---

Fagbevegelsen bør gi sin tilslutning til solidariske løsninger som begrenser den frie konkurransen mellom dem som selger arbeidskrafta si, mener Stein Aamdal, klubbleder ved Aker Verdal.

1993-årsmøtet i verkstedklubben Aker Verdal uttalte bl.a.: «Sysselsettingsutvalgets nasjonale kompromiss for å bekjempe arbeidsløsheten er ikke solidaritet med de arbeidsløse, men med de rike.» «Det fins ikke dekning for regjeringens og LO-ledelsens påstand at moderasjon gir flere arbeidsplasser. Medisinen er prøvd utallige ganger, det dreier seg om å ta fra de mange for at noen få skal bli rikere.» «Skal arbeidsløshet bekjempes må det arbeid som er fordeles på flere etter følgende prinsipp: Alle må ha ei lønn å leve av og ei arbeidstid å leve med.» «Redusert daglig arbeidstid med full lønnskompensasjon, ikke svekking av AML for å åpne for mer overtidsarbeid.»

I forbindelse med tariffrevisjonen i 1994 og 1995 vedtok klubben ved Aker Verdal:

«Vi krever kortere daglig arbeidstid med en nedtrappingsplan slik at normalarbeidstida vil være 6 timer innen år 2000:

• innen 1996: 7 timer
• innen 1998: 6,5 time
• innen 2000: 6 timer.»

I 1992 utgjorde overtidsarbeidet blant klubbens 730 medlemmer ca. 50-55 årsverk, i tillegg kom ca. 80 midlertidig ansatte. Omgjort til faste stillinger kunne arbeidsstokken vært økt fra 730 til 870 fast ansatte.

Høsten 1993 undertegna samtlige fagforeninger en intensjonsavtale med bedriften om maksimalt 100 timer betalt overtid i 1994. Avtalen fungerer slik at i prinsippet skal alt frivillig overtidsarbeid ut over 100 timer i året avspaseres. Den enkelte får utbetalt overtidsprosenten når arbeidet utføres, mens timelønna står inne til avspaseringen tas. Alle kan imidlertid sette overtid inn i timebanken fra første overtidstime og overføre en viss mengde fritid fra et år til neste.

Deling av arbeid var tema på LO-konferansen i Aker høsten 1994 med innledninger av statssekretær Erik Orskaug (KAD) og Thore K. Karlsen (Fafo). Målsettingen var å få oppslutning om en handlingsplan for å få bort ulovlig overtid og unødvendig overtid og få redusert den totale mengde overtid gjennom bl.a. å etablere lokale avtaler som begrenser overtidsbruken og å erstatte mest mulig overtid med nyansettelser. LO-konferansen i Aker samler ca. 50 tillitsvalgte fra hele Aker-konsernet, fra ulike fagforbund som FF, NEKF, NKIF, Nopef, NAF, H&K og NFATF.

Intensjonsavtalen om at all overtid ut over 100 timer skulle avspaseres møtte motstand, men fikk og støtte fra uventa hold. Bedriftsledelsen ønsket en slik avtale for å få ned bruken av «dyre» timer. Verkstedklubben og fagforeningene ønsket å bruke avtalen for å presse fram nyansettelser i stedet for å bruke overtid.

I forhold til 1992 var overtida i 1994 redusert med mer enn 50 %. Av overtid på ca 46.000 timer ble mer enn 23 % avspasert i tråd med intensjonsavtalen. Ansatte i avdelinger som ofte blir pålagt overtid, overrasket med å stille seg positive tilmuligheten for å ta ut overtida som fritid. Andre motarbeidet avtalen åpenlyst ved å «informere» underordna om at avtalen ikke gjaldt for dem i forbindelse med denne «spesielle» jobben. Klubben fikk henvendelser fra medlemmer som lurte på om forsikringen i Samvirke dekket advokatbistand for å anlegge sak mot klubben. De oppfatta intensjonsavtalens begrensning med maksimalt 100 timer overtid å være i strid med arbeidsmiljøloven (AML). De så på AML som en rettighetslov og ikke en vernelov.

Redusert overtid

Bedriften vurderer erfaringene fra 1994 som positive. Langt på veg er deres målsetting om redusert bruk av overtid innfridd; bevisstheten om bruk av «dyre» timer er økt. Verkstedklubben kan ikke entydig oppsummere tilsvarende. I 1994 var det permitteringer etter ferien, så redusert bruk av overtid henger ikke bare sammen med intensjonsavtalen. Det lyktes for klubben å få en rekke av de midlertidig ansatte fast ansatt, før endringene i AML trådte i kraft fra 1. februar 1995. Fra denne dato er midlertidig ansettelse ikke tillatt i arbeid som ikke skiller seg vesentlig fra ordinær drift.

En viktig grunn til mer motstand mot bruk av overtid og mer støtte til deling av arbeid skyldes at stadig flere arbeiderfamilier har arbeidsløse ungdommer boende hjemme.

På LO-konferansen i Aker svarte 90 % at regjeringens, LOs og NHOs politikk ikke var tilstrekkelig til å redusere arbeidsløsheten til under 50.000 innen år 2000. For å bekjempe arbeidsløsheten mente deltakerne at de sjøl burde gjøre følgende som første prioritet:

• 43 % mente at de måtte presse på for å få nyansettelser istedet for overtid.
• 26 % mente at de måtte la seg pensjonere/førtidspensjonere så tidlig som mulig.
• 23 % mente at de måtte dele på arbeidet.

Undersøkelsen viste at 1/3 trodde arbeidsdeling ville være mulig i nær fremtid, 23 % svarte nei.

60 % trudde arbeidere var mest avhengig av overtid i motsetning til funksjonærer og ledere. Nesten 80 % trudde de under 30 år med familie var mest avhengig av overtid både i forhold til enslige under 30 år og 30-50-åringer med familie/enslige og de over 50 med familie/enslige.

Dersom de skulle være med på arbeidsdeling i sin bedrift ville 34 % avspasere etter eget ønske, 23 % ville avspasere etter en fast plan, ca 14 % gå på 4 dagers rullerende uke, ca12 % ta ut lengre ferie og ca 5 % ville ha kortere daglig arbeidstid.

80 % kunne tenke seg å gå ned fra 5-10 % i nettolønn for å hindre at kollegaer ble sagt opp. 71 % kunne tenke seg å gå ned 5-10 % i lønn for å skape arbeidsplasser for arbeidsledige.

Misbruk av solidaritet

Å uttale villighet til «deling av arbeid» vil garantert bli forsøkt misbrukt av NHO. I bedrift etter bedrift vil det da bli fremmet planer om reduksjoner i arbeidsstokken.

Alle løsninger som innebærer reduksjon i driftsutgiftene, men med opprettholdelse av kapasiteten, dvs. antall timeverk, vil drive arbeids-og lønnsvikår ned mot EU-nivå.

Dersom deling av arbeid tas ut i form av kortere arbeidstid og/eller nyansettelser vil ikke dette fungere konkurransevridende. Fagbevegelsen bør gi tilslutning til solidariske løsninger som begrenser den frie konkurransen mellom dem som selger arbeidskrafta si.

Røde Fane ønsker å utvikle diskusjonen blant revolusjonære om hvordan vi skal forstå det som skjer og hva slags politikk vi skal legger opp for å møte både det ideologiske angrepet og de omfattende endringene.
Denne artikkelen er ment som et innspill. (red)

---

I media går det en debatt om verdiskaping og offentlig sektor. Samtidig lanserer borgerskapet en offensiv mot de statlige etatene og velferdsstaten.

Spørsmålet om hva som er produktivt arbeid kan ikke besvares uavhengig av tid og sted. I et kapitalistisk samfunn er det kapitalistenes diktatur som er utgangspunktet for de økonomiske lovene. I et kapitalistisk samfunn er arbeid som skaper merverdi, produktivt. Alt annet arbeid – lønna og ulønna – er altså uproduktivt da det ikke skaper merverdi.

La oss ta noen eksempler på typer av arbeid som skaper merverdi dersom virksomheten er organisert på kapitalistisk vis som Marx nevner i Bok 1 i Teorier om merverdien (se kapittel IV og Addenda [12]): Lærere, professorer, sangere, sirkusklovner, forfattere, alle ansatt av en kapitalist i en fabrikk (han inkluderer eksplisitt ingenører for eksempel), transportarbeidere blant annet.

Men forutsetninga for at de er produktive er altså at de selger sin arbeidskraft til en kapitalist, og ikke har kontroll over sine egne arbeidsredskaper. Også alle de indirekte funksjonene som må ivaretaes i forbindelse med kapitalistisk produksjon, betrakter Marx som produktive.

Men hvem er da de uproduktive? Det er altså de som ikke er ansatt av en kapitalist. For eksempel en tjener som jobber hjemme hos kapitalisten Olsen selger sin arbeidskraft til kapitalisten Olsen, men kapitalisten Olsen får ikke merverdi ut av hans tjenester. Tvert imot. Kapitalisten må bruke av sine inntekter for å betale tjenerens tjenester. Men hvis derimot kapitalisten Olsen henvender seg til Manpower og leier en tjener av dette kapitalistiske selskapet, da vil tjeneren være en produktiv arbeider for Manpower, ikke for kapitalisten Olsen.

Sjølstendig næringsdrivende faller i følge Marx utafor problematikken produktiv/uproduktiv. Da de eier sine egne arbeidsredskaper og har ingen ansatte. Sjøleiende bønder som ikke har egne ansatte, er ikke kapitalister, og driver ikke kapitalistisk produksjon, men en førkapitalistisk produksjon.

Derimot faller dommere, politi ansatt av de offentlige, soldater, embetsmenn o.l. innafor kategorien uproduktive arbeidere.

Når vi så drar dette spørsmålet over på dagens samfunn så kan vi se at det er veldig mye grått (altså delvis produktivt og delvis uproduktivt) arbeid i det offentlige.

Herunder følger en løs skisse til åssen jeg tenker meg forholda generelt:

Kapitalistisk/ikke-kapitalistisk virksomhet under kapitalismen

(Den fullt utvikla kapitalistiske produksjonsmåten forutsetter bl.a.: at produsentene ikke eier sine arbeidsredskaper, at produksjonens øyemed er profitt, at det produseres for et marked.)

Hva kjennetegner den delen av den samfunnsmessige virksomheten som ikke drives på kapitalistisk basis? Denne virksomheten drives utifra behov som er bestemt av Stortinget/kommune/fylkesstyrer. Det skal tjene til å fremme lov og orden i samfunnet slik at den normale (kapitalistiske) virksomheten kan foregå med minst mulig forstyrrelser og sikre utdanning av arbeidskraft og ivaretakelse av andre nødvendige funksjoner slik at den «normale» (kapitalistiske) økonomien får akkumulert best mulig under de rådende forholda. Disse tjenestene finansieres ved å skattlegge befolkninga og bedriftene (tar fra lønna til folk og fra profitten til bedriftene).

I Norge idag er mesteparten av virksomheten kapitalistisk. Men noen områder av den samfunnsmessige virksomheten er ikke drevet på kapitalistisk basis. (I denne omgangen holder jeg arbeidet i husholdningene utafor.) Politi, fengsler, militære, domstoler blir ikke drevet etter kapitalistiske prinsipper i hovedsak. Men deler av samfunnets behov for polititjenester er i ferd med å omgjøres til kapitalistisk produksjon: Securitas m.m.

Skoler, sjukehus, universiteter, leger, gamlehjem, institusjoner o.l. er samfunnsmessig virksomhet som i hovedsak ikke er kapitalistisk virksomhet. Men her har vi noen unntak. I den grad det er private skoler/barnehager som finansieres ved å selge sine tjenester til staten og foreldre, og som har som fremste målsetting å gå med overskudd, må dette betraktes som kapitalistisk virksomhet. Men her kan man antakelig finne en blanding av målsettinger som gjør at man kan si at de er delvis kapitalistiske.

Når det gjelder legesentre/sjukehus o.l. som er private og som selger sine tjenester til almennheten og staten, så er disse også i hovedsak kapitalistiske bedrifter. Hvis kommunen eier et renovasjonsvesen og dikterer overfor dets styre at det skal drive med overskudd, og at dette er dets primære oppgave, så blir dette kapitalistisk virksomhet, altså også når det er offentlig eie.

NSB/Tele/Post. Her har man drevet delvis kapitalistisk og delvis som en samfunnsmessig virksomhet som har støtta opp om den normale økonomien. Her er det i ferd med å skje de største umiddelbare endringene over hele verden. Disse skal nå drives som kapitalistisk virksomhet.

Veinettet drives i hovedsak som en offentlig tjeneste, men i framtida kan også deler av denne privatiseres. Mye av jobbinga og vedlikeholdet rundt veinettet drives etter kapitalistiske prinsipper.

SAS/Statoil/Hydro/bankene/flyplassene drives som kapitalistisk virksomhet.

Blir uproduktive arbeidere utbytta?

Med uproduktive arbeidere mener vi altså arbeidere som ikke produserer merverdi. I bok 3 av Kapitalen (side 414 av den engelske Pelican-utgava) behandler Marx (i forbifarten) «The commercial worker», en som arbeider med omsetning av verdier. La oss kalle denne typen arbeider: salgsagenten. I følge Marx er han uproduktiv, men så skriver han: «Den kommersielle arbeideren produserer ikke merverdi direkte. Men prisen på hans arbeidskraft blir bestemt av verdien av hans arbeidskraft, dvs. hvor mye det koster å produsere den, … Derfor står ikke hans lønn nødvendigvis i forhold til mengden profitt som han hjelper kapitalisten å realisere. Det han koster kapitalisten og det han innbringer denne, er ulike størrelser. Det han bringer inn, kommer ikke av at han har skapt merverdi direkte, men av hans assistanse i å redusere kostnaden i forbindelse med realiseringa av merverdi, …» Jeg slutter av dette: Alle lønnsarbeidere er mer eller mindre utbytta uavhengig av om de produserer merverdi, av den enkle grunn at de får betalt for færre timer enn de jobber. De bidrar med mer enn de får.

Kapitalen har interesse av å utbytte mest mulig både produktive og uproduktive arbeidere: ved å styrke utbyttinga av de produktive arbeiderne økes merverdien direkte. Ved å øke utbyttinga av de uproduktive arbeiderne vil kapitalen kunne sette av mindre merverdi til den uproduktive sektoren.

(Jeg vil skyte inn her at man ikke må blande sammen klasseanalyse og spørsmålet produktiv/uproduktiv. Klasser er samfunnsmessige grupper av mennesker som står i et bestemt forhold til hverandre i produksjonen og i kampen om merproduktet. Jeg er tilhenger av Lenins klassiske definisjon.)

Men har det ingen betydning om man er en direkte produsent av merverdi eller ikke?

Jo, det har det. Ett eksempel: En side ved en streik er at den er en økonomisk kamp. Dersom man er oljearbeider og stopper produksjonen av merverdi i Nordsjøen, så blir den økonomiske sida ved streiken viktig og effektiv!

Dersom man er lærer i den offentlige skole og streiker, er det ikke den økonomiske sida ved streiken som blir viktig, men den politiske. Over tid vil også denne streiken ha økonomisk virkning, hvis for eksempel elevene ikke får avgangsvitnemål og må forlenge sitt studium (arbeidskrafta blir dyrere).

Hele økonomien underlegges kapitalen

Når kapitalismen utvikla seg i Norge og kapitalistklassen (eller deler av denne) fikk kontroll over statsmakta, førte dette til at alle de ikke-kapitalistiske formene for samfunnsmessig virksomhet blei innretta på å tjene kapitalakkumulasjonen. Samtidig fører klassekampen mellom borgerskapet og de andre klassene til at det inngås kompromisser med for eksempel bønder og fiskere og arbeidere, utfra styrkeforholdet til enhver tid.

Vi lever nå i en tid der kapitalistklassen er på offensiven, samtidig som den kapitalistiske produksjonsmåten er i krise. I denne motsetningsfulle tida er en av tendensene at kapitalistklassen, for å holde kapitalakkumulasjonen gående kjemper for at større deler av den samfunnsmessige virksomheten skal gjøres om til kapitalistisk virksomhet og privatiseres.

Stagnasjon betyr privatisering

Den økonomiske stagnasjonen fører til økt arbeidsløshet og dermed økte offentlige utgifter og svekka offentlige inntekter generelt i verden. Norge er et unntak, da inntektene fra petroleumsindustrien gjør den norske staten meget rik i forhold til normalen i OECD-området. Men likevel krever borgerskapet at den norske regjeringa skal følge den samme politikken som de andre statene. Og de delene av norske næringsliv som konkurrerer internasjonalt er avhengige av å ha de samme «rammevilkåra» som sine konkurrenter. Det vil si samme subsidier, samme skattenivå, moderat lønnsutvikling, produktivitetsutvikling osv. Derfor, til tross for at Norge aldri før har vært så rikt, må det kapitalistiske Norge gjøre som de andre kapitalistiske landa eller skifte økonomisk system!

En annen side ved økonomien nå, sett i forhold til for 30-40 år sida, er at sentraliseringa av kapitalen har tatt et nytt stort skritt fram over. De største monopolkapitalene nå er atskillig større enn hva de var da. Dette gjør dem istand til å ta på seg investeringer som tidligere ble overlatt det offentlige.

En tredje faktor er den teknologiske revolusjonen som øker produktiviteten enormt innafor for eksempel post, tele og bank.

Den generelle økonomiske stagnasjonen fører til at mye kapital søker profittgivende investeringer. Omfattende privatisering av statlige virksomheter åpner for dette.

Borgerlig ideologi-offensiv

I denne prosessen sprer borgerskapet en ideologi om at det er det offentlige som lever av «verdiskapinga» i det «private næringsliv» (inklusive Statoil, bankene, forsikringsselskapene o.l.). Altså borgerskapet kjører fram sitt verdenssyn: bare merverdiskapende arbeid er verdiskapende!

Gro og Torbjørn kjører denne hardt: Hvis ikke det private næringsliv tjener penger og sysselsetter folk, vil vi ikke ha råd til velferdsstaten. Altså må rammevilkåra for næringslivet bedres og staten må bli mer effektiv. Og mest mulig av den offentlige virksomheten må drives som A/S-er.

Hvordan stå imot?

Hvordan skal vi møte denne logikken? Vi må si: Der folk arbeider, blir det skapt verdier. Uansett om de jobber med å fostre barn, ta vare på eldre, vaske huset, snekre på hytta, grave på Gardemoen eller kjøre buss. Alt arbeid som vi utfører for å få det norske samfunnet til å gå, er verdiskapende. Om denne virksomheten organiseres i form av et aksjeselskap eller i form av en offentlig etat eller et kooperativ har ingen betydning for det konkrete arbeidet som blir gjort. Det blir ikke mere verdiskaping i Norge hvis alle gamlehjem drives som aksjeselskap, og betaler skatt av sitt overskudd.

Hvordan skal vi møte privatiseringa som nå kjøres så hardt? Vi må vise til de reelle økonomiske sammenhengene. Det er fullt mulig å si: Vi vil ikke at noen skal sies opp uten at de er sikra nytt arbeid. Vi godtar ikke at produksjonsmessige framskritt og rasjonalisering skal bety sosial tilbakegang og arbeidsløshet!

Forsvar etatsmodellen

Vi må i vårt forsvar av etatsmodellen ikke gå i fella: å være for å øke produktiviteten for på den måten å vise at etatsmodellen er «bedre» enn aksjeselskap. Hele poenget her er at en sterk effektivisering av for eksempel etaten NSB vil være en viktig måte å rede grunnen for en raskere omdanning til aksjeselskap. Litt av poenget med etat er jo nettopp at profitt ikke skal være ledemotivet til virksomheten.

Her er vi inne ved neste spørsmål: Vi må reise kampen mot at det viktigste ved all økonomisk virksomhet skal være profitt. Vi må aktivt kjempe mot at Stortinget vedtar at NSBs viktigste målsetting i budsjettperioden skal være å gå med overskudd! Vi må framheve at den viktigste målsettinga for NSB må være å utvikle sine tjenester på en slik måte at de stadig bedre knytter de ulike delene av Norge sammen. Og så må det totale samfunnsmessige regnskapet, der vår nåværende form for sosialøkonomi er helt udugelig, avgjøre hvor mye som må satses på NSB og hva de ulike tjenestene NSB leverer skal koste brukerne. Med profitt som ledemotiv for NSB vil nødvendigvis sentraliseringa forsterkes og klasseskillene mellom brukerne og mellom klassene i transportsektoren øke.

Det er bedre å ha kjempe og tape, enn …

Jeg har liten tro på at vi kan hindre borgerskapet i å gjennomføre hovedlinjene i sine planer. Men all kamp fra vår side vil være med på å bestemme hvordan omdanninga vil skje. Og det er ikke likegyldig hverken for arbeiderne eller kundene hvilke konsesjoner borgerskapet må gi for å nå sine hovedmål.

Les mer fra denne reisa i heftet Indonesia – en ny tiger?

---

Indonesia er verdens fjerde største land, etter innbyggertall. Det er et land med en svært fattig befolkning og meget rike naturressurser. Det er et land som forsøker å kopiere de sørøstasiatiske «tigrenes» eksempel.

Indonesia er et land med en brutal og traumatisk historie. I 1965-67 ble kanskje så mye som en million mennesker massakrert, både kommunister og andre opposisjonelle, samt mange etniske kinesere. Det er fortsatt et militært styrt land som bruker brutal makt og terror mot nasjonale bevegelser i Øst-Timor (Timor Timur) og i Vest-Sumatra.

I november-desember 1994 sendte AKP og Klassekampen Astor Larsen og undertegnede til Java for å ta kontakt med den revolusjonære bevegelsen der, i den grad det var mulig, og å gi norske lesere et inntrykk av den sosiale og politiske utviklinga i det mangfoldige øyriket.

En politisk beskrivelse av Indonesia

Indonesia var dominert av portugiserne fra 1511 til ca. 1600, da nederlenderne overtok. Det var det private Østasia-kompaniet som sto for dominansen, både økonomisk og militært. I 1799 ble selskapet oppløst og den nederlandske staten tok direkte styring med kolonien. Britene var inne i 1811-16, bare for å bli avløst av et mer direkte nederlandsk styre.

Landets politikk og økonomi bærer fortsatt merker av kolonialismen. For eksempel var det tidligere forbudt for indonesere å eie kapital og fortsatt er det få indonesere (pribumi) som faktisk eier kapital. Derimot var det tillatt for kineserne å eie kapital, og det gjør de fortsatt. Kanskje er så mye som 70-80 prosent av landets kapital eid av de 3-4 prosent etniske kinesere. Kineserne hadde derimot ikke rett til å delta i politikken, og det har de fortsatt ikke. Utenlandsk kapital, særlig japansk og amerikansk, utnytter Indonesias lave lønninger og rike naturressurser, slik Østasia-kompaniet tidligere gjorde. Av europeiske stormakter er det særlig tyskerne som gjør seg gjeldende.

Forløperen til Indonesias kommunistiske parti (PKI) oppsto i 1914 innafor den islamske organisasjonen. PKI sto fram som sjølstendig parti i 1920. Det ble forbudt etter et opprør i 1926. Partiet kom til å spille en viktig rolle i den nasjonale frigjøringskampen, både mot japanerne og mot Nederland. Ironisk nok betydde den japanske okkupasjonen i 1942-45 at det ble lettere både for nasjonalistene og for kommunistene å organisere seg og drive politisk propaganda, så da nederlandske styrker kom tilbake i 1945, så og si på ryggen til de profesjonelle britiske kolonitroppene, møtte de mye tøffere motstand enn de noen gang hadde møtt tidligere. Da hadde både nasjonalistene og kommunistene bedre organisasjoner, våpen og styrker med militær trening.

I 1945 tok nasjonalistene makta under ledelse av Sukarno og Hatta. De nederlandske invasjonsstyrkene klarte aldri å fordrive den nasjonale regjeringa, samtidig som Nederland, med britisk hjelp, forsøkte å komme tilbake som kolonimakt. Britiske soldater sto i landet til 1946, da nederlenderne hadde fått satt opp en kolonihær på 55.000 mann. En periode med kolonikrig fulgte, uten at Nederland klarte å slå ned nasjonalistene. Til slutt måtte Nederland akseptere koloniens uavhengighet. Et mellomspill i 1949 definerte Indonesia som en føderasjon i løs union med Nederland, men Sukarno tok makta i 1950 og erklærte landet som en sentralisert og uavhengig republikk.

I det uavhengige Indonesia på 1950-tallet var kommunistpartiet (PKI), Sukarnos nasjonalistparti (PNI) og det muslimske partiet Masjumi de ledende partiene. PKI var det største kommunistpartiet i verden, nest etter partiene i Sovjetunionen og Kina. Det hadde på 1960-tallet tre millioner medlemmer og ledet landets største fagbevegelse og bondebevegelse. Forholdet mellom PKI og nasjonalistene hadde sitt forbilde i perioden med samarbeid mellom kommunistene og Goumindang i Kina. Sukarno definerte også sin pancasila-ideologi som en blanding av nasjonalisme, religion og kommunisme. Men det var også spenninger, fordi kommunistene organiserte folk på grasrota for å tvinge fram reformer som nasjonalisten ikke ønsket.

I 1965 økte spenninga mellom PKI og hæren. Det blir hevdet at PKI skaffet seg våpen fra Kina. 30. september 1965 ble en gruppe ledende generaler arrestert og straks etter henrettet. Radiostasjonen og andre nøkkelposisjoner i Jakarta ble overtatt av opprørere. Et statskupp var i emning. Men merkelig nok var det ikke tegn til opprør i andre deler av landet eller av noen organisert plan. Det ble derfor en lett sak for general Suharto å knuse kuppforsøket. Kommunistene fikk skylda for det, men fortsatt, nesten tretti år seinere, er det ulike oppfatninger av hva som egentlig skjedde. Noen mener for eksempel at Sukarno sjøl hadde en finger med i spillet, andre at det var regissert av Suharto. Kuppforsøket ble etterfulgt av voldsomme massakrer på kommunister og etniske kinesere. Tallet på drepte anslås i dag til mellom 500.000 og 1 million. Myrderiene ble i stor grad gjennomført av lokale bander som sto under hærens beskyttelse. Det var et reint slakt og ennå i dag ligger det som et traume over hele det indonesiske samfunnet.

Kommunistpartiet ble forbudt, partiformannen skutt og flere hundretusen av deres medlemmer og sympatisører ble satt i politisk fangenskap. Ennå sitter medlemmer av partiet i fengsel, sjøl om mange ble sluppet ut i løpet av 1980-tallet. Så seint som i 1985 og 1986 ble ledende medlemmer av PKI fra 1965 henrettet.

Sukarno ble av de militære erstattet med general Suharto. Han skapte en autoritær stat, Den nye orden, rundt bevegelsen Sebker Golkar, de facto Indonesias regjeringsparti. Rundt Golkar har staten opprettet en fagbevegelse, en studentbevegelse, en kvinnebevegelse osv. som er obligatoriske og de eneste tillatte. Indonesias offisielle ideologi er definert av Paneaslia-prinsippene, De ble introdusert av Sukarno i 1945 og var tydelig inspirert av Sun Yat-sens tre folkets prinsipper. De fem Pancasilaprinsippene er :

1. Tro på Gud (Allah, Vishnu eller den kristne guden eller en annen).
2. Menneskehetens enhet.
3. Nasjonalisme og statens enhet.
4. Representativt demokrati etter mønster av landsbyens konsensussystem.
5. Sosial rettferdighet.

Alle organisasjoner i Indonesia må anerkjenne Pancasila som sin ideologi, men i praksis tolker de dem i vidt forskjellige retninger.

Indonesia har ulovlig okkupert den tidligere portugisiske kolonien Øst-Timor (Timor Timur) og har gjennomført et folkemord mot befolkninga der. Enkelte kilder hevder at nærmere 200.000 av områdets 800.000 innbyggere ble ofre for massakrene på 1970-tallet. Fortsatt utøver Indonesia et brutalt regime i Øst-Timor, samtidig som FN og det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, har sviktet den tidligere kolonien. Indonesias herredømme over Molukkene og Irian Jaya ble også gjennomført med vold og på tvers av lokalbefolkningas ønsker. Protestene mot disse overgrepene har forlengst forstummet, sjøl om det ennå finnes en motstandsbevegelse i eksil som opprettholder kravet om uavhengighet. AKP har hatt kontakter med bevegelsen for et fritt Vest-Irian, men har ikke hørt fra den på lenge.

Etnisk og kulturelt består Indonesia av flere hundre grupper som til dels er meget forskjellige og som har et svært forskjellig utviklingsnivå. Den dominerende folkegruppa er de malayiske javaneserne, men balineserne og sundaneserne er også store grupper. Det er på Java tyngdepunktet i det økonomiske livet befinner seg og med sine 120 millioner mennesker på 126.500 km² er øya et av de tettest befolka områdene på jorda. Det andre ytterpunktet er Irian Jaya, den vestre delen av Ny-Guinea, med spredte stammesamfunn og en økonomi som til dels er på samler- og sankernivå.

Offisielt er Indonesia et islamsk samfunn, med nesten 90 prosent muslimer, men det finnes mange andre religioner, fra animisme til buddhisme, hinduisme, katolisisme og overgangsformer. Islam praktiseres på en liberal måte og med klar sammenblanding med både animisme og hinduisme-buddhisme. Sukharno hevda sjøl at han skulle skape en fellesideologi av nasjonalisme, religion og kommunisme og pancasila kan leses som et forsøk på å gjøre akkurat det.

Økonomisk er Indonesia et av verdens fattigere land, med et BNP på ca. 700 dollar pr. innbygger, men dette gjennomsnittstallet skjuler enorme sosiale forskjeller. Deler av samfunnet befinner seg utenfor pengeøkonomien og en veldig underklasse har ikke fått del i landets økonomiske vekst. På den andre sida er den øvre middelklassen og borgerskapet antakelig rikere enn sine klassefeller i Europa. Sukarno har åpnet landet for utenlandsk kapital, og seinest i 1994 har Indonesia liberalisert lovverket ytterligere for å lette privatisering og utenlandske investeringer. Målet for Suharto er å gjøre Indonesia til en ny «tiger» i Sørøst-Asia etter mønster av Malaysia, Singapore og Taiwan. Om dette skulle lykkes, ville jo Indonesia med sine 200 millioner innbyggere bli en regional og internasjonal stormakt.

Indonesisk økonomi har vært under sterk statlig styring. Staten har hatt monopol på nøkkelindustriene, samt bankvesen, flyselskaper, oljeraffinerier, tv, radio og telefon. Rundt dette har det utvikla seg et omfattende nett av korrupsjon, der posisjoner og rettigheter har vært kjøpt og solgt. En norsk kapitalist i Indonesia klagde over at firmaet hans måtte bestikke dommeren for å få medhold i ei sak der de åpenbart hadde loven på sin side. Fra midten av 1980-tallet har deregulering vært nøkkelordet. Staten har avskaffet de fleste importmonopolene og åpnet for utenlandske investeringer. Utenlandskeide industribedrifter ble først tillatt fra 1989. Aksjeomsetning ble liberalisert, noe som gjorde Jakarta-børsen til en av de viktigste i regionen. En ytterligere runde med privatisering har fulgt etter lovreformer i 1994.

Inntil nylig var minimumslønna i Jakarta 3.800 rupiah pr. dag. Det utgjør bare 70 prosent av hva en person i følge myndighetene trenger for å leve. Dessuten betaler svært mange arbeidsgivere mindre enn minstelønn, og hever lønna opp til minstelønn bare dersom det gjennomføres streikekamper for det. Resultatet er at svært mange må skaffe seg ekstrainntekter fra den uformelle sektoren. Noen beregninger sier at hele 50 prosent av det familienes inntekter kommer fra barnearbeid. (Kilde: LBH, What Price Freedom?, 1993.) 60.000 barn jobber i den formelle sektoren. Barneprostitusjon er utbredt. Ekstrem utbytting av arbeidskrafta er et typisk trekk ved dagens Indonesia og skillet mellom rik og fattig har vokst voldsom bare de siste ti åra.

Indonesia har verdens neste største område med tropisk regnskog, etter Brasil, og landets regnskog utgjør 10 prosent av all regnskog i verden. Denne skogen forsvinner i et tempo av 5.000 km² pr. år (andre sier 15.000 km² ). Ekstra stort var tapet under den store Kalimantan-brannen i 1983, da 30.000 km² gikk tapt. Store tømmerentreprenører har gått brutalt fram mot både skogen og skogens mennesker, og sjøl om det nå formelt må søkes om konsesjon, fortsetter rovdriften.

Kamp for menneskerettigheter

Organisasjonen LBH, Yayasan Lembaga Bantuan Hukum Indonesia – Indonesian Legal Aid Foundation, står sentralt i kampen for menneskerettighetene i Indonesia. LBH har sine røtter tilbake til 1959 da den unge Adnan Buyung Nasution kom tilbake fra jusstudier i Australia og drømte om å opprette et system for rettshjelp i Indonesia. Ideen ble tatt opp igjen i 1968 etter studentdemonstrasjonene den gangen. Men arbeidet fikk ikke sin nåværende form før i 1981, da LBH ble stiftet med Nasution som president. Fra 1972 hadde Nasution forresten sonet en toårs fengselsstraff for sitt arbeid for menneskerettighetene. På 1990-tallet har arbeidet blitt bedre organisert og man har gjort forbedringer etter en sjølkritisk vurdering av organisasjonens styrke og svakhet.

LBH er en organisasjon av jurister som driver fri rettshjelp. De hadde i 1993 ca. 70 jurister, ca. 70 i stab og adminsitrasjon og ca. 90 frivillige ute i provinsen. De forsvarer folk i spørsmål som angår

• kriminalsaker
• sivilsaker
• arbeidsrett
• landrettigheter
• miljø

LBHs egen statistikk viser at sivilsakene var flest i antall. I Bandung-området var f.eks. mer enn 13.800 sivilsaker i 1991 av nesten 23.000 saker, men det er sakene om landrettigheter som omfatter flest folk.

LBH har tatt et prinsippielt standpunkt mot Asean-landas definisjon av menneskerettighetene. I denne definisjonen hevdes det at menneskerettighetene bør settes til side for det felles beste. Den indonesiske regjeringa hevder i tråd med dette at FNs menneskerettighetserklæring ikke tar hensyn til kulturelle og historiske forhold. LBH hevder med rette at dette er et tynt forsvar for mord, tortur og rå utplyndring av folk til fordel for en liten elite. Og de spør: med hvilken rett kan denne eliten definere folkets menneskerettigheter som mindre viktige. (Referert fra What Price Freedom? – A Profile of the Indonesian Legal Aid Foundation, 1993.)

LBH tar også uttrykkelig opp utbyttinga av folket, ved å vise til at den beinharde nedbetalinga av utenlandsgjelda har holdt flertallet av folket nede i djup fattigdom og på den måten krenket deres menneskerettigheter.

De tar også opp krenking av kvinners rettigheter. I LBHs profilhefte vises det til et eksempel fra 1992, der den muslimske kvinnen Samiah og hennes venninner som arbeidet på industrianlegget PT Everyhoe i Bekasi, i utkanten av Jakarta. Fra januar det året hadde de stadig blitt utsatt for seksuell undertrykking i form av strip search. Under påskudd av å lete etter tjuvegods kommanderte sikkerhetsvaktene dem til å ta av seg kjoler og undertøy. Deretter befølte sikkerhetsvaktene dem i sin angivelige jakt på stjålne varer. For kvinner generelt er dette en grov krenkelse. Som muslimske kvinner opplevde antakelig Samiah og hennes venninner det som en ekstra grov krenkelse. De organiserte derfor en lokal demonstrasjon mot strip search. Denne demonstrasjonen ble oppløst av politi og militære. Dette førte til at kvinnene tok saka opp med LBH.

I et annet tilfelle ble 142 menn, 43 kvinner og 13 barn sperret inne av de militære på grunn av at de deltok i en ulovlig demonstrasjon mot vilkårlig internering av folk i deres egen landsby. De ble holdt innesperret i dagevis og nektet å motta mathjelp som LBH prøvde å gi dem. To av fangene ble drept og likene kastet i Aceh-elva. Massearrestasjonen fikk dessuten langvarige skadevirkninger for landsbyen, fordi verdifull arbeidskraft ble holdt tilbake i en viktig fase av innhøstinga.

Ved Tapak-elva nær Semarang på Midt-Java har lokalbefolkninga helt siden 1976 slåss mot kjemisk forurensning av drikkevannet sitt. Utslippene har dessuten skadet livsgrunnlaget deres, i og med at dammer for fiskeoppdrett og reker som er eneste inntektskilde for 1.000 mennesker, har blitt nærmest ødelagt. Det har vært demonstrasjoner, protester og boikottaksjoner mot miljøforbrytelsene. I 1990 ble LBH trukket inn i saka. De lyktes i å få stilt miljøforbryterne for retten og å få politiske og økonomiske innrømmelser. Innbyggerne ble til og med tilkjent erstatning. Denne var imidlertid ikke utbetalt da LBHs materiale om saka ble trykt.

I landsbyen Blangguan på Øst-Java opplevde 136 familer i 1992 at de militære forlangte å få bruke jorda deres til militærøvelser. De militære startet med å ødelegge bygninger og matvarelagre for å terrorisere innbyggerne. Deretter ble landsbyen tilbudt et beløp som tilsvarer ca. 10 amerikanske cent pr. kvadratmeter i kompensasjon. Studenter fra Yogja kom for å støtte bøndenes kamp, men 17 av dem ble arrestert av de militære og holdt i forvaring i Surabaya. Der ble de slått med jernstenger, brent med sigarettglør og gitt elektrosjokk. Seinere erklærte regjeringa at jorda i Blangguan tilhører hæren og landsbyen fikk ingen form for kompensasjon.

Ungjenta Lestari var bare 15 da hun ble lokket inn i et arbeidsforhold som ikke kan kalles annet enn slaveri. Som hushjelp for en av pampene i myndighetenes såkalte fagforening fikk hun bare en sjelden gang lønn, hun ble holdt innesperret og ble torturert på forskjellige måter. Da hun ble reddet ut av sitt helvete, hadde hun et skuddsår gjennom hånda og skader etter skolding, brannsår fra glødende jern, arr i hodet etter slag med ei jernstang. Forsøkene på å få fagforeningspampen straffet ble aktivt sabotert av myndighetene. Aksjon fra LBH førte imidlertid til at noen av slektningene hans tok på seg skylda for mishandlinga og ble dømt til 6 måneders fengsel.

De nevnte sakene er bare typiske eksempler på de tusentalls sakene som LBH kommer borti eller som de aktivt følger opp juridisk. De sender også frivilige til de farligste områdene, slik som Aceh, og Timur Timor, der LBHs virksomhet ikke er tillatt, for at de skal kunne hjelpe folk der.

LBH fikk tidligere verdifull støtte gjennom nederlandsk utviklingshjelp. Denne kanalen er stoppet gjennom at Indonesia har erklært nederlandsk uhjelp uønsket i landet.

Inntrykk og vurderinger

Å gi noe som likner en analyse etter 14 dagers besøk i et liten del av et land med hundrevis av språk og en utstrekning over tre tidssoner og med 200 millioner innbyggere, er ikke bare arrogant, men nokså tåpelig. Det følgende må derfor oppfattes som en uvitende europeers famlende forsøk på å gjøre noen refleksjoner over et fascinerende og mangslungent samfunn.

Så lite vi veit

Indonesia har røft regna halvparten så mange innbyggere som EU, er verdens fjerde største land etter innbyggertall, og vi veit så fordømt lite om det. I det hele tatt undervurderes hele Asia på våre kanter. Vi har nylig vært gjennom en EU-debatt som kunne gi inntrykk av et verden besto av 12-15 europeiske land. Så har det største av dem bare 65 prosent av Javas innbyggertall. Asia har over 60 prosent av verdens innbyggere og seks av verdens ti folkerikeste stater ligger i Asia. De raskest voksende økonomiene ligger i Sør- og Øst-Asia. Fra 1995 har fire europeiske stater sete blant Sikkerhetsrådets 15 medlemmer. Foruten de to faste, Frankrike og Storbritannia, har Tyskland og Spania plass i to år. Disse fire landa har omtrent like mange innbyggere tilsammen som det Indonesia har. Tidligere sosialister i Europa snakker om at proletariatet forsvinner, mens virkeligheten er at det internasjonale proletariatet aldri noensinne har vært større. Men veksten skjer utafor salongradikalernes horisont, utafor ramma av det som er den egentlige verden, derfor teller det ikke.

Men i Asia teller det, og asiatene ser ikke på oss europeere og nordamerikanere som verdens lys. Det at du kan spise Kentucky Fried Chicken og Big Mac på Midt-Java og det at Cola-reklamer pranger både der og i resten av Øst-Asia, kan få europeere til å tro at disse samfunnene er i ferd med å bli vestlige. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være en naiv illusjon. Dette er overflatefenomener på kulturer med svært lange røtter, samfunn der stoltheten over eget verd ikke er knekt av kolonialismen. Koreanerne, malaysierne og kineserne er fast overbeviste om at de ikke bare kommer til å ta igjen Europa, men at de vil sette Europa i skyggen. De mener fullt og fast at framtida tilhører dem. Ethvert sånt hovmot har sjølsagt sin begrensning, noe tidligere imperiers historie til fulle har bevist. Men til så lenge er det vanskelig å se hvordan Øst-Asia kan unngå å dominere store deler av det neste århundre, og kanskje enda lenger. Europas dominans har vart siden 1492 og har alt lenge vært på hell. Japans lynkarriere har inspirert andre asiatiske land til å mene at dette kan de også gjøre. Dette har vi nok hørt og lest om, men vi tar det ikke inn over oss, vi europeere. Fortsatt er vi nesten uvitende om disse landenes kultur, deres historie, deres ideer og deres forutsetninger. En dannet europeer kan en del om Aten, romerriket og renessansen. Vi kan sitere litt her og der fra Bibelen og kanskje Snorre. Vi kjenner til Shakespeare og Molière, Bismarck og Peter den store. Men hva veit vi om hinduismens store epos, om khmerenes gullalder, om japanske og kinesiske diktere, om sundanesiske kongedømmer? Next to nothing! Sjøl opplyste og godt beleste norske intellektuelle kan tippe for eksempel femti millioner gærnt når de blir spurt om Indonesias innbyggertall. I seg sjøl ingen stor sak, men typisk for Vestens virkelighetsbilde. Vi er den egentlige verden. Sjøl om vår del av verden utgjør 15-20 prosent av jordas befolkning.

