De tradisjonelle jobbene forsvinner i India. Også de som bærer tradisjon. Nå forsøker slangetemmerne å verne om sitt yrke.

Mer enn 10.000 slangetemmere kom sammen i det 700-år gamle templet i Charkhi Dadri i delstaten Haryana som kveiler seg rundt Delhi i vest. De var samlet til det årlige panchayat (rådet) for slangetemmere. Menn i flytende kurtas, krageløse lange kjortler, og turbaner i alle farger, med kulefløyter og små messingsymbaler, hyllet sin guru, Baba Gulabghir, og ba om hjelp for de vanskelige tidene de står overfor. Et av de mest kjente symbolene for alle som tenker seg en eventyrlig reise til India, står i fare for å forsvinner. For slangetemming er stengt tatt forbudt i henhold til Wildlife Act av 1972.

Forbudet har bare ikke blitt like strengt håndhevet. Men nå har en annen guru, Baba Thade Shri, blåst i sin been (slangetemmerfløyta) for å hindre at tradisjoner som er nedarvet gjennom femten generasjoner og mer går tapt.

– Dette er hva mine forfedre gjorde, og dette er hva mine sønner vil gjøre, sier slangetemmeren Sheeshanath fra Delhi til tidsskriftet India Today. Men mange har innsett at de ikke har noen arvtakere. Ifølge Wildlife Trust of India (WTI) har mer enn 40 prosent av slangetemmerne gått med på å finne seg andre sysler. Noen har kvittet seg med slangene og i stedet tatt med seg instrumentene sine til brylluper og andre seremonier for å lokke fram de rette følelsene. Likevel er arbeidsløsheten stor.

Slangetemmerkonferansen i Charkhi Dadra besluttet derfor å forsøke å komme myndighetene i møte på tre områder som blir berørt av loven fra 1972. De vil ikke flå slangene sine, som de hevder likevel er mot deres normer. De vil skaffe seg slanger utelukkende fra slangefarmer og ikke ute i naturen, og de vil ikke fange de truede pytonslangene.

– Slutten på slangetemming er langt mer enn at en tradisjon går tapt. Det går tapt kunnskap om hvordan skogen lever, om medisinske planter og urter, sier Thade Shri til tidsskriftet. Det har vært vanlig at slangetemmerne, som gjerne er nomadefamilier, tar med seg urter fra landsby til landsby. En slangetemmerfamilie legger ikke alle ormeggene i kurven og har aldri én inntektskilde.

av Peter M Johansen

Mange bønder befinner seg i en ond sirkel av teknologi for moderne jordbruk. Det gjør dem ytterst sårbare, inntil døden, fastslår V S Sreedhara fra People’s Democratic Forum (PDF).

Gruppen rundt ham på University Law College har akkurat foretatt den siste granskningen av de mange selvmordene på landsbygda som har hjemsøkt delstaten Karnataka, i alt 478 registrerte tilfeller mellom 1. april til 10. november 2003.

Den selvoppnevnte, uavhengige granskningskommisjonen på rundt 30 personer med ulike profesjoner har tidligere tatt for seg Hassan-distriktet hvor det var 54 selvmord i den nevnte perioden. På siste runde tok Sreedhara for seg 11 familier i Kolar-distriktet på grensa til nabodelstaten Tamil Nadu som Karnataka ligger i strid med om det dyrbare vannet.

Til Arisikere kommer det en vannbil én gang i uka. Bøndene har ingen forsikring på avlingene, og markedet er for tida dårlig. Det tvinger bøndene til Bangalore med sine poteter. Det gir lavere pris og høyere utgifter til transport. Dessuten har potetavlingene sviktet.

Sreedhara gir et knippe av årsaker:

• Tørken. Kolar er kjent for sine vanndammer. Nå er ikke én av dem fulle.
• Grunnvannet har sunket. Mange bønder har ruinert seg på å bore tre-fire ganger uten resultat. De har pantsatt eiendeler, og har tatt opp store lån.
• Markedet er så uberegnelig, blant annet fordi det kommer inn poteter fra Punjab. Prisspennet er på 200 til 2.000 rupis per quintal (100 kg). Det gjør den onde sirkelen til en nedadgående spiral.
• Bøndene kjøper såkorn. Tidligere ble dette satt til side og fordelt i landsbyene. De er blitt avhengige kunstgjødsel og sprøytemidler, en hel kjemisk meny. Totalt avhengige i et spill med langt flere aktører.

«Dessuten splittes jorda opp på sønnene i en familie, og byrden med medgifte er tung. Det er mange ting som trekker folk ned og inn i døden,» sier Sreedhara.

Årsakene bak selvmordene er komplekse, fastslår rapporten. Men fokus har i sterkere grad gått over på myndighetenes byråkratiske normer for ikke å betale ut kompensasjonen som bøndene har krav på.

I Kolar oppdaget gruppa et mønster der en sønn tar over ansvaret for jorda i farens navn. Dersom det går galt, er det ofte sønnen som begår selvmord. Det fører til at myndighetene nekter å utbetale kompensasjon fordi jorda fortsatt står i farens navn – og han er ikke offeret.

Sreedhara trekker fram ekteparet Agthathota Appayappa (60) og Muniyamma i landsbyen Nakkaladinna. De inngikk en pakt om å drikke sprøytemidler ute på åkeren. Hun døde; han overlevde. Dermed ingen kompensasjon.

Mange har tatt opp private lån, enten hos naboen eller lånehaier, for å bore etter vann. Det gjør presset om tilbakebetaling hardere. Men «uformelle» lån kvalifiserer ikke til kompensasjon ved selvmord. Det er et trekk som går igjen i Mandya-distriktet som ikke er irrigert. Her har 38 tatt livet av seg i perioden, nest høyest i Karnataka.

«Vi har etter nøye gjennomgang avvist 299 av de 478 innrapporterte tilfellene som usikket for kompensasjon,» uttaler utviklingskommissær Vijay Gore i delstatsregjeringen til guvernør S M Krishna (Congress), en av Karnatakas tebaroner, til tidsskriftet Frontline.

«Umenneskelig og byråkratisk,» sier Sreddhara.

av Peter M Johansen

Vekstraten i Indias økonomi har allerede begynt å falle etter den første boomen på 1990-tallet. Medisinen er IMF sine krav, globaliseringens anabole stereoider.

Den indiske regjeringen innledet året med å haste gjennom en pakke med reformer før statsminister Atal Bihari Vajpayee oppløste nasjonalforsamlingen og skrev ut nyvalg. Reformene dekker Det internasjonale pengefondets (IMF) krav tiltak for å få opp vekstratene igjen i Indias økonomi.

Det er slett ikke samsvar mellom de prospektene som blir tegnet på glanset papir av Indias økonomiske utvikling, og de mer avmålte analysene av de faktiske forholdene, selv om de ofte kommer fra samme hold, enten indiske myndigheter eller investeringsbankene eller Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF).

De siste månedene har den indiske regjeringen fulgt opp flere av anbefalingene fra IMF og de utenlandske investeringsbankene med å bygge ned restriksjoner og åpne opp større sektorer av økonomien for utenlandsk kapital og privatisering. I midten av januar la regjeringen fram ikke mindre enn tre reformpakker i løpet av en uke.

Myndighetene har fjernet taket på utenlandske investeringer på de fleste områdene av landets olje- og bensinsektor. Prosjekter kan settes i gang med 100 prosent utenlandsk kapital, og investorene trenger ikke lenger gå veien om regjeringens godkjenning for å sette prosjektene i kraft. Taket på direkte utenlandsinvesteringer (FDI) i private banker er blitt hevet fra 40 til 74 prosent. Derimot har regjeringen foreløpig holdt tilbake å heve taket fra 49 til 74 prosent innen telekommunikasjonen.

Åpningen for at utenlandsinvestorer kan krype enda høyere opp på kommandohøydene i indisk økonomi, kom uka etter at finansminister Jaswant Singh, kanskje ikke overraskende tidligere utenriksminister, senket tollsatsene på varer med unntak av landbruksprodukter, fra 25 til 20 prosent.

«Liberalisering har ikke lenger en dårlig klang i valgkampanjen,» konstaterte en av BJPs valgstrateger Pramod Mahajan overfor Financial Times.Det vil i stedet bli et sentralt tema i BJPs valg, slår han fast, og lederen for industriforbundet Confederation of Indian Industry (CII), Tarun Das, gjør seg de samme betraktningene:

«BJP kvitter seg en gang for alle med sin gamle filosofi om «swadeshi» (lukket økonomi).»

Framstøtene kom på bakgrunn av framgangen ved delstatsvalgene og resultatene fra annen halvdel av regnskapsåret som viste en vekst på 8,4 prosent. Det sporet BJP til å legge fram sitt nye markedsliberalistiske program som går hånd i hånd med å rive ned Indias omfattende, om ikke i praksis, arbeiderlovgivning for det kommende valget. BJP tør nå åpent stå inne på Kongresspartiets banehalvdel fordi Congress likevel ikke vil kunne hente inn stemmene på økonomisk politikk, verken ut fra rettmessige anklager om at veksten ikke skaper arbeidsplasser og at inntektsforskjellene har blitt større.

En knapp måned etter at reformpakkene ble klubbet gjennom, satte regjeringen den 12. februar en frist på en måned til å skaffe tre milliarder dollar på salget av seks statlige selskap. Tidsrammen er den korteste siden «globaliseringen» for alvor tok til for 13 år siden under statsminister Narashima Rao (Congress) og hans finansminister Manmohan Singh. Ute til salg ligger 10 prosent av Oil and Natural Gas Corporation (ONGC), med en prisantydning på 2,5 milliarder dollar. Med på kjøpet følger andeler i teknologiselskapet CMC, den petrokjemiske gruppen IPCL som Reliance Industry har hånd om, oljekjempen IBP og gasselskapet Gail og Dredging Corporation of India hvor regjeringen vil redusere statens andel fra 97 til 77 prosent.

Hurtigsalget skyldes at BJP vil nå sitt mål om privatiseringer for 120 milliarder rupis (2,65 milliarder dollar) innen utløpet av mars. Det er en del av BJPs politikk som i media blir beskrevet som the feel good factor (godfølelse-faktoren), med indisk krøllet l og betoning.

Regjeringen kaster på mer køl for å holde farten oppe for å henge med på det internasjonale finansmarkedet i konkurransen om utenlandsinvesteringene med Kina og Sørøst-Asia. Siden finanskrisa i 1991 var veksten på 6, 1 prosent i året det neste for de to femårsplanene fram til 2002. BNP per innbygger steg med vel halvparten på 1990-tallet. Veksten var til sammenlikning på 1 prosent i året på 1970-tallet og på 3,4 prosent på 1980-tallet.

Det var en ikke bærekraftig vekstrate, verken for 1970-, 80- eller 90-tallet, fastslår Financial Times. Etter tre feite år på midten av 1990-tallet med 7 prosent i året, falt den til 5,5 prosent i finansåret 2001/02 og til 5 prosent etter det, ifølge IMF. Myndighetene satte dermed høye mål for inneværende femårsperiode (2002-07), den tiende siden Friheten: 8 prosent i året, på nivå med Kina, slett ikke tilfeldig.

Investeringenes andel av BNP falt fra toppunktet 27 prosent i 1995/96 til 24 prosent i 2000/01. Private selskapers investeringer falt fra 11 til 6,75 prosent av BNP i samme periode.

IMF peker på et fall i produktivitetsveksten, og IMF hamrer på at svakhetene i økonomien skyldes restriksjonene i økonomien. Vel ti prosent avIndias arbeidsstokk på 350 millioner er sysselsatt i formell sektor (note 1) Det er de som vil bære tyngden av den nye reformene som BJP nå pumper gjennom.

Note:

1) Indias National Sample Surveys tall viser at tallet rundet 400 millioner rundt 2001, og at den formelle sektoren bare utgjør ca. 7 % i dag og er stadig synkende.

av Peter M Johansen

Bankene er et mål blinket ut av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), blant annet for å bryte opp den statlige kontrollen over finanssektoren og bryte ned kampkraftige fagforeninger.

Revolusjonen innen it banker på døra. Det er noe bankene vil få merke. India har verdens største jernbanesystem i verden. Men det er flere banker enn det er jernbanestasjoner i India. Landet har verdens største nettverk av banker.

«Vi er store forbund, en enorm kraft. Men hvor sterke vi er, vet vi ikke og får ikke svar før kampen kommer,» sier generalsekretær V Krishnamurthy ved All India Bank Employers Association (AIBEA) i Bangalore.

Bankene er et mål blinket ut av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Det handler ikke bare om tilgang til store verdier, 14 lakhs crore rupis, vel 215 milliarder kroner av vanlige folks sparepenger, men også om å bryte opp den statlige kontrollen over finanssektoren og bryte ned kampkraftige fagforeninger. Det er en strategi i den imperialistiske globaliseringen.

«Vi deltar i andres kamp; det inngår i vår besluttsomhet. Vi mener at bankene må være på statens hender for å kunne brukes i utviklingen av landet. Det er en viktig kamp som nå pågår.»

AIBEA opptrer også som vaktbikkje i kampen mot korrupsjonen. De siste årene har de bankansattes forening i Karnataka Pradesh Bank offentliggjort de feite kontiene i delstaten, med navn og beløp. De falt ikke i like god jord hos alle.

Kampen står likevel på andre områder. 1 lakh bankansatte, 100.000, er allerede sendt hjem på «frivillig førtidspensjonering» i løpet av de siste to årene som følge av rasjonaliseringer, automatisering og teknologisering. Samtidig har det gått med 300.000 jobber i offentlig sektor og 270.000 småbedrifter har stengt, med fra fem til ti og opptil 200 til 300 ansatte.

Jobbene forsvinner raskere enn «den nye økonomien» skaper dem. Det er den ene delen av «globaliseringen» hvor banksektoren ikke skiller seg vesentlig fra andre deler av offentlig virksomhet, bortsett fra av fagforeningene jevnt over står sterkere i kraft av sin størrelse og erfaring.

Målene med å bryte opp banksektoren er derimot langt mer vidtrekkende enn bare å effektivisere bransjen ved hjelp av informasjonsteknologien. Bankene har spilt en betydelig rolle i Indias økonomiske utvikling helt siden Friheten i 1947, både med hensyn til samrøret mellom Nehru/Gandhi-dynastiet og de ledende industrikonglomeratene rundt familiene Tata og Birla og med hensyn til utbyggingen av landsbygda.

AIBEA ble dannet i 1946, før britene forlot landet. I dag fins det rundt 500.000 ansatte i de offentlige, kooperative, private og utenlandske bankene. 300-350.000 er ansatte i de offentlige bankene. Forbundet bevarte enheten fram til 1964, da det ble splittet i ni ulike forbund. AIBEA er fortsatt det største.

Før Friheten fantes det knapt banker på landsbygda, og før nasjonaliseringen av banksektoren i 1969 var det rundt 4.000 filialer. I dag er tallet 65.000 filialer. Det har skapt en nærhet til pengene som har kommet landsbygda til gode.

«Vi vil fortsatt at penger skal brukes til å utvikle landet, men det er et hardt press fra utenlandske banker for å kjøpe opp de private bankene i India for deretter å gå aggressivt til verks i markedet,» sier Krishnamurthy. De kjøper aksjer når kursen er lav. Han ramser opp: ING fra Storbritannia, ABN Ambo fra Nederland, Allianz og Deutsche Bank fra Tyskland, britiske HSBC (Hongkong Shanghai Bank Corporation) som er stinn med kinesisk kapital, Bank of Tokyo og Nova Scotia.

Men dette er ikke Sørøst-Asia, verken før eller etter krakket i 1997. Dette er Sør-Asia hvor markedet er mindre, med færre lån, og hvor det ikke virker slik den utenlandske kapitalen hadde tenkt seg. Det private markedet som flyter rundt, er lite. Det er ikke mye penger å hente inn.

«Det gir ingen reell og solid vekst. Vi har et eksempel på hvordan Bank of Tokyo stengte om kvelden i Kolkata (Calcutta) og åpnet igjen dagen etter i New Delhi. De utenlandske investeringene har i stedet gått ned fra 11 til 7 prosent. Profitten det siste året var ikke mer enn seks milliarder rupi.»

Banksektoren har vært en hjørnestein i oppbyggingen av India, i går og i dag. Banksektoren har vært en hjørnestein i organiseringen av arbeiderklassen og oppbyggingen av fagbevegelsen. Det som skjer med banksektoren i India, vil prege hele landet og den videre utviklingen.

De bankansattes foreninger var viktige i generalstreiken 24. februar som protesterte mot at streikeretten er fjernet i offentlig sektor. Hele finanssektoren, bank og forsikring, sluttet opp over hele landet. I Karantaka var oppslutningen i offentlig sektor total.

Om streikeretten forsvinner i bankene, blir det lettere for kapitalen å fjerne ordningen om at bankene må prioritere lån til bestemte samfunnsmessige sektorer, og lettere å si opp ansatte og investere i ny teknologi i tråd med anbefalingen til Det internasjonale pengefondet (IMF).

av Peter M Johansen

Ei europeisk ku får like mye subsidier som inntektene til 100 indiske familier. Kua kunne ha reist jorda rundt på businessklasse.

«Det som skjedde i Cancún var en delseier selv om Verdens handelsorganisasjon (WTO) ikke brøt sammen. Men de store slagene står foran oss, og med det lokale presset vil ikke utviklingslandene la seg knekke.»

Det strømmer en motstrebende optimisme fra bondelederen med professortittel når han tar i mot i sitt hjem i utkanten av Bangalore, Indias høyteknologiske senter som har gitt byen oppnavnet «Indias Silicon Valley». Smilet sitter løst og ledsager ofte de underfundige vendingene og anekdotene som følger med nåtidige og historiske betraktninger.

Professor M D Nanjundaswamy (67) er president for Karnatakas statlige bønders forening (KRRS). Foreningen har stått på barrikadene i lokale kamper som har grodd fram av utviklingene innen landbruket i India, og Nanjundaswamy er en størrelse innen den internasjonale bondebevegelsen som deltar i kampen mot den nyliberalistiske og imperialistiske globaliseringen.

«Han er ansiktet utad i kampen mot Monsanto i India,» sier en student om bondelederen. Professoren brakte militansen inn i KRRS. De svidde av testavlingene til Monsanto, og politiet tok beslag i eiendeler. Fordi bøndene nektet å betale avgifter, organiserte KRRS protester hvor de gikk inn på politistasjonene og hentet tilbake de beslaglagte tingene.

Delstaten Karnataka har det siste halvannet året vært hjemsøkt av en selvmordsbølge på landsbygda. Bønder som tar livet av seg, og urovekkende ofte flere familiemedlemmer sammen.

«Disse selvmordene startet rundt 1995 da India åpnet for WTOs liberalisme innen landbruket. Nå forsøker regjeringen å skjule denne forbindelsen og hevder at den ikke fins, at det er andre årsaker som ligger bak selvmordene.

Bharatiya Janata Party (BJP), regjeringspartiet, og statsminister Atal Bihari Vajpayee snakker om såkalt avlingsforsikringer. Men bøndene ser ikke noe til utbetalingene.

Myndighetene har ingen jordbrukspolitikk. Jordbruksproduksjonen har gått opp fire ganger siden Friheten i 1947. Bøndene har sett lite til det, og nå har det gått tilbake. Derfor kommer selvmordene.»

