Lærer Game of Thrones oss noe om historiske kjønnsroller, eller handler det mest om våre egne forventninger? Kvinnene i serien er først og fremst mødre eller krigerske ikke-kvinner. Mennene får flere strenger å spille på.

Foto: Pro Church Media
Av Marianne Moen,
arkeolog og forsker ved Universitetet i Oslo.
Artikkelen er tidligere publisert i Klassekampen.

POPULÆRKULTUR

De aller fleste med en viss interesse for TV- serien Game of Thrones (GoT) vet at forfatteren av bokserien, George R.R. Martin, har tatt mye inspirasjon fra historiske hendelser og trukket mye på middelalderhistorie spesielt. Dermed kan man forsvare synspunktet at selv om serien på langt nær kan sies å formidle historie innenfor akademiske rammer, gir den likevel et godt innblikk i en god del perspektiver fra middelalderen. Hvis vi beskriver serien som «forankret i middelalderhistorie» anerkjenner, vi at den ikke skildrer historiske hendelser, men heller bygger på utvalgte kontekster.

Men det er også verdt å stille spørsmålet: forankret i middelalderen, eller i våre ideer om middelalderen ?

SPEIL FOR SAMTIDEN

GoTs fremstilling og behandling av sine kvinnelige hovedkarakterer har gitt grunnlag for mange diskusjoner, og mye spalteplass har gått med til å diskutere hvorvidt serien er kvinnefiendtlig, hvorvidt den har sveket sine kvinnelige hovedpersoner, og om det har vært for mye nakne kropper og for mange unødvendige sexscener.

Hovedfokuset her blir ikke på disse spørsmålene, men heller på spørsmålet ovenfor, om nettopp moderne ideer om middelalder. Alle historier som fortelles, enten de er inspirert av historie eller ikke, forankres i nåtiden og i de forventningene et moderne publikum har til oppførsel, motivasjoner og handlingsrammer. Dette kan settes i kontekst ved å se på fremstillinger av morsrollen som en fundamental del av en kvinnes status, makt og ikke minst, personlighet. I den følgende teksten ser vi på et par av seriens typiske mødre med håp om å sette søkelyset på hvordan nettopp morsrollen er sentral for disse kvinnene.

MØDRE ELLER INGENTING

Som Simone de Beauvoir så treffende skriver i sin klassiske bok, Det annet kjønn, er kvinner i den vestlige tradisjonen oppdratt til å se på morsrollen som selve målet for kvinner, den ypperste rollen man kan innta. Derfor er det kanskje ikke så rart at vi opphøyer morsrollen som et ideal, mens vi ikke gir samme status til farsrollen. Mens kvinner på mange måter endrer sosial status når de får barn, kan ikke det samme sies om menn.

I den vestlige verden er morsrollen anerkjent som motivasjon, handlingsgrunn og også som definerende for hva en kvinne er og gjør når hun er kategorisert som mor. Men det er viktig å påpeke at dette er en spesifikk kulturelt betinget situasjon, som vi ikke bør anta uten videre kan overføres til fortellinger om andre samfunn og tidsperioder. I denne konteksten blir det dermed interessant å stille spørsmål ved hva serien gjenspeiler av våre egne forventninger til kvinners handlingsrom.

FRA MOR TIL MONSTER

Cersei Lannister møter vi først som dronning, gift med kong Robert Baratheon og mor til hans tre barn, deriblant den legitime tronarvingen. Vi lærer fort at Robert ikke er far til barna, og vi lærer også like fort at Cersei vil gjøre hva som helst for å beskytte dem. Hennes kjærlighet til barna er en hovedmotivasjon for alle hennes handlinger, men også det som gjør henne menneskelig.

Etter hvert som Cerseis barn dør, blir hun også mindre og mindre sympatisk – uten barna er hun et monster. Det er verdt å reflektere over hva det sier om våre ideer om kvinner som søker makt, at uten barn som kan forklare deres motivasjon, blir de umenneskelige monstre.

Kong Robert kan vi fort avskrive som farsfigur: familielivet var ikke det som interesserte ham, og han viser lite kjærlighet til barna sine. Barnas egentlige far får kun lov til å opptre som deres onkel, og er dermed sidestilt fra starten av. Dessuten er hans liv fylt av «ekte» spenning. Som Cersei flere ganger bittert trekker frem, får han delta i kriger og kommandere hærstyrker, mens hun må ta til takke med en innskrenket sfære, fordi hun er kvinne. Hennes eneste legitime vei til makten er gjennom barna.

ALFIVA AV NORTHAMPTON

Kongsmoren som manøvrer seg til makt er en velkjent historisk figur, som vi finner igjen i mange skikkelser. Et særlig godt eksempel her er kanskje Alfiva av Northampton, som i sin politiske karriere manøvrerte begge sine sønner inn på forskjellige troner rundt år 1000, og på den måten utøvde egen makt. Men hennes makt var også forankret i barna: da de begge var døde, forsvant hun.

Men ikke alle mødre klarer å manøvrere like bra på vegne av barna, og i Game of Thrones er Catelyn Stark et godt eksempel. Hennes barn er selve kjernen i hennes tilværelse: Vi ser henne sjelden eller aldri i annen kapasitet enn som mor. Alt hun gjør, er på vegne av barna, men det nytter lite og hun evner ikke beskytte dem.

Mye kan sies om Catelyns mangel på egen agens, noe som kommer klart frem når vi sammenligner henne med ektemannen Ned. Mens Catelyns handlingsrom er begrenset til familien og hennes motivasjon forankret i morsrollen, er Ned en allsidig mann med politiske verv, offentlige ansvar og flere forskjellige hensyn å sjonglere.

Farsrollen for ham må finne plass mellom hans roller som rådgiver for kongen, bestyrer av det nordlige riket, rettferdig dommer og forsørgende herre, og dette former en skjærende kontrast med Catelyns strengt begrensede interessesfære.

HISTORIENS PUSLESPILL

Fremstillinger av kvinner i populærkultur kan holdes opp som et speil til moderne forventninger om kvinners handlingsrom og roller. I dette tilfellet ser vi kvinner i en middelalderverden fremstilt som mindre flerdimensjonale enn menn: Deres roller er mer begrenset, og deres motivasjoner er vanskeligere å forstå dersom de ikke er forankret i barn.

Budskapet er at en kvinne som søker makt, bør gjøre det for barnas skyld, ellers blir hun fort vanskelig å forstå. Hennes handlinger kretser rundt hjemmets sfære, hennes spillerom begrenses til handlinger som fremmer barnas, eller kanskje familiens interesser. Vår interesse rettes mot det offentlige: Det politiske spillet, de store skikkelsene deri: en direkte avspeiling av hvordan historien skildrer kun en liten del av et mye større puslespill.

KRIGERSKE IKKE-KVINNER

En annen av seriens typiske kvinneskikkelser, er de krigerske. Her finner vi Brienne of Tarth, Arya Stark og Yara Greyjoy. De er fysisk sterke, de er dyktige i kamp. Og de er på mange måter ikke fremstilt som typiske kvinner. I sin annerledeshet får de være krigere, men de er samtidig stilt utenfor i kraft av at de er feil kjønn i feil rolle. De er ikke «vanlige» krigere, noe vi stadig blir minnet på.

SKJOLDMØYER I VIKINGTIDA

En interessant vurdering er hvorvidt disse kvinnene som er krigere blir annerledesgjort ut fra våre forventninger, eller hva vi vet om fortiden. En parallell til disse skikkelsene kan vi finne i skjoldmøyene fra vikingtiden. Historier om kvinner som deltok i kamp finner vi i mange forskjellige typer skriftlige kilder. Vi har fornaldersagaer som skildrer kvinnelige krigere (mest berømt er kanskje Hervarar saga ok Heiðreks), vi finner valkyrier i eddadiktene, en samtidig kilde som skildrer kvinnelige krigere blant vikinger i øst (historikeren Skylitzes nedskrivning), og en tidlig middelalderkilde omtaler en kvinnelige hærfører i angrep på Dublin («The war of the Ghaedil with the Gaill»).

BRIENNE ELLER YARA?

Vi har også et voksende arkeologisk materiale i form av kvinnelige graver med våpen, samt billedlige fremstillinger av kvinner med våpen. Disse finner vi både som små figurer og amuletter, men også i ikoniske bilder som fra Osebergtekstilene, hvor vevde fortellinger viser kvinner og menn i slagscener.

Spørsmålet blir dermed hvorvidt disse kvinnene skal tolkes som Arya og Brienne: som utenfor samfunnet, mer eller mindre uten en kjønnsrolle. Eller om vi skal se dem for oss som Yara: litt utenom det vanlige, men respektert og anerkjent som kvinne.

I lys av materialet fra vikingtiden, er Yara nok er en bedre refleksjon av samtidens materiale, mens Brienne heller kan tegnes som en moderne tolkning av hvordan vi i dag ser for oss at fortidens samfunn anså annerledeskvinner. Det er ingenting i materialet fra vikingtiden som tilsier at de så på krigerske kvinner som unaturlige, og dermed kan vi foreslå at dette synet har kommet med moderne forventninger til kvinners fremtreden.

MODERNE BRILLER

Et gjennomgående tema når man snakker om fremstillinger av historiske hendelser, eller i dette tilfellet, fremstillinger inspirert av historiske hendelser, blir hvorvidt det vi skildrer egentlig forteller oss mer om vårt eget samfunn enn om fortiden. I dette tilfellet, og særlig siden vi her har snakket om et populærkulturelt fenomen, er det rimelig å fastslå at Game of Thrones forteller oss like mye om våre egne forventinger til kvinners handlingsrom, motivasjoner og fremtreden som det gjør om historiske forhold.

Den neste samtalen vi har om kjønn og Game of Thrones bør kanskje derfor stille spørsmål ved hvorfor vårt samfunn forventer at kvinners handlingsrom skal være så begrenset.

 

 

 

Watchmen var siste høsts mest interessante og til tider mest forvirrende stykke tv-kunst. Serien var en videreførelse av den anerkjente tegneserien Watchmen. Handlingen foregår i vår tid, der Robert Redford er president og Vietnam er blitt en amerikansk delstat etter at USA vant Vietnamkrigen.

Foto: HBO / IMDB
Av Snorre Log Skage,
student ved kunsthøgsskolen i Oslo og tidligere sentralstyremedlem i Rød Ungdom.

Tegneserien fra 1986 ble lenge sett på som umulig å omskape til lerretet. Filmadapsjonen fra 2008 ble sett på som et bevis for dette. En estetisk tro kopi av tegneserien, men helt uten tegneseriens dybde. Det var derfor en viss skep- sis til tv-serieversjonen.

Damon Lindeloff har heldigvis en viss forståelse for hva som gjør Watchmen til Watchmen, og et mot til å anvende merkevaren til å utforske politiske spørsmål. Vi lever i et marked der stadig større underholdningsmonopoler tviholder på kjente serier og merkevarer for å presse mer penger ut av dem. Dette kunne blitt enda et forsøk på å tjene penger på nostalgi, men serieskaperen har tatt flere interessante grep. Watchmen har blitt et forfriskende forsøk på å gå inn i konfliktene som ulmer i den amerikanske psyke.

Tegneserien var et etterlengtet oppgjør mot tegneserieindustriens indre problemer. Den var en dekonstruksjon av tegneserier som forteller- kunst og den klisjéfylte og utgåtte superheltsjangeren. TV-serien følger tegneserien ved å operere på to plan, som en utforskning av superhelter og som en utforsking av tv-serien som sjanger.

Tegneserien Watchmen var et oppgjør med superheltsjangerens heltedyrking, og ukritiske forhold til vold og reaksjonære holdninger. Den originale tegneserien tok utgangspunkt i de klassiske superheltseriene, men fulgte premissene til sin logiske slutt: Hvis Supermann er allmektig, hvordan kan han da føle seg hjemme blant menneskene? Kapitalisten Bruce Wayne i tegneserien Batman kler seg ut og banker opp kriminelle fra arbeiderklassen. Tegneserien Watchmen stiller spørsmålet om disse karakterene egentlig er mennesker vi vil heie på og identifisere oss med? Tegneserien la fram psykologiske, seksuelle og sosiologiske forklaringer på hvorfor karakterene tok på seg masker. Man forstod fort at dette var personer som hadde traumer og komplekser som tvang dem til å leke helter. Ozymandias, en person med overmenneskelig intellekt og penger til å leke gud, ble framstilt som psykopat med for stor makt. Eller Batman-pastisjene Rorschach og Niteowl, som utforsket Lynvingens forvridde og blodige rettferdighetsfølelse og kostyme som et forsøk på å dekke over mannlig impotens. I TV-serien som i tegneserien ble karakteren Laurie Blake seriens menneskelighet, som ser gjennom tullballet bak superheltretorikken. Hvor latterlig det er å kle på seg grandiose kostymer for å banke opp svakere mennesker.

DE LØGNENE VI FORTELLER OSS SELV

TV-serien starter med Tulsa-Massakren, et glemt kapittel i amerikansk historie. Hvite borgere brant ned den sorte delen av byen og drepte utallige av sine hvite medborgere.

Her tar serieskaperen redaksjonelt ansvar for hva slags historier som blir fortalt. Massakren i serien peker ikke bare på rasisme og hat, men også på den virkelige verdens utvisking av hendelsen fra historiebøkene. Serien tar slik opp både karakterenes valg – og våre valg som samfunn. Det er ikke tilfeldig at våre helter er hvite og hovedsakelig mannlige. TV-seriens inklusjon av den virkelige Bass Reeves understreker at det ikke var mangel på sorte helter i fortiden, på lik linje med at det aldri mangler fortellinger om undertrykking i vår kollektive historie. Snarere er det vi som samfunn som velger å glemme disse fortellingene til fordel for klisjeene og løgnene som smaker bedre. Watchmen universets egne traumer, blant annet et iscenesatt angrep fra verdensrommet på New York, poengterer behovet for store løgner til å dekke over virkeligheten.

En superhelt kan ikke eksistere uten en skurk. Seriens valg av skurker er både forfriskende og skuffende. Det syvende kavaleriet blir tidlig introdusert som en slags moderne Ku Klux Klan, inspirert av den tidligere karakteren Rorschach. Den vietnamesiske oppfinneren og superkapitalisten Lady Trieu blir en slags Elon Musk versjon av den tidligere karakteren Ozymandias. Et übermensch som egenhendig kan redde verden med hjelp av god pr og teknokra- tiske løsninger. Serien ivaretar tegneseriens kritikk mot det individualistiske tankegodset som ligger bak mange superhelter. At en person, på grunn av sin makt skal operere over samfunnet – uten korreksjon eller hensyn til andre.

KLASSE, HAT OG SUPERMANN

Introduksjonen av Kyklopsen som tv-seriens store skurk er interessant. Å velge fascisme og rasisme som et onde er forfriskende i en medieform som ofte vasker de mer skitne sidene av USA sin historie. Karakteren Captain Metropolis er den hyggelige hvite liberaleren, som forstår at undertrykkelsen av afro-amerikanere er et problem, men verken tør å ta det opp eller klarer å forstå omfanget. Watchmen viser absurditeten i å bekjempe klassiske tegneserie- skurker, samtidig som mennesker blir lynsjet. Det er problemet med hvit fantastisk kultur: Samtidig som man dikter opp skumlinger og skurker, så blekner de mot den hverdagslige ondskapen som man finner i et kapitalistisk samfunn.

På lik linje med andre superheltfilmer som har forsøkt seg på samfunnskritikk, faller tv-serien i noen logiske fallgruver. Det er radikalt på papiret å gjøre KKK og institusjonell rasisme til seriens tilsynelatende skurk. Serien feiger derimot ut og reduserer ondskapen til et resultat av et dypere komplott. Til et produkt av individers planer og handlinger og ikke som en konsekvens av måten samfunnet er organisert på. Man ender opp med å bortforklare systematisk undertrykkelse som resultatet av noen onde bakmenn. Flere hundre år med undertrykking av sorte var resultatet av en konspirasjon, heller enn det amerikanske kapitalistiske samfunnet. Løsningen blir dermed å fjerne noen få «råtne epler», fremfor å ta et oppgjør med hele den institusjonaliserte rasismen. Selvfølgelig er det lettere å lage TV der slemmingene er noen få skurker og ikke et produkt av samfunnet i seg selv, men da kan man ikke pårope seg en progressiv rolle. At de rasistiske bakmennene til syvende og sist blir et villspor og seriens antagonist blir den mer konvensjonelle superskurken Lady Trieu, tjener som en god illustrasjon på nettopp dette.

Mangelen på klasseperspektiv er typisk, og den hvite arbeiderklassen reduseres til reaksjo- nære Trump-tilhengere. I stedet for å utforske tema som klasse og etnisitet opp mot hverandre, reduserer tv-serien volden mellom dem til klassisk amerikansk sjalusi blant etnisiteter. Veksten av svart velstand har skapt sjalusi blant den hvite underklassen. Hatet mot «Redfordations» er velskrevet, men samtidig reduksjonistisk og lite bearbeidet. Lindelof prøver seg på en reaksjonær erstatning der politiet er en truet minoritet, som på grunn av liberale våpenlover ikke kan beskytte seg. Selv om det trolig ikke var serieskaperens intensjon, så er det lett å lese det som en høyrevridd retorikk over problemene med en liberal venstreside som har gått for langt. Seriens manglende kritikk mot det amerikanske politivesenet og en superhelts makt til å utøve vold på tvers av loven begrenser tv-seriens slagkraft. Dette er ekstra skuffende når serien prøver å være en edruelig politisk stemme. I dagens samfunn der skillet mellom det amerikanske politivesenet og dens befolkning er så grov at den jevnlig resulterer i overlagt drap, burde det vært en selvfølge.

Det interessante er at serien opererer med flere lag med blackfacing. Serien iscenesetter sorte karakterer i posisjoner der man tradisjonelt har operert med hvite. Politivesenet er hovedsakelig sorte eller minoritetsbaserte. Hooded Justice, den første superhelten, blir sort selv om Alan Moore mest sannsynlig skrev han som en hvit karakter. Dr. Manhattan blir en sort mann, og serien åpner med en sort framføring av den ellers så hvite musikalen Oklahoma!

Serien blir et revisjonistisk forsøk på å endre den amerikanske fortellingen. Dr. Manhattan fungerer som Watchmen sin egen versjon av Supermann og låner mange av Supermanns egne symbolske verdier. Supermann er på mange måter det amerikanske folks forvirrede speilbilde av seg selv som supermakt etter andre verdenskrig. Allmektig, ukritisk god og kledd i rødt, hvitt og blått.

I tegneserien og i tv-serien blir da Dr. Manhattan et symbol på amerikansk imperialisme. TV-serien velger å endre på Dr. Manhattans forhistorie til å bli en fortelling om en flyktning. Et grep som oser av moderne politiske konnotasjoner. Seriens store overraskelse blir avsløringen av Dr. Manhattan som en sort mann i USA. Denne oversettelsen opererer både internt i tv-serien og som en kommen- tar til historiefortelling generelt. I episoden der Dr. Manhattan endelig blir introdusert, forteller karakteren Ozymandias at «det er problematisk», nærmest direkte til seerne. En åpenbar referanse til kulturell appropriasjon og moderne identitetspolitikk.

EKSISTENSIELL FRYKT OG STORE PLANER

Serien kulminerer med at både Det syvende kavaleriet, Lady Trieu og Ozymandias sine grandiose planer slår feil. Alle parter tror at de har overtaket, at det er de som kommer til å lure alle andre. Alle superplanene om å fange Dr. Manhattan er like og rimer på hverandre. Og skurkene er like sjokkerte når noen fra «oven» kommer som en gud for å ødelegge deres perfekte planer. På lik linje med at Ozymandias blir skuffet over at president Robert Redford ikke bryr seg om hans gudelignende intellekt eller forsøk på å redde verden.

Vietnams innlemmelse som en amerikansk stat forblir subtekst, men vi forstår at okkupasjonen av Vietnam ikke har innledet noen gyllen tidsalder. Riktignok var Ozymandias plan om å skape fred gjennom å skape en falsk ytre fiende suksessfull i starten. Men reell end ring kan ikke komme fra oven. Man kan ikke legge lokk på hatet, og man kan ikke skape en bedre framtid basert på en løgn. Ut i fra mørket vokser frustrasjon og sinne. Slikt blir okkupasjonen av Vietnam et speilbilde over raserelasjonene i USA. Superheltene har skapt fred, men de har ikke skapt stabilitet og de har ikke fjernet grobunnen for konflikt.

Bildet av Dr. Manhattan som en frelser blir stadig mer og mer vandalisert. Som de sier i serien: Man kan ikke lege sårene sine bak en maske. Å fornekte konfliktene som fins i samfunnet, gjør ikke at de forsvinner. Ozymandias har skapt verdensfred, men planene hans blir ikke som han selv har forutsett. Han står igjen som en isolert einstøing. Forbigått av resten av verden, uten den hyllesten han selv føler han fortjener.

EN SERIE FOR VÅR TID?

2019 er et bedre tidspunkt å gjenopplive Watchmen enn 2008. Tegneserien var skrevet på høyden av den kalde krigs frykt om atomkrig, en stemning vi kan kjenne igjen i vår tid med eskalerende konflikter og en eksistensiell klimakrise. Samtidig er dagens marked overmettet av superheltfilmer på lik linje med at åttitallet var overfylt med tegneserier. Ukritisk har Marvel kapret vår felles bevissthet, og hvert år blir vi bombardert med superhelt-filmer som ligner mer og mer på hverandre. Og igjen sette et kritisk blikk på superhelter er nødvendig. Serien tar et oppgjør med Obama sin hule liberalisme, med hvordan USAs første svarte president ikke klarte å ta et oppgjør med rasismen. Til tross for fine ord opplevde vi en grusom reaksjon først i form av Tea-Party republikanere i tiårets start – som kulminerte med Donald Trumps presidentskap og dagens gryende nyfascisme.

Det syvende kavaleriet oser av en post- trumpsk nyfascisme. Falsk selvrettferdiggjørelse av hvitt raseri. Når Joe Keene jr. innrømmer sin ondskap som hvit revansjisme etter liberale framskritt, så kjenner vi igjen både takt og tone fra vår tids republikanere og andre høyreekstreme bevegelser. Damon Lindelof ble inspirert til å lage serien etter å ha lest Ta-Nehisi Coates refleksjoner over reparasjoner og den svarte opplevelsen i USA. Ideen om historisk traume hviler over serien og spiller her både på personlige opplevelser og de traumene man som et samfunn må håndtere. Erstatningen av angsten over atomkrig som hviler over tegneserien, over til angst over amerikanske raserelasjon er interessant. Allikevel forblir det en amerikansk fortelling om amerikanske synder. Det er et subtilt og underliggende hat, en form for hat som kun blir anerkjent blant ofrene og ignorert blant voldsmenn. Kanskje er klima en bedre parallell til frykten for atomkrig?

Serien har vært overraskende bra. Allikevel står vi igjen med spørsmålet om vi egentlig trenger en ny sesong, og trengte vi egentlig en tv-serie basert på tegneserien? Verden er overfylt med innhold eller såkalt «content», og kapitalen skviser stadig mer saft ut av historier som allerede har blitt fortalt. Dog om vi skal leve i en verden bestående av vampyr-fortellinger, der avdøde fortellinger mot sin vilje blir gjenopplivet for å sikre selskaper profitt på profitt, så kan vi være fornøyde med fortellinger av samme kvalitet som Watchmen.

 

 

Marte Michelets bok, Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet (Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2018, 412 s.) har vært utgangspunkt for den største offentlige debatten om krigshistorien siden jeg skrev boken De tjente på krigen (Oktober, 1974).

Terje Valen,
lektor i historie, medlem av Rødt og forfatter av boka, De tjente på krigen (Oktober Forlag, 1974).

Den 26. oktober 1942 ble alle jødiske menn over 15 år som var i Norge og kunne finnes, pågrepet for så å bli sendt til utrydningsleire i tyskokkupert Europa. En måned senere ble resten av jødene og kvinner og barn tatt og sendt samme veien. Michelet stiller spørsmål om hva hjemmefronten og den norske regjeringen i London visste om dette, og hva den gjorde for å varsle og redde jødene, ut fra de opplysningene om aksjonen som da var kjent. I den offentlige debatten om boken har den sentrale innvendingen mot hennes konklusjoner vært at hun behandler det som skjedde uten å forstå hvordan det var å være i den situasjonen som fantes, da jødene ble tatt. Så har det vært hevdet at hun har tillagt mennesker en jødefiendtlighet som det ikke er belegg for. Dessuten har det vært pirket på Michelets bruk av et par kilder. Under det hele ligger en oppfatning av at hun angriper det positive bildet som tradisjonell okkupasjonshistorie har bygget rundt hjemmefronten, og at det ikke er bra. Tittelen på boken er ikke helt dekkende, for Michelet tar også opp utefrontens forhold i denne saken.

Marte Michelet tar utgangspunkt i en oppfatning som har hersket i den såkalte etablerte historieskriving. Hun sier at den er greit sammenfattet av Bjarte Bruland i det store verket Holocaust i Norge fra 2017. Bruland sier at aksjonen mot jødene i Norge kom plutselig og var over relativt raskt. Ut fra dette mener han at motstanden mot den var betydelig, når man tar hensyn til at den måtte organiseres på kort tid.

Michelets viktigste påstander.

En første vurdering av dem

Michelet sine hovedpåstander er at regjeringen i London og de ledende i hjemmefronten i Norge ikke varslet jødene til tross for at de visste hva som skulle skje, og at hjemmefronten heller ikke på noe tidspunkt hjalp jødene til å flykte.

Noe av det hun påstår, er udiskutabelt. Det ble ikke sendt advarsler til jødene gjennom de norske radiosendingene fra England. Opptak av sendingene viser det. Eksilmiljøene i England visste om det som skjedde med jødene i de tyskokkuperte områdene. Deportasjoner fra steder i Vest-Europa var i gang. Disse opplysningene kom gjennom forskjellige kanaler. Hun viser blant annet til flere oppslag i engelske aviser.

Michelet belegger også godt at ledende folk i den norske hjemmefronten fikk vite om faren for at jødene skulle deporteres lenge før det skjedde, og at de også fikk oppdaterte opplysninger like før jødene ble tatt. Det var direkte kontakt fra miljøer i Tyskland som var i opposisjon til Hitler, med folk i Norge som hadde god forbindelse til hjemmefrontens ledende personer. Dessuten viser hun til en professor i teologi som har undersøkt disse forholdene, og som konkluderer at det er grunn til å regne med at Den midlertidige kirkeledelse i Norge var kjent med at tyskerne hadde planer om en storaksjon mot de norske jødene. Det ble ikke gitt advarsler til jødene fra hjemmefronten i Norge. Det finnes ikke gode kilder for at det skjedde.

Andre kilder bekrefter
Michelets påstander

Jeg vil her føye til en del opplysninger fra annen forskning som viser når de allierte fikk vite om massedrap på jøder, og når man visste at det dreide seg om fullstendig utrydding. Først en uttalelse fra Yad Vashem, Jerusalem¹:

Informasjon angående massemord på jøder begynte å komme frem til den frie verden etter at disse aksjonene begynte i Sovjetunionen sent i juni 1942, og antallet slike rapporter økte med tiden. De første rapportene kom fra tyske politirapporter som ble fanget opp av engelsk spionasje; lokale øyenvitner og jøder som hadde klart å flykte som rapporterte til undergrunns­bevegelser, fra sovjetiske eller nøytrale kilder; og fra ungarske soldater som var hjemme på permisjon. I løpet av 1942 begynte rapporter om nazistenes planer om å utrydde alle jøder, sammen med detaljer om metoder, tall og steder å nå frem til de allierte og nøytrale ledere fra mange kilder – i mai fra det Sosialistiske Bundpartiet, som arbeidet undergrunn i Warszawa-gettoen, og i august gjennom Gerhard Riegners² telegram fra Sveits, ….

Det hører med til denne historien at deportasjon av jødene fra Nederland begynte omtrent samtidig. Aftenposten hadde en opplysende artikkel om dette den 1. april 2018.³

Mer om hvordan nazistaten ville løse «jødeproblemet»

La oss se litt mer på dette. Etter at nazistene fikk den politiske makten i Tyskland, endret deres løsning på jødeproblemet seg over tid. Utgangspunktet var selvfølgelig hele tiden Hitlers og nazistenes grunnleggende synspunkt. De hevdet at jødene var en biologisk rase og at denne rasen representerte alt som ville ødelegge livsvilkårene på jorden. Viktig var at jødene representerte kommunismen, finanskapitalen som var fiendtlig til nazistene, og alle andre som angrep Hitlers tanke om å samle alle mennesker og samfunnsklasser i Tyskland til ett sammensveiset folkelegeme som skulle sørge for at den «ariske rase» erobret og styrte verden. I tillegg var tanken at alle andre påståtte raser var mindreverdige i forhold til den ariske, for eksempel den «slaviske» befolkningen som bodde øst for Tyskland. Hitler uttalte også i Mein Kampf at når han kjempet mot jødene, så tjente han Guds sak.

Det ligger i denne tankegangen at jødene er så skadelige at de må fratas all makt og fjernes for at menneskeheten skal bli reddet. Så det er en direkte linje fra Hitler sine raseteorier slik han la dem frem i Mein Kampf, og den store jødeutryddelsen han seinere satte i verk. Men frem til et visst tidspunkt var det det å fjerne jødene fra Tyskland som sto sentralt. Så lenge dette var den rådende politikk, ble jøder forsøkt transportert vekk fra Tyskland. Palestina var ett av målene, og det ble utviklet planer for å sende dem til Madagaskar. Nazistene arbeidet også lenge sammen med den sionistiske retningen blant jødene for å sende dem til Palestina.

Mot den «endelige løsningen»

Etter at Tyskland satte i gang 2. verdenskrig var disse mulighetene vekk, og da ble planen om å sende jødene østover til de erobrete områder i Polen og seinere i Sovjet satt ut i livet. I forbindelse med angrepet på Sovjet 22. juni 1941 kom så ordren om å drepe jøder og kommunister; først bare ledende folk innen disse gruppene, men etter hvert alle sammen. De polske jødene var med i dette regnestykket. Det var likevel enda slik at faren for deportasjon av jøder fra andre land enn fra Tyskland ikke hadde utviklet seg i særlig grad. Den «endelige løsningen» var heller ikke vedtatt.

Først sent i 1941 bestemte Hitler seg for sette i gang fysisk utrydding av alle Europas jøder. Himmlers livlege, Felix Kersten, skrev følgende i sin dagbok den 11. november dette år:

Himmler er i dag svært nedtrykt. Han kommer fra møte med Hitler. Etter lengre påtrykk og spørsmål om hva som feiler ham, erklærer han at man planlegger å utrydde jødene.⁴

Fra rundt dette tidspunktet ble politikken med fordriving erstattet med utrydding. Det ­medførte også at jøder ikke lenger ble ført ut av tysk område eller ut i ytterkantene av området for å bli der, men at de ble ført inn i området og videre til utryddingsleirene. Dette ble videre organisert ut fra konferansen i Wannsee i begynnelsen av januar 1942, og en begynte umiddelbart å komme i gang med utryddelsen.

Når oppsto faren for deportasjon fra Norge?

Etter dette var det at faren for deportasjon over alt i de okkuperte områdene oppsto. Da begynte deportasjonene fra okkuperte land i vest til utryddingsleirene. Beretninger om dette begynte så å tilflyte de som ledet krigen på det vi kaller alliert side. Fra mai 1942 og utover kom det stadig flere opplysninger om deportasjoner og målet med disse. Det betyr at representantene for den norske utefronten, dvs. Regjeringen i London og dens organer, visste godt hva som skjedde da vi kom til høsten 1942. Spesielt deportasjonene fra Nederland, som begynte midt i juni 1942, var vanskeligere å holde skjult enn det som foregikk på østfronten.

Aksjonen mot jødene i Norge varte i en hel måned

Så tilbake til Marte Michelet. Hun viser også at aksjonen mot jødene i Norge ikke var kortvarig. Etter at mennene var tatt og skipet ut til Tyskland var kvinner og barn igjen i Norge i en måned før de også ble tatt. Heller ikke i dette tidsrommet var den organiserte hjemmefronten aktiv for å bringe disse i sikkerhet. Fluktrutene som denne kretsen disponerte, ble stengt for jøder, og privat organisering av flukt mot betaling ble satt i gang. Fluktruter organisert av kommunistene ble også holdt åpne for jøder.

Hun viser også at det ble spredd negative beretninger om jødene. Det ble sagt at de hadde mye penger som de ville ha med seg, og at de sprakk lett under avhør slik at de var en fare for de som hjalp dem. Dette er også godt belagt. En viktig ryktespreder var blant annet en av de som hadde myrdet to jøder og tatt pengene deres, mens de skulle fraktes over grensen til Sverige. Under det hele mener Michelet at det lå en holdning til jødene som at de ikke var av oss. Det viste seg også ved at de ad hoc-redningsaksjonene som ble satt i gang tidligere og like før det norske statspolitiet brakte inn alle mannlige jøder, ble foretatt av privatpersoner som var venn med jøder, eller kjente dem godt.

Alt i alt viser Michelet tydelig at den kretsen som ble ledende på hjemmefronten, ikke prioriterte å redde jødene. Det ble sett på som viktigere å redde de personene som drev motstandsarbeid og som sto i fare for å bli tatt av tyskerne. Flere motstandskjempere har gitt uttrykk for at det å redde jødene ikke var noen prioritert oppgave for hjemmefronten. Den hadde andre og viktigere oppgaver.

Kvinnebanden og kommunistene sin rolle

Det var også noen som gjorde en stor innsats for å redde jøder ut av Norge da de ble oppbrakt av norske politifolk for å sendes til dødsleirene. Michelet forteller om hvordan et kvinnenettverk, ledet av sykepleier Bartholine Eufemia Leganger satte i gang en aksjon som reddet en stor del av disse. Hun hadde vært frivillig på antifascistisk side under borgerkrigen i Spania og hadde tette forbindelser til den kommunistiske motstandsbevegelsen. Gjennom de kommunistiske fluktrutene til Sverige ble dette risikable og storartet foretakende gjennomført. Berit Rusten har også fortalt i Klassekampen om en slik redningsaksjon et barnehjem i Oslo. Hun skriver også at «banden» reddet til sammen 126 personer.5

Tanker om hvordan dette kunne skje

Michelet går også inn på den allmenne jødefiendtligheten som eksisterte ikke bare i Tyskland, men i store deler av Europa, på denne tiden. Hun mener at den spilte en vesentlig rolle når så mange jøder i Norge ble sendt til Tyskland for å tilintetgjøres. Her trekker hun frem flere personer. Når det gjelder disse, er det i den offentlige debatten kommet frem noen få eksempler på at Michelet her kan ha vurdert feil angående noen enkeltpersoner. Det kan ha noe for seg.

Men hennes sentrale vurdering gjelder personen Arvid Brodersen som var den viktigste kontakten mellom en opposisjonell gruppe i Tyskland og ledelsen for hjemmefronten i Norge. Hennes fremstilling av Brodersen som ledende raseforsker og tilhenger av Hitler og nazismen tidlig på 1930-tallet er godt dokumentert. Hun viser også at han fra 1935 distanserer seg fra de mest rasistiske holdningene fra 1935 og utover, men sier også at hun ikke finner noe som viser at han foretok at grunnleggende brudd med det han hadde stått for tidligere.

Her hadde det vært interessant å få en videre vurdering av antisemittismen og støtten til Hitler i Norge, i norske medier og blant flere av de ledende personene i hjemmefronten og deres mektige bakspillere. Jeg avdekket disse personene under en diskusjon i tidsskriftet Materialisten gjennom 1979 med den tradisjonelle okkupasjonsforskeren, Ole Kristian Grimnes. Sammenfatningen finnes i nr. 2, 1980. Jeg argumenterte for at klassegrunnlaget var en gruppe som representerte de største kapitalene i Oslo og Bergen, og la frem fakta for å underbygge dette. Ut fra dette påsto jeg også at Grimnes tykke bok, ­Hjemmefrontens ledelse (1977), var systematisk bygget opp for å skjule klassegrunnlaget til det reelle maktsentrumet i hjemmefronten. Det ser ut som Marte Michelet har holdt seg vel mye til Grimnes’ bok ved fremstillingen av hjemmefrontens ledelse. Dermed har hun ikke kunnet avdekke eventuelt tyskvennlige og antisemittiske holdninger i de breiere borgerlige miljøene i Norge som var det reelle maktsentrum bak både Kretsen, Koordinasjonskomiteen og Milorg. Her ligger en ny oppgave og venter for historieforskningen.

