Marx teori om at profittraten har en tendens til å falle har vært gjenstand for mye debatt blant marxistiske økonomer. Men hva er det egentlig Marx skriver om profittraten i bok 3 av Kapitalen?

Av Harald Minken,
medlem av Rødt, har jobbet ved Transportøkonomisk institutt og har oversatt Kapitalen bok 2 til norsk.
Foto: JP Valeru l Unsplashed

 

All produksjon krever arbeidskraft og produksjonsmidler (produksjonsanlegg, maskiner, energi og råvarer). Under kapitalismen er det kapitalistene som eier alle produksjonsmidlene. Arbeiderne kan derfor ikke produsere noe på egen hånd, men må selge arbeidskrafta si til kapitalistene for å leve. De selger den for et avgrenset tidsrom om gangen, og i denne tida er det kapitalisten som bestemmer hva arbeideren skal gjøre. Det kalles styringsretten.

Kapitalistisk produksjon er produksjon for profitt. Vi kan tenke oss at kapitalisten starter med en kapital, en pengeformue som han investerer i de to tingene han trenger for å drive produksjonen, arbeidskraft og produksjonsmidler. Det han investerer i arbeidskraft kaller Marx variabel kapital, og det han investerer i produksjonsmidler kalles konstant kapital. Det ligger i begrepet kapital at det er verdi som brukes for å skaffe mer verdi, eller med andre ord: gi profitt. Etter Marx’ syn er det bare bruken av arbeidskrafta, det levende arbeidet, som kan skape profitt, eller merverdi som han kaller det. Det skjer ved at arbeideren produserer større verdier pr dag enn hun ­mottar i lønn.¹ I den kapitalistiske produksjonen arbeider altså arbeiderne gratis for kapitalisten en del av dagen.

Profittraten

Profittraten er forholdet mellom merverdien og den investerte kapitalen. (Med et vanlig språk kan vi si at det er avkastningen i prosent av kapitalen.) Det er sjølsagt en størrelse kapitalisten vil gjøre så stor som mulig. Men hvordan? En første ide om det kan vi få ved å se på følgende formel:

Formelen sier at profittraten p er merverdien m delt på summen av konstant kapital k og variabel kapital v. Deler vi på v over og under brøkstreken, ser vi at profittraten bestemmes av to forholdstall. Tallet m/v, ofte kalt utbyttingsgraden, kan tolkes som forholdet mellom ubetalt og betalt arbeidstid. Utbyttingsgraden kan økes ved å forlenge arbeidsdagen, øke arbeidstempoet eller redusere lønna, men den kan også økes dersom produktiviteten øker i bransjene som leverer forbruksvarer, siden det innebærer at en mindre del av arbeidsdagen går med til å skape verdier tilsvarende lønna.

Tallet k/v kaller Marx kapitalens sammensetning. Han skiller mellom tre måter å uttrykke sammensetningen på. Den tekniske sammensetningen er rett og slett mengden produksjonsmidler som en arbeider kan bearbeide og forbruke på en dag. Siden vi ikke da har prøvd å regne sammen de ulike råvarene som hun forbruker til et felles mål, for eksempel ved å bruke prisene, går det ikke an å uttrykke den tekniske sammensetningen ved en brøk. Om vi derimot bruker prisene til å regne sammen k, og lønna til å uttrykke v, får vi det Marx kaller verdisammensetningen. Om vi i tillegg ser bort fra prisendringer og lønnsendringer, men regner k og v i faste priser, får vi det Marx kaller kapitalens organiske sammensetning. I tråd med begrepet reallønn kunne vi kanskje kalle det kapitalens realsammensetning.

Tredje bok av Kapitalen

I tredje bok av Kapitalen, kapittel 13, 14 og 15, har Marx behandlet profittratens tendens til å falle på grunnlag av formelen ovenfor. Om vi holder arbeidsdagens lengde og lønnsnivået fast og ser bort fra verdiforandringer ellers i k og v, mener han helt klart at det finnes en slik tendens. Den bunner rett og slett i nye produksjonsmetoder og tekniske framskritt gjør at en arbeider produserer mer pr dag, og følgelig vil bruke mer råmaterialer k enn før. De nye metodene vil som regel også kreve større og dyrere maskiner, hvilket også øker k. Kapitalens organiske sammensetning vil altså øke med tida, og gi profittraten en fallende tendens.

Her melder det seg flere spørsmål. For­ det første: Vil det ikke samtidig være utviklingstrekk som virker i motsatt retning, og som kanskje til og med kan gi høyere profittrate på sikt? Og for det andre: Hvor langt kan dette gå? Kan det gå så langt at profitten nærmest forsvinner, og hva skjer med kapitalismen da?­

Vi har altså sett bort fra verdiforandringer. Men de er jo også nødvendige resultater av den teknologiske utviklingen. Med økende produktivitet kan arbeidernes reallønn opprettholdes med en lavere v, hvilket isolert sett entydig øker p. Og økningen i den fysiske mengden av produksjonsmidler kan godt være forenlig med at denne mengden har lavere verdi, eller i alle fall at verdien k vokser langsommere enn den fysiske mengden av produksjonsmidler. Også det vil motvirke fallet i profittraten.

Det er ingen tvil om at Marx likevel så de motvirkende kreftene som svakere enn hovedtendensen i historisk perspektiv, slik at profittraten ville ha en synkende tendens historisk, og være lavere i høyt utviklede kapitalistiske land enn i land der kapitalismen var noe relativt nytt. Dette kommer tydelig fram både i kapittel 13 og 14.

Hvilken profittrate?

La oss se på hvilken sammenheng kapittel 13, 14 og 15 står i. Bedrifter og bransjer har naturligvis ulik profittrate. Det Marx er opptatt av, er imidlertid gjennomsnittsprofittraten. Han antar nemlig i tredje bok av Kapitalen at ­konkurransen mellom kapitalistene vil føre til en utjamning av profittratene i ulike bransjer, slik at uansett hvor kapitalistene investerer kapitalen sin, vil den grovt sett kaste omtrent like mye av seg. Når det er tilfelle, vil de også sette prisene på varene sine slik at de får dekket kostnadene pluss en gjennomsnittsprofitt.

Til grunn for analysen ligger det altså at profittraten er utjamnet til et samfunnsgjennomsnitt. Det ser også ut til at Marx antar at ved å konsentrere seg om gjennomsnittet av alle bransjer, vil man få et mål som i liten grad er påvirket av de ulike verdiendringene som brått kan endre profittraten i enkeltbransjer. Den samfunnsmessige gjennomsnittsprofitten kan altså tilnærmet sies å avspeile endringer i totalkapitalens organiske sammensetning, uten innblanding av verdiendringer. Verdiendringer og andre motkrefter vil gjøre seg sterkere gjeldende i enkeltbransjer, men de kan da behandles seinere, som bivirkninger og unntak fra hovedtendensen. Det er slik jeg trur Marx har tenkt.

Spørsmålet er naturligvis om utjamning til gjennomsnittsprofitt er en så sterk kraft som den teoretiske modellen forutsetter. Kanskje vi heller burde skille mellom bransjer med full utjamning av profittraten, bransjer med ufullstendig utjamning, og bransjer uten utjamning i det hele tatt? Den tradisjonelle måten å gjøre det på er å innføre monopolkapitalen som begrep, og erstatte utjamning til gjennomsnittsprofitt med monopolkapitalens maksimalprofitt (SUKP 1955). Men det kan også finnes andre grunner til forskjell mellom profittratene i ulike bransjer. En av dem kan jo faktisk rett og slett være forskjellen i hvor mye abstrakt arbeid varene i ulike bransjer inneholder, eller med andre ord vareverdiene, slik de framstår uten utjamning.

Så vidt jeg veit har det ikke vært mange forsøk på å modifisere forutsetningen om full utjamning mellom bransjene i den teoretiske litteraturen om profittraten, og heller ikke mange forsøk på å forklare grunnene til at den ikke er lik i alle bransjer, i de empiriske studiene der man finner det. Vi mangler gode teorier om hvorfor utjamningen eventuelt er ufullstendig. Men om den er ufullstendig uten at det skyldes enkeltkapitalisters markedsmakt, burde vi kunne skimte de opprinnelige vareverdiene, slik de er definert i første bok av kapitalen, bak de observerte prisene.

Profittraten og kapitalismens langsiktige utvikling

«Akkumulere, akkumulere, det er Moses og profetene», sier Marx et sted. I kampen for å skape merverdi og akkumulere vil kapitalistene alltid øke produktiviteten. Det betyr relativt mer konstant kapital og relativt mindre levende arbeid, altså fall i gjennomsnittsprofittraten. «Et fall i profittraten og raskere akkumulasjon er simpelthen ulike utslag av samme prosess, i og med at begge deler er uttrykk for produktivitetsutviklingen», heter det i kapittel 15.²

Prosessen innebærer kapitalkonsentrasjon og sentralisering, oppkjøp og nedlegging av småbedrifter, og arbeidsledighet for de som har hatt jobb i bedrifter som går under og bransjer som blir utdatert. Men også en større arbeiderklasse og økt merverdiproduksjon.

Det er de samme årsakene, de samme prosessene, som frambringer motstridende tendenser: stordrift, store konserner og økt merverdiproduksjon på den ene sida, og økende organisk sammensetning og lavere profittrate på den andre sida. Dette viser at kapitalismen ikke er den frie utfoldelsen av skaperkraft og produktivitet som den utgir seg for å være, men at den stadig vekk må legge kjelker i vegen for seg sjøl.

Denne motsigelsesfylte bevegelsen, som jeg bare kan skissere her, har en hovedside, mener Marx. Hovedsida er at kapitalakkumulasjonen stadig utvikler seg, og profittraten faller. Arbeiderklassen vil vokse, men også reservearmeen vil vokse.³ Det er likevel ingen indikasjon i kapittel 13 og 14 på at kapitalismen stagnerer fullstendig og akkumulasjonen opphører, eller at arbeiderklassen som helhet vil bli stadig fattigere. De motvirkende kreftene, blant annet det at den konstante kapitalens elementer og arbeidernes forbruksvarer blir billigere, kan dessuten dempe profittratefallet. Men de motvirkende kreftene vil fremdeles være underordnede tendenser, mener han.

Marx’ teori er på et såpass abstrakt nivå at den er forenlig med mange slags utvikling. Det er derfor ikke rart at det er utviklet ulike teorier på det grunnlaget han la, og at det fremdeles gjøres mange forskjellige forsøk på å verifisere eller avkrefte dem. Samtidig virker den fornuftig i grunntrekkene. Kapitalismen har tross alt erobret verden, akkumulasjonen fortsetter, produktiviteten har vokst, varene har blitt billigere, de store kapitalistene har blitt større, og både arbeiderklassen og de arbeidsløse har blitt flere.

Konjunkturer og kriser

Kapittel 13 og 14, og mye av kapittel 15, dreier seg om langsiktige tendenser som utvikler seg over tiår, og kanskje hundrevis av år. Men utover i kapittel 15, som handler om «utvikling av lovas indre motsigelser», er det som om tidsperspektivet blir kortere, og motsigelsene ser etter hvert ut til å kunne utspille seg innafor ett og samme tiår, for eksempel. Med andre ord: Det handler om konjunktursvingninger, med oppgangstider avløst av kriser.

I dette kapitlet finner man en stor del av de mest kjent Marx-sitatene om økonomiske kriser. Og det dreier seg ikke bare om den typen kriseteorier som knytter krisene til en langsiktig fallende profittrate, men like mye om manglende kjøpedyktig etterspørsel eller misforhold mellom de store sektorene i økonomien (vilkårene for produksjonen av merverdi faller ikke nødvendigvis sammen med vilkårene for å realisere merverdien, som han sier), klassekamp som reduserer merverdien, og kanskje mere til. I en komplisert og motsigelsesfylt verden er det ikke sikkert at det ene utelukker det andre.

På de siste tre sidene av kapittel 15 lanseres en tolkning av motsigelsen mellom profittratefall og de motvirkende kreftene som minner om teorien som blei lansert av Ben Fine (Fine og Harris 1979, kapittel 9 i Fine og Saad-Filho 2009), og som også er fremmet i Norge av undertegnede (Elstad og Minken 1986, Minken 2011). Det er en teori for kortsiktige konjunktursvingninger og medfølgende kriser. I oppgangstider er etterspørselen så stor at vareverdiene ikke faller, sjøl om flere bedrifter innfører nye metoder som egentlig skulle tilsi det. I stedet kan de som har innført de nye produksjonsmetodene, innkassere en ekstraprofitt ved eksisterende priser. Men når de nye metodene seinere er innført av tilstrekkelig mange bedrifter, slår de nye, lavere vareverdiene gjennom i markedet, og de som ikke har klart å følge med på kjøret, forsvinner ut. I en slik prosess er det økende organisk sammensetning (og potensielt lavere profittrate) som preger oppgangen. De motvirkende kreftene (verdiendringene) eliminerer etter hvert de som ikke har hatt råd til å henge med i fornyelsen, samtidig som de motvirker profittratefallet for de overlevende.

Uansett vil enhver større krise ha sine egne særtrekk. Det er sjelden det samme som skjer igjen og igjen. I våre dager spiller bankvesenet og sentralbanken en særlig viktig rolle for hvordan krisene forløper.

Årsraten

Tredje bok av Kapitalen er skrevet før andre bok. Dermed er den litt utdatert på et viktig punkt. Det som kapitalistene prøver å øke, er nemlig ikke profittraten slik vi har definert den ovenfor, men profittens årsrate. Når en kapitalist investerer en viss pengesum i produksjonen av en vare, får han hele investeringen tilbake etter en stund med en profitt. Han kan dermed fortsette produksjonen, og kanskje til og med utvide, uten å investere på nytt. Hvor mye profitt han får på et år, er helt avhengig av hvor fort pengene vender tilbake. Antall ganger pengene vender tilbake på et år, kaller vi omslagstakta. Bruker vi bokstaven n til å betegne omslagslagstakta, kan profittens årsrate P skrives slik:

Den store forskjellen mellom p fra den gamle formelen og P fra den nye, er at vi får med oss hva som skjer i sirkulasjonen. Går salget treigt? Må varene fraktes langt av gårde? Det er klart det påvirker profitten. Når Marx for eksempel (i kapittel 14) har regnet utenrikshandel som noe som motvirker profittratefallet, har han ikke tatt med i beregningen at det kan gå månedsvis å få varene på markedet i fjerne land om India, og månedsvis å få pengene for salget tilbake til England. Det er slett ikke sikkert det er så lønnsomt.

En sak som blir behandlet i tredje bok, er spesialiseringen mellom produsenter og kjøpmenn. Produsentene selger til en kjøpmann for å få pengene sine raskere tilbake, dvs. for å øke n. Riktignok må de da overlate noe av profitten til kjøpmannen, men som formelen viser, er det ikke utelukket at det lønner seg.

De aller fleste som har befattet seg med profittraten og prøvd å finne ut om den stiger eller faller, har ikke tatt hensyn til utviklingen av omslagstakta, men har implisitt satt den til 1. Tre unntak jeg har funnet fram til, er Passarelli og Baron (2013), Alemi og Foley (1997) og Fichtenbaum (1992).4 Det vil sikkert finnes andre også, i litteraturlistene til de tre og andre steder. Men hovedinntrykket er at omslagstakta er utelatt fra hele litteraturen om profittraten, helt fra det meste av det Marx sjøl skreiv og til våre dager. Dette kan og bør det nå bli en slutt på. Som formelen viser, kan en økning av omslagstakta virke like sterkt på profitten som økt merverdirate. Men vi aner ikke engang om den går opp eller ned.

I det lille heftet jeg har laget som veiledning til andre bok av Kapitalen, har jeg vist hvordan omslagstakta n og k og v i formelen kan beregnes på grunnlag av bedriftsregnskap eller industristatistikk. (Se side 53-59 i Minken 2017.) Håpet er at noen vil ta opp denne tråden.

I den grad det fremdeles er den gjennomsnittlige profittraten vi er interessert i, vil vi møte nye problemer med å aggregere over bedrifter når vi har tatt med omslagstakta i formelen. Det nyttet ikke å regne ut omslaget n og profittraten pr omslag p hver for seg og så multiplisere, for produktet av to gjennomsnittstall er ikke nødvendigvis lik gjennomsnittet av produktet. Men dette lar seg nok ordne.

Et mer grunnleggende problem er hvordan vi skal behandle skatter og avgifter, lånerenter og kostnader til de uproduktive arbeiderne. Hvis det er profitten for de kapitalistiske produksjonsbedriftene vi er interessert i, må vi trekke fra skatter, avgifter og renter i merverdien m. Det er litt mer uklart om vi også skal trekke fra administrasjonskostnader og sirkulasjonskostnader. Om vi anser disse funksjonene som helt nødvendige, sjøl om de ikke produserer merverdi, er det kanskje liten grunn til å trekke ut de uproduktive arbeidernes lønn fra v.

Hvis vi derimot er mest interessert i den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av en bedrift eller bransje, må vi føye både skatter, avgifter, renter og lønn til administrasjonsarbeiderne til det regnskapsførte overskuddet. Dette er ikke uinteressant, men det sier mindre om hva som driver kapitalistene.

Et tilsvarende problem gjelder egenkapital og lånekapital. Problemet er ikke så mye å beregne avkastningen på egenkapitalen isolert etter at lånekapitalen er trukket ut, men mer hvilken avkastning vi er interessert i. Dessuten trenger vi kanskje å forstå bedre hvorfor bedriftene bruker lånekapital, og hva som er virkningen av å øke lånegraden. En liten begynnelse er gjort i Minken (2011).

Om vi fortsetter å drøfte profittraten uten å utvikle metodene vi måler den med, vil henge fast i hundre år gamle fruktesløse krangler. Men hvis vi får til et konkret arbeid langs de linjene vi her har streket opp, vil vi kanskje skjønne mer av våre dagers norske kapitalisme.

Konklusjon

1. Det er verdt å studere i hvilken grad Marx’ forutsetning om utjamning til gjennomsnittsprofitt faktisk har funnet sted, og hva som er grunnene til at det eventuelt ikke har skjedd.

2. Gjennomsnittsprofittratens (eventuelle) fallende tendens kan best forstås som ei av flere sider ved det Marx i kapittel 23 i første bok av Kapitalen kalte den allmenne lova for den kapitalistiske akkumulasjonen. Det vil si at historiske analyser som ser alle trekk ved utviklinga av kapitalismen i sammenheng, er viktigere enn statistiske analyser av en enkelt indikator.

3. Målet for en kapitalistisk bedrift er å gjøre profittens årsrate størst mulig. Det er den vi må studere, både i enkeltbedrifter, bransjer og økonomien som helhet. Det betyr å utvide perspektivet fra produksjonen til hele kapitalkretsløpet, og trekke inn kapitalens omslagstakt som viktig motvirkende eller forsterkende faktor til profittratefallet. (Alemi og Foley 1997, Fichtenbaum 1992, Passarella og Baron 2013.)

4. Når en pengekapital er omgjort til produktiv kapital, er det ikke lenger mulig å skille egenkapital og lånekapital. Først når kapitalen igjen går pengeform gjennom salget, er det mulig. Men det er avkastningen på egenkapitalen som teller for kapitalisten. Økt lånegrad kan betraktes som en metode for å øke egenkapitalavkastningen, men til prisen av økt risiko (Minken 2011).

5. Moderne bedriftsregnskap og nasjonal ­statistikk­ gjør det mulig å studere profittens årsrate både på bedriftsplanet og i større sammenhenger. (Minken 2017)

6. På kort sikt vil motsetningen mellom profittratefallet og de motvirkende tendensene spille seg ut i opp- og nedgangskonjunkturer, både i markedet for de enkelte varene, i enkeltbransjer og nasjonalt. I oppgangskonjunkturen vil nye metoder i enkeltbedriftene ikke påvirke vareverdiene, men øke kapitalens organiske sammensetning i disse enkeltbedriftene. Når de nye metodene blir mer allment utbredt, vil de nye verdiene slå gjennom og presse ut bedriftene som ikke har kunnet omstille seg. (Fine og Harris 1979, Fine og Saad-Filho 2009, Elstad og Minken 1986).

Siste ord om profittratens fallende tendens og motkreftene er altså på ingen måte sagt. Tvert imot finns det mange perspektiver som ikke er tilstrekkelig utforsket og mange uløste konkrete oppgaver å ta fatt på, både for forskere i økonomisk historie og for statistikere og økonometrikere. Og som vanlig vil det trenges ildsjeler som kan organisere arbeidet og sørge for at det blir gjort.

 

1 Naturligvis kunne hun ikke gjort det uten produksjonsmidler, men det som skjer med dem i produksjonen, er bare at de blir forbrukt eller slitt ned. Verdien de har, er da overført til produktet, men heller ikke mer. Det er ikke produksjonsmidlene som skaper ny verdi.

2 Side 251 i Das Kapital. Dritter Band. Dietz Verlag, Berlin 1969.

3 At kapitalakkumulasjon og arbeidsledighet går hånd i hånd, kalte Marx i kapittel 23 av første bok av Kapitalen for «den allmenne lova for den kapitalistiske akkumulasjonen».

4 En svakhet ved Fichtenbaum er at han bruker et feilaktig begrep om kapitalen – han setter hele den faste kapitalen under brøkstreken. Det som må brukes, er kapitalslitet pr omslag (eller avskrivningene).

I 2017 var det halvannet århundre siden Marx’ Kapitalen ble utgitt for første gang, og i fjor to hundre år siden forfatterens fødsel. Merkedagene har tjent som en naturlig foranledning til kommentarartikler og debatter som skiller det levende fra det døde i Marx’ tenkning. Likevel kan det se ut til at flere av innleggene i den norske debatten bygger på en noe vaklende forståelse av hva han ønsket å få til med «kritikken av den politiske økonomi», som ble hans livsprosjekt. Dette gjelder kanskje særlig den såkalte arbeidsverditeorien som av kritikerne blir regnet som en slags for lengst motbevist økonomisk lov, og av mange tilhengere nesten som et etisk rettferdsprinsipp som skal bevise at arbeidsfolk fortjener hele profitten. Ingen av tolkningene er holdbare.

Foto: Sol / Unsplash
Oscar Dybedahl,
styremedlem i Radikal Portal og har mastergrad i filosofi.

Den moralistiske tolkningen

Det siste kan kalles den moralistiske tolkningen av verditeorien, og går noenlunde slik: Marx viser at bare arbeidet skaper verdi og at arbeiderne dermed fortjener verdiene de selv skaper, som blir stjålet fra dem i form av merverdi og gjort til profitt for kapitalistene. Han utviklet denne teorien etter inspirasjon fra klassiske politiske økonomer som Adam Smith og David Ricardo, men videreutviklet den særlig for å få fram utbyttingsforholdet.

I Store norske leksikon kan vi under oppslagsordet «utbytting» lese følgende: «Karl Marx hevdet at hele produksjonsresultatet alene skyldtes produksjonsfaktoren arbeid, og at arbeiderne derfor hadde et rettmessig krav på hele utbyttet.»¹ Her kommer det moralistiske hovedpoenget noenlunde fram, selv om leksikonet blander begrepene «verdi» og «produksjonsresultat». Det sedvanlige poenget – arbeiderne skaper verdiene og fortjener derfor å få dem – blir forvridd til en påstand som er fullstendig absurd: Arbeidet er den eneste «faktor» som bidrar til produksjonen (av rikdom) overhodet.

Lesere med sunn sans vet hvor feilaktig dette er. Det gjorde også Marx, som polemiserte mot denne forestillingen på 1870-­tallet i en tekst som er blitt kjent som Kritikk av Gotha-programmet. «Arbeidet er ikke kilden til all rikdom. Naturen er like mye kilden … som arbeidet», kan man lese i andre avsnitt.²

Leksikonet har forvirret rikdom med verdi, en feilslutning som er overraskende idet den gjør teorien til et usammenhengende virvar. Den er likevel nokså vanlig. Ser man bort fra dette gjenstår at «alt kapitalistene eier er skapt av arbeiderne og derfor egentlig tilhører dem», som sosiologiprofessor Roar Hagen også oppsummerer marxismen. «Det eneste rettferdige», fortsetter Hagen, «er derfor at arbeiderklassen kvitter seg med kapitalistene og selv forvalte[r] sine verdier i fellesskap».³

Også ifølge tidligere SV-nestleder Hilde Bojer var motivasjonen bak analysen av verdi en tanke om at folk skulle beholde «frukten av sitt arbeid», som gjorde det nødvendig å «finne en metode for å finne ut hvem som produserte hvilke og hvor store verdier».⁴ I det hele tatt virker dette som den kanskje mest utbredte tolkningen av Marx’ teori.

For Bojer fører verditeorien Marx inn i «et håpløst skille mellom produktivt og uproduktivt arbeid», for lengst forlatt av «den sosialøkonomiske akademiske hovedstrømmen». Problemet kommer til uttrykk ved at Marx regner forskning og undervisning ved offentlige universiteter som uproduktivt arbeid, selv om de åpenbart «gir viktige, ja, avgjørende, bidrag til økonomisk vekst.»⁵ Hagen framfører mer eller mindre samme poeng, nemlig at merverdi-/utbyttingsteorien fikk Marx til å regne den private materielle produksjonen som det eneste viktige, på bekostning av «sirkulasjonsprosessen og det som skjer på markedet». Dermed «har [b]ørs og bank [ingen] funksjon for samfunnet og er overflødige».⁶ Også disse står beviselig for bidrag til økonomisk vekst. Arbeidsverditeorien fører til et absurdum og må derfor forkastes.

Det holdbare i resonnementene er at dersom verditeorien skal peke ut hvem som bidrar til samfunnet og i en rettferdig verden fortjener fruktene, da må bank- og finansfolkene, selgerne, regnskapsførerne etc. være overflødige for samfunnet. Marx regner dem tross alt som «uproduktive», i den forstand at de verken skaper verdi eller merverdi. En skumlesing av et par kapitler i annet og tredje bind av ^Kapitalen vil gjøre det klart nok at Marx ikke regner disse som overflødige, verken for «samfunnet» eller for merverdien.⁷

Er bare industriarbeidet produktivt?

Marx kritiserer klassiske økonomer som Adam Smith og David Ricardo fordi de begrenser seg teoretisk til «kapitalen som industrikapital». Dette gjør dem ute av stand til å forstå hva som gjør handelskapitalen til en særskilt form for kapital, med andre egenskaper enn industrikapitalen.⁸ I den forbindelse påpeker han at selv om verdi og merverdi bare skapes i produksjonen, kan handelskapitalen «indirekte … være produktiv».⁹

Relevant for dette er Marx’ analyse av sentraliseringen av handelskapital, som for så vidt også burde tjene som en vekker for de på venstresida som tror sosialisme handler om å forsvare «kjøpmannen på hjørnet».¹⁰ I Kapitalens tredje bok lanserer Marx et tankeeksperiment der handelskapitalen spaltes opp slik at det bare finnes småhandlere med hver sin butikk. Dette ville føre til at de handelsrelaterte utgiftene til industrikapitalisten ble «uendelig utvidet». Heller enn å handle med et par store handelsmenn «måtte [industrikapitalisten nå] hanskes med 100 eller 1000 ulike».¹¹ Tilsvarende ville utgiftene til sortering, transport, regnskap, korrespondanse etc. også øke voldsomt.

Eksempelet illustrerer hvordan handelskapitalens selvstendiggjøring fra industrikapitalen, og dens konsentrasjon i noen få store foretak, hører nødvendig sammen med en mer utviklet kapitalistisk produksjon. Det reduserer industrikapitalens uproduktive utgifter og frigjør penger, som kan skytes inn som produktiv, merverdiproduserende kapital. Handelskapitalen har ikke skapt noe av merverdien, men den står for funksjoner som gjør at industrikapitalens merverdi blir absolutt større enn den ellers ville ha vært. Den får dermed en andel av merverdien som er proporsjonal til sitt ­kapitalutlegg.

«Produktivt arbeid» handler altså ikke om å peke ut de som bidrar, verken til samfunnet eller den økonomiske veksten. Hagens og Bojers argument ad absurdum viser bare manglene ved deres tolkning.

I deres antakelser ligger også kilden til en annen utbredt misforståelse: at industriarbeidet for Marx er det eneste viktige og mest omfangsrike arbeidet i kapitalistiske samfunn. Dette blir tatt for gitt av alle som regner det som en krise for marxistiske teorier at kanskje bare ti-tyve prosent av arbeidsstokken i mange vestlige land nå er industriarbeidere. Idehistorikeren Ola Innset er ikke alene om å hevde at arbeidslivets utvikling og måten industriarbeiderklassen har blitt redusert og supplert av «mange ulike former for arbeid, svært mange av dem utført foran datamaskiner», representerer en formidabel utfordring for Kapitalens teorier.¹²

Ingen teori er uten utfordringer, men det bør nevnes at det for Marx ville ha vært en stor overraskelse, i strid med hans forventninger, dersom industriarbeiderne stod for et varig flertall av arbeidsstokken. De som skal selge bøker om spennende nye trender i ­økonomien og arbeidslivet har for vane å anta at arbeidslivet i vår tid, som blir mer «prekært» og mangfoldig, med industriarbeiderne bare som en av flere grupper ved siden av serviceansatte, kontorister, it-folk etc., fullstendig skiller seg fra alle tidligere perioder. På mange måter virker det heller motsatt. Stabile ansettelser og at industriarbeiderne teller flere enn alle øvrige arbeidere og gir arbeidet et enhetlig preg, står snarere fram som det store historiske unntaket. Slik sett har arbeidslivet i vår tid flere fellestrekk med tilstanden på midten av 1800-tallet enn mange synes å tro.

At det oppstår mangfoldige former for arbeid lar seg forklare av kapitalismens egne mekanismer:

Den usedvanlige økningen av produktivkrafta i storindustrien blir fulgt av intensiv og ekstensiv økt utbytting av arbeidskrafta i alle øvrige produksjonsområder, og gjør det mulig å anvende en stadig større del av arbeiderklassen på uproduktivt vis. [Min ­utheving]¹³

Marx viser hvordan denne mekanismen medførte at flere arbeidsfolk, som følge av den industrielle revolusjonen, i 1861 hadde ­havnet i tjenerklassen enn i metall- og tekstil­industrien.¹⁴

Proudhons moralisme

At verditeorien hovedsakelig hadde med rettferd å gjøre ble hevdet av Pierre-Joseph Proudhon i boka Elendighetens filosofi av 1847, som Marx kritiserte og satiriserte i Filosofiens elendighet samme år. Proudhon tok ­utgangspunkt i Ricardos økonomiske teori, prinsippet om verdibestemmelse ved arbeidstid og hevdet dette «rasjonelle» prinsippet ble motvirket og undergravet av den «irrasjonelle» kapitalistiske bytteprosessen, slik at arbeiderne fikk betalt for varenes pris og ikke deres verdi. Bytteforholdene måtte derfor endres slik at arbeiderne fikk betaling i henhold til verdien av arbeidet deres.15

Om ikke annet fikk dette liv i den polemiske pennen til Marx, som mente Proudhon bare utbroderte en eneste stor selvmotsigelse. Der Ricardo med et klart språk viste hvordan bytteforhold i det eksisterende samfunn ble styrt av verdiforhold, ville Proudhons tåkete og blomstrete teorier bruke verditeorien som et utopisk formular og skape et samfunn av småprodusenter som virkelig fikk sitt arbeids verdi. Han skulle «innrette verden etter en angivelig ny formel» (verdi), men det var bare «det teoretiske uttrykk for den virkelige bevegelse» i kapitalismen, skildret av Ricardo.¹⁶

Der verdiforhold for Marx var grunnleggende i kapitalistiske samfunn og selve formen for arbeidernes underordning under kapitalistene, ble de av Proudhon misforstått som kimen til et rettferdig alternativ til kapitalismen. Som Marx skrev videre, det som virkelig var «formelen for arbeiderens moderne slaveri», «verdien, målt ved hjelp av arbeidstiden», ble av Proudhon snudd på hodet og gjort til «den ’revolusjonære teori’ for proletariatets frigjøring». Proudhon stilte kapitalismens egne ­relasjoner mot den og kalte det revolusjon.

Rettferdighet og likhetssosialisme

Verditeorien er ikke beviset på hva arbeiderne egentlig fortjener, men en beskrivelse av samfunnsforholdene som faktisk hersker i kapitalistiske samfunn. Det er et faktum at kapitalens profitt i slike samfunn stammer fra ubetalt arbeid, selv om man for så vidt ikke trenger verditeorien for å bevise det. Kapitalismens fordeling mellom profitt og arbeidslønn var likevel for Marx i seg selv helt «rettferdig», som han sa i polemikk mot tilhengere av Ferdinand Lassalles drømmer om et «uavkortet arbeidsutbytte» eller en «rettferdig fordeling av arbeidsutbyttet».¹⁷ Arbeideren selger sin arbeidskraft til kapitalisten og Marx antar hun får arbeidskraftens fulle verdi tilbake som lønn. Likt byttes mot likt.

Hensikten med teorien er ikke å få fram at dette er urettferdig, som ville vært å hevde at kapitalismen ikke etterlevde prinsippet likt mot likt. For Marx er kapitalismen på mange måter et likhetssamfunn og en historisk kraft for likhet, våre liv og ofte også våre rettigheter blir likere. Sosialisters hang til likhet som ideal og slagord viser kanskje hvordan deres tenkemåter fengsles innenfor kapitalistiske samfunnsforhold, som har likheten i seg som en slags immanent tendens. Riktignok fører ikke kapitalismen tendensielt til særlig materiell likhet, men den muliggjør forvridde forestillinger om virkelig likhet mellom mennesker som en lik fordeling av penger eller verdier mellom dem. Marx påpekte allerede i 1844 at likhetssosialistene bare tok privateiendommens prinsipper og jevnet dem ut. De evnet ikke å sprenge dem.

Kommunismens prinsipp var ikke lik belønning etter lik innsats, som jo overfor kapitalismen kunne innebære et framskritt, men forble fanget innenfor «en borgerlig begrensning». Siden individer har ulike behov, egenskaper og forutsetninger blir en slik rett «etter sitt innhold en ulikhetens rett, som all rett». Når derimot den «snevre borgerlige retts horisont helt overskrides» erstattes likhet med ulikhet, etter prinsippet «fra enhver etter evne, til enhver etter behov».¹⁸ Først med dette erstattes kapitalismens likhetsprinsipper med virkelig praktisk hensynstaken til forskjellene mellom mennesker.

Den ahistoriske tolkningen

En tolkning som ofte går sammen med den moralistiske, er den ahistoriske. Enkelt sagt hevder tilhørerne at Marx’ teori går ut på at arbeid skaper verdi, hvilket i seg selv er uriktig. Arbeid skaper stort sett ikke et fnugg verdi. Derimot kan det gjøre det under visse bestemte samfunnsmessige og historiske betingelser. Nettopp hensynet til disse betingelsene skiller Marx fra en økonom som Adam Smith, noe man ser allerede på et overfladisk nivå: der Smith analyserer «Nasjonenes rikdom» tar Marx for seg «rikdommen i samfunn der den kapitalistiske produksjonsmåten rår». Allerede med Kapitalens første setning har Marx dermed snevret inn undersøkelsens historiske omfang nettopp for å skille seg fra Smith, som ikke gjør det. Der Smith gir inntrykk av at rikdom, som finnes i alle samfunn, og rikdommen i kapitalismen (som har verdiform) går ut på det samme, vil Marx gjøre forskjellen tydelig. Dersom produksjon og kapitalistisk produksjon overhodet er det samme, er kapitalismen like naturnødvendig som behovet for å dyrke, fordele og konsumere mat. Derfor er kanskje analysen av verdiens historiske betingelser den viktigste dimensjonen ved verditeorien. Som Marx oppsummerer i en sentral passasje:

Arbeidsproduktets verdiform er den mest abstrakte, men også den mest allmenne formen [for] den borgerlige produksjonsmåten. Gjennom verdiformen blir denne produksjonsmåten karakterisert som en særegen art samfunnsmessig produksjon og gir den dermed dens særegne historiske karakter. Dersom en feilaktig anser denne produksjonsmåten for å være den evige naturformen for samfunnsmessig produksjon, så overser en nødvendigvis det spesifikke ved verdiformen, altså vareformen og dens videre utviklinger, som pengeformen, kapitalformen osv.¹⁹

Manglende forståelse for den historiske siden ved Marx’ framstilling preger ofte også de moralistiske tolkerne, men feilslutningen er problematisk nok til at den fortjener en egen gjennomgang.

Ser vi tilbake på Hilde Bojer mente hun i 2017 at Kapitalen ikke kunne anbefales fordi den praktisk talt var «uleselig». Hun føyet til at arbeidsverdilæren var direkte feil og at beviset for dette lå i måten den sovjetiske økonomien selvdestruerte i forsøket på å følge den. Eksempelvis hevder hun Marx’ falske skille mellom produktivt og uproduktivt arbeid fikk sovjeterne til å neglisjere detaljhandelen, som Marx mente var uproduktiv.

Dette er en original, eller kanskje heller merkelig kritikk av arbeidsverdilæren. Hun forstår den som en slags allmenn lov om økonomiske nødvendigheter som ble brukt som styringsmodell av sovjetiske myndigheter. Likevel skulle verditeorien for Marx, som vi har sett, begripe kapitalistiske samfunn og blir neppe tilbakevist av at Sovjetunionen kollapset.

Kanskje med rette er ikke Bojer kjent som noen stor fortolker av Marx. Det er vel heller ikke sosiologen Gunnar C. Aakvaag, som omtrent en gang i året føler behov for å erklære Marx’ teorier for utdaterte, gjerne med et vift til Jon Elster, en filosof han til gjengjeld kaller «Norges fremste Marx-kjenner».²⁰ Dette er en merkelapp Elster har fått før.

Hinsides historien: Elster og Østerberg

Elster vil granske Marx med analytiske redskaper for å se om det finnes noe skikkelig igjen når det dialektiske hokus-pokuset ryddes bort. Han hevder teorien om at bytteforholdet mellom varer kan forklares av at arbeidet har en viss intuitiv appell, men at den likevel bryter sammen.

Hvis jeg bruker seks timer på å knytte strå til en matte, og du bruker tre timer på å fange en fisk i elva med bare hendene, vil et eventuelt bytteforhold måtte forventes å være to fisk mot en matte. Jeg ville ikke være fornøyd med noe mindre, for jeg kunne fanget samme antall fisk selv på den tiden jeg brukte på matten – og tilsvarende ville ikke du godtatt noe mindre enn hele matten.²¹

Elster innvender at dette er sterkt forenklet og nevner problemer som individuelle evneforskjeller og at de to arbeidene kan være mer eller mindre behagelige.

I første kapittel av Kapitalen begynner Marx framstillingen av verditeorien ved å forklare at varen er rikdommens «elementærform» i kapitalistiske samfunn, og at den er en sammensetning av bruksverdi og bytteverdi. Som bruksverdi sørger den for et menneskelig behov av et hvilket som helst slag, slik brødet stilner sulten eller atombomben tilfredsstiller en stats drøm om geopolitisk makt. Bytteverdien er «det kvantitative forholdet (…) i hvilken bruksverdier av et slag blir byttet mot bruksverdier av et annet slag».22 Bytteverdien er på sin side bare «uttrykksmåten, ‘framtredelsesformen’» for noe annet – nemlig verdien. Verdien til varene har å gjøre med noe de har til felles, som gjør at de byttes i bestemte proporsjoner. Dette «noe» kan ikke være varenes bruksverdier. Betraktet som bruksverdier er de ikke like, men forskjellige. I hvert fall om man ser bort fra like bruksverdier, som det er meningsløst å bytte mot hverandre (en frakk mot en frakk). «Dersom en nå ser bort fra bruksverdien, så blir det bare en egenskap tilbake hos varelegemene, den at de er arbeidsprodukter.»²³

Elster sier seg ikke tilfreds med dette argumentet. Det er tross alt ikke nødvendig at alle goder er produkter av menneskelig arbeid. Man kan tenke seg «en økonomi som ble drevet av dyktig trente aper» eller «en helautomatisert økonomi, med en kapitalistklasse og en klasse dårlig betalte soldater i en stående hær. Her ville godene ha blitt overført mellom firmaer og fra firmaer til forbrukerne … men intet arbeid ville gå inn i produksjonen av godene.»²⁴

Legg merke til at Elster først dikter opp et primitivt samfunn bestående av to personer for å se hvordan verdiloven utspiller seg. En slik abstraksjon er helt fremmed for Marx, som vi jo har sett regner verdiformen som det historisk særegne ved den kapitalistiske produksjonsmåten. Elsters forsøk på å vise at goder ikke byttes etter verdiloven i et samfunn av to personer, som verken kan ha noen egentlig arbeidsdeling eller privateiendom, er i seg selv overbevisende, men også Marx har forklart hvorfor dette vil være umulig. Desto verre blir det når Elster dikter opp økonomier fullstendig drevet av aper eller roboter, fordi han av en eller annen grunn mener den tredje felles egenskap må kunne finnes i «alle mulige økonomier». Som om verditeorien skulle gjelde alle samfunn som har eksistert, eller som er tenkelige. Igjen viser Elster overbevisende nok at byttet av goder i slike økonomier antakelig ikke vil følge noen verdilov, men Marx forsøkte heller ikke å utvikle noen allmenngyldig teori. Han gjør det tydelig at han ville vise hva som skilte kapitalismen fra alle øvrige menneskesamfunn. Helautomatiserte økonomier faller utenfor dette siktepunktet.

Heldigvis tok Dag Østerberg til motmæle mot Elster i Et filosofisk forord til Kapitalen. Dessverre fikk han likevel flere av de samme problemene.

Til spørsmålet om bevis støtter Østerberg seg på marxisten Ernst Mandel, som har vist at arbeidsverdilæren er blitt bekreftet av «kjensgjerningene». «Han har samlet et svært historisk og etnografisk materiale som viser hvordan menneskene i oldtidens samfunn og i hva man tidligere kalte primitive samfunn virkelig byttet bruksverdier mot hverandre i henhold til arbeidsverdilæren.»²⁵ Dagens økonomiske forhold er langt mer kompliserte og uoversiktlige, hvilket forklarer at vi ikke er i stand til å bekrefte den på samme måte.

For Østerberg er verdi et meta-økonomisk grunnbegrep som ikke umiddelbart er et nyttig verktøy til å forutsi varepriser, men den utgjør en allmenn rettesnor for vår økonomiske forståelse. Dette perspektivet har blitt avvist som metafysikk fordi det ikke redegjør for det økonomiske livs umiddelbare erfaringer, «empiriske data». Østerberg repliserer at økonomien uten slike meta-økonomiske begreper mister det historiske siktepunkt og ser bort fra de økonomiske forholds foranderlighet. Videre sier han om verdilærens historiske gyldighet: «Arbeidsverdilæren som knytter menneskenes arbeid til økonomisk virksomhet overhodet, kan bare være gyldig så lenge den økonomiske nød varer ved (og Marx regner med den vil vare til evig tid)».²⁶

Elster og Østerberg minner her om den ungarske marxisten György Lukács’ utbrudd om «vulgærmarxismen» i Historie og klassebevissthet. De forfalt «til de samme feil som Marx kritiserte vulgærøkonomien for: den holder klart historiske kategorier – det kapitalistiske samfunnets kategorier – for å være evige kategorier».²⁷ Vi kan føye til at en slik ukritisk, «vulgær», begrepsbruk risikerer å eviggjøre de kapitalistiske samfunnsforholdene og beskytte dem mot det Lukács kaller «teoretisk-praktisk kritikk». I hvert fall var verken Elsters kritikk eller Østerbergs forsvar særlig vellykket. For Østerbergs del kan det tilføyes at den nyere boka Fra Marx’ til nyere kapitalkritikk ikke har de samme problemene.²⁸

En historisk og kritisk verditeori

Vi har sett hva Marx’ verditeori ikke er, nemlig verken en rettferdsteori om hvem som fortjener arbeidets frukter eller en allmennhistorisk teori om arbeidets verdiskapende evner. Dermed har vi via negativa sagt noe om hva verditeorien går ut på: arbeidets egenskaper under bestemte, nemlig kapitalistiske samfunnsforhold.

Verdi oppstår ikke i en enkelt vare fordi noen har arbeidet på den. Det oppstår i et samfunn med en bestemt arbeidsstruktur: produsentene arbeider «uavhengig av hverandre» som «sjølstendige produsenter», og koordinerer bare produksjonen indirekte ved å bytte tingene de har produsert. Når de på denne måten forholder seg til hverandre via sine arbeidsprodukter, får arbeidsproduktene deres verdiform. Av dette utvikles analysen av penger og kapital som videre bestemmelser av verditeorien. Kort sagt viser det seg at verdien må utrykke seg i noe (penger) og holde seg i stadig bevegelse (som kapital).

Marx tar for seg denne struktureringen av arbeidet i første kapittel av Kapitalen, særlig seksjonen om «Varens fetisjkarakter og dens hemmelighet». De samfunnsforhold Marx her tegner opp er bare de mest abstrakte kjennetegnene til ethvert kapitalistisk samfunn. Som vi lærer rundt 650 sider senere: Først når arbeidskraften gjøres til en vare, med de kapitalistiske samfunnsforholdene, blir vareproduksjonen alminnelig og «ethvert produkt fra begynnelsen produsert med sikte på salg».²⁹

Siden produsentene forholder seg til hverandre gjennom ting, ser også tingene ut til å få herredømme over produsentene, til å få sin egen vilje og bevege seg i henhold til usynlige lover og virkeprinsipper. «De samfunnsmessige bevegelsene til de personene som bytter har for dem form av ting, ting de blir kontrollert av, i stedet for at de kontrollerer tingene.» Man får «en samfunnsformasjon der produksjonsprosessen behersker menneskene, i stedet for at menneskene behersker produksjonsprosessen».³⁰ Det er dette Marx-kjenneren Moishe Postone i en viktig bok kaller de kapitalistiske samfunnsforholdenes «abstrakte sosiale dominans», som skiller seg fra kapitalistenes mer personlige klassedominans over arbeiderne.³¹

Verditeorien – bevist eller motbevist?

Er verditeorien blitt «bevist», som Elster, Østerberg og andre har drøftet? Er den motbevist? Jeg kan heldigvis skylde på plasshensyn for å unngå redegjørelser av den lange debatten om verditeoriens stilling. Men det er mulig å utvikle et litt overordnet poeng. Elster har rett i at noe kan selges som en vare uten at det er et arbeidsprodukt, noe Marx også vedkjenner (ubearbeida jord, eiendommer på månen). Marx’ argument for verditeorien er derfor ikke noe endelig deduktivt bevis, men bare en innledende bestemmelse, og man finner ikke det deduktive beviset noen sted i Kapitalen. Det ble påpekt av anmeldere kort tid etter utgivelsen i 1867, en kritikk Marx kommenterte i et brev til Kugelmann (juli, 1868):

All snakk om at det er nødvendig å bevise verdibegrepet hviler kun på uvitenhet, både med hensyn til saken det dreier seg om og med hensyn til vitenskapens metode. (…) Vitenskapens oppgave består nettopp av å gjøre rede for hvordan verdiloven slår gjennom. Hvis man på forhånd skulle forklare alle fenomener som tilsynelatende var i strid med loven, måtte man bedrive vitenskap før vitenskapen.³²

Det Marx gjør her er ikke å sno seg unna beviskravet, men å forklare den vitenskapelige måten å levere et bevis, slik han oppfattet det. I vitenskapssyn var han framfor alt en elev av Hegel. Marx skrev tydelig om dette i et av utkastene til Kapitalen, kjent som Grunnriss. Kort sagt er svaret at det eneste beviset kan finnes i en utvidet framstilling som gir et konkret bilde av kapitalismen som et sammensatt og sammenhengende hele. En slik framstilling må utvikles over tid, eller snarere over mange sider, og lar seg ikke fange i ett argument.

Han kan ikke begynne med framstillingen av «det reelle og det konkrete», som i utgangspunktet bare danner et kaotisk usammenhengende hele, men må «analytisk komme til stadig enklere begreper … inntil jeg er kommet frem til de enkleste bestemmelser.» Og derfra gradvis innføre nye ledd, til det konkrete kommer tilbake som «en rik totalitet av mange bestemmelser og relasjoner», «en sammenfatning av mange bestemmelser».³³

Dette var måten Marx ønsket å utvikle framstillingen i Kapitalen på, og et stykke på vei lyktes han. For å vurdere verditeorien er det denne rike totaliteten av bestemmelser og relasjoner man må ta for seg, som ikke utvikles i et avsnitt eller i en artikkel, men gjennom en framstilling over tre (lange og ikke minst ufullstendige) bind. Man må forsøke å lese dem som deler av en helhet og fylle ut noen hulrom. Ikke bare kritikere, men også mange tilhengere har gått glipp av dette poenget.

Radikal kritikk

Det som her kommer fram er altså både varens og verdiens historiske forankring i bestemte samfunnsforhold. Det er det historiske poenget. Det kritiske poenget angår her ikke så mye fordelingen av verdi, men selve eksistensen av den, som gir samfunnsforholdene egenskaper menneskene knapt kan forstå og i hvert fall ikke beherske.

