---

Hvorfor kan ikke gutter få ligge i fred under dyna med pornobladene sine? Når gutter ikke har tilgang på «ekte vare», må de få kåte seg opp på blader uten å stå til rette for pornoindustri, kvinnefornedring og utbytting. Spøkefullt ment fra forfatteren Arne Berggren og psykolog Dagfinn Sørensen kanskje? (Dagbladet søndag 9.november 1997)

Vi ser i dag en legitimering av porno gjennom nyhetsbildet og underholdningsbransjen i Norge, og ikke minst fra akademiske miljøer som har begynt å forsvare porno.

I mange år har anti-pornokampen stått sterkt i Norge. Pornobålene har brent i byer over hele landet og kvinnebevegelsen har satt inn kjempekrefter i å bevisstgjøre, informere og avsløre pornoindustrien og pornoens undertrykkende kvinnesyn. Misseshow, stripping og seksualisert reklame har blitt møtt med høylydte protester. Denne kraftige mobiliseringa mot porno har gjort at det har vært vanskelig å være for porno og samtidig være for likeverd mellom kjønnene. Det har vært vanskelig å konsumere porno uten å ta stilling til innholdets ideologi. Men dette har forandra seg. Det er ikke lenger pornomotstanderne som er på barrikadene. Mye av kampen mot porno ligger nede, mens pornoindustrien er på offensiven over hele verden.

Sexhandelen blomstrer. Bordeller og pornoproduksjon øker i takt med økonomisk krise og feminisering av fattigdommen. Samtidig tar pornoindustrien et stadig kraftigere grep om nye markedsgrupper. Pornoindustrien og pornoens budskap blir stadig råere og mer brutal, samtidig som det normaliseres gjennom en økende pornofisering av samfunnet rundt oss. Ta en tur innom Narvesen, videobutikken eller søk deg gjennom tilbudene på internett, og du vil møte en verden av sprikende jenter som proklamerer for all verden at jenter er til for å kjøpes, brukes og kastes. H&M sine reklamekampanjer fyller byveggene med reklamedamer, hvor halvparten er pornomodeller og som framstilles på samme måte som jentene i pornoindustrien. Slå opp i Dagbladet og bli tilbudt porno i glorete farger fra blader som melder at jenter lever for å bli voldtatt, knulle 300 forskjellige menn om dagen eller bli klypi med klyper og slått i festlig sm-lek.

Pornoen finner nye markeder

Salg av kvinnekroppen gjør deg rik. Verdens tredje største industri, etter narkotika- og våpenindustrien, er porno og prostitusjonsindustrien. I USA er pornoindustrien større enn hele film- og plateindustrien til sammen. FN anslår at 200 millioner mennesker i verden i dag lever som slaver. Flertallet er hushjelper eller fabrikk- og landarbeidere, men en stadig økende andel er kvinner og barn i sexhandelen. Salg av sex og kropp er en genial investering fra et kapitalistisk synspunkt. Det betyr ubegrensa tilgang på både arbeidskraft og vare.

Samtidig øker fattigdommen i verden i rekordfart, hvor jenter og kvinner rammes hardest, og dermed øker også tilgangen på unge jenter til den gigantiske pornoindustrien. Unge jenter fra tredje verden importeres til Europa, som postordrekoner, til bordeller og til pornoproduksjon. Sexhandlerne får tak i jenter ved kidnapping og ved kjøp av jenter. Mange jenter lures med falske løfter om arbeid, som «underholdere», hushjelper eller «vertinner» og har liten anelse om at de tvinges inn i prostitusjon. Andre jenter lokkes med ekteskapstilbud slik som det er tilfelle med vietnamesiske kvinner, som reiser til Kina eller de thailandske og filippinske jentene som fraktes til Australia. Her møter de en virkelighet i prostitusjons- og pornoindustri, uten pass og papirer og uten rettigheter.

Gjennom det menneskefiendtlige synet som pornoen sprer er det lettere i neste omgang å rekruttere en ny generasjon unge jenter til pornoindustrien. Det å selge underlivet sitt blir ufarliggjort gjennom pornoens lykkehistorier om «den lykkelige hora som selger kroppen sin fordi hun liker det».

Samtidig som kapitalismen gjennom salg av jenter har nærmest ubegrensa tilgang på vare og arbeidskraft, har pornoindustrien starta offensiven for å få innpass på et umetta marked. Forbruket av porno og prostituerte kan alltid økes, markedet kan alltid utvides, for salg av kropp er en lønnsom geskjeft. Dette vet både porno og reklameindustriens bakmenn, og vi blir derfor nå møtt med en enorm offensiv for å normalisere porno. For å utvide markedet må pornoindustriens bakmenn innta «nytt territorium», og å nå ut til grupper som tidligere kanskje ikke har identifisert seg med porno eller har vært målgruppe for pornooffensiven. Grovt skissert er de nye målgruppene ungdom, damer, radikale, akademikere og intellektuelle.

Porno er blitt mote

Unge jenter i dag er flaska opp på en myte om likestilling. Vi har lært at kampen for kvinnefrigjøring i stor grad var noe som hørte 70-åra til og at kampene er vunnet. Dagens ungdom er avpolitiserte og ser på seg selv som likestilte, frigjorte og liberale. Pornoen har fått innpass i denne frigjorte ungdomskulturen. Blant moteriktig ungdom i Norge er porno «in». Lakk og lær er mote, voldelig sex er spennende. Det mest direkte eksemplet på dette er at ordet «porno» i mange ungdomsmiljø er synonymt med «stilig». «For ei porno bukse, for en porno konsert». Porno preger musikkindustrien gjennom kvinnefiendtlige tekster, musikkvideoer eller gjennom seksualiseringa av idolene som er tilfellet med den konstruerte popgruppa Spice Girls.

Siden porno er mote, så leser du porno om du vil være en hipp og trendy ungdom. Alt som er gøy, er lov. I frihetens og ytringsfrihetens navn sier de ja til dop, seksualisert reklame og sm. De er frie, moderne, åpne mennesker som velger sjøl.

Pornotrenden har sammenheng med den utstrakte liberalseringa på alle plan, som er presset fram av en markedsliberalistisk offensiv. Alle hindringer for økt profitt og makt til kapitalen skal fjernes. For pornoindustrien er standpunkt mot undertrykking og vold en slik hindring. For kapitalistene er krav om likeverd mellom kjønnene og dermed høyere kvinnelønn en slik hindring. Dette henger altså sammen med ideologien om at alt som er gøy er lov og individuell frihet til enhver pris. Vi ser den samme trenden gjøre seg synlig i debatten om narkotika. Liberalismen har knytta spørsmålet til ytringsfrihet. Også deler av venstresida diskuterer ytringsfrihet uten å nevne et ord om hva pornoen omhandler, kvinner, og hva slags syn på kvinner pornoens mannsverden formidler. I USA blei filmen om Hustlerkongen Larry Flynt, et «folk mot makta» symbol. Spørsmålet om porno blei gjort til et spørsmål om «retten til å skrive hva du vil», selv om det er «uspiselig og usedelig». Hva porno egentlig er, blir holdt i bakgrunnen. Kvinneperspektivet er sørgelig fraværende og fører kvinneundertrykkingsperspektivet ut av den offentlige debatten.

Jenter for porno?

Men det er ikkje bare ungdom som har blitt en viktig målgruppe for porno og den seksualiserte reklameindustrien. Kvinner har også blitt en mere tydelig del av det publikum som pornoen nå ønsker å nå. Men for at kvinner som gruppe skal bli en enda større inntektskilde for pornoprofitørene, må pornoen tilrettelegges for sitt kvinnelige publikum. Derfor har mange pornoblader skaffet seg kvinnelige redaktører. Porno blir på den måten framstilt som noe som ikke bare menn driver med, men som er vel så legitimt for kvinner å lese og tenne på. Kvinner er de beste gallionsfigurene for den pillråtne pornoindustrien, for de er vanskelige å angripe. Med dem i spissen for pornobransjen forsvinner stemplet av den onde dollarmannen som tjener seg styrtrik på kvinners fornedrelse. Sten Ture Jensen, den norske eieren av Playboy, Lek og Cocktail, uttalte i et intervju i Arbeiderbladet om Linda Johansen: «Det intelligente har vært å bruke henne og andre kvinner som redaktører i Lek, Cocktail og Mann. På den måten har ikke Kvinnefronten og andre kunnet angripe så hardt.» En gjennomtenkt og effektiv strategi for å avvæpne pornomotstanderne.

Forsker Bente Træen ved statens Institutt for Folkehelse mener at den viktigste endringen de siste 20 åra er at porno nå aksepteres av flere kvinner. Hun sier: «Kvinner har blitt mer lik mennene, på de fleste områder. De tar samme utdanning, tjener like mye og gjør karriere. Dette ser pornoindustrien, som nå helt tydelig henvender seg til kvinnene. Det er nytt at pornoindustrien nå tar hensyn til at kvinner og menn har ulike behov i forhold til porno.» Det amerikanske pornobladet Hustler har vært en av drivkraftene i denne nye strategien. De hevder at det er fordi mange menn og de nye kvinnelige leserne er lei av tradisjonell «vulgær» porno, at de nå har satset på estetisk porno og porno med handling. Et eksempel på et vellykket forsøk på å gjøre vanlig porno spiselig for en mer kresen leserkrets er Cupido. Cupido framstår som et erotisk blad som til og med kjøpes inn av biblioteker rundt om i landet. Cupido trykker «kunstneriske» bilder i svart/hvitt. De retter seg mot akademikere og kunstnere og siler smakfullt ut de mest kvinnefornedrende frasene, samtidig som innholdet er minst like pornografisk som et hvert annet dagligvare pornoblad. Slik blir den eneste forskjellen mellom Lek og Cupido lesermålgruppen.

Sjefredaktør av det norske Playboy, Wenche Steen har uttalt til Dagbladet om Playboy: «Dette bladet har ingen ting med pornografi å gjøre. Vi driver med ren kunst som du gjerne kan sammenlikne med Vigeland.»

Kampanje retta mot jenter

Vi og gutta – et ungdomsblad som leses av en rekke unge jenter presenterer en holdning om at det er bra og frigjørende at jenter leser porno. Liberalistiske jenter har organisert seg i Jenter for porno. Men pornoens kampanje er i hovedsak ikke retta mot jenter som enslige pornolesere eller porno kun på jenters premisser, men for at jenter og gutter skal lese porno sammen. Det er de tradisjonelle pornobladene som legger til litt handling og estetikk, mens innholdet stort sett er det samme. Markedet for «jenteporno» som Playgirl er lite. Klarer pornoindustrien å få jenter til å ikke bare akseptere porno, men også gjøre dem til pornokonsumenter, har de gjort en genistrek – de har utvida markedet til det dobbelte samtidig som det åpner muligheter for flere jenter til industrien til å selge kroppen sin. Konsekvensene vil trolig være en økt pornofisering av jenterolla og økt aksept for pornoens ekstreme kjønnsrollemønster hvor kjøp og salg av jenter er en av hovedingrediensene.

Også enkelte feminister har markert seg for porno. Kvinneforskere som Wenche Mühleisen har blitt presentert som en viktig kvinneideolog gjennom spalteplass i Klassekampen. Hun framstiller damer for porno som modernisert kvinnekamp.

Spørsmålet vi da må stille oss, er om det er tilfelle at pornoen nå tar hensyn til kvinners behov og seksualitet eller om forandringene innen pornoen kun er overflatiske forsøk for å få innpass hos en ny markedsgruppe. Kan man skille mellom god og dårlig porno, mellom kvinnefiendtlig porno og kvinnefrigjørende porno? Er det sånn at pornomotstanderne har blitt puritanske og seksualfiendtlige, har pornoinnholdet forandra seg med at damer blei redaktører, med at PornoHagen og hans venner blei bytta ut med Lek Linda? Nei! Budskapet, innholdet og ideologien i pornoen har ikke forandra seg selv om damer også nå finnes BAK kamera. Porno blir ikke mindre kvinnefiendtlig selv om bildene blir trykket i svart/hvitt og at romantiske effekter som brennende stearinlys og blafrende gardiner brukes som bakgrunn. Ideologien forsvinner ikke selv om pornoprodusentene legger inn replikker utover orgasmestønn og et dryss med handling for å gjøre pornoen mindre støtende. Innholdet i pornoen anno 1998 er det samme som det har vært, kvinnefiendtlig og fornedrende!

Alternativ porno?

Anti-pornokampen har vært ført an av revolusjonære, mot seksualisert undertrykking, for seksuell frigjøring og mot puritanisme. Men i det siste har pornomotstanderne kommet med ulike svar på hva som må gjøres i kampen mot den seksualiserte undertrykkinga. Tanker om alternativ porno har spredd seg omfattende inn i det anarkistiske miljøet i Norge og miljøet rundt Internasjonale Sosialister. Jenter i disse miljøene som for bare to tre år sida sto på barrikadene mot porno, er blant de fremste til å forsvare og lage alternativ kvinnefrigjørende porno. Spørsmålet for oss på venstresida blir da om det er mulig å lage kvinnefrigjørende porno (hvis vi som disse miljøene karakteriserer porno som kommersielt seksuelt materiell) under kapitalismen? Er det mulig å møte pornoindustriens undertrykking med vår egen porno? Den som trur at det er mulig, har du misforstått pornoens rolle i den omfattende kvinneundertrykkinga, misforstått det ideologiske budskapet i pornoen og viktigheten for resten av kvinneundertrykkinga. Det standpunktet bærer preg av en ganske typisk individualistisk tenking som vi ser fra visse typer miljøer på venstresida.

Konsekvensene av denne individualismen er å godta alt det pornoen ødelegger for kvinner, for sin egen seksuelle nytelse. Problemet med de som står på denne linja, er at de bruker akkurat samme argumentasjon som pornomotstanderne, men de havner ned på en annen konklusjon. Det er reaksjonært innhold i radikal form. Derfor må de tas på alvor. Hvis tankene om at vi aleine og individuelt kan bryte den seksualiserte undertrykkinga gjennom å lage bilder som gjør radikale kåte får innpass på venstresida, har vi latt oss slå kraftig tilbake av pornoindustriens ideologiske offensiv for å normalisere undertrykking overfor deres nye målgrupper.

Vi trenger en kraftig motoffensiv

Det står en ideologisk kamp om seksualiteten, om hva som skal være erotisk. Pornoen har et klart budskap: Mennesker som varer er erotisk. Voldtekt og sm er erotisk. Hva er alternativet? Erotisering av likeverd er det venstresida må stå for. Vi kan ikke godta at undertrykking er en del av seksualiteten for at det skal finnes noe å tenne på. For det er pornoindustrien og dens kvinnefiendtlige seksualitet som er tjent med at vold og undertrykking gjøres erotisk. Kapitalen er tjent med dette. De henter profitt fra kvinneundertrykkinga hver eneste dag; gjennom lav kvinnelønn og gratisarbeid i familien. Derfor er porno nødvendig ideologisk undertrykking for å stadfeste kjønnsrollene og legitimere kvinneundertrykkinga, ja til og med gjøre den til underholdning.

Samtidig som pornoindustrien er på offensiven, pornofiseres reklame og mote. Summen av pornofiseringa og seksualiseringa er at kampen mot porno har blitt satt kraftig tilbake.

Vi ser altså at pornoen går ut offensivt på nye områder, og møter oss i samfunnet gjennom nye kanaler hele tiden. Og samtidig ser vi at vi som pornomotstanderne ikke har klart å møte dette på en god nok måte. Vi ser at vi er på defensiven. Det er mulig å stoppe pornoens framtog. Men for at det skal skje, kreves det at vi pornomotstandere er klare, at vi veit hva vi kjemper mot. Vi må møte pornoindustriens offensiv med en enda kraftigere motoffensiv av sinte unge jenter og gutter. Venstresida må ikke la seg lure av pornoindustriens gallionsfigurer og alibier, selv om de er kvinnelige redaktører, feminister eller radikalere som lager egen porno. Vi har ikke tenkt til å la gutta få ligge i fred under dyna med pornobladene sine. Vi har ikke tenkt til å la pornoindustrien ture fram. Vi vil forsette å mobilisere til kamp mot porno og prostitusjon.

Kilder:

• -Dagsavisen 7. november -97
• -Arbeiderbladet 12. juli -97, 16.juli -97, 26.juli -97, 26.oktober -97
• -Klassekampen 22. november -98, 14. januar -98
• -Opprør nr. 2/97
• -Rebell nr. 2 og 3 -97

For 150 år siden skreiv Karl Marx og Friedrich Engels «Det kommunistiske partis manifest» på oppdrag fra «Kommunistisk Forbund», en internasjonal arbeidersammenslutning. Manifestet er både et teoretisk partiprogram for den kommunistiske bevegelsen og et innlegg i den politiske debatten.

Marx og Engels skreiv i 1872: «Hvor mye forholda har endra seg i løpet av de siste 25 åra, er de allmene prinsippene som er lagt ned i dette Manifestet, i det store og hele like riktige idag som noen gang.» Nå har det gått 150 år. Er de allmene prinsippene gyldige også idag, eller er Manifestet bare et dokument av historisk interesse? Kan Manifestet være til hjelp i vår politiske kamp idag?

Naken utbytting

Grunntanken i Manifestet er at historia er prega av klassekamp, kamp mellom de undertrykte og den herskende klassen. Historia har nå kommet dit hen at arbeiderklassen «ikke kan nå fram til frigjøring fra åket under den utbyttende og herskende klassen – borgerskapet – uten samtidig en gang for alle å frigjøre samfunnet overhodet fra all utbytting, undertrykking, klasseforskjell og klassekamp». For å gjøre slutt på «de manges utbytting av de få», sammenfatter Marx/Engels sin teori i dette ene uttrykket: «oppheving av privateiendommen».

Ifølge Marx/Engels er kapitalismen både et økonomisk og politisk herredømme som ekspanderer ved å underlegge seg verdensmarkedet, og «skaper seg en verden etter sitt eget bilde. (…) Den moderne statsmakta er bare et utvalg som forvalter hele borgerskapets samla virksomhet.»

Borgerskapet har ikke latt noe annet band tilbake mellom menneskene enn den nakne interessen, den kjenslesløse «kontante betaling». «Det har kort sagt i stedet for ei utbytting innhylla i religiøse og politiske illusjoner satt den åpne, skamløse, direkte, nakne utbytting.» Kapitalisme er frihet til utbytting.

Bare arbeiderklassen har et revolusjonært potensiale og makt til å erstatte kapitalismen med et menneskeverdig samfunn. Marx/Engels så for seg en utvikling der arbeiderklassen organiserer seg for kamp, overvinner innbyrdes konkurranse og sloss for flertallets frigjøring. Det er ikke tilstrekkelig å ta makta over produksjonsmidlene, hele samfunnet må revolusjoneres.