Michelets bok er del av en breiere diskusjon om krigshistorien og utryddingen av jødene

Marte Michelets bok er del av en større tradisjon når det gjelder forskning på 2. verdens­krig der det offisielle bildet av det som skjedde under krigen, og som tjente politiske mål i den første etterkrigstiden, blir utfordret. I Norge var utgangpunktet for diskusjonen om hjemmefrontens rolle gitt av Helge Krog⁶ som i 1944 ga ut pamfletten 6-kolonne, der han hevdet at hjemmefronten hindret kampen mot tyskerne fordi ledelsen der var dominert av ledende kapitalister. Den kom i ny utgave i 1947. Krog ble sterkt angrepet av de som skrev den offisielle historien. Selv fulgte jeg opp Krogs argumenter ved å utgi min hovedoppgave i historie, Økonomi og politikk i Norge 1940–1945, i bokform med tittelen De tjente på krigen i 1974. Den ble angrepet på det groveste av tradisjonalistene. Det var derfor en glede å konstatere at Krogs bok i 2015 ble utpekt til en av de ti viktigste bøkene om 2. verdenskrig i Norge. Flere andre har fulgt med spesialstudier både når det gjelder militærvesenets rolle og rollen til NSB i forbindelse med de sovjetiske, jugoslaviske og polske arbeidernes slavearbeid for bygge jernbane i Norge. Også Norsk Hydro sitt samarbeid med okkupasjonsmakten har fått sin studie.

Men utenfor Norge legges det også frem nye vurderinger som angripes, og her er det relevant å vise til en interessant diskusjon om jødeforfølgelsene innad i Tyskland. Den tyske historikeren Gøtz Aly⁷ ga i 2005 ut boken Hitlers Volksstaat, Raub, Rassenkrig und nationaler Sozialismus. Boken kom i svensk oversettelse i 2009 med tittelen Hitlers Folksstat – Rån, Raskrig och Nationell Socialism. Her går han inn på hvordan man under Hitlers despoti innførte fordeler for de «ariske tyskere» som utgjorde 95 % av befolkningen, ved først å ta opp gjeld og så ved å røve fra jødene og de områdene som ble okkupert. På denne måten oppretthold tyskerne en levestandard som var mye bedre enn den de husket fra 1930-tallet. Aly sier at dette var den viktigste grunnen til den store oppslutningen som Hitler og nazistene hadde blant flertallet i Tyskland.

Debatten i Tyskland

Dette førte til en stor, opphetet debatt i Tyskland. Tidsskriftet Sozial. Geschichte⁸ ble et forum for debatten, og kritikken ble samlet på noen nettsteder.⁹ I tillegg var det mange anmeldelser av boken og kritiske essayer om den. Da boken kom ut i billigutgave kort etter, imøtegikk Aly kritikken fra hver enkelt i et etterskrift. Jeg trekker bare ut debatten med en av de mest sentrale historikerne i Tyskland, Hans-Ulrich Wehler.^{10 11 12}

Wehler kalte analysen til Aly for trangsynt materialisme og sier at boken til Aly ser bort fra den «radikaliserende antisemittismen». Aly svarer at boken hans ikke handler om antisemittismen. Den undersøker hva det kan komme av at tyskerne fortsatte å støtte den nazistiske politikken på tross av at det store flertallet ikke var aktive antisemitter. Mange historikere har fastslått at det var slik, deriblant Wehler selv, og det bekreftes av feltbrevsamlingen på Stuttgarts bibliotek for samtidshistorie og Walter Kempowskis brev- og dagboksarkiv.

Men hvis man legger større vekt på den passive antisemittismen enn på den aktive og militante, forandres dette bildet. Aly beskriver dette som en smygende infiltrasjon som resultat av en utbredd likegyldighet når det gjelder jødenes skjebne. Han sier at denne hadde aldri kunnet ha vokst seg så sterk om det ikke hadde vært for den mangehundreårige kløften mellom jøder og kristne.

Personlig jødehat var ikke noen forutsetning for fremveksten av den passive antisemittismen. Hvis ikke nasjonalsosialismens integrerende kraft ligger i den radikaliserte antisemittiske ideologi, så må vi leite andre steder. Og da må man titte nærmere på de politiske faktorer som Wehler unngår å nevne på de tre hundre sidene om NS-tiden i hans Tyske samfunnshistorie. Og så går Aly detaljert inn på betydningen av statens ekstrainntekter fra ariseringen i budsjettåret 1938/39, dvs. tilegningen av midler som jødene ble tvunget til å overlate til staten, og som utgjorde nesten 10 % av de løpende statsinntektene. Dessuten viser han til alle tiltak som nazistaten satte ut i livet for å bedre forholdene for de ariske tyskerne både før krigen og særlig under krigen. Da ble alle okkuperte områder røvet, og en la stor vekt på at den tyske hjemmefronten skulle opprettholde best mulig leveforhold på grunnlag av det røveriet som ble foretatt andre steder.

Wehler ga så i 2009 ut National Socialismen – Från massrörelse til führervälde och utrotningskrig som var basert på bind 4 i hans store fembindsverk om tysk historie fra 1700 til rundt 2004. Dette bindet tar opp tiden 1914 til 1949. Her holder han fast på sin Weber-­inspirerte teori om at det var Hitlers karismatiske ledelse og den radikaliserende antisemittismen som var viktigst for støtten til nazisystemet.

For meg ser det ut som den radikaliserende antisemittismen helst var utbredd i den tyske overklassen. Fabrice D’Almeida har behandlet dette i boken La vie mondaine sous le nazisme fra 2006 som kom på norsk samme år med tittelen Med pisk og Champagne – Sosietetsliv i Nazi-Tyskland 1933–45. Han skriver:

Den høyere tyske sosietet satte desto mer pris på ideen om rase og den kulturelle rasismen, som økte deres egen verdi, fordi den oppfattet disse tankene som en anvendelse av sin egen tro på den arvelige overføringen av makt og fornemhet.¹³

Dermed kan det se ut som Wehler sin oppfatning samsvarer med den tyske overklassen sin oppfatning og ikke slik vanlige tyskere oppfattet det.

Så ga Aly i 2017 ut Europa gegen die Juden 1880–1945. Den kom i svensk utgave (Europa mot juderna 1880–1945) i 2018. Her skriver han at Hitler og nazistene nok har ansvaret for jødeutryddelsen, men at et folkemord ikke kan begås bare av dem som tar initiativ til det.

«Den som undersøker hvordan jødeforfølgelsene foregikk i de forskjellige land, blir uvegerlig slått av hvordan tyskerne klarte å utnytte den allerede gitte, nasjonalistiske, nasjonal-sosiale og antisemittiske holdningen for sine egne formål. Uten i det minste passiv støtte, uten de statsansatte, de i politiet, de politikere og tusentals hjemlige mordere som i flere stater hjalp til med og utførte deler av arbeidet, hadde en ikke kunne virkeliggjort det monstrøse prosjektet med en slik svimlende fart. Verken utryddelsens raske forløp eller stans er mulig å begripe om man bare ser på de tyske kommandosentralene.»14¹⁵

En avsluttende kommentar

Her finner Marte Michelets bok sin plass i den store debatten rundt disse forholdene også i Tyskland og ellers. Hun også understreker at likegyldighet overfor det som skjer med jødene, preger eksilregjeringens og hjemmefrontens handlinger da de norske jødene ble fanget og deportert.

Hva visste hjemmefronten er et betimelig og godt dokumentert verk om denne likegyldigheten og dens resultater. Dessuten viser den at også her i Norge var det ikke bare likegyldighet. Det var mange som aktivt arbeidet for å redde jødene og tross alt klarte over halvparten av de jødene som bodde i Norge da landet ble okkupert, å komme seg unna. Flere flyktet før tyskerne sin aksjon. Men i tillegg til de likegyldige var det også noen aktive medspillere i det som skjedde. Og så var det noen som tok seg godt betalt for hjelpen sin.

Sluttnoter

1. https://en.wikipedia.org/wiki/Yad_Vashem

2. https://www.telegraph.co.uk/news/obituaries/1364322/Gerhart-Riegner.html

3. https://www.aftenposten.no/verden/i/BJq0z0/Dode-som-107-aring-Reddet-600-jodiske-barn–men-slet-med-darlig-samvittighet

4. Refert fra Heinz Höhne, Der Orden unter dem Totenkopf – Die Geschichte der SS, Fischer Bücherei 1969, bind 2. side 343.

5. Klassekampen, 17.1.2018, sidene 16-17.

6. https://no.wikipedia.org/wiki/Helge_Krog

7. Henvisningen til engelsk wikipedia har ikke med de siste opplysningene som jeg har i min tekst og den tyske wikipedia fremstiller Alys siste bok feil. Ellers er jeg ikke enig med alt Aly skriver i andre av sine bøker, særlig ikke når det gjelder påstanden om at 68-opprørerne, som han selv var en del av, var sterkt preget av sine foreldre som hadde støttet Hitler; https://en.wikipedia.org/wiki/G%C3%B6tz_Aly og https://en.wikipedia.org/wiki/G%C3%B6tz_Aly

8. Aly sitt svar på kritikken ble først utgitt i tidsskriftet Sozial. Geschichte, hefte 1/2006, side 79–103, se også https://de.wikipedia.org/wiki/Sozial.Geschichte_Online og https://sozialgeschichte-online.org/

9. http://sehepunkte.historicum.net og http://hsozkult.geschichte.huberlin.de

10. https://www.theguardian.com/education/2014/jul/18/hans-ulrich-wehler

11. https://en.wikipedia.org/wiki/Hans-Ulrich_Wehler

12. https://www.cambridge.org/core/journals/central-european-history/article/hansulrich-wehler-19312014/FAC836AA57EE84C9D3C25127889368DC/core-reader

13. Fabrice D’Almeida, Med pisk og Champagne – Sosietetsliv i Nazi-Tyskland 1933-45, side 99. Han viser til Klaus Mann som behandlet dette i romanen Mephisto: Roman einer Karriere som kom på tysk i 1965 og på norsk i 1995 med tittelen Mefisto, roman om en karriere. D’Almeida siterer etter den franske utgaven, Méphisto, 1975, side 206.

14. Gøtz Aly, Europa gegen die Juden, svensk utgave 2018, Europa mot juderna – 1880–1945, side 5.

15. Krig

 

Et reisebrev fra 100-års­markeringen av mordet på Luxemburg og Liebknecht

Marxismens store far, Karl Marx, hevdet at all historie er historien om klassekamp. Jeg vil hevde at de fleste gode historier trenger helter. Ikke nødvendigvis helter som skal kjempe kampen på vegne av flertallet, men helter som kan inspirere og engasjere til å mobilisere motmakt. Rosa Luxemburg er ett eksempel på en slik helt. Hun var ikke perfekt, tvert imot hadde hun mange «mangler». Luxemburg var kvinne, jøde, innvandrer og funksjonshemmet. I utgangspunktet hadde hun få forutsetninger for å lykkes som en innflytelsesrik revolusjonær. Men det brydde hun seg åpenbart svært lite om.

Av Tomine Sandal, redaksjonsmedlem i tidsskriftet Gnist.
Foto: Rosa Luxemburg-Stiftung

I sin selvoppofrende ånd bestemte hun seg i ung alder for å flytte til Tyskland, først og fremst fordi det var der hun anså at hun i størst grad kunne tjene verdensrevolusjonen. Hun dro til arbeiderbevegelsens frontlinjer, agiterte, skrev sylskarpe polemiske tekster og kritiserte både meningsmotstandere og meningsfeller. Da første verdenskrig stod for døren, stod hun stødig imot krigshisserne, og hun brukte rettsakene mot seg som en mulighet for å fremme sitt politiske antikrig-standpunkt.

Rosa Luxemburg var ikke bare en dyktig marxistisk teoretiker, hun var også en enormt dedikert aktivist. Hun viet bokstavelig talt livet sitt til kampen for et sosialistisk samfunn. I likhet med personer som Che Guevara, står hun nærmest igjen som en sosialistisk martyr. Dette er sterke ord, men når vi nå markerer at det er hundre år siden Rosa Luxemburg og hennes allierte Karl Liebknecht ble drept, så er det slik det virkelig føles.

Da jeg ble medlem i Rød Ungdom i 2010, var jeg knapt fylt femten år. I utgangspunktet var det feminisme og Palestina-solidaritet som fikk meg til å velge Rød Ungdom, men etter hvert ble jeg bedre og bedre kjent med historien om sosialismen. Det var slik jeg først møtte Rosa Luxemburg. I utgangspunktet er jeg skeptisk til politisk heltedyrking, men som sosialist, kvinne og funksjonshemmet er det umulig å ikke la seg fascinere av denne utrolig viljesterke, kunnskapsrike og brilliante kvinnen.

Da Rosa Luxemburg ble gravlagt i Berlin i 1919, skal ti tusenvis av mennesker ha fulgt henne til graven. Siden 1996 har en allianse av venstresidepartier og -organisasjoner organisert en årlig markering og demonstrasjon tilknyttet dødsdagen. I år bestemte jeg meg for å dra til Berlin og delta på markeringen. Det samme gjorde flere ulike venstresidepartier, -organisasjoner og -grupperinger, og enkeltpersoner, fra mange ulike land. Media rapporterte om rundt 20 000 deltakere i demonstrasjonen, som gikk fra Frankfurter Tor til det sosialistiske minnesmerket ved Friedrichsfelde, hvor Karl Liebknecht, Rosa Luxemburg og flere andre myrdede sosialister ligger begravet.

Ved årets 100-årsmarkering var hovedparolen til demonstrasjonen «In spite of all!». Til tross for at Rosa Luxemburg ble drept, så lever hun fortsatt videre. Tekstene og teoriene hennes trykkes på ny, idéene hennes om en demokratisk sosialisme har en sentral betydning for venstresidens organisering, hennes kompromissløse antikrigsretorikk er like aktuell i dag. Hennes inspirerende, om enn tragiske, livshistorie fortsetter å engasjere sosialister over hele verden.

Parolen «In spite of all!» reflekterer også Rosa Luxemburgs liv som kvinne i et svært mannsdominert politisk miljø. Hun fikk aldri stemmerett eller mulighet til å stille til valg selv. Likevel var hun ledende i SPD, som på den tiden var verdens største venstresideparti, lærer på partiskolen og deltok uredd i de viktigste, og mest kontroversielle, interne politiske debattene. I motsetning til sin nære venninne, Clara Zetkin, var hun likevel ikke en fremtredende kvinnesaksforkjemper. Rosa Luxemburg og feminisme har derfor vært et mer åpent spørsmål i ettertiden.

I en panelsamtale arrangert av Rosa Luxemburg Stiftelsen som vi fikk med oss i Berlin, spekulerte Ernst Piper, historiker og Rosa Luxemburg-biograf, i at Luxemburg unnlot å delta på det tyske sosialdemokratiske partiets kvinnemøter, på grunn av manglende interesse. Han la til at han selv ville gjort samme vurdering.

Jeg tror ikke det nødvendigvis handlet om manglende interesse. Rosa Luxemburg var nok klar over at hun som kvinne hadde interesse av kvinnekamp, men kjønnet hennes ble aktivt brukt mot henne i politiske debatter. Nina Björk refererer i Drömmen om det röda til et utdrag fra partiavisen Die Neue Zeit, hvor partifellen August Bebel omtaler Luxemburg i følgende ordlag:

Det är en konstig sak med kvinnor. Om deras speciella åsikter eller känslor eller fåfänga ifrågasätts å något sätt och inte tas hänsyn till, kan de inte hantera det utan att bli fientliga till absurditetens gräns. Kärlek och hat går sida vid sida; ett styrande förnuft existerar inte. (Björk, s. 96)

Denne type karakterisering av kvinner i politikken (og i samfunnet for øvrig) er dessverre veldig velkjent også i dag, over hundre år etter at det ble skrevet. Rosa Luxemburg utfordret mannsdominansen i det tyske sosialdemokratiske partiet ved å være kvinne. Dersom man ser på feminisme som en normbrytende ideologi, vil jeg absolutt tilskrive henne feminist-poeng. Dessuten burde man ikke undervurdere hvor utrolig viktig hun har vært for senere generasjoner med kvinnelige sosialister. Hun er et bevis på at marxismen ikke er så mannsdominert som den kan virke ved første øyekast.

Rosa Luxemburg har ikke kun vært viktig for ettertidens sosialister, hun var også en sentral og innflytelsesrik revolusjonær i sin samtid. At hennes innholdsrike liv endte med et brutalt drap, fikk store konsekvenser. Hundre år etter drapet er det to viktige historier som må fortelles: fortellingen om hvordan det ble og historien om hva som kunne blitt.

Historien om 1900-tallets Europa henger tett sammen med historien om Rosa Luxemburg. Første verdenskrig, som Rosa Luxemburg opponerte kraftig mot, tok slutt i 1918 og Tyskland hadde tapt. I kjølvannet av krigen gjorde tyske matroser opprør, og resultatet ble Novemberrevolusjonen. De revolusjonære deltok i opprøret og forsøkte å bruke det som et springbrett for en sosialistisk revolusjon. Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) sviktet, og muligheten for en sosialistisk revolusjon fikk sitt banesår da Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht ble drept.

Ut av Novemerberrevolusjonen vokste det likevel frem en motkultur, særlig hos kunstnere. Ved Berlinische Galerie Museum of Modern Art fant vi da vi var i Berlin, en midlertidig utstilling kalt «Freedom – The art of the Novembergruppe 1918–1935». Novembergruppen var en gruppe med kunstnere som vokste frem i Berlin under opprøret i 1918. De brukte kunst som en plattform for å uttrykke, diskutere og kommentere frihet, demokrati og mangfold. De jobbet innenfor mange ulike kunstuttrykk, og de var ikke redd for å bryte med normer eller status quo. I tillegg arrangerte de visstnok flere virkelig legendariske fester. Hva er vel revolusjon uten dansing, eller hva?

I likhet med Rosa Luxemburg var flere av kunstnerne tilknyttet Novembergruppen jødiske. Utover mellomkrigstiden ble det vanskeligere og vanskeligere å være jødisk i Tyskland, og ikke minst vanskelig å være fremtredende revolusjonære, jødiske kunstnere. Da Hitler kom til makten, begynte for alvor krigen mot kunsten. I 1937 arrangerte nazistene utstillingen «Entartete Kunst» (Degenerert Kunst), hvor moderne kunst, konfiskert av nazistene, ble vist fram. Målet med utstillingen var å vise at denne «degenererte» kunsten var laget som et hån mot «tyske idealer», og at kunstnerne var en del av «jødebolsjevikenes» konspirasjon mot Tyskland. Flere kunstverk av Novembergruppe-assosierte kunstnere ble utstilt, og mange av dem ble destruert av nazistene i etterkant av utstillingen, mens andre verk fortsatt er forsvunnet. Utover 30-tallet ble mange av kunstnerne utsatt for trakassering, noen ble drevet til selvmord eller myrdet i konsentrasjonsleire under andre verdenskrig. Andre klarte å flykte ut av landet. Historien om Novembergruppen viser at kunst og ­politikk henger tett sammen, og at motmakt kan vokse frem på ulike måter. Drømmen om sosialismen kan uttrykkes på mange måter: i politiske tekster, gjennom kunst og gjennom politisk handling.

Den andre viktige historien som må fortelles, er historien om hva som kunne blitt. Rosa Luxemburgs liv endte altfor tidlig. Den britiske forfatteren Paul Mason, som også var i Berlin i anledning 100-årsmarkeringen, uttalte i en panelsamtale at «Her marxism was cut short». Det er betimelig å undre: Hvordan kunne verden sett annerledes ut, dersom Rosa Luxemburg hadde fått leve?

Rosa Luxemburg er kjent for å ha uttalt: «Bourgeois society stands at the crossroads, either transition to socialism or regression into barbarism». Paul Mason, løst parafrasert av meg, fulgte opp dette sitatet i panelsamtalen: «Alt dritt som har skjedd de siste hundre årene, er barbarisme og et resultat av kapitalisme. Kapitalisme har skapt en verden der det er umulig å være et menneske, vi blir barbarer».

Rosa Luxemburg representerer en marxisme og sosialisme som er noe mer enn bare økonomi. Det handler om hva type mennesker vi vil være. Ikke kun på individnivå, det viktigste er hva slags menneskehet vi vil skape i fellesskap. For Luxemburg står handlingen i sentrum – mennesket blir hva mennesket gjør.

Drapene på Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht var et tap for den marxistiske idéhistorien, men også for menneskene rundt dem, den tyske venstresiden og for Rosa og Karl selv, som ble frarøvet sine liv. Men drapsmennene lykkes ikke i å tie dem. Denne kalde vinterhelgen i Berlin hvor dødsdagen ble markert, viste meg tydeligere enn noen gang hvor levende Rosa Luxemburg er i dag. Stadig flere tekster hun har skrevet, blir trykket i nye opplag, i nye oversettelser og nye bøker om henne blir utgitt. Her i Skandinavia er det verdt å trekke fram tidligere nevnte Nina Björks Drömmen om det röda og Ellen Engelstad og Mímir Kristjánssons Rosa Luxemburg – en biografi. I Tyskland har Luxemburgs Herbarium blitt utgitt. Her er en rekke av hennes notatbøker med pressede blomster og planter, noen av dem fra da hun satt fengslet, blitt samlet, digitalisert og utgitt i bokform.

Rosa Luxemburg lever fortsatt også utenfor bokform. Da jeg spaserte langs gatene i Berlin, så jeg plakater og graffiti med portretter av henne, på t-banen så jeg en reklame for et arrangement Rosa Luxemburg Stiftelsen arrangerte dagen før demonstrasjonen, og på ­flyturen hjem satt det en ung mann like ved meg og leste Reform eller revolusjon.

Rosa Luxemburg har fått en velfortjent renessanse de siste årene, og godt er det. Hun må aldri glemmes. Dette framholdt også Clara Zetkin i et brev hun sendte til Luxemburgs sekretær Mathilde Jacob den 19. januar 2019:

Mathilde, will we be able to live without the two of them, without Rosa? The attempt to do so will only make sense if I give to my life the following purpose: To work in their spirit among and with the masses and to make sure that the spirit of these murdered comrades will continue to be our guide. That is Rosa’s testament as far as I am concerned. (Zetkin, s. 143)

Takket være folk som Clara Zetkin og Mathilde Jacob er arven etter Rosa Luxemburg bevart. Det er opp til oss å hjelpe til med å holde deres løfte om at Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht skal holdes i live. «They will not only continue to live for us, but they will and must remain alive for the masses for whom they sacrificed their bodies and souls. Can hearts like theirs cease to beat? Can minds like theirs stop to scintillate and to be creative?» (Zetkin, s. 144)

I 2021 er det 150 år siden Rosa Luxemburg ble født. Da samles vi igjen, for å feire livet hennes og for å fortsette å fortelle historien om Rosa Luxemburg, og historien om klassekampen.

Litteratur:

Björk, Nina. Drömmen om det röda, 2016, Wahlström & Widstrand

Zetkin, Clara. Selected Writings, edited by Philip S. Foner, 2015, Haymarket Books

Prinsippet om sjølvbestemt abort fram til og med svangerskapets veke 12 har stor støtte i befolkninga. Men kva er det som er grunnleggande annleis, som gjer at kvinna ikkje er den beste til å bestemme veka etter? Kvifor er ei nemnd av legar best skikka til å bestemme i veke 13? I veke 16? I veke 18?

Foto: Digitalt museum
Av Magnhild Nilsen,
medlem av kvinneutvalget i Rødt og sitter i landsstyret

I dag set abortlova ei absolutt grense for svangerskapsavbrot ved levedyktigheit¹. Abortforskrifta angir at et foster blir rekna som, å vera levedyktig etter 22. svangerskapsveke, med mindre særlege forhold ved fosteret tilseier noko anna².

Grensa for sjølvbestemt abort er eit politisk spørsmål, mens grensa for levedyktigheit er eit medisinsk-fagleg spørsmål. Eg meiner at det prinsipielle standpunktet til sjølvbestemming­ bør vera følgande: Dersom me meiner at kvinna er den beste til å bestemme sjølv fram til veke 12, må ho også vera den beste til dette også etter veke 12 – ja, så lenge det er lov å ta abort. Kvinna blir ikkje mindre i stand til det jo lengre ho kjem i svangerskapet. Tvert i mot kan ein rekne med at ei kvinne som bærer på eit foster som er ønska er den beste vernaren til fosteret.

To prinsipp for sjølvbestemt abort

To av prinsippa som var viktige i abortkampen fram til endringa i abortlova i 1978 som gav sjølvbestemt abort fram til veke 12, er framleis gyldige i diskusjonen om kvinna skal ha sjølvbestemming også etter veke 12. Det første prinsippet er: «Mangelen på sjølvbestemt abort betyr umyndiggjering av den gravide kvinna»3. Så lenge det finst ei grense for sjølvbestemt abort, så seier samfunnet at kvinna ikkje er ansvarleg nok til å bestemme etter den grensa. Samtidig, viss ho får avslag på søknaden, så er det ho som må ta ansvaret for dette barnet ho sjølv ikkje opplever at ho kan ta ansvar for.

Det andre prinsippet er: Det er «berre den enkelte kvinne som kan vurdere sin situasjon fullt ut»3. Ikkje eingong kvinna si lege kan dette, sjølv om seinabortar i dag ofte skjer etter råd frå legen. Nemnda som behandlar søknaden består av ukjende legar, og det er ikkje dei som etterpå skal ta ansvaret for barnet, dersom dei vurderer at søknaden ikkje oppfyller krava.

Kva rolle speler nemnda?

Ulike kvinner har ulike erfaringar med både dagens grense for sjølvbestemt abort og med nemnder. Nokon kvinner opplever press til å ta abort frå familie eller samfunnet rundt, og for desse kvinnene kan det vera positivt at det finns ei grense for sjølvbestemt abort på eit tidspunkt der ho kan halde det hemmeleg at ho er gravid. For dei som framleis opplever eit press etter denne grensa kan det vera positivt at det finns ei nemnd, som kan gi ho støtte i at ho ikkje får lov til å ta abort, dersom ho ikkje ønsker det.

For andre kvinner er mangel på sjølvbestemt abort etter veke 12 noko som gjer ei vanskeleg situasjon enno vanskelegare. For den unge jenta som enno ikkje har fått regelmessig menstruasjon og oppdaga graviditeten for seint. Sannsynlegvis vil ho få innvilga svangerskapsbrot, men først må ho blottstille seg for to framande. For rusmisbrukaren som har vorte utsett for vald, som har fortrengt symptoma på svangerskap, og kanskje får eit barn som kjem til å bli pleietrengande fordi ho har misbrukt rusmidlar. Som kanskje ikkje får ­innvilga­ svangerskapsavbrot i primærnemnd fordi det har gått for lang tid, eller ho bur ein stad der nemndene har ei strengare tolking av regelverket, og må gå ei ny runde i klagenemnda. Og for dei kvinnene (og para) som på rutinemessig ultralyd i veke 17–19 får den fryktelege beskjeden om at fosteret som dei så inderleg ønskjer seg er alvorleg sjuk. Dei må først ta det vanskelege valet om svangerskapet skal fortsette, eller kanskje leve i uvisse om fosteret vil overleve fram til fødsel eller døy nokre dagar etter fødselen. Og deretter må dei forsvare valet for ei abortnemnd?

Det finst mange anekdotar og lite forskingsbasert kunnskap om kvinner sine erfaringar med abortnemnder. Men erfaringane i det siste eksempelet blir bekrefta i ein artikkel frå 20094. Den er basert på intervju med 22 kvinner som under svangerskapet fekk indikasjon på og/eller bekrefta ein alvorleg diagnose på fosteret. Dei rapporterte om at dei opplevde prosessen med behandling i nemnd som ei krenking av deira integritet. Det er eit politisk spørsmål kva erfaringar som skal vektleggast mest. Men eg meiner ein bør legge vekt på og stole på at kvinner kjenner best sin eigen situasjon og er den beste til å bestemme sjølv, uansett om ho er i veke 10 eller i veke 20.

Sjølvbestemt abort gir ikkje fleire abortar

Det er ingen grunn til å tru at det vil bli ei straum av gravide som vil ta seinabort dersom nemndene forsvinn. Realiteten er at av dei som blir gravide og finn ut at dei ikkje kan eller ønsker å få eit barn, så tar 80 prosent abort før veke 9. I 2017 skjedde omtrent fire prosent av abortane etter veke 12 og desse fire prosentane har heldt seg stabilt dei siste ti åra5.. I Sverige, der grensa for sjølvbestemt abort er veke 18, skjedde omtrent seks prosent av abortane etter veke 126.

I 2017 var det snakk om 623 kvinner som bad om svangerskapsavbrot etter grensa for sjølvbestemt abort. 543 av desse vart innvilga av primærnemnd. Av dei 47 som fekk avslag, møtte 38 i klagenemnd og av desse var det berre 7 som fekk avslag. Me veit ikkje om dei 77 som søkte om, men ikkje gjennomførte, svangerskapsavbrot i staden gjennomførte svangerskapet, hadde ei spontanabort eller drog til utlandet for å få gjennomført aborten dei ønska.

Vekk med nemndene!

Over 90 prosent av dei som søkte før veke 18 fekk innvilga søknaden hos primærnemnda i 2017. Av dei 79 som søkte om svangerskaps­avbrot i vekene 20 og 21 fekk 77 prosent innvilga abort. I praksis er abort for dei fleste sjølvbestemt allereie.

Kva skal ein då med nemndene? Dei er eit unødvendig byråkratisk ledd. Ei forhistorisk rest frå ei tid der kvinner ikkje var vurdert som myndige nok til å kunne bestemme over eigen kropp og eige liv. Nemndene innvilgar abort til dei fleste som søker og nettopp dette er ei anerkjenning av at kvinna er den beste til å bestemme. Difor: Så lenge abortlova tillèt abort, må det vera den gravide kvinna som bestemmer. Ingen andre. Kvinna er den mest kvalifiserte. Me kan sei det med Katti Anker Møller sine ord: «Vi elsker moderskapet og vil dets vel, men i full frivillighet og under vort eget ansvar».

Hausten 2018 brukte statsminister Erna Solberg abortlova som lokkemiddel for å få Kristeleg Folkeparti inn i regjeringa. Nok ein gong har folk tatt til gatene for å forsvare abortlova mot innskrenkingar, men me burde også nytte høvet til å krevje forbetringar i lova. Det er på tide å la kvinner bestemme sjølv ved å fjerne nemndene.

Kjelder

1. Abortloven. Lov om svangerskapsavbrudd. Lovdata. [Internett] 13 06 1975. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1975-06-13-50.

2. Abortforskriften. Forskrift om svangerskapsavbrudd. Lovdata. [Internett] 15 06 2001. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2001-06-15-635.

3. Bjerck, Birgit. Perspektiv i abortspørsmålet. I B. Grünfeld og Nyfeministenes og Kvinnefrontens arbeidsgruppe. Selvbestemt abort. En kvinnerett. Oslo : Pax Forlag, 1973.

4. Sommerseth, Eva og Sundby, Johanne. Kvinners erfaringer i møtet med abortnemnda ved sene svangerskapsbrudd. Sykepleien. [Internett] 05 03 2009. https://sykepleien.no/forskning/2009/03/kvinners-erfaringer-i-motet-med-abortnemnda-ved-sene-svangerskapsbrudd

5. Folkehelseinstituttet. Faktaark. Fakta om abort. [Internett] 21 03 2018. https://www.fhi.no/hn/statistikk/statistikk3/abort—fakta-med-statistikk/.

6. Socialstyrelsen. Ny statistik om aborter presenterad. [Internett] 22 05 2017. https://www.socialstyrelsen.se/nyheter/2017/nystatistikomaborterpresenterad.

NY BOK AV PIKETTY

Thomas Pikettys bok Kapitalen i det 21 århundre fra 2013 blei ein internasjonal bestselgar og prega debatten i tida etter. Så den nye boka om kapital og ideologi blir truleg også ei bok ein må forholda seg til framover. For dei som ikkje kan nok fransk og ikkje vil venta til ho kjem på engelsk eller norsk, så har historikar Kjetil Ansgar Jakobsen oppsummert boka i eit 15 siders notat hos Agenda Magasin. https://agendamagasin.no/ artikler/ulikhetenes-verdenshistorie-thomas-pikettys-capital-ideologie-forklart/

Av redaksjonen

MINSTELØNN UAKTUELT I NORGE?

EU-kommisjonen vil ha minstelønn som en del av en pakke om sosiale rettigheter. LO-leder Hans-Christian Gabrielsen slår imidlertid med en gang fast at lovfestet minstelønn i Norge er helt uaktuelt melder frifagbevegelse.no.

Bare seks av EUs 28 medlemsland har ikke offisiell minstelønn. Tre av disse landene er våre nordiske naboer Sverige, Danmark og Finland. «I likhet med Norge har de et godt etablert system der partene i arbeidslivet fastsetter lønnsnivået. De nordiske EU-landene frykter at en fellesordning kan undergrave denne modellen», sier Gabrielsen.

Til Frifagbevegelse.no uttaler Arbeiderpartiet seg mot minstelønn. Det gjør også Høyre. Fremskrittspartiet og Venstre er imidlertid for en lovpålagt minstelønn, ifølge frifagbevegelse.no. Så spørs det hva partiene vil mene hvis det kommer et EU-direktiv. Fram, til i dag har vetoretten i EØS bare blitt brukt en gang, mot det såkalte Postdirektivet. Og da ble vetoet trukket når regjeringen Solberg overtok.

IRAN OG ATOMVÅPEN

Robert Kelley, som ledet FN-byrået IAEAs våpeninspeksjoner i Irak, avviser at Iran er i ferd med å skaffe seg atomvåpen melder Klassekampen. Han er overbevist om at Iran sluttet å prøve å utvikle atomvåpen i 2004. Forrige uke sa Frankrikes utenriksminister Jean-Yves Le Drian til RTL at Iran kan rekke å utvikle atomvåpen innen ett til to år.

Storbritannia, Tyskland og Frankrike har klagd inn Iran for brudd på atomavtalen fra 2015. Avtalen ble inngått mellom Iran, USA, Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike, Tyskland og EU for å sikre omverdenen innsyn i

Irans atomprogram mot at sanksjoner mot landet skulle løftes. President Donald Trump, en nær alliert av Irans erkefiender Saudi-Arabia og Israel, trakk USA fra atomavtalen i 2018. Trump fulgte opp med å underlegge Iran omfattende sanksjoner.

LETTERE FOR UTENLANDSKE FIRMAER Å TA MED SEG BILLIG ARBEIDSKRAFT FRA LAND UTENFOR EØS

Norge er klaget inn for Eftas overvåkingsorgan, ESA, fordi Norge praktiserer for strenge regler for utenlandsk arbeidskraft, melder frifagbevegelse. no. ESA har sendt brev til Norge, der de spør hvordan Norge kan nekte en person som har arbeidstillatelse i et annet EU-land arbeidstillatelse. De spør også om dette ikke er en begrensning i EØS-borgernes rett til å tilby tjenester i andre EØS-land. ESA har nå gitt regjeringen frist til 7. februar til å komme med utfyllende opplysninger, ifølge frifagbevegelse.no.

Det har vært en voldsom økning av ukrainere som søker arbeid i Polen. UDI har tidligere tolket det som at arbeidstakeren må arbeide for firmaet som sender vedkommende til

Norge etter at oppholdet i Norge er avsluttet. Men nå har UDI endret praksis. Det blir med andre ord lov for polske foretak å rekruttere ukrainere direkte til arbeid i Norge så sant de har arbeidstillatelse i Polen.

En polsk gjennomsnittslønn utgjør 25 prosent av en norsk. Lønnsnivået i Ukraina er under ti. prosent av det norske. LO-sekretær Trude Tinnlund sier til Magasinet at hun er svært bekymret for denne utviklingen.

«Grunnen til at utenlandske firmaer vil ha med seg tredjelandsborgere er fordi de da kan betale dem enda dårligere. Når polakker blir for dyrt, leier de inn ukrainere»: sier Tinnlund.

URO I IRAK

I Bagdad og flere byer sør i Irak har det vært demonstrasjoner i flere måneder, melder Dagsavisen. Protestbevegelsen som er dominert av unge mennesker, har preget de sjiadominerte delene av landet siden oktober. De siste ukene har imidlertid det høye spenningsnivået mellom USA og Iran lagt en demper på situasjonen.

Søndag 19. januar var imidlertid sinte demonstranter igjen å se i gatene, og hundrevis av dem var ute på Tahrir-plassen og Tayaran-plassen i hovedstaden Bagdad.

