1

De, der er anbragt på stole af guld for at skrive,
vil blive spurgt ud om hine, der
vævede deres klæder.
Ikke efter deres ophøjede tanker
vil deres bøger blive ransaget, men
en eller anden vilkårlig sætning, som lader slutte
noget om en egenskab hos dem, der vævede klæder,
vil blive læst med opmerksonthed, for her
     kan der være tale om træk
hos de berørte aner.

Hele litteraturer
skrevet i udsøgte vendinger
vil blive gennemsøgt efter tegn på,
at der har levet oprørere,
    hvor undertrykkelse fandt sted.
Bønlige anråbelser fra overjordiske væsener
vil bevise, at her har jordiske
      siddet over jordiske.
Ordenes kostelige musik vil kun berette,
at der for mange ingen mad var.

2

Men til sin tid vil de blive prist,
der sad på det bare gulv for at skrive,
der sad blandt de forsmåedede,
der sad blandt de kæmpende.

De, der fortalte om de forsmåedes lidelser,
de, der fortalte om de kempendes bedrifter
med kunst. I det ædle sprog
førhen forbeholdt
forherligelsen af konger.

Deres beskrivelser af misforhold og deres opråb
vil stadig bære finger aftrykket af de
forsmåede. For disse
blev de overdraget, disse
bar dem videre under den svedklamme skjorte
gennem politiafspærringer
til deres lige.

Ja, der vil komme en tid, da
disse kloge og venlige
vrede og forhåbningsfulde,
der sad på det bare gulv for at skrive,
der var omringet af forsmåede og kæmpende, vil blive
offentligt prist.

En taktisk hovedoppgave for den samlede marxist-leninistiske bevegelsen i Norge er byggingen av det kommunistiske arbeiderpartiet. Dette understrekes i dokumenter fra såvel de marxist-leninistiske studie- og arbeidsgruppene som SUF(m-1)og Marxist-leninistisk Front i NKP, (MLF). I MLF's politiske plattform understrekes det at vi i Norge i dag ikke har noe enhetlig kommunistisk parti, men at kampen i NKP kan gi følgende utfall: Enten vinner de virkelige kommunistene kampen i partiet, eller så umuliggjøres kommunistenes arbeid innafor partiet og revisjonistledelsen står tilbake med sitt «radikale samlingsparti». Under alle omstendigheter innebærer det partibyggende arbeid for MLF's vedkommendebrudd med revisjonistene.

I kampen for det kommunistiske parti vil studiet og tillempinga av marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning få en avgjørende betydning. Det gjelder også den aktuelle kamp mot revisjonistene, hvor den kommunistiske partiteori er et mektig våpen mot RTL-klikkens likvideringsplaner. I artikkelen Om leninismens grunnlag sammenfatter Stalin det kommunistiske partis fremste kjennetegn.

Partiet er arbeiderklassens fortropp. Det innebærer at partiet må ta opp i seg proletariatets og folkets beste representanter, og at det må ruste seg med den marxistiske teori for å stake ut den rette vei i kampens bukter og finter. Det kommunistiske parti skal stå i spissen for denne kampen og utgjør arbeiderklassens og folkets «generalstab».

1 Partiet som arbeiderklassens organiserte tropp. Men partiet er ikke bare arbeiderklassens fortropp, det er klassens organiserte fortropp. Uten en sterk indreorganisasjon, etter den demokratiske sentralismens prinsipper, som forener indredemokrati med sentral ledelse, vil ikke partiet utøve noe virkelig lederskap.

2 Partiet som høyeste form for proletariatets klasseorganisasjon. Partiet er ikke den eneste klasseorganisasjon som klassen skaper i kampen, men en av dem. Men fagforeningene, enhetsfrontorganisasjonene, kooperasjonen m.v., kan ikke arbeide uavhengig av «generalstaben», tvert om. Partiets lederskap er en forutsetning for at disse skal utvide og forbedre sine posisjoner i kampen, at de virkelig skal binde partiet sammen med de partiløse massene.

3 Partiet som redskap for proletariatets diktatur. Partiet er ikke noe mål i seg selv, det er et redskap i arbeiderklassens hender til å erobre statsherredømme, og til å styrke maktstillingen etter at den er erobret.

4 Partiet som en viljens enhet som er uforenlig med at det eksisterer fraksjoner. Partiet tillater ikke at det dannes konkurrerende sentra som oppløser enheten og bryter ned disiplinen. Den indre meningskampen skal primært bidra til å sikreenhetlige beslutninger.

5 Partiet blir styrket ved at det renser seg for opportunistiske elementer. Proletariseringen av «mellom-lagene» i samfunnet, og demoraliseringen av arbeiderklassens «øvre» lag, fastlønnete funksjonærer, pressefolk, stortingsrepresentanter osv. (arbeideraristokratiet), utgjør de klassemessige røtter til opportunismen. Partiet må føre kamp mot opportunistiske elementer som lar seg korrumpere.

Etter den annen verdenskrig har utviklingen særlig vært preget av to faktorer:

For det første imperialismens sammenbrudd og den nasjonale og demokratiske revolusjonen i Asia, Afrika og Latin-Amerika. For det andre den midlertidige revisjonistiske maktovertakelsen i Sovjetunionen og Øst-Europa, unntatt Albania. Imperialistmaktenes tiltakende sammenbrudd fører til skjerpet klassekamp i disse landa. Alt dette stiller nye krav til de kommunistiske partier. Som på den annen internasjonales tid viser utviklinga klart at de partier som ikke har styrke nok til å plassere seg på folkets side i dagens kamp til sjuende og sist vil havne på historias skraphaug.

Kommunistenes viktigste våpen i denne prosess er Mao Tsetungs tenkning, for «Mao Tsetungs tenkning er marxismen-leninismen i den epoke da imperialismen går mot sitt endelige sammenbrudd og sosialismen går fram mot en verdensomspennende seier.» Når det gjelder den kommunistiske partiteori har Mao Tsetung videreutviklet og forsvart de prinsipper som Stalin la til grunn i den omtalte artikkel. Mao Tsetungs videreutvikling av den marxistiske partiteori kan oppsummeres ved de prinsipper som legges til grunn i KKP's «forslag til generallinje for den kommunistiske bevegelse» (Folkerepublikken Kinas Ambassade. Kultur- og opplysningsavdelingen.)

1) Partiet må holde fast ved den marxistiske teorien;
2) partiet må forbinde teori og praksis i alt sitt arbeid og forene marxismen-leninismens allmenngyldige slutninger med hvert lands konkrete praksis;
3) partiet må tjene og aldri skille seg fra folket;
4) partiet må tillempe masselinjen;
5) partiet må nytte kritikkens og sjølkritikkens våpen.

 

Det må finnes et revolusjonært parti som er oppbygd i samsvar med marxismen-leninismens revolusjonære teori og revolusjonære stil.

Har vi i Norge i dag et revolusjonært parti, eller har vi en karikatur? Dette er et alvorlig spørsmål som alle kommunister må tenke over. Et av de klareste kjennetegn er om partiet holder fast ved og forsvarer den marxist-leninistiske teorien. Gjør NKP-ledelsen det?

I alle avgjørende ideologiske spørsmål har revisjonist-ledelsen konsekvent fraveket marxismen-leninismen og stilt seg på reformismens standpunkt. I spørsmålet om den sosialistiske revolusjon og overgangen til sosialismen har de gått inn for en borgerlig-demokratisk styreform, en nasjonalisert statskapitalisme. Istedet for å knuse det borgerlige statsapparatet går de inn for å beholde dets representative organer (Storting, kommunestyrer m.m.) og gjøre borgerskapets undertrykkelsesorganer til «redskaper» for en «demokratisk omforming i sosialistisk retning».

Både i teorien og i sin arbeidsstil har de latt hensynet til partiets «demokratiske» omdømme i borgerskapet gå foran det å forberede partiets medlemmer og den øvrige del av arbeiderklassen på den skjerpete klassekampen, som de hittil relativt svake, men ikke desto mindre klare krisetegn vil medføre. Dette henger sammen med den lettvinte, men historisk uholdbare illusjonen om en «fredelig, demokratiskvei til sosialismen» som Krustsjov gjenopplivet, og som NKP-lederne har gjort til sin.

MLF og den samlede marxist-leninistiske bevegelsen er i ferd med å legge grunnen for en virkelig kommunistisk bevegelse, ettersom den har feid disse revisjonistiske illusjonene til side. Gjennom å reise parolen om massestudium i marxismen-leninismen, Mao Tsetungs tenkning, har de forsvart de grunnleggenderevolusjonære prinsipper og anvendt dem i klassekampen i dagens Norge.

Gjennom utgivelsen av Røde Fane og organiseringa av MLF, fikk også den ideologiske kampen et sterkt oppsving i NKP og ledelsen er tvunget på defensiven i sine spinkle forsøk på å forsvare den revisjonistiske linja.

Studiet og den revolusjonære skoleringen er et annet eksempel på hvordan NKP-ledelsen fullstendig underkjenner betydningen av den revolusjonære teorien. I etterkrigsåra har ledelsen benektet nødvendigheten av revolusjoær skolering. Helt fram til våren 1970 advarte de medlemmene mot å delta i marxist-leninistiske studiesirkler, men da denne linja i praksis led nederlag arrangerte de i Oslo sin egenstudiesirkel, som i allefall ikke inneholdt den revolusjonære teori.

Hvilke følger oppgivelsen av marxismen-leninismen får, vitner også utviklinga i Sovjetunionen etter den 20. kongress om. Ved å redusere marxismen-leninismen til teorien om «hele folkets stat» og «hele folkets parti», og å gjøre spørsmålet om den fredelige sameksistens til samarbeid mellom undertrykt og undertrykker, har herskerne i Sovjetunionen fram til i dag ført en «fredelig evolusjon» som kjennetegnes av framveksten av den nye priviligerte overklassens overtakelse av partiet og statsmakten. I stedet for å tjene folket er målet blitt å profittere på det arbeidende folks bekostning.

Kinas Kommunistiske Parti under Mao Tsetungs ledelse innså imidlertid på et tidlig tidspunkt farene som den ideologiske utartingen i Sovjetunionen medførte, og de publiserte opp gjennom 60-åra en rekke dokumenter, som har fått storbetydning for hele den marxist- leninistiske bevegelsen. Samtidig trakk KKP de rette erfaringer av SUKP-ledelsen utarting og forsterket den ideologiske kampen mot sine egne borgerlige elementer i partiet og statsapparatet.

Våre egne, såvel som den internasjonale m-l-bevegelsens erfaringer, viser at ideologien har en avgjørende innflytelse, som kan oppsummeres slik:

Et parti som leder en stor evolusjonær bevegelse kan umulig vinne seier uten å beherske den revolusjonære teori, uten å være i besittelse av kunnskaper i historie, uten en grundig forståelse av den praktiske bevegelse. (Mao Tsetung).

 

Partiet må forbinde marxismen–leninismens universelle sannhet med den konkrete praksis i revolusjonen i hvert land.

Hvordan forbinder en så den marxist–leninistiske teori med den kinesiske revolusjonens praksis? Det kan forklares med det allment kjente ordtaket: 'Pilen skytes mot målet’. Den innbyrdes sammenheng mellom marxismen–leninismen og den kinesiske revolusjonen likner på den innbyrdes sammenhengen mellom pilen og målet. Men en del kamerater 'skyter uten å ha et mål' – de skyter på lykke og fromme. Slike folk kan lett komme til å skade revolusjonens sak. (Mao Tsetung).

Klassekampens betingelser skifter fra land til land og fra situasjon til situasjon. Således antar kampen forskjellige former ut fra det grunnlag som finnes i klassestrukturen, historiske tradisjoner, styrkeforhold m.m. Studiet i dette levendeliv, og teoriens anvendelse på det, er av avgjørende betydning for kommunistenes arbeid.

Revisjonistene forvrenger marxismen-leninismen også på dette området. Typisk er RTLs «nasjonal–kommunistiske» ferniss. Den går ut på å «fornorske» teorien dithen at han fornekter alle grunnleggende prinsipper som støter borgerpressa, og på den måten gjør teorien mer «akseptabel» for borgerskapet. Denne linja gir selvsagt bare et påskudd til å forfekte revisjonismen og har ingenting til felles med marxismen-leninistenes linje, som går ut på å forene marxismen-leninismens allmengyldige sannhet med revolusjonens konkrete praksis.

Eksempler på hvor livsviktig dette prinsippet er, kan hentes fra studiearbeidet. I den grad revisjonistene har drevet studier har de vært abstrakte og uten sammenheng med den praksis bevegelsen bedrev. Marxist-leninistene gjennom-fører linja på den måten at bade studiet i marxismen-leninismen, Mao Tsetungs tenkning, og studiet i det norske klassesamfunnet drives med henblikk på å løse bevegelsens problemer på de forskjellige områder.

Det letteste som finnes, er å lære seg en mengde termer fra marxismen-leninismens vokabular, men det gir ikke bevegelsen noen framgang. Først når bevegelsen råder over kadre som behersker kunnskaper om klassekampens bevegelser, og som har innsikt i marxismens analyse-metode, blir teorien en materiell kraft som forandrer verden.

 

Det kommunistiske parti tjener folket.

En grunnleggende sannhet i marxismen-leninismen er at «folket og bare folket er den kraft som driver verdenshistorien framover». Denne sannheten kan høres ganske selvfølgelig ut, men ofte bunner mange politiske feil nettopp i manglende tro på folkemassenes kraft. Å tjene folket innebærer å ta utgangspunkt i de arbeidende massers klassestandpunkt, deres virkelige interesser, og gjøre disse interesser til sine.

»Vår plikt er å stille oss ansvarlige overfor folket. Hvert ord, hver handling, hver politikk må være i samsvar med folkets interesser, og hvis det ,&r seg gjeldendemistak, må de korrigeres – det er det som ligger i å være ansvarlig overfor folke.t» (Sitatene s. 190).

Utgangspunktet for de marxist -leninistiske grunnstudiene er klassestand-punktet. I dette skiller marxist-leninistene seg fra såvel revisjonistenes rent økonomistiske standpunkt, som fra ulike superintellektuelles teorier om de «velfødde» arbeidere. Det er derfor ikke nok i teorien å ha «forstått» marxismen, slik som noen intellektuelle «Marx-eksperter» har tendenser til. Hvis klassestandpunktet mangler vil de aldri kunne trekke de riktige konklusjoner.

NKP-ledelsens revisjonistiske utarting er i seg selv et godt eksempel på følgene av manglende klassestandpunkt. I stedet for konsekvent å ta utgangspunkt i folkets interesser, har de degenerert til borgerlige «politikere» som betrakter «politikken» og «politikerne» som en slags lukket sirkel der man pønsker ut «lure» forslag som blir sendt ut til valgene for å få tilslutning. Det som er smartest og finner på de mest «taktiske» utspill, vinner. Slik arter den borgerlige politikken seg i motsetning til marxist-leninistenes, som – fordi de lever et liv og kjemper sammen med folkets arbeidende masser – ikke får interesser i motsetning til folkets.

Partiet tillemper masselinja

Når marxismen-leninismen slår rot i massene, omskapes den til en materiell kraft som forandrer verden. Det kommunistiske parti må ha evnen til å bygge på massenes kraft, fordi «massene er de virkelige helter». I den borgerlige propagandaen forties disse kjensgjerninger. Her hevdes den idealistiske historieoppfatninga: viktige historiske endringer kommer som en følge av viljen til ei lita gruppe utvalgte «ledere».

Skal en kunne holde et nært samband med massene, må en ta utgangspunkt i massenes behov og ønsker. Alt arbeid for å tjene massenes interesser må ta utgangspunkt i massenes behov og ikke i noe ønske fra en enkeltperson, hvor velmotivert det enn måtte være. Det er ofte slik at det objektivt i massene er tilstede et behov for visse omdannelser, men uten at massene subjektivt et klar over denne nødvendigheten. De er ennå ikke innstilt på, og bestemmer seg ikke til en omdannelse, og i slike tilfeller må en vente tålmodig. For først når flertallet av massene som et resultat av vart arbeid er blitt seg bevisst at det er nødvendig å foreta omdannelsene, og ønsker viljefast å gjennomføre dem, da først bør de gjennomføres … Her virker to prinsipper: det ene er massenes aktuelle behov og ikke slike behov vi har utpønsket for dem, og det andre er massenes ønsker og at de selv må bestemme seg, og ikke slik at vi tar bestemmelsen for dem.

Den nasjonale og demokratiske revolusjon i Asia er i seg selv et godt eksempel på masselinja i praksis. Mao Tsetung utarbeidet selv teorien om masselinja bl. a. på grunnlag av det faktum at det kinesiske folk var i stand til å beseire de japanske imperialistene og de innenlanske reaksjonære, trass i det kinesiske folkets underlegenhet m. h. t. teknisk utrustning, militærteknisk utdannelse o.s.v. Og så de indo-kinesiske folks store seire i sin nasjonaldemokratiske revolusjon, er et bevis på massenes uovervinnelige styrke «når flertallet av massene … er blitt seg bevisst at det er nødvendig å foreta omdannelsene». Selv ikke verdenshistoriens best utrustede og mest brutale militærmakt kan i dag stanse de indo-kinesiske masser.

Eksempler på hvordan marxist-leninistene med framgang har tillempet masselinja har vi sett i vårens store oppsving i studentkampene. bl.a. generalstreiken. Videre har vi fått masselinja demonstrert i streikekampene i Sauda og på Norgas, hvor arbeiderene på disse arbeidsplassene og de breie masser av arbeidende ellers sluttet opp om deres berettigete krav og bl.a. ga store pengebeløp for at de streikende skulle holde ut overfor arbeidskjøpernes press.

Selvsagt hevder ingen, og aller minst marxist-leninistene, at det ikke i disse kamper kan være begått feil, men disse kan bare rettes ved at en blir bedre i stand til å følge masselinja.

NKP-ledelsen har ikke etter krigen, og aller minst i den seinere tid, tillempet masselinja. I stedet for å studere og undersøke massenes virkelige ønsker og behov, har deres politikk tatt utgangspunkt i egne ønsker og behov. Derfor kunne f.eks. delegater til partiets siste landskonferanse oppleve at partiets formann la fram forslag om at konferansen skulle anbefale LO's usle tariffkrav. Begrunnelsen var at «de ville bli vedtatt likevel». Slik kan opportunismen og halehengspolitikken til LO-pampene forsvares og utlegges som «arbeidsfolks vilje»!

 

Partiet tillemper kritikken og sjølkritikkens metode til å løse motsetninger innen folket.

Ikke-antagonistiske motsetninger (motsetninger innen folket) og antagonistiske motsetninger (motsetninger mellom folket og folkets fiender) må løses på forskjellige måte. Dette er den viktigste konklusjonen på Mao Tsetungs banebrytende artikkel fra 1956. Dermed ga han den kommunistiske verdensbevegelse et nytt våpen til å oppnå indre konsolidering og enhet.

Den eneste metoden til å avgjøre spørsmål av ideologisk natur, eller stridsspørsmål i folket er den demokratiske metoden, diskusjonsmetoden, metoden med kritikk og sjølkritikk, metoden overtalelse og undervisning, og ikke en metode med tvang eller undertrykkelse.

La oss se hvordan marxist-leninister og revisjonister bruker denne metoden forskjellig. Da de ideologiske motsigelser mellom SUKP og KKP i slutten av1950-åra begynte å utvikle seg, gikk KKP konsekvent inn for å løse denne striden ved kritikken og sjølkritikkens metode. Først internt. På møter og i korrespondanse la de fram sine synspunkter og ønsket en oppriktig diskusjon. SUKP-ledelsen svarte med offentlige angrep og brøt bl. a. bistandsavtaler og trakk sine eksperter hjem fra Kina for å legge folket der under økonomisk press – i håp om at de skulle godta revisjonistenes linje. Som en følge av den revisjonistiske utartinga ble motsetningene til KKP til en antagonistisk, en uløselig motsigelse.

Et liknende eksempel kan vi hente fra kampen i NKP. Marxist-leninistene har konsekvent hevdet at motsigelsene burde løses gjennom metoden med kritikk og sjølkritikk, ut fra ønsket om å komme fram til enhet på grunnlag av Mao Tsetungs metode:

1 1942 utarbeidet vi formelen 'enhet–kritikk–enhet' for å beskrive denne demokratiske metode for å løse motsetninger innen folket. Utgangspunktet er at vi går ut i fra ønsket om enhet og løser motsetningene gjennom kritikk og kamp, slik at vi oppnår enhet på et nytt grunnlag.

I denne hensikt førte marxist-leninistene diskusjon på møter og konferanser, og da Friheten ble stengt for marxistiske innsendere, ble Røde Fane utgitt. Revisjonistledelsen hadde imidlertid ikke noe ønske om enhet og de svarte med eksklusjoner og andre tiltak for å tvinge og skremme folk inn på sin linje. Dermed har revisjonistene gjort motsigelsene til en motsigelse mellom folket og folkets fiender.

Motsigelsene mellom marxist-leninistene er imidlertid av en helt annen karakter. Både SUF(m-1), ML-gruppene og MLF har forskjellig utgangspunkt, erfaringer o.s.v., som utgjør motsetninger. Imidlertid har demokratisk diskusjon, kritikk og sjølkritikk styrket enheten, og lagt grunnlag for en ny enhet som til sist vil føre til dannelsen av et kommunistisk arbeiderparti.

Den 28. november 197o var det 150 år siden Friedrich Engels ble født, og den 5. august, 75 år siden han døde. Hele Engels' liv og virke var viet arbeiderklassen og dens framtidige frigjøring som han skulle legge grunnen til sammen med Karl Marx bl.a. først og fremst i «Det Kommunistiske Manifest» som kom ut i 1848. Deres livslange vennskap og samarbeid begynte i Paris der de møttes i 1844 og dit Marx var blitt fordrevet fra Køln, der han hadde vært redaktør for «Rheinische Zeitung» siden 1842 og der for øvrig Engels hadde vært oppom ham og seinere hadde sendt ham noen artikler. De to årene hadde Engels tilbrakt  i Manchester og arbeidd i et handelshus som hans far var medeier i ( allerede et eksempel på internasjonal «fusjon»!), og der han hadde studert den engelske arbeiderklassens livs- og arbeidsforhold som da var forferdelige, og som han skildret i en boksom utkom i 1845. Boka vakte stor oppmerksomhet, både på grunn av sin krasse realisme men mest fordi han der bryter med det gjengse syn på proletariatet, også blant sosialister, som en kreftbyll på samfunnskroppen som det gjaldt å bekjempe og overvinne. I stedet ser Engels i proletariatet – allerede i 1842–44 ansatsen til arbeiderklassens frigjøring ved egen hjelp. Derfor kan man si at Engels' bok «Arbeiderklassens stilling i England» er den vitenskapelige sosialismens første bok. Den ble da også beslaglagt i Tyskland.

Fra 1845 til 47 levde Engels dels i Paris, dels i Brussel dit Marx hadde måttet flykte videre etter de tyske myndigheters forlangende. De to vennene skrev i denne tiden to verker: «Den Hellige Familie» eller «Kritikk av den kritiske kritikk», der de brøt med unghegelianerne (som vi skal komme tilbake til), og «Filosofiens Elendighet», et oppgjør med Proudhon og hans «Elendighetens Filosofi». I Brussel kom de i kontakt med den hemmelige tyske kommunistiske liga som de begge ble medlemmer av da det ikke lenger skulle være hemmelig, og som de gjorde til en forløper for Internasjonalen. I året 1847 holdt de to kongresser i London og på den siste ble Marx og Engels anmodet om å utarbeide et program for som det nå het: «Det Kommunistiske Forbund». Det ble det berømte Kommunistiske Manifest som kom i1848. Februar-revolusjonen i 1848 brakte Marx og Engels tilbake til Rhinprovinsen der de overtok den «nye Rhinposten» (Neue Rheinische Zeitung) som kom ut i Køln. De gikk med liv og sjel opp i den revolusjonære bevegelsen, men reaksjonen seiret, og Marx – som hadde tapt sitt tyske borgerskap – ble igjen utvist. Engels deltok i væpnet opprør og var med i tre trefninger, men måtte så flykte og dro via Sveits til London.

Hit kom også Marx etter forgjeves å ha forsøkt å bosette seg i Frankrike, d.v.s. Paris. Men da han ble forvist til provinsen oppga han Frankrike for godt. Engels tok nå opp igjen sitt arbeid i Manchester, og nå får vi Marx' og Engels' felles storverk: deres korrespondanse. De vekslet brev nesten daglig fra1844, men især fra 1850, til 1883 da Marx døde. Da brevene ble utgitt i 1913 av Bernstein(!), hva Lenin dypt beklaget, konstaterer han likevel at de er av «enorm interesse» – selvfølgelig. Både vitenskapelig og politisk. Dessuten er de i høy grad underholdende, fulle av vidd og satire, men først og fremst av «den høyeste form for tenkning», dialektikken.

«Skulle man prøve å definere med ett begrep hva som er brennpunktet, så og si, i hele korrespondansen, det sentrale punkt der alle ideer og tanker – og begivenheter, som blir diskutert, løper sammen, måtte det bli begrepet dialektikk. Det som interesserte Marx og Engels mest av alt, det de har bidradd til som det mest essensielle og nye, det som utgjør det mesterlige framstøt de har gjort i den revolusjonære tankens historie, er anvendelsen av den materialistiske dialektikken i en gjenskaping av hele den politiske økonomi fra grunnen av og opp – på historien, naturvitenskapen, filosofien og på arbeiderklassens politikk og taktikk», skrev Lenin.

Lenin skriver også ved samme anledning:

«Jo mer vi har anledning til å konstatere hvordan arbeiderbevegelsen i forskjellige land lider av opportunisme … desto verdifullere blir det veld av materiale som korrespondansen inneholder; et materiale som legger for dagen en dyp forståelse for de grunnleggende foranderlige mål for proletariatet og som gir en uvanlig fleksibel definisjon av de til enhver tid gitte taktiske oppgaver ut fra disse revolusjonære måls synspunkt – uten å gi den fjerneste innrømmelse til opportunisme eller revolusjonært frasemakeri.»

Med andre ord: anvendt materialistisk dialektikk.

Det er virkelig både synd og skam at ikke i hvert fall det utvalget som ble utgitt i Moskva i 1953 og i London (Lawrenceand Wishart) i 1956 er oversatt til norsk – eller at et utvalg av de viktigste avsnitt fra et prinsippfelt synspunkt er gjort tilgjengelig for arbeiderklassen for «en billig penge» som også Lenin sier. Det ville være et utmerket våpen i kampen mot revisjonismen, som må føres dialektisk.