«Proletariatet, det laveste skikt i det nåværende samfunn, kan ikke rette seg opp, uten at hele overbygginga av lag som danner det offisielle samfunn, blir sprengt i lufta.»

Dele godene?

I Manifestet drøfter Marx og Engels de innvendinger som rettes mot den kommunistiske bevegelsen. Innvendingene er forbausende velkjente:

• -Høyresidas argument om at det er enkeltindivider som med sin kapital og innsats skaper arbeidsplasser og får til utvikling.
• -Kommunistene truer samfunnsordenen fordi den vil avskaffe familien. Borgerskapet som reduserer kvinnene til fødemaskiner og barneoppdragere i familien og forbruksvarer i prostitusjonen.

Marx og Engels kommenterer også ulike politiske retninger som kaller seg sosialistiske. Bevegelser som ønsker seg en mer rettferdig fordeling av godene, og som tror dette kan skje innafor kapitalismens rammer. Debatten er velkjent, også for den norske venstresida idag.

Vi har det tross alt ganske bra i Norge. Den rådende sosialdemokratiske ideologi har vært og er å ta seg utdanning for å komme seg fram i verden. SV vil gjøre kapitalismen mer rettferdig. Slik situasjonen er i dag, tror mange det er mulig å gjennomføre en «del godene»-politikk uten en gjennomgripende revolusjon. Men kapitalismen er et verdensomspennende system som fører til sult, krig og død for millioner av mennesker hvert år. Derfor må også motstanderne av kapitalismen være internasjonalister. «Kommunistene skiller seg fra de andre proletariske partiene bare ved at de på den ene sida i proletariatets forskjellige nasjonale kamper framhever og gjør gjeldende hele proletariatets felles interesser, som er uavhengige av nasjonalitet……» , skriver Marx og Engels i Manifestet.

Borgerskapet har de siste åra vært på offensiven med sin propaganda om sosialismens grusomheter og kapitalismens overlegenhet. Opprør er farlig fordi det bare fører til nye overgrep og ny undertrykking. Mange tror på dette og vil heller reformere kapitalismen enn å kaste den på den historiske skraphaugen. Bare revolusjonære kommunister har som mål å styrte kapitalismen som system. Sånn har det vært siden Marx og Engels dager.

Kjønnsløs arbeiderklasse

Manifestet er et historisk dokument og mange av forholda som er beskrivi, er sjølsagt forelda. Kapitalismen har vist seg å være mer overlevelsesdyktig enn det Marx og Engels trodde. Den teknologiske utviklinga har gitt deler av arbeiderklassen muligheten til utdanning og velferd. Kapitalismen har ikke viska ut skillet mellom den mannlige og kvinnelige arbeider. Familien har ikke utspilt sin rolle, heller ikke i arbeiderklassen. Arbeiderklassen har på mange måter adoptert og gjort borgerskapets idealer til sine. Kjersti Ericsson hevder i boka «Søstre, kamerater!» at menn i arbeiderklassen har gått i allianse med borgerskapet for å undertrykke kvinner. Hun kaller det klassesamarbeid.

Marx og Engels var kommunister som utvikla sine teorier ut ifra den tidas kunnskap og historie. De var også menn av sin tid. Etter mitt syn undervurderte de kvinneundertrykkinga i samfunnet. Store deler av den mannlige arbeiderklassen så på de kvinnelige arbeiderne som en trussel mot sine lønninger. Istedenfor å slåss sammen med kvinnene mot den lave kvinnelønna, ville de utelukke kvinnene fra arbeidsplassen. Enkelte fagforeninger tillot ikke kvinner å bli medlemmer. Dette undergravde arbeiderklassens kampkraft. Om disse forholda var Marx og Engels merkelig tause. Deres beskrivelse av arbeiderklassen er kjønnsløs, og dermed blir det en beskrivelse på menns premisser.

Marxistisk smaksprøve

Det er mange måter å forholde seg til Marx og Engels skrifter på. Mange har klare formeninger om marxismen, men har aldri lest Marx sjøl. Det er vanskelig å vite hvordan pæra smaker, uten å ta en bit. Sånn er det også med marxismen. Manifestet anbefales som en smaksprøve, det stiller spørsmål om verden det er vanskelig å være likegyldig til.

Marxismen er ikke en trosretning, men et redskap for å forstå verden for å forandre den. Dessverre har Marx sine skrifter vært en bibel for mange marxister. Kvinners kamp mot undertrykking har ofte blitt møtt med argumenter om at kvinnekampen splitter arbeiderklassen, og viktige kvinnekrav kan utsettes til etter revolusjonen. De henviste til Marx analyse av arbeiderklassen og familien hvor kvinneundertrykkinga vil forsvinne med oppheving av den private eiendomsretten.

Marx og Engels understreka at vår bevissthet er prega av det samfunnet vi er en del av. Nye erfaringer gir grunnlag for ny kunnskap. Det er vår oppgave idag å beskrive og analysere samfunnsutviklinga. Dette gjorde AKP da de vektla kvinnepolitiske spørsmål i sitt prinsipp-program på 1980-tallet. Prinsipp-programmet tar hensyn til at flertallet av arbeiderklassen i Norge er kvinner, de fleste lavtlønte. De er dobbeltarbeidende med hovedansvar for familiens ve og vel. Derfor er kvinnene forkjempere for 6 timers arbeidsdag og forsvar av offentlige velferdsordninger. Dette gjør kvinnene i arbeiderklassen til spydspisser i kampen for frigjøring. Med disse erkjennelsene videreutvikla AKP etter mitt syn marxismen.

 

---

«Vi har ingenting imot, at kvinder opnaar fuld likestilthet med mænd i stillinger, hvor hendes utdannelse og evner og fysiske underlegenhet overfor manden ikke stiller seg hindrende i veien herfor. Men for tiden tror vi ikke, at sporveisdriften i vort land er lagt slik tilrette, at den kan betjenes like godt og endog bedre av kvinder end mænd. Hvis der virkelig skulde vise seg, at der findes en eller annen eventyrerske av en kvinde, som ønsker at stille sig paa en sporvogn til offentlig beskuelse og almen forlystelse, saa bør vedkommende kollega, straks gjøre hende opmerksom paa i hvilken mision hun har stillet sig til tjeneste. Hun vil kanskje neppe selv være sig bevisst, at hun i tilfælde i virkeligheten formentlig nærmest kommer til å spille Judas’, hædersmanden og snikmorderens rolle.»

Slik ble de første kvinnelige konduktører møtt av fagforeningen på grønntrikken i Kristiania i 1916. Sporveiene trengte arbeidskraft fordi den mannlige befolkninga gikk til andre virksomheter. Det var krig i Europa og høykonjukturen hadde satt inn for fullt.

Etter krigen forsvant de fleste og når Sporveisselskapene igjen trengte kvinner, etter annen verdenskrig var pipa fra fagforeningene lik seg sjøl. Men fra 1950 ble det ansatt fast kvinnelig betjening. Siden har vi vært der. I større antall og nå har vi fått kvinnelige fagforeningskamerater som har sin opprinnelse i Pakistan og andre land langt borte. Det representerer et nytt skritt der kvinnene også med en annen bakgrunn enn den hvite norske tar arbeid.

Historia om kvinnene i trafikkselskapene er ikke så ulik historia stort sett. Nå rett før årtusenskiftet er det stagnasjon og tilbakegang i økonomien. I Asia raser ei alvorlig krise som snart vil nå oss. Hvordan vil det slå ut for kvinnenes hardt tilkjempa plass på arbeidsplassene, på universitetene og i organisasjonene? Kvinnene har opparbeida seg en bevissthet som sjølforsørgende, en bevissthet på likestilling og et ønske om frigjøring. Kvinnene kan ikke flyttes inn og ut av arbeidslivet like lett som tidligere. Kampen står om heving av kvinnelønna, kortere arbeidsdag, for kunnskap, mot porno, vold og rasisme og for offentlige barnehager til alle barn..

Kontantstøtta til Svarstad Haugland er ikke et uttrykk for den borgerlige regjeringas omsorg for kvinnene og barna? Vi må spørre hvorfor så store summer av merverdiskapinga i Norge brukes for å ikke gjøre bruk av offentlige tjenester? Er det nymoralismen, mor og barn har det best hjemme, sammen, iden private familien? Eller er det andre ting som styrer denne «reformen»? Er tida kommet for en ny runde hvor kvinnenes arbeidskraft viser seg å være reservearbeidskraft, til bruk når det er for lite mannlig arbeidskraft? Er det sånn at kapitalismen nå har skilt ut så store deler av den kvinnelige befolkninga som de har behov, for til sine rekker og at Bondevik-regjeringas «omsorg » for «den hellige familien» er en måte å holde de dårligst utdanna og de uønska kvinneyrkene ute av arbeidsmarkedet på? Den offentlige omsorgen for barn, sjuke og eldre skal privatiseres. Kanskje kan mesteparten legges ned når de unge kvinnene allikevel skal være hjemme og passe sine egne barn. Jorun Gulbrandsens artikkel i dette nummeret drøfter disse spørsmåla.

Den teknologiske utviklinga har gjort den daglige nødvendige arbeidstida – den tida en arbeider må jobbe for å reprodusere sin egen arbeidskraft – mindre. Kanskje trenger vi ikke å jobbe mer en fire timer hver dag, og ennå skaper vi merverdi (som går i lomma på kapitalen). Istedet for å få 6-timersdagen får vi tilbud om kontantstøtte. Kapitalen trenger mer fleksibel arbeidskraft og deltidsjobber, og hjemmearbeid blir ofte løsninga for kvinnene i den vestlige verden. For kvinnene i andre deler av verden står valgene oftere mellom vanvittige arbeidsforhold med 12-14 timers dag og brakkeliv eller prostitusjon.

Tron Øgrim sier i sin bok » hilsen til en generasjon av Kvikksølv» at unge kvinner er i ferd med å bli i flertall når det gjelder å ta høyere utdanning, og at de blir best. (Side 113) Dette kan gi muligheter for at kvinnene blir de framtidige sjefene. Hans resonnement er slik: Jentene går forbi gutta i høyere utdanning. Gutta tar de feiteste jobbene i det private næringsliv. Jentene får de dårligere betalte og mindre prestisjefylte jobbene i stat og kommune. Når det private næringsliv så får behov for sjefer med kunnskap og erfaring fra stat og kommune, vil de leite etter sjefene derfra . Vips, jentene blir framtidas sjefer. Er det hold i dette?

I dag trenger kapitalen nye markeder å investere på. De går løs på offentlig virksomhet og privatiserer det. Altså blir offentlig helse og omsorg et privat foretagende som skaper profitt. La gå at kvinnene blir sjefene her. Det vil være viktige skritt mot likestilling. Men det er frigjøring kvinnene (og mennene) vil ha – fra utbytting og undertrykking. Hva betyr det for frigjøringa at kvinnene blir de nye sjefene? Bare større klasseskiller mellom kvinnene? Eller kanskje Tron Øgrim mener det fører til en mer menneskelig kapitalisme?

Tron Øgrim sier videre: » I framtida kommer ikke ingeniørene (gutta, min presisering) til å dominere Nettet. (…….) For å si det brutalt: I begynnelsen av neste århundre blir ikke det viktigste på Nettet å få koplinger til å fungere, men å selge Pizza og fordele pensjoner. Salg og Sosialarbeid. Og da blir det viktigere å ha kunnskap om humanistiske fag enn om kabler. Den jenta som nå utdanner seg til å dominere denne kunnskapen, posisjonerer seg altså til å bli Bestemors Dronning.» (s.114-115)

Vi må spørre: Når det er sånn at mer og mer av offentlig virksomhet flyttes til det private markedet, og det legges fortjenestemål på virksomheten, hva fører det til for kvinnene å skulle få så stor «makt» i dette markedet? Er det riktig? Vil IT-revolusjonen skape flere kvinnejobber? Vil det gi kvinnene en sterkere posisjon til å kjempe mot kapitalismen, mot kjønnsundertrykkinga? Dette må undersøkes, kvinnebevegelsen og kvinneforskninga – les Agnete Strøms artikkel i dette bladet – er utfordra. Her er det mange spørsmål å ta tak i: Hvilke krav skal vi stille i utdanninga? Hvordan skal vi sloss om makta over utviklinga av IT-teknologien? Hvordan bruke en ny posisjon i kampen mot kapitalismen til å få frigjøring på kvinnenes premisser?

Ha en god 8. mars!

 

av Torill Nustad

For 150 år siden skreiv Karl Marx og Friedrich Engels Det kommunistiske partis manifest på oppdrag fra «Kommunistisk Forbund», en internasjonal arbeidersammenslutning. Manifestet er både et teoretisk partiprogram for den kommunistiske bevegelsen og et innlegg i den politiske debatten.

Marx og Engels skreiv i 1872: «Hvor mye forholda har endra seg i løpet av de siste 25 åra, er de allmene prinsippene som er lagt ned i dette Manifestet, i det store og hele like riktige idag som noen gang.» Nå har det gått 150 år. Er de allmene prinsippene gyldige også idag, eller er Manifestet bare et dokument av historisk interesse? Kan Manifestet være til hjelp i vår politiske kamp idag?

Naken utbytting

Grunntanken i Manifestet er at historia er prega av klassekamp, kamp mellom de undertrykte og den herskende klassen. Historia har nå kommet dit hen at arbeiderklassen «ikke kan nå fram til frigjøring fra åket under den utbyttende og herskende klassen – borgerskapet – uten samtidig en gang for alle å frigjøre samfunnet overhodet fra all utbytting, undertrykking, klasseforskjell og klassekamp». For å gjøre slutt på «de manges utbytting av de få», sammenfatter Marx/Engels sin teori i dette ene uttrykket: «oppheving av privateiendommen».

Ifølge Marx/Engels er kapitalismen både et økonomisk og politisk herredømme som ekspanderer ved å underlegge seg verdensmarkedet, og «skaper seg en verden etter sitt eget bilde. (…) Den moderne statsmakta er bare et utvalg som forvalter hele borgerskapets samla virksomhet.»

Borgerskapet har ikke latt noe annet band tilbake mellom menneskene enn den nakne interessen, den kjenslesløse «kontante betaling». «Det har kort sagt i stedet for ei utbytting innhylla i religiøse og politiske illusjoner satt den åpne, skamløse, direkte, nakne utbytting.» Kapitalisme er frihet til utbytting.

Bare arbeiderklassen har et revolusjonært potensiale og makt til å erstatte kapitalismen med et menneskeverdig samfunn. Marx/Engels så for seg en utvikling der arbeiderklassen organiserer seg for kamp, overvinner innbyrdes konkurranse og sloss for flertallets frigjøring. Det er ikke tilstrekkelig å ta makta over produksjonsmidlene, hele samfunnet må revolusjoneres.

«Proletariatet, det laveste skikt i det nåværende samfunn, kan ikke rette seg opp, uten at hele overbygginga av lag som danner det offisielle samfunn, blir sprengt i lufta.»

Dele godene?

I Manifestet drøfter Marx og Engels de innvendinger som rettes mot den kommunistiske bevegelsen. Innvendingene er forbausende velkjente:

• Høyresidas argument om at det er enkeltindivider som med sin kapital og innsats skaper arbeidsplasser og får til utvikling.
• Kommunistene truer samfunnsordenen fordi den vil avskaffe familien. Borgerskapet som reduserer kvinnene til fødemaskiner og barneoppdragere i familien og forbruksvarer i prostitusjonen.

Marx og Engels kommenterer også ulike politiske retninger som kaller seg sosialistiske. Bevegelser som ønsker seg en mer rettferdig fordeling av godene, og som tror dette kan skje innafor kapitalismens rammer. Debatten er velkjent, også for den norske venstresida idag.

Vi har det tross alt ganske bra i Norge. Den rådende sosialdemokratiske ideologi har vært og er å ta seg utdanning for å komme seg fram i verden. SV vil gjøre kapitalismen mer rettferdig. Slik situasjonen er i dag, tror mange det er mulig å gjennomføre en «del godene»-politikk uten en gjennomgripende revolusjon. Men kapitalismen er et verdensomspennende system som fører til sult, krig og død for millioner av mennesker hvert år. Derfor må også motstanderne av kapitalismen være internasjonalister. «Kommunistene skiller seg fra de andre proletariske partiene bare ved at de på den ene sida i proletariatets forskjellige nasjonale kamper framhever og gjør gjeldende hele proletariatets felles interesser, som er uavhengige av nasjonalitet …» , skriver Marx og Engels i Manifestet.

Borgerskapet har de siste åra vært på offensiven med sin propaganda om sosialismens grusomheter og kapitalismens overlegenhet. Opprør er farlig fordi det bare fører til nye overgrep og ny undertrykking. Mange tror på dette og vil heller reformere kapitalismen enn å kaste den på den historiske skraphaugen. Bare revolusjonære kommunister har som mål å styrte kapitalismen som system. Sånn har det vært siden Marx og Engels dager.

Kjønnsløs arbeiderklasse

Manifestet er et historisk dokument og mange av forholda som er beskrivi, er sjølsagt forelda. Kapitalismen har vist seg å være mer overlevelsesdyktig enn det Marx og Engels trodde. Den teknologiske utviklinga har gitt deler av arbeiderklassen muligheten til utdanning og velferd. Kapitalismen har ikke viska ut skillet mellom den mannlige og kvinnelige arbeider. Familien har ikke utspilt sin rolle, heller ikke i arbeiderklassen. Arbeiderklassen har på mange måter adoptert og gjort borgerskapets idealer til sine. Kjersti Ericsson hevder i boka Søstre, kamerater! at menn i arbeiderklassen har gått i allianse med borgerskapet for å undertrykke kvinner. Hun kaller det klassesamarbeid.

Marx og Engels var kommunister som utvikla sine teorier ut ifra den tidas kunnskap og historie. De var også menn av sin tid. Etter mitt syn undervurderte de kvinneundertrykkinga i samfunnet. Store deler av den mannlige arbeiderklassen så på de kvinnelige arbeiderne som en trussel mot sine lønninger. Istedenfor å slåss sammen med kvinnene mot den lave kvinnelønna, ville de utelukke kvinnene fra arbeidsplassen. Enkelte fagforeninger tillot ikke kvinner å bli medlemmer. Dette undergravde arbeiderklassens kampkraft. Om disse forholda var Marx og Engels merkelig tause. Deres beskrivelse av arbeiderklassen er kjønnsløs, og dermed blir det en beskrivelse på menns premisser.

