk revolusjonære brukte de lovlige kampformer for å vekke, organisere og mobilisere folket på landsbasis innafor en kort tidsperiode. Samtidig forberedte man i hemmelighet gjenopptakelsen av den væpna kampen.

Disse to kampformene utfyller hverandre og virker gjensidig inn på hverandre – på dialektisk vis – og støtter hverandres utvikling.

Både praktisk og teoretisk er den væpna kampen hovedformen for kamp. Det er den kampformen som gjør det mulig for arbeiderklassen og folket å gripe makta, og bygge politiske maktorganer på landsbygda. Til slutt vil folket styrte imperialistene og de hjemlige utbytterklassene – kompradorene og godseierne – og etablere folkets demokratiske stat.

De lovlige kampformene i byene og på landsbygda kan propagandere linja til den nasjonaldemokratiske revolusjonen bredt. Til og med forut for propagandaen og organiseringsevnene til de væpna enhetene som fører den væpna kampen. Lovlige former for politisk og organisatorisk arbeid kan forberede framgangen til den væpna revolusjonen.

Det finnes ulike former for lovlig kamp. Deriblant lovlige massekamper som føres av klasse- eller sektororganisasjoner, valgprosessen, lovlig forsvar av ofrene til brudd på menneskerettigheter og fredsforhandlinger.

De lovlige kampformene kan være framgangsrike dersom det finnes et sterkt, hemmelig undergrunnsnettverk som støtter. Det finnes mange åpne, lovlige aktivister som det ikke er lett å gjøre ulovlige – til tross for at staten prøver å få dette til. Disse aktivistene må være sikre på at de ikke kan ulovliggjøres. De må gå over til området for den væpna kampen dersom deres bybaserte arbeid blir umuliggjort.

Den bybaserte demokratiske massebevegelsen må hovedsakelig være lovlig og ha en defensiv karakter også når den er verbalt offensiv, veltalende og militant. Protestmasseaksjonene må verken begrepsmessig eller praktisk blandes sammen med væpna kamp. Utafor massebevegelsen, må bypartisanene ikke delta i straffeaktiviteter så ofte og så utbredt at de setter på spill den i hovedsak lovlige og defensive karakteren til den lovlige, demokratiske massebevegelsen.

I løpet av den langvarige folkekrigen på Filippinene har det fra tid til annen vært endringer i hva som har vært betrakta som lovlig og ulovlig. I tida forut for Marcos unntakstilstand var det lovlig å danne organisasjoner som var anti-imperialistiske og antiføydale. Disse kunne sette igang massebevegelser. Under unntakstilstanden ble de forbudt.

Lenge, helt fram til Ramos’ regime, ble det sett på som undergravende bare å være medlem av Filippinenes kommunistiske parti (FKP) eller å ha noen av dets utgivelser. Dette kunne føre til fengsling eller straff. Ved å trekke tilbake anti-undergravingsloven av 1993 prøvde USA-Ramos-regimet å gi et falskt inntrykk av mindre undertrykking.

Men nå er det underveis alvorlige tiltak for å endre grunnloven til GRP, for å forlenge levetiden til Ramos-regimet. En mengde formelle garantier i frihetsloven fra GRPs grunnlov av 1987 skal endres. Det skal innføres en anti-terrorlov som er atskillig strengere enn den avslørte og anti-undergravingsloven som er trukket tilbake.

Uansett svingningene i hva som er lovlig og ulovlig på Filippinene, er det et grunnleggende faktum at det finnes et felles klassediktatur til kompradorstorborgerskapet og godseierklassen. Mange av de undertrykkende lovene som ble laga under Marcos fascistiske autokrati fortsetter. De mest groteske brudd på menneskerettigheter blir gjennomført av den kontrarevolusjonære staten mot arbeiderne, bøndene og resten av folket i undertrykkende antikommunistiske kampanjer.

Uansett svingningene i lovgivinga til den kontrarevolusjonære staten har den revolusjonære bevegelsen lært seg å koordinere og kombinere de lovlige og ulovlige kampformene, og å bruke disse for å fremme begge kampformene.

FKP har på erfarent vis brukt og koordinert de lovlige og ulovlige kampformene. Når denne koordineringa er vellykka, vokser den revolusjonære bevegelsen og stiger fram.

av Sigurd Jorde

Guatemala havna igjen på kartet da landet skreiv under den endelige fredsavtalen 29. desember i fjor. Norge jubler, og har fått sin andre seier som fredsmekler. Freden i Guatemala er derfor foreløpig andre produkt i Norges nye rolle som fredseksportør. Konflikten i Guatemala har ofte vært oversett i forhold til konfliktene i de andre landa i Mellom-Amerika, og det er ikke så lett å ta stilling til Guatemala som for eksempel Nicaragua eller Chiapas. Hva er egentlig Guatemala, hva har skjedd, og kan vi lære noe av det?

Guatemala er en slags storebror i Mellom-Amerika. Storebrorrollen kommer av flere forhold: Historisk har Guatemala vært et sentrum helt siden Mellom-Amerika blei erobra og kolonisert. Hovedstaden i Guatemala var et sterkt tyngdepunkt i Generalkapteinatet Guatemala og den seinere mellom-amerikanske føderasjonen som begge dekket det meste av regionen. Dessuten har Guatemala det største folketallet, 10 millioner, den sterkeste økonomien og utbygde industrien i Mellom-Amerika. Kontrasten er stor til nabolanda; det avslappa Belize, det lutfattige Honduras og det borgerkrigsherja El Salvador. Men likheten er stor mellom landsbygda i Guatemala og Chiapas, den nærmeste og fattigste delen av Mexico (selv om dette ikke tilhører Mellom-Amerika). Denne likheten er viktig for å forstå konfliktene både i Chiapas og Guatemala.

Guatemala

Den store indianske befolkninga skiller Guatemala fra resten av Mellom-Amerika. Guatemala har en urbefolkning på mellom 50-60%, mens resten av landa har ned mot 5-10%. Urbefolkninga består av 21 ulike mayagrupper samt de to små gruppene av Xinca-indianere og karibiske afro-indianere. Resten består av ladinos, ei folkegruppe av blanda indiansk og hvitt opphav. Den store gruppa ladinoer har oppstått gjennom de nesten 500 åra det har vært hvite i Guatemala, men det er nå et relativt klart skille mellom urbefolkning og ladinos. Undertrykkinga av urbefolkninga er kanskje den viktigste årsaken til konfliktene som har ridd Guatemala siden erobringa. Økonomisk, militær og kulturell undertrykking er vevd sammen gjennom historia, og ligger som basen for det meste av utviklinga i landet både i eldre og nyere tid. Og vil trolig gjøre det lenge enda.

Mayaindianerne er de fattigste i det guatemalanske samfunnet, enten de befinner seg på landsbygda der de utgjør det store flertallet, eller i byen hvor de fleste lever i slummen. Bøndene har siden erobringa blitt sterkt utbytta gjennom slaveri, gjeldsslaveri og skatt og har gradvis mista mer og mer jord til det tidligere aristokratiet, godseierne og den hvite staten. Det siste store ranet av jord kom så seint som på slutten av 1800-tallet samtidig med framveksten av kommersielt plantasjejordbruk. Mange av bøndene blei lokka med billige lån og endte raskt opp som gjeldsslaver på plantasjene. Sesongarbeidet på plantasjene i lavlandet skapte en sesongmessig arbeidsvandring som fortsatt finnes på landsbygda i Guatemala.

Jordfordeling

Jordfordelinga er det konkrete resultatet av undertrykkinga av urbefolkninga, og er en viktig grunnleggende konflikt i landet. Guatemala har en av verdens skeiveste fordelinger av jord: 2% av jordeierne eier 65% av den dyrkbare jorda. Jordbruket er delt i to klart avdelte sektorer. På den ene sida det eksportretta jordbruket som dyrker kaffe, bananer, sukker etc. Plantasjene på de fruktbare tropiske kystområdene er en del av dette.

På den andre sia finnes det tradisjonelle sjølbergingsjordbruket drevet av mayaindianerne i høylandet. De dyrker mais, bønner, poteter, korn m.m. på skrinn og dårlig jord, utbrukt etter mange års kontinuerlig bruk. Mye av jorda er nå helt avhengig av kunstgjødsel. (Norsk Hydros gjødsel er av de store; de har vært tilstede gjennom mer enn tjue år, tross militærdiktatur og massakrer.) Den jorda mayaene har igjen er for liten for en stadig voksende jordbruksbefolkning. Løsninga blir som for mange andre i Latin-Amerika, å flytte inn til byene eller å forsøke å emigrere til USA. Man regner med at det befinner seg 2-300.000 guatemalanere bare i USA på flukt fra konfliktene eller dårlige økonomi.

Fattigdom

Guatemala har den sterkeste økonomien i Mellom-Amerika, men har en utrolig skeiv fordeling av velstanden. 89% av befolkninga lever under fattigdomsgrensa, 67% lever i ekstrem fattigdom. Samtidig tjente de rikeste 10% av folk med inntekt 44% av denne inntekten. De laveste 10% tjente til sammenlikning 2,4% av den samme potten. Og den økonomiske utviklinga går mot en enda skeivere fordeling. Haiti, det fattigste landet på den vestlige halvkule, har en gjennomsnittlig levestandard på 1/5 av Guatemalas. Allikevel bruker Haiti mer av sitt BNP enn Guatemala på skole, og har større andel av ungene på grunnskolen. Mens 30% av ungene på Haiti er underernærte, er halvparten av alle barn på landsbygda i Guatemala det samme! Den er denne ekstreme forskjellen mellom de rike i byene og de fattige indianerne på landsbygda som gjør at mange beskriver Guatemala som et apartheid samfunn. Landet har riktignok ingen apartheid lover, men de økonomiske skillene mellom urbefolkning og hvite likner sterkt på apartheidsamfunnet i Sør-Afrika.

Militæret

Årsaken bak borgerkrigen er i Guatemala som i resten av Mellom-Amerika, dette vanvittig skeive samfunnet. Men vi kan ikke forstå konflikten i Guatemala uten å se på militæret sin rolle. At geriljaen ikke har klart å omvelte eller endre samfunnet skyldes først og fremst et sterkt militære. Et sterkt militærapparat er jo ikke uvanlig i Latin-Amerika. I Norge har vi enda ikke fått folk vekk fra å tru at militæret sin oppgave først og fremst er å beskytte landegrensene. Ser vi på Latin-Amerika er det derimot liten tvil om militæret sin egentlige oppgave: å beskytte klassestaten ved å undertrykke og knuse all opposisjon. Kontinentet har med noen få unntak så og si ikke hatt krig på tvers av landegrensene.

Fram til 1944 var militæret i Guatemala bare et lydig apparat under ulike diktatorer. Siden, under landets demokratiske periode fra 44-54, var selv de folkevalgte presidentene offiserer. Militærets storhetstid begynte allikevel etter kuppet i 1954. Siden kuppet har militæret vært den viktigste og mest sentrale institusjonen i landet. Presidentene har alltid vært militære, eller håndplukka av det militæret, og den sivile administrasjonen har enten ikke fungert eller lydig fulgt militæret. Det har vært valg ofte, men de har enten vært fiktive eller så har resultatet blitt ignorert og militærets kandidat utpekt som vinner. En av de få valgte sivile presidenter, Serrano (innsatt i 1986) innrømmet at han bare hadde 30% av makta, militæret hadde resten. Militærkupp eller kuppforsøk er heller ikke uvanlig i Guatemalas moderne historie. Deler av militæret utførte kuppforsøk seinest i 1988, og den sivile presidenten forsøkte selv kupp med støtte fra militæret i 1993.

Militæret som apparat trenger igjennom store deler av samfunnet. Det har til nå vært kanskje den eneste godt fungerende institusjonen i landet. Militæret besto i 1990 av 46 tusen soldater. Under militariseringa på begynnelsen av 1980-tallet blei det etablert forlegninger i alle byer med mer enn 10 tusen innbyggere, samt mange mindre militærposter i landsbyer og urolige områder. Ved siden av har den etablert en sivil og en økonomisk seksjon av militæret; viktige deler i bekjempelsen av opposisjon og for å få kontroll over samfunnet. De har fått god hjelp utafra til trening og utstyr. USA står for den største hjelpa, men landet har også fått uavhengig hjelp til trening fra Israel, Argentina og Taiwan.

Sett med våre øyne er det militæret sin økonomiske og politiske rolle som virker mest utrolig. Militæret har gjennom sitt «sosiale velferdsinstitutt» viktige økonomiske interesser: Blant annet kontroll over det nasjonale flyselskapet, den internasjonale flyplassen, televerket, ulike militære fabrikker og verksteder og ikke minst militærbanken, landets 10. største bank åpna i 1972: «Banco del Ejercito (hærens bank). Den sikreste vakt for dine penger! Åpne konto nå og vinn en Nissan pick-up!!» Den har selvfølgelig alltid militærpoliti med kamuflasjeuniform (midt i byen!) og maskingevær som bankvakter. Gjennom mange år har militære ledere sikra seg store landeiendommer gjennom sine stillinger. Av militærets mer kuriøse foretak kan nevnes en tyggegummifabrikk, det største parkeringshuset i Guatemala sentrum, en TV-kanal og det for oss utrolige at militæret er de eneste som kan reparere eller konstruere veier i landet!

I de siste åra er det mange eksempler på at militære folk er innblanda i den stadig økende kriminaliteten. De er mistenkt for å stå bak mye og omfattende kriminalitet: biltjueriligaer, smugling gjennom kontroll med tollvesenet, marihuanadyrking og nedhogging av regnskog for salg. Dessuten er det trolig også militære som står bak mye vanlige ran og landeveiskriminalitet.

Hvilken rolle har så militæret spilt i Guatemala? Jo, som Guatemalas viktigste politiske aktør. Militærapparatet står på egne bein, og har hatt full kontroll over landets styre og stell. Om ikke alltid direkte, så indirekte. Det er en institusjon som strekker seg langt inn i den sivile delen av samfunn med økonomiske interesser og samfunnsoppgaver som strekker seg langt utafor tradisjonell «grensebeskyttelse». Gjennom sine fangarmer har de sikra seg en uavhengig institusjon som ikke kan dikteres av president eller parlament. De har også en egen hierarkisk struktur som selv bestemmer sine etterfølgere og sin framtid. En sterk og viktig del av militæret er etterretninga som har gode forbindelser med dødsskvadroner og paramilitære grupper. De har likvidert opposisjonelle ikke bare på venstresida, men også mer konservative politikere, som dermed har stått nærmere militæret selv.

De siste åra har det riktignok skjedd en gradvis utvikling mot sivilt styre. De siste ti åra har landet hatt flere valgte sivile presidenter som har vært relativt uavhengige av militæret. Disse vil ikke lengre styre på diktat fra generalene, og har til en viss grad grepet inn i de militære strukturene selv. Men faktisk var det militæret som selv satte igang denne demokratiseringa på 80-tallet. Det har vært mye drakamp innad i militæret om dette, men det var noen av disse kreftene innad som tok initiativet til overgangen fra sivilt styre og som gjorde fredsprosessen mulig.

Geriljaen

Militærapparatet har ikke vært like sterkt hele tida. Styrken har blitt bygd opp gjennom en borgerkrig som har vart i 36 år, Latin-Amerikas lengste krig. Det er ikke lett å gi en riktig og nøytral framstilling av hverken geriljaen eller den væpna konflikten. Den massive undertrykkinga som har blitt satt inn mot alle former for opposisjon har lagt et tungt lokk over all nøytral informasjon. Enhver mistanke om forbindelse med geriljaen har konsekvent blitt forfulgt, med drap på den mistanken gjaldt. Det lille av informasjon som har sluppet ut har derfor enten vært militærets eller geriljaens egen propaganda, hver fra sin side, eller medias høyrevridde sensasjonsjournalistikk.

