Eit forsvar som ikkje reknar med at ein mogleg angriparstat kan få stønad frå ein svikefull femte-kolonne i landet sjøl, det er eit dårleg forsvar. Dette er noko alle skjønar.

I dag prøver den norske staten å spele på dette. Dei trur dei skal få dempa motstanden mot dei øvingane som no er avslørde med dette og få folk til å nøye seg med orsakingar om at namn på verkelege organisasjonar og institusjonar er blitt nytta i meldingane.

Det finst diverre dei som går på denne limpinnen. Vi skal difor sjå på om det retteleg kan seiast at øvingane er retta mot trulause folk som ville gå t.d. Sovjet til hende om dei gjekk til åtak på Norge. Vi skal og sjå på om dei rettar seg mot dei statane som helst vil gå til okkupasjon av landet.

Hvem er femtekolonnen?

En stat forbereder militært angrep på en annen. Angriperstaten ønsker å slå den andre statens hær i kamp, kanskje for å erobre den, kanskje bare for å ta en del av dens territorium eller presse gjennompolitiske krav.

Det viktigste midlet angriperen bruker i krigen er som oftest dens egne regulære styrker, dens egen hær. Men angriperhærens frammarsj kan bli gjort lettere, dersom det finnes krefter som oppløser den angrepne statens forsvar innenfra.

Følgelig vil angripere ofte forsøke å skape organisasjoner i fiendens land som kan hjelpe deres egen framrykking. Det kan være opprørsstyrker som kjemper med våpen i mot landets regjering. Eller det kan være folk som har viktige plasseringer i hæren, industrien, staten, kommunikasjoner som jernbane osv., og som hindrer forsvaret gjennom sabotasje. Det kan være politiske partier og aviser som forsøker å skape en fiendtlig stemning mot forsvarsstyrkene og er vennlig mot angriperen.

Slik virksomhet, som er organisert av en mulig angriperstat eller som i hvert fall allierer seg med en angriper, samme-fattes vanligvis under begrepet femtekolonnen.

Femtekolonnen i Norge, 1940

I dag er det de blå og brune på høyresida som skriker høyest om «femtekolonnister». Det må ikke få alle oss andre til å gjøre den feilen å tro at alt snakk om femtekolonnevirksomhet er noe vrøvl.

I 1940 fantes det viktige tyske femtekolonner i mange land. I Norge var den bl.a. i NS. NS var ikke noe betydelig parti, men det var likevel et organisertapparat som sto ferdig til å hjelpe tyskerne å underkue landet, skaffe quislinger, angivere osv. Kanskje viktigere enn NS var det tyske apparatet av agenter i den norske hæren. Sannheten om det har høyresida forsøkt å undertrykke etter krigen. Det er likevel kjent at det satt pro-tyske offiserer helt opp i toppen av forsvarsledelsen. Slike offiserer hjalp tyskernes krig bl.a. i Oslofjorden og ved Narvik. At det fantes var ikke en gang ukjent før krigen – Nordahl Grieg advarte f.eks. mot en navngitt general, som ganske riktig også blei forræder.

Femtekolonnister i dag

Femtekolonner blir forsøkt organisert av stormaktene i dag også. USA har forsøkt å bygge opp hemmelige støttegrupper i Nord-Vietnam. Frigjøringslederen Cabral ble myrdet i 1973 av agenter som portugiserne hadde smuglet inn i frigjøringsbevegelsen i Guinea-Bissau.

Femtekolonner finnes ikke bare i sosialistiske land eller frigjorte områder. I Sihanouks Kambodsja, som før 1970 slett ikke var særlig radikalt, organiserte USA en femtekolonne som tok makta ved kupp og «inviterte» amerikanske militære styrker inn. Pro-russiske grupper er organisert under jorda i Jugoslavia. Pakistan er en stat med flere naboer som drømmerom å erobre pakistansk land. Både India, Afghanistan og Persia har forsøkt å sende våpen til grupper i Pakistan.

Wintex-øvelsen – forsvar mot femtekolonne?

Nesten alle – unntatt potensielle kuppmakere som Zeiner Gundersen og majoren i Morgenbladet – «beklager» i dag i ord at Wintex-øvelsen rettet seg mot navngitte organisasjoner. Mange forstår også virkelig at det er farlig å skape en reaksjonær hetsstemning mot streikende arbeidere og venstreorganisasjoner. AKP(m-l) har pekt på at øvelsen i praksis er forberedelse til statskupp.

Men samtidig finnes det en reaksjon på øvelser av typen Wintex som vi vil kalle moderat eller liberal. Den er slik: «navngitte organisasjoner burde aldri vært brukt. Men samtidig er øvelser som Wintex virkelig nødvendige. I en krigssituasjon vil det finnes femtekolonnister. De vil bruke metoder som de som er nevnt i øvelsestelegrammene. Og det må totalforsvaret (militærvesenet, sivil administrasjon, bedriftsledelse, presse, organisasjoner osv.) trenes opp til å stå imot.»

Det er lett for oss som er politisk skolerte å se at denne «liberale» holdninga i virkeligheten er reaksjonær. Den innebærer at man godt kan gjennomføre øvelser mot venstresida – øvelser i statskupp – bare tingene ikke nevnes ved sitt rette navn! Wintex kalte Sovjet for «Orange Blossom». La oss nå si at man kaller AKP(m-1) for «Red Star Group», SV for «Pro-Orange forces» og samorganisasjonen i Trondheim for «lawless elements» i så fall skal altså alt være i orden!

Vi kan derfor også lett falle i den fellen å latterliggjøre påstanden om at «Wintex» o.l. retter seg mot femtekolonnister uten å bry oss med å vise hvorfor påstanden er feilaktig. Men det er farlig.

For i så fall glemmer vi alle de som ennå ikke har gjennomskuet politikernes løgner så klart som vi sjøl. Det finnes hundretusener som politisk kanskje sokner f.eks. til sentrumspartiene, som ikke har noen direkte kontakt med venstreorganisasjoner og som bare kjenner så vidt til venstrefløyens virksomhet gjennom fjernsyn, radio og de borgerlige avisene. Erfaring viser at folk som aldri har møtt kommunister kan narres til å tro de mest fantastiske ting om oss. Og likevel kan de være utmerkete mennesker, som slett ikke ønsker å støtte noen slags fascisme i Norge.

Derfor bør vi ta oss den umaken å konkret tilbakevise at Wintex og liknende øvelser skal kunne være av noen slags nytte mot femtekolonner i Norge.

Slik analyserer vi Wintex som «øvelse mot femtekolonne»

Vi står overfor en påstått «øvelse mot femtekolonne». Når vi skal se nærmere på den, så må vi gjøre en konkret vurdering av hvordan denne øvelsen er lagt opp.

Virker det noenlunde sannsynlig? Om regjeringa i Irland skulle beskylde opposisjonen for å drive femtekolonnevirksomhet for å forberede en invasjon fra Haiti, så vil alle som har greie på politikk og geografi sjølsagt «se med stor skepsis på påstandene», for å bruke dagsnyttspråk. Bl.a. er Haiti slett ingen sannsynlig angriper.

Krig mellom USA og Sovjet derimot er absolutt mulig. Men hva om Nixon skulle beskylde Barry Goldwater for å lede en pro-sovjetisk fraksjon i parlamentet? I så fall ville han likevel ikke bli trodd. Goldwater er ingen sannsynlig alliert for Sovjet.

Hvilke angripere er virkelig sannsynlig, og hvem er det rimelig å rekne med skal kunne alliere seg med dem? Om en øvelse retter seg mot usannsynlige angripere og/eller folk som neppe ville kunne tenke seg å alliere seg med angriperne, så kan øvelsen heller ikke være noen virkelig øvelse mot en femtekolonne.

I så fall må det ligge andre interesser bak. I begynnelsen av 30-åra beskyldte Vidkun Quisling (daværende forsvarsminister) NKP og DNA for å ha samlet våpen, oppretta væpnete styrker og «for-berede et blodbad». Påstanden var åpenbart usannsynlig. På denne tida ville ikke DNA lage revolusjon, og NKP kunne ikke. Det var opplagt for alle som undersøkte at «NKPs og DNAs røde garder» ikke fantes. Men det var også opplagt for alle at arbeiderbevegelsen var det Quisling hatet mest her i verden. Han ville gjerne rakke ned på den og forberede angrep på den – slik han også virkelig angrep den på Menstad. Derfor var det ingen politikere som syntes det var noe «rart» at Quisling kom med slike merkelige påstander.

Om «fienden» i en øvelse mot femtekolonnen ikke er sannsynlige fiender, men samtidig er lagt for hat av folk i regjering eller forsvarsledelse, ja, så er saka klar. Da tar øvelsen slett ikke sikte på «forsvar mot fienden». I stedet er den ganske enkelt en forberedelse til et oppgjør med innenlandske politiske motstandere.

Den ytre fienden i Wintex-øvelsen var Sovjet. Vi skal derfor se på:

– Hvem som man har reknet som femtekolonnister for russerne.
– Er det sannsynlig at disse gruppene vil gå i ledtog med en sovjetisk angriper?

– Hvor finnes det sannsynligvis en russisk femtekolonne i Norge?

– Hvordan skulle man med rimelighet øve seg mot en slik femtekolonne i dag?

– Finnes det andre mulige angripere enn Sovjet?

– Hvem er sannsynlige femtekolonnister for slike andre angripere?

På dette grunnlaget skal vi felle vår dom over øvelser av »Wintex»-typen som «ledd i totalforsvaret mot femtekolonnevirksomhet.»

Ville NATO-motstandere, AKP(m-l) og fagforeninger støtte Sovjet?

I 60-åra var det vanlig å si på venstresida at «det er utenkelig at Sovjet skal angripe Norge». Faren er vel ikke så overhengende akkurat nå. Utenkelig er det likevel ikke– særlig om vi tenker noen år framover.

I utenrikspolitikken står Sovjet i 70-åra fram som en brutal og aggressiv imperialistisk stat som gjerne deltar i militære eventyr. Tsjekkoslovakia 1968, grensekrigen mot Kina1969 og støtten til Indias «Bangla Desh»-invasjon er eksempler på det.

Nå har Sovjet interesser på grensa mot Kina, og i Midt-Østen-området. Øst-Europa krever også store militærstyrker – tenk på Polen 1970. Likevel kan det vel tenkes at Sovjet i tilfelle konflikter i Europa skulle kunne besette Norge. Altså: ingen åpenbart usannsynlig angriper.

Hvem venter man da skal støtte russerne? Telegrammene som er kjent fra1970 og framover nevner «SUF» (dvs. AKP(m-l)s  ungdomsorganisasjon, som idag heter Rød Ungdom). «FNL-grupper». «Kampanjen Norge ut av NATO». «NATO-motstandere». «Ekstremist-grupper». «Demonstranter». «Studenter» (bl.a. i Bergen og Trondheim). «Streikende arbeidere» (bl.a. i Trondheim, Odda, Sør-Varanger). En løpeseddel som deles ut, bærer parolen: «Leve Mao og det sanne demokrati». Altså «Maoisten».

Omskrevet til vanlig norsk betyr dette: marxist-leninistene – AKP(m-l) og Rød Ungdom. Marxist-leninistene er det eneste partiet som har det på programmet at det bygger på Mao Tsetungs tenkning. Flere enhetsfrontorganisasjoner der marxist-leninistene alltid har spilt en sentral rolle. «NATO-motstandere» og «ekstremister» som om det ikke skal begrenses til å gjelde AKP(m-1) og RU, også må omfatte medlemmer og tilhengere av SV, folk i AUF og til venstre i arbeiderpartiet, kanskje Unge Venstre? Den radikale, demonstrerende ungdommen. Universitetsstudentene. Arbeiderne i radikale og aktive fagforeninger, bl.a. i jernindustrien og kjemisk industri. Disse er det altså som ifølge øvelsestelegrammer skal demonstrere, stelle til kaos og lage sabotasje for å støtte en sovjetisk invasjon!

Den politiske støtten til Sovjet er snever i Norge

Da Sovjet gikk inn i Finnmark for 30 år siden fikk den Røde Hær også virkelig brei støtte i befolkninga. Det var ikke bare fordi den dreiv ut tyskerne. Det var også fordi Sovjet hadde brei sympati den gangen – nettopp blant kommunister, radikale arbeiderpartifolk, radikal ungdom, fagorganiserte.

Men akkurat disse gruppene har mistet tilliten til dagens Sovjet-regjering. Ingen som kjenner norske arbeidsplasser skal kunne påstå at det noe sted finnes grunnlag til å sette i gang streik som støtte til en sovjetisk angriper! Samtidig som arbeiderne radikaliseres, er skepsisen stor mot det som kalles «sosialisme» i Øst-Europa, og ingen kan vente å vinne masseoppslutning på å innføre et slikt system her. Blant universitetsstudentene finnes det ingen støtte av betydning for dagens Sovjet. Forholda er slik at når Bresjnev-tilhengeren Georg Ovesen (NKP) skal innlede for Sovjet blant studenter, så begynner han foredraget med å si oppgitt at «jeg veit jo at jeg ikke vil få noen støtte for mitt syn her»! Disse synspunktene er typiske for hele den radikale ungdommen– alle dem offisersbladene kaller «yrkesdemonstranter».

Å beskylde marxist-leninistene, AKP(m-1) og Rød Ungdom, for å ville støtte et sovjetisk angrep, må vel være det mest absurde av det hele. For marxist-leninistene er den eneste politiske gruppa i Norge som har sagt i mange år at vi vil bekjempe et overfall på Norge uansett hvor det kommer fra – enten det kom-mer fra Sovjet, fra USA eller fra Vest-Tyskland. Vi har også sagt at vi vil fortsette kampen sjøl om hæren gir opp.

Det finnes intet grunnlag for samarbeid mellom Sovjet og AKP(m-1). AKP(m-l) ser Sovjet som en imperialiststat på linje med USA. Sovjetlederne har heller ingenting til overs for revolusjonære kommunister, «maoisten» som de kaller dem. Der Sovjet finner dem, slår de ned på dem.

I tilfelle et sovjetisk angrep, ville ikke AKP(m-1) og Rød Ungdom bare være mer pålitelig i forsvaret enn alle andre politiske partier. Vi ville også være langt mer pålitelige enn den norske staten og den norske hæren!

Disse kreftene, den sikreste motstanden Sovjet ville møte i et angrep i Norge, er det man «øver seg mot» som en mulig «pro-russisk femtekolonne»!

Finnes det støtte for Sovjet i norske partier?

Vi har sett hvor den sovjetiske femtekolonnen ikke finnes –- nemlig der den er blitt utpekt i øvelsestelegrammene. La oss gå over til å se om vi klarer å oppdage hvor den finnes. Først de politiske partiene.

AKP(m-1) – det eneste partiet som klart er utpekt gjennom antydninger og insinuasjoner i telegrammene («SUF»-grupper – «Mao og demokrati») – er altså det partiet der man kan være sikrest på å ikke finne støtte til Sovjet.

Hva med de borgerlige partiene? Tanken på at det skulle finnes noen prosovjetiske fraksjoner i det politiske spektrum som går fra Hunde-Lange til Halvard Eika er bare latterlig. (Den eneste som har påstått noe sånt er Helge Seip, som ser Khrusjtsjov spøke i Unge Venstre.) Det finnes kanskje korrupte enkelt individer som i hemmelighet gir Sovjet opplysninger. Her finnes nok også folk som ville stille seg til tjeneste om andre makter angrep. Men noen brei politisk støtte til Sovjet er utenkelig.

Om DNA vil vi si det samme som de åpent borgerlige. Her finnes det nok riktignok enkelte medlemmer og tillitsmenn med pro-sovjetiske sympatier. Men politisk sett er de uten makt og betydning i partiet.

Gjenstår SV. SF har ledere som er pro-sovjetiske. SF klarer ikke å ta avstand fra Sovjet-ledelsen. Men det avspeiler ikke synet til det overveldende flertallet av medlemmer og tillitsmenn. Tvert imot: I SF snakker man åpent om det «problemet» det er at NKP er pro-sovjetisk. SF som parti er ikke pro-sovjetisk. Det er bare så opportunistisk at det ikke klarer å ta seg sammen til å ta klart avstand fra Sovjet i dag, sjøl om flertallet er mot politikken som føres der! Å tro at SF som parti eller det store flertallet av SFs medlemmer skulle støtte en Sovjet-invasjon, er derfor absurd.

Til slutt NKP. NKP støtter og forsvarer Sovjets politikk. Men erfaring viser at dette forsvaret er ikke fullstendig slavisk, og det skjer ikke automatisk. NKP tok avstand fra invasjonen i Tsjekkoslovakia, sjøl om det var på en svak og dårlig måte. I NKP finnes det mange eldre, hederlige mennesker, som har vent seg til å solidarisere seg med Sovjet gjennom et langt liv og som ikke får seg til å tro at Sovjet har endret politikk 180 grader. Men disse folka er ikke landsforrædere og femtekolonnister av den grunn. Vi tror at et stort flertall av dem ville vende seg fra Sovjet i avsky dersom det overfalt Norge. Og det finnes også en del medlemmer og tillitsmenn som alt nå er mot Sovjets politikk.

I NKP finnes det utvilsomt et mindretall som er Sovjet-imperialismens politiske agenter, og som kunne tenkes å bli quislinger under et russisk angrep. Men NKP i dag er ikke av den grunn noe quislingparti, slik NS var det i 1940. NS var et parti angriperen kunne rekne med i sine planer. Men en russisk angriper kan ikke rekne med NKP-apparatet eller et flertall av medlemmene. For øvrig er NKP nå et meget lite parti, hvis medlemstall ikke lenger kan reknes i tusener.

En håndfull i NKP, pluss noen slengere fra andre partier – det er den politiske femtekolonnen en sovjetisk angriper i første omgang kan rekne med i Norge.

Fagforeningene og organisasjonene?

Hva med organisasjonene, industrien, statsapparatet?

En utenlandsk angriper kan tenkes å nytte seg av styrkeposisjoner i viktige organisasjoner – kontroll over styrer, massestøtte. Har en sovjetisk femtekolonne slik støtte i Norge?

Jeg har vært inne på fagbevegelsen. Felles med andre masseorganisasjoner gjelder det der at pro-sovjetiske standpunkter ikke noen steder har noen virkelig massestøtte – fram for alt ikke noe som skulle kunne mobiliseres til å støtte en invasjon! Folk i styrer som ville støtte Sovjet er slengere her og der og ingenting av virkelig betydning. Pro-sovjetiske frontorganisasjoner finnes ikke. Om man da ikke skal rekne de forskjellige øst-europeiske vennskapsforeningene. Til dels

finnes det der folk med all slags syn og meget forskjellig bakgrunn. For en sovjet-tjenestemann som skal samle kontakter og informasjon er det sikkert nyttig. Men nettopp derfor er det også tåpelig å tro at de skulle få militær betydning.

En angriper kan noen ganger benytte seg av at den er alliert med viktige finansgrupper inne i den angrepne staten. Jfr. den franske overklassens sterke sympati for Hitler. Men noen tilsvarende sympati for Sovjet finnes ikke blant norske monopolister. Om vi da ikke skal tro at Hydro er blitt pro-sovjetisk pga. oljekjøp?

En angriper kan ofte utnytte en junta av pro-imperialistiske embetsmenn eller militære på sentrale poster i fiendens stat. Slik kunne USA ta over Hellas i 1967, Kambodsja i 1970 og Chile i 1973. En slik pro-sovjetisk junta finnes ikke og kan ikke finnes i det norske statsapparatet. Den kunne ikke rekne med noen støtte blant lavere embetsmenn og offiserer, som er en betingelse for at en pro-imperialistisk fraksjon skal kunne overleve. Den pro-sovjetiske politiske femtekolonnen i organisasjoner, næringsliv og statsapparatet glimrer altså med sitt fravær.

Hva slags folk er i det sovjetiske spionasjeapparatet?

Det sovjetiske spionapparatet vil sjølsagt fungere som femtekolonne i en krig. Nøyaktige informasjoner om det er ofte vanskelig å finne, ikke minst på grunn av den sky av desinformasjon som blir spredd av norske SIPO-folk og reaksjonære journalister som Grundt Spang og Heradstveit. Disse folka beskylder ikke bare uskyldige for å ha kontakter med russerne, de avleder også oppmerksomheten fra en del av det russiske etterretningsvesenets vanligste arbeidsområder.

Det er opplagt at et russisk spionasje-apparat som skal ha betydning i en krig, ikke i hovedsak kan bygge på en og annen avhoppet polakk eller forkledt russer med falskt norsk pass. Hovedmassen av agenter må være nordmenn. Slike agenter vil være av to typer.

Den ene typen agent er en som frivillig og ut fra en politisk overbevisning gir opplysninger til en fremmed makt. Slik fikk de forskjellige allierte – Sovjet, England, pluss det norske XU – bygd opp sine etterretningsnett i Norge under krigen. Dette var meget gode etterretningsorganisasjoner i forhold til mye som ellers er vanlig.

Grunnen var sjølsagt at mange hatet tyskerne. Følgelig fikk de allierte spionene opplysninger fra folk sentralt i alle slags organisasjoner, i sentrale eller meget betrodde stillinger i viktige kontorer, bedrifter osv. Effektiviteten i denne typen spionasje er følgelig i stor grad avhengig av hvor brei sympati det finnes for oppdragsgiverens synspunkter.

Sovjets store problem har vært at sympatien i 20 år nå har vært synkende –først på grunn av McCarthyismen, seinere fordi den nye radikale ungdommen vendte seg mot Sovjet-lederne. Altså vil ikke spionasjeapparatet ha så mange å velge mellom, og heller ikke så godt materiale. Det gjør det sjølsagt også mye vanskeligere å «plante» en agent i en spesiell type betrodde og sentrale poster.

Den andre typen agent er den som er kjøpt – og kanskje også presset. Det dreier seg om folk som er skruppelløse og ofte også moralsk svake. Noen har vært alkoholikere eller har hatt andre store personlige vansker, f.eks. i pengesaker. En slik agent kan ha et politisk syn stikk motsatt av oppdragsgiveren. Den russiske storspionen, svensken general Wennerstrøm, var f.eks. nazisympatisør.

Alt norsk materiale tyder også på at det er denne siste typen agenter som er de viktigste – kanskje også fleste – i det russiske spionasjeapparatet. De overbeviste Sovjet-tilhengere som har blitt tatt, har vært småkårsfolk uten stor etterretningsmessig betydning. Grunnlaget for arrestasjon og straff har i noen tilfeller også vært heller tvilsomt. De viktige agentene som er blitt avslørt siden krigen, har uten unntak vært korrupte embetsmenn og offiserer som en knapt kunne mistenke for politisk sympati med Sovjet.

Vi kjenner ikke størrelsen på Sovjets spionapparat i Norge. Det kan altså godt være betydelig. Men alt tyder på at de viktigste agentene er korrupte nordmenn, og ikke politisk overbeviste tilhengere av Sovjet-ledelsen.

Hvem vil støtte en russisk invasjon?

La oss gjøre en oppsummering av det som er sagt til nå.

I Norge ville en russisk invasjon ikke få støtte av de revolusjonære, av massene av radikal ungdom og andre på venstresida, av studentene, av de fagorganiserte. Kort sagt: «Wintex-femtekolonnen».

Den kunne rekne med støtte fra et mindretall av forskrudde folk i NKP –kanskje et meget lite mindretall – og endel slengere fra andre partier.

Pluss et agent- og spionapparat av ukjent størrelse. Dets militære verdi er tvilsomt, fordi det bygger på korrupsjon og personlige svakheter mer enn på politisk overbevisning.

Dette er hele den faste støtten russerne i første omgang kunne rekne med å bygge en femtekolonne på.

Hvem ville kanskje ikke kjempe mot en russisk invasjon?

En større fare enn femtekolonnen ville antakelig «6.-kolonnen» være. 6. kolonne var det Helge Krog spydig kalte de norske monopolister, statstjenestemenn og offiserer som slett ikke hadde ønsket noen tysk invasjon (de sympatiserte med England) og som derfor ikke hadde samarbeidet med Tyskland før krigen, men som av «praktiske) årsaker samarbeidet svært bra med tyskerne straks de var i landet.

De «praktiske» årsakene var å hindre at monopolistene fikk avbrekk i produksjonen og fikk redusert profitten sin, særlig ettersom krigen skapte et veldig marked. For å sikre at «hjulene rullet» blei ledende ikke-nazistiske, borgerlige embetsmenn også lojalt sittende i stillingene og administrere landet for okkupasjonsmakta. Og som Hartmann har vist: General Ruge, øverstkommanderende for de norske styrkene i 1940, sa seg villig til å organisere norsk grensevakt mot Sovjet for Nazi-Tyskland! (Heldigvis for Ruge sa nazistene nei.) Disse folka satt i administrasjonsrådet i 1940 og i Hjemmefront-ledelsen seinere. I begge tilfeller gjorde de alt for å hindre at det blei ført virkelig kamp mot nazismen på norsk jord.

Slike folk var det som i det øyeblikk nazistene hadde inntatt norske byer gikk i gang med å opprette fred bak fronten mens tyskerne fortsatt kjempet mot nordmenn noen kilometer eller mil borte. Det var folk som «motstandshelten» biskop Berggrav som oppfordret norske soldater til å desertere. Det var folk som ordføreren som lot innrykke annonse om at befolkningen måtte hjelpe til med å bygge tyske militærflyplasser – mens kampene ennå pågikk i Nord-Norge.

Militærvesenet i 1940 hadde mange offiserer som var nazister, en del som ganske enkelt forduftet og noen som virkelig kjempet – ikke alltid like dyktig, men likevel kjempet. Det er ukjent for mange at den norske hæren som kjempet i slutten av april 1940 faktisk var en ganske ny og improvisert styrke som ikke liknet så mye på hæren fra en måned før.

Offiserene i 70-åra – vil de kjempe?

Det er en kjent sak at det norske forsvaret bare er bereknet på å vare noen få dager mot russerne for å gi tyskere og amerikanere et pusterom. Det er mange offiserer som tviler på om engang det er mulig.

Det finnes en historie om norsk offisersmoral. Jeg vil ikke påstå at den er sann. Det heter seg at i forbindelse med Cuba-krisen i 1963 gikk det ut internt krisevarsel på forsvarets nett i Nord-Norge. Av en eller annen grunn – kanskje en feil ved meldinga pluss den opphissete stemninga som hersket – fikk mange for seg at dette var krigsutbruddet. Det påstås at masser av offiserer forsvant – opp i fjellet, over til Sverige, og at den siste blei plukket opp i Paris mange måneder seinere.

Historien kan godt være løgn fra ende til annen. Jeg har hørt den i mange år nå, fra kull etter kull av rekrutter som har vært i Brigade Nord. Historien er gammal og den lever tydeligvis godt av seg sjøl. Rekrutter og andre som kjenner norske offiserer, tror i hvert fall gjerne på det den forteller.

VESTLIG FEMTEKOLONNE

De andre mulige angriperne

Skal vi tro på historien, heter ikke den mest sannsynlige angriperen mot Norge Sovjet. For i svært mange tilfeller er det som skjer at angriperen er et større land som har vært – eller tilmed er – alliert med det mindre, angrepne landet.

Det kan gjelde reine kolonier, som de portugisiske koloniene i Afrika. Det kan være halvkolonier, som USAs quislings-stat Sør-Vietnam. I Kambodsja innsatte USA først et pro-amerikansk regime og deretter invaderte USA landet. USA angrep sin tidligere satellitt Cuba. USA okkuperte Santo Domingo. England og Frankrike okkuperte Suez-kanalen, som England i sin tid kontrollerte. USA gjennomførte kupp i sitt interesseområde: Hellas, Chile. Sovjet okkuperte sin allierte Tsjekkoslovakia. Tyskland angrep Polen, som tidligere hadde vært en viktig tyskalliert. Tyskland innlemmet Østerrike, som allerede var på vei inn i Tysklands interessesfære. Mussolini innsatte fascisten, Zog, som konge i Albania. Mindre enn 20 år seinere overfalt Mussolini Albania, jaget sin quisling Zog og gjorde landet til italiensk koloni. Belgia gjorde Congo (i dag Zaire) sjølstendig, og okkuperte landet like etter.

Det er ingenting merkelig i dette. Større land som har mindre i sin interessesfære, skaffer seg stadig mer betydelige interesser der. Det gjelder ikke bare kolonier. Det gjelder også et lite imperialistisk land som Norge som domineres av andre og større allierte imperialistmakter. Jo større interesser, jo større grunn til å beskytte disse interessene dersom de på noen måte skulle være truet. I ekstreme tilfeller kan det føles som trusel nok bare at en ikke sjøl har full kontroll over det mindre og dominerte landet – at det finnes en formelt sjølstendig regjering, uansett hvor servil den er.

Norge er mer industrialisert enn Sør-Vietnam og Chile, med en utviklet og allsidig økonomi der deres er underutviklet og ensidig. Økonomisk og militært er Norge viktigere for Vesten enn Sør-Vietnam, Chile, Hellas … Oljen kommer i tillegg, som en enda kraftigere grunn til å sikre at Norge ikke går sin egen vei.

Hva heter altså logisk sett de mest sannsynlige angriperne? USA, Vest-Tyskland, England, Frankrike, – en av de tre største eller kombinasjoner …

Den svære pro-vestlige femtekolonnen

La oss raskt bruke samme mønster som vi nettopp brukte på Sovjet, og se hvem som kan tenkes å være femtekolonne for et vestlig angrep. Denne femtekolonnen vil kunne veksle nokså mye i størrelse utfra hva slags norsk regjering som sitter når landet blir angrepet. Det finnes jo tilmed en mulighet for at en norsk regjering skulle invitere slike styrker inn! La oss ta litt godt i, for alle tilfellers skyld for å se åssen det kunne gå om det gikk svært ille.

I befolkninga: monopolistene og de solide borgerne, mange borgerlige velgere og velgere på høyre-sida i DNA, USA-, EEC- og NATO-tilhengere av det mer fanatiske slaget.

Partier: de eneste partiene som sikkert ikke ville støtte fienden er AKP(m-l) og SV. Ellers avhengig av situasjonen. Norske soldater øver seg i angrep på palestinsk gerilja.

Organisasjoner: trolig bare toppen og spesielt dårlige deler av fagbevegelsen. Ikke studentorganisasjonene, elevorganisasjonene, ungdomsorganisasjonene utenom de høyreorienterte. Ellers svært mange muligheter.

Masser av aviser. Nøkkelpersoner i radio og fjernsyn.

Industri, næringsliv: toppsjefene i alle monopoler og omtrent all annen betydelig økonomisk virksomhet, og reaksjonære sjefer langt nedover.

Statsadministrasjonen: En betydelig del av de mange tusen som godtok Wintex-øvelsen uten å blunke (ifølge direktoratet for sivilt beredskap) må heretter reknes som i hvert fall mulige quislinger for en vestlig besettelse. Gjelder ikke bare sentraladministrasjonen, men også fylker og kommuner.

Departementer – ikke minst UD, som har vist seg å inneholde mange ekstremt vestlige og pro-reaksjonære embetsmenn.

Den militære ledelsen, der det sitter mange med fascistiske sympatier. Mange offiserer. Ditto innafor politiet.

De fascistiske organene innafor statsapparatet: SIPO og enda mer hemmelige og spesielle organisasjoner.

Utenlandske agent- og spionorganisasjoner. I hvert fall er CIA og BND (vest-tysk) svært godt utbygd i Norge, infiltrerer i tillegg fra topp til bånn staten, LO, DNA og andre store partier og organisasjoner, offiserskorpset, politiet, de norske spionorganisasjonene …

Som man ser: en ikke ubetydelig femtekolonne, både allerede organisert og potensiell. Litt av en hjelp for fremmedinvasjon! Så pass betydelig at i en del land har det vist seg at invasjon var ikke engang nødvendig .. .

Slik ville en virkeligøvelse mot femtekolonnen være

Lørdag 14. januar har Jens Schultz et artig leserbrev i Dagbladet. Han peker på at det er usannsynlig at det skulle komme noen trusel mot Norge fra venstrekanten. Siden faren for statskupp kommer fra ultrareaksjonære, foreslår han «… at kommende øvelser for våre stridende krefter fikk opplegg som f.eks.: 'Unge Høyre på ville veier', 'Norske oberster går amok', 'Farmand farer fram', eller kanskje helst: 'Hundeguttene slår til'.»

Schultz treffer spikeren på kornet, fordi han antyder hvordan formen ville være hvis det virkelig var femtekolonnen øvelser av Wintex-typen rettet seg mot.

La oss spinne litt videre på det. La oss tenke oss – ikke en radikal norsk regjering, – men en regjering av SP og KrF. La oss tenke oss krig i Midt-Østen og avstengte oljekraner. La oss tenke oss at regjeringa av en eller annen grunn følte seg presset til å holde steilt fast på norske oljeinteresser. Da er invasjon sjølsagt tenkbart. La oss videre – bare for hypotesens skyld – gå ut fra at det av en eller annen merkelig grunn ikke har vært mulig å gjennomføre noe kupp. Tyske, engelske og amerikanske styrker må altså inn utenfra. Fint grunnlag for en øvelse, ikke sant? Den kunne gjerne hete «Broken Pledge» – som betyr «brutt løfte» .. .

Stabsøvelse »Broken Pledge»2

Øvelsestelegram:

«Den allierte overkommandoen meddeler at innrykkinga i Norge ikke dreier seg om noen form for angrep eller innblanding i Norges indre anliggender. Det er den spente internasjonale situasjon som gjør innrykkinga nødvendig. Norge må ta imot de allierte styrkene som et ledd i sine forpliktelser innafor det vestlige forsvarssamarbeidet».

Øvelsestelegram

Leder i Aftenposten:

Den farlige utvikling som regjeringen har ført Norge inn i tjener ikke landets interesser. Den truer det norske demokratiets eksistens. Regjeringen må nå ikke gjøre vondt verre ved å forsøke å hindre innrykkingen fra våre allierte, som er et livsnødvendig ledd i det vestlige forsvarssamarbeidet i dagens spente situasjon: En slik militær aksjon mot våre allierte, som sikret Norges eksistens under krigen, vil fylle begeret til overflod for mange solide og sindige borgere. Det kan styrte Norge ut i anarki . …»

Øvelsestelegram

«UH demonstrasjoner i Oslo, Bergen, Sandefjord, Kristiansand. Det ble båret plakater og ropt slagord som 'Nei til Norge i drift', 'Ja til demokrati', 'Vekk med Vårviks kommunistiske regjering'.»

Øvelsestelegram

«SACEUR meddeler at Vårviks erklæring om at Norge ikke har planer om å trekke seg ut av NATO og det vestlige forsvarssamarbeidet ikke vil medføre at NATOs omplasseringer av styrker til Norge opphører. SACEUR peker på at disse omplasseringene ikke har noe å gjøre med interne forhold i Norge, men er betinget av strategiske hensyn som må tas pga. den spente situasjonen i Europa.»

Øvelsestelegram

«Det meddeles at mobiliseringen i Sør-Norge går dårlig. Mange mobiliseringsordrer er ikke sendt ut pga. sabotasje, og mange er forsvunnet i posten. Mobiliserte soldater er delvis blitt demobilisert.

Mange vernepliktige offiserer har ikke vist seg. Det er likevel mangel på uniformer og annet utstyr til soldatene, fordi lagrene er i en elendig forfatning.»

Øvelsestelegram

«Ledende statsfunksjonærer har uteblitt fra arbeidet i Oslo i de siste dagene. Det har vært intens aktivitet fra flere fremmede ambassader, særlig overfor politikere, statsfunksjonærer og offiserer. Et ukjent fly slapp løpesedler over Oslo sentrum i dag med oppfordring til befolkningen om å samarbeide med 'Norges NATO-allierte', som ikke kommer til å blande seg inn i Norges indre anliggender'.»

Øvelsestelegram

«Offiserer og fallskjermtropper arresterte femti norske soldater som ikke ville bøye seg for kommanderende Generals ordre om ikke å gjøre motstand mot den vest-tyske landgangen ved Kristiansand. En soldat som løsnet skudd mot offiserene ble henrettet ved standrett.»

Øvelsestelegram

«I betraktning av den norske regjeringsmotstand mot landsettingen av NATO-tropper tross at den er tvingende nødvendig ut fra den spente situasjon i Europa har norske politikere avsatt regjeringen Vårvik. En ny regjering er innsatt med bred politisk støtte. Statsminister: Helge Seip. Utenriksminister: Åse Liones. Finansminister: Erik Gjems-Onstad. Innenriksminister: Haakon Lie. Forsvarsminister: General Zeiner Gundersen. Et spesielt ministerium for indre sikkerhet er opprettet under ledelse av minister Asbjørn Bryhn. Pressesensur er innført inntil videre av sikkerhetsgrunner.

Regjeringen har oppløst alle anti-NATO-partier og forbudt alle demonstrasjoner, møter og ansamlinger av mer enn tre mennesker. Gatene i Oslo patruljeres nå av panservogner. Etter at en demonstrasjon med om lag 2 000 deltakere ble oppløst før i dag er det innført 24 timers portforbud. Situasjonen i resten av Østlandet er klar. Fra Nord-Norge meddeler kommanderendegeneral ved Brigade Nord at alt er rolig.»

Ganske artig, ikke sant? Og huff, huff, vi beklager, vi beklager at vi kom til å bruke virkelige navn på mennesker, organisasjoner, statsinstitusjoner og land ….

Stabsøvelse «Broken Pledge III»

Til slutt en liten smakebit fra en virkelig stabsøvelse mot femtekolonnen ved en russisk invasjon. For å gjøre det hele enkelt skal vi forutsette at Norge blir angrepet uten at det fører til at noen vestmakt blir innblandet – kanskje fordi de er opptatt på annet hold.

Øvelsestelegram

«Via en avhoppet funksjonær ved den russiske ambassaden har forsvarets overkommando fått vite at russerne har alle opplysninger om brigade nord i detalj opptil for 10 dager siden. Kilden er en stabsoffiser som russerne har presset i flere år etter at de fikk vite at han for 4  år siden ble sterkt avhengig av morfin under et langt tjenesteopphold i USA. Ingen har fattet mistanke til tross for at offiseren hadde et dyrt levesett og var kjent for å tape store summer i spill.»

Øvelsestelegram

«Brigade Nord befinner seg i oppløsning etter den russiske framrykkingen i Øst-Finnmark i natt. Kontakt mellom norske og russiske styrker er ikke oppnådd etter at russerne gikk rundt de norske grensepostene. Mange av offiserene er på vei sørover på egen hånd. Kommunistiske elementer blant de vernepliktige propaganderer for at soldatene skal kjempe mot russerne uten offiserer.»

Øvelsestelegram

«Ordfører Myrvold, (DNF) i Bergen, oppfordrer i et intervju med Bergens Tidende befolkningen til å holde seg i ro og gå på arbeidet. 'Alle føler vi vel det samme i disse dagene', sier Myrvold: 'Men livet må gå videre.' Myrvold sier at okkupasjonsmakten har oppført seg korrekt og er meget disiplinert. Folk bør vise ansvar og avholde seg fra demonstrasjoner og provokasjoner. Særskilt vil han be kranførerne i Bergens havn om å ta opp igjen arbeidet. Om ungdommene på den såkalte 'indre front' i Hordaland, sier han:

'Meningsløs heroisme har ingen hensikt. Det de gjør, skader de mange. De burde dra hjem og ta fatt der de slapp, med arbeid og skolegang'.»

Øvelsestelegram

Aftenposten refererer over 6 spalter øverstkommanderende for den sovjetiske militærmisjon. Han roser det norske folks og de norske myndigheters holdning. Russerne gjør ikke vanlige nordmenn ansvarlige for den uro som små grupper av forskrudde maoister prøver å skape.»

Oppsummering: Stabsøvelse i borgerkrig

Øvelsene av typen «Wintex» retter seg mot Sovjet, som er en mulig angriper. Men de ignorerer alltid en rekke andre stater som er like sannsynlige eller mer sannsynlige angripere – USA, Vest-Tyskland, England, NATO-alliansen.

De peker ut som «femtekolonne for russerne» nettopp folk som ikke kan tenkes å støtte en sovjetisk invasjon –massene av fagorganiserte arbeidere og universitetsstudenter, radikal ungdom, NATO-motstandere og progressive, partiet AKP(m-1).

De unnlater å peke ut som fiender sannsynlige femtekolonnister for Sovjet: korrupte og bestukne embetsmenn og offiserer.

De unnlater også fullstendig å forberede totalforsvaret på «6. kolonnen» – embetsmenn, forretningsmenn og andre som av opportunistiske grunner vil samarbeide med fienden så snart den er en maktfaktor på norsk jord.

De unnlater ikke bare fullstendig å peke på muligheten for angrep fra vest. Øvelsene unnlater også helt å bygge opp forståelsen for truselen fra den pro-vestlige femtekolonnen, som er så stor og omfattende at den kanskje kunne opp-rette en ny norsk regjering uten å trenge utenlandsk militærstøtte.

Jeg har vist at øvelser av typen «Wintex» ikke har den minste likhet med virkelige øvelser mot femtekolonnister slik de måtte være dersom Norge virkelig blei angrepet fra øst eller vest.

Vi har altså påvist at stabsøvelsene mot, «indre fiender» ikke har det aller minste å gjøre med forberedelse til forsvar mot femtekolonnister.

Hva kan være hensikten?

Det kan tenkes at utviklinga i Norge blei slik at vestlige imperialistmakter følte sine interesser i Norge truet. (Som jeg har antydet i skissen til «Broken Pledge II» behøvde ikke grunnen være noen revolusjonær situasjon.) I så fall ville monopolene og vestlige imperialister være interessert i et fascistisk statskupp i Norge – kanskje også at Norge blei okkupert av militære styrker fra vest.

Hvem ville kjempe hardest mot et slikt kupp? Nettopp fienden i Wintex-øvelsene – fagorganiserte arbeidere, studenter, ungdommer, radikalere, kommunister. Dem er det man øver seg mot. Men fordi man ikke våger å si åpent at man øver seg i statskupp, kaller man det »forsvar mot femtekolonnisten.

I virkeligheten er det stabsøvelser i fascistisk borgerkrig mot nordmenn. I virkeligheten er det monopolenes og imperialistenes egen femtekolonne som øver seg sjøl i å kjempe mot de som vil forsvare Norge: arbeidsfolk, progressive og revolusjonære.

«NATO, militærapparatet og politiet er i dag organisert og forberedt på å opprettholde monopolkapitalens diktatur med vold. Bare en hær organisert av arbeiderklassen vil kunne hindre at reaksjonen drukner revolusjonen i blod.» (AKP(m-l)s prinsipprogram).

«Vi kan ikke slutte at overgangen til sosialismen må bli voldelig, fordi den har vært det i andre land. Vår oppgave er ikke å være spåmenn om en fjern framtid, men å arbeide for at overgangen til sosialismen så langt det står til oss, ikke blir preget av vold.» (SFs studieforbund, «Marxistisk teori og sosialistisk strategi», hefte 5.)

Dette er dei to ulike syna som står mot kvarandre på venstresida i Norge når det gjeld overgangen til sosialismen og den væpna kampen. Som denne artikkelen viser, er det første tufta på hundre år gamle røynsler og saumfaring av dei røynlege draga ved den norske klassestaten. Det andre er grunna på vakre ønskje – 'eller tru på at det er tidsnok å seie sanninga når borgarskapet rullar fram valdsapparatet sitt mot arbeidarklassen.

(Denne artikkelen er skrevet på grunnlag av et foredrag holdt i Studentersamfunnene i Oslo og Bergen høsten 1973 med tittelen: NATO-trusel mot eller forsvar av folket? Det er ment som et foreløpig innlegg i diskusjonen om kommunistenes syn på arbeidsfolks forsvar i Norge i dag. Hensikten har vært å vise hvordan kjernen i borgerskapets voldsapparat, militærapparatet, i samarbeid med imperialistene, truer arbeidsfolk. Ei skikkelig analyse av imperialistenes militære rustning i Europa og verden for øvrig ligger utenfor artikkelen.)

Hva er «i pakt med norsk tradisjon»?

 

«Appellen» fra Vestlandet

 27. september 1973 ble det avholdt et seminar på Vestlandet. Tittel: Norsk Forsvarsberedskap. Konklusjon: Hvis vi ikke snart tar et oppgjør med venstreradikalismen her i landet, er vi redd for at Forsvaret både disiplinært og moralsk vil gå i oppløsning. Sentrale deltakere på kurset viste også til ett av krigsidealene – staten Israel. En skikkelig vervet hær og et stort antall i «reserven» var Israels forlokkende ideal.

Dette er ikke uttrykk for enkelte skrullete offiserers og gammelnazisters syn. I 1974 gir det i virkeligheten en pekepinn på en nokså utbredt stemning i store deler av det norske offiserskorpset, ikke minst i og omkring Forsvarets Overkommando. Sentrale grupper i ledelsen for den norske statens voldsapparat nærer heller ikke i dag noen finfølelse overfor den norske arbeiderklassen, og sjølsagt ikke den revolusjonære delen av arbeiderbevegelsen. Den siste avsløringa av øvelsen Wintex 73 rettet mot norske arbeidere og studenter, NATO-motstandere og andre, førte da også til at Overkommandoens norske sjef, general H.F. Zeiner Gundersen, rykket ut og stilte seg i bresjen for militærledelsen: Her har ingen gjort noe galt, ingen har overtrådt noen instrukser for hvordan øvelser skal gjennomføres.

Med det nære samarbeidet det er mellom militærledelsen og de regjeringene som går og kommer mens den sitter i sin posisjon i statsapparatet, er heller ikke forakten forarbeiderklassen spesielt ukjent for forsvarets politiske ledelse, enten den bekles med Lars Korvald og Johan Kleppe eller med Trygve Bratteli og Alv Jakob Fostervoll. Statens voldsapparat, monopolenesbeskytter, er verken til for å bli lekt med eller undervurdert.

Sporene fra militærkuppene, fra krigens dager, fra andre krisesituasjoner, skremmer. Når imperialistene mister albuerom fordi nasjonene og folkene frigjør seg og fravrister imperialistene deres markeder for råvarer og kapital, da skjerpes motsigelsene mellom statene og i de imperialistiske landa. Når monopolene ikke lenger klarer seg med statens politiske og økonomiske hjelp for å holdeprofitten oppe, kommer alltid volds-apparatet klarere til syne. Klarere enn revisjonistene er villig til å innrømme. Klarere enn høyre-sosialdemokratene ønsker så lenge de sjøl styrer en del av det samme apparatet – mot arbeiderklassen.

«Appellen» fra Vestlandet er ett tegn på at vinden begynner å blåse skarpere. Arbeiderklassen er i framgang, den revolusjonære bevegelsen vokser raskt, monopolene har lenge klemt arbeidsfolk med faretruende sterk beskatning for å finansiere sin videre monopolisering.

NATO er bare ett viktig spørsmål

Det er tid for å stille spørsmålene skarpt:

– Hvordan skal arbeiderklassen og andre grupper i folket forsvare seg og de borgerlig-demokratiske rettighetene mot borgerskapet og dets voldsapparat når fienden tar til å rasle med sablene?
– Hva vil skje om Norge meldes ut av NATO? Og – om dette på kort sikt skulle gå smertefritt, men at det skulle oppstå «fare» for at statsapparatet skulle knuses og sosialismen innføres i Norge, hva ville da imperialistene med økonomiske interesser i Nordsjø og Sauda gjøre? Og hva ville det norske monopol-borgerskap få sitt statlige voldsapparat til å gjøre?

Å stille spørsmålet om hvordan arbeiderklassen og folket skal verne seg mot fascismen og ruste seg for å gjennom føre revolusjonen, er et viktigere spørsmål enn å diskutere utelukkende hva Norges medlemskap i NATO vil bety. Å behandle NATO som om det norske, statlige voldsapparatet ikke fantes, er i beste fall naivt. I verste fall bevisst forsøk på å avvæpne massene. Å prøve å finne ut hva slags trusel NATO i dag betyr for det norske folket uten å analysere den norske staten og dens militærstyrke og politi, er ikke bare feilaktig. Det kan vise seg å være farlig.

Men Norge er altså medlem av NATO, og det stiller oss i en særegen situasjon når vi skal behandle spørsmålet om væpning av folket, om faren for militærkupp og hvordan vi skal avverge det. Ikke bare et borgerlig militærapparat, men også et militærapparat stort sett styrt av imperialismen, gjør at vi må legge opp en strategi og taktikk som tar vesentlig hensyn til dette åket, denne manglende militære suvereniteten til den norske staten. Men enhver strategi og taktikk som ikke i første rekke spør om hvordan folket skal bekjempe borgerstatens væpnete makt på kort og lang sikt, vil føre ærlige arbeidsfolk på villspor.

Med denne advarselen mot å behandle medlemskapet i NATO som en «helt spesiell ting», er vi klar til å behandle også dette spørsmålet. Ettersom Norges NATO-medlemskap er blitt behandlet ensidig og uten å stille det inn i sin rette politiske sammenheng av revisjonistene og venstre-sosialdemokratene, står det til de norske kommunistene å ta fatt på ei analyse av både NATO-medlemskapet og spørsmålet om folkets væpning.

Tre syn på forsvaret, bare ett revolusjonært

Spørsmålet om «hva slags væpning» og «hva slags forsvar» er blitt stilt på høgst forskjellige måter i norsk arbeiderbevegelse. La oss se på de tre viktigste retningene:

– Pasifismen.
– Et nasjonalt forsvar, demokratisering av det borgerlige militærapparatet.
– Folkevæpning, og så lenge borgerstaten finnes: Ikke et øre til det borgerlige militærapparatet.

Pasifismen har fått dårligere livskår etter hvert her i landet. Men vi må ikke glømme at denne ideologien var SFs offisielle linje inntil nylig. Fremdeles finnes det også innenfor Sosialistisk Valgforbund grupper og personer som står for ulike varianter av pasifismen, fra kristentro til «matnyttige» eller følelsesmessige betingete krav om total nedrustning.

I dag står både SF og NKP som partier for et alliansefritt «nasjonalt forsvar», et «alternativ» vi seinere vil vise er umulig og villedende, ja, reaksjonært, i forhold til arbeiderklassens virkelige behov.

Den tredje retningen, væpning av folket, hevdes av bare ett parti i norsk arbeiderbevegelse i dag: AKP(m-1). Samtidig er jeg sikker på at titusener og kanskje hundretusener arbeidsfolk, også i SV-partiene og Arbeiderpartiet, står enkeltvis på dette standpunktet eller i hvert fall sympatiserer med en slik holdning.

Hvem er i pakt med «norsk tradisjon»?

Både AKP(m-1) og disse mange revolusjonære enkeltpersonene i by og bygd blir møtt med et «knusende» argument, ikke minst fra SV-partienes ledelser: Å snakke om væpning av arbeiderklassen og folket er svermeri, det er ikke tuftet på norsk tradisjon. Men hvem står egentlig på norsk virkelighets grunn? Om vi skraper bare litt på den politiske historia til den norske arbeiderbevegelsen, finner vi raskt svar på det — på tross av at sosialdemkratiske «arbeiderledere» har gjort mye og skadelig arbeid blant norske arbeidere for å svekke den revolusjonære linja. La oss foreløpig se bare på ett eksempel.

«Hva vil da skje …?»

Arbeiderpartiet avholdt sitt landsmøte i 1906 i Drammen. Det var for øvrig den gangen da AP hadde 10 representanter på Stortinget. Som på de tidligere landsmøtene raste det en heftig kamp om hvilken militærpolitikk AP skulle føre – også i Drammen. Nedrustningslinja seiret med knapt flertall. Arbeiderbladets grunnlegger, en ledende mann i AP, Kristian Holtermann Knudsen, kjempet den gang innbitt mot denne linja. I følge referatet sa han blant annet:

«Folkevæpning blir et våpen i folkets hender i all fall i Norge med et ettkammersystem og alminnelig stemmerett. Sosialdemokratene må tenke på fremtiden med fantasi. Ja, i fantasien ser jeg den dag da sosialdemokratiet marsjerer opp med flertall i Stortinget.

Hva vil da skje om vi ikke har skytterlagene? Kapitalistene vil ikke godvillig oppgi sine gamle rettigheter når vi opphever privatkapitalismen.

Deres siste krampetrekninger vil være deres leiede horder i kamp mot folke-væpningen. Og overfor de fremmede kapitalister som også har ervervet seg rettigheter i landet, må et sosialdemokratisk stortingsflertall også bruke folkevæpningen).

En brudt tråd må tas opp igjen

Holtermann Knudsens «profeti» gir en pekepinn om hvem som tar opp en tråd som er brutt av det stadig mer forsumpede sosialdemokratiet. Det påligger norske kommunister et stort ansvar å vise konkret hva Arbeiderbladets grunnlegger mente, og å ta konsekvensene av det i praktisk politikk. At «fremmede kapitalister» også undergraver militær og ikke bare økonomisk suverenitet i Norge gjennom NATO-direktiver, bare understreker dette enda sterkere.

Det ironiske er jo også at Holtermann Knudsens parti gikk i bresjen for å sikre disse fremmede kapitalistenes rettigheter i1949, året for norsk NATO-medlemskap. Derfor er det naturlig at for eksempel en beinhard høyresosialdemokrat som lederen for Arbeidernes Pressekontor, Olav Brunvand, til tider drar rundt og underviser i psykologisk krigføring. Han er til tider innom Krigsskolen også, denne mannen som er en nøkkelperson i det såkalte Totalforsvarets pressetjeneste – en tjeneste som også øver i kuppberedskap av Wintex 73-slaget. Denne folkefienden kan stå som symbol på hvor langt høyresosialdemokratiets tjenerrolle for den harde bank- og industrifinansen er utviklet.

Og ikke minst – la oss «tenke på fremtiden med fantasi»! Å skyve vekk ubehagelige tanker og si «nei, det skjer ikke noe farlig med det første» eller «vi kan jo aldri vite sikkert om borgerskapet overgir seg» — det er å gå på revisjonismens limpinn. Men norsk arbeider-bevegelse trenger ikke ideologisk lim. Den trenger, for å si det med Lenin, «Klarhet, klarhet og klarhet og atter klarhet)!

Noen fakta om NATO og håndtlangerne i Norge

La oss raskt gjenoppfriske noen elementære kunnskaper om hva NATO er og hvilke rettigheter alliansen har i Norge.

Den andre verdenskrigen var en krig mellom imperialistiske stater om råvarer og kapitalmarkeder. I dens kjølvann fulgte forsøket på å knekke verdens første sosialistiske stat, Sovjetunionen. – Vi vet hvordan krigen tok slutt: Sammen med de vestlige imperialiststatene uten fascistisk statsform slo Sovjet tilbake de fascistiske hordene. Freden ble i første rekke preget av de utallige avtalene mellom imperialistene. For å beskytte kapital og varemarked trengte i første rekke USA et vest-europeisk militærapparat med to oppgaver:

– Å bygge opp en aggressiv pansermur mot det daværende sosialistiske Sovjet.

– Å sikre herskerklassens vern mot progressiv og sosialistisk utvikling i medlemslanda.

Våpnene nedover og innover

I dag er supermaktssamarbeidet mellom USA og det sosialimperialistiske Sovjet svært godt utbygd. Samtidig har USA gått noe tilbake som imperialistmakt, mens Vest-Tyskland og Japan har styrket sin stilling. Som et resultat av dette betyr kampen mot Sovjet ikke mye i dag. Visst er det motsigelser mellom de to supermaktene, de rivaliserer om felles bytte. Derfor kan sosialimperialismen også bli en farlig trusel mot Norge. Men foreløpig har de funnet ut at samarbeid lønner seg for dem.

Dermed endrer NATO karakter. Samtidig betyr NATOs kontroll med folkene i medlemslanda mer og mer, først og fremst fordi disse folkene påny har reist seg til kamp. NATOs kuppberedskap mot arbeiderklassen i medlemslanda blir viktigst, noe for øvrig Wintex 73 og liknende øvelser viser til fulle.

At det snakkes om gjensidig styrkereduksjon på «all-europeiske sikkerhetskonferanser» og liknende bør ikke forvirre. Supermaktene ønsker sjølsagt å frigjøre våpen og mannskap til mer sentrale områder, som for eksempel grensa til Folkerepublikken Kina og til Midt-Østen. NATOs brannkorps, effektive og raskt bevegelige kuppeliteavdelinger kan i stor grad erstatte en større konvensjonell hær i Vest-Europa. Særlig når det er arbeiderklassen som skal stagges.

La oss derfor se nærmere på hvordan NATO er en trusel mot ett lands arbeider-klasse og folk: Norge.

Hvordan militær suverenitet undergraves

Hva betyr det egentlig at den militære suvereniteten er undergravd, dels kraftig?

Store deler av norsk militærkommandoer avgitt til NATOs Europa-kommando, SACEUR. SACEUR leder det norske militærapparatet gjennom hovedkvarteret SHAPE i Paris. Ledelsen går via en av fire underkommandoer, i dette tilfelle Nord-kommandoen. Den omfatter Norge, Danmark og Vest-Tyskland nord for Elben. Den sitter bokstavelig talt i berget på Kolsås utenfor Oslo, og ledes av britiske og nederlandske offiserer.

Sjefen på Kolsås har kommando over norsk forsvar gjennom en rekke offiserer på topplan i luft-, sjø- og landforsvaret pluss sjefen for Nord-Norgebrigaden. Ledelsen gjennom denne felleskommandoen gjelder i stor grad direkte også i fredstid, ikke bare i krig eller «like forutfor et krigsutbrudd».

Tre eksempler

La oss ta tre eksempler på hvordan mangler på militær suverenitet kommer til uttrykk sjøl for den norske staten (også tatt i betraktning av at den harde finans-, politiker- og offiserskjerna bak og i den norske stat er sjefshåndtlangere for NATOs toppledelse):

– Tror noen — apropos Narve Trædal-saken – at radar- og varslingssystemet og store deler av det militære sambandet er kontrollert av norsk militærledelse? Slett ikke, den er underlagt NATOs felleskommando.

– Er det norske militærapparatet sjølforsynt med noe så trivielt og viktig som reservedeler? Såvisst ikke, reservedeler til alle avdelinger av strategisk eller stor taktisk betydning (som flyvåpen, feltartilleri og panservåpen) må hentes fra utlandet. 90-95 prosent hentes fra Vest-Tysklands ytterst framgangsrike rustningsindustri, og omtrent resten fra USA. I større kamphandlinger vil slike avdelinger være 100 prosent avhengig av reservedelene fra nettopp disse særs, «vennligsinnede» stater.

– Et luftforsvar er sentralt i et konvensjonelt forsvar. Sett med «fag-militære» øyne er NIKE-batteriet utenfor Oslo og jagerflyskvadronen i Bodø stort sett det eneste brukbare i Norge. Og nettopp disse er lagt under NATOs felleskommando. I dag finnes det ikke luftvern i dette landet som utelukkende styres av den norske staten. Et flyvåpen kontrollert av staten og dens militære ledelse ville slett ikke endret den retningen som våpnene vender: Mot arbeiderklassen og folket. Men det er også viktig å være klar over hvor direkte den imperialistiske kommandoen er over avdelinger av norsk forsvar.