 

I desember 2019 blei serien Førstegangstjenesten lansert på NRK. Serien er ein «karakterdrevet humorserie», med alle dei fire hovudrollene spelt av Herman Flesvig. Eg vil setje serien inn i ein kontekst med norsk eksepsjonalisme, og behovet for å legitimere det norske forsvaret i ei tid med opprusting og spenningar mellom imperialistblokkane. Dette er ikkje meint som ein inngåande analyse, men eit utgangspunkt for diskusjon om kva rolle underhaldning og kultur har for å skape ideologisk hegemoni.

Foto: NRK
Av Vegard Holtås, sit i landsstyret og studieutvalet til Raud Ungdom. Til vanleg er han lektorstudent ved Universitetet i Bergen.
Ein tidlegare versjon av artikkelen er publisert på nettsida raudtid.no.

HANDLING OG TEMA

Per 11. januar 2020 har det kome to episodar av serien. Handlinga følgjer fire ungdommar som nettopp har byrja i førstegongstenesta

– NRK si eige serieskildring kallar dei «[e]n krigsentusiast, en bortskjemt russ, en kvinnelig mannssjåvinist og en hvit flerkulturell rapper.¹

Det sentrale temaet som driv handlinga fram- over er at dei fire karakterane på ulike måtar kjem i konflikt med Forsvarets disiplin, kultur, verdiar eller oppgåver. To døme kan vere når krigsentusiasten Ahre-Ketil Lillehagen forsøker å ta med eit stort tal personlege våpen inn i tenesta og får dei konfiskert på veg inn, eller når den kvite rapparen Ola Halvorsen blir tvungen til å ete opp ei brødskive med brunost, fordi ein ikkje skal kaste mat ein har forsynt seg med. Det er i kontrasten mellom kva karakterane gjer, og kva som er forventa av dei, at serieskaparane sitt syn på Forsvaret kjem fram.

NORSK EKSEPSJONALISME

Det er naudsynt å gjere kort greie for kva som er meint med eksepsjonalisme og ideologisk hegemoni. Omgrepet eksepsjonalisme blir gjerne brukt i ein US-amerikansk kontekst, og viser då til ulike måtar USA og US-amerikansk kultur blir framstilt som betre enn andre land og kulturar. Den norske eksepsjonalismen er tilsvarande, og framhevar det som er spesielt bra med Noreg. «Det er typisk norsk å vere god», frå Brundtlands nyttårstale i 1992, fangar essensen i dette. Den norske eksepsjonalismen gir opphav til ei oppfatning om at den norske staten er «snillare» enn andre statar og at det norske militæret har gode hensikter i grunn. Ei liknande oppfatning kan kome til syne i sam- taler om politiet. Eg har opplevd at folk seier slikt som «det er frykteleg at politivald skjer i USA, men slikt skjer nok ikkje i Noreg».

Ideologi blir i vanlege samanhengar brukt om alle meir eller mindre samanhengande tankesystem, gjerne i politisk samanheng. I ein marxistisk forstand er ideologi eit tankesystem som gjenspeilar og legitimerer det beståande samfunnet – ein slags «falsk bevisstheit» som former vår måte å sjå verda på. Dette heng saman med teorien om basis og overbygning: Dei økonomiske forholda i samfunnet er basis, og oppå denne grunnmuren reiser det seg ei overbygning som vernar om han. Overbygninga består av lovar, statlege institusjonar, militæret og den dominerande ideologien i samfunnet. «I kvar epoke er tankane til herskarane dei herskande tankane»². Louis Althusser utdjupa Marx sin ideologikritikk, og lanserte teorien om ideologiske statsapparat. Desse eksisterer for det meste uavhengig av det repressive statsapparatet (militæret, politiet, det borgarlege rettssystemet) og har til felles at dei på ulike måtar formidlar og praktiserer borgarleg ideologi³. Kyrkja har stått som det klassiske dømet på dette, men NRK (og media elles) kan nok i like stor grad sest på som eit ideologisk statsapparat. Althusser anerkjenner at det skjer (klasse)kamp i dei ideologiske statsapparata. Derfor kan progressiv kultur tidvis vinne fram i enkelte medium, men dette er unntaket heller enn regelen.

FØRSTEGANGSTJENESTEN SIN IDEOLOGISKE FUNKSJON

Korleis bidrar så Førstegangstjenesten til norsk eksepsjonalisme? Dette kjem mest tydeleg til uttrykk i ein scene i første episode. Lillehagen har forsøkt å leggje inn medbrakte våpen i depotet, og blir konfrontert av ein offiser som seier at «det forsvaret i all hovedsak dreier seg om, er fredsbevarende arbeid». Deretter: «målet vårt er å slippe å skyte». Krigsentusiast Lillehagen ender i andre episode opp med å bli kasta ut av tenesta, fordi han undergrev verdiane til Forsvaret. Denne framstillinga går hand i hand med Forsvarets eigen profil, og den dominerande oppfatninga om «Fredsnasjonen Noreg». Den implisitte bodskapen er at det norske Forsvaret er snillare enn militæret i andre land. Uansett kva som er motivasjonen til serieskaparane, speler serien ein ideologisk funksjon: å ufarleggjere det norske Forsvaret som fredsbevarande. Eg kan ikkje dokumentere noko samarbeid mellom NRK og Forsvaret i produksjonen av serien. Likevel kan ein tenkje seg at Forsvaret har lånt ut rekvisittar (våpen, uniformer) til innspelinga av serien. Det er slett ikkje uvanleg at militæret i eit land samarbeider med underhaldningsbransjen. Dette er spesielt kjent frå USA, og har gitt opphav til omgrepet  «the military-entertainment complex». Uansett kva som er tilfellet, er saka at serien samsvarer med Forsvarets behov for legitimering.

Serien inngår i ein breiare kontekst. For det første blir Forsvaret tettare og tettare integrert i NATO sitt krigsmaskineri. Den norske staten kjøper inn US-amerikanske F-35-jagerfly til milliardar av kroner – ikkje fordi desse er best eigna til å forsvare norsk luftrom, men fordi dei kan brukast i operasjonar i utlandet. Desse har Noreg allereie vore med på. Eit samla Storting opna i 2011 for at Noreg kunne delta i Libya-krigen, og sidan 2001 har Noreg vore blant landa som okkuperer Afghanistan. Samtidig er dette ei tid med aukande spenningar mellom dei ulike imperialistblokkane. Noreg er del av Atlanterhavsblokka under US-amerikansk leiing og grensar til Russland i aust. Av desse er den førstnemnte heilt klart den overlegne og mest aggressive. Den permanente

US-amerikanske basen på Værnes er ein del av NATO sitt basenettverk i Nord- og Aust-Europa, som innringar Russland. Forsvaret, NATO og det USA-vennlege norske borgarskapet har eit behov for å legitimere aktiviteten til Forsvaret og NATO sin aktivitet, og skape ei oppfatning om at «målet [til det norske Forsvaret] er å slippe å skyte». Forsvaret er og blir ein del av staten sitt valdsapparat, som i hovudsak forsvarer det norske borgarskapet sine interesser mot indre og ytre «fiendar».

Dette innlegget er ikkje ein freistnad på å ta tak i alle sider ved serien Førstegangstjenesten, eller gi ein detaljert kritikk av den norske eksepsjonalismen. Om dette kan vere ein inngangsport til å sjå kritisk på medieinnhaldet vi ser på og kulturen rundt, er målet mitt nådd. Eg krev ikkje at nokon skal slutte å sjå på Førstegangstjenesten, men eg håpar folk vil sjå på det med eit kritisk blikk. Så vidt eg veit er det ikkje mogleg å snakke om eit «militært underhaldningskompleks» i Noreg i dag, men det er nødvendig å vere varsame på framveksten av dette.

Noter

1 Det finst fleire andre kulturelle fenomen vi kan diskutere med utgangspunkt i karakterane. Spesielt synest eg den «hvit[e] flerkulturell[e] rapper[en]» Ola Halvorsen er interessant. En kommentator på Twitter (namnet har eg gløymd) meinte at dette er ein av få ærlege framstillingar av såkalla «innvandrarkultur», som klarer å unngå rasistiske fallgruver. Sjølv meiner eg at framstillinga baserer seg på rasistiske stereotypiar (til dømes at innvandrarar, spesielt somaliske, er redde for hundar), og at det faktum at karakteren er kvit i huda er eit tynt skjold mot kritikk. Dette er derimot utanfor tema for denne artikkelen.

2 Mi omsetjing frå engelsk utgåve på Marxist Internet Archive. Marx, Karl. The German Ideology. Marxist Internet Archive, henta 16.12.2019. https:// www.marxists.org/archive/marx/works/1845/ger- man-ideology/ch01b.htm

3 Althusser, Louis. «Ideology and Ideological State Apparatuses (Notes towards an Investigation). Marxist Internet Archive, henta 16.12.2019. https:// www.marxists.org/reference/archive/althusser/1970/ ideology.htm

Ingrid Brekke:
Polen – Aske og diamanter
Humanist forlag 2019, 324 s.

Av Ingrid Baltzersen,
redaktør i Gnist.

For oss som ikkje har vore i Polen, og ikkje møter polakkar gjennom jobb, er bildet av Polen og polakkar lett prega av stereotypiar. Det er arbeidsinnvandrarar som tar dårleg betalte jobbar og som bur i brannfarlege brakker og har familie i heimlandet, går i den katolske kyrkja på sundagar og er rasistiske. Det er det landet norske familiar rømmer til på flukt frå barnevernet. Nokre har kanskje fått med seg litt oppdatert kunnskap, at mange polakkar har busett seg meir permanent som familiar i Noreg, mange driver eigne firma eller jobbar i andre bransjar enn bygg- og anlegg, og at Polen no går så godt at dei sjølv tar imot mange arbeidsinnvandrarar austfrå.
Ingrid Brekke har laga ei bok for at me skal forstå meir av dette landet, som både ligger ganske nært oss geografisk, og som er heimlandet til den desidert største innvandrargruppa i Noreg. Ho har ei tematisk tilnærming til dette, og knyter liner mellom notid og fortid i kvart kapittel. For meg som kunne lite om Polen, var det spesielt spanande å lesa om den fleirkulturelle og tolerante historia landet hadde. Det undergrev bruken av historia for å nøra opp under konflikt mellom «islam» og «kristendom». Eit eksempel ho nemner frå historikaren Adam Zamoyski, er at i renessansen såg den polske adelen, szlachtaen, på seg sjølv som etterkommarar av sarmatane, eit forbund av iranske ryttarfolk. Dette resulterte i at dei sette pris på persisk og tyrkisk utsmykking, klesstil og hårfrisyrar. I slaget om Wien i 1683 var polakkane så like tyrkarane, at kong Jan III Sobieski ga ordre om at dei måtte ha på seg ein strårosett for å unngå forveksling. Dette stemmer ikkje heilt med bildet som nettsida Gates of Vienna prøver å skapa. Polen var eit land med stort kulturelt mangfald fram til andre verdskrig.

Også sinnet den polske regjeringa har vist over koplinga mellom Polen og jødeutryddinga, blei meir forståeleg av denne boka. Brekke skildrar korleis slavarane, til forskjell frå oss i Noreg, blei sett på som undermenneske av nazistane. Det å fordriva og utrydda dei var eit eksplisitt mål, til forskjell frå i Noreg der nazistane ønska å skapa alliansar. Det var ein aktiv polsk motstandskamp mot okkupasjonen, som blei brutalt slått ned. Det er rekna at 17 prosent av befolkninga i Polen døydde under krigen. Og mange hjelpte den jødiske befolkninga. Så det er lett å forstå at den polske regjeringa synst det er djupt fornærmande når det blir snakka om «polske» dødsleirar. Det er mindre forståeleg at dei har laga ei lov som gir ei strafferamme med 3 års fengsel å sei dette.
Polsk politikk i dag er vanskelegare å få grep om, sjølv om Brekke forklarer det godt. Begge dei største partia hadde opphav i fagrørsla Solidaritet og ligger langt ute på høgresida. Abort er nær sagt ulovleg. Media blir manipulert. Likevel er det viktige forskjellar mellom det liberalkonservative partiet Borgarplattforma og det nasjonalkonservative Lov- og rettferdspartiet (PiS). I følgje Brekke var ikkje forskjellane så klare for veljarane heller før valet i 2015, då PiS framstilte seg som ein slags betre utgåve av Borgarplattforma. I ettertid ser ein at dei prøver å endra det polske statssystemet, blant anna gjennom å overkjøra grunnlovsdomstolen og velje nye dommarar, og å gi justisministeren og parlamentet meir makt.

På 70- og 80-talet var polsk politikk godt kjent her i Noreg, og det var stor støtte til den opposisjonelle fagrørsla Solidaritet. Sjølv om etter følgjarane har blitt reaksjonære parti, så er det likevel verdt å setta seg inn i korleis landet har blitt nokre tiår etter at rørsla vann og regimet blei avvikla, og denne boka er ei god hjelp til større innsikt.

Leder … 4

Plukk … 6

Gnist-samtalen
Colombia etter fredsavtalen og høyresidens fremmarsj i Latin-Amerika … 8

Debatt
Eivor Evenrud:
Hvem skal bestemme? … 18

Magnhild Nilsen:
Vekk med abortnemndene … 20

Artikler
Cinzia Arruzza:
Frå sosial reproduksjon til kvinnestreik … 24

Helene Bank:
Høyrepolitikk i all framtid/ Handelskriger og velferden … 32

Ellisiv Rognlien:
Lønn og etnisk diskriminering … 36

Jorunn Folkvord:
Hvorfor pensjonsopprør? … 44

Margit Steinholt:
Lokalisering av sjukehus, kvinnehelse og debattklima – Hva kan man lære fra Helgeland? … 52

Magnus Bernhardsen:
Kulturkrig med vått krut … 58

Tomine Sandal:
Rosa Luxemburg lever! … 64

Berit Rusten:
Kvinner i solidaritet med jøder som sto i fare for å bli deportert … 70

Terje Valen:
Hva visste hjemmefronten? … 80

Hans Husum:
Sjølmord og cyber space-krigere i blankpussa sko … 90

Bomomtaler
Ingrid Grønli Åm:
Hjelp, vi er i EU! … 98

Bjørg Aftret:
Takk for dansen. Kvinneblikk på LO … 101

Odd Karsten Tveit:
Gudfaren Trygve Lie. Generalsekretæren som sviktet FN … 103

Bjørn Hatterud:
Mot normalt … 104

Kristin Fridtun:
Homoflokar … 105

Sumaya Jirde Ali:
Ikkje ver redd sånne som meg … 106

Costas Lapavitsas:
The left case against the EU … 110

Anne Marit Godal og Leif Høghaug:
Alt skal bli forandra. Snart … 113

Mike Gonzalez:
The ebb of the pink tide. The decline of the left in Latin America … 117

Simon Malkenes:
Det store skoleeksperimentet. Makt, barn og forretningshemmeligheter i «verdens beste skole» … 120

Ellen Engelstad og Mimir Kristjánsson:
Rosa Luxemburg. En biografi. … 124

Sosial reproduksjon er alt som må til for at arbeideren skal kunne gå på jobb dag etter dag, for at nye generasjoner med arbeidere skal vokse opp, og for at gamle og syke arbeidere blir tatt vare på. Sosial reproduksjonsteori forklarer sammenhengen mellom undertrykking og den kapitalistiske økonomien.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Flickr.com

I marxistisk teori skrives det om reproduksjon i en rekke sammenhenger med forskjellig betydning. Harald Minken har en god redegjørelse av reproduksjonsskjemaene i Gnist 4/17. Hos Marx handler reproduksjon hovedsaklig om reproduksjon av det kapitalistiske systemet. På 1970 og 80-tallet ble det utviklet en feministisk kritikk av marxismen som påpekte at man i liten grad var opptatt av den delen av reproduksjonen som skjedde i hjemmet, husarbeidet og reproduksjonen av selve arbeidskraften. Kjersti Ericssons Søstre Kamerater og Den flerstemmige revolusjonen er en norsk referanse i denne diskusjonen. Johanna Brenner og Barbara Laslett forsøkte å rydde i begrepene ved å snakke om samfunnsmessig og sosial reproduksjon. Samfunnsmessig reproduksjon er den reproduksjonen som Marx beskrev, mens den sosiale reproduksjonen er

«… aktiviteter og holdninger, oppførsel og følelser, og ansvar og forhold direkte involvert i å ivareta livet, både på en daglig basis og mellom generasjoner. Det inkluderer forskjellige former for sosialt nødvendig arbeid — mentalt, fysisk og følelsesmessig — rettet mot å sørge for de historiske og sosiale, så vel som biologiske, definerte vilkårene for å opprettholde og reprodusere befolkningen. Sosial reproduksjon handler blant annet om hvordan mat, klær og hjem er gjort tilgjengelig for umiddelbar forbruk, hvordan barnepass og oppdragelse blir oppnådd, hvordan vi tar vare på våre eldre og uføre, og hvordan seksualitet er sosialt konstruert.»¹

Kapitalismen er et økonomisk system der arbeidskrafta blir utbytta av kapitalistene. I følge Marx skjer dette fordi arbeidskrafta kan skape større verdier enn det koster arbeidsgiveren å betale arbeideren. Prisen på arbeidskrafta blir bestemt av hva det koster å reprodusere den. Lønna må være stor nok til å dekke de utgiftene som blir sett på som sosialt nødvendig for at arbeideren med familie kan overleve til neste lønning. Fordi arbeideren produserer større verdier enn lønna, kan kapitalisten tilegne seg en merverdi.

Teorien om sosial reproduksjon stiller spørsmålet: Hvordan blir arbeidskrafta produsert? Dette er et ganske omfattende spørsmål. For å finne et svar må vi ha en forståelse av arbeidskraft som en helt særegen vare i den kapitalistiske varesirkulasjonen, og dette kan oppsummeres i fire punkter. For det første er arbeidskraft det eneste som kan tilføre varen merverdi. Uten arbeidskraft som tilfører en større verdi til produktet, ingen merverdi for kapitalisten. For det andre selges arbeidskraft til den kostnaden det koster å produsere den. Størrelsen av den kostnaden er ikke konstant. Den eksisterer i en historisk kontekst, og den er en del av den sosiale relasjonen mellom arbeid og kapital. Menneskene har evnen til å akseptere en lavere levestandard hvis nødvendig og venner seg til en høyere levestandard hvis de får mulighet til det. For det tredje er kapitalisten alltid ute etter å kjøpe arbeidskraft billigst mulig, samtidig som han er avhengig av at arbeiderne har kjøpekraft så det finnes et marked som vil kjøpe de forbruksproduktene som blir skapt. For det fjerde er arbeidskraft en unik vare fordi den produseres utenfor den kapitalistiske varesirkulasjonen, samtidig som den er en vare som er helt avgjørende for den samme vare­sirkulasjonen.

La oss tenke litt på hva som skal til for å reprodusere arbeidskrafta til neste dag når arbeideren er ferdig med sin sju og en halv times arbeidsdag. Hva skal til for at hun kan komme tilbake på jobb dagen etter? Hun trenger et hjem å oppholde seg i, mat å spise, en seng å sove i. Slike fysiske behov er ganske opplagt. Men arbeideren trenger kanskje en skulder å gråte på etter en tøff dag på jobben. Eller noen å le sammen med. Dette kan være like viktig for å komme tilbake klar for en ny dag på jobb.

Arbeidskraft skal ikke bare reproduseres fra en dag til en annen, men den må også reproduseres i generasjoner. Av biologiske grunner får kvinner en helt spesiell rolle i den sosiale reproduksjonsteorien. I tillegg har også kvinners kjønnsroller blitt sosialt og kulturelt tillagt en rekke av oppgavene som skjer i reproduksjonen av arbeidskraften. Kvinneundertrykking er på denne måten et integrert element i kapitalismen.

Når kapitalismen trenger mer arbeidskraft enn den som reproduseres innen nasjonen, blir ny arbeidskraft tilført gjennom innvandring. Etniske skiller og rasisme integreres i kapitalismen for å kunne etablere flere forskjellige nivåer av levestandard, og dermed også ulike lønnsnivå.

Den sosiale reproduksjonen skjer ikke bare innenfor rammene av hjemmet og familien. Når arbeideren skader seg, trenger hun helsevesenet. Barn må utdannes for å bli ny arbeidskraft. Jo mer avansert teknologi i produksjonen, jo mer må arbeideren kunne før hun selger arbeidskraften sin. Velferdssystemet og staten har altså en helt sentral rolle i den sosiale reproduksjonen.

Markedet spiller også en rolle i den sosiale reproduksjonen gjennom at arbeiderne er forbrukere av varer i et kapitalistisk samfunn. Disse varene er nødvendige for å leve, både praktisk, sosialt og kulturelt.

Nøkkelen til å forstå sosial reproduksjonsteori er at produksjonen av varer og tjenester og produksjonen av livet vi lever, er en del av en stor integrert prosess. Utbytting og undertrykking er ikke det samme. Begge deler er integrert i kapitalismen. Sosial reproduksjonsteori hjelper oss med å se hvordan undertrykking, for eksempel kvinneundertrykking og rasisme, henger sammen med den kapitalistiske sirkulasjonsprosessen. Teorien er en historisk materialistisk teori som ikke sier at kapitalismen må være sexistisk eller rasistisk, men at den er det fordi den har oppstått innenfor spesifikke historiske rammer.

Les videre
Tithi Bhattacharya (red): Social reproduction theory – Remapping Class, Recentering Oppression, Pluto Press, London, 2017

Note:
1. Johanna Brenner og Barbara Laslett sitert i Tithi Bhattacharya (red): Social reproduction theory – Remapping Class, Recentering Oppression, Pluto Press, London, 2017. s.6–7. Opprinnelig fra Johanna Brenner og Barbara Laslett, “Gender , Social Reproduction, and Women’s Self-Organization: Considering the US Welfare State.”, Gender & Society 5, no.3 (1991). Artikkelforfatters oversettelse.

Ronald Gregor Suny

Red flag unfurled. History, historians and the Russian revolution

London: Verso Books, 2017, 321 s.

Der China Mièville formidler forskning og samtidsskildringer i en form som egner seg for et stor leserkrets (se omtale av China Miévilles bok October: The story of the Russian revolution. Nett-redaktørens anmerkning), er Red flag unfurled en helt annen type bok. Forfatteren er solid plantet i den akademiske verdenen, med en lang rekke prisbelønte bøker og livslange studier bak seg. Ronald Gregor Suny kommer fra en familie med armensk bakgrunn, som slo seg ned i USA, der han nå er professor ved University of Michigan. Hans nyeste bok er ikke en sammenhengende historie om den russiske revolusjonen, men heller en samling av egne fagartikler som er publisert over flere tiår, og som nå er sydd sammen for å gå kritisk inn i ulike faglige (og mindre faglige) tilnærminger til den russiske revolusjonen.

Tore Linné Eriksen er tidl. professor i Utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og bokredaktør i Gnist. I hvert nummer tar han for seg et knippe av fag- og debattlitteratur som er skrevet på andre språk enn norsk.
Foto: Verso Books

Et gjennomgående trekk er Sunys avstand til den retningen som i vår del av verden var tydelig merket av kald krig og studier av totalitarisme, dvs. en ideologisk offensiv fra 1950-tallet som satte likhetstegn mellom fascisme og kommunisme. I et slikt perspektiv var revolusjonen lite annet enn et statskupp fra en fanatisk klikk, og derfor med naturnødvendighet måtte føre til stalinisme, folkemord og gulag. Vi kjenner resirkuleringa av disse holdningene fra fjorårets norske debatt, med Bård Larsen – hoffhistoriker i reklamebyrået Civita – som anfører.

Suny har langt større sans for den sosialhistoriske retningen på 1970- og 1980-tallet. Nå gikk forskerne dypere ned i det russiske samfunnet, der de oppdaget en omfattende motstand mot tsardømmet, verdenskrigens virkninger og undertrykkinga av både bønder og fabrikkarbeider. Men Suny ser også begrensninger i en «historie nedenfra»; han vil kople studier av klasser og sosiale forhold, både før, under og etter revolusjonen, til organisasjoner, politisk bevisst og motkrefter. Her føler han utvilsomt samhørighet med bl.a. Moshe Levwin og Marcel Lieberman, som begge i revolusjonsåret har fått sine klassiske arbeider i ny utgave fra samme forlag (Verso/New Left Review).

Suny hører heller ikke til dem som ser bolsjevikenes partimodell som eneste forklaring på utviklinga etter 1917, og skiller seg dermed fra dem som helst vil skrive borgerkrig, vestlig intervensjon og krigskommunistisk knapphet ut av historien. Heller ikke godtar han forenklet totalitarisme-modell, som nærmest gir inntrykk av regimets stålkontroll. Selvsagt var det stadige kompromisser, vinglinger, omveier og improvisasjoner, som det er ventet når man har med mennesker å gjøre. Som en demokratisk sosialist, godtar Suny heller ikke at det settes likhetstegn mellom sosialisme og stalinisme. Det overlater han til dem som bruker sovjetisk historie til å advare mot alle utopier som ondskapens verk, og som bruker dette som unnskyldning for ikke å rokke ved dagens samfunn, i frykt for at alle alternativer havner i stalinisme.

Dette er selvsagt ikke boka man først kaster seg over, men det er mye å lære for dem som har interesse, tid og anledning til å fordype seg i nyere forskning og faglige diskusjoner.

China Mièville

October: The story of the Russian revolution

London: Verso Books, 2017, 384 s.

(Paperback i april 2018)

Trolig var det ingen andre bøker om 1917 som har vakt like stor interesse som China Mièvilles drivende framstilling av revolusjonsåret. Det var da også høyst fortjent. Han har bakgrunn som skjønnlitterær forfatter, bl.a. med bestselgere innenfor science fiction, og veit hvordan lesernes interesse skal fanges. Men dette er ikke ei bok i fantasisjangeren. Forfatteren har gjort hjemmeleksa si når det gjelder det som faktisk utspilte seg, og holder seg langt unna fri diktning.

Tore Linné Eriksen er tidl. professor i Utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og bokredaktør i Gnist. I hvert nummer tar han for seg et knippe av fag- og debattlitteratur som er skrevet på andre språk enn norsk.
Foto: Verso Books

Mièville knar det rikholdige stoffet mesterlig sammen, og etter ei innledning om tsardømmet følges begivenhetene tett måned for måned. Det er ingen tvil om at han har grunnleggende forståelse og sympati for den russiske revolusjonen, og etterlater ingen tvil om at bolsjevikpartiet hadde et fortrinn med sin organisatoriske disiplin og med Lenin som hovedperson. Men det er heldigvis noe helt annet enn ei nyskriving av bolsjevikpartiets egen historie (eller historieforfalskning), som blei utgitt på norsk i storhetstidas til AKP m-l. Noe av det mest spennende er den plassen som gis til andre bevegelser og intellektuelle, inkludert enkelte anarkister og aktivister fra den internasjonalistiske fløyen i mensjevikpartiet og blant de venstre-sosialrevolusjonære. Det tragiske er at de til det siste holdt seg i folden til partier med en ledelse som sto for noe helt annet.

Det er også en rød tråd at revolusjonen ikke alltid hadde en rød tråd eller fulgte en rettlinja kurs, i stedet har Mièville sans for motsetninger, konflikter og rot. Men ikke alle feilbedømmelser utgjorde hindringer, hadde Lenin f. eks. ikke hatt ubegrunnet optimisme når det gjaldt revolusjonære utsikter i Vest-Europa, ville nok enda flere i bolsjevikpartiet ha nølt i det avgjørende øyeblikket.

Når det er så synd at boka ikke fikk en leserkrets på norsk, er det fordi forfatteren har gått gjennom så mange øyeblikkskildringer, dokumenter, brev og enkeltpersoners historie, og derfor kan skrive med stor innlevelse i vanlige folks liv. Han forteller også inspirerende om det som blei oppnådd på kort tid, slik som arbeiderstyre på mange fabrikker, jordreformer, mer likestilt ekteskapslovgivning og oppløsning av forbudet mot homofile, for ikke å snakke om den nyskapende bølgen innenfor litteratur, teater, musikk og bildekunst. Det hører også med til historien, og gjør det videre forløp desto mer skuffende.

De som leser engelsk, kan se fram til at boka i april i år kommer i en billigutgave. Bestiller man direkte fra forlaget (www.versobooks.com), er det både rabatt og gratis frakt å få.

Leo Panitch og Greg Akbo (red.):

Rethinking democracy. Socialist Register 2018.

New York: Monthly Review Press/London: Merlin Press, 2017, 321 s.

Socialist Register er en årlig begivenhet, som uavbrutt er utgitt i mer enn 50 år, og som hadde Ralph Miliband som første redaktør. Hele tida har årboka levert spenstige analyser, som oftest presentert av akademikere med forankring på den marxistiske delen av venstresida. Redaksjonen har alltid vært åpen for forskjellige strømninger og bevegelser innafor ei slik ramme, og SR er derfor et forum både for diskusjoner, konkrete analyser, ny fagkunnskap og utveksling av erfaringer fra aktivisme og kamp.

Tore Linné Eriksen er tidl. professor i Utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og bokredaktør i Gnist. I hvert nummer tar han for seg et knippe av fag- og debattlitteratur som er skrevet på andre språk enn norsk.
Foto: Monthly Review Press

2017-utgaven bar naturlig nok preg av revolusjonsjubileet, og i år følges det opp med bidrag som ønsker å belyse forholdet mellom sosialisme og demokrati. Hovedtanken er at revolusjonære endringer i 2018 er utenkelig ut at de representerer ei fordyping og utviding av det reelt eksisterende – eller borgerlige – demokratiet, som nettopp i våre dager gjennomsyres av autoritære trekk og nyliberalistisk forskyving av makt fra folkevalgte organer til kapitalinteresser. «Den offentlige samtalen» trues av trumpistisk forakt og massiv høyrepropaganda – ispedd rasisme og fremmedfrykt – i mange kanaler, og begreper som post-demokrati og anti-politikk har inntatt sin plass i språket. Men tradisjonen tro nøyer ikke SR seg med skarpskodde analyser av kapitalismen i dens ulike politiske og ideologisk framtoninger, men retter kritisk søkelys mot forholdet mellom sosialisme og demokrati, som historisk har hatt mange mørke sider.

Alt i alt byr årets utgave på 15 solide bidrag, som spenner fra mer teoretiske diskusjoner om forutsetninger for «radikalt demokrati» til kapitler om folkelig kamp for å utvide demokratiet, blant i Latin-Amerika, India og Barcelona. Her er også mye å lese om «fake democracy», om nyliberalisme fra Hayek til Trump, om tvetydigheten i det digitale demokratiet og feministisk kamp mot det antidemokratiske patriarkatet. I nyere tid utmerker SR seg også med å avspeile marxistiske studier og aktivisme i andre deler av verden enn den anglosaksiske.

For et overkommelig beløp er det mulig å skaffe seg nettadgang til samtlige utgaver av SR sida 1964. Det er bare å slå opp på www.socialistregister.com.

 

 

Ian Angus

A redder shade of green. Intersections of science & socialism.

New York: Monthly Review Press, 2017, 203 s.

Ian Angus har gjennom en lang rekke bøker, artikler, foredrag og intervjuer tatt på seg oppgaven å forene naturvitenskap og marxisme. Nytteverdien av hans nyeste bok vil da også for fleste lesere av Gnist ligge i forfatterens evne til å formidle naturvitenskapelig forskning i et normalt menneskespråk. Det får han til å slutte seg til dem som mener at kloden har gått inn i en helt nye geologisk epoke, antropocen. Dette er et begrep som enkelte på venstresida avviser, ettersom det kanskje gir inntrykk av at «vi alle» bærer like stort ansvar, og at det tilslører kapitalismens betydning. Men Angus argumenter for at stadig flere innser at en ny epoke er et resultat av et økonomisk system som driver rovdrift både på mennesker og natur, med et vendepunktet ved slutten av 1940-tallet. Det knyttes til etterkrigstidas monopolkapitalisme, bygd på akkumulasjonstvang, billig olje, storstilt militarisering og kamp mot arbeiderklassen i Nord og frigjøringskamper i Sør. Av dette følger selvsagt at «grønn kapitalisme» og tro på fiks teknologi er en selvmotsigelse og tåkelegging.

Tore Linné Eriksen er tidl. professor i Utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og bokredaktør i Gnist. I hvert nummer tar han for seg et knippe av fag- og debattlitteratur som er skrevet på andre språk enn norsk.
Foto: Monthly Review Press

I to spennende kapitler gir Angus også et veldokumentert svar til dem som hevder at Karl Marx og Friederich Engels ikke interesserte seg for – eller forsto – den nye naturvitenskapen.

Kombinasjon av marxisme og økologi får selvsagt størst verdi når det leder til handling, men det er ikke Angus’ hovedanliggende å gi ferdig oppskrift. I stedet vil han utstyre folk på venstresida med en nødvendig naturvitenskapelig innsikt, slik at sosialistiske strategier blir mer meningsfulle. Og den som vil lese mer, kan gå til forfatterens bok fra 2016, Facing the antropocene. Angus har dessuten ansvaret for fortreffelig rettressurs for «økososialister»: www.climateandcapitalism.com.

Bodil Chr. Erichsen

Norske Kvinners liv og kamp bind 1 1850–2000

Forlag: Res Republica, 2017, 343 s.

Det er mange kamper, både små og store, som har ledet oss til å bli verdens mest likestilte land. Det er stemmeretten, adgang til høyere utdanning, inkludering i yrkeslivet, muligheten til å stille til verv og embeter, retten til å være myndig over seg selv, eiendomsrett, mulighet til å kjøpe tobakk og alkohol og retten til å kjøre bil.

Anja Ariel Tørnes Brekke er generalsekretær i Rød Ungdom
Foto: Res Publica

Norske kvinners liv og kamp har tatt på seg oppgaven med å være den første boka som gir en helhetlig oversikt over norsk kvinnekamp og liv. Den er gitt ut i to bind der det første gir en kronologisk oversikt og det andre gir en tematisk oversikt.

Boka tar oss gjennom norsk kvinnekamp fra 1850-tallet til tusenårsskiftet. Erichsen tar oss gjennom stemmerettskampen, husmortida, det kollektivistiske kvinneopprøret og det hun kaller statsfeminismens tid. Målet med boka er å besvare spørsmålet: Hvordan ble Norge verdens mest likestilte land? Svaret finner vi i oppbygningen av velferdsstaten.

Kvinnekamp og klassekamp – nøkkelen til likestilling

Forholdet mellom de borgerlige feministene og arbeiderbevegelsens kvinner er en rød tråd gjennom boka. Boka forklarer hvordan ulike kamper har vært viktige for ulike mennesker. Hvordan de borgerlige kvinnene ledet an i spørsmålet om stemmerett for kvinner når arbeiderklassekvinnene egentlig var ganske uinteresserte i dette. Ikke fordi de ikke ønsket å bestemme over sitt eget liv, men fordi de levde helt forskjellige liv.

For arbeiderkvinnene var kampen om regulert arbeidstid eller en lønn å leve av mer prekært enn retten til å stemme. I tillegg ville stemmeretten først og fremst gjelde kvinner fra borgerskapet og ikke arbeiderkvinner.

Selv om det er små og store seire som har ledet Norge frem til å bli et av verdens mest likestilte land, er det noen seire som har vært viktigere enn andre. Særlig viktig er utbyggingen av velferdsstaten. Det var de streikende fyrstikkarbeiderskene og fattigdommen i byene som var avgjørende for utviklingen av sosialhjelp og etter hvert for den velferdsstaten som er grunnen til at Norge rangeres som mest likestilt i verden. Det var her fundamentet ble lagt.

I avisa Social-Demokraten 2. mars 1890 sa en seilduksarbeiderske: «… Det var sak alderes nyt for os kvinder at bli oppfordrede til at si, hva vi synes; Thi vi har jo bestandig vært vante til, at vore ord har have liten eller intet værd, men antar vi nu faar stiftet vor fagforening, saa tror vi, at den vil hjelpe os mere og mere at fjerne tanken om vor ubetydelighed», hevdet seilduksarbeiderskene i Social-Demokraten 2. mars 1890.»

Viktige kvinner og organisasjoner

Gjennom boka får vi møte flere kvinner som har vært viktige for norsk historie; fra de mer kjente som Camilla Collett og Gina Krogh til mer ukjente kvinner som likevel har vært viktige for kvinnekampen.

Personlig synes jeg det var interessant å lese om oppstarten til organisasjoner som Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar og hvordan kvinnene organiserte seg i husmorforeninger, velforeninger og fagforeninger.

Min favoritt er de kommunistiske husmødrene. De var aktive på 30-tallet og var ikke særlig opptatt av husmorskolering eller å bidra til «lyse og gode hjem». De var mer opptatt av å holde kontroll på matprisene og arbeiderbarns interesser i skolen, samt kvalitetskontroll på mat.