Marxistisk smaksprøve

Det er mange måter å forholde seg til Marx og Engels skrifter på. Mange har klare formeninger om marxismen, men har aldri lest Marx sjøl. Det er vanskelig å vite hvordan pæra smaker, uten å ta en bit. Sånn er det også med marxismen. Manifestet anbefales som en smaksprøve, det stiller spørsmål om verden det er vanskelig å være likegyldig til.

Marxismen er ikke en trosretning, men et redskap for å forstå verden for å forandre den. Dessverre har Marx sine skrifter vært en bibel for mange marxister. Kvinners kamp mot undertrykking har ofte blitt møtt med argumenter om at kvinnekampen splitter arbeiderklassen, og viktige kvinnekrav kan utsettes til etter revolusjonen. De henviste til Marx analyse av arbeiderklassen og familien hvor kvinneundertrykkinga vil forsvinne med oppheving av den private eiendomsretten.

Marx og Engels understreka at vår bevissthet er prega av det samfunnet vi er en del av. Nye erfaringer gir grunnlag for ny kunnskap. Det er vår oppgave idag å beskrive og analysere samfunnsutviklinga. Dette gjorde AKP da de vektla kvinnepolitiske spørsmål i sitt prinsipp-program på 1980-tallet. Prinsipp-programmet tar hensyn til at flertallet av arbeiderklassen i Norge er kvinner, de fleste lavtlønte. De er dobbeltarbeidende med hovedansvar for familiens ve og vel. Derfor er kvinnene forkjempere for 6 timers arbeidsdag og forsvar av offentlige velferdsordninger. Dette gjør kvinnene i arbeiderklassen til spydspisser i kampen for frigjøring. Med disse erkjennelsene videreutvikla AKP etter mitt syn marxismen.

av Tron Øgrim

Tron Øgrim ga i høst ut boka, en hilsen til en generasjon av KVIKKSØLV. Den har vakt debatt på møter, og omtalt i Klassekampen og omtalt av Marte Ryste i forrige nummer av Røde Fane. Taran Sæther har i dette bladets leder en visitt innom den samme boka.

Det tar på å late som om du er klok. For tida blir det to foredrag om Internett i uka … hvis det ikke blir tre. Eller flere –

De GREIESTE foredraga er de med ørten bisnissfolk i en sal, inn og snakk, ut igjen. Bare med litt spørsmål først – men tidsskjemaet er så tett at det blir sjelden mer enn tre. Og minst to av dem er som regel høflige, enkle – og jeg har hørt dem før.

1) DE VERSTE SPØRRERA

De VANSKELIGSTE er rundt et bord med (fx) 15 ungdommer, mest jenter.

– Bare avbryt, når dere vil, sier jeg da. Og det gjør de. Etter tre minutter, akkurat mens jeg forsøker å forklare forskjellen på telefoni nå og for 40 år sida, er det fx ei som spør:

– Men du, hva vil dette få å si for eldre folk på landet?

Dermed må jeg stille om det ganske lure, men litt langsomme og absolutt halvgamle hue mitt 180 grader, og rote gjennom hukommelsesloftet for å se om jeg alt på forhånd har tenkt no om gamle folk på landet – og det har jeg heldigvis, bl.a. fordi jeg for no’n år sida diskuterte dette med en klok fyr i pensjonistforbundet … og etterpå må jeg finne igjen tråden og snakke videre om ny telefoni og uendelige mengder gratis lagerplass og helt nye og vanvittige måter å jobbe på og åssen samfunnet nokså lynraskt vil bli snudd opp ned og – til NESTE spørsmål kommer.

Ja, disse møtene er de vanskeligste – for jeg kan’ke alltid svare på spørsmåla … Og de nyttigste for meg! FORDI jeg ikke alltid kan svare på spørsmåla! Og ofte aller minst, de som kommer fra unge jenter! For de tenker aller mest forskjellig fra oss NORMALE mennesker, som samfunnet er laga for (= hvite menn i 40-åra!)

2) DET VANSKELIGSTE SPØRSMÅLET

Jeg snakker om data og samfunnet.

Om alt fra åssen bransjer vil fordandre seg og bedrifter og jobber vil endre seg og hvem som vil bli rike og hvem som vil gå konk (og på hva) og åssen markedet vil endre seg til om åssen forholdet mellom land vil forandre seg, og åssen storbyene og landsbygda vil skifte ansikt, og hva som vil skje med fagarbeidere og rike kapitalister og mellomledere og forfattere og –

Om alt dette snakker jeg med den største skråsikkerhet, som en erfaren svindler, med den sikkerheta du bare kan ha når du IKKE har noen akademisk kompetanse på området, og området dessuten (nesten) ikke fins i Norge (i hvert fall ikke som jeg snakker om det) sånn at du altså ikke behøver å være redd for at dem som skal godkjenne hue-sert’fikatet ditt kan komme og avskilte deg og gi deg 30 dager.

Jeg har altså fordelen av at jeg ikke har no greie på det jeg snakker om (i hvert fall ikke formelt). Helt i tråd med de beste tradisjoner i norsk debatt. (Bare se på Jagland eller Solheim når de snakker om data! Eller Bondevik, når han kritiserer teater og litteratur!) Vi har akkurat hatt en skoleminister, som demonstrativt ikke hadde greie på det han styrte, som PÅ DET GRUNNLAGET er forfremma til helseminister! Osv. Ut fra en sånn tankegang, burde jeg nå straks gjøres til sjef for Norsk IBM!

Bortsett fra det, er jeg åsså temmelig sikker på at jeg har RETT. (Vent 20 år, så får dere se.)

Det æ’kke så VANSKELIG å se hva som vil skje, i store trekk, når man er så lur som meg. (Det er forholdsvis logisk at informasjonsbehandlera vil stige til topps i overklassen (bare se på Bill Gates) og at samlebåndsarbeidera vil få det vondt i underklassen (studer Detroit!) – at mange tradisjonelle storbyer vil dø, osv.) Hvis du veit en del om samfunnet og om teknologihistorie, og fram for alt er villig til å lære, så kan du skjønne sånt. Poenget er altså at sjøl om jeg ikke har GREIE på sakene, så veit jeg hva jeg snakker om. Og kan svare (nokså) skråsikkert på «vanskelige» spørsmål. Jah!

Da er det temmelig pinlig, å komme på møtene der det sitter (fx) 20 unge jenter rundt bordet, og midt i min ganske glupe framstilling av hva som vil skje, spør ei:

– Men hva vil Internett bety for kvinnens stilling i samfunnet i framtida?

– Hm! sa jeg da. For jeg visste ikke.

3) HVORFOR LEKER PETTER…

Når det gjelder situasjonen nå, veit vi at data er guttas leketøy. Datayrker er mannsdominerte yrker. Det gjelder datakasser allment (men mindre enn for 10 år sida – bl.a. fordi alle SEKRETÆRENE nå for lengst har fått PC) og internett spesielt.

Utviklinga er så rask at bildet skifter fra måned til måned. Men noen tall jeg har sett, tyda på at IN-brukera i USA var ca. 90% maskuline, i Norge kanskje 70%. TENDENSEN stemmer i hvert fall sikkert. Hvorfor? Hva kommer det av at fx Internett domineres av Petter, og ikke Petra Smart?

En grunn er at Internett ennå ER mest leiketøy. (Da datakasser var veldig dyre og mest leiketøy, var de aller mest for gutta. Da de blei billigere og trengte ned til de underordna og underbetalte delene av arbeidsmarkedet, blei de mer likestilte.) Og DYRT leiketøy. Foreldre kjøper DYRERE og mer TEKNISK leiketøy til Petter enn til Petra. Undersøkelser viser at det fortsatt er sånn. Petter får til jul, altså! Petra får…kanskje (ikke).

En annen grunn er at Internett ennå er veldig TEKNISK leketøy. Data har vært ingeniør-guttas sandkasse. Heltene har vært HÆKKERA (jeg skriver sånn i samsvar med de strålende prinsippene i den siste rettskrivningsreforma). Men hvem var de? Små tekno-friker som fryda seg over å finne ut åssen fx telefonnettet funka TEKNISK. (Altså duppedittene INNI telefonen, istedenfor, som normale tenåringer, å være mest opptatt av HVEM de kan SNAKKE med.) Absolutt mest gutter!

La oss ikke rakke ned på disse gutta. Sånne gutter (dvs flertall gutter) kokte opp de første hjemmebrygga PC-ene bak ryggen på IBM, de var pionerer når’e gjalt å sørfe rundt i hele verden lenge før storselskapene syntes at det skulle være lov, og de mekka opp World Wide Web for Internett helt i strid med ønskene til fjernsyns- og telefonselskapene, som helst ville at forbrukere skulle ha et nett inn i heimen som var klumpete, blodig dyrt og veldig dumt og begrensa, noe ala tekst-tv-systemet til TV2.

Alt dette er flott. Men det er PREGA av at gutta var tekno-interesserte heller enn menneske-interesserte. Det aller mest spennende var forholdet til maskiner og programvare. Og det er en av grunnene til at datateknologi fortsatt i hovedsak er så håplaust upedagogisk…mange av gutta i ingeniørmiljøer skjønner nemlig ikke så veldig mye av åssen MENNESKER funker.

4) …MEN IKKE PETRA SMART?

Det er åsså en kjent sak at de to sosiale kjønna har ulikt forhold til teknologi. Kikk på Tommy & Tiger’n! Helt i samsvar med virkelige erfaringer fra virkelige skoler reagerer Tommy og hans (ofte mishandla) venninne(?) ganske forskjellig på fx ATOMBOMBA. I sånne diskusjoner er små gutter ofte mest opptatt av ÅSSEN DEN HVIRKER, små jenter av HVEM DEN VIRKER PÅ.

Om vi ser på telefonen en gang til, nå. Alle som har hatt tenåringer i huset, veit at jenter er absolutt ikke no MINDRE interessert i telefonen enn gutter! De bare bruker’n på en annen måte enn gutta som skrur. Internett har, til nå, handla veldig mye om å PLUNDRE med teknikken for å FÅ DET TIL. Hvem syns sånt er morsomt? (Noen av) gutta. Noen tidlige undersøkelser i USA ga et bilde av den typiske IN-brukeren som en 18-årig gutt som aldri har pult. La oss ikke krangle om HVOR typisk han var (eller er). Igjen er det viktigste at det sikkert er no riktig i TENDENSEN. Mer spennende var diskusjonen av HVORFOR han ikke hadde … Der fantes det to hypoteser:

1) Han bruker så mye tid på IN at han ikke har tid.

2) Han har så mye tid til å bruke på IN fordi han ikke …

Så vidt jeg forstår, blei svaret 2. Profilen på denne typiske, ekstreme brukeren var en ung fyr som ofte hadde trøbbel i samvær med andre (uforutsigelige, kompliserte) mennesker. Og klarte seg/likte seg mye bedre i et sosialt forhold til maskiner, som han kunne mestre gjennom å pugge og analysere koder, og som alltid reagerte på samme måte. (Eventuelt med mennesker som var LANGT VEKK, innafor den snevre, kalde og ritualiserte ramma som kommunikasjon med enkel tekst ga.)

Kort sagt, altså: Unge nerder som syntes databokser (modemer, telefonsystemer, BBS-er, Internett osv) var mye GREIERE enn disse aller mest uforutsigelige av alle vesener: Jenter –

Disse gutta var mest opptatt av teknologi som teknologi, og av dataverdenen som et sted der (kompliserte) mennesker IKKE var. De var usosiale dyr! DET TRAKK DEM TIL NETTET.

Jenter (flest) derimot, er mindre opptatt av teknologi i seg sjøl og mer opptatt av hva de kan bruke den til. Og absolutt mer av mennesker enn av bokser. Sykkel? Mindre åssen sykkelgiret fungerer, enn av å dra på sykkeltur med venner, og se interessante steder – Før dere skriver rasende leserbrev, nå: Jeg sier ikke at ALLE jenter (og gutter) er sånn. Bare et flertall. Jeg sier heller ikke at det er RIKTIG (eller gærent) at kjønna er sånn. Jeg bare slår fast, at sånn er det. I vår kultur, for øyeblikket.

Men da er det heller ikke no rart, at Petra Smart ikke tente på det kalde, teknologisk orienterte, ikke-menneske-orienterte, usosiale Internett. Det er ikke laga av/for henne. Det interesserer henne ikke. I hvert fall ikke sånn som det VAR.

6. MASKINER OG KVINNEFRIGJØRING?

Kan vi si noe om åssen teknologi har påvirka kvinners plass i samfunnet – før i tida? Ungdommen, som er ung (og i visse sammenhenger, dum og uvitende!) veit alt for lite om historia. Så ungdom: Følg med!

For knapt 200 år sida hadde norske menn hånd- og halsrett over kvinner, barn og tjenestefolk. Det betyr, kort sagt, at gubben hadde lov til å slå dem. Vi kan si at konebanking var ikke bare LOV (i motsetning til nå), det var PÅBUDT. Denne underordna rolla for kvinner støtta seg sosialt, kan vi si, på to hovedstolper: Kvinner flest, i byene, var sperra ute fra det vanlige arbeidsmarkedet utafor husholdningene. Og de var sperra ute fra kunnskap. Økonomisk avhengige av menn: Ektemannen, eller hvis du var ugift, av far, en bror, eller en du var i tjeneste hos. De fleste jobber var ikke åpne for kvinner. Juridisk usjølstendige: Det er derfor Nora i Et Dukkehjem ikke kan undertekne lånepapiret sjøl, men må forfalske underskriften til sin far. (Bestemora mi, som HADDE sjølstendig jobb og var Skiens høyest betalte dame en gang på 1890-tallet, hadde ikke lov til å betale skatt! Som kvinne var hun nemlig ikke myndig.) Juridisk sperra ute: Fra politikk, utdanning (hadde ikke LOV til å gå på universitet, fx) fra mange yrker osv. Ny teknologi førte til arbeidsmarkedet TRENGTE damer. (Det var ikke nok sånne folk med tissen den riktige veien…) Det oppsto åsså jobber der du ikke først og fremst trengte steinhoggermuskler, men det var desto viktigere at du var bl.a nøyaktig og pålitelig, som f.eks. telefonistinne. (De første svitsjera i det primitiver Kyberrommet var damer!)

7. KONTROLL OG KVINNEFRIGJØRING?

Kvinnebevegelsen førte åsså til at kvinner sloss seg inn i politikken, på skolene osv. Et av de aller siste eksemplene på et sånt område var Holmenkollstafetten, som var FORBUDT FOR JENTER for bare 30 år sida! Tidlige Kvinnefrontere og andre feminister sprengte dette forbudet ved å melde seg på under falske mannsnavn, løpe med påklistra bart osv. – og bli slept ut av løpet av politiet –

Unge jenter, som er vokst opp med Grete Waiz og Ingrid Kristiansen, trur ofte at jeg juger når jeg forteller at sånt faktisk skjedde, i Norge, for mindre enn 25 år sida. (Men i Sovjet var kvinnefotball forbudt, helt til på 980-tallet. En gammal mann som het Bresnjev hadde uttalt at det førte til usunn opphisselse…)

Hvorfor fant kvinner seg for 50 og 100 og 200 år sida i å tjene menn, tilmed la seg banke av menn, i mye større grad enn nå? Enkelt uttrykt: Fordi de hadde ikke noe sted å gå. «Gå fra gubben og sult.» Mannen tjente penga. Jeg kjenner arbeiderfamilier der det, i Norge før krigen, var som i Pelle Erobreren av Nexø: Ved middagsbordet spiste Far først, mens kona og ungene så på. Etterpå fikk de det som var igjen. Det var ikke fordi Far var en drittsekk, men fordi han måtte være mett for å klare jobben. Alle var avhengige av det! Mor syntes åsså det var rimelig.

Sjølstendige jobber – altså egen økonomi – og rett til kunnskap – altså egen utdanning – skapte GRUNNLAGET for den kvinnerolla som fins i Norge på 1990-tallet. Altså: Kontroll over Kvinner blei uthula av: Maskiner – nytt arbeidsmarked – kvinnejobber – kvinnekunnskap!

9. DANNELSE, DATA – OG DAMER?

Hva vil arbeidsmarkedet være ute etter, da?

Nett-teknologi blir ofte kalt IT, som igjen står for informasjonsteknologi – eller kanskje intelligensteknologi. (Til tross for den ekstreme dummheta som kan skinne gjennom både i brukergrensesnitt og bruk. Men glem det.) Både datateknoliogien allment og Nettet spesielt er foreløpig i sin barndom, der mennesker må brukes til å rette opp idiotiske småfeil, gjøre enkle rutineoppgaver osv. Men ettersom Nettet vokser. Investeringene vokser. Erfaringene vokser. Kommer Nettet til å gro ut av disse barnesykdommene etter tur. (Og starte på voksensjukdommene? Glem det.)

De jobbene som vil bli igjen, vil handle mindre om rutine, og mer om å bruke menneskelig intelligens på Nettet. Om kunnskap og intelligent bruk av den. Og det henger igjen sammen med utdanning. (Ofte, i hvert fall!) Her er ei interessant utvikling i gang. For det ser ut til at jentene holder på å ta igjen og gå forbi gutta i høyere utdanning, over hele den vestlige verden.

Det har lenge vært kjent at små jenter er bedre enn gutter, stort sett, når de starter på folkeskolen. Noen forskere har hevda at det hadde biologiske grunner, at jentene er skolemodne før, biologisk sett, og det har tilmed dukka opp forslag om at de bør begynne ett år før. Det har åsså vært vanlig å tru at gutta tar igjen dette seinere – når jentene kommer i puberteten, kanskje? Men nå ser det ikke ut til at det stemmer. I engelske videregående skoler, fx. Der blei det for ikke så lenge sida avslørt en skandale med ulovlig anti-diskriminiering av jenter…Skoler som var opptatt av prestisjen sin, slapp gutter med DÅRLIGERE karakterer inn først, for å ikke få JENTEFLERTALL. Fordi jentene i gjennomsnitt ligger over.

I Norge har jentene tatt over i viktige fag på universitetsnivå. Tendensen er at gutta dominerer på høyeste utdanningsnivå og jentene på begynnernivå – og at jentedominansen eter seg oppover, år for år. De blir flertallet. De blir best. Noen som har lyst til å gjette på hva det vil bety for damenes stilling i neste århundres Netta DataVerden?

10. HVEM TAR SJEFSJOBBENE?

Sist jeg spurte en gjeng unge jenter om det, kom de med to innvendinger:

– Menn dominerer sjefsskiktet. (Og ansetter, som sjefer, sånne som ligner seg sjøl.)

– Gutta dominerer de teknisk-matematiske faga, ingenniørfaga. (Og Nettet er ingeniørenes paradis.)