URNG (Unidad Revolucionario Nacional de Guatemala) består av fire geriljagrupper som slo seg sammen til en front i 1982. De tidligste gerilja gruppene hadde sine første aksjoner i 1962, men blei møtt med kraftig motstand utover 60-tallet. På 70-tallet vokste det fram to nye grupper. De hadde sterkere støtte fra indianere og bønder, og utgjorde derfor en større trussel mot myndighetene. Trolig fikk geriljaen i disse nye områdene ganske stor sympati fra befolkninga. De fikk i alle fall mulighet til å operere temmelig fritt innafor sine kjerneområder, uten at militæret klarte å ta dem. Utover 70-tallet vokste geriljaen i styrke til de samla seg i 1982.

1982 skulle bli ett vendepunkt. Militæret hadde gjennom hele 70-tallet prøvd å knekke geriljaen og dens støtte på landsbygda. De tok stadig i bruk mer hardhendte metoder, blant annet en stor mengde forsvinninger. Men i 1982 starta den verste represjonen noensinne. Militæret gikk til et vanvittig frontalangrep på stort sett hele landsbygda for å utrydde geriljaen og dens støttespillere. Hardest gikk det ut over de områdene hvor geriljaen hadde hatt støtte, men offensiven rammet alle uten å ta hensyn til hvem de måtte ha sympatisert med støtta. Man regner med at i løpet av året var minst 80% av befolkninga på landsbygda på flukt fra militæret. 440 landsbyer blei brent, 200 tusen mennesker flykta til Mexico mens opp mot 1 million blei interne flyktninger. Hvor mange som blei drept er usikkert. Endel folk mener 100 tusen blei drept bare i 1982, mens andre dette tallet stemmer bedre for konflikten som helhet, dvs. fra 1960 og til idag.

Den massive represjonen satte en effektiv stopp for geriljaens framgang. Landsbygda var tømt for folk, og de få som var igjen, blei forfulgt og forsøkt drept av militæret. De neste åra satte militæret igang en gjenoppbygging av landsbygda. Men på militærets premisser. Bøndene blei samla i landsbyer kontrollert av militæret, og de blei organisert i forsvarspatruljer som fikk ansvaret for selv å beskytte seg mot geriljaen. Geriljaen hadde ikke lengre mulighet til å operere fritt på landsbygda, men fikk de aller fleste bøndene mot seg. Enten bøndene sympatiserte med dem eller ikke. Etterhvert klarte militærets propaganda å gjøre bondebefolkninga til sterke motstandere både av geriljaen og interne og eksterne flyktninger.

På slutten av 1980-tallet kunne derfor flere generaler hevde at geriljaen var knust for godt. Det var feil. Den klarte å bite seg fast, og lærte seg å leve med den minimale støtta de hadde. Man antar at geriljaen på 90-tallet har bestått av mellom 1.000 og 3.000 personer, hvorav en tredel aktive. Men dette er et usikkert antall. I 1990, før fredsprosessen, hadde URNG aktive enheter i 12 av 23 fylker og i de to største byene i Guatemala. To år seinere klarte de å sette igang en ny offensiv mot nye områder. De retta seg nå først og fremst mot hovedstaden (små stikkangrep) og mot de økonomisk viktige områdene på kysten hvor næringslivet har sine interesser. Heller ikke nå utgjorde de noen stor militær trussel, men de klarte å vise resten av samfunnet at de fortsatt fantes og at de kunne holde igang en borgerkrig i en lang stund til. Dette var en offensiv for å styrke deres posisjon ved forhandlingsbordet. Det må de ha klart, ettersom de har fått relativt store innrømmelser i forhold til deres beskjedne militære styrke. De har fortsatt med propaganda-aksjoner gjennom hele fredsprosessen. For eksempel ved å okkupere landsbyer for å gjennomføre møter, eller ved å blokkere trafikk for å spre løpesedler.

Mellom-Amerikas skjebne?

På 80 tallet var det noen optimister som brukte slagordet «Nicaragua i går, El Salvador idag og Guatemala i morgen!». Det så en stund lyst ut for Mellom-Amerika i og med FSLNs seier i Nicaragua og FMLNs framgang i El Salvador. URNG hadde også betydelig styrke før massakrene i 1982. Men virkeligheten viste seg å velge ei anna framtid. Det er interessant å sammenlikne de tre landa. Alle har hatt et liknende utgangspunkt med enorme klasseforskjeller og en korrupt og totalitær stat som har tviholdt på forskjellene.

Nicaragua var det eneste landet som faktisk klarte å gjennomføre en revolusjon. I El Salvador blei FMLN på begynnelsen av 1980-tallet en alvorlig militær trussel mot regimet. De hadde på høyden nærmere 15 tusen gerilleros, egne frigjorte områder og god kontakt med en stor og brei front innen de sivile folkelige organisasjonene. Gjennom ti år med blodig krig endte geriljaen og militæret opp med en slags styrkelikhet og dermed kjørte krigen seg fast. I desember 1989 gikk FMLN inn i hovedstaden med 5.000 mann og tok flere bydeler. Militæret fikk panikk og begynte å bombe de fattige bydelene og bruke rakettvåpen (norske M-72 antitankraketter) for å jage ut geriljaen. Så langt hadde ikke FMLN trodd at myndighetene ville gå, og de trakk seg tilbake. Etter dette skjøt fredsprosessen fart, og El Salvador har nå fått fred og FMLN har blitt et politisk parti. Men kriminaliteten har vokst dramatisk og få endringer i samfunnet har skjedd.

Også i Guatemala så det en stund ut til at geriljaen hadde en sjanse. Det gikk så langt som til at mange rikfolk flykta til USA, og geriljaen kunne jevnlig blokkere hovedveiene over lang tid eller holde landsbyer i dagevis før militæret kom. Represjonen er helt klart årsaken til at URNG mista nesten hele sin styrke. Fram til 1982 hadde militæret drevet selektive drap av ledende og politiske folk på landsbygda i håp om å ramme geriljaen og dens støttespillere. Offensiven skulle rykke geriljaen opp med rota, ved som militæret sjøl uttrykte det: «tappe ut vannet for å få has på fisken» (se Mao om «fisken i vannet»). Dermed forsvant geriljaens støtte på landsbygda nesten helt. De bøndene som før hadde støtta URNG mista mye sympati ettersom geriljaen aldri klarte å forsvare landsbygda mot massakrene og forfølgelsen som de mener geriljaen har ansvaret for.

I byen fortsatte en sterk forfølgelse av radikale, fagforeningsfolk, studentaktivister, politikere på venstresida og mange fler. Der hadde den massive undertrykkinga foregått gjennom store deler av 70 tallet, og fortsatte utover 80- og 90-tallet. URNG hadde derfor liten støtte både blant bøndene og i byen. Til sammenlikning hadde FMLN i El Salvador både egne frigjorte områder med støtte fra bøndene og en sterk folkelig støtte i byene.

Resultat

Sammenlikner vi situasjonen i Mellom-Amerika på begynnelsen av 80-tallet med i dag, ser det ikke så lyst ut. I Nicaragua har frigjøringsfronten blitt redusert til avradikalisert opposisjon, i El Salvador og Guatemala har geriljaene møtt militær overmakt, og forhandla seg over i «den demokratiske verden». I Chiapas foregår det også forhandlinger mellom Zapatist-hæren og myndighetene, mens de frigjorte områdene er omringa av 80 tusen regjeringssoldater. Så ingen av stedene har man oppnådd de grunnleggende samfunnsendringene som vi på venstresida håpa på. Det er to forhold som kan forklare denne utviklinga i Mellom-Amerika:

1. Sammenbruddet i «sosialist-blokka» gjorde at geriljabevegelsene ikke lengre fikk støtte utafra, og at de heller ikke ville få det hvis de tok over samfunnet.

2. Markedsøkonomiens framgang i Mellom-Amerika, ved press fra USA. Markedsøkonomien er mye bedre tjent med fred enn krig, ettersom krig og militærestyre hindrer fri flyt. URNGs offensiv mot de økonomisk viktige områdene på kysten og sabotasje og angrep på motorveiene synliggjorde dette godt. Geriljaene kunne kanskje ikke bekjempes militært, men de var heller ikke lengre noen fare for samfunnssystemet og kunne sakte forhandles ihjel.

Fredsprosessen

Fredsprosessen i Guatemala kan se ut som et håpløst forsøk på å lappe sammen en konflikt som i utgangspunktet er uløselig. Et forsøk på å pynte opp på en situasjon hvor et erkekonservativt borgerskap aldri vil gi fra seg makt eller jord. Det som for alltid vil ligge som en latent konflikt i Guatemala. Og hvor geriljaen prøver å forhandle seg inn i varmen og «det demokratiske sentrum». Fredsprosessen fortjener allikevel litt mer oppmerksomhet. Vi bør forstå litt av hva den går ut på, hvis vi skal skjønne noe av hvordan det vil gå i framtida. Både i Mellom-Amerika og ellers i verden.

Fredsavtalene har blitt de mest omfattende og grundige etter alle konfliktene i Latin-Amerika. Jeg vil også påstå at den går mye djupere enn de ulike avtalene i Bosnia og at den kan måle seg med midtøsten-avtalene. Iallfall når man ser på de innrømmelsene myndighetene har kommet med. Fredsavtalene er de konkrete resultatene i fredsprosessen, og skal legge grunnlag for overgang fra krig til fred.

Fredsprosessen begynte med spede forsøk på kontakt mellom myndighetene og geriljaen på slutten av 80-tallet. Dette regnes som en slags begynnelse selv om det mest blei med forsøkene. Disse første forsøkene fant sted i 1987 men ramla sammen på grunn av press fra høyrekreftene i militæret og blant myndighetene. Det var lite akseptert blant militære eller politikere å godta geriljaen som noen legitim forhandlingspart. De var jo en slags politisk kriminelle, og dem hadde man jo likvidert.

Det neste seriøse forsøket på å få igang en prosess var i 1990, gjennom flere samtaler mellom URNG og ulike sektorer av det sivile samfunnet og partier. Geriljaen og myndighetene lagde siden en avtale der begge parter forplikta seg til å forhandle til en endelig fredsavtale var ferdig. Dette skjedde i Oslo, og avtalen har fått navnet «Oslo-avtalen». Fra 1991 blei direkte forhandlinger mellom myndighetene og URNG satt igang i Mexico. De første viktige resultatene kom i 1994 da partene blei enige om en rammeavtale og en tidsplan for fredsprosessen. Denne planen har blitt fulgt, selv om tidsramma er sprengt med to år. Den endelige fredsavtalen blei skriv under 29. desember i fjor – pressa akkurat innafor 1996.

Norge var vert for flere av forhandlingsmøtene og blei her trukket inn i fredsprosessen. Flere viktige avtaler blei forhandla fram og skrivi under i Oslo. Og som takk for hjelpa blei også en av de siste avtalene, «avtalen om endelig våpenhvile» skrivi under i Oslo 4. desember i fjor. Det blei også oppretta fem «venneland» til fredsprosessen, hvor Norge var ett av dem. Det er dette som har sikra Norges navn i fredsprosessen, og Norges andre bidrag som fredseksportør.

Fredsavtalene

Det som har gjort denne fredsprosessen til noe særegent er de omfattende fredsavtalene:

• Rammeavtale for fredsprosessen
• Avtalen om tidsplan for forhandlingene
• Avtalen om de fordrevne
• Avtalen om sannhetskommisjon
• Den utvidete menneskerettighetsavtalen
• Avtalen om urbefolkningas identitet og rettigheter
• Avtalen om sosio-økonomiske forhold og jordbrukssituasjonen
• Avtalen om styrking av sivil makt og hærens rolle i et sivilt -samfunn
• Avtalen om endelig våpenhvile
• Avtale om konstitusjonelle reformer
• Avtale om inkorporering av URNG

De folkelige organisasjonene følte seg delvis forbikjørt av URNG. I og med avstanden mellom URNG og de folkelige organisasjonen, mente de siste at de representerte mange flere enn geriljaen, og at det var de som burde vært representert ved forhandlingsbordet. Det oppsto også misnøye med opprettelsen av en sannhetskommisjon. Kommisjonen skulle finne ut sannheten om de siste åras brudd på menneskerettigheter, men ikke dømme noen for det eller stille enkeltpersoner til ansvar. Spesielt GAM, en organisasjon for etterlatte etter forsvunne og drepte, reagerte. De hevdet å ha bevis nok til å få dømt femti personer for forsvinninger og drap. Det er først og fremst de sivile som har lidd under represjonen, og de har et sterkt ønske om å få dømt de skyldige.

Tidlig i forhandlingene blei geriljaen og myndighetene enige om at man trengte deltakelse fra resten av samfunnet. En rekke folkelige organisasjoner, næringsliv, presse m.fl. oppretta forsamlingen av det sivile samfunn (ASC) for å kunne påvirke prosessen og resultatene. De har derfor laga flere forslag til reformer og avtaler som de så presenterte åpent. Etter hvert blei det bedre kontakt mellom URNG og den folkelige bevegelsen. URNG har så adoptert forslagene til «forsamlingen av det sivile samfunn», og brukt dem som forhandlingsgrunnlag i prosessen. Allikevel har det vært et problem (om enn nødvendig) at hele prosessen har vært hemmelig inntil hver enkelt avtale har blitt skrivi under. Det har umuliggjort påvirkning utafra og gjort hele prosessen svært lite demokratisk. Det er forresten verd å merke seg hvor gjennomsiktige statens interesser er; myndighetene som jo er de eneste «demokratisk valgte» i prosessen forhandler på vegne av makta og borgerskapet, mens det er geriljaen (de kriminelle) som bringer inn vanlige folks krav. … Borgerlig demokrati i et nøtteskall!

Innhold i freden

Flere av avtalene inneholder relativt store innrømmelser fra myndighetene. I «avtalen om inkorporering av geriljaen» innrømmer de at konflikten oppsto på grunn av manglende demokrati i samfunnet. I «avtalen om urbefolkningas identitet og rettigheter» innrømmer de: at urbefolkninga har vært spesielt hardt ramma av konflikten, den dobbelte diskrimineringa av indianerkvinner,og godkjenning av de indianske språkene. Avtalen godkjenner 21 mayaspråk som offisielle språk som så skal brukes i undervisning og offisielle ærend. (Det er tvilsomt om dette er i det hele tatt gjennomførbart.) Det er også mange flere eksempler på at myndighetene har gått langt og lover omfattende forbedringer i samfunnet. Så hvis man ser på innholdet i avtalene, må de sees på som en seier for vanlige folk i Guatemala. Det er allikevel tvilsomt hvor mye regjeringa er villige til å forandre, og hvor mye som er mulig slik samfunnet ser ut nå.

«Den endelige fredsavtalene er ikke slutten på en prosess, heller begynnelsen på en lang oppbygging av Guatemala til et land i fred.» Dette er et utsagn som har kommet fra både myndigheter og folkelige organisasjoners hold nå i det siste. Guatemala er av de mest ivrige landa til å skrive under internasjonale avtaler, og de er flinke til å love seg bort. I dette ligger det noen merkelige paradokser. De har alle de viktigste menneskerettighetene i grunnlova, men er allikevel blant de landa hvor det er mest brudd på menneskerettighetene. Guatemala har aldri hatt tradisjonelle samvittighetsfanger, alle har blitt drept.

I sommer var det stor ståhei rundt gjeninnførelsen av dødsstraff, den første rettslige henrettelsen på mange år. Dette dreide seg om to draps- og voldtektsdømte, og de fikk enorm pressedekning. Se dette i forhold til de omtrent 1.000 årlige utenomrettslige henrettelsene gjennom hele 80- og begynnelsen av 90-tallet. Det er derfor god grunn til å være skeptisk til hvor villige myndighetene er til å følge opp fredsavtalene i praksis. De viser ofte god vilje, men sjelden god handlekraft. Så er det da noe som helst hold i den nye freden i Guatemala?

Kriminalitet

Hvis man ser på det guatemalanske samfunnet er det all grunn til å være skeptisk til framtida. Samfunnet ris av en stadig økende kriminalitet. Den største nasjonale avisa meldte 13. februar i år om 129 brudd på menneskerettighetene bare siden den endelige fredsavtalen blei skrivi under 29.desember. Dette dreide seg om: 7 barn og 57 voksne drept, 7 kidnappinger, 7 forsvinninger, 3 utenomrettslige henrettelser, 14 attentat, 5 trusler og 14 lynsjinger av kriminelle. I tillegg kan man regne med et stort antall ran, tjuverier og voldtekter. Dagen før kunne avisa melde om 13 drepte de siste tjuefire timer.