Mat for arbeid

KRRS krever at landsbyene blir gjort til «regnskapsførende enheter» for beregninger av landbruksstøtte og nødhjelp, ikke den større enheten taluk, et distrikt med opptil 130 landsbyer. Slik vil en komme tettere inn på problemene.

De såkalte «mat for arbeid»-programmene når ikke ut. Korrupsjonen er ikke bare gjennomgripende; den er også høyst synlig på veiene. Lastebil på lastebil går over delstatsgrensa til Kerala med ris fra Karnataka. Samtidig har liberaliseringen åpnet for salg av korn på tvers av delstatsgrensene uten å gå veien om statlige oppkjøp som tidligere. Det har ført til ruin for mange bønder i utsatte områder.

«Det er ikke bøndene som er skyld i de fallende prisene og at kostnadene har gått opp. Det er ikke bøndene som er skyld i den utenlandske importen og at gjelda stiger. Bøndene blir lurt,» sier Nanjundaswamy og trekker opp de internasjonale perspektivene.

«Ei europeisk ku får like mye subsidier som inntektene til 100 indiske familier. Kua kunne ha reist jorda rundt på businessklasse. Da jeg traff lederen for WTO fram til 2002, Michael Moore, i Genève i 1998, ønsket han seg mobiltelefoner til alle indiske bønder. Nanjundaswamy oppfatter det åpenbart lettere å forholde seg til dette dersom utsagnet hadde kommet fra den amerikanske regissøren ved samme navn.

«Jeg kom dit fra Mumbai; det var som å komme til en annen planet. I Andhra Pradesh selger bøndene nyrene sine til private sjukehus for å få penger til å overleve og forsørge familien.»

Annen verden mulig?

Nanjundaswamy mener at mange av de indiske landbruksorganisasjonene har vært for opptatt av små saker og har vært preget av klientisme. De har alltid bare nådd et fåtall, og de lokale representantene opptrer ofte som mellommennenes mellommenn.

Likevel er realitetene på bakken slik at han ikke tror utviklingslandene lar seg splitte, og at WTO vil bli sittende igjen med bare regionale avtaler. Så hva er vel WTO da? spør bondeprofessoren som var med World Social Forum (WSF) fra starten.

«Jeg spør meg selv med WSFs slagord, er en annen verden er mulig? Med WSFs agenda? Nei, WSF er ikke mot imperialismen eller kapitalismen, bare mot globaliseringen og nyliberalismen. KRRS var en av initiativtakerne til den parallelle konferansen til WSF i Mumbai, Mumbai Resistance 2004, med undertittelen against imperialism and war.

Brudd med WSF

Nanjundaswamy brøt med WSF og lot seg ikke lokke til Pôrto Alegre med tilbud om å stille opp sammen med «de store navnene».

«Og jeg som trodde at jeg hadde det største navnet,» smiler han. Han trenger ikke viser fram visittkort.

Bruddet kom da den franske Attac-lederen Bernard Cassen nedla veto mot å invitere Cubas statssjef Fidel Castro. Cassen hevdet det vil splitte bevegelsen, forteller Nanjundaswamy. Men da var den allerede splittet, konstaterer Nanjundaswamy. Han selv var ute, sammen med de ledende, militante landbruksorganisasjonene i India. Scenen er overlatt til de ikke-statlige organisasjonene.

Det er vanskelig å beskylde Nanjundaswamy for å være maoist, og det er enda vanskeligere å koble KRRS til den såkalte maoistiske naxalittbevegelsen som oppsto i slutten av 1960-tallet etter et væpnet opprør i landsbyen Naxalbari i West Bengal.

Nanjundaswamy tilhører en indisk retning av Fabian Society som kan beskrives som «verken kapitalisme eller kommunisme». Han trekker paralleller mellom Nehru-regimets industrialisering på bekostning av bøndene og Sovjetunionens planøkonomi.

av Arnljot Ask

Den indiske veksten er ikke forankra i det indiske fellesskapet. Snarere stripper den India for kapital og ressurser som framtida for landets befolkning skulle bygges på.

En fersk Goldman Sachs-analyse sier at India og Kina vil ha de høyeste økonomiske vekstratene i verden rundt 2050, og at de to da vil ha den tredje og største økonomien, med USA mellom seg. Dette danner bakgrunnen for et større oppslag i 1. desember nummeret av magasinet India Today i 2003, hvor de digger disse vyene og viser fram den voksende muskelkraften til det de kaller indiske «global champs» (note 1).

Det er ingen tvil om at India er inne i en rivende økonomisk utvikling med store tall for BNP-vekst, investeringer og også økende innenlandsk konsum. Et land med over en milliard innbyggere vil klare dette over en viss periode, dersom de internasjonale betingelsene ligger til rette for det, sjøl om over tre fjerdedeler av befolkningen måtte sakke akterut og marginaliseres. Men er prognosene fra Goldman Sachs noe bevis for de framtidsutsiktene de skisserer?

Går vi under overflata, finne vi at den indiske veksten ikke er forankra i det indiske fellesskapet. Snarere stripper den India for kapital og ressurser som framtida for landets befolkning skulle bygges på. Det er også viktige forskjeller mellom India og Kina når det gjelder startbetingelsene for den økonomiske boomen. Kina kunne, og kan ennå, utnytte den egenbasisen som sosialismen i landet bygde opp tidligere.

«Global champs»?

India Today-artikkelen tegner glansbilder av vellykkede indiske bedriftsledere som Anil Ambani, nestsjefen i Indias største selskap målt i forhold til omsetning, Reliance Industries, og Ratan Tata, den over 60-årige «pensjonerte» daglige leder i Indias største konglomerat, Tata Son, som fortsatt holder 14 timers arbeidsdag.

Reliance er et direkte produkt av globaliseringa og vokste fram fra «ingenting» i løpet av 1990-tallet til i 2001 å stå for ca 30 % av profitten til hele den private sektoren i India. De hadde samme året en omsetning på ca 14 milliarder dollar, eller 3 % av BNP for India (note 2). Det ruver godt i det indiske landskapet, men selskapets totale virksomhet forteller at det i hovedsak må betraktes som et av de internasjonale monopolenes brohoder i India framfor et indisk storselskap med internasjonal virksomhet, sjøl om det har tette bånd også til det indiske statsapparatet og aksjemajoriteten (60 %) er på familiens og den indiske statens hender. Anil Ambani og hans bror Mukesh, som er toppsjefen, er sentralt plassert i det indiske kompradorborgerskapet (note 3).

Av de 18 selskapene i Reliance-konsernet er sju joint-ventures (fellesselskaper med internasjonale konserner). Raffineriet og det petrokjemiske komplekset i Gujarat, som er kjernen i imperiet, hviler på samarbeid med den amerikanske giganten Bechtel, i tillegg til å være avhengig av flere andre internasjonale storselskaper når det gjelder teknologi og lisenser.

Ved siden av sin kjernevirksomhet, har Ambani-familien joint-ventures med sørafrikanske DeBeer i diamantbransjen. Reliance Infocom og Reliance Life Science Project er de siste store prosjektene, innenfor bioteknologisektoren. Disse er basert på 50-50 samarbeid med britiske World Tel og flere, med oppdrag blant annet på stamcelleforskning for amerikanske forskningsinstitutt.

Tata er det nest største industrielle selskapet i India, også et familieselskap. Det er om mulig enda mer bundet opp til utenlandsk kapital, spesielt amerikansk, men også med betydelige rester av den britiske innflytelsen. Noen eksempler er Tata-Honeywell i Pune, Titan urfabrikk sammen med amerikanske Titan Timeproducts, Tata Engineering med det USA-baserte Cummings Engine Company, Tata Industries og Bell Canada International i samarbeid på telekommunikasjon, amerikanske Innland International med Tata Steel, og sist, men ikke minst, samarbeidet på mobiltelefonifronten med AT & T som ble innledet i 2000. Denne siste joint-venturen inkluderer også det tredje største selskapet i India, familiehuset Birla. Den illustrerer også at disse omfattende samarbeidsforetaka med de store utenlandske monopolene fullbyrder en regelrett «take over» av den indiske nøkkelindustrien. Mens hele Tata-konsernets omsetning i 2001 var på 7,5 milliarder dollar og Birlas på 4,3 milliarder, hadde AT & T hele 63 milliarder. I tillegg til den styrkeoverlegenhet dette gir de utenlandske kjempene, så letter myndighetene også deres «take over» gjennom fjerning av alle restriksjoner på oppkjøp, skattelettelser osv. (Jfr artikkelen «Globaliseringens anabole stereoider«.)

Sjøl om India Today kan liste opp lange lister over varer som er «Made in India», som selges verden rundt fra merkevarene til Gap, Tommy Hilfinger og Polo innenfor tekstiler, til lærvarer for Wal-Mart, bildeler til Daimler, Chrysler, Volvo osv og indisk produserte joint venture-biler som Spirite og Scorpio, er ikke dette et uttrykk for en styrking av den indiske økonomien i første rekke. Det reflekterer at vestlig kapital utskiller produksjon til den gamle kolonien og tjener gode penger på det ved å selge til kjøpekraftige konsumenter i den rike del av verden. Samtidig betyr det lite for den indiske handelsbalansen som akkumulerer utenlandsgjeld (97 milliarder dollar i 2000). Indias andel av verdenseksporten er ikke større enn før 1990, under 1 %, og fortsatt er det tradisjonelle varer som dominerer (se faktaboksen); varer med liten verdiøkning gjennom produksjonen og derfor lite overskudd for eksportlandet. Globaliseringa har ikke forandret noe på dette!

Kunnskapsindustrien?

Denne sektoren framstilles som Indias store pre og grunnlag for framtidig styrke. India har en betydelig ekspertise og faglært arbeidskraft på dette området. Men går vi sektoren nærmere etter i sømmene, finner vi at dette er den mest imperialistavhengige av alle! It-sektoren er først og fremst «billighandel i software og agenturer for utenlandske selskaper i hardware» (note 2). Eksport av software er hovedsaka og sto for 76 % av fortjenesten i sektoren i 2001/2002. Det nye er at selskapene, spesielt i USA og Europa, i tillegg utskiller deler av virksomheten til blant annet India og tjener grovt på den billigere arbeidskrafta der, i samarbeid med sin indiske partner. (Jfr artikkelen «Flukten til India?«). Tata Consultancy Service (TCS) er blant de største indiske partnerne. De dro inn en profitt på ca 300 millioner dollar i 2001/2002, som tilsvarte nesten den samla profitten i alle de andre 80 Tata-selskapene.

I tillegg til denne avhengigheten av samarbeid med utenlandske storselskaper, er info-teknologien også en favoritt for utenlandske investeringsspekulanter, de såkalte portfolio-investeringene. Både Infosys og Wipro, de to andre «topp 3» på denne sektoren sammen med TCS, har sterke innslag av slike investeringer. De indiske selskapene som driver hardwaresalg, er sterkt bundet opp til utenlandske produsenter. Wipro har en strategisk allianse med Hewlett Packard, i tillegg til avhengighet av flere andre for salg av ulike produkter. Infosys er i kompaniskap med mektige Intel.

Fra halvkoloni til nykoloni?

Den type «utvikling» som globaliseringa fremmer, sjøl med en høy vekstrate, vil ikke føre til en utvikling av landet som tjener folket, hevder Arvind (note 2). Snarere ser vi en avindustrialisering og økonomisk tilbakegang for den indiske økonomien, hevder han. Riktignok skjult av mektige media som fokuserer på livet til eliten, info-teknologi, data og kommunikasjonsrevolusjon, sport og livsstil til det øverste sjiktet osv. Mens det store flertallet, ikke en gang flertallet i middelklassen, har en plass i denne kunstige verden. Den virkelige verden finnes andre steder – i de store tilbakeliggende områdene på landsbygda og i slummen og ettroms-losjiene i byghettoene, ifølge hans bilde av den indiske hverdagen.

Til grunn for dette ligger en analyse om at:

• Dagens globalisering innebærer en tilbakevending til tida før reformperioden under Nehru.
• Imperialismen prøver å løse sin egen krise blant annet gjennom en ny offensiv mot den tredje verden.
• Den halvkoloniale stillinga India har vært i siden frigjøringa, nå er i ferd med å gå over i en rein nykolonial fase.

Den økonomiske utviklinga sløser med de menneskelige ressursene; arbeidsløsheten øker, også blant faglærte. Indias naturressurser eksporteres til gi bort-priser til de imperialistiske sentraene, og det økonomiske overskuddet dreneres ut av landet. Et regnestykke over inn- og utgang av kapital for India, som Arvind gjør på sidene 140-143 (note 2), gir en sluttsum på røft 65 milliarder dollar mer ut enn inn per år. Det tilsvarer 20 % av landets nasjonalinntekt.

Glimtene vi har vist av toppsjiktet i landets borgerskap, viser at dette ikke er noen utvikling som de bekymrer seg over. Deres posisjon hviler på samarbeid med de magnatene som utbytter landet og folket. Derfor er deres bekymring hvordan de skal klare og hindre at arbeidsfolk gjør opprør. Eufori-artikkelen i India Today (note 1) avrundes derfor med å peke ut modernisering av arbeidslivslovene som en av de viktigste oppgavene framover. De 40-50 millionene som gikk ut i streik nettopp, mot blant annet dette forsøket på å vingeklippe fagbevegelsen ytterligere, var et lovende varsel om at tiden med å se på markedsliberalismen som en naturnødvendighet, er på hell.

Veier ut av uføret?

Den industrialiseringa og kapitaliseringa som India gjennomfører, har andre rammevilkår enn den som skjedde i Europa og Nord-Amerika for hundre år siden. Til tross for den formelle avkoloniseringa i 1947, er landet i den globaliserte kapitalismens jerngrep uten rett til å beskytte sin egenutvikling med de midlene dagens imperialistiske sentra hadde i sin oppbyggingstid. Hvordan skal et land som er innelåst i et system som årlig raner det for 20 % av nasjonalinntekta, kunne ivareta sine egne innbyggeres behov?

Slik som den borgerlig demokratiske revolusjonen i Vesten også var en agrarrevolusjon, med støtte fra fattigbønder og eiendomsløse på landsbygda, må også den indiske nydemokratiske revolusjonen inneholde dette trekket. Det grunnleggende problemet på landsbygda er den manglende eiendomsretten til jorda for de som dyrker den. Uten å endre samfunnsstrukturene på landsbygda, vil ikke et land som India skape frihet og velstand for det store flertallet.

Men som reportasjer andre steder i dette bladet viser, er det heller ikke nok å bli sjøleiende bonde i den makroøkonomien som dominerer India som helhet. Derfor ble slike forbedringer av produktiviteten som den grønne revolusjon førte med seg i jordbruket, ikke til de indiske jordbruksarbeideres fordel. Den åpnet India for vestlig agrarkapitalisme, og har i dag gjort India avhengig av særskilt USA når det gjelder matproduksjon. Mens de imperialistiske landa dumper overskuddsproduksjon i India, begår bomulls- og hvetedyrkere i India sjølmord fordi de ikke får solgt varene sine. De som sulter i hjel, har jo ingen kjøpekraft til å kjøpe verken den indiske bondens produkter eller den importerte. I stedet vokser lagrene!

Den marginaliseringa av arbeidskrafta som nedbrytinga av den formelle sektoren innebærer, undergraver ikke bare levekåra til arbeiderne, men er en trussel mot hele samfunnsutviklinga i India. Det befester føydal tilbakeliggenhet og svekker motstandskrafta mot utenlandsk dominans og mafiaøkonomi. Midt oppe i high tech-reservater og finanssentre er det mangel på en sjølstendig, regulert industrialisering av India som er det store problemet for det store flertallet av befolkningen. Det gjør det umulig å absorbere den arbeidskrafta som frigjøres fra jordbruket, pluss å sysselsette de nye generasjonene som vokser opp i byene.

Utsiktene framover for å endre på denne utviklinga med det nåværende systemet er dessverre mørke. Trenden har vært negativ i rundt 20 år allerede. (I 1980 utgjorde den formelle sektoren 10 % mot 7 % ved hundreårsskiftet.) De fire siste åra av forrige århundre, fra 1997 til 2000, absorberte den formelle sektoren bare 28.000 nye arbeidere, mens arbeidsstyrken økte med 20 millioner i samme periode (note 2). Ser vi framover, så er utsiktene dystre for ungdommen som skal ut i jobb etter endt skolegang. Ca 200 millioner skal ha jobb det nærmeste tiåret. Flertallet har ingen sjanser, heller ikke i den uformelle sektoren, uten en dramatisk fjerning av titalls millioner av nåværende arbeidere.

Skal den indiske arbeiderklassen på landsbygda og i byene få levelige kår, må den derfor bryte med den utviklinga som dagens globalisering innebærer. Den nydemokratiske revolusjonen dette vil kreve, må fjerne den imperialistiske styringa av den indiske økonomien, som det første skrittet på veien videre til en sosialistisk revolusjon.

Kilder og noter:

• 1) India Today 1. desember 2003.
• 2) Globalisation – an attack on Indias sovereignty, av Arvind, New Vistas Publications 2002. Andre faktaopplysninger om Reliance, Tata osv. er også hentet fra denne boka.
• 3) Kompradorborgerskap: Borgerskap (her indisk) som er bastet og bundet til et tett samarbeid med utenlandsk borgerskap, som dominerer økonomien i landet.

av Peter M Johansen

Det var David mot Goliat. Hindustan Coca-Cola tappet 600.000 liter vann om dagen fra urbefolkningen i Plachimada i delstaten Kerala. Nå er bedriften stengt og flyttet, og landsbyen har blitt symbol i kampen mot «de multinasjonale».

Urbefolkningen i Plachimada og andre landsbyer i Palakkad-distriktet i den sørvestlige delstaten Kerala kalte Coca-Cola ennå for «den bitre drikken». Coke var ikke noe man bevilget seg ofte heller; den var som Pepsi alltid dyrere enn den indiske varianten, Thumbs Up. Kerala er kokosnøtter, næringsrikt og så reint at det kan brukes intravenøst ved nødtilfeller.

«Ingen fortalte oss om konsekvensene,» sier en av kvinneaktivistene bak aksjonene som satte en stopper for Hindustan Coca-Cola i en video om konflikten som blir spredt mellom de antiimperialistiske masseorganisasjonene over hele India i opptakten til Mumbai Resistance 2004, en parallellkonferanse til World Social Forum i Mumbai i midten av januar.

18. juli bestemte det lokale selvstyredepartementet i Keralas hovedstad, Tiruvananthapuram eller Trivandrum i kortversjonen, seg for å opprettholde beslutningen til de lokale myndighetene om ikke å fornye lisensen for Cola-anlegget. Da hadde pumpene gått tørre i Plachimada og landsbyene rundt.

De ble lovet jobber da representantene for Hindustan Coca-Cola og myndighetene kom på befaring til Palakkad-distriktet, ikke langt fra grensa til delstaten Tamil Nadu. Myndighetene brøt landloven fra 1967 og innvilget byggestart i 1999. Året etter sto fabrikken ferdig.

Fabrikken hentet inn arbeidskraft fra andre steder, fra byene Cheruthuruty, Shoram og Malappuram i nærheten og fra Coimbatore rett over på den andre siden av grensa til Tamil Nadu. Fabrikken stakk sugerørene sine dypt ned i grunnvannet og sugde til seg. 600.000 liter om dagen forsvant, og Coca-Cola begynte snart å ta vann fra andre steder. Når de kokte ris, ble den akkurat som kumøkk og luktet deretter, forteller kvinnene fra Plachimada. Vannet ble udrikkelig. Saltgehalten steg, og folk ble syke. De fikk blodforstyrrelser. Det verket i bein og øyne når det kom i berøring med vannet.