Kampen om historien

Størstedelen av den skrevne historien handler om menn og deres bragder i det offentlige rom. Kvinners liv og kamp har alltid vært en kamp for å få anerkjent sin virkelighetsoppfattelse.

Flere kvinner ble på 1800-tallet diagnostisert med lidelsen hysteri. Dr. Oscar Nissen hevdet i 1888 at bare ti prosent av norske kvinner hadde kjønnsdrift, og så har vi Freud som jeg ikke orker å bruke plass på i denne bokanmeldelsen. Dette er forsøk på å undertrykke kvinner ved å avfeie deres virkelighetsoppfatning, eller enda verre: ved å sykeliggjøre dem og deres oppfatninger.

Kvinnekampen burde være skolepensum. Det blir tydelig når man leser Erichsens bok. Dette er ikke særhistorie, men historien om byggingen av Norge.

Erichsen skal ha honnør for å ta på seg oppgaven med å samle historien om kvinners liv og kamp. Det er en god bok for deg som ønsker en oversikt over norsk kvinnekamp og som kan danne grunnlaget for videre studier.

Tariq Ali

The dilemmas of Lenin: terrorism, war, empire, love, revolution.

London, Verso, 2017, 384 sider

Tariq Ali er en pakistansk-britisk politiker, forfatter og historiker. Han har vært sentral i den trotskistiske bevegelsen i Storbritannia og i tidsskriftet New Left Review, og på den britiske venstresida var han en av de få ledende skikkelsene som gikk inn for brexit. I år er han ute med boka The dilemmas of Lenin: terrorism, war, empire, love, revolution, som er delt i fem hovedkapitler som i stor grad gjenspeiler de dilemmaene Lenin etter Alis mening sto oppe i:

• Terrorisme og utopia

• Internasjonalisme, sosialisme, imperier og krig

• Stater og revolusjoner

• Kvinnespørsmålet

• Den siste kampen

Pål Steigan er forfatter og redaktør for steigan.no
Foto: Verso

Ideen bak boka er utmerket. Foran 100-årsjubileet for Oktoberrevolusjonen ønsker Ali å framstille det politiske mennesket Lenin og ikke bysten eller idolet Lenin. Han har en klar tilnærming som løper gjennom hele boka: «Lenin-kulten, som han sjøl foraktet, sjøl i dens mest forsiktige form, var en katastrofe for hans tenkning. Tekstene hans var aldri tenkt å bli lest som katekismer, ble mumifisert, og det ble umulig å forstå hans politiske utvikling. Dette fenomenet må knyttes til møtet mellom to historiske prosesser. Lenin var et produkt av russisk historie og av europeisk arbeiderbevegelse. Begge reiste spørsmålet om klasse og parti – om klassegrunnlag og lederrolle. Den syntesen som ble utviklet av Lenin, ble bestemt av en sammensmelting av to svært ulike strømninger som i generelle ordelag kan beskrives som anarkisme og marxisme. Han spilte en avgjørende rolle for at den sistnevnte skulle seire.»

Jeg liker dette anslaget. Som en som har lest mye Lenin og samtidig snakket og skrevet om leninismen, synes jeg det har vært vanskelig å trenge inn i de virkelige dilemmaene, som Ali kaller det, eller å komme inn i det intellektuelle laboratoriet til Lenin. Jeg har lest tekstene med for stor respekt, og derfor ikke sett nyansene og rikdommen i dem, men dermed heller ikke svakhetene.

For meg står verket Imperialismen – kapitalismens høyeste stadium som noe av det aller beste Lenin har skrevet. Men det var først da jeg klarte å se på den som et forsøk på å forklare imperialismen på et gitt punkt i historien (begynnelsen av første verdenskrig), og ikke som en kanonisk tekst, at jeg så at det er mulig å gjøre den samme studien på nytt i vår tid.
Boka Hva må gjøres? var helt avgjørende for å kartlegge veien fram til Oktober, men med dagens øyne er den ganske kjedelig og lite spenstig. Men det er fordi den er et innlegg i en intern partistrid der og da, og ikke skrevet for å bli lest som noe perfekt og evigvarende skrift om hvordan et revolusjonært arbeiderparti skal bygges. Hvis man leser den på dens egne premisser, er det mulig å både få tips, lære og å se at det er mye som må føyes til eller utvikles annerledes.

Det virker som Ali har det litt på samme måte. Han ønsker å rive helgenglorien av Lenin og treffe den virkelige Lenin, og gjerne komme i kontakt med hans tvil og dilemmaer. Dette er prisverdig. Dessverre synes jeg ikke Ali har vært radikal nok, eller trofast nok mot intensjonene sine. Etter min mening sto Lenin oppe i flere dilemmaer enn dem Ali beskriver, og som det kunne ha vært interessant å få belyst.

Russland hadde riktignok en viktig og sterk industrisektor etter sin tid, men store deler av landet var tilbakeliggende, halvføydalt landbruk. En proletarisk revolusjon i Sankt Petersburg og Moskva var riktignok fullt mulig som vi vet, men forsto Lenin hvor vanskelig det var å få den til å gjennomsyre hele landet? På slutten av sitt liv lanserte Lenin den nye økonomiske politikken, som dels var tvunget fram av krigen og knappheten, men som også var en kursjustering til de reelle økonomiske vilkårene i Russland.

Vi «leninister» har vært vant til å snakke om «Lenins partimodell», og kanskje trodde han sjøl at han hadde en modell, det var i hvert fall den som ble spredd over hele jordkloden gjennom Den kommunistiske internasjonalen. Men hadde han det? Lenin skiftet mening mange ganger og valgte løsninger som passet der og da. Ikke noe galt i det. Men da blir også modellen vanskelig å få øye på.

Den kommunistiske internasjonalen var et spenstig og epokegjørende forsøk på å spre Oktoberrevolusjonen over hele verden, og den ga kraft og energi til mange revolusjoner og revolusjonsforsøk. Men den var dømt til å mislykkes. Forestillinga om «one size fits all» var gærn, og ble ikke noe bedre av at Lenin, Trotskij og Stalin trodde på den. Spørsmålene er mange: Skjønte Lenin hvor vanskelig det ville bli å løfte landbruket ut av tilbakeliggenheten? Skjønte han forholdet mellom tungindustri og lettindustri? Skjønte han de enorme kulturelle motsetningene i tsarens Russland, som bolsjevikene jo arvet?

Slik går det an å fortsette å spørre uten å bli historisk moralist. Det var mye Lenin ikke kunne vite, og det er det ingen grunn til å klandre ham for. Det blir mer spennende å prøve å sette seg inn i hans måte å tenke og analysere på når man innser at dette også for ham har vært en prosess der han ikke satt med noen fasit.

Ali beskriver godt forholdet til anarkismen og den russiske terrorismen, hvordan Lenin både levde i dialog med den og bekjempet den. Han utviklet sitt standpunkt til også å videreføre Marx’ brudd med blanquismen, med dens forestilling om den hemmelige lille gruppas statskupp som veien til frigjøring. Dette oppsummer Ali slik: «For å lykkes, må revolusjonen stole, ikke på konspirasjon og ikke på et parti, men på en politisk bevisst klasse. Det er det første punktet. Opprøret må bygge på den revolusjonære oppvåkninga til folket. Det er det andre punktet. Det må ta utgangspunkt i det vendepunktet i den voksende revolusjonens historie når den revolusjonære aktiviteten til de mest framskredne delene av folket når sitt høydepunkt, og når vaklinga i fiendens rekker og rekkene til de svake, halvhjertede folkene er sterkest. Det er det tredje punktet.»

Ali har en fin beskrivelse av Lenins forhold til Julius Martov. De var nære venner og kamerater, og røk etter hvert uklar med hverandre og ble motpoler, med Martov som leder for mensjevikene og Lenin for bolsjevikene. Martov kom seinere til å havne på samme side som Lenin når det gjaldt kampen mot krigen. Og han ga en kritisk støtte til revolusjonen. Da Martov lå på det siste, var Lenin sjøl dødssjuk, men han var svært opptatt av at noen måtte ta seg av hans gamle motstander og kamerat.

Kapittelet om Lenins forhold til Inessa Armand er også ganske bra, sjøl om det ikke akkurat forteller noe nytt. Lenin var gift med Krupskaja, men ble forelsket i Inessa Armand. Det kan man jo lese av brevene deres, sjøl om de stort sett handlet om politikk. Lenins dilemma var at det personlige også var politisk, slik Ali får klart fram: «Den idylliske tida Lenin og Armand tilbrakte sammen gikk ikke ubemerket. Hans svigermor fulgte ham med haukeblikk og viste tydelig sitt mishag. Han fortalte sin kone om det. Hun hadde allerede gjettet det, og foreslo at de skulle skilles slik at han og Armand kunne leve sammen. Ble han fristet? Vi vet ikke. Tenkte han på Turgenev og Andrei Kolosov? Det ville vært vanskelig å ikke gjøre det, gitt omstendighetene. Kunne dette dilemmaet bli løst? Han var trettini og hun trettifem da de først møttes. Hva måtte gjøres? Jeg tror løsningen han valgte var konservativ, men motivert av politikken. Enhver forandring i den bolsjevikiske fraksjonens bakgrunn vil bli utnyttet av motstanderne.»

Det siste dilemmaet Ali drøfter er Lenins kamp mot deformeringa av bolsjevikpartiet. Også her kan et sitat fra boka antyde hva utfordringene besto i: «Lenins siste skrifter var et modig forsøk på å få partiet til å endre kurs. Han tenkte på historiske eksempler på et lands nederlag når den beseirede fienden hadde klart å påføre seierherrene sin kultur, og dermed beseiret dem åndelig. Han følte at det gamle tsaristiske byråkratiet hadde klart å erobre kollegene hans, som lett hadde overtatt de gamle måtene å regjere på, om ikke deres kulturelle praksis, fra sine tidligere undertrykkere. Ja, han skrev om alt dette, som jeg viser i de avsluttende kapitlene i denne boken. Og han ba om unnskyldning: «Det virker som om jeg er sterkt skyldig overfor Russlands arbeidere.»

Men Tariq Ali gjør det litt lett både for seg og for Lenin. På det tidspunktet hadde «den leninistiske partimodellen» blitt formet av borgerkrigssituasjonen til å bli den hypersentralismen som allerede Rosa Luxemburg advarte mot. Det skjedde på Lenins vakt, og det drøfter ikke Ali.

Om ikke boka til Ali lodder så djupt, så kan den inspirere til en mer drøftende og analytisk lesning av Lenins tekster enn den mange av oss har stått for tidligere, deriblant undertegnede. Men når han først skulle gjøre jobben, burde Ali ha lagt bort enda mer av ærefrykten og gått enda djupere inn på de dilemmaene Oktoberrevolusjonens leder opplagt må ha stått overfor.

Fred Magdoff, Chris Williams

Creating an Ecological Society – towards a revolutionary transformation

New York: Monthly Review Press, 2017, 384 s.

Hva venter man seg av en bok med tittelen Creating an Ecological Society – towards a revolutionary transformation? I forordet gjør forfatterne det klart at boka er skrevet fordi vi allerede nå må å tenke på hvordan et økologisk samfunn kan organiseres, fungere og hvordan det kan realiseres. For denne anmelderen ville følgelig en analyse av de grunnleggende materielle, klassemessige drivkreftene som gjør «a revolutionary transformation» mulige være det sentrale tema. Med utgangspunkt i dype drivkrefter som kamp mot utbytting, forsvar for velferdsstaten, miljøet og klimaet kunne en så i større detalj drøfte det politiske programmet som en slik brei og mangeartet bevegelse må ha. Men mesteparten av denne boka, ti av tolv kapitler, handler for det meste de naturvitenskapelige årsakene til og konsekvensene av global oppvarming og andre aspekter av den økologiske krisen.

Anders Ekeland er samfunnsøkonom og leder av Akershus SV.
Foto: Monthly Review Press

Boka gir veldig nyttig innsikt i hvordan kapitalismen herjer med naturen. Den argumenterer godt for at kapitalismen er ute av stand til å løse problemene og at det ikke er noe i den menneskelige natur som gjør økososialisme umulig. Men med den store vekten som legges på beskrivelser, illustrerer boka også den økososialistiske bevegelsens teoretiske og politiske svakheter. For sjøl om begge forfatterne er velskolerte marxister, så mangler boka fullstendig vilje til å stille vanskelige og kritiske spørsmål. Hvilke sosiale grupper er interessert i økososialisme? Hvorfor er det ikke en sterkere klimabevegelse når fler og fler innser at vi høyst sannsynlig ikke er så mange tiår unna at oppvarmingen blir irreversibel? Hva er rollen til markeder og priser i overgangen til økosialisme? Ikke på noe punkt stopper forfatterne opp og stiller seg selv eller leseren vanskelige spørsmål, til tross for at en god del viktig spørsmål nevnes. Typisk er at man forfatterne bare bruker tre sider på spørsmålet om rollen til markeder og priser. Her gjør forfatterne det lett for seg ved å ta noen ganske tradisjonelle økonomer og polemisere mot dem. Dette til tross for at redaktøren av Monthly Review, J. B. Foster, har gått inn for karbonavgift til fordeling som en «exit strategi» fra fossilkapitalismen og Naomi Klein har gått inn for en «progressiv karbonskatt», men slike forslag omtales ikke. Vi får bare vite i et par setninger at «selv personer som virkelig bryr seg om miljøet, har begynt å tro at markedsbaserte løsninger […] er bedre enn offentlig regulering og styring.” Hvordan slike reguleringer skal utformes uten å bli byråkratiske sies det ingenting om.

Det forfatterne – i likhet med svært mange på venstresida – ikke tar inn over seg er at hvis man for eksempel forbød all videre utvinning av fossilt brensel så ville prisene på fossilt brensel – og følgelig også fornybar energi – stige dramatisk, jfr. oljeprisjokkene på sytti- og åttitallet. Det rammer veldig sosialt skeivt – og har derfor liten sjans til å få oppslutning. I avsnittet om transport tar forfatterne enkelt og greit utgangspunkt i at man kan «eliminere behovet for bil for mesteparten av befolkninga ved redesign av byene». Men hvordan man får politisk oppslutning om det, om det er økologisk forsvarlig å bruke en masse energi, dvs. utslipp, for å redesigne byene – det blir ikke engang forsøkt drøftet. For ikke å snakke om tidsperspektivet. Hvor lang tid vil det ta å «redesigne byene»? Hva med utslippene fra privatbilismen før byene er «redesignet»? Det er nå drøyt en milliard fossilbiler i verden, vi er raskt på vei mot to milliarder når folkerike land som India og Kina får en biltetthet på linje med den «vestlige». Regjeringene i Kina og India har erklært at de vil elektrifisere bilparken – skal vi støtte opp om det? Forfatterne forholder seg ikke til det. Ikke til Tesla, ikke til elbilpolitikk i noe land. De forholder nesten ikke til politikkutvikling eller politiske bevegelser i det hele tatt. De få eksemplene som nevnes er de jordløses arbeidernes bevegelse i Brasil (MST), ANC i Sør-Afrika og Zapatistene og andre urfolk i Latin-Amerika.

Det som kanskje glimrer mest med sitt fravær er en analyse av arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen i vestlige land. De slår fast at USA er et «plutokrati», basert på en riktig, men også veldig velkjent kritikk av det amerikanske demokratiet. Men kampen for et mer reelt demokrati, f.eks. en reform av valgordningen kommer ikke inn på radaren i det hele tatt. De sier ikke noe om De grønne i USA, ei heller om Bernie Sanders. Det er tilløp til en drøfting av hvorvidt det er mulig å omdanne samfunnet via den parlamentariske veien, men analysen blir kort og veldig allmenn, og nøyer seg etter én med å konkludere med at man må ha nærmiljø- og arbeiderråd. Det er en kortfattet, men riktig kritikk av poltikken til de store miljøorganisasjonene i USA. Ikke minst at de for eksempel i forbindelse med den store klimamarsjen i 2014 avsto fra å stille krav siden de aller største miljøorganisasjonene («the Big Greens») mente det ville være splittende. Det er sikkert riktig at mangelen på klare krav virket passiviserende og frustrerende på grasrota. Men hvilke krav som burde vært stilt – og av hvem –blir overhodet ikke drøftet. Vi får i det hele tatt ikke vite om forfatterne er aktive på venstresida, i tilfelle i hva slags organisasjoner, så dette blir i praksis stemmer fra «kommentariatet».

Magdoff og Williams er klare på at det framtidige økologiske samfunnet sjølsagt er en planøkonomi, som forfatterne i forbifarten nevner har et dårlig rykte på grunn av den byråkratiske måten den ble gjennomført på i Sovjet. Men utover det er planøkonomi problematisk, hvis man ikke har forholdsvis klart for seg hvordan priser og lønninger skal fastsettes, men det sier forfatterne ikke noe om. Selv under mellomtitler som burde kreve litt grundigere tenkning som «Behovet for internasjonalisme», er det ikke noen analyse av tidligere og nåværende noen forsøk på internasjonal organisering som Komintern eller Fjerde Internasjonalen. Ei heller noen analyse av det som finnes av klimabevegelse, hverken det «moderate» CAN (Climate Action Network) eller det mer venstreorienterte CJN (Climate Justice Now) nettverket. Dette til tross for at global oppvarming virkelig er et globalt fenomen som virkelig krever internasjonal organisering.

Trass mange gode beskrivelser av planetens sørgelige tilstand, har boka ikke noen diskusjon av hvordan vi kommer fra dagens situasjon til et økologisk samfunn. Dermed plasserer den seg etter min mening trygt i sjangeren utopisk sosialisme, ikke vitenskapelig, materialistisk sosialisme.

Harald Minken

Hjelp til å forstå Kaptialen bok 2

Forlaget Rødt, 84 s.

I fjor var det 150 år siden Karl Marx’ hovedverk, Kapitalen, ble gitt ut. Sammen med 100-årsjubileet for den russiske revolusjonen, fikk marxister en anledning til å revurdere både teoretiske og praktiske begivenheter fra fortiden, og kanskje også til å stille seg følgende spørsmål: Hvilke analyser og metoder er fortsatt gyldige i vår tid?

Sofie Marhaug er gruppeleder for Rødt i Bergen bystyre, stipendiat i allmenn litteratur­vitenskap ved Universitetet i Bergen og redaksjons­medlem i tidsskriftet Røyst.
Foto: Forlaget Rødt!

Å oversette Kapitalens andre bok, eller skissene til den, er kan hende mer offensivt enn å markere 100- og 150-årsjubileer. Tanken bak en slik oversettelse må da være – mer enn at man skal diskutere noe som en gang hendte – at det finnes noe i Marx’ korpus som gir mening for oss i dag enten faglig eller politisk, eller begge deler.

Det er denne oppgaven Rødt-medlem og forsker ved Transportøkonomisk Institutt, Harald Minken, har påtatt seg: I disse dager gis Kapitalen. Andre bok ut på Forlaget Rødt!. I forlengelsen av dette arbeidet har Minken skrevet en lengre introduksjon til Marx’ kompliserte oppfølger som bærer tittelen «Hjelp til å forstå Kapitalen bok 2».

Denne andre boken ble som kjent ikke publisert mens Marx selv var i live. Han etterlot seg derimot en samling av løse tekster og sitater, som i sin tur ble redigert og utgitt av Friedrich Engels i 1885. Engels startet forordet med å skrive at «[å] gjøre andre bok av Kapitalen ferdig til trykking var ingen lett oppgave».¹ Det samme kan man hevde om hvordan det er å lese boken. Dermed er Minkens introduksjon til det massive verket et desto mer kjærkomment bidrag.

Her går han gjennom de tre avsnittene som til sammen utgjør Kapitalen. Andre bok. Disse avsnittene består i sin tur av en rekke kapitler. Minken tar seg også tid til å kommentere noen av disse, og redegjør fint for sine utvelgelser. Denne tilleggsboken drukner likevel ikke i detaljer og uvesentligheter, selv om noen av utlegningene er nokså komplekse. Hovedpoenget til forfatteren synes å være å gi en innføring i Marx’ økonomiske begrepsapparat, med særlig vekt på hva Kapitalens andre bok utdyper og tilfører den første. I så måte kunne introduksjonen like gjerne fått navnet «Hjelp til å forstå Kapitalen» eller «Hjelp til å forstå marxistisk økonomi».

Før Minken tar for seg de ulike delene av boken, kommer han med en generell utlegning om Marx’ kapitalbegrep. Her nevnes eksempelvis at andre bok innfører et nytt skille mellom sirkulerende og fast kapital. Det later imidlertid til å være enda viktigere for Minken å understreke hvordan varesirkulasjonen, slik den presenteres i Kapitalens første bok, kompliseres i det nyoversatte verket. Et tilbakevendende poeng er at kapitalens kretsløp her ses fra flere synsvinkler, og at disse ulike innfallsvinklene må tas med i betraktning hvis man vil forstå kapitalen som sådan.

Minkens språkføring er muntlig og nokså ukomplisert, noe som for det meste er en fordel all den tid stoffet som presenteres er innviklet nok i seg selv. Teksten blir likevel vanskeligere å følge, jo lenger inn i Marx’ tankerekker og ligninger vi kommer.

Introduksjonens muntlige stil kan enkelte steder minne om en studiesirkel eller en lærerbok, med diskusjonsspørsmål oppført i den løpende teksten. Slike grep gjør det tyngre for en nevrotiker som meg selv å lese den fra A til Å, men så er det kanskje ikke meningen at man skal gjøre dette. Stoffet som behandles er så tett og kompakt at det kan (og bør) leses og diskuteres mer enn én gang.

Poenget om å lese tekster om igjen bringer meg tilbake til det innledende spørsmålet om oversettelsen og introduksjonens aktualitet: Hvorfor skal vi bry oss om å lese Kapitalens andre bok i dag?

Den har som kjent blitt oversatt til norsk tidligere, riktignok for over 80 år siden.

For to år siden hørte jeg på et foredrag av Leif Høghaug i forbindelse med at han ga ut en nyoversettelse av Det kommunistiske partis manifest (2016). Han fikk et lignende spørsmål fra én i publikum: «Hvorfor gir du ut manifestet akkurat nå?» Hva er hensikten med å gi ut Marx’ tekster på ny, kan vi legge til.

Den gang pekte Høghaug på det åpenbare: at slike nyutgivelser kan bidra til at verkene blir lest på nytt, og at manifestet dermed kan få en fornyet aktualitet, slik også ideen om kommunismen har kommet og gått – som et spøkelse. Derfor var det neppe tilfeldig at Høghaug hadde valgt gjenferd i sin oversettelse av tyske das Gespenst des Kommunismus. Noen tanker (og tekster) vender tilbake for å hjemsøke oss.

I lesningen av Minkens introduksjon gjentas grunnleggende tanker innenfor marxistisk teori. For noen oppleves disse innsiktene som nye, for andre vil de fungere som repetisjon. Jeg vil like fullt tro at Minken rydder opp i noen misforståelser omkring begrepsbruk som mange kan vedkjenne seg, idet han diskuterer marxistisk terminologi opp mot hverdagsspråk og dominerende ordbruk i moderne økonomisk teori.

Selv fikk jeg en såkalt aha-opplevelse da jeg kom over et ganske åpenbart poeng i Marx’ analyse. I introduksjonen beskrives kapitalens kretsløp sett fra kapitalistens ståsted. Om hva som produseres peker Minken på følgende: «Det kan være hva som helst: et jordbruksprodukt, et industriprodukt, eller til og med en tjeneste, bare den er kapitalistisk produsert, dvs. produsert for profitt.»²

I lokalpolitiske diskusjoner blir jeg ofte oppgitt over høyresidens språkbruk. Kanskje er ikke dette så rart, ettersom at min egen faglige bakgrunn er fra litteraturvitenskapen. Særlig én høyremann har flere ganger fått meg til å bli moralsk indignert når vi debatterer barnehagepolitikk. Han bruker ord som «barnehagebedrifter» og omtaler foreldre som «kunder». Ofte adresserer jeg ordvalgene hans, «hvordan kan du snakke om barn på denne måten?», med min implisitte fordømmelse: Hvordan våger du å gjøre omsorg for barn om til et produkt?!

Jeg mener fortsatt at indignasjonen min er berettiget, men høyrepolitikeren presenterer egentlig noen vesentlige innsikter. Det går nemlig an å drive barnehage som butikk. Velferdsprofitører finnes. Det er deres tenkemåte han beskriver. Denne tenkemåten samsvarer med en del av den kapitalistiske produksjonsmåten. Og det er denne kapitalistiske produksjonsmåten seg på som er det største problemet, ikke at noen kaller den ved dens rette navn. Språkbruken er ille nok i seg selv. Den legitimerer og påvirker hvordan vi tenker og handler. Samtidig er den ofte et symptom på noe annet, slik som i tilfellet med barnehageprofitørene.

«Hjelp til å forstå Kapitalen bok 2» er stort sett til «hjelp», selv om noen av de økonomiske diskusjonene forblir innfløkte for personer som meg selv, dvs. lesere med bakgrunn fra andre fag enn økonomi. Jeg mener likevel at introduksjonen ikke er forbeholdt økonomer; flere kan ha godt av litt hjelp til å fortolke Marx’ analyser av kapitalismen. Enhver med interesse for politikk i konkret så vel som i vid forstand bør prøve å forstå hva Marx beskriver. Vi lever i et samfunn hvor den kapitalistiske produksjonen styrer livene våre i stadig større grad.

Og til de som kjenner kapitalismens herjinger på kroppen: Å fortolke verden kan muligens gjøre det lettere å forandre den.

Noter:
1. Karl Marx, Kapitalen. Andre bok, oversatt av Harald Minken, (Forlaget Rødt!, 2018), s. 14.
2. Harald Minken, «Hjelp til å forstå Kapitalen Bok 2», (Forlaget Rødt!, 2018), 27.

Zeshan Shakar

Tante Ulrikkes vei

Gyldendals forlag, Oslo 430 s.

Zeshan Shakars roman Tante Ulrikkes vei gir et innblikk i livet til to unge gutter, Mo og Jamal, som vokser opp på Stovner, en drabantby på Oslos østkant. Rammefortellingen er et forskningsarbeid som tar sikte på å kartlegge leveforholdene for ungdom i Groruddalen. Informantene skal føre en form for dagbok som regelmessig skal sendes inn til forskerne. Boka består av rapportene fra Mo og Jamal. Den skoleflinke Mo leverer sine rapporter skriftlig. Skole-drop-outen Jamal snakker sine rapporter inn ved hjelp av en diktafon som prosjektet har stilt til rådighet. Framstillingsformen gir en spennende språklig variasjon. Jamals muntlige språk, en slags kebab-norsk, er rikt og sterkt på følelser. Den hip-hop inspirerte språktonen treffer i alle fall denne leseren i hjerte og mellomgulv. Mos rapporter er særlig i begynnelsen litt tørre og stive. Men blir etter hvert preget av en underliggende desperasjon og fortvilelse. I korte brudd møter vi også en tredje språkform , samfunnsforsker-språket, representert ved forskerens meldinger til de to informantene.

Anne Minken er historiker. Hun har blant annet arbeidet med innvandrings- og minoritetshistorie.
Foto: Gyldendals forlag

Mo og Jamal har foreldre fra Pakistan. Selv er de født og oppvokst i Norge og er nok mer preget av oppveksten på Stovner enn av pakistansk tradisjon og kultur. Guttene har arbeiderklassebakgrunn. Mos far er uføretrygdet industriarbeider, moren hans er hjemmeværende. Hjemmet er preget av trang økonomi, men familien har alt på stell. Barna følges tett opp og foreldrene har høye ambisjoner på Mos vegne. Hjemme hos Jamal har det meste gått galt. Faren har stukket av for flere år siden, moren sliter med tunge psykiske problemer og ansvaret for å følge opp lillebroren som også sliter, faller ofte på Jamal.

Handlingen i boka er lagt til tidsrommet 2001–2006. Men med romanforfatterens suverene rett er noen av begivenhetene som skildres i boka, flyttet i forhold til tid og sted. Gjennom guttenes rapporter får vi deres opplevelse av noen av hendelsene som danner opptakten til dagens økende islamfiendtlige klima: 11. september, Fadime-drapet (i romanen finner æresdrapet sted på Stovner), oppstyret rundt en ekstrem imam på moské-besøk og TV-debattenes gjentatte hamring om «mislykket integrering».

Et sentralt tema i boka er hvordan det oppleves å bli omtalt som et problem og framstilt som «de andre» som noen som myndigheter og medier fritt kan diskutere og mene noe om? Dette er en form for stigmatisering som slår inn på mange forskjellige nivåer, både i form av reportasjer og TV-debatter, i et møte med passkontrollen hvor stovnergutten Mo blir forhørt som illegal innvandrer og på bilverkstedet hvor bilvaskeren Jamal ikke bare er nederst i jobbhierarkiet, men i tillegg «en svarting» som kundene kan herje med eller overse. Den skinner også igjennom og i små, tilsynelatende harmløse, hverdagskommentarer. Kanskje er det guttenes reaksjoner på hverdagskommentarene som treffer meg hardest. Åtte år gammel overhører Mo en samtale mellom to eldre lærere som klager over at det har blitt så mange utlendinger på skolen. Han forteller at han kanskje ikke fikk med seg alt de sa. «Men det var en ting som ikke var til å misforstå, og det var hvor sterkt de mislikte oss, og hvor sinte vi gjorde dem.» Jamal er motvillig utkommandert på en naturfagsekskursjon i første time. Han klager over at han fryser, og læreren svarer, «sånn er det her i Norge. Fryser du må du kle deg bedre». «Jeg sverger han sa det», sier Jamal. «Sånn er det i Norge liksom? Som jeg ikke veit? Hva faen du skal lære meg om å bo her liksom.»

Stigmatiseringen disse guttene opplever er ikke ny. Den har fulgt drabantbyen siden området ble utbygd tidlig i 1970-åra, lenge før innvandrerne kom til Stovner, da det dreide seg om heilnorsk, hvit arbeiderklasse. Den såkalte Stovner-rapporten fra 1975 skildret stovnerbeboerne som sosiale problemtilfeller. Barna som vokste opp der, var nærmest analfabeter. Rapporten konkluderte med at det var et miljø preget av «passivitet, hærverk og nederlag». Nå 40 år seinere skildres drabantbyene i Groruddalen som en sosialdemokratisk idyll som ble ødelagt av innvandringen. «1970-årenes bekymring for bomaskiner og fremmedgjøring er blitt erstattet av angst for den etniske og religiøse sammensetningen og «hvit flukt», ellers er alt ved det gamle», skriver groruddalsforfatteren Øyvind Holen.

Historien om Stovner viser at klasseforakt og etnisk stigmatisering er temmelig nært beslektede fenomener. Zeshan Shakars roman gir oss en skarp, vittig og gripende analyse av disse fenomenene.

Stephen Gowans:

Washington’s long war on Syria

Baraka Books, 2017, 260 s.

Det har etter hvert kommet mange bøker om Syriakrigen. Stort sett utfyller disse hverandre godt, og med unntak av vinkling og fokus er det sjeldent mer enn detaljer de forskjellige forfatterne er uenige om.

Ivar Espås Vangen er leder av Rødt Universitetslag Trondheim, og medlem i Rødts internasjonale utvalg
Foto: Baraka Books

 

Stephen Gowans’ Washington’s long war on Syria, er ikke en slik bok. For den som har fulgt diverse diskusjonsfora på internett, vil mange av perspektivene være kjente: Syriakrigen må ses på som en geopolitisk konflikt hvor USA/Vesten, oljemonarkiene på den arabiske halvøy, Tyrkia og Israel står på én side, mens Syria, Russland og Iran står som motsats. Krigen forstås gjennomgående gjennom hele boka som et resultat av at førstnevnte gruppe endelig er i ferd med å lykkes i sitt langsiktige mål: å knuse et av de siste noenlunde vellykkede eksemplene på et sekulært nasjonalistisk styre i den arabiske verden.

Mange vil nok mene det er en håpløs foreteelse å begi seg ut på en bok med et slikt utgangspunkt. Boka minner nærmest om en karikatur av enøyd anti-imperialisme, komplett blottet for forståelse for at Syria er et beinhardt diktatur hvor det faktisk eksisterte en voldsom misnøye med det despotiske regimet. Den som ønsker en nyansert bok som gir begge sider litt rett i tillegg til å kritisere dem, bør definitivt lete etter alternativ litteratur, for eksempel Cecilie Hellestveits Syria – en stor krig i en liten verden, eller Philips’ The Battle for Syria, som begge er eksemplariske gjennomganger av det internasjonale perspektivet bak krigen. For lesere som likevel gir boka en sjanse, vil det definitivt også være interessante perspektiv og faktaopplysninger her som dessverre har vært nesten fraværende i den norske diskusjonen om landet. Evner man å sile ut regimepropagandaen vil man kunne lære mye.

Det er nemlig overraskende få i Norge som egentlig har særlig greie på ideologien som ligger til grunn for Assads Syria. Baath-ideologien var en antikolonial, antiimperialistisk, sekulær, nasjonalistisk – og til og med sosialistisk ideologisk retning som sammen med øvrig nasjonalistisk tankegods fikk mye vind i seilene i den arabiske verden etter andre verdenskrig. Målet var å samle alle arabere til felles kamp for å trygge den arabiske nasjonens interesser, blant annet i gjennom at regionens veldige ressurser skulle tilfalle det arabiske folket, og ikke vestlig storkapital.

Det er ikke til å undres over hvorfor dette er et ideologisk tankegods som er lite likt av stormaktene. Araberne er nest etter Han-kineserne den største pan-etniske gruppa i verden, og strekker seg reint geografisk helt fra Marokko i vest, til Irak i øst. Arabernes oppsplitting i 22 mindre, og ofte krigerske stater, har vist seg å utgjøre et godt utgangspunkt for splitt og hersk fra utenforstående makter med ønske om å profitere på regionens veldige oljeressurser. Gowans spør for eksempel om hvorfor sju arabiske stater tapte krigen mot Israel i 1948? Et viktig svar er helt enkelt at det var sju av dem. Om araberne hadde klart å vinne over sine splittelser basert på kunstige stater fra kolonitida, samt religiøse og andre uvesentlige sekteriske skillelinjer, og heller forent seg basert på språk og følelse av felles tilhørighet, ville de blitt vanskeligere å dominere utenfra. Baath-ideologien var i likhet med Gaddafis Libya og Nassers Egypt, et forsøk på å bøte på denne splittelsen, og Syria ble fra 1960-tallet langt på vei styrt etter disse prinsippene.

En hovedtese i boka, er at baath-statene må ses på som den progressive krafta i Midtøsten. Alternativet til baathismen eller andre former for sekulære nasjonalistiske ideologier i den arabiske verden, har tradisjonelt vært de religiøse monarkiene, som også har vært støttet av både USA og Storbritannia. Gowans peker på at også Saudi-Arabia, Bahrain, Kuwait og Oman opplevde store folkelige protester i 2011. Felles for disse statene, er at de er diktaturer i en eller annen form, huser amerikanske militærinstallasjoner, og er mer eller mindre åpne for utenlandske investeringer og eierskap. Gowans mener det er illustrerende for Vestens dobbeltmoral å studere hvordan man reagerte da Saudi-Arabia sendte inn tanks for å knuse opprøret i Bahrain. Moralismen og fordømmelsen fra Libya og Syria var glemt. I store og mektige mediehus ble begivenhetene skildret i et «realistisk» språk, hvor det nærmest ble framstilt som nødvendig å bruke vold for at sunni-diktaturet skulle bli sittende ved makta i et sjia-dominert land. Andre igjen brukte nøkternt geopolitisk språk, for å rettferdiggjøre at Saudi-Arabia beholdt kontrollen i nabolandet sitt. Slik lakonisk dekning er bare forbeholdt stater med et godt forhold til Vesten. Disse slapp også unna at fremmede makter blanda seg inn og finansierte voldelige elementer.

Tanken om at det syriske opprøret i 2011 lenge var dominert av demokratiske og moderate krefter, sto sterkt i Norge. Gowans viser godt hvordan dette i beste fall er en sannhet med klare modifikasjoner. Den «frie syriske hær» hadde aldri noe demokratisk eller sekulært program, og hadde hele tida sterke islamistiske og antidemokratiske innslag i egne rekker. Dette var krefter som aldri så for seg en pluralistisk stat med respekt for Syrias minoriteter, som i dag er de tydeligste støttespillerne bak Baath-staten. Gjennom boka viser Gowans godt hvordan Det muslimske brorskapet i Syria i mange tiår har hatt en ekstremt sekterisk linje, som spesielt har vært hardt retta mot den overveiende sekulære alawitt-minoriteten fra fjellområdene vest i Syria. Nyere uttalelser fra andre islamistiske grupper i Syria fra opprørets senere år, bør få det til å gå kaldt nedover ryggen på alle som kjenner igjen grunntrekkene i folkemord-retorikk.