Et av de alvorlige problemene med kriminaliteten er den store sannsynligheten for at politi og militæret er en del av den. I høst eksploderte en sak i tollvesenet: Sjefen for tollvesenet sto bak en omfattende smuglerliga med forbindelser høyt opp i militær og sivil administrasjon. Samtidig vokste antallet kidnappinger for løsepenger dramatisk mot flere i uka på sitt verste. Flere kriminelle bander ligger nærmest i krig med politiet, og politiet har lite å stille opp med mot de kriminelle. Ofte er de kriminelle bedre utstyrt med våpen og kommunikasjon enn politiet, og det er ikke sjelden politifolk blir drept i hovedstaden. Det hender også av og til at kriminelle tar i bruk håndgranater under ran eller indre oppgjør. Kriminaliteten er noe som rammer hele samfunnet, både gateselgerne som kan bli rana på jobb flere ganger i uka og rikfolk som kan oppleve at kidnappere forsyner seg med en etter en av slekt og familie, og tapper dem for penger.

Politiet i Guatemala er udugelig og har et elendig rykte. Det er ingen som føler seg tryggere når politiet viser seg, derimot er alle redd for at det kan skje noe galt, dvs. stikk i strid med intensjonen. Politiyrket er et lavstatus yrke, og mange politifolk mangler selv 6-årig obligatorisk grunnskole. Politiskolen er elendig, og mange nøyer seg med ned til to måneder før de går i tjeneste. De har også lite ressurser; politibilene består av gamle østeuropeiske Ladaer, med en minimal bensinrasjon hver dag. Politiets svakhet er trolig helt i militærets interesser, og trolig deres egen oppskrift. Det forutsetter nemlig et sterkt militære, og sikrer deres makt i samfunnet. Etterhvert er det blitt vanlig å se militære patruljer også inne i byen, enten på patrulje eller som bankvakter e.l. Og økninga i voldskriminalitet rettferdiggjør bruk av militær eller sterkt militæriserte politienheter. Nå som geriljaen er vekk, må militæret finne seg nye beitemarker.

Økonomi

Fredsavtalene inneholder krav og løfter om utbygging av sosiale institusjoner. «Avtalen om sosio-økonomiske forhold og jordbrukssituasjonen» krever for eksempel «at investeringene på helse, utdanning og arbeid økes betraktelig». Mye av framtida vil derfor stå og falle på om myndighetene har mulighet (eller vilje ) til å finansiere de konkrete tiltakene fredsavtalene forutsetter. Guatemala har en minimal stat med en av de laveste skatteinntektene i verden. Innkreving av skatt er spesielt mangelfull. Det er sagt at hvis staten bare tok seg bryet med å kreve inn den skatten de skal ha, ville mye av problemene vært løst. Det er vel neppe nødvendig å nevne at skattefordelinga også er veldig skeiv? Statsapparatet forøvrig er også i dårlig stand slik at man i framtida vil ha store problemer med å styre utviklinga som fredsavtalene krever. Dette til tross for at Guatemala har den sterkeste økonomien i Mellom-Amerika. De siste ti åra har forresten deler av denne økonomien blitt blåst opp av narkodollar. Guatemala blei ett nytt senter for hvitvasking av narkotikapenger. Bank- og bygningsvirksomhet er typiske sektorer for dette, og i de finere delene av hovedstaden kan man se nye glasskyskrapere skyte i været, tydeligvis uten tanke på de jevnlige jordskjelvene som herjer landet.

Organisasjonene

Det er uten tvil de ikke-statlige folkelige bevegelsene som har det reelle ansvaret for å følge opp fredsavtalene. URNG er som politisk parti for lite til aleine å skulle sikre kravene i avtalene. I de siste åra har det vokst fram et hav av folkelige organisasjoner. Mange av de største vokste fram på slutten av 1980-tallet, som et svar mot represjonen. Blant disse finner vi enkeorganisasjonen, CONAVIGUA, organisasjonen for etterlatte etter forsvunne og drepte, GAM, menneskerettighetsorganisasjonen CERJ med mange fler. De har derfor fram til nå i hovedsak jobba for menneskerettigheter og slutt på undertrykkelsen, men ikke kunnet stille breiere krav om samfunnsendringer. Enkelte paraplyorganisasjoner av disse folkelige organisasjonene og fagbevegelsen har hatt den oppgaven. Men de har ikke oppnådd de helt store resultatene utover bidragene til fredsprosessen.

Ved siden av disse store finnes det ialt rundt to tusen folkelige organisasjoner. Dette dreier seg om alt fra indianerorganisasjoner, lokalpartier, fagorganisasjoner, ulike forbedrings- og utviklingskomiteer osv. osv.. Årsaken til dette utrolige mangfoldet er både at landet har blitt utrolig splitta gjennom konflikten, og at mye av organingasjonslivet foretrekker å danne egne nye organisasjoner når det oppstår konflikter.

Dette organisasjonsmylderet og konfliktene lager enkelte skyer i horisonten. Det er liten tvil om at disse organisasjonene må være drivkrafta bak en samfunnsendring som må komme i Guatemala. Men organisasjonslivet er prega av manglende demokrati, mangel på ledende personer, men derimot ikke mangel på indre konflikter og splittelser. Det er ikke lett å si hva som er årsaken til problemene i mange av organisasjonene. Det skyldes flere ting; som at ledelser ikke gir fra seg verv, mangel på diskusjoner, et sterkt kjønnsdelt samfunn, en historie nærmest fri for demokratiske institusjoner og mange andre faktorer. Liten tvil er det derimot om at represjonen har tatt liv av alle lederkandidater i en hel generasjon innen organisasjonslivet. Det har ikke gitt noen muligheter til å utvikle nye ledere eller drive noen form for demokratisk opplæring. Mannsdominansen, konfliktene og mangelen på demokrati som nå råder blant de folkelige organisasjonen, lover mange problemer for framtida. Bedre blir det ikke at undertrykkinga har gjort store deler av befolkninga livredde for å ha noe som helst med politikk å gjøre.

Frente Demcratico Nueva Guatemala (FDNG – den demokratiske fronten for et nytt Guatemala) er allikevel et lyspunkt. Stifta av CERJ, CONAVIGUA, GAM m.fl bare tre måneder før valgt i 1995 klarte de å få inn hele seks av åtti representanter i parlamentet. El Frente er en typisk front, men er allikevel det eneste partiet på venstresida i Guatemala. Alle andre partier i partifloraen er blå. FNDG har gjort splittelsene til skamme og gjennom det drøye året de har sittet i parlamentet klart å styrke seg. De har klart å fungere som opposisjon og stiller hele tida spørsmål og krav til myndighetene og fredsforhandlingene. Det er godt jobba, ettersom det ikke har vært politisk opposisjon politikken i det hele tatt. Det har vært mange spekulasjoner til hvordan URNG skulle stille seg i forhold til FDNG. URNG kom med antydninger til at de ville gå inn i El Frente, men har nå oppretta sitt eget parti på utsida. Dette var trolig eneste mulige løsning for at fronten ikke skulle bryte sammen. De har derfor laga et eget politisk parti med samme navn, men bare framtida kan vise om de vil spille noen viktig rolle i politikken.

Framtida

Hvordan ser framtida til Guatemala ut? På mange måter likner stemninga litt på Sør-Afrika i 1994 etter valget. Tredve år med krig ser unektelig ut til å være forbi og freden har brutt ut. Landet avholdt valg i 1995, og den konservative regjeringa ser ut til å være den første som står noenlunde på egne bein i forhold til militæret. Og freden gjør at flyktningene kan vende tilbake, de sivile forsvarspatruljene blei i høst oppløst, og landsbygda får være i fred for militære og gerilja.

Men samtidig har den massive represjonen og undertrykkinga prega folk så mye at de ikke tør håpe for mye om framtida. Guatemala har en gjennomsiktig og rå kapitalisme, tett knytta til imperialismens behov for lydige, råvareproduserende, fattige land. Mens kreftene som kan bryte ut av dette systemet, de folkelige organisasjonene, er nye og uerfarne med «demokratiets spilleregler», er kreftene som holder systemet på plass gamle og godt trent. Det er med andre ord langt igjen.

Militæret er fortsatt Guatemalas sterkeste maktfaktor, og står relativt uavhengig av staten. De har gode forbindelser til dødsskvadroner og paramilitære organingsasjoner som de kan sette inn for egne interesser. (I El Salvador har flere dødsskvadroner vært aktive også etter freden.) Militæret har også et stort antall lojale soldater og støttespillere som kan brukes. Deres makt må derfor ikke glemmes når man ser på framtida. De har fortsatt muligheten til å stoppe eller reversere utviklinga hvis de syns den går for langt. Det er viktig å huske på dette, fordi vi lett glemmer at «demokratiet» i Guatemala slett ikke er normalt. Det normale er derimot direkte eller indirekte militærstyre. Det nye demokratiet er fortsatt skjørt.

Folket i Guatemala har merka klassestatens og imperialismens undertrykkelse sterkere enn mange andre kjempende folk i verden. Så hvis vi påstår at de med freden ikke har oppnådd noe, så er det veldig arrogant og direkte feil. Det finnes grenser for hva mennesker kan utsette seg for av forfølgelse og undertrykking. Å bli kvitt dette er et mål for folk uansett, og i Guatemala måtte dette målet gå foran en endelig samfunnsomveltning. Foreløpig.

De som står igjen som vinnerne etter freden, er uten tvil næringslivet og markedsliberalismen. I og med at geriljaen ikke kan velte systemet lenger, er det enklere å gi dem et «kjøttbein», et lite offer, og få slutt på krigen. Åpne grenser og fri flyt. Næringslivet har derfor uten tvil vunnet mye mer enn de har tapt gjennom sine løfter. Dessuten kan det virke som de økonomiske utgiftene disse løftene innebærer vil bli dekka av de forventa, internasjonale bidragene som er venta i kjølvannet av avtalen. Avtalenes krav om skole, helsestell, og andre offentlige utgifter blir kanskje finansiert utafra. Og slik den guatemalanske staten ser ut idag, med minimale offentlige goder, kan det se ut som om nye skoler og sjukehus vil forfalle og/eller privatiseres en gang i framtida. Når verden skal sette plaster på en annen konflikt som dukker opp i markedsliberalismens fotspor.

Hva kan vi lære?

Vi trenger ikke tvile på at markedsliberalismen, eller «neoliberalismen» som den kalles i Guatemala, har lagt sin klamme hånd over Mellom-Amerika. Og at dette er en av de aller viktigste årsakene til at vi nå har fredelig utgang på alle konfliktene i området: fra fredsforhandlinger i Chiapas, via Guatemala til El Salvador og til valgnederlag i Nicaragua. Men hvis det så er neoliberalismen og ikke folkets kamp som har styrt historia mot fred, stiller det et viktig spørsmål om hva man i virkelig har oppnådd med mange ti-års kamp i Mellom-Amerika. Kan neoliberalismen brukes som årsaksforklaring? Har man i det hele tatt vunnet noe, eller har man bare fått gulroten, løftene om fred og framgang. Og framgang for hvem?

Ser man samtidig på hvor mye USAs nærvær har betydd for utviklinga i de mellom-amerikanske landa, stiller det spørsmål om det i det hele tatt vil være mulig for ett eller to land å løsrive seg fra USAs bakgård. Nicaraguas forsøk blei knust av Contras, i El Salvador hindra massiv militær støtte FMLNs framgang og i Guatemala hadde tidlig militær oppbygging stoppa URNG før de var i nærheten av å true USA. Er det i det hele tatt mulig å forsøke noen ny frigjøring før USA er sletta fra kartet? Og ser man på represjonen som Mellom-Amerika har opplevd, vil de orke det? Hvilken strategi skal vi legge opp da?

Svarene har betydning både for hva vi skal lære av folkelig væpna kamp, og for hva framtida vil bringe. For viser det seg at man ikke har fått noen reelle forandringer gjennom forhandlinger, er konfliktene nødt til å starte igjen. Kanskje ikke om ti år, men på lenger sikt. For de enorme klasseforskjellene som skapte konfliktene, vil skape nye om de ikke forandres. Hvis USA er årsaken bak alle nederlag, sier det mye om imperialismens styrke. Den er da sterkere enn vi hadde håpet på.

Alt i alt er dette en noe pessimistisk framtidssyn midt oppe i fredsgleden i Guatemala. I nærmeste framtid er det all grunn til å glede seg på guatemalanernes vegne. Vi kan knapt forstå hva de faktisk har opplevd, før de får en godt fortjent fred. Men skal vi se politisk på framtida, ser horisonten mørkere ut. Og skal vi ha noen sjanse til å komme på offensiven igjen, er vi nødt til å se på de spørsmåla som reiser seg i Mellom-Amerika nå.

Bananer, leiesoldater og Coca-Cola

Har du hørt uttrykket «bananrepublikk»? Her er tre eksempler på hva som skjer når det private initiativ og imperialismen går hånd i hånd og får herje fritt. Ett eksempel om bananer, ett om Guatemalas ti års demokratiske vår og litt om Coca-Cola. Alle eksempel fra Guatemalas historie i dette århundret.

Bananer

Under 1. verdenskrig klarte USA å komme på offensiven ovafor England og Tyskland, spesielt i Latin-Amerika. I Guatemala var Amerikansk kapital representert ved «den uhellige treenighet» av United Fruit Company (UFCo), International Railways of Central America (IRCA) og United Fruit Steamship Company (UFSCo). Denne treenigheten dominerte helt Guatemalas økonomi, slik den også gjorde i Nicaragua og Honduras. I styret for selskapet satt Dulles-brødrene, hvor den ene var statssekretær i USA og den andre blei seinere leder for CIA.

UFCo etablerte seg i Guatemala første gang i 1901. De fikk store rettigheter fra staten da de i 1904 bygde jernbane fra hovedstaden til havna på den karibiske kysten. Jernbanen blei grunnlaget for banankompaniets makt i Guatemala. Jernbaneselskapet fikk rettigheter til store landområder på hver side av jernbanesporet. I 1924 fikk de 25 miles på hver side til en utrolig lav årlig leie. Samtidig fikk de rettigheter til trevirke og vann langs sporet. De fikk også skattefritak for jernbanen i 99 år og 35 års skattefritak for transport av jordbruksprodukter. Etterhvert utvida de sporet til Stillehavskysten, og fikk fullstendig monopol på jernbanedrift i landet. I 1930 åra kontrollerte de trolig 40% av Guatemalas økonomi og i 1941 fikk 25.000 mennesker sitt daglige innkom fra UFCo.

Det mest vanvittige er å se hvor langt staten gikk for å støtte triumviratet. De vedtok en lov som forbød staten å binde selskapet med lover med mindre lovene på forhånd hadde blitt forhandla fram mellom staten og UFCo. Staten hadde også forbudt seg selv å ha innsyn i UFCos regnskap. Dette gjorde at staten aldri kunne kontrollere om de betalte nok skatt, noe de heller aldri gjorde. Skatten var dessuten vanvittig lav, i 1928 godtok (!) selskapet 1,97% skatt på eksport verdiene av bananene.

Selskapet kontrollerte også enorme landområder. I 1934 hadde de 3,5 mill. acres, hvorav bare 115.000 var oppdyrka. Mesteparten lå altså brakk, og hindra at konkurrerende selskaper kunne starte bananproduksjon langs jernbanesporet. De som prøvde, risikerte at jernbanen ikke tok med seg bananene når de var modne, eller at UFCo båtene ikke ville kjøpe bananen når de var kommet til UFCo havna. Ved siden av dette styrte selskapet sine egne butikker som slukte lønna til arbeiderne, og sin egen politistyrke som holdt brutal kontroll med alle forsøk på arbeidsuro.