Ekstreme klasseskiller

Gapet mellom fattig og rik har økt voldsomt de siste 10-20 åra. Tallet på ekstremt fattige har sunket, i det minste i følge The Economist, men de rike er blitt så veldig mye rikere. Dessuten har endringa av klasseforholda gjort at fattigdommen får mer direkte virkninger. Millioner av fattigbønder har flytta inn til byene for å finne arbeid. De som ikke har lykkes i det, men bare lever av smulene som fra tid til annen ramler deres vei, har ikke lenger en liten jordlapp og noen høner å falle tilbake på. De tåler derfor svært lite av ytterligere forverringer. Dette har ført til og fører til spontane opprør. Dessuten kan de i byene oppleve med egne øyne hvor rike overklassen og den øvre middelklassen er. De kan bokstavelig talt måle dybden av sin egen elendighet og se hvor verdiene tar veien. De objektive vilkåra for opprør og revolusjon er altså blitt kraftig styrka.

Utviklinga av en moderne arbeiderklasse knytta til den raskt voksende kapitalistiske industrien bidrar også til dette. Vi synes det virker rimelig når både Joessoef og Arief sier at arbeiderklassen har tatt over den viktigste rollen i revolusjonsstrategien i forhold til fattigbøndene.

På den andre sida hevder alle vi møtte at de subjektive vilkåra for en sosialistisk revolusjon er svake. Arbeiderklassen er elendig organisert, den har nesten ikke fagorganisering og dens politiske partier er langt på vei knust. Ingen av dem vi møtte vil derfor spå et snarlig sosialistisk oppsving. De snakket om alt fra uviss tid til 20 år. Arbeiderklassen er en klasse i seg og ikke en klasse for seg. Noe av det viktigste som må til for at arbeiderklassen skal kunne opptre som politisk klasse, er som kjent at den får et politisk parti som kan fungere som klassens organisator og fortropp. Kommunistpartiet spilte en gang den rollen i Indonesia, men er i dag brutalt undertrykt og splitta. Det klarer derfor ikke å ta ledelsen i den spontane kampen og føye den sammen til et nasjonalt hele.

Men på den andre sida vil sjølve de motsigelsene som skapes av privatiseringa, av de nyrike, av industrialiseninga i seg sjøl gi opphav til mye spontan kamp. Dette vil presse fram de politiske spørsmåla og reise spørsmålet om en revolusjonær fortropp med langt større tyngde. Den hensynsløse utbyttinga, den skamløse eksproprieringa av verdiene i hendene på en liten overklasse, herskerklassens arroganse og maktbrynde er alt sammen vilkår som bidrar til dette. Undertrykking avler motstand, er et kjent utsagn fra Lenin, Mao og andre. Indonesia er et typisk eksempel på dette.

En modig opposisjon

Vi var gledelig overrasket over å finne en opposisjon som ikke bare var klart uttalte i sin samfunnskritikk, men som var modige nok i et land med Indonesias renomme for brutalitet til å stå på og agitere og organisere. De eksemplene som er gitt i denne rapporten, viser at brutaliteten ikke er noen teoretisk størrelse, men en aktiv og daglig trusel som indoneserne lever med og som opposisjonen må ta i betraktning når de driver sitt arbeid.

Det nettverket av kommunister, revolusjonære, humanister og andre opposisjonelle som vi så noe av spindelveven av, er tydeligvis både landsomfattende og velorganisert. Det er modige og habile folk. De jobber og får gjort ting. De er nok ganske sikkert sterkere enn de gir uttrykk for og de gir et positivt inntrykk. Det bør være en oppgave for venstresida i Norge å utvikle nære forbindelser med denne opposisjonen, både fra fagforeninger, student- og kvinneorganisasjoner her og på det mer allmenn-politiske planet.

En eksplosiv surdeig

Fra det vi så, er Indonesia nødt til å oppleve voldsomme politiske og sosiale rystelser i åra som kommer. Vi har liten tro på at landet vil bli en tiger. Det er mer sannsynlig at det vil bli en mislykt tiger. Dette vil skape stor sosial uro og det vil splitte herskerklassen. Alt i dag er det tegn som tyder på at heskerklassen er i ferd med å slå sprekker. Rivaliseringa mellom utenlandske imperialistiske makter vil bære ved til alle ulmende bål og de etniske konfliktene kan gjøre det samme.

Indonesia er spennende både på grunn av størrelsen på landet og befolkninga og på grunn av de mange motsetninger som preger landet. Det er også spennende på grunn av sin enorme rikdom på ressurser og sin gamle kultur. Det er spennende fordi det har en gammel revolusjonshistorie.

Det indonesiske regimet demonstrerte i 1965-66 hva illusjonene om den fredelige veien til sosialismen er verdt. Det er ingen tvil om at herskerklassen ser denne formen for massiv brutalitet som en aktuell strategi dersom dens makt igjen skulle være trua. Å tru på fredelig overgang til et solidarisk samfunn med like muligheter for alle i Indonesia av alle steder vil være noe av det mest uansvarlige opposisjonen kunne gi seg ut på. Sjøl langt mindre ambisiøse forandringer enn ei sosialistisk omdanning, vil bli møtt med blodbad. General Suharto og hans kumpaner har for lengst innsett at den politiske makta springer ut av geværløpet og de praktiserer det hver gang de synes det er påkrevd. Vesten har jamnt over vendt det blinde øyet og det døve øret til. Massakren av kanskje så mye som 25 prosent av Øst-Timors befolkning har verken svekket investeringslyst eller våpeneksport.

Det er ingen tvil om at Indonesia trenger sosialisme. Kapitalismen kan ikke og vil ikke løse de gigantiske sosiale problemene landet står overfor. Satsinga på å bli en ny tiger vil re før til økt polarisering. En overgang til sosialismen forutsetter imidlertid at regimet svekkes betraktelig og at opposisjonen er mye mer samla og mye bedre organisert. Dessuten må den være forberedt på å møte reaksjonens våpenmakt med de nødvendige midler. Dette er ikke noe kortsiktig perspektiv. Kanskje hadde vår studentvenn Coki rett da han antydet et perspektiv på 20 år?

---

AKPs historie ikke bare viktig for AKP. Til nå har historia bare vært skrevet av dem som ledet partiet eller av dem som hatet det.

Gjennom de siste års partikamp i AKP er det forsøkt skapt et bilde av et parti av fanatikere som kjøpte ei pakke fra Peking og fulgte ledelsen slavisk. Et parti som, dersom det hadde kommet til makta, ville skapt et gulag. Resultatet er at partiet med sin partimodell blir den største trussel for sosialismen, ikke borgerskapet. Det skal ikke bli lett å bygge opp en revolusjonær bevegelse med et slikt selvbilde.

Alle som vil bygge opp en revolusjonær bevegelse i Norge må bygge på AKPs historie. Derfor er kampen om AKPs historie ikke bare viktig for AKP. Til nå er historia bare skrevet av de som ledet partiet eller de som hatet det. En organisasjon skapes ikke av dekreter fra toppen, det skapes gjennom hva den faktisk driver med. Men hvordan var det virkelige AKP, slik det fungerte til daglig?

Først: Hva er egentlig en sosialistisk revolusjon? Jeg oppfatter den marxistiske historieoppfatninga omtrent sånn: Et samfunnssystem får lov å råde grunnen så lenge den ikke står i motsetning til å utvikle produksjonen. Slik ble slavesystemet avløst av føydalsystemet som igjen ble avløst av kapitalismen. På et eller annet tidspunkt vil kapitalismen være et hinder for å utvikle produksjonen videre og sosialismen vil overta. Jeg mener kapitalismen har nådd det punktet. Hvor enn vi ser, så ser vi at det kapitalistiske systemet er i ferd med å stanse opp all utvikling. Den tredje verden synker stadig dypere ned og har gjort det lenge. Men det virkelig nye er at den vestlige kapitalismen er inne i sin dypeste krise noensinne. Vi er i ferd med å få en «tredje-verdisering» av Vesten. i tillegg kommer at systemet nå er så rovgriskt at det truer selve livsgrunnlaget.

Så kommer vel sosialismen av seg sjøl! Nei dessverre, den gjør nok ikke det. Lenins definisjon av en revolusjonær situasjon: «Revolusjonens grunnlov som er blitt bekrefta av alle revolusjoner og særlig av de tre revolusjonene i det tjuende århundrede, er følgende: For at en revolusjon skal finne sted, er det ikke nok at de utbytta og undertrykte massene innser at det er umulig å leve på den gamle måten og krever forandringer. For at en revolusjon skal finne sted, er det nødvendig at utbytteme ikke klarer å leve og herske på den gamle måten lenger. Det må med andre ord oppstå ei djup politisk krise.»

Et lite parti kan spille en rolle

Det er i en slik situasjon at et lite kommunistparti plutselig kan spille en historisk rolle. Slik det lille bolsjevikpartiet i løpet av noen måneder i 1917 vokste fram. Men grunnlaget var lagt gjennom en rekke ganske viktige avgjørelser. Den viktigste var i 1914 da arbeiderpartier over hele Europa valgte sin egen regjering i 1. verdenskrig, mens bolsjevikene erklærte krig mot krigen, inklusive sin egen regjering. Det var da kommunistene oppsto, fordi det ikke lenger var mulig å kalle seg sosialdemokrat.

Men om du nå får en revolusjon, så har ikke sosialismen seira. La oss gå tilbake til den kapitalistiske revolusjon. For 4 år siden ble den franske revolusjon feiret over hele Europa, en revolusjon som forresten var et blodbad uten like. Det skulle gå hundre år før kapitalismen var etablert som det herskende samfunnssystem, husk den amerikanske borgerkrigen fra 1856 til 1863 som også var en kamp mellom det føydale sør og det kapitalistiske nord. Forresten enda mer blodig, men likefullt den dag i dag gjenstand for tåredryppende heltefortellinger som Tatt av vinden og Nord-syd.

I et historisk perspektiv er de tilbakeslag sosialismen har fått, ganske logiske. Alle marxister har sett på sosialismen som en overgangsfase, en lang periode med klassekamp mellom de gamle utbytterne og de som prøver å utvikle sosialismen i retning det klasseløse samfunn, kommunismen. Enda mer logisk er det når revolusjoner hittil har skjedd i tilbakeliggende land, uten en opplyst befolkning og uten demokratiske tradisjoner.

Men det som har gjort at slike tilbakeslag har fått så alvorlige virkninger for den kommunistiske bevegelsen er måten tilbakeslaga har kommet på. De har ikke skjedd gjennom en motrevolusjon fra de gamle utbytterne, de har skjedd innenifra, det er det kommunistiske partiet sjøl som har forfalt og gjeninnført i første omgang en form for statskapitalisme. Med katastrofale følger.

AKP (m-l) vokste fram i ei ny oppbruddstid. Fra studentopprøret i 1969 med gigantiske studentdemonstrasjoner, til framveksten av den nye streikebevegelsen, Vietnamkrigen og EEC-kampen i 1972. Vi hadde to viktige forutsetninger for å lykkes. Vi var en praktisk bevegelse og dypt rotfesta i norsk virkelighet. Den som tror at det bare var ideer og ideologi som drev oss, tar grundig feil. jeg begynte på NTH i 1969. Allerede andre året organiserte vi ikke bare lånekasseaksjoner, vi gikk gjennom hver ei pensumbok og krevde reduksjoner i pensum, vi hadde husleiestreik på Moholt. (Og vi vant, det er vel det letteste pensum i moderne tid.) Men den viktigste grunnen til at vi ble noe mer enn bare et overgangsfenomen, var EEC-kampen. Vi organiserte Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid med 27.000 medlemmer. Vi reiste ut i de mest grisgrendte strøk. Vi ble et norsk parti. Det var ikke spesielt vanskelig om Kina den gangen var for EF som en motvekt mot USA og Sovjet. Da vi ble innkalt til møte for å bli fortalt den sørgelige sannhet at Kina var for EU av ledelsen, så var det helt uproblematisk for de vanlige medlemmene i AKP.

Samtidig vokste vi opp i skarp opposisjon mot den øst-europeiske formen for sosialisme. Vi traff de gamle forstokka NKP-erne i fagbevegelsen, som enten var skremte og psykisk knekt av mccarthyismen eller støttet DNA i tykt og tynt og var våre verste fiender. Derfor traff maoismen og kulturrevolusjonen i Kina oss hjemme. «Bomb hovedkvarteret,» sa Mao, «klasseflenden er midt blant oss.» «Det gjelder å holde partiet rødt, det gjelder å holde oss sjøl røde.» Særlig siden alle gikk rundt oss og sa: – det er bare en ungdomssynd, dere blir likedan dere og. Som Dag Solstad sier i Gymnaslærer Pedersen: Jeg vil ikke bli en hvit mann. Derfor gjennomførte vi systemet med kadervurderinger og krevde et flertall av arbeidere i ledelsen. Og vi gikk enda lenger. Vi gjennomførte proletariseringsbevegelsen. En bevegelse som vel neppe er sett maken til noen sted, hundrevis av av ungdommer gikk ut i industri, bygg og anlegg. Vi ville ikke bare være arbeiderklassens parti, vi ville være en del av arbeiderklassen. Og det gjaldt også ledelsen av partiet. Pål Steigan begynte på Asea Per Kure, Tron Øgrim ble øltapper, Peder Martin Lysestøl ble bygningssnekker. Astri Holm og Marion Palmer ble fiskeindustriarbeidere.

Samtidig kom venstredreininga av partiet, vi så krigsfaren som overhengende. Vi strammet inn på hemmelige medlemmer. Dette kom samtidig med ei enormt hard kampanje fra borgerskapet mot oss som jobbet i fagbevegelsen, med yrkesforbud, eksklusjoner og oppsigelser. Det var ei tid da det gjaldt å ikke bukke under, det var ikke tid for den finslepne taktikk. Hardest var det for kvinnene i industrien.

Dette var vel de årene da AKP kom lengst i retning av å opptre fanatisk. Krigsredselen var stor, SV ble plassert ganske langt ute på den blå skalaen. Sikkerhetspolitikken var såpass streng og ledelsen ganske eneveldig. Det er interressant at dette også var perioden da kvinnene våre fikk gjennomgå mest. «Familien som kampenhet,» var parolen. I mitt distrikt var det to saker som avgjorde valg til distriktsstyret: Holdning til Hustad-streiken og kvinnenes livsførsel. Det var ikke mange jenter som overlevde i ledelsen, verken hos oss eller sentralt.

Det er denne perioden de snakker om når de sier at AKP ved makten ville ført til gulag. At vår marxisme var menneskefiendtlig.

Er dette riktig? Skulle det AKP som nektet å godta noen privilegier, som slåss for demokrati i fagbevegelse, som vurderte nøye om vi kunne bli ødelagt av å ta verv. Som nettopp hadde vært gjennom å puste liv i en fagbevegelse totalt blottet for liv og demokrati. Som gjennom kvinnefronten gjenreiste kvinnekampen, som slåss for enhet by-land gjennom Hitra-akajonen, som nektet å underlegge seg Kinas eller Albanias politikk når de stred med våre egne erfaringer. Som nektet å godta statsstøtte til Klassekampen eller beinpenger. Vi som fryktet å bli en av dem mer enn noe annet på jord.

Greide å fornye seg

Det beste beviset på dette er at AKP i løpet av noen år greidde å fornye sin politikk og gjøre opp med det meste. Og det i ei tid, mot slutten av 70-tallet, da venstrebølgen dabbet av, høyrebølgen kom. På 1980-tallet kom nedleggingsbølgen i industrien. Svært mange av oss mistet jobben og ble tvunget over i mer akademiske yrker. Andre merket presset både fysisk og psykisk og skiftet jobb.

Arbeiderinnrettinga ble satt under press. Jeg er ganske sikker på at dette betydde mye mer for partiet enn det som har vært vanlig når tilbakegang skal forklares. Massekampen hadde svære økonomiske problemer og ble truet av konkurs. En liten fløy i partiet gikk inn for å nedlegge avisa. Vi tok imot statsstøtte for å overleve. Vi så at våre søsterparti raste sammen i land etter land.

På ny kom erfaringene fra Sovjet og nå også Kina opp. Fra 1979 til 1984 sto det kamp om sosialismemodellen. Dette er senere framstilt som en kamp der en fløy nedkjempet en motstridende fløy. Slik var det vel også på landsmøtet i 1980. Men likevel er det et faktum at det kom et ganske enig parti ut av dette i 1984. Det endte opp med en ganske bred enighet om flerpartisystem og det viktigste for meg, skille mellom parti og stat.

Samtidig slo kvinneopprøret inn. De skjulte herskerteknikkene ble også møtt i partiet. Den harde ideologiske stilen med å sette alt på spissen og at det alltid var bare ei rett linje ble ikke lenger godtatt. Trolig er det vel rett å si at kvinneopprøret ikke bare kom samtidig. det var vel det gryende kvinneopprøret som la grunnlaget for at den nye linja vant fram.

Høyrebølgen fortsatte. Vi hadde medlemsnedgang. Det så ut som om intet var til å endre på. De sosialistiske eksperimenta var borte. Noen ga stille opp. Andre mente noe helt nytt måtte til. Resultatet ble en partisplittelse i 1990 mellom de som ville bygge på AKP og de som ville lage et helt nytt parti bygd på RV. Der står vi i dag. Mange ble passive i denne prosessen. (Mange av dem så vi igjen i EU-kampen da det hardnet til. Det er ganske mange tusen som er lært opp i eller rundt AKP og som har det i seg.)

Men det i en ny situasjon, som både minner og ikke minner om 1970-tallet. Det minner fordi det er en venstrevind, EF og EØS har skapt den største folkebevegelsen i etterkrigstida. En bevegelse der vi spiller en svært stor rolle og i praksis leder an i en svært stor opposisjon mot den rådende linja. Vi har igjen en gryende faglig opposisjon. Konferansene i Trondheim de siste to år med 205 og 150 tillitsvalgte fra Kirkenes i nord til Kristiansand i sør hadde en bredde som tilsvarende konferanse ikke hadde tidligere. Kvinner på tvers-konferansen og forsøket på samarbeid om kvinnelønna ved årets tariffoppgjør. Dette er ikke å kimse av. Kanskje kan dette ende opp med at vi samles om en forsvarsplan med et offensivt krav: Sekstimersdagen uten tap i lønn.

Men 1970-åra var ei reformperiode. Nå er kapitalismen enerådende på jorden og viser sitt klassiske, barbariske ansikt. Den opposisjonen som nå står fram, står med ryggen mot veggen og har færre illusjoner enn tidligere. Samtidig er kapitalens evne til å kjøpe opp en stor del av arbeiderklassen borte. Vi står i en situasjon som står mye nærmere den klassiske marxismen fra Marx sin tid.

Lærdommene

Så kommer det avgjørende spørsmål, hvilke lærdommer trekker vi av historia. Hva slags parti skal vi møte denne situasjonen med er det første? Konkret så har vi RV-modellen og AKP-modellen som egentlig står mellom organisasjonsprinsipper velkjent fra historia.

AKP bygger på den demokratiske sentralismen. Det betyr at en bygger på grunnorganisasjoner. En diskuterer en sak og lar meninger brynes, men når det er fattet et vedtak settes det ut i livet også av de som er uenige. Ja, spesielt når det er en vanskelig sak.

Dernest at en ikke ønsker organiserte fløyer i partiet. Dette er ingen liten sak. Jeg har levd med organiserte fløyer i partiet i flere år før splittelsen. Det er totalt ødeleggende for demokratiet. Medlemmene og grunnorganisasjonene blir totalt satt ut av kraft. Vedtak og valg skjer etter pakkeløsningen etter forhandlinger mellom partene.

Neste punkt er aktive medlemmer som må delta i grunnorganisasjoner. Det gjelder alle, inklusive partileder. Erling Folkvord må delta i sin grunnorganisasjon.

Det siste punktet er lukkede landsmøter, landsmøter som ikke styres av hva du kan si og ikke si fordi pressa er til stede eller venter på gangen. Og et aller siste punkt er at du lager program uavhengig av hva som måtte egne seg i en valgkamp.

For meg er organisasjonsformen avhengig av hva du har som mål, en organisasjonsform som RV kan være nyttig, ja trolig bedre enn AKPs hvis formålet er å starte debatter, få ut standpunkt og danne politiske miljø. Men den egner seg ikke for et handlende parti, for å organisere for kamp og slett ikke om en har som mål å gjøre revolusjon. Bare parti av AKPs type har kommet så langt at de har fått prøvd seg på å lage sosialisme.

Det neste spørsmålet er hva som er mulig? Har revolusjonene til nå vist at det er umulig å lage sosialisme i et land? Etter min mening nei, men de har vist at i tilbakeliggende land er det svært, svært vanskelig. I et land som Norge vil det være mye lettere å lage sosialisme, men ganske mye verre å lage revolusjon. De har vist at gjennom ytre press kan de skape grunnlag for at en ny kapitalistklasse overtar der makta sitter: I partiet.

Marx hovedtese er at tenkinga bestemmes av det du gjør, ikke omvendt. En organisasjon formes av det den faktisk gjør, ikke av program eller resolusjoner om hva du ønsker å gjøre. Når RV i all hovedsak driver med palamentarisk arbeid, blir det parlamentarikerne som bestemmer og ikke det valgte styret, og det blir umulig å bygge opp handlekraftige grunnorganisasjoner. Dette gjelder uansett om partiet sjøl kaller seg kommunistisk eller et altomfattende parti.

Når et kommunistisk parti blir tvunget til å ha ledelsen over statsapparatet, lede bedrifter og bygge økonomien, så er det bare et tidsspørsmål for bedriftslederne overtar partiet. Dette var Sovjet og det var Kina. Hvis Mao oppdaget hva som foregikk, hadde han ingen organisasjon å spille på, hans appell til folket ble bare et våpen i hendene på en annen fløy i det samme partiet. Slik er det også med AKP. Når noen ønsker at AKP skal nøye seg med å være en fløy i RV og gjøre sitt utadrettede arbeid gjennom RV, så er det å foreskrive en langsom død.

Så mine lærdommer er kort sagt slik. Det er ikke enkelt å gjøre revolusjon og det er slett ikke enkelt å lage sosialisme. Vi må ha en ydmyk holdning til de som har prøvd og ikke delta i hylekoret hverken mot Pol Pot eller Stalin. Og skal vi delta i hylekoret, må vi iallfall gå inn i deres tid og si hvilken linje som burde vært valgt der og da. Vi har andre forutsetninger og kan lære av deres skjebne.

1. Et parti av AKPs type trengs for å lage revolusjon.
2. Partiet må være en del av og prøve å lede opposisjonen.
3. Vi må skille parti og stat. Partiet må være i opposisjon også under sosialismen.
4. Norsk historie og virkelighet må kunne gjenfinnes i vår sosialismemodell.
5. Kvinneperspektivet må være der.
6. Vi må ta inn over oss den endra virkeligheta for ungdom. Det betyr vel trolig i enda større grad at de sjøl må bygge opp den bevegelsen som skal gå videre.

---

Alfred Schmidt har fordreid Marx sitt natursyn til det ukjennelige, men han har også forkasta sjølve kjerna i det marxistiske prosjektet, utviklinga av den materielle framandgøringa fram mot si eiga oppheving. På denne måten skaper han ei fiendtlig motseiing mellom Marx og naturvernarane.

Våren 1993 reiste Kristin Asdal ein debatt om Marx sitt natursyn i Klassekampen. Ho viste til Alfred Schmidt og hans doktoravhandling om dette emnet. Ut frå det Schmidt skriv om Marx sitt naturomgrep, kritiserer ho Marx. Men ho har ikkje noen kritisk vurdering av Schmidt og tradisjonen hans. Denne vurderinga er viktig å ta fordi ei heil rekkje av seinare akademisk-marxistiske teoretikarar, som til dømes amerikanaren Norman Levine («The Tragic Deception: Marx Contra Engels», Clio Books 1975) og svensken Per Månson («Från Marx til marxism», Röda Bokförlaget 1987 og «Karl Marx)

En introduktion», Daidalos 1993) støttar seg på Schmidt. Schmidt si vurdering av Marx sitt syn på naturen er dessutan blitt grunnlaget for store delar av miljøvernarane og økologane sin kritikk av Marx på dette området.

Frankfurtarane

Schmidt var fødd i 1931. Han studerte først historie, engelsk og klassisk filologi og så filosofi og sosiologi ved universitetet i Frankfurt am Main. Han var elev av Max Horkheimer og Theodor W. Adorno, dei leiande personane innen den såkalla Frankfurtskulen i vitskapsteori. Frankfurtarane reiste ein viktig kritikk mot den såkalla positivistiske og empiriske vitskapsteorien og ville føre inn att dialektikken i samfunnsvitskapane. Boka om Marx sitt naturomgrep var det første større arbeidet Schmidt offentliggjorde.

Eigentlig skreiv Schmidt avhandlinga «Der Begriff derNatur in der Lehre von Marx»  (Naturomgrepet i Marx si lære) i slutten av 50-talet på oppdrag frå Theodor W. Adorno og Walter Dirks ved «Institut Für Sozialforschung» i Frankfurt. Avhandlinga kom ut i 1962 og blei gitt ut att i 1971 i ei omarbeid og utvida utgåve med eit etterord.

Då Schmidt skreiv avhandlinga var det som innlegg i ein diskusjon mellom forskjellige retningar som kalte seg marxistiske. Desse retningane tok ut delar av Marx sine teoriar og diskuterte med kvarandre som om deira del var heilskapen, mens dei andre hadde tatt fatt i feil del.

Naturdialektikk

Boka er for det meste ein polemikk mot Ernst Bloch, og etterordet er ein støtte til delar av Sartre sitt syn som gjekk ut på at det ikkje finst ein «objektiv naturdialektikk». Dessutan er delar av boka ein polemikk mot Engels si oppfatning om at det finst ein naturdialektikk. Schmidt meinte at utspringet for stalinismen sin «marxisme-leninisme», med manglande vekt på menneske si særeigne, skapande rolle i historia, låg her. Gjennom å tolke Marx sitt syn på dialektikken og forholdet menneske/natur på sin måte, sette Schmidt også opp Marx mot Engels på dette feltet. Han meinte også at natursynet til Marx hadde endra seg sterkt frå ungdomsskriftene til dei midtre og seinare skriftene hans. Han meinte at Marx i (dei «romantiske») ungdomsskriftene hevda at menneska sin strid med naturen ville ta slutt under kommunismen, mens (den meir «realistiske») Marx i dei seinare skriftene sa at menneska sin strid med naturen ville fortsette også då.

Schmidt ville altså gi naturen/materien og dialektikken den rette plassen i marxistisk teori ut frå ei vurdering av at Engels hadde lagt for mykje inn under dialektikken sitt verkeområde, mens positivistane, empirikarane og stalinistane hadde tatt dialektikken ut av marxismen. I samband med dette ville han gi ein inngåande analyse av Marx sitt natursyn.

Når vi skal sjå litt nærare på det han skriv, må eg, som vanlig, gjøre merksam på at mange av dei teoretikarane som deltok i debatten, brukte ein litt særeigen terminologi med fleire spesialord. Dei laga også ofte lange og innfløkte setningar. Dette pregar også Schmidt sin skrivemåte. Eg har heller ikkje alltid hatt tid nok til å finpusse omsettingane frå tysk til nynorsk, så språkkjennarar får noe å sette tennene i.

I første delen av første kapitlet i boka si hevdar Schmidt at «den marxske materialismen» er «ikkjeªontologisk». Med det meiner han at Marx sin materialisme ikkje er knytta til det vesentlige ved tinga slik dei er, uavhengig av menneska si verksemd. «Det finst ingen rein, historisk umodifisert, natur som kan vere erkjenningsgjenstand for naturvitskapen.» (side 45) Han seier at Marx sin materialisme er knytt til forholdet mellom menneske og natur, til arbeidsprosessen. Kvalitetane til den naturen som ikkje er omdanna av menneska, er «eit reint skolastisk spørsmål» (side 58). Det er medvetet om det uoppløselige forholdet mellom menneske og natur, mellom subjekt og objekt (gjennom arbeidsprosessen), som er kjerna i Marx sin materialisme. Men i motsetnad til det hegelske så blir ikkje det marxske subjekt/objektet tatt heilt inn i subjektet. (side 78) (Hos Hegel var sambandet subjekt/objekt (eller menneska/naturen) noe som heilt ut gjekk føre seg i tenkinga til subjektet. Hos Marx forsvinn ikkje naturen heilt inn i menneska gjennom arbeidsprosessen.)

Kritikk av Engels

Andre delen av første kapitlet er ein «kritikk av Engels sin form for naturdialektikk». Her konkluderer Schmidt slik: «Naturen er arbeidet sitt subjekt/objekt. Dialektikken deira består av at menneska (som også er natur) endrar naturen sin, idet dei fratar det ytre (dvs. naturen rundt menneska) gradvis det framande og ytre, idet dei formidlar seg med det ytre og målmetvete lar det arbeide for seg. (Altså at menneska skapar det moderne industrisamfunnet.) Då forholdet mellom menneska og naturen er forutsetninga for dei vekselsidige forholda som menneska har til kvarandre, så vidar dialektikken i arbeidsprosessen, som ein naturprossess, seg ut til den menneskelige historia sin dialektikk overhodet.» (side 58)

Han hevdar et Engels, ved å følge det falske eksempelet til Hegel, utvidar den dialektiske metoden til å gjelde erkjenninga av naturen. «Men i naturerkjenninga er ikkje dei avgjørande bestemmingane av dialektikken til stades: vekselvirkning av subjekt og objekt, einskap av teori og praksis, historisk endring av kategoriane sitt substrat (dvs. den materielle verda) som grunnlag for endringa deira (kategoriane) i tenkinga osb.»  «Den naturen som finst før menneskesamfunnet, kjem ikkje lenger enn til polaritetar og motsetnader, som moment som står utanfor kvarandre, i beste fall til vekselverknad, men ikkje til dialektisk motsetnadsforhold.» «Den førdialektiske karakteren til naturen sjølv motsvarer det engelske dialektikkomgrepet, som på ein eigendomlig måte svingar mellom den gamle mekanikken og ein streng dialektikk som foreligg hos Hegel og Marx.» I naturen sjølv finst bare «ein kime til dialektikk». (side 57)

I kapittel 2 seier Schmidt at «Naturstoffet i seg sjølv, som Marx sett lik med materie, alt er forma, det vil seie at det er underlagt fysiske og kjemiske lover som blir formidla av naturvitskapane i stadig kontakt med den materielle produksjonen.» «– materien sin struktur er ikkje fastsett ein gong for alle. Materiestrukturen sitt begrep blir dessuten heile tida rikare gjennom forløpet av historia til naturvitskapane som er nært vevd saman i den samfunnsmessige praksisen.» (side 59)

I dette kapitlet prøver han å ta utgangspunkt i sentrale moment i «Kapitalen» sjølv for å vise at Marx såg på materien utanom mennesket som daudt arbeidsmateriale, ikkje som noko med eigenutvikling. Begrepa konstant og variabel kapital spring ut av dette, meiner han. Alt i naturen som menneska bruker i vareproduksjonen, som tenderer mot å blir universell, blir til konstant kapital som ikkje kan skape noe nytt, mens menneska gjennom arbeidsevna si blir variabel kapital, dvs. til ein del av naturen som kan skape noe nytt.

Naturlover

«Utan dei menneskelige anstrengingane for å beherske naturen er omgrepet naturlover utenkelig.» (side 66)

«. . . opphevinga av framandgjøringa, (finn stad) ikkje i filosofien, men i sosialismen som den høgaste skikkelse av verkelig formidling mellom menneske og natur, og gjennom sosialismen forsvinn ikkje heilt enkelt tingliggjøringa, men det ytre som menneska må tileigne seg fortsett å eksistere også når det blir passande for menneska. Menneska må alltid arbeide: «Som skapar av bruksverdiar, som nyttig arbeid, er arbeidet derfor ein menneskelig eksistensform som er uavhengig av alle samfunnsformer, ein evig naturnødvendigheit for å formidle stoffvekslinga mellom menneske og natur, altså det menneskelige livet sjølv.» (side 68)

«– sålenge naturen blir tileigne agrarisk (som jordbruk), og altså er fullstendig uavhengig, er menneska abstrakt identisk med naturen, dei synker så å seie ned i naturværenen: men der det lukkast menneska å råde over naturen allsidig teknisk-økonomisk og vitskaplig, når dei altså forvandlar han til ei maskinverd, stivnar han til noe abstrakt ytre for menneska.» (side 81)

Under kommunismen vil ikkje menneska lenger ligge i strid med kvarandre, men også då blir livet bestemt av den mest allmenne nødvendigheita, «stoffvekslinga mellom menneske og natur. Det er nok slik at denne nødvendigheita, ifølge Marx, blir ein beherska nødvendigheit, og at menneska vil ligge i kamp bare med den tinglige naturen, og ikkje med kvarandre. Men denne kampen tyder, at også den klasselause menneskeheita veit at dei står ovafor noka som til sjuande og sist ikkje er identisk med dei,–» (side 85)

Erkjenning

Det tredje kapitlet handlar om skiljet mellom samfunn og natur og erkjenningsprosessen. Det skal eg ikkje gå nærare inn på her, men gå rett over på fjerde og siste kapittel som handlar om utopien i forholdet mellom menneske og natur. Her finn vi då konklusjonane på heile avhandlinga.

Schmidt skriv: «Det spørsmålet som er antyda her, om i kva grad eit meir humant samfunn også kan tre inn i eit nytt forhold til naturen rundt menneska er svært mykje diskutert mellom marxtolkarar. Den mogne Marx avvik på dette punktet ein del frå tesane i dei tidlige skriftene hans ide i dei seinare skriftene er det ikkje lenger tale om ein «resurreksjon» av heile naturen. Det nye samfunnet skal bare vere til gode for menneska og nok eintydig til kostnad for den ytre naturen. Den (ytre naturen) skal ble herska over med gigantiske teknologiske middel ved minst mulig arbeids- og tidsbruk og tene menneska som eit materielt substrat for alle tenkelige forbruksgode.» «I framtida skal ikkje utbyttinga av naturen ta slutt, men dei menneskelige inngrepa skal bli så rasjonelle at også dei fjernare verknadene av denne utbyttinga skal kunne bli kontrollerte. Dermed skal naturen skritt for skritt bli frarøve muligheiten til å hevne seg på dei for sigeren deira».(side 159-160)

Mammutmaskineri

«Vi kan heller spørre om framtidssamfunnet ikkje blir til eit mammutmaskineri, om ikkje orda i «Oppklaringa sin dialektikk» (av Horkheimer og Adorno, 1944) om det «menneskelige samfunnet som ein masseøydeleggar i naturen» blir meir sanne enn draumen til den unge Marx om ei humanisering av naturen som også skulle innehalde ei naturalisering av menneska.» (side 160) «At det nødvendige riket fortsett å vere til, så lenge det fins menneskehistorie, tyder også at menneska er nødt til og forhalde seg til naturen i det vesentlige på ein tileignande, inngripande, kjempande måte.» «I den grad vi strever etter å forandre tinga slik dei er i og for seg, til ting for oss, så blir i siste instans dei formene som menneska har pregt av naturstoffet, i motsetnad til dei opprinnelige formene, noe ytre og likegyldig.» «. . . ifølge Marx kjem det ikkje til ei full forsoning mellom subjekt og objekt.» (side 162)

Det vi kan håpe på er at menneska «når dei ein gong gjennom samfunnsforma si ikkje lenger må forhalde seg til kvarandre ut frå økonomiske nytteomsyn, kanskje kan klare å late seg sjå på dei ytre tinga ut frå deira eige perspektiv, deira eigen «realitet»,-. I eit slik samfunn ville blikket på naturtinga vere avslappa, det ville ha noe av roen og saktmodigheita som omgjev ordet «natur» i Spinoza sitt system.» (side 162-163)

«Idag då dei tekniske muligheitene til menneska gjør det mulig å gå langt utover draumane til dei gamle utopistane, vil det heller sjå ut som at desse muligheitene som blir realisert på ein negativ måte, slår om i øydeleggingskrefter, og så fører til den totale øydelegging istadenfor til den, som alltid, menneskelig avgrensa lukka: altså den dystre parodien på den endringa som Marx ville ha, der subjekt og objekt ikkje blir forsont, men øydelagt. (side 167)

I 1965 skreiv Schmidt eit tillegg til boka si med tittelen  «Zum Verhá„áltnis von Geschichte und Natur om dialektischen Materialismus», («Til forholdet mellom historie og natur i den dialektiske materialismen»).

Han held fast på at dialektikken er knytt til menneske si utveksling med naturen. Men han innskrenkar også ytterligare verkeområdet til dialektikken. Han skriv: «Av alt dette framgår at det for den marxske teorien, . . . , strengt tatt bare finst to virkelig historiske dialektikkar: den som handlar om . . .  den meir eller mindre revolusjonære overgang frå den antikk-føydale til den borgarlige era og den som handlar om den katastrofe-frigjerande overgangen frå denne era til den sosialistiske.» (side 190-191)

Og som ein konklusjon på heile resonnementet kjem: . . . Begrepet om ein historisk-materialistisk oppfatta dialektikk gjeld bare for det fullt utfalda borgarlige samfunnet, og for dei førborgarlige samfunna gjeld det bare i den grad dei antesiperer bytteforhold.» (side 192)

Konklusjonen til Alfred Schmidt er altså at Marx meinte at det ikkje finst dialektikk i naturen utan at menneska utvekslar seg med han, og at det ikkje finst dialektikk i ikkje-borgarlige samfunn. Positivt uttrykt: det finst bare dialektikk i samband med den menneskelige utvekslinga med naturen i kapitalismen si tid.

Tendensiøs tolkning

Eg hevdar at dette er ei svært tendensiøs tolking av Marx. Det er ei tolking som skal få Marx til å bli eit sanningsvitne for dei tankane som Max Horkheimer og Theodor W. Adorno la fram i skriftet «Dialektik der Aufklärung» i 1944.  Kjerna i dette skriftet er at korkje kapitalismen, eller sosialismen/kommunismen kan løyse dei grunnleggande problema i verda. Desse problema spring nemlig ikkje ut av framandgjøringa eller kapitalforholdet om du vil. Dei spring ut av menneska si aukande vitskapelig-teknologiske utveksling med naturen rundt seg. Dette tyder at øydelegginga av menneska og naturen rundt kjem av den aukte tingliggjøringa til menneska og ikkje av den framandgjorte forma som denne tingliggjøringa tar i ei viss historisk epoke.

Horkheimer, Adorno og Schmidt tenderer derfor i retning av å seie at jo meir utvikla produktivkreftene er, uansett samfunnsform, desto meir øydelegg vi både menneska og naturen rundt. Dette knyttar dei også til den forma for tenkinga som dei meiner heng saman med den vitskapelig-teknologiske utviklinga, nemlig ein slags formålsrasjonalitet som målar og vurderer alt ut frå i kva grad det kan bli omdanna til bruksverdiar for menneska.

I eit siste etterord frå 1971 gir likevel Schmidt ein slags opning for ei anna tolking av Marx på dette feltet. Her seier han: «Den som studerar det marxske naturbegrepet idag, må ta omsyn til den emansipatoriske rolla til den menneskelige naturen og den befriande krafta i det «sansemessige» hos den yngre Marx.» Ut frå dette vil han trekke meir av Feuerbach inn i marxismen for å komme fram til en teori som får fram det som Horkheimer og Adorno kalte «naturen sin trang etter fred». «Løysinga (på desse spørsmåla) vil avhenge av i kva grad vi klarer å redde dei feuerbachske elementa hos den yngre Marx over i den utarbeida teorien i dei seinare verka hans og utvikle eit rasjonalitetsomgrep som forsonar den allsidige emansipasjonen til arten med dei vitale interessene til individa.» (side 211)

Det er ikkje rart at han kjenner seg tvinga til å gi ei opning, for alle kan jo sjå at uansett om Marx-tolkinga hans er rett eller ikkje, så fører det lett til den svartaste pessimisme, handlingslamming eller hedonisme. Det fører folk nett vekk frå den politiske handlinga som Schmidt ellers hyllar.

Så langt til framstillinga av Schmidt sine posisjonar. No vil eg opne kritikken av dei.

Den tyske ideologien

Schmidt si framstilling av kva Marx meiner, kviler i siste instans på eit sitat frå den tyske ideologien. (Det høyrer til historia at dette sitatet er stroke over i originalmanuskriptet. Men det tyder ikkje at Marx meinte der var feil, bare at det ikkje høyrte til akkurat der i teksten.) Eg skal sitere denne delen av boka nøye, for her ligg hunden nedgravd.