Så menn kommer uansett til å dominere Nettverdenen… De feiteste delene av den, ihvertfall.

Mine svar:

– Sjefene? Jeg trur dette kommer til å skje med sjefsskiktet i Norge, i de neste 25 åra:

Jentene går forbi gutta i høyere utdanning. Gutta tar de feiteste, godt betalte toppjobbene i Det Pirate Næringsliv (DPN). De høyt utdanna jentene går inn i de dårligere betalter, og mindre prestisefylte, sjefsjobbene i Stat og Kommune (S&K). Og der sitter de no’n år. Og får erfaring, og forbindelser, og blir veldig flinke!

Så, når DPN trenger toppledere med erfaring fra S&K (av grunner vi ikke behøver å gå inn på her). Og sender hodejegere ut. For å finne dem som har disse forbindelsene. Og dessuten er høyt kvalifiserte, kunnskapsrike – og ikke FOR JÆVLIG dyre. Hvem ansetter de da? Jeg gjetter at de høyt utdanna jentene, via toppjobbene i Stat og Kommune, uti neste århundre åsså vil komme til å dominere De Pirate Sjefsjobbene.

– Nettet, nå. Det er riktig at gutta dominerer ingeniørfaga. Vil det vare, eller kommer jentedominansen der åsså, om noen år? Kanskje, kanskje ikke. Men det æ’kke så viktig, fordi: I framtida kommer ikke Ingeniørene til å å dominere Nettet.

Nettet har – til nå – vært Ingeniørenes Paradis, fordi det har handla om å få det Opp Å Stå. Strekke kabel, finne riktig plugg! Få kassene til å snakke til hverandre! Osv. Men denne ingeniørkosen vil snart ta slutt. For det viktigste nå blir ikke Brytere, men Bestemor. Nettet ER oppe og står (nesten, ihvertfall). Det investorene NÅ er ute etter, er å få MENNESKER inn på Nettet. Brukere! Det er folk som IKKE er datanerder, som gir FAEN i bokser, og som må overtales, forføres til å komme inn på Nettet for å bruke penger på å snakke med hverandre, handle osv, som blir viktigst.

Og da er ikke Ingeniøren lenger konge. Han er nemlig ikke spesielt flink – med Bestemor. Hvem er det? Mennesker som er flinke med mennesker. Sosiale folk, som kan kommunisere.

For å si det brutalt: I begynnelsen av neste århundret blir ikke det viktigste på Nettet å få koplinger til å fungere, men å selge Pizza og fordele Pensjoner. Salg og Sosialarbeid! Og da blir det viktigere å ha kunnskap om humanistiske fag enn om kabler. Den Jenta som nå utdanner seg til å dominere denne kunnskapen, posisjonerer seg altså åsså til å bli Bestemors Dronning.

11. PAKISTANSK KYBERWOOD?

Når ny teknologi skaper ny økonomi og nye samfunnsforhold, blir gamle samfunnsforhold åsså ofte snudd oppned. Da dampen kom om gjorde slutt på adelsveldet, var de nye rike – handlesmenn, fabrikkeiere osv. – som regel sjøl ikke adelige. Adelen var fornøyd. Den satt på sin bak og koste seg, og gadd ikke sote seg til med å få dampmaskiner til å tøffe og gå. Sånn var det i den første teknologiske revolusjonen.

I den andre teknologiske revolusjonen, da bensinen og elektrisiteten kom, var USA blitt mulighetenes land for (hvite) fattigfolk som fant alle dører stengt i Europa. Mange blei fattige i den nye verden åsså, men flertallet blei rikere enn de hadde vært. Og noen blei styrtrike.

Et eksempel på åssen teknologien kunne skape uante muligheter, er den mest amerikanske av alle industrier: Filmen. Holywood blei dominert av jøder og østeuropeere, som skrelte av sine umulige, utenlandske navn og isteden blei syntetiske super-amerikanere: Al Jolson (Asa Yoleson) Tony Curtis (Bernhard Schwartz) Kirk Douglas (Issur Danielovjitsj Demsky) Rock Hudson (Roy Scherer) Jerry Lewis (Joseph Levitch) osv. Poenget var at filmen hadde – fra starten av – ingen prestisje. Skikkelige Amerikanske Gutter med Gode Amerikanske Navn gadd ikke gå inn der! Sånn blei Holywood, i det antisemittiske Amerika, fra starten stedet, der fattige jødegutter fikk sjangsen – og blei styrtrike.

Foran den 3. teknologiske revolusjonen fins ikke no Amerika ungdommen kan dra til. Derimot fins Kyberrommet, et land uten grenser (der det heldighvis ikke fins indianere som skal drepes eller svarte som skal selges). Kan Kyberland spille samme rolle?

Jeg trur det. Ta nå fx unge innvandrere i Norge. Folk som har gått skoler og snakker norsk, men som ikke får jobb, fordi de heter Ali eller Nasreen. Kan ikke Nettet bli deres Holywood? En av de beste vitsene om kyberrommet, som alt er så mye brukt at den er utslitt, er den om hunden, veit dere: «På Internett kan ingen se at du er en hund.» Nå er nå ikke det så sikkert. Jeg tipper at video kommer før vi har snudd oss. Du kan altså bli avhengig av å ikke bare skrive at du heter Ola Hansen, men åsså måtte vise ansiktet ditt på skjermen, før du får en jobb. Likevel, sånt kan ordnes. Flinke pakistanske gutter (eller jenter!) kan vel hække et norsk fjes? (Eller ansette en Ola på forværelset, da!) Unge mann, gå til Kyber-Vesten!

12. VERA OG VERDENSHISTORIA?

Men det var jenter vi snakka om. Det oppstår altså et arbeids- og informasjonsmarked, der det blir HELT UMULIG å dele opp folk etter kjønn. Når det gjelder jobbene. (åssen kan du VITE hvilket kjønn han? (hun? hen?) der borte i tråden, i Litauen, EGENTLIG har?) Når det gjelder informasjon. For 100 år sida kunne de sperre jentene ute fra universitetene. Men når all grunnleggende universitetskunnskap er tilgjengelig, overalt, på Nettet?

Gubbene kan, fx i Saudi-Arabia, sperre jentene inne bak slør og i egne rom. Men så lenge det fins en tentakkel av Nettet som når inn bak forhenget, så kan de, i neste hundreår, aldri sperre dem ute fra den kunnskapen de sjøl ønsker å sjekke. (Sensur på nettet? Uansett alle skrekk-meldinger nå, påstår jeg at det er en tapt kamp. Kom tilbake om 20 år, så skal vi se.)

Det blir altså umulig å sperre jentene ute, med de gamle metodene – som da purken dro dem fysisk ut av Holmenkollstafetten, først på 70-tallet. Tvert imot. Jentene er, i forkant, alt på vei til å dominere de feltene som blir viktigst for å Herske på Nettet: Utdanning. Kunnskap.

Glem skjegg, muskler osv. Sånt syns ikke på Nettet. Kunnskap syns. Jeg tipper altså, at jentene vil dominere Nettet, en gang uti det 21. århundre. Internett er jentenes verdenshistoriske framtid.

13. KJØKKEN ELLER…?

Vil det skape grunnlag for ei enda friere og mer likestilt kvinnerolle enn den vi kjenner fra 90-tallet? Kanskje. Men sånne saker oppstår erfaringsmessig ikke (bare) som en følge av økonomi og teknologi. De er åsså avhengige av hva kvinner vil sjøl. Moter – (ikke (bare) i klær, men i livsstil) kamp (av kvinner og menn, for og mot kvinner!) – politikk (bl.a. om kvinnene sjøl, i milliontall, deltar i den). Vi får se…

Men HVIS nå dette er riktig. Hvis kvinner er dømt/velsigna til å spille ei hovedrolle på Nettet i Neste tusenår. Er det ikke da en interessant MOTSIGELSE at så få av dem (dere!) ER der, i 1996? Opplagt, jo. En av grunnene er at Nettet ennå ikke ER det Nettet vil BLI. Et sted som INTERESSERER jenter. Fordi det handler Mest om Mennesker, og er EFFEKTIVT og NYTTIG som et STED FOR MENNESKER, som vil MØTES og ha det MORRO. (No som vil trekke ikke BARE jenter inn på Internett…men åsså mange flere av det riktige (viktige!) kjønn.) Hvem kan gjørra Internett til et sånt Sted for Jenter? Svaret fins i eventyret om den Lille Rde Høna, som bodde sammen med den late Katta, Grisen og Hunden. På spørmål om å plante, høste, male og bake brød, svarte alle tre «ikke JEG!» «Da får jeg gjøre det sjøl, da!» sa den Lille Røde Høna.

Jenters plass er på Nettet.

KVINNENS PLASS ER I KYBERROMMET!

av Agnete Strøm

Kvinneforskning er ikke bare er en akademisk disiplin på linje med andre, men noe det er bruk for. Når det gjelder kvinneforskningens forhold til kvinnekamp og kvinneaktivisme, så er der skott, men heldigvis ikke vanntette skott. Hovedproblemet er at forskningen blir offentliggjort i en ofte vanskelig tilgjengelig form, i vanskelige tilgjengelige medier og at vi ikke lenger har treffsteder.

Jeg skal i denne artikkelen gi en rekke konkrete eksempler på hvordan kvinneforskningen har støttet kvinneaktivismen. Samtidig har jeg en liste over tema der kvinneforskningen ennå ikke har gjort noe tydelig gjennombrudd og hvor vi ønsker at kvinneforskningen skal gå inn med større tyngde.

Hvorfor er kvinneforskning tilgjengelig for kvinneforskerne, men oftest lite tilgjengelig for kvinnepolitiske aktivister?

Hos kvinneforskerne synes det å eksistere en uvilje mot popularisering og uvilje mot å ta del i kvinnekampen. Selv på Backlash-konferansen i høst ble et opprop om nei til kutt i trygdeytelsene til aleneforeldre/alenemødre avvist som ikke passende.

Kvinneforskerne arbeider innenfor det akademiske miljø, men jeg aksepterer ikke at seriøs forskning betyr et farvel til offentlig å tilkjennegi kvinnepolitiske standpunkt. Når jeg tenker på alle de mannlige økonomiprofessorene som til stadighet uttaler seg om diverse statsbudsjett-tiltak, så må da kvinneforskere kunne uttale seg offentlig om saker de har god greie på, for eksempel mot statsbudsjettets forslag om bortfall av ekstra barnetrygd for enslige mødre.

I 15-20 år har kvinneforskerne deltatt i statlige utredninger og fremmet de sakene de brenner for der. De har vært premissleverandører. Dette er en måte å arbeide på, men med klare begrensninger. I dag har vi også begrepet statsbyråkratifeminisme. Det synes å være på tide å skifte fokus til kvinnefrigjøring. Hvordan skal kvinner ellers kunne stå imot nå når det norske samfunnet er på full vei inn i markedsliberalismen?

To bein – bruke og støtte

Kvinneforskere må stå på to bein:

• bruke forskningsresultatene for fortsatt å påvirke og endre, ved å prøve å bli premissleverandører for beslutningstakere, men også
• støtte aktivister og massebevegelser i og rundt kvinnespørsmål.

For meg er det viktigste å finne måter å styrke dette siste: Kvinneforskningsmiljøene må bli flinkere til å formidle sine prosjekt og resultater også utenfor sine miljøer, og bli mer klar over at aktivistmiljøer også har svært mye innsikt og kunnskap som forskere trenger.

Personlig har jeg arbeidet med følgende kvinnepolitiske temaer i Kvinnefronten i Bergen: abort, barnehager, porno, prostitusjon, toppløsbarer, kvinner og aids, kvinner og arbeid/lønn, 6-timersdagen, oppløs familien, kvinner og helse, spesielt graviditet, fødsel, reproduktive rettigheter, kvinner og EF, befolkningsproblematikk, internasjonal kvinnesolidaritet. Under det hele ligger oppgaven om videreutvikling av feministisk ideologi.

Hva har jeg fått av kvinneforskningen på disse områdene, og hva vil jeg få i framtiden?

De fleste som arbeider med kvinneforskning har hatt sin bakgrunn i kvinneaktivistmiljø. Etter hvert som tiden har gått, har de fleste som tilhører den første generasjon av kvinneforskere, trukket seg tilbake fra barrikadene.

Vi heiet på kvinneforskningen

Vi som ble igjen i Kvinnefronten, heiet på kvinneforskningen og syntes det var en seier for kvinnekampen og ventet spendt på forskningsresultatene. Det tok lang tid. Først da Universitetsforslaget lanserte sin kvinneforskningsserie begynte vi å kunne ta forskningen i bruk. Men det var jo så forferdelig dyrt. Men likevel har vi fått med oss det meste på vårt vis. Jungeltelegrafen gikk hvis noen hadde oppdaget noe viktig på trykk. Totalt sett har Kvinnefrontens medlemmer vært mer opplest på utenlandske forskeres bøker. Her har vi et stort problem som kvinneforskningen ennå ikke har løst: Skriftlig formidling av forskningens resultater.

Når jeg ser på den kvinnepolitiske emnelisten min, kan jeg kalle fram alle de norske og utenlandske kvinneforskere som har gitt vesentlige bidrag til oss, når vi skulle utvikle konkret kvinnepolitikk. Jeg kan huske lettelsen, sjokket, raseriet når vi fikk fakta og sammenhenger på bordet. Lettelsen var størst, for vi hadde famlet i blinde, vi var tvilrådige og svært usikre på egne erfaringer og fakta. Og vi fikk økt selvrespekt som kvinne. Jeg vil nevne tre eksempler:

Kvinnelønna

Det viktigste kvinneforskningen har gitt meg som ansatt i et kvinneyrke, er den nye kunnskapen om kvinnelønna. Ser jeg tilbake på disse 20 årene, har dette vært et langt lerret å bleke. Først nå synes jeg at forskningen på dette området er så omfattende og grundig at man kan begynne å foreslå konkrete tiltak. Bevisstheten om kvinnelønna har økt voldsomt innen min faggruppe de siste 10 årene. Å si at «vi vil ha en lønn å leve av», «vi vil ha en lønn vi kan forsørge oss selv og våre barn på», var uhørt tale i min kvinnedominerte fagforening for bare 10 år siden. Så begynte det sakte å løsne, og sommeren 1992 streiket over 10.000 kommunalt ansatte i Bergen. Vi tapte. Men for oss var den fem uker lange streiken for kvinnelønna en seier.

Den lave kvinnelønna red oss som en mare, både personlig og ideologisk innad i Kvinnefronten. Vi så jo at vi tjente lite penger, enten vi jobbet på akkord, i helsevesenet eller på kontor, men hvorfor? Vi ble konfrontert med mange teoretiske forklaringer, og skjønte mer, men likevel var mye diffust. Men så fikk vi napp. På Norges Handelshøyskole, var det noen jenter som hadde interessante hovedfagsoppgaver, og de kunne man bare ringe til. Og opp gjennom årene har de stilt opp på 8. mars-møter og på «Kvinnenes Tariffaksjon». Siden den gang har da endelig brikkene begynt å falle på plass litt etter litt når det gjelder kvinnelønna.

Kvinneyrke

Er det flaut å ha et kvinneyrke? Jeg vil nevne en episode lenge, for mer enn 10 år siden, lenge før Astrid Gjertsens tid. Vi hadde lenge heiet på alle kvinner som brøt over tvert og gikk inn i mannsyrker. Så var det en gang vi hadde gruppemøte og diskuterte økonomisk uavhengighet og kvinnelønna, kvinners valg av yrke, vårt eget valg av yrke og hvordan skal kvinner få høyere lønn. En var helsearbeider på attføring; en var kontorassistent, men nå halvt uføretrygdet; tre var i full jobb som henholdsvis postbud, kontorassistent, kunsthåndverker, alle med lav lønn/inntekt sammenliknet med faglærte menn. Det lå i kortene at vi skulle oppsummere gruppediskusjonen med at kvinner, også vi, måtte velge andre yrker. Diskusjonen endte med at vi skrev et langt brev til Kvinnefronten hvor vi stilte spørsmålet: Hvem skal gjøre drittjobbene, kvinnejobbene, og hvorfor vurderes disse jobbene som drittjobber? Egentlig syntes vi at vi hadde dummet oss ut, men vi hadde bestemt oss, at alle skiftet yrke var ingen løsning.

Kari Wærnes sin forskning på kvinner i omsorgsyrker, og alle kvinneforskerne og hovedfagsstudenter som har jobbet videre med dette temaet og temaet kvinneyrker, gav oss og mange, mange andre uvurderlig materiale til selvinnsikt, selvrespekt og kvinnepolitisk samfunnsengasjement og faglig aktivitet.

Arbeidsdeling i heimen

Det var et sjokk da tidsstudiene på kvinner og menns arbeidsinnsats i hjemmet ble offentliggjort. De ble pugget på rams, og vi både lo og gråt. Ut fra disse og andre viktige impulser fra kvinneforskningen ble kravet om 6-timers normalarbeidsdag for alle med full lønnskompensasjon, reist i 1982. I år starter det første prosjektet blant helsearbeidere i Oslo med 6-timers dag med full lønnskompensasjon.

Tilbake til tidsstudiene. Den gav oss timene og minuttene, men forklarte ikke hvorfor. Vi fikk forklaringer som:

• Kvinner er oppdratt slik.
• Kvinner har utviklet en omsorgsevne.
• Kvinner har den store oversikten.
• Etc, etc.

Vel og bra, men forklaringene traff oss ikke i sjelen, de traff ved siden av. Det store «Hvorfor?» forble ubesvart? Først med Hanne Haavinds bok Liten og stor, så jeg meg selv: Når jeg alene vasket gulvet, var kjærligheten med som en stor drivkraft. Etter å ha lest boka fikk jeg fred i min sjel, for jeg hadde sett meg selv i speilet. Kjærlighetsuttrykk går det an å endre på. Gulvvask ble igjen til gulvvask, greitt med det.

Jeg liker den forskningen som behandler kjærligheten som noe veldig positivt og viktig for oss mennesker. Men som aktivistorganisasjon har vi arbeidet med seksualisert vold, salg av kvinner og gått mot heteroseksualitet som norm, moralisme og puritanisme.

Kvinneaktivisten Eva Lundgren

Når man arbeider med disse emnene offentlig, tiltrekker man seg voldelige og hatske menn. Det samme skjer for kvinneforskere som arbeider innenfor samme tema og har som utgangspunkt å dokumentere kvinneundertrykkingen i forholdet. I tillegg til å bli truet på livet fikk Eva Lundgren store innflytelsesrike miljøer på nakken som satte spørsmål ved hennes forskningskompetanse. Eva Lundgren og alle som arbeider med dette temaet har tilført oss uvurderlig viten. Men i Bergen savner vi kvinneaktivisten Eva Lundgren.

