Siri Jensen er faglig leder i AKP.

---

Regjeringa og Ap er igang med en større kampanje for endringer i velferdsstaten som skal behandles i Stortinget rundt neste årsskifte.

Det er lagt fram en utredning fra sosialdepartementet, ledet av Norbom, som gjennomgår velferdsordningene og hva som trengs framover. Det er varsla en “folkebok” om dette rundt påske, som skal føre diskusjonen ut til organisasjonene. I tillegg foregår et “internt rådslag” i AP.

Else Øyen peker i boka “Comparing Welfare States and their Futures” fra 1986 på noen grunnleggende felles trekk ved utviklinga av “velferdsstaten” over hele verden. (Med velferdsstaten menes her systemer for statlig ansvar, i større eller mindre omfang, for å sørge for samfunnsmedlemmer som ikke er i stand til å dekke grunnleggende behov.)

For det første peker hun på at uansett utgangspunkt, er tendensen endra fordeling slik at de svakeste taper. Dette skjer gjennom direkte kutt i støtte til svake grupper, både fordi de har minst folkelig støtte og fordi ordningene ofte ikke er lovregulert og en integrert del av systemet.

Samtidig angripes ordninger som gjelder alle (universelle), og det er her de mest fundamentale forandringene kan skje. Else Øyen skriver at det kan argumenteres logisk for at penga skal gå mer direkte til dem som trenger det mest, både utfra rettferdsargumenter og innsparing. “Men den langsiktige effekt av en slik linje vil sannsynligvis svekke lojaliteten til dem som ikke tjener på ordningene. De vil velge private løsninger, mens de som har mindre, vil bli overlatt til å slåss for sine egne interesser.”

Det andre fellestrekket er redusert statlig ansvar. Velferdsstaten er basert på ideen om statlig ansvar for sosiale ordninger og at det er nødvendig med en sterk offentlig sektor for å motvirke innflytelsen til en sterk privat markedssektor, avgjørende for å skape både rikdom og fattigdom. Nå lyder isteden ropet på privatisering over hele verden, de samme markedskreftene som velferdsstaten ble utviklet for å tøyle, blir nå trukket inn for å løse det som kalles velferdsstatens krise.

Hun tar opp ulike former for privatisering:

• at det private markedet tar over velferdstjenester på forretningsmessig basis.
• subsidiering av frivillige organisasjoner slik at de kan ta over.
• egenandeler, egenbetaling.
• minske kapasiteten i institusjonene og sende for eksempel avhengige eldre hjem og støtte opp om selvhjelpsgrupper.
• reduksjon av det nasjonale økonomiske ansvaret og overføring av organisering og finansiering av nasjonale programmer til lokale myndigheter.

Grunnlaget

Grunnlaget for det som skjer, ligger i utviklinga av kapitalismen. Jan Myrdal skriver i en artikkel (Materialisten nr.1/2-93) at grunnlaget for velferdsstaten var kapitalismens behov.

“Skolor, hålsovård, mødravård og familjepolitik, pensioner og grundtrygghet, allt detta behøvdes for produktionens skull. Med den stegrade arbetsintensiteten og de allt høgre kraven på arbetskraften, behövdes också arbetstidsforkortningar och semester for at produktionen skulle løpa. Den spontane klasskampen och de spontant uppkommande reformistiska sträven säkrade på så sätt den kapitalistiske produksjonen mot kortsynta och klassegoistiska kapitalisters uförnuft. Alltså gjenomfördes det som Erlander kallade den stärka statens politik.”

Velferdsstaten sto derfor ikke i motsetning til staten som en klassestat. Samtidig ser han ikke bort fra klassekampens betydning: “Produktionens nödvendigheter öppnade et fönster. Socialdemokrater og liberale utnyttjade det.” Sosialpolitikk er også revolusjonsforsikring. Kampen ga ulike systemer i ulike land, med den skandinaviske modellen som den kanskje beste. Idag bygges overbygningen om til en ny basis; det trengs ikke lenger så mange arbeidere, en stadig større gruppe mennesker blir unødvendige for den kapitalistiske produksjonen. “ ‑ efter den tredje tekniskt vetenskapliga revolutionen existerar inte längre välfärdsamhällets grundläggande förutsetningar. Den samhälleliga överbyggnaden byggs om. Fönstret stängs.”

Myrdals konklusjon burde provosere:

“Med denne förändring i basen finns inom det existerande systemet ingen som helst möjlighet at i längden bevare ens rester av Folkhemmet”.

Strategien i dag

Endringer i kapitalismens økonomiske basis er en kraftfull drivkraft for forandring. Samtidig har borgerskapet store problemer med å få endra overbygningen fort nok. EF/EØS må også forstås som et politisk prosjekt for å gjøre tilpassinga til basis raskere for kapitalen, sikre konkurranseevnen, knuse fagforeningene og hindre opprør. I dag er oppskriften i EFs hvitbok, i Kleppeutvalgenes innstillinger, at det er nødvendig å skjære ned på de offentlige utgiftene for å frigjøre kapital og skape nye markeder for profitt. Motstanden blant folk har gjort dette vanskelig. Blant annet derfor fikk ERT (European Round Table) utarbeidet planen for det indre markedet; markedskreftene måtte settes i ledelsen for utviklinga og tvinge fram politiske forandringer politikerne ikke maktet. Økt konkurranse skulle også være brekkstang for å bryte ned de offentlige monopolene.

Det var likevel ikke nok. Fortsatt ligger EFs konkurranseevne og fleksibilitet bak USA og Japan, mens arbeidsløsheten ligger høyere. Velferdsstatens ordninger er fortsatt for gode, og store mengder tjenester ligger fortsatt utafor markedet. Det viste seg at dersom markedet skulle få større spillerom, måtte staten spille en mer aktiv rolle i å få det til. Jeg skal ta opp 3 elementer i den videre strategien:

• Endring av statens rolle og forholdet marked/stat
• Nye styringsformer/politiske endringer
• Direkte økonomiske nedskjæringer kombinert med endringer av grunnprinsippene for velferdsstaten.

Statens nye rolle

Staten er aktiv pådriver for økt konkurranse innafor offentlig sektor og legger forholda til rette for privatisering:

• Streika i Trondheim Trafikkselskap viste tydelig samspillet mellom redusert offentlig finansiering på den ene sida og privatisering og angrep på avtaleverk og rettigheter på den andre. Trondheim kommune kutta 9 millioner til trafikkselskapet, og krevde samtidig balanse. Samtidig har stortingsflertallet åpnet for anbud i kollektivtrafikken. Det er trolig bare et spørsmål om tid før dette blir påbudt gjennom EØS.
• Regjeringa har satt ned et utvalg for å legge forholda bedre til rette for at kommunene overfører ulike deler av virksomheten til andre selskapsformer, aksjeselskaper o.l. for å sikre konkurranse og åpne for full privatisering.
• I post – tele og jernbane ser en tydelig et samspill mellom statens politikk og markedsliberalistiske toppledere satt på for å være aktive pådrivere. I forkant av EØS‑direktivene innføres et skille mellom operatør og regulatør. Det skal være statlig styring/regulering av selve tele‑, post‑ og jernbanenettene, men de skal være fritt tilgjengelige for ulike operatører i konkurranse med hverandre, selve tjenestene behøver/skal ikke være offentlige.
• Regjeringa legger aktivt forholda til rette for økt konkurranse mellom sykehusene om de enkelte pasientene, gjennom ulike forsøk med ordninger som skal “la pengene følge pasientene”, og åpner med dette også for private aktører.

EU/EØS betyr nedbygging av nasjonalstaten. Dette innebærer i praksis også avvikling av velferdsstaten, det nasjonale statlige ansvaret for innbyggerne. Kanskje det nettopp er i de nordiske landa, med sterk statlig styring fra før, at staten mest effektivt kan bidra til å endre sin rolle.

Økonomisk hestekur

Harvardprofessoren, Bruce Scott, uttalte i et foredrag for blant annet næringsminister Finn Kristensen (1993) at “det er nødvendig med en økonomisk hestekur som er så kraftig at det kan bli vanskelig å gjennomføre i et demokrati. Han viser til at de land som har den kraftigste veksttakten ikke er vanlige demokratier. Det er et stort paradoks at det er disse landene (Kina, Japan, Sør Korea, Singapore) som slipper å ta mange av våre sosiale hensyn, som fremover vil bestemme tempoet i konkurransen.” (Dagens Næringsliv 2.3.93)

Under kapitalismen er økonomien langt fra politisk styring, men selv den begrensa graden av demokrati, er for mye for tempoet som nå trengs i omstillinga.

Derfor kommer forslag om at politikerne ikke skal bry seg med detaljer, bare de store linjene. Derfor må en ha EF-kommisjon der medlemmene skal representere EF og ikke eget land, og der stemmegivinga er hemmelig. Og en sentralbank med forbud mot å ta politiske anvisninger fra EF‑systemet eller nasjonalstatene.

Derfor trengtes ny Kommunelov og endring av styringssystemene i kommunene. Vekk med rådmenn og utvalg som bryr seg om sektorer som skole, helse etc. I stedet må alle føle lojalitet til budsjettet og den sentrale ledelsen. Vekk med innsyn i budsjettet for det er behandla i formannskapet og er sikra politisk flertall.

Kvinnene er et særegent “problem.”

Deres liv er i sterk grad knytta sammen med utviklinga av velferdsstaten, som fra å være bygd på gratisarbeid har skapt forutsetningene for kvinnenes styrka stilling. Derfor er kvinnene, både kvinnefagforeningene i offentlig sektor, kvinnebevegelsen, kvinnene som brukere av offentlige tjenester villig til å forsvare den. Fordi det er en velferdsstat, er det også folk og institusjoner innafor statsapparatet som er avhengig av ordningene og bidrar til å forsvare dem.

Det er derfor viktig for makta å binde opp eller knekke organisasjonene i offentlig sektor og hindre allianser på tvers, blant annet gjennom å trekke lokale fagforeninger inn i ansvarlig administrasjon på stadig lavere nivå, og gjennom å sette grupper opp mot hverandre ved hjelp av det nye lønnssystemet.

Kutt og endring av prinsippene

Kleppe‑utvalget (Kleppe 1) går inn for lønnsmoderasjon, fleksibilitet i arbeidsmarkedet og kutt i overføringene for å styrke konkurranseevnen. Kleppe 2 gikk videre ved å foreslå kutt i sykelønna, barnetrygden, forbrukersubsidier, overføringer til jordbruket og støtte til eneforsørgere. Kleppe lanserte endringer i viktige prinsipper:

• fra mer generelle ordninger til mer behovsprøvde.
• mot 100 prosent kompensasjon ved noen ytelse, for eksempel sykepenger.
• mer bruk av husholdningsinntekt, for eksempel behovsprøvet barnetrygd etter husholdningsinntekt.
• og indirekte kanskje det viktigste, formulert av Kleppe i Dagens Næringsliv 13.mars ifjor:

“De som vil ha mer enn det som skal til for å sikre grunnleggende trygghet, bør ordne seg privat. Jeg er klar over at det markerer et brudd med den gamle måten å tenke på, det såkalt universalitetsprinsippet som sa at alle skulle behandles likt. Det er jo en flott tanke i og for seg, men nå må vi stille spørsmålet ved om samfunnet har råd til å bære frem dette lenger.” (Per Kleppe 13.mars 93.)

Dette er et program, og står opp mot et helhetlig skattefinansiert system som alle er avhengig av, og der en kan foreta utjevning etter politiske beslutninger. Neste skritt ser nå ut til å være forslag om et mer forsikringsbasert system for tilleggspensjoner.

Konsensus

Hovedtaktikken for å få til forandringene er konsensus rundt Kleppe‑strategien. Merk behandlingsmåten: Politikere fra alle partiene på Stortinget (dengang) og Haagensen satt i Kleppeutvalget. Innstillinga er ikke behandla i Stortinget, men den ligger til grunn for politikken og vises til som et vedtatt fellesprogram.

SVs rolle er illustrerende. Deres representant var med på de fleste forslaga, men med en særmerknad. Seinere har de gått mot deler av innholdet og hoppet av før Kleppe 2. Men de blir innlemma i konsensusen, fordi de ikke stiller seg opp og vifter med armene, og sier at de er mot hele strategien.

Innstillinga er heller ikke behandla i LOs representantskap eller på kongressen. Likevel ligger strategien til grunn for LOs arbeid, og bakes i biter inn i vedtak. Slik presses motstandere til å stemme for premissene så lenge de ikke går tydelig mot hele strategien.

Den ideologiske offensiven

En viktig brekkstang er begrepet “Solidaritetsalternativet” som er det offisielle navnet på Kleppestrategien. Mer generelt bruker Jagland det til å argumentere for at det flertallet som har (arbeid, inntekt, rettigheter), må gi fra seg noe til dem som ikke har. For å skaffe arbeidsplasser og for å hindre et 3/4‑samfunn.

I bånn legges ideen om at “vi” ikke har rad til å opprettholde den nåværende velferdsstaten. Noen viktige ideologiske begreper/argumenter:

• “Passive overføringer” brukes om penger til trygdeordninger og sosiale sikkerhetsnett, i motsetning til “aktive tiltak”.
• “Hvorfor skal Sandmann/de rike få barnetrygd?” Dette er spissargumentet for mer behovsprøving og færre generelle ytelser.

Barnetrygden gis til alle som har barn, et uttrykk for at barn er samfunnets ansvar.

• “Mer treffsikre tiltak” ‑ sikre at penga går til dem “som trenger det mest”. Men det er alltid noen som har det verre. Og mer behovsprøving fører til skarpere kontroll med folks liv.
• A rbeidlinjen kan være besnærende. Alle er for at det er bedre at folk får et arbeid de kan utføre enn at de går ledige eller på trygd.

Men arbeidslinjen brukes nå til å fjerne rettigheter og skyve folk over på dårligere ytelser. For eksempel dagpenger istedenfor uføretrygd, og til å kreve arbeid for sosialhjelp. En grunntanke er at gode trygdeordninger fører til mer arbeidsløshet. Og den brukes til å hindre at kvinner med såkalte diffuse lidelser skal få sykepenger eller uføretrygd. Når kvinnene gjør krav på sine rettigheter, blir det for dyrt. De fratas rettigheter og gjøres til klienter under mottoet at trygd ikke er sunt for dem. Problemet er også at dette kan vinne oppslutning hos et skikt av fagfolk, som ikke ser hvordan linja fungerer.

• “Velferdsstaten er lagd av menn, for menn, vi kvinner må tenke nytt”, sa Grete Knutsen på et kvinnemøte. Og misbruker kvinnekunnskap for å undergra­ve de elementene i våre ordninger som nettopp er til fordel for kvinnene.
• “Større valgfrihet”, “egenansvar” og “brukermedvirkning”. Dette er fortsettelsen av APs frihetskampanje og brukes som begrunnelse for økt valgfrihet og konkurranse mellom skoler, sykehus etc.
• Bit for bit. Regjeringa bruker aktiv tilslutning til prinsippene for våre velferdsordninger som et røykteppe som skal hindre folk i å se at forslaga som fremmes nettopp vil undergrave hele systemet: mer “yrkesbasert velferd” (knytta til jobb), overføring til kommunene, mer frivillig innsats.(Norbom) Og ordet velferdsstat brukes bevisst ikke.

Bevissthet og motstand

Skal vi kunne stå mot den ideologiske offensiven, må vi kjenne til grunnprinsippene i velferdsstaten i dag.

1. Alle skal sikres velferd (“universalitetsprinsippet”). Ikke bare for eksempel de yrkesaktive, “prestasjonsprinsippet”). Fellesskapet skal ha ansvar for alles so­siale sikkerhet.
2. Velferdsordningene skal tilstrebe lik­het; bidra til inntektsutjevning og min­ske klasseforskjellene. Alle skal ha lik rett, uavhengig av inntekt. Dette inne­bærer at sålkalte inntektsoverføringer via statskassen skal være store hvis ulikhe­tene i samfunnet er store.
3. Hjelpen skal være en rettighet, ikke en nådegave til dem giveren mener er “verdige trengende” (behovsprøving).
4. Utgiftene må bæres av hele samfunnet gjennom skatten ‑ ikke ved forsikringsordninger.
5. Det er et offentlig nasjonalt ansvar å sikre lik adgang til ytelser av lik stan­dard.

(Fra Ebba Wergelands innledning på Vestlandskonferansen, november 1993)

Disse prinsippene i det som kalles den skandinaviske modellen, er bare delvis gjennomført i det norske systemet. Men de skiller seg fra det som er vanlig i EF‑landa, der forsikringsmodeller, først og fremst med rettigheter for yrkesaktive, dominerer, og der staten spiller en mindre rolle som omfordeler. Dette er nettopp ordninger som skiller oss fra EF‑landa som er mest utsatt, for eksempel fins ikke noen parallell til vår

overgangsstønad. Våre ordninger, med rettigheter for alle finansiert over skat­ten, fremstår som dyrere for staten, og som noe “vi” ikke har råd til. Samtidig bruker for eksempel Tyskland like mye av sitt BNP  (bruttonasjonalprodukt) som Norge til helse‑ og sosialsektoren. Men fordelinga er annerledes.

Eneforsørgerne tas

Først gikk bostøtten som del av utdanningsstøtten. Deretter ekstra barnetrygd (og seinere trolig overgangsstønad) ved ny samboer. Argumentet er at penga skal gå til dem “som trenger det mest”, og det er de som reelt bor alene. I praksis betyr dette at eneforsørgere, i all ho­vedsak kvinner, som flytter sammen med ny kjæreste, skal tvinges til å bli økonomisk avhengige. I tillegg kommer at en ny samboer ikke har noen plikter eller rettigheter i forhold til barna. Kvinners rett til økonomisk sjølstendighet må være et eget grunnprinsipp i et forsvar for velferdsstaten.

Kvinneforskeren Gertrude Goldberg ser forholda for eneforsørgerne som symbol for alle kvinners situasjon. Hun fant også at det nettopp er forholda for eneforsørgende kvinner og eldre kvinner som leder til feminisering av fattigdommen, at et større antall av de fattige er kvinner. I de fleste land er det å være eneforsørger identisk med å være fattig. Regjeringa fjerner ordninger som til i dag har motvirket en slik identitet i Norge.

Forslaget var bare ett av mange. Det siste (fra Norbom‑utvalget) er å vurdere å ta støtten ut av trygdeordningene og overføre dem til kommunene, for å bedre “treffsikkerheten”. Fra rettigheter til kontrollerte klienter.

Protester! ‑ protester!

Det er viktig å fram hva som fore­går, slik at folk og organisasjoner kan protestere. Hver for seg og sammen.  Mot endringene i regelverket for uføre­ trygd og sykepenger, mot Norbom‑utvalgets forslag, mot strategien med kutt i overføringene. Regjeringa legger opp til debatt. Protester mot regjeringas politikk vil legge andre premisser enn de offisi­elle. Oppmerksomhet og bråk gjør for­slaga vanskeligere å gjennomføre. Alter­nativet er å bli trukket med på ferden, bit for bit.

 

Johan Petter Andresen er medlem av faglig utvalg i AKP

---

Kampen for sekstimersdagen er en av de mest sentrale kam­pene som arbeider­klassen fører idag. Den handler om hvordan hverdagen skal være for det store fler­tallet i arbeiderklassen under kapitalismen.

Dette er et forsøk på å skape debatt omkring en analyse og linje for kampen for sekstimersdagen. Dette er en av de mest sentrale kampene som arbeiderklassen fører idag. Den handler om hvordan hverdagen skal være for det store flertallet i arbeiderklassen under kapitalismen. Den handler om å bedre de sosiale vilkår på en avgjørende måte, spesielt for kvinnene. Den har både et offensivt og en defensivt innhold: det offensive ligger i kravet om forbedringer, det defensive ligger i at den fungerer som et forsvar for normalarbeidsdagen, som kapitalen nå angriper uavbrutt. Det er ikke mulig for de fleste kvinner å ha en normalarbeidsdag på åtte timer, en normalarbeidsdag på seks timer vil være mulig for langt flere. Ved å fremme kravet om sekstimersdagen virker dette til å høyne bevisstheten om nødvendigheten av å forsvare normalarbeidsdagen. Innføringa av sekstimersdagen vil ikke nødvendigvis bety at kvinnene vil kunne delta som fullverdige individer, på lik linje med menna i samfunnet, men sekstimerdagsbevegelsen er en del av kampen for å oppnå akkurat dette.

Kampen for sekstimersdagen handler også om at forbedringene i produktiviteten skal bety et bedre liv for arbeiderklassen. Den handler om å slåss mot arbeidsløsheten. Den handler om å ikke godta at overproduksjonskrisa til det kapitalistiske systemet skal bety sosial tilbakegang og forverring for arbeiderklassen. Den handler om å møte den teknologiske revolusjonen på en offensiv måte.

Arbeidsdagens utvikling

Etter innføringa av 8 timersdag med 6 dagersuke har samtlige nedkortinger av arbeidstida for dagarbeidere fram til 1987 vært nedkortinger av arbeidsuka til 40 timers uke og 8 timers dag i hovedsak ved at arbeidstida på lørdagen ble kortere og til slutt helt fjernet, slik at det normale ble 5 dagers uke og 8 timers dag.

Hvorfor gikk kapitalen med på arbeidstidsforkortinger i etterkrigstida? I perioder førte den økte produktiviteten til at bedriftene fikk et visst overskudd av både ledig kapital og arbeidskraft. Ved en arbeidstidsforkorting kunne man øke arbeidsintensiteten og omorganisere arbeidet slik at det totale produktet økte, uten å måtte gå til mange nyansettelser. Da det var knapphet på arbeidsmarkedet beholdt kapitalistene arbeidere som idag blir sparka. Gjennom arbeidstidsforkortelser fikk man en bedre utnyttelse av den tilgjenglige arbeidskrafta. Den økte produksjonen som fulgte av dette, hadde man i disse tider ikke problemer med å få avsetning for. Med den nye situasjonen med overproduksjon og mindre behov for arbeidskraft, vil ikke arbeidstidsforkorting gi den typen gevinst som ble oppnådd tidligere. Dette betyr ikke at arbeidstidsforkortelsene ikke var et resultat av klassekamp.

6 timersdagen fram til nå

I begynnelsen av 80‑tallet ble sekstimersdagen for alvor satt på dagsorden av to bevegelser samtidig, Kvinnebevegelsen og arbeidsløsesbevegelsen. I løpet av 70‑tallet hadde kvinnenes yrkesdeltakelse vokst og arbeiderklassen ble styrket av dette. Kvinnebevegelsen stilte kravet om sekstimersdagen som ett skritt for at kvinnene skal kunne leve et liv som både hovedansvarlige for gratisarbeidet i hjemmet og som lønnsarbeidere, og samtidig underlette kampen for en rettferdig arbeidsdeling i hjemmet. I begynnelsen av 80‑tallet når arbeidsløsheten frambrakte arbeidsløsesforeninger, ble kravet om sekstimersdag også stilt utifra perspektivet om å få flere i arbeid. Kampen for arbeidstidsforkorting i 1986 var første gang at fagbevegelsen kjempa for en forkorting av den daglige arbeidstida, siden innføringa av åttetimersdagen. Den hadde en dobbel begrunnelse lik arbeidstid med funksjonærene. (Ett rettferdskrav som gjaldt spesielt industrien.) Og som del av kampen for 6 timersdag. Arbeidskjøperne fikk, med LO­-ledelsens hjelp, igjennom en del avtaler som betydde større fleksibilitet når det gjaldt fridager, fastleggelse av pauser, skiftarbeid osv.

Omslaget i klassekampen

Antakelig vil 1987/88 i ettertid bli sett på som et tidskille for klassekampen i Norge. La oss si slutten på etterkrigstida og den langvarige oppgangsperioden, og begynnelsen på en ny tid der kampen om samfunnssystemet på ny tvang seg fram på dagsorden. Stagnasjonstendensene som hadde prega økonomien internasjonalt i over et tiår slår på dette tidspunkt inn over Norge.

Den oppgangskonjunkturen vi opplever nå, skjer mens stagnasjon er den dominerende tendensen.

Konsekvenser av omslaget

Arbeidstidsforkortinga kom i siste liten i forhold til omslaget i klassekampen. Antakeligvis ble arbeidsmiljøloven ikke endra av akkurat den grunn. En slik endring ville i så fall ha blitt gjort i 1988. Men da var en slik gave til arbeiderklassen uaktuell. At arbeidsmiljøloven ikke er blitt endra, gjør det lettere politisk sett å forlenge arbeidsdagen dersom dette i framtida blir ansett som et mulig skritt for borgerskapet.

Den økende arbeidsløsheten har svekka arbeiderklassen og borgerskapet er nå på offensiven:

• Hovedlinjene til borgerskapet er nå moderasjon, fleksibilisering og oppsplitting av arbeiderklassen.
• Lønnsmoderasjon som overordna linje kommer til uttrykk i Kleppeutvalgets innstilling. Her forutsettes det at lønnsveksten skal være lavere i Norge enn i “konkurrent”-landa.
• Moderasjonen gjelder også sjukelønn og andre trygder. Velferdsstaten skal nedbygges.
• Fleksibilisering gjelder både ansettelsespolitikken med midlertidige ansettelseskontrakter og mer deltidskontrakter. Den gjelder innføring av mer atypiske arbeidstider, undergraving og forlengelse av normalarbeidsdagen.
• Oppsplittinga gjelder mer individuelle avtaler om lønns og arbeidsvilkår, angrep på de landsomfattende tariffavtaler, med større vekt på bedriftsvise avtaler, og personlige avtaler, og den gjelder angrep på fagforeningene.
• For å få mest mulig ut av hver enkelt arbeider, økes overtidsbruken, samtidig som kompensasjon for overtida angripes.

Internasjonaliseringa av økonomien fører til at arbeidsfolk i de imperialistiske landa blir konfrontert med at de lønnsmessig skal konkurrere med lønningene til arbeidere i den tredje verden. Men internasjonaliseringa betyr også at det vil være vanskelig å vinne sekstimersdagen i Norge uten at det skjer samtidig eller ikke lenge etterpå i andre europeiske land. Idag er det tyske IG‑metall som har kommet lengst med 35-timers uke med full lønnskompensasjon. Den kroniske arbeidsløsheten har ført til at fler og fler stiller spørsmål ved at arbeidstidens lengde skal opprettholdes/utvides samtidig som fler og fler går ledig. Kravet om arbeidstidsforkorting vokser. (Samtidig er det klart at arbeidstidsforkortelsene hittil har kommet i tider med knapphet på arbeidskraft, den situasjonen er nå snudd.) For å møte dette kravet har borgerskapet hittil utvikla to hovedlinjer: reallønnsnedslag kombinert med undergraving av normalarbeidsdagen og arbeidstidsforkortelse, eller de to første sammen med forlengelse av arbeidsdagen. Begge med begrunnelsen av nødvendigheten av å styrke konkurranseevnen. Det som gjør at deler av borgerskapet går inn for arbeidstidsforkortelse uten eller med delvis lønnskompensasjon er først og fremst frykten for sosial uro. Den delen av borgerskapet som satser på forlengelse av arbeidsdagen for den enkelte arbeider, er mindre redd for uro, og regner med å kunne få en allianse med de delene av arbeiderklassen som taper minst på utviklinga. Men de tiltaka som har kommet bl.a. ved Volkswagen i Tyskland, med 4 dagers uke med delvis kompensasjon, fungerer også destruktivt på arbeiderklassen ved at de styrker klassesamarbeidslinja og svekker tariffbestemmelsene ved at det åpnes for økt fleksibilitet. Resultat av begge linjene er at normalarbeidsdagen forlenges for arbeiderklassen som helhet, til tross for at det samtidig skjer en utvikling der fler og fler arbeidere arbeider deltid. (Her i Norge går borgerskapet inn for en forlengelse av normalarbeidsdagen til 21.00, deltidsarbeidere som arbeider etter 16.00 vil i så fall miste ulempekompensasjonen og flere arbeidere vil bli tvunget til å jobbe etter 16.00). Hadde det kapitalistiske systemet fortsatt sin langvarige oppgangskonjunktur, og etterspørselen hadde økt i takt med den økte produktiviteten, kunne også arbeiderklassen begrunne kravet om 6 ­timersdag utifra en klassesamarbeidsideologi. Men det er akkurat den voldsomt økte produktiviteten til arbeidet kombinert med den kapitalistiske produksjonsmåten som er årsaken til den økonomiske stagnasjonen og dermed de svekka mulighetene til å føre kampen for arbeielstidsforkorting langs de linjene som hittil har blitt brukt etter krigen. Den tradisjonelle argumentasjonen til arbeiderklassen for å få igjennom endringer til sin fordel både på samfunns‑ og bedriftsnivå, har vært at næringslivet er tjent med reformen.

I hovedsak reises nå kravet om sekstimersdag som en defensiv parole fra ulike deler av fagbevegelsen, ikke som et krav om varige sosiale forbedringer. Denne måten å argumentere på for å øke lønn og senke arbeidstida med full lønnskompensasjon vil bli passè. Reise krav om forbedringer, vil nå mer og mer være uttrykk for kamp på tvers av behova til staten og kapitalen. Dersom fagforeningene framover begrenser seg til å føre en forsvarskamp for å beholde det man hittil har oppnådd, vil dette, etterhvert som nederlagene blir registrert, føre til demoralisering, desorganisering og tillitsvalgte som like godt kunne ha sitti som ansatte i personalavdelingene til bedriftene (velferdsoffiserer). Det er derfor av avgjørende betydning for arbeiderklassens egen “helse” at det nå reises offensive paroler kombinert med systemkritikk. Det er på denne bakgrunn at parolen for 6-timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon har så stor betydning.

Nye betingelser

Det er (i hvertfall) tre tendenser som virker inn på kampen om arbeidsdagen, og som virker inn på hvordan arbeiderklassen må kjempe for 6-­timersdagen:

3. Kvinnenes økte deltakelse i lønnsarbeidet. Kvinnenes økte deltakelse som lønnsarbeidere har styrka arbeiderklassen. Flerpersonshusholdningene til arbeiderklassen har nå større lønnsinntekter, flere kvinner er nå fagorganiserte, kvinnene har fått større sjøltillit og de utvider dagskampen til fagbevegelsen med blant annet å ta opp forhold som er knytta til velferdsstaten og forholda i hjemmet. 6-timersdags‑kravet står sterkt blant annet hos hjelpepleierne, Handel og Kontor, Fellesorganisasjonen, osv.
4. Den økte produktiviteten ved utviklinga av teknologien fører til at fler og fler synes det er urimelig at dette ikke skal føre til kortere arbeidsdag.
5. Den kroniske arbeidsløsheten som svekker arbeiderklassens kampkraft på den ene sida, gir samtidig støtet til kravet om at arbeidstida må forkortes.

Det har blitt reist forslag fra grønne miljøer om arbeidstidsforkortelse på individuell basis og med full kompensasjon bare for de lavest lønte. En frivillig ordning vil i realiteten bety at de som står sterkest økonomisk og organisatorisk ville kunne utnytte ordninga, mens de som står svakest bare i liten grad vil kunne ta del i den. En frivillig ordning vil forutsette at arbeidsgiver og arbeidstaker blir enige, og for dem som kjenner virkeligheten i arbeidslivet så veit vi at ingen avtaler som er til ulempe for arbeidsgiveren, blir inngått frivillig. Arbeiderklassens styrke ligger i dens evne til å opptre som kollektiv, ved en individualisering av arbeidstida vil arbeiderklassens posisjoner svekkes.

Oslo‑forsøket

Oslo‑forsøket er et av de viktigste eksemplene på enhetsfront. Kravet om full lønnskompensasjon vil være den viktigste kampen innafor kampen for 6-timersdagen. Arbeidstidsforkortelse uten lønnskompensasjon vil riktignok styrke det norske borgerskapets konkurranseevne. Men dersom dette blir den internasjonale løsninga på arbeidstidsforkortinga vil ikke dette på noen måte hjelpe fram ny oppgang for den internasjonale kapitalismen. At arbeiderne i de enkelte landa stiller seg bak “sin” kapitalistklasse og godtar senka lønn, vil bare forsterke overproduksjonskrisa og føre til at kapitalistene kommer tilbake igjen med fornya krav om moderasjon. 6-timersdag uten full lønnskompensasjon vil dessuten bety at flere som har muligheter og forbindelser vil jobbe dobbelt for å opprettholde samme inntekta. Og dermed vil sysselsettingseffekten svekkes.

Fire dagers uke ?

Så vidt jeg kan se er det bare i Norge at arbeidstidsforkortinga blir stilt som et krav om forkorting av den daglige arbeidstida. Ellers i Europa reiser bade revolusjonære og sosialdemokratisk dominerte fagforeninger kravet om kortere arbeidsuke. Kravet blir stilt som 32 timers uke. Altså fire ganger 8-timers dag. Hovedgrunnen til dette er den manglende innflytelsen til kvinnene i denne kampen. Argumentene for daglig nedkorting er absolutt sterkere, og kan bedre begrunnes med tanke på både arbeidsfolks helse og kvinnenes særegne behov som hovedansvarlige for omsorgen i hjemmet. Dessuten er det riktig å reise kravet om daglig nedkorting av arbeidstida utfra behovet for å forsvare normalarbeidsdagen. Det vil også lette kampen mot deltidsarbeid.

Full stillingskompensasjon?

Arbeidsløsheten er den viktigste grunnen til å stille kravet om full stillings­kompensasjon. Naturligvis vil en arbeidstidsforkorting gi muligheter for kapitalen til å endre organiseringa av arbeidet, og effektiviteten til den enkelte arbeider vil stige. Men likevel er det riktig å reise dette kravet akkurat fordi vi ønsker at arbeidstidsforkortinga skal føre til at flest mulig hender skal komme i arbeid. I “arbeidsintensive” yrker vil det dessuten være avgjørende at dette kravet reises slik at arbeidstidsforkorting ikke fører til at 7 ½  timers arbeid skal gjøres på 6 timer.

Dele på arbeidet?

Spørsmålet om å dele på det arbeidet, reiser seg stadig oftere etterhvert som bedriftene går til permitteringer og oppsigelser.

Heismontørene gjennomførte aksjoner for kravet om roterende permitteringer. Dette betydde i realiteten å godta arbeidstidsforkortelse uten lønnskompensasjon. Var dette progressive aksjoner? Er roterende permitteringer OK? Ja. Ved å få til roterende permitteringer kan fagforeningene styrke samholdet og opprettholde organiseringa og kampkrafta. Noe som er en forutsetning for å føre kampen for arbeidstidsforkorting med full lønnskompensasjon.

Et annet eksempel er de danske søppeltømmernes forslag om 3 ukers arbeid og en uke på ledighetstrygd i måneden, som har bakgrunn i stor ledighet blant disse.

Er dette forslaget bra eller dårlig? Eller er det noe midt imellom? Etter min mening fungerer også dette forslaget progressivt. Det har samme innhold som roterende permitteringer. Det er interessant å merke seg at forslaget blir motarbeida fra tre hold. Den danske regjeringa er mot, den sier at den uka man skal gå på ledighetstrygd er man egentlig ikke reelt arbeidsledig og man bør derfor ikke få full ledighetstrygd. Arbeidsgiverforeninga er mot, da ordninga vil hindre den fornødne fleksibilitet som man trenger av arbeidskraft nå til dags. Og den danske LO‑ledelsen er skeptisk.

Det avgjørende spørsmålet både når det gjelder heismontørerne og søppeltømmerne er: styrker eller svekker dette den enkelte yrkesgruppa organisatorisk og politisk? Naturligvis under forutsetning av at disse forslaga ikke erstatter kampen for sekstimersdagen.

Men det er etter min mening en misoppfatning at deling på arbeidet på denne måten betyr mindre arbeidsløshet. Det som skjer er at arbeidsløsheten deles på flere. I denne forbindelse er det kun en arbeidstidsforkortelse som samtidig innebærer at folk opprettholder sin levestandard (full  lønnskompensasjon) som senker arbeidsløsheten.

Overtidsspørsmålet

Samtidig som arbeidsløsheten vokser, vokser også overtidsbruken og ulempekompensasjonene angripes. Overtidsbruken er samfunnsmessig sett en utvidelse av arbeidsdagen, og må angripes som sådan. Hittil har presset fra grunnplanet mot LO‑ledelsen vært alt for svakt, og dermed har det bare blitt munnsvær om dette fra LO-­ledelsens side. Et framskredent eksempel på en avtale som er mulig å få istand, finner vi på Aker Verdal. Her har man fått til en avtale der all frivillig overtid utover 100 timer i året skal avspaseres. På tariffnivå går det an å få igjennom at overtida i bedriften skal beregnes utifra tariffavtalen og ikke arbeidsmiljøloven. Også i kommunestyrer o.l. kan man reise forslag om begrensning i overtidsbruken.

 

---

Etter at boka til Sjue, Jacobsen og Bye kom, oppnevnte Stortinget et granskingsutvalg. Avisene sluttet å skrive. TV “glemte” overvåkings­avsløringene. Røde Fane har snakket med Finn Sjue.

I boka De visste alt, forteller forfatterne om linjekamp og maktkamp innafor sosialdemokratiet, overvåking av antatt Sovjet­vennlige, av NKP og SF. Når, eller hva var det som gjorde at ml-bevegelsen for alvor kom i kikkerten?

‑ Før vi går inn på det, tror jeg det er viktig å se litt på forholdene like etter krigen, svarer Finn Sjue. Sovjet hadde mye sympati, NKP hadde en del støtte i Norge og den kalde fronten mellom øst og vest var under utvikling. På denne bakgrunnen fikk den indre kretsen i AP, med Jens Christian Hauge som sentral person, gjennomslag for omfattende overvåking, og begreper som totalforsvar og 5. kolonne kom inn i lovverket. Det viktige er at de fikk fritt spillerom til å gjøre nesten hva som helst. EF-motstanden i 1963 fikk for eksempel ikke gå upåaktet hen.

AKP og fagbevegelsen

‑ Etterhvert som NKP nærmet seg AP politisk, og forøvrig ble mindre, ble overvåkinga mer form enn innhold. Sånn sett kan vi si at ml-bevegelsens inntog aktualiserte den politiske overvåkinga igjen. Hvorfor reagerte AP på denne bevegelsen? Etter min mening var det ikke innfallsvinkelen med 5.kolonne, med andre ord det at vi elsket Kina som var avgjørende. Da den harde kjerna i AP skjønte at vi var farlige, eller at vi kunne bli farlige, handlet det om kampen om fagbevegelsen. Vi ville mye, ikke minst ville vi ta oppgjør med den sosialdemokratiske makteliten. Nøkkelen til sosialdemokratiets makt ligger i fagbevegelsen. Vi elsket Kina og gikk inn for væpna revolusjon, javel, men det viktigste perspektivet var kampen om hegemoniet innafor området kapital, arbeidsplasser og fagbevegelse. Vi kan tidfeste dette til rundt 1968. Fra da av begynte de med grundig overvåking av ml-bevegelsen, og de brukte mye krefter, kanskje uforholdsmessig mye, på å se på oss. Noen eksempler kan belyse det. Det ble planta folk, med tråder til CIA, i Solidaritetskomiteen for Vietnam. Fra 1969 og utover en del år ble sommerleirene infiltrert med 2‑3 folk. Studentmiljøet ble infiltrert, blant annet gjennom et samarbeid med en mellomstor bedriftseier som ansatte sosialt utslått ungdom og fikk deres lojalitet. De ble sendt inn progressive miljøer ‑ og rapporterte tilbake. AKP ble infiltrert på mellomnivå midt på 1970-tallet. Det ble lagt ned mye arbeid i å spore opp landsmøter, sentralkomitemøter og liknende, noe de visstnok aldri klarte å få til.

Omprioritering i 1983

– Men det viktigste foregikk innafor fagbevegelsen. Gjennom et samspill mellom LO, LO‑skolen og AOF ble det utviklet et landsomfattende rapportsystem Det gjaldt ikke minst å ha styring med hvem som kom til forbundslandsmøte og LO‑kongresser, om mulig å hindre at opposisjonelle ble valgt. Men, etterhvert som var innflytelse dalte, dalte også maktas interesse for oss. Fra 1983 ble overvåkinga av ml-bevegelsen prioritert ned.

‑ Sosialdemokratiet har bygd opp et samfunn med klare korporative trekk. Kan overvåkinga sees i en slik sammenheng?

‑ Ja, det synes jeg, og det handler selvfølgelig om klassekamp. Metodene er pisken og gulrota. Gulrota har først og fremst vært økonomiske reformer. Samtidig trenger makta kontroll. For å ha kontroll trengs god informasjon. Overvåking er et viktig instrument for å opprettholde maktforholdet, kanskje viktigere enn vi tenker oss. Etter som ting blir gravd fram, må muligens etterkrigstidashistorie skrives om. Alt dette understreker den indre AP‑kretsens totalitære karakter. I tillegg vet vi at kapitalens sjefsgutter liker Gro. Den hellige alliansen er der.

‑ Store ord har fløyet om at alt skal fram i lyset. Vil det skje?

– Til en viss grad kom boka som et sjokk, (le trodde de hadde bedre kontroll. Offentlige granskingskommisjoner er en av metodene makta bruker for å takle vanskelige situasjoner. Denne kommisjonen er riktig nok oppnevnt av Stortinget, ikke regjeringsoppnevnt, og opposisjonen har klart å legge noen premisser, men spørsmålet er hvor mye den får lov til å undersøke, for eksempel rundt alliansene med fremmede makter. Jeg tror ikke det kommer fram så mye at det gjør noe. Journalister og andre må bare fortsette å grave og grave.

‑ Er den revolusjonære bevegelsen nå fortida for naiv i forhold til overvåking? Og hva med rasismen og nazismetendensene?

For naive idag

‑ Til det første spørsmålet vil jeg si ja. Om vi overdrev noe før, så tror jeg faren undervurderes nå. Overvåking er et viktig herskerinstrument, og den nye teknologien har gjort det mye lettere for dem. Der det før trengtes folk og en ledning inn på telefonnettet ditt, kan de nå ved hjelp av datateknologien tråle store områder ‑ og, det er mye vanskeligere å se og kontrollere. På den andre sida er det sånn at den revolusjonære bevegelsen ikke er den store trusselen for tida. Fokuset på overvåkingskikkerten er flytta over til de fremmede i Norge. Ut fra borgerlig sikkerhetstenking er det omfattende registrering av eksempelvis kurdere, nordafrikanere,  ex‑jugoslaver og Kosovo‑albanere. Norge er på i vei inn i “Festning Europa”, som bygger opp mu­rene mellom det rike Europa og den fat­tige verden. Det finnes beredskapsplaner for eventuell internering av større

kontigenter flyktninger. Alt dette er med på å legge grunnlaget for kriminalisering av fremmede, av svarte. Makta maler og maler på negative trekk, og fører i sin tur rasismen. Hvite norske som samar­beider med de fremmede, kommer også inn i fokus. Nazistene er isolert sett farli­ge nok, men etter min mening er de

fortsatt utgrupper.

‑ Jeg har understreket fagbevegelsen som en viktig arena for kamp og følgelig for overvåking. Den er nok fortsatt interessant, men det forutsetter reell op­posisjon. Vi kan runde av med det som utropstegn, sier Finn Sjue.

 

 

---

Er det en folkekrig i maoistisk forstand som utvikler seg, og er det i tilfelle riktig å anvende denne strategien i Kurdistan? Eller dreier det seg om eliteaksjoner fra et mindretall idealister som har liten støtte i befolkningen og som har ført frigjøringskampen innpå et militaristisk blindspor?

En av de mest framgangsrike frigjøringsbevegelsene på nitti‑ tallet har vært den kurdiske bevegelsen med tyngdepunkt i Nord Kurdistan (den tyrkiske delen av Kurdistan). I en tid hvor de fleste bevegelser med utspring i sosialisme og kommunisme har vært på defensiven, har denne på mange måter maoistiske bevegelsen ført den kurdiske nasjonale og sosiale kampen opp på et nytt nivå. Den har utnyttet mulighetene som de dramatiske begivenheter i regionen og Golfkrigen ga og vist at den kan “gripe dagen og timen”. Den står imidlertid overfor sterke motstandere, både i regionen og internasjonalt.

Partiya Karkaran Kurdistan (PKK), eller Kurdistan Arbeiderparti, er den drivende krafta bak denne bevegelsen. Stiftet 27.november 1978. Det er et marxist-leninistisk parti, men fronten den jobber innenfor er etter hvert blitt brei og mangslungen.

Spør du PKK om de regner seg som et maoistisk parti, er svaret nei. De har aldri sett det som viktig, eller riktig, å legge vekt på striden mellom KKP og SUKP, sjøl om de har vært mye enig i store deler av den kritikken vestlige maoister hadde av Sovjet. At de har vegret seg mot å få merkelappen “maoister” er imidlertid et uttrykk for det jeg vil kalle en utpreget maoistisk egenskap; å ta utgangspunkt i at deres hovedoppgave er å gjennomføre en nasjonal og sosial frigjøringskamp i Kurdistan og at dette ikke kan være noen kopi av et annet folks kamp, heller ikke det kinesiske; sjøl om de trekker viktige lærdommer ut fra deres erfaringer. Som Mao ble kalt nasjonalistisk av datidens Komintern og Stalin, må PKK tåle å bli kalt nasjonalister av marxist‑leninister i dagens Tyrkia (og av ml‑ere i Europa).

For den internasjonale kommunistiske bevegelsen har det imidlertid betydning å drøfte de erfaringene våre kurdiske kamerater gjør opp mot de strategiske og taktiske retningslinjene Maos KKP utvikla. Både for å finne ut hva som er generelt og fortsatt gangbart i Maos teorier, og for å lære mer om praktisk, særegen tillemping av marxismen. I denne artikkelen vil jeg gå nærmere inn på de to områdene som Mao utvikla under den kinesiske revolusjonen: folkekrigsstrategien og nydemokratistrategien.

Jeg oppfatter det som om PKK anvender hovedprinsippene som Mao brukte på en svært fruktbar måte for den kurdiske revolusjonen. Dette vil også få betydning for den antiimperialistiske kampen og sosialistisk strategi i videre sammenheng i tida framover. “Geriljaen og det kurdiske folket er ett, er uttrykket som går igjen fra tilhengerne av frigjøringskampen”. “Separatister og terrorister”, svarer de tyrkiske myndighetene og deres vest‑ europiske allierte. Meningspåvirkerne i vest‑europeiske medier følger stort sett opp de offisielle versjonene. Hva er virkeligheten bak? Er det en folkekrig i maoistisk forstand som utvikler seg, og er det i tilfelle riktig å anvende denne strategien i Kurdistan? Eller dreier det seg om eliteaksjoner fra et mindretall idealister som har liten støtte i befolkningen og som har ført frigjøringskampen inn på et militaristisk blindspor?

Gradvis oppbygging

Maos folkekrigslinje bygger på det almenne prinsippet om at det er politikken som skal styre våpnene. Og at den militære aktiviteten må være knytta direkte til den sosiale og økonomiske kampen som folket fører; forsvare også folkets umiddelbare interesser. Ser vi på utviklinga av den kurdiske væpna kampen, finner vi at det er en slik sammenheng.

Den politiske, ideologiske og organisatoriske oppbygginga av PKK skjedde utover 70‑tallet. Da i samarbeid med tyrkisk venstreside. Det fant sted en relativt hurtig utvikling av den legale kampen i det daværende Tyrkia, også i de kurdiske områdene: streiker, skoleboikotter, landokkupasjoner osv. Myndighetene, med Det Nasjonale Sikkerhetsrådet som det reelle maktsentret, møtte den folkelige organiseringa med både mord og massearestasjoner mot slutten av 70‑tallet. I 1979 ble det proklamert unntakstilstand i de kurdiske provinsene. Folk fra ledelsen i PKK ble drept. Under og etter militærkuppet 12.september 1980 ble flere tusen medlemmer og sympatisører av PKK arrestert. Forbudene mot alt som smakte av kurdisk, inkludert språket, ble innskjerpet. To av Tyrkias fire armeer ble plassert i området.

Sjøl om Tyrkia brukte påstander om at “separatister” var i ferd med å gå til væpna angrep som påskudd for å innføre sitt massive undertrykkelsesstyre, starta ikke den væpna kampen før i 1984. Fram til da var over 500 angivelige PKKmedlemmer idømt dødstraff, delvis på grunnlag av masserettssaker.

Den væpna kampen ble grundig forberedt gjennom skolering og trening av rekrutter på opplæringssentret i Bekaa-området i Libanon. De første kurderne kom hit allerede i 1979, da i en leir sammen med den palestinske organisasjonen DPLF. Da jeg besøkte leiren høsten 1991, hadde ca 10 000 rekrutter hatt sin opplæring her. Hovedaktiviteten var politisk-­ideologisk skolering og vekt på å gjenvinne respekt for kurdisk identitet. Mashum Khorkmaz‑Akademiet, som er det offisielle navnet på leiren, er idag erstattet av et titalls mindre opplæringssentra rundt omkring i Kurdistan.

Da de to geriljaangrepene ved Eruh og Shemdinli 15. august 1984 tok livet av 24 tyrkiske soldater, var en ny fase i frigjøringskampen innleda. Kurderne hadde vist at de ikke ville bøye seg. De hardhendte forsøkene på å knekke dem hadde avlet enda hardere og besluttsom motstand. Sjøl om represaliepolitikken til tyrkerne også skremte endel kurdere, og flere mente at PKK var for militante, viser utviklingen de kommende årene at geriljaen vant sterkere og sterkere støtte i befolkningen. Den væpna kampen styrka den politiske kampen og enheten i den kurdiske befolkninga i Nord Kurdistan.

Også i deler av Sør Kurdistan (Irak) fikk folkekrigslinja oppslutning. Både Masud Barzanis Kurdistan Demokratiske Parti (KDP) og Jalal Talabanis Patriotisk Union Kurdistan (PUK) matte forholde seg til den og inngå avtaler. Sjøl om de sto for en annen strategi.

Militære kamper

Geriljaens mål har, foruten tyrkiske militære objekter, også vært kurdiske samarbeidsfolk innenfor det såkalte landsbyvaktsystemet som Tyrkia bygde opp; tradisjonelt oppkjøp av kurdere for å slåss mot kurdere. I 1991 regna talsfolk for den kurdiske bevegelsen at det var ca 30 000 som var innlemma i dette systemet. Kampen mot disse har tidvis vært skånselsløs, hvor også hele familier er drept når husene ble angrepet. Men ved flere anledninger har PKK gått ut med tilbud om amnesti for landsbyvaktene. Vaktene har imidlertid havna mellom barken og veden, og trenger i tilfelle søke beskyttelse hos geriljaen, dersom de skal bryte med tyrkerne.