Framstillinger av økonomiske lover eller kategorier som allmenne og nesten naturlige nødvendigheter, fremmer det György Lukács kaller en «kontemplative», «uengasjerte» og «virksomhetsløse» holdninger, at menneskene betrakter seg selv som mekaniske ledd i et voldsomt system og «[føyer] seg viljeløst etter systemets lover».³⁴

Det radikale i Marx’ kritikk er at han går til røttene, det menneskelige samfunnslivet, for å avdekke de økonomiske kategorienes skjulte innhold, deres virkelige historiske og samfunnsmessige betingelser: bestemte samfunnsforhold gir opphav til den kapitalistiske produksjonsmåten, med alle tilhørende økonomiske kategorier og verdilover. Med dette identifiserer han hvilke tilgrunnliggende samfunnsforhold som må endres for å bryte verdiens og de økonomiske lovenes tyranni over samfunnslivet. Han avslører, i samme vending, det illusoriske ved disse kategorienes natur­aktige og lovaktige skinn.

Det er blitt vanlig å framstille Marx i Kapitalen som en kyniker som reduserer alt til harde økonomiske lover og nødvendigheter, som stilles opp mot den «humanistiske» Marx i ungdomsverkene. Det er heller omvendt. Som Ernst Bloch har sagt må detektiven sette seg inn i tenkemåten til morderen.³⁵ Kynismen og de harde lovmessighetene man finner i Kapitalen beskriver praktisk-samfunnsmessige realiteter Marx vil få fram i lyset og framvise som midlertidige og foranderlige. Slik bistår han heller «menneskets utgang fra sin selvforskyldte umyndighet», som filosofen Immanuel Kant definerte opplysningen.

 

Sluttnoter:

1. https://snl.no/utbytting

2. Karl Marx, Programkritikk (Ny Dag, Oslo 1951), s. 10.

3. https://sosiologen.no/omtale/pa-gjengrodde-stier/

4. I Klassekampen 14.09.2006

5. I Klassekampen 21.09.2006

6. https://sosiologen.no/omtale/pa-gjengrodde-stier/

7. Et vel så viktig poeng er at uttrykk som «produktivt» eller «verdiskapende» arbeid hos Marx ikke involverer noen normativ vurdering av den som samfunnsnyttig, eller at uproduktivt arbeid er unyttig for samfunnet. «Nyttig for samfunnet» er i det hele tatt et abstrakt og lite meningsfullt uttrykk.

8. Jf. Kapitalen bd. 3, kap. 20 («Om kjøpmannskapitalens historie»). Her sitert fra utkast til den nye norske oversettelsen i emning hos Rødt Forlag. Kapital i en form kan likevel forvandles til kapital i en annen, noe utjevningen av profittrata stadig også presser fram. «Fraksjoneringen» mellom kapitalene burde ikke overdrives.

9. Ibid, kap. 17.

10. Det hevdet eksempelvis nyproudhonisten Andreas Halse, som også har vært leder for Sosialistisk Ungdom, da han i Dagbladet løftet fram «den lille gründeren med store drømmer» og tok til orde for et samfunn med et spredt eierskap der alle kunne være entreprenører. Jf. https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/vMOw5/kronikk-eierskap-fra-venstre

11. Kapitalen bd. 3, kap. 17. Op.cit.

12. https://www.manifesttidsskrift.no/marx-og-oss/

13. Marx, Kapitalen, første bok, bind tre (Oktober, Oslo 1983), s. 94.

14. Ibid., s. 95. Poenget har jeg fra Mike Davis’ Old Gods – New Enigmas: Marx’s Lost Theory (Verso, London 2018), s. 38.

15. Gjengivelsen av Proudhon bygger på Peter Hudis, Marx’s Concept of the Alternative to Capitalism (Brill, Leiden 2012), s. 94-5.

16. «Filosofiens elendighed» i Karl Marx skrifter i utvalg – Den tyske ideologi og Filosofiens elendighed (Rhodos, København 1974), s. 122.

17. Marx, Programkritikk (op.cit).

18. Ibid.

19. Karl Marx, Kapitalen – kritikk av den politiske økonomien: første bok (Bokklubben, Oslo 2008), s. 97.

20. Aakvaag i Morgenbladet 22.06.2018.

21. Jon Elster, Hva er igjen av Marx? (Universitetsforlaget, Oslo 1988), s. 78.

22. Marx, Kapitalen første del (op.cit), s. 45.

23. Ibid., s. 46.

24. Jon Elster, Making Sense of Marx (Cambridge University Press, Cambridge 1985), s. 139-40.

25. Østerberg, Et filosofisk forord til Kapitalen (Pax, Oslo 1972), s. 26.

26. Ibid., s. 30.

27. György Lukács, Historie og klassebevissthet (Gyldendal, Oslo 1971), s. 216.

28. Noen problemer gjenstår likevel, som tar for meg i en anmeldelse for Salongen.no http://www.salongen.no/marxisme-og-kapitalkritikk/

29. Marx, Kapitalen, del fire (op.cit), s. 33.

30. Marx, Kapitalen, første del (op.cit), s. 90.

31. Moishe Postone, Time, Labour and Social Domination (Cambridge University Press, Cambridge 1993).

32. https://www.marxists.org/dansk/marx/breve/68-m-ku1.htm

33. Karl Marx, «Grunnriss til kritikk av sosialøkonomien (innledningen)» i Åsmund Birkeland (red.), Karl Marx – arbeid, kapital, fremmedgjøring: sentrale tekster (Falken forlag, Oslo 1992), s. 86.

34. György Lukács, op.cit, s. 87.

35. Som Marx også skriver i Filosofiens elendighet: «Visselig er Ricardos sprog så kynisk som noget kan være. At sætte lighedstegn mellem fabrikationsomkostningerne for hatte og menneskets leveomkostninger, det betyder at forvandle mennesker til hatte. Men man bør ikke råbe for meget op over denne kynisme. Kynismen ligger i selve sagen og ikke i de ord, der betegner sagen. [Min utheving.]» (op.cit, s. 124.)

Har sosial dumping og trussel om flytting av arbeidsplasser satt det tradisjonelle kjerneproletariatet i sjakk? Krever det ny strategi fra oss som ønsker å frigjøre arbeiderklassen? Hva er kjerna i framtidas klassekamp?

Foto: Joanna Kosinska
Av Jokke Fjeldstad,
redaksjonsmedlem i Gnist

I en generasjon har to-spissteorien vært synonymt med vår bevegelses syn på faglig strategi. To-spissteorien er et resultat av kvinneoppgjøret i Akp på 80-tallet. Der den klassiske ml-marxismen ble utfordra og utvikla i møte med kvinnekampen. Siri Jensen sin artikkel fra 80-tallet har blitt trykt på nytt i Gnist/Rødt!, senest i 2009.

Kort oppsummert er to-spissteorien at arbeiderklassen har to spisser. En rundt det som blir kalt kjerneproletariatet, ofte forstått som arbeiderne i industrien. De tilhører en kjerne fordi de produserer merverdi, og dermed befinner seg i hjertet av den kapitalistiske produksjonen. I dag er det en tendens til at organisasjonsgraden synker, og flere av de store arbeiderkollektivene forsvant med nedleggelsen av industri på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet.

Den andre spissen «utgjøres av den kvinnelige delen av arbeiderklassen på grunnlag av deres stilling som klasse og kjønn, i skvisen mellom yrkesarbeid og samfunnspålagt ansvar i familien»¹. Analysen argumenterer for at krafta som ligger her, ikke kommer så tydelig til uttrykk på grunn av mangel på organisering. I stedet uttrykker den seg gjennom underliggende bevegelser med brei oppslutning, som kravet om likelønn, 6-timersdagen eller kampen mot seksuell trakassering. «Det strategiske spørsmålet som analysen reiser, er nettopp hvordan denne krafta kan finne organisatorisk utløp.»²

#metoo en kasta bort sjanse for fagbevegelsen

Når vi nå, 30 år etter to-spissteorien ble formulert, studerer klassekampens posisjon så er vi ikke kommet så mye lengre. Høyresidas angrep på abortloven har ført til sterk motstand og uttrykt seg i en bevegelse med brei oppslutning. #metoo bevegelsen var et nytt uttrykk for en annen underliggende bevegelse med brei oppslutning. #metoo bevegelsen var en protest mot utnyttelse av maktforhold i yrkeslivet. Sammenheng mellom kjønn, seksualisert maktutøving og arbeidslivet ble satt på dagsorden. Dessverre så hverken posisjon eller opposisjon i fagbevegelsen potensialet til denne bevegelsen. Spørsmålet ble behandlet som underordnet, men burde i stedet ha vært løftet øverst på dagsorden. Oppropene «Ikke til forhandling» og «Opprop mot seksuell trakassering i fagbevegelsen – blant gutta» var viktige uttrykk for at det finnes krefter som reagerer i fagbevegelsen.

Men tenk om vi hadde omfavnet og satt #metoo øverst på fagbevegelsens dagsorden. Satt søkelyset på det maktforhold som gjør at noen føler de kan behandle noen andre krenkende og uverdig. Ville vi ikke da synliggjort det skjeve maktforholdet mellom arbeidskjøper og arbeidsselger? Kanskje kunne gjort noe med det, eller i hvert fall åpnet diskusjonene om hvordan vi kunne endret dette forholdet. Dessverre tok vi ikke denne diskusjonen. Den sosialdemokratiske ledelsen i fagbevegelsen har ikke interesse av å skjerpe klassemotsetningene. Men for oss som mener det er nødvendig ble dette dessverre en bortkasta sjanse. Så det strategiske spørsmålet fra 80-tallet er fortsatt der, hvordan kan denne krafta finne organisatorisk utløp.

Det sløve kjerneproletariatet

Marxistiske analyser har tradisjonelt lagt mye vekt på industriarbeiderklassen, siden det er de som skaper merverdien. Men også sosialdemokratiet ser industriarbeiderklassen som strategisk viktig. Posisjonen til denne delen av arbeiderklassen har blitt institusjonalisert i det sosialdemokratiske klassekompromisset gjennom frontfagsmodellen. Altså de som skal gå først inn i forhandlinger og fastsette rammene for tariffoppgjørene i Norge. Resultatet av dette de siste tiårene har vært lønnsmoderasjon og i beste fall stillstand i styrkeforholdet mellom arbeid og kapital. Frontfaget fører som regel til begrensa handlingsrom for å gjøre noe med lavtlønte grupper og likelønnsproblematikk. Små tiltak skjer i enkelte oppgjør, men de store grepa mangler.

At dette er resultatet er ikke overraskende. Kjerneproletariatet er på defensiven i hele den vestlige verden. Det er en konstant trussel om å flytte produksjon til andre land med lavere kostnader. Produksjonsbedrifter blir presset ut av høye boligpriser i sentrale strøk. Når ikke bedriften flyttes, utfordres lønns og arbeidsvilkår med sosial dumping og import av billigere arbeidskraft. Kontroll over innleie, tiltak mot sosial dumping og lav lønnsvekst er ikke en uforståelig prioritering. Men det kjennetegner heller en brems enn en spiss. Det er en defensiv situasjon som sliper ned spissen til en butt stump.

Kapitalen har alltid prøvd å flytte produksjonen til der arbeidskrafta er billigst. Dette var en viktig motiv for engelsk kapital når de sluttet å bruke vannkraft ved elvene og flytta inn produksjonen til byene med kull som brennstoff. I byene var det mer ledig og billigere arbeidskraft. Produksjonen sto sentralt i bybildet under arbeiderbevegelsens framvekst. Med biltransport og kollektivtrafikk kunne kapitalen utvide sitt nedslagsfelt for arbeidere i etterkrigstida. Til vi i den nyliberale tidsperioden kunne bytte plassering. De sentrale fabrikkene ble fylt med boliger, mens produksjon flyttes ut til billigere tomter. Eller enda oftere til land med billigere arbeidskraft.

Kjerneproletariatet sin posisjon i samfunnet under sosialdemokratiets glansdager etter andre verdenskrig var annerledes i enn i dag. Da sto den i kjernen av arbeidsmarkedet, politiske beslutninger og produksjonen. Men med noen unntak i Distrikts-Norge har dette i stor grad endret seg. Produksjonsbedriften er ikke lengre hjørnesteinen som samfunnet sirkler rundt. Dette gjør etter min mening noe med det politiske landskapet, og da må også kartet endres.

Strukturbevegelser vil skape forandring

Vi må tørre å stille spørsmål ved kjerneproletariatet som en ledende kraft eller spiss. Jane McAlevey³ ser fagbevegelsen på 30-tallet og borgerrettighetsbevegelsen på 60-tallet som strukturbevegelser. De kjempet for å vinne flertall. Flertallet på arbeidsplassen under opporganiseringa på 30-tallet, eller i menighetene for borgerrettighetsbevegelsen på 60-tallet. Organisering handler for McAlevey ikke om organisering av de beste og mest bevisste i egen klubb. Men organisering av flertall i samfunnet, nabolagsorganisering, arbeidsplassorganisering og kobling mellom de to. Klasseorganisering i brei forstand for å oppnå politiske mål på kort sikt og flytte makt på lang sikt.

Forholdet mellom arbeid og kapital er fortsatt det samme i kapitalismen. KapItalen utbytter arbeideren med mål om maksimal profitt. I kampen for å maksimere profitten har også kapitalen reorganisert samfunnet flere ganger. Nyliberalismen er den siste store re-organiseringen, som tar for seg både hvor og hvordan arbeid utføres, i tillegg til hvordan fritid leves og sosiale bånd knyttes.

Det finnes en forståelse av at arbeiderklassens styrke ligger i å forstyrre produksjonen. Det er ved at vi kan stoppe, utsette og ødelegge kapitalens flyt som gjør at vi kan vinne fram i forhandlinger med arbeidsgiver. Selvsagt er det mye sant i dette. Siden kapitalen er profittmaksimerende vil den intelligente kapitalist alltid vurdere kostnadene ved konflikt kontra kostnadene ved kompromiss. Men dette er også en forståelse der klassekampen begrenses til innafor arbeidsplassen.

En klassekampforståelse som stopper ved fabrikkportene, ser kun den faglige kampen og ikke klassekampen. Det er nettopp gjennom organisering utover de rammer kapitalen påfører oss arbeiderklassen kan vinne. Kapitalens fremste våpen er kontrollen med arbeidet. Hvem som har jobb og hvem som ikke har det. Hvor og når arbeidet skjer. Siden arbeideren er avhengig av å ha arbeid for å overleve tvinger det arbeideren til å underkaste seg kapitalen.

Arbeidernes motmakt springer ut av organisering. At arbeidstakerne gir hverandre et faglig løfte om å ikke underby hverandre. Ikke selge sin arbeidskraft til vilkår under tariff. Begrenser vi forståelsen av denne organiseringa til den fysiske arbeidsplassen så begrenser vi også handlingsrommet for organiseringa til de rammer kapitalen har lagt på arbeidet. Klasseorganiseringa må derfor organiseres utover arbeidsplassens begrensninger og inn i det samfunn arbeidsplassen befinner seg i.

Ideologisk tåkelegging

Argumentasjon for frontfaget eller kjerneproletariatets opphøyde posisjon kommer ofte i form av utsagn som «vi kan ikke leve av å klippe håret på hverandre». Dette er en tilsløring av varebyttets karakter. Alt arbeid vi gjør under kapitalismen er arbeid for andre. Alle varer som blir produsert er for å dekke behov for noen andre. Alle tjenester som blir produsert er for å dekke behov for noen andre. Grunnleggende i samfunnet vårt er at vi skaper varer for å dekke andres behov. At vi ved å bytte varer får dekket de totale behovene vi har. Det at behovet materialiseres i et fysisk objekt, som skal eksporteres for å dekke behov på andre siden av kloden, gjør ikke at det grunnleggende ved byttet av varer for å dekke behov forsvinner. Den eneste som ikke kan leve av å gjøre noe for andre er den som selv produsere alt den trenger selv.

En annen påstand er «når det offentlig streiker så sparer stat eller kommune». Dette er et flåsete argument for at det egentlig er nytteløst for offentlige arbeidere å drive arbeidskamp. Det vitner heller om en misforstått forståelse av hva offentlig sektor er for noe. Kommunestyre og stat skal ikke drive profittmaksimering for utbetaling til eiere. Offentlig sektor skal utføre fellesoppgaver. Det er derfor et problem for arbeidskjøper når ikke oppgavene blir utført selv om det fører til mindre kostnader på budsjettet. Oppgaveutføring er det vesentlig målet, ikke profittmaksimering. Det er derfor fullt mulig med effektiv arbeidskamp i offentlig sektor. Men kampen må også føres på et samfunnsnivå. Det er viktig å få med seg oponionen når oppgavene ikke ­utføres.

Disse ideologiske løgnene spiller en viktig funksjon i å opprettholde klassekompromisset. Siden en liten del av arbeiderklassen, i en presset posisjon, gis den ledende posisjonen. De som skal sette rammene for forsvarlig lønnspolitikk og hva vi andre kan kjempe for. Dermed holder det arbeiderklassen tilbake i klasse­kampen.

Kjernen i klassekampen

Hvis analysen om at det tradisjonelle kjerneproletariatet er malt inn i et hjørne stemmer, så bør det også få konsekvenser for vår strategi. På hvilke arbeidsplasser er det mulig å drive politisk kamp? Hvor er det rom for offensiv kamp? Hvor finnes store ansamlinger av arbeidere sentralt plassert i samfunnet?

Hvis vi ser klassekampen i videre forstand, utover de enkelte bedriftene og som noe som foregår i hele samfunnet, da trenger vi en analyse av relasjonene mellom institusjonene i samfunnet og arbeidsplassene. Arbeidsplassen er dermed ikke bare en del av en bedrifts- eller konsernstruktur, men en del av en samfunnsstruktur. Hvilke type arbeidsplasser eller næringer som er i sentrum av strukturen kan variere. Noen steder er det industribedriftene, mens andre steder er det andre arbeidsplasser som er de sentrale.

Med en slik forståelse blir det uviktig å snakke om et kjerneproletariat, noen som er litt «viktigere» eller «bedre» proletarer enn andre. Man slipper også forhåpentligvis unna til tider latterlige diskusjoner om hvem som tilhører den viktigste delen av arbeiderklassen. Om lagerarbeideren eller transportarbeideren er verdig, mens sykepleieren eller frisøren ikke kan få være det.

Den sentrale arbeidsplassen vil vise seg i relasjon med andre. At den definerer arbeidsvilkår i det konkrete samfunnet. Hva folk oppfatter som normale og akseptable vilkår. At den skaper ringvirkninger og opprettholder samfunnet. For eksempel dør bygda uten skolen eller den klassiske hjørnesteinsbedriften. At den er avhengig av en relasjon til lokalsamfunnet. Det er umulig eller vanskelig å flytte bedriften vekk fra samfunnet uten at det medfører kostnader.

Sosial klassekamp

Er det andre type arbeidsplasser, som er i sentrum for strukturen, må det føre til nye former for organisering og politisk kamp. Arbeidsplasser som hele tiden er under trussel om å bli flytta vekk, kasta ut av byen eller arbeiderne byttes ut, skaper ikke gode vilkår for en styrka arbeiderbevegelse. Istedenfor er det nemlig de arbeidsplassene det ikke er lett å flytte vekk, som gir rom for å flytte posisjoner.

Den faglige strategien må bygge videre på det viktigste elementet fra to-spissteorien. Behovet for å bygge nettverk og allianser på tvers. Kvinner på tvers og konferanser som trondheimskonferansen er viktige resultater. Der har allianser og nettverk blitt etablert på tvers i fagbevegelsen, og mellom kvinne- og fagbevegelse. La oss utvikle denne alliansesøkende faglige strategien.

Mange bevegelser ser på fagbevegelsen som den store sterke bevegelsen de spør om hjelp hos for å få gjennomslag. Men framover vil behovet være viktigere omvendt. Fagbevegelsen trenger alliansepartnere og samarbeid på tvers for å kunne ta kamper og vinne. Slagene vil vinnes i samfunnet, ikke bak lukkede dører. Organisering som lokal-LOene kan her spille en nøkkelrolle i å forene den faglige og den samfunnsmessige kampen. Fagbevegelsen må engasjere seg mer i både politiske partier og sosiale organisasjoner. Vi må ikke bare ta med oss våre saker inn i fagbevegelsen. Men ta med oss fagbevegelsens kamper ut i våre lokalsamfunn. Kan vi be om støtte for streik i idrettslaget, menigheten, i foreldreutvalget? De fleste av oss tenker nok på det som en ganske rar scene. Men det er i de baner vi må tenke strategi og taktikk hvis klassekampen skal bli en ­samfunnskamp.

Noter

1 Siri Jensen, To spisser i arbeiderklassens kamp, Rødt! Nr 3 2009

2 Siri Jensen, To spisser i arbeiderklassens kamp, Rødt! Nr 3 2009

3 Jane McAlevey – No Shortcuts Organizing for Power in the New Gilded Age, Oxford University Press, 2016

Erik Ness er berykta for én ting. Han eier ikke stedsans eller retningssans. En gang skulle noen feire en av kampanjene for Klassekampen ved å treffes på Ammerud i Oslo og spise middag. Erik, det trofaste kampanjemennesket, skulle sjølsagt dit. Det hjalp lite at han er født og oppvokst i Oslo. Han visste ikke hvor Ammerud var. Han fikk beskjed om å bare kjøre oppover Trondheimsveien og ta av når han så skiltet til Ammerud. Men han visste ikke hva Trondheimsveien var heller, så han tok E6 fordi det var et skilt der som det sto Trondheim på, og kom forbi Gardermoen, nesten til Eidsvoll, før han skjønte at han var på ville veier. En annen gang skulle han kjøre til et møte ute i skogkanten mellom Moss og Fredrikstad, med tydelig kart og beskrivelse, og kjørte isteden i en helt annen retning, nemlig til Jessheim.

Det er jo underlig at en med så dårlig retningssans på kart, kan ha så god retningssans i det politiske arbeidet!

Av Jorun Gulbrandsen,
skolebokforfatter, lærer og har akkurat kommet med boka Troll kan temmes, men ikke arge kvinnfolk.
Foto: Tønsbergs Blad, Fra valgkampen 1979

Erik Ness har brukt og bruker livet sitt på den revolusjonære bevegelsen, er en optimist og en stayer. Jeg vil fortelle om han gjennom to eksempler, om Erik som kampanjeleder og Erik som kvinnepolitisk strateg.

Kampanjelederen

Hvordan ville du som leser dette, organisere en dugnad for å samle inn 5 millioner kroner på fire måneder? Jeg vil foreslå at du tar en prat med Erik først. Han leda ei kampanje som skaffa 5,873 millioner kroner til ­Klassekampen i 1998. Bakgrunnen var at Klassekampen hadde mista abonnenter, kassa sto i minus. Så kom Jon Michelet som ny redaktør. Han og flokken på KK-huset laget ei avis som store deler av venstresida ville ha, og denne venstresida ville trå til – og redda avisa fra konkurs.

En viktig måte å få inn penger til Klassekampen på, var og er å selge aksjer. Det er fordi myndighetene har bestemt at aviser skal være aksjeselskaper. For å styrke økonomien, må en selge aksjer. AKP eide de fleste, og la aksjer i potten som skulle selges for 1000 kroner stykket, til inntekt for Klassekampen. Målet var 5 millioner kroner. Resultatet blei altså 5,873 millioner, som tilsvarer cirka 8,5 i dagens pengeverdi. Dag Solstads ord om å gjøre det umulige, å sykle på vannet, ble rimelig nok brukt. Men det var nok organisering som hadde skylda. For å få ting til å skje, trengs det organisasjoner, og en ledelse som forstår at disse flere tusen menneskene må snakkes med, ringes til, så de får en sjanse til å velge om de vil være med på å gjøre noe eller ikke. Det er her Erik Ness kommer inn. Han er et levende eksempel som kan undersøkes nøyere, av dem som vil ha noe gjort.

Han har beskrevet hvordan han tenker. I ei oppsummering av kampanja skreiv han i juli samme år:

Da jeg ble politisk aktiv i SUF(m-l) i 1972 lærte jeg noe som har vært grunnleggende for det meste jeg har drevet med seinere – både i politikk, på jobb og privat. Det viktigste var forholdet til folk. Den norske maoismen var ekstremt folkevennlig. Det ble riktignok – på kinesisk vis – formulert som en parole, «stol på massene», men innholdet var ekstremt positivt og revolusjonært. Positivt på den måten at folk ikke ble oppfatta som et problem, men spennende og med uutløste krefter.

«Det er godt at abonnementskampanja til ­høsten begynner i medvind,» avslutta han innlegget med.

Klassekampen fra 1996 og framover er lagt ut på nett. Er du abonnent, kan du søke og lese. Blant annet om Erik Ness som høsten 1998 forteller at nå gjelder det å skaffe 3500 nye abonnenter. I begynnelsen av 1999 kan vi lese i at lederen i Foreningen Klassekampens venner, Erik Ness, forteller om ei ny kampanje, hvor målet er å få 200 nye medlemmer til foreninga, høyere bidrag og flere på autogiro. I 2002 forteller Erik om et nytt aksjesalg. Et sted sier han at det er viktig å «satse på de mange små maurene. Dronningmaur verken kan eller vil være med og bygge den store tua».

Siri Jensen var leder av AKP fra 1988 til 1992. Erik Ness var partisekretær i den første halve tida. Jeg har spurt Siri hvordan det var. Hun sier at Erik gjorde det viktigste for en partisekretær: Han snakka med medlemmer og styrer når det var planer om å gjøre noe. Interesserte seg for de lokale forholda, diskuterte, og gjorde avtaler. Det er ikke uvanlig i organisasjoner at ledelsen nesten bare sender brev. Da blir det ingen dynamikk, ingen utveksling.

Det var om Erik Ness som leder.

Erik Ness og kvinnepolitikken

Jeg må også fortelle litt om Erik Ness og hans forhold til kvinnepolitikk. Han har i årevis jobba sammen med kvinner i institusjoner og boliger i kommunen. Han kan noe om kvinnene i arbeiderklassen. Han har studert kvinnepolitikk i mange år, han kan bygge på erfaringer fordi han er nysgjerrig og ser rundt seg og han lager politikk av erfaringene. I Gnist nr. 3/2017, Ikke bare klasse, beskriver han veldig godt hvordan klasseundertrykkinga ikke er lik for kvinner og menn. Her er noen av hans eksempler:

Selv fagarbeidere med fire års høgskole som vernepleiere og sykepleiere veksler mellom ulike stillinger, av og til kjører de mellom ulike kommuner. Barnehageassistent to dager i uka (40 % stilling), så for eksempel på jakt etter vikariater i boliger for funksjonshemmede resten av uka. På jobben hos meg er det ingen med fagbrev som omsorgsarbeider som har full jobb. 100 prosent stilling er for de få i helsevesenet som jeg kjenner best. Kvinner – og etter hvert flere menn – samler prosentvise stillinger for å kunne betale husleie og mat.

Siri Jensen sier at Erik virkelig forstår hvor viktig kvinnepolitikken er for den revolusjonære bevegelsen. Han ser på kvinnekampen og kvinnepolitikken som et strategisk politisk område, altså noe som er viktig for kampens seier, for sosialisme, det klasseløse samfunnet kommunismen og menneskenes frigjøring. Jeg er helt enig. Og da tenker vi på en marxistisk analyse av kvinneundertrykkinga under kapitalismen, kvinnene i arbeiderklassen sin betydning i dag og vilkåra for full kvinnefrigjøring. Jeg vil trekke fram to kvinner som har helt aktuelle analyser av det som er nevnt, og som Erik Ness publiserer: Kjersti Ericsson (leder av AKP 1982–88) og Siri Jensen. De er talere og skrivere, og Erik Ness har brukt tidsskriftet Røde Fane/Rødt! og forlaget Rødt til å fremme deres analyser. Også tidsskriftets nye navn Gnist, med redaktør Ingrid Baltzersen og redaksjonen, gjør det samme. Det er ikke noe å ta for gitt i et patriarkalsk samfunn som gjør kvinners tenkning og erfaringer lite viktige og til og med usynlige.

Jeg vil nevne noe han publiserer og noe han sjøl skriver, fordi det viser hva han mener er viktig for å mobilisere for revolusjon og ­sosialisme:

• Søstre! Kamerater! av Kjersti Ericsson kom ut på Oktober forlag i 1987, utgitt på nytt av Røde Fane i 1999, og i 2014 av forlaget Rødt! Boka beskriver hvordan den kapitalistiske økonomien og klassesamfunnet har vevd kvinneundertrykkinga inn i sin økonomi. Den forklarer familiens økonomiske rolle spesielt, og er bakgrunnen for parola «oppløs familien som økonomisk enhet». Det er et spennende utgangspunkt for diskusjonen om en sosialisme på kvinners betingelser! Kjersti har en ny tekst i Gnist nr. 2 i 2017.
• Den flerstemmige revolusjonen av samme forfatter kom ut i 1991, og ble trykt opp igjen av Forlaget Rødt! i 2009.

• Kvinner på tvers 25 år av Siri Jensen, artikkel i Gnist nr. 4/2018. Hun forteller at flertallet i arbeiderklassen er kvinner – arbeidere med kvinnebetingelser og kvinner med arbeiderbetingelser, og hva det betyr. Hun har flere artikler i Røde Fane og Rødt!
  Ericsson og Jensens analyser ble til gjennom at mange kvinner i den revolusjonære bevegelsen deltok i kvinnekampen på 70- og 80-tallet og diskuterte linjer og erfaringer. Hele prosessen la grunnlaget for kvinnepolitikken til den norske revolusjonære bevegelsen. Bøkene er interessante og nyttige for alle som vil skape et samfunn uten kapitalisme. Jeg tenker ­særlig på nye og gamle medlemmer av Rødt, som skal behandle prinsipprogrammet sitt på lands­møtet i mai 2019.
  Bøker og hefter av disse kvinnene ­selges fra Forlaget Rødt!, og de ligger gratis på Internett som html- og pdf-filer, og Erik har bidratt til at flere titler er oversatt til engelsk, tysk og spansk. Det er nemlig en (evig) diskusjon i mange revolusjonære partier i verden, om kvinnekampens betydning for revolusjon og kommunisme. Her har den norske revolusjonære bevegelsen noe å bidra med.

Strategi for sosialismen

Erik har sagt at han liker særlig godt boka Den flerstemmige revolusjonen, og da den kom, ga han den stor plass i bladet Opprør, der han var redaktør. Opprør var medlemsavisa til AKP og RV. Kjersti skiver i slutten av boka:
Et hovedpoeng i denne boka har vært at vi som ønsker å endre verden på revolusjonært vis, bærer med oss en arv «under huden» fra det samfunnet vi ønsker å bekjempe. Denne arven preger tankene og handlingene våre. Problemet med revolusjonære bevegelser har aldri vært at de har vært «for bevisste». Problemet er at de på viktige områder bevisstløst har videreført gamle undertrykkingsforhold. For igjen å bruke kvinnekampen som eksempel: Kjemper en ikke hele tida for kvinneperspektivet, forsvinner det fra synsfeltet. En viktig lærdom for sosialistiske samfunn er dessuten at den spontane utviklinga bidrar til å gjenskape undertrykkende strukturer og sosiale sjikt. En må organisere motkreftene mot det spontane».
I den omtalte artikkelen Ikke bare klasse, skriver Erik:

De fleste kvinner – med sin særegne posisjon i den kapitalistiske produksjonen – er arbeidere, lønnsarbeidere. Det er viktig å forstå den særegne rolla til den kvinnelige arbeiderklassen. Reduserer man teorien til klasse – og er blind for kjønn – reduserer man forståelsen av virkeligheten så den blir ugjenkjennelig for 50 % av arbeiderklassen, og har ingen strategi for å mobilisere den til revolusjon og sosialisme.

Dette burde diskuteres i Rødt!

Erik Ness ser framover. Han fremmer revolusjonære analyser, han bygger organisasjoner, han er strateg. Fordi han vil ha med forskjellige folk, ikke bare dem som likner han, og andres måter å se ting på, ikke bare sin egen, så får han til noe. Vi andre kan være veldig glad for at han, som gjør så mye og til tider forvandles til propell, har en så bra politisk retningssans. Så får vi bare ha det herlig med en fyr som med kartet i handa kjører mot det store Trondheim når han skal til det lille Ammerud.

Bare kamp gir seier, heter det ofte i fagbevegelsen og på venstresida. Men under hvilke vilkår kan kamp føre til seier, og hva skal regnes som seier? Jørn Magdahl oppsummerer erfaringer fra krisa i verftsindustrien i Vestfold og kampen for å bevare arbeidsplassene.

Foto: DEXTRA Photo/Norsk Teknisk Museum
Skipsbygging På Kaldnes Mek, Tønsberg på 1970- eller 1980-tallet
Av Jørn Magdahl,
pensjonert lektor, historiker og lokalpolitiker for Rødt.

Krisa i verftsindustrien

Oljekrisa i 1973 markerte slutten på den unikt lange og sterke oppgangsperioden etter krigen. Store og moderne tankskip blei liggende i opplag. Ny teknologi hadde gjort det mulig å bygge båter med enorm kapasitet, og utsiktene til store profitter hadde ført til gedigne overinvesteringer og en oppblåst tankskipsflåte. Det internasjonale nybyggingsmarkedet tørket nesten helt inn, og skipsverft måtte innskrenke, omstrukturere og permittere – ofte med det resultatet at de likevel blei nedlagt til slutt. I Norge var det i 1978 14245 ansatt med å bygge nye skip – i 1984 bare 3980. I perioden fra 1977 til 1983 kompenserte antallet som var sysselsatt med produksjon av oljerigger for nedgangen i bygging av nye skip, men så sank totalantallet verftsarbeidere raskt. Mellom 1978 og 1987 ga eierne opp disse verfta og verkstedene: Strømmen Staal (1978), Stavanger­ Staal, (1978), Pusnes Mek. med verksted i Arendal (1979), Troms Skibsverft og Mek. verksted (1981), Foss Jernstøberi og Nyland Vest i 1982 (det opprinnelige Nyland Øst var nedlagt allerede i 1971. Nyland var på slutten navnet på det egentlige Akers mek.), ­Ankerløkken i Fredrikstad (1983), Trondhjems mek. Verksted (1984), Ankerløkken Nye Verft i Florø (1985), Einar S. Nielsens Mek. Verksted i Harstad (1986), Ankerløkken Verft i Førde (1986), Jarlsø Støperi ved Tønsberg (1986), Trosvik verksted i Brevik (1986), Horten Verft (1987) og Framnæs mek. Værksted i Sandefjord (også i 1987). Kaldnes mek. i Tønsberg bygde sin siste hele båt i 1984, da selskapet blei oppdelt, men det blei ikke nedlagt før i 1992.

Ringvirkningene av skipsindustrien i andre sektorer av økonomien var store. En undersøkelse fra Produksjonsteknisk Institutt, den såkalte Profoundersøkelsen, tydet på at hver krone skipsbyggingsarbeiderne produserte for, ga en ringvirkningseffekt på 82 øre.

Kamperfaringer

Krisa utløste stor kreativitet og kampvilje blant verftsarbeiderne, men med vekslende tro på om seier var mulig. Nå vel 30 år seinere er det lett å se at det var dårlige odds for å unngå drastiske innskrenkninger, men det er likevel viktig å analysere kamperfaringer. Et hovedproblem var selvfølgelig, som ved alle ­nedgangskonjunkturer under kapitalismen, at minskende behov for arbeidskraft i sektoren svekket kampkrafta overfor arbeidsgiverne. Kortvarige streiker kunne være politisk virkningsfulle overfor myndighetene, og aksjoner overfor eierne kunne føre fram i bestemte situasjoner, men som pressmiddel for varige arbeidsplasser var streikevåpenet nå lite effektivt.

Denne artikkelen om kamperfaringer bygger i hovedsak på et kapittel i den boka jeg i 1993 skreiv om Framnæsarbeidernes historie, fra et skipsverft i Sandefjord.¹ Hvert verft har sin særegne historie, men mye herfra vil være gjenkjennelig fra andre deler av bransjen.²

Rettet kampen mot de politiske myndighetene

Den sterkeste gjennomgangsmelodien i kampen mot innskrenkninger og nedleggelser, var politiske krav om en annen og mer aktiv statlig politikk overfor næringa. Disse krava kan igjen deles i flere kategorier:

1. Krav om å kunne konkurrere på like vilkår. Påstanden, som ganske sikkert var riktig, var at noen av konkurrentene nøt godt av større subsidier fra myndighetene i sine land, og at den norske staten burde utlikne denne forskjellen. Dette var selvfølgelig krav som var lettere å stille før EØS-avtalens tid. Det var mulig å påvirke de politiske avgjørelsene i eget land, slik fagbevegelsen alltid hadde forsøkt, og det er ingenting urettferdig i å kreve «like vilkår». Men om arbeidere i ulike land vinner fram med krav om mer drahjelp i et skrumpende marked, så vil sluttresultatet lett bli at den internasjonale krisa forsterkes ytterligere.

2. En annen måte å kreve større statlig innsats var rettet mot «staten som innkjøper». Det kunne være krav om å framskynde bygginga av slikt som kunne være samfunnsmessig nyttig, f.eks. flere ferger eller fiskefartøy, men det kunne også være krav om mer omstridt produksjon, som f.eks. av militært materiell.

3. Det blei også stilt krav om at flere og større deler av leveransene til oljeindustrien skulle gå til norske selskap. Prinsipielt var dette å be om det motsatte av «like vilkår», men kravet kunne likevel gis legitimitet ved at norske oljepolitikk tok sikte på å sikre betydelig grad av nasjonal kontroll.

Klassekamp eller bransjesolidaritet?

Trusselen om innskrenkninger kom fra «arbeidsgiverne», dvs. eiere og direktører, men siden mye likevel dreide seg om bransjevilkår kunne det også være grunnlag for betinga allianser mellom fagbevegelse og arbeidsgivere overfor de politiske myndighetene. Direktør Wegger på Framnæs mek. uttalte f.eks. sommeren 1983:

«Det mest deprimerende er at ordrebøkene ved norske verft det siste halvannet året er skrumpet ned til under halvdelen av normalt nivå, mens ordrebøkene ved de andre europeiske verftene ligger på et normalt nivå. Det forteller litt om forskjellen på subsidienivået i vårt og andre land. Det er helt klart at Norge fører en spesialpolitikk i forhold til andre vestlige land. Det må bli nedleggelse av en rekke norske verft på grunn av myndighetenes politikk.»³

Direktører delte altså fagbevegelsens krav om at norske myndigheter skulle øke subsidiene for å få til konkurranse på like vilkår, og de fremmet ikke prinsipielle markedsliberalistiske argumenter mot proteksjonisme. Wegger var ikke atypisk i så måte. «Subsidier på OECD-nivå» var en av parolene da arbeiderne ved hans eget verft rett etterpå gikk til politisk streik. Mer konkret var kravet at staten måtte subsidiere oppdrag til norsk skipsbyggingsindustri med 15 %. Industriminister Bratz (Høyre) var imidlertid totalt avvisende til dette, og hevdet at subsidiene allerede var på 25 %. En økning den sommeren på 3,5 % monnet lite.

Men selv om det altså var en betinget allianse mellom fagbevegelse og arbeidsgivere om å kreve bedre rammevilkår, var det like fullt mange kamper dem imellom om hva som burde gjøres – gitt at situasjonen var som den var.

Klarest kom motsetningen mellom arbeid og kapital fram når arbeidsgiverne ville ha med arbeiderne på lønnsreduksjon, eller ville spare utgifter ved å kutte i andre opparbeida rettigheter. På Framnæs mek. var det flere kamper om lønnsnedslag. Bedriftsledelsens to hovedargument var at lavere lønn gjorde det mulig å vinne anbud, og dessuten at når bedriften var villig til å ta oppdrag som ville gå med underskudd, så måtte arbeiderne også være villige til å bidra med lønnsnedslag. Fagbevegelsens viktigste motargument var at det var usolidarisk overfor arbeidere på andre verft å konkurrere på lønn, og at å konkurrere gjennom lønnsnedslag var å undergrave opparbeida rettigheter, altså sosial dumping (selv om begrepet ikke blei brukt så mye på den tida). I bedriftsklubben var det hard kamp for og imot et forslag om 10 % nedslag. Da klubben stilte betingelser for å gå med på dette, blei det ikke noe av. Et nytt forslag om å gå med på en minstelønnsgaranti på 80 % blei anbefalt av «det gamle» og moderate regimet i klubben, som i januar 1984 blei avløst av et mer «rødlig» for å si det med Sandefjords Blad, men blei nedstemt av medlemmene.

Hvis ordrebøkene viste lite å gjøre, ville arbeidsgiverne permittere og gå til innskrenkninger, mens fagforeningene strittet mot så lenge det var mulig. Innafor en kapitalistisk logikk var det en viss fare for at seire i slag mot permitteringer og innskrenkninger i neste omgang ville føre til at krigen for å overleve som verft og redde arbeidsplassene på varig basis, kunne bli enda hardere.

Når det først kom til permitteringer kunne fagforeningene forsøke å få til ordninger som gjorde det mulig å dele byrdene. På Framnæs fikk klubben gjennom et krav om at de som var 61 år eller eldre skulle tilbys førtidspensjonering. Klubben møtte motstand hos direktøren, men fikk likevel gjennomslag for et ønske om rullerende permitteringer. I Norge er det særlig heismontørene som har gjort gode erfaringer med det å ta permitteringer «på tur».⁴ Men på Framnæs blei det gnisninger også når ordningen skulle prøves ut i praksis. Ledelsen mente den truet effektiviteten når det endelig hadde lyktes å få oppdrag. Den lot noen av de eldste gå langtidspermitterte – og lot noen fagfolk med spesialkompetanse jobbe hele tida. Dermed blei goder og byrder likevel ikke fordelt så godt som det var tenkt fra klubbens side.

Omstilling

Krisa i skipsbyggingsindustrien førte til strategidebatter – og til en hektisk aktivitet for omstilling. Det tegnet seg et komplisert mønster av interessemotsetninger, og det oppsto uvante allianser.

I en konfidensiell rapport analyserte konsulentselskapet Habberstad i 1984 situasjonen på fire verft med et kritisk blikk, og kom med forslag til tiltak. I en overskrift i Aftenposten var dommen «stryk for Framnæsstyret». Rapporten ga et passivt styre mye av skylda, siden det ikke var på høyde med moderne kapitalistisk «management». Det var lite spesialisering i ledelsen, det var drevet lite systematisk produktutvikling, og en salgsavdeling som angivelig bare hadde to ansatte, var sørgelig underbemannet for den skjerpede konkurransen. Resultatet var at den tidligere så solide bedriften nå gikk med store underskudd, og hadde en likviditet som var så dårlig at verftets videre eksistens sto i fare. Alt dette ifølge Habberstadrapporten. På den annen side fikk arbeidsstokken skryt for fleksibilitet og faglig dyktighet!

Det var uenighet innad i klubben om analysen i Habberstadrapporten, men klubbledelsen valgte i den konkrete situasjonen å «slutte rekkene» med egen ledelse. Ved første øyekast kan dette virke noe vanskelig å forstå, men det blir enklere om en vet at et hovedpunkt i kritikken i Habberstadrapporten var at ledelsen hadde hatt for stort fokus på å redde arbeidsplasser. En ny ledelse kunne ikke ha dette som noe hovedhensyn i fortsettelsen, het det i rapporten. Klubben var også mot divisjonering/oppsplitting av konsernet, som kanskje var det viktigste grepet som var anbefalt i rapporten, og imot forslag om å bygge ned fagskillene innad på verftet.

To år seinere gikk det såkalte Etholm­utvalget inn for både sammenslåing av de tre vestfoldverfta, og for en enda sterkere opp­splitting enn det som var anbefalt av Habberstad. I klubben på Framnæs tolket arbeiderne utvalgets innstilling som et forsøk på styrt ­nedbemanning av 25–50 % av arbeidsstokken.

Nå var allerede ingeniøravdelingene på Kaldnes og Framnæs skilt ut, men utvalget ville slå dem sammen, og så skille ut en rekke andre avdelinger som egne selskap, men med felles eierskap, felles ledelse og felles markedsføring. Arbeiderne ved de tre verfta skulle plasseres i en felles arbeidspool, samtidig som verfta skulle spesialisere seg og heve det teknologiske nivået. Eierne og ledelsen på Framnæs reserverte seg mot viktige deler av innstillingen, og den blei aldri realisert. Isteden kom direktøren, uten diskusjon med klubben, med eget forslag til strategi – den såkalte «Weggerplanen», der en istedenfor sammenslåing med de andre store verfta i Vestfold, skulle omstrukturere virksomheten i Sandefjord med utgangspunkt i Framnæs. Bedriften skulle fusjonere med et lokalt «reisefirma» (Arne Vidar Holtan) med 150 ansatte. De ansatte her skulle beholde jobbene sine, og evt. suppleres med folk fra Framnæs. Dette underselskapet skulle ta oppdrag der det var noe å hente. Den øvrige virksomheten skulle deles opp i ulike selskap.

I klubbstyret var de redde for at restene av skipsbyggeriet, som skulle overleve som reparasjonsverksted, skulle bli et «A/S Skrap og perm». Det reiste parola: «Ja til omstrukturering, nei til oppsplitting», og satte i gang «gå sakte»-aksjoner. Enden på visa var at styreformann og direktør trakk seg, og at en ny ledelse organiserte bedriften i klart avgrensa virksomheter, men under en felles paraply i en konsernmodell. Dette blei først sett på som en seier for de fagorganiserte, men det endte altså likevel med nedleggelse, og i etterkant blei det stilt spørsmål ved om ikke dette hadde ligget i korta allerede da den gamle ledelsen gikk av.

To linjer i fagbevegelsen

Fagbevegelsen kunne nok samle seg om noen krav overfor myndighetene, men innad var det var grunnleggende motstridende perspektiver på kampen. I en artikkel i 1986 oppsummerte Erik Ness det slik:

Hele den sosialdemokratiske tankegangen går ut på å tilpasse arbeidsfolk det kapitalistiske markedet. Dette i motsetning til den revolusjonære tradisjonen som stiller krav om retten til arbeid først og gjør kampen for denne retten til et prinsipielt spørsmål.⁵

Det er ingen tvil om at forbundsledelsen med Lars Skytøen i spissen forsøkte å bremse raset i antall arbeidsplasser nettopp ved å støtte tilpasning til markedet. Sagt på en annen måte: Forbundstoppene mente det var mulig å opprettholde flest mulig arbeidsplasser gjennom en styrt avvikling av mange av dem. Historikeren Terje Halvorsen skriver:

I tråd med tradisjonell sosialdemokratisk tenkemåte tok ikke forbundsledelsen sikte på å oppheve markedsmekanismene, men å filtrere dem gjennom et filter av offentlige inngrep og reguleringer. Slik skulle de negative følger motvirkes eller avdempes.⁶

I det statlig oppnevnte Ulveseth-utvalget, som leverte innstilling i 1978, gikk forbundsledelsen inn for en styrt nedbemanning på 30 % sammenliknet med nivået i 1977.⁷ Seinere gikk Skytøen og co. kraftig inn for å slå sammen Kaldnes mek. i Tønsberg og Horten verft, der Kaldnes skulle være et plateverft og Horten et utstyrsverft. Det førte for øvrig til sterk misnøye på Verven og i Horten ellers, at klubbformannen på Kaldnes, arbeiderpartimannen Sven Eriksen, gikk offentlig ut mot Vervens ambisjoner om også å konkurrere på offshoreoppdrag. Uttalelsen til Eriksen blei oppfattet som usolidarisk også innad i klubbstyret på Kaldnes, og han måtte gjøre delvis retrett. Seinere var Eriksen svært skeptisk til den såkalte Bastøyfergeaksjonen i oktober 1983, der klubben på Verven tok initiativ til leie Bastøyferga for at arbeiderne ved de tre vestfoldverfta skulle kunne dra til Oslo for å aksjonere sammen med arbeidere fra mange andre verft. Først da klubben i Horten tilbød seg å fylle de plassene Kaldnesklubben ikke greide, blei det skikkelig fart i sakene også der. Seinere virket Sven Eriksen mest opptatt av at han etter sin egen oppfatning, greide å forhindre det han bedømte som fare for uhøvisk opptreden fra aksjonistene da de besøkte Stortinget.⁸

Historikeren Terje Halvorsen mener at krisa i skipsbyggingsindustrien styrket de korporative trekka ved styringssystemet i Norge, som i andre land.⁹

«Fagre ønsker gir ingen vår. Ikke nytter det å ønske seg trygge arbeidsplasser heller. De må kjempes for, streikes for, trues for. Og allikevel vil kapitalismen i de fleste tilfelle seire og folk vil miste jobbene sine. Poenget er at kampen må reises. Av og til vil vi også seire – som arbeiderne ved Upper Clyde-verftet i Scotland10 eller lokalsamfunnet i Tyssedal. Å reise kampen er nødvendig hvis arbeiderklassen skal være klassebevisst og få sjøltillit. Også derfor må nederlag ikke aksepteres uten sverdslag.»¹¹

Erik Ness gir her ingen illusjoner om at det er lett å vinne disse kampene under kapitalismen. Han sier kampene er nødvendige, at de noen ganger seirer – og at de kan gi klassebevissthet og sjøltillit.