De tre innhøstningene om året som de til da hadde hatt, tørket inn. Da brønnen i Vijayanagaram tørket inn, måtte kvinnene gå fem kilometer fram og tilbake hver morgen får å hente vann. Det statlige grunnvannsdepartementet i Kerala hevdet at den synkende vannstanden i brønnene fall ikke skyldes Coca-Cola, men nedbørsmengdensom sank fra 2.137 mm i 2000, til 1.147 mm i 2001 og bare var 670 mm i 2002. Desto større grunn for selskapet til ikke å tappe vann, mente Plachimdas panchayat, landsbyrådet.

Plachimada gikk til streik. De er adivasi, stammefolk, og det tok hele 52 dager før de fikk støtte fra andre. Da hadde Indian National Trades Union Congress (INTUC), landsorganisasjonen som er tilknyttet Kongresspartiet, vendt dem ryggen. Congress sitter med regjeringen i delstaten som lenge ble styrt av det tidligere Moskva-orienterte Communist Party of India (Marxist) som også har hatt makten i West Bengal, delstaten med byen Kolkata (Calcutta). Begge partiene gikk inn for å gi Hindustan Coca-Cola kontrakten. Det rullet ut 16.000 kasser med Cola og Kinley-vann om dagen. Coca-Cola pøste ut millioner i reklame, og media overså fullstendig kampen. Fjernsynskanalene og avisene er så avhengige av reklamen til Coca-Cola og andre multinasjonale selskap at de ikke har råd til å være foruten, mener aktivistorganisasjonen Coca-Cola Virudha Samara Samithi (Anti-Coca-Cola agitasjonsråd).

Dermed hadde de heller ikke råd til å støtte kampen i Plachimada, mener representantene fra aksjonskomiteen i landsbyen. «Etter at Coca-Cola kom til Plachimada ble det verre enn under britene,» hevder en gammel mann på videoen. Colaen er søt; vannet i Plachimada er skjærende bittert.

Aktivistene stilte Hindustan Coca-Cola overfor alternativet på et språk de ikke kunne misforstå: «Close down or break down.» Det var virkelig David mot Goliat. Første samuelsbok 17:41: «Imens kom filisteren stadig nærmere David, og skjoldbæreren gikk foran ham.» Selskapet hadde mange skjoldbærere. Politiet sto på Coca-Colas lønningsliste, hevdet aksjonistene. 17:43: «»Tror du jeg er en hund, siden du kommer mot meg med kjepper?» ropte filisteren til David.» Kampanjen til Malasar-folket fikk solidarisk støtte fra en skog av masseorganisasjoner i Kerala, fra nabodelstatene Karnataka og Tamil Nadu, fra treklemmere og dammotstandere over hele India, fra adivasi-organisasjoner og revolusjonære grupper av ulik art i villniset av forkortelser.

Medha Patkar som står sentralt i kampen mot Narmada-dammen kom til Plachimada for å reise de samme spørsmålene som i den lokale kampen: «Hvem eier vårt land, vår luft og vårt vann? Hvem bestemmer hvilke bedrifter og hvor?» Ikke de marginaliserte: adivasis, fiskerne, kvinner, fattige i byene.

Den politiske temperaturen i Kerala steg med kraften i protestene. CPM-omlandet var ille berørt. Slagordene spisset seg, på engelsk, på lokalspråket i Kerala, malayalam, og på de lokale variantene:

• Mot den amerikanske gribben: Destroy US Vulture Coca-Cola!
• Mot «de multinasjonale»: Down with MNCs!
• Mot imperialismen: Down with imperialism!

I fjor måtte plutselig Coca-Cola stenge, angivelig på grunn av tekniske problemer. Selskapet hadde allerede da planer om å flytte over grensa til Tamil Nadu. Mulighetene er store for at Coca-Cola selv hadde fått problemer med vanninntaket og ville komme seg ut for ikke å bli stilt til ansvar for miljøødeleggelsene som likevel er synlige i de berørte områdene i Palakka-distriktet.

I det lokale vedtaket om å stenge kranene heter det at lisensen ikke blir fornyet for å «beskytte offentlige interesser» fordi Hindustan Coca-Cola «skapte mangel på drikkevann i områder ved å overutnytte grunnvannsressursene». Helsedepartementet i Kerala kunne samtidig legge fram bekreftende opplysninger om utørkingen og forurensingen av brønner. Kampen mot Coca-Cola flyter videre, til det hellige Varanasi (tidligere Benars) i Uttar Pradesh, til Thrane, nord for Mumbai i Maharashtra og til Sivganga i Tamil Nadu.

Historikk

Bakgrunn i Indusdal-sivilisasjonen, en av de eldste i verden for mer enn 5.000 år siden. Ariske stammer invaderte fra nord omkring 1500 f.Kr, smeltet sammen med den opprinnelige befolkningen og skapte den klassiske indiske kulturen. Arabisk inntrenging starta på 800-tallet, tyrkisk på 1200-tallet, etterfulgt av europeiske handelsfolk begynnelsen av 1500-tallet.

England koloniserte etter hvert størsteparten av subkontinentet. Uavhengighet 15. august 1947 og oppdeling av det britiske koloniområdet i India og Pakistan. Bangladesh (Øst-Pakistan) egen stat i 1971. Strid mellom India og Pakistan, inkludert flere væpnede konflikter, om kontrollen over Kashmir. Nå delt i en del med indisk og en annen del med pakistansk overherredøme. Egen bevegelse som slåss for et uavhengig, sjølstendig Kashmir.

Styresett

Føderal republikk med president som statssjef (valgt av parlament og representanter fra enkeltstatene). Men statsministeren har i realiteten den offisielle makten. (Siden 1998 Atal Bihari Vajpayee.)

India har 28 delstater og 7 territorier.

• Hovedstad: New Delhi
• Areal: 2.973.190 km² – dvs. vel 9 ganger Norge eller 1/3 av USA. Derav 54 % dyrkbar og 2,7 % med permanente avlinger.
• Folketall: Ca 1,05 milliarder i 2003. 32 % av befolkninga er under 15 år. Gjennomsnittsalder: 24,1 år. Befolkningsvekst: 1,47 % (2003).
• Språk: Hindu er morsmålet til ca 30 %. Ellers er det 14 andre offisielle språk knytta til ulike regioner, pluss mange lokale stammespråk.
• Religioner: Hindu 81 %, muslimer 12 %, kristne 2,3 %, sikher 1,9 %
• Levealder: 63,6 år (menn 62,9, kvinner 64,3)
• Alfabetisme: 59,5 % av befolkningen over 15 år kan lese (2003)
• BNP: 477 milliarder dollar (2001) – ca 25 % fra jordbruket, ca 25 % fra industri og ca 50 % fra tjenester
• BNP per person: 2.840 dollar (2001)
• Arbeidsstyrke: ca 400 millioner offisielt – ca 60 % jordbruk, ca 23 % tjenesteyrker og ca 17 % industri
• Eksport: 44,5 milliarder dollar (2001) – tekstiler, juveler/smykker, maskinvarer, kjemikalier, lær. Ca 22 % til USA, 5 % til England, 4-5 % til Hong Kong, Tyskland og Kina.
• Import: 53,8 milliarder dollar (2001) – olje, maskiner, kjemikalier og gjødsel. Ca 7 % fra USA og Belgia, knapt 5 % fra Kina, Singapore og England (2002).
• Mobiltelefoner: 2,9 millioner i november 2000, anslått ca. 7 millioner i 2003
• Internett: 1,5 millioner i 2001, anslått 7 millioner i 2003.
• Militærutgifter: 11,5 milliarder dollar (2002) eller 2,3 % av BNP
• Militær tjenestealder: 17-49 år
• Legetilgang: 46 leger per 100.000
• Underernærte barn: 47 % av befolkningen under 5 år.

(Dataene er tatt fra CIAs landsider og FN-sambandets oversikter.)

Kart finner du f.eks her.

av Arnljot Ask

Er det bra at arbeidsplasser legges ned i Norge og flyttes til Sør? Viser det at «globaliseringa» også har sine gode sider?

«Bak-kontor», eller den delen av den såkalte Business process outsourcing (BPO) som fører til at firmaer i de kapitalistiske sentrene i nord flytter ut deler av virksomheten sin til lavkostland i sør, spretter opp som paddehatter i indiske vekstsentra som Bangalore, Mumbai, Hyderabad eller i de nye high-tech-sentrene rundt Delhi, som Gurgaon. Call-senter, dvs at en bedrift flytter for eksempel sentralbordet eller noe annet som står for kommunikasjon, flere tusen kilometer bort, er kanskje den mest kjente utgaven av dette. Høsten 2003 var rundt 200.000 indere engasjert i call-sentre ifølge det indiske magasinet Outlook. Prognosene for 2008 er på over en million i denne bransjen, pluss kanskje et par millioner til i andre bransjer som finansanalytikere o.l. Norske bedrifter er også berørt, sjøl om språket begrenser hvilke jobber som kan flyttes til den andre siden av kloden. Braathens har for eksempel et tett samarbeid med et it-selskap på Sri Lanka. India er i dag det landet som har trukket til seg de fleste av disse jobbene, både fordi landet har den nest største engelsktalende befolkningen i verden, og fordi de i tillegg har mange med utdanning som gjør dem skikket til å gå inn i disse ettertraktede jobbene.

Er vi kvitt nå?

Dette fenomenet har fått flere, også på den tradisjonelle venstresida, til å finne formildende trekk ved dagens kapitalisme, den såkalte globaliseringa. Den kapitalismekritiske skribenten, George Monbiot, hadde en artikkel i Klassekampen 24. oktober 2003 med samme tittel som artikkelen den artikkelen du nå leser, men uten spørsmålstegnet. Talla ovenfor og de eksemplene Monbiot trakk fram, viser jo at det er en flukt til India av arbeidsplasser som til nå fra vår del av verden. Men når vi skal vurdere effekten og tap-vinning-balansen av dette, må vi spørre: Hvem tjener på dette?

Hvordan kan folk fra Vesten lansere vidtrekkende postulater om mekanismer i den internasjonale økonomien ut i fra fenomener som har en viss betydning her hos oss, uten å sette seg inn i hva som egentlig skjer i den delen av verden, som vi har utbytta helt siden kapitalismens gjennombrudd?

Det er en kjennsgjerning at det merkes hardt i England og USA, som har vært de største eksportørene av slike arbeidsplasser. Hundretusener jobber forsvinner derfra. Og som Monbiot trekker fram, dette gjelder arbeidsplasser som det ble sagt å skulle erstatte tidligere industriarbeidsplasser som forsvant.

Går det an å bifalle dette fordi det bidrar til å bøte på de ugjerningene vi begikk overfor folk i sør i den tidligere koloniseringsfasen? Og: Er det virkelig slik at denne overføringa av arbeidsplasser mildner den form for moderne kolonisering som bedrives – også i dag av nord overfor sør? Vi kunne kanskje her ventet mer enn elegante overflatevurderinger av en av toppsynserne innafor det kapitalismekritiske miljøet som Monbiot?

Hvem tjener?

McKinsey-studien over den amerikanske it-sektoren som Monbiot viser til (og som Aftenposten også bruker i et oppslag 12. januar 2004), viser tydelig at det er først og fremst den amerikanske kapitalen som tjener grovt på BPO-virksomheten. McKinsey viser at it-sektoren i USA i 2009 kan spare 390 milliarder dollar, dvs tre ganger dagens norske oljefond, på denne utflyttinga. (Den reduserer dagens kostnader på 532 milliarder dollar til 142 milliarder dollar.) I tillegg kommer så de løpende innsparingene i åra fram til da.

Som Monbiot viste med eksempler fra England og prognosene som McKinsey og et annet analyseselskap, Forrester, la fram for USA, vil det være arbeidsfolk i disse to landa som betaler gildet for kapitalistene. Forrester forespeiler et tap på over 3 millioner arbeidsplasser i USA fram til ca 2015. Skal vi allikevel se på dette som et solidarisk offer overfor arbeidshungrige i India og andre land i sør?

Vinn-vinn for kapitalen

Et oppslag i Hindustan Times 8. juni 2003 viser, ikke overraskende, at BPO-virksomheten er en vinn-vinn-situasjon for kapitalen. Også den indiske it-sektoren tjener på dette. Call center-sektoren økte med 59 % i 2002. Og andre segmenter innenfor it-sektoren profiterte også. Den nevnte McKinsey-rapporten forespeilte en økning i valutainntekten for India på 17 milliarder dollar per år fram til 2008. Så langt kapitalen. Men er det ikke en kjennsgjerning at den indiske arbeideren også nyter godt av dette?

Hundretusener har allerede fått ettertrakta arbeid som følge av BPO, og kanskje vil tallet stige til to-tre millioner det neste tiåret. Sjøl om dette er småtteri i forhold til de ca 35 millioner registrerte arbeidsledige (i følge Times of India 18. januar 2004), og ikke vil kunne hindre at denne ledigheten øker (20 millioner nye vil søke arbeidsmarkedet de neste fire åra), er det vel verdt å ta med seg? For den enkelte som får jobb gjennom dette, ja. Noen av disse vil også komme seg opp i den indiske middelklassen og bidra til å stimulere det økonomiske systemet som ca en femdel av Indias millardbefolkning kan nyte godt av. Men for den indiske arbeiderklasse?

I motsetning til slik jeg tolker Monbiot, solidariserer jeg meg med de engelske, amerikanske og norske arbeiderne som slåss mot outsourcing, enten det er i denne sektoren eller andre. Fordi fakta viser at dette utslaget av dagens kapitalisme, som markedsføres på denne søtsure måten, ved nærmere ettersyn viser seg å være bare surt og sementerer den urettferdige og utbyttende verdenskapitalismen. Noen indere, filippinere, kinesere osv kan komme seg opp og fram gjennom systemet. Men for flertallet er det med å blokkere for en bedre framtid. Jeg tenker motsatt av Monbiot, som i Klassekampen-artikkelen argumenterer med at dette vil utvikle den indiske kapitalismen og da til sjuende og sist tjene flertallet. For Monbiot må en svak gruppe (arbeiderne i England) finne seg i å lide for at andre svake (indere) skal kunne tjene på det. Jeg vil derfor avslutte med å peke på noen forhold som taler for at dagens BPO-fenomen heller ikke spiller opp til en forbedring av de indiske folkemassenes kår.

Kronisk arbeidsledighet

Dagens imperialisme er annerledes enn den var for ca hundre år siden, da den forrige teknologiske revolusjonen fullbyrda industrialiseringa og kapitaliseringa av landa i nord. Mange av de som trakk inn fra landsbygda til byene, ble sugd inn i den arbeidsintensive produksjonen der. Andre emigrerte til andre land med arbeidskraftbehov, som de ca 700.000 nordmennene som dro til USA.

I dag er emigrasjon av arbeidssøkende fra landsbygda i sør til landa i nord svært vanskelig. Vi finner noen titalls millioner migrasjonsarbeidere, som både befinner seg i nord og i noen sør-land, som etablerte seg fra 1960-tallet og utover. I dag finner vi et begrenset tilsig av nye migrasjonsarbeidere først og fremst til landa rundt Golfen, samt Malaysia og Singapore. Bakgrunnen er at arbeidsledighet er blitt en kronisk sjukdom ved kapitalismen. Den nye teknologiske revolusjonen reduserer arbeidstida per produkt i en slik grad at arbeidsstokken i de tradisjonelle bransjene minsker så raskt at tilsiget i nye bransjer ikke kan veie opp for dette pluss befolkningsøkninga. Arbeidsledigheten øker derfor, også i land som India.

I perioden fra 1993-94 til 1999-2000, hvor India var på full fart inn i den globale markedsliberialismen, økte arbeidsledigheten sterkt bortsett fra gruppen damer i byene som hadde en liten forbedring i sysselsettingsgraden. Hos menn på landsbygda steg ledigheten med 29 %, for damer 21 %, ifølge den nasjonale arbeidsstatistikken. De ca 200.000 som i dag er kommet inn i call-center-virksomheten er utnulla mot bare ett års nedgang i tallet på jobber i offentlig sektor. Og enda utgjør offentlig sektor bare ca 10 % av arbeidsstokken i India. Ca 60 % av de rundt 400 millioner arbeiderne er knytta til landbruket, som altså mister flest arbeidsplasser. Den tradisjonelle industrien mister også arbeidsplasser. Bare i staten Maharastra, hvor Mumbai ligger, stengte ca 6.000 av de totalt ca 35.000 industribedriftene porten fra i 2000 og 2001. 150.000 arbeidere mista jobben.

BPO forsterker problemet

I stedet for å bøte på skavankene ved den globaliserte imperialismen, så er BPO-fenomenet et ektefødt barn av systemet. Uansett om det skulle trekke et par millioner nye indere opp i middelklassen, er den med på å befeste et system hvor det store flertallet havner lengre ned i gjørma. Mange av call center-jentene, for det er flest jenter, blir også overflødige når Kina og Filippinene konkurrerer ut det indiske lønnsnivået, sannsynligvis om ikke så mange år. Som nevnt tidligere er det kapitalen i USA som tjener mest på dette systemet; ca 75 % av verdiskapinga tilfaller den, ifølge McKinsey. I stedet for en privatisering og at de store multinasjonale konsernene underlegger seg økonomiene, trenger også India økt samfunnsstyring og renasjonalisering av økonomien sin.

Den såkalte «flukten til India» må vel sies å være en noe malplassert billedliggjøring, tatt i betraktning hvilke folkeforflytninger vi er vitne til for å søke arbeid – først og fremst innad i India, men også ut: I 2002 dro over 250.000 indere bare til Saudi-Arabia og Golfen for å finne arbeid.

av Peter M Johansen

Når Deepti Gopinath snakker om arbeiderrettigheter, snakker hun ofte med anførselstegn. På den internasjonale flyplassen i Mumbai er det et helt sett av forskjellige lover som bestemmer «rettighetene» under de nyeste arbeidsordningene.

I det travle mylderet som på Mumbais Chhatrapati Shivaji internasjonale flyplass, kjent som Sahar, er de knapt synlige. Det passer ledelsen. De nye kategoriene av løsarbeidere skal være usynlige; det er en av betingelsene for å få være der. Ikke først og fremst av hensyn til passasjerene. Det uorganiserte arbeidet som blir hyret inn gjennom private utleiefirmaer, er noe Airport Authority som har ansvaret for bygging, drift og vedlikehold av flyplassene, ikke vil se. Eller rettere sagt, vil skal bli sett.

«Vi har fått alle slag typer av kontraktarbeid som følge at utskillingen av arbeid til private selskap. Vi har fått uorganisert arbeid midt i en tidligere tungt organisert sektor. For hver kategori av løsarbeidere, enten de er hyret inn for en dag, jobber deltid eller har korttidskontrakter, fins det ulike sett av regler som bestemmer hvilke «rettigheter» de ulike har. Alt for å få dem til å tro at de ikke gjør fullverdig eller likeverdig arbeid i forhold til andre som har fast ansettelse og som er organiserte med reelle rettigheter,» forteller Deepti Gopinath. Hun er generalsekretær i Indians Airports Employees Union.

Rå muskelkraft

Hensikten er å passe på at de ulike kategoriene av kontrakt- og løsarbeidere faller utenfor alle andre kategorier. Arbeidsvilkårene er usle, og lønna ligger under minimumslønna for den er ulike mellom de ulike sektorene over hele India. De private firmaene kan bare velge og vrake, og gjør det ofte med rå muskelkraft.