Disse eksemplene var ment å tydeliggjøre hvordan Kvinneforskningen har grepet avgjørende inn i vårt arbeid som kvinnepolitiske aktivister. Mange, mange flere kan nevnes, jeg har en hel liste.

Vi deler en rekke viktige kunnskaper, og derfor er det et tankekors at vi, kvinneaktivister, ofte er så helt alene når store kamper pågår. Kvinner – pent kledd og i voksen alder – er ofte avgjørende for at politiet skal oppføre seg høvelig ved store demonstrasjoner. I ni uker demonstrerte vi hver uke foran Tropicana, hvor det var stripping i bur, og vi vant til slutt. Men bare en kvinneforsker markerte sitt syn i avisen og bare to kvinnelige politikere var med på en demonstrasjon. Hvorfor? Er det ikke viktig for kvinneforskerne som kvinner? Har det kommet så langt at det har blitt en arbeidsdeling blant kunnskapsrike og aktive kvinner? Skal likestillingsombudet Kjersti Graver være den som tar den offentlige fighten for oss andre, være den som blir latterliggjort i TV, radio og presse? Være den som får grov kjeft og sjikane: beskyldninger om politisk propaganda, hurperi, overreaksjon, når hun utfører jobben sin ifølge sin instruks? Heldigvis gikk leder av Senter for kvinneforskning i Oslo ut i Aftenposten og oppfordret til reaksjoner mot fru Smith-kampanjen.

Gjennom Kvinneforskningssenteret i Oslo sitt blad holder jeg meg orientert om det som skjer i Oslo. Formålsparagrafen har jeg også lest. Det er voldsomt som det stresses at all samhandling og formidling kun skal skje innen instituttene og blant forskerne. Må kvinneforskere leies inn av Friundervisningen for at andre skal få bli informert?

Jeg deltok på «Backlash»-konferansen i høst, og det var enormt. Innleggene var klare, informative og engasjerende. En panelseanse var enorm. Uten manus og med to minutters taletid klarte kvinneforskerne å få fram sin kunnskap på en poengtert og kraftfull måte. Det var nerve, det var vilje til å ta en fight for sine standpunkter, journalistene ble blåst over ende og de snakket direkte til 900 tilhørere. Det gav et sus av kvinneforskere som folketalere. Hvorfor brøyter de seg ikke fram i alle idiotiske TV-program og tar omkostningen med å være i selskap med Stutumer? Kvinnelige seere vil ønske dem velkommen.

Målsetting: kvinnefrigjøring

Så er det alt jeg savner. Aller viktigst er en kontinuerlig utvikling av feministisk ideologi, dvs. en ideologi som har som målsetting kvinnefrigjøring, store forandringer.

Videre ønsker jeg at vi i Bergen får konkret støtte fra kvinneforskere i Bergen på temaet kvinner og helse. I tre år har vi arbeidet med kvinner, graviditet og fødsel, samt kvinnen som gynekologisk pasient. Vi har rettet søkelyset på Haukeland Sykehus og krever endring, og har fått mye motbør fra den medisinske ekspertise. Den støtten vi har fått, er fra kvinneforskere i Oslo.

Så er det alle enkeltområdene som mangler. Har kvinneforskningen stoppet halvveis på den akademiske fagstigen, lagt begrensninger på seg selv? Hvor er sammenlignende politikk, hvor er den internasjonale økonomi, demografi?

Når jeg ser på den listen som jeg som internasjonalt ansvarlig i Kvinnefronten skal arbeide med de neste tre årene, blir jeg bekymret. Jeg er ikke forsker, jeg skal bygge opp et materiale på det de gjør på disse feltene:

• Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet
• Kvinner og befolkningsproblematikk
• Kvinner og markedsliberalisme i Øst-Europa
• Kvinner og demokrati: fra ledere i folkelige organisasjoner til kaffekokere i partidiktatur (Latin-Amerika) og fra frigjøringskamp til kjøkkenbenken i et fritt land (Eritrea).

For øyeblikket har jeg bedre kontakt med latin-amerikanske feminister på spørsmålet demokrati og kvinner, enn jeg har her i Norge. Det dreier seg om kjønn og makt og klasse. Demokratiene i Latin-Amerika etablerer seg på menns premisser, og knuser kvinnestyrte folkelige organisasjoner. Vi kan se på Øst-Europa og Eritrea, og vi kan følge Verdensbanken. Staten Norge bevilger penger på den gamle måten, hjelper til å gjenninnsette demokratiet etter vestlig patriarkalsk modell.

Her som på mange andre temaer, trenger vi for det første offensive strategier fra feministisk orienterte forskere og for det annet trenger vi samhandling. For ofte blir vi ikke trodd, når vi kommer med det vi har av kunnskap. Kvinneforskerne må ikke ta patent på sannheten. Da blir de kvinneforskere i patriarkatets bilde. Så vi har den gamle historien om igjen:

Det var på den tiden at veterinær J.J. Fjeld Pedersen herjet i Norge. Gutta på Handelshøyskolen inviterte henne til å innlede på et debattmøte, motinnleder var en fra Kvinnefronten. Temaet var «Prostitusjon».

Drosjesjåføren ble trodd

Kvinnefrontens innleder arbeidet tilfeldigvis med kvinner som prostituerte seg på gaten, og hadde mye fakta å komme med om salg av kvinner, horekunder og om prostitusjonen i Bergen. Forsamlingen trodde henne ikke. Prostitusjon fantes ikke i Bergen. Kvinnefronten var ekstrem. Da reiste en student seg, han arbeidet som drosjesjåfør på si. Han kunne bekrefte at prostitusjon fantes i Bergen, han kjørte kundene. Forsamlingen trodde drosjesjåføren, men fikk ikke større respekt for Kvinnefronten.

Da jeg begynte å arbeide med denne artikkelen hadde jeg følgende problemstilling i bakhodet: Er kvinneforskningen blitt Tornerosen innesperret i sitt tårn?

Etter å ha arbeidet meg igjennom problemet har jeg kommet til at dette heldigvis ikke har skjedd. Kvinneforskningen er i stor grad relevant for situasjonen og kampen som kvinner i Norge og verden over står oppe i, dette i motsetning til mye annen akademisk forskning. Men det er en viktig oppgave for forskere og aktivister å være på vakt mot tendenser som får eføyen til å vokse og til slutt sperrer kvinneforskningen inne i det akademiske elfenbenstårn.

av Agnete Strøm

I byen Oz, i Victoriaprovinsen i Australia, har Arbeidsmannsforbundet tatt på seg oppgaven å rekruttere bordellprostituerte som medlemmer. Slikt kan skje når det er tillatt å ha bordeller. Forbundet forhandler med det lokale pristilsynet for å få fastsatt og regulert prisen/betaling for prostituerte i bordeller. Pristilsynet skal fastsette pris- og lønnsnivå, spesifiserer minimum lønn og arbeidsforhold, fridager, overtidsbetaling.

Menneskerettighetserklæringen er 50 år i år. De siste ti årene har spesielt kvinnebevegelsen arbeidet aktivt med å få inkorporert en kvinnedimensjon. På FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1995 ble følgende tatt med i sluttdokumentet: «Kvinners meneskerettigheter omfatter også kvinners rett til selv å kontrollere og bestemme over forhold som er relatert til deres seksualitet, for å få en seksuell og reproduktiv helse fri fra tvang, diskriminering og vold.» (Pkt. 96) Beijing-konferansen var et stort sprang framover i å konkretisere viktige områder som brudd på kvinners menneskerettigheter. Men samtidig arbeidet mange frivillige organisasjoner, også kvinneorganisasjoner, som Women’s Global Leadership, hardt for å forhindre at prostitusjon ble karakterisert slik. De ser tvert imot på prostitusjon som en menneskerett, en kvinnes rett til å gjøre det hun ønsker med sin egen kropp. Filosofien bak dette har blitt fremmet i internasjonale fora ved å trekke skillelinjer mellom tvungen og frivillig, voksen og barn, 3. verden og 1. verdens prostituerte og mellom prostitusjon og handel med kvinner (trafficking). Disse «skillelinjene» brukes så til å gjøre noen former for prostitusjon akseptable og legitime, gjøre om den skaden som påføres kvinner i prostitusjon til en frivillig handling, og ekskludere prostitusjon fra kategorien vold mot kvinner. Sexindustrien vokser på bakgrunn av denne ordbruken og disse «skillelinjene». Nå arbeides det for å få anerkjent prostitusjon som arbeid. Det er dessverre et faktum at arbeidet med å få legalisert prostitusjon er kommet faretruende langt. Nå må norske fagforeninger engasjere seg og gjøre en motoffensiv nasjonalt og internasjonalt.

Hvor var fagbevegelsen?

Men først er det nødvendig med en liten gjennomgang av fagbevegelsens forhold til seksualpolitiske tema. Da kvinner gikk ut i mannsdominerte yrker, hadde de en ensom, personlig kamp på arbeidsplassen for å få «utbrettpikene» ned fra veggene. Hvor var fagbevegelsen? Men opp gjennom de siste 20 årene har det vært positive unntak, unntak som viser at situasjonen skjerper seg i Norge og at fagbevegelsen har kommet, om enn nølende, på banen. Eksempler er arbeidet med temaet sexpress på arbeidsplassen og kampen mot toppløsbarer og stripping i bur. Men stort sett har kampen mot porno og prostitusjon, kampen mot den seksuelle undertrykkingen av kvinnen, vært definert ut av fagorganisasjonenes interesseområde. Som enkeltpersoner kan medlemmer vite mye om temaet, være opptatt av det, men det arbeides ikke metodisk med spørsmålet i fagbevegelsen.

Jeg har tenkt litt på det, er det fordi noen definerer det som tilhørende den private sfære, og dermed definerer det ut? Men også det private er politisk, sier den feministiske kvinnebevegelsen.

Kvinnebevegelsen har konsentrert seg mye om «en lønn å leve av, og en dag å leve med», og når vi drøfter kvinners levekår i Norge har vi stort konsentrert oss om kroner og ører, barnehager, arbeidstid, rentenivå, pensjon, ubetalt arbeid etc. Viktige kampområder for kvinner, men bare en del av en helhet og helheten må vi ha med.

Når vi spesielt peker på at antall fattige kvinner og fattige barn i Norge øker, trekker vi ikke alle konsekvenser, selv om vi vet at slike forhold sammen med andre forhold kan skape situasjoner som ikke bare får kvinner til å selge kroppen sin, men også fører til at barn i Norge selger kroppen sin.

Prostitusjon i Norge

I Oslo er ca. 500 kvinner innom gateprostitusjonen i løpet av et år, 100 av dem går fast. Det er 1.000 kvinner i massasjeprostitusjon. Jeg tror at våre private og usystematiske refleksjoner er farget av begreper som: «narkomane ungjenter og kvinner», «tilhører filleproletariatet». Vi lar tabloidavisene være våre informanter og vi leser om: «Luksus-prostituerte med millioninntekt», «Bordell på St. Hanshaugen», «Historien om ung thailandsk kvinne som var fange i massasjestudio i tre måneder, betjente ti klienter om dagen, kom på turistvisum, utvist fra Norge». Motaksjoner fra beboerforeninger og kvinnebevegelsen blir like overflatisk omtalt. Vi fortsetter å la oss lure av en patriarkalsk løgn og ser på kvinnene som «de andre», for eksempel som kvinner med store individuelle problemer. Vi sier ikke «vi».

Vi har muligheten til å søke annen kunnskap fordi Norge har en unik posisjon i prostitusjonsforskningen, spesielt i Liv Finstad og Cecilie Høigårds banebrytende forskningsarbeide, boka Bakgater. Les også Å sette pris på kvinner. Menn som kjøper sex av Annick Prieur og Arnhild Taksdal og artikkelen «Lykkelige horer og andre arbeidere» av May-Len Skilbrei, trykt i Materialisten nr. 1-2/97.

Kathleen Barry, forfatteren av boka The Female Sexual Slavery, utga i 1996 The Prostitution of Sexuality. Hun er også en av grunnleggerne av det internasjonale nettverket Coalition Against Trafficking in Women (Nettverket mot salg av kvinner) som nå bygger opp avdelinger i Asia, Stillehavsregionen, Afrika, Australia, Europa, Nord- og Sør-Amerika.

Avkriminalisering

I Norge er det ikke kriminelt, dvs. straffbart, å prostituere seg. Derimot er det straffbart å utnytte prostituerte gjennom hallikvirksomhet, inkludert utleie av lokaler til bordeller. Det er ikke straffbart å være horekunde, men Kvinnefronten mener at horekunderi skal kriminaliseres. I mange andre land er det straffbart å være prostituert, Kvinnefronten støtter alle forslag om avkriminalisering, dvs. å ikke straffeforfølge prostituerte. Når det snakkes om å legalisere prostitusjon, så går det mye lenger enn å avkriminalisere. Det betyr å anerkjenne/godta, og er en forutsetning for det neste skrittet, å anerkjenne prostitusjon som arbeid.

Liv Finstad og Cecilie Høigård har i sin reviderte engelske utgave flere steder kommentert legaliseringskravet og gir viktige argumenterer (oversettelse ved A.S.):

• Legalisering gir menn det selvsagte retten til å være horekunder.
• Å legalisere prostitusjon og anerkjenne prostitusjon som yrke vil bety å anerkjenne den delingen av arbeid som menn har skapt. En deling av arbeidet hvor kvinners yrkesvalg er langt færre enn menns.
• Legalisering av prostitusjon vil ikke fjerne de skadevirkningene som blir påført kvinnene. Kvinner vil fremdeles være tvunget til å beskytte seg selv mot den massive invasjonen av fremmede menn og mot fysisk vold.
• Legalisering vil gjøre det lettere å dekke til menns enorme undertrykking av prostituerte og fjerne perspektivet fra den prostituerte som offer.
• Å legalisere prostitusjon vil medføre økning av og bevaring av lokale og nasjonale markeder som er en forutsetning for den internasjonale handelen med kvinner.
• Legalisering betyr at den prostituerte vil måtte betale skatt, dvs. den prostituerte må betjene flere kunder for å få nok penger.
• Legalisering betyr at flere menn vil bli horekunder, flere kvinner trengs som prostituerte, og flere kvinner, spesielt fattige kvinner, vil bli tvunget inn i prostitusjon.
• Legalisering av prostitusjon vil tjene menn, ikke kvinner.

Anti-slaveri

Mange av de frivillige organisasjoner som arbeider for å få prostitusjon legalisert, og prostitusjon anerkjent som arbeid/yrke har samme ordbruk som oss og analyserer verdens elendighet på samme måte, men trekker andre konklusjoner om hva som må gjøres. Dette er frivillige organisasjoner, kvinneorganisasjoner, anti-slaveri organisasjoner: akademisk institusjoner, menneskerettighetsorganisasjoner.

I februar 1997 ble det holdt et kvinnemøte for Asia-Stillehavsregionen hvor menneskerettighetsaktivister, «sexarbeidere», jurister og akademikere deltok. Møtet sendte ut en erklæring: «Anerkjenn arbeidet, verdigheten og menneskerettighetene til kvinner i prostitusjon. Anerkjenn kvinner i prostitusjonen som arbeidere.» (…) «Mye av kvinners arbeid i den private og reproduktive sfære har vært usynlig og undervurdert, derfor er det viktig å anerkjenne kvinners reproduktive arbeid som arbeid som utføres forskjellige steder, blant annet kvinners arbeid i prostitusjon.» (…) «Talskvinne Nelia Sancho sa at stigmatiseringen som er heftet til kvinner i prostitusjon bare avspeiler den lave statusen og vurderingen som samfunnet gir kvinner generelt. Sex-arbeidere er utsatt for noen av de mest ekstreme formene for nedverdigelse, misbruk og vold som alle kvinner er utsatt for, og som springer ut av sosiale, politiske og økonomiske strukturer som nedverdiger og usynliggjør kvinners arbeid, kvinners individualitet og kvinners bidrag.»

Vi har hørt den før. «Det er ikke noen forskjell på å stå ved samlebåndet på Freia, eller dra på en vaskebøtte på en skole, eller å selge kroppen sin gjennom ekteskapet for å bli forsørget av en ektemann, eller selge kroppen sin til ukjente menn.» La oss ikke bli moralsk eller politisk forarget over dette utsagnet. La oss ta det på alvor, la det være en utfordring. Det hadde vært fantastisk om fagbevegelsen hadde gitt seg selv som oppgave å analysere utsagnet og komme med et svar tilbake.

Kathleen Barry kan gi oss noen ledetråder i dette arbeidet: «Pornografi er eksplisitt seksuell undertrykking av kvinner. Kvinner betyr her alle kvinner. Seksuell undertrykking av kvinner, gjelder ikke noen få kvinner, det gjelder alle kvinner. Dette er et kollektivt kvinnelig klasseforhold. Det samme gjelder prostitusjon. Det er seksuell undertrykking av alle kvinner, er med å definere kvinner som klasse. Dette er undertrykkelsesmekanismer som slavebinder alle kvinner. (…) Det er viktig å huske på fra første stund at prostitusjon ikke handler om kvinner i det hele tatt. Faktum er at uansett om kvinner hevder at prostitusjon er en rettighet eller fordømmer prostitusjon som utbytting av kvinner, så er dette irrelevant. Prostitusjon og salg av kvinner er ikke grunnleggende basert på hvorvidt kvinner vil eller ikke vil prostituere seg eller er tvunget inn i det. Kvinner er i prostitusjonen fordi menn kjøper dem for å ha sex, menn kjøper barn for sex, og menn kjøper andre menn for sex. (…) Prostitusjon er den mannlige forbrukers marked. Den intense fokuseringen på kvinners vilje, hennes valg eller hennes «rett til prostitusjon» fjerner oppmerksomheten fra det innlysende faktum at prostitusjon eksisterer først og fremst på grunn av mannlige kunders etterspørsel. Sex-industriens oppgave er bare å framskaffe kvinnelige kropper for å tilfredsstille det markedet. Det avgjørende, og det må vi se i øynene, er at menn endrer sitt atferdsmønster.»

Varer for salg

Kathleen Barry gir oss også ledetråder til å ta en nødvendig grenseoppgang.Ta hele spekteret av menneskelig aktivitet, hva av alt dette skal bli sett på som arbeid? Det er ikke spørsmål om det kan, men om hvorvidt også følelser, sex og reproduktivitet bør bli tilgjengelig som varer for salg. Jeg tror det er viktig at vi tar dette spørsmålet opp til drøfting og kommer med noen klare standpunkt som kan være veivisere i videre arbeid.