En kunne kanskje tenke seg en alternativ strategi der arbeiderne spilte helt og fullt på lag med egen ledelse for at akkurat deres eget verft skulle overleve, men det ville altså både være usolidarisk overfor arbeidene på andre arbeidsplasser, og dessuten likevel føre til nedleggelse av arbeidsplassene den dagen eierne trodde på større avkastning andre steder.

Kamplinje med dilemmaer

Også ei kamplinje kunne være motsigelsesfylt og stille tilhengerne overfor vanskelige dilemma. Den ga sjøltillit og klassebevissthet så lenge den kunne vise en måte å bekjempe permitteringer og innskrenkninger. Problemet kom for fullt den dagen kapitalistene hadde bestemt seg for å legge ned alt sammen. På Framnæs hevdet klubben at dette var et løftebrudd når nedleggelse blei bestemt, men hadde da lite å stille opp med. Oppmerksomheten blei tvunget over på det å redde stumpene – og sikre flest mulig jobb i flere «etterfølgerbedrifter», som blei bygd på ruinene av den gamle, og andre steder. Mange av «etterfølgebedriftene» blei for øvrig døgnfluer, mens andre fikk til varig virksomhet.

På Horten Verft gikk tidligere klubbformann og AKPer Jan Petter Hansen fullt og helt og langvarig opp i et arbeid der han gjennom Horten omstilling, sysselsetting og attføringssenter (HOSA) jobbet aktivt for å opprette ny virksomhet på verftsområdet, «for å ta vare på slitne vervensfolk og hjelpe dem over i en verdig avslutning på arbeidslivet etter at Verven blei lagt ner. Det blei også lagt vekt på å hjelpe yngre folk over i andre jobber ­eventuelt utdanning eller attføring.»¹² Dette var et eksempel på å ville tjene medlemmene under nye betingelser, men ga vel samtidig lite rom for kamplinje og sosialistisk strategi.

I enkelte tilfelle fortsatte kriseramma bedrifter istedenfor å bli nedlagt, som (formelt eller reelt) arbeiderstyrte. Dette gjaldt f.eks. verftet BMV Solheimsviken i Bergen. I noen tilfeller kan arbeiderstyrte bedrifter gi forsterket tro på en sosialisme der arbeiderne styrer hele samfunnet. Men det vil også være dypt problematisk at en slik bedrift må konkurrere på det samme markedet som resten av bransjen, og at den derfor kan bli tvunget til å velge løsninger som ville bli bekjempet hvis de kom fra ledelsen i en vanlig kapitalistisk bedrift.¹³

Linjekampen i fagbevegelsen ga seg organisatoriske utrykk

Linjestriden i kampen for arbeidsplassene i skipsbyggingsindustrien blei ekstra hard fordi den fra begge sider blei satt i sammenheng med LO-toppenes samarbeid med Arbeiderpartiet, og blei en prøve på om ledelsen i Jern- og metall fortsatt var i stand til å holde «hustukt» i egne rekker.

Vestlandskonferansen tok høsten 1983 initiativ til en demonstrasjon for «Ja til arbeid» i forbindelse med Stortingets behandling av statsbudsjettet. Initiativet var støttet av fagforeninger og klubber som representerte over halvparten av alle jern- og metallarbeiderne i Norge. Da det var på tale å organisere «Ja til arbeid» på varig basis, kritiserte forbundsledelsen aksjonen for illojalitet og fikk tvunget den til oppløsning, men denne hardhendte opptredenen skapte mye turbulens mellom organisasjonsledd og innad i klubber og foreninger, og satte en stopp for det eneste håpet om felles kamp for å forhindre nedleggelsene av verfta, var det noen som mente.¹⁴

Før valget i 1985, da Arbeiderpartiet mente regjeringsskifte var den beste medisinen mot skipsfartskrisa, gikk 33 framtredende tillitsvalgte, og deriblant sju hovedtillitsvalgte i skipsbyggingsindustrien, ut med et opprop for en Fri og uavhengig fagbevegelse (FUF). Mange av initiativtakerne hørte nok til partiene til venstre for Arbeiderpartiet, men det var et par andre trekk som var verdt å merke seg. Oppropet hadde sterkest basis på de verfta på Vestlandet som hadde greid seg best gjennom krisa, og den favnet politisk langt inn i rekken av sympatisører med Arbeiderpartiet, nettopp fordi det var misnøye med opplevd passivitet overfor trusselen om å legge ned arbeidsplasser. Denne gangen drøyde ikke forbundsledelsen med å trekke «fraksjonskortet». Lokalt var det enkelte som blei ekskludert for tilslutningen sitt til oppropet, og konserntillitsvalgt og forbundsstyremedlem Leiv Furre (SVer) i Akerkonsernet var utelukket fra valgkomiteens innstilling, og røyk ut av forbundsledelsen etter en kampvotering.

«Ja til arbeid» og FUF viste likevel at fagopposisjonelle strømninger var voksende, og i åra som fulgte var det en voksende erkjennelse av at opposisjonen ikke bare kunne valses ned som før.

Oppløsning av sterke arbeiderkollektiver

Arbeiderne på de tre store skipsverfta i Sandefjord, Tønsberg og Horten hadde gjennom mer enn et halvt århundre utgjort kjerna i den lokale fagbevegelsen, og hadde også vært den viktigste motkrafta mot den blå dominansen i disse byene. Nedlegginga av verfta førte til oppløsning av de sterkeste bedriftsklubbene i fylket, og selvfølgelig til en kraftig svekkelse av de fagforeningene som organiserte jern- og metallarbeidere.

Den generelle tilbakegangen i industrisysselsetting fra begynnelsen av 70-tallet var en viktig del av forklaringen på at Arbeiderpartiet aldri skulle gjenvinne et «grunnfjell» blant velgerne på samme nivå som i de første tjue åra etter krigen. Likevel blei ikke den relative svekkelsen av sosialdemokratiet og av venstresida så sterk i valg som en kanskje kunne ha forventet. De hadde et betydelig velgerpotensial også i voksende samfunnsgrupper, ikke minst blant kvinner som tok lønnsarbeid, og spesielt i offentlig sektor.

En regner med at 30–40 % av industriarbeiderne stemte på kommunistene (NKP) i 1945. På Framnæs og Kaldnes var det i mange år deretter en steinhard strid om hegemoniet mellom sosialdemokrater og kommunister, og på Framnæs var det også SF-ere som lenge gjorde seg sterkt gjeldende i klubb- og fagforeningsarbeid – etter at NKP-erne var blitt få. I 1984 var AKP-eren Jan Petter Hansen (1948-2018) blitt klubbformann på Verven i Horten (til 1986), og fylkespartiets talsmann Erik Ness rykket opp fra sekretær til nestleder i klubben på Kaldnes, der høyresosialdemokraten Sven Eriksen var klubbformann.¹⁵ På Framnæs blei AKP-eren Alf Sandve i 1984 nestformann i klubben under kampen for å redde arbeidsplassene – og da i tett samarbeid med Rune Samuelsen som blei klubbformann.

AKP-ernes allmennpolitiske og organisatoriske oppslutning sto selvfølgelig ikke i stil med den faglige innflytelsen i skipsbyggingsindustrien, men for partiet var nedleggelsen av skipsverfta på mange måter et strategisk tilbakeslag i partibygginga blant arbeidsfolk i Vestfold.

Konklusjon

Hensikten med denne artikkelen har ikke vært å undergrave den gamle parolen om at «det nytter å kjempe!». Tvert om viser den at det var mulig å vinne mange enkeltslag i forsvaret av arbeidsplassene i skipsbyggingsindustrien. Men når eierne ikke lenger fant det profitabelt å drive videre, så var det vanskelig å stoppe nedleggelse med de konvensjonelle faglige metodene. Arbeiderveto mot bedriftsnedleggelser var et prinsippstandpunkt på deler av venstresida, men ingen aksjonsparole. Mange verftsarbeidere erfarte at kamp var nødvendig, men når sluttresultatet likevel blir nedleggelse, er det vanskelig forhindre at mismotet sprer seg. På flere verft gjorde klubbstyrene en fortjenestefull innsats med å hjelpe folk til ny jobb eller med å få innfridd rettigheter, men kampen var rett og slett ikke på et nivå der sosialisme og behovsstyrt produksjon kjentes som et realiserbart alternativ – på kort sikt.

Noter

1 Framnæsarbeidernes historie 1901 – 1987, Sandefjord Jern- og metall 1993, kap. 16 – Slutten. Framnæs mek. var ett av de tre store verfta i Vestfold. De andre var Kaldnes mek. i Tønsberg og Horten Verft (Verven på folkemunne), Marinens hovedverft fram til begynnelsen av 70-tallet da produksjonen for sivile formål var blitt viktigere, alle tre i lange perioder med over 1000 ansatte.

2 En interessant problemstilling som ligger utafor temaet for denne artikkelen er hvorfor krisa i skipsbyggingsindustrien bidro til at tyngdepunktet i bransjen blei flyttet fra Østlandet til Vestlandet.

La meg likevel nevne masteroppgaven Hvor fartøy bygges kan…Skipsindustriell utvikling i Møre og Romsdal i lys av statlige rammevilkår 1975-2000, Skrevet av Arnt-Ove Skoge ved Universitetet i Bergen i 2010. Han framhever at verftene i Møre og Romsdal riktignok var omstillingsdyktige, men at den fremste suksessfaktoren for skipsindustrien der i fylket, som faktisk ser ut til å ha ekspandert i perioden 1975-2000, var utviklinga av en maritim næringsklynge som var spesielt dyktig i lobbyvirksomhet overfor staten. På 2000-tallet blei den kontraktrelaterte verftsstøtten helt avviklet, formodentlig som en nødvendig følge av EØS-medlemskapet.

3 Framnæsarbeidernes historie s. 440

4 Se Magdahl: «Meningsløst god». Heismontørenes Fagforening 1981-2005, Oslo 2007, s. 108-111.

5 Røde Fane 2/86. Artikkelen «Kaldnes på slaktebenken.»

6 Terje Halvorsen, Jern- og metall 100 år, s. 468

7 Samme sted. Mindretallet i utvalget mente 60 % var mer realistisk (s. 464).

8 Se Sverre Mortensen: Samorg i fellesskap og samhold. Tønsberg og omegn Faglige Samorganisasjon gjennom 80 år, Tønsberg 1996.

9 s. 558

10 Den konservative Heath-regjeringa hadde stoppet støtte og lånegarantier til dette skipsverftet i 1972, som en dermed regnet med ville bli nedlagt. Arbeiderne svarte med «work in», der de møtte på jobb likevel og fullførte alt etter ordrebøkene. Dette fikk regjeringa til å snu. Magdahls merknad.

11 Røde Fane 2/86

12 Jan Petter Hansen døde i 2018. På Facebooksida Hortensfolk, som det her er sitert fra, blei han hyllet under overskriften «En stor mann er død». I dag er det for øvrig flere industriarbeidsplasser på det gamle verftsområdet enn det var på Vervens tid.

13 Om erfaringene med arbeiderstyrte bedrifter i heisbransjen på denne tida, se Magdahl: «Meningsløst god», s. 120-128, også trykt i Røde Fane 2/2010.

14 Se Framnæsarbeidernes historie s. 469. En felles aksjon der alle slo ring rundt hvert av de nedleggingstrua verfta, var eneste farbare mulighet, mente klubbstyret på Framnæs i 1985.

15 SV-eren Jan Jensen var den tredje i spissen for Kaldnes-klubben under kriseperioden på 90-tallet, og blei den siste klubbformannen før nedleggelsen i 1992. Erik Ness var etter Kaldnes-perioden ansatt på Framnæs mek. inntil dette blei nedlagt. På Kaldnes har det vært produksjon av moduler til oljeindustrien etc. hele tida også etterpå, men det kan det se ut som om det blir slutt på tidlig 2020-tallet. Selv om dette også har vært en relativt stor industrivirksomhet under vekslende eierskap og navn har det aldri fått på langt nær samme betydningen for lokalsamfunnet som Kaldnes mek.

 

Dette er ei hverdagshistorie, en fortelling fra en høyst vanlig dag, en av mange på skipsverftet Kaldnes Mekaniske Verksted. Skipsverftsindustrien i Vestfold sysselsatte flere tusen mennesker på 70-tallet. Erik Ness var en av dem som jobba der og fikk praktisk opplæring i kunsten å forvandle en haug stålplater om til et skip som kunne seile rundt på verdenshavene.

Av Kurt Ben Nilsen,
kommer fra fiskeværet Gamvik i Finnmark, men bor i Larvik. Jobbet i fire år på Kaldnes Mek. i Tønsberg.
Røde fane nr 2/1986. Erik Ness har skrevet saken "Kaldnes på slakterbenken"

Nå er denne industrien for lengst borte, og de fleste som engang behersket denne kunsten, har gått over i helt andre yrker. At verftene ble lagt ned er beklagelig, men kanskje det mest beklagelige er at mange dermed ble fratatt muligheten til å lære seg å skape noe med sine hender. Dette er et tap som vanskelig lar seg erstatte av et tastatur, for ved hjelp av håndens arbeid skaper mennesket både sin tilværelse og seg selv.

Skipsverftet Kaldnes Mekaniske Verksted var på 70-tallet en av de aller største arbeidsplassene i Vestfold. Her jobbet godt over tusen personer, mer enn nitti prosent av dem menn. Men det var også andre store verft i Vestfold i denne verftsindustriens «gullalder». Både Horten verft og Framnes Mekaniske Værksted i Sandefjord av anselig størrelse, omtrent like store som Kaldnes. Til sammen sysselsatte de flere tusentalls arbeidere. Verftenes store behov for arbeidskraft gjorde at skarer av ungdom fikk seg jobb. Mange, kanskje de fleste, av dem som fikk seg jobb der var ufaglærte. Dette var tida da det ennå ble bygd skip i stor skala i Norge, og tida før import av billig arbeidskraft­ fra Øst-Europa ble vanlig. Jeg begynte å jobbe på Kaldnes høsten 1971 rett etter å ha dimittert fra militæret. Ansettelsesprosedyren den gang var i motsetning til i dag herlig enkel. Den besto i at jeg på arbeidskontoret i Tønsberg en fredag formiddag fikk den greie beskjeden: «Dem trenger folk på Kaldnes, du får gå dit.»

Særlig vanskeligere ble det heller ikke på personalkontoret da jeg møtte fram der. Fyren bak skrivebordet, personalsjefen, Thorvaldsen tror jeg han het, kikket knapt opp fra haugen av papirer han hadde foran seg, før han sa: «Vi trenger folk på rørleggerverkstedet, kan du komme på mandag?» På rørleggerverkstedet jobbet det cirka 70 mann, og på mandagen møtte jeg opp som avtalt. To år etter gikk også Erik inn porten på Kaldnes. Han begynte riktignok ikke på rørleggerverkstedet, men på plateverkstedet. Vi tilhørte begge kategoriene hjelpearbeidere. Dette var folk, de fleste ungdommer, som skulle bistå fagarbeiderne på verftet. På denne måten lærte man seg gjennom praktisk arbeid kunsten å beherske faget som man jobbet innenfor. Jeg visste knapt hva ei rørtang var før jeg begynte, og Erik hadde vel neppe sett en X21 skjærebrenner før han fikk en i handa på Kaldnes. Men veien ble til mens man gikk, og etter hvert ble man dreven i det man holdt på med. Måten å lære faget foregikk vanligvis ved å jobbe tett sammen, dag etter dag med en som hadde fagbrevet, og målet var at man selv skulle ta fagprøven, som krevde både et praktisk svennestykke og en bestått teoriprøve, før man avanserte fra hjelper til fagarbeider. Dette tok vanligvis rundt tre år. Som fagarbeider hadde man i det minste bedre lønn, men også større ansvar, og dermed mer stress. Båtene skulle jo stå ferdig innen fastsatt tid. Dette passet ikke for alle, av høyst ulike årsaker. Derfor valgte noen og ikke ta fagprøven, men fortsatte med å være hjelpearbeidere helt til de gikk av med pensjon. Årsakene til valget kunne være mange, men ble respektert. Det fine med ordningen var at den var såpass romslig at folk som hadde diverse å slite med, allikevel hadde en jobb å gå til. Kaldnes var en broket ansamling av folk med høyst ulik bakgrunn og erfaring.

Jeg ble kjent med Erik rett før tida på Kaldnes. Det var i miljøet som oppsto rundt Oktober bokhandel som holdt til i en sliten kjeller oppe i gamlebyen i Tønsberg. Dette var sekstiåttergenerasjonens tid. Tida rett etter opprøret i Frankrike. EEC og Vietnamkrigens tid. Men også tida for ML-bevegelsen, som skjøt fart etter at ungdomsfløyen i Sosialistisk Folkeparti brøyt ut og SUF ble dannet. På Oktober holdt «raddisene» med ulik tilknytning til ML-miljøet hus. Herfra ble det organisert alt fra 1. mai tog til leserbrev i Tønsbergs Blad, og stensilmaskinen som produserte løpesedler var flittig i bruk. Erik var en av de mest sentrale skikkelsene i dette miljøet, og han var en dyktig organisator. Selv var jeg på denne tida innom mer som en «hangaround» enn som medlem av noe parti eller organisasjon. Jeg husker at jeg deltok i et par studiesirkler, der Erik også der hadde en finger med i spillet, men noe særlig aktivitet utover dette viste jeg ikke. Jeg var heller ikke, i motsetning til Erik, blant de som pleide å stå utenfor Kaldnes-porten og selge Klassekampen.

Etter at Erik hadde fått seg jobb og kommet innenfor denne porten, måtte han i likhet med alle oss andre iføre seg den blå kjeledressen. Det var bare funksjonærene som skilte seg ut fordi de gikk med frakk, og så var det formennene da som gikk i sine grønne dresser. Men Erik var allikevel annerledes på en litt annen måte. Ikke bare på grunn av Klassekampen-salget og de politiske meninger som han ofte ga uttrykk for i leserbrev i Tønsbergs Blad. Erik skilte seg ut fordi han var utdannet lærer. Han hadde «skolane» som folk sa. Mange var klar over det, og ryktet løp foran mannen. Dette kunne på 70-tallet, i ei tid da Arbeiderpartiets ideologi nærmest var enerådende på industriarbeidsplassene, til tross for nederlaget under EF kampen, gi seg til dels bisarre utslag.

I matpausen som varte en halvtime midt på dagen gikk hele verftet til ro. Lunsj var et ukjent ord den gang. Men uansett navnet så var dette tida for fullstendig stillstand. Et fåtall gikk til kantina, de aller fleste spiste matpakka der på avdelinga hvor de jobba. Sånn var skikken også på rørleggerverkstedet hos meg. Gamlekara, dvs de over 50, heiv gjerne innpå brødskivene i full fart, for så å legge seg opp på arbeidsbenkene og sovne som om lyset hadde blåst ut av dem, og Gud hjelpe den som laget noe bråk eller snakket høylytt da.

Vi som var litt yngre, pleide å samle oss borte i en krok for oss selv, der vi satt og nærmest hvisket for ikke å forstyrre de sovende. Var været fint hadde vi en plass oppe på verkstedstaket. Der kunne vi utfolde oss mer uhemmet. Erik pleide ofte å komme bort til oss i denne pausen. En av dagene da Erik hadde vært innom, sto han og jeg og vekslet noen ord ved verkstedsdøra like før matpausen var over. Erik var på vei tilbake til platehallen og rundt omkring oss på rørleggerverkstedet hadde gubbene sånn smått begynt å våkne etter dvalen. Noen satt fortsatt på benkene og gnei søvnen ut av øya, mens andre alt var i gang med å gjøre seg klare til å gå ned til båten for å fortsette der de slapp før pausen.

Odd og Bassen, fagarbeideren som jeg var hjelper for, sto ved benken vår og samlet sammen noen rørdeler som vi skulle ha med oss. Odd dreiv på med å hampe gjengene på et to-toms galvrør som han hadde satt fast i skrustikka. Ikke før hadde Erik gått ut av døra, så snur Odd seg mot meg og sier: «Var det ikke han derre kommunisten han derre Erik Ness som var her? Du kjenner han du Finnmark, gjør du ikke?» Odd gliser mot døra til rørleggerverkstedet som Erik har lukket bak seg. Gjennom vinduet ser jeg at han strener over plassen på vei mot platehallen. «Skjønner ikke hva den karen har her på Kaldnes å gjøre. Er ikke han lærer egentlig?» Odd venter tydeligvis på å få et svar fra meg. Men før jeg rekker å åpne munnen hører jeg Bassen si «Han derre Erik Ness har vel kommet hit for å lage revolusjon, har dere ikke lest hvor mye rart han pleier å skrive i avisa?» Nå hadde flere våkna til liv og omkring oss, og det hadde samla seg ei lita klynge med folk. «Får sånne som han der Ness noe å si så er det ikke lenger før Bresjnev styrer her i landet.» Det er Arne, en kar ti år eldre enn meg som blander seg inn. Åge, en av de andre som har slutta seg til klynga kommer også med en kommentar. «Nei, nei Arne. Bresjnev er ikke mannen til sånne som han Ness. Han og de gutta der, de er SUF´ære, dem tror bare på Mao dem.» Skredderen, han bare går under det navnet, har karet seg ned fra benken og sluttet seg til gjengen. Også han vil tydeligvis hive seg innpå med noen fyndige ord: «SUF-ærane, er ikke det dem som flyr rundt i lange frakker og røyker hasj, hæ?» hører jeg ham si. Odd begynner å le. «Det derre har du ikke greie på Skredder. Du får holde nesa di nedi Travtips. Det er bare hest som gjelder for deg vet du.» Trygve, den mest trofaste AP-mannen av alle, og med øye for karriere innenfor partiet, har også kommet til og sier morskt: «Har dere ikke fått med dere at marxist-leninistane, dem som dere kaller SUFere, har starta nytt parti, AKP (ml), Arbeidernes Kommunistparti kaller de seg. Erik Ness er en av dem. – For noe tull det de holder på med, men de har bestemt seg for å infiltrere rundt omkring på arbeidsplassane.»

Litt bak i klynga står Per Åge, og han pleier som regel å ha noe på lur, så jeg bare venter på det som må komme. Og gjennom skyen fra rødmixsneipen han har i munnviken hører jeg. «Ja da får du kjøre fram reinsdyra dine du Finnmark. Ka du tru! Og så fyller du pulken med alle de derre SUF-ærane, maoistane og AKP-ærane, heller hva erre de nå kaller seg, og så drar dere inn på Stortinget og lager revolusjon! – Og du Trygve kan jo henge deg bakpå etter et tau!»

Hele gjengen bryter ut i latter som stopper brått da Bassen som har øynene festet på kontorbygget rett overfor plassen roper advarende ut. «Nei, gutter nå må vi komme oss i arbe. Formann Daffinsen er på vei hit, og i dag har vi vel strekt pausen vel langt.» – Som ved et trylleslag har klynga løst seg opp og blitt erstattet av et lite opptog av blåkledde, møkkede kjeldressmenn som haster mot utgangsdøra nederst i verkstedet, akkompagnert av den skranglete klangen fra rør og rørdelene de bærer med seg. Bak meg hører jeg Bassen brumme for seg selv. «Det ække noen som arber her på Kaldnes. Her gjør vi ikke annet enn å sjaue og bære og gnur. Gnur! – Det er det vi gjør!»

Ute av verkstedet, på veien ned mot utstyrskaia der den blåmalte Mærsk båten som vi holder på å gjøre ferdig ligger, ser jeg gnistføyka fra skjærebrennere og slipeskiver lyse opp beddinga til høyre, der er man i full gang med neste nybygg. Det er nok platefolka, gjengen Erik hører til, som driver på der borte. – Ja, ja, tenker jeg, la dem nå bare holde på med sitt. Vi har i det minste tatt oss tid til å diskutere politisk ideologi, og det var jo viktig på 70 tallet!

For all rettferdighets skyld må jeg få legge til at det tok ikke lange tida før Erik var tatt inn i varmen på Kaldnes. Han ble neppe sett på som en infiltratør, men vant tillit blant sine arbeidskamerater, og etter hvert plass i klubbstyret. I den siste tiden, før både Kaldnes og resten av verftsindustrien i Vestfold ble lagt ned, var Erik nestformann i klubben.

Flere årtider har passert og Erik har for lengst lagt hjelmen og sveisebrillene på hylla. Men de politiske brillene han tok på seg den gang er fortsatt i daglig bruk. I løpet av årene har det vel ikke vært til å unngå at behovet for å justere litt på linsene har vært nødvendig. Derfor har Erik beholdt evnen til å se verden med et klart og skarpt blikk. Ikke verst for en som nå runder 70 år. Turen med reinsdyr og pulk har han fortsatt til gode, og han burde vel fått den ved denne anledning. Men jeg får nøye meg med å gratulere en høyst oppegående jubilant med ei historie fra 70 tallet. Reinsdyrturen får komme ved neste jubileum.

Spiller tidsskriftene noen rolle? Og spiller de noen rolle for politikkutvikling på venstresiden?

Foto: Patrick Tomasso
Av Sofie Marhaug, stipendiat i allmenn litteraturvitenskap og gruppeleder for Rødt i Bergen bystyre.

I

Det første spørsmålet har vært gjenstand for endeløse debatter jeg har overvært. En mangeårig forelskelse i en tidsskriftredaktør var nok en av beveggrunnene til å oppsøke disse arrangementene. Interessen for tidsskrift overlevde forelskelsen. Dessuten blir jeg stadig mindre overbevist om at det går an å skille skarpt mellom fornuft og følelser, kropp og sjel, hjerne og hjerte. Jeg synes den kanadiske forfatteren, Margaret Atwood, beskriver problem­komplekset godt:

It’s not the heart that remembers your moral pluses and minuses, really — it’s the brain. But we can’t be convinced of that. No one ever sends his valentine a picture of a brain with an arrow through it; nor, in the case of romantic failure, do we say, ‘He broke my brain.’ Maybe that’s because, although the brain’s in the control tower, it’s the heart we can feel responding to our emotions — as in, Be still my beating heart. (Not brain.)¹

Interessen min for tidsskrift har satt seg et eller annet sted i kroppen min, fortrinnsvis i ­hjernen.­­

En annen grunn til at jeg ble eksponert for debatter om tidsskriftenes eksistensberettigelse er min litteraturvitenskapelige utdannelse. Disip­linens obsternasige tante – litteratur­kritikken – har utviklet seg i symbiose med tidsskriftene, og litteraturvitenskapen verken kan eller bør overse denne kritikken og formen den tar.

Til tross for mitt mer og mindre profesjonelle engasjement, opplevde jeg at disse diskusjonene hadde et utmattende preg. Kanskje var det selve premisset for debatten: Hva skal vi med tidsskriftene? Som et ekko av det samme, angivelig kritiske spørsmålet: Hva skal vi egentlig med humaniora? I en profittdrevet økonomi er ikke svaret alltid like åpenbart. Det er ikke gitt at kritisk tenkning, etterfulgt av langsom redigering og periodevis publisering, er lett å omsette i et kapitalistisk marked. Dermed blir tidsskriftene (så vel som de humanistiske fagene) ofte avhengige av dugnadsånd og ulike former for offentlig støtte.

Det siste elementet – de offentlige midlene – er nok den viktigste årsaken til at problemstillingen knyttet til tidsskriftenes (nytte)verdi ­stadig reises, gjerne i sammenheng med offentlige utredninger, eksempelvis Stortingsmeldingen om humaniora (2017) eller Kulturrådets oppdragsbok med tittelen Kulturtidsskriftene. En analyse av kulturtidsskriftene i Norge (2018). Om ikke spørsmålet om eksistensberettigelse stilles direkte, ulmer det i bakgrunnen, slik professor i nordisk litteratur, Eirik Vassenden, peker på i sin kommentar til utredningen Hvorfor tidsskrift?. Han lufter muligheten for at spørsmålet er lite strategisk, ettersom at svaret vil kunne være nølende. Ifølge Vassenden balanserer tidsskriftene mellom aktualitet og ettertenksomhet på en måte som muligens er på kollisjonskurs med den offentlige debatten for øvrig, uten at dette gjør behovet for tidsskriftene mindre prekært idet han spør om det ikke er «mer langsomhet offentligheten trenger i dag? Mer tid til å tenke? Kunne det være en grunn til å ville senke tempoet, investere i en kollektiv gå-­sakte-aksjon?».²

Det er slitsomt å skulle forsvare sin eksistens til det kjedsommelige, særlig når svaret ofte er det samme, nemlig at tidsskriftenes verdi verken kan eller bør måles i penger. Ei heller i antall leste artikler eller delinger i sosiale medier! For tankene som tidsskriftene diskuterer lar seg ikke kvantifisere. Dette gjør ikke tankene eller tidsskriftene automatisk ubrukelige, men heller ikke umiddelbart anvendelige. Bør det fortsatt eksistere et eget rom hvor vi – i tanke og skrift – tillater oss å prøve og feile?

Muligens er det også noe befriende ved nettopp det å bruke tiden sin på noe som unndrar seg økonomisk nyttetenkning. Tidsskriftene ville neppe eksistert dersom mennesker ikke hadde hatt en overstrømmende motivasjon til og glede av å lage dem. Den menneskelige drivkraften kan ikke alltid måles, veies eller en gang forklares.

II

Det andre spørsmålet – spiller tidsskriftene noen rolle for politikkutvikling på venstresiden? – står tilsynelatende i motsetning til svaret mitt på det første. Hvis tidsskriftenes verdi på mange måter ligger i at de ikke har en umiddelbar verdi, kan de da instrumentaliseres og omsettes til politisk handling?

Ser vi empirisk på saken, vil det åpenbare svaret være ja. Hvis ikke, hadde ikke superrike nordmenn investert i tidsskrift og tankesmier som Minerva og Civita. Selv om markedsverdien på disse produktene er lav – for ikke å si ikke-eksisterende – er ikke dette ensbetydende med at tankevirksomheten er ubrukelig. Det later til at borgerskapet har forstått at det finnes en annen måte å få gjennomslag for sin politikk på som er mer effektiv, dvs. mindre demokratisk, enn de tradisjonelle massepartiene. Gjennom ­ideologiske tankeeksperimenter jobber de for å flytte den politiske debatten ut av partiene og, som regel, mot høyre. Høyresidens kamp om tankene ser ut til å fungere etter sin hensikt: Klassekampens gjennomgang viste at Civita står for 45 % av de siterte tenketankene mellom 2014 og 2018,³ mens rikskringkastingen det siste året har brukt deres sjefsideolog, Kristin Clemet, som «nøytral» kommentator i forbindelse med KrFs veivalg.

Høyresiden har sett nytten av å bruke blant annet tidsskriftene som en arena for å føre­ ­klassekamp.

Debattene, innleggene og utredningene jeg refererer til for å besvare det første spørsmålet om tidsskriftenes rolle, og dernest verdi, dreier seg i hovedsak om kulturtidsskrifter, især om de litterære publikasjonene. Slike tidsskrift skiller seg fra de politisk motiverte tidsskriftene. Til tross for at begge kategoriene av tidsskrift kan slite med å få abonnenter, har de kulturelle tidsskriftene sjeldnere rike onkler, politiske partier eller fagforeninger som bidrar til finansieringen. Liten markedsverdi til tross, så demonstrerer de politiske tidsskriftene hvordan tidsskrift kan inngå i en interessekamp, og følgelig at kampen om folks tanker har konsekvenser for politikkutvikling. Denne interessekonflikten foregår mellom klasser, mellom det offentlige og det private, og mellom enkelt­personer og større sammenslutninger.

I 2013 var jeg med å starte opp et politisk tidsskrift. Fra før av hadde jeg erfaring fra det litterære studenttidsskriftet med det pretensiøse navnet Prosopopeia, som allerede da var nærmest som en institusjon å regne ved ­Universitetet i Bergen. Tidsskriftet som nå skulle etableres var noe annet: Det skulle ikke anses som en del av en estetisk dannelse eller videreformidle en litterær tradisjon. Det nye tidsskriftet var mer ambisiøst på en annen måte; vi var lei av den ideologiske høyresidens politiske dominans; og vi var enda mer trett på Oslogrytens blinde virkelighetsframstilling. Etter at Høyre, og bergenseren Erna Solberg, hadde vunnet valget, ble det tegnet et karikert bilde av det borgerlige Vestlandet som vi ikke kjente oss igjen i. For oss var fortellingen om et blått Vestland like oppkonstruert som forestillingen om blått blod. Vestlandet består av oljeindustri og vannkraft, av utdanningsinstitusjoner, et av landets største sykehus, og av værhardt jordbruk og fiske. Selvsagt er det noen kapitaleiere som røver til seg fruktene som dette arbeidet genererer, men disse eierne er tross alt i mindretall.

Vi startet opp det vestlandsbaserte tidsskriftet Røyst – politikk og tankeleik på venstresida. Det første, ekstensive nummeret handlet om frihet, mens det neste hadde Vestlandet som tema. Min største innvending mot å arbeide med et politisk tidsskrift – den gang som nå – var at organisasjonen har noe lukket, nærmest udemokratisk over seg. Det er jo denne fordelen de borgerlige ideologene har utnyttet til det fulle. Samtidig mener jeg det er viktig å anerkjenne at tidsskriftet tross alt er et medium som tillater å tenke langsommere og muligens også lengre tankerekker – tanker som ikke har plass i dagspressen eller i partiprogrammer, men som ikke er desto mindre viktige. Noen ganger er disse tankene nyttige, andre ganger er de ubrukelige, og innimellom påvirker de den politiske virkeligheten.

La meg avslutningsvis gjøre et forsøk på å forene de to innledende spørsmålene i påstanden om at tidsskriftet befinner seg mellom tanke og handling, ikke helt ulikt Vassendens betraktning om dets vektstang av aktualitet og ettertenksomhet. Mer spesifikt relaterer aktualitet til aksjon, til det å agere (politisk) i verden, for de politiske tidsskriftene.

I fjor fikk jeg tilsendt antologien Kritik im Handgemenge. Tittelen er lånt fra Karl Marx, og i bokens første kapittel argumenterer Matthias Bohlender for at den marxistiske kritikken, dvs. den historiske materialismen, formes av sine betingelser, og videre at Marx’ skrift tar form i håndgemeng – i et slags verbalt slagsmål.⁴ Denne symbiosen av skrift og aksjon, den handlende tanken om man vil, minner også om Raoul Pecks Marx-portrett i verdens første fiktive spillefilm om filosofens liv, The Young Marx (2017). Også her understrekes sammenhengen mellom ord og handling, fra den noe parodiske scenen hvor den unge Marx forteller Engels – på fylla – at filosofene har til nå fortolket verden, mens det det kommer an på er å forandre den, til utgivelsen av polemikken mot Bruno Bauer, Die heilige Familie, oder Kritik der kritischen Kritik (1845), før begivenhetene kulminerer i virkelig handling: i opprettelsen av den kommunistiske liga.

Selv om Marx’ tanker mildt sagt er komplekse, og slik krever stor grad av ettertenksomhet, produseres de i en rasende fart i filmens fremstilling, og tar litterære former som gjerne befinner seg et sted mellom dagspressens nyhetsformidling og universitetenes avhandlinger: som lengre artikler, pamfletter eller Det kommunistiske partis manifest – hele tiden i polemikk til det bestående.

Etter mitt syn befinner også de politiske tidsskriftene seg mellom det aktuelle og det langsomme. De inngår i samfunnets interessekamper, samtidig som de skaper et rom for å tenke på en litt annen måte, over en annen tidshorisont og i et annet fellesskap enn de vi ser på andre samfunnsarenaer. På sett og vis egner de seg perfekt til å forbinde tanke og handling, med sine regelmessige og utadrettede utgivelser. Like fullt mener jeg at det er viktig å beholde forsinkelsen, nemlig dette mellomrommet fra tanke og handling, hvor det skal være lov til å eksperimentere uten å måtte konkludere. Politikken må nemlig også ha rom for unyttige tanker, særlig de tankene som er unyttige for kapitalen.

Noter

1. Margaret Atwood, Payback: Debt and the Shadow Side of Wealth, 2007 (e-bok, upaginert).

2. Eirik Vassenden, «Hvorfor tidsskrift?», Vagant, 7.3.2018.

3. Torbjørn Tumyr Nilsen, «Civita vinner tanke­krigen», Klassekampen, 6.8.2018.

4. Matthias Bohlender, «Marx, Engels und der »wahre Sozialismus« oder: Die Geburt des »Historischen Materialismus« aus dem Handgemenge», Kritik im Handgemenge. Die Marx’sche Gesellschaftkritik als politischer Einsatz, 2018.

 

Det tidsskriftet som nå heter Gnist har en lang historie – helt tilbake til 1972. Røde Fane som det het da og i mange år framover ble startet av det som het MLG (marxist-leninistiske grupper) i 1972, før AKP ble stiftet.

Foto: Forsiden på Røde Fane Nr. 1, 1972. Kilde: Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (FAP).
Av Birger Thurn-Paulsen, har vært med i redaksjonen siden det ble blåst nytt liv i tidsskriftet høsten 1993, da under det gamle navnet Røde Fane. Birger har skrevet artikler, oversatt og laget bok­omtaler. Har i mange år jobbet med teater, hatt en rekke tillitsverv, og er nå pensjonist.

 

Pål Steigan var første redaktør. Tidligere hadde NKP et tidsskrift med samme navn. Det var fra starten av et teoretisk tidsskrift. Det skulle ikke være et parti-programmatisk blad, selv om det helt klart var et ledd i oppbyggingen av det nye partiet AKP(m-l). Bladet fortsatte som et teoretisk tidsskrift under navnet Røde Fane fram til 1989. De første åra var undertittelen Tidsskrift fra AKP(m-l). Etter hvert ble undertittelen Tidsskrift for kommunistisk teori og debatt. I 1989 kom det ut med 5–6 velfylte nummer. Så skjedde det noe.

Fra og med 1990 og til og med nummer 1 /1992 kom det ut under navnet R, selv om det formelt fortsatt het Røde Fane. Det samsvarer med en periode med mye uro og kamp i partiet. En del meldte seg ut, samtidig som det var sterke krefter som ville bygge Rød Valgallianse som en selvstendig organisasjon, et selvstendig revolusjonært parti. Det er fristende med noen betraktninger om dette, og man kan spørre seg hvor tilfeldig disse kampene var. I tid samsvarer det med sammenbruddet i Sovjet-systemet og Berlinmuren falt. Kommunismen og sosialismen ble erklært død og begravet. Margareth Thatcher kunne uttale: «There is no alternative.» Det var en viss debatt om man fortsatt kunne bruke begrepet kommunisme. Kapitalismen ble presentert nærmest som en naturlov, og Francis Fukuyama erklærte at historien var slutt. Den ideologiske offensiven var hissig, sammen med markedsliberalismens destruktive frammarsj. Men det Sovjet-systemet som brøt sammen hadde fint lite med kommunisme å gjøre, og den revolusjonære bevegelsen i Norge som sprang ut av 60- og 70 åras ungdomsopprør holdt aldri fram Sovjet som noe forbilde. Mye uro, men den norske revolusjonære bevegelsen kom bedre gjennom det enn mange andre.

I 1993 gjenoppstod tidsskriftet med ett nummer under navnet Røde Fane. Forsida markerte at det var 100 år siden Maos fødsel. Fra og med 1994 ble det full drift med fire nummer i året. Undertittelen var Tidsskrift for marxistisk teori og debatt. Erik Ness og undertegnede har vært med siden da. Det er faktisk rundt 25 år. Erik har vært redaktør og lokomotiv for utviklinga av tidsskriftet i 22–23 av disse åra. Og mannen blir 70 i nær framtid. Derfor disse ord.

Dette er et stort og vesentlig politisk prosjekt. All innsats er frivillig politisk arbeid. Hvor mange timer redaktør Ness har lagt ned i alle disse åra er umulig å beregne. Erik er selverklært propell, og så er han litt «far» som holder øye og passer på at du gjør det du skal, sånn som du skal. Det er kanskje nødvendige og nyttige egenskaper som redaktør for et tidsskrift som dette. Han har holdt sin stødige hånd over mye av de vi kan kalle den administrative delen av virksomheten, i tillegg til den redaksjonelle jobben. Nå er det ingen helt liten virksomhet å holde gående og utvikle et slikt tidsskrift hvor alt utføres på fritida. Det er fire nummer i året, og så og si uten unntak et ekstranummer. Redaksjonen skal ikke først og fremst skrive sjøl. Et nummer skal bygges politisk, vi skal finne skribenter og oversettere, det er korrekturlesing og ombrekk før trykk, og det er alt som har med distribusjon, abonnement og salg å gjøre. Når det gjelder det siste har Eriks sans for tall og salg vært svært viktig.

Han har bygd opp et stort nettverk av skribenter. En frukt av det er at vi til tider får henvendelser med tilbud om artikler. Oversettere trengs også. Ikke minst har vi hatt et godt samarbeid med Monthly Review som vi vederlagsfritt har kunnet oversette fra. Et internasjonalt perspektiv og samarbeid med andre tidsskrifter er viktig.

I perioden fra tidsskriftet ble gjenreist i 1993 har navnet endra seg flere ganger. Røde Fane fra starten, så Rødt! fra 2005, før tidsskriftet fikk både ny grafisk profil og ble til Gnist i 2017.

I 2005 ble også formatet endret. Hele tida har undertittelen i navnet vært Tidsskrift for marxistisk teori og debatt. Det vil si, med navnet Gnist og en del endringer i grafisk utforming ble undertittelen forenklet til Marxistisk tidsskrift. Fortsatt tydelig uttrykk for hva vi er og vil være. Etter at vi tok navnet Rødt! valgte det nye partiet et par år etter det samme navnet. Det førte til nye navnediskusjoner med ulike mellomrom. Vi ønsket ikke å bli oppfattet som et partiorgan, snarere så vi oss selv som et marxistisk tidsskrift, uavhengig av partilinjer. Et syn Erik og alle redaksjoner i hans tid har stått på – og som vi fortsatt står på. Det er tidsskriftets eksistensgrunnlag.

Redaksjonsmedlemmer har av gode grunner kommet og gått. Særlig i de første åra var stabiliteten ikke så god. Rundt 2000 kom det noen nye som har blitt, blant andre Ingrid Baltzersen som nå er redaktør. Gjennom utprøving av forskjellige former for arbeidsmetoder har vi nå over tid med hell praktisert en arbeidsdeling som innebærer at redaksjonen deles opp i nummer-redaksjoner. Det gir ansvar og bedre langsiktig planlegging. Samtidig har jo hele redaksjonen ansvaret for helheten. Vi har i dag en stabil og god redaksjon, med god balanse både med hensyn til kjønn og alder. Uten en redaktør med godt blikk, både for folk og stoff hadde vi ikke vært der vi er. Og hvor er vi?

2017 var enda et merkeår. På sett og vis starten på en ny epoke. Vi skiftet navn til Gnist – og Erik ga seg som redaktør. Men han er fortsatt med i redaksjonen med all sin erfaring og kunnskap om alle sider ved tidsskriftet. Men – vi er mer enn et tidsskrift. Vi er et lite forlag også, med Erik som drivkraft. I tillegg er vi et par andre som har oppgaver knyttet til forlagsvirksomheten. Vi har gitt ut egne hefter og bøker, og vi har til tider avtaler om formidling av bøker gitt ut av andre. Det er særlig to utgivelser som bør nevnes. I 2008 ga vi ut en ny utgave av Det kommunistiske manifest i hendig format, oversatt av Morten Falck. Den selger jevnt og trutt. Folk bestiller den via nettsida vår eller gjennom en bokhandel. Så, i 2017, ga vi ut Kapitalen Bok 2, oversatt av Harald Minken. En begivenhet. Uten Eriks innsats bak disse utgivelsene er det slett ikke sikkert det hadde blitt noe av.

Tenk det, 25 år siden vi gjenopplivet Røde Fane. Tidsskriftet lever og gnistrer og redaktøren gjennom mesteparten av denne perioden blir snart 70. Gratulerer!

Ingrid Baltzersen, redaktør
Foto: Erik Ness, 3 år gammel

Aktivist, redaktør og lesar Erik Ness blir 70 år 11. mars 2019. Redaksjonen i Gnist Marxistisk Tidsskrift vil markera det med eit festskrift for han. Å laga tidsskrift er ei oppgåve for eit kollektiv. Men det er ikkje til å komma utanom at Erik Ness sidan tidsskriftet starta opp igjen, har spelt ein nøkkelrolle i arbeidet. No når han har gått av som redaktør, og i tillegg fyller 70 år, tenkte me det var eit god høve til å løfta fram nokon av de temaene Erik har vore opptatt av i sitt politiske virke.

Han er opptatt av å læra meir sjølv, og å spre politikk og kunnskap. Så me har prøvd å finna artiklar om det han er opptatt av som han kan læra av eller tipsa andre om å lesa. Og me har funne folk som kan skriva om Erik sin metode, fordi me trur at det også er noko me andre kan læra av. Ein metode som har bestått av å bruka livet som eit sosiologisk studie. Ei motsett klassereise som først gjekk til Kaldnes Mek. i femten år, der han nysgjerrig observerte kor mykje sukker dei andre hadde i kaffien. Så som barn av kvinneopprøret i AKP og partisekretær under Siri Jensen kunne han ikkje gå tilbake til industrien etter det, men begynte som omsorgsarbeidar.

Sjølv som pensjonist og nesten syttiåring har han den siste tida likevel jobba nesten femti prosent i bufellesskapen for psykisk utviklingshemma. Han har aldri hatt ambisjonar om å bli leiar, han vil ikkje vera for langt unna bleieskift. Han lærer framleis av å høyra om kollegaene sitt liv: Korleis dei syr saman mange deltitsstillingar til ei lønn det nesten går å leva av, dobbeltarbeidet. Men også om ganske gode liv i ein viktig jobb.

Me har laga dette nummeret av Gnist heilt utan at han har fått greie på det. Fordi det er gøy med overraskingar, men også som en demonstrasjon på at det kollektivet han har bygd opp rundt tidsskriftet kan vidareføra prosjektet han har lagt ned så mykje arbeid i, og til og med lage eit nummer heilt utan at han sjekkar korrektur, finner stoff og passar på at ting blir gjort. Hadde du trudd det Erik? God lesing!

 

 

Når hoveddøra inn til EU er stengt, gjelder det å få mest mulig inn bakdøra.

Regjeringa tilpasser Norge maksimalt til EU.

Heming Olaussen er Nei til EU-aktivist og medlem av Re kommunestyre (SV).

Hvordan oppsummere de blåblås politikk overfor EU, etter vel et år i regjering?

Liv Signe Navarsete ble kvalm da hun hadde hørt EU/EØS-statsråd («Europa-minister») Vidar Helgesen halvårlige EU/EØS-redegjørelse for Stortinget seinhøstes.Navarsetes kvalme forklares i følge Nationen 20.11. slik:

Han ga en kvalmende fornemmelse av at her sto det en byråkrat fra Brussel og fortalte oss hva vi skulle gjøre, og ikke en norsk minister som kjemper for norske interesser.

Helgesen parerte med at han synes det går bra:

Vi har fått etterslepet (mht. implementering av EU-regelverk i norsk lov, min anm.) betydelig ned, vi har fått finanstilsynene kvittert ut (…)

Helgesen la til at «tilgang i Brussel handler om å utvikle posisjoner som er interessante for EU» – og avsluttet sjølrosen slik:

Vi kan vise til en imponerende liste med norske politikeres møter med motparten i EU det siste året.

Folket sier nei

Sitatene ovenfor kan tjene som en intro til vårt tema. Men la oss begynne et annet sted, med noen fakta:

• Det er for tida over 70 % av det norske folket som sier nei til norsk EU-medlemskap. Ja-siden samler godt under 20 %. Dette er historiske tall.
• På Stortinget er det imidlertid ja-flertall. Vårt øverste folkevalgte organ er i tillegg massivt for EØS, hele 90 % av representantene støtter avtalen.
• Stortinget er m.a.o. i åpenbar utakt med befolkninga når det gjelder vårt forhold til Den europeiske union.
• Høyre er vårt mest monolittiske ja-parti. Sjøl om det også der er et flertall av velgere som sier nei til EU (godt over 60 %), er partiets stortingsrepresentanter nesten unisone ja-folk. Alle Høyres statsråder er ihuga EU-tilhengere.
• Annerledes med FrP: Der er hele 84 % (!) av velgerne mot EU, av deres sju statsråder sa fire at de var mot EU-medlemskap i den valgundersøkelsen Nei til EU gjennomførte før siste stortingsvalg. Et flertall av deres stortingsrepresentanter svarte nei. Partiets ungdomsorganisasjon (FrPU) argumenterer for et nei til EU, og har annonsert at de vil fremme forslag om at FrP skal bli et nei-parti på neste landsmøte. Her ligger en mulig kime til uro regjeringspartnerne imellom.
• I FrP er det også en viss EØS-skepsis. Den har de valgt å parkere i bytte med taburetter. Det var et lett valg. EU/EØS er ingen hjertesak for FrP. Det er det for Høyre.
• I regjeringa sitter Høyre med bukta og begge endene: I tillegg til de utenrikspolitisk viktigste statsrådene – statsminister og utenriksminister – har Høyre samla EU/EØS-trådene i henda på nyvinninga «statsråd og stabssjef ved Statsministerens kontor, og ansvarlig for samordning av EØS-saker og forholdet til EU i Utenriksdepartementet». Vidar Helgesens posisjon er således unik, i det EU/EØS-spørsmålene ligger i både UD og ved Statsministerens kontor (SMK), en slags dobbelt-portefølje og en understrekning av EU/EØS-sakens særegne karakter og opphøyde posisjon i denne regjeringa.