Geriljaen har både en angreps‑ og forsvarsfunksjon. Militære og andre tyrkiske mål (som offentlige kontorer og installasjoner) blir angrepet for å ødelegge dem. Vanligvis er det mindre trefninger hvor sjelden mer enn hundre geriljas deltar i kamp. Opp til noen titalls soldater drepes i slike slag, og det tas utstyr som bytte.

Sommeren 1992 var det også noen eksempler på større slag. Det største fant sted i trelands-­grenseområdet Irak‑Iran‑Tyrkia, hvor et militærkompleks med rundt 1000 soldater ble angrepet gjennom en hel natt. Flere hundre soldater og noen titalls geriljas ble sannsynligvis drept.

Rundt denne tiden ble det diskutert å innlede en fase med flere slike større operasjoner, hvor geriljaenheter forente seg for større koordinerte operasjoner. De få erfaringene de gjorde med dette og det at tyrkerne forsterket sine tropper og rykket inn i Irak høsten 1992, gjorde det nok klart at tiden ennå ikke var inne til en mer omfattende offensiv av en slik type. Vi kan ikke snakke om noen strategisk likevektsfase i “klassisk” forstand i den militære kampen i dagens Kurdistan.

Tyrkia har rundt 300 000 mann, inkludert landsbyvakter og politi og sikkerhetsfolk av ulik type, i området. Det er ikke nok til å kontrollere området. I store fjellområder, og inne i og rundt byer, opererer geriljaen fritt. Tyrkiske soldater kan ferdes bare i større grupper og på dagtid.

Men mannskapsmessig og teknologisk kan tyrkerne slå til med styrkeoverlegenhet, dersom kurderne bygger opp større, stasjonære troppeansamlinger. Det vil derfor være en utvikling i bredden av angrep mot mindre mål, og en mobil krigføring, som vil måtte bli frigjøringskampens militære form også i overskuelig framtid. Noe som vil bety en utvikling av samarbeidet mellom de faste geriljas (som nå utgjør anslagvis 10-15 000) og skiktet av milits som til daglig fins i byen/landsbyen og gjennomfører spesielle, lokale operasjoner i samarbeid med geriljaen. Slik blir den tyrkiske okkupasjonsstyrken, om det skulle komme noen hundretusener til også, mer og mer utsatt og presset.

Det blir en styrke‑ og utholdenhetsprøve på flere plan. For Tyrkia vil de økonomiske sidene av krigføringen ikke minst veie tungt.

Tyrkiske overgrep mot sivilbefolkningen eller angrep på geriljastillinger, blir også gjengjeldt med våpenmakt. Det er like mye et politisk-­ideologisk mottiltak, for å vise at en ikke bøyer nakken og har evne til å slå igjen. Det stiller først og fremst sivilbefolkningen på harde prøver, siden det ofte dreier seg om en spiral med svar og tilsvar. Tyrkerne angriper gjeme landsbyer som rein terror for å prøve å skremme sivilbefolkningen fra å støtte geriljaen. Erfaringene er imidlertid at dette ikke har stanset rekrutteringen til geriljaen. Snarere tvert om. Da Simak ble skutt sønder og sammen i august 1992, rømte ca 1000 av ungdommene opp i fjellene for å slutte seg til geriljaen. Problemet er da i første rekke å klare og assimilere og skolere alle de som slutter seg til. Med fritt inntak ville det neppe være noe problem å flerdoble antall geriljas. Nåløyet er nok snarere logistikk og opplæring.

Politiske mål avgjør midlene

PKKs strategi er ikke at Tyrkia må nedkjempes militært for at målet om kurdisk nasjonal sjølråderett skal nås. De har heller ikke et absolutt krav om løsriving, dersom en føderasjon eller konføderasjon kan tuftes på likeverd for de to nasjonaliteter. PKKs generalsekretær Abdullah Ocelan har flere ganger sagt at det beste ville være en sosialistisk konføderasjon for hele Midt‑Østen­-området, men han har lagt til at det vet neppe er den realistiske startetappen.

PKKs våpenhvileutspill sist vår var heller ikke noen linjeendring. De har flere ganger de siste åra kommet med lignende forslag som har blitt avvist av Tyrkia. Forslaget nå bygde på både militære og politiske framganger de siste åra. Det forente stort sett det som kan krype og gå av kurdiske organisasjoner i Nord Kurdistan, og Talabanis fraksjon av Kurdistan Front i Sør Kurdistan stilte seg også bak.

Den tyrkiske avvisninga har styrket støtten til fortsatt væpnet kamp. Det framstår som nødvendig for å sikre de resultatene som alt er oppnådd. Våpenhvilesaka har dermed styrka den kurdiske fronten politisk, samtidig som det ikke svekka deres militære slagkraft. På den tyrkiske sida er resultatene dobbelt negative. De har heller ikke denne sommeren/høsten klart å knekke PKK, som de annonserte som mål. Deres militære tap øker og nye fronter oppstår, også nå i grenseområdene Kurdistan‑Tyrkia. Mye tyder på at det er voksende motsetninger innad, også blant generalene, og at deres nærmeste allierte, USA, begynner å bli utålmodig.

Parti‑Front‑Hær

Den indre strukturen i denne kurdiske bevegelsen ligner den klassisk maoistiske. Kommunistpartiet (PKK) er den drivende krafta og er sjøl bygd opp som et kaderparti med strenge krav til medlemmenes skolering og sjøloppofrende livsstil. De er utvilsomt kjernen i Folkets Frigjøringshær (ARGK), som ble besluttet oppretta på den 3. kongressen i PKK i 1986 (Før den tid var geriljaenhetene direkte PKK‑leda).

Den Nasjonale Frigjøringsfronten (ERNK) ble stifta 21.mars 1985. Den har sitt eget program, med målet om nasjonal sjølråderett for den kurdiske nasjonen. Den reelle enhetsfronten er imidlertid breiere enn ERNK. Den er heller ikke kontrollert av PKK, sjøl om det er et faktum at PKK er den best organiserte og den mest dynamiske krafta i bevegelsen. Men innflytelsen bygger også på økt tillit til PKK og at det viser seg at fronten er avhengig av PKKs politiske og organisatoriske innsats.

Nydemokrati?

Sosialt og klassemessig er denne kurdiske bevegelsen nå blitt svært brei. ikke bare som en programerklæring, men også i praktisk politikk. Den virkelige bevegelsen de siste åra har hatt sin egen dynamikk. Det kan være nyttig å se på hvordan terrenget nå ser ut, i forhold til det kartet som er tegnet opp i programmet til PKK om den kurdiske revolusjonens karakter.

Programmet beskriver en form for nydemokratisk revolusjon bygd på en analyse av situasjonen i Kurdistan som har fellestrekk med den tredjeverden-analysen som Maos nydemokrati-teori tok utgangspunkt i. Det sies at revolusjonen vil være “en ny type borgerlig demokratisk revolusjon”.

Revolusjonen vil ha to hovedtrekk: nasjonal og demokratisk. I den første, nåværende fasen vil det være den nasjonale karakteren som dominerer. Grunnlaget for dette er Kurdistans koloniale status. Målet for den demokratiske revolusjonen er å fjerne undertrykkende trekk i samfunnet som har røtter fra middelalderen av: føydalisme, stammevesen, religiøs sekterisme og slavelignende underordning av kvinner. Programmet ser de to trekka nært forbundet, at den demokratiske revolusjonen også må utvikles for at den nasjonale kampen skal ha framgang.

Hovedkrafta i den kurdiske revolusjonen vil være arbeider/bonde‑alliansen. Det nasjonale borgerskapet sees på som svært svakt. Den koloniale undertrykkinga og samarbeidskarakteren til de fleste borgerne gjør at det ikke kan snakkes om det nasjonale borgerskapet som en egen klasse, bare som enkeltpersoner. Landeierne sees også på som kollaboratører, mens småborgerskapet i byene sies å være for svakt til å være noen ledende kraft i den nasjonale kampen. Bare det ideologiske, politiske og organisatoriske lederskapet til arbeiderklassen kan utvikle den nasjonale fronten, sier programmet, og maner til kontinuerlig kamp mot borgerlig najonalistisk forræderi mot den nasjonale kampen.

Det understrekes også at den kurdiske revolusjonære kampen vil bli langvarig, og at det vil være nødvendig å bygge opp en egen kurdisk makt og bruk av vold.

Programmet har også avsnitt om de neste fasene i revolusjonen og om at målet vil være det klasseløse samfunnet. Men disse sakene vil jeg ikke trekke inn her når vi skal vurdere den nåværende fasen.

Som Maos nydemokratiske revolusjon, har den kurdiske ikke sosialisme på dagsorden i den første fasen. Men både beskrivelsen av klassekreftene og det videre forløpet av revolusjonen er nokså nært Maos modell. Som i Kina er det også et kommunistisk parti som er den reelt ledende krafta i den nasjonale og demokratiske kampen.

Denne frigjøringslinja sto i motsetning til andre toneangivende krefter innenfor den kurdiske bevegelsen, representert ved KDP/PUK i første rekke. Betoninga av den all‑kurdiske nasjonale enheten, lot seg ikke forene med en strategi for å fremme enkeltstammers enkeltregioners interesser, til og med på bekostning av andre kurderes. Dette siste har vært en svøpe for den kurdiske frigjøringskampen i hele dette århundret, og gjort det mulig for koloniherrene å drive splitt‑ og hersk‑politikk. Klasseaspektet ved ledelsen av den nasjonale kampen, har vært et annet vannskille. At ledelsen skal bygge pa egen kurdisk makt, med arbeider‑bonde­-alliansen som basis, står i motsetning til at vaklende borgere og by‑småborgere utvikler allianser som gjør kampen avhengig av utenlandsk støtte. En støtte som har vist seg å bli en beinkrok når det kommer til det avgjørende punkt i kampen.

1988‑89 innledet et oppsving for den nasjonale fronten. PKK hadde korrigert noen sekteriske trekk, men viktigst bygd opp en styrke som gjorde det mulig med breiere taktikk. Den tyrkiske undertrykkinga drev stadig større skikt i opposisjon. Sommeren 1989 ble sju parlamentsmedlemmer fra det Sosialdemokratiske Folkepartiet (SHP) til Inønu ekskludert, fordi de deltok på en konferanse i Paris som tok opp det kurdiske spørsmålet. Dette utviklet seg etterhvert til å bli et springbrett for en kurdisk parlamentsopposisjon gjennom valgene i 1991. Idag står 18 medlemmer av Nasjonalforsamlinga, formelt innvalgt på det ene regjeringspartiets (SHP) lister, konsolidert på den kurdiske nasjonale bevegelsens side. Borgermestre med fortid både i avdøde president Øzals Moderlandsparti og Erbakans muslimorienterte parti går over til den kurdiske enhetsfronten. Kurdiske borgere støtter bevegelsen med penger.

Nye framganger?

Det er sannsynligvis langt fram ennå før et fritt Kurdistan kan etableres. Men nye avgjørende skritt framover kan bli tatt i nærmeste framtid. Den militære konfrontasjonslinja til Tyrkia har trøbbel. Det ryktes at generalene har fått en frist på seg også fra sine venner i Pentagon. I høst hadde både NATO og USA uformelle samtaler med ERNK på Kypros. Det kan bety både det ene og det andre, men i allefall er det uttrykk for at strategi og taktikk er under vurdering.

Det tyrkiske borgerskapet er i villrede om hvordan de skal takle lokalvalgene 27.mars 1994. De frykter en massiv oppslutning om de kurdiske kandidatene i Kurdistan. Det vurderes både å avlyse valgene i Kurdistan, under dekke av unntakstilstanden, og å arrangere valgsamarbeid mellom de lojale partiene for å demme opp mot kurder‑kandidatene. Men det siste vil neppe bli noen suksess, fordi det også er splittelser i disse partiene på dette spørsmålet.

Ryktene om militærkupp må også tas alvorlig. Tyrkia har hatt militærkupp ca hvert tiende år siden 1960, og det er nå 13 år siden sist. Å holde “orden” på Tyrkia er viktig ikke minst for USA. Et gjennombrudd for en nydemokratisk revolusjon i dette området ville verdensimperialismen like dårlig. Ikke bare ut fra situasjonen i regionen. Men også i en situasjon hvor en slik seier kunne gi smitteeffekt i mange labile områder rundt i en verden hvor frigjøringsbevegelser står ved korsveier; holde på linja med folkekrig og ulike former for nydemokratiske revolusjoner, eller prøve å komme til en minnelig ordning gjennom kompromisser med makthaverne.

 

---

Forførende, ja. Men er det noe nytt i boka til Jorun Gulbrandsen: “Er skolen for Kari eller Ronny?”. Røde Fane har snakket med forfatteren.

Med likt pensum for jenter og gutter og andre velmenende tiltak i likestillingens navn, er det overraskende å lese om praksis som henger igjen i gamle mønstre. “Er skolen for Kari eller Ronrry” er en bok om ulik behandling av jenter og gutter både i barnehage og i skole, om hvordan gutter får mer oppmerksomhet og mer tid.

Trond Hofvind (Jfr. anmeldelsen i Røde Fane 1‑2/93) mener at boka er forførende. Det er lett å bli begeistret for dette oppkomme av varme og humor. Forfatteren er glad i yrket sitt ‑ og i elevene.

I følge Hofvind bringer ikke boka ny kunnskap, vi har hørt det meste før. Se, det er jeg ikke så sikker på!

Bøller

Det er mange som har ledet Kast deg frampå‑kurs, på folkemunne kalt Bøllekurs. Vi er mange “bøller” etter hvert. Over 10.000 damer i Norge har gått på Bøllekurs. På disse kursene blir vi kjent med jenter i alle aldre og av de forskjelligste slag. Mange av dem er slett ikke fortrolige med analyser av den kjønnsmessige rolledelinga i samfunnet. Tvert i mot, det er mange som mener, at når de ikke fikser vanskeligheter og problemer, så er det deres egen dumhet og utilstrekkelighet som har skylda.

Boka viser at i skolen finnes de samme motsetninger og maktstrukturer som i resten av verden. Herskerteknikkene er så innvevd i vårt tankegods at vi mottar og sender disse signalene av gammel vane, og ofte uten vond vilje.

‑ Hva er nytt i denne boka, Jorun?

‑ Det er gjort mange undersøkelser om hva som skjer i skolen. Forskerne kommer inn i klasserommet og observerer. De måler og beskriver maktforhold. Men det er lite forskning på hva vi gjør med det. Problemet er å finne metoder i hverdagen som endrer maktforholda. Læreren kan gjøre mye ved å finne nye innfallsvinkler, for eksempel til fysikk for jentene.

Overflatehinna

‑ Hvorfor snur jentene ryggen til fysikkundervisninga?

– Boka forteller at jenter vil ha kunnskap de kan bruke til noe. Det skal være mening og sammenheng. Det er morsomt å utforske verden. Når unger får være oppdagelsesreisende og forskere, blir det spennende å gå på skolen. Når hele klassen er blitt ivrige forsvarere av overflatehinna etter å ha studert dyrelivet over og under, og sett hvordan den ble ødelagt av en dråpe Zalo, har de hatt både fysikk og naturvern. De har satt det inn i en sammenheng. De kan bruke det til noe.

Boka har eksempler på nytten av å undervise gutter og jenter hver for seg noen ganger.

For Ronny også

‑ Er det bare jentene som må få slippe gutta av og til, eller er det godt for gutta også?

‑ Når du har timer med jenter og gutter hver for seg, er det lettere å gi noe til begge. For eksempel kan de sette positive merkelapper på hverandre. Hva er viktige egenskaper? Det er svært forskjellige ting i de to gruppene. Lappene blir gitt med like stort alvor i begge leire. Jentene kan snakke om sine verdier uten at noen ler og stønner, og guttene får rom til å legge fram sine synspunkter. Jenter har mer erfaring i å snakke sammen, mens gutter leker mer i flokker og har mindre trening i å snakke om livet.

– Det er ofte sånn at i diskusjoner med jenter, føler mange gutter seg utafor og begynner å dette av stolen. Det er godt å diskutere hver for seg. Når guttene er uten de flinke jentene, får de trening i å uttrykke seg.

Bufferter

Jorun Gulbrandsen vil at skolen skal være annerledes enn i dag. Hennes og andres erfaringer viser at skolen fungerer på guttas premisser. Det er ikke så rart, for det gjør resten av verden og. Jentene subsidierer guttas tid og fungerer som bufferter. Da vet vi at det blir jentenes ansvar å kjempe for en forandring.

‑ Hvordan kan jentene slåss for å forandre mønstret i skolen, Jorun?

‑ Det viktigste er at jentene får hjelp til å se sin egen situasjon. De skal ha an­ledning til å slåss for en endring hvis de ønsker det. De snakker om felles erfaringer og ser at det er ikkebare jeg. De lærer at det går an å  snakke med andre kvinner, og at det er fruktbart å organi­sere seg.

Jentene og guttene i klassen til Jorun er delt én gang i uka, og har diskusjoner hver for seg. En dag Jorun kom til klasserommet, var det ingen der. Det var merkelig og høyst uvanlig. Så kommer jentene ‑ for seint ‑ og sier: ‑ Vi har hatt møte. ‑ Uten meg? sier Jorun. ‑Ja, vi finner oss ikke i å bli behandla sånn som du behandla Helle!

En gang til …

Jorun ble overrasket, hun kunne ikke huske å ha hatt noen konflikt med Helle. Så sier Helle: ‑Da vi hadde gruppearbeid ble jeg plassert sammen med to gutter som ikke hadde fulgt med. Oppgaven var å lese tekster vi sjøl hadde laga og få kommentarer. Jeg brukte to timer på å forklare dem det du ikke hadde klart å lære dem. Jeg fikk ingen kommentarer til teksten min, og jeg fikk ikke gitt kommentarer for de hadde ikke skrevet noen tekst. Jeg hadde ikke noe utbytte av de to timene. Plasserer du meg i ei sånn gruppe én gang til, kommer jeg til å nekte. Da ropte de andre jentene: ‑Det gjør vi og!

‑ Hvordan del å få ei sånn skyllebøtte?

‑ Jeg ble lykkelig. De hadde avslørt at jeg nok en gang hadde gjort en feil. Jeg sa til dem at livet er fullt av urettferdigheter, som de allerede vet. Det vi må velge, er om vi vil finne oss i det, eller oss sammen og ta opp kampen. I dag har dere organisert dere! Å få hjelp til å sette ord på egne erfaringer, er en hjelp til å handle. De er blitt sine egne vaktbikkjer.

‑ Hvordan ser du foreldrenes rolle i denne prosessen?

‑ Det viktigste er at foreldre sier ifra hvis de oppdager at noe ikke er som det skal. Er du forelder til et barn som klager, da skal du ta ansvar.

‑ Skolen er en koloss som det tar lang tid å forandre.

‑ Og både jenter og gutter har utbytte av at lærere og foresatte ser verden med jentebriller.

 

Hannes Hofbauer og Andrea Komlosy er østerrikske forskere som har skrevet flere artikler om sosialismen i Øst-­Europa. Komlosy har spesielt skrevet om Ungarn og deltok i 1991 i Budapest på et seminar om gjeldskrisa i Øst­-Europa. Artikkelen er oversatt og forkortet av Pål Steigan.

---

Fra økonomisk reform til gjenopp­retting av kapitalismen. En økonomisk bak­grunn for omstruktureringa av Øst‑Europa.

Sjøl om størst oppmerksomhet har vært viet til de politiske forandringene i Øst‑Europa, var det økonomien som gjennomgikk de mest radikale forandringene. I løpet av måneder, ja i noen tilfeller i løpet av uker, ble den politiske kontrollen over de økonomiske prosessene ‑ vanligvis omtalt som kommando‑økonomi ‑ oppgitt og erstattet med en meget rå form for markedsøkonomi. Skiftet fra politisk til økonomisk kommando som skjer i Øst‑Europa, har grunnlag både innad i disse landa og i endringene i verdensøkonomien.

Indre årsaker

Femti‑ og sekstiåra var perioder med ekstensiv vekst. Sosialismen var et middel til proteksjonisme som satte de øst-europeiske landa i stand til å bygge opp sine egen industri. Disse landa var fra før for det meste perifere jordbruksland med få utviklede industrier og flere av dem var utsatt for store ødeleggelser under krigen. I følge strategien for ikke‑kapitalistisk utvikling ble mest oppmerksomhet viet til tungindustrien. På slutten av sekstitallet nådde denne type gjenreisnings‑ og innhentings‑industdalisering sine ytterste grenser. Innebygd i den sovjetiske/øst-­europeiske økonomien lå en mangel på innovasjon. Dette skyldtes at kommandostrukturen bare tillot ekstensiv vekst i henhold til fastsatte planmål, mens den ikke oppmuntret konkurransedyktig teknologisk framskritt. Arbeiderne og teknikerne identifiserte seg i liten grad med de statseide selskapene som ikke ville åpne for sjølstyrt deltakelse. Dette kombinert med mangel på insentiver og livsvarig rett til jobben førte til lav kvalitet, ineffektivitet og sløsing. Det som trengtes for å utvikle en moderne, konkurransedyktig industri, lot ikke til å kunne oppnås ved de virkemidlene som de sosialistiske økonomiene rådde over.

Nødvendige forandringer

For å fortsette veksten ble det nødvendig med forandringer:

• Teknologisk innovasjon og spesielt bruk av ny teknologi ble ei forutsetning for et mer ekstensivt vekstmønster.
• Veksten måtte over fra tungindustrien til mer raffinerte industrier for å dekke det økende behovet for nye kapitalv­arer og for flere og bedre forbruksvarer.

Målene for den industrielle veksten og standarden for hva som ble ansett for å være konkurransedyktig ble sjølsagt satt av Vesten. Men disse standardene ble overtatt av de sosialistiske regjeringene som dristig erklærte at under sosialismen kunne disse målene bli oppnådd ikke bare til fordel for overklassen og middelklassen, men for hele den arbeidende befolkninga.

For å fortsette økonomisk modernisering og økende levestandard prøvde alle de øst‑europeiske COMECON‑landa å skaffe vestlige kreditter for å importere teknologi, maskiner og en del forbruksvarer. Siden COCOM‑reglene i vest forbyr eksport av strategiske teknologier til øst, trengte de kapital til å utvikle nye teknologier på egen hånd. Samarbeid med vestlige firmaer ble ansett som en måte å skaffe vestlig teknologi på. I likhet med mange land i den tredje verden tok regjeringene i Øst‑Europa sikte på å betale kredittene ved å øke eksporten av industrivarer av god kvalitet til Vesten.

Fra 1970 økte utenlandsgjelda til alle de øst‑europeiske landa fra år til år. Samtidig med at de begynte å utvide sine handelsforbindelser med Vesten, og spesielt med Vest‑Europa, begynte de også å utvide sine økonomiske forbindelser med den tredje verden. Dette skulle kompensere for det permanente handelsunderskuddet og den uheldige sammensetninga av handelen med industrilanda i vest.

“Reformsosialismen”

Åpninga tidlig pa 70‑tallet var knytta til en serie økonomiske reformer som tilsammen ga 70‑ og 80‑tallet navnet “reformsosialismen”.

Reformene ble satt i verk i alle de øst‑europeiske landa. Reformene varierte i omfang og tempo ut fra den industrielle kapasiteten i de enkelte landa og i forhold til de ulike landas økonomiske politikk. I hovedsak bestod reformene i:

• Økte muligheter for samarbeid med Vesten gjennom økt øst‑vest handel, joint ventures; vestlige kreditter.
• Mer effektiv planlegging gjennom økte insentiver.
• På grunn av vestlig boikott ble det forsøkt å utvikle nye teknologier på egen hånd.
• Forsøk på å vokse direkte inn i nye eksportorienterte sektorer.
• Utvikling av turistnæringa og åpning av landet for vestlig turisme.
• Forbedring av forsyninga av forbruksvarer gjennom å legge større vekt på denne delen av produksjonen og dessuten gjennom kredittfinansiert import av forbruksvarer.
• Utvidelse av mulighetene for å opprette og drive små private bedrifter og for å ta jobber på si.

Alle disse reformene ble satt i verk ovenfra innafor de politiske grensene som lå i kommunistpartiets fortsatte makt. De svarte til de økonomiske betingelsene. Men for å bli satt i verk innafor et system som underordnet de økonomiske prosessene en politisk kontroll, måtte de komme som resultat av politiske beslutninger. Den politiske kontrollen over den (økonomiske) reformprosessen skulle fortsatt være i hendene på parti‑ og statsbyråkratiet. Reformene ble gjennomført for å bevare politisk kontroll (i partiets hender). i stedet for politisk deltakelse ble folket tilbudt (kredittfinansiert) forbruk.

“Reformkommunisme”

“Kommunismen” lot til å legge an et forbrukerorientert ansikt som kompensasjon for en mangel på politisk deltakelse. Reformene inkluderte for det meste ikke politisk pluralisme.

Det beste og mest vidtgående eksemplet på “reformkommunisme” var Ungarn under János Kádárs styre. Eksporten til det industrialiserte vest ble økt sju ganger og importen seks ganger mellom 1970 og 1987. Turismen ble utviklet som en ny kilde til hard valuta. Visa‑ og reisereguleringene ble lettere. Vestlige investeringer ble tillatt. Vesten ble oppmuntret til å investere i landet i form av “joint ventures” fra 1972. Vestlig kreditt ble brukt til å finansiere forskning og utvikling av ungarskbasert ny teknologi, men også til å  importere vestlige forbruksvarer for å heve levestandarden i masseomfang. Man tolererte og oppmuntret til å opprette småbedrifter, og utstyr og anlegg fra statsbedriftene ble brukt for å legge forholda til rette for privat produksjon. Økt kjøpekraft ga arbeiderne nve insentiver.

Ungarn

Ungarn var det landet som nådde lengst i å oppfylle alle mulige reformmål. Ironisk nok samsvarte ikke denne ledende rollen i reformbevegelsen med en ledende posisjon innafor COMECON. Den var heller ikke knyttet til noen sterk markedsorientert dissident‑fløy som la press pa regjeringa. Ungarns reformprosess ble satt i verk av partiet. Typisk nok for stats-­sosialistiske systemer ble den ikke drevet fram av noen økonomisk dynamikk, men av politisk vilje. Den kommunistiske eliten innså at for å beholde makta var den avhengig av å kunne gjennomføre en vellykket økonomisk reform. Ingen lot til å forstå at reformen hadde vært et lån fra framtida.

De øvrige øst‑europeiske landa gjennomførte liknende reformer. Ingen av dem tok i bruk et så bredt spekter av tiltak som Ungarn, men de var mer effektive på noen felter.

Verdensøkonomiske årsaker

De sosialistiske landa har aldri klart å kople seg fri fra det kapitalistiske ver­denssystemet. Sjøl om de kunne etable­re politisk kontroll over produksjon og distribusjon på et nasjonalt nivå, fortsat­te de å være avhengige av den økono­miske utviklinga i kjernelanda i det ka­pitalistiske verdenssystemet. Ka­pitalakkumulasjonen var den avgjørende standarden, sjøl om den ble oppveid av politisk innblanding. Oppgang, høykon­junktur og krise i elet kapitalistiske Ves­ten har alltid hatt sin virkning pa de so­sialistiske økonomiene.

Under gjenoppbyggingsperioden etter 2. verdenskrig var USA interessert i åomstrukturere Vest‑Europa i rollen som en handelspartner innafor den internasjonale arbeidsdelinga, samtidig med at man ønsket åisolere det Sovjet‑kontrollerte Øst‑Europa både politisk og økonomisk. Vesten hadde ingen økonomisk interesse i å samarbeide med Øst. Med sammentrekninga av verdensøkonomien sorn begynte på slutten av 60‑tallet, endret dette seg. USA var mer interessert i den begynnende oppløsninga av Sovjet‑blokka enn de vest‑europeiske landa var. Den nye situasjonen åpnet for en ny innretning på det økonomiske øst‑vest samarbeidet.

Verdenskrisa

Årsakene til den økonomiske verdenskrisa har blitt mye omtalt. Men for å summere det opp så var det på slutten av 60‑tallet:

• Slutt pa etterkrigstidas oppgang med den stigende etterspørsel.
• Nødvendig å styrke veksten‑, teknologisk innovasjon forte til stigende kapitalinnsats, eller i marxistisk terminologi til et skifte fra variabel til konstant kapital med påfølgende nedgang i realisering av profitten.
• Metning av markedene og teknolo~ gisk innovasjon førte til økende konkurranse mellom selskaper og land og til regionale handelsallianser i jakten på kostnadsreduksjon og nye salgsmuligheter.
• Full sysselsetting, økende lønninger og styrking av arbeidernes forhandlingsstyrke i kjernelanda tillot ikke umiddelbare lønnsreduksjoner.

Som følge av dette falt profitten. Kapitalen nølte med å investere på grunn av problemer med å realisere profitten og søkte heller sikker renteavkastning eller spekulasjon framfor reell aktivitet. Da kapitaleierne ikke var i stand til årealisere profitten gjennom produktiv investering, var de i denne situasjonen villige til å låne ut penger til svært lave renter.

Etter en periode med lave renter i 1970‑åra, som oppmuntret Øst‑Europa og landa i den tredje verden til å ta opp lån, ble rentenivået i USA hevet på slutten av 70‑tallet. Det nådde toppen i 1981 og gjenspeilte dermed ei djup økonomisk krise. For Øst‑Europa og den tredje verden eksploderte gjeldskrisa. Deres renteinnbetaling bidro til å finansiere det økende amerikanske underskuddet, samtidig med at det høye rentenivået i USA sikret en konstant strøm av tysk og japansk kapital til amerikanske banker.

Sosialisme i Øst‑Europa?

De fleste sosialister har alltid vært enige om at den sovjetiske formen for sosialisme ikke hadde noe å gjøre med hva sosialismen kunne eller burde være. Ikke desto mindre har COMECON‑landas politiske og økonomiske system vært en del annerledes enn sitt vestlige motstykke. Etter at det ble åpenbart at det ikke fantes noe land som svarte til noen ideell sosialistisk modell, begynte man derfor åreferere til det sovjetpregete østeuropeiske systemet som,<den reelt eksisterende sosialismen>,.

Meningene er sterkt delte om hvorvidt og i hvilken grad elementer av sosialismen ble virkeliggjort i Øst‑Europa og Sovjetunionen. Det er mindre tvil om det faktum at siden begynnelsen av perestroika og de såkalte revolusjonene i 1989 har en tilbakevending til kapitalismen funnet sted. Sjøl de som har hevdet at Øst‑Europa alltid har vært en del av det kapitalistiske verdenssystemet, er enige i at det nå skjer grunnleggende forandringer. Uansett om det har vært sosialisme eller ei, så har det skjedd noe i Øst‑Europa under kommunistisk styre mellom 2. verdenskrig og kommunistpartienes sammenbrudd i 1989 som krever en analyse.

Et spesialtilfelle

Øst~Europa varet spesialtilfelle. Den angivelige styringa av kapitalismen var ikke resultat av noen revolusjonær prosess, men en konsekvens av frontlinjene etter 2. verdenskrig. Øst‑Europa befant seg tilfeldigvis under sovjetisk dominans ved slutten av krigen og det ble innledet en epoke med økonomisk omstrukturering og forsøk på å innhente Vesten under statssosialistisk styre. Politisk blir Sovjetunionens usurpasjon av kontrollen over Øst‑Europa betraktet som en aktiv innblanding. Økonomisk sett var imidlertid spillerommet for Sovjetunionen og dens øst­europeiske randstater meget begrenset. Disse landa sto overfor å forbli en periferi. En sterk statsplanlegging og vern av egen økonomisk oppbygging lot til å være den eneste mulige strategien for å overvinne periferiens tilbakeliggenhet. På tross av den offisielle propagandaen og disse landas sjøloppfatning var sosialismen mindre et ideologisk valg enn et forsøk på å overleve økonomisk.

Isolasjonisme eller blokkade?

Sosialistisk isolasjonisme, som riktignok ble kritisert av Vesten for å være i strid med internasjonalt samarbeid og frihandel, var i virkeligheten et svar på Vestens handelsblokkade. Regjeringene i Sovjetunionen og Øst‑Europa, som av propagandistiske grunner overdrev sin egen styrke, framstilte isolasjonen som en prosess med aktiv frikopling. I virkeligheten hadde de ikke noe annet alternativ.

Den øst‑europeiske sosialismen hadde satt seg mange mål, og noen av dem ble også virkeliggjort. Den tidligere underordninga av politikken under økonomien ble endret slik at politikken fikk forrang. Dette tillot staten og partiet å planlegge gjenoppbyggingsprosessen og industrialiseringa, å omfordele rikdom til fordel for arbeiderklassen og å finansiere en minimums velferd for alle. Dette er blant de viktigste resultatene som ble oppnådd av landa under,~den reelt eksisterende sosialismen” ‑foruten privilegiene til den herskende nomenklaturen. De virkelige resultatene var imidlertid langt bak det bildet den offisielle propagandaen ga. Den strategien disse landa fulgte for å forsøke å innhente de vestlige landa, ble tvunget fram av den vestlige blokkaden. Den ble gjennomført i en region som i hovedsak bestod av lavt utviklede jordbruksland i periferien av Vest‑Europa. Den økonomiske utviklingen til Ungarn, Polen, Romania og Bulgaria hadde i mer enn ett århundre vært avhengig av det industrialiserte kjerneområdet i Vest‑Europa.

Det hadde dominert disse landa politisk og hadde knyttet dem til seg som sine økonomiske kolonier.

Frikopling og tvunget industrialisering med hovedvekt på tungindustrien uten å være nødt til å mote vestlig konkurranse, førte til i‑aske forandringer i det tilbakeliggende Øst‑Europa. Disse landa ble utsatt for en sjokkbehandling. Agrarsamfunn ble plutselig omdannet til urban­proletariske samfunn. Dermed ble de utsatt for hele den sosiale og økologiske brutaliteten som Vesten hadde hatt 200 år på å gjennomgå under industrialiseringa. i øst som tidligere i Vest ble disse kostnadene ansett som prisen for framskrittet. Økonomisk sett lot det til at den industrielle innhentingsstrategien var en suksess i løpet av de to første tiårene. Tjue år etter 2. verdenskrig hadde gapet mellom Vesten og Romania, Bulgaria, Ungarn og Polen blitt mye mindre enn det var før krigen. Sosialistisk proteksjonisme ble feiret som en framgangsrik strategi for utvikling. Ironisk nok hadde den vestlige boikotten, som tok sikte på å holde de sosialistiske økonomiene nede, virket som et insen^ tiv til vekst basert på sjølberging.

---

Liberalistene taper TILHENGERNE av det frie marked taper terreng i Ungarn ) få år etter systemskiftet. Bare en tredjedel av innbyggerne mente i september 1993 at en fri markedsøkonomi er det beste systemet, mot 43 prosent i januar 1991. Det viser en meningsmåling blant et representativt utvalg på 1200 voksne personer som det ungarske meningsmålings-instituttet Median har gjennomført. Andelen av ungarere som holder sosialismen som det beste systemet har steget fratre til 11 prosent, mens tilhengerne av blandings-økonomi holder seg stabilt på ca. 46 prosent. Innafor dette generelle bildet finnes flere tilsynelatende motstridende trekk om hva folk vil akseptere innafor en fri markeds-økonomi. Hele 68 prosent godtar at markedet bestemmer lønningene. Halvparten synes det er greit at store bedrifter eies av private, mens bare 41 prosent mener store eiendommer skal kunne være på private hender. 36 prosent av ungarerne i denne undersøkelsen sier de vil akseptere store inntektsforskjeller. Ikke mer enn seks prosent vil finne seg i at jord skal falle på utlendingers hender. Thomas Vermes

 

---

Sett fra russisk side har Russland tapt alt som var vunnet gjennom nesten tre hundre år.

Mellom Tysklands østgrense og Russlands vestgrense ligger et beite av fattige, ustabile land. Russland sjøl er både fattig og ustabilt. Landet er skjøvet så langt østover som det sto før Peter den store seiret over Sverige i slaget ved Poltava i 1719.

Krim, Svartehavets diamant, som Russland har ført en rekke kriger og tapt massevis av menneskeliv for å sikre seg, har ved tilfeldighetenes spill blitt en del av et uavhengig Ukraina. Det tre hundre år gamle ekteskapet med Ukraina, med dets rike jordbruk, dets kull og stål og dets tungindustri er brutt. Dermed ligger det russiske rikets opprinnelige arnested utenfor riket.

Koloss på leirføtter

Russlands århundrelange redsel for å bli stengt ute fra havet, fra isfrie havner er langt på vei blitt virkelighet. Et pustehull er åpent ved St. Petersburg og gjennom Azrovhavet i sør. Gamle lydriker som russiske imperiebyggere sikret seg kontroll over, er tapt, og sjølve kolossen Russland vakler av gårde på sine leirføtter. Samtidig eter den gamle motstanderen Tyskland seg igjen østover og sørover. Forbundsrepublikken annekterte DDR og har gjort Slovenia, Tsjekkia og Kroatia til klientstater. Polen, Ungarn og Slovakia later til å gå samme vei.

Ukrainsk‑tysk allianse?

Dersom det bryter ut en åpen konflikt mellom Russland og Ukraina, for eksempel etter at en folkeavstemning på Krim har erklært halvøya uavhengig av Kyjiv, vil Ukraina nesten helt sikkert vende seg til Tyskland for å få støtte. Det er sterk historisk presendens for dette.

En behøver ikke å være veldig paranoid i Russland for å oppfatte dette som en gigantisk internasjonal sammensvergelse mot det russiske riket. Vesten har truet og lokket Russland inn på en markedsliberalistisk vei som har skapt en bunnløs fattigdom for det store flertallet og redusert Russlands status i verdensopinionen fra supermakt til fattig tigger. Det er brygget en cocktail av det mer eksplosive slaget.

Som i mellomkrigstida

Situasjonen er uhyggelig lik den som ble skapt i Tyskland i mellomkrigstida etter nederlaget i første verdenskrig: nasjonal ydmykelse, tap av historiske områder, massearbeidsløshet, hyperinflasjon og økonomisk sammenbrudd. Dette beredde grunnen for en demagogisk nazisme som kunne spille på helt reelle problemer for det tyske folket, problemer som seierherrene fra Versailles hadde en vesentlig del av ansvaret for. På samme måte kan man gjeme si at Vesten har skapt Zjirinovskij.

Sympati for revansjistene

Fortsetter den politikken som er ført etter Sovjetunionens sammenbrudd, så vil de ekstreme revansjistene i Russland feie inn i Kreml på en bølge av sympati fra et utsulta folk. Forutsatt at ikke et virkelig venstre i Russland kan forhindre det. Men Vesten ser på et slikt venstre som et verre onde enn Zjirinovskij, og vil motarbeide det med alle midler. Akkurat som Verdensbanken og USA ga grønt lys til at Jeltsin kunne bombe sitt eget folkevalgte parlament, vil man kunne applaudere et Zjirinovskij‑diktatur, hvis man ser på det som eneste bolverk mot et opprør fra venstre.

 

---

Hva er proletarisk internasjonalisme? Er sosialisme i et land mulig? Er kampen for nasjonal sjølråderett progressiv eller reaksjonær? Dette er noen av de problemområdene Helge Ryggvik (H.R.) fra Internasjonale Sosialister og leder i Rød Ungdom, jo Ryste (J.R.), diskuterer med utgangspunkt i nasjonalisme kontra internasjonalisme.

Proletarisk internasjonalisme

Med navnet Internasjonale Sosialister (IS) tar IS avstand fra andre sosialistiske retninger. Hvorfor internasjonalisme?

H.R.: Det er fordi internasjonalisme er helt fundamentalt for oss. Vi støtter arbeiderklassen i alle land som kjemper mot undertrykkelse, og fordi vi per definisjon ikke tror på sosialisme i ett land, den må være internasjonal. Vi skiller oss dermed fra den holdninga som dessverre har herska på venstresida siden stalinismen. Man ser det hos kommunistene, venstrereformistene og tradisjonen til Castro. Parolen deres blir nasjonalistisk. Utspillene jeg har sett fra Rød Ungdom (RU) gjør at jeg vil plassere dem i en nasjonalistisk bås.

J.R.: Vi mener at en internasjonal proletær politikk må ta utgangspunkt i nasjonal sjølråderett for de enkelte nasjoner. Det gjelder for Norge og for eksempel Eritrea. Dette fungerer progressivt i kampen mot imperialismen. Ved at vi hindrer det norske borgerskapet i å oppheve de nasjonale interessene i EU-kampen, støtter vi både den norske og europeiske arbeiderklassen. Når IS går mot nasjonal sjølråderett, og kaller det borgelig eller venstrereformistisk, ender de i en posisjon hvor de blir for imperialismen, og lar den få fritt spillerom. Vi synes for eksempel det blir rart å avfeie den eritreiske frigjøringskampen som reaksjonær.

H.R.: Først må jeg si at vi aldri har avfeid den eritreiske kampen. Vi har støtta den, ikke fordi den har en nasjonalistisk ideologi, men på grunn av dens sosiale innhold. Vi bekjemper alle forner for nasjonalisme. Skal vi støtte en bevegelse ser vi alltid på det sosiale innholdet. I så måte var frigjøringsbevegelsen i Eritrea nasjonalistisk, sjøl om den kalte seg sosialistisk. Det handler om å se at det er flere plan, flere diskusjoner. Ett plan er om det er mulig å skape sosialisme i ett land, og det blir avgjørende for strategien videre. Hvis du tror det er mulig, blir konsekvensen at det er sosialisme hvis det norske statsapparatet tar kontrollen over produksjonsmidlene. Det mener ikke vi. Et annet plan blir hvordan man skal forholde seg til nasjonale bevegelser og krav. Når vi støtter Nei‑bevegelsen, ser vi at vi støtter en bevegelse som er delvis nasjonalistisk. Men vi ser på det sosiale innholdet i den. Vi ser at arbeidere og folk på landsbygda kjemper for sine rettigheter. Vi ser også at det er den borgelig ideologis prestisjeprosjekt å få Norge inn i EU. Men vi vil avgrense oss fra og kjempe mot de nasjonalistiske innslagene i bevegelsen.

J.R.: Det er klart at Nei‑bevegelsen er en arbeider‑bonde‑allianse. Jeg er klar over at IS er mot EU, men jeg skjønner ikke hvorfor dere ikke ser det progressive i å kjempe for nasjonal sjølråderett, norsk suverenitet. Jeg tror det er mulig å få til sosialisme i ett land, men muligens ikke i Norge. Du må ha et stort land, fordi landet vil bli utsatt for harde angrep fra imperialismen. Men for å ha sosialisme over lenger tid er du avhengig av at flere land følger etter.

H.R.: Prinsipielt er sosialisme i ett land absurd. Det er enda vanskeligere i dag enn det var for bolsjevikene i Russland. Ethvert progressivt system i historien må bygge på de rådende produksjonsforholdene. I dag er økonomien integrert internasjonalt. Ikke bare finartskapitalen, som Lenin så på som fremste tegn på imperialismen, men vi har nå fått et internasjonalt produksjonssystem. Det er ingen amerikansk bil lenger. Vi har fått ~<verdensbilen>.

Sosialisme må bygge demokratiske strukturer på tvers av landegrensene for å kunne kontrollere for eksempel teknologien, Vi mener også at revolusjonen må komme et sted først, men hvis den ikke sprer seg raskt, vil man ende med et undertrykkelsessystem. Jeg oppfatter derfor ikke helt RUs poeng. La oss ta USA, som er det mest avanserte systeinet. Da burde det være mulig å lage revolusjon der. Tror du det er mulig der, uten at man får det andre steder?

J.R.: Hvis man klarer å lage en revolusjon i USA, så tror jeg at det ville være mulig å starte og bygge sosialisme før resten av verden ble det.

H.R.: Men selv ikke USA ville klare å holde levestandarden, hvis man skal bruke det dårlige ordet, uten å benytte seg av produksjon i resten av verden. Da mener jeg ikke først og fremst den 3. verden, men produksjon i den avanserte østlige verden

J.R.: Hvis vi ser på det internasjonale produksjonssystemet, så tror jeg at man med hensyn til miljøproblemene må gjøre noe nå. Slik at titan produserer biler på alle, kanter av verden.

Nasjonal sjølråderett

H.R.: Når vi ikke aksepterer parolen om nasjonal sjølråderett, så er det fordi det er et absurd uttrykk. Har vi nasjonal sjølråderett? Hva betyr det? Arbeiderklassens sjølråderett over produksjonsmidlene vil vi gjerne bevare, men den nasjonale sjølråderetten finnes ikke i dag. Hvis du fremmer kravet om sjølråderett bygger du opp illusjoner om at Stortinget har større makt enn det faktisk har. Deri‑ned bygger du opp en klasseallianse med nasjonalt sinnede kapitalister som vi ikke har felles interesser med. Den største sjølmotsigelsen ved parolen er at borgerskapet, som kontrollerer det statsapparatet man ønsker å beholde, en masse går inn for EU‑medlertiskap. Hvorfor gjør de det? Sviker de nasjonen?

J.R.: Jeg mener at det ikke handler om arbeidernes sjølråderett. Lenin sa at det var viktig for arbeiderne at de ikke var underlagt nasjonal undertrykking. vi nå blir med i EU vil Norge opphøre å eksistere som nasjonalstat og bli en del av EU‑systemet. Å kjempe for sosialisme vil være enklere i en stat hvor arbeiderne ikke er dobbelt undertrykt, både nasjonalt og som klasse. Marx sa at så lenge engelskmennene undertrykte irene ville arbeiderne i England være splitta av sjåvinisme. Det handler om vi skal ha en stat eller ikke.

H.R.: Nå blander du korta igjen. Vi står helt på Lenins linje om det nasjonale spørsmålet. Den nasjonale kampen, for eksempel Norge i 1905, er en heinsko for arbeidernes kamp. Men titan må allikevel ta avstand fra nasjonalistisk ideologi. Kampen for nasjonal sjølråderett fungerer ikke progressivt. Vi kommer til spørsmålet om Norge er en undertrykt nasjon. Norge er en imperialistisk nasjon på linje med Frankrike og Tyskland. For å se problemet på en annen måte: Mener du at danskenes identitet eller nasjonale krav blir undertrykt i EU?

J.R.: Ja, jeg vil si at danskene og nordmenn, hvis vi blir med, vil bli undertrykt i EU. Kampen for å bevare Norge som nasjon er en anti­imperialistisk kamp. Og det er helt riktig som du sier at borgerskapet er for å oppheve staten Norge, fordi de vil få et friere spill overfor utenlandsk og norsk arbeiderklasse. Det er den kampen vi slåss mot med parolen om nasjonal sjølråderett. Det er proletarisk internasjonalisme.

EU‑kampen

H.R.: Det som fungerer er å si nei til EU. Ikke åstå på kravet om nasjonal sjølråderett. EU er borgerskapets strategi fotrasjonalisering av produksjonen. Et liberalistisk prosjekt som er helt forstålig utifra den norske økonomiens avhengighet av verdensøkonomien. Men elet er utifra i de norske interessene. Når Gro går inn for EU er (let fordi (le norske selska, ‑ ‑ hun skattlegger skal klare seg bedre på verdensmarkedet.

J.R.: Så kommer (le nasjonale interessene til bønder, fiskere og arbeidere,

H.R.: Men hvilke interesser har (le norske arbeiderne sont ikke arbeiderne har i andre land?

J.R.: Det er i dett europeisk(‑, arbeiderklassens interesser at Not sin nasjonale sjølråderett.

H.R.: Det er i alle arbeideres interes­se at Norge ikke går inn i EU vil EU bli svekket. Ikke at arbeiderne i

Norge går i allianse med deler av bor­gerskapet. Norske bønder er alt fra stats­ansatte til kapitalister. Store deler av bøndene i Bondelaget er  De er mot EU fordi de ønsker a opprettholde et system som passer sine interesser.

Vi kart ikke ga i allianse med alle som går mot EU, fordi vi har forskjellige motiver. Og en Nei‑bevegelse som  fremmer nasjonalistiske krav undergraver arbei­derklassens interesser, for eksempel proteksjonistiske krav sont er reaksjonære.

Hvordan forholder IS seg til Nei til EU (NTE) hvis dere mener de fremmer nasjonalistiskc krav?

H.R.: NTE er hovedtyngden i kampen mot Fl,’, og vi støtter dent. Når medlemskapsspørsmålet kommer nærniere og vi får en reell grunnplansaktiv itet, noe vi har sett lite til nå, kan det hende vi går mer aktivt inn i organisasjonen. Samtidig hadde vi sett at det var en nei­organisasjon som ikke underla seg Senterpartiets politikk og som var bygd på fagforeninger og aktivitet fra grunnplanet. Slik at vi kunne avgrense oss fra den borgerlige politikken. Det hadde vært en mye mer slagkraftig organisasjon som ved enhver streik kunne kaste seg inn i støttearbeidet og gi en EU­vinkling. Noen vil si at dette ville svekke alliansen med de borgerlige og at det er viktigere å få et nei. Men Senterpartiet vil uansett kjempe mot. En slik organisasjon ville også skapt mye aktivitet og radikalisering . Slik fungerte AKMED i 1972. Mye negativt kan sies om sekterismen, men AKMED fungerte radikaliserende på resten av nei‑bevegelsen. Slik er det ikke i dag. Nå sitter AKP og Senterpartiet på verva i NTE, men det er nasjonal sjølråderett og ikke arbeiderklassens interesser som fremmes.

Mål og midler

J.R.: Flere ISere har uttalt at det viktigste er ikke å vinne EU‑kampen, men hvordan vi kjemper. Ser vi på 1972 var det alliansen bønder‑fiskere‑arbeidere som vant kampen. Skal vi idag kutte ut de delene av bevegelsen som er reaksjonære tror jeg ikke vi vinner. Vi må kjempe sammen med alle de gruppene som er mot. Det får bli IS og RU sin oppgave å vise at streikene er en kamp mot EU‑tilpasning. jeg synes det er litt rart at IS skal sitte på gjerdet og vente på grunnplansaktivitet. Det er vår oppgave som revolusjonære å skape aktivitet. Og kampen mot EU er den viktigste saken nå. Utfallet av EU‑kampen vil være avgjørende for om vi kan få en revolusjon i Norge.

Blir det ikke da viktig hvordan kampen blir ført?

J.R.: Selvfølgelig. Det er ingen som vil kjempe sammen med rasister. Heller ikke fordi borgerskapet er ålreit. Men for å skape sosialisme er det nødvendig at vi forblir en formelt uavhengig nasjon. Blir vi underlagt EU vil motstanden i Norge være mot nasjonal undertrykking. Uansett hva IS mener. Så jeg synes IS burde jobbe for en sosialistisk EU-­motstand i NTE.