Organisasjonen Anti-Slavery International som har gitt ut kompendiet Redefining Prostitution as Sex Work on the International Agenda, henviser til:

• 11 FN-konvensjoner. Blant annet Konvensjonen mot diskriminering av kvinner, Barnekonvensjonen, Menneskerettighetskonvensjonen.
• 26 ILO-konvensjoner. Blant annet ILO-lover om lønn, fridager med lønn, nattarbeid, helse, bedriftshelsetjeneste, arbeidsmiljøspørsmål, minimumsalder for kunne å ta lønnet arbeid.

Anti Slavery International, Global Alliance Against Trafficking in Women (GAATW) og det Juridiske fakultet ved Leiden universitet arbeider målrettet i forhold til ILO. Ja, et av deres prosjekter har sågar tittelen «Å få ILO til å engasjere seg i forhold til sex-arbeid». Her skal det utarbeides strategier for å få ILO til å sette saken på sin dagsorden. Å få en sak på dagsorden er noe av det viktigste ved lobbyvirksomhet. Da er saken kommet langt. Så langt er man ennå ikke kommet, men hvis ikke vi bruker det vi vet og lager motoffensiv, bruker våre kanaler inn til ILO, så kan ILO av ren sløvhet bli bondefanget.

Fagforeninger rekrutterer

Parallelt med at frivillige organisasjoner arbeider for å få prostitusjon anerkjent som yrke, finnes det en tradisjonell fagforening som selv aktivt går ut for å rekruttere prostituerte for å sikre seg medlemmer. Eksemplet er fra Australia. I byen Oz, i Victoriaprovinsen, har Arbeidsmannsforbundet tatt på seg oppgaven å rekruttere bordellprostituerte som medlemmer. Slikt kan skje når det er tillatt å ha bordeller.

Forbundet forhandler med det lokale pristilsynet for å få fastsatt og regulert prisen/betaling for prostituerte i bordeller. Pristilsynet skal fastsette pris- og lønnsnivå, spesifiserer minimum lønn og arbeidsforhold, fridager, overtidsbetaling etc.

Så kan man gjøre seg noen tanker. Hva er det som skjer med en kvinne i prostitusjon viss «jobb» som «kommersiell sex-arbeider» består i det som på andre arbeidsplasser ville blitt omtalt som seksuell trakassering og utnytting? Er det pengetransaksjonen i prostitusjonen som endrer det som faktisk er seksuell trakassering, seksuell utnytting og seksualisert vold, til en «jobb», en «jobb» som primært utføres av kvinner som økonomisk og rasemessig tilhører de underpriviligerte enten de lever i første eller tredje verden.

Jeg tipper at neste framstøt fra en fagforening blir i Nederland. Der ble prostitusjon og bordeller legalisert og regulert i 1996, og det er verdt å merke seg at den seksuelle lavalder i Nederland nylig har blitt senket til 12 år. Nederland gir for øvrig millioner av kroner hvert år i støtte til organisasjoner som arbeider for å anerkjenne prostitusjon som arbeid.

Hva kan vi gjøre?

Vi må begynne arbeidet i egen fagforening, kjøre den opp gjennom forbundet, informere LO sekretariatet, YS og AF og hjelpe hverandre med å få til et informativt opplysningsarbeid, og gjennom våre kontakter be om informasjon om hva som skjer i ILO.

I 1994 sendte Kvinnefronten brev til forsvarsledelsen om at det skulle reageres mot FN-soldater som brukte prostituerte. Vi fikk ikke svar. Vi tenkte ikke på å kontakte Norsk Tjenestemannslag, NTL. I april i år gikk NTL selv ut med at de krever at FN-soldater som benytter seg av prostituerte, skal sendes hjem. Forsvarsledelsen svarte tilbake med å avvise kravet om forbud. Mener Forsvarsledelsen at prostitusjon skal anerkjennes som arbeid? Vi har en konkret sak i Norge som vi kan arbeide med. NTL har tatt opp hansken, hva kan andre fagforeninger gjøre?

Fagforeninger kan også søke direkte kontakt med Coalition Against Trafficking in Women, eller med den norske avdelingen som Kvinnefronten har tatt initiativ til.

av Frode Bygdnes

I løpet av de tre første kvartalene i fjor flyttet over 5.000 personer fra Troms. Fylkesmannen i Troms, Leif Arne Heløe, uttrykte i et nyttårsintervju stor bekymring for strømmen av folk sørover, og antok at nettonedgangen i folketallet i Troms vil være på minst 1.000 personer ved årsskiftet.

Selv storbyen Tromsø bokføres nå i 1997 med befolkningsnedgang. For å stoppe den strie flyttestrømmen sørover, fylkesmannen en ny Nord-Norge-plan anno 1998. Heløe trekker i sitt forslag paralleller over 50 år tilbake i tiden, til gjenreisingen etter krigen. Dog med en vesentlig forskjell: «Denne gangen slipper vi gjenreisningen, vi kan klare oss med vedlikehold av det vi har for å hindre at alt rauser sammen.»

Finnmark og Nord-Troms ble brent vinteren 1944/45. Tyskerne tvangsevakuerte befolkningen med våpenmakt. Under krigen satt regjeringa i London og laga store skrivebordsplaner om at det skulle satses på større tettsteder, både når det gjaldt bosetting og næringsliv. De skulle bygge opp en korporativ stat. Gjenreisinga av Finnmark skulle gjennomføres som en streng reguleringspolitikk. Regjeringa skaffa seg grunnlag ved lovregulering «Lex Thagaard» som i 1947 ble avløst av «Lex Brofoss». I gjenreisinga av Finnmark og Nord-Troms skulle regulerings- og planleggingspolitikken prøves ut. Her skulle et nytt samfunn bygges på bar bakke, eller rettere sagt på brent jord. Fordelen var at man slapp å ta hensyn til det som hadde vært. 

Et nytt Finnmark etter krigen

Sosialdemokratenes planer var at en rådgivende statsråd og et Finnmarkskontor i Harstad skulle lede dette arbeidet. Det skulle bli et nytt Finnmark, større steder, større båter og større fabrikker som kunne foredle fisken til eksport til helt andre priser enn tørrfisken. For å få dette til, skulle det lages planer for å samle folk i større fiskevær. Det skulle satses på Båtsfjord isteden for Berlevåg. Honningsvåg og Hammerfest skulle flyttes over på fastlandet. Fylkesadministrasjonen skulle flyttes til Kåfjord fra Vadsø.

Planer tar tid. Folk måtte vente sørpå ett år eller to. Men folket ville ikke. Tross trusler om politi og militære, så flyttet 20.000 mennesker allerede i 1945 tilbake. Dette er den største sivile ulydigheten i norsk historie. Sammen med de 25.000 menneskene som hadde unngått evakueringen, laga de tak over hode av det de fant: rekved, vrakgods, båtvrak, plank fra tyske rullebaner, snøskjermer m.m. Dette satte de opp akkurat der de hadde bodd, på samme jordflekken. Og så måtte planene endres for at folk ikke skulle fryse ihjel.

Fordi det ikke ble fart i boligbyggingen i Finnmark, krevde fagbevegelsen allerede i 1945 at de konservative menn som hadde ledelsen av gjenreisningskontoret i Harstad, måtte byttes ut.

Planene om den sosialdemokratiske orden fra eksiltida i Sverige og London, ble i første omgang stoppa av folks ønske om å bo på heimplassen sjøl om det var ute i distriktene. Det var her de kunne livnære seg, det var her de kunne skaffe seg et levebrød.

Vi bør ha i mente de sosialdemokratiske planene og folks trossing av disse planene. Det fins store paralleller til dagens distriktspolitikk. Nå satses det igjen på større mottak, større båter og større sentra. Den samme demagogien brukes og de samme virkemidlene brukes. Offentlig støtte og offentlige planer legger opp til sentralisering. Forskjellen er kanskje mest folks holdninger; folk er mer redd nå for å trosse planer, mindre fandenivoldsk og mindre dristige. Nå flytter folk mest den andre vegen. 

Planstyring

Sannsynligvis tenkte dagens fylkesmann mer på Nord-Norge-planen av 1952 hvor målsettinga var å utjevne levekårsforskjellene med å gjenreise, utvikle og modernisere landsdelen. Den gang var planstyring et akseptert og godtatt begrep. Nå er det markedsstyring med EU-filosofi og de fire frihetene hvor statlig innblanding langt på veg er forbudt.

I det perspektivet, kan statens mann sitt utspill bli interessant. Og enda mer spenstig blir hans uttalelse når alle fylkesordførerne i landsdelen tar avstand fra nye eksplisitte planer for Nord-Norge. De krever heller handling, men er det noen som er politisk handlingslammet her, så er det fylkespolitikerne.

Troms har forholdsvis høy andel av primærnæringer, 7,8% mot landet 5%. Fiske og fangst er omtrent like stor som landbruksnæringene. Troms har en meget lav andel industriarbeidsplasser med unntak av næringsmiddel hvor fylket ligger 1% over landsgjennomsnittet. Det er fiskeindustrien som drar fylket opp.

Fylket har langt flere sysselsatte i statlig tjenesteyting enn landet som helhet. Forklaringa skyldes Forsvaret. Statlig og kommunal tjenesteyting i Troms utgjør over 40%, det vil si betydelig større enn landet som helhet. Endringer innenfor denne sektoren vil ha særlig stor betydning.

Spredt bebyggelse og lange avstander er et hinder for etablering av private tjenester. De såkalte terskelverdier for befolkningsgrunnlaget er i mange sammenhenger for lav til at tjenestene vil kunne bli etablert privat. Her må det offentlige tilby tjenestene. 

Oslo bestemmer

Bosettinga i vårt fylke er prisgitt hva regjeringa og Stortinget gjør. Privatisering og EU-tilpasning avgjøres i Oslo, det samme er det med forsvarspolitikken. Fiskeripolitikkens reguleringer avgjøres også der. Offentlige støtteordninger avgjøres i Oslo sjøl om SND har bygd opp fylkeskontor.

Fiskeomsettinga gjennom dagens fryseterminaler på kysten, vil sentralisere fiskerinæringa i tråd med de gamle planene. Noen få fryseterminaler langs kysten skal basere seg på auksjon av frossenfisk. Målet er at minst 20% av fiskeomsettinga i landet skal foregå gjennom slike terminaler. Da vil de mindre fiskemottakene som primærnæringas kystfiskere er så avhengig av, bukke under for mangel på råstoff og økte transportkostnader.

Strukturendringer innen post og tele vil føre til ulik pris på tjenestene fra by til land. Når det gjelder posttjenesten innebærer endringene forskjellig tilgjengelighet og ulik leveringstid mellom by og land. Befolkning og næringsliv i distriktene vil få tjenester som relativt sett blir dyrere enn i sentrale strøk, og støtteordninger som har virket utjevnende fjernes systematisk. Statlige transportstøtteordninger svekkes, utjevningsordninger for bensin svekkes. Statlige distriktsstøtten til utkantbutikkene er fjernet.

Modellen for økonomisk overføringer fra staten til fylkeskommunene og kommunene er lagt om i tråd med Rattsø-utvalgets forslag. Overføringene fra staten til kommunene er etter endringene lagt om slik at det er gjennomført en omfordeling i favør av mellomstore og større, sentrale senterkommuner, mens mindre og spredtbygde kommuner får en tilsvarende reduksjon. Kommuner med reduksjon i folketallet erfarer at elementene som er knyttet til innbyggertallet veier tyngre enn det såkalte kompenserende regionaltilskuddet. Nord-Norge-tilskuddet er videreført, men prisjusteres ikke, så effekten av tilskuddet svekkes. Signalene fra Norsk Vei og Veitrafikkplan, er fortsatt svekkede rammebetingelser for vår virksomhet her nord. Og EØS-liberaliseringen innenfor transportsektoren vil medføre anbud som først og fremst raserer tilbudet i distriktene. Og forventa innsparinger på anbudsordninger inndrar staten i form av reduserte overføringer. 

Flyttinga personifisert

At folk under disse rammebetingelsene flytter, er da selvsagt. Men det er selvfølgelig mer makelig å lese flyttetallene som uttrykk for folks egne ønsker og drømmer og som ikke kan gjøres noe med. Fremstillinga nå er at flyttestrømmen ikke kan snu, fordi folk nå har fått smaken på storbylivet, har et eget ønske om å leve bedre og få opplevelser. Dette er kort sagt en måte å personifisere flyttinga med å individualisere samfunnsproblemet vårt på. At debatten skal ta den form at en begynner å debattere opplevelsesbehov og karrierelyst hos de som flytter, er mest en avsporing av statens ansvar for distriktspolitikken.

Flyttinga er materielt betinga. I de store arbeidsledighetsårene 1991 og 1992, var tilflyttinga til Nord-Norge større enn fraflyttinga. Tilflyttinga til vår landsdel har for så vidt vært forbausende stabil. Det er først og fremst fraflyttinga som har svinget. Utflyttinga øker med økt sysselsetting. Forklaringa er helt enkelt, den avhenger av hvor folk får seg arbeid. Nedgangen i Nord-Norge som i andre perifere deler av landet vårt, har ikke skjedd på grunn av forholdene der de flytter fra. Den må forklares ene og alene ut fra sysselsettingsøkingen i Oslo-området. Lokalisering av arbeidsplasser er kjernefaktoren for flyttestrømmen både i dag og tidligere. Det er endringene i Oslo-området – som de store byggeprosjektene i Oslo og omland – som nå tapper utkantene for ressurser. Disse er politisk styrt på samme måte som en politisk for eksempel har valgt å ikke bygge Nord-Norge-banen.

Ressursdimensjonen

Folk har slått seg ned langs hele kysten og blitt det kulturmangfoldet vi har. Vi har tilpassa oss de naturgitte forhold. Det er distriktenes styrke, i stand til å utnytte mange marginale ressurser. Vår kystkultur må være mangfoldig og vidt forskjellig nettopp fordi naturen er mangfoldig. Det er ikke bare torsk og sild i havet, eller potet og gress som vokser på land. Stordriftsformer er tilsynelatende økonomisk lønnsomme på store ressurser, men sløser med bifangst og tilleggsvekster. Stordrift blir rovdrift på de mest lønnsomme ressursene. En snever industrialisering av primærnæringene kan gi profittutbytte, men det er en dårlig utnyttelse av naturressursene. Det er mest å sammenligne med at vi skulle skumme fløten og kaste melka. «Melbu-kuttet» kan stå som eksempel på denne politikken: en Melbu-tråler ble tatt i å kappe fisken ved gattåpninga for å forenkle foredlinga av fisken.

Naturen har så mange små og spesielle ressurser som krever et mangfold av produksjonsmåter. Mister vi disse marginale ressursene, da blir vi alle fattigere. Da blir ikke vår landsdel i stand til å fø flere folk. Flytting vil bli en nødvendighet. Vi vil stå igjen med noen få byer. Storbyer som Tromsø vil aldri kunne utnytte naturressursene godt nok. En optimal utnyttelse av naturen her nord, krever mangfold av produksjonsmåter. Og jeg snakker ikke om nostalgiske gamle produksjonsmåter med alt slitet som var. Her er det snakk om å utnytte en moderne teknologi for å lette slitet og strevet samtidig som vi kan bevare naturens allsidige produktivitet. 

Standardisering

Det er mangfoldet som er kapitalens problem. Kapitalens krav er standardisering av varer, tjenester, arbeidskraft og finanser. Kapitalen ønsker oss som A-4-figurer for å industrialisere våre primærnæringer. Denne standardiseringsstrategien står i skarp motstrid til vår kulturmangfold og til god ressursforvaltning.

Gunnar Album hadde en meget interessant artikkel i Klassekampen, «Rødspette og ulven» (20. juni 1997). «Vår kulturmangfold er et resultat av vår tilpasning til mangfoldet av naturgitte forhold vi har måttet tilpasse oss.» Og denne mangfoldigheten er et problem for kapitalens strategi. Verdenshandelens krav til standardisering er uforenlig med god ressursforvaltning. «Jordas mangfold krever et mangfold av tiltak, det er nettopp naturens mangfold som er bakgrunnen for det mangfold av menneskelige kulturer kloden kan fremvise».

Det er dette mangfoldet som er til hinder for en åpen verdensøkonomi, og den viktigste konklusjonen til Album: «En viktig del av globaliseringen av verdensøkonomien er derfor å bryte ned slike lokale tilpasninger. Dette har vært en viktig del av utviklingen i hele vår teknologiske tidsalder.»

Det er vårt eget politiske system som nå lager økonomiske lover, som nå tvangsflytter folk. Det er ikke ny teknologi eller ei ny tid som gjør at folk bare må flytte. Det er ikke naturbestemt, det er bare samfunnsbestemt. Men samfunnet kan vi da endre.

Hvis vi ikke gjør det, så kommer vi i den situasjonen at våre rikeste naturressurser bare blir fritt vilt for den internasjonale kapital. Hvis det ikke bor folk langs kysten, så vil det heller ikke være noen til å holde i hevd kystfolkets rett til ressursene.

Høstingsretten av ressursene er i ferd med å overlates til de kapitalsterke selskapene. En svekka bosetting langs kysten, vil være en svekka hevd for allmenningen. Slik vil forholdene bli lagt til rette for kapitalistisk rovdrift på våre naturressurser og landsdelen bli lagt øde. Kapitalen er best tjent med det. 

Den sosiale dimensjonen

Folk vil bo i distriktene. Folk har slått seg ned der de har kunnet opp gjennom tida. De har tilpassa seg de lokale forutsetningene naturen har satt. Folk har påvirka naturen, og naturen har påvirka folk. Og det har blitt kultur av det. Det har blitt røtter. Og jo flere generasjoner som har holdt seg der, livnært seg og vokst opp der, jo fastere har en grodd disse røttene. Slik har spesielle kulturtrekk også utvikla seg. Det har med selvrealisering, med selvrespekt og selverkjennelse å gjøre. Det har med trivsel og tilhørighet.

Denne tilhørigheta hindrer en å flytte, denne tilhørigheta er sterk. Denne tilhørigheta fører til lengsel og lang sturing for dem som har måttet ta det tunge skritte å flyttet. Denne lengselen ligger lenge hos dem som har måttet flytte. Den er med på å få mange til å flytte tilbake igjen. Av flyttetallene kan vi og lese at om 5 flytter sørover, så har også 4 flyttet nordover.