Schmidt skriv: «For Marx finst det rett og slett ikkje noe skilje mellom natur og samfunn og dermed ikkje noen grunnleggande metodisk skilnad mellom naturvitskapane og åndsvitskapane. Slik skriv han i»Den tyske ideologien»: «Vi kjenner bare ein einaste vitskap, historievitskapen. Historia kan vi sjå frå to sider, vi kan dele han i naturhitorie og menneskehistorie. Begge sider kan ikkje skiljast frå kvarandre; så lenge menneske eksisterer betingar naturhistoria og menneskehistoria seg gjensidig». » (side 43)

Her stansar Schmidt siteringa si. Men i»Den tyske ideologien» fortsett det slik: «Naturhistoria, såkalla naturvitskap, angår oss ikkje her, men vi vil måtta undersøkje menneskehistoria, sidan mest heile ideologien er anten ein fordreid tolking av denne historia eller ein fullstendig abstraksjon frå ho. Ideologi er sjølv bare eit av aspekta av denne historia.» (Marx-Engels: Collected Works, volume 5, side 28.)

Det er nett i denne tida Marx gjør valet sitt om å konsentrere seg om menneskehistoria framfor for eksempel naturhistoria, som han klårt ser på som ein eigen disiplin (naturvitskap). Fordi han anar at problema til menneska no i hovedsak er løynt i menneskehistoria, veljer han å konsentrere seg om denne. Dette valet speglar seg i heile den seinare produksjonen hans som er retta inn på å undersøke om denne ideen var rett og etter kvart på å vise kvifor han var rett. Det speglar seg og i den arbeidsdelinga som han og Engels oppretta seg imellom, der Engels skulle ta seg av mellom anna naturhistoria og militærhistoria.

Slik sett har Schmidt gått så langt som til å forfalske Marx for at det han skriv skal passe betre inn som sanningsvitne for frankfurtarane. Det tener han ikkje til ære. Men det er ikkje alt. Heile metoden hans er prega av at han stykkar opp Marx og vel ut berre sitat som passar inn i det billetet som han vil skape av Marx sitt syn på dialektikk og materie. På denne måten virkar skriftet hans som eit lærd og underfundig angrep på det Marx stod for. Fordi han har så mykje kildetilvisningar til Marx-tekstar virkar han imponerande. Det er jo ikkje vanlig at folk kan sin Marx på fingrane (sjøl om det nok kunna ha vore ei hjelp i slike tilfelle). Og slik har han altså blitt ein slags guru for delar av miljørørsla.

Havemann

Det er til dømes heilt påfallande at Schmidt ikkje tar opp den moderne naturvitskapan i skriftet sitt i dei heile. Det er påfallande at han i etterskriftet ikkje nevner den internasjonalt kjende forskaren i kjernefysikk og fysikalsk kjemi, Robert Havemann. Havemann fekk, som kjend, avskil frå professorstillinga si ved Humbold-universitetet i Aust-Tyskland etter å ha halde ei serie oppsiktsvekkande førelesningar om naturdialektikk og andre emne vinteren 1963-64. (Robert Havemann: «Dialektikk uten dogmer? Naturvitenskap og filosofi.», Universitetsforlaget. Udatert, men kom ut i 1964 eller 1965.) Framstillinga hans av naturdialektikken som grunna seg på Engels og Hegel, blei for sterk kost for styresmaktene i Aust-Tyskland fordi dei var eit sterkt angrep på forskningsmessig og politisk einsretting og manglande fridom.

Det er altså eit faktum at Schmidt hadde eit fjernt tilhøve til moderne naturvitskap. Vi kan sjå det når han snakkar om naturvitskapelig metode som positivistisk/empirisk metode og til dømes når han seier at naturen er underlagt evige lover. Han knytter seg då til den gamle tradisjonen frå Demokrit, og ikkje mot tradisjonen frå Epikur, som var eit utgangspunkt for Marx (og Engels) si naturforståing. (Sjå Marx si doktoravhandling om forskjellen på Demokrit og Epikur sitt naturomgrep, eller min kommentar til dette i»Marxistisk Renessanse, Kommunistisk Offensiv».)

Heilt sentralt i Schmidt si forståing er at han ikkje skiljer mellom motseiing allment og motseiinga i form av antagonisme. Derfor tolkar han også eit heilt sentralt sitat der Marx beskriv kommunismen, på feil måte. Marx skriv:

«Den tredje og siste forma for kommunisme står for ei positiv oppheving av privateigedommen (som er mennesket si framandgjøring av seg sjølv), og går følgjeleg inn for ei verkeleg tileigning av det menneskelige vesen gjennom og for mennesket. Denne kommunismen står derfor som ei fullstendig medviten tilbakevending til mennesket som samfunnsmessig, dvs. menneskeleg menneske, der heile den tidligare utviklinga sin rikdom blir tatt vare på.

Denne kommunismen er som fullgjort naturalisme=humanisme, og som fullgjort humanisme=naturalisme. Han står for den sanne oppløysinga av striden mellom mennesket og (resten av) naturen og mellom mennesket og mennesket, den sanne oppløysinga av striden mellom eksistens og vesen, mellom tingliggjering og sjølvutfalding, mellom fridom og naudsyn, mellom individ og art. Han er løysinga på historia si gåte og han er medviten om det.»

Menneske – natur

Dette tyder ikkje at motseiinga menneske-natur er oppheva, men det tyder at antagonismen, dvs. striden mellom dei, er oppheva. Det tyder ikkje at motseiinga mellom menneske og menneske er oppheva, men at antagonismen i motseiinga er oppheva osv. Dette er slik fordi alle forskjellar tar form av motseiingar og fordi ikkje noe er identisk med noe anna, og heller ikkje identisk med seg sjølv. I den dialektiske logikken er ikkje a=a, fordi a er i stadig utvikling og er både a og ikkje a. Viss ikkje det var tilfelle ville ikkje tinga kunne endre seg. Etter mi meining er dette kjerna i den dialektiske materialismen og dette gjeld både i den reine naturhistoria der menneskearbeid aldri har vore tilstades, og i menneskehistoria anten vi ser på han ut frå aspektet arbeid, leik, læring, kunstnarlig verksemd eller kjærleik.

Resultatet av Schmidt si oppfatning av dialektikk, vil vere at menneska ikkje har kunne utvikle seg til menneske, fordi dei ikkje kunne ta spranget frå dyr til menneske dersom det ikkje var dialektikk i naturen utenfor arbeidet.

Dette vil føre oss tilbake til ideen om at ein ytre påverknad har «skapt» menneska. Derfor opnar også Schmidt med si omtolking av Marx, dørene for den idealismen som han vil kjempe mot.

Konklusjonen min er altså at Schmidt har fordreid Marx sitt natursyn til det ukjennelige, men også at han har forkasta sjølve kjerna i det marxistiske prosjektet, utviklinga av den materielle framandgøringa fram mot si eiga oppheving.

I denne korte artikkelen har eg lagt vekt på å la Schmidt sjølv få komme mykje til orde fordi han aldri har vore omsett til norsk etter det eg veit. I neste omgang blir oppgåva å kritisere han i større detalj. Vi treng også  å gi ei meir utfyllande framstilling av Marx sitt natursyn. Men lesarane har no i alle fall høve til å få kikke Schmidt litt i korta.

---

Det er alltid morsomt og tankevekkende å lese og høre på Tron Øgrim, sånn sett er jeg fæn. Ikke minst når han prater om det datastyrte framtidssamfunnet. Foruten artikkelen i siste nummer av Røde Fane hørte jeg innledninga hans på Rød Fronts sommerleir sist sommer.

Det er noe jeg har trøbbel med når det gjelder dette stoffet, derfor vil jeg gjerne ha en debatt om det i Røde Fane. Riktignok synes jeg at innledninga på sommerleiren var mer innretta på hvilken betydning samfunnsutviklinga vil få for kommunistisk arbeid enn artikkelen i Røde Fane. Men likevel synes jeg det er noen perspektiver som mangler og noe jeg savner i forhold til standpunkter og tankeganger vi er vant til å analysere ut fra. TØ peker sjøl på en del svarte sider som dette samfunnet høyst sannsynlig vil føre med seg, nemlig strukturell arbeidsløshet, marginalisering av mange folk og regioner, en ny overklasse. Men like fullt synes jeg det mangler noe som har med klasseperspektiv og utbytting av det menneskelige arbeidet å gjøre. Jeg har nemlig lest Marx i det siste.

Det skal noe til å kaste seg inn i en polemikk med Tron Øgrim, for ikke har jeg noe videre greie på data. Og ikke har jeg lest så forferdelig mye Marx heller. Men noe synes jeg at jeg har skjønt. Det som jeg gjerne vil trekke fram her er det Marx skriver i Kapitalen første bok, del III, som forteller ganske levende om hvordan kapitalismen, produksjonen og arbeiderklassen utvikla seg fra håndverkslauga, via enkel kooperasjon og manufaktur til fabrikkproduksjonen. (Ganske spennende og lettfattelig lesning, kan anbefales for ferske Marxstudenter). Hvis jeg har forstått Marx riktig, er det arbeiderklassens fremmedgjøring fra arbeidet, og dermed fra seg sjøl som mennesker Marx beskriver her.

Fremmedgjøringsprosessen blir grundig beskrevet trinn for trinn, hvordan de materielle forholda utvikla seg og gradvis fjerna arbeideren fra produktet. En ganske logisk prosess, i hvert fall sett fra kapitalistens side, og grunnlaget for kapitalens stadig økende utbytting av arbeidet:

Først kooperasjonen, som etterfulgte den rene håndverkproduksjonen, hvor flere arbeidere står side om side og utfører hele arbeidsprosessen, fra begynnelse til slutt, som parallelle handlinger. Det var ikke noen motsetning mellom individ og arbeid. I manufakturen utvikla arbeidsdelinga seg. Verktøymaskiner overtar for arbeidernes bruk av verktøyet, men verktøyet blir ennå styrt av arbeideren.

«Så snart mennesket bare virker som drivkraft for en verktøymaskin i stedet for sjøl å bruke verktøyet på arbeidsstykket, blir det helt tilfeldig at drivkrafta blir forkledt i en drakt av menneskelige muskler, og de kan bli erstattet av vind, vann, damp osv.» (side 10 i RF 4/94).

Helt i tråd med dette skjer det så en utvikling av bevegelsesmaskinen, hvor den mekaniske innrettinga ikke lenger erstatter noe bestemt verktøy, men selve menneskekroppen. Arbeideren blir et vedheng til maskinen, underlagt den sentrale bevegelseskrafta. Kunsten å anvende verktøyet har gått over til maskinen.  Sånn beskrives fremmedgjøringa, ikke bare ved at arbeideren fjernes fra resultatet av arbeidet, men også ved oppstykking av arbeidsprosessen og spesialisering på en liten del, en stadig større grad av arbeidsdeling. Denne utviklinga kan vi også følge videre til vår tid.

Vi følger ikke lenger produktet fra det planlegges, med materialvalg og valg av form og metode, men ser bare en liten del av framstillinga, mister oversikten og får ikke noe forhold til helheten. «Maskinen frigjør ikke arbeideren fra arbeidet, men arbeidet fra sitt innhold . . .  det er ikke arbeideren som anvender seg av arbeidsbetingelsene, men arbeidsbetingelsene som anvender arbeideren.» (side 67) Vi blir fremmedgjort i forhold til det produktet vi skaper ved hjelp av vår egen arbeidskraft.

Jeg tar med så mye av Marx fordi det setter produksjonen i datateknologiens tidsalder i relieff og danner bakgrunn for den skepsisen jeg føler. Når vi trykker på knapper kan i prinsippet hva som helst komme ut i den andre enden. Hvordan går det an å ha et forhold til det vi produserer da? Og sjøl om TØ bare behandler det menneskelige rutinearbeidets fall, synes jeg at det fysiske arbeidets fall ligger helt innafor rammene av det framtidige datasamfunnet.

Det menneskelige arbeidet i seg sjøl kan jo ikke være negativt, det som gjør det negativt er at det foregår i et utbyttingsforhold, noen tjener seg stein rike på den jobben arbeiderklassen gjør. For hvor kommer tinga fra? Hvordan blir de til?

Og hva slags framtidsmennesker vil vi få? På leiren trakk du fram eksemplet med far som ligger på sofaen i heimen og får alle behov tilfredsstilt fra TVn gjennom idiotpistolen. For å handle i det virtuelle supermarkedet trenger du ikke engang å reise deg opp og ta en telefon, men få Tupperware og Rambo 2, øl og pølser levert på døra bare ved å trykke et par trykk med idiotpistolen. (Men du må antakelig reise deg opp fra stolen når de ringer på døra og du skal hente varene).  Hva slags samfunn vil dette skape, hva slags forhold mellom folk vil dette føre med seg? Jeg tror ikke dette er noe framtid jeg ser for meg som spesielt meningsfull. Det å produsere og skape noe sammen, noe materielt, noe folk har bruk for, blir borte i denne framtidsbeskrivelsen. Jeg tror at det vil gjøre noe med oss som mennesker, gjøre noe med samhørighet, stolthet og følelsen av egenverd.

Hva slags stolthet kan folk få av å trykke på knapper og bruke idiotpistoler? Og særlig før revolusjonen hvor det blir viktig å konstituere arbeiderklassen som en klasse for seg. For jeg opplever at yrkesstolthet er mye av det som gir et klassestandpunkt. Dessuten opplevelsen av å tjene folket når man produserer og lager ting folk har bruk for i samfunnet, gjøre noe nyttig for fellesskapet.

Problemet mitt er at jeg synes framtidsanalytikere legger fram et syn på arbeidet som om det skulle være noe negativt. Kanskje et uttrykk for borgerskapets frykt for fysisk arbeid og småborgerskapets redsel for å få møkk på fingra? Da tenker jeg at drømmen om det arbeidsfrie samfunn kanskje er en småborgerlig drøm, fordi de ikke har erfaring med hva positivt det fysiske, materielle arbeidet kan gjøre med folk.

I artikkelen er TØ også inne på at verdens arbeidsløse og utslåtte masser ikke vil ha tilgang til denne nye teknologien, kanskje mindre om hvilke klasser som vil ha eiendomsretten til den, igjen før en revolusjon har snudd opp-ned på eiendomsforholda i samfunnet. Det må vi også ha et forhold til som revolusjonære.

Antakelig er det sånn som du sier at vi ikke har noe valg på hva slags framtid vi vil få, men at vi er henvist til å se mulighetene i utviklinga sånn som den blir. Kanskje det ikke går an å trekke inn Marx på den måten jeg har gjort engang, og at fremmedgjøringsbegrepet hans må brukes på en annen måte av kommunister nå. Men spørsmålet mitt blir: Hvordan kan vi snakke om at vi skal oppheve fremmedgjøringa gjennom revolusjonen, uten å tenke på hvordan ting produseres og hvilket forhold produsenten står i til produktet som lages? Hvordan skal vi lage et samfunn hvor det igjen er arbeideren som anvender seg av arbeidsbetingelsene?

Det er mulig jeg kan beskyldes for å være romantiker, men den framtidsvisjonen som driver meg som kommunist er litt annerledes enn den titten TØ gjør inn i krystallkula. Jeg vil kjempe for at framtidssamfunnet blir annerledes enn det han tegner!

 

 

---

Jeg mener at kunne tyde en uhyre fejlvurdering i konklusioner i denne finurlige filosofiske intelligentsia. På den ene side mener man SUKP og Stalin havde ret i sværindustrien – koste hva det ville – for det forestående opgør med Nazi-Tyskland. På den anden side skulle Vietnamkrigen have vist at massemobilisering og geriljakrig var bedre end SUKPs centralisering omkring sværindustrien, når et lille land kan beseire et stort land. Forhastet konklusion.

Situationen og tiden  var ikke den samme ved Nazi-Tysklands overfald på Sovjetunionen som tiden under Vietnamkrigen. Det var rigtig her med geriljakrig (i Sovjet førte man også partisankrig), men medens Vietnam fik massiv hjælp fra Sovjet og Kina, så stod Sovjetunionen alene med hele Europas arsenal imod sig. (England var en belejret ø). Tænk på hvad vi ser i dag i den opløste Sovjetunionen – etniske krige, religiøse krige, splid og splittelse. Under nazisternes indrykning i Sovjet var sovjetfjendtlige elementer, råddent afkom av hvidgardister, ukrainere, tatarer og andre klar til at hjælpe Nazityskland – i sandhet en kompliceret situasjon som slet ikke kan sammenlignes med krigsstrategien i Vietnam.

Giganterne på en helt anden verdensarena var Hitler-Tyskland og Sovjetunionen og kun dem, og heri bestod anden verdenskrigs kerne i spørgsmålet om sejr eller nederlag. Socialisme og vestligt borgerligt «demokrati» eller middelalderens inkvisision og nazibarbari. Selv i det i Danmark borgerlige 25 bindsværk fra Lademann A/S om anden verdenskrig, skrevet av borgerlige engelske militæreksperter, erkender man blankt at uden Stalins vældige industriopbygning havde Tyskland vundet krigen. Hvad behager . . . . Det glorværdige Norge som i dag viser vej ud af den forbandede union – havde i stedet haft  Quisling og Hirden. Kan vi ikke snart få slået det fast med syvtommersøm. Historien vil jo alligevel i siste ende fortælle sandheten.

Til slut om «konsekvent demokrati». Kommunister bygger som bekent på Lenins demokratiske centralisme. Det betyder diskution fra neden og op gennem Partiet – når flertallet på kongressen har talt, må mindretallet inordne sig under flertallet. (Mindretallet  må beholde sin mening, men skal loyalt følge flertalslinjen indtil næste kongres). Lenins Parti er Partiet af ny type hvor enhedens slagkraft er kendemærket.Partiet er Klassens fortrop som på længere sigt kæmper sig frem til sin egen overflødiggørelse i det klasseløse samfund.

 

 

Oversatt av Johan Petter Andresen.

---

Det som er mest interessant hos Marx, er etter mitt syn hans teori om den minkende profittraten, og det at kapitalen setter inn motvirkende krefter for at denne ikke skal minke.

Jeg synes at det trengs mere “grunnforskning” for å vise hvordan denne teorien aldri ble forankret hos sosialdemokratene (den tidens kommunister) på slutten av 1800-tallet, med ett unntak: Russland.

Det som skjedde, tror jeg, var at marxismens hovedstrømning ble formet innen Engels rakk å utgi bok tre av Kapitalen, der loven eller teorien om profittratens tendens til å minke ble offentliggjort for første gang. Ca. 1894-95. Denne første tolkninga av Marx fikk et mekanisk preg. Den var prega av økonomisk determinisme.

Marx teori om profittratens tendens til å minke ble til etterhvert.

En populærframstilling av hans teori gir Marx i “Lønn, Pris og Profitt” fra 1865. Men det faktum at profittratens minkende tendens kan motvirkes, eller rettere sagt, begrepet motvirkende krefter forekommer så vidt jeg vet for første gang i Kapitalens bok 3. Begrepet motvirkende krefter brukes også i verket, “Teorier om Merverdien” fra 1861-63. (Men som ble publisert atskillig seinere enn Kapitalen bok 3).

Derimot finnes jo disse motvirkende kreftene med i Marx sin analyse hvertfall fra “Det Kommunistiske Manifest”, der Marx bl.a. skriver om utvidelsen av handelen i verden. Og første bind av Kapitalen handler jo til stor del om hvordan kapitalistene forlenger arbeidsdagen, intensifiserer arbeidet, innfører ny teknologi, og skaper en mer og mer effektiv arbeidsorganisasjon.

Samtidig viser også Marx at de samla tiltaka som kapitalen tar, får som effekt at arbeiderne organiserer seg, danner fagforeninger og får pressa igjennom lover som beskytter arbeiderne mot at de slites ned for fort. Lovdannelsen beskrives av Marx i Kapitalens bok 1, kapittel 8. Og det som er interesant er at dette lovverket får sitt første gjennombrudd når veksten i den britiske økonomien er god. Siden, fra midten av 1870-tallet og fram til begynnelsen av 1890-tallet, går økonomien inn i en langvarig økonomisk stagnasjonsperiode.

Fabianismen

I den påfølgende langvarige høykonjunkturen ca. 1890 – 1914 skjer nye sprang i kapitalismens utvikling, som også Lenin analyserte. Reformismen fikk også sitt gjennombrudd i denne vekstfasen. Jeg synes sjøl at dette er en veldig spennende periode. I Sverige fikk fabianismen utbredelse ved hjelp av Hjalmar Branting på begynnelsen av 1900-tallet. Særskilt viktig er innføringa av reformismen/fabianismen av en svensk sosialøkonom som het Gustaf Cassel. Han utga to viktige økonomiske verker rett etter århundreskiftet. Cassel var altså forut for tida til den mer kjente sosialdemokraten Ernst Wigforss, som var en del av en større gruppe av økonomer, arkitekter og ideologer som fikk sitt gjennombrudd i begynnelsen av 1930-tallet i Sverige.

Fabianerne, som kan kalles venstresosialliberalere, var den viktigste kilde og gruppering som påvirket sosialdemokratene i England og andre steder på 1890-tallet. Fabianerne var ikke spesielt påvirket av Marx. Engels krittiserte Bernstein for hans fabianismen i årene før han døde.

Stemmeretten

Det var antagelig stemmerettspørsmålet som ble bestemmende for fronten som ble dannet på 1890-tallet og videre. For det var jo fabianerne og sosialdemokratene som dannet kjerna i denne fronten for stemmerett i Sverige. Og historisk hadde man erfaringer fra England som viste at det gikk an å få til progressive lover. Dvs. erfaringene fremfor alt fra 1860-tallet i England. For å si det kort: Det går an å få igjennom gode nasjonale lover så lenge som det er god vekst i økonomien.

Sammenligninger med nåværende stagnasjonsperiode, der nedskjæringer skjer ved hjelp av fremmed makt (EU) ligger klare. Det er ikke rart at vekstargumentet her i Sverige har en slik enestående sterk stilling, når man gransker kjernekraftspørsmålet og EU-avstemninga.

Når det gjelder reformismens opprinnelse så trenger man ikke å forklare dette med en bestukket arbeiderklasse eller med oppkomsten av et arbeideraristokrati, men mere utifra at dette var en del av sjølve stemmerettspakka. Fordi, forlengelsen av denne betø at man skulle gripe regjeringsmakta, at dette var målet under kapitalismen, slik at man kunne tvinge gjennom lover som ivatetar arbeidernes interesser. Det var som oftest de mest kunskapsrike arbeiderne som fikk tillitsverv i fagbevegelsen og i kommunestyrene. De ble de skolert til å administrere det kapitalistiske samfunnet på lokalt nivå. Fra dette nivå ble og blir de sentrale kadrerne til sosialdenokraterne rekruttert.

Marx og Engels gjentar flere ganger at kapitalens tiltak og arbeidernes tiltak er kilden til den historiske utviklinga under kapitalismen. Dette er deres helhetssyn og praksisbegrepets egentlige betydning. Samtidig utvikles både kapitalens kunnskaper og arbeidernes kunnskaper om hvordan man skal ivareta sine respektive interesser, og dette gir utviklinga stadig nye former.

Det som savnes i marxismen forut for 1895, er altså de aktive klassene og de aktive menneskene. Kapitalen innfører tidsstudier for å høyne profittraten og arbeiderne reagerer med mottiltak mot tidsstudiene. Det er i siste hand styrkeforholdet mellom disse to kreftene som avgjør kampens resultat.

EU-prosjektet er etter min mening en slags reforhandling, en ny kamp på et nytt nivå for å forandre styrkeforholdet mellom kapitalister og arbeidere.

Kapitalen strever hele tida etter å gjøre arbeidsprosessen billigere, samtidig som de må bruke alt mere penger på den konstante kapitalen som vokser sterkere enn den variable kapitalen. Dette gir samtidig hele det kapitalistiske samfunnet en dynamikk, et forandringstempo som gjør at vanlige folk ikke riktig henger med. Folk skjønner ikke alt snakket om den nye informasjonsteknikken (datakommunikasjon) eller markedets rolle (= frie kapitalbevegelser). Den raske utviklinga stiller oss overfor nye problemer. Kan man si at kapitalismen har utviklet seg videre et skritt de siste 15 årene, at markedet, dvs. den internasjonale kapitalen, har tatt over? Eller skjedde det siste bruddet i kapitalismens trender omkring 1970, og er de frie kapitalbevegelsene et resultat av en minkende profittrate? Eller med andre ord: vi har råd med demokrati så lenge økonomien vokser . . .

Marx sjøl ble drevet fram av krisene, 1848, 1857 og midten av 1860-tallet.

Også dette anser jeg for å være undervurdert av Marx- tolkere. Det var de regelmessig tilbakevendende krisene i økonomien som drev Marx framover i sine økonomiske studier. Det er krisene i økonomien som Marx forsøkte å forklare i Kapitalens bok 3. Og teorien om den minkende profittraren er en helhetlig teori, som Marx skriver i ett brev 30/4-1868.

Mekanisk marxismen

Jeg tror ikke denne teorien ble forstått tilstrekkelig i den tredje internasjonalen, da man tenderte å ha en mekanisk tolkning av Marx. I Sverige gjelder dette for SKP. Dette kommer også av at Marx sine ungdomsskrifter og forarbeiderne til Kapitalen, f.eks. Grundrisse fra 1857-58 ikke ble publisert før 1953, og er fortsatt ikke oversatt i sin helhet til svensk eller norsk.

Lange bølger

Vi bør videre diskutere mere rundt spørsmålet om hvorvidt den kapitalistiske økonomien har gått i lange bølger, med intervall på 20 – 25 år de siste 200 åra.

Ekspansjonsfasene skulle da være: 1815 – 40, 1850 – 70, 1890 – 1914, 1948 – 70.

Stagnasjonsperiodene: 1840 – 50, 1870 – 90, 1914 – 48, og perioden etter 1970.

Den seineste stagnasjonsperioden dekkes av Klassekampen 5/12-91: Kapitalavkastning i næringslivet i 20 OECD-land:

1960 – 1974 : 22,3%
1974 – 1979 : 19,2%
1980 – 1986 : 18,5%

Min fortolkning er at BNP-veksten har vært 4% under ekspansjonsfasene og ca. 2% under stagnasjonsfasene. Men det har vært opp og nedganger under hver lengre fase. Statistisk sett så skal økonomien snu i 1995 og vi skal da gå inn i en 20 – 25 årig lang vekstperiode. Men det tror vi ikke på!

Jeg mener at de ovenstående talla ikke er forklaringa på verken korte eller lange opp/nedganger i økonomien, men at forklaringa må søkes i at det er mennesker og klasser som planlegger, produserer og forbruker i en økonomi.

 

I Røde Fane 4/94 brakte vi et foredrag av Paul Sweezy og en kommentar av Harald Minken. Her følger et svar til Minken fra Sweezy. Redaksjonen ser gjerne at flere deltar i denne diskusjonen som griper inn i hvordan vi vurderer utviklingstendensene i det kapitalistiske verdenssamfunnet de nærmeste tiårene.
Oversatt av Johan Petter Andresen

---

Minken antar at jeg i talen min i Tyrkia (“Finanskapitalens Triumf”) “utvilsomt sikter til … de såkalte euromarkedene … sorn springer ut av at finansinstitusjoner tar imot innskudd og gir lån i andre valutaer enn sin egen.” Hans klare beskrivelse av disse markedene handler om måtene aktørene i de forskjellige landa driver forretninger på og samtidig søker å minimalisere de tre ulike risiki som finnes (valuta-, kreditt- og rente-risiki). Jeg vil helt bestemt ha med disse markedene i begrepet finansiell kapital (1), slik jeg bruker begrepet, men de utgjør kun en liten del av summen. Noe som er mye viktigere og mye større, er aksje- og obligasjonsmarkedene, valutamarkeder og markeder for såkalte derivater, dvs. finansielle instrumenter som “deriverer” (får) sin verdi fra verdisvingningene til noe annet (aksjer, obligasjoner, valutaer, varer, futures, opsjoner og indekser).

Minken mener at jeg tar feil når jeg “setter likhetstegn mellom kapital som akkumuleres ved hjelp av disse markedene og spekulativ kapital – som vel må være kapital som brukes til usunne svindler, svært risikable prosjekter, Det jeg synes er virkelig galt her, er Minkens forsøk på å skille ut en spesiell kategori spekulativ kapital. All kapital inneholder et spekulativt element, til og med gull og obligasjonene og vekslene som støttes helhjertet med kreditten til de mektigste statene i verden. Og fra dette utgangspunktet har det spekulative elementet en spredning helt opp til 100%. Dette betyr ikke at 100% spekulativ kapital er verdiløst, bare at ingenting og ingen som helst person garanterer noen del av dens verdi: den er verd det den kan selges for, hverken mere eller mindre. Når det gjelder derivater som får sin verdi fra svingningene i andre tings verdier, er det spekulative elementet per definisjon 100 prosent. Min påstand er at det spekulative elementet i den finansielle kapitalen som helhet har vært stigende – naturligvis med svingninger rundt trenden – de siste par århundrer, med et sterkt avvikende oppsving de siste par årtiene. Dette har ført til, tror jeg, at det fremste kjennetegnet ved finansiell kapital er spekulasjon.

Hvordan kan denne oppblåsninga av den mer og mer spekulative finansielle kapitalen i denne siste fasen av kapitalistisk utvikling forklares? Jeg prøvde, i min tyrkiske tale, så kortfatta som mulig, å legge fram det svaret jeg og mine kolleger i Monthly Review er kommet til de siste årene. (2) Den sentrale dynamikken som virker her, er to gjensidig påvirkende prosesser, en i den underliggende virkelige økonomien, den andre i den finansielle overbygninga. På den ene sida ble stagnasjonen som kjennetegna 30-tallet, gjeldende igjen i og med nedgangen tidlig på 70-tallet, etter å ha vært avbrutt i circa 25 år på grunn av andre verdenskrig og dens ettervirkninger: den virkelige investeringsboomen som skapte “de gyldne åra”, vitra bort. På den andre sida vendte kapitalister som trengte alternative markeder for sine akkumulerende profitter, seg mer og mer til finansielle investeringer som Wall Street og dens konkurrenter i ulike forretningssentre kunne tilby. Dette er naturligvis en overforenkling, men jeg tror den fanger det som er viktigst i den komplekse endringsprosessen mellom to ulike faser i kapitalismens historie etter den andre verdenskrigen.

Minken tar avstand fra hele denne tankegangen fordi den forutsetter en underliggende tendens til stagnasjon i et (modent) kapitalistisk system. Han antar at jeg har dette synet fordi at jeg er en “underkonsumpsjonist”, dvs. en som “mener at kapitalismen normalt vil være preget av stagnasjon, og at dette skyldes manglende etterspørsel etter forbruksvarer… Et slikt syn på kapitalismen finner etter mitt skjønn ingen støtte hos Marx”. Minken har naturligvis rett i at Marx ikke var en underkonsumpsjonist, men han tar feil når han tror at jeg er en. Mitt syn er at den manglende etterspørselen som forårsaker stagnasjonstendensen, har å gjøre med den samlede etterspørselen etter alle slags varer, både kapitalvarer og forbruksvarer og at den har sin opprinnelse i en annen tendens, den at kapitalister overakkumulerer, dvs. å utvide produksjonskapasiteten mere enn den samlede etterspørselen øker. Dette er, tror jeg, kjernen i Marx’ berømte setning at “den kapitalistiske produksjonens virkelige barriære er kapitalen sjøl,”. Det er i et forsøk på å overstige eller omgå denne barriæren at kapital mer og mer forlater produksjonsområdet og konsentrerer seg stadig mer om sjølekspansjon i reint finansielle former. Sett fra standpunktet til finanskapitalister, virker dette fullstendig rasjonelt. Det gjør at de blir rike og kan nyte alle godene og luksusen som de industrielle kapitalistene har. Men for samfunnet som helhet har kapitalens endring fra produksjon til finans allerede katastrofale følger, hvorav den viktigste er den dramatiske økninga i delvis og full arbeidsløshet i verden som helhet, noe som var tema for IL0s 1994 rapport om det emnet.

Minken er like klar som jeg er over at det globale kapitalistiske systemet er i pinslene til en krise som stikker atskillig djupere enn kun en syklisk lavkonjunktur. Sagt på enkleste måte går min forklaring langs ideen om stagnasjon i den virkelige økonomien og løpsk finans, som igjen reflekterer ulike trender i akkumulasjonen av virkelig og finansiell kapital.

Dette er i følge Minken ikke en marxistisk teori, og han gir en forklaring – eller kanskje er det mer korrekt å si at han legger fram elementer til en slik forklaring – som han anser å være i tråd med ideene til Marx. Dersom jeg forstår ham rett, dreier det seg om en global omstrukturering av produksjonen, der noen områder og industrigrener kollapser og andre kjemper for å ekspandere. Den verdensomspennende uroen som denne overgangen forårsaker, ligger i bunnen av denne krisa og forårsaker en mengde ulike uregelmessigheter og brudd, som for eksempel den overdrevne ekspansjonen til finansiell kapital. Likevel ser han for seg muligheten for en tilbakevending til mer normale tider: “Hvis restruktureringa er vellykka, vil industrien og finansmarkedene seinere vokse mer i takt.” Men til dette legger han til – viselig, etter min mening – en advarsel: “Hvis ikke, vil vi få et finansielt krakk.”

Jeg bør legge til her at min forklaring om krisa på ingen måte utelukker muligheten av et finansielt krakk. Tvert imot, overutviklinga av finansiell kapital i forhold til virkelig kapital garanterer så å si ikke én, men mange finansielle krakk, og det er jamen det som har skjedd lenge nå i en eller flere deler av det verdensomspennende systemet, og det er mange tegn på at det vil fortsette å skje. På dette punktet er forskjellen mellom mitt syn og Minkens at han ser for seg muligheten for en løsning på krisa, mens jeg gjør ikke det. Jeg tror at krisa, understreka av de tilbakevendende finansielle krisene vil vare like lenge som sjølve systemet.

Et siste moment. Minken avslutter sin “kommentar” med følgende: “Merverdien kommer ifra produksjonen, og uansett hvor store deler av den som sirkulerer i finansverdenen, kan det ikke skapes profitt der som ikke er overført merverdi fra produksjonen. Profitter skapes ikke ved å veksle penger og ta renter. På det punktet er dessverre Sweezy uklar.” Jeg er villig til å erklære meg skyldig dersom fraværet av noe som helst forsøk på å behandle disse spørsmåla er det samme som å være uklar. De er meget kompliserte, og jeg kjenner ikke til noe sted i den marxistiske økonomiske litteraturen der de omhandles, for ikke å si belyses med suksess. Jeg skal bare påpeke her at ideen om at merverdi, “sirkulerer i den finansielle verden” slår meg som ulogisk og villedende. Det som sirkulerer i den finansielle verden er ikke merverdi, men pengekapital. Ved et hvilket som helst tidspunkt kan en del av den, la oss si 1 million dollars, gjøre en av følgende ting:

• (1) den kan legges til hvile i et pengeforråd;
• (2) den kan fortsette å sirkulere som rentebærende finansiell kapital, noe som gjør at dens mengde vokser;
• (3) den kan viskes ut, delvis eller helt, ved at en debitor går konkurs;
• (4) den kan brukes opp på luksusvarer (båter, eiendommer o.l.) for på den måten å avslutte tilværelsen som finansiell kapital og bli en del av etterspørselen etter den typen forbruksvarer;
• (5) den kan investeres i maskinvare eller andre typer produktiv kapital, for igjen å miste dens egenskap av å være finansiell kapital og forandre seg til virkelig kapital.

I den grad den øker etterspørselen etter luxusvarer eller kapitalvarer slutter den å være finansiell kapital og realiserer en del av merverdien som er skapt i den virkelige økonomien. Den totale finansielle kapitalen sirkulerer på samme vis – ekspanderer, minker, eller faller utafor som tida går og så blir den påplussa nå og da når kapitalistene i den virkelige økonomien flytter sine profitter fra produktive til finansielle kanaler.

Dette er langt fra noen fullstendig beskrivelse av sirkulasjonen til den finansielle kapitalen – for eksempel er ikke en gang rollen til banksystemene og regjeringene i det å øke eller svekke flyten berørt – men jeg håper at det er nok til å antyde problemets kompleksitet for på den måten å finne en unnskyldning for at jeg ikke ga den klargjøringa som Minken savner.

1. Oversetters anm: Jeg har oversatt “financial capital” med “finansiell kapital”, ikke “finanskapital”. I leninistisk terminologi er finanskapital et begrep brukt om sammensmeltinga av bank- og industrikapital. Som det går fram av artikkelen mener Sweezy med “financial capital” omtrent det samme som pengekapital. Jeg ber leserne ha dette i mente når det gjelder oversettelsen i RF nr. 4-94. Der har jeg brukt “finanskapital”, men mener altså nå at det ville skapt større klarhet å skrive “finansiell kapital”.
2. For videre forklaring les Harry Magdoff og Paul M Sweezy, Stagnation and the Financial explosion, Monthly Review Press, 1987. Det viktigste i denne utmerkede boka finnes oversatt og utgitt av AKP i heftet “Markedskreftenes Triumf eller Sviende Blåmandag” som kan bestilles gjennom Røde Fane, AKP-kontoret eller Tronsmo.

 

---

Jeg føler meg naturligvis både stolt og glad over at Sweezy har kommet med et tilsvar til min kommentar til artikkelen hans om finanskapitalens triumf.

Sweezy var en av de få som holdt oppe den marxistiske politiske økonomien i USA fra mellomkrigstida og ut gjennom mccarthyismen i 50-åra. Læreboka hans fra 1942, “The theory of capitalist development”, er lesverdig etter femti år. Enda større innflytelse hadde “Monopoly capital”, som han skreiv sammen med Baran i 1968.

Min første kommentar til Sweezy inneholdt kritikk av det jeg oppfatta som en teori som fullstendig løsriver finansverdenen fra den produktive kapitalens kretsløp. Derfor framheva jeg hvilken rolle finansmarkedene har med hensyn til å lette internasjonaliseringa av produksjonen, og drive gjennom sentralisering og restrukturering av den produktive kapitalen. Jeg håper ingen misforsto meg dithen at jeg støtter en slik utvikling!

To ting sto for meg som viktig: For det første å unngå at kritikken av spekulasjonsøkonomien blir ensidig, slik at industrikapitalen går fri og framstår som “sunn”. Jeg trur vi alle kjenner til fagforeningsledere som roser sin egen bedriftsledelse fordi den er så interessert i produksjon og arbeidsplasser, og kritiserer kommunen fordi den ikke gir bedriften tilstrekkelig spillerom. Det han ikke kjenner til, er at samtidig som bedriftslederen ber om lavere skatter og billigere tomter her hjemme, er økonomidirektøren på møte i Paris og blir orientert om at bedriften er kjøpt opp av et nytt multinasjonalt konsern, eller han er i Polen og forhandler om å kjøpe fabrikker der, eller han sitter på kontoret og vurderer om bedriften skal inngå en rentefutureskontrakt.

Det andre som jeg så som viktig, var å framholde at mengden av merverdi som blir skapt i produksjonen, setter grensa for hvor store netto profitter som kan bli realisert i finansverdenen. Riktignok motsvares mye av profittene på disse markedene av et tilsvarende tap hos den andre kontraktspartneren, men når dette er utliknet, er resten av profitten overført merverdi fra produksjonen. En eventuell stagnasjon i merverdiproduksjonen vil derfor før eller siden slå igjennom som et sammenbrudd eller en sammentrekning i finansmarkedene.

Det første punktet er ikke egentlig noen kritikk av Sweezy, slik jeg oppfatter det. Det er klart at Sweezy oppfatter (den stagnerende) produksjonen og (den blomstrende) finansverdenen som to sider av et system som han er imot, og som han regner med vil gå under. Det vil ikke nytte å redde den ene delen ved å bekjempe den andre. Dette gjør Sweezy helt klart i sitt tilsvar.

På det andre punktet ser det imidlertid ut til at vi har forskjellig oppfatning. Vi har også ulik oppfatning av om det er casino-preget eller tvert imot mulighetene til å forsikre seg mot risiko som er hovedsida ved de nye finansmarkedene.

Jeg  oppfatter det slik at via finansmarkedene kan det enkelte, la oss si “lokale” medlem av kapitalistklassen omgjøre en profitt som er usikker på grunn av lokale tilfeldigheter, til en sikker andel i kapitalistklassens felles profitt. Hovedmetoden til å gjøre det er å la den bedriften han eier, bli et aksjeselskap, og selge noen av aksjene til andre, samtidig som han kjøper aksjer i andre bedrifter og “sprer risikoen”.

Men sjøl om kapitalisten sprer risikoen, vil han være utsatt for den risikoen som hefter ved all merverdiproduksjon, for eksempel et allment fall i profittraten. Et stykke på veg kan han imidlertid verne seg mot slike farer også. Han kan for eksempel omgjøre sin kapital til en rein pengekapital, og låne den ut til en fast rente. Så lenge den han låner ut til, ikke går konkurs, har han da en fast og sikker inntekt uansett hvordan det går med den framtidige merverdiproduksjonen. En del av profittene som skapes på finansmarkedet, er nettopp betaling for å omgjøre en usikker merverdi til en sikker framtidig inntekt. En del av merverdien fra produksjonen overlates altså til de finansielle trolldomskunstnerne som kan utføre slike tjenester.

Denne “forsikringsfunksjonen” til finansmarkedene innebærer naturligvis på den ene sida at risikoen for at verdiendringer og andre problemer i kapitalkretsløpet skal føre til brå kriser, blir mindre. På den andre sida vil motsigelsene i kapitalkretsløpet ikke forsvinne. De vil bli delvis “hevet opp” på et høyere nivå, og utspille seg som kriser på pengemarkedet og i bankvesenet i stedet. For at ikke slike kriser skal føre til for eksempel et ras av konkurser i bankvesenet, trenges det at staten og sentralbanken resolutt går inn med ekstra kapital, lån og garantier når ei slik utvikling truer. Det gjorde Bank of England i Leeson-saka, og det gjorde den norske staten da alle de store norske bankene var konkurs for få år siden.