H.R.: For oss som er sosialister burde det være helt avgjørende hvordan kampen blir ført. Se hva som har skjedd i Norge siden EU­spørsmålet kom på dagsorden og vi fikk alliansen AKP‑Senterpartiet med sosialdemokratiet stående passivisert i midten. Norge har blitt mye mer EF enn EF sjøl. Det er blitt gjennomført en tilpasningspolitikk delvis støtta av Senterpartiet. I prinsippet er EU eller ikke EU ikke et poeng i seg sjøl. For oss er det arbeiderklassens kontroll over sin egen situasjon som er viktig. Sett at vi får et nei med en nei‑bevegelse hvor venstresida underordner seg Senterpartiets politikk og vi far en økonomisk krise. Da vil Senterpartiet si at vi må stramme litt ekstra inn for å unngå å komme med i EU. Det har de nesten sagt allerede, og de vil helt klart spille på alle dem som har sagt nei i folkeavstemninga. Dette bor være et problem for RU og AKP. Nei‑bevegelsen slik den er i dag fokuserer ikke på de viktigste spørsmåla, og viser ikke det klare skillet som går gjennom norsk politikk med venstresida og arbeiderklassen på den ene sida og borgerskapet pa den andre. Dette er det grunnleggende skillet uansett om det er EU‑kamp eller ikke.

J.R.: Jeg synes du roter det til. Hovedpoenget er at et nei i folkeavstemninga vil være en stor seier for arbeiderklassen og vi vil få se et oppsving i klassekampen. Det viste åra etter forrige avstemning. Taper vi kampen får vi problemer med å nå fram i elet hele tatt. Det er sjelden vi gjør det nå.

H.R.: Kampen i 1972 illustrerer poenget mitt. Da hadde du aktiv mobilisering mot arbeidsgiverne parallelt med EF‑kampen. Men det var mye nasjonalistisk ideologi da også, som førte til halvrasistiske utspill mot blant andre italienske arbeidere. Et nei vil være et nederlag for borgerskapet, og ethvert nederlag for borgerskapet er en seier for arbeiderklassen, men vi mener det er helt avgjørende at kampen føres på arbeiderklassens premisser. Det betyr at vi ikke kan basere oss på en passiv velgerprotest. Hvilken beredskap har vi hvis vi påstår å ha felles interesser med Senterpartiet? Dette ubesvarte spørsmålet avsluttet derbatten.

Solveig Aamdal er leder i AKP

---

Reform‑94 er billig og gir et dårligere tilbud til skolesvake elever, større innflytelse til næringslivet og dårligere vilkår for lærlinger.

Reformen skal gi alle mellom 16 og 19 år et tilbud om treårig utdanning. Disse tre åra skal fore fram til fagutdanning, studiekompetanse eller delkompetanse.

Med Reform ‑94 skal alle få rett til å komme videre i systemet. Slik det har vært til nå, er det for mange som går fra grunnkurs til grunnkurs, blir det hevda. Nå skal alle få mulighet til å følge en progresjon i utdanninga.

Fram til høsten ‑94 har det vært mange over 19 år som har vært elever i videregående skole. Dette er ei sammensatt elevgruppe. Det er voksne som ikke har videregående utdanning, folk som er på attføring, flyktninger og innvandrere som trenger utdanning i Norge, arbeidsledige som ønsker ei bestemt utdanning.

“Overårige”

I følge reformen blir denne gruppa nå betrakta som “overårige, De kommer nederst på inntakslistene, og får bare plass viss det er ledige plasser etter at de i mellom 16 og 19 år er tatt inn. De kursa der det eventuelt er ledige plasser, vil være de mest upopulære kursa. Mange av de ‑ovcrårige” som får en plass eie ikke ønsker, vil si nei til skoletilbudet.

Endel elever begynner idag på et grunnkurs og finner ut at de har valgt feil. De søker et nytt grunnkurs året etter. Denne Muligheten vil det med reformen være få som får. Og igjen, bare viss det finnes ledige plasser. De elevene som tar et nytt grunnkurs, er heller ikke sikra rett til mer enn tre år i videregående skole. En elev som velger å slutte på for eksempel byggfag for å gå over til allmenne fag, er ikke sikra det tredje året sorn gir studiekompetanse.

Fra 1996 gjelder reformen tre, alderstrinn. Fylkene skal da dekke 375 % av årskullet. De 75 % som er overskytende, skal dekke alle som trenger lenger tid enn tre år (for eksempel elever med store lærevansker), de som ønsker omvalg og søkere som er «overårige». Det sier seg sjøl at nåløyet for å komme inn i videregående skole blir svært trangt for dem som ikke er mellom 16 og 19 ar. De fleste fylker har i dag en dekning på mellom 400 og 450%. Det vil med andre ord bli langt færre skoleplasser med Reform ‑94 enn det er i dag.

Delkompetanse

Reformen legger opp til en nier teoretisk utdanning. Også de som velger yrkesfaglige studieretninger, skal ha mulighet til å velge et tredje år som gir studiekompetanse. For en del elever vil de økte teoretiske krava skape problemer. Dette ser ikke reformen som et problem. De som ikke klarer de økte teoretiske krava, kan få noe reformen kaller delkompetanse.

De elevene som er skoleflinke, vil klare seg bra med reformen. De vil komme inn på det grunnkurset de ønsker, gå videre til et videregående kurs, og få lærlingeplass eller studiekompetanse.

En elev som ikke får bestått i alle fag på grunnkurs skal kunne ga videre til et videregående kurs. Målet skal da være at eleven kan få delkompetanse i eie få~ ga som er bestått. En slik delkompetanse skal ikke føre fram til fagbrev eller studiekompetanse. Det er satt ned et «delkompetanseutvalg» som skal se på hva slags delkompetanse næringslivet kan ha behov for. Her er både 1,0 og NHO representert.

Med den store arbeidsledigheten er det illusorisk å ti‑Li at elever som går Lit av videregående skole med kompetanse i enkelte fag, vil kunne få et ordinært arbeid. Det vil bli nok å ta av blant arbeidssøkere som har fagbrev.

Det legges opp til at de som skal ta fagbrev, skal få to års opplæring i arbeidslivet. Halvparten av denne tida skal være opplæring og halvparten verdiskaping. Elevene skal bare ha betaling for verdiskapinga, og lærlingene skal ikke lenger ha lønn i hele læretida. Det understrekes også at bedriftene må ta inn langt flere lærlinger enn det de har behov for å ansette etter at de er utdanna som fagarbeidere.

Å frata lærlingene lønna vil være i strid med tariffavtalene som gjelder nå. Disse avtalene må forandres før høsten ‑96 når de første er klare til å gå ut som lærlinger etter reformen.

Yrkesopplæringsnemda skal plukke ut lærlinger til bedriftene. Men det er den enkelte bedrift som sier ja eller nei til den enkelte lærling. Det vil altså være karakterer, fravær og bekjentskaper som skal bestemme hvem som skal bli lærlinger. De som ikke får tilbud om lærlingeplass, skal få tilbud om å gjøre ferdig utdanninga si innafor den videregående skolen med et videregående kurs 2. De skal gå på skolen i ett år, mens de som er lærlinger i en bedrift, skal gå to ar.

Tilbudet om det tredje året i videregående skole er noe de svakeste elevene vil måtte ta for å få ei fagutdanning. Når de i neste omgang skal kjempe med de som har gått læretida si i bedrift, er det ikke vanskelig å tenke seg hvem som vinner.

Bløffen med delkompetanse

Også idag er det elever som går ut av videregående skole med delkompetanse. Det er de elevene som stryker i ett eller flere fag. De har mulighet til å ta de faga de stryker i om igjen. i framtida vil de ikke ha det. De har gått tre år i videregående skole og fått en delkompetanse. De kan ha gått tre år på studieretning for allmenne fag og ha delkompetanse i norsk, fransk og engelsk, eller ha gått pa mekaniske fag og fått delkompetanse

‑,ising og platearbeid. Skal eleven utvide kompetansen sin til ei fagutdanning eller studiekompetanse, må dette gjøres utafor det offentlige skoleverk. Med andre ord: betale det sjøl!

ideen om delkompetanse kan være bra for enkelte elever. Det er de elevene som er så svake at de ikke har noen som helst mulighet til å få studiekompetanse eller fagutdanning med dagens krav, De kan gå tre år og lære seg enkle arbeidsoperasjoner og etterpå få et verna arbeidstilbud. Men det får de i dag også. Et av problemene med reformen er at teoretiseringa vil føre til at mange flere ikke vil klare de faglige krava, og gå ut med det som så fint kalles delkompetanse.

Uten rett til skoleplass

Elever må ta ut retten sine tre ar i videregående skole i løpet av de tre første åra etter grunnskolen. Søker som av ulike grunner ikke tar imot tilbudet det året de går tit av niende, må ta det tilbudet de får året etter. Gjør de ikke det, blir de søker uten rett på skoleplass. De som ikke tar imot skoletilbudet, er ei sammensatt gruppe. Det kan være søkere som vil inn på et bestemt grunnkurs, og heller vil vente enn å begynne på ei utdanning de ikke ønsker. Det kan være de som er skoletrøtte, elever som har ramla ut av grunnskolen, kriminelle osv..

Privatisering

De elevene som fram til nå har fått tilbud i videregående skole, men som nå blir “overårige” eller <søker uten rett til skoleplass~~, vil ikke bli borte. Det vil heller ikke de elevene som går om igjen for å forbedre karakterene sine. Det som vil bli borte, er tilbudet innafor det offentlige skoleverket. Det åpner for private tilbud i stor skala. Allerede nå ser vi privatskoler der de som ønsker det, kan betale for å forbedre artiumskarakterene sine. Når tilbudet om å få gjort det innafor det offentlige skoleverket forsvinner, vil det private markedet stå klart for åoverta. Dette vil i første rekke fore til at tilbudet ikke lenger vil være gratis. I tillegg vil det offentlige gå inn med støtte til private tilbud blant annet fordi behovet vil være så stort. I stedet for å gi tilbudet innafor den videregående skolen som nå, vil tilbudet gis utafor. Det vil igjen føre til at det vil bli stor forskjell på kvaliteten av tilbudet.

Inntaksforskriftene

I dag kan elever som er mellom 16 og 19 år og har spesielle problemer, tas inn etter lov om fortrinnsrett. I det ligger det at disse elevene tas inn før de andre, og er sikra en skoleplass på et bestemt tilbud. Disse elevene skal ha behov for tilrettelegging i videregående skole. I tillegg skal to prosent av elevplassene settes av til elever som ikke trenger tilrettelegging, men har spesielt behov for en skoleplass. Her gjelder ingen aldersbegrensning. Dette kan være folk som er på attføring, ugifte mødre med spesielle problemer, elever som har hatt en så vanskelig oppvekst at de av den grunn har et dårlig karaktergrunnlag, og innvandrere som trenger en utdanning. Regelen med at 2% av plassene skal settes av til elever med spesielt stort behov for en skoleplass, blir borte med reformen. Lov om fortrinnsrett er også fjerna. Nå skal alle ha plass på ett av tre ønsker. Men, noen skal komme inn pa det primære ønsket sitt. Det er elever som trenger storgrad av tilrettelegging, og som har sakkyndig begrunnelse for at de må inn på dette spesielle kurset. Tidligere var det slik at en kunne komme inn etter fortrinnsretten også til videregående kurs 2. Kriteriet for slikt inntak var at eleven måtte ha mye tilrettelegging. I følge de nye inntaksforskriftene er det bare elever som ikke har bestått grunnkurset, og som trenger stor grad av tilrettelegging, som kan komme inn på primært valgt videregående kurs. Når det gjelder inntak til grunnkurs, vil det bety at færre enn tidligere kommer inn etter særrettigheter. Når alle skal inn på ett av tre valgte grunnkurs, vil det i mange tilfelle være det samme hvilket grunnkurs eleven går på. Det vil bare være karakterene som bestemmer hvor eleven skal komme inn.

For de videregående kursa er det enda alvorligere. Elever med problemer som arbeider hardt på grunnkurset, og får bestått, vil ikke komme inn på sitt primære valg. Skal eleven det, må hun stryke. Men viss hun stryker, kan hun ikke få et fullverdig tilbud på videregående kurs, men kun få delkompetanse. Konsekvensen vil bli at det er de skoleflinke elevene som får plass på de populære kursa. De andre vil få et tilbud de ikke ønsker, på ei linje som gir ei utdanning der det er vanskelig åfå arbeid.

I tillegg vil det bli klasser for de skoleflinke og for dem som ikke gjør det så godt. Vi vil få en skole som gir et godt tilbud til de som er skoleflinke. De vil i liten grad få elever som trenger ekstra hjelp i klassen, og det er mulig for ]ærerne å gå fortere fram. i den grad det vil være skolesvake elever i klassen, vil dette være elever som bare skal ha en delkompetanse og ikke delta i alle fag. Det som framstilles som en skole der alle skal få plass, uansett evner og anlegg, blir en skole med et beinhardt skille mellom de som klarer seg bra i skolen, og de som ikke gjør det.

En skole for hvem?

Det som blir framstilt som en videregående skole for alle, vil bli for dem mellom 16 og 19 ar. Det som blir framstilt som en skole som skal gi alle elever rett til ei treårig utdanning, vil gi elevene rett til tre år i videregående skole, men ikke nødvendigvis ei utdanning som kan brukes til noe. Det som blir framstilt som et gedigent løft for å heve nivået i den videregående skolen, vil først og fremst bli en billigere, skole. Det som blir framstilt som ei kraftig forbedring av fagutdanninga, vil føre til at næringslivet får større innflytelse i skolen, og at de kan plukke ut hvilke elever som skal få best utdanning. Dette vil igjen føre til en framvekst av private tilbud innafor videregående utdanning. Reform ‑94 vil gi en skole for de få. De som ikke går gjennom livet på en strak line eller er født med gullskje i munnen, vil få et dårligere tilbud.

 

 

---

Dette er et forsøk på å besvare noen av problemstillingene som Vidar Haagensen stilte i forbindelse med Marx og Engels skriftet “Den tyske ideologi”.

Haagensen mente vi burde ha et mer individorientert menneskesyn, og legge mindre vekt på klasse tilhørighet når vi diskutrerer revolusjon. Jeg er blant dem som uten videre godtar det Vidar Haagensen mener er Marx’ aksiom: “Arbeiderklassen vil gjennom en revolusjon kjempe for det klasseløse samfunn”. Det er ikke fordi jeg henger igjen i “1800‑tallets menneskesyn” eller ikke bryr meg om det “enkelte individs indre følelser”. Det er fordi jeg tar skrittet fullt ut og sier meg enig Marx’ utsagn <,Slik menneskene uttrykker sitt liv, slik er de, For hva annet kan de være? Som Haa~ gensen i utgangspunktet gikk med på, så er følelser og fornuft skapt av materielle forhold. Det enkelte individs måte å uttrykke sitt liv på, altså dets materielle forhold, vil derfor bestemme dets følelser og fornuft. Nettopp fordi vi produserer våre egne liv og dermed stadig endres i tråd med endringer i de materielle forhold er vi ikke predeterminerte kjøttklumper men individer i utvikling. Marx tenderer ikke til å redusere mennesket til dets ytre, men legger fram den dialektiske virkninga mellom produksjon og bevissthet.

En endring i produksjonsforholdene vil derfor føre med seg en endring i menneskenes tanker, følelser og fornuft. For eksempel har vi under kapitalismen en lineær forstålese av tid, mens middelaldermennesket så på tida som syklisk. Under kapitalismen har mennesket verdi i seg sjøl, på middelalderen hadde det verdi bare som medlem av et større felleskap.

Nå til punktet som avgjør mitt syn på arbeiderklassen som den revolusjonære klassen. De ulike klassene produserer sine liv ulikt. Hvordan en produsere livsoppholdet sitt avgjør i hovedsak altså hvilken klasse en til hører. En arbeider selger arbeidskrafta si for å overleve, mens en kapitalist lever av å investere kapital med sikte på økt profitt. Altså vil en arbeider og en kapitalist ha svært ulike følelser , tanker og ikke minst interesser.

Alle slavebindes vi av vår klassetilhørighet og klassesystemet. Kapitalisten er nødt til å utnytte arbeidskraft og natur for å kunne fortsette som kapitalist. Om kapitalisten synes dette er umoralsk eller lite ålreit kan han ikke slutte med utbytninga uten samtidig å gå under som kapitalist. Kapitalismen som system er avhengig av arbeidsløshet, rasisme, kvinneundertrykking og krig for å gå rundt. Kaldt beregna naturødeleggelser og lønnsomme sultkatastrofer ligger innebygd i den kapitalistiske tenkinga. Ødeleggende konkurranse og anarkiske markeder skader alle, og bringer kapitalismen stadig nærmere stupet. Hele samfunnet er altså objektivt sett interessert i planlagt økonomi, folkelig styring av produksjon og distribusjon og felles eiendom.

Utopien om det klasseløse samfunnet er eldgammel og har sannsynligvis eksistert like lenge som klassene sjøl. Målet til de første kristne sektene var jo å bringe himmelen ned på jorda, det var først seinere man utsatte det hele til etter døden. Kommunismen vil forresten ikke være konfliktløs, men derimot vil konfliktene vokse fram mellom frie, likestilte mennesker. Konfliktene vil kunne løses på måter som innebærer at man går framover og forbedrer situasjonen for hele felleskapet, ikke bare for en del av samfunnet. For å oppnå dette frie samfunnet må basisen for klassevesenet, nemlig den private eiendommen, oppheves. Det er bare en klasse som ville ha en umiddelbar interesse av dette den eiendomsløse, proletariatet. For proletariatet betyr retten til privat eiendom kun retten til å bli utnytta av de besittende klasser. Proletariatets revolusjon retter seg mot privateiendommen, og for den sosiale eiendom. Om revolusjonen lykkes er et annet spørsmål, men det bør stå klart at den eneste klassen som på kort sikt har mulighet til å bryte menneskehetens lenker er proletariatet.

av Håvard Libæk og Audun Orstad

Ideen om statsapparatets nøytralitet, at staten er deg og meg, er forsøkt avlivet mange ganger opp igjennom historien. Men gang på gang har den løftet seg som en Fugl Føniks av asken, og lagt egg hos sine ivrigste motstandere.

I 1920- og 30-årene var statens klassekarakter lettere å få øye på. Klassekampen var hardere og de politiske frontlinjene skarpere. Sosialdemokratiet forstod imidlertid den strategiske betydningen av aktiv tilsløring. Med Arbeiderpartiet i maktposisjon ble det lagt stor vekt på å utvikle forestillingen om Norge som et egalitært samfunn med et nøytralt statsapparat høyt hevet over politiske og sosiale motsetninger. Gjenoppbyggingen etter krigen, med klassesamarbeid, en lang periode med arbeidsfred og økende velstand for vanlig folk, hjalp til med å skape grobunn for en slik oppfatning.

Etterkrigstiden har på mange måter vært den store tilsløringens tid, mer preget av statens evne til å dekke over sitt sanne vesen enn av avslørende maktovergrep mot politisk opposisjon. Eksempler på politisk vold og overgrep fra statens side er med stort hell – og god hjelp av en nesten samstemmig presse – forklart og unnskyldt som «isolerte tilfeller» av tragiske feilvurderinger eller «gal manns verk». Samtlige politiske partier – med unntak av AKP – og LO er systemlojale. Det har styrket tilsløringen.

Paris 1968

Men innimellom skjer det ting som aktualiserer og vitaliserer debatten om statsapparatets karakter. Det blir enklere å forstå Marx, Engels og Lenins teorier om dette spørsmålet.

Etterkrigsgenerasjonen hadde for eksempel maiopprøret i Frankrike i 1968, hvor man direkte (en del av dem var jo der) eller på tv-skjermen kunne oppleve hvordan de Gaulles opprørspoliti brutalt slo ned streikende arbeidere og aksjonerende studenter i storbyer som Paris og Nantes, mens store militære styrker for sikkerhets skyld også omringet disse byene.

Kent 1970

Vietnamkrigen og de store demonstrasjonene, ikke minst i USA hvor nasjonalgarden, på samme måte som CRS i Frankrike, gikk amok mot protesterende folkemengder (som drapet på fire studenter på Kent State University, Ohio 4. mai 1970), viste hvordan jernhånden skjulte seg bak det demokratiske ferniss og ble tatt fram når makten opplevde trusler mot det bestående. Militærkuppene i Hellas (1967) og i Chile (1973) demonstrerte på en tydelig måte hvordan demokratiet kun ble holdt oppe så lenge det fungerte effektivt som redskap for den herskende klasses maktutøvelse. Og i Nord-Irland ble rå imperialistmakt utvist på vårt eget fredelige kontinent («Bloody Sunday» 30. januar 1972, hvor britiske tropper skyter på en demonstrerende folkemengde og dreper 13).

Lillehammer 1973

I Norge og Skandinavia opplevdes også mange tilfeller av statens voldelige forsvar for det bestående, gjennom angrep på streikende arbeidere, aksjonerende miljøaktivister og politiske demonstrasjoner, etterfulgt av arrestasjoner og bøtelegging. Politi ble satt inn mot arbeidere ved Norgas, ved Linjegods og på brygga i Oslo. I Alta så man en av norsk histories største politioperasjoner da staten satte alt inn på å knuse motstanden fra samer og nordmenn mot kraftutbyggingen. Dette var på en tid da sjøl ikke de mest romantiske, revolusjonære optimister ville dristet seg til å kalle situasjonen for revolusjonær. (Staten visste for øvrig godt å skjelne mellom venn og fiende.) 21. juli 1973 blir f.eks en uskyldig marokkaner myrdet på åpen gate i Lillehammer av israelske Mossad-agenter. Noen av dem blir arrestert og får fengselsstraffer fra ett til fem og ett halvt år. De to med lengst straff blir så benådet etter snaue to år.

All makt i denne sal?

Det var ikke bare episoder med rå maktutøvelse som anskueliggjorde teorien om statsapparatets klassekarakter. Avsløringer og dokumentasjon om overvåkning av statens fiender (som foruten agenter fra østeuropeisk etterretning inkluderte det meste som kunne defineres som politisk venstreside, med andre ord legale politiske partier og grupperinger) var til god hjelp. Eksempel på eksempel, bilder, rapporter og klager ble behendig forbigått i taushet av tv, radio og de store avisene, men for den bevisste venstresida var informasjonen tilgjengelig – blant annet i Klassekampen. Sporadiske innblikk i maktens korridorer og styrerom bekreftet også det som mange (og ikke bare venstresida) ante, at «all makt» langt fra var samlet langs benkeradene på Løvebakken. Mye blir avgjort ved enighet mellom toppene fra politikk og næringsliv bak lukkede dører.

På 1960- og 70-tallet, med store framganger for frigjøringsbevegelser i den tredje verden og radikalisering av ungdomsmassene i Vest-Europa og USA, inspirerte den generelle interessen for politikk sammen med en rekke hendelser av nevnte type til grundige studier og debatt om blant annet statens rolle.

Sverige 1972

Fra den andre siden av Kjølen, i Sverige, kom det enkle forklaringer i leksikonformat:

«Stat, den økonomisk herskende klassens politiske organisasjon, hvis formål er å bevare det rådende økonomiske systemet og undertrykke motstanden fra andre klasser …»

Og: «Statsapparat, summen av statsmaktens og statsforvaltningens organer (med deres kadre, materielle ressurser og forvaltningsmetoder), som gjennomfører den herskende klassens politikk …» (Marxistisk uppslagsbok, Gidlunds Förlag 1972.)

I antikvariatene ble det norske Arbeidernes leksikon fra begynnelsen av 1930-årene oppsporet:

«Staten er den viktigste organisasjon for klasseherredømmet, og har til oppgave å beskytte de økonomiske forhold i overensstemmelse med den herskende klasses interesser og å slå ned enhver motstand fra fiendtlige klasser.»

Klassikere

I jakten på forklaring og forståelse ble det også tørket støv av de gamle kommunistiske klassikerne. Studenter, skoleelever og lærlinger helt fra fjorten-femten-årsalderen strevde seg gjennom lange kompliserte tekster av Marx og Engels, og deltok med iver på studiemøter etter skole- og arbeidstid.

I boka Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse gjennomgår Friedrich Engels menneskesamfunnets utvikling fra den ville tilstand (urfellesskapet/urkommunismen) til sivilisasjonen, fra gens-ordningen til den moderne stat. Han avslutter første del av boka med gens-ordningens undergang og følgende korte konklusjon:

Herrevelde

«Det manglet enda bare en eneste ting: en institusjon som ikke alene sikret den enkeltes nyervervede rikdommer mot gens-ordningens kommunistiske tradisjoner, som ikke alene helliggjorde den tidligere så foraktede privateiendommen og erklærte denne helging som det høyeste mål for alt menneskelig fellesskap, men som også stempler de nye former for eiendomservervelse som utviklet seg på hverandre, altså den stadig økende tilveksten av rikdom, med samfunnets allmenne anerkjennelse; en institusjon som ikke bare foreviget samfunnets oppkommende spalting i klasser, men også den besittende klasses rett til å utbytte den ikke-besittende og den første klasses herrevelde over den siste.»

Denne institusjonen kom. Staten ble oppfunnet.

Staten er altså, i følge Engels, ikke en filantropisk oppfinnelse for at menneskesamfunnet skulle få et organ, en fellesnevner som kunne bygge skoler, sykehus og veier, men et apparat som kunne sikre en skjev fordeling av samfunnsgodene og om nødvendig forsvare denne urettferdigheten med vold.

Litt lengre ut i den samme boka skriver Engels blant annet:

«Jamført med den gamle gens-organisasjonen særkjennes staten for det første ved at den inndeler statens medlemmer etter territorium. De gamle korporasjonene innenfor gensen, som var skapt på grunnlag av og som ble holdt sammen ved blodsbånd, var, som vi har sett, blitt utilstrekkelige, i hovedsak fordi de forutsatte at medlemmene var bundet til et bestemt område, og denne forutsetningen for lenge siden hadde opphørt å eksistere. (…) Denne organiseringen av statsborgerne etter stedet de tilhørte, er felles for alle stater. Vi synes derfor den er naturlig; men vi har sett hvilke hårde og langvarige kamper det har kostet før denne ordningen i Aten og Rom kunne sette seg i stedet for den gamle organisasjonen etter slekter.»

Videre: «Staten har altså ikke bestått fra evighet av. Det har eksistert samfunn som greide seg uten den, som ikke hadde noen anelse om stat og statsmakt. På et bestemt trinn i den økonomiske utviklingen, som var nødvendig forbundet med spalting av samfunnet i klasser, gjorde denne spaltingen staten til en nødvendighet.»

Parlamentarisme

Forståelsen av statens rolle i det moderne klassesamfunnet var en viktig årsak til at venstresida på 1960- og 70-tallet forkastet parlamentarisme, valg og fredelig overgang som gangbar vei til et sosialistisk samfunn. Den revolusjonære bevegelsen ble blant annet tuftet på forståelsen av at ethvert truende angrep på det bestående samfunnets viktigste verdier; den private eiendomsretten til produksjonsmidler og retten til å tjene penger på andres arbeid, ville bli møtt med desperate mottiltak hvor nettopp staten med sin hær, politi, fengsel, overvåking og muligheter for sensur ville spille en helt avgjørende rolle. Og at det i en slik revolusjonær situasjon, ikke betød noe for staten om flertallet av befolkninga sto på de revolusjonæres side eller ikke. Et eventuelt flertall for de revolusjonære ved et stortingsvalg ville heller ikke rokke ved dette.

På 1980-tallet kom den økonomiske krisa og stadig kraftigere angrep på fagbevegelsen og arbeiderklassens rettigheter, krisa i den vestlige maoismen, problemene i AKP, jappetida, det endelige sammenbruddet i Sovjet og Øst-Europa, og en ny kraftig offensiv for å få Norge (og Sverige og Finland) med i EU. Venstresidas politiske partier og fagbevegelsen fikk hendene fulle med å forsvare allerede etablerte posisjoner og hindre indre oppløsningstendenser. Den teoretiske debatten og ideologiske kampen gikk på mange måter i frø. Det ble tyngre og ofte mer ubehagelig å stå åpent fram med en offensiv revolusjonær politikk.

Synkende skip?

Sammenbruddet i Sovjet-systemet ble utnyttet til fulle av borgerlige media over hele verden i et forsøk på en gang for alle å begrave sosialismen og kommunismen. Men til tross for at revisjonismens fallitt var spådd og ønsket av revolusjonære partier og venstregrupperinger i hele Europa, evnet denne massive anti-sosialistiske propagandaen – godt hjulpet av Kinas farvel til maoismen – å spre tvil og mismot. Erkjennelsen av at de gamle klassikerne ikke var feilfrie og at marxismen, til tross for sin grundige og korrekte kritikk av kapitalismen, ennå manglet vesentlige teoretiske bidrag til forståelsen av det sosialistiske samfunns organisering, førte til at det ble kastet ut mye ballast i forsøk på å holde et synkende skip flytende.

Det ble vinket farvel til Stalin i ønsket om å distansere seg fra sosialismens mest udemokratiske og menneskefiendtlige avsnitt. I samme slengen forsvant ideen om proletariatets diktatur under sosialismen (om arbeiderklassen som den herskende klassen under overgangen til kommunismen).

Lenin ble av mange også dyttet tilbake i bokhyllene. Ikke med samme fanfarer og offentlige utbasunering som ved avskjeden med Stalin, men allikevel. For noen var dette også et farvel til teorien om statens klassekarakter og revolusjonens nødvendighet. Det spørs om ikke barnet av og til ble helt ut med badevannet.

Noen av endringene i Øst-Europa skjedde med minimal blodsutgytelse. Det vekket kanskje slumrende håp om en fredelig overgang og troen på at den siviliserte (norske?) stat slett ikke kan være så ille. Sjøl om disse ikke var omveltninger fra kapitalisme til sosialisme.

Marx ufarlig?

En del av de som 15-20 år tidligere hadde stått i spissen for å drive fram forståelsen av statens klassekarakter og nødvendigheten av en sosialistisk revolusjon, begynte nå å flørte med reformismen og ensidig satsing på det tradisjonelle parlamentariske arbeid. Noen fant det etter hvert mest naturlig eller mest bekvemt å kalle seg marxist, ikke kommunist. På den måten gikk de i samme fella som flere generasjoner av ulike typer sosialdemokrater, som smykket seg med Marx i håpet eller troen på at den gamle tysker egentlig var en ufarlig sosialøkonom. For Karl Marx hadde vel ingen farlige oppfatninger om staten og revolusjonen ?

Men, allerede i Det kommunistiske manifest er Marx innom temaet:

«Politisk makt i egentlig betydning er en klasses organiserte makt til å undertrykke en annen med.»

I artikkelen Borgerkrigen i Frankrike oppsummerer han erfaringer fra Pariserkommunen:

«Kommunen måtte straks fra første skritt innse at arbeiderklassen, når den først var kommet til makten, ikke kunne arbeide videre med det gamle statsapparatet; at denne arbeiderklasse, for ikke å miste sitt nylig erobrede herredømme, for det første måtte fjerne hele det gamle undertrykkelsesmaskineri, som til nå var blitt benyttet mot dem selv, og for det andre måtte sikre seg mot sine egne deputerte og embetsmenn, gjennom å erklære dem alle uten unntakelse avsettelige til en hver tid.»

Han trekker sin konklusjon i «Randmerknader til Det tyske arbeiderpartis program»:

«Mellom det kapitalistiske og kommunistiske samfunn ligger perioden med det førstes revolusjonære omdannelse til det andre. Til den svarer også en politisk overgangsperiode, hvis stat ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur.»

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor og hvordan mytene om statens nøytralitet og parlamentarismens evige liv er seiglivet i et land som Norge selv langt inn på venstresida i det politiske landskapet. Krig, undertrykkelse og nød ruller over tv-skjermene hver kveld. Mennesker fra alle samfunnslag reiser oftere og til flere «eksotiske» steder enn deres besteforeldre noensinne ville ha våget å drømme om. Undertrykkelsen og fattigdommen i land som Bangladesh, Filippinene, Irak og Haiti sammenlignes med Norge. Det får gamlelandet med sine demokratiske tradisjoner til å framstå som det rene Utopia, som en varmestue i en iskald verden. Gjennom kontakt med folk fra disse landene opplever man at det er nesten umulig for dem å forestille seg legale revolusjonære partier, fredelige demokratisk kontrollerte valg hvor alle respekterer resultatet, og politifolk som vandrer rundt i gatene uten seksløper på hofta og takknemlige tanker til fedrene på Eidsvoll, Bjørnstjerne og Henrik, vårt trege nordiske gemytt og det faktum at vi ligger i verdens fredeligste hjørne! Dette er da også forhold som makthaverne og deres stat vet å utnytte maksimalt; gjennom skolen, aviser, radio og tv.

Desto større er den moralske forargelse når det avsløres at vår lille idyll likevel er beskjemmet med uhumskheter vi gjenkjenner fra Dagsrevyens reportasjer fra land «det ikke er naturlig å sammenligne seg med». Som korrupsjon og politisk overvåkning! Men ofte er dette en indignasjon over at enkeltpersoner kan finne på noe sånt!

De visste alt

Da boka De visste alt av Alf R Jacobsen, Finn Sjue og Ronald Bye kom ut før jul i fjor, skapte den stor medieoppmerksomhet fordi en av synderne var medforfatter. Noen store overraskelser for den politiske venstresida inneholdt den ikke. Det vi lenge hadde visst, og noe av det vi hadde hatt mistanker om, var dokumentert mellom to permer og utgitt på Tiden forlag.

Medieoppmerksomheten gled imidlertid fort over da stoffet ikke lenger virket løssalgsfremmende. Tv, radio og aviser følte seg rimelig trygge på at følgende slags konklusjon var skikkelig fastslått og repetert tilstrekkelig mange ganger:

Den ulovlige politiske overvåkningen i Norge ble utført av nå avdøde eller for lengst utstøtte medlemmer av (den tidligere) LO-ledelsen, og ble for evig og alltid avsluttet rundt 1974. Samarbeid mellom disse overvåkerne og statlige overvåkingsorganer var rent tilfeldige og fant sted fordi LO-overvåkerne var geme, og gjerne ville dele informasjonen sin med andre som kunne tenkes å være interesserte.

Avsløringene viste at staten etter krigen hadde skaffet seg mer effektive instrumenter for å utøve sin innflytelse og makt: partier (spesielt DNA, som har vært det viktigste regjeringspartiet i Norge de siste 49 årene), fagbevegelsen, det meste av pressen, og de virkelig tunge opinionsdannende deler av media som radio og tv.

Mens maktarrogansen var på sitt mest intense (fra 1950- til 80-åra), ble klager og rapporter om ulovlig overvåkning regelrett neglisjert og fortiet av såvel den politiske eliten som av politi og påtalemyndigheter. Jacobsen, Sjue og Bye nevner blant annet følgende eksempel i boka si:

NKP var rettsløsløs

«Norges Kommunistiske Parti hadde så tidlig som i 1955 avslørt avlytting av en landskonferanse som ble holdt i de tidligere lokalene til Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek i Wessels gate 1 og bedt om politietterforskning.»

Til tross for at Paul Engstad jr, en av Youngstorgets agenter, ble positivt identifisert blant dem som foretok avlyttingen, fremkom det intet som ga «holdepunkt for at politiet hadde avlyttet møtet».

Denne meningsløse konklusjonen fikk både Riksadvokatens og Justisdepartementets tilslutning, en skremmende illustrasjon på hvor rettsløs NKP var i disse årene.

Den ideologiske påvirkningen fra vårt – enn så lenge – fredelige parlamentariske demokrati er sterk. Godt og systematisk backet opp av skolevesenet og media.

Boka De visste alt reiser naturligvis også spørsmålet om staten (inkludert dens aktive støttespillere) har endret karakter etter 1974, eller om det bare er utviklet mer sofistikerte metoder for å skjule og tåkelegge.

Boka burde kunne fungere som et utgangspunkt for en ny og frisk debatt om statens klassekarakter og statsapparatets metoder. Ikke minst på venstresida i norsk politikk. Den største utfordringen blir da sannsynligvis å hindre at denne debatten kun blir videreført i ymse statlige oppnevnte utvalg og kommisjoner og aktivt forsøkt unndratt offentlig oppmerksomhet.

En debatt om statens karakter i dag må nødvendigvis også bli en debatt om statens karakter i morgen. Hva slags stat og statsapparat trenger morgendagens samfunn? Sosialisme? Er det mulig å beholde dagens stat og kun foreta noen kosmetiske endringer, eller trengs en stat av helt ny type? Er i så tilfelle proletariatets diktatur noe å plukke fram fra glemselen igjen, eller skal dette begrepet for alltid være lagt bort med merkelappen «uspiselig»?

Ordforklaringer

• Fugl Føniks: En gresk fabelfugl som brente seg selv på bålet, men steg opp av asken som en ny fugl
• CRS: Det franske opprørspolitiet
• Ferniss: En tynn, glinsende, seig og elastisk hinne; overtrekk
• Gens-ordning/gens-samfunn: ættesamfunn, slektssamfunn
• Filantropisk: menneskekjærlig, velgjørende
• Korporasjon: samfunn; laug, faglig sammenslutning

Kilder

• Engels: Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse (Ny Dag, Oslo 1952)
• Marx: Programkritikk (Ny Dag, Oslo 1951)
• Marx: Den tyske ideologi/Filosofiens elendighed (Skrifter i udvalg, Rhodos, København 1974)
• Marx/Engels: Udvalgte skrifter (Forlaget Tiden, København 1973)
• Marxistisk Uppslagsbok (Gidlunds Förlag 1972)
• The Hutchinson Encyclopedia (Guild Publishing, 1990)
• Århundrets krønike (Cappelens forlag,1988)
• Alf R Jacobsen, Finn Sjue, Ronald Bye: De visste alt (Tiden Norsk forlag, Oslo 1993)

av Pål Steigan

Sett fra russisk side har Russland tapt alt som var vunnet gjennom nesten tre hundre år.

Mellom Tysklands østgrense og Russlands vestgrense ligger et belte av fattige, ustabile land. Russland sjøl er både fattig og ustabilt. Landet er skjøvet så langt østover som det sto før Peter den store seiret over Sverige i slaget ved Poltava i 1719.

Krim, Svartehavets diamant, som Russland har ført en rekke kriger og tapt massevis av menneskeliv for å sikre seg, har ved tilfeldighetenes spill blitt en del av et uavhengig Ukraina. Det tre hundre år gamle ekteskapet med Ukraina, med dets rike jordbruk, dets kull og stål og dets tungindustri er brutt. Dermed ligger det russiske rikets opprinnelige arnested utenfor riket.

Koloss på leirføtter

Russlands århundrelange redsel for å bli stengt ute fra havet, fra isfrie havner er langt på vei blitt virkelighet. Et pustehull er åpent ved St Petersburg og gjennom Azrovhavet i sør. Gamle lydriker som russiske imperiebyggere sikret seg kontroll over, er tapt, og sjølve kolossen Russland vakler av gårde på sine leirføtter. Samtidig eter den gamle motstanderen Tyskland seg igjen østover og sørover. Forbundsrepublikken annekterte DDR og har gjort Slovenia, Tsjekkia og Kroatia til klientstater. Polen, Ungarn og Slovakia later til å gå samme vei.

Ukrainsk-tysk allianse?

Dersom det bryter ut en åpen konflikt mellom Russland og Ukraina, for eksempel etter at en folkeavstemning på Krim har erklært halvøya uavhengig av Kyjiv, vil Ukraina nesten helt sikkert vende seg til Tyskland for å få støtte. Det er sterk historisk presendens for dette.

En behøver ikke å være veldig paranoid i Russland for å oppfatte dette som en gigantisk internasjonal sammensvergelse mot det russiske riket. Vesten har truet og lokket Russland inn på en markedsliberalistisk vei som har skapt en bunnløs fattigdom for det store flertallet og redusert Russlands status i verdensopinionen fra supermakt til fattig tigger. Det er brygget en cocktail av det mer eksplosive slaget.

Som i mellomkrigstida

Situasjonen er uhyggelig lik den som ble skapt i Tyskland i mellomkrigstida etter nederlaget i første verdenskrig: nasjonal ydmykelse, tap av historiske områder, massearbeidsløshet, hyperinflasjon og økonomisk sammenbrudd. Dette beredte grunnen for en demagogisk nazisme som kunne spille på helt reelle problemer for det tyske folket, problemer som seierherrene fra Versailles hadde en vesentlig del av ansvaret for. På samme måte kan man gjeme si at Vesten har skapt Zjirinovskij.

Sympati for revansjistene

Fortsetter den politikken som er ført etter Sovjetunionens sammenbrudd, så vil de ekstreme revansjistene i Russland feie inn i Kreml på en bølge av sympati fra et utsulta folk. Forutsatt at ikke et virkelig venstre i Russland kan forhindre det. Men Vesten ser på et slikt venstre som et verre onde enn Zjirinovskij, og vil motarbeide det med alle midler. Akkurat som Verdensbanken og USA ga grønt lys til at Jeltsin kunne bombe sitt eget folkevalgte parlament, vil man kunne applaudere et Zjirinovskij-diktatur, hvis man ser på det som eneste bolverk mot et opprør fra venstre.

av Siri Jensen, faglig leder i AKP

Regjeringa og Ap er igang med en større kampanje for endringer i velferdsstaten som skal behandles i Stortinget rundt neste årsskifte.

Det er lagt fram en utredning fra Sosialdepartementet, ledet av Norbom, som gjennomgår velferdsordningene og hva som trengs framover. Det er varsla en «folkebok» om dette rundt påske, som skal føre diskusjonen ut til organisasjonene. I tillegg foregår et «internt rådslag» i Ap.

Else Øyen peker i boka Comparing Welfare States and their Futures fra 1986 på noen grunnleggende felles trekk ved utviklinga av «velferdsstaten» over hele verden. (Med velferdsstaten menes her systemer for statlig ansvar, i større eller mindre omfang, for å sørge for samfunnsmedlemmer som ikke er i stand til å dekke grunnleggende behov.)

For det første peker hun på at uansett utgangspunkt, er tendensen endra fordeling slik at de svakeste taper. Dette skjer gjennom direkte kutt i støtte til svake grupper, både fordi de har minst folkelig støtte og fordi ordningene ofte ikke er lovregulert og en integrert del av systemet.

Samtidig angripes ordninger som gjelder alle (universelle), og det er her de mest fundamentale forandringene kan skje. Else Øyen skriver at det kan argumenteres logisk for at penga skal gå mer direkte til dem som trenger det mest, både utfra rettferdsargumenter og innsparing. «Men den langsiktige effekt av en slik linje vil sannsynligvis svekke lojaliteten til dem som ikke tjener på ordningene. De vil velge private løsninger, mens de som har mindre, vil bli overlatt til å slåss for sine egne interesser.»

Det andre fellestrekket er redusert statlig ansvar. Velferdsstaten er basert på ideen om statlig ansvar for sosiale ordninger og at det er nødvendig med en sterk offentlig sektor for å motvirke innflytelsen til en sterk privat markedssektor, avgjørende for å skape både rikdom og fattigdom. Nå lyder isteden ropet på privatisering over hele verden, de samme markedskreftene som velferdsstaten ble utviklet for å tøyle, blir nå trukket inn for å løse det som kalles velferdsstatens krise.

Hun tar opp ulike former for privatisering:

• at det private markedet tar over velferdstjenester på forretningsmessig basis;
• subsidiering av frivillige organisasjoner slik at de kan ta over;
• egenandeler, egenbetaling;
• minske kapasiteten i institusjonene og sende for eksempel avhengige eldre hjem og støtte opp om selvhjelpsgrupper;
• reduksjon av det nasjonale økonomiske ansvaret og overføring av organisering og finansiering av nasjonale programmer til lokale myndigheter.

Grunnlaget

Grunnlaget for det som skjer, ligger i utviklinga av kapitalismen. Jan Myrdal skriver i en artikkel (Materialisten nr 1/2, 1993) at grunnlaget for velferdsstaten var kapitalismens behov.

«Skolor, hälsovård, mödravård og familjepolitik, pensioner og grundtrygghet, allt detta behövdes for produktionens skull. Med den stegrade arbetsintensiteten og de allt högre kraven på arbetskraften, behövdes också arbetstidsforkortningar och semester for at produktionen skulle löpa. Den spontane klasskampen och de spontant uppkommande reformistiska sträven säkrade på så sätt den kapitalistiske produksjonen mot kortsynta och klassegoistiska kapitalisters uförnuft. Alltså gjenomfördes det som Erlander kallade den stärka statens politik.»

Velferdsstaten sto derfor ikke i motsetning til staten som en klassestat. Samtidig ser han ikke bort fra klassekampens betydning: «Produktionens nödvendigheter öppnade et fönster. Socialdemokrater og liberale utnyttjade det.» Sosialpolitikk er også revolusjonsforsikring. Kampen ga ulike systemer i ulike land, med den skandinaviske modellen som den kanskje beste. I dag bygges overbygningen om til en ny basis; det trengs ikke lenger så mange arbeidere, en stadig større gruppe mennesker blir unødvendige for den kapitalistiske produksjonen. «- efter den tredje tekniskt vetenskapliga revolutionen existerar inte längre välfärdsamhällets grundläggande förutsetningar. Den samhälleliga överbyggnaden byggs om. Fönstret stängs.»

Myrdals konklusjon burde provosere:

«Med denne förändring i basen finns inom det existerande systemet ingen som helst möjlighet at i längden bevare ens rester av Folkhemmet».

Strategien i dag

Endringer i kapitalismens økonomiske basis er en kraftfull drivkraft for forandring. Samtidig har borgerskapet store problemer med å få endra overbygningen fort nok. EF/EØS må også forstås som et politisk prosjekt for å gjøre tilpassinga til basis raskere for kapitalen, sikre konkurranseevnen, knuse fagforeningene og hindre opprør. I dag er oppskriften i EFs hvitbok, i Kleppe-utvalgenes innstillinger, at det er nødvendig å skjære ned på de offentlige utgiftene for å frigjøre kapital og skape nye markeder for profitt. Motstanden blant folk har gjort dette vanskelig. Blant annet derfor fikk ERT (European Round Table) utarbeidet planen for det indre markedet; markedskreftene måtte settes i ledelsen for utviklinga og tvinge fram politiske forandringer politikerne ikke maktet. Økt konkurranse skulle også være brekkstang for å bryte ned de offentlige monopolene.

Det var likevel ikke nok. Fortsatt ligger EFs konkurranseevne og fleksibilitet bak USA og Japan, mens arbeidsløsheten ligger høyere. Velferdsstatens ordninger er fortsatt for gode, og store mengder tjenester ligger fortsatt utafor markedet. Det viste seg at dersom markedet skulle få større spillerom, måtte staten spille en mer aktiv rolle i å få det til. Jeg skal ta opp tre elementer i den videre strategien:

• Endring av statens rolle og forholdet marked/stat.
• Nye styringsformer/politiske endringer.
• Direkte økonomiske nedskjæringer kombinert med endringer av grunnprinsippene for velferdsstaten.

Statens nye rolle

Staten er aktiv pådriver for økt konkurranse innafor offentlig sektor og legger forholda til rette for privatisering:

• Streika i Trondheim Trafikkselskap viste tydelig samspillet mellom redusert offentlig finansiering på den ene sida og privatisering og angrep på avtaleverk og rettigheter på den andre. Trondheim kommune kutta 9 millioner til trafikkselskapet, og krevde samtidig balanse. Samtidig har stortingsflertallet åpnet for anbud i kollektivtrafikken. Det er trolig bare et spørsmål om tid før dette blir påbudt gjennom EØS.
• Regjeringa har satt ned et utvalg for å legge forholda bedre til rette for at kommunene overfører ulike deler av virksomheten til andre selskapsformer, aksjeselskaper o.l. for å sikre konkurranse og åpne for full privatisering.
• I post, tele og jernbane ser en tydelig et samspill mellom statens politikk og markedsliberalistiske toppledere satt på for å være aktive pådrivere. I forkant av EØS-direktivene innføres et skille mellom operatør og regulatør. Det skal være statlig styring/regulering av selve tele-, post- og jernbanenettene, men de skal være fritt tilgjengelige for ulike operatører i konkurranse med hverandre, selve tjenestene behøver/skal ikke være offentlige.
• Regjeringa legger aktivt forholda til rette for økt konkurranse mellom sykehusene om de enkelte pasientene, gjennom ulike forsøk med ordninger som skal «la pengene følge pasientene», og åpner med dette også for private aktører.

EU/EØS betyr nedbygging av nasjonalstaten. Dette innebærer i praksis også avvikling av velferdsstaten, det nasjonale statlige ansvaret for innbyggerne. Kanskje det nettopp er i de nordiske landa, med sterk statlig styring fra før, at staten mest effektivt kan bidra til å endre sin rolle.

Økonomisk hestekur

Harvardprofessoren Bruce Scott uttalte i et foredrag for blant annet næringsminister Finn Kristensen (1993) at «det er nødvendig med en økonomisk hestekur som er så kraftig at det kan bli vanskelig å gjennomføre i et demokrati. Han viser til at de land som har den kraftigste veksttakten ikke er vanlige demokratier. Det er et stort paradoks at det er disse landene (Kina, Japan, Sør-Korea, Singapore) som slipper å ta mange av våre sosiale hensyn, som fremover vil bestemme tempoet i konkurransen.» (Dagens Næringsliv 2. mars 1993.)

Under kapitalismen er økonomien langt fra politisk styring, men selv den begrensa graden av demokrati, er for mye for tempoet som nå trengs i omstillinga.

Derfor kommer forslag om at politikerne ikke skal bry seg med detaljer, bare de store linjene. Derfor må en ha EF-kommisjon der medlemmene skal representere EF og ikke eget land, og der stemmegivinga er hemmelig. Og en sentralbank med forbud mot å ta politiske anvisninger fra EF-systemet eller nasjonalstatene.

Derfor trengtes ny kommunelov og endring av styringssystemene i kommunene. Vekk med rådmenn og utvalg som bryr seg om sektorer som skole, helse etc. I stedet må alle føle lojalitet til budsjettet og den sentrale ledelsen. Vekk med innsyn i budsjettet for det er behandla i formannskapet og er sikra politisk flertall.

Kvinnene er et særegent «problem». Deres liv er i sterk grad knytta sammen med utviklinga av velferdsstaten, som fra å være bygd på gratisarbeid har skapt forutsetningene for kvinnenes styrka stilling. Derfor er kvinnene, både kvinnefagforeningene i offentlig sektor, kvinnebevegelsen, kvinnene som brukere av offentlige tjenester villig til å forsvare den. Fordi det er en velferdsstat, er det også folk og institusjoner innafor statsapparatet som er avhengig av ordningene og bidrar til å forsvare dem.