Gopinath beskriver de kriminelle forholdene som rår bakom de smilende innsjekkingsskrankene, billettkontorene, sikkerhets- og passkontrollen og tax free-butikkene. Men hun er forsiktig med hva som kan komme på trykk. Arbeidet er ingen lek; kampen som hennes forening fører er direkte farlig. Det er mafiaforhold mange steder på Indias vel 120 innenlandske og 6 internasjonale flyplasser hvor det internasjonale Air India og det nasjonale Indian Airlines trafikkerer.

«På grunn av mafiaforholdene er det folk som ikke engang får lønn. De inngår i et system, hafta, som er hindi for bestikkelser, kjent fra når en kjøper seg fri fra politiet,» sier hun.

De må leve på tips fra passasjerene som når de låner ut trolleyer og hjelper til med å fylle ut skjemaer og tilby andre tjenester. Det er vanskelig å unngå disse hjelperne, ved skranker, inn- og utganger, ankomst- og avgangshaller. Bak dem står det ofte rå muskelkraft, både for å ha kontrollen med dem eller for å bruke løsarbeiderne til å ramme andre arbeidstakere for å bryte ned ordningene for de organiserte.

«Det har oppstått et nytt hierarki: En kontraktør med ti inspektører, kalle det gjerne muskelmenn, 200 sweepers, uten minstelønn, uten ansettelsesdokumenter, ingen beviser på at de faktisk gjør en jobb,» forteller Gopinath.

De som blir hyret inn, blir aldri kjent med hverandre. De flyttes rundt i grupper og skift. All kontakt blir brutt ned. De blir fratatt identitetskort når de blir inn til flyplassen, og det fins ingen lønnsslipper.

Sorry to say

«De «eksisterer» ikke når vi skal begynne å organisere dem,» sier den erfarne fagforeningslederen. «Sorry to say-økonomien har tatt helt overhånd i fagbevegelsen. Det mangler en forståelse for class brotherhood,» sier hun. Fagbevegelsen er fortsatt et brorskap i engelsk språkdrakt. Den tradisjonelle fagbevegelsen hadde aldri tenkt på å organisere eller hjelpe eller kjempe for disse arbeiderne.

Øverst sitter det statlige Airport Authority, en mektig sektor i det tunge indiske byråkratiet. De opptrer som landlords, som deler ut kontrakter og samler inn penger – og fordi det dreier seg om India betyr det også i egne lommer, selv om Gopinath ikke sier det. Men hun ledet en to år lang kamp mot de føydale forholdene.

«Vi gikk ut med slagordet: «Ta tilbake passene deres!» Dermed fikk vi oppmerksomhet om noe som var ukjent. På den tida var det ennå interessant for pressa; i dag er det nesten umulig å få inn noe, enten fordi det ikke er «interessant» fordi det er blitt så vanlig eller fordi det har blitt offentlig politikk også i media. Hva kaller de det? Selvsensur?

Vi ventet på folk ved bussholdeplassen ved flyplassen og oppfordret kontraktarbeiderne til ikke å gi fra seg id-kortene sine eller betale «avgifter» av lønningen sine. Det ble dannet en solidaritetskomite til støtte for flyplassarbeiderne, og forholdene ble gransket, fra runwayen til oppholdsrommene.

På grunn av de uklare forholdene rettet vi kampen inn mot kontraktørene. Anbudene lå under de faktiske kostnadene, fordi de var oppgitt uten lønnskostnader. Vi gikk til High Court med paragraf 226, om kontraktarbeid. Dersom samme arbeid blir utført av fast ansatte, skal det gjøres permanent. Det står riktignok ikke i loven, men vi ville prøve det og fikk medhold i høyesterett i 1996,» forteller Gopinath.

Det har imidlertid vært mange avganger siden da. I løpet av to år hadde ledelsen i offentlig sektor og mektige industriledere gått sammen for å få kjent domspremissene ugyldige. I 1998 ble kjennelsen omgjort. Derimot har Airport Authority måttet krype til korset og beholde den for de seks internasjonale flyplassene. Med nye private flyselskaper i lufta kan det fort snu seg, frykter Gopinath.

«En del fagforeninger har endret holdning i forhold til denne type kontrakt- og løsarbeid og er villig til å slåss for dem. Flere har dannet et partnerskap for samarbeid og kamp med oss,» sier hun.

av Peter M Johansen

Bangalore er Indias it-by framfor alle, tidlig kalt «Indias Silicon Valley».

Det er noe feil med rytmen. Pulsen er i ulage der trafikken stamper langs Kempe Gowda Road der hvor Palace Road, Avenue Road og Post Office Road i retning av byens jernbanestasjon og sentrale bussholdeplass.

Utenfor Hotel Janatha, mellom veske- og skobutikken Bata og apoteker Gururaja Medicals, står det bortimot stille store deler av dagen. Selv de svarte og gule autorickshawene har vansker med å manøvrere seg i gunstige posisjoner til neste rykk kommer. Det meste går fortsatt ikke raskt i «funky it town» Bangalore i krysset der den imperialistiske globaliserte verden møter den tradisjonelle tredje verden.

De optimistiske prognosene og uttalelsene står tett i kø. I boka The Unfinished Revolution tegner professor Michael Dertouzos ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) drømmen hvor en dag 15 millioner indere begynner å selge sine servicetjenester på det globale markedet. Om de krever bare 10.000 dollar hver, vil det alene fordoble Indias nasjonalinntekt, regner dr. Srinivasan Ramani, direktør for Hewlett Packards forskningsavdeling i Bangalore, ut. Han mener at minst 10 millioner indere vil være ute på det globale servicemarkedet om få år. Det hører med til de mer vidløftige prognosene.

Rajat Gupta ved konsulentfirmaet McKinsey spår at it-tjenester og regnskapsoppgaver vil femdobles innen 2008; det vil si rundt fire millioner indere som vil utgjøre rundt sju prosent av Indias brutto nasjonalprodukt (BNP) og trekke inn vel 420 millioner kroner i året i eksportinntekter.

Uansett hvilke tall og prosenter, variabler og konstanter som blir dyttet inn i prognosemodellene bygger de på den samme oppleste oppskriften: Japan reiset seg ved hjelp av de enorme framgangene innen elektronikkindustrien, Kina løftet seg med framstillingsindustrien som satsplanken innen «de fire moderniseringene», og India skal følge opp med den globale tjenesteindustrien som har blitt mulig på grunn av revolusjonen innen informasjonsteknologien.

Prognosene blir servert bak glisende fasader i de samme farger og former som har blitt globaliseringens mainstreamarktiktur, uten det kinesiske eller arabiske tilsnittet som en finner i Kina og Sørøst-Asia og i Golfen. Flatene reflekterer de håndmalte skiltene som kler Bangalore på engelsk og lokalspråket kannada og som gjør at byen er som de fleste andre indiske storbyene, med et grønt pluss som gjør at den blir kalt «Hagebyen». Det fins knapt offentlig kommunikasjon, og trafikkulykkene holder nær tritt med it-prognosene. Regnet får gater og dreninger til å flomme over i uskjønn forening. Strømmen kommer og går; vannet er knapt og gjelder hele Deccan-høylandet. I fjor var det mer enn 200 utbrudd av denguefeber og rundt 1.500 tilfeller av matforgiftning (gastroenteritis). Astma, malaria og tuberkulose har gått i været i tida etter møtet med «den nye verden». Tida det tar fra sentrum til Electronic City har nå kommet opp i en time og tre kvarter.

Heller ikke prognosemakerne underslår at det ligger hindringer i veien. «Den digitale kløften er ikke bare en fysisk hindring. I virkeligheten er det tre hindringer for indere som vil på internett. Først skal folk hoppe over språkkløften, deretter skal de hoppe over den økonomiske kløften og til sist skal de hoppe over kommunikasjonskløften,» medgir Ramadi.

Bare 60 prosent av hjemmene i India har elektrisitet; en tredel av rundt en milliard indere er analfabeter. I dag er vel ti millioner indere ute på internett. Det er de store talls lov som hele tida slår ut; i det ene tilfellet viser den de enorme kontrastene, i det andre tilfellet blir likevel antallet profitabelt nok for kapitalen. På tre år har antallet telefoner, fast og mobil, steget fra 20 til 60 millioner. Den politiske ledelsen i Karnataka har skiftet de siste ti årene, og flere av ministrene har skiftet parti med de rådende vindene, konstaterer Jaganath. Han har slåss for jorda si i et utbyggingsområde for den nye hi-techen langs med Sarjapur Ring Road. Han har selv hyret inn landarbeidere fra Tamil Nadu til sine tre acres og nyter godt av den korte avstanden til markedet.

«Det eneste som teller er at de er for big industry. De har gått fra Janata Dal til Congress da de vant valget, og går over til Bharatiya Janata Party (BJP) om de skulle vinne det neste valget. De har støtte fra de utenlandske investorene, og de har sine mellommenn for bearbeider bøndene til å selge jorda for å kunne anlegge industriparker, uten skatt, uten dokumentavgifter.»

Industriparkene har blitt lagt ut langs ringveiene. Bak står Karnataka Industrial Area Development Board (KIADB) som blir ledet av delstatsministeren fra Kongresspartiet, S M Krishna som selv har store teplantasjer i fjellområdet vest i delstaten. Jaganath har ingen høye tanker om KIADB eller om hva som foregår over og under bordet. Han er ung, sint, uredd med hva han sier.

Bønder blir truet. De har rett til å forhandle med KIADB blant annet om prisene på land, men får slett ikke si nei uten å bli møtt med tiltak. Utbyggerne har sine kontakter i KIADB. «Det handler om pengemakt og innflytelse, forbindelser og politiske kontakter. Og det handler om bestikkelser. Bøndene protesterer. Men hvem har hensyn til bønder?» spør Jaganath. Det er i grunnen intet spørsmål, heller en konstatering. «Det er å stjele land i informasjonsteknologiens navn.»

Tidligere fattigbønder og landarbeidere går igjen på anleggsområdene. Blå og gule hjelmer beveger seg fra sandhaugene til sementblanderne, fra mursteinstablene til bambusstillasene. Mange kommer fra nabodelstaten Tamil Nadu. Billig arbeidskraft som bor i teltbyer ved nærmeste elv eller dam. Moderne anleggsmaskiner som former de programmerte post- og post-postmodernistiske byggene langs ringveiene rundt Bangalore. Her er RMZ Ecoworld på Sarjapur på vei opp.

«It-industrien skaper arbeidsplasser, med lønningen som ligger to til to og en halv ganger høyere,» opplyser Babu Matthews, professor ved National Law School of India University, med en pekefinger til en del av venstresidas avskrivning av alle sider ved globaliseringsøkonomien.

«Unge kvinner er glade fordi dette er deres første ansettelser. Mange av de nye eller utenlandske selskapene har strengere holdninger mot trakasseringer på arbeidsplassene, har barselpermisjon og betaler mer enn minstelønn. Men kravet er ingen fagforeninger og fritt fram for å hyre inn og sparke folk. Selskapene vil skape en holdning om at det ikke er nødvendig med fagforeninger fordi de ansatte oppnår likevel goder uten.»

Bangalore er dessuten et unntak. Bakgatekontorene og call centres blir flere; det har vært en sterk vekst i it, software og tekstilindustrien, sistnevnte sysselsetter 200-300.000 kvinner, ifølge Matthews. Kontrasten er de mange negative opplevelsene som folk har med korrupte, ineffektive offentlige ordninger som Hospital Insurrance Schemes (HIS). Ingen som har råd til noe annet, lar seg åpne på et HIS-sjukehus.

Endringene blir dyttet inn gjennom bakdøra. Det blir opprettet nye kategorier som blir flettet inn i arbeidslovene for å utvanne og undergrave dem. Fleksibilitet er et stikkord, og hvor er fleksibiliteten større enn i den uformelle sektoren? spør Matthews. Igjen en konstatering mer enn et spørsmål.

Det er få formelle endringer i lovverket; det gjelder bare ikke lenger når det kommer inn kategorier som time contract workers, som betyr det samme på hindi som kannada som bengali som på arbeidsspråket engelsk: «Hire and fire.» «Jeg kaller det et stykke lovgivende svindel,» sier professoren – og det fins hundrevis av stykker og biter.

Høyesterett hadde lenge dommere som støttet faglige rettigheter og fortolket lovene slik fagbevegelsen fortolket dem. Siden det er vanskelig å fjerne presedens, tyr høyesterett og myndighetene nå i stedet til forenklinger og rasjonaliseringer for å fjerne presedensen. En kan alltid kalle det forenklinger, rasjonaliseringer, klargjøringer, men i praksis betyr det å fjerne rettigheter som er vunnet gjennom 100 år med kamp.

Det er her de transnasjonale selskapene (TNCs) kommer inn. De benytter seg av de nye smutthullene, blant annet gjennom å koke opp tap i de første årene for å kreve endringer under trusler om å stenge butikken. Matthews viser til det amerikanske selskapet Kenna Metal (tidligere eid av Krupp) i Bangalore som fikk lov av myndighetene i Karnataka til å sparke halvparten av arbeidsstokken på grunn av «tapene». I november var General Electric som var ute etter «endringer» og ble møtt med streik.

Det er de samme «endringene», de lovmessige vriene, som bonden Jaganath har stått overfor. Da naboene var i ferd med å selge, fikk han dem med på å ville lage en egen it-korridor på en begrenset del av landsbyenes områder. Myndighetene sa nei til planene, og viste til at de ikke ville få tilgang til elektrisitet, vann og andre offentlige tjenester.

«Oppkjøperne og entreprenørene, med sine kontakter i KIADB, fikk derimot tilslag. Vi ble nektet å utvikle vår egen jord, men de fikk tillatelse til å utvikle vår jord! Jorda ble solgt videre til Intel for en billig penge. Regelrett tjuveri!» sier Jaganath. Han sitter på utrygg grunn. En dag blir kanskje området lagt ut som it-land. Det han kaller «prinsene», sønner av ministre og andre innflytelsesrike personer i Bangalore, opererer i markedet. «Ministrene investerer framtiden for sine i vår jord fordi de vet at det blir en boom fordi de selv investerer i og tilrettelegger for den, også her i Bellandeer. Myndighetene gjør bøndene fattige,» mener han. De kan ikke kjøpe ny jord eller eiendom for pengen de får i kompensasjon. De kjøper seg bil, klokker, mobiltelefoner, smykker og er «gloriøst rike» for en stund.

«De vet ikke hvordan de kan bruke pengene til å investere i noen produktivt, og det ender ofte med familiekrangler. De er på vei ned,» sier han om de tapte nabolagene. Noen har imidlertid klart å leie ut hus. Vel 30 prosent i den nye it-landsbygen kommer fra nabodelstaten Kerala som har et langt høyere utdanningsnivå enn Tamil Nadu.

Heller ikke direktørene er fornøyd med tingenes tilstand i Bangalore. «Vi har ingen planer på nåværende tidspunkt å bruke Bangalore som vårt utviklingssenter for software. Vi mener at dette området ikke håndterer trafikk og folks behov ved et slikt senter godt nok. Problemer med elektrisiteten fortsetter, og vi blir stadig mer avhengig av å produsere vår egen,» sa Azim Premji, styreleder for WISO, til tidsskriftet Outlook i november.

«Er vi villig til å se 100.000 hjerner som sitter fastlåst bak rattet i trafikkorker eller vil vi at de styrer oss mot en økonomisk spennende framtid?» følger Kiran Mazumdar Shaw, styreleder og administrerende direktør for Biocon i Bangalore.

Mange middelklasseindere har levd etter Rahim, dikterministeren under mogul Akbar: «Thathe paon pasariye jitti lambi saur,» strekk på beina dine slik at ikke beina stikker utenfor teppet. Tidsskriftet India Today tegner opp det offisielle rosenrøde bildet av den nye tidas liv på kreditt under følgende ingress: «Inderne har aldri hatt det så godt. Lave renter og lett tilgang på billige lån gir dem råd til sjanser til å oppgradere sien hjem, biler og livsstil, inkludert det cruiset i Karibia de alltid har lengtet etter. Og de går for det.» Noen har åpenbart fått bein å gå på; andre får knapt plass under teppet under trafikkerte fly-overs.

av Peter M Johansen

Gjennom glipen i den stengte porten kan en se den stille sjakten og inn i Indias moderne fortid og moderne nåtid. Kolar Gold Fields var ledende innen den indiske industrireisningen da den utenlandske moderniseringen kom til landet i første runde. I dag, under den siste runden, ligger feltet bom stille.

Kolar Gold Fields ligger på strake veien fra Bangalore til Chennei (Madras), nær grensa til nabodelstaten Tamil Nadu. Gullfeltet er så kjent gjennom lang tid at selskapets navn er avmerket som stedsnavn på kartet, på engelsk, ikke på delstatspråket kannada. Skjønt tamilsk er på mange måter lokalspråket. I tiår har selskapet hentet inn arbeidskraft fra Tamil Nadu. Tamil Nadu er en kuli-stat. Det har kommet mange kristne dalits (lavkaster) til KGF.

Kolar og nabobyen Bangarbete lever av to bokstavkombinasjoner, KGF og BEML (Bharat Earthmovers Ltd). Selskapene har ofte gått hånd i hånd. Bangar betyr gull på kannada. Gullalderen er forbi. Hver dag tar 20.000 unge mennesker turen til Bangalore for å søke arbeid. I tidligere tider rømte folk til KGF fra Tamil Nadu og Kerala fra fengselstraff, fordi Kolar hadde falt mellom alle instanser: Mysore, Hyderabad, Kerala. Myndighet, politi, alt lå under britisk kontroll.

Selskapet har dumpet sine ansatte i de tre årene som gruvene har vært stengt. Landsbyen Orgaum gisper etter vann, og offentlige myndigheter har måttet ta over vannforsyningen som selskapet tidligere sto for. Men tankbilene kommer sjelden. Det fins en latrine for 2.500 mennesker. Den har ikke vært reingjort på tre år. Det var også en av de sosiale tjenestene som KGF sto for tidligere.

Gamle R M Anthony er født i KGF. Faren og mora kom fra Ranipet i Tamil Nadu lenge før Frigjøringen i 1947. Anthony er 80 år. Han står foran foreldrehjemmet. To generasjoner har ikke gitt mye. Anthony kan i hvert fall ikke skryte av at «min bestefar hadde en elefant».

«Jeg begynte i gruvene i 1942,» forteller Anthony. «Jeg hadde ansvaret for telefonene, for signalene og for belysningen. Jeg jobbet i alle sjaktene, ikke bare i en. Det var et slit. Vi hadde ingen heis på den tida. Vi måtte klatre opp og ned av sjaktene, ned til 6.200 fot, til det 78. nivået.»

R M gikk av i 1982 og ble boende i landsbyen. KGF hadde solide velferdsgoder i sine velmaktsdager. Men Anthony er alene. Han giftet seg aldri og har dermed ingen barn. Naturligvis er ikke lenger far og mor i live, men han har heller ingen søsken. Gruva ble livet, og han ble sperret inne da den raste sammen.