Resultatet av et slikt regime er:

1. Pengenes tilknytning til gullstandarden forsvinner raskt. (De siste restene forsvant i begynnelsen av 70åra).
2. Mer og mer av merverdien får forma av profitt på finansinvesteringer og finansoperasjoner. Dette endrer naturligvis ikke noe på hvor merverdien er skapt.
3. Vi får den moderne tendensen til inflasjon og stagnasjon samtidig. Den skyldes at nettopp når merverdiproduksjonen mislykkes, kastes nye penger inn i kretsløpet for å smøre systemet. En varekapital med mindre verdi realiseres med bruk av en større pengekapital. Hvert pengestykke tilsvarer mindre verdi enn før, det vil si inflasjon. Det ser ut for borgerne som det er sentralbankens mer eller mindre “faste” pengepolitikk som er årsak til inflasjon eller ikke, men i virkeligheten er det tvert imot de virkelige krisene i kapitalkretsløpet som tvinger sentralbanken til å stramme inn og slakke opp.
4. En stadig større del av kapitalistklassen har omgjort sin andel av merverdien til en sikker inntekt som de har krav på uansett hvordan merverdiproduksjonen går. I praksis betyr det for eksempel at gjeldsbelastningen i bedriftene øker. Hele systemet blir mer utsatt for sammenbrudd hvis merverdien ikke blir som planlagt. Dette krever igjen nye former for finansielle “forsikringsordninger” og statlige garantier, osv.
5. Som et resultat av at kapitalismen har overvunnet det som Marx kalte “metallbarrieren”, dvs. tvangen til å omgjøre verdien i varene til klingende mynt, gull, så får konjunkturene vanligvis en noe mindre brå form, med lengre oppganger og lengre nedganger. Muligheten for brå sammenbrudd er likevel tilstede.

Dette synet er et klart alternativ til Sweezys syn, som er at det er tendens til en vedvarende stagnasjon på grunn av overakkumulasjon av kapital. I følge det synet er finansinvesteringer en metode til å holde denne overakkumulasjonen i sjakk, hvis jeg ikke misforstår. Jeg ser det slik at profitten på finansinvesteringene er begrenset av merverdiproduksjonen, og at finansprofitten kan bli en byrde på kapitalakkumulasjonen som medvirker til stagnasjon.

Sjøl om vi til dels kommer til samme konklusjon, er altså våre forklaringer nokså ulike. I grunnen kommer vel dette av våre forskjellige kriseteorier. Men dette er et emne som vi får komme tilbake til. En sak som ville være nyttig i en eventuell videre diskusjon, er å finne ut hvordan vi kan skille de ulike teoriene fra hverandre empirisk.

“Re-reading the Postwar Period. An intellectual Itinerary”
Monthy Review Press. 1994.  256 sider.
ISBN 0 – 85345 – 894 – 4
Oversatt fra ltinéraire Intellectuel.

---

Den egyptiske maoisten og økonomen Samir Amin er blitt kjent i Norge for hans tese om delinking, dvs. at undertrykte land må rive seg løs (de-link) fra den internasjonelle økonomien, og overordne indre økonomisk utvikling over de eksterne økonomiske forholda dersom de skal ha noen sjans i å bygge sosialismen. Bak denne tesen ligger en omfattende analyse som han har utviklet over et etterhvert langt liv.

Verdensutviklinga

I denne boka gir Amin sitt syn på alle de viktigste spørsmåla som gjelder verdensutviklinga siden krigen, Han setter fram påstander og analyser i varieriende grad over alle de store spørsmåla som revolusjonære har blitt konfrontert med. Hva slags samfunn var Sovjet-Unionen? Hva kjennetegner samfunnene i de imperialistiske sentrene, og hva kjennetegner samfunnene i de undertrykte periferiene?

Polarisering

Hans hovedtese er at kapitalismens utvikling betyr økt polarisering mellom sentrene og periferiene. Under kapitalismen vil ikke periferiene få økt sin levestandard slik arbeidsfolk i sentrene har fått økt sin gjennom det han kaller det “fordistiske kompromiss” (etter den politikken som utvikla seg etter krigen som gikk ut på at produktivitetsforbedringene i industrien også innebar reallønnsforbedringer for arbeiderne). Han har en egen behandling av verdiloven sett utifra en internasjonal målestokk som er interessant. En annen viktig tese er at det ikke lengre finnes noe nasjonalt borgerskap i periferien og at nasjonaldemokratiske revolusjoner som igjen fører til sosialismen etter kort tid ikke lengre er tenkelige. Han støtter Sweezy/Magdoff når det gjelder synet på den internasjonale økonomiske utviklinga (stagnasjon som hovedtendens) og hevder at ideene rundt utviklingsteorien til både Sovjet-Unionen, Kina og Bandungbevegelsen var på mange måter feil. Han argumenterer med at disse samfunnene la for stor vekt på å “ta igjen” vesten når det gjelder økonomisk utvikling og la for liten vekt på at man primært må påbegynne et annet type samfunn. Boka omhandler mye mye mer og anbefales engelsklesende som er interessert i lengre debattinnlegg om de store spørsmåla i vår tid. Med et unntak, det er et stortspØrsmål som glimrer med sitt fravær. Gjett, jenter, hvilket det er?

Amins tanker

Når det gjelder formen så er boka i hovedsak byggd opp kronologisk. Han legger fram hvordan han tenkte i de ulike periodene og summerer opp hva som var rett og feil. Han bruker ikke mye plass på å underbygge de utallige påstandene han kommer med, dette gjør at boka først og fremst blir en introduksjon til hans tenkemåte, og at nærmere begrunnelse for de ulike standpunktene han tar må søkes i de bøkene og skriftene han har utgitt tidligere. Flere steder i boka legger han fram påstander og ressonementer rundt hva som må gjøres framover av den revolusjonære bevegelsen. Sånn sett kan boka sees på som et debattinnlegg i diskusjonen om AKPs prinsipprogram som bør begynne i ’96.

Om å slutte for tidlig

Selve direktøren
kom inn på presseriet:
Det sies dere slutter
så alt for tidlig her?

Ser De, arbeidstiden
den må overholdes!
Det har NAF og LO
en klar avtale om.

En av kara svarte:
Det er vel nokså riktig
at altfor mange slutter
så altfor tidlig her.

Langt før pensjonsalder
har mange, mange slutta
på grunn av akkordpresset,
og andre forhold her.

En femtigåring slutta
med metallstøv på lunga.
En førtiåring slutta
med stiv, forkalka rygg.

En tredveåring slutta
med magesår og nerver,
og mange folk har slutta
for tidsstudietvang.

Jo, det er nokså riktig
som direktøren sier,
at alt for mange slutter
så altfor tidlig her!

A. E Moss
(Asbjørn Elden)

Fra Ukas dikt i Klassekampen utgitt på Oktober A/S 1977

av Paul M. Sweezy

Minken antar at jeg i talen min i Tyrkia («Finanskapitalens triumf») «utvilsomt sikter til … de såkalte euromarkedene … sorn springer ut av at finansinstitusjoner tar imot innskudd og gir lån i andre valutaer enn sin egen». Hans klare beskrivelse av disse markedene handler om måtene aktørene i de forskjellige landa driver forretninger på og samtidig søker å minimalisere de tre ulike risiki som finnes (valuta-, kreditt- og rente-risiki). Jeg vil helt bestemt ha med disse markedene i begrepet finansiell kapital (note 1), slik jeg bruker begrepet, men de utgjør kun en liten del av summen. Noe som er mye viktigere og mye større, er aksje- og obligasjonsmarkedene, valutamarkeder og markeder for såkalte derivater, dvs. finansielle instrumenter som «deriverer» (får) sin verdi fra verdisvingningene til noe annet (aksjer, obligasjoner, valutaer, varer, futures, opsjoner og indekser).

Minken mener at jeg tar feil når jeg «setter likhetstegn mellom kapital som akkumuleres ved hjelp av disse markedene og spekulativ kapital – som vel må være kapital som brukes til usunne svindler, svært risikable prosjekter». Det jeg synes er virkelig galt her, er Minkens forsøk på å skille ut en spesiell kategori spekulativ kapital. All kapital inneholder et spekulativt element, til og med gull og obligasjonene og vekslene som støttes helhjertet med kreditten til de mektigste statene i verden. Og fra dette utgangspunktet har det spekulative elementet en spredning helt opp til 100 %. Dette betyr ikke at 100 % spekulativ kapital er verdiløst, bare at ingenting og ingen som helst person garanterer noen del av dens verdi: den er verd det den kan selges for, hverken mere eller mindre. Når det gjelder derivater som får sin verdi fra svingningene i andre tings verdier, er det spekulative elementet per definisjon 100 prosent. Min påstand er at det spekulative elementet i den finansielle kapitalen som helhet har vært stigende – naturligvis med svingninger rundt trenden – de siste par århundrer, med et sterkt avvikende oppsving de siste par årtiene. Dette har ført til, tror jeg, at det fremste kjennetegnet ved finansiell kapital er spekulasjon.

Hvordan kan denne oppblåsninga av den mer og mer spekulative finansielle kapitalen i denne siste fasen av kapitalistisk utvikling forklares? Jeg prøvde, i min tyrkiske tale, så kortfatta som mulig, å legge fram det svaret jeg og mine kolleger i Monthly Review er kommet til de siste årene (note 2). Den sentrale dynamikken som virker her, er to gjensidig påvirkende prosesser, en i den underliggende virkelige økonomien, den andre i den finansielle overbygninga. På den ene sida ble stagnasjonen som kjennetegna 30-tallet, gjeldende igjen i og med nedgangen tidlig på 70-tallet, etter å ha vært avbrutt i cirka 25 år på grunn av andre verdenskrig og dens ettervirkninger: den virkelige investeringsboomen som skapte «de gyldne åra», vitra bort. På den andre sida vendte kapitalister som trengte alternative markeder for sine akkumulerende profitter, seg mer og mer til finansielle investeringer som Wall Street og dens konkurrenter i ulike forretningssentre kunne tilby. Dette er naturligvis en overforenkling, men jeg tror den fanger det som er viktigst i den komplekse endringsprosessen mellom to ulike faser i kapitalismens historie etter den andre verdenskrigen.

Minken tar avstand fra hele denne tankegangen fordi den forutsetter en underliggende tendens til stagnasjon i et (modent) kapitalistisk system. Han antar at jeg har dette synet fordi at jeg er en «underkonsumpsjonist», dvs. en som «mener at kapitalismen normalt vil være preget av stagnasjon, og at dette skyldes manglende etterspørsel etter forbruksvarer … Et slikt syn på kapitalismen finner etter mitt skjønn ingen støtte hos Marx.» Minken har naturligvis rett i at Marx ikke var en underkonsumpsjonist, men han tar feil når han tror at jeg er en. Mitt syn er at den manglende etterspørselen som forårsaker stagnasjonstendensen, har å gjøre med den samlede etterspørselen etter alle slags varer, både kapitalvarer og forbruksvarer, og at den har sin opprinnelse i en annen tendens, den at kapitalister overakkumulerer, dvs. å utvide produksjonskapasiteten mer enn den samlede etterspørselen øker. Dette er, tror jeg, kjernen i Marx’ berømte setning at «den kapitalistiske produksjonens virkelige barriere er kapitalen sjøl». Det er i et forsøk på å overstige eller omgå denne barrieren at kapital mer og mer forlater produksjonsområdet og konsentrerer seg stadig mer om sjølekspansjon i reint finansielle former. Sett fra standpunktet til finanskapitalister, virker dette fullstendig rasjonelt. Det gjør at de blir rike og kan nyte alle godene og luksusen som de industrielle kapitalistene har. Men for samfunnet som helhet har kapitalens endring fra produksjon til finans allerede katastrofale følger, hvorav den viktigste er den dramatiske økninga i delvis og full arbeidsløshet i verden som helhet, noe som var tema for ILOs 1994-rapport om det emnet.

Minken er like klar som jeg er over at det globale kapitalistiske systemet er i pinslene til en krise som stikker atskillig djupere enn kun en syklisk lavkonjunktur. Sagt på enkleste måte går min forklaring langs ideen om stagnasjon i den virkelige økonomien og løpsk finans, som igjen reflekterer ulike trender i akkumulasjonen av virkelig og finansiell kapital.

Dette er i følge Minken ikke en marxistisk teori, og han gir en forklaring – eller kanskje er det mer korrekt å si at han legger fram elementer til en slik forklaring – som han anser å være i tråd med ideene til Marx. Dersom jeg forstår ham rett, dreier det seg om en global omstrukturering av produksjonen, der noen områder og industrigrener kollapser og andre kjemper for å ekspandere. Den verdensomspennende uroen som denne overgangen forårsaker, ligger i bunnen av denne krisa og forårsaker en mengde ulike uregelmessigheter og brudd, som for eksempel den overdrevne ekspansjonen til finansiell kapital. Likevel ser han for seg muligheten for en tilbakevending til mer normale tider: «Hvis restruktureringa er vellykka, vil industrien og finansmarkedene seinere vokse mer i takt.» Men til dette legger han til – viselig, etter min mening – en advarsel: «Hvis ikke, vil vi få et finansielt krakk.»

Jeg bør legge til her at min forklaring om krisa på ingen måte utelukker muligheten av et finansielt krakk. Tvert imot, overutviklinga av finansiell kapital i forhold til virkelig kapital garanterer så å si ikke én, men mange finansielle krakk, og det er jamen det som har skjedd lenge nå i en eller flere deler av det verdensomspennende systemet, og det er mange tegn på at det vil fortsette å skje. På dette punktet er forskjellen mellom mitt syn og Minkens at han ser for seg muligheten for en løsning på krisa, mens jeg gjør ikke det. Jeg tror at krisa, understreka av de tilbakevendende finansielle krisene vil vare like lenge som sjølve systemet.

Et siste moment. Minken avslutter sin «kommentar» med følgende: «Merverdien kommer ifra produksjonen, og uansett hvor store deler av den som sirkulerer i finansverdenen, kan det ikke skapes profitt der som ikke er overført merverdi fra produksjonen. Profitter skapes ikke ved å veksle penger og ta renter. På det punktet er dessverre Sweezy uklar.» Jeg er villig til å erklære meg skyldig dersom fraværet av noe som helst forsøk på å behandle disse spørsmåla, er det samme som å være uklar. De er meget kompliserte, og jeg kjenner ikke til noe sted i den marxistiske økonomiske litteraturen der de omhandles, for ikke å si belyses med suksess. Jeg skal bare påpeke her at ideen om at merverdi «sirkulerer i den finansielle verden» slår meg som ulogisk og villedende. Det som sirkulerer i den finansielle verden, er ikke merverdi, men pengekapital. Ved et hvilket som helst tidspunkt kan en del av den, la oss si 1 million dollars, gjøre en av følgende ting:

• (1) den kan legges til hvile i et pengeforråd;
• (2) den kan fortsette å sirkulere som rentebærende finansiell kapital, noe som gjør at dens mengde vokser;
• (3) den kan viskes ut, delvis eller helt, ved at en debitor går konkurs;
• (4) den kan brukes opp på luksusvarer (båter, eiendommer o.l.) for på den måten å avslutte tilværelsen som finansiell kapital og bli en del av etterspørselen etter den typen forbruksvarer;
• (5) den kan investeres i maskinvare eller andre typer produktiv kapital, for igjen å miste dens egenskap av å være finansiell kapital og forandre seg til virkelig kapital.

I den grad den øker etterspørselen etter luksusvarer eller kapitalvarer slutter den å være finansiell kapital og realiserer en del av merverdien som er skapt i den virkelige økonomien. Den totale finansielle kapitalen sirkulerer på samme vis – ekspanderer, minker, eller faller utafor som tida går og så blir den påplussa nå og da når kapitalistene i den virkelige økonomien flytter sine profitter fra produktive til finansielle kanaler.

Dette er langt fra noen fullstendig beskrivelse av sirkulasjonen til den finansielle kapitalen – for eksempel er ikke en gang rollen til banksystemene og regjeringene i det å øke eller svekke flyten berørt – men jeg håper at det er nok til å antyde problemets kompleksitet for på den måten å finne en unnskyldning for at jeg ikke ga den klargjøringa som Minken savner.

[Svar fra Minken]

Noter

1. Oversetters anm: Jeg har oversatt «financial capital» med «finansiell kapital», ikke «finanskapital». I leninistisk terminologi er finanskapital et begrep brukt om sammensmeltinga av bank- og industrikapital. Som det går fram av artikkelen mener Sweezy med «financial capital» omtrent det samme som pengekapital. Jeg ber leserne ha dette i mente når det gjelder oversettelsen i Røde Fane nr 4, 1994. Der har jeg brukt «finanskapital», men mener altså nå at det ville skapt større klarhet å skrive «finansiell kapital». [Tilbake]

2. For videre forklaring les Harry Magdoff og Paul M Sweezy: Stagnation and the Financial Explosion, Monthly Review Press 1987. Det viktigste i denne utmerkede boka finnes oversatt og utgitt av AKP i heftet Markedskreftenes triumf eller sviende blåmandag. [Tilbake]

av Siri Jensen

Et nøkkelspørsmål for arbeidet i ulike former for mannsdominerte organisasjoner, er at kvinnebevissthet må tilføres utenfra. Gjennom praksis og kvinnepolitisk organisering.

Denne artikkelen er bygd på en innledning holdt på et seminar om organisering på kvinners premisser, arrangert av Kvinneutvalget i Oslo Lærerlag i mai 1993. Hovedvekta er derfor lagt på å trekke ut noen mer allmenne erfaringer, og det er ikke ment som en helhetlig oppsummering av kvinneopprøret.

Kvinneopprøret i AKP førte med seg en kraftig styrking både av kvinners og kvinnepolitikkens plass i AKP. Organisering på kvinners premisser skapes gjennom kamp – fra kvinnene sjøl. Denne kampen må pågå hele tiden, det kan ikke løses med en bestemt struktur; det dreier seg om kamp mot kvinneundertrykking.

Kvinnebevissthet må tilføres utenfra

Grunnlaget for kvinneopprøret i AKP var at svært mange kvinner i partiet hadde deltatt aktivt i kvinnekampen over lang tid, først og fremst gjennom Kvinnefronten. Rundt midten av 1980-tallet var det særlig kampen mot porno og for 6-timersdagen som skapte stor bevegelse og der mange AKP-jenter var aktive. Et kommunistparti som AKP baserer seg på arbeiderklassen som den ledende klassen og står i en lang historisk tradisjon der undertrykking på grunnlag av kjønn er et underordna spørsmål. Kvinnefronten på sin side organiserer på et kvinnepolitisk grunnlag og utvikler stadig politikk på nye områder fra et konsekvent kvinneperspektiv. Samtidig som Kvinnefronten konsekvent har stilt seg på vanlige kvinners side.

Lærdommen gjelder for ulike former for mannsdominerte organisasjoner, ikke minst fagbevegelsen, at kvinnebevissthet må tilføres utenfra, gjennom praksis i kvinnekampen og kvinnepolitisk organisering. Dette er et nøkkelspørsmål.

Å forandre verden

AKPs mål er at arbeiderklassen og folket skal ta makta. Kvinneopprørets politiske grunnlag var at det ikke nytter å basere seg på halve folket eller kjempe for et samfunn for halvparten. Kvinnekamp må være en nødvendig del av partiets grunnleggende oppgave. Men dersom denne målsettinga skal kunne nås, er det helt nødvendig å bekjempe kvinneundertrykking i partiet.

Kampen mot kvinneundertrykking er derfor ikke en ekstra oppgave – eller plage – den er nøye knytta til partiets overordna mål.

Dette er også relevant for andre organisasjoner; betydninga av å forankre kvinneopprør i organisasjonens målsetting og program, dersom de er i tråd med kvinners interesser. Hvis ikke, vil det være nødvendig å omdefinere målsettinga.

Det finnes kvinneundertrykking i AKP

Kvinneundertrykkinga i partiet var lenge et tabuområde, og kvinner som reiste det, ble oversett og dels mistenkeliggjort. Det var et viktig skritt da mange jenter sammen begynte å slå fast at det fantes kvinneundertrykking, slik at det var mulig å begynne å snakke om det. På samme måte sies det ikke rett fram at det fins kvinneundertrykking i LO – og hva med Lærerlaget?

I AKP ble kvinneundertrykkinga tydeligere gjennom diskusjonen om kjønnskvotering. Kjønnskvotering ble først avvist, ledelsen skulle velges utfra «politisk nivå» og dyktighet, det var ikke nok kvinner med erfaring etc. – altså de klassiske motargumentene. Flere kvinner i ledelsen ble bare sett på som et spørsmål om å utvikle kvinnene, istedenfor som kamp mot kvinneundertrykkinga.

Da kampen for kjønnskvotering først ble reist, ble det samtidig gjort en kvinneundersøkelse i partiet. Denne viste at det fantes mange kvinner i partiet som hadde vært med lenge, som hadde allsidig erfaring. Både kvinnene og kvinneundertrykkinga ble synlig.

Diskusjonen om kjønnskvotering førte også med seg økt forståelse for at kvinner og menn ikke»stiller likt», og til kjennskap til en mengde statistikk, over arbeidstid, lønn, omsorgsarbeid etc. som viser hvordan kvinner og menn nettopp ikke har likt utgangspunkt.

Fra 1984 har AKP hatt 50% kjønnskvotering, minst 50% kvinner, til den sentrale ledelsen og til fylkesledelsen.

To perspektiver

Kvinneutvalget i AKP, som var et slags senter for kvinneopprøret selv om det foregikk mange steder samtidig, jobba i forhold til kampen for 6-timersdagen og kampen mot porno. Vi jobba med politiske initiativer ute i den virkelige verden, bl.a. gjennom Kvinnefronten, for gjennom det å sette sakene på den politiske dagsorden også i partiet. AKP har alltid forholdt seg til bevegelser og kamper blant folk, AKPs mål er jo at arbeidsfolk skal forandre verden og gjøre revolusjon. Mange kvinner i bevegelse bak kvinnekrav ville derfor være det sterkeste argumentet for at AKP måtte ta kvinnekampen alvorlig. Vi jobba for at partiet skulle ta kontakt med og støtte andre kvinner som reiste kamp.

Dette kan også kalles å vise styrke, eller å jobbe innad utfra en sterk posisjon i den eksterne kampen. Eller det kan kalles å forandre organisasjonen gjennom å forandre verden.

Vi har slåss for to parallelle politiske perspektiver. Det ene er at kvinneundertrykkinga er vevd sammen med både det økonomiske grunnlaget og maktstrukturen i det kapitalistiske samfunnet. Kampen mot kvinneundertrykkinga er derfor en egen revolusjonær kraft som partiet kan velge å stille seg utenfor eller ta del i.

Det andre perspektivet er at arbeiderklassen ikke kan vinne kampen mot borgerskapet uten å ta utgangspunkt i at halve arbeiderklassen er kvinner med en annen livssituasjon enn menn.

Organisere kvinner på tvers

Kvinner er halve arbeiderklassen – dette var i utgangspunktet et eget stridsspørsmål i AKP, mange tvilte på selve talla. Kvinner som jobber deltid, har tradisjonelt vært usynlige arbeidere. Kvinner skvises i stadig større grad mellom jobb og hjem, med stadig sterkere tilknytning til jobb, men ikke tilsvarende mindre ansvar hjemme. Samfunnet bygger fortsatt på familien som økonomisk enhet, der kvinnene har hovedansvar for barn og hus. Dette er en funksjon pålagt av samfunnet, selv om den tilsynelatende er frivillig valgt. Skvisen er derfor bare tilsynelatende mellom yrkesarbeid og privat ansvar; kvinner er skvisa mellom to samfunnsmessige oppgaver.

Skvisen er en kraft for forandring. Vanlige kvinner, som ikke er rike nok til å kjøpe seg fri, må reise krav som er helt sentrale for hele arbeiderklassen og alle arbeidstakere:

• Om 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon for å få livet til å gå rundt
• Om heving av kvinnelønna for å få ei lønn det går an å leve av
• Om forsvar av velferdsstaten
• For økonomisk sjølstendighet

Dette gjør kvinnene fordi de er kvinner, utfra sin særegne situasjon, ikke på tross av det. Derfor blir også kvinnebevisstheten avgjørende for å utløse og videreutvikle kampkrafta. Kvinners dagligliv blir politikk. Og kvinneorgansering på tvers av yrker, bransjer, fagforeninger, heltid/deltid/hjemmearbeidende blir like nødvendig som fagorganisering. Vi kan ta eksempler som oppropet mot Kleppe 2, samarbeid om prøveprosjekt med sekstimersdagen, og nå i 1994: Kvinner på tvers-konferansen. Dette er et helt annet utgangspunkt enn kvinnene som problem – de som ikke kommer på møtene.

Mannsdominans i fagbevegelsen

Fagbevegelsen er mannsdominert, bygd opp rundt ideen om og kampen for forsørgerlønn til den mannlige arbeidskrafta. Noen spissformuleringer om LO-ledelsens linje og fagbevegelsens kultur som også gjelder i 1995, på tross av at LO-toppen har plukket opp noen fine ord om kvinnelønn:

• Det finnes ikke kvinner i fagbevegelsen, bare medlemmer, lønnstakere, lavtlønte etc. Fordi det ikke snakkes om kvinner, blir både kvinnene og deres styrker og problemer usynliggjort. Mange kvinnedominerte forbund har arvet dette. Men det er nødvendig å snakke om kvinner, bryte kjønnsnøytraliteten, ellers er det bildet av den mannlige arbeider som får dominere. Samtidig har det alltid vært sterke kvinner som har slåss innafor fagbevegelsen.
• Kvinnene er et problem, de jobber ikke for pengene (på vei ut?), årsaken til lavtlønna er at de finner seg i så mye, de kommer ikke på møtene. Spesielt er de som jobber deltid et problem. Problemet er ikke at kvinner i vårt samfunn pålegges ansvar som gjør at deltid blir nødvendig.
• Kvinnesak er en rød klut. LO er for likestilling, for kjønnskvotering både av menn og kvinner, men bruker knapt ordet kvinneundertrykking.
• Kvinnelige tillitsvalgte skal helst være som menn – det er et sterkt press i retning av kjønnsnøytralitet og alle «de store spørsmåla» der kjønn ikke har noen plass. Dette fører ofte til at kvinneaktivister som kommer inn i fagbevegelsen ofte ikke får plassert sine erfaringer og sin kunnskap, de tilhører en helt annen verden.

For å demme opp for denne tradisjonen og skape en ny, er det derfor nødvendig med kvinneutvalg/kvinneorganisering også i kvinnedominerte forbund/foreninger. Det er nødvendig med samarbeid kvinneorganisasjoner/fagforeninger på tvers for å skape organisering på kvinners premisser – med hensyn både i politikk og praksis til kvinners liv.Vanlige kvinner må slippe å «velge» mellom å være arbeidere/fagorganiserte eller å være kvinner. Vi vil ha en politikk som tar hensyn til begge deler og lar oss slåss som hele mennesker.

Kvinneorganisering og makt

Det er helt nødvendig både med særegent kvinnearbeid/kvinneorganisering og sentrale posisjoner/makt i organisasjonen. Kvinnene må skape sin egen politikk og organisasjonsformer i et rom for seg selv, og de må slåss dette inn i organisasjonens allmenne virksomhet og sikre at organisasjonen gir rom både nedenfra og gjennom posisjoner.

Dette er samtidig en vanskelig motsigelse, og det kan lett oppstå motsigelser mellom jentene i de ulike posisjonene. Begge sider kan lett føle seg sviktet av de andre. Spesielt når kvinnepolitikken møter motstand. Kvinner i sentrale posisjoner kan lett synes at de som jobber med kvinnepolitikk, ikke engasjerer seg nok i fellessspørsmåla og bidrar til kvinneperspektiv der, men overlater det til dem alene, og da blir politikken mannsdominert. Mens de som jobber med kvinnepolitikk, kan synes at de andre kvinnene glemmer kvinnepolitikken helt og blir som menna. Og at de glemmer at det særegne kvinnearbeidet nettopp må ha rom til ikke å bry seg om alle de store mannsdominerte spørsmåla som hele tiden krever kvinneperspektiv eller «trenger en kvinne».

Dette er en objektiv motsigelse som en må leve med gjennom å forstå hvordan den fungerer. Presset som vil skyve kvinnepolititkken ut, er enormt, men det er også kreftene som vil suge kvinnepolitikken inn i systemet og ufarliggjøre den der. Det krever både tid og rom å finne nye veier. Og mannsdominansen opphører ikke om kvinner kommer i ledelsen eller blir ledere. Vi har oppsummert det slik:

Kvinner i ledelsen er samtidig både i posisjon og i opposisjon.

Det er vanskelig å være i opposisjon til en organisasjon en sjøl leder, og det er nettopp kvinnebevisste kvinnelige lederes dilemma. Uten et særegent kvinnearbeid som får tid og rom og som jobber i forhold til kvinnebevegelsen er det umulig. Samtidig er det viktig at kvinner i ulike posisjoner blir enige om noen felles tiltak som en kan jobbe for sammen fra ulik posisjon.

Bøllekursene understreker at det er viktig at kvinner går inn i posisjoner i flokk. Vår erfaring er at det også er viktig at kvinnene sammen har noen meninger om hva de vil bruke makta si til kvinnepolitisk, et slags program uten at dette må ikke forstås som veldig omfattende og vanskelig. Noen punkter er nok. Vår erfaring er at det er viktig å ha kvinnepolitiske saker en vil kjøre fram, både for å bruke makta og som et grunnlag for også å prøve å vinne menna politisk.

I AKP hadde vi bl.a. kurs i kvinnepolitikk for menna i distriktsstyrene. Det er lettere å ta opp motsigelsene mellom kvinner og menn når en ser konkret at det hindrer det politiske arbeidet.

Enhet nås ikke ved å tie

Det er kvinnene som er det undertrykte kjønnet, som må legge premissene for enheten, og den oppnås ikke gjennom å tie, men gjennom å ta opp kampen. Dette er kanskje noe av det mest kontroversielle i hele kvinneopprøret. Kjersti Ericsson har understreket viktigheten av å ta opp samhandlingen mellom kjønna som politisk tema og har beskrevet en del av mekanismene som går igjen i boka Søstre, kamerater!.

• Den uendelige rekken av systematiske tilfeldigheter er beskrivelsen av hva som skjer med kvinnepolitikken i partier, aviser, organisasjoner. Den bare faller ut, ikke av ond vilje, men fordi det akkurat da ikke var tid, plass eller kom noe i veien.
• Den blinde flekken – beskrivelsen av at kvinnepolitikken er et usynlig politisk område for mange menn. For allsidig skolerte menn er det helt greit å være blanke på kvinnepolitikk. Blant annet dette gjør at det alltid framstår som «masing» når kvinnene tar opp kvinneperspektivet, det framstår som noe utenforliggende.
• Menn og kvinner forfølger ulike mål i diskusjoner o.l. Menn er opptatt av overordning/underordning, kvinner av å ha det fint sammen. Dette kan lett føre til at menn får gjennom sitt, mens kvinner passer på at ingen blir såret underveis.
• Menn reagerer spesielt på at kvinner skal bestemme over deres arbeid. Kvinnelige ledere får derfor ofte bare makt til å bestemme hva de skal gjøre sjøl, ikke hva mannlige medarbeidere skal prioritere.
• Også kvinner ser menn bedre og setter større pris på anerkjennelse fra menn enn fra andre kvinner. Både kvinner og menn viser mest til menns innlegg i diskusjoner.

For å synliggjøre kvinnene på et landsstyremøte i AKP, mest for oss sjøl, kledde alle jentene seg i like grønne «pysjer», det vil si T-skjorte og bukser. Dette førte til at vi ble mer synlige for hverandre, viste mer til hverandres innlegg, og den kvinnelige møtelederen fikk mer autoritet.

Debatt

av Siri Solbakken

Det er alltid morsomt og tankevekkende å lese og høre på Tron Øgrim, sånn sett er jeg fæn. Ikke minst når han prater om det datastyrte framtidssamfunnet. Foruten artikkelen i siste nummer av Røde Fane hørte jeg innledninga hans på Rød Fronts sommerleir sist sommer.

Det er noe jeg har trøbbel med når det gjelder dette stoffet, derfor vil jeg gjerne ha en debatt om det i Røde Fane. Riktignok synes jeg at innledninga på sommerleiren var mer innretta på hvilken betydning samfunnsutviklinga vil få for kommunistisk arbeid enn artikkelen i Røde Fane. Men likevel synes jeg det er noen perspektiver som mangler og noe jeg savner i forhold til standpunkter og tankeganger vi er vant til å analysere ut fra. TØ peker sjøl på en del svarte sider som dette samfunnet høyst sannsynlig vil føre med seg, nemlig strukturell arbeidsløshet, marginalisering av mange folk og regioner, en ny overklasse. Men like fullt synes jeg det mangler noe som har med klasseperspektiv og utbytting av det menneskelige arbeidet å gjøre. Jeg har nemlig lest Marx i det siste.

Det skal noe til å kaste seg inn i en polemikk med Tron Øgrim, for ikke har jeg noe videre greie på data. Og ikke har jeg lest så forferdelig mye Marx heller. Men noe synes jeg at jeg har skjønt. Det som jeg gjerne vil trekke fram her er det Marx skriver i Kapitalen første bok, del III, som forteller ganske levende om hvordan kapitalismen, produksjonen og arbeiderklassen utvikla seg fra håndverkslauga, via enkel kooperasjon og manufaktur til fabrikkproduksjonen. (Ganske spennende og lettfattelig lesning, kan anbefales for ferske Marxstudenter.) Hvis jeg har forstått Marx riktig, er det arbeiderklassens fremmedgjøring fra arbeidet, og dermed fra seg sjøl som mennesker Marx beskriver her.

Fremmedgjøringsprosessen blir grundig beskrevet trinn for trinn, hvordan de materielle forholda utvikla seg og gradvis fjerna arbeideren fra produktet. En ganske logisk prosess, i hvert fall sett fra kapitalistens side, og grunnlaget for kapitalens stadig økende utbytting av arbeidet:

Først kooperasjonen, som etterfulgte den rene håndverkproduksjonen, hvor flere arbeidere står side om side og utfører hele arbeidsprosessen, fra begynnelse til slutt, som parallelle handlinger. Det var ikke noen motsetning mellom individ og arbeid. I manufakturen utvikla arbeidsdelinga seg. Verktøymaskiner overtar for arbeidernes bruk av verktøyet, men verktøyet blir ennå styrt av arbeideren.

«Så snart mennesket bare virker som drivkraft for en verktøymaskin i stedet for sjøl å bruke verktøyet på arbeidsstykket, blir det helt tilfeldig at drivkrafta blir forkledt i en drakt av menneskelige muskler, og de kan bli erstattet av vind, vann, damp osv.» (side 10 i Røde Fane nr 4, 1994).

Helt i tråd med dette skjer det så en utvikling av bevegelsesmaskinen, hvor den mekaniske innrettinga ikke lenger erstatter noe bestemt verktøy, men selve menneskekroppen. Arbeideren blir et vedheng til maskinen, underlagt den sentrale bevegelseskrafta. Kunsten å anvende verktøyet har gått over til maskinen. Sånn beskrives fremmedgjøringa, ikke bare ved at arbeideren fjernes fra resultatet av arbeidet, men også ved oppstykking av arbeidsprosessen og spesialisering på en liten del, en stadig større grad av arbeidsdeling. Denne utviklinga kan vi også følge videre til vår tid.

Vi følger ikke lenger produktet fra det planlegges, med materialvalg og valg av form og metode, men ser bare en liten del av framstillinga, mister oversikten og får ikke noe forhold til helheten. «Maskinen frigjør ikke arbeideren fra arbeidet, men arbeidet fra sitt innhold … det er ikke arbeideren som anvender seg av arbeidsbetingelsene, men arbeidsbetingelsene som anvender arbeideren.» (Side 67.) Vi blir fremmedgjort i forhold til det produktet vi skaper ved hjelp av vår egen arbeidskraft.

Jeg tar med så mye av Marx fordi det setter produksjonen i datateknologiens tidsalder i relieff og danner bakgrunn for den skepsisen jeg føler. Når vi trykker på knapper kan i prinsippet hva som helst komme ut i den andre enden. Hvordan går det an å ha et forhold til det vi produserer da? Og sjøl om TØ bare behandler det menneskelige rutinearbeidets fall, synes jeg at det fysiske arbeidets fall ligger helt innafor rammene av det framtidige datasamfunnet.

Det menneskelige arbeidet i seg sjøl kan jo ikke være negativt, det som gjør det negativt er at det foregår i et utbyttingsforhold, noen tjener seg stein rike på den jobben arbeiderklassen gjør. For hvor kommer tinga fra? Hvordan blir de til?

Og hva slags framtidsmennesker vil vi få? På leiren trakk du fram eksemplet med far som ligger på sofaen i heimen og får alle behov tilfredsstilt fra TVn gjennom idiotpistolen. For å handle i det virtuelle supermarkedet trenger du ikke engang å reise deg opp og ta en telefon, men få Tupperware og Rambo 2, øl og pølser levert på døra bare ved å trykke et par trykk med idiotpistolen. (Men du må antakelig reise deg opp fra stolen når de ringer på døra og du skal hente varene.) Hva slags samfunn vil dette skape, hva slags forhold mellom folk vil dette føre med seg? Jeg tror ikke dette er noe framtid jeg ser for meg som spesielt meningsfull. Det å produsere og skape noe sammen, noe materielt, noe folk har bruk for, blir borte i denne framtidsbeskrivelsen. Jeg tror at det vil gjøre noe med oss som mennesker, gjøre noe med samhørighet, stolthet og følelsen av egenverd.

Hva slags stolthet kan folk få av å trykke på knapper og bruke idiotpistoler? Og særlig før revolusjonen hvor det blir viktig å konstituere arbeiderklassen som en klasse for seg. For jeg opplever at yrkesstolthet er mye av det som gir et klassestandpunkt. Dessuten opplevelsen av å tjene folket når man produserer og lager ting folk har bruk for i samfunnet, gjøre noe nyttig for fellesskapet.

Problemet mitt er at jeg synes framtidsanalytikere legger fram et syn på arbeidet som om det skulle være noe negativt. Kanskje et uttrykk for borgerskapets frykt for fysisk arbeid og småborgerskapets redsel for å få møkk på fingra? Da tenker jeg at drømmen om det arbeidsfrie samfunn kanskje er en småborgerlig drøm, fordi de ikke har erfaring med hva positivt det fysiske, materielle arbeidet kan gjøre med folk.

I artikkelen er TØ også inne på at verdens arbeidsløse og utslåtte masser ikke vil ha tilgang til denne nye teknologien, kanskje mindre om hvilke klasser som vil ha eiendomsretten til den, igjen før en revolusjon har snudd opp-ned på eiendomsforholda i samfunnet. Det må vi også ha et forhold til som revolusjonære.

Antakelig er det sånn som du sier at vi ikke har noe valg på hva slags framtid vi vil få, men at vi er henvist til å se mulighetene i utviklinga sånn som den blir. Kanskje det ikke går an å trekke inn Marx på den måten jeg har gjort engang, og at fremmedgjøringsbegrepet hans må brukes på en annen måte av kommunister nå. Men spørsmålet mitt blir: Hvordan kan vi snakke om at vi skal oppheve fremmedgjøringa gjennom revolusjonen, uten å tenke på hvordan ting produseres og hvilket forhold produsenten står i til produktet som lages? Hvordan skal vi lage et samfunn hvor det igjen er arbeideren som anvender seg av arbeidsbetingelsene?

Det er mulig jeg kan beskyldes for å være romantiker, men den framtidsvisjonen som driver meg som kommunist er litt annerledes enn den titten TØ gjør inn i krystallkula. Jeg vil kjempe for at framtidssamfunnet blir annerledes enn det han tegner!

av Stein Aamdal

Fagbevegelsen bør gi sin tilslutning til solidariske løsninger som begrenser den frie konkurransen mellom dem som selger arbeidskrafta si, mener Stein Aamdal, klubbleder ved Aker Verdal.

I forbindelse med tariffrevisjonen i 1994 og 1995 vedtok klubben ved Aker Verdal:

«Vi krever kortere daglig arbeidstid med en nedtrappingsplan slik at normalarbeidstida vil være 6 timer innen år 2000:

• innen 1996: 7 timer
• innen 1998: 6,5 time
• innen 2000: 6 timer.»

I 1992 utgjorde overtidsarbeidet blant klubbens 730 medlemmer ca. 50-55 årsverk, i tillegg kom ca. 80 midlertidig ansatte. Omgjort til faste stillinger kunne arbeidsstokken vært økt fra 730 til 870 fast ansatte.

Høsten 1993 undertegna samtlige fagforeninger en intensjonsavtale med bedriften om maksimalt 100 timer betalt overtid i 1994. Avtalen fungerer slik at i prinsippet skal alt frivillig overtidsarbeid ut over 100 timer i året avspaseres. Den enkelte får utbetalt overtidsprosenten når arbeidet utføres, mens timelønna står inne til avspaseringen tas. Alle kan imidlertid sette overtid inn i timebanken fra første overtidstime og overføre en viss mengde fritid fra et år til neste.