United Fruit sugde ut enorme rikdommer av Guatemala. Det lille som blei igjen i landet, var nok til at diktatorene og deler av borgerskapet la seg langflate for selskapet. Men landet som helhet vant i bunn og grunn ingenting. Alt gikk rett i lomma på rike Nord-Amerikanere. Et enklere og mer urettferdig eksempel på imperialisme skal man lete lenge etter.

Demokratisk vår og leiesoldater

I 1944 blei diktatoren Ubico avsatt ved kupp. Bak kuppet sto radikale studenter og arbeidere og deler av militæret. En ny radikal lærer, Arèvalo blei valgt til president. Dette var begynnelsen på det som har blitt kalt Guatmalas «ti års vår». Arèvalo satte igang noe han kalte en «åndelig sosialisme». Han utfordra på ingen måte kapitalismen, og i realiteten styrte han samfunnet mot en slags forbedra og moderne kapitalisme. Men det betydde ikke at han ikke skremte vannet av USA.

Den demokratiske våren skulle vare til 1954. I denne perioden blomstra organisasjonslivet opp i Guatemala. Det blei danna en haug nye fagforeninger, partier og folkelige organisasjoner. På landsbygda dukka det opp bondeorganisasjoner som tok tak i Guatemalas eldgamle og stivna føydalisme. I byene dukka det opp fagforeninger, og det kanskje mest skremmende: kommunister! Guatemalas kommunistparti blei stifta i 1948 (dette er nå en del av URNG-fronten), men hel- og halvkommunisters innflytelse strakk seg langt inn i andre folkelige organisasjoner.

Det mest skremmende for USA var jordreformen. Jacobo Arbenz, som da var president, starta etter endel forberedelser en jordreform i 1952. Jordfordelinga var da (som nå) utrolig skeiv hvor 2% eide 72,2% av den dyrkbare jorda (mot 65% i dag). Den nye jordreformen var først og fremst mynta på de største jordeierne, og den jorda de hadde som lå brakk. Etter hvert som jorda faktisk blei fordelt, brakte det sårt trengte forbedringer til et stort antall bønder. Det er beregna at 500 tusen bønder nøt godt av ny jord, av en total befolkning på 3,5 millioner.

Naturligvis møtte de nye radikale myndighetene stor motstand fra USA, og United Fruit. Myndighetene støtta arbeiderne på UFCo og jernbanene som nå begynte å fagorganisere seg. Til stor fortvilelse for UFCo. Staten tvang seg til bokettersyn av regnskapet, og fant ut at de skyldte 10,5 millioner dollar i skatt. Den amerikanske ambassaden fungerte som aktiv støtte for kompaniet. Bedre blei det ikke da staten ekspropierte 200 tusen acres brakk jord fra selskapet. Staten betalte erstatning i følge UFCos egen skatteligning på jorda, men selskapet erklærte selvfølgelig at dette var alt for lavt. USAs myndigheter (!) gikk inn og krevde 16,5 millioner dollar istedet for de 1,2 millioner Guatemala hadde betalt etter skattetaksten.

Alt i alt blei den demokratiske våren for mye for USA, og de satte igang kuppforberedelser. Dulles-brødrene var aktivt med i planlegginga. CIA og USAs «State Department» satte igang «Operation Sucess» som skulle frigjøre Guatemala. En hær av guatemalanere i eksil og leiesoldater blei bygd opp rett på den andre sia av grensa til Honduras. Hæren blei også utstyrt med gamle amerikanske fly og piloter. I juni 1954 gikk den lille hæren inn i Guatemala. Støtta av bombefly og massivt politisk press fra USA måtte Arbenz overgi makta til militæret som utnevnte ny president.

Kuppet reverserte hele utviklinga de siste ti åra: Jordreformen blei reversert og bare 0,5% fikk beholde jorda de hadde fått tildelt. I kjølvannet av kuppet blei 8.000 politiske aktivister drept og alle organisasjoner knust! Denne vellykka operasjonen gjorde at USA seinere prøvde seg med samme operasjon i angrepet på «Grisebukta» på Cuba, denne gangen med mindre hell …

Coca-Cola

På 70-tallet satt det militære og deres dødsskvadroner inn en stadig mer aggressiv kampanje mot all form for venstreaktivisme og fagorganisasjoner. Coca-Cola fabrikkens fagforening var en av de som blei hardt ramma. Det var kanskje ikke denne som blei ramma verst, men den er til gjengjeld best kjent.

Konflikten mellom fagforeninga og Coca-Cola tapperiet i Guatemala begynte i 1975 da fagforeninga ønska bedre lønn. De tjente da mellom 12 og 13 kroner dagen. For dette prøvde Coca-Cola å si opp 154 arbeidere året etter. I 1977 begynte ledelsen med dødstrusler mot flere av de fagorganiserte for at de skulle melde seg ut av foreninga. Dødstruslene blei fulgt opp av kraftigere trusler: angrep med maskingevær på ledende skikkelser utenfor arbeidstida. Politiet lovte i 1978 i et møte med bedriftsledelsen at fagforeninga skulle være knust innen et halvt år. Seinere samme år blei to av lederne i fagforeninga drept. Tidligere på dagen hadde vaktholdet fra militærpolitiet på fabrikken blitt trappa opp. Fram til 1980 blei tilsammen ti mennesker fra fagforeningsledelsen drept, flere torturert før de blei skutt. Det var tydelig at militæret og paramilitære styrker sto bak volden.

Det var ingen tvil om at det var sjefen fra Houston som styrte bedriften, som sto bak angrepet på fagforeninga, og at han ba militæret om å gripe inn. Han skal også personlig ha trua en av fagforeningssekretærene rett før denne blei drept. Coca-Cola ledelsen i Atlanta påsto lenge at de ikke hadde mulighet til å gripe inn overfor situasjonen på deres fabrikk i Guatemala. Den var jo eid av private aksjonærer. Først etter massiv organisering for boikott av Coca Cola blant fagorganisasjoner i Europa blei det gjort noe. Det viste seg da at Coca Cola i Atlanta ikke hadde det minste problemer med å avsette ledelsen i Guatemala. Etter det blei fagforeninga på tapperiet godkjent og de etterlatte fikk støtte. Og alt dette kun for ønsket om mer enn 15 kroner dagen i lønn!

Samfunn av folk i motstand

Samfunn av folk i motstand (Comunidades de Poblacion en Resistencia, CPR) er en gruppe av de interne flyktningene i Guatemala.

De blei danna gjennom 14 år på flukt fra militæret, gjemt i regnskogen eller i fjellene. Ifjor fikk CPR-Ixcàn seg ny jord, og holder nå på å etablere ny landsby. På jord som endelig er deres egen, og hvor de ikke trenger leve i skjul.

CPR-Ixcàn er av de få samfunnene i verden som organiserer seg gjennom kollektiv eiendom og kollektivt arbeid. Det vi for lengst har lært gikk i grava med Sovjet. Den kollektive samfunnsformen oppsto på flukt i regnskogen. Militæret ønska full kontroll over landsbygda, og alle som ikke ville slå seg ned i militærkontrollerte landsbyer blei forfulgt som geriljasympatisører. For å kunne overleve på stadig flukt var man avhengig av å hjelpe hverandre under dyrkinga. Noen holdt vakt, de andre dyrka mais og bønner. Åkrene blei gjort små og spredt for ikke å kunne oppdages fra lufta. Flyktningene flytta stadig rundt, og levde i fullstendig stillhet for ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet.

Gjennom de 14 åra på flukt blei hele samfunnet gjennomorganisert; produksjonskomiteer, lærerkollektiv, helsepromotører, ledelse, kvinneorganisasjon, selvforsvar, med flere. Organiseringa og flukten har nå gjort disse interne flyktningene til ett samfunn. Og utad framstår de nå som en enhet: samfunn av folk i motstand. CPR vant de 14 åra på flukt, de blei ikke tatt og kunne under fredsforhandlingene i 1994 stå fram og gjøre krav på å bli respektert som sivil befolkning.

Og nå har de fått seg egen jord. Ett lite stykke jord i jungelen skal nå gjøre plass til landsby med 270 familier eller 1.300 folk. Før bodde det sju familier der. Så regnskogen må nå vike plass for nye maisåkre, buskap, hus og hytter, skole, fotballbane og en mengde andre ting. Bygd på kollektive prinsipper. «Vår» skal landsbyen hete: Primavera!

Ingen fornekter at det er hardt arbeid. Det er lite mat, det er gjørmete, mye sjukdom og familiene må foreløpig bo i skur av bølgeblikk og plast. I tillegg bærer mange på store problemer etter massakrene og flukten. «Kommer de for å massakrere oss?» spør ungene hvis militæret er i nærheten. Men unger glemmer heldigvis fortere enn voksne. Og barna i Primavera er bedre stilt enn mange andre på landsbygda i Guatemala. De har gratis skole, en elv å bade i, og de veit at når landsbyen først er ferdig, vil de kunne bo trygt så lenge de lever.

For de voksne er det mye å gjøre. Matmangel gjør at de må jobbe ekstra med jorda. I tillegg til å bygge hus, rydde skog, bygge vannanlegg og delta på møter. Møtene er mange, om enn alltid forsinka. Produksjonskomiteen styrer det kollektive arbeidet, og sitter til langt på natt og skriver regnskap over utført arbeid og neste dags arbeidsoppgaver. Klokka ti på kvelden når alle barna har lagt seg, gauler de på megafonen hva hver enkelt skal gjøre. Kvinneorganisasjonen har ansvaret for kjøkkenhagen, men har heldigvis laga seg barnehage så de slipper å ta ungene med ut i åkeren.

All organiseringa går heller ikke knirkefritt. Med så mange av innbyggerne i landsbyen i skole og helsesektor, eller ulike ledelser blir det mange å fø på for dem som dyrker jorda. Men alt i alt ser framtida lys ut for «Samfunn av folk i motstand». Når bare den verste kneika er over vil landsbyen kunne leve roligere og tryggere. Nå er det bare tida man kan ta til hjelp, og om noen år vil landsbyen være grodd til. Ikke av jungel, men av frukt, mais og blomster.

av Siri Jensen

Familien er tilsynelatende en frivillig valgt samlivsform. I virkeligheten er den en del av samfunnets grunnstruktur.

Familien, med mannen som hovedperson, er en økonomisk grunnenhet i det kapitalistiske samfunnet. Familien er en del av det vi kaller produksjonsforholda, hvordan folk er organisert i forhold til hverandre i produksjonen av varer og tjenester i samfunnet. At ekteskap ikke bare er til for hver enkelt, går også fram av vielsesritualene. Da jeg giftet meg hos byfogden, kom det tydelig fram av teksten at ekteskapet hadde en viktig plass i samfunnet.

Familien viderefører den private eiendomsretten til produksjonsmidlene gjennom arv. Arveretten er en forutsetning for at denne retten opprettholdes.

Familien har ansvaret for privat forsørging av dem som ikke forsørger seg ved eget arbeid, som unger, gifte kvinner mer eller mindre og også andre som permanent eller midlertidig ikke forsørger seg sjøl.

Familien har også ansvaret for det private hus- og omsorgsarbeidet som er nødvendig for reproduksjon av arbeidskrafta, slik at arbeiderne kan komme på jobb hver dag og det kan bli nye arbeidere.

Eldre i familien

Alternativet til familieansvaret er statlig/offentlig ansvar. Velferdsstaten innebærer at staten i en viss grad har tatt over forsørging av en del grupper gjennom trygd (og sosialhjelp) og omsorgsarbeidet gjennom barnehager, eldreomsorg etc. Dette utgjør likevel bare en liten del av dette ansvaret. Fortsatt hviler trygdede, enslige forsørgere osv. tungt på familiene sine dersom det overhode er mulig. En fersk undersøkelse viste at arbeidsløse heller går til familien enn til sosialkontoret. På tross av barnehager og skole er omsorgen og ansvaret for unga i hovedsak privat. Mens 72 % av kvinner med barn under 2 år er i jobb, er bare 13 % av barn under 2 år i barnehage. Resten må organiseres av familiene/kvinnene sjøl, med dagmamma, slekt etc. Og mesteparten av eldreomsorgen ivaretas av familien.

Markedet kan også ta over deler av hus- og omsorgsarbeidet, men det innebærer fortsatt et privat ansvar, avhengig av den enkeltes lommebok. Det som ikke lønner seg, overlates fullt og helt til familien og kvinnene. Kvinnenes arbeid blir også en buffer mot dårlige tider. Når økonomien blir dårligere, for eksempel på grunn av stigende arbeidsløshet, kan økt arbeid hjemme med mat, klær etc. til en viss grad motvirke at levestandarden synker like mye. Når barnehager legges ned, kan kvinnene overta.

Kan staten fullt ut overta forsørgeransvaret og ansvaret for omsorgsarbeidet under kapitalismen? Dette var en del av diskusjonen på 80-tallet. I dag er det tydelig at utviklinga går den andre veien: Det offentlige ansvaret begrenses, både når det gjelder trygder og tjenester.

Arbeidskraftas verdi

AKPs analyse av familien starta med at en del jenter studerte Kapitalen av Marx og arbeidskraftas verdi.

Marx mente at verdien av en vare under kapitalismen, blir bestemt av den mengden arbeid, arbeidstida, som i gjennomsnitt trengs for å produsere varen. En bil er mer verdifull enn en synål fordi det er nedlagt mer arbeidstid i bilen. Under kapitalismen er også arbeidskrafta en vare. Arbeideren selger arbeidskrafta si, og det er den hun får betalt for, ikke det arbeidet hun gjør. Når hun har solgt arbeidskrafta si, kan kapitalisten bruke den hele arbeidsdagen og presse så mye arbeid som mulig ut av den. Dette er grunnlaget for utbyttinga.

Marx mente også at verdien av varen arbeidskraft var bestemt av den mengden arbeid som trengs for å produsere den. Det vil si den gjennomsnittlige samfunnsmessige nødvendige arbeidstid som skal til for å produsere det som skal til for at arbeiderne skal kunne gå på jobb igjen hver dag. Men ikke bare det, i verdien av varen arbeidskraft inngår også det som skal til for å produsere/fø opp nye arbeidere. Og det skjer i familien. Slik blir arbeidskraftas verdi ikke basert på enkeltindividet, men på familien.

Jorun Gulbrandsen skriver om dette i et upublisert notat. Hun refererer til Roberta Hamilton som beskriver kapitalismens barndom i England da folk ble drevet fra jorda og inn til byene. Menna dro først for å finne arbeid, langs landeveiene dro store flokker kvinner og barn. Tidligere fantes en fattigkasse for dem som ikke greide seg. Kirken, de rikeste og mellomklassen spyttet i. Da behovet økte enormt, ville ikke de rike lenger. Det var bakgrunnen for ekteskapslovgivninga om forsørgelsesbyrde – og det var virkelig en byrde. Loven kom for å holde kirkesognet skadesløst.

For lønna til en arbeider på den tida var beregnet som et tilskudd til arbeid på jorda og kunne ikke forsørge noen. Så mennene flykta og flokkene av kvinner og barn fange menn. Roberta Hamilton forteller hvordan disse kvinnene tvang menn de fanget til å gifte seg med ugifte mødre.

Forsørgere

Vi ser her et eksempel på hvordan arbeidsdelinga og kvinneundertrykkinga fra tidligere samfunnsforhold ble bygd inn i kapitalismen og merverdiproduksjonen. Menna ble gjort til forsørgere, og deres arbeidskraft fikk derfor større verdi, det skulle mer tid til å frambringe det de trengte. Kvinnenes arbeidskraft ble mindre verdt, fordi de ikke skulle forsørge en familie, men bare varierende deler av seg sjøl. Samtidig ble kvinnenes hovedansvar for hus og barn videreført. Dette selv om det i kapitalismens barndom var vanlig at både menn, kvinner, og også barna, hadde jobb.

I fagbevegelsen ble kapitalismens organisering fulgt opp med kravet om forsørgerlønn til menn, slik at kvinnene ikke skulle behøve å jobbe. Fagbevegelsen er historisk bygd opp rundt dette kravet og det synet det innebærer på arbeidsdelinga mellom menn og kvinner.