I 1880 kom John Taylor til området. Den britiske kolonimakten likte seg i Bangalore. Byen var grønnere og lå høyere enn garnisonsbyene på de støvete slettene i nord. John Taylor & Co hadde 22.500 ansatte. Kolar ble et indisk Klondyke, men innenfor ordnede rammer, som lært på militærakademiet Sandhurst. KGF ble den første byen i India som fikk elektrisitet, i 1902. Gruva ga fra seg 6.200 kilo gull i 1880, og i tida fra 1881 til 1900 ble det hentet ut rundt 7.800 kilo i året. I 1910 hadde KGF levert 170.800 kilo. Det var gull alt som glimret. I 1940 var arbeidsstokken redusert til 18.000 ansatte, mest av alt på grunn av rasjonaliseringer og bedre produksjonsmetoder. KGF lå fortsatt i spiss. Selskapet ble nasjonalisert etter Frigjøringen.

Det går 900 kilometer med tunneler under KGF og 200 kilometer med sidetunneler. Åtte kilometer av dette er produksjonstunneler, eller med en mer klangfull betegnelse: gullårer. Gullet ligger langt nede, ikke bare på verdensmarkedet, men fysisk. KGF er den dypeste gullgruva i verden etter Kimberley i Sør-Afrika. Det krever nyinvesteringer.

Sjefingeniør K M Divakaran er tredje generasjon. Han er nå formann for de nedlagte gruvene. Hans besteforeldre kom fra Kerala for over 70 år siden. Alt har stanset opp. Selskapsbussene går ikke lenger; selskapets sjukehus minner om en herregård hvor «familien» forsøker å holde på den gamle tida uten å vite hva som skjer rundt den. En drar kjenning på en stemning fra litt eldre latinamerikanske filmer eller forsøket på balansekunst.

«Vi var det siste i teknologiske nyvinninger til britene dro. Hele den sosiale infrastrukturen med skoler, sjukehus, busser, kino (…) alt ble bygd ut mellom 1920 og 1956,» forteller Divakaran som nå er formann for stillstanden. Kolar lå lenger fram enn Mysore, maharajaens residensby, og var samtidig en isolert plass.

«KGF ble kalt Little England,» minnes Divarakaran. I 1956 ble gruvene tilbakeført til Mysore som delstaten het før den skiftet navn til Karnataka. Men de lokale myndighetene klarte ikke driften, og i 1961 tok den indiske staten over. I fem år lå KGF under finansdepartementet før det ble overført til gruvedepartementet i 1966. Divakaran raser mot regjeringens politikk, da som nå, og mot en stivbeint fagbevegelse som er knytte til Kongresspartiet. Han hevder at siden 1972 er gullet fra KGF solgt for en tredel av markedspris fordi selskapet ikke selv fikk stå bak salget.

«Det er mange som har satt tennene i KGF og fylt sine plomber. Selskapet solgte med tap og ble tynget med gjeld uten at verken regjeringen, delstatsregjeringen eller fagbevegelsen brøy seg,» kritiserer Divakaran, hele tida avbrutt av mobiltelefonen i den pløsete oksehudstolen. «Og har du fått stemplet som tapsbringende selskap, kommer det ikke penger inn,» slår han ironisk fast når han kommer til 1989 i sin beretning, da selskapet gikk ut på det åpne markedet. Utenlandske og private interesser ble invitert inn, men etter tre år med tap, ble selskapet satt under administrasjon i henghold til loven.

«Fagbevegelsen spurte aldri hvorfor? Hvordan kunne det ha seg at selskapet som hadde større verdier enn gjeld, ble satt under administrasjon? Hvorfor ble selskapet underpriset? Ledelsen i forbundet sa bare «vi vet ingen ting, vi vet ingen ting»,» aper formannen.

«I 1992 hadde vi sakket akterut teknologisk, og ingen tok ansvar. I 1995 ble det sørafrikansk-australske selskapet New Anglo-American møtt med streik i stedet for å bli møtt med en rød løper,» mener han. «I 2000 kom myndighetene i stedet for å stenge, det som var resultatet av en totalt feilslått politikk av en inkompetent ledelse med feilaktige intensjoner,» mener Divakaran.

«Det var regjeringen som gjorde de groveste bruddene på våre menneskelige rettigheter. Det fins gullreserver: 3.000 tonn, minst, ifølge gruvedepartementet. Innenfor en område på 100 til 200 meter. Vi har en rettslig kjennelse på at myndighetenes granskning ikke har vært god nok, at analysene ikke stemmer, at det ikke var rett å stenge gruvene.»

«Men det er ingen politiker eller fagbevegelse som presser på,» fortviler Divakaran. Karnataka er styrt av Congress; Congress har den største fagbevegelsen i KGF. Men opposisjonen styrker seg.

Nå vaker utenlandske interesser i regjeringskontorene, mens de venter på at prisene går ned. I april kan det være snakk om en overtakelse fra selskapet IMC. Divakaran ser et lys i enden av tunnelen for de noe over 2.000 ansatte som er igjen.

KGF vil uansett ikke bli som før. Det er et monument over industrialderen.

Tuberkulosen har spredt seg, og det har ikke blitt sprøytet mot malaria på tre år. Tidligere ble arbeiderne undersøkt regelmessig for silikose. Ettersom det var mest lønnsomt å jobbe under jorda, ville arbeiderne med støvlunger helst ikke ut av sjakta. Tidligere fikk de KGF-ansatte både andre jobber og kompensasjon når de fikk annet arbeid på bakken.

I dag får ingen på hospitalet lønn, men de forsøker likevel å opprettholde en viss primærbehandling mot diaré og annet. De kommer likevel, personalet og folkene i Orgaum.

Porten er stengt. «Utenfor» raser globaliseringen.

av Arnljot Ask

En tredel av arbeidsstyrken i India regnes å være undersysselsatte. Det tilsvarer rundt 120 millioner mennesker!

Enda flere adjektiver enn de som brukes i tittelen på denne artikkelen, trengs for å beskrive situasjonen til den indiske arbeideren. Sammen med sine kinesiske søstre og brødre utgjør de rundt en tredel av verdens arbeidere. Økende arbeidsløshet har vært et trekk det siste tiåret, i takt med «globaliseringspolitikkens» inntog, til tross for at arbeidsstokken ifølge offisielle tall har økt med ca. 16 millioner fra 1993-94 til 1999-2000. Folketallet har økt raskere og den markedsliberale politikken har ikke skapt nok arbeidsplasser. Nå er det snart 1,1 milliard indere, mens den offisielle arbeidsstyrken har passert 400 millioner. Men utenfor statistikken er det nok over hundre millioner indere til som må finne en eller annen geskjeft for å overleve, som gateselger eller gjennom å by fram sine tjenester for en billig penge. Mange av de flere titalls millioner barnearbeiderne finner vi her.

Som i andre land har sjølsagt noen blitt mye rikere, også noen arbeidere, mens mange, mange flere er blitt fattigere. Bildet av hva som skjer i India, er farget av hvem som komponerer det. Det samme statistiske materialet kan også brukes til å få fram nærmest motsatte trender. Om jeg ikke oppgir annet, så er de talla jeg bruker for sammensetning og utviklingstrekk i arbeiderklassen henta fra den offisielle National Sample Survey (NSS), den 55. oversikten som ble gjort i 1999-2000 (note 1).

Artikkelen av Kjersti Ericsson er skrevet for 8 år siden mot en bakgrunn skapt av de fem første åra av den nye markedsliberalistiske politikken. Det er slående at de trekka som da var framtredende, har vokst seg sterkere fram til i dag. Ellers illustrerer, og utdyper, reportasjeartiklene seinere i dette bladet mange av de forholda det pekes på her i denne artikkelen.

Landarbeideren dominerer fortsatt

Det som dominerer nyhetsbildet hos oss, er at India stormer fram på high tech-fronten og er i ferd med å bli et av de nye store vekstområdene i verdensøkonomien. Men fortsatt er det slik at det er arbeiderne knytta til jordbruket, som utgjør flertallet i den indiske arbeiderklassen. NSS-oversikten fra hundreårskiftet viser ca 60 % i denne gruppa. Fra 1921 til 1971 var andelen så og si stabil på 73 %, til den gradvis gikk ned til 64 % i den 54. NSS-oversikten fra 1993-94. Vi ser nå en raskere nedgang, og for første gang siden uavhengigheten i 1947 har det absolutte tallet arbeidere som jobber i jordbruket og tilhørende sektorer sunket, fra 239 millioner i 1993-94 til 236 millioner i 1999-2000. Som jeg kommer tilbake til, er ikke denne utviklingen kompensert av tilsvarende økning i andre sektorer, slik at arbeidsløsheten er sterkt økende i India nå.

Sammensetningen av arbeidsstyrken og de klassemessige forholda på landsbygda er bakgrunnen for at det er riktig å si at India fortsatt er et halvføydalt samfunn. herskerklassen er kapitalister i allianse med godseiere og føydalherrer på landsbygda. Vi finner sjølsagt også dobbeltroller som industri/handels/ finanskapitalist og jordadel.

Undertrykkinga av landarbeiderne er spesielt hard. De kasteløse, dalitene, er ekstra utsatte. Ca 75 % av de 138 millioner dalitene er knytta til jordbruket. Som jordløse landarbeidere (note 2).

Flere titalls millioner indere er såkalte «tribals» eller «adhivasi» på hindi. De er urfolk som lever i stammesamfunn spredd over store deler av India, men med en konsentrasjon rundt den indre Decan-høysletta og skogsområdene fra indre Maharastra opp mot Bengalen og Bihar. Mange av disse fordrives fra sine opprinnelige områder som følge av jakten etter naturressurser og annen inngripen i deres boområder. Det mest kjente er kanskje i tilknytning til damprosjektet i Narmada. En egen artikkel om Coca Colas overgrep mot urfolket i Plachimada-distriktet i Kerala finner du lenger bak i heftet. Norsk Hydro var tidligere engasjert i et gruveprosjekt i Orissa som gikk ut over urbefolkninga der. Fortsatt presser Unocal, konsortiet bak utbyggingen, på for å få fortsette utbygginga, i ledtog med lokale myndigheter.

Mange adhivasi er i dag blitt tvunget ut som arbeidsnomader, på reise fra sted til sted. De er blant de dårligst lønna og behandla av arbeiderne. Tidlig død som følge av sult og sjukdommer som normalt burde kureres, er vanlig.

Kvinnene utgjør i følge den offisielle statistikken bare 1/3 av arbeiderne på landsbygda (alle sektorer). Men bak dette tallet skjuler det seg at mange av dem jobber for null i ordinær lønn, ofte knytta til den jordlappen familien har bruksrett til når de jobber for jordeieren. Antallet kvinner som jobber på landsbygda, har sunket også i absolutte tall fra 1993-94 til 1999-2000, mens antallet menn har sunket relativt i forhold til folketallet. Dette reflekterer at mulighetene for å overleve på landsbygda er blitt forverra. Det fører til en drastisk økning av antallet migrasjonsarbeidere; ikke bare noen familiemedlemmer som drar til byen for å søke arbeid, som også er vanskelig å finne der, men til at hele familier tar landeveien fatt med de nødtørftige eiendeler og et nyanskaffet telt. Langs innfartsveiene til Bangalore, Mumbai og andre vekstsentra finner vi rekker av grønne plasttelt hvor de nye arbeidsnomadene holder til.

Arbeiderklassen omformes

Til tross for massive nedleggelser innenfor bransjer i den tradisjonelle industrien, er industriarbeidere knytta til fabrikkproduksjon (manufaktur), unntatt reparasjonstjenester, fortsatt den nest – eller tredje? – største gruppen av arbeidere i India. Ca 44 millioner i 1999-2000-tellingen til NSS. Fra 1993-94 var dette også en relativ økning fra 10,7 % til 11,1 % av arbeidsstyrken, men i en utvikling som sannsynligvis har gått over i en reduksjon nå. Dette til tross for at tunge sektorer som bilindustrien har hatt en markert vekst i India det siste tiåret. Automatiseringen er så sterk at den ikke oppveier tidligere arbeidsintensiv industri.

Den sektoren som økte sterkest i omfang i den samme perioden, var handel pluss hotell og restaurant: fra 28,5 millioner til 41 millioner. I dag har denne sektoren ganske sikkert passert manufaktursektoren.

Finans- og forretningstjenestesektoren har hatt den største relative veksten, men i antall utgjorde den ved hundreårskiftet bare litt under 5 millioner (ca 1,3 %). Som artikkelen «Flukten til India?» viser, vil heller ikke den såkalte it-sektoren bidra med så stor andel til den nye arbeiderklassen i India.

En slående endring er en betydelig reduksjon av arbeidstyrken innenfor sektoren «den offentlig fellestjeneste, sosialtjeneste og annen personlig tjeneste, inkludert reparasjonstjenester». Den er redusert fra 36 til 33 millioner i perioden, og utgjorde bare 8,4 % ved hundreårskiftet. Vi må se på dette som et utslag av den privatiseringsbølgen og nedskjæringer av offentlige tjenestetilbud som også har skyllet over India. Den offentlige sektoren utgjorde bare 19,3 millioner arbeidere i 2001 i følge The Economic Times (note 3). En nedgang på 420.000 de fire åra før dette.

Hvem som skal regnes som arbeider, småborger eller borger innenfor de ulike sektorene, gir ikke statistikken grunnlag for å bestemme. Men det store flertallet er arbeidere.

Arbeidsløshet

Den arbeidsløse arbeideren utgjør en større og større gruppe i India. Enten hun/han tilhører kategorien som har mista jobben og ikke får noen ny, er «førtidspensjonert» gjennom det såkalte Voluntary Retirement Scheme (VRS), eller er en ungdom som kommer ut på arbeidsmarkedet uten å få noen jobb.

Arbeidsløsheten har vokst betydelig på 1990-tallet og inn i det nye hundreåret, særlig på landsbygda. De offisielle NSS-tallene opererer med vel 7 % rundt hundreårskiftet. Times of India 18. januar 2004 (note 4) bruker ledighetstall på 35 millioner, vel 8 %, og legger fram prognoser på offisiell ledighet på 9,79 % i 2007. Bakgrunnen er alle de nye millionene som vil entre arbeidslivet de neste åra, samtidig som sysselsettingsgraden minker i de fleste arbeidsintensive sektorene. Et av de største problemene er at det er 212 millioner mellom 14-24 år, mens bare 107 millioner av disse har jobb, ifølge tall fra den statlige plankommisjonen.

Men de offisielle ledighetstalla viser bare en del av virkeligheten. «Alle må jo prøve å finne noe å gjøre for å overleve,» sa Srinivasan på Research Unit for Political Economy (RUPE). «Sosiale ytelser er det jo lite av. Ca 1/3 av arbeidsstyrken regnes å være undersysselsatte,» fulgte han opp. Det tilsvarer rundt 120 millioner. Det samsvarer med tall brukt i Globalisation-boka til Arvind, som opererer med ca 150 millioner undersysselsatte (note 5).

Den underliggende faktoren som presser fram arbeidsledighet, og også forverring av arbeidsvilkår og levekår for arbeiderne og deres familier, er at det store flertallet av Indias arbeidere jobber i den såkalte uorganiserte – eller uformelle – sektoren. Det innebærer ikke bare manglende fagorganisering, men også at bedrifta hun/han jobber i, ofte ikke er registrert og underlagt lovene for arbeidslivet. I NSS-tellinga for 1999-2000 jobbet bare 28 millioner av de knapt 400 millionene i den organiserte/formelle sektoren. Dvs 7 %! Dette er først og fremst de som jobber i det offentlige (ca 70 %, eller drøye 19 millioner). Bare 8-9 millioner innenfor den privateide økonomien jobber i den formelle sektoren.

I den uformelle sektoren har arbeiderne få rettigheter. Stillingsvernet er svakt og svekkes ytterligere av at mange er såkalt «tilfeldig arbeidskraft», dvs har jobb bare for en periode. «Hire and fire»-prinsippet brer seg. Du blir sagt opp på et visst tidspunkt allerede når du får jobben. I 1999-2000 var over 37 % i denne kategorien «tilfeldig arbeidskraft», en økning fra vel 27 % i 1977-78.

Arbeidsløsheten er størst blant eldre arbeidere som har mista jobbene på grunn av innskrenkningene i den tradisjonelle fabrikkindustrien, og blant ungdommer som søker etter arbeid.

Mumbai gir et grelt bilde av den første typen arbeidsledighet. De siste tiårene har tekstilindustrien nesten forsvunnet i byen, mens kjemisk, farmasøytisk og entreprenørvirksomhet flytter ut til steder med skatteletter og andre fordeler for bedriftene. Den nye bank- og finans-, «call senter»-virksomheten osv. er mye mindre arbeidsintensiv. Det var 250.000 tekstilarbeider i Mumbai 1981. I dag er det igjen ca. 30.000. I 2000 og 2001 mista 150.000 industriarbeidere jobben i staten Maharastra, flesteparten av disse i Mumbai-Pune-området. Det tilsvarte en minking på ca 13 % av jobbene i de registrerte industribedriftene i staten (note 6). Som en følge av denne utraderingen av den tradisjonelle bedriftsstrukturen, så minker også den formelle sektoren i arbeidslivet. De nye bedriftene motarbeider fagorganisering og de arbeiderne som klarer å få seg nye jobber etter nedleggelser havner stort sett i den uformelle sektoren.

Hindustan Times 20. januar 2004 (note 7) kritiserer regjeringen for å ha skapt 5 millioner arbeidsløse blant utdanna ungdom de siste seks årene. De viser til at hvert år har rundt 750.000 av de ungdommene som kommer ut av skolene på jakt etter jobb, ikke funnet noen.

Utenlandsarbeidere

Tidligere søkte flere faglærte indiere til Nord-Amerika og Europa, særskilt England, for å få jobber. Dette var ikke i hovedsak som følge av mangel på jobbmuligheter i hjemlandet. I dag er bildet forandret. Flere av de velutdannede søker hjem igjen. De som nå drar ut, gjør det fordi de ikke finner jobb i India, og det er nå helt andre jobbkategorier det er snakk om. Grensene i Vesten er stengte for vanlige arbeidssøkere uten særlig utdanning. Men i Golfen og Saudi-Arabia er dørene åpne for indere, filippinere og andre som vil jobbe i tjenesteyrker der. I de fem årene fra 1998-2002 dro ca 1/3 av de 1,4 millioner indere, som da dro ut av landet for å finne arbeid, dit. Denne arbeidsutvandringen må antas å øke på, så lenge mottakerlandene har bruk for deres tjenester.

Middelklassen

I følge Arvind (note 8) er den såkalte middelklassen i India, som skaper grunnlaget for en blomstrende framtidsøkonomi, en misvisende betegnelse. Det vanlige er å si at middelklassen utgjør ca 20 % av befolkningen, dvs ca 200 millioner.

Offisielle tall viser, ifølge han, at 52,3 % lever på under 1 dollar per dag, og 88,8 % under 2 dollar per dag. Videre trekker han fram at den økonomiske veksten stimulerer først og fremst forbruket til de rikeste, og at det bare er det øverste sjiktet av det som regnes som middelklassen, de som tjener over ca 5 dollar per dag, som kan kjøpe forbruksvarer utenom det nødvendigste i noe særlig omfang. Han viser til at Kina har 70 millioner mobiltelefoner, mot Indias 2,5 millioner; Kinas ca 20 millioner farge-tv mot Indias vel 1 million osv. (Tallene er fra 2001.) Thailand, Singapore og Malaysia har et marked i forhold til befolkningen som er 50-60 ganger Indias. Han konkluderer med at uten en økning av hjemmemarkedet, så vil det ikke bli snakk om noen betydelig utvikling av industrien og landet som helhet – og middelklassen vil snarere skrumpe og proletariseres.