Mange eksempler kunne føyes til. Dette er ikke detaljer, de danner et mønster: De breie soldatmassene, fra arbeiderklassen, småbønder, fiskere, intellektuelle – skal bruke våpen som er dobbelt kontrollert av fienden: Av det statlige voldsapparatets ledelse og i dag i første rekke av «de fremmede kapitalister» for å bruke Holtermann Knudsens ord.

Mindre skikket enn i 1940!

Kort sagt: Det norske forsvaret i dag er til og med mindre skikket til å beskytte arbeiderklassen og folket enn det var i1940. Da var det jo ikke spesielt mye å skryte av, noe nasjonalt forsvar mot imperialismen kan det ikke kalles. Da var den militære delen av det statlige voldsapparatet ikke kontrollert direkte av imperialistene gjennom felles avtaler og liknende. Etter 25 års »samarbeid og fellesskapet» i NATO er det ingen grunn til at forsvaret er blitt mer «nasjonalsinnet» enn i 1940!

En «Detalj»

For bare å føye til en detalj som viser hvor vinden blåser i dag: Ifølge opplysninger som undertegnede har, skal det tas en avgjørelse i 1975 om hva slags flyvåpen en skal satse på i Norge. Maskinparken skal fiffes opp. Valget står mellom «avskjæringsjagere» – bygd for å stoppe angrep utenfra, og «bakkejagere». Dette er jetfly som kan variere farten kraftig samtidig som de også kan gå langsomt og lågt. For å vise hva de spesielt kan brukes til: I Vietnam kalles disse flyene «anti-gerilja-fly». En ytre fiende med aktivt flyvåpen møter en ikke med slikt utstyr. Derimot kan «gutter og jenter på skauen» være et mer egnet mål.

Intervensjon hver 18. måned

La oss før vi går videre minne om at USA fortsatt er den ledende krafta i NATO, tross Vest-Tysklands nye rolle som «fugl Fønix av asken», tross EECs front mot USA, forsøket på å samle EEC-landas militære NATO-ledelse i den såkalte Euro-gruppa, o.l.

Supermaktene er ikke de som er blyge når det gjelder åpne militære intervensjoner i land som betyr noe for dem. Sovjet har allerede en del skalper. Men fortsatt leder USA på statistikken, Nixons forgjengere begynte jo en god stund før de nye tsarene i Kreml. Siden 1947 har USA grepet inn med våpenmakt gjennomsnittlig hver 18.måned i andre staters indre forhold! Iran, Guatemala, Den dominikanske republikken, Britisk Guinea, Cuba, Libanon, Vietnam, Kambodsja, Laos, osv. Og i det skjulte i Hellas1967. Både disse erfaringene og avsløringene av øvelsene rettet mot norske arbeidere og studenter viser at et militær-kupp ikke er utenkelig i Norge, om herskerklassen finner at det er nødvendig å knuse den folkelige frammarsjen.

La oss derfor se nærmere på hvordan NATO og den norske statens voldsapparattruer arbeidsfolk på i det minste fem områder:

Militær suverenitet undergraves

1. Vi har allerede nevnt hvordan den militære suvereniteten er kraftig undergravd ved at NATOs Felleskommando har kontroll. Derfor vil ikke arbeidsfolk måtte slåss «bare» mot de norske herskerne, men også mot de mektigere imperialistene.

Unntakslovene

2. Vi bør friske opp minnet om de norske unntakslovene. For makthaverne lar dem neppe støve ned i en skuff. 15.desember 1950 vedtok et stort flertall i Stortinget disse lovene med det smukke navn: «Om særlige rådgjerder under krig, krigsfare eller liknende forhold». Lovene gir diktaturfullmakt til regjeringa, de gir for eksempel rett til å sette Stortinget ut av spill på «lovlig» vis. Stilt overfor en borgerlig stat med imperialistene i ryggen kan en slik fullmakt gjøre et militærkupp enda lettere. Høsten 1950 mottok regjering og Storting over 100 resolusjoner fra fagforeninger og folkemøter: Nei tilberedskapslovene! Regjeringa Gerhardsen føyset protestene bort. For – som Aftenposten skrev på lederplass: «Det er kommunistenes forakt for de grunnleggende menneskerettigheter som har gjort spørsmålet om beredskapslover aktuelt».

Kupp-planene

3. For ethvert NATO-land finnes det en kupp-plan. I 1967 klarte Orientering å avsløre deler av NATOs kupp-plan som også gjelder for Norge: Den såkalte McConnel-planen, eller Oplan 100-1. Den er utarbeidet av den amerikanske generalstaben i 1962 og skal tjene som retningslinjer for en regulær amerikansk intervensjon i et NATO-land.

Om det blir nødvendig å slå ned «væpnet vold eller omfattende opprør» kan blant annet, «de amerikanske styrker ta forholdsregler som den amerikanske militære sjef mener er nødvendige, enten på egenhånd eller i samarbeid med regjeringen i (vedkommende land)», heter det.

Når forsvarsdepartementet og Overkommandoens menn drar rundt i landet for å styrke den moralske beredskapen, har de alltid en «forklaring» på McConnel-planen. Enten heter det at den ikke er «forelagt norske myndigheter» (det kan jo tenkes!), eller at det er såkalt desinformasjon, villedende informasjon, sendt ut av KGB, Sovjets spionorganisasjon. Overvåkings-eksperten Per Øyvind Heradstveit med særs gode kontakter i overvåkingstjenesten, hevder dette. KGB av i dag skal en så visst ikke undervurdere, og desinformasjon sendes sikkert ut i større mengder. Men så lenge regjering og CIA-lakeier ikke har annet enn påstander å fare med, står fortsatt McConnel-planen som et eksempel på NATO og USAs kupp-beredskap mot «indre uro».

Samordnet etterretning og overvåking

4. Etterretninga og overvåkinga er samordnet innafor NATO-landa. Minst to ganger i året drar den, norske overvåkingssjefen Gunnar Hårstad til NATOs hovedkvarter for å møte sine kollegaer. De leker nok ikke der nede. Som det heter i McConnel-planen, (og det finnes mangeliknende eksempler på dette): «…  regjeringen i …. (vedkommende land) skal stille til disposisjon for de amerikanske styrkene slike opplysninger som kan hjelpe dem med å utføre deres oppdrag … .»

En starter ikke slik utveksling av rapporter om for eksempel ledende folk i den revolusjonære bevegelsen sånn plutselig, dagen før et militærkupp. Sjølsagt tenker en og arbeider en på lang sikt, også når det gjelder overvåkinga.

Det danske eksemplet

Det finnes nok av historiske erfaringer om hva samarbeid mellom den statlige overvåkinga i hjemlandet og imperialister kan føre med seg. La oss bare nevne to av utallige eksempler:

– Flere hundre danske kommunister ble oppsporet og arrestert av de nazistiske okkupantene i løpet av bare noen få dager og netter. Hvorfor? Fordi de tyske okkupantenes «Sonderabteilungen» (særavdelinger) fritt fikk bruke de kartotekene som det danske overvåkingspolitiet hadde laget før okkupasjonen. I NATO utveksles slike opplysninger på forhånd. Metoden er ganske sikkert bedre nå enn i 1940.

Husk Sverige

– Den svenske overvåkinga samarbeidet mye med Gestapo under krigen — tross svensk «nøytralitet». Og da den svenske regjeringa opprettet interneringsleirer i 1939, ble de nokså raskt fylt av kommunister og sosialister – blant annet folk som hadde reagert mot tysk troppetransport over Nord-Sverige. Det hemmelige Informationsbyrån i Sverige samarbeider intimt med en rekke andre spionorganisasjoner i utlandet. Den politiske rettergangen mot IB-avslørerne viste klart nok at slikt samarbeid helst ikke bør avsløres. Det er for verdifullt for herskerklassen.

Den militære overvåkinga skjerpes

5. Den reint militære overvåkinga ser også ut til å skjerpes. Årsaken er nok at Norge begynner å få en særs stor betydning for imperialistmaktene, for Nord-sjøens svarte gull har større betydning for imperialistene enn vi kanskje forstår i dag. Vi har sett hvor viktig Chiles kopper er for slike krefter. Nordsjø-olja er minst like viktig. Derfor øker for eksempel Vest-Tyskland presset på den norske sta-en. Den vest-tyske generalstaben har bl.a. lagt press på norske myndigheter for at tysk marine skal overta vesentlige deler av overvåkinga i Nordsjøen. Henvendelsene kan vise seg å bli mer enn ord om oljen glir for sakte til Ruhr-området. Som et apropos er det all grunn til å spørre, sjøl om vi nok veit svaret: På Håkonsvern ved Bergen ligger et våpenlager med vest-tysk skipsartilleri som bare kan brukes av vest-tysk Bundesmarine. Hvorfor?

Wintex og dens like

6. Til slutt bør en nevne alle NATO-øvelsene som retter seg mot arbeidere, studenter, anti-NATO-folk. Særlig Wintex 73 viser at kupp-planer ikke ligger og støver ned i en skuff. Nei, apparatet trimmes, og et stort antall offiserer og sivile tjenestemenn rustes opp til moralsk å godta venstreorienterte grupper som femtekolonnister. Det viser også hvordan stadig flere sivile organer gjøres til hjelpeorganer for militær beredskap. Wintex 73 er et bevis for at borgerskapets forsvar trener for å være forberedt på ei framtid da arbeiderklassen vil kaste av seg åket.

«Führer-brevet» ikke bare historie

Disse få eksemplene på hvordan beredskapen mot folket er bygd opp, levner ingen tvil for den som anstrenger seg litt for å forstå: Borgerskapet og imperialistene tar ingen sjanser: De kan finne på å sette den borgerlig-demokratiske statsforma ut av spill og innføre et fascistisk diktatur om det er den eneste måten å redde skinnet og profitten på.

Det har skjedd mange ganger før. Chile1973 bringer også tanken til Tyskland 1932, altså ett år før parlamentet ble satt ut av spill og det ble satt inn terror mot kommunistene for å skremme arbeiderklassen fra å støtte deres linje, ett år før de tyske monopolherrene fikk det slik de bestemte. Det følgende sitatet fra denne tida forteller på sin enkle måte hvordan det statlige voldsapparat brukes mot folket. Det er hentet fra et av det tyske industriforbundets hemmelige «Führer-brev» i september 1932:

«Vi befinner oss for øyeblikket i en overgangsprosess fordi den økonomiske krisen ødelegger (de ved hjelp av sosial-demokratiet oppnådde) gevinstene. Denne overgangsprosessen gjennomløper et stadium av akutt fare, for gevinstene forsvinner i og med at den mekanismen som splitter arbeiderklassen og som disse gevinstene hviler på, opphører å fungere. Resultatet er blitt at arbeiderklassen har begynt å vende seg til kommunistene og at borgerskapet ser seg stilt overfor nødvendigheten av å opprette et militærdiktatur. Dette stadium er starten på det borgerlige herredømmets ulegelige sykdom. Den gamle slusemekanismen (dvs. å lede arbeiderklassen vekk fra deres interesser ved hjelp av små innrømmelser) kan ikke lenger holdes ved makt på tilfredsstillende måte; det eneste som kan redde borgerskapet fra avgrunnen er å splitte arbeiderklassen og binde dem til statsapparatet gjennom andre og direkte midler. Heri ligger nasjonalsosialismens positive muligheter og oppgaven».

Riksdagsbrannen 27. mars 1933, terrorvalget like etter, opprettinga av fascist-staten med Hitler som politisk spiss og med monopoldirektørene som de virkelige kommandantene – dette forteller at borgerskapet ikke spøker med sitt voldsapparat.

Illusjonen om «fredelig vei» farlig

Tyskland 1933, Chile 1973, militærøvelsene i Norge, alt sammen forteller at illusjonene om «fredelig vei til sosialismen» ikke bare er i utakt med virkeligheten. De viser seg å være direkte farlige, de bidrar til å avvæpne massene. Tvertimot må illusjonene sprenges til side, og en sterk kampfront bygges – også i Norge1974, mot reaksjon og imperialisme.

Og dermed er vi tilbake til utgangspunktet vårt: Hvordan skal arbeiderklassen og folket forsvare seg, hva slags militærpolitikk må utvikles for at de borgerlig-demokratiske rettighetene skal kunne forsvares om fienden vil undertrykke dem? Hvordan stå imot og beseirefiendens terror og opprette sosialismen, proletariatets diktatur med hær og politi under arbeiderklassens ledelse?

La oss se på de tre retningene i norsk arbeiderbevegelse en gang til, og se hvilken som duger.

«- Sverdet er Lenins lære»

Lenin døde 21. januar 1924.Han hadde ført en utrettelig kamp mot reaksjon og opportunisme og for proletariatets diktatur og kommunismen. Lenin skapte ikke Oktoberrevolusjonen, for den var et resultat av millionmassenes kamp og ofre. Men Lenin og bolsjevikpartiet, som han var skaperen av, ga revolusjonen retningen og det teoretiske grunnlaget.

Revolusjonen var full av krokveier og problemer, så vi kan trygt si at arbeiderne og fattigbøndene seiret, fordi bolsjevikpartiet eksisterte.

Men bolsjevikpartiet var heller ikke kommet til uten kamp. Etter Marx' og Engels' død vant opportunismen stadig mer terreng i den sosialistiske verdensbevegelsen. En av bannerførerne for denne utviklinga var Bernstein. Hans uttalelse, «Bevegelsen er alt, målet er intet» viser et toppmål av prinsippløshet og trangsynt opportunisme. Mange reagerte på forfallet. Både Plekhanov og Kautsky, Rosa Luxemburg og Vladimir Iljitsj Uljanov, bedre kjent som Lenin. Det var nødvendig med en kamp for å gjenreise den revolusjonære marxismen og befri den fra det tåkesløret som opportunistene hadde hyllet den i. Fram gjennom de første to tiårene av dette århundret pågikk det en stadig prosess med teoretisk avklaring. Gjennom denne prosessen, som var nært forbundet med de store klassekampene i tida, såvel den russiske revolusjonen av 1905 som den første imperialistiske verdenskrigen, trådte det fram et stadig klarere skille mellom de virkelige revolusjonære og opportunistene.

Plekhanov og Kautsky var begge i sin tid marxister, og utrettet mye for å spre kjennskap til arbeiderklassens ideologi. Men begge utviklet seg til reinhårige opportunister som sto til tjeneste forborgerskapet. Rosa Luxemburg gikk med de revolusjonære, men ikke i ett og alt. På flere punkter var hun unnfallende, liksom mange andre i samtida. Den som først og fremst må ha æren for at marxismen igjen ble en levende revolusjonær kraft, og ikke den livløse oldsaken som opportunistene forsøkte å gjøre den til, denne æren må tilfalle Lenin.

Lenin var ingen skrivebordsteoretiker, sjølv om han har skrevet bindsterke verk. Han deltok aktivt i revolusjonen og hans skrifter er skarpe polemiske bidrag til alle sider av politikken, økonomien og tenkninga. Han forsvarte Marx, gjennom å vise til det revolusjonære innholdet i marxismen, der hans motstandere ville bruke Marx til å avblåse klassekampen. Han videreutviklet marxismen på områder som enten var helt nye i forhold til på Marx' tid, slik som framveksten av det imperialistiske verdenssystemet, eller på områder der Marx bare hadde rukket det innledende arbeidet. Lenin oppfattet aldri Marx som et orakel, han oppfattet marxismen som en «veiledning til handling».

Proletariatets diktatur – kjernen i marxismen

Marx sier at kjernen i hans lære er teorien om proletariatets diktatur, Lenin sier at man ikke er marxist dersom man ikke anerkjenner denne teorien. I dag gjør verken det «marxist-leninistiske» NKP eller det «marxistiske» SF dette. De fornekter sjølve kjerna i marxismen, og har likevel mage til å kalle seg «marxister».

Lenin står ikke, slik noen sjølbestaltete marxister, vil ha det til, i motstrid til marxismen. Leninismen er marxismen i imperialismens epoke. Derfor kan vi si at det ikke lenger gir mening å anerkjenne Marx uten også å anerkjenne Lenin. (I denne sammenhengen kan vi også nevne at femti- og sekstiåra på mange måter viste en liknende kamp som den de to første tiårene av århundret gjorde. Nå prøvde de moderne revisjonistene, under dekke av å være «leninister», akkurat som Kautsky under dekke av å være «marxist», å gjøre marxismen-leninismen til en liberal teori. Aller fremst i forsvaret og videreutviklinga av Lenin har vi i denne tida og fram til den dag i dag funnet Mao Tsetung. Alle slags svindlere prøver å slå inn kiler mellom de marxistiske klassikerne, mellom Marx og Engels, mellom Lenin og Marx, mellom Stalin og Lenin og Mao Tsetung. De har ikke lykkes. Marxismen-leninismen-MaoTsetungs tenkning er en helstøpt ideologi, og klassikerne utgjør fortsettelsen av den samme stammen, den samme tradisjonen.

Den moderne revisjonismen, »ny-marxismen», trotskismen, «den leninistiske kritikken av Stalin» og andre revisjonistiske og «venstre»-opportunistiske retninger, har gjort det helt nødvendig for oss som vil holde Lenins minne i hevd, å ta opp en hard ideologisk kamp til forsvar for Lenins lære. Denne kampen har alt gitt store resultater, fordi den har gjenreist den kommunistiske bevegelsen i de fleste land etter det revisjonistiske forræderiet i femtiåra.

Vi skal fortsette på den lange marsjen framover og vi frykter ikke en eneste av de opportunistiske avvikene som fra tid til annen vil forsøke å avspore den revolusjonære bevegelsen. Vi vet at vår sak er rettferdig, at marxismen-leninismen vil seire.

Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky

På de følgende sidene har vi trykt et utdrag av Lenins artikkel «Den proletariske revolusjonen og renegaten Kautsky» (august 1918), for å vise hvordan Lenin forsvarte marxismen. Den er en polemikk mot Kautskys artikkel «Proletariatets diktatur» og den har ikke blitt mindre aktuell med åra. De kinesiske kameratene viser ofte til denne Lenin-artikkelen som en forløper for Maos teori om kulturrevolusjonen. Et avsnitt, som vi av plasshensyn ikke trykker, viser nemlig betydninga av at proletariatets diktatur strekker seg over en ganske lang periode for å utrydde de siste restene av borgerskapets privilegier og tankegods. Avsnittet heter «Kan det eksistere noen likhet mellom de utbyttede og utbytterne?», og anbefales til sjølstudier. I det hele tatt er «Renegaten Kautsky» en perle i marxistisk polemikk som burde leses av så mange som mulig.

1. «Brukket gevær» duger ikke

Som tidligere nevnt er det ingen partier på venstrefløya i norsk arbeiderbevegelse som står fram og hevder pasifismen som sin forsvarspolitikk. Men at den fremdeles eksisterer i stort monn som ideologiske vrakrester rundt om i mye av reformismens og revisjonismens politikk, det er hevet over tvil. Det er for eksempel typisk at SVs talsmann i Stortingets forsvarskomite etter forsvarsdebatten i fjor høst hevdet at han gikk inn for total nedrustning. Det var «egentlig det han ville».

Her er uklar tanke ute og går. Å foreslå total nedrustning under borgerskapets diktatur er for det første naivt. Den harde kjernen i finans- og offisersverdenen ville ikke finne seg i at deres eget militærvesen ble lagt ned! Enda viktigere: En slik parole ville bidra til å avvæpne massene ved å spre illusjoner, samtidig som borgerskapet ville fryde seg – de ville sjølsagt beholde voldsapparatet intakt. Ei avrustningsparole i et klassesamfunn er ikke bare naivt, men kan bli særs farlig for arbeidsfolk. Det hjelper så lite å vandre med en blomsterbukett som vern mot farer i et minefelt, om blomstene er aldri så godt ment.

For å sitere Lenin i en av hans skarpe polemikker mot tidligere tiders mensjeviker: «Et borgerskap væpnet mot proletariatet er en av de største, mest grunnleggende og avgjørende fakta i det moderne kapitalistiske samfunnet.» Videre: «Bare etter at proletariatet har avvæpnet borgerskapet vil det bli i stand til, uten å svike sin verdenshistoriske oppgave, å kaste alle våpen på skraphaugen. Og proletariatet vil utvilsomt gjøre dette, men bare når dette vilkåret er oppfylt, ganske visst ikke før.»

Så lenge det finnes klassesamfunn og borgerskapet ikke er nedkjempet, også i et sosialistisk samfunn, nytter det ikke med noen «brukket gevær»-parole som svar på borgerskapets og imperialismens militarisme. En arbeiderklasse som lar seg villede av slikt, vil forbli slaver underkapitalismens åk.

II. et «Nasjonalt forsvar» – patriotisk mot hvem?

Men kan så nok ei gransking av den andre militærpolitiske linja vise om den er noe som duger for norske arbeidere, småbønder, fiskere, intellektuelle? Duger et «nasjonalt kontrollert forsvar», utenfor NATO? Går det an å se en overgang til et alliansefritt og nasjonalt kontrollert forsvar som et skritt i riktig retning», som det heter i SFs Valgprogram fra 1973?

En bør da merke seg at dette ikke bare betyr Norge ut av NATO (som sjølsagt er et bra og riktig krav), men også aktiv oppbygging og bevilgninger til hæren, flyvåpnet, marinen ol. under den borgerlige statens diktatur.

Stort sett står NKP på samme linja som SF i dag, og alle tegn tyder på at dette vil bli SVs linje i forsvarspolitikken.

APs «demokratisering» av offiserskorpset

La oss derfor kaste et raskt blikk bakover for å se på tidligere tiders forsøk på å skape et nasjonalt, patriotisk forsvar, og demokratisering av det borgerlige forsvaret.

Etter som mange SV-ledere ser det kommende SV-partiet som en forlengelse av Tranmæls Arbeiderparti i1920- og 30-åra, er det desto viktigere å se om SV nå er i ferd med å tråkke i gamle, sosialdemokratiske, og for arbeiderklassen ubrukelige, fotspor også i dettespørsmålet.

I 1931–32 utviklet Arbeiderpartiet et forslag om å opprette et såkalt sivilt vaktvern, rekruttert fra arbeider og bondebefolkninga, men ledet av militær-eksperter. Rimeligvis førte dette med seg en del tankekors, at statens offiserer skulle lede et bredt «folkelig» sivilt politikorps som raskt skulle kunne ta på seg militære oppgaver. Fremdeles fantes det en slags «venstre-sosialdemokratisk» vurdering av dette problemet i AP.  En vedtok derfor en plan på landsmøtet i 1936 om «demokratisering av befalskorpset».

For å skape en patriotisk militær ledelse, fortsatt under den borgerlige staten, skulle en sette i gang med å skifte ut tvilsomme og fascistiske offiserer. Første etappe gikk ut på at offiserskorpset innen1939 skulle være rekruttert «fra de brede lag av folket». Og når denne etappen var fullført, skulle en ta fatt på å bygge opp et «sosialistisk vaktvern», en norsk rød arme …

General Laake var resultatet

Og hva skjedde? Offiserskorpset endret ikke klassebakgrunn. Etter noen års regjeringsmakt satt «arbeiderlederne» i AP med et nokså stort reaksjonært og dels fascistinspirert korps som bare kunne ytt motstand mot tysk imperialisme i 1940 om en godt organisert arbeiderklasse hadde presset dem til det. Mer «nasjonal-patriotiske» var de ikke. Overkommandoen og seinere Milorg-ledelsen la en klam hand over den spirende motstandsbevegelsen. Ikke bare bekjempet de den aktive motstandslinja under hele krigen. Ikke minst i tida rundt okkupasjonen viste militærledelsen hva den var verd.

Et typisk eksempel: Overkommandoen med kommanderende general Laake i spissen, altså den øverste militære sjefen, uttalte etter et møte 13. april 1940 på Øyer, Rena, at det i øyeblikket var vanskelig å vite hvem som var regjeringen. Quisling hadde fra Oslo sendt ut melding om at han hadde dannet en ny regjering, og samtidig hørte en ingenting fra regjeringen Nygårdsvold.(!)

Nazister, kapitulasjonsgjeng, rakryggjeng med svak rygg

Grovt sett kan en dele inn det daværende offiserskorpset i tre grupper: For det første de mange aktive nazistene helt opp til toppledelsen. For det andre «kapitulasjonsgjengen», anført av tre generaler, ledende stabsoffiserer, og en mengde andre passive som aktive «femtekolonnister. Tusener av dem ble tatt av rullene uten å bli dømt i 1945, noe Undersøkelseskommisjonens papirer viser. Og for det tredje «rakrygg-gjengen», i det minst noenlunde ærlige folk som dels lot seg presse av den folkelige motstandsbevegelsen, men som var uhyggelig lite forberedt.

Alt i alt: Størsteparten av offiserskorpset sloss ikke mot tysk imperialisme. Snarere utgjorde de det svakeste leddet i den norske forsvarskjeden, dels opererte flere som aktive femtekolonnister. Dette var det «nasjonal-patriotiske» korpset! Nå, etter 25 år innenfor en imperialistisk militærallianse, er det ingen grunn til å tru at den militære ledelsen i Norge er mer patriotiske!

Eksemplet 1940 burde fortelle SV-ere og andre at et nasjonalt forsvar underlagt borgerskapets stat ikke kan være noen vei å gå for dem som vil ruste arbeiderklassen til forsvar for vunne rettigheter, mot okkupasjon og til kamp for sosialismen.

Chile 1973 og revisjonistenes «forsvarspolitikk»

Et annet aktuelt eksempel: Chile 1973 – et land som er mer lik Norge både når det gjelder industri og fagbevegelse enn for eksempel Kina og Albania. Sjøl om Allende hadde regjeringsmakta, satt storborgerskapet med statens voldsapparat, med kontroll over politi og militærstyrkene. Det bør ikke glømmes at Allendes Folkefront, særlig revisjonistene som en bastant høgrefløy i fronten, insisterte på en slags «demokratisering av offisers-korpset». Som «nødvendige kompromisser» ble offiserer satt inn i ledende politiske posisjoner, noen av de mest fascistiske ble satt utenfor, og på samme tid var revisjonistene og andre imot å væpne arbeiderne og bøndene, for ikke å snakke om å bygge en sterk organisering av den proletære militærkampen! Ingen bør undres over at fascistdiktaturet kunne bankes gjennom i løpet av svært kort tid. Kuppøvelsene som hær og politi trente seg i gang på gang før kuppet, ble satt effektivt om i praksis uten en virkelig slagkraftig væpnet arbeidermotstand. Mange arbeidere og bønder sloss heltemodig, men reformistene og revisjonistenes avvæpningslinje og flørt med offiserene hadde svekket deres kamp evne kraftig.

Voldsapparatet svakere i Norge enn i Chile?

La oss også trekke en sammenlikning mellom norske og chilenske tilstander, og se hva vi kan lære av mulighetene for militærkupp også her i Norge.

'De demokratiske tradisjonene er så mye sterkere her i Norge at det er nærmest utenkelig at noe militært statskupp kan gjennomføres i Norge. Militærledelsen er lojal', sies det – også på venstresida.

Nå er det ikke bare et spørsmål om militærledelsen er lojal, det er også spørsmål om hvem den er lojal overfor og hvordan disse oppdragsgivernes planer er. Monopolkapitalens ypperste representanter skaper seg sine politikere, dommere, offiserer, ideologer for at disse skal samordne og styrke herskernes stat.

Bare å rette «søkelyset mot offiserskorpset» som revisjonistene her i landet går inn for i dag, det er i beste fall helt utilstrekkelig. For sjølve statens voldsapparat må analyseres som den herskende klassens fremste redskap til undertrykking. Innenfor dette redskapet spiller sjølsagt militærledelsen en viktig rolle. Militærapparatet og offiserskorpsets oppbygging og styrke betyr uten tvil mye for hvor lettet statskupp kan gjennomføres — om det skulle bli nødvendig i Norge. La oss derfor se hva en rask sammenlikning mellom den chilenske hæren og den norske forteller.

Puslete offiserskorps i Norge?

Relativt sett er den norske hæren større enn Chiles. 27 500 utgjør innkallingsstyrken. I Chile innkalles 46 000 pluss 24 000 såkalte «carabinos», en blanding av politi og militærstyrker. I Norge bor det nesten fire millioner mennesker, i Chile nærmere 9 millioner. 11,7 prosent av det norske statsbudsjettet brukes til militærapparatet, 9,1 prosent i Chile i 1972.Videre: Det norske voldsapparatet er nærmere knyttet til amerikansk og vest-tysk imperialisme enn det chilenske var knyttet til Pentagon like før kuppet.

Tyder noe på at den norske militærledelsen er spesielt demokratisk innstilt? Den chilenske ble jo omtalt som det samme, inntil kuppet. Ikke bare erfaringene fra 1940 bør gi oss svaret. I dag tjenestegjør hele 13 100 befal i det forsvaret. Relativt sett er dette kjempe mye. Det norske offiserskorpset er uforholdsmessig stort – i stedet for 20 oberstløytnanter finnes 200, for å uttrykke det slik. Harde fraksjoner finnes, for eksempel en ekstremt USA-vennlig, en annen EEC- og Vest-Tyskland-kjærlig. Det finnes åpenbart mange progressive enkeltpersoner blant befalet. Men noen organisert kontakt mellom disse finnes ikke,   i motsetning til Chile før kuppet.

Det fantes mange gamle nazister i Chiles offiserskorps, som stakk av fra Tyskland i1945. Men slike elementer finnes det også flust av i det norske korpset. Blant annet har Trædal-saka vist at et stort antall offiserer enten vil kneble soldaters rett til å  forsvare saka hans, eller åpent erklærer at grupper i folket bør navngis som femtekolonnister i øvelser. Forsvarssjef Zeiner Gundersen har personlig rykket utetter Wintex 73-avsløringene og avvist all kritikk av øvelsene.

Det kan lyde parodisk når for eksempel stasjonssjef ved Bodin leir, oberst Wergeland, uttalte i høst at «vi må forsvare oss mot venstre-ekstremistene som har 5000 mann under våpen, lurende rundt oss på alle kanter. Forsvaret er i fare». Han gjorde seg også til talsmann for at alle tjenestepliktige burde sjekkes politisk før de kom inn til tjeneste. Men dessverre er han ingen ensom stjerne på reaksjonens himmel. I disse kretsene anses da også tidligere forsvarsminister Johan Kleppe (Venstre) som  «en tullebukk».

Sjøl om en skal være forsiktig med mekaniske sammenlikninger mellom Chile og Norge, er det holdbart å si at det norske militærvesen støttet av NATO så visst ikke er dårligere rustet enn det chilenske var til å gjennomføre et militærkupp – om det skulle bli nødvendig en gang. Oljen gjør også Norge til et særs viktig område for imperialistene. Om Norge skulle true med å kjempe seg ut av den imperialistiske leiren, så står etterhvert mye på spill for imperialistene.

Vi må trekke lærdom nå

Med dette har jeg ikke påstått at et militærkupp liksom ligger like rundt hjørnet i Norge. Men en gang i framtida kan herskerklassen finne det nødvendig å sette den borgerlig-demokratiske statsformen ut av spill. Å se bort fra en slik mulighet, er samtidig å viske vekk samtlige erfaringer med borgerskapets vilje til å gå hardt til verks om deres viktigste økonomiske interesser står på spill. Og like sikkert som at sola står opp i morgener det at borgerskapet, i samarbeid med imperialistene i utlandet eller aleine, vil ta til våpen om arbeiderklassen og folket skulle kreve sosialismen innført og sette i gang med å virkeliggjøre det.

Tyskland 1932, Chile 1973: Det var ikke arbeiderklassen som knuste de demokratiske rettighetene, som oppførte seg «ulovlig». Det var monopolborgerskapet som ved hjelp av sitt statlige voldsapparat knuste rettighetene. Å snakke om «fredelig vei» til sosialismen etter disse og en endeløs rekke av eksempler på borgerskapets terror, det er i verste fall et ytterst farlig svik mot arbeidsfolk. I bestefall er det en illusjon som bør svekkes i norsk arbeiderbevegelse.

I det hele: «Det «nasjonale forsvaret» under borgerskapets diktatur vil vise seg å være patriotisk overfor sine oppdragsgivere i monopolborgerskapet, ikke overfor vanlige folk. Sjøl overfor imperialismen duger ikke borgerskapets militærvesen som vern for arbeidsfolk.

Hva kan vi da stille opp med?

Hvordan bygge et folkets forsvar?

Denne artikkelen har ikke i første rekke til oppgave å vise hva en kommunistisk forsvarspolitikk i detalj vi bestå av i dette landet. Her skal det bare pekes på noen grunnleggende retningslinjer. Ytterligere utforming overlater jeg til den diskusjonen som må komme i tida framover.

Opp mot det «nasjonale alternativet» under borgerskapets diktatur, må vi stille i det minste to retningslinjer:

– Folkevæpning, væpning av de breie arbeider- og bondemassene.

– Ikke «et øre» til det borgerlige militærapparatet! (Lenin)

En kunne føye til: Besluttsomt arbeid blant soldatmassene, til forsvar for livsvilkår, til forsvar for retten til politisk virksomhet.

Ikke et øre …

Å bevilge penger til et imperialistisk kontrollert forsvar avvises av stadig flere i norsk arbeiderbevegelse. Derimot står ideen om bevilgninger til «det nasjonale forsvaret» sterkt i SV-partiene. Men som vi tidligere har påvist: Den borgerlige statens militærapparat gir ikke noe vern for arbeidsfolk i by og bygd. Våre historiske erfaringer viser det motsatte. Det er i det statlige voldsapparatets harde kjerne, hæren, vi finner de virkelige femtekolonnistene.

Våpnene må vende riktige veien

Å drive aktiv soldatkamp er en av forutsetningene for at soldatene, som stort sett er rekruttert fra arbeider- og bondemassene, vinner innsikt i sine klasseinteresser og vender våpnene den riktige veien når det blir nødvendig. Mao Tsetungs ord om at politikken må styre geværet gjelder sjølsagt også her. Reaksjonen arbeider alltid for å skaffe seg så mange fotfolk som mulig fra arbeiderklassens rekker. Å hindre alle former for oppkjøp, inkludert forsøk på å opprette en vervet yrkeshær, er en viktig forutsetning for en vellykt kamp mot reaksjonen.

Væpning i dag betyr å si sannheten

Folkevæpning betyr sjølsagt ikke at kommunistene i dag vil gå inn for væpnet kamp eller våpentrening i Norge. Bare de svarteste delene av borgerskapet ønsker å framstille det slik, i håp om å få vanlige folk til å tru at vi er noen tullete fantaster. Og det ville de jo ha rett i –  om borgerskapet hadde rett! Kommunister sier at bare en væpnet arbeiderklasse kan motstå forsøk på å innføre fascisme, og bare en væpnet folkehær kan motstå og beseire reaksjonens forsøk på å knuse kampen for sosialismen. Det betyr ikke at vårt parti vil ta til våpen uten at de breiemassene av norske arbeidsfolk gjør det samme. Vi er verken for terrorromantikk eller statskupp. Den væpnete kampen er de breie arbeidermassenes sak. Den kommer på dagsordenen først når de sjøl oppfatter det som helt nødvendig. Derimot betyr det at vi i dag må si sannheten, gå i spissen og forberede massene politisk på at det vil bli nødvendig å gripe til våpen – før eller siden. Å spre denne politiske ideen, denne sannheten om hva arbeidsfolk vil måtte gjøre, det er i dag å gå inn for folkevæpning.

Viktige krav

Foruten å utvikle diskusjonen om de mer konkrete formene for massevæpning, avtegner det seg derfor en rekke oppgaver som den nye ml-bevegelsen i Norge må ta på seg – dels sammen med alle de revolusjonære enkeltpersonene rundt om som enda ikke har sluttet seg til den revolusjonære fløyen av norsk arbeiderbevegelse.

For å styrke den revolusjonære forsvarspolitikken må i det minste disse oppgavene bli sentrale:

– Styrke det nye kommunistiske partiet og dets ungdomsforbund på alle områder.

– Arbeide konsekvent og aldri gi opp kampen for å utvikle en stadig sterkere kampfront med alle folkelige krefter, inkludert opportunistene, mot reaksjonen, mot imperialismen.

– Styrke den revolusjonære agitasjon og propaganda mot revisjonismens illusjon om «fredelig vei til sosialismen.

– Kreve NATO ut av Norge, men avvise alle forsøk på å late som om det løser folkets forsvarsbehov, og aktivt forklare hvorfor også et «nasjonalt forsvar,» i dag er en ytterst dårlig rustning for arbeidsfolk.

En solid kampfront må til!

Å styrke arbeidet for å skape en solid kampfront mellom alle folkelige krefter er nødvendig. Men dette forutsetter også kamp mot opportunistiske ideer om «fredelig vei». For, som Lenin sier: «En undertrykt klasse som ikke strever for å lære å bruke våpen og å skaffe seg våpen, fortjener bare å bli behandlet som slaver». Og arbeiderklassen og folket skal ikke forbli slaver!

Revisjonismen forlenger åket, om dens ideer får vindfang i arbeiderklassen. Åket forlenges ytterligere om SV-partiene i dag velger å utvikle samarbeidet med høyresosialdemokratiet. Sporene skremmer. Ikke bare den kommunistiske bevegelsen, men også de tusener av ærlige medlemmer i SV har et ansvar for at dette ikke skjer i tida framover. Et slikt bidrag til politisk avvæpning av massene ville i dag være ytterst beklagelig og svekke den progressive utviklinga i arbeiderbevegelsen. På et seinere tidspunkt når borgerskapets voldsapparat med hæren i første rekke finner sitt diktatur truet, kan et slikt bidrag vise seg å være direkte farlig. Sporene fra Chile bør være et alvorlig varsko.

La oss legge det vakre pratet om «fredelig vei» på historiens skraphaug! Det vil volde mange harde diskusjoner og kamper, skuffelser og gleder. Men uten et oppgjør med slikt vakkert prat, sinkes kampen for et samfunn hvor arbeiderklassen har makta over stat, voldsapparat og produksjonen! Bryt med revisjonismen – styrk den kommunistiske bevegelsen.

Kilder:

Noen få av de kildene som er nyttige å bruke:
Mao Tsetungs militær-politiske skrifter, Lenin: Staten og Revolusjonen, og en rekke artikler av Lenin i samlete verker, særlig i bind 21 og 23, engelsk utgave, (blant annet «Den proletariske revolusjonens militærprogram»). Dessuten er Kari Enholms «Norge — en NATO-base» nyttig for dem som vil skaffe seg en del opplysninger om NATO og NATO i Norge. Sitatet fra «Führer-brevet» står i Bo Gustavsons etterord i «Människans rikedoman» av Leo Huberman.

 

 

Det hovedspørsmålet Kautsky behandler i sin brosjyre, er spørsmålet om det grunnleggende innhold i den proletariske revolusjon, nemlig proletariatets diktatur. Dette er et spørsmål som har den største betydning for alle land, især for de framskredne, især for de krigførende land, og især på det nåværende tidspunkt. En kan uten overdrivelse si at det er det viktigste spørsmål i hele den proletariske klassekamp. Derfor er det nødvendig å ofre særlig oppmerksomhet på det.

Kautsky formulerer spørsmålet slik: «Motsetningen mellom de to sosialistiske retninger» (dvs. bolsjevikene og ikke-bolsjevikene) er «motsetningen mellom to grunnforskjellige metoder: den demokratiske og den diktatoriske». (Side 3.)

La oss slå fast i forbigående at når Kautsky kaller ikke-bolsjevikene i Russland, dvs. mensjevikene og de sosialrevolusjonære, sosialister, så går han ut fra deres navn, dvs. et ord, og ikke ut fra deres virkelige plass i kampen mellom proletariatet og borgerskapet. For en glimrende forståelse og anvendelse av marxismen! Men dette skal vi komme utførligere inn på siden.

Nå må vi ta for oss hovedpunktet: Kautskys store oppdagelse av den «avgjørende motsetningen» mellom den «demokratiske og den diktatoriske metode». Dette er kjernen i spørsmålet. Dette er kvintessensen av Kautskys brosjyre. Og dette er et så fryktelig teoretisk rot, en så fullstendig fornektelse av marxismen at Kautsky sant å si har lagt Bernstein langt etter seg.

Spørsmålet om proletariatets diktatur er et spørsmål om forholdet mellom den proletariske stat og den borgerlige stat, mellom det proletariske demokrati og det borgerlige demokrati. En skulle tro at dette måtte være soleklart. Men akkurats om en gymnaslærer som har tørket inn av å terpe de samme historiebøkene, snur Kautsky trassig ryggen til det 20. århundre og ansiktet mot det 18. århundre, og for hundrede gang, utrolig kjedelig, i en hel rekke paragrafer, tygger han opp igjen den gamle leksa om det borgerlige demokratis forhold til absolutismen og middelalderen.

Det høres faktisk som om han tygde drøv i sovne. Dette betyr jo at han ikke skjønner noen verdens ting. En må smile av Kautskys anstrengelser for å gi det utseende av at det fins folk som preker «forakt for demokratiet» (side 11) osv. Kautsky ser seg nødt til å tilsløre og forkludre spørsmålet med slikt snikk-snakk, for han stiller spørsmålet på liberalt vis, han taler om demokrati i sin alminnelighet og ikke om det borgerlige demokrati, han unngår til og med dette presise klassebegrepet og legger vinn på å snakke om det «førsosialistiske» demokratiet. Denne ordgyteren vier nesten en tredjepart av brosjyren, tjue sider av i alt sekstitre, til dette pratet, som er så behagelig for borgerskapet, da det går ut på å forskjønne det borgerlige demokrati og tilslører spørsmålet om den proletariske revolusjon.

Men tittelen på Kautskys brosjyre er jo tross alt Proletariatets diktatur. Alle vet at nettopp dette er kjernen i Marx' lære. Og etter en masse utenomsnakk var Kautsky nødt til å sitere Marx' ord om proletariatets diktatur.

Hvordan han, «marxisten», gjorde det, ja det er den rene komedie. Hør bare:

«Dette synet» (som Kautsky kaller «forakt for demokratiet») «bygger på et eneste ord av Karl Marx.»  Det sier Kautsky bokstavelig på side 20. Og på side 60 er dette til og med gjentatt i den form at de (bolsjevikene) «i rette tid husket det lille ordet» (bokstavelig slik står det – des Wörtchens!! ) «om proletariatets diktatur, som Marx brukte i et brev en gang i 1875.»

Her er Marx' «lille ord»:

«Mellom det kapitalistiske og det kommunistiske samfunn ligger perioden med revolusjonær forvandling av det ene til det andre. Til dette svarer også en politisk overgangsperiode hvor staten ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur.»

Å kalle denne berømte setning av Marx, som trekker fasiten av hele hans revolusjonære lære, «et eneste ord» og tilmed et «lite ord» er for det første en hån mot marxismen. Det betyr en fullstendig fornektelse av den. En må ikke glemme at Kautsky kan Marx nesten utenat. Skal en dømme etter alt det han har skrevet, har han en rekke skuffer i skrivebordet sitt eller i hodet. Der er alt det Marx har skrevet sortert på den omhyggeligste måte, ferdig til å siteres på stående fot. Kautsky må vite at både Marx og Engels, i brevene og i de offentliggjorte verkene, gjentatte ganger talte om proletariatets diktatur, før og særlig etter Pariser-kommunen. Kautsky må vite at formelen «proletariatets diktatur» bare er en mer historisk konkret og vitenskapelig eksakt formulering av proletariatets oppgave å «knuse» den borgerlige statsmaskin. Fra1852 til 1891, i førti år, talte både Marx og Engels om denne oppgaven når de sammenfattet erfaringene fra revolusjonen i 1848 – og enda mer i 1871.

Hvordan skal en forklare denne uhyrlige forvrengningen av marxismen fra den marxistiske skriftkloke Kautsky? Når det gjelder de filosofiske røttene til denne foreteelse, så dreier det seg om erstatning av dialektikken med eklektisisme og sofisteri. Kautsky er fra før en mester i slik erstatning. Sett fra et praktisk-politisk synspunkt dreier det seg om underdanighet mot opportunistene, dvs. i siste instans mot borgerskapet. Siden krigen brøt ut har Kautsky gjort stadig raskere framskritt i kunsten å være marxist i ord og lakei for borgerskapet i handling, og han har utviklet seg til en virtuos i denne kunsten.

En blir enda mer overbevist i om dette når en ser hvor glimrende Kautsky har «fortolket Marx' «lille ord» om proletariatets diktatur. Hør:

«Marx forsømte dessverre å vise oss mer inngående hvordan han forestilte seg dette diktaturet…» (Dette er en tvers igjennom løgnaktig renegatfrase, for Marx og Engels har i virkeligheten gitt oss en rekke meget utførlige fingerpek, som den marxistiske skriftlærde Kautsky bevisst forbigår) «… Bokstavelig betyr ordet diktatur avskaffelse av demokratiet. Men i bokstavelig mening betyr dette ordet selvsagt også enevelde for en enkeltperson som ikke er bundet av noen lover – et enevelde som bare skiller seg fra despotismen ved at det ikke betraktes som en varig statsinstitusjon, men som en forbigående nødutvei. Uttrykket «proletariatets diktatur», følgelig ikke diktatur for en enkeltperson, men for en klasse, utelukker i seg selv muligheten av at Marx her tenkte på et diktatur i ordets bokstavelige mening.

Han taler her ikke om en styreform, men om en tilstand som nødvendigvis må oppstå overalt hvor proletariatet har erobret den politiske makt. Et bevis på at Marx i dette tilfelle ikke tenkte på en styreform, er den kjensgjerning at han mente at England og Amerika kunne overgangen foregå på fredelig, dys. På demokratisk vis.» (Side 20.)

Vi har med hensikt sitert dette resonnementet i sin helhet for at leseren klart skal kunne se hvilke metoder «teoretikeren» Kautsky bruker.

Kautsky valgte å ta fatt på spørsmålet slik at han begynte med en definisjon av «ordet» diktatur. Utmerket. Enhver har en hellig rett til å gripe et spørsmål an akkurat som han ønsker. En må bare skjelne mellom en alvorlig og ærlig måte å gripe det an på og en uærlig. Den som ønsker å behandle saken alvorlig på denne måten, burde ha gitt sin egen definisjon av «ordet». Da ville spørsmålet være stilt ærlig og greit. Kautsky gjør ikke det. «Bokstavelig», skriver han, «betyr ordet diktatur avskaffelse av demokratiet.»

For det første er dette ikke noen definisjon. Hvis Kautsky ønsket å unngå å gi en definisjon av begrepet diktatur, hvorfor valgte han denne måten å gripe saken an på?

For det andre er den åpenbart uriktig. Det er naturlig for en liberaler å tale om «demokratiet» i sin alminnelighet, men en marxist vil aldri glemme å spørre: «for hvilken klasse?» Enhver vet f.eks. (og «historikeren» Kautsky vet det også) at opprør eller til og med sterk gjæring blant slavene i oldtiden straks avslørte at den antikke stat i sitt vesen var slaveeiernes diktatur. Avskaffet dette diktaturet demokratiet blant slaveeierne og for dem? Alle vet at det ikke gjorde det.

«Marxisten» Kautsky sa dette fryktelige sludderet og denne usannheten fordi han har «glemt» klassekampen …

For å gjøre Kautskys liberale og løgnaktige påstand om til en marxistisk og sann, må en si: diktaturet betyr ikke nødvendigvis avskaffelse av demokratiet for den klassen som utøver diktaturet over de andre klassene, men det betyr nødvendigvis avskaffelse (eller en meget vesentlig innskrenkning, og det er også en form for avskaffelse) av demokratiet for den klassen som diktaturet utøves over eller er rettet mot.

Men hvor sann denne påstanden enn kan være, så gir den likevel ikke noen definisjon av diktaturet.

La oss se på Kautskys neste setning: «… Men selvsagt, tatt i bokstavelig mening, betyr dette ordet også et ene-herredømme for en enkeltperson som ikke er bundet av noen lover …»

Lik en blind valp som tilfeldig stikkers nuten snart hit og snart dit, har Kautsky her uforvarende snublet over en riktig tanke (nemlig at diktatur er et styre som er ubundet av alle lover), men likevel har han ikke gitt noen definisjon av diktaturet. Dessuten har han uttalt en åpenbar historisk usannhet, nemlig at diktaturet betyr en enkeltpersons herredømme. Dette er også grammatisk uriktig, for et diktatur kan også utøves av en gruppe personer, et oligarki eller en klasse osv.

Videre peker Kautsky på forskjellen mellom diktatur og despotisme. Enda han sier noe som åpenbart er uriktig, skal vi ikke komme inn på det, siden det er helt uten sammenheng med det spørsmålet som interesserer oss. Alle kjenner Kautskys tilbøyelighet til å vende seg fra det 20. århundre til det 18., og fra det 18. århundre til den klassiske oldtid, og vi håper at det tyske proletariatet vil ta hensyn til denne hans tilbøyelighet når det har vunnet sitt diktatur, og f.eks. utnevne ham til gymnaslærer i oldtidens historie. Å prøve å vri seg unna en definisjon av proletariatets diktatur med filosofering om despotismen er enten en tjukk dumhet eller særdeles ubegavet svindel.

Som resultat får vi at da Kautsky skulle snakke om diktaturet, så lirte han av seg en mengde åpenlys usannhet, men ga ingen definisjon. Hvis han ikke stolte på sine egne åndsevner, kunne han ha tydd til sin hukommelse og dratt fram av sine «skuffer» alle de tilfellene da Marx taler om diktaturet. Hvis han det hadde gjort, ville han sikkert enten kommet til følgende definisjon eller til en som i realiteten faller sammen med den:

Diktaturet er herredømme som bygger direkte på makt og er ubundet av lover.

Proletariatets revolusjonære diktatur er et herredømme som er vunnet og opprettholdes ved at proletariatet bruker vold mot borgerskapet, et herredømme som er ubundet av lover.

Og denne enkle sannhet, en sannhet som er soleklar for enhver klassebevisst arbeider (som representerer massene og ikke et øvre lag av småborgerlige slyngler som er blitt bestukket av kapitalistene ,slik som sosialimperialistene i alle land), denne sannheten som er innlysende for enhver representant for de utbyttede klasser som kjemper for sin frigjøring, denne sannheten som er uomtvistet for enhver marxist, må en «dra ut med håndemakt» av den høylærde Kautsky. Hva er forklaringen på dette? Ganske enkelt den lakeiånden som har gjennomsyret lederne for Den annen internasjonale, som er blitt foraktelige spyttslikkere i borgerskapets tjeneste.

Kautsky laget først en taskenspillerkunst ved å forkynne det åpenbare sludder at ordet diktatur i dets bokstavelige mening betyr diktatur for en enkeltperson, og siden – på grunnlag av dette taskenspillerstykket! – forkynte han at følgelig må Marx' ord om diktaturet ikke oppfattes bokstavelig (men slik at diktaturet ikke innebærer revolusjonær vold, men «fredelig erobring av flertallet under det borgerlige – legg merke til det – «demokrati»).

En må skjelne mellom en «tilstand» og en «styreform», skjønner De. Et vidunderlig dypt skille: Det er som å trekke et skille mellom dumhets-«tilstanden» hos en mann som resonnerer tåpelig, og «formen» for hans dumhet!

Kautsky finner det nødvendig å fortolke diktaturet som en «tilstand av herredømme» (ordrett det uttrykket han bruker på neste side, s. 21), for da forsvinner den revolusjonære vold og den voldelige revolusjon. En «tilstand av herredømme» er en tilstand som ethvert flertall befinner seg i under … «demokratiet»! Takket være et slikt svindlerknep forsvinner revolusjonen i en fei.

Men knepet er for plumt og kommer ikke til å redde Kautsky. En kan ikke skjule den kjensgjerning at diktaturet forutsetter og innebærer en «»tilstand» som er ubehagelig for renegater, en tilstand av revolusjonær voldsanvendelse fra en klasse mot en annen. Det meningsløse i å sette et skille mellom en «tilstand» og en «styreform» blir åpenbart. Å tale om styreformer i denne forbindelse er trefold tåpelig, for enhver skolegutt vet at monarki og republikk er to forskjellige styreformer. Det er nødvendig å forklare herr Kautsky at begge disse styreformer, som alle overgangs «former for styre» under kapitalismen, bare er avarter av den borgerlige stat, dvs. av borgerskapets diktatur.

Og endelig er det å tale om styreformer ikke bare en dum, men også en meget plump forfalskning av Marx, som her klart og tydelig taler om den ene eller andre form eller type av stat og ikke omstyreformer.

Den proletariske revolusjon er umulig uten voldelig ødeleggelse av den borgerlige statsmaskin og uten at den blir erstattet med en ny, som for å tale med Engels «ikke lenger» er «en stat i ordets egentlige betydning».

Men Kautsky finner det nødvendig å tilsløre og lyve om alt dette – hans renegatstandpunkt krever det.

Se hvilke ynkelige utflukter han tyr til.

Første utflukt… «Beviset på at Marx i dette tilfelle tenkte på en styreform, er den kjensgjerning at han mente at i England og Amerika var en fredelig revolusjon, dvs. en revolusjon med demokratiske midler, mulig.»

Styreformen har absolutt ikke noe med dette å gjøre, for det fins monarkier som ikke er typiske for den borgerlige stat, f.eks. slike som ikke har noen militærklikk, og det fins republikker som er helt typiske i så måte, f.eks. slike som har en militærklikk og et byråkrati. Dette er et alminnelig kjent historisk og politisk faktum, og det vil ikke lykkes Kautsky å forfalske det.

Hvis Kautsky hadde ønsket å resonnere på en alvorlig og hederlig måte, ville han ha spurt seg selv: fins det historiske lover for revolusjonen som ikke kjenner noe unntak? Og svaret ville blitt: nei, det fins ingen slike lover. Slike lover gjelder bare det typiske, det som Marx en gang kalte det «ideelle», i betydningen den gjennomsnittlige, normale, typiske kapitalisme.

Videre. Var det i syttiårene noe som satte England og Amerika i en særstilling med hensyn til det som vi nå diskuterer? Det er innlysende for enhver som har noe som helst kjennskap til vitenskapens krav når det gjelder historiske problemer, at dette spørsmålet må stilles. Å unnlate å stille det betyr å forfalske vitenskapen, å innlate seg på sofisteri. Og når dette spørsmålet er stilt, kan det ikke være noen tvil om svaret: proletariatets revolusjonære diktatur er vold mot borgerskapet, og nødvendigheten av denne vold skyldes i særdeleshet, som Marx og Engels gang på gang har forklart på den mest inngående måte (særskilt i «Borgerkrigen i Frankrike» og i forordet til den) den ting at det eksisterer en militærklikk og et byråkrati. Men det var nettopp disse institusjoner som ikke eksisterte nettopp i England og Amerika og nettopp i syttiårene, da Marx gjorde sin bemerkning! (Men nå eksisterer de både i England og i Amerika.)

Kautsky er nødt til å drive den rene svindel over hele linjen for å dekke over sin faneflukt.

Og legg merke til hvordan han her uforvarende viste sine eselører: han skrev «fredelig», dvs. på demokratisk vis!!!

Da Kautsky definerte diktaturet, gjorde han sitt ytterste for å skjule for leseren det som er hovedkjennetegnet på dette begrepet, nemlig revolusjonær vold. Men nå er sannheten kommet for dagen: det er spørsmål om motsetningen mellom fredelige og voldelige omveltninger.

Her ligger hunden begravd. Kautsky trengte alle disse utfluktene, sofisteriene og svindelaktige falskneriene for å ta avstand fra den voldelige revolusjon og skjule at han tar avstand fra den, dvs. sin overgang til den liberale arbeiderpolitikken, dvs. til borgerskapet. Her ligger hunden begravd.

«Historikeren» Kautsky forfalsker historien så skamløst at han «glemmer» den grunnleggende kjensgjerning at den førmonopolistiske kapitalisme – som nettopp nådde sitt høydepunkt i syttiårene idet 19. århundre – i kraft av sine grunnleggende økonomiske trekk, som særlig typisk kom til uttrykk i England og Amerika, utmerket seg ved forholdsvisstor freds- og frihetskjærlighet. Imperialismen derimot, dvs. monopolkapitalismen, som først er endelig modnet i det 20. århundre, utmerker seg i kraft av sine grunnleggende økonomiske trekk ved minst freds- og frihetskjærlighet og størst utvikling av militarismen overalt. Å unnlate å legge merke til dette» når en diskuterer om en fredelig eller voldelig omveltning er typisk eller sannsynlig, betyr å synke ned til å bli den mest ordinære lakei for borgerskapet.

Annen utflukt. Pariskommunen var proletariatets diktatur, men den ble valt med alminnelig stemmerett, dvs. uten å frata borgerskapet stemmeretten, dvs. . «på demokratisk vis». Og Kautsky sier triumferende: « … Proletariatets diktatur var for Marx» (eller ifølge Marx) «en tilstand som med nødvendighet følger av det rene demokrati, hvis proletariatet utgjør flertallet» (bei uberwiegen dem Proletariat, s. 21).

Dette argumentet til Kautsky er så fornøyelig at en i sannhet lider av en virkelig embarras de richesses (vanske på grunn av den mengde svar som kan gis på det). For det første er det en kjent sak at blomsten, generalstaben, de øvre lag av borgerskapet hadde flyktet fra Paris til Versailles. I Versailles var «sosialisten» Louis Blanc – hvilket forresten viser løgnaktigheten i Kautskys påstand om at «alle retninger» i sosialismen deltok i Kommunen. Er det ikke latterlig å fram-stille delingen av innbyggerne i Paris i to krigførende leirer, derav en som samlet hele det stridbare, politisk aktive borgerskap, som «rent demokrati» med «alminnelig stemmerett»?

For det andre førte Pariskommunen krig mot Versailles som Frankrikes arbeiderregjering mot den borgerlige regjeringen. Hva har det «rene demokrati» og den «alminnelige stemmerett» å gjøre med dette når Paris avgjorde Frankrikes skjebne? Når Marx fant at Kommunen hadde gjort en feil ved å unnlate å beslaglegge banken, som tilhørte hele Frankrike, gikk han da ut fra det «rene demokratis» prinsipper og praksis?

Det er virkelig tydelig at Kautsky skriver i et land hvor politiet forbyr folk åle «flokkevis», ellers ville Kautsky blitt drept av latter.

For det tredje. Jeg tillater meg ærbødig å minne Kautsky, som kan Marx og Engels utenat, om følgende vurdering av Pariskommunen som Engels har gitt ut fra «det rene demokrati»:

«Har disse herrer» (de antiautoritære) «noensinne sett en revolusjon? En revolusjon er utvilsomt den mest autoritære ting som eksisterer. Den er en handling der endel av befolkningen påtvinger den andre sin vilje ved hjelp av geværer, bajonetter og kanoner – autoritære midler, om det fins noe slikt; og hvis den seirende part ikke ønsker å ha kjempet forgjeves, må den opprettholde dette herredømme ved hjelp av den skrekk som våpnene deres inngir de reaksjonære. Ville Pariskommunen ha holdt seg en eneste dag hvis den ikke hadde støttet seg til det væpnede folkets autoritet mot borgerskapet? Bør vi ikke tvert imot klandre den for at den ikke brukte den i tilstrekkelig grad?»