Det er derfor viktig for makta å binde opp eller knekke organisasjonene i offentlig sektor og hindre allianser på tvers, blant annet gjennom å trekke lokale fagforeninger inn i ansvarlig administrasjon på stadig lavere nivå, og gjennom å sette grupper opp mot hverandre ved hjelp av det nye lønnssystemet.

Kutt og endring av prinsippene

Kleppe-utvalget (Kleppe 1) går inn for lønnsmoderasjon, fleksibilitet i arbeidsmarkedet og kutt i overføringene for å styrke konkurranseevnen. Kleppe 2 gikk videre ved å foreslå kutt i sykelønna, barnetrygden, forbrukersubsidier, overføringer til jordbruket og støtte til eneforsørgere. Kleppe lanserte endringer i viktige prinsipper:

• fra mer generelle ordninger til mer behovsprøvde;
• mot 100 prosent kompensasjon ved noen ytelse, for eksempel sykepenger;
• mer bruk av husholdningsinntekt, for eksempel behovsprøvet barnetrygd etter husholdningsinntekt;
• og indirekte kanskje det viktigste, formulert av Kleppe i Dagens Næringsliv 13. mars i fjor: «De som vil ha mer enn det som skal til for å sikre grunnleggende trygghet, bør ordne seg privat. Jeg er klar over at det markerer et brudd med den gamle måten å tenke på, det såkalt universalitetsprinsippet, som sa at alle skulle behandles likt. Det er jo en flott tanke i og for seg, men nå må vi stille spørsmålet ved om samfunnet har råd til å bære frem dette lenger.» (Per Kleppe 13. mars 1993.)

Dette er et program, og står opp mot et helhetlig skattefinansiert system som alle er avhengig av, og der en kan foreta utjevning etter politiske beslutninger. Neste skritt ser nå ut til å være forslag om et mer forsikringsbasert system for tilleggspensjoner.

Konsensus

Hovedtaktikken for å få til forandringene er konsensus rundt Kleppe-strategien. Merk behandlingsmåten: Politikere fra alle partiene på Stortinget (dengang) og Hågensen satt i Kleppe-utvalget. Innstillinga er ikke behandla i Stortinget, men den ligger til grunn for politikken og vises til som et vedtatt fellesprogram.

SVs rolle er illustrerende. Deres representant var med på de fleste forslaga, men med en særmerknad. Seinere har de gått mot deler av innholdet og hoppet av før Kleppe 2. Men de blir innlemma i konsensusen, fordi de ikke stiller seg opp og vifter med armene, og sier at de er mot hele strategien.

Innstillinga er heller ikke behandla i LOs representantskap eller på kongressen. Likevel ligger strategien til grunn for LOs arbeid, og bakes i biter inn i vedtak. Slik presses motstandere til å stemme for premissene så lenge de ikke går tydelig mot hele strategien.

Den ideologiske offensiven

En viktig brekkstang er begrepet «Solidaritetsalternativet» som er det offisielle navnet på Kleppe-strategien. Mer generelt bruker Jagland det til å argumentere for at det flertallet som har (arbeid, inntekt, rettigheter), må gi fra seg noe til dem som ikke har. For å skaffe arbeidsplasser og for å hindre et ¾-samfunn.

I bånn legges ideen om at «vi» ikke har råd til å opprettholde den nåværende velferdsstaten. Noen viktige ideologiske begreper/argumenter:

• «Passive overføringer» brukes om penger til trygdeordninger og sosiale sikkerhetsnett, i motsetning til «aktive tiltak».
• «Hvorfor skal Sandmann/de rike få barnetrygd?» Dette er spissargumentet for mer behovsprøving og færre generelle ytelser.
  Barnetrygden gis til alle som har barn, et uttrykk for at barn er samfunnets ansvar.
• «Mer treffsikre tiltak» – sikre at penga går til dem «som trenger det mest». Men det er alltid noen som har det verre. Og mer behovsprøving fører til skarpere kontroll med folks liv.
• Arbeidlinjen kan være besnærende. Alle er for at det er bedre at folk får et arbeid de kan utføre enn at de går ledige eller på trygd.
  Men arbeidslinjen brukes nå til å fjerne rettigheter og skyve folk over på dårligere ytelser. For eksempel dagpenger istedenfor uføretrygd, og til å kreve arbeid for sosialhjelp. En grunntanke er at gode trygdeordninger fører til mer arbeidsløshet. Og den brukes til å hindre at kvinner med såkalte diffuse lidelser skal få sykepenger eller uføretrygd. Når kvinnene gjør krav på sine rettigheter, blir det for dyrt. De fratas rettigheter og gjøres til klienter under mottoet at trygd ikke er sunt for dem. Problemet er også at dette kan vinne oppslutning hos et skikt av fagfolk, som ikke ser hvordan linja fungerer.
• «Velferdsstaten er lagd av menn, for menn, vi kvinner må tenke nytt,» sa Grete Knutsen på et kvinnemøte. Og misbruker kvinnekunnskap for å undergrave de elementene i våre ordninger som nettopp er til fordel for kvinnene.
• «Større valgfrihet», «egenansvar» og «brukermedvirkning». Dette er fortsettelsen av APs frihetskampanje og brukes som begrunnelse for økt valgfrihet og konkurranse mellom skoler, sykehus etc.
• Bit for bit. Regjeringa bruker aktiv tilslutning til prinsippene for våre velferdsordninger som et røykteppe som skal hindre folk i å se at forslaga som fremmes nettopp vil undergrave hele systemet: mer «yrkesbasert velferd» (knytta til jobb), overføring til kommunene, mer frivillig innsats (Norbom). Og ordet velferdsstat brukes bevisst ikke.

Bevissthet og motstand

Skal vi kunne stå mot den ideologiske offensiven, må vi kjenne til grunnprinsippene i velferdsstaten i dag.

1. Alle skal sikres velferd («universalitetsprinsippet»). Ikke bare for eksempel de yrkesaktive, «prestasjonsprinsippet»). Fellesskapet skal ha ansvar for alles sosiale sikkerhet.

2. Velferdsordningene skal tilstrebe likhet; bidra til inntektsutjevning og minske klasseforskjellene. Alle skal ha lik rett, uavhengig av inntekt. Dette innebærer at såkalte inntektsoverføringer via statskassen skal være store hvis ulikhetene i samfunnet er store.

3. Hjelpen skal være en rettighet, ikke en nådegave til dem giveren mener er «verdige trengende» (behovsprøving).

4. Solidaritetsprinsippet. Utgiftene må bæres av hele samfunnet gjennom skatten – ikke ved forsikringsordninger.

5. Det er et offentlig, nasjonalt ansvar å sikre lik adgang til ytelser av lik standard.

(Fra Ebba Wergelands innledning på Vestlandskonferansen, november 1993.)

Disse prinsippene i det som kalles den skandinaviske modellen, er bare delvis gjennomført i det norske systemet. Men de skiller seg fra det som er vanlig i EF-landa, der forsikringsmodeller, først og fremst med rettigheter for yrkesaktive, dominerer, og der staten spiller en mindre rolle som omfordeler. Dette er nettopp ordninger som skiller oss fra EF-landa som er mest utsatt, for eksempel fins ikke noen parallell til vår overgangsstønad. Våre ordninger, med rettigheter for alle finansiert over skatten, fremstår som dyrere for staten, og som noe «vi» ikke har råd til. Samtidig bruker for eksempel Tyskland like mye av sitt bruttonasjonalprodukt som Norge til helse- og sosialsektoren. Men fordelinga er annerledes.

Eneforsørgerne tas

Først gikk bostøtten som del av utdanningsstøtten. Deretter ekstra barnetrygd (og seinere trolig overgangsstønad) ved ny samboer. Argumentet er at penga skal gå til dem «som trenger det mest», og det er de som reelt bor alene. I praksis betyr dette at eneforsørgere, i all hovedsak kvinner, som flytter sammen med ny kjæreste, skal tvinges til å bli økonomisk avhengige. I tillegg kommer at en ny samboer ikke har noen plikter eller rettigheter i forhold til barna. Kvinners rett til økonomisk sjølstendighet må være et eget grunnprinsipp i et forsvar for velferdsstaten.

Kvinneforskeren Gertrude Goldberg ser forholda for eneforsørgerne som symbol for alle kvinners situasjon. Hun fant også at det nettopp er forholda for eneforsørgende kvinner og eldre kvinner som leder til feminisering av fattigdommen, at et større antall av de fattige er kvinner. I de fleste land er det å være eneforsørger identisk med å være fattig. Regjeringa fjerner ordninger som til i dag har motvirket en slik identitet i Norge.

Forslaget var bare ett av mange. Det siste (fra Norbom-utvalget) er å vurdere å ta støtten ut av trygdeordningene og overføre dem til kommunene, for å bedre «treffsikkerheten». Fra rettigheter til kontrollerte klienter.

Protester! – protester!

Det er viktig å fram hva som foregår, slik at folk og organisasjoner kan protestere. Hver for seg og sammen. Mot endringene i regelverket for uføretrygd og sykepenger, mot Norbom-utvalgets forslag, mot strategien med kutt i overføringene. Regjeringa legger opp til debatt. Protester mot regjeringas politikk vil legge andre premisser enn de offisielle. Oppmerksomhet og bråk gjør forslaga vanskeligere å gjennomføre. Alternativet er å bli trukket med på ferden, bit for bit.

Leder

av Solveig Aamdal

Den avtalen med Den europeiske unionen som regjeringa anbefaler det norske folk å si ja til, er nå lagt fram. Det bringer kampen mot norsk EU-medlemsskap inn i ei ny fase. Vi som er motstandere får noe konkret å forholde oss til, tilhengerne får en avtale de skal selge. Tilhengere og motstandere går inn i denne kampen med ulike forutsetninger, ulike ressurser og ulike planer.

Ja-sida har regjeringa, NHO, ledelsen i LO, Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, nesten alle avisene, Europabevegelsen, Europeisk Ungdom og en mengde toneangivende mennesker. Av disse er regjeringa og Arbeiderpartiet de som har størst påvirkningskraft. Hva kan vi vente oss av ja-sida framover?

For det første er det viktig å være klar over at de ikke har tenkt å føre en saklig opplysningskampanje. De skal selge en avtale som fratar Norge sjølråderetten over ressursene, som underlegger oss EUs lover, som vil innlemme oss i en Union som er i gang med å bygge en imperialistisk supermakt i Europa. Disse tinga må de skjule så godt de kan.

Det første som skjedde etter at vi fikk «gjennombruddet» i fiskeriforhandlingene, var at «nei-mannen» Jan Henry T Olsen skifta side. Etter han er det mange nei-folk fra DNA som har gjort det samme og nå går ut i avisene med et ja-standpunkt.

Dette er egna til å gjøre folk usikre. Kanskje fiskeriministeren ikke er til å stole på, men hva med Roger Gudmundset? Når han også sier det samme som fiskeriministeren så har de kanskje rett? Denne taktikken er planlagt for lenge siden. At vi som er klare motstandere gjennomskuer taktikken betyr lite. Den er ikke laga for oss. Regjeringa blander i sitt framlegg av avtalen sammen det som er den reelle avtaleteksten og det som er gjort av politiske viljeserklæringer. Igjen er planen å føre folk bak lyset. Det er ikke enkelt å forstå hva det er mulig å få Unionen til å gå med på, når det hele tida henvises til intensjoner. Disse intensjonene betyr ingenting, det er den skrevne avtaleteksten som vil bli lagt til grunn ved kommende konflikter med EU.

Avisene er fulle av smilende statsråder som påstår at de har fått en «gull»-avtale for Norge. Kan virkelig disse menneskene ta så feil, vil mange tenke.

Regjeringa vil kjøre sitt løp framover. Avtalen skal selges, og de vil ta i bruk alle nødvendige midler for å få solgt den.

Så kommer NHO inn. De skal gjennom en analyse av fem bedrifter i hvert fylke vise at EU-medlemskap er nødvendig for å opprettholde arbeidsplasser. Mange av de bedriftene de har plukka ut, er næringsmiddelbedrifter. På den måten vil de forsøke å slå i stykker nei-sidas argumentasjon om at avtalen vil gå kraftig ut over akkurat den sektoren.

I tida framover vil vi høre mye fra NHO om hvor god avtalen er, og hvor nødvendig det er med norsk EU-medlemsskap for å få ned arbeidsledigheten. Før ei folkeavstemming kan vi forvente at ledigheten vil gjøre et nytt hopp. Situasjonen på børsen vil bli ustabil, problemene vil hope seg opp.

Ja-partiene er tiltenkt ei anna rolle enn regjeringa. For det første vil utviklinga med at tidligere nei-folk i Arbeiderpartiet skifter side, fortsette. Dette vil de gjøre utfra forskjellige begrunnelser. De første ukene vil de forklare det med at Norge har fått et godt forhandlingsresultat. I neste omgang vil det sikkerhetspolitiske aspektet spille større og større rolle.

Høyre og Fremskrittspartiet vil i første rekke ha ansvaret for egne velgere. De vil følge utspill fra regjeringa og NHO, og støtte det som kommer. I EU-saka er begge disse partiene lite sjølstendige.

Europabevegelsen og Europeisk Ungdom er vi på nei-sida vant til å betrakte med overbæring. De prøver og prøver, men vi synes de er lite dyktige. Vi må slutte med å se på dem på en slik måte. For det første har de blitt mye flinkere den siste tida. For det andre er det ikke oss de skal overbevise, de skal overbevise tvilerne og knytte sammen de som allerede er for medlemsskap.

Ei samla ja-side kommer til å gjøre alt de kan for å få oss til å stemme ja ved folkeavstemminga. Viss det blir nødvendig, vil de gjøre det de kan for å forandre avstemmingsgrunnlaget.

Vi må ikke ta for gitt at vi skal stemme over norsk medlemsskap i Unionen, sterke krefter ønsker at vi skal stemme over forhandlingsresultatet.

Nei-sida er helt annerledes enn ja-sida. Vi mangler store aviser, rike støttespillere, regjeringspartiet, ledelsen i LO. Vi mangler det meste av det vi kunne trenge. Den alvorligste mangelen til nei-sida er imidlertid ikke det at den mangler det som ja-sida har, det alvorligste er at den mangler aktivister.

Nei til EU har 130.000 medlemmer. Med det er Nei til EU den største politiske organisasjonen i Norge. Med det hjelper lite viss ikke disse medlemmene bli aktivister i organisasjonen.

Nei til EU er i for liten grad en folkebevegelse, og i for stor grad en organisasjon. Den er liten grad i stand til å kaste seg rundt når noe skjer, og den er i for liten grad der det skjer. Dette må det forandres på, og den forandringa må komme fort skal vi ha mulighet til å vinne ei folkeavstemming. Det holder ikke lenger å slå fast at ja-sida har massemedia, men at Nei til EU har massene. Disse massene kan en lett miste.

Ungdom mot EF har i lang tid vært en liten organisasjon som ikke har evna å trekke de store ungdomsmassene som er imot medlemsskap, til seg. Det skyldes i hovedsak at organisasjonen i for stor grad har bestått av ungdomspolitikere som har liten appell til ungdom generelt. Vi må håpe at dette kan forandre seg.

Nei-sida består av mer enn Nei til EU. Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Sosialistisk Folkeparti, Rød Valgallianse og AKP er alle imot norsk medlemskap. Det er ikke alle medlemmene og alle velgerne til alle partiene som er motstandere, men de fleste vil stemme nei ved en folkeavstemming. Et problem er at disse partiene ikke legger inn alle kreftene sine i kampen mot norsk EU-medlemsskap. De trenger i stor grad å samordne kampen i tida framover. I tillegg til Nei til EU, Ungdom mot EF og nei-partiene, er det mange organisasjoner som har tatt stilling mot EU-medlemsskap. Disse organisasjonen må rydde vekk andre oppgaver og kaste seg inn i kampen.

1. mai er den første muligheten nei-sida har til å mobilisere bredt mot medlemsskap. Det er viktig at disse demonstrasjonene blir store, og at de får med seg arbeider/fisker/bonde-alliansen.

Nei-sidas styrke er i første omgang politisk, det er vi som har rett. Alt vi har sagt fram til nå er sant. Det er de andre som kommer med usannheter og prøver å lure oss. Vi må bruke vår mulighet for å mobilisere massene, vise en aktiv nei-front, bruke utradisjonelle metoder, plukke forhandlingsresultatet fra hverandre på en måte som folk forstår, være der det foregår.

Vi må være villige til å få fram mangfoldet i nei-fronten, ikke begrense det vi sier til det alle i fronten er enige om.

Ja-sida skal selge en elendig avtale. Det kan de bare å gjøre gjennom å selge avtalen til dem som ikke blir direkte berørt av enkelte deler av den. Landbruksavtalen skal ikke selges til bøndene, men til befolkninga i byene. Fiskeriavtalen skal ikke selges til fiskerne, men til dem som bor i det sentrale østlandsområdet. På område etter område vil vi se at det legges opp til en politikk som ikke er laga for å overbevise dem som er misfornøyd med avtalen, men de andre, de som trur de ikke er berørt.

Men ja-sidas største styrke er deres desperasjon. Kapitalen ønsker Norge inn i EU. Viss de nok en gang taper ei folkeavstemming, og vi i rusen etter seiren også klarer å bli kvitt EØS-avtalen, vil de stå avkledd igjen. Det veit de, og for å forhindre det vil de ta i bruk de midler de finner nødvendige.

av Solveig Aamdal, leder i AKP

Reform 94 er billig og gir et dårligere tilbud til skolesvake elever, større innflytelse til næringslivet og dårligere vilkår for lærlinger.

Reformen skal gi alle mellom 16 og 19 år et tilbud om treårig utdanning. Disse tre åra skal føre fram til fagutdanning, studiekompetanse eller delkompetanse.

Med Reform 94 skal alle få rett til å komme videre i systemet. Slik det har vært til nå, er det for mange som går fra grunnkurs til grunnkurs, blir det hevda. Nå skal alle få mulighet til å følge en progresjon i utdanninga.

Fram til høsten 1994 har det vært mange over 19 år som har vært elever i videregående skole. Dette er ei sammensatt elevgruppe. Det er voksne som ikke har videregående utdanning, folk som er på attføring, flyktninger og innvandrere som trenger utdanning i Norge, arbeidsledige som ønsker ei bestemt utdanning.

«Overårige»

I følge reformen blir denne gruppa nå betrakta som «overårige». De kommer nederst på inntakslistene, og får bare plass viss det er ledige plasser etter at de i mellom 16 og 19 år er tatt inn. De kursa der det eventuelt er ledige plasser, vil være de mest upopulære kursa. Mange av de «overårige» som får en plass de ikke ønsker, vil si nei til skoletilbudet.

En del elever begynner i dag på et grunnkurs og finner ut at de har valgt feil. De søker et nytt grunnkurs året etter. Denne muligheten vil det med reformen være få som får. Og igjen, bare viss det finnes ledige plasser. De elevene som tar et nytt grunnkurs, er heller ikke sikra rett til mer enn tre år i videregående skole. En elev som velger å slutte på for eksempel byggfag for å gå over til allmenne fag, er ikke sikra det tredje året som gir studiekompetanse.

Fra 1996 gjelder reformen tre alderstrinn. Fylkene skal da dekke 375 prosent av årskullet. De 75 prosentene som er overskytende, skal dekke alle som trenger lenger tid enn tre år (for eksempel elever med store lærevansker), de som ønsker omvalg og søkere som er «overårige». Det sier seg sjøl at nåløyet for å komme inn i videregående skole blir svært trangt for dem som ikke er mellom 16 og 19 år. De fleste fylker har i dag en dekning på mellom 400 og 450 prosent. Det vil med andre ord bli langt færre skoleplasser med Reform 94 enn det er i dag.

Delkompetanse

Reformen legger opp til en mer teoretisk utdanning. Også de som velger yrkesfaglige studieretninger, skal ha mulighet til å velge et tredje år som gir studiekompetanse. For en del elever vil de økte teoretiske krava skape problemer. Dette ser ikke reformen som et problem. De som ikke klarer de økte teoretiske krava, kan få noe reformen kaller delkompetanse.

De elevene som er skoleflinke, vil klare seg bra med reformen. De vil komme inn på det grunnkurset de ønsker, gå videre til et videregående kurs, og få lærlingeplass eller studiekompetanse.

En elev som ikke får bestått i alle fag på grunnkurs, skal kunne gå videre til et videregående kurs. Målet skal da være at eleven kan få delkompetanse i de faga som er bestått. En slik delkompetanse skal ikke føre fram til fagbrev eller studiekompetanse. Det er satt ned et «delkompetanseutvalg» som skal se på hva slags delkompetanse næringslivet kan ha behov for. Her er både LO og NHO representert.

Med den store arbeidsledigheten er det illusorisk å tru at elever som går ut av videregående skole med kompetanse i enkelte fag, vil kunne få et ordinært arbeid. Det vil bli nok å ta av blant arbeidssøkere som har fagbrev.

Det legges opp til at de som skal ta fagbrev, skal få to års opplæring i arbeidslivet. Halvparten av denne tida skal være opplæring og halvparten verdiskaping. Elevene skal bare ha betaling for verdiskapinga, og lærlingene skal ikke lenger ha lønn i hele læretida. Det understrekes også at bedriftene må ta inn langt flere lærlinger enn det de har behov for å ansette etter at de er utdanna som fagarbeidere.

Å frata lærlingene lønna vil være i strid med tariffavtalene som gjelder nå. Disse avtalene må forandres før høsten 1996 når de første er klare til å gå ut som lærlinger etter reformen.

Yrkesopplæringsnemnda skal plukke ut lærlinger til bedriftene. Men det er den enkelte bedrift som sier ja eller nei til den enkelte lærling. Det vil altså være karakterer, fravær og bekjentskaper som skal bestemme hvem som skal bli lærlinger. De som ikke får tilbud om lærlingeplass, skal få tilbud om å gjøre ferdig utdanninga si innafor den videregående skolen med et videregående kurs 2. De skal gå på skolen i ett år, mens de som er lærlinger i en bedrift, skal gå to år.

Tilbudet om det tredje året i videregående skole er noe de svakeste elevene vil måtte ta for å få ei fagutdanning. Når de i neste omgang skal kjempe med de som har gått læretida si i bedrift, er det ikke vanskelig å tenke seg hvem som vinner.

Bløffen med delkompetanse

Også i dag er det elever som går ut av videregående skole med delkompetanse. Det er de elevene som stryker i ett eller flere fag. De har mulighet til å ta de faga de stryker i om igjen. I framtida vil de ikke ha det. De har gått tre år i videregående skole og fått en delkompetanse. De kan ha gått tre år på studieretning for allmenne fag og ha delkompetanse i norsk, fransk og engelsk, eller ha gått på mekaniske fag og fått delkompetanse i sveising og platearbeid. Skal eleven utvide kompetansen sin til ei fagutdanning eller studiekompetanse, må dette gjøres utafor det offentlige skoleverk. Med andre ord: betale det sjøl!

Ideen om delkompetanse kan være bra for enkelte elever. Det er de elevene som er så svake at de ikke har noen som helst mulighet til å få studiekompetanse eller fagutdanning med dagens krav. De kan gå tre år og lære seg enkle arbeidsoperasjoner og etterpå få et verna arbeidstilbud. Men det får de i dag også. Et av problemene med reformen er at teoretiseringa vil føre til at mange flere ikke vil klare de faglige krava, og gå ut med det som så fint kalles delkompetanse.

Uten rett til skoleplass

Elever må ta ut retten sine tre år i videregående skole i løpet av de tre første åra etter grunnskolen. Søker som av ulike grunner ikke tar imot tilbudet det året de går ut av niende, må ta det tilbudet de får året etter. Gjør de ikke det, blir de søker uten rett på skoleplass. De som ikke tar imot skoletilbudet, er ei sammensatt gruppe. Det kan være søkere som vil inn på et bestemt grunnkurs, og heller vil vente enn å begynne på ei utdanning de ikke ønsker. Det kan være de som er skoletrøtte, elever som har ramla ut av grunnskolen, kriminelle osv.

Privatisering

De elevene som fram til nå har fått tilbud i videregående skole, men som nå blir «overårige» eller «søker uten rett til skoleplass», vil ikke bli borte. Det vil heller ikke de elevene som går om igjen for å forbedre karakterene sine. Det som vil bli borte, er tilbudet innafor det offentlige skoleverket. Det åpner for private tilbud i stor skala. Allerede nå ser vi privatskoler der de som ønsker det, kan betale for å forbedre artiumskarakterene sine. Når tilbudet om å få gjort det innafor det offentlige skoleverket forsvinner, vil det private markedet stå klart for å overta. Dette vil i første rekke føre til at tilbudet ikke lenger vil være gratis. I tillegg vil det offentlige gå inn med støtte til private tilbud blant annet fordi behovet vil være så stort. I stedet for å gi tilbudet innafor den videregående skolen som nå, vil tilbudet gis utafor. Det vil igjen føre til at det vil bli stor forskjell på kvaliteten av tilbudet.

Inntaksforskriftene

I dag kan elever som er mellom 16 og 19 år og har spesielle problemer, tas inn etter lov om fortrinnsrett. I det ligger det at disse elevene tas inn før de andre, og er sikra en skoleplass på et bestemt tilbud. Disse elevene skal ha behov for tilrettelegging i videregående skole. I tillegg skal to prosent av elevplassene settes av til elever som ikke trenger tilrettelegging, men har spesielt behov for en skoleplass. Her gjelder ingen aldersbegrensning. Dette kan være folk som er på attføring, ugifte mødre med spesielle problemer, elever som har hatt en så vanskelig oppvekst at de av den grunn har et dårlig karaktergrunnlag, og innvandrere som trenger en utdanning. Regelen med at to prosent av plassene skal settes av til elever med spesielt stort behov for en skoleplass, blir borte med reformen. Lov om fortrinnsrett er også fjerna. Nå skal alle ha plass på ett av tre ønsker. Men, noen skal komme inn på det primære ønsket sitt. Det er elever som trenger stor grad av tilrettelegging, og som har sakkyndig begrunnelse for at de må inn på dette spesielle kurset. Tidligere var det slik at en kunne komme inn etter fortrinnsretten også til videregående kurs 2. Kriteriet for slikt inntak var at eleven måtte ha mye tilrettelegging. I følge de nye inntaksforskriftene er det bare elever som ikke har bestått grunnkurset, og som trenger stor grad av tilrettelegging, som kan komme inn på primært valgt videregående kurs. Når det gjelder inntak til grunnkurs, vil det bety at færre enn tidligere kommer inn etter særrettigheter. Når alle skal inn på ett av tre valgte grunnkurs, vil det i mange tilfelle være det samme hvilket grunnkurs eleven går på. Det vil bare være karakterene som bestemmer hvor eleven skal komme inn.

For de videregående kursa er det enda alvorligere. Elever med problemer som arbeider hardt på grunnkurset, og får bestått, vil ikke komme inn på sitt primære valg. Skal eleven det, må hun stryke. Men viss hun stryker, kan hun ikke få et fullverdig tilbud på videregående kurs, men kun få delkompetanse. Konsekvensen vil bli at det er de skoleflinke elevene som får plass på de populære kursa. De andre vil få et tilbud de ikke ønsker, på ei linje som gir ei utdanning der det er vanskelig å få arbeid.

I tillegg vil det bli klasser for de skoleflinke og for dem som ikke gjør det så godt. Vi vil få en skole som gir et godt tilbud til de som er skoleflinke. De vil i liten grad få elever som trenger ekstra hjelp i klassen, og det er mulig for lærerne å gå fortere fram. I den grad det vil være skolesvake elever i klassen, vil dette være elever som bare skal ha en delkompetanse og ikke delta i alle fag. Det som framstilles som en skole der alle skal få plass, uansett evner og anlegg, blir en skole med et beinhardt skille mellom de som klarer seg bra i skolen, og de som ikke gjør det.

En skole for hvem?

Det som blir framstilt som en videregående skole for alle, vil bli for dem mellom 16 og 19 år. Det som blir framstilt som en skole som skal gi alle elever rett til ei treårig utdanning, vil gi elevene rett til tre år i videregående skole, men ikke nødvendigvis ei utdanning som kan brukes til noe. Det som blir framstilt som et gedigent løft for å heve nivået i den videregående skolen, vil først og fremst bli en billigere skole. Det som blir framstilt som ei kraftig forbedring av fagutdanninga, vil føre til at næringslivet får større innflytelse i skolen, og at de kan plukke ut hvilke elever som skal få best utdanning. Dette vil igjen føre til en framvekst av private tilbud innafor videregående utdanning. Reform 94 vil gi en skole for de få. De som ikke går gjennom livet på en strak line eller er født med gullskje i munnen, vil få et dårligere tilbud.

av Vidar Haagensen

Er den nasjonale kampen mot EU reaksjonær? Rød Ungdom og Internasjonale Sosialister diskuterer internasjonalisme og nasjonalisme.

Hva er proletarisk internasjonalisme? Er sosialisme i et land mulig? Er kampen for nasjonal sjølråderett progressiv eller reaksjonær? Dette er noen av de problemområdene Helge Ryggvik (HR) fra Internasjonale Sosialister og leder i Rød Ungdom Jo Ryste (JR) diskuterer med utgangspunkt i nasjonalisme kontra internasjonalisme.

Proletarisk internasjonalisme

– Med navnet Internasjonale Sosialister (IS) tar IS avstand fra andre sosialistiske retninger. Hvorfor internasjonalisme?

HR: Det er fordi internasjonalisme er helt fundamentalt for oss. Vi støtter arbeiderklassen i alle land som kjemper mot undertrykkelse, og fordi vi per definisjon ikke tror på sosialisme i ett land, den må være internasjonal. Vi skiller oss dermed fra den holdninga som dessverre har herska på venstresida siden stalinismen. Man ser det hos kommunistene, venstrereformistene og tradisjonen til Castro. Parolen deres blir nasjonalistisk. Utspillene jeg har sett fra Rød Ungdom (RU) gjør at jeg vil plassere dem i en nasjonalistisk bås.

JR: Vi mener at en internasjonal proletær politikk må ta utgangspunkt i nasjonal sjølråderett for de enkelte nasjoner. Det gjelder for Norge og for eksempel Eritrea. Dette fungerer progressivt i kampen mot imperialismen. Ved at vi hindrer det norske borgerskapet i å oppheve de nasjonale interessene i EU-kampen, støtter vi både den norske og europeiske arbeiderklassen. Når IS går mot nasjonal sjølråderett, og kaller det borgerlig eller venstrereformistisk, ender de i en posisjon hvor de blir for imperialismen, og lar den få fritt spillerom. Vi synes for eksempel det blir rart å avfeie den eritreiske frigjøringskampen som reaksjonær.

Helge Ryggvik (til venstre) og Jo Ryste

HR: Først må jeg si at vi aldri har avfeid den eritreiske kampen. Vi har støtta den, ikke fordi den har en nasjonalistisk ideologi, men på grunn av dens sosiale innhold. Vi bekjemper alle former for nasjonalisme. Skal vi støtte en bevegelse ser vi alltid på det sosiale innholdet. I så måte var frigjøringsbevegelsen i Eritrea nasjonalistisk, sjøl om den kalte seg sosialistisk. Det handler om å se at det er flere plan, flere diskusjoner. Ett plan er om det er mulig å skape sosialisme i ett land, og det blir avgjørende for strategien videre. Hvis du tror det er mulig, blir konsekvensen at det er sosialisme hvis det norske statsapparatet tar kontrollen over produksjonsmidlene. Det mener ikke vi. Et annet plan blir hvordan man skal forholde seg til nasjonale bevegelser og krav. Når vi støtter nei-bevegelsen, ser vi at vi støtter en bevegelse som er delvis nasjonalistisk. Men vi ser på det sosiale innholdet i den. Vi ser at arbeidere og folk på landsbygda kjemper for sine rettigheter. Vi ser også at det er den borgerlig ideologis prestisjeprosjekt å få Norge inn i EU. Men vi vil avgrense oss fra og kjempe mot de nasjonalistiske innslagene i bevegelsen.

JR: Det er klart at nei-bevegelsen er en arbeider-bonde-allianse. Jeg er klar over at IS er mot EU, men jeg skjønner ikke hvorfor dere ikke ser det progressive i å kjempe for nasjonal sjølråderett, norsk suverenitet. Jeg tror det er mulig å få til sosialisme i ett land, men muligens ikke i Norge. Du må ha et stort land, fordi landet vil bli utsatt for harde angrep fra imperialismen. Men for å ha sosialisme over lenger tid er du avhengig av at flere land følger etter.

HR: Prinsipielt er sosialisme i ett land absurd. Det er enda vanskeligere i dag enn det var for bolsjevikene i Russland. Ethvert progressivt system i historien må bygge på de rådende produksjonsforholdene. I dag er økonomien integrert internasjonalt. Ikke bare finanskapitalen, som Lenin så på som fremste tegn på imperialismen, men vi har nå fått et internasjonalt produksjonssystem. Det er ingen amerikansk bil lenger. Vi har fått «verdensbilen».

Sosialisme må bygge demokratiske strukturer på tvers av landegrensene for å kunne kontrollere for eksempel teknologien. Vi mener også at revolusjonen må komme et sted først, men hvis den ikke sprer seg raskt, vil man ende med et undertrykkelsessystem. Jeg oppfatter derfor ikke helt RUs poeng. La oss ta USA, som er det mest avanserte systemet. Da burde det være mulig å lage revolusjon der. Tror du det er mulig der, uten at man får det andre steder?

JR: Hvis man klarer å lage en revolusjon i USA, så tror jeg at det ville være mulig å starte og bygge sosialisme før resten av verden ble det.

HR: Men selv ikke USA ville klare å holde levestandarden, hvis man skal bruke det dårlige ordet, uten å benytte seg av produksjon i resten av verden. Da mener jeg ikke først og fremst den tredje verden, men produksjon i den avanserte østlige verden

JR: Hvis vi ser på det internasjonale produksjonssystemet, så tror jeg at man med hensyn til miljøproblemene må gjøre noe nå. Slik at man produserer biler på alle kanter av verden.

Nasjonal sjølråderett

HR: Når vi ikke aksepterer parolen om nasjonal sjølråderett, så er det fordi det er et absurd uttrykk. Har vi nasjonal sjølråderett? Hva betyr det? Arbeiderklassens sjølråderett over produksjonsmidlene vil vi gjerne bevare, men den nasjonale sjølråderetten finnes ikke i dag. Hvis du fremmer kravet om sjølråderett bygger du opp illusjoner om at Stortinget har større makt enn det faktisk har. Dermed bygger du opp en klasseallianse med nasjonalsinnede kapitalister som vi ikke har felles interesser med. Den største sjølmotsigelsen ved parolen er at borgerskapet, som kontrollerer det statsapparatet man ønsker å beholde, en masse går inn for EU-medlertiskap. Hvorfor gjør de det? Sviker de nasjonen?

JR: Jeg mener at det ikke handler om arbeidernes sjølråderett. Lenin sa at det var viktig for arbeiderne at de ikke var underlagt nasjonal undertrykking. Hvis vi nå blir med i EU, vil Norge opphøre å eksistere som nasjonalstat og bli en del av EU-systemet. Å kjempe for sosialisme vil være enklere i en stat hvor arbeiderne ikke er dobbelt undertrykt, både nasjonalt og som klasse. Marx sa at så lenge engelskmennene undertrykte irene ville arbeiderne i England være splitta av sjåvinisme. Det handler om vi skal ha en stat eller ikke.

HR: Nå blander du korta igjen. Vi står helt på Lenins linje om det nasjonale spørsmålet. Den nasjonale kampen, for eksempel Norge i 1905, er en hemsko for arbeidernes kamp. Men man må allikevel ta avstand fra nasjonalistisk ideologi. Kampen for nasjonal sjølråderett fungerer ikke progressivt. Vi kommer til spørsmålet om Norge er en undertrykt nasjon. Norge er en imperialistisk nasjon på linje med Frankrike og Tyskland. For å se problemet på en annen måte: Mener du at danskenes identitet eller nasjonale krav blir undertrykt i EU?

JR: Ja, jeg vil si at danskene og nordmenn, hvis vi blir med, vil bli undertrykt i EU. Kampen for å bevare Norge som nasjon er en antiimperialistisk kamp. Og det er helt riktig som du sier at borgerskapet er for å oppheve staten Norge, fordi de vil få et friere spill overfor utenlandsk og norsk arbeiderklasse. Det er den kampen vi slåss mot med parolen om nasjonal sjølråderett. Det er proletarisk internasjonalisme.

EU-kampen

HR: Det som fungerer er å si nei til EU. Ikke å stå på kravet om nasjonal sjølråderett. EU er borgerskapets strategi for rasjonalisering av produksjonen. Et liberalistisk prosjekt som er helt forståelig utfra den norske økonomiens avhengighet av verdensøkonomien. Men det er utfra de norske interessene. Når Gro går inn for EU er det fordi de norske selskapene hun skattlegger skal klare seg bedre på verdensmarkedet.

JR: Så kommer de nasjonale interessene til bønder, fiskere og arbeidere.

HR: Men hvilke interesser har de norske arbeiderne som ikke arbeiderne har i andre land?

JR: Det er i den europeiske arbeiderklassens interesser at Norge bevarer sin nasjonale sjølråderett.

HR: Det er i alle arbeideres interesse at Norge ikke går inn i EU, fordi da vil EU bli svekket. Ikke at arbeiderne i Norge går i allianse med deler av borgerskapet. Norske bønder er alt fra statsansatte til kapitalister. Store deler av bøndene i Bondelaget er kapitalister. De er mot EU fordi de ønsker å opprettholde et system som passer sine interesser. Vi kan ikke gå i allianse med alle som går mot EU, fordi vi har forskjellige motiver. Og en nei-bevegelse som fremmer nasjonalistiske krav undergraver arbeiderklassens interesser, for eksempel proteksjonistiske krav som er reaksjonære.

– Hvordan forholder IS seg til Nei til EU (NTE) hvis dere mener de fremmer nasjonalistiske krav?

HR: NTE er hovedtyngden i kampen mot EU, og vi støtter dem. Når medlemskapsspørsmålet kommer nærmere og vi får en reell grunnplansaktivitet, noe vi har sett lite til nå, kan det hende vi går mer aktivt inn i organisasjonen. Samtidig hadde vi sett at det var en nei-organisasjon som ikke underla seg Senterpartiets politikk og som var bygd på fagforeninger og aktivitet fra grunnplanet. Slik at vi kunne avgrense oss fra den borgerlige politikken. Det hadde vært en mye mer slagkraftig organisasjon som ved enhver streik kunne kaste seg inn i støttearbeidet og gi en EU-vinkling. Noen vil si at dette ville svekke alliansen med de borgerlige og at det er viktigere å få et nei. Men Senterpartiet vil uansett kjempe mot. En slik organisasjon ville også skapt mye aktivitet og radikalisering . Slik fungerte Akmed i 1972. Mye negativt kan sies om sekterismen, men Akmed fungerte radikaliserende på resten av nei-bevegelsen. Slik er det ikke i dag. Nå sitter AKP og Senterpartiet på verva i NTE, men det er nasjonal sjølråderett og ikke arbeiderklassens interesser som fremmes.

Mål og midler

JR: Flere ISere har uttalt at det viktigste er ikke å vinne EU-kampen, men hvordan vi kjemper. Ser vi på 1972 var det alliansen bønder-fiskere-arbeidere som vant kampen. Skal vi i dag kutte ut de delene av bevegelsen som er reaksjonære, tror jeg ikke vi vinner. Vi må kjempe sammen med alle de gruppene som er mot. Det får bli IS og RU sin oppgave å vise at streikene er en kamp mot EU-tilpasning. Jeg synes det er litt rart at IS skal sitte på gjerdet og vente på grunnplansaktivitet. Det er vår oppgave som revolusjonære å skape aktivitet. Og kampen mot EU er den viktigste saken nå. Utfallet av EU-kampen vil være avgjørende for om vi kan få en revolusjon i Norge.

– Blir det ikke da viktig hvordan kampen blir ført?

JR: Selvfølgelig. Det er ingen som vil kjempe sammen med rasister. Heller ikke fordi borgerskapet er ålreit. Men for å skape sosialisme er det nødvendig at vi forblir en formelt uavhengig nasjon. Blir vi underlagt EU vil motstanden i Norge være mot nasjonal undertrykking. Uansett hva IS mener. Så jeg synes IS burde jobbe for en sosialistisk EU-motstand i NTE.

HR: For oss som er sosialister, burde det være helt avgjørende hvordan kampen blir ført. Se hva som har skjedd i Norge siden EU-spørsmålet kom på dagsorden og vi fikk alliansen AKP-Senterpartiet med sosialdemokratiet stående passivisert i midten. Norge har blitt mye mer EF enn EF sjøl. Det er blitt gjennomført en tilpasningspolitikk delvis støtta av Senterpartiet. I prinsippet er EU eller ikke EU ikke et poeng i seg sjøl. For oss er det arbeiderklassens kontroll over sin egen situasjon som er viktig. Sett at vi får et nei med en nei-bevegelse hvor venstresida underordner seg Senterpartiets politikk og vi får en økonomisk krise. Da vil Senterpartiet si at vi må stramme litt ekstra inn for å unngå å komme med i EU. Det har de nesten sagt allerede, og de vil helt klart spille på alle dem som har sagt nei i folkeavstemninga. Dette bør være et problem for RU og AKP. Nei-bevegelsen slik den er i dag, fokuserer ikke på de viktigste spørsmåla, og viser ikke det klare skillet som går gjennom norsk politikk med venstresida og arbeiderklassen på den ene sida og borgerskapet på den andre. Dette er det grunnleggende skillet uansett om det er EU-kamp eller ikke.

JR: Jeg synes du roter det til. Hovedpoenget er at et nei i folkeavstemninga vil være en stor seier for arbeiderklassen, og vi vil få se et oppsving i klassekampen. Det viste åra etter forrige avstemning. Taper vi kampen, får vi problemer med å nå fram i det hele tatt. Det er sjelden vi gjør det nå.

HR: Kampen i 1972 illustrerer poenget mitt. Da hadde du aktiv mobilisering mot arbeidsgiverne parallelt med EF-kampen. Men det var mye nasjonalistisk ideologi da også, som førte til halvrasistiske utspill mot blant andre italienske arbeidere. Et nei vil være et nederlag for borgerskapet, og ethvert nederlag for borgerskapet er en seier for arbeiderklassen, men vi mener det er helt avgjørende at kampen føres på arbeiderklassens premisser. Det betyr at vi ikke kan basere oss på en passiv velgerprotest. Hvilken beredskap har vi hvis vi påstår å ha felles interesser med Senterpartiet?

Dette ubesvarte spørsmålet avsluttet debatten.

av Arnljot Ask

Er det en folkekrig i maoistisk forstand som utvikler seg, og er det i tilfelle riktig å anvende denne strategien i Kurdistan? Eller dreier det seg om eliteaksjoner fra et mindretall idealister som har liten støtte i befolkningen og som har ført frigjøringskampen innpå et militaristisk blindspor?

En av de mest framgangsrike frigjøringsbevegelsene på nittitallet har vært den kurdiske bevegelsen med tyngdepunkt i Nord-Kurdistan (den tyrkiske delen av Kurdistan). I en tid hvor de fleste bevegelser med utspring i sosialisme og kommunisme har vært på defensiven, har denne på mange måter maoistiske bevegelsen ført den kurdiske nasjonale og sosiale kampen opp på et nytt nivå. Den har utnyttet mulighetene som de dramatiske begivenheter i regionen og Golfkrigen ga og vist at den kan «gripe dagen og timen». Den står imidlertid overfor sterke motstandere, både i regionen og internasjonalt.

Partiya Karkaran Kurdistan (PKK), eller Kurdistans arbeiderparti, er den drivende krafta bak denne bevegelsen. Stiftet 27.november 1978. Det er et marxist-leninistisk parti, men fronten den jobber innenfor er etter hvert blitt brei og mangslungen.

Spør du PKK om de regner seg som et maoistisk parti, er svaret nei. De har aldri sett det som viktig, eller riktig, å legge vekt på striden mellom KKP og SUKP, sjøl om de har vært mye enig i store deler av den kritikken vestlige maoister hadde av Sovjet. At de har vegret seg mot å få merkelappen «maoister», er imidlertid et uttrykk for det jeg vil kalle en utpreget maoistisk egenskap; å ta utgangspunkt i at deres hovedoppgave er å gjennomføre en nasjonal og sosial frigjøringskamp i Kurdistan, og at dette ikke kan være noen kopi av et annet folks kamp, heller ikke det kinesiske; sjøl om de trekker viktige lærdommer ut fra deres erfaringer. Som Mao ble kalt nasjonalistisk av datidens Komintern og Stalin, må PKK tåle å bli kalt nasjonalister av marxist-leninister i dagens Tyrkia (og av m-l-ere i Europa).

For den internasjonale kommunistiske bevegelsen har det imidlertid betydning å drøfte de erfaringene våre kurdiske kamerater gjør, opp mot de strategiske og taktiske retningslinjene Maos KKP utvikla. Både for å finne ut hva som er generelt og fortsatt gangbart i Maos teorier, og for å lære mer om praktisk, særegen tillemping av marxismen. I denne artikkelen vil jeg gå nærmere inn på de to områdene som Mao utvikla under den kinesiske revolusjonen: folkekrigsstrategien og nydemokratistrategien.

Jeg oppfatter det som om PKK anvender hovedprinsippene som Mao brukte på en svært fruktbar måte for den kurdiske revolusjonen. Dette vil også få betydning for den antiimperialistiske kampen og sosialistisk strategi i videre sammenheng i tida framover. «Geriljaen og det kurdiske folket er ett,» er uttrykket som går igjen fra tilhengerne av frigjøringskampen. «Separatister og terrorister,» svarer de tyrkiske myndighetene og deres vesteuropiske allierte. Meningspåvirkerne i vesteuropeiske medier følger stort sett opp de offisielle versjonene. Hva er virkeligheten bak? Er det en folkekrig i maoistisk forstand som utvikler seg, og er det i tilfelle riktig å anvende denne strategien i Kurdistan? Eller dreier det seg om eliteaksjoner fra et mindretall idealister som har liten støtte i befolkningen og som har ført frigjøringskampen inn på et militaristisk blindspor?

Gradvis oppbygging

Maos folkekrigslinje bygger på det allmenne prinsippet om at det er politikken som skal styre våpnene. Og at den militære aktiviteten må være knytta direkte til den sosiale og økonomiske kampen som folket fører; forsvare også folkets umiddelbare interesser. Ser vi på utviklinga av den kurdiske væpna kampen, finner vi at det er en slik sammenheng.

Den politiske, ideologiske og organisatoriske oppbygginga av PKK skjedde utover 1970-tallet. Da i samarbeid med tyrkisk venstreside. Det fant sted en relativt hurtig utvikling av den legale kampen i det daværende Tyrkia, også i de kurdiske områdene: streiker, skoleboikotter, landokkupasjoner osv. Myndighetene, med Det nasjonale sikkerhetsrådet som det reelle maktsenteret, møtte den folkelige organiseringa med både mord og massearrestasjoner mot slutten av 70-tallet. I 1979 ble det proklamert unntakstilstand i de kurdiske provinsene. Folk fra ledelsen i PKK ble drept. Under og etter militærkuppet 12. september 1980 ble flere tusen medlemmer og sympatisører av PKK arrestert. Forbudene mot alt som smakte av kurdisk, inkludert språket, ble innskjerpet. To av Tyrkias fire armeer ble plassert i området.

Sjøl om Tyrkia brukte påstander om at «separatister» var i ferd med å gå til væpna angrep som påskudd for å innføre sitt massive undertrykkelsesstyre, starta ikke den væpna kampen før i 1984. Fram til da var over 500 angivelige PKK-medlemmer idømt dødstraff, delvis på grunnlag av masserettssaker.

Den væpna kampen ble grundig forberedt gjennom skolering og trening av rekrutter på opplæringssentret i Bekaa-området i Libanon. De første kurderne kom hit allerede i 1979, da i en leir sammen med den palestinske organisasjonen DPLF. Da jeg besøkte leiren høsten 1991, hadde ca 10.000 rekrutter hatt sin opplæring her. Hovedaktiviteten var politisk-ideologisk skolering og vekt på å gjenvinne respekt for kurdisk identitet. Mashum Khorkmaz-Akademiet, som er det offisielle navnet på leiren, er i dag erstattet av et titalls mindre opplæringssentre rundt omkring i Kurdistan.

Da de to geriljaangrepene ved Eruh og Shemdinli 15. august 1984 tok livet av 24 tyrkiske soldater, var en ny fase i frigjøringskampen innleda. Kurderne hadde vist at de ikke ville bøye seg. De hardhendte forsøkene på å knekke dem hadde avlet enda hardere og besluttsom motstand. Sjøl om represaliepolitikken til tyrkerne også skremte en del kurdere, og flere mente at PKK var for militante, viser utviklingen de kommende årene at geriljaen vant sterkere og sterkere støtte i befolkningen. Den væpna kampen styrka den politiske kampen og enheten i den kurdiske befolkninga i Nord-Kurdistan.

Også i deler av Sør-Kurdistan (Irak) fikk folkekrigslinja oppslutning. Både Masud Barzanis Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Jalal Talabanis Patriotisk union Kurdistan (PUK) måtte forholde seg til den og inngå avtaler. Sjøl om de sto for en annen strategi.

Militære kamper

Geriljaens mål har, foruten tyrkiske militære objekter, også vært kurdiske samarbeidsfolk innenfor det såkalte landsbyvaktsystemet som Tyrkia bygde opp; tradisjonelt oppkjøp av kurdere for å slåss mot kurdere. I 1991 regna talsfolk for den kurdiske bevegelsen at det var ca 30.000 som var innlemma i dette systemet. Kampen mot disse har tidvis vært skånselsløs, hvor også hele familier er drept når husene ble angrepet. Men ved flere anledninger har PKK gått ut med tilbud om amnesti for landsbyvaktene. Vaktene har imidlertid havna mellom barken og veden, og trenger i tilfelle søke beskyttelse hos geriljaen, dersom de skal bryte med tyrkerne.

Geriljaen har både angreps- og forsvarsfunksjon. Militære og andre tyrkiske mål (som offentlige kontorer og installasjoner) blir angrepet for å ødelegge dem. Vanligvis er det mindre trefninger hvor sjelden mer enn hundre geriljas deltar i kamp. Opp til noen titalls soldater drepes i slike slag, og det tas utstyr som bytte.

Sommeren 1992 var det også noen eksempler på større slag. Det største fant sted i trelands-grenseområdet Irak-Iran-Tyrkia, hvor et militærkompleks med rundt 1.000 soldater ble angrepet gjennom en hel natt. Flere hundre soldater og noen titalls geriljas ble sannsynligvis drept.