Rik og fattig

NSS-statistikken (note 1) viser at lønnsnivået i gjennomsnitt økte litt mer enn prisstigninga de siste 6 åra på 1990-tallet. Ser vi på faktorinntektene for eiere og arbeidere, er det imidlertid den samme trenden vi har i Norge som viser seg, men i enda sterkere grad. Lønnsandelen har falt fra ca 30 % i 1988/89 til 20 % i 1997/98, mens avkastningsgraden for kapitalistene har økt fra 54,5 % til 67 % i samme periode. Også godtgjørelser utenom direkte lønn, som i hovedsak innebærer godtgjørelser til middelklassesjiktet, har minket tilsvarende som lønnsandelen (note 9).

Disse faktaene understreker tendensen med at markedsliberalismen polariserer samfunnet: arbeiderne og store deler av middelklassen blir relativt dårligere stilt, mens et mindre sjikt blir rikere. Øverst kommer en styrtrik gruppe. Forholdene for den overveldende majoriteten av arbeidere som er i den uformelle sektoren, er uutholdelig for mange. Sjølmord brer seg. Rundt 100.000 dør hvert år av arbeidsulykker, og 2,2 millioner av arbeidsrelaterte sjukdommer (note 10). Det anslås at India bidrar med 37 % av alle arbeidsskadene i verden og 32 % av alle dødsfall på grunn av dem.

Kvinnene ekstra ramma

Artikkelen til Kjersti Ericsson tar opp den spesielle undertrykkinga av kvinnene i den indiske arbeiderklassen. Disse trekka er ikke mindre graverende i dag. Levealderen er litt høyere for kvinner enn menn. Allikevel har India et kvinneunderskudd (927-1000). Jentebarn settes fortsatt ut for å dø, fordi de ses på som en økonomisk byrde for familien (medgift og mindre arbeidsinntekt m.m.). Dowry (brudemord) likeså, fordi brudgommen er misfornøyd med medgifta.

Fire femdeler av de kvinnelige arbeiderne er landarbeidere eller fattigbønder. Mulighetene for arbeid i byene forverres som følge av arbeidsløsheten, og kvinnene sparkes først. Bare i den uorganiserte sektoren med verst arbeidsforhold, som i deler av den eksportretta klesindustrien, er kvinner etterspurt.

Den kulturelle og sosiale undertrykkinga av kvinner er også forsterket det siste tiåret, i kjølvannet av inntoget av vestlig skjønnhetsindustri og markedsføring av kvinner som seksualobjekter. Kosmetikkindustrien har vært en av de raskest voksende på 1990-tallet, med en åttedobling av omsetninga (note 11).

Vilkåra for klassekampen

Det at 93 % av arbeidsstyrken er innenfor den uformelle sektoren, uten fagforeninger, hvor eierne av arbeidsplassene i stor grad unndrar seg lovverket i arbdeidslivet, gjør sjølsagt vilkåra for å føre kamp for interessene til arbeidsfolk vanskelige.

En annen faktor som svekker kampkrafta, er at fagorganiseringa er splitta opp etter partigrenser. Sjøl om erfaringene viser at det er mulig med felles aksjoner og streiker, og det sikrer at revolusjonære linjer blir propagandert, gjør dette at det blir vanskeligere å utnytte det som er det store aktivumet for arbeiderklassen: at den utgjør det store flertallet.

Det som kan dempe disse negative faktorene, og som revolusjonære prøver å bidra til, er å utnytte at utbyttinga og undertrykkinga av arbeidsfolk i seg sjøl samler arbeiderne. Angrepa på arbeidsvilkår og lønninger er så råe og altomfattende at det er mulig å samle mange bak krav og aksjoner. Et eksempel er den landsomfattende streiken 25. mai i fjor, som ble fulgt opp av en ny streik nå 24. februar.

Bakgrunnen for disse streikene er forsøka fra kapitalistene på å avskaffe/endre arbeidslivslovene. Gjennom en hundreårsperiode er rundt 100 ulike lover for regulering av arbeidslivet vedtatt. Flere av disse er sjølsagt mest til fordel for kapitalistene, men revolusjonære i India regner at mange av disse lovene i hovedsak tjener arbeiderne. Og det er sjølsagt disse som nå er utsatt for angrep. Slik som lover som gir et visst stillingsvern, begrenser bruk av kontraktørvirksomhet og regulering av arbeidstida, og sikring av pensjonsrettigheter for offentlig ansatte.

Mange av disse lovene omgås i praksis av kapitalister, uten at det er vedtatt noen formelle endringer i lovverket. Men at det er reist et slikt omfattende lovendringsforslag, har samla de fleste partiavhengige fagorganisasjonene til felles dyst. En landsomfattende streik 25. mai i fjor, hvor ca 40 millioner deltok, førte til at lovvedtaket ble utsatt. At Supreme Court sist september vedtok at det ikke lenger skal være streikerett for statsansatte, bidro til at nettopp arbeiderne i offentlig sektor støtta mest resolutt opp om den nye streiken nå 24. februar. Ca 50 millioner deltok nå, sjøl om det denne gangen bare var fagorganisasjonene på venstresida og sentrum som støtta opp.

Streiken demonstrerte også alliansen mellom arbeiderne i industrien, jordbrukssektoren og de offentlige tjenesteyrkene. Både gruvearbeidere, transportarbeidere, bankansatte, jordbruksarbeidere og universitetsansatte og andre deltok. Utfordringa rettes også mot oss, mot arbeidere og antiimperialister i vår del av verden; om i det minste å sende solidaritetshilsener og bygge ut kontaktnettet mellom fagbevegelsen i våre land og i landet med verdens nest største arbeiderklasse.

Noter:

• 1) National Sample Survey (NSS), den 55. oversikten som ble gjort i 1999-2000
• 2) Globalisation – an attack on Indias sovereignty, av Arvind, New Vistas Publications 2002, side 226
• 3) The Economic Times, New Delhi
• 4) Times of India 18. januar 2004
• 5) Globalisation – an attack, side 149
• 6) Times News Network 25. oktober 2002
• 7) Hindustan Times 20. januar 2004
• 8) Globalisation – an attack, side 157
• 9) Globalisation – an attack, side 158
• 10) Frontline 22. juni 2001
• 11) Globalisation – an attack, side 225

av Peter M Johansen

Kommer du hit til Daman & Diu med fagforeningene dine, så dreper vi deg!

Trusselen er alvorlig ment, men var ikke årsaken til at Toyota-cruiseren med fagforeningsledere tok av til høyre og ikke til venstre etter å ha kjørt over grensa til delstaten i Gujarat. I Silvassa i Dadra & Nagar Haveli ventet nemlig tusenvis av arbeidere i den nye frihandelssonen tålmodig på representantene fra Mumbai – under avmålt bevoktning av væpnet politi.

Veien nordover langs kysten bærer preg av å være på sporet etter noe nytt. Etter å ha stanget seg opp gjennom hele Mumbai-halvøya langs Western Express Highway og over broa til fastlandet i delstaten Maharashtra, smalner veien igjen slik en forventer at den ville gjøre utenfor storbyene i India. Men etter et par kilometer ligger de to, vekslesvis tre, feltene der i hver kjøreretning med kurs for grensebyen Vapi i Gujarat.

Veien er en økonomisk hovedåre. Men blodstrømmen går ikke lenger bare inn til Mumbai hvor millioner av mennesker har søkt tilflukt i trøstesløs slum i håp om å unnslippe den fengslende fattigdommen på landsbygda. Rett innenfor grensa til Gujarat, etter de lange køene med lastebiler som skal tollklareres, ligger det to områder på hver sin side av hovedveien mellom Mumbai og Ahmadabad.

Det er to såkalte føderasjonsområder, «Union Territories», som trekker til seg utenlandske og hjemlige investeringer. Til venstre ligger Daman, med øya Diu på den andre siden av Cambey-bukta; til høyre Dadra & Nagar Haveli. Daman er stengt for Franklin Francis Dibuza som har jobbet i storselskapet Hindustan Lever siden 1965 og som nå er en markant fagforeningsleder i Mumbai.

«Jeg ble fortalt at jeg ikke ville holde i ett år. Så ble det fem år, og nå 38 år i arbeid og fagforeningen,» forteller Franklin. Familien trakk oppover fra den tidligere portugisiske kolonien Goa til Mumbai. Nå ser han hvordan arbeidsplassene blir flyttet ut av megabyen etter at den gammel tekstilindustrien mer eller mindre er knust, til de eksportorienterte frihandelssonen.

Franklin er kjent med veien, og med truslene. Meldingen kommer i forveien om at politiet har møtt opp på jernbanestasjonen i Vapi som mottakelseskomite. Men fagforeningen tar bokstavelig talt innersvingen på dem og ruller gjennom den klassiske indiske portalen som forkynner et velkommen til Dadar & Nagar Haveli sammen med en skog av reklameskilt.

De forkynner like tydelig at her er det alkohol å få, i motsetning til det offisielt tørrlagte Gujarat. Det vansker seks måneder i fengsel dersom en blir tatt med brennevin på seg eller innabords etter en snartur til de to føderale områdene med skjenkerett.

Franklin og delegasjonen har fritt leide til Silvassa på grunn av Mohan S Delkar, uavhengig parlamentsmedlem i nasjonalforsamlingen Lok Sabha i New Delhi. Han vil ta opp truslene og legge inn klager på politiets falske anklager.

«But we will fight!» hamrer han i glassplaten på et skrivebord som reflekterer innflytelse. Praten går på hindi, ispedd lett gjenkjennelige engelske gloser som offer og maximum profits, maximum benefits.

– Dette er et tilbakeliggende området, et adivasi-område, presenterer han. Adivasi er urfolk, oversatt med tribes, stammer.

– Myndighetene gir skattelette for investeringer og inntekter i frihandelssonen i Silvassa. Det er lave strømpriser for å utvikle området og gir sysselsetting til de som bor her, forteller han, uten snev av kritiske randmerknader.

Frihandelssonen ble opprettet allerede i 1992 og har trukket til seg nær 2.000 små og halvstore selskap som sysselsetter rundt 15-20.000 ansatte. Den lokale sysselsettingen er på under 50 prosent, viser det seg ved nærmere etterspørsel, ikke 80 prosent, slik de statlige garantiene lover.

I stedet trekkes det inn arbeidskraft fra Maharashtra og Gujarat og delstater lenger vekk som Andhra Pradesh og Tamil Nadu som sprer arbeidskraft over hele Sør-India. Hver morgen blir det hentet inn dagsarbeidere som trenger seg sammen ved jernbanestasjonen i Dadar; Badra, Khar, Santa Cruz og Goregaon i håp om å bli pekt ut for dagens dont.

Hittil har 6-7 transnasjonale selskap benyttet seg av sonen, opplyser Delkar. Gulf, Pfizer, Hindustan Lever. Resten er indiske, ofte underleverandører.

I Silvassa, som framtrer som en edensk hage, gror det opp postmodernistiske bygg i glinsende industristein og sotfarget glass, mens gumlende vannbøfler lunker langs veiene og adivasiene driver sine langt fra hellige kuene gjennom den nye verden.

Hindustan Lever er eid av den britisk-nederlandske giganten Unilever. Det er ledelsen i selskap i Silvassa som har gitt ordren om at Franklin og hans stab ikke får komme; det er Delkar som likevel har fått i stand møtet på et lite jorde mellom et dike og veien hvor det er rullet ut matter. Hindustan Lever er ute etter Franklin. Han ble kidnappet i Daman; han ble arrestert på jernbanen i Kolkata (Calcutta).

– Hindustan Lever er over hele India og betaler spioner for å overvåker fagforeningsleder, og de betaler politiet, sier en i delegasjonen.

Det var foreningen Hindustan Lever Employees Federation som tok kontakt med Delkar. Han arvet mandatet etter sin far og ved eget arbeid blant de lokale adivasiene, med tilbud om å organisere og Delkars beskyttelse, er det samtidig en illustrasjon på hvordan parlamentsmedlemmer står over det lokale politiet, over loven, over lokale myndigheter. Han har temperament som en hissig, hvitløkstinn Silvassa-kebab.

I Daman sitter et parlamentsmedlem for Kongresspartiet med samme makt og innflytelse. Derfra kommer dødstruslene mot Franklin. Ryktene går om at Congress-representanten samtidig er Damans smuglerkonge. Han vil ikke ha innsyn.

Khakiuniformene står oppmarsjert i god tid før møtet. På den andre siden av diket, knappe femti meter fra talerstolen, og ned ved den lille broa. Politisoldatene hviler seg på sine karabiner eller vipper rundt på sine lathis, de lange bambuskjeppene.

Etterhvert forsvinner politifolkene i veikanten når folk stimler til. Offiserene bak mørke solbriller pisker ut sine lavmælte ordre og holder seg i bakgrunnen når Delkar svinger inn på jordet i sin hvite Ambassador og skrider ut av bilen i sin hvite tradisjonelle drakt og mottar hyllesten.

De ansatte ved Hindustan Lever og andre bedrifter har toget inn fra sine arbeidsplasser. Noen har bånd med slagord rundt pannen. Slagordene for fagorganisering gjaller tett med mild militanse. Møtet er i seg selv en seier, et skritt. Røslige Franklin buldrer mot politiet som kapitalens lakeier. Peker på riflene, slår seg på brystet.

«Hindustan Lever følger deg hele dagen,» roper han. «Fra dere står opp til dere legger dere. Når dere pusser tenner, Pepsodent eller Signal. Når dere tar den første koppen med te. Brødet, appelsin- eller mangojuice, kakene, kjeksen, suppen. Fra morgen til kveld bruker dere Hindustan Lever. Matolje, krydder, ris, grønnsaker, ketchup, parfyme. Hindustan Lever.»

Dagligvarenes Royal Dutch Shell, men bare enda sterkere i det indiske markedet. Størst i privat sektor; større enn de indiske Birla og Tata. 35.000 ansatte bare i India etter å ha kuttet 50.000.

Hindustan Lever holder lav profil, no logo. De framstår bare med varemerkene, ikke selskapet. En hører knapt om Hindustan Lever, bare reklameerklæringen «jeg liker Lux». Hindustan Lever har trukket til Silvassa og etterlatt seg fagforeningen i Mumbai som en del av «den globaliserte pakken». Franklin har kommet etter og får knyttnevene i været. Det er et løft som hever forsamlingen. De vil ha sin organisasjon; de hører til den indiske arbeiderklassen.

av Peter M Johansen

«Pengene i husholdningene blir redusert når kvinner mister arbeid, subsidiene faller bort og utgiftene øker. Det betyr at barn dropper ut av skolen, det gjelder i første rekke jenter. Dette er vår side av den imperialistiske globaliseringen.»

«Om en skal frigjøre kvinner, må en ta fått i spørsmålene som har med fattigdom å gjøre. Dette er den viktigste delen av opplysningsarbeidet vårt,» fortsetter Pavana fra Hyderabad, fellessekretær i Andhra Pradesh Chaitanya Mahila Samakhya (APCMS), Kvinneopplysningsforeningen i Indias fjerde største og femte folkerikeste delstat, Andhra Pradesh. Den ligger i kultursonen mellom nord og sør og krysser religiøse skillelinjer og språkgrenser. Det gjør Andhra Pradesh til et dirrende spenningsfelt hvor delstatsministeren Chandrababa Naidu gjennomføre en storstilt «globaliseringskampanje» i konkurranse med delstatene Karnataka (Bangalore) og West Bengal (Kolkata) med den ene handa og en blodig utryddingspolitikk mot naxalitter på landsbygda og revolusjonære arbeidere og fagforeningsleder, intellektuelle og kunstnere med den andre.

Pavana er truet, som hennes far, den revolusjonære forfatteren Varavara Rao.

APCMS har begrenset sitt arbeid til byene, med hovedtyngden i Hyderabad og tvillingen Secunderabad. Byene har nok av slumstrøk å ta fatt i, der hvor fattigdommen har rot.

«I Andhra (Pradesh) står det en hard kamp for å beholde de sosiale subsidiene. Chandrababu Naidu er en av kjæledeggene til Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Han aksepterte opprinnelige ikke kravene utad, men handler som beskrevet i IMF-programmene, sier Pavana. Andhra Pradesh har inngått en direkte avtale med Verdensbanken, uten å gå veien om sentralregjeringen i New Delhi, hvor Naidus parti, Telugu Desam Party (TDP), sitter i koalisjonen til Bharatiya Janata Party (BJP).»

«Det er full stans i offentlig sektor i Andhra. Dette rammer naturligvis kvinnearbeidsplasser. De er tapsbringende, hevder regjeringen,» forteller Pavana.

«Kvinner er «ufaglærte», selv om det slett ikke er tilfellet. Familieinntektene blir redusert, og de knappe pengene blir brukt på guttene, blant annet til skolegang. Dette øker problemene i familien og for kvinnene. Spesielt når det blir nedskjæringer i subsidiene på basismat og egenandeler på sjukehusene hvor en må kjøpe medisiner selv fordi de ikke fins på hospitalene som blir sultefôret på offentlige bevilgninger.»

«Tidligere var dette gratis, men nå er det ingen offentlige investeringer. Alt går over til privat sektor. Mye har endret seg,» konstaterer Pavana. Det hun sier, bekreftes i statistikkene som India har rikelige med, og det India ikke selv har, kommer fra internasjonale organisasjoner hvor India så godt som alltid inngår som bakgrunnlands. Slik også i rapporten Unesco Education For All (EFA) Global Monitoring Report som Christopher Colclough la fram i november. Det viser at India befinner seg i bånnsjiktet når det gjelder utdanning for jenter, og årsaken er interne problemer i India, ikke redusert bistand, konkluderer Colclough overfor avisa Times of India.

Nær halvparten av verdens analfabeter befinner seg i India, Pakistan og Bangladesh, og det skyldes ikke bare de store talls lov. India og Pakistan ligger nederst på Unesco-lista sammen med Etiopia og Papua Ny-Guinea, og vil ikke oppnå paritet – like mange gutter og jenter i inntak i grunnskolen – i 2015 om trenden holder seg. Unesco-målene for 2015 ble satt i Dakar i Senegal i april 2000.

Bangladesh har oppnådd kjønnslikhet i grunnskolen, men frafallsraten er høy etter femte klasse, akkurat som i India. Kina, Malaysia, Thailand og Filippinene har høyt inntak.

30 idealminutter fra Delhi, i Sør-Haryana, er de offentlige skolene i ferd med å bli jenteskoler med stagnerende elevtall, konstaterer avisa Indian Express. Foreldre sparer penger for at gutter skal gå på privatskoler, hvor de blant annet lærer engelsk, middelklassekvalifikasjonen for it-økonomien. Men samtidig blir flere jenter tatt ut av skolene.

I Faridabad var nedgangen på ti prosent i offentlige skoler i fjor, og den blir ikke veid opp av økningen i privatskoler. Jentene forsvinner ut av skolene, melder India Exkspress fra felten med Unesco-rapporten i handa. Jentene forsvinner ikke bare fra skolen. De forsvinner fra livet. Millioner av jenter mangler i befolkningsstatistikkene, ikke på grunn av en ettbarnspolitikk som i Kina, men på grunn av fattigdom.

«Medgiften koster minst 50.000 rupis, vel 8.400 kroner. En vanlig familie tjener 4.000-5.000 rupis i måneden. Nesten en årslønn. Med to-tre døtre vil det sette familien i gjeld for resten av livet. Familiene ber ikke bare om penger, men om kjøleskap, fjernsyn, gull og annet,» forteller Pavana. Dette leder til drap på jentefostre, også i Andhra Pradesh, slår hun fast.