Dialektikken ja. Vi skulle tilbake til «unghegelianerne» og dermed til Engels' (og Marx') ungdom. De var begge fra Rhinprovinsen, Engels fra Barmen (i dag Wuppertal) og Marx fra Trier. Rhinprovinsen var et resultat av revolusjonskrigene etter den store franske revolusjon, og hadde altså vært to tiår under dens innflytelse før den ble innlemmet i Preussen i 1815, som en følge' av Den Hellige Allianse . Enda i Engels' (og Marx') ungdom var det sterke etterdønninger etter den franske revolusjons ideer og idealer i Barmen. Rhinprovinsen var dessuten en av de høyest utviklede provinser i Tyskland, politisk og industrielt – og med et forholdsvis klassebevisst proletariat, ifølge Kautsky. Engels selv gir et noe annet bilde. Hans far var en «kremmer» som Engels foraktelig uttrykker det. «Kremmeryrket er redselsfullt, Barmen er redselsfull … Jeg holder det ikke ut,» skriver han til Marx. Men hans humoristiske sans fornekter seg ikke: «Det hender mirakler her i Elberfeld (Barmen). I går holdt vi vårt tredje kommunistmøte i den største salen og den beste restauranten i byen. Minst 200 var til stede … Hele Eberfeld og Barmen, fra det pengesterkeste aristokrati til småhandlerne … alle, unntatt proletariatet.» Er det noe det minner oss om? Lenin kommenterer: «… på den tiden var alle tyskere kommunister for kommunismen var en form for protest ( mot Den Hellige Allianse), især borgerskapets …» Er det fremdeles noe det minner oss om?

Da Engels forlot gymnaset 16 år. gammel og gikk inn i handelslære «på grunn av familieforhold og tidlig politisk-opposisjonell innstilling», har det sikkert vært for å slippe bort fra en despotisk far som stadig var forarget over at han «rendte rundt på politiske møter».

At han kom i handelslære og seinere var ett år frivillig idet militære, hindret ikke Engels i å fortsette sin utdannelse, og ved universitetet ble han, som tidligere Marx, tilhenger av Hegel, d.v.s. venstregruppa, «unghegelianerne». "Hegels største fortjeneste», sa Engels, «er at han har vendt tilbake til dialektikken, den høyeste form for tenkning.» Grekerne var dialektikere av natur, sier Engels. En av de første, Heraklit, erklærte som kjent at «allting flyter». «Du kan ikke gå to ganger ned i den samme elv», sier han. En elev tilføyer: «Ikke engang første gang». Likefullt hevdet Hegel at «alt som er virkelig er fornuftig og alt som er fornuftig er virkelig». Og denne fornuftige virkeligheten fant han først og fremst representert i den eneveldige preussiske stat, som jo var hans arbeidsgiver, som Lenin litt ondskapsfullt bemerker. Men når han nå hadde funnet sitt Arkimedes' faste punkt (som det ikke falt ham inn kunne forandres), bygget han opp sitt dialektiske tankesystem. «Hegels dialektikk er satt på hodet», skriver Engels, «fordi den forutsettes å være en slags tankens selvutfoldelse' som tingenes dialektikk bare er en refleks av, mens virkelighetens dialektikk i våre hoder bare er en refleks av den utvikling som virkelig foregår i naturens og historiens verden, som følger dialektikkens lover.»

Når Marx og Engels i «Den Hellige Familie» brøt med «ung-» eller «venstrehegelianerne», betød det bare at de satte Hegels' dialektikk «ned på benene» og konstaterte at det ikke var menneskets bevissthet som bestemte dens tilværelse, men omvendt, deres tilværelse som bestemte deres bevissthet. De forlot Hegels idealisme og ble materialister, men dialektiske materialister. For såvidt fulgte de Hegel tilbake til de greske dialektikere og til «den høyeste form for tenkning».

Etter februar-revolusjonens nederlag i Tyskland opphørte for en tid Engels' og Marx' politiske virksomhet. Marx trakk seg tilbake til British Museum og til sitt arbeid med «Kapitalen» og Engels til handelshuset i Manchester, der han etter en stund ble partner. Her kan vi trygt si at «en dårlig ting er blitt til en god ting» for uten den relative velstand Engels på den måten oppnådde, ville han ikke kunnet redde Marx og hans familie fra å gå under i nød og fattigdom. Forbindelsene med arbeiderbevegelsen ide forskjellige land var selvfølgelig ikke avbrutt og tingene ut-viklet seg. 11864 ble det forberedende møte til den første Internasjonale holdt i London og Marx skulle komme til å lede den i ti år, hele tiden i nært samarbeid med Engels. Og hele tiden i kamp mot opportunister og revisjonister. Det var især sosialdemokratene i Tyskland de hadde besvær med. Bernstein karakteriserte partiets teoretiske nivå slik: "Vi godtok marxismens alminnerlige konklusjoner, men uten tilstrekkelig å ha tilegnet oss deres grunnlag … uten å være på det rene med den grunnleggende forskjell det var mellom Marx' og Engels' oppfatning og Lassalles … For oss var det nærmest et praktisk spørsmål. "Selv Liebknecht må stadig kalles til orden … Tendensen til klassesamarbeid og borgfred ble sterkere etterhvert som velstanden steg med den industrielle framgang for ikke å snakke om da milliardene etter seieren over Frankrike strømmet inn i landet. Bismarck leflet med sosialdemokratene som leflet igjen, arbeiderklassen hadde fått stemmerett og sosialdemokratene satt for første gang i riksdagen. Det var på denne bakgrunn at en viss herr Duhring, privat dosent ved universitetet, opptrådte på arenaen og fisket i de rørte vann. Partiet følte seg meget beæret da han meldte seg inn. Slik blir han karakterisert i registeret til utvalget av Marx-Engels' korrespondanse: «Tysk vulgær-materialist og positivist. Representant for småborgerlig 'likhetssosialisme'.» Han fikk en uhyggelig sterk innflytelse bl.a. fordi han var lettere å forstå enn Marx(!). Sosialdemokratene hadde nå slått seg sammen og var blitt et stort parti. Lasalleanernes innflytelse gjorde seg sterkt gjeldende i partiprogrammet, det såkalte Gothaprogram, som Marx og Engels kritiserte på det skarpeste, og lyktes å få rettet opp. Det var mye om å gjøre å åpne øynene på sosialdemokratene for Duhrings forførende, men helt uvitenskapelige argumenter mot Marx, som han angrep fra «venstre». Og Engels lot seg – motstrebende – overtale til å ta seg av ham. Han holdt nettopp på å studere naturvitenskap som forberedelse til et verk om «Naturens dialektikk» som han ikke fikk ferdig, men han innså at en «Anti-Duhring» var mer påkrevet, absolutt påkrevet i øyeblikket. Og boka ble hans mesterverk, ved siden av og på høyde med «Kapitalen» av Marx, det viktigste vi har. Dessverre er bare tre kapitler som Engels sendte til Marx' svigersønn i Paris, Paul Lafarque, som oversatte dem til fransk, det eneste som er oversatt til norsk under tittelen «Fra Utopi til Vitenskap» Lenin betegner boka «Anti-Duhring» som «en vidunderlig rik og instruktiv bok». Engels selv var tilfreds og glad og overrasket da det ble nødvendig med en ny utgave. Det som først og fremst gledet ham var at han der hadde fått anledning til å framstille det marxistiske livssyn overfor et småborgerlig sådant, og at boka faktisk ble populær.

Som Marx' trofaste venn og medarbeider i over førti år bygget Engels sammen med ham grunnmuren til framtidens sosialistiske samfunn, den historisk dialektiske materialismen. At denne læren med rette bærer Marx' navn var Engels den uten at han av den grunn stilte sitt eget . Om sitt samarbeid med Marx skriver:

«At jeg før og under mitt førtiårige samarbeid med Marx hadde en viss selvstendig andel i så vel grunnleggelsen som især utarbeidelsen av teorien, vil jeg ikke benekte. Men største delen av de ledende grunntanker, særlig på det økonomiske historiske området , og spesielt dens endelige, klare utforming, tilhører Marx. … Marx var et geni, vi andre aller høyst talenter. Uten ham ville ikke teorien ha vært hva den er. Den bærer med full rette hans navn.»

Engels' bok «Arbeiderklassens stilling i- England» var skrevet før han møtte Marx i Paris i 1844, selv om den utkom året etter. Hans Anti-Duhring «hadde Marx lest igjennom og skrevet et kapittel i. Vi arbeidet stadig sammen, –inspirerte og kontrollerte hverandre. I innledningen til sin bok om opprinnelsen til familien, privateiendommen og staten, skriver Engels «unnskyldende»:

«Det var ingen ringere enn Karl Marx som hadde forbeholdt seg og framstille resultatet av Morgans forskning i sammenheng med resultatene av hans – jeg kan si til en viss grad vår – materialistiske historieforskning og derigjennom klargjøre hele dens betydning. …

Mitt arbeid kan bare framby en ringe erstatning for det som ikke var forunt min avdøde venn å gjøre. Men heldigvis har jeg hans anmerkninger og utdrag (å støtte meg til) …»

Når en så tenker på at Engels tilrettela og utga annet og tredje bind av «Kapitalen «som nærmest bare forelå i utkast, eller «klass» – et kolossalt arbeid, især med tredje bind fordi Engels’ syn var svekket, er det klart at når han konsekvent   betegner sin innsats som forsvinnende liten ved siden av Marx’, så må Engels ved siden av alle sine øvrige gode egenskaper ha eid en beskjedenhet som man bare finner hos de helt store.

Til slutt bare et godt råd: Les ham.

EEC kommer stadig nærmere. En liten forsmak på dets komme fikk folk gjennom innføringen av momsen; en litt større smakebit ble tildelt gjennom den skyhøye avgiftsøkningen på det folkefiendtlige statsbudsjettet.

Innføringen av moms, det å legge mer og mer skatt på vareforbruket, økte økonomiske byrder på folkeflertallet, for dermed å kunne gi større skattelettelser og større økonomisk gevinst til kapitaleierne, var et kjernepunkt i EEC-tilpasningen; slik måtte samfunnet være innrettet for å være tilpasset og tjenlig en økonomisk og politisk union som EEC. For ikke å møte for stor motstand for og under overgangen måtte imidlertid de øyeblikkelig virkende usosiale og mest folkefiendtlige, virkningene av momsen tilsløres, eller ad kunstig måte forsøkes foreløpig eliminert. Parolen som skulle svelges var: Ingen skulle tape, alle ville tjene litt. Det skjedde først og fremst ved at avgiftsprosenten midlertidig ble satt på «lavest» mulig nivå – godt hjulpet av høylydt krangel i Storting og borgerpresse om de to «alternativene», A- eller B-moms, 15 eller 20 %.

Men denne «milde» innføringsgraden førte likevel til merkbart hardere livsbetingelser for folk, ga folk konkrete og følbare beviser på at nå var de igjen blitt snytt. Og på grunn av denne «milde» innføringsgraden ble det kjempevekst i underskuddet på statsbudsjettet.

Det blir nå rettet på. Avgiftsøkningen skal bringe resultatet av 'overgangen til moms mer i samsvar med den planlagte målsetting: bedre vilkår og større profitt for næringslivet, større inntekter for staten og dermed en effektivisering av dens ytelser overfor monopolkapitalen. 1 tillegg har det i årevis pågått en jevn prosess av store og små forandringer, som hver på sin måte har vært med på å legge forholdene mest mulig gunstig til rette for monopolkapitalen og trygge dens fortsatte utvikling. Hovedlinjene i denne prosessen har vært diktert ay monopolkapitalens alltid økende behov for profittmaksimering. De viktigste redskapene har vært Staten, Stortinget og LO-ledelsen. De har vært de formelle initiativtakere og iverksettere som har fastsatt de i øyeblikket gunstigste normene for monopolkapitalens økte utbytting av folket. Midlene har vært mange; de har strukket seg fra samordnet oppgjør til Ottosen-komiteen. LO-ledelsen har forlengst inntatt sin plass sammen med NAF for under Statens ledelse å danne en mest mulig avskrekkende front mot arbeiderne, og Statens; rolle ved tariffforhandlingene er forlengst befestet av «begge» parter.

 

Slik er økonomi, statsadministrasjon, fagbevegelse, skatte- og avgiftspolitikk skritt for skritt blitt stadig bedre tilpasset monopolkapitalens behov og retningslinjer, samfunnsforholdene kommet stadig mer i samsvar med inntredelsesbetingelsene i EEC.

– – –

I EEC gjelder prinsippene frj etableringsrett, fri bevegelse av kapital, fri bevegelse av arbeidskraft-, geografisk så vel som yrkesmessig. Ethvert medlemsland er forpliktet til å yte samme betingelser for kapitalinvesteringer; nye etableringer osv. Ethvert, medlemsland er likeledes forpliktet til å yte de samme betingelser for arbeidere, uansett nasjonalitet noe som i et utviklet EEC vil bety de samme elendige betingelser for arbeidere i alle land. På denne måten stilles hele statsapparatet, med lovverk, skatte-, lønns- og sysselsettingspolitikk på en enda mer måte i den ekspanderende og utbyttende kapitalismes tjeneste.

I mindre målestokk har denne utviklingen pågått i Norge også for EEC var planlagt i fastere former. Den har bare akselerert særlig sterkt og blitt særlig tydelig de siste årene.

Prisstigningen, skatteflåeriet og de betydelig hardere levevilkårene har selvfølgelig ført til økt misnøye og begynnende forbitrelse og skapt et fast grunnlag for motstand mot monopolkapitalens fortsatte frammarsj, mot fortsatt og forverret utbytting. Dette grunnlaget vil også bli stadig fastere, i og med at det blir bearbeidet både av monopolkapitalen og dens representanter og av arbeiderklassens motaksjoner.

Situasjonen idag er også en god del forskjellig fra forrige gang norsk EEC-medlemskap var på trappene. Misnøyen i folket var selvfølgelig også den gang til stede, men bevisstheten om folkemakt, om arbeiderklassens styrke (som nå igjen begynner å bre seg), var gjennom mange år systematisk blitt undergravd og hadde ingen organisert forkjemper. «Kampen» mot EEC ble den gang organisert og ledet av «Aksjon mot medlemskap i Fellesmarkedet», en gruppe «norske kvinner og menn» som hadde påtatt seg den håpløse oppgave å bekjempe EEC og altså kapitalismens utvikling ved å forsøke og holde samfunnet tilbake på det for dem noenlunde» anstendige kapitalistiske nivå det i øyeblikket befant seg på, og som derfor ikke hadde noe holdbart alternativ til utviklingen fram mot EEC.

I det opprop initiativtakerne, de «143 norske kvinner og menn», offentliggjorde i desember 1961, formuleres denne virkelighetsfjerne og i bunn og grunnreaksjonære holdningen utmerket:

«… Europa er to ting. Det finnes et Europa som har inspirert vårt frihetsverk, vårt demokrati og var grunnlov. Men det finnes også et Europa som er ansvarlig for erobringskriger, kolonivelde og undertrykkelse, økonomisk og sosialt.»

At det «Europa som har inspirert vårt demokrati og vår grunnlov» er et for lengst forgangent Europa, et Europa i kapitalismens barndom, hvor nødvendigheten av frikonkurranse gjorde seg gjeldende på alle samfunnets omrader, ser de 143 totalt bort fra. Dermed ble de også i stand til gjennom hele sitt nasjonale motstandsopplegg å holde utenfor det faktum at det «Europa som er ansvarlig for erobringskriger, kolonivelde og undertrykkelse», er dagens Europa, et Europa hvor kapitalismens fortsatte utvikling og monopolisering stiller helt andre krav til «vårt» demokrati og «vår» grunnlov, og at et kapitalistisk Norge, både i og utenfor EEC, er uløselig forbundet med dette Europa og pent nødt til å følge de samme utviklingslinjer.

«Aksjon mot medlemskap …» greide etterhvert å skape en del blest om saken, og fordi det ikke fantes noen annen organisert motstand mot EEC, fikk den også bra tilslutning. Men om monopolkapitalens representanter innen EEC ikke hadde funnet ut at det behøvdes enda en tid til å styrke og utvide maktstillingen, hadde ikke «Aksjonens» opplegg kunnet stå imot.

Idag har den stort sett samme gruppering av «norske kvinner og menn», pluss noen nye, samlet seg under parolen «I Norge skal nordmenn råde». Og for å være riktig tidsmessig kaller den seg «Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet». Men opplegget er det samme inkonsekvente som den gang: Monopolkapitalens frammarsj skal forsøkes stanset, eller i hvert fall bremset – ikke ved å rette søkelyset, enn si egge til kamp, mot resultatene av kapitalismen i dagens samfunn, som EEC bare er en nødvendig fortsettelse av, ikke ved å solidarisere seg med flertallet i dets økende reaksjon på disse resultatene – men ved praktisk talt bare å sette de nåværende samfunnsforholdene opp mot de framtidige, forkastelige forholdene i EEC, ved å sette de eksisterende forholdene (med de korrigeringer «handelsavtale, likeberettiget samarbeid» og lignende fraser står for) opp som det eneste alternativ til kapitalismens fortsatte monopolisering og internasjonalisering.

 

Et slikt opplegg må nødvendigvis bli skrøpelig, fordi det bare representerer småborgerskapets fortvilte og håpløse motstand mot fortsatt og forsert monopolisering, fordi det legger hovedvekt på å kreve nasjonale rettigheter og nasjonal suverenitet i en periode med velutviklet internasjonal monopolkapitalisme, og først og fremst – fordi det rett og slett ikke lar seg gjøre å stanse kapitalismens utvikling ved å tviholde på eksisterende forhold bl. a. fordi disse forholdene fortoner seg mindre og mindre tiltalende for flertallet av folk.

Derfor kan «Folkebevegelsen» heller ikke bli noe kampmiddel for flertallet av folks interesser. Den kan bare bli et forum hvor den sedvanlige samling av «venstrekrefter», fagforeningspamper og akademiske småborgere offentlig får uttrykt sin opposisjonelle holdning og sin tvilsomme omsorg for det norske folk og norske bygdesamfunn.

– –

A løsrive kampen mot EEC fra kampen mot den daglige og generelle utbytting under kapitalismen lar seg ikke gjøre. Da blir det ikke noen kamp ut av det. Derfor lar det seg ikke gjøre å bekjempe EEC under småborgerskapets ledelse, med særlig «nasjonale» industri- og næringsgreners interesser som ledemotiv. Det lar seg heller ikke gjøre å forklare EEC's vesen, den metodiske utbyttingen av arbeidskraft, kravene om stadig større ytelser for stadig mindre lønn, kapitalistenes rett til å flytte arbeidere etter behov, økte priser, skatteflåeri osv. ved bare – eller iallfall i hovedsak – å peke på at det forkastelige ved EEC er det overnasjonale byråkratiet, at all tradisjon, nasjonal arv og suverenitet går dukken, at «vi» mister «vår» selvråderett, at «våre» nasjonale rettigheter frarøves, at nordmenn kort sagt ikke lengre får råde i Norge.

Det lar seg ikke gjøre fordi det først og fremst er spørsmål om nasjonal suverenitet kontra fremmedherredømme, ikke spørsmål om det folkenære og lokalbevisste herredsstyre i den rødmalte gammelskolen kontra det fjernebyråkratiet bak plast, stål og betong i Brussel. Den nasjonale suverenitet er for dagens kapitalistiske samfunn likevel en saga blott, og herredsstyrets hovedoppgave har lenge vært å hefte de nødvendige «demokratiske» merkelapper på monopolkapitalens direktiver.

Det det først og fremst er spørsmål om er folkemakt kontra kapitalmakt. Følgelig blir kampen mot EEC først og fremst en kamp for arbeiderklassens interesser, klassekamp framfor «kamp for fortsatt nasjonal suverenitet».

– – –

Innføringen av moms skapte misnøye og forbitrelse, avgiftsøkningen vil skape ytterligere misnøye og forbitrelse. Det er denne misnøyen som representerer den egentlige motstanden mot EEC, det er denne forbitrelsen som utgjør den største trusselen mot monopolkapitalens frammarsj. Det er også bare denne misnøyen og forbitrelsen – skapt av lave lønninger, dårlige og usikre arbeidsforhold, av daglige nedverdigelser, av manglende muligheter til livsutfoldelse – som kan samle og aktivisere folk til kamp mot fortsatt og forverret utbytting, og dermed mot EEC.

Bladet Gnistan (KFML) forteller om hvordan forberedelsene til Sveriges innlemmelse i EEC har skapt krise i svensk skotøyproduksjon. Nylig ble det varslet stans i fabrikken Oscaria i Ørebro, som eies av det multinasjonale selskapet BATA med fabrikker i 84 land og hovedsete i Kanada. Da dette selskapet i 1968 overtok fabrikken, var det en arbeidsstokk på 800. Idag er det 300 arbeidere igjen, og i februar blir også disse satt på gata. Gnistan forteller videre:

«For ti år siden var det ca. 3000 skoarbeidere i Ørebro-Kumla distriktet. I dag er det 1000. Av de 90 skofabrikkene i Ørebro er det 9 igjen. Den svenske skoproduksjonen er erstattet med økt import, og importens andel i det svenske sko forbruket er gått opp fra 27 til 63 prosent.

Det meste kommer fra EEC-landene. Italia alene svarte i 1968 for 4o prosent av importen. Innen EEC har BATA store fabrikker og har altså selv del i «den utenlandske konkurranse» som BATA-sjefen i Ørebro så sterkt beklager seg over.

Rasjonaliseringsveien innen skotøyindustrien, og liknende foreteelser innen andre bransjer, er et varsel om hva som kommer til å skje etter tilslutningen til EEC. Når kapitalistene får frihet til å flytte kapital og etablere seg hvor de vil. Svenske bedrifter kommer i stor utstrekning til å flytte sin produksjon til andre land der arbeidskraften er billigere. «Fristilte» svenske arbeidere blir så tvangsflyttet dit for at ikke tilgangen på billig arbeidskraft skal minke.

Internasjonale selskaper som BATA kommer i øket utstrekning til å kjøpe opp svenske bedrifter og legge dem ned, og på den måten skape monopol for sine varer som er produsert av lavtlønnsarbeidere i andre land. Småbedriftene blir feid av veien i samme slengen, Slike som Bonvings skofabrikk i Næssjø som stenger og sier opp sine 54 ansatte i februar. Dette vil skje i stadig større omfang når Sverige blir tilsluttett EEC.

Da vil mange bransjer i Sverige, som ikke når opp til EEC-monopolenes veldige investeringer i maskiner osv., gå samme veien som skotøyindustrien i dag.»

Levevilkårene for arbeidsfolk er i dag kraftig preget av dyrtidsutviklingen. Foruten MOMSEN har prisene hittil i år steget med hele 6 prosent. Den illusoriske lønnsøkningen etter årets tariffoppgjør – som skulle kompensere økningen i priser og produktivitet – ga i realiteten fattige 20 øre å tære på fram til tariffrevisjonen i april 1971. Dette tillegget, og mer enn det, er idag spist opp av prisstigningen. Utviklingen framover har regjeringen selv kunngjort: «Prisstigningen vil bli minst like stor i 1971.»

Det står klart for enhver arbeider at dyrtidsutviklingen har gitt deres lønn senket kjøpekraft. Levevilkårene er i løpet av kort tid blitt atskillig hardere. Kapitaleierne krever hardere slit – for mindre lønn.

På bakgrunn av denne situasjonen ble det i Oslo 29. september arrangert et arbeidermøte mot dyrtid og EEC. Sporveisbetjeningens forening og bedriftsklubben ved Norgas sto som arrangører av møtet, og fagorganiserte arbeidere tok her initiativet til en aksjonskomite med hovedoppgaven å utvikle arbeiderkomiteer over hele landet – for å organisere arbeidsfolks nødvendige kamp mot monopolkapitalens stadig nye framstøt, som ikke alene rammer industriarbeiderklassen, men alle grupper av det arbeidende folk. De rammer småbrukerne og fiskerne, som ved prisstigningen vanskelig kan skaffe seg et anstendig utkomme. De rammer småhandlende, skoleelever, studenter og intellektuelle – og alle disse gruppene vil idag nødvendigvis måtte bli arbeiderklassens forbundsfeller i kampen mot dyrtid og EEC.

Men det er alene arbeiderklassen, i kraft av sin stilling og sin styrke, som må føre an i kamper som vil reise seg mot dyrtidsutviklingen og mot norsk EEC-medlemskap. Derfor er det også nødvendig at arbeiderklassen danner egne kamporganer og, ikke minst, beholder initiativet og ledelsen i kampen.

Sommeren 1917 var Norge preget av kraftige dyrtidsaksjoner, og i kampen mot dyrtiden den gang krevde arbeiderne på grunnplanet over hele landet at det skulle innkalles en arbeiderkongress, som skulle vurdere hvordan kampen best skulle i føres. Delegater ble valgt, og kampviljen var beinhard, men så skjedde følgende:

Småborgerlige svikere satt i ledelsen for aksjonen. De skjønte og fryktet truselenf or en samfunnsomveltning som lå i arbeidsfolks kampvilje, og de avlyste kongressen. Raseriet over denne forræderiske handling var selvsagt stor blant arbeiderne, men ettersom arbeiderklassen ikke hadde sitt eget, sentraliserte redskap, ble kampen kraftig lammet.

Også i dag mangler arbeiderklassen sitt viktigste kampredskap. Den mangler et enhetlig kommunistisk parti, som kan samordne og lede kampen. Derfor er det også viktig at arbeidsfolk er på vakt og ikke gir muligheter til at småborgerlige grupperinger kommer til i ledelsen og avsporer den klare linje i kampen.

Bare arbeiderne kan skape en folkefront som kan mobilisere til aktiv og virkningsfull kamp i pakt med folkets grunnleggende interesser.

Arbeiderkomiteer, dannet på grunnplanet, vil oppfylle dette krav.

MARXIST-LENINISTISK FRONT i NKP gir derfor sin fulle tilslutning til aksjonskomiteens paroler:

REIS ARBEIDERKOMITEER LOKALT OVER HELE LANDET FOR:AVBRYTELSE AV FORHANDLINGENE I BRUSSEL!
SLUTT PA DYRTIDSUTVIKLINGEN!
FULL PRISSTOPP PÅ DAGLIGVARER OG HUSLEIER!
VEKK MED MOMSEN OG AVGIFTENE PÅ DAGLIGVARER, STRØM OG BRENSEL!
NED MED RENTESATSENE!
ØKT INVESTERINGSAVGIFT OG STRENGERE BESKATNING AV DE STORE INNTEKTER OG FORMUER!