Deling av arbeid var tema på LO-konferansen i Aker høsten 1994 med innledninger av statssekretær Erik Orskaug (KAD) og Thore K. Karlsen (Fafo). Målsettingen var å få oppslutning om en handlingsplan for å få bort ulovlig overtid og unødvendig overtid og få redusert den totale mengde overtid gjennom bl.a. å etablere lokale avtaler som begrenser overtidsbruken og å erstatte mest mulig overtid med nyansettelser. LO-konferansen i Aker samler ca. 50 tillitsvalgte fra hele Aker-konsernet, fra ulike fagforbund som FF, NEKF, NKIF, Nopef, NAF, H&K og NFATF.

Intensjonsavtalen om at all overtid ut over 100 timer skulle avspaseres møtte motstand, men fikk og støtte fra uventa hold. Bedriftsledelsen ønsket en slik avtale for å få ned bruken av «dyre» timer. Verkstedklubben og fagforeningene ønsket å bruke avtalen for å presse fram nyansettelser i stedet for å bruke overtid.

I forhold til 1992 var overtida i 1994 redusert med mer enn 50 %. Av overtid på ca 46.000 timer ble mer enn 23 % avspasert i tråd med intensjonsavtalen. Ansatte i avdelinger som ofte blir pålagt overtid, overrasket med å stille seg positive tilmuligheten for å ta ut overtida som fritid. Andre motarbeidet avtalen åpenlyst ved å «informere» underordna om at avtalen ikke gjaldt for dem i forbindelse med denne «spesielle» jobben. Klubben fikk henvendelser fra medlemmer som lurte på om forsikringen i Samvirke dekket advokatbistand for å anlegge sak mot klubben. De oppfatta intensjonsavtalens begrensning med maksimalt 100 timer overtid å være i strid med arbeidsmiljøloven (AML). De så på AML som en rettighetslov og ikke en vernelov.

Redusert overtid

Bedriften vurderer erfaringene fra 1994 som positive. Langt på veg er deres målsetting om redusert bruk av overtid innfridd; bevisstheten om bruk av «dyre» timer er økt. Verkstedklubben kan ikke entydig oppsummere tilsvarende. I 1994 var det permitteringer etter ferien, så redusert bruk av overtid henger ikke bare sammen med intensjonsavtalen. Det lyktes for klubben å få en rekke av de midlertidig ansatte fast ansatt, før endringene i AML trådte i kraft fra 1. februar 1995. Fra denne dato er midlertidig ansettelse ikke tillatt i arbeid som ikke skiller seg vesentlig fra ordinær drift.

En viktig grunn til mer motstand mot bruk av overtid og mer støtte til deling av arbeid skyldes at stadig flere arbeiderfamilier har arbeidsløse ungdommer boende hjemme.

På LO-konferansen i Aker svarte 90 % at regjeringens, LOs og NHOs politikk ikke var tilstrekkelig til å redusere arbeidsløsheten til under 50.000 innen år 2000. For å bekjempe arbeidsløsheten mente deltakerne at de sjøl burde gjøre følgende som første prioritet:

• 43 % mente at de måtte presse på for å få nyansettelser istedet for overtid.
• 26 % mente at de måtte la seg pensjonere/førtidspensjonere så tidlig som mulig.
• 23 % mente at de måtte dele på arbeidet.

Undersøkelsen viste at 1/3 trodde arbeidsdeling ville være mulig i nær fremtid, 23 % svarte nei.

60 % trudde arbeidere var mest avhengig av overtid i motsetning til funksjonærer og ledere. Nesten 80 % trudde de under 30 år med familie var mest avhengig av overtid både i forhold til enslige under 30 år og 30-50-åringer med familie/enslige og de over 50 med familie/enslige.

Dersom de skulle være med på arbeidsdeling i sin bedrift ville 34 % avspasere etter eget ønske, 23 % ville avspasere etter en fast plan, ca 14 % gå på 4 dagers rullerende uke, ca12 % ta ut lengre ferie og ca 5 % ville ha kortere daglig arbeidstid.

80 % kunne tenke seg å gå ned fra 5-10 % i nettolønn for å hindre at kollegaer ble sagt opp. 71 % kunne tenke seg å gå ned 5-10 % i lønn for å skape arbeidsplasser for arbeidsledige.

Misbruk av solidaritet

Å uttale villighet til «deling av arbeid» vil garantert bli forsøkt misbrukt av NHO. I bedrift etter bedrift vil det da bli fremmet planer om reduksjoner i arbeidsstokken.

Alle løsninger som innebærer reduksjon i driftsutgiftene, men med opprettholdelse av kapasiteten, dvs. antall timeverk, vil drive arbeids-og lønnsvikår ned mot EU-nivå.

Dersom deling av arbeid tas ut i form av kortere arbeidstid og/eller nyansettelser vil ikke dette fungere konkurransevridende. Fagbevegelsen bør gi tilslutning til solidariske løsninger som begrenser den frie konkurransen mellom dem som selger arbeidskrafta si.

av Terje Valen

Alfred Schmidt har fordreid Marx sitt natursyn til det ukjennelige, men han har også forkasta sjølve kjerna i det marxistiske prosjektet, utviklinga av den materielle framandgøringa fram mot si eiga oppheving. På denne måten skaper han ei fiendtlig motseiing mellom Marx og naturvernarane.

Våren 1993 reiste Kristin Asdal ein debatt om Marx sitt natursyn i Klassekampen. Ho viste til Alfred Schmidt og hans doktoravhandling om dette emnet. Ut frå det Schmidt skriv om Marx sitt naturomgrep, kritiserer ho Marx. Men ho har ikkje noen kritisk vurdering av Schmidt og tradisjonen hans. Denne vurderinga er viktig å ta fordi ei heil rekkje av seinare akademisk-marxistiske teoretikarar, som til dømes amerikanaren Norman Levine (The Tragic Deception: Marx Contra Engels, Clio Books 1975) og svensken Per Månson (Från Marx til marxism, Röda Bokförlaget 1987 og Karl Marx – en introduktion, Daidalos 1993) støttar seg på Schmidt. Schmidt si vurdering av Marx sitt syn på naturen er dessutan blitt grunnlaget for store delar av miljøvernarane og økologane sin kritikk av Marx på dette området.

Frankfurtarane

Schmidt var fødd i 1931. Han studerte først historie, engelsk og klassisk filologi, og så filosofi og sosiologi ved universitetet i Frankfurt am Main. Han var elev av Max Horkheimer og Theodor W Adorno, dei leiande personane innen den såkalla Frankfurtskulen i vitskapsteori. Frankfurtarane reiste ein viktig kritikk mot den såkalla positivistiske og empiriske vitskapsteorien og ville føre inn att dialektikken i samfunnsvitskapane. Boka om Marx sitt naturomgrep var det første større arbeidet Schmidt offentliggjorde.

Eigentlig skreiv Schmidt avhandlinga Der Begriff der Natur in der Lehre von Marx (Naturomgrepet i Marx si lære) i slutten av 50-talet på oppdrag frå Theodor W Adorno og Walter Dirks ved Institut Für Sozialforschung i Frankfurt. Avhandlinga kom ut i 1962 og blei gitt ut att i 1971 i ei omarbeid og utvida utgåve med eit etterord.

Då Schmidt skreiv avhandlinga, var det som innlegg i ein diskusjon mellom forskjellige retningar som kalte seg marxistiske. Desse retningane tok ut delar av Marx sine teoriar og diskuterte med kvarandre som om deira del var heilskapen, mens dei andre hadde tatt fatt i feil del.

Naturdialektikk

Boka er for det meste ein polemikk mot Ernst Bloch, og etterordet er ein støtte til delar av Sartre sitt syn som gjekk ut på at det ikkje finst ein «objektiv naturdialektikk». Dessutan er delar av boka ein polemikk mot Engels si oppfatning om at det finst ein naturdialektikk. Schmidt meinte at utspringet for stalinismen sin «marxisme-leninisme», med manglande vekt på menneske si særeigne, skapande rolle i historia, låg her. Gjennom å tolke Marx sitt syn på dialektikken og forholdet menneske/natur på sin måte, sette Schmidt også opp Marx mot Engels på dette feltet. Han meinte også at natursynet til Marx hadde endra seg sterkt frå ungdomsskriftene til dei midtre og seinare skriftene hans. Han meinte at Marx i (dei «romantiske») ungdomsskriftene hevda at menneska sin strid med naturen ville ta slutt under kommunismen, mens (den meir «realistiske») Marx i dei seinare skriftene sa at menneska sin strid med naturen ville fortsette også då.

Schmidt ville altså gi naturen/materien og dialektikken den rette plassen i marxistisk teori ut frå ei vurdering av at Engels hadde lagt for mykje inn under dialektikken sitt verkeområde, mens positivistane, empirikarane og stalinistane hadde tatt dialektikken ut av marxismen. I samband med dette ville han gi ein inngåande analyse av Marx sitt natursyn.

Når vi skal sjå litt nærare på det han skriv, må eg, som vanlig, gjøre merksam på at mange av dei teoretikarane som deltok i debatten, brukte ein litt særeigen terminologi med fleire spesialord. Dei laga også ofte lange og innfløkte setningar. Dette pregar også Schmidt sin skrivemåte. Eg har heller ikkje alltid hatt tid nok til å finpusse omsettingane frå tysk til nynorsk, så språkkjennarar får noe å sette tennene i.

I første delen av første kapitlet i boka si hevdar Schmidt at «den marxske materialismen» er «ikkje-ontologisk». Med det meiner han at Marx sin materialisme ikkje er knytta til det vesentlige ved tinga slik dei er, uavhengig av menneska si verksemd. «Det finst ingen rein, historisk umodifisert, natur som kan vere erkjenningsgjenstand for naturvitskapen.» (Side 45.) Han seier at Marx sin materialisme er knytt til forholdet mellom menneske og natur, til arbeidsprosessen. Kvalitetane til den naturen som ikkje er omdanna av menneska, er «eit reint skolastisk spørsmål» (side 58). Det er medvetet om det uoppløselige forholdet mellom menneske og natur, mellom subjekt og objekt (gjennom arbeidsprosessen), som er kjerna i Marx sin materialisme. Men i motsetnad til det hegelske så blir ikkje det marxske subjekt/objektet tatt heilt inn i subjektet (side 78). (Hos Hegel var sambandet subjekt/objekt (eller menneska/naturen) noe som heilt ut gjekk føre seg i tenkinga til subjektet. Hos Marx forsvinn ikkje naturen heilt inn i menneska gjennom arbeidsprosessen.)

Kritikk av Engels

Andre delen av første kapitlet er ein «kritikk av Engels sin form for naturdialektikk». Her konkluderer Schmidt slik: «Naturen er arbeidet sitt subjekt/objekt. Dialektikken deira består av at menneska (som også er natur) endrar naturen sin, idet dei fratar det ytre (dvs. naturen rundt menneska) gradvis det framande og ytre, idet dei formidlar seg med det ytre og målmetvete lar det arbeide for seg. (Altså at menneska skapar det moderne industrisamfunnet.) Då forholdet mellom menneska og naturen er forutsetninga for dei vekselsidige forholda som menneska har til kvarandre, så vidar dialektikken i arbeidsprosessen, som ein naturprossess, seg ut til den menneskelige historia sin dialektikk overhodet.» (Side 58.)

Han hevdar et Engels, ved å følge det falske eksempelet til Hegel, utvidar den dialektiske metoden til å gjelde erkjenninga av naturen. «Men i naturerkjenninga er ikkje dei avgjørande bestemmingane av dialektikken til stades: vekselvirkning av subjekt og objekt, einskap av teori og praksis, historisk endring av kategoriane sitt substrat (dvs. den materielle verda) som grunnlag for endringa deira (kategoriane) i tenkinga osb.» «Den naturen som finst før menneskesamfunnet, kjem ikkje lenger enn til polaritetar og motsetnader, som moment som står utanfor kvarandre, i beste fall til vekselverknad, men ikkje til dialektisk motsetnadsforhold.» «Den førdialektiske karakteren til naturen sjølv motsvarer det engelske dialektikkomgrepet, som på ein eigendomlig måte svingar mellom den gamle mekanikken og ein streng dialektikk som foreligg hos Hegel og Marx.» I naturen sjølv finst bare «ein kime til dialektikk» (side 57).

I kapittel 2 seier Schmidt at «Naturstoffet i seg sjølv, som Marx sett lik med materie, alt er forma, det vil seie at det er underlagt fysiske og kjemiske lover som blir formidla av naturvitskapane i stadig kontakt med den materielle produksjonen.» «– materien sin struktur er ikkje fastsett ein gong for alle. Materiestrukturen sitt begrep blir dessuten heile tida rikare gjennom forløpet av historia til naturvitskapane som er nært vevd saman i den samfunnsmessige praksisen.» (Side 59.)

I dette kapitlet prøver han å ta utgangspunkt i sentrale moment i Kapitalen sjølv, for å vise at Marx såg på materien utanom mennesket som daudt arbeidsmateriale, ikkje som noko med eigenutvikling. Begrepa konstant og variabel kapital spring ut av dette, meiner han. Alt i naturen som menneska bruker i vareproduksjonen, som tenderer mot å blir universell, blir til konstant kapital som ikkje kan skape noe nytt, mens menneska gjennom arbeidsevna si blir variabel kapital, dvs. til ein del av naturen som kan skape noe nytt.

Naturlover

«Utan dei menneskelige anstrengingane for å beherske naturen er omgrepet naturlover utenkelig.» (Side 66.)

«… opphevinga av framandgjøringa, (finn stad) ikkje i filosofien, men i sosialismen som den høgaste skikkelse av verkelig formidling mellom menneske og natur, og gjennom sosialismen forsvinn ikkje heilt enkelt tingliggjøringa, men det ytre som menneska må tileigne seg fortsett å eksistere også når det blir passande for menneska. Menneska må alltid arbeide: «Som skapar av bruksverdiar, som nyttig arbeid, er arbeidet derfor ein menneskelig eksistensform som er uavhengig av alle samfunnsformer, ein evig naturnødvendigheit for å formidle stoffvekslinga mellom menneske og natur, altså det menneskelige livet sjølv.» (Side 68.)

«– sålenge naturen blir tileigne agrarisk (som jordbruk), og altså er fullstendig uavhengig, er menneska abstrakt identisk med naturen, dei synker så å seie ned i naturværenen: men der det lukkast menneska å råde over naturen allsidig teknisk-økonomisk og vitskaplig, når dei altså forvandlar han til ei maskinverd, stivnar han til noe abstrakt ytre for menneska.» (Side 81.)

Under kommunismen vil ikkje menneska lenger ligge i strid med kvarandre, men også då blir livet bestemt av den mest allmenne nødvendigheita, «stoffvekslinga mellom menneske og natur. Det er nok slik at denne nødvendigheita, ifølge Marx, blir ein beherska nødvendigheit, og at menneska vil ligge i kamp bare med den tinglige naturen, og ikkje med kvarandre. Men denne kampen tyder, at også den klasselause menneskeheita veit at dei står ovafor noka som til sjuande og sist ikkje er identisk med dei, –» (Side 85.)

Erkjenning

Det tredje kapitlet handlar om skiljet mellom samfunn og natur og erkjenningsprosessen. Det skal eg ikkje gå nærare inn på her, men gå rett over på fjerde og siste kapittel som handlar om utopien i forholdet mellom menneske og natur. Her finn vi då konklusjonane på heile avhandlinga.

Schmidt skriv: «Det spørsmålet som er antyda her, om i kva grad eit meir humant samfunn også kan tre inn i eit nytt forhold til naturen rundt menneska er svært mykje diskutert mellom marxtolkarar. Den mogne Marx avvik på dette punktet ein del frå tesane i dei tidlige skriftene hans ide i dei seinare skriftene er det ikkje lenger tale om ein «resurreksjon» av heile naturen. Det nye samfunnet skal bare vere til gode for menneska og nok eintydig til kostnad for den ytre naturen. Den (ytre naturen) skal ble herska over med gigantiske teknologiske middel ved minst mulig arbeids- og tidsbruk og tene menneska som eit materielt substrat for alle tenkelige forbruksgode.» «I framtida skal ikkje utbyttinga av naturen ta slutt, men dei menneskelige inngrepa skal bli så rasjonelle at også dei fjernare verknadene av denne utbyttinga skal kunne bli kontrollerte. Dermed skal naturen skritt for skritt bli frarøve muligheiten til å hevne seg på dei for sigeren deira.» (Side 159-160.)

Mammutmaskineri

«Vi kan heller spørre om framtidssamfunnet ikkje blir til eit mammutmaskineri, om ikkje orda i Oppklaringa sin dialektikk (av Horkheimer og Adorno, 1944) om det «menneskelige samfunnet som ein masseøydeleggar i naturen» blir meir sanne enn draumen til den unge Marx om ei humanisering av naturen som også skulle innehalde ei naturalisering av menneska.» (Side 160.) «At det nødvendige riket fortsett å vere til, så lenge det fins menneskehistorie, tyder også at menneska er nødt til og forhalde seg til naturen i det vesentlige på ein tileignande, inngripande, kjempande måte.» «I den grad vi strever etter å forandre tinga slik dei er i og for seg, til ting for oss, så blir i siste instans dei formene som menneska har pregt av naturstoffet, i motsetnad til dei opprinnelige formene, noe ytre og likegyldig.» «… ifølge Marx kjem det ikkje til ei full forsoning mellom subjekt og objekt.» (Side 162.)

Det vi kan håpe på er at menneska «når dei ein gong gjennom samfunnsforma si ikkje lenger må forhalde seg til kvarandre ut frå økonomiske nytteomsyn, kanskje kan klare å late seg sjå på dei ytre tinga ut frå deira eige perspektiv, deira eigen «realitet»,-. I eit slik samfunn ville blikket på naturtinga vere avslappa, det ville ha noe av roen og saktmodigheita som omgjev ordet «natur» i Spinoza sitt system.» (Side 162-163.)

«Idag då dei tekniske muligheitene til menneska gjør det mulig å gå langt utover draumane til dei gamle utopistane, vil det heller sjå ut som at desse muligheitene som blir realisert på ein negativ måte, slår om i øydeleggingskrefter, og så fører til den totale øydelegging istadenfor til den, som alltid, menneskelig avgrensa lukka: altså den dystre parodien på den endringa som Marx ville ha, der subjekt og objekt ikkje blir forsont, men øydelagt.» (Side 167.)

I 1965 skreiv Schmidt eit tillegg til boka si med tittelen «Zum Verhältnis von Geschichte und Natur om dialektischen Materialismus», («Til forholdet mellom historie og natur i den dialektiske materialismen»).

Han held fast på at dialektikken er knytt til menneske si utveksling med naturen. Men han innskrenkar også ytterligare verkeområdet til dialektikken. Han skriv: «Av alt dette framgår at det for den marxske teorien, …, strengt tatt bare finst to virkelig historiske dialektikkar: den som handlar om … den meir eller mindre revolusjonære overgang frå den antikk-føydale til den borgarlige era og den som handlar om den katastrofe-frigjerande overgangen frå denne era til den sosialistiske.» (Side 190-191.)

Og som ein konklusjon på heile resonnementet kjem: «… Begrepet om ein historisk-materialistisk oppfatta dialektikk gjeld bare for det fullt utfalda borgarlige samfunnet, og for dei førborgarlige samfunna gjeld det bare i den grad dei antesiperer bytteforhold.» (Side 192.)

Konklusjonen til Alfred Schmidt er altså at Marx meinte at det ikkje finst dialektikk i naturen utan at menneska utvekslar seg med han, og at det ikkje finst dialektikk i ikkje-borgarlige samfunn. Positivt uttrykt: det finst bare dialektikk i samband med den menneskelige utvekslinga med naturen i kapitalismen si tid.

Tendensiøs tolkning

Eg hevdar at dette er ei svært tendensiøs tolking av Marx. Det er ei tolking som skal få Marx til å bli eit sanningsvitne for dei tankane som Max Horkheimer og Theodor W. Adorno la fram i skriftet Dialektik der Aufklärung i 1944. Kjerna i dette skriftet er at korkje kapitalismen, eller sosialismen/kommunismen kan løyse dei grunnleggande problema i verda. Desse problema spring nemlig ikkje ut av framandgjøringa eller kapitalforholdet om du vil. Dei spring ut av menneska si aukande vitskapelig-teknologiske utveksling med naturen rundt seg. Dette tyder at øydelegginga av menneska og naturen rundt kjem av den aukte tingliggjøringa til menneska og ikkje av den framandgjorte forma som denne tingliggjøringa tar i ei viss historisk epoke.

Horkheimer, Adorno og Schmidt tenderer derfor i retning av å seie at jo meir utvikla produktivkreftene er, uansett samfunnsform, desto meir øydelegg vi både menneska og naturen rundt. Dette knyttar dei også til den forma for tenkinga som dei meiner heng saman med den vitskapelig-teknologiske utviklinga, nemlig ein slags formålsrasjonalitet som målar og vurderer alt ut frå i kva grad det kan bli omdanna til bruksverdiar for menneska.

I eit siste etterord frå 1971 gir likevel Schmidt ein slags opning for ei anna tolking av Marx på dette feltet. Her seier han: «Den som studerar det marxske naturbegrepet idag, må ta omsyn til den emansipatoriske rolla til den menneskelige naturen og den befriande krafta i det «sansemessige» hos den yngre Marx.» Ut frå dette vil han trekke meir av Feuerbach inn i marxismen for å komme fram til en teori som får fram det som Horkheimer og Adorno kalte «naturen sin trang etter fred».» «Løysinga (på desse spørsmåla) vil avhenge av i kva grad vi klarer å redde dei feuerbachske elementa hos den yngre Marx over i den utarbeida teorien i dei seinare verka hans og utvikle eit rasjonalitetsomgrep som forsonar den allsidige emansipasjonen til arten med dei vitale interessene til individa.» (Side 211.)

Det er ikkje rart at han kjenner seg tvinga til å gi ei opning, for alle kan jo sjå at uansett om Marx-tolkinga hans er rett eller ikkje, så fører det lett til den svartaste pessimisme, handlingslamming eller hedonisme. Det fører folk nett vekk frå den politiske handlinga som Schmidt ellers hyllar.

Så langt til framstillinga av Schmidt sine posisjonar. No vil eg opne kritikken av dei.

Den tyske ideologien

Schmidt si framstilling av kva Marx meiner, kviler i siste instans på eit sitat frå Den tyske ideologien. (Det høyrer til historia at dette sitatet er stroke over i originalmanuskriptet. Men det tyder ikkje at Marx meinte der var feil, bare at det ikkje høyrte til akkurat der i teksten.) Eg skal sitere denne delen av boka nøye, for her ligg hunden nedgravd.

Schmidt skriv: «For Marx finst det rett og slett ikkje noe skilje mellom natur og samfunn og dermed ikkje noen grunnleggande metodisk skilnad mellom naturvitskapane og åndsvitskapane. Slik skriv han i Den tyske ideologien: «Vi kjenner bare ein einaste vitskap, historievitskapen. Historia kan vi sjå frå to sider, vi kan dele han i naturhitorie og menneskehistorie. Begge sider kan ikkje skiljast frå kvarandre; så lenge menneske eksisterer betingar naturhistoria og menneskehistoria seg gjensidig.»» (Side 43.)

Her stansar Schmidt siteringa si. Men i Den tyske ideologien fortsett det slik: «Naturhistoria, såkalla naturvitskap, angår oss ikkje her, men vi vil måtta undersøkje menneskehistoria, sidan mest heile ideologien er anten ein fordreid tolking av denne historia eller ein fullstendig abstraksjon frå ho. Ideologi er sjølv bare eit av aspekta av denne historia.» (Marx-Engels: Collected Works, volume 5, side 28.)

Det er nett i denne tida Marx gjør valet sitt om å konsentrere seg om menneskehistoria framfor for eksempel naturhistoria, som han klårt ser på som ein eigen disiplin (naturvitskap). Fordi han anar at problema til menneska no i hovedsak er løynt i menneskehistoria, veljer han å konsentrere seg om denne. Dette valet speglar seg i heile den seinare produksjonen hans som er retta inn på å undersøke om denne ideen var rett og etter kvart på å vise kvifor han var rett. Det speglar seg og i den arbeidsdelinga som han og Engels oppretta seg imellom, der Engels skulle ta seg av mellom anna naturhistoria og militærhistoria.

Slik sett har Schmidt gått så langt som til å forfalske Marx for at det han skriv skal passe betre inn som sanningsvitne for frankfurtarane. Det tener han ikkje til ære. Men det er ikkje alt. Heile metoden hans er prega av at han stykkar opp Marx og vel ut berre sitat som passar inn i det billetet som han vil skape av Marx sitt syn på dialektikk og materie. På denne måten virkar skriftet hans som eit lærd og underfundig angrep på det Marx stod for. Fordi han har så mykje kildetilvisningar til Marx-tekstar virkar han imponerande. Det er jo ikkje vanlig at folk kan sin Marx på fingrane (sjøl om det nok kunna ha vore ei hjelp i slike tilfelle). Og slik har han altså blitt ein slags guru for delar av miljørørsla.

Havemann

Det er til dømes heilt påfallande at Schmidt ikkje tar opp den moderne naturvitskapan i skriftet sitt i dei heile. Det er påfallande at han i etterskriftet ikkje nevner den internasjonalt kjende forskaren i kjernefysikk og fysikalsk kjemi, Robert Havemann. Havemann fekk, som kjend, avskil frå professorstillinga si ved Humbold-universitetet i Aust-Tyskland etter å ha halde ei serie oppsiktsvekkande førelesningar om naturdialektikk og andre emne vinteren 1963-64. (Robert Havemann: Dialektikk uten dogmer? Naturvitenskap og filosofi, Universitetsforlaget. Udatert, men kom ut i 1964 eller 1965.) Framstillinga hans av naturdialektikken som grunna seg på Engels og Hegel, blei for sterk kost for styresmaktene i Aust-Tyskland fordi dei var eit sterkt angrep på forskningsmessig og politisk einsretting og manglande fridom.

Det er altså eit faktum at Schmidt hadde eit fjernt tilhøve til moderne naturvitskap. Vi kan sjå det når han snakkar om naturvitskapelig metode som positivistisk/empirisk metode, og til dømes når han seier at naturen er underlagt evige lover. Han knytter seg då til den gamle tradisjonen frå Demokrit, og ikkje mot tradisjonen frå Epikur, som var eit utgangspunkt for Marx (og Engels) si naturforståing. (Sjå Marx si doktoravhandling om forskjellen på Demokrit og Epikur sitt naturomgrep, eller min kommentar til dette i Marxistisk renessanse, kommunistisk offensiv.)

Heilt sentralt i Schmidt si forståing er at han ikkje skiljer mellom motseiing allment og motseiinga i form av antagonisme. Derfor tolkar han også eit heilt sentralt sitat der Marx beskriv kommunismen, på feil måte. Marx skriv:

«Den tredje og siste forma for kommunisme står for ei positiv oppheving av privateigedommen (som er mennesket si framandgjøring av seg sjølv), og går følgjeleg inn for ei verkeleg tileigning av det menneskelige vesen gjennom og for mennesket. Denne kommunismen står derfor som ei fullstendig medviten tilbakevending til mennesket som samfunnsmessig, dvs. menneskeleg menneske, der heile den tidligare utviklinga sin rikdom blir tatt vare på.

Denne kommunismen er som fullgjort naturalisme=humanisme, og som fullgjort humanisme=naturalisme. Han står for den sanne oppløysinga av striden mellom mennesket og (resten av) naturen og mellom mennesket og mennesket, den sanne oppløysinga av striden mellom eksistens og vesen, mellom tingliggjering og sjølvutfalding, mellom fridom og naudsyn, mellom individ og art. Han er løysinga på historia si gåte og han er medviten om det.»

Menneske – natur

Dette tyder ikkje at motseiinga menneske-natur er oppheva, men det tyder at antagonismen, dvs. striden mellom dei, er oppheva. Det tyder ikkje at motseiinga mellom menneske og menneske er oppheva, men at antagonismen i motseiinga er oppheva osv. Dette er slik fordi alle forskjellar tar form av motseiingar og fordi ikkje noe er identisk med noe anna, og heller ikkje identisk med seg sjølv. I den dialektiske logikken er ikkje a=a, fordi a er i stadig utvikling og er både a og ikkje a. Viss ikkje det var tilfelle, ville ikkje tinga kunne endre seg. Etter mi meining er dette kjerna i den dialektiske materialismen og dette gjeld både i den reine naturhistoria der menneskearbeid aldri har vore tilstades, og i menneskehistoria anten vi ser på han ut frå aspektet arbeid, leik, læring, kunstnarlig verksemd eller kjærleik.

Resultatet av Schmidt si oppfatning av dialektikk, vil vere at menneska ikkje har kunne utvikle seg til menneske, fordi dei ikkje kunne ta spranget frå dyr til menneske dersom det ikkje var dialektikk i naturen utenfor arbeidet.

Dette vil føre oss tilbake til ideen om at ein ytre påverknad har «skapt» menneska. Derfor opnar også Schmidt med si omtolking av Marx, dørene for den idealismen som han vil kjempe mot.

Konklusjonen min er altså at Schmidt har fordreid Marx sitt natursyn til det ukjennelige, men også at han har forkasta sjølve kjerna i det marxistiske prosjektet, utviklinga av den materielle framandgøringa fram mot si eiga oppheving.

I denne korte artikkelen har eg lagt vekt på å la Schmidt sjølv få komme mykje til orde fordi han aldri har vore omsett til norsk etter det eg veit. I neste omgang blir oppgåva å kritisere han i større detalj. Vi treng også å gi ei meir utfyllande framstilling av Marx sitt natursyn. Men lesarane har no i alle fall høve til å få kikke Schmidt litt i korta.

Debatt

av Anker Holm, Dragør, Danmark

Fra Danmark har Røde Fane fått denne reaksjonen på Olav Randens artikkel i nr 4, 1994.

Jeg mener at kunne tyde en uhyre fejlvurdering i konklusioner i denne finurlige filosofiske intelligentsia. På den ene side mener man SUKP og Stalin havde ret i sværindustrien – koste hva det ville – for det forestående opgør med Nazi-Tyskland. På den anden side skulle Vietnamkrigen have vist at massemobilisering og geriljakrig var bedre end SUKPs centralisering omkring sværindustrien, når et lille land kan beseire et stort land. Forhastet konklusion.

Situationen og tiden var ikke den samme ved Nazi-Tysklands overfald på Sovjetunionen som tiden under Vietnamkrigen. Det var rigtig her med geriljakrig (i Sovjet førte man også partisankrig), men medens Vietnam fik massiv hjælp fra Sovjet og Kina, så stod Sovjetunionen alene med hele Europas arsenal imod sig. (England var en belejret ø.) Tænk på hvad vi ser i dag i den opløste Sovjetunionen – etniske krige, religiøse krige, splid og splittelse. Under nazisternes indrykning i Sovjet var sovjetfjendtlige elementer, råddent afkom av hvidgardister, ukrainere, tatarer og andre klar til at hjælpe Nazityskland – i sandhet en kompliceret situasjon som slet ikke kan sammenlignes med krigsstrategien i Vietnam.

Giganterne på en helt anden verdensarena var Hitler-Tyskland og Sovjetunionen og kun dem, og heri bestod anden verdenskrigs kerne i spørgsmålet om sejr eller nederlag. Socialisme og vestligt borgerligt «demokrati» eller middelalderens inkvisision og nazibarbari. Selv i det i Danmark borgerlige 25 bindsværk fra Lademann A/S om anden verdenskrig, skrevet av borgerlige engelske militæreksperter, erkender man blankt at uden Stalins vældige industriopbygning havde Tyskland vundet krigen. Hvad behager … Det glorværdige Norge som i dag viser vej ud af den forbandede union – havde i stedet haft Quisling og Hirden. Kan vi ikke snart få slået det fast med syvtommersøm. Historien vil jo alligevel i siste ende fortælle sandheten.

Til slut om «konsekvent demokrati». Kommunister bygger som bekent på Lenins demokratiske centralisme. Det betyder diskution fra neden og op gennem Partiet – når flertallet på kongressen har talt, må mindretallet inordne sig under flertallet. (Mindretallet må beholde sin mening, men skal loyalt følge flertalslinjen indtil næste kongres.) Lenins Parti er Partiet af ny type hvor enhedens slagkraft er kendemærket.Partiet er Klassens fortrop som på længere sigt kæmper sig frem til sin egen overflødiggørelse i det klasseløse samfund.

av Arne Byrkjeflot

AKPs historie ikke bare viktig for AKP. Til nå har historia bare vært skrevet av dem som ledet partiet eller av dem som hatet det.

Gjennom de siste års partikamp i AKP er det forsøkt skapt et bilde av et parti av fanatikere som kjøpte ei pakke fra Peking og fulgte ledelsen slavisk. Et parti som, dersom det hadde kommet til makta, ville skapt et gulag. Resultatet er at partiet med sin partimodell blir den største trussel for sosialismen, ikke borgerskapet. Det skal ikke bli lett å bygge opp en revolusjonær bevegelse med et slikt selvbilde.

Alle som vil bygge opp en revolusjonær bevegelse i Norge må bygge på AKPs historie. Derfor er kampen om AKPs historie ikke bare viktig for AKP. Til nå er historia bare skrevet av de som ledet partiet eller de som hatet det. En organisasjon skapes ikke av dekreter fra toppen, det skapes gjennom hva den faktisk driver med. Men hvordan var det virkelige AKP, slik det fungerte til daglig?

Først: Hva er egentlig en sosialistisk revolusjon? Jeg oppfatter den marxistiske historieoppfatninga omtrent sånn: Et samfunnssystem får lov å råde grunnen så lenge den ikke står i motsetning til å utvikle produksjonen. Slik ble slavesystemet avløst av føydalsystemet som igjen ble avløst av kapitalismen. På et eller annet tidspunkt vil kapitalismen være et hinder for å utvikle produksjonen videre og sosialismen vil overta. Jeg mener kapitalismen har nådd det punktet. Hvor enn vi ser, så ser vi at det kapitalistiske systemet er i ferd med å stanse opp all utvikling. Den tredje verden synker stadig dypere ned og har gjort det lenge. Men det virkelig nye er at den vestlige kapitalismen er inne i sin dypeste krise noensinne. Vi er i ferd med å få en «tredje-verdisering» av Vesten. i tillegg kommer at systemet nå er så rovgriskt at det truer selve livsgrunnlaget.

Så kommer vel sosialismen av seg sjøl! Nei dessverre, den gjør nok ikke det. Lenins definisjon av en revolusjonær situasjon: «Revolusjonens grunnlov som er blitt bekrefta av alle revolusjoner og særlig av de tre revolusjonene i det tjuende århundrede, er følgende: For at en revolusjon skal finne sted, er det ikke nok at de utbytta og undertrykte massene innser at det er umulig å leve på den gamle måten og krever forandringer. For at en revolusjon skal finne sted, er det nødvendig at utbytteme ikke klarer å leve og herske på den gamle måten lenger. Det må med andre ord oppstå ei djup politisk krise.»

Et lite parti kan spille en rolle

Det er i en slik situasjon at et lite kommunistparti plutselig kan spille en historisk rolle. Slik det lille bolsjevikpartiet i løpet av noen måneder i 1917 vokste fram. Men grunnlaget var lagt gjennom en rekke ganske viktige avgjørelser. Den viktigste var i 1914 da arbeiderpartier over hele Europa valgte sin egen regjering i 1. verdenskrig, mens bolsjevikene erklærte krig mot krigen, inklusive sin egen regjering. Det var da kommunistene oppsto, fordi det ikke lenger var mulig å kalle seg sosialdemokrat.

Men om du nå får en revolusjon, så har ikke sosialismen seira. La oss gå tilbake til den kapitalistiske revolusjon. For 4 år siden ble den franske revolusjon feiret over hele Europa, en revolusjon som forresten var et blodbad uten like. Det skulle gå hundre år før kapitalismen var etablert som det herskende samfunnssystem, husk den amerikanske borgerkrigen fra 1856 til 1863 som også var en kamp mellom det føydale sør og det kapitalistiske nord. Forresten enda mer blodig, men likefullt den dag i dag gjenstand for tåredryppende heltefortellinger som Tatt av vinden og Nord-syd.

I et historisk perspektiv er de tilbakeslag sosialismen har fått, ganske logiske. Alle marxister har sett på sosialismen som en overgangsfase, en lang periode med klassekamp mellom de gamle utbytterne og de som prøver å utvikle sosialismen i retning det klasseløse samfunn, kommunismen. Enda mer logisk er det når revolusjoner hittil har skjedd i tilbakeliggende land, uten en opplyst befolkning og uten demokratiske tradisjoner.

Men det som har gjort at slike tilbakeslag har fått så alvorlige virkninger for den kommunistiske bevegelsen er måten tilbakeslaga har kommet på. De har ikke skjedd gjennom en motrevolusjon fra de gamle utbytterne, de har skjedd innenifra, det er det kommunistiske partiet sjøl som har forfalt og gjeninnført i første omgang en form for statskapitalisme. Med katastrofale følger.

AKP (m-l) vokste fram i ei ny oppbruddstid. Fra studentopprøret i 1969 med gigantiske studentdemonstrasjoner, til framveksten av den nye streikebevegelsen, Vietnamkrigen og EEC-kampen i 1972. Vi hadde to viktige forutsetninger for å lykkes. Vi var en praktisk bevegelse og dypt rotfesta i norsk virkelighet. Den som tror at det bare var ideer og ideologi som drev oss, tar grundig feil. jeg begynte på NTH i 1969. Allerede andre året organiserte vi ikke bare lånekasseaksjoner, vi gikk gjennom hver ei pensumbok og krevde reduksjoner i pensum, vi hadde husleiestreik på Moholt. (Og vi vant, det er vel det letteste pensum i moderne tid.) Men den viktigste grunnen til at vi ble noe mer enn bare et overgangsfenomen, var EEC-kampen. Vi organiserte Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid med 27.000 medlemmer. Vi reiste ut i de mest grisgrendte strøk. Vi ble et norsk parti. Det var ikke spesielt vanskelig om Kina den gangen var for EF som en motvekt mot USA og Sovjet. Da vi ble innkalt til møte for å bli fortalt den sørgelige sannhet at Kina var for EU av ledelsen, så var det helt uproblematisk for de vanlige medlemmene i AKP.

Samtidig vokste vi opp i skarp opposisjon mot den øst-europeiske formen for sosialisme. Vi traff de gamle forstokka NKP-erne i fagbevegelsen, som enten var skremte og psykisk knekt av mccarthyismen eller støttet DNA i tykt og tynt og var våre verste fiender. Derfor traff maoismen og kulturrevolusjonen i Kina oss hjemme. «Bomb hovedkvarteret,» sa Mao, «klasseflenden er midt blant oss.» «Det gjelder å holde partiet rødt, det gjelder å holde oss sjøl røde.» Særlig siden alle gikk rundt oss og sa: – det er bare en ungdomssynd, dere blir likedan dere og. Som Dag Solstad sier i Gymnaslærer Pedersen: Jeg vil ikke bli en hvit mann. Derfor gjennomførte vi systemet med kadervurderinger og krevde et flertall av arbeidere i ledelsen. Og vi gikk enda lenger. Vi gjennomførte proletariseringsbevegelsen. En bevegelse som vel neppe er sett maken til noen sted, hundrevis av av ungdommer gikk ut i industri, bygg og anlegg. Vi ville ikke bare være arbeiderklassens parti, vi ville være en del av arbeiderklassen. Og det gjaldt også ledelsen av partiet. Pål Steigan begynte på Asea Per Kure, Tron Øgrim ble øltapper, Peder Martin Lysestøl ble bygningssnekker. Astri Holm og Marion Palmer ble fiskeindustriarbeidere.

Samtidig kom venstredreininga av partiet, vi så krigsfaren som overhengende. Vi strammet inn på hemmelige medlemmer. Dette kom samtidig med ei enormt hard kampanje fra borgerskapet mot oss som jobbet i fagbevegelsen, med yrkesforbud, eksklusjoner og oppsigelser. Det var ei tid da det gjaldt å ikke bukke under, det var ikke tid for den finslepne taktikk. Hardest var det for kvinnene i industrien.

Dette var vel de årene da AKP kom lengst i retning av å opptre fanatisk. Krigsredselen var stor, SV ble plassert ganske langt ute på den blå skalaen. Sikkerhetspolitikken var såpass streng og ledelsen ganske eneveldig. Det er interressant at dette også var perioden da kvinnene våre fikk gjennomgå mest. «Familien som kampenhet,» var parolen. I mitt distrikt var det to saker som avgjorde valg til distriktsstyret: Holdning til Hustad-streiken og kvinnenes livsførsel. Det var ikke mange jenter som overlevde i ledelsen, verken hos oss eller sentralt.

Det er denne perioden de snakker om når de sier at AKP ved makten ville ført til gulag. At vår marxisme var menneskefiendtlig.

Er dette riktig? Skulle det AKP som nektet å godta noen privilegier, som slåss for demokrati i fagbevegelse, som vurderte nøye om vi kunne bli ødelagt av å ta verv. Som nettopp hadde vært gjennom å puste liv i en fagbevegelse totalt blottet for liv og demokrati. Som gjennom kvinnefronten gjenreiste kvinnekampen, som slåss for enhet by-land gjennom Hitra-akajonen, som nektet å underlegge seg Kinas eller Albanias politikk når de stred med våre egne erfaringer. Som nektet å godta statsstøtte til Klassekampen eller beinpenger. Vi som fryktet å bli en av dem mer enn noe annet på jord.

Greide å fornye seg

Det beste beviset på dette er at AKP i løpet av noen år greidde å fornye sin politikk og gjøre opp med det meste. Og det i ei tid, mot slutten av 70-tallet, da venstrebølgen dabbet av, høyrebølgen kom. På 1980-tallet kom nedleggingsbølgen i industrien. Svært mange av oss mistet jobben og ble tvunget over i mer akademiske yrker. Andre merket presset både fysisk og psykisk og skiftet jobb.