«Menn og mennenes familier er den sterke kraften, men også kvinner «velger» abort fordi de selv lider, og ser hvordan døtre lider. De føler at det er bedre å ikke få jenter. «That’s the logic,» ikke å la jentungene lide,» sier hun.

Fattigdom er ikke det eneste svaret; for mange heller ikke det viktigste. Folketellingen fra 2000 som ble offentlig i oktober, viser at i 16 delstater og i 23 byer har fødselsforholdet mellom gutt og gutt forandret seg ekstremt unormalt fra 1991 til 2001. Både i Mumbai og Delhi er kjønnsforskjellen langt under den nasjonale raten, 927 jenter på 1.000 gutter. Statistikken avdekker at ulikhetene i aldersgruppen 0-6 år er størst i Delhi, Punjab, Haryana og Gujarat, de økonomisk fremste delstatene i landet, og i de bedrestilte strøkene i flere av storbyene. «I 56 distrikt i Harjana, Punjab, Himashald Pradesh og Gujarat er forholdstallet under 800, helt ned til 754. Det er dette kvinner opplever når den økonomiske politikken river grunnen under dem,» sier Pavana. «Kjønn er en del av fattigdommen, en del av byrden om den også viser seg av å være en del av rikdommen med hensyn til å velge bort jenter.»

Kvinneopplysningsforeningen

Andhra Pradesh Chaitanya Mahila Samakhya (APCMS) har komiteer i slummen og bydeler, på distriktsnivå og delstatsnivå. De gir ut kvartalstidsskriftet Mahila Maargam (Kvinners vei). Adresse: 52, CIEFL Quarters, CIEFL, OU Campus, Tarnaka Hyderabad – 7 Andhra Pradesh. Leder: Jyothi (40-7625245). Sekretær: Vishnu Priya (8574-80056).

Egenpresentasjon

Kvinneføderasjon, ble opprettet den 24. september 1995 da ti kvinneorganisasjoner i AP slo seg sammen.

Det rådende halvføydale og -koloniale samfunnet er hovedårsak til all utbytting og trakassering av kvinner. I dag er India styrt av føydalherrer og kompradorborgere med ubegrenset makt. Det ved siden av at de imperialistiske kreftene utbytter folk, holder kvinner nede og samler seg rikdommer. Ingen kvinnefrigjøring uten frigjøringen av de undertrykte folkene. Det betyr å bygge en kvinnebevegelse som en del av den nydemokratiske revolusjonen som veien til kvinnefrigjøring. APCMS organiserer kampen mot medgift, obscenity, sosial velferd, trakasseringer på arbeidsplassen og statlig undertrykking. Deltok i masseorganiseringen mot statsundertykkingen i 1996, mot opphevingen av alkoholforbudet, mot nedskjæringene i subsidiene på elektrisitet til bøndene og kuttet i programmet med 2 rupis for en kilo ris for de fattige. Tusener ble arrestert under protestene, men de førte fram og regjeringen måtte trekke tilbake mange av vedtakene sine. Deltok i protestene mot Miss Universe i Bangalore i 1996. Flere aktivister arrestert. 8. mars-arrangementer hvert år.

Mål

• Kjemper for sosial, økonomisk og politisk likhet mellom kvinner og menn.
• Kjemper for slutt på patriarkalsk undertrykking og mot det patriarkalske familiesystemet.
• Kjemper mot den skadelig imperialistiske og føydale kulturen.
• Deltar i den anti-føydale og anti-imperialistiske kampen.
• Støtter kvinnefrigjøring verden over.
• Bygger en kvinnebevegelse for den nydemokratiske revolusjonen.

av Kjersti Ericsson

Hvordan ser Indias arbeiderklasse ut? Det spørs hvor du leter.

Arbeidsmarkedet i India kan deles i en formell (eller organisert) og uformell (eller uorganisert) sektor. Ifølge en samtale med en Delhi-representant for den sterkt venstreorienterte fagforeninga AICCTU (All India Central Council of Trade Unions), arbeider ca 20 % av Indias arbeiderklasse i den formelle sektoren. Av disse er rundt 50 % i offentlig sektor, 50 % i privat sektor. Den formelle sektoren utgjøres av større bedrifter og firmaer der lønnstakerne har et ordnet ansattelsesforhold, der virksomheten er lovregulert og organisasjonsprosenten høy.

Men flertallet av Indias arbeiderklasse befinner seg i den uformelle sektoren, som består av hele variasjonsbredden fra små bedrifter til arbeidere som jobber på kontrakt i sitt eget hjem. Innimellom er det alle slags overganger. Det finnes boligområder i Delhi der det er en fabrikk nesten i hvert hus. Denne delen av arbeidsmarkedet er utenfor all slags regulering. Mange av småfabrikkene er overhodet ikke registrert, og driver illegalt. Arbeidsforholdene er elendige, faglige rettigheter finnes ikke og organisasjonsprosenten er svært lav. Hittil har ikke de etablerte fagforbundene brydd seg stort om denne delen av arbeidsmarkedet, sjøl om dette er i ferd med å endres nå. Men det er i denne sektoren AICCTU driver virksomheten sin.

Et kjønnsdelt arbeidsmarked

Indias delte arbeidsmarked er også kjønnsdelt. Mennene er i flertall i den formelle sektoren, kvinnene i den uformelle. Raj (1988, side 68) mener dette er en følge av den indiske statens økonomiske strategi: Statens linje var å konsentrere offentlige investeringer om en planlagt oppbygging av tungindustrien. Forbruksvarer måtte dermed produseres i det Raj kaller den «uorganiserte» sektoren. Det dreier seg blant annet om småbedrifter litt i «utkanten» av produksjonslivet. Disse småbedriftene unngår fagorganisering og berøres lite av arbeidervernlovgivning. De unndrar seg en del skatter og trenger ikke konsesjon. Disse småbedriftene ansetter blant annet kvinner som produserer varer hjemme, for stykkpris, i stil med manufakturen i kapitalismens barndom. Slike produksjonsformer er bevisst tatt i bruk for å kunne konsentrere de store midlene på den tungindustrielle satsinga. Kvinnenes skjebne er uløselig knyttet til denne utviklingsmodellen, sier Raj. Deres samfunnsmessige stilling gjør at de har små muligheter i den «organiserte» sektoren, for eksempel i storindustrien. Kvinners behov for inntekt, og for å dekke reine livsnødvendigheter driver dem inn i den eneste sektoren som tar imot dem. Den valgte strategien har skapt to økonomiske sektorer, med radikalt forskjellige lønns- og arbeidsforhold. Kvinnene er blitt et ekstrautbytta underproletariat uten rettigheter.

Den indiske staten satset tidligere på en strategi der en skulle bygge opp egen produksjon for å erstatte import. Fra midten av 1980-tallet er denne strategien blitt lagt om. Nå er det «eksport-ledet vekst» som er i skuddet. I alle havner og kystområder i Delhi finnes det nå spesielle eksportsoner. Og arbeiderne der er ofte unge kvinner. I tillegg til elendige arbeidsforhold og manglende faglige rettigheter hører seksuell trakassering til dagens orden.

En kunne tenke seg at den formelle økonomiske sektoren utgjorde den moderne og «utviklete» delen av indisk økonomi, mens den uformelle delen var et slags tilbakeliggende etterslep, som ville forsvinne etterhvert. Men i dag er det den uformelle sektoren som vokser. Den nye økonomiske politikken har gjort frihandel, privatisering og deregulering til honnørord i det indiske borgerskapet. Mange av småbedriftene ble opprettet for å være underleverandører til store offentlige virksomheter. Men nå bygges offentlig sektor ned, regjeringa privatiserer, og fremmed kapital kommer inn. Ofte er det imidlertid vanskelig å skille mellom utenlandsk og indisk kapital. Lange kjeder av underleverandører gjør det umulig å spore virksomheten tilbake til den virkelige kapitalen bak. Industrislakt er vanlig, kapitalen trekkes ut og brukes til spekulasjon i stedet for produktiv virksomhet. Hovedtendensen nå er at den uformelle sektoren «invaderer» den formelle, blant annet i form av ulike typer kontraktarbeid.

Arbeiderklassen i den formelle sektoren var helt uforberedt på den utviklinga som kom med den nye økonomiske politikken. Nå står de i en defensiv posisjon. Men situasjonen har tvunget de tradisjonelle fagforbundene til å revurdere synet på den uformelle sektoren. De kan ikke lenger ignorere det som skjer der. AICCTU jobber da også systematisk for å bygge allianser mellom arbeidere i formell og uformell sektor – blant annet gjennom gjensidige støtteaksjoner til hverandres kamper. Også i India er det å oppnå enhet mellom den mannlige og kvinnelige delen av arbeiderklassen helt avgjørende for hele klassens framtid.

Men arbeidet med å organisere de som jobber i uformell sektor, støter på mange hindringer. Aller vanskeligst er det kanskje å organisere de hjemmebaserte arbeiderne. Ofte jobber én enkelt arbeider i forhold til én oppdragsgiver. De er svært spredt, har ingen kontakt med hverandre og ser derfor ikke muligheten for kollektiv kamp. I andre tilfelle er det et omfattende hierarki av underkontraktører mellom arbeideren og den som til slutt selger produktene (blant annet som vakre kunsthåndverksouvenirer til turistene). En underleverandør holder arbeideren med utstyr og råmaterialer. Utbyttinga er uhyre grov, men det er ikke lett å organisere folk til å slåss under slike forhold.

En del arbeidere i uformell sektor står dessuten i en slags overgangsposisjon mellom jordbruk og industri. De har fortsatt en viss tilknytning til landsbygda, de sjøl eller familien har kanskje en liten jordlapp. Ved permisjoner, oppsigelser eller nedleggelser trekker de seg tilbake til jordlappen for å prøve å overleve som best de kan i stedet for å slåss på organisert vis. Andre er «fremmedarbeidere» i sitt eget land. De utvandrer fra de fattigste og mest nødstilte områdene. Hvis de får seg jobb i en eksportsone, er de fornøyd med det de får, og lite interessert i å organisere seg. Det er heller ikke så lett å få dem til å kreve arbeidervernloven overholdt: I perioder med store ordrer kan de jobbe masse overtid og tjene ekstra, før permisjonene og oppsigelsene kommer.

Trass i alle disse problemene jobber titusenvis av aktivister utrettelig med organisasjonsarbeid i uformell sektor. Pionerene må imidlertid være forberedt på oppsigelser og ulike former for trakassering. For kvinnenes del inkluderer dette seksuell trakassering. AICCTU jobber med å gjøre kampen mot seksuell trakassering, ikke først og fremst til et kvinnespørsmål, men til en sak for både fagforeningene og andre organisasjoner i lokalsamfunnet, en folkelig kampsak.

«Mann med hjelm» eller lita jente?

Dersom vi forestiller vi oss den indiske arbeideren som en «mann med hjelm», er dette et lite dekkende bilde av hvordan arbeiderklassen i dette veldige landet faktisk ser ut. Vi må også ha med den unge jenta i eksportsonen, kvinnen som jobber i den illegale småbedriften i nabolaget og kvinnen sitter i sitt eget hjem og produserer for en underleverandør. Men heller ikke dette gir et dekkende bilde. Skal bildet av Indias arbeiderklasse bli fullstendig, må vi også ha med den vesle jenta.

Millioner av indiske barn arbeider. Hvor mange millioner, er vanskelig å si. Ifølge Vidyasagar (1995) varierer anslagene fra 13,8 millioner (folketellinga i 1981) til 100 millioner. Det anslaget som aksepteres som mest pålitelig av de fleste, stammer fra en undersøkelse utført av Operations Research Group, Baroda, i 1980. Denne gruppa kom fram til et tall på 44 millioner arbeidende barn, basert på en survey-undersøkelse som dekket 40.000 hushold i hele landet, spredt på 238 bysentra og 805 landsbygdsentra i 77 distrikter. Blant hovedfunnene var følgende:

• Nesten 35 % av alle hushold i India har barn som arbeider.
• I landdistriktene er andelen hushold med arbeidende barn 79 %.
• Hvert fjerde indiske barn mellom 5 og 15 år arbeider.
• Litt over en femtedel av Indias arbeidende barn bor i byer.
• Både i byer og på landsbygda er det flere jenter enn gutter blant de arbeidende barna. For hver 1.000 arbeidende gutter er det 1.198 arbeidende jenter, i byene er det hele 1.267.

Dette er det generelle bildet. Noen industrigreiner er imidlertid særlig beryktet for bruken av barnearbeidere. Dette gjelder teppeveverier, glassverk og keramikkindustrien i delstaten Uttar Pradesh, diamantindustrien i Rajasthan og Guajarat, grafittgruvene i Madhya Pradesh og Andra Pradesh, fabrikker som produserer fyrstikker, fyrverkeri, strømper og lokale sigaretter i Tamil Nadu. I de fleste av industriene i Tamil Nadu er det ikke bare snakk om barnearbeid, men om barns slavearbeid. Og det dreier seg ofte om virksomheter i den uformelle sektoren, hinsides arbeidervernlovgivningens rekkevidde.

Operation Research Groups undersøkelse er altså fra 1980. Vidgyasar mener situasjonen neppe er blitt bedre siden den gang, antakelig snarere tvert imot. Slik han ser det, vil videre liberalisering av verdenshandelen under GATT/WTO-regimet bety intensivert internasjonal konkurranse. Faren er at kapitalistene i ulike land vil forsøke å skaffe seg komparative fordeler i konkurransen på arbeidernes bekostning. I India kan dette bety økt bruk av barnearbeid og underbetalte kvinner, fagforeningsknusing og angrep på kollektive forhandlinger, og avvikling av arbeidervernlovgivningen. Med dagens globaliseringstendens og verdensomspennende frihandel er det all grunn til å tro at barnearbeiderne vil utgjøre en økende andel av Indias arbeiderklasse.Vidyasagar oppsummerer det slik:

«Barnearbeid blir naturlig i en sammenheng der arbeidsmarkedet stadig blir mer uformelt. En slik utvikling mot et stadig mer uformelt arbeidsmarked er det viktigste resultatet av av den liberaliserings- globaliserings- og strukturelle tilpasningspolitikken som følges, både av den indiske regjeringa etter påtrykk fra imperialistene, og av imperialistenes egne institusjoner som Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken. Kampen for å redde barna våre er derfor en uatskillelig del av en anti-imperialistisk dagsorden.»

Barnearbeidet i India er på den ene sida et tradisjonelt innslag i det indiske samfunnet: Barn er nødvendig arbeidskraft, som må gjøre sin del av oppgavene for at familien skal overleve. Slik var det også i Norge før i tida (se Sogner 1990), og rester av dette finnes fortsatt, som for eksempel når det ventes av barn at de skal bemanne egnestampene under fisket nordpå, slik Solberg (1994) beskriver. Men det som nå utvikler seg, er noe annet. Kapitalisme og imperialisme betyr modernisering. Det innebærer imidlertid ikke at alle tradisjonelle trekk ved samfunnet forsvinner. Snarere er det slik at kapitalismen og imperialismen ofte viser en frapperende evne til å inkorporere og utnytte tradisjonelle trekk ved samfunnet til å øke profitten (se Ericsson 1987). De små jentene og guttene i Indias arbeiderklasse er et dystert eksempel.

Dilemma i kampen mot barnearbeid

Hvordan skal så kampen mot barnearbeidet føres? Vidyasagar mener at fagbevegelsen må stille disse kravene til regjeringa:

• En tidsfrist for når totalforbud mot ansettelse av barnearbeidere skal innføres.
• Straffeaksjoner mot bedrifter som bruker barnearbeid i form av å frata dem lisensen.
• Samling og spredning av fullstendig statistikk over barnearbeidet.
• En faseplan for å erstatte barnearbeidere med voksne arbeidere på anstendig lønn, og passende rehabilitering av de tidligere barnearbeiderne.
• Innføring av obligatorisk skolegang av god kvalitet for alle barn.

Men venstresida i India står overfor noen vanskelige dilemma i kampen mot barnearbeidet. Ett av dem handler om de såkalte «sosiale betingelsene» (social clauses) som imperialistlanda forsøker å få innført som en del av handelsavtalene i WTOs regi. USA og andre rike land ønsker å knytte multilaterale handelsavtaler sammen med minimumskrav til arbeidsforholdene på en slik måte at land som ikke tilfredsstiller disse krava, utsettes for straffereaksjoner gjennom WTO. Det er ingen tvil om at indiske fagforeningsaktivister og andre som slåss mot utbytting og undertrykking er mot barnearbeid. Men de har ikke mye tiltro til de rike landas edle intensjoner. Det kan være svært nyttig for oss i i vår del av verden å bli konfrontert med hvordan vestens humanisme tar seg ut fra deres perspektiv. Slik oppsummerer for eksempel Vidyasagar en del av historia: I 1891 innførte den britiske koloniregjeringa en lov som hevet minimumsalderen for arbeidere i Indias tekstilfabrikker. Grunnen var at de indiske tekstilfabrikkene kunne produsere for lave kostnader på grunn av den store tilgangen på billig barnearbeidskraft. Dette reduserte profitten til de britiske tekstilfabrikkene. Enda tidligere hadde engelske kompanier problemer med å få nok arbeidskraft til plantasjene sine i Sri Lanka, Mauritius, Malaysia, Fiji-øyene osv. De ikke kunne ikke skaffe seg arbeidskraft fra India, for de indiske landarbeiderne var knyttet til jorda som livegne. I 1844 brukte kolonimakta derfor anti-slaveri-loven til å fri landarbeiderne fra bindinga til jorda, slik at de kunne eksportere dem til fjerne plantasjer, der de ble holdt som gjeldsslaver i en ny form for livegenskap. For å legalisere dette nye livegenskapet ble «Loven mot kontraktbrudd i arbeidet» innført i 1859.

Konteksten kan ha forandret seg, men innholdet er det samme også i dag, mener Vidyasagar: «Hver gang imperialistene snakker om et «menneskelig ansikt» er det et ulveansikt bak det «menneskelige ansiktets» maske.» Han peker på at imperialistlanda bryr seg fint lite om barnearbeid i andre sektorer enn de eksportorienterte. Og han siterer første utkast til «Loven for å avskrekke mot barnearbeid» i USA, fremmet av senator Tom Harkin i 1993:

«Voksne arbeidere i USA og andre utviklete land må ikke utsettes for faren for arbeidsløshet på grunn av importvarer produsert av barnearbeid i utviklingsland.»

Så rett fram sies det riktignok ikke i den ferdige lovteksten. Men hykleriet er åpenbart, mener Vidyasagar. USA har sjøl ikke ratifisert FN-konvensjonen om barns rettigheter!