 

MARXIST-LENINISTISK FRONT I NKP avholdt den 24. oktober 1970 en landskonferanse, hvor det ble gjort en rekke vedtak som skisserer opp frontens arbeid i tiden framover. På bakgrunn av klassekampens almene erfaringer og den siste tids skjerpete utvikling, som her hjemme hovedsakelig har sin årsak i kapitalistenes bestrebelser på å få norsk økonomi tilpasset EEC-medlemskap, trakk landskonferansen bl.a. opp kamplinjen som kommunistene må føre, og det slås fast at MLF ser det som sin oppgave å utvikle forståelsen for nødvendigheten av å virkeliggjøre et kommunistisk parti. En av de grunnleggende oppgaver i dette arbeidet er å virke blant de brede masser av arbeidere – fordi arbeiderklassen selv må og vil skape sitt kommunistiske parti, og selv verne og overvåke det som klassens organiserte fortropp.

Organisasjonen ser det altså som sin kommunistiske oppgave å bistå arbeiderklassen i dens organisatoriske oppbygging av det kommunistiske partiet, og på samme vis vil marxist-leninistene medvirke til dannelse av arbeiderkomiteer i kampen mot imperialistisk undertrykking. Ut fra dette vil MLF også styrke samarbeidet med andre ML-organisasjoner, som SUF (ml) og ML-gruppene. Men for å makte disse praktiske oppgaver i arbeiderklassens tjeneste slår MIF også fast nødvendigheten av skolering i marxismen-leninismen, Mao Tsetungs tenkning, slik at teori og handling smelter sammen til et hele og blir et kraftig redskap for arbeidsfolk i klassekampen.

Om den politikk som i dag offisielt kjøres fram av NKP-ledelsen påpeker MLF at det er revisjonismen som er dominerende, og sier videre at dette i dag bl.a. gir seg uttrykk i at «partiets ledelse ikke anvender marxismen-leninismen som rettesnor for sin politikk, men er henfalt til opportunistiske løsninger på taktiske spørsmål for partiet. En slik politikk duger ikke i spørsmål som direkte knytter seg til arbeiderklassens kamp mot borgerskapet og den internasjonale imperialismen. Denne opportunismen kjennetegner i dag sentralstyrets politikkunder Reidar T. Larsens ledelse. RTL-ledelsens senere års såkalte kamp mot «høyre» og «venstre» i partiet og dens omskiftende taktikk – fra sekteriske paroler til direkte partioppløsende planer om dannelse av et venstre «sosialistisk» koalisjonsparti er typiske eksempler.

Dette har ført til oppløsning av såvel partiets politiske som organisatoriske linje. Byråkratisk sentralisme kjennetegner i dag partiets struktur.

MLF forplikter seg videre til å kjempe mot revisjonismen og gjøre denne kampen til sin viktigste taktiske oppgave.

Landskonferansen, som vi her dessverre bare kan bringe denne korte rapporten om p.g.a. av plassmangel og tidspress, vedtok også statutter og organisatoriske retningslinjer for MLF – dessuten også en erklæring til støtte for dannelsen av arbeiderkomiteer mot EEC og dyrtid. Hovedinnholdet i denne erklæringen blir dekket av den korte artikkelen om «kamp mot dyrtid og EEC» som vi bringer annet steds i dette nummer.

MLFs statutter gjengir vi nedenfor:

 

STATUTTER FOR MARXIST-LENINISTISK FRONT I NKP

1. MLFS FORMÅL OG GRUNNLAG:

Marxist-leninistisk fronts formål er å kjempe for virkeliggjørelsen av arbeiderklassens revolusjonære kommunistiske parti i Norge.

Organisasjonens grunnlag er marxismen-leninismen, Mao Tsetungs tenkning som danner rettesnor for all praksis.

2. ORGANISASJONENS STRUKTUR:
Prinsippet for MLFs organisering er demokratisk sentralisme.

3. MEDLEMSKAP:

§ 1. Medlemmene skal forsvare og kjempe for arbeiderklassens interesser, nasjonalt såvel som internasjonalt. Ethvert medlem plikter derfor å bestrebe seg på å bli kvitt all borgerlig innflytelse og erkjenne at dets personlige interesser er ett med arbeiderklassens. Organisasjonen kan kreve at medlemmene skal vise større omsorg forarbeiderklassens interesser enn for seg selv eller noen annen enkeltperson.

§ 2. Medlemmene må gi akt på saklighet. Det er alltid sannheten som tjener arbeiderklassen.

§ 3. Ethvert medlem har plikt til å fremme og delta i diskusjonen for å utvikle og sikre en korrekt politisk linje for organisasjonen.

§ 4. Ethvert medlem har plikt til å delta aktivt i studievirksomheten og organisasjonens øvrige arbeid – og må alltid følge masselinja i dette.

§ 5. Ethvert medlem plikter å underlegge seg den demokratiske sentralismen, og øve kritikk og selvkritikk.

§ 6. Medlemmene har møteplikt. Hvis frammøte er umulig skal forfall meldes.

 

Stortinget er et redskap i kapitalistklassens hånd. Men det kan aldri bli et redskap i arbeidernes hender. Stortinget kan alene bli en tribune, en talerstol for arbeiderklassens virkelige representanter – kommunistene –,men det er bedragerske illusjoner som sosialdemokratiet søker å vekke hos arbeiderklassen når det forespeiler den at det skulle være mulig – og derfor en oppgave – for arbeiderklassen ved høstens valg å «erobre» Stortinget.

De virkelige arbeiderrepresentanter– kommunistene – kan og vil i Stortinget forfekte arbeiderklassens virkelige interesser, de kan og vil avsløre borgerskapets lurendreierier, bedragerier og reaksjonære framstøt, men det avgjørende ord mot reaksjonen og for arbeiderklassen ligger hos arbeiderklassen selv. Det ord kan arbeiderklassen uttale gjennom protestbevegelse, demonstrasjoner, streiker, revolusjonære masseaksjoner. Kommunistene vil i Stortinget arbeide utfra det synspunkt at de gjennom sin opptreden der, gjennom sine taler, forslag osv., skal bidra til å reise klassen til de nødvendige utenom-parlamentariske masseaksjoner. Dermed blir kommunistenes arbeid i Stortinget også et virkelig ledd i arbeiderklassens befrielseskamp og adskiller seg således på det skarpeste fra sosialdemokratenes – Det norskearbeiderpartis – politikk som går ut på at av de onder borgerskapet truer med å gjennomføre overfor arbeiderklassen å velge «det minst onde», istedenfor å mobilisere arbeiderklassen til kamp mot den angripende reaksjon. Derved svekkes og svinebindes arbeiderklassens handlekraft, og klassen drives fra skanse til skanse. Den siste treårsperiode, der det norskesosialdemokrati mer åpenlyst enn tidligere har drevet denne politikk, har vist hvor denne politikk fører hen. I virkeligheten adskiller den seg i sitt vesen ikke fra den politikk sosial-demokratiet fører i hele verden og som har ført til at arbeiderklassen har tapt den ene posisjon etter den andre. Det mest fullendte eksempel på denne politikk er Tyskland, hvor det minste ondes politikk har ført arbeiderklassen opp i de fryktelige terrortilstander som nå hersker under Hitlers bandittvelde.

Den politikk som Det norske arbeiderparti fører, det minste ondes politikk, fremmer og muliggjør denne utvikling. Det minste ondes politikk hemmer og lammer arbeiderklassens slagkraft, gjør borgerskapet stadig mer pågående, driver arbeiderklassen fra skanse til skanse. Det minste ondes politikk avslører seg som det største ondes politikk. Denne politikk muliggjør den fascistiske fremrykning mot arbeiderklassen og vil føre den norske arbeiderklasse opp i liknende tilstander som de som nå hersker i Tyskland, hvis arbeiderklassen ikke bryter med dem som nå fører denne politikk, blir seg sine uhyre krefter bevisst, ruster seg til de forestående klassesammenstøt og tar kampen opp mot borgerskapets offensiv med revolusjonære, utenomparlamentariske massekamper.

Klassefeller! Reis kampen for dissekrav! Forbered de avgjørende makt-kamper, forbered arbeiderklassens revolusjonære seier over utbytterne!

Felles kampfront mot kapitaloffensiven og den fascistiske fare!

Til kamp mot det kapitalistiske slaveri!

For den proletariske revolusjon, for arbeidernes og bøndenes maktherredømme i Norge!

 

For et sosialistisk Norge, et sovjet-Norge!

Fra brosjyren

«Folkestyret som det virkelig er»,

utgitt av NKP i 1934.

SVERIGE :
– M-L Gnistan. Månedlig marxist-leninistisk arbeideravis. Abonnement gjennom: Danelius bokhandel, Husargatan 41 A, Gøteborg C. Utgitt av KFML.
– Marxistisk Forum. Teoretisk tidsskrift. Abonner gjennom Peterson, Studentstaden 1011, Uppsala.
– Clarte. Organ for Svenska Clarteforbundet. Abonnement: Tidsskriften Clarte, Surbrunnsgatan 43 A, Stockholm VA.

DANMARK:
– Kommunist. Organ for KFML. Abonnement: Buen 11", 2000 København F.Marxistisk-Leninistiske Studiebreve, c/o Kommunist, Buen 11 y,2000 København F.
– Rød Front. Organ for KUML. Abonnement: c/o Hansen, Nygårdsvej 41 B1, 2100 København 0.

Det er i år hundre år siden Rosa Luxemburg ble født. Hun var, i likhet med Lenin, en av de ledende revolusjonære marxister innen Den 2. Internasjonalen, og en av sosialismens betydeligste teoretikere. Da Den 2. Internasjonalens sosialdemokratiske partier gled over i småborgerlig opportunisme og ble forvandlet til «stinkende lik», var hun med på å bygge opp en ny internasjonale av nye partier – og før Lenin hadde utarbeidet teorien om imperialismen hadde Rosa Luxemburg angrepet det samme problem og presentert en del av løsningen i to store arbeider: «Die Akkumulation des Kapitals. Ein Beitrag zur Ökonomischen Erklärung des Imperialismus», Berlin 1913 og «Die Krise der Sosialdemokratie», Zürich 1916.

Rosa Luxemburg hadde også det felles med Lenin at hun av historien ble tildelt rollen som leder av en proletær revolusjon. Riktignok sluttet den tyske novemberrevolusjonen i 1918 med nederlag for den tyske arbeiderklassen, mens Lenin og bolsjevikene førte revolusjonen i Russland til seier, men på mange måter må novemberrevolusjonen likevel betegnes som et seierrikt nederlag, og som Rosa Luxemburg selv så ofte påpekte: «Sosialismens hele vei er – i den utstrekning det dreier seg om revolusjonære kamper – belagt med nederlag.

Og allikevel leder den samme historie skritt for skritt uopphørlig fram mot den endelige seier! Hvor ville vi stå i dag uten disse nederlag, som har gitt oss historisk erfaring, erkjennelse, makt, idealisme!»

Ved sin førende stilling i kampen mot revisjonismen har Rosa Luxemburg både gitt oss historisk erfaring og erkjennelse, og i den følgende artikkel er det nettopp hennes sentrale bidrag i kampen mot revisjonismen vi skal ta for oss.

Spørsmålet om makt, om kampen for en revolusjonær omvelting av samfunnet – om proletariatets diktatur, har gjennom alle tider vært selve kjernepunktet i den vitenskapelige sosialismen; og det selvsamme kjernepunkt har nettopp vært det revisjonister og småborgere innen arbeiderbevegelsen har fryktet aller mest.

"Det er ikke for ingenting at Karl Marx har rettet sitt vitenskapelige søkelys mot de mest skjulte drivfjærene i det borgerlige samfunns økonomiske og politiske maskineri. Det er ikke for ingenting at han har kastet lys over dette samfunns handlinger og adferd helt inn til de fineste forgreninger av tanker og følelser som har sin opprinnelse i den grunnleggende kjensgjerning at dette samfunn som en vampyr lever av proletariatets blod», skrev Rosa Luxemburg for mer enn et halvt århundre siden da hun foretok en analyse av den revisjonistiske linje innen arbeiderbevegelsen.

Rosa Luxemburg innså klart kampens nødvendighet, framhevet den og ble en av revisjonismens farligste motstandere; en revolusjonær kjemper og kritiker som vi i år – l00 år etter hennes fødsel – best kan minnes ved å nyttiggjøre i dagens kamp mot revisjonismen og en småborgerlig og anti-revolusjonær reformisme.

Rosa Luxemburg ble født i 1871 i Polen. 1 en alder av 16 år ble hun medlem av Polens første marxistiske organisasjon, og i 2 år deltok hun aktivt i partiets virksomhet i Warzawa, men i1889 måtte hun rømme fra Polen for å unngå å bli arrestert av tsarens politi. I kommende år arbeidet hun sammen med polske og russiske revolusjonære flyktninger i Sveits, inntil hun gjennom et skinnekteskap med tyskeren Gustav Lübeck ervervet seg tysk statsborgerskap og flyttet til Tyskland hvor hun ble medlem av Tysklands Sosialdemokratiske Parti (SPD).

I likhet med Lenin opplevde Rosa Luxemburg den første store splittelsen innenfor den marxistiske arbeiderbevegelsen, og hun deltok aktivt i den indre partikamp som gikk forut splittelsen. Allerede samme år som hun fikk sitt medlemskap i SPD publiserte hun første del av en artikkelserie mot revisjonismen; en artikkelserie hvor hun for uten å stå fram som en revolusjonær og en sann forkjemper for den marxistiske arbeiderbevegelsen, markerer seg som en glimrende kritiker og polemiker. Det er en ille tilredt, en tufs og forkommen Eduard Bernstein som framstår med sitt revisjonistiske hovedverk: «Sosialismens forutsetninger og sosialdemokratiets oppgaver» (1899), etter å ha vært under behandling i Rosa Luxemburgs artikkelserie.

I sin kritikk av revisjonismen behandler Rosa Luxemburg først og fremst bakgrunnen til, karakteren og konsekvensene av dens utvikling. Aktualiteten av kritikken er det ikke tvil om ettersom revisjonismen er et mer eller mindre permanent fenomen innen arbeiderbevegelsen. Den er en faktor som vil bestå likelenge, og enda lenger, enn det borgerlige samfunn – det samfunnet som er revisjonismens egentlige årsak og derfor i hovedsak også dens betingelse. Selvsagt vil revisjonismens ulike uttrykk forandre seg under ulike historiske perioder, men dens innerste vesen og karakter vil forbli uendret: dens redsel for og kamp imot den sosialistiske revolusjon – mot proletariatets diktatur!

I et forord til en samling av Rosa Luxemburgs artikler som kom ut i Sverige for en del år tilbake, foretok Bo Gustafsson en sammenligning av revisjonismen før første og etter andre verdenskrig:

«Da som nå ble den båret oppe av en eksepsjonelt lang høykonjuktur, som tilfeldigvis mildnet kapitalismens konflikter og fødde illusjoner om en krisefri kapitalisme. Da som nå hadde revisjonismen fotfeste innenfor de offisielt revolusjonære partiene. Da som nå ble revisjonismen iblant bekjempet av de offisielle partiinstansene i ord – og praktisert i handling. Da som nå ble revisjonismen. båret oppe av et politisk korrumpert skikt av funksjonærer og stortingsmenn, mens marxismen ble framholdt av revolusjonære arbeidere og intellektuelle. Da som nå gjaldt hovedspørsmålet proletariatets diktatur og den sosialistiske revolusjonen. Da som nå førte revisjonistene fram reformer ('strukturreformer') som alternativ til den sosialistiske revolusjonen. Da som nå proklamerte revisjonistene sin forbeholdsløse oppslutning om det borgerlige demokratiet, som ble opphøyet til demokrati i alminnerlighet. Da som nå ble det sagt at 'det politiske demokratiet' var virkeliggjort i og med den almene stemmeretten, og det eneste som gjensto var 'det økonomiske demokrati'. Da som nå ble arbeiderbevegelsens økonomiske kamp (økonomisme), i motsetning til dens politiske, tillagt avgjørende betydning for virkeliggjørelsen av sosialismen – og dermed unnslapp man det avgjørende, men for småborgeren så ubehagelige, spørsmålet om staten og proletariatets diktatur. Da som nå baserte revisjonistene sin politikk – ikke på kapitalismens objektive motsetninger og den derav framvoksende klassekampen, men – på abstrakte rettsforestillinger og 'sosialistiske vurderinger', sammenfattet i den borgerlige revolusjonens paroler: frihet, likhet og brorskap. Da som nå ringaktet revisjonistene teori i alminnerlighet og avskydde revolusjons teori som pesten. Da som nå betegnet revisjonistene det marxistiske venstre som revolusjonsromantikere , 'voldsdyrkere', 'kuppmakere' osv.

«Denne sammenligningen bekrefter ikke bare at revisjonismens innerste vesen er uforandret, og at dens karakteristiske trekk stort sett er de samme i dag som den gang revisjonismen fikk sin teoretiske utforming i og med Eduard Bernsteins før omtalte bok; sammenligningen forteller også at revisjonistene gjennom årene har gjort alt for ikke å avsløre seg som borgere, men gi inntrykk av å stå på proletariatets og sosialismens side. Rosa Luxemburg tok også dette sentrale punktet opp i sin kritikk. Hun klargjorde at revisjonismen i begynnelsen var tvunget til å bekjempe marxismen nettopp ved hjelp av marxismen: «enhver ny retning i teoriens og politikkens utviklingshistorie tilpasser seg på begynnelsesstadiget den opprinnelige retningen, selv om den i sin kjerne står i diamentralt motsetningsforhold til denne. Den nye retningen antar de former som allerede finnes og snakker det språk som ble talt før den gjorde seg gjeldende. Med tiden vokser den nye kjernen fram av det gamle skallet, og den nye retningen finner egne former og et eget språk».

Som et konkret eksempel på dette kan vi ta for oss de sosialdemokratiske partiene. På Rosa Luxemburgs tid måtte de forsøke å bekjempe marxismen ved å søke støttepunkter for bekjempelsen i denne læren selv. I dag behøver de ikke engang nevne ordet marxisme, og de har fjernet seg helt fra den vitenskapelige sosialismens innhold. Men i den samme situasjonen som de sosial-demokratiske partiene sto dengang, står de revisjonistisk «kommunist» partiene i dag; bekjemper marxismen-leninismen samtidig som de desperat forsøker å gi inntrykk av at de står på dens grunnlag. Annerledes kan en heller ikke vente det, for som Rosa Luxemburg sier:

«Man undervurderer den vitenskapelige sosialismens makt om en venter seg at en opposisjon helt fra begynnelsen klart og med beinhard konsekvens skulle gi uttrykk for sitt innerste vesen, at den åpent og skarpt skulle fornekte sosialdemokratiets teoretiske grunnlag. Den som i våre dager vil gå til kamp mott Marx' lære, det mest gigantiske produkt menneskelig ånd har skapt i dette århundre, han må først og fremst erklære seg som tilhenger av denne lære og søke argumenter for dens bekjempelse nettopp i marxismen. Disse manipulasjoner kaller han senere for en videreutvikling av læren. Derfor må en ikke la seg forvirre av de ytre former, men skrelle seg fram til den skjulte kjernen i Bernsteins teori – og nettopp dette er en påtrengende nødvendighet for de bredeste lag av industriproletarer i vårt parti.

Det finnes ingen grovere fornærmelse, intet større hån mot arbeiderne enn påstanden: teoretiske oppgjør er bare 'akademikernes' sak. Allerede Lassalle sa i sin tid: Først når vitenskapen og arbeideren, disse motpolene i samfunnet, forener seg, vil de kvele alle kulturens hindringer i sine jernharde armer. Hele den moderne arbeiderbevegelsens makt beror teoretisk erkjennelse.

Dobbelt viktig er imidlertid denne erkjennelse for arbeiderne i dette tilfelle, fordi det nettopp dreier seg om den og deres innflytelse i bevegelsen, fordi det er deres eget skinn sola her bæres fram til markedet.»

I dag hvor utviklingen er kommet dithen at det eksisterer land hvor revisjonismen har etablert seg som statsmakt og søker støttepunkter for bekjempelsen av sosialismen nettopp i marxismen-leninismen, er det meget viktig at arbeiderbevegelsen – både i og utenfor disse land – skreller seg fram til kjernen i den revisjonistiske teori. Og hele denne teorien, sier Rosa Luxemburg, «munner i praksis ikke ut i annet enn et råd om å oppgi den sosiale omveltning, sosialdemokratiets endelige mål, og på den annen side å gjøre sosialreformen fra et middel i klass-kampen til dens mål. Bernstein har selv klarest og skarpestformulert sitt syn: 'Det endelige mål, hva det enn måtte være, er ingenting, bevegelsen er alt'.»

Men, sier Rosa Luxemburg videre: «siden det sosialistiske endelige mål er det eneste avgjørende moment som skiller den sosialdemokratiske bevegelse fra det borgerlige demokrati og den borgerlige radikalisme, et moment som omdanner hele arbeiderbevegelsen fra å være et nytteløst lappverk for å redde den kapitalistiske ordningen, til å bli en klassekamp mot denne ordningen, en kamp for opphevelsen av denne ordningen, er spørmålet 'Sosialreform eller revolusjon' slik Bernstein stiller det for sosialdemokratiet, samtidig spørsmålet: Være eller ikke være?»

Hvor avgjørende dette spørsmålet er, som i egentlige og siste instans er spørsmålet om makt, fikk den tyske arbeiderklassen spesielt erfare i januardagene i 1919 da den sosialdemokratiske Ebertregjeringens kontrarevolusjonære soldatbander slo, ned arbeidernes kamp med kuler og geværkolber, og myrdet Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht – og tusenvis av tyske revolusjonære arbeidere.

Hvor avgjørende spørsmålet om makten er har også den sovjetiske arbeiderklassen fått erfare gjennom en gradvis revisjonistisk maktovertagelse.

Hvor avgjørende spørsmålet om makten er får arbeiderklassen i hele verden gjennom den daglige kamp stadig erfare.

Derfor har det som Rosa Luxemburg ga, både som kritiker av revisjonismen innen den marxistiske arbeiderbevegelsen og som en av novemberrevolusjonens ledere, sin prinsipielle og derfor også aktuelle betydning og interesse.

Til en viss grad undervurderte Rosa Luxemburg selv betydningen av en fast, organisert ledelse for den revolusjonære kampen, noe som en tid ble et av stridsspørsmålene mellom henne og Lenin. Dette feilgrepet hos Rosa Luxemburg har delvis sin forklaring i hennes grenseløse tro på massens oppfinnsomhet og skaperkraft, men det har også sin bakgrunn i det tyske sosialdemokratiets byråkratiske sentralisme som gjorde massene ensidig avhengige avlederne; d.v.s. partimedlemmene foretok seg ikke noe som helst uten ledelsens direktiv, noe som selvsagt passet den byråkratiske partiledelsen utmerket.(Jamf. NKP-ledelsens politikk).

I diskusjonene omkring organisasjonsspørsmålet trakk Rosa Luxemburg fram en rekke viktige ting angående partidisiplinen og påpekte bl.a. det feilaktige_ved å betegne «to så motsatte ting som vilje- og tankeløsheten hos en mangebenet kjøttmasse, som dirigert av en taktstokk utfører mekaniske bevegelser, og den frivillige koordineringen av bevisste politiske handlinger innen et samfunnsmessig lag kort og godt som 'disiplin'; to så motsatte ting som en undertrykt klasses kadaverdisiplin og det organiserte opprør av en klasse som kjemper for sin frigjøring. Ikke ved å bygge på den disiplin som er en arv fra den kapitalistiske stat- hvor bare taktstokken flyttes fra borgerskapets hånd over til en sosialdemokratisk sentralkomite –, men bare ved å bryte gjennom og tilintetgjøre denne slaviske disiplinånden kan proletariatet oppdras til den nye disiplin – til sosialdemokratiets frivillige selvdisiplin.»

Ut fra de samme overveielser mente Rosa Luxemburg at det skulle være innlysende at sentralismen i det revolusjonære partiets mening i det hele tatt ikke er noe absolutt begrep som kan gjennomføres likt på hvert trinn i arbeiderbevegelsen, men at den tvertimot må oppfattes som en tendens, hvis virkeliggjøring må skje i takt med arbeidermassens opplysning og politiske skolering i kampprosessen. Og ut fra denne bakgrunn påpekte Rosa Luxemburg at det revolusjonære partiets kamptaktikk «blir i dens hovedtrekk i det hele tatt ikke 'oppfunnet', den er et resultat av en kontinuerlig serie av skapende akter i den eksperimenterende, ofte elementære klassekamp. Også her går det ubevisste forut for det bevisste, logikken i den objektive historiske prosess går forut for dens bæreres subjektive logikk».

Med eksempler fra historien påviste Rosa Luxemburg massens handlekraft, dens spontane og ofte uorganiserte opprør som dannet bakgrunnen for proletariatets masseaksjoner. Hun slo fast at «i begynnelsen var 'dåden'. De sosialdemokratiske organisasjoners initiativ og bevisste ledelse spilte en ytterst beskjedenrolle». Og dette, framholdt hun, skyldtes hverken disse organisasjoners mangelfulle forberedelser til sin rolle – selv om dette moment kan ha vært en ganske vesentlig medvirkende faktor –eller at de satt uten noen allmektig sentralmyndighet som sendte ut sine vedtekter og direktiver. «Det er ikke vedtektenes ordlyd, men den mening og den ånd som de aktive kjempere legger idem som avgjør en organisasjonsforms verdi» – hevdet hun.

Den byråkratiske sentralismen ble naturlig nok holdt i hevd og var til stor hjelp for den tyske arbeiderklassens forrædere, de sosialdemokratiske, junkertro lederne – spesielt da de hadde overtatt regjeringsansvaret. De forsvarte det bestående klassesamfunnet samtidig som de ga seg ut for å representere arbeiderklassen og ivareta dens interesser – og Rosa Luxemburg påpekte:

«I alle tidligere revolusjoner gikk de kjempende i bresjen med åpent visir: klasse mot klasse, program mot program, skjold mot skjold. I den nåværende revolusjonen går den gamle ordningens beskyttelsestropper i bresjen – ikke under de herskende klassers egne skjold og våpen, men under et 'sosialdemokratisk partis’ fane. Om revolusjonens kardinalspørsmål stiltes åpent og ærlig: i proletariatets store masse.»