Her har De Deres «rene demokrati»! Sånn som Engels ville ha gjort narr av den vulgære småborgeren, «sosialdemokraten» (i den franske betydning av ordet fra førtiårene og i den felleseuropeiske betydning fra 1914–1918), som fant på å snakke om «rent demokrati» i et samfunnsom er delt i klasser!

Men dette får greie seg. Det er umulig å regne opp alle de mange enkelte meningsløshetene Kautsky kommer med, for hver eneste setning han sier, er en bunnløs avgrunn av renegatvesen.

Marx og Engels analyserte Pariskommunen på den mest inngående måte og viste at dens fortjeneste ligger i dens forsøk på å knuse, slå i stykker den «ferdige statsmaskin». Marx og Engels anså denne slutningen for å være så viktig at dette var den eneste rettelse de gjorde i 1872 i det (delvis) «foreldede» programmet i «Det kommunistiske manifest». Marx og Engels viste at Pariskommunen hadde avskaffet hæren og byråkratiet, hadde avskaffet parlamentarismen, hadde tilintetgjort «snylteutveksten staten» osv., men vismannen Kautsky har tatt på seg sin nattlue og gjentar eventyret om det «rene demokrati» som liberale professorer har fortalt tusenvis av ganger.

Det var ikke uten grunn Rosa Luxemburg sa den 4. august 1914 at det tyske sosialdemokrati nå er et stinkende lik.

Tredje utflukt. «Når vi taler om diktaturet som en styreform, kan vi ikke tale om diktaturet til en klasse, for, som vi alt har framholdt, kan en klasse bare herske, men ikke styre …» Det er «organisasjoner» eller »partier» som styrer.

De roter. De roter grufullt, herr «konfusjonsråd»! Diktaturet er ikke en «styreform»; dette er noe latterlig tøv. Og Marx taler ikke om en «styreform», men om statens form eller type. Det er noe helt, helt annet. Det er også fullstendig galt å si at en klasse ikke kan styre; slikt sludder kunne bare sies av en «parlamentarisk kretiner», som ikke ser noe annet enn borgerlige parlamenter og ikke legger merke til noe annet enn «regjerende partier». Hvilket som helst europeisk land kan forsyne Kautsky med eksempler på den herskende klasses styre, f.eks. godseiernes i middelalderen, trass i at de ikke var skikkelig organisert.

Summa summarum: Kautsky har forvrengt begrepet proletariatets diktatur på en helt makeløs måte og forvandlet Marx til en ordinær liberaler. Dvs. han er selv sunket ned til samme nivå som en liberaler som lirer av seg banale fraser om det «rene demokrati», forskjønner og tilslører klasseinnholdet i det borgerlige demokrati og framfor alt tar avstand fra bruk av revolusjonær vold fra den undertrykte klasses side. Ved å «fortolke» begrepet «proletariatets revolusjonære diktatur» slik at den undertrykte klasses bruk av vold mot sine undertrykkere er for-vunnet, har Kautsky slått verdensrekorden i liberal forvanskning av Marx. Renegaten Bernstein har vist seg å være rene valpen sammenliknet med renegaten Kautsky.

Oktober – november 1918.

Januar.

Snø og inkje.

Eg sit i natta, kameratane har gått.

Var det slik den januardagen for femti år sidan?

Telegrafapparata tikka og tikka –

«Lenin er død – Lenin er død – . »

Lenin er ikkje død!

Så lenge det fins arbeidarar

som slåss

for proletariatets diktatur

lever Lenin !Så ver helsa!

Sett deg ned, snakk med oss, Lenin!

Du har den gamle mørke dressen på deg

og det brune slipset med dei kvite prikkane.

Du ser deg om:

Snø inntil veggene.

Granskog i åsen.

Blokker innover dalen med tusen lys.

Her bur vi!

Når du åpnar munnen

er røysta di varm av eldhug.

«Koss går det?» spør du, «Fortel!»

Og eg fortel. Om laget vårt,

om valet i fagforeninga og aksjonen vi førebur,

om samtalane våre med lokallaget i NKP

og studieopplegget vårt på enhetsfronten,

om arbeidarar som heller vil kjøpe Klassekampen

enn å abonnere på den, kort sagt kvardagen,

den norske kvardagen 1974 der bare små endringar er moglege

sjølv i dag, femti år etter.

Han sit framoverbøygd, lyttar konsentrert

med hovudet på skakke, nikkar til formuleringar,

smiler for seg sjølv og grip ordet brått,

formar tankane mens ansiktet gestikulerer:

«Snakk meir med gamlekarane, forstå dei

og vis dei utfordringa», seier han,

«gløym ikkje ungdommen, få dei med!

vis dei oppgåvene,

og kom tilbake sjølv om dei ikkje grip dei.

Dei vil høyre på deg !»

Det stikk frå augene hans:

«Du ser korleis imperialismen førebur seg – »

» Ja, Lenin, eg les om hærøvingar mot folket,

eg høyrer trugsmålet frå sirenene – »

Han held fram, utan å la seg merke med avbrotet:

«Den sosialdemokratiske gjengen byrjar å sjå

enden på sin epoke. Og dei nye ulvane

som kjem luskande inn i fjernsynsapparatet ditt

får så gjerne åtsel frå borgarskapet.

Himmelen er mørk av spyfluer, kamerat.

Vi må tenne eld!»

Han tidde, og vende liksom i tankane bort.

Attende til Smolny? Til slettene i Ukraina?

Kan du fortelje meg kor Lenins skor trør?

Det knirkar i lær og gummisolar

frå dei mest fjerne verkstader på kloten!

Det er ei vedhaldande rørsle, du høyrer den

natt og dag, dei marsjerer for dei har reist seg, steg

i ditt eige blod!

«Går du saman med arbeidarane?» spør han,

«Ser du saman med dei?
Spør du saman med dei?»

Han byrjar bli ivrig nå,

spenner dei svarte skorne i veggen,

reiser seg og går utolmodig over golvet.

«ikkje vekk ungane, Vladimir Iljitsj,» seier eg,

«det er natt ». Han ler beint ut

og bryt av seg skorne, legg armane på ryggen

og held fram med å gå.

«Er du på plass?» spør han,

«Der er slendrian hos dykk.»

«Vi skal nå så mykje,» sa eg.
«Desse småborgarlege småborgarar i Norden,»

han smilte ironisk.

«Den norske arbeidarklassen

stogga arbeidet i fem minutt

for å minne din død,» sa eg snurt.

Han vart alvorleg. Han løfta den runde skallen:

«Å,» sa han, «mitt store russiske folk.

Har du sett dei russiske arbeidarane?

«Det var eit sukk frå den russiske sjel.»

Dei gjekk inn i det og stod der

med sine to hender, i dei slitne arbeidstrøyene

utan tanke på seg sjølv.

Dei tok livet sitt og gjekk framover,

hand i hand,

veldige som ei mektig bølge over steppene

og som ein stor vind frå Sibir.

To gongar sopa dei imperialismens ulvar bort

Dei vil sope bort skadedyra ennå ein gong.

Å, mine kameratar!

«Eg høyrde orda, patetiske

mellom dei furukledde veggane i stova vår

som ein pust frå ei stor sorg eller ei mektig glede.

Det var som historia den kjerra trekte av kvite hestar

knirka framom med eit lass snø og tippa det i havet.

Han stogga og smilte, dei vennlege augene

plirte mot meg, han vende andletet

beint mot meg og såg på meg

eller gjennom meg, femnde dette vesle landet

med den gesten og la til:

«Det er gjennkjenneleg hos dykk

det hender noko her, eg ser det, begeistringa, det tolmodige og iherdige arbeidet – »

«Du er ein fin kamerat, Lenin,» sa eg rørt.
«Ta vare på partiet. Hald dykk blant folk,

ver som vanlege folk.

Godta aldri sosialdemokratane sitt klassesamarbeid!
Fortel om revolusjonen. Bruk den demokratiske sentralismen!
La partiet vere åpent som den Raude Plass

så vinden og regnet kan dra gjennom

og sola nå framog slik at folk kan tale saman der.

Partiet er levande menneske i kamp!

Det skal kunne trekke seg saman til ei geværpipe,

glatt og hard, uråd å knekke for rovdyrtenner.»

Draga til Lenin begynte å bli utviska.

«Vi prøver,» sa eg, og han vart bleikare,

Kulemerket frå revolvaren til Fanja Kaplan flamma

frå halsen hans som ein flekk raud voks.

«Ver dristige, gi ikkje etter, la dykk ikkje lure.
Skal vi berge denne jord må proletariatet seire!

Han kvarv

i den røyken eg sende ut frå pipa,

brått var det bare røyk att,

kjensla av Lenins bortgange, stilla og januarmørket,

maskinane som stogga i fem minutt den dagen,

hjarteslaga som kvarv mot det blå Russland.

Eg tenkte på bestefar.

Han er åtte år yngre enn Lenin,

ligg i rommet like hved det store havet

og har vanskar med å sove.

Eg tenkte på Arne Garborg

som døydde tre dagar før Lenin,

sjuk og vonbroten.

Kor mykje arbeid skal det til?

Kor mange døde?

Midt på golvet sto skorne att etter han,

eit par heilt vanlege svarte skor.

Eg sette dei på gangen,

like inntil panelomnen

og gjekk til sengs.

Då eg kom ned att neste morgon,

var også dei borte.

Lønnsoppgjøret i 1972 var et av de dårligste etter krigen. Lavt prosenttillegg og manglende kompensasjon for prisstigningen har ført til sterk nedgang i disponibel reallønn for de fleste lønnsarbeidere i Norge. Høykonjunkturen i verdensøkonomien og oljeinvesteringene økte profitten i norskindustri. Siden 1972 har vi vunnet folkeavstemningen, og valget i 19 73 viste misnøye med klassesamarbeidspolitikken til AP. Det er derfor grunnlag for sterke og rettferdige krav i tariffoppgjøret i 1974.

Monopolborgerskapets investeringshunger i Nordsjøen vil imidlertid sikkert føre til at oljekrisa blir brukt hardt i kampen mot et slikt rettferdig lønnsoppgjør.

Hensikten med denne artikkelen er å ta opp et slikt muligangrep for å avvise forsøk på å bruke oljekrisa mot tariffoppgjøret.

1973: Største høykonjunktur etter krigen

I EECs siste årsrapport står det: «For første gang på lang tid har en kraftig økonomisk vekst funnet sted samtidig i alle verdensindustriland … » (1). Denne høykonjunktur varte fram til våren1973, da den avtok noe. Den krise den danske og engelske kapitalismen nå forsøker å velte over på arbeiderklassen, begynte å utvikle seg på dette tidspunktet. (At Heath forsøker å legge skylda på gruvearbeidere og jernbaneansatte bør vi merke oss i Norge også). For resten av de kapitalistiske land var ikke slutten av1973 noen begynnelse på en krise. 1974 ble i nesten alle land sett på som et år med fortsatt ekspansjon i de kapitalistiske økonomiene.

Spørsmålet blir om en kortsiktig og ubetydelig oljeleveringssvikt sammen med en prisoppgang på 10 til 20 øre pr. oljeliter er tilstrekkelig til å skape krisefor kapitalismen.

Sannsynligvis ikke på kort sikt. Dersom det likevel blir en tilbakegang i de kapitalistiske økonomiene, har dette sammenheng med at disse økonomiene drives av profittmotivet. Usikkerheten om den framtidige profitten vil på grunn av anarkiet i den kapitalistiske produksjonen i seg selv kunne skape en økonomisk tilbakegang.

Store profitter for norsk monopolkapital

Da den internasjonale høykonjunktur fikk betydning for den norske kapitalismen, falt virkningene sammen med veksten i oljeinvesteringene. Sammenfallet her har ført til dels enorme profitter og omsetningsøkninger. Tre-, fiske- og f.eks. aluminiumsprisene har steget kraftig. De store bedriftene i nesten alle bransjer vil derfor, selv etter store investeringsprogrammer, måtte offentliggjøre vekst i «overskuddet» på både 50 og 100 % i forhold til 1972-regnskapet. (Aftenposten24/12 1973.)

Arbeidsløsheten er den laveste i Norges historie, kan arbeidsdirektør Danielsen fortelle i et nyttårsintervju, og han mener videre at det utover våren kan bli problemer for kapitalen å skaffe seg tilstrekkelig med arbeidskraft. Industrien har sluppet oljerasjonering. Som svar på denne gaven sa Jan Didriksen, som talsmann for Industriforbundet, at han etter dette ikke regnet med at oljekrisen ville få noen betydning for produksjon og investeringene i Norge i 1974.

Begge disse uttalelsene falt i 1974, etter at oljekrisa er tatt i betraktning.

Tilsynelatende skulle det altså ikke være «oljekriseargumenter» mot lønnsoppgjøret.

Tariffkravene I 1974

I en artikkel i «Sosialistisk Årbok» har Torstein Dahle lagt fram bakgrunnen for lønnskravene i 74. (2) Her er et kort sammendrag:

1. Konsumprisindeksen synes i april1974 å ville ligge 15–16 % over nivået fra april 1972.
2. Produktivitetsveksten har ifølge offisielle mål vært 8 %.
3.Skatteøkningen tatt i betraktning må lønna ligge 31 til 32 % over lønna etter oppgjøret i 1972.
4. Trekker vi fra tilleggene våren 1973 (8 % for staten og 5,5 % for privatansatte) vil lønnskravene være 26 % for private og 23 % for statsansatte. Dersom lønnsglidningen trekkes fra vil kravet i privatvirksomhet bli fra 18 % til 26 %. Det vil sannsynligvis være galt å trekke fra lokale tillegg.

Men disse kravene hviler på to viktige forutsetninger.

Den ene er at kravet om at full kompensasjon for fortsatt prisstigning blir gitt. Dersom dette ikke skjer må kravene settes høyere for å kompensere den prisstigning som vil finne sted fram til 1975 eller1976. Den andre forutsetningen er at arbeiderklassen skal nøye seg med å stille krav som bare gir samme del, av verdiskapingen i Norge som etter oppgjøret i 1972. Uansett hva som er utgangspunktet for å regne ut kravene i de enkelte forbundene, så er det stemning for et skikkelig oppgjør, enten dette blir støtte teller bekjempet av LO-toppene. Spørsmålet er hva som kan hindre et slikt oppgjør.

Profittjakten fortsetter i Nordsjøen

I Statistisk Sentralbyrås konjunkturoversikt for september står det: «På litt lengre sikt er det sannsynlig at den innenlandske investeringsetterspørselen etter hvert kommer til å dominere etterspørselutviklingen i Norge. Blant annet vil opptrappingen av oljeproduksjonen i Nordsjøen trekke i denne retning.» (3)

En artikkel i bladet «Noroil» nr. 1 1974 gir et inntrykk av investeringenes omfang: «Likedan vil Norge i løpet av et par år være etablert som verdens nest største nasjon hva gjelder investeringer i og drift av mobile oljerigger … .De samlede investeringer vil da i løpet av 1976 ha kommet opp i11 til 12 milliarder kroner.»

Ifølge bladet er det til nå (januar 1974) investert 3 milliarder, 4 milliarder skal altså investeres hvert år fram til 1976.

I tillegg kommer kjente og ukjente planer om milliardinvesteringer i petrokjemisk industri og oljeforsyningsindustri osv. Disse tallene viser at norsk monopokapital ikke bare har tenkt å tømme norske ressurser så raskt de er i stand til dette.

Det viser også at planene for Nordsjø-investeringer er en direkte trusel mot lønnsoppgjøret.

Skal oljeinvesteringene sette den «realøkonomiske» ramme?

Skånlandutvalget forsøkte å innføre prinsippet at et nasjonalt råd skulle sette en realøkonomisk ramme forut for lønnsoppgjørene. Skånlandutvalgets forslag er stoppet til nå. Men Aukrustutvalgets «realøkonomiske beregninger», som inngår i Skånlands forslag, skal også i år gi en såkalt nøytral beregning over rammen for lønnsoppgjøret.

Det er derfor nødvendig å slå fast hvordan denne forsvarlige rammen fastsettes. Ekspedisjonssjef Egil Bakke sier om dette i Bergens Privatbanks Kvartals-skrift 3/73:

«I forbindelse med nasjonalbudsjetteringen utarbeides anslag for investeringene i ny realkapital i de forskjellige sektorer av økonomien. På enkelte områder er investeringene i høy gradresultat av offentlige myndigheters beslutninger. Det gjelder f.eks. omfanget av kraftutbyggingen. På andre områder er anslagene rene prognoser, som når det gjelder investeringene i skipsfart. Men alle investeringstall må likevel kunne oppfattes som måletall i den forstand at de politiske myndigheter aksepterer den utvikling som investeringstallene impliserer.» (4)

Bakke spøker nok ikke. For lønnsoppgjøret 1974 betyr dette at den realøkonomiske rammen tar stilling for at en forsert utbygging skal finansieres på bekostning av arbeiderklassens lønnskrav. Dette blir Aukrusts nøytrale forslag.

Vi har hevdet at det ikke er noen umiddelbar grunn til å tro at økte oljepriser og en viss oljeknapphet vil få noen virkelig betydning for lønnsoppgjøret. Derimot er det sikkert at industrien vil ønske å øke investeringene i Nordsjøen på bekostning av lønnsoppgjøret. Det er derfor høyst tenkelig at prisstigningen på olje likevel kan bli brukt mot lønnsoppgjøret. Når vi vet at bilbensinrasjoneringen høyst kan spare et par promille av norsk årsforbruk av energi, tyder det på at regjeringen har tenkt å bruke «oljekrisa» som en politisk brekkstang for et angrep på folkets levestandard.

Se opp for oljekriseargumenter mot lønnsoppgjøret

1. Eksporten trues ikke

Den svenske industrien brukte øyeblikkelig oljekrise som argument i det svenske lønnsoppgjøret. I Norge har LO-toppen og NAF kanskje fått et lettere sjokk etter boikotten, men de vil våkne opp. Da kan vi regne med at også oljekriseargumenter vil bli brukt mot det norske lønnsoppgjøret. Det første de (og andre) vil hevde er at prisstigningen på olja vil «senkevolumet i verdenshandelen», og på den måten true norsk eksport. Men dette er ikke selvfølgelig.

Gjennom tyske revalueringer og amerikanske devalueringer har tyske D-mark blitt 65 % «dyrere» enn dollar på få år. Men ingen har registrert nedgang i den tyske eksporten. Også andre land har devaluert i et omfang som prismessig har hatt utslag større enn prisstigningen på olje. Også dette uten nedgang i verdenshandelen som følge.

Men la oss likevel anta at omfanget av handelen i verden gikk tilbake, ville dette nødvendigvis føre til nedgang i norsk eksport? Mye kan tyde på det motsatte. Dersom de økte oljeprisene ble årsak til at enkelte land importerte mindre, ville økningen i oljeprisene bare styrke stillingen for eksporten fra norsk kraftkrevende industri. En nedgang i verdenshandelen er derfor mulig samtidig med oppgang i norsk eksport.

Store deler av eksporten for 1974 og1975 er allerede bestilt. Om få år vil norsk monopolkapital eksportere olje. Det er derfor lite sannsynlig at land som regner med olje fra Norge vil tørre å senke importen fra Norge i vesentlig grad.

De økte oljeinntektene som de rettferdige oljeprisene gir OPEC-landene, gir dem også muligheter for økt import av varer til den industrien de trenger å bygge ut. Alt i november 1973 var norsk industri i forhandlinger bl.a. med Saudi-Arabia om eksport. (5)

Videre innrømmer industrien at alle lagrer ble tømt i 1973 p.g.a. høykonjunkturen. Produksjon for lager vil derfor også kunne hindre nedgang i produksjonen.

Til slutt: Skulle eksporten likevel gå ned ville etterspørselen for utbygging i Nordsjøen oppveie denne nedgangen.

Argumentene er mange. Eksporten trues altså ikke og argumenter med utgangspunkt i dette kan avvises som humbug.

2. Prisstigning

Prisstigningen gjør det umulig for industrien å imøtekomme lønnskravene» vil sikkert også bli brukt som argument. Holder dette?

Selv etter at OPEC hevet prisen tar oljemonopolene og staten mer av hver krone vi betaler for bilbensinen. Så hvorfor ikke undersøke oljemonopolene – og hva staten bruker sine penger på. Men uansett prisstigning – en arbeiders verdiskapning blir ikke mindre selv om råvarene han bearbeider stiger i pris.

Dette argumentet er også en boomerang. I 1975 vil norsk monopolkapital eksportere olje. Lønnsoppgjøret skal gjelde til 1975 eller 1976. En oppgang i oljeprisen er derfor et argument for lavere skatter og bedre lønnsoppgjør, på litt sikt.

3. «Solidaritet» med u-landa

Den norske monopolkapitalens forsøk på å senke reallønna kan også bli gitt en begrunnelse med utgangspunkt i «internasjonal solidaritet». Direktøren i Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen, Vidkunn Hveding, har gjort et slikt forsøk. På førstesida i Dagbladet sier han i et intervju ved nyttårstider at «du skaper selv energikrisa». Tankegangen er at vi alle er i samme båt, imperialismens herjinger er arbeiderklassens ansvar. Først når arbeiderklassen avstår fra lønnskrav kan den tredje verdens sult overvinnes osv.

Norsk familieråd er inne på samme tanker når de begrunner hvorfor norske familier bare skal ha to barn. De reaksjonære kreftene i Norge vil sikkert fortsette å bruke dette argumentet også etter lønnsoppgjøret.

For alle på venstresida i Norge blir det derfor viktig å propagandere at det bare er kamp mot imperialismen og den hjemlige monopolkapitalen som er uttrykk for ekte solidaritet. Denne kampen vil være både økonomisk og politisk (og på lengre sikt av militær art). Kampen for e skikkelig lønnsoppgjør vil være en viktigdel av denne solidariteten.

Imperialismen mot en krise på lengre sikt?

Siden midten av 60-åra har økonomien i de kapitalistiske land vært preget av problemer på en rekke områder. Særlig klart på inflasjons-, skatte-, og sosialpolitikkens områder. Ellers har den disponible reallønn ikke steget annet enn ubetydelig i de fleste land siden 67/68. Dette peker i retning av de mer langsiktige problemer imperialistene har brakt seg opp i .

Dersom krisa i den engelske økonomien fortsetter og OECD-landene ikke klarer å løse valutaproblemene som de økte råvareprisene medfører, er det ikke umulig at imperialismen kan føre seg selv inn i en omfattende økonomisk og politisk krise.

Denne artikkelen er ikke ment som noe forsøk på å hevde at en slik krise er usannsynlig på lengre sikt. Tvert om, en slik mulighet eksisterer. Spesielt er dette tilfelle dersom imperialismen forsøker å løse sine problemer ved hjelp av militære metoder.

 I en slik situasjon vil det bli oppgaven til venstresida i Norge å hindre at LO-toppen og AP-ledelsen presser igjennom kriseforlik i lønnsoppgjørene.

Denne artikkelen har imidlertid argumentert for at de økte oljeprisene ikke vil ha reell betydning for lønnsoppgjøret i 1974. Blir «oljekriseargumenter» like vel brukt, er dette i all hovedsak uttrykk formonopolkapitalens ønsker om høyere investeringer med henblikk på en forsert uttapping av Nordsjøens oljeressurser.

Fotnoter:
1.Sitert fra NOU 1973:53, Foreløpig grunnlag for inntektsoppgjørene 1974.
2. Sosialistisk årbok, Pax forlag, Oslo 1973, side 145 til 152.
3. Sitatet er brukt i samme artikkel.
4. Sitatet er brukt i samme artikkel.
5. Odd Karsten Tveit, «Vår olje og vår kraft», Oslo 1973, side 64

Intervju med Mike Klonsky, formann i October League (m-l)

Den moderne revisjonismens seier på SUKPs 20. partikongress førte til stor skade for den revolusjonære verdensbevegelsen. En rekke kommunistiske partier verden over gikk i oppløsning eller skiftet farge. I mange land ble den revolusjonære bevegelsen uten en proletarisk ledelse. Dette har gitt grobunn for mange slags opportunistiske strømninger og til tider truet med å føre bevegelsen på avveier.

I sin beretning til APAs 6. partikongress (1971) slår Enver Hoxha fast at Khrustsjovs forræderi bare har gitt det kapitalistiske systemet en midlertidig fordel:

«En viktig begivenhet i den revolusjonære bevegelsen i de seinere åra er framveksten av nye marxist-leninistiske partier. I dag er det skapt marxist-leninistiske partier eller organisasjoner i nesten alle verdens land. De kjemper i dag i fremste rekke i frigjøringskampen – med stadig større framgang. Dette er en stor historisk begivenhet. Det vitner om de marxist-leninistiske ideenes livskraft og viser at utsiktene for revolusjon og seier for sosialismen blir stadig bedre.» (Engelsk utg., Tirana 1971, s.14.)

Vi bringer her et intervju med formannen i October League(marxist-leninist) i USA, som viser at denne utviklinga også e ri gang i det landet. – Oktoberforbundet er en av flere marxist-leninistiske organisasjoner i USA i dag. Sammen med de andre arbeider det for å skape et revolusjonært kommunistisk parti, som kan fylle det tomrommet som ble skapt da det gamle partiet gikk samme veien som partiet i Sovjet.

Red.

Bevegelsen blant arbeiderne i USA

Jeg tror det er riktig å si at vi vet forholdsvis lite om den amerikanske arbeiderklassen, dens historie og forholdene slik de er nå. Mange har nok hørt om Joe Hill og den syndikalistiske bevegelsen, men ikke særlig mer. Kan du si hva du mener om at den amerikanske arbeiderklassen i dag skal være lite klassebevisst?

– Vi må huske på at USA har vært den største imperialistmakten i årtier. Dette har ført til enorme superprofitter som er blitt ranet fra verdens folk. Det har skapt grunnlaget for et mektig arbeideraristokrati med stor innflytelse.

Den amerikanske arbeiderklassen har vært ledet av opportunister. Den har blitt opplært av borgerlige demokrater og liberalere i to hundre år. Likevel har den ikke mistet klassebevisstheten og kampviljen sin. I løpet av de siste ti åra har det vært flere ville streiker i USA enn i noe annet tidsrom i amerikansk historie. Det har vært oppstander i alle større industri-byer, først og fremst blant folk fra arbeiderklassen. Det er nå fem år siden den store oppstanden i Watts, Los Angeles.

Bare 27 prosent av arbeiderne er organisert. Det betyr at store deler av arbeiderklassen ikke er under opportunistenes ledelse. Dette gjelder særlig de svarte arbeiderne i sør, andre minoritetsgrupper og kvinnene. En av de viktigste kampene i dag foregår i sør og sørvest der arbeiderne kjemper for organisasjonsrett. I tekstilindustrien – den eldste i landet – har arbeiderne vært uten fagforeninger i 175år. Mange arbeidere tjener bare 1,60 dollar etter å ha jobbet i flere år.

På den andre sida har den amerikanske arbeiderklassen bygd noen av de sterkeste fagforeningene i hele verden. Den har gjennomgående vært preget av styrke og vilje til å kjempe for sine rettigheter.

Kommunistene spilte en meget aktivrolle helt fra begynnelsen av 20-åra. De gjorde en stor innsats i oppbygginga av CIO (Fagorganisasjonskongressen),den første større arbeiderorganisasjonen med grunnlag i de viktigste industrigreinene. (AFL – Den amerikanske arbeiderføderasjonen – bestod i hovedsak av faglærte arbeidere.) Kommunistene bygde også opp UAW (Forente bilarbeidere) og ledet den store Flint-streiken i 1937.

Tida etter 2. verdenskrig har vært forholdsvis rolig, uten større kriser. De siste ti åra har arbeiderklassen begynt å våkne opp igjen. Borgerrettskampene og anti-krigsbevegelsen har gitt støtet til et nytt oppsving. Et eksempel på dette er stiftelsen av Revolusjonære svarte arbeideres forbund (IRWB) i 1968. Det ble opprettet av svarte arbeidere i bilindustrien som ledet harde politiske streiker, ikke bare for dagskrav, men også mot diskriminering og rasisme.

Minoritetsspørsmålet

Kan du si noe mer om denne organisasjonen?

– IRWB og den øvrige bevegelsen blant de svarte arbeiderne som oppstod i Detroit i slutten av 60-åra virket på mange måter som en gnist som drev hele arbeiderbevegelsen framover. Den kampviljen og klassebevisstheten som ble vist vant gjenklang hos andre arbeidere i Detroit, i de andre bilfabrikkene og seinere hos arbeiderne i stålindustrien og i andre viktige industrigreiner.

Men det viktigste var kanskje at det vokste fram ei ledende gruppe i arbeiderklassen av disse kampene, ei gruppe som ikke bare var klassebevisst og kampvillig, men marxistisk i tillegg. Denne bevegelsen og andre spontane kamper som oppstod på slutten av 60-åra, la grunnlaget for en ny kommunistisk bevegelse i USA – for første gang siden slutten av 50-åra, da Kommunistpartiet i USA degenererte og oppgav sitt arbeid i arbeiderklassen. Det er altså en direkte sammenheng mellom framveksten av den kommunistiske bevegelsen i USA og det nye oppsvinget i arbeiderklassen.

Det er viktig å legge, merke til den spesielle rollen den svarte arbeideren har spilt i denne utviklinga. Dette har sjølsagt en historisk forklaring. Helt fra slavetida har det vært en nær sammenheng mellom den rollen det afro-amerikanske folket har spilt og utviklinga av arbeiderbevegelsen. I dag har fagbevegelsesledelsens klassesamarbeidspolitikk i USA smeltet fullstendig sammen med sjåvinisme og hvit undertrykkelses politikk. Den ledende posisjonen deres bygger helt og fullt på at undertrykkingen og diskrimineringen av de svarte opprettholdes.

Det er Oktoberforbundets syn at enhver arbeider og enhver kommunist i dag har valget mellom å kjempe side om side med det afro-amerikanske folket og de svarte arbeiderne, eller å stille seg på pampenes side.

Mener dere at arbeidet blant minoritetene er det aller viktigste i dag?

– Vi se ikke på arbeidet blant de hvite arbeiderne som en underordnet oppgave. Vi mener det er svært viktig. Men i den perioden kommunistpartiet var et bra parti, deltok aktivt i kampen til det afro-amerikanske folket og spilte ledende rolle, da strømmet det til tider tusener av svarte arbeidere inn i partiet, Hvis en ser på de forskjellige kommunistiske gruppene i USA i dag og vil prøve å vurdere dem, da bør en se etter hvilken innflytelse de har og hva slags rolle de spiller i kampen til afro-amerikanerne, chicanos og andre minoritetsgrupper. Det er de sjåvinistiske gruppene og revisjonistene som har oppgitt denne kampen. Sjølsagt kan en ikke vinne denne kampen eller spille noen betydningsfull rolle i den uten å ta opp kampen mot hvit sjåvinisme. Oktoberforbundet arbeider i alle deler av arbeiderklassen, og vi ser det som vårt ansvar å heve deres nivå og slåss mot sjåvinistiske ideer. De hvite arbeiderne har naturligvis de samme interessene og de samme oppgavene som arbeidere fra minoritetene. Det viktige med arbeidskampene i den siste tida har vært at hvite og svarte arbeidere har slåss side ved side i stor utstrekning. De hvite arbeiderne kommer nok ikke til å være passive eller henge etter de svarte. Men de vil bli nødt til å kjempe side om side med dem. Det har den sjåvinistiske fagforeningsledelsen prøvd å lose dem vekk fra helt til nå. Når de svarte arbeiderne har kommet i bevegelse, har ledelsen i fagbevegelsen prøvd å skape frykt hos de hvite arbeiderne. Hvis den svarte arbeideren kommer i bevegelse, da vil han ta fra den hvite arbeideren de privilegiene han har fått. Dette er forklaringa.

I sin tale til Den internasjonale arbeiderassosiasjon oppfordret Marx de engelske arbeiderne til å støtte irernes kamp – ikke av abstrakte moralske grunner, men som et første skritt på veien til deres egen frigjøring. Jeg mener det er denne holdningen vi må prøve å få fram hos de hvite arbeiderne.

Utviklinga av studentbevegelsen

Fra midten av 60-åra har det også vært en venstrebevegelse blant de intellektuelle, studentbevegelsen. Hvilken rolle mener du den har spilt for resten av venstrebevegelsen i de siste åra?

– Jeg mener det er riktig å si at studentbevegelsen spilte en viktig rolle som en fortropp i en viss tid. Studentene i USA har alltid vært blant de første til å sette seg i bevegelse og de ivrigste til å slåss mot imperialismen. SNCC (studentenes ikkevoldsorganisasjon), anti-krigsbevegelsen og SDS på slutten av 60-åra (etter hvert den største anti-imperialistiske organisasjonen i USA) skapte en del av de elementene som skulle komme til å bygge opp den nye kommunistiske bevegelsen i USA i dag. Mange av disse studentene forlot universitetene, bosatte seg i arbeidermiljøer, tok jobber i industrien og begynte å studere marxisme. De ble kjernen i det som kom til å bli Oktoberforbundet, RU (Revolusjonær union), BWC (Svarte arbeideres kongress) og mange av de andre kommunistiske organisasjonene i USA i dag. Alt i alt har studentbevegelsen derfor spilt en svært progressiv rolle og fått innvirkning på livet for millioner av mennesker.

Men på den ene sida forfalt kommunistpartiet til et revisjonistisk parti og etterlot seg et ideologisk tomrom. På den andre sida utviklet bevegelsen seg hele tida. Denne ideologiske fattigdommen, kan en kanskje si, hvilken innflytelse hadde den på bevegelsen?

– USAs kommunistparti forfalt og ble revisjonistisk i slutten av 50-åra. På begynnelsen av sekstiåra hadde de fleste ærlige elementene alt begynt å gå ut av partiet. Som du sier skapte dette et tomrom i den amerikanske bevegelsen. Det er derfor borgerrettsbevegelsen, en av de mest betydningsfulle kampene i dette landets historie på den tida, ikke hadde noen kommunistisk ledelse. Ledelsen falt i hendene på en del unge intellektuelle i SNCC og enkelte andre borgerrettsgrupper.

Det samme var tilfelle med studentbevegelsen seinere i 60-åra. Kommunistpartiet i USA hadde ingenting å gjøre med verken oppbygginga av SDS eller den ideologiske veiledninga av den. (Det hadde heller ikke de trotskistiske partiene). Sjøl om disse bevegelsene var preget av en usedvanlig vilje og evne til å kjempe, fikk de derfor et meget lavt teoretisk nivå. De ble faktisk i stor grad antiteoretiske. En fikk ikke noen ny teoretisk bevegelse før 1969–70.

Når den først kom, kom den til å få en dyptgående virkning på hele bevegelsen, særlig på den revolusjonære delen av den .I 1968 oppstod Svart Panter-partiet (BPP). Det var den første organisasjonen i landet som begynte å utbre marxist-leninistiske ideer i større omfang, særlig blant minoritetene. Nå ville det være galt å si at BPP var et marxist-leninistisk parti. Sammen med marxismen fulgte det en del opportunisme, slik som teorien om at filleproletariatet er den amerikanske revolusjonens fortropp, eller teorien om at den amerikanske arbeiderklassen er kjøpt opp, eller at det nasjonale spørsmålet ikke lenger betyr noe i USA.

Dette var ideer som ble skapt i hodene på noen få enkeltpersoner, uten at de bygde på organisasjonens praksis. Den var langt mer framskreden enn det teoretiske nivået. Siden de ikke hadde noe godt grep om teorien, kom de til å gå snart den ene veien, snart den andre, ikke minst fordi de ble utsatt for en heftig forfølgelse og ikke hadde røtter blant industriarbeiderne. – Til slutt forkastet de marxismen helt og fullt.

I dag er BPP blitt et reformistisk parti. 90 prosent av virksomheten deres er begrenset til parlamentarisk arbeid. De har åpent fraskrevet seg enhver revolusjonær målsetting. De har erklært seg fornøyd med å arbeide innenfor Demokrat-partiet og sagt seg villig til å oppløse BPP som parti. – For massene i den svarte befolkninga er BPP bare enda et eksempel på revolusjonære som er blitt kjøpt opp, slik det har skjedd gjennom hele historia til den svarte frigjøringsbevegelsen.

Marxist-leninistenes oppgaver

Kan du si litt om hvilke oppgaver den amerikanske marxist-leninistiske bevegelsen stiller seg i dag?

– Vi mener den grunnleggende oppgaven for marxist-leninistene nå er å bygge et marxist-leninistisk parti. Noen vil ha det til at vi dermed mener at det å bygge et kommunistisk parti kan foregå atskilt fra massekampen og særlig fra kampen arbeiderklassen fører. Vi mener det tvert motsatte. Helt fra begynnelsen har Oktoberforbundet hatt nær forbindelse med massebevegelsen. Forbundet har allerede begynt å utvikle dype røtter innenfor arbeiderklassen og minoritetene. Forbundet er en multinasjonal organisasjon. Det driver arbeid blant alle deler av arbeiderklassen og de forskjellige minoritetsbevegelsene.

Vi ser det slik at partibygginga stiller oss overfor oppgaver på tre områder: den teoretiske oppgaven, oppgaven i massearbeidet og med oppbygginga av organisasjonene.

På det teoretiske området tar vi sikte på å gjøre et visst gjennombrudd når det gjelder det nasjonale spørsmål. Det gamle kommunistpartiet i USA greide aldri å løse det fullt ut. Det er et svært så komplisert spørsmål, først og fremst på grunn av slavespørsmålet, den nære sammenhengen mellom utviklinga til den svarte befolkninga i USA og bevegelsen  i arbeiderklassen, og det forhold at minoritetene ikke som i andre land er geografisk atskilt fra resten av befolkninga, men tvert imot er nokså godt integrert – i hvert fall geografisk, om ikke politisk og sosialt.

Andre viktige teoretiske oppgaver er å finne en løsning på fagforeningsspørsmålet, forholdet mellom den demokratiske kampen og den sosialistiske revolusjonen og spørsmålet om enhetsfronten.

Når det gjelder deltakelse i massebevegelsen er Forbundet av den oppfatning at det ikke lar seg gjøre å bygge noe parti i et lufttomt rom eller ved å sammenkalle en konferanse på vegne av en håndfull intellektuelle. Før en kan forberede en partikongress er det nødvendig å ha utviklet et godt grunnlag i arbeiderbevegelsen. Oktoberforbundet og de andre organisasjonene må ha skaffet seg et feste blant arbeiderne. Jeg sier de andreorganisasjonene. Helt fra begynnelsen har vi aldri oppfattet det slik at Oktoberforbundet sjøl var partiet. Vi har heller sett det som vår oppgave å bli i stand til å yte vårt til at partiet kan bli dannet, og vi har alltid betraktet Forbundet som en foreløpig organisasjon som vil bli oppløst når partiet kan bli opprettet.

Vi innser at mange av de andre kommunistiske gruppene, som RU (Revolusjonær union) og BWC (Svarte arbeideres kongress) og mange andre, også spiller en betydningsfull rolle og har ytt sine bidrag. Vi prøver å lære av disse organisasjonene, og prøver å oppnå en viss grad av enhet før partiet er stiftet.

En slik enhet kan ikke bare bygge på kommunistiske ideer og kommunistisk tenkning. Den må også bygge på praksis blant arbeiderne sjøl. Ideene må prøves ut. Derfor legger vi sånn vekt på praksis. Sjøl om vi er en ung organisasjon, har vi hatt en god del erfaring med å lede streiker og demonstrasjoner, bygge opp masseorganisasjoner, demokratiske organisasjoner, arbeiderorganisasjoner og organisasjoner for nasjonale minoriteter. Vi mener at disse erfaringene har hatt en svært stor betydning for oppbygginga av et kommunistisk parti. – Ultra-«venstre»-grupper som CL (Kommunistisk forbund) og ACWO (Amerikansk kommunistisk arbeiderassosiasjon) har hele tida vært mot deltakelse i massebevegelsen. De har ment at partiet kan bygges ved deklarasjoner eller sammenkalling av konferanser.

Ultra-«venstre» i USA

Kan du si noe mer om forholdet mellom de forskjellige gruppene som kaller seg marxist-leninistiske?

– I løpet av de siste to åra har det utviklet seg forskjellige retninger blant de gruppene som hevder å holde fast på marxismen-leninismen – Mao Tsetungs tenkning. Den ene retningen er den jeg vil kalle ultra-«venstre». Jeg har nevnt CL og ACWO. PL (Progressivt arbeiderparti) er kanskje det mest kjente eksemplet. Disse gruppene avviker særlig på fire avgjørende punkter:

– Det nasjonale spørsmål. I klassekampens navn benekter de at det eksisterer.

– Den demokratiske bevegelsen, slik som kvinnebevegelsen og folkets kamp for demokrati mot fascisme. Den setter de opp som en motsetning til den sosialistiske revolusjon. Kampen for sosialismen er løsningen på alle de grunnleggende spørsmålene for massene.

– Spørsmålet om fagforeningene. Dem vil de ikke arbeide i. Vår linje er å prøve å drive fagforeningene til venstre og slåss for en kommunistisk ledelse i dem. De hevder at fagforeningene er reaksjonære organisasjoner og at det er nødvendig å bygge opp reine revolusjonære organisasjoner. Holdninga deres til dette spørsmålet har til og med fått innflytelse i en del av de sunne organisasjonene. RU har satt fram ei linje med enhetsfront nedenfra og mener med det at det er nødvendig å alliere seg med grunnplanet i foreningene, men ikke drive noe arbeid overfor foreningsledelsen. Dette har ført til lettvinte angrep fra ledelsen i fagforeningene og beskyldninger om en fagforeningsfiendtlig politikk.

– Synet på partibygginga. De mener at deres gruppe er den eneste kommunistiske gruppa i USA og at de andre gruppene er revisjonistiske eller opportunistiske. Vi mener som jeg har nevnt før at det ikke er noen enkelt gruppe som omfatter alle kommunistene i USA i dag. Kommunistbevegelsen i USA er spredt på flere organisasjoner. Sjøl om det drives arbeid for enhet, eksisterer det ennå ikke noen slik enhet. Skal en handle i samsvar med de objektive kjensgjerningene, er det nødvendig at enhver kommunistisk gruppe innser at en må arbeide ut fra ønsket om enhet og samarbeid, og støtte og hjelpe kadre fra andre organisasjoner.

Kvinnespørsmålet

Kan du si litt om bakgrunnen for kvinnebevegelsen og Forbundets holdning til den?

– Kvinnebevegelsen i USA har en lang historie. Men i de siste åra har det funnet sted et mektig oppsving blant kvinnene, særlig med utgangspunkt i SDS. Kvinnebevegelsen er svært omfattende. Den strekker seg fra NOW (Kvinnenes nasjonalorganisasjon) som kanskje er den mest innflytelsesrike, (med nære band til Demokrat-partiet) en borgerlig organisasjon med borgerlig ledelse, –og til NWRO (Nasjonal velferdsrettighetsorganisasjon), som i hovedsak er sammensatt av svarte kvinner, andre minoritetskvinner og kvinner fra arbeiderklassen.

I de siste åra har kvinnebevegelsen falt i hendene på borgerskapet, først og fremst fordi det har manglet en marxist-leninistisk ledelse. Det har oppstått mange forskjellige og underlige tendenser –sjøldyrking, inderliggjøring, homo-seksualitet, oppgivelse av massekampen, lite eller ingen interesse for kvinner fra arbeiderklassen og minoritetene, osv. Likevel er organisasjonene sunne i all hovedsak, på tross av den korrupte ledelsen. Det er også visse deler av den borgerlige ledelsen som har spilt en progressiv rolle og har kjempet med kvinnenes interesser for øye og ikke sinespesielle klasseinteresser. Det er riktig nok ingen stor del, men det er likevel viktig å merke seg at det er elementer i ledelsen i kvinnebevegelsen i dag som kan spille en progressiv rolle, særlig hvis de kommer under innflytelse av arbeiderklassen.

Etter at Loven om likestilling ble vedtatt, har hundretusener av kvinner begynt å få arbeid i de strategisk viktigste delene av produksjonen – stålindustrien og bilindustrien, – for første gang i historia i mange stater. (Kvinnene har alltid vært med i den elektroniske industrien). Disse kvinnene har begynt å drive arbeiderbevegelsen framover. Et eksempel på dette er Freemont i California, på General Motors-fabrikken der, hvor de sannsynligvis har den største 'caucus' (gruppe av radikale fagforeningsmedlemmer) i landet. I løpet av det siste året har det kommet tre hundre kvinner til denne fabrikken. Nesten halvparten av dem er blitt medlemmer og aktive ledere i denne gruppa. Straks kvinnene fikk anledning til å delta i de strategiske delene av produksjonen, særlig bilindustrien, har de kastet seg inn i klassekampen og drevet kampen framover, og slett ikke spilt noen reaksjonær eller tilbakeliggende rolle. I den gruppa jeg nevnte er det f. eks. en kvinne som er redaktør for den avisa de utgir.

Mange av de mannlige arbeiderne var redde for at kvinnene ikke skulle komme ordentlig med. De var ikke ute etter å tjene til livets opphold slik som mennene, mente de, men begynte bare å arbeide fordi de gjerne ville ha seg litt ekstra lommepenger. Men det viste seg å være feil. Tusener på tusener av kvinner er blitt drevet ut i produksjonen for å forsørge sine familier. I dag er det slik at det faktisk trengs to inntekter for å forsørge en arbeiderfamilie.

Ettersom de mannlige arbeiderne har begynt å forstå dette, har motsetningsforholdet etter hvert blitt overvunnet.– Forresten, la meg ta med at den kvinnen jeg nevnte også er blitt valgt inn i ledelsen av UAW (Forente bilarbeidere). Det er første gang noe slikt har skjedd. Grunnen er først og fremst hennes evne til å mobilisere kvinnelige arbeidere.

Enhetsfronten

Hva slags syn har dere på oppbygginga av en enhetsfront i USA?

– USA er ikke noen undertrykt nasjon. Landet er ikke invadert av fremmede angrepstropper. Vårt land er den aggressive part overfor verdens folk. Derfor må enhetsfronten få en annen karakter enn i mange andre land. Den vil måtte ha andre paroler. Det vil heller ikke bli tale om en enhetsfront som leder folket gjennom en revolusjon i to stadier. Den borgerlige revolusjonen i USA ble fullført for lang tid siden. Likevel har prinsippet om enhetsfronten full gyldighet.

Vi har lært svært mye av KKPs «Forslag til generallinje for den kommunistiske bevegelsen» fra 1963. Den tar opp de imperialistiske landene spesielt, og nevner at det er nødvendig og mulig å forene brede lag av folket i de imperialistiske landene i kamp mot imperialistisk og reaksjonær politikk. Vi mener at det som blir lagt fram der, er av uhyre stor betydning. Gjennom vår praksis har vi sett at det samsvarer med de objektive forholdene.

I dag mer enn noensinne er det mulig å forene brede masser i og utenfor arbeiderklassens rekker i en enhetsfront-bevegelse. Dette er noe annet enn det såkalte antimonopolistiske sammenslutningen som USAs kommunistparti nå snakker om. Den sikter først og fremst på å beskytte USA-imperialismen, å arbeide innenfor parlamentariske rammer, og utvikle en reformistisk opposisjon av omlag samme karakter som revisjonistene driver med i Frankrike, Italia og en del andre framskredne kapitalistiske land. (Om Frankrike, se Røde Fane 2/73. Red.)

Dette har ingenting å gjøre med enhetsfronten mot imperialismen. Den må være grunnlagt på arbeiderklassens ledelse, på kampvilje, åpen klassekamp, kamp for reformer på revolusjonær måte, og på at massene skal få muligheten til å lære om behovet for en sosialistisk revolusjon gjennom sine erfaringer. Og den må ta utgangspunkt i forståelsen av at imperialistene – aller minst i imperialismens sterkeste stat – aldri vil gi seg uten voldelig kamp. I siste omgang må enhetsfronten derfor bli bygd opp ut fra nødvendigheten av å knuse statsapparatet og opprette arbeiderklassens diktatur.

Vi går ikke inn for å bygge opp enhetsfronten bare på et subjektivt grunnlag, altså ikke slik at en må være enig med Oktoberforbundet eller kommunistene for å kunne delta. Den må bygges på objektiv motstand mot imperialistisk politikk. På grunnlag av dette har vi blitt i stand til å unngå sekterisme og har greid å forene oss med brede grupper – fra landarbeiderorganisasjonen United Farm-workers, til forskjellige kvinneorganisasjoner og demokratiske masse organisasjoner blant minoritetene

«Stilt overfor imperialismens manøvre for å undergrave vår enhet forplikter vi oss til å stå samlet.»
Vedtatt enstemmig av afrikanske regjeringssjefer i Organisasjonen for afrikansk enhet i mai 1973.

Vi trykker her annen del i artikkelserien om den internasjonale fronten mot de to supermaktene USA og Sovjet. Hovedemnet for denne artikkelen er det arbeidet som blir gjort blant verdens undertrykte folk og nasjoner for å bygge opp enheten mot supermaktenes bestrebelser på verdensherredømme. – Første artikkel stod i Røde Fane 5/73. Serien avsluttes i neste nummer med et innlegg om situasjonen i fiendens rekker: Hvem er sterkest av USA og Sovjet? Hvordan utvikler forholdet mellom dem seg?

I forrige artikkel (Røde Fane nr. 5–73, se: http://www.akp.no/ml-historie/pdf/rode_fane/1974/index.html) tok jeg opp den viktigste motsigelsen i verden mellom imperialismen og de undertrykte folk og nasjoner, og forsøkte å konkretisere den slik:

Den viktigste motsigelsen går mellom de to supermaktene USA og Sovjet på den ene sida; og på den andre sida de konsekvente anti-imperialistiske kreftene med landene i den første mellomliggende sone som faste allierte, og landene i den andre mellomliggende sonen som vaklende allierte.

Med uttrykket «konsekvente anti-imperialistiske krefter» mener jeg frigjøringsbevegelsene i verden, progressive partier og fronter i mange land, og sosialistiske land og andre nasjoner som har ført en klar anti-imperialistisk politikk. Den første mellomliggende sone er de undertrykte asiatiske, afrikanske og latin-amerikanske land. Den andre mellomliggende sone er kapitalistiske, revisjonistiske og imperialistiske land i Europa, Stillehavsområdet og Kanada i Nord-Amerika. Felles for disse er at de på forskjellig vis har motsigelser til de to supermaktene.

Forene alle krefter

For å overvinne supermakthegemoniet trengs det en internasjonal enhetsfront. Denne fronten bør forene alle krefter som lar seg forene. De konsekvente anti-imperialistiske kreftene må gå i spissen for å mobilisere landene i den første og andre mellomliggende sone mot supermaktene. Bare da kan slagene mot hovedfienden bli kraftigst mulig.

Denne internasjonale enhetsfronten er ingen fast organisert front med medlemmer, navn og valgt ledelse. Den kan ta mange former. For eksempel: Organisasjonen for Afrikansk Enhet (OAU) og Organisasjonen for oljeproduserende land (OPEC). Uttrykket «internasjonal enhetsfront» er et samlingsbegrep for alle de bevegelsene undertrykte land (u-land) i dag er i ferd med å reise mot imperialismen.

Folkerepublikken Kina regner seg som et u-land. Den har lenge ført en utenriks-politikk etter denne linja med sikte på å mobilisere alle positive faktorer mot USAs og Sovjets verdensherredømme. På venstresida i Norge er det til dels stor uenighet om vurderinga av denne politikken. Noen av de best kjente stridsemnene har vært:

– Kinas vurdering av de to sidene ved EEC: a) EEC er dannet som en motvekt mot supermaktenes dominans i Europa, og derfor en positiv sak. b) EEC er sjøl imperialistisk og undertrykker folkene i medlemslanda.

– Kinas syn på krigen mellom Pakistan og India i 1971.

– Kinas økonomiske hjelp til Etiopia.

– Kinas diplomatiske anerkjennelse av Spania.

De to første sakene har tidligere vært grundig diskutert i Klassekampen og i andre sammenhenger, så jeg vil la dem ligge. Etiopia og Spania skal jeg ta opp. Men først skal jeg gjøre rede for hvilke virkemidler de undertrykte landa tar i bruk for å styrke enheten seg imellom.

Hvordan bygge enhet?

På hvilke måter forsøker de undertrykte landa å bygge enhet seg imellom og løsrive seg fra supermaktenes herredømme?

– Ved å øke handelen mellom u-landa basert på likhet og gjensidig fordel. Dette kan sette en stopper for disse landas avhengighet av eksport til og import fra stormaktene.

– Ved å øke det teknologiske og økonomiske samarbeidet seg imellom. Dette må være bygd på prinsippene om respekt for hverandres suverenitet og ikke-innblanding i hverandres indre anliggender. Kineserne mener at u-land som er mer framskredne enn andre på ett eller flere områder har en plikt til å hjelpe andre undertrykte nasjoner. Derfor gir Kina u-hjelp i form av gaver eller rentefrie lån. Kinas hjelp går blant annet til 20 afrikanske land, og Kina er største bidragsyter i Afrika sør for Sahara.

– Ved økonomisk og teknologisk samarbeid hjelper u-landa hverandre til å bygge en allsidig nasjonal økonomi. Dette kan bety slutten på den 3. verdens rolle som leverandør av billige råvarer og arbeidskraft til stormaktene.

– Ved å forbedre den diplomatiske kontakten mellom u-landa. Slik kan de opptre samlet mot supermaktene i internasjonale spørsmål. Mange u-land har opprettet diplomatiske forbindelser med hverandre de siste åra. Viktig er det at Kina har fått nye forbindelser med et stort antall stater.

– Ved å danne faste organisasjoner av undertrykte nasjoner. Det økonomiske, teknologiske og diplomatiske samarbeidet bringes på denne måten inn i skikkelige former. I etterkrigstida har u-land utviklet en rekke former for samarbeidsorganer med brodd mot supermaktene: Konferansene for de alliansefrie land. Konferansene for arabiske land (Den arabiskeliga). Organisasjonen for Afrikansk Enhet(OAU).

– Ved å konsentrere kreftene om å gjennomføre felles aksjoner mot imperialismen. De viktigste kampsakene til nå har vært: Felles opptreden for å gjøre slutt på imperialistenes utbytting av u-landas ressurser. Jamfør oljeboikotten og kampen for utviding av kyststatenes territorialgrenser til sjøs til 200 nautiske mil som er reist av mange land i Latin-Amerika, Asia og Europa. Felles aksjoner til støtte for de folkene som står oppe i de hardeste kampene mot imperialismen. Jamfør støtten til frigjøringsbevegelsene i Viet-nam, Sør-Afrika, Rhodesia, de portugisiske koloniene og Midt-Østen.

Spania

Mange progressive har lurt på hvorfor Kina har opprettet diplomatiske forbindelser med Franco-Spania. Betyr ikke det å støtte det fascistiske regimet? Eller er det en riktig konsekvens av politikken med å forsøke å mobilisere alle positive faktorer mot supermaktene?

Kina og Spania opprettet diplomatiske forbindelser på ambassadeplan i mars -73. Spania anerkjente da Folkerepublikkens regjering som Kinas eneste lovlige representant, og avviklet sin ambassade på Taiwan. Kina har alltid arbeidet for å normalisere sine forbindelser med alle land etter den fredelige sameksistensens fem prinsipper: Respekt for hverandres territorielle ukrenkbarhet og suverenitet, gjensidig ikke-aggresjon, ikke-innblanding i hverandres indre anliggender, likhet og gjensidig fordel, fredelig sameksistens.

Sosialistiske land må ha samkvem med land med andre samfunnssystemer. Forbindelser med slike nasjoner kan bidra til å motvirke deres avhengighet av supermaktene. Under Midt-Østen-krigen i oktober -73 forbød Spania amerikanske fly å lande på sine flyplasser. Da USA skulle fornye sine avtaler om militære baser i Spania i begynnelsen av 70-åra, stilte Franco ganske harde betingelser, og Nixon fikk en del trøbbel. Konferansen for alliansefrie land i Algerie i mai -73 stilte krav om avmilitarisering av Middelhavet. Det vil si at USA og Sovjet skal trekke tilbake sine flåtestyrker og baser i området. Saka vil senere komme opp  i FN, og det er vel et visst håp om at Spania vil støtte forslaget.

Dette er, sammen med Spanias brudd med Taiwan, nye tendenser i Spanias utenrikspolitikk som klart er positive for fronten mot supermaktene.

Kan Kinas diplomatiske forbindelser med Spania på noen måte skade den kampen folket der fører mot Franco og fascismen? Nei, jeg tror ikke det. Kan Kinas diplomati støtte fascist-regimets tendenser til å utvikle et visst motsetningsforhold til USA, vil det være en fordel for den folkelige kampen. De objektive mulighetene for revolusjon i Spania vil være større jo mindre innflytelse og kontroll USA har i landet.

Fascisme og parlamentariske borgerlige «demokratier» er to forskjellige former for borgerskapets diktatur. Sosialistiske stater kan ikke kreve at borgerskapets diktatur i et land skal være «demokratisk» for å åpne diplomatiske forbindelser med det. Derfor ser vel kineserne ingen prinsipiell forskjell på å ha ambassade i Spania og Norge. De eneste regimer Kina ikke vil normalisere forbindelsene med er kolonialistiske og aggressive statsdannelser som er folkerettslig ulovlige: Sør-Afrika, Rhodesia, Thieu-juntaen i Sør-Vietnam, Sør-Korea, Lon Nol-juntaen i Kambodsja og Israel. Til lista hører også USA – så lenge det vil opprettholde et illegalt regime på Kinas jord – Taiwan.

Etiopia

SF-ere, trotskister og NKP-ere som mener at Kinas utenrikspolitikk ikke er revolusjonær, har brukt kinesernes økonomiske hjelp til Etiopia som et av sine viktigste eksempler. Jeg vil derfor prøve å ta det opp litt grundig.

Etiopia er et føydalt land. 90 % av befolkninga er sysselsatt i jordbruket. Men 77 % av den dyrkede jorda eies av 1 % av folket. 65 % av jorda tilhører familien til keiser Haile Selassie. Bøndene leier jorda av de velstående godseierne mot å levere 50–75 % av avlinga hvert år til godseieren. Bondemassene holdes nede i den største fattigdom. Høsten 73 ble landet rammet av en ny tørkekatastrofe som kostet 50–100 000 mennesker bare i Wollo-provinsen livet. Over 90 % av befolkninga er ennå analfabeter.

Keiseren opprettholder et beinhardt diktatur: 50 % av statsbudsjettet går til forsvar og politivesen. Militære styrker er i de siste årene ofte brukt mot folkelige opprør og demonstrasjoner. Pressa er sterkt sensurert, og sikkerhetsagenter fins overalt.