Arbeiderinnrettinga ble satt under press. Jeg er ganske sikker på at dette betydde mye mer for partiet enn det som har vært vanlig når tilbakegang skal forklares. Massekampen hadde svære økonomiske problemer og ble truet av konkurs. En liten fløy i partiet gikk inn for å nedlegge avisa. Vi tok imot statsstøtte for å overleve. Vi så at våre søsterparti raste sammen i land etter land.

På ny kom erfaringene fra Sovjet og nå også Kina opp. Fra 1979 til 1984 sto det kamp om sosialismemodellen. Dette er senere framstilt som en kamp der en fløy nedkjempet en motstridende fløy. Slik var det vel også på landsmøtet i 1980. Men likevel er det et faktum at det kom et ganske enig parti ut av dette i 1984. Det endte opp med en ganske bred enighet om flerpartisystem og det viktigste for meg, skille mellom parti og stat.

Samtidig slo kvinneopprøret inn. De skjulte herskerteknikkene ble også møtt i partiet. Den harde ideologiske stilen med å sette alt på spissen og at det alltid var bare ei rett linje ble ikke lenger godtatt. Trolig er det vel rett å si at kvinneopprøret ikke bare kom samtidig. det var vel det gryende kvinneopprøret som la grunnlaget for at den nye linja vant fram.

Høyrebølgen fortsatte. Vi hadde medlemsnedgang. Det så ut som om intet var til å endre på. De sosialistiske eksperimenta var borte. Noen ga stille opp. Andre mente noe helt nytt måtte til. Resultatet ble en partisplittelse i 1990 mellom de som ville bygge på AKP og de som ville lage et helt nytt parti bygd på RV. Der står vi i dag. Mange ble passive i denne prosessen. (Mange av dem så vi igjen i EU-kampen da det hardnet til. Det er ganske mange tusen som er lært opp i eller rundt AKP og som har det i seg.)

Men det i en ny situasjon, som både minner og ikke minner om 1970-tallet. Det minner fordi det er en venstrevind, EF og EØS har skapt den største folkebevegelsen i etterkrigstida. En bevegelse der vi spiller en svært stor rolle og i praksis leder an i en svært stor opposisjon mot den rådende linja. Vi har igjen en gryende faglig opposisjon. Konferansene i Trondheim de siste to år med 205 og 150 tillitsvalgte fra Kirkenes i nord til Kristiansand i sør hadde en bredde som tilsvarende konferanse ikke hadde tidligere. Kvinner på tvers-konferansen og forsøket på samarbeid om kvinnelønna ved årets tariffoppgjør. Dette er ikke å kimse av. Kanskje kan dette ende opp med at vi samles om en forsvarsplan med et offensivt krav: Sekstimersdagen uten tap i lønn.

Men 1970-åra var ei reformperiode. Nå er kapitalismen enerådende på jorden og viser sitt klassiske, barbariske ansikt. Den opposisjonen som nå står fram, står med ryggen mot veggen og har færre illusjoner enn tidligere. Samtidig er kapitalens evne til å kjøpe opp en stor del av arbeiderklassen borte. Vi står i en situasjon som står mye nærmere den klassiske marxismen fra Marx sin tid.

Lærdommene

Så kommer det avgjørende spørsmål, hvilke lærdommer trekker vi av historia. Hva slags parti skal vi møte denne situasjonen med er det første? Konkret så har vi RV-modellen og AKP-modellen som egentlig står mellom organisasjonsprinsipper velkjent fra historia.

AKP bygger på den demokratiske sentralismen. Det betyr at en bygger på grunnorganisasjoner. En diskuterer en sak og lar meninger brynes, men når det er fattet et vedtak settes det ut i livet også av de som er uenige. Ja, spesielt når det er en vanskelig sak.

Dernest at en ikke ønsker organiserte fløyer i partiet. Dette er ingen liten sak. Jeg har levd med organiserte fløyer i partiet i flere år før splittelsen. Det er totalt ødeleggende for demokratiet. Medlemmene og grunnorganisasjonene blir totalt satt ut av kraft. Vedtak og valg skjer etter pakkeløsningen etter forhandlinger mellom partene.

Neste punkt er aktive medlemmer som må delta i grunnorganisasjoner. Det gjelder alle, inklusive partileder. Erling Folkvord må delta i sin grunnorganisasjon.

Det siste punktet er lukkede landsmøter, landsmøter som ikke styres av hva du kan si og ikke si fordi pressa er til stede eller venter på gangen. Og et aller siste punkt er at du lager program uavhengig av hva som måtte egne seg i en valgkamp.

For meg er organisasjonsformen avhengig av hva du har som mål, en organisasjonsform som RV kan være nyttig, ja trolig bedre enn AKPs hvis formålet er å starte debatter, få ut standpunkt og danne politiske miljø. Men den egner seg ikke for et handlende parti, for å organisere for kamp og slett ikke om en har som mål å gjøre revolusjon. Bare parti av AKPs type har kommet så langt at de har fått prøvd seg på å lage sosialisme.

Det neste spørsmålet er hva som er mulig? Har revolusjonene til nå vist at det er umulig å lage sosialisme i et land? Etter min mening nei, men de har vist at i tilbakeliggende land er det svært, svært vanskelig. I et land som Norge vil det være mye lettere å lage sosialisme, men ganske mye verre å lage revolusjon. De har vist at gjennom ytre press kan de skape grunnlag for at en ny kapitalistklasse overtar der makta sitter: I partiet.

Marx hovedtese er at tenkinga bestemmes av det du gjør, ikke omvendt. En organisasjon formes av det den faktisk gjør, ikke av program eller resolusjoner om hva du ønsker å gjøre. Når RV i all hovedsak driver med palamentarisk arbeid, blir det parlamentarikerne som bestemmer og ikke det valgte styret, og det blir umulig å bygge opp handlekraftige grunnorganisasjoner. Dette gjelder uansett om partiet sjøl kaller seg kommunistisk eller et altomfattende parti.

Når et kommunistisk parti blir tvunget til å ha ledelsen over statsapparatet, lede bedrifter og bygge økonomien, så er det bare et tidsspørsmål for bedriftslederne overtar partiet. Dette var Sovjet og det var Kina. Hvis Mao oppdaget hva som foregikk, hadde han ingen organisasjon å spille på, hans appell til folket ble bare et våpen i hendene på en annen fløy i det samme partiet. Slik er det også med AKP. Når noen ønsker at AKP skal nøye seg med å være en fløy i RV og gjøre sitt utadrettede arbeid gjennom RV, så er det å foreskrive en langsom død.

Så mine lærdommer er kort sagt slik. Det er ikke enkelt å gjøre revolusjon og det er slett ikke enkelt å lage sosialisme. Vi må ha en ydmyk holdning til de som har prøvd og ikke delta i hylekoret hverken mot Pol Pot eller Stalin. Og skal vi delta i hylekoret, må vi iallfall gå inn i deres tid og si hvilken linje som burde vært valgt der og da. Vi har andre forutsetninger og kan lære av deres skjebne.

1. Et parti av AKPs type trengs for å lage revolusjon.
2. Partiet må være en del av og prøve å lede opposisjonen.
3. Vi må skille parti og stat. Partiet må være i opposisjon også under sosialismen.
4. Norsk historie og virkelighet må kunne gjenfinnes i vår sosialismemodell.
5. Kvinneperspektivet må være der.
6. Vi må ta inn over oss den endra virkeligheta for ungdom. Det betyr vel trolig i enda større grad at de sjøl må bygge opp den bevegelsen som skal gå videre.

av A F Moss (Asbjørn Elden)

Selve direktøren
kom inn på presseriet:
Det sies dere slutter
så alt for tidlig her?

Ser De, arbeidstiden
den må overholdes!
Det har NAF og LO
en klar avtale om.

En av kara svarte:
Det er vel nokså riktig
at altfor mange slutter
så altfor tidlig her.

Langt før pensjonsalder
har mange, mange slutta
på grunn av akkordpresset,
og andre forhold her.

En femtigåring slutta
med metallstøv på lunga.
En førtiåring slutta
med stiv, forkalka rygg.

En tredveåring slutta
med magesår og nerver,
og mange folk har slutta
for tidsstudietvang.

Jo, det er nokså riktig
som direktøren sier,
at alt for mange slutter
så altfor tidlig her!

av Gunhild Aakervik

Kampen for kvinners likeverd og frigjøring står i fokus i denne artikkelen. Denne kampen arter seg forskjellig i nord og sør. For marxister må rammene for systemet sprenges for å oppnå reelt likeverd for alle mennesker, både kvinner og menn og ulike folkegrupper over hele verden. Det må skapes nye samfunnsformer.

Kvinnekampen slik vi kjenner den, har ikke sprengt rammene for det borgelige samfunnet. Dett er ikke så rart, ettersom dette er den rådende samfunnsformen i Norge. Men kvinnene har oppnådd mange positive resultater. Dette har bedret kvinnenes situasjon bl.a. i Norge.

Det har blitt hevdet at kampen mellom to lærer gjennomsyrer all tenkning, kampen mellom idealismen og materialsmen. Dette er noe å reflektere over i forhold til kvinnekampen og mulighetene til å oppnå resultater.

Idealister betyr ikke de som jobber for ingenting, eller er snille, men de som mener at ånd har forrang foran materie, og at ideer eksisterer før og uavhengig av den materielle virkeligheten. Denne forklaringen skiller seg fra den populære framstillingen av en idealist, en som brenner for noe og som legger inn en kjempeinnsats, ut ifra ulike motiver som f.eks. at en ser nødvendigheten av at et arbeidsfelt prioriteres.

Materialistene på den andre siden betyr ikke nødvendigvis de som satser på de materielle verdiene slik det ofte populært framstilles. Marxististene ser på materialisme som det motsatte av idealismen, at ideene skapes av den materielle virkeligheten. Den historiske materialsimen ser utviklingen av ideene i forhold til eiendomsretten over produksjonsmidlene, og hvordan produksjonen og samfunnet er organisert.

Eiendomsretten oppsto antagelig parallelt med undertrykkelsen av kvinnene. Under det Engels betegner som urkommunisme, da menneskene levde i spredte grupper, kan det se ut som om kvinnene ikke ble undertrykt som kjønn eller som annenrangs mennesker. Men det er ingen grunn til å idealisere slike samfunn, og kvinnene som menn levde sikkert i en brutal virkelighet.

Noen ganger kan det være vanskelig å se historien som en kjede av framskritt om vi ser på de lidelsene mennesker har måttet gjennomgå. Med privateiendommen ble kvinnekjønnet lenket til nye roller som sikret mannen arveretten gjennom barna. Engels hevdet at den første klassemotsetning som opptrer i historien, faller sammen med utvikling en av antagonismen mellom mann og kvinne i par-ekteskapet. Han mente at den første klasseundertrykking falt sammen med mannskjønnets undertrykking av kvinnekjønnet. (Engels side 691.) (note 1)

Det var et historisk nederlag for kvinnene da rikdommen til slutt ble samla på et fåtall menns hender. Historia har hatt sin utvikling via stammesamfunn, slavesamfunn, feudalisme og kapitalisme.

Å tro at kvinner kan frigjøre seg enkeltvis, kan lett føre til at det oppstår illusjoner hos «vellykkede» kvinner om at de nå er frigjort, uavhengig av den materielle basisen i samfunnet.

Kampen for kvinnenes frigjøring må dermed gå hånd i hånd med kampen mot undertrykking og utbytting, både i de moderne kapitalistiske samfunnene og i den tredje verden. I et moderne industrisamfunn må kvinnekampen for full frigjøring knyttes til global frigjøring. Kvinnebevegelsen i vest må støtte kvinner i den tredje verden for deres kamp for mat og helse, for sine barn og familier, mot fattigdommen og utbytting. Den må bekjempe det imperialistiske systemet både i vår del av verden og på verdensbasis.

Kvinnekampen er viktig for å skape grunnlaget for å opprette samfunnsmessig likestilling og for å bestemme over egen reproduktivitet. Men dette løser allikevel ikke de grunnleggende motsetningene mellom klassene.

Likeverdighet mellom kjønnene er en borgelig rettighet. Kampen vil få ulike utslag i Kenya, Norge eller i Egypt. I Egypt kan kampen få uttrykk som krav om bedre ekteskapskontrakter for arabiske kvinner, reist av en gruppe kvinner i Egypt (note 2). I Kenya reiser nå kenyanske kvinneorganisasjoner kampen mot omskjæring, aids og mot nedvurdering av kvinnen, og finner fram til ulike metoder i forhold til lokalsamfunnene Arbeiderklassen må solidarisere seg med kvinnene enten det er i et moderne industrisamfunn eller det er et samfunn med sterke feudale trekk for å virkeliggjøre et samfunn fri for utbytting og undertrykkelse.

Engels sier at den demokratiske republikken ikke opphever motsetningen mellom de to klassene (borgerskapet og proletariatet), men tvert om representerer valplassen som den blir utkjempet på. «På samme måte vil også den særegne karakteren ved mannens herredømme over kvinnene i den moderne familien og nødvendigheten av å opprette en virkelig samfunnsmessig likestilling av de to, så vel som måten å gjøre det på, tre fram i klart lys så snart begge er juridisk fullstendig likeberettigede.» (Engels side 77.) Eller sagt det på en annen måte, vi har ikke oppnådd frigjøring av kvinnene i vest, men større likeverdighet mellom kjønnene.

Delseire er likevel viktige i kampen for kvinnefrigjøring. Men det vil være en idealistisk oppfatning å kalle delseire i kvinners reproduktive rettigheter for kvinnefrigjøring. Selv mener jeg at den er kampen for likeverdige liv som utkjempes en viktig og nødvendig kamp, men den løser hverken hovedmotsetningen i klassesamfunnene eller opphever de to hovedklassene. Vi har sett at kvinner blir skjøvet tilbake til kjøkkenbenk og husslaveri når dette er ønskelig, Kjønnene settes opp mot hverandre, og arbeideren fungerer som borgerskapet i sitt eget hjem. På den offentlige arena florerer salget av kvinner på alle tenkelige måter. Først med opphevinga av privateiendommen kan kvinnene bli fullverdige skapende individer med råderett over egne liv.

Et samfunn kan manifistere kløften mellom kjønnene som i dagens Iran, hvor fundamentalister bruker religionen til å splitte mann og kvinne og å holde kvinnene nede. Kampen mot føydalistiske strømninger, fundamentalistiske kvinnesyn, og kirkens mørkemenn, er viktig for å skape likeverdighet mellom kjønnene. Og denne kampen foregår for full styrke der hvor kvinnene tar del i produksjonen eller tar hånd om familien og produksjonen. Hva som kan være viktig for kvinner i Kenya, er å støtte deres kamp mot omskjæring på deres egne premisser. Det kan også være å støtte folk som mister hus og hjem pga utbygging av kullkraftverk i India, hvor kvinnene organiserer demonstrasjoner i gatene.

For kvinnekampen i vår del av verden er det viktig at vi får med innvandrerkvinner, selv om organiseringa av dette må skje på andre måter enn hva vi er vant til. Innvandrerkvinnene må selv definere sin virkelighet og kamp, og få til et samspill med norske kvinner uten dermed å være enige i alle kampsakene i den norske kvinnekampen i dag. Noen eksempler kan være kvinners rett til utdanning og arbeid, muligheter til å delta i det norske samfunnet, å bli regnet med ved ulike institusjoner, muligheter til å styre over egen og barnas framtid, og helse og miljø. Her ligger utfordringen i å inkludere innvandrerkvinnene i reelt samarbeid, antirasistisk kamp og solidaritet. Sammenhengen til en mer global tilnærming vil tilføre kvinnebevegelsen viktige bidrag.

De felles interessene til verdens kvinner peker utover interessene til enkeltindividene. Bare i en global sammenheng kan en skape frigjøring av kvinnekjønnet, hvor den enes lykke fører til ens annen ulykke. Likeverdighet mellom kjønnene i vest må bygge på solidaritet med, og ikke utbytting av, tredje verdens kvinner. Med dette mener jeg at sammenhengen mellom kjønnsundertrykking og klasseundertrykking må synliggjørers. Det imperialistiske systemet og dets kapitalistiske utbytting retter denne klasseundertrykkingen mot verdens folk.

Marx sier at arbeidsdelingen beror på den opprinnelige arbeidsdelingen innen familien og samfunnets oppdeling i enkelte familier, deres motsetning til hverandre og den kvantitative og kvalitative ulike fordelingen til arbeidet og dets produkter. Eiendommen blir beskrevet i sin spireform allerede i familien, hvor kvinnen og barna er mannens slaver. (Marx, side 73.) (note 3)

Jeg vil tilføye ordet «kvinne» til Marx utmerkede visjoner om hvordan et kommunistisk samfunn kunne fungere. Da vil hans utgave bli revidert på følgende måte: «I et kommunistisk samfunn hvor ingen har et eksklusivt virkeområde, regulerer samfunnet den allmene produksjonen og gjør det nettopp derved mulig for meg som «kvinne» å gjøre noe i dag og noe annet i morgen, å drive husflid om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter måltidet å kritisere så meget jeg lyster uten at jeg noengang blir kunsthåndverker, fisker, budeie eller kritiker.» Det er bare manglende fantasi som setter grenser for alt det vi kvinner kan tenke eller gjøre i et kommunistisk samfunn, på likefot med mennene.

Produksjonsrollen til menneskene kan bli å produsere etter evne og få etter behov. Her kan en ha de materielle forutsetningene for å likestille alle grupper i samfunnet. I et kapitalistisk samfunn vil kvinnekjønnet alltid tape, og likeverdigheten vil bare være midlertidig.

Jeg tror jeg er enig med Engels (side 77) som sier at kampen mellom kjønnene trer klart fram når begge er fullt ut juridisk likeberettigede, Dette synliggjør den særegne karakteren av mannens herredømme over kvinnene i den moderne familien og nødvendigheten av å opprette en virkelig likestilling. Engels mener at den første forutsetning for kvinnenes frigjøring er at hele kvinnekjønnet føres inn i den offentlige industri og at familien som økonomisk enhet i samfunnet oppheves.

Når borgerskapet er styrtet vil grunnlaget være lagt for virkelig å frigjøre kvinnekjønnet, og kvinnene kan oppnå at deres status ikke lenger er knyttet til eiendom og ulik fordeling av arbeidet og dets produkter. Til kampen for et annet samfunn vil det være nødvendig at kvinnene ser sin kamp sammen med arbeiderklassen og i en global kamp mot imperialismen.

Bare ved å organisere innvandrerkvinnene til kamp for egen frigjøring, vil en progressiv kvinnebevegelse kunne ta verdens undertrykte kvinners perspektiv på alvor. Et globalt perspektiv på kvinnekampen forplikter også i Norge. Innvandrere er spesielt undertrykt og vil per definisjon i det norske samfunnet i stor grad plasseres som ufaglært arbeidskraft i de lavere sjikt i arbeiderklassen. Innvandrerkvinner vil være ekstra undertrykt som klasse, innvandrer og kvinne. Frigjøring av innvandrerkvinnene vil være en sentral oppgave i kampen for frigjøring av verdens undertrykte kvinner.

Her ligger kvinnekampens utfordring i å inkludere innvandrerkvinner i sin organiserte virksomhet, i sine programmer og prioriterte arbeidsområder, og i sin kamp mot all kvinneundertrykking. Kampen for et annerledes samfunn må knytte arbeiderklassens frigjøring til frigjøring av kvinnekjønnet, en global kvinnebevegelse og antirasisme.

Noter:

1. Friedrich Engels skrev i 1884 Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, Forlaget Ny Dag, Oslo 1976, 3. opplag. [Tilbake]
2. Det henvises til ulike krav og kampområder reist på den alternative konferansen om miljø og utvikling i Kairo høsten 1994. [Tilbake]
3. Fri tolkning av Kari Marx side 74 i Skrifter om den materialistiske historieoppfatning, Pax forlag, Oslo 1991. [Tilbake]

Debatt

av Harald Minken

Jeg føler meg naturligvis både stolt og glad over at Sweezy har kommet med et tilsvar til min kommentar til artikkelen hans om finanskapitalens triumf.

Sweezy var en av de få som holdt oppe den marxistiske politiske økonomien i USA fra mellomkrigstida og ut gjennom mccarthyismen i 50-åra. Læreboka hans fra 1942, The theory of capitalist development, er lesverdig etter femti år. Enda større innflytelse hadde Monopoly capital, som han skreiv sammen med Baran i 1968.

Min første kommentar til Sweezy inneholdt kritikk av det jeg oppfatta som en teori som fullstendig løsriver finansverdenen fra den produktive kapitalens kretsløp. Derfor framheva jeg hvilken rolle finansmarkedene har med hensyn til å lette internasjonaliseringa av produksjonen, og drive gjennom sentralisering og restrukturering av den produktive kapitalen. Jeg håper ingen misforsto meg dithen at jeg støtter en slik utvikling!

To ting sto for meg som viktig: For det første å unngå at kritikken av spekulasjonsøkonomien blir ensidig, slik at industrikapitalen går fri og framstår som «sunn». Jeg trur vi alle kjenner til fagforeningsledere som roser sin egen bedriftsledelse fordi den er så interessert i produksjon og arbeidsplasser, og kritiserer kommunen fordi den ikke gir bedriften tilstrekkelig spillerom. Det han ikke kjenner til, er at samtidig som bedriftslederen ber om lavere skatter og billigere tomter her hjemme, er økonomidirektøren på møte i Paris og blir orientert om at bedriften er kjøpt opp av et nytt multinasjonalt konsern, eller han er i Polen og forhandler om å kjøpe fabrikker der, eller han sitter på kontoret og vurderer om bedriften skal inngå en rentefutureskontrakt.

Det andre som jeg så som viktig, var å framholde at mengden av merverdi som blir skapt i produksjonen, setter grensa for hvor store netto profitter som kan bli realisert i finansverdenen. Riktignok motsvares mye av profittene på disse markedene av et tilsvarende tap hos den andre kontraktspartneren, men når dette er utliknet, er resten av profitten overført merverdi fra produksjonen. En eventuell stagnasjon i merverdiproduksjonen vil derfor før eller siden slå igjennom som et sammenbrudd eller en sammentrekning i finansmarkedene.

Det første punktet er ikke egentlig noen kritikk av Sweezy, slik jeg oppfatter det. Det er klart at Sweezy oppfatter (den stagnerende) produksjonen og (den blomstrende) finansverdenen som to sider av et system som han er imot, og som han regner med vil gå under. Det vil ikke nytte å redde den ene delen ved å bekjempe den andre. Dette gjør Sweezy helt klart i sitt tilsvar.

På det andre punktet ser det imidlertid ut til at vi har forskjellig oppfatning. Vi har også ulik oppfatning av om det er casino-preget eller tvert imot mulighetene til å forsikre seg mot risiko som er hovedsida ved de nye finansmarkedene.

Jeg oppfatter det slik at via finansmarkedene kan det enkelte, la oss si «lokale», medlem av kapitalistklassen omgjøre en profitt som er usikker på grunn av lokale tilfeldigheter, til en sikker andel i kapitalistklassens felles profitt. Hovedmetoden til å gjøre det er å la den bedriften han eier, bli et aksjeselskap, og selge noen av aksjene til andre, samtidig som han kjøper aksjer i andre bedrifter og «sprer risikoen».

Men sjøl om kapitalisten sprer risikoen, vil han være utsatt for den risikoen som hefter ved all merverdiproduksjon, for eksempel et allment fall i profittraten. Et stykke på veg kan han imidlertid verne seg mot slike farer også. Han kan for eksempel omgjøre sin kapital til en rein pengekapital, og låne den ut til en fast rente. Så lenge den han låner ut til, ikke går konkurs, har han da en fast og sikker inntekt uansett hvordan det går med den framtidige merverdiproduksjonen. En del av profittene som skapes på finansmarkedet, er nettopp betaling for å omgjøre en usikker merverdi til en sikker framtidig inntekt. En del av merverdien fra produksjonen overlates altså til de finansielle trolldomskunstnerne som kan utføre slike tjenester.

Denne «forsikringsfunksjonen» til finansmarkedene innebærer naturligvis på den ene sida at risikoen for at verdiendringer og andre problemer i kapitalkretsløpet skal føre til brå kriser, blir mindre. På den andre sida vil motsigelsene i kapitalkretsløpet ikke forsvinne. De vil bli delvis «hevet opp» på et høyere nivå, og utspille seg som kriser på pengemarkedet og i bankvesenet i stedet. For at ikke slike kriser skal føre til for eksempel et ras av konkurser i bankvesenet, trenges det at staten og sentralbanken resolutt går inn med ekstra kapital, lån og garantier når ei slik utvikling truer. Det gjorde Bank of England i Leeson-saka, og det gjorde den norske staten da alle de store norske bankene var konkurs for få år siden.

Resultatet av et slikt regime er:

1. Pengenes tilknytning til gullstandarden forsvinner raskt. (De siste restene forsvant i begynnelsen av 70-åra.)
2. Mer og mer av merverdien får forma av profitt på finansinvesteringer og finansoperasjoner. Dette endrer naturligvis ikke noe på hvor merverdien er skapt.
3. Vi får den moderne tendensen til inflasjon og stagnasjon samtidig. Den skyldes at nettopp når merverdiproduksjonen mislykkes, kastes nye penger inn i kretsløpet for å smøre systemet. En varekapital med mindre verdi realiseres med bruk av en større pengekapital. Hvert pengestykke tilsvarer mindre verdi enn før, det vil si inflasjon. Det ser ut for borgerne som det er sentralbankens mer eller mindre «faste» pengepolitikk som er årsak til inflasjon eller ikke, men i virkeligheten er det tvert imot de virkelige krisene i kapitalkretsløpet som tvinger sentralbanken til å stramme inn og slakke opp.
4. En stadig større del av kapitalistklassen har omgjort sin andel av merverdien til en sikker inntekt som de har krav på uansett hvordan merverdiproduksjonen går. I praksis betyr det for eksempel at gjeldsbelastningen i bedriftene øker. Hele systemet blir mer utsatt for sammenbrudd hvis merverdien ikke blir som planlagt. Dette krever igjen nye former for finansielle «forsikringsordninger» og statlige garantier, osv.
5. Som et resultat av at kapitalismen har overvunnet det som Marx kalte «metallbarrieren», dvs. tvangen til å omgjøre verdien i varene til klingende mynt, gull, så får konjunkturene vanligvis en noe mindre brå form, med lengre oppganger og lengre nedganger. Muligheten for brå sammenbrudd er likevel tilstede.

Dette synet er et klart alternativ til Sweezys syn, som er at det er tendens til en vedvarende stagnasjon på grunn av overakkumulasjon av kapital. I følge det synet er finansinvesteringer en metode til å holde denne overakkumulasjonen i sjakk, hvis jeg ikke misforstår. Jeg ser det slik at profitten på finansinvesteringene er begrenset av merverdiproduksjonen, og at finansprofitten kan bli en byrde på kapitalakkumulasjonen som medvirker til stagnasjon.

Sjøl om vi til dels kommer til samme konklusjon, er altså våre forklaringer nokså ulike. I grunnen kommer vel dette av våre forskjellige kriseteorier. Men dette er et emne som vi får komme tilbake til. En sak som ville være nyttig i en eventuell videre diskusjon, er å finne ut hvordan vi kan skille de ulike teoriene fra hverandre empirisk.

av Johan Petter Andresen

Vedvarende økonomisk stagnasjon kjennetegner OECD-landa. For hvert tiår siden 1950 har veksten i BNP sunket. Fra og med begynnelsen på 1970-tallet har arbeidsløsheten vokst.

Alle viktige tendenser som utvikler seg i verden idag, er internasjonale i innhold, sier en gammel, revolusjonær økonom ved navn Paul Sweezy. Økonomien er blitt internasjonalisert i en grad verden hittil aldri har sett maken til.

Denne internasjonaliseringstendensen vil fortsette, og verden vil bli mindre og mindre. Men i likhet med utviklinga fra 1900 til 1950 vil heller ikke de neste femti åra nødvendigvis gjennomgå en fredelig utvikling. Så når vi skal snakke om Europa, må vi se på rammebetingelsene som gjelder like mye for Europa som for de andre OECD-landa. Noen påstander:

Det særegne ved Europa i motsetning til USA er at EU-landa har ordninger både i arbeidsmarkedet og i form av velferdsordninger som for eksempel USA ikke har. I den situasjonen som gjelder nå, har derfor arbeiderklassen i EU mer å miste enn for eksempel USA og Japan. Fallhøyden er større.

Teknologisk revolusjon

Vi står midt i en teknologisk revolusjon. Arbeidets produktivitet øker konstant under kapitalismen, men når vi har sånne faser der det utvikles mye nytt på en gang, skjer det enorme omveltninger, helt uavhengig av menneskenes vilje. Det er på tre områder det skjer mye: data, kommunikasjon og innafor biologien. Resultatet blir ytterligere stagnasjon. Menneskene finner opp ting som sparer oss for en hel haug med arbeid, og resultatet blir: arbeidsløshet, ruin, fattigdom, krig. Slik er kapitalismen.

Vedvarende økonomisk stagnasjon kjennetegner OECD-landa. For hvert tiår siden 1950 har veksten i BNP sunket. Fra og med begynnelsen på 1970-tallet har arbeidsløsheten vokst. Akkurat nå har vi en oppgangskonjunktur som er forventa å vare ut 1995. Men likevel stiger arbeidsløsheten i OECD-landa. Dette viser at stagnasjon nå er hovedtendensen i den internasjonale kapitalistiske økonomien. Denne tendensen ble påpekt av Sweezy og Baran i deres bok Monopoly Capitalism fra 1968. I dette spørsmålet mener jeg de har hatt rett.

Det er ingen naturlov som sier at når man får økt produktivitet, og dermed stagnasjon, så får man:

• økt ledighet som er det viktigste bidraget til en fattig offentlig sektor
• en oppsvulming av kapital som ikke finner fornuftige steder å investere

Men det er faktisk en lov under kapitalismen, beskrevet allerede for over hundre år sida av Karl Marx.

«Den veldige produktive kraften som utvikles under den kapitalistiske produksjonsmåten i forhold til befolkninga, og økninga, om ikke i samme forhold, av kapitalverdiene (ikke bare av deres materielle stoff), som vokser mye raskere enn befolkninga, står i motsetning til basisen som hele denne enorme produktiviteten arbeider på vegne av, fordi basisen blir stadig smalere i forhold til den økende rikdommen. Den står også i motsetning til betingelsene for verdiøkning av denne svulmende kapital. Derfor krisene.» (Loven om profittratens tendens til å minke, side 99, av Karl Marx, utgitt av Røde Fane 1994.)

De viktigste samfunnsmessige konsekvensene av stagnasjonen er en omfordeling av rikdom/verdiskapinga i samfunnet, der rikdommen hoper seg opp hos de rikeste og arbeidsfolks sine levevilkår står på stedet hvil og etterhvert svekkes. Forverring av levevilkåra tar mange former. Jeg skal her ta for meg noen.

Privatisering

Stagnasjonen fører blant annet til to forhold som gjensidig betinger og utfyller hverandre: På den ene sida svekkes inntektene til det offentlige, på den andre sida får kapitalistene problemer med å finne lønnsomme investeringsobjekter. Dette igjen fører til at det offentlige selger ut ting som det offentlige eier, for å få inn inntekter, mens kapitalistene da kan kjøpe disse greiene og gjøre dem tvers igjennom kapitalistiske dersom de ikke har vært det tidligere. International Herald Tribune, 9. november 1993: … $69 milliarder av statlige aktiva ble solgt i verden i 1992 … totalt siden midten av åttitallet blir tallet $300 milliarder. … en global økonomisk revolusjon.

Flere tall fra samme artikkel: Spania planlegger salg for $7,8 milliarder; Frankrike $16,9 milliarder; Hellas $0,5 milliarder, Italia $28,05 milliarder; Nederland $3,4 milliarder; Tyskland $10,2 milliarder; Sverige $6 milliarder.

Hva slags virksomhet er til salgs? For det meste industri; bilfabrikker, flyselskaper, stålindustri, kullindustri, jernbaner, strøm og gassforsyning m.m., men også en del banker.

I forbindelse med disse salgene er det større eller mindre motstand fra arbeiderklassen. I høsten 1994 ble det gjennomført en langvarig kamp fra arbeiderne i British Rail som i form handlet om lønnskonflikt. Innholdet i konflikten, som varte i over 16 uker, var å hindre privatisering av jernbanen. Man streika litt nå og da, og gjorde salgsobjektet mindre interessant for private investorer. I Frankrike lyktes arbeiderne inntil videre å hindre privatiseringa av Air France, oppsigelser av 5.000 arbeidere og lønnsnedslag, etter ganske voldsomme aksjoner. Nå forbereder regjeringa en delvis privatisering av Renault, en gammel radikal arbeiderbastion. Da blir det bråk. I Hellas var det generalstreik i 1993 som blant annet var retta mot privatisering av posttjenester.

Grunnen til motstanden ligger i at det har vært mulig å tvinge offentlig eide bedrifter til å ta samfunnsmessige hensyn, til å presse politikerne til å gi etter for rettferdige krav. Karl Marx påpekte at den grunnleggende motsetninga under kapitalismen går mellom den samfunnsmessige karakteren til økonomien og den private kontrollen av denne. Muligheten til å tvinge privateeide bedrifter er mindre, fordi det samfunnsmessige ansvaret til hver enkelt bedrift mye mindre klart for folk.

I Norge går sosialdemokratiet i spissen for privatiseringas første skritt: Å omdanne statsetater til aksjeselskaper, og så splitte disse opp igjen i sjølstendige divisjoner som så igjen blir sjølstendige aksjeselskaper: NSB, Post, Tele. Men da den norske staten ikke er gjeldstynga, så er presset for privatisering ennå ikke satt inn med samme tyngde som ellers. Derimot ser det ut til at den kommunale fattigdommen fører til privatiseringsframstøt blant annet når det gjelder kraftforsyning, kommunikasjon og søppel. Vi ser at privatiseringa i Norge også fører til klassekamper: Trondheim busselskap, søpla i Oslo, bussen ved Oslo Sporveier osv.

I EU brukes de overnasjonale avtalene, det indre markedet og Maastricht-avtalen aktivt for å påskynde privatiseringa og omstruktureringa av økonomien. I noen privatiseringssaker er det liten motstand fra de ansatte. Dette er vanligvis tilfelle der konsekvensene for lønns- og arbeidsvilkår er små, jfr. Elf. Disse selskapene har ikke vært drevet som etater med samfunnsmessig ansvar.

Det ville ikke være store endringer for Hydro-ansatte om statens aksjemajoritet ble solgt til private, ettersom Hydro drives som en hvilken som helst kapitalistisk bedrift. Men i de tilfeller arbeiderne har lykkes i å tilkjempe seg vilkår som har forutsatt offentlig eie, så har man naturligvis ytt motstand. Svakheten til denne motstanden ligger i dens kortsiktighet og manglende politiske retning. Privatiseringa blir forsinka, men staten tvinger igjennom rasjonalisering og omstrukturering som eier, og selger ut i etterhånd. Jfr. kullgruvene i England.

Svekking av velferdsstaten

En tredje konsekvens av produktivitetsøkninga og stagnasjonen er at den offentlige fattigdommen fører til at velferdsordningene som var et resultat både av kapitalens behov og av arbeiderklassens kamp, blir svekka og undergravd. Det kapitalistiske produksjonssystemet trenger ikke lenger at flest mulig er arbeidsføre og at arbeidskrafta følges godt opp. Det er for mye arbeidskraft.

Det er strukturelle endringer i flere land i retning overgang til forsikringsordninger. Nederland er ett eksempel. I Sverige blir det lavere ledighetstrygd, pensjonene privatiseres, og forholda for ungdom under utdanning angripes. Studentene protesterer i Frankrike, Hellas, Nederland, Portugal, Spania og Norge og lærlingeprotester i Tyskland. I Belgia ble det gjennomført den første generalstreika siden 1936 mot regjeringas «krisepakke» som inneholdt nedskjæringer på mange ulike trygdeordninger. I Italia ble det gjennomført i hvertfall to generalstreiker ifjor mot regjeringas økonomiske politikk. Og det ble gjennomført generalstreik i desember mot svekking av pensjonsrettigheter og mindre bevilgninger til helsestell.

Sentralisering

En annen sentral konsekvens av produktivitetsøkninga og stagnasjonen er den voldsomme økninga i bedriftssammenslåinger. Vennlige og uvennlige oppkjøp på kryss og tvers over hele verden, men først og fremst regionvis. Vi kjenner alle til sammenslåingsprosjektene innafor bil og fly industrien som hittil fortsatt ikke har tatt helt av.

I Norge kjenner vi til Freia, Viking Dekk, Uni-skandalen osv. De store blir større. Dette gjør kampen vanskeligere for arbeidsfolk i de enkelte land, ettersom man i beste fall er organisert på nasjonalt nivå i kampen om lønns- og arbeidsavtaler. På det internasjonale nivået og på EU-nivå har man ingen formell makt, og den reelle makta er også svak da de viktigste nasjonale LO-ene er kontrollert av folk som setter eget lands konkurransekraft i det internasjonale markedet øverst og eventuelt internasjonalt samarbeid om lønns- og arbeidsvilkår lengre ned på lista.

Dårligere lønns- og arbeidsvilkår

Det siste forholdet jeg vil trekke fram, er hvordan den økte produktiviteten og stagnasjonen påvirker forholda mellom arbeidstaker og arbeidsgiver i arbeidslivet. Her har det bølget fram og tilbake, men hovedtendensene er klare: I alle landa er det stagnasjon i lønna, det er svekkelse av oppsigelsesvilkåra, det er overgang til mer deltids- og korttidsstillinger, undergraving av normalarbeidsdagen.

Dette skjer ikke uten kamp. Jeg vil her trekke fram noen eksempler.

I Spania var det generalstreik i januar 1994 mot lovendringer som blant annet svekka oppsigelsesvernet. Det som skjer med Spania er et godt poeng for oss EU/EØS-motstandere. For noen år tilbake ble Spania trukket fram som et land som fikk stor framgang på grunn av EU-medlemskapet. Men nå har denne utviklinga snudd, og arbeidsløsheten er tilbake på ca. 23 %. Nyinvesteringer går nå heller til øst-europeiske land.

I Belgia har det blitt gjennomført landsomfattende streiker for 35-timers uke. I Tyskland i 1994 var det harde kamper rundt tariffoppgjøret, der både arbeidstid og lønnstillegg var sentrale.

Svekkelse av fagbevegelsen

Hvordan påvirker den økte produktiviteten og stagnasjonen fagbevegelsen. Etter min mening skjer det to ting samtidig. På den ene sida svekkes oppslutninga om den tradisjonelle fagbevegelsen. I England har antall fagorganiserte gått sterkt tilbake. Arbeiderpartiet har tatt mange skritt til høyre. I Tyskland sprer det seg nå en stemning i ledelsen for de store fagorganisasjonene om at man må være innstilt på dårligere tider. I Italia gikk fagbevegelsen ifjor med på endringer av grunnleggende tarifforhold. Antallet arbeidsløse fører også til at antallet fagorganiserte svekkes.

Arbeidsgiverne er altså på offensiven, men samtidig fører angrepene til en radikalisering av arbeidsfolk. Avstanden mellom styrte og de styrende øker. Dette ser vi her i Norden og vi så det i Frankrike. Det er derfor en underliggende tendens til at det er i ferd med å oppstå nye radikale bevegelser. I Norge var det historiske vedtaket på den ekstraordinære LO-kongressen om EU et uttrykk for denne radikaliseringa.

Demokratiske rettigheter

Alt i alt skjerpes altså klassekampen i de fleste land. Retningen til de enkelte kampene er uklar. De fleste kampene ender med tap, eller midlertidige seire som snus til tap. Likevel har denne skjerpa klassekampen ført til at det blir gjennomført lovendringer som svekker arbeiderklassens kampmuligheter innafor loven.

I Norge har vi tvungen lønnsnevnd som hindrer effektiv kamp fra arbeiderklassens side i stor skala innafor loven. EØS-avtalen fører til at det nå legges opp til en endring av lønnsdannelsen ved at man må være et forbund med minst ti tusen medlemmer for å få krevd en tariffavtale gjort allmenngyldig. Hva som da blir gjort allmenngyldig bestemmes ikke ved forhandlinger og konflikt mellom partene i arbeidslivet, men av en nevnd der arbeiderne er i mindretall.

I Storbritannia kjenner vi til at lovene er endra til borgerskapets fordel. Maastricht-avtalen innebærer også en innsnevring av demokratiet.

Forsøk på konsensus

I hovedsak brukes metoden med at regjeringene, arbeidsgiverorganisasjonene og LO-ene blir enige om krisepakker slik som i Italia og Norge, eller at man gjennomfører en éndags streik og så roer ned gemyttene. I begge tilfeller blir resultatet den samme. I det ene tilfellet står borgerskapet så sterkt at det kan gå åpent i samarbeid med LO-ledelsen, mens i det andre tilfellet er ikke dette mulig. Da må LO-ledelsen vise «handlekraft»: protestere for all verden, men bli med på ferden.