Den sosialdemokratiske, junkertro ledelsen hadde sviktet, men som Rosa Luxemburg også sa: «Ledelsen kan og skal nyskapes av massen. «Og det forteller sitt om det tyske proletariatets politiske potensial at denne ledelsen ble utviklet av de sanne revolusjonære krefter innenfor sosialdemokratiet under revolusjonens korte, hektiske forløp. Rosa Luxemburg ble en av disse lederne og under revolusjonens forløp trakk hun lærdommer og nye erkjennelser og endret ikke bare sitt syn på bolsjevikernes strategi og taktikk under den russiske revolusjonen (som hun under sin fengselstid tidligere delvis hadde feilbedømt), men også i sitt program for den tyske revolusjonen – som hun la fram på Tysklands Kommunistiske Partis (Spartakusforbundet) konstituerende kongress den 30. desember 1918 – fjernet hun alle illusjoner og formulerte i klare og skarpe setninger kjernespørsmålet for den sosialistiske revolusjonen: spørsmålet om makten, spørsmålet om kapitalisme eller sosialisme.  Hun formulerte det spørsmålet som revisjonistene og småborgerne fryktet aller mest og som de for enhver pris ville unngå – da som nå. Spørsmålets om gjorde «tvil og vakling umulig i proletariatets store masse».

Derfor var Rosa Luxemburg meget farlig for borgerskapet og forræderne innen arbeiderbevegelsen. Derfor måtte hun ryddes av veien. 100000 Mark ble utbetalt av rustningmagnatenes kasse til dem som utførte mordet på henne og Karl Liebknecht den 15.januar 1919, og det nazistiske regimet gjorde morderne til store forbilder for den tyske nasjon. Men da Rosa Luxemburgs livløse kropp ble kastet i Landwehrkanal i Berlin forteller Paul Frøhlich at det gikk som en løpeild gjennom de tyske arbeiderkvarterene at dette var ikke sant, hun var ikke myrdet, hun levde, hun hadde reddet seg – og hun skulle igjen stille seg i spissen for den revolusjonære bevegelsen når den tiden kom. «Man ville ikke tro at en så stor viljestyrke, en slik entusiasme og åndelig kraft kunne tilintetgjøres ved et kolbeslag. Denne tro er riktig.

Loven om energiens uforstyrrelighet gjelder ikke bare den fysiske verden. Intet bål og ingen diktators ordrer kan i lengden ødelegge det som en gang har vært levende i massens sinn. Det som går imot historiens utvikling, det som vil drive den tilbake, går under –hvor fryktelig det enn må oppfattes. Men framtidens ideelle sædbærer frukt. Hvem kjenner mannen fra Thermidor? +) Men Babeufs ideer satte liv i det franske proletariatets revolusjonære bevegelse tretti år etter hans død. Barbariets seierstog kommer til å støte på sin grense. Acheron skal igjen komme i bevegelse.

Av Rosa Luxemburgs ånd skal seirer oppstå. «Selv var Rosa Luxemburg viss på proletariatets seier, og uten frykt tok hun kampen opp mot borgerskapet og forræderne. Hun rettet sin skånselsløse ironi mot revisjonistene: «Er det alt dere har å komme med? Ikke et fragment av en ny tanke! Ikke eneneste tanke som ikke for årtier siden ble trampet ned, knust, forhånet og tilintetgjort av marxismen!" Hun visste også at det var «en vanvittig illusjon å tro at kapitalistene frivillig skulle bøye seg etter det sosialistiske parlamentets beslutning, at de godvillig skulle avstå fra sin eiendom, sin profitt, retten til å utsuge".

Hun visste at det avgjørende spørsmålet for proletariatets seier er spørsmålet om makt:

«Kampen for sosialismen er den voldsomste innbyrdeskrig som verdenshistorien har skuet, og den proletære revolusjonen må skaffe seg den nødvendige rustningen for denne innbyrdeskrigen, den må lære seg å bruke den – å kjempe og seire.

En slik utrustning for de kompakte, arbeidende folkemassene med hele den politiske makten samlet i sin hånd for revolusjonens oppgaver – det er proletariatets diktatur og derfor også det virkelige demokratiet. Ikke der lønnsslaven sitter ved siden av kapitalisten, jordproletaren ved siden av junkeren i bedragersklikeverdighet for på parlamentarisk vis å debattere sine livsproblemer, men der den millionhodete proletære massen griper hele statsmakten med sin veldige neve for likt guden Tor med sin hammer å slå den i skallen på de herskende klassene, bare der er demokrati som ikke er et bedrageri mot folket.»

 

Merknad:

+) De kontrarevolusjonære som under den franske revolusjonen den 27. juli (9 Thermidor) 1794 styrtet småborgerskapets revolusjonære diktatur, med Robespierre i spissen, og opprettet storborgerskapets diktatur. Babeuf (1760-1797) forsøkte sammen med andre revolusjonære demokrater å styrte dette diktaturet, men mislyktes og ble henrettet.

 

 

 

 

Det er ikke her tale om en ikke-angrepspakt som i 1939. men om en såkalt ikke-voldsavtale. «Vold er fødselshjelperen for ethvert samfunn som går svanger med et nytt». En ikke-volds-avtale må da bety at begge parter, Sovjetunionen og Vest-Tyskland, går inn for status quo? Det er som sagt ingen ikke-angrepspakt. Med andre ord, Sovjetunionen anser ikke lenger Vest-Tyskland som noen potensiell angriper eller som noen trussel overhodet. For bare to år siden, da Sovjetunionen okkuperte Tsjekkoslovakia, var påskuddet faren for undergravingsvirksomhet fra vest, først og fremst fra Vest-Tyskland. Og det var ganske sikkert berettiget. Vestmaktenes og først og fremst USA's – mål har helt fra krigens slutt – ja før– vært å undergrave sosialismen i Øst-Europa, og Tsjekkoslovakia var, siden arbeidermilitsen i 1948 satte en stopper for det planlagte kontra-revolusjonære kuppet, et spesielt neuralgisk punkt. Tsjekkoslovakia var jo det mest «vestlige» av øst-statene, og at det hadde blitt «ensrettet», ble påskuddet til NATO og en voldsom opptrapping av den kalde krigen. I dag er Vest-Tyskland en venn og forbundsfelle av Tsjekkoslovakia!

Er det da så å forstå at Vest-Tyskland har forandra karakter i løpet av disse to åra? Har Willy Brandt virkelig fått gjennomført den «Umwertung aller Werte» (det omskiftet av alle verdier) som vi alle håpet på etter nazismens nederlag? Og som bare DDR foretok, nemlig et oppgjør med nazismen, en innrømmelse av nederlaget og en godkjenning av Potsdam-avtalen? Nei hvorfor skulle Vest-Tyskland gjøre innrømmelser? Bortsett fra den aller første tida etter krigens slutt, da vestmaktene tilsynelatende for alvor gikk inn for a denazifisere Tyskland, har snarere renazifisering, eller i hvert fall status quo, vært løsenet. Akkurat som grunnlaget for tysk militarisme fortsatt bestod etter den første verdenskrig, trass i de tyske soldatenes og de tyske arbeidernes opprør (Spartakusbevegelsen), ble grunnlaget for militarisme og nazisme bevart også etter den 2. verdenskrigen, takket være Marshall-hjelpa. Når okkupasjonsmaktene til å begynne med gikk inn for en slags denazifisering, var det under press fra amerikanske og allierte soldater som slåss mot nazismen under krigen, og fra den anti-nazistiske opposisjonen i det tyske folket sjøl. Men frontsoldatene ble ganske raskt skifta ut med «nøytrale» okkupasjonstropper og anti-nazismen kriminalisert, kommunistpartiet forbudt, etterhvert som konstitueringa av Vest-Tyskland med Adenauer i spissen skred fram og det fikk medlemskap i NATO og til og med ble kreert av USA til kristelig-demokratisk forsvarer av hele den vestlige sivilisasjon mot – som det nå igjen het – barbariet i øst. Favoriseringa av Adenauers Vest-Tyskland – han var forøvrig svoger av kommandanten for de amerikanske okkupasjonstroppene, general Clay, og de to arbeidde fortreffelig sammen – gikk ut over USA's tidligere allierte i kampen mot nazismen som ikke fikk noen erstatninger. Det såkalte oppgjøret med okkupasjonsmakta kan vel være et godt eksempel: Vi betalte vår beskjedne «gjeld», men Vest-Tyskland slapp å betale sin som løp opp i millioner om ikke milliarder. Det var ikke rart at Vest-Tyskland ble overmodig og utfordrende

og snart oppførte seg som om de, vest-tyskerne, hadde vunnet krigen og kunnestille betingelser. Og det gjør de fremdeles i dag – de er jo blitt de mektigste både økonomisk og militært, i hvert fall i Vest-Europa. Og hva denne avtalen med Sovjetunionen angår, så er det Bonn som stiller betingelser og Sovjetunionen som føyer seg. Så en får vel si, med Ibsen, at «systemet» nå har fått «vrengt seg om i sin egen karikatur», en forutsetning, sier han videre, for at «hevnen kan komme og holde dom på tidsløgnens ytterste dag». I det samme diktet, «Ved Abraham Lincolns mord», snakker han om en «brammende giftblomst som står i fylde på tidens tre». Denne avtalen mellom Sovjetunionen og Vest-Tyskland er nettopp en slik giftblomst som har sine røtter i Marshall-hjelpa på den ene sida og den 20. (og 22.) partikongressen på den andre. Det djevelske ved Marshall-planen var jo at den samla hele Vest-Europa under en hatt, inklusive Vest-Tyskland. Derved reiv den vekk det nasjonale grunnlaget for gjenreisinga etter krigen – som forøvrig hadde kommet godt i gang i flere land, deriblant i Norge – og dermed også grunnlaget for kampen mot nazismen som jo gjaldt nasjonal suverenitet og frihet. Men som all annen frihet må nasjonal frihet ha økonomisk uavhengighet som grunnlag. Nå samtlige vest-europeiske regjeringer ved å ta imot Marshall-«hjelp» godtok at deres land så å si kom på fattigkassa og måtte få understøttelse av «den rike onkel» i USA, så ble også motsetninga mellom det (ny)nazistiske Vest-Tyskland og de tidligere motstandere av nazismen irrelevant. «Vi» var jo alle i samme båt. Det er verd a merke seg at de fleste av de regjeringer som tok imot Marshall-»hjelp» varsosialdemokratiske, den norske med Gerhardsen og Lange i spissen. Forutsetninga for Marshall-planen var bl. a. a sette de vest-europeiske landa i stand til å by de samarbeidsvillige arbeiderne såpass bra vilkår at de ikke gikk med kommunistene. Disse hadde jo fått en faretruende sterk stilling etter Sovjetunionens seier og kommunistenes fremragende innsats i motstandskampen.

I parentes bemerket: Ser vi på stillinga i dag når det gjelder EEC og Romatraktaten, så er sosialdemokratene igjen ute med sitt svik. Bratteli og hele Arbeiderpartiet går fullt og helt inn for Romatraktaten, som Gerhardsen og hans parti gjorde da det gjaldt Marshall-planen, trass i at de må vite at om kanskje jordbruket og fisket kan få særordninger i en overgangstid, så vet man jo at arbeiderne aldri kan få noen slik ordning, men at de som først og fremst får særordning er monopolkapitalen, industribedriftene, som skal ha rett til å «investere» penger og arbeidskraft der profitten blir høyest. Dette er hovedhensikten med hele Romatraktaten som så og si er Marshall-planens «executa testamenti». Romatraktatens organer i Brussel er i virkeligheten ikke et styre for Europas Forenede Stater, men for De Forenede Staters Europa, et kolonistyre.

Når de sosialdemokratiske regjeringene tok imot handpenger av USA, var det sjølsagt fordi de fullt ut delte USA's frykt for kommunismen, for at deres egen arbeiderklasse skulle radikaliseres og bli rebelsk. Men dermed kapitulerte de jo for den samme makta som hadde stått bak Hitler og nazismen og som bare tilsynelatende hadde blitt beseiret, monopolkapitalen. Bare at den nå ikke kom med trampende soldatstøvler i gatene og «skutt blir den som», men med «fredelige» dollar som gled stille inn i bankene og der smidde forgylte lenker som lammet all motstandsvilje og -evne. Her i landet var det, som nevnt, Gerhardsen og Lange som satt i spissen for likvidasjonsstyret, for dette fallitt bo.

Den andre rota til giftblomsten var, som sagt, den 20. (og den 22.) partikongressen i Sovjetunionen, der Krustsjovs forræderske angrep på Stalin hadde en tilsvarende lammende virkning på kommunister verden over. De måtte jo revidere sin oppfatning av kommunismen etter at Stalin, «kommunismen personlig», var blitt dradd i sola i Krustsjovs hemmelige rapport. Det skapte et skyldkompleks i kommunistenes rekker som gjorde at det for mange var en lettelse å kunne slutte opp om Krustsjovs «humane» kommunisme med «de tre fredelige»; fredelig sameksistens, fredelig kappestrid og fredelig overgang til sosialismen. Ved å kriminalisere Stalin mente tydeligvis Krustsjov at han kunne avkriminalisere kommunismen så den kunne bli «salongfähig» i vestens, og især i USA's øyne, målet for hans småborgerlige forfengelighets streben.

«Fred er ei det beste, men at man noe vil», skrev Bjørnstjerne Bjørnson en gang i et inspirert øyeblikk. Men – som når det gjelder frihet – må man spørre: fred for hvem og til hva? Hva er det Sovjetunionen vil? Mens folkene verden over fortsetter motstandskampen mot nazismen/fascismen som er imperialismens fasade av rå makt, driver Sovjetunionen på med sin fredelige sameksistens og fredelige kappestrid med den selvsamme fienden hvis krigsforbrytelser i Vietnam og Kambodsja som i Palestina, går nazistenes forbrytelser under krigen en høy gang. Hensikten er å sikre dens maktposisjon og dens egne grenser i Europa for å kunne ta seg av sin fiende i øst, den kinesiske folkerepublikken, som truer Sovjetunionens fortsatte og nødvendige imperialistiske utvikling.

I Krustsjovs nye forhold til USA ble hans tidligere forhold til Folkerepublikken Kina en belastning. Den var dessuten blitt nesevis. Egget ville lære høna å verpe! Kinas berettigede kritikk av Krustsjov-revisjonismen – i 1957 og 1960 – ble tattmeget ille opp. Krustsjov ble fornærma, trakk tilbake sine rådgivere og eksperter og brøt sitt løfte om å gi Kina del i Sovjets atomforsknings resultater. Siden har den kommunistiske verdensbevegelsen vært splitta i revolusjonære og revisjonister.

Avtalen mellom Sovjetunionen og den Tyske Forbundsrepublikken er det sistekompromitterende utslag av revisjonismen som Krustsjovs etterfølgere Bresjnev og Kosygin trofast har fortsatt, og et nytt bevis på at revisjonisme er lik defaitisme. Men ennå er ikke avtalen ratifisert og ei ratifisering kan komme til å by på vansker. Vest-Tyskland stiller som betingelse at Berlinspørsmålet får en «tilfredsstillende» løsning! Og det kan bety nesten hva som helst. Helt fra første øyeblikk etter Tysklands og Berlins deling sa Adenauer klart hvilke veldige muligheter vestmaktenes (begrensede) adgang til Vest-Berlin, gjennom DDR, slik Potsdamavtalen hadde fastsatt dem, byen var jo firemaktsrådets sete, bød for provokasjoner, undergravingsvirksomhet og vestlig propaganda, og han var ikke sein om a utnytte dem. Over 800 spionasje- og sabotasjereir under general Gehlens ledelse, utstraktvalutasvindel med vest- og østmark, organisert flukt av høyt utdannede øst-tyskere som ble lokka med høgre lønn og «frihet» selvsagt, og av andre som ble forleda til å ta risken på ulovlig flukt – til «friheten» – . Spesielt etter at muren var blitt bygd kom det til mange dramatiske scener som ble omhyggelig fotografert og innregistrert, og ofrene, for flyktningene risikerte å bli skutt, det gjaldt jo en landegrense, ble hylla som helter som hadde falt for «friheten». Det var vesentlig fra Vest-Berlin at de såkalte opprørene mot «diktaturet» i øst ble organisert, først i Øst-Berlin i 1953, så i Poznan og i Ungarn i 1956. Vest-tyskerne regna etter hvert Vest-Berlin som en av sine forbundsstater og forlangte fri adgang dit, mens Potsdamavtalen bare hadde forutsatt adgang for militære okkupasjonstropper og deres utstyr. Alle politikere som korn til Vest-Tyskland, måtte besøke Vest-Berlin og «skammens» mur og love å forsvare denne «frihetens» utpost og hylle dens ofre – 64 døde ifølge A-magasinet, 10/10 1970. (Noe jeg ikke visste er at Norge også har en militærmisjon i Berlin, p. t. ledet av minister Peter Graver som er akkreditert de vestlige okkupasjonsmakter, ikke de tyske myndigheter (ibid.).)

For bare to år siden var vestlig undergravingsvirksomhet, spesielt fra Vest-Tyskland, påskuddet til, eller unnskyldninga for. Sovjetunionens militære okkupasjon av Tsjekkoslovakia. Nå har åpenbart Vest-Tyskland fått fritt slag og kan undergrave så mye det vil. Og det forlyder at Sovjetunionen skal være villig til å gå med på hva det skal være, for å få avtalen med Vest-Tyskland i havn, dvs, ratifisert. «Zeri i Populit», sitert av «Peking Review» vet å fortelle at vest-tyske politikere mener at Sovjetunionen alt på forhand skal ha gått med på å anerkjenne Bonns «spesielle rettigheter» i Vest-Berlin, ja den skal til og med være villig til å betrakte Vest-Berlin som en del (stat) av Vest-Tyskland. (I «Norsk Allkunnebok», Fonna Forlag, står Vest-Berlin oppført som en av de tyske «Lander».)

Ikke desto mindre protesterer revansjistene i Vest-Tyskland mot de innrømmelsene de trass i alt har måttet gjøre: begge parter skal betrakte de nåværende grenser som definitive, såvel grensa til Polen, som den mellom de to tyske statene. Det skal liksom erstatte en de jure anerkjennelse av DDR. Men ifølge «Agence France Presse» skal Gromyko ha trøsta med at det hindrer ikke en revidering av grensene «med fredelige» midler, dvs. gjennom forhandlinger. Dette står ikke i avtalen, men er blitt referert og kan refereres til. Hitler oppnådde svært mye med «fredelige midler», men «vil du ikke, så skal du». Det er ingenting som sier at Vest-Tyskland vil avholde seg fra den samme framgangsmåten. Sovjetunionen og Vest-Tyskland er jo ikke lenger antagonister, men to tjuver på samme marken, og det sakesløse offer er Øst-Tyskland, DDR, en gang selve pantet på seieren over nazismen og på sosialismens gjennomslagskraft midt i hjertet av Europa.

Ludwig Erhard, Adenauers etterfølger, erklærte en gang at han skulle klare å vinne med et enkelt pennestrøk det som Hitler forgjeves hadde prøvd å vinne med våpenmakt. Han var litt for tidlig ute med skrytet. Men blir avtalen mellom Sovjetunionen og Vest-Tyskland ratifisert –- på Bonns betingelser da vil Willy Brandt langt på veg ha realisert Hitlers «Neuropa» med (Vest-)Tyskland som maktsentrum og som USA-imperialismens og sosialimperialismens stattholder.

Men historiens hjul går ikke baklengs. Utviklingen går videre, og imperialismen med revisjonismen som lakei er dømt til undergang, om de aldri så mye får i stand en europeisk sikkerhetspakt. Den vil bare gi dem en sikkerhet: at folkene i Europa også vil reise seg og fullføre den frigjøringa fra nazi-imperialismen som det lyktes monopolkapitalismen å avbryte, takket være Marshall-planen som også var en medvirkende faktor for revisjonismens gjennombrudd i Sovjetunionen, og i det øvrige Europa. «Men er det i råttenskaps sumper vi går, jeg roper ei akk og ve, for hver en brammende giftblomst som står i fylde på tidens tre. La ormen kun hule, for skallen er tom, for brister ei vegg og tag. Og la kun systemet få vrengt seg om, des før kommer hevnen og holder dom, på tidsløgnens ytterste dag!»

Andersson er gammal,
hans kropp har slitits ner
Det var det enda som han hade
och den orkar inte mer.

I 26 år har han jobbat hårt,
gjort mycket overtid
Men det hjälper honom inten
år andre nu tar vid.

Han år mycket yrkeskunnig
på sin levnedsbanas krön
Men det hjälper honom inte,
han får gå för lagre lön.

Han har inte långre råd med
hyran för sin lagenhet
Han får flytta til en sämre
säger stadens myndighet.

Dom sista åran har han fått
slita som en slav
En bas får aldri märka
om någon tacklar av

Han har legat vaken
Tänkt på ordern ingenjørn kann ge
Andersson får gå med kvasten
om han vill hånga med.

Andersson er gammal,
hans kropp har slitits ner
Och dom som slitit ner den
vill inte ha den mer.

Man må sette krigen inn i den historiske sammenheng, i den situasjon den førtes under: Bare på den måten kan man ta stilling til den. Ellers behandler man ikke spørsmålet materialistisk, men eklektisk.

Lenin

Kommunistpartiene i Vest-Europa – for oss gjelder det spesielt det norske – er blitt anklaget for sin «upatriotiske» holdning under de første månedene av krigen, og selvsagt da for å være fjernstyrt fra Moskva. NKPs avis «Arbeideren» inneholdt da artikler som hevdet at krigen var en krig mellom imperialister og ikke angikk det norske folk. de norske arbeiderne.

Var den annen verdenskrig en rettferdig krig som det er blitt hevdet av vestlige demokratier, en krig rettet mot nazismen for å forsvare de demokratiske rettigheter? Alle Tysklands motstandere yndet å framstille seg som overbeviste demokrater og anti-fascister helt fra krigens første dager. Men i virkeligheten var det et kompleks av motsetninger imperialistene imellom som stadig ble alvorligere og til slutt forte til krigens utbrudd. Lenin forlangte at for å dømme en krigs sanne natur, måtte man foreta en dyptgående analyse av den politikk som klassene og klassestatene hadde fort på forhånd. Krig er som kjent en fortsettelse av politikken med andre midler. Foretar man en slik analyse, blir det klart ikke bare at den første verdenskrig opplagt var en imperialistisk erobringskrig fra begge sider, men at også den annen verdenskrig var et resultat av kapitaliststatenes ujevne utvikling i imperialismens epoke, og av en utdyping av motsetningene i det kapitalistiske system. Versaillestraktatens harde betingelser gikk først og fremst ut over det tyske folk og ga en kraftig grobunn for den heftige revolusjonære bevegelsen i de første åra etter krigen Men det økonomiske og sosiale grunnlaget for den tyske militarismen ble i alt vesentlig bevart, og etter a ha knust den revolusjonære bevegelsen (spartakistbevegelsen, mordet på Rosa Luxembourg og Karl Liebknecht), kunne den reaksjonære blokken av industrimagnater, prøyssiske junkere og militære konsolidere sin stilling i Tyskland sjøl og gjenopprette sine internasjonale forbindelser, med seiersmaktenes hjelp.

Når vestmaktene støttet den reaksjonære blokken var det, da som etter den annen verdenskrig, fordi de ville ha Tyskland som en «støtbrigade» mot Sovjetunionen og den revolusjonære bevegelsen i Øst-Europa. Det ble investert betydelige summer i den gjenfødte og raskt voksende tyske industrien med det resultat at Tyskland snart, alt i slutten av 20-åra, var blitt en farlig konkurrent for de samme imperialistiske maktene som hadde hjulpet det fram. Slik er nå en gang loven for monopolkapitalens utvikling. Den hemmelige tyske våpenindustri økte ustanselig sin produksjon og solgte illegalt våpen til 13 land, deriblant Frankrike. Alt i 1929 hadde Tyskland et eksportoverskudd.

Motsetningene imperialistene imellom ble især alvorlige da Tyskland åpent stilte spørsmålet om «Lebensraum», ny oppdeling av verden og verdensherredømme. Det omhyggelig kamuflerte Reichswehr gjorde at Hitler, etter å ha gjeninnført militærtjenesten, kunne firedoble sine infanteridivisjoner i løpet av ett år og opprette nye tanks- og fly-enheter. De borgerlige statenes langmodighet ble brukt av fasciststatene Tyskland, Italia og Japan til, på hver sin kant, å sette i gang lokale kriger (Spania, Etiopia, Kina) som en forberedelse til verdenskrigen, og de ble mer og mer utfordrende. Stormaktene (England, som hadde tiltusket seg det meste av Tysklands kolonier, Frankrike og USA) innså sjølsagt at fascist-blokken truet deres interesser, for ikke å snakke om at de truet freden, men vestmaktene var, for å sitere Ibsen, lamme på sinnet, de hadde ikke evne eller vilje til å stå imot, for fascismen (nazismen) passet dem jo mye bedre enn – kommunisme! Så når de la hendene i skjødet, gikk inn for non-intervensjon og hemmelig forståelse med «fienden», var det fordi de hadde en virkelig felles fiende, Sovjetunionen, og led av en felles skrekk for kommunismen og sin egen arbeiderklasse.

For det er viktig å skjelne mellom den imperialistiske politikken som førte til krigen, og kampen for arbeidernes livsinteresser som kommunist- og arbeider-partiene førte mot fascismen og den fascistiske aggresjonen både for og under krigen.

Når vestmaktene lot Hitler ture fram, var det fordi de håpet og ville at han skulle gå mot Sovjetunionen. Frankrike spesielt, som hadde opplevd folkefronten, var vettskremt, og ønsket «heller Hitler enn ny Folkefront».

Sovjetunionen anstrengte seg til det ytterste, den gangen, for å få istand en fellesfront mot nazismen/fascismen, men forgjeves. Derfor sluttet det i stedet en «ikke-angreps-pakt» med Hitler-Tyskland, 23. august 1939. «Hva galt er det med en ikke-angrepspakt»? spurte Stalin. Den skapte forvirring og forferdelse i vide kretser, ikke minst hos Hitlers medsammensvorne, men også langt inn i kommunismens rekker, verden over. Enda så innlysende det var at det var en manøvre for å vinne tid.