Rundt denne tiden ble det diskutert å innlede en fase med flere slike større operasjoner, hvor geriljaenheter forente seg for større koordinerte operasjoner. De få erfaringene de gjorde med dette, og det at tyrkerne forsterket sine tropper og rykket inn i Irak høsten 1992, gjorde det nok klart at tiden ennå ikke var inne til en mer omfattende offensiv av en slik type. Vi kan ikke snakke om noen strategisk likevektsfase i «klassisk» forstand i den militære kampen i dagens Kurdistan.

Tyrkia har rundt 300.000 mann, inkludert landsbyvakter og politi og sikkerhetsfolk av ulik type, i området. Det er ikke nok til å kontrollere området. I store fjellområder, og inne i og rundt byer, opererer geriljaen fritt. Tyrkiske soldater kan ferdes bare i større grupper og på dagtid.

Men mannskapsmessig og teknologisk kan tyrkerne slå til med styrkeoverlegenhet, dersom kurderne bygger opp større, stasjonære troppeansamlinger. Det vil derfor være en utvikling i bredden av angrep mot mindre mål, og en mobil krigføring, som vil måtte bli frigjøringskampens militære form også i overskuelig framtid. Noe som vil bety en utvikling av samarbeidet mellom de faste geriljas (som nå utgjør anslagvis 10.000-15.000) og sjiktet av milits som til daglig fins i byen/landsbyen og gjennomfører spesielle, lokale operasjoner i samarbeid med geriljaen. Slik blir den tyrkiske okkupasjonsstyrken, om det skulle komme noen hundretusener til også, mer og mer utsatt og presset.

Det blir en styrke- og utholdenhetsprøve på flere plan. For Tyrkia vil de økonomiske sidene av krigføringen ikke minst veie tungt.

Tyrkiske overgrep mot sivilbefolkningen eller angrep på geriljastillinger, blir også gjengjeldt med våpenmakt. Det er like mye et politisk-ideologisk mottiltak, for å vise at en ikke bøyer nakken og har evne til å slå igjen. Det stiller først og fremst sivilbefolkningen på harde prøver, siden det ofte dreier seg om en spiral med svar og tilsvar. Tyrkerne angriper gjeme landsbyer som rein terror for å prøve å skremme sivilbefolkningen fra å støtte geriljaen. Erfaringene er imidlertid at dette ikke har stanset rekrutteringen til geriljaen. Snarere tvert om. Da Simak ble skutt sønder og sammen i august 1992, rømte ca 1.000 av ungdommene opp i fjellene for å slutte seg til geriljaen. Problemet er da i første rekke å klare å assimilere og skolere alle de som slutter seg til. Med fritt inntak ville det neppe være noe problem å flerdoble antall geriljas. Nåløyet er nok snarere logistikk og opplæring.

Politiske mål avgjør midlene

PKKs strategi er ikke at Tyrkia må nedkjempes militært for at målet om kurdisk nasjonal sjølråderett skal nås. De har heller ikke et absolutt krav om løsriving, dersom en føderasjon eller konføderasjon kan tuftes på likeverd for de to nasjonaliteter. PKKs generalsekretær Abdullah Öcalan har flere ganger sagt at det beste ville være en sosialistisk konføderasjon for hele Midtøsten-området, men han har lagt til at det vet neppe er den realistiske startetappen.

PKKs våpenhvileutspill sist vår var heller ikke noen linjeendring. De har flere ganger de siste åra kommet med lignende forslag som har blitt avvist av Tyrkia. Forslaget nå bygde på både militære og politiske framganger de siste åra. Det forente stort sett det som kan krype og gå av kurdiske organisasjoner i Nord-Kurdistan, og Talabanis fraksjon av Kurdistan Front i Sør-Kurdistan stilte seg også bak.

Den tyrkiske avvisninga har styrket støtten til fortsatt væpnet kamp. Det framstår som nødvendig for å sikre de resultatene som alt er oppnådd. Våpenhvilesaka har dermed styrka den kurdiske fronten politisk, samtidig som det ikke svekka deres militære slagkraft. På den tyrkiske sida er resultatene dobbelt negative. De har heller ikke denne sommeren/høsten klart å knekke PKK, som de annonserte som mål. Deres militære tap øker og nye fronter oppstår, også nå i grenseområdene Kurdistan-Tyrkia. Mye tyder på at det er voksende motsetninger innad, også blant generalene, og at deres nærmeste allierte, USA, begynner å bli utålmodig.

Parti – Front – Hær

Den indre strukturen i denne kurdiske bevegelsen ligner den klassisk maoistiske. Kommunistpartiet (PKK) er den drivende krafta og er sjøl bygd opp som et kaderparti med strenge krav til medlemmenes skolering og sjøloppofrende livsstil. De er utvilsomt kjernen i Folkets frigjøringshær (ARGK), som ble besluttet oppretta på den 3. kongressen i PKK i 1986. (Før den tid var geriljaenhetene direkte PKK-leda.)

Den nasjonale frigjøringsfronten (ERNK) ble stifta 21. mars 1985. Den har sitt eget program, med målet om nasjonal sjølråderett for den kurdiske nasjonen. Den reelle enhetsfronten er imidlertid breiere enn ERNK. Den er heller ikke kontrollert av PKK, sjøl om det er et faktum at PKK er den best organiserte og den mest dynamiske krafta i bevegelsen. Men innflytelsen bygger også på økt tillit til PKK og at det viser seg at fronten er avhengig av PKKs politiske og organisatoriske innsats.

Nydemokrati?

Sosialt og klassemessig er denne kurdiske bevegelsen nå blitt svært brei. Ikke bare som en programerklæring, men også i praktisk politikk. Den virkelige bevegelsen de siste åra har hatt sin egen dynamikk. Det kan være nyttig å se på hvordan terrenget nå ser ut, i forhold til det kartet som er tegnet opp i programmet til PKK om den kurdiske revolusjonens karakter.

Programmet beskriver en form for nydemokratisk revolusjon bygd på en analyse av situasjonen i Kurdistan som har fellestrekk med den tredjeverden-analysen som Maos nydemokratiteori tok utgangspunkt i. Det sies at revolusjonen vil være «en ny type borgerlig demokratisk revolusjon».

Revolusjonen vil ha to hovedtrekk: nasjonal og demokratisk. I den første, nåværende fasen vil det være den nasjonale karakteren som dominerer. Grunnlaget for dette er Kurdistans koloniale status. Målet for den demokratiske revolusjonen er å fjerne undertrykkende trekk i samfunnet som har røtter fra middelalderen av: føydalisme, stammevesen, religiøs sekterisme og slavelignende underordning av kvinner. Programmet ser de to trekka nært forbundet, at den demokratiske revolusjonen også må utvikles for at den nasjonale kampen skal ha framgang.

Hovedkrafta i den kurdiske revolusjonen vil være arbeider/bonde-alliansen. Det nasjonale borgerskapet sees på som svært svakt. Den koloniale undertrykkinga og samarbeidskarakteren til de fleste borgerne gjør at det ikke kan snakkes om det nasjonale borgerskapet som en egen klasse, bare som enkeltpersoner. Landeierne sees også på som kollaboratører, mens småborgerskapet i byene sies å være for svakt til å være noen ledende kraft i den nasjonale kampen. Bare det ideologiske, politiske og organisatoriske lederskapet til arbeiderklassen kan utvikle den nasjonale fronten, sier programmet, og maner til kontinuerlig kamp mot borgerlig nasjonalistisk forræderi mot den nasjonale kampen.

Det understrekes også at den kurdiske revolusjonære kampen vil bli langvarig, og at det vil være nødvendig å bygge opp en egen kurdisk makt og bruk av vold.

Programmet har også avsnitt om de neste fasene i revolusjonen og om at målet vil være det klasseløse samfunnet. Men disse sakene vil jeg ikke trekke inn her når vi skal vurdere den nåværende fasen.

Som Maos nydemokratiske revolusjon har den kurdiske ikke sosialisme på dagsorden i den første fasen. Men både beskrivelsen av klassekreftene og det videre forløpet av revolusjonen er nokså nært Maos modell. Som i Kina er det også et kommunistisk parti som er den reelt ledende krafta i den nasjonale og demokratiske kampen.

Denne frigjøringslinja sto i motsetning til andre toneangivende krefter innenfor den kurdiske bevegelsen, representert ved KDP/PUK i første rekke. Betoninga av den allkurdiske nasjonale enheten, lot seg ikke forene med en strategi for å fremme enkeltstammers/enkeltregioners interesser, til og med på bekostning av andre kurderes. Dette siste har vært en svøpe for den kurdiske frigjøringskampen i hele dette århundret, og gjort det mulig for koloniherrene å drive splitt- og hersk-politikk. Klasseaspektet ved ledelsen av den nasjonale kampen har vært et annet vannskille. At ledelsen skal bygge på egen kurdisk makt, med arbeider-bonde-alliansen som basis, står i motsetning til at vaklende borgere og by-småborgere utvikler allianser som gjør kampen avhengig av utenlandsk støtte. En støtte som har vist seg å bli en beinkrok når det kommer til det avgjørende punkt i kampen.

1988-89 innledet et oppsving for den nasjonale fronten. PKK hadde korrigert noen sekteriske trekk, men viktigst bygd opp en styrke som gjorde det mulig med breiere taktikk. Den tyrkiske undertrykkinga drev stadig større sjikt i opposisjon. Sommeren 1989 ble sju parlamentsmedlemmer fra Det sosialdemokratiske folkepartiet (SHP) til Inönu ekskludert, fordi de deltok på en konferanse i Paris som tok opp det kurdiske spørsmålet. Dette utviklet seg etterhvert til å bli et springbrett for en kurdisk parlamentsopposisjon gjennom valgene i 1991. I dag står 18 medlemmer av nasjonalforsamlinga, formelt innvalgt på det ene regjeringspartiets (SHP) lister, konsolidert på den kurdiske nasjonale bevegelsens side. Borgermestre med fortid både i avdøde president Özals Moderlandsparti og Erbakans muslimorienterte parti går over til den kurdiske enhetsfronten. Kurdiske borgere støtter bevegelsen med penger.

Nye framganger?

Det er sannsynligvis langt fram ennå før et fritt Kurdistan kan etableres. Men nye avgjørende skritt framover kan bli tatt i nærmeste framtid. Den militære konfrontasjonslinja til Tyrkia har trøbbel. Det ryktes at generalene har fått en frist på seg også fra sine venner i Pentagon. I høst hadde både Nato og USA uformelle samtaler med ERNK på Kypros. Det kan bety både det ene og det andre, men i alle fall er det uttrykk for at strategi og taktikk er under vurdering.

Det tyrkiske borgerskapet er i villrede om hvordan de skal takle lokalvalgene 27. mars 1994. De frykter en massiv oppslutning om de kurdiske kandidatene i Kurdistan. Det vurderes både å avlyse valgene i Kurdistan under dekke av unntakstilstanden, og å arrangere valgsamarbeid mellom de lojale partiene for å demme opp mot kurder-kandidatene. Men det siste vil neppe bli noen suksess, fordi det også er splittelser i disse partiene på dette spørsmålet.

Ryktene om militærkupp må også tas alvorlig. Tyrkia har hatt militærkupp ca hvert tiende år siden 1960, og det er nå 13 år siden sist. Å holde «orden» på Tyrkia er viktig ikke minst for USA. Et gjennombrudd for en nydemokratisk revolusjon i dette området ville verdensimperialismen like dårlig. Ikke bare ut fra situasjonen i regionen. Men også i en situasjon hvor en slik seier kunne gi smitteeffekt i mange labile områder rundt i en verden hvor frigjøringsbevegelser står ved korsveier; holde på linja med folkekrig og ulike former for nydemokratiske revolusjoner, eller prøve å komme til en minnelig ordning gjennom kompromisser med makthaverne.

av Birger Thurn-Paulsen

Etter at boka til Sjue, Jacobsen og Bye kom, oppnevnte Stortinget et granskingsutvalg. Avisene sluttet å skrive. TV «glemte» overvåkingsavsløringene. Røde Fane bar snakket med Finn Sjue.

I boka De visste alt forteller forfatterne om linjekamp og maktkamp innafor sosialdemokratiet, overvåking av antatt Sovjetvennlige, av NKP og SF.

– Når eller hva var det som gjorde at m-l-bevegelsen for alvor kom i kikkerten?

– Før vi går inn på det, tror jeg det er viktig å se litt på forholdene like etter krigen, svarer Finn Sjue. – Sovjet hadde mye sympati, NKP hadde en del støtte i Norge og den kalde fronten mellom øst og vest var under utvikling. På denne bakgrunnen fikk den indre kretsen i AP, med Jens Christian Hauge som sentral person, gjennomslag for omfattende overvåking, og begreper som totalforsvar og femtekolonne kom inn i lovverket. Det viktige er at de fikk fritt spillerom til å gjøre nesten hva som helst. EF-motstanden i 1963 fikk for eksempel ikke gå upåaktet hen.

AKP og fagbevegelsen

– Etterhvert som NKP nærmet seg AP politisk, og for øvrig ble mindre, ble overvåkinga mer form enn innhold. Sånn sett kan vi si at m-l-bevegelsens inntog aktualiserte den politiske overvåkinga igjen. Hvorfor reagerte AP på denne bevegelsen? Etter min mening var det ikke innfallsvinkelen med femtekolonne, med andre ord det at vi elsket Kina som var avgjørende. Da den harde kjerna i AP skjønte at vi var farlige, eller at vi kunne bli farlige, handlet det om kampen om fagbevegelsen. Vi ville mye, ikke minst ville vi ta oppgjør med den sosialdemokratiske makteliten. Nøkkelen til sosialdemokratiets makt ligger i fagbevegelsen. Vi elsket Kina og gikk inn for væpna revolusjon, javel, men det viktigste perspektivet var kampen om hegemoniet innafor området kapital, arbeidsplasser og fagbevegelse. Vi kan tidfeste dette til rundt 1968. Fra da av begynte de med grundig overvåking av m-l-bevegelsen, og de brukte mye krefter, kanskje uforholdsmessig mye, på å se på oss. Noen eksempler kan belyse det. Det ble planta folk, med tråder til CIA, i Solidaritetskomiteen for Vietnam. Fra 1969 og utover en del år ble sommerleirene infiltrert med 2-3 folk. Studentmiljøet ble infiltrert, blant annet gjennom et samarbeid med en mellomstor bedriftseier som ansatte sosialt utslått ungdom og fikk deres lojalitet. De ble sendt inn progressive miljøer – og rapporterte tilbake. AKP ble infiltrert på mellomnivå midt på 1970-tallet. Det ble lagt ned mye arbeid i å spore opp landsmøter, sentralkomitemøter og liknende, noe de visstnok aldri klarte å få til.

Omprioritering i 1983

– Men det viktigste foregikk innafor fagbevegelsen. Gjennom et samspill mellom LO, LO-skolen og AOF ble det utviklet et landsomfattende rapportsystem Det gjaldt ikke minst å ha styring med hvem som kom til forbundslandsmøte og LO-kongresser, om mulig å hindre at opposisjonelle ble valgt. Men, etterhvert som vår innflytelse dalte, dalte også maktas interesse for oss. Fra 1983 ble overvåkinga av m-l-bevegelsen prioritert ned.

– Sosialdemokratiet har bygd opp et samfunn med klare korporative trekk. Kan overvåkinga sees i en slik sammenheng?

– Ja, det synes jeg, og det handler selvfølgelig om klassekamp. Metodene er pisken og gulrota. Gulrota har først og fremst vært økonomiske reformer. Samtidig trenger makta kontroll. For å ha kontroll trengs god informasjon. Overvåking er et viktig instrument for å opprettholde maktforholdet, kanskje viktigere enn vi tenker oss. Etter som ting blir gravd fram, må muligens etterkrigstidas historie skrives om. Alt dette understreker den indre AP-kretsens totalitære karakter. I tillegg vet vi at kapitalens sjefsgutter liker Gro. Den hellige alliansen er der.

– Store ord har fløyet om at alt skal fram i lyset. Vil det skje?

– Til en viss grad kom boka som et sjokk, de trodde de hadde bedre kontroll. Offentlige granskingskommisjoner er en av metodene makta bruker for å takle vanskelige situasjoner. Denne kommisjonen er riktig nok oppnevnt av Stortinget, ikke regjeringsoppnevnt, og opposisjonen har klart å legge noen premisser, men spørsmålet er hvor mye den får lov til å undersøke, for eksempel rundt alliansene med fremmede makter. Jeg tror ikke det kommer fram så mye at det gjør noe. Journalister og andre må bare fortsette å grave og grave.

– Er den revolusjonære bevegelsen nå for tida for naiv i forhold til overvåking? Og hva med rasismen og nazismetendensene?

For naive i dag

– Til det første spørsmålet vil jeg si ja. Om vi overdrev noe før, så tror jeg faren undervurderes nå. Overvåking er et viktig herskerinstrument, og den nye teknologien har gjort det mye lettere for dem. Der det før trengtes folk og en ledning inn på telefonnettet ditt, kan de nå ved hjelp av datateknologien tråle store områder – og, det er mye vanskeligere å se og kontrollere. På den andre sida er det sånn at den revolusjonære bevegelsen ikke er den store trusselen for tida. Fokuset på overvåkingskikkerten er flytta over til de fremmede i Norge. Ut fra borgerlig sikkerhetstenking er det omfattende registrering av eksempelvis kurdere, nordafrikanere, eks-jugoslaver og kosovo-albanere. Norge er på i vei inn i «Festning Europa», som bygger opp murene mellom det rike Europa og den fattige verden. Det finnes beredskapsplaner for eventuell internering av større kontigenter flyktninger. Alt dette er med på å legge grunnlaget for kriminalisering av fremmede, av svarte. Makta maler og maler på negative trekk, og fører i sin tur rasismen. Hvite norske som samarbeider med de fremmede, kommer også inn i fokus. Nazistene er isolert sett farlige nok, men etter min mening er de fortsatt utgrupper.

– Jeg har understreket fagbevegelsen som en viktig arena for kamp og følgelig for overvåking. Den er nok fortsatt interessant, men det forutsetter reell opposisjon. Vi kan runde av med det som utropstegn, sier Finn Sjue.

av Hannes Hofbauer og Andrea Komlosy

Fra økonomisk reform til gjenoppretting av kapitalismen. En økonomisk bakgrunn for omstruktureringa av Øst-Europa.

Sjøl om størst oppmerksomhet har vært viet til de politiske forandringene i Øst-Europa, var det økonomien som gjennomgikk de mest radikale forandringene. I løpet av måneder, ja i noen tilfeller i løpet av uker, ble den politiske kontrollen over de økonomiske prosessene – vanligvis omtalt som kommandoøkonomi – oppgitt og erstattet med en meget rå form for markedsøkonomi. Skiftet fra politisk til økonomisk kommando som skjer i Øst-Europa, har grunnlag både innad i disse landa og i endringene i verdensøkonomien.

Indre årsaker

Femti- og sekstiåra var perioder med ekstensiv vekst. Sosialismen var et middel til proteksjonisme som satte de østeuropeiske landa i stand til å bygge opp sin egen industri. Disse landa var fra før for det meste perifere jordbruksland med få utviklede industrier og flere av dem var utsatt for store ødeleggelser under krigen. I følge strategien for ikke-kapitalistisk utvikling ble mest oppmerksomhet viet til tungindustrien. På slutten av sekstitallet nådde denne type gjenreisnings- og innhentings-industdalisering sine ytterste grenser. Innebygd i den sovjetiske/østeuropeiske økonomien lå en mangel på innovasjon. Dette skyldtes at kommandostrukturen bare tillot ekstensiv vekst i henhold til fastsatte planmål, mens den ikke oppmuntret konkurransedyktig teknologisk framskritt. Arbeiderne og teknikerne identifiserte seg i liten grad med de statseide selskapene som ikke ville åpne for sjølstyrt deltakelse. Dette kombinert med mangel på insentiver og livsvarig rett til jobben førte til lav kvalitet, ineffektivitet og sløsing. Det som trengtes for å utvikle en moderne, konkurransedyktig industri, lot ikke til å kunne oppnås ved de virkemidlene som de sosialistiske økonomiene rådde over.

Nødvendige forandringer

For å fortsette veksten ble det nødvendig med forandringer:

• Teknologisk innovasjon og spesielt bruk av ny teknologi ble ei forutsetning for et mer ekstensivt vekstmønster.
• Veksten måtte over fra tungindustrien til mer raffinerte industrier for å dekke det økende behovet for nye kapitalvarer og for flere og bedre forbruksvarer.

Målene for den industrielle veksten og standarden for hva som ble ansett for å være konkurransedyktig ble sjølsagt satt av Vesten. Men disse standardene ble overtatt av de sosialistiske regjeringene som dristig erklærte at under sosialismen kunne disse målene bli oppnådd ikke bare til fordel for overklassen og middelklassen, men for hele den arbeidende befolkninga.

For å fortsette økonomisk modernisering og økende levestandard prøvde alle de østeuropeiske Comecon-landa å skaffe vestlige kreditter for å importere teknologi, maskiner og en del forbruksvarer. Siden Cocom-reglene i vest forbyr eksport av strategiske teknologier til øst, trengte de kapital til å utvikle nye teknologier på egen hånd. Samarbeid med vestlige firmaer ble ansett som en måte å skaffe vestlig teknologi på. I likhet med mange land i den tredje verden tok regjeringene i Øst-Europa sikte på å betale kredittene ved å øke eksporten av industrivarer av god kvalitet til Vesten.

Fra 1970 økte utenlandsgjelda til alle de østeuropeiske landa fra år til år. Samtidig med at de begynte å utvide sine handelsforbindelser med Vesten, og spesielt med Vest-Europa, begynte de også å utvide sine økonomiske forbindelser med den tredje verden. Dette skulle kompensere for det permanente handelsunderskuddet og den uheldige sammensetninga av handelen med industrilanda i vest.

«Reformsosialismen»

Åpninga tidlig på 1970-tallet var knytta til en serie økonomiske reformer som til sammen ga 70- og 80-tallet navnet «reformsosialismen».

Reformene ble satt i verk i alle de østeuropeiske landa. Reformene varierte i omfang og tempo ut fra den industrielle kapasiteten i de enkelte landa og i forhold til de ulike landas økonomiske politikk. I hovedsak bestod reformene i:

• Økte muligheter for samarbeid med Vesten gjennom økt øst-vest-handel, joint ventures; vestlige kreditter.
• Mer effektiv planlegging gjennom økte insentiver.
• På grunn av vestlig boikott ble det forsøkt å utvikle nye teknologier på egen hånd.
• Forsøk på å vokse direkte inn i nye eksportorienterte sektorer.
• Utvikling av turistnæringa og åpning av landet for vestlig turisme.
• Forbedring av forsyninga av forbruksvarer gjennom å legge større vekt på denne delen av produksjonen og dessuten gjennom kredittfinansiert import av forbruksvarer.
• Utvidelse av mulighetene for å opprette og drive små private bedrifter og for å ta jobber på si.

Alle disse reformene ble satt i verk ovenfra innafor de politiske grensene som lå i kommunistpartiets fortsatte makt. De svarte til de økonomiske betingelsene. Men for å bli satt i verk innafor et system som underordnet de økonomiske prosessene en politisk kontroll, måtte de komme som resultat av politiske beslutninger. Den politiske kontrollen over den (økonomiske) reformprosessen skulle fortsatt være i hendene på parti- og statsbyråkratiet. Reformene ble gjennomført for å bevare politisk kontroll (i partiets hender). i stedet for politisk deltakelse ble folket tilbudt (kredittfinansiert) forbruk.

«Reformkommunisme»

«Kommunismen» lot til å legge an et forbrukerorientert ansikt som kompensasjon for en mangel på politisk deltakelse. Reformene inkluderte for det meste ikke politisk pluralisme.

Det beste og mest vidtgående eksemplet på «reformkommunisme» var Ungarn under János Kádárs styre. Eksporten til det industrialiserte vest ble økt sju ganger og importen seks ganger mellom 1970 og 1987. Turismen ble utviklet som en ny kilde til hard valuta. Visa- og reisereguleringene ble lettere. Vestlige investeringer ble tillatt. Vesten ble oppmuntret til å investere i landet i form av «joint ventures» fra 1972. Vestlig kreditt ble brukt til å finansiere forskning og utvikling av ungarsk-basert ny teknologi, men også til å importere vestlige forbruksvarer for å heve levestandarden i masseomfang. Man tolererte og oppmuntret til å opprette småbedrifter, og utstyr og anlegg fra statsbedriftene ble brukt for å legge forholda til rette for privat produksjon. Økt kjøpekraft ga arbeiderne nye insentiver.

Ungarn

Ungarn var det landet som nådde lengst i å oppfylle alle mulige reformmål. Ironisk nok samsvarte ikke denne ledende rollen i reformbevegelsen med en ledende posisjon innafor Comecon. Den var heller ikke knyttet til noen sterk markedsorientert dissidentfløy som la press på regjeringa. Ungarns reformprosess ble satt i verk av partiet. Typisk nok for statssosialistiske systemer ble den ikke drevet fram av noen økonomisk dynamikk, men av politisk vilje. Den kommunistiske eliten innså at for å beholde makta var den avhengig av å kunne gjennomføre en vellykket økonomisk reform. Ingen lot til å forstå at reformen hadde vært et lån fra framtida.

De øvrige østeuropeiske landa gjennomførte liknende reformer. Ingen av dem tok i bruk et så bredt spekter av tiltak som Ungarn, men de var mer effektive på noen felter.

Verdensøkonomiske årsaker

De sosialistiske landa har aldri klart å kople seg fri fra det kapitalistiske verdenssystemet. Sjøl om de kunne etablere politisk kontroll over produksjon og distribusjon på et nasjonalt nivå, fortsatte de å være avhengige av den økonomiske utviklinga i kjernelanda i det kapitalistiske verdenssystemet. Kapitalakkumulasjonen var den avgjørende standarden, sjøl om den ble oppveid av politisk innblanding. Oppgang, høykonjunktur og krise i det kapitalistiske Vesten har alltid hatt sin virkning på de sosialistiske økonomiene.

Under gjenoppbyggingsperioden etter andre verdenskrig var USA interessert i å omstrukturere Vest-Europa i rollen som en handelspartner innafor den internasjonale arbeidsdelinga, samtidig med at man ønsket å isolere det Sovjet-kontrollerte Øst-Europa både politisk og økonomisk. Vesten hadde ingen økonomisk interesse i å samarbeide med øst. Med sammentrekninga av verdensøkonomien som begynte på slutten av 1960-tallet, endret dette seg. USA var mer interessert i den begynnende oppløsninga av Sovjetblokka enn de vesteuropeiske landa var. Den nye situasjonen åpnet for en ny innretning på det økonomiske øst-vest-samarbeidet.

Verdenskrisa

Årsakene til den økonomiske verdenskrisa har blitt mye omtalt. Men for å summere det opp så var det på slutten av 60-tallet:

• Slutt på etterkrigstidas oppgang med den stigende etterspørsel.
• Nødvendig å styrke veksten, teknologisk innovasjon førte til stigende kapitalinnsats, eller i marxistisk terminologi til et skifte fra variabel til konstant kapital med påfølgende nedgang i realisering av profitten.
• Metning av markedene og teknologisk innovasjon førte til økende konkurranse mellom selskaper og land og til regionale handelsallianser i jakten på kostnadsreduksjon og nye salgsmuligheter.
• Full sysselsetting, økende lønninger og styrking av arbeidernes forhandlingsstyrke i kjernelanda tillot ikke umiddelbare lønnsreduksjoner.

Som følge av dette falt profitten. Kapitalen nølte med å investere på grunn av problemer med å realisere profitten og søkte heller sikker renteavkastning eller spekulasjon framfor reell aktivitet. Da kapitaleierne ikke var i stand til å realisere profitten gjennom produktiv investering, var de i denne situasjonen villige til å låne ut penger til svært lave renter.

Etter en periode med lave renter i 1970-åra, som oppmuntret Øst-Europa og landa i den tredje verden til å ta opp lån, ble rentenivået i USA hevet på slutten av 70-tallet. Det nådde toppen i 1981 og gjenspeilte dermed ei djup økonomisk krise. For Øst-Europa og den tredje verden eksploderte gjeldskrisa. Deres renteinnbetaling bidro til å finansiere det økende amerikanske underskuddet, samtidig med at det høye rentenivået i USA sikret en konstant strøm av tysk og japansk kapital til amerikanske banker.

Sosialisme i Øst-Europa?

De fleste sosialister har alltid vært enige om at den sovjetiske formen for sosialisme ikke hadde noe å gjøre med hva sosialismen kunne eller burde være. Ikke desto mindre har Comecon-landas politiske og økonomiske system vært en del annerledes enn deres vestlige motstykke. Etter at det ble åpenbart at det ikke fantes noe land som svarte til noen ideell sosialistisk modell, begynte man derfor å referere til det sovjetpregete østeuropeiske systemet som «den reelt eksisterende sosialismen».

Meningene er sterkt delte om hvorvidt og i hvilken grad elementer av sosialismen ble virkeliggjort i Øst-Europa og Sovjetunionen. Det er mindre tvil om det faktum at siden begynnelsen av perestroika og de såkalte revolusjonene i 1989 har en tilbakevending til kapitalismen funnet sted. Sjøl de som har hevdet at Øst-Europa alltid har vært en del av det kapitalistiske verdenssystemet, er enige i at det nå skjer grunnleggende forandringer. Uansett om det har vært sosialisme eller ei, så har det skjedd noe i Øst-Europa under kommunistisk styre mellom andre verdenskrig og kommunistpartienes sammenbrudd i 1989 som krever en analyse.

Et spesialtilfelle

Øst-Europa var et spesialtilfelle. Den angivelige styringa av kapitalismen var ikke resultat av noen revolusjonær prosess, men en konsekvens av frontlinjene etter andre verdenskrig. Øst-Europa befant seg tilfeldigvis under sovjetisk dominans ved slutten av krigen og det ble innledet en epoke med økonomisk omstrukturering og forsøk på å innhente Vesten under statssosialistisk styre. Politisk blir Sovjetunionens usurpasjon av kontrollen over Øst-Europa betraktet som en aktiv innblanding. Økonomisk sett var imidlertid spillerommet for Sovjetunionen og dens østeuropeiske randstater meget begrenset. Disse landa sto overfor å forbli en periferi. En sterk statsplanlegging og vern av egen økonomisk oppbygging lot til å være den eneste mulige strategien for å overvinne periferiens tilbakeliggenhet. På tross av den offisielle propagandaen og disse landas sjøloppfatning var sosialismen mindre et ideologisk valg enn et forsøk på å overleve økonomisk.

Isolasjonisme eller blokade?

Sosialistisk isolasjonisme, som riktignok ble kritisert av Vesten for å være i strid med internasjonalt samarbeid og frihandel, var i virkeligheten et svar på Vestens handelsblokade. Regjeringene i Sovjetunionen og Øst-Europa, som av propagandistiske grunner overdrev sin egen styrke, framstilte isolasjonen som en prosess med aktiv frikopling. I virkeligheten hadde de ikke noe annet alternativ.

Den østeuropeiske sosialismen hadde satt seg mange mål, og noen av dem ble også virkeliggjort. Den tidligere underordninga av politikken under økonomien ble endret slik at politikken fikk forrang. Dette tillot staten og partiet å planlegge gjenoppbyggingsprosessen og industrialiseringa, å omfordele rikdom til fordel for arbeiderklassen og å finansiere en minimums velferd for alle. Dette er blant de viktigste resultatene som ble oppnådd av landa under «den reelt eksisterende sosialismen» foruten privilegiene til den herskende nomenklaturen. De virkelige resultatene var imidlertid langt bak det bildet den offisielle propagandaen ga. Den strategien disse landa fulgte for å forsøke å innhente de vestlige landa, ble tvunget fram av den vestlige blokaden. Den ble gjennomført i en region som i hovedsak bestod av lavt utviklede jordbruksland i periferien av Vest-Europa. Den økonomiske utviklingen til Ungarn, Polen, Romania og Bulgaria hadde i mer enn ett århundre vært avhengig av det industrialiserte kjerneområdet i Vest-Europa.

Det hadde dominert disse landa politisk og hadde knyttet dem til seg som sine økonomiske kolonier.

Frikopling og tvunget industrialisering med hovedvekt på tungindustrien uten å være nødt til å møte vestlig konkurranse, førte til raske forandringer i det tilbakeliggende Øst-Europa. Disse landa ble utsatt for en sjokkbehandling. Agrarsamfunn ble plutselig omdannet til urbanproletariske samfunn. Dermed ble de utsatt for hele den sosiale og økologiske brutaliteten som Vesten hadde hatt 200 år på å gjennomgå under industrialiseringa. I øst, som tidligere i vest, ble disse kostnadene ansett som prisen for framskrittet. Økonomisk sett lot det til at den industrielle innhentingsstrategien var en suksess i løpet av de to første tiårene. Tjue år etter andre verdenskrig hadde gapet mellom Vesten og Romania, Bulgaria, Ungarn og Polen blitt mye mindre enn det var før krigen. Sosialistisk proteksjonisme ble feiret som en framgangsrik strategi for utvikling. Ironisk nok hadde den vestlige boikotten, som tok sikte på å holde de sosialistiske økonomiene nede, virket som et insentiv til vekst basert på sjølberging.

av Johan Petter Andresen

Kampen for sekstimersdagen er en av de mest sentrale kampene som arbeiderklassen fører i dag. Den handler om hvordan hverdagen skal være for det store flertallet i arbeiderklassen under kapitalismen.

Dette er et forsøk på å skape debatt omkring en analyse og linje for kampen for sekstimersdagen. Dette er en av de mest sentrale kampene som arbeiderklassen fører i dag. Den handler om hvordan hverdagen skal være for det store flertallet i arbeiderklassen under kapitalismen. Den handler om å bedre de sosiale vilkår på en avgjørende måte, spesielt for kvinnene. Den har både et offensivt og en defensivt innhold: det offensive ligger i kravet om forbedringer, det defensive ligger i at den fungerer som et forsvar for normalarbeidsdagen, som kapitalen nå angriper uavbrutt. Det er ikke mulig for de fleste kvinner å ha en normalarbeidsdag på åtte timer, en normalarbeidsdag på seks timer vil være mulig for langt flere. Ved å fremme kravet om sekstimersdagen virker dette til å høyne bevisstheten om nødvendigheten av å forsvare normalarbeidsdagen. Innføringa av sekstimersdagen vil ikke nødvendigvis bety at kvinnene vil kunne delta som fullverdige individer, på lik linje med menna i samfunnet, men sekstimerdagsbevegelsen er en del av kampen for å oppnå akkurat dette.

Kampen for sekstimersdagen handler også om at forbedringene i produktiviteten skal bety et bedre liv for arbeiderklassen. Den handler om å slåss mot arbeidsløsheten. Den handler om å ikke godta at overproduksjonskrisa til det kapitalistiske systemet skal bety sosial tilbakegang og forverring for arbeiderklassen. Den handler om å møte den teknologiske revolusjonen på en offensiv måte.

Arbeidsdagens utvikling

Etter innføringa av åttetimersdag med seksdagersuke har samtlige nedkortinger av arbeidstida for dagarbeidere fram til 1987 vært nedkortinger av arbeidsuka til 40 timers uke og 8 timers dag i hovedsak ved at arbeidstida på lørdagen ble kortere og til slutt helt fjernet, slik at det normale ble 5 dagers uke og 8 timers dag.

Hvorfor gikk kapitalen med på arbeidstidsforkortinger i etterkrigstida? I perioder førte den økte produktiviteten til at bedriftene fikk et visst overskudd av både ledig kapital og arbeidskraft. Ved en arbeidstidsforkorting kunne man øke arbeidsintensiteten og omorganisere arbeidet slik at det totale produktet økte, uten å måtte gå til mange nyansettelser. Da det var knapphet på arbeidsmarkedet beholdt kapitalistene arbeidere som i dag blir sparka. Gjennom arbeidstidsforkortelser fikk man en bedre utnyttelse av den tilgjengelige arbeidskrafta. Den økte produksjonen som fulgte av dette, hadde man i disse tider ikke problemer med å få avsetning for. Med den nye situasjonen med overproduksjon og mindre behov for arbeidskraft, vil ikke arbeidstidsforkorting gi den typen gevinst som ble oppnådd tidligere. Dette betyr ikke at arbeidstidsforkortelsene ikke var et resultat av klassekamp.

Sekstimersdagen fram til nå

I begynnelsen av 1980-tallet ble sekstimersdagen for alvor satt på dagsorden av to bevegelser samtidig, kvinnebevegelsen og arbeidsløsesbevegelsen. I løpet av 1970-tallet hadde kvinnenes yrkesdeltakelse vokst og arbeiderklassen ble styrket av dette. Kvinnebevegelsen stilte kravet om sekstimersdagen som ett skritt for at kvinnene skal kunne leve et liv som både hovedansvarlige for gratisarbeidet i hjemmet og som lønnsarbeidere, og samtidig underlette kampen for en rettferdig arbeidsdeling i hjemmet. I begynnelsen av 80-tallet, når arbeidsløsheten frambrakte arbeidsløsesforeninger, ble kravet om sekstimersdag også stilt utfra perspektivet om å få flere i arbeid. Kampen for arbeidstidsforkorting i 1986 var første gang at fagbevegelsen kjempa for en forkorting av den daglige arbeidstida, siden innføringa av åttetimersdagen. Den hadde en dobbel begrunnelse lik arbeidstid med funksjonærene. (Ett rettferdskrav som gjaldt spesielt industrien.) Og som del av kampen for sekstimersdag. Arbeidskjøperne fikk, med LO-ledelsens hjelp, igjennom en del avtaler som betydde større fleksibilitet når det gjaldt fridager, fastleggelse av pauser, skiftarbeid osv.

Omslaget i klassekampen

Antakelig vil 1987/88 i ettertid bli sett på som et tidsskille for klassekampen i Norge. La oss si slutten på etterkrigstida og den langvarige oppgangsperioden, og begynnelsen på en ny tid der kampen om samfunnssystemet på ny tvang seg fram på dagsorden. Stagnasjonstendensene som hadde prega økonomien internasjonalt i over et tiår, slår på dette tidspunkt inn over Norge.

Den oppgangskonjunkturen vi opplever nå, skjer mens stagnasjon er den dominerende tendensen.

Konsekvenser av omslaget

Arbeidstidsforkortinga kom i siste liten i forhold til omslaget i klassekampen. Antakeligvis ble arbeidsmiljøloven ikke endra av akkurat den grunn. En slik endring ville i så fall ha blitt gjort i 1988. Men da var en slik gave til arbeiderklassen uaktuell. At arbeidsmiljøloven ikke er blitt endra, gjør det lettere politisk sett å forlenge arbeidsdagen dersom dette i framtida blir ansett som et mulig skritt for borgerskapet.

Den økende arbeidsløsheten har svekka arbeiderklassen og borgerskapet er nå på offensiven:

• Hovedlinjene til borgerskapet er nå moderasjon, fleksibilisering og oppsplitting av arbeiderklassen.
• Lønnsmoderasjon som overordna linje kommer til uttrykk i Kleppeutvalgets innstilling. Her forutsettes det at lønnsveksten skal være lavere i Norge enn i «konkurrent»-landa.
• Moderasjonen gjelder også sjukelønn og andre trygder. Velferdsstaten skal nedbygges.
• Fleksibilisering gjelder både ansettelsespolitikken med midlertidige ansettelseskontrakter og mer deltidskontrakter. Den gjelder innføring av mer atypiske arbeidstider, undergraving og forlengelse av normalarbeidsdagen.
• Oppsplittinga gjelder mer individuelle avtaler om lønns- og arbeidsvilkår, angrep på de landsomfattende tariffavtalene, med større vekt på bedriftsvise avtaler og personlige avtaler, og den gjelder angrep på fagforeningene.
• For å få mest mulig ut av hver enkelt arbeider, økes overtidsbruken, samtidig som kompensasjon for overtida angripes.

Internasjonaliseringa av økonomien fører til at arbeidsfolk i de imperialistiske landa blir konfrontert med at de lønnsmessig skal konkurrere med lønningene til arbeidere i den tredje verden. Men internasjonaliseringa betyr også at det vil være vanskelig å vinne sekstimersdagen i Norge uten at det skjer samtidig eller ikke lenge etterpå i andre europeiske land. I dag er det tyske IG Metall som har kommet lengst med 35 timers uke med full lønnskompensasjon. Den kroniske arbeidsløsheten har ført til at flere og flere stiller spørsmål ved at arbeidstidens lengde skal opprettholdes/utvides samtidig som flere og flere går ledig. Kravet om arbeidstidsforkorting vokser. (Samtidig er det klart at arbeidstidsforkortelsene hittil har kommet i tider med knapphet på arbeidskraft; den situasjonen er nå snudd.) For å møte dette kravet har borgerskapet hittil utvikla to hovedlinjer: reallønnsnedslag kombinert med undergraving av normalarbeidsdagen og arbeidstidsforkortelse, eller de to første sammen med forlengelse av arbeidsdagen. Begge med begrunnelsen av nødvendigheten av å styrke konkurranseevnen. Det som gjør at deler av borgerskapet går inn for arbeidstidsforkortelse uten eller med delvis lønnskompensasjon er først og fremst frykten for sosial uro. Den delen av borgerskapet som satser på forlengelse av arbeidsdagen for den enkelte arbeider, er mindre redd for uro, og regner med å kunne få en allianse med de delene av arbeiderklassen som taper minst på utviklinga. Men de tiltaka som har kommet bl.a ved Volkswagen i Tyskland, med firedagersuke med delvis kompensasjon, fungerer også destruktivt på arbeiderklassen ved at de styrker klassesamarbeidslinja og svekker tariffbestemmelsene ved at det åpnes for økt fleksibilitet. Resultat av begge linjene er at normalarbeidsdagen forlenges for arbeiderklassen som helhet, til tross for at det samtidig skjer en utvikling der flere og flere arbeidere arbeider deltid. (Her i Norge går borgerskapet inn for en forlengelse av normalarbeidsdagen til kl 21, deltidsarbeidere som arbeider etter kl 16 vil i så fall miste ulempekompensasjonen, og flere arbeidere vil bli tvunget til å jobbe etter kl 16.) Hadde det kapitalistiske systemet fortsatt sin langvarige oppgangskonjunktur, og etterspørselen hadde økt i takt med den økte produktiviteten, kunne også arbeiderklassen begrunne kravet om sekstimersdag utfra en klassesamarbeidsideologi. Men det er akkurat den voldsomt økte produktiviteten til arbeidet kombinert med den kapitalistiske produksjonsmåten som er årsaken til den økonomiske stagnasjonen og dermed de svekka mulighetene til å føre kampen for arbeidstidsforkorting langs de linjene som hittil har blitt brukt etter krigen. Den tradisjonelle argumentasjonen til arbeiderklassen for å få igjennom endringer til sin fordel både på samfunns- og bedriftsnivå, har vært at næringslivet er tjent med reformen.

I hovedsak reises nå kravet om sekstimersdag som en defensiv parole fra ulike deler av fagbevegelsen, ikke som et krav om varige sosiale forbedringer. Denne måten å argumentere på for å øke lønn og senke arbeidstida med full lønnskompensasjon vil bli passé. Reise krav om forbedringer, vil nå mer og mer være uttrykk for kamp på tvers av behova til staten og kapitalen. Dersom fagforeningene framover begrenser seg til å føre en forsvarskamp for å beholde det man hittil har oppnådd, vil dette, etterhvert som nederlagene blir registrert, føre til demoralisering, desorganisering og tillitsvalgte som like godt kunne ha sitti som ansatte i personalavdelingene til bedriftene (velferdsoffiserer). Det er derfor av avgjørende betydning for arbeiderklassens egen «helse» at det nå reises offensive paroler kombinert med systemkritikk. Det er på denne bakgrunn at parolen for seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon har så stor betydning.

Nye betingelser

Det er (i hvert fall) tre tendenser som virker inn på kampen om arbeidsdagen, og som virker inn på hvordan arbeiderklassen må kjempe for sekstimersdagen:

1. Kvinnenes økte deltakelse i lønnsarbeidet. Kvinnenes økte deltakelse som lønnsarbeidere har styrka arbeiderklassen. Flerpersonshusholdningene til arbeiderklassen har nå større lønnsinntekter, flere kvinner er nå fagorganiserte, kvinnene har fått større sjøltillit og de utvider dagskampen til fagbevegelsen med blant annet å ta opp forhold som er knytta til velferdsstaten og forholda i hjemmet. Sekstimersdagskravet står sterkt blant annet hos hjelpepleierne, Handel og Kontor, Fellesorganisasjonen, osv.

2. Den økte produktiviteten ved utviklinga av teknologien fører til at flere og flere synes det er urimelig at dette ikke skal føre til kortere arbeidsdag.

3. Den kroniske arbeidsløsheten som svekker arbeiderklassens kampkraft på den ene sida, gir samtidig støtet til kravet om at arbeidstida må forkortes.

Det har blitt reist forslag fra grønne miljøer om arbeidstidsforkortelse på individuell basis og med full kompensasjon bare for de lavest lønte. En frivillig ordning vil i realiteten bety at de som står sterkest økonomisk og organisatorisk ville kunne utnytte ordninga, mens de som står svakest bare i liten grad vil kunne ta del i den. En frivillig ordning vil forutsette at arbeidsgiver og arbeidstaker blir enige, og for dem som kjenner virkeligheten i arbeidslivet så veit vi at ingen avtaler som er til ulempe for arbeidsgiveren, blir inngått frivillig. Arbeiderklassens styrke ligger i dens evne til å opptre som kollektiv, ved en individualisering av arbeidstida vil arbeiderklassens posisjoner svekkes.

Oslo-forsøket

Oslo-forsøket er et av de viktigste eksemplene på enhetsfront. Kravet om full lønnskompensasjon vil være den viktigste kampen innafor kampen for sekstimersdagen. Arbeidstidsforkortelse uten lønnskompensasjon vil riktignok styrke det norske borgerskapets konkurranseevne. Men dersom dette blir den internasjonale løsninga på arbeidstidsforkortinga, vil ikke dette på noen måte hjelpe fram ny oppgang for den internasjonale kapitalismen. At arbeiderne i de enkelte landa stiller seg bak «sin» kapitalistklasse og godtar senka lønn, vil bare forsterke overproduksjonskrisa og føre til at kapitalistene kommer tilbake igjen med fornya krav om moderasjon. Sekstimersdag uten full lønnskompensasjon vil dessuten bety at flere som har muligheter og forbindelser, vil jobbe dobbelt for å opprettholde samme inntekta. Og dermed vil sysselsettingseffekten svekkes.

Fire dagers uke?

Så vidt jeg kan se er det bare i Norge at arbeidstidsforkortinga blir stilt som et krav om forkorting av den daglige arbeidstida. Ellers i Europa reiser både revolusjonære og sosialdemokratisk dominerte fagforeninger kravet om kortere arbeidsuke. Kravet blir stilt som 32 timers uke. Altså fire ganger åttetimers dag. Hovedgrunnen til dette er den manglende innflytelsen til kvinnene i denne kampen. Argumentene for daglig nedkorting er absolutt sterkere, og kan bedre begrunnes med tanke på både arbeidsfolks helse og kvinnenes særegne behov som hovedansvarlige for omsorgen i hjemmet. Dessuten er det riktig å reise kravet om daglig nedkorting av arbeidstida utfra behovet for å forsvare normalarbeidsdagen. Det vil også lette kampen mot deltidsarbeid.

Full stillingskompensasjon?

Arbeidsløsheten er den viktigste grunnen til å stille kravet om full stillingskompensasjon. Naturligvis vil en arbeidstidsforkorting gi muligheter for kapitalen til å endre organiseringa av arbeidet, og effektiviteten til den enkelte arbeider vil stige. Men likevel er det riktig å reise dette kravet akkurat fordi vi ønsker at arbeidstidsforkortinga skal føre til at flest mulig hender skal komme i arbeid. I «arbeidsintensive» yrker vil det dessuten være avgjørende at dette kravet reises, slik at arbeidstidsforkorting ikke fører til at 7½ timers arbeid skal gjøres på seks timer.

Dele på arbeidet?

Spørsmålet om å dele på det arbeidet, reiser seg stadig oftere etter hvert som bedriftene går til permitteringer og oppsigelser.

Heismontørene gjennomførte aksjoner for kravet om roterende permitteringer. Dette betydde i realiteten å godta arbeidstidsforkortelse uten lønnskompensasjon. Var dette progressive aksjoner? Er roterende permitteringer ok? Ja. Ved å få til roterende permitteringer kan fagforeningene styrke samholdet og opprettholde organiseringa og kampkrafta. Noe som er en forutsetning for å føre kampen for arbeidstidsforkorting med full lønnskompensasjon.

Et annet eksempel er de danske søppeltømmernes forslag om tre ukers arbeid og en uke på ledighetstrygd i måneden, som har bakgrunn i stor ledighet blant disse.

Er dette forslaget bra eller dårlig? Eller er det noe midt imellom? Etter min mening fungerer også dette forslaget progressivt. Det har samme innhold som roterende permitteringer. Det er interessant å merke seg at forslaget blir motarbeida fra tre hold. Den danske regjeringa er mot, den sier at den uka man skal gå på ledighetstrygd er man egentlig ikke reelt arbeidsledig og man bør derfor ikke få full ledighetstrygd. Arbeidsgiverforeninga er mot, da ordninga vil hindre den fornødne fleksibilitet som man trenger av arbeidskraft nå til dags. Og den danske LO-ledelsen er skeptisk.

Det avgjørende spørsmålet både når det gjelder heismontørerne og søppeltømmerne er: styrker eller svekker dette den enkelte yrkesgruppa organisatorisk og politisk? Naturligvis under forutsetning av at disse forslaga ikke erstatter kampen for sekstimersdagen.

Men det er etter min mening en misoppfatning at deling på arbeidet på denne måten betyr mindre arbeidsløshet. Det som skjer er at arbeidsløsheten deles på flere. I denne forbindelse er det kun en arbeidstidsforkortelse som samtidig innebærer at folk opprettholder sin levestandard (full lønnskompensasjon) som senker arbeidsløsheten.