I praksis var dessuten Den frie syriske hær aldri sterk nok til å stå på egne ben. Den måtte derfor raskt alliere seg de andre langt mer ytterliggående jihadistiske krefter, som nærmest har hatt ubegrenset finansiering av rike sponsorer i utlandet. I en krig hvor nær sagt samtlige grupper som slåss er enten direkte eller indirekte allierte med ekstreme islamistiske krefter, er selv støtte til pseudo-moderate krefter i praksis støtte til jihadistene, som raskt også fikk mange titusener av fremmedkrigere i rekkene sine. Selv om noen har overdrevet islamistenes betydning i opprørets tidlige fase, er det enda flere som har underkommunisert rollen de har spilt i årene som fulgte.

Et siste aspekt jeg vil trekke fram ved boka, er hvordan den skildrer Irans rolle i Midtøsten. Iran har siden 1979 vært en islamistisk republikk, hvor politisk styre har vært underlagt et langt på vei allmektig presteskap. Men der hvor Saudi-Arabias styresett nærmest har blitt skreddersydd for å samsvare med vestlige interesser, er dette ikke tilfellet med Iran. I Irans nåværende grunnlov er det klart nedfelt at viktige mål er «den fullstendige eliminering av imperialisme, og å forhindre utenlandsk innflytelse» samt å «konstant etterstrebe oppnåelse av politisk, økonomisk og kulturell enhet i hele den islamske verden» for å knuse «alle former for dominering» av «hegemoniske supermakter». I tillegg til dette skal staten oppnå «sjølberging på det vitenskapelige, teknologiske, industrielle, militære og landbruksmessige området», samt «planlegging av en korrekt og rettferdig økonomisk orden (…) med mål om å skape velferd, eliminere fattigdom, og å avskaffe alle former for deprivasjon med tanke på mat, husvære, arbeid, helsestell, samt frembringelse av sosial sikkerhet for alle». Iran har altså, ifølge Gowans, til felles med Syria at de kjemper for kontroll på egne ressurser, enhet framfor sekterisme og motstand mot imperialisme og fremmed dominans. Dette gjør at Iran kan finne på å støtte sunni-arabiske bevegelser som Hamas, like mye de støtter sjia-bevegelser som Hezbollah, eller selv et sekulært regime som Syria. Denne delen av Midtøstens geopolitikk er nok noe ny for mange her i Norge, hvor vi blir lært opp til at sunni/sjia-skillet er det mest grunnleggende, og at dette betyr alt også for aktørene i regionen. Noen har alt å tjene på sekterismen, og noen har alt å tape på den.

Gowans’ bok gaper over mye. Den prøver seg både på en historisk gjennomgang av Syria og baathismens historie, samt en detaljert dementering av de dominerende narrativene om den nåværende konflikten. Etter mitt syn halter store deler av boka, rett og slett fordi forfatteren har bestemt seg for en fortelling han ønsker å formidle, og det er fortellingen om det progressive Syria i kamp mot imperialismen. I denne kampen er det ikke rom for nyanser, og Assads Syria framstilles nærmest som et humant demokrati. Det krever mye av leseren å skille skitt fra kanel, og mange vil dessverre kunne bruke nettopp de svakere og dårligst belagte delene av denne boka til å bygge opp under sitt eget forkvakla syn på konflikten og regimet. Det er synd, for boka har definitivt analyser mange i Norge, spesielt de som lenge romantiserte kreftene i opprøret, burde ta inn over seg. På tross av at denne boka også tidvis har gode analyser, spesielt med tanke på Midtøstens geopolitikk, blir det for mye ønsketenkning, vrengebilder og tidvis virkelighetsfjernt oppspinn. Skal man først lese boka, bør man i det minste på forhånd ha gode kjennskaper til konflikten. Hvis ikke kan man ende med en, etter mitt syn, dårligere forståelse for regionen enn man hadde før man satte i gang.

Redaktør Harriet Bjerrum Nielsen ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitet i Oslo, samt åtte medforfattere

Forskjeller i klassen – nye perspektiver på kjønn, klasse og etnisitet i skolen

Universitetsforlaget 2014, 217 s

Klasse, kjønn og etnisitet i skolen

Forskjeller i klassen – nye perspektiver på kjønn, klasse og etnisitet i skolen gir forståelse for hva kjønn, sosial klasse og etnisitet kan bety for læringsprosesser og hvilke konsekvenser dette kan ha for eleven i fremtiden. Boken tar opp dagsaktuelle spørsmål om gutter som skoletapere, at dagens skole er feminisert, at kjønn skapes i skolen, mangel på mannlige rollemodeller i skolen og kjønnede fag.

Mette Bjerkaas er tidligere lærer og jobber nå med undervisning om internasjonale spørsmål. Hun er aktiv i Røde Kors.
Foto: Universitetsforlaget

Forskning fra klasserommet

Boka bygger på forskningsprosjektet Nye kjønn, andre krav? ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo 2008–2012. Prosjektet tok utgangspunkt i kjønn og undersøkte forholdet mellom to prosesser. På den ene siden endringer i hva kjønn betyr for barns oppvekst i dag, på den andre siden endringer i kravene som blir stilt i skolen og som igjen avspeiler endringer av kompetansekravene i dagens samfunn.

Bokens kapitler baserer seg på de ni delprosjektene i «Nye kjønn, andre krav?». Til sammen dekkes aldersspennet fra barnehage til videregående skole. Fødselsårene til elevene som boken bygger sitt grunnlag på, dekker en imponerende periode på mer enn hundre år, der hovedvekten er på dem som er født etter 1970. Forskningen dekker endringene som er skjedd gjennom de siste tre generasjonene, når det gjelder kjønn og skole. I tillegg til kjønn og etnisitet, har prosjektet også hatt fokus på familiens rolle for læring i skolen.

Endringer i kjønn

Alle kapitlene handler om det som betegnes som «nye kjønn», om jenter og gutter har utvidet sitt repertoar eller uttrykker kjønn på andre måter enn tidligere, og hvordan dette påvirker og påvirkes av endrede krav i skolen. I bokens tre første kapitler er endringer i skolen over tid i fokus. Her rettes søkelyset mot spørsmål om gutter er de nye skoletaperne, om skolen i dag er feminisert eller bare modernisert, samt om kravene fra samfunnet til gutter og jenter er radikalt forskjellige fra tidligere, slik at man er gutt eller jenter på helt nye måter. Disse temaene er blant annet blitt sett på gjennom et generasjonsperspektiv samt en studie utført med 40 års mellomrom.

De fire neste kapitlene baseres på undersøkelser fra nyere tid. Kapitlene viser hva alder og kjønn har å si i baseskolen, som de fleste studiene er gjennomført på. Baseskoler stiller store krav til ansvar for egen læring og selvstendighet. I disse kapitlene kommer kjønn til uttrykk gjennom såkalte «nye gutter» og «nye jenter» som dagens samfunn og skole er med på å skape. Leseren får også et dypdykk i en undersøkelse som har fokuset rettet mot gutter og jenter som sliter på skolen, som viser skolemotstand på kjønnede måter og at dette noen ganger kan knyttes til etnisitet. Kapitlene får frem betydningen av skolens organisering og tilbud av fag, og hvordan dette påvirker elevenes hverdag, motivasjon og muligheter for fremtiden.

Til slutt tar boken for seg familiens betydning for barnas læringsidentiteter. Foreldrene blir satt i sentrum og leseren blir kjent med ulike foreldrepraksiser innenfor middelklassen. Avslutningsvis konkluderer den delstudiene med at god læring er subjektivt, og at alle i klasserommet er unike.

Gir økt forståelse

Nilsen skriver at hensikten med boken er å gi nye perspektiver og ny kunnskap om hvordan kjønn, etnisitet og sosial klasse får betydning i skolen i dag. Boken stiller spørsmålet; hvilke forskjeller finnes det i klassen, og hva betyr de? Dette gir boken gjennomgående svar på.

Forfatterne av boken viser til at vi på 1970-tallet rettet oppmerksomheten mot sosial klasse og skoleresultater, mens på 80-tallet var det sammenhengen mellom kjønn og synlighet i klassen som var i søkelyset. I de siste årene har det vært mer fokus på etnisitet i skolen, men lite i sammenheng med kjønn og sosial klasse. Det er liten tvil om at lærere og andre som arbeider med elever, må forstå målgruppen de jobber med. Slik sett dekker boken et tomrom i pensumlisten til lærerstudenter, som er en av målgruppene til boken. Etter å ha lest Forskjeller i klassen – nye perspektiver på kjønn, klasse og etnisitet i skolen vil leseren sitte igjen med forståelse for hva kjønn, sosial klasse og etnisitet betyr i klasserommet.

Overførbar kunnskap?

Gjennom elleve kapitler får leseren god kjennskap til hvordan kjønn, klasse og etnisitet spiller en rolle i skolen, men boken gir ingen oppskrift på hvordan undervise med dette mangfoldet. Boken er rettet mot alle med interesse for barn, ungdom, kjønn og skole, men den er særlig skrevet for lærere og lærerstudenter. Spørsmålet er da om boken gir kunnskap som er overførbart til klasserommet. Etter endt lesning har leseren bedre forutsetninger til å forstå samspill og mangfold som utspiller seg i skoleverket. Likevel ligger utfordringen der om hvordan løse dette i virkeligheten.

Teori og praksis er to ulike verdener, og boken gir få svar på hvordan overføre kunnskapen til praksis. Leseren vil derimot kunne sitte igjen med en bedre forståelse samt et godt grunnlag for å kunne se sammenhenger i klasserommet. Dette kan bidra til at ansatte i skoleverket gjør klokere valg i tilrettelegging av undervisning med tanke på kjønn, klasse og etnisitet.

Skjebnen til offentlig tjenestepensjon avgjøres i 2018

I 2009 klarte fagbevegelsen å forsvare deler av offentlig tjenestepensjon, men måtte godta levealdersjustering og indeksering. Nå kommer omkampen.

Per Medby, redaksjonen.
Foto: Gnist

Nå er staten, LO, Unio, YS og Akademikerne enige om å starte prosessen på nytt. Arbeidet startet med et første møte i desember 2017, og partene tar sikte på å ha et ferdig forslag innen 1. mars.

Arbeidstakerorganisa­sjonene peker på behovet for å tilpasse dagens ordning til den nye folketrygden. «En samlet løsning må ta flere hensyn. Forhandlingene vil bli vanskelige, og problemstillingene er komplekse», skriver organisasjonene i en felles pressemelding.

Organisasjonene har gått med på å forhandle med utgangspunkt i den såkalte «påslagsmodellen» som ikke garanterer noen bestemt pensjonsytelse og skaper større skiller mellom de som klarer å stå lenge i arbeidslivet og de som ikke gjør det.

Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) sier i en pressemelding at hun er glad for at de tar opp igjen arbeidet. «De offentlige tjenestepensjonsordningene må tilpasses pensjonsreformen, slik at offentlig ansatte får økt fleksibilitet og at det blir mer lønnsomt å arbeide etter 62 år. Vi har så langt hatt et konstruktivt samarbeid med partene om offentlig tjenestepensjon. Jeg håper nå vi kan sluttføre arbeidet slik at også offentlig ansatte får gode og fremtidsretta pensjonsordninger», sier Hauglie i pressemeldingen som gjengis i frifagbevegelse.no 18. desember.

Eventuelle endringer skal forelegges organisasjonene, men det framgår ikke klart at det skal holdes uravstemning i følge oppslaget i frifagbevegelse.no. De fagorganiserte i offentlig sektor må nå ta kampen for å bevare de offentlige tjenestepensjonene. Ut fra uttalelsene som er kommet, er det liten grunn til å tro at toppene i hovedorganisasjonene vil ta denne kampen.

Færre asylsøkere enn noen gang siden 1995

Det er svært få asylsøkere som kommer til Norge, viser statistikk. Ikke siden 1995 har det kommet så få asylsøkere til Norge som det gjør nå, opplyser Nettavisen 4. januar basert på tall fra UDI. Asylstatistikken fra 2017 viser at det totalt kom 3 546 asylsøkere til Norge, hele 1 252 av dem ble hentet hit fra Hellas og Italia som en del av EUs ordning med relokalisering.

UDIs direktør Frode Forfang uttaler til Nettavisen: «Det er vanskelig å si sikkert hvorfor det kommer så få hit nå, ifølge Forfang, men mener både politiske signaler og grensekontroller bidrar.»

Den restriktive asylpolitikken til alle de store partier, har hatt de ønska effektene. Bare Rødt, SV og MDG har gått mot alle tilstramminger etter 2015.

Det er imidlertid noen nyanseforskjeller mellom de store partiene. Bare FrP og Høyre gikk imot da de øvrige partiene i Stortinget påla innvandringsminister Sylvi Listhaug (FrP) å stanse returen av noen av asylbarna ved fylte 18 år, når deres midlertidige opphold i Norge utløper, i følge VG 7. januar.

Strid om Oktoberrevolusjon – Bård Larsen møter motbør

At det er 100 år siden Oktoberrevolusjonen har ført til debatt i akademiske kretser. Civita-historiker Bård Larsen har gått kraftig ut mot revolusjonen i innlegg i både i VG og Aftenposten. Larsen hevder at oktoberrevolusjonen «var et statskupp, organisert av disiplinerte og kyniske fanatikere som ikke hadde noen reell støtte i landet».

Innleggene til Larsen blir sterkt imøtegått av Professor ved UiB Gisle Selnes i et innlegg i Aftenposten 3. januar. Selnes skriver: «På tampen av 100-års jubileet for den russiske revolusjonen kan Civita-historiker Bård Larsen utropes til vinner av det uoffisielle kokkemesterskapet i tendensiøs historieskriving: I VG 3. juli og Aftenposten 15. desember rører han sammen fantasi og fordommer, ispedd apokryfe sitater, til en kuriøst historieløs farse.» «Uansett hva man måtte mene om den, er det useriøst å fremstille bolsjevikene som ‘kyniske fanatikere’ uten ‘reell støtte i landet’, slik Larsen gjør», fortsetter Gisle Selnes. Han avslutter med å spørre om ikke Civita klarer å komme «med en mer substansiell kritikk av den russiske revolusjonen? Er Larsens Lenin-farse virkelig det beste den liberalkonservative eliten kan servere?»

Pragmatikere og vold

I en kronikk i Klassekampen 6. januar imøtegår Aslak Storaker den ofte hevda påstanden om at radikalere med ønske om å forbedre verden har lettere for å ty til vold enn konservative pragmatikere. Storaker viser til flere eksempler som underbygger at konservative pragmatikere er mest tilbøyelige til vold. Kristin Krohn Devold sammenligner krigføring med fotballtrening og beskriver den norske krigsinnsatsen som testing av utstyr. Jonas Gahr Støre viser til at krigføring er et uttrykk for lojalitet til USA. Mens Harald Sunde viser til at bombinga av Libya viste kampkraft som bidrar til å avskrekke Russland.

Storaker viser også til behandlingen av Godalutvalgets rapport om innsatsen i Afghanistan:

«Ingen av målene som gjaldt å forbedre situasjonen for afghanerne er nådd, men Norge har oppnådd det viktigste målet for krigen – å vise seg som en lojal alliert av USA. At over 90 000 mennesker har blitt drept i prosessen tillegges ingen større vekt.

Arbeiderpartiets pragmatiske stortingspolitiker Jette Christensen fortalte Klassekampen i september at ho var mot Norges bombing i Libya, men likevel stemte for, fordi å protestere ville være ‘jålete punktmarkeringer’.

Vi holder oss altså her i landet med et politikerkorps som er villige til å ødelegge stater og drepe tusenvis av mennesker av reint pragmatiske årsaker og som ser på motstanden mot å gjøre det som en form for radikal og fanatisk idealisme.»

Cecilie Winger og

May-Irene Aasen

Da tenåringene tok makta,Trettisju års opprør i fristaten Forsøksgym

Manifest, Oslo, 2018

Da jeg så at det skulle komme ei bok om Forsøksgym i Oslo (FGO), tenkte jeg at det var på tide, og at det ville være en anledning til å debattere skole og samfunn. Det har boka også blitt.

Erik Ness er redaksjonsmedlem i Rødt, tidligere styremedlem i Norsk Summerhill og studentrådsleder på Sagene Lærerskole.

Cecilie Winger har skrevet en hovedtekst som går gjennom hele boka. Underveis er det 46 korte innlegg fra lærere og elever, av og til intervjuer, med mange bilder fra den aktuelle fra den tida han/hun gikk på skolen. Ofte anekdoter, de fleste entusiastiske. Grafisk skiller teksten fra disse seg ut ved at de blir presentert med en bokstavtype som likner datidas skrivemaskiner. Sammen med et uttall klipp og bilder blir dette et slags scrapbook med en gjennomgående historie. Denne metoden kler ideen om FGO, slik at dette ikke er boka om FGO, men mange innslag og synspunkter. Det styrker troverdigheten og som debattbok at også kritiske stemmer slipper til.

Dette er boka for dem – eller til –som gikk på skolen i løpet av de trettisju åra FGO eksisterte. Den forteller om en spesiell skole, men også om en spesiell skolepolitisk tid, en pedagogisk brytningstid på alle nivåene i utdanninga. Jeg nevner: barneskolen, framhaldsskolen/realskolen, gymnaset/videregående og universitet/lærerskole. Puggeskolen og den autoritære skolen sto for fall, og FGO var den mest antiautoritære varianten.

Forsøksgym (FGO) ble oppretta i 1967 på initiativ fra tre skoleungdommer. «Gym» i Forsøksgym er en forkortelse for gymnasiet, ikke gymnastikk ,og var det vi i dag kaller en videregående skole.

Skolen fikk etter hvert en avlegger i Bærum, som ble kortvarig, mens skolen i Oslo ble flyttet rundt hele sju ganger.

Barneskolen hadde omfattende revidering av planene sine, med statlig vedtatte normalplaner og den antiautoritære Mønsterplanen fra 1974. Allerede året før FGO starta, ble Sagene Lærerskole oppretta i 1966, med gruppeeksamen, bare noen få skriftlige eksamener og med et betydelig innslag av studentinnflytelse. Det var et eget statlig råd for eksperimentering i gymnasene, Forsøksrådet. Norsk Summerhill, fri barneoppdragelse på folkeskolenivå, prøvde for eksempel å opprette en egen privatskole på Frysja i Oslo.

Debatten om demokrati preget også de vanlige skolene, uten at det fikk det organisatoriske uttrykket som på FGO. Titlene på noen av debattbøkene på sekstitallet illustrerer temperaturen: Arild Haalands Gymnaset under hammeren, Mosse Jørgensens Kunsten å leve med en tenåring i huset, Edvard Hambros Er gymansiaster mennesker? De ble lest av oss som var tenåringer, også av foreldrene våre, uavhengig av ståsted i den skolepolitiske debatten.

Tida var moden for Forsøksgym, og det var Arbeiderpartiet i Oslo bystyre med skoleradikaleren Helge Sivertsen og Reiulf Steen som støttespillere. Tillatelsen kom 14. juli 1967: «Skolen fikk imidlertid ikke eksamensrett, så elevene måtte gå opp som privatister i alle fag. Dessuten ble skolens frihet begrenset: Forsøksvirksomheten skulle bare gjelde skoledemokrati, ikke pensum og fag.» Mosse Jørgensen skriver i Arbeiderbladet 25. april 1969: «På Forsøksgym er vi overbevist om at et skoledemokrati ikke kan bli virkelighet uten at det er innarbeidet i undervisningsformene. Eller med andre ord: Demokrati er en helhet.» Men FGO ble altså vingeklippet fra starten.

På de andre skolene holdt det med skriftlig eksamen i hovedfagene og noen få muntlige. Camilla Stoltenberg skriver: «Det var en skole som stilte ekstremt store krav til selvdisiplin.» Et forslag fra Mosse Jørgensen, skolens første rektor, kalt skoleleder, om å registrere oppmøte til timene ble nedstemt av allmøtet. «Vi fikk ansvar for eget liv, og ikke minst egen læring, i disse mest sårbare årene,» skriver Winger i forordet. De flinkeste nistuderte de første ukene og et par til før eksamen. Så brukte de resten av året som «et sted å være» (et begrep den gang for ungdomsklubber) og dyrke spesialinteresser og skolens tilbud med valgfag. Tom Rewlow skriver at det «var nesten som en folkehøyskoleopplevelse».

Mosse Jørgensen skriver: «Ved siden av vanlige elever har den betydd en fluktvei, et pustehull for to typer elever. På den ene siden de som er plaget av kjedsomhet fordi de har behov for større selvstendighet og et raskere tempo enn det de finner i den vanlige skolen, på den andre siden de som av forskjellige årsaker har vanskeligheter med å tilpasse seg det tradisjonelle systemet.» Mosse – alle var på fornavn med lærerne, uhørt i resten av skoleverket – var skoleleder i to år og sluttet tidlig. Om årsaken til at Mosse slutta, står det i boka: «Det er ingen tvil om at en viktig grunn til at Mosse Jørgensen sluttet var skuffelse over enkelte av elevene som startet på skolen den første høsten, elever som var mer interessert i hasjrøyking enn alternativ pedagogikk.»

Det er særlig ett rykte skolen skulle ha vært foruten: at noen voksne lærere hadde sex med tenåringene de underviste. Boka bekrefter disse ryktene. Camilla Stoltenberg sier: «Men mye av det som skjedde på disse festene , mye av det som var livet på skolen, ville jo ført til at den ble stengt på dagen i dag. At lærerne hadde kjærlighetsforhold til elevene, og alle visste det, tror jeg. Det var ikke noen hemmelighet.» Winger skriver: «I alt for mange tilfeller utviklet vennskap mellom elever og lærere seg i en retning som ville vært uhørt og oppsigelsesgrunn i dag.» Psykolog og en gang elev ved FGO, Karl Eldar Evang, skriver om hvordan «ryktene» ble møtt: «Med taushet. Dette er en side av FGO som er problematisk, som det ikke er noe romantisk eller over.»

Makta på FGO var allmøtet der elever, lærere, vaktmester og andre ansatte stort sett hadde ukentlige møter. En stemme er en stemme, og allmøtet valgte skoleleder(e), bestemte timeplaner, valgfag, om røyking og hasj var tillatt eller ikke, men også massevis av småting som hvor askebegrene skulle plasseres. Det var en dristig variant i skoleNorge. Men allmøtet fikk altså ikke lov av departementet å bestemme det faglige innholdet.

Da tenåringene tok makta gir forfatterne mye plass til hvordan demokratiet fungerte i praksis på skolen. Var det virkelig elevene som bestemte på allmøtene, selv om de stemte? Camilla Stoltenberg sier: «Men det som var fint, var å få opplæring i å mestre at det var såpass kaotisk. Og noen ganger når alle disse stemmene som var så forskjellige, kom til orde og prøvde å trekke én konklusjon, var det vellykket. Hvis jeg skulle prøve å formulere det tydeligere, så har jeg ikke blitt ikke veldig glad i allmøte som øverste styrende organ for noen organisasjon.» Men allmøtet hegnet alltid om retten til å bestemme mest mulig.

Allmøtene greide i mange år å organisere rekrutteringskampanjer på de vanlige skolene for å få nye elever. De hadde til og med et valgfag et år som var å organisere forsvar av skolen. Det var nemlig en evig kamp mot nedleggingsspøkelset.

Det sier kanskje noe om skolens elever og lærere at Gateavisa med fri hasj, reportasjer om husokkupasjoner og økologisk jordbruk var mer populær enn marxist-leninistenes Klassekampen, hevdes det. Selv om begge avisene støttet okkupasjonen av Hammersborg skole, som FGO ble kastet ut av, og begge avisene forsvarte skolens rett til eksistens.

Winger skriver om lærerne: «Forsøksgym tiltrakk seg opprørske elever, men også opprørske lærere. En gjennomgang av kollegiet gjennom årenes løp, etterlater ingen tvil om at svært mange av lærerne var meget dyktige, entusiastiske og inspirerende.»

Jeg skulle gjerne hatt Herman Ruge som mattelærer, entusiastisk og opptatt av data. Jim Brown omtales av flere som den læreren de har lært mest av. Han underviste i engelskspråklig litteratur i 23 år, og krevd full konsentrasjon og oppmerksomhet.

Peter Normann Waage skriver om lærerne at de i likhet med elevene ville ha mistrivdes i den vanlige skolen og «fikk utfolde seg som oss elever». Han skriver: «Vi hadde en fantastisk biologilærer som het Øystein Emanuelsen. Han fikk for eksempel en idé om at han bare skulle leve av det som var i nærheten. Så han gikk og gresset på trærne, spiste løv.»

Var det lurt å starte FGO hvis strategien var å forandre den offentlige skolen? Hvis målet var en mer demokratisk skole over alt? For de fleste radikale elever og lærere var det viktig å være i den vanlige skolen og ta debattene og konfrontasjonene der. Mange så på FGO som hippieskolen, en øy. Sjøl om de støtta retten til at FGO skulle leve videre.

Da tenåringene tok makta behandler så vidt dette temaet, og bokas elever og lærere svarer naturlig nok ja på spørsmålet. Men boka slipper blant annet til lærer Berit Bogstad, sterke tilhenger av Forsøksgyms ide, i et intervju: «For Holtet Gymnas, forklarte Berit, var Forsøksgym en katastrofe. Og ikke bare for Holtet. Forsøksgym førte til en «brain drain» ved de øvrige gymnasene som på sin side ble mer ensrettede.» Og Winger legger til: «Hun har et poeng.»

FGO var tross alt en liten skole, så «brain drain» av lærere kan ikke ha vært enormt, men i Oslo kan det ha vært merkbart som Bogstad skriver. Når det gjaldt elevene, sleit skolen etter hvert med å få elever og hadde hele tida egne kampanjer for å rekruttere på de andre skolene.

Det er vanskelig å vurdere effekten av FGO på den offentlige skolen. Men bare det at FGO eksisterte, holdt liv i debatten om demokrati og hadde sånn sett en viss smitteeffekt. Men mest av alt tror jeg skolen var til for dem som gikk der.

Boka drøfter ikke det prinsipielle forholdet mellom skole og samfunn, hvilken rolle skolen spiller for det samfunnet vi har. Det er utafor bokas intensjon. Som en utenforstående debattant, men som har fulgt skolen ganske tett fra starten, mener jeg en slik analyse er viktig i vurderinga av all pedagogikk. Fordi skolen ikke fungerer i et vakuum. Den debatten ble også ført i datida, særlig på 70-tallet. Det er litt rart at Edvard Befring ikke nevnes, som må ha vært en del at referansene til lærerne på FGO. Han var blant annet tilhenger av aksjonspedagogikk, en praktisk og samfunnsorientert måte å undervise på. Av andre pedagoger var kanskje Stieg Mehlin-Olsen fra Universitetet i Bergen den meste radikale.

Min mening er at skolepolitikk i virkeligheten dreier seg om hva slags institusjoner samfunnet putter de unge inn i for å disiplinere og gjøre dem til nyttige borgere i dette samfunnet. Grovt sett er den norske skolen kapitalistenes skole, med hovedoppgave å skaffe dem nyttig arbeidskraft å bli rike på. De som har et sosialistisk samfunn med en sosialistisk produksjonsmåte som mål, vil per definisjon stange hodet i veggen. Det er et dilemma for sosialister som vil ha et annet samfunn og der pedagogikken skal spille en rolle for å berike samfunnet/menneskene, ikke profitt.

Det betyr ikke at maktas skole ikke er nyttig for elevene av alle samfunnsklasser. Man må jo ha mat i munnen for å overleve, de fleste blir arbeidere, og kunnskap er nødvendig for både å fungere i og forandre samfunnet.

Da tenåringene tok makta er en flott, velskrevet og redigert bok til dem som gikk der og litt for dem som deltok i debatten da. At boka ikke bare er et forsvarskrift og lar motforestillinger slippe til, styrker den som et bidrag i debatten om framtidas skoler.

Terje Tvedt

Det internasjonale gjennombruddet. Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat

Oslo: Dreyers forlag 2017, 357 s.

Terje Tvedts kritikk av det han kaller «det internasjonale gjennombruddet» i det norske samfunnet har mange interessante elementer. Men når han gir bistanden så dominerende plass, betyr det samtidig at han skyver den økonomiske imperialismen i bakgrunnen. Han interesserer seg lite for norske oljeinvesteringer, bruken av Oljefondet, transnasjonalt eierskap i norske bedrifter, norske interesser i de globale storselskapene eller våpeneksporten. Da blir det ingen fulltreffer om målet er å gi en overordnet maktanalyse av det norske samfunnet i de siste tiåra.

Jørn Magdahl er historiker, tidligere leder av RV kommunestyrerepresentant for Rødt i Færder kommune (Nøtterøy og Tjøme)
Foto: Dreyer Forlag

Gjennom tre tidligere bøker har Terje Tvedt analysert en grunnleggende vending i norsk historie fra 1960-tallet til i dag, som han har karakterisert som «det internasjonale gjennombruddet.»¹ I en ny fjerde bok gjør han nå et svært ambisiøst forsøk på å videreføre analysen til en overordnet syntese om hvordan vi skal forstå det moderne Norge. Her knytter han systematisk an til Jens Arup Seips berømte foredrag «Fra embetsmannsstat til ettpartistat»² og har som prosjekt å analysere det som skjedde i perioden etterpå.

Forsøk på syntese

På et generelt grunnlag er det liten tvil om at historiefaget som en singulariserende vitenskap som i stor grad er konsentrert om unike begivenheter og utviklingsforløp, har svært godt av mer grunnleggende debatt om periodebekrivelser, grunnleggende drivkrefter, vendepunkt osv. Det er da også en klar styrke i prosjektet til Tvedt at det er intellektuelt utfordrende og kan egge til motforestillinger, begrepsutvikling og videre undersøkelser. Men selv om noen historikere har vært i aktive i diskusjonen om Tvedts synspunkter³, har debatten om Det internasjonale gjennombruddet først og fremst inngått i det aktuelle ideologiske ordskiftet om innvandring, integrering og islam.

Tvedt har som kjent fått entusiastiske bifall fra innvandringsmotstanderne langt ute på høyresida, og spesielt fra Hege Storhaug som har vært overbegeistret for Det internasjonale gjennombruddet. Det kan sikkert hevdes at noe av denne begeistringen skyldes dårlig leseevne, og at Tvedt ikke kan stilles til ansvar for hvordan forskningen hans blir brukt, men det er dessverre ikke noe rart at rasistene synes de kan søke legitimering gjennom en del av det han skriver. Lektor Øyvind Andresen, tidligere fylkesleder i Rødt i Vest Agder, har hevdet⁴ at dette på deler av venstresida blir brukt som en sperre mot «å ta innover seg eller drøfte den innsikten som boka formidler.» I forsøkene på å underminere bokas relevans lukker disse «kritikerne for en gyllen mulighet til å lufte ut innestengte tanker og kunne fornye politikken. Blant de store taperne er selvfølgelig ikke Tvedt, men en «venstreside» som gjør seg stadig mer sekterisk og irrelevant» (!). Andresen mener at «Det internasjonale gjennombruddet kan sette premisser som kan innlede et paradigmeskifte i synet på nær norsk historie.» Han tror «også den vil endre ordene vi bruker når vi snakker om Norge i dag og vår nærmeste framtid». Flere anmeldere har skrevet noe liknende, men tvert imot dette vil jeg hevde at svakheter ved Tvedts teorier blir ekstra tydelige når han forsøker å heve dem til en overordnet syntese om nyere norske historie.

Norge etter «ettpartistaten»

Jens Arup Seip hadde noen herlige spissformuleringer om maktutøvelsen under «Arbeiderpartistaten», men han hadde som uttrykt metode at han analyserte samfunnet ovenfra – gjennom de politiske elitenes stilling. Grunnen til at noe av analysen i Fra embetsmannsstat til ettpartistat fortapte seg ganske raskt, var nettopp at han var særlig opptatt av de sidene ved styringssystemet som hadde sitt grunnlag i «partiørnens» langvarige flertallsstilling i Stortinget, som jo gikk tapt allerede i 1961. Andre analyser har lagt større vekt på mer bestandige sider ved «Arbeiderpartistaten» – og dermed på en mer «langsom» forvitring av denne. Det gjelder f. eks. Edvard Bull d.y. – i Fra bøndenes og husmennenes samfunn til organisert kapitalisme⁵, og teorien om det korporative samarbeidet gjennom «toppenes partnerskap». Det gjelder f.eks. også Berge Furre med sin beskrivelse av «den sosialdemokratiske orden», og den gradvise oppløsningen av denne.⁶

For meg synes de to vesentligste sidene ved utviklinga av det moderne Norge å være:

1) En mer reindyrka markedskapitalisme, som har undergravd viktige sider ved klassekompromisset og «den organiserte kapitalismen», slik den artet seg i de lange oppgangsperioden fra 1945 – og til langt ut på 1970-tallet.

2) En kraftig styrking av lille Norges internasjonale økonomiske og politiske stilling – i hovedsak på grunnlag av oljeøkonomien, men også gjennom en omlegging av USA og NATOs strategi, som har ført Norge inn i en rekke angrepskriger.

På begge punkter er det avgjørende å se internasjonale utviklingstendenser og særtrekk ved Norge i sammenheng. På samme tid som klassekompromisset har vært under sterkt press, har oljeøkonomien bidratt til at forskjellene mellom forholda for folk flest i Norge og i mange andre mer kriserammede europeiske land har økt. Markedsliberalismen har fått ideologisk hegemoni i norsk politikk, og har i gjennomføringen kunnet støtte seg på EØS-avtalen og en svekket sjølråderett. Norges økte økonomiske styrke har sammenfalt med en ytterligere globalisering og styrket Norges rolle som imperialist.

På mange måter er «det internasjonale gjennombruddet» en god betegnelse på denne perioden i norsk historie. Avhengigheten av EU og USA har økt, samtidig som Norges egne internasjonale rolle har blitt sterkere. Men det viktige her er jo å drøfte hva Tvedt legger i begrepet.

Tredelt teori

Jeg oppfatter Tvedts teori som treleddet:

1) Under forehavende av å spre universelle utviklingsmetoder og universelle menneskerettigheter har Norge blitt en betydelig internasjonal bistandshjelpsaktør.

2) Dette er blitt drevet gjennom av en humanitær-politisk elite. Det dreier seg her om et voksende sjikt av mennesker, bundet sammen i et normfellesskap, som sirkulerer mellom jobber i politikk, NGOer, forskning osv., og hvor hele feltet overrisles av økonomisk støtte fra en pengesterk stat. Toppen i dette sjiktet kommer fra ulike partier, men har sitt senter i Utenriksdepartementet, ifølge Tvedt.

3) Som en forlengelse av utviklingspolitikken har dette sjiktet vært en drivkraft for en liberal flyktningpolitikk og et multikulturelt statsbyggingsprosjekt, som både er ideologisk og økonomisk motivert, og som Tvedt spår vil få enorme langtidsvirkninger på det norske samfunnet. Den humanitær-politiske eliten opererer som et «godhetstyranni», som vokter den moralsk korrekte oppfatningen av dette feltet.

Relevant kritikk av «universalismen»?

Tvedt viser godt hvor hvordan forestillingene om universelle menneskerettigheter – bevisst eller ubevisst – blir misbrukt. Bombinga av Libya er det klareste eksempelet. Han argumenterer også sterkt for at norsk bistandspolitikk er preget av en ny form for paternalisme. I form skiller den seg den klart fra den gamle etnosentrismen der andre samfunn og kulturer blir nedvurdert, men ideene om universalisme gir noen av de samme konsekvensene. Om en tenker at alle religioner og kulturer grunnleggende sett har de samme verdiene – og at alle mennesker har de samme ønskene for et godt liv, så kan norsk bistand uproblematisk bringe «de andre», de hjelpetrengende høyere opp på en felles utviklingsstige. Også her underbygger han med mange treffende eksempler. Norsk bidrag til statsbygging i Sør Sudan ser til tross for muligens gode intensjoner, å være en like stor tragedie som «innsatsen» i Libya og Afghanistan. Han har med en del tragikomisk eksempel på forfeila bistandsprosjekter, og mener at det er eksempler på at noen av de mest framtredende i det humanitær-politiske komplekset har snakket om å redde millioner fra sultkatastrofer – og ikke oppnådd noen verdens ting.