At familien er grunnenheten ser vi også når det blir vanlig i samfunnet at flere i familien jobber. Da går lønna ned. I kapitalismens barndom da også ungene jobbet, måtte hele familien jobbe for å få nok til å forsørge familien. I 50-åra var det vanlig å forsørge en familie på én lønn, siden ble det etterhvert én og en halv lønn som skulle til, og i dag trengs, ihvertfall i de store byene, to lønninger. De som jobber mer enn normalen, vil en periode ha en levestandard over gjennomsnittet, til de blir innhentet av utviklingen. Kvinner som lever alene, og som forsørger barn, er de dårligst stilte.

Hvordan virker gratisarbeidet på arbeidskraftas verdi?

Her har det stått og står det strid i den marxistiske feministiske tradisjonen. Et syn er at kvinnene er med å produsere varen arbeidskraft gjennom det arbeidet hun gjør hjemme. Hun øker verdien av mannens arbeidskraft fordi hennes arbeidstid må telle med i den samfunnsmessige nødvendige arbeidstida som skal til for å frambringe mannen som arbeider. Dette innebærer at mannen tilegner seg kvinnenes merarbeid – og at menn utbytter kvinner i direkte økonomisk forstand.

Husarbeidet

AKPs syn har hele tida vært at gratisarbeidet senker verdien av arbeidskrafta, både kvinner og menns. Vårt syn er at husarbeidet ikke inngår i den kapitalistiske vareproduksjonen, og får sin betydning for kapitalen nettopp av den grunn.

Riktig nok må kapitalen ut med et tillegg til menns lønn fordi de skal forsørge kvinnene (eller deler av dem), men dette er ikke nok til å oppveie alle de gratis tjenestene som kvinnene yter når det gjelder, mat, klær, omsorg, hygge etc. Hvis dette ikke ble gjort gratis hjemme, måtte arbeiderne ha kjøpt tjenestene i markedet, og dette ville ha økt verdien av arbeidskrafta dramatisk. På denne måten senker kvinnenes gratisarbeid både verdien av menns arbeidskraft og sin egen. For mens menn forventes å få dette hjemme, forventes kvinnene å gjøre det meste selv.

I tredjeverdenland ser en også eksempler på hvordan arbeidere i byene får tilskudd fra familiejordbruk for å overleve på lave lønninger. Dette senker arbeidskraftas verdi, samtidig som det bidrar til at de overlever.

Paradokset under kapitalismen blir derfor at dess mer kvinner jobber gratis, dess mer synker verdien av både mannens og deres egen arbeidskraft. (Her er det viktig å huske på at det ikke dreier seg om den enkelte kvinne, det er snakk om det gjennomsnittlige nivået i samfunnet.)

Kvinnenes gratisarbeid

Arbeidskraftas verdi bestemmer i hovedsak lønna, lavere lønn gir kapitalen høyere profitt. Det er derfor kapitalen som tjener økonomisk på kvinnenes gratisarbeid. Samtidig som arbeidet framstår, også for kvinnene, som noe de gjør av kjærlighet og omsorg. Derfor strekker de seg da også mye lenger.

Kapitalismen kan også tjene på at en del av hus- og omsorgsarbeidet gjøres om til et marked for dem som kan betale. Men dersom det ble vanlig også blant arbeidsfolk å erstatte gratisarbeid med betalte tjenester, ville dette heve arbeidskraftas verdi. Kapitalens behov for å holde lønningene nede vil begrense denne utviklinga. Og det er mye gratisarbeid å ta av.

Den lave kvinnelønna

Hovedårsaken til den lave kvinnelønna ligger etter AKPs syn i at organiseringa i familier fører til at kvinners arbeidskraft har mindre verdi under kapitalismen, fordi kvinnene i samfunnsmessig forstand ikke er forsørgere, men delvis blir forsørget. Dette gjelder uavhengig av den sivile status til hver enkelt kvinne. Dette er ikke bare rester av gammel ideologi, men opprettholdes av dagens samfunnsorganisering. I praksis ser vi dette ved at ca. halvparten av de yrkesaktive kvinnene jobber deltid.

I tillegg kommer maktforholdet mellom kvinner og menn som videreføres i familien. Kvinner har historisk hatt mindre tilgang til ressurser enn menn, både i og utenfor familien. At kvinner klarer seg med mindre har tidligere vært en direkte begrunnelse for lavere lønn.

Plasseringa i familien gir kvinner og menn ulik bruksverdi for kapitalen. Kvinnene er nyttige som billig arbeidskraft som ikke har krav på fulle, faste jobber fordi de i samfunnsmessig forstand er (delvis) forsørga, uansett hvor mye den enkelte kvinne trenger arbeid for å forsørge ungene sine. I tillegg får de fordelen av at mange kvinner er i en slik situasjon og må ta hva som helst.

I dag foretrekker kapitalen unge kvinner til produksjonen i frihandelsonene i 3.verden. Disse kan utbyttes steinhardt blant annet fordi det ikke er meningen de skal jobbe der så lenge. Også andre steder foretrekker kapitalen i dag såkalt «grønne arbeidere», ofte kvinner uten fagforeningstradisjoner.

I grafisk, som i mange andre fag, brukte arbeidsgiverne kvinnene som billig arbeidskraft rundt århundreskiftet. Mennas faglige strategi ble å låse fast kvinnene i en underordnet posisjon med lavere lønn eller tvinge dem ut. Kvinners arbeid ble ikke sett på som fagarbeid, ikke på grunn av arbeidets art, men fordi de var kvinner. Argumentene for å presse dem ut var todelt: Kvinner kunne ikke klare arbeidet, og det var i strid med den kvinnelige natur og kvinnenes oppgaver i hjemmet. Gro Hagemann skriver i boka, «Kjønn og industrialisering», om hvordan utviklinga rundt århundreskiftet gikk fra direkte og åpen organisering utfra kjønn til at kjønnsdiskrimineringa ble innebygd i selve organiseringa av arbeidet. Skillet faglært/ufaglært ble i mange yrker en videreføring av skillet mellom kvinner og menn. Kvinners arbeid ble ansett som ufaglært fordi det ble utført av kvinner. Dette er et eksempel på hvordan kvinners underordna stilling i familien virka bestemmende inn på deres stilling i arbeidslivet.

Kapitalismens kjønnssystem

Kjersti Ericsson bruker i boka Søstre, kamerater! uttrykket «knuten der trådene løper sammen» når hun skal beskrive familien. En kan også se familien som en organisering som låser kvinneundertrykkinga fast. Dette ser vi stadig i praksis: Kvinner tjener lite fordi de jobber så mye deltid, kvinnene reduserer arbeidstida si fordi det er dem som tjener minst. Menn må stille opp hjemme for at kvinnene skal kunne jobbe full tid ute, men undersøkelser viser at menn stiller mest opp der arbeid og inntekt er jevnest fordelt, dvs. der kvinnene faktisk allerede jobber full tid ute.

Familien dreier seg ikke bare om arbeidskraftas verdi, men om en organisering som befester menns makt over kvinner og barn. Arveretten gjorde det i sin tid viktig for menn å ta kontroll over kvinners seksualitet for å sikre at hans eiendom ble ført videre til barn han var sikker på var hans. Denne kontrollen er bygd inn i familien gjennom årtusener, også forsterket gjennom vold og andre maktmidler. Forsørgeransvaret videreførte kontrollen over ressursene, som også bidrar til å opprettholde menns makt innad i familien. Samtidig bidro det til at menna også under kapitalismen har vært, og er, hovedpersonen i familien og dermed forbindelsen til myndighetene.

Familien er den institusjon der vanlige menn får størsteparten av belønninga for å være et redskap for kvinneundertrykkinga i samfunnet, skriver Kjersti Ericsson. Hun peker videre på at familien dermed blir særlig viktig for å korrumpere menn i det arbeidende folket og gjøre dem til det bestående samfunns støttespillere. Som vi blant annet ser i USA trekkes «family values» fram av konservative og samfunnsbevarende politiske bevegelser.

Kvinners kontroll over egen seksualitet og egne liv oppfattes som en trussel, ikke bare av konservative bevegelser. Familien er også det sted der jenter og gutter sosialiseres til ulike sosiale kjønn. Maktforholda mellom kjønnene bygges inn i kjønnsidentiteten vår. Hanne Haavind har pekt på at kvinnenes økende sjølstendighet i dag kompenseres ved at kvinner kan gjøre alt, men bare så lenge hun gjør det underordnet i forhold til de menn hun har med å gjøre. Denne relative underordninga skal helst både framstå og oppleves som noe annet enn underordning, som villet.

Frivillig valgt?

Dette fører tilbake til utgangspunktet: Familien er en økonomisk enhet i samfunnet og en del av maktforholda i samfunnet, men den framstår som en frivillig valgt samlivsform, valgt på grunn av kjærlighet.

Først og fremst er analysen viktig for å utløse kvinners kampkraft. Kvinner er ofte frustrert i familien, og uansett bruker kvinner utrolig mye tid og krefter på å bry seg om familien og samlivsforhold, i handling og tanker, både på godt og vondt. Kvinners opptatthet av familien settes opp mot menns engasjement i jobb og samfunn, og kvinner møter forakt for at de bare bryr seg om de nære ting. Men familien er noe helt annet for kvinner enn for menn. Noen særtrekk:

• Så lenge omsorgsoppgavene kvinnene pålegges av samfunnet blir knyttet til kjærligheten til mann/barn/foreldre, presses kvinnene til innsats langt utover egne grenser. Ofte er det slik at hvis ikke kvinnene tar omsorgen, er det ingen andre som gjør det.
• Familien skal tilfredsstille våre behov for trygghet, nærhet og varme, samtidig som den opprettholder maktforholdet mellom kvinner og menn og sosialiserer til underordning.
• Familien stenger kvinner og barn inne i familiene og stenger folk uten familie ute fra sosialt fellesskap. Du har enten unger alltid eller aldri. Familien definerer malen for sosialt liv i samfunnet.

Familieorganiseringa er en del av kapitalismen som låser kvinnene fast til den kjønnsbestemte arbeidsdelinga, stjeler tid og krefter og knytter kjærlighet og underordning tett sammen. Det er ikke det minste rart at kvinner bruker mye energi på å forholde seg til familien. Å gi kvinner mulighet til å forstå hvorfor familien er slik en umulig institusjon, at dette er knytta til samfunnsorganiseringa og ikke til egen utilstrekkelighet, er nødvendig for å frigjøre krefter til kampen for egne rettigheter og et annet samfunn.

---

Grobotnen for den folkelige rasismen er komplisert. Det er ikkje lett å overtyde ein arbeidslaus om at anti-rasismen er moralsk betre enn rasismen, når du ikkje kan gi noen løysing på problemet med arbeid, med fattigdommen, eller med den nagande frykta for å havne i den nedgåande spiralen.

Det nyliberale programmet som ligg i EØS-avtalen og Maastricht-traktaten, med kapitalen sine fire fridommar som kjerne, skaper ein økonomisk, sosial og politisk krise i EU. Vi har sett stor vekst av open framandfrykt og rasisme utvikle seg i Vest-Europa dei siste ti åra. Ekstreme høgreparti har hatt stor framgang i val i fleire land. Vi kan nemne Frankrike, Italia, Østerrike og i belgisk Flandern. I andre land har desse partia vunne lite fram i val. Her kan vi nemne Nederland, England, Spania, Portugal og Hellas. Likevel er det slik at den fascistiske frammarsjen i dei førstnevnte landa også kan gi lærdommar for mindre utsette land, som til dømes Norge.

Front National

I 1984 debuterte Front National i Frankrike, under leiing av Le Pen, under valet til Europarådet. Oppslutninga da var ikkje så stor. Men ved første runde i presidentvalet i fjor vår fekk Le Pen 15,07% av stemmene. FPÖ i Østerrike fekk i 1983 4,9% av stemmene i val. 11 år seinare, etter at Jörg Haider hadde tatt over leiinga av partiet, fekk det 22,6%. Vlaams Blok i Belgia, under leiing av Karl Dillen, fekk 1,8% ved val i 1978 og 12,3% ved valet i 1995.

Eg skal no sjå litt nærare på utviklinga i Frankrike. I røynda har ikkje Front National auka oppslutninga si så mykje sidan presidentvalet i 1988, da Le Pen fekk 14,39% av stemmene. Det vil seie ein auke på omlag 200.000 stemmer (frå 4.375.894 i 1988 til 4.570.838 i 1995). Men dette talet skjuler ei svær endring. Frå 1988 til 1995 har klassesamansettinga av Le Pen sine veljarar endra seg drastisk. I 1988 fekk han først og fremst oppslutnad frå dei frie yrka (bønder, handverkarar, handelsmenn og profesjonane). No har dei stor grad forlate han. I staden har han fått auka oppslutnad frå funksjonærar (+5%) og spesielt frå arbeidarar (+11%). Front National (FN) er no det partiet som har størst oppslutnad (27%) frå det tradisjonelle proletariatet i Frankrike. I 1988, seier kommentatorar, var Le Pen leiar for butikken, i 1995 er han leiar for fabrikken.

I tillegg har oppslutninga konsentrert seg aust for ei linje som går mellom Le Havre, Paris og Marseille, der den gamle kjerneindustrien låg. I vest er oppslutninga mindre.

Le Pen

Noen eksempel kan vise kva som har skjedd. I regionen Nord-Pas-de-Calais med mange nedlagte gruver fall arbeidarane si oppslutning om Sosialistpartiet frå 42% til 21% mellom 1988 og 1995. Samstundes auka Le Pen oppslutninga si frå 16% til 27% – meir enn noen av rivalane. Det franske kommunistpartiet si oppslutning var stabil med 17%. Oppslutninga om Front National var særlig stor blant dei unge mannlige arbeidarane. FN fekk stemmene til 32% av dai mannlige arbeidarane under 35 år.

Dessutan må vi merke oss at FN etter dette presidentvalet også har gjort det godt i lokalval, i motsetnad til utviklinga etter forrige presidentvalet for 7 år sidan. Ved lokalvala i 1995 fekk FN meir enn 10% av stemmene i nesten halvparten av byane med over 30.000 innbyggarar og gjorde det godt i visse delar av Paris, Lyon og Marseille. Typiske eksempel er forstadene Vitrolles nær Marseille og Dreux nær Paris.

Lov og orden

Begge desse stadene er såkalla «sovebyar» med omlag 35.000 innbyggarar. Her er ikkje samfunnet organisert rundt arbeidsplassar. I staden er desse bydelane oppsplitta, slik som min bydel, Åsane i Bergen. Vitrolles har ikkje noe senter, men er samansett av grupper langs motorvegen som er fiendtlige til ny innvandring frå Nord-Afrika. I Dreux, som riktignok har ein Renault-fabrikk, bur det pendlarar som ofte er forgjelda og som har ein tendens til å vere mistenksomme mot dei som lurer rundt hagegjerdet. Trongen etter «lov og orden» sikrar FN sin suksess her og i andre byar.

Det er også viktig å vere klar over at rasistisk vald ikkje får folk til å ta avstand frå FN, men styrkar oppslutninga om partiet. I det tidligare kommunistiske Le Havre blei ein tunisar myrda like før valet, og FN fekk 20% av stemmene. Store protestar frå unge immigrantar i Noisy-le-Grand nær Paris, då politiet drap ein av dei, førte til at FN auka oppslutninga si monalig.

Korleis har dette skjedd, og kva kan vi lære av det?

• Den økonomiske krisa har ramma fabrikkarbeidarane hardast. Utviklinga av arbeidsløyse og uvisse, nedgangen i kjøpekraft, nedrigging av velferdsstaten, enda mindre muligheit til å stige opp sosialt, utstøyting til gløymde forstader, ei stilling som blir stadig meir utsett.
• Og under alt dette, dei viktigaste grunnene: krisa i arbeidarrørsla som i Frankrike har blitt særlig skarp, og oppløysinga av det sosiale kompromisset av 1945 under trykket frå den imperialistiske monopolkapitalen si nye runde i erobringa av verda (i tilslørande borgarlig språkbruk kalla globalisering).
• Borgarkrigen i Algerie og frykten for kva det kan føre til.
• Og så kjem frykten for oppløysinga av nasjonen og undecrlegging under Tyskland som eit resultat av EU og Maastricht-avtalcn.