På den ene sida presser altså imperialistlanda på India en økonomisk utvikling som gjør barnearbeidet mer og mer lønnsomt. På den andre sida vil de beskytte sin egen industri mot konkurranse. «Uansett hva de sier, er det ingen som lar seg lure til å tro at de handler ut fra omtanke for de millioner av fattige i den tredje verden,» skriver kvinneaktivisten Srilata Swaninadhan. «Det er helt klart at de håper å bruke disse sosiale betingelsene som en ikke-toll-barriere for å begrense eksporten fra den tredje verden, og som en måte å øke kostnadene i den tredje verdens eksportproduksjon slik at de ikke skal ha en konkurransefordel i forhold til vestlige selskaper.» Men hykleri er ikke noe enestående for imperialistlanda. Like ille, og like viktig å avsløre, er det indiske borgerskapets hykleri, mener Swaminadhan. I 1992, 1993 og 1994 gikk arbeidsfolk i India i hundrevis av demonstrasjoner mot at regjeringa skulle binde landet til GATT/WTO, noe som var mot interessene til 80 % av befolkninga. Demonstrantenes hovedargumenter var følgende:

1. En slik tilknytning ville føre til neo-imperialisme og til at gigantiske transnasjonale selskaper tok kontroll over indisk økonomi.
2. Det ville bety at indisk økonomi og indiske ressurser ville bli utviklet, ikke med sikte på behovene til flertallet av befolkninga, men for å tjene innenlandsk og utenlandsk overklasse. Resultatet ville også bli større økologiske ødeleggelser og plyndring av naturressurser.
3. Det ville øke kløfta mellom fattig og rik og føre til en ytterligere konsentrasjon av all rikdom i hendene på et bittelite mindretall, det ville bety massiv arbeidsløshet, prisstigning, inflasjon og skeivutvikling av jordbruk og industri.
4. Det ville bety enda sterkere angrep på menneskerettighetene, særlig rettighetene til kvinner, barn og andre svake grupper i samfunnet.

Men disse argumentene ble overhodet ikke tatt hensyn til, fortsetter Swaminadhan. GATT/TWO ble en realitet, sammen med strukturtilpasninger, i «nasjonens interesse». Gjennom hver eneste handling viser den indiske regjeringa at den setter likhetstegn mellom «nasjonale interesser» og interessene til det rike mindretallet som styrer landet og kontrollerer alle ressursene, mener hun:

«Nedbygging av offentlig sektor, lønnsstopp, stans i alle jordreformer, liberalisering av økonomien, avskaffing av hardt tilkjempete rettigheter osv. osv er riktignok mot interessene til det overveldende flertallet, men blir likevel ansett for å være i «nasjonens interesse» fordi det er til fordel for en liten elite. Det samme gjelder sosiale betingelser knyttet til handel. Disse vil gå ut over de rike kapitalistene og blir dermed automatisk stemplet som anti-nasjonale! Er det ikke toppen av hykleri når regjeringa ser på det å knytte likelønn for kvinner til handel som et angrep på nasjonens interesser? Er det ikke avslørende at den anser det å garantere stans i barnearbeid som skadelig for landet vårt?»

Verken Vidyasagar eller Swaminadhan har noen illusjoner om imperialistlandas motiver for å kreve sosiale betingelser knyttet til handelsavtaler. Ingen av dem har heller noen illusjoner om den indiske kapitalistklassens motiver for å yte motstand mot slike betingelser. Men de trekker likevel litt ulike konklusjoner. AICCU, som Vidyasagar er knyttet til, støtter motstanden mot sosiale betingelser i handelsavtaler. De krever i stedet en indisk, statlig arbeidskommisjon som skal overvåke at arbeidervernlovgivninga overholdes. Kampen mot barnearbeidet er, for dem, et indre, indisk anliggende. Swaminadhan mener derimot at det arbeidende folket skal gå inn for, ja slåss for, sosiale betingelser i handelsavtalene, som et ledd i kampen mot sitt eget borgerskap. Samtidig må det startes det hun kaller «en ny uavhengighetskamp mot globalt slaveri, ikke-bærekraftig og ødeleggende utvikling.»

De indiske barnearbeiderne gnures mellom to møllesteiner: imperialistisk markedsliberalisme og sitt eget borgerskaps profitthunger. Til sjuende og sist kan barna bare sette sin lit til den indiske arbeiderklassens og det indiske folkets egen kamp. Her hjemme kan vi gjøre vårt ved å solidarisere oss med den kampen, og ved å ta vår tørn når det gjelder å slåss mot den globale markedsliberalismen som truer flertallet, både i India og i Norge.

Litteratur:

• Ericsson, Kjersti: Søstre, kamerater! Oktober forlag, Oslo 1987
• Raj, Maithreyi Krishna: Women and Development. The Indian Experience. Bombay 1988
• Sogner, Sølvi: Han far sjøl i stua og familien hans. Universitetsforlaget, Oslo 1990
• Solberg, Anne: Negotiating Childhood. Nordic Institute for Studies in Urban and Regional Planning. Dissertation 12, Nordplan, Stockholm 1994
• Swaminadhan, Srilata: Social Clauses and Multilateral Trade Agreements. Udatert manus.
• Vidyasagar, R.: Child labour in India: All Work, No Play. AICCTU’s 3rd All-India Conference, Patna, 20.-22. september 1995

av Peter M Johansen

Kuliene har ingen minstelønn; mennene og kvinnene i Kalandar Colony har ingen åttetimersdag. Den gjelder ikke i industrisonene som ligger som årringer rundt Delhi og rett over delstatsgrensene til Uttar Pradesh eller Haryana.

Å gå inn i Kalandar Colony er som å gå inn i en labyrint hvor en alltid kommer fram fordi alt fortoner seg som det samme. Smale slumsmug, en meter eller halvannen bred, hvor så mye aktivitet som mulig foregår i forlengelsen av dørtersklene. Et dimmet kveldslys fanger opp nyvasket hår som blir kjemmet ut i pausen før kveldens hussysler.

Folk står og huker seg i døråpningene for det er i smugene ting skjer. Intet går hus forbi. En ustø sykkel som veiver mellom nakne føtter og åpne sandaler, lettskremte og bedagelige bikkjer, geiter og en og annen ku som endevender søppelhauger. Mylderet som blir fanget opp av labyrinten og holder ting på plass.

Fattigkolonien er deres, om ikke annet som en felles tilværelse. De kom fra vidt forskjellige steder, og dagen er spredt og like usikker som den neste. Folk her vet at de har få steder å gå.

Den kastelige fatalismen har i det minste god næring, noe lokale veldedighetsorganisasjoner med forankring i den hindusjåvinistiske bevegelsen rundt regjeringspartiet Bharatiya Janata Party (BJP) gjør alt for å utnytte. Ikke minst når det stunder til valg og kasteskillene plutselig ikke spiller stor rolle. De går uansett på tvers i Kalandar Colony, ikke horisontalt, like ubevegelig og urørlig som klasseskillet.

Det fins dessuten to verdener utenfor Kalandar Colony, og en av dem er verre.

I et trangt smug ligger fagforeningskontoret, om en er villig til å gi og ta med betegnelsene. Det er ingen reell fagforening i legal sammenheng, men en organisering rundt det at folk arbeider. Kontoret er strie og filttepper og filtkveiler på gulvet og en stabel med papirer i et hjørne. Dette er like fullt organisasjonen i Kalandar Colony. Blant kamerater, asjon, er Lalchand innflytter fra delstaten Uttar Pradesh, den folkerikeste i landet med vel 170 millioner innbyggere. Få land i verden har et høyere folketall, ikke flere enn fem og med høyere tilvekst enn Brasil.

«Jeg kom fra Varanasi, ved Ganges, i 1991. Familien hadde ikke nok land til at det kunne livnære alle da arven kom,» sier Lalchand forsiktig. «Jeg dro til Delhi og fikk jobb på Sahani Tyres. Ledelsen sa at de ville ha inn transfer workers og byttet adresse. Jeg fikk sparken, kort og godt,» sier han. Nå tar han jobber som maler, fra hus til hus.

Biharis

Ansiktene i det trange rommet er som et kart over Nord-India. De snakker om hendelsene som utspiller seg i Bihar og Assam. 9. november gikk ungdommer i Assam til angrep på eksamenslokalene til de indiske statsbanene i Guwahati. De stormet lokalene for å forhindre biharis (fra Bihar) i å avlegge eksamen som ville gjøre dem kvalifisert til å få jobber i kategori C og D ved jernbanen i Assam.

Biharis ble banket opp, trakassert, hundset, og svaret kom to dager etter. Biharis raider jernbanestasjonen i Kishanganj på jakt etter folk fra Assam. I flere dager blir togene fra Nordøst-India trålet når de passerer Bihar. Konflikten eskalerer; nye politiske overtoner spiller inn. Seks dager etter utbruddet blir husene til biharis i Assam stukket i brann, og to biharis blir drept i Tinsukla, den eneste byen i Assam hvor de er i flertall, og Dhubri, helt i det nordøstre hjørnet av delstaten, lengst vekk fra Bihar. De neste dagene fortsetter klappjakten på biharis i Guwahati, og 17. november gjennomfører Assam-ungdommen en bandh, streik hvor de tvinger butikkeiere til å rulle ned jerngitrene.

Dagen etter blir fire lastebilsjåfører fra Bihar drept i Bauxirhat, og seks medlemmer av en bihari-familie hakket i hjel i Kheronipathar. Hæren blir kalt inn, og alle tog fra nordøst som går gjennom Bihar, har styrker fra Railway Protection Force ombord helt fram til Mughalsarai, først stopp i nabodelstaten Uttar Pradesh.

Da var 30 drept i de etniske sammenstøtene i kampen om offentlige jobber. Åtte byer i Assam var underlagt unntakstilstand. Ingen sammenstøt fant sted utenfor de to delstatene.

«Endringer i rekrutteringspolitikk fra New Delhi har gjort at folk i nordøst føler seg krenket, men det gir dem ikke rett til å ta loven i egne hender,» uttalte Assams delstatsminister Tarun Gogoi.

Mennene har gått langs de samme skinnegangene, på tvers av delstatsgrensene. De jakter selv på jobber på «fremmed jord». Delhi har alltid vært et trekkplaster, som Mumbai og Kolkata, Hydrabad og Chennai (Madras). Føderasjonshovedstaden har i sin offentlige virksomhet vært åpen for alle som en del av det indiske prosjektet etter Friheten i 1947, og mangfoldet er lett å få øye på sentralbanestasjonen, hvor det ennå fins et hvilerom for kulier fra kolonitida.

Tidligere kom de for å mekke sammen Ambassador ved Hindustan Motors som i dag går som hvite drosjer. Nå er det Maruti Suzuki og Hyandai Santro, fabrikkert i Delhi, som gjelder. Men det meste av bilindustrienes investeringer går til Kina.

Det er langt til jobbene her for folk i Kalandar Colony eller til eksportsonen ved Noida i Uttar Pradesh rett over delstatsgrensa.

Arbeiderklassen er dårligere organisert i Delhi enn i Mumbai, og de beste daglønnene for kulier er på 100 rupi i måneden. Verdensbankens fattigdomsmål på to dollar dagen lar seg oversette til vel 90 rupis etter dagens kurs.

Det bor rundt 2.500 til 3.000 husholdninger i Kalandar Colony, men det kan i virkeligheten være 5.000 familier her, forteller Sukhabir. Spriket røper hvor uoversiktlig ting er; ytterveggene i labyrinten faller fra hverandre. Det fins ingen organisering i nabolaget utover dette rommet. Folk er overlatt til seg selv som en landsby i byen uten landsbyens sosiale struktur.

«Vi ser ikke resultater av all kampen vi har gjort, den legale kampen gjennom fagbevegelsen. Etter så mange år har jeg intet håp om at situasjonen for oss arbeidere vil endre seg,» sier Lalchand.

De lot seg lokke av håp, byen med navnet New Delhi og med nye bydeler som Model Town I, II og III, av paradene rundt Lal Fort, «Det røde fortet». De fem bruene over Yamuna-elva er som tømmervaser under fløtinga. Yamuna-elva flyter ikke som en kloakk, den siger.

Myndighetene døpte den lengste gata til Development Road. Skattedirektoratet ligger tvers overfor Delhis politihovedkvarter. Begge driver med innsamling av penger på hvert sitt vis, og politiet med større effektivitet; skattedirektoratet med vekslende hell, med betoning på vekslende.

Forurensingen får en annen valør i Delhi; smogen er stikkende, særlig om kvelden og vintermånedene når kulda legger seg som et lokk. Myndighetene appellerer friskt: Green Delhi, clean Delhi.

En kunne ha lagt til Mr. Bean, Delhi, selv om byggingen av Delhi Metro – etter alle disse årene – gir både arbeid og forhåpninger om reinere luft. London klarte det jo. De lyseblå gjerdene som skjermer bygningsarbeidet, spiser seg inn i Connought, hotellområdet for den gemene vestlige hop, og sperrer av veier som knapt gjør kaoset verre.

Det hviler en britisk arroganse over det faktum at Delhi ikke har fått t-bane før nå – og dermed den avstanden det er mellom Delhi, i betydningen myndighetene, og folket etter Friheten.

Metroen er folkelig, og dessuten hadde Tata monopol på busser. Tata, Birla og Congress, to økonomiske og et politisk dynasti, Nehru Gandhi, i kompaniskap. I dag sliter Tata-bussen seg fram som et annet dynasti gjennom den kulørte skiltjungelen en møter i Delhi: hindi og engelsk i skrikende farger.

Igjen en verden bortenfor Kalandar Colony, hvor sykkelkuliene tråkker sine fulle lasteplan på hver pedal, ikke som en roterende bevegelse, men med tyngdeoverføring fra det ene beinet til det andre, langsomt, seigt, tråkk for tråkk, slik menn tidligere trampet skovler på føydalherrenes vanningsanlegg. Lærlegger, årer som røtter på et bamyian-tre.

Minstelønna er beregnet ut fra åttetimersdagen. Kuliene har ingen minstelønn; mennene og kvinnene i Kalandar Colony har ingen åttetimersdag. Den gjelder ikke i industrisonene som ligger som årringer rundt Delhi og rett over delstatsgrensene til Uttar Pradesh eller Haryana.

Kalandar Colony er en av industriens årringer. Utenfor ligger Okhla med forrige industrigenerasjons bedrifter. De er mindre eller mellomstore, men arbeidsintensive. Over 80 prosent er midlertidig ansatte; de er ikke organiserte, og rundt 75 prosent av dem lever i slumgettoer som er verre stilt enn Kalandar Colony.

De bygger gettoene selv, på områder som er lagt ut av bedriften som igjen har fått utleien fra kommunen. Det som finnes av helsetilbud og skoler, drives av ikke-statlige organisasjoner, veldedighet. Her finner en også innflyttere fra øst: Bihar, Uttar Pradesh, Jharkhand, over 60 prosent. Om lag ti prosent er sørfra, hovedsakelig i serviceyrker fordi lese- og skriveferdigheten er bedre blant folk fra delstaten Kerala. Få er fra Delhi.

Arbeidere vet ofte knapt nok navnet på bedriften. De får utdelt et nummer hvor de skal henvende seg når de blir plukket ut foran ansettelseskontorene. Her holder Indias største selskap til. Reliance innen petrokjemisk og tekstil som har vokst seg stort de siste tjue åra under Dhiru Bhai Ambani fra delstaten Gujarat. Tata Iron and Steel Company (TISCC) som Tata-familien bygde opp med britisk kapital.

I Okhla arbeider folk opptil 80 timer i uka for å overleve. De som jobber innen tekstil, vet knapt hva fridager er. Innen bransjen kommer og forsvinner jobber like fort som andre skifter skjorter. India skiller seg ikke fra Bangladesh eller Indonesia, Guatemala eller Mexico. Konglomerater som CCI, spinner seg inn i Okhla for å finne underleverandører og bytter når de selv finner det for godt.

I Okhla bor det opp mot 300.000 mennesker. Det er et anslag; naturligvis er det ingen som riktig vet. 5 x 7 kilometer; 35 km² til rådighet. Alt tyter ut og velter inne over gater og smug. Krypinn hvor bakveggen er fabrikkens murer, med enorme hauger av avfallspapir og plast på takene. Det kan gi en slant. En gruppe unge menn reagerer mot å bli fotografert i slike omgivelser. Det er påtrengende, som lukten og smaken som slår imot.

«Å ta bilder er en fornærmelse. Vi kan ikke engang gifte oss,» sier en av de unge og slår han ut med hendene.

Området med små tekstil- og lærfabrikker er 2 x 3 kilometer; de fleste har 40-50 ansatte. Fagforbundet Delhi Leather Karigar Sangatan har 5-6.000 medlemmer her, av vel 20.000 innen bransjen. For fire år siden var det et spontant arbeideropprør mot arbeidsforholdene. 5.000 demonstranter stormet noen fabrikker. Etterpå fagorganiserte mange seg.

Arbeidsløsheten er annerledes på dette stedet enn ellers i India; på grunn av kapitalismen og på grunn av mangelen på kapitalisme.

«Vi lever i både lys og mørke,» sier en fagforeningsaktivist. «Å leve i fullstendig mørke er en ting. Å leve i lys og mørke, er verre,» legger han til.

Neste industrigenerasjon har slått seg ned i Noida i Uttar Pradesh. En industripark er rullet ut på dyrket mark tett ved hovedstaden. Attraktive tomter for den nye high-tech industrien. Boligområdene her har betydelige høyere standard. Så er det heller ikke arbeidere fra Okhla eller Kalandar Colony som blir hentet ut hit.

Boligbyggingen har blitt en bransje for seg. Bønder bruker sin jord for å bygge for utleie. Opptil 500 rupi i måneden.

Industriområdet er muret inn. Det ene feltet dekker 153 bedrifter med 16.000 ansatte som daglig passerer de tettet sikkerhetsportene. Juvelindustri, software, tekstil, elektronikk. All produksjon er eksportinnrettet. Industrien har fått sine særrettigheter og skatteletter; de ansatte har blitt fratatt sine. Det er ikke lov å streike; heller ikke å ha organisasjonsmøter utenfor fabrikkområdet. Innsynet stanger i muren.

Timex holder stengt. Andre merkevarer, logoer, kommer på rekke og rad: Suzuki, Daewo, Honda, Samsung, Panasonic. Lenger ut på neste felt som ennå er åpent: Yamaha, Pepsiu, Cargill, Musebaer.

Det er denne delen av India som nå blir vist fram når vekstratene i den nye økonomien blir beskrevet og tegnet videre inn i framtida. Veien er blitt bredere; smugene i Kalandar City blir trangere når det støvfylte vintermørket legger seg over Delhi.

«De utenfra» og «jordas sønner»

Jakten på arbeid går langs Indias velfylte jernbanenett, på tvers av delstatene, over kulturelle skiller, over språkgrenser og religiøse barrierer, men for hinduene med kasten og klassen i bagasjen. Nesten til enhver tid er spørsmålet om å reservere offentlig ansettelser til «jordas sønner», de som hører hjemme i delstaten, gjenstand for debatt i en halvt dusin delstater, ifølge New Delhi-avisa Times of India.

Det siste halve året har det vært voldsomme konflikter i Andhra Pradesh, Maharashtra, Jharkhand, Uttaranchal Pradesh og Jammu & Kashmir, samt i Assam og Bihar. I Assam ble over 30 biharis drept.

I Maharashtra har gujaratiene, tamiler og biharene ofte blitt angrepet som utenforstående selv i smeltedigelen Mumbai, særlig etter at det hindufascistiske partiet Shiv Sena, ledet av filmmannen Bal Thackeray, vokste fram til makta i 1969/70. Partiet akseptere bare «jordas sønner».

I Assam ble første bengalerne og deretter marwariene utsatt for angrep som utenforstående fra den sjåvinistiske organisasjonen Asom Gana Parishad på 1980-tallet.

Over hele India blir folk fra delstatene i nordøst – Mizoram, Tripura, Manipur, Nagaland, Arunachal Pradesh, Assam og Meghalaya – utsatt for diskriminering og angrep; ofte blir de tatt for å være fra Nepal, Myanmar (Burma) eller Kina.