Gunnar M. Sørbø anerkjenner, som meg, betydningen av dette når han skriver om boka i Morgenbladet⁷, men det er åpenbart betimelig når han påpeker at «som analyse av utviklingen av norsk bistandspolitikk, oppgradert til å inkludere innvandringspolitikk, har boken klare mangler. Den konsentrer seg om en retorisk framstilling av politikken slik den ble formulert av (den politiske eliten), og analyserer ikke hvilke interesser og strukturer som faktisk drev den. … alle regjeringer iscenesetter seg selv for å bruke et av Tvedts favorittuttrykk, men det betyr ikke at de i sin helhet forfølger en politikk basert på det de sier.» Tvedts analyse er ikke uten vektlegging av økonomiske motiver når han analyserer hvorfor organisasjoner driver bistand og vil ta imot flyktninger, men i likhet med Sørbø mener jeg han blir utydelig når han skal forklare hvorfor Norge agerer som det gjør i internasjonal politikk.

Treffer ikke på helheten

Selv om en del av Tvedts kritikk av det voksende internasjonale norske engasjementet er viktig, er det likevel merkelig at han til de grader lar bistanden dominere fortellingen om det «internasjonale gjennombruddet». Den økonomiske imperialismen forsvinner i bakgrunnen. Det gjelder slikt som de norske oljeinvesteringene, bruken av Oljefondet, transnasjonalt eierskap i norske bedrifter og norske interesser i de store globale selskapene osv. Det gjelder også de økonomiske og «sikkerhetspolitiske» drivkreftene bak den økende norske våpeneksporten, og i stor grad tilknytningen til EU gjennom EØS.

Det blir også feil å definere de siste tiåras historie i Norge bare ut fra «det internasjonale», og uten å gå inn på utviklinga av de grunnleggende maktforholda i Norge.

Den humanitær-politiske eliten

Den humanitær-politiske eliten har i følge Tvedt kjempestor ideologisk makt, og har til og med greid å knytte tradisjonelle næringslivsaktører, viktige medier, og vanlige norske organisasjoner som tidligere ikke har vært engasjert i humanitært arbeid eller internasjonalt utviklingsarbeid, inn i sitt prosjekt, ideologisk og praktisk. Også utdanningsvesenet har fått en enorm betydning for å oppdra befolkningen i denne tenkemåten, mener Tvedt.

Tvedt mener ikke at denne eliten har avgjørende generell makt, men at den makta den har altså er viktig nok til å prege en helt epoke i norsk historie. For meg blir det uklart hvordan Tvedt plasserer den humanitær-politiske eliten i forhold til borgerskapet og til andre eliter. I foredraget sitt på Litteraturhuset⁸ sa han bare at det ikke var Røkke og det tradisjonelle borgerskapet som ville bombe Libya. Tvert om er det norske selskap som trives godt i de diktaturstatene der de er, og ikke ønsker seg humanitære intervensjoner e.l. Her trengs det flere studier, men det er jo ikke noe nytt i at det fins sjikt som representerer de helhetlige interessene til borgerskapet bedre enn det den enkelte næringsaktør er i stand til. Det gjaldt f.eks. den norske embetsmannsstanden ved det liberalistiske økonomiske gjennombrudd i Norge på 1840-tallet, der mange kapitalister først og fremst tenkte på egne særinteresser. Det gjaldt også Gerhardsen og de andre lederne i Arbeiderpartistaten, som voktet klassekompromisset. Tvedt har opplagt rett i at det fins en del betydelige «kosmopolitiske» politiske ledere (av typen Støre, Brende, Barth Eide) som sirkulerer mellom viktige norske og internasjonale posisjoner og mellom politikk og organisasjonsliv, men andre deler av den/de øverste politiske elite(r) har andre plattformer, og det er ingen enkelt øvelse å skille ut disse lederne som et eget sjikt. Personer som Harlem Brundtland, Jagland og Stoltenberg har norsk politikk som grunnlag for sine internasjonale karrierer.

Det er et hovedpoeng for Tvedt at en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner på det humanitærpolitiske feltet er avhengige av statsmidler, og at dette i mange sammenhenger gjør dem til noe bortimot statens forlengede arm. Samtidig vet vi at mange av disse organisasjonene ofte er kritiske til den statlige politikken. F.eks. har mange NGOer drevet fram kritikk av plasseringene til Oljefondet. Selv om mange sirkulerer mellom jobber i det offentlige og i NGOene, kunne jeg tenkt meg at Tvedt skilte klarere mellom det han oppfatter som et elitesjikt med stor makt, og de mange organisasjonsansatte- og aktivister som nok bruker mye tid på å skrive søknader om offentlig støtte og rapportere på denne, men som likevel fungerer som en kritisk opposisjon i mange sammenhenger. Arnfinn Nygaard, som er seniorrådgiver i det såkalte RORG-samarbeidet⁹, mener omleggingen av NORADs informasjonsstøtte fra 90-tallet nettopp har gitt flere NGOer armslag til å kritisere de humanitære organisasjonene (og «godhetsregimet») når dette er nødvendig. Han kritiserer Tvedt for å «retusjere» vekk dette.¹⁰

Tvedts avdekking av korporativt samarbeid på det humanitær-politiske feltet er interessant, men det har også mange fellestrekk med slikt samarbeid på andre samfunnsområder. Enten vi går til arbeidsliv, høyere utdanning, mediene eller kultursektoren, finner vi store sjikt som er knyttet til staten – bl.a. gjennom offentlige bevilgninger, men som kan stå i et motsetningsfylt forhold til «makta».

Multikulturalisme?

Tvedt legger stor vekt på å vise at den norske staten har gått fra et nasjonsbyggingsprosjekt til å ville bygge det han karakteriserer som en multikulturell stat. Som ellers bygger analysen på retorikken, på en diskursanalyse av formuleringer i offentlige utredninger. Mot dette kan først og fremst innvendes at hovedsignalene til de store partiene gjennom flere år er at det trengs en mer restriktiv flyktningpolitikk. Det er liten tvil om at innvandringen er så pass stor at dette vil bli et viktig politikkfelt i overskuelig framtid, men det er betenkelig at Tvedt samtidig som han mener at innvandringen truer velferdsstaten¹¹, ikke har i synsfeltet at det er endrede akkumulasjonsbetingelser for kapitalen (den markedsliberalistiske vendingen) som virkelig undergraver velferdsstaten. Det norske samfunnet er på mange måter blitt flerkulturelt, men dette er ikke det samme som at staten og den statlige politikken, selv før Listhaug, i noen meningsfylt forstand var blitt «multikulturell». Norsk integreringspolitikk har (i praktisk politikk) nok hatt vanskeligere for å avgrense seg fra «mykassimilering» enn fra en fragmentering av samfunnet etter etniske skillelinjer. For øvrig vil bestrebelser på å unngå assimilering og segregering på mange måter være to sider av samme sak.

Det er interessant, og litt tragikomisk, når Tvedt viser eksempler på at offentlige utredninger forsøker å erstatte «norsk kultur» med «rikskultur». Vi så det også ved 200-årsjubileet for 1814 at «det offisielle Norge» er redd for alt som appellerer til den nasjonale identiteten. Men jeg tror nok denne statlige «kosmopolitismen» er nærmere forbundet med ønsket om å bli en del av EU og delta i globaliseringen enn med ønsket om en liberal innvandringspolitikk. Det er ingen uoverstigelig motsetning mellom en klarere definering av politiske og kulturelle særtrekk ved den norske nasjonen, og en politikk som integrerer minoriteter – dvs. gjør det mulig for dem å bli til deltakende samfunnsmedlemmer gjennom jobb, politisk deltakelse, organisasjonsmedlemskap og norskspråklige ferdigheter – samtidig som kulturen deres (med noen få nødvendige unntak) blir respektert.

En betydelig del av boka til Tvedt dreier seg om forholdet til islam og om hvordan muslimer blir «tatt imot» i det norske samfunnet. På Litteraturhuset sa Tvedt at han ikke ønsket seg noen annen debatt om islam enn om hvilket som helst annet fenomen, men her bringer han lite nytt til debatten. Jeg nøyer meg på dette punktet med å vise til anmeldelsen min av den forrige boka hans.¹²

I destillert form?

Tvedt konkluderer boka si slik:

«Da Jens Arup Seip analyserte det norske sosialdemokratiets «ettpartistat» i 1950- og 60-årene oppsummerte han: «Vi møter hos oss slike tendenser som vi skimter alle vegne, men vi møter dem i forsterket form, i et renere destillat.» Norge fremsto mente Seip, overnormalt».

Jeg har vist at under det internasjonale gjennombruddet fremviste Norge i destillert form hva som definitivt i samme periode også har vært viktig i andre lands historie. Internasjonaliseringen av Norge rommer historier og utviklingstrekk som det er mulig å skimte også i flere europeiske land, også fordi den i sterk grad ble påvirket av hva som skjedde der og i USA. I Norge opptrådte disse globalhistoriske prosessene i en tydeligere, mer oversiktlig og noen ganger, overnormal utgave.»¹³

Om «den markedsliberalistiske vendingen», eller hva vi skal kalle det, tror jeg vi kan si at det også er sterke likhetstrekk mellom Norge, og andre vestlige kapitalistiske land, men at felles utviklingstrekk i Norge framtrer i mindre destillert form, pga. oljeøkonomien – og fordi fagbevegelsen tross problemer fortsatt er mer intakt. En historieteori om det moderne Norge bør se markedsliberaliseringa og styrket norsk imperialisme som to sider av et globalisert Norge, der det tradisjonelle borgerskapet ikke bare besitter mer rikdom, men sannsynligvis også har mer makt enn noen gang før.

Noter:

1. Jeg anmeldte Terje Tvedts forrige bok «Norske tenkemåter» i Gnist 1/17. Anmeldelsen her kan med fordel leses i sammenheng med denne.
2. Foredrag i Det norske Studentersamfund høsten 1963, utgitt av Universitetsforlaget sammen med andre essays, 2. opplag 1974,
3. Her bør særlig nevnes Anne Minken og Ola Innset, som i henholdsvis kronikk og bokmelding i Klassekampen (09.12.17 og 16.12.17) tok tak i noen eksempler på tvilsom kildebruk hos Tvedt. Det må ha fornærmet forfatteren, for når han når han på Facebooksida si kommenterer et par ankepunkter, og foreløpig ikke forøker å forsvare seg på det øvrige, så polemiserer han mot to hvis navn tydeligvis ikke er verdt å nevne. Innvendingene til Minken og Innset er viktige, men det er også å håpe at flere historikere kommer på banen i diskusjonen om den overordna karakteriseringen av den historiske perioden.
4. Fins også på Steigan.no – og på Tvedts Facebookside.
5. I Makt og motiv. Et festskrift til Jens Arup Seip, Oslo 1975. Ottar Dahl var redaktør.
6. Berge Furre: «Vårt århundre». Se spesielt s.248 – 253.
7. Morgenbladet 22.12.17. Sørbø er sosialantropolog. Han var tidligere leder for Christian Michelsens institutt i Bergen, og den første lederen av Senter for utviklingsstudier ved universitetet i Bergen på 1980-tallet.
8. Foredrag på Litteraturhuset i Oslo 10.12.17. Møtet var arrangert av Dreyer forlag og foredraget ligger på nett.
9. RORG er forkortelse for Rammeavtaleorganisasjoner, og er et samarbeid mellom frivillige organisasjoner som gjennom rammeavtaler med NORAD mottar støtte til å drive folkeopplysning om nord/sør- og utviklingsspørsmål.
10. Dagbladet 15.01.18.
11. s. 115
12. Der skreiv jeg: «Tvedt polemiserer mot velmenende lederskribenter som skriver at terrorisme i Allahs navn ikke har noe med islam å gjøre. Han mener tvert om at ISIL og andres ekspansjonistiske bestrebelser på å bygge et globalt kalifat, nettopp har sterke røtter i islamsk tradisjon. Men det farlige er vel at en urimelig oppfatning om at jihadistisk terrorisme er en nødvendig følge av islamsk tro, nå sprer seg stadig mer, at islam i seg selv skulle være en ideologi, ikke en religion, som det gjerne heter langt ute på høyresida. Det er åpenbart at det med utgangspunkt i både islam, kristendom, hinduisme og buddhisme, er mulig å begrunne og motivere reaksjonære handlinger, men også det motsatte. Å ta faren for islamistisk terror på alvor betyr ikke å stigmatisere muslimer flest. Det er en banal sannhet at stigmatisering tvert imot er en sikker vei til å gjøre denne faren større. I en egen artikkel bekymrer Tvedt seg (greit nok) for at religionskritikk mot islam i Norge i dag blir stemplet som rasisme, men tilsynelatende ikke for det langt mer utbredte fenomenet at kulturrasisme ikles et skinn av religions- eller ideologikritikk».
13. s. 289.

Redaksjonen i Gnist hadde planlagt å intervjue kvinnepolitisk leder i Rødt, Marielle Leerand, om kvinnekampen akkurat nå, ikke minst fordi Rødt i mars har en landsomfattende aksjonsdag mot seksuell trakassering. Da vi møttes, var #meetoo-kampanjen på det heiteste i media. Og så kom Giske, mfl kort tid etterpå. Mer aktuelle går det ikke an å bli!

Unni Kjærnes og Erik Ness, redkasjonsmedlemmer i Gnist, intervjuet Kvinnepolitisk leder i Rødt, Marielle Leraand.
Foto: Brage Aronsen

– Hvordan står kvinnekampen akkurat nå?

– #metoo-kampanjen har satt kvinnekampen på dagsorden i bred forstand. Men oppmerksomheten og engasjementet har vart over lengre tid, og det er internasjonalt. Patriarkalske strukturer angripes, som åpner for at verdigheten til kvinner kan forsvares og tafserne angripes. Nyhetsmedia preges av dette. At det var Hollywood-kjendiser som først meldte fra, ga kampanjen mot seksuell trakassering en pangstart.

– Hvordan er det mulig å styrke den organiserte kvinnekampen, sånn at kampanjer som #metoo ikke blir et blaff?

– Kvinneorganisasjonene i Norge, som Kvinnefronten og Ottar, har fått flere medlemmer, den siste tida, blant annet på grunn av #metoo. Det blir en snøballeffekt og det øker interessen for flere sider av kvinnekampen. Organisering er viktig, at kvinneorganisasjonene benytter anledninga til å verve og aktivisere. Det er et kollektivt element i #metoo, kvinner står sammen.

Med organisering blir mobiliseringen mer radikal. Flere blir med på diskusjonen og det blir mulig å utvikle en mer radikal og omfattende feminisme. Dette er et framskritt både for dem som gjør det og for kvinnebevegelsen mer generelt.

– Hva har endret seg de siste årene?

– Det har ikke blitt mindre tjafsing enn det var før, men den har antatt nye former. Omfanget er stort, en arbeidslivsundersøkelse i Norge viste at 123 000 kvinnelige arbeidere blir trakassert hver måned. Det handler om normer, hva som er akseptabelt. Den voksende nettpornoen som i dag sniker seg inn overalt, er gratis og lett tilgjengelig. Det er grunn til stor bekymring for utviklinga av forholdet mellom kjønnene når denne industrien fortsetter å dominere

Det er viktigere i dag å være seksuelt attraktiv. Det blir vanskelig å si fra, og kvinner får høre at de har «lagt opp til det sjøl». Seksuell trakassering er knytta til posisjon, til ulik makt for den som trakasserer og den som blir trakassert.

Det er et trøkk nå, der mannlige sjefer blir pressa mot veggen. #metoo har fokusert på ansvar og makt. Det kan være en stemningsbølge, men på sikt kan det i sin tur gi lovendringer. Det blir rett og slett ikke så kult å trakassere kvinner lenger. Dette har også nådd toppene i politikken. Først var det Giske-saken. Så kom både Unge Høyre-lederen, som trakk seg pga oppførsel under påvirkning av alkohol, pågående sjekking og skjeve maktforhold. Og så har vi denne delikate saken med Ulf Leirstein. Han satt på stortingspc’n og sendte hardporno blant annet til en 14-årig partifelle. Han trekker seg så midlertidig. Søviknes fortsetter jo som minister uten at det røres ved at han sjenka full og seksuelt misbrukte en 16-åring. Det er med andre ord et stykke igjen før seksuelle overgrep og krenkelser blir sett på som så alvorlige at menn med makt faktisk mister makta si på sikt. Men det som er et vendepunkt er at kvinner nå i langt større grad tør å varsle og forventer å bli hørt.

– De øverste sjefene har mye makt, men hva med mellomsjiktet som formenn, avdelingsledere og fagforeningsledere?

– Makt er konkret. Har du deltidsstilling, er på engasjement og har usikre ansettelsesforhold, skal det mot og krefter til å avvise patriarkalske holdninger og praksis. Særlig når du står alene. Vi ser nå hvor lang tid og hvor mye krefter det tar for kvinnene å stå fram. Det at det er flere som tør å si fra, gir styrke. Kanskje vil terskelen for hva som aksepteres nedfelle seg i nye regler og bedre vern for varslere, både i bedrifter og organisasjoner.

Men det er et stort hull i debatten, nemlig kvinneorganisering i fagbevegelsen. Det er veldig viktig at #metoo får følger her, noe som kan føre til ganske store endringer. I tillegg til kamp mot porno og seksuell trakassering, er 6-timersdag viktig. Faste jobber i normalarbeidstid gir trygghet og styrke.

– Hva med kvinnesaker i politisk arbeid?

– Kvinneorganisering i partier har også svakheter. Sjøl om det finnes mange småhistorier om seksuell trakassering, er det ikke kultur for å si fra. Mange menn tror det er en fin ting å kommentere kvinners utseende, heller enn å gi komplimenter for det kvinner faktisk gjør.

Det trengs egen kvinnepolitisk organisering også lokalt. Da blir det mulig å ta opp saker som gruppe, å handle kollektivt, og lettere for kvinner å ta plass. Slik organisering kan i sin tur påvirke andre kvinner og føre til makt på sikt.

– Kvinnegruppa Ottar ønsker mer statsstøtte. Mener du statsstøtte bare gir økte ressurser eller er det fare for avhengighet og opportunisme, i motsetning til en bevegelse basert på medlemmenes bidrag?

– Jeg sier som Ole Brumm, ja takk, begge deler. I dag har de færreste kvinneorganisasjoner ikke engang råd til en liten deltidsstilling, og statlige bidrag vil derfor langt fra strupe bevegelsen. En blir ikke elitistisk, dominert av folk som gjør «organisasjonskarriere», bare gjennom litt statsstøtte. Da trengs det flere organisasjonsarbeidere på heltid. I dag gjøres omtrent alt på fritida.

– Det har vært mye diskusjon om regjeringas sammenkopling av arbeid med likestilling og diskriminering, juridisk og i forvaltninga. Hva tenker du om det?

– Likestillingsloven ga alle arbeidsplasser en plikt til å undersøke likestillingsforholdene, med en rapportering som ga oversikt over tilstanden. Loven ga også kollektive sanksjonsmuligheter. Både undersøkelsesplikten i forhold til likestilling på arbeidsplassen og rapporteringen som arbeidsgivere var pliktige til å sende inn til LDO, samt sanksjonsmulighetene, la grunnlag for at kvinner i arbeidslivet faktisk hadde krav på at det på årlig basis ble undersøkt om de ble diskriminert. Denne plikten er nå fjernet, noe som kan få store konsekvenser.

Når man så fjerner likestillingsloven, og putter kvinner inn i bås med lov for ulike minoriteter, så svekkes kvinner som jo utgjør halvparten av befolkninga sitt vern. Lovendringene og sammenslåinga vil føre til en individualisering av problemene, særlig ved at det viktigste virkemidlet kommer til å bli å gå til rettssak individuelt. Da blir det store klasseforskjeller blant kvinner, hvor velstående kvinner som kan betale for rettssaker mot arbeidsgiver eller enkeltpersoner, får sine saker behandla, mens kvinner med dårligere råd ikke har noen instans lenger til å forsvare seg. De er avhengige av at det fins kollektive ordninger, slik som at arbeidsplasser har rapporteringsplikt.

Dessuten er likestilling i privat- og familielivet ikke med i loven. Seksuell trakassering heller ikke. Også her vil det aktuelle virkemidlet være rettssak. Sterke kvinner kan klare dette, mens kvinner som er avhengig av kollektive handlinger, men står alene, vil tape.

Den samlede kvinnebevegelsen var imot, og fikk bare støtte fra Rødt og SV.

Jeg har en drøm om lokale kvinneutvalg i Rødt. Det å organisere og mobilisere kvinner lokalt, gir kvinner et kulturelt og politisk rom og muligheter i partiet til å si fra.

Den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen (ICAN) er tildelt Nobels fredspris i 2017.

– Organisasjonen får prisen for sitt arbeid med å påpeke de katastrofale humanitære konsekvensene av enhver bruk av atomvåpen og for sin banebrytende innsats for å få til et traktatfestet forbud mot slike våpen, sa Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen. ICAN har vært en av de fremste pådriverne for FN-traktaten om forbud mot atomvåpen, som 122 av FNs 193 medlemsland sluttet seg til i juli 2017. Når traktaten er ratifisert av 50 land, er den å anse som folkerettslig bindende for alle som er part i avtalen.

Arnulf Kolstad er dr. philos., professor emeritus etter 30 år som professor i sosialpsykologi ved NTNU. Aktiv i «Stopp militariseringa/Nei til baser på Værnes». Skriver om Kina, hjernen, språkutvikling og om medikalisering av psykiske lidelser
Foto: Pixabay.com

Da Børge Brende på vegne av regjeringen instruerte den norske FN-delegasjonen om å stemme mot resolusjonen i FN om å forby atomvåpen, var han ikke bare helt i utakt med befolkningen i Norge, han gikk også mot noe han hadde vært for seks år tidligere. Som generalsekretær i Norges Røde Kors 2009–2011 var han en sterk pådriver for å få til et internasjonalt forbud mot atomvåpen, og i 2010 sendte han en anmodning til de nordiske regjeringene om å gi høyest mulig prioritet for å oppnå en juridisk bindende traktat, som forbyr bruk, utvikling, lagring og overføring av atomvåpen. Oppfordringen som startet slik: Vi ber regjeringen «prioritere forhandlinger med sikte på å forby og fullstendig avskaffe atomvåpen gjennom en juridisk bindende, internasjonal traktat», er undertegnet av generalsekretærene og presidentene i de nordiske Røde Kors-organisasjonen. I Norge var det Børge Brende og Sven Mollekleiv.

Brev til de nordiske regjeringene

Til statsministrene i Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige

De nasjonale Røde Kors-organisasjonene i Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige vil nå øke sin innsats for en verden uten atomvåpen, basert på vårt humanitære mandat og de grunnleggende prinsippene i internasjonal humanitær rett.

De nordiske Røde Kors foreningene vil samtidig appellere til de nordiske regjeringene om å ta tak i muligheten for å styrke innsatsen og prioritere forhandlinger med sikte på å forby og fullstendig avskaffe atomvåpen gjennom en juridisk bindende, internasjonal traktat.

Det mest grunnleggende prinsippet i internasjonal humanitær lov er å beskytte dem som ikke deltar aktivt i krig og konflikter. Kjernevåpen er av natur i strid med disse kodifiserte reglene om moralske grenser for krigføring. Som sagt av presidenten for Det Internasjonale Røde Kors: «Debatten om atomvåpen må i siste instans dreie seg om mennesker, om de grunnleggende reglene i den internasjonale humanitære loven og om den kollektive fremtid for menneskeheten.”

Den internasjonale utviklingen de siste årene har avslørt en historisk mulighet til å akselerere arbeidet med å fjerne alle atomvåpen:

• FNs sikkerhetsråd støttet på møtet i september 2009 målet om en verden uten atomvåpen.

• USA og Russland har inngått en strategisk våpenreduksjonstraktat, med sikte på å minske antall kjernefysiske stridshoder og å redusere atomvåpnenes rolle.

• President Obama, som representerer den eneste atommakt som har brukt atomvåpen, har uttalt at han tar på seg det moralske ledelsesansvaret i arbeidet for en verden uten atomvåpen.

De nordiske Røde Kors organisasjonene vil gripe dette avgjørende øyeblikket i den internasjonale innsatsen mot atomvåpen. Vi vil arbeide for å sikre at spørsmålet om forbud mot atomvåpen blir prioritert når delegasjonsrådet møtes i november 2011. Den påfølgende internasjonale Røde Kors konferansen gir medlemsstatene mulighet til å diskutere prinsippene for internasjonal humanitær rett og grensene for menneskelig lidelse i krigføring.

De nordiske Røde Kors foreningene appellerer til våre regjeringer om å gi høyest mulig prioritet til arbeidet for en juridisk bindende traktat som forbyr bruk, utvikling, lagring og overføring av atomvåpen. Dette kan som et første skritt inkludere et initiativ til forhandlinger for å forby bruken av atomvåpen gjennom en internasjonalt juridisk bindende traktat.

De nordiske Røde Kors foreningene er forpliktet til å støtte alle anstrengelser fra nordiske regjeringer for å eliminere atomvåpen fullstendig.

Vennlig hilsen
Susanne Larsen
President Dansk Røde Kors

Anders Ladekarl
Gen.sekr. Dansk Røde Kors

Anne Stefansdottir
President Islandsk Røde Kors

Kristjan Sturluson
Gen.sekr. Islands Røde Kors

Erkki Likanen
President Finsk Røde Kors

Kristina Kumpula
Gen.sekr. Finsk Røde Kors

Sven Mollekleiv
President Norges Røde Kors

Børge Brende
Gen.sekr. Norges Røde Kors

Bengt Westerberg
President Sveriges Røde Kors

Ulrika Årehed Kårström
Gen.sekr. Sveriges Røde Kors

Brevet er oversatt av Arnulf Kolstad

Omtrent samtidig med at Røde Kors og Børge Brende oppfordret til et internasjonalt og bindende forbud mot atomvåpen, hadde tidligere statsminister og nåværende generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg, tatt initiativ til et arbeid med det samme formål som Røde Kors ivret for: å forby og fjerne alle atomvåpen på grunn av de katastrofale humanitære konsekvensene. Arbeidet som har resultert i FN-traktaten ble startet i 2013 av den rødgrønne regjeringen med Jens Stoltenberg som statsminister – før han ble generalsekretær i NATO. Forløpet ser slik ut:

• I mars 2013 deltok 127 stater på konferansen «Humanitære konsekvenser av atomvåpen» i Oslo.

• I februar 2014 arrangerte Mexico en oppfølgingskonferanse.

• Deretter inviterte Østerrike til konferanse i Wien i desember 2014. Denne endte med fremleggelsen av dokumentet «Østerrike Avtalen», der Østerrike forpliktet seg til å arbeide for et forbud mot atomvåpen. Men ikke Norge.

• I november 2015 ble tre FN-resolusjoner mot atomvåpen vedtatt med overveldende flertall av FNs hovedforsamling. Norge avsto fra å stemme over to av dem og stemte mot den tredje.

• I oktober 2016 vedtok FNs generalforsamling å starte forhandlinger om en avtale som forbyr atomvåpen. Norge stemte nei – igjen.

• 7. juli 2017 var forhandlingene i mål. 122 av FNs medlemsland støttet forbudet og vedtok traktaten: «Treaty on the Prohibition of Nuclear Weapons» (TPNW) som forbyr signaturstatene å lage, lagre og bruke atomvåpen.

• Avtalen ble åpnet for signering i september 2017 og vil være folkerettslig bindende når den er ratifisert av minst 50 stater. Norge har ikke signert.
  Konferansene i Norge, Mexico og Østerrike «spilte en viktig rolle i utformingen av kravet om å trappe opp atomnedrustnings forhandlingene», skriver FN i bakgrunnsdokumentene til traktaten.

To fremtredende norske politikere hadde altså markert seg i offentligheten helt fra 2010 med å ta initiativ for å forby atomvåpen. Ingen tvilte på at de virkelig mente det ville være et stort fremskritt dersom FN kunne vedta en bindende traktat som forbød bruk, lagring og produksjon av slike våpen. Men da FN høsten 2016 startet arbeidet med en internasjonal traktat slik Stoltenberg og Brende hadde lansert, hadde de to politikerne skiftet mening. Begge to kritiserer nå sterkt og samstemt FN-vedtaket og det internasjonale forbudet de har vært pådrivere for. Hva har hendt?

Helomvending

Det umiddelbare svaret er at Brende ikke lenger er generalsekretær i Røde Kors, men utenriksminister i NATO-landet Norge, og Stoltenberg var blitt USAs og Trumps håndplukkede generalsekretær i NATO. Begge har blitt mer lojale overfor Trumps USA enn overfor Røde Kors og den norske befolkningen der det store flertallet ønsker et internasjonalt forbud. Det fremgår av en spørreundersøkelse der Respons Analyse spurte 1024 nordmenn. Hele 83 prosent mener Norge bør stemme ja til at FN skal starte forhandlinger. 88 prosent mener det er riktig selv om vi blir det første NATO-landet. Nå er ikke Norge det første landet som bryter NATO-enigheten. Et flertall i den nederlandske befolkningen og et flertall i parlamentet gjorde at Nederland var det eneste NATO-landet som stemte avholdende til resolusjonen i FN i fjor høst. Nederland deltok derfor i forhandlingene som startet 27. mars 2017. I Norge hever den politiske eliten seg over folkeviljen og er mest opptatt av å holde seg inne med Trumps USA, stempler det store flertallet i Norge som populister og harselere over arbeidet i FN og traktaten.

«Spill for galleriet» og «et slag i luften»
Utenriksminister Børge Brende stempler FN-avtalen som «ren markeringspolitikk», «et spill for galleriet», et «populistisk veivalg» og kaller de som støtter atomvåpenforbudet for «populister». Han mener forbudet i FN er en «blindvei og et slag i luften», at det ikke fører til reell nedrusting eller avskaffelse av atomvåpen så lenge atommaktene ikke er med på det. Denne logikken (eller mangel på logikk), at traktaten ikke bare er nytteløs, men virker mot sin hensikt så lenge f.eks. NATO-landene ikke signerer, skal vi se nærmere på nedenfor. For hvis Brende og Stoltenberg mener det er viktig å få atommaktene med i arbeidet, hvorfor argumenter de da ikke for at NATO landene og særlig de landene i NATO som har atomvåpen, signerer?

Men Brende og Stoltenberg vil i realiteten ikke at NATO skal avskaffe sine atomvåpen eller at det skal vedtas forbud mot dem. Begge har gjentatte ganger sagt at det ikke er aktuelt for Norge å støtte en traktat som kan hindre NATO i å bruke atomvåpen og dermed svekke militæralliansen. Det samme budskapet gjentok statsminister Erna Solberg da hun kommenterte fredspristildelingen, og ingenting tyder på at Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre mener noe annet. Når det kommer til stykket og USA forlanger det, vil fremtredende norske politikere ha et militærapparat basert på atomvåpen, selv om de i mer uforpliktende sammenhenger gir inntrykk av det motsatte. Og den politiske eliten i Norge er ikke bare tilhengere av atomvåpen i NATO, de er forkjempere også for den såkalte førsteslagsstrategien, altså at NATO skal bruke atomvåpen først dersom alliansen mener trusselen er stor nok.

USA advarer mot undertegning – Trusler fra Trump-administrasjonen

Den 17. oktober 2016, ti dager før FNs medlemsland skulle stemme over om de skulle invitere til forhandlinger om et forbud mot atomvåpen i løpet av det påfølgende året, sendte Trump-administrasjonen et hemmeligstemplet dokument med tittelen «Forsvarskonsekvenser av et mulig atomvåpenforbud i FNs generalforsamling» til sine NATO allierte og sympatisører. USA ville forsøke å forhindre at det i det hele tatt ble startet forhandlinger om et forbud. I dokumentet gjorde Trump-administrasjonen det klart at en tilslutning til et atomvåpenforbud vil påvirke forsvarssamarbeidet og mulighetene for militær støtte fra USA i en krisesituasjon. «Det foreslåtte forbudet vil redusere USAs evne til å stå ved forsikringen om å forsvare våre allierte,» skrev amerikanerne. I dokumentet heter det at

«Effektene av et atomvåpenforbud kan bli store og undergrave et langvarig sikkerhetssamarbeid. Allierte og partnere bør ikke undervurdere de potensielle virkningene det kan ha for samarbeidet, og muligheten for at de kan forverres ytterligere i fremtiden»

Og videre

«Forsøk på å forhandle om et umiddelbart forbud mot atomvåpen, eller å de-legitimere kjernefysisk avskrekking, er fundamentalt på kant med vår felles sikkerhetsinteresse og NATOs grunnleggende politikk om avskrekking,»

USA ba på det sterkeste sine allierte om å aktivt stemme mot at det skulle startes forhandlinger, og ikke bare avstå fra å stemme.

«Og dersom forhandlinger innledes, ber vi allierte og venner om å unnlate å delta i dem.»

Men USA lyktes ikke med å skremme alle FN-statene. 27. oktober 2016 vedtok flertallet av FNs medlemsland at FN skulle starte forhandlinger, og 7. juli 2017 brøt det ut spontan applaus i FN-bygningen: 122 land stemte for traktaten som forbyr både utvikling, lagring, bruk og trussel om bruk av atomvåpen. Forhandlere og delegater gråt av glede. Norge boikottet avstemmingen sammen med de andre NATO-landene.

Stoltenberg villeder

Brendes og Stoltenbergs argumenter for ikke å støtte FN-vedtaket er forbløffende like de USA har fremført i hemmelighet til sine «venner». I sin nye jobb som generalsekretær i NATO gjentar Stoltenberg det USA fremhever, og hevder nå, i motsetning til for fire år siden, at internasjonalt arbeid i FN «ikke er et godt virkemiddel», og til NRK sier han at «avtalen om forbud ikke vil nå målet om nedrustning». Han repeterer USAs meningsløse påstand om at vedtaket i FN som 122 land stiller seg bak innebærer «ensidig nedrustning – der NATO fjerner sine atomvåpen mens Russland, Kina, Iran og Nord-Korea fortsatt har atomvåpen». Også Børge Brende påstår at FN-traktaten legger opp til at land utenfor NATO-alliansen skal behold sine kjernevåpen mens NATO skal fjerne sine. En sånn beskrivelse av FN-traktaten er misvisende og bidrar mer til fordummelse og villfarelser enn til opplysning og klargjøring. Både Stoltenberg og Brende velger å misforstå FN-traktaten slik USA oppfordrer dem til, at traktaten inviterer til ensidig nedrustning. Men det er ingen av de statene som har foreslått traktaten eller som har skrevet under som mener det skal forgå en ensidig nedrustning. Her argumenter Stoltenberg og Brende mot bedre vitende og mot stråmenn for å slippe å ta stilling til forslagets reelle formål og dermed risikere å komme på kant med atommakten USAs ønsker.

Jens Stoltenberg ønsket ikke å stille til intervju i forbindelse med tildelingen av fredsprisen til ICAN, men viser til NATOs pressemelding der militæralliansen skriver:

«FN-traktaten om forbud mot atomvåpen risikerer faktisk å underminere fremgangen vi har hatt knyttet til nedrustning og ikke-spredning.»

FN-traktaten er altså ikke bare nytteløs, populistisk og et spill for galleriet; den gjør vondt verre og øker risikoen for atomkrig. Så lydig overfor Trumps USA går det an å bli for politikere helt uten ryggrad.

At FN-traktaten gjør vondt verre er Børge Brende enig i. Også han hevder nå at forbudet han og Stoltenberg ivret for og som ICAN videreførte kan svekke NATO og forsøkene på nedrustning! Fra som generalsekretær i Norges Røde Kors å arbeide for en bindende, internasjonal FN-traktat som forbyr atomvåpen inntar han som utenriksminister i NATO-landet Norge det motsatte standpunkt, helt i tråd med Trumps administrasjon.

Stoltenbergs holdning som generalsekretær i NATO er et ekko av Brendes og USAs holdning. Så lenge det finnes atomvåpen, vil NATO forbli en allianse basert på atomvåpen. Dette betyr at NATO vil være den siste allianse som baserer sitt militærapparat på atomvåpen. NATO vil ikke fjerne sine atomvåpen før alle andre har gjort det, og ikke bli med på gjensidige nedrustningsavtaler slik FN-traktaten legger opp til før «fienden» har skrotet alle sine atomvåpen.

Utenriksminister Børge Brende sa til NTB da FN vedtok forbudet i juli 2017, det samme som amerikanerne argumenterte med i sitt hemmelige notat, at FN-traktaten «ikke fjerner ett eneste kjernefysisk stridshode». Da Brende ble spurt av NRK om Norge er blant landene som mottok det hemmelige brevet fra USA, kunne han ikke svare. Men det er ingen tvil om at han som utenriksminister argumenterer nøyaktig slik amerikanerne gjør i sitt brev, og helt annerledes, ja diametralt motsatt av måten han argumenterte på som generalsekretær i Røde Kors noen år tidligere.