Det er Høyre som rår

Det er med andre ord all grunn til å kikke den Høyre-dominerte regjeringa i kortene når det gjelder hvordan de ter seg i forholdet til EU. En skal også ta med i betraktning at Høyre er det eneste partiet i Norge som aldri – ikke noen gang – har gått inn for å nedlegge veto mot et direktiv fra EU. Tvert i mot: Høyre overkjørte sine regjeringskolleger KrF og Venstre i sin tid i både «patent på liv»-direktivet og i «matsminkedirektivene», dvs. Høyre hadde flertall i regjeringa og lot KrF/Venstre dissentere – i visshet om at de ville få flertall i Stortinget med hjelp av AP og FrP. En tilsvarende historie som da Stoltenberg måtte la SV og SP dissentere i regjering på både tjenestedirektivet, vikarbyrådirektivet og datalagringsdirektivet – i visshet om at Høyre satt klare i Stortinget til å skaffe flertall. Men det er en annen historie.

Er det grunn til uro for EU-motstandere og EØS-skeptikere med tanke på at det mest EU-vennlige partiet i Norge nå sitter i kommandostolene når vårt forhold til EU skal håndteres? Svaret er ja.

Kan det tenkes at Høyre vil prøve å få Norge inn i EU i denne stortingsperioden? Svaret er nei.

Grunnen til disse tilsynelatende mot-stridende svarene ligger i følgende resonnement: Høyre erkjenner folkevilja, dvs. meningsmålingene. De (og AP) sier det samme: Nemlig at medlemskapsspørsmålet er «uaktuelt». De har altså ikke kapitulert, men ligger på været, i håp om at målingene skal snu. Ut fra erfaringene mht. folkeavstemminger om EU, ligger de på samme holdning som Torbjørn Jagland i sin tid formulerte: «Det kommer ingen ny omkamp uten et varig og klart ja-flertall i det norske folk». Det kommer mest sannsynlig til å ta mange år.

En strategi for å «mørne Norge»

Kan vi EU-motstandere dermed hvile på laurbærene og konsentrere oss om andre ting? Ingen ting ville glede ja-strategene mer.

Strategene, Vidar Helgesen & co, har nemlig skifta fot. Enkelt sagt: Når hoved-døra inn til EU er stengt, gjelder det å få mest mulig inn bakdøra. Mer presist: Høyre ønsker å tilpasse Norge maksimalt til EU. Ikke bare på EØS-området (det indre markedet) men på flest mulig politikkområder. Norge har som kjent 74 avtaler med EU, inklusive EØS. Rett nok underkommuniseres at 72 av dem er av bilateral karakter – hvilket betyr at Norge kan suverent avgjøre om de ønsker å endre, utvide eller avslutte deltakelsen i disse avtalene. Schengen-avtalen er av en mer spesiell karakter. Det er EØS som har overlatt lovgivningsmakta til en fremmed makt. Men Helgesen & co bruker alle 74 for hva det er verdt, som springbrett for sin EU-tilpasningspolitikk. Som Helgesen så elegant har sagt det: «Vi ønsker å flytte Norge nærmere Brussel». Denne politikken har tre siktemål:

1. Å faktisk implementere mest mulig EU-lovverk i Norge. Som Audun Lysbakken så presist har formulert det: «EU er i praksis et ekstra Høyreparti i Norge.» For egen del har jeg ved tidligere anledninger sagt det sånn: «Med Høyre i regjering har vi fått EU i regjering». Høyres ideologiske grunnlag er som en tvilling til EUs klippefaste og traktatfesta tro på markedets samfunnsmessige velsignelse. Det er markedets forrang for folke-valgt styring vi får med Høyre (og FrP) i regjering. Det er det samme grunnlaget EU styres etter. Herav også Helgesens begeistring over sitt eget resultat: I hans ett år som statsråd har etterslepet av EU-rettsakter gått ned! Det er vel en relativt begrensa skare som lot seg rive med av begeistringa. Antall møter mellom norske statssekretærer og relativt underordna EU-funksjonærer får vel heller ikke så mange til å ta bølgen. Men de tjener et formål: Å forsterke bildet av «utenfor-skapet». Tenk hvilken påvirkning vi ville hatt dersom vi bare hadde vært innenfor … Det bringer oss over på neste punkt:
2. Å forsterke betydninga av det eneste noenlunde salgbare ja-argumentet: «Vi er i praksis EU-medlemmer, men uten innflytelse». Det er et falskt argument, men Helgesen har som ambisjon å prente det inn i det norske folket – ikke minst via ukritiske journalister. Argumentet får også økt kraft av at enkelte EØS-motstandere går på limpinnen og uttrykker seg som om vi er underlagt «alt» som kommer fra Brussel, og gir dermed ammunisjon til Helgesens våpensmie. Man henger seg opp i sånt som at «10 000 EU-regler er importert til Norge», uten å forholde seg til at disse utgjør i alt ca. 10 % av alle de regler EU har vedtatt de samme 20 årene, og at de fleste er av bagatellmessig og noen til og med av fornuftig art. Man glemmer (alternativt «glemmer») at Norge står utafor EUs felles valuta (ØMU), at Norge ikke er del av EUs felles landbruks- eller fiskeripolitikk, at vi ikke behøver å spørre Brussel om lov til å inngå handelsavtaler med tredjeland osv. Det er også slik at Norge KAN føre en sjølstendig utenriks- og sikkerhetspolitikk. Hvis vi (Stortinget) vil. Vi er ikke avtalefesta til å dilte etter EU. Det er bare det at vi har ei regjering som velger å gjøre det. Men den kan kastes. EØS-avtalen kan ikke kastes. Den må sies opp. Men også det er faktisk mulig.
3. Høyres langsiktige strategi er å «mørne» det norske folket for EU-medlemskap en gang i framtida. Det skal gjøres ved å demonstrere vår avhengighet av og tilknytning til EU (jf. Ukraina), men det innebærer samtidig å svekke nei-sidas argumenter, m.a.o. svekke de områdene der vi faktisk har suverenitet og sjølstyre og gjøre Norge mest mulig «EU-likt».

Hva slags humanisme?

Før jeg går kritisk inn på konkrete saker, la meg gi Helgesen en innrømmelse. I en sak av litt mer «idealistisk» karakter, men som også har med norsk egeninteresse å gjøre, har Helgesen vært opptatt av å piske den nokså ytterliggående høyreregjeringa i Ungarn. Saken handler om disponering og fordeling av norske EØS-midler i landet. Helgesen har gjort det til en prøvestein på de ungarske myndigheters humanistiske sinnelag. Det skal han ha cred for. Det er all grunn til å stille kritiske spørsmål ved utviklinga i Ungarn. Men Helgesen har gått lenger, i det han har utfordra EU på å ta sine fine ord om humanisme og menneskerettigheter på alvor, overfor et av sine egne medlemsland. Han har bedt EU støtte Norge mot Ungarn. Der har han møtt en vegg av taushet. Slik sett har Helgesen i sin iver ufrivillig fått demonstrert EUs manglende sammenheng mellom liv og lære. Eller realpolitikk, som noen i Brussel nok vil kalle det.

Det er den samme realpolitikken EU demonstrerer i sin politikk overfor flyktningstrømmen over Middelhavet. En flyktningstrøm EU har sin del av ansvaret for, med sin utbyttingspolitikk overfor fattige land på det afrikanske kontinent. Nå kommer det også en strøm av bl.a. syrere, på bakgrunn av den forferdelige situasjonen i Syria (og Irak). Her har landene i Sør-Europa, som samtidig er dem som er hardest rammet av EU og Troikaens nådeløse kuttpolitikk, som tar støyten, i kraft av sin geografiske beliggenhet. De appellerer nå til den høyt besungne europeiske solidariteten, men møter en kald skulder – dvs. EU trapper i stedet opp anstrengelsene for å hindre flyktningene å komme seg ut på havet, bl.a. ved å inngå avtaler med despotiske herskere. Norge er en del av dette, gjennom Schengen-medlemskapet og politi-styrken Frontex. Her har vi imidlertid ikke hørt et pip om mer humanisme fra EUs side fra vår aktivistiske EU/EØS-statsråd. Men så sitter han da også i regjering med FrP. Det synes å være atskillig lettere å kritisere andres manglende sans for menneskerettigheter, enn sine egne.

Godtar alt som kommer fra Brussel

Helgesens karriere som EU/EØS-statsråd begynte uheldig. For ham. I sin iver etter å vise at dette er ei regjering som har tenkt å gjøre som EU ber oss om, lovte han at Norge ville tilpasse seg EUs ønske om redusert tollvern på enkelte oste- og kjøttprodukter. Han gjorde opp regning uten vert. Dvs. – han glemte i iveren å ta huskeregel nr. 1 for H/FrP-regjeringa på alvor: De er ei mindretallsregjering. De hadde forhåndskalkulert inn Venstres støtte. KrF var de nok klar over at ville stille seg på landbrukets side, og ble temmelig overraska da Venstre falt ned på «proteksjonistenes» side. Det ble nok en alvorlig vekker, og det var vel slik det var ment også. Men Venstres «nei» var også uttrykk for en kraftig grunnplanmobilisering innad i partiet, og partiets sprik mellom de prinsipielle liberalistene (typisk: Rotevatn) og de mer pragmatisk-liberale (Skei Grande, Breivik) viser også til mulige motsetninger i framtida.

Det skal også legges til at i saka om EUs sikkerhetsdirektiv offshore, har de blåblå videreført de rødgrønnes standpunkt med å erklære direktivet for «ikke EØS-relevant». Her er nok Høyre pressa av næringslivskrefter de vanligvis er vant til å lytte til, for ikke å si bli sponsa av. Det er uansett en god ting.

Men utover dette har året vært prega av ei regjering som godtar alt som kommer fra Brussel: De har akseptert å senke kravene til garantiordninga for norske bankinnskudd for å tilpasse seg EU-standard, noe som kan bli ei utfordring ved ei bankkrise. De foreslår at norske banker og finansinstitusjoner skal underlegges et overnasjonalt finanstilsyn basert på EU-regelverk, og de har akseptert en omlegging av den differensierte arbeidsgiveravgifta som truer distrikts-Norge, og spesielt Finnmark. De har fått gjennom et EU-regelverk som setter ikke bare bestemor, men barnevernsbarn, rusavhengige, attføringsklienter og psykisk syke på anbud, og de prøver å få gjennom et såkalt «fritt sykehusvalg» på europeisk nivå som kan undergrave vårt nasjonale helsevesen og slippe kommersielle krefter enda mer løs. De vil underlegge Norge EUs regime for konkurranse på post under 50 gram, noe som først og fremst vil være en trussel mot næringslivet i distriktene – men som også vil sparke beina under det eneste vetoet Norge noen gang har tatt i bruk. Marked og konkurranse framfor demokrati og samfunnshensyn, er mantraet de styrer etter. Det viser seg også innen transportbransjen, der hensynet til EU-regelverket er i ferd med å ta livet av en hel norsk bransje. Hvem kan vel konkurrere med norske lønns- og arbeidsforhold i en bransje der transportører kan leie inn arbeidstakere som er villige til å akseptere 20 kroner timen og bo i bilen mens de har 14 timers arbeidsdag? Ikke rart at Norsk Transportarbeiderforbund ble det første LO-forbundet som vedtok at EØS-avtalen må sies opp. Hvem blir det neste? El & IT-forbundet, i mars 2015?

Konfrontasjoner i vente

Det er mange som vil si nei, om man spør: Synes du at EU skal bestemme i Norge? Det er mange i fagbevegelsen som etter hvert stiller spørsmålet skarpere: Hvorfor i all verden skal norsk arbeidsliv være underlagt lover og regler fra Brussel? LO-kongressens vedtak fra 2013 var et klart skritt i riktig retning, da man vedtok at norske arbeidslivsregler skal ha forrang for EU-regelverk. Det mangler en strategi for å sette dette vedtaket ut i livet. Den må nok presses fram, nedenfra.

Det går mot konfrontasjoner i framtida. Den første politiske streiken mot et EU-direktiv fikk vi i streiken mot vikarbyrådirektivet. De varsla aksjonene og streikene mot regjeringas forslag om endring av Arbeidsmiljøloven og innføring av mer bruk av midlertidig ansatte, kan sees også som en forlengelse av den kampen. På trappene har vi kampen om postdirektivet, vi har en kommende kamp om forhandlingsresultat mellom EU og Norge om import av ost og kjøtt – på mange måter en omkamp om tollvernsaken, og vi har en kommende lovpakke fra EU på jernbane-liberalisering (jernbanepakke IV) – et lovverk som gir irreversibel konkurranseutsetting av persontransport på jernbane. Helt i regjeringas ånd. Finanstilsyn-saken er heller ikke endelig avgjort: Den skal behandles etter Grunnlovens § 115 (tidl. 93) – noe som krever ¾ flertall i Stortinget. Det rekker altså om 43 representanter sier nei, for å stoppe den.

Det kommer til å bli mer debatt, bråk og kamp om EØS-lovgivning i framtida. Samtidig er EØS-avtalen som sådan nærmest blitt ei hellig ku i Arbeiderpartiet. Myten om at den «sikrer norsk eksport-industri og norske arbeidsplasser» har bitt seg enda hardere fast enn mytene fra 1994, da det ble hevdet at de samme arbeidsplassene ville forsvinne ved et EU-nei. Det kreves dermed en allsidig strategi for å snu norsk politikks bit-for-bit ferd mot Brussel. Konkrete utfordrende direktiver og annet lovverk må bekjempes. Samtidig må det til ei folkeopplysningskampanje om EØS og hva som er i ferd med å skje. Og så må alternativet til EU meisles ut slik at folk flest kan forstå det og fatte tillit til det. Men først og sist står kampen i fagbevegelsen. LO må beveges bort fra sin ukritiske EØS-applaus til et virkelig forsvar for arbeidsfolks interesser. Da blir konfrontasjonen med EU og EØS uunngåelig. Da blir også kampen mot de blåblå gitt en politisk retning som går utover valgkampmobilisering for Arbeiderpartiet. Vi har sett at Fellesforbundet har lagt opp til en bred EØS-debatt fram til sitt landsmøte høsten 2015. Dette kan bli et avgjørende punkt i kampen om Norges forhold til EU.

Høyres ensidige EU-tilpasning av Norge må stoppes. Det krever også en debatt om Arbeiderpartiets syn på EU og EØS. Det er der den virkelige utfordringa ligger. Ikke minst sett i lys av APs framgang, LOs binding til AP og det kommende stortingsvalget i 2017. Det er mye som trengs å røskes opp i, i norsk politikk. Vi må verken bli overmannet av kvalme, eller la oss dysse i søvn. Til det står alt for mye på spill.

Og i bakgrunnen synger TISA og TTIP …..

– Vi går fra rett til arbeid og rett til trygd når inntekta svikter, til arbeidsplikt og aktivitetsplikt for å få trygd. På engelsk kaller samfunnsforskere dette å gå fra welfare til workfare. I Norge er det dessverre blitt vanlig å kalle dette for arbeidslinja. Hvem kan være mot å få flere i arbeid?

Forfatteren tar for seg statsbudsjettet og ser hvordan det slår ut for folk flest.

Arne Byrkjeflot er styremedlem i LO i Trondheim, vara til landsstyret i Rødt og bystyremedlem i Trondheim.

I statsbudsjettet for 2015 foreslo Høyre/FrP-regjeringen dette:

1 Fjerne barnetillegget for uføre Forslaget innebar at 18 000 foreldre med 35 000 barn med lav trygd ville tape 28 000 per barn.) I dag er barnetillegget 0,4G. (G er grunnbeløpet i Folketrygden = 88370 kroner.)

2 Behovsprøv barnetrygd

Etter forhandlingene med Venstre og KrF ble resultatet at det behovsprøvde barnetillegget ble beholdt, men det ble innført et tak på trygd og barnetillegg på 95 % av tidligere inntekt. Siden minste-trygda for enslige uføre er på 2,48 G = 217 000, så betyr det at det blir null barnetillegg for alle med tidligere inntekt under 228 000 som tilsvarer 2/3 jobb i en lavtlønnsbransje. Med 400 000 i tidligere inntekt så får du 50 000 mer i trygd og 35 000 mer for hvert barn. Slik har de greid å lage en behovsprøvd ordning der de med størst behov er unntatt.

3 Tre års kompensasjon for skattetap for gjeldstyngede uføre

Etter forhandlingene med Venstre og KrF ble resultatet økt kompensasjon for flere. Egentlig er dette et framskritt fra den rødgrønne regjeringa som godtok tapet med åpne øyne. Bakgrunnen er at alle med uføretrygd får økt trygd fra nyttår, men etter skatt skal de få det samme. Men ikke for de med gjeld og ganske lav trygd, de får bare halvparten så stort rentefradrag.

4 Overgangsstønad ned fra tre år til 1 år Utsatt, vedtas ikke i stasbudsjettet, men kommer som lovforslag. Enslige som ikke greier å skaffe seg inntekt fordi de må ta seg av barn, kan i dag få overgangsstønad på 2,25 G = 199 000 i tre år.

5 Øke inntektsgrensa for å få sykepenger fra 0,5 G til 1 G

Dette måtte regjeringen trekke etter press fra både fagbevegelse og NHO siden det var i strid med IA-avtalen (Inkluderende arbeidsliv).

6 Fjerne feriepengene for arbeidsledige Ble beholdt etter forhandlingene. Dagens regel gir feriepenger ved arbeidsledighet over 8 uker. Går du arbeidsledig ett år og får deg ny jobb på nyåret, har du krav på ferie, men nå må den tas uten feriepenger.

7 Betaling for barnehage

Innføre todeling ved betaling av barnehage, en lavere sats for familieinntekt under 473 000. Regjeringen foreslo 406 000.

8 Skatteklasse 2

Regjeringen foreslo å fjerne klasse 2 (lavere skatt for ektepar der den ene har lav inntekt). Klasse 2 ble beholdt.

9 Arveavgiften

Som alle vet, ble arveavgiften fjernet i fjorårets statsbudsjett og formueskatten senket fra 1 til 0,85 %. Regjeringen foreslo 0,7%.

Utenom statsbudsjettet innfører eller foreslår regjeringen:

10 Aktivitetsplikt

Innføre aktivitetsplikt for mottakere av sosialtrygd. Uten aktivitet mister de sosialhjelp og vil kun få nødhjelp.

11 Overprøving

Innføre at etter 26 uker skal sykemeldingen overprøves av en annen lege.

12 Lønnstilskudd til arbeidsgivere

Regjeringen innfører ordning med lønnstilskudd til arbeidsgivere som tar inn de som er falt utenfor.

13 Midlertidige ansettelser

Regjeringen har opphevet regelen om at midlertidige ansettelser ikke kan skje i bedriftens ordinære virksomhet. I tillegg kan 15 % være midlertidig ansatt i 12 måneder uansett hvor fast jobben egentlig er.

14 Tretten timers dag, 54 timers uke

Regjeringen åpner for lokale avtaler om 13 timers dager og 54 timers uke.

15 Kollektivt søksmål

Regjeringen vil fjerne kollektiv søksmålsrett, at fagforening kan gå til sak når innleide forbigås ved ansettelser.

Tirsdag 16. desember har arbeidsminister Robert Eriksson en kronikk i flere av landets aviser. Tittelen er «Fra trygd til trygg jobb». Utgangspunktet hans er:

En av vår tids største utfordringer er at en betydelig andel av befolkningen i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidslivet og mottar offentlige ytelser.

Svaret han gir i kronikken, er midlertidige ansettelser, aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere og lønnstilskudd til arbeidsgivere slik at det ordinære arbeidsmarkedet blir en tiltaksarena.

Fra welfare til workfare

I det norske og nordiske arbeidsmarkedet er det lett å si opp folk, men du blir tatt godt vare på når du mister jobben. Det moderne ordet for dette er flexicurity. Nå beveger vi oss mot mer fleksibilitet for arbeidsgiver, men mindre sikkerhet for arbeidstaker. Flexinsecurity.

Vi går fra rett til arbeid og rett til trygd når inntekta svikter, til arbeidsplikt og aktivitetsplikt for å få trygd. På engelsk kaller samfunnsforskere dette å gå fra welfare til workfare. I Norge er det dessverre blitt vanlig å kalle dette for arbeidslinja. Hvem kan være mot å få flere i arbeid?

Velferdsstatens sikkerhetsnett

Gjennombruddet for sikkerhetsnettet i den universelle velferdsmodellen, den modellen som de fleste av oss ser som sjølsagt, kom etter krigen. Den første stortingsmeldinga om folketrygda i 1948 hadde som målsetting å sikre mot tap av inntekt, nesten uansett årsak.

Toppunktet for oppbygging av velferdsstaten kom med Folketrygden i 1967 som omfattet alderspensjon, uførepensjon, enkepensjon, morstrygd og attføring. I 1971 ble Folketrygden utvidet til å omfatte syketrygd, yrkesskade og arbeidsledighet. Sikkerhetsnettet var på plass. I 1977 fikk vi sykelønn fra første dag. I dagens debatt kan det også være verdt å huske at aldersgrensa i 1973 ble satt ned fra 70 til 67 år. Etter 80-tallet er det bare barnehagereformen som har skapt et universelt gode.

Universell eller fagforeningsgode?

Velferdsreformene etter 1980 kom i tariffoppgjør. 37,5 timers uke i 1986, AFP-ordninga (AFP = Avtalefestet pensjon) som startet med 62 år i tariffoppgjøret i1988 og ble gradvis senket til 62 år i 1998. Innføring av fem ukers ferie kom i tariffoppgjøret i 2000. Men dette er ikke velferdsstaten, det er tariffestede ordninger. I loven er det fortsatt 40 timers uke og 4 uker pluss Gro-dagen i ferie, og 40 % av norske arbeids-takere har ikke AFP. Dette er et brudd med en tradisjon der rettigheter ble kjempet gjennom i tariffavtaler først, for så å bli lovfestet, gjort universelle. Det er den tyske modellen, mens våre nordiske naboer hele tiden har hatt sterke innslag av fagforenings-styrte ordninger, den engelske modellen. At A-kassene var fagforeningsstyrte sikret lenge en høy organisasjonsgrad både i Sverige og Danmark, men var sårbare da valgvinden snudde. Etter min mening er det uklokt. Når angrep kommer, står en sterkere hvis ordningene omfatter alle. Det gir også uorganiserte bedrifter et konkurransefortrinn når de fullt lovlig kan ha 2,5 timer lengre arbeidsuke, 4 dager mindre i ferie og lavere pensjonsutgifter. Etter at AFP-ordninga ble omgjort til et livsvarig tillegg til folketrygda, så har 40 % av befolkningen en pensjonsordning som ikke er til å leve med. Det er ikke lett å forsvare i kampen for en universell velferdsstat.

Workfare

Den engelske fattigloven av 1834 sa det slik:

Den første og viktigste av alle betingelser, et prinsipp det er allmenn oppslutning om, til og med blant dem som ikke følger det i praksis, er at hans (den understøttede) stilling alt i alt, i virkeligheten eller tilsynelatende, ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse.

Barnetillegget i uføretrygden

Beskrivelsen i den engelske fattigloven tar behandlinga av barnetillegget for uføretrygdede på kornet. En uføretrygdede alenemor med minstetrygd på 218 000 med to barn vil tjene på å ta en underbetalt jobb med årslønn 200 000. Her har Venstre og KrF hjulpet til med å sørge for lavest attraktivitet. Forskjellen her er at Venstre og KrF ikke gjør det for å straffe, men for å hjelpe alenemoren som er fanget i velferdsstatens garn. Rive henne løs fra sikkerhetsnettets omfavnelse. Det same som ligger bak forslaget om å senke overgangsstønaden fra tre til ett år. Overgangsstønad er støtte til de som blir alene med barn og ikke makter både arbeidsliv og barn. Begrunnelsen er at tre år i velferdsstatens garn er så lenge at det er vanskelig å komme seg løs. Illustrerende er forslaget om å fjerne støtte til bil for funksjonshemmede som ikke er avhengig av den for jobb eller utdanning. Velferdssamfunnet skal ikke gi støtte for å gi folk et rikere liv, støtten er for å få folk i arbeid.

Danmark viser veien for Eriksson

Debatten om utenforskapet i Sverige er kjent for mange. Reinfeldt vant der fram med sin linje om at for gode velferdsordninger holdt folk utenfor arbeidslivet. Siden sosserna (sosialdemokratene) begynte med å innføre karensdager og senket sykelønna, så har de slitt med et troverdig alternativ. Likevel er nok den danske modellen kommet lenger og er nå en klar modell for Eriksson. En modell oppfunnet av de borgerlige, men som nå videreføres og skjerpes av en sosialdemokratisk regjering med SF på laget.

Aktivitetsplikt i Danmark – nyttejobber

Dette er Erikssons modell. For å få dansk kontanthjelp, som tilsvarer norsk sosialhjelp, må du fra 1. januar 2014 godta en nyttejobb. Maks 20 timer i uka, maks 13 uker i samme jobb. Den danske fagforeningen 3F har gjennomgått nyttejobbene i 79 av landets 98 kommuner. Mikkel Mailand, forskningsleder ved Københavns Universitet og Henning Jørgensen, professor i arbeidsmarked ved Aalborg Universitet advarer. De to forskerne vurderer, at mellom halvdelen og to tredjedeler av arbeidsoppgavene ligner arbeide, som normalt blir løst av faglærte og ufaglærte. Frykten for at nyttejobb kan fortrenge alminnelig arbeid, ser i flere tilfelle ut til å være velbegrunnet, sier Mikkel Mailand til Fagbladet 3F.

Det er ganske logisk siden arbeidet er gratis for kommunene. Men det er ikke gratis for det offentlige. Tall opp mot 270 000 per nyttejobb til administrasjon og oppfølging er kommet fram i den danske debatten. En annen virkning er at folk skremmes bort fra tiltakene. Ingen vet hvordan de livnærer seg.

Lønnstilskudd i Danmark – de danske fleksjobber

Fleksjobber ble innført etter modell av de tyske minijobs i 2008. De ble i starten positivt mottatt fra alle hold og presentert som en rettighet for arbeidsledige til å få jobb med lønnstilskudd fra det offentlige, i både offentlig og privat virksomhet. Lønna skulle være 98 % av arbeidsledighetstrygda. Jobben skulle ikke erstatte andre jobber, men komme i tillegg, Fra å fungere bra i starten er nå problemene der: Ordinære stillinger erstattes med fleksere, arbeidsledigheten blant fleksere er nå på 25 %. Omfanget er blitt så stort at det nå er lagt fram et lovforslag der både lønnstilskudd og lønn senkes. Og det skal bli mulig å ha fleksjobb helt ned i to timer i uken. Metoden er velkjent, innføringsmodellen er til å leve med. Når den så forandres slik at den egentlig ikke er til å leve med, så er så mange avhengig av systemet at det er vanskelig å reversere.

Dagpengereformen i Danmark

I 2010 ble perioden med dagpenger for arbeidsledige halvert fra fire til to år, og nødvendig tid i arbeid for å opparbeide rett til dagpenger på nytt ble fordoblet fra 13 til 26 uker. Dette i en situasjon der Danmark har dobbelt så høy arbeidsledighet som Norge. 1. juli 2012 var de to årene brukt opp, men saken var så betent politisk at den ble utsatt til 1. januar 2013. Da ble det innført en midlertidig kontanthjelp.

Det er fra sommeren i år at reformen har slått ut for fullt. 50 000 langtidsledige har mistet trygda si. I Danmark er A-trygda gjennom fagforeningsstyrte A-kasser. I august laget deres interesseorganisasjon en oversikt over hva som hadde skjedd. Av de 4468 Handel og Kontor-medlemmer som hadde mistet trygda var 927 i arbeid, hadde 126 fått ny rett til dagpenger, 500 hadde ingenting, verken trygd eller ytelser. Resten hadde midlertidige ytelser, noen var i utdannelse. To av tre barnefamilier melder at de ikke lenger har råd til å sende ungene på fotball eller andre fritidsaktiviteter. Hver fjerde har gått ned mer enn 15 000 i måneden, hver fjerde har gått ned fra 10 000 til 15 000 i måneden.

I Danmark er dette en av de heiteste sakene. Så heit at regjeringen har måttet innrømme at reformen ikke har virket til å få folk i arbeid slik den ble solgt inn som. Det har heller ikke den siste redningsplanken. Arbeidsgiverne ble oppfordret til å lyse ut såkalte akuttjobber med mål å få langtidsledige ansatt. 31 000 jobber ble utlyst, 971 arbeidsledige ble ansatt.

Workfare i Norge

Arbeidsledighetstrygd skal være vanskelig å få og vanskelig å leve av.

I 1993 ble kravet til redusert arbeidstid økt fra 20 % til 40 %. Siden er det økt til 50 %. I 1997 ble kravet til minste arbeidsinntekt økt fra 0,75 G til 1,25 G. Bondevik senket maksimaltid for arbeidsledighetstrygd fra tre til to år, Stoltenberg reverserte ikke dette. Det siste Stoltenberg-regjeringa gjorde, var å fjerne retten til å få arbeidsledighetstrygd helt til pensjonsalderen, om du var arbeidsledig ved fylte 64 år. I 2015 fjernet de blåblå feriepengene.

Det er vel verdt å merke seg hvor utsatt de som har en deltidsjobb er, jo mer utsatt jo mindre jobb. Det står ikke helt i stil med den voldsomme interessen for å utnytte restarbeidsevnen. Har du tjent under 110 000, får du ikke arbeidsledighetstrygd. De ville ta fra dem med lønn under 87 000 sykelønna, og du må være 50 % arbeidsledig, minst, for å ha rett til dagpenger. Mister du jobben og skaffer deg en deltidsjobb over 50 %, får du ikke ett øre i arbeidsledighets-trygd. Blir du ufør fra en deltidsjobb, bør du ikke ha barn, for barnetillegg får du ikke. Til og med skatteklasse 2 ville de ta, der du får en liten skattefordel når den ene har svært lav inntekt. Leser en begrunnelsen for disse kuttene, så er de med lav deltid egentlig ikke arbeidere, de trenger ikke pengene, og trenger derfor heller ikke erstatning når de mister lønna.

Uføre er egentlig ikke uføre

NAV og arbeidsavklaringspenger

Den første omleggingen skjedde i 2003. Da skilte en ut midlertidig uføre som en egen gruppe. Året før ble attførings-penger og rehabiliteringspenger løsrevet fra pensjonssystemet. Fra 1. mars 2010 ble arbeidsavklaringspengene innført. Skillet mellom midlertidig uføre, attføring og rehabilitering ble visket ut. Midlertidige uføre var allerede fratatt barnetillegget og tapte 28 000 per barn. Attføring ble omgjort fra en rettighet til å være avhengig av budsjett og begrenset til fire år. Siden den kommunale sosialtjenesten nå ble sammenslått med Arbeidskontor og Trygdekontor til NAV, så kom også sosialklientene inn i det fireårige løpet. Med arbeidsplikt og aktivitetsplikt. Etter at det fireårige løpet nå er avsluttet, er det ikke lagt fram noen sluttrapport. 162 300 ble 1. februar 2010 overført fra rehabilitering, attføring eller midlertidig uføretrygd til arbeidsavklaring. Fire år etter var 31 %, fortsatt ikke avklart, 40 % uføretrygdet, 31 % i arbeid Av de som har fått arbeid, er 16 % fortsatt avhengig av trygd fra NAV. Av de som kom fra midlertidig uføretrygd, har 23 % kommet i arbeid, men 96 % av dem er avhengige av trygd i tillegg. Kanskje burde Eriksson oppsummere fire år med arbeidsplikt før han nå går løs på sosialklientene.

Ny uføretrygd fra januar 2015

Ny uføretrygd og ny alderspensjon for uføre fra 1. januar 2015 er den verste delen av pensjonsreformen. Kanskje ved siden av den katastrofale omlegging av AFP-ordninga ved tariffoppgjøret i 2008. Det er virkelig helt sært at alle som allerede har uføretrygd, skal få omregnet sin pensjon og skatte som lønnstakere, når målet er at de skal ha det samme utbetalt til slutt. Det må føre til bivirkninger som at de med stor gjeld får mindre i fradrag. Noe annet og verre er at i dag går uførepensjonen opp om en blir alene, den du nå får beregnet, står fast. Men det aller verste er overgangen fra uføretrygd til uførepensjon ved fylte 67 år. Da får uføre 25 % mindre enn ved dagens ordning. Det skyldes at opptjening av pensjon nå stanses ved 62 år, mot nå 67 år. Fattigdom skal tvinge også de som beviselig ikke kan arbeide, ut i arbeid.

Bak både arbeidsavklaring og ny uføretrygd står Stortinget enstemmig. Men drivkrafta var Arbeiderpartiet.

Pensjonsreformen

Pensjonsreformen er i særklasse det viktigste utslaget av arbeidslinja eller workfare. Går du av ved 62 år, taper du en tredjedel i livsvarig pensjon. For hvert år du utsetter avgangen, minker tapet med 6 %, minst 1000 kroner i måneden. Alle vet at de med lavest utdanning og lønn også har dårligst helse og de tyngste jobbene. For å gjennomføre arbeidslinja har Arbeiderpartiet har gått i spissen for en klassereform uten sidestykke i norsk historie. Med FrP i regjering står alle stortingspartiene bak denne reformen.

Sykelønn

Eriksson måtte trekke forslaget om å øke inntektskravet for å få sykelønn fra 0,5 G til 1 G. Slik måtte Stoltenberg også trekke sitt forsøk på å øke antall dager arbeidsgiver måtte betale. Fordi det var brudd på IA-avtalen, og en samlet fagbevegelse protesterte. Det som kommer, er overprøving av fastlegens sykemelding etter 26 uker. Da skal en annen lege vurdere. Det er verdt å merke seg at i Danmark er sykelønna nå kuttet ned til 26 uker for alle som ikke har kronisk sykdom. Legg også merke til at det ikke sies lege lenger, men sykemelder. Hensikten med denne reformen er å disiplinere legestanden, de skal bli portvoktere, ikke ha pasientens ve og vel som første prioritet.

Sosialklientene – arbeid for trygd

Det er ikke første gang arbeid for trygd blir lansert i Norge. Først ut var Børge Brende som lanserte dette da han var Marvin Wiseths (Høyre-ordfører i Trondheim) høyre hånd på 90-tallet. Også Bjurstrøm, Stoltenbergs arbeidsminister, lanserte ideen. Det vi ser nå, er en fastere organisering og i et omfang vi ikke har sett tidligere. En minister som fullt og helt tror dette, er en livbøye til de som faller utenfor. Både jobb for sosial stønad som sosialklient og jobb med lønnstilskudd for andre som er ute av arbeidsmarkedet. Akkurat som Danmark har prøvd ut med lite hell. Han kopierer også Danmark ved at det ikke skal gjelde alle sosialklienter, ikke de som har lengst vei å gå. I Danmark er de delt i tre. Men nå foreslås det at ordningen også skal omfatte gruppe tre, den gruppa som Eriksson vil skjerme, i første omgang.

Er målet å få folk i arbeid?

Jeg skal ikke betvile folks motiver, men det blir beviselig ikke flere arbeidsplasser av at arbeidet utføres for trygd eller med lønnstilskudd. Den samfunnsmessige virkningen er lavere lønninger, spesielt i lavtlønnsbransjer der det er minst krav til fagutdanning.

Arbeidsledighetstrygden var tidligere det minimum som folk tok arbeid for som ledige. Nå blir sosialtrygden det nye minimum. Marx sier at reservearmeen, de som kan hentes inn under høykonjunktur og kastes ut ellers, er en nødvendighet under kapitalismen. EØS-avtalens frie tjenester og arbeidsmarked har utvidet reservearmeen og presset lønns- og arbeidsforhold. Nå skal de presses enda lengre ned. At de også sparer på lavere trygder og pensjoner, er et velkomment tillegg for kapitalen, hovedhensikten er å presse lønns- og arbeidsforhold ved å sørge for at det til en hver tid finnes de som tar arbeid til en enda lavere pris. Og de må være føyelige, siden de ikke har noen rettigheter.

Hva har vi i vente?

Både de rødgrønne og FrP/Høyre varsler en gjennomgang av sikkerhetsnettet for de gamle. Til nå er det en sjølsagt ting at om du blir arbeidsledig eller syk etter fylte 62 år, så har du krav på både sykepenger og arbeidsledighetstrygd. Ja, arbeidsavklaringspenger også. Grenser er det riktignok, etter 67 år får du sykepenger i bare 3 måneder.

Det er ingen grunn til at dette ikke skal fortsette. De som tar ut folketrygd og AFP og fortsetter å jobbe, er jo fortsatt i jobb. Og hver krone de tar ut i pensjon, er forskudd på seinere pensjon. Men presset for å ta ut pensjon i stedet for sykepenger eller A-trygd kommer til å øke. Utsetter du pensjonen i ett år ved å ta ut sykelønn eller arbeidsledighetstrygd, så får du tusen kroner mer i månedlig pensjon resten av livet. De første kommentatorene har allerede begynt å omtale dette som et smutthull. Jeg spår at velferdsstatens sikkerhetsnett ikke skal gjelde for de som kan gå av med fleksibel pensjon.

Ny kurs?

Jeg merket meg Arve Bakkes svar da han ble spurt om hva han syns om forslagene om å si opp EØS-avtalen som er ventet på Fellesforbundets landsmøte neste år. Det er ikke EØS som er problemet, det er regjeringen, var hans svar.

For oss som vil berge den universelle velferdsstaten, er det naturlig å spørre: Hva vil en AP-ledet regjering reversere?

De vil reversere endringene i Arbeids-miljøloven samt gjeninnføre tiltak mot sosial dumping innefor EØS-avtalens rammer. Kanskje vil de også reversere senking av formueskatten? De fredet Bondevik-regjeringens skattenivå, men angrepene på regjeringens skattelette for milliardærene har vært så sterke at de kanskje må følge opp. Jeg trodde ei stund at barnetillegget for uføre var sikret for framtida når en samlet opposisjon reagerte. Men det har vært helt stille etter at taket ble innført. Og alle som har fulgt striden om ny uføretrygd vet at AP-ledelsen hele tiden har vært for å fjerne barnetillegget. Regjeringer ledet av AP har gjennomført større kutt i både arbeidsledighetstrygd og overgangsstønad enn Eriksson, og AP er faddere for pensjonsreform og ny uføretrygd. Vi vinner dessverre ikke kampen om den universelle velferdsstaten ved å få ei ny regjering i 2017.

Hva kan gjøres?

Fagbevegelsen er nøkkelen. Tariffoppgjøret i 2016 blir et pensjonsoppgjør. I 2017 skal ny AFP og pensjonsreformen evalueres. Det blir samtidig en ideologisk kamp om welfare eller workfare. Det handler om folkeopplysning. Den universelle velferdsstaten står sterkt i Norge. Det er ingen krise som tvinger folk i kne.

Det handler om å vinne LO-kongressen i 2017 og ikke minst hvilke krav LO vil stille for å støtte partier i 2017.Og vær sikker på at det ikke blir stilt et eneste krav som de tror AP vil si nei til, om det ikke ligger et stort press bak. Så vi må velge våre krav nøye. Mine forslag er slik:

1. Utslitte arbeidere må kunne gå av ved 62 år uten tap i livsvarig pensjon.
2. De som må gi seg i arbeidslivet før 62 år, må få med seg tid i AFP-ordninga.
3. Gjeninnfør opptjening til 67 år for uføretrygdede.
4. Fjern taket på uføretrygd og barnetillegg.
5. Senk antall karensdager ved permittering fra 20 til 5 dager.
6. Senk grensa for å få A-trygd fra 50 % arbeidsledig til 20 % arbeidsledighet.
7. Gjeninnfør feriepengene for arbeids-ledige.
8. Fjern arbeidsplikt for sosialhjelpsmot-takere. Lovfest minstesatser.
9. Gjeninnfør arveavgiften.
10. Funksjonshemmede skal nå bare få støtte til tilpasset bil om de må ha den til jobb eller utdanning.

I tillegg kommer kravene jeg tror LO-ledelsen vil stille på egen hånd: reverser endringer i Arbeidsmiljøloven og gjeninnfør formue-skatten.

Og: EØS-avtalen må sies opp om vi skal berge både fagbevegelse og velferdsstat.

	Welfare	Workfare
Grunnlag	Rettighetsbasert	Pliktbasert
Ansvar	Samfunnets ansvar	Den enkeltes ansvar
Mål	Sikre levevilkår	Sikre tilbud på arbeidskraft og senke senke sosiale utgifter
Middel	Gode trygdevilkår	Reduserte ytelser med økt krav til kontroll

 

Velferdsstatens sikkerhetsnett
Yrkesskadetrygd	1894: enkelte grupper	1958: alle grupper
Sykelønn	1909: behovsprøvd	1953: alle lønnstakere	1956: hele befolkningen
Alderspensjon	1936: behovsprøvd	1957: ikke behovsprøvd	1967: Folketrygden
Barnetrygd	1946:
Arbeidsledighetstrygd	1959
Attføring	1960
Uføretrygd	1960
Sosialtrygd	1964

Regjeringas landbrukspolitikk kan få noen dramatiske følger.

Men ikke alt er et brudd med de forrige regjeringene. En del av det Sylvi Listhaug foreslår, er en videreføring av tendenser som allerede var der.

Unni Kjærnes er ernæringsfysiolog og sosiolog, forsker på forbruk og matpolitikk og er leder av fylkesstyret i Rødt Oslo.

Det har vært utfordrende å følge med på alle utspill fra mat- og landbruksminister Sylvi Listhaug det siste året. Det samlede tilbudet i jordbruksoppgjøret var vesentlig lavere enn bøndene kunne akseptere. Stortinget økte rammene noe, men uten å endre retninga vesentlig (www.stortinget.no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=60003). Regjeringa har lansert en lang rekke grep som samlet sett, uten tvil, vil få vidtrekkende følger for framtida, både for bønders levekår, norske bygder og vår matforsyning. Landbruksministeren anlegger en aktiv konfrontasjonslinje og bruker kraftig lut.

Fire dimensjoner

Matpolitikk kan sies å ha i hvert fall fire dimensjoner, som hver for seg er sammen-satte. Den første er levekårene de som produserer mat i Norge, har. Den andre er at folk har reell tilgang til nok og sunn mat, altså matsikkerhet. Den tredje er solidaritet med folk andre steder i verden, både de som produserer mat og de som trenger den, men ikke får nok. Den fjerde er de rammer som klodens bærekraft setter, altså ressurser, miljø og klima. Hensyn til disse fire dimensjonene peker ikke alltid i samme retning, men det går ikke an å se bort fra noen av dem. Det er i dag ikke vanskelig å se store utfordringer for alle de fire dimensjonene, som gir gode grunner til å opponere mot den rådende politikken. I denne artikkelen skal jeg likevel konsentrere meg mest om én av dem, nemlig hva regjeringas politikk innebærer for folks matsikkerhet.

Ny politikk?

ABC Nyheter meldte 30.10.2014 at landbruksminister Sylvi Listhaug (FrP) så smått har begynt å forberede seg på et nytt jordbruksoppgjør. Ambisjonene om endring er store. Det vil bety bråk. Men bråk er tydeligvis helt greit:

Hvis du ser historisk på det, blir det bråk om alle jordbruksoppgjør, sier Listhaug til NTB.

Tilbudet fra staten endte i vår med å bli endret av Stortinget, i seg selv en sjeldenhet.

Selv er landbruksministeren godt tilfreds med det endelige resultatet, og sier avtalen ble bedre enn hun hadde drømt om på forhånd, meldte ABC Nyheter:

Det ble tidenes forenkling. 26 av 29 forslag gikk igjennom. Det har aldri vært gjort så store endringer i jordbruksavtalen før, sier Listhaug.

Statens tilbud i jordbruksforhandlingene i vår hadde en rekke endringer som går i retning av industrijordbruk i Norge: Taket på melkekvoter heves fra 400 000 liter til 1 200 000 liter, begrensninger for sambruk fjernes, mindre ekstra støtte til tungdrevne arealer og flytting av tilskudd fra antall dyr til såkalt slaktetilskudd, for å motivere til økt kjøttproduksjon (Klassekampen 7.5.2014). Tilbudet ble presentert som en nødvendig modernisering av norsk landbrukssektor, en heroisk blå kamp mot kravstore og bortskjemte bønder. På vegne av forbrukerne, må vite. For politikere å avvise «forbrukerhensyn» er ikke så greit.Vi er jo alle forbukere. Debatten kan for en uten særlig kjennskap til matpolitikk og historie framstå nettopp som skraping og protester fra lite endringsvillige bønder. Det er derfor viktig å undersøke hva dette innebærer også ut over de umiddelbare konsekvensene for bøndene.

Perspektivet til regjeringa er i og for seg tradisjonell høyrepolitikk: by framfor land, markedskonkurranse framfor statlig subsidiering. Mange av tiltakene har Høyre og Fremskrittspartiet foreslått i lang tid. I den nyliberalistiske versjonen handler det om at globalisert, intensiv produksjon med utstrakt global arbeidsdeling er helt nødvendig for å sikre nok mat og billig mat i verden. Virkemidlene er velkjente: deregulering, tilrettelegging for kapitalsterke investorer, nedbygging av handelsrestriksjoner osv. Her har Listhaug lest de riktige bøkene og lyttet til de riktige rådene.

Produksjonen skal øke og bli mer lønnsom, og dermed mindre avhengig av subsidiering og beskyttelse, gjennom større bruk og mer intensiv produksjon. Det som går bra, skal bli bedre, og det som ikke går bra, skal legges ned. Konsesjonsgrensene for blant annet hvor mange slaktekyllinger en kan ha på en gang, skal opp. Både landbrukseiendommer og matproduksjon skal reguleres gjennom markedet. Landbruket skal ha heltidsbønder framfor deltidsbønder.

Tradisjonelt var motsvaret at i matpolitikken har by og land, forbrukere og bønder, felles interesser. Dette er tenkemåter som har sine røtter i by–land-alliansen som ble etablert gjennom «Kriseforliket» i 1935, og som var utgangspunktet for etterkrigstidas landbruks- og matforsyningspolitikk. Kopling av hensyn til produsenters levekår og folks matbehov ga på 1970-tallet en «landbruks- og matforsyningspolitikk», der det å opprettholde sjølforsyninga av mat gjennom importrestriksjoner og subsidier sto sentralt, samtidig som også ernæringsmessige behov skulle tilfredsstilles (Landbruksdepartmentet 1975). Politikken var ikke på noen måte konfliktfri, men befolkningas matbehov var med i vurderingene.

En slik politikk har hatt bred støtte i befolkninga og har det i stor grad fortsatt. De seinere åra har denne støtten i opinionen vært knyttet mer til kvalitet enn til kvantitet, altså til at norsk landbruk er mindre intensivt og derfor mer miljø- og dyrevennlig, og at mat produsert i Norge, særlig melk og kjøtt, er helsemessig tryggere. Holdningen til nøkkelspørsmålet om offentlig støtte til landbruket har endret seg lite; et stort flertall i befolkninga ønsker ikke kutt. Av 21 saker som folk ble bedt om å prioritere i en opinionsundersøkelse gjennomført våren 2014, ble trygg mat, dyrevelferd og sunt kosthold rangert øverst.1 Minst populært var reduserte overføringer til jordbruket, bare over det å stimulere til bruk av genmodifiserte organismer (GMO) i jordbruket. Få prioriterte også reduserte matpriser og å fjerne boplikten. Listhaug har åpenbart ingen planer om å gjøre seg populær, liberalismen er viktigere enn populismen.

En del av tiltakene har ikke vært foreslått av sosialdemokratiske regjeringer, som fri omsetting av landbrukseiendommer. Men det er ikke slik at før Høyre-FrP-regjeringa tok over, så hadde landbruks- og matpolitikken ligget fast. Den overordnede argumentasjonen om økt produksjon gjennom effektivisering er velkjent. «Strukturrasjonalisering» het det i mange år, nå har «effektivitet» og «robusthet» tatt over. Det er som utslag av en slik politikk at for eksempel tallet på melke-produsenter har gått jevnt og trutt ned og ble halvert fra 2001 til 2012. Men ser vi på de siste 20–25 åra, så har det vært viktige dreininger i politikken – altså før Listhaug tok til med hakke og spett. Norsk landbrukspolitikk skulle omlegges til å bli mer «markedsrettet». Mat har i hovedsak vært solgt gjennom markeder helt siden siste halvdel av 1800-tallet. Dreiningen på 1990-tallet handlet blant annet om at befolkninga ikke ble vurdert ut fra behov og velferd, men ut fra mer liberalistisk retorikk om forbrukervalg og preferanser. Vanlige folk som kjøper og spiser mat, har verken fått mer eller mindre innflytelse av denne dreiningen, det handler mer om hvordan produksjonen skal styres. Dagens opposisjon snakker også mest om lønnsomhet og effektivitet innenfor et slikt regime.

Når vi ser på de underliggende politiske og økonomiske drivkreftene, så er altså ikke konfliktlinjene så klare som det kan virke. Jeg skal ikke gå inn på det tekniske i endrede reguleringer, det kan andre mye bedre enn meg. Jeg skal heller ta for meg de overordnede målene om økt produksjon og lavere priser.