Den eine sida av dette er den spesielle utviklinga av produktivkreftene i verdsmålestokk som kapitalismen no fører til. Dei europeiske fabrikkarbeidarane har blitt angripne frå to kantar. Den heimlige teknologiske utviklinga har gjort det mulig og nødvendig å minske talet på produksjonsarbeidarar. Dessutan har dei fått konkurransen frå ein del land med lågare lønsnivå og dårligare arbeidsvilkår og stadig meir avansert teknologi, som Japan, Korea, osv, og no etter kvart også Kina og India, land i Aust-Europa osb. Det har ført til nedlegging av heile industriar. Dette skjedde først i industriar som sysselsette mange kvinner, som spinne- og veveindustrien. Men for kvinnene opna då (på 70- og 80 talet) seg den offentlige sektoren med alternative arbeidsplassar.

Mannlige arbeidarar ramma

Då kjerneindustrien med hovedsakelig mannlige arbeidarar blei ramma, var det i Frankrike ingen alternativ for arbeidarane der. Og særlig ikkje for dei unge mannlige arbeidarane. Monpolkapitalen svarte dessutan på konkurransen ved å innføre stadig meir arbeidssparande teknologi og å presse lønnene og arbeidsvilkåra i dei rike landa nedover i retning nivået til dei argaste konkurrentane.

I Norge gjekk nedlegginga av den ganske store skipsverftsindustrien og innskrenkinga av byggemarknaden mykje greiare enn i Frankrike, fordi mange av arbeidarane her fekk arbeid i verksemder som produserte for «olja».

Den andre sida er oppløysinga av den sosialdemokratiske arbeidarrørsla og sosialdemokratiseringa av den kommunistiske arbeidarrørsla. Heile den organiserte arbeidarrørsla har vore garantisten for kompromisset frå 1945, som gjorde det mulig for monopolkapitalen å behalde statsmakta i ein situasjon der entusiasmen blant arbeidarane i «Vest» for Sovjet, Stalin og kommunismen var på topp og der borgarskapet frykta for makta si. Prisen dei betalte var ein god del demokratiske og sosiale rettar til arbeidarane. Grunnlaget for kompromisset var relativt høg profittrate i systemet slik at dei smulane som gjekk til velferd for folket ikkje tynga profittmassen noe særlig. Det vart det slutt på opp gjennom 1970-talet.

Arbeidarpartia og fagrørsla blei etter 1945 bygd opp innan rammene for dette kompromisset. Og dei har i toppen vakse tett saman med det borgarskapet og den staten som har styrt systemet. Når så monopolkapitalen ikkje har bruk for dette kompromisset lenger, og når den kommunistiske faren er utradert, kan heller ikkje den organiserte arbeidarrørsla gjøre noe for arbeidarane.

Tannlaust reformparti

Arbeidarane i Frankrike har blitt svikta av leiarane sine. Ingen har klart å utforme eit nytt truverdig radikalt alternativ enno. Det sosialistiske arbeidarpartiet til Mitterand har endra politikken sin etter monopolkapitalen sine nye behov og sett ut i livet dei tiltaka som har ramma arbeidarane. Kommunistpartiet fungerer også som eit tannlaust reformparti.

Vi kan konkretisere dette. Den industrielle «restruktureringa» har treft arbeidarane i privat sektor med full kraft i form av massive kollektive oppseiingar, omkasting av faga, kvalifikasjonane og utdanninga knytt til innføringa av ny teknologi, nye organisasjons- og arbeidsformer (meir deltids-, halvtids-, utids-, kontraktsarbeid, individuell lønsfastsetting osv), meir arbeidsløyse, meir usikkerheit for morgondagen.

Resultatet har blitt veksande ulikskapar mellom kvalifiserte og ikkje-kvalifiserte, unge og vaksne, menn og kvinner og franskmenn og «framande». Det er blitt skjerpa konkurranse mellom dei forskjellige kategoriane og individa og reaksjonar i form av fortviling og raseri som har gitt seg utslag i førartenking, sexisme, rasisme og sjåvinisme.

Medlemstalet i fagforeiningane og arbeidarpartia har minka, arbeidarnettverka er blitt svekka gjennom spreiing av dei beste folka, desorganiserte av nedleggingar, arbeidsløyse og fattigdom. Solidaritetsnettverka, som dei hadde skapt i visse foretak og bydelar, har litt etter litt blitt oppløyst, arbeidarkollektiva har mist identiteten sin (organisatorisk og ideologisk) og dermed har dei opna for at Front National har rykt inn.

FN har klart å røre borti den protesthaldninga og det naget som finst mot heile utviklinga. Det er eit slags passivt opprør utan fastlagt mål og utan middel som ein kan gripe til, eit opprør som naturlig spring ut av ein livssituasjon som blir oppfatta som djupt urettferdig og som det dessutan er umulig å komme ut av. På den eine sida ein uomgjengelig auke i alle dei virkelige plagane (arbeidsløyse og usikkerheit, fattigdomsutvikling, redsle for morgondagen osv) som veg tungt i dagliglivet til det arbeidande folket.

Dette blir blanda med tenkte plagar som det moralske og andelige forfalhlet eller trusselen mot den franske identiteten. Frå venstre blir dette møtt med kalde ord om resignasjon ovafor den kapitalistiske orden, som ein dessutan ikkje kan gjøre noe med. Vi kjenner att Solheim (SV) sine ord om at kapitalismen vil vare lenge enno, og at vi må innrette oss etter det. Det er bare Front National som har målbore i folk sitt eige språk klagen og opprørsskriket frå dei som denne orden knuser meir og meir for kvar dag. På den andre sida har også FN gitt dei syndebukkar i form av immigrantar og i form av politikarar, både frå venstre og høgre, som bare er opptekne med å fremme sine eigne interesser. I tillegg møter FN folk si kjensle av å vere sett utanfor, av ikkje å vere verd noe, med ein ny identitet og ein ny æreskjensle – det å være fransk, eller betre løftet om ei felles redning. FN piskar opp ei stemning som er skildra som «dei tapre folka som går saman om å avsky».

Den folkelige rasismen

Her kan vi sjå litt av kor komplisert grobotnen for den folkelige rasismen er, og kvifor dei fleste midla som blir brukt for å kjempe mot han ikkje kan lukkast. Dei store orda og prinsippa nyttar ikkje her. Sjølvsagt er det rett å kjempe for demokrati, men kva tyder valdemokratiet når du misser jobben og huset og blir fattig? Den humanistiske vrien er heller ikkje til noen nytte. Forsøk å overtyde ein arbeidslaus om at antirasismen er moralsk betre enn rasismen, når du ikkje kan gi noen løysing på problemet med arbeid for han, med fattigdommen hennar, eller med heile den situasjonen som skaper den nagande frykta for å havne i den nedgåande spiralen.

Det du risikerer er at dei humanistiske ideala blir forkasta som tomme frasar, om ikkje beint fram løgner. Elendet er dauv for moralske leksjonar.

Men det er akkurat det samme med den historiske vrien. Påvising av nazistane sine brot osv, er heller ikkje tilstrekkelig. Sjølv om dette er nødvendig for å kjempe mot det ekstreme høgre i dag, så er det ikkje nok til å nøytralisere dei fenomena som uunngåelig fører dei laga av folket som både er ramma av den økonomiske og sosiale krisen og som er ute av stand til å forsvare seg sjølv, i retning fascismen.

Bare ei atterreising / nyskaping av eit heilskapelig alternativ som både fremmer den daglige kampen mot angrepa og som opnar for ein veg ut av heile det systemet som skaper krisene, kan få desse folka til å vende seg i ei anna politisk retning. Men det tyder kamp for å oppheve kapitalismen, samstundes som det krev kollektiv kamp mot å bli lessa på dei daglig større børene som den kapitalistiske «utviklinga» no skaper.

Dei siste hendingane i Frankrike viser at mange folk vil ein slik kamp, og at dei kan sette han i gang og vinne visse delsigrar. Mangelen på det heilskaplige alternativet var ein av grunnane til at opprøret før jul ikkje hadde enda meir kraft. Og det gjorde at borgarskapet eit stykke på veg faktisk kunne nedkjempe motstanden. Ein annan grunn var at det gamle fabrikkproletariatet stort sett var på sidelinja. Det var dei offentlig tilsette som dreiv fram det siste opprøret i Frankrike. Kjerneproletariatet innan transport (den statseigde jernbanen) var eit tyngdepunkt i opprøret. Kvinnene i offentlig sektor utgjorde ei stor kraft også. Og ein av dei splittande og passiviserande faktorane var fascismen sin erobring av ganske store delar av det tradisjonelle proletariatet som er i minsking og oppløysing.

Det som skjer no – ikkje bare i dei fattige – men også i dei rike landa, viser eigentlig så tydelig som råd er, at systemet ikkje lenger er i stand til både å forrente kapitalen og å halde oppe dei breie massane sin levestandard. Det viser i praksis at den fiendtlige motsetninga mellom den kapitalistiske akkumulasjonen og den folkelige velferden, som Marx sa var typisk for kapitalismen, virkelig er til stades også i dei rike landa. Og at ho utviklar seg raskt. Det viser at det ikkje finst noen veg utanom Marx si løysing på problemet heller.

Den fascistiske reformismen

Utviklinga i Frankrike reiser med full tyngde spørsmålet om korleis det gamle kjerneproletariatet, som no i for stor grad vender seg frå den sosialdemokratiske til den fascistiske reformismen, kan bli vunne for eit heilskapelig alternativ til venstre. Viss ikkje dette spørsmålet blir løyst, så minkar sjansene for å vinne dei kampane som no ligg framfor arbeidarklassen og folket.

Utviklinga viser også at det nyare proletariatet i offentlig sektor og i tenesteyting (med eit fleirtal av kvinner), som enno ikkje heilt har skjønt makta si og rolla si, no trer fram på scena med ganske stor kraft. Dette proletariatet er også for tida mindre mottakelig for propagandaen frå Le Pen. Men så har dei heller ikkje enda blitt ramma av krisa med samme brutale kraft som det gamle kjerneproletariatet. Mykje erfaring tyder på at mange av dei også kan søke til ytre høgre dersom det ikkje finst noe truverdig heilskapelig alternativ til venstre. Om noen kan vise til noe anna slikt alternativ enn oppheving av kapitalismen – dvs kommunismen – så vil ikkje det vere truverdig. Og det seier eg med alle dei delte erfaringane frå «dei virkelig eksisterande sosialismane» klårt i minne.

Svært mange stader i verda har monopolkapitalen gått vekk frå den sosialdemokratiske politikken fordi han no er eit umulig alternativ. Den nye forma for monopolkapitalistisk liberalisme vil på si side føre til det som liberalismen har ført til tidligare i historia stadig meir monopolisering med større kriser og krigar. Alternativet, som det imperialistiske monopolborgarskapet da vil sitte igjen med, er fascismen. Det veit dei, og dette alternativet bygger dei derfor opp no rett for augene på oss, som ein siste garanti for makta si. Og dei lurer med seg dei som bare har seg sjølv å drepe dersom dei går på limpinnen.

Det er mellom anna dette som gjør det heilt naudsynt med ein allianse mellom dei som vil avgrense kapitalen sine skadeverknader og dei som vil oppheve han. Og som gjør det nødvendig å ga opp ein grense mellom dei som strever etter reformar fordi dei set dei menneskelige behova framfor kapitalen sine behov og dei som bare vil reformere vekk kapitalen sine verste skadeverknader fordi dei eigentlig set kapitalen sine behov høgast. Til dette treng å utvikle ein vi-bryr-oss-ideologi som kan sameine alle til felles kamp mot den moderne imperialismen, for stetting av rimelige menneskelige behov og for eit medvite samvirke mellom frie individ.

Norge

I Norge er ikkje utviklinga så brutal som i Frankrike, så vi har kanskje litt betre tid på oss til å klare det. Men ventar vi for lenge, kan det bli for seint, og da kan det bli 100 år med rase og fundamentalistisk religion.

Marxistar kan ikkje bruke marxismen nett som han var/er heller, fordi vi ikkje kan følge direkte i spora til dei «virkelige sosialismane» i Sovjet og Kina osv, og fordi vilkåra andre stader i verda har endra seg sidan «klassikarane» skreiv ned sine røynsler. Vi må tvert imot lære alt vi kan av dei positive og negative erfaringane i desse statane. Vi må lære av utviklinga i dei «fattige» landa, pluss ta med i rekneskapen alle dei vilkåra som finst i dei høgt utvikla kapitalistiske landa, for å skape entusiasme for «ein sosialisme som verda enno ikkje har sett» og ein kommunisme i Karl Marx si «ånd». Derfor må marxismen gå gjennom ein renessanse for å få ny kraft, både i arbeidet med politiske alliansar og i det langsiktige arbeidet for ein moderne og sosial kommunisme.

---

Kjelder

Opplysningar frå artiklar i Le Monde Diplomatique, sidene 3-5, for desember 1995 (Rinke Van Den Brink og Alain Bihr: «L’extrème droite à la conquète du prolétariat) og frå New Left Review, sidene 94-100, for juli/august 1995 (Gavin Bowd: «La fracture sociale»).

---

Er vår oppgave er å arbeide for at Ungdom mot EU skal overleve, og på sikt arbeide for at UMEU skal bli en bred front? Er SOS Rasisme en enhetsfront eller en folkefront?

Dimitrovs åpningsforedrag på Kominterns 7. verdenskongress i 1935 skjedde på et avgjørende tidspunkt for den kommunistiske verdensbevegelsen. Arbeiderbevegelsen hadde lidd store nederlag. Fascismen hadde vunnet i Tyskland og Italia, og var i sterk vekst i Spania, Frankrike og Østerrike. Året 1935 var ikke det lyseste for den kommunistiske verdensbevegelsen.

I talen sin tok Dimitrov et oppgjør med sosialfascisme-teorien (som sier at sosialdemokratene er fascister i sosialistiske klær), og la fram en ny strategi, en strategi for enhet i arbeiderklassen – en arbeiderklassens enhetsfront mot fascismen.

Bakgrunnen for linjeskiftet var en erkjennelse av at sosialdemokratene og kommunistene i Tyskland hadde brukt mesteparten av tiden til å bekjempe hverandre i steden for å slåss sammen mot NSDAP. Sosialdemokratene og kommunistene hadde samlet sett større oppslutning i valg, flere aktivister og kunne kanskje ved felles aksjon stoppet en nazistisk maktovertakelse.

Dimitrov

Dimitrovs tale til verdenskongressen og vedtakene som ble gjort, betydde et vendepunkt i kampen mot fascismen. Strategien med å bygge enhetsfront i kampen mot fascisme betydde at kommunistene skulle gå sammen med sosialdemokrater og andre retninger innenfor arbeiderbevegelsen, mot den felles fienden.

Enhetsfrontpolitikken var ikke bare skrivebordspolitikk, og kom til å bety mye for å stoppe fascismen. I Frankrike klarte kommunistene å smi sammen en folkefront som forhindret en fascistisk maktovertakelse. I Spania klarte en folkefrontregjering å gjøre et fascistisk militærkupp om til en tre år lang borgerkrig. Da den 2. verdenskrig kom, var fascismen som politisk bevegelse på tilbakegang, og utgjorde ikke noen umiddelbar trussel i de landa som ikke allerede hadde tapt for fascismen. Mye av dette må tilskrives enhetsfrontpolitikken.

Enhetsfrontens politikk og program var den opprinnelige enhetsfrontens program (slik Dimitrov la det fram):

• 1. Felles kamp for å velte konsekvensene av krisa over på de herskende klassenes skuldre.
• 2. Felles kamp mot alle former for fascistisk offensiv, forsvar for de borgerlig-demokratiske rettighetene.
• 3. Felles kamp mot en ny imperialistisk krig.

Dette var Kominterns minimumsplattform i arbeidet med å bygge opp enhetsfronter i de ulike landene. Måten enhetsfronten skulle arbeides fram, måtte bli forskjellig fra land til land, men det som var felles var at den skulle arbeides fram på grunnplanet, i hvert fall i teorien. Historien har vel vist at det i vel så stor grad var topp-plansforhandlinger som førte fram til avta len mellom sosialdemokratene og kommunistene.