Nytt press fra USA

Det historiske atomvåpenforbudet ble åpnet for signering 20. september 2017. I tiden mellom vedtaket i FN og til det skulle signeres, forsøkte USA igjen å presse land til å vende ryggen til forbudet. I et såkalt démarche, en diplomatisk henvendelse fra ett land til et annet lands regjering, som USA sendte i august, har Trump-administrasjonen listet opp en rekke punkter Brende og Stoltenberg har gjentatt i sin kampanje mot FN-traktaten. Det påstås, slik Brende og Stoltenberg også gjør at «Tanken om at traktaten kan gi et rammeverk for fremtidig nedrustning, er ønsketenkning.» Og på samme måte som de norske politikerne påstår Trump-administrasjonen at FN-traktaten risikerer å ha den motsatte effekten og hindre samarbeide om spredning av atomvåpen og gjøre noe med de sikkerhetsutfordringene «vi» står overfor.

Det er ikke første gang USA forsøker å presse stater bort fra å støtte forbud mot atomvåpen. NRK avslørte for to år siden at den amerikanske ambassaden i Oslo hadde fått i oppdrag å gi klar beskjed til Norges regjering om at norsk støtte til kampanjen for å forby atomvåpen, er i strid med Norges NATO-medlemskap. USA har ikke nøyd seg med å advare sine NATO allierte, også andre land fikk et hemmeligstemplet brev før avstemningen.

USA skremte land fra å støtte atomvåpenforbudet

Sverige var ett av landene som stemte for resolusjonen i juli, men som har unnlatt å signere traktaten. Svenska Dagbladet avslørte i august 2017 at USAs forsvarsminister Jim Mattis advarte i et hemmeligstemplet brev sin svenske kollega, forsvarsminister Peter Hultqvist, om konsekvensene det ville få dersom Sverige sluttet seg til forbudet. En svensk tilslutning til avtalen vil påvirke forsvarssamarbeidet med USA i fredstid og mulighetene til militær støtte fra USA til Sverige i en krisesituasjon, heter det. Trusselen fra USA er ikke til å misforstå. Det er ikke klart om brevet fra USA er den direkte årsaken til at Sverige lot være å signere atomvåpenforbudet landet hadde stemt for.

Politikere som benekter fortiden

Hva skal man si om politikere som til de grader skifter mening og tar avstand fra sine tidligere politiske prosjekt så snart de får andre posisjoner og «venner»? Helomvendingen i synet på atomvåpenforbud er noe mer enn at politikere skifter mening, det er et eksempel på at politikere tar avstand fra og benekter standpunkt og holdninger de har hatt i en annen situasjon der de har hatt en annen jobb og funksjon.

Noen vil kanskje mene, i likhet med Brende, at det ikke er tale om å skifte mening, men at det som står svart på hvitt i den henvendelsen han undertegnet og sendte til de nordiske regjeringene i 2011 er noe helt annet enn det som ble vedtatt i FN 6 år seinere. Det avgjørende her er om Røde Kors appellen uttrykker at det bør vedtas en internasjonal og bindende traktat som forbyr atomvåpen. Og det går ikke an å lese brevet fra Røde Kors organisasjonene på annen måte enn at det er hovedbudskapet, en oppfordring som gjentas flere ganger. Brendes etterfølger i Røde Kors, Bernt Apeland, har også uttalt til NRK at «I brevet ber Røde Kors de nordiske statsministrene om å jobbe for et forbud og en internasjonal avtale på lang sikt, og et forbud mot bruk av atomvåpen på kort sikt». Apeland mener, antagelig som hans forgjenger som generalsekretær, at et atomvåpenforbud ikke er et «slag i lufta», men noe som lenge har vært Røde Kors’ mål.

Utenriksminister Børge Brende har ikke latt seg intervjue om denne saken, men da Brende gjestet NRKs Dagsnytt 18 etter fredspristildelingen, fikk han spørsmål om hva han mente om atomvåpenforbud da han var Røde Kors-leder:

– Var du for eller mot et forbud?
– Et forbud var ikke på dagsorden da, tvert imot, sa Brende.

Dette stemmer ikke med teksten i brevet han underskrev i 2010.

Også daværende president i Røde Kors, Sven Mollekleiv, som undertegnet brevet sammen Børge, mener at det aldri var tvil om at brevet var ment som en oppfordring om å forby og avskaffe atomvåpen. Mollekleiv er skuffet over at regjeringen ikke vil lytte til det norske folk i denne saken, og han håper den norske regjeringen vil signere på et senere tidspunkt, og han tilføyer «Norge kan gjøre dette av humanitære årsaker. Det er ikke et brudd på Norges NATO-medlemskap å signere denne avtalen. Vi kan gjøre det fordi internasjonal humanitær rett sier en må gjøre hva man kan for avvikle våpen som ikke skiller mellom sivile og militære». Og det mente nok Brende også da han var generalsekretær i Norges Røde Kors og oppfordret til en bindende FN-traktat.

Nå hevder Brende, i motsetning til sine Røde Kors kollegaer, at henvendelsen til de nordiske regjeringen 2010 konsentrerte seg utelukkende om atomvåpnenes humanitære konsekvenser, og han uttalte til NRK etter at ICAN fikk fredsprisen for sitt arbeide for et forbud «at han bare var opptatt av det humanitære initiativet i atomvåpen-saken da han var generalsekretær i Norges Røde Kors, ikke av en forbudslinje». Hvordan er det mulig å ha tillit til en toppolitiker som så eklatant benekter sine tidligere uttalelser og holdninger i en så viktig sak?

Hva med Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre?

Arbeiderpartiet har som Støre uttrykker det, «ikke for vane å instruere regjeringen om vedtak i FN, men vi kommer til å be om orientering om hvordan regjeringen jobber for å følge opp Stortingets holdning». Selv om Arbeiderpartiet har landsmøtevedtak om å jobbe for et internasjonalt forbud mot atomvåpen, vil ikke partiet stemme for forslag i Stortinget som uttrykker landsmøtevedtaket. Antagelig er det for mye å forlange av Jonas Gahr Støre at han skal stemme for noe tidligere partileder og nåværende NATO sjef er så sterkt imot.

Når språket misbrukes

Ved hjelp av språket, både det muntlige og det skriftlige, kan menneskene som den eneste art uttrykke sine tanker, holdninger og følelser. Språket er et viktig verktøy for formulering og kommunikasjon av meninger. Men språket kan også misbrukes til å si noe annet enn det en mener, en kan føre folk bak lyset ved å si noe og mene noe annet. Da bryter meningsfull kommunikasjon sammen. Kan vi ikke stole på det folk sier eller skriver kan vi ikke lenger forholde oss meningsfullt til hverandre. Det gjelder også for politikere. Det blir umulig å forholde seg til meningsytringer og appeller dersom en uttaler/skriver noe, men mener noe annet så snart situasjonen endrer seg eller en vil være lojal overfor andre med makt.

Det er alvorlig hvis språkverktøyet misbrukes på denne måten fordi det diskrediterer det viktigste instrument vi mennesker har til å formulere og gjøre rede for tankene og meningen våre. Det hjelper lite å ha ytringsfrihet dersom ytringene er falske, misvisende og ikke representerer det vi faktisk mener.

Prisen til ICAN er en oppmuntring til alle som engasjerer seg mot atomvåpen i framtida. Men erfaringene i denne saken viser at vi ikke kan stole på dem som sitter med makten uansett hva de sier eller skriver. Når det kommer til stykke er den politiske eliten, både regjeringen og flertallet på Stortinget, tilhengere av NATOs atomvåpen. De vil ikke være våre allierte, men USAs og Trump administrasjonens allierte. Selv om de enkelte ganger sier og skriver det motsatte.

De nordiske Røde Kors foreningenes henstilling til regjeringene i Norden, med generalsekretær Børge Brendes underskrift:https://fido.nrk.no/fabcd1871fb06470b7938abd45df1ec4c541a19ece095d23661aa0d6042871ef/Appell_fra_de_nordiske_R_de_Kors-foreningene_2-3%20denne.pdf

Trump administrasjonens hemmelige brev til allierte 17. oktober 2016:https://fido.nrk.no/bab7a112584d0ae0f9229f301572d64bcde1f25600f544e07a95064953c60e06/NATO_OCT2016.pdf

Trump administrasjonens hemmelige notat for å advare stater mot å ratifisere traktaten:https://fido.nrk.no/74140cc94c4f2432a1a5d138ed4f6d641ba8bb546425a5dd8d86b94b8628e21c/USA%20ber%20stater%20om%20å%20ikke%20signere%20atomvåpenforbudet.pdf

Midt i august 1972 sto et infanterikompani oppstilt på Banak-flyplassen i Lakselv i Finnmark. De drøyt 90 soldatene hadde nettopp landa med et Herkules-fly med avgang fra Gardermoen. Sju måneder tidligere hadde de møtt fram på Trandum leir for å avtjene et års førstegangstjeneste.

Harald Berntsen
Foto: Wikimedia Commons

Normalt skulle de etter tre måneders rekruttskole på Trandum ha blitt overført til Nord-Norge for resten av tjenestetida, i deres tilfelle nærmere bestemt til garnisonen i Porsanger på Porsangermoen noen mil sør for Lakselv. Men i april Porsangermoen var ennå ikke ferdig bygd ut til å kunne huse den økte mannskapstyrken som etter nye NATO-planer skulle oppholde angripende russere noen ekstra timer i Porsanger.

Overføringa av KpA fra Trandum til Porsangermoen var derfor utsatt til midt i august.

På kommando fra kompaniets nye og unge sjef, kaptein Martinsen, retta soldatene seg opp og presenterte sine AG3-geværer før de igjen fikk hvile på stedet. Kapteinen ga en kort presentasjon av seg sjøl som krigsskoleutdanna, fortalte litt om Porsangermoen der de ville bli til KpC, og sa til slutt at han var klar over at forholda på Trandum ikke hadde vært de beste. –Vi har derfor bestemt å slå en strek over de uoppgjorte sakene som dere har med dere derfra, la han til.

Det var noe soldatene likte å høre, uten derfor å la seg dupere. Mange tenkte heller: Hva skulle garnisonsledelsen på Porsangermoen ellers gjøre? Sette storparten av det nyankomne kompaniet i kakebua?

Ei ukes tjuvperm

Det viktigste av det uoppgjorte som kapteinen sikta til, var det grove bruddet på militær tjenesteplikt store deler av kompaniet kollektivt hadde begått før det skulle overføres til Finnmark.

15 dager før overføringa hadde kompaniet gått ut på ei ukes sommerferie. Den ferien blei mange av soldatene enige om å forlenge til to uker. Tjuvperm ut over ei uke ville føre til sivil tiltale og dom, mens inntil sju dager bare kvalifiserte for militær refs og kakebu. Før soldatene reiste hver til sitt, bestemte de seg derfor for å passe på at de var tilbake innen 14 dager.

Som sagt, så gjort. Tjuvpermen blei gjennomført til punkt og prikke. Militærpolitiet lyktes ikke med å få tak i noen av synderne, de var spredt for alle vinder, og ingen pårørende visste hvor de befant seg. Innen siste minutt var alle tilbake på Trandum og fikk straks ordre om å sette i gang med å pakke utstyr og gjøre seg klare for overføring til Porsangermoen dagen etter. Mer var det ikke tid til.

«Niggerlurv» og «jødetamper» på Trandum

Det var flere sider ved oppholdet på Trandum som hadde fått KpA-soldatene til å mene at de hadde fortjent ei ekstra ferieuke før de blei overført til ødemarka, og til å sveise dem sammen til å ta den ved sjøltekt. En spesielt vanskelig kompanisjef av den gamle skolen, som hadde gått alle gradene fra befalsskolen opp til kaptein, hadde ikke forsømt mange høve til å trakassere soldater som han mente ikke fortjente vanlig sosial respekt. Under seg hadde han dessuten et befal som ikke rygga tilbake for å gi soldater hedersnavn som «niggerlurv» og «jødetamp».

Her gjorde befalet opp regning uten vert. KpA lot seg ikke pille på nesa, men protesterte og rapporterte oppover om hva som skjedde. En vakker dag var nigger- og jødehateren borte vekk. Kapteinen blei, etter at kompaniet var overført til Finnmark, sparka oppover til majors grad og en administrativ stilling på trygg avstand fra soldater.

«Arbeiderkompani»

KpA hadde begynt førstegangstjenesten 5. januar. Det betydde at det i høy grad besto av ungdom som, etter endt ungdomsskole, alt i årevis hadde stått på egne bein i lønna arbeidsliv og fått erfaring med fagforeninger og kollektive forhandlinger. Dette til merkbar forskjell fra juli-kulla av nyutklekka artianere som hadde sitti under kateter og lærerautoriteter fra sjuårsalderen.

Fra starten hadde kompaniet bestått av nærmere to hundre mann. Etter rekruttskolen på tre måneder var det omtrent halvert til en siste kjerne av nesten bare arbeiderungdom. Den andre halvparten var dimittert eller overført til lettere tjeneste av reelle helsemessige eller sosiale grunner, eller ved hjelp av vellykka skuespill.  

Også en gruppe litt eldre, mest juridiske studenter fra Oslo vestkant var borte, trygt plassert i passende kontorjobber i hovedstaden, blant andre den sympatiske, seinere sivilombudsmann, Arne Fliflet (f. 1946). Nyutdanna magister i historie fra universitetet i Oslo i desember 1971, Harald Berntsen (altså jeg som skriver dette, født i 1945 som sønn av en arbeider på Hydro på Herøya) skulle derimot fortsette som kanonmann i Finnmark, oppsatt med den bærbare 84 mm rekylfrie Carl Gustav-kanonen fra svenske våpenprodusenten Bofors. Tilbake var også min jevnaldrende, platearbeideren Arnstein Hølmebakk fra Aker mek. Verksted (sønn av forfatteren og en av stifterne av Sosialistisk Folkeparti i 1961, ­Sigbjørn Hølmebakk).

Hølmebakk og jeg kjente hverandre fra før og hadde begge vært aktive i organisert arbeid for sosialisme fra 15–16-årsalderen. Begge hadde i en del år fått utsatt tjenesten, Hølmebakk i flere år for å seile i utenriks sjøfart i handelsflåten, jeg av studiegrunner. Så hadde vi slutta oss til aksjonen for politisk militærnekting, det ville si: nekta tjeneste grunngitt med motstand mot Norges NATO-medlemskap. Til slutt hadde vi begge, som mange av våre meningsfeller på denne tida, snudd oss rundt og meldt oss til militærtjeneste for å virke for våre politiske standpunkter der, Hølmebakk med tilknytting til SUF(m-l), jeg i kontakt med venstreutbryterne fra NKP med lederen av den ulovlige streiken på NORGAS 1970, Kjell Hovden, i spissen.

Det skal ha vakt irritasjon i militære kretser at Hølmebakk gikk over til å ville gjøre militærtjeneste kort tid etter at han i retten hadde fått aksept for å utføre siviltjeneste som militærnekter på politisk, altså ikke pasifistisk grunnlag.

Den militære ledelsen må likevel ha undervurdert faren ved denne blandinga av unge, men voksne arbeidere og to eldre overbeviste og skolerte sosialister, og ikke minst den grobunnen faren fikk i konfrontasjonene med en sosialrasistisk kompaniledelse av beste gamle kadaverdisiplinmerke på Trandum. Fra starten var mange av de yngre arbeidersoldatene sundt skeptiske til oppviglere som Hølmebakk og meg, som ikke la skjul på hva vi sto for politisk. Men sjøl om de ikke slutta unisont opp om dette politiske synet, hadde vi i kamp for soldatenes interesser sommeren 1972 oppnådd kompaniets hele og full tillit og var begge valgt som tillitsmenn, jeg som kompanitillitsmann, med Hølmebakk som «føringsoffiser».

Ikke ei eneste dimmelenke

Et av de tydeligste ytre tegn på den solidariteten som utvikla seg i kompaniet, var at det ikke fantes ei eneste «dimmelenke» blant de soldatene som stilte opp foran kaptein Martinsen i Lakselv i august 1972.

Denne lenka, som ennå på denne tida var allment utbredt blant førstegangstjenende soldater, besto av små blanke metallkuler som var tredd inn på en tråd og blei ei kule mindre for hver dag som gikk av militærtjenesten. «Veteranene» brukte lenka til å trakassere ferske rekrutter ved å svinge den rundt i lufta foran dem og slå dem over nesa med den.  

Offiserer og befal slo aldri ned på denne formen for forlystelse for «veteraner» på bekostning av rekruttene, de stimulerte snarere soldatene til å tråkke nedover på hverandre framfor å samle seg mot trakassering ovafra.

Soldatene i KpA fra Trandum, nå KpC, satte derimot sin ære i å være fri for også denne lenka. På Porsangermoen blei det en skam å ha den, den fantes snart ikke i garnisonen i det hele tatt.  

Kompaniet lot seg heller ikke narre av den nye og mindre autoritære typen befal som det fikk der oppe, med flere nyutdanna kadetter blant løytnanter og troppsjefer. Den moderne og raffinerte bedriftspsykologien og ledelsesfilosofien som de tydelig hadde lært seg på krigsskolen, kjente mange av soldatene alt godt til fra sin egen bakgrunn i arbeidslivet.

Okkupasjon av offisersmessa endte med ytrefilet til soldatene

Heller ikke da kompaniet kom opp til Porsangermoen i august, var leiren helt ferdig utbygd, spesielt ikke kjøkkenet, som måtte drives provisorisk i telt. Det amputerte kjøkkenstellet og de dårlige matvarene som soldatene blei avspist med, fikk snart konsekvenser. To søndager på rad måtte soldatene som ikke var bortreist på helgeperm, ta til takke med sure kjøttpølser til middag. Da de samme pølsene kom på bordet også den tredje søndagen, gikk de flere hundre som var igjen i leiren, til kollektiv aksjon. De marsjerte samla ut gjennom leirporten, over veien og rett inn i befalsmessa. Der forlangte de skikkelig middagsmat av offiserer som satt i baren i nystrøkne søndagsuniformer med aperitiffen foran seg.

– Hvem er leder her? var spørsmålet soldatene først blei møtt med. Samtlige svarte straks i kor med å peke på seg sjøl og rope: – Jeg!

Deretter kom trusselen om å bli fjerna av portvakta, som bare vakte grov kollektiv latter. Vakta besto jo av våre egne kamerater. Dermed måtte offiserene bite i graset, kokkene fikk ordre om å hente opp ytrefilet fra fryseren i messekjelleren og tilberede den til hele leiren.

Det var reint mytteri. Men garnisonsledelsen foretrakk etterpå å late som om ingen ting hadde skjedd framfor å få en slik mangel på evne til å opprettholde disiplinen på rullebladet. Det kunne vel for eksempel ha spøkt for forfremmelsen av garnisonsjefen, oberstløytnant Kjell Hope, til oberst og sjef for hele brigaden i Nord-Norge året etter? Han nøyde seg med å stenge alle telefoner for utgående samtaler, først uka etter oppnådde mytteristene å få inn en mindre uskyldig nyhetsmelding om det inntrufne på baksida i Dagbladet.

I stedet blei det raskt bedre skikk på både kjøkken og mat.

Det blei heller ikke noe av planer som garnisonsledelsen hadde om å dimittere og hjemsende Hølmebakk og Berntsen. Gjennom uransakelige kanaler fikk de to og hele KpC kjennskap til planene, og kompaniet reagerte straks med enstemmig å vedta å pålegge de to å nekte å reise og sjøl å legge ned all aktivitet hvis de blei transportert vekk mot sin vilje. Samtidig blei Berntsen valgt til ny garnisonstillitsmann.

Også hver gang garnisonsledelsen seinere prøvde å hindre meg i å fungere som øverste tillitsvalgte for soldatene, måtte den strekke våpen for underskriftslister der samtlige soldater i kompaniet trua med streik, for eksempel når ledelsen prøve å sende meg ut på øvelser når det skulle være tillitsmannsmøter.

Atmosfæren tok også sterkt preg av at foran folkeavstemninga om norsk medlemskap i EF 25. september 1972. Nærmere 100 soldater meldte seg på en studiesirkel som garnisonsledelsen ikke kunne nekte oss å arrangere foran avstemninga. Det var så mange at Hølmebakk og jeg delte dem i to og leda hver vår sirkel, med kaptein Martinsen som påmeldt deltaker hos Hølmebakk. Det endte med at da nei-flertallet var klart natt til 26. september, sto jubelen i taket i mannskapsbrakkene. Blant offiserene var humøret merkbart dårligere.

Dagen før tjenesten var slutt og KpC skulle dimmitteres og reise hjem til Sør-Norge med et chartra SAS-fly, 5. januar 1973, blei jeg invitert opp til på kaffe og wienerbrød hos garnisjonsjefen Hope, der han under fire øyne fant grunn til å informere meg om at jeg ikke var aleine om å ha høy utdanning. Det hadde også oberstløytnanten sjøl. I all akademisk-kollegial gemyttlighet var han også sjenerøs nok til å slå fast at det var vi i KpC som hadde hatt kommandoen på Porsangermoen i den tida vi hadde vært der.

Det var en pinlig seanse, men jeg hadde verken mot eller hjerte til å reise meg og forlate oberstløytnanten før audiensen var over.

Halkavarre høsten 1972

Ikke lenge etter at kompaniet fra Trandum landa i Lakselv i august 1972, hadde det, sammen med hele garnisonen, blitt satt til å klargjøre et større område i Halkavarre inne på vidda noen mil sørøst for Porsangermoen for militære øvelser. Hver dag blei vi frakta fram og tilbake til Halkavarre der vi gravde skyttergraver grøfter og lagde befestninger i det nye øvingsområdet. Det var en flott tjeneste som vi likte svært godt; Den besto i realt kroppsarbeid med hakker og spader i den skrinne og steinete jorda, kjøring av anleggsmaskiner for dem som kunne den jobben, og stor frihet fra militær kommando ute på den åpne og fargerike vidda i et stabilt strålende høstvær. På forhånd fikk vi ikke vite mye om hva slags første store øvelse vi var i gang med å forberede.

Det vi soldater til slutt blei informert om, var at det skulle være en svær øvelse med skarp ammunisjon, med både håndvåpen av alle slag, geværer, maskingeværer og bærbare kanoner, med artilleri og til og med jagerfly, visstnok en flyskvadron fra Bardufoss militære flyplass. Mange så med litt spent forventning fram til å være med på et slikt krigsteater. Bak stillingene vi hadde bygd ut, hadde noen også jobben med å føre opp en større tribune med tak over, som skulle huse tilskuere til teaterforstillinga.

Utpå dagen for den første store øvelsen lå hele garnisonen nedgravd og klar i stillingene som vi sjøl hadde bygd ut, med de våpna som vi var oppsatt med, jeg med den svenske 84 mm Carl Gustav-kanonen, spesielt beregna på å sette tanks opp til to tusen meter unna ut av spill, Hølmebakk et stykke borte med maskingevær. Ellers var det klargjort for både kanonskyting fra det motoriserte feltartilleriet med beltegående grovkalibra haubitser som var plassert på den andre sida av åsen bak oss for å skyte i elliptiske buer over hodene våre mot måla foran.  

Først umiddelbart før øvelsen starta, og det ikke var noen vei tilbake, kom bekreftelsen på det vi av og til hadde hatt enkelte spekulative anelser om. Flere helikoptre kom surrende nede fra Banak-flyplassen i Lakselv og landa rundt tribunen bak oss. Ut av dem steig et større følge av høye offiserer i ulike uniformer, den ene mer stjernespekka enn den andre, og inntok stilling som tilskuere på tribunen.

Dette var tydelig noe vi ikke skulle ha fått kjennskap til på forhånd.

Straks «stjernegrisene» var på plass på tribunen, brøyt infernoet laus. På kommando fyrte vi etter hvert av alt vi hadde å skyte med mot den slake dalsida tvers over for oss, og snart fikk vi assistanse fra jagerfly som kom dundrende bakfra rett over oss og sendte av gårde raketter som eksploderte i et voldsomt fyrverkeri i området der den fiktive fienden rykka fram.

Det hele var over nesten like fort som det hadde begynt. I et hav av røyk og lukter som reiv i nesa av eksplosiver, forsvant tilskuerne på tribunen bak oss inn igjen i helikoptrene som surra av gårde like brått som de hadde kommi.

Etterpå fikk vi ikke vite hva slags forsamling som vi hadde hatt æren av å demonstrere vår forsvarsevne for, bare at det, som alle skjønte, ikke hadde vært hvem som helst. Det blei overlatt til oss å spekulere i spørsmålet, og ei rekke forslag kom på bordet, blant andre om at det hadde vært NATO-offiserer fra flere land. Noen var til og med så fantasirike å mene at grunnen til at vi ikke hadde fått vite noe om dette på forhånd, var at garnisonsledelsen var livredd for at vi da kunne ha nekta å gjennomføre øvelsen.

Vallabotn seinsommer 1975

På forsommeren nesten tre år etter, i 1975, som nybakt forskningsstipendiat/NAVF med arbeidsplass ved Historisk Institutt på Universitetet i Oslo, traff jeg avgående leder i Norsk Studentunion Gerd-Liv Valla og blei sammen med henne. I august reiste vi på besøk hos foreldrene hennes på gården Valla i Vallabotn ved Bjerka stasjon på Nordlandsbanen. Vi fikk bo for oss sjøl i våningshuset på et tidligere småbruk som var tillagt Valla-gården. Huset lå flott til ved den gode lakseelva Røsså som rant fra landets nest største innsjø, Røsvatn, og ut i Rana-fjorden ikke langt fra Vallabotn.

Etter noen dager kom Gerd-Liv i kontakt med ei jevnaldrende oppvekstvenninne på motsatt side av elva, og en lys og varm nordlandskveld på sitt vakreste kom hun roende over til oss med et par flasker hjemmelaga ripsvin som skulle vise seg å være av beste slag.

Men først presenterte Gerd-Liv oss for hverandre, og da venninna fikk høre hva jeg hette, sperra hun øynene opp og spurte: – Du er vel ikke han soldaten som var på Porsangermoen i 1972?

Det var jeg jo, og dermed rant det ut av henne hvorfor hun hadde spurt og nesten ikke trudde at svaret kunne være sant. Hun kom rett fra kaffebordet hjemme på den andre sida av elva der kapteinen min på Porsangermoen fortsatt var på besøk. Han var forlova med søstera hennes, og rett før hun hadde forlatt selskapet for å ro over elva, hadde han fortalt ei lengre historie om en svær øvelse med skarpt i Halkavarre i Finnmark utpå høsten 1972. Han hadde under hele øvelsen, på ordre fra høyere hold, liggi nedgravd 50 meter bak en soldat som hette Harald Berntsen og holdt han på kornet med skarpladd AG3-gevær. Ikke langt unna hadde en annen kaptein på ordre fra samme hold hatt en soldat ved navn Arnstein Hølmebakk på kornet.

Han hadde også fortalt at øvelsen var en stor og lenge planlagt NATO-øvelse, og at den blei bivåna av høytstående offiserer fra NATOs nordkommando som blei flydd inn med helikopter fra Lakselv umiddelbart før øvelsen starta. Videre at ledelsen på Porsangermoen ikke hadde våga å fortelle soldatene hva slags øvelse det var, av frykt for at de da kunne ha nekta å delta, streika og laga skandale.

Jeg stilte meg straks og seinere spørsmålet: Hadde det i øvelsen i Halkavarre inngått en mindre øvelse i hvordan kvitte seg med oppviglere i et virkelig krigstilfelle før disse tok over kommandoen? Tanken kan virke fantastisk og paranoid. Men den blei styrka av militære meldinger fra Finnmark i 1972 som seinere tilfløyt meg fra fortrulige kilder i forsvarsadministrasjonen i Oslo, om at «marxist-leninistene» hadde overtatt kommandoen i fylket.

Det kunne sjølsagt også ha vært en rutinemessig sikkerhetsforanstaltning, for å utelukke at oppviglere som Hølmebakk og Berntsen ikke snudde seg og retta rekylfri kanon og maskingevær mot eget befal? Garnisonsledelsen må utvilsomt ha kjent Hølmebakk og meg så godt at den visste at vi ikke var terrorister som kunne finne på noe slikt, men det kunne kanskje ikke skade å bruke høvet til å trene på at det kunne skje? Og det kan sjølsagt være at de høye NATO-offiserer fra flere land på tribunen hadde forlangt at hvis det fantes soldater av typen Hølmebakk og Berntsen på øvelsen, måtte de holdes i sjakk. Det kan her nevnes at Hølmebakk var en av de beste skarpskytterne i kompaniet, med skyttermerket i sølv, og at han hadde flere medaljer fra kompanimesterskap, det militære femkampmerket og hadde representert Finnmark i divisjonsmesterskapet og i norgesmesterskapet i infanteriløp. Heller ikke jeg var en dårlig skytter, heller ikke med Carl Gustav’n, og ikke i utprega dårlig form ellers etter åtte–ni måneders tjeneste.

Uansett var det ei nesten utrulig historie, men den var åpenbart sann. Det var ingen grunn til å tru at den skikkelige kaptein Martinsen skulle ha fortalt eventyr til sin kommende svigerfamilie. Den kom fram ved et like fantastisk sammentreff, av den typen som helt tilfeldig fører til at djupe hemmeligheter blir avdekka, og kan få en til å bli helt rolig og ganske skjelven på samme tid.

Men det er også ei historie om de gode gamle dager da den norske hæren var en allmenn vernepliktshær som avspeilte særlig den arbeidende delen av befolkninga – ikke våre dagers eliteavdelinger av profesjonelle leiesoldater som idealiseres i fordummende norske fjernsynsserier, spesialtrente for oppdrag i tjeneste for norske og allierte imperialistiske interesser over hele verden så vel som hjemme, og utstyrt med de aller mest moderne våpen produsert av en høyteknologisk avansert og høyst profitabel norsk våpenindustri, i nært samband med det militærindustrielle kompleks hos landets hovedallierte, USA.

Halkavarres videre utvikling som øvingsfelt for NATOs flyvåpen, i strid med Sametinget og reineierne

Øvelsen som KpC i den nå nedlagte garnisonen i Porsanger var med på å forberede og gjennomføre i 1972, var ikke den siste i Halkavarre, og det var ikke den siste gangen jagerfly bombarderte området med skarpe raketter.

Fra 2001 har NRK Finnmark fortløpende fortalt om hvordan Halkavarre er utvikla videre som øvingsfelt for F 16-jagerne. Også Banak flystasjon skulle på denne tida utbedres for å kunne tjene som base for F-16-jagerne når de trente i Halkavarre. Alt i 2002 ville det bli opp til 100 bombetokt i Halkavarre. I tillegg til to årlige bomberunder for de nasjonale F-16-skvadronene på Bodø flystasjon, skulle det åpnes for alliert bombing som britene alt hadde gitt klarsignal til og USA også ville benytte seg av.

Arbeiderpartiets gruppe i Sametinget var mindre fornøyd. I februar 2001 skreiv de i et brev til forsvarsminister Bjørn Tore Godal at flybombeøvingene ikke måtte økes uten at det først blei undersøkt om de ville få langvarige skadevirkninger på naturen i området og på samisk reindrift.

Men i 2002 blei det kjent at Forsvaret og NATO ville båndlegge store arealer i samiske områder i Finnmark for å øve bombing fra jagerfly og kamphelikopter, og for å teste ut nye kryssermissiler i Halkavarre. Det hjalp ikke at reindrifterne og Sametinget protesterte mot dette, at stortingsrepresentant Morten Lund ba forsvarsministeren i Bondeviks andre regjering om å redegjøre for om den planlagte utvidelsen av Halkavarre skytefelt var i tråd med internasjonale konvensjoner, eller at stortingsrepresentant Eva Nielsen i en 1. mai-tale i Honningsvåg samme år sa at planene om å skyte med langdistanseraketter i Porsanger var en provokasjon mot sivilbefolkninga og oppfordra til sivil ulydighet dersom Forsvaret ikke endra planene.

Også russerne reagerte. Ambassadør Julij Kvitsinskij sa at russiske myndigheter var kritiske til at Norge ville la NATO-fly øve presisjonsbombing tett opp mot russegrensa og så helst at utenlandske styrker holdt seg unna skytefeltet i Halkavarre.

I november 2003 droppa åtte norske og britiske jagerfly 48 bomber i øvelsesområdet i Halkavarre.

I oktober året etter, 2004, bekrefta Forsvaret at det var brukt røyk og lysgranater med det giftige stoffet hvitt fosfor i Halkavarre, noe det tidligere hadde nekta for. Reineierne i området ba nå Forsvaret om å granske skadevirkningene. Det kom fram at et gram av hvitt fosfor var nok til å drepe ti mennesker, men at stoffet antente seg sjøl når det blei tørt og ikke lenger var giftig etter at det hadde brent opp. Forsvaret sa at av den grunn blei slik ammunisjon bare brukt i områder hvor det var tørt, og at det derfor var lite sannsynlig at rein i området ville bli forgifta.

Siste nytt om Halkavarre fra NRK Finnmark er fra et snaut år sia, august 2016, og gikk ut på at den planlagte jagerflyøvelsen «Nordavind» likevel ikke ville foregå på Banak som planlagt. Øvelsen var flytta til Bodø fordi det blei for krevende å flytte alt nødvendig utstyr til Banak.

Halkavarre skytefelt skulle likevel brukes under øvelsen. Feltet som KpC var med på å bygge ut i 1972, er trulig blitt en viktig del av den innringinga av Russland som «nye» NATO er i fred med å foreta under ledelse av tidligere statsminister jens Stoltenberg, og er med på å gjøre Banak, Lakselv og hele Porsanger til et første viktig mål for russiske atomvåpen.

Hvorfor svikter LO i pensjonskampen? Hvorfor er LO for EØS, som raserer LOs eget fundament? Hvordan kunne antikrigspartiet SV ende opp som puddel for USA og imperialismen? Terje Tvedt viser i artikkelen: «Det humanitær-politiske kompleks og venstresidens politiske krise – tilfellet SV» hvordan framveksten av et bistandsaristokrati nært knyttet til staten har vært avgjørende for linjeskiftet.¹

Geir Christensen er landstyrerepresentant i Rødt, og sitter i kommunestyret på Nesodden.
Foto: Pixabay.com

Organisasjonsaristokratiet er ledere i folkelige organisasjoner, tilhørende forskjellige klasser, som er utsatt for et avansert system med pisk og gulerot for å sørge for at de er lojale mot makta. Jeg bruker begrepet utvidet i forhold til Marx sitt begrep arbeideraristokratiet. Både i forhold til hva slags organisasjoner vi snakker om og i forhold til klassetilhørighet. I dette sjiktet foregår mange klassereiser. Akkurat når klasseskiftene foregår er ikke det viktige, hvordan det skjer er viktig

Makt nedenfra

I perioden med klassesamfunn – siden Pyramidenes tid – har organisering handlet om metoder et mindretall bruker for å få makt over ett flertall. Militærvesen, religioner og demokratier ga alle inntrykk av å være til alle borgernes fordel, men ble brukt som redskaper for å undertrykke ett flertall. Gjennom disse årtusener er det utviklet en mengde sinnrike mekanismer for å kontrollere organisasjoner og bruke dem til å undertrykke flertallet.

Med kommunismen kom en bevegelse som stilte seg det motsatte som mål: Å utvikle organisasjoner som redskap for et flertall til å ta styringen fra et mindretall. Oppgaven har vært vanskeligere enn det så ut som. Svært mange kommunistpartier har brutt sammen som følge av at ledelsene har degenerert, både i kapitalistiske samfunn og under forsøk på å utvikle sosialistiske stater. Svært mange fagforeninger har blitt knyttet til makta. Mange solidaritetsorganisasjoner er avhengige av, og er nært knyttet til makta.

Å utvikle nye organisasjonsmodeller som gir makt nedenfra. Å bryte de maktsystemene som gir ledere rom for å gå etter egne mål og i isteden knytter dem fast i skjebnefellesskap med de de representerer, er grunnleggende for å utvikle nye revolusjonære bevegelser. Hvorfor diskuteres nesten ikke organisasjonsutvikling på venstresiden? Kommunistisk teori er svært mangelfull og trenger dramatisk fornyelse. Her ligger en nøkkel til å skape tillit til sosialisme og bevegelser som kan forandre samfunnet.