Mer mat

Det å sikre befolkninga mat er grunnleggende og har vært et overordna tema i veldig mange stortingsmeldinger om landbrukspolitikk. Nok mat har å gjøre med tilførsel på den ene sida og med at folk har råd til å kjøpe maten på den andre.² Jeg skal først snakke om tilførsel og i neste avsnitt ta for meg matprisenes politikk.

Vi har masse mat i Norge. Uten å ha foretatt noen finregning vil jeg anta at vi kunne overlevd i Norge hvis vi spiste mye mer fisk og sjømat. Men et så ensidig kosthold ville nok de fleste kvi seg for og, selv om fisk er sunt, trengs annen mat også. Særlig må vi ha karbohydrater, altså korn (og/eller poteter). Men det er feil å si at det er imperialismen som har likvidert norsk sjølberging.³ De fleste steder i Norge ligger natur og klima ikke til rette for å dyrke korn, og vi har importert korn i 7–800 år. Denne importavhengigheten har i krisetider gjort oss sårbare. Inntil for få år siden var det en målsetting i landbrukspolitikken å holde kornproduksjonen så stor som mulig. Dette var en vellykka politikk, blant annet ved å beskytte kornarealer, utvikle nye, mer hardføre matkornsorter og gi kornbønder godt betalt. Det resulterte i at vi en periode var nærmest sjølforsynt med matkorn, i hvert fall i gode vekstår. Samtidig ble det satset mye på bruk av grovfôr. Denne politikken, med sitt voldsomt kompliserte sett av virkemidler, ble særlig utvikla på 1970-tallet.

I lang tid har vi også lagret korn som beredskap.⁴ Lars Sponheim, landbruks-minister fra Venstre (2001–2005), avviklet beredskapslagringa. Argumentet var at tilførselen på verdensmarkedet var god og stabil og logistikken i matdistribusjonen var blitt mye bedre. Dessuten var vurderingen i Norge, som i andre NATO-land, at kriser som kunne hindre import, var blitt mindre sannsynlige. Matberedskapen i Norge får nå økende oppmerksomhet, men den forrige regjeringa gjorde ikke noe. Heller ikke Listhaug. Mer bruk av importert kraftfôr, satsing på intensiv produksjon og lite beredskapslagring gjør oss stadig mindre forberedt på ei krise. Vanlige folk – de som skal kjøpe og spise mat – blir nødt til å stole på at dagligvarekjedene håndterer sine lagre på en måte som er til beste for befolkninga, og ikke fristes til spekulasjon. Det er ikke veldig overbevisende. Uansett holder ikke dette lenge. Og alt er jo oljeavhengig.

Kapitalismens veksttvang og kjøttets betydning

Befolkninga i verden – og i Norge – vokser, og det må produseres mer mat. Men under kapitalismen handler økt produksjon ikke om å sikre nok kalorier og næringsstoffer til hver og en, det handler sjølsagt om økonomisk vekst. Den første regelen i kapitalistiske markeder er at varene går dit kjøpekrafta er størst, altså til den rike delen av verden og til de betalingssterke i disse landene. Den andre regelen er at for disse velstående gruppene er kjøpekrafta større enn den de trenger for å kunne spise seg mette. Det «å ta ut økt betalingsvillighet» er sentralt for vestlige (og norske) markedsaktører og står eksplisitt også i grunnlagsdokumenter for norsk landbrukspolitikk. Siden merverdi kommer av arbeid, kommer merverdien i første rekke av at det arbeides mer med maten. En måte er økt bearbeiding. Det har vært en hovedstrategi i norsk matindustri siden 1980-tallet og gir i dag mange flere arbeidsplasser enn det landbruket gjør. Det er ingen grunn til å moralisere over at arbeid er flytta fra kjøkkenbenk til fabrikker, særlig i Norge, hvor mye av dette arbeidet fortsatt gjøres i Norge og styres av bonde-eide samvirker. Men hovedinnrettingen i industrien har vært (og er) standardisert produksjon av store volumer, der effektivitet og priskonkurranse er det viktigste, ikke for eksempel råvarekvalitet. Og vi må huske på at det er en del av kapitalismens veksttvang, at det har samfunns- og miljømessige konse-kvenser, og at det er et enkelt grep for en regjering å endre reglene slik at verken eierskap eller arbeid er norsk.5

Men tilbake til råvareproduksjonen. En sentral strategi, som også har fått mye større betydning i Norge, er å satse på kjøtt. Kjøttproduksjon innebærer vanligvis mer arbeid, og mer profitt enn planteproduksjon. Så kan det legges lag på lag med bearbeiding, merkevarebygging og nisje-utvikling. Kjøttforbruket var inntil 1990-tallet forholdsvis lavt i Norge, og ikke veldig sentralt i landbrukspolitikken. Kontrasten var stor til land som Danmark, der kjøtt lenge har vært helt sentral i landbruksøkonomien og i politikken og der forbruket ligger høyest i Europa. For å øke lønnsomheten i norsk landbruk og matindustri, ble kraftfôrprisen satt ned i 1993. Det har fått store konsekvenser, både direkte og indirekte.

Kort fortalt gjorde redusert kraftfôrpris at det ble mindre lønnsomt å satse på korn i sentrale strøk, kraftfôrbasert kjøttproduksjon økte i raskt tempo – først svin, så kylling, kraftfôrandelen i melkeproduksjonen gikk opp (på bekostning av grovfôr) og import av kraftfôr har økt eksponentielt. Folks forbruk av kjøtt, og da særlig kylling, har de siste 20 åra økt kraftig, uten tvil et resultat av den endra politikken, men godt hjulpet av svært aktiv markedsføring. Den sektoren som de siste åra har vunnet på det, er kyllingprodusentene. Produksjonen er i hovedsak basert på importert kraftfôr og bidrar lite til sjølforsyninga. Kyllingproduksjonen foregår i store enheter, ofte plassert i nærheten av slakteri og kjøttforedlingsbedrift, og bidrar derfor også lite til levende bygder. Når Listhaug trår inn, er det ikke forbausende med tiltak som vil forsterke satsinga på intensiv kjøttproduksjon, særlig kylling. Avveininger mot hensyn som mattrygghet og dyrevelferd står ikke veldig sterkt. Det gjør heller ikke bekymringer for at vi legger beslag på stadig større landarealer i andre land, i denne sammenhengen særlig i Brasil. De som har vunnet enda mer, er de som selger maten, de store dagligvarekjedene. Med sine enorme volumer og fullstendige kontroll over det som selges til norske forbrukere, kan de presse prisene de betaler til produsenter og industri.

Mens svin og kylling lever av kraftfôr, altså mat som mennesker i stor grad kan spise direkte, kan drøvtyggere utnytte utmarksbeitene som Norge har mye av og hvor stadig mer blir liggende brakk. Mange mener kanskje at det gir løsning på matsikkerhet og sjølforsyning. Men dette er ikke en helt grei løsning. Drøvtyggere slipper ut klimagassen metan og globalt kommer ca 18 % av klimagassutslippene fra kjøttproduksjon. Som mottiltak egner beiting seg, ved – i moderat omfang – å gi oppbygging av vekstjord som lagrer karbon, men betydning i forhold til samla utslipp er uklart. I samme retning går argumenter for å videreføre den norske tradisjonen med å kople melk- og kjøttproduksjon for storfe (i dag øker andelen kjøttfe og for sau skjer dessverre lite av slik kopling). Men beiteressursene er ikke så veldig store. Med vesentlig større grovfôrandel vil ikke bare kostnadene øke, produksjonen samla sett vil høyst sannsynlig gå ned i forhold til dagens intensive produksjon. Sjøl om mer bruk av utmarksbeite kan bedre sjølforsyningsgraden noe, ville det altså ikke gi tilstrekkelig kalorier til å sikre at vi får nok mat..

Landbruksministerens mål om billigere mat

Mat- og landbruksminister Sylvi Listhaug har gjentatte ganger sagt at et viktig mål for henne er at maten skal bli billigere. Det har den blitt. Det er velkjent at gjennomsnittlig bruker nordmenn stadig mindre av sine forbruksutgifter på mat. Mindre kjent er det at prisindeksen for mat har gått ned i forhold til den generelle konsumprisindeksen. Mat har altså blitt billigere både i forhold til folks kjøpekraft og i forhold til pris på andre varer. Det skyldes først og fremst at kjøtt har blitt vesentlig billigere. Paradoksalt nok spiser vi mer kjøtt samtidig som vi bruker mindre av inntekten vår på kjøtt. Bakgrunnen er en kombinasjon av satsing på intensiv, industriell kjøttproduksjon med billig fôr (der produksjon av kylling er utrolig mye mer effektiv enn produksjon av storfe-kjøtt) og dagligvarekjedenes press på produsenter og industri. Kjedene bruker også kjøtt som lokkevare, med kampanjer for grillmat, fårikålkjøtt og ribbe. Kjøtt har blitt så billig at det ofte ikke dekker produsentenes kostnader, spesielt gjelder det okse- og lammekjøtt. Det er få som protesterer, ikke engang Norsk Bonde og Småbrukarlag, kanskje fordi det tross alt får opp forbruket, og det er noe alle produsenter underlagt kapitalismens veksttvang trenger. På tross av de lave prisene produseres det nå i perioder mer svin og kylling enn folk kjøper. Da blir det nokså absurd når landbruksministeren sier at økt produksjon er løsninga!

Dersom dette faktisk hadde handlet om folks velferd, så hadde politikken sett helt annerledes ut. Dårlig og lite mat er alltid et spørsmål om fattigdom. Når fattigdommen øker, så øker også matsikkerhetsproblemene. En sammenligning jeg nylig har gjort sammen med en australsk forsker, viser dette tydelig. Australia har hele tida vært et liberalistisk land, nå med klare nyliberalistiske strategier. Mens landet er storeksportør av mat, ser matsikkerhetsproblemene ut til å være mye større enn i Norge. Det skyldes særlig at fattigdommen øker, dels fordi støtte-ordningene er for dårlige, dels fordi folk ikke kan leve av den lønna de får (det henger jo sammen). Det gjør det ikke enklere at butikkstrukturen er konsentrert, så folk i fattige områder må kjøre langt til butikken («matørkener»), og kanskje de mangler bil eller ikke kan kjøre. Matprodusentene (og myndighetene) er ensidig opptatt av produksjonsvolumer og inntekt fra eksport. Dagligvarekjedene har svært stor makt; i Australia er det to dominerende kjeder, i Norge er det nå tre. Matprisene har økt i Australia de siste åra. Liberalisering er slett ingen garanti for reduserte matpriser eller økt matsikkerhet, heller at store markeds-aktører får enda større makt.

Den viktigste forskjellen til Norge når det gjelder matsikkerhet, er ikke det at matproduksjonen vår er så annerledes. Det avgjørende er at vår politikk har gjort at færre er så fattige at de ikke har råd til nok og sunn mat. I etterkrigstida ble diskusjon om matpriser i jordbruksforhandlingene koplet til folks kjøpekraft, særlig i arbeiderfamilier med barn. Kanskje det burde innføres igjen? Ingen undersøker lenger om de med lavest inntekt (fratrukket boutgifter) har råd til et sunt kosthold.

Mange liker kjøtt. Som med regjeringas økninger i taxfree-kvoter, er det helt sikkert mange nordmenn som setter pris på billigere kjøtt. Kostholdsundersøkelser viser at de fleste spiser mer kjøtt enn for 20 år siden.⁶ Ernæringseksperter anbefaler heller at vi bør spise mindre kjøtt.⁷ Det er typisk menn med lav utdannelse og inntekt som spiser mest kjøtt, særlig usunne produkter som pølser. Resultatet ser vi i helsestatistikken, der folk med lav utdannelse og inntekt har lavere levealder og har høyere sjanse for å få hjertekarsykdom og andre sykdommer som kan knyttes til kostholdet. Hvordan i all verden skal billigere kjøtt da kunne anses som et velferdsgode for de som skal kjøpe og spise maten?

Altså handler regjeringas politikk ikke om hensynet til folks velferd, men om å stimulere til økte volumer og lønnsomhet i noen bransjer. På sikt kan det kanskje også legitimere redusert importbeskyttelse.

Mange vil tape på det

Så hvem er den blåblå landbrukspolitikken bra for?

Jeg har i denne artikkelen pekt på at mange bønder og bygder vil være tapere med den blåblå landbrukspolitikken. Det har flere sagt, ikke minst bondeorganisasjonene. Det er lett å strupe store deler av landbruksnæringa, men det er ikke lett å bygge den opp igjen. Folk flest støtter ikke en slik politikk. Jeg har prøvd å vise at folk i rollen som forbrukere heller ikke er vinnere, spesielt om en tenker på de forbrukere hvor utgifter til mat faktisk er viktig. Sammensetning av kostholdet er vesentlig, ikke bare billig mat. Og da er ikke løsninga mer billig kjøtt.

Økonomisk vekst med landbruksministerens metode vil neppe gi flere arbeidsplasser i distriktene, der de trengs. Hun er heller ikke opptatt av matsikkerhet og sjølberging. Regjeringa ser ut til å følge det nyliberale dogmet om at økt handel og intensiv stordrift er eneste løsning. Da skal det samla sett bli mer mat i verden, og det kommer alle til gode. Praksis har vist at slik er det jo ikke; en reint markedsorientert politikk utrydder ikke matmangel og sult, det ødelegger på veien for utallige småprodusenter og er en katastrofe for miljøet. Handel i seg sjøl er ikke negativt, og vi i Norge er avhengige av å kjøpe mat fra andre land (sjøl om det sikkert kan reduseres noe). Spørsmålet er på hvilke vilkår det skjer. Det må være tema for en annen artikkel.

Vinnerne kommer tydeligst fram når vi ser på landbruksministerens visjoner og forslag til endringer i regulering for omsetning av landbrukseiendommer. Her skal landbrukseiendom reguleres som annen eiendom. Bønder med mye eiendom og mulighet til investering vil sikkert bli rikere. Men også andre kapitalsterke skal kunne kjøpe – uten nødvendigvis å bo der. Mulighetene for å slå sammen bruk skal økes. Nå er det ikke sikkert at så veldig mange investorer vil se særlig mye av norsk landbruksjord som fristende. Mer sannsynlig er det kanskje at jorda går til annen bebyggelse (eller fritidseiendom). Slike tendenser til nedbygging av produktiv jord har vi hatt en god stund, men fortsatt er det sterke begrensninger på omsetting av landbrukseiendom. Jordvern blir altså en viktig sak framover.

En tendens som hittil har gått under radaren, men som antakelig vil forsterkes framover, er endringer i eierstruktur i næringsmiddelindustrien. Ikke bare integrerer dagligvarekjedene i økende grad bakover i forsyningskjeden, med eierandeler i industri som (noen) i sin tur har kontrakter med bønder. Kontraktsproduksjon er utbredt for eksempel i Storbritannia. Dagligvarebransjen tjener gode penger, og hva er mer naturlig enn å investere dette i større kontroll bakover i forsyningskjeden? Det kommer også inn kapitalsterke investorer i industrien som er opptatt av kortsiktig gevinst (såkalt ‘venture capital’). Hvor ser vi dette? Jo, blant annet i den sterkt voksende og lønnsomme kyllingsektoren.

Sluttord

Jeg har i denne artikkelen tatt for meg noen sider av den blåblå mat- og landbruks-politikken og hvilke utslag den kan få. Det er ikke vanskelig å peke på politiske beslutninger som vil ha riktig dårlige utslag for mange matprodusenter og bygdesamfunn. Jeg har forsøkt å få fram at dette heller ikke er godt nytt for den norske befolkning som forbrukere og samfunnsborgere.

Men når en skal utvikle en alternativ politikk, er det viktig å analysere de spenningene og utfordringene som lå der allerede i den rødgrønne landbrukspolitikken. Det som skjer nå, handler om kontinuitet mer enn at det er et tydelig skifte. Målet er å bli enda mer markedsorientert, selv om det er dårlig politikk for småbønder og uten at det gir forbrukere større innflytelse eller velferd. Andre sider ved politikken, som miljøkonsekvenser og vår økende avhengighet av internasjonal handel, er også viktige. Vi må forstå dette bedre. Og vi må bygge allianser mellom småbønder, arbeidere i næringsmiddelproduksjon og handel og de som skal kjøpe og spise maten – forbrukerne.

Noter:

1. Presentert på seminar 22.5.2014: Hvilke landbrukspolitiske målsettinger vektlegger folk flest? v/ Klaus Mittenzwei, Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, Oslo.
2. Nok mat innebærer ikke bare å spise seg mett eller nok kalorier, maten må også ha riktig sammensetning av næringsstoffer.
3. Hentet fra forsida til Røde fane nr.2 1975
4. Under 1.verdenskrig hadde Norge ingen beredskapspolitikk. Det førte til spekulasjon, mangel og matopprør.
5. Så er det sjølsagt merkevarebygging som er grunnlagt på mer eller mindre anonyme råvarer inn og god profitt ved utsalg gjennom å øke lojaliteten og hindre priskonkurranse. Det har vært og er viktig i Norge, ikke bare med utenlandske merker som Coca Cola, men Gilde og Tine. Nisjer for de kvalitetsbevisste og kravstore er en annen strategi. Tross stor oppmerksomhet betyr nisjer og segmentering lite i den samla norske matøkonomien..
6. G.Vittersø og U. Kjærnes ‘Kjøttets politiske økonomi’. Tidsskrift for samfunnsforskning. Publiseres i 2015
7. Generelt sier norske og internasjonale ernæringseksperter at vi bør spise mindre kjøtt – anbefalinga er 110 gram per dag per person, i dag spiser vi gjennomsnittlig over 140 gram og for noen mye mer Spesielt uheldig er det å spise mye bearbeida kjøtt, slik vi gjør i Norge (Nasjonalt råd for ernæring 2011). Fettet fra storfe og sau har særlig uheldig sammensetning av fettsyrer med tanke på hjerte- og karsykdommer. World Cancer Research Fund konkluderer også med at mye kjøtt fra storfe, svin, sau og geit øker risikoen for utvikling av tykk- og endetarmskreft. Se også Totland, T.H., og medarbeidere. 2012. Norkost 3. En landsomfattende kostholdsundersøkelse blant menn og kvinner i Norge i alderen 18-70 år, 2010–11. Oslo: Helsedirektoratet.

Tidsskriftet ville vite hva fagbevegelsen mener om den nye regjeringa, konkret.

Hva er de viktigste angrepene? Hva kan vi forvente oss?

Vi spurte Mette Nord, leder av Fagforbundet.

Erik Ness er redaktør for tidsskriftet Rødt!

Mette Nord er leder av Fagforbundet.

Generelt, hvordan er samarbeidet med den blåblå regjeringa?

De sier de vil forsvare og følge opp trepartsamarbeidet (LO, NHO og staten), men i praksis svekker de det. Fagbevegelsen gjøres ikke delaktig i prosessene. For eksempel er fagbevegelsen ikke representert i Produktivitetskommisjonen som legger fram sin rapport i februar. Regjeringen informerer bare, etter at beslutningene faktisk er tatt, og de har en praksis for å gjøre større endringer gjennom forskriftsendring og ikke reell behandling i Stortinget.

Snikforandringer

Regjeringen endrer på strukturer som det kan se ut som at ikke er så alvorlige, men som i virkeligheten får store konsekvenser. Jeg tenker på:

• Endringer i Arbeidsmiljøloven.
• Skattepolitikken der de rikeste får mer på bekostning av de som tjener minst.
• Mer marked i offentlig sektor.
• Endring av kommunegrenser som fører til mer sentralisering.
• Endring av konsesjonslover i landbruket.
• Staten selger seg ned i viktige bedrifter som går med overskudd og som har bidratt til å finansiere velferden, f.eks. Statoil.
• Staten selger seg ut og ned i statlige virksomheter som er strategisk viktige som fisk og landbruk. Når det gjelder fisk, åpnes det for salg av personlige kvoter til bedrifter, og også til utenlandske interesser.

Resultatet er at folkevalgte mister kontroll over viktige virkemidler for å utvikle landet videre. Den politiske arenaen og valg mister betydning.

Olje-Norge er på hell

Uavhengig av at olja kommer til å bety mindre for norsk økonomi, må det omstilles til en mer miljøvennlig industri og produksjon, og overgang til fornybar energi.

Regjeringen vil bruke omstillingene i oljesektoren til å presse arbeidsvilkår og lønnstrukturene. De burde ha brukt denne anledningen til å satse på forskning og industriutvikling basert på grønne arbeidsplasser. Små og mellomstore bedrifter som før leverte til oljeindustrien, må sikres vilkår så de kan omstilles til grønn industri.

Kommunereformen

Det satses offensivt på å slå sammen kommuner. Hva mener Fagforbundet om det?

Hensikten med kommunereformen er å lage store enheter, slå sammen flere kommuner til større. Sentralisere, sier Mette Nord.

Store kommuner gir et større volum i hver enkelt kommune, på hver enkelt tjeneste. Fram til nå har det vært vanskelig for private å få profitt ved å overta kommunale tjenester i små kommuner. Men store enheter gir større volum, og da blir det lettere å kommersialisere tjenestene, lettere for private å tjene penger.

Å kommersialisere tjenestene svekker de folkevalgtes muligheter til å påvirke og ut-vikle tjenestene, ut fra behovene til de som bor i kommunen. Innbyggerne i små kommuner er gjennomgående mer fornøyde med tjenestene enn i de store. Det er naturlig siden avstanden mellom de folkevalgte og innbyggerne er kortere i små kommuner.

Ved redusere antall kommuner vil antall politikere bli redusert. I store kommuner er det færre folkevalgte per innbygger. Resultatet er mindre demokrati. Når politikken lokalt dreier seg om mindre og færre saker, når færre folkevalgte tar avgjørelsene, vil folk med rette oppfatte at politikk og valg er av mindre betydning. Det kan få konsekvenser for oppslutning ved valg.

Det tok tre år å lage Normod-rapporten*, som ble ble koordinert av FAFO. En av konklusjonen i rapporten sier at tjenestene ikke blir bedre eller billigere med større enheter, og at den demokratiske kontrollen over utviklingen svekkes.

Fagforbundet har tre prinsipper når det gjelder sammenslåing eller ikke av kommuner, de tre f-ene

• fakta
• frivillighet
• folkeavstemning

De store partiene har lenge forsøkt å redusere fylkenes betydning, og ta vekk fylkeskommunale oppgaver. Kommentar?

Det er viktig med tre forvaltningsnivåer, fordi det er lettere å løse mange oppgaver når det er et nivå mellom kommune og stat. For eksempel gjelder det videregående skoler og samferdselsoppgaver og en koordinerende rolle for oppgaver som berører innbyggerne i flere kommuner. Når det gjelder sykehusene, bør de få en folkevalgt forankring regionalt, i et fylke og eller samarbeid mellom fylker i en region.

Teppebombing

Strategien til regjeringen er klar: outsourcing, dvs. la private selskaper overta kommunale oppgaver. Regjeringen teppe-bomber med lovendringer og forskriftsendringer, og stadig mindre behandles i Stortinget. Sånn svekkes debatten, og folk blir ikke klar over hva som foregår. Ett eksempel er abortsaken, men der fyltes gatene 8. mars i fjor, splittelsen i borgerlig leir kom til syne – og forslaget ble trukket tilbake. Et annet er innføring av nye regnskapssystem i offentlig sektor. Enda mer New Public Management, og dette skjer på forskriftsnivå, uten offentlig debatt.

Problemet er at det ikke er lett å se konse-kvensene av de mange forskriftene, men at de får store konsekvenser for de som jobber og for lokalpolitikernes mulighet til å styre, etter hvert.

Mye lokalt

Privatiseringen skjer hele tida, og i stor grad lokalt. Dessuten åpner regjeringa opp for enkeltmannsforetak, at en enkelt arbeider blir et eget selskap som leier seg inn. Dette blir solgt inn som «den lille manns og kvinnes mulighet» til å etablere egen bedrift, men det er de store konsernene som har kommet inn, f.eks. i barnevernssektoren og eldreomsorgen.

I Oslo er det f.eks. fire eller fem konsern som driver det meste av sykehjemmene. Målet er å konkurranseutsette resten. Fabian Stang sier det rett ut: Alt kan konkurranseutsettes.

Når kommunene har få egne ansatte, mangler en allsidighet i egen arbeidsstokk, og det kan ende opp med at kommunen til slutt bare har jurister, som forhandler kontrakter med bedrifter. Jo flere oppgaver kommunen setter ut til de private, jo mer mister kommunene, og dermed de folkevalgte, innsyn i innbyggernes behov. Kommunen blir lettere å manipulere av ressurssterke private firmaer som har fokus på egen inntjening ikke nødvendigvis innbyggernes behov. Dette er ikke anbud lokalt næringsliv får, de er for små.

Markedskreftene kan ikke styre og utvikle det gode liv. De har bare ett mål: å tjene penger.

Uten kvinneperspektiv

Hvordan ser du på regjeringen etter et år, ut fra et likestillingsperspektiv?

Regjeringen har ingen aktiv politikk for å fremme likestilling, heller tvert imot. De begynte med abortloven, fortsatte med endringer i Arbeidsmiljøloven som vil ramme kvinner. Innføring av tillatelse til flere midlertidige ansettelser rammer kvinner hardest.

Det blir enda vanskeligere å få fast jobb. Blir du gravid i et midlertidig arbeidsforhold, stiller du svakt for å få fast jobb, uansett lovens tekst om at dette ikke skal tas hensyn til.

En midlertidig ansatt er ikke i posisjon til å si nei til å jobbe helg etter helg og lange vakter, slik regjeringa går inn for.

De reduserte kvotene for foreldre, med pappaperm fra 14 til 10 uker og mammapermen like lenge, tar ikke hensyn til fedrenes behov og mødrenes fysiske behov etter endt svangerskap og en fødsel og ikke minst barnas behov for å etablere kontakt med begge foreldre

Regjeringen vil opprettholde kontant-støtten som bidrar til å holde kvinner hjemme, og svekker integrering av innvandrere. På den måten betaler staten for å holde kvinner utenfor samfunnslivet og arbeidslivet, og færre lærer seg godt norsk. Det er oftest gjennom arbeid man treffer norske, og det blir naturlig å lære norsk og komme inn i ulike miljøer.

TISA

Hovedartikkelen i forrige nummer av Rødt! var om TISA. Hva er Fagforbundets vurdering av den?

Utgangspunktet da Norge gikk inn i forhandlingene om TISA, var å sikre skipsfart og de maritime næringene. Det det forhandles om nå, er noe mye mer.

TISA-avtalen bidrar til et demokratisk underskudd og avpolitiserer velferd ved at markedet overtar. Alt som ikke skal bli markedsutsatt, må trekkes gjennom en «negative listing» – at man når avtalen vedtas, må ha fått alle unntak for hva som kan privatiseres, med i avtalen. Det fører til at nye oppgaver automatisk og aldri kan bli offentlige. Markedskreftene har dermed fått et evigvarende monopol, politisk styring er historie.

TISA får store konsekvenser for hele samfunnsutviklingen, som beredskap, sikkerhet og strategiske valg som vann, avløp og energi og eierskap.

Mulighetene for å regulere finansmarkedet svekkes, finansmarkedet driver med tjenester, og politisk innflytelse fjernes.

TISA er en trussel mot faglige rettigheter, fordi det å forhandle om faglige rettigheter der arbeidet utføres, oppfattes som en handelshindring!

Fagbevegelsens svar på regjeringens offensiv, nasjonalt og internasjonalt, er å informere, bygge allianser og mobilisere motkrefter. Det er vår oppgave.

* Et forskningsarbeid om den nordiske modellen i regi av de sosialdemokratiske partiene og LO i de nordiske landene.

Dette kunne vært ytret på et hvilket som helst strategimøte hos et norsk parti før valget i 2013.

Utenrikspolitikken ble holdt utenfor valgkampen, men i det siste året har regjeringen truffet en rekke viktige avgjørelser.

Er det ikke på tide med en grundig debatt om opprustning og krigspolitikk?

Frode Ersfjord er leder av Fredsinitiativet.

I året som gikk etter valget, har den utenrikspolitiske dekningen i mediene igjen dreid seg inn mot Norges rolle i internasjonal politikk. I kontrast til en valgkamp hvor få av velgerne fikk muligheten til å vurdere forskjellen mellom partiene på spørsmål om veivalg i utenrikspolitikken, kunne man jevnlig i 2014 lese overskrifter lik Dagbladets «Putin har utplassert 243 nye atomstridshoder – de fleste rett ved norskegrensa» og VGs «Regjeringen sender 195 soldater til Irak og Afghanistan». Begge overskriftene er fra oktober 2014, og viser til svært betydningsfulle politiske avgjørelser uten grunnlag i en åpen utenrikspolitisk debatt før valget som var.

Norges nye forsvarsminister, Ine Marie Eriksen Søreide (H), hadde som tidligere leder av Forsvarskomitéen allerede rukket å markere seg som skeptisk til en evaluering av den norske krigsinnsatsen i Afghanistan. Samstemt med foregående forsvarsminster Anne-Grethe Strøm-Erichsen (Ap), var utgangspunktet at NATO-operasjonen måtte avsluttes før en evaluering kunne starte. Etter ett år i regjering kunne Eriksen Søreide i oktober 2014 annonsere et nytt norsk militært bidrag til Afghanistan. Foranledningen var en amerikansk forespørsel, i likhet med rettferdiggjørelsen for det første bidraget i 2002. Siden starten på Afghanistankrigen har over 8000 norske soldater tjenestegjort i Afghanistan, mens Stortinget har bevilget 10 milliarder kroner til krigføringen. 3000 sivile dør fortsatt hvert år, som en konsekvens av krigen. Det er derfor underlig at politikere fra begge sider ikke ble avkrevd tydeligere svar på hvilke veivalg de vil fronte, etter en eventuell valgseier.

Det siste tiåret har angrepskrig og «out of area»-operasjoner preget norsk NATO-deltakelse. Mange av erfaringene fra Norges militære bidrag i Afghanistan og Libya viser at konsekvensene har vært destruktive for videre utvikling i regionen, ikke minst for sivilbefolkningen. Men uten noen reell opposisjon internt, kunne Høyre/FrP-regjeringen mobilisere til nok et norsk krigsbidrag i Midtøsten høsten 2014. Denne gangen i Irak, offisielt begrunnet i kampen mot islamsk fundamentalisme ved IS. For interesserte observatører er det selvsagt lett å påpeke manglende norsk militær innsats mot verdens mest fanatiske, islamistiske diktatur; Saudi-Arabia. Ifølge USA den mest sjenerøse bidragsyter til sunnimuslimsk terrorisme i verden.

Forsvarets Høgskoles Tormod Heier er blant dem som har påpekt at norsk deltakelse vil øke terrorfaren i Norge. Men bekymringen fra fagmilitære miljøer ble ikke, etter over 30 år med vedvarende krigføring i Irak, tatt til inntekt for en ny tilnærming for regionen. Maktvakuumet som oppsto etter gjentatte vestlige intervensjoner, slo tilbake i form av en bestialsk statsdannelse. IS blir i anerkjente Harper’s magazine novemberutgave beskrevet av den britiske journalisten James Harkin som et stadig mer sofistikert maskineri. Mennesker han treffer i regionen forklarer oppslutningen med et ønske om å tre ut av kaos. Befolkningens krav om å få oppleve et minimum av orden, heller enn alles kamp mot alle, vulgariseres ofte i vestlige medier som et hat mot Vesten. Harkin påpeker at regimet ikke bare livnærer seg på frykt og undertrykkelse, men også en målrettet propagandakampanje hvor bygging av grunnleggende infrastruktur og sosial orden går igjen. Dette ser ikke ut til å være en realpolitisk bekymring for verken haukene i partiet Høyre, eller enkelte ledende utenrikspolitiske akademikere.

Atomvåpen – alle andres problem

Marit Nybakk (Ap) stilte sommeren 2014 utenriksministeren spørsmål i Stortinget om hvordan han ville se til at Norge fortsatte arbeidet mot en atomvåpenfri verden, fram mot Tilsynskonferansen for Ikkespredningsavtalen i 2015. Utenriksminister Børge Brende svarte med at regjeringen «delte visjonen om en atomvåpenfri verden». I den påfølgende debatten tok fem av de sju stortingspartiene som holdt innlegg i debatten, til orde for et forbud mot atomvåpen. Det virker altså å være et klart flertall blant Norges lovgivere for å gå foran med et godt eksempel. Den konkrete problemstillingen bør derfor bli: Hva kan Norge gjøre, utenom å «dele visjoner», for et positivt bidrag til ikkespredning, så vel som nedrustning av atomvåpen?

Den største anskaffelsen noensinne for norsk fastlandsøkonomi, er deltakelsen i kampflyprogrammet F-35 med påfølgende kjøp av 52 fly. Livsløpskostnadene for flyene er beregnet å være over 300 milliarder kroner. Vedtaket fra 2012 følges fortsatt flittig opp av den nye regjeringen, og de to første treningsflyene er allerede på plass. Et av problemene med dette prosjektet er at det amerikanske forsvarsdepartementet fortsatt ser på F-35 som en del av sin atomvåpenstrategi for Europa. For å opprettholde lagrene for atomvåpen (til flybruk) i Europa, trengs nye leveringsplattformer. Obama-regjeringen bestemte i 2010 å igangsette et «livsløpsprogram» for F-35, med sikte på å fortsatt kunne bruke de atomstridshodene som allerede er lagret i Europa. F-35 skal altså ikke bare få en rolle i atomvåpen-strategien, men også aktivt være med på å forlenge den.

Norske politikere som har jobbet med avtalen, vet at produsenten, Lockheed Martin, er fremst i verden på å utvikle atomvåpenteknologi og klasevåpen. De lukrative kontraktene med vestlige land og allierte har gjort selskapet til verdens ledende våpeneksportør. Det er vanskelig å forstå hvorfor Norge skal anskaffe fly fra en av verdens største og mest amoralske krigsprofitører, spesielt når ledende norske politikere har som ønske å avskaffe trusselen som ligger i masseødeleggelsesvåpen. Bekymringen deles også av det norske Petroleumsfondets etiske råd, og i 2005 valgte Finansdepartementet å trekke investeringer som Statens pensjonsfond (SPU) hadde gjort i Lockheed Martin.

Den atomvåpenfrie verden ser altså lovende ut, klart uttalt fra Stortingets talerstol, med påfølgende (riktig nok viktige) konferanser. Men slik ser det ikke ut når den konkrete politikken som kan bidra til målet, skal vedtas.

Dialog for fred

Israels militæroperasjon «beskyttende kant» drepte sommeren over 1500 sivile på Gazastripen. Som leder av giverlandsgruppen, uttalte Norges utenriksminister, Børge Brende, klokt til NRK 20. juli at dialog med begge partene er nødvendig. Men selv ville han unngå kontakt med Hamas, noe han så på som unaturlig, siden både USA og EU har satt organisasjonen på sine terrorlister. Med andre ord så ikke Brende det som mulig å ha noen egen midtøstenpolitikk, med mindre denne er godkjent på forhånd av Høyres faste allierte i spørsmål om fredspolitikk og internasjonal moral; USA. Slike holdninger blir gjerne beskrevet av akademikere som «realpolitiske». Man ser hva som er i ens egen nasjonale interesse, og veier det som måtte være igjen av eventuell etisk forståelse, opp mot konsekvensene av å trosse stormakter med andre interesser enn ens egne. Dette er det motsatte av hva fattige lands regjeringer uttaler i forbindelse med bombingen av Gazastripen. Både Bolivia og Venezuela reagerte og kalte krigføringen mot sivile palestinere i Gaza for folkemord, mens Brasil, Argentina og Chile sterkt fordømte angrepet.

Høsten 2013 valgte det amerikanske forsvarsdepartementet israelske Elbit Systems som en av hjelmleverandørene til F-35. Elbit Systems spesialiserer seg i Israel på droneproduksjon, senest brukt under invasjonen på Gaza i 2009 og leverer også deler til den folkerettsstridige muren på Vestbredden. Den internasjonale domstolen i Haag påpekte i 2004 at stater som assisterer Israel med å opprettholde den ulovlige muren, i praksis bryter internasjonal lov.

Både det norske pensjonsfondet (oljefondet) og Kommunal Landspensjonskasse valgte å trekke seg ut av Elbit Systems høsten 2009. I 2014 ser fortsatt verken Finansdepartementet eller Forsvars-departementet noe problem med å være deltaker i et våpenprogram som gir kontrakter til israelske våpenleverandører.

Neste runde med bombekampanjer mot palestinere kan skje med norsk teknologi. Som et ledd i å vinne kampen mot andre kampflyleverandører, lovte Lockheed Martin glimrende gjenkjøpsavtaler for norsk våpenindustri. Avtalene ser foreløpig ut til å vente på seg, men er en prioritert oppgave for Forsvarsdepartementet å følge opp.

Nato og Norge

1. oktober 2014 startet Jens Stoltenberg som ny generalsekretær for Nato.

En viktig forutsetning for jobben som generalsekretær, er å følge opp Natos 113-punkters liste fra høstens toppmøtet i Wales. En streng advarsel følger til dem som i dag ikke bruker minimum 2 % av BNP på sitt forsvarsbudsjett. Alle medlemslands planlagte kutt bes stanses umiddelbart, og minst 20 % av fremtidige forsvarsbudsjetter skal øremerkes til anskaffelser av nytt materiell. Gullgruven for våpen-industrien skal styrkes, og land som er best i klassen, trekkes fram.

Samtidig som Storbritannia og USA uttrykker bekymring for nedgående pengebruk på forsvar i et Europa med enorme sosiale utfordringer, står de nordiske landene fram. I 2010 var Norge på en 5. plass blant verdens mest våpeneksporterende land (målt opp mot antall innbyggere), etter toppåret 2009, hvor våpen for 3,8 milliarder kroner ble solgt ut av landet (basert på tolldeklarasjoner). Med velordnede økonomer og vilje til å bruke enorme summer på militært materiell, er dette et svært lukrativt marked for «sikkerhetskonseptet» som selges av ledende Nato-land. Samtidig som opprustningen skjer, foregår det en standardisering av militært utstyr også blant land som ikke er medlemmer av Nato. Grunnlaget for dette er ikke bare å klargjøre for en videre ekspansjon av allianse-pakten, men også å skape nye markeder for salg av militært materiell. Det ukrainske militæret skal for eksempel moderniseres og sertifiseres opp til vesteuropeisk nivå med skolering for offiserer innenfor modellen, som andre Natoland benytter under krig-føring.

For å forstå rollen til Natos general-sekretær, er det viktig å forstå styrkeforholdet internt i organisasjonen. USA står i dag for 75 % av utgiftene til alliansen og har dermed militære samt økonomiske interesser å ivareta som overgår resten av medlemmene samlet. Stoltenbergs oppgave blir i så måte mer en seremoniell rolle, heller enn forståelsen VG uttrykte på lederplass i mars 2014:

NATOs generalsekretær har ikke bare en hånd på rattet. Det er han som sitter med det.

VGs tragikomiske ønske om norsk dominans i internasjonal storpolitikk fordrer at beslutningstakere ikke speiler internasjonale maktforhold.

Det holder å minne om den irettesettelsen USA-ambassadør Wegger Strømmen fikk av president Obamas høyre hånd for tildelingen av fredsprisen i 2009. Stabsjefen i Det hvite hus, Rahm Emanuell, fordømte tildelingen som «fawning» (eller underdanig smiger, på norsk). Kilden til historien, som ble kjent i år, var tidligere FN-ambassadør Morten Wetland, som kunne legge til at det var hans pinligste dag på jobb som Norges FN-ambassadør.

Legger man til at Norges grønne lys for 569 bombeslipp under Natos operasjon i Libya i 2011 ble avgjort uten et eneste formelt møte i regjeringen (men diskutert over telefon og sms), kan man forstå hvordan amerikanerne så på smigringen fra norske myndigheter som så underdanig at en ny norsk generalsekretær i Nato var uunngåelig.

Stoltenbergs hånd på rattet er udiskutabel, men hvem som er baksetesjåføren like så. Venstresidens oppgave bør være å påpeke at Norges posisjon i internasjonal maktpolitikk kommer av politikken landet fører. Når det politiske toppsjiktet stemmer for Natos krigføringer og deler ut fredspriser for retorikk, er avkastningen høy for enkeltpersoner i form av prestisjefylte verv. For Norge som «fredsnasjon» er det en annen historie.

Blod på tann

For å forstå det rasjonelle bak den betydelige viljen til opprustning i Europa, kommer man ikke utenom Russlands folkerettsstridige annektering av Krim. Vestlige politikere har påpekt forbrytelsen med harme og pekt på russiske stormaktsambisjoner, mens EU har igangsatt en ekspanderende sanksjonspolitikk overfor Russland.

Å kritisere aggresjon er selvsagt riktig, men et viktig premiss blir utelatt: Da USA ønsket å inkludere både Georgia og Ukraina som Nato-medlemsland i 2008, valgte Frankrike og Tyskland å si nei. Resultatet ble et kompromiss som har ført til en vedvarende spenning: Vedtaket var at landene ville bli medlemmer av Nato senere. Bufferstater mellom øst og vest var uaktuelt. Sett i sammenheng med det siste tiårets Nato-ledede kriger, fortoner kanskje Vestens selvrettferdige oppførsel seg noe underlig. Men «barbarene i øst» har misforstått Nato-toppmøtets grunnleggende tolkning av internasjonal lov og rett: Det gjelder ikke for oss i Vesten. Lovbrudd går kun i den andre retningen.

Men er det likevel ikke på sin plass med klare reaksjoner i form av sanksjoner og militær opptrapping, når brudd på folkeretten begås? Skolespråket som brukes av dem som ønsker denne politikken, er gjerne med henvisninger til ’klassisk realisme’, hvor makten rår og de naive alltid taper. Problemet er som følger: Russland er ikke det eneste landet i verden som følger egne doktriner for hva som er akseptabel politisk oppførsel i sitt eget nabolag. Man trenger ikke veldig stor fantasi for å forestille seg reaksjonen om Warszawapakten i sin tid ønsket å inngå en forsvarsallianse med Canada og Mexico.

Forutsigbarheten som etterlyses av dem som ønsker militær opptrapping i Europa, er altså ikke gitt noen forankring i en lovlig nødvendighet, men kvalifisert ut i fra en oppfatning om at makt gir rett.

Spørsmål rettet til den norske regjeringen om det er klokt å stasjonere 200 soldater i Latvia, på grensen til Russland, møtes med et ubetinget ja. Det som mangler, er en analyse av konsekvensene av politikk. En våken opposisjon bør peke på hvor uklok Norges militære deltakelse i Latvia er. En tredje vei, uten verken støtte til NATOs vedvarende opprustning i Europa eller Russlands folkerettsstridige annektering kan være en løsning alle partene ser seg tjent med, hvis den bare blir foreslått.

Økonomisk krigføring

Skal man svare på om sanksjoner er riktige, bør man først undersøke hvilken effekt de får. Har de motsatt effekt av det man ønsker å oppnå, er det klokt å la være. At EU ønsker å straffe russisk aggresjon med økonomiske sanksjoner, gjør lite for verdensfreden, all den tid virkemidlet blir anvendt selektivt. Sanksjoner blir heller ikke nødvendigvis mer rettmessige av at en rekke andre aktører støtter dem. Det siste har vært Norges argumentasjon for å bli med på EUs sanksjonspolitikk overfor Russland. «Alenegang» basert på hva som ville vært i norske interesser, synes utenkelig for den utenrikspolitiske eliten.

Katekismen om å følge EUs linje har endt med å skade næringslivet, forverre det diplomatiske forholdet mellom landene, og denne gangen også bidratt til å eskalere konflikten.

Verken Russland eller Vesten er tjent med en økonomisk og militær opprustning mot krig. Når atomvåpenmakter går til krig mot hverandre, er det ingen som sitter igjen som seierherrer – verken militært eller moralsk.

Bevegelsenes utenrikspolitikk

Mens forankringen til innenrikspolitiske temaer jevnlig speiles mot velgerne, gjelder ikke det samme for avtaler mellom stater. En måling gjort av InFact i november 2014, viser at bare 25 % av befolkningen er for EU. Samtididig foregår det ingen debatt i Stortinget om EØS-avtalen, og konsekvensene av den. Høyres utenrikspolitiker Øyvind Halleraker stusser over et målt nei-flertall selv blant Høyres egne velgere, og spør seg hvordan velgerne kan være så tydelig mot EU «når vi allerede er så tett knyttet til EU gjennom EØS-avtalen».

Ideen om at utenrikspolitikken tilhører et ekspertsjikt, hvor stort meningsmangfold vil føre til ustabilitet i den internasjonale ordenen er ikke bestandig uttalt, men følges i praksis bokstavelig.

Verdens største handelsavtale for tjenester, Trade in Services Agreement (TISA), vil omfatte 70 % av den globale tjenesteøkonomien. Norges deltar i forhandlingene, og regjeringen opplyser også befolkningen om avtalen via tre (!) setninger i statsbudsjettet for 2015. At saken ifølge Klassekampen gikk gjennom uten debatt, er hyggelig for høyresiden i norsk politikk, men samtidig et klart tegn på hvor svakt organisert en radikal venstreside er i saker som gir alvorlige konsekvenser man i fremtiden vil måtte kjempe mot. Det sentrale fylkespartiet Oslo Høyre uttalte i 2012 om alternativer til EØS at:

.. en frihandelsavtale er et uakseptabelt alternativ – det er sosial dumping av næringslivet!.

Dumping av hele befolkningen under internasjonale avtaleprosesser er derimot akseptabelt.

Forutsigbarheten som EU-entusiaster krever i utenrikspolitikken, innebærer altså at man må unngå å involvere brysomme velgere, alt etter hva man antar svaret etter en eventuell debatt vil bli.

Befolkningen og bevegelsenes utgangspunkt for å forstå svært viktig utenrikspolitisk tema er altså på tvers av hva det store flertallet i nasjonalforsamlingen ikke bare mener, men også vil diskutere.

Spørsmålet som parlamentarikere på venstresiden da selvsagt bør stille seg selv, er åpenbart: Har vi gjort en god nok jobb med å få frem forskjellene på en blå utenrikspolitikk, og det som kunne ha vært vår egen, gitt at forskjellene faktisk er store nok? Og kanskje er det de internasjonale politiske rammeverkene som må diskuteres, heller enn enkeltsaker i ettertid.

Valget i 2017 kan bli et valg om Norges rolle i verden. Fredsbevegelsen, fagbevegelsen og andre får i 2015 gode muligheter til å drive det opposisjonsarbeidet som kan få fram forskjellene på venstre- og høyresiden i norsk politikk. Regjeringens linje har i 2014 dreid seg om å få med sentrumspartiene og Ap på laget i utenrikspolitiske spørsmål. Men skal man fenge velgere og journalister på sikt, må venstresiden ha mot til å kritisere de delene av politikken hvor det i alle fall er enkelte ulikheter. Også når det ikke er mulig å vinne frem umiddelbart. Klarer man ikke å vise en sammenheng mellom det tankegodset som fører til store ulikheter internt i land, og de samme idéene som går på utbytting av fattige lands ressurser ved krigføring, er det stor risiko for at norsk forsvars- og utenrikspolitikk bare vil bli diskutert som et fellesskap mellom de to partiene som avgjør i praksis: Ap og Høyre. Man kan i så fall forvente ytterligere militær opprustning og flere krigsdeltakelser, hvor en bredere evne til kritisk refleksjon er det første som ofres i favør av en kommende krigsstat.

I 2013 ble Fremskrittspartiet tatt inn i varmen i regjeringskorridorene, til tross for anklager om rasisme og fremming av rasistiske holdninger i mange år.

Hvordan har det gått med regjeringa som vil stramme inn en innvandringspolitikk som har hatt innvandringsstopp siden 1975, og blei stramma ytterligere inn blant annet i 2009 under den rødgrønne regjeringa?

Hva er Fremskrittspartiets rolle i regjeringa, og lar de seg moderere av KrF og Venstre?

Herman Thamdrup Lund er nestleder og antirasistisk ansvarlig i Rød Ungdom.

Før valget

FrP har alltid trivdes i opposisjon, å være utenfor og kreve innstramming og kutt i byråkratiet. Også i denne valgkampen snakket de om å begrense innvandring, men er forsiktige med å ta opp upopulære temaer. Deres kjernevelgere er tilhengere av lukkede mottak og å øke antall tvangsreturer. Saken om asylbarn, eller de lengeværende barna, ble smart nok fra FrPs side håndtert med et enighetskor om barns beste, uten konkrete løfter. Her var det tidlig klart at Venstre og KrF ville ha en viktig jobb å gjøre med å moderere regjeringen, da noen av disse to støttepartienes kjernesaker nettopp handler om en human asylpolitikk og barns beste over innvandringsregulerende hensyn. Høyre er langt på vei enige med FrP i det viktigste av asyl- og innvandringspolitikk, men de bruker lite tid på å snakke om det. Kanskje de vil tape velgere på det?