Med basis i en enhetsfront var strategien å utvikle den videre til en folkefront. En front hvor arbeiderklassen trekker med alle de undertrykte og framskrittsvennlige klassene, småbønder, fiskere, radikale byborgere osv.

Enhetsfrontstrategien var et viktig framskritt for den revolusjonære bevegelsen. Da ml bevegelsen ble bygd opp på begynnelsen av 70-tallet i Norge, var Dimitrov noe av det som ble studert mest. Enhetsfronten er en strategi for å samle arbeiderklassen til kamp, ikke ved proklamatoriske paroler å la IS, men ved å arbeide for en kampenhet på enkeltsaker hvor det er mulig. Når Dimitrov kritiserer de tyske kommunistene for å ha vært proklamatoriske og ikke vært opptatt av folks problemer og behov, så er dette en riktig kritikk i dag. Det er en kritikk dagens revolusjonære heller ikke går fri for. Den revolusjonære bevegelsen i Norge har vært lite flinke til å gripe folks problemer og behov for å gjøre noe med dem.

Nei til EU

Den revolusjonære bevegelsen i Norge i dag skiller ikke lenger klart mellom enhetsfront og folkefront. Det fører til problemer.

I seg selv er det ikke så farlig å blande sammen ordene. Det som blir feil, er i praksis å forveksle disse to typene fronter. Fordi enhetsfronten og folkefronten har ulik karakter, krever de ulik taktikk, og kan brukes til å oppnå forskjellige ting.

Det er for eksempel ikke alltid mulig å få folkefronten Nei til EU til å støtte krav om lønnsforhøyelser ved tariffoppgjøret. Nei til EU er først og fremst en nasjonal allianse bestående av grupper fra alle klasser, med innbyrdes motstridende interesser i mange viktige spørsmål. Det som forener, er kampen for å opprettholde Norge som en selvstendig nasjonalstat, og ikke så veldig mye mer.

I Nei til EU står ulike klasser mot hverandre. Fronten er i stor grad ledet av landbruksmonopolet som er en fraksjon innenfor i borgerskapet. Selv om den delen av borgerskapet ønsker å holde Norge utenfor EU, er det andre ting de mener like mye eller mer. For disse er et aktivt grunnplan som ikke står under ledelse av de tradisjonelle borgerlige partiene en trussel, et problem som de forsøker å gjøre noe med.

Når det gjelder EØS kampen i Nei til EU, så gjelder det samme. Store deler av borgerskapet i fronten aksepterer markedets fire friheter. (SP stemte for WTO og Hallvard Bakke er for EØS). I en front hvor det er disse som sitter med makten er det et uavklart spørsmål om det i det hele tatt er mulig å drive en effektiv EØS-kamp uten at fronten sprekker. Når vi arbeider for at NTEU skal arbeide mer aktivt mot EØS – kan vi hvis vi lykkes å gjøre Nei til EU mer aktiv mot EØS oppleve at disse gruppene splitter ut.

Ungdom mot EU

I Ungdom mot EU (UMEU) er frontens karakter et viktig spørsmål. Fram til i dag har UMEU vært en front som har representert bredden blant ungdom. Kampen om UMEU skal legges ned, sammen med kampen om de politiske ungdomsorganisasjonene skal ha veto rett i organisasjonen har ført til en innsnevring, spesielt i ledelsen. Det er viktig å finne ut om det i det hele tatt er mulig med en bred front mot EU blant ungdom nå, eller om vår oppgave er å arbeide for at UMEU skal overleve. Og på sikt arbeide for at UMEU skal bli en bred front igjen. Det vil i så fall bety å føre en bevisst politikk for at UMEU skal få en bredere politisk og organisatorisk basis.

Er SOS Rasisme en enhetsfront eller en folkefront? Problemet i EU-arbeidet er lite i forhold til problemene i de antirasistiske organisasjonene. Spesielt tydelig er dette i SOS Rasisme. SOS Rasisme forsøker å bli minst tre ulike fronter på en gang. De bygger en front hvor alle ulike politiske retninger og sosiale grupper skal høre hjemme. Samtidig bygger de en front som er imot EU, skal legge vekt på klasseagitasjon og være klart anti-imperialistisk. Og noen vil bygge en snevrere mer militant organisasjon.

SOS Rasisme

Jeg tror ikke SOS Rasisme kan være alt dette på en gang. SOS Rasisme trenger å sette seg ned å analysere hva slags front de bør være. Hvis de ønsker å være en folkefront mot rasisme og fascisme er fronten for snever. Både politisk, og i ledelsen på ulike nivåer. Skal SOS Rasisme være en reell folkefront betyr det at fronten må ha en politikk og en ledelse som reflekterer det.

Ønsker SOS Rasisme å bli en enhetsfront, trenger organisasjonen å sette seg ned for å utvikle klarere politikk og klarere paroler i viktige spørsmål som arbeidsløshet, den norske kapitalismens utvikling og statens klassekarakter. I tillegg er det avgjørende at enhetsfronten SOS Rasisme ser at organisasjonen bare er en del av en mye bredere anti-rasistisk og antinazistisk front.

Selv mener jeg at SOS Rasisme kan bli en reell folkefront som omfatter grupper langt utenfor venstresiden, og folk som i dag ikke har noen organisasjon til å slåss mot rasisme og fascisme. Men det krever at SOS Rasisme blir bredere, både politisk og organisatorisk.

Fram med Dimitrov!

Etter mitt syn er det på tide å finne fram Dimitrov igjen. Det er lenge siden han har blitt lest, og det merkes. Etter mitt syn har den revolusjonære bevegelsen to store problemer som vi trenger klarhet i, og få gjort noe med i praksis. Det første og kanskje alvorligste problemet er at bevegelsen ikke lenger arbeider i fronter med en målsetning om å bygge opp en front som kan knuse kapitalismen. Folks arbeid i fagforeninger, rester av solidaritetsorganisasjoner og andre foreninger er preget av at perspektivet om å bygge opp en enhetsfront ikke er tilstede.

Jeg tror også at Kominterns forslag til plattform for enhetsfronten kan tas fram igjen. Det bør gi flere enn meg en følelse «deja vu».

Det er behov for en enhetsfront i Norge. Vest Europa er i økonomisk krise, en krise som kommer til Norge i løpet av et par ar. Fascismen er på framgang, både som bevegelse og i form av en fascisering av styresettet. Det er krig i Europa. Norge deltar som støttetropp. Det er av stor betydning at vi klarer å slåss fram en enhet i forhold til disse spørsmålene. Arbeidet med 1. mai er viktig i dette perspektivet.

Rigmor Tollan er medlem av AKPs landbruksutvalg.

---

Politikere og landbruksekspertise verden over er kapitalens forlengede arm, og både nasjonale lover og internasjonale bestemmelser tar i stadig mindre grad hensyn til at dyr, mennesker og natur blir syke av moderne landbruk.

Det er to hovedgrunner til liberaliseringa av verdenshandelen med mat: Kapitalens jakt på maksimalprofitt og teknologiske nyvinninger. Den siste av de to årsakene er mest konkret og kanskje derfor mest fattbar. Den handler om bioteknologiske oppfinnelser som nå er i ferd med å revolusjonere verdens matvareproduksjon. Det som konkret har skjedd, er at genforskere har klart å isolere enkeltgener. Disse har så blitt innsatt i organismer der de ikke naturlig hører hjemme. Hensikten med disse forsøkene er å produsere nye, kunstige arter som er mer lagringsdyktige, har et bedre forsvar mot sykdommer og gir større avkastning enn de arter som har beholdt sin naturlige arvemasse. Mange kritiske røster hevder at forskningen på dette området er helt ute av kontroll, og at vi ikke aner hvordan konsekvensene kan bli på lang sikt, verken for de gentuklede produktene eller for menneskene som spiser slik mat. Fra forskerhold hevdes det derimot at genmanipulering ikke er en ny forskningsgren. Det nye er bare at man nå direkte går inn og forandrer på organismenes arvemasse i stedet for å drive tradisjonelt avlsarbeid gjennom krysningsforsøk.

I politisk sammenheng er det interessant å registrere hvem som driver fram bio- og genteknologien. Forskerne er bare brikker i et spill. Det er den internasjonale storkapitalen som står bak disse svært kostnadskrevende forskningsprosjektene. Hensikten er å fremstille plante- og dyrearter som på markedet konkurrerer ut de opprinnelige variantene. For å sikre seg eneretten til de nye, konkurransedyktige produktene, krever industriselskapene patentrettigheter på dem. Resultatet blir at bønder verden over som vil ta i bruk genmodifiserte planter eller dyr, vil måtte betale høye avgifter til patentinnehaveren. Det er bare et tidsspørsmål når dette er et faktum, for industrien er i ferd med å presse fram politiske vedtak om retten til å ta patent på liv.

Det som skjer, er ganske enkelt å forklare: Selv store, internasjonale industrikonsern har under seinkapitalismen problemer med å akkumulere nok kapital. Profitten fra hvert enkelt produkt blir mindre. For eksempel tjener rustningsindustrien stadig mindre for hver enkelt panservogn (selv om en plutselig oppblomstring av væpnede konflikter kan endre dette bildet for et kortere tidsrom). Denne synkende profitten pr. produsert enhet kan det enkelte industrikonsern kompensere for ved å produsere og omsette mange flere varer, for eksempel dobbelt så mange panservogner. Da ville den totale profittmengden kanskje bli så stor at den for en tid kunne berge selskapet. Men fordi profitten på hver enhet stadig synker, ville selskapet etter en tid måtte foreta nye krumspring for å overleve i konkurransen med andre. Det som ofte skjer i en slik situasjon, er at kapitalen kaster seg over nye sektorer der den kan suge ut maksimal profitt. Datateknologien har lenge fungert som en slik sektor. Nå er matvaresektoren det store investeringsobjektet. Mat er for alvor i ferd med å bli en kilde til profitt.

Mange vil kanskje stusse over en slik påstand. Har ikke mat lenge blitt produsert for å skape profitt, ihvertfall i vår del av verden? Bøndene produserer ikke lenger for sjølhushold, men for salg. Næringsmiddelindustrien tjener penger på å foredle råvarene. Grossist- og detaljistleddet lever av å selge maten til forbrukeren. Totalt er det altså mange som tjener på at mat selges. Men hvis vi i marxistisk terminologi skiller mellom matvarenes bruksverdi og deres verdi som kilde til profitt, vil jeg påstå at mat i hovedsak har vært produsert for å dekke folks reelle behov. Det er altså nytteverdiaspektet ved matvarene som har vært dominerende, sannsynligvis fordi matvareproduksjonen ikke har vært et interessant nok område for storkapitalen. Mulighetene for å hente ut profitt har vært for små. Moderne teknologisk forskning har totalt endret denne situasjonen. Matvareproduksjonen har ikke bare blitt et interessant satsingsområde. Den har blitt det virkelig store nedslagsfeltet for en svært aggressiv storkapital. Kynisk likvidering av den innflytelsesrike veterinæren som aktivt bekjempet hormonmafiaen, viser hvilke store, økonomiske interesser som nå står på spill.

De to årsakene til liberaliseringa av verdens matvarehandel har altså en klar sammenheng med hverandre: Den genteknologiske forskningen drives på oppdrag av kapitalen og er helt avhengig av dens økonomiske støtte. Kapitalen på sin side er avhengig av forskningens resultater for å kunne skape et tilstrekkelig profitabelt marked.

Bonde og kommunist

Etter GATT-avtalen var det nok en del bønder som stilte følgende spørsmål: Er premissene for et framtidig landbruk nå lagt? Er det kun storskalalandbruk basert på industrielle produksjonsmetoder som vil være i stand til å konkurrere på det internasjonale markedet? Svaret på disse spørsmålene er forsåvidt greit for den som ønsker å drive politisk kamp mot den internasjonale kapitalen ut fra et marxistisk ståsted: Vi kan selvfølgelig ikke gi oss! Spørsmålet blir bare hvordan vi som bønder kan drive politisk kamp. Hittil har vi ikke klart å stake ut noen retning. Dette har nok sammenheng med at vi, politisk sett, er isolert og mangler nødvendig innflytelse. Politisk isolert ikke bare fra andre bønder, men også fra ikke-matvareproduserende kommunister. Riktignok er isolasjonen i forhold til andre bønder i ferd med å bli historie. Vi markerer oss nå sterkt i grendefellesskap og aksjonsarbeid, og også innad i landbruksorganisasjonene ser vi idag en økende interesse for vår kunnskap og arbeidskapasitet. Muligens vil vi få oppleve en forsinket parallell til det som skjer i fagbevegelsen.

Den politiske isolasjonen i forhold til andre bønder er med andre ord til å leve med. Verre er det at en del folk på venstresida oppfatter oss ikke helt som stuereine. For eksempel folk som synes det er idioti å produsere mat i et land der klimatiske og topografiske forhold er så ugunstige. Folk som ikke har noen som helst forståelse for kravet om bærekraftig landbruk basert på små driftsenheter og relativt mye fysisk arbeid. Hvorfor skal landbruket innta en særstilling? Herregud, dere er like gærne som maskinstormerne i England i startfasen av den industrielle revolusjon! Og folk som har et gjennomført instrumentelt forhold til naturen. Det er ikke genteknologien i seg selv som er problemet, men hvilken klasse som har hand om den. For oss som i noen år har jobba med temaet landbruk og miljø i et marxistisk perspektiv, er det viktig å komme i dialog med den fløyen som ukritisk jubler over produktivkreftenes utvikling og som ensidig fokuserer på klassekampen, mens miljøkampen avfeies som grønn, borgerlig og idealistisk. Dialogen er viktig for oss selv, for å hindre at vi trekkes mot idealistiske løsninger på problemene. Og den er viktig for kameratene som ennå ikke har skjønt at problemstillingene rundt landbruk og miljø er høyst relevante – ikke bare relevante, forresten, men påtrengende viktige for en kommunist i dagens samfunn. Hvis vi får etablert en slik dialog, vil det styrke venstresidas kampkraft.

Patent på liv

For å innby til dialog vil jeg trekke fram et eksempel der landbruket har vært en progressiv drivkraft i kampen mot noen av de internasjonale kapitalgigantene. Det gjelder retten til å ta patent på liv. Hvis politikerne lar seg presse av kapitalen i denne saken, vil landbruket bli fullstendig dirigert av de multinasjonale selskapene. For eksempel vil tredhje verdens fattigbønder ikke lenger ha lov til å bruke sitt eget korn- og risoverskudd ved neste års såing. Dette vil bli sett på som tyveri. Bøndene, som i generasjoner har forvaltet kornet og risen, blir tyver i det øyeblikket de bruker såvarer som de selv har dyrket frem og som ligger i deres eget kornlager. Men de egentlige tyvene, de som har stjålet et gen fra naturen selv, og som påstår at de derfor har patentrettighet på det, får lov til å kreve høye patentavgifter av bønder som råker på å ha dette genet i sine såvarer.

Fattigbonden vil selvfølgelig ha et alternativ. Han kan la overskuddet fra fjoråret bli liggende ubrukt og isteden kjøpe såkornet hos patentinnehaveren. Men dette blir neppe billigere enn å bruke av egen avling mot å betale avgift. Og uansett er problemstillingen helt hypotetisk, fordi fattigbonden sannsynligvis neppe vil ha råd til verken det ene eller det andre alternativet. Ikke rart at indiske bønder går ut i massedemonstrasjoner mot en slik utvikling, heller ikke rart at bondeorganisasjonene i Europa kjemper hardt mot EU-kommisjonens forslag til patentdirektiv. Bøndenes kamp her i Europa har foreløpig tvunget industrien og kommisjonen på retrett og fått innbakt et såkalt «farmers privilege» i det nye direktivforslaget.