Oligarkiets jernlov

I 1911 formulerte Robert Michels Oligarkiets jernlov.² Etter studier av partier og masseorganisasjoner (Det tyske sosialdemokratiske partiet særskilt) konkluderte han med:

• I alle organisasjoner av en viss størrelse utvikles avstand mellom ledelse og medlemmer.

• Lederne utvikler egne interesser i strid med medlemmenes.

Fåmannsveldet (oligarkiet) av ledere har den virkelige makten i organisasjon.

Dette er selvfølgelig knyttet til maktforholdene. Det er vanlig at arbeidsgiver «kjøper» faglige tillitsvalgte, men ukjent for meg at fagforeninger kjøper arbeidsgiver-representanter. Fåmannsveldet er knyttet til at ledere påvirkes av herskerne i samfunnet – sosialt, politisk og økonomisk.

Alle tillitsvalgte på et visst nivå i fagbevegelsen vet at å slåss for medlemmenes interesser koster karriere, og at å støtte arbeidsgiveren i det stille gir mange muligheter. Krav om «Lojalitet oppover og villighet til å tråkke nedover» er det mest grunnleggende kravet du møter. Det er ikke uvanlig at du må vise vilje til å støtte makta mot egne medlemmer som en slags opptaksprøve hvis du virkelig skal inn i maktsjiktet i fagbevegelsen. Det er vanlig at du beholder heldagstillitsverv til du blir pensjonist, så framt du ikke irriterer makta. Unntakene, f.eks. med Gerd-Liv Valla, sier noe om hvor sterke mekanismer som trår til når makta føler seg truet. Alle som jobber med solidaritetsprosjekter som i stor grad er statsfinansierte, vet at du må unngå å irritere staten.

Det er viktig å behandle sjiktet som en objektiv kategori. Alle møter mekanismer med pisk og gulerot og må forholde seg til dette systemet.
Forskjellige reaksjoner

De individuelle reaksjonene på å møte systemet er derimot svært varierende. En grov inndeling kan være:

• Motarbeiderne som jobber systematisk for at foreningen utvikler mottiltak som sikrer at tillitsvalgte er lojale nedover.

• Stayerne som ikke stiller store spørsmål ved systemet men etter beste evne prøver å gjøre jobben de er valgt til på tross av presset.

• De forsiktige som misliker systemet men ikke tør å ta kampen med det og derfor forholder seg tause og ofte passive. Her havner også mange som prøver hardt å gjøre en god jobb og møter store skuffelser.

• Hoffet som bevisst og systematisk gjør karriere på å løpe maktas ærend. En svært stor del av denne typen karrieremennesker vil du finne i AP.

Organisasjonsaristokratiet, og særlig toppen som domineres av «hoffet», er konsentrert rundt ulike maktapparater. De fleste av disse har sitt tilholdssted i Oslo.
I tradisjonell marxisme kan dette sammenlignes med det som kalles klassestandpunkt. Det handler om hvem du solidariserer deg med og hvor sterkt denne solidariteten er. Selv om det er store individuelle forskjeller ligger de objektive klasseforholdene bak som styrende element.

Klassedeling

Fordelingen av organisasjonsaristokratiet på klasser er vanskelig. Her er et mer gjetningsbasert forsøk gjort på Nesodden sammen med en mer generell klasseanalyse. Nesodden sine ca 9000 sysselsatte har vi fordelt slik:

Borgerskapet utgjør på Nesodden ca 200 mennesker (2 %). Andelen tilhørende organisasjonsaristokratiet er lite, anslagsvis kanskje 10–20 personer. Eksempler:
Harald Norvik er pensjonert Statoildirektør m.m., men har likevel en nettoinntekt etter skattelistene for 2016 på over 4 millioner i 2015. Han startet som statssekretær for AP.
Truls Wickholm er avtroppende stortingsrepresentant og påtroppende ordfører med nettoinntekt etter skattelistene på over 0,8 millioner, er antakelig allerede rykket opp i det gode borgerskap. Han startet som energimontør i Viken.

Småborgerskapet på Nesodden er stort, ca 3000 mennesker. Andelen som tilhører organisasjonsaristokratiet tror vi også er stort – antakelig godt over hundre mennesker.
Eksempel: Selvstendig næringsdrivende, tidligere kommunal saksbehandler, tar oppdrag for firmaer som sammen med reguleringsplan må levere rapport om biologisk mangfold. Rapportene skal belyse om det finnes biologiske hensyn som begrenser utbyggingsmulighetene. Det blir svært vanskelig å overleve i det markedet om rapportene stadig viser at utbygging er i strid med miljøhensyn.

Arbeiderklassen teller på Nesodden ca 5800 mennesker. Andelen som tilhører organisasjonsaristokratiet, i hovedsak det tradisjonelle arbeideraristokratiet – tror vi er betydelig under 100 mennesker. Eksempel:

Hovedtillitsvalgt i større fagforening har nettoinntekt på 420 000 og har små økonomiske fordeler. Makt, prestisje og å slippe ­slitsomt skiftarbeid er antakelig viktigste gevinsten.
Hva avgjør organisasjons­aristokratiet sine valg?

Det handler ikke først og fremst om personlige valg. Det handler om hvordan organisasjonen beskytter seg mot maktas oppkjøpsmekanismer. Hvor avhengig en gjør seg av statsstøtte. Hvilke forpliktelser og forventninger tillitsvalgte møtes med og hvor godt demokratiet fungerer.

Organisering for klassekamp
(kvinnekamp og antirasistisk kamp)

Organisering er arbeidsfolks kapital. Denne organiseringen trues hvis kapitalistklassen og stat får innflytelse og/eller kontroll.

Arbeiderklassen er sterk når den opptrer enhetlig. Å diskutere hvordan en skal komme fram til enhetlig handling – basert på arbeidsfolks behov – er en omfattende debatt og et område hvor marxismen er utviklet forholdsvis kort. En ekstra stor utfordring blir dette spørsmålet i moderne «informasjonssamfunn» hvor de store fabrikkgulvene med tusenvis av arbeidere blir færre og stadig større deler av arbeiderklassen driver med grader av intellektuelt arbeid.

Organisasjoner som skal bli gode redskap må ha en plan for å motvirke at stat og kapital får innpass eller tar kontroll over dem via lederne. De må sørge for at medlemmene virkelig har makt. Ut av dette vokser det organisasjoner med sterk handlekraft og evne til å skape endring.

Kampkraft i folkelige organisasjoner

Her er noen innspill til denne diskusjonen:

De herskendes tanker er de herskende tankene. Uten selvstendig makt uavhengig analyse, uten forståelse for hvem som er venn og hvem som er fiende vil en organisasjon bli litt bytte for makta. Når LO strøk sosialismen fra programmet var det ikke bare ille fordi sosialismevisjonen ble borte. Det var ille fordi forståelsen av at kapitalismen som system måtte bekjempes ble borte. Å reise diskusjonen om maktforhold, og å skille venn fra fiende er helt nødvendig.

Å skille interessene til ledere fra medlemmene er grunnleggende for kapitalen og staten. I LO-systemet er det kutyme at du aldri behøver å gå tilbake til jobben du hadde, etter at du blir heldagstillitsvalgt på et vist nivå og rykker inn i arbeideraristokratiet. Noen få har det motsatt: Lederen av Norsk Lokomotivmannsforbund kjører fremdeles tog. Ikke så mye, men nok til å beholde sertifikatet. Hvis medlemmene vil bytte ham ut kan han begynne i sin gamle jobb straks.

I en god del fagforeninger unngår man heldagsansatte tillitsvalgte og deler på arbeidet i isteden. En del har sosiale normer mot å bytte side. For eksempel at tillitsvalgte ikke skal ende på bedriftens personalkontoret.

For å binde ledere til masta og redusere mulighetene for at de bytter side kan det gjøres en rekke tiltak. Rotasjon og begrenset funksjonsperiode i lederstillinger er en slik ordning. En ordning for topptillitsvalgte i fagbevegelsen som forutsatte at de gikk tilbake til jobben de kom fra de siste 5 årene før pensjonsalder for å nyte fruktene av sin egen innsats hadde nok endret holdninger i mange forbundsledelser. Måtte de i tillegg få samme pensjon som sine arbeidskamerater hadde vi fått en annen pensjonsdebatt. For partier vil kjønns- og klassekvotering være viktig. Da vil ledere i større grad ha samme erfaringsbakgrunn som de de leder. RVs tidligere, svært dyktige leder, Aslak Sira Myhre, snakket mye om sin erfaring som rengjører i Stavanger kommune. Han ville kanskje fortsatt vært aktiv i Rødt hvis han hadde gått tilbake til jobben som renholder etterpå. Forventningene til tillitsvalgte kan utvikles. Det kan godt vedtaes at det forventes av tillitsvalgte at de holder seg unna stillinger på andre siden av bordet og/eller at de ikke skal bruke tillitsvervet til å starte noen klassereise. Det skaper oppmerksomhet og utvikler sunne holdninger. Et system med enkle tilbakekallingsmuligheter av tillitsvalgte gjør det også vanskeligere å bytte side.

Makt nedenfra oppstår nær vi får til felles handling. Der hvor medlemmene deltar i utformingen av politikken kan det skapes engasjement og grunnlag for felles handling. Dette fellesskapet vi trenger krever at alle deltar. Der mange medlemmer ikke vet hva som foregår går det ikke an å skape enighet. Skal medlemsengasjementet dyrkes, må alle medlemmer ha gode muligheter for å spre sine synspunkter til hele medlemsstokken. Alle medlemmer må bli sett og hørt. Her har ledelser et spesielt ansvar for å svare på henvendelser og dele informasjon. Usynliggjøring og tilbakeholdelse av informasjon er to vanlige herskerteknikker som spesielt ledelser bruker. Et systematisk arbeid for å vanskeliggjøre bruk av herskerteknikker er en nødvendig del av organisasjonsbygging. Alle organisasjoner en kontinuerlig debatt om hvordan medlemsengasjement utvikles og tusenårige tradisjoner med å passivisere medlemmene brytes. Typiske trekk for kampkraftige organisasjoner er kort avstand fra bunn til topp. Ofte bredt sammensatte ledelser og mest mulig direkte kontaktflate mot medlemmene.

En viktig del av medlemsdemokratiet er at ikke utenforstående (les makta) kan legge press på organisasjonen. Det handler om trygghet i forhold til maktutøvelse. I forhold til fagforeningsaktivister er press fra arbeidsgiver/svartelisting osv en viktig utfordring. Vi kan ikke forhindre dette, men vi kan ha en strategi for å motvirke det. Økonomisk uavhengighet er selvfølgelig nødvendig. I tillegg må organisasjonen beskyttes mot maktspill politisk. Når RVs daværende parlamentariker i Tromsø – Herman Kristoffersen – var misfornøyd med de politiske vedtakene i lokalavdelingen, gikk han til APavisen lokalt og mobiliserte for å få en ny politikk. Det var bare å komme på årsmøtet å melde seg inn i døra. Slikt er ikke bare udemokratisk, det skaper også en situasjon hvor makta direkte kan påvirke politikken til et opposisjonsparti.

Organisasjoner som vil spille en rolle i forhold til samfunnsendring må diskutere disse spørsmålene og ha en strategi.

Sluttnoter:

1. https://steigan.no/2017/11/det-humanitaer-politiske-kompleks-og-venstresidens-politiske-krise-tilfellet-sv/
2. Robert Michels: Politiske partier (Zur Soziologie des Parteiwesens in der modernen Demokratie)

Det var vi lærere som lærte geologene
forskjell på metamorf og sedimentær
så det er vår skyld at nasjonen pumper lommebøker og barnelunger
fulle av olje og at gravide ikke bør spise torsketunger lenger
vi tegna celledeling på tavla og lærte legene at døden er noe gammeldags vi ikke trenger
vi må ta ansvar for stråleskader og fulle sjukehussenger
fenger fenghetter var det sikkert vi som lagde kindereggbomber og flaskeraketter
og fikk forskerne på Kongsberg våpenfabrikk til å hige etter
større smell og mer futt
så krutt kan blåse armer og bein av unger som har vært her men er sendt ut

Vi kan trøste oss med
at det var vi som lærte
Mads Gilbert å sy korssting
PISA-fagopphengte politikere bør huske hvilke store ting
som kom ut av den kunst og håndverkstimen
før de insisterer på at puggefag må komme først
huske Telemark Bataljon som vi lærte å lese kart
og filharmonien som vi lærte om Mozart
og Vigdis Hjorth som vi er jævlig stolte av
at det var vi som lærte om punktum og stor bokstav!
Hver gang en unge overlever en bilulykke veit vi at det var vi
som lærte ambulansesjåførene å trykke to og blåse tretti
vi nørte glørne som blei til flammehjerter i de
som gikk i fengsel for å gi en flyktning skyss og kaffe
eller for å framskaffe hemmelige dokumenter
dissidenter har fått pleid motet sitt av oss

Likevel
det var vi som lærte makta å sloss med
skitten retorikk og rein propaganda
vi som ga FN-utsendingene for liten kunnskap om Rwanda
og folkemord er tung skyld å grave seg ut av dyna med en vintermandag
de døde henger over skuldrene våre
de såre ungene med fuktig blikk vi aldri fikk nok tid til
vil alltid hvile sammenkrølla nederst i magen
klumper av dårlig samvittighet og skam
skal vi holde de frynsete sømmene sammen må vi døyve dem
ikke bare med han som fikk nytt hjem,
eller hun som blei minister eller løste kreftens problem
men med alle dem som blei
hva som helst som de kan leve av og med
de vi kan se på gatehjørner og på facebook
at er gode mennesker som har det godt nok
det må være flott nok
har en lærer en annen målestokk
blir bitene av henne fort til snøfnugg i tidlig høstfokk
overalt
før de smelter og blir borte

Skrevet av Guro Sibeko
Foto: Pixabay

Det mangler ikke på politiske ambisjoner for den norske skolen. Den skal gjøre gangs folk av barna som kommer dit, utligne klasseforskjeller, og produsere den arbeidskraften Norge trenger. Nasjonale prøver, PISA og andre målinger påstår å kunne si noe om kvaliteten i skolen. Men hvordan står det til i klasserommet, hvis vi går bak statistikken, og ser nærmere på kjønn, klasse og etnisk bakgrunn? Stemmer det at skolen er feminisert og at guttene blir tapere? Kan skolen skape like muligheter for alle? Mette Bjerkaas har intervjuet Harriet Bjerrum Nielsen.

Harriet Bjerrum Nielsen er professor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Nielsen har forsket skole gjennom en lang forskerkarriere og har ledet flere store forskningsprosjekter om kjønn, oppvekst og modernisering.Mette Bjerkaas er tidligere lærer og jobber nå med undervisning om internasjonale spørsmål. Hun er aktiv i Røde Kors og opptatt av like skolemuligheter for alle.
Foto: Trondheim Byarkiv/Flickr

– For 20 år siden kom boken Er skolen for Kari eller Ronny av Jorun Guldbrandsen – den sa blant annet at jenter får mindre undervisning enn gutter, at jenter er «støtdempere» mellom bråkete gutter og at jenter får ros av lærere for fine bøker, mens gutter roses for det faglige innholdet. I dag hører vi at det er guttene som er skoletapere, stemmer det?

– Nei, det er en altfor generalisert påstand. Dette er basert på at gutter får litt dårligere karakter enn jenter. Ses det i forhold til sosial klasse, er det ikke alle gutter som klarer seg dårlig på skolen, det er en bestemt gruppe gutter. I høy grad gutter som kommer fra hjem hvor foreldrene har lavere utdannelse og en del av dem er barn av minoritetsforeldre.

– Hvorfor mener noen da at gutter er skoletapere i dag?

– De fleste gutter får karakter 3 og 4 i grunnskolen, men det er flere gutter enn jenter får karakteren 2 i skolen. Det gjør at gutter i gjennomsnitt scorer litt lavere enn jenter. 

– Er det noen fag gutter markant gjør det dårligere i enn jenter?

– Guttene ligger lavere enn jentene i norsk. Det er altså primært norskkarakteren det står på. Dette kan henge sammen med at jenter ofte er raskere enn gutter til å utvikle språket.

– Flere sier at skolen i dag er feminisert, mens du er en av dem som sier at skolen er mer modernisert enn feminisert. Hva legger du i det?

– Skolen legger mer vekt på prosesskompetanse som innebærer at du må planlegge din egen arbeidsprosess, samarbeide med andre, bruke språket mye og evaluere deg selv. Dette har ikke endret seg fordi om det har blitt flere kvinnelige lærere. Det er uttrykk for en ny pedagogisk tenkning og avspeiler også moderne kompetansekrav på arbeidsmarkedet. Skolen må fylle det behovet samfunnet har, dermed endrer skolens innhold seg etter hvilke kvalifikasjoner samfunnet etterspør.

– Passer dette jenter bedre enn gutter?

– Ja, for noen jenter. Mye tyder på at jenter i gjennomsnitt blir litt tidligere modne enn gutter, og dette kan være grunnen til at de takler dette bedre. Jentene er flinkere til å holde styr på sine egne prosesser. Det har med språk å gjøre samt at jenter er flinkere sosialt, for eksempel til å samarbeide. 

– Du har selv vært i skolen og observert dette, hva så du?

– Mange av jentene er flinke når de starter på skolen. I gruppearbeid setter jentene i gang med arbeidet og hjelper guttene så de også kommer i gang. Slik fortsetter prosessen, og guttene blir jobbende «på gølvet» mens jentene tar ledelsen.

– Prosessorientert skole minner noe om det sosiokulturelle læringssynet som dominerer den pedagogiske tilnærmingen i skolen i dag, et læringssyn som er mer prosessorientert enn tidligere læringssyn og hvor man mener at læring skjer i interaksjon med andre. Er dette læringssynet til fordel for jenter?

– Hvis delen med prosessorientert vektlegges, så er det nok til fordel for en del av jenter. Jenter har et språklig overtak som gjør at de profiterer mer på formell skolegang – det kan vi se helt tilbake til da katekismeskolen ble innført på 1700-tallet. I forhold til jevnaldrende ser vi at jenter snakker og hører på hva andre sier, vi ser små jenter som bruker masse tid til å hviske og tiske til hverandre. Guttene kommuniserer typisk mer gjennom aktiviteter og gjør ting selv uten å samarbeide i like stor grad som jentene. 

– Bidrar ikke dette til at guttene blir skoletapere?

– Det er ingen krise for guttene, de taper ikke på sikt. De trives også godt på skolen og de får mye oppmerksomhet fra lærerne. Det er fortsatt slik at guttene får mye mer av lærerens tid enn jentene – enten det er fordi de bråker eller fordi de er flinke.

– Hva kan skolen gjøre for å hjelpe guttene slik læringen er organisert i dag?

– Guttene kan få mer undervisning i språk og hjelp til å styre prosesser. Altså, en inkluderende pedagogikk som ser hvert enkelt behov. Det er viktig å få frem at noen gutter er kjempegode på dette. Men hvis man ser på guttene som er gruppe, så er de dårligere enn jentene.

– Hvordan utvikler det lille forspranget jentene har, når elevene blir eldre og starter på videregående?

– Jentene får litt bedre karaktergjennomsnitt, men ellers betyr det ikke så mye. Konsekvensene er at litt velger flere gutter enn jenter yrkesfag på videregående. På studiespesialisering er det litt overvekt av jenter, men dominansen er mindre enn guttedominansen på yrkesfag. På videregående skoler med høyt snitt vil det være en oppsamling av jenter.

– Fortsatt vil du ikke si at guttene er skoletapere?

– Det kan være en fordel å gå på en videregående skole med litt lavere karaktersnitt. Det kan være lettere å få god karakter om du ikke er på en toppskole, og dermed en fordel når eleven skal søke høyere utdanning.

– Norge er det landet i Europa med flest utdroppere i videregående skole. Ser vi noen kjønnsforskjeller her?

– Utdroppere fra videregående skole er en stor gruppe. Det er noe flere gutter enn jenter, men det er mange jenter også. Hvis vi ser på yrkesfag, så dropper faktisk en fjerdedel av jentene ut mot en tredjedel av guttene. Så det er en kjønnsforskjell, men det betyr ikke at det er et rent gutteproblem. 

– Gutter som dropper ut av videregående, får mye oppmerksomhet i media og er et samfunnsproblem, er du enig med det?

– Ok, det er et problem for den ene tredjedelen av guttene, men hva med den fjerdedelen av jentene som dropper ut – hvorfor hører vi aldri om dem? Og spesielt fordi det viser seg at guttene som dropper ut, raskere kommer i jobb. Det er mye mer alvorlig å være jente å droppe ut av videregående siden de sjeldnere kommer i jobb. 

– Hva kan forklaringen være på at flere gutter enn jenter dropper ut av videregående?

– Langt de fleste som dropper ut av videregående dropper ut mellom vg2 og vg3, altså når de skal gå fra skole til praksis. Det er færre praksisplasser i de mannsdominerte fagene enn de kvinnedominerte fagene fordi de førstnevnte ofte er i produksjonsvirksomhet der det er mer konjunktursvingninger. Der kan arbeidsgiver fritt velge de med best karakter og minst fravær. Praksisplassene i de kvinnedominerte yrkene er som regel i offentlig sektor. De som søker praksisplass i kvinnedominerte yrker, har altså større sjans til å få praksisplass – og dermed blir det litt færre jenter som dropper ut.

– Selv om det er flere gutter enn jenter som dropper ut av videregående skole, så er fortsatt ikke gutter skoletapere?

– Selv om flere jenter får praksisplass, så har til gjengjeld guttene størst sjans til å bli fast ansatt når de først får en praksisplass. Det er igjen fordi jentene er i offentlig sektor, og der må man følge mer formelle tilsettingsprosedyrer. Spesielt i helsesektoren vil jenter som kommer rett fra videregående, konkurrere både mot ufaglærte og mot noen som har en bachelorgrad, det gjør det vanskeligere å bli fast ansatt. Mens en gutt som jobber som elektriker, har en helt konkret kompetanse som er knyttet til nettopp den linjen på videregående han har fulgt. Og hvis han har gjort en god jobb i praksisperioden er det ingen grunn for arbeidsgiver til å søke etter andre med sammen kompetanse. Litt avhengig av hva man vektlegger så har jenter og gutter litt fordeler og ulemper.

– Er det en kjønnsforskjell på hvem som tar høyere utdanning?

– Av søkere til universitetet er det cirka 60 prosent jenter og 40 prosent gutter. Noe av denne forskjellen kan forklares med at det er flere jenter som tar studieforberedende linjer på videregående. Det har ikke noe å gjøre med at guttene som søker, ikke kommer inn.

– Hva kommer det av da?

– Fagene jenter typisk søker seg inn på, har høyere karaktersnitt enn fagene gutter typisk søker seg inn på. Jentene konkurrerer altså med hverandre. Det er mange studier som ikke krever så høye karakterer, mange tekniske og naturvitenskapelige fag for eksempel. Dette betyr at gutter som ønsker det, godt kan få høyere utdanning, selv med relativt lave karakterer fra videregående. Men der hvor de konkurrerer med jentene – for eksempel medisin, psykologi og juss – vil noen av dem få problemer med å komme inn. Men det er færre som søker. På disse såkalte prestisjefagene er cirka en tredjedel av søkerne gutter, og de kommer inn i samme omfang.

– Hvilke fag søker jenter og gutter seg inn på?

– Det er et faktum at kvinner velger de «myke» fagene, altså humaniora og samfunnsfag. Det er vanskelig å si akkurat hvorfor det er slik, men det stemmer for så vidt godt med det jeg har sagt om jenters tidligere utvikling av språklige og sosiale kompetanser, at de sklir mot det mellommenneskelige feltet. Vi ser også dette i jenters og gutters vennskapsbånd, allerede i barnehagen. Jentene er mer relasjonelt orientert. De snakker mye med hverandre og har mer eksklusive vennskapsbånd. Det er ikke en enkelt forklaring på dette, men flere faktorer som kan trekke i samme retning. Guttenes preferanser for mer tekniske og naturvitenskapelige utdanninger kan kanskje også ses i sammenheng med deres mer aktivitetsorienterte samvær og interesser.

– Er dette en trend som vi kan se tilbake i tid også?

– Ja, i hvert fall i den vestlige verden. Men det er ikke slik i alle land. Jo rikere landet er og jo mer likestilling, desto mer kjønnssegregering får landet. Det er ett av likestillingens store paradokser. I fattigere land velger jenter oftere tekniske fag som IT. Dette har både noe å gjøre med at det er en mindre gruppe jenter som tar utdannelse, samt at det er der de kan få velbetalte jobber. I vårt samfunn kan du velge yrke etter interesse, og så lenge den tradisjonelle kjønnssosialiseringen er så sterk som den er, betyr det også kjønnssegregering i yrkeslivet.

– Vil du si at vi også har et kjønnssegregert utdanningssystem i Norge?

– Ja, helt klart – og det får betydning for skolen.

– Hva betyr dette i praksis?

– Guttene kan ta det mer rolig med lekser siden karakterkravet ikke er like høyt for å komme inn på det de ønsker av høyere utdanning. Det gjør at guttene ofte trives bedre på videregående skole enn jentene, som må slite mer. De kan ta seg tid til å ha det moro og dyrke mer fritidsinteresser – og det kan jo føre til kompetanse i seg selv, i sport eller data for eksempel. Det gjør at når guttene er ferdige på videregående, så har de kanskje litt dårligere karakterer, men de kan noen ganger likevel ha en bredere kompetanse enn jentene.

– Så du mener at «flink pike»-syndromet er en konsekvens av utdanningssystemet?

– «Flink pike»-syndromet er ikke noe syndrom, men avspeiler en rasjonell atferd ettersom jentene MÅ ha gode karakterer for å komme inn på studiet de ønsker. På høyere utdanning ser vi det kjønnsdelte utdanningssystem i kombinasjon med at det er færre studieplasser på samfunnsfag og humaniora som er de studier som jentene gjerne velger. Det gjør at det er høyere karakterkrav for jentene for å komme inn der de ønsker. Dette avspeiles på videregående hvor vi ser at det er jenter som er stresset og som må ha god karakter for å komme inn på for eksempel psykologi eller juss. Det er en avspeiling av de strukturelle realitetene.

– Vi sier i Norge at vi er gode på likestilling, men når du snakker nå, så høres det ikke ut som vi er så gode?

– Det er ikke på grunn av likestilling. Det er strukturelle ulikheter i høyere utdanning som kommer til å slå ut som en kjønnsforskjell, hvor jentene må slite mens guttene kan slappe mer av fordi flertallet av guttene ikke velger disse fagene som jentene velger.

– Hva skjer med de guttene med studiekompetanse som ikke tar høyere utdannelse?

– Det vet vi ikke så mye om. Men mindre undersøkelser, blant annet fra Finland, tyder på at guttene i høyere grad enn jenter har alternative utdannelsesveier. De kan gå ut i jobb rett etter videregående skole for så å stige i gradene etter hvert. Eller de kan ta et kurs ved siden av jobb, eller de kan starte opp egne virksomheter. For eksempel innen IT. Noen tar også utdannelse gjennom forsvaret. Etter endt utdannelse ser det ut til at guttene gjør det bedre enn jentene.

– På hvilken måte gjør de det bedre enn jentene? 

– Etter utdanningen kommer guttene lettere i jobb, de får høyere lønn, de er mindre uføretrygdet og gjør raskere karriere. Jeg mener at diskursen om at gutter er skoletapere, er medieskapt og i veldig liten grad fanger opp hva som skjer med jenter og gutter over tid.

– Så gutter er ikke skoletapere, men du mener at skolen er for middelklassen. Hva mener du med dette?

– Skolen har en kultur som rett og slett ligger bedre i forlengelsen av middelklassefamiliens kultur. Skolen passer bra til kulturmiddelsklassen, der familien leser bøker sammen, snakker sammen og de reflekterer sammen. Handlingsorientert praktisk kompetanse som arbeiderbarn kommer med, har hatt liten plass i skolen. 

– Hvilke utfordringer gir det at skolen er en forlengelse av middelklassens kultur?

– Det er et problem på yrkesfag siden det også der er mye middelklassefaglighet. Skoletrøtte elever har behov for noe mer praktisk og konkrete oppgaver. I dag er det mye teori i skolen, også på yrkesfag. Dette er nødvendig siden den teknologiske utviklingen betyr at også manuelle yrker i dag krever mer teori. Men det er ikke sikkert man trenger å tolke dikt i norskfaget for å mestre det yrket eleven skal ut i. Teorien kan heller være knyttet til yrket eleven utdanner seg til.

 – Kan skolen gjøre noe for å minke klasseforskjellene?

– Det er vanskelig. Det er vanskelig å forestille seg et moderne samfunn uten arbeidsinndeling fordi vi i dag trenger så spesialisert kompetanse. Men det handler også om lønns- og statusforskjell og det kunne man kanskje gjøre noe med. Lønnssystemer er bedre her enn i andre samfunn, men det handler også om status.

– Hva kan skolen gjøre for å skape like muligheter for ulike elever?

– Det første er å være bevisst på hva det enkelt barn har behov for. Det er viktigere at man ser enkeltbarns læringsbehov enn å ta utgangspunkt i den gruppen det tilhører, for eksempel ut fra kjønn. Det andre er å ta mer praktiske fag inn i skolen, hvor det da faktisk er praktiske fag. Det er en tendens i dag til at vi teoretiserer de praktiske fagene. Kroppsøving handler for eksempel ikke kun om å bruke kroppen, men også om masse andre teoretiske emner som fysiologi og ernæring. Hvis vi får opp respekten for de praktiske fagene tror jeg at det kunne hjelpe. 

– Oppsummert så mener du at gutter ikke ligger etter jenter når vi legger sammen utdanningsløpet og jobbkarriere. Forstår jeg rett?

– Ja, guttene ligger ikke etter hvis vi ser på hvem som får jobb og høyest lønn. Man kan si det slik at utdanning er en ulik ressurs for kvinner og menn.

– Hva mener du med det?

– Kvinner må ha mye mer utdanning for å nå samme posisjoner som menn med mindre utdanning. 

– Hvordan avspeiles studievalgene til gutter og jenter i arbeidsmarkedet? 

– Vi ser at kvinner går inn i helse- og sosiale yrker, mens menn går i yrker knyttet til teknologi, produksjon og industri. Det blir et kjønnsdelt arbeidsmarked.

– Gjelder dette kun i Norge?

– Nei, men de mest kjønnssegregerte arbeidsmarkedene i verden finner vi i Norden. Fleste kvinner velger noe med mennesker, og fleste menn noe med teknikk eller økonomi.

– Er det et problem med et kjønnsdelt arbeidsmarked?

– Det er det på den måten at dette får noen tilbakeslag i utdanningssystemet – guttene får ikke praksisplasser, jenter på studiespesialisering må jobbe veldig hardt og mye. Det er et problem. I tillegg får vi arbeidsplasser som er dominert av ett kjønn. De fleste er vel enige i at kjønnsblandede arbeidsplasser gir bedre trivsel samt mer mangfold. 

– Hva kan skolen gjøre for å hindre et kjønnsdelt arbeidsmarked?

– De kan sikkert være flinkere til å gjøre elevene mer oppmerksom på og jobbe med stereotyper. Om det må være maskulint å være snekker eller feminint å være sykepleier. 

– Hva med den sosiale reproduksjon?

– Man hadde en drøm på 60- og 70-tallet der alle skulle få tilbud om utdanning, også arbeiderklassen. Studiestøtten ble innført for å muliggjøre dette. Tanken var å bruke utdanningssystemet til å utjevne klasseforskjellene, men dette har ikke hatt den effekt man håpet på.

– Hva ser vi av denne drømmen i dag?

– Mange flere tar utdannelse og det har vært en eksplosjon av antall studenter på universitetene, det er en økning hvert år. Man kan si det har vært en suksess på den måten at mange flere i dag kommer inn i utdanningssystemet. Dermed blir flere via utdanningssystemet en del av middelklassen, men det er større frafall blant de som ikke kommer fra middelklassen.

– Kan du forklare det litt nærmere?

– Hvis du er et arbeiderbarn, så skal du ha mye bedre karakterer enn et middelklassebarn for å tro på at du kan komme videre i utdanningssystemet. Dette kan både skyldes stereotype forventninger hos læreres og studieveiledere, men også av at barna selv ikke føler seg hjemme i utdanningssystemets kultur. 

– Er dette spesielt for Norge?

– Her er de nordiske landene helt like. Alle de nordiske landene har den samme utdanningspolitikken der man virkelig prøver å bruke utdanningssystemet til å bekjempe sosial ulikhet. 

– Da oppsummerer vi så langt at gutter generelt ikke er skoletapere og at skolen gir privileger til middelklassen. Da lurer jeg på seksårsreformen som kom i 1997 som gjorde at seksåringer startet på skolen. Hva tenker du om denne reformen?

Det mener jeg er en av de dårligste utdanningsreformene som noensinne er blitt innført. Den bygger på en mekanistisk forståelse av utvikling av læring. Hvis vi pøser på med et år til på skolen så lærer elevene en tiendedel mer, er tanken bak reformen. Sjuåringene i dag leser riktignok bedre enn sjuåringene for 25 år siden, men når de avslutter grunnskolen, så kan de ikke mer. Altså, de som går i tiende klasse i dag, kan ikke mer enn de som gikk i niende klasse tidligere.

– Tjue år etter reformen, hva ser vi at vi har fått ut av den?

– Det eneste man har fått ut av den er at man har ødelagt barndommen til en del barn ved å få inn mange barn i skolen som ikke er modne for det. I starten av seksårsreformen var tanken at det skulle være en blanding mellom førskole og skole, men det ble borte i løpet av et par år. Så kom Kunnskapsløftet (i 2006 red. anm.) som sa læring, læring, læring. Det er et enormt læringspress, selv for de små fem- og seksåringene. 

– Du har observert en førsteklasse i ett år nå. Hvordan vil du beskrive det du ser?

– De sitter i store klasser med opptil 28 elever, noen av barna er fem år, det er et stort læringspress, og de har en skoledag fra halv ni til halv fem siden de fleste går på AKS/SFO. Det betyr at lærerne må bruke mye tid på å holde elevene i ro, kjefte på dem og irettesette dem. 

– Hva tenker du om det du ser?

– Jeg syns det er ganske ille.

– Du fulgte også en førsteklasse for 25 år siden, hvilke forskjeller ser du på dagens førsteklassinger kontra førsteklassinger for 25 år siden?

– Jeg tenker at det er behov for mer disiplin av barna nå på grunn av skolens rammer. 

– Hva sier lærerne?

– Alle lærerne jeg har truffet, syns det er forferdelig og sier at femåringer ikke har noe å gjøre i skolen. Men få av dem tør si fra fordi det kan få konsekvenser for eksempel om de får beholde sine klasser eller omplasseres.

– Det er ganske sterke ord du kommer med nå?

– Ja, men jeg mener at det er en helt feil reform. Jeg mener vi holder på å ødelegge det som er jordsmonnet for senere læring og kreativitet, nemlig den frie leken. Det gjelder også livet utenfor skolen hvor foreldre motiverer sine barn som aldri før, organiserer deres liv og beskytter dem fra vanlig, god livserfaring. Det er et sosialt eksperiment vi ikke kjenner rekkevidden av.

– Slår reformen ulikt ut på gutter og jenter?

– Det er de samme politikerne som har vedtatt seksårsreformen og som klager over at guttene har det så dårlig på skolen. Da må det sies at seksårsreformen ikke minst rammer guttene hvis det er tilfellet at de er litt senere i utvikling enn jentene. 

– Er det for sent å gjøre noe med reformen, tror du?

– Jeg tror det umulig å gjøre den om nå – da måtte hele barnehagesektoren om dimensjoneres. Dersom man kunne skrudd noe tilbake, så kunne jeg ønske meg et overgangsår hvor barna fikk lov til leke mer.

– Til slutt, i dine drømmer – hvordan ser skolen ut?

– For det første ville jeg opphevet seksårsreformen. Så ville jeg gitt mer rom til lærernes profesjonelle kunnskap og vurderingsevne og gått bort fra målstyringen vi ser i dag, og jeg ville gitt mer plass til praktiske fag. Jeg ville også gjort undervisningen litt mindre abstrakt. Dette er også noe som henger sammen med målstyring som bryter innholdet i læringen ned i små, målbare enheter på bekostning av helhet, sammenheng og mening. Jeg kunne ønske meg en skole for livet og ikke for Norges neste plassering i den internasjonale PISA-konkurransen. Jeg kan bli ganske fortvilet – og sint! – når jeg hører politikere skryte av sin vellykkete utdanningspolitikk når Norge gått opp to plasser på PISA-rangeringen. Jeg har over tid sett hva det koster for barns oppvekst og utvikling – og for lærernes muligheter for å være de gode lærere de ønsker å være.