Overtidsspørsmålet

Samtidig som arbeidsløsheten vokser, vokser også overtidsbruken og ulempekompensasjonene angripes. Overtidsbruken er samfunnsmessig sett en utvidelse av arbeidsdagen, og må angripes som sådan. Hittil har presset fra grunnplanet mot LO-ledelsen vært alt for svakt, og dermed har det bare blitt munnsvær om dette fra LO-ledelsens side. Et framskredent eksempel på en avtale som er mulig å få i stand, finner vi på Aker Verdal. Her har man fått til en avtale der all frivillig overtid utover 100 timer i året skal avspaseres. På tariffnivå går det an å få igjennom at overtida i bedriften skal beregnes utfra tariffavtalen og ikke arbeidsmiljøloven. Også i kommunestyrer o.l. kan man reise forslag om begrensning i overtidsbruken.

av Kjersti Røhme

Forførende, ja. Men er det noe nytt i boka til Jorun Gulbrandsen: Er skolen for Kari eller Ronny?. Røde Fane har snakket med forfatteren.

Med likt pensum for jenter og gutter og andre velmenende tiltak i likestillingens navn, er det overraskende å lese om praksis som henger igjen i gamle mønstre. Er skolen for Kari eller Ronny? er en bok om ulik behandling av jenter og gutter både i barnehage og i skole, om hvordan gutter får mer oppmerksomhet og mer tid.

Trond Hofvind (jfr anmeldelsen i Røde Fane nr 1-2, 1993) mener at boka er forførende. Det er lett å bli begeistret for dette oppkomme av varme og humor. Forfatteren er glad i yrket sitt – og i elevene.

I følge Hofvind bringer ikke boka ny kunnskap, vi har hørt det meste for. Se, det er jeg ikke så sikker på!

Bøller

Det er mange som har ledet Kast deg frampå-kurs, på folkemunne kalt bøllekurs. Vi er mange «bøller» etter hvert. Over 10.000 damer i Norge har gått på bøllekurs. På disse kursene blir vi kjent med jenter i alle aldre og av de forskjelligste slag. Mange av dem er slett ikke fortrolige med analyser av den kjønnsmessige rolledelinga i samfunnet. Tvert i mot, det er mange som mener, at når de ikke fikser vanskeligheter og problemer, så er det deres egen dumhet og utilstrekkelighet som har skylda.

Boka viser at i skolen finnes de samme motsetninger og maktstrukturer som i resten av verden. Herskerteknikkene er så innvevd i vårt tankegods at vi mottar og sender disse signalene av gammel vane, og ofte uten vond vilje.

– Hva er nytt i denne boka, Jorun?

– Det er gjort mange undersøkelser om hva som skjer i skolen. Forskerne kommer inn i klasserommet og observerer. De måler og beskriver maktforhold. Men det er lite forskning på hva vi gjør med det. Problemet er å finne metoder i hverdagen som endrer maktforholda. Læreren kan gjøre mye ved å finne nye innfallsvinkler, for eksempel til fysikk for jentene.

Jorun Gulbrandsen

Overflatehinna

– Hvorfor snur jentene ryggen til fysikkundervisninga?

– Boka forteller at jenter vil ha kunnskap de kan bruke til noe. Det skal være mening og sammenheng. Det er morsomt å utforske verden. Når unger får være oppdagelsesreisende og forskere, blir det spennende å gå på skolen. Når hele klassen er blitt ivrige forsvarere av overflatehinna etter å ha studert dyrelivet over og under, og sett hvordan den ble ødelagt av en dråpe Zalo, har de hatt både fysikk og naturvern. De har satt det inn i en sammenheng. De kan bruke det til noe.

Boka har eksempler på nytten av å undervise gutter og jenter hver for seg noen ganger.

For Ronny også

– Er det bare jentene som må få slippe gutta av og til, eller er det godt for gutta også?

– Når du har timer med jenter og gutter hver for seg, er det lettere å gi noe til begge. For eksempel kan de sette positive merkelapper på hverandre. Hva er viktige egenskaper? Det er svært forskjellige ting i de to gruppene. Lappene blir gitt med like stort alvor i begge leire. Jentene kan snakke om sine verdier uten at noen ler og stønner, og guttene får rom til å legge fram sine synspunkter. Jenter har mer erfaring i å snakke sammen, mens gutter leker mer i flokker og har mindre trening i å snakke om livet.

– Det er ofte sånn at i diskusjoner med jenter, føler mange gutter seg utafor og begynner å dette av stolen. Det er godt å diskutere hver for seg. Når guttene er uten de flinke jentene, får de trening i å uttrykke seg.

Bufferter

Jorun Gulbrandsen vil at skolen skal være annerledes enn i dag. Hennes og andres erfaringer viser at skolen fungerer på guttas premisser. Det er ikke så rart, for det gjør resten av verden og. Jentene subsidierer guttas tid og fungerer som bufferter. Da vet vi at det blir jentenes ansvar å kjempe for en forandring.

– Hvordan kan jentene slåss for å forandre mønstret i skolen, Jorun?

– Det viktigste er at jentene får hjelp til å se sin egen situasjon. De skal ha anledning til å slåss for en endring hvis de ønsker det. De snakker om felles erfaringer og ser at det er ikke bare jeg. De lærer at det går an å snakke med andre kvinner, og at det er fruktbart å organisere seg.

Jentene og guttene i klassen til Jorun er delt én gang i uka, og har diskusjoner hver for seg. En dag Jorun kom til klasserommet, var det ingen der. Det var merkelig og høyst uvanlig. Så kommer jentene – for seint – og sier: – Vi har hatt møte. – Uten meg? sier Jorun. -Ja, vi finner oss ikke i å bli behandla sånn som du behandla Helle!

En gang til …

Jorun ble overrasket, hun kunne ikke huske å ha hatt noen konflikt med Helle. Så sier Helle: – Da vi hadde gruppearbeid ble jeg plassert sammen med to gutter som ikke hadde fulgt med. Oppgaven var å lese tekster vi sjøl hadde laga og få kommentarer. Jeg brukte to timer på å forklare dem det du ikke hadde klart å lære dem. Jeg fikk ingen kommentarer til teksten min, og jeg fikk ikke gitt kommentarer for de hadde ikke skrevet noen tekst. Jeg hadde ikke noe utbytte av de to timene. Plasserer du meg i ei sånn gruppe én gang til, kommer jeg til å nekte. Da ropte de andre jentene: – Det gjør vi og!

– Hvordan føles det å få ei sånn skyllebøtte?

– Jeg ble lykkelig. De hadde avslørt at jeg nok en gang hadde gjort en feil. Jeg sa til dem at livet er fullt av urettferdigheter, som de allerede vet. Det vi må velge, er om vi vil finne oss i det, eller slå oss sammen og ta opp kampen. I dag har dere organisert dere! Å få hjelp til å sette ord på egne erfaringer, er en hjelp til å handle. De er blitt sine egne vaktbikkjer.

– Hvordan ser du foreldrenes rolle i denne prosessen?

– Det viktigste er at foreldre sier ifra hvis de oppdager at noe ikke er som det skal. Er du forelder til et barn som klager, da skal du ta ansvar. Skolen er en koloss som det tar lang tid å forandre. Og både jenter og gutter har utbytte av at lærere og foresatte ser verden med jentebriller.

Debatt om Den tyske ideologi

av Magnus Bernhardsen

Dette er et forsøk på å besvare noen av problemstillingene som Vidar Haagensen stilte i forbindelse med Marx- og Engels-skriftet Den tyske ideologi.

Haagensen mente vi burde ha et mer individorientert menneskesyn, og legge mindre vekt på klassetilhørighet når vi diskuterer revolusjon. Jeg er blant dem som uten videre godtar det Vidar Haagensen mener er Marx’ aksiom: «Arbeiderklassen vil gjennom en revolusjon kjempe for det klasseløse samfunn.» Det er ikke fordi jeg henger igjen i «1800-tallets menneskesyn» eller ikke bryr meg om det «enkelte individs indre følelser». Det er fordi jeg tar skrittet fullt ut og sier meg enig Marx’ utsagn: «Slik menneskene uttrykker sitt liv, slik er de.» For hva annet kan de være? Som Haagensen i utgangspunktet gikk med på, så er følelser og fornuft skapt av materielle forhold. Det enkelte individs måte å uttrykke sitt liv på, altså dets materielle forhold, vil derfor bestemme dets følelser og fornuft. Nettopp fordi vi produserer våre egne liv og dermed stadig endres i tråd med endringer i de materielle forhold er vi ikke predeterminerte kjøttklumper men individer i utvikling. Marx tenderer ikke til å redusere mennesket til dets ytre, men legger fram den dialektiske virkninga mellom produksjon og bevissthet.

En endring i produksjonsforholdene vil derfor føre med seg en endring i menneskenes tanker, følelser og fornuft. For eksempel har vi under kapitalismen en lineær forstålese av tid, mens middelaldermennesket så på tida som syklisk. Under kapitalismen har mennesket verdi i seg sjøl, på middelalderen hadde det verdi bare som medlem av et større fellesskap.

Nå til punktet som avgjør mitt syn på arbeiderklassen som den revolusjonære klassen. De ulike klassene produserer sine liv ulikt. Hvordan en produserer livsoppholdet sitt, avgjør i hovedsak altså hvilken klasse en til hører. En arbeider selger arbeidskrafta si for å overleve, mens en kapitalist lever av å investere kapital med sikte på økt profitt. Altså vil en arbeider og en kapitalist ha svært ulike følelser , tanker og ikke minst interesser.

Alle slavebindes vi av vår klassetilhørighet og klassesystemet. Kapitalisten er nødt til å utnytte arbeidskraft og natur for å kunne fortsette som kapitalist. Om kapitalisten synes dette er umoralsk eller lite ålreit, kan han ikke slutte med utbyttinga uten samtidig å gå under som kapitalist. Kapitalismen som system er avhengig av arbeidsløshet, rasisme, kvinneundertrykking og krig for å gå rundt. Kaldt beregna naturødeleggelser og lønnsomme sultkatastrofer ligger innebygd i den kapitalistiske tenkinga. Ødeleggende konkurranse og anarkiske markeder skader alle, og bringer kapitalismen stadig nærmere stupet. Hele samfunnet er altså objektivt sett interessert i planlagt økonomi, folkelig styring av produksjon og distribusjon og felles eiendom.

Utopien om det klasseløse samfunnet er eldgammel og har sannsynligvis eksistert like lenge som klassene sjøl. Målet til de første kristne sektene var jo å bringe himmelen ned på jorda, det var først seinere man utsatte det hele til etter døden. Kommunismen vil forresten ikke være konfliktløs, men derimot vil konfliktene vokse fram mellom frie, likestilte mennesker. Konfliktene vil kunne løses på måter som innebærer at man går framover og forbedrer situasjonen for hele fellesskapet, ikke bare for en del av samfunnet. For å oppnå dette frie samfunnet må basisen for klassevesenet, nemlig den private eiendommen, oppheves. Det er bare en klasse som ville ha en umiddelbar interesse av dette – den eiendomsløse, proletariatet. For proletariatet betyr retten til privat eiendom kun retten til å bli utnytta av de besittende klasser. Proletariatets revolusjon retter seg mot privateiendommen, og for den sosiale eiendom. Om revolusjonen lykkes er et annet spørsmål, men det bør stå klart at den eneste klassen som på kort sikt har mulighet til å bryte menneskehetens lenker er proletariatet.

Jorun Gulbrandsen: Er skolen for Kari eller Ronny?
Ad Notam Gyldendal 1993

Les også intervju med forfatteren her

---

La meg innrømme det med en gang. Jeg setter meg ned med boken Er skolen for Kari eller Ronny? med en viss uvilje.

En bok om «forskjellsbehandlingen mellom jenter og gutter i barnehagen og skolen». Kanskje fordi jeg venter lite nytt. Kanskje fordi jeg, som mannlig oppdrager, ikke ønsker å bli konfrontert med egen praksis og holdninger?

Vil jeg la meg provosere av enda en slik dusinvarebok? Kanskje venter jeg en sur og moraliserende bok. Eller mer avansert: irriterer det meg at kjønnsperspektivet nok en gang skal bli det dominerende eller eneste i en debattbok om skole. I en tid med arbeidsløshet, rasisme, et stadig bedre tilslørt klassesamfunn og økende ulikheter i restene av «enhetsskolen».

Og så stemmer det. Boken bringer ikke nye uventede analyser. Den er ikke vitenskapelig, dyptpløyende eller banebrytende. Det meste har jeg hørt før. Kan boken være berettiget?

Følgende refleksjoner etter lesing: boken er forførerisk underholdende og lettlest. Jorun G velter seg i konkrete eksempler fra egen og andres praksis. Vi som har hørt henne snakke, og det er etter hvert alle med radio på, «hører» stemmen hennes surre og gå mens vi leser. Hun snakker seg velskrevet gjennom boken. Her pretenderes ikke høyt akademisk nivå. Jeg oppfatter det slik at forfatteren ikke pretenderer noe som helst, men rett og slett har noe hun vil ha sagt. Det blir en bok som du gjerne kan gi bort til naboen med nybakt førsteklassing. Eller la en av elevene i ungdomsskoleklassen lese den. Sånn sett er dette en skolebok for folk. Det er en styrke.

Jorun G har mye sans for, og godt grep om, organisatoriske løsninger. Her gir boken en del, både i forhold til disiplin og arbeidet for jentene. Og det er hvilken skole jentene egentlig går i, som interesserer forfatteren. Etter mye herlig situasjonsbeskrivelse og drøfting, ender hun opp med problemstillingen: skille jenter fra gutter? Eller som hun sier: «la jentene slippe guttene noen ganger».

Utfordringen har vært reist noen tid. Den provoserer og krever at vi tar konkret stilling. Jeg tillater meg å synes at problemet ikke er enkelt. Det lyder så fengende når Jorun G skriver seg gjennom vellykte eksempler på ulike former for rene jentegrupper. Jeg undret meg underveis over om hun ville finne noen motforestillinger og på hvorfor hun ikke ville ta steget fullt ut mot jenteklasser; når alt virket så greit. Jeg fant motforestillingen. Hun ser faren ved at det over tid vil utvikle seg, uformelt og reelt, et guttepensum og et jentepensum. Men hvorfor ikke stille følgende spørsmål: Hvordan ville Norge blitt dersom vi hadde beholdt delt undervisning helt opp til 1990-årene? Hvilke vanskelig målbare endringer har fellesundervisningen ført med seg? Boken problematiserer lite.

Men slik blir boken forførerisk. Lettlest og attraktiv. Leseren må skjerpe seg og spørre: hva står det faktisk her? Er jeg enig? Hva mener jeg om dette? Kan det være styrker ved fellesundervisningen som overses i boken? Jeg tror det. Et eksempel. Min førsteklassedatter leker også med et par guttevenner fra klassen. Det synes jeg er bra. Hadde hun gjort det dersom jenter og gutter var skilt organisatorisk i barnehagen og på skolen? Jeg tror ikke det. Jeg er faktisk helt sikker på at det ville blitt annerledes. Men så er en gutt dominerende og sjefete i perioder. Da er Jorun Gs parole om å la jentene slippe av og til, en god regel for foreldre. Vi må la jentene få bygge sitt fellesskap og finne sin måter å møte dette på. Til det trenger de tid sammen.

Er vi enige da? Kanskje. Men følelsen jeg sitter med etter lesing, er at bokskriveren egentlig ville gått inn for fullt skille. Er det bokens tekst eller mine fordommer som skaper følelsen. Er Jorun G litt feig eller kanskje usikker?

For Kari eller Ronny er glimrende konkret, fylt med masse erfaring og, ikke minst, ujålete. Vi finner mange mindre og lengre tråder å følge i praktisk arbeid «for Kari». Jeg savner utdyping av ressursene som ligger hos foreldrene. Anvisninger til Karis foreldre om hvordan de kan hjelpe henne til å bli mer synlig. Hvis jeg, som lærer, får et skikkelig besøk av hennes foreldre, der de gjør meg mer kjent med henne og stiller krav til meg, er jeg sikker på at det blir lettere å skjerpe meg. På å gi henne hennes del av meg som lærer. Jeg har ofte opplevd at gutters foreldre evner å sette fokus på sine sønner. Foreldre skal vite at det er effektivt.

Og så er jeg enig i det viktigste: jentene må stå sammen og sloss sjøl. Fikse lærere og førskolelærere kan ikke ordne «biffen». Men gi rom og vise muligheter. Gi språk på hva som skjer. Og det kan altså foreldre også.

av Morten Falck

Er det noen grunn til å kalle seg maoist i dette steinete og tynt befolkete landet langt nord mot ishavet? Det er ikke aktuelt med bondeopprør ber, og tida for jordreformer er forlengst forbi, men har heller aldri vært inne.

Hvordan ville Norge sett ut dersom en kinesisk krigsherre hadde vært raskere med å sette sin beslutning ut i livet og skutt fangen sin høsten 1927? Hvis den nær 34 år gamle bondelederen ikke hadde greid å flykte fra fangenskapet og overliste forfølgerne ved å gjemme seg i sivet? Med andre ord: Har Mao Zedong betydd noe i Norge? Har Mao noen betydning i dag? Har vi fortsatt noe å hente i hans skrifter?

Den frie bondens tradisjon

Nettopp dette er nøkkelen til å forstå hva som foregår i dette landet. Det som skjer i Norge, tenkninga, er preget av at tida for jordreformer aldri kom: Vi blei aldri underlagt føydalherrer.

Derfor har vi greid å bevare tradisjoner fra det gamle, norske bondesamfunnet, der frie mennesker samlet seg om å avgjøre samfunnets anliggender i fellesskap på tinget. Vi er sjølstendige bønder i dette landet, norske kvinner er frie kvinner, og vi har rett til fri ferdsel i utmark og fritt beite og fri avvirkning i allmenning. Vi har aldri hatt stavnsbånd, ingen herre har hatt hånd- og halsrett over nordmenn siden slaveholdet gikk under. Dette er en styrke. Det setter sitt preg på den norske folkesjela.

Det er i hovedsak på fredelig vis vi har gjennomført de siste århundrenes store kamper i dette landet. De nasjonale kampene for frigjøring fra Danmark og Sverige ble ført med våpen i hånd, men i hovedsak uten å bruke dem. Den nasjonale frigjøringskampen var først og fremst en stor ideologisk kamp, en kamp om ideer, der hele Norge, med diktere, billedkunstnere, komponister og musikere, var mobilisert på den nasjonale sida. Det skapte en bevissthet som den dag i dag er pensum i skolen. Det preger fortsatt tenkninga vår. Og det ble jo ikke svekket av den tyske okkupasjonen fra 1940 til 1945.

Kampen for nasjonen

Derfor har det vært så umulig å få Norge inn i EF. Der ligger forklaringa på regjeringas nederlag i 1972 og den sterke stillinga Nei til EF har i opinionen i dag. Fru Brundtland slåss ikke bare mot Anne Enger Lahnstein, hun slåss mot Bjørnson og Wergeland, mot Aasen og Garborg, ja, mot Asbjørnsen og Moe, Richard Nordraak og Edvard Grieg, mot Kittelsen og Werenskiold også. Og den kampen er hun dømt til å tape. Derfor er det viktig å gjøre det klart at det er på dette området kampen står. Skal vi fortsatt være en sjølstendig nasjon?

Baksida av denne i hovedsak fredelige tradisjonen er en naiv tro på fredelige midler, som kan være tung å slå seg gjennom. Det er som kjent ikke alltid fredelige midler er nok, og det kan være nødvendig å forberede seg på det. Nei, sier Ola Nordmann gjerne da. Nei, nei, parlamentarismen. Stortinget, FN.

Men det verste i denne naiviteten er en bondsk tiltro til styresmaktene og det de sier. En naivitet som blomstrer så sykelig hver gang det er valgkamp, og som Arbeiderpartiet spiller på når de uten blygsel presterer å påstå at den aggressive imperialistalliansen EF er en garanti for freden, vil sikre arbeidsplassene, velferdsstaten, osv osv. Dette er løgnpropaganda, og Jagland og Brundtland og Holst & co veit det godt. Men de kjenner også den lyseblå troen nordmenn har på sine politikere, som de selv har valgt i frie valg.

Småborgeren i våre hjerter

Det klassemessige grunnlaget for denne tradisjonen er småbønder og småborgerskap. Den nasjonale kampen i Norge ble preget av disse klassene. Framveksten av småindustri og håndverkstradisjoner på bygdene i Norge, gjerne parret med religiøs sekterisme, som f.eks haugianismen – så ypperlig skildret av Alexander Kielland i Skipper Worse – har satt sitt stempel på tenkemåtene i landet vårt. Det sitter i ryggmargen vår og tenker i hodene våre.

Også arbeiderbevegelsen i Norge er preget av disse tradisjonene. Helt fram til vår tid har arbeiderklassen vært preget av førstegenerasjons arbeidere, proletariserte bondegutter og husmannsdøtre, håndverkere og fiskere. Også innafor vår klasse har det vært sånn at «æille har et syskenbån på Gjøvik», i den betydning at vi har nære slektninger på landet – vi står på mange måter nærmere haugianismen enn Pariskommunen.

Skolerte og erfarne arbeiderledere har Norge hatt få av. Norsk arbeiderbevegelse har ikke fostret mange stødige sosialister med langsiktig, revolusjonært perspektiv, solid teoretisk forankring og stor taktisk manøvreringsevne. Men enkle bønder og håndverkersvenner med drømmer om et bedre og mer rettferdig samfunn, det preger våre beste tradisjoner.

Enkle spørsmål – enkle svar

Jeg tror dette er noe av forklaringa på at de ofte enkle formuleringene i Sitater fra formann Mao Tse-tung kunne ha så stor virkning på oss som var unge på 1960-tallet. Den geniale evnen til å sette enkle ord på ting vi sjøl kunne se og erfare, klang mot våre egne tradisjoner. Vi var sylta ned i intellektuelle,»sosialister» fra de europeiske universitetene. Ingen setning slutta på samme side som den begynte, og alle skulle finne opp et eget begrepsapparat. Mest skvalder, med siktemål å skaffe forfatteren posisjon og prestisje. Ikke så givende for oss som hadde beina på bakken og egentlig ikke hadde kommet ordentlig inn fra åkeren ennå.

Vi blei ikke så plaga av alle disse teoretiske teoriene. Vi fant de jordnære, enkle svarene på våre jordnære og enkle spørsmål hos den erfarne bondelederen fra baksida av kloden. Formann Maos forbløffende evne til å stille de enkle spørsmåla, skjære gjennom skvalder og sette fingeren akkurat på spørsmålets kjerne, er djupt og inderlig folkelig. Den ga den unge revolusjonære bevegelsen i Norge en enkel folkelighet som vi skal takke skjebnen for.

Det er denne enkle folkeligheten i fom som har fått mange intellektuelle til å tro at sitatene er enkle og naive. Poenget er at denne «naiviteten» svarer svært godt til virkeligheten.

Den var sikkert medvirkende – og ganske viktig – når det gjaldt å få en hærskare av unge glødende revolusjonære, som kom ut av skolene og møtte åpne universiteter og høyskoler, til å søke seg mot arbeiderklassen og det arbeidende, norske folket i stedet for å drukne seg i egne, intellektuelle karrierer.

Geriljalederen

Det var jo ikke uten betydning hva som sto i sitatene. Det var ikke et spørsmål om form. Den enkle formen i Mao Zedongs skrifter er resultat av et klart og oversiktlig innhold. En analytisk tanke som gir de enkle svarene man får når man veit hva som er viktig og hva som er mindre viktig.

1966 var året for den store, proletariske kulturrevolusjonen i Kina. Men det var neppe nær så viktig som krigen i Vietnam. Det var der det starta. Vi er et lite folk av fredselskende bønder. Vi liker ikke krig. Vi liker ikke at store stater undertrykker små stater. Det sitter i ryggmargen, og innerst inne veit hver norsk bondegutt og arbeiderjente at kan USA knekke Vietnam så henger også Norges skjebne i en tynn tråd. Solidaritet er ikke grunnlagt på medlidenhet, men på felles interesser.

Mao Zedong var geriljaleder, og størstedelen av hans tilgjengelige skrifter oppsummerer nettopp erfaringene fra geriljakrigen mot Guomindang og den japanske imperialismen. I Sørøst-Asia kjempet et lite bondefolk en utstrakt geriljakrig mot verdens sterkeste militærmaskin, og Mao Zedongs skrifter ga veiledning for kampen og svar på de spørsmåla vi stilte. Mao forklarte geriljakrigen for oss. På de blåflimrende tv-skjermene bekrefta Vietnamkrigen teoriene.

Det fins nok dem som innbiller seg at vi leste sitatboka og ikke noe mer, at vi var en gjeng med troende tullinger som hadde et religiøst forhold til sitatene fra den store lederen. Mye av Lin Biao- og firerbanderetorikken var jo sånn. Men (bortsett fra at vi leste en masse andre ting) vi leste skriftene i sin helhet, og vi lærte mer enn å ape etter ordlyden. Mao Zedong var opprørsleder og militærstrateg. Han diskuterte spørsmål som hadde betydning for oss som ville drive politikk her i det lille Norge. Som det viktige spørsmålet han stiller med ordene: «Hvem er våre fiender og hvem er våre venner?»

Klasseanalyse

Grunnlaget for å forstå virkeligheten ligger i en analyse av hvem som faktisk er venner og fiender. Og vel å merke en analyse som ikke tar utgangspunkt i folks svulmende ord om seg sjøl og sine egne hensikter, men i hva folk gjør og hva som er de økonomiske vilkåra for de forskjellige gruppene i samfunnet. Hva er det som gjør at de sjølstendige småbøndene i Norge slåss så hardt for den nasjonale sjølstendigheten – og er de religøse sektene venner eller fiender? Arbeiderpartiet har munnen full av honning og snakker søte ord om solidaritet og fellesskap. Men partiets praktiske politiske handlinger forteller en helt annen historie. Det forteller en ganske sørgelig historie om Norge når Arbeiderpartiet med feite ord om solidaritet både kan ta trygda fra alenemødre, morsmålsundervisninga fra innvandrerbarn, gjøre aksjeutbyttet skattefritt og oppheve investeringsavgifta.

Altså: Klasseanalyse! Hvem er våre fiender – bøndene eller regjeringa? Hvem er våre venner – ungdommen på Blitz, eller ansvarstyngede banksjefer som snakker gravalvorlig om å sikre en konstruksjon de kaller «A/S Norge»? Hvem er «vi» som har råd eller ikke råd til å bruke oljepengene? Hvem har råd eller ikke råd til økte lønninger, lavere priser og senkede avgifter og skatter? Hvem er «vi» som må inn i EF? For hvem vil den stortyske europeiske unionen sikre arbeidsplassene?

Enhetsfront

På grunnlag av slike analyser går det an å bygge en enhetsfront. Uten slike analyser blir det vanskelig. 1970-tallet var enhetsfrontenes store tid. Størst var Solidaritetskomiteen for Vietnam og de to frontene mot EEC, som EF het dengang. Men det grodde opp fronter for og mot alle slags saker, – kvinnebevegelsen kanskje viktigst blant dem – og det er en del av Mao Zedongs innflytelse på et tiår i norsk historie.

(Noen vil kanskje si at jeg innbiller meg at m-l-bevegelsen skapte den norske historien, og at jeg er oppblåst som frosken i fabelen. Men det jeg sier er at Mao Zedongs ideer virket som en katalysator på norsk virkelighet, satt ut i livet av m-l-bevegelsen «med tilliggende herligheter». Ingen kan benekte at AKP(m-l) har hatt stor innflytelse.)

Vi trenger store og omfattende enhetsfronter på mange områder nå også. Flere frontorganisasjoner er der, men trenger å bygges ut til store massebevegelser. For eksempel miljøvernfronter. For alle slags petisjoner, alle slags fromme ønsker om at regjeringa og de store skogeierne, Statskraft, oljeselskapene og industrien skal ta til vettet og la seg overtale, er i det lange løp fåfengte. Det er bare en stor, organisert massebevegelse som kan få ordentlig fart i sakene. Studerer de formann Mao og Dimitrov i disse frontene? Jeg føler meg ikke så sikker på det. Er det ikke grunn til å innbille seg at det ville styrke dem og gjøre dem mer slagkraftige?

Hadde vi greid å bygge enhetsfronter uten formann Mao? Sikkert. Det fins jo også en vestlig tradisjon. Vi studerte Dimitrov, og lærte mye av det. Men Mao Zedong er den største teoretikeren når det er snakk om enhetsfront, større, og med en rikere og mer allsidig erfaring enn Dimitrov. Her var det mer å lære.

En av de viktige sakene er spørsmålet om selvstendigheten innafor fronten. Mao legger stor vekt på den. Kommunistene må bevare sin egen politikk, sin egen organisasjon, sin egen selvstendighet innafor fronten. Vilje til kompromisser og manøvrering for å nå et felles mål, må aldri føre til at partiet oppgir seg selv for fronten. Det fins rikelig erfaring for dette også i Norge. Det er viktig at noen holder de strategiske målene klart for seg gjennom alle buktninger på veien, og greier å vurdere de taktiske krumspringene i et lengre perspektiv. Noen av de m-l-partiene som grodde opp i vesten samtidig med AKP, greide ikke å bevare sin egen sjølstendighet i fronter. De «drukna» og gikk under. Sjøl om vi ennå har mye å lære, kan vi være stolte over at AKP eksisterer fortsatt. En viktig del av grunnen til det ligger her, i formann Maos oppsummering.

I denne verden er ingenting umulig

Ut fra en omfattende enhetsfronterfaring og selvstendighet innafor fronten kunne Mao Zedong lede de kinesiske kommunistene i en politikk som kunne ta svært dristige sprang. Xian-episoden, der Jiang Jieshi blei fanget og tvunget til å gå med på enhetsfront med kommunistene for å bekjempe den japanske imperialismen, er et sånt eksempel. En slik politikk kan bare en leder føre, som er sikker i sin sak og sikker på sin egen analyse. Historien om den kinesiske revolusjonen har mange slike episoder.

Alle som er gamle nok, husker pingpong-diplomatiet, da Mao og Zhou Enlai tvang Nixon til å heve den amerikanske embargoen på Kina og i triumf inntok Kina sin plass i FN. Verden iakttok måpende hvordan verdens sterkeste imperialistmakt ble stilt sjakk matt og oppga sine posisjoner – det var et diplomatisk spill som ga Kina den høyeste respekt og smidde verdensopinionen.

Hva var grunnlaget? Formann Maos briljante analyse av styrkeforholdene i verden, kjent som teorien om tre verdener? Ja, blant annet. Grunnlaget lå i en enorm vilje til «å lære sannheten fra fakta». En respekt for sannheten, som gjorde det mulig å analysere verden og forstå store sammenhenger.

Jordnær virkelighetssans

For selv i kulturrevolusjonens opphetete ideologiske klima, med debatter og heksejakt, med kamper og fraksjonisme og store endringer, med styrtsjøer av ideologisk preik, viste Mao alltid en sans for virkeligheten, for de grunnleggende kjensgjeringene, som i sitt vesen er folkelig, bondsk, – eller for den saks skyld proletær, om man foretrekker. Sannheten er der. Den viser seg i produksjonen av det vi trenger til livets opphold. Det hjelper ikke med propaganda for å få kornet til å gro, ingen paroler og slagord kan endre vilkåra for å lage maskiner av jernmalm. Det er nødvendig å kjenne virkeligheten. Praksis i produksjon, klassekamp og vitenskap er og blir prøvesteinen.

Derfor er det også viktig å lytte til kritikk, og ikke klandre den som kritiserer. Det er viktig å la folk si hva de mener, og si det uten forbehold. Om den norske m-l-bevegelsen noen gang har vært flink til det – og det har den mange ganger vært (ikke alltid, nei, men ofte) så er det fordi formann Mao lærte oss det. Det er en jordnær og nødvendig politikk som bønder og arbeidere vil ha sans for, og som politiske renkesmeder i sentraladministrasjonens irrganger ikke vil forstå. Med andre ord, en politikk som det er viktig å holde fast på.

Tjen folket!

Mange ser kanskje på Mao Zedong som maktbegjærlig politisk leder? At han var en maktpolitiker er det vel liten tvil om. Hvilken hensikt har politikken hvis man neglisjerer spørsmålet om den politiske makta? Men makta kan umulig være målet for en politikk som tar sikte på å tjene folket. Og nettopp her, i parolen om å tjene folket, er Mao Zedongs stemme så nær opp til det beste i den folkelige norske tradisjonen, at de nesten ikke kan skjelnes fra hverandre.

Dessuten, og ikke minst viktig: Her klinger Mao sammen med en av de bærende drivkreftene hos Marx: indignasjonen over klassesamfunnets skjendighet og ønsket om å komme fram til en rettferdig verden. Tjen folket, det er all handlings mål i en sosialistisk politikk. Det drev professor Marx til å ofre seg for de økonomiske analysene, det drev Mao Zedong til å bli bonde- og arbeiderleder i det vrimlende Kina.

Filosofen i Yanan

Men Mao Zedong var jo mer enn politisk leder. Han var filosof også, og ga vesentlige bidrag til å utvikle den materialistiske og dialektiske filosofien. Artiklene Om praksis og Om motsigelsen fra 1937 er utrolige, krystallklare sammenfatninger av store, filosofiske problemkomplekser. De tåler å leses om igjen og om igjen. Ja, mer enn det, det er artikler som gir stor glede og stort utbytte ved gjentatt lesning. Når tankens skarphet er blitt sløvet av den norske samfunnsdebatten, av elendig journalistikk og et evig bombardement av reklame og intetsigende skvalder, virker disse artiklene som en slipestein.

Det er sjølsagt umulig å måle betydninga av bestemte skrifter, men jeg er temmelig sikker på at disse to artiklene har betydd mye for den generasjonen av nordmenn som var ung rundt 1970-tallet og gjennomgikk studiesirkler i m-l-bevegelsen. Det var ikke få som gjorde det. Disse artiklene er så klare, så sterke, at de preger måten å tenke på og dermed også måten debatten blir ført på. En viktig faktor som bestemmer skillet mellom norsk debatt på 50-tallet og på 80-tallet, er Mao Zedongs filosofiske artikler. På en måte kan vi si at virkeligheten står sterkere nå – mye takket være Om praksis.

Ingen tilstand er permanent. Det fins motsatte tendenser, for eksempel blant unge skribenter. Ja, kanskje pendelen egentlig har svingt forl engst. Det er altså ingen grunn til å legge seg til på laurbæra.

Videreutviklet dialektikken

Men la oss ikke glemme at Mao Zedong gjennom etterkrigstida videreutviklet dialektikken. Det klare skillet mellom antagonistiske og ikke-antagonistiske motsigelser, og måten de skal behandles på, som han forklarer i artikkelen Om den korrekte behandlingen av motsigelser i folket har stor betydning for den som vil handle politisk. Den kinesiske marxisten Mao Zedong trakk dette skillet fordi han hadde solid basis både i Kinas omfattende filosofiske tradisjon og i marxismen, og fordi han analyserte revolusjonens praktiske erfaringer i Sovjetunionen og i Kina. I virkeligheten er dette et filosofisk og teoretisk oppgjør med terroren som utviklet seg under Stalin. Mao Zedong lette etter veier til å unngå den utviklinga som fant sted i Stalins Sovjet, og han diskuterte erfaringene derfra på mange plan, både filosofisk, politisk og økonomisk.

Etter hans død var det en kort periode da kineserne ga ut noen av hans skrifter fra perioden mellom 1949 og 1957, de kom som bind V av Verker i utvalg. I denne boka finner vi artikkelen Om de ti viktigste forholda, som er uhyre spennende lesning. Her er det mye lærdom å hente og mye stoff å skjerpe tanken på, i Maos avanserte anvendelse av dialektikken.

Hundre blomster og åpen kappestrid

Mao Zedong var intellektuell, og i den egenskap står det stor respekt av ham. Han hadde omfattende kjennskap til Kinas eldre historie og litteratur, og skreiv sjøl dikt i klassisk form. Derfor er det ikke så underlig at han skjønte mye mer av den rollen de intellektuelle spiller, og ikke minst vilkåra for intellektuell skaping og produksjon av ideer enn mange marxister for ham. Han forsto at ideer ikke kan undertrykkes med vold, og valgte en annen linje enn Stalin hadde fulgt. Mao uttrykte sin politikk i parolen La hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger kappes. Gang på gang understreker han at ideer ikke kan stoppes med undertrykkelse, at det er bedre å slippe dem fram og mobilisere en aktiv og bevisst kritikk enn å legge lokk på dem.

Men Mao vil verken undertrykke de intellektuelle eller gjøre dem til gudebilder. Ingen er feilfri, heller ikke en forfatter som hyller regimet. Ta en kritisk holdning til ideene, sier Mao ta kunstnere og andre intellektuelle på alvor ved å kritisere verkene deres. Gå i diskusjon med dem og ta hensyn til de særegne vilkåra for kunstnerisk produksjon.

Se kunstens innhold

I kulturpolitikken sa han sitt, tydelig og klart. Han la fram politikken sin i de berømte Yenan-talene, der han går inn for å ta utgangspunkt i litteraturens og kunstens klassekarakter. Kunsten er ikke progressiv eller reaksjonær i seg sjøl, den er en bærer av ideer. Se på klasseinnholdet og reis kritikken ut fra det. Formen kan være god eller dårlig, men ikke progressiv eller reaksjonær i seg sjøl. Det er innholdet som er klassebestemt.

Dette er en holdning som gjør det mulig å skjære gjennom mye ideologisk tåketale og forstå mer av kunsten og litteraturen. Her løser før eksempel Mao Nordahl Griegs dilemma i forhold til Hamsun. Grieg bekjempet Hamsun politisk, men var tryllebundet av litteraturen hans. Men i Hamsuns høytstående kunstneriske form ligger et innhold som viser at mannen ikke var splittet, ikke to personer, men en og den samme i kunst og i politikk.

Om vi kan tilegne oss Maos klare blikk for innholdet i kunsten, kan vi også befri oss fra andre marer, som for eksempel myten om den evige og allmennmenneskelige kunsten, «skjønn», men ufarlig fordi den er betydningsløs. Se på de greske tragediene, se på Shakespeare. De er langt fra allmenne. De gir uttrykk for klassebestemte ideer i sin tid. Og når man ser det, åpner det seg en rikere verden. Hamlet blir ikke allment og mystisk, men et uhyre rikt drama om mennesker i en tid som ligner på vår. Teksten blir helt glassklar, men også kontroversiell for mektige krefter i vår tid. Dette synet gir oss vår egen klassiske litteratur og kunst tilbake, det gir oss et forhold til histoiren og viser oss vår egen plass i den.

La kunsten tjene

Men Maos siktemål var ikke å gjøre kommunistpartiet til et forum for kritiske studier av den klassiske kunsten og litteraturen. Siktemålet med kulturpolitikken var å mobilisere også kunstnere og kulturarbeidere, og dermed kunsten og kulturen, for revolusjonen.

I 1972 klarte vi i Norge å skape en brei allianse av disse kreftene mot medlemskap i EF, og vi trenger en tilsvarende brei allianse i dag. Mao Zedongs parole om hundre blomster er fortsatt viktig for oss.

Den innebærer blant annet at det er viktig å satse på å mobilisere det som spirer og gror, og fylke det rundt oss. Få fram den underskogen av kunst og kultur som skapes til daglig av de arbeidende menneskene i dette landet. Den er viktig, og for et kommunistisk parti er det å mobilisere denne kulturen og gi den vekstvilkår og utviklingsmuligheter, en viktig oppgave i seg sjøl. Gjennom den kan det arbeidende folket sjøl komme til orde, og gjøre sitt syn gjeldende.

Det å mobilisere denne kulturen vil møte til dels rasende motstand. (Husker noen den merkverdige ToFi-debatten?) For den er ikke fin nok, ikke kultivert nok, ikke tilstrekkelig formfullendt for de etablerte. Men bak denne formelle kritikken ligger alltid en kritikk av innholdet skjult. Som Mao så riktig sier det, blir kunsten alltid først og fremst bedømt ut fra sitt klassemessige og politiske innhold, om bedømmelsen aldri så mye foregir å være reint «kunstnerisk» eller formell.

Bekjemp mandarinene!

Men oppgaven for et kommunistisk parti er ikke å mobilisere den folkelige litteraturen og kunsten ensidig. Den er å samle profesjonelle og amatører i en brei allianse ut fra felles interesser og overbevisning. Kan vi kanskje si at vi hadde en heldig hånd med dette arbeidet fram mot og i de nærmeste åra etter folkeavstemninga i 1972, så må vi også si at dette området ser temmelig forsømt ut i dag. Hvor er den aktive kritikken, hvor er de bevisste alliansene? I dette arbeidet er det viktig å være dristig, åpen og fantasifullt skapende, men samtidig holde klart for seg hvem som er virkelige fiender og hvem som er virkelige og potensielle venner. Ellers kan mandarinene, etablissementets profesjonelle intellektuelle, fort få overtaket og suge opp all kritikk og all fornuft, drukne den i hyllest og uskadeliggjøre den med priser og stipendier, for så å fylle rommet med snakk om «skjønnhet» og «allmenne verdier».

Statsleder og poet

Er det forbløffende at en statsleder skriver dikt? For oss, som er vant til imperialismens pudrede og utstoppede gallionsfigurer, kan det virke pussig. I virkeligheten er det vel ikke så merkelig.

Vi må regne med at Maos skrifter, som alle andre, taper seg i oversettelse. Men den engelske oversettelsen (som har ry på seg for å være god) har en nesten påfallende mengde slående og pregnante formuleringer. Det er ikke vanskelig å tenke seg at mannen som formulerte tesen om at imperialismen er en papirtiger også var dikter. Mao skreiv dikt i en klassisk form. Formen sier ikke oss nordmenn så mye. Men innholdet taler til oss. Det er en frisk optimisme og et pågangsmot i Mao Zedongs dikt, som i alle fall har gitt meg mye. Her i disse diktene kommer mannen bakom de offisielle portrettene til syne, her viser han følelser, tungsinn, lengsel, indignasjon, stolthet og seiersvilje. Nå, foran hundreårsjubileet nyter jeg en utgave som er mer komplett enn de tidligere: Snow Glistens on the Great Wall, utgitt av Ma Wen-yee. Den har omfattende kommentarer og forklaringer, som øker utbyttet og nesten gjør boka til en kronologi over Mao Zedongs liv. Spør etter den på Tronsmo bokhandel i Oslo.

De annonserte «følgende bindene» i Verker i utvalg og den annonserte Samlede verker kom aldri. Som formann Mao hadde sett muligheten av, snudde historien. Borgerskapet tok makta i Kina, og de kom – som han hadde sagt – innenfra, fra partiet sjøl. Mao Zedong ble balsamert og blei gjort til relikvie i sitt eget land, hans verker passet ikke inn i bildet. På veien mot «markedsøkonomien» og Tiananmen-plassen måtte den evig opprørske bondelederen Mao Zedong mumifiseres og gjøres til nasjonalhelligdom – der var erfaringene med Sovjetunionens balsamerte Lenin gode å ty til. Men Mao Zedongs verker er for aktuelle – de inneholder åpenbart så mye som ikke passer de nye matkhaveme, så mange beske kommentarer og karakteristikker av akkurat deres politikk – og for manges vedkommende også av deres person – at det beste er å legge lokk på dem, begrave dem i arkivene og la støvet falle. La oss ikke rippe opp i at Deng Xiaoping er en uforbederlig vandrer på kapitalismens vei. I vår tid heter det «markedsøkonomi».

Du finner meg i fjellene

Så var det alt forgjeves? Den største og mest omfattende frigjøringskamp historien har sett, et svimlende forsøk på å snu verden på hue og gjøre Kinas fattige kulier, de eiendomsløse og de hardt arbeidende bondemillionene til verdens herrer, strandet, gikk på grunn og stoppet opp. Klokka skrus tilbake. Millionærene vokser opp som sopp om høsten, de kollektive tiltakene bygges ned, ørkensanden erobrer nyplantningene og erosjonen fyller Kinas store elver med gul leire til vannet flommer over de grøderike slettene …

Skal vi fortvile? Eller skal vi gjøre som formann Mao sikkert ville ha gjort – slå oss på låret, slå en grov vits, og si «hva sa jeg»? For han sa det jo. Han så for seg denne utviklinga. Han prøvde, men vi veit at han ikke engang med Kulturrevolusjonen greide å stoppe den.

Veien til frihetens rike er lang. Den er komplisert, og den går over mange bratte motbakker. Mao sa en gang at dersom borgerskapet kom til makta, ville han dra ut i fjellene og starte geriljakrigen på nytt. Han var en gammel mann da han sa det, men det uttrykker hans langsiktige, historiske perspektiv: Nederlagene er midlertidige, tilbakeslagene er en del av veien, men de er ikke selve veien, de er ikke menneskenes store vei til frihetens rike. Den veien skal vi gå, uavhengig av tilfeldige tilbakeslag.

Kan det se svart ut for oss? Hvordan må det da ha sett ut for Mao Zedongs utfattige bondehær da de la ut på den lange marsjen og vandret gjennom halve Kina under bombardement og angrep fra Jiang Jieshis overlegent utrustede hærstyrker? La oss ikke knekkes av at borgerskapet med Sovjet-imperiets oppløsning og undergang har fått en historisk sjanse til å erklære kommunismen død en gang for alle. Vi, verdens arbeidende folk, vil reise hodet igjen og igjen. Fordi de grunnleggende motsigelsene i kapitalismen er og forblir de samme som Marx kartla. Imperialismen er og forblir en papirtiger. Og løsningene må søkes langs den veien som Mao Zedong arbeidet på.

Noen gir opp, blir skuffet og tror at kommunismen var et blindspor, at revolusjonene i Sovjet og Kina har bare vært en eneste skitten maktkamp. De tar feil, og historien vil vise at de tar feil. De miraklene som det store kinesiske folket utrettet under Mao Zedongs ledelse har satt djupe og uutslettelige spor etter seg, og enten Deng og Jeltsin og Bush og Brundtland ønsker det eller ikke, er resultatene et skritt på veien mot det sosialistiske systemet som en gang vil tre i steden for det kapitalistiske. Mao mente dette var en objektiv lov, uavhengig av menneskenes vilje. Det er ingen som helst grunn til å tro han tok feil.

Så mener jeg altså at Mao ikke gjorde feil? Nei, det mener jeg ikke, og det mente han i hvert fall ikke sjøl. Men en leder som har sjølinnsikt nok til å påpeke at det er massene som er de virkelige heltene, sjøl er vi ofte uvitende og barnslige, og at uten å ha tillit til folket vil vi ikke kunne oppnå noen ting, av ham er det uendelig mye å lære. En slik leder blir aldri gammel, om han aldri så mye fyller hundre år.

Av Mao Zedong lærte vi det viktigste av alle politiske begreper, nemlig begrepet, «masselinja». Verkene hans har støvet ned altfor lenge. Det er på tide å ta dem ut av hylla igjen.

Til hundreårsdagen for Maos fødsel

av Pål Steigan

Ett århundre har gått siden Mao Zedong ble født, kanskje det mest turbulente århundret i verdenshistorien. Mao satte sitt merke på dette århundret mer enn noen annen revolusjonær leder. I ett av sine dikt skriver han om noen ubetydelige insekter som drømmer om å velte kjempetreet. Mao er en slik malmfuru i skogen som hever seg skyhøyt over alle dem som enten prøver å kastrere den revolusjonære tenkninga hans og eksemplet hans, eller som prøver å trekke navnet hans ned i søla.

I denne artikkelen vil jeg ta for meg noen viktige sider ved maoismen og legge fram noen problemer som jeg håper det går an å få en debatt om. Jeg vil ikke påstå at jeg sitter med noen endelige svar på de spørsmåla jeg tar opp, og sjøl om jeg har vært med i den norske m-l-bevegelsen fra starten, vil jeg ikke hevde at det jeg sier er et uttrykk for ei felles oppfatning i denne bevegelsen. Det hele står for min egen regning. Det får rekke. Jeg hadde gleden av å møte Mao i 1970, men den begivenheten har sjølsagt ikke gjort meg noe bedre egna til å analysere Mao enn hvem som helst ellers. Men det var en inspirasjon å oppleve hvordan revolusjonslegenden Mao valgte å prioritere en gjeng med fullstendig ukjent ungdommer fra et lite land oppunder polarsirkelen.

Det sies at Mao en gang ble bedt om å si sin mening om den franske revolusjonen i 1789. I følge anekdoten skal han ha svart: «Det er for tidlig å si.» På mange måter kan vi bruke de samme ordene når vi skal oppsummere Maos livsverk, ikke fordi vi ikke er i stand til å verdsette hans historiske rolle som revolusjonær leder og teoretiker. Tvert om, han har utvilsomt meislet navnet sitt inn i menneskehetens æreshall for den rollen han spilte som leder av den største revolusjonen i historien. Grunnen til at vi likevel må vente med å gjøre ei endelig oppsummering av hans verk og praksis, er at det fortsatt er så mange fakta vi ikke kjenner og så mange gåter vi har igjen å løse når det gjelder Maos liv. Det er derfor svært bra at det i høst er tatt initiativ til et internasjonalt symposium om Maos tenkning og eksempel. Dette burde vi fortsette med, la oss si hvert femte år i tida som kommer. Maos verk er så allsidig og viktig at det fortjener en slik innsats.

Mangelfulle verker

En av hovedgrunnene til vår mangel på informasjon er det bysantinske hemmelighetskremmeriet til den kinesiske ledelsen. Den offisielle versjonen av Maos utvalgte verker starter i 1926, sju år etter grunnleggelsen av Kinas kommunistiske parti. Den første artikkelen er Analyse av klassene i det kinesiske samfunnet. Det finnes en god del bootleg-versjoner av tidligere skrifter, men vi famler fortsatt i halvmørke når vi prøver å studere maoismens røtter, når vi prøver å forstå hvordan Mao utviklet seg til marxist og modnet som revolusjonær. Også i Maos levetid ble hans tidligere utvikling hyllet i veritabel usynlighetskappe. Dette får det til å virke som om han kom inn på den politiske scenen slik Afrodite oppsto fra havets bølger, som en ferdig utviklet og perfekt person. Dette får maoismen til å stå fram som et lyn fra klar himmel, som en handling fra gudene, hevet over menneskelig analyse. Dette passet dem som ønsket å skape en Mao-dyrkelse, men det passer ikke for oss som ønsker å ha en vitenskapelig, materialistisk og revolusjonær holdning til den virkelige læreren og lederen Mao Zedong. I tilfellet Marx, kjenner vi hans tidlige skrifter, vi veit hvordan han utviklet seg fra venstre-hegelianer til dialektisk materialist. Vi kan studere den innflytelsen som europeisk opplysningsfilosofi og greske tenkere har hatt på marxismen. Dette gjør oss bedre i stand til å forstå marxismen og dens rolle i dagens samfunn. Det svekker ikke den modne Marx at vi kjenner til hvordan han kom dit han kom, tvert om. For Maos del må det være utallige skrifter av ham fra åra med revolusjonær krig og anti-japansk krig som ikke er tilgjengelige for allmennheten. Fra hans siste leveår, mangler vi, offisielt, til og med en generell oversikt over hans verker etter 1956, og dem vi kjenner er sterkt redigert. På samme måte har man valgt å tilsløre mange fakta om hans arbeid og virksomhet i disse åra.