Krigen startet altså med Tysklands overfall på Polen, etter en klar provokasjon. For skams skyld kunne ikke England som hadde garantert Polens integritet – ofre nok et lite land, etter Munchenforræderiet, på «fredens» alter. Men sjøl om nå England og Frankrike erklærte Tyskland krig, overlot de likevel Polen til sin skjebne. Det er det beste bevis for at krigen var en imperialistisk krig. For hadde de da satt igang et virkelig angrep på vestfronten; for å komme Polen til hjelp, ville Tyskland etter den tyske generalstabs eget utsagn, ha kommet i en meget vanskelig situasjon. De hadde ikke den gangen krefter til å fore en to-frontskrig. Men i stedet fikk vi den såkalte «drole de guerre» på vestfronten. Det var ingen krig i det hele tatt. Faktisk var det et nytt Munchen. Typisk for situasjonen er det at sjøl de Gaulle var klar over at «visse kretser ser fienden i Stalin mer enn i Hitler. De er meget mer opptatt av hvordan de skal ramme Russland … enn hvordan de skal få has på 'das Reich'» (Krigsminner 1940–42, Plom, 1954).

Hvordan var så kommunistenes holdning? Det engelske kommunistpartiet erklærte i et manifest: «Å fortsette denne krigen er ikke i folkenes interesse, verken i England, Frankrike eller Tyskland. Det må bli slutt på denne krigen før den har brakt død og fordervelse over millioner mennesker, før blomsten av vår ungdom er blitt utslettet … Denne krigen er en krig mellom imperialister for profitt, markeder og verdensherredømme» (Daily Worker, 7/10, 1939). Det franske kommunistpartiet lanserte også en appell i samme tone: «Det er kapitalistenes krig … Det franske folk må ikke betale for et sammenstøt mellom kapitalistenes interesser i London, Paris eller Berlin.» Georges Dimitrov skrev en artikkel med overskriften: «Krigen og arbeiderklassen i de kapitalistiske land», der han sa: «Imperialistene i de krigførende land har begynt krigen for å få en ny oppdeling av verden, for verdensherredømmet, og dermed har de viet millioner mennesker til døden».

Etter at nazistene hadde invadert først Østerrike, så Tsjekkoslovakia, så Danmark/Norge og deretter Belgia/Holland, og Frankrike, forandret krigen karakter og ble en nasjonal frigjøringskrig. Og da var kommunistene overalt i fremste rekke i motstandskampen, også i Norge. Motsetningen mellom utefront og hjemmefront gjorde seg gjeldende her som f. eks. i Frankrike (underforstått at hjemmefronten var ledet av kommunister). Det franske k.p. overrakte f. eks. den 6. juni et dokument til regjeringen der det forlangte at Paris skulle forsvares (Den ble som kjent erklært for «åpen by» og okkupert av tyskerne, men seinere befridd av folket). «Det gjelder», het det i dokumentet, «å forandre krigens karakter til en nasjonal krig for uavhengighet og frihet.»

I dag kan man være fristet til å utbryte: «Ha, de skjønne, spilte krefter»! Alle ofre var altså forgjeves, kz.-leirer, gasskamre, millioner drepte og hundretusener krigsinvalider For hva er hendt? Sovjetunionen har sluttet en ikke-volds-avtale med Vest-Tyskland. Det eneste det minner om, er «non-intervensjonen» under krigen i Spania, og i det hele overfor nazisenens i grunnen velkomne framstøt. Riktignok er det ingen krig igang her i Europa som den gangen i Spania. Men kampen foregår også på den ideologiske fronten, om prinsippene. Krigen foregår i Vietnam, i Kambodja og Laos og i Palestina. Men den folkenes selvbestemmelsesrett og nasjonale suverenitet som vi kjempet for mot nazismen, og som de kjemper for i Vietnam, Kambodja og Laos, i Palestina, og i kolonilanda i Sør-Amerika og Afrika, den har Sovjetunionen sviktet. Først gjennom okkupasjonen av Tsjekkoslovakia og nå med avtalen med Vest-Tyskland, på bekostning av den Demokratiske Tyske Republikk, det første fredelige Tyskland i historien, sjølve seierstrofeet etter den annen verdenskrig. For akkurat som grunnlaget for militarismen i Tyskland ble bevart etter den første verdenskrig, ble den også bevart etter den annen verdenskrig, takket være Marshallhjelpa som skulle gjelde «hele Europa» inklusive de tidligere fiendeland Tyskland og Italia. Tyskland, d. v. s. Vest-Tyskland, fikk til og med mer Marshallhjelp enn de andre vest-europeiske land. Deretter fikk vi så Europabevegelsen og – unionen, NATO, Romatraktaten og EEC, alle ment som infrastrukturer for den amerikanske monopolkapitalens vasallisering av Europa. Alt dette skulle så krones med en europeisk sikkerhetspakt med Sovjetunionens velsignelse.

 

xxxxxxxxxxxxxxx

Først etter at vi har styrtet borgerskapet i hele verden, definitivt beseiret og ekspropiert det, ikke bare i ett land, men i hele verden, først da vil kriger bli umulige. Og vitenskapelig sett er det slett ikke riktig og slett ikke revolusjonært når vi går utenom eller tilslører det viktigste, nemlig nedkjempingen av borgerskapets motstand – det vanskeligste, det som krever den hardeste kamp i overgangstiden til sosialismen. De «sosiale» prestemenn og opportunistene er alltid villige til å drømme om den framtidige fredelige sosialisme, men forskjellen mellom dem og de revolusjonære sosialdemokrater er nettopp den at de ikke vil tenke på eller innlate seg på de forbitrede klassekamper og klassekriger for å virkeliggjøre denne skjønne framtid.

Lenin (Den proletariske revolusjons militærprogram).

 

Xxxxxxxxxxxxxxxxxxx

 

Det som hittil har vært kalt for likeberettigelse og demokrati: parlament, nasjonalforsamling, like stemmesedler, har vært løgn og bedrag! Hele makten i den arbeidende masses hånd, som et revolusjonært våpen for å knuse kapitalismen – bare det er sann likeberettigelse, bare det er sant demokrati.

Rosa Luxemburg

Skal det foretas en vurdering av utviklingen innen Kommunistisk Ungdom, er det naturlig å ta utgangspunkt i situasjonen innen Norges Kommunistiske Ungdomsforbund i årene etter krigen. NKU var i de første etterkrigsårene en kvantitativt sett sterk organisasjon med ca. 20 000 medlemmer. Den begeistring som eksisterte for de norske kommunistiske motstandsgruppenes aktive kamp mot nazi-okkupantene, og den Røde Armes innsats, gjorde NKU populær – med den naturlige følge at organisasjonen fikk stor tilslutning. Men blant NKU's medlemmer var det mange småborgerlige elementer som ikke hadde tilegnet seg arbeiderklassens klassestandpunkt, og følgelig hadde høyst uklare oppfatninger av hvordan en kommunistisk ungdomsbevegelse skulle arbeide. Mange av dem var imidlertid dyktige organisatorer som ganske snart snek seg inn i ledende stillinger, og på grunn av den manglende studievirksomheten og den derav følgende kadermangel, kunne denne utviklingen finne sted.

NKU's politiske linje gikk stadig i en mer høyreorientert retning. Furubotn-klikkens borgerlig-nasjonalistiske linje hadde et meget sterkt fotfeste i ungdoms-organisasjonens ledende organer. Flertallet av medlemsmassen var bra folk som kunne ha lagt grunnlaget for en marxist-leninistisk utvikling, og blant disse var det også motstand mot Furubotn-klikkens reaksjonære linje. Men, som nevnt klarte de på grunn av manglende skolering, ikke å føre denne motstanden inn i riktige politiske baner. Derved ble det opportunister på topp-planet som tok oppgjøret med Furubotn-klikken – et oppgjør som i hovedsak kom på grunn av personlig mistillit til Furubotn-klikken og dens arbeidsmetoder. I stedet for a mobiliseremedlemmene til kamp mot den revisjonistiske ideologi som Furubotn sto for, ble det lagt opp til en politisk linje som prinsipielt ikke skilte seg ut fra den som tidligere var ført. Oppgjøret ble i hovedsak fort på det organisatoriske planet, og det ble ikke tatt tiltak for å rette på de svakheter og feil som Furubotn-klikkens undergravingsvirksomhet hadde fort til.

Dette viste seg da også ganske tydelig i 50-årene. NKU-ledelsen var blant dem som sterkest sluttet opp om Krustsjov-klikkens fordømmelse av Stalin, og de skjebnesvangre beslutninger som ble tvunget igjennom på SUKP's 20. kongress i 1956. Teorien om fredelig overgang til sosialismen, fredelig kappestrid osv., passet NKU-ledelsen utmerket. Allerede i flere år hadde den selv forfektet lignende reaksjonære standpunkter.

Etterhvert som NKU beveget seg i stadig sterkere revisjonistisk retning, mistet forbundet kontakten med norsk arbeiderungdom. Ledelsens totale mangel på et alternativ til den borgerlige og sosialdemokratiske politikken førte også til at ungdommen ikke på noen måte følte seg tiltrukket av NKU. I løpet av et ti-år var forbundet redusert til en liten sekt, som stadig mer antok karakteren av en akademisk diskusjonsklubb.

I begynnelsen av 1960-årene begynte opposisjonen mot NKU-ledelsen å bli sterkere, men den var uklar og sammensatt av mange forskjellige retninger. 1 1964 avholdt NKU landsmøte under hovedparolen:

«Ungdommens enhet – folkets framtid.»

Denne parolen var ikke noe annet enn en videreføring av Furubotn-klikkens borgerlig-nasjonalistiske linje. All såkalt demokratisk ungdom måtte forene seg for å «utvikle og videreføre demokratiet». Videre ble det i en uttalelse fra landsmøtet hevdet at arbeiderne, i pakt med den demokratiske ånd i vår grunnlov, måtte få medbestemmelsesrett i bedriftene. Disse eksemplene viser at NKU-ledelsen hadde stilt seg på borgerskapets side i klassekampen, og forkastet marxismen-leninismen. Dette kom da også tydelig fram i et forslag fra Kommunistisk Studentlag. Forslaget gikk inn for at leninismen skulle sløyfes i NKU's grunnsyn, men det ble forkastet med stort flertall. Hensikten var imidlertid klar: NKU's grunnsyn skulle forandres slik at det ble i overensstemmelse med revisjonistenes egen praksis.

Dette landsmøtet ga støtet til at opposisjonen innen NKU ble sterkere. Fremdeles var den uklar, og som helhet sto den ikke på et klart marxist-leninistisk grunnlag. Men hele tiden var det marxist-leninister som aktivt bekjempet revisjonismen – og som representerte et klart politisk alternativ til ledelsens likvidatoriske linje.

Den viktigste svakheten i marxist-leninistenes arbeid var at de ikke maktet å organisere systematiske studier i marxismen-leninismen. Derved ble ikke de enkelte medlemmene tilstrekkelig politisk motivert i kampen mot revisjonismen, noe som igjen medførte at marxist-leninistene ikke alltid mestret metoden med å kjøre de politiske kampspørsmålene ut til medlemmene, slik at medlemmene fikk et eget initiativ i kampen. Kampen mot den ekstremt revisjonistiske NKU-ledelsen foregikk mer i form av kontakt mellom noen enkeltmedlemmer i forskjellige lag og distrikter, og den ble oftere ført ut på distriktskonferanser og forbundsstyremøterenn i de enkelte lokallag – hvilket altså var utslag av sekteriske feil.

Situasjonen innen NKU tilspisset seg kraftig etter stortingsvalget i 1965, og på dette tidspunkt hadde revisjonistledelsen åpent gitt sin fulle støtte til Vogt/Kleven-gruppa innenfor NKP. Samarbeidet mellom NKU-ledelsen og Vogt/Kleven-gruppa hadde en klar politisk årsak. Begge hadde fullstendig godtatt Krustsjov-revisjonismens kontrarevolusjonære politikk, og de forfektet begge teorien om en fredelig, parlamentarisk overgang til sosialismen gjennom såkalte strukturreformer.

I løpet av landsmøteperioden fra 1964 til 1967 var NKU redusert til en liten, evneløs sekt på ca. 200 medlemmer, og alle politiske avgjørelser ble truffet av en liten klikk akademikere på toppen. Medlemmene hadde ingen innflytelse på utviklingen, og de fikk ikke noe kjennskap til hva ledelsen foretok seg. Men det var klart at denne «ledelse» førte en politikk som lå langt til høyre for AUF og SUF. Dette skjedde i en tid som var preget av et nytt oppsving for de revolusjonære kommunistiske ideer. De undertrykte folks seierrike kamp mot imperialismen hadde ført til økt bevisstgjøring og sterkere forståelse av kapitalismens vesen. Spesielt mange unge begynte a sette kampen mot imperialismen i sammenheng med forholdene i det norske klassesamfunnet. I kamp mot borgerlige og revisjonistiske ideer utviklet det seg kommunistiske standpunkter. Den bevisstgjorte ungdommen så selvfølgelig ikke noe alternativ i NKU-ledelsens kontrarevolusjonære standpunkt. Flertallet av dem arbeidet innenfor SUF og la derved grunnlaget for marxist-leninistenes seier der.

Våren 1967 foretok NKU-ledelsen et fullstendig brudd med NKP. Samtidig gikk flere av revisjonistlederne i ungdomsforbundet inn for at det skulle oppløses, og at medlemmene skulle gå inn i andre «sosialistiske» organisasjoner. En del mente også at NKU skulle utgjøre ungdomsbevegelsen til Vogt/Klevens fraksjonsgruppe, Marxistisk Forum. Forfallet og oppløsningen innen NKU var fullstendig.

Dette gjorde det klart at marxist-leninistene nå måtte ga til kamp for å gjenreise en revolusjonær kommunistisk ungdomsorganisasjon, og på en felles distriktskonferanse høsten 1967 utarbeidet NKU-laga i Stavanger og Kristiansand S et forslag til prinsipielle retningslinjer for et nytt NKU-program. Forslaget lød slik:

Marxismen-leninismen er rettleiinga for våre handlinger. Dette betyr. Fullakseptering av dialektikken i all utvikling. De to hovedklassene er arbeiderklassen og borgerskapet. I kampen mellom disse to klassene er vi med arbeiderklassen og dens allierte, mot borgerskapet og dets allierte, med de revolusjonære frigjørings-bevegelsene i all deres kamp. Den moderne revisjonismen er en del av de reaksjonære undertrykkelsesbevegelsene. Proletariatets revolusjonære diktatur er nødvendig for å lede til seier over borgerskapets reaksjonære diktatur. Dette må være det prinsipielle utgangspunktet fot et nytt NKU-program.

Trass i svakheter markerte dette forslaget et klart alternativ til NKU-ledelsens politikk. En uttalelse fra Trondheim KUL tok også sterk avstand fra likvidatorenes politiske linje. Uttalelsen konkluderte med at laget ville stå uavhengig av NKU fram til det korn en avklaring av situasjonen.

Dette var situasjonen foran landsmøtet i NKU. Det var nå helt klart at kampen gikk mellom en ekstremt revisjonistisk og en marxist-leninistisk hovedlinje, men samtidig fantes det en uklar sentrumsretning som i ord gikk mot NKU-ledelsen. I kampen mot revisjonistledelsen samarbeidet marxist-leninistene med denne retningen. Utviklingen på landsmøtet gjorde det helt klart at det ville komme til et brudd, og bruddet kom på spørsmålet om NKU's forhold til NKP. Sentrumsfløyen stilte spørsmålet for eller mot NKP opp som et hovedspørsmål. Dette var nok et viktig spørsmål, men på langt nær det viktigste. Hovedspørsmålet var NKU-ledelsens revisjonistiske ideologi og det var på dette grunnlag bruddet skulle ha kommet. Holdningen til NKP var bare et utslag av den politiske linje som ble ført. Men for å bevare enheten i kampen mot hovedfienden skjøv marxist-leninistene dette problemet noe i bakgrunnen. Det er likevel klart at bruddet med NKU foregikk på et svakt politisk grunnlag, noe den senere utvikling så tydelig skulle vise.

Flertallet av landsmøterepresentantene forlot NKU-landsmøtet etter bruddet og dannet umiddelbart Kommunistisk Ungdom. Det ble valgt et interimsstyre, samt et arbeidsutvalg som skulle ha den daglige ledelse av forbundet. Helt fra første stund var det imidlertid klart at opprettelsen av KU ikke betydde fullstendig oppgjør med revisjonismen. Selv om sentrumsfløyen dekket seg bak tilsynelatende revolusjonære fraser, ble det etterhvert helt klart at de var moderne revisjonister som med alle midler ville motarbeide at KU skulle utvikle seg til en virkelig kommunistisk ungdomsbevegelse. Men det var marxist-leninister som utviklet og ledet KU den første tiden, og det første arbeidsutvalget la opp en konsekventrevolusjonær linje. Dette førte til at forbundet utviklet seg sterkt organisatorisk, og det fikk et godt forhold til den revolusjonære ungdommen. Flere nye lag og grupper oppsto rundt om i landet, og det ble tatt fatt på arbeidet med glød og entusiasme. Det nye arbeidsutvalget forsto nødvendigheten av studiearbeid, og i løpet av vinteren og våren 1968 ble det sendt ut to studiebrev: Bo Gustafssons Arbeid og Kapital, og Torbjørn Marthinsens Klassestrukturen i Det norskesamfunn.

I de lokallaga hvor marxist-leninistene ledet utviklingen ble det lagt stor vekt på studier i marxismen-leninismen, og likeledes lagt vekt på arbeidet i de anti-imperialistiske frontene. Sammen med SUF og Sosialistisk Studentforbund, vedtok KU en uttalelse som klart avviste sosialdemokratenes «Vietnambevegelse» og som støttet sterkt opp om Solidaritetskomiteen for Vietnam. KU hadde klart å utbygge forbindelsen med revolusjonær og anti-imperialistisk ungdom, og forbundet representerte nå et klart politisk alternativ til revisjonismen og reformismen .Marxist-leninistene matte nå underbygge dette alternativet gjennom et konkret forslag til prinsipp-program for KU, og i samarbeid med KU i Oslo utarbeidet arbeidsutvalget et programforslag der det bl. a. het:

Kommunistisk Ungdom vil i sin kamp solidarisere seg med all ungdom som utvikler sosialismen og med alle folk i hele verden som kjemper mot imperialisme og reaksjon, for nasjonal frihet og sosial revolusjon. Deres kamp og vår kamp er den samme.

For å kunne klare dette og vinne seier i kampen, er det nødvendig å lære seg marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning.

Videre het det: Skal vi kunne være med på dette må vi lære oss hva som er utbytting, hvem som er utbytter og undertrykker, og hvem som er utbyttet og undertrykt. Da vil vi forstå statens klassekarakter og nødvendigheten av å desorganisere og oppløse alle utbytterorganisasjoner og erstatte dem med proletariatets revolusjonære diktatur.

Dette var marxist-leninistenes politiske grunnlag, oppsummert gjennom et programforslag som skulle legges fram på KU's konstituerende landsmøte. Ved å erkjenne Mao Tsetungs tenkning som marxismen-leninismens høyeste stadium, innebar dette forslaget et kvalitativt høyere utviklingstrinn. Men revisjonistene innen KU så naturlig nok med største uro på marxist-leninistenes framgang, og alle deres tilsynelatende revolusjonære talemåter kunne ikke skjule at de bare hadde tatt et organisatorisk og ikke politisk brudd med NKU's politikk. De var klar over at et marxist-leninistisk KU fullstendig ville bekjempe og avsløre deres politikk, og prøvde med alle midler å undergrave arbeidsutvalgets revolusjonære linje. Alene var de imidlertid ikke sterke nok til å føre kampen mot marxist-leninistene, men de fikk støtte av flertallet i NKP-ledelsen, anført av Reidar T. Larsen – og disse tok ledelsen i kampen mot marxist-leninistene i KU.

NKP-ledelsen hadde, etter at kampen mot Vogt/Kleven-gruppa var gjennomført, fullstendig avslørt seg som moderne revisjonister som bare videreførte denne gruppas anti-kommunistiske politikk. Nå var denne «ledelse» mer enn noen gang interessert i å gjøre KU til et lydig haleheng. De hadde fullstendig mistet kontakten med ungdommen, og trengte i høyeste grad til et ungdomsforbund som kunne utklekke lydige tilhengere av deres politikk. Derfor fryktet de utviklingen innen KU, og for å prøve å få kontroll med den samarbeidet de med revisjonistene innen ungdomsforbundet.

NKP-ledelsens kamp mot marxist-leninistene kunne gi seg helt desperate utslag. KU's arbeidsutvalg ble flere ganger truet med at KU ville bli kastet ut fra kontoret i Grønlandsleiret 39, hvis de ikke sluttet med sine angrep på NKP (dvs. ledelsens politikk). Samtidig ble det lagt et systematisk press på nye folk for å utvikle dem i den retning revisjonistene selv ønsket. Det ble ofte kjørt opp paroler om «nært samarbeid med NKP». Revisjonistene presenterte seg selv som det kommunistiske partiet, og utnyttet på det groveste følelsesmessig og sunn lojalitet med den kommunistiske bevegelse. Samtidig ble marxist-leninistene framstilt som dogmatikere og sekterister som ville ødelegge en levende kommunistisk ungdomsbevegelse. Mot dette stilte marxist-leninistene opp et politisk underbygd alternativ. Revisjonistene var imidlertid livende redde for å diskutere politikk, og for å skjule sineegentlige hensikter prøvde de å dekke seg bak tilsynelatende revolusjonære fraser.

NKP-ledelsen hadde foran KU's konstituerende landsmøte mobilisert alle sine krefter for å hindre at forslaget til prinsipp-program fra Oslo KU skulle bli vedtatt. Gjennom sine kontakter i arbeidsutvalget og interimsstyret la de på landsmøtet fram et motforslag til program, som de for enhver pris var innstilt på å presse igjennom. Dette forslaget var formet på en tilsynelatende revolusjonær måte, men ved nærmere analysering gikk det klart fram at det ikke kunne være noe grunnlag for en marxist-leninistisk politikk. Forslaget anerkjente ikke Mao Tsetungs tenkning som marxismen-leninismen i vår tid. Dette var den grunnleggende feilen ved det. Videre ble det snakket om forbundets oppgaver, klassekamp og overgang til sosialismen i så generelle vendinger at det kunne tolkes på mange forskjellige måter. Eksempler på dette, sitert etter prinsipielle retningslinjer for KU:

Kommunistisk Ungdom er et verktøy for den progressive ungdommens kamp. Dens oppgave er sammen med det kommunistiske parti å lede klassekampen i alle dens former blant ungdommen for å gjøre slutt på borgerskapets herredømme og åpne veien til sosialismen i Norge.

Videre heter det: For å nå dette mål trengs det innsikt i vilkårene forovergangen fra kapitalisme til sosialisme, gjennom proletariatets diktatur.

For det første blir det her ikke presisert at KU er en kamporganisasjon for arbeiderungdommen og dens forbundsfeller. For det andre snakkes det bare om å åpne veien til sosialismen i Norge, men det blir ikke konkretisert hvilke metoder som må benyttes for å gjennomføre en sosialistisk revolusjon. For det tredje: Når det snakkes om proletariatets diktatur blir det bare snakket om nødvendigheten av å vinne innsikt i vilkårene for overgang fra kapitalisme til sosialisme. Det viktigste blir ikke nevnt, nemlig at man for å nå proletariatets diktatur må knuse borgerskapets stat – og at proletariatets diktatur er arbeiderklassens stat.

NKP-ledelsens forslag til prinsipielle retningslinjer var ikke noe annet ennu forpliktende fraser, men revisjonistene fikk presset igjennom dette forslaget og la derved grunnlaget for KU's revisjonistiske utglidning. Landsmøtet i KU representerte på alle områder et bakslag i revisjonistisk retning. Det ble også vedtatt å søke om opptak i den revisjonistiske ungdomsinternasjonalen, VDU, samtidig som flertallet gikk imot å sende en hilsen til Clarte og til Frankrikes revolusjonære ungdom. Dette markerte også internasjonalt en stillingtagen for revisjonismen, mot revolusjonære kommunistiske organisasjoner. I spørsmålet om den anti-imperialistiske kampen ble det brudd med KU's tidligere politikk. I stedet for å slutte opp om fellesuttalelsen fra KU's arbeidsutvalg, SUF og SSF angående Vietnamarbeidet, ble det bare vedtatt en ullen uttalelse som formelt sluttet opp om Solidaritetskomiteen– uten å ta stilling til sosialdemokratenes «Vietnambevegelse».

Revisjonistene fikk nå kontrollen over KU's sentrale ledelse, og de ble godt understøttet av NKP-ledelsens organisasjonsapparat. Marxist-leninistene måtte fortsette kampen for a skape et revolusjonært grunnlag for KU. 1 Oslo ga laget uten egen avis, KLASSEKAMP, som fortsatte en revolusjonær linje, og som kom med konkret kritikk av revisjonistenes politikk. Ellers ble det i de lokallag der marxist-leninistene hadde ledelsen, reist grunnleggende diskusjon om hvilken linje KU skulle følge. Men marxist-leninistene var fortsatt dårlig organisert, og manglet enhetlig ledelse for kampen – og det ble også gjort sekteriske feil som hemmet kampen på grunnplanet.

Imens drev den nye revisjonistledelsen systematisk hets mot marxist-leninistene. Allerede på KU's første sentralstyremøte, høsten 1968, ble kamerat Svein Johnsen satt utenfor sentralstyret. Han var på landsmøtet blitt valgt som redaktør av avisa «Kommunistisk Ungdom», men flertallet i arbeidsutvalget nektet å ta artikler og uttalelser fra marxist-leninister inn i avisa. Kamerat Svein Johnsen ble tilmed nektet å få inn en artikkel om KU's landsmøte i den avisa han selv var redaktør for. Dette var selvfølgelig helt umulige arbeidsforhold, noe som også førte til at Svein Johnsen i en skriftlig henvendelse ba om å bli fritatt for sitt verv som redaktør .Revisjonistflertallet i sentralstyret benyttet, stikk i strid med de lovene de selv hadde vedtatt, denne anledningen til også å sette ham utenfor sentralstyret – altså nok et eksempel på hvilke arbeidsmetoder revisjonistene benyttet seg av.

KU-ledelsen forsømte totalt studievirksomheten. I landsmøteperioden fra 1968 til 1969 ble det ikke sendt ut et eneste studieopplegg fra sentralt hold. Dette var et ledd i deres store anstrengelse for å undergrave et kommunistisk grunnlag, og for å trekke nye medlemmer i revisjonistisk retning. Den borgerlige utviklingen fortsatte med full kraft innen KU, og det andre landsmøtet i 1969 var bare en bekreftelse på dette. Nå ble det rettet åpen kamp mot Solidaritetskomiteens anti-imperialistiske grunnlag, og en inngått samarbeidsavtale med SUF ble forkastet. NKP-ledelsens politiske standpunkter ble bifalt på alle områder, mens hovedangrepet ble rettet mot marxist-leninistene. KU's andre landsmøte kunne imidlertid ikke skjule at det allerede var stagnasjon i forbundet. Framgangen var stoppet opp og flere av dem som hadde vært mest aktive hadde, som følge av den revisjonistiske utglidningen innen KU, meldt seg ut av forbundet.