Landets viktigste jordbruksprodukt er kaffe, og kaffe utgjør 60 % av den samlede eksporten. Forholdene i landet ligger utmerket til rette for husdyrhold og andre former for jordbruk enn kaffedyrking. Men utviklinga av en allsidig økonomi hindres av USA som vil beholde Etiopia som leverandør av billige råvarer.

Industriarbeiderklassen er meget liten. 60 000 arbeidere er organisert i den etiopiske fagforeningsunionen. Industriproduksjonen er bare 2 % av nasjonalproduktet.

USAs innflytelse

Etiopia har aldri vært vanlig koloni som de andre statene i Afrika. Men i begynnelsen av 50-åra underskrev keiseren en rekke militære og økonomiske avtaler med USA. Senere har USA-imperialismen hatt en til dels dominerende innflytelse i landet:

– Kagnew-basen i Eritrea er ett senter for USAs kontroll med Midt-Østen og Afrika. Her er 5000 amerikanere faststasjonert. De hjelper også keiseren i kampen mot frigjøringsfronten i Eritrea (ELF).

– En stor MAAG-gruppe (USAs militære assistanse- og rådgivergrupper) er knyttet til Forsvarsdepartementet, og trener den etiopiske hæren.

– USA gir mer militær hjelp til Etiopia enn til de andre afrikanske land til sammen.

– USA kjempet aktivt mot den revolusjonære oppstanden i 1960, og gjennomførte bombetokter mot hovedstaden Addis Abeba som i stor grad var kontrollert av de revolusjonære.

– USA forsøker å plassere sine «eksperter» over hele landet. I 1967 var det 500 av dem.

– USA kjøper 86 % av Etiopias kaffeeksport. Etiopia står på denne måten i et fast økonomisk avhengighetsforhold til US-selskaper.

– Amerikanske monopoler har fått konsesjoner til oljeforekomstene ved Røde Havskysten, og de kontrollerer store funn av naturgass inne i landet.

Kamp mot undertrykkelsen

Dette er noe av bakgrunnen for at klassekampen i Etiopia har skjerpet seg kraftig i 60- og 70-åra. Etter undertrykkinga av oppstanden i 1960, har studenter, skoleelever og lærere hårdnakket gjennomført demonstrasjoner og streiker så å si hvert år. Deres hovedparoler har vært:

– Jord til bondemassene.

– Undervisning for alle.

– Demokratiske rettigheter for folket.

– Kamp mot USA-imperialismens dominans.

FN vedtok i 1952 at Eritrea skulle gå inn som en sjølstendig part i føderasjon med Etiopia. Men i 1961 oppløste keiseren parlamentet i Eritrea, og la Eritrea direkte under sitt diktatur. Da ble frigjøringsfronten ELF dannet. Den har i dag ca. 10 000 mann under våpen.

Også i andre provinser har bøndenes opprør rystet keiserdømmet: I provinsen Gojjam nektet bøndene i 1968 å betale skatt, og de startet væpna forsvarskamper mot regjeringsstyrkene. Omfattende kamper fortsatte i 1969, og i 1971 var situasjonen ennå uklar.

I provinsene Bale og Ogaden kom det til lignende opprør i slutten av 60-åra, og store militære styrker er nå forlagt begge steder.

Kina yter økonomisk støtte

Et slikt diktatur er det altså Kina har gitt økonomisk støtte til. La oss først se på hva denne støtten består i.

Keiser Haile Selassie besøkte Peking i1971. Her ble en handelsavtale og en overenskomst om økonomisk og teknisk samarbeid undertegnet. Kina gav Etiopia et lån på vel 500 millioner kroner til utvikling av det etiopiske jordbruket. Avgjørende spørsmål når vi skal vurdere dette, må være: Hvilke virkninger får lånet? Forsterker det Etiopias avhengighet av en ensidig eksport av kaffe, eller satses det på en planlegging som kan gjøre landet sjølforsynt med viktige jordbruksvarer? Støtter lånet bare opp om de føydale produksjonsforholdene med godseiere og leilendinger på landsbygda, eller bidrar det til å bryte ned denne strukturen?

Jeg har dessverre kommet over for lite materiale om hvordan støtteprosjektet er lagt opp til å kunne svare fullt ut på dette. Det jeg vet er at lånet brukes til jordbruksprosjekter som kineserne har vært med på å legge opp. Pengene satses på småjordbruk med produksjon av andre varer enn kaffe. De kan derfor bidra til å hindre at Etiopia fortsetter å utvikle seg til leverandør av billige råvarer til USA.

Imot dette kan kritikerne av Kina si: Mens keiseren bruker statsbudsjettet til å styrke voldsapparatet, betaler Kina det han ikke er villig til å bruke penger på. Er ikke det å støtte det bestående i Etiopia?

Hvilken virkning har støtten?

Det er klart at Haile Selassie er en reaksjonær diktator. Likevel kan Kinas forbindelser med han motvirke USAs dominans, og hjelpe landet i retning av en mer allsidig og sjølstendig økonomi. Kinas Kommunistiske Parti mener også at keiseren er reaksjonær, og vil sikkert støtte en folkelig, revolusjonær oppstand mot han. Men kineserne kan ikke gjennomføre noen revolusjon for folket i Etiopia. Den må bli dets eget verk. Den beste støtten Kina kan gi det etiopiske folket i dag, er gjennom sine statlige forbindelser å prøve å trekke landet med i fronten mot supermaktene. En forutsetning for innføring av demokrati og sosiale endringer i Etiopia er at USAs innflytelse svekkes.

Mye tyder på at sjøl det reaksjonære keiserdømmet i dag er i ferd med å utvikle motsigelser til USA-imperialismen. OAU har sitt hovedkvarter i Addis Abeba. Etiopia har i OAU gått i spissen for kampen mot de kolonialistiske og rasistiske regimene i Sør-Afrika, Rhodesia og i de portugisiske koloniene. Sammen med 29 av 32 afrikanske stater brøyt Etiopia sine diplomatiske forbindelser med Israel under oktober-krigen, og gav sin støtte til palestinernes og de arabiske landenes krav. Flere afrikanske stater hadde tidligere brutt med Israel. Kina forsøker å oppmuntre disse tendensene i Haile Selassies politikk. Gjennom diplomatiske forbindelser, handelsavtaler og økonomisk og teknisk samarbeid kan andre u-land svekke USAs innflytelse i Etiopia. Kinesernes samarbeid med keiseren blir bare en riktig praktisk gjennomføring av linja med å forene alle krefter som lar seg forene for å slå kraftigst mulig til mot hovedfienden, og samsvarer fullt ut med den linja andre progressive u-land fører overfor tilsvarende regimer.

Frontens kampoppgaver

To kampsaker står i dag sentralt i de undertrykte nasjonenes motstand mot supermaktene:

1. Kamp mot imperialismens utbytting av u-landas ressurser. Det viktigste våpenet her har vært oppretting av organisasjoner for råvareproduserende land. De oljeproduserende u-landa har slått seg sammen i OPEC. De kopperproduserende landa har dannet sin sammenslutning CIPEC. I slutten av oktober -73 startet 22 latin-amerikanske stater den Latin-amerikanske Energi-organisasjonen. Asiatiske gummiprodusenter har dannet sin interesseorganisasjon. De kaffeproduserende landene i Afrika og Latin-Amerika har også forent sine krefter.

Opprettinga av disse organisasjonene er en viktig framgang for den internasjonale enhetsfronten. Når de råvareproduserende landa stiller seg sammen har de sterke pressmidler, og dette kan forandre styrkeforholdet mellom dem og imperialistmaktene.

Olje-boikotten er den mest framskredne kamp noen av disse råvareprodusentorganisasjonene har ført til nå. Den viser noe av styrken til den internasjonale enhetsfronten, og har gitt flere store framganger for OPEC-landa:

– Israel er bortimot isolert diplomatisk.

– OPEC-landa har minst seksdoblet prisen på råolje.

– OPEC-landa har slått fast sin rett til å gjennomføre en kontrollert utnytting av oljeressursene.

Et annet redskap stadig flere u-land har tatt i bruk er nasjonalisering av utenlandske selskaper som grovt røver til seg landas rikdommer. Libya, Irak og Allende-regjeringa har gått foran med slike tiltak. US-kuppet i Chile viser hvor sterkt imperialismen frykter ei slik utvikling.

2. Krav om tilbaketrekking av supermaktenes militære styrker over hele verden. U-landa har i 70-åra stilt flere viktige forslag om at USA og Sovjet skal trekke sine atomvåpen, flåtestyrker og baser ut av bestemte områder.

– Latin-Amerika: De latin-amerikanske landa reiser i FN kravet om at Latin-Amerika skal være en sone fri for atomvåpen. 22 latin-amerikanske land har skrevet under en protokoll der de forplikter seg til å holde området fritt for atomvåpen, og de har invitert andre stater til å gjøre det samme. Kina skrev under protokollen i august 1973. Sovjet har til i dag nektet å underskrive.

– Middelhavet: Konferansen av alliansefrie land i Algerie gikk inn for en «fredssone» i Middelhavet, og tilbaketrekking av supermaktenes baser og flåtestyrker. Samme krav ble fremmet av blant andre Malta på den europeiske «sikkerhets»-konferansen. Men her nektet supermaktene å behandle saka.

– Det Indiske Hav: Sri Lanka (Ceylon) har sammen med 26 andre stater fremmet forslag om en liknende «fredssone» i Det Indiske Hav. I FN ble forslaget stemt gjennom med et massivt flertall. Men USA og Sovjet var avholdende ved av-stemninga. Greier u-landa med disse kravene å presse supermaktenes militære styrker ut av visse områder i verden, ville dette være fine framganger.

Konklusjoner

Det har skjedd store endringer i verdenssituasjonen de siste åra. De undertrykte nasjonene har i stadig større grad organisert seg mot supermaktene, og begynt å stille krav til dem. Ei slik utvikling kan føre imperialismen opp i krise på krise fordi supermaktene bygger hele sitt verdensherredømme på utbytting av andre lands ressurser. USA og Sovjet er livredde denne utviklinga, men de er ikke i stand til å stoppe den. Imperialistlanda kan ikke som i 50-åra fritt invadere opposisjonelle stater sjøl om de ennå kan tilføre dem harde slag, slik som kuppet i Chile.

Kilder:

«Etiopien, Kenya, Tanzania, Zambia. Fyra resoi» (Författarförlaget, 1971)
«Kinas utrikespolitik. Del 2» (Svensk-kinesiska vänskapsförbundet, 1972)
Peking Review, 1973.

I nr. 5 (Se http://www.akp.no/ml-historie/pdf/rode_fane/1974/rf_1974_01.pdf) i fjor brakte vi en artikkel om det største boligbyggelaget i Norge, OBOS. De som skreiv artikkelen sammenfatta synet sitt på denne måten: «OBOS er preget av sosialdemokratiets klassesamarbeidsideologi og kooperasjonspolitikk. Dette har resultert i at OBOS ved sin ledelse fører en borgerlig politikk – monopolenes og statens politikk – i stedet for en politikk for sine medlemmer. Det har også ført til at det er utviklet et økonomisk grunnlag for kapitalisme og et borgerskap i toppen.»

På den andre sida slo de fast: «Uansett hva slags klassemessig stilling toppen i OBOS står i, mener vi at borettslagene kan fungere som interesseorganisasjoner og kan gjøres til redskaper for folks interesser.» De hevda at dette er en oppgave alle på venstresida må ta svært alvorlig.

Redaksjonen ba om kommentarer til artikkelen. Vi trykker her et innlegg som går gjennom en del av det materialet de som skreiv artikkelen bygde på. Innsenderen hevder at dette materialet ikke er tilstrekkelig til å slå fast om det er skapt et økonomisk grunnlag for kapitalisme i OBOS. Han er også uenig i at samvirkeprinsippet i seg sjøl er udugelig for å løse arbeidsfolks boligproblemer eller at dette er en dårligere løsning enn å bygge opp leieboerforeninger.

Innlegget understreker etter vår mening behovet for en diskusjon om boligkooperasjonen og OBOS-ledelsens karakter.

Red.

I artikkelen «OBOS – redskap for beboerne» blir det satt fram en del påstander jeg mener det er viktig å korrigere. Samtidig vil jeg stille spørsmålstegn ved noen av de konklusjonene som blir trukket.

Samvirkeprinsippet udugelig?

Påstand 1. At OBOS reiser nye boliger ved kollektiv innsats har «krevd store ytelser fra de medlemmer som allerede har fått tilvist bolig.»

Dette er tull. De etablerte borettslag betaler bare det forretningsførerhonorar som OBOS skal ha for den virksomhet de gjør for det enkelte borettslag. Motsetningsforholdet mellom en del av de boende medlemmer og OBOS som forretningsfører har i stedet gått på den forkjøpsrett OBOS har til ledige leiligheter på vegne av sine hussøkende medlemmer og som hindrer muligheten for spekulasjon og svartebørsing. De som støtter denne kritikken mot OBOS går reaksjonens ærend.

Påstand 2. Et sitat av Engels blir tatt som bevis på «samvirkeprinsippets udugelighet». «Hans (Engels) påstand er at proletariatet ikke har midler, verken enkeltvis eller samlet til å løse sine boligproblemer under kapitalismen».

Det er riktig nok at proletariatet ikke har midler nok til å løse sine boligproblemer, men det går ikke an å se bort fra at staten gjennom husbanken har gjort det mulig for vanlige lønnsmottagere å finansiere sine boliger gjennom lån som i hvert fall tidligere var ganske gunstige. La oss stikke fingeren i jorda og innrømme at vi er i Norge hundre år etter at Engels levde i England.

Men samtidig er det helt klart at det kreves en ganske annen og aktiv interessekamp for å beholde og i dagens situasjon radikalt forbedre de vilkår og utlånsrammer som husbanken nå opererer med.

Her burde boligkooperasjonen med alle sine medlemmer spille en ganske annen rolle enn de har gjort fram til nå. Høyre-sosialdemokratiets monopol og avpolitisering av boligkooperasjonen bør sees på som en utfordring. Organisasjonsstrukturen hindrer en ikke på noen avgjørende måte i å delta. Det skulle være betydelig lettere å påvirke boligkooperasjonens politikk enn Landsorganisasjonens eller de enkelte forbund.

Påstand 3. «Etter vårt skjønn stod kampen mellom to veger å gå. Å markere en kamplinje uttrykt ved å skaffe folk leieboerorganisasjoner, eller å innføre klassesamarbeidet uttrykt ved kooperasjonen. Den siste vant fram uten særlig mye motstand».

Skal dette bety at private gårdeiere er bedre enn borettslag hvor de som bor eier boligkomplekset i fellesskap? Boligkooperasjonen er et stort framskritt sammenliknet med leiegårdssystemet og enerådige gårdeiere. Spør hver mann og kvinne som har prøvd det!

Ligger det bak at man er redd for at motsetningsforholdet mellom arbeid og kapital skal forsvinne ut i tåka for folk som bor i borettslag? I praksis har det nok vært tendenser til dette. Borettslagsstyrer som de boende selv har valgt på generalforsamling har nok ofte blitt skyteskive for misnøye. Men dette er jo feil. For det første skyldes husleiepålegg at stat og kommune øker avgifter, rente og avdrag. For det andre beskyldes styret for å praktisere diktatoriske husordningsregler. Det er bare det at disse bestemmes selv av medlemmene på generalforsamlingen.

Situasjonen er den samme når man beskylder OBOS for slike ting. Det bør være vår oppgave å vise den direkte sammenheng mellom statens politikk og boutgiftenes størrelse. Det bør være vår oppgave å gjøre borettslagene og boligbyggelagene til kraftige interesseorganisasjoner. De har minst like gode og etter min mening bedre muligheter enn de tradisjonelle leieboerorganisasjoner. F.eks. er det bare boligbyggelagene som har minst like gode og etter min mening bedre muligheter enn de tradisjonelle leieboerorganisasjoner. F.eks. er det bare boligbyggelagene som organiserer de husløse og hussøkende mennesker i dette land i interesseorganisasjoner. Klassesamarbeidslinjen til boligkooperasjonen er derfor bare et uttrykk for sosialdemokratiets erobring og pasifisering av disse organisasjoner og ikke et uttrykk for uunngåelig institusjonalisert klassesamarbeid.

OBOS – et kapitalistisk foretak

Påstand 4. «OBOS driver som byggefirma, konsulent og planleggingsfirma på vanlige kapitalistiske premisser».

Det er riktig at OBOS bygger boliger på vegne av sine hussøkende medlemmer. I den anledning er de nødt til å ha et konsulent-, prosjekterings- og kontrollapparat. De står som byggherre for i gjennomsnitt 2–3 tusen nye boliger hver tår. Arbeidene blir satt bort på anbud til private entreprenører. For å styre og kontrollere disse trengs det nevnte apparat. Påstanden om at virksomheten drives på vanlige kapitalistiske premisser er vel ikke helt riktig. Naturlig nok må de ta betaling for det de gjør, folkene skal jo lønnes. Men at de prøver å maksimere sin profitt som et vanlig kapitalistisk foretak, er det lite dekning for å si. Det er tross alt medlemmene selv på generalforsamlingen som behandler og godkjenner regnskapene, de samme som betaler inntektene til OBOS. At de skulle gå inn for størst mulig profitt til OBOS på bekostning av dem selv virker noe usannsynlig.

Påstand 5. OBOS deltar som aksjeeier i andre selskaper.

1. Ringsakerhus. Dette selskapet eies av Moelven Bruk og OBOS i fellesskap. De bygger rekkehus bl.a. for OBOS. At dette selskapet drives etter vanlige kapitalistiske prinsipper er klart og dermed er det grunnlag for et motsetningsforhold mellom OBOS som byggherre og OBOS som eier av en entreprenørbedrift. En kan stille spørsmål om hvilke interesser OBOS primært ivaretar og om det er riktig av et boligbyggelag å engasjere seg i slik virksomhet. En bør allikevel huske på at husbanken vurderer alle prosjekter nøye. Det finnes helt klart ikke noen muligheter for ublue profitter. Andre erfaringer viser også at slik virksomhet også har ikke ubetydelige positive sider som det dessverre ikke er plass til å komme inn på her.

2. OBOS-Forretningsbygg. OBOS eierforretningslokaler og parkeringsbygg i flere av de områder som er bygd i OBOS-regi. Er dette uttrykk for kapitalistisk virksomhet delvis igangsatt for «å unndra seg skatt eller kanalisere midler inn i profitabel virksomhet»?

Det går også an å se denne virksomheten som en naturlig del av totalutbygging av nye boligområder for å skaffe nødvendig service.

Selvsagt hadde det vært riktig å trekke beboerne i disse områdene med i denne virksomheten slik at de kunne bestemme hva som skulle plasseres der, men om en skal kunne ta dagens organisering av dette som uttrykk for at «OBOS driver kapitalistisk virksomhet» i betydningen dette bør ikke skje og her tjenes det store penger, bør det dokumenteres bedre enn det som er gjort. Sitater om at driftsregnskapene balanserer på 18,7 millioner og leieinntektene litt over 18 millioner peker i hvert fall ikke i retning av noen slik virksomhet.

Påstand 6. OBOS er tomtespekulant.

At OBOS kjøper billige tomter og selger dem dyrt igjen er nok en påstand som ikke har dekning i virkeligheten. OBOS kjøper bl.a. saneringstomter som de så selger videre til kommunen under forutsetning om festeløyve for sine prosjekter. Etter det jeg kjenner til, betaler ikke kommunen noen overpris til OBOS. Den sammenhengen det er mellom taksten og utnyttelsesgraden bestemmer ikke prisen kommunen betaler, men er isteden grunnlaget for den festeavgift som kommunen tar av borettslaget for leie av tomta. Dermed blir festeavgiften pr. leilighet den samme enten tomta har høy eller lavutnyttelsesgrad. Dermed kan man si at kommunen har interesse av høy utnyttelsesgrad, men at OBOS skulle ha det blir ikke fullt så klart med bakgrunn i dette.

Påstand 7. OBOS opptar tvilsomme lån fra datterselskapene (borettslagene).

Det at OBOS forvalter og bruker husleieinntektene fra de etablerte borettslagene til byggelån for nye prosjekter betraktes som suspekt og «danner et økonomisk grunnlag for kapitalisme innenfor organisasjonens ramme». Et boligbyggelags oppgave er nå engang å være forretningsfører for borettslagene, og det synes rimeligere at de forvalter de innkomne husleieinntekter enn å overføre dem til private banker. Pengene brukes tross alt til å få igangsatt nye boligprosjekter. (Husbanklånet får man først når boligene er ferdig bygd, mens man bygger må man derfor oppta private byggelån for å betale materialer og lønninger til arbeiderne.) Personlig synes jeg dette er en bra ordning, selv om det på langt nær dekker OBOS eller noe annet lags behov for byggelån. Det blir i denne sammenhengen også påstått at borettslagene ikke får renter på sine penger. Det er også galt. 4,5% får borettslagene i OBOS ut over et visst minimumsbeløp som står som folio.

Påstand 8. OBOS fører monopolkapitalen og statens politikk.

Det er riktig at OBOS i dag ikke fungerer som noen skikkelig interesseorganisasjon for dem som bor i OBOS. For dem som står på venteliste tror jeg det er riktig å si at OBOS i hvert fall gjør så godt de kan for å få produsert det maksimale antall leiligheter. Det er ikke minst dette de baserer sin egen økonomi på.

I kampen for å holde boutgiftene nede har de vist en svært tafatt holdning. For eksempel godtok de stortingsmelding nr.76 1972 (Boligmeldinga) som inneholdt betydelige forverrede vilkår med hensyn til renter, avdrag og offentlige avgifter, spesielt for den eldre husbankfinansierte boligmasse, som ikke minst er representert i OBOS.

Konklusjon

Det kan være nyttig å skille mellom OBOS som forretningsfører og byggherre for borettslagene med tilhørende virksomhet og OBOS som interesseorganisasjon i boligpolitiske spørsmål.

Det er sikkert ting å sette fingeren på i det første området. Men at denne virksomheten danner en basis som gjør det umulig å la OBOS-organisasjonen bli en slagkraftig interesseorganisasjon, slik forfatteren av den kommenterte artikkel prøver å påvise, det synes i hvert fall ikke fullt så klart for meg, etter de ikke ubetydelige korrigeringer som her er foretatt. Etter min mening er det ingen avgjørende strukturelle hindringer for å gjøre OBOS til et bra redskap i kampen mot bl.a. boligdyrtiden.

En annen ting er at den ledelsen som sitter i dag uten tvil har en helt klart høyresosialdemokratisk karakter og ikke på noen måte prøver å aktivisere medlemmene i interessekamp. Men mulighetene for endring er reelt til stede.

F.eks. kan ca. 700 hussøkende delegater velges til generalforsamlingen i OBOS fra de hussøkendes årsmøte (delegatmøte). I dag møter det ikke mer enn en brøkdel av dette. Sammen med resten av boligkooperasjonen kan og hør OBOS bli en organisasjon som på en helt annen måte enn i dag ivaretar interessene til sine medlemmer.

E. Hansen og G. Wiggen (red):
Målstrid er klassekamp. Målpolitiske artikler.
Pax, 104 s., kr. 20,-

Ein hær utan kultur er ein sløv hær,
og ein sløv hær kan ikkje slå fienden.
Mao Tse tung

«I det sosialistiske strevet i Norge i dag viser det seg at det på mange felter i første omgang gjelder å gjenvinne det nivå i innsikt og erkjennelse som arbeiderrørsla hadde nådd for siste verdenskrig. Det gjelder også for målstrevet.»

Slik lyder programfråsegna i innleiingsorda til artikkelsamlinga «Målstrid er klassekamp», redigert av Eskil Hansen og Geirr Wiggen, Pax nr. 362. Gjennom artiklar av Koht, Kolltveit, Rytter, Nordby og Vogt får ein kjennskap til korleis leiande kulturarbeidarar i arbeidarrørsla såg på språkspørsmålet mellom 1921 og 1935.Hovudsynet i desse artiklane, der m.a. eit partirundskriv i DNA er med, er nett det boktittelen slår fast: Målstrid er klassekamp.

«Noko av det verste ein kan be mange vituge og gløgge menneske om er å skriva. Målet er teke frå folket, og dermed er folk flest vanhjelpte i mange livshøve. Dette går særleg utover vanlege arbeidsfolk. Måltilstanden i Noreg er såleis ei undertrykking av det store fleirtalet av folket.» Dette sa Anders M. Andersen i ein artikkel i 1972.

Og dette vart slik gjennom «dansketida», veit me. Men korleis og kvifor vart det slik? Dei to redaktørane peikar på at den boklege kulturen var dansk f.eks. på 1700-talet. Det var ein kultur av og for danske og dansk-venlege embetsmenn, som styrte kolonien Noreg og dei innfødde der. Det framveksande borgarskapet sto rundt førre århundreskiftet i opposisjon til embetsmannsklassa, men tok etter denne klassa i det kulturelle og språklege. Og her ligg teknikken: Då det nasjonale borgarskapet tok makta ved revolusjonen i 1814 hadde det teke fullstendig etter den danske embetsmannskulturen og stort sett overteke monopolet på bokleg kultur. Sidan den tid har storborgarskapet putta inn litt norsk uttale av danske ord, og norske ord og uttrykk innimellom, men den danske målbunaden har dei forsvart med nebb og klør. Attåt har dei kravd at dette framandmålet skulle vera det einaste rette morsmålet for oss alle.

Når Noreg ein dag kjem fri frå imperialismen vil alle folk få ei historieundervising som lærer dei ikkje berre at det var slik og slik, men og kvifor og korleis. Berre dette vesle dømet viser klårt at den rådande klassa i Noreg i dag ikkje kan vera interessert i å spreia historie og språkhistoriekunnskaper som gjer utviklinga og notidstilstanden skjønleg for vanlege folk.

Med sitat frå Aftenposten og Knut Hamsun syner Kolltveit og Rytter korleis den språklegereaksjonen er knytt saman med samfunnsmessig reaksjon. I «Arbeidarreising og målreising» underbyggjer dei kravet om full rett for folkemålet som ei demokratisk merkesak. Ei mål-reising på grunnlag av talemålet til det arbeidande folket vil «truge det faktiske kulturmonopol som overklassa har, og dermed heile hennar politiske maktstilling,» sa Hans Vogt i1935. Ein mannsalder seinare vart Vogt formann i «Språkfredkomiteen», og gav god hjelp til bakstrevet Aftenposten og andre mektige monopolkrinsar driv på det språklege omkvervet. Å ta opp striden for rett for folkemålet, det er å føra striden mot det gamle klassesamfunnet fram på ein ny kant. Det slo Halvdan Koht fast i 1921.

Men kvar vart det så av einskapen klassestridmålstrid? Tida då desse artiklane vart skrivne var ei tid med progressiv frammarsj i målrørsla, og klassestriden var i det minste ikkje heilt borte or det største arbeiderpartiet i landet. Målfolka gjennomførte skulemålsrøystingar, og krins etter krins vart vunnen for det nynorske folkemålet. Rettskrivinga i 1938 var eit hardt slag mot riksmålsreaksjonen, og mot dei målfolka som berre var opptekne av norrøne røter og nasjonal stordomstid i ein gullalder i fortida. Etter 1945 har riksmålsreaksjonen hatt ny framgang, og eit skred av skulekrinsar i alle landslutar har gått over til bokmålet. Høyr korleis Aspengren uttalar «arbeidsgiver» med g som i gås, «nu, frem til tarifforhandlingene».

Ei språkhistorie til opplæringsbruk forklarar ikkje desse tilhøva heller. Norsk språkhistorie i dette hundreåret framstår som ei meiningslaus oppramsing av rettskrivingsbrigde og målkomitear. Men ingen kan skjøna kvifor det har vorte slik, og ikkje slik. Innleiingskapitlet og etterordet til Arve Elvik set fingeren på mange uløyste kvifor i nyare norsk målsoge; rolla til klassesamarbeidspolitikken og dei reaksjonære elementa i målrørsla peikar seg særleg ut. Her ligg det mange oppgåver og ventar på ei demokratisk og samfunnsmedviten målgransking. Men først skal me lesa desse dokumenta frå arbeidarrørsla sine folk i ei avgjerande tid for norsk målstrev. Kommunistar, målfolk, progressive og alle som har det minste til overs for folkeleg kultur og språk: Ta og les!

Den norske monopolkapitalen og dens stat led sitt største nederlag siden krigen den 25. september. Den vest-europeiske imperialismen møtte for første gang alvorlig motbør i sine ekspansjonsforsøk. Det norske folket vant en seier som ga gjenlyd blant Europas folk. Men bare en høyst foreløpig seier. Allerede 27. september erklærte den vest-tyske sosialdemokrat Apel at «Norge må gis en avtale som sikrer landets uunngåelige plass i Fellesskapet». Hans norske partifelle Frydenlund forsikret at Norge ville få en avtale som fører oss «baklengs inn i Europa». I nederlagets time ruster de herskende klasser i EEC og Norge seg til en ny politisk offensiv mot det norske folkets sjølråderett.

I denne situasjonen stiller SF en del krav som vi støtter helhjertet. Men samtidig stiller de paroler som vil føre folkets kamp på avveie. Det gjelder parolen om «omgruppering» som ikke retter seg mot hovedframstøtet (utviklingsbar avtale) fra Ja-folket, men mot EEC-tilpassing av Norge. Det gjelder parolen om «å gjøre Norge ulikt EF», som forveksler mål det er mulig å oppnå under kapitalismen med langsiktige mål vi kan oppnå under sosialismen.

Disse sakene vil vi ta opp og kritisere. En debatt om dette bør resultere i ei
linje for venstresida i enhetsfronten som tjener folket i kampen mot
EEC-imperialismen.

KAN FOLKEAVSTEMNINGA TRYLLE VEKK EEC?

De aller første reaksjonene på folkeavstemninga i EEC ble preget av herskernes vakling. Mansholt svingte mellom sjølkritikk på at EEC nå burde
skape» et sant europeisk demokrati» og et «sosialt Europa», til trusler om at Norges nye forhandlinger ville ta «meget lang tid» og at «Norge vil få en dårlig avtale». De ble også preget av ville anklagelser i den europeiske pressa om norsk «isolasjonisme», «sjåvinisme» og «seier for økonomisk ufornuft og demagogi». (Der Spiegel).

Disse monopolkapitalens talerør ville skjule for de europeiske folkene hvordan det norske folket hadde reist seg og slått imperialismen tilbake.

Men. Allerede 27. september hadde særlig den vest-tyske herskerklassen reist seg til samlet offensiv for å gjenvinne det bytte som glapp dem ut av hendene den 25. Franz-Josef Strauss erklærte at «Norges beslutning ikke må oppholde sammenslutningen av land som er i stand til og har vilje til å gå sammen, men at dørene må bli holdt åpne». Statssekretær von Braun ventet seg at «Norge nok finner veien inn i EEC en dag». Flere av de viktigste næringsorganisasjonene understreket også «at EF-døren må bli holdt åpen for Norge». (Aftenposten, 27/9-72).

Europas forente stater

Hvorfor denne endring i holdningen? Hvorfor utløste Norges nei «beklagelse og sorg» (Die Welt) i Vest-Tyskland? Et kort blikk i historia lærer oss mye om dette: Tanken om Europas Forente Stater har dype røtter i særlig Tysklands historie. Den ble første gang luftet bl. a. av politikeren Friedrich Naumann på 1890-tallet. Grunnen er enkel. På denne tida hadde de tyske monopoler under Bismarcks ledelse nådd en slik størrelse at deres behov for råvarer, markeder og investeringsområder
ikke lenger kunne tilfredsstilles innen rammen av Tyskland.

Da de tyske trustene var kommet på fote etter 1. verdenskrig, var Det Tyske Industriforbund frampå med et forslag om »en europeisk tollunion». Under den 2. verdenskrig tenkte Gøring seg et «økonomisk storområde». Dette skulle oppnås gjennom tollunion, økonomisk union og pengeunion! På alle disse trinn hadde Frankrike, Italia og England vært imot Europas Forente Stater. Etter krigen ble imidlertid trusselen fra den amerikanske giganten så overveldende at de 5 gikk med Vest-Tyskland i dannelsen av EEC i 1958. (Bo Gustavsson: Den Genvena Marknaden, s. 117.)

Vi kan altså slå fast at Europas Forente Stater ikke er noen ny foreteelse, men et mål tyskerne har etterstrebet i tiår bakover. Men hva var selve drivkraften bak den europeiske og spesielt tyske interesse for dannelsen av Europas Forente Stater? Hvorfor besluttet Ministerrådet i Haag 1969 å utvide EEC? Hvorfor legger tyskerne en slik ustoppelig interesse for å innlemme Norge i Romatraktatens maktområde? Vi tror det er nødvendig å stille disse grunnleggende spørsmål for å få grep på EECs karakter og følgelig den
politiske situasjon mellom EEC og Norge i dag.

EEC er karakterisert ved tre viktige trekk:
For det første mangler EEC nesten helt råvarer. EEC er verdens største
råstoffimportør. Kommisjonen sier i et memorandum i 1970 at «Fellesskapet
må arbeide aktivt for å sikre adgang til råvarekilder utenfor EEC». Oljeimporten er viktig og må økes med 325 % fra 1960–80. Spesielt Vest-Tyskland mangler råvarer. De importerer 100 % av oljen, 90 % av jernet, 80 % av blyet etc. Den vest-tyske representant i Kommisjonen, Wilhelm Hafekamp, sa nylig at EEC må skaffe kontroll med oljen i Nordsjøen «før
lysene går i Europa».

For det andre blir EEC stadig mer dominert av konserner med stigende
overskudd på kapital. I Vest-Tyskland har nå 50 konserner 50 % av omsetningen. De bruker sin monopolstilling til å sikre høye priser og gode profitter. Selv om konserner som Volkswagen og Thyssen i 1970 investerte svære beløp som 4 og 2 milliarder kroner innenlands, så økte den tyske kapitaleksporten med hele 20 % det året! (Entwicklung & Zusammenarbeit
nr. 6/7-71.)

For det tredje trenger EEC-konsernene markeder for sin produksjon. Vi kan videre slå fast at tanken om Europas Forente Stater følgelig ikke er noen tilfeldighet. Den svarer liksom på Naumanns tid til den europeiske, spesielt vest-tyske monopolkapitals interesse av å sikre råvarer, investeringsområder og
markeder.

Har den norske folkeavstemninga liksom tryllet bort disse grunnleggende trekk ved EEC? Sjølsagt ikke. Tvert imot vil råvaremangelen og kapitaloverskuddet øke. De indre motsigelsene i EECs økonomi tvinger enda mer enn før fram en ekspansjon bl. a. nordover.

«Tysk egeninteresse»
Aller klarest kom denne sannhet om EEC-imperialismen fram over den
vest-tyske forbundsdagsmannens Apels lepper:

«Nøktern forstand og egeninteresse tilsier at vest-tyskerne bør hjelpe nordmennene videre. Dertil trenger vi overgangsordninger inntil Norges uunngåelige tilknytning til Fellesskapet kan finne sted.» (Aftenposten, 27. september.)

• Hva er det Norge har som tyske konserner har slik »egeninteresse» av?
• Daniels, sjefen for EECs energikontor, uttalte til Norges Industri nr. 9 1971 at den norske oljen gjorde Norge «attraktivt for EEC». Den kan dekke 15 % av EECs behov.
• Norge har billig kraft til smelting av metaller. Kraftprisene i Norge er bare
  1/4 av prisene i Vest-Tyskland. (Vision nr. 9-72.)
• EEC får 48 % av den magnesium, 25 % av de ferrolegeringer og 21 % av
  den nikkelen de trenger fra Norge.
• Vest-Tyskland er spesielt avhengig av norske råvarer. De får:
  50 % av norsk jernmalmeksport.
  90 % av svovelkisen.
  90 % av koppermalmen.
  40 % av sinken.
  33 % av aluminiumeksporten.
• Norge har militærstrategiske metaller som mangan, titan og wolfram. I et
  brev av 7/6-1940 fra den tyske overkommando til det tyske utenriksdepartement, het det at norske råvarer «i sine vesentlige grener er av helt
  spesiell betydning for den tyske rustningsindustri».
• Norge har Europas rikeste fiskeribanker. Utenfor EEC-landas kyster er det
  dødt hav. Samtidig som det bygges opp svære trålerflåter, f. eks. hos
  Nordsee-rederiene eid av Unilever. Det var bl. a. disse som rente ned
  norske bruk utafor Vesterålen i høst.
• Den samme Daniels understreker også den norske handelsflåtens strategiske betydning. EEC er verdens største handelsmakt med 45 % av verdenshandelen, men kan bare frakte halvparten av varene på egen kjøl. Spesielt mangler EEC tank- og bulkskip som utgjør 82 % av den norske flåten. Selv om den tyske «egeninteresse» for norsk medlemskap utvilsomt kommer
  klart til uttrykk, er det motsigelser på spørsmålet innen EEC. Den franske
  landbruksminister Cointat var «fornøyd med Norges nei». (Le Figaro 27/9.) Det grunner seg på fransk redsel for at norske særordninger skulle føre til en
  undergraving av jordbruksordningen, som Frankrike tjener på. England ønsker norsk medlemskap pga. «den økende betydning av Norges strategiske posisjon». (Daily Telegraph 27/9.) Også den italienske statssekretær Pedini vil hjelpe Norge til «å vende mindretallet av EEC-tilhengere til et flertall». (Die
  Welt 27/9.)

Om EEC-landa spriker seg imellom fører USAs press til et enhetlig standpunkt. Hva er EECs samlende standpunkt? USAs ville angrep på EECs jordbrukspolitikk, på deres frihandelsavtaler med rest-EFTA og de 13 land rundt Middelhavet, samt Nixons trusler mot EEC i forbindelse med de foranstående forhandlinger om tollavtrapping innen GATT i 1973, har ført til at EEC vil styrke seg med rikdommene på det norske territoriet foran dette basketaket mot USA: Den 27. september uttalte således EEC-Kommisjonen at
den håpet «at Norge med tiden får anledning til å medvirke . . . på veien til
europeisk enhet» (Die Welt).

Hva gjør EEC nå?

Hvordan kommer EECs interesse av norsk medlemskap til uttrykk i forhandlingene nå?

EECs linje blir sjølsagt ikke kjørt ut offentlig. Den befinner seg vel forvart i ministrenes dokumentmapper og forhandlernes hemmelige mandater. Likevel er «egeninteressen» såpass påtrengende for enkelte talsmenn for EEC, at de har kommet med visse antydninger om mulige framgangsmåter for å fange inn
rømlingen.

Ved Eikas forhandlinger med Ministerrådet 4. desember uttalte ifølge
Dagbladet visse EEC-politikere at de var «prinsipielt for norsk medlemskap».
Ministerrådets formann, nederlenderen Norbert Schmeltzer, tar prinsippet
bokstavelig: Han har foreslått tre mulige løsninger for Norge. Den ene er en
«finsk» avtale uten utviklingsklausul. Den andre er en «svensk» avtale med utviklingsklausul. Og merk: Det tredje alternativ er en «gresk» avtale, dvs. en assosieringsavtale med sikte på medlemskap. Selv om en assosieringsavtale er umulig politikk i Norge nå, avslører det klart EECs hensikter.

Men selv om det bare blir frihandelsavtale med utviklingsklausul er ikke EECs forhåpninger slukket. Når EEC-Kommisjonen la fram forslag til
frihandelsavtaler med 13 middelhavsland i høst, innførte EEC et nytt
prinsipp: Nemlig at frihandelsavtalene for de europeiske middelhavslandene
skulle kunne utvikles til fullt medlemskap!

Hvordan skal dette foregå? I det øyeblikk Stortinget godtar frihandel, er
prinsippet om fri bevegelse av varer innført i Norge. I sin rapport til
Ministerrådet om forhandlingene med «rest-EFTA», sier Kommisjonen at
frihandelen i første rekke «må etterfølges av arbeidskraftens frie bevegelighet».
I samarbeid med ei norsk tilhengerregjering kan så EEC innføre fri
kapitalbevegelse og senere fri etableringsrett. Ved hjelp av utviklingsklausulen
kan derfor Mansholt og Willoch snikinnføre de tre frihetene, grunnpilaren i
Romatraktaten. Den videre utvikling mot medlemskap kan som for de
europeiske middelhavslanda gå via «jordbruksavtale og tollunion», som
Kommisjonen foreslår.

Dagbladet snakker på lederplass om «uforståelig engstelse» overfor
utviklingsklausulen. Vi tror det er atskillig grunn til å være på vakt overfor
imperialismens bruk av en slik bakvei til norsk medlemskap. Hør bare hva Frankfurter Allgemeine Zeitung, talerør for tysk monopolkapital sier:

Ansvarlige norske politikere må ved de foranstående forhandlinger skaffe en
utviklingsklausul, hvorigjennom det kan sikres at Norge ikke glir inn i
nøytralitet med Sverige og Finnland, men knyttes til Europa.

Hva er da situasjonen? EEC er en imperialistisk allianse som ifølge sin natur
må ekspandere for å sikre råvarer, investeringsfelter og markeder. EEC, med
Vest-Tyskland i spissen, trenger økonomisk, politisk og militær kontroll over
det norske territoriet med dets rikdommer på olje, billig kraft og metaller.
EECs ledende politikere smir konkrete planer for å gjøre Norge til fullt
medlem, noe Mansholt i sitt avskjedsintervju mener vil være en realitet «om
4–5 år»! Situasjonen er derfor at EEC-imperialismen i tida framover vil føre
en offensiv for å tilintetgjøre den norske sjølråderetten. Det norske folket må
fortsatt sloss med ryggen mot veggen.

EECs VÅPENDRAGERE I NORGE: I ANGREP ELLER FORSVAR?

Utvilsomt vant folket en strålende seier den 25. september, mens den
norske monopolkapitalen og deres drabanter i DNA og Høyre led et knusende
nederlag. Men hva er situasjonen nå? Er det slik at monopolkapitalen liksom
er i forsvar mot et folk som går til storm på dens posisjoner? Eller har den
reist seg fra nederlaget og tatt fatt på nye framstøt? Avståelsen av
regjeringsmakta reduserte utvilsomt «kapitalbevegelsens» muligheter til å føre
sin politikk.

Men allerede før avstemningsresultatet var halvveis opptalt og tapet var et
faktum, erklærte Høyres Erling Norvik at «det går flere tog til Brussel». Det
var det første uttrykk for at den norske monopolkapitalen på ingen som helst
måte var knust. Tvert imot reiste den seg uhyre raskt og snudde nederlaget til
en storstilt politisk offensiv på alle felter av samfunnet.

Det er Høyres og DNAs menn som på Stortinget dirigerer spillet om den
norske forhandlingslinja med EEC: De har revet til seg initiativet, stiller
aggressive forslag om at avtalen må plusses på med valutasamarbeid,
industripolitikk etc. De velger om de vil satse på utviklingsklausul, eller vente
til stortingsvalget 1973 etc. Det er Høyre og DNA som kan stille betingelser
og krav til statsbudsjettets inntekter og utgifter i kraft av sitt flertall på
Tinget, dvs. presser på for å få gjennomført sin økonomiske politikk.

Høyre og DNA har ved Willoch og Steen erklært at de er beredt til å kaste
regjeringa Korvald dersom vilkårene fra Brussel ikke tilfredsstiller dem.
Vi kan slå fast at monopolkapitalens drabanter på den politiske arena ikke
bare har offensiven. De har grepet på en rekke grunnleggende spørsmål i norsk
politikk. Ikke slik at de dikterer, men at de ut fra styrke presser igjennom sin
politikk.

Organisatorisk konsolidering

Under kampen om folkeavstemninga satte DNA- og LO-ledelsen inn alle
maktmidler for å knuse motstanden. Da tapet var et faktum, gjorde flere
motstandere seg til talsmenn for «opprydding» i organisasjonene og storm mot
toppene. Hvordan er Ja-mennenes stilling i partier og organisasjoner? Har den
folkelige flodbølgen feid dem vekk, eller er de tvert imot i framgang?

JA til EF: Bevegelsen er nedlagt formelt. I realiteten er den omorganisert
som en del av Europabevegelsen. Denne skal opprustes til å bli en
massebevegelse med sikte på å «modne folket for EF». Det blir egen
ungdomsavdeling. Bør bl. a. ses på bakgrunn av toppmøtets beslutning om et
program for «å vinne Europas ungdom for EF-idealene».

Høyre: Står enhetlig og er styrket med ca. 21 % på Gallup.

Nye Venstre: Innebærer taktisk styrking av Ja-bevegelsen fordi det åpner
for koalisjon Bratteli/Seip om de ønsker å kaste regjeringa. Styrkinga er
midlertidig fordi begge venstrepartiene vil få 2–3 mandater hver og
sannsynligvis gå til grunne.

DNA

Ledelsen tok et taktisk lite skritt til venstre etter folkeavstemninga ved å
erklære at medlemskap ikke er aktuell politikk. Sammen med milde toner om
forsoning med opposisjonen tok dette noe av vinden ut av seilene for
venstrefløyen i partiet.

Toppledelsen i sosialdemokratiet ser ut til raskt å gjenvinne kontrollen med
partiapparatet. Nominasjonene til stortingsvalget har avslørt en systematisk
kampanje fra ledelsen for å rydde ut EEC-motstandere fra sentrale og
innflytelsesrike posisjoner. DNA-politikere på Stortinget kan tenkes å styrte
den nåværende regjeringa dersom det blir for åpenbart at handelsavtalen med
EEC gjør det mulig å stå utenfor.

LO

Like før og etter folkeavstemninga hørte en sterke røster for å rydde vekk
den reaksjonære ledelsen. I virkeligheten sitter ledelsen foreløpig like trygt i
sadelen som før. Aspengren overgikk Brattelis taktiske avledningsmanøver ved
å uttale at «medlemskap ikke er aktuelt for vår generasjon». Ledelsen har
foreslått for regjeringa å utrede avskaffelse av momsen og gått mot
kapitalflukt. Dette er resultater av press fra progressive i fagbevegelsen , men
Aspengren og Co. har satt i gang en offensiv for å minske deres innflytelse.
I avdeling 2 av NTL, som har et progressivt frontstyre, hadde svære
diskusjoner før folkeavstemninga og seier for motstanderne i ei uravstemning,
har ledelsen trumfet gjennom et vedtak om omdanning. Dette skal sikre
toppstyring og knebling av politiske «uroelementer», dvs. EEC-motstandere.
LO-ledelsen seiler i medvind og vil samle alle fagorganiserte i staten i ett
fagforbund, altså sentralisering og bedre kontroll for toppskiktet. Dette er
sannsynligvis første ledd i en rasjonaliseringsplan i LO, som skal sikre ledelsen
enda større makt.
De progressive jobber hardt for nominasjoner og resolusjoner til LO-
kongressen. Men foreløpig mangler et samlende politisk initiativ i EEC-saken
som kan utløse motstandskreftene.

Fikk Creditbanken banesår den 25. september?
Utvilsomt innebar den 25. monopolkapitalens kraftigste nederlag på tiår. Er
det slik at folkeavstemninga tilføyde monopolkapitalen et slag som satte den
alvorlig tilbake, som truer dens makt? Nei.

Norge er fortsatt dominert av imperialistisk kapital. Philips, Siemens etc.
har 33 % av norsk industriproduksjon. Creditbanken, Elkem-Spigerværket etc.
behersker fortsatt de viktigste feltene i norsk økonomi.

Naturligvis er imperialismen og monopolkapitalens posisjoner urokket i
Norge etter den 25. september. Det norske folket ble uhyre raskt påmint om
at det fortsatt lever under monopolkapitalens diktatur. Allerede i dagene etter
folkeavstemninga proklamerte Norges Industriforbund at EEC-medlemskap
fortsatt et målet. Industriherrene reiste seg raskt fra sorgen og satte i gang en
storstilt offensiv for å styrke sin makt:
– Småbedriftene saneres i stor stil på Sørlandet. Andresens Bank trekker
kapital ut av «ulønnsom» småvirksomhet som Båtservice og Vindholmen
Verft for å investere i mer profitable bransjer og større enheter.
– Monopolene konkurrerer ut småbedriftene. Konkursene øker stadig – i år
blir det 460, ny «rekord». Monopolene tar over markedet og produksjonsutstyr.
– Fusjoner forberedes innen bank (Fellesbanken og Landsbanken) og
matvarer (Stabburet og Ringstad) for å styrke slagkraften. «Det er
nødvendig med monopoler i Norge, ellers blir det ikke tilstrekkelig
‘pay-back’», sier direktør Merckoll i Dyno Industrier. (Norges Industri,
nr. 21/72.)
– Produksjonssamarbeid mellom Norges største industrier, Akergruppen,
Elkem-spigerværket, Årdal-Sunndal etc. om oljeraffineri. Over 1.5 mil-
liarder sprøytes inn i denne eksportindustriens nye spydodd.
Hva er kjernen i denne offensiven? I 1958 var de norske monopolene så
puslete at de ikke våget å gå inn i EEC. 11972 var de vokst seg såpass til at de
uten særlig frykt tok imot «utfordringen fra Europa». I tida framover tar industriherrene sikte på to saker. For det ene å styrke den økonomiske
slagkraften. For det andre å benytte denne økte «kjøttvekta» til å presse
regjeringa til å føre en EEC-politikk helt etter «næringslivets behov».

Den nye veien til Brussel

Imperialismen trakter fortsatt etter Norge. Monopolkapitalen og deres
våpendragere har ikke bare konsolidert seg etter den 25. men satt i verk en
ny offensiv for medlemskap. Hvordan ser den nye veien til Brussel ut?
Traseen er ikke helt stukket ut foreløpig. Monopolkapitalen kan faktisk
velge: – om den vil vente til stortingsvalget der EF-partiene vel får flertall –
om den vil satse på å komme seg med ved hjelp av utv. klausulen – om den vil
kaste regjeringa nå og sjøl skaffe fram en mer «tilfredsstillende» avtale.
At tilhengerne på dette viset kan tegne inn veien til Brussel i det politiske
terrenget er et klart uttrykk for deres offensive stilling. Men foreløpig ser
iallfall veien omtrent som følger:
Snikinnmelding
Da Helge Seip sa at «vi må starte forhandlingene der Sverige sluttet», trakk
han opp ei linje som tar sikte på å binde Norge til EEC på områder som
strekker seg utover handel. Helt i tråd med dette har Norges Industriforbund
stilt seg i spissen for å få med områder i avtalen som «samarbeid» om
industripolitikk, skipsfart, miljøvern og teknisk forskning. Arbeiderbladet
støttet fluksens på lederplass. Partifellen Per Kleppe er ikke ringere enn at han
foreslår at Norge ikke skal melde seg ut av avtalen om samordning av
valutakurser vi inngikk under forlovelsespakten! Hans slagbror Erling
Petersen, Høyres finansekspert, har fått Europa-parlamentet til å vedta at
Norge skal få være assosiert medlem av det nye valutafondet til EEC.
Ettersom begge disse tiltaka faktisk tilhører første etappe i Wernerplanen, kan
vi ikke se bort fra at dette innebærer et opplegg for snikinnmelding i den
økonomiske unionen!

Vi kan vel anta at det ikke er nevneverdige motsigelser mellom Charle-
magne-bygningen i Brussel og Høyres Hus i Oslo når det gjelder ønskverdigheten av å innføre de fire frihetene litt etter litt. Men mennene fra Høyres Hus har enda større ambisjoner: Den 24. november anklaget Willoch

utenriksministeren for ikke å si «et eneste ord om Norges forhold til det
utenrikspolitiske samarbeid som er under utvikling innenfor EF»! Hva
Willoch her krever er deltakelse i Davignonplanens samordning av utenrikspolitikken! Thyness går enda lenger: Han antyder at Norge etter å ha isolert seg med sitt nei, bør knytte nærmere militære bånd til EEC, bl. a. gjennom den såkalte Euro-gruppa i NATO.

Norges Industriforbund har vært så vennlig å oppsummere hvordan
snikinnmeldinga skal foregå i en artikkel i sitt talerør Norges Industri
nr. 17/72:

. . . vi (bør) sørge for så snart som mulig å komme med i EF-samarbeidet
på en slik måte at vi med tiden kan bli en de facto del av EF. Vi oppnår på
denne måten ikke noen fullverdig løsning, men ulempene ved å stå utenfor
kan bli vesentlig redusert. I en slik situasjon vil også spørsmålet om
EF-medlemskap være et langt mindre stridsspørsmål enn i dag. En handelsavtale med en viss tilpasningsperiode til fullt medlemskap er antagelig den beste løsningen vi nå kan arbeide for.

Dette er reine ord for pengene!

Nedleggelser og kapitalflukt!

Nedleggelsene og planene om kapitalflukt som begge slås stort opp i
tilhengerpressa er i første rekke en reell trussel mot arbeidsplassene fordi det
gir høyere profitt å flytte produksjonen til mer profitable bransjer i Norge
eller på kontinentet.

Men i skrivende stund er dette også Ja-folkets viktigste propagandanummer
for EF. Monopolkapitalen vet utmerket vel at vi for tida er nede i en
lavkonjunktur i Europa, der eksportindustrien lenge har produsert for lager.
Likevel er f. eks. skipsreder Ugland i Nymo Mek. ikke snauere enn at han
erklærer for all verden at «nedleggelsen skyldes EF-avstemningen».
Ingen tvil om at monopolkapitalen «snur» mange som stemte nei, men som
ikke har muligheter for å sette seg inn i kapitalherrenes disposisjoner.
Redselen for arbeidsløshet er vel noe av det som sitter hardest i folk.
Ja-folket «fyrer ikke for kråkene». Ei eventuell endring i folkemeninga vil de
gjøre til en politisk pisk over regjeringa ved å registrere endringa på Gallupen,
som Aftenposten og Europabevegelsen fortsetter. Jo større flertall, desto
frekkere krav vil de stille til mindretallsregjeringa Korvald for å bli en «de
facto del av EF».

Angrep på folkeavstemninga

Samtidig foregår en systematisk kampanje for å redusere folkeavstemninga,
for å svekke hva folket i valg slo fast:
Verdens Gang taler om et «fremmedlegeme» i vårt politiske liv. Det males ut
hvilke forferdelige utskeielser en folkeavstemning medfører. Direktør Joachim
B. Holter i det amerikanskeide reklamebyrå Holter, Young & Rubicam er den
som klarest viser hvordan demokratiet nådeløst trampes ned når det kommer i
veien for kapitalinteressene:

I EF-saken sviktet våre politikere på minst to måter. For det første sviktet
de oss i sitt skjønn ved at de la et spørsmål av så stor vanskelighetsgrad ut til rådgivende folkeavstemning. Dernest sviktet de oss i sitt ansvar ved at de til
syvende og sist lot avstemningsresultatet bli bindende.

Hva er hensikten med kampanjen? Helge Seip sa på stiftelsesmøtet i
Folkepartiet Nye Venstre at spørsmålet om medlemskap kan tas opp «til
nyvurdering når det har inntrådt en endring i folkets syn». (NRK Aktuelt
11/12-72.) Konkret betyr dette at Høyre, DNA og FNV uttaler seg for
medlemskap under valgkampen til høsten. I og med at disse partiene får
flertall, kan de erklære at «nå har velgerne stemt på oss, og da er de for EF».
En slik erklæring så tidlig vil være politisk sprengstoff. Tilhengerne må derfor
antakelig vente til det er politisk mulig: Når regjering og storting gjennom
utviklingsklausulen har manøvrert oss inn i en slik situasjon at «vi er de facto
medlem» og at «medlemskap vil være et langt mindre stridsspørsmål enn i
dag», kan medlemskap besluttes i Stortinget med 2/3 flertall mot nå 3/4
takket være Erling Petersens forslag om endring av grunnlovens §93.
Bakgrunnen for dette angrepet på folkeavstemninga er soleklar: Monopolkapitalen lærte seg ei grundig lekse om folkets kampkraft den 25. Nå ønsker den å føre beslutninga lenger bort fra klassekampens rekkevidde og over i et forum den selv kontrollerer bedre, nemlig Stortinget.

Dette er første del av artikkelen. Annen del kommer i Røde Fane nr. 2/73.
Den diskuterer styrkeforholdet mellom motstandere og tilhengere og tar opp
kritikk av SFs paroler om omgruppering for forsterket kamp, om å holde
Folkebevegelsen i lav beredskap til medlemskapsspørsmålet igjen blir aktuelt,
og om å gjøre Norge ulikt EEC.

 

De store kampene mot EEC, resultatet ved siste kommunevalg og den breiestøtten til Indo-Kinas folk har vist at arbeiderklassen og det arbeidende folket går mot monopolkapitalens og imperialismens politikk. Stadig flere skjønner at den nåværende statsmakta ikke er folkets tjener, men dets fiende. Mange – spesielt fra arbeiderklassen og blant den studerende ungdommen – slutter seg i dag til den marxist-leninistiske bevegelsen. Men store grupper kommer også inn under venstre-sosialdemokratiets, den småborgerlige populismens eller NKP-revisjonistenes innflytelse. Mer enn noen gang stilles spørsmålet om ledelsen av kampen på dagsordenen.

I kampen mot EEC ser vi hvordan ulike småborgerlige og opportunistiske grupper forsøker å tjene to herrer: De går mot medlemskap, men angriper samtidig marxist-leninistene, saboterer enhetsaksjoner i fronten og har først etter lang tids press godtatt politisk streik som et nødvendig virkemiddel arbeiderklassen må ta i bruk for å hindre EEC-innlemmelse.

Disse daglige lærdommene er viktige for alle revolusjonære. Under den sosialistiske revolusjonen vil arbeiderklassen møte de samme fiendene som idag: imperialismen, monopolene og deres lakeier i stat og høyresosialdemokrati. Men reaksjonen vil da ty til mer desperate kampmidler: NATO-styrker, hær og politi vil kunne settes inn for fullt. Både historiske lærdommer og dagens erfaringer viser at «venstre»-orienterte opportunistledere i slike situasjoner vil svimle av redsel. De vil ikke bare svinge i halen på den revolusjonære bevegelsen, men åpent, som de franske revisjonistene under mai-opprøret i 1968, løpe over i kontrarevolusjonens leir. Og er de arbeidende massene sterkt influert av opportunistenes propaganda om «fredelig overgang til sosialismen», vil de ikke skape seg sin folkehær, av væpne borgerskapet og etablere proletariatets diktatur.

Å bygge et kommunistisk parti som på alle felter av politikken kan stå fram som massenes organiserte ledelse og fortropp, er derfor et spørsmål om den norske revolusjonens seier eller nederlag.

Kravene til partiet

Hvilke krav stiller marxist-leninistene til det kommunistiske partiet? Kort oppsummert er disse følgende: Partiet må være arbeiderklassens fortropp. Det må være væpnet med en revolusjonær teori, kunne lede arbeiderklassen bort fra tradeunionisme og sosialdemokrati, kort sagt være en politisk leder for arbeiderklassen.