Etter valget

Det har vært et stort press på regjeringa for å komme til ei varig løsning for de lenge-værende barna, og det virket lenge som om den hadde kommet i land gjennom samarbeidsavtalen mellom regjeringa og støttepartiene. Flere avsløringer i media viste imidlertid at regjeringa ikke hadde gjennomført den nye praksisen som skulle tre i kraft tidlig i 2014. Politiets utlendingeenhet hadde også rapportert om utsendinger av barn som burde vært omfatta av den nye praksisen som skulle innledes. Avtalen omfattet også et fåtall konkrete tilfeller, og bar preg av svært detaljerte kriterier for å gjøre om vedtak, og kunne avsløres som tomme løfter. Justis- og beredskapsminister Anundsen ble tvunget inn i nye forhandlinger med støttepartiene, og tidlig i desember til en strengere avtale der barns tilknytning skal vektlegges. Fremskrittspartiets ungdom havnet også i hardt vær ved å kaste seg på denne bølgen, hvor de i en luke i sin julekalender skrøt uhemmet av antall nye tvangsreturer i asylsakene. Det er uvisst hvordan gjennomføringen av den nye praksisen som samarbeidspartiene har fått regjeringa med på, vil slå ut. Men saken har fått stor oppmerksomhet, kanskje på bekostning av tiltak på andre områder som får langsiktige konsekvenser.

I et heftig debattert forslag til statsbudsjett bevilges store summer på konkrete tiltak fokusert mot symbolsakene for FrP og deres kjernevelgere. Å bygge et nytt utlendingsinternat for korte opphold før tvangsutsendelser i forbindelse med Gardermoen Lufthavn og betydelige summer for å ut-vide kapasiteten til det eksisterende anlegget på Trandum, vitner om en handlekraft som de måler kun i prosentandeler i forhold til tvangsutsendelser. Og pengene til disse tiltakene kommer fra kutt i basistilskudd for beboere på asylmottak som har oppholdstillatelse, eller støtte til aktivitetstilbud på asylmottak blant anna i språkopplæring ved mottak. Regjeringa og departementet snakker om forsvarlige kutt og flyktninger som har det for godt på mottak, men utsetter barnefamilier som venter på et sted å bo for en situasjon dårligere enn noen nordmenn på sosialhjelp, som heller ikke akkurat er vinnere i budsjettforslaget.

Regjeringa er stadig i forhandlinger om nye returavtaler, og skjerper fra og med 2015 også retorikken på «returfeltet», slik at det ikke lengre eksisterer «frivillige returer», for å «tydeliggjøre konse-kvensene av et negativt vedtak» (fra JBDs nettsider).

Også på den økonomiske siden er prioriteringene tydelige. Det skal ikke bare bli vanskeligere og strengere krav til oppholdstillatelser og familiegjenforeninger, de blir også dyrere. Satsene for gebyrer i forbindelse med oppholds- og arbeidstillatelser og familiegjenforeninger økes. Mer verdsatte grupper som studenter og forskere unntas fra økning, samt aupairer, som regjeringas velgere tjener på at de fortsatt skal være en billig utgift. Disse endringene går ut over vanskeligstilte innvandrere som har fått oppholdstillatelser, og asylsøkere som har muligheten til å få innvilga oppholdstillatelse, men ikke er så godt økonomisk rusta som de asylsøkerne regjeringa ønsker seg.

Hva kan vi vente oss?

Først og fremst kan vi vente forsøk på strengere regler og mer håndplukking i asylsaker. Syria er ett eksempel. Regjeringa foreslo å slippe inn et hundretalls flyktninger, med strenge krav om god helse. Til slutt endte det opp med å ta inn 1000, etter press fra media og solidariske tilbud fra flere kommuner om en asyldugnad for syrere med beskyttelsesbehov.

Målet for denne regjeringa vil alltid være å ta inn færre, og de framstiller det som et stort tilbakeslag å måtte ta inn 500 flere såkalte FN-flyktninger i 2015, kvoteflyktninger, som fører til en total på 2120, imot 1620 i 2014. Dette tallet inkluderer de 1000 syriske.

De lengeværende barna og deres familier vil fortsette å være et sårt punkt for regjeringa, og det kan nok tydelig spores at den store misnøyen med regjeringa utover i 2014 har hatt mye med dette å gjøre. Samtidig viser den stadig ærligere politikken avstanden mellom vanlige folks behov og liv og denne mørkeblå regjeringas prioriteringer.

Det jeg ønsker å komme frem med i denne artikkelen, er at dette tar en farlig retning. Regjeringas politikk og gjennom-føringen av denne peker mot et helhetlig og mindre solidarisk samfunn, som ser mellom fingrene når mennesker på flukt behandles dårlig, som om de er mindre verdt. Det er et uttrykk for et menneskesyn langt unna det Norge trenger for å bygge et samfunn som er avhengig av å fortsatt være multikulturelt for å møte nye utfordringer som arbeidsledighet eller mangel på arbeidskraft.

2015 er et skjebnesvangert år for regjeringa. Da vil velgerne vise regjeringa hva de kan forvente i stortingsvalget i 2017.

Solberg-regjeringens markante klassepolitikk kan lett få opposisjonen til å nedprioritere kvinnesakene, og mange både i fagbevegelsen og den aktivistiske venstresiden undervurderer også kraften i kjønnsmotsigelsen.

For venstresiden gjelder det å bygge allianser med kvinnebevegelsen, få feminister inn i synlige posisjoner, og begynne å snakke om kjønnsmakt.

Asta B. Håland er skribent og politisk aktivist gjennom mange tiår. Hun er organisasjonssekretær i Kvinnegruppa Ottar og sitter også i landsstyret.

Erna Solberg overrasket landet med like mange kvinnelige og mannlige statsråder i en regjering utgått fra Høyre og FrP, men vi kom fort ned på jorden. Det massive statssekretærkorpset fra børs, katedral og konsulentbyråer har en mer gjenkjennelig profil. Det er jo så rasende mange flinke menn som bare må få plass, og som trengs for å styre landet. Vi må jo ha de flinkeste til de viktigste oppgavene, for å si det med Barne-, likestillings– og inkluderingsminister Solveig Horne. Det er bare helt naturlig at kjønnsfordelingen ble tre flinke menn for hver flink kvinne, eller 72 % menn og 28 % kvinner for å være helt nøyaktig.

Å finne ut av Solberg-regjeringens likestillingspolitikk er ikke så lett som det kan høres ut. Den viktigste grunnen til dette er at regjeringen ikke er samstemt om denne delen av politikken, men inneholder minst tre forskjellige tilnærminger eller politiske linjer.

Jeg skal ta for meg disse tre politiske linjene. Et nærblikk på regjeringens likestillingspolitikk kan være nyttig på så mange vis. Fordi Solberg-regjeringen ikke er konsistent på likestillingspolitikken, er den mer sårbar her enn på andre områder der regjeringsapparatet er mer ideologisk samstemt. Dette så vi allerede i starten av regjeringsperioden, da Solberg-regjeringens forlik med KrF. om reservasjonsretten til fastlegene mobiliserte større 8. mars-tog over hele landet enn på 70 tallet.

Ikke dermed sagt at årsaken til proteststormen var regjeringspartienes manglende samhold på dette politiske feltet, men regjeringens problem i reservasjonsrettstriden var at den ikke klarte å takle protestene fordi den var splittet i denne saken. Så lenge regjeringen ikke kunne stå samlet om å berolige massene, vokste protestene. Slik kan likestillingspolitikken fungere med hell flere ganger de neste tre årene. Vi er mange i kvinnebevegelsen som lenge har vært overbevist om sprengkraften i og mobiliseringsevnen mot den blåblå regjeringens kvinnepolitikk.

Linje 1: Høyrefeministene

I denne grupperingen er det flere profilerte kvinner, men ingen menn. Det kan diskuteres om Erna Solberg hører til her, men Trude Drevland, Astrid Nøkleby Heiberg og Heidi Nordby Lunde er helt klart medlemmer av flokken. Den mest kjente og profilerte høyrefeministen i regjeringsapparatet er Julie Brodtkorb, og hun er i dag statssekretær på Statsministerens kontor. Som leder av Høyres Kvinneforum fikk hun landsmøtet med seg i opprøret mot partiledelsen og en enstemmig programkomité i Høyre, som på landsmøtet våren 2013 ønsket å fjerne paragraf 2 C i Abortloven. Et punkt som sier at egenskaper ved fosteret kan være en selvstendig grunn for abort etter 12. uke. Da Brodtkorb kjørte saken på Høyres landsmøte, gjorde hun det ut ifra et feministisk perspektiv, prinsippet om selvbestemt abort er en viktig politisk sak for henne. Så viktig at hun også deltok i protestmarkeringen mot sin egen regjerings forslag om reservasjonsrett 8. mars 2014 uten at pressen fanget det opp, men det sier vel mer om journalistene enn om henne.

Lederen i Høyres kvinneforum er en sann feminist i alle kvinnepolitiske saker. Brodtkorb mener det er viktig at fedre tar mer ansvar for sine barn, sånn at mødrene lettere kan gjøre karriere. Hun synes det er høyst urettferdig at kvinner ikke tjener det samme som menn og at det ikke er flere kvinner i maktposisjoner i politikk og næringsliv. Og når Brodtkorb snakker på Dagsnytt 18 om forskningsrapporten som ble lagt fram i desember 2014, som viser at eldre mennesker med døtre ble innvilget mindre kommunal hjelp enn dem med sønner, er hun helt enig med andre feminister. Hun synes den kjønnsmessige arbeidsfordelingen er dypt urettferdig.

Det er når løsningene skal skisseres, hun skiller lag med oss andre feminister og blir merkelig diffus, ut i fra mitt perspektiv. I spørsmålet om pappaperm mener hun at det vil fremme likestillingen hvis familiene selv får bestemme hvem som skal være hjemme. Når det gjelder kjønnsurettferdigheten i hjemmetjenestene for eldre, vil hun overlate ansvaret til den enkelte kommune, som sikkert vil sørge for mer likestilling. Og de urettferdige kvinnelønningene vil sikkert bli mer rettferdige hvis lønnssystemet overlates til markedet.

Julie Brodtkorb er innsatt i en viktig posisjon fordi hun er god til både taktisk og strategisk tenkning. Men når det kommer til samfunnsutvikling, preges hun av en uforklarlig, og for meg naiv, tro på at det fornuftige vil seire, og at verden vil gå framover når bare flere innser det rettferdige i at kjønnene er likeverdige og likt belastet. Her trenges ingen statlig styring, ingen strukturelle tiltak. Brodtkorb virker sikker i sin tro på at når kulturen bare bedrer seg, vil flere menn ta ut sin del av permisjonene uten en øremerket kvote. Julie Brodtkorb og de andre høyrefeministene er representert i regjeringsapparatet, men er dessverre i sørgelig mindretall.

Linje 2: Vekk herfra – tilbake til et sted før

Selv om mye av politikken til regjeringen – kanskje spesielt Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson – har vel så mye inn-flytelse på kvinners liv som Barne-, likestillings-, og inkluderingsdepartementet, er Fremskrittspartiets Solveig Horne den som har fått det politiske ansvaret for den blåblå likestillingspolitikken.

Solveig Horne er en god representant for de som vil sette den sosialdemokratiske likestillingspolitikken i revers. Akkurat hvilket årstall Horne vil tilbake til er litt uklart, men politikken hennes er udiskutabelt reaksjonær. Kanskje 1980 var ei god tid, kanskje idealet er husmorens æra på 50- og 60-tallet?

I desember 2013 skrev Horne en kronikk i VG, for å forklare hvordan hun, av alle, kunne inneha vervet som likestillingsminister. Der gjentok hun mange av sine standpunkter fra sin tid som opposisjonspolitiker i et mer departementalt språk. I tillegg innfører hun nyordet «hverdagsfeminisme». En hedersbetegnelse, forstår vi, som Solveig Horne oppnevner seg selv som talsperson for. Og etter å ha lest kronikken, forstår vi at hverdagsfeminisme i grunnen er en betegnelse på alt hva kvinner kan og gjør i hverdagen. Og ikke minst hva de velger. Spesielt hvis kvinner velger et gammeldags kjønnsrollemønster, er de hverdagsfeminister.

Pressen har hatt moro med hva Solveig Horne uttalte i media fram til hun ble minister. Om barnehager, homofili («Lurer på om det er helt greit at barnehagene leser homoeventyr for små barn?») og nye familie-former. Om fedrekvoten, og om voldtekt: «Guttene og jentene har like mye ansvar.» Hvis ikke overgriperen er fra en annen kultur da. «Mens halve regjeringen jobber for likestilling, jobber den andre halvparten med å hente menn fra middelalderkulturer til Norge,» sa Horne i en kommentar til Stavangers voldtektsbølge i 2009. Mens Horne mener at hun «kanskje har vært litt spissformulert som opposisjonspolitiker», virker det som om journalistene egentlig tror hun har endret mening, nå når hun er blitt voksen og skal ha styringsansvar. Men ser vi på hva som er kommet fra Barne-, likestillings– og inkluderingsdepartementet etter at hun ble minister, må vi ta henne på det største alvor. Sitatene er representative for regjeringens kvinne- og familiepolitikk.

Pappapermen er altså redusert, for å «styrke valgfriheten» i familien. Flere kvinner skal velge å ta mer fødselspermisjon, småbarnsfedrene skal tilbake til det naturlige ideal, de skal være på jobben. Det sparer regjeringen 35 millioner årlig på, (da fikk jo høyrefeministene det å tygge på). «Vold i nære relasjoner» (som allerede hadde gjennomgått en språklig forvandling fra kvinnemishandling) er blitt til «barn i voldsutsatte familier» og tiltakene har blitt familieråd-givning. Den blåblå regjeringen, som ellers er for å la alle gjøre som de vil, mener likevel at det er viktig å støtte opp om samlivet i parforhold og forebygge samlivs- og familieoppløsning. Til dette er det derfor bevilget ekstra midler på statsbudsjettet. Regjeringen, som mener at enhver statlig inngripen i familiepolitikken er formyndersk og totalitær, kvier seg altså ikke for å bruke statlige ressurser på å hindre at folk går fra hverandre.

At den reaksjonære kvinnepolitikken til Solveig Horne er representert i regjeringen, er delvis et resultat av at vi har hatt et statsfeministisk sjikt i Norge i mange tiår. Det er blitt så innarbeidet at det trolig hadde vært politisk umulig for en regjering å la være å ha en minister for likestilling og en offisiell likestillingspolitikk, selv om flertallet i regjeringa kanskje ikke ønsker å ha det (på samme måte som de må ha en klimaminister og en offisiell klimapolitikk).

Linje 3: De styringsdyktige

Dette er den helt klart største gruppen i regjeringsapparatet. Disse politikerne driver ikke med dill, men kjøper ubåter og fly og sender offiserer til Irak, og ikke minst sender de barn ut av landet i rekordfart. De lager statsbudsjett, væpner politiet, og fjerner formueskatt og støtte til kunstnere. De selger statens eiendeler, og bevilger penger til vei. Det er disse som tar grep. Og er det noe som ikke interesser dem, så er det likestillingspolitikk.

Flertallet i regjeringen og regjeringspartiene mener at saker som angår kjønn og slikt ligger utenfor politikken. Permisjonsfordeling må folk løse individuelt og privat, og er det vanskelig, så får de skaffe seg en au-pair eller i det minste en vaskehjelp. De bryr seg politisk sett ikke om barnehagene, annet enn at de bør drives privat og i størst mulig grad betales av foreldrene. De behandler formue- og inntektsspørsmål uten å skjele et minutt til strukturer som kjønn eller etnisitet. Klassestandpunktet er derimot bunnsolid. De mener at de rike blir motivert av frihet, mye penger og gulrøtter, mens vi andre blir motivert av mangel på penger, pisk og kontroll.

Representanter for de styringsdyktige er Siv Jensen, Jan-Tore Sanner, Ine Eriksen Søreide og de mannlige eminenser i rådgiver- og statssekretærkorpset. Og fordi kvinne-politikken ikke interesser dem, kan de ikke stort om det heller. Flertallet i regjeringen har rett og slett en blind politisk flekk. Regjeringspartiene gikk til valg på å fjerne sexkjøpsloven, samtidig som de skulle innføre tiggerforbud, uten å forstå at det ville framstille dem som å være for horekundenes rettigheter og mot de aller fattigste. I desember 2014 viste det seg at endringene i overgangsstønaden er sendt ut til høring, uten å inkludere en eneste kvinneorganisasjon blant høringsinstansene. Det er disse politikerne som har definisjonsmakten, og som har definert kvinnespørsmål som utenfor politikken. På dette området skal det ikke være styring.

Fordi alle disse linjene er representert i regjeringsapparatet, og regjeringen dermed har en uavklart og flertydig kvinnepolitikk, så kan den fremme forslag i tråd med alle de tre kvinnepolitiske linjene. Dette gjør politikken uforutsigbar, men det åpner samtidig for muligheter til å spille på indre motsetninger i regjeringen.

Hva skjer?

Den rødgrønne regjeringen la sommeren 2013 fram en stortingsmelding om likestilling, der de foreslo tiltak for å styrke likelønn og likestillingen i arbeidslivet, for å øke kvinners deltakelse i demokratiske organer, for å motvirke et kjønnssegregert utdannings- og arbeidsmarked og for å sikre kvinners rett til et liv uten vold og overgrep. Stortingsmeldingen ble trukket tilbake av Solberg-regjeringen allerede den første uka etter regjeringsovertagelsen, og nesten samtlige av forslagene ble kassert. En symbolsk og forutsigelig hendelse. Men regjeringen arbeider ikke med symboler, det er først og fremst strukturelle endringer som er innholdet i Solberg-regjeringens arbeid.

Hele likestillings- og inkluderingsfeltet er i stor grad overlatt Fremskrittspartiet, og i motsetning til Høyre og regjeringen som et hele, så har FrP her en konsistent politikk. Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson har det vel så travelt som Solveig Horne. Statsrådene produserer forslag etter forslag som vil få store konsekvenser for manges liv, og som vil reversere den økonomiske utjevningen mellom kjønnene vi har sett de siste tiårene, parallelt og i sammenheng med kvinnenes økte yrkesaktivitet.

Regjeringen har hatt sine kvinnepolitiske nederlag. Reservasjonsretten til fastlegene var det første den måtte gjøre rettrett på, og det andre nederlaget kom med sexkjøpsloven. Evalueringsrapporten som ble lagt fram i august 2014, har gjort det umulig å avskaffe loven, på tross av at både Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet de Grønne gikk til valg på å fjerne den, og at disse partiene til sammen har flertall i Stortinget. Arbeidsminister Robert Eriksson måtte også trekke tilbake forsøket på å fjerne sykepenger for kvinner som har små stillingsprosenter, etter protester fra LO og NHO som påpekte at dette var brudd på IA-avtalen. Deretter måtte regjeringen kompromisse med Kristelig Folkeparti og Venstre om den dramatiske fjerningen av barnetillegget til uføre. Men regjeringen har også hatt sine seire på dette feltet som de definerer utenfor politikken. Reduseringen av fedrekvoten fra 14 til 10 uker ble iverk-satt sommeren 2014. Kontantstøtten har økt, og det skal også betalingssatsene for barnehager. I tillegg er det fjernet noen barne-hageplasser pluss noen penger til kvinneorganisasjonene, og regjeringen er i gang med å herje med NAV, offentlig sektor og den nordiske modellen. Julegaven til det norske folk i 2014 er forslag om å kutte i overgangsstønaden til enslige forsørgere og drastiske endringer i Arbeidsmiljøloven.

Kjernen i den nordiske modellen er høy kvinnedeltakelse i arbeidslivet og et høyt utdanningsnivå, i tillegg til utbygde velferdsordninger med et økonomisk sikkerhetsnett og relativt små økonomiske forskjeller. Modellen har vist seg svært så konkurransedyktig, for å bruke regjeringens foretrukne terminologi.

Nå har altså statsråd Robert Eriksson foreslått å fjerne restriksjoner mot søndagsarbeid og å øke grensen for hvor mye overtid som kan pålegges. Forslaget vil også gi adgang til å øke bruken av lengre vakter og gi større adgang til midlertidige ansettelser. Det hele omkranses av fine ord om mer fleksibilitet og mer valgfrihet. Den politiske ledelsen i departementet kaller forslaget «moderate endringer», så vi kan alle tenke oss hva de blåblå egentlig ønsker seg.

Regjeringens begrunnelse for endringene av Arbeidsmiljøloven, altså dårligere vern for folk flest, er at det med disse endringene vil bli lettere for arbeidsledige og funksjonshemmede å komme seg inn i arbeids-livet. En forutsetning som ikke lar seg bevise. Ser vi til Sverige, som har innført tilsvarende tiltak, har arbeidslivet der både færre ansatte og dårligere vilkår. Mange mangler nå rettigheter som følger med ansettelse; som forutsigbar arbeidstid og lønn, ferie og sykemeldinger. Beskrivelsene fra Sverige ligner på arbeidsforhold vi har hørt om i Norge på arbeidsplasser hvor ufaglærte blir presset til å godta arbeidskrav i strid med lover og regler. Dette gjelder særlig innen helse og omsorg, kvinnedominerte arbeidsplasser med høy grad av innvandrere.

Forslagene rammer selvsagt mange, men i de tunge omsorgsyrkene arbeider stort sett kvinner, det er flere kvinner enn menn i midlertidige stillinger, og i tillegg er midlertidige stillinger rett og slett et godt verktøy for å skjule diskriminering av gravide.

Privatisering av offentlig sektor, for eksempel barnehager, barnevern, sykehus og skoler, som regjeringen til stadighet framhever som løsningen på det meste, handler jo, når vi kommer til kjernen, om privatisering og outsourcing av store kvinne-arbeidsplasser. Nedskjæring av offentlig sektor, som det også stadig blir lagt vekt på, betyr at mange kvinner vil miste jobbene sine. Kombinert med de varslede endringene i Arbeidsmiljøloven vil dette bety store endringer i arbeidslivet generelt, men for kvinner spesielt. Blir forslagene gjennomført, truer det både fødselstall og mulighetene til skilsmisse. Og da har i alle fall Solveig Horne fått gjennomført noe av sitt politiske program, nemlig å verne om familien. Og her er både de reaksjonære og de styringsdyktige på samme linje.

Hva med oss?

Det er ikke bare på høyresiden av politikken det er motstand mot å erkjenne spørsmål om kjønn og makt. Hvorfor tjener hjelpepleiere mye mindre enn brannmenn? Hvorfor er det kvinner som er hjemme med kontantstøtte, og etterpå arbeider deltid? For oss feminister er den største utfordringen å få venstresiden, (og for så vidt alle andre), til å innse at en god del politiske saker bare kan forklares med utgangspunkt i kjønn. Og å få dem til å bruke denne innsikten i praktisk politikk. Kjønnsmakt og feminisme er nesten usynlig på den politiske dagsorden i Norge.

På tross av en brei samfunnsmessig enighet om å holde spørsmål om «kjønn og slikt» utenfor, er det ofte nettopp saker som handler om kjønn og makt som fører til de store stridsspørsmålene i politikken. Det er det ikke bare den blåblå regjeringen som har erfart. Det heter gjerne noe annet, pensjonsreform, lavtlønnsproblematikk, endringer i abortloven, reservasjonsrett, surrogati, manglende barnehager eller barnehageopptak, kriminalisering av horekunder, kvotering i partiorgan og/eller bedriftsstyrer. Motsetningene går da på kryss og tvers i det politiske landskapet, ifølge mediene. Mon det? Det er vel heller slik at når både journalister og politikere mangler grunnleggende kunnskaper om den rådende kjønnsmaktordningen, når både journalister og politikere tror at kvinner og menn har like liv og like forutsetninger og interesser, så framstår motsigelsene som uforklarlige. Altså på kryss og tvers!

Den skandinaviske kvinnebevegelsen har søkt kollektive løsninger for å få til samfunnsmessige endringer som kan komme alle kvinner til gode. Gjennom å presse på for slike endringer har vi oppnådd høy yrkesdeltakelse, økt økonomisk selvstendighet og høyere grad av likeverd mellom kjønnene. For å få mer rettferdig fordeling av det omfattende omsorgsarbeidet, er det de siste 20 årene gradvis også innført fedrekvote. En permisjonsordning forbeholdt den av foreldrene som ikke har født, og som ikke kan overføres fra far til mor.

Til tross for disse viktige endringene, er det fortsatt kvinnene som sitter igjen med de fleste byrdene av det ubetalte omsorgsarbeidet. For mens vi alle har ventet på far, har de private løsningene bestått i at kvinner har redusert arbeidstiden, tatt omsorgspermisjoner, vært hjemme med syke barn, og stilt opp for pleietrengende foreldre og svigerforeldre. Noe som vises igjen på syke-, lønns- og pensjonsstatistikkene. Og det viser også igjen på de politiske forskjellene mellom kvinner og menn. Kvinnene stemmer mer til venstre enn menn. Hadde bare kvinner hatt stemmerett i Norge, ville det aldri blitt noen blåblå regjering.

Kritikken mot regjeringen hardner til, og alle de fire partiene som utgjør det parlamentariske grunnlaget for de blåblå, faller på meningsmålingene. Og jeg tror på Erna Solberg når hun ikke forstår grunnlaget for motstanden. «Det står jo i partiprogrammene,» sier hun selvrettferdig når hun blir konfrontert med kritikken. Valget ga riktig nok høyresiden et flertall, men å hevde at det er et flertall for ethvert programfestet standpunkt er å dra konklusjonene langt. Det har også velgerne vist gjennom et sett av meningsmålinger i den senere tid.

Regjeringens første statsbudsjett bekrefter at den blåblå regjeringen mener det som står i programmene, og ønsker å bygge om samfunnet på bred front. Norge vil aldri mer bli det samme etter denne regjeringsperioden. Statsbudsjettets innretting er ingen overraskelse, men med dette budsjettet, og ikke minst med forslagene til endring i Arbeidsmiljøloven, legger Solberg-regjeringen seg ut med en samlet kvinne- og fagbevegelse. Det er en kamp regjeringen har tenkt å vinne, det er en nødvendig forutsetning for å få til de irreversible endringene de blåblå ønsker seg. Men vi får håpe de igjen har feilberegnet.

Vi ser allerede konturene av at stortingsopposisjonen begynner å forstå sprengkraften i regjeringens politiske blindsone. Både SV og Ap har styrket sin feministiske profil og bruker stadig oftere feministiske argumenter i den politiske retorikken. For kvinnebevegelsen er dette svært interessant, og vi har tenkt å holde opposisjonspartiene ansvarlige for lovnadene de nå strør om seg med ved neste korsvei. Men partiene har adskillig mer å gå på når det gjelder å mobilisere kvinnene, og fagbevegelsen og den aktivistiske venstresida ligger langt etter.

Årets værste

«For de som er opptatt av språk og hvordan språkbruk kan virke inn på politiske prosesser, vil jeg anbefale å følge med på den langtløpende debatten om norsk asylpolitikk. Ett av de sentrale frontavsnittene er nemlig kampen om ordene.

Nylig begikk justisminister Anders Anundsen det som av mange blir oppfattet som årtiets språklige kjempeblunder, da han hasteinnkalt av Venstre, stående på teppet i Stortinget, ordla seg slik:

«Det var ikke meningen å tømme hele lageret av lengeværende barn!»

Mange reagerte sterkt, og med rette! Også Arbeiderpartiets Hadia Tajik twitret:

«Me har ein justisminister som snakker om lageret av asylbarn … Prikk, prikk, prikk!»

(Karl Eldar i Radikal Portal 21. desember)

Streik

28. januar går de tre fagorganisasjonene LO, Unio og YS ut i en historisk felles streik mot regjeringas arbeidslivspolitikk. Til sammen representerer de 1,5 millioner ansatte.

TISA

Rødt har aksjonsdag mot TISA 7. februar, på over 40 steder.

Landbruk

«Fjerne investorer kan heretter få tilskudd av staten til å drive gårdsbruk, besluttet regjeringen 19.12.2014, skriver ABCnyheter.

Regjeringen endret i dag forskriften om produksjonstilskudd til landbruket, slik at også gårdsbruk eid av selskaper uten tilknytning til bonden, kan få statlige tilskudd, advarer Norges Bondelag.

I den nye forskriften fra Sylvi Listhaugs (FrP) Landbruks- og matdepartement, er restriksjonene mot å yte tilskudd til andre enn bonde-eide gårdsbruk, fjernet.

– Dette er dramatisk. Vi er på vei mot leilendingssystemet igjen, sier generalsekretær Per Skorge i Norges Bondelag til ABC.»

 

Hva ville vært Rødt sitt innlegg i debatten om statsbudsjettet? Hvis de hadde blitt valgt inn.

Rødt-lederen, Bjørnar Moxnes, har skrevet en tale som kunne ha blitt holdt fra Stortingets talerstol 1. desember 2014. Om Rødts alternative statsbudsjett – og politikk.

Bjørnar Moxnes er leder av Rødt og bystyrestyrerepresentant for Rødt i Oslo. Han var Rødts kandidat fra Oslo ved stortingsvalget i 2013.

Herr president!

Det er ikke ofte Rødt viser til paven, men i dag vil jeg gjøre et unntak: I sitt første pavelige skriv gikk Pave Frans hardt ut mot «trickle down»-økonomi, ideen om at skattekutt for de rike gjør at rikdommen drypper ned på de fattige:

Denne påstanden, som aldri har blitt bekreftet av fakta, uttrykker en naiv tillit til godheten til dem som har økonomisk makt.

I en tale om «det frie markedets tyranni» uttalte paven at den gamle dansen om gullkalven har funnet et nytt og hjerteløst uttrykk i et økonomisk diktatur som er uten ansikt, og uten noe ekte menneskelig mål. Han etterlyser et økonomisk system som er til alles beste.

Regjeringas forslag til statsbudsjett bringer oss ikke noe nærmere et slikt økonomisk system. Tvert i mot. Det gjennomsyres nettopp av en naiv tillit til de rike, og ingenting annet enn mistillit til dem som har minst. De rikeste skal motiveres av å få mer. De fattige skal motiveres av å få mindre. Blant dem de uføre og barna deres.

Moralen fra de mørkeblå er: Har du slitt deg ut i jobben, får du klare deg selv. Og vi kutter kraftig i barnetillegget ditt. Men hvis du lever på arv fra far, får du millioner i skattelette.

Rødts alternative statsbudsjett bringer oss derimot noen skritt nærmere et økonomisk system som er til alles beste. Vi foreslår en ny millionærskatt på inntekter over 1,5 millioner kroner. Vi vil ha et lønnstak på samme nivå for ledere i det offentlige. Det er meningsløst at en leder i et statlig selskap tjener 20 ganger mer enn en sykepleier. Det er heller ingen grunn til at toppbyråkratene i helseforetakene skal tjene mer enn statsministeren.

Vi foreslår også å gjøre formueskatten progressiv. Hvorfor skal en person med én milliard i formue ikke betale mer i formue-skatt enn en som har en million? Det er ingen grunn til det. Derfor øker vi skattesatsen for dem med de største formuene.

Samtidig gir vi solide skatteletter til dem som har minst å rutte med. Mens alle partier sier de ønsker et Norge med små forskjeller mellom folk, foreslår Rødt konkrete tiltak.

Det er et paradoks. 2014 er året da de økende klasseskillene ble satt på dagsorden. 2014 er året da generalsekretæren i markeds-liberale OECD uttalte at

Politikk som bremser eller ideelt sett snur utviklingen med økte forskjeller, vil ikke bare gjøre samfunn mindre urettferdige, men også rikere.

2014 er året da rikmannsklubben World Economic Forum konkluderte med at den økende ulikheten er den største utfordringa verden står overfor.

2014 er året da den mørkeblå regjeringa foreslår tiltak som øker klasseskillene, målretta og effektivt. Det er et paradoks. Men det er heller ingen overraskelse. FrP og Høyre representerer samfunnskrefter som vil noe annet.

Men er det egentlig så ille i Norge? Gjør det noe om noen blir litt rikere hvis alle får det bedre? En av de sterkeste mytene i norsk politikk er at vi lever i et klasseløst samfunn. At hvor og hva du kommer fra ikke betyr noe for hva slags liv du kan leve og hvilke muligheter du får.

I virkeligheten er det sånn at forskjellen mellom Norges rikeste og resten av oss ikke har vært så stor på 80 år. Den norske økonomiske eliten har nå en like stor del av samfunnskaka som i 1930-åra. Det arbeider-bevegelsen fikk til av økonomisk utjevning i etterkrigstida, er borte. Ikke siden de harde 30-åra har betegnelsen klassesamfunn vært mer presis for å beskrive det norske samfunnet.

Siden 1990 har den rikeste prosenten i Norge økt sin andel av inntektene med over 60 prosent. Det er raskere enn i USA og Storbritannia. Det siste tiåret er antallet milliardærer i Norge firedoblet. Bare under de rødgrønne var det en dobling. Samtidig var det over 6000 flere barn som måtte vokse opp i fattigdom.

Så tallenes tale er tydelig: Klasseskillene øker, også i Norge. Dette skjer selv om åtte av ti nordmenn mener det er en hovedoppgave for myndighetene å redusere forskjellene. Dette forteller oss at flertallet ikke får den politikken de ønsker, og det er et demokratisk problem. Økt rikdom hos overklassen er også i seg selv en trussel mot folkestyret. Det betyr at de får større makt over mennesker og ressurser. Så for å bygge et sterkere folkestyre, må vi også bekjempe klasseskillene.

Et bidrag til klimaet

Men Rødt nøyer seg ikke med tiltak som gir et mer rettferdig Norge. Vi er et lite land, men vi kan utrette store ting. Det viktigste vi kan gjøre for kloden i 2015, er å bidra til å redde regnskogen i Yasuni, i Ecuador.

Yasuni overlevde de siste istidene og har arter som ikke finnes noe annet sted. Her er verdens høyeste tetthet av ulike plante- og dyrearter. Ecuador er et fattig land, og 27 prosent av befolkninga lever under fattig-domsgrensen. Men i Yasuni fins det olje til en verdi av 10 milliarder dollar.

Dette har satt president Correa i en knipe. Han vil bidra til å redde klimaet, men kan ikke bare la olja ligge. Til det er Ecuadors statskasse altfor tom. Men Correa lanserte en idé til verden: Hva om vi spleiser? Hvis verden betaler omtrent halvparten, 3,6 milliarder dollar, av antatt fortjeneste for Ecuador, så lar de olja under Yasuni ligge.

Da får Ecuador penger som skal brukes til å bygge ut fornybar energi og gi hundre-tusener tilgang på ren energi, og verden sikres at klodens mest verdifulle biologiske område forblir urørt. Dessuten sparer vi atmosfæren for 410 millioner tonn CO2, som vil bli sluppet ut når Yasuni-oljen brennes.

Men ingen svarte på oppfordringa fra Ecuador. «Forslaget vårt var ment for å vekke verden, for å vise at vi må stå sammen. Men dessverre, vi må konkludere med at verden sviktet,» sa Correa da han begrunnet hvorfor han vil slippe til olje-selskapene.

Norge fikk også spørsmål om å være med. Men den rødgrønne regjeringa ville ikke betale et annet land for ikke å utvinne en kjent oljereserve. Den mørkeblå regjeringa er ikke et milligram mer progressiv.

Spørsmålet vi må stille oss, er: Hva skal vi egentlig med aksjer på børsen hvis vi ikke har en klode vi kan leve på? Det koster bare fire promille av Oljefondet å la olja under Yasuni ligge. Rødt bevilger penger i vårt alternative statsbudsjett til å redde regnskogen i Yasuni.

Et bidrag til fred

En gang hadde vi rykte på oss for å være en fredsnasjon. Nå er Norge en krigsnasjon, som deltar i Natos kriger for å sikre Vesten naturresurser og makt. Norge er også en krigsprofitør, som selger våpen som brukes i kriger og konflikter verden over. I budsjett-forslaget gir FrP og Høyre fullmakt til bestilling av seks nye kampfly, i tillegg til 16 som allerede er bestilt fram til 2019. De vil bruke 10 milliarder på kampflyprosjektet neste år, og totalt skal dette koste over 260 milliarder kroner.

Dette er fullstendig feilslått. De andre stortingspartiene vil nå bruke enorme summer på et angrepsfly fra USA som egner seg godt for å styrke Natos angrepsevne, men som blir så dyrt at det vil svekke Norges forsvarsevne. De enorme kostnadene bidrar til en ytterligere nedbygging av invasjonsforsvaret, noe som særlig merkes i Hæren, og som Befalets Fellesorganisasjon er bekymret for.

Det viktigste for det norske forsvaret må være nettopp forsvaret av norsk terri-torium, ikke angrep på land langt utenfor Natos egne grenser. Rødt foreslår derfor å stryke denne bevilgninga i 2015, og kansellere kampflyprosjektet

Vi kan ikke rette opp verdens urett i ett, norsk statsbudsjett. Vi blir ikke en gang kvitt kapitalismen. Men vi kan ta grep som gjør Norge til et mer solidarisk land, både hjemme og ute. Grep som bringer oss noen skritt nærmere et økonomisk system som er til alles beste. I Rødts alternative statsbudsjett foreslår vi noen slike, viktige grep.

Jeg tar til slutt opp Rødts forslag til alternativt statsbudsjett.

Siv Jensen er bekymra for FrPs tilbake-gang. Nå er de nede på 10 prosent! Statsbudsjettet har en sosial profil hun er stolt av, akkurat som de lovet.

Ingen bør bli overrasket at en regjering utgått fra FrP tar fra de fattige og gir til de rike. Det er når AP prøver på det samme, jeg stusser.

FrP/H er ikke overrasket at uføre reagerer når trygda senkes, eller når fagbevegelsen i januar streiker mot regjeringas angrep på Arbeidsmiljøloven. Men de mener vel det er lov å prøve seg.

Alle så hva kvinnene mente da de prøvde å ødelegge abortloven, og hva bøndene mener om landbruksoppgjøret. Og lærerne. Og folk flest om Norge som krigsstat.

Ja til og med motstanden mot EØS øker.

Og alt dette selv om de rødgrønne ikke var så mye bedre, med nedlegging av sykehus, bombinga av Libya.

Det er ganske vanlig at folk stemmer på partier de er uenige med. Høydaren er EU-kampen 1972, med 1994 hakk i hæl.

Så det er håp, om ikke for FrP/H.

Erik Ness

Fordi Tron Øgrim skulle blitt 60 år sist sommer, planla Pål Steigan et politisk seminar på Parkteateret i Oslo. Øgrim var ikke sikker på at han likte det, men en markering og litt feiring måtte han jo godta. Så døde Tron Øgrim i mai i fjor. Planene om et seminar ble da ikke skrinlagt, men intensivert.

Steigan fikk svar på sine telefoner og e-brev, og Øgrimseminaret ble avholdt i desember, på Parkteateret.

Resultatet ser du i dette ekstranummeret av tidsskriftet Rødt!, nesten. Det mangler to innledninger: Hisila Yami som snakket om maoistenes vei for Nepal og Dennis O’Neill som fortalte om antikrigsbevegelsen i USA. Og du får ikke høre de som spilte og sang: Gatas Parlament og Halvsøstra.

Den røde tråden i innledningene var: Det er rett å gjøre opprør!

Erik Ness (red.)
Tidsskriftet Rødt!

 

Andra kommer att tala om Tron Ögrim som människa, om hans insatser i norsk politik och debatt. På det personliga planet kan jag bara säga att jag tyckte om honom, han kunde säga emot just när det var olämpligt, vara solidarisk och därmed uppkäftig på djupt allvar. Detta styrdes av det jag uppfattar som det exemplariska i hans liv, det allmänt bestämmande, hans insikt att det är rätt att göra uppror.

 

Ty visst är det rätt att göra uppror. Inte bara i forna tider och långt bort utan här och nu. Det är bara att se sig om. Låt mig börja med att följa ett formellt spår. För lite mer än en generation sedan skrev politikerna ihop sig om en ny grundlag i Sverige. Vi som påpekade att den var skriven slirigt som ett begagnat bilhandlarkontrakt var bara en handfull – några maoister, ett antal fibbare, ett par äldre jurister som märkte ord och upprördes över dess juridiska slapphet. Men vi skrev så hårt i våra små tidningar som Folket i bild/kulturfront; skrek så högt och agiterade så kraftigt på möten ute bland folk att riksdagspolitikerna från höger till vänster, män som kvinnor, kände obehag inför hur väljare kunde börja tänka om frågan och tvangs backa något. De allra slappaste skrivningarna skärptes lite.

Så här ståtligt lyder dock nu de gällande inledningsorden:

1 kap. Statsskickets grunder
1§ All offentlig makt i Sverige utgår från folket.
Den svenska folkstyrelsen bygger på fri åsiktsbildning och på allmän och lika rösträtt. Den förverkligas genom ett representativt och parlamentariskt statsskick och genom kommunal självstyrelse.

Fast det är ju lögn även om ingen försiktigtvis gärna säger det högt. Att makten inte finns kvar hos folket i Skinnskatteberg där jag bor vet vi ju faktiskt var och en. Vi har inte ens kunnat få behålla vårt sjukhus. Frågan blir vart makten tagit vägen efter det att den utgått från folket. Hemligt är svaret dock sannerligen inte. Enligt den officiella statistiken från Statistiska centralbyrån (SCB) äger 1 % av den svenska befolkningen 19 % av de samlade förmögenheterna. Där finns makten.

Men just nu har kommit en rapport från Institutet för näringslivsforskning. Nationalekonomerna Jesper Roine och Daniel Waldenström har räknat även de värden som ligger i familjeföretag. Då blir bilden än tydligare. 1 % av befolkningen äger 32 % av förmögenheten i landet och om man räknar in svenskar skrivna i utlandet som Ingvar Kamrad (Ikea) och familjen Rausing då äger 1 % av svenskarna över 40 % av landets förmögenhet.

Enligt ekonomen Dick Kling (som publicerar sig på näringslivets egen Timbro som i insikt om ägandets maktställning låter trycka det ingen god statsbevarande socialdemokrat skulle våga släppa igenom) saknar 30 % av svenskarna helt någon egen förmögenhet, eller har en nettoskuld; 50 % har ett kapital på mindre än 28.000 SEK; 80 % har alls inga ekonomiska resurser om man bortser från bostaden.

Några småborgare hankar sig alltså kvar i Sverige; småhandlare, bönder, hantverkare, en och annan framgångsrikt näringsidkande konstnär/författare. Men den överväldigande majoriteten i landet (även de vilka äger ett bostadshus eller en bostadsrätt) är icke-ägande; proletärer alltså. Lönearbetare utan annan verklig egendom att sälja på marknaden till de en procent ägande än sin arbetskraft, även om de fått fina titlar och tror sig vara något.

Man skulle då kunna tro att vi nu i denna abnorma situation när ägandet och den verkliga makten koncentrerats på några få händer skulle få höra ropen skalla från arbetsplatser och på gator och torg: – Expropriera expropriatörerna!

Ty ingen kan längre vara omedveten om hur det kapitalistiska skalet förvridit produktionsprocessen till dess själva livet på jorden håller på att förkvävas. Nu skulle alltså den kapitalistiska äganderättens timme slå. Bara vi handlade i enlighet med vårt kunnande. Men att denna 1 % frivilligt – av godhet och respekt för folkviljans röstsedlar – skulle släppa sin makt finner jag helt otroligt.

Min systerson – politik styrs inte av arv och gener – den borgerliga ideologen Stefan Fölster, chefsekonom på Svenskt Näringsliv söker i detta läge trolla med truten. Han hävdar i Sveriges radio «att så få äger så mycket är en följd av den svenska fördelningspolitiken». Men han kanske inte har så fel. Om jag utgår från att han använde «fördelningspolitik» som noa-ord för det socialt farliga ordet klassamarbete skulle det faktiskt vara rätt. Den nuvarande fördelningen av ägandet är ju ett resultat av sjuttiofem års reformistisk regeringspolitik.

Detta bidrar till att det är så tyst i landet att vi knappt ens kan höra det kulturella finsnarkandet från de kanoniska konstarterna. Fast det är inte konstigt. Hur skulle det kunna vara annorlunda? Till de mer än 40 % av egendom den ägande procenten äger och bestämmer över hör också alla tongivande tidningar, tidskrifter, filmbolag. Massmedia alltså.

De behärskande tankarna, tankesätten, är ju i det nutida Sverige som i alla tidigare samhällen de härskandes tankar. Det konstaterade den unge Marx. Strindberg uttryckte sig än tydligare:

«Men allt vad de tänka, själva tankelagarna äro stiftade däruppe; alla läroböcker äro först godkända av Styrelsen innan de få begagnas.»

Visst har det Aftonblad i vilket jag skriver i Sverige en kultursida som kan ge viss sådan information om världen som Bonnierpressen medvetet undertrycker och som alltså lutar åt vänster; men inte skulle jag dit kunna sälja en artikel som med kraft hävdade min övertygelse att Schibstedts bör exproprieras. Schibstedt äger ju denna – på ledarsidan – socialdemokratiska tidning.

För övrigt är som grupp de intellektuella – konstnärer, författare, akademiker av alla de slag – nu som förr maktens folk. Den som betalar kusken bestämmer färden som det ryska ordspråket lyder. Det säger inte allt om deras roll. Också vi som står därutanför och dem emot kan ju läsa såväl Balzac som Hamsun trots att den förre var protofascist och den senare hitlerist. Vi kan använda oss även av en Céline. För att bara ta några namn. Men vi läser dem inte som Strindberg sade man skulle ta till sig religion; gapa, blunda och svälja som vore det ricinolja. Det Peter Weiss och andra sagt att konsten alltid är revolutionär ty annars vore den inte konst är bara tjänande kälkborgarsanning. Dum okunnighet.

Detta ger ju en rätt hopplös bild. Allt förblir. Även om det är rätt att göra uppror är motståndet så segt att försöket blir som att i tjära söka trampa vatten. Dock rör hon sig! Roger Vaillant genomgick olika faser under livet. Människan är ju – som han påpekade – inte en enhet gjuten i ett stycke. Han avled 1965. Men han spottade aldrig sig själv i ansiktet.

I Le nouvelle observateur för den 26 november 1964, när Frankrike tycktes «dépolitisé», publicerade han sin sista artikel: «Éloge de la politique». Han påminde om att all sådan avpolitiserad normalitet är illusorisk. År 1932 var han tidningsskribent. Då skrevs om Roosevelt, Hitler, Mussolini, Sovjetunionen men som tidningsförsäljarna påpekade var de mest gångbara frågorna i Frankrike sådana som om folk skulle köpa tandemcykel till söndagsutflykterna. Fyra år därefter ockuperade metallarbetare och gruvarbetare sina arbetsplatser; ja hela det arbetande Frankrike demonstrerade med knuten näve och ändrade verkligheten. De nyss synbarligen så helt avpolitiserade butiksflickorna från Galeries Lafayette marscherade med knuten näve, krävde vapen åt Spanien och skanderade: «Le fascisme ne passera pas!»

Och sedan det fasansfulla året 1942. Då var Frankrike slaget och ockuperat och just de krafter vilka trängts undan 1936 hade återkommit. Men ett år därefter var det väpnade motståndet en verklighet. Fransmännen återtog politiken!

Detta skrev Roger Vaillant 1964 när stämningen i Frankrike var lika matt, som i Sverige nu. Fyra år därefter var det maj 1968 i Paris. Den som var med glömmer det inte.

Vad säger detta? Klassernas kamp fortsätter. Den kan lika lite administreras bort som olagligförklaras eller dränkas i pop och kitsch. Tvärtom. Det som de härskande propagerar som samhällsbevarande haschkultur och ungdomsrevolt slår om och blir medvetet uppror när trycket underifrån tilltar. Formerna förändras, byter innehåll och förtecken. I denna medvetandeomvandling spelar intellektuella – som Tron Ögrim – en roll. Katalyserande kan man säga.

Det är rätt att göra uppror. Men också bakslagen hör till. Inte för att jag var särskilt framsynt men jag hade ju varit med i tjugofem år redan år 1968. Jag sökte tala med de yngre som då var FNL:are – många av dem blev med i KFML (SKP). De borde komma ihåg att skeendet ständigt skiftar. Efter vårt röda fyrtiotal kom kalla krigets femtiotal. Motståndaren är traditionellt välorganiserad och stark. (Papperstigern har verkliga klor.) Den Mao Zedong som sade att det var rätt att göra uppror talade också om detta.

Naturligtvis blir många som är med om tider av revolutionära uppsving senare besvikna; bittra. De bland oss som läser Marx och artonhundratalets historia – eller minns det egna nittonhundratalet – ser hur detta upprepats gång efter annan. I Klassekampen läste jag häromdagen an artikel av Arild Rönsen. Jag känner honom inte men artikeln intresserade mig. Han hade tydligen för en generation sedan varit kommunist och marxistleninist men nu lugnat sig. Dock hade han lugnat sig så mycket att han ansåg att overvåkingspolitiet gjort rätt som övervakade honom på 70-talet då han sagt sig vilja göra revolution och expropriera expropriatörerna. Detta är helt följdriktigt. Han uttryckte sig ovanligt tydligt men av sådana som han vet jag att det ofta tycks ha gått tretton på dussinet bland kamrater som kallade sig kommunister när vi först arbetade samman 1943 eller för den delen 1951, 1968 eller vilket år ni vill. (Och just 1944 läste jag Koestler och andra som blivit besvikna några år tidigare och bytt ut karriären.) Ibland har jag tänkt skriva om dem. Inte en hel roman men kanske några kapitel. Eller i vart fall några utgångar.