Utover høsten 1969 gikk revisjonistene fullstendig amok. Sammen med såkalte radikale DNA-folk, SF-ledere, trotskister og Furubotniker, gikk de til rasende angrep for å undergrave og ødelegge de anti-imperialistiske frontene Solidaritetskomiteen for Vietnam og Kampanjen Norge ut av NATO. NKP-lederne, anført av Reidar T. Larsen, hadde på denne tiden store planer om et såkalt «venstreradikalt» parti, bestående av alle disse oppråtnende, reformistiske grupperingene. Men det viste seg at de indre motsigelser mellom dem var for store til at det i første omgang kunne bli noe av denne samlingen. Derimot var alle enige om kampen mot de anti-imperialistiske frontene, og mot marxist-leninistene i særdeleshet. KU-ledelsen bøyde seg fullstendig for NKP-ledelsens likvidatoriske linje. Eksklusjonen av undertegnede på KU's sentralstyremøte høsten 1969 kom som et ledd i planene om å kvitte seg med alle marxist-leninister gjennom byråkratiske avgjørelser på toppen. I nært samarbeid med NKP-ledelsen har KU-revisjonistene gjennombyråkratiske beslutninger, og systematisk krenking av den demokratiske sentralismen og alle vedtatte normer for partiliv, ført en desperat kamp mot marxist-leninistene innen forbundet. Der de ikke har klart å vinne innpass gjennom undergravingsvirksomhet og press, har de ganske enkelt erklært at disse lagene gjennom sin politikk hadde satt seg selv utenfor. Deretter har de forsøkt å stable på beina såkalte «legale» KU-lag. Denne linjen har KU-ledelsen forsøkt i Bergen og Kristiansand S. (I Kristiansand S. består nå det «legale» laget av ett medlem!

I dag står KU i samme stilling som NKU gjorde før splittelsen. Som en følge av revisjonistisk forsumpning er KU i dag en isolert organisasjon, uten nevneverdig kontakt med arbeiderungdommen, og uten evne eller vilje til å lede dens kamp. Istedet for å være et redskap for arbeiderungdommens, skoleelevenes og student-enes kamp, er KU blitt et redskap for dem som går inn for å bekjempe og likvidere et kommunistisk grunnlag.

Organisasjonens degenerering i revisjonistisk retning i løpet av forholdsvis korttid, skyldes ellers mangelen på studier i marxismen-leninismen. Slike studier ble bare drevet i de lagene der marxist-leninistene ledet utviklingen. Etter at revisjonistene overtok kontrollen over KU's ledelse ble studiearbeidet fra sentralt hold totalt forsømt. Studiearbeid ble ikke satt i gang før revisjonistene oppdaget at det gikk an å tjene penger på det. I samarbeid med den halvtrotskistiske MAG-gruppa ble det da opprettet et såkalt marxistisk «opplysningsråd». Trofaste revisjonister holdt innledninger i dette rådets regi, og disse innledninger ble så sendt ut til NKP- og KU-lag som studiebrev. Det er klart at en slik form for studievirksomhet ikke betydde noe annet enn bevisst indoktrinering i borgerlige ideer.

En vurdering av KU i dag gir også et godt bilde av revisjonismens allmenne krise. Resultatet av revisjonistisk utglidning er stagnasjon i forbundet, og det er fullstendig evneløshet når det gjelder å lede arbeiderungdommens kamp. Et typisk og ferskt eksempel er organisasjonens holdning til EEC. I stedet for å legge hovedvekten på at EEC er et framstøt fra monopolkapitalen som vil bety ytterligere forverring av arbeiderklassens kår, viser KU-ledelsen i en utgitt publikasjon stor omsorg for vilkårene til norsk næringsliv og norsk økonomi.

Utviklingen av klassekampen vil uunngåelig føre til at de som forfekter slike standpunkter vil bli kastet på historiens skraphaug.

 

 

 

 

Skal det foretas en vurdering av utviklingen innen Kommunistisk Ungdom, er det naturlig å ta utgangspunkt i situasjonen innen Norges Kommunistiske Ungdomsforbund i årene etter krigen. NKU var i de første etterkrigsårene en kvantitativt sett sterk organisasjon med ca. 20 000 medlemmer. Den begeistring som eksisterte for de norske kommunistiske motstandsgruppenes aktive kamp mot nazi-okkupantene, og den Røde Armes innsats, gjorde NKU populær – med den naturlige følge at organisasjonen fikk stor tilslutning. Men blant NKU's medlemmer var det mange småborgerlige elementer som ikke hadde tilegnet seg arbeiderklassens klassestandpunkt, og følgelig hadde høyst uklare oppfatninger av hvordan en kommunistisk ungdomsbevegelse skulle arbeide. Mange av dem var imidlertid dyktige organisatorer som ganske snart snek seg inn i ledende stillinger, og på grunn av den manglende studievirksomheten og den derav følgende kadermangel, kunne denne utviklingen finne sted.

NKU's politiske linje gikk stadig i en mer høyreorientert retning. Furubotn-klikkens borgerlig-nasjonalistiske linje hadde et meget sterkt fotfeste i ungdoms-organisasjonens ledende organer. Flertallet av medlemsmassen var bra folk som kunne ha lagt grunnlaget for en marxist-leninistisk utvikling, og blant disse var det også motstand mot Furubotn-klikkens reaksjonære linje. Men, som nevnt klarte de på grunn av manglende skolering, ikke å føre denne motstanden inn i riktige politiske baner. Derved ble det opportunister på topp-planet som tok oppgjøret med Furubotn-klikken – et oppgjør som i hovedsak kom på grunn av personlig mistillit til Furubotn-klikken og dens arbeidsmetoder. I stedet for a mobiliseremedlemmene til kamp mot den revisjonistiske ideologi som Furubotn sto for, ble det lagt opp til en politisk linje som prinsipielt ikke skilte seg ut fra den som tidligere var ført. Oppgjøret ble i hovedsak fort på det organisatoriske planet, og det ble ikke tatt tiltak for å rette på de svakheter og feil som Furubotn-klikkens undergravingsvirksomhet hadde fort til.

Dette viste seg da også ganske tydelig i 50-årene. NKU-ledelsen var blant dem som sterkest sluttet opp om Krustsjov-klikkens fordømmelse av Stalin, og de skjebnesvangre beslutninger som ble tvunget igjennom på SUKP's 20. kongress i 1956. Teorien om fredelig overgang til sosialismen, fredelig kappestrid osv., passet NKU-ledelsen utmerket. Allerede i flere år hadde den selv forfektet lignende reaksjonære standpunkter.

Etterhvert som NKU beveget seg i stadig sterkere revisjonistisk retning, mistet forbundet kontakten med norsk arbeiderungdom. Ledelsens totale mangel på et alternativ til den borgerlige og sosialdemokratiske politikken førte også til at ungdommen ikke på noen måte følte seg tiltrukket av NKU. I løpet av et ti-år var forbundet redusert til en liten sekt, som stadig mer antok karakteren av en akademisk diskusjonsklubb.

I begynnelsen av 1960-årene begynte opposisjonen mot NKU-ledelsen å bli sterkere, men den var uklar og sammensatt av mange forskjellige retninger. 1 1964 avholdt NKU landsmøte under hovedparolen:

«Ungdommens enhet – folkets framtid.»

Denne parolen var ikke noe annet enn en videreføring av Furubotn-klikkens borgerlig-nasjonalistiske linje. All såkalt demokratisk ungdom måtte forene seg for å «utvikle og videreføre demokratiet». Videre ble det i en uttalelse fra landsmøtet hevdet at arbeiderne, i pakt med den demokratiske ånd i vår grunnlov, måtte få medbestemmelsesrett i bedriftene. Disse eksemplene viser at NKU-ledelsen hadde stilt seg på borgerskapets side i klassekampen, og forkastet marxismen-leninismen. Dette kom da også tydelig fram i et forslag fra Kommunistisk Studentlag. Forslaget gikk inn for at leninismen skulle sløyfes i NKU's grunnsyn, men det ble forkastet med stort flertall. Hensikten var imidlertid klar: NKU's grunnsyn skulle forandres slik at det ble i overensstemmelse med revisjonistenes egen praksis.

Dette landsmøtet ga støtet til at opposisjonen innen NKU ble sterkere. Fremdeles var den uklar, og som helhet sto den ikke på et klart marxist-leninistisk grunnlag. Men hele tiden var det marxist-leninister som aktivt bekjempet revisjonismen – og som representerte et klart politisk alternativ til ledelsens likvidatoriske linje.

Den viktigste svakheten i marxist-leninistenes arbeid var at de ikke maktet å organisere systematiske studier i marxismen-leninismen. Derved ble ikke de enkelte medlemmene tilstrekkelig politisk motivert i kampen mot revisjonismen, noe som igjen medførte at marxist-leninistene ikke alltid mestret metoden med å kjøre de politiske kampspørsmålene ut til medlemmene, slik at medlemmene fikk et eget initiativ i kampen. Kampen mot den ekstremt revisjonistiske NKU-ledelsen foregikk mer i form av kontakt mellom noen enkeltmedlemmer i forskjellige lag og distrikter, og den ble oftere ført ut på distriktskonferanser og forbundsstyremøterenn i de enkelte lokallag – hvilket altså var utslag av sekteriske feil.

Situasjonen innen NKU tilspisset seg kraftig etter stortingsvalget i 1965, og på dette tidspunkt hadde revisjonistledelsen åpent gitt sin fulle støtte til Vogt/Kleven-gruppa innenfor NKP. Samarbeidet mellom NKU-ledelsen og Vogt/Kleven-gruppa hadde en klar politisk årsak. Begge hadde fullstendig godtatt Krustsjov-revisjonismens kontrarevolusjonære politikk, og de forfektet begge teorien om en fredelig, parlamentarisk overgang til sosialismen gjennom såkalte strukturreformer.

I løpet av landsmøteperioden fra 1964 til 1967 var NKU redusert til en liten, evneløs sekt på ca. 200 medlemmer, og alle politiske avgjørelser ble truffet av en liten klikk akademikere på toppen. Medlemmene hadde ingen innflytelse på utviklingen, og de fikk ikke noe kjennskap til hva ledelsen foretok seg. Men det var klart at denne «ledelse» førte en politikk som lå langt til høyre for AUF og SUF. Dette skjedde i en tid som var preget av et nytt oppsving for de revolusjonære kommunistiske ideer. De undertrykte folks seierrike kamp mot imperialismen hadde ført til økt bevisstgjøring og sterkere forståelse av kapitalismens vesen. Spesielt mange unge begynte a sette kampen mot imperialismen i sammenheng med forholdene i det norske klassesamfunnet. I kamp mot borgerlige og revisjonistiske ideer utviklet det seg kommunistiske standpunkter. Den bevisstgjorte ungdommen så selvfølgelig ikke noe alternativ i NKU-ledelsens kontrarevolusjonære standpunkt. Flertallet av dem arbeidet innenfor SUF og la derved grunnlaget for marxist-leninistenes seier der.

Våren 1967 foretok NKU-ledelsen et fullstendig brudd med NKP. Samtidig gikk flere av revisjonistlederne i ungdomsforbundet inn for at det skulle oppløses, og at medlemmene skulle gå inn i andre «sosialistiske» organisasjoner. En del mente også at NKU skulle utgjøre ungdomsbevegelsen til Vogt/Klevens fraksjonsgruppe, Marxistisk Forum. Forfallet og oppløsningen innen NKU var fullstendig.

Dette gjorde det klart at marxist-leninistene nå måtte ga til kamp for å gjenreise en revolusjonær kommunistisk ungdomsorganisasjon, og på en felles distriktskonferanse høsten 1967 utarbeidet NKU-laga i Stavanger og Kristiansand S et forslag til prinsipielle retningslinjer for et nytt NKU-program. Forslaget lød slik:

Marxismen-leninismen er rettleiinga for våre handlinger. Dette betyr. Fullakseptering av dialektikken i all utvikling. De to hovedklassene er arbeiderklassen og borgerskapet. I kampen mellom disse to klassene er vi med arbeiderklassen og dens allierte, mot borgerskapet og dets allierte, med de revolusjonære frigjørings-bevegelsene i all deres kamp. Den moderne revisjonismen er en del av de reaksjonære undertrykkelsesbevegelsene. Proletariatets revolusjonære diktatur er nødvendig for å lede til seier over borgerskapets reaksjonære diktatur. Dette må være det prinsipielle utgangspunktet fot et nytt NKU-program.

Trass i svakheter markerte dette forslaget et klart alternativ til NKU-ledelsens politikk. En uttalelse fra Trondheim KUL tok også sterk avstand fra likvidatorenes politiske linje. Uttalelsen konkluderte med at laget ville stå uavhengig av NKU fram til det korn en avklaring av situasjonen.

Dette var situasjonen foran landsmøtet i NKU. Det var nå helt klart at kampen gikk mellom en ekstremt revisjonistisk og en marxist-leninistisk hovedlinje, men samtidig fantes det en uklar sentrumsretning som i ord gikk mot NKU-ledelsen. I kampen mot revisjonistledelsen samarbeidet marxist-leninistene med denne retningen. Utviklingen på landsmøtet gjorde det helt klart at det ville komme til et brudd, og bruddet kom på spørsmålet om NKU's forhold til NKP. Sentrumsfløyen stilte spørsmålet for eller mot NKP opp som et hovedspørsmål. Dette var nok et viktig spørsmål, men på langt nær det viktigste. Hovedspørsmålet var NKU-ledelsens revisjonistiske ideologi og det var på dette grunnlag bruddet skulle ha kommet. Holdningen til NKP var bare et utslag av den politiske linje som ble ført. Men for å bevare enheten i kampen mot hovedfienden skjøv marxist-leninistene dette problemet noe i bakgrunnen. Det er likevel klart at bruddet med NKU foregikk på et svakt politisk grunnlag, noe den senere utvikling så tydelig skulle vise.

Flertallet av landsmøterepresentantene forlot NKU-landsmøtet etter bruddet og dannet umiddelbart Kommunistisk Ungdom. Det ble valgt et interimsstyre, samt et arbeidsutvalg som skulle ha den daglige ledelse av forbundet. Helt fra første stund var det imidlertid klart at opprettelsen av KU ikke betydde fullstendig oppgjør med revisjonismen. Selv om sentrumsfløyen dekket seg bak tilsynelatende revolusjonære fraser, ble det etterhvert helt klart at de var moderne revisjonister som med alle midler ville motarbeide at KU skulle utvikle seg til en virkelig kommunistisk ungdomsbevegelse. Men det var marxist-leninister som utviklet og ledet KU den første tiden, og det første arbeidsutvalget la opp en konsekventrevolusjonær linje. Dette førte til at forbundet utviklet seg sterkt organisatorisk, og det fikk et godt forhold til den revolusjonære ungdommen. Flere nye lag og grupper oppsto rundt om i landet, og det ble tatt fatt på arbeidet med glød og entusiasme. Det nye arbeidsutvalget forsto nødvendigheten av studiearbeid, og i løpet av vinteren og våren 1968 ble det sendt ut to studiebrev: Bo Gustafssons Arbeid og Kapital, og Torbjørn Marthinsens Klassestrukturen i Det norskesamfunn.

I de lokallaga hvor marxist-leninistene ledet utviklingen ble det lagt stor vekt på studier i marxismen-leninismen, og likeledes lagt vekt på arbeidet i de anti-imperialistiske frontene. Sammen med SUF og Sosialistisk Studentforbund, vedtok KU en uttalelse som klart avviste sosialdemokratenes «Vietnambevegelse» og som støttet sterkt opp om Solidaritetskomiteen for Vietnam. KU hadde klart å utbygge forbindelsen med revolusjonær og anti-imperialistisk ungdom, og forbundet representerte nå et klart politisk alternativ til revisjonismen og reformismen .Marxist-leninistene matte nå underbygge dette alternativet gjennom et konkret forslag til prinsipp-program for KU, og i samarbeid med KU i Oslo utarbeidet arbeidsutvalget et programforslag der det bl. a. het:

Kommunistisk Ungdom vil i sin kamp solidarisere seg med all ungdom som utvikler sosialismen og med alle folk i hele verden som kjemper mot imperialisme og reaksjon, for nasjonal frihet og sosial revolusjon. Deres kamp og vår kamp er den samme.

For å kunne klare dette og vinne seier i kampen, er det nødvendig å lære seg marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning.

Videre het det: Skal vi kunne være med på dette må vi lære oss hva som er utbytting, hvem som er utbytter og undertrykker, og hvem som er utbyttet og undertrykt. Da vil vi forstå statens klassekarakter og nødvendigheten av å desorganisere og oppløse alle utbytterorganisasjoner og erstatte dem med proletariatets revolusjonære diktatur.

Dette var marxist-leninistenes politiske grunnlag, oppsummert gjennom et programforslag som skulle legges fram på KU's konstituerende landsmøte. Ved å erkjenne Mao Tsetungs tenkning som marxismen-leninismens høyeste stadium, innebar dette forslaget et kvalitativt høyere utviklingstrinn. Men revisjonistene innen KU så naturlig nok med største uro på marxist-leninistenes framgang, og alle deres tilsynelatende revolusjonære talemåter kunne ikke skjule at de bare hadde tatt et organisatorisk og ikke politisk brudd med NKU's politikk. De var klar over at et marxist-leninistisk KU fullstendig ville bekjempe og avsløre deres politikk, og prøvde med alle midler å undergrave arbeidsutvalgets revolusjonære linje. Alene var de imidlertid ikke sterke nok til å føre kampen mot marxist-leninistene, men de fikk støtte av flertallet i NKP-ledelsen, anført av Reidar T. Larsen – og disse tok ledelsen i kampen mot marxist-leninistene i KU.

NKP-ledelsen hadde, etter at kampen mot Vogt/Kleven-gruppa var gjennomført, fullstendig avslørt seg som moderne revisjonister som bare videreførte denne gruppas anti-kommunistiske politikk. Nå var denne «ledelse» mer enn noen gang interessert i å gjøre KU til et lydig haleheng. De hadde fullstendig mistet kontakten med ungdommen, og trengte i høyeste grad til et ungdomsforbund som kunne utklekke lydige tilhengere av deres politikk. Derfor fryktet de utviklingen innen KU, og for å prøve å få kontroll med den samarbeidet de med revisjonistene innen ungdomsforbundet.

NKP-ledelsens kamp mot marxist-leninistene kunne gi seg helt desperate utslag. KU's arbeidsutvalg ble flere ganger truet med at KU ville bli kastet ut fra kontoret i Grønlandsleiret 39, hvis de ikke sluttet med sine angrep på NKP (dvs. ledelsens politikk). Samtidig ble det lagt et systematisk press på nye folk for å utvikle dem i den retning revisjonistene selv ønsket. Det ble ofte kjørt opp paroler om «nært samarbeid med NKP». Revisjonistene presenterte seg selv som det kommunistiske partiet, og utnyttet på det groveste følelsesmessig og sunn lojalitet med den kommunistiske bevegelse. Samtidig ble marxist-leninistene framstilt som dogmatikere og sekterister som ville ødelegge en levende kommunistisk ungdomsbevegelse. Mot dette stilte marxist-leninistene opp et politisk underbygd alternativ. Revisjonistene var imidlertid livende redde for å diskutere politikk, og for å skjule sineegentlige hensikter prøvde de å dekke seg bak tilsynelatende revolusjonære fraser.

NKP-ledelsen hadde foran KU's konstituerende landsmøte mobilisert alle sine krefter for å hindre at forslaget til prinsipp-program fra Oslo KU skulle bli vedtatt. Gjennom sine kontakter i arbeidsutvalget og interimsstyret la de på landsmøtet fram et motforslag til program, som de for enhver pris var innstilt på å presse igjennom. Dette forslaget var formet på en tilsynelatende revolusjonær måte, men ved nærmere analysering gikk det klart fram at det ikke kunne være noe grunnlag for en marxist-leninistisk politikk. Forslaget anerkjente ikke Mao Tsetungs tenkning som marxismen-leninismen i vår tid. Dette var den grunnleggende feilen ved det. Videre ble det snakket om forbundets oppgaver, klassekamp og overgang til sosialismen i så generelle vendinger at det kunne tolkes på mange forskjellige måter. Eksempler på dette, sitert etter prinsipielle retningslinjer for KU:

Kommunistisk Ungdom er et verktøy for den progressive ungdommens kamp. Dens oppgave er sammen med det kommunistiske parti å lede klassekampen i alle dens former blant ungdommen for å gjøre slutt på borgerskapets herredømme og åpne veien til sosialismen i Norge.

Videre heter det: For å nå dette mål trengs det innsikt i vilkårene forovergangen fra kapitalisme til sosialisme, gjennom proletariatets diktatur.

For det første blir det her ikke presisert at KU er en kamporganisasjon for arbeiderungdommen og dens forbundsfeller. For det andre snakkes det bare om å åpne veien til sosialismen i Norge, men det blir ikke konkretisert hvilke metoder som må benyttes for å gjennomføre en sosialistisk revolusjon. For det tredje: Når det snakkes om proletariatets diktatur blir det bare snakket om nødvendigheten av å vinne innsikt i vilkårene for overgang fra kapitalisme til sosialisme. Det viktigste blir ikke nevnt, nemlig at man for å nå proletariatets diktatur må knuse borgerskapets stat – og at proletariatets diktatur er arbeiderklassens stat.

NKP-ledelsens forslag til prinsipielle retningslinjer var ikke noe annet ennu forpliktende fraser, men revisjonistene fikk presset igjennom dette forslaget og la derved grunnlaget for KU's revisjonistiske utglidning. Landsmøtet i KU representerte på alle områder et bakslag i revisjonistisk retning. Det ble også vedtatt å søke om opptak i den revisjonistiske ungdomsinternasjonalen, VDU, samtidig som flertallet gikk imot å sende en hilsen til Clarte og til Frankrikes revolusjonære ungdom. Dette markerte også internasjonalt en stillingtagen for revisjonismen, mot revolusjonære kommunistiske organisasjoner. I spørsmålet om den anti-imperialistiske kampen ble det brudd med KU's tidligere politikk. I stedet for å slutte opp om fellesuttalelsen fra KU's arbeidsutvalg, SUF og SSF angående Vietnamarbeidet, ble det bare vedtatt en ullen uttalelse som formelt sluttet opp om Solidaritetskomiteen– uten å ta stilling til sosialdemokratenes «Vietnambevegelse».

Revisjonistene fikk nå kontrollen over KU's sentrale ledelse, og de ble godt understøttet av NKP-ledelsens organisasjonsapparat. Marxist-leninistene måtte fortsette kampen for a skape et revolusjonært grunnlag for KU. 1 Oslo ga laget uten egen avis, KLASSEKAMP, som fortsatte en revolusjonær linje, og som kom med konkret kritikk av revisjonistenes politikk. Ellers ble det i de lokallag der marxist-leninistene hadde ledelsen, reist grunnleggende diskusjon om hvilken linje KU skulle følge. Men marxist-leninistene var fortsatt dårlig organisert, og manglet enhetlig ledelse for kampen – og det ble også gjort sekteriske feil som hemmet kampen på grunnplanet.

Imens drev den nye revisjonistledelsen systematisk hets mot marxist-leninistene. Allerede på KU's første sentralstyremøte, høsten 1968, ble kamerat Svein Johnsen satt utenfor sentralstyret. Han var på landsmøtet blitt valgt som redaktør av avisa «Kommunistisk Ungdom», men flertallet i arbeidsutvalget nektet å ta artikler og uttalelser fra marxist-leninister inn i avisa. Kamerat Svein Johnsen ble tilmed nektet å få inn en artikkel om KU's landsmøte i den avisa han selv var redaktør for. Dette var selvfølgelig helt umulige arbeidsforhold, noe som også førte til at Svein Johnsen i en skriftlig henvendelse ba om å bli fritatt for sitt verv som redaktør .Revisjonistflertallet i sentralstyret benyttet, stikk i strid med de lovene de selv hadde vedtatt, denne anledningen til også å sette ham utenfor sentralstyret – altså nok et eksempel på hvilke arbeidsmetoder revisjonistene benyttet seg av.

KU-ledelsen forsømte totalt studievirksomheten. I landsmøteperioden fra 1968 til 1969 ble det ikke sendt ut et eneste studieopplegg fra sentralt hold. Dette var et ledd i deres store anstrengelse for å undergrave et kommunistisk grunnlag, og for å trekke nye medlemmer i revisjonistisk retning. Den borgerlige utviklingen fortsatte med full kraft innen KU, og det andre landsmøtet i 1969 var bare en bekreftelse på dette. Nå ble det rettet åpen kamp mot Solidaritetskomiteens anti-imperialistiske grunnlag, og en inngått samarbeidsavtale med SUF ble forkastet. NKP-ledelsens politiske standpunkter ble bifalt på alle områder, mens hovedangrepet ble rettet mot marxist-leninistene. KU's andre landsmøte kunne imidlertid ikke skjule at det allerede var stagnasjon i forbundet. Framgangen var stoppet opp og flere av dem som hadde vært mest aktive hadde, som følge av den revisjonistiske utglidningen innen KU, meldt seg ut av forbundet.

Utover høsten 1969 gikk revisjonistene fullstendig amok. Sammen med såkalte radikale DNA-folk, SF-ledere, trotskister og Furubotniker, gikk de til rasende angrep for å undergrave og ødelegge de anti-imperialistiske frontene Solidaritetskomiteen for Vietnam og Kampanjen Norge ut av NATO. NKP-lederne, anført av Reidar T. Larsen, hadde på denne tiden store planer om et såkalt «venstreradikalt» parti, bestående av alle disse oppråtnende, reformistiske grupperingene. Men det viste seg at de indre motsigelser mellom dem var for store til at det i første omgang kunne bli noe av denne samlingen. Derimot var alle enige om kampen mot de anti-imperialistiske frontene, og mot marxist-leninistene i særdeleshet. KU-ledelsen bøyde seg fullstendig for NKP-ledelsens likvidatoriske linje. Eksklusjonen av undertegnede på KU's sentralstyremøte høsten 1969 kom som et ledd i planene om å kvitte seg med alle marxist-leninister gjennom byråkratiske avgjørelser på toppen. I nært samarbeid med NKP-ledelsen har KU-revisjonistene gjennombyråkratiske beslutninger, og systematisk krenking av den demokratiske sentralismen og alle vedtatte normer for partiliv, ført en desperat kamp mot marxist-leninistene innen forbundet. Der de ikke har klart å vinne innpass gjennom undergravingsvirksomhet og press, har de ganske enkelt erklært at disse lagene gjennom sin politikk hadde satt seg selv utenfor. Deretter har de forsøkt å stable på beina såkalte «legale» KU-lag. Denne linjen har KU-ledelsen forsøkt i Bergen og Kristiansand S. (I Kristiansand S. består nå det «legale» laget av ett medlem!