«Men partiet kan ikke bare være en fortropp. Det må samtidig være en avdeling av klassen, en del av klassen – og med liv og lemmer må det være rotfestet i klassen.» (Stalin)

Partiet må være en organisert fortropp. Det må være en organiserende kjerne i arbeiderklassens kamp. Derfor kan ikke «enhver streikende» eller «hele arbeiderklassen» være medlemmer av partiet. Det må bestå av de mest klassebevisste og aktive. Og fordi det kjemper mot en sentralisert fiende, må det være enhetlig og slagkraftig. Dette krever at det bygger på den demokratiske sentralismens prinsipper. Det må herske et livlig demokrati og meiningskamp. Men etter vedtak må mindretallet bøye seg forflertallet. «For bare en bevisst disiplin kan være en jernhård disiplin.» (Stalin)

Partiet må være proletariatets høyeste form for klasseorganisasjon. Arbeiderklassen har en rekke nødvendige organisasjoner: fagforeninger, kulturforeninger, osv. I dagens Norge er ulike fronter av stor betydning. Bare et kommunistisk parti kan sikre at disse drar i en retning, at det utarbeides en felles linje i kampen mot monopolkapital og imperialisme. Derfor må kommunistene arbeide i slike masseorganisasjoner, som formelt ikke er underordnet partiets ledelse, for å kjempe for en politisk linje som tjener arbeiderklassen og revolusjonen.

Partiet må være et redskap for proletariatets diktatur. Partiet er den høyeste form for klasseorganisasjon. Men det er ikke et mål i seg selv. Det må være et redskap for arbeiderklassen til å lede kampen for a styrte monopolkapitalens diktatur, opprette proletariatets diktatur, befeste det og bygge ut sosialismen på alle områder.

Partiet må bygges gjennom kamp

Like etter splittelsen i SF, var den norske ml-bevegelsen ikke i stand til å etablere et parti bygd på disse prinsippene. Vi slo fast at partiet måtte bygges gjennom årelang kamp, der studier av den revolusjonære teorien og praksis på alle klassekampens områder gikk hånd i hånd.

Det første trinnet på denne veien var masse studier i marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning og spredning av kommunistisk propaganda og agitasjon, spesielt Klassekampen. Dette la grunnlaget for utviklinga til kommunistiske organisasjoner, som bygde på den revolusjonære teorien og som tillempet den demokratiske sentralismens arbeidsstil. På den måten ble «arven fra SF», venstre-sosialdemokratiske ideer og liberalistisk arbeidsstil bekjempet.

Fra våren 1970 tok hele ml-bevegelsen et nytt skritt framover. De store studentaksjonene mot dyrtida og streikekampene ved Norgas, Odda, Sauda og

Sporveien viste at SUF(m-1) og MLG var i stand til å lede massekamper. Men gjennom disse ble det også klart at ml-bevegelsen hadde viktige sekteriske feil, som gjorde en virkelig forening med arbeiderklassen og folket vanskelig. Partikampene i SF hadde stilt store krav til indre samhold og solidaritet. Men dette styrket også tendenser til klikkvesen, kommunister omgikkes stort sett kommunister. Og denne tendensen kunne vanskelig bli effektivt bekjempet i tida etterpå, da interne studier og diskusjon ble hovedsida i det politiske arbeidet. Et grunnleggende utslag av de sekteriske tendensene var manglende tillit til kamerater utafor kommunistenes rekker. Marxist-leninistene monopoliserte ofte arbeidet og ledelsen, bl. a. i en del av frontorganisasjonene. Og sekterismen ga seg også utslag i det politiske arbeidet. Viktigst var den feilaktige avvisninga av Folkebevegelsen som en kraft i kampen mot EEC, noe som bl. a. Klassekampen aktivt forfektet i startfasen av EEC-kampen.

På område etter område ble disse sekteriske trekkene ved ml-bevegelsens arbeid og politikk kritisert og bekjempet. Gjennom kritikk og sjølkritikk og politiske studier i Mao Tsetungs arbeider om masselinja ble grunnlaget lagt for en rekke kampanjer mot sekterismen. Disse ble ført offentlig fram – og en rekke progressive utafor ml-bevegelsens rekker deltok i denne tida aktivt i arbeidet for å få MLG og SUF(m-1) til å sette hensynet til arbeidsfolksinteresser i ledelsen for alt arbeid.

Disse kampanjene forte etter hvert til framganger på en rekke politiske felter, men først og fremst i kampen mot EEC-medlemskap. Arbeider-komiteen mot EEC og dyrtid, som marxist-leninistene hosten 1970 gikk i spissen for å opprette, var lenge en liten og svak front. Men fra og med våren1971 startet en rask utbygging, som i dag har fort fram til 15 000 medlemmer og over 300 lokalorganisasjoner. Rød Arbeiderfront 1. mai ble i 1971 større enn sosialdemokratiets arrangementer på en rekke viktige plasser, bl. a. Oslo, Bergen og Trondheim.

Denne politiske framgangen ble oppnådd gjennom kamp, spesielt mot sekterisme i egne rekker. Fra våren 1971 fikk denne kampen en åpen og tilspisset form. Ei lita gruppe i Marxist-leninistisk Front, som hadde brutt ut av NKP, sto åpent fram med trotskistiske synspunkter på EEC-kampen. De avviste samarbeidet med småborgerskapet på landsbygda i kampen mot imperialismen, de avviste samarbeid i Folkebevegelsen mot EEC for å fremme en proletær kamplinje. Disse synspunktene ble åpent diskutert i hele ml-bevegelsen, og samstemmig avvist i en uravstemning i organisasjonene. Da Hovden-gruppa høsten 1971 angrep Streikestøttekomiteen i en borgerlig avis, og degenererte til streikebryteri mot Austad-arbeiderne, ble de utelukket fra MLFs rekker.

Alt fra sommeren 1971 kunne ml-bevegelsen begynne på det tredje trinnet i det partibyggende arbeidet. På sitt 2. landsmøte i juni ble ML-gruppene formelt og reelt den ledende organisasjonen i ml-bevegelsen. SUF(m-1)begynte fra da av på den store oppgaven å utvikle seg til en kommunistisk masseorganisasjon for ungdom. Høsten 1971 ble den omdanninga slått fast av ungdomsforbundets 2. kongress.

Den viktigste oppgaven for MLG var fra kongressen av å bli en kommunistisk kamporganisasjon. Fra da av begynte en omorganisering etter den kommunistiske bevegelsens hevdvunne prinsipper: marxist-leninistene skal konsentrere sitt arbeid om de plassene der massene er og kampen har det høyeste nivå. Oppgaven ble å gå fra den gamle typen «studieorganisasjon», som omfattet store bydelsområder, til arbeid etter «produksjonspunkt». MLG tok fatt på bygginga av bedriftslag og boliglag, på utgivelsen av lokalaviser som tok opp kommunistenes linje til problemene arbeidsfolk har på plassen. En av lokalorganisasjonenes viktigste oppgaver var å organisere et stort antall sympatisører knyttet til bolig- og bedriftslaget.

Kort tid etter 1. mai i år vil denne omorganiseringa for kamp stort sett være avsluttet med store resultater. I løpet av det siste halvåret har ml-bevegelsen både på landsplan, i bedrifter, bygder og boligstrøk begynt å bli en drivende og ledende kraft i den politiske kampen. Særlig tydelig har dette blitt i EEC-kampen, der MLGs forslag og kampanjer for prøveavstemninger og uravstemninger, aksjoner og politiske streiker nå har blitt akseptert som omtrent hele anti-EEC-frontens program. Årets 1. mai vil også, med sineomlag 70 demonstrasjoner, bli et nytt politisk gjennombrudd.

På denne bakgrunn – og med disse perspektivene for øyet – har Sentralkomiteen i MLG slått fast: Det nye revolusjonære, marxist-leninistiske partiet både kan og må bygges raskt.

Hva er oppnådd – hva gjenstår?

Formelt og reelt tilfredsstiller MLG i dag en rekke av de krav marxist-leninistene må stille til et kommunistisk parti.

MLGs politiske og ideologiske grunnlag er marxismen-leninismen Mao Tsetungs tenkning. MLG er organisert etter den demokratiske sentralismens prinsipper. MLG er organisert etter «produksjonspunkt» – og har alt i dag grodd visse røtter i arbeiderklassen. Etter at MLFs landsmøte enstemmig vedtok å oppløse organisasjonen, og dens kadre gikk inn i MLG, har ml-bevegelsen fullt og helt fått en enhetlig ledelse og en enhetlig partibyggende organisasjon. I fagforeninger, klubber og ulike frontorganisasjoner har MLGs medlemmer evnet å gå i spissen for dagskampen, samtidig som de har spredd opplysning om nødvendigheten av revolusjon og sosialisme. Den marxist-leninistiske avisa Klassekampen selges nå fast i godt over 20 000eksemplarer.

Kort oppsummert: MLG har ledet en rekke viktige kamper i proletariatet, har vist evne til å virke som arbeiderklassens fortropp. MLG er også en organisert fortropp, med kadrer trenet i kamp og med en frivillig, bevisst disiplin.

MLGs kadrer arbeider i masseorganisasjoner, har klart å lede og koordinere arbeidet til viktige deler av den progressive anti-kapitalistiske og anti-imperialistiske bevegelsen. MLG har derfor virket som en høyere form for klasseorganisasjon enn frontene. Endelig har MLG aktivt propagandert nødvendigheten av revolusjon og sosialisme, av opprettelsen av proletariatets diktatur.

Men likevel er det ennå visse mangler som må ryddes av veien. Nøkkelleddet er her å heve MLGs ideologiske og politiske nivå. Skal partiet virkelig bli «et redskap for proletariatets diktatur», må det ha et program for revolusjon, basert på en analyse av det norske samfunnets sosiale, økonomiske og politiske motsigelser. Denne store oppgaven vil MLG løse gjennom å fullføre følgende etappeplan for bygginga av det nye, kommunistiske partiet.

Styrk røttene i proletariatet!

Den første etappen har som oppgave å fullføre omdanninga av MLG fra å være en marxist-leninistisk studie- og propagandaorganisasjon, til å bli en virkelig kamporganisasjon.

Den viktigste oppgaven som gjenstår er å styrke MLGs røtter i proletariatet gjennom en storstilt rekruttering til sympatisør- og støtte lag for MLG i bedrifter og boligområder. Vi ønsker å trekke langt flere progressive aktivt med i kommunistisk arbeid. Det vil styrke marxist-leninistenes kampkraft, og gjøre det umulig for stat og monopolkapital å likvidere MLGs organisasjon gjennom svartelisting og oppsigelser på arbeidsplassene.

Røde Fane vil oppfordre alle som sympatiserer med marxist-leninistenes arbeid og politikk til ikke å vente på at vi skal kontakte dem. Ta initiativet sjøl, kontakt marxist-leninistene der du bor eller jobber og krev å få være med i arbeidet for revolusjonen og kommunismen.

Vi har grunn til å tro at denne oppgaven – og dermed også den første etappen i den avsluttende fasen av partibygginga – vil være løst i løpet av mai.

Diskuter klasseanalyse og program for revolusjon!

Den andre etappen – som vil starte på forsommeren vil bli preget av en stor diskusjonsbevegelse. Målsetningen med den vil være å heve hele ml-bevegelsens teoretiske nivå. Følgende spørsmål skal i første rekke studeres og diskuteres:

Klasseanalyse: Hvem er fiender og hvem er venner i kampen for den sosialistiske revolusjonen? Klasseanalysen skal gjøres på alle plan. På landsplan, i distrikter, bedrifter og boligområder. Dette er ingen spesialsak for «eksperter». Alle medlemmer og sympatisører skal – ut fra sine forutsetninger– delta, bli proletariske vitenskapsmenn!

Program for revolusjon: Hvilke paroler bør kommunistene stille for den sosialistiske revolusjonen i Norge? Hvilke stadier vil revolusjonen i vårt land

kunne gjennomgå? Hvilken betydning vil seier eller nederlag i kampen mot EEC få for revolusjonens forløp?

Andre spørsmål: Selv om diskusjonsbevegelsens organiserte form vil konsentrere seg om disse emnene, vil en rekke andre saker tas opp i avis og tidsskriftsdiskusjoner, på konferanser, sommerleirer og møter: Kommunistenes holdning til arbeid i parlamentariske organer. Bør marxist-leninistene stille lister ved Stortingsvalget i 1973? Hvordan skal kampen mot undertrykkelsen av kvinnen føres – i samfunnet og i den enkelte familie? Hvilke linjer bør kommunistene ha for sitt arbeid i fagforeninger og klubber?

MLG vil invitere alle venner og sympatisører til å delta aktivt i denne diskusjonsbevegelsen, der Røde Fane vil være det teoretiske organet, samtidig som det vil bli utgitt et eget debattblad.

Program for det kommunistiske partiet

Før diskusjonsbevegelsen er kommet skikkelig i gang, er det for tidlig å si akkurat når den kan avsluttes. Men vi kan sikkert si at når denne bevegelsen har kommet langt nok på de viktigste områdene, skal hovedkonklusjonene sammenfattes i programforslag til partiets stiftelseskongress.

Den tredje og avsluttende etappen vil altså bli organiserte kongressforberedelser: Framlegging og diskusjon av forslag til program for revolusjonen, arbeidsprogram og vedtekter; forslag til vedtak om Stortingsvalget i1973 og aktuelle oppgaver i massekampen.

Kamerater! Denne etappeplanen gir lyse perspektiver for ml-bevegelsens arbeid og utvikling. Den er en stor skuffelse for revisjonister av alle slag som har håpet at ml-bevegelsen ikke skulle være i stand til å skape det nye kommunistiske partiet. Den stiller store krav til MLGs forskjellige organer, fra Sentralkomiteen og til det enkelte medlemmet. Men de vil bli gjennomført –og gjennomført raskt! I et intervju med Klassekampen har MLGs formannuttrykt det slik:

«I 1973 er det 50 år siden NKP ble stiftet. Det hadde sine feil fra starten av, men var tross alt revolusjonært og kommunistisk. Den kommunismen har i flere tiår vært likvidert. Dagens NKP er knyttet til Sovjet-herskernes sosialimperialisme. På de fleste felter i norsk politikk må en lete med lupe for å finne forskjell på Reidar T. Larsen og enhver venstresosialdemokrat. Men de forsøker framleis å ikle politikken sin en slags marxistisk kappe. Vi kaller det revisjonisme. Og når revisjonistene neste år skal jubilere for et kommunistiskparti de sjøl har likvidert – skal både de og andre fiender av den norskerevolusjonen vite:

De revolusjonære tradisjonene vil bli ivaretatt. For innen utgangen av 1973vil et nytt kommunistisk parti være skapt.»

Det nye partiet vil ikke være «perfekt», og heller ikke fra starten av ha «oppslutning av de breie lag av arbeiderklassen», slik klikken rundt Kjell Hovden «krevde». Virkelig tillit i arbeiderklassen og andre lag av folket kan bare det nye partiets egen praksis sikre. De som før partistiftelsen krever det «fullkomne» av ml-bevegelsen, krever det umulige. De går i praksis mot å bygge et parti for arbeiderklassen her og nå.

Det arbeidende folket står i dag foran store kamper. Slaget om EEC-medlemskap kan vinnes. Nye store klassekamper vil følge utover i 70-åra. La denne kampen få en kommunistisk ledelse!

SLUTT OPP OM MLGs ARBEID!
FRAM FOR DET NYE, KOMMUNISTISKE PARTIET!

 

 

 

Mars 1926

Mao Tsetung: Skrifter i Utvalg, Oktober 1972.

Denne artikkelen ble skrevet av kamerat Mao Tsetung for å bekjempe to avvik som da forekom i partiet. Talsmennene for den første, representert av Chen Tu-hsiu, interesserte seg bare for samarbeid med Kuomintang og glemte bøndene. Dette varhøyreopportunisme. Talsmennene for det andre avviket, representert av Chang Kuo-tao,var kun interessert i arbeiderbevegelsen og glemte likeledes bøndene. Dette var «venstre»-opportunisme. Begge var oppmerksom på at deres egen styrke ikke strakk til, men ingen av dem visste hvor de skulle finne forsterkninger eller hvor de skulle skaffeforbundsfeller blant massene. Kamerat Mao Tsetung påpekte at bøndene var den påliteligste og tallmessig største av det kinesiske proletariatets forbundsfeller og løste på den måten problemet om hvem som var den viktigste forbundsfelle i den kinesiske revolusjonen. Dessuten innså han at det nasjonale borgerskap var en vaklende klasse og forutsa at den ville oppløses under revolusjonens oppsving, og at høyrefløyen ville gå over på imperialismens side. Dette ble bekreftet av hendelsene i 1927.

Hvem er våre fiender, og hvem er våre venner? Dette spørsmålet har primærbetydning i revolusjonen. Den viktigste grunnen til at alle tidligere revolusjonære kamper i Kina bare har ført til ubetydelige resultater, er at de evolusjonære ikke evnet å forene seg med sine sanne venner til slag mot sine virkelige fiender. Det revolusjonære partiet er massenes leder, og ingen revolusjon kan noensinne føre fram dersom det revolusjonære parti førermassene på villspor. For å være visse på at vår revolusjon ubetinget vinnerseier og ikke fører massene på villspor, må vi sørge for at vi forener oss med våre sanne venner, slik at vi kan rette slagene mot de virkelige fiender. For å kunne skille de sanne venner fra de virkelige fiender, må vi analysere de allmenne drag i klassenes økonomiske stilling i det kinesiske samfunn, og deres holdning til revolusjonen.

Hvordan er stillingen for hver av klassene i det kinesiske samfunn?

Godseierklassen og kompradorklassen.¹ I det økonomisk tilbakeliggende og halvkolonialiserte Kina er godseierklassen og kompradorklassen fullstendig et

vedheng til det internasjonale borgerskap, og de er avhengige av imperialismen for å kunne overleve og vokse. Disse klassene representerer de mest tilbakeliggende og reaksjonære produksjonsforholdene i Kina og hindrer utviklinga av produktivkreftene. Deres eksistens er helt uforenlig med målet for den kinesiske 'evolusjonen. De store godseier- og kompradorklassene stiller seg alltid på imperialismens side og danner ei ekstrem kontrarevolusjonær gruppe. Deres politiske representanter er Etatistene² og høyrefløyen av Kuomintang.

Mellomborgerskapet. Denne klassen representerer de kapitalistiske produksjonsforholdene i Kina, i byene og på landet. Med mellomborgerskapet menes hovedsakelig det nasjonale borgerskap.³ Denne klassen er inkonsekvent i sin holdning til den kinesiske revolusjonen: de føler at revolusjonen er nødvendig og oppmuntrer den revolusjonære bevegelse mot imperialismen og krigsherrene når de lider under de slag utenlandsk kapital påfører dem og under presset fra krigsherrene. Men de blir mistenksomme overfor revolusjonen når de oppdager hvor militant det hjemlige proletariatet slutter opp om revolusjonen og hvor aktivt det internasjonale proletariatet støtter opp under den, slik at revolusjonen truer håpet om at deres klasse skal oppnå status av et storborgerskap. Politisk står de for opprettelsen av en stat styrt av en enesteklasse, det nasjonale borgerskap. En som kalte seg selv en trofast disippel av Tai Chi-tao,⁴ skrev i Chen Paos i Peking: «Løft din venstre neve for å slå nedimperialistene og din høyre for å slå ned kommunistene.» Disse ordene gir et bilde av denne klasses dilemma og engstelse. Den er motstander av at Kuomintangs prinsipp om folkets levevilkår tolkes i overensstemmelse med teorien om klassekamp, og den setter seg imot at Kuomintang har inngått allianse med Russland og gir kommunister⁶ og venstreorienterte adgang. Men deres forsøk på å opprette en stat under styre av det nasjonale borgerskap er helt ugjennomførlig, fordi verdenssituasjonen i dag er slik at de to hovedkreftene, revolusjonen og kontrarevolusjonen, er låst fast i en siste kamp. Hver av dem har heist en mektig fane: den ene er revolusjonens røde fane, som blir løftet av Den Tredje Internasjonale som samlingspunktet for alle undertrykte klasser i verden; den andre er kontrarevolusjonens hvite fane, som blir holdt oppe av Nasjonenes Forbund som samlingspunktet for alle verdens kontrarevolusjonære. De mellomliggende klasser blir nødvendigvis raskt oppløst, noen grupper vender seg mot venstre for å slutte seg til revolusjonen, andre vender seg mot høyre for å slutte seg til kontrarevolusjonen. Det er ikke plass for dem til å bestå som «selvstendige». Derfor er den ideen som Kinas mellomborgerskap hyller, om en «selvstendig» revolusjon hvor det skal spille hovedrollen, bare en illusjon.

Småborgerskapet. Inkludert i denne kategorien er selveierbøndene,⁷ håndverksmesterne, de lavere lag av intellektuelle – studenter, lærere i den lavere og høyere skolen, lavere statsfunksjonærer, kontorpersonale, småadvokater – og småkjøpmenn. Både på grunn av dens størrelse og klassekarakter fortjener denne klasse stor oppmerksomhet. Selveierbøndene og håndverksmesterne er begge engasjert i produksjonen i liten målestokk. Selv om alle delene av denne klassen har den samme småborgerlige status, faller de i tre forskjellige grupper. Den første gruppa består av de som har overskudd av penger, det vil si de som ved fysisk eller åndelig arbeid tjener mer hvert år enn de bruker til livets opphold. Slike mennesker ønsker svært gjerne å bli rike og er oppriktige tilbedere av marskalk Chao;⁸ mens de ikke har noen illusjoner om å samle seg store formuer, strever de ufravikelig med å klatre opp i mellomborgerskapet. De får vann i munnen når de ser hvilken respekt som følger med de små pengesekkene. Slike folk er redde av seg, redde for statlige tjenestemenn og også litt redde for 'revolusjonen. Siden de står ganske nær mellomborgerskapet i økonomisk status, har de stor tro på dets propaganda og er mistenksomme overfor revolusjonen. Denne gruppa er en minoritet blant småborgerskapet og danner dets høyrefløy. Den andregruppa består av dem som i hovedsak klarer seg økonomisk. De er ganske forskjellige fra menneskene i den første gruppa. De vil også bli rike, men marskalk Chao lar dem aldri bli det. I de seinere år har de dessuten blitt klar over at verden ikke lenger er hva den var, da de har lidd under presset og utbyttinga fra imperialistene, krigsherrene, føydaladelen og det store kompradorborgerskapet. De føler at de ikke kan tjene nok til å leve ved å arbeide like mye som før. For å få endene til å møtes, må de arbeide raskere, stå opp tidligere, slutte seinere og være dobbelt så nøye med arbeidet sitt. De blir ganske grove, i det de omtaler utlendinger som «fremmede djevler», krigsherrene som «røvergeneraler» og de lokale tyranner og onde storfolk som «de hjerteløse rike». Når det gjelder bevegelsen mot imperialistene og krigsherrene, tviler de sterkt på om den kan lykkes (på grunn av at utlendingene og krigsherrene synes så mektige). De nøler med å slutte seg til den og foretrekker å være nøytrale, men de bekjemper aldri revolusjonen. Denne gruppa er svært tallrik, i det den utgjør omkring halvparten av småborgerskapet. Den tredje gruppa består av dem som har en synkende levestandard. Mange i denne gruppa, som opprinnelig hørte til de bedre familier, gjennomgår en gradvis forandring. Fra å ha klart seg så vidt, blir deres levevilkår stadig verre. Når de gjør opp regnskapet ved slutten av hvert år, blir de forskrekket og utbryter: «Hva? Enda et underskudd! «Ettersom slike mennesker har sett bedre dager og det går nedoverbakke med dem for hvert år, deres gjeld øker og livet blir mer og mer elendig, så «fryser de med tanke på framtida». De føler seg svært elendige fordi det er en slik forskjell mellom deres fortid og framtid. Slike mennesker er ganske viktige for den revolusjonære bevegelsen. De danner en masse som ikke er liten, og de utgjør venstrefløyen av småborgerskapet. Under normale forhold vil disse tre gruppene av småborgerskapet adskille seg i sin holdning til revolusjonen. Men i krigstid, det vil si når revolusjonens flodbølge løper høyt og seieren er i sikte, vil ikke bare venstrefløyen av småborgerskapet slutte seg til revolusjonen, men også mellomgruppa vil sannsynligvis slutte seg til den. Og til og med folk fra høyrefløyen som sopes med av proletariatets store revolusjonære flodbølge og fra venstrefløyen av småborgerskapet, vil komme til å slå følge med revolusjonen. Vi kan se at denne konklusjonen er riktig ut fra erfaringene av 30. mai-bevegelsens i 1925 og bondebevegelsen på forskjellige steder.

Halvproletariatet. Det som her kalles halvproletariatet, består av fem kategorier: 1) den overveldende majoriteten av de halvveis selveiende bøndene,¹⁰ 2) de fattige bøndene, 3) de mindre håndverkerne, 4) handelsbetjentene¹¹ og 5) kremmerne. Den overveldende majoriteten av de halvveis selveiende bøndene utgjør sammen med de fattige bøndene en svært stor del av massene på landsbygda. Bondespørsmålet er i hovedsak deres spørsmål. De halvveis selveiende bøndene, de fattige bøndene og de mindre håndverkerne er engasjert i produksjonen i en enda mindre målestokk enn selveierbøndene og handverksmesterne. Selv om både den overveldende majoriteten av de halvveis selveiende bøndene og de fattige bøndene hører til halvproletariatet, kan de deles videre i tre mindre kategorier, den øvre, den mellomste og den lavere, alt etter deres økonomiske stilling. De halvveis selveiende bøndene er verre stilt enn selveierbøndene fordi de hvert år mangler omkring halvparten av den maten de trenger, og de må rette opp dette underskuddet ved å leie jord av andre, selge deler av sin arbeidskraft eller ta del i småhandel. Seint på våren og på forsommeren når avlingen ennå ikke er moden og forrådene fra fjoråret er oppbrukt, låner de til urimelige renter og kjøper korn til høye priser. Deres stilling er naturligvis dårligere enn selveierbøndenes, som ikke trenger noen hjelp fra andre, men de er bedre stilt enn de fattige bøndene. For de fattige bøndene eier ikke noe jord, og de får bare halvparten av avlingen eller til og med mindre for ett års slit, mens de halvveis selveiende bøndene kan beholde hele avlingen fra den jorda de eier, selv om de bare får halvparten eller mindre av grøden fra jorda de leier av andre. De halvveis selveiende bøndene er derfor mer revolusjonære enn selveierbøndene, men mindre revolusjonære enn de fattige bøndene. De fattige bøndene er leilendinger som blir utbyttet av godseierne. De kan også deles inn i to kategorier etter deres økonomiske stilling. Den ene kategorien har forholdsvis tilstrekkelig med redskap og litt tilgang på penger. Slike bønder beholder kanskje halvparten av produktet av ett års slit. For å rette opp underskuddet sitt dyrker de litt ved siden av, fanger fisk eller reker, aler opp høns eller griser eller selger en del av sin arbeidskraft. Slik skraper de med besvær sammen nok til å leve mens de håper midt i sitt strev og sin fattigdom å komme seg gjennom året. På denne måten har de et hardere liv enn de halvveis selveiende bøndene, men de er bedre stilt enn den andre kategorien av fattige bønder. De er mer revolusjonære enn de halvveis selveiende bøndene, men mindre revolusjonære enn den andre kategorien av fattige bønder. Disse siste har hverken tilstrekkelige redskaper eller tilgang på penger eller nok gjødsel. Deres avlinger er dårlige, og ettersom de har lite tilbake etter å ha betalt avgiftene, har de enda større behov for å selge en del av sin arbeidskraft. I harde tider tigger de ynkelig om hjelp fra slektninger og venner. De låner noen tou eller sheng med korn som de lever på noen få dager, og deres gjeld tårner seg opp som byrdene på oksenes rygger. De er dårligst stilt blant bøndene og er svært mottagelige for revolusjonær propaganda. De mindre håndverkerne er kalt halvproletarer fordi de selv om de eier noen enkle produksjonsmidler og stort sett arbeider for seg selv, også ofte blir tvunget til å selge en del av sin arbeidskraft og er ganske lik de fattige bøndene når det gjelder økonomisk status. På grunn av tunge forsørgelsesbyrder og kløften mellom inntektene deres og levekostnadene deres, føler de det stadige presset av fattigdommen og frykten for å bli arbeidsløse; også på dette punktet minner de om de fattige bøndene. Handelsbetjentene er ansatte i butikker og magasiner, og de underholder sine familier på magre lønninger. De får lønnspålegg kanskje bare en gang med flere års mellomrom mens prisene stiger hvert år. Hvis du tilfeldigvis kommer i fortrolig samtale med dem, legger de hele tida ut om sine endeløse klagemål. I økonomisk status er de stort sett likestilt med de fattige bøndene og de mindre håndverkerne, og de er svært mottakelige for revolusjonær propaganda. Kremmerne har små midler og svært små inntekter enten de bærer varene sine omkring på ei stang eller setter opp utsalgsbuer langs gatene, og de klarer ikke å skaffe seg nok til å fø og kle seg selv. I økonomisk status står de likt med de fattige bøndene, og i likhet med de fattige bøndene trenger de en revolusjon for å forandre de nåværende tilstander.

Proletariatet. Det moderne industriproletariatet teller omkring to millioner mennesker. Det er ikke så stort fordi Kina er økonomisk tilbakeliggende. Disse to millioner industriarbeidere er hovedsaklig ansatt i fem industrier – jernbaner, gruver, sjøtransport, tekstiler, skipsbygging – og en stor del er slavebundet i foretakender som eies av utenlandske kapitalister. Selv om det ikke er så tallrikt, representerer industriproletariatet Kinas nye produktivkrefter. Det er den mest progressive klasse i det moderne Kina og har blitt den ledende kraften i den revolusjonære bevegelse. Vi kan se hvilken viktig stilling industriproletariatet har i den kinesiske revolusjon av den styrken det har vist i streikene de siste fire åra, slik som sjømennenes streiker,¹² jernbanestreiken, streiken i kullgruvene i Kailan og Tsiaotso,¹⁴  Shameen-streiken¹⁵ og generalstreiken i Shanghai og Hongkong¹⁶ etter 30. mai-episoden. Den første grunnen til at industriarbeiderne har denne stillingen, er deres konsentrasjon. Ingen annen del av folket er så konsentrert. Den andre grunnen er deres lave økonomiske status. De er blitt berøvet alle produksjonsmidler, de har ikke noe igjen foruten sine to hender, de har ikke noe håp om noensinne å bli rike, og i tillegg er de gjenstand for den mest ubarmhjertige behandling fra imperialistene, krigsherrene og borgerskapet. Derfor er de spesielt gode til å kjempe. Kuliene i byene er også en kraft som på kaller oppmerksomhet. De er for det meste havnearbeidere og rickshawkjørere, men blant dem finnes også reinholdsarbeidere og gatefeiere. De eier ingen ting foruten sine to hender, og de er likestilt med industriarbeiderne i økonomisk status, men de er mindre konsentrert og spiller en mindre viktig rolle i produksjonen. Det finnes hittil svært lite moderne kapitalistisk jordbruk i Kina. Med landproletariatet mener vi jordbruksarbeidere som leies for ett år, en måned eller en dag. De har verken jord, jordbruksredskaper eller tilgang på penger, og de kan kun leve ved å selge sin arbeidskraft. Av alle arbeiderne er det de som har den lengste arbeidsdagen, de laveste lønningene, arbeider under de verste forholdene og med den minste trygghet i stillingene. De er hardest presset av alle i landsbyene, og de har en like viktig stilling i bondebevegelsen som de fattige bøndene.

Ved siden av alle disse har vi det forholdsvis store fille-proletariatet. Som består av bønder som har mistet jorda si og håndverkere som ikke kan finne arbeid. De fører den mest usikre tilværelsen av alle. I alle landsdelene har de sine hemmelige samfunn, som opprinnelig var deres organisasjoner for gjensidig hjelp i politisk og økonomisk kamp, som f. eks. Triadesamfunnet i Funkien og Kwangtung, Brodersamfunnet i Hunan, Hupeh, Kweichow og Szechuan, Det store sverds samfunn i Anhwei, Honan og Shantung, Samfunnet for den rasjonelle livsførsel i Chihlil og de tre nordøstreprovinsene og Det grønne bånd i Shanghai og andre steder.¹⁸ Et av Kinas vanskelige problemer er hvordan man skal behandle disse menneskene. De kan bli en revolusjonær kraft hvis de blir gitt skikkelig veiledning, for de er modige i kamp, men tilbøyelige til å bli destruktive.

For å summere opp, ser vi at alle krigsherrer, byråkrater, kompradorklassen og den store godseierklassen som har inngått hemmelig forståelse med imperialistene, samt den reaksjonære delen av de intellektuelle som er avhengig av dem, er våre fiender. Industriproletariatet er den ledende kraften i vår revolusjon. Hele halvproletariatet og småborgerskapet er våre nærmeste venner. Høyrefløyen av det vaklende mellomborgerskapet kan bli vår fiende,– mens venstrefløyen derimot kan bli vår venn. Men vi må stadig være på vakt og ikke tillate dem å skape forvirring i våre rekker.

NOTER:

1.Etter den imperialistiske invasjonen i Kina ble noen kinesere ansatt av utenlandske kapitalister som deres agenter for å foreta økonomiske angrep, og disse kaltes kompradorer. Kompradorklassen var den delen av borgerskapet som direkte tjente kapitalistene i de imperialistiske landene og som ble underholdt av dem. Talløse båndknyttet dem nært sammen med de hjemlige føydale kreftene.

2.Etatistene var en håndfull skamløse fascistiske politikere som på den tida dannet Det kinesiske etatistiske ungdomsforbundet, seinere omdøpt til Det kinesiske ungdomspartiet. De skapte seg en kontrarevolusjonær karriere ved å bekjempe kommunistpartiet og Sovjetunionen og mottok subsidier fra de forskjellige grupper av reaksjonære som hadde makt, og fra imperialistene.

3.For ytterligere diskusjon av det nasjonale borgerskapets rolle, se «The Chinese Revolution and the Chinese Communist Party», kap. 2, 4. avsnitt, Selected Works of MaoTsetung, Bd. II.

4.Tai Chi-tao sluttet seg, til Kuomintang i sin ungdom og var for ei tid ChiangKai-sheks kompanjong i børsspekulasjoner. Etter Sun Yat-sens død i 1925 fortsatte han med anti-kommunistisk agitasjon og forberedte ideologisk Chiang Kai-sheks kontra-revolusjonære statskupp i 1927. I mange år var han Chiang Kai-sheks trofaste løpegutt i kontrarevolusjonen. Drevet til desperasjon over Chiang Kai-shek-regimets foreståendeundergang begikk han selvmord i februar 1949.

5.Chen Pao var organ for Foreningen for studiet av konstitusjonelt styre, ei politisk gruppe som støttet krigsherreveldet i nord.

6.I 1923 besluttet Sun Yat-sen seg for å omorganisere Kuomintang med hjelp av Kinas Kommunistiske Parti, å sette samarbeidet mellom Kuomintang og kommunistene ut i livet, og tillate medlemmer av kommunistpartiet å slutte seg til Kuomintang. 1 januar1924 sammenkalte han Kuomintangs første rikskongress i Canton hvor han la fram De tre store politiske retningslinjene – allianse med Russland, samarbeid med kommunistpartiet og hjelp til bøndene og arbeiderne. Mao Tsetung, Li Ta-Chao, LinPo-chu, Chu Chiu-pai og andre kamerater deltok ved kongressen og spilte en viktig rolle ved å hjelpe Kuomintang til å velge ei revolusjonær linje. En del av disse kameratene ble valgt til medlemmer, og andre til varamedlemmer, av Kuomintangs sentrale eksekutivkomite.

7.Med selveierbønder mener kamerat Mao Tsetung mellom bøndene.

8.Marskalk Chao er Chao Kung-ming, rikdommens gud i kinesisk folkeminne.

9 30. mai-bevegelsen var en landsomfattende, anti-imperialistisk protestbevegelse mot den massakren det britiske politiet utførte blant de kinesiske innbyggerne i Shanghai den30. mai 1925. Tidligere samme måned hadde generalstreiken brutt ut ved de japanskeide tekstilfabrikkene i Tsingtao og Shanghai, streiker som de japanske imperialistene og krigsherrene i nord, som var deres løpegutter, undertrykte. ben 15. mai skjøt og drepteden japanske tekstilfabrikkeieren i Shanghai arbeideren Ku Cheng-hung og såret et dusin andre. Den 28. mai ble åtte arbeidere slaktet ned av den reaksjonære regjeringen i Tsingtao. Den 30. mai demonstrerte mer enn to tusen studenter i Shanghai i de

utenlandske konsesjonene til støtte for arbeiderne og for å få tilbake de utenlandske konsesjonene. De samlet mer enn ti tusen mennesker foran det britiske politihovedkvarteret der de ropte slike slagord som «Ned med imperialismen!» og «Kinasfolk, foren dere!» Det britiske imperialistiske politiet åpnet ild og drepte og såret mangestudenter. Dette ble bekjent som 30. mai-massakren. Den utløste øyeblikkelig forbitrelse over hele landet, og arbeidere, studenter og butikkeiere gjennomførte demonstrasjoner og streiker overalt. Disse dannet en veldig, anti-imperialistisk bevegelse.

10.Med «den overveldende majoriteten av de halvveis selveiende bøndene» sikter kamerat Mao Tsetung her til de utarmede bøndene som arbeidet delvis på sin egen jord, og delvis på jord som de leide av andre.

11.Det var forskjellige lag av handelsbetjenter i det gamle Kina. Her viser kamerat Mao Tsetung til det største. Det fantes også et lavere lag av handelsbetjenter, som levde som proletarer.

12.Sjømennenes streiker ble organisert av sjømennene i Hongkong og av mannskaper på dampbåtene på Yangtsefloden tidlig i 1922. Sjømennene i Hongkong holdt ut i åtte uker. Etter en bitter og blodig kamp ble de britiske imperialistiske autoritetene i Hongkong til slutt tvunget til å heve lønningene, oppheve forbudet mot Sjømannsforbundet, slippe fri de arresterte arbeiderne og betale skadeerstatning til martyrenes familier. Mannskapene på dampbåtene på Yangtse gikk til streik like etterpå, kjempet i to uker og vant også seier.

13.Umiddelbart etter at Kinas Kommunistiske Parti ble grunnlagt i 1921, satte det i gang med å organisere jernbanearbeiderne. I 1922–23 fant det sted streiker underpartiets ledelse på alle hovedbanene. Den best kjente av disse var generalstreiken ved jernbanen Peking–Hankow som begynte den 4. februar 1923. Det var en kamp for retten til å organisere en fagorganisasjon for alle arbeiderne ved banen. Den 7. februar slaktet krigsherrene Wu Pei-fu og Hsiao Yao-nan, i nord, som ble støttet av den britiske imperialismen, ned de streikende. Dette ble kjent som 7. februar-massakren.

14.Kailan kullgruver var et fellesnavn for de store tilstøtende kullfeltene Kaiping og Luanchow i provinsen Hopei, som den gangen hadde over femti tusen arbeidere. I løpet av Yi Ho Tuan-bevegelsen i 1900 tok de britiske imperialistene Kaiping-gruvene. Deretter dannet kineserne Lungchow kullgruvekompani som seinere ble innlemmet i Kailan gruveadministrasjon. Begge kullfeltene kom dermed helt under den britiske imperialismens kontroll. Kailan-streiken fant sted i oktober 1922. Kullgruvene Tsiaotso som ligger i provinsen Hunan, er også godt kjent i Kina. Streiken ved Tsiaotso varte fra1. juli til 9. august 1925.

15.Shameen, en bydel i Canton, var leid bort til den britiske imperialismen. I 1924 utstedte de britiske imperialistene som styrte der, en ny politiforskrift som forlangte at alle kinesere skulle framvise pass med foto når de forlot eller kom inn i området. Men dette gjaldt ikke for utlendinger. Den 15. juli gikk arbeiderne i Shameen til streik for å protestere mot dette meningsløse lovforslaget, som de britiske imperialistene til slutt ble tvunget til å oppheve.

16.Etter 30. mai-hendelsen i Shanghai brøt generalstreiker ut den 1. juni i Shanghai og den 19. juni i Hongkong. Mer enn 200 000 arbeidere deltok i Shanghai og 250 000 i Hongkong. Den store Hongkong-streiken som fikk støtte av folket over hele landet, varte i seksten måneder. Det var den lengste streiken i den internasjonale arbeiderbevegelsens historie.

17.Chihli var det gamle navnet på provinsen Hopei.18Nettpublisert av Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no) 2011

18. Triadesamfunnet, Brodersamfunnet, Det store sverds samfunn, Samfunnet for den rasjonelle livsførsel og Det grønne bånd var primitive hemmelige organisasjoner blant folket. Medlemmene var hovedsakelig bønder som hadde gått konkurs, arbeidsløse håndverkere og andre fille-proletarer. I det føydale Kina ble disse elementene oftetrukket sammen av en religion eller overtro til å danne organisasjoner av en patriarkalsktype og med forskjellige navn, og noen hadde våpen. Gjennom disse organisasjonene prøvde fille-proletarene å hjelpe hverandre sosialt og økonomisk, og noen ganger bekjempet de byråkratene og godseierne som undertrykket dem. Selvfølgelig kunne ikke slike tilbakeliggende organisasjoner finne noen utvei for bøndene og håndverkerne. Dessuten kunne de lett kontrolleres og brukes av godseierne og de lokale tyrannene, og på grunn av dette og deres blinde ødeleggelseslyst, ble en del av dem forvandlet til reaksjonære styrker. I sitt kontrarevolusjonære statskupp i 1927 gjorde Chiang Kai-shek bruk av dem til å bryte enheten i det arbeidende folket og ødelegge revolusjonen. Ettersom det moderne industriproletariatet oppsto og vokste seg sterkere, samlet bøndene seg gradvis under ledelse av arbeiderklassen, i organisasjoner av en helt ny type, og disseprimitive, tilbakeliggende samfunnene mistet sine livsbetingelser.

Kort kan vi si at en klasseanalyse må svare på spørsmålet «Hvem er våre venner og hvem er våre fiender?». Det vil si at klasseanalysen skal svare på hvilke grupper og klasser som vil kunne mobiliseres for revolusjonen og hvilke klasser og grupper som er kontrarevolusjonens støtter.

På norsk er det laget et omfattende forsøk på en klasseanalyse, nemlig Kleven. Kleven: Klassestrukturen i det norske samfunnet. Den inneholder mye klasseanalyse inneholder mye interessant materiale og er nyttig i en klasseanalyse.

Som den revisjonisten han er, stiller Kleven nemlig ikke spørsmålet om revolusjonen i sentrum, og derfor blir hans analyse på sitt beste en sosiologisk inndeling av det norske samfunnet.

En mer omfattende kritikk av Kleven får vente, men det må nevnes at han også gjør en del andre grove feil. F. eks. eksisterer ikke arbeideraristokratiet, DNA/LO-ledelsen og konsorter, i hans verden. Heller ikke de økonomiske konsentrasjonene som kontrolleres av dem eller av landbruksmonopolet blir nevnt. Dermed blir en del av særegenhetene ved monopolkapitalismen i Norge borte. Imperialismens kontroll av Norge blir avspist med noen få linjer og norsk imperialisme blir ikke påpekt. Heller ikke blir Norges nasjonale undertrykkelse av samene viet særlig oppmerksomhet. En vurdering av klassenes stilling til aktuelle politiske spørsmål, enheten og kampen innafor de ulike klassene osv. er ikke berørt av Kleven.

Ut fra kommunistenes krav til klasseanalyse holder altså ikke Klevens mål.

For vår revolusjon må være en nyttegjenstand til å forberede den norske revolusjonen og gjennomføre den. Hvis vi da ikke har skjønt hvilke motsigelser det finnes i fiendens leir og hvilke svakheter som finnes i folkets, vil vi risikere et blodig nederlag.

En revolusjon i Norge som ikke har innsett arbeideraristokratiets røtter og indre motsigelser, vil måtte feile. På samme vis vil man ikke kunne mobilisere massene av små- og mellombøndene om man ikke skjønner at de bl. a. er undertrykt og utbytta av et priskartell som kaller seg landbrukets egen organisasjon, og at denne organisasjonen også til tider fungerer som bøndenes interesseorganisasjon.

En klasseanalyse er med andre ord noe langt mer enn statistikk. Vi trenger statistikk. Den norske bevegelsen har hittil vært for lite flink å bruke statistikk. Dette må forandres grunnleggende.

Men bare statistikk gir ingen klasseanalyse, det gir i høyden en nyutgave av Statistisk Årbok. Vi trenger sammenfatning av vår egen bevegelses og det norske folkets kamperfaringer.

For å svare på hvordan f. eks. sjiktet av sekretærer og konsulenter i staten stiller seg i klassekampen, holder det ikke å bare se på deres lønnsforhold. Vi må konkret se på hvordan de reagerer på politiske paroler, og gjennom å forsøke å mobilisere dem til kamp mot staten og monopolkapitalen lære oss noe om deres indre motsigelser.

Ut fra det som er sagt foran er det klart at en klasseanalyse ikke blir til på et studerkammer. Den blir til gjennom hele bevegelsens forsøk på å sammenfatte sine kamperfaringer og sammenfatte massenes erfaringer fra sitt eget distrikt. Klasseanalysen blir ikke til utenfor sjølve kampen, den er tvert om kampens mest opphøyde produkt.

Følgelig er det heller ikke mulig foren enkelt person å «produsere» en klasseanalyse. Hvor genial vedkommende enn måtte være, så ville produktet lide av idealisme og borgerlige fordommer, tatt i arv fra Årbøkene og Kleven, dersom det ikke baserte seg på bevegelsens kamperfaringer.

Det betyr ikke at vi vil overlate spørsmålet om klasseanalysen til spontaniteten. MLGs sentralkomite har sammenfattet en del punkter som utgjør ryggraden i klasseanalysen. Dette kan gjøres fordi den sitter inne med en del av bevegelsens kamperfaring, fordi den har tilgang til de marxistiske klassikernes nyttige retningslinjer og fordi den har arbeidet med det statistiske materialet.

I dette nummeret offentliggjør Røde Fane disse punktene, og vi vil sammenfatte analysen i et større dokument så snart den breie bevegelsen for lokale klasseanalyser har gitt resultater. Det er grunn til å tro at vi alt i slutten av året vil være i stand til å presentere dette.

Det som kan gjøres lokalt med klasseanalysen deler seg i to hoveddeler.

For det første bør naturligvis alle prøve å gjøre seg opp en helhetsoppfatning av tesene. Finnes det feil, finnes det unøyaktigheter, finnes det feilaktige vurderinger etter din mening, så la oss høre det. Og det er klart at en statsfunksjonær eller en student like vel som en industriarbeider kan ha en velbegrunna oppfatning om industriarbeidernes inndeling, eller av de sosiale røttene til opportunismen blant arbeiderklassen. Slike oppfatninger må vi få tilsendt, enten fra enkeltpersoner eller grupper.

Men for det andre trenger vi at det gjøres analyser av de lokale forholda i tilknytning til punktene. Vi har behov for at folk som kjennerforholda fra egne erfaringer søker å gi en vitenskapelig sammenfatning av de ulike gruppene, f. eks. på et statskontor. Hvilke skiller finnes? Hvor mange og hva slags folk dreier det seg om? Hva betyr utdannelse for en persons stilling og muligheter? Osv.

Og vi trenger analyser av ulike industribedrifter. Hvordan ser ledelsen ut? Hvilke banker er med i spillet? Hvordan stiller de lavere sjefene seg? Erfaringer med formennenes posisjon og holdning? Hva betyr bedriftsutvalg og samarbeidsråd for å bryte ned arbeidernes solidaritet og i stedet konstituere faste forbindelser mellom kapitalen og en del av arbeiderne? Hvilke skiller finnes blant arbeiderne? Fagarbeidere? Unge arbeidere? Kvinner? Hva er opportunistenes sosiale basis i bedriften? Er det spesielle utviklingstendenser dere mener å spore? Osv.

De organiserte marxist-leninistene kommer til å arbeide med klasseanalysen som en viktig del av forberedelsene til partistiftelsen. Men det betyr ikke at arbeidet med klasseanalysen er begrenset til den organiserte ml-bevegelsen.

Vi ser gjerne at så mange som mulig av Røde Fanes lesere bidrar med innlegg og gjerne med spørsmål som ønskes klarlagt.

Det er også viktig at folk som sympatiserer med oss kommer med erfaringer, ideer og forslag til de lokale ml-organisasjonene.

På denne måten kan vår klasseanalyse blir et produkt av tusener på tuseners aktive medvirkning.

Slik vil vår bevegelse anvende masselinja i vitenskapelig kommunistisk analyse. Det vil være en helt nyting i hele det norske folkets historie. (Dette er ikke store ord, det er faktisk helt sant. NKP gjorde aldri noe liknende selv i sin besteperiode!)

 

I sin artikkel «Imperialismen og sosialismens splittelse» skriver Lenin:

En imperialistisk «stor»-makts borgerskap er økonomisk i stand til å bestikke det øverste sjiktet av «sine» arbeidere gjennom å dele ut til dette formålet et par hundremillioner franc i året, for dets ekstraprofitt beløper seg antakelig til omkring en milliard. Og spørsmålet om hvordan denne lille almisse fordeles mellom arbeiderministrene, de «arbeiderdeputerte» …. de arbeidere som deltar i krigsindustrikomiteene, arbeidertjenestemennene, de arbeiderne som er organisert i de snevre laugsaktige fagforeningene, tjenestemennene osv. osv. – det er allerede et sekundært spørsmål.

I årene 1848–1868 og delvis seinere hadde England alene en monopolstilling; derfor kunne opportunismen der vinne overhånd for årtier; andre land med så rike kolonier og med industrimonopol fantes ikke.

Den siste tredjedelen av 1800-tallet utgjorde overgangen til en ny imperialistisk epoke. Det er ikke ett landsfinanskapital som har monopol, men finanskapitalen i noen meget få stormakter … Den moderne finanskapitalens monopolstilling blir utsatt for heftige angrep; de imperialistiske krigenes epoke har begynt. På den tida kunne man bestikke ett lands arbeiderklasse og korrumpere den for årtier. Nå er detteusannsynlig, kanskje til og med umulig, men i stedet kan hver imperialistisk «stor»-makt bestikke mindre (enn det som var tilfelle i England i årene 184 –1868) sjikt av «arbeideraristokratier» og gjør det også. På denne tida kunne «ett borgerlig arbeiderparti» – for å bruke Engels overordentlig slående uttrykk–oppstå bare i ett land, riktignok over en lang tid, fordi det hadde monopolstilling. Nå er «det borgerlige arbeiderpartiet» blitt uunngåelig og typisk for alle imperialistiske land Trustene, finansoligarkiet, dyrtida og slikt som gjør det mulig å bestikke et lite øverste sjikt, undertrykker, kuer, ruinerer og plager stadig sterkere proletariatets og halvproletariatets masse.» (sitat slutt)

«Appellismen»

En gjeng reaksjonære overløpere i Sverige og Danmark forvrengte denne teorien til Lenin til å gjelde hele arbeiderklassen. De påsto at svenske og danske arbeidere var bestukket og borgerlige og profitterte på de imperialistiske superprofittene fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Denne «appellismen» (oppkalt etter dansken Appell) har blitt grundig avslørt, og det refererte Leninsitatet skulle godt nok ha plassert slike «teorier» i vrøvlets rekker.

Men det betyr ikke at det ikke finnes bestikkelse eller at teorien om arbeideraristokratiet ikke gjelder. I høykonjunkturen etter 2. verdenskrig gjorde det mulig for det imperialistiske norske borgerskapet å bestikke et stort antall arbeiderledere og enkelte utvalgte arbeidere.

Arbeideraristokratiets klassekarakter

Historisk har arbeideraristokratiet utviklet seg fra en situasjon der et sjikt av bestukne arbeidere spilte den vesentligste rollen. Dette lille sjiktet «borgerliggjorte» arbeidere ga grobunn for et «arbeiderbyråkrati» som seinere har kommet til å spille den avgjørende rollen innenfor arbeideraristokratiet.

Jeg mener at vi grovt kan dele inn arbeideraristokratiet i Norge i tredeler:
a) det monopolistiske arbeideraristokratiet
b) det midlere arbeideraristokratiet og
c) de små arbeideraristokratene

a) Det monopolistiske arbeideraristokratiet er tallmessig svært lite. Det utgjøres av spissene i DNA/LO, NKL, Landsbanken (tidligere Arbeidernes landsbank), i visse statsforetak osv. Det er folk som i kraft av sin byråkratstilling (og ikke sin private eiendomsrett) kontrollerer store økonomiske konsentrasjoner og monopoler. De har forvandlet folkelige forsvarstiltak som kooperasjone til Norges største monopol i detaljhandel. De ble organisk sveiset sammen med det gamle monopolborgerskapet under krigen og la opp en felles strategi med dem. Disse arbeideraristokratene hører til folkets hovedfiende og de er den materielle årsaken til DNAs imperialistiske politikk.

b) Det midlere arbeideraristokratiet består av fastlønna toppfolk i det sentrale fagforeningsbyråkratiet, visse DNA-funksjonærer og representanter osv. som ikke på noen måte når opp i monopolborgerskapets tynne sjikt, men som for lenge siden vendte arbeiderklassen ryggen. De kan splittes fra DNA/LO-toppen i visse situasjoner (EEC), men de utgjør en solid basis for alskens opportunisme. Uten dem mister DNA/LO-toppen nye av sine griperedskaper overformassene.

c) De små arbeideraristokratene består av små fagforeningsbyråkrater og av visse favoriserte arbeidere.

Samarbeidspamper

Mellom tallrike små fagforeningsledere (helt ned til gruppenivå) og kapitalistklassen eksisterer det formaliserte bånd i form av samarbeidsutvalg og liknende. Dette gjør sjølsagt ikke disse lederne automatisk til arbeideraristokrater. Men når den formaliserte kontakten i slike organer er mer regelmessig enn aktiviteten i grupper, klubber og foreninger så sier det seg sjøl at samarbeidsgrupper etc. bidrar sterkt til å bryte ned arbeiderklassens organisering som klasse. Endel økonomiske fordeler finnes også idet lavere laget av fagforeningsledere, men viktigere er enkelte andre småprivilegier. Fagforeningsledere som sitter på klubbkontoret halve dagen i stedet for å jobbe på gulvet kan skape en temmelig råtten atmosfære av lediggang rundt seg. Det ville imidlertid være en stor feil å oppfatte enhver fagforeningsleder som arbeideraristokrat.

Det laveste laget arbeideraristokrater er en livlig grobunn for revisjonisme, sosialimperialisme og klassesamarbeid. Uten dette opportunistiske sjiktet ville hundretusener av norske arbeidere kunne vinnes for kamplinja i løpet av meget kort tid. Samtidig hører de fleste av dem til folket, og deres framtid er høystusikker. Et eventuelt EEC-medlem-skap ville jeg tro ville rive vekk det økonomiske grunnlaget for meste-parten av slike folk. Noe av det samme vil antakelig skje snart likevel dersom krisa utvikler seg med samme tempo som nå. Utviklingen i Polen i desemberdagene viser at i revolusjonære situasjoner er det laveste arbeideraristokratiet tilbøyelig til å «smelte» bort som sjølstendig gruppering og slutte seg til revolusjonen.

 

 

 

 

 

 

Kort kan vi si at en klasseanalyse må svare på spørsmålet «Hvem er våre venner og hvem er våre fiender?». Det vil si at klasseanalysen skal svare på hvilke grupper og klasser som vil kunne mobiliseres for revolusjonen og hvilke klasser og grupper som er kontrarevolusjonens støtter.

På norsk er det laget et omfattende forsøk på en klasseanalyse, nemlig Kleven. Kleven: Klassestrukturen i det norske samfunnet. Den inneholder mye klasseanalyse inneholder mye interessant materiale og er nyttig i en klasseanalyse.

Som den revisjonisten han er, stiller Kleven nemlig ikke spørsmålet om revolusjonen i sentrum, og derfor blir hans analyse på sitt beste en sosiologisk inndeling av det norske samfunnet.

En mer omfattende kritikk av Kleven får vente, men det må nevnes at han også gjør en del andre grove feil. F. eks. eksisterer ikke arbeideraristokratiet, DNA/LO-ledelsen og konsorter, i hans verden. Heller ikke de økonomiske konsentrasjonene som kontrolleres av dem eller av landbruksmonopolet blir nevnt. Dermed blir en del av særegenhetene ved monopolkapitalismen i Norge borte. Imperialismens kontroll av Norge blir avspist med noen få linjer og norsk imperialisme blir ikke påpekt. Heller ikke blir Norges nasjonale undertrykkelse av samene viet særlig oppmerksomhet. En vurdering av klassenes stilling til aktuelle politiske spørsmål, enheten og kampen innafor de ulike klassene osv. er ikke berørt av Kleven.

Ut fra kommunistenes krav til klasseanalyse holder altså ikke Klevens mål.

For vår revolusjon må være en nyttegjenstand til å forberede den norske revolusjonen og gjennomføre den. Hvis vi da ikke har skjønt hvilke motsigelser det finnes i fiendens leir og hvilke svakheter som finnes i folkets, vil vi risikere et blodig nederlag.

En revolusjon i Norge som ikke har innsett arbeideraristokratiets røtter og indre motsigelser, vil måtte feile. På samme vis vil man ikke kunne mobilisere massene av små- og mellombøndene om man ikke skjønner at de bl. a. er undertrykt og utbytta av et priskartell som kaller seg landbrukets egen organisasjon, og at denne organisasjonen også til tider fungerer som bøndenes interesseorganisasjon.

En klasseanalyse er med andre ord noe langt mer enn statistikk. Vi trenger statistikk. Den norske bevegelsen har hittil vært for lite flink å bruke statistikk. Dette må forandres grunnleggende.

Men bare statistikk gir ingen klasseanalyse, det gir i høyden en nyutgave av Statistisk Årbok. Vi trenger sammenfatning av vår egen bevegelses og det norske folkets kamperfaringer.

For å svare på hvordan f. eks. sjiktet av sekretærer og konsulenter i staten stiller seg i klassekampen, holder det ikke å bare se på deres lønnsforhold. Vi må konkret se på hvordan de reagerer på politiske paroler, og gjennom å forsøke å mobilisere dem til kamp mot staten og monopolkapitalen lære oss noe om deres indre motsigelser.

Ut fra det som er sagt foran er det klart at en klasseanalyse ikke blir til på et studerkammer. Den blir til gjennom hele bevegelsens forsøk på å sammenfatte sine kamperfaringer og sammenfatte massenes erfaringer fra sitt eget distrikt. Klasseanalysen blir ikke til utenfor sjølve kampen, den er tvert om kampens mest opphøyde produkt.

Følgelig er det heller ikke mulig foren enkelt person å «produsere» en klasseanalyse. Hvor genial vedkommende enn måtte være, så ville produktet lide av idealisme og borgerlige fordommer, tatt i arv fra Årbøkene og Kleven, dersom det ikke baserte seg på bevegelsens kamperfaringer.