Det vi har i de fem binda med Maos utvalgte verker, er ikke helheten i Mao Zedongs tenkning, enda så store de er, bare en torso. Det er umulig å gi full honnør til hans verker før flere av dem er gjort kjent, når enn det måtte bli. Det kan kanskje provosere noen at jeg kaller Maos fremragende artikler for en torso. Men hvordan kunne vi ha blitt i stand til å forstå marxismen uten å kjenne de tidlige arbeidene til Marx, slik som hans avhandling om Epikur og Demokrit eller hans kritikk av Hegels rettsoppfatning? Hvordan hadde det vært om vi ikke hadde kjent utkastene til Marx slik som Grundrisse, eller dersom vi ikke kjente til brevene hans, slik som brevet til Kugelmann om proletariatets diktatur? En slik begrensning av kunnskapen om Marx’ skrifter hadde blitt en torso.

I Maos tilfelle har vi sjølsagt noe mer enn Verker i utvalg å holde oss til. Dessuten må vi, inntil videre, i mangel av offisielle versjoner, absolutt studere piratutgaver av artikler og taler. Men det finnes mange problemer knyttet til disse utgavene, ikke minst når det gjelder kildene, men også angående tolkning og oversettelse. I Kina har det dessuten vært mange ulike fraksjoner som hadde en tendens til å sirkulere sine egne versjoner av formannens ord, ut fra sine helt egne motiver.

Jeg er ingen kjenner av klassisk kinesisk filosofi, men jeg har en sterk følelse av at Mao var det, og at han dro nytte av den kunnskapen hele livet. Han utnyttet kinesiske klassikere på samme måte som Marx tok for seg av skattkammeret til de største vestlige tenkerne. Det virker på meg som om Mao ikke bare nøyde seg med å ta marxismen-leninismen slik som den ble undervist i Europa i hans ungdom og planta den over i kinesisk jord. Det ser ut til at han foretok denne omplantinga samtidig som han kritiserte og utvikla klassisk kinesisk tenkning. På samme måte som Marx utviklet den dialektiske materialismen i kritikk av Hegel og Feuerbach, må Mao ha utviklet sin dialektikk i kritikk av Konfucius og Mencius. Når vi er fratatt muligheten til å vite hvordan han gjorde det, er vi ikke i stand til fullt ut å forstå storheten i Maos tenkning. Det vi veit er at Mao fortsatte å studere klassikerne i kinesisk filosofi og litteratur helt til sine siste år. Under kulturrevolusjonen refererte han ofte til klassiske verker som Vannkanten, Drømmen om det røde rommet, Pilgrimsreise mot vest og han siterte ofte militærteoretikeren Sun Tzu.

Bondespørsmålet

Mitt første møte med skriftene til Marx og Mao fant sted på midten av 1960-tallet. Feuerbach-tesene til Marx ble innledninga til at jeg begynte å definere meg som marxist. Jeg likte særlig det stedet der han understreker at mennesket bare kan lære seg å skille mellom riktige og uriktige teorier gjennom praksis. Av dette følger naturligvis at enhver teori, også marxismen, gang på gang må settes på prøve i praksis. Mitt første møte med Maos skrifter var da jeg ei natt i 1965 leste Rapport fra en undersøkelse av bondebevegelsen i Hunan. For meg hadde denne artikkelen noe av den samme jordskjelvaktige virkninga som Feuerbach-tesene. Hunan-rapporten kan sammenfattes i spørsmålet: Hvilken side står du på – revolusjon eller kontrarevolusjon? Når Marx i den ellevte Feuerbach-tesa sier at «Filosofene har bare tolket verden på forskjellige måter, det det dreier seg om er å forandre den», så kan det leses som et forord til Hunan-rapporten. Hvis vi skal driste oss til å sammenfatte Maos liv og arbeid i en setning, så ville jeg satse på å gjøre det i tråd med Hunan-rapportens budskap: Det er rettferdig å gjøre revolusjon! Hunan-rapporten inneholder også en meget skarp polemikk mot dogmatikerne i Kinas kommunistiske parti og i Komintern. Blant dem som forsto lite av de særegne forholda i Kina, ble bondeopprøret oppfattet som noe «uproletarisk» og «ureint». I sin rapport retter Mao polemikken mot høyrefløya i Goumindang, men i virkeligheten var det vel så mye en polemikk mot hovedstrømmen i KKPs daværende sentralkomite og mot hovedkvarteret i Moskva. Mao ble til og med diskreditert i sitt eget parti for sin holdning til bondebevegelsen og for sin strategi med å omringe byene fra landsbygda. Høyrefløya i partiet var mot bondebevegelsen og brukte dogmatiske argumenter mot den. Derimot var de fulle av illusjoner om det nasjonale borgerskapet. Dette førte til katastrofen i 1927, da store deler av partiet ble massakrert. Ultra-venstre-folkene var også mot bondebevegelsen og ville gjennomføre et opprør med utgangspunkt i byene etter europeisk stil. Dette førte partiet inn i enda en katastrofe, den hvite terroren i 1934, da partiet ble fullstendig utslettet i viktige områder av landet.

Maos linje for bondebevegelsen ble ikke offisiell partilinje før på Tsunyi-møtet i januar 1935, under Den lange marsjen. Her tok Mao over vervet som partiformann og beholdt det til sin død i 1976. Det dramatiske tiåret som førte fram til dette historiske møtet, fyller bare 150 sider i Maos verker. Det sier seg sjøl at dette ikke gir full kredit til den voldsomme ideologiske, politiske og militære kampen som endte med at Kinas kommunistiske parti godtok Maos analyser.

På kinesisk grunn

Det Mao gjorde i det tiåret, og som er destillert ned til de 150 sidene, var intet mindre enn epokegjørende. Han gjennomførte en marxistisk analyse av klassene i det kinesiske samfunnet, slik de var på det tidspunktet. I denne analysen viser han det revolusjonære potensialet som fantes blant fattigbøndene og de lavere middelbøndene. Han forsto og forklarte den halvkoloniale og halvføydale karakteren til det kinesiske samfunnet og hvilken konsekvens dette måtte ha for den revolusjonære strategien. Dermed forsto han også den tosidige karakteren til det nasjonale borgerskapet og la grunnen for teorien om den nydemokratiske revolusjonen og den revolusjonære enhetsfronten. Denne nyutviklinga av marxismen på kinesisk grunn, ble ikke gjennomført i noe elfenbeinstårn eller noe studerkammer, men prøvd ut i tiår med væpna revolusjonær kamp. Mao viste verden at den dogmatiske Moskva-skolen tok feil.

Dette var den første fasen i utviklinga av et helt nytt konsept i marxismen, nemlig teorien om den nydemokratiske revolusjonen. Den var basert på Lenins lære om imperialismen og om det nasjonale spørsmålet i den imperialistiske epoken. Til en viss grad var den også basert på Stalins skrifter om de samme spørsmåla. Men det er ingen tvil om at det var Mao som utviklet marxismen på dette området til et kvalitativt nytt og høyere nivå. Dette var grunnlaget for seieren i den kinesiske revolusjonen og den har inspirert hundretalls millioner mennesker over hele verden til å kjempe for revolusjon under halvføydale og halvkoloniale forhold.

I denne prosessen utviklet også Mao det som har blitt kalt masselinja, den grunnleggende respekten for vanlige arbeidende mennesker, så totalt motsatt av den klassiske konfusianske tenkninga, så helt annerledes enn den forakten for arbeidsfolk som det kinesiske embetsverket sto for. Helt motsatt av kinesiske intellektuelle tradisjoner, men ikke uten kinesiske forbilder, erklærte han at den vanlige analfabetiske fattigbonden hadde noe å lære de intellektuelle og kadrene. Eller som Marx sier i Feuerbach-tesene: «Menneskene forandrer omgivelsene og underviseren trenger sjøl undervisning …»

Militærteori

Mao kan også regnes som en av de helt store tenkerne innafor militærteorien. Han siteres på linje med von Clausewitz og Sun Tzu, og han utviklet et helt militærteoretisk system som var fullt integrert med hans filosofiske og ideologiske prinsipper for øvrig. Ikke siden Friedrich Engels hadde noen ledende marxist hatt en så grundig forståelse for revolusjonær krigføring, og Mao er på dette området utvilsomt større enn Engels på grunn av sin langvarige og langt mer sammensatte erfaring fra revolusjonær krigføring I likhet med von Clausewitz forstår Mao krigen som en fortsettelse av politikken med andre midler. Derfor lot han aldri geværet kontrollere partiet, han sørget alltid for at det var hæren som tjente partiets politiske mål. Der von Clausewitz baserer hele sin tenkning på overklassegeneralens disposisjoner, tar Mao utgangspunkt i en hær som springer ut av folket og som hele tida lever i et nært politisk forhold til folket. Derfor forklarte han om igjen og om igjen nødvendigheten av at hæren skulle tjene folket, aldri krenke folkets interesser og drive politisk arbeid. På denne og en rekke andre måter gjennomførte han et fullstendig brudd med den århundregamle kinesiske tradisjonen med omstreifende opprørsflokker og lokale krigsherrer.

Medlemmer og ledere i Kinas kommunistiske parti og deres rådgivere i Komintern ikke bare undervurderte bondebevegelsens revolusjonære karakter, men de gjorde også alvorlige feil i hele analysen av det kinesiske samfunnet. De skjønte ikke den dobbelte karakteren til den nasjonale borgerskapet og derfor hadde de på ett tidspunkt store illusjoner om denne klassen, mens de seinere fornektet dens positive sider fullstendig. Sjøl om Mao aldri sa det offisielt, er det ingen tvil om at ultravenstrefeila til Li Li-san var sterkt inspirert av venstrefeila på Kominterns 6. kongress i 1929, akkurat som høyrefeila som førte opp til tragedien i 1927 også hadde blitt inspirert fra senteret i Moskva. (Et medlem av sentralkomiteen i KKP fortalte meg i 1970 at «hvis vi hadde fulgt Stalins råd, ville Kina aldri ha blitt frigjort». Sjølsagt sa Mao aldri noe slikt sjøl, men han var mer enn klar over at hans linje var i konflikt med Moskva.) Mao trakk også to andre lærdommer av denne debatten.

En slik lærdom var forståelsen av at revolusjonen i Kina var noe som det kinesiske folket sjøl måtte gjennomføre i samsvar med de konkrete vilkåra i Kina. Han var altfor mye strateg og statsmann til å bryte åpenlyst med Moskva, men etter 1935 lot han Moskva aldri diktere kinesisk strategi. Mao falt derfor heller aldri for fristelsen til å opprette et kinesisk senter for å diktere andre. Under kulturrevolusjonen var det mange utenlandske partier som spurte om ikke Kina kunne ta ledelsen i å skape en ny internasjonale. Noen partier gikk til og med så langt at de erklærte at Mao er også vår formann, Dette var opplagt i strid med grunnelementer i Maos tenkning. Om igjen og om igjen sa han til utenlandske gjester: «Glem det dere har sett i Kina, dra hjem og gjør revolusjon i samsvar med forholda i deres egne land.»

Dette var ingen falsk beskjedenhet fra Maos side, men heller en kortfatta sammenfatning av dyrekjøpte erfaringer som det kinesiske kommunistpartiet sjøl hadde gjort. Denne holdninga henger også nøye sammen med Maos dialektikk og det han lærer oss om det særegne i motsigelsen.

Dialektikken

For det andre forsto Mao at feiltakelsene til høyre- og venstreopportunistene også var en filosofisk feiltakelse. Han kunne spore disse feila tilbake til metafysiske holdninger i analysen av sosiale forhold. Denne metafysikken var veldig utbredt på den tida, og det viktigste arnestedet for metafysikken var det sovjetiske kommunistpartiet. Mekanisk materialisme og metafysikk kan derfra spores videre tilbake til det tyske partiet, det som en gang var det ledende partiet i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Mange av feila til Stalin stammet fra en grunn forståelse av den dialektiske materialismen, for eksempel hans monolittiske oppfatning av de indre forholda i partiet og hans mekaniske undervurdering av den subjektive sida i kampen for sosial forandring. Mao rettet formelt ikke sitt angrep mot Stalin, men rettet seg i stedet mot Deborin da han skreiv sitt store filosofiske verk Om motsigelsen. «Den metafysiske eller vulgær-evolusjonistiske verdensoppfatninga,» sier Mao, «betrakter tingene som isolerte, statiske og ensidige … Følgelig kan de verken forklare tingenes mangesidige karakter eller hvordan en ting utvikler seg til noe helt annet.» Så går han inn i den mest levende, mest pedagogiske og mest presise forklaring av marxistisk dialektikk som noen gang er presentert. Denne pamfletten aleine gjør ham til en av de mest stringente dialektiske filosofer gjennom alle tider. Mao fører videre dialektikken til Heraklit, Wei Cheng, Hegel, sammenfatter skriftene til Marx, Engels og Lenin om dette emnet og tilfører egne kvaliteter. Og han forbinder dette direkte til revolusjonær praksis. Det er bare gjennom å forstå den motsigelsesfylte karakteren til det nasjonale borgerskapet i land av denne typen at kommunister kan utarbeide en dobbelt taktikk med å kjempe mot dette borgerskapet på noen områder og forene seg med det på andre områder. Det måtte en stor dialektiker som Mao til for å foreslå en enhetsfront med det kinesiske folkets slakter, Chiang Kai-shek, på akkurat det rette tidspunktet. Mao forsto helt klart at hovedmotsigelsen i det kinesiske samfunnet hadde skiftet gjennom den japanske imperialismens angrep. På samme måte så han noen år seinere at hovedmotsigelsen igjen skiftet, da Goumindang igjen ble imperialismens viktigste støttepunkt i Kina.

Maos lære om enhetsfronten er like briljant som hans lære om bondespørsmålet. Den ble utarbeidet omtrent på samme tid som Dimitrov skrev sine viktige artikler om enhetsfronten, men kvalitativt gikk Mao mye djupere. Mao faller aldri for fristelsen til å undervurdere den negative sida til det nasjonale borgerskapet og han gir aldri noen prinsippielle konsesjoner som kunne ha svekket den strategiske posisjonen til venstresida i framtida, når den åpne kampen mot høyresida igjen ville dominere den politiske scenen. Istedet klargjør han at det dreier seg om klassegrunnlaget for enhet i en spesiell epoke og gjør det dermed mulig å forstå begrensningene for denne enheten i tida som skulle komme.

Yenan-talene

Min personlige favoritt blant Maos skrifter har alltid vært Om motsigelsen, men vi har hans egne ord for at han betraktet den andre Yenan-forelesninga, Om praksis, som sin viktigste. Den bærer undertittelen «Om forholdet mellom kunnskap og praksis, mellom viten og handling», og det er typisk for Mao at han foretrakk den. Hans dialektikk var aldri beregnet på elfenbeinstårnet, den var alltid retta inn på revolusjonær praksis. Med åpenbar fryd siterer han Lenin med klar adresse til partiets dogmatikere: «Praksis er høyere enn (teoretisk) kunnskap,» siteret Mao og fortsetter «for den er ikke bare allmenngyldig, men har også umiddelbar gyldighet.» Mao framhever to særtrekk ved den marxistiske dialektiske materialismen: «Det ene er dens klassekarakter: den erkjenner åpent at den dialektiske materialismen står i proletariatets tjeneste. Det andre er dens innretning på praksis: den understreker teoriens avhengighet av praksis, understreker at teorien er grunnlagt på praksis og at den i sin tur skal tjene praksis.» Dette er marxismen som revolusjonens vitenskap, forklart på en måte som også fattigbøndene kunne forstå, men uten dermed å bli svekket i vitenskapelig kvalitet.

Om praksis er levende marxisme. Akkurat som Marx i Feuerbach-tesene, setter også Mao praksis som kriteriet på sannhet. Denne vitenskapelige holdninga gjør Mao i stand til å analysere alle forhold, inklusive partiets politikk, med samme materialistiske grunnholdning. Dette er det motsatte av den sterile og dogmatiske «marxismen», som ble undervist i Moskva på den tida. Hvis Mao og det kinesiske partiet hadde holdt seg til holdninga fra Om praksis i forhold til f.eks «Det store spranget framover» i slutten av femtiåra, kunne mange ting ha sett annerledes ut i dag. Om praksis motsier den borgerlige påstanden om at marxismen er dialektisk til alt, unntatt seg sjøl. Denne brosjyra forteller oss at ingenting, ikke en gang marxismen eller kommunismen, er hevet over det praktiske livets strenge prøve. På denne måten skiller Maos tenkning seg fullstendig fra den hvitvaskende, forskjønnende statsideologien, kalt marxisme i sosialistiske og såkalt sosialistiske land. Den er et kraftig redskap til å oppsummere de positive og negative lærdommene med sosialisme og kommunisme gjennom det siste hundreåret og den er også et sterkt våpen mot den voldsomme anti-sosialistiske kampanjen som gjennomføres av det imperialistiske borgerskapet i dag.

Nydemokratiet

Det andre og tredje bindet i Maos Verker i utvalg dekker tida fra 1937 til 1945, det er åra med den anti-japanske krigen. De er meget innholdsrike og her videreutvikler Mao sine teorier om revolusjonær krig, om klasseanalyse i Kina, om enhetsfronten og mange andre spørsmål. Her utvikler han teorien om nydemokratiet i dybden og bredden. Vi må huske at Mao i disse åra ikke bare var partiformann og leder av den anti-japanske krigen. Han var også statsmann og ledet økonomisk og politisk arbeid i de frigjorte områdene. Fra 1927 og fram til den endelige seieren i 1949 eksisterte det hele tida rød politisk makt i Kina, og Mao sto hele tida sentralt i denne røde statsmakta. På denne måten ble kommunistenes ideer om et nytt Kina prøvd ut i praksis, mange år før de ble satt ut i livet i nasjonal skala. Mao og partiet hadde erfaringer i finanspolitikk, handel, produksjon, skattepolitikk og så videre, og partiet kjente til forholdet mellom økonomiske virkemidler og klasseforhold. Vi finner disse erfaringene systematisert i den epokegjørende artikkelen Om nydemokratiet fra desember 1939 og seinere i Om koalisjonsregjeringa fra april 1945. Her finner vi fullt utvikla et nytt begrep innen marxismen, et begrep som bygger på de spesielle klasseforholda i et halvkolonialt og halvføydalt land og som omfatter et program for nasjonal, demokratisk revolusjon under slike forhold. Denne revolusjonen er en fortsettelse av den borgerlige revolusjonen, men står nå under ledelse av arbeiderklassen.

Krigen

KKPs teoretiske og praktiske erfaringer fra de frigjorte områdene, gjorde mange ting lettere etter frigjøringa. Da for eksempel borgerskapet forsøkte å spekulere i matmangelen rett etter revolusjonen, brukte partiet økonomiske mottiltak mot dem i stedet for politiske. Dette brakte toneangivende deler av borgerskapet til randen av konkurs, slik at de så seg nødt til å vende seg til kommunistpartiet for å unngå sammenbrudd. En stor del av det nasjonale borgerskapet ble vunnet over, kjøpt opp eller overtalt til å slutte seg til enhetsfronten etter 1949. Dette var langt mer dyktig taktikk enn noe proletarisk parti før KKP hadde vært i stand til å gjennomføre, og grunnlaget for den var partiets rike erfaringer og de høyt utvikla teoriene til Mao. Igjen var det Maos dialektiske materialisme som spilte nøkkelrollen, for uten en grundig analyse av og raffinert utnyttelse av motsigelsene, hadde det ikke vært mulig å gjennomføre denne politikken. Det er et raffinement og en enkelhet i KKPs politikk i denne perioden der man gjenkjenner mesterverket.

Maos verker fra åra med anti-japansk krig inneholdt også andre perler, som for eksempel artikkelen Om KKPs rolle i den nasjonale krigen fra 1938 og Den kinesiske revolusjonen og Kinas kommunistiske parti fra 1939, som begge fortsatt kan studeres som lærebøker i partibygging. Vi finner den klassiske Talen på Yenan-forumet om litteratur og kunst og briljante småtekster som Tjen folket og Den dumme gamle mannen som flyttet fjellene, som alle sammen handler om klassestandpunktet og det å tjene folket. De er en forfriskende tilbakevisning av halvhjertethet og karrierisme, og særlig når vi leser dem på bakgrunn av åttitallets jappetid.

Det fjerde bindet i Maos Verker i utvalg dekker perioden med den tredje revolusjonære borgerkrigen, fra seieren over Japan til seieren over Chiang Kai-shek. Bare en av disse artiklene er så lang som 20 sider, flertallet av dem er bare et par sider lange. De er antakelig typiske for de fire, fem åra med intense kamper. Det er ei tid for alt, som Predikeren sier. Og for Mao var det ei tid for korte retningslinjer for den revolusjonære kampen og ikke for djuptgripende studier. Sjøl om artiklene er korte, fører de videre og utdyper Maos tidligere artikler. I disse åra perfeksjonerte han sin militære strategi og taktikk. Samtidig skiftet kampen fra fasen med enhetsfront mot Japan til revolusjonær kamp om statsmakta. Teorier om klasseanalyse, jordreform, partibygging og massearbeid ble utvikla i denne prosessen. I Om folkets demokratiske diktatur oppsummerer Mao partiets 28 årige historie siden stiftelsen i 1921 og utvikler de prinsippene som skulle bli den politiske basisen for det nye Kina, eller med Maos ord: «For å oppsummere våre erfaringer og konsentrere det hele til ett punkt: det er folkets demokratiske diktatur under ledelse av arbeiderklassen (gjennom kommunistpartiet) og grunnlagt på arbeider-bonde-alliansen.»

Det femte bindet

I mange år sluttet Maos Verker i utvalg der, i 1949, med sjølve seieren. Enkeltstående viktige artikler fra seinere tidspunkter ble riktignok publisert, og blant de mest framstående av dem var: Om den korrekte behandlinga av motsigelser i folket, Tale på KKPs nasjonale propagandakonferanse og ikke å forglemme, den korte, men presise artikkelen Hvor kommer de riktige tankene fra? Sammen med noen av hans instrukser for jordreformbevegelsen i første halvdel av femtiåra, ble de gitt ut i en utgave kalt Selected Readings i 1965, på norsk kalte vi den «Store Røde» og ga den ut med hvitt omslag på Oktober. Dette var den siste offisielle samlinga av Maos verker etter 1949 helt til femte bind, i Hua Guofengs utgave kom i 1977. Tjue år med sosialistisk oppbygging, komplisert klassekamp, seire og nederlag, Det store spranget, Kulturrevolusjonen og splittelsen med Sovjet, alt dette var i mange år offisielt representert med mindre enn 100 sider fra Mao Zedong sjøl. Og disse åra var nettopp de åra da han oppnådde ble verdensberømt som en stor læremester og en marxist-leninistisk klassiker. Av denne grunn er mye av Maos arbeid i denne uhyre viktige perioden fortsatt lite kjent. I Kina var sjølsagt utgivelse av Maos verker et uhyre delikat spørsmål for partiet, for det omfatta de mest sentrale og problematiske stridsspørsmåla i partiet. Ikke før Maos død, da Hua hadde arrestert «firerbanden» og før rehabiliteringa av Deng Xiaoping, var det mulig å utgi femte bind av Maos verker. Utvalget og redigeringa må i seg sjøl ha vært stappfullt av konflikter, og så seint som i 1977 ble ikke Maos verker ført lenger fram enn til 1957. 18 år av Maos politiske liv var fortsatt ikke representert, og de er det fortsatt i 1993!

Dette betyr sjølsagt ikke at Mao ikke var aktiv i disse åra. De siste par åra av hans liv må vi gå ut fra at han var meget sjuk og at hans teoretiske produksjon kan ha stoppet helt opp. Men vi veit at han var ytterst aktiv og gjorde noe av sine viktigste videreutvikling av marxismen-leninismen i akkurat disse åra. Da jeg besøkte Kina første gang i 1970 var det helt tydelig at partiet diskuterte en del Mao-kommentarer til den politiske økonomien. Av kommentarer vi hørte, skjønte vi at dette dreide seg om oppsummering av de sovjetiske erfaringene og de sovjetiske lærebøkene i politisk økonomi. Dette kan ha dreid seg om den samme Critique of Soviet Economics som ble utgitt av Monthly Review i 1977. Kritikken dreier seg om den sovjetiske læreboka i politisk økonomi og om Stalins brosjyre om politisk økonomi. Den er veldig velskrevet og den reiser en hel serie med viktige spørsmål knytta til den sosialistiske oppbygginga, spørsmål som vi også absolutt må fortsette å diskutere, nå og i framtida.

Vi veit også at han hadde noen av sine største tilbakeslag og gjorde noen av sine alvorligste feil nettopp i disse åra. Og alt vi har for å studere denne rike erfaringa og viktige teoretiske diskusjonen er piratutgaver, enkeltstående sitater, korte instrukser og annenhånds, ja til og med tredjehånds referanser. Dette åpner en altfor stor del av Maos politiske arbeid for alle former for spekulasjoner og tolkninger. Og med dagens kapitalistvandrere ved makta er våre utsikter til å få større klarhet på kort sikt nokså bleike. I forbindelse med hundreårsjubileet for Maos fødsel, synes jeg det er på sin plass at vi krever at skriftene hans blir offentliggjort. Det ville være en forbrytelse om kinesiske myndigheter fortsatt skulle holde Maos verk tilbake.

Klassekamp under sosialismen

Uansett, sjøl om det er mange dunkle punkter og mange forhold som ligger i mørke når det gjelder tida etter 1949, så kjenner vi hovedtendensen. Og hovedtendensen var at Mao i teori og praksis drev et utrettelig arbeid for å sikre fruktene av revolusjonen for å bygge sosialismen og hindre gjenopprettelse av kapitalismen. Mens det sovjetiske partiet og også Stalin sjøl, hadde snakket om at klassekampen var i ferd med å dø ut under sosialismen, beviste Mao i teori og praksis at den sosiale, økonomiske og politiske basisen for klassekampen ville fortsette å eksistere i lang tid, sjøl etter den formelle statlige ekspropriasjonen av den borgerlige privateiendommen. Og han pekte særlig på, til stor misnøye fra bestemte kretser i partiet, at partiet sjøl og det sosialistiske statsapparatet ville være drivhus for å drive fram kimene til et nytt borgerskap. Dette var Maos store teoretiske fortjeneste, i det han utviklet Marx og Lenins lære om proletariatets diktatur, den dialektiske materialismen og teoriene om sosialismen.

Mao gikk også dypt inn i spørsmålet om forholdet mellom produktivkrefter og produksjonsforhold og så mye klarere enn noen annen behovet for å bruke den aktive, politiske sida i samfunnet som en drivkraft i utviklinga av produktivkreftene. Dette er fortsatt et spørsmål som kan høyne temperaturen mellom marxist-leninister. Mitt personlige syn er at Mao hadde grunnleggende rett i å føre klassekamp for å utvikle produktivkreftene, den materielle basisen for samfunnet. Han hadde også grunnleggende rett da han kritiserte dem som påsto at utviklinga av produktivkreftene automatisk ville fremme den politiske utviklinga framover mot kommunismen. Han forsto bedre enn noen annen at det sosialistiske samfunnet er et klassesamfunn fullt av kimer til kapitalisme. Overlatt til seg sjøl vil disse kimene ganske fort utvikle seg til fullvoksne kapitalistiske klasseforhold, slik som de siste ti-tolv åra av kinesisk historie har bevist med all ønskelig tydelighet.

Feil i Maos navn

Derimot er jeg sikker på at det i Maos navn ble begått alvorlige feil når det gjaldt å undervurdere problemene med utvikling av den materielle basisen som en forutsetning for å bygge ned klasseforskjellene. Det finnes et vell av eksempler på slike feil i dokumentene fra kulturrevolusjonen, men det er ikke klart i hvor stor grad Mao sjøl kan holdes ansvarlig for dem. Et typisk eksempel på subjektivisme finner vi i hoveddokumentet for igangsettinga av kulturrevolusjonen, nemlig sentralkomiteens 16 punkts resolusjon fra 1966, der ett av kriteriene for å tilhøre borgerskapet var at man reiste tvil om Det store spranget. Å gjøre klassetilhørighet til et politisk spørsmål og til og med trekke opp skillet mellom hovedklassene etter hvordan man ville oppsummere meget problematiske begivenheter i partiets nære historie, er helt åpenlyst i strid med marxistisk materialisme. Og blant følgene av slike alvorlige feil må nødvendigvis bli vilkårlighet og alvorlige feil i behandlinga av motsigelser i folket, og dermed en kraftig undergraving av det sosialistiske demokratiet og partidemokratiet osv. På grunn av den rådende uklarheten om hvor Mao sto i forhold til mye av det som skjedde i denne perioden, er vi ute av stand til å reinvaske ham for enhver form for ansvar for slike feil. Det vi kan bevise er at slik subjektivisme står i motsetning til de av Maos verker vi kan studere, slik som Om den korrekte behandlinga av motsigelser i folket, Om de ti viktigste forholda og Om motsigelsen, for å nevne noen få.

Det virker også åpenbart at Mao må bære noe av ansvaret for de alvorlige feila som ble begått under Det store spranget. For meg er det fortsatt en gåte hvordan mesteren bak slike verker som Om praksis og Hvor kommer de riktige tankene fra? kunne avvike så alvorlig fra materialismen som partiledelsen i KKP må ha gjort under Det store spranget. Så seint som i 1956 kritiserte Mao Stalin for å tyne bøndene ved å akkumulere for mye til tungindustrien på bøndenes bekostning. Han kritiserte ensidigheten i det sovjetiske industrialiseringsprogrammet, slik som han særlig behandler det i Om de ti viktigste forholda: «Deres (de sovjetiske ledernes, min merknad, PS) ensidige vektlegging på tungindustrien på bekostning av jordbruk og lettindustri førte til varemangel på markedet og en ustabil valuta.» Bare to år etter disse kloke orda vedtok sentralkomiteen, med Mao i spissen, å gi grønt lys for den mest ensidige kampanjen i den sosialistiske oppbyggingas historie, nemlig Det store spranget. I følge noen beretninger ble mer enn 60 millioner bønder beordret til å forlate markene, og det midt under innhøstinga, for å hogge trær for å skaffe brensel til tungindustrien. Dette var ikke noe annet enn en massiv og vilkårlig verdioverføring fra jordbruket til tungindustrien. Hele kampanjen var ikke noe mindre enn en katastrofe som førte til sult, matmangel og økologiske forstyrrelser i stor målestokk. Den var et hardt slag mot partiets og til og med Maos prestisje. Og når disse feila ble kritisert innad i partiet, av slike folk som partiveteranen Peng Teh-huai, maktet ikke Mao å følge sin egen lære om «bebreid ikke taleren, men ta hans kritikk som en advarsel». I stedet for å rette på feila gikk Mao og partiet til frontalangrep på Peng. Resultatet ble ytterst skadelig for demokratiet både i partiet og i samfunnet, skadelig for alt som het vitenskapelige metoder for ledelse og for sosialismen sak i Kina.

Klikkene til Lin Biao og Jiang Jing nådde makt og berømmelse under Maos beskyttelse. Han kan ikke lastes for deres alvorlige feil og langt mindre for deres forbrytelser, men det er helt opplagt at han lot dem gå veldig langt i deres forsøk på å erstatte maoismens dialektiske materialisme med sin egen subjektivisme og idealisme. Hvorfor? Utvikla Mao sjøl en tendens i retning idealisme på sine eldre dager, slik at hans vanlige årvåkenhet mot ventreopportunisme ble sløvet? Eller så han på disse klikkene som mindre onder i forhold til partiets høyrefløy? Mangelen på førstehånds materiale og verifiserbar dokumentasjon om Maos posisjoner i disse sakene hindrer meg i å konkludere.

Ingen halvgud

Mao var ingen helgen eller noen halvgud, slik den avskyelige persondyrkelsen rundt ham ville ha det til. Han var et menneske av kjøtt og blod, med sine tvil, sine fordommer og sine feil. Men som revolusjonær leder var han en gigant, den største i moderne historie. Hans liv og virke var en enhet, og kjernen i denne enheten var at han viet seg til kampen for å frigjøre menneskeheten fra all undertrykking og utbytting. Hans hjerte og hans tanker var hos det arbeidende folket, hos de navnløse millionmassene, hos arbeidere og undertrykte folk over hele verden. Han etterlot dem en stor arv, sitt arbeid, sine verker, sine teorier og sitt revolusjonære eksempel. Når han gjorde feil, slik alle mennesker gjør, gjorde han dem ut fra sitt ønske om å tjene folket. Han prøvde energisk å hindre at Kinas kommunistiske parti skulle degenerere til en ny borgerlig maktmaskin. Han lyktes ikke, men det var ikke hans feil. Det kinesiske folket er nesten en firedel av menneskeheten. Å lede et så stort folk til frigjøring og sosialistisk oppbygging er en så stor bragd at den vil stå fram for alle tider. Det får være opp til framtidige generasjoner å fullføre de oppgavene Mao hadde satt seg, å utvikle et samfunn uten klasser og klasseundertrykking.

På tross av alt jeg har sagt om mangelen på materiale om Maos arbeid etter frigjøringa, veit vi nok til å slå fast at han utvikla marxismen-leninismen på mange områder også i denne perioden, samtidig som han etterlot oss en del gåter og problemer som vi må løse.

I Maos ånd

Han utvikla en teori om det sosialistiske samfunnet som et overgangssamfunn som bærer fødselsmerker etter kapitalismen, slik som den fortsatte eksistensen av klasser og klassekamp, et statsapparat, et marked osv. Han utviklet en teori om forholdet mellom produktivkrefter og produksjonsforhold, sjøl om han ikke konkluderte sine arbeider på dette området. Han utviklet analysen av motsigelsene i det sosialistiske samfunnet, men han konkluderte ikke diskusjonen om hvordan en skulle begrense de kapitalistiske trekka i samfunnet uten å slå over i voluntarisme og subjektivisme. Han var den første marxisten i historia som kritiserte den sovjetiske moderne revisjonismen, men han lyktes ikke, så langt vi kjenner til å klarlegge årsakene til degenereringa av sosialismen i Sovjet eller Kina. Den kritikken av sovjetsamfunnet som vi finner i Den store polemikken er ganske grunn og kan neppe ha vært skrevet av Mao. Han var den første som omtalte den sovjetiske sosialimperialismen, men han lyktes ikke i å vise nøyaktig hvordan denne sosialimperialismen utviklet seg.

For å være gode elever av Mao, må vi holde oss til hans standpunkt og metode, vi må fortsette å studere, arbeide og kjempe i hans ånd. Det vil si at vi bør, akkurat som Mao gjorde, bruke de grunnleggende prinsippene i marxismen til å analysere vår egen tid og våre egne land, ikke ved mekanisk å overføre det ene eller andre elementet fra den kinesiske erfaringa. Mao hadde aldri respekt for de «sanne bolsjevikene» som kom tilbake fra studier i Moskva med revolusjonens «sanne evangelium» uten å ta hensyn til de konkrete forholda i Kina. Vi bør lære av Maos revolusjonære teorier gjennom å fortsette og utdype vår forståelse av dagens samfunn gjennom konkrete studier av de konkrete forholda. Slike studier må i Maos ånd, alltid forbindes nært med revolusjonær praksis. Våre anstrengelser for å studere Maos lære og de kinesiske erfaringene må gå hånd i hånd med våre forsøk på å utvikle maoismen slik at den kan svare på det 21. århundrets utfordringer. Det har vært voldsomme forandringer i verden, som omfatter den teknologiske og vitenskapelige revolusjonen, ei stadig mer alvorlig økologisk krise, finanskapitalens erobring av stadig større deler av verden, forandringer i klasseforholda i de fleste land, sovjetimperiets sammenbrudd, de kapitalistiske reformene i Kina osv. For å være virkelige elever av Mao må vi analysere alt dette grundig og fortsette å utvikle maoismen, uten dermed å avvike til reformisme eller revisjonisme.

Med ei slik holdning vil vi finne enorme inspirasjon i Maos verker. Men hvis vi behandler hans verker som et evangelium, som en hellig skrift, da vil maoismen stagnere og bli moden for et monter i et historisk museum. Ei slik holdning ville bryte med hele kjerna i maoismen.

Leder

av Pål Steigan

Vi har bestemt oss for å gjenreise Røde Fane. Vi tror at et marxistisk tidsskrift er vel så viktig i dag som for 20 år sia.

Det var i Røde Fane at AKPs klasseanalyse ble utviklet tidlig på 1970-tallet, og bladet har mange ganger bidratt til å utforme det teoretiske grunnlaget for den revolusjonære bevegelsen i Norge. I høyrebølgens tiår ble imidlertid både AKP og hele venstresida satt under et voldsomt press, rekrutteringskildene tørka ut og gamle støttespillere falt fra. Marxismen og kommunismen kom under et voldsomt press, og den teoretiske debatten fikk lide under det. Siden krakket i oktober 1987 har høyrebølgen vært på retur, og ikke minst ved skolevalga i år viste det seg at ungdom på ny søker etter revolusjonære svar på spørsmål som arbeidsløshet, krig, miljøkrise og fattigdom. Rød Ungdom opplever den største tilstrømninga siden 1970-tallet, over 8 % ved skolevalget i Oslo og enkeltresultater på godt over 20 % er bedre enn noen tidligere notering. Med RVs 5 % og mandat i hovedstaden har den revolusjonære bevegelsen markert seg med tyngde i rikspolitikken.

Den objektive situasjonen i samfunnet, med 200.000 arbeidsløse, imperialistiske kriger og en voksende rasisme, har lenge ropt på ei styrking av den revolusjonære bevegelsen. Hvis det var grunner til å være kommunist og revolusjonær i 1973, er det ti ganger større grunn til å være det i dag. Men det har vært tungt å riste 80-tallets tungsinn ut av systemet og det har vært et gap mellom den objektive situasjonen og det nokså skrinne grunnlaget for bevegelsen.

Det sies, og det med rette, at sosialismen har blitt diskreditert av Øst-Europa, Albania, Tienanmen, og det er sant nok. Men det kommer ikke minst av at det er de imperialistiske og borgerlige tolkningene av disse hendelsene som har fått rå grunnen aleine. Det imperialistiske borgerskapet har en nærmest total kontroll over den internasjonale medieindustrien og kan dermed manipulere politiske og ideologiske strømninger. Politisk og moralsk er det ingen forskjell på å skyte ubevæpnede studenter i Beijings gater og å skyte ubevæpnede kvinner og barn i Mogadishu. Begge deler er fascistiske handlinger som bør møtes med avsky. Men verden reagerer totalt forskjellig på disse to handlingene. I det ene tilfellet vil man ha det til at «slik er sosialismen» og man går til en, riktignok ganske halvhjertet, boikott. I det andre tilfellet foregår mordene i FNs navn og under amerikansk kommando, og da er det spedt med prinsippielle fordømmelser og boikottaksjoner. Og det er utenkelig at mediene skulle si at «slik er imperialismen». Når sosialismen er diskreditert, kommer det sjølsagt av store og alvorlige forbrytelser som er begått i sosialismens navn, men det kommer i like høy grad av borgerskapets enorme makt over den internasjonale opinionsdannelsen.

Å ta opp kampen mot denne overmakta kan virke håpløs og å ta den opp med utgangspunkt i et lite tidsskrift som Røde Fane, kan virke patetisk. Det var også Davids kamp mot Goliat, uten at det skremte guttungen fra å møte kjempen. Nå er det ikke Røde Fanes viktigste oppgave å lempe mot de borgerlige ideologimaskinene direkte. Vår viktigste jobb er å bidra til å bygge opp en bevegelse som kan gjøre det. En del av Røde Fanes oppgave må derfor være å skjerpe den ideologiske og politiske debatten blant folk som kaller seg sosialister. For å kunne samle oss i en felles kamp mot borgerskapet og kapitalismen, er det helt nødvendig at vi først avklarer hva som skiller oss og at vi prøver våre teorier mot hverandre. Røde Fanes spalter vil være åpne for sosialister av ulike avskygninger, men som de materialister vi er, kan vi ikke fordra å stikke våre egne sympatier og prioriteringer under en stol. Røde Fane gjenreises for å bygge opp igjen den kommunistiske bevegelsen i Norge og for å øke dens innflytelse og prestisje.

AKP og den revolusjonære bevegelsen må ta sikte på igjen å bli et interessant og sterkt kraftfelt som trekker til seg opprørsk ungdom i alle aldre. Vi håper å kunne bidra til det.

av Kjersti Røhme og Birger Thurn-Paulsen

– Virkeligheten i dag er preget av et sterkt press for å formidle forenklinger og svart-hvitt bilder. Vi trenger ikke en litteratur som framstiller en forenkla virkelighet, sier forfatteren Thorvald Steen i dette intervjuet.

Vi har snakket med Thorvald Steen, et politisk aktivt menneske, forfatter og nåværende leder av Den norske Forfatterforening.

– Hvis vi tar et grovt sveip over 1970- og 1980-tallet, har vi da gått fra blomstring til tørketid når det gjelder den politiske kunsten?

– Å se det slik er etter min mening en stor forenkling, svarer han. Mange, ikke minst fra min egen generasjon, er opptatt av å markere at alt på 70-tallet var galt. At kunsten var preget av paroler og forenklinger, og at interessen ble fjernet fra det som er skjønnlitteraturens varemerke – språket. Dette er ikke et korrekt bilde. Også på dette området er statistikken tatt i bruk, og den viser at forfatterne på 70-tallet ikke skrev så annerledes enn før. Poenget er at en del toneangivende folk var bevisste og skrev deretter. Sett under ett er ikke svingningene så store. En positiv side ved 70-åra var at samfunnsengasjementet ga organisatoriske utslag. Vi hadde «Kunstneraksjonen». «Forfattersentrum» ble etablert, og det ble kjempet gjennom ordninger for kunstnerne. Og kvinneperspektivet fikk gjennomslag. Visst fantes det overslag, plakatkunst, men 80- og 90-tallet vil vise store overslag den andre veien. Enhver periode har behov for ekstreme kunstneriske uttrykk, men jeg tror det er for enkelt med store skott mellom periodene. Og si at 70-tallet er lik samfunn og 80-tallet er lik språk, for eksempel.

Det er en tett forbindelse mellom disse to sidene. Språk og samfunn må inkorporeres, vi må være samfunnsbevisste med et reflektert språk. Folk jeg setter høyt, som eksempler på hva jeg mener, er Inger Elisabeth Hansen, Paal Helge Haugen og Lars Amund Vaage. Dette er spennende politiske diktere.

Skjønnlitteraturen prøver å si noe om det som ikke er sagt. Den ligger i forkant av teorien. Dostojevski og Ibsen sa mye om psykologi før Freud, og Balzac sa mye om klassekamp før Marx.

– Du gir forfatterne et stort samfunnsmessig ansvar når du sier det på den måten?

– Ja, det gjør jeg. Det er forfatterens jobb – min jobb – å leite opp ting som ikke er sett før. Den oppgaven betyr at jeg er avhengig av kollektivet rundt meg, et støtteapparat, men det å fullføre jobben er som å sykle i et brudd. Selve skaperakten er en individuell handling.

Jeg kan ta boka mi Ilden som eksempel. Jeg har min egen erfaring med løsemidler. Samtidig er det et stort samfunnsmessig problem som ikke tas særlig alvorlig. Det er 200.000 mennesker som er ødelagt av løsemidler i Norge, samtidig som Danmark for n-te gang har tapt kampen innafor EF om retten til å merke maling og liknende produkter. Jeg ville sette ord på dette. Mitt utgangspunkt var et samfunnsengasjement, men jeg ville uttrykke det med et språk som gikk utover faglitteraturens. Jeg mente det manglet et vitnesbyrd fra en som har opplevd det, uttrykt gjennom personlige tanker og følelser. Det er fysiske opplevelser og kroppen er på mange måter et barometer på hvordan vi har det. I tråd med dette er det mange kvinnelige forfattere som er utrolig spennende nettopp fordi de lar språket registreres gjennom kroppen. Alt dette handler om å forfølge modernismens opprinnelige prosjekt.

– Hvordan vil du karakterisere modernismen?

– Etter mitt syn prøver den å beskrive virkeligheten, samtidig som den bærer i seg kimer til forandring. Den er også et uttrykk for at vi tror på utopiene. Vi kan se på den siste boka mi, Don Carlos. Den er et forsøk på å gi en diagnose på vår egen tid, gjennom å si noe om en annen tid. Mitt «prosjekt» er å finne ut hvorfor vi har det som vi har det i hodene våre. Jeg følte meg etterhvert sikker på at den moderne tenkningen, både den kapitalistiske og den sosialistiske har et felles opphav, nemlig opplysningstida. Det som preget den var trua på verdien av opplysning hvis folk ble opplyst nok ville de også ta til vettet.

Charles Darwin var selve gromgutten, det store barnet av opplysningstida, hyllet i alle leire. Han er også mye lik oss, med vår tru på rasjonalitet og fornuft. Den andre viktige personen i boka er en melankoliker som snakker om alt det Darwin ikke er opptatt av, alt det fornuften ikke griper. Personene er stilt opp mot en bakgrunn av borgerkrig i landet. Don Carlos er i mitt hode en politisk bok. Jeg har bevisst valgt min arena og prøver å beskrive det komplekse ved det moderne europeiske menneske.

– Hvor står vi nå når del gjelder tendensene og betingelsene for den litteraturen?

– Som nevnt er beskrivelsene av 1970- og 1980-åra altfor enkle. Det lages mye spennende litteratur. Lyrikken blomstrer, ungdommen leser mye, og debatten er der, selv om den føres andre steder enn før. Den siste boka til Jan Erik Vold, Ikke, er engasjert og konkret forskning i vår tid. Vi trenger mer slik litteratur. Virkeligheten i dag er preget av et sterkt press for å formidle forenklinger og svart-hvitt bilder. Kanalene, distribusjonen og media er til de grader såpeglatte. Vi skal være ganske lykkelige for bli omtalt i det hele tatt, og en konkret hindring er at bøker er altfor dyre. Vilkårene er ikke så gode for skjønnlitteratur som sier noe om det som ikke alt er sagt. Samtidig leses det mye, og mange som av nevnte grunner ikke er særlig kjent, blir lånt i filler på bibliotekene. Det er ikke folk som er redd for det uvante Problemet er å slippe gjennom.

Mitt forfatterideal er å være politisk bevisst. Vi trenger ikke en litteratur som framstiller en forenkla virkelighet. Personlig må jeg «gå i brudd» og forske i det jeg er i stand til. Jeg må lete etter ting som bare jeg er i stand til å finne. Hvis ikke må jeg kutte ut, avslutter Thorvald Steen.

ved Rolf Nilsen

I dag er det vanskelig å benekte at Mao gjorde svært store feil på sine eldre dager. En må likevel se på helheten og ikke undervurdere Maos langvarige og gode arbeid fra før 1958, hevder artikkelforfatteren

Mao Tse-tung ble født for 100 år siden i den fattige bygda Shaoshan i Hunan-provinsen midt i det enorme Kina. Han er sannsynligvis den enkeltperson som i dette århundre har forandret verden mest. Uten ham ville det antakelig ikke vokst fram noe nytt Kina.

Mao har vært karakterisert som en mann med enkelt levesett, jordnær i vaner og humor, en som brukte enkle ord; kunnskapsrik; en idrettsmann; en dikter.

Fra årene i Yenan (baseområdet i Nord-Kina hvor kommunistpartiet oppholdt seg fra 1934 til 1947) kunne partilederen Mao ofte ses spaserende i gatene med sine lappede klær, tilsynelatende uten vakt. Han slo av en prat med folk han møtte. Dette på tross av at han var en ekstremt opptatt mann. Han ledet tross alt et raskt voksende parti med enorme oppgaver i et okkupert og borgerkrigsherjet land.

Mao la stor vekt på likhet i forholdet mellom menig og offiser. Offiserene skulle ikke, som vanlig var i Chiang Kai-tsjeks nasjonalisthær, opptre brutalt. En god offiser skulle dele de samme leveforhold som soldatene.

«Snakk høflig til bøndene, kjøp ting til anstendige priser og lever tilbake ting dere har lånt,» var regler for kommunistpartiets hær. For første gang i historien hadde Kina en hær som hjalp bøndene med jordbruksarbeidet. Mao var smertelig klar over at hæren deres bare kunne operere og overleve med en overveldende støtte fra bondebefolkningen.

En av Maos viktige avvik fra den russiske revolusjonsmodellen, lå i behandlingen av de rike bøndene. Mao understreket flere ganger at terror mot disse ville drive de rett i armene på godseierne og skape enorme problemer for revolusjonen. Beslagleggelse av jorda deres kunne dessuten redusere jordbruksproduksjonen, fordi rikbøndene ofte var mer kunnskapsrike og geskjeftige enn de andre bøndene. Her står Stalins herjinger overfor «kulakkene» i skarp kontrast.

Mao sa en gang til forfatteren Han Suyin at han avskydde likvideringer. «Skån alle – unntatt de verste,» skal Mao ha understreket som et grunnleggende politisk prinsipp ifølge intervjuet i boka Morgonens flod.

Hans omsorg for andre og hans beskjedenhet er også berømt. Når han ble fotografert i gruppe sto han aldri i sentrum. Ingen av de som kjente ham ville heller be ham om å innta en mer framtredende plass. Oftest sto han ute på sidene eller bak de andre. Han behandlet også sine nærmeste medarbeidere og folk han møtte på en demokratisk og eksemplarisk måte.

Mao var også dyktig på å delegere oppgaver. Kommunikasjonene i Kina var på denne tida svært dårlige. Det var svært viktig at folk lokalt, som kjente forholdene mer inngående, lærte seg til raskt og selvstendig å fatte de nødvendige beslutningene. Ledelsen sentralt konsentrerte seg i steden om de prinsipielle og langsiktige spørsmålene. På sitt beste antakelig en dynamisk blanding av plan, sammenheng og initiativ.

Mao var også kjent for sin vektlegging av å gjøre undersøkelser hos personer med direkte erfaringer og kunnskaper med saken, før han som del av den øverste ledelsen la fram sitt forslag. Mest kjent er hans undersøkelse av økonomien og eiendomsforholdene blant bøndene i hjemprovinsen.

Flere vestlige journalister som besøkte Mao, har fortalt om hans utspørrertrang og kunnskapstørst. Det hele som ofte startet som et normalt intervju, endte mot slutten med at Mao i timevis spurte de ut om forskjellige sider ved deres arbeid eller samfunn.