I dag står KU i samme stilling som NKU gjorde før splittelsen. Som en følge av revisjonistisk forsumpning er KU i dag en isolert organisasjon, uten nevneverdig kontakt med arbeiderungdommen, og uten evne eller vilje til å lede dens kamp. Istedet for å være et redskap for arbeiderungdommens, skoleelevenes og student-enes kamp, er KU blitt et redskap for dem som går inn for å bekjempe og likvidere et kommunistisk grunnlag.

Organisasjonens degenerering i revisjonistisk retning i løpet av forholdsvis korttid, skyldes ellers mangelen på studier i marxismen-leninismen. Slike studier ble bare drevet i de lagene der marxist-leninistene ledet utviklingen. Etter at revisjonistene overtok kontrollen over KU's ledelse ble studiearbeidet fra sentralt hold totalt forsømt. Studiearbeid ble ikke satt i gang før revisjonistene oppdaget at det gikk an å tjene penger på det. I samarbeid med den halvtrotskistiske MAG-gruppa ble det da opprettet et såkalt marxistisk «opplysningsråd». Trofaste revisjonister holdt innledninger i dette rådets regi, og disse innledninger ble så sendt ut til NKP- og KU-lag som studiebrev. Det er klart at en slik form for studievirksomhet ikke betydde noe annet enn bevisst indoktrinering i borgerlige ideer.

En vurdering av KU i dag gir også et godt bilde av revisjonismens allmenne krise. Resultatet av revisjonistisk utglidning er stagnasjon i forbundet, og det er fullstendig evneløshet når det gjelder å lede arbeiderungdommens kamp. Et typisk og ferskt eksempel er organisasjonens holdning til EEC. I stedet for å legge hovedvekten på at EEC er et framstøt fra monopolkapitalen som vil bety ytterligere forverring av arbeiderklassens kår, viser KU-ledelsen i en utgitt publikasjon stor omsorg for vilkårene til norsk næringsliv og norsk økonomi.

Utviklingen av klassekampen vil uunngåelig føre til at de som forfekter slike standpunkter vil bli kastet på historiens skraphaug.

 

 

 

 

Gothama Buddha forkynte
læren om Begjærets Hjul, som vi er
bundet til,
og påbød
at alle begjær måtte ta slutt, og at vi så
uten ønsker skulle gå opp i Intet,
som han kalte Nirvana.

Da spurte en dag en av hans disipler:
Hva er dette Intet, Mester? Vi så gjerne
at alle begjær tok slutt, som du påbød,
men si oss
om dette Intet, som vi da skal gå opp i,
ligner det å være ett med alt som er skapt
som når man ligger i vannet midt på dagen
med lett kropp,
uten tanker nesten, dovner seg i vann
eller sovner
og knapt vet hvor langt teppet rekker,
men synker hurtig – om dette Intet altså
er et muntert. et godt Intet, eller om dette

Intet ganske enkelt er intet, kaldt, tomt
og betydningsløst.

Lenge var Buddha taus, så sa han
likegyldig:
Det fins ikke noe svar på ditt spørsmål.
Men om kvelden da de hadde gått,
satt buddhaen ennå under brødtreet
og fortalte da de andre,
de som ikke hadde spurt, denne lignelsen:
Jeg så nylig et hus. Huset brant. Rundt taket
slikket flammene. Jeg nærmet meg og så
at det ennå var mennesker i det huset.

Jeg ropte i døren
at taket sto i brann og oppfordret dem
altså til
hurtig å forlate huset. Men folk
lot ikke til å ha det travelt. En av dem
spurte meg med svidde øyenbryn
om hvordan det var der ute, om det regnet,
om det blåste, om det fantes hus i nærheten
og så videre. De der, tenkte jeg,
må brenne i hjel før de slutter å spørre.

Sannelig,
venner,
den som ikke kjenner marken brenne
under føttene
slik at han drar hvor som helst heller enn
å bli her,
ham har jeg intet å fortelle. Slik talte
Gothama Buddha.

Men selv vi. som ikke lenger øver oss
i tålmodighet,
men i utålmodighet, og setter fram
forskjellige forslag

av jordisk art, og forkynner for menneskene
at de skal kaste av seg sine menneskelige
plageånder,
mener at de som ser kapitalismens bomber
over verden
og likevel kommer med lange spørsmål
om hvordan vi tenker oss at det skal gå
med deres sparebøsser og søndagsbukser
etter en omvelting, dem
har vi ikke stort å fortelle.

En liten, liten kvinna, en polsk judinna
sliten ihjäl av pelen, kastat dit ingen vet.
En liten polsk judinna, en stor och evig kvinna,
en anda ovan tiderna, velsignad i evighet.

 

När feghet kröp och fruktan dröp

och alla leder vek
och alla morska pampar stöp
och alla luften svek
Du stod, Karl Liebknecht, ensam rak
på gamla årens stig
och slungande mot himlens tak
ditt tapra: röverkrig.

 

Det finns ej man så stänkt som du
av smuts och vidglött hat,
det finns ej bragd så stolt ännu

som den du gjort, kamrat.
Ty dö i krig och dö i mord
det kan var lumpen träl

men låra jåvlar sanningsord
det fordrar järn i själ.

Norges Kommunistiske Partis (NKP ledelse har lenge ført en politikk som selv fra det mest innbitt revisjonistiske synspunkt etterhvert må fortone seg som en ond sirkel. Siktepunktet for denne politikken har vært å snu tendensen i den månedlige galluprapporten, slik at det kunne komme mer politisk virkelighet bak den optimistisk oppadvendte tommelfinger på Frihetens førsteside. Med andre ord: øke partiets muligheter for plass på Stortinget, så det igjen kunne øve sin rettmessige innflytelse på norsk politikk i en grad som monnet.

Resultatet har vært det motsatte. I sin iver etter å tilpasse seg det de mener er norsk virkelighet, har partiets ledelse i stadig større grad neglisjert de mest grunnleggende lærdommene fra marxismen-leninismen og erfaringene fra tidligere klassekamp. Dermed har partiet også vært ute av stand til å nøre opp under og utvikle den eksisterende misnøye og mistillit mot det borgerlige samfunn, vært ute av stand til å føre klassekamp, ute av stand til å betrakte og belyse dagens politiske virkelighet slik den er for flertallet i et kapitalistisk samfunn. Dermed har det også gjort seg ufortjent og uskikket til den tilslutning og innflytelse det så sterkt ønsker.

I dag er NKP et parti som de for tiden radikaliserte deler av borgerskapet—som det så gjerne vil samle om seg—bare trekker på smilet av, og arbeidsfolk forståelig nok ikke fester tiltro til, kort sagt: et parti som de fleste finner formålsløst å gi sin tilslutning. Og etter hvert som tiden går desimeres partiet ytterligere; gjennomsnittsalderen er høy, noen dør, noen faller fra, få nye kommer til.

Årsakene til denne utviklinga er mange. Den mest iøynefallende er vel den at NKP med all tydelighet har avslørt seg selv som ute av stand til å mobilisere tilstrekkelig makt bak de mange ønsker og «krav» som det så ofte har lagt fram for staten og dens tilhørende utenomparlamentariske organisasjoner, at det i sin praksis—og dermed heller ikke i sin målsetting—ikke har avveket prinsipielt fra de to andre sosialdemokratiske partiene. Derfor har det også i stadig mindre grad blitt oppfattet som noe brukbart alternativ til dem. I tillegg kommer så all politisk evneløshet og naivitet som så ofte er blitt lagt for dagen—i prinsipp- og arbeidsprogram, i uttalelser og i Frihetens lederartikler. Dette igjen skyldes lang tids mer eller mindre bevisst opportunistisk avvik fra marxismen-leninismen—ofte tilsynelatende i den tro at folk kan skremmes bort hvis det blir tatt for hardt i og for revolusjonære målsettinger blir presentert.

Altså småborgerlig engstelse for folks antatte småborgerlighet.
Det kan brukes både som trøst og rettesnor.
Samtidig går samfunnsutviklingen sin skjeve gang, og nødvendigheten av et revolusjonært parti som ubestikkelig og kompromissløst står på arbeiderklassens side vokser med den. Men dette vil selvsagt ikke føre til noen endring i partiledelsens politikk—bortsett fra i en mulig enda større grad å være haleheng til de skiftende «strømninger» innen sosialdemokratiet. I dag er det kommet så langt at all virksomhet skal innriktes på parlamentarisk representasjon. Alt er underordnet dette ene—også partiets være eller ikke være. Og en noenlunde sikker parlamentarisk plass i en for de utvalgte representanter overskuelig framtid må i dag nødvendigvis bety partiets ikke-være. De innledende skritt til et fastere samarbeid med de øvrige «venstrekreftene», som igjen kan danne grunnlaget for et nytt og større «venstresosialistisk» parti, er som kjent allerede tatt.

Karakteristisk for denne sørgelige utviklingen er partiledelsens likegyldige og til dels avvisende holdning til teorien, til nødvendigheten av politisk skolering i videste forstand: studier i marxismen-leninismen-Mao Tse-tungs tenkning. Denne holdningen er for så vidt helt naturlig. Opportunistisk praksis er i sitt vesen uforenlig med marxismen-leninismen som setter ganske bestemte krav for den praktiske virksomhet, både når det gjelder kampmidler og selve kampmåten.

Dermed er vi ved hovedårsaken til NKPs forfall:
I og med at hovedsaken har vært å strebe mot parlamentarisk innflytelse, og partiet følgelig ikke har fylt sin rolle i klassekampen, har det fra ledelsens synspunkt heller ikke vært behov for særlig skoleringsvirksomhet. Medlemmenes viktigste politiske oppgave har ved pengeinnsamlinger og ombæring av valgmateriell vært å holde liv i partiledelsen, både figurlig og bokstavelig talt. Skulle denne virksomheten—hvor medlemmene av hengivenhet og tiltro til partiet virkelig har gjort en innsats—fortsatt kunne utnyttes i revisjonsmens tjeneste, ville skolering bare bety en svekkelse—ja, den ville ha vært uforenlig med den ønskede linje, ville ha vært et usikkerhetsmoment for ledelsen. Men også derfor er skolering et av de viktigste våpen i kampen, ikke bare for å få tatt et skikkelig oppgjør med den omfattende revisjonismen i partiet, og dermed muligens gjenreise NKP som et revolusjonært klassekampparti—men også for til fulle å kunne forstå og forklare revisjonismen og best mulig bli i stand til å bekjempe dens fortsatte eksistens og videre utvikling, og dermed svekke verdien av dens virksomhet for borgerskapets herredømme.

Bare gjennom omfattende politisk skolering og den derav følgende forståelsen av samfunnsutviklinga vil man være i stand til å lede og videreutvikle klassekampen—og ikke som partiets praksis hittil har gått ut på: å ligge i kjølvannet til utviklingen, underlagt de skiftende sosialdemokratiske «venstrestrømninger» og dermed bevisst eller ubevisst forsøke å sinke den revolusjonære kampen.

Men nødvendigheten av et marxist-leninistisk parti vil tvinge seg fram. Et typisk og aktuelt eksempel er streiken i Kiruna. Tilsvarende situasjoner vil etter hvert oppstå også her, innstillingen vil endres fra ettergivenhet og passiv underkastelse til forbitrelse og aktivitet, folk vil bli revolusjonære av nødvendighet. Det er i de situasjonene det marxist-leninistiske partiet skal være støtte og drivkraft, det er da det skal gjøre seg fortjent og vise seg skikket til tilslutning. Uten et revolusjonært klassekampparti vil selv de revolusjonært gunstigste situasjonene falle i fisk og bli vendt til fordel for reaksjonær strategi, som så mange ganger tidligere. Bare et marxist-leninistisk parti vil kunne hindre dette, bare det kan møte de situasjonene som vil oppstå på en for arbeiderklassen forsvarlig måte. Og det marxist-leninistiske partiet kan bare skapes ved at skolering og praksis smelter sammen og utvikler og herder medlemmenes politiske bevissthet, ved at teori og handling blir et hele.

Tross motstanden fra majoriteten i det norske folk, vil myndighetene gå til innføring av moms fra 1970. Den borgerlige koalisjonsregjering fikk et lett spill fordi «opposisjonen» i Stortinget heller ikke baserte seg på flertallets (det arbeidende folket) interesser. Arbeiderpartiet la fram sitt eget alternative moms-forslag med lavere avgift (15 % mot B-momsens 20 %). Sjølsagt er A-momsens lavere avgift «bedre» fordi den ikke slår så hardt til—men de fleste forstår at når prinsippet om overgang til indirekte beskatning er fattet prinsipielt vil spørsmålet om hvor stor avgiften skal være alltid stå åpent, slik at Stortinget til enhver tid kan øke/korrigere denne prosentsats. Myndighetene har også stort sett bare denne mulighet til å regulere skatteinntektene om de måtte øke inntektene,—altså opp med avgiftsprosenten!

At kapitalmakta i landet vil sørge for å presse statens utgifter til egen subsidiering og kanalisere statens økonomiske politikk etter sine profittbehov er klart. At ikke Arbeiderparti-opposisjonen vil reise folket til kamp mot det kapitalistiske system vet vi, men når de ikke vil støtte folkeflertallet mot prinsippet i det nye skattesystem moms, kan en ikke vente at deres opptreden på Stortinget skal kunne utløse den store kampen i folket, slik at det borgerlige skatteforslag virkelig kunne vært veltet!

En folkereising i dette spørsmålet er det fullt grunnlag for, men den ønsker sjølsagt ikke å bli bondefanget allerede i starten. Målsettinga for ei folkereising i skattespørsmålet kunne bare være mot omlegging av skattesystemet til økt indirekte beskatning—altså mot all moms! Dette må være det grunnleggende! Forslaget om A-moms er reaksjonært fordi forslagets eneste virkning er bare den at det splitter opp fronten mot Regjeringas skatteforslag!

Ei folkereising i dette spørsmålet er det fullt grunnlag for, men den ønsker sjølsagt ikke å bli bondefanget allerede i starten. Målsettinga for ei folkereising i reformer om bedring av lønnstakernes forhold og skjerping av skatten for arbeidsfrie inntekter—og den ville også kunne få gjennomført slike krav tross den parlamentariske situasjonen i dag.

Hva kan så gjøres i dag for å «reparere» skadene av sosialdemokratiets forræderi i denne sak?

Først og fremst må arbeiderklassen oppmuntres til å stole på sine egne krefter, det vil si skape kampenhet på grunnplanet som ikke kan splittes av sosialdemokratiet. Det politiske innhold i kampen mot all moms og dens virkninger må fastholdes.

I dag må imidlertid strategien i kampen legges mot virkningen av momsen og de andre reaksjonære økonomiske tiltak som undergraver lønnstakernes og smånæringsdrivendes kår. Dette betyr ikke at kampen mot moms-forslaget er tapt. Det eneste som nå kan slå tilbake kapitalistenes framstøt er at arbeiderne demonstrerer sin vilje til å kjempe mot dens virkninger. La borgerskapet forstå at deres framstøt er fåfengt—fordi det betyr blant annet streikeaksjoner og kompromissløs kamp inntil arbeiderne og småfolkas økonomiske krav er innfridd om full dekning for det de tenkes å bli fraranet—og mer til!

Bare en slik organisert kamplinje kan stagge den borgerlige koalisjonen og dermed skape grunnlag for at moms-forslaget blir knust. Det er derfor all grunn til å legge hovedtyngden av aksjonen til opplegget for vårens tariffoppgjør.

Momsen er dessuten et ledd i en serie av tiltak borgerstaten og kapitalistene har iverksatt for å undergrave lønnstakernes rettmessige andel av sine produksjonsverdier,—med det formål å øke profitten. Vi kan i fleng nevne takstheving på offentlige tjenester som telefon, post og jernbane—noe som vi vet alltid er et kjærkomment signal til alminnelig prisstigning på alle varer—og rentehevinga med forhøyelse av diskontoen (rentestigning på Husbanklån og renteøkning på private boliglån vil øke husleiene kraftig).

Ved siden av en alminnelig forbrukerfiendtlig pris og investeringspolitikk, søker de å kneble fagbevegelsen under sine rasjonaliseringstiltak i industrien ved hjelp av sine «arbeidstvistloven» med streikeforbud, slik at de ustraffet kan presse arbeidsintensiteten opp uten synderlig vederlag—og de har snurpet sammen «regler» for lønnsoppgjørene med riksmeglingsmannens rett til å legge fram ikke anbefalte forslag til «koblede avstemninger»—og ikke minst adgangen til når som helst å anvende «lov» om tvungen lønnsnemd med streikeforbud—kort og godt lønnsdiktat.

Et viktig ledd i deres knebling av arbeiderklassens mulighet til å reise sine rettferdige krav på en slik måte at de kan gjennomføres, er også deres direkte korrumperende infiltrasjon i LOs ledelse av norsk fagbevegelse.

Et resultat av dette er at de har vunnet LO-pampene for sitt opplegg ved at disse på tross av arbeidernes uttrykte krav om frie forbundsvise oppgjør har søkt å presse igjennom et samordnet oppgjør som tydeligvis skal underlegges en velkjent «realøkonomisk ramme». Seinere er det jo da duket for et lønnsnemd-diktat om opposisjonen skulle bli for brysom.

De fagorganiserte må kleve av sine forbund at denne ramma blir brutt. De har gang på gang uttrykt sin forbitrelse over LOs tidligere torpedering av endog LO representantskapets vedtak om frie forbundsvise oppgjør i 1968, og over hele landet har klubber, foreninger og distriktvise forbundskonferanser gjort resolusjonsvedtak med krav om frie forbundsoppgjør i 1970.

Dette må nå munne ut i organisert motstand for å knuse LOs linje om samordnede oppgjør og styrke foreninger og forbund slik at de kan ta direkte opp kampen for sine formulerte krav overfor arbeidsgiver motparten.

Hvilke krav skal reises? For det første må arbeiderne reise krav om full kompensasjon for prisstigninga i perioden og for andel av produksjonsøkninga. Dessuten må de forbund som fikk påtvunget et urettferdig oppgjør i 1968 nå reise krav om dekning for sine reelle tap dengang. Kravet som blei fastholdt av fleire forbund (særlig av omsyn til grupper på normallønn uten lønnsglidning i perioden) var full dekning av prisstigning som ikke var kompensert med indekstillegg i perioden og rettferdig andel av produksjonsøkninga samt arbeidstidsforkorting med kompensasjon.

Arbeidstidsforkortinga blei innført, riktignok med kun 2/3 kompensasjon for akkordarbeiderne. Men det sto igjen en udekket post nemlig en prisstigning i perioden på 8,5% som kun var kompensert med 27 øre i perioden—det vil si 2,7 %. Udekket prisstigning: 5,8%.

Andel av produktivitetsøkninga på 9,5% blei «dekket» med et gjennomsnittstillegg på 12 pluss 4,7 øre, det vil si 1,6%.

Arbeidstidsforkortinga ville «koste så mye» i form av produksjonstap at arbeiderne (særlig var det ille for slike som stod på fastlåste satser) måtte finne seg i å stå igjen med et reelt tap på 13,7%—og for ytterligere å fullbyrde galskapen fikk Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) igjennom med LOs velsignelse at arbeiderne sto igjen uten skikkelig indeksbestemmelse fram til 15. januar 1969—da skulle vi få 20 øre pr time i «innebygd» tillegg.

Hva arbeidstidsforkortinga (til 42,5 time pr uke) har «kostet» beskrives best ved at NAF gjennom sine fullmakter til tidsstudie- og rasjonaliseringstiltak har oppnådd—nemlig at produktiviteten (det vil si produksjonen pr mann) har fortsatt å stige i siste periode!

Siste periode har igjen vist seg å markere prisstigning og produksjonsstigning. Hittil har konsumprisindeksen steget med 4,3 poeng (til juli 1969) og sjøl om vi bare stipulerer en liknende utvikling i resten av perioden vil dette tilsvare ca. 7,5% (da er det ikke beregnet det eksplosjonsartede prissjokk vi vil få på nyåret når momsen og renteøkinga virkelig vil få fart på prisene).

På bakgrunn av utviklinga vi kan lese av Statistisk sentralbyrås opplysninger om produksjonsindeksen hittil i perioden, kan det uten videre stipuleres en beregnet produktivitetsøkning på ca. 9% i perioden fram til april 1970.

Dette betyr: (7,5% pluss 9% =) 16,5% burde kompenseres for denne periode. Av dette har vi altså fått 20 øre (15. januar 1969) som tilsvarer 1,7%.

Det vil si kravet om 14,8% er reelt for å dekke krav om priskompensasjon og andel av produktivitetsutviklinga siste periode (bortsett fra momsen og renteøkinga). Etter tapet ved oppgjøret i 1968 på 13,7% og den rettferdige vurdering av utviklinga siste periode sier det seg sjøl at et generelt krav om 25% heving av lønningene er et beskjedent og defensivt krav om ikke arbeiderne skal få direkte tilbakeslag. For visse grupper er det berettiget å heve kravet.

I tillegg må det reises ytterligere krav om full dekning for momsens virkninger og virkningene av de andre arbeider- og forbrukerfiendtlige tiltak regjeringa måtte iverksette.

Statistisk sentralbyrå og «Aukrust-utvalget» har beregnet at moms-systemet vil gi en ekstra prisstigning på ca. 5,8%. Alle er innforstått med at dette ikke vil holde fordi utvalget bare har kunnet beregne satsen pågrunn av det helt utilstrekkelige materiale de har hatt til rådighet (dette har de også sjøl bemerket). Erfaringene fra andre land; Danmark, Sverige og Nederland viser nettopp at avgiftssystemet har ført til noen ganger fordobling av de «beregnede» prisstigninger. Således viste 12% merverdiavgiften i Nederland til 10-12% stigning i en rekke bransjer utenom avgiften,—og sjøl Norges Utenrikshandel forklarer stigningas årsak til innføring av moms-systemet og i «feil i priskalkuleringa».

Næringslivets menn har også her sjøl antydet at de vil klemme i veg med prisstigning på nyåret «såsnart den urettferdige prisstoppen er opphevet». Representanter for handelsstanden ga helt utvetydig bud om dette i et intervju i Morgenbladet 4. september 1969—vi skulle få en prisstigning som ingen hadde sett maken til!

Fagorganiserte! Vis kapitalmaktens framstøt tilbake—reis kampen for frie forbundsvise oppgjør—reis kampen for full kompensasjon for reallønnstap ved prisstigninga og tap ved urettferdige lønnsoppgjør. Krev full andel av produksjonsstigninga. Avvis kapitaleiernes «reformer»—krev en rettferdigere skattefordeling. Om arbeiderklassen med full tyngde reiser kampen—demonstrer sin vilje til kompromissløs kamp—vil seieren være klar.

Som en liten illustrasjon på den politikk som ble framelsket under Alexander Dubček-periodens «liberalisering» i Tsjekkoslovakia, tar vi med følgende vitsetegning fra et tsjekkoslovakisk magasin. Arbeideren latterliggjøres og framstilles som den håpløse idiot som alltid skaper problemer for systemets effektivitet. Om vitsetegningene kanskje er forsvunnet under de nye lederne, er dette ikke tilfelle med den inngrodde revisjonisme og kontrarevolusjonære innstilling—den er bare mer tilpasset forhold som bedre og mer effektivt tjener sosialimperialistene i Kreml.

«Den som mener at det er revolusjonen og proletariatets diktatur som må være det sentrale for partiet i dag har ikke begrepet det mest elementære.»
— Reidar T. Larsen på møtet i Folkets Hus, Oslo, fredag 12. desember 1969.

Kort etter at det nå så kjente brev av 8. oktober 1969 fra Norges Kommunistiske Parti (NKP) sekretariat, inneholdende blant annet pålegg til distriktsstyrer og lag om å ta initiativ til rådslagninger og drøftinger med andre «sosialistiske venstrekrefter», var sendt ut, ble det tatt opp til diskusjon på et fellesmøte for partilagene i Akershus.

Etter forslag som ble fremmet av Rælingen lag av NKP, ble det vedtatt å avvise hele den problemstilling som skisseres opp i brevet, og det ble skarpt tatt avstand fra eventuell dannelse av et «venstresosialistisk» parti.

På samme møte, hvor for øvrig samtlige av Frihetens nå oppsagte journalister var til stede, ble det—også etter initiativ fra Rælingen lag—anledning for journalistene til å komme med en kort redegjørelse for den situasjon som oppsto i Friheten, og som blant annet medførte at journalistene gikk til streik (hvilket som kjent senere igjen medførte at de fikk sparken). Møtet besluttet at situasjonen i Friheten skulle tas opp til ny drøfting på et møte hvor både Frihetens redaktør Arne Jørgensen og partiets formann Reidar T. Larsen også fikk anledning til å redegjøre for situasjonen.

Et slikt møte ble arrangert den 19. november 1969 i Lillestrøm. På grunn av sykdom møtte bare to av de tidligere journalister i Friheten. For Friheten møtte redaktør Arne Jørgensen.

Det kan neppe sies at møtet gikk i partiledelsens favør. Hverken Arne Jørgensen eller de frammøtte representanter fra sekretariatet var i stand til konkret å påvise at journalistene på noen måte hadde forbrudt seg mot «partiets linje» i sitt arbeid i avisen. Illustrerende for argumentasjonen fra samme hold er det at da redaktøren—som til stadighet tillot seg å komme med tilrop når andre partimedlemmer hadde ordet—ble klubbet ned av møtelederen, mistet han helt og fullt hodet og begynte å rope ut følgende visdomsrekke: BLA, BLA, BLA, BLA. Selvsagt i håp om fortsatt å kunne forstyrre møtet.

Enden på møtet ble imidlertid at man skulle henstille til alle partilag å ta opp situasjonen i Friheten.