Det betyr ikke at vi vil overlate spørsmålet om klasseanalysen til spontaniteten. MLGs sentralkomite har sammenfattet en del punkter som utgjør ryggraden i klasseanalysen. Dette kan gjøres fordi den sitter inne med en del av bevegelsens kamperfaring, fordi den har tilgang til de marxistiske klassikernes nyttige retningslinjer og fordi den har arbeidet med det statistiske materialet.

I dette nummeret offentliggjør Røde Fane disse punktene, og vi vil sammenfatte analysen i et større dokument så snart den breie bevegelsen for lokale klasseanalyser har gitt resultater. Det er grunn til å tro at vi alt i slutten av året vil være i stand til å presentere dette.

Det som kan gjøres lokalt med klasseanalysen deler seg i to hoveddeler.

For det første bør naturligvis alle prøve å gjøre seg opp en helhetsoppfatning av tesene. Finnes det feil, finnes det unøyaktigheter, finnes det feilaktige vurderinger etter din mening, så la oss høre det. Og det er klart at en statsfunksjonær eller en student like vel som en industriarbeider kan ha en velbegrunna oppfatning om industriarbeidernes inndeling, eller av de sosiale røttene til opportunismen blant arbeiderklassen. Slike oppfatninger må vi få tilsendt, enten fra enkeltpersoner eller grupper.

Men for det andre trenger vi at det gjøres analyser av de lokale forholda i tilknytning til punktene. Vi har behov for at folk som kjennerforholda fra egne erfaringer søker å gi en vitenskapelig sammenfatning av de ulike gruppene, f. eks. på et statskontor. Hvilke skiller finnes? Hvor mange og hva slags folk dreier det seg om? Hva betyr utdannelse for en persons stilling og muligheter? Osv.

Og vi trenger analyser av ulike industribedrifter. Hvordan ser ledelsen ut? Hvilke banker er med i spillet? Hvordan stiller de lavere sjefene seg? Erfaringer med formennenes posisjon og holdning? Hva betyr bedriftsutvalg og samarbeidsråd for å bryte ned arbeidernes solidaritet og i stedet konstituere faste forbindelser mellom kapitalen og en del av arbeiderne? Hvilke skiller finnes blant arbeiderne? Fagarbeidere? Unge arbeidere? Kvinner? Hva er opportunistenes sosiale basis i bedriften? Er det spesielle utviklingstendenser dere mener å spore? Osv.

De organiserte marxist-leninistene kommer til å arbeide med klasseanalysen som en viktig del av forberedelsene til partistiftelsen. Men det betyr ikke at arbeidet med klasseanalysen er begrenset til den organiserte ml-bevegelsen.

Vi ser gjerne at så mange som mulig av Røde Fanes lesere bidrar med innlegg og gjerne med spørsmål som ønskes klarlagt.

Det er også viktig at folk som sympatiserer med oss kommer med erfaringer, ideer og forslag til de lokale ml-organisasjonene.

På denne måten kan vår klasseanalyse blir et produkt av tusener på tuseners aktive medvirkning.

Slik vil vår bevegelse anvende masselinja i vitenskapelig kommunistisk analyse. Det vil være en helt nyting i hele det norske folkets historie. (Dette er ikke store ord, det er faktisk helt sant. NKP gjorde aldri noe liknende selv i sin besteperiode! )

 

INNLEDNING TIL NOTAT TIL KLASSEANALYSE

Disse tesene utgjør en foreløpig ramme for vår klasseanalyse. De forsøker ikke å ta opp alle spørsmål, ikke en gang alle de mest vesentlige spørsmålene. Den forsøker derimot å gå en grenseoppgang mot revisjonisme, reformisme og trotskisme i en del viktige spørsmål som angår klasseanalysen samtidig som den forsøker å gi en klar formulering av vår bevegelses oppfatning av disse spørsmålene. Tesene er derfor med vilje formulert så knappe og påstående som mulig. Slik blir standpunktene forhåpentlig lette å gripe, det blir lettere å avsløre eventuelle feil og det blir lettere å bruke tesene som rettesnor.

Tesene er ikke i detalj behandlet og godkjent av MLGs Sentralkomite og vi garanterer ikke for hvert ord i dem. De er utarbeidet av en kamerat i MLG på oppdrag fra Sentralkomiteen, som har gitt sin tilslutning til hovedlinjene i analysen. På punkter der forfatteren ikke har god nok kjennskap til spørsmålene, har han markert dette med å stille spørsmål til undersøkelse. Han har også med vilje formulert en oppfatning av spørsmål der han var i tvil, for å få en debatt om nettopp disse spørsmålene.

Vi mener tesene er et nyttig utgangspunkt for diskusjonen av klasseanalysen og anbefaler alle lesere til å sette seg inn i dem og komme med sine kommentarer.

Redaksjonen i Røde Fane

 

Notat til klasseanalyse

1. Teser om imperialismen

1.1. Det imperialistiske verdenssystemet er i dag ute av likevekt, økonomisk krise, militære og politiske nederlag, voksende folkelige kamper og en forskyvning av styrke forholdet mellom imperialistene innbyrdes preger bildet mer og mer. Selv om revolusjonen er hovedtendensen i verden i dag og vi håper på at revolusjoner i viktige områder vil forhindre krigen, vil vi forberede oss. Vi vender oss mot enhver imperialistisk angrepskrig, og om den rammer Norge vil vi gå i spissen for den væpnete motstand. Samtidig vil vi aktivt bekjempe imperialistiske blokker og bekjempe norsk deltakelse i imperialistisk krig uansett om den føres fram under «nasjonale» slagord. Da vil vi reise parolen Krig mot krigen. Om ikke for, så vil en slik krig utløse de arbeidende massenes væpnete kamp mot utbytterne. Den kampen vil de norskekommunistene lede fram til den sosialistiske revolusjonen.

1.2. Norge er en del av det imperialistiske verdenssystemet, og er knyttet til USA og andre imperialistiske hovedland gjennom avtaler på statsplanet: NATO, OECD, EFTA og mellom bedrifter: aksjer, lån, eie osv. Dessuten er den norske herskerklassen tett forent med herskerklassene i viktige imperialistiske land. Den sosialistiske revolusjonen kan ikke nøye seg med å bryte ett eller et fåtall av disse båndene. Den må knuse hele systemet av imperialistiske bånd.

1.3. Norge er et offer for imperialismen.

Med 30 % utenlandsk aksjeeie i norske bedrifter og total dominans i en del strategiske næringer er Norge et av de land i Europa som er hardest økonomisk kontrollert av imperialismen, særlig fransk og amerikansk. I den politiske og militære kontrollen spiller USA og Vest-Tyskland størst rolle. En meget framtredende parole for den sosialistiske revolusjonen må være: Konfiskering av utenlandsk eiendom i landet, nasjonal uavhengighet fra imperialismen.

1.4. Norge er sjøl et imperialistisk land, og det norske monopolborgerskapet driver imperialistisk utplyndring i utlandet. Vi støtter våre kamerater i disse landene i deres rettferdige kamp mot norsk imperialisme. Når de kommer så langt i sin revolusjon at de kaster ut norske og andre utbyttere og konfiskerer deres eiendom, har de vår helhjertede støtte. Vi motarbeider ethvert imperialistisk framstøt fra Norge.

1.5. Den norske monopolkapitalen og dens stat driver nasjonal undertrykkelse innafor landets grenser. Den samiske minoriteten har i lange tider vært hardt undertrykt politisk, økonomisk, militært, kulturelt osv. Vi bekjemper norsk nasjonal undertrykkelse av samene.

1.6. Om Norge blir EEC-medlem vil landet høyst sannsynlig i løpet av meget kort tid forvandles til en halvkoloni, med monopolborgerskapet og deler av storborgerskapet som kompradorer. De allierte, mulig allierte og nøytraliserbare laga av befolkningen vil da se noe annerledes ut enn overfor en sosialistisk revolusjon. (Her går det an å dra lærdom av kampen mot EEC, men den kan ikke overføres mekanisk.) Parolene i et slikt tilfelle må vurderes, men høyst sannsynlig vil: Mot imperialismen for nasjonal uavhengighet og Konfiskering av utenlandsk og «komprador»-eiendom» være blant de mest sentrale.

1.7. Om Norge ikke blir EEC-medlem vil det norske monopolborgerskapet stå overfor flere muligheter. Fordi det er svakt i forhold til de store imperialistene, samtidig med økt konkurranse mellom imperialistene, vil det være nødt til å søke en eller annen form for økonomisk blokkdannelse. De aktuelle (med svært ulik grad av sannsynlighet) er: 1) Ulike tilknytningsformer til EEC, 2) en eller annen form for midlertidig nordisk blokk for å gjøre nye forsøk på å komme inn i EEC evt. i andre imperialistblokker, 3) en ny form for økonomisk blokk med USA i motsigelse til EEC, 4) tilknytning til Sovjets blokk. Ingen av disse mulighetene er akseptable for det norske folket, og slike perspektiver gjør den sosialistiske revolusjonen enda mer påtrengende.

2. Monopolkapitalen

2.1. Det norske borgerskapet har skilt ut et monopolborgerskap, med et finansoligarki i spissen som i dag er den herskende klassen i Norge. (Det er en oppgave å finne ut hvordan og når den norske frikonkurranse-kapitalismen ble underlegen for monopolkapitalismen). Monopolborgerskapet har intime forbindelser med imperialismen og er sjøl imperialistisk. Det er den mest reaksjonære krafta i det norske samfunnet og revolusjonens hovedfiende. Monopolborgerskapet er tallmessig under 1 %.

2.2. Den norske monopolkapitalen er avhengig av de store imperialistmaktene for sin eksistens. (Rederne henter bl. a. sine superprofitter ved å frakte for de amerikanske oljeselskapene den olja som de med vold har stjålet fra bl. a. folkene i Midt-Østen). Like stor som deres økonomiske avhengigheter deres politiske og militære.

2.3. Særpreget for det norske finansoligarkiet er at dets kjerne består av rederkapital som har sugd opp industrikapital og smeltet sammen med bankkapitalen.

2.4. Til monopolborgerskapet hører foruten de privatkapitalistiske monopolistene også to grupper av byråkratkapitalister: toppen av arbeideraristokratiet og toppen av landbruksmonopolet.

Kommentar til plansjen over gifteddekoppen DnCs nett: Denne plansjen er bygd på opplysninger fra Carl Kierulfs Håndbok for norske obligasjoner og aksjer fra 1970, men også på notiser i diverse norske aviser osv. Det kan være skjedd endringer siden 1970 som forandrer detaljer i bildet og det kan også være at spesielt avisnotisene inneholder feilopplysninger på mindre punkter. Men kjernen forblir den samme, nemlig at strukturen i det norske næringslivet i høyeste grad bekrefter Lenins teser i «Imperialismen …» om at finanskapitalen er hovedpillaren i den moderne kapitalismen.

Plansjen gjengir sjølsagt bare en beskjeden prosent av DnCs maktområde. Men innafor den delen av det som plansjen dekker finner vi en del av de betydeligste bedriftene og institusjonene i norsk økonomi. Med bakgrunn i dette skulle det være lett å skjønne at monopolkapital ikke er noe lettvintbegrep som marxist-leninistene har tatt ut av lufta, men at det tvert om har full dekning i norsk virkelighet.

En fortsatt analyse av norsk finanskapital vil gi nyttig materiale til en norskklasseanalyse.

Siden denne oversiktens bakgrunnsmateriale ble lagd har Norden gått sammen med Sigyn og Allianse. Det nye selskapet har Kreditkassens Amund Ringnes som sin fremste mann. Det kan tyde på at Kreditkassen har styrket sin stilling på bekostning av DnC. Videre har Grubernes Sprængstof gått sammen med Norsk Sprengstoffindustri og dannet selskapet Dyno, som er et av Europas største i sin bransje. Opplysning om bankens stilling i Dyno har vi foreløpig ikke.

Til slutt er Follum planlagt sammenslått med Union, som hører til Bergens Privatbanks interesser. Hvordan utfallet blir er ennå uklart. Fusjonen mellom Elkem og Spigerverket bare styrker DnCs posisjon.

Motsigelsene mellom monopolistene kommer dels til uttrykk som kampen mellom de ulike finansgruppene (de største bankene som kjerne) (og hvem som er kjernen i bankene bør avklares.)

2.5. Politisk stillingstaken. I spørsmålet om å bevare kapitalismen og utplyndringa og i de store linjene for dette er herskerklassen samla. I spørsmålet om å styrke monopoliseringa med statlig støtte er DNA/LO-ledelsen mest drivende. Tilknytninga til forskjellige imperialister avgjør delmotsigelser. EEC-spørsmålet har splittet herskerklassen på et punkt, men ikke ulegelig. Monopolkapitalen støtter økonomisk de største partiene gjennom ulike kanaler. Småpartiene SF og NKP er gjort avhengige gjennom statsstøtte og via arbeideraristokratiet og borgerlig intelligentia.

2.6. Monopolkapitalen ønsker å beholde borgerlig-demokratiet så lenge som mulig, men forbereder i dag fascismen. Fascismen er den mest åpne terroristiske formen av borgerskapets diktatur. Fascismens politiske økonomier lovfesting av en økonomisk utvikling som den vi ser i dag og militær gjennomføring av den. Det norske finansoligarkiet står godt rustet, organisatorisk, økonomisk og når det gjelder indre sammensveising til å innføre fascismen. Men fascismen savner politisk basis i Norge.

2.7. Den viktigste politiske myten som monopolborgerskapet holder sin makt ved like på i Norge, er myten om «vårt frie, demokratiske samfunn og parlamentariske tradisjoner». (Stortingets rolle må utdypes.)

2.8. Den norske stat er underlagt og sammensmeltet med den norske monopolkapitalen. Den er en av den kapitalistiske verdens mest utbygde statsapparater, og er sterkere enn noensinne før i Norges historie.

2.9. Staten spiller en avgjørende økonomisk rolle for monopolkapitalen.Ca. 40 % av norsk økonomi er «offentlig». Staten akkumulerer kapital fra arbeiderklassen og folket gjennom enorme skatter. Kapitalen stilles til monopolborgerskapets tjeneste på en lang rekke måter. Statlige fonds støtter monopolforetak osv. Staten er et betydelig marked for kapitalen.

2.10 Staten sanerer næringsstrukturen og legger forholdene til rette for større monopoldannelser. NB: Den statlige avgiftspolitikken.

2.11. Staten avlaster monopolkapitalen for utgifter i nødvendig, men mindre profitabel virksomhet og subsidierer dermed monopolkapitalen.

2.12. Staten støtter norsk kapitaleksport. (Undersøk norsk «u-hjelp».)

2.13. Staten er forbundet med monopolkapitalen bl.a. gjennom personalunion. (Onar Onarheim i Akergruppa og Distriktenes Utbyggingsfond, de ulike regjeringskomiteene osv.)

2.14. Den norske stats- og kommuneadministrasjonen er et enormt apparat som savner sidestykke i Norge, som undertrykker majoriteten av sine ansatte, men som samtidig spiller en viktig rolle for å kjøpe over enkelte folk fra arbeiderklassen. Statsadministrasjonen i Norge følger Marxs tese om oppsvulminga av den uproduktive delen av virksomhetene under kapitalismen.

2.15. Kjernen i den norske staten er det militære apparatet. Den stående styrken er på 30–40 000 mann. Kampene mot militaristisk disiplin, mot imperialismen og mot økonomisk utplyndring i det militære har avslørt at monopolkapitalen ikke har grunn til å feste for stor lit til lojalitet fra store deler av de væpnede styrkene, den dagen våpnene skal rettes mot revolusjonen. Det norske offiserskorpset er uforholdsmessig stort, toppen av det er hardt infiltrert av tyske og amerikanske offiserer. Tilknyttingen direkte til monopolkapitalen kjenner vi ikke konkret. (Må undersøkes.)

2.16. Monopolborgerskapets stat må knuses. Den kan ikke på noen måte tjene folkets interesser. Den borgerlige hæren må oppløses. «Rettsapparatet» må rives ned, høyesterett og dommerne avsettes, politiet må oppløses. Eiendommen til den borgerlige staten må over på folkets hender i form av sosialistisk statseiendom. Skatteutplyndringen av arbeiderklassen og folket må opphøre.

Monopolene må beslaglegges og gjøres til sosialistisk statseiendom. Kapitalistisk utbytting må stanses (hvordan den midlere og lavere kapitalisten skal fratas sin eiendom avgjøres mye av hans innstilling). Til å gjennomføre disse oppgavene og en lang rekke som følger av dem, kort sagt, for å gjennomføre sosialismen i Norge trengs det et kommunistisk parti som nå er i ferd med å oppstå. Det trengs en folkehær som det ennå vil ta tid å skape fordi folket trenger erfaring om folkekrigens nødvendighet og konkret kamperfaring. Dessuten trengs det en enhetsfront av alle klasser og grupper som vil gjøre slutt på monopolkapitalens og imperialismens tyranni.

Revolusjonen er ikke gjennomført bare ved å rive ned borgerstaten. Den proletariske staten må settes i stedet. Proletariatets diktatur er nødvendig for å undertrykke de eksproprierte reaksjonære. Bare en sosialistisk stat kan løse de enorme oppgavene som folket har behov for. Proletarisk demokrati. Proletarisk grunnlov.

Anarkismen duger ikke på noen punkt. Foruten at den ikke løser spørsmålet om å undertrykke de reaksjonære, så er den absurd overfor hva som gjøres med monopolistisk eiendom.

3. Om det øvrige borgerskapet

3.1. Monopolkapitalens nærmeste forbundsfeller, rekrutteringsbasis er de store ikke-monopolistiske kapitalistene. Det er redere, industrikapitalister, store handelskapitalister, godseiere og toppfunksjonærer i stat og privateselskaper. Storborgerskapet rekrutterer jamnlig til monopolkapitalens krets (antakelig ble Odd Gleditsch i Jotun nylig rekruttert), men blir også holdt nede av monopolkapitalen. Storborgerskapet er imidlertid utbyttere i storskala og ser sin skjebne avhengig av monopolkapitalen. Storborgerskapet er derfor et reaksjonært sjikt som vil være den sosialistiske revolusjonens fiender. De motsigelsene som finnes mellom storborgerskapet og monopolkapitalen vil eventuelt kunne utnyttes til å nøytralisere enkelte storborgerefor en viss tid.

I kampen mot imperialismen kan grupper av storborgere for en tid slutte seg til enhetsfronten, men de utgjør da dens mest tilbakeliggende lag og er rede til a forråde kampen ved første anledning.

3.3. Resten av det øvrige borgerskap kan deles inn i en midlere og en lavere del etter økonomisk makt og utbytte. Det består av eiere av mindre industriforetak, mellomstore og mindre kapitalisters handelsforetak, storbønder, høye funksjonærer og tjenestemenn, borgerlig intelligentia, spesielt store advokater, store båteiere i fisket.

3.4. Størrelsen på hele borgerskapet ligger antakelig omkring 5 % av yrkesbefolkninga.

3.5. Den ikke-storborgerlige delen av borgerskapet kan i stor grad vinnes som vaklende allierte i tilfelle av en nasjonal revolusjon. Men de vil være unnfalne og vil helst tjene på begge sider (begge konklusjonene bygger på erfaring fra krigen.) De frykter den sosialistiske revolusjonen, men de dårligst stilte av dem vil høyst sannsynlig ønske å gå med revolusjonen når den proletariske statsmakta er befesta.

3.6. Mens monopolborgerskapet finner en konsekvent talsmann i DNA/LO-toppen, finner mellomborgerskapet lite støtte der. Det er særlig N (Her mangler det noe, også i originalen. Redaksjonen  23/1-2021)

3.7. Mellomborgerskapet vil bli splittet opp. De økonomisk velberga vil knytte seg fastere til monopolkapitalen. De andre som går en mer usikker framtid i møte vil kunne nyttes i kampen mot monopolkapitalen, men de vil også kunne fanges inn igjen av monopolkapitalen gjennom fascistisk agitasjon.

4. Om småborgerskapet

4.1. Småborgerskapet i Norge spiller en viktig rolle, dels på grunn av sin størrelse, dels på grunn av at dets hoveddeler – småborgerskapet i fiske og landbruk – preger norsk økonomi, og dels på grunn av sin historiske forankring. Småborgerskapet har spilt en rolle i den borgerlig-nasjonale revolusjonen som har avleira seg i kultur og tenkning.

4.2. Småborgerskapet inkluderer småbøndene og mesteparten av de mellomstore bøndene, dvs. 60 % av bønder og småbrukere, det inkluderer mer enn 2/3 av fiskerne, de småhandlende, kontorfunksjonærer med sjølstendigstilling, håndverksmestrene, småindustrielle, stats- og byråsjefssjiktet, småadvokater, høyere lærekrefter. (Her finnes mange usikre punkter.)

4.3. Størrelsen på småborgerskapet er om lag 20 % av befolkninga (ut fra litt andre kriterier og avgrensninger enn Kleven). Over halvparten av dem finnes i landbruket. Med Norges befolkningsstruktur spiller småborgerskapet på landsbygda og i fiskeværene en strategisk rolle. En annen sak er at særlig bøndene allerede er væpnet. Seier i revolusjonen i Norge med en fiendtlig bondebefolkning er utenkelig. Størsteparten av småborgerskapet vil være en fast revolusjonær kraft.

4.4. – 4.8. Spørsmål som notatet ikke tar opp: Skillet mellom kapitalistiske bønder og mellombønder. Land bruksmonopolets karakter av kapitalistisk utbyttermonopol på toppen og interesseorganisasjon på bunnen. Gjeldsforhold. Fiskerne. De småindustrielle. Småborgerskapets laveste og største lag og deres rolle som faste revolusjonære forbundsfeller. Småborgerskapet i byene.

Seinere artikler i Røde Fane vil analysere klasseforholda på landsbygda nærmere.

4.4. Mellombøndene har overskudd nok til å bruke leid arbeidskraft store deler av året og gjøre nyinvesteringer. De utgjør en del av småborgerskapets høyrefløy. Sammen med de kapitalistiske bøndene spiller de en økonomisk og politisk rolle i sparebankene og det midlere og lavere sjiktet av landbruksmonopolet. Dette er de redde for å miste i tillegg til at de også er redde for å miste sin relativt velstående stilling som bønder. Dette gjør dem meget skeptiske til revolusjonen. Monopolkapitalen er imidlertid også ute etter å ta fra dem deres posisjon, og de har derfor bare en framtid ved å slutte seg til revolusjonen.

Allerede de nærmeste årene vil de møte store vanskeligheter ved saneringa av landsbygda, og ytterst få av dem har mulighet til å bli store brukere av det slaget monopolene vil beholde. Derfor kan vi allerede nå skimte en utvikling til venstre. Tallmessig om lag 5 % av hele småborgerskapet.

4.5. I tilsvarende stilling kommer den «velhavende» delen av fiskerne med båter mellom 30 og 70 fot osv. De er imidlertid ennå mer utsatt enn mellombøndene og har en svakere posisjon (fiskeriorganisasjonene kan ikke tilby et så omfattende apparat som landbruket).De småindustrielle kommer også i om lag samme stilling. Statens avgiftspolitikk er deres mare.

For alle disse gruppene trenger vi bedre oversikt over deres gjeld og deres akkumulasjonsmuligheter.

4.6. Småbøndene preger norsk landbruk. De utgjør mer enn 50 % eller 25 % av hele småborgerskapet. De er ikke i stand til å akkumulere i noen særlig grad, og bare leilighetsvis leier de arbeidskraft. De dårligst stilte kommer stadig ut med underskudd og må låne. Gjeldsprosenten i landbruket ligger mellom 30 og 90, med et gjennomsnitt omkring 45 %. Gjelda er til størst plage for småbøndene og småbrukerne som ikke akkumulerer overskudd, sjøl om den ikke alltid er tallmessig størst for dem. Småbøndene utbyttes av bankene, særlig statsbanker og Bøndernes bank, de utplyndres av landbruksmonopolets priskartell, og de trues av storbøndene og godseiere. Småbøndene kan bli meget revolusjonære, men de trenger proletariatets ledelse. ellers vil populistene få dem med på utopiske prosjekter som fører kampen på avveier.

4.7. Blant fiskerne står lottkarene og sjarkeierne i om lag samme stilling som småbøndene. De utgjør 60 % av fiskerne. Også for dem gjelder det at de er ideologisk og politisk preget av bankenes diktatur, og enda mer utsatt enn småbøndene. En god del av dem er småbønder ved siden av. De kan bli svært revolusjonære.

4.8. Småborgerskapet i byene har foreløpig skilt ut en del sjølstendige intellektuelle som sin venstrefløy.

4.9. Småborgerskapet representerer en lite utbygd produksjonsform, og uansett deres gode intensjoner i kampen mot monopolkapitalens rasering av landbruk og fiske, så vil de ikke sjøl kunne utvikle en produksjon som gjør landet sjølberga. Men under proletariatets ledelse, og gjennom overtalelse vil de kunne spille en viktig rolle i produksjonen og omdanninga av samfunnet etter opprettelsen av proletariatets diktatur. Sosialismen i Norge er ikke tjent med at monopolkapitalen får tvunget den siste småbruker til dreibenken og den siste sjarkeieren inn i sildemelfabrikken.

5.Om halvproletariatet

5.1. I Norge finnes det et halvproletariat på landsbygda. Det er småbrukere, det er fiskere, eiere av sjarker eller lott i båt, som arbeider i bygg og anlegg eller industri en del av året. I tillegg finnes det en del andre halvproletarer slik som håndverkere.

5.2. Halvproletariatet står meget nært proletariatet og er på vei inn i det. Det er en viktig kraft i revolusjonen og en fast alliert. De utgjør ca. 5 % av befolkninga. (Kleven har regna dem til arbeiderklassen.)

6.Om proletariatet

6.1. Proletariatet (synonymt med arbeiderklassen) er den største klassen i det norske samfunnet. Totalt omfatter den om lag 70 % av befolkninga. Proletariatet vokser stadig ved at halvproletariatet og deler av småborgerskapet proletariseres. Proletariatet er den mest revolusjonære klassen, og representerer folkets framtid og nasjonens redning. Den står i mest direkte motsigelse til monopolkapitalen og har ingenting utenom sine lenker å miste.

6.2. Av proletariatet er det industriproletariatet sammen med arbeiderne i bergverk som er mest konsentrert og spiller den viktigste rollen i produksjonen. I tillegg komme bygg- og anleggsarbeiderne. Tilsammen utgjør disse 42 % av proletariatet eller ca. 30 % av befolkninga.

6.3. Av industriarbeiderne utgjør arbeiderne i jern- og metall-industri den desidert største gruppa. Etter konsentrasjon og rolle i produksjonen utgjør de og arbeiderne i treforedling, grafisk og kjemisk kjernen i industriarbeiderklassen. Disse fire industrigrenene har 202 av landet 281 bedrifter med mer enn 400 ansatte. Politisk har de også spilt en stor rolle overfor resten av arbeiderklassen. Minner om Menstad, jernstreiken, Saudastreiken, streiker i grafisk, bredden i EEC-motstanden i jern/met.33Nettpublisert av Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no) 2011

6.4. Av de andre gruppene i arbeiderklassen er arbeiderne i transport og samferdsel av spesiell interesse. De er ei voksende gruppe, arbeiderne i sjøtransport utbyttes hardt av de fremste monopolkapitalistene, rederne, transport og telekommunikasjon er strategisk meget viktig for kapitalen. Et høyt teknisk utviklet samfunn som Norge, vil få store problemer med elektrisitetsstreik eller kommunikasjonsstreik. Men proletariatet i samferdsel er mindre konsentrert og spiller en mindre viktig rolle i produksjonen enn industriarbeiderne. De har alt spilt en stor politisk rolle gjennom Sporveisstreiken.

6.5. Proletariatet i varehandelen vokser og er hardt utbytta. Det utgjør snart 10 % av befolkninga. Men det er lite konsentrert og lite sammensveiset, og spiller liten produktiv rolle.

6.6. 1 andre tjenesteytende næringer bør spesielt proletarene i undervisning og helsestell nevnes fordi de alt har ført kamp under bra paroler, og har vist evne til å slutte opp om industriarbeiderne.

6.7. I stats- og kommuneadministrasjon fins arbeiderne fra sekretærnivået og nedover. De er stort sett lite konsentrert og har avansementsforhåpninger, sjøl om de ikke er særlig reelle. I revolusjonen kan de spille en viktig rolle med å lamme den borgerlige statens sivile apparat.

6.8. Arbeiderne i landbruk og fiske er fåtallige (under 2 % av befolkninga) og de blir færre.

6.9. Revolusjonen i Norge vil i første rekke være arbeiderklassens verk, og den vil bringe arbeiderklassen til makta. ML-partiets program vil uttrykke dette i en del umiddelbare sosiale, økonomiske og politiske tiltak for arbeiderklassen som revolusjonen skal gjennomføre.

6.10. Proletariatet i Norge begynte å organisere seg som klasse i Norge rundt 1850. Da thranitterbevegelsen ble slått ned betydde det flere tiår med  desorganisering av arbeiderklassen inntil den på nytt begynte å konstituere seg som klasse.

6.11. De sosialdemokratiske ledernes overløperi har blitt fulgt av en massiv omdanning av arbeiderklassens organisasjoner fra å være redskaper mot kapitalen og til å bli redskaper for kapitalen i arbeiderklassen. Proletariatets organisering som klasse har blitt brutt ned og i stedet er det skapt et system av faste forbindelser mellom kapitalen og en del av arbeiderne.

6.12. Den nye bevegelsen som har vokst opp i 60-åra og hittil i 70-åra har også betydd en faktisk innledning til en ny konstituering av arbeiderklassen som klasse.

6.13. Den fremste motstanderen til denne utviklinga i arbeiderklassens ledd er arbeideraristokratiet. Arbeideraristokratiet er et produkt av imperialismen. Det er en litenminoritet av arbeiderklassen som på denne måten er kjøpt av monopolkapitalen, men det er en innflytelsesrik minoritet. Arbeideraristokratiet er større under en langvarig høykonjunktur enn under lavkonjunktur. Det er større så lenge motsigelsene mellom imperialistene er små, som i femtiåra, enn når de skjerpes, som i dag.

Arbeideraristokratiet deler seg i flere lag. Dets øverste lag er sjølmonopolister i kraft av sin posisjon som byråkratkapitalister. Dette fåtallige sjiktet er konsekvente talsmenn for monopolkapitalen og har felles interesser som klasse.

7. Lumpfenproletariatet (filleproletariatet)

7. Lumpfenproletariatet er samfunnets nederste sjikt. Det består av folk fra alle samfunnslag som av ulike grunner er ruinert og havnet der. Dette sjiktet er lite i Norge, men det øker og rekrutteres i dag spesielt fra ungdommen. Det er preget av store helsemessige og sosiale problemer. En del av lumpfenproletarene kan spille en revolusjonær rolle, men dette laget er uten perspektiver og uten (eller stort sett uten) samhold. De kan derfor ikke stoles på som en fast revolusjonær tropp. Det finnes grader av fornedrelse og grader av samhold også innafor lumpfenproletariatet som sannsynligvis vil gjøre det naturlig å dele det inn i ulike grupper.

Vi trenger en definisjon og avgrensning av lumpfenproletariatet for å undersøke det nærmere.

8–11: Tillegg

Det er fire viktige spørsmål som forfatteren av dette notatet anser som vesentlige og selvinnlysende deler av en klasseanalyse, men som det ikke var hans oppgave å behandle da notatet ble skrevet: ungdommen, kvinnene, samene og motsigelsen by – land. Her skal bare anføres sentrale grunner til å ha dem med: 8. Ungdommen fordeler seg på alle klasser og preges av de klassene de hører til. Men kapitalismen har også skapt spesielle problemer for folkets ungdom, som gjør at ungdommen trenger å organisere seg spesielt. SUF(m-1) er i dag en kommunistisk organisasjon for ungdomsmassene.

9. Kvinnene. Kvinnene i et kapitalistisk land som Norge er dobbelt undertrykt. Den store majoriteten av kvinnene er i likhet med sine mannlige klassefeller undertrykt av monopolkapitalen, men kvinnene er også undertrykt fordi de er kvinner. De trenger også å organisere seg spesielt og vil spille en viktig særegen rolle i revolusjonen. En kvinnefront er under organisering denne våren.

10. Samene. De har blitt fortrengt fra sine områder og blitt brutalt undertrykt gjennom generasjoner av nordmennene. Den norske monopol-kapitalen fører i dag denne nasjonale undertrykkelsen videre. Samenes rettferdige krav er en del av proletariatets solidariske krav. Den sosialistiske revolusjonen i Norge vil gjøre slutt på den nasjonale, økonomiske, kulturelle og politiske undertrykkelsen av samene.

11. Motsigelsen mellom by – land er blitt akutt under monopolborgerskapets vanstyre og både byenes og landsbygdas befolkning søker en løsning på disse problemene som monopolborgerskapet ikke er i stand til å gi. Vi trenger å analysere problemet i detalj og gi en skisse av hvordan sosialismen vil ta til med å løse denne motsigelsen til folkets beste. Erfaringene fra Albania og Kina, der landsbygda i dag utvikles og utbygges, er her en viktig kilde.

Problemstillinga

Nå som marxist-leninistene forbereder opprettelsen av et nytt kommunistparti i Norge er det viktig å ta opp spørsmålet om hvilke stadier revolusjonen i Norge vil gjennomløpe. Mitt inntrykk er at NKP, selv da det prøvde å bli et kommunistisk parti, hadde et høyst diffust forhold til hvordan en revolusjon i Norge ville arte seg.

Det bør imidlertid være mulig å behandle spørsmålet om revolusjonen temmelig konkret. Ikke for at vi skal gi oss til å spå om detaljene i revolusjonens forløp, men for at vi skal gjøre klart hvilke muligheter som foreligger og konsekvensene av dem.

F. eks. mener jeg det er grunn til å reise spørsmålet om revolusjonen i Norge vil gjennomgå et mellomstadium før den sosialistiske revolusjonen, en slags demokratisk revolusjon. Den kinesiske revolusjonen gjennomgikk sitt nydemokratiske stadium før den sosialistiske revolusjonen, og en kan spørre seg om det finnes grunnlag for det samme i Norge.

Hvis man er dogmatisk, så byr ikke dette på noe problem, for da kan man slå opp i en av klassikernes verker og lese at det ikke finnes noe stadium mellom den framskredne kapitalismen, imperialismen, og sosialismen.

Men vi er ikke dogmatikere. Klasseforholda i Norge i dag er annerledes enn for 50 år sida. Mulighetene for en enhetsfront som strekker seg langt inn i borgerskapets tidligere oppland er høyst aktuell. Spørsmålet om et mellomstadium dreier seg da om det i Norge vil være nødvendig å samle alle krefter som kan forenes til kamp mot monopolkapitalen og imperialismen i et fellesdiktatur av disse klassene og gruppene under ledelse av proletariatet. Og at dette diktaturet forberedte proletariatets diktatur.

Jeg mener denne problemstillinga er relevant, men jeg har sjøl kommet til at det i Norge ikke kan tenkes noe stadium av et revolusjonært klassediktatur over monopolkapitalen som ikke nettopp er proletariatets diktatur. Jeg skal prøve å begrunne det nedenfor, og jeg håper at andre vil kommentere så vel sjølve problemet, som mine synspunkter.

Det nydemokratiske diktaturet i Kina

Den fulle marxistiske analyse av det nye demokratiet var Mao Tsetung den første til å gjøre. Sjølsagt finnes det hos både Lenin og Stalin elementer til å forstå dette mellomstadiet mellom kapitalisme og sosialisme i de halvkoloniale landa. Men det var Mao som først laget en helhetlig teori om denne etappen i revolusjonen i sin artikkel «Om det nye demokratiet».

Der sier han blant annet:

Denne ny-demokratiske republikken vil bli forskjellig fra den gamle europeisk-amerikanske formen for en kapitalistisk republikk under borgerskapets diktatur, som er den gamle demokratiske formen og allerede avleggs.

På den andre sida vil den også være forskjellig fra den sosialistiske republikken av sovjet-type under proletariatets diktatur, som allerede blomstrer i Sovjet-unionen, og som videre vil bli oppretta i alle kapitalistiske land og som uten tvil vil bli den dominerende statsformen og regjeringsstrukturen i alle framskredne industrialiserte land.

Imidlertid er ikke denne formen passende i en viss historisk periode for revolusjonene i koloniale og halvkoloniale land.

…

Slik kan de tallrike typer at statssystemer i verden reduseres til tre grunnleggende slag, i samsvar med klassekarakteren av deres politiske makt:

1. republikker under borgerlig diktatur,

2. republikker underproletariatets diktatur og

3. republikker under det felles diktaturet av flere revolusjonære klasser.»

Det første stadiet i vår revolusjon … vil resultere i opprettelsen av et nydemokratisk samfunn under det felles diktaturet til alle de revolusjonære klassene i Kina under ledelse av proletariatet. Revolusjonen vil så bli ført videre til det neste stadiet hvor et sosialistisk samfunn vil bli oppretta i Kina.

Revolusjonene i de halvkoloniale landa følger i dag Maos teser i «Om det nye demokratiet»

Norge er et framskredent industrialisert land, så vi kan umulig overføre spørsmålet om stadiene i revolusjonen direkte fra Kina. Men det vi absolutt kan lære av de siterte utdragene fra Mao er at kjernen i hele problemet er å klargjøre klassekarakteren av det diktaturet revolusjonen i første rekke oppretter.

Den sosialistiske revolusjonen  
I visse situasjoner er det vel nokså opplagt at revolusjonen i Norge direkte, både i form og innhold, vil bli en sosialistisk revolusjon.

Slike situasjoner vil være varianter av følgende:

Den økonomiske krisa utdypes, den herskende klassen blir mer og merdesperat, og det arbeidende folket mer og mer misnøyd og rasende. Det blir politisk umulig for monopolborgerskapet å opprettholde sitt diktatur på vanlig måte. Den politiske krisa inntrer. Arbeiderklassen væpner seg, skaper sine egne politiske organer og i allianse med de andre revolusjonære og progressive klassene og gruppene går den til stormløp mot monopolborgerskapet. Herskerklassen avvæpnes og fratas sin eiendom, dens reaksjonære statsapparat knuses og et nytt revolusjonært statsapparat bygges opp. – Det hersker vel ingen tvil at det i slike situasjoner, om de avspeiler seg over uker eller år, så vil revolusjonen både i form og innhold være sosialistisk og at den nye staten vil være proletariatets diktatur.

Revolusjonen kan bryte ut i forskjellige situasjoner

Spørsmålet om en mellomfase i revolusjonen vil kunne reises ut fra andre tenkelige situasjoner:

Monopolborgerskapet forsøker å innføre fascismen og folket reiser seg til opprør mot det. Med det norske folkets anti-fascistiske tradisjoner vil dette opprøret ha en meget brei basis klassemessig.

Eller en imperialistisk hær besetter landet helt eller delvis mot den sittende regjeringas vilje. Til og med deler av monopolborgerskapet kan da tenkes å ville ønske væpna motstand mot inntrengerne.

Dersom ikke denne typen situasjoner kan føre til en slags nydemokratisk fase i den norske revolusjonen, så ser jeg det som utelukket at det kan eksistere noen slik fase.

Jeg vil derfor drøfte en slik situasjon.

Den væpna kampen i en situasjon med imperialistisk angrep

En slik situasjon ville umiddelbart kreve at det ble organisert væpna motstand. Dersom deler av monopolborgerskapet deltar i kampen, vil en del av den væpna motstanden utføres av borgerskapets hær eller deler av den. Men erfaringene fra siste krig viser at motstanden lider nederlag dersom den baserer seg på monopolborgerskapets krigsmakt. En del av monopolborgerskapets væpna kamp under krigen i Norge var utvilsomt Potemkinske kulisser for å kaste blår i øynene på folket og spre myten om at borgerskapet representerte nasjonens redning.

Erfaringene fra 2. verdenskrig lærer oss at det også i en slik situasjon er nødvendig å opprette separate revolusjonære væpna styrker, avdelinger av væpna arbeidere og småbønder/fiskere under proletariatets og det kommunistiske partiets ledelse.

La oss si at enheten med borgerskapets væpna styrker bevares eller bevares i hovedsak til okkupantene er kasta på sjøen. Ved seieren vil det da eventuelt stå to slags væpna styrker i landet, uttrykk for to klassers diktatur. En statsmakt som baseres på begge disse typene væpna makt, ser jeg som utelukka. Det må bli den ene eller den andre. Og dette spørsmålet vil stå på dagsorden umiddelbart etter en slik seier. Dersom de revolusjonære styrkene vinner konfrontasjonen, så vil det bli oppretta et klassediktatur på dere spremisser. Lider de nederlag får vi et nytt borgerlig diktatur.

Hva slags klassediktatur vil de revolusjonære styrkene danne kjernen i?

I Kina var hovedtyngden av den revolusjonære væpna befolkninga fattigbønder og lavere mellombønder. I Norge med et proletariat som utgjør omlag 70 % av befolkninga, vil det vel høyst sannsynlig være proletariatet som utgjør hovedparten av de væpna styrkene. I en eller annen form må borgerskapets gamle væpna styrker oppløses og proletariatets settes i stedet.

Militærstrategisk ser det altså ut for meg som at sjøl en situasjon med en breiest mulig enhetsfront vil føre til et klassediktatur som i sin kjerne er proletariatets diktatur. (Mao: Kjernen i enhver statsmakt er dens væpnastyrker.)

Revolusjonens paroler

En revolusjon som den jeg drøfter vil naturlig nok ikke innledes under parolen om proletariatets diktatur. Den vil høyst sannsynlig heller stilleparoler som: Kast ut inntrengerne! For en nasjonal og demokratisk regjering!

Den vil ha en patriotisk form. Men hva vil være dens innhold? Det kan etter min mening ikke være noen revolusjon i Norge som ikke på en eller annenmåte stiller parolene:

BRYT ALLE PAKTER MED IMPERIALISMEN OG KONFISKER UTENLANDSK EIENDOM!

KONFISKER MONOPOLENE OG STORBORGERSKAPETS EIENDOM!

AVVÆPNING AV MONOPOLBORGERSKAPET, STORBORGERSKAPETOG DERES LAKEIER, VÆPNING AV ARBEIDERKLASSEN OGFOLKET!REVOLUSJONÆRT OG DEMOKRATISK STATSAPPARAT!

DEMOKRATI (ytringsfrihet osv.) FOR FOLKET, UNDERTRYKKELSE AVFOLKETS FIENDER!

SIKRING AV FOLKETS LEVEVILKÅR! (Opphevelse av all gjeld som folket har, jordreform, lønnsøkning, senkning og stabilisering av priser, arbeid til alle, lik lønn for likt arbeid osv.)

Den første parolen og den siste ser jeg som så sjølsagt at jeg ikke kommenterer den her.

Den andre parolen mener jeg er nødvendig fordi monopolene og storborgerskapet sin økonomiske makt i Norge er uforenlig med et hvert revolusjonært diktatur i Norge. De har en fullstendig kontroll av det økonomiske livet og vil kunne kvele revolusjonen i fødselen dersom ikke deres eiendom blir beslaglagt og blir den revolusjonære statens eiendom.

Men dersom monopolene og storborgerskapet (herunder også hele bank- og finansvesenet) er konfiskert så vil i realiteten mesteparten av økonomien være sosialisert. Det som måtte være igjen av privat næringsliv vil være prisgitt denne sosialistiske økonomien.

Med den kapitalistiske statseiendommen, monopolenes, imperialistenes og storborgerskapets eiendom gjort om til sosialistisk statseiendom, så vil mer enn 80 % av økonomien (et tall jeg tipper, men som ikke skal være så veldig mye feil) være sosialisert. Dette er et ganske annet forhold enn i Kina der hovedparten av økonomien var små- og mellombondeøkonomi.

Med konfiskeringa av imperialistene, monopolene og storborgerne vil alle strategiske industrigreiner i Norge være fullstendig dominert av sosialistisk statseiendom framfor privat produksjon. Denne minimumsparolens gjennom-føring vil etter min mening i hovedsak representere proletariatets diktatur på det økonomiske området.

Denne parolen er i samsvar med de grunnleggende behovene ikke bare til arbeiderklassen, men til de arbeidende bøndene og fiskerne, til de intellektuelle, til de småhandlende, kort sagt til hele det arbeidende folket. Men samtidig vil det altså bety en hovedsakelig sosialistisk økonomi under proletariatets diktatur.

Den tredje parolen har jeg kommentert.

Den fjerde parolen vil ha en annerledes form under en nasjonal frigjeringskrig enn under den typen sosialistisk revolusjon som jeg nevnte til å begynne med. Det vil karakterisere i første rekke en patriotisk og demokratisk revolusjonær regjering. Men jeg vil hevde at dette ikke vil endre revolusjonens innhold. Det vil bare endre dens form. Innholdet uttrykkes gjennom det faktiske proletariske diktaturet som ville være oppretta i spørsmålet om den væpna makta og økonomien. Formen vil avhenge av fronten som gjennomfører revolusjonen.

Min konklusjon blir derfor at kapitalismen i Norge er utvikla så langt at enhver revolusjon mot den i innhold må bli en sosialistisk revolusjon somoppretter proletariatets diktatur direkte. De hovedkomponentene jeg har brukt i min argumentasjon (proletariatets størrelse og den statsmonopol-kapitalistiske økonomiens utbredelse) er jo nettopp størrelser som angir hvor langt kapitalismens utvikling er kommet.

Jeg vil derimot ikke på noen måte legge skjul på at revolusjonen kan få et utall av former alt etter hvilken situasjon den springer ut av. Disse formene er slett ikke uvesentlige å skille mellom, og jeg mener at det kan være ønskelig at RØDE FANE seinere tar de forskjellige formene for revolusjon i Norge opptil drøfting på en mer inngående måte enn det var min hensikt å gjøre i denne artikkelen.

 

 

Vil EEC-kampen fremme arbeidet for revolusjon og sosialisme? Det er emnet for denne artikkelen, som er basert på et foredrag Sigurd Allern har holdt på et åpent møte arrangert av ML-gruppene (MLG) i Trondheim.

Artikkelen bringer bl. a. en analyse av perspektivene for klassekampen like etter at folkeavstemninga er gjennomført.

Vi marxist-leninister ønsker å stå i spissen for arbeiderklassens og folkets kamp for revolusjon og sosialisme. Men idag er det kampen mot EEC, ikke revolusjonen, som står på dagsordenen. To spørsmål er da naturlig å stille: Har denne kampen en karakter som bidrar til å fremme den sosialistiske revolusjonen i Norge? Kan kampen mot EEC selv føre til revolusjonære slag og stormer?

Først må en ting være klart: Alle store folkelige kamper er ikke nødvendigvis revolusjonære. I de siste åra har de oftest ikke vært det her i Norge. En revolusjonær kamp stiller alltid på en eller annen måtespørsmålet om statsmakta i brennpunktet. Når folk revolusjoneres skyldes det at deres tillit til det monopolkapitalistiske samfunnssystemet forsvinner, de ønsker en statsmakt kontrollert av arbeiderklassen og folket. Under revolusjonære aksjoner tar folket seg selv til rette, ofte på tvers av de «vanlige» politiske spillereglene.

I lys av dette er det riktig å si at f. eks de store studentaksjonene for kompensasjon for momsen våren1970 ikke var aksjoner av en revolusjonær karakter. De utviklet seg heller ikke så langt at de revolusjonerte studentmassenes bevissthet. Sauda-arbeidernes streik samme år hadde imidlertid klare revolusjonære perspektiver: Arbeiderne satte under streika viktige deler av den lokale statsadministrasjonen (kommunebyråkratiet) på sidelinja, organiserte selv forsyningspolitikk og velferdstiltak. Og de slo i resolusjonsvedtak fast at kapitalismen aldri kan sikre arbeidsfolks kår. Statens juridiske redskap, Arbeidsretten, ble også effektivt ignorert og lammet.

Langt klarere enn disse norske eksemplene er selvsagt maiopprøret i Frankrike 1968. Da gjorde store folkemasser opprør mot den gaullistiske statsmakta. I byen Nantes ble det opprettet et proletært diktatur. Over hele landet var bedrifter og statsadministrasjon lammet. Mai 1968 varen revolusjonær storm. At den ikke utviklet seg til en seierrik sosialistiskrevolusjon skyldes flere faktorer. Viktigst er nødvendigvis mangelen på en korrekt kommunistisk ledelse somutviklet kampen til et væpnet opprør mot staten. I stedet ble det de Gaulles militærstyrker, politisk støttet av revisjonistene, som tok over kontrollen.

EN NY FASE I KLASSEKAMPEN

La oss utifra dette gå løs på spørsmålet om EEC-kampen har en revolusjonær betydning. Jeg vil legge særlig vekt på følgende trekk ved den norske samfunnsutviklinga.

Skjerpet kamp mellom de revolusjonære og reaksjonære klassene

De revolusjonære klassene i Norge er arbeiderklassen, småborgerskapet på landsbygda og i kystdistriktene og småborgerskapet i byene. De reaksjonære klassene er utenlandsk imperialisme, monopolborgerskapet og storborgerskapet. På alle felter har kampen mellom folket og klassefienden blitt hardere. I kamp mot rasjonalisering, oppsigelser, helsefarlige arbeidsforhold, dyrtid og trusselen om salg av Norges suverenitet til imperialistene har arbeiderklassen sagt et endelig farvel til 50-åras reaksjonære klassesamarbeidspolitikk. Mellom monopolkapitalen og småborger-skapet på landsbygda er det nå åpent politisk brudd. Regjeringskoalisjonen mellom monopolkapitalen og landsbygdas småborgerskap sprakk på grunn av EEC-saka, med dunder og brak våren 1971. Den skjerpete motsigelsen mellom monopolkapitalen og folket har også gitt seg kraftige utslag i ungdomsmassenes rekker, stadig større lag av arbeiderungdom, elever og studenter vender seg i dag mot EEC og statsmaktas politikk.

Økt enhet i folkets rekker

En viktig faktor i monopolkapitalens politikk er å splitte det arbeidende folket. Bøndene er for Håkon Lie «arbeiderklassens hovedfiende». Men hovedtendensen går i dag mot slike framstøt. Både på landsbygda og i fabrikkene oppleves kampfellesskapet mot EEC som en overordnet ting. På samme måte har også det tradisjonelle kjøret på «generasjonskonflikten» som hovedmotsigelsen i samfunnet spilt fallitt. De studerendes kamp blir også mer sett på som en del av folkets kamp enn for noen år tilbake. Denne enheten, dette kampfellesskapet, sveiser i dag sammen de klassene og samfunnslaga som må stå i spissen for en sosialistisk revolusjon i vårt land.

Fiendens reserver skrumper inn

Skal det monopolkapitalistiske diktaturet få en akseptabel maske må det ha talsmenn i mange politiske leire. Det må forsvares av «ledere» som har røtter og en viss tillit i ulikelag av folket. I dag blir denne politiske reserven skrøpeligere og skrøpeligere. Tidligere USA-orienterte, reaksjonære Senterparti-folk lar seg ikke mobilisere for «Europa-tanken» og Vest-Tyskland. En rekke kristelige, ledere som i årevis har solgt monopolkapitalens opium, lar seg nå vanskelig mobilisere, jfr. Bondevik og Korvald. Og mellomsjiktet i fagforeningene, dvs. deler av arbeideraristokratiet, går i stor utstrekning mot medlemskap. 

Monopolkapitalen og statsmakta får færre og færre talsmenn og alliertefor sin politikk.

Sosialdemokratiets politiske lederskap vakler

Den viktigste «reserven» for den herskende klassen har i årevis vært høyre-sosialdemokratene i LO og DNA. Der tsaren brukte presteskapet til å underkue massene, der har imperialismen nyttet seg av arbeideraristokratiets øverste sosialdemokratiske sjikt. I årtier har dette bidratt til å lamme arbeidsfolks politiske kamp. Nå vendes bildet. AUF har nesten samlet brutt med DNA-ledelsen. En stor del av «mellommennene» i fagbevegelsen har som nevnt forlatt faderhuset. Opprettelsen av «Arbeiderbevegelsens informasjonskomite mot EEC» styrker denne opposisjonen organisatorisk. Samtidig bidro Folkebevegelsens faglige konferanse til å etablere en landsomfattende faglig opposisjon mot LO-ledelsens politikk.

Kraftig politisering av massene

Kampen mot EEC har på en rekke måter endret folks måte å tenke på, endret deres innstilling til samfunnsutviklinga. Det som folk flest før var imot f. eks. tvangsflytting og rasjonalisering, men som mange trodde var et «nødvendig, uomgjengelig onde», ser nå alle er et resultat av monopolkapitalens og statens politikk. Folk ser at EEC dreier seg om den politiske suvereniteten, om framtida forlandet og folket. Stadig flere blir sjøldirekte involvert i denne klassekampen mot monopolene. De fleste arbeidsfolk innser nå også at statsapparatet tjener den herskende klassen. De krever et brudd med den politikken som staten fører. Men ennå nærer mange store illusjoner om militærets rolle og de parlamentariske organenes demokratiske karakter. Tendensen er likevel klar: mistilliten til statsmakta øker, massenes bevissthet politiseres og revolusjoneres.

Enhetsfronten mot imperialismen er en realitet

Formann Mao har slått fast at revolusjonen ikke kan lykkes uten et parti, en hær og en enhetsfront av de revolusjonære klassene. Kimen til en slik enhetsfront har vi lenge hatt i Norge. Men først gjennom EEC-kampen har den fått en kraft og en bredde som virkelig truer monopolkapitalens politikk. Denne enhetsfronten består i dag av et utall av fronter, interesseorganisasjoner og aksjonsenheter. Den tar sitt utgangspunkt i en rekke forskjellige saker, fra solidaritet med Indo-Kinas kjempende folk til aksjon mot nedleggelse av trikken i Oslo. Men først gjennomfagforeningenes og klubbenes, fisker- og bondeorganisasjonenes EEC-motstand har de breie lag av folket virkelig blitt aktivt trukket med. Denne enhetsfronten har også skapt sine egne organisasjoner: Folkebevegelsen og Arbeiderkomiteen. Denne storstilte organiseringa av de folkelige kreftene vil bety mye for framtidas revolusjonære massearbeid.

ML-bevegelsen har blitt kraftig styrket

For 2 år tilbake var den norskeml-bevegelsen begrenset til et «ungdomsparti» og en studie- og propagandaorganisasjon for «de eldre». I dag har vi en enhetlig partibyggende organisasjon og et ungdomsforbund som forbereder seg på omdanninga til en kommunistisk masseorganisasjon for ungdom. Seinest ved utgangen av1973 vil det være skapt et nytt, kommunistisk parti og en rekke masseorganisasjoner som er nært knyttet til partiet: for ungdommen kvinnene og barna. Denne raske utviklinga av de revolusjonære marxist-leninistiske kreftene skyldes nettopp at vi i de sakene som i dag «rører massenes hjerte» har stått fram meden kommunistisk linje og politikk.

Denne oppsummeringa leder oss nødvendigvis fram til en konklusjon: Kampen mot norsk medlemskap i EEC har ført klassekampen i Norge inn i en ny fase – opp på et langt høyere nivå enn åra før. I dag har denne kampen ikke en direkte revolusjonær karakter. Men den har ført og fører til en rekke endringer i samfunnet og politikken som styrker muligheten for en seierrik norsk revolusjon. Derfor er det alt nå klart at EEC-kampen har revolusjonære perspektiver.

VÆR PÅ VAKT MOT BITENDENSENE!

Når dette er sagt, må det også slås fast enkelte bitendenser i klassekampen som dels svekker enhetsfrontens slagkraft – og som dels hindrer revolusjoneringa av massene. Vi vil særlig legge vekt på følgende:

1 Krisesamarbeid – monopolkapitalen forsøker å skremme arbeidsfolk til ro. Utenfor EEC vil arbeidsplassene måtte nedlegges, skrev ELKEM til sine ansatte. Forlanger dere lønnspålegg, går bedriften konk, er lønnsoppgjørsmelodien. Denne reaksjonære klassesamarbeidsideologien har solide røtter i deler av fagbevegelsen. «Sammen med bedriften skal vi trygge arbeidsplassene» heter det. Pro-EEC-vedtaket fra Årdal viser at krisesamarbeidet må tas ytterst alvorlig.

2 Fascisering – Den aktive del av motstandsbevegelsen, med marxist-leninistene, blir bevisst forsøkt kriminalisert. Eksemplene er mange: «Maoist» sprengte sin arbeidsplass i luften, løy Fædrelandsvennen i Kristiansand. Da Arbeiderkomiteen tok initiativet til en fredelig demonstrasjon mot Bratteli før flyreisen til Brussel, ble det i Stortinget og i presse framstilt som voldelig terror! Hetsen mot de streikende lærerne fra Apalløkka, politiprovokasjonen mot ml-bevegelsen med arrestasjon og fengsling av MLGs formann er andre tegn i tida. Slike angrep er alt møtt med stor motstand. Men de har ennå ikke blitt brennmerket som det de er i arbeidsfolks bevissthet: fascistiske overgrep og reaksjonær hets mot aktive EEC-motstandere. Fordi nye provokasjoner kan ventes må det politiske innholdet i det som har skjedd bringes langt bedre fram i den progressive bevegelsens agitasjon og propaganda.

3 Sabotasje i enhetsfronten – Også innafor enhetsfrontens rekker finnes det krefter som i praksis saboterer EEC-motstanden. Under Odda-streiken brukte Arbeiderbladet «lokale EEC-motstandere» som offentlige streikebrytere. SF-lederen og anti-kommunisten Gustavsen stilte seg i april frivillig til disposisjon for reaksjonens forsøk på å hindre statsbevilgning til Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid. På enkelte jern & metall-arbeidsplasser har EEC-motstandere av Ove Larsens type gått i spissen for å suspendere marxist-leninister fra bedriftsklubben fordi de har spredd kommunistiske lokalaviser. Hvis ikke slike krefter isoleres og nøytraliseres, vil enhetsfronten kunne splittes og svekkes.

4 Framgang for opportunistene – Kampen mot EEC fører ikke bare til oppsving for de revolusjonære, for marxist-leninistene. Arbeidsfolk og ungdom politiseres, de går mot venstre. Men mange er ennå preget av borgerlige ideer på viktige felter av politikken. Derfor blir f. eks. SF – med sin kombinasjon av «fredelig revolusjon» og parlamentarisme – for mange et alternativ. Selv NKPs Reidar T. Larsen forsøker å bruke EEC-kampens enhet til å markedsføre Moskva-revisjonismens ideer om parlamentarisk overgang til sosialismen. Gallupen viser at – i det minste SF – klarer å styrke sin posisjon blant endel av EEC-motstanderne. Selv om partiledelsen er for udugelige til å organisere og mobilisere flere tilhengere, så er denne begrensede framgangen en kraftig utfordring til ml-bevegelsen. Mot opportunistledernes småborgerlige sosialisme må vi – overfor enhver EEC-motstander –sette kommunismens revolusjonære teori og praksis.