Det finns en lagbundenhet i detta. Bland Napoleon III:s folk fanns en hel del gamla revolutionärer från 1830. Av den revolutionäre Fischer blev i Tyskland den i Afghanistan krigförande imperialisten Fischer. För att inte tala om hur unga kämpande fackföreningsmän i Storbritannien blev äldre mordiska imperieförsvarare. Visst kan man uppröras – annars vore man ju som Marx sade en oxe – men man måste också inse att detta är historiskt lagbundet. Under de Hundra dagarna gavs i Paris ut en förteckning över politiska väderflöjlar i Frankrike 1789 till 1814. Den en gång så hårde revolutionären Charles-Jean Bernadotte hann enligt den volymen svära tio högtidliga men motsatta trohetseder innan han lyckades bli Sveriges och Norges gemensamme kung. Sådant vore nyttig läsning också om dagens storheter.

Om klasskampen är oundviklig och spränger upp de periodvisa samhällsstillestånden vad är det då som styr denna periodvisa förlamaning av politiken i våra länder?

Regnar det på hönan så droppar det på kycklingen. Det finns en pinsamt enkel förklaring. Om vi går tillbaka till trettiotalet och läser dess vänsterpress kan vi tycka att Der Gegenangriff som gavs ut i Prag och Paris var utmärkt. En antifascism som var både kunnig och skickligt formulerad. Lysande artiklar. Flotta illustrationer. När jag första gången kom över några exemplar – det måste ha varit under kriget på Röda Hjälpen på Mälartorget i Stockholm – tyckte jag den var föredömlig.

Men jag borde ha insett att den hade fel. Ty i Saar-omröstningen 1935 hade visat sig att det inte alls var så att folket var berett till uppror mot Hitlerväldet. Fascismen härskade ju inte bara med terror och hemlig polis; den kunde härska genom att – som Pétain sade om sin politik i Frankrike 1941 – hålla de andras löften. Hitlers upprustning gav arbete – även om den skulle föra död över folket. Under Andra världskriget ordnade den nazistiska tyska statsapparaten folkligt stöd åt sin politik genom att plundra de ockuperade ländernas folk. Inget folk i Europa levde så gott 1944 som det tyska. Trots de många döda och trots terrorn.

Varför säga detta? Jo i princip finns ingen kvalitativ – blott kvantitativ – skillnad mellan den dåtida hitlerska imperialismen och den nuvarande imperialism i vilken Sverige och Norge är små rovgiriga, hyenalikt följsamma utkantsstater. I båda fallen hålls också såväl folken som deras intellektuella lugna med slamsor av rovet.

Nå, att delar av det som kallar sig vänster i våra länder sluter upp i imperialisternas krig är inte något nytt. Ho Chi-minh talade om det i Komintern när han skulle förklara de brittiska och franska kommunistpartiernas lamhet inför kolonialismens brott. Men naturligtvis ställer det oss inför svårigheter.

Det är rätt att göra uppror och det är nödvändigt att tala i klartext när det är möjligt. Vissa tider blir det inte möjligt. Just nu larmar de härskande om kommunismens brott. Men ännu kan man skriva även om de med jämna mellanrum sätter igång upprensningsaktioner. Jag vet ty tre gånger har de ädlare intellektuella i svenska Pen sökt utesluta mig för att jag skrivit vad de ansåg vara ord som inte fick diskuteras. När de misslyckades för tredje gången slutade jag betala och självuteslöt mig ur sällskapet. Men ännu är det inte lika illa som det var i början på femtiotalet. Men också då är det möjligt att arbeta – lär av hur Brecht spelade bort motståndarna i utskottet för oamerikansk verksamhet när de sökte komma åt honom.

Det är rätt att göra uppror. Både rätt och nödvändigt. Men inget uppror leder till slutgiltig seger. Att motståndare kan tro att Marx eller Mao hävdat något sådant beror bara på dålig innantilläsning. Att de delsegrar folken vunnit de senaste hundratalen år sedan slagit om i sin motsats vet vi. Dock har segrarna fört historien framåt.

Men märk att Mao Zedong inte bara sade att det var rätt att göra uppror utan att han även ställde och besvarade frågorna om det kommer att behövas revolution om hundra år? om tusen år? Han påpekade att det alltid kommer att behövas revolution. Det kommer alltid att finnas grupper vilka förtrycks och som inte vill finna sig i de övres förtryck och som därför vill göra revolution. Det är inte bara här och nu det är rätt att göra uppror. Även när klassamhället gått under och klasskampen därmed upphört – som ättsamfundet och dess strider gjort i vår historia – kommer motsättningarna att fortsätta. Slut finns men det finns inget slut på historien förrän mänskligheten som sådan går under och det som är dess historia därmed upphör.

 

Gjendiktning av I-Feel-Like-I’m-Fixin’-to-Die-Rag av Joe McDonald (County Joe and the Fish)

---

ÅÅ, se på dem nå, unge sterke menn
Onkel Sam trenger dem igjen
Han har surra seg oppi en skikkelig graut
Blant menn med skjegg og kvinner i skaut
Selv om det likner ei hengemyr
Skal gutta ut på eventyr

Refreng:
Det er 1,2,3, hva er det de kjemper for
Spø’kke meg, for jeg gir fan
Neste Stopp, Afghanistan
Det er 5,6,7, det er for seint å snu
(Så) slipp en klasebombe – og bli høy
Yippi, krig er gøy!!

De har guts i Washington og Downing Street
Et glitrende juletre har Bagdad blitt
Folk skal bombes til de trygler om demokrati
Vil de’kke ha det, skal de få svi
Om Hamas får fletall lager vi en vri:
Valg er best i vestlig regi.

Refreng:
Det er 1,2,3, hva er det de kjemper for
Sp’økke meg men geværet er ladd
Neste stopp, det er Bagdad
Det er 5,6,7, det er for seint å snu! Slipp en klasebombe – og bli høy
Yippi, krig er gøy!!

Aldri så gæli at det ikke kan bli verre
Èn krig til hælvete – er ingen sperre
Onkel Sam har fått blod på tann;
Ennå finns det olje i mange land
Så kom igjen Wall Street, vær beredt;
Dette kan bli skikkelig fett!!

Refreng:
Det er 1,2,3, hva er det de kjemper for
Sp’økke meg men geværet er ladd
Neste stopp, det er Bagdad
Det er 5,6,7, det er for seint å snu! Slipp en klasebombe – og bli høy
Yippi, krig er gøy!!

AnneGrete, Jonas og Condi har fest,
Og Kristin sier «Sorry – men krig er best!»
Skyt en salve i stabilitetens navn
Og se landsbyen løpe til Taliban.
Om en fredsdue fra Norge får svidde fjær
Er legen på post – med gevær!

Refreng:
Det er 1,2,3, hva er det de kjemper for
Sp’økke meg men geværet er ladd
Neste stopp, det er Bagdad
Det er 5,6,7, det er for seint å snu! Slipp en klasebombe – og bli høy
Yippi, krig er gøy!!

Nord-Korea har fått bomba. For en skam!
for bomba er forbeholdt de rike land.
Onkel Sam kan snart få bruk for den
for i Kinahavet er det olje, min venn.
Kanskje taper han araberland, Men han er smart:
Det er bar’å gå tilbake til start

Refreng:
Det er 1,2,3, hva er det de kjemper for
Sp’økke meg men geværet er ladd
Neste stopp, det er Bagdad
Det er 5,6,7, det er for seint å snu! Slipp en klasebombe – og bli høy
Yippi, krig er gøy!!

Refreng:
And it’s 1,2,3. What are we fighting for?
Don’t ask me, I don’t give a damn,
Next stop is Vietnam;
And it’s 5,6,7. Open up the pearly gates,
Well, there ain’t no time to wonder why,
Whoopee! We’re all gonna die.

---

 

Till det levande minnet av Tron Ögrim

Vänner!

När jag nu står på Parkteatret och talar, föreställer jag mig att Tron Ögrim sitter här i salen och lyssnar. Inte så att han har återuppstått som en fantom eller gengångare i Henrik Ibsensk mening. Men han finns här, som vi har lärt oss i vårt liv, att med dom som är döda kan man fortsätta att samtala. Jag syftar naturligtvis inte på någon parapsykologisk övertro. Vi har ju inte samlats här för att sitta och hålla varandra i händerna och framkalla de dödas röster.

Vad jag menar är givet. Vi har lärt oss att de dödas röster inte tystnar bara för att de är döda. Vi vet att våra döda vänner fortsätter att vara våra vänner, fortsätter att delta i våra liv, även efter det att vi har stått vid deras gravar och känt den stora sorgen blåsa kallt i våra ansikten.

Låt mig ge ett personligt exempel. För åtta år sen blev den framstående mocambikanska journalisten Carlos Cardoso mördad på öppen gata i Maputo i Mocambique. Han blev avrättad, kan man säga. Det han skrev i sin modiga radikala tidning hade inte behagat den organiserade brottsligheten i landet. En brottslighet som samarbetade med en korrumperad politisk överhöghet, liksom med poliser och domare. Det visade sig också senare att den mordpatrull som skickats ut för att döda Carlos Cardoso hade just dom kontakter jag talat om.

Det var en stor sorg för landet och en stor sorg för mig personligen. Carlos var en folkets man, en ärbar och modig man som lyste med sin symboliska lampa in i de mörkaste hörnen, en journalist som visste vad som väntade honom. Det hade han berättat för mig: – Om något händer hoppas jag du hjälper min familj. Det har jag naturligtvis gjort.

Men viktigare ändå är att jag fortsätter att prata med Carlos. Jag för i mina tankar resonemang med honom. På så vis fortsätter vi att umgås med dom döda. För vore det inte så, då skulle vi heller inte läsa Ibsens pjäser, vi skulle inte återvända till de politiska klassikerna, vi skulle inte studera vare sig Mao eller Lenin. Men det gör vi eftersom dom fortfarande lever. I kraft av sina texter, i kraft av sina åsikter, ibland också i kraft av vänskap och delaktighet i våra liv.

Därför tänker jag mig att Tron kunde ha varit med här. Att han på något sätt finns här och lyssnar. Eftersom det han stod för, det han uträttade i sitt liv, fortfarande angår oss och påverkar oss.

Vi ingår alla i en tradition. Det finns ibland människor som påstår att dom står utanför alla sammanhang och går sina egna vägar. Det är naturligtvis bara dumheter. Livet, kulturen, traditionen, den radikala karta som vi följer, fungerar inte så. Det finns dom som gått före som vi måste lyssna till, lära oss av, kritiskt granska, men inte bara lägga åt sidan. Man kan inte köra bil framåt utan att ha en god kontroll i backspegeln, för att säga det på annat sätt.

Därför tänker jag också börja långt tillbaka i tiden. Före oss i vår radikala tradition har funnits andra. På samma sätt som det ännu finns ofödda barn som kommer att följa efter oss när vi är borta och bara finns som de andra döda vännerna, här i salen, eller som exempelvis texter och böcker i bokhyllor.

Vi börjar här i Oslo även om staden då hette Kristiania. I ett Norge som befann sig i en påtvingad union med Sverige, även om den åtminstone geografiskt och ekonomiskt politiskt hade andra fördelar än tidigare sammanslutningar mellan Danmark och Norge. Men i Norge på 1840-talet var tankarna från Eidsvold levande. Det fanns redan då röster som ifrågasatte sakernas tillstånd, ifrågasatte unionen med Sverige. Fröet var redan sått till det som 65 år senare skulle leda till Norges obegränsade frihet på alla områden från union med Sverige.

Den 9 juni 1841 skriver den norska författaren Henrik Arnold Thaulow Wergeland ett brev. Man kan se honom framför sig, där han sitter vid sitt bord. Men kanske är det så att han ligger i sin säng och skriver, med en liten träbricka som stöd för pappret och bläckhornet. För trots att Henrik Wergeland bara är 33 år gammal håller han redan på att dö. Han har fyra år kvar. Men symptomen på den lungsot som ska döda honom finns redan. Man kan föreställa sig att han har bråttom. Så mycket han vill uträtta i livet och så kort tid. Han påminner i det om den nästan samtidige Georg Buchner, den unge dramatiker som gav oss de två klassiska skådespel som heter «Woyzeck» och «Dantons död». Han dog i och för sig redan när han var dryga tjugu år. Men känslan måste ha varit någon av den samma hos honom som hos Wergeland. Så mycket som måste göras, så kort tid.

Men den här försommardagen 1841 skriver han alltså ett brev. Det är riktat till den judiska församlingen i Stockholm. I brevet meddelar han att han är sysselsatt med en försvarsskrift för judar. Han är motståndare till den förhärskande negativa norska synen på det judiska folket. Det upprör ho-nom att den etniska tillhörigheten ska kunna drabba och döma ut en hel folkgrupp på detta sätt, helt i strid med de upplysningsideal som är hans. Henrik Wergeland har redan skrivit brev till andra viktiga auktoriteter när det gäller det judiska folkets fria rörlighet i Europa. Han har talat med såna, idag bortglömda, religiösa storheter som Steinhem i Altona och Riesser i Hamburg.

Men nu skriver han alltså till Stockholm. Det han vill veta är om det i Sverige ges exempel på att judar visat generositet mot kristna, exempelvis i sina testamenten. Det är med andra ord ett listigt, intelligent, taktiskt brev, som Wergeland skriver. Han vill ha argument för att kunna gå i strid med de präster och höga ämbetsmän som inte vill veta av judar i Norge. Han får också mycket riktigt ett svar där det visar sig att judarna i Sverige visar generositet även mot de som tror på den kristna religionen. Och sen fortsätter Wergeland, in i sin egen död att kämpa för judarnas rätt att bli behandlade som andra människor. Även i Norge.

Inte undra på att man i Stockholm, efter Wergelands död, bestämmer att den svenska judiska församlingen ska göra en insamling till en minnesbyst på Wergelands grav. Den 17 juni 1847 avtäcks monumentet. Ett tåg av människor gick den dagen från Börsen till kyrkogården. På den efterföljande festen som anordnades av Studentersamfundet talade en statsrevisor Daa. Han sa: Dersom det norske Folk hidintil har staaet efter alle Jordklodens Nationer i Erkkjendelsen av denne Pligt imod Jödene, saa give Gud, att det maatte antage et mildere Sind, förend det faar aarsag til at bede om andres Barmjjertighed.

Henrik Wergeland fick aldrig se resultatet av sin kamp. Men två år senare, 1849, upphävdes den omstridda norska grundlagsparagrafen som innebar att «Jöder er udelukkede fra adgang till Riget». Det hade alltså visat sig rätt att kämpa, rätt att göra uppror mot ett förnedrande och en etnisk föraktlig syn på ett helt folk, i detta fall det judiska.

Jag läste Wergeland på 1970-talet när jag bodde i Oslo. Redan då minns jag att jag nån gång tänkte att Tron hade en särskild sorts släktskap med den man som levt här 130 år tidigare. Den här bilden som visar en polisman som med batongen lyftad förföljer Tron utanför Stortinget nån gång mot slutet av 1960-talet, hänger på något sätt samman med händelserna den 17 maj 1829. Den svenske kungen hade förbjudit firandet av grundlagen på Eidsvold. Wergeland var med och bröt förbudet. Då utbröt «slaget om torget» här i Oslo. Idag betraktas han väl som den som var den symboliska fadern till firandet av 17 maj.

Men jag står inte här och glömmer allt det som inte förenade Wergeland och Tron. Bara det att Wergeland levde i romantikens tidevarv gör honom ju avlägsen till den tid vi lever i, den tid där Tron verkade. Men det är alltså en annan sak. Vad som är viktigt är att påminna oss om att man kan inte vara radikal i en djupare mening av ordet om man inte inser att man ingår i en tradition. Backspegeln har jag talat om, och de ännu ofödda barnen som kommer efter oss. Det finns helt enkelt ingen radikalism som inte har sina rötter i de traditioner som format oss.

Låt mig för enkelhetens skull ta ett exempel. Som förenar både Wergeland med Tron och med mig själv.

Jag är född 1948. Tron var född 1947. Det innebär att jag är årsbarn med tillkomsten av staten Israel. Om jag letar i mitt minne från mina 10–12 första år i livet, alltså de år som sammanfaller med 1950-talet, kan jag inte påminna mig att jag någonsin hörde talas om Palestina eller ett palestinskt folk. Däremot var bilden av Israel levande, förgylld, blomstrande. Många genomskådade inte falskheten. Det enda Palestina som fanns var det bibliska, det som visades på planscher när man hade kristendomsundervisning, som då fortfarande var en plåga i skolan. Israel var något som skapades efter nazismens förbrytelser, det var den europeiska skulden som skulle betalas. Vad spelade det då för roll om ett antal okunniga palestinier jagades bort från sina hem? Den nazistiska rasismen ersattes omedelbart med ett förakt mot araber som fortfarande idag är ett stort och avgörande problem i Europa. Gå ut på gatan här utanför Parkteatret och fråga 10 personer vad en terrorist är. 9 av 10 kommer att svara att det är en arab. Det garanterar jag.

Jag har alltså levt i hela mitt liv med den här konflikten. Men det är riktigare att säga: ockupationen. Ty Palestina är ockuperat land. Staten Israel bygger på bortrövat land. Det hade varit som om Sverige hade kapat åt sig Hedmarken och Österdalarna och inrättat ett nytt Sverige där. Ofri grund är och förblir ofri grund. Hur mycket nazisterna än gjorde mot judarna så försvarar det inte det israeliska övergreppet mot Palestina.

Inte heller är det naturligtvis sant att staten skapades för att betala av på en nazistisk och europeisk skuld. Det var för de västliga kapitalistiska staterna, med USA i spetsen, viktigt att få en strategisk bas i Mellanöstern. Frågan om oljan var redan den gången avgörande. Man hade sett vad som hände med Tyskland när deras oljeresurser minskade. Vad som hände när Hitler inte nådde fram till de stora ryska oljereserverna utan stoppades av Röda Armen vid Stalingrad. Med tillkomsten av staten Israel kunde västmakterna och USA ta ett kraftigt strupgrepp på den del av världen som fortfarande ger oss dom största oljeresurserna.

Det är naturligtvis inte bara jag som levt med detta. Också Tron Ögrim gjorde det, liksom så många andra. Jag minns tillkomsten av Al Fatah, det väpnade upproret. Jag har levt med Osloavtal, Camp Davisavtal och alla andra sorters avtal. Jag har hört politikerna prata tusentals ton med ord som inte haft någon som helst verkan. Jag har upplevt de desperata självmordsbombarna, de stenkastande barnen och de tre krig som Israel och USA har utkämpat mot sina arabiska grannar. Risken är förstås också att jag kommer att dö medan ett palestinskt folk fortfarande är ockuperat. Risken är naturligtvis stor att det palestinska folket kommer att raderas ut. Det innebär att vi måste förstärka våra krav på en palestinsk lösning i de områden som nu behärskas av staten Israel. Någon annan lösning finns inte. Inte nu och inte om hundra år. Ingenting, inga avtal, inga hycklande politikerröster som talar om «vårt ansvar för israelerna» kan ändra det faktum att Palestina är ett ockuperat land, att det palestinska folkets lidande vållas inte bara av de israeliska övergreppen, de svenska eller amerikanska vapnen, utan lika mycket av vår passivitet. Alla dom som anser sig vara radikala men som ändå håller käft när frågan om Israel kommer upp. Deras ansvar är mycket tungt.

– Ja, hör jag nu Tron Ögrim säga. Visst är det så.

Jag kan naturligtvis inte veta hur Henrik Wergeland skulle ha reagerat. Jag är varken siare eller spåman. Jag läser inte framtiden i smält bly eller i kaffesump. Men jag kan tro med rätt goda argument att en Henrik Wergeland idag hade menat som vi menar: att det som var rätt för judarna på 1840-talet i Norge nu är rätt för det palestinska folket idag. I den radikala traditionen kan vi avläsa hur tidigare konflikter har behandlats, analyserats och angripits. Jag hade en släkting som gick ut som frivillig i det polska kriget mot de ryska ockupanterna på 1860-talet. Det var lika rätt som att norska och svenska frivilliga for till Spanien på 1930-talet för att försvara folket mot det fascistiska hotet.

Nu har Israel byggt en mur. På samma sätt som Östtyskland byggde en mur genom Berlin. Man stänger ute och man stänger inne. Argumenten är dom samma. I Berlin skulle man försvara Östtyskland mot den aggressiva västliga kapitalismen. Det kan man naturligtvis säga var rätt. Men att bygga en mur samtidigt som man gjorde underhandsaffärer med dessa kapitalister var dömt att misslyckas. På samma sätt kommer också att ske med den mur israelerna har byggt. Den kommer förr eller senare att rivas. Den måste rivas. Det är en skam så länge den står där, en skam så länge vi inte med all kraft bekämpar den och det israeliska förtrycket av Palestina.

Men finns det då ingen rimlig lösning som innebär att våldet kan ersättas med det man hycklande kallar den «fredliga samexistensen». Vilken fredliga samexistens? Det är ungefär lika att säga detta som när Quisling menade att de ockuperade norska folket skulle lära sig leva i fredlig samexistens med den tycka ockupanten. Det finns en del som menar att man ska söka efter en sorts tvåstatslösning som innebär att det palestinska folket avstår en del av den mark som ockuperades efter 1948. Och att israel drar sig tillbaka till det geografiska läge som rådde 1967. Om Palestina skulle acceptera en sån lösning innebure det att de accepterade illusionen om det «folktomma Palestina».

Alla dessa tänkta lösningar är som ett misslyckat besök hos tandläkaren. Man får sin tand lagad utan att borra ordentligt rent. Förr eller senare brister lagningen och infektionen flammar upp på nytt.

Det finns nu naturligtvis också människor som påstår att jag betraktar världen enögt. Att judarna, liksom många andra folk, har varit förföljda under olika historiska epoker är naturligtvis korrekt. De har ibland utsetts till syndabockar när pesten drabbat människor, de har jagats för sina rikedomar. Men det har då alltid funnits människor som Wergeland som krävt att detta syndabockssyndrom ska bekämpas. Varje skeende, har krävt sin politiska analys. Inte en allmän etnisk och religiös sörja av fördomar och bristande kunskaper.

Nyligen har president Bush samlat israeler och palestinier till nya förhandlingar. Det är väl knappast någon förnuftig människa som tror att de kommer att leda någonstans. Eftersom grundfrågan om ockupationen inte kommer att ställas. USA har heller inga som helst tankar om att släppa sitt militära fäste i Mellanöstern som är den primära orsaken till försvaret för Israel. Det finns alla skäl i världen att oroa sig för vad som kan hända. I de militära förutsättningar som råder idag är avståndet mellan exempelvis Damaskus och Stavanger inte särskilt långt. Eller avståndet mellan Jerusalem och Oslo. Vad som sker där betyder något för oss. Hotet mot Palestina är på många sätt ett hot också mot oss.

Många människor, även de som menar sig vara radikala, säger att de inte kan se nån lösning. Då blir det för oss andra ännu viktigare att fortsätta att diskutera det som sker. Vårt ideologiska och materiella stöd till Palestina är avgörande, inte bara för dom utan lika mycket för oss själva. Det finns idag inga oaser i världen dit konflikterna inte når. Inte Skandinavien, inte någon annanstans. Om vi som tror på solidaritet glömmer att den solidaritet vi visar det palestinska folket också är ett en solidarisk insats för oss själva, så har vi förlorat själva idén med solidariteten. Det är ju faktiskt mycket enkelt: om jag vill att mina barnbarn ska få möjlighet att leva i en bättre värld så måste jag också då vara beredd att se till att andra barn i andra delar av världen får samma möjligheter. I annat fall kommer ingen av oss att se någon framtid. Vi måste fortsätta att i praktiken hävda att det bara finns en lösning, ett Palestina där judar och palestinier kan leva på lika villkor, utan murar, utan apartheid, utan förtryck.

I det sammanhanget kan det alltså vara av vikt att studera vad Wergeland skrev och tänkte. I hans intellektuella hållning fanns inte utrymme för undanflykter. Hans medvetande födde handling, han visste det Marx och Engels skulle formulera ungefär vid samma tid, även om han aldrig hann uppleva det upproriska året 1848 och inte heller fick möjlighet att läsa det kommunistiska manifestet. Men Wergeland förstod utifrån den radikala praktiken att det inte bara gällde att förklara världen, det gällde att förändra den. Han var en handlingens man, trots att han låg där i sin säng och säkert innerst inne visste att hans tid redan var utmätt och att han inte skulle hinna allt han ville.

Wergeland var på många sätt ett föredöme, på samma sätt som Tron Ögrim.

Trots de 150 år som skiljde dom åt ingick dom i samma radikala tradition. De byggde sina liv på upplysningens krav på kunskap. Med ett modernt uttryck var dom arbetande intellektuella som tog ansvar. Genom att läsa vad Wergeland gjorde i förhållande till judarna för drygt 150 år sen kan vi förstå vad som måste gälla för det palestinska folket idag. Om vi inte gör det kan vi ta våra så kallade humanistiska ideal och putsa våra skor med. Då är det bara frasmakeri, ord som ingenstans leder, som kommer ur våra munnar eller våra pennor. Om vi upphör att med kraft hävda att människor av olika religiös och historisk tillhörighet och förflutenhet faktiskt kan leva likvärdigt innanför likvärdiga gränser, har vi gett upp. Då har kampen för människovärdet förvandlats till vackra ord och formuleringar vid Nobelprisutdelningar och andra liknande tillfällen.

Jag kände inte Tron personligen. De gånger vi träffades i livet var inte många. Andra kan alltså i motsats till mig tala om honom som individ. Jag vet inte vilken mat han föredrog eller vilken musik han lyssnade på. Jag vet inte om han tyckte om katter eller om han var nattmänniska. Men jag vet att hans liv i politiken, i den radikala intellektuella miljön, har varit viktig för mig. Utan att gå direkt in på hans konkreta insatser – vilket jag antar att andra här kommer att tala om – så kan man aldrig komma ifrån att han var ett föredöme. Inte minst för de som var yngre. Är det något man behöver under de tidiga år då ens medvetande börjar formas så är det ordentliga föredömen. Inte som tvivelaktiga idoler i filmstjärneformat utan människor som i sitt praktiska liv visar hur ett meningsfullt liv kan levas. Jag vet att Tron la ner oerhört mycket energi genom hela sitt liv, in i det sista, för att vara en sorts riktmärke för yngre människor. Ett politiskt medvetande kommer inte av sig själv. Det faller inte kunskap från himlen, inte upplysning, inte svar på de viktiga frågorna. Kunskapen måste sökas. På samma sätt som man behöver en sökmotor för att komma åt information på Internet behöver man som ung sökmotorer för att hitta i verkligheten. I annat fall lär man sig aldrig att tolka denna verklighet. Då faller man lätt offer för all den desinformation som vill att folk fördummas, vill att folk ägnar sig åt skenet av verkligheten, inte verkligheten själv.

Att Tron Ögrim var en visionär med en stark kreativ instinkt och vilja råder det inget tvivel om. Bara det att den där gången för mer än 30 år sen föreslå tillkomsten av en kommunistisk dagstidning och sen tro på den möjligheten, krävde sin man, en man som Tron.

Jag har tidigare här talat mycket om den gemensamma tradition som inlemmar både Wergeland och Tron. Men jag kan också påstå att det finns ytterligare en person som jag vill göra en jämförelse med. Och det är en av talarna här idag, Jan Myrdal. Han och Tron påminner också om varandra. Hos båda finns detta ständiga letande efter ytterligare argument, ytterligare kunskap, för att tolka verkligheten och tala om nödvändigheten av förändring. Jag ser det som självklart att låta Wergeland och Myrdal omsluta Tron Ögrim eftersom de ingår i samma tradition.

Den stora skillnaden mellan Wergelands tid och vår är givetvis att världen idag är så mycket större. Wergeland var född i Kristiansand. Han började på universitetet i Kristiania 1825 och var färdig 1829. Sen hade han 16 år på sig att leva färdigt. Men det faktum att världen var mer begränsad den gången än nu innebar inte att Wergeland var okunnig. Han kände till exempel väl till islam och använde emellanåt ordet Allah i brev på ett sådant sätt att man – felaktigt – började tro att han hade omvänt sig. Men det hade han inte. Wergeland trodde på en annan Gud, han var kristen. Och han sökte kunskap om en värld som låg utanför de norska gränserna.

I dag är världen inte bara det vi kan plocka ner från bokhyllorna, men något vi själva kan besöka. Av dom tre jag nu nämnt, Wergeland, Ögrim och Myrdal är Myrdal givetvis den store fysiske resenären. Redan i mitten av 1950talet packade han och Gun Kessle – den kvinna han levde med i över 50 år och som avled nu bara för någon månad sen, vilket vi alla beklagar – sin lilla Citroen full och tog bilvägen mot det fjärran Afghanistan. Sen har Myrdal ständigt varit på resa. En stor del av hans märkvärdiga produktion omfattar berättelser från i första hand Asien men också länder som Albanien och Mexico. Hans tidiga 60-tals-rapport från en kinesisk by – för att nu ta ett exempel – är avgörande för den som vill förstå Kinas utveckling efter 1949.

Tron var på många sätt en «hemmafrontsman». Han agerade på sin hemmaplan. Men hans utsyn och vidsyn innebar givetvis att han mycket klart kunde se vilken plats Norge hade i världen och vilken roll Norge kunde och borde spela.

Att Tron under sina sista år la ner ett stort engagemang för landet Nepal, där ett ålderdomligt feodalt system fortfarande väntar på att brytas ner, bör inte förundra någon. Inget land eller ingen konflikt, inget förtryck kunde vara så långt borta att det inte krävde vår uppmärksamhet och vår handling, i solidaritetens namn.

I den radikala traditionen finns också en vilja att förstå och stödja det tekniska framåtskridandet. Också här finns ett släktskap mellan Tron och Myrdal. Jag är ganska säker på att Myrdal var den första svenske författare som införskaffade en ganska så stor IBM-maskin och ställde undan skrivmaskinen som instrument för skrivarbetet. Tidigt var Tron på det klara med att datarevolutionen var en verklig revolution, inte bara en gradvis förädling av befintlig teknik. Det var en revolution i och med att det innebar ett kvalitativt stort tekniskt språng som skulle få inflytande på allt i människans mångdimensonella värld. Med datateknologin blev det möjligt att göra det vi inte tidigare kunnat göra, vare sig det nu gällde att med en hittills okänd precision skära till metall för tillverkan av andra precisionsinstrument eller utforska människans genetiska sammansättning. Med datatekniken har vi kunnat öka vår kunskap, precisera vår kunskap och lösa tekniska problem som vi annars eller tidigare inte klarat av.

Men Tron såg naturligtvis också mycket tidigt, som den visionär han var, att den nya datateknologin också skulle förändra politikens förutsättningar. Det var givetvis så att i takt med att datorerna blev billigare, enklare att använda så skulle dom innebära en revolution även för fattiga människor i världen. När Internet kom till en mer allmän användning under 1990-talet togs den sista delen av det första stora språnget i datarevolutionen. Nu fanns ett oerhört redskap för att bryta ner några av de stora hindren för att även människor i fattiga länder skulle komma åt den stora samlade mänskliga kunskapen.

Till detta har jag själv varit vittne. Ty tanken tidigare, att man skulle kunna lyfta ut stora bibliotek på den afrikanska landsbygden för att stilla dessa människors begär efter vetande var en praktisk och ekonomisk omöjlighet. Med datorerna och Internet ändrades allt detta. Idag kan man med lite elektricitet – snart inte ens det, en telefonledning – snart inte ens det – en billig dator som kanske kan vara handdriven som en gammaldags mjölkseparator, placera sig i världens mitt. Världens mitt finns nu överallt, var man än befinner sig. Jag kan befinna mig i den fattiga byn utanför Boane i Mocambique, där dom fattigaste av dom fattiga bor, och där kan dom i sin dator ta sig vart som helst i världen, till Universitetsbiblioteket här i Oslo eller till Deichmanske biblioteket eller British Library där Karl Marx satt lutad över böckerna när han höll på att förbereda en bomb under hela den borgerliga samhällsordningen. Dessa fattiga människor kan nu läsa sig till varför dom har det så djävligt som dom har det.

Jag ser detta med egna ögon och jag förstår varför vi fortfarande tillåter analfabetism att finnas i världen. Det är en skam som kanske är större än någon annan skam i vår skamliga tid, att vi, trots att vi har redskapen, trots att vi har logistiken, årligen tillåter miljontals barn att få gå ut i livet utan tillgång till skrivandets och läsandets nödvändiga instrument. Vi låter detta ske eftersom det är lämpligt i de fria marknadernas namn. Läsande och skrivande människor är farliga. Dom som förstår hur sammanhangen ser ut har en tendens att göra uppror. Därför är det inte lämpligt att folket som ändå bara ska uträtta manuellt arbete lär sig läsa.

Så tänkte de portugisiska kolonisatörerna när de la under sig jättelika områden i Afrika. Så innebar det också att när Mocambique hade vunnit befrielsekriget mot portugiserna och proklamerade sin självständighet 1975, så fanns det sju – säger sju, svarta mocambikaner med universitetsutbildning. Med den kapaciteten skulle man nu börja sköta ett land. Och det gick. Det tillhör bland mina personliga erfarenheter något av det största jag varit med om.

Den engelska organisationen Oxfam räknade för en del år sen ut vad det skulle kosta att utrota den pest som analfabetismen måste anses vara. Det skulle kosta en oerhörd massa pengar. Det skulle kosta ungefär lika mycket som den summa för vilken vi i Europa idag köper hund- och kattmat. Jag menar naturligtvis inte att vi ska sluta föda våra husdjur. Men vi ska ha perspektiven klara för oss.

Tron Ögrim var en man som i sitt liv såg nödvändigheten av samhällets förändring. Han var en av den radikala norska vänsterrörelsens förgrundsgestalter från det tidiga sextiotalet fram till sin död. Hans betydelse för ett stort antal människor, varav jag är en, kan inte nog poängteras. Han var en man som tog sitt liv på stort allvar, en man som såg orättfärdigheter och bestämde sig för att bekämpa dom. Han gick rakt in i mitten av den radikala tradition som är den enda garanti vi har för att motståndet mot den vettlösa värld där gapet mellan fattiga och rika ständigt ökar; att det motståndet fortsätter.

Ingenting är ännu för sent. Allt är fortfarande möjligt.

Tack för ordet.

Dette er en redigert versjon av Nina Aldin Thune sitt lysbildeforedrag om Tron Øgrim og Wikipedia. Vi lar plansjene fortelle det meste.
Foto: Holly Hui.

---

Under minnestunden for Tron Øgrim ble vi som var der fortalt hvor mye Wikipedia betydde for ham, men Tron Øgrim betydde også mye for Wikipedia.

På Wikipedia møtte jeg på ham for første gang da jeg så hans spørsmål på diskusjonsiden til tigerbalsam: http://no.wikipedia.org/wiki/Diskusjon:Tigerbalsam

Jeg hadde sett at artikkelen ikke var bra ut fra et farmasøytisk perspektiv, men ikke gjort noe med det. Hans kommentar fikk meg til å gå gjennom artikkelen og prøve å forbedre den.

Litt seinere på dagen fant jeg følgende innlegg på diskusjonsiden:

Kjære Nina! Fint at du viser ansvar her. Jeg er en gammal bestefar med flere små barnebarn og sånn, jeg blir bekymra når jeg plutselig snubler over info om at Tigerbalsam kan være farlig fx for barn.

Det er skrivi tjukke bøker om alt jeg ikke veit om Tigerbalsam, for ikke å snakke om annen medisin. (Jeg har klarer ikke engang å følge med i alt som står med liten skrift på alle de reseptpillene JEG heller i meg). Men jeg veit at fx for oss som tar en god del fordi legen beordrer oss til det sånn at hjertet skal fortsette å slå og sånt, så fins det en del «pussige» samvirkninger med både naturmedisin og andre reseptmedisiner som kan komme bakpå oss.

For noen år sida tok jeg johannesurt med målbart utbytte, faktisk. (Mot høyt blodsukker.) Men så fikk jeg en annen medisin, med advarsel om BLINDHET sammen med johannesurt. Gjett om jeg stoppa?

Så jeg er glad for at du tar dette med ro, konsulterer virkelige fagfolk og får inn årnlige oplysninger. Det er nyttig for mange av oss som fx har brukt Tigerbalsam før, og godt kan tenke oss å bruke det mot hodepine og snørra, men kan ha nytte av enkelte advarsler. Bare en tanke. I mellomtida, kan det kanskje være riktig å bare skrive at noen kan være allergiske mot Tigerbalsam, og det advares mot å bruke det i ansiktet og til barn?

Mbeste hexer Togrim 2006-02-08

Dette var første gangen jeg så hans spesielle hilsen som han brukte til å signere alle sine innlegg på wikipedia. Bestehexer.

 $

De store orda

Fra By oss ikke noe smått, Oktober 1988

I speilet ser jeg
at år og ord og handlinger
er gått.
Alt blir:
de gode dagene, de onde,
de gangene jeg var der
når det trengtes.
Og noen svik.
To grønnøyde barn
vokser i huset mitt.
To verdener der inne
bak det grønne.
Kjent, ukjent?
Hvor nær, hvor fjernt?
Jeg har stått ved kister
med for mye sagt.
Og gjennom store sommerkvelder,
vin og latter
har jeg kjent det kalde draget
av venners bitterhet.
Men hjertet mitt står ennå åpent
for vinden
og for krøkebæras purpurroser
i den første snøen.
Og jeg tør ennå si
de store orda:
Kjærlighet. Hat.
Folkets kamp.
På hvilken side står du?

---

Ønske for barna

Fra By oss ikke noe smått, Oktober 1988

Jeg skulle ønske
det var nok
med litt vanlig anstendighet.
Men denne verdenen
som dere lever i
krever så store dyder
og altfor mye mot.
Du, vesle jente
som stirrer
inn i speilet
og deg sjøl
med den nye, hvite kjolen
og du, vesle gutt,
jeg skulle ønske
dere slapp
å vokse opp til helter
for å klare det
som burde være så enkelt:
Å gå oppreist
gjennom livet
å være stor nok
uten å trampe på andre
å holde hjertet åpent
for dem
som trenger dere.

---

Utvikling

Fra Katten stryker seg inntil oss, Oktober 1993
(Fritt etter en ukjent dikter)

Det døde barnet
begraves

ikke
i ei kiste
sjøl om
barnet
er lite
er tre
for dyrebart

ikke
i et stykke tøy
tøyet
må spares
til de
levende

men
i ei pappeske
påtrykt
«General Motors:
Utvikling
Er vårt beste
Produkt.»

 

Dette stykket bygger på et innlegg jeg hadde på Øgrim-seminaret i desember 2007. Det er inspirert av to bøker av Tron Øgrim (heretter TØ): Hilsen til en generasjon av kvikksølv (T. Øgrim 1997 og 2000). Bøkene handler om samfunnet, datateknologi og framtida. Jeg spinner rundt og videre på ideene fra disse bøkene. Bakgrunnen for det er at jeg er revolusjonær feministisk informatiker, og at TØ var broren min.

Innledning: As we may think

Vannevar Bush skrev en artikkel med overnevnte tittel i 1945 (Bush 1945). Krigen var akkurat slutt, og produktivkreftene hadde vært gjennom en rivende utvikling. Denne utviklinga måtte kunne utnyttes til menneskehetens beste, mente Bush. I artikkelen fabulerer han om hvilken betydning den nye innsikten kunne få for blant annet fototeknologi, lyd- og språkteknologi, matematiske språk og logiske prosessorer. I denne sammenhengen er jeg mest opptatt av hans vyer om den personlige datamaskinen «memex». I min noe løse omdikting sier Bush:

«Tenk deg et mekanisert privat arkiv og bibliotek. Det trenger et navn, like gjerne «memex» som noe annet. En memex er en maskin der en person kan lagre alle bøkene, alle arkivene og alle brevene sine. Maskinen er mekanisert og innholdet indeksert, så det går an å finne fram til alt innholdet raskt og fleksibelt. Den er et slags forstørret supplement til hukommelsen.

Memex ser ut som et skrivebord, og er det viktigste møbelet i arbeidsrommet. Den har flere bevegelige skjermer, der materiale kan projiseres for behagelig lesing. Den har et tastatur, og flere sett med knapper og spaker.

Den har rikelig med lagerplass på forbedret mikrofilm. Bare en liten del av innmaten i memexen er satt av til lager, resten er mekanikk. Lagerplass er ikke noe problem, for selv om brukeren legger inn 5000 sider med materiale hver dag, vil det ta hundrevis av år å fylle opp lageret.»

Men vyene til Bush gikk videre enn en personlig datamaskin. Han så for seg muligheten av å knytte sammen flere slike memexer til en nesten uendelig, verdensomspennende encyclopedi.

TØ ble altså født på 40-tallet, og var barn på 50-tallet. Den gangen var Framtida LANGT borte. «Da ville vi få Romferder til Andre Planeter, og kanskje tilmed FJERNSYN! Men bortsett fra det, ville vi bo som før, og jobbe som før, og leve fra dag til dag som før.»

«Nå derimot, er framtida så NÆR! Hvert år hører vi om nye fantastiske oppfinnelser, som kan forandre vår store omverden og vårt lille dagligliv». Og det var denne framtida TØ ville prøve å beskrive og forstå i bøkene sine. For å bestemme over framtida, må vi forstå nåtida. For å utnytte mulighetene, må vi forstå dem. For å bryte rammene, må vi kjenne dem. Det var TØs prosjekt.

Hilsen til en generasjon av kvikksølv

het bøkene: «Kulturen forandrer seg så RASKT som aldri før i historia. Som dråper av kvikksølv som triller over et gølv!» Dette må forklares for mulige unge lesere. Kvikksølv er et metall som er flytende ved romtemperatur og vanlig trykk. Vi som var unge på 50- og 60-tallet har sett kvikksølvtermometre bli knust og innholdet renne og trille rundt på badegulvet. Dråpene var kvikke som levende sølv og nesten umulig å fange. Dråpene slo seg sammen og splittet opp igjen, utafor vår kontroll. Men de reagerte på stengsler, dytt og helling på badegulvet. Spennende. Sånn er det kanskje også med framtida: uregjerlig og uforutsigelig, men påvirkelig og avhengig av naturens lover.

1997-utgaven

Kvikksølvbøkene kom altså i to utgaver. Den første framsatte flere påstander, de fleste har vist seg riktige:

Verden blir både større og mindre på en gang. Ja. Utsynet er blitt større. Ungdommen har en kunnskap, kontakt og erfaring vi knapt kunne drømme om for en generasjon eller to sida. For et par år sida stjal jeg litt bomull fra en åker i Texas, og viste det fram til familie og (voksne, hvite) venner. Ingen visste hva det var. Så tok jeg det fram i en femteklasse på Ila skole i Oslo: en skog av hender i været. De kjenner verden! Bomullsåkre er ikke noe fremmed og fjernt. Barn kjenner flere steder i verden og flere sider av livet. Klart de blir kloke av slikt! Internett, nyheter, reiser, Facebook, U-Tube, Skype – verden er blitt utrolig mye større. Samtidig er den nær og til stede. Vi ser katastrofene, krigene, sulten og mishandlingen. Vi kjenner kanskje både soldater og journalister som er såret eller drept.

Liberalisme, kapitalistisk anarki og sammenbrudd – eller et informasjonssamfunn for alle og demokratisk styring av økonomi og teknologi. Ja. Nye områder blir innlemmet i den kapitalistiske økonomien. Internettet har stadig flere betalingstjenester. Individualisme og liberalisme er dagens mantra, til tider på grensa til det kapitalistiske anarki. Men det store sammenbruddet har vi ikke sett. Ennå. Stortingsmelding nr 17 2006/2007 heter faktisk Eit informasjonssamfunn for alle. Kanskje ikke helt samme innhold som TØ la i begrepet, men likevel. Bredbånd til folket er ikke langt fra realisert – i Norge. Det er en relativt stor bevegelse for åpen kildekode. Wikipedia er fritt tilgjengelig og utvikles på dugnad. Fildeling av musikk og film gir store utslag i markedet.

Det skjer en økologisk katastrofe. Ja.
Programvare blir det viktigste produksjonsmidlet. Ja.
Arbeiderklassen endrer seg. Ja. Mer trenger jeg ikke si om disse sakene.

Sør KAN ta igjen Nord. Dette har ikke skjedd. Nord beriker seg stadig på bekostning av Sør. Stadig er Sør dumpingplass for gammel og utrangert teknologi. Men stadig er det mulig. Sør KAN hoppe over en del av de utprøvende, teknologiske mellomstadiene og gå rett på det som (i dag) er mest effektivt.

2000-utgaven

… var en oppdatert og utvidet utgave av den forrige. TØ var ingen kaster, så den nye utgaven var betydelig lengre enn den forrige. Han hadde med disse tilleggspåstandene:

– Teknologien endrer dagliglivet. Ja, det holder å tenke på betalingstjenester, handel, musikk, underholdning, informasjon og nyheter, eller mikrobølgeovn, mobiltelefon og robotstøvsuger (den har jeg bare sett på reklame, og den var utrolig fristende).

– Pengene forsvinner. Opplagt. Pengene er i stor grad gjort om til noe vi ikke ser, til tall i regnskap og bankutskrifter. Mens verdiene før var representert med spesielle metall- og papirbiter, er de nå representert med magnetiske plastkort og tall på en skjerm. Som fabrikkarbeider på begynnelsen av 70tallet fikk jeg penger i lønningsposen annenhver onsdag. Familiens penger ble sortert i hauger til ulike formål for å rekke til neste lønning. Som kommunal parktante på slutten av det samme tiåret fikk jeg pengene månedlig på giro, og jeg henta dem på postkontoret sammen med barnetrygden. Det er en voldsom endring som har skjedd på få år.

TØ stilte fortsatt krav til Internett:

– Fred, frihet og alt gratis! Eller sagt på en annen måte:
– Åpen kildekode, tilgjengelighet og demokrati!
– Ingen overvåkning på nettet! var en naturlig,
og kanskje enda vankeligere konsekvens av dette.

Bøkene er fulle av tankevekkende og kloke fabuleringer, visjoner og analyser. De er på ingen måte forelda og er vel verdt å lese. Ikke minst viktig er debatten om Hvorfor Linux ER kommunismen. 2000-utgaven av Kvikksølv har en lengre artikkel om dette. I denne omgangen vil jeg bare vise til debatten som har gått i noen numre av Rødt! (Borgersrud, Soldal Lund, Søland Jackson og Joys Andersen, Øgrim, alle 2007).

Og så var det damene, da

Dem hadde ikke TØ noe greie på. Men han ville så gjerne. TØ mente at den teknologiske utviklinga ville være til stor fordel for kvinnene.

For det første dreper teknologien argumentet med store muskler, mente han. Det er jo for så vidt riktig. Prosesstyring og robotarbeid gjør mange tunge løft overflødig, og åpner veien for kvinnfolk og andre sveklinger. Men argumentet holder bare dersom det bare er mannfolkjobber som inneholder tunge løft, og slik er det jo ikke. Tunge løft og harde tak har ikke holdt kvinnfolk unna verken reinhold eller helse-og omsorgsjobbene, det er åpenbart andre argumenter enn de reint logiske som skiller manns-og kvinnearbeid.

TØ pekte videre på det faktum at jentene erobrer høgere utdanning. Like-vel er det sånn at jenter og gutter velger forskjellige fag. I over 15 år har det vært jenteflertall blant studentene ved norske universiteter. Likevel er bare cirka 20 % av bachelorstudentene i tekniske studier jenter. Rundt 1990 var andelen jenter på hovedfag i informatikk ved NTNU i Trondheim omkring 10 %. I løpet av de neste 5–6 åra sank denne andelen til under 6 %. Situasjonen var omtrent like kritisk ved andre universiteter både i Norge og resten av Europa. Flere miljøer slo alarm, og det ble satt i gang flere kampanjer med formålet å få jenter til å begynne – og fortsette – å studere informatikk. Kampanjene ga resultater. Andelen kvinnelige masterstudenter steg til om lag 25 % i 2002. Men i 2003 var den allerede nede på normalnivået, rundt 10 %. Kanskje var det ingenting som gikk galt. Kanskje er historia helt «naturlig». Uten høy guard, uten kontinuerlig og langsiktig kamp, så vil jentene fortsatt være fremmede fugler i guttas teknologiske høystatusverden (Øgrim 2006). TØs argument holder bare i den grad jenter velger utdanninger som gir makt, lønn og status, og i den grad utdanning i seg sjøl fører til de nevnte goder.

På bakgrunnen av argumentene over hevda TØ at det ikke lenger blir noen grunn til å stenge damer ute fra arbeidslivet, og at kjønn blir uvesentlig. Slik taler en ekte teknologioptimist. Og det er da jeg med styrke hevder at dette hadde han ikke greie på. Det blir som å si at når alle kan snakke norsk, vil det ikke være noen grunn til å holde svarte ute, og etnisk opprinnelse blir uvesentlig. Hadde det vært så enkelt! Da hadde vi sluppet Obiora- og Ali Farah-sakene. Riktignok modifiserte han standpunktet. Han mente ikke at teknologien ville løse alle problemene for damene, han mente det forutsetter at jentene vil, at de slår seg sammen, og slåss for det.