Fredag 12. desember 1969 ble det i Oslo arrangert et felles medlemsmøte hvor «samlingen av venstrekreftene» også sto på programmet. Innledningen ble holdt av Reidar T. Larsen, som foruten å bruke talerstolen til angrep på partimedlemmer i møtesalen også repeterte innholdet i den tale han hadde holdt på siste sentralstyremøte (og som har vært gjengitt i Friheten). Det store gullkorn som falt fra hans munn, har vi funnet det riktig å gi egen og framtredende plass i dette nummer av Røde Fane—til skrekk og advarsel. Han fikk da også grundig svar på talen fra partimedlemmer i salen, og det må sies at møtet ble et stort nederlag for tilhengerne av den revisjonistiske linje i partiet.

Enden på dette møtet ble et vedtak om at nytt møte om situasjonen i partiet blir arrangert så snart som mulig, og det ble også framsatt krav om at situasjonen i Friheten må tas opp til gjennomgripende debatt.

«For en idyllisk plan: å ville virkeliggjøre sosialismen gjennom den parlamentarisk vei, ved et enkelt flertallsvedtak! Det er bare synd at denne lyseblå fantasi fra innbildningens verden ilske engang regner med de historiske erfaringer fra den borgerlige revolusjon, for ikke å snakke om den proletariske revolusjons egenart.»
— Rosa Luxemburg i Die Rote Fahne, 17. desember 1918.

Den 8. oktober 1969, dagen etter at Norges Kommunistiske Partis (NKP) formann Reidar T. Larsen (RTL) hadde gitt Morgenbladets lesere beskjed om at det foregikk forhandlinger mellom NKP og andre «venstrekrefter» med sikte på samarbeid ved valg og—på lengre sikt—dannelse av et nytt parti, ble det fra Grønlandsleiret 39 sendt ut et brev til alle distriktsstyrer og lag, undertegnet av RTL på vegne av NKPs sekretariat.

Brevet, som pålegger distriktsstyrer og lag å ta initiativ til «rådslagninger med andre sosialistiske venstrekrefter» over hele landet med det siktepunkt å få klarlagt muligheter for et såkalt valgforbund under et eget navn (med andre ord: få kartlagt terrenget for et venstreradikalt parti), er naturlig nok blitt avvist med forskrekkelse og forbitrelse av mange partilag, ikke minst etter at medlemmene kort tid etter å ha mottatt brevet i klare og utilslørte ordelag gjennom Verdens Gang (VG) fikk presentert partiformannens bekreftelse på den mistanke de måtte nære: Reidar T. Larsen bekrefter overfor VG at de første skritt er tatt og at man i løpet av forholdsvis nær framtid regner med å komme igang med drøftinger om et nytt venstre-radikalt parti med basis i Sosialistisk folkeoparti (SF) og NKP.

Når revisjonismen i NKP, som i dette tilfellet, står fram i sin nakne, utilslørte form, skjer det altså at den vekker enkelte partimedlemmer til mottiltak, til avstandtaken. Men egentlig er det ikke noen grunn til å forbauses hverken over brevet fra RTL, hans uttalelser i borgerpressen, eller hans såkalte dementi i Friheten nr. 46/1969, der han som ventet går utenom sakens fakta og retter angrep mot et av sekretariatsmedlemmene som forer «partimedlemmene med usaklige spekulasjoner». Men det er både godt og riktig at partimedlemmer reagerer, og selv om man kanskje synes at reaksjonen kommer noe sent, kan man bare glede seg over at den kommer, Imidlertid er det viktig å ha klart for seg hvor sent det i virkeligheten er, og hvor uhyggelig meget mer enn RTLs fabuleringer om et nytt parti (som skal kunne samle tilstrekkelig stemmer til å realisere hans drøm som tingmann) det ikke bare er å ta avstand fra, men også å bekjempe og rense ut innen NKP.

For lenge siden pekte Lenin på at «å begrense klassekampen til parlamentarisk kamp, eller betrakte den siste som den høyeste og avgjørende form som alle andre kampformer er underlagt, er i virkeligheten å gå over på borgerskapets side mot proletariatet».

Et grunnleggende skille mellom marxismen-leninismen og revisjonismen kommer da også tydelig fram i spørsmålet om overgangen til sosialismen—om denne skal skje ved væpnet kamp eller ad den «parlamentariske vei». De historiske erfaringer viser at alle revisjonister, store som små, har vært tilhengere av den såkalte parlamentarismen. Og den situasjon som i dag eksisterer innen vårt parti, mangelen på revolusjonær handlekraft og partiledelsens krampaktige framstøt for å skaffe seg en plass i solen, det vil si i Stortinget, er en naturlig følge av den utvikling våre hjemlige revisjonister har framelsket gjennom år.

«Før krigen» … «under krigen» … «da» … innledes det iblant når NKPs revolusjonære kampvilje skal understrekes. Men hva med årene etter krigen? Jo, svares det, da var NKP bant annet det eneste parti som kjempet imot NATO! Men denne og liknende kamper dekker ikke over den framvoksende revisjonistiske tendens innen partiet, en revisjonisme som stadig, uansett «oppgjør» festet seg i og ble båret fram av partiets ledende organer.

På NKPs 8. ordinære landsmøte i 1953 ble det vedtatt en programerklæring som «formulerer de oppgaver og mål Norges Kommunistiske Parti kjemper for, slik de stilles av hele den økonomiske og politiske utvikling i våre dager». Programerklæringen ble utgitt i brosjyreform og fikk tittelen: NORGES VEI til fred, demokrati, nasjonal selvstendighet — TIL SOSIALISMEN. Og dette oppskisserte mål skulle realiseres på følgende måte: «Det norske folks vei fram til sosialismen går gjennom opprettelsen av en folkeregjering på grunnlag av et Storting som virkelig representerer folket.»

Den revisjonistiske tendens gjorde seg allerede gjeldende. Frykten for proletariatets diktatur—begrepet såvel som innholdet—skapte en formulering som senere så utmerket kunne tolkes på fullblods revisjonistisk vis: parlamentarisk overgang til sosialismen. Og i NKPs prinsipprogram av 1963 slås det da også fast at parlamentarisk overgang til sosialismen er mulig. Altså enkelt og smertefritt, ved et enkelt flertallsvedtak!

Så kan en kanskje undre seg over at så relativt få partimedlemmer gjennom årene har kjempet mot den stadig tiltakende revisjonismen som i dag er i ferd med å gjennomsyre hele partiet. Men selvsagt skal det tilføyes at meget av den sløvende passivitet som har synt seg innen partiet nettopp skyldes den revisjonistiske linje som alltid har vært diktert fra toppledelsen. Kampen har derfor for mange syntes nytteløs, som å stange hodet mot en massiv mur av middelmådighet. Debatt og skolering på grunnplanet har nærmest ikke eksistert innen partiet. Meninger, standpunkter, handlinger, kort sagt hele aktiviteten har vært diktert fra partiledelsen—og direktivene har hovedsakelig dreid seg om pengeinnsamlinger for å styrke partiet, eller rettere: for å styrke revisjonismen i partiet og skaffe lederne—som ble partipamper alt i 20-års alderen—økonomisk grunnlag for seg og sine handlinger.

Det lille gløtt som her er trukket fram av det smertelige politiske forræderi overfor arbeiderklassen—i og utenfor partiet—som er programfestet og som kjøres fram av revisjonistledelsen, skulle tydelig fortelle hva det har vært lagt—og hva det legges opp til—og at den politiske linje som i dag framstår som NKPs offisielle, mindre og mindre har tjent den norske arbeiderklassens interesser og langt mindre bygger på den påståtte norske virkelighetsgrunn.

I en artikkel om «Nasjonalforsamling eller rådsregjering», som også det innledende sitat er hentet fra, skriver Rosa Luxemburg noe som er meget illustrerende for den situasjon revisjonistene i NKP både har vært i og befinner seg i: «(…) enten gir man avkall på sosialismen eller man velger den skarpeste klassekamp mot borgerskapet med alle de våpen proletariatet rår over: det er dilemmaet».

Det skulle være tydelig for alle hva revisjonistene i NKP har valgt. I den kamp hvor det gjelder utbyttingens være eller ikke være, hvor det ikke gis rom for utflukter, ikke kompromiss og ingen nåde, legges det fra revisjonistenes side opp til et gigantisk bedrageri og forræderi overfor arbeiderklassen. Det lanseres og forlanges at arbeiderklassen med lyseblå godtroenhet skal avfinne seg med den blankeste løgn, at de med et revisjonist ledet NKP som fortropp skal kunne makte det som ingen klassekamp, ingen revolusjon noen gang har maktet, nemlig—for igjen å si det med Rosa Luxemburg: «å oppløse dødskampen mellom to verdener i et mildt vindpust av parlamentariske ordstrider og flertallsbeslutninger!».

En gang var det sosialdemokratene som ble hengende etter i den revolusjonære kampen, og etterhvert gikk deres utvikling fullstendig i retning borgerskapet. Nå er det tydelig for enhver at revisjonistene på samme måte henger etter i den revolusjonære kampen, forsøker å bremse den—og det skulle heller ikke være uklart i hvilken retning deres utvikling går.

En forutsetning for et kommunistisk parti er at det kan ta opp arbeidernes krav, formulere, forklare og påvise arbeidernes situasjon i det kapitalistiske samfunn og stå i spissen for det anti-imperialistiske arbeidet. Partiet som en enhetlig kraft, skal bygges opp av medlemmenes politiske bevissthet, ikke ved at ledelsen proklamerer «en linje» for partiet: ferdig med diskusjonen! Partiet skal fornyes og renses ved at opportunistiske og revisjonistiske elementer fjernes—men det holder ikke med utrensinger dersom en ikke undersøker årsakene til opportunismen og den feilaktige politikken. Dette har da også NKP så smertelig fått erfare. Peder Furubotn ble en gang fjernet, men opportunismen i partiet forsvant ikke med ham og hans tilhengere. Jørgen Vogt og hans gruppe ble fjernet fra ledelsen, men opportunismen forsvant ikke med dem—og Reidar T. Larsen og hans tilhengere sitter for tiden som partiets ledelse. Men i det oppgjør som nodvendigvis må komme med RTL og hans tilhengere—det må alle innen partiet være klar over—dreier det seg ikke alene om den ene eller andre kampmåte, ikke alene om den ene eller andre taktikk, men om hele partiets eksistens!

Nødvendigheten av et kommunistisk parti som arbeiderklassens organiserte fortropp blir stadig tydeligere. Men virkeligheten tilsier også at NKP aldri kan fylle sin egentlige rolle som revolusjonært klassekampparti ved borger fred mellom marxist-leninister og revisjonister i partiet. Derfor hviler det et stort ansvar og en forpliktelse på alle dem som gikk inn i Norges Kommunistiske Parti fordi de oppriktig ønsker å kjempe for og styrke den revolusjonære arbeiderklassen—en forpliktelse til å ta opp kampen mot revisjonismen innen NKP og kjempe for at partiet skal framstå som et revolusjonært klassekampparti—et parti som kan vinne og har gjort seg fortjent til arbeiderklassens tillit og tilslutning. Men en slik tillit og tilslutning hverken fortjenes eller kan vinnes av et parti hvis bestrebelser på representasjon i det borgerlige parlament blir rettesnor for all handling.

Etterhvert som klassekampen flammer opp i sin nakne, utilslørte form, vil utviklingen ikke bare avsløre revisjonistene, men også styrke marxist-leninistene og den revolusjonære arbeiderklassen. Men skal NKP som parti bestå, må revisjonistene knekkes, og blant all selvkritikk som må føres til protokoll, kan vi ta med sluttavsnittet i Rosa Luxemburgs for nevnte artikkel: «Det som hittil har vært kalt for likeberettigelse og demokrati: parlament, nasjonalforsamling, like stemmesedler, har vært løgn og bedrag! Hele makten i den arbeidende masses hånd, som et revolusjonært våpen for å knuse kapitalismen—bare det er sann likeberettigelse, bare det er sant demokrati.»

Det sjokket Sovjet-troppenes innmarsj i Tsjekkoslovakia ga kommunister hele verden over, tror jeg bare kan sammenliknes med sjokket fra den 20. kongress i 1956, og kan vel sies å være en logisk følge av det ettersom det klart viste at den sovjetiske kommunismen nå har utviklet seg til rein sosialimperialisme.

Jahn Otto Johansen skildrer Sovjetunionens nye utenrikspolitikk på en utmerket måte, etter min mening. Han hevder, med rette, ifølge Dagbladet at Sovjetunionens utenriks- og sikkerhetspolitikk likner mer på andre stormakters (de imperialistiske) enn den atskiller seg fra den. Videre at det ikke er noe mer mystisk ved Sovjetunionens rolle på verdensmarkedet enn ved USAs politikk. Rene ord for penga, får'n si. Han hevder også at kineserne har nokså meget rett i at det foreligger et «amerikansk-sovjetisk supermaktsamarbeid på bekostning av andre nasjoners interesser». Ikke bare kineserne hevder det, står det videre i artikkelen, men «til og med ledende statsmenn i Vest-Europa har gitt uttrykk for liknende tanker».

Uroen i de vesteuropeiske kommunistpartier som også starta med den 20. kongress, er da heller ikke blitt mindre siden Tsjekkoslovakia-krisa. Frankrikes kommunistiske parti (FKP) valgte å «protestere for all verden», men fulgte ellers med på ferden. I disse dager har det endelig fått sitt inderligste ønske oppfylt og har kunnet innlede forhandlinger med sosialistpartiet og de øvrige venstrepartier (til høyre) om sammen å innføre et «videreutvikla» demokrati som en overgang til sosialismen. Målet er en «demokratisk union» av alle «anti-monopolistiske krefter i det franske samfunn», unntatt «smågruppene til venstre» og i sær da maoistene, som de fikk myndighetene til å forby etter mai-juni-urolighetene. Det blei den gangen tydelig ymtet om at det var som takk for hjelpa til å holde arbeiderklassen så godt i tømme, da omkring 9 millioner demonstrerte, og at Arbeidernes landsorganisasjon klarte å holde kravene innenfor den økonomiske sektor.

Et «bevis» på forståelsen mellom myndighetene og FKP er det fristende å se i det faktum at da demonstrasjonene mot krigen i Vietnam den 15. november 1969 blei forbudt og arrangørene likevel beslutta at de skulle holdes, gikk politiet løs på alle grupper og spredte dem,—unntatt dem som blei leda av kommunister—i følge Le Monde. Dagen i forvegen gikk politiet til preventive arrestasjoner av medlemmer av venstregruppene for å konstatere om disse ulovlig var blitt gjenoppretta, het det. Blant dem som blei arresterte, var frua til Gilbert Mury, tidligere sentralstyremedlem av partiet og foreleser ved partiskolen som blei ekskludert fordi han nekta å gi opp sin formannstilling i «Kina-Frankrikes vennskapsforening». Han var selv ikke i Paris, så tok de kona som var helt sakesløs. Kona til Krivine, han som var kandidat under presidentvalget for trotskistene, blei også tatt. Men ingen kommunister. I alt blei noe slikt som 500 personer sikra på forhånd og ca. 1500 undersøkt og sluppet igjen.

Ingen tvil om at innenriksminister Raymond Marcellin lider av et mai-juni kompleks. Regjeringa og FKP fører en slags skyggeboksing og skjeller hverandre voldsomt ut, men det skal man visst ikke ta så alvorlig. De har i hvert fall en felles fiende å samles om på venstre fløy.

I Østerrike protesterte først femti partimedlemmer mot eksklusjonen av den kjente marxistiske filosof og kunstkritiker Ernst Fischer, og seinere nekta 27 «progressive» medlemmer av sentralstyret til Østerrikes kommunistiske parti å delta lenger i komiteens arbeid, en beslutning som visstnok er enestående i historien. Fischer er en motstander av «Panserkommunisme».

I Italia er det ikke så mye Tsjekkoslovakia det gjelder—selv om partiet protesterte mot innmarsjen. Det gjelder indre stridigheter. Den venstrefløyen som står bak tidsskriftet Il Manifesto opponerer mot en etter deres mening altfor «sosialdemokratisk» holdning i partiet og mener at «[Palmiro]Togliatti-linja» ikke lenger høver for dagens problemer. Denne opposisjonen som ilske kom til orde under forberedelsene til den 12. kongress i fjor (vi veit jo hvordan slikt kan ordnes) har ikke falt til fote, trass i streng påtale. I høst beslutta lederne å sammenkalle sentralkomiteen for å diskutere tidsskriftet. Italias kommunistiske partis (IKP) viseformann Enrico Berlinguer, annonserte at det skulle bli en «massedebatt, både omfattende og demokratisk, rolig i formen og politisk klar på grunnplanet». Det var klart at han tok forsiktig på opponentene. Han ville gjerne tro at de ønsket å opptre som gode kommunister og innenfor partiet, og at Il Manifesto ville nøye seg med det resultatet de allerede hadde oppnådd, nemlig at ukebladet Rinascita hadde tatt opp brennaktuelle spørsmål til teoretisk diskusjon, som forholdet mellom partienes sjølstyre og den internasjonale, proletariske bevegelsen o a. Berlinguer fortsatte med andre ord Togliatti-linja. Ikke før var det slått fast, og ikke før hadde diskusjonen starta, før den antok slike dimensjoner at den trua partiets enhet. Det er i hvert fall et faktum at partiets ledelse ikke beholdt kontrollen over alt, når de da ikke kort og godt blei kasta ut fra møtet, slik det hendte på et lagsmøte i Roma.

Byråkratiet i partiet som hele tida hadde vært imot diskusjon, så sin holdning rettferdiggjort ved denne utviklinga og Berlinguer som ennå ikke satt så fast i sadelen, hadde ikke annet å gjøre enn å stanse diskusjonen, og suspenderte redaksjonsmedlemmene av Il Manifesto, for å prøve å stanse utgivelsen.

Den 9. november 1969 kom imidlertid tidsskriftets 5. nummer ut og lederen bekreftet alle de tesene som sentralkomiteen hadde fordømt. Den avskar alt snakk om kompromiss og konstaterte kort og godt: «Vi fortsetter». Til overflod hadde ikke redaktørene spart på kruttet. Blant annet var det en artikkel av Jorge Semprum som analyserte forholdet mellom FKP og «smågruppene til venstre» og anklaga begge parter for å mangle det nødvendige alvor. Nå er IKPs forhold til FKP på forhånd vanskelig nok til at det ikke ønsket å la uttrykk som «ikke hadde noe politisk grunnlag» og var «utilstedelige» passere upåtalt.

De tre medlemmer av Il Manifestos redaksjon som var medlemmer av IKP sentralkomiteen er altså blitt suspendert, og blir ventelig ekskludert, kanskje er de blitt det. Det fjerde medlem, den ansvarlige redaktøren, som ikke var medlem av sentralkomiteen, blei suspendert av en enstemmig kontrollkomite. Hans lag støtter ham og hadde nekta og suspendere ham. Vedtaket i sentralkomiteen var et flertallsvedtak. 6 stemte mot: de tre utstøtte, Rosana Rossanda, Aldo Natoli og Luigi Pintor, og de som hadde forsvart dem og tidsskriftet under debatten, professorene Lombardo, Radice og Luporini. Tre avholdt seg fra å stemme. Før den endelige avstemning leste Aldo Natoli opp en lang utredning fra redaksjonen, der han spesielt protesterte mot at tidsskriftet skulle «true partiets enhet». Tvert imot: ved å konfrontere leserne med de motsetningene som faktisk fantes innenfor partiet, kunne det bidra til å redusere uoverenstemmlesene. De som sto bak Il Manifesto hadde aldeles ikke til hensikt å danne noen fraksjonsgruppe utenfor partiet og skape splittelse, og de ville holdt fram med debatten på rent intellektuelt nivå. Det var ledelsen, mente han, som ønsket å føre debatten utenfor partiet for på den måten å nå fram til det kristelig-demokratiske og sosialdemokratiske venstre som den anså som sitt viktigste publikum. Parallellen med Røde Fane er slående.

Lillehammer 1. november 1969.

RØDE FANE
 boks 3644,
Gamlebyen, Oslo 1.

Lillehammer Kommunistiske Ungdomslag har på medlemsmøte 3. november enstemmig vedtatt følgende uttalelse:

Lillehammer Kommunistiske Ungdomslag vil på det sterkeste understreke behovet for et teoretisk tidsskrift for den kommunistiske bevegelse i Norge. Dette tidsskriftet må gå ut fra en konsekvent marxist-leninistisk linje og ta stilling til grunnleggende ideologiske spørsmål. Bare gjennom ideologisk debatt kan man komme fram til en enhetlig politisk hovedlinje, og dermed befeste et konsekvent marxist-leninistisk grunnlag.

Lillehammer Kommunistiske Ungdomslag gir derfor sin støtte til utgivelsen av tidsskriftet Røde Fane. Vi anser tidsskriftet for å være av stor betydning for den videre utvikling av den kommunistiske bevegelse.

På vegne av Lillehammer KUL.

Gunnar Grue Jr. (sign)
Kollung Selvåg (sign)

Dette innlegget er nektet inntatt i Friheten.

I Friheten nr. 46/69 lanserer Reidar T. Larsen et helt nytt prinsipp, han offentliggjør enkeltmedlemmers holdning i interne partimøter.

Jeg går da ut fra at jeg har samme rett.

I oppsettet sier Reidar T. Larsen at hans uttalelser til Morgenbladet 7. oktober og Verdens Gang den 16. oktober 1969, er blitt omskrevet.

Videre henviser han til sin tale på sentralstyretmøtet den 4. og 5. oktober.

Det er riktig at Reidar T. Larsen ikke sa noe om dannelsen av et venstresosialistisk parti på sentralstyremøtet, i desto merkeligere lys kommer uttalelsen i Morgenbladet bare to dager etter.

På sekretariatmøtet den 16. oktober la jeg fram Morgenbladets intervju og spurte hva som lå bak. Reidar T. Larsen svarte at han var blitt misforstått av avisen. Etter det la jeg fram Verdens Gang for samme dag, 16. oktober, og repliserte at da måtte han være blitt misforstått to ganger, av to forskjellige aviser med en ukes mellomrom. Noe konkret svar kom ikke på det, men i slutten av sitt innlegg sa Reidar T. Larsen: «Et marxistisk parti er foreløpig et fjernt perspektiv.»

Det er Reidar T. Larsens kongstanke å samle alt til høyre for Sosialistisk Ungdomsforbund (marxist-leninstene) i et stort og bredt parti.

Det er ingen ny tanke hos ham. Allerede på sentralstyremøte (okt. 1967) foreslo Reidar T. Larsen at vi skulle skifte navn på partiet, sløyfe «kommunistiske» og erstatte det med «venstresosialistiske» eller liknende. Forslaget vant ingen respons i sentralstyret.

Sentralstyret tidde forslaget ihjel.

Programkomiteen som framla forslag til arbeidsprogram,—Reidar T. Larsen er med i komiteen—hadde utelatt leninismen. Landskonferansen i 1969 kritiserte dette og krevde at leninismen skulle være med i programmet, som ble oversendt til sentralstyret med disse merknader. Sentralstyret så seg imidlertid ikke tid til å behandle det og oversendte det til programkomiteen. I det ferdige utkast som nå foreligger er leninismen fremdeles borte.

Dermed er det prinsipielle grunnlaget for å forvandle NKP til et venstresosialistisk parti lagt.

I denne sammenheng må også det faktum at landsmøtets vedtak om revidering av prinsipp-programmet ikke blitt effektuert sees.

Alle disse ting er ledd i en plan for å skape en plattform for dannelsen av et bredt venstresosialistisk parti som kan oppta konkurransen med Det norske Arbeiderparti (DNA) om valgmandater.

Den største hindringen for denne planen ligger i partimedlemmenes egen reaksjon.

Det er derfor vi blir så hardt angrepet, vi som har avslørt denne planen og som åpent har erklært at vi vil bekjempe denne skumle planen som i sin konsekvens vil bety at Norges Kommunistiske Parti (NKP) likvideres som revolusjonært klassekampparti.

Det er derfor journalistene er blitt sparket fra Friheten for at ingen mislyd skal trenge inn i Frihetens spalter og forpurre planene om likvidering av NKP.

Suverent ekskluderer Reidar Larsen SUF(m-1) fra venstrebevegelsen i Norge, til tross for at de i en årrekke har drevet systematiske studier i vårt partis grunnsyn, marxismen-leninismen.

De som ikke forkaster leninismen hører øyensynlig ikke med til venstrekreftene, etter Reidar Larsens oppfatning.

Både på sentralstyremøtet den 4.–5. oktober og sekretariatsmøtet den 16. oktober, framkom forslag om at i forhandlinger om venstresamarbeid måtte både Jørgen Vogt-gruppen og Peder Furubotn-folka være med.

Reidar T. Larsen hadde ingen innvendinger i den anledning.

Og det er på grunn av disse planene om et venstresosialistisk parti at Reidar T. Larsen ikke ville svare på hvordan han stilte seg til proletariatets diktatur. På vårparten fikk han gjentagne ganger spørsmål om det både fra meg og andre, men han gled behendig unna ved å overlate pennen til andre. Han kan nok svare, men han vil ikke.

Hvis han sier at han er for proletariatets diktatur, så vil han støte fra seg de småborgerlige elementene han vil under samme hatt med. Og hvis han sier at han er imot, så vil partimedlemmene ta avstand.

Og dermed blir Reidar T. Larsen stående like ubesluttsom som det berømte eselet mellom to høydotter, og som til slutt sultet ihjel fordi det ikke kunne bestemme seg for hvem det skulle velge.

Vårt partis linje og grunnsyn er marxismen-leninismen.
Men er det Reidar Larsens linje?
Ja, se det er det skjellig grunn til å lure på.

Hovedoppgaven for vårt parti er å skape en enhetlig front på et klassekampgrunnlag, rettet mot monopolkapitalens framstøt i Norge, med det perspektiv å styrte den borgerlige klassestat og å opprette arbeiderklassens egen stat—det vil si proletariatets diktatur.

Det er bare et parti av Lenins type og som har marxismen-leninismen som rettesnor for sine handlinger som kan greie denne oppgaven. Og fronten må ledes av dette partiet.

Det er Reidar T. Larsens tragedie at han ikke ser forskjell på front og parti, og at han ikke innser det revolusjonære partiets ledende rolle. I stedet så blander han alt, både front og parti, i en mølje og tror at et slikt venstresosialistisk lapskausparti kan erstatte arbeiderklassens kampparti.

Det ville sikkert glede borgerskapet om han greide å få NKP med på en slik linje. Men i dagens situasjon ville arbeiderklassen da ha mistet sitt redskap.