Mange vil sikkert hevde at når bøndene kjemper en såpass hard kamp mot de multinasjonale selskapene, er det bare for å mele sin egen kake. Selvfølgelig er ikke bøndene interessert i å betale store summer til en industrimafia som tilraner seg patentrettigheter på produkter som bøndene selv produserer. Særlig ikke når dette truer selve eksistensgrunnlaget for bøndene. Det er faktisk snakk om å sikre inntekten og berge arbeidsplassen. Men kampen for egne kår er ikke den eneste drivkraften for bønder som går hardt ut mot de multinasjonale selskapene. Hensynet til naturen og til forbrukernes helse er også viktig faktorer. Uten å være klar over konsekvensene har bønder rundt om i verden i løpet av noen tiår, med god hjelp av finansinstitusjoner og faglig ekspertise, bidratt til å utarme jordsmonnet, forurense vannreservoarene og nærmest forgifte maten de produserer. Idag ser bøndene skadevirkningene, men både effektivitetskravene innen landbruket og internasjonalt regelverk tvinger bøndene til å overmekanisere. Til å intensivere bruken av sprøytemidler, kraftfor og kunstgjødsel. Etterhvert også til å ta i bruk hormoner og genmanipulerte organismer. Bak en slik utvikling står kapitalinteresser som tjener enorme summer på å levere ulike produkter til landbruket. Politikere og landbruksekspertise verden over er kapitalens forlengede arm, og både nasjonale lover og internasjonale bestemmelser tar i stadig mindre grad hensyn til at dyr, mennesker og natur blir syke av moderne landbruk. Det er kapitalen som skal hjelpes slik at den oppnår maksimal profitt.

Bondekannibalisme

Det er ikke bare naturen og helsa til dyr og mennesker som er ofre for utviklingen i landbruket. Også bonden utbyttes i økende grad av kapitalen. Dette har ført til at bruk som for en generasjon siden kunne lønne 4-5 personer og i tillegg akkumulere kapital, i dag kan se slik ut: Ikke noe rom for betalt arbeidskraft, ektefelle tvinges til å ha høy inntekt utenom bruket, drifta tærer på kapitalen slik at bruket slites ned. Det betyr at vi bønder får mindre og mindre betalt for jobben vår, slik at vi stadig må skaffe oss mer jord, større besetning og større driftsbygninger. Strammere effektivitetskrav betyr også at mange har måttet gi seg som bønder, ikke bare på grunn av økonomiske problemer, men også fordi det har blitt satt tak på hvor mye norske bønder totalt har fått lov til å produsere. Når en bonde har økt sin produksjon, har andre innafor systemet måttet redusere eller kutte helt ut. Bondekannibalisme kaller vi dette. Tidligere har staten stort sett bare på indirekte måte styrt denne jordbruksnedleggelsen. Så har det vært opp til bøndene selv å bestemme seg for å leie ut jorda eller bruket, som egen driftsenhet eller som tilleggsjord. Nå ser vi stadig oftere at staten griper direkte inn ved salg av jordbrukseiendom og tvinger selgeren til å la bruket gå som tilleggsjord. Regjeringas politikk er klinkende klar: Mer jord til de robuste gårdene! Tun og bygnings masse skal bli fritidseiendommer. Ikke rart at jordskifteverket er en av de få postene som er tilført økte midler på landbruksbudsjettet for 1996.

Felles kamp mot kapitalen

Til tross for dette stadig økende presset på landbruket, har norske landbruksmyndigheter hatt en uttalt målsetting om å opprettholde et desentralisert småskalalandbruk. Men produksjonsbegrensningene pr. bruk er nå i ferd med å fjernes. Innen eggproduksjon ble nylig grensa hevet fra 2.000 til 5.000 høner. Det er sannsynlig at konsesjonsgrensa i neste omgang ikke bare heves, men oppheves. Den samme utviklinga ser en innen griseproduksjon. Det er forventet at også andre bransjer følger etter.

Faren er altså stor for at markedskreftene går inn og erstatter dagens regelverk. Også import av levende dyr liberaliseres. Hittil har norske myndigheter hatt en svært realistisk linje med blant annet påbud om seks måneders karantene. Slike tiltak er iverksatt for å hindre spredning av smitte.

Idag forhandler myndighetene om handelsordninger der karantenebestemmelser oppheves og der norske veterinærer ikke har rett til å foreta særskilt kontroll av importert kjøtt. Kravet er at vi skal stole på eksportørenes godkjentstempel. Det utrolige er at slike forhandlinger pågår midt under avsløringene av hvor utbredt kugalskap er i engelsk storfe besetning.

Liberaliseringstendensen slår også inn i forhold til landbrukssamvirket. Større investorer, først og fremst de store dagligvarekjedene, får idag etablere seg som private konkurrenter til samvirkebedriftene. Disse nyetableringene markedsføres som de små, lokale alternativene til et tungrodd og kostbart landbrukssamvirke. I virkeligheten dreier det seg om privat kapital som ønsker kontroll over norsk matvareproduksjon og matvarehandel. Ved å etablere seg i sentrale strøk av landet kan nye bedrifter betale bøndene der en høyere pris enn det som landbrukssamvirket kan betale. (Landbrukssamvirket må ta imot varer fra hele landet til en pris som tar med store transportkostnader.) Resultatet av en slik privatisering vil være svært ulikt for bonden avhengig av hvor i landet han bor. Og private monopoler vil sannsynligvis også få betydning prisen forbrukerne må betale for matvarene.

Det kan gå som kapitalen og våre ledende politikere vil. Men ikke nødvendigvis. Det avhenger av hvilke politiske mottiltak som iverksettes. Så raskt som mulig må ulike grupperinger gå sammen, grupperinger som ut fra ulike motiver har en felles interesse, nemlig å hindre kapitalens videre ekspansjon innen området matvareproduksjon/matvarehandel. Det tradisjonelle småskalalandbruket vil ha en sentral plass i en slik bred allianse, med forbrukerinteressene og miljøbevegelsen som viktige medspillere. Men for at alliansen skal bli et slagkraftig våpen mot kapitalen, er det nødvendig at venstresida engasjerer seg i dette arbeidet. Det vil ligge nok av motsigelser og ulme i denne alliansen. Jeg skal her nevne noen:

• Innad i bondebevegelsen er det svært ulik grad av forståelse for hvem som er venn og hvem som er fiende. Ulik organisasjonstilhørighet – i Bondelaget og Småbrukarlaget – hindrer ofte bøndene på grunnplanet å se hovedmotsigelsen i norsk landbruk. Det er derfor viktig med en klasseanalyse av bønder her i landet og av deres tillitsvalgte og ansatte i landbrukets ulike organisasjoner og bedrifter. En slik klasseanalyse vil kunne skille ut de produsentene som har objektiv interesse av dagens norske landbrukspolitikk, til forskjell fra det store flertall av norske bønder.
• Bønder og forbrukere vil lett kunne skape intern strid i et frontsamarbeid på grunn av tilsynelatende motstridende interesser. Her i landet går motsetningen først og fremst på hvilken pris forbrukeren skal betale for matvarene. Bønder påpeker at nordmenn bruker mindre enn 14% av disponibel inntekt til matinnkjøp, og at denne prosenten stadig er på vei nedover. Mat blir billigere og billigere, og bøndene får stadig mindre betalt for sine produkter. Forbrukeren på sin side opplever å ha mindre penger å handle for på grunn av den allmenne forjævliseringa: økende arbeidsledighet, trygderettigheter som pulveriseres, avgifter og egenandeler på offentlige tjenester som stadig fyker i været, osv. Det blir viktig å få bønder og fattige forbrukere til ikke bare å stå sammen mot deres felles fiende, men også til å utarbeide felles krav om sunn mat. Et slikt krav må innebære økonomiske krav: Bedre kjøpekraft for forbrukeren og bedre økonomiske rammer for bonden slik at han kan produsere mat som folk ikke blir syke av, verken på kort eller lang sikt. Det internasjonale symposiet om landbruk og bærekraftig utvikling som ble arrangert på Røros våren 1995, hadde på dagsorden en slik progressiv allianse mellom produsent og forbruker. Norge ligger langt etter andre land i dette arbeidet, men i kjølvannet av symposiet er det laget to solide studieopplegg der ulike aspekter ved temaet Mat blir belyst. Blant annet står såpass ulike organisasjoner som Norsk Husmorforbund, Kvinnefronten, Norges Bondekvinnelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag bak studiesirklene. Mange, særlig kvinner, studerer denne vinteren, og vi håper at dette arbeidet vil styrke kampen som drives her i landet mot den internasjonale kapitalen og dens velvillige medhjelpere i den norske regjeringa.
• Bønder og miljøbevegelse er en skjør allianse som trenger politisk bevisst gjøring for ikke å sprekke. Det er helt nødvendig at de to partene innser hvem som er deres felles fiende. Innser hvem det er som gir pokker i både bønder, dyr og jordas framtid. Innser at Marx har rett: Kapitalen har to bein å stå på: kynisk utbytter den både mennesker og natur for stadig å kunne øke sin profitt.
• Enkelte på venstresida vil ha nok problemer med å arbeide i felles front sammen med miljøbevegelsen her i landet. Mange viktige saker må tas opp og analyseres på nytt. For eksempel om produktivkreftenes utvikling bare er et spørsmål om politisk makt og eierforhold, eller om det også er et spørsmål om jordas yteevne. Det er greit at vi forlanger av miljøbevegelsen at den ser klasseperspektivet i miljøkampen, men vi på vår side må trekke inn miljøperspektivet i klassekampen.

Vi vil altså kunne oppleve både teori- og strategistridigheter. Men den utfordringen er vi nødt til å ta for å kunne utvikle venstresidas alternativ til den borgerlige miljøkampen.

---

Det er nødvendig for kapitalismen at jenter bruker krefter på å miste kiloer – i stedet for å bruke dem mot den seksualiserte undertrykkinga.

Det er ingen hemmelighet at folks levekår forverres. Ei heller at jenter også er folk.

Vi presses inn i et fordummende ideal for lettere å gli inn i den markedsøkonomisk mest lønnsomme kvinnerolla.

Det er ikke lenger framgangsrike karrieresugne kvinner vi skal forholde oss til. Unge jenters ideal er forandra fra røffe «gå-på-jenter» til anorektiske jenter i sølvkjole med apatiske blikk. Når det gjelder oppførsel, sendes jentenes ABC hver dag etter skoletid. Serier som Helene og gutta, Modellskolen, Til ytterste grense osv., forteller oss hvordan vi skal være. Disse seriene handler om silkenattkjoler, kilo og gutter. Dette skal liksom bli vår hverdag også. Det er nødvendig for kapitalismen at jenter bruker krefter på å miste kilo i stedet for å bruke dem mot den seksualiserte undertrykkinga, Reform 94, angrepene på abortlova osv.

Vi kan ikke unngå å bli påvirka av den råtne propagandaen, men vi kan unngå å godta den. Jenter i Norge vokser opp med læresetninga om at vi lever i et likestilt samfunn. Vi tenker på mødrene våre og sender en stille takk for at de klarte brasene. Det er bare det at virkeligheta er altfor dårlig gjemt bak likestillingsombudet og fine ord.

Den virkelige virkeligheta

Resultatet når jenter oppdager den virkelige virkeligheta, er flere. Både skuffelse og oppgitthet, men først og fremst raseri og kampvilje. Vi er mer verdt enn et klaps på rompa og en push-up BH til kr 69,90.

Denne kampvilja har sterkest kommet til uttrykk ved sporadiske aksjoner mot den seksualiserte undertrykkinga. Jenter har dukka opp fra «ingensteds», rivi ned Hennes & Mauritz-plakater og forsvunnet igjen så snart kampanja er over. Eller de har aksjonert mot bordeller i nærmiljøet, mot toppløsbarer og strippeshow.

Disse jentene pluss mange flere går i tog 8. mars. Uten å vite om hverandre, og uten at vi veit om dem. Dvs mange av dem kommer Rød Ungdom i kontakt med gjennom bøllekurs. Alle som har leda kurs, veit at det er noe av det mest oppløftende man kan gjøre – spesielt i de periodene man stanger mot muren og føler at man sliter seg ut til ingen nytte. Da er det ingenting som hjelper bedre enn å se aha-opplevelser og sinne fare over ukjente jenteansikt. Men samtidig kommer en nedtur når helga nærmer seg slutten. Du sitter foran 15 unge jenter som ikke vil annet enn å sprenge hele pornoindustrien i lufta, og så har du ikke annet å tilby dem enn Rød Ungdom. Jeg mener selvfølgelig ikke at det er et lusent tilbud. Tvert i mot – ingenting hadde vært bedre enn om alle bøllekursdeltakerne kasta seg på første studiesirkel, for så å bli medlem. Men sånn er det dessverre ikke. Vi møter alle slags jenter med forskjellig bakgrunn, og grunnene til at de deltar på bøllekurs er mange. Å forlange at alle skal bli revolusjonære i løpet av helga er kanskje å ta litt hardt i … Men kampvilja er der, og Rød Ungdom må ha noe å tilby dem.

Behovet for en egen jenteorganisasjon gjelder også for revolusjonære. Sjøl om Rød Ungdom mener mye klokt om jentekamp og frigjøring, bærer også våre medlemmer preg av å ha gått gjennom samfunnets sosialiseringsprosess. Jenteundertrykking fins hos oss også. Jentekamp er fortsatt et tema som må tilkjempes oppmerksomhet. Som oftest er det andre politiske saker som er enda mer i vinden, som prioriteres. Men vi har ikke råd til å nedprioritere jentekampen. Vi trenger kontinuerlig kamp mot undertrykkinga, og til det trenger vi så mange krefter som mulig.

Kvinnefronten og Ottar

Det har lenge vært behov for jenteorganisering, men konflikten mellom Kvinnefronten og Ottar har stått i veien. Vi har både Kvinnefront- og Ottar-jenter i rørsla, og frontene har forskjellig posisjon i forskjellige byer. Vi har ikke villet ta «det store oppgjøret» i en konflikt som vi aldri har vært en del av. Men den har fått stor betydning for oss på den måten at vi ikke har kunnet satse på jenteorganisering under en av de to frontene. For å komme videre har vi måttet tenke helt nytt. Initiativet vi trengte kom fra det radikale miljøet i Trondheim. De starta AMSAK, «Aksjon mot salg av kropp» i forbindelse med H&M-aksjonene våren 1995, for å samle alle uavhengige som var med på nedrivinga.

AMSAK er en aksjonsgruppe åpen for både gutter og jenter. I tillegg til å koordinere aksjoner, skal AMSAK produsere materiell om den seksualiserte undertrykkinga.

Grunnlaget for et landsdekkende aksjonsnettverk med AMSAK-kontakter i forskjellige deler av landet er danna. Gjennom AMSAK får vi endelig samla uavhengige aksjonister.

Det er helt nødvendig å organisere kampen mot den seksualiserte undertrykkinga, både i følge den kjente lærdommen om at en knyttneve slår hardere enn sprikende fingre, og også fordi et aksjonsnettverk vil holde unge progressive krefter i Norge samla.

AMSAK

AMSAK er et nettverk som konsentrerer seg om en del av kvinneundertrykkinga. Det er å jobbe for å samle flest ungdommer. I dag er det lett å organisere ungdommer til kamp mot den seksualiserte undertrykkinga fordi angrepene er tydelige og berører alle. Men på lang sikt er ikke AMSAK nok. Vi trenger en helhetlig jenteorganisasjon, med et eget program. Men hvordan kommer vi oss så langt? Og hvor detaljert bør programmet være? For at fronten skal bli så brei som mulig, kan den ikke baseres på hvite, radikale jenters premisser. Vi må diskutere hvordan en jenteorganisasjon kan tiltrekke og gi rom for innvandrerjenter. Jeg tror ikke det holder å programfeste organisasjonen som antirasistisk, sjøl om det er en begynnelse.

• Skal fronten være antiimperialistisk?
• Skal den være mot EU og EØS?
• Hvordan skal den være organisert og hva slags aktivitet skal den ha?
• Hvordan skal den forklare kvinneundertrykkinga?

I det hele tatt, hvordan skal en jenteorganisasjon være i 1996 for å bli et redskap for alle de kampene jenter fører og må føre?

Det er det som er det brennende spørsmålet!