Igjen og igjen understreket han at man må bedømme ting utifra fakta og ikke fra uklare ideologiske fantasier.

I 1949 tok et marxistisk bondeparti over makten i Kina. De hadde omfattende politiske og militære erfaringer fra et hardt og omflakkende liv.

Men de visste lite om industri og byer.

Av den grunn måtte partiet vende seg til Sovjetunionen, som var det eneste landet med erfaringer fra sosialistisk industrireisning. Organiseringen av staten og de første femårsplanene ble da også kopier av de russiske modellene.

Koreakrigen (1950-53) gjorde forholdet mellom de to enda tettere. Russerne var som kjent sterkt engasjert på nordkoreansk side, og to tredjedeler av den kinesiske hær var i Korea. Kineserne drev med russiske våpen amerikanerne tilbake til delingslinjen. Koreakrigen var en av de blodigste etter annen verdenskrig med over 2 millioner drepte, derav mange kinesere. En av de døde var Maos sønn Mao Anying.

På mange måter kan en si at Koreakrigen endte som et nederlag for amerikanerne.

Forholdet til den mektige russiske naboen må kunne karakteriseres som svært nært også videre utover på 1950-tallet. Sovjetunionen var på mange måter eneste venn og eneste mulige forbilde i gjenoppbyggingsprosessen.

I 1956 skal Mao ha irritert seg sterkt over Khrustsjovs tale på den 20. partikongress i Moskva om Stalins feil. Mao mente at kritikken gikk alt for langt og at Khrustsjov slo bena under seg selv og den kommunistiske bevegelsens historie.

I 1957 skjøt Sovjetunionen opp Sputnik, som var den første satelitten som gikk inn i en bane rundt jorda. Det hele var en teknisk bragd av et land som vel ti år tidligere hadde vært utsatt for enorme ødeleggelser og mistet over 20 millioner innbyggere i kampen mot Hitler-Tyskland.

Mao skal ha vært ekstatisk over oppskytningen, og skal siden ha uttalt at dette beviste at kommunismen var kapitalismen overlegen.

Men Mao mislikte også sterkt den sovjetiske modellen med omfattende regjeringskomplekser, by-orientering og tendenser til sosial lagdeling. Han likte også dårlig den sovjetiske hærmodellen med rangordning og sylskarpe kommandoforhold, som Kina også hadde bygget opp ved hjelp av russiske rådgivere.

Det store spranget

Under innflytelse av disse faktorene begynte Mao å se seg om etter «en ny utviklingsmodell», som skulle være et oppgjør med den sovjetiske.

Dette hele endte med at han i 1958, i en alder av 65 år, lanserte «Det store spranget framover». Statsminister Zhou Enlai og «sjefsøkonomen» Chen Yun skal ha vært i mot denne svært drastiske og uprøvde planen.

Mao skal ha sagt: «Problemet nå er høyrefløyens konservatisme.» De «konservative» hadde tatt til orde for å gi vitenskapsmenn byråkrater, teknikere, lærere etc bedre levevilkår, bedre lønn, yrkestitler og grader og flere forfremmelsesmuligheter. Mao ville isteden satse på å utvikle en «ny og revolusjonær bevissthet», og stimulere arbeidsinnsats og «sosialistisk utvikling», gjennom «massebevegelser».

Egentlig dreide det hele seg om synet på menneskets natur og hva som drev mennesket til innsats. «Hva er det som får bakeren til å stå opp klokken seks og bake brød? … Nestekjærlighet?» hadde sosialøkonomiens far, briten Adam Smith, spurt og besvart på en overbevisende måte nesten 200 år tidligere. I dette spørsmålet var sannsynligvis de «konservative» helt enige med Adam Smith.

Ledere og intellektuelle i byene ble i stort antall sendt ut på landsbygda for å gjøre jordbruksarbeid og for å ta del i «industrialiseringen av landsbygda». Landsbyer gikk i gang med «stålproduksjon» og «eksperimenter». I tillegg ble landsbyene slått sammen til enorme «folkekommuner». Arbeidspoeng, som bygde dels på innsats, dels på sosiale vurderinger, ble innført som lønnssystem på landsbygda.

Kina skulle også unngå å slippe inn utenlandske investeringer. Det var viktigst «å stole på egne krefter». Utenom russerne fantes det faktisk på dette tidspunktet svært få utlendinger i Kina.

Da de russiske ekspertene ble kjent med hva «Det store spranget» gikk ut på, ristet de på hodet. To år senere dro de hjem.

Det hele endte med katastrofe. Rot oppsto. Desentraliseringen ble for sterk. Det statistiske apparatet brøt sammen. De statlige organene som skulle koordinere helheten i økonomien, klarte det ikke, blant annet fordi de var svekket. Arbeidsdisiplinen ble slappere. Produksjonen gikk ned. Varemangel ble et alvorlig problem og sult oppsto i flere provinser.

Ifølge Han Suyin skal 20 millioner ha dødd av sult!

Kvaliteten på stålet var dessuten svært lav. I mange tilfeller var det rett og slett ubrukbart.

«Det store spranget» var et enormt prestisjenederlag for Mao. Det var den første alvorlige feilen han hadde gjort siden han ble partileder i 1935.

Liu Shaoqi, Deng Xiaoping og Zhou Enlai ble de toneangivende i partiet og sørget for en tilbakevending til den økonomiske politikken fra før 1958.

Kulturrevolusjonen

Mao holdt seg fra nå i flere år mer i bakgrunnen. Men den senere «Kulturrevolusjonen» skulle vise at han på tross av fiaskoen med «Det store spranget», holdt fast ved de fleste av de politiske og økonomiske prinsippene fra denne tida.

Forut for «Kulturrevolusjonen» trappet Mao opp kritikken av «De tre store forskjellene» nemlig forskjellen mellom by og land, mellom arbeidere og bønder og mellom fysisk og mentalt arbeid. Han hevder at disse nå utgjorde viktige og alvorlige motsigelser og at forskjellene mellom dem måtte reduseres.

Av disse grunnene og som et ledd i sin maktkamp mot «de konservative» utløste han i 1966 «Den store proletariske kulturrevolusjonen» gjennom oppropet «Bombarder hovedkvarteret». Mao var da 73 år.

En viktig side ved Kulturrevolusjonen var å «omforme kinesernes tankegang i sosialistisk retning» og fjerne «elitetenkningen» i samfunnet og gi neste generasjon «revolusjonær erfaring».

Ungdommen ble oppfordret til å føre kamp mot «De fire gamle» nemlig mot gamle vaner, skikker, ideer og kultur; med det resultat at de ødela en stor del av Kinas templer og kulturskatter.

Skoletida ble nedkortet og kombinert med praktisk arbeid. Alle unge måtte ut i praktisk arbeid før de eventuelt kunne tas opp på universiteter og høyskoler, og anbefaling fra arbeidskameratene ble viktigste opptaksgrunnlag. Barn med arbeider- og bondebakgrunn ble favorisert og andre ble diskriminert. I mange tilfeller ble uegnede personer valgt ut til å ta høyere utdannelse. Dette, kombinert med generell nedgang i respekten for akademisk utdannelse, førte til at kunnskapsnivået sank.

Kunsten ble gjort «proletær». Klassiske, tradisjonelle og utenlandske verker ble ikke vist/spilt. Kunstnerne ble sendt på landet for å passe griser og amatørverk ble erklært for å være kunst.

Kina gikk inn i en sterk kulturell isolasjon i forholdet til omverdenen. Helt fram til 1978 tok en blant annet ikke imot turister, bare vennskapsgrupper.

Mange viktige og nødvendige ledere og byråkrater ble sendt på «7. mai kaderskole», også en av Maos oppfinnelser, for å gjøre jordbruksarbeid og for å studere Marx. Flere ledere ble der i årevis. Andre ble sendt til fabrikker «for å lære av arbeiderne» eller til landsbygda «for å lære av bøndene». Det var blant annet yndet å sende intellektuelle fra det kosmopolitiske Shanghai til det fjerntliggende og fattige Sinkiang.

Flere dyktige og hederlige ledere ble paradert gjennom gatene med hatter på hodene påskrevet «revisjonist». Livets innsats ble erklært null verdt. Noen ble plaget til døde, blant annet Liu Shaoqi, som siden 1949 hadde vært nummer to i partihierarkiet.

Første gang det hang et bilde av Mao på Den himmelske freds plass (et navn fra keisertida), var i 1956. Men nå under Kulturrevolusjonen dukket bildene opp overalt. Og en liten rød bok med «Maos tanker» ble sagt å skulle være «massenes kompass» for politisk handling.

Mao ble proklamert til å være: «Den store lærer, den store leder, den store øverste kommandant, den store rorsmann.» Mao-kultusen nådde sant og si enorme proporsjoner.

Moskva omtalte den nye ledelsen i Peking som «et militær-byråkratisk diktatur». Hanoi reagerte hoderystende, dels fiendtlig. De var jo i krig med supermakten USA.

Kulturrevolusjonen var gudskjelov først og fremst et byfenomen. Som Kina-kjenneren Rewi Alley sa det i en bok: «Den kinesiske bonden har vennet seg til å arbeide gjennom både flom, hungersnød og krig. Han arbeidet seg også gjennom Kulturrevolusjonen.»

De økonomiske og politiske konsekvensene for landet var katastrofale. Bruttonasjonalproduktet sank i årene 1966-70. I flere år ble ungdommen ikke gitt noen formell utdannelse. Tre millioner partimedlemmer ble feilaktig forfulgt. Statsbyråkratiet var blitt ydmyket og desillusjonert. Det tok årevis å lege Kulturrevolusjonens sår.

Maos feil

Senere ble Kulturrevolusjonen oppsummert slik i Resolution on CPC history, Foreign Language Press, Beijing:

«Kulturrevolusjonen, som varte fra mai 1966 til oktober 1976, var ansvarlig for det alvorligste tilbakeslag for partiet, staten og folket siden grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina. Den ble startet og ledet av kamerat Mao Zedong …» «Kulturrevolusjonen ble definert som en kamp mot den revisjonistiske linjen og den kapitalistiske veien. Det finnes intet grunnlag for en slik definisjon …» «Det såkalte borgerlige hovedkvarter i partiet ledet av Liu Shaoqi og Deng Xiaoping eksisterte overhodet ikke …» «Under sosialistiske forhold eksisterer ingen økonomisk eller politisk basis for å gjennomføre en omfattende politisk revolusjon gjennom hvilken «en klasse styrter en annen klasse» …» «Hovedansvarlig for de alvorlige venstrefeilene under Kulturrevolusjonen, feil som fikk svært stort omfang og var av lang varighet, ligger først og fremst hos kamerat Mao Zedong …» «Kamerat Mao Zedong la vekt på å utvide klassekampen, som i et sosialistisk samfunn bare eksisterer innen for visse rammer, og holdt fram standpunktet han hadde lansert etter 1957, at motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet fortsatt var hovedmotsigelsen i vårt samfunn.»

Mens Kina led seg gjennom Kulturrevolusjonen hadde Vesten hatt en betydelig økonomisk utvikling.

I Asia hadde Taiwan, Hong Kong, Singapore og Sør-Korea rast fra Kina i industriell utvikling og sosial stabilitet.

I dag er det vanskelig å benekte at Mao gjorde svært store feil på sine eldre dager.

En må likevel se på helheten og ikke undervurdere Maos langvarige og gode arbeid fra før 1958.

Han var den viktigste enkeltperson i den enorme prosessen som frigjorde landet fra den utenlandske dominansen og fjernet det tilstivnede føydale godseiersystemet. Han satte landet på en ny vei mot utvikling og håp. Og han var viktigste personen i partiet under den økonomiske gjenoppbyggingen 1949-58.

Om viktigheten av å gjøre en helhetsvurdering av Mao sier partidokumentet:

«Men alt i alt var det feilene til en stor revolusjonær … Kamerat Mao Zedong var en stor marxist og en stor proletarisk revolusjonær, en strateg og teoretiker. Det er riktig at han gjorde mange alvorlige feil under Kulturrevolusjonen, men hvis vi vurderer hans aktivitet som ett hele, utgjør hans bidrag til den kinesiske revolusjonen en klart større andel enn hans feil. Hans fortjenester er det grunnleggende; hans feil kommer i annen rekke.»

av Siri Jensen

Ulike former for motstand opererer i dag innafor en sosialdemokratisk ramme. Artikkelforfatteren mener at det er viktig å forene og organisere de kreftene som har interesser som bryter med denne måten å forstå samfunnet på.

De revolusjonære kreftene i Norge er svake. Samtidig øker motstanden mot kapitalismens utvikling. Tydeligst i form av motstand mot EF/EØS. Men det er også tegn til skjerpa klassekamp både mot arbeidsgivernes offensiv og statens angrep på «velferdsstaten».

De ulike formene for motstand opererer i stor grad innafor rammen av en sosialdemokratisk strategi. For å bryte dette hegemoniet er det nødvendig med teoretisk og politisk kamp. Men det er også avgjørende å forene og organisere krefter som utfra sin objektive og subjektive situasjon i dag har interesser som bryter med en sosialdemokratisk måte å forstå samfunnet på.

Tilbake til ekte sosialdemokrati?

Arbeiderklassen i Norge har i lang tid vært under sosialdemokratisk ledelse, både politisk og faglig.

Så lenge det var vekst i kapitalismen var det mulig til en viss grad å kjøpe arbeidsfred med reformer, uten å true profitten. Arbeidsfolk så resultater av at fagbevegelsen hadde faglig/politisk samarbeid med det statsbærende parti som hovedstrategi. Samtidig var denne strategien kombinert med beinhard overvåking og kontroll, nødvendig for å hindre arbeiderklassen i å bryte med kapitalismens rammer.

I dag er Arbeiderpartiet politisk svekket, fordi reformene uteblir og i stedet blir forholda verre. Folk oppfatter det slik at Arbeiderpartiet nå forlater sitt tradisjonelle sosialdemokratiske grunnlag og går over til alminnelig høyrepolitikk. Arbeiderpartiet mister tillit, mens politikken partiet har ført fra krigen og helt fram til 1980-åra står like sterkt, eller kanskje enda sterkere sammenliknet med dagens råkjør!

Arbeiderpartiets svekkelse er en god ting, det gir større frihet i fagbevegelsen til å tenke sjøl og til kontakt på tvers. Arbeiderpartiet har tidligere mobilisert på klasseinteresser. Verdier som arbeid, helse, utdanning og velferd for alle utgjør idag en hindring for borgerskapet og legger grunnlag for motstand mot EF/EØS.

Det fins i dag en reell bevegelse innafor og utafor Arbeiderpartiet som vil forsvare slike verdier. Men denne bevegelsen står trygt på en sosialdemokratisk ideologi og vil tilbake til tidligere tiders sosialdemokratiske politikk.

Arbeiderpartiets tidligere politikk for arbeid til alle og lik rett til utdanning, helse, velferd står i dag fram som langt mer progressiv enn den politikken de nå fører. Men poenget er at slik politikk ikke lenger kan bygge på fellesinteresser med kapitalen. Den krever et brudd med hele grunnlaget for sosialdemokrati, klassesamarbeid og statlige inngrepbygd på at arbeid og kapital har felles interesser i å fremme industriens konkurranseevne og økonomiske vekst.

Arbeiderpartiets strategi, en organisert og «seriøs» kapitalisme, som SV nå ønsker å ta over, har i praksis avvæpnet arbeiderklassen, ødelagt dens organisasjoner og stilt den uforberedt opp mot kapitalens brutale omstilling. Arbeiderpartiet har ledet arbeiderklassen til slaktebenken.

Sjølsagt vil jeg samarbeide i sak med dem som i dag er kritiske til utviklinga i Arbeiderpartiet, men vi må ikke, verken direkte eller indirekte, gå med på en analyse som sier at problemet er at Arbeiderpartiet har forlatt sosialdemokratiet. Det er kapitalismen som er endra, Arbeiderpartiets politikk er sosialdemokrati i vår tid. Dette vil, i stadig større grad, også være Sosialistisk venstrepartis dilemma.

Under sosialdemokratiets ledelse er fagbevegelsen institusjonalisert i et korporativt system, Med et tett nett på toppen mellom regjeringa og staten, LO og NHO. Det er ikke bare slik at lederne tilhører borgerskapet. Strategi, arbeidsmåte og taktikk er bygd på det faglig/politiske samarbeidet. Ikke bare med Arbeiderpartiet som parti, men med staten. Fagbevegelsen er trukket inn i statsstyringa. Det gir seg blant annet utslag i den klassiske LO-taktikken innretta på å overtale/presse Arbeiderpartiet og samtidig holde folk i passivitet: Støtte til en EØS-avtale dersom ti krav – som ikke kan innfris innafor rammen av EØS – blir innfridd, støtte til Kleppe-strategien, moderasjon dersom arbeidsledigheten kan minkes osv. En taktikk som konsekvent forutsetter felles interesser med stat og kapital, usynliggjør opposisjon og demobiliserer motstand og organisering.

Integreringa i maktsystemet gjør fagbevegelsens rolle, også på grunnplanet, tvetydig. Den er den eneste klasseorganiseringa og helt nødvendig for at folk skal kunne forsvare seg. På den andre sida er den en del av systemet som har til oppgave å holde folk i ro og avlede motstand, gjennom spilleregler og fredsplikt. Dette krever bevisst opposisjon, som også slåss mot sin egen rolle som en del av LO-hierarkiet.

Kombinasjonen av sosialdemokratisk klassesamarbeidsideologi og fagbevegelsens institusjonalisering og arbeidsmåte gjør det vanskelig å slåss fram en annen strategi. Vi ser også hvordan det slår gjennom i EF-kampen, der mye av grunnlaget for Nei til EF er et ukritisk forsvar av et sosialdemokratisk Norge slik det har vært, og der den faglige linja er gjennomsyret av en taktikk for å unngå konfrontasjon med Arbeiderpartiet.

Dette betyr ikke at arbeiderklassen ikke lenger er den ledende klassen, eller at kjerneproletariatet ikke er viktig. Men det er historisk, både objektivt og subjektivt, i en vanskelig posisjon. Samtidig vokser det fram en klar strømning for en fri og uavhengig, kjempende fagbevegelse; en strømning uten mer ideologiske svar. Det fins fagforeninger med en slik plattform og et samarbeid på tvers. Heismontørenes fagforening har også en bevisst ideologi som tar utgangspunkt i klassekamp og medlemmenes egen aktivitet.

Det er helt avgjørende med samarbeid og organisering utafor LO-systemet – og på tvers av LO,YS, AF – for å gi en slik strømning identitet og kampkraft og unngå å bli sugd opp. Spillereglene må brytes. Ulike former for «opposisjonskonferanser» som i Trondheim i høst er ett eksempel. Forum for verdige arbeidsforhold i Oslo, som også samarbeider med en organisasjon for arbeidsløse, er et annet. Kampen på SAS-hotellet i sommer som retta seg mot å erstatte fast ansatte med innleid arbeidskraft, understreker en annen viktig dimensjon. Kampen omfatta en sammensatt arbeiderklasse, med et flertall kvinner og innvandrere, mange homser, både fast ansatte og folk på midlertidige kontrakter.

I tillegg må det knyttes internasjonale kontakter.

Denne strømningen søker også en ideologisk plattform. Økonomene Torstein Dahles og Roar Eilertsens foredragsturneer mot moderasjon, med vekt på at det fins penger, har vært en viktig del av den felles plattforma. Men dette er ikke nok og må utvikles videre til kritikk av hele det kapitalistiske systemet og til å stille oppgaven om revolusjon og sosialisme. Ellers vil også denne strømninga lett ende opp med krav om å føre Arbeiderpartiets politikk fra 1950-åra og framover.

Den ideologiske kampen må også omfatte kampen mot Arbeiderpartiets (og SVs) offensiv mot selve klassebegrepet og klassebevisstheten i arbeiderklassen. Et av de viktigste redskapene i denne kampen er blitt begrepet «2/3-samfunnet».

Arbeiderpartiets Torbjørn Jagland sier i sitt manifest at det avgjørende i dag er at flertallet solidariserer seg med mindretallet. Dette er begrunnelsen for at vi alle skal gi avkall på lønn, arbeidsforhold og rettigheter av hensyn til de arbeidsløse. Og at vi skal bygge ned generelle trygderettigheter til alle, for å målrette dem mot dem som trenger det mest (behovsprøving). For eksempel: eneforsørgere med ny samboer som skal miste ekstra barnetrygd og overgangsstønad for at mer skal gå til de fattigste eneforsørgerne. Slik undergraves hele trygdesystemet og de som rammes hardest er nettopp de svakeste.

Knut Kjelstadli i Sosialistisk venstreparti går inn på samme tankegang (Arbeiderbladet 22. april 1993). Han slår fast at flertallet har det rimelig bra, men nederst er det en fjerdedel som har absolutt for lite, er fattige. Kjeldstadli vil mobilisere dette flertallet (arbeiderklassen og middelklassen) mot overklassen, men går deretter rett i fella: «Og den (overklassen) må tas hardt økonomisk, om vi i midten – arbeidere og mellomlag skal være villige til å yte vår skjerv.» Han støtter tanken om å gi avkall på økning i reallønn mot at midlene skal gå til å sysselsette folk via kommunene. Ikke klassekamp mot borgerskapet, men omfordeling fra flertallet til mindretallet.

Slik går det når 3/4-samfunnet er grunnanalysa, ikke borgerskapets klassediktatur. Størsteparten av de stadig flere som støtes ut av samfunnet og arbeidslivet tilhører arbeiderklassen. Dette er en del av klassediktaturets karakter og kan ramme alle i arbeiderklassen over natta, det er ikke en egen sort folk.

Men det er avgjørende at arbeiderklassen utvikler og slåss for en politikk som ikke utdyper disse skillene, men som tjener hele den sammensatte arbeiderklassens interesser. Og som skaper fora der de ulike delene av arbeiderklassen kan slåss sammen med sine egne stemmer. Fagbevegelsen kan bare være en del av en slik kamp.

I Marge Piercys siste roman, En fantastisk mann, beskriver hun en verden der ulike multinasjonale selskaper eier/driver atskilte samfunn, bygd inne mot stråling og forurensning. De som er innafor, får dekt sine ulike behov under streng kontroll. Utafor disse fins megaen, der flertallet av befolkningen bor, utsatt for alle slags miljøgifter i et lovløst samfunn. I en slags mellomposisjon står de som bor i megaen, men som transporteres inn som rettighetsløse dagarbeidere i konsernbyene. I boka forteller en av personene sine barn om hva som hendte med fagbevegelsen: Den gikk i oppløsning da konsernene begynte å flytte produksjonen rundt og fagbevegelsen ikke så det som sin oppgave å organisere alle dem som falt utenfor, i megaen.

Kvinner i en annen posisjon

Kvinnene i og nær arbeiderklassen er i en annen historisk, objektiv og subjektiv posisjon. Kvinnene har et særegent forhold til sosialdemokratiet og til velferdstaten. Den var opprinnelig bygd på arbeid til alle menn og kvinners gratisarbeid og rolle i et økende forbruk.(Se for eksempel filmen Støv på hjernen fra 1960-åra.) Samtidige skapte den forutsetningene for kvinners yrkesaktivitet og videre krav. Den britiske kvinneforskeren Hilary Rose sier det slik: «Den gamle velferdstaten baserer seg på kvinners tvungne avhengighet og deres underordning i hjemmet, på arbeidsmarkedet og i det politiske liv og samtidig skaffer den fram forutsetningene for at kvinner i økende grad kan utfordre både dens form og innhold.» (I Else Øyen: Comparing Welfare States and their Futures.) Kvinner i arbeid stiller krav som sprenger velferdstatens rammer og som samtidig utfordrer fagbevegelsens mannsdominans.

Mot slutten av 1980-tallet ble bevegelsen for et arbeidsliv på kvinners premisser møtt med arbeidsløsheten og de nye store angrepene på lønns- og arbeidsforholda og faglige og sosiale rettigheter. Et tilbakeslag, backlash, både materielt og ideologisk.

Samtidig har kvinnenes yrkesaktivitet fortsatt å stige i Norge, det nye på 80-tallet var økende yrkesaktivitet og økende heltid for kvinner med små barn. Arbeidsløsheten, selv om den har økt, er betydelig mindre for kvinner enn for menn. Og kvinnenes betydning i arbeiderklassen har økt, jamfør siste LO-kongress der Kommuneforbundet og Handel og Kontor spilte en sentral rolle.

Kvinnene er derfor i en dobbel posisjon. Den direkte deltakelsen / betydningen i arbeidsliv og samfunnsliv fortsetter å øke, samtidig som angrepene blir hardere og skvisen strammes til. En blanding av å være historisk på offensiven og aktuelt på defensiven.

Flertallet av kvinnene er avhengig av offentlig sektor for arbeidsplasser, arbeidsforhold, betingelser for å være i arbeid, støtte til å leve uten lønnsinntekt i kritiske perioder og i alderdom, og til å forsørge barn på kvinnelønn. Samtidig stiller kvinner krav om et samfunn organisert for både kvinner, menn og barn, der kvinner ikke trenger kompensasjon for feil kjønn.

Det er derfor ikke grunnlag for noen omfattende bevegelse «tilbake til mer ekte sosialdemokrati», men for et bedre samfunn på et nytt grunnlag. Det fins fortsatt en virkelig bevegelse, som krever sekstimersdag, heving av kvinnelønna, faglige og sosiale rettigheter og offentlige tjenester, nettopp på tvers av og til dels utenfor fagbevegelsen.

Bevegelsen mot toppløsbarer er et tydelig uttrykk. Og etter en periode med sterke strømninger for individuelle løsninger kommer nå reaksjonen mot tilbakeslaget, igjen erfaringer som sveiser kvinner sammen som kjønn.

Ytterligere skjerping av skvisen kvinner står i, vil bare gjøre det enda mer nødvendig å stille krav om kollektive løsninger. Samtidig øker også klasseforskjellen blant kvinnene, og det blir avgjørende at det er kvinnene i arbeiderklassen og grupper nær den som tar ledelsen i kampen.

Situasjonen er åpen og det er ulike strømninger, men det fins kimer til en klassebasert visjon som bryter med sosialdemokratiet, selv om det er langt til revolusjon. Diskusjonen om et alternativt samfunn preger da også Kvinner mot EF.

Mitt spørsmål blir derfor om ikke nettopp kvinneperspektiv på kampen om «velferdsstaten» i vid forstand kan gi en retning til kampen for hele arbeiderklassen som bryter med «tilbake til 50-åra», men som samtidig fanger opp den tradisjonelle klassebevisstheten og de rettferdige krava.

Organisering av ungdom

En organisering av arbeidsløse som bryter med sosialdemokratiet må basere seg på organisering av ungdom,

Omlag en tredjedel av de arbeidsløse er ungdom, 16-24 år, mesteparten mellom 20 og 24 på grunn av skolegang. Det er også stor arbeidsløshet mellom 25 og 30 år. Olav Foss peker i sin rapport Arbeidsmarkedet og velferdsstaten på at sannsynlig arbeidsløshet framover er satt for lavt. Han regner med mønstret til de unge kvinnene og ikke gjennomsnitt av kvinners sysselsetting i dag. Resultatet er at dersom en skal få arbeidsløsheten ned i 2 % innen år 2000, vil det kreve en årlig vekst på mer enn 40.000 fra og med i år. Til orientering har veksten de siste 30 åra vært på gjennomsnittlig 16.-17.000 og de siste fire åra har det vært en nedgang på 30.000 pr år.

Hvis en regner at antallet jobber holder seg som idag, vil vi i år 2000 kunne ha en ledighet som nærmer seg 20 %. «Bak disse tallene skjuler det seg blant annet en samlet tilvekst på ca1/2 million unge og relativt velutdannede ungdommer – født etter 1970 – hvorav ca halvparten utgjøres av den første generasjon av kvinner som fullt ut forventer at de skal være økonomisk sjølstendige ved hjelp av eget inntektsgivende arbeid gjennom hele sitt livsløp, og hvor en stor andel har investert betydelige ressurser i en utdanning som skal sette dem i stand til å realisere en slik ambisjon.»

Poenget her er at et stort antall unge mennesker vil i løpet av kort tid møte samme stengte arbeidsmarked. Dette er en situasjon som kommer til å føre til bevegelse, krav og ledere – på den ene eller andre måten.

Slik jeg tenker vil en organisering av ungdom mot arbeidsløshet kunne gi krava og kampen en politisk retning, prega av unge kvinner, miljøtenkning, antirasisme og mot EF. Krav som sprenger rammene for dagens samfunn og tidligere sosialdemokratisk politikk. Samtidig vil det være avgjørende med en bevisst allianse med arbeiderklassen, for å utvikle en ny klassebevissthet. Slik for eksempel Natur og Ungdom har samarbeida med progressive fagforeninger.

Med ungdommen som en egen organisert kraft tror jeg det vil være mulig å gi retning til en virkelig bevegelse mot arbeidsløsheten i store deler av folket, en bevegelse som i dag ikke finner uttrykk.

av Sissel Henriksen

Går det an i dagens verden å være både internasjonalist og nasjonalist? Bruke både nisselue og palestinasjal? Er det noe positivt å forsvare i den europeiske tradisjonen? I den norske?

Sannelig, jeg lever i mørke tider
Et troskyldig ord er dumt.
En glattpanne tyder på ufølsomhet.
Den som ler
kan ikke ha oppfattet siste nytt

Sånn sa Bertolt Brecht det i tredveårenes Tyskland, i et dikt som med all sin dystre aktualitet angår oss mer enn noen gang i Norge 1993.

Harde tider skyller over Europa. Igjen. I Norge kan vi si som Bertolt Brecht sa den gang:

Folk sier: Et og drikk. Vær glad at du har!
Men hvordan kan jeg ete og drikke, når
jeg tar fra den sultne det jeg eter, og
den tørste savner mitt glass vann?
Og likevel eter og drikker jeg.

Det er vårt dilemma, som politisk tenkende mennesker i det hvite Norge 1993. Der en sosialdemokratisk minister med glatt, smilende ansikt kaster flyktninger fra krigsherja land ut, mens biskoper, prester, kommunister, antirasister og blitzere holder anstendighetens fane oppe i en ny og viktig allianse i forsvaret av asylretten.

Borgerskapet ønsker Norge som en del av en imperialistisk EF-blokk. Med den sosialdemokratiske regjeringa i spissen bruker det norske borgerskapet alle midler i kampen for å nå sitt mål.

De bryr seg ikke om at Fatima og ungene hennes kastes ut av landet og tilbake til terror, sult, voldtekt. De gir blaffen i at Kari mister muligheta til å forsørge seg sjøl og ungene sine.

Hva er vårt svar?

Hvilke motkrefter finnes i kampen for et annet Europa? Hvordan skal vi slåss for å skape et Europa som er godt å bo i både for Kari og Fatima?

Som hvite europeere bærer vi på en tung arv. «Jeg vil ikke være en hvit mann,» sa gymnaslærer Pedersen. «… jeg følte lojalitet mot Europa som en forbrytelse, » skrev Jan Myrdal, og introduserte begrepet Illojal europeer.

Vi er antirasister. Vi er antiimperialister. Noen av oss er revolusjonære, sosialister, kommunister.

Men hodene og tankene våre er prega av at vi er hvite europeere, at vi er en del av en imperialistisk kultur om hvilken Jan Myrdal sier at «de monumenter våre vestlige idealer reiser, hviler på et fast underlag av avrevne fingernegler».

Å slåss inn nye perspektiver i hodene våre er en kontinuerlig og uendelig jobb på linje med husarbeid: så snart det ikke blir feid daglig, legger støvet seg på nytt. De herskende tankene er de herskendes tanker, enten det gjelder kvinnesyn eller tredjeverdenperspektiv.

Rasismens røtter

I boka Utrota varenda jävel! viser den svenske forfatteren Sven Lindquist hvordan Hitlers folkemord på jødene slett ikke var et unntak, men tvert imot et ledd i en lang og svart imperialistisk europeisk tradisjon. Der f.eks den europeiske slavehandelen tvangssflytta 15 millioner mennesker mellom kontinentene, og drepte kanskje like mange.

Han viser hvordan europeernes overlegne våpenteknologi gjorde dem i stand til å myrde på avstand. «Det førindustrielle Europa hadde ikke mye som den øvrige verden etterspurte,» skriver Lindquist. «Vår viktigste eksportartikkel var vold. Ute i verden ble vi på den tiden betraktet som nomadiske krigerfolk på linje med mongoler og tartarer. De hersket fra hesteryggen, vi fra skipsdekket.»

Lindquist beskriver hvordan europeerne gjennom overlegen våpenteknologi og «overlegne» bakterier utryddet og undertrykte folk etter folk i det vi idag kaller tredje verden. Og det var snakk om slakting: folkemord, sjøl om det ikke gikk så industrielt for seg som Hitlers nedslakting av jødene.

Lindquist viser hvordan det ble bygd opp en hel ideologi for forsvare denne koloniseringa. «Altfor mange europeere tolket militær overlegenhet som intellektuell, ja rent ut biologisk overlegenhet, slår han fast, og viser hvordan man fulgte «krigens lover» i kamper mellom «siviliserte nasjoner»; f.eks ble det forbudt å bruke dum-dum-kuler mellom «siviliserte» stater i slutten av 1800-tallen; de ble reservert for storviltjakt og kolonikrig …

Rasisme som «vitenskap»

Lindquist viser hvordan debatten mellom europeiske intellektuelle gikk: «(Men) under 1800-tallets europeiske ekspansjon vokste en ny innstilling fram. Man begynte å betrakte folkemord som framskrittets uunngåelige biprodukt.» «Fordommer mot fremmede folkeslag har alltid eksistert. Men på midten av 1800-tallet fikk disse fordommene organisert form og skinnvitenskapelig begrunnelse,» skriver han, og viser hvordan f.eks Darwins teori om «survival of the fittest» ble brukt for å forklare vitenskapelig at noen folkeslag – de «innfødte/mørke/ville/lavere» rasene nærmest ifølge en naturlov måtte utryddes/dø ut.

«Tidligere hadde man sett rasen som en av flere faktorer som påvirker den menneskelige kulturen,» skriver Lindquist. «Etter Darwin ble rasen i vide kretser den helt utslagsgivende forklaringen. Rasismen ble akseptert, og ble et sentralt innslag i britisk imperieideologi.»

Folkemord som metode

Og ikke bare i britisk ideologi. Det er den samme tenkinga som stikker hoven frem når norske tv-reportere under Golfkrigen spør ivrig: «Har vi vunnet nå?»

På seminaret mot rasisme på AKPs sommerleir i år fortalte Hanna Vesterager fra SOS Rasisme at mange av dem som begynner å jobbe antirasistisk, ofte blir rysta i sitt innerste når de blir konfrontert med virkeligheta – når de oppdager hvor rasistisk selve det norske samfunnssystemet fungerer. Dette systemkritiske aspektet ved den antirasistiske kampen gjør den ikke mindre viktig for folk som ønsker å få flere til å bli med i kampen for en annen type samfunn.

Lindquist sier det slik: «Overalt i verden finnes en dypt fortrengt kunnskap som, om den ble gjort bevisst, ville sprenge verdensbildet og tvinge oss til å stille spørsmål med oss sjøl … «

«Du vet det. Jeg også. Det er ikke kunnskap vi mangler. Det som mangler oss er motet til å innse det vi vet og trekke slutningene.»

«Ennå er ikke de sultne og desperate milliardenes trykk blitt så sterkt at verdens mektige ser Kurtz løsning (massemordet, min anmerkning) som det eneste humane. Men den dagen er ikke langt borte. jeg ser den komme. Derfor studerer jeg historie,» konkluderer Lindquist.

Hva med Norge?

Og vi da? Fire millioner nordkvinner og -menn som skal innlemmes i Festung Europa, der grensene lukkes for alle sør for Europas Rio Grande. Vi veit at et tett politimessig samarbeide er under utvikling, et samarbeide der nesten alle EF-landene er med. Samarbeidet får store praktiske og politiske konsekvenser. Det danner en grunnstein i «Den europeiske festning». Fri flyt av arbeidskraft innenfor festningen fører til okt behov for såkalt beskyttelse utad og kontroll innad gjennom felles asyl- og visumpolitikk, politikontroll, rettsforfølgelse og lagring og utveksling av persondata. Utviklinga av dette politisamarbeidet (Trevi/Schengen) har stort sett skjedd på sida av demokratisk innsyn fra valgte EF-organ. I Trevi-samarbeidet er innvandrere og asylsøkere blitt likestilt som problemfaktor med terrorister og internasjonale narkotikasmuglere.

Nisselue og palestinaskjerf

Fire millioner nordmenn. I historias perspektiv er vi små.

Hva er vårt ansvar?

Norge er en del av den europeiske tradisjonen. Også vi bygger vår velstand på imperialismens herjinger, også vi har undertrykt og tvangsassimilert egne minoriteter, Rasismen mot samene har beinhard gjennom tida, kanskje spesielt i Nord-Norge der kampen om ressurser og områder mellom samer og nordmenn har vært hardest.

Går det an i dagens verden å være både internasjonalist og nasjonalist? Bruke både nisselue og palestinasjal? Er det noe positivt å forsvare i den europeiske tradisjonen? I den norske?

Sjøl om vi som hvite vesteuropeere er en del av en dyster tradisjon, så er det faktisk ikke særlig matnyttig å begynne sjølpisking og gremme oss over vår store stygge kollektive skyld. Sjølforakt er dårlig ballast for folk som skal gjøre opprør.

«Festung Europa»

Borgerskapet i Europa har bygd opp EF. Ei ny imperialistisk supermakt som skal konkurrere med USA og Japan om verdensherredømmet.

Det norske monopolborgerskapet vil ha Norge inn i EF. De er sjøl en del av det internasjonale borgerskapet, og har ingen som helst interesse av å bevare norsk sjølråderett, konsesjonslover eller fiskeressurser.

Et EF-medlemskap er nyttig for dem hvis det gir lavtlønte arbeidere, større profitt, større markeder

Et norsk EF-medlemskap vil bety økt skille mellom fattige og rike. Det vil bety større lønnskiller, mindre til offentlig sektor, økt privatisering, økt sentralisering. Og økt norsk imperialisme.

Sjølve EFs grunntanke er at ingenting skal stå i veien for markedskreftenes uhemma konkurranse og fremvekst. Systemet er bygd opp for å beskytte kapitalen.

Altså: Borgerskapet trenger EF-medlemsskap for å tyne den norske arbeiderklassen hardere. Og: EF er ei imperialistisk blokk som tyner den tredje verden, i tillegg til sin egen arbeiderklasse.

I kampen mot EF har den nordnorske fiskaren og småbonden, arbeideren på Viking og Freia, hjelpepleierne på sykestua på Skjervøy samme interesse av å holde Norge ute av EF-systemet, enten det gjelder EØS, EF eller EU.

Og de har alle samme fiende som Abdul i kirkeasyl i Stamsund og Farida i matkø i Bagdad: nemlig imperialismen.

På kanten av stupet

Kapitalismen og imperialismen har brakt verden til randen av undergang ved sin uhemma rovdrift på naturressurser, dyreliv – og ikke-hvite folkeslag.

I dag står vi på kanten av stupet. Det veit vi alle.

Stadig større deler av natur, mennesker, samfunnsliv gjøres til varer – den sterkestes rett hevdes som ideal – igjen ser vi Darwins teori om at de sterkeste overlever institusjonalisert og hyllet.

Og – rasismen vokser i Europa. I Tyskland og i Sverige myrdes innvandrere med kaldt blod, i Frankrike skjerpes innvandringslovene, i Norge stoppes stadig flere flyktninger på grensen.

Hva skal vi stille opp mot dette?

Arbeiderbevegelsens gamle svar: Solidaritet over landegrensene mellom undertrykte folk og grupper med felles fiende.

Nasjonalismens to ansikter

Jeg sa at sjølforakt er dårlig ammunisjon for folk som skal gjøre opprør. Og noe av det tristeste jeg har sett hos folk i fattigere land er forakt for egne verdier og nesegrus beundring for såkalt vestlige verdier og «American Way of Life». Enten det gjaldt begeistringa for de flotte nye disco-lampene hos ungguttene på Kypros, nødvendigheta av å ha en pakke Marlboro i huset for å spandere på utenlandske gjester i flyktningleirene i Libanon, eller gleden over at det var åpna en skikkelig amerikansk plastbar i gamlebyen i Praha.

Det er lett å se at den palestinske stoltheta over egen kultur har vært en viktig del av omdanninga av palestinerne fra undertrykte enkeltindivider på flukt til en nasjon som ser seg selv som ett folk med egen kultur og historie, og at dette har vært en styrke i kampen. Det var ikke tilfeldig at noe av det første Israel putta på lastebiler og kjørte ut av Beirut under invasjonen i Libanon i 1982 var de historiske samlingene og arkivene til palestinerne. Det er lett å se at den tsjekkoslovakiske nasjonalismen var ei viktig kraft i alle de årene landet var okkupert av Sovjet, og ei viktig kraft i opprøret og frigjøringskampen.

Like lett som det er å se hvor fortvilende reaksjonært nasjonalismen fungerer i det tidligere Jugoslavia i dag, og i Aserbadsjan og Armenia i det tidligere Sovjet.

Hva så med var egen nasjonalisme? Den norske nasjonalismen var ei viktig kraft i kampen mot EEC i 1972. Sjøl om Norge er en del av den imperialistiske tradisjonen, så har vi også viktige positive tradisjoner som kan bygges på i dagens situasjon. Den norske kulturen er prega av desentralisert bosetting, sterk tilknytning til bonde- og fiskarmiljø også for folk som bor i byene, en rimelig stor enighet om likhetsidealer, om velferdsstat. Den norske nasjonen er også prega av si historie med kamp for nasjonal sjølstendighet: 1814, 1905, 1940-45, 1972.

Arbeiderklassens nasjonalisme

Nasjonalismen er ikke klasseløs, nøytral. Og hvis vi skal se på nasjonalisme fra et klasseståsted, så meiner jeg at det gode, gamle spørsmålet: «For hvem?» er på sin plass.

Jeg meiner Aslak Fjermedal har rett når han skriver (Klassekampen 25. juni): «Mitt syn er at nasjonalisme kan deles inn i to motsette ideologiske retninger. Den retninga eg vil stø stend for kulturell sjølvkjensle og byrgskap, historisk medvit, sjølråderett og folkestyre. Dette er en universell, demokratisk ideologi i den tydinga at han gjer alle nasjonar same og like rettar ut fra prinsippet um nasjonalt likeverd. Retten til kulturell og politisk sjølvhevding tilkjem alle nasjonar, berre avgrensa av nett det, at alle andre nasjonar og hev samme retten. Alle overgrep om andre nasjonar kjem såleis i strid med denne nasjonstanken. Det er like eins viktig å byggja på ei demokratisk tolking av nasjonen som «folket» og ikkje som «makta».»

Motsetninga til denne demokratiske nasjonalismen, som Fjermedal kaller «Fridomsnasjonalisme», bygger på motsatt grunnlag. «Eigen nasjon (stat) hev større verd enn andre, og hev difor rett til å råda yver andre, til å tyna andre nasjoner politisk, militært, økonomisk og kulturelt.» Denne type politikk kaller seg nasjonalisme, men karakteriseres bedre med ord som: «sjåvinisme, hegemonisme, ekspansjonisme, imperialisme». Denne «nasjonalismen» knesetter et darwinistisk nasjonssyn; «survival of the fittest nation». «Målt etter verdiane til fridomsnasjonalismen er dette ein djupt antinasjonal ideologi,» skriv Fjermedal, og peker på at rådende språkbruk idag ikke skiller mellom fridomsnasjonalisme og «undertrykkingsnasjonalisme», og dermed tilslører og gjør det vanskelig for folk å gripe motsetningene.

Så langt Fjermedal. Jeg meiner han har viktige poeng. Vi kunne også kalle fridomsnasjonalismen for rød nasjonalisme, og undertrykkingsnasjonalisme for brun nasjonalisme. Den røde nasjonalismen må også inneholde begrepet proletarisk internasjonalisme: solidaritet mellom undertrykte klasser og grupper i alle land, enhetsfront mot kapitalen og imperialismen.

Nei til salg av Norge

AKP har alltid stått på prinsippet om den enkelte nasjons rett til sjøl å bestemme sin skjebne: prinsippet om nasjonal sjølråderett. Men vi har aldri sett nasjonalstaten som sådan (at hver nasjon nødvendigvis skal/bør danne sin egen stat) som noe prinsipp.

Prinsippet om nasjonal sjølråderett har etter mi meining vært ei viktig rettesnor, som har hindra oss i å havne i grøfter der en god del andre «sosialistiske» rørsler har havna: f.eks støtte til Sovjet i Afghanistan fra en del svenske radikalere, med begrunnelsen om at afghanerne var reaksjonære og sovjeterne sosialistiske …

Når det gjelder dagens norske virkelighet og EF-kampen, meiner jeg at parolen «Forsvar den norske sjølråderetten – nei til salg av Norge» er en progressiv og riktig parole.

Sjøl om Norge er en del av den internasjonale kapitalismen, vil et EF medlemsskap frata oss (dvs det norske folk) en rekke muligheter til innflytelse på de rammene som styrer samfunnet vårt.

Sjøl om det norske borgerskapet i dag pusler på med å innføre EF-lik politikk i Norge, og EØS-avtalen hver dag den vedvarer, vikler oss tettere inn i EF-systemet – sjøl om det norske borgerskapet solgte unna både Viking Dekk og Freia sjokoladefabrikk til tross for konsesjonslovene – så står vi tross alt bedre rusta til å slåss når vi har lovene på vår side og kan bruke dette til å presse politikere på Stortinget i Oslo som er redde for taburettene sine – enn når fienden er en diffus gjeng gubber i EF-parlamentet, som til og med har lovene på sin (dvs kapitalens) side.

Klassekampen avgjør

Men lover eller ei: det som avgjør kampen er ikke lover, men styrkeforholdene mellom klassene. Det veit vi.

Et storting uten mandat til det vedtok EØS-avtalen to ganger. Sjøl så gjerne de ønsker oss inn: de hadde neppe tort å kuppe oss inn hvis det hadde stått 200.000 demonstranter fra fagforeninger, fiskarlag, kvinneorganisasjoner og bondeorganisasjoner rundt Stortinget.

Skal vi vinne EF-kampen er det slike mønstringer som må til.

Jeg tror det er viktig å tenke faser: I EF-kampen, i den antirasistiske kampen. Fase en er å vinne folk for en riktig politikk. Fase to er å finne kampformer – og å gi folk tro på at det nytter å sloss, og sjøltillit til å tro at de kan slåss, at de kan vinne, at de kan ta styringa sjøl.

I AKP har vi gode erfaringer med bøllekursbevegelsen. En bevegelse som tar sikte på å gi jenter sjøltillit til å tørre å slåss for sine rettigheter.

Jeg tror vi har mye å lære fra bøllekursbevegelsen når det gjelder kampen mot EF, kampen mot rasismen, kampen for sosialismen, Vi må jobbe for å gi folk tro på seg sjøl, sin kultur, sin egenverdi, sin styrke.

Motkrefter

Det hvite Norge lukker i dag sine grenser mot den tredje verden, og herskerne slåss for å bli en del av det hvite, kristne Europa.

Vi ser historia gjentar seg. At akkurat som norske myndigheter stengte grensene for jødene i tredveåra, slik stenger de grensene for asylsøkerne i dag.

Men det skjer også positive ting.

Denne skammelige våren, sommeren og høsten 1993, da vi så de samme gamle makthaverne med samme glatte ansikter sende unger ut av landet til og med på «selveste» 17. mai.

Da har vi også sett at det ikke bare var urett og ikke noe opprør. Nye allianser har grodd fram. Stadig flere tør se, og ser at nok er nok.

Nye allianser, merkelige allianser. Men viktige allianser. Biskoper og prester side om side med blitzere, antirasister, kommunister i kirkeasylbevegelsen.

Allianser som vi må bygge videre på, vi som ønsker et Europa som er godt å leve i for både Kari og Fatima, Ola og Abdul.

De store skillelinjene, de går ikke på om folk kaller seg sosialister eller radikale. De går på hvilken side folk stiller seg på i verdensklassekampen. Og da kan en ærlig biskop med tvilsomt kvinnesyn vise seg å være en mer pålitelig alliert enn en kynisk kvinnelig justisminister.

Som revolusjonære i et rikt land i den vestlige verden har vi en jobb å gjøre: slåss for et anna samfunn, en anna verden. Solidarisere oss med verdens fattige Slåss for det Kjersti Ericsson kaller «en virkelig ny europeisk identitet, befridd fra eurosentrisme og koloniale ambisjoner».

Og så kan vi ta med oss Jan Myrdals ord fra artikkelen «Europeisk ufellesskap» (Klassekampen 10. juli 1993):

«Det fins imidlertid også en annen sannhet enn den som sier at det er maktene, produktivkreftene, markedet og profitten som styrer. Det er den andre store sannheten, at det er menneskene selv som innenfor rammen av det som er mulig, skaper historia. Vi er ikke dømt inn i tilværelsen. Solidariteten er høyst mulig. De stadige krigene er ikke nedskrevet i den store boka der oppe i himmelen, Folkene i den tredje verden er ikke dømt til å sulte og bli utsugd. Sverige er heller ikke dømt til å bli med i maktenes Europa. (Ikke Norge heller, min anmerkning,, SH) – Men så kreves det også at vi handler bevisst, slik at vi skaper et annet samfunnssystem. Sosialisme, med andre ord. Så enkel er den andre sannheten. Og så vanskelig.»

Litteratur

• Jan Myrdal: En illojal europeers bekjennelse, 1968
• Dag Solstad: Gymnaslærer Pedersens beretning …
• Sven Lindquist: Utrota varenda jävel, 1992
• Ole Smaadahl: EFs 5.frihet – grenseløs utbytting av den 3. verden, AKP 1992
• Torstein Eckhoff/Tore Thonstad: «Tollunion. Ømu og EFs styringsmuligheter», Nei til EFs skriftserie nr 3
• Øyvind Østerud: «Er nasjonalstaten foreldet?», Nei til EFs skriftserie nr 4
• Thomas Mathiesen: «Den europeiske festning? Om politisamarbeidet i EF», Nei til EFs skriftserie nr 7
• Jan Myrdal: «Europeisk ufellesskap», Klassekampen 10. juli 1993
• Kjersti Ericsson: «Den «nye europeer»», Klassekampen juli 1993
• Aslak Fjermedal: «Nasjonalisme og «nasjonalisme»», Klassekampen 25. juni 1993
• Marte Ryste og Kaia Storvik: Norge og EF styrker kontrollen, Rød Ungdom 1993