Men det var nok ikke så lett …

Juridisk har vi det helt fint. Vi har rett til utdanning (og bruker den), vi har rett til arbeid (og bruker den). Vi har stemmerett, eiendomsrett og arverett. Men på alle områder: relativt til menn er vi underordna, ikke juridisk, men i forhold til økonomi, makt, tid, ideologi, definisjonsrett, seksualitet og innflytelse over eget liv. Odelsloven hjelper, men hvor mange odelsjenter finnes – i forhold til gutter? Hvor mange Orderud-tilfeller er unngått ved at odelsjenta har gitt seg – fordi hun er pressa eller ikke er oppdratt til å ta over gården? Kontantstøtta likestiller formelt sett mor og far, men hvor mange fedre er hjemme? Hvor mange familier har råd til å velge å bytte mannslønn med kontantstøtte? Formell og juridisk likestilling er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for frigjøring av kvinner.

Klassisk marxisme

Etter klassisk marxisme henger kvinneundertrykking uløselig sammen med klasser. Kvinnene led et verdenshistorisk nederlag i forbindelse med overgangen fra det klasseløse ursamfunnet til det første klassedelte samfunnet. I det menneskene hadde teknologi til å produsere overskudd, oppsto klasser, og disse første klassene falt sammen med kjønn. Nøkkelen ligger i den kjønnsmessig arbeidsdelinga, der mannen har ansvaret for arbeidet utafor heimen, til erobring og utforskende teknologi, mens kvinnen er ansvarlig for de hjemlige og reproduktive sysler (Det gjør ingenting om du leser Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse av Engels, da får du dette bedre og mer nyansert forkart). Disse ideene er ikke langt unna de Beauvoirs teorier om transendens og immanens, idet hun hevder at kvinnene er lenket til sin biologiske reproduktive rolle, og dermed er frarøvet evnene til transendens. (Det gjør heller ingenting om du leser Det annet kjønn av Simone de Beauvoir, som forklarer disse begrepene både mer nyansert og omfattende). Den tradisjonelle marxistiske løsningen er:

tøm familien for oppgaver, dvs sosialisering av husarbeid og omsorgsarbeid, og få kvinner ut i produktivt, betalt arbeid. Dermed faller grunnlaget for kvinneundertrykking bort, og alt er fint.

Men i praksis da? Kvinner i Norge har mer betalt arbeid enn i de fleste andre land i verden. Samtidig har vi et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarked. Og det blir ikke bedre. Hvordan ligger det an med hus- og omsorgsarbeidet?

Matlaging: I løpet av de siste 50 åra har Norge gått fra naturalhusholdnig via halvfabrikata til ferdigvarer. Fryseboksens inntog i de 100 hjem på 60- og 70-tallet hadde enorm betydning. Safting og sylting er gått fra nødvendighet til hobby, det samme med annen konservering og brødbaking. Fjordlands ferdigmat er til stor hjelp særlig for enslige og eldre. Og bare for 30 år sida var det på ingen måte hvert år en familie var ute og spiste middag. Matlaging er i stor grad sosialisert

Klær: Den samme utviklinga. I min barndom var det ikke uvanlig med hjemmesydde klær. Sy- og strikkemaskiner og billige stoffer gjorde arbeidet enklere, i dag er hjemmeproduserte klær redusert til en hobby, og reparasjon er nærmest utenkelig. Klesproduksjon er fullstendig sosialisert.

Reinhold: Innlagt vann og strøm har forenkla reinholdet. Mye er mekanisert med vaskemaskin, oppvaskmaskin og (sentral-)støvsuger. Annet er forenkla pga lettstelte materialer og effektive vaskemidler. Noe er sosialisert med vaskebyråer og betalte reingjørere. Det meste er fremdeles privat, men effektivisert og mekanisert.

Omsorg: I omsorgsarbeidet har det skjedd mye siden Engels sin tid. Barnehager og skoler har ansvar for opplæring og mye av oppdragelsen av barna. Sjukehjem, omsorgsboliger og hjemmetjenester representerer sosialisering av omsorgen for sjuke og gamle. Det er mye, men ikke godt nok.

Konklusjon: Omtrent 80 % av voksne kvinner er i betalt arbeid, og store deler av hus- og omsorgsarbeidet er sosialisert. Likevel er kvinner fortsatt underordna menn. Kvinner får lavere lønn, mindre makt, dårligere arbeidsforhold, kvinner gjør storparten av hus- og omsorgsarbeidet, blir trakassert, banka og voldtatt.

Patriarkatet

Forklaringen ligger i ideologien, i den samfunnsmessige måten å tenke på, i patriarkatet. Patriarkatet beskriver et samfunn som vedlikeholder og forsterker kjønnsforskjeller. Opprinnelig var patriarkatet en familiestruktur hvor den eldste mannen hadde makta over yngre menn, kvinner og barn. På 70-tallet, begynte feminister å bruke begrepet for å beskrive menns generelle overmakt over kvinner og barn både i familien og i samfunnet. Menn dominerer, ikke først og fremst gjennom fysisk makt, men gjennom usynlige strukturer.

Patriarkatet har utvikla seg fra familie til samfunn. Systemet gjennomsyrer alle deler av samfunnet: økonomi, fordeling av makt og arbeid, familieliv, seksualitet, utdanning, religion og ideologi.

Patriarkatet beskriver ikke en bestemt produksjonsmåte, sånn som kapitalismen. Men det beskriver og karakteriserer de fleste, hvis ikke alle eksisterende samfunn. Patriarkatet eksisterte lenge før kapitalismen, og kapitalismen har utviklet seg gjennom patriarkatet. Det kan hende kapitalismen er avhengig av patriarkatet, men patriarkatet er på ingen måte avhengig av kapitalismen.

Noen feministiske teoretikere misliker begrepet patriarkat. Det kan være fordi de synes begrepet er vagt eller fordi de oppfatter at det forklarer kjønn og kjønnsforhold som uforanderlig (essensialisme). En annen grunn kan være at de mener det legger for stor vekt på det ideologiske – eller overbygningen – i forhold til den fysiske og strukturelle basisen.

I kortform er patriarkatet et system som sier at kvinner skal ta seg ut og ta seg av. Jenter skal være seksuelt tilgjengelige. Jenter trakasseres, latterliggjøres og objektifiseres. Jenter overses og blir ikke tatt på alvor. Og i radikale organisasjoner er feminisme synonymt med kvinnesak.

Kvinner gjør storparten av husarbeidet. Unge enslige menn og kvinner bruker omtrent like mye (eller lite) tid på husarbeid. Den store endringen skjer ikke når barna kommer. Den skjer når et heteropar flytter sammen. Da begynner den unge kvinnen å gjøre dramatisk mye mer husarbeid, og den unge mannen dramatisk mye mindre. Den unge kvinnen blir opptatt av å stelle frisk mann i heimen. Hun viser han kjærlighet ved å plukke opp skitne underbukser og sure sokker. Han viser henne kjærlighet ved å kjøpe tulipaner. Når barna kommer til verden, er mønsteret allerede godt innarbeida. Dessuten vil hun gjerne være en god mor. Hun steller. Han jobber. De får ikke barnehageplass. Hvem skal være hjemme? Han er veldig opptatt av jobben sin, og tjener dessuten mer enn henne. Hun blir hjemme, kanskje på full tid en periode, kanskje deltid. Hun har mer tid til husarbeid, han har mindre. Ungene blir mer knytta til henne. Han får lønnsøkning. Hun tar mer husarbeid. Dette er den onde kvinnesirkelen, definert av patriarkatet.

Derfor fører ikke teknologien lukt inn i kvinnefrigjøring.

Kan teknologien redde verden?

Naturligvis kan den det, og naturligvis kan den ikke det. Menneskene kan bruke teknologien til å redde verden. Men makta kan også bruke teknologien til ytterligere ødeleggelse.

Datamaskinene kan brukes til å regne ut hvor vi må sette inn støtet mot global oppvarming og til å finne den beste ikke-forurensende teknologien til erstatning for den som brukes i dag. Jorda har nok mat. Og nok ressurser til alle. Og vi har kunnskap og teknologi til å lage bedre og sunnere mat til alle.

World Community Grid er et forsøk på å skape verdens største «distribuerte datamaskin». Når en datamaskin som er knyttet til griden – eller altså nettverket – ikke brukes til noe annet, brukes datakraften i det felles prosjektet. Griden har tre store prosjekter: å forutsi strukturen til menneskelige proteiner, å finne motgift til HIV og å forbedre behandling for kreft i bryst, hode og nakke. De store helseutfordringene kan løses – prevensjon, barsel, barnevaksine, hiv og aids.

Mulighetene for utdanning er bare så vidt begynt å bli prøvd ut. Nettbasert fjernundervisning på virkelig global basis krever et godt utbygd nett av datamaskiner, trolig bedre språkteknologi og lokale tilpasninger. Klart det er mulig, det er ikke en gang særlig vanskelig.

Det er klart teknologien kan redde verden! Det eneste som trengs er en verdensomspennende dugnad av kloke huer og maskinkraft. Det eneste som trengs er en ny økonomisk verdensordning, en revolusjonær omveltning av samfunnet så det ikke lenger er pengene, men menneskehetens beste som rår. Akkurat så enkelt, og akkurat så vanskelig.

---

Referanser

• Borgersrud, Elling (2007): «Om kommunistisk dugnad», Rødt! nr 4, 2007 [lest 19/1 2008]
• Bush, Vannevar (1945): «As we may think», The Atlantic Monthly, July 1945, [lest 19/1 2008]; alternativ url [lest 19/1 2008]
• Soldal Lund, Mass (2007): «Om dugnad, fri/open programvare og kapitalisme», Rødt! nr 3, 2007 [lest 19/1 2008]
• Søland Jackson, Ida Sofie og Wilhelm Joys Andersen (2007): «Digital dugnad – fremtiden er fantastisk», Rødt! nr 1, 2007 [lest 19/1 2008]
• Øgrim, Leikny (2006): «Men hvorfor det, da? Patriarkatet som forklaringsmodell», Ottar 2006 nr 1
• Øgrim, Leikny (2007): «Er massene de virkelige heltene? Og går historia på skinner?», Rødt! nr 4 2007 [lest 19/1 2008]
• Øgrim, Tron (1997): Hilsen til en generasjon av kvikksølv! Løgnaktige spådommer om datarevolusjonen, verden, Norge og deg, Oktober 1997
• Øgrim, Tron (2000): Hilsen til en generasjon av kvikksølv! : åssen IT forandrer verden og livet, Oktober, Oslo. ISBN 82-7094-913-2

 

Tron Øgrim og jeg delte en felles interesse for verdensrommet, for astronomi og kosmologi. Jeg fortalte for et par år siden om dette til to unge besøkende, som kjente både Tron og meg. De to ungdommene, ei jente og en gutt, så forbauset på meg og sa at de syntes det var rart at to kommunistiske gubber som Tron og jeg, med et såpass uflidd og usminka utseende som vi hadde, var engasjert i astrologi og kosmetologi. Det ble nødvendig å gå en liten oppklaringsrunde.

Tron og jeg delte også en undring over at de store oppdagelsene innen astronomien og kosmologien i forrige århundre ikke i større grad gjennomsyrer menneskenes bevissthet, ikke minst radikalernes bevissthet.

Vi gledet oss over de nyeste bildene fra Hubble-teleskopet, av fjerne stjernehoper og galakser. Samtidig undret vi oss over at den amerikanske astronomen Erwin Hubbles to grunnleggende oppdagelser fra 1920-tallet ikke har fått den innvirkningen på menneskenes verdenanskuelse som disse oppdagelsene etter vår mening burde ha fått.

Hubble kunne gjennom observasjoner, utført av ham selv og mange hjelpere, fastslå at det finnes galakser utenfor Melkeveien, og at disse galaksene farer fra hverandre med stor hastighet. Det betydde at universet ekspanderer, kanskje mot uendeligheten.

Siden kom, etter 2. verdenskrig, som en naturlig oppfølger, Big Bang-teorien. Den går ut på at det universet vi kjenner og lever i, vårt kosmos, oppsto i en ur-eksplosjon, i en såkalt singularitet, fra et uendelig lite punkt. Big Bang-teorien beskriver et ekspanderende univers. Hvis ekspansjonen fortsetter, vil universet oppløse seg i intet og all informasjon gå tapt.

Hva betyr dette for vår tenkning om verdensaltets og vår egen menneskehets framtid?

Dette og beslektede spørsmål drøftet Tron og jeg i lange samtaler foran peisen min på Larkollen, og i telefonsamtaler, som også kunne bli langvarige.

Det siste vi snakket om, før han så altfor tidlig gikk bort, var astrofysikernes nye teorier om at det i universet må finnes annen energi og annen materie enn den vi kjenner. Det er dette som blir kalt dark energy og dark matter, mørk energi og mørk materie. Det var Tron som i sin lesing og sine nettsøk kom over disse begrepene og gjorde meg oppmerksom på dem.

Vi lot oss så forbløffe og forarge over hvor lite teoriene om disse mørke kreftene opptar mediene og allmennheten.

Kan slik mørk energi og slik mørk materie stoppe ekspansjonen og holde universet sammen, kanskje få det til å implodere i et Big Crunch?

Om dette vet astronomene i dag lite. Her vil det, i det århundret som ligger foran oss, komme oppdagelser som kanskje kan måle seg med det forrige århundrets epokegjørende oppdagelser. Vi vil få vite mer om de mørke kreftene, som kanskje slett ikke er så mørke når det gjelder livets og informasjonens framtid, men som kan ha den funksjonen at de holder «hele greia» sammen.

Hva annet kan vi vente oss av ny viten? Det vil være i Trons ånd, for han elsket å spå om framtida, at jeg nevner noe av det vi tenkte på og drømte om.

Men først noe sylkort om Trons bakgrunn. Han hadde familiære forutsetninger for å være opptatt av vitenskapelige spørsmål. Hans mor Marit er ernæringsfysiolog. Hans far Otto var fysiker, og ble gjennom tv-mediet en av Norges fremste popularisatorer av fysikk. Tron fikk engasjementet for astronomi inn med morsmelka. Siden sørget han for å holde seg oppdatert, på en måte som aldri sluttet å imponere meg.

Ingen blir profet i sitt eget land, heter det jo. Men Tron Øgrim opplevde å bli profet i sitt eget land. Han var en ettertraktet og kjærkommen foredragsholder for informasjonsteknolgi-bransjen og i utdanningssektoren. I de profetiske bøkene hans, Grisen før jul og Kvikksølv, har ikke astronomien noen framtredende plass. Men hans kunnskap om dette feltet ligger under som et basisgrunnlag for hans spådommer om hva som vil komme.

Selv kom jeg til astronomien fordi det å observere stjernene var en del av jobben min som ung styrmann. Jeg var praktikeren. Det var mitt hemmelige våpen når Tron i diskusjoner hadde vist at han hadde mye større oversikt enn jeg, at jeg kunne ta ham ut på trappa og peke på en blå stjerne og si «hvilken stjerne er det?». Da kunne han bli stille, og jeg fikk gleden av å forkynne at «det er Vega i stjernebildet Lyren». Mot dette stjernebildet styrer for øvrig det havarerte romskipet i den svenske forfatteren og nobelprisvinneren Harry Martinsons romodyssé Aniara, som er en dystopi om menneskehetens undergang. Det var et verk utopisten Tron satte stor pris på.

Tron hadde en glupende appetitt på science fiction-litteratur. Han sa en gang i sitt siste leveår at han hadde lest anslagsvis 6000 bøker i sjangeren science fiction, og det trodde jeg på. Jeg skulle ønske at han selv hadde rukket å skrive ut noen av de plottene til science fiction-bøker som romsterte i hans store hode. I det hele tatt skulle jeg ønske at vi hadde mer skrift etter Tron. Han så på seg selv som en snakker mer enn som en skriver. Og selv om det finnes en legendarisk kassett som heter Tron Øgrim snakker sjæl, er altfor mange av monologene hans om alt mellom himmel og jord gått tapt.

Når det gjaldt den faktiske astronomien, var Tron nøktern, en materialist, som forholdt seg til den empiriske kunnskapen. Han var forresten vel så interessert i planeter som i stjerner. Asteroidene, og muligheten for menneskelig bruk og kolonisering av dem, opptok ham sterkt. Han var fascinert av tanken på at menneskene kunne bruke asteroider som plattformer for erobring av rommet. Siden disse små himmellegemene har så liten gravitasjon, er de velegnet som oppskytingsramper for raketter. Om dette skrev Tron en fabel som jeg håper finnes i hans elektroniske arkiv og kan bli publisert.

Så til hva vi kanskje kan vente oss:

Tron og jeg delte en skuffelse over at da den kalde krigen ebbet ut, ebbet også USAs vilje og Sovjetunionens mulighet til å kolonisere Månen ut. Men vi ga ikke opp trua på kolonier på Månen, og siden på Mars. Vi satte vår lit til at kineserne vil utfordre amerikanerne når det gjelder romferder, og så for oss de første kineserne på Månen. Vi så også for oss yankeene på Mars, og tenkte da naturligvis på at slik kolonisering i sin ytterste konsekvens vil kunne være en avansert form for imperialisme. Men, faen heller, sa vi. Og kan hende imperialismen nettopp bryter sammen i framtida når menneskene må stå sammen om å utnytte ressurser utenfor vår egen klode.

Finnes det liv på Mars? Dette er et spørsmål som vårt århundre høyst sannsynlig vil gi et definitivt svar på.

Finnes det liv på planeter i andre solsystemer enn vårt eget? Også her kan vi kanskje få svar, og svar som kommer helt overraskende på oss fordi livsformene og livsytringene har ligget utenfor vår forestillingsevne, som jo er begrenset. Menneskehetens horisont er blitt dramatisk utvidet siden vi for første gang begynte å observere stjernene, men framtidige generasjoner vil likevel kanskje synes at vår horisont i dag var ganske snever.

Kan det finnes smutthull og snarveier i verdensrommet som gjør tidsreiser mulige, såkalte loopholes? Den britiske astrofysikeren Stephen Hawking har lansert spekulasjoner om dette. Kan hende vi her har overraskelser i vente, selv om verken Tron eller jeg helt våget å tro på det.

Kan det finnes andre universer enn vårt eget? Hawking har lansert teorien om at det kan finnes baby-universer med femten-seksten forskjellige dimensjoner innenfor vårt univers.

Det er også en tanke at det kan ligge store universer utenfor vårt eget, akkurat som det finnes milliarder av galakser utenfor vår egen. Kan hende har slike ytre universer påvirkningskraft på vårt eget univers som det på sikt er mulig å måle vitenskapelig?

Hånd i hånd med astrofysikken når det gjelder å finne svar på opprinnelsens gåte går partikkelfysikken.

Tron og jeg var forbanna på mange amerikanske presidenter av mange forskjellige grunner. Vi delte en særegen forbitrelse som ikke så mange andre delte når det gjaldt en underjordisk tunnel i Texas. I Texas er det blitt sprengt ut en gigantisk tunnel som skulle romme den såkalte Supercollideren, en partikkelaksellerator som kanskje kunne gi svar på det mest gåtefulle av alt. Hva var før Big Bang? Av økonomiske årsaker – og fordi USA ikke lenger fikk pes fra Sovjetunionen innen avansert partikkelforskning – ble dette prosjektet skrinlagt av Bill Clinton og Kongressen i hans periode.

Vi diskuterte muligheten for at det 20. århundredes rivende utvikling innen astronomien og den øvrige vitenskapen ikke vil fortsette i det 21. århundre. Her hadde jeg av og til defaitistiske tendenser. Jeg så for meg at vi kanskje har møtt veggen. Jeg tenkte at det kan finnes en parallell til at politikken har stagnert i triumferende kapitalisme og at vitenskapen kan oppleve en tilsvarende stagnasjon. Tron var da raskt ute for å korrigere meg, ved å si at det alltid vil være vinduer i veggen.

Et bilde han brukte en gang var at vi mennesker bor i et hus med mange vinduer, men at vi foreløpig bare såvidt har trukket gardinet til side i ett av vinduene for å skotte ut på stjernene. Han mente at det vil være en lovmessighet i at gardinene i de mange andre vinduene blir trukket til side slik at vi kan få et større bilde.

Forrige århundre ga oss relativitetsteorien som har vært avgjørende for forståelsen av kosmos. Det ga oss atomteoriene – og atompraksisen – og det ga oss kvantefysikken. Tron trodde på like revolusjonerende teorier og praksiser i framtida.

En trøst når det Tron kalte «hølet i Texas» ikke ble tatt i bruk fikk vi fra Geneve. Tron var som kjent ingen tilhenger av EU og norsk deltakelse i Europaunionen. Men han var en varm tilhenger av det europeiske samarbeidsprosjektet som partikkellaboratoriet Cern ved Geneve er. Der legges nå siste hånd på en aksellerator som kan måle seg med den som ikke kom i Texas, The Large Hadron Collider. Når skytinga av partikler begynner der, kan vi kanskje få overraskende svar på hva universet er laget av, og hvordan det hele begynte.

Et av de mest gåtefulle objektene i verdensrommet er kvasarene, de kvasistallare radiokildene som stråler med en energi som 100 galakser, og som ligger milliarder av lysår borte, noen av dem helt ute ved randen av det universet vi kan observere. Vi vil kunne få svar på om kvasarene ble skapt ved en kjedekollisjon av eksploderende supernovaer, eller om de på en eller annen måte er skapt av gigantiske svarte hull som innfanger materie og sender ut stråling på en måte vi ikke kan forestille oss.

Hva er forresten et svart hull? I dag er de svarte hullene ennå myte og mysterium. Vi vil få mye mer håndfast kunnskap om dem om når observasjonene og teoriene blir bedre.

Vi mangler ennå en «teori om alt» i fysikken. Det finnes ingen samlet teori som omfatter de fire grunnleggende kreftene – som vi i dag kjenner – den sterke og den svake kjernekraften, elektromagnetismen og gravitasjonen. Denne «teorien om alt», G.U.T., Grand Unified Theory kan kanskje bli dette århundrets store oppdagelse. En slik GUT kan åpne øynene våre for sammenhenger i verdensrommet som vi i dag ikke forstår.

Kan hende vil menneskene i en ikke så fjern framtid skue tilbake på tida rundt årtusenskiftet, den vi nå lever i, med et lite smil på leppene, og si: Tenk at folk ikke forsto GUT!

Kan hende en slik forståelse av den aller største sammenhengen også vil gjøre det mer mulig enn det er i dag å endre små og store sammenhenger på kloden vår slik at vi berger den.

Det politiske grunnsynet Tron og jeg delte i en mannsalder fikk seg noen trøkker. Da hjalp det å vende blikket mot stjernene og evigheten. Det er sunt å tumle med de største spørsmålene, men av og til tumla jeg så fælt at Tron mente jeg hadde tendenser til metafysiske grublerier, som han ubarmhjertig slo ned på.

Det går en linje fra Henrik Wergeland via Nordahl Grieg til Tron Øgrim. Den er sammenfattet i en verselinje av Wergeland som Grieg brukte i en romantittel; Ung må verden ennu være. For Tron var verden, vår lille klode blant myriadene, et ungt sted, og han hadde kullsviertro på at det var mulig å endre den til det bedre. Han kunne si som Wergeland: «Klag ikke under stjernene over mangel på lyse punkter i ditt liv!»

Heldigvis kommer det posthume utgivelser av tekster av ham etter Trons bortgang på forsommeren i år. Det gjelder et særtrykk av tidsskriftet Rødt!, kalt «Kommunismen funker best!» og et bilag til det samme tidsskriftet der Trons seineste debattinnlegg på internett om maoismen og røde partier er samlet under tittelen «Å VÆRE eller å GJØRE!» Der forsvarer han den politiske handlingen, framfor den overdrevne troen på det teoretiske.

Her møter vi den visjonære, men jordnære, Tron Øgrim. Her har han blikket festet på jorda.

Det finnes en passus i forfatteren Carl Frode Tillers roman av i år, Innsirkling, der det heter at stjernene er stivnede dråper av piss som Gud har pissa. Det er et sterkt bilde, som innbyr til et motbilde. Mitt motbilde blir at stjernene er sæd, som ikke er sådd av Gud, men som har sådd seg selv.

Så er det vår oppgave, vi små menneskers jobb, å finne ut hvordan stjernene sådde seg, og kanskje til og med hvorfor de gjorde det.

Her slutter jeg på en måte som sikkert ville irritert Tron, fordi det å stille spørsmålet om hvorfor stjernene oppsto kan oppleves som en invitasjon til metafysisk spekulasjon. Men kanskje ville mitt «hvorfor» også gledet Tron, fordi det som lå under i våre diskusjoner om astronomi og kosmologi alltid var spørsmålet om hvorfor vi er her, under stjernene, og ikke minst hva vi gjør med det at vi er her.

 

Fysikk på Roterommet var et populært fjernsynsprogram, lagd av fysikerne Helmut Ormestad og Otto Øgrim for NRK Fjernsynet. Programmet ble første gang sendt under Fjernsynets prøvesendinger på slutten av 1950-tallet. Det fortsatte til nærmere 1990.

 

Otto Øgrim, Trons far, var sammen med Helmut Ormestad en av de aller fremste folkeopplyserne innen naturfagene i Norge. Hans tilnærming med å gjøre fysikken dagligdags og forståelig, helst med bruk av utstyr man finner på et middels kjøkken, eller et roterom, var nærmest genial, og det var ikke for ingenting at serien ble uhyre populær.

Jeg har kalt dette foredraget «Strateg på roterommet», dels som en hilsen til gamle Otto, og dels som både en hyllest til og en fleip mot min gamle venn og kampfelle Tron.

Ta fleipen først: Tron var et utrolig rotehue. Han hadde en enestående evne til å lage kaos i heimen og fjellstroka innafor. Og når Tron aldri tok på seg lederansvar i ml-bevegelsen, var det fordi han var veldig klar over akkurat dette. Men rotehuet hadde en enda mer utrolig evne til å holde styr på de mest obskure fakta, de merkeligste sammenhenger og de mest overraskende forbindelser. Og han hadde arva farens pedagogiske evner, og sannsynligvis bestefarens (som var kommandør i Frelsesarmeen) karisma.

Tron var, sammen med meg sjøl og en liten håndfull andre, en av grunnleggerne av det som kom til å bli det største maoistpartiet i Vesten. Vi ble, ikke helt uten grunn, kritisert for å være for opphengt i utenlandske forbilder og spørsmål som hadde liten eller ingen betydning for politikken i steinrøysa her hjemme.

Men, og her kommer jeg til den andre sida ved tittelen på mitt foredrag. Tron og vi andre var aldri kinesere eller albanere. Som Tron sa, vi foretrekker å gjøre våre egne feil, framfor å repetere andres.

En gang i oktober 1968 satt Tron Øgrim og jeg på samvirkelagskafeen på Hovin. Vi hadde bestilt patentsmørbrød med speilegg, og mens Tron måkte sine grønnsaker over på min tallerken, slik han pleide å gjøre, sa han: «Pål, jeg synes at vi skal lage ei månedsavis, og den skal vi kalle Klassekampen.»

Tron var da 21 år og jeg var 19. Tron var formann i Oslo/Akershus fylkeslag av Sosialistisk Ungdomsforbund, SUF, der jeg også satt i styret. Jeg var redaktør for SUFs tidsskrift Ungsosialisten. Begge satt vi i SUFs sentralstyre.

Bakgrunnen for at Tron i det hele tatt kunne komme med et sånt forslag, var at vi hadde bygd opp den styrken som skulle til for å gjennomføre det. Oslo/Akershus SUF hadde nesten 1000 medlemmer på den tida, og det store flertallet av dem regna seg som revolusjonære eller maoister. Pluss at alle var aktivister. Gjennom systematiske innsamlingskampanjer og hardt arbeid hadde vi bygd opp et trykkeri som var i stand til å trykke aviser i riktig format, og vi var flinke til å ta vare på penger gjennom innsamlingskampanjer og salg av materiell.

Vi hadde folka, vi hadde produksjonsmidlene og vi hadde apparatet. Og vi var ikke skuddredde.

Jeg var umiddelbart entusiastisk til forslaget. Både Tron og jeg så på den tida opp til våre kamerater i Sverige, og hadde lært mye praktisk organisasjonsarbeid fra dem. Med ei månedsavis ville vi være på høyde med våre læremestre. Det var også en opplagt fordel med ei avis for å bygge det partiet som både Tron og jeg gikk inn for, for vi hadde ingen som helst tro på Sosialistisk Folkeparti, som vi da fortsatt var medlemmer av. Det eneste jeg var uenig i var navnet. Jeg tror jeg ville ha noe mer som «Rødt flagg» eller noe sånt, på linje med det kommunistavisene på kontinentet het. Men Tron vant. Vi ble enige om navnet, og i løpet av den neste timen eller så utforma vi det som skulle bli den redaksjonelle linja til Klassekampen fra starten, og vi ble enige om at avisa ikke skulle utgis av SUF, men av «ei gruppe marxist-leninister». Dette var for å vise at avisa fra starten av var mynta på noe større enn å være avis for et ungdomsforbund. Av samme grunn var vi enige om å finne en redaktør utafor SUFs sentralstyre.

Hvis noen skulle lure på når beslutninga om å etablere Klassekampen ble tatt, så skjedde det altså der på samvirkelagskafeen på Hovin i oktober 1968. Det neste vi måtte gjøre var å selge ideen til SUFs daværende formann, Sigmund Grønmo, og det gikk som skudd i ost. Og da var det egentlig bare å strø sand på det i sentralstyret. Og så sørga vi for at første nummer av avisa var klar til landsmøtet i Sosialistisk Folkeparti i februar året etter. Dette ga oss naturligvis et veldig overtak i det miljøet som etter dette bruddet befant seg til venstre for SF.

Tron og jeg hadde hatt massevis av samtaler med marxist-leninister fra andre land, og vi hadde sett masser av ulykksalige partidannelser – det vi kalte postkassepartier, fordi de var lite annet enn postkasser for mottak av Beijing Review. Noe sånt ville vi ikke ha. Vi ville ha et ordentlig parti, ikke kinesisk eller albansk importvare. Derfor gikk vi veldig hardt mot alle forslag om en rask partidannelse etter bruddet med SF. Vi ønska å få så mange som mulig over på en kommunistisk plattform før vi etablerte partiet, og vi ønska å skaffe oss en bedre forankring i den norske arbeiderklassen, slik at vi ikke bare ble et parti av studenter. Typisk nok var hovedoppslaget på forsida på den første utgaven av Klassekampen en artikkel om arbeiderfiendtlige lønnssystemer. Jordnært, norsk, arbeiderinnretning. Det var tanken.

Fra 1965 til 1984 jobba Tron og jeg så tett sammen at vi i perioder så mer av hverandre enn av familiene våre, og vi var sammen om alle politiske initiativer av noe format. Tron sa om dette politiske partnerskapet at vi var som to tømmerhoggere, der en går foran og feller trær og den andre kommer etter og barker og kvister – helt til de bytter på.

Ikke det at jeg vil stille lyset mitt under ei bøtte, som det heter i den offisielle bibeloversettelsen, men jeg må innrømme at det var Tron som var strategen. Det var Tron som kom om med de sprøeste og de smarteste ideene. Min rolle var ofte å ta livet av ideer som ikke holdt mål, eller å trimme de gode ideene, slik at de lot seg gjennomføre i praksis.

Det var Tron som foreslo at vi skulle opprette forlaget Oktober, plateselskapet Mai, gjennomføre proletariseringskampanjen og gjøre Klassekampen til dagsavis. Men disse strålende ideene hadde aldri latt seg gjøre uten en masse folk som visste hvordan gode ideer kan omsettes til praksis.

Jeg spoler filmen noen år fram, til 1974–75. Da blåste det en kraftig venstrevind over den internasjonale ml-bevegelsen, blant annet inspirert fra Kina og Albania, men også i høy grad inspirert av lærdommene fra det USAstyrte kuppet mot Allende i Chile og av frigjøringsbevegelsens seire over USA i Sørøst-Asia.

Tron var misfornøyd med mangt og mye i AKP, og satte seg ned for å skrive et dokument som etter hvert kom til å hete «Teser om høyreavviket». Det var en kritikk av omtrent alt vi hadde gjort opp til da. Og det førte til en kraftig kursendring i AKP. Sjøl om dokumentet i bunn og grunn var en mistillitserklæring til oss sjøl, fikk det til slutt nokså samla oppslutning fra sentralkomiteen. Jeg leste det og diskuterte det med Tron før det ble lagt fram for ledelsen, så jeg har i høy grad mine fingeravtrykk på dokumentet. Men først og sist var det Trons verk. I partiledelsen førte dokumentet til at Sigurd Allern trakk seg som partiformann og at jeg ble valgt, mot min egen stemme, til hans etterfølger.

Tesene tok opp en del viktige problemer i forhold til både taktikk og organisasjon, men kritikken skjøt langt over mål. Den positive sida ved diskusjonen om Tesene var at det ble skapt en partiorganisasjon som ble i stand til å gjennomføre det halsbrekkende prosjektet med å gjøre Klassekampen til dagsavis. Den negative sida var at den førte til en ekstern og intern sekterisme, som var veldig skadelig, og at vi utvikla en partimodell som kan kalles krigskommunistisk.

Tron var aldri villig til å gå inn på en kritisk diskusjon av Tesene, men han forlot dem i virkeligheten noen få år seinere. I boka Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion legger han an et helt annet syn på teoriens rolle og på partimodellen enn det han hadde anlagt i tekstene sine fra 1974 til 1978.

Den monolittiske partimodellen som prega tenkninga hans i Teser om høyreavviket, blir erstatta med en tenkning der han ikke forventer å finne alle svar i marxismen eller hos marxistiske klassikere, og der han oppfordrer de revolusjonære til å tenke sjøl og knytte tenkninga si til praksis, til norsk og internasjonal virkelighet her og nå.

Seinere i Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(m-l) utdyper han dette nærmere. AKP(m-l) møtte veggen i 1979–80 og det oppstod ei krise i partiet, som er kommentert av mange. Tron Øgrims forklaring på denne krisa, slik han så det i 1982, var:

«Jeg mener… at vår utilstrekkelige forståelse av kapitalismen, og vår utilstrekkelige analyse av samfunnsforholda og den kapitalistiske utviklinga i vårt eget samfunn, som igjen fører til vår utilstrekkelige forståelse av sosialismens nødvendighet, mulighet og sannsynlige karakter i vårt land, er sjølve den politiske kjerna i partikrisa nå.»

Fra 1979 hadde Tron og jeg jobba en del med å se på hva den kommende datarevolusjonen ville føre til, blant annet i form av endring av klasseforholda i Norge, og store endringer i hvordan produksjon og tjenester ville bli utført i framtida. Vi mente at et revolusjonært parti av vår tid, kunne ikke fortsette å terpe på tekster om kollektiviseringa i Sovjet eller kulturrevolusjonen i Kina. Det måtte bruke marxistisk teori til å forstå verden av i dag, Norge av i dag, og på det grunnlaget legge fram en strategi for veien framover.

I konklusjonen på boka fra 1982, skriver Tron videre:

«Sjuken til AKP(m-l) er «den vestlige maoismens sjuke»: Vi behersker ikke en konkret, teoretisk, marxistisk kritikk av vårt eget samfunnssystem, og har følgelig ikke en teori for sosialismen, og ikke en strategi og delvis en taktikk som er utleda av det.»

For kort tid sia kom tidsskriftet Rødt! ut med en redigert utgave av Øgrims siste debatt. Dette er egentlig en nettdebatt som Tron førte mellom 15. og 28. mars i 2007, sannsynligvis for en stor del på natta. Tidsskriftet finnes til salgs her, og jeg anbefaler det varmt. I formen er det en kritikk mot et par revolusjonære smågrupper, men i virkeligheten er det Øgrims måte å oppsummere hvor han stod i 2007 i forhold til hvor han hadde stått tidligere. Siden det ble hans siste debattinnlegg, og siden han anla et så bredt perspektiv på innlegget, har det stor offentlig interesse.

Igjen skriver han om sitt forhold til kommunismen, sosialismen og partimodellen. Det interessante her er at han erklærer at han kanskje i høyere grad enn noen gang regna seg som kommunist, det vil si som tilhenger av at det kapitalistiske profittsamfunnet må erstattes med det klasseløse, kommunistiske samfunnet som produserer for behov. Samtidig kritiserer han den formen for sosialisme som verden har sett til nå, og som vi begge brukte mye tid på å propagandere for i ungdommen. Jeg kjenner igjen opprøreren Tron. Når han forkaster begrepet «proletariatets diktatur», er det ikke fordi han er blitt borgerlig, men fordi han mener at disse regimene aldri var i nærheten av å være arbeiderklassens herredømme. Han mener at den maoistiske kritikken av sovjetsystemet aldri kom i mål, fordi Maos eget system i altfor høy grad likna på det han skulle kritisere.

Mest interessant er det kanskje å lese det Tron skriver om marxistisk teori og partimodell. Når det gjelder partimodellen, så tar han ikke avstand fra den kommunistiske kaderorganisasjonen til Lenin. Han sier at den antakelig vil fungere i en borgerkrigs- eller krigssituasjon, men at siden vi ikke har en slik situasjon i dag, er den uegna under dagens forhold i Norge.

Når det gjelder revolusjonær teori, er den gamle Øgrim en videreutvikling av det han stod for i Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion, bare enda mer. Han forkaster en forestilling om kanoniserte «klassikere», som han brukte mye av syttitallet på å forsvare. Og han åpner opp for andre revolusjonære tenkere. Dette er både et brudd og ikke et brudd.

Det er et brudd for dem som har lest Øgrims programutkast og taler fra 1970-tallet, men som en som har jobba nært innpå Øgrim i en halv menneskealder, ser jeg det også som et ikke-brudd. Det var Tron som fikk oss til å lese den irske revolusjonære James Connolly, og det var han som kom fra Peru med skriftene til José Carlos Mariategui. Innlegget fra 28. mars har et konkluderende avsnitt, der Tron i korte, spissformulerte punkter redegjør for hvor han stod:

«Jeg ER IKKE «ml-er». Jeg tror ikke på «marxismen-leninismen» i noen av dens versjoner, heller ikke «marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning.»

Jeg er revolusjonær marxist. Jeg studerer Lenin og Mao (og Connolly, Mariategui, Gramsci, Dimitrov og Razlatsky, for å nevne folk jeg har lært av, men ikke nødvendigvis alltid er enig med. Men jeg er «mot all den offisielle skitten».

Jeg tror f.ex. ikke på «proletariatets diktatur», som teorien blei utvikla under Stalin, men heller ikke som den blei utvikla under Kulturrevolusjonen eller i Albania. Teorien er åpenbart feil. Full av forfalskninger av virkeligheta, byråkratisk svindel, antimarxistisk og forkasta av historia.»

For meg er dette kamerat Tron på godt og vondt. På godt, fordi det som alltid er rett fra levra, ærlig, og – etter min mening – bra, men også på vondt, for når han har brukt 20 år av sitt liv til å propagandere for proletariatets diktatur, så hadde det vært nyttig om han hadde brukt mer enn fire linjer på å forklare hvorfor han kaster dette begrepet, slik det ble utvikla i de sosialistiske landa, på dynga.

Øgrims alternativ er ikke så spissformulert. Han skriver at han mener at det trengs et revolusjonært parti, men fortsetter:

«Jeg trur heller ikke på at det fins EI form for «revolusjonært parti» som er likt i ALLE land og i ALLE situasjoner, i ekstrem illegalitet og borgerkrig og i langvarig, fredelig og åpent arbeid, uavhengig av tid, sted og politisk kultur.»

For dem som måtte tro at gamle Øgrim hadde lagt kommunismen på hylla oppi alt dette, kan det være greit å bla til første side i debattinnlegget, der han skriver:

«Jeg rekner meg fortsatt som kommunist. Kanskje mer nå enn for 30 år sia.»

Øgrim var til sin død fullstendig overbevist om at kapitalismen driver menneskeheten mot kanten av stupet, at det ikke finnes noen framtid for menneskeheten med kapitalismen som system. Derfor ønsket han seg også en revolusjon. Men han ville ikke lenger kalle seg sosialist, fordi sosialismen knytter seg for mye til Sovjetunionen, den gamle østblokka, Kina, Albania osv.

Det Øgrim så for seg, var en type klasseløst samfunn der kapitalismens teknologiske og vitenskapelige landevinninger er frigjort fra det private eierskapets tyranni, der 1 % av menneskeheten eier 50 % av ressursene på kloden. Han ønska seg et samfunn der alle mennesker på hele kloden kunne frigjøre seg fra den globaliserte nyliberalistiske kapitalismens åk, og sammen bygge et samfunn uten klasser og i en fornuftig økologisk balanse. På Rød Ungdoms sommerleir i fjor (2006, red.) lanserte Tron begrepet «sammenisme» for å vise det hverdagslige og velkjente med kommunismen, for å vise at folk har flere erfaringer med kommunistisk tenkning og praksis enn de forestiller seg.

Han hadde ingen klar strategi for hvordan vi skal komme dit, men han var til sin død overbevist om at denne revolusjonen er nødvendig, og han hadde et håp om at framtidige generasjoner av revolusjonære skal bli i stand til å kartlegge veien dit på en bedre måte enn folk som han og jeg har gjort.

Før dette seminaret har jeg sagt at jeg vil snakke om «den øgrimske metoden». Det er kanskje litt pretensiøst, men jeg skal forklare hva jeg mener.

Tron var marxist på sin hals siden han oppdaga Marx i tenåra, og det han brukte hele livet på, var å prøve å bruke en marxistisk tenkemåte og metode på konkret analyse av Norge, verden, historia, både i fortid, nåtid, og – i den grad det går, i framtid.

Tron leste utrolige mengder fakta fra de forskjelligste kilder. Han leste dem han var enig med, og dem han var rasende uenig med, og dem i mellom.

Tron hadde et umettelig vitebegjær, og spurte og grov til han fikk vite det han var ute etter. Så satte han den nye kunnskapen inn i sin måte å tenke på.

Tron hadde en stor fantasi, og var ikke redd for å gå helt nye veier. Noen ganger tok fantasien helt av, og da hadde han stor nytte av å ha folk rundt seg som kunne fortelle ham det.

Tron var internasjonalist. Han reiste over hele verden – han hadde vært i over 100 land – og studerte forholda der. Han snakka med folk fra alle kontinenter og var åpen og nysgjerrig overfor det han så.

Tron kunne også gjøre store feil, med den samme elegansen, med samme karisma og innlevelse som når han hadde rett. Men han var aldri likegyldig. Han var alltid spennende, original og relevant. Jeg tror dette er ei innstilling det er nyttig lære av.

La meg bare ta ett område, teknologi. Tron og jeg begynte å studere datarevolusjonen og dens mulige samfunnsmessige konsekvenser fra rundt 1980. Tron ble etter hvert en av Norges mest brukte og definitivt den mest fargerike foredragsholdere og skribenter innen datateknologi og annen ny teknologi. Han så operativsystemet Linux og den åpne kildekoden som et forvarsel om en kommunistisk samfunnsorganisering, og det samme gjorde han med Wikipedia. Og han kunne snakke med glød om dette til libertarianere og Bush-tilhengere, slik at de, om ikke konverterte, så i alle fall applauderte.

Jeg sier ikke at Tron hadde rett i alle analysene sine. Men han hadde rett i de mest grunnleggende tinga. Han så veldig tidlig at den teknologiske revolusjonen måtte få store samfunnsmessige virkninger, og han kunne i mange tilfeller beskrive disse virkningene lenge før de skjedde.

Og Tron overførte dette til praksis. Da vi starta Klassekampen som ei offset-avis i 1968, var det ny teknologi den gangen. På den tida var alle aviser satt med bly. Klassekampen var også en av de første avisene i Norge der journalistene skreiv rett inn i dataanlegget, uten å gå veien om et setteri.

Da jeg snakka med Tron sist vinter, var han ikke opptatt av avis. Han snakka derimot mye om nettbasert radio og nettbasert TV, teknologier som er så billige og så enkle å bruke at hvem som helst kan ha egen radiostasjon og TV-stasjon. På det grunnlaget snakka han seg varm om hvordan nettbasert radio ville kunne brukes i kampen mot HIV i Afrika, eller til å organisere den revolusjonære bevegelsen i Norge.

Vi hadde aldri noen tradisjon for persondyrking i AKP, og jeg har ikke tenkt å begynne nå. Jeg kjente Tron for godt til å gjøre ham til en helgen. Men når det er sagt, har jeg vanskelig for å finne en større strateg i Norge de siste femti åra enn nettopp Tron Øgrim. Når det ikke er anerkjent, har det naturligvis med det å gjøre at han aldri gjorde avbikt.

I en artikkel i Dagbladet i 2000 under tittelen «Men unnskyldningen min får dere ikke» skrev han:

«Og UNNSKYLD at jeg var med? Den skal jeg rope, hvis de fanger og binder meg og brekker armer og bein. Men når jeg har rømt og beina er spjelka, trekker jeg unnskyldninga tilbake igjen!»

Han lot seg aldri presse til å fornekte marxismen eller sitt revolusjonære grunnsyn. Han forble den rølpete, sjenerte, kunnskapssøkende brumlebassen av en kommunist til han døde.

Og det er jeg veldig takknemlig for.

 

Framført av Gatas Parlament i Parkteateret
Finnes på cden Gatas Parlament 93 til infinity og kan bestilles fra www.gatasp.no.

---

vi har vært venner i sinnsykt mange år
så jeg håper du forstår at jeg må få sagt det nå
Jeg har alltid likt deg, savner deg når du er borte
lenge sida vi var tette, lurer på hva du har gjort, hen
lenge sida vi satt på møter og krangla, jævla forbanna
satt svette og banna med te i hånda, vett i panna
vi har spraya slagord og limt og rivi plakater
oppe hele natta slengt dritt om politikere vi hater
jeg husker detta som det var idag men faren er
at ikke alle tenker likt om sånt som denna karen her
jeg trudde vi sku henge ut til du og jeg ble gamle menn
nå frykter jeg jeg aldri kommer til å kalle deg min gamle venn
skjønner jo at mye er pes, skjønner at livet er et race!
veit at det er vanskelig å få jobb og råd til alt det som trengs
og ja jeg veit at du er arbeidsløs,
og jeg veit det er døvt, for jeg har vært der sjølv.
jeg veit det sliter, og veit du ikke liker å ikke vite
at det dukker opp penger før du går dukken i dritet
på skolen frista det mer med fester og sånn
så da ligger du litt dårlig an med attester og sånn
så du tester å få hva som helst du nesten mestrer
godtar hvem som helst som din neste mester
også feiker du; later som du ikke ser noe feil med det
du trenger penga, digg å ikke tenke nærmere
og seinere trur du du skal gjøre jobben bedre
du skal løse problemene ved å gå inn å forbedre det
men det skjer ikke det! Det er lett å finne ut hva som skjer
nå orker jeg ikke hilse når jeg treffer deg på gata mer!

Vær så snill!
Drit i å bli vekter
Vær så snill!
Ikke bli snut heller
Vær så snill!
Ikke bli tyster
Vær så snill
for gamle dagers skyld
Kom igjen ‘a, kompis!

 

De tradisjonelle jobbene forsvinner i India. Også de som bærer tradisjon. Nå forsøker slangetemmerne å verne om sitt yrke.

Mer enn 10.000 slangetemmere kom sammen i det 700-år gamle templet i Charkhi Dadri i delstaten Haryana som kveiler seg rundt Delhi i vest. De var samlet til det årlige panchayat (rådet) for slangetemmere. Menn i flytende kurtas, krageløse lange kjortler, og turbaner i alle farger, med kulefløyter og små messingsymbaler, hyllet sin guru, Baba Gulabghir, og ba om hjelp for de vanskelige tidene de står overfor. Et av de mest kjente symbolene for alle som tenker seg en eventyrlig reise til India, står i fare for å forsvinner. For slangetemming er stengt tatt forbudt i henhold til Wildlife Act av 1972.

Forbudet har bare ikke blitt like strengt håndhevet. Men nå har en annen guru, Baba Thade Shri, blåst i sin been (slangetemmerfløyta) for å hindre at tradisjoner som er nedarvet gjennom femten generasjoner og mer går tapt.

– Dette er hva mine forfedre gjorde, og dette er hva mine sønner vil gjøre, sier slangetemmeren Sheeshanath fra Delhi til tidsskriftet India Today. Men mange har innsett at de ikke har noen arvtakere. Ifølge Wildlife Trust of India (WTI) har mer enn 40 prosent av slangetemmerne gått med på å finne seg andre sysler. Noen har kvittet seg med slangene og i stedet tatt med seg instrumentene sine til brylluper og andre seremonier for å lokke fram de rette følelsene. Likevel er arbeidsløsheten stor.

Slangetemmerkonferansen i Charkhi Dadra besluttet derfor å forsøke å komme myndighetene i møte på tre områder som blir berørt av loven fra 1972. De vil ikke flå slangene sine, som de hevder likevel er mot deres normer. De vil skaffe seg slanger utelukkende fra slangefarmer og ikke ute i naturen, og de vil ikke fange de truede pytonslangene.

– Slutten på slangetemming er langt mer enn at en tradisjon går tapt. Det går tapt kunnskap om hvordan skogen lever, om medisinske planter og urter, sier Thade Shri til tidsskriftet. Det har vært vanlig at slangetemmerne, som gjerne er nomadefamilier, tar med seg urter fra landsby til landsby. En slangetemmerfamilie legger ikke alle ormeggene i kurven og har aldri én inntektskilde.