Ingen av disse tendensene har klart å stoppe eller lamme det revolusjonære oppsvinget. Men mange EEC-motstandere, også blant kommunistene, har i disse dager lett for å bli «svimle av framgang». De ser oppsvinget – men ikke det som kan ødelegge det. Derfor oppfordrer vi marxist-leninister til skjerpet årvåkenhet overfor bitendenser i utviklinga; mot all fascisering, mot sabotasje av kampenheten i motstandsbevegelsen, mot den småborgerlige sosialismen og revisjonismens anti-revolusjonære ideer.

Kan EEC-kampen utløse revolusjonære stormer?

Dette er det andre spørsmålet vi må besvare. To saker er da viktig å ta med i betraktning:

Krisa i imperialismen truer Norge

Nesten hele Vest-Europa er nå inne i ei alvorlig økonomisk krise. I Sverige og England er det massearbeidsløshet, i det økonomiske «vidunder»-landet Vest-Tyskland er den raskt stigende. Rundt om i verden har imperialistmaktene støtt på økende vanskeligheter. Land etter land frigjør seg fra imperialiststatenes politiske, økonomiske og militære undertrykkelse. Krisa i imperialismen er også ei djup politisk krise. Foreløpig har Norge ikke fått føle denne krisa fullt og helt på kroppen. Men tendensene er klare: Økende arbeidsløshet på grunn av konkurser og innskrenkninger, dyrtid og harde angrep på lønningene. For monopolkapitalen og statsmakta er derfor situasjonen ytterstalvorlig. EEC har allerede stilt deres politiske herredømme på en hard prøve. Kommer en økonomisk krise på toppen, vil «velferdsmasken» revne for godt. En herskende klasse som ikke klarer å sikre selv de mest elementære behov i folket vil heller ikke kunne håpe på dets tillit. Eksemplene fra dagens Vest-Europa, bl. a. England, viser at arbeiderklassen da er villig til å sette hardt mot hardt.

EEC-kampen slutter ikke med folkeavstemninga!

Følgende fire muligheter finnes teoretisk etter folkeavstemninga:

Flertall mot EEC – mer enn 38 stortingsmenn godtar dette, og regjeringa må bøye av.

En slik situasjon er ennå den mest sannsynlige. Den vil kunne skape en regjeringskrise. Men først og fremst vil den legge grunnlaget for en storstilt politisk offensiv fra arbeiderklassen og det arbeidende folkets side. Imperialismens viktigste politiske framstøt på årtier vil ha spilt en dundrende fallitt. En slik situasjon vil raskt legge grunnlaget for nye politiske krav fra massebevegelsen: – om forbud mot utenlandsk oppkjøp avnorsk eiendom og industri, krav om gjeldsinnfrielser for småbrukere og fiskere, norsk kontroll over oljeressursene, økt fiskerigrense, okkupasjon og krav om statlig overtakelse eller driftsgaranti ved bedriftsnedleggelser osv.

Allerede nå kan vi slå fast at det nye statsbudsjettet, som mer enn noen gang vil være forberedt som et EEC-budsjett, vil bli en gnist som kan reise arbeiderklassen og folket til en storm mot monopolkapitalens og sosialdemokratiets politikk. En slik storm vil være rettet direkte mot statsmakta og kan, som i Frankrike i1968, få karakteren av et revolusjonært opprør mot det monopolkapitalistiske diktaturet.

Knapt flertall for EEC – Sannsynligvis vil 38 Stortingsmenn fremdeles være villige til å blokkere EEC-avgjørelsen gjennom et nei.

En slik situasjon vil ikke gi grunnlaget for offensive aksjoner. Regjeringa har allerede markert at den da vil gå amok i hets og demagogi, der alle propagandamidler blir tatt i bruk. For EEC-motstanderne stiller dettefølgende oppgaver:

– alt i dag må vi gjøre det klinkende klart at regjeringas «krav» om at motstanderne skal «bøye seg for» et flertall for EEC er grov svindel. Regjeringa kan nemlig lett gi slike garantier. Å bøye seg for et flertall mot betyr i realiteten en utsettelse av EEC-framstøtet. Å bøye seg for et flertall for betyr å akseptere total underkastelse for Brussel, med varige konsekvenser for arbeiderklassens og folkets politiske og økonomiske kår.

– vi må, hvis denne situasjonen blir aktuell etter folkeavstemninga, raskt være forberedt på følgende:

– mobilisere massestøtte til de Stortingsmenn som står fast mot EEC.

i demonstrasjoner og aksjoner gjøre det klart at det i arbeiderklassen, blant bønder og fiskere, er flertall mot medlemskap.

Flertall for EEC – ikke nødvendig mindretall i Stortinget. En slik situasjon vil umuliggjøre strategisk offensive framstøt. De første ukene vil lett bli preget av pessimisme og oppgitthet innafor vaklende deler av enhetsfronten. «Det nytter ikke å kjempe» vil bli opportunistledernes svanesang. For marxist-leninistene og alle progressive blir hovedoppgaven å konsolidere enhetsfronten på fortsatt kamp. Utviklinga av kampen i Storbritannia viser at situasjonen både i folket og i parlamentet kan vendes. Et eksempel: Regjeringa har ikke gitt skikkelig beskjed om hva det koster å komme inn. Den regninga vil sjokkere mange. I tillegg vil en rekke lovendringer komme opp til debatt før nyttår. Kampen mot EEC-medlemskapet vil altså fortsette. Også i denne situasjonen vil statsbudsjettet kunne bli en utløsende kraft til nye kamper.

Taskenspill og svindel – er den siste muligheten. Selv om den kan se usannsynlig ut i dag, er det vår plikt å være oppmerksom på alle muligheter. Svindelen kan ta ulike former: Opptellingsfusk eller gjennomføring av EEC-medlemskap tross flertall mot i folkeavstemninga. DNA-ledere har alt varslet at folkeavstemninga ikke «kan tas alvorlig» hvis ikke deltakelsen er høy.

Uansett form vil en slik politikk være et ytterst farlig spill for monopolkapitalen og dens brattelier. Både i fabrikker og bygder vil svaret bli opprør mot statsmakta. Storstreiker, okkupasjoner og demonstrasjoner vil bare bli innledende stikkord .

Denne knappe oppsummeringa viser oss at EEC-kampen ikke slutter med folkeavstemninga. Utfallet er ennå ikke gitt. Mest sannsynlig er muligheten for seier – med et kraftig, offensivt oppsving i massekampen som resultat. DNA-regjeringas økte vansker med å berge monopolene ut av den voksende økonomiske krisa i vesten vil skjerpe motsigelsen mellommonopolkapitalens og folkets interesser ytterligere. Statsbudsjettet blir et EEC-budsjett – men også et krisebudsjett med nye byrder for arbeidsfolk.

Sluttfasen av EEC-kampen gir derfor både et økonomisk og politisk grunnlag for massekamper en knapt kunne tenke seg omfanget av bare noen år tilbake. Men massekamper må organiseres og ledes hvis målet er å seire i kampen mot en mektig, sentralisert fiende.

Vi marxist-leninister vil særlig legge vekt på to ting:

– Den organiserte enhetsfronten må ikke nedlegges, men konsolideres og utbygges etter folkeavstemninga, uansett resultat i den. Det må alt nå tas initiativ til landsmøter i Arbeiderkomiteen og Folkebevegelsen som oppsummerer situasjonen og legger opp politikken videre. Alle forsøk på å nedlegge frontorganisasjonene, f.eks. omdanne Folkebevegelsen til et «rød-grønt» parti må avvises.

– Marxist-leninistene må raskt fullføre bygginga av et nytt, kommunistisk arbeiderparti som kan reise riktige paroler for massekampen, lede den organiserte enhetsfronten i fabrikker, bygder og boligstrøk og spre ideene om revolusjon og sosialisme.

KAMPEN MOT EEC KAN VINNES!

STYRK LEDELSEN AV MASSEKAMPEN – STØTT BYGGINGA AV ET NYTT, KOMMUNISTISK PARTI!

REVOLUSJON ER HOVEDTENDENSEN I VERDEN I DAG!

 

Foredrag holdt av Carl-Erik Schultz i DNS, høsten 71.

Kamerater og venner.

Formann Mao sier:

Liksom det ikke finnes en eneste ting i verden som ikke har en tosidig natur (dette er loven om motsetningenes enhet), så har også imperialismen o galle reaksjonære en tosidig natur, de er virkelig tigre og papirtigre på en og samme gang.

Å tilintetgjøre imperialismen, føydalismen og byråkratkapitalismens herredømme i Kina tok det kinesiske folket over 100 år og kostet dem titalls millioner liv før de vant seier i 1949. Hør her! Var de ikke levende tigre, jerntigre, virkelige tigre?

Men til sjuende og sist forandret de seg til papirtigre, døde tigre, tigre laget av soyabønnepudding. Dette er et historisk faktum. Har ikke folket sett og hørt om disse fakta? Det har vært hopetall av dem — tusener på titusener. Tusener og titusener. Derav følger at imperialismen og alle reaksjonære betraktet ut fra deres vesen, på lang sikt, fra strategisk synspunkt må anses som det de er — papirtigrer. Dette bør danne grunnlaget for vår strategiske tenkning.

På den annen side er de også levende tigre, jerntigre, virkelige tigre som er i stand til å ete opp folk. Dette bør være grunnlaget for vår taktiske tenkning.

Vi veit at den vesttyske imperialismen — at alle imperialister går undergangen i møte.

Vi veit at folkets kamp mot EEC kan lykkes.

Men skal vi vinne, må vi analysere fiendens styrke, se klart hvilken trussel imperialismen er mot det norske folket i dag.

Vi må finne vår egen taktikk ut fra dette.

Vi må aldri undervurdere EEC-tilhengernes taktikk for da kan aldri kampen mot EEC lykkes.

Imperialismen

La oss først se kort på historien.

Lenin karakteriserer imperialismen med fire viktige kjennetegn ved monopolkapitalen. For det første er produksjonen konsentrert voldsomt gjennomkarteller, syndikater og truster. For det andre har monopolene ført tilbeslagleggelse av de viktigste råstoffkildene — spesielt de viktigste slik som f. eks. jern- og kullindustrien. For det tredje er monopolene vokst fram av bankene – som blir de viktigste monopolinnehaverne gjennom et tett nett av finanstransaksjoner.

For det fjerde er monopolene nært knyttet til kolonipolitikken. Det er kamp om råstoffkilder, om kapitaleksport, om markeder og innflytelsessfærer for monopolene.

Allerede før 1914 eksisterte det imperialistiske makter – og verden var ferdig delt mellom disse. Gjennom to verdenskriger har disse landene kjempet om en nyoppdeling av verden.

Helt fra 1918 har Tyskland mistet alle koloniområder – dvs. muligheter til å utbygge sin imperialistiske økonomi på andre territorier.

Det faktum at de imperialistiske maktene gang etter, gang kjemper med militær makt om sine interesseområder, ikke bare mot folket, men seg imellom er en viktig konklusjon. Det betyr at imperialiststatene ikke er en enhetlig blokk; det er store, dype motsetninger dem imellom og statene er tendert til å løse disse med makt, med krig.

Etter 1945 var forholdene for de imperialistiske stater og Tyskland ganske spesielle:

USA – var konsolidert som verdens ledende imperialistiske makt, økonomisk, politisk og militært. De ønsket å ha Vest-Europa som et nykolonialt område, dominert av deres imperialisme, ikke de europeiske imperialistmaktene.

USA presset gjennom opprettinga av et eget, vest-tysk marked og bygget opp på ny vest-tyske monopoler – spesielt med hjelp av Marshall-planen – der de pumpet inn 28 milliarder kr.

USA ønska å utnytte mulighetene til egen ekspansjon i Vest-Tyskland. Dette fordret en enhetlig økonomi, og det fordret et vern mot det den gang sosialistiske Sovjetunionen. To viktige tiltak ble satt ut i livet ut fra de nye, sterke monopolene: en stat til å holde makta i området; for å sikre statensvoldsapparat, og utfra behovet om militær kontroll: en hær. Dette betød tysk gjenopprustning. Det er verdt å merke at det var ingen motsigelser mellom USA og Vest-Tyskland om kolonier. Vest-Tyskland var det eneste land uten. Derfor var det relativt ufarlig for USA å gjenoppruste.

Det var full USA-kontroll over Vest-Tyskland:

– militært via NATO

– økonomisk via OECD

Dessuten var Vest-Tyskland også pålagt en del begrensninger:

– kontroll over utenrikshandelen

– underpris på råvarekjøp fra Vest-Tyskland til USA

– sterk USA-påvirkning av undertrykkinga av det vest-tyske folket

– åpning av Vest-Tyskland som ekspansjonsområde for amerikansk kapital.

USA-imperialismen førte en politikk som gikk ut på full gjenreising av den tyske monopolkapital – men med mest mulig amerikansk kontroll. Dere organiserte de gamle monopolene. De styrket statens rolle i gjenreisinga. Fra1948 ble det fri prisutvikling, men fortsatt lønnsstopp, og USA pumpet inn 3,9 milliarder dollar til investeringer. Statsforetakene ble 1/3 av storindustrien

– spesielt i energiforsyninga. Gjennom svære fond og spesielle skatter ble midler overført til monopolene.

Alt dette la grunnlaget for en rask gjenreising av den tyske imperialismen gjennom en voldsom opphoping av kapital. Den vest-tyske økonomien vokste lynraskt gjennom denne posisjonen med USA-dominans og kapitaleksport til Vest-Tyskland. F. eks. er den vest-tyske andelen av den vestlige verdensindustriproduksjon blitt nær tredoblet fra 1948.

I tråd med dette er den vest-tyske militærmakta blitt styrket : I 1955 gikk 7 milliarder DM til militær opprustning i Vest-Tyskland. I 1970 var dettebeløpet steget til 25,6 milliarder DM.

Allerede i 1958 – da EEC startet – var m. a. o. Vest-Tyskland en sterk, konsolidert stat, med den nødvendige militærmakt. Vest-Tysklands økonomiske problemer var manglende kolonier – territoriale vansker for ekspansjon, i motsetning til de andre imperialististlandene. Vest-tysk ekspansjon i utlandet var m. a. o. avhengig av politisk og militær beskyttelse fra andre imperialistland, spesielt USA. Det oppsto etter hvert motsigelser mellom USA-monopolene og de europeiske monopolene. Dette kom fram da europeiske monopoler vokste i 50-åra:USAs økonomiske grep avtok. Selv de amerikanskeide foretakene i Europa var oftere og oftere mer tjent med vest-tysk imperialistpolitikk enn med USAs politikk med Vest-Tyskland som underlagt område.

Kort sagt: det ble skjerpede motsigelser mellom imperialistiske makter. På dette grunnlaget startet en økonomisk organisering utenfor USA. Kull- og stålunionen ble opprettet i Europa, som et slikt tiltak i begynnelsen av1950-årene.

EEC kom i 1958, ikke bare som en sammenslutning mot folkene, men i hovedsak en sammenslutning mot USA. Det som drev EEC fram var europeiske imperialisters behov for et styrket økonomisk/politisk vern mot USA, og at en voksende relativ styrke i Europa gjorde dette mulig. Det betyr at EEC ikke er en full enhet mellom stater, men allianse rettet utad, med motsetninger innad. I EEC vil dette f. eks. mellom tysk og fransk imperialisme si at det fortsatt er kamp innad om hvilket imperialistland i Europa som skal dominere de andre.

Vest-Tyskland 1971

Hvordan er situasjonen i Vest-Tyskland nå?

For det første: Svære monopoler – og enda større allianser dem imellom. Viser det ved konsentrasjon av kapitalen i de store foretakene. I 1960 var 37 % av all aksjekapital i Vest-Tyskland i bedrifter med mer enn 100 millioner DM i aksjekapital. I 1970 var deres andel steget til 64 %. 0,42 % av selskapene har nå 58 % av produksjonskapitalen. Dvs. at stadig mer kapital opphopes i noen få store selskaper. Disse tallene for Norge skulle omtrent tilsvare f. eks. at foretak ihendehar 60 % av kapitalen i industrien i Oslo. Denne konsentrasjonen, har økt mer enn før krigen. Vi ser det også ved sentralisering av kapitalen i et nett av truster og karteller. Det betyr at det som ser ut som store enkeltkonsern er ledd i enda større giganter som dominerer hele kjernen av økonomien. Dvs. kapitalen vokser ikke bare innenfor konsernene, men øker behovet for konkurranse eller enhet dem imellom. Statistikken veit å fortelle at 12 av de 25 største EEC-konsernene er i Vest-Tyskland og at disse dominerer markedene fullstendig, spesielt i Vest-Tyskland.

Eks:

– 4 konserner har 88 % av bilindustrien

– 4 konserner har 65 % av stålproduksjonen

– 3 konserner har 49 % av kjemisk industri

– 8 konserner har 68 % av elektrokjemisk produksjon

Men i tillegg er det så allianse disse imellom. F. eks. er de tre kjemiske storkonsernene alle egentlig i den tyske I. G. Farben-gruppa – som dermed blir et gigantkonsern.

I bilindustrien samarbeider to av de fire største i utstrakt grad, bl. a. på USA-markedet. Siemens og AEG/Telefunken samarbeider intimt og har bl. a. atommonopol.

I tillegg sier Lenin at et intimt samarbeid mellom industrikapitalen og bankene kjennetegner imperialismen:

I Vest-Tyskland er det et meget intimt samarbeid mellom de tre største forretningsbankene:

– Deutsche Bank

– Dresdner Bank

– Commerzbank

og fra dem til storkonsernene.

Dette er tre «banksentraler» med forgreininger i hele EEC. Commerzbank ved direkte sammenslutning med en av de største franske bankene, alle sammen gjennom forskjellige samarbeidsavtaler med storbankene i de andre EEC-landene. Disse bankmonopolene utgjør finanskilder opp mot de to største i USA eller den største britiske. De er nøye vevet sammen med storindustrien – de eier industrien. En liten gruppe, finansoligarkiet, har makta over hele økonomien. F. eks. kontrollerer de tre storbankene hoveddelen av I. G. Farben-gruppen, Vest-Tysklands største konsern. Denne gruppen omfatter bl. a. BASF, Hoechst og Bayer. Omsetningen var i 1970 ca. 60 milliarder kr. og det var over 300 000 ansatte. Tilsvarende grupper er bilkonsernet Volkswagen/Daimler Benz, med 300 000 ansatte, Siemens/AEG-Telefunken med 4–500 000 ansatte, Thyssen-Mannesmann med ca.160 000.

Alle disse storkonsernene er intimt knyttet til stor-bankene. Bankene har en ordning med at de disponerer stemmeretten på deponerte aksjer. Bl. a. ved hjelp av dette disponerer de ca. 60 % av alle industriaksjer i Vest-Tyskland. De tre store alene har 42 % av alle industriaksjer i Vest-Tyskland.

Av eksempler på siste års nye sentralisering av kapital, kan nevnes:

– atommonopolet KWU opprettet av Siemens/AEG.

– 90 % lastebilmonopol opprettet Thyssen/Mannesmanns

– 70 % rørmonopol, som er spesielt interessant med henblikk på byggingen av nye oljeledninger fra Sovjet til Vest-Tyskland.

Dessuten domineres markedene mer og mer av de store. De 50 største industriforetakene i Vest-Tyskland hadde 25 % av industriomsetningen i 1954 og 45 % av industriomsetningen i 1969. Altså: Nær halve industriomsetningen i et land på 60 millioner innbyggere er konsentrert på 50 konserner.

De siste årene har også antallet fusjoner mellom foretak økt voldsomt. Fra1967 til 1969 økte f. eks. antallet horisontale fusjoner (dvs. sammenslutninger innenfor produksjonen av samme vareslag) med 55 %.

Dette er bare noen eksempler på Lenins karakteristikk av monopolene som dominerende i en imperialistisk stat.

Den vest-tyske monopolkapitalen har – for å fremme sine interesser – en vesttysk stat. Dens oppgave er å sikre monopolkapitalens makt på to måter:

-innad, overfor folket

-utad, overfor andre imperialistiske stater, dvs. for Vest-Tyskland: overfor de andre EEC-landene, USA og Sovjet.

Imperialistiske ambisjoner

Vest-Tyskland er alt nå svært avhengig av å eksportere på verdensmarkedet, og de får stadig større del av verdenshandelen.

(Andel av verdenshandelen i %)

USA: i 1950 32 % og 15.5 % i 1970

Vest-Tyskland: i 1950 0,5%  og 12,3 % i 1970

Når det gjelder høyt bearbeidete industriprodukter er forholdene enda mer markert.

(Andel av verdenshandelen i %)

USA: i 1950 27 % og 19,3 % i 1970

Vest-Tyskland: i 1950 0,5%  og 12,3 % i 1970

Dvs. at Vest-Tyskland har en del av verdensmarkedet som når opp mot USA – og at eksporten er vesentlig viktigere for Vest-Tyskland enn for USA.

Den tyske ekspansjonen av industrivarer er også voldsom. Fra 1967 til 1970 økte denne produksjonen med ca. 40 % i Vest-Tyskland. Tilsvarende tall i USA og Storbritannia var hhv. 4 % og 11 %.

Vest-Tyskland produserer også hovedtyngden av de industrielle nøkkelvarene i EEC. F. eks. 42 % av stål- og jernlegeringer og 47 % av bilene. De er viktigste handelspartner for faktisk talt hele Vest-Europa. Spesielt for BeNeLux-landene, med i alt 25–33 % av deres totale utenrikshandel.

De samler en mektig finansiell styrke ved å ha større valutabeholdning enn noe annet kapitalistisk land – mer enn USA.

For imperialist-landene blir kapitaleksporten en stadig viktigere faktor. Ekspansjonen i utlandet tar ikke bare form av handel, men oppkjøp, etableringer, direkte utnytting av andre lands folk og naturressurser blir et hovedelement.

Mens den vest-tyske monopolkapitalen bare foretok en kapitaleksport på158 mill. DM, så var tallet i 1960 3188 mill. DM, og i 1970 hele 21 000 mill. DM. Dette er et resultat av de økte vest-tyske imperialistiske ambisjoner, og av de økte muligheter EEC har gitt. For folkene i andre land betyr det atstadig mer av økonomien blir kontrollert av den vest-tyske monopolkapitalen.

For vest-tyske monopoler er kontroll over råvarer og territorier brennende økonomiske og politiske krav, fordi Vest-Tyskland ikke har noen viktige råstoffkilder innenfor landets grenser. Vest-Tyskland har bare 3 % av USAs produksjon av jernmalm og bare 20 % av USAs kull. Vest-Tyskland importerer bl. a. hele sitt forbruk av følgende råstoffer: olje, bauxitt, mangan, krom, kopper. Dessuten importerer Vest-Tyskland 96 % av jernmalmen, 88 % av blymalm og 75 % av svovelkis. Dvs. monopolene får råstoff, men de behersker det ikke territorialt. Vest-Tyskland har heller ikke kolonier – og er avhengig av de andre imperialistmaktenes militære beskyttelse for å ekspandere i Øst-Europa, Afrika, Asia etc.

Innenfor EEC og de «assosierte» (det vil si formelt uavhengige, men reelt halvkoloniale) landene i Afrika har også den vest-tyske imperialismen sjanser til å ekspandere. Romatraktatens regler om fri etablering og fri kapitalbevegelse gir full adgang til å ta kontrollen over andre lands økonomi. Oppkjøp av bedrifter og råvarekilder kan ikke hindres på nasjonal basis, overføring av profitt, nedlegging og flytting av bedrifter kan skje som overfor de gamle kolonier. Dette er en politikk som ikke bare rammer assosierte land, men som i høy grad er rettet direkte mot imperialistmaktenes partnere i EEC, mot folkene i disse landene.

Den vest-tyske imperialismen har styrka seg økonomisk – men står svakt m.h.t. kontroll av andre områder.

Dette er sjølsagt en umulig situasjon på lang sikt, fordi det hindrer monopolenes vekst – det hindrer at de kan konsolidere og øke sin makt. Derfor vil monopolkapitalen gjennom sin stat gjøre alt for å endre denne situasjonen.

For at den økonomiske styrken skal bestå så veit imperialist-landet Vest-Tyskland at de må øke sin politiske og militære styrke. For å sikre en militær styrke kreves en voldsom opprustning. Ikke bare ved oppbygging av en EEC-hær, men av en vest-tysk hær – en hær på nær 1/2 million. Storkonsernene er nært knyttet til rustningsindustrien, bl. a. i NATO-konsern. Eksempler på dette er bl. a. I. G. Farben, Siemens/AEG og Flick. Rustningsindustrien er sterkt konsentrert i monopoler. For å sikre høy profitt er det også en del statsmonopoler. Det er enorme dimensjoner – over 25 milliarder DM, eller mer enn 50 milliarder kr. pr. år i rustningssektoren.

«Revolusjon er hovedtendensen i verden i dag»

I Beretninga til den 9. kongressen i Kinas Kommunistiske Parti heter det:

Det fins fire store motsigelser i verden i dag: Motsigelsen mellom de undertrykte nasjonene på den ene side og imperialismen og sosialimperialismen på den andre; motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet i de kapitalistiske og revisjonistiske land; motsigelsen mellom de imperialistiske og de sosialimperialistiske land og mellom de imperialistiske land innbyrdes, og motsigelsen mellom de sosialistiske land på den ene siden og imperialismen og sosialimperialismen på den andre.

Dersom vi skal få et grep om EEC-landene og deres politikk, deres taktikk for å få Norge med må vi analysere hvordan disse motsigelsene er.

For det første motsigelsen mellom verdens undertrykte folk og imperialistene. Imperialistenes side har til nå, og er fortsatt preget av enheten mellom disse landene. – Vest-Tyskland er med i NATO – investerer i USAs områder i verden trygget av deres bombefly. – Vest-Tyskland er med i EEC – enhet på utplyndring av koloniområdene i Afrika. – Vest-Tyskland er i Øst-Europa under Sovjets dekke – enhet med Sovjet på å utnytte folkene der.

Men, som Mao Tsetung sier i 20. mai erklæringa: «Revolusjon er hoved-tendensen i verden i dag». Dvs.: Stadig flere folk reiser seg til kamp mot imperialistene – eller kamp truer. Markedene skrumper for imperialistene, de svekkes militært. USA kastes ut av Vietnam. Nasjonale borgerskap gjør opprør mot imperialistene, f. eks.: de oljeproduserende landene.

De oljeproduserende landene, OPEC-landene dominerer verdensmarkedet. EEC er største avtaker, og EEC er slett ikke sjølberga. F. eks. har Vest-Tyskland oljelager for 78 dager og ingen egen oljeproduksjon. Når Vest-Tyskland lever under de andres beskyttelse mot verdens undertrykte folk, så mister de også økonomisk og militær kontroll når USA gjør det. Vi veit at når fatene er tomme – så bites bikkjene. Slik er det også med imperialist-landene. At verdens revolusjonære folk tvinger dem tilbake betyr at det er mindre å dele – og hardere kamp om dette.

Det er ett unntak for Vest-Tyskland, Øst-Europa som mer og mer åpnes for deres økonomiske ekspansjon.

Imperialistenes tilbaketog verden over betyr også at USA mer enn noensinne føler behov for å trekke seg mer ut av Europa.

Sovjet og Kina

Motsigelsen mellom de imperialistiske og sosialimperialistiske land på den ene sida og de sosialistiske land på den andre.

Viktigst for oss blir Sovjets aggresjon overfor Kina. Også denne motsigelsen er prega av imperialistlandenes trøbbel med verdens folk. Sovjet ønsker å løse motsigelsene i Europa raskt og fredelig for å styrke sin aggresjon i øst.

De fører SALT-forhandlingene med USA.

De vil ha Moskva-avtalen og Berlin-avtalen med Tyskland.

De selger i realiteten DDRs sjølstendighet og gir svære konsesjoner til Vest-Tysklands ekspansjon i Øst-Europa. De gjør det for å få en all-europeisk sikkerhetsordning og mulige gjensidige nedrustninger, for derved å kunnestyrke seg i øst.

Motsetningen med Kina gir med andre ord Sovjets sosialimperialistiske politikk i Europa.

Dette bringer oss over på motsigelsen mellom de imperialistiske landene, og mellom de imperialistiske og sosialimperialistiske landene.

Sovjet/Vest-Tyskland

Vi har sett at Sovjet ønsker status quo-ordninger, helst all-europeiske, som sementerer fast stillingen i Europa hva deres interesser angår.

Her står russerne overfor en temmelig vrien motsigelse: På den ene sida er Vest-Tyskland den stat i Europa som direkte kan true deres hegemoni og koloniherredømme i Øst-Europa. På den andre sida er opprettelsen av en all-europeisk ordning som garanterer dette herredømmet, avhengig av vest-tysk støtte. Om Vest-Tyskland og Sovjet blir enige om en all-europeisk sikkerhetskonferanse, så blir det en slik konferanse – nesten uansett hva USA mener.

Russerne må være temmelig desperate etter å øke troppestyrkene på Kina-grensa for å spille en så tvilsom poker som de gjør. Vest-Tyskland bruker russernes iver etter all-europeisk konferanse til å stille betingelser om innrømmelser på DDRs bekostning.

Ved siden av dette kommer spørsmålet om det økonomiske samarbeidet Vest-Tyskland/Sovjet. Her er det viktige felles interesser:

Sovjet har fullstendig gitt opp sjølbergingspolitikken og baserer seg stadig mer på import av utenlandske kapitalvarer. Til utbygging av kull-, stål- og oljeindustri i Sibir trengs vestlig kapital og «know-how». Sovjetlederne bruker disse kontraktene, som er meget store, til å vinne good-will hos tysk og japansk monopolkapital, – og til å vinne politiske innrømmelser.

Vest-Tyskland er interessert i eksport-markeder der de kan operere uten altfor stor konkurranse. De er interessert fordi sovjetmarkedet «ventes» å vokse raskt, og fordi «Die Russen bezahlen gut und punktlich» – som slagordet for den nye «osthandel» lyder. Sovjet har store gullreserver som Vest-Tyskland har interesse av. Markedene i øst er i virkeligheten den eneste åpningen for vest-tyske monopoler i en verden som preges av hardere konkurranse om markedene. «Osthandel» representerer den eneste utvidelse av det imperialistiske verdensmarkedet i dag.

Langsiktig ligger det sjølsagt gode, gamle ideer om «Lebensraum nach Osten» i disse interessene, og perspektiver om atter å oppnå koloniforhold overfor øst-områdene. Gammel politikk i ny frakk.

Uansett hvordan dette forholdet utvikler seg, er det vanskelig å skjønne annet enn at revisjonistene må bli de store taperne i pokeren, og at utviklinga nå betyr ny og hardere undertrykking av folkene i Øst-Europa.

Forholdet mellom Vest-Tyskland og USA

De vest-tyske imperialistene hadde rett etter krigen nesten identiske interesser med USA, og underordning under USA-imperialistene var den eneste måten Vest-Tyskland kunne komme på fote igjen, og derfor på langsikt også den eneste måten igjen å bli uavhengige.

Også i dag er interessefellesskapet stort.

1.Dette gjelder særlig militært, både i Europa og ellers i verden. I Europa er ikke Vest-Tyskland på grunn av fransk motstand i stand til å organisere noen militær overbygning på EEC-samarbeidet. I denne situasjon er NATO – selv om det er USA-dominert – bedre enn ingenting. Og den amerikanske krisa har etterhvert gitt Vest-Tyskland stor innflytelse på NATO. Det er slett ikke sikkert at de tyske imperialistene hykler når de gråter bitre tårer over planene om USAs troppetilbaketrekking fra Vest-Europa. Sannsynligvis ville en slik tilbaketrekking etterhvert føre til NATOs endelige oppløsning. Så lenge Vest-Tyskland ikke er i stand til å organisere noen etterfølger under sin ledelse, ville dette snarere føre til økt uavhengighet for de andre statene og større vansker med seinere integrasjon i en Europa-hær, dvs. en hær med tyskledelse.

Ellers i verden har også Vest-Tyskland stort interessefellesskap med USA militært. Den vest-tyske imperialismen kjennetegnes ved svær eksport. Samtidig som den hverken har kolonier, nykolonier, eller militære «forpliktelser» i den 3. verden. Gjennomgående selger den tyske imperialismen sine produkter under USA-systemets militære og politiske beskyttelse. Vest-Tyskland har ingen som helst interesse av at USA-imperialistene f. eks. blir kasta ut av Sørøst-Asia eller Latin-Amerika. Vest-Tyskland har ingen tropper å sende ut istedenfor de amerikanske. Om USA ryker ut, ryker tyskerne også.

Forholdet mellom USA og Vest-Tyskland kjennetegnes på mange måter. Det tar endel tid å omsette økonomisk styrke i politisk og militær makt.

2.Økonomisk er forholdet mer komplisert. Vest-Tyskland hadde under krisa i mai 71 full anledning til å kreve sine dollar innløst i gull, og kunne forsøkt å tvinge USA til å gjøre det de likevel måtte gjøre i august, men de hadde ingen interesse av det.

Den siste valutakrisa viser at Vest-Tyskland trass i en enorm finansiell vekst og styrke, ikke har mulighet til å stå seg i en handelskrig med USA. De mangler ressurser og er for avhengig av eksport. F. eks. _eksporterer Vest-Tyskland 23 % av nasjonalproduktet, mens USA bare eksporterer 5 %.

Det er vel også et spørsmål om Vest-Tyskland ville være i stand til å dra særlig nytte av et sammenbrudd i dollar-handelen – om ikke resultatet i dag ville bli en handelskrise som rammet Vest-Tyskland nesten like mye som USA. Tyske mark er ikke i dag i stand til å overta dollarens rolle annet enn kanskje noen få steder (Benelux, Østerrike). Tilbakegang til gullstandard ville ikke være noen god ting for tyskerne på kort sikt – de har ikke gull. Derfor ser det ut som om de i dag kan bli tvunget til å betale for dollarkrisa sammen med Japan. Dette har sammenheng med den vest-tyske maktesløsheten overfor USA politisk og spesielt militært.

Den voldsomme skjerpinga av motsigelsen mellom USA-imperialismen og den vest-tyske imperialismen betyr også en øking av krigsfaren. Det er intets om kan tyde på at USA-imperialismen fredelig gir fra seg lederstillinga i den imperialistiske leiren.

Den vanlige måten å løse slike motsigelser på har i siste instans vært krig.

Innad i EEC kan vi se gjenspeilinger av forholdet til USA

Riktignok kan en i EEC se kimen til en mulig statsdannelse, men først og fremst er enheten i EEC rettet utad mot konkurrerende imperialistallianser.

Motsigelser mellom landene i EEC er lagt opp til løsning gjennom konkurranse, men vi veit at dersom dette ikke går, så er imperialistenes generallinje krig til løsing av motsigelsene. Det gjelder krig som handelskrig, og det gjelder vanlige militære aksjoner.

Nå er det to viktige spørsmål som vi må stille:

1.HVA ER EEC?

2.HVILKEN PLASS HAR EEC I IMPERIALISMENS ALLMENNE UTVIKLING?

Til det første:

EEC er ingen stat eller statsdanning i dag. EEC har en administrasjon med visse fullmakter og en «regjering». Men det mangler både deler av regjeringens myndighet over hele EEC og et voldsapparat til å sette makt bak statens politikk. EEC-hær og en full, direkte kontroll mangler.

Det finnes ingen lovgiving som direkte regulerer forholdet mellom landenes herskende klasser. I stedet finnes det en (tollunionen) som bestemmer det felles forhold til andre lands monopolkapital, og en (landbrukspolitikken) som bestemmer det felles forhold til en annen klasse innenfor EEC-området: Bøndene. Indirekte berører disse lovgivningene de herskende monopolkapitalistklassene, som sitter med statsapparatene, men de ting som direkte angår dem, som felles industripolitikk, finanspolitikk, valutapolitikk, samferdsels-politikk, militærpolitikk osv., er nesten ikke blitt «harmonisert». Og de kan heller ikke «harmoniseres» effektivt uten at det eksisterer en felles voldsmaktsom kan sette dem ut i livet.

Til nå er EEC en allianse mellom noen suverene imperialistiske stater (og noen utsatt for imperialistisk undertrykking), det er en imperialistisk allianse. Det betyr ikke at EEC er et likeberettiget samarbeid mellom disse statene.

Den fellespolitikken Kommisjonen har fått fullmakt til å sette ut i livet, vil alltid tjene noen mer, andre mindre. Det land som dominerer alliansen politisk og økonomisk, det landet de andre statene er mest avhengige av, vil være den som i første rekke tjener på samarbeidet. Og det vil i neste omgang forsøke å utvikle EEC til sitt statsapparat overfor de andre landene. I dag er Vest-Tyskland i denne stillingen.

Dvs.: Spørsmålet om utviklinga av EEC til en stat er nært knytta til Vest-Tysklands stilling i EEC og deres økende styrke der.

Vest-Tysklands iver med å komme igang med Werner-planen og tiltak for å opprette EEC-hær er nettopp et uttrykk for deres press overfor de andre statene i EEC. Vest-Tyskland ønsker en utvikling mot statsdanning fordi de mener å kunne dominere denne, bruke den som sitt våpen overfor folkene og monopolkapitalen i alle EEC-landene.

Forsøkene på å bygge ut EEC til en stat understreker derfor bare enda tydeligere at dette er imperialistiske våpen direkte rettet inn mot å øke spesielt den tyske undertrykkingen av folkene i Europa økonomisk, politisk, kulturelt og militært.

Til det andre spørsmålet:

Det har oppstått en slags ide om at EEC er et slags «naturlig ledd i kapitalismens utvikling». Argumentasjonen er at monopolene etterhvert blir så store at de sprenger rammen for nasjonalstatene, og at imperialiststatene derfor slutter seg sammen i imperialistiske allianser av EECs type for å skaffe større markeder.

Denne teorien er nokså tvilsom. For det første er det lenge siden monopolene sprengte nasjonalstatens grenser — det faller vel temmelig nøye sammen med imperialismens framvekst. Likevel har det ikke før i 1957 ført til noe EEC. Tidligere har jeg pekt på at imperialistiske allianser av EECs typebare kommer i stand under sterkt ytre press fra en felles fiende, og at den normale framgangsmåten ellers er kamp om markedene.

Teorien har den svakhet at den undervurderer motsigelsene mellom imperialistene og overvurderer enheten mellom dem. Den gir inntrykk av at samling av imperialistene i stadig større blokker er uavvendelig. Slik framstiller den a) EEC som uunngåelig, b) krigsfaren som stadig synkende.

Imperialismens, den imperialistiske statens holdning til andre imperialist-stater er slett ikke en tendens til å gå sammen. Tvert imot så er tendensen at imperialistene ønsker deling av verden — og nå ny deling av verden.

Alle landene skulle beholde sine mark, franc, gylden, lire osv. Men disse skulle lenkes sammen i et bestemt forhold, og sammen flyte fritt på markedet i forhold til dollar. For å beholde forholdet EEC-valutaene imellom stabilt skulle det opprettes et fond som skulle støtte de valutaer som viste tegn til å avvike. Om mark stiger, kjøpes dollar – om franc synker, kjøpes franc, osv. Frankrike var imot av flere grunner. For det første gikk de generelt imot flytende kurser som de riktig bemerket ville bety subsidiering av dollaren. USA skulle ikke få velte krisa over på EEC-landa og Japan, mente Frankrike, og kunne hevde det fordi franc sto svakt, fordi de hadde plenty av gull, fordi de ikke var særlig avhengig av USA-handel eller vest-tysk handel. Den økte tyske dominans ser vi bl. a. på utviklinga: For: EEC-landa førte hver sin linje. Nå: Enhet med Vest-Tyskland. Tidligere førte ikke EEC-landa noen felles politikk overfor USA idollarkrisa, mens de nå alle som en er tvunget til å følge en enhetlig kurs med Vest-Tyskland.

Vest-Tyskland/Frankrike

Motsigelsen mellom Vest-Tyskland og Frankrike er preget av at Vest-Tyskland mangler kolonier og nykolonier, mens Frankrike har begge deler. Vest-Tyskland må derfor slåss mye hardere for a utvide sin del av verdensmarkedet. Samtidig er den franske imperialismen på grunn av mindre eksportandel og skjermete markeder i franske kolonier i Afrika, mindre utsatt for f. eks. valutakrisa og de proteksjonistiske tiltakene til Nixon, og kan opptre langt mer sjølstendig. Storbritannia har et forhold til sine tidligere kolonier som i noen grad tilsvarer Frankrikes, bare mindre utpreget.

Belgia og Nederland er land som har mistet sine kolonier, og er svært avhengig av handel med Vest-Tyskland. Derfor er Benelux den delen av EEC-landa som oftest allierer seg helt med Vest-Tyskland.

Dette kommer klart fram i samband med valutakrisa. Vest-Tyskland brukte anledningen til å prøve å presse gjennom en form for felles EEC-valuta. Dvs.:

Alle landene skulle beholde sine mark, franc, gylden, lire osv. Men disse skulle lenkes sammen i et bestemt forhold, og sammen flyte fritt på markedet i forhold til dollar. For å beholde forholdet EEC-valutaene imellom stabilt skulle det opprettes et fond som skulle støtte de valutaer som viste tegn til å avvike. Om mark stiger, kjøpes dollar — om franc synker, kjøpes franc, osv.

Frankrike var imot av flere grunner. For det første gikk de generelt imot flytende kurser som de riktig bemerket ville bety subsidiering av dollaren. USA skulle ikke få velte krisa over på EEC-landa og Japan, mente Frankrike, og kunne hevde det fordi franc sto svakt, fordi de hadde plenty av gull, fordi de ikke var særlig avhengig av USA-handel eller vest-tysk handel.

Den økte tyske dominans ser vi bl. a. på utviklinga:

Før: EEC-landa førte hver sin linje.

Nå: Enhet med Vest-Tyskland.

Tidligere førte ikke EEC-landa noen felles politikk overfor USA i dollarkrisa, mens de nå alle som en er tvunget til å følge en enhetlig kurs med Vest-Tyskland.

Sammenfatning

For det første kan vi slå fast Vest-Tysklands dominerende stilling i EEC. De har høyt utvikla nøkkelindustri – spesielt tungindustri, kjemisk og elektro-teknisk industri. Industrien er samla i svære monopoler, vevet sammen med storbankene. Til nå har de konsolidert seg mye innad, men tendensen er at eksporten av varer øker fortere enn produksjonen, og kapitaleksporten enda fortere.

Spesielt er de vest-tyske monopolene avhengig av eksport – f. eks. Volkswagen 69 % av produksjonen til eksport, Bayer med 64 % av produksjonen til eksport, Siemens med 39 % etc. 30 % av de tyske arbeidsplassene er avhengig av eksporten.

Den vest-tyske styrken er derfor også deres svakhet. Handelskrig eller sammenbrudd i verdenshandelen rammer dem spesielt hardt.

Arbeidet med å bygge ut EEC til en stat er spesielt drevet fram av Vest-Tyskland. De mener dermed å kunne styrke seg overfor de andre imperialist-statene i EEC, og overfor USA og Japan.

Den vest-tyske imperialismen undertrykker folket i Vest-Tyskland.

Den styrkede monopolkapitalen i Vest-Tyskland fører til voldsom undertrykking av hele det arbeidende folket i landet. Siste år ble det nedlagt ca.82 000 bruk i det vest-tyske jordbruket. Siste året sank bøndenes inntekt med 15 %. Arbeiderne i den tyske stålindustrien ble stilt overfor forslag til lønnstillegg som ikke engang dekket den offisielle prisstigningen.

Arbeidsløsheten har vært raskt stigende, tallet på arbeidsløse har økt med ca. 40 % i løpet av ett år. I tillegg til dette skjer det en hensynsløs politikk med import av fremmedarbeidere som raskt sendes ut i krisetider. Hundre tusener har i vinter blitt tvunget over på deltid fordi en rekke storkonserner satte ned produksjonen.

Den amerikanske devalueringen betød at tyske eksportvarer ble dyrere, USA forsvarte sitt marked mot konkurrenter. Dette gjorde det straks vanskeligere å øke salget bl. a. for de vest-tyske storkonsernene.

Vest-Tyskland er nå inne i en økonomisk krise som en ikke ser noen slutt på. Det produseres mer enn folk kan kjøpe, og prisene har gått kraftig opp. For å sikre at undertrykkingen skal fortsette har det blitt opprettet væpnede avdelinger på alle større bedrifter som skal gripe inn mot arbeiderne om nødvendig. I det tyske statsapparatet er det vedtatt regler som sikrer at alle som ansettes der skal være «politisk pålitelige». Strenge unntakslover skal sikrestaten full kontroll i krisetider.

Vest-Tyskland vil styrke sin posisjon

– for å kunne stå seg bedre mot den amerikanske imperialismen i kamp om ledelsen.

Den ønsker spesielt å sikre seg territorier, råvarer og markeder, fordi dette er deres svakeste punkt som imperialistisk makt. Dette gir den vest-tyske «øst politikken».

Det gir også situasjonen før norsk medlemskap skal avgjøres.

 

EEC truer arbeidsplassene

Vi ser at Vest-Tyskland er, som Mao sier, en jerntiger. Vest-Tyskland er en imperialistisk makt som mer enn noensinne er ute etter å annektere Norge, dvs. de vil annektere oss for å sikre seg

– de livsviktige råvarene vi har

– territoriet vårt

-markedet vårt

De ønsker økonomisk kontroll med Norge, og vil gjøre landet til en halvkoloni.

Men Vest-Tyskland er også en papirtiger. De vest-tyske imperialistene forsøker å annektere stadig nye områder fordi de står hardt presset av de andre imperialistmaktene, fordi de må sikre seg flere kort.

1.De vil ha oss som marked for sine varer.

2.De vil sikre seg full kontroll over råvarer, i tilfelle krise/boikott/krig.  Her er oljen viktigst. Vest-Tyskland har ikke noen olje. Vi har. Og de landa som leverer olje til Vest-Tyskland nå, truer med boikott for å heve prisene.

Allerede nå får Vest-Tyskland:

– over 50 % av norsk jernmalmeksport

– 90 % av svovelkisen vår

– 90 % av koppermalmen vår

– 40 % av sinken

– ca. 1/3 av norsk aluminium. (Vår aluminium-produksjon er størst i Vest-Europa.)

Dessuten har vi de viktige militærråstoffene magnesium og titan.

3. De vil ha territorier for å ekspandere. Lebensraum er en realitet for alle imperialistiske makter – også for Vest-Tyskland.

Dette betyr at EEC trenger oss, at Vest-Tyskland trenger oss og er villig til å betale mye for Norge – de vil ha Norge med. De vil bruke alle midler for å få oss med.

Nei til salg av Norge –forsvar norsk selvstendighet

Norsk EEC-medlemskap blir slett ikke snakk om noe «likeverdig fellesskap». Det betyr tvert om at Norge underlegges den vest-tyske imperialismen.

Kampen mot EEC blir derfor i hovedsak et forsvar av norsk selvstendighet, parolen «Nei til salg av Norge, forsvar norsk selvstendighet! «blir arbeider-klassens og hele det arbeidende folkets grunnleggende parole. På samme vis som hovedspørsmålet for det vietnamesiske folket er å kaste ut deres

Trusselen fra EEC er med andre ord større enn noensinne.

Dessuten: Aspektet med å ha Norge som koloni er viktigere enn før. Og: Det norske folkets utsikter i EEC er dårligere enn før.

Slik situasjonen er ønsker Vest-Tyskland mer enn for å dominere økonomien i søkerlandene, overta markedene, skyve krisa over på oss. Det betyr at sjølstendighetstapet mer enn før er en trussel mot de norske arbeidsplassene.

undertrykkere, den amerikanske imperialismen, så blir hovedsaka for oss å hindre at den tyske imperialismen får åpne muligheter til å underlegge seg Norge ved EEC-medlemskapet.

Selve nøkkelleddet for å gripe råderetten over norske arbeidsplasser, for å sette inn tiltak mot bønder og fiskere, for å presse fram ny strukturrasjonalisering og hardere lønnsoppgjør, er det norske medlemskapet i EEC. Det betyr ikke at alt blir bra dersom vi står utenfor. Men det betyr at vi har avvist en fiende av samme natur som den amerikanske imperialismen, en fiende som ville gjøre alle forsøk på å fremme folkets interesser vesentlig vanskeligere. Erfaringene fra en rekke folk som har frigjort seg fra imperialismen viser jo at den eneste veien til å kjempe for det arbeidende folkets interesser er å starte med å kaste ut imperialismen. Den kampen har alle folk til nå måttet kjempe med våpen i hånd. Derfor er det helt grunnleggende for alle som stiller seg på folkets side at vi nå stiller nettopp det nasjonale spørsmålet, spørsmålet om den norske selvstendigheten fram som det viktigste i kampen mot EEC. Ellers vil vi stille folket overfor en imperialistisk undertrykking i tillegg til den undertrykkingen som er i dag.

Å underkjenne at dette er et grunnleggende skille er det samme som å underkjenne alle de nasjonale frigjøringskamper som har vært ført de siste årene. Det formelle EEC-medlemskapet åpner så vel for politisk som økonomisk undertrykking av Norge. Politisk bl. a. ved at de tar fra oss mulighetene til å bekjempe deres imperialistiske politikk. De tar mer og mer grep om det norske statsapparatet når Werner-planen og Europa-hæren utvikles. Økonomisk ved at det norske næringslivet blir kontrollert av den vest-tyske imperialismen. Demokratisk, ved at folkets rett til å kjempe fram sine krav blir kraftig beskåret, etc. På alle områder står selve overgangen til medlemskap som grunnleggende.

Fienden kjører hardt i taktikken

Vi marxist-leninister mener at EEC-motstanderne må huske formann Maos linje med å ta imperialismen alvorlig i taktikken. Dette må bety at vi må styrke vår politiske enhet og være på vakt mot EEC-tilhengernes forsøk på å splitte oss. Når Vest-Tyskland mer enn før vil ha oss med, så betyr det at forsøkene på å splitte oss blir større og sleipere.

Vi kan ut fra dette også vente oss en mye hardere økonomisk agitasjon for EEC – om hvor gunstig det er innenfor – og alt vi «taper» på å stå utenfor .Selv om dette nå har vært i bakgrunnen, kan det bli et svært kjør på det i alle massemedia – på tvers av alle faguttalelser.

Vi kan også vente at norsk monopolkapital vil få gunstigere tilbud for å få den enda mer EEC-vennlig, eller som et regjeringsutvalg har sagt «at norske aksjeeiere kan få gunstig tilbud på kjøp».

For oss EEC-motstandere betyr dette at vi mer enn før må legge vekt på de politiske aspektene ved EEC. Vi må peke på faren fra vest-tysk imperialisme, faren for å miste sjølråderetten – og hva en slik økonomisk og politisk underkastelse vil bety for det norske folket, satt opp mot hva det betyr for hver gruppe å ha et sjølstendig Norge.

Det blir viktigere enn noensinne å trekke fram Romatraktatens betydning på lang sikt, faren for å bli trukket inn i stormaktskonfliktene osv. Det betyr at vi må arbeide for en politisk enhet mellom EEC-motstanderne, enighet om at dette er faren – og at vi må hindre at noen lar seg lure av kortsiktigøkonomisk lokkemat EEC-regjeringa legger ut.

Fienden — og det er her både EEC og de lokale lakeiene i Norge – vil sjølsagt skjerpe taktikken for å utmanøvrere EEC-motstanderne.

Kampen mot EEC kan vinnes!

Ut fra en slik analyse må vi klart avvise de farlige forsøkene på å hindre folkets kamp mot EEC. Når Hovden-klikken hevder at spørsmålet om nasjonal selvstendighet ikke betyr noe for arbeiderklassen og folket i Norge, eller Gustavsen sier at EEC ikke er så mye verre enn det vi har nå, så skulle jo kampen mot EEC nedlegges til fordel for «allmenn politisk kamp mot kapitalismen». Hvordan ville en slik kampmåte virke for folket i Vietnam? For oss ville den bety at Norge lett ble underlagt den vest-tyske imperialismen.

En del av EEC-motstanderne legger vekt på at vi må gå forsiktig fram til folkeavstemningen, for ellers skremmer vi folket og kommer inn i EEC. Konsekvensen av denne feilaktige politikken vil være at folket slett ikke er rustet til å møte imperialismen. Intet folk har til nå kunnet stemme imperialismen ut av landet sitt. Bare ved å vise folkets styrke, slagkraft og vilje til å stå uavhengig kan kampen vinnes.

Vi må ikke splitte motstandsbevegelsen opp i en debatt om alternativer. Bare utenfor EEC kan det bli snakk om alternativer. Utenfor kan det norskefolket øke sin selvstendighet ved å øke norsk selvberging på alle områder, ved å stole på egne krefter.

For marxist-leninistene og alle revolusjonære står det klart at bare sosialismen kan løse folkets problemer. Men forutsetningen for revolusjonen er i første omgang å holde Norge utenfor EEC.

Uansett om Norge blir medlem i år eller ikke vil det være galt å legge ned motstandsorganisasjonene. Kommer vi inn, så trengs den anti-imperialistiske kampen mer enn noensinne, og slår vi medlemskapet tilbake nå, så vil ganskesikkert imperialistene og deres norske medløpere prøve seg påny.

I tida fram til folkeavstemningen kan vi vente oss alt, imperialistene skyr ingen midler. De kan gamble med arbeidsplasser for å true oss inn, de kan undertrykke EEC-motstanden slik de gjør på Apalløkka skole i Oslo, de vil forsøke å kneble fagbevegelsen, etc., etc. Opp mot dette er det bare den aktive motstanden som nytter. Med organisering, propaganda, agitasjon. Men også med demonstrasjoner, politiske streiker og massemobiliseringer.

Streik mot EEC!

Arbeiderkomiteen reiste i anti-EEC-uka parolen: FORBERED POLITISKESTREIKER OG DEMONSTRASJONER. Dette er politiske maktmidler utover stemmeseddelen. Når situasjonen er som nå, så må vi ta konsekvensen av det, og begynne å forberede slike aksjoner. De må være politiske, og rettet mot Romatraktaten og EEC-medlemskapet. For å forberede dette må vi gjøre linjene klare for folk, gjennom grundig å spre informasjon. Framfor alt må vi kaste alle krefter inn for å møte EEC-framstøtet når det kommer, og møte det med alle midler vi har til rådighet. Vi veit tida er knapp – det er snaue 5 måneder til folkeavstemningen. Det vil være forræderi mot folket å la være å føre en slik linje ut dersom vi er enige i den; forræderi

– fordi det vil lamme EEC-motstanden

– fordi det ikke vil mobilisere folket

– fordi det vil føre til EEC-medlemskap når vi ikke reiser motstanden aktivt.
MLGs forslag til et 5-punktsprogram for EEC-kampen er nettopp et handlingsprogram for å hindre et imperialistisk angrep. Vi marxist-leninister vil arbeide for at Arbeiderkomiteen tar konsekvensen av dette og forbereder slike mottiltak mot EEC. I Folkebevegelsen (FB) vil vi også arbeide for en slik linje.

Skal vi så tvinge alle EEC-motstandere til å være anti-imperialister? – Nei, vi skal ikke det. Men vi skal føre fram hvor alvorlig situasjonen er og arbeide aktivt for at hele FB – ja alle EEC-motstandere deltar aktivt for å møte framstøtet.

For å oppnå dette trengs det diskusjoner. Det trengs studiearbeid. Det trengs overalt åpne meningsbrytninger mellom EEC-motstanderne for å kunne nå fram til politisk enhet. Derfor er vi for slike diskusjoner.

Det trengs en sjølberget økonomi for EEC-motstanderne for å sikre at politikken kan realiseres.

Det trengs lokale komiteer av EEC-motstandere. Blir ikke FB aktivisert i dette – så kan vi tape kampen. Derfor ønsker vi å fremme en slik linje som EEC-motstandere, som Arbeiderkomite-medlemmer, som medlemmer i Folkebevegelsen.

Det er store oppgaver vi står overfor, og det er kort tid.

Vi marxist-leninister mener at oppgavene kan løses – og vi vil kjempe for å løse dem. Da er det nødvendig å følge Formann Maos parole:

VÆR BESLUTTSOM, SKY INGEN OFRE, OVERVINN ALLE VANSKER OG VINN FRAM TIL SEIER!

Støtt EEC-motstanderne i DNA!

Marxist-leninistene har tidligere erklært at de støtter EEC-motstanderne i DNA og AUF. Det gjør vi uavhengig av de vurderingene som i denne artikkelen er gjort om muligheten for en politisk og organisatorisk splittelse.

Vi gjør det fordi motstanden mot EEC i DNA i dag er en viktig del av den proletære og folkelige motstandskampen.

Vi støtter deres kamp uansett om de seinere kommer til å bryte med eller forbli i partiet, uten hensyn til at enkelte kommer til å gå Moskva-revisjonismens ærend. Vi vil advare mot å la et slikt perspektiv bli glemt til fordel for partitaktiske spekulasjoner. Spesielt oppfordrer vi SFs medlemmer til å være på vakt mot organisasjonssjåvinisme mot DNAs venstrefløy.

Marxist-leninistene ønsker ikke å underslå sin uenighet i viktige prinsippspørsmål med de dominerende deler av DNAs venstre og AUF. Vi vil ikke unnlate å kritisere AUFs ledelse og andre der vi er uenige. Men i dag er hovedsaka: å samle kreftene i motstandsbevegelsen. En slik samordning i folkets interesse vil marxist-leninistene støtte.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Når Arbeidernes pressekontor beskylder AUF for å nærme seg «organisert fraksjonsvirksomhet» er det vel få som for alvor tror at partiledelsen vil gi seg inn på noe som på grunn av den sterke generasjonsmotiveringen i EF-saken kunne bety eksklusjon av brorparten av partiets medlemmer under 30 år . . . . Partisekretær Ronald Byes krav om at motstanderne på Stortinget må bøye seg for landsmøteflertallet, er som å høre et ekko av forgjengeren i stillingen, Haakon Lie. Har en først åpnet for «demokrati i hverdagen» lar ikke klokka seg uten videre skru tilbake til tidligere tiders partidisiplin. (Ottar Hellevik i nr.7 av en serie artikler om DNA, Dagbladet 2813 1972)

Et halvt år før den varslede folkeavstemning er DNA-regjeringa i en meget vanskelig situasjon. Hvor langt vil ledelsen gå for a tvinge gjennom en samling i partiet? Ikke for langt ,tror Hellevik. Han understreker også hvilke alvorlige følger en slik gjennomtvunget enhet kan få for DNA. Hellevik tror regjeringa vil nøye seg med å stille kabinettspørsmål for å skremme DNAs velgere til lojalitet.

Hans argumenter har mye for seg. Men det finnes også gode grunner som kan tvinge DNA-ledelsen til «eksklusjon av brorparten under 30» (les: brudd med AUF), og til å at stortingsmenn må bøye seg sjø1 om Bratteli er klar over konsekvensene. Sjansen for det er såpass stor at vi ville finne det merkelig om det ikke for tida legges planer med sikte på et slikt brudd på begge sider i DNA. Og den muligheten er også verd en artikkel.