I Harstad Tidende så jeg et innlegg av Anne M. Winge, Ås 1997:

«Det e ikkje berre å fløtte. Det e ikkje berre å omsette huset, pakke i ekse og gi sæ avsted. For sjela sett spikra tel tak og tel vegga, og kan ikkje tvinges tel å følge med. Det e ikkje berre å brenne nån brue, bryte bekjennskap og takke for sæ. For nybygging skjer ikkje nett over natta, og kæm står vel klar tel å bygge med dæ? Det e ikkje berre å rive opp røtter som alt e forankra i fedrenes jord. For verken telhørighet el’ tradisjona lar sæ forfløtte som stola og bord. Det e ikkje berre å bla om i boka, og sjå at et nytt kapitel blir tel. For nedfelt i tankan e alt det du gjorde som skapte verdia og forma di sjel. Det e ikkje berre å drage opp plugga og gi sæ i veg tel ei grønnare eng. For sjelden e leirplassen slik som du trudde, og trivsel e meire enn godstol og seng. Det e ikkje berre å bryte nytt lende mot de horisonta som friste et sted. Man gjør den erfaring i livet, kan hende, at røtter e røskandes tung å dra med.»

Fylkesmannens ønske om en ny Nord-Norges-plan har skapt en diskusjon om offentlig ansvar for å opprettholde en bosetting. Og den debatten er bra, ære være Heløe for det. Men jeg er av den oppfatning, at det er bare en plan som kan hjelpe på for en spredt bosetting, optimal utnyttelse av naturressursene, økt trivsel og tilhørighet rundt om i landet. Det er en plan for et sosialistisk Norge.

av Guro Bakke Håndlykken og Johanne Bergkvist

Problemet for radikale jenter blir ikke bare at vi skal stå imot presset fra skjønnhetsindustrien. Vi retter også et hat mot oss sjøl fordi vi ser så klart at vi er offer for det skjønnhetstyranniet vi slåss mot.

Kampen mot skjønnhetstyranniet har blitt satt på dagsorden av unge jenter de siste åra. Slanking er den vanligste dødsårsaken blant unge jenter i dag, og de fleste jenter er misfornøyde med utseendet sitt. 100.000 jenter i Norge har alvorlige spiseforstyrrelser. Dette er virkeligheten til jenter i dag. Men hva med oss revolusjonære og radikale jenter?

Opp gjennom historia har kvinners utseende blitt brukt for å øke deres verdi. Snøring av føtter, hoder, bruk av jernkorsett for å se slank ut og arsenikk for å bleike hud har lært kvinner at deres oppgave er å ta seg godt ut, som ei porselensdokke på ei hylle. Kvinner har blitt fratatt kontrollen over sin egen kropp. Ei kvinnes helse har spilt liten rolle, så lenge hun har økt i verdi. Det er lett å karakterisere tidligere skjønnhetsidealer som groteske, men dagens jenter møter et skjønnhetstyranni som er mer omfattende og brutalt. I motsetning til mange tidligere idealer, rammes alle jenter av dagens skjønnhetstyranni.

Det er ikke lenger overklassens kvinner som er porselensdokker på ei hylle, men alle jenter. 90-åras skjønnhetsideal er et oppkonstruert og uoppnåelig bilde, fullt av motsetninger. Vi skal måle oss med og etterlikne modeller som er konstruert på en dataskjerm. Vi blir møtt med reklameplakater, motebransje og musikkindustri med anorektiske damer med silikon i pupper og lepper. Misseshow-deltakere fettsuges, opereres og fjerner deler av skjelettet. Unge jenter får på denne måten pressa på seg falske og uoppnåelige idealer og resultatet er dårlig selvtillit og slankepress. Da er det ikke så rart at resultatet av «kampen mot kaloriene» og kampen for det perfekte er dødelig for unge jenter.

En million jenter og kvinner i Norge slanker seg. Over 100.000 lider av seriøse spiseforstyrrelser. Den vanligste dødsårsaken blant unge jenter idag er slanking. Allerede som små barn er dette en del av jenters hverdag. Hver tredje norske 13-åring har slanket seg. I Sverige har undersøkelser avslørt at hver fjerde jente har slanka seg før hun er 7 år.

De andre?

Radikale jenter slåss mot skjønnhetstyranniet, vi godtar ikke reklamens løgner om hvordan vi skal se ut, vi lærer jenter å slå tilbake. Men er det sånn at når vi slåss mot skjønnhetstyranniet, så tenker vi ofte at dette gjelder «de andre jentene», og ikke oss sjøl? Er det sånn at radikale jenter er så sterke og frigjorte at vi ikke blir utsatt for den enorme utseendefikseringa som gjennomsyrer samfunnet rundt oss? Nei! Presset mot radikale jenter er like stort som mot jenter ellers i samfunnet. Vi er i like stor grad utsatt for spiseforstyrrelser, kroppsfiksering og sjølforakt.

Men i tillegg til dette presset, er det også et press på hvordan vi skal se ut som radikale jenter. På venstresida forventes det at vi skal være frigjorte og ikke opptatt av å følge skjønnhetsidealene. Reaksjonene har vært at det har blitt skapt en egen protestmote uten sminke, uten pynt. Men vi er på ingen måte isolerte fra reklamens krav og idealer.

Skjønnhetstyranniet gjennomsyrer dermed også vår virkelighet. Resultatet er et umulig dobbelt press, med krav om at vi skal være pene, slanke og vellykka, samtidig som vi skal være sjølsikre og stolte av hengepuppene, appelsinhuden og valkene våre. For radikale jenter som ikke klarer å møte krava om å være pene og slanke samtidig med å være frigjorte, blir dette en umulig situasjon.

Problemet for radikale jenter blir ikke bare at vi skal stå imot presset fra skjønnhetsindustrien, men vi retter også et hat mot oss sjøl fordi vi ser så klart at vi er offer for det skjønnhetstyranniet vi slåss mot. Vi hater oss sjøl fordi vi ikke ser perfekte ut, men også fordi vi som radikale ikke godtar tanken om et perfekt ytre. Derfor hater vi oss sjøl enda mer hvis vi slanker oss. Å være radikal og ha spiseforstyrrelser eller slanke seg blir uutholdelig fordi vi hverken føler oss som «ekte» revolusjonær eller at problemet vårt blir akseptert.

Tapper oss for kampkraft

Skjønnhetstyranniet tapper radikale jenter for krefter og kampkraft. Vi bruker tid på å hate oss sjøl i stedet for å knuse skjønnhetstyranniet. Derfor må kampen vi fører mot skjønnhetstyranniet, ikke bli kampen for «de andre jentene», men like mye vår egen kamp. For at dette også skal bli kampen om radikale jenters liv, må vi sette problemet om det dobbelte presset vi blir utsatt for, på dagsorden. Vi må styrke den kollektive jentekampen. Kampen mot det skjønnhetstyranniet vi kjenner på kroppen, må bli alles kamp, ikke en individuell kamp for de sterke jentene. Skjønnhetstyranniet er ikke et privat problem, men undertrykking av jenter. Derfor må vi styrke jentekollektivet på venstresida og kampen mot skjønnhetstyranniet.

Kilder:

• Dagbladet 19. januar 1998
• Rød Ungdoms hefte Kvinneundertrykking og kvinnekampen
• Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser

av Kirsten Holstad og Randi Solberg

Dette er tittelen på et mini-hefte lagd av Roar Eilertsen ved De Facto til Kvinner på tvers-konferansen 20. til 21. september ifjor. Heftet fortjener oppmerksomhet fordi det på en enkel måte gjennomgår det folk flest oppfatter som komplisert, nemlig utviklinga i norsk økonomi. Dette blir gjort på elleve lettleste sider under seks stikkord:

• Et rikt land – i sterk vekst.
• Staten «drukner i penger».
• Rekordoverskudd i næringslivet.
• Innstramningspolitikken skapte massearbeidsløshet.
• Moderasjonslinja og «Solidaritetsalternativet».
• Ulikhetene i samfunnet øker.

Det vises til at Norge er et av verdens rikeste land, og at i årene 1994-96 var veksten i norsk økonomi (BNP) betydelig. For alle disse årene viser statistikken at de sterkeste vekstbidragene kommer fra fastlandsøkonomien, ikke fra petroleumssektoren, slik mange tror. Og mens det meldes at stat og næringsliv får stadig større overskudd, presenteres forskningsrapporter som viser at de med lavest inntekt i Norge har blitt enda fattigere på 90-tallet. På en grei måte vises at fordelinga mellom de som lever av å selge arbeidskrafta si, og de som lever av andres arbeid, er i sterk endring til de sistnevntes fordel.

Deretter følger en gjennomgang av kvinnenes plass i arbeidslivet hvor dette også blir sett i europeisk sammenheng. Hovedvekta blir lagt på kvinnene som lever av å selge arbeidskrafta si til offentlig sektor. Det sies lite om kvinnene som arbeider i privat sektor, sjøl om nær 50 % av de yrkesaktive kvinnene arbeider der. Dersom det planlegges en oppfølger av dette heftet bør det styrkes på dette området.

På de neste 10 sidene omtales «kvinnekravene»:

• Ei lønn å leve av – likelønn.
• Lav lønn eller arbeidsløshet?
• Ei arbeidstid å leve med – 6-timersdagen.
• En velferdsstat som fungerer.
• Trygdesystemet – med- eller motspiller?

Spørsmålet om likelønn ser statistisk ut til å henge sammen med at kvinnelige arbeidere befinner seg i sektorer hvor det er lav lønn for alle. Dette kombinert med at forskjellene i lønn øker, stiller flertallet av alle arbeidere i en vanskeligere situasjon. Erfaringer fra Norge og andre høyt utvikla kapitalistiske land viser at det er noen få som får økt lønn, og de har over gjennomsnittslønn fra før. Det store flertallet, og spesielt kvinnene som er konsentrert i de lavtlønte sektorene, faller enda lenger ned. Dette stiller nå nye oppgaver for kvinne- og fagbevegelsen.

Avsnittet inneholder også mye av interesse om kostnadene ved 6-timersdagen, og viser at det er snakk om en kamp om fordelinga av verdiene som blir skapt, mellom de som selger arbeidskrafta si, og de som kjøper den. Om 6-timersdagen er «realistisk» avgjøres først og fremst av styrkeforholdet mellom fagbevegelsen og arbeidsgiverne, og ikke så mye av hva «vi har råd til».

Og til slutt fremmes påstanden om at privatisering truer velferdsstaten.

Hovedargumentet er at politikerne frasier seg innflytelse og overfører styringa av offentlige tjenester fra politikkens til markedet. Det er først og fremst kvinnene som taper på dette.

Det er befriende å få konkrete eksempler som viser at det ikke er den hellige, frie konkurransen og markedet som styrer utviklinga alene som en «gud», men at det er menneskeskapt. Heftet viser at mye av den økonomiske utviklinga er politisk bestemt.

For eksempel ble arbeidsledigheten i perioden 1987 til 1993 økt fra 40.000 til 180.000 fordi myndighetene satte i verk kraftige innstramninger i 1986-87. Det førte til at det private forbruket sank med 6 % fra 1987-89. Sparebankforeningen påviste at mange husholdninger tapte kjøpekraft tilsvarende en hel månedslønn i årene 1986-89. Eierinntektene økte i årene 1988-90 med om lag 35 % som en sammenlikning.

Brekkstanga for å få dette til, var kutt i offentlige budsjetter, deflasjon (prisnedgang på en del varer) og sterk økning i rentene på lån.

Noen tanker etter å ha lest heftet

Heftet gir en del gode argumenter som kan gi nye innfallsvinkler for å fremme krav om 6-timersdagen med ny stryke, for eksempel på bakgrunn av den omfordelinga som har skjedd mellom arbeid og kapital.

Mange kvinner i privat sektor tør ikke stille kravet om 6-timersdagen. 6-timersdagen er et helt riktig krav å stille, men likevel er det slik at få kvinner i industrien gjør det. Det kan blant annet skyldes redselen for å miste jobben: blir lønnskrava for høye er mange bekymra for at det skal bli for dyrt for bedriften, slik at bedriften ikke klarer konkurransen og må gi opp. 6-timersdagen er et ulønnsomt krav for bedriftene. Derfor er folk redde for å stille dette kravet.

De kvinnedominerte arbeidsplassene i privat sektor er ofte små og mellomstore bedrifter som ikke får de gigantoverskuddene som de store mannsdominerte bedriftene.

Har Norge råd til kvinner? spør artikkelforfatteren. Ja, vil vi svare, men det kapitalistiske samfunnssystemet som vi har i dag, har så langt ikke vært i stand til å gi kvinner gode og likeverdige leveforhold.

De parolene for krav som Eilertsen fremmer virker litt vanskelig å fremme med enkle ord. Det er få som har tro på at overføringer via staten for å heve lønningene i enkelte bransjer er gjennomførbart i det samfunnssystemet vi lever under. Men kravene er greie som et utgangspunkt for en diskusjon om hva slags samfunn dette egentlig er. Et samfunn hvor arbeidskrafta er mindre verdt når den utfører kontorarbeid, enn arbeid i kjemisk industri. Egentlig er det jo helt fjernt siden arbeidsfolks behov for mat og husvære ikke er vestlig forskjellig i de to bransjene.

Hva skal vi som lever av å selge arbeidskrafta vår, egentlig med staten viss den ikke kan omfordele midler i forhold til så grunnleggende behov?

Heftet er fullspekket med informasjon som er godt anvendelig både for kvinnelige og mannlige arbeidere.

(Heftet kan bestilles hos De Facto, Dronningensgate 22, 0154 Oslo eller på telefon: 22 33 33 35.)

av Johanne Bergkvist

Hvorfor kan ikke gutter få ligge i fred under dyna med pornobladene sine? Når gutter ikke har tilgang på «ekte vare», må de få kåte seg opp på blader uten å stå til rette for pornoindustri, kvinnefornedring og utbytting. Spøkefullt ment fra forfatteren Arne Berggren og psykolog Dagfinn Sørensen kanskje? (Dagbladet søndag 9. november 1997)

Vi ser i dag en legitimering av porno gjennom nyhetsbildet og underholdningsbransjen i Norge, og ikke minst fra akademiske miljøer som har begynt å forsvare porno.

I mange år har anti-pornokampen stått sterkt i Norge. Pornobålene har brent i byer over hele landet og kvinnebevegelsen har satt inn kjempekrefter i å bevisstgjøre, informere og avsløre pornoindustrien og pornoens undertrykkende kvinnesyn. Misseshow, stripping og seksualisert reklame har blitt møtt med høylydte protester. Denne kraftige mobiliseringa mot porno har gjort at det har vært vanskelig å være for porno og samtidig være for likeverd mellom kjønnene. Det har vært vanskelig å konsumere porno uten å ta stilling til innholdets ideologi. Men dette har forandra seg. Det er ikke lenger pornomotstanderne som er på barrikadene. Mye av kampen mot porno ligger nede, mens pornoindustrien er på offensiven over hele verden.

Sexhandelen blomstrer. Bordeller og pornoproduksjon øker i takt med økonomisk krise og feminisering av fattigdommen. Samtidig tar pornoindustrien et stadig kraftigere grep om nye markedsgrupper. Pornoindustrien og pornoens budskap blir stadig råere og mer brutal, samtidig som det normaliseres gjennom en økende pornofisering av samfunnet rundt oss. Ta en tur innom Narvesen, videobutikken eller søk deg gjennom tilbudene på internett, og du vil møte en verden av sprikende jenter som proklamerer for all verden at jenter er til for å kjøpes, brukes og kastes. H&M sine reklamekampanjer fyller byveggene med reklamedamer, hvor halvparten er pornomodeller og som framstilles på samme måte som jentene i pornoindustrien. Slå opp i Dagbladet og bli tilbudt porno i glorete farger fra blader som melder at jenter lever for å bli voldtatt, knulle 300 forskjellige menn om dagen eller bli klypi med klyper og slått i festlig sm-lek.

Pornoen finner nye markeder

Salg av kvinnekroppen gjør deg rik. Verdens tredje største industri, etter narkotika- og våpenindustrien, er porno og prostitusjonsindustrien. I USA er pornoindustrien større enn hele film- og plateindustrien til sammen. FN anslår at 200 millioner mennesker i verden i dag lever som slaver. Flertallet er hushjelper eller fabrikk- og landarbeidere, men en stadig økende andel er kvinner og barn i sexhandelen. Salg av sex og kropp er en genial investering fra et kapitalistisk synspunkt. Det betyr ubegrensa tilgang på både arbeidskraft og vare.

Samtidig øker fattigdommen i verden i rekordfart, hvor jenter og kvinner rammes hardest, og dermed øker også tilgangen på unge jenter til den gigantiske pornoindustrien. Unge jenter fra tredje verden importeres til Europa, som postordrekoner, til bordeller og til pornoproduksjon. Sexhandlerne får tak i jenter ved kidnapping og ved kjøp av jenter. Mange jenter lures med falske løfter om arbeid, som «underholdere», hushjelper eller «vertinner» og har liten anelse om at de tvinges inn i prostitusjon. Andre jenter lokkes med ekteskapstilbud slik som det er tilfelle med vietnamesiske kvinner, som reiser til Kina eller de thailandske og filippinske jentene som fraktes til Australia. Her møter de en virkelighet i prostitusjons- og pornoindustri, uten pass og papirer og uten rettigheter.

Gjennom det menneskefiendtlige synet som pornoen sprer er det lettere i neste omgang å rekruttere en ny generasjon unge jenter til pornoindustrien. Det å selge underlivet sitt blir ufarliggjort gjennom pornoens lykkehistorier om «den lykkelige hora som selger kroppen sin fordi hun liker det».

Samtidig som kapitalismen gjennom salg av jenter har nærmest ubegrensa tilgang på vare og arbeidskraft, har pornoindustrien starta offensiven for å få innpass på et umetta marked. Forbruket av porno og prostituerte kan alltid økes, markedet kan alltid utvides, for salg av kropp er en lønnsom geskjeft. Dette vet både porno og reklameindustriens bakmenn, og vi blir derfor nå møtt med en enorm offensiv for å normalisere porno. For å utvide markedet må pornoindustriens bakmenn innta «nytt territorium», og å nå ut til grupper som tidligere kanskje ikke har identifisert seg med porno eller har vært målgruppe for pornooffensiven. Grovt skissert er de nye målgruppene ungdom, damer, radikale, akademikere og intellektuelle.

Porno er blitt mote

Unge jenter i dag er flaska opp på en myte om likestilling. Vi har lært at kampen for kvinnefrigjøring i stor grad var noe som hørte 70-åra til og at kampene er vunnet. Dagens ungdom er avpolitiserte og ser på seg selv som likestilte, frigjorte og liberale. Pornoen har fått innpass i denne frigjorte ungdomskulturen. Blant moteriktig ungdom i Norge er porno «in». Lakk og lær er mote, voldelig sex er spennende. Det mest direkte eksemplet på dette er at ordet «porno» i mange ungdomsmiljø er synonymt med «stilig». «For ei porno bukse, for en porno konsert». Porno preger musikkindustrien gjennom kvinnefiendtlige tekster, musikkvideoer eller gjennom seksualiseringa av idolene som er tilfellet med den konstruerte popgruppa Spice Girls.