Arbeidsløshet

Den økende arbeidsløsheten svekker arbeiderklassens kampkraft i den nåværende situasjonen. Den viktigste grunnen til dette er at det ikke finnes en politisk retning som arbeiderklassen slutter opp om og som peker utover kapitalismen. Det gjør at så å si all faglig kamp får som innhold: hvordan å overleve i samarbeid med og fortsatt underlagt «våre» kapitalister. Så lenge kapitalismen betydde at det store flertallet fikk det litt bedre etterhvert, så kunne jo arbeiderklassen holde seg til sosialdemokratiet. Men slik er det ikke nå. Allikevel har ikke arbeidsfolk greid å utvikle et politisk alternativ til sosialdemokratiet. Vi kjenner alle til de nostalgiske bevegelsene i fagbevegelsen som ønsker seg tilbake til de gyldne 50- og 60-åra. Men den tida er forbi. Så til tross for at arbeiderklassen har styrka seg, reint demografisk, så mangler det en god del på det politiske/ideologiske.

Kvinnene

Kvinnene har alltid utgjort flertallet i arbeiderklassen, men i løpet av de siste to ti-åra har deres rolle endra seg. De er nå på en helt annen måte blitt en del av de lønnsarbeidende. Det gjør at kvinnenes sjøltillit har vokst og den potensielle styrken til arbeiderklassen har vokst. Vår framtidige strategi må bygge på denne sentrale kjennsgjerningen.

av Johan Petter Andresen

I media går det en debatt om verdiskaping og offentlig sektor. Samtidig lanserer borgerskapet en offensiv mot de statlige etatene og velferdsstaten.

Spørsmålet om hva som er produktivt arbeid kan ikke besvares uavhengig av tid og sted. I et kapitalistisk samfunn er det kapitalistenes diktatur som er utgangspunktet for de økonomiske lovene. I et kapitalistisk samfunn er arbeid som skaper merverdi, produktivt. Alt annet arbeid – lønna og ulønna – er altså uproduktivt da det ikke skaper merverdi.

La oss ta noen eksempler på typer av arbeid som skaper merverdi dersom virksomheten er organisert på kapitalistisk vis som Marx nevner i Bok 1 i Teorier om merverdien (se kapittel IV og Addenda [12]): Lærere, professorer, sangere, sirkusklovner, forfattere, alle ansatt av en kapitalist i en fabrikk (han inkluderer eksplisitt ingenører for eksempel), transportarbeidere blant annet.

Men forutsetninga for at de er produktive er altså at de selger sin arbeidskraft til en kapitalist, og ikke har kontroll over sine egne arbeidsredskaper. Også alle de indirekte funksjonene som må ivaretaes i forbindelse med kapitalistisk produksjon, betrakter Marx som produktive.

Men hvem er da de uproduktive? Det er altså de som ikke er ansatt av en kapitalist. For eksempel en tjener som jobber hjemme hos kapitalisten Olsen selger sin arbeidskraft til kapitalisten Olsen, men kapitalisten Olsen får ikke merverdi ut av hans tjenester. Tvert imot. Kapitalisten må bruke av sine inntekter for å betale tjenerens tjenester. Men hvis derimot kapitalisten Olsen henvender seg til Manpower og leier en tjener av dette kapitalistiske selskapet, da vil tjeneren være en produktiv arbeider for Manpower, ikke for kapitalisten Olsen.

Sjølstendig næringsdrivende faller i følge Marx utafor problematikken produktiv/uproduktiv. Da de eier sine egne arbeidsredskaper og har ingen ansatte. Sjøleiende bønder som ikke har egne ansatte, er ikke kapitalister, og driver ikke kapitalistisk produksjon, men en førkapitalistisk produksjon.

Derimot faller dommere, politi ansatt av de offentlige, soldater, embetsmenn o.l. innafor kategorien uproduktive arbeidere.

Når vi så drar dette spørsmålet over på dagens samfunn så kan vi se at det er veldig mye grått (altså delvis produktivt og delvis uproduktivt) arbeid i det offentlige.

Herunder følger en løs skisse til åssen jeg tenker meg forholda generelt:

Kapitalistisk/ikke-kapitalistisk virksomhet under kapitalismen

(Den fullt utvikla kapitalistiske produksjonsmåten forutsetter bl.a.: at produsentene ikke eier sine arbeidsredskaper, at produksjonens øyemed er profitt, at det produseres for et marked.)

Hva kjennetegner den delen av den samfunnsmessige virksomheten som ikke drives på kapitalistisk basis? Denne virksomheten drives utifra behov som er bestemt av Stortinget/kommune/fylkesstyrer. Det skal tjene til å fremme lov og orden i samfunnet slik at den normale (kapitalistiske) virksomheten kan foregå med minst mulig forstyrrelser og sikre utdanning av arbeidskraft og ivaretakelse av andre nødvendige funksjoner slik at den «normale» (kapitalistiske) økonomien får akkumulert best mulig under de rådende forholda. Disse tjenestene finansieres ved å skattlegge befolkninga og bedriftene (tar fra lønna til folk og fra profitten til bedriftene).

I Norge idag er mesteparten av virksomheten kapitalistisk. Men noen områder av den samfunnsmessige virksomheten er ikke drevet på kapitalistisk basis. (I denne omgangen holder jeg arbeidet i husholdningene utafor.) Politi, fengsler, militære, domstoler blir ikke drevet etter kapitalistiske prinsipper i hovedsak. Men deler av samfunnets behov for polititjenester er i ferd med å omgjøres til kapitalistisk produksjon: Securitas m.m.

Skoler, sjukehus, universiteter, leger, gamlehjem, institusjoner o.l. er samfunnsmessig virksomhet som i hovedsak ikke er kapitalistisk virksomhet. Men her har vi noen unntak. I den grad det er private skoler/barnehager som finansieres ved å selge sine tjenester til staten og foreldre, og som har som fremste målsetting å gå med overskudd, må dette betraktes som kapitalistisk virksomhet. Men her kan man antakelig finne en blanding av målsettinger som gjør at man kan si at de er delvis kapitalistiske.

Når det gjelder legesentre/sjukehus o.l. som er private og som selger sine tjenester til almennheten og staten, så er disse også i hovedsak kapitalistiske bedrifter. Hvis kommunen eier et renovasjonsvesen og dikterer overfor dets styre at det skal drive med overskudd, og at dette er dets primære oppgave, så blir dette kapitalistisk virksomhet, altså også når det er offentlig eie.

NSB/Tele/Post. Her har man drevet delvis kapitalistisk og delvis som en samfunnsmessig virksomhet som har støtta opp om den normale økonomien. Her er det i ferd med å skje de største umiddelbare endringene over hele verden. Disse skal nå drives som kapitalistisk virksomhet.

Veinettet drives i hovedsak som en offentlig tjeneste, men i framtida kan også deler av denne privatiseres. Mye av jobbinga og vedlikeholdet rundt veinettet drives etter kapitalistiske prinsipper.

SAS/Statoil/Hydro/bankene/flyplassene drives som kapitalistisk virksomhet.

Blir uproduktive arbeidere utbytta?

Med uproduktive arbeidere mener vi altså arbeidere som ikke produserer merverdi. I bok 3 av Kapitalen (side 414 av den engelske Pelican-utgava) behandler Marx (i forbifarten) «The commercial worker», en som arbeider med omsetning av verdier. La oss kalle denne typen arbeider: salgsagenten. I følge Marx er han uproduktiv, men så skriver han: «Den kommersielle arbeideren produserer ikke merverdi direkte. Men prisen på hans arbeidskraft blir bestemt av verdien av hans arbeidskraft, dvs. hvor mye det koster å produsere den, … Derfor står ikke hans lønn nødvendigvis i forhold til mengden profitt som han hjelper kapitalisten å realisere. Det han koster kapitalisten og det han innbringer denne, er ulike størrelser. Det han bringer inn, kommer ikke av at han har skapt merverdi direkte, men av hans assistanse i å redusere kostnaden i forbindelse med realiseringa av merverdi, …» Jeg slutter av dette: Alle lønnsarbeidere er mer eller mindre utbytta uavhengig av om de produserer merverdi, av den enkle grunn at de får betalt for færre timer enn de jobber. De bidrar med mer enn de får.

Kapitalen har interesse av å utbytte mest mulig både produktive og uproduktive arbeidere: ved å styrke utbyttinga av de produktive arbeiderne økes merverdien direkte. Ved å øke utbyttinga av de uproduktive arbeiderne vil kapitalen kunne sette av mindre merverdi til den uproduktive sektoren.

(Jeg vil skyte inn her at man ikke må blande sammen klasseanalyse og spørsmålet produktiv/uproduktiv. Klasser er samfunnsmessige grupper av mennesker som står i et bestemt forhold til hverandre i produksjonen og i kampen om merproduktet. Jeg er tilhenger av Lenins klassiske definisjon.)

Men har det ingen betydning om man er en direkte produsent av merverdi eller ikke?

Jo, det har det. Ett eksempel: En side ved en streik er at den er en økonomisk kamp. Dersom man er oljearbeider og stopper produksjonen av merverdi i Nordsjøen, så blir den økonomiske sida ved streiken viktig og effektiv!

Dersom man er lærer i den offentlige skole og streiker, er det ikke den økonomiske sida ved streiken som blir viktig, men den politiske. Over tid vil også denne streiken ha økonomisk virkning, hvis for eksempel elevene ikke får avgangsvitnemål og må forlenge sitt studium (arbeidskrafta blir dyrere).

Hele økonomien underlegges kapitalen

Når kapitalismen utvikla seg i Norge og kapitalistklassen (eller deler av denne) fikk kontroll over statsmakta, førte dette til at alle de ikke-kapitalistiske formene for samfunnsmessig virksomhet blei innretta på å tjene kapitalakkumulasjonen. Samtidig fører klassekampen mellom borgerskapet og de andre klassene til at det inngås kompromisser med for eksempel bønder og fiskere og arbeidere, utfra styrkeforholdet til enhver tid.

Vi lever nå i en tid der kapitalistklassen er på offensiven, samtidig som den kapitalistiske produksjonsmåten er i krise. I denne motsetningsfulle tida er en av tendensene at kapitalistklassen, for å holde kapitalakkumulasjonen gående kjemper for at større deler av den samfunnsmessige virksomheten skal gjøres om til kapitalistisk virksomhet og privatiseres.

Stagnasjon betyr privatisering

Den økonomiske stagnasjonen fører til økt arbeidsløshet og dermed økte offentlige utgifter og svekka offentlige inntekter generelt i verden. Norge er et unntak, da inntektene fra petroleumsindustrien gjør den norske staten meget rik i forhold til normalen i OECD-området. Men likevel krever borgerskapet at den norske regjeringa skal følge den samme politikken som de andre statene. Og de delene av norske næringsliv som konkurrerer internasjonalt er avhengige av å ha de samme «rammevilkåra» som sine konkurrenter. Det vil si samme subsidier, samme skattenivå, moderat lønnsutvikling, produktivitetsutvikling osv. Derfor, til tross for at Norge aldri før har vært så rikt, må det kapitalistiske Norge gjøre som de andre kapitalistiske landa eller skifte økonomisk system!

En annen side ved økonomien nå, sett i forhold til for 30-40 år sida, er at sentraliseringa av kapitalen har tatt et nytt stort skritt fram over. De største monopolkapitalene nå er atskillig større enn hva de var da. Dette gjør dem istand til å ta på seg investeringer som tidligere ble overlatt det offentlige.

En tredje faktor er den teknologiske revolusjonen som øker produktiviteten enormt innafor for eksempel post, tele og bank.

Den generelle økonomiske stagnasjonen fører til at mye kapital søker profittgivende investeringer. Omfattende privatisering av statlige virksomheter åpner for dette.

Borgerlig ideologi-offensiv

I denne prosessen sprer borgerskapet en ideologi om at det er det offentlige som lever av «verdiskapinga» i det «private næringsliv» (inklusive Statoil, bankene, forsikringsselskapene o.l.). Altså borgerskapet kjører fram sitt verdenssyn: bare merverdiskapende arbeid er verdiskapende!

Gro og Torbjørn kjører denne hardt: Hvis ikke det private næringsliv tjener penger og sysselsetter folk, vil vi ikke ha råd til velferdsstaten. Altså må rammevilkåra for næringslivet bedres og staten må bli mer effektiv. Og mest mulig av den offentlige virksomheten må drives som A/S-er.

Hvordan stå imot?

Hvordan skal vi møte denne logikken? Vi må si: Der folk arbeider, blir det skapt verdier. Uansett om de jobber med å fostre barn, ta vare på eldre, vaske huset, snekre på hytta, grave på Gardemoen eller kjøre buss. Alt arbeid som vi utfører for å få det norske samfunnet til å gå, er verdiskapende. Om denne virksomheten organiseres i form av et aksjeselskap eller i form av en offentlig etat eller et kooperativ har ingen betydning for det konkrete arbeidet som blir gjort. Det blir ikke mere verdiskaping i Norge hvis alle gamlehjem drives som aksjeselskap, og betaler skatt av sitt overskudd.

Hvordan skal vi møte privatiseringa som nå kjøres så hardt? Vi må vise til de reelle økonomiske sammenhengene. Det er fullt mulig å si: Vi vil ikke at noen skal sies opp uten at de er sikra nytt arbeid. Vi godtar ikke at produksjonsmessige framskritt og rasjonalisering skal bety sosial tilbakegang og arbeidsløshet!

Forsvar etatsmodellen

Vi må i vårt forsvar av etatsmodellen ikke gå i fella: å være for å øke produktiviteten for på den måten å vise at etatsmodellen er «bedre» enn aksjeselskap. Hele poenget her er at en sterk effektivisering av for eksempel etaten NSB vil være en viktig måte å rede grunnen for en raskere omdanning til aksjeselskap. Litt av poenget med etat er jo nettopp at profitt ikke skal være ledemotivet til virksomheten.

Her er vi inne ved neste spørsmål: Vi må reise kampen mot at det viktigste ved all økonomisk virksomhet skal være profitt. Vi må aktivt kjempe mot at Stortinget vedtar at NSBs viktigste målsetting i budsjettperioden skal være å gå med overskudd! Vi må framheve at den viktigste målsettinga for NSB må være å utvikle sine tjenester på en slik måte at de stadig bedre knytter de ulike delene av Norge sammen. Og så må det totale samfunnsmessige regnskapet, der vår nåværende form for sosialøkonomi er helt udugelig, avgjøre hvor mye som må satses på NSB og hva de ulike tjenestene NSB leverer skal koste brukerne. Med profitt som ledemotiv for NSB vil nødvendigvis sentraliseringa forsterkes og klasseskillene mellom brukerne og mellom klassene i transportsektoren øke.

Det er bedre å ha kjempe og tape, enn …

Jeg har liten tro på at vi kan hindre borgerskapet i å gjennomføre hovedlinjene i sine planer. Men all kamp fra vår side vil være med på å bestemme hvordan omdanninga vil skje. Og det er ikke likegyldig hverken for arbeiderne eller kundene hvilke konsesjoner borgerskapet må gi for å nå sine hovedmål.

Bokmelding

av Johan Petter Andresen

Den egyptiske maoisten og økonomen Samir Amin er blitt kjent i Norge for hans tese om delinking, dvs. at undertrykte land må rive seg løs (de-link) fra den internasjonelle økonomien, og overordne indre økonomisk utvikling over de eksterne økonomiske forholda dersom de skal ha noen sjans i å bygge sosialismen. Bak denne tesen ligger en omfattende analyse som han har utviklet over et etterhvert langt liv.

Verdensutviklinga

I denne boka gir Amin sitt syn på alle de viktigste spørsmåla som gjelder verdensutviklinga siden krigen. Han setter fram påstander og analyser i varieriende grad over alle de store spørsmåla som revolusjonære har blitt konfrontert med. Hva slags samfunn var Sovjetunionen? Hva kjennetegner samfunnene i de imperialistiske sentrene, og hva kjennetegner samfunnene i de undertrykte periferiene?

Polarisering

Hans hovedtese er at kapitalismens utvikling betyr økt polarisering mellom sentrene og periferiene. Under kapitalismen vil ikke periferiene få økt sin levestandard slik arbeidsfolk i sentrene har fått økt sin gjennom det han kaller det «fordistiske kompromiss» (etter den politikken som utvikla seg etter krigen som gikk ut på at produktivitetsforbedringene i industrien også innebar reallønnsforbedringer for arbeiderne). Han har en egen behandling av verdiloven sett utifra en internasjonal målestokk som er interessant. En annen viktig tese er at det ikke lengre finnes noe nasjonalt borgerskap i periferien og at nasjonaldemokratiske revolusjoner som igjen fører til sosialismen etter kort tid ikke lengre er tenkelige. Han støtter Sweezy/Magdoff når det gjelder synet på den internasjonale økonomiske utviklinga (stagnasjon som hovedtendens) og hevder at ideene rundt utviklingsteorien til både Sovjetunionen, Kina og Bandung-bevegelsen var på mange måter feil. Han argumenterer med at disse samfunnene la for stor vekt på å «ta igjen» vesten når det gjelder økonomisk utvikling og la for liten vekt på at man primært må påbegynne et annet type samfunn. Boka omhandler mye mye mer og anbefales engelsklesende som er interessert i lengre debattinnlegg om de store spørsmåla i vår tid. Med et unntak, det er et stort spørsmål som glimrer med sitt fravær. Gjett, jenter, hvilket det er?

Amins tanker

Når det gjelder formen så er boka i hovedsak byggd opp kronologisk. Han legger fram hvordan han tenkte i de ulike periodene og summerer opp hva som var rett og feil. Han bruker ikke mye plass på å underbygge de utallige påstandene han kommer med, dette gjør at boka først og fremst blir en introduksjon til hans tenkemåte, og at nærmere begrunnelse for de ulike standpunktene han tar må søkes i de bøkene og skriftene han har utgitt tidligere. Flere steder i boka legger han fram påstander og ressonementer rundt hva som må gjøres framover av den revolusjonære bevegelsen. Sånn sett kan boka sees på som et debattinnlegg i diskusjonen om AKPs prinsipprogram som bør begynne i 1996.

av Pål Steigan

Indonesia er verdens fjerde største land, etter innbyggertall. Det er et land med en svært fattig befolkning og meget rike naturressurser. Det er et land som forsøker å kopiere de sørøstasiatiske «tigrenes» eksempel.

Indonesia er et land med en brutal og traumatisk historie. I 1965-67 ble kanskje så mye som en million mennesker massakrert, både kommunister og andre opposisjonelle, samt mange etniske kinesere. Det er fortsatt et militært styrt land som bruker brutal makt og terror mot nasjonale bevegelser i Øst-Timor (Timor Timur) og i Vest-Sumatra.

I november-desember 1994 sendte AKP og Klassekampen Astor Larsen og undertegnede til Java for å ta kontakt med den revolusjonære bevegelsen der, i den grad det var mulig, og å gi norske lesere et inntrykk av den sosiale og politiske utviklinga i det mangfoldige øyriket.

En politisk beskrivelse av Indonesia

Indonesia var dominert av portugiserne fra 1511 til ca. 1600, da nederlenderne overtok. Det var det private Østasia-kompaniet som sto for dominansen, både økonomisk og militært. I 1799 ble selskapet oppløst og den nederlandske staten tok direkte styring med kolonien. Britene var inne i 1811-16, bare for å bli avløst av et mer direkte nederlandsk styre.

Landets politikk og økonomi bærer fortsatt merker av kolonialismen. For eksempel var det tidligere forbudt for indonesere å eie kapital og fortsatt er det få indonesere (pribumi) som faktisk eier kapital. Derimot var det tillatt for kineserne å eie kapital, og det gjør de fortsatt. Kanskje er så mye som 70-80 prosent av landets kapital eid av de 3-4 prosent etniske kinesere. Kineserne hadde derimot ikke rett til å delta i politikken, og det har de fortsatt ikke. Utenlandsk kapital, særlig japansk og amerikansk, utnytter Indonesias lave lønninger og rike naturressurser, slik Østasia-kompaniet tidligere gjorde. Av europeiske stormakter er det særlig tyskerne som gjør seg gjeldende.

Forløperen til Indonesias kommunistiske parti (PKI) oppsto i 1914 innafor den islamske organisasjonen. PKI sto fram som sjølstendig parti i 1920. Det ble forbudt etter et opprør i 1926. Partiet kom til å spille en viktig rolle i den nasjonale frigjøringskampen, både mot japanerne og mot Nederland. Ironisk nok betydde den japanske okkupasjonen i 1942-45 at det ble lettere både for nasjonalistene og for kommunistene å organisere seg og drive politisk propaganda, så da nederlandske styrker kom tilbake i 1945, så og si på ryggen til de profesjonelle britiske kolonitroppene, møtte de mye tøffere motstand enn de noen gang hadde møtt tidligere. Da hadde både nasjonalistene og kommunistene bedre organisasjoner, våpen og styrker med militær trening.

I 1945 tok nasjonalistene makta under ledelse av Sukarno og Hatta. De nederlandske invasjonsstyrkene klarte aldri å fordrive den nasjonale regjeringa, samtidig som Nederland, med britisk hjelp, forsøkte å komme tilbake som kolonimakt. Britiske soldater sto i landet til 1946, da nederlenderne hadde fått satt opp en kolonihær på 55.000 mann. En periode med kolonikrig fulgte, uten at Nederland klarte å slå ned nasjonalistene. Til slutt måtte Nederland akseptere koloniens uavhengighet. Et mellomspill i 1949 definerte Indonesia som en føderasjon i løs union med Nederland, men Sukarno tok makta i 1950 og erklærte landet som en sentralisert og uavhengig republikk.

I det uavhengige Indonesia på 1950-tallet var kommunistpartiet (PKI), Sukarnos nasjonalistparti (PNI) og det muslimske partiet Masjumi de ledende partiene. PKI var det største kommunistpartiet i verden, nest etter partiene i Sovjetunionen og Kina. Det hadde på 1960-tallet tre millioner medlemmer og ledet landets største fagbevegelse og bondebevegelse. Forholdet mellom PKI og nasjonalistene hadde sitt forbilde i perioden med samarbeid mellom kommunistene og Goumindang i Kina. Sukarno definerte også sin pancasila-ideologi som en blanding av nasjonalisme, religion og kommunisme. Men det var også spenninger, fordi kommunistene organiserte folk på grasrota for å tvinge fram reformer som nasjonalisten ikke ønsket.

I 1965 økte spenninga mellom PKI og hæren. Det blir hevdet at PKI skaffet seg våpen fra Kina. 30. september 1965 ble en gruppe ledende generaler arrestert og straks etter henrettet. Radiostasjonen og andre nøkkelposisjoner i Jakarta ble overtatt av opprørere. Et statskupp var i emning. Men merkelig nok var det ikke tegn til opprør i andre deler av landet eller av noen organisert plan. Det ble derfor en lett sak for general Suharto å knuse kuppforsøket. Kommunistene fikk skylda for det, men fortsatt, nesten tretti år seinere, er det ulike oppfatninger av hva som egentlig skjedde. Noen mener for eksempel at Sukarno sjøl hadde en finger med i spillet, andre at det var regissert av Suharto. Kuppforsøket ble etterfulgt av voldsomme massakrer på kommunister og etniske kinesere. Tallet på drepte anslås i dag til mellom 500.000 og 1 million. Myrderiene ble i stor grad gjennomført av lokale bander som sto under hærens beskyttelse. Det var et reint slakt og ennå i dag ligger det som et traume over hele det indonesiske samfunnet.

Kommunistpartiet ble forbudt, partiformannen skutt og flere hundretusen av deres medlemmer og sympatisører ble satt i politisk fangenskap. Ennå sitter medlemmer av partiet i fengsel, sjøl om mange ble sluppet ut i løpet av 1980-tallet. Så seint som i 1985 og 1986 ble ledende medlemmer av PKI fra 1965 henrettet.

Sukarno ble av de militære erstattet med general Suharto. Han skapte en autoritær stat, Den nye orden, rundt bevegelsen Sebker Golkar, de facto Indonesias regjeringsparti. Rundt Golkar har staten opprettet en fagbevegelse, en studentbevegelse, en kvinnebevegelse osv. som er obligatoriske og de eneste tillatte. Indonesias offisielle ideologi er definert av Paneaslia-prinsippene, De ble introdusert av Sukarno i 1945 og var tydelig inspirert av Sun Yat-sens tre folkets prinsipper. De fem Pancasilaprinsippene er :

1. Tro på Gud (Allah, Vishnu eller den kristne guden eller en annen).
2. Menneskehetens enhet.
3. Nasjonalisme og statens enhet.
4. Representativt demokrati etter mønster av landsbyens konsensussystem.
5. Sosial rettferdighet.

Alle organisasjoner i Indonesia må anerkjenne Pancasila som sin ideologi, men i praksis tolker de dem i vidt forskjellige retninger.

Indonesia har ulovlig okkupert den tidligere portugisiske kolonien Øst-Timor (Timor Timur) og har gjennomført et folkemord mot befolkninga der. Enkelte kilder hevder at nærmere 200.000 av områdets 800.000 innbyggere ble ofre for massakrene på 1970-tallet. Fortsatt utøver Indonesia et brutalt regime i Øst-Timor, samtidig som FN og det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, har sviktet den tidligere kolonien. Indonesias herredømme over Molukkene og Irian Jaya ble også gjennomført med vold og på tvers av lokalbefolkningas ønsker. Protestene mot disse overgrepene har forlengst forstummet, sjøl om det ennå finnes en motstandsbevegelse i eksil som opprettholder kravet om uavhengighet. AKP har hatt kontakter med bevegelsen for et fritt Vest-Irian, men har ikke hørt fra den på lenge.

Etnisk og kulturelt består Indonesia av flere hundre grupper som til dels er meget forskjellige og som har et svært forskjellig utviklingsnivå. Den dominerende folkegruppa er de malayiske javaneserne, men balineserne og sundaneserne er også store grupper. Det er på Java tyngdepunktet i det økonomiske livet befinner seg og med sine 120 millioner mennesker på 126.500 km² er øya et av de tettest befolka områdene på jorda. Det andre ytterpunktet er Irian Jaya, den vestre delen av Ny-Guinea, med spredte stammesamfunn og en økonomi som til dels er på samler- og sankernivå.

Offisielt er Indonesia et islamsk samfunn, med nesten 90 prosent muslimer, men det finnes mange andre religioner, fra animisme til buddhisme, hinduisme, katolisisme og overgangsformer. Islam praktiseres på en liberal måte og med klar sammenblanding med både animisme og hinduisme-buddhisme. Sukharno hevda sjøl at han skulle skape en fellesideologi av nasjonalisme, religion og kommunisme og pancasila kan leses som et forsøk på å gjøre akkurat det.

Økonomisk er Indonesia et av verdens fattigere land, med et BNP på ca. 700 dollar pr. innbygger, men dette gjennomsnittstallet skjuler enorme sosiale forskjeller. Deler av samfunnet befinner seg utenfor pengeøkonomien og en veldig underklasse har ikke fått del i landets økonomiske vekst. På den andre sida er den øvre middelklassen og borgerskapet antakelig rikere enn sine klassefeller i Europa. Sukarno har åpnet landet for utenlandsk kapital, og seinest i 1994 har Indonesia liberalisert lovverket ytterligere for å lette privatisering og utenlandske investeringer. Målet for Suharto er å gjøre Indonesia til en ny «tiger» i Sørøst-Asia etter mønster av Malaysia, Singapore og Taiwan. Om dette skulle lykkes, ville jo Indonesia med sine 200 millioner innbyggere bli en regional og internasjonal stormakt.

Indonesisk økonomi har vært under sterk statlig styring. Staten har hatt monopol på nøkkelindustriene, samt bankvesen, flyselskaper, oljeraffinerier, tv, radio og telefon. Rundt dette har det utvikla seg et omfattende nett av korrupsjon, der posisjoner og rettigheter har vært kjøpt og solgt. En norsk kapitalist i Indonesia klagde over at firmaet hans måtte bestikke dommeren for å få medhold i ei sak der de åpenbart hadde loven på sin side. Fra midten av 1980-tallet har deregulering vært nøkkelordet. Staten har avskaffet de fleste importmonopolene og åpnet for utenlandske investeringer. Utenlandskeide industribedrifter ble først tillatt fra 1989. Aksjeomsetning ble liberalisert, noe som gjorde Jakarta-børsen til en av de viktigste i regionen. En ytterligere runde med privatisering har fulgt etter lovreformer i 1994.

Inntil nylig var minimumslønna i Jakarta 3.800 rupiah pr. dag. Det utgjør bare 70 prosent av hva en person i følge myndighetene trenger for å leve. Dessuten betaler svært mange arbeidsgivere mindre enn minstelønn, og hever lønna opp til minstelønn bare dersom det gjennomføres streikekamper for det. Resultatet er at svært mange må skaffe seg ekstrainntekter fra den uformelle sektoren. Noen beregninger sier at hele 50 prosent av det familienes inntekter kommer fra barnearbeid. (Kilde: LBH, What Price Freedom?, 1993.) 60.000 barn jobber i den formelle sektoren. Barneprostitusjon er utbredt. Ekstrem utbytting av arbeidskrafta er et typisk trekk ved dagens Indonesia og skillet mellom rik og fattig har vokst voldsom bare de siste ti åra.

Indonesia har verdens neste største område med tropisk regnskog, etter Brasil, og landets regnskog utgjør 10 prosent av all regnskog i verden. Denne skogen forsvinner i et tempo av 5.000 km² pr. år (andre sier 15.000 km² ). Ekstra stort var tapet under den store Kalimantan-brannen i 1983, da 30.000 km² gikk tapt. Store tømmerentreprenører har gått brutalt fram mot både skogen og skogens mennesker, og sjøl om det nå formelt må søkes om konsesjon, fortsetter rovdriften.

Kamp for menneskerettigheter

Organisasjonen LBH, Yayasan Lembaga Bantuan Hukum Indonesia – Indonesian Legal Aid Foundation, står sentralt i kampen for menneskerettighetene i Indonesia. LBH har sine røtter tilbake til 1959 da den unge Adnan Buyung Nasution kom tilbake fra jusstudier i Australia og drømte om å opprette et system for rettshjelp i Indonesia. Ideen ble tatt opp igjen i 1968 etter studentdemonstrasjonene den gangen. Men arbeidet fikk ikke sin nåværende form før i 1981, da LBH ble stiftet med Nasution som president. Fra 1972 hadde Nasution forresten sonet en toårs fengselsstraff for sitt arbeid for menneskerettighetene. På 1990-tallet har arbeidet blitt bedre organisert og man har gjort forbedringer etter en sjølkritisk vurdering av organisasjonens styrke og svakhet.

LBH er en organisasjon av jurister som driver fri rettshjelp. De hadde i 1993 ca. 70 jurister, ca. 70 i stab og adminsitrasjon og ca. 90 frivillige ute i provinsen. De forsvarer folk i spørsmål som angår

• kriminalsaker
• sivilsaker
• arbeidsrett
• landrettigheter
• miljø

LBHs egen statistikk viser at sivilsakene var flest i antall. I Bandung-området var f.eks. mer enn 13.800 sivilsaker i 1991 av nesten 23.000 saker, men det er sakene om landrettigheter som omfatter flest folk.

LBH har tatt et prinsippielt standpunkt mot Asean-landas definisjon av menneskerettighetene. I denne definisjonen hevdes det at menneskerettighetene bør settes til side for det felles beste. Den indonesiske regjeringa hevder i tråd med dette at FNs menneskerettighetserklæring ikke tar hensyn til kulturelle og historiske forhold. LBH hevder med rette at dette er et tynt forsvar for mord, tortur og rå utplyndring av folk til fordel for en liten elite. Og de spør: med hvilken rett kan denne eliten definere folkets menneskerettigheter som mindre viktige. (Referert fra What Price Freedom? – A Profile of the Indonesian Legal Aid Foundation, 1993.)

LBH tar også uttrykkelig opp utbyttinga av folket, ved å vise til at den beinharde nedbetalinga av utenlandsgjelda har holdt flertallet av folket nede i djup fattigdom og på den måten krenket deres menneskerettigheter.

De tar også opp krenking av kvinners rettigheter. I LBHs profilhefte vises det til et eksempel fra 1992, der den muslimske kvinnen Samiah og hennes venninner som arbeidet på industrianlegget PT Everyhoe i Bekasi, i utkanten av Jakarta. Fra januar det året hadde de stadig blitt utsatt for seksuell undertrykking i form av strip search. Under påskudd av å lete etter tjuvegods kommanderte sikkerhetsvaktene dem til å ta av seg kjoler og undertøy. Deretter befølte sikkerhetsvaktene dem i sin angivelige jakt på stjålne varer. For kvinner generelt er dette en grov krenkelse. Som muslimske kvinner opplevde antakelig Samiah og hennes venninner det som en ekstra grov krenkelse. De organiserte derfor en lokal demonstrasjon mot strip search. Denne demonstrasjonen ble oppløst av politi og militære. Dette førte til at kvinnene tok saka opp med LBH.

I et annet tilfelle ble 142 menn, 43 kvinner og 13 barn sperret inne av de militære på grunn av at de deltok i en ulovlig demonstrasjon mot vilkårlig internering av folk i deres egen landsby. De ble holdt innesperret i dagevis og nektet å motta mathjelp som LBH prøvde å gi dem. To av fangene ble drept og likene kastet i Aceh-elva. Massearrestasjonen fikk dessuten langvarige skadevirkninger for landsbyen, fordi verdifull arbeidskraft ble holdt tilbake i en viktig fase av innhøstinga.

Ved Tapak-elva nær Semarang på Midt-Java har lokalbefolkninga helt siden 1976 slåss mot kjemisk forurensning av drikkevannet sitt. Utslippene har dessuten skadet livsgrunnlaget deres, i og med at dammer for fiskeoppdrett og reker som er eneste inntektskilde for 1.000 mennesker, har blitt nærmest ødelagt. Det har vært demonstrasjoner, protester og boikottaksjoner mot miljøforbrytelsene. I 1990 ble LBH trukket inn i saka. De lyktes i å få stilt miljøforbryterne for retten og å få politiske og økonomiske innrømmelser. Innbyggerne ble til og med tilkjent erstatning. Denne var imidlertid ikke utbetalt da LBHs materiale om saka ble trykt.

I landsbyen Blangguan på Øst-Java opplevde 136 familer i 1992 at de militære forlangte å få bruke jorda deres til militærøvelser. De militære startet med å ødelegge bygninger og matvarelagre for å terrorisere innbyggerne. Deretter ble landsbyen tilbudt et beløp som tilsvarer ca. 10 amerikanske cent pr. kvadratmeter i kompensasjon. Studenter fra Yogja kom for å støtte bøndenes kamp, men 17 av dem ble arrestert av de militære og holdt i forvaring i Surabaya. Der ble de slått med jernstenger, brent med sigarettglør og gitt elektrosjokk. Seinere erklærte regjeringa at jorda i Blangguan tilhører hæren og landsbyen fikk ingen form for kompensasjon.

Ungjenta Lestari var bare 15 da hun ble lokket inn i et arbeidsforhold som ikke kan kalles annet enn slaveri. Som hushjelp for en av pampene i myndighetenes såkalte fagforening fikk hun bare en sjelden gang lønn, hun ble holdt innesperret og ble torturert på forskjellige måter. Da hun ble reddet ut av sitt helvete, hadde hun et skuddsår gjennom hånda og skader etter skolding, brannsår fra glødende jern, arr i hodet etter slag med ei jernstang. Forsøkene på å få fagforeningspampen straffet ble aktivt sabotert av myndighetene. Aksjon fra LBH førte imidlertid til at noen av slektningene hans tok på seg skylda for mishandlinga og ble dømt til 6 måneders fengsel.

De nevnte sakene er bare typiske eksempler på de tusentalls sakene som LBH kommer borti eller som de aktivt følger opp juridisk. De sender også frivilige til de farligste områdene, slik som Aceh, og Timur Timor, der LBHs virksomhet ikke er tillatt, for at de skal kunne hjelpe folk der.

LBH fikk tidligere verdifull støtte gjennom nederlandsk utviklingshjelp. Denne kanalen er stoppet gjennom at Indonesia har erklært nederlandsk uhjelp uønsket i landet.

Inntrykk og vurderinger

Å gi noe som likner en analyse etter 14 dagers besøk i et liten del av et land med hundrevis av språk og en utstrekning over tre tidssoner og med 200 millioner innbyggere, er ikke bare arrogant, men nokså tåpelig. Det følgende må derfor oppfattes som en uvitende europeers famlende forsøk på å gjøre noen refleksjoner over et fascinerende og mangslungent samfunn.

Så lite vi veit

Indonesia har røft regna halvparten så mange innbyggere som EU, er verdens fjerde største land etter innbyggertall, og vi veit så fordømt lite om det. I det hele tatt undervurderes hele Asia på våre kanter. Vi har nylig vært gjennom en EU-debatt som kunne gi inntrykk av et verden besto av 12-15 europeiske land. Så har det største av dem bare 65 prosent av Javas innbyggertall. Asia har over 60 prosent av verdens innbyggere og seks av verdens ti folkerikeste stater ligger i Asia. De raskest voksende økonomiene ligger i Sør- og Øst-Asia. Fra 1995 har fire europeiske stater sete blant Sikkerhetsrådets 15 medlemmer. Foruten de to faste, Frankrike og Storbritannia, har Tyskland og Spania plass i to år. Disse fire landa har omtrent like mange innbyggere tilsammen som det Indonesia har. Tidligere sosialister i Europa snakker om at proletariatet forsvinner, mens virkeligheten er at det internasjonale proletariatet aldri noensinne har vært større. Men veksten skjer utafor salongradikalernes horisont, utafor ramma av det som er den egentlige verden, derfor teller det ikke.

Men i Asia teller det, og asiatene ser ikke på oss europeere og nordamerikanere som verdens lys. Det at du kan spise Kentucky Fried Chicken og Big Mac på Midt-Java og det at Cola-reklamer pranger både der og i resten av Øst-Asia, kan få europeere til å tro at disse samfunnene er i ferd med å bli vestlige. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være en naiv illusjon. Dette er overflatefenomener på kulturer med svært lange røtter, samfunn der stoltheten over eget verd ikke er knekt av kolonialismen. Koreanerne, malaysierne og kineserne er fast overbeviste om at de ikke bare kommer til å ta igjen Europa, men at de vil sette Europa i skyggen. De mener fullt og fast at framtida tilhører dem. Ethvert sånt hovmot har sjølsagt sin begrensning, noe tidligere imperiers historie til fulle har bevist. Men til så lenge er det vanskelig å se hvordan Øst-Asia kan unngå å dominere store deler av det neste århundre, og kanskje enda lenger. Europas dominans har vart siden 1492 og har alt lenge vært på hell. Japans lynkarriere har inspirert andre asiatiske land til å mene at dette kan de også gjøre. Dette har vi nok hørt og lest om, men vi tar det ikke inn over oss, vi europeere. Fortsatt er vi nesten uvitende om disse landenes kultur, deres historie, deres ideer og deres forutsetninger. En dannet europeer kan en del om Aten, romerriket og renessansen. Vi kan sitere litt her og der fra Bibelen og kanskje Snorre. Vi kjenner til Shakespeare og Molière, Bismarck og Peter den store. Men hva veit vi om hinduismens store epos, om khmerenes gullalder, om japanske og kinesiske diktere, om sundanesiske kongedømmer? Next to nothing! Sjøl opplyste og godt beleste norske intellektuelle kan tippe for eksempel femti millioner gærnt når de blir spurt om Indonesias innbyggertall. I seg sjøl ingen stor sak, men typisk for Vestens virkelighetsbilde. Vi er den egentlige verden. Sjøl om vår del av verden utgjør 15-20 prosent av jordas befolkning.

Ekstreme klasseskiller

Gapet mellom fattig og rik har økt voldsomt de siste 10-20 åra. Tallet på ekstremt fattige har sunket, i det minste i følge The Economist, men de rike er blitt så veldig mye rikere. Dessuten har endringa av klasseforholda gjort at fattigdommen får mer direkte virkninger. Millioner av fattigbønder har flytta inn til byene for å finne arbeid. De som ikke har lykkes i det, men bare lever av smulene som fra tid til annen ramler deres vei, har ikke lenger en liten jordlapp og noen høner å falle tilbake på. De tåler derfor svært lite av ytterligere forverringer. Dette har ført til og fører til spontane opprør. Dessuten kan de i byene oppleve med egne øyne hvor rike overklassen og den øvre middelklassen er. De kan bokstavelig talt måle dybden av sin egen elendighet og se hvor verdiene tar veien. De objektive vilkåra for opprør og revolusjon er altså blitt kraftig styrka.

Utviklinga av en moderne arbeiderklasse knytta til den raskt voksende kapitalistiske industrien bidrar også til dette. Vi synes det virker rimelig når både Joessoef og Arief sier at arbeiderklassen har tatt over den viktigste rollen i revolusjonsstrategien i forhold til fattigbøndene.

På den andre sida hevder alle vi møtte at de subjektive vilkåra for en sosialistisk revolusjon er svake. Arbeiderklassen er elendig organisert, den har nesten ikke fagorganisering og dens politiske partier er langt på vei knust. Ingen av dem vi møtte vil derfor spå et snarlig sosialistisk oppsving. De snakket om alt fra uviss tid til 20 år. Arbeiderklassen er en klasse i seg og ikke en klasse for seg. Noe av det viktigste som må til for at arbeiderklassen skal kunne opptre som politisk klasse, er som kjent at den får et politisk parti som kan fungere som klassens organisator og fortropp. Kommunistpartiet spilte en gang den rollen i Indonesia, men er i dag brutalt undertrykt og splitta. Det klarer derfor ikke å ta ledelsen i den spontane kampen og føye den sammen til et nasjonalt hele.