Hvorfor kan ikke Bratteli snu?

Spesielt etter at han blei statsminister har Bratteli lenket hele sin politiske eksistens sammen med kampen for EEC.

Sjølsagt kommer dette av at Bratteli er en svært lojal og konsekvent talsmann for en klasses interesser. Han står forbeholdsløst på monopolenes og de vesteuropeiske imperialistgruppenes standpunkt, og blei statsminister i egenskap av det. Den borgerlige politikeren Borten gjennomførte monopolenes EEC-politikk stadig mer motvillig. Willoch er høyremann og dermed umulig som statsminister. Samlingsregjeringa måtte ut og Bratteli inn. Som DNA-formann var han den eneste som kunne være en samlende leder for EEC-korstoget.

Alle Pro-EEC-gruppene i Stortinget er nå nødt til å kjøre en hard linje og samle seg om å støtte EEC-regjeringa. Engan-saka, der Seip og andre koryfeer støttet Brattelis kabinettspørsmål på åssen man oversetter fra fransk til norsk, er et godt eksempel på dette. I Stortinget er det vanskelig å finne et stabilt grunnlag for noe annet enn en pro-EEC DNA-regjering. Høyreregjering er av taktiske grunner umulig for DNA. Sentrumsregjering? En umulighet med et parti som Venstre, som er så splittet at det knapt kan regjere seg sjøl.

Faller Bratteli, vil sjøl lovendring og nyvalg neppe kunne skape noe mer stabilt parlamentarisk alternativ. En tapt EEC-kamp vil bety et skritt nærmere «italienske tilstander». Det skremmer EEC-tilhengerne til å dra lojalt sammen foran Brattelis vogn.

DNA kan også få avgjørende betydning for utfallet av Stortingsvalget. Ettersom tilhengernes taktiske opplegg gang på gang har feilet, er det tydelig at uten et flertall av DNAs velgere kan de ikke vinne. For EEC-tilhengerne er DNA uten sammenlikning det viktigste partiet nå.

Alt dette har tvunget Brattelis DNA-ledelse inn i en taktisk sett låst situasjon. Tapt EEC-kamp betyr at regjeringas grunnlag i beste fall blir usikkert. Også i partiet vil ledelsens posisjon være dypt rystet. Bratteli må altså sette svært mye inn på å vinne EEC-kampen, spesielt folkeavstemninga. Men for å vinne den må DNA-ledelsen først vinne partiet. Tilhengerne må få inntrykk av at: 'du kan ikke stemme for DNA og mot EEC? Altså er flertall i DNA ikke nok, EEC-opposisjonen bør helst knebles, drives under jorda.  Dettegjelder bl. a. AUF, mot EEC fra topp til bånn, der DNA-toppenes forsøk på å bygge opp en lojal fraksjon gang på gang har strandet.

Et tilsynelatende klippefast pro-EEC-DNA trengs også for å legge sterkest mulig press på anti-EEC-tingmenn. Bratteli tør neppe satse på Stortingsvedtak hvis EEC-tilhengerne taper folkeavstemninga. Dersom de vinner knapt vil alt settes inn på å tvinge motstanderne i DNAs stortingsgruppe tilbake i folden. Siden mange tingmenn helst vil stemme mot uansett resultat, kan seier bli umulig dersom ikke storslegga tas i bruk.

Et disiplinert DNA er også forutsetninga for makta over fagbevegelsen.

Med kontrollen over fagforeningene betyr DNA alt, – uten dem, intet. Med EEC-saka har murringa i de siste årene slått over i åpen opposisjon med brei støtte, som tilmed omfatter store og sentrale forbund. Mister DNA grepet nå, kan opposisjonen utvikle seg på andre spørsmål også. Dette kan bli den alvorligste trusselen mot DNA/LO-toppen på svært lenge. Og uten et disiplinert parti som sitt redskap står partiledelsen svært svekket til å møte denne utfordringa.

Følgelig driver ledelsen innpisking av tilhengere. I følge et skreddersydd opplegg skal distriktsmøtene og landsmøtet vedta støtteresolusjoner, og LO-kongressen skal vise «de fagorganisertes støtte». Detaljer som at flertallet av LO-organiserte (og trolig også flertallet av DNA-velgere) er mot, skal ikke få forvirre velgerne. Men i virkeligheten kan dette låse situasjonen enda mer for Bratteli. Ved å mobilisere de lojale gjør han det enda vanskeligere å tillate opposisjonen fortsatt virksomhet. Det kan tilmed vise seg at han har manet fram et spøkelse som blir vanskelig å mestre – at fanatiske tilhengere simpelthen vil kreve «opprørernes» hode på fat.

I DNA-ledelsen finnes det sikkert folk som tenker som Hellevik: vi tør ikke ta splitt. Spørsmålet er: hvor lenge har ledelsen råd til å tenke slik? Bratteli kan ikke snu. Noe kompromiss med motfløyen er umulig. Spørsmålet er hvor lenge han har mulighet for å godta at den opererer fritt i partiet.

Venstre kan heller ikke snu.

Etter 1945 har «venstreopposisjonen» i DNA som regel bøyd kne ved avgjørende sammenstøt. Et flertall av NATO-motstandere i Stortingsgruppa i 1949 ga etter for trusler og knep. Gustavsen og Orienteringsgruppa hadde neppe forlatt DNA om ikke ledelsen hadde sparka dem ut.

Derfor har «venstreopposisjonen» ofte virket som et radikalt alibi overfor velgere og medlemmer som var mot NATO og for «sosialismen». Det nye ved EEC-opposisjonen er at store deler av den setter lojaliteten til folket (i hvert fall i EEC-saka) over lojaliteten til partiledelsen. De nekter å bøye seg for diktat. De samarbeider med motstandere utenfor DNA – slikt blei før sett som dødssynd både av ledelse og «venstre».

Opposisjonens viktigste støtteposisjoner er AUF, en del faglige tillitsmenn, enkelte ordførere og andre partitillitsmenn, samt motstanderne i Stortingsgruppa.

AUF er mot fordi det er medlemmenes helhjertede ønske. AUF avspeiler radikaliseringa av ungdom under utdanning og i arbeid. Vi trur ikke AUF-ledelsen vil snu. Men gjorde den det, ville den trolig enten bli kastet, eller bli en «generalstab uten hær».

I enkelte LO-forbund og i mange avdelinger og klubber kan ledelsen heller ikke overleve om den offentlig støtter EEC.

Ledende motstandere i DNA som går for å være «radikale» er kanskje blitt godtatt av partiledelsen bl. a. for at de skal trekke stemmer fra SF og NKP. Men samtidig har de ofte en basis i partiet som har presset på for å få dem fram. Uten denne basisen blir de lette å skyve vekk. Derfor har de ikke på noen måte ubegrenset taktisk spillerom, uansett personlige motiver.

Alt dette uttrykker at vanlige DNA- og AUF-medlemmer i denne saka også er seg bevisst at de representerer klasseinteresser, men de motsatte av DNA-ledelsen/regjeringa.

Lederne av opposisjonen vet at svært mange av EEC-motstanderne i partiet setter lojaliteten til saka høyere enn lojaliteten til partitoppen. Den kraftige motstanden kan derfor ikke undertrykkes gjennom taktiske manøvrer. Opposisjonen vil ikke snu, og den kan framfor alt ikke bøye seg for press som innebærer at den må oppgi kampen mot EEC. Dersom DNA-ledelsens provokasjoner blir for kraftige, kan opposisjonsledernes eneste mulighet bli å følge medlemmene ut av partiet.

Er partiet immunt mot brudd?

Bratteli & co. kan ikke snu. Heller ikke opposisjonen. Dette gjør slett ikke brudd sikkert. På den andre sida gjør kollisjonskursen splittelsen fullt mulig.

Men viser ikke historien at DNA er svært motstandsdyktig overfor sprekker?

I 1923 sprakk NKP ut av DNA med en ganske bra utgangsposisjon. Men DNA-ledelsen vant kampen mot NKP, som var et politisk og ideologisk svakt parti med store indre motsigelser.

I 30-åra skjerpet klassekampen seg. Samtidig blei DNA fortsatt oppfattet som et radikalt alternativ og skarpt angrepet av de andre borgerlige partiene. AUF hadde mange tusen medlemmer som trudde på revolusjon, og sto fram som alternativ for revolusjonær ungdom. DNA tok regjeringsmakta da verdenskrisa hadde vendt seg og tok æren for den økonomiske oppgangen. Det svake NKP hadde vansker med å ta opp kampen. Altså kunne DNA holde rekkene samlet.

Under krigen gikk NKP fram på DNAs bekostning, men i 1945 gjenvant DNA flere tilhengere enn de som var tapt fra de andre partiene og fra ungdommen.

I 40- og 50-åra var klassekampen midlertidig svekket, mens reaksjonen var på offensiven mot alt som kunne oppfattes som venstreorientert. Situasjonen var ideell for DNA-ledelsen. NKP gikk i oppløsning på grunn av råtten, revisjonistisk ledelse og forfølgelser.

Vi mener altså at det ikke ligger noe «magisk» bak DNAs enhet i denne perioden. Takket være dyktig taktisk ledelse, en gunstig ytre situasjon og svak motstand har DNA-ledelsen klart å holde partiet samla. Men dette gir ingen fribillett til70-åra.

Klassekampen i Norge og i DNA

Hovedmotsigelsen i Norge går mel-om monopolkapitalen og imperialismen på den ene sida og på den andresida det arbeidende folket: lønnsarbeidere, arbeidende bønder, fiskere, utdanningssøkende og sjølstendige intellektuelle, småhandlende osv.

Den samme hovedmotsigelsen finnes i DNA.

DNA/LO-ledelsen fører monopolenes og imperialistenes politikk. Deler av ledelsen utgjør sjøl en byråkratisk monopolistgruppe. Haakon Lie, beryktet mangeårig DNA-sekretær, var utdannet av USAs spionorganisasjon CIA.

Flertallet av medlemmer og velgere hører til det arbeidende folket. Objektivt sett har de ingen interesser av toppenes politikk og høster bare ulemper av den.

DNAs hovedstyrke som borgerligparti er at ledelsen får mye arbeidsfolk til å gå mot sine egne interesser. Men denne motsigelsen er også DNAs akilleshæl. Den kan skjules, men den forsvinner likevel ikke. Når klassekampen skjerpes, kan kamplinjene komme til å gå tvers gjennompartiet – som i EEC-kampen nå.

I en kamptid som 70-åra er det derfor å vente at store borgerlige arbeiderpartier av denne typen utvikler sprekker. I noen land, der de store revisjonistiske «kommunist»-partiene spiller samme rolle som DNA her, ser vi alt at det skjer. I Spania og Hellas er kampen hard, og revisjonistene er splitta i opptil 4 grupper av betydning. En betydelig gruppe med parlamentsmedlemmer i spissen er brutt ut i Italia (Manifesto-gruppa). Splittelsen i Finland er et annet eksempel.

DNA kan ikke lengre som før stå fram som radikalt alibi overfor noe som helst. Den revolusjonære og progressive bevegelsen utafor partiet blir stadig sterkere, og bør ikke forveksles med et NKP i tilbakegang. Slik som klassekampen skjerpes i 70-åra, blir sprekker derfor ikke bare mulige, men sannsynlige.

 

 

På landsmøtet i Marxist-leninistisk Front i april ble organisasjonen enstemmig vedtatt oppløst. Medlemmene ble oppfordret til å søke om medlemskap i MLG (ML-gruppene), som dermed formelt og reelt er den marxist-leninistiske bevegelsens enhetlige, partibyggende organisasjon.

Men Røde Fane, som var Marxist-leninistisk Fronts eksterne organ, vil leve videre. Fra og med dette nummer utgis det av MLG. Bladets karakter vil bli endret. Røde Fane er fra nå av ML-bevegelsens teoretiske tidsskrift.

Det vil ha som oppgave å spre kjennskapet til marxismen-leninismen Mao Tsetungs tenkning. Det vil etter beste evne forsøke å anvende den vitenskapelige sosialismens prinsipper på norske samfunnsforhold, på klassekampen i det norske samfunnet. Det vil bringe artikler om den norske arbeiderbevegelsens historie og kamp.

Den marxist-leninistiske bevegelsen i Norge har gjennom de siste år fått en rik og mangfoldig praksis på ulike frontavsnitt i klassekampen. Men disse politiske erfaringene har i alt for liten grad blitt systematisert og analysert, blitt hevet opp på det teoretiske nivå som er ønskelig og nødvendig.

Røde Fanes motto kan på mange måter sammenfattes av disse ordene av Stalin: «Teorien blir hensiktsløs om den ikke knyttes sammen med den revolusjonære praksis.» «Praksisen blir blind hvis dens vei ikke opplyses av den revolusjonære teori.» Tidskriftet skal ikke bli et tilholdssted for marxist-leninistiske eller andre» eksperter». Vi vil bringe analyser og kommentarer som vi håper og tror enhver klassebevisst arbeider, enhver revolusjonær intellektuell kan forstå og selv være med på å utforme. Vi ønsker å få motsigelsene i viktige politiske spørsmål opp i dagen, vi ønsker meningsbryting og debatt.

Røde F ane skal bli et sterkt politisk redskap mot imperialismen og reaksjonen – men også mot all opportunisme og revisjonisme i arbeiderbevegelsen. I det kommende året vil kampen mot EEC og kampen for et nytt kommunistisk parti bli hovedoppgavene i det redaksjonelle arbeidet.

Året som gikk kan uten tvil sies å være et av de mest begivenhetsrike arbeiderklassen i Skandinavia har opplevd på lange tider. Fortsatt er Asia den del av verden hvor den revolusjonære kampen er mest innbitt og blir ført med størst mulig konsekvens, og hvor krisen i imperialismen er mest åpenlys. Den den revolusjonære tendensen har gjort seg sterkt gjeldende også i hjemlige og mere nærliggende trakter.

Kiruna var et kampens stikkord ved inngangen til1970. Polen ble det ved årets utgang. Og mellom disse to revolusjonære manifestasjoner ligger en kjede av større eller mindre opprør fra arbeidsfolk; «ulovlige» streiker og demonstrasjoner over hele Europa – fra Spania til Norge.

Her hjemme har arbeidsfolks misnøye og motstand i første rekke – som også rett og riktig er – rettet seg mot følgene av de tiltak som har pågått og pågår for å få norsk økonomi tilpasset EEC. Med andre ord: mot dyrtida vi er inne i. Det er også denne motstanden og begynnende kamp mot hardere vilkår, mindre lønn og en usikker tilværelse, som etterhvert med stadig større nødvendighet vil reise spørsmålet: kapitalisme eller sosialisme?

For Polens arbeiderklasse sto kan hende dette spørsmålet under desemberdagenes spontantane opprør klarere fram enn på mange år. De frukter som Polens arbeiderklasse skulle høste etter mange og lange års hardt slit i landets gjenreisnings- og oppbyggingsarbeid, fortæres i dag av det revisjonistiske toppskiktet innen stats- og partiapparatet, mens økte priser og skatter er hva som tildeles arbeiderklassen. Det har riktignok også tidligere vært en del kortvarige streiker og annen form for uro innen den revisjoniststyrte blokken, for det meste i Sovjetunionen. Disse tilløpene til kamp er imidlertid øyeblikkelig og med massiv kraft blitt slått ned, og ikke kommet utenverden særlig for øre. Men med de polske arbeidernes kamp i desember ble situasjonen en annen. Opprøret kom med en slik forløsende kraft og innbitthet at det hverken lot seg gjøre å slå ned umiddelbart eller dysses ned i taushet. Det var mange års oppdemmet bitterhet mot savn og urett, mot nedverdigelse og slit som mindre og mindre kom sliterne til gode, som nå fikk sin utløsning. Spontaniteten, kraften og den store øyeblikkelige oppslutningen i opprøret viste en slik må sann og riktig forakt for undertrykkernes lov og orden, at det ikke bare må ha ført til angst og uro langt inne i Kreml, men også til en del kalde føtter blant vestlige forsvarere av kapitalismen –dersom en i det minste skal tiltro dem et minimum av evne til analyse av den videre utvikling.

Den kampens ild som flammet opp i Polen vil ikke la seg slukke, selv om det foreta svisse manipuleringer innen toppskiktene, om en Gomulka dyttes bak kulissene og en Edward Gierek fram. Ilden vil tvert imot spre seg som et uunngåelig resultat av de sterkt tilspissede og antagonistiske motsetningene mellom hersker og trell, mellom arbeid og kapital – i Øst-Europa som ellers i verden.

Opprøret i Polen må betegnes som en stor seier for den polske arbeiderklassen, som i desemberdagene viste en solidaritet, kampånd og handlekraft som vi vel knapt har sett maken til på mange år. Store militær- og politistyrker ble satt inn i brutale forsøk på å slå ned de revolusjonære massene, og sosialimperialismens toppmenn i Krem ga ordre til at sovjetiske troppestyrker opp langs Polens grense.

Men det polske folket lot seg ikke kue. Streikene og demonstrasjonene fortsatte. Ved hele sin holdning, ved å sette sin egen revolusjonære vold mot undertrykkernes blodige framstøt lot arbeiderne den øst-europeiske kapitalmakten forstå at det var alvor.

At det var alvor, at det var en revolusjonær kamp, en kamp for maten og for en bedre tilværelse og derfor farlig for pamper og lakeier av alle størrelser og avskygninger, ble ikke bare forstått i Øst-Europa, men langt inn i hjemlige avisredaksjoner og i NRK. Gråtekonene som under sosialimperialistenes okkupasjon av Tsjekkoslovakia i august opptrådte i presse, radio og TV, ga denne gang ikke fra seg så meget som et lite hulk. Grunnen er heller merkelig. Her kunne man ikke gråte over kunstnernes ufrihet eller tilsidesatte nyanser innen konkurrerende revisjonistgrupperinger. Her ble en fort klar over hva kampen sto om, og hva den var opptakten til. Her hadde undertrykte reist seg mot undertrykkerne, og selv en invasjon av sovjetiske troppestyrker hadde ikke kalt gråtekonene til arbeid.

Men de polske arbeidernes kamp er mer enn noe annet et bevis for at sosial-imperialismens herredømme, i likhet med imperialismens, er kommet inn i en krise som uvegerlig vil føre til dens undergang og til folkenes frigjøring. I skrivende stund er det ennå ikke kommet til noen såkalt «av-klaring». Arbeiderne står fast på sine krav, streikene kan når som helst bryte ut. Revisjonistene har ikke maktet å opprette ro og orden.

«Under normale, fredelige forhold», sier Lenin,

utfører arbeideren sitt arbeid uten å kny, motsier ikke arbeidsgiveren eller diskuterer sine vilkår. Under en streik setter han fram sine krav med høy røst, han minner arbeidsgiverne om deres overgrep, han krever sin rett, han tenker ikke bare på seg selv og sin lønn, han tenker på alle sine kamerater som har lagt ned arbeidet sammen med ham og som reiser seg for arbeidernes sak uten å frykte hva det kan koste. Det er ofte slik, at når det bryter ut en streik på en bedrift, følger det streiker på et stort antall andre fabrikker. Hvor stor moralsk betydning streiker har, ser man av den virkning de har på arbeiderne, når de ser at kamerater har opphørt å være slaver og – om enn bare for en kort tid – blitt mennesker på samme vis som de rike. Hver streik fører i sitt kjølvann tanker om sosialisme blant arbeiderne, tanker om hele arbeiderklassens kamp for å frigjøre seg fra kapitalens undertrykkelse.

(V.I.Lenin, CollectedWorks, Bd.4, Moskva 1960, s.315.)

Årsaken til de polske arbeidernes opprør var den samme som utløste streiken i Kiruna, den samme som førte til streikene i Norge. Det var mange års passiv misnøye som med ett ble aktiv, mange års resignasjon og godtakelse som slo over i sin motsetning. Det var et av setning. Det var et svar på de elendige forholdene folket har levet under, et svar på den usle godtgjørelse arbeiderne har fått for sin innsats, et svar på den forserte utbyttingspolitikken. Og denne politikken vil fortsette. Den er den herskende klassens eksistensgrunnlag, dens livsbetingelse, og en forutsetning for lokale og sentrale pampers velstand og makt.

Derfor vil undertrykkerne aldri oppnå ro, uansett hvilke tiltak de treffer for å sikreutbyttingen, om den polske LO-sjefen byttes ut med en for systemet mer fordelaktig person, om en Aspengren – når den tid kommer – byttes ut med en mer tjenlig og ikke fullt så kompromittert person. Det kan gåen tid med såkalte «normale og fredelige» forhold. Men hele folket kan som kjent ikke lures hele tiden.

Det finnes en grense. Når den er nådd, er det slutt på roen og resignasjonen. Da fortoner ubehaget ved fortsatt å finne seg i tilværelsen seg større enn risikoen og uvissheten ved opprøret, ved å bryte lover og vedtekter for å tilkjempe seg det som med ett står som en soleklar og udiskutabel rett.

I Polen ble denne grensen nådd. Det samme skjedd på enkelte arbeidsplasser her hjemme. I framtiden vil utbyttingen også her hjemme sprenge kamprammen for de enkelte arbeidsplasser, og vil føre til revolusjonær massekamp. Det vil bringe det arbeidende folk både nederlag og seire, nye erfaringer og erkjennelser. Ut av dette vil også forståelsen for nødvendigheten av sosialismen vokse, og –arbeiderklassen som helhet vil utvikle sine beste egenskaper. Derfor kan vi ved inngangen til det nye året ikke bare bringe ønsket om, men har fullt grunnlag for å slå fast at 1971 vil bli et godt kampår.

I en rekke historiske verker har Karl Marx på en klar og uttømmende måte forklart hvorfor og hvordan «enhver klassekamp er en politisk kamp». Grundigst og mest omfattende bekreftes dette gjennom marxismens økonomiske lære, hvor også borgerskapets falske myter om priser og lønninger så ettertrykkelig flenges i stykker.

Ingen arbeider er i dag i tvil om hvem som får bære byrdene av prisstigningen, og flere og flere blir etterhvert også klar over hvem som tjener på den. Dette vil da også etterhvert medføre at monopolkapitalen og dens forskjellige representanter i Arbeidsgiverforeningen, og de reformistiske og revisjonistiske partiene, ikke i samme grad vil lykkes i å kue arbeidsfolk ved å blåse liv i de gamle, velkjente myter som forteller at det er økningen av arbeidernes lønn som er hovedårsaken til prisstigningen. Hensikten er klar: både å gi arbeidsfolk skylden for at prisene stiger, og naturlig nok også det forkastelige ved «kravmentaliteten». Ønsket er å få fastslått den falske og resignerende konklusjon: «Det har ingen hensikt å slåss for høyere lønn, den blir bare spist opp av prisstigningen etterpå.» Og visserlig kan det se slik ut. Lønnsøkningen fra siste tariffoppgjør er allerede oppspist av prisstigningen. Men årsaken til dette ligger hverken hos arbeidsfolk eller i den illusoriske lønnsøkningen som ble gitt.

I dag er vi kommet inn i en periode hvor det mest dekkende og riktige navn er dyrtid. Slitet og presset på arbeidsplassene blir hardere – fortjenesten mindre. Det hele har sin bakgrunn i det kapitalistiske systems videreutvikling. Imperialismen krever ytterligere monopolisering; større enheter, kapitalen på færre hender – og mindre konkurranse. En slik utbygging krever igjen ytterligere kapital til storkonsernene – kapital som skal gi økt profitt og derved muligheter til å foreta den nødvendige strukturrasjonalisering, som igjen skal øke mulighetene til ytterligere monopolisering.

Den økte prisstigningen er et av framstøtene for a skaffe denne kapitalen. Det er monopolenes frammarsj og forberedelse til å få norsk økonomi tilpasset EEC-medlemskap, som arbeidsfolk nå far betale gjennom dyrtidsutviklingen.

Det kapitalistiske system har utviklet seg fra et frikonkurransemarked hvor mange små kapitaleiere konkurrere og få store kapitalgrupper (monopoler), som behersker store deler av markedet. Med frikonkurransemarkedet kunne prisene, på grunn av konkurransen, like godt synke som stige. Dersom det var større etterspørsel etter en vare enn tilbud, øke prisen – var tilbudet større enn etterspørselen, sank den. I dag opplever en derimot sjelden at prisene synker, tvertimot økes de stadig vekk, noe som også er en naturlig utvikling i kapitalismen. Konkurransen har etterhvert medført at de små blir spist av de store, og kapitalen blir konsentrert på færre hender. Denne utviklingen har gjort de større kapitalgruppene klar over at konkurranse dem imellom neppe ville være effektiv og profittbringende. Ytterligere utbygging var derfor en naturlig utvikling: sammenslåing til enda større grupper, og avtaler for å regulere priser, marked og produksjonsøkning. Resultatet er at prisene ikke vil synke, selv om det egentlig er grunn til det (f.eks. ved økt produktivitet, ved større tilbud enn etterspørsel), fordi avgjørelsen helt og fullt ligger i hendene på monopolkapitalen som naturlig nokstadig vekk vil og må øke profitten. Men ved produktivitetsøkning og synkende etterspørsel kan derimot monopolkapitalen utsette prisøkningen for kortere tid, eksempelvis til arbeidernes velberettigede kamp for høyere lønn er avsluttet. Etter den kommer så prisøkningen, som så benyttes til å underbygge mytene om at det er lønnsøkningen som er skyld i prisstigningen. Situasjonen etter siste tariffoppgjør er nettopp et eksempel på dette.

For kapitalen betyr økt monopolisering en maktmessig styrking. Effektiviteten øker, og dermed profitten. Når de nasjonale markedene er delt opp, går kapitalen over landegrensene og begynner en oppdeling av verden – og når dette stadium er nådd, må det til en omfordeling. Den andre verdenskrig var en slik omfordeling. Den engelske imperialismen måtte vike for den amerikanske, og etterhvert som de europeiske landene korn seg opp økonomisk, og hjemmemarkeder var oppdelt i midten av femtiårene, ble det klart for den europeiske monopolkapitalen at det var meget vanskelig å konkurrere med den amerikanske – både på hjemmebane og i andre deler av verden. En styrking av den europeiske monopolkapitalen kunne bare skje gjennom ytterligere monopolisering, hvilket krevde at de ennå eksisterende «grensehindringer» mellom de europeiske land ble fjernet. Tanken om et samlet Europa ble så lansert – og i 1957 ble EEC dannet av Frankrike, Italia, Vest-Tyskland, Belgia, Nederland og Luxembourg. Det gjaldt nå for monopolkapitalen i disse landene a styrke sin egen stilling – før fellesmarkedet ble utvidet– og på kortere sikt måtte det derfor settes visse «grenser» for annen europeisk monopolkapitals inntreden (eks. Storbritannia). På lengre sikt var det derimot klart at det måtte utvidelse til for å styrke monopolenes maktstilling, og i dag pågår nettopp slike forhandlinger – også for norsk medlemskap.

Monopoliseringen i Norge har da også økt voldsomt de senere årene. Allerede i1953 var denne utviklingen kommet så langt av 4 prosent av industribedriftene hadde 60 prosent av all kapital. Tydeligst har kanskje monopoliseringstendensen vist seg innen bank- og forsikringsvesenet. Storbankene sluker de mindre i tur og orden, og allerede i 1960 forvaltet 3 storbanker omlag 50 prosent av de privateaksjebankenes samlede forvaltningskapital.

Situasjonen for norsk monopolkapital i dag, er at den har nådd fasen der EEC-medlemskap er en forutsetning for en videre utvikling – for rask og lønnsom ekspansjon. Uten EEC-medlemskap ville nemlig den norske monopolkapitalen svekkes betraktelig, fordi den bare kunne ekspandere ved a sluke mindre norskebedrifter. Monopoliseringstakten ville reduseres, og dermed profitten.

Kort oppsummert kan en slå fast at monopoliseringen medfører økte priser og atskillig verre levevilkår for arbeidsfolk. I EEC vil prisstigningen bli enda verre for arbeidsfolk, på grunn av enda høyere grad av monopolisering. Men monopoliseringen er en nødvendig videreutvikling for det kapitalistiske system, som bygger på utbytting og undertrykkelse og som på grunn av sin natur vil ture stadig hardere fram. Derfor er det også bare arbeiderklassens maktovertagelse som kan gjøre slutt på forverringen av dens levevilkår.

Det er alene ved å knuse monopolkapitalen og dens statsmakt og opprette sin egen, proletariatets revolusjonære diktatur, at arbeiderklassen for alltid kan sikre en utvikling i pakt med folkets grunnleggende interesser. Men på kortere sikt kan vi slå tilbake monopolkapitalens frammarsj, få gjennomført prisstopp og bedret våre lønns- og levevilkår ved enhetlig og kraftig kamp.

Initiativet i denne kampen er allerede tatt i og med dannelsen av arbeiderkomiteer mot dyrtid og EEC.

Fem latinamerikanske stater, Chile, Peru, Bolivia, Ecuador og Colombia har sluttet (i mai1969) en samarbeidsavtale som er kalt Andes-pakten, etter den mektige fjellkjeden Andes som strekker seg gjennom alle fem land. Det er en klart anti-imperialistisk pakt, og nylig kom de fem parter fram til en overenskomst om felles restriksjoner mot utenlandsk kapital og bl.a. gradvis avskaffelse av tollavgifter innen paktområdet og opprettelse av et fellesmarked. Her dreier det seg om et fellesmarked med sikte på å forsvare de nasjonale interesser mot utenlandsk dominans. Altså stikk motsatt EEC som vil bryte ned nasjonalstatene, fordi finansoligarkiet og stormonopolene krever frittarmslag til utbytting av en europeisk «storregion».

Men nå tilbake til Andes-pakten, og vi skal spesielt se på de avtaler som ble fattet på en utenriksministerkonferanse i Lima, hovedstaden i Peru,14. – 31. desember 1970, ifølge det kinesiske telegrambyrået Hsinhua. Fellesavtalen om utenlandsk kapital slår bl.a. fast at utenlandske selskaper kan trekke ut av et land høyst 14 prosent av totalprofitten; hvert år. Videre er det ikke tillatt for utenlandsk kapital å investere i bedrifter som i dag er i stand til å dekke behovet og heller ikke kjøpe aksjer som er på innenlandske investorers hender. Utenlandsk investering er forbudt i forsikringsselskaper, forretningsbanker, transport, forlagsvirksomhet, radio- og TV-stasjoner, aviser og ukepresse, og foretak som omsetter innenlandske produkter.

De utenlandske selskaper som nå har hånd om transport og massemedia av forskjellig slag i de fem land, må innen en bestemt tidsfrist overdra 80 prosent av aksjene til innenlandske investorer. Videre må alle utenlandske selskaper innen seks måneder selge minst51 prosent av aksjene til innenlandske investorer, slik at de blir blandete selskaper med dominerende nasjonal kapital.

At det er amerikansk monopolkapital disse bestemmelsene i første rekke er rettet mot, er nesten unødvendig å presisere. En Reuter-melding 13. desember opplyste at de utenlandske investeringer i Andes-paktens fem land i 1969 beløp seg til 3,3 milliarder dollar, og av dette sto USA for over 2,4 milliarder dollar. Det vil si over to tredjedeler av den totale utenlandske investering.

Lima-konferansen vedtok også en plan for felles industriutvikling med sikte på å redusere importen av industrivarer. Samtidig skal alle varer produsert med et lands kapital eller med felles kapital kunne sirkulere tollfritt innen de fem lands fellesmarked. Lima-deklarasjonen slår videre fast et hvert lands rett til fri utnyttelse av egne ressurser og til «å mot-sette seg alle former for utenlandsk politisk og økonomiskintervensjon og press.»

Vi bringer her et utdrag av en artikkel av den japanske journalisten Ichihei Sugiyama der han behandler den farlige gjenreising av Japans monopolkapitalisme som finner sted i dag, med støtte fra USA-imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen. Bresjnev-regimets bidrag her er at det har slått dørene opp på vid vegg for de japanske monopoler til Sibirs kolossale råvareressurser.

For japansk monopolkapitalisme vil 1970 bli stående som året da den, under USA-imperialismens ledelse, begynte å spille en ny rolle i Asia. Ifølge statsminister Satos uttalelse, like etter møtet med Nixon i november 1969, går denne nye rolle ut på «å bringe stabilitet til Asia» og «skape en ny orden». Altså skal ikke Japan lenger være en kontrahent som bidrar til a tilfredsstille USA-imperialismens behov, men en «partner» som virker som den samme imperialismens agent.

Årsaken til denne «forfremmelse» er den japanske monopolkapitals sterke stilling i dag. Helt siden slutten av den annen verdenskrig har dens vekstrate vært usedvanlig høy. Av de kapitalistiske land ligger Japan i dag med hensyn tilvekstrate i bruttonasjonalprodukt nest etter USA. De japanske monopolkapitalister skryter av at de vil øke «hjelpen» til en del asiatiske land, dvs. investeringer og utbytting av de samme land, fra de 500 millioner den er i dag til en milliard dollar i 1972.

Et meget viktig trekk i den japanske monopolkapitalisme, sier Sugiyama, er at den er bygget opp av USA-imperialismen i den hensikt å gjøre Japan til «en barriere mot kommunismen». Før vi går videre om den økonomiske utviklingen, skal vi derfor ta med noen fakta om den militære stilling.»

På det militære området har USA-imperialismen fullstendig kontroll over Japan. I selve Japan er det 145 amerikanske baser med en samlet styrke på 40 000 mann og på Okinawa 120 baser med 45 000 mann. Den japanske regjering måtte en gang åpent innrømme at de japanske såkalte selvforsvarsstyrker også praktisk talt står under amerikansk kommando. Disse styrker, dvs. den japanske monopolkapitals væpnete makt, er på 250 000 mann. Det vil si 80 prosent av den styrke den gamlejapanske imperialisme rådde over da den i 1931 gikk til angrep på Kina, menstyrkenes ildkraft er i dag selvfølgelig langt større.»

I vest hører vi ustanselig om Japans veldige industrielle utvikling, men Sugiyamakan også fortelle om svakheten hos den japanske industrimakt.

«Den japanske monopolkapitalisme kan synes fryktinngytende, når en bare ser på vekstrater, produksjon osv. Men i virkeligheten er den så svak at den er helt avhengig av USA-imperialismen for å overleve. Økonomisk ligger dens dødelige svakhet i at den så å si fullstendig er avhengig av importerte råstoffer og olje for å holde industrien i gang. Det er sagt at hvis oljestrømmen fra Midt-Osten ble blokkert i Malakka-stredet, ville de japanske nøkkelindustrier stoppe opp før det var gått en måned. Skorten på råvarer, innskrenkete markeder både hjemme og ute har ført japansk økonomi inn i alskens motsigelser og vanskeligheter. Når så en kriseherjet USA-imperialisme eksporterer sine egne vanskeligheter til Japan, blir klimaet for de japanske reaksjonære stadig barskere.»

Etter å ha herjet rundt i mange land i Asia, Afrika og Latin-Amerika etter råvarer, har de japanske monopolherrer i dag kastet sine griske øyne på Sibir, forteller Sugiyama og fortsetter:

Nagano Sigeo, president for det japanske handelskammer og også president i det nye kjempemonopolet Nippon Steel Corporation, uttalte nylig: – Alle natur-ressurser som trengs for Japans økonomiske utvikling ligger urørte under jorda i Sibir. Å fremme det japansk-sovjetiske økonomiske samarbeid, med utnytting av Sibir som akse, er den viktigste oppgave for japansk økonomi i 1970-årene.

De japanske reaksjonære gjør i dag sitt ytterste for å realisere sine ærgjerrige ambisjoner om å utvide sitt hegemoni i Asia og Afrika – ved hjelp av sin militære overlegenhet og ivrig oppmuntret av USA-imperialismen. De afroasiatiske folk, særlig folkene i Sørøst-Asia, er i dag direkte truet av japansk militarisme.

Men både i og utenfor Japan vokser folkenes kamp mot den japanske militarisme seg stadig sterkere. De grusomme forbrytelser som under den annen verdenskrig ble begått av den japanske imperialisme, har de asiatiske folk ennå i friskt minne. De vil aldri tillate en gjenreising av det japanske reaksjonære herreveldet. I mange asiatiske land reiser det seg stadig skarpere advarsler mot de japanske reaksjonære, fordi de asiatiske folk vet, av bitter erfaring fra 30 år tilbake, hva det betyr å komme under dette reaksjonære åk.

Bresjnev-revisjonistene logrer –for japansk «Drang nach Sibir».

Men underlig nok later det til at de sovjetiske revisjonistledere ser en rosenrød framtid i japanske monopolherrers «Drang nach Sibir». Se f. eks. et avsnitt i artikkelen «Vår nabo Japan» i sovjettidskriftet Ny Tid(nr. 36,1969) som lyder: «Når en av toppmagnatene i japansk industri behager å uttale offentlig at han er takknemlig for de voksende kontakter med Sovjetunionen, viser det hvor dypt ideen om fredelig sameksistens har trengt ned, selv i et miljø som den japanske forretningsverden». De samme «toppmagnatene i japansk industri» får seg nok en god latter når de ser sine lumske hensikter i Sibir av de revisjonistiske sovjetlederne bli lagt ut som «fredelig sameksistens».

Sovjetlederne har slått dørene opp på vid vegg til Sibir for de japanske kapitalistene, fordi sovjetlederne har lidd katastrofalt nederlag i sin økonomiske konstruksjon. Derfor strekker de tiggende hendene mot de japanske industrimagnatene etter penger og kapital, i bytte for sine uendelige skogområder, jordgass, malm- og koppergruver osv. De ber japanske monopolherrer om a bygge en havn i Wrangel-bukta og har gitt det japanske luftfartsselskap (Japan Air Lines) fritt leide til å krysse tvers over hele Sovjetunionens territorium på sine ruter mot vest (London og Paris).

Sovjetlederne har søkt om å bli medlem i Den asiatiske utviklingsbanken – i hvilken hensikt? For å kunne trekke lån fra banken og delta i den imperialistiske investering og utbytting i asiatiske land? Sovjetlederne søker med iver å lære av de japanske kapitalistene slike ting som bedriftsledelse og øking av produktiviteten. Alt sammen monster de japanske monopolherrene har hentet i USA den gang de begynte sin ekspansjon og intensiverte utbyttingen av de japanske arbeidere.

Det er åpenbart at denne sovjetledernes intime kontakt og servilitet er den reelle kjerne i deres forhold til japansk monopolkapitalisme. Mens deres «angrep» på og «kritikk» mot japanske reaksjonære er et narrespill for å bedra folkene.

Gromyko, Sovjetunionens utenriksminister, ga nøkkelen til forståelse av sovjet-ledernes virkelige hensikter da han uttalte: «Den meningsforskjell som forekommer i enkelte internasjonale spørsmål, blir i høy grad oppveid av den faktor som tjener til a bringe våre to land (Sovjetunionen og Japan) sammen – deres interesse for fred, framfor alt fred i Asia og Stillehavet». De revisjonistiske sovjetledernes intime kontakt med og servilitet overfor de japanske monopolherrer og reaksjonære er en naturlig konsekvens av sovjetrevisjonismens allianse med USA-imperialismen.

Sovjetunionens aktive deltagelse i verdensutstillingen i Osaka, «Expo '70», i «full enighet med dens motto» var ingen tilfeldighet. Alt dette er bare et bevis på Bresjnev-revisjonistklikkens villighet til å opptrappe sin hemmelige allianse med de japanske reaksjonære og USA-imperialismen. De har til hensikt å gjøre bruk av denne alliansen i sin sosial-imperialistiske politikk for herredømme over og utbytting av Asia.

Her står den sovjetiske sosialimperialismen i diametral motsetning til de asiatiske folk som kjemper for frihet og uavhengighet, og den går i villskap mot

Folkerepublikken Kina, som blokkerer veien for sosial-imperialismen.

Men samme hva den lumske sammensvergelse mellom USA-imperialismen, den japanske monopolkapitalismen og den sovjetiske sosial-imperialisme forsøker seg på av triks og intriger, provokasjoner og aggresjon i Asia, er de dømt til fullstendignederlag. De asiatiske folk, i nær enhet med folkene i hele verden, er besluttet på å føre sin revolusjon fram til endelig seier og drive USA-imperialismen, sovjetrevisjonismen og de japanske reaksjonære i grava.

 

Hvis de monopolkapitalistiske gruppene i USA framturer i å forsterke sin aggresjons- og krigspolitikk, vil den dag uunngåelig komme da verdens folk vil henge dem. Den samme skjebne venter USAs med skyldige.

Mao Tsetung

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På NKP's sentralstyremøte 5. september framførte gamle, trette menn et selsomt skuespill. Under Esther Bergeruds innlegg demonstrerte flertallet sin forakt for marxist-leninister ved å reise seg, skrape med stoler, smelle i dører og føre høylydte samtaler seg imellom, alt mens de lydeligklirret med ølflaskene.

Bare 8 representanter satt rolig.

Opptrinnet minnet sterkt om en gutteklasse som prøver å få før læreren kommer inn. Det var i grunnen bare papirflyene som manglet.

Hensikten var åpenbar. Det gjaldt å få forstyrret Esther Bergerud så meget at hun skulle miste tråden i sitt innlegg. Men det sterke skjær av ufrivillig komikk som opptrinnet hadde, ødela enhver tilsiktet hensikt. Alene det å se disse eldre, astadige menn som ellers tar seg selvmeget høytidelig, og utad opptrer med stor pondus, gjøre desperate forsøk på å framføre en meget ungdommelig utfoldelsestrang, var et syn som kunne få enhver til å briste i latter.

Men det komiske og tragiske går. ofte hånd i hånd, og, det tragiske var demonstrasjonen av forakt for kommunistisk møtedisiplin, framført av menn som er valgt til å lede NKP. Hele opptrinnet berettiger konklusjonen: Dette var revisjonistiske krampetrekninger – bokstavelig talt.

På NKP's sentralstyremøte 5. september framførte gamle, trette menn et selsomt skuespill. Under Esther Bergeruds innlegg demonstrerte flertallet sin forakt for marxist-leninister ved å reise seg, skrape med stoler, smelle i dører og føre høylytte samtaler seg imellom, alt mens de lydelig klirret med ølflaskene.

Bare 8 representanter satt rolig.

Opptrinnet minnet sterkt om en gutteklasse som prøver å få gjort så mange streker som mulig før læreren kommer inn. Det var i grunnen bare papirflyene som manglet.

Hensikten var åpenbar. Det gjaldt å få forstyrret Esther Bergerud så meget at hun skulle miste tråden i sitt innlegg. Men det sterke skjær av ufrivillig komikk som opptrinnet hadde, ødela enhver tilsiktet hensikt. Alene det å se disse eldre, astadige menn som ellers tar seg selv meget høytidelig, og utad opptrer med stor pondus, gjøre desperate forsøk på å framføre en meget ungdommelig utfoldelsestrang, var et syn som kunne få enhver til å briste i latter.

Men det komiske og tragiske går, ofte hånd i hånd, og det tragiske var demonstrasjonen av forakt for kommunistisk møtedisiplin, framført av menn som er valgt til å lede NKP. Hele opptrinnet berettiger konklusjonen: Dette var revisjonistiske krampetrekninger – bokstavelig talt.

Klassekampen tilspisses og skjerpes. Imperialismen, hvis høyborg er USA, er i sin siste, desperate, forråtnende og døende fase, hvor den øker undertrykkelsen og terroren mot verdens folk. Sovjetunionen, for vel 50 år siden opprettet som en arbeider- og bondestat, som var et bolverk mot imperialismen, har i dag degenerert under revisjonistenes ledelse. For første gang har revisjonismen fått statsmakt – og går i full forståelse med USA-imperialismen inn for å løse verdens politiske og økonomiske spørsmål seg imellom, over hodet på verdens folk, og ut fra sin felles globale strategi om «innflytelsessfærer».

Men undertrykkelse avler motstand, og over hele verden vokser frigjøringsbevegelsene både i styrke og omfang. En avgjørende forutsetning for at folket skal lykkes i sin kamp, er imidlertid at det finnes et revolusjonært kommunistisk parti som samordner og leder folkets kamp. Gjennom det nasjonale borgerskap har imperialismen liten eller ingen mulighet til direkte å influere på det kommunistiskeparti. Sovjetrevisjonismen har derimot det, gjennom sine tradisjonelt godekontakter med de kommunistiske (i dag hovedsakelig revisjonistiske) partier.

Revisjonismen har sin kilde i borgerlig tenkning, og mellom den borgerlige og proletære tenkning finnes det ingen mellomting, sier Lenin. Når den proletære tenkning går ut av partiet, kommer den borgerlige tenkning inn.

Dette er hva som er skjedd i vårt partis ledelse, og det er på denne bakgrunn en må vurdere de siste hendelser i partiet: eksklusjonen av de 27 kameratene i Østkantlaget, suspensjonen av undertegnede fra sentralstyret – og før dette eksklusjonen av Egil Engeland i Kristiansand S., og utkastelsen av Frihetens revolusjonære journalister.

Sentralstyrets behandling av de 27 kameratene i Østkantlaget og undertegnede, var en farse fra ende til annen. Alle forsøk på å få en politisk diskusjon om sentrale, prinsipielle spørsmål ble avfeid. Et forslag om a innkalle felles medlemsmøte for Oslo/Akershus distrikt, for å diskutere sakens politiske sider, falt mot 2 stemmer.

Stadfestelsen av eksklusjonen av de 27 kameratene ble vedtatt mot 2 stemmer.

Mot Østkantlaget ble det fra sekretariatets side presentert et nettverk av løgner, forvrengninger – og fortielser av fakta. En skulle ikke tro slikt var mulig i et kommunistisk parti, og uvilkårlig må en spørre: er dette kommunister?

Like sikkert som at det i sentralstyret sitter kommunister, like sikkert er det at der må finnes bevisste borgerlige agenter. Noen annen forklaring finnes ikke på den forråtnelsesprosess som her finner sted.

Sentralstyret. som for øvrig nå består utelukkende av det såkalt sterke kjønn, er i hovedsak sammensatt av eldre, trette menn som ikke orker så meget kamp – som ser freden og roen som det eneste gode, eller for å si det med en omskrivning av Bjørnson: Fred er det beste, ei at man floget vil!

Alle i sentralstyret har ved selvsyn kunnet konstatere at andre meninger enn Reidar Larsens automatisk medfører en formidabel overhøvling, som partiformannen, i parentes bemerket, er en sann mester i. Dette har da også ført til at de fleste velger den minste motstands vei: holder kjeft, eller hvis de føler seg tvunget jatter intetsigende med.

Det totale fravær av kampmot, kampånd og revolusjonær årvåkenhet i sentralstyrets flertall, gir revisjonistene frie hender til å turnere partiet som de ønsker: i en stadig mer borgerlig retning! En anseelig mengde av groteske eksempler kunne gis på dette. Her er ett:

På sentralstyremøtet i januar i år, stilte jeg følgende spørsmål til sentralstyret:

– Mener sentralstyret at Reidar Larsens versjon av proletariatets diktatur er i samsvar med det kommunistiske partis syn på proletariatets diktatur?

RTLs versjon ble som kjent offentliggjort i en kronikk i Friheten i april 1966, hvor det bl. a. het:

I vårt program erklæres det at NKP 'ser en parlamentarisk, sosialistisk republikk som en historisk naturlig statsform i vårt land'. Det fram går også, selv om det ikke sies med rene ord, at vi forutsetter et Storting med forskjellige partier representert etter deres tilslutning i folket.

Vi må etter min mening konsekvent bekjenne oss til vårt parlamentariske demokratis anerkjente spilleregler så lenge vi i Norge har slike forhold at også sosialismens motstandere holder seg til disse reglene.

Fra sentralstyret fikk jeg imidlertid intet svar på spørsmålet. Ikke før var det stilt, før Løvlien reiste seg og foreslo spørsmålet avvist som sentralstyret uvedkommende, hvilket ble kontant og øyeblikkelig vedtatt – fulgt av lettet sukking. Dette var helt tydelig et høyst ubehagelig spørsmål å svare på for revisjonistene, og «fredens menn» i sentralstyret sa sin vane tro heller ingen ting.

Andre eksempler på utglidning i borgerlig retning er: Nedleggelsen av arbeidet i Kampanjen Norge ut av NATO. Tilslutningen til Sovjetunionens og USAs planer om kollektive «sikkerhetssystemer» både i Europa og Asia. Den fullstendige avvisningen av samarbeid med SUF(m-1). Utelukkelsen av leninismen i arbeidsprogrammet, osv. osv.

I alle disse spørsmål har «fredens menn» i sentralstyret ikke så meget som løftet lillefingeren, enn si opplatt sin munn, men har latt borgerskapets agenter få anledning til å ture fram som de har ønsket.

Enkelte partikamerater hevder så at MLFs medlemmer er årsaken til ufreden og uroen i partiet. Men dersom disse med dette mener at bevisste kommunister skulle praktisere den samme «fred» som «fredens menn» i sentralstyret, nemlig: lukke øynene for borgerskapets overtagelse av vårt parti, da kan svaret bare være at den slags fred kan kommunister ikke være med på. Det betyr gravens fred for det kommunistiske parti.

Opportunistene var ikke ferdig med å skryte av den «sosiale freden» og av at det ikke er nødvendig med revolusjoner når en har «demokrati», da det åpnet seg en ny kilde til de veldigste verdensomveltninger i Asia. Den russiske revolusjon ble fulgt av den tyrkiske, den persiske og den kinesiske. Vi lever nå nettopp i en tid med slike stormer og deres «tilbakevirkning» på Europa. Hvordan det enn kommer til å gå med den store kinesiske revolusjon, som ymse «siviliserte» hyener nå flekker tenner mot – så er det ingen makt i verden som kan gjenopprette det gamle livegenskapssystemet i Asia eller tilintetgjøre den heroiske demokratiske ånd hos folkemassene i de asiatiske og halvasiatiske land.

Noen mennesker som ikke er tilstrekkelig oppmerksom på betingelsene for forberedelse og utvikling av massekampen, er blitt brakt til fortvilelse og anarkisme av den lange utsettelsen med den avgjørende kamp mot kapitalismen i Europa. Vi ser nå hvor kortsynt og feig den anarkistiske fortvilelsen er.

Det at Asias 800 millioner er kommet med i kampen for de samme idealer som Europa, er ingen grunn til fortvilelse, men til mot og fortrøstning.

De asiatiske revolusjonene har vist oss den samme karakterløshet og usselhet hos liberalismen, den samme tydelige avgrensning mellom proletariatet og alle slags borgerskap. Den som etter erfaringene både fra Europa og Asia taler om ikke-klassemessig politikk og ikke-klassemessig sosialisme, han er simpelthen verd å bli satt i et bur og vist fram som en annen australsk kenguru.

Lenin – (Pravda, 1. mars 1913)

I høstflommen av litterært rusk og rask fra forlagene dukket det også opp en lyrikk-samling med tittelen «Vi er mange». Denne tittelen sikter ikke til at det er mange lyrikere, men at det er mange som er av samme mening og står sammen med forfatteren, mange som er interessert i litteratur som angår dem fordi den handler om dem selv og deres samfunnsmessige situasjon; at det kortsagt er mange arbeidsfolk.

Boka fikk meget lovende omtale i numrene 11 og 12–70 av Klassekampen, hvor den bl.a. ble betegnet som «den første diktsamlinga som har interesse for arbeidsfolk på lenge». For-fatteren heter Stig Holmås og har tidligere deltatt i en «gruppebok», «åtte fra Bergen», i serien Paxlyrikk.

Samlingen består av 4o dikt, hvorav 14 kan ansees som velmenende, sosialistisk inspirerte innlegg i klassekampen. Resten er det vanlige oppkoket av den vanlige blandingen fra årets, fjorårets og tidligere års lyrikksamlinger: anstrengte og uvesentlige hjertesukk, selvopptatthet og sentimentalitet, framført i mer eller mindre forunderlige ordkonstellasjoner – og som i all sin uklarhet likevel klart kjennetegner tomheten og forfallet i den borgerlige kultur. Her kan man finne vemodige minner om ung forelskelse og hytteturer for en del år siden, slik at man forstår at forfatteren også har en politisk ubevisst fortid. Og her får leseren vite at

Stina er rar.
Hun kan ikke,
vil ikke.
Men hun har lyst.

Eller det blir opplyst at Ulrik er en kjekk gutt som sier jøss og er likt av alle, har brun genser og lyse barter, Mao-merke og tobakkspung. Eller man får et glimt av forfatterens problemer og vilje til sjølkritikk i følgende «Oslo-notat»:

I kveld tisset jeg i vasken.
Jeg er et svært renslig menneske,
og det skal ikke gjenta seg.

Både dette siste diktet og det om Stina er her sitert i sin helhet – det er altså ikke snakk om bruddstykker eller begynnelser. Det samme er tilfellet når det gjelder gjenfortellingen av diktet om Ulrik – det inneholder faktisk ikke noe mer. Og det samme gjelder følgende opprørske og truende meningsytring, framført på engelsk for riktig å skape assosiasjoner:

Åpent brev fra Bergen til
Asbjørn Bryn
If you're looking for trouble,
you've come to the right place.

En sitter i det hele tatt like uberørt – og like klok – som etter å ha vært igjennom en samling av for eks. Jan Erik Vold, Dag Solstad, Einar Økland eller en hvilken som helst småborgerlig skribents private utredninger. Og da hjelper det lite om disse utredningene fra forfatterens side oppfattes som både småpussige og ikke helt uvesentlige.

Det samme kan stort sett sies om de 14 "arbeiderdiktene". De er nok velmenende, men inneholder ingen oppfordring til kamp, lite bitterhet som virker ekte, lite hat – fordi de ikke inneholder noen skildring av arbeidsfolks kår, ingen avdekking av deres bitre, nedverdigende, daglige virkelighet. Det kunstneriske resultat som er kommet ut av forfatterens møter og samvær med arbeidere, er i hovedsak overflatiske selvfølgeligheter som

Det er sant at
norske arbeidsfolk har fjernsyn.
Men det de ser er ikke vesentlig.
Men det de hører er ikke sant.

Det finnes rett nok et og annet lyspunkt, som ikke bare virker som lettvinte klisjeer. I «Streike-vakt» forekommer noen slike:

femten karer med
hendene i bukselommene
fast bestemt
på at
her slipper ingen
forræder forbi

 – –

du med den blå jakken på kontoret der
gå ned og fortell
disse karene at
det ikke finnes klasseskille i Norge
hør hva de da sier

Men for det meste virker det uopplevd, nærmest pliktskyldigst skrevet, og(ikke minst intetsigende, som for eks. diktet «Sjaueren»:

«Han er grå ved tinningene, taus. Men når han snakker,/ er stemmen klar og stø./ Noen forteller meg at han var heimefronts-/mann under krigen. – –

I lunsjpausen snakker han om lønnsoppgjøret. / 'Vansker er til for å overvinne,' sier han.»

Og det kan jo både Aspengren og Selvig nikke anerkjennende til.

Nå har skjønnlitterære ytringer om arbeiderklassens forhold lenge vært mangelvare. Det er muligens det som har fått en avis som Klassekampen til å oppfordre leserne til å skaffe seg den, og hevde at tross svakhetene «blir hovedsida at den er god».

Men god er den som sagt ikke. I likhet med så godt som samtlige av de senere års øvrige kunstneriske ytringer føyer den seg bare til den lange rekken av beviser på at det snart ikke en gang er skallet igjen av den borgerlige kultur.

Hva kan det så komme av at en som hevder å stå på arbeiderklassens side i klassekampen offentliggjør en slik samling av– for lavt regnet 2/3 ved-kommende – private banaliteter, som i innholdsløshet og mangel på almen interesse ikke står noe tilbake for Jan Erik Vold med fleres produkter?

En av årsakene er utvilsomt at Stig Holmås – vurdert etter de foreliggende resultatene – ikke har noe særlig å fortelle om samfunnet og menneskene, at hans oppfatning av hvordan kunst skal være og virke er så influert av tomheten og oppløsningstendensen i borgerlig kultur og dens toneangivende kunstneriske krampetrekninger, at han ikke kan annet enn å følge dens metodikk. Dermed blir han nærmest ute av stand til å se det han sikkert gjerne vil skrive om, og heller ikke i særlig stand til å uttrykke det han måtte se. I likhet med andre yngre forfattere som føler seg tiltrukket av sosialismen og som har følt kravet om å være med på å skape kunst for arbeiderklassen, har han slik kommet iden for en skribent så sørgelige situasjonen: at han egentlig ikke har noe å skrive om.

Den beste pekepinn i så, måte leverer Stig Holmås selv ved å la trykke en innrømmelse om et mislykket forsøk på et dikt om Kiruna- streiken, hvor han sier at han rett og slett ikke fikk det til, men anser saken så viktig at han oppfordrer leserne til å ta for seg en artikkel om emnet i Klassekampen.

Han fikk det ikke til. Så skriver han i stedet om det han har å skrive om, det som er sett og opplevd og som dessuten har den fordel at det lett kan uttrykkes ved hjelp av rådende stil og form: han har pisset på vasken, han har erkjent at den første ungdomstida er ugjenkallelig forbi, og han har møtt en arbeider som hadde skinnlue med øreklaffer og som sa «tidlig oppe, kamerat?»

At han forsøker å skrive om det han har opplevd og kjenner til, kan ingen bebreide ham. Men når en ikke makter å få noe mer ut av sine opplevelser og smule kjennskap til tilværelsen enn Stig Holmås har gjort – ja, da blir det ikke stort å skrive om, og da har det ikke særlig interesse for andre enn forfatteren selv og kanskje hans likestilte.

Og det bidrar heller ikke til å skape noen kunst for arbeiderklassen annet enn som anti-eksempel – og dem er det etterhvert blitt nokså mange av.

Men det vil bli enda flere. Det en kan slå fast i og med utgivelsen av Stig Holmås' bøker at forlaget har forstått at det igjen er i ferd med å oppstå en gruppering som vil være avtakere av ting som smaker av arbeiderdiktning. Etter hvert som klassekampen skjerpes og arbeiderklassens styrke vokser, vil også antallet skribenter som føler seg tiltrukket av sosialismen og gjerne vil gi uttrykk for det, vokse. Det vil føre til en god del avfall, en god del spekulasjoner, som alltid når det foregår en sterkbevegelse og utvikling. Men det vil også føre til kunst som ved å beskjeftige seg med mer vesentlige problemer – og dermed få et vesentligere innhold – vil bidra til den titt omtalte og lengeventede «fornyelsen», og bli et viktig ledd i den revolusjonære omdannelsen av samfunnet. Under denne prosessen kan vi imidlertid vente oss en god del bidrag som både vil påberope seg og bli utropt til å være Rudolf Nilsens etterfølgere og arvtakere. Lien la oss håpe at for-lagene og borgerpressa for fram-tiden selv får besørge reklamen for de mer spekulative produktene ,og at marxist-leninistiske publikasjoner tar seg i vare for å bringe falske, «kameratslige» anmeldelser.

Stig Holmås:
«Vi er mange»
Dikt. Kr. 16,50
Gyldendal