Men på den andre sida vil sjølve de motsigelsene som skapes av privatiseringa, av de nyrike, av industrialiseninga i seg sjøl gi opphav til mye spontan kamp. Dette vil presse fram de politiske spørsmåla og reise spørsmålet om en revolusjonær fortropp med langt større tyngde. Den hensynsløse utbyttinga, den skamløse eksproprieringa av verdiene i hendene på en liten overklasse, herskerklassens arroganse og maktbrynde er alt sammen vilkår som bidrar til dette. Undertrykking avler motstand, er et kjent utsagn fra Lenin, Mao og andre. Indonesia er et typisk eksempel på dette.

En modig opposisjon

Vi var gledelig overrasket over å finne en opposisjon som ikke bare var klart uttalte i sin samfunnskritikk, men som var modige nok i et land med Indonesias renomme for brutalitet til å stå på og agitere og organisere. De eksemplene som er gitt i denne rapporten, viser at brutaliteten ikke er noen teoretisk størrelse, men en aktiv og daglig trusel som indoneserne lever med og som opposisjonen må ta i betraktning når de driver sitt arbeid.

Det nettverket av kommunister, revolusjonære, humanister og andre opposisjonelle som vi så noe av spindelveven av, er tydeligvis både landsomfattende og velorganisert. Det er modige og habile folk. De jobber og får gjort ting. De er nok ganske sikkert sterkere enn de gir uttrykk for og de gir et positivt inntrykk. Det bør være en oppgave for venstresida i Norge å utvikle nære forbindelser med denne opposisjonen, både fra fagforeninger, student- og kvinneorganisasjoner her og på det mer allmenn-politiske planet.

En eksplosiv surdeig

Fra det vi så, er Indonesia nødt til å oppleve voldsomme politiske og sosiale rystelser i åra som kommer. Vi har liten tro på at landet vil bli en tiger. Det er mer sannsynlig at det vil bli en mislykt tiger. Dette vil skape stor sosial uro og det vil splitte herskerklassen. Alt i dag er det tegn som tyder på at heskerklassen er i ferd med å slå sprekker. Rivaliseringa mellom utenlandske imperialistiske makter vil bære ved til alle ulmende bål og de etniske konfliktene kan gjøre det samme.

Indonesia er spennende både på grunn av størrelsen på landet og befolkninga og på grunn av de mange motsetninger som preger landet. Det er også spennende på grunn av sin enorme rikdom på ressurser og sin gamle kultur. Det er spennende fordi det har en gammel revolusjonshistorie.

Det indonesiske regimet demonstrerte i 1965-66 hva illusjonene om den fredelige veien til sosialismen er verdt. Det er ingen tvil om at herskerklassen ser denne formen for massiv brutalitet som en aktuell strategi dersom dens makt igjen skulle være trua. Å tru på fredelig overgang til et solidarisk samfunn med like muligheter for alle i Indonesia av alle steder vil være noe av det mest uansvarlige opposisjonen kunne gi seg ut på. Sjøl langt mindre ambisiøse forandringer enn ei sosialistisk omdanning, vil bli møtt med blodbad. General Suharto og hans kumpaner har for lengst innsett at den politiske makta springer ut av geværløpet og de praktiserer det hver gang de synes det er påkrevd. Vesten har jamnt over vendt det blinde øyet og det døve øret til. Massakren av kanskje så mye som 25 prosent av Øst-Timors befolkning har verken svekket investeringslyst eller våpeneksport.

Det er ingen tvil om at Indonesia trenger sosialisme. Kapitalismen kan ikke og vil ikke løse de gigantiske sosiale problemene landet står overfor. Satsinga på å bli en ny tiger vil re før til økt polarisering. En overgang til sosialismen forutsetter imidlertid at regimet svekkes betraktelig og at opposisjonen er mye mer samla og mye bedre organisert. Dessuten må den være forberedt på å møte reaksjonens våpenmakt med de nødvendige midler. Dette er ikke noe kortsiktig perspektiv. Kanskje hadde vår studentvenn Coki rett da han antydet et perspektiv på 20 år?

Debatt

av Paul Brosché, Sverige

Det som er mest interessant hos Marx, er etter mitt syn hans teori om den minkende profittraten, og det at kapitalen setter inn motvirkende krefter for at denne ikke skal minke.

Jeg synes at det trengs mer «grunnforskning» for å vise hvordan denne teorien aldri ble forankret hos sosialdemokratene (den tidens kommunister) på slutten av 1800-tallet, med ett unntak: Russland.

Det som skjedde, tror jeg, var at marxismens hovedstrømning ble formet innen Engels rakk å utgi bok tre av Kapitalen, der loven eller teorien om profittratens tendens til å minke ble offentliggjort for første gang. Ca. 1894-95. Denne første tolkninga av Marx fikk et mekanisk preg. Den var prega av økonomisk determinisme.

Marx teori om profittratens tendens til å minke ble til etterhvert.

En populærframstilling av hans teori gir Marx i Lønn, pris og profitt fra 1865. Men det faktum at profittratens minkende tendens kan motvirkes, eller rettere sagt, begrepet motvirkende krefter forekommer så vidt jeg vet for første gang i Kapitalens bok 3. Begrepet motvirkende krefter brukes også i verket Teorier om merverdien fra 1861-63. (Men som ble publisert atskillig seinere enn Kapitalen bok 3.)

Derimot finnes jo disse motvirkende kreftene med i Marx sin analyse hvertfall fra Det kommunistiske manifest, der Marx bl.a. skriver om utvidelsen av handelen i verden. Og første bind av Kapitalen handler jo til stor del om hvordan kapitalistene forlenger arbeidsdagen, intensifiserer arbeidet, innfører ny teknologi, og skaper en mer og mer effektiv arbeidsorganisasjon.

Samtidig viser også Marx at de samla tiltaka som kapitalen tar, får som effekt at arbeiderne organiserer seg, danner fagforeninger og får pressa igjennom lover som beskytter arbeiderne mot at de slites ned for fort. Lovdannelsen beskrives av Marx i Kapitalens bok 1, kapittel 8. Og det som er interesant er at dette lovverket får sitt første gjennombrudd når veksten i den britiske økonomien er god. Siden, fra midten av 1870-tallet og fram til begynnelsen av 1890-tallet, går økonomien inn i en langvarig økonomisk stagnasjonsperiode.

Fabianismen

I den påfølgende langvarige høykonjunkturen ca. 1890-1914 skjer nye sprang i kapitalismens utvikling, som også Lenin analyserte. Reformismen fikk også sitt gjennombrudd i denne vekstfasen. Jeg synes sjøl at dette er en veldig spennende periode. I Sverige fikk fabianismen utbredelse ved hjelp av Hjalmar Branting på begynnelsen av 1900-tallet. Særskilt viktig er innføringa av reformismen/fabianismen av en svensk sosialøkonom som het Gustaf Cassel. Han utga to viktige økonomiske verker rett etter århundreskiftet. Cassel var altså forut for tida til den mer kjente sosialdemokraten Ernst Wigforss, som var en del av en større gruppe av økonomer, arkitekter og ideologer som fikk sitt gjennombrudd i begynnelsen av 1930-tallet i Sverige.

Fabianerne, som kan kalles venstresosialliberalere, var den viktigste kilde og gruppering som påvirket sosialdemokratene i England og andre steder på 1890-tallet. Fabianerne var ikke spesielt påvirket av Marx. Engels kritiserte Bernstein for hans fabianismen i årene før han døde.

Stemmeretten

Det var antagelig stemmerettspørsmålet som ble bestemmende for fronten som ble dannet på 1890-tallet og videre. For det var jo fabianerne og sosialdemokratene som dannet kjerna i denne fronten for stemmerett i Sverige. Og historisk hadde man erfaringer fra England som viste at det gikk an å få til progressive lover. Dvs. erfaringene fremfor alt fra 1860-tallet i England. For å si det kort: Det går an å få igjennom gode nasjonale lover så lenge som det er god vekst i økonomien.

Sammenligninger med nåværende stagnasjonsperiode, der nedskjæringer skjer ved hjelp av fremmed makt (EU) ligger klare. Det er ikke rart at vekstargumentet her i Sverige har en slik enestående sterk stilling, når man gransker kjernekraftspørsmålet og EU-avstemninga.

Når det gjelder reformismens opprinnelse så trenger man ikke å forklare dette med en bestukket arbeiderklasse eller med oppkomsten av et arbeideraristokrati, men mer utifra at dette var en del av sjølve stemmerettspakka. Fordi forlengelsen av denne betydde at man skulle gripe regjeringsmakta, at dette var målet under kapitalismen, slik at man kunne tvinge gjennom lover som ivatetar arbeidernes interesser. Det var som oftest de mest kunskapsrike arbeiderne som fikk tillitsverv i fagbevegelsen og i kommunestyrene. De ble de skolert til å administrere det kapitalistiske samfunnet på lokalt nivå. Fra dette nivå ble og blir de sentrale kadrerne til sosialdenokraterne rekruttert.

Marx og Engels gjentar flere ganger at kapitalens tiltak og arbeidernes tiltak er kilden til den historiske utviklinga under kapitalismen. Dette er deres helhetssyn og praksisbegrepets egentlige betydning. Samtidig utvikles både kapitalens kunnskaper og arbeidernes kunnskaper om hvordan man skal ivareta sine respektive interesser, og dette gir utviklinga stadig nye former.

Det som savnes i marxismen forut for 1895, er altså de aktive klassene og de aktive menneskene. Kapitalen innfører tidsstudier for å høyne profittraten og arbeiderne reagerer med mottiltak mot tidsstudiene. Det er i siste hand styrkeforholdet mellom disse to kreftene som avgjør kampens resultat.

EU-prosjektet er etter min mening en slags reforhandling, en ny kamp på et nytt nivå for å forandre styrkeforholdet mellom kapitalister og arbeidere.

Kapitalen strever hele tida etter å gjøre arbeidsprosessen billigere, samtidig som de må bruke alt mer penger på den konstante kapitalen som vokser sterkere enn den variable kapitalen. Dette gir samtidig hele det kapitalistiske samfunnet en dynamikk, et forandringstempo som gjør at vanlige folk ikke riktig henger med. Folk skjønner ikke alt snakket om den nye informasjonsteknikken (datakommunikasjon) eller markedets rolle (= frie kapitalbevegelser). Den raske utviklinga stiller oss overfor nye problemer. Kan man si at kapitalismen har utviklet seg videre et skritt de siste 15 årene, at markedet, dvs. den internasjonale kapitalen, har tatt over? Eller skjedde det siste bruddet i kapitalismens trender omkring 1970, og er de frie kapitalbevegelsene et resultat av en minkende profittrate? Eller med andre ord: vi har råd med demokrati så lenge økonomien vokser …

Marx sjøl ble drevet fram av krisene, 1848, 1857 og midten av 1860-tallet.

Også dette anser jeg for å være undervurdert av Marx-tolkere. Det var de regelmessig tilbakevendende krisene i økonomien som drev Marx framover i sine økonomiske studier. Det er krisene i økonomien som Marx forsøkte å forklare i Kapitalens bok 3. Og teorien om den minkende profittraren er en helhetlig teori, som Marx skriver i ett brev 30. april 1868.

Mekanisk marxisme

Jeg tror ikke denne teorien ble forstått tilstrekkelig i den tredje internasjonalen, da man tenderte å ha en mekanisk tolkning av Marx. I Sverige gjelder dette for SKP. Dette kommer også av at Marx sine ungdomsskrifter og forarbeiderne til Kapitalen, f.eks. Grundrisse fra 1857-58, ikke ble publisert før 1953, og er fortsatt ikke oversatt i sin helhet til svensk eller norsk.

Lange bølger

Vi bør videre diskutere mer rundt spørsmålet om hvorvidt den kapitalistiske økonomien har gått i lange bølger, med intervall på 20-25 år de siste 200 åra.

Ekspansjonsfasene skulle da være: 1815-40, 1850-70, 1890-1914, 1948-70. Stagnasjonsperiodene: 1840-50, 1870-90, 1914-48, og perioden etter 1970.

Den seineste stagnasjonsperioden dekkes av Klassekampen 5. desember 1991: Kapitalavkastning i næringslivet i 20 OECD-land:

• 1960-1974: 22,3 %
• 1974-1979: 19,2 %
• 1980-1986: 18,5 %

Min fortolkning er at BNP-veksten har vært 4 % under ekspansjonsfasene og ca. 2 % under stagnasjonsfasene. Men det har vært opp- og nedganger under hver lengre fase. Statistisk sett så skal økonomien snu i 1995 og vi skal da gå inn i en 20-25 årig lang vekstperiode. Men det tror vi ikke på!

Jeg mener at de ovenstående talla ikke er forklaringa på verken korte eller lange opp/nedganger i økonomien, men at forklaringa må søkes i at det er mennesker og klasser som planlegger, produserer og forbruker i en økonomi.

1. Solveig Aamdal: Mobiliser mot EU (leder)
2. Håvard Libæk og Audun Orstad: Staten, deg – meg og oss?
3. Siri Jensen: Endringer i velferdsstaten?
4. Johan Petter Andresen: På tide med sekstimersdag
5. Birger Thurn-Paulsen: De visste alt – og hva vet vi? (intervju med Finn Sjue)
6. Arnljot Ask: Maoisme på kurdisk
7. Kjersti Røhme: Mer om Kari og Ronny (intervju med Jorun Gulbrandsen)
8. Hannes Hofbauer og Andrea Komlosy: Øst-Europas økonomi i forandring
9. Pål Steigan: En eksplosiv cocktail i øst
10. Vidar Haagensen: Sjølråderett og allianser (debatt mellom Helge Ryggvik og Jo Ryste)
11. Solveig Aamdal: Reform 94 – billig og dårlig
12. Magnus Bernhardsen: Marxismen og individet

---

Den avta­len med Den Europeiske Unionen som regjeringa anbefaler det norske folk å si ja til, er nå lagt fram. Det bringer kampen mot norsk EU medlemsskap inn i ei ny fase. Vi som er motstandere får noe konkret å forholde oss til, tilhengerne får en avtale de skal selge. Tilhengere og motstandere går inn i denne kampen med ulike forutsetninger, ulike ressurser og ulike planer.

Ja‑sida har regjeringa, NHO, ledelsen i LO, Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, nesten alle avisene, Europabevegelsen, Europeisk Ungdom og en mengde toneangivende mennesker. Av disse er regjeringa og Arbeiderpartiet de som har størst påvirkningskraft. Hva kan vi vente oss av ja­-sida framover?

For det første er det viktig å være klar over at de ikke har tenkt å føre en saklig opplysningskampanje. De skal selge en avtale som fratar Norge sjølråderetten over ressursene, som underlegger oss EUs lover, som vil innlemme oss i en Union som er i gang med å bygge en imperialistisk supermakt i Europa. Disse tinga må de skjule så godt de kan.

Det første som skjedde etter at vi fikk “gjennombruddet” i fiskeriforhandlingene, var at “nei‑mannen” Jan Henry T. Olsen skifta side. Etter han er det mange nei-folk fra DNA som har gjort det samme og nå går ut i avisene med et ja‑standpunkt.

Dette er egna til å gjøre folk usikre. Kanskje fiskeriministeren ikke er til å stole på, men hva med Roger Gudmundset? Når han også sier det samme som fiskeriministeren så har de kanskje rett? Denne taktikken er planlagt for lenge siden. At vi som er klare motstandere gjennomskuer taktikken betyr lite. Den er ikke laga for oss. Regjeringa blander i sitt framlegg av avtalen sammen det som er den reelle avtaleteksten og det som er gjort av politiske viljeserklæringer. Igjen er planen å føre folk bak lyset. Det er ikke enkelt å forstå hva det er mulig å få Unionen til å gå med på når det hele tida henvises til intensjoner. Disse intensjonene betyr ingenting, det er den skrevne avtaleteksten som vil bli lagt til grunn ved kommende konflikter med EU.

Avisene er fulle av smilende statsråder som påstår at de har fått en “gull”‑avtale for Norge. Kan virkelig disse menneskene ta så feil, vil mange tenke.

Regjeringa vil kjøre sitt løp framover. Avtalen skal selges, og de vil ta i bruk alle nødvendige midler for å få solgt den.

Så kommer NHO inn. De skal gjennom en analyse av fem bedrifter i hvert fylke vise at EU‑medlernskap er nødvendig for å opprettholde arbeidsplasser. Mange av de bedriftene de har plukka ut, er næringsmiddel-bedrifter. På den måten vil de forsøke å slå i stykker nei‑sidas argumentasjon om at avtalen vil gå kraftig ut over akkurat den sektoren.

I tida framover vil vi høre mye fra NHO om hvor god avtalen er, og hvor nødvendig det er med norsk EU‑medlemsskap for å få ned arbeidsledigheten. Før ei folkeavstemming kan vi forvente at ledigheten vil gjøre et nytt hopp. Situasjonen på børsen vil bli ustabil, problemene vil hope seg opp.

Ja‑partiene er tiltenkt ei anna rolle enn regjeringa. For det første vil utviklinga med at tidligere nei‑folk i Arbeiderpartiet skifter side fortsette. Dette vil de gjøre utifra forskjellige begrunnelser. De første ukene vil de forklare det med at Norge har fått et godt forhandlingsresultat. I neste omgang vil det sikkerhetspolitiske aspektet spille større og større rolle.

Høyre og Frem­skrittspartiet vil i første rekke ha ansva­ret for egne velgere. De vil følge utspill fra regjeringa og NHO, og støtte det som kommer. I EU‑saka er begge disse parti­ene lite sjølstendige.

Europabevegelsen og Europeisk Ungdom er vi på nei‑sida vant til å betrakte med overbæring. De prøver og prøver, men vi synes de er lite dyktige. Vi må slutte med å se på dem på en slik måte. For det første har de blitt mye flinkere den siste tida. For det andre er det ikke oss de skal overbevise, de skal overbevise tvilerne og knytte sammen de som allerede er for medlemsskap.

Ei samla ja‑side kommer til å gjøre alt de kan for å få oss til å stemme ja ved folkeavstemminga. Viss det blir nødvendig, vil de gjøre det de kan for å forandre avstemmingsgrunnlaget.

Vi må ikke ta for gitt at vi skal stemme over norsk medlemsskap i Unionen, sterke krefter ønsker at vi skal stemme over forhandlingsresultatet.

Nei‑sida er helt annerlees enn ja‑sida. Vi mangler store aviser, rike støttespillere, regjeringspartiet, ledelsen i LO. Vi mangler det meste av det vi kunne trenge. Den alvorligste mangelen til nei-sida er imidlertid ikke det at den mangler det som ja­-sida har, det alvorligste er at den mangler aktivister.

Nei til EU har 130 000 medlemmer. Med det er Nei til EU den største politiske organisasjonen i Norge. Med det hjelper lite viss ikke disse medlemmene bli aktivister i organisasjonen.

Nei til EU er i for liten grad en folkebevegelse, og i for stor grad en organisasjon. Den er liten grad i stand til å kaste seg rundt når noe skjer, og den er i for liten grad der det skjer. Dette må det forandres på, og den forandringa må komme fort skal vi ha mulighet til å vinne ei folkeavstemmning. Det holder ikke lenger å slå fast at ja‑sida har massemedia, men at Nei til EU har massene. Disse massene kan en lett miste.

Ungdom mot EF har i lang tid vært en liten organisasjon som ikke har evna å trekke de store ungdomsmassene som er imot medlemsskap til seg. Det skyldes i hovedsak at organisasjonen i for stor grad har bestått av ungdomspolitikere som har liten appell til ungdom generelt. Vi må håpe at dette kan forandre seg.

Nei‑sida består av mer enn Nei til EU. Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Sosialistisk Folkeparti, Rød Valgallianse og AKP er alle imot norsk medlemskap. Det er ikke alle medlemmene og alle velgerne til alle partiene som er motstandere, men de fleste vil stemme nei ved en folkeavstemming. Et problem er at disse partiene ikke legger inn alle kreftene sine i kampen mot norsk EU­-medlemsskap. De trenger i stor grad å  samordne kampen i tida framover. I tillegg til Nei Til EU, Ungdom mot EF og nei‑partiene, er det mange organisasjoner som har tatt stilling mot EU‑medlemsskap. Disse organisasjonen må rydde vekk andre oppgaver og kaste seg inn i kampen.

1. mai er den første muligheten nei‑sida har til å mobilisere bredt mot medlemsskap. Det er viktig at disse demonstrasjonene blir store og at de får med seg arbeider/fisker/bonde­alliansen.

Nei‑sidas styrke er i første omgang politisk, det er vi som har rett. Alt vi har sagt fram til nå er sant. Det er de andre som kommer med usannheter og prøver å lure oss. Vi må bruke vår mulighet for å mobilisere massene, vise en aktiv nei-front, bruke utradisjonelle metoder, plukke forhandlingsresultatet fra hverandre på en måte som folk forstår, være der det foregår.

Vi må være villige til å få mangfoldet i nei­fronten, ikke begrense det vi sier til det alle i fronten er enige om. ja‑sida skal selge en elendig avtale. Det kan de bare å gjøre gjennom å selge avtalen til de som ikke blir direkte berørt av enkelte deler av den. Landbruksavtalen skal ikke selges til bøndene, men til befolkninga i byene. Fiskeriavtalen skal ikke selges til fiskerne, men til de som bor i det sentrale østlandsområdet. På område etter område vil vi se at det legges opp til en politikk som ikke er laga for å overbevise de som er misfornøyd med avtalen, men de andre, de som trur de ikke er berørt.

Men ja‑sidas største styrke er deres desperasjon. Kapitalen ønsker Norge inn i EU. Viss de nok en gang taper ei folkeavstemming, og vi i rusen etter seiren også klarer å bli kvitt EØS‑avtalen, vil de stå avkledd igjen. Det veit de, og for å forhindre det vil ete ta i bruk de midler de finner nødvendige.

 

---

Ideen om stats­ apparatets nøytralitet, at staten er deg og meg, er forsøkt avlivet mange ganger opp igjennom historien. Men gang på gang har den løftet seg som en Fugl Føniks av asken, og lagt egg hos sine ivrigste motstandere.

I 20‑ og 30‑årene var statens klassekarakter lettere å få øye på. Klassekampen var hardere og de politiske frontlinjene skarpere. Sosialdemokratiet forstod imidlertid den strategiske betydningen av aktiv tilsløring. Med Arbeiderpartiet i maktposisjon ble det lagt stor vekt på å utvikle forestillingen om Norge som et egalitært samfunn med et nøytralt statsapparat høyt hevet over politiske og sosiale motsetninger. Gjenoppbyggingen etter krigen, med klassesamarbeid, en lang periode med arbeidsfred og økende velstand for vanlig folk, hjalp til med å skape grobunn for en slik oppfatning.

Etterkrigstiden har på mange måter vært den store tilsløringens tid, mer preget av statens evne til å dekke over sitt sanne vesen enn av avslørende maktovergrep mot politisk opposisjon. Eksempler på politisk vold og overgrep fra statens side er med stort hell ‑ og god hjelp av en nesten samstemmig presse ‑ forklart og unnskyldt som “isolerte tilfeller” av tragiske feilvurderinger eller “gal manns verk”. Samtlige politiske ‑ med unntak av AKP ‑ og LO er systemlojale. Det har styrket tilslø­ringen.

Paris 1968

Men inn i mellom skjer det ting som aktualiserer og vitaliserer debatten om statsapparatets karakter. Det blir enklere å forstå Marx, Engels og Lenins teorier om dette spørsmålet.

Etterkrigsgenerasjonen hadde for eksempel mai‑opprøret i Frankrike i 1968, hvor man direkte (en del av dem var jo der) eller på TV­-skjermen kunne oppleve hvordan de Gaulles opprørspoliti brutalt slo ned streikende arbeidere og aksjonerende studenter i storbyer som Paris og Nantes, mens store militære styrker for sikkerhets skyld også omringet disse byene.

Kent 1970

Vietnamkrigen og de store demonstrasjonene, ikke minst i USA hvor nasjonalgarden på samme måte som CRS i Frankrike gikk amok mot protesterende folkemengder (som drapet på fire studenter på Kent State University, Ohio 4. mai 1970), viste hvordan jernhånden skjulte seg bak det demokratiske ferniss og ble tatt fram når makten opplevde trusler mot det bestående. Militærkuppene i Hellas (1967) og i Chile (1973) demonstrerte på en tydelig måte hvordan demokratiet kun ble holdt oppe så lenge det fungerte effektivt som redskap for den herskende klasses maktutøvelse. Og i Nord‑Irland ble rå imperialist­makt utvist på vårt eget fredelige kontinent. (“Bloody Sunday” 30. januar 1972, hvor britiske tropper skyter på en demonstrerende folkemengde og dreper 13).

Lillehammer 1973

I Norge og Skandinavia opplevdes også mange tilfeller av statens voldelige forsvar for det bestående, gjennom angrep på streikende arbeidere, aksjonerende miljøaktivister og politiske demonstrasjoner, etterfulgt av arrestasjoner og bøtlegging. Politi ble satt inn mot arbeidere ved Norgas, ved Linjegods og på brygga i Oslo. I Alta så man en av norsk histories største politioperasjoner da staten satte alt inn på å knuse motstanden fra samer og nordmenn mot kraftutbyggingen. Dette var på en tid da sjøl ikke de mest romantiske, revolusjonære optimister ville dristet seg til å kalle situasjonen for revolusjonær. (Staten visste forøvrig godt å skjelne mellom venn og fiende.) 21. juli 1973 blir f.eks. en uskyldig marokkaner myrdet på åpen gate i Lillehammer av israelske Mossad‑agenter. Noen av dem blir arrestert og får fengselsstraffer fra ett til fem og ett halvt ar. De to med lengst straff blir så benådet etter snaue to ar.

All makt i denne sal?

Det var ikke bare episoder med rå maktutøvelse som anskueliggjorde teorien om statsapparatets klassekarakter. Avsløringer og dokumentasjon om overvåkning av statens fiender (som foruten agenter fra øst‑europeisk etterretning inkluderte det meste som kunne defineres som politisk venstreside, med andre ord legale politiske partier og grupperinger) var til god hjelp. Eksempel på eksempel, bilder, rapporter og klager ble behendig forbigått i taushet av TV, radio og de store avisene, men for den bevisste venstresida var informasjonen tilgjengelig ‑ blant annet i Klassekampen. Sporadiske innblikk i maktens korridorer og styrerom bekreftet også det som mange (og ikke bare venstresida) ante, at “all makt” langt fra var samlet langs benkeradene på Løvebakken. Mye blir avgjort ved enighet mellom toppene fra politikk og næringsliv bak lukkede dører.

På 60 og 70‑tallet, med store framganger for frigjøringsbevegelser i den 3. verden og radikalisering av ungdomsmassene i Vest-­Europa og USA, inspirerte den generelle interessen for politikk sammen med en rekke hendelser av nevnte type til grundige studier og debatt om blant annet statens rolle.

Sverige 1972

Fra den undre siden av Kjølen, i Sverige, kom det enkle forklaringer i leksikonformat:

“Stat, den økonomisk herskende klassens politiske organisasjon, hvis formål er å bevare det rådende økonomiske systemet og undertrykke motstanden fra andre klasser .. ”

Og: “Statsapparat, summen av statsmaktens og statsforvaltningens organer (med deres kadre, materielle ressurser og forvaltningsmetoder), som gjennomfører den herskende klassens politikk … ”

(Marxistisk Uppslagsbok, Gidlunds Førlag 1972.)

I antikvariatene ble det norske, “Arbeidernes Leksikon”, fra begynnelsen av 30‑årene oppsporet:

“Staten er den viktigste organisasjon for klasseherredømmet, og har til oppgave å beskytte de økonomiske forhold i overensstemmelse med den herskende klasses interesser og å slå ned enhver motstand fra fiendtlige klasser.”

Klassikere

I jakten på forklaring og forståelse ble det også tørket støv av de gamle kommunistiske klassikerne. Studenter, skoleelever og lærlinger helt fra fjorten‑femten års alderen strevde seg gjennom lange kompliserte tekster av Marx og Engels, og deltok med iver på studiemøter etter skole‑ og arbeidstid.

I boka, “Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse”, gjennomgår Friedrich Engels menneskesamfunnets utvikling fra den ville tilstand (urfellesskapet/urkommunismen) til sivilisasjonen, fra gensordningen til den moderne stat. Han avslutter første del av boka med gensordningens undergang og følgende korte konklusjon:

 

Herrevelde

“Det manglet enda bare en eneste ting: en institusjon som ikke alene sikret den enkeltes nyervervede rikdommer mot gensordningens kommunistiske tradisjoner, som ikke alene helliggjorde den tidligere så foraktede privateiendommen og erklærte denne helging som det høyeste mål for alt menneskelig fellesskap, men som også stempler de nye former for eiendomservervelse som utviklet seg på hverandre, altså den stadig økende tilveksten av rikdom, med samfunnets allmenne anerkjennelse; en institusjon som ikke bare foreviget samfunnets oppkommende spalting i klasser, men også den besittende klasses rett til å utbytte den ikke‑besittende og den første klasses herrevelde over den siste.”

Denne institusjonen kom. Staten ble oppfunnet.

Staten er altså, i følge Engels, ikke en filantropisk oppfinnelse for at menneskesamfunnet skulle få et organ, en fellesnevner som kunne bygge skoler, sykehus og veier, men et apparat som kunne sikre en skjev fordeling av samfunnsgodene og om nødvendig forsvare denne urettferdigheten med vold.

Litt lengre ut i den samme boka skriver Engels blant annet:

“Jamført med den gamle gensorganisasjonen særkjennes staten for det første ved at den inndeler statens medlemmer etter territorium. De gamle korporasjonene innenfor gensen, som var skapt på grunnlag av og som ble holdt sammen ved blodsbånd, var, som vi har sett, blitt utilstrekkelige, i hovedsak fordi de forutsatte at medlemmene var bundet til et bestemt område, og denne forutsetningen for lenge siden hadde opphørt å eksistere. ( … ) Denne organiseringen av statsborgerne etter stedet de tilhørte, er felles for alle stater. Vi synes derfor den er naturlig; men vi har sett hvilke hårde og langvarige kamper det har kostet før denne ordningen i Aten og Rom kunne sette seg i stedet for den gamle organisasjonen etter slekter.”

Videre: “Staten har altså ikke bestått fra evighet av. Det har eksistert samfunn som greide seg uten den, som ikke hadde noen anelse om stat og statsmakt. På et bestemt trinn i den økonomiske utviklingen, som var nødvendig forbundet med spalting av samfunnet i klasser, gjorde denne spaltingen staten til en nødvendighet.”

Parlamentarisme

Forståelsen av statens rolle i det moderne klassesamfunnet var en viktig årsak til at venstresida på 60 og 70‑tallet forkastet parlamentarisme, valg og fredelig overgang som gangbar vei til et sosialistisk samfunn. Den revolusjonære bevegelsen ble blant annet tuftet på forståelsen av at ethvert truende angrep på det bestående samfunnets viktigste verdier; den private eiendomsretten til produksjonsmidler og retten til å tjene penger på andres arbeid, ville bli møtt med desperate mottiltak hvor nettopp staten med sin hær, politi, fengsel, overvåking og muligheter for sensur ville spille en helt avgjørende rolle. Og at det i en slik revolusjonær situasjon, ikke betød noe for staten om flertallet av befolkninga sto på de revolusjonæres side eller ikke. Et eventuelt flertall for de revolusjonære ved et stortingsvalg ville heller ikke rokke ved dette.

På 80‑tallet kom den økonomiske krisa og stadig kraftigere angrep på fagbevegelsen og arbeiderklassens rettigheter, krisa i den vestlige maoismen, problemene i AKP, jappe‑tida, det endelige sammenbruddet i Sovjet og Øst-­Europa, og en ny kraftig offensiv for å få Norge (og Sverige og Finland) med i EU. Venstresidas politiske partier og fagbevegelsen fikk hendene fulle med å forsvare allerede etablerte posisjoner og hindre indre oppløsningstendenser. Den teoretiske debatten og ideologiske kampen gikk på mange måter i frø. Det ble tyngre og ofte mer ubehagelig å stå åpent fram med en offensiv revolusjonær politikk.

Synkende skip?

Sammenbruddet i Sovjetsystemet ble utnyttet til fulle av borgerlige media over hele verden i et forsøk på en gang for alle å begrave sosialismen og kommunismen. Men til tross for at revisjonismens fallitt var spådd og ønsket av revolusjonære partier og venstregrupperinger i hele Europa, evnet denne massive anti-sosialistiske propagandaen ‑ godt hjulpet av Kinas farvel til maoismen ‑ å spre tvil og mismot. Erkjennelsen av at de gamle klassikerne ikke var feilfrie og at marxismen, til tross for sin grundige og korrekte kritikk av kapitalismen, ennå manglet vesentlige teoretiske bidrag til forståelsen av det sosialistiske samfunns organisering, førte til at det ble kastet ut mye ballast i forsøk på å holde et synkende skip flytende.

 

Det ble vinket farvel til Stalin i ønsket om å distansere seg fra sosialismens mest udemokratiske og menneskefiendtlige avsnitt. I samme slengen forsvant ideen om proletariatets diktatur under sosialismen (om arbeiderklassen som den herskende klassen under overgangen til kommunismen).

Lenin ble av mange også dyttet tilbake i bokhyllene. Ikke med samme fanfarer og offentlige utbasunering som ved avskjeden med Stalin, men allikevel. For noen var dette også et farvel til teorien om statens klassekarakter og revolusjonens nødvendighet. Det spørs om ikke barnet av og til ble helt ut med badevannet.

Noen av endringene i Øst‑Europa skjedde med minimal blodsutgytelse. Det vekket kanskje slumrende håp om en fredelig overgang og troen på at den siviliserte (norske?) stat slett ikke kan være så ille. Sjøl om disse ikke var omveltninger fra kapitalisme til sosialisme.

Marx ufarlig?

En del av de som 15‑20 år tidligere hadde stått i spissen for å drive fram forståelsen av statens klassekarakter og nødvendigheten av en sosialistisk revolusjon, begynte nå å flørte med reformismen og ensidig satsing på det tradisjonelle parlamentariske arbeid. Noen fant det etter hvert mest naturlig eller mest bekvemt å kalle seg marxist, ikke kommunist. På den måten gikk de i samme fella som flere generasjoner av ulike typer sosialdemokrater, som smykket seg med Marx i håpet eller troen på at den gamle tysker egentlig var en ufarlig sosialøkonom. For Karl Marx hadde vel ingen farlige oppfatninger om staten og revolusjonen ?

Men, allerede i Det Kommunistiske Manifest er Marx innom temaet:

“Politisk makt i egentlig betydning er en klasses organiserte makt til å undertrykke en annen med.”

I artikkelen, Borgerkrigen i Frankrike, oppsummerer han erfaringer fra Pariserkommunen:

“Kommunen måtte straks fra første skritt innse, at arbeiderklassen, når den først var kommet til makten, ikke kunne arbeide videre med det gamle statsapparatet; at denne arbeiderklasse, for ikke å miste sitt nylig erobrede herredømme, for det første måtte fjerne hele det gamle undertrykkelsesmaskineri, som til nå var blitt benyttet mot dem selv, og for det andre måtte sikre seg mot sine egne deputerte og embetsmenn, gjennom å erklære dem alle uten unntakelse avsettelige til en hver tid.” Han trekker sin konklusjon i “Randmerknader til Det Tyske Arbeiderpartis program”:

“Mellom det kapitalistiske og kommunistiske samfunn ligger perioden med det førstes revolusjonære omdannelse til det andre. Til den svarer også en politisk overgangsperiode, hvis stat ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur.”

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor og hvordan mytene om statens nøytralitet og parlamentarismens evige liv er seiglivet i et land som Norge selv langt inn på venstresida i det politiske landskapet. Krig, undertrykkelse og nød ruller over TV‑skjermene hver kveld. Mennesker fra alle samfunnslag reiser oftere og til flere “eksotiske” steder enn deres besteforeldre noensinne ville ha våget å drømme om. Undertrykkelsen og fattigdommen i land som Bangladesh, Filippinene, Irak og Haiti sammenlignes med Norge. Det får gamlelandet med sine demokratiske tradisjoner til å framstå som det rene Utopia, som en varmestue i en iskald verden. Gjennom kontakt med folk fra disse landene opplever man at det er nesten umulig for dem forestille seg legale revolusjonære partier, fredelige demokratisk kontrollerte valg hvor alle respekterer resultatet, og politifolk som vandrer rundt i gatene uten seksløper på hofta og takknemlige tanker til fedrene på Eidsvoll, Bjørnstjerne og Henrik, vårt trege nordiske gernytt og det faktum at vi ligger i verdens fredligste hjørne! Dette er da også forhold som  makthaverne og deres stat vet å utnytte maksimalt; gjennom skolen, aviser, radio og TV.

Desto større er den moralske forar­gelse når det avsløres at vår lille idyll al­likevel er beskjemmet med uhumskheter vi gjenkjenner fra Dagsrevyens reporta­sjer fra land “det ikke er naturlig å sam­menligne seg  med.”  Som korrupsjon og politisk overvåkning! Men ofte er dette en indignasjon over at enkeltpersoner kan finne på noe sånt!

De visste alt

Da boka “De visste alt” av Alf R. Jacobsen, Finn Sjue og Ronald Bye kom ut før jul i fjor, skapte den stor mediaoppmerksomhet fordi en av synderne var medforfatter. Noen store overraskelser for den politiske venstresida inneholdt den ikke. Det vi lenge hadde visst, og noe av det vi hadde hatt mistanker om, var dokumentert mellom to permer og utgitt på Tiden forlag.

Mediaoppmerksomheten gled imidlertid fort over da stoffet ikke lenger virket løssalgsfremmende. TV, radio og aviser følte seg rimelig trygge på at følgende slags konklusjon var skikkelig fastslått og repetert tilstrekkelig mange ganger:

Den ulovlige politiske overvåkningen i Norge ble utført av nå avdøde eller for lengst utstøtte medlemmer av (den tidligere) LO‑ledelsen, og ble for evig og alltid avsluttet rundt 1974. Samarbeid mellom disse overvåkerne og statlige overvåkingsorganer var rent tilfeldige og fant sted fordi LO‑overvåkerne var geme, og gjerne ville dele informasjonen sin med andre som kunne tenkes å være interesserte.

Avsløringene viste at staten etter krigen hadde skaffet seg mer effektive instrumenter for å utøve sin innflytelse og makt: partier (spesielt DNA, som har vært det viktigste regjeringspartiet i Norge de siste 49 årene), fagbevegelsen, det meste av pressen, og de virkelig tunge opinionsdannende deler av media som radio og TV.

Mens maktarrogansen var på sitt mest intense (fra 50‑ til 80‑åra), ble klager og rapporter om ulovlig overvåkning regelrett neglisjert og fortiet av såvel den politiske eliten som av politi og påtalemyndigheter. Jacobsen, Sjue og Bye nevner blant annet følgende eksempel i boka si:

NKP var rettsløsløs

“Norges Kommunistiske Parti hadde så tidlig som i 1955 avslørt avlytting av en landskonferanse som ble holdt i de tidligere lokalene til Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek i Wesselsgate 1 og bedt om politietterforskning.”

Til tross for at Paul Engstad jr., en av Youngstorgets agenter, ble positivt identifisert blant dem som foretok avlyttingen, fremkom det intet som ga “holdepunkt for at politiet hadde avlyttet møtet.”

Denne meningsløse konklusjonen fikk både Riksadvokatens og Justispartementets tilslutning, en skremmende illustrasjon på hvor rettsløs NKP var i disse årene.

Den ideologiske påvirkningen fra vårt ‑ enn så lenge ‑ fredelige parlamentariske demokrati er sterk. Godt og systematisk backet opp av skolevesenet og media.

Boka “De visste alt” reiser naturligvis også spørsmålet om staten (inkludert dens aktive støttespillere) har endret karakter etter 1974, eller om det bare er utviklet mer sofistikerte metoder for å skjule og tåkelegge.

Boka burde kunne fungere som et utgangspunkt for en ny og frisk debatt om statens klassekarakter og statsapparatets metoder. Ikke minst på venstresida i norsk politikk. Den største utfordringen blir da sannsynligvis å hindre at denne debatten kun blir videreført i ymse statlige oppnevnte utvalg og kommisjoner og aktivt forsøkt unndratt offentlig oppmerksomhet.

En debatt om statens karakter i dag må nødvendigvis også bli en debatt om statens karakter i morgen. Hva slags stat og statsapparat trenger morgendagens samfunn? Sosialisme? Er det mulig å beholde dagens stat og kun foreta noen kosmetiske endringer, eller trengs en stat av helt ny type? Er i så tilfelle proletariatets diktatur noe å plukke fram fra glemselen igjen, eller skal dette begrepet for alltid være lagt bort med merkelappen “uspiselig”?

---

Ordforklaringer: Fugl Føniks: En gresk fabelfugl som brente seg selv på bålet, men steg opp av asken som en ny fugl. CRS: Det franske opprørspolitiet Ferniss: En tynn, glinsende, seig og elastisk hinne; overtrekk. Gensordning/genssamfunn: ættesamfunn, slektssamfunn. Filantropisk: menneskekjærlig, velgjørende. Korporasjon: samfunn; laug, faglig sammenslutning. Kilder: Engels: Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse (Ny Dag, Oslo 1952) Marx: Programkritikk (Ny Dag, Oslo 1951) Marx: Den tyske ideologi/Filosofiens elendighed (Skrifter i udvalg, Rhodos, København 1974) Marx/Engels: Udvalgte skrifter (Forlaget Tiden, København 1973) Marxistisk Uppslagsbok (Gidlunds Førlag 1972) The Hutchinson Encyclopedia (Guild Publishing, 1990) Århundrets Krønike (J.W.Cappelens Forlag,1988) Alf R. Jacobsen, Finn Sjue, Ronald Bye: De visste alt (Tiden Norsk forlag, Oslo 1993)