Siden porno er mote, så leser du porno om du vil være en hipp og trendy ungdom. Alt som er gøy, er lov. I frihetens og ytringsfrihetens navn sier de ja til dop, seksualisert reklame og sm. De er frie, moderne, åpne mennesker som velger sjøl.

Pornotrenden har sammenheng med den utstrakte liberalseringa på alle plan, som er presset fram av en markedsliberalistisk offensiv. Alle hindringer for økt profitt og makt til kapitalen skal fjernes. For pornoindustrien er standpunkt mot undertrykking og vold en slik hindring. For kapitalistene er krav om likeverd mellom kjønnene og dermed høyere kvinnelønn en slik hindring. Dette henger altså sammen med ideologien om at alt som er gøy er lov og individuell frihet til enhver pris. Vi ser den samme trenden gjøre seg synlig i debatten om narkotika. Liberalismen har knytta spørsmålet til ytringsfrihet. Også deler av venstresida diskuterer ytringsfrihet uten å nevne et ord om hva pornoen omhandler, kvinner, og hva slags syn på kvinner pornoens mannsverden formidler. I USA blei filmen om Hustler-kongen Larry Flynt, et «folk mot makta»-symbol. Spørsmålet om porno blei gjort til et spørsmål om «retten til å skrive hva du vil», selv om det er «uspiselig og usedelig». Hva porno egentlig er, blir holdt i bakgrunnen. Kvinneperspektivet er sørgelig fraværende og fører kvinneundertrykkingsperspektivet ut av den offentlige debatten.

Jenter for porno?

Men det er ikkje bare ungdom som har blitt en viktig målgruppe for porno og den seksualiserte reklameindustrien. Kvinner har også blitt en mere tydelig del av det publikum som pornoen nå ønsker å nå. Men for at kvinner som gruppe skal bli en enda større inntektskilde for pornoprofitørene, må pornoen tilrettelegges for sitt kvinnelige publikum. Derfor har mange pornoblader skaffet seg kvinnelige redaktører. Porno blir på den måten framstilt som noe som ikke bare menn driver med, men som er vel så legitimt for kvinner å lese og tenne på. Kvinner er de beste gallionsfigurene for den pillråtne pornoindustrien, for de er vanskelige å angripe. Med dem i spissen for pornobransjen forsvinner stemplet av den onde dollarmannen som tjener seg styrtrik på kvinners fornedrelse. Sten Ture Jensen, den norske eieren av Playboy, Lek og Cocktail, uttalte i et intervju i Arbeiderbladet om Linda Johansen: «Det intelligente har vært å bruke henne og andre kvinner som redaktører i Lek, Cocktail og Mann. På den måten har ikke Kvinnefronten og andre kunnet angripe så hardt.» En gjennomtenkt og effektiv strategi for å avvæpne pornomotstanderne.

Forsker Bente Træen ved statens Institutt for folkehelse mener at den viktigste endringen de siste 20 åra er at porno nå aksepteres av flere kvinner. Hun sier: «Kvinner har blitt mer lik mennene, på de fleste områder. De tar samme utdanning, tjener like mye og gjør karriere. Dette ser pornoindustrien, som nå helt tydelig henvender seg til kvinnene. Det er nytt at pornoindustrien nå tar hensyn til at kvinner og menn har ulike behov i forhold til porno.» Det amerikanske pornobladet Hustler har vært en av drivkraftene i denne nye strategien. De hevder at det er fordi mange menn og de nye kvinnelige leserne er lei av tradisjonell «vulgær» porno, at de nå har satset på estetisk porno og porno med handling. Et eksempel på et vellykket forsøk på å gjøre vanlig porno spiselig for en mer kresen leserkrets er Cupido. Cupido framstår som et erotisk blad som til og med kjøpes inn av biblioteker rundt om i landet. Cupido trykker «kunstneriske» bilder i svart/hvitt. De retter seg mot akademikere og kunstnere og siler smakfullt ut de mest kvinnefornedrende frasene, samtidig som innholdet er minst like pornografisk som et hvert annet dagligvare pornoblad. Slik blir den eneste forskjellen mellom Lek og Cupido lesermålgruppen.

Sjefredaktør av det norske Playboy, Wenche Steen har uttalt til Dagbladet om Playboy: «Dette bladet har ingen ting med pornografi å gjøre. Vi driver med ren kunst som du gjerne kan sammenlikne med Vigeland.»

Kampanje retta mot jenter

Vi og gutta – et ungdomsblad som leses av en rekke unge jenter, presenterer en holdning om at det er bra og frigjørende at jenter leser porno. Liberalistiske jenter har organisert seg i Jenter for porno. Men pornoens kampanje er i hovedsak ikke retta mot jenter som enslige pornolesere eller porno kun på jenters premisser, men for at jenter og gutter skal lese porno sammen. Det er de tradisjonelle pornobladene som legger til litt handling og estetikk, mens innholdet stort sett er det samme. Markedet for «jenteporno» som Playgirl er lite. Klarer pornoindustrien å få jenter til å ikke bare akseptere porno, men også gjøre dem til pornokonsumenter, har de gjort en genistrek – de har utvida markedet til det dobbelte samtidig som det åpner muligheter for flere jenter til industrien til å selge kroppen sin. Konsekvensene vil trolig være en økt pornofisering av jenterolla og økt aksept for pornoens ekstreme kjønnsrollemønster hvor kjøp og salg av jenter er en av hovedingrediensene.

Også enkelte feminister har markert seg for porno. Kvinneforskere som Wenche Mühleisen har blitt presentert som en viktig kvinneideolog gjennom spalteplass i Klassekampen. Hun framstiller damer for porno som modernisert kvinnekamp.

Spørsmålet vi da må stille oss, er om det er tilfelle at pornoen nå tar hensyn til kvinners behov og seksualitet eller om forandringene innen pornoen kun er overflatiske forsøk for å få innpass hos en ny markedsgruppe. Kan man skille mellom god og dårlig porno, mellom kvinnefiendtlig porno og kvinnefrigjørende porno? Er det sånn at pornomotstanderne har blitt puritanske og seksualfiendtlige, har pornoinnholdet forandra seg med at damer blei redaktører, med at Porno-Hagen og hans venner blei bytta ut med Lek-Linda? Nei! Budskapet, innholdet og ideologien i pornoen har ikke forandra seg selv om damer også nå finnes BAK kamera. Porno blir ikke mindre kvinnefiendtlig selv om bildene blir trykket i svart/hvitt og at romantiske effekter som brennende stearinlys og blafrende gardiner brukes som bakgrunn. Ideologien forsvinner ikke selv om pornoprodusentene legger inn replikker utover orgasmestønn og et dryss med handling for å gjøre pornoen mindre støtende. Innholdet i pornoen anno 1998 er det samme som det har vært, kvinnefiendtlig og fornedrende!

Alternativ porno?

Anti-pornokampen har vært ført an av revolusjonære, mot seksualisert undertrykking, for seksuell frigjøring og mot puritanisme. Men i det siste har pornomotstanderne kommet med ulike svar på hva som må gjøres i kampen mot den seksualiserte undertrykkinga. Tanker om alternativ porno har spredd seg omfattende inn i det anarkistiske miljøet i Norge og miljøet rundt Internasjonale Sosialister. Jenter i disse miljøene som for bare to tre år sida sto på barrikadene mot porno, er blant de fremste til å forsvare og lage alternativ kvinnefrigjørende porno. Spørsmålet for oss på venstresida blir da om det er mulig å lage kvinnefrigjørende porno (hvis vi som disse miljøene karakteriserer porno som kommersielt seksuelt materiell) under kapitalismen? Er det mulig å møte pornoindustriens undertrykking med vår egen porno? Den som trur at det er mulig, har du misforstått pornoens rolle i den omfattende kvinneundertrykkinga, misforstått det ideologiske budskapet i pornoen og viktigheten for resten av kvinneundertrykkinga. Det standpunktet bærer preg av en ganske typisk individualistisk tenking som vi ser fra visse typer miljøer på venstresida.

Konsekvensene av denne individualismen er å godta alt det pornoen ødelegger for kvinner, for sin egen seksuelle nytelse. Problemet med de som står på denne linja, er at de bruker akkurat samme argumentasjon som pornomotstanderne, men de havner ned på en annen konklusjon. Det er reaksjonært innhold i radikal form. Derfor må de tas på alvor. Hvis tankene om at vi aleine og individuelt kan bryte den seksualiserte undertrykkinga gjennom å lage bilder som gjør radikale kåte får innpass på venstresida, har vi latt oss slå kraftig tilbake av pornoindustriens ideologiske offensiv for å normalisere undertrykking overfor deres nye målgrupper.

Vi trenger en kraftig motoffensiv

Det står en ideologisk kamp om seksualiteten, om hva som skal være erotisk. Pornoen har et klart budskap: Mennesker som varer er erotisk. Voldtekt og sm er erotisk. Hva er alternativet? Erotisering av likeverd er det venstresida må stå for. Vi kan ikke godta at undertrykking er en del av seksualiteten for at det skal finnes noe å tenne på. For det er pornoindustrien og dens kvinnefiendtlige seksualitet som er tjent med at vold og undertrykking gjøres erotisk. Kapitalen er tjent med dette. De henter profitt fra kvinneundertrykkinga hver eneste dag; gjennom lav kvinnelønn og gratisarbeid i familien. Derfor er porno nødvendig ideologisk undertrykking for å stadfeste kjønnsrollene og legitimere kvinneundertrykkinga, ja til og med gjøre den til underholdning.

Samtidig som pornoindustrien er på offensiven, pornofiseres reklame og mote. Summen av pornofiseringa og seksualiseringa er at kampen mot porno har blitt satt kraftig tilbake.

Vi ser altså at pornoen går ut offensivt på nye områder, og møter oss i samfunnet gjennom nye kanaler hele tiden. Og samtidig ser vi at vi som pornomotstanderne ikke har klart å møte dette på en god nok måte. Vi ser at vi er på defensiven. Det er mulig å stoppe pornoens framtog. Men for at det skal skje, kreves det at vi pornomotstandere er klare, at vi veit hva vi kjemper mot. Vi må møte pornoindustriens offensiv med en enda kraftigere motoffensiv av sinte unge jenter og gutter. Venstresida må ikke la seg lure av pornoindustriens gallionsfigurer og alibier, selv om de er kvinnelige redaktører, feminister eller radikalere som lager egen porno. Vi har ikke tenkt til å la gutta få ligge i fred under dyna med pornobladene sine. Vi har ikke tenkt til å la pornoindustrien ture fram. Vi vil forsette å mobilisere til kamp mot porno og prostitusjon.

Kilder:

• Dagsavisen 7. november 1997
• Arbeiderbladet 12. juli 1997, 16. juli 1997, 26. juli 1997, 26. oktober 1997
• Klassekampen 22. november 1998, 14. januar 1998
• Opprør nr 2, 1997
• Rebell nr 2 og 3, 1997

av Jorun Gulbrandsen

Kontantstøtta det er snakk om nå, er en kontant pengeoverføring fra staten til dem som har barn mellom 1 og 2 år. Regjeringa vil at ordninga skal gjelde fra 1. august 1998. Fra 1. januar 1999 er det toåringenes tur. Summen er 36140 kroner pr år. Det er bare ett vilkår: Barnet må ikke være i barnehage som får offentlig støtte.

I denne artikkelen skal jeg først kommentere noe av det som for tida (i slutten av januar 1998) er framme i den offentlige debatten. Deretter skal jeg lure på hvorfor kontantstøtta kommer. At borgerlig-kristne politikere ønsker å styrke familiens betydning, er sjølsagt ikke overraskende, men er det alt? Ligger det noe mer og større bak? Hvordan står kontantstøtta i forhold til EUs ønske om privatisering? Til utviklinga av teknologien, til utviklinga av arbeidet i kvinnesektorene? Diskusjonen om kontantstøtte bringer også opp mange diskusjoner og spørsmål som ikke nødvendigvis handler om den, men om kvinner og arbeid, arbeidets utvikling, familien, omsorgen for barn og slike helt sentrale spørsmål i folks liv.

Hvor mange vil bruke kontantstøtta?

I Norge fødes det ca 65 tusen barn pr år. Regjeringa regner med at 60 tusen ettåringer vil få kontantstøtte, og 40 tusen toåringer. Til neste år vil det bli 100 tusen barn. Utvider de det til treåringene, kommer vi opp i en 130 tusen kanskje.

I Finland er det 100 tusen som mottar kontantstøtte. Det kalles «hemvårdstød». Ordninga gjelder til barnet er tre år. Kontantstøtte skal ha vært populær da den ble innført. Det var stor arbeidsløshet. Det ble nok dyrere enn staten hadde tenkt, for i 1996 ble månedsbeløpet på 2 tusen finske mark endra til 1500. Da ble det også færre som tok imot kontantstøtte. (Kilde: Nyheter i radio P2 19. januar 1998.)

100 tusen barn kan du lese som 100 tusen mødre. I Finland er 5% av dem som mottar kontantstøtte, menn. Det blir sagt fra regjeringa at det sjølsagt ikke er automatisk slik at det blir kvinnene som blir hjemme. God jul! Alle veit det de veit. Harriet Bjerrum Nielsen, professor ved universitetet i Oslo, henviser til et forsøk i Danmark der folk skulle få et sabbatsår for å være hjemme med små barn. Det viste seg at av alle som var hjemme, var 6% menn.

Kontantstøtte er populært

Eksemplet Bodø: Aftenposten meldte 19. desember ifjor at Bodø skulle starte med kontantstøtte før jul. Etter nærmere regler får foreldrene 2.500 kroner i måneden til barnet er 18 måneder. Kommunen satte av 3 millioner kroner, og tenkte at det var nok. Feil. Nordlands framtid for 3. januar 1998 fortalte at da søknadsfristen gikk ut nyttårsaften, var det kommet til sammen 492 søknader. Det vil koste kommunen 5,6 og ikke 3 millioner kroner.

Nordlandsposten 2. januar fortalte at fire av fem under 35 år i Bodø er for kontantstøtte. Blant småbarnsforeldre er 80% for. Men bare en av fire mener at kontantstøtte er viktigere enn full barnehagedekning. Altså, 75% er mest for barnehagen.

I Danmark er det 85% barnehagedekning og (foreløpig) ingen diskusjon om kontantstøtte. I Sverige har 83% barnehageplass, og det er ingen diskusjon om kontantstøtte. (Det var tilløp, men de satsa på barnehager.)

Dette sier noe om grunnlaget for den store oppslutninga om kontantstøtta. Den bunner seg i dyre og manglende barnehageplasser, i at vi ikke har 6 timers dag, i at kvinner jobber for mye og tjener for lite. Folk er ikke mot barnehager, men tilhengere av å få 36 tusen kroner.

Hvem tjener økonomisk på kontantstøtte?

Eksemplet Rygge kommune i Østfold: Familier med inntekt på rundt 100 tusen kroner og deltidsarbeidende er mest positive. Det er ikke rart. La oss si at du har halv jobb eller noe mindre som assistent på skolefritidshjem. Kanskje du tjener brutto 90 tusen kroner pr. år. Med skatt, 60 tusen. Kanskje du betaler 3.200 kroner eller mer i barnehageplass pr. måned. Da har du ikke mye igjen av lønna di. Mange jobber slik likevel, både fordi det er fint å jobbe, og fordi det er fint for barnet i barnehagen. Men det er klart at mange har grunn til å veie fram og tilbake. Før jul hadde Aftenposten eksempler på hvordan kontantstøtte kan virke. Foreldre med to barn på ett og tre år vil spare nesten 50 tusen kroner i året på å ha begge barna hos dagmamma framfor i barnehage. Avisa skriver at det i første rekke er familier med lave inntekter som har økonomiske fordeler av kontantstøtte, naturlig nok.

Dessuten vil mange fortsette i jobben som før, de får kontantstøtta i tillegg, og de bare leverer barnet til en privat dagmamma. Men hva med barnet og barnehagen?

Bare for de syke og gale?

Den 15. januar sa barneministeren at barn som har foreldre som er stoffmisbrukere osv., vil ha det bedre i barnehagen. Måten de skulle få barnehageplass på, var å nekte dem kontantstøtte.

Det blir interessant: Kontantstøtteinspeksjonen, tre stykker på heltid, på hjemmebesøk hos ettåringene for å spørre dem om hvordan foreldrene deres er? Eller ventes det at foreldrene skal komme og si at de er alkoholikere eller narkomane og be om å få slippe å få 36.140 kroner? Velkommen til verden, barneminister, hvis du en gang finner veien.

Riktignok er det sant at hjemmet er et farlig sted for barn. Voldsforsker Marianne Sætre sier at det sannsynligvis er langt flere barn som blir utsatt for grov vold av sine egne foreldre enn det folk har vært klar over. Og om det ikke foregår vold: Vi er veldig mange voksne kvinner som synes det er enormt stressende å være sammen med to små barn hele døgnet. Hvorfor skulle ei gruppe bestående av en voksen og et/to små barn være spesielt sosialt utviklende og givende? Hvor mange er ikke lykkelige over å kunne levere barnet til den snille barnehagen, og gå på jobb som et voksent menneske sammen med andre voksne? I stedet for å lure på om man kommer til å hive det søte, skrikende barnet ut av vinduet? Hvor mange er det ikke som synes at det å gå på jobben, er å få ei pause, sjøl om jobben kan være aldri så slitsom? Og er det ikke mange av oss som rett og slett liker å jobbe, vi kan ikke tenke oss noe annet. 71% av kvinnene i Norge har lønnsarbeid. Det er helt i orden å slå høl på myten om at alle kvinner egentlig lengter etter å bare være sammen med små barn. En sak er mødrenes behov. De er ingen spøk. Men hva med barnas?

Barnehagen er bra for barn!

Rett og slett på grunn av barnas behov! Barn utvikler sosiale ferdigheter og språket sitt (som også er en sosial ferdighet) bare i omgang med andre. Det lærer av å være sammen med og leke med andre barn. Det utvikler mange sider ved seg sjøl. Dette er faget til førskolelærerne. De kan legge forholda til rette for utvikling. Dessuten gir barnehagen innsyn. Alle som vil, kan få vite hva samfunnet (Stortinget) vil med barnehagen, for det er offentlige mål for den. Barnehagen er også et viktig sted hvor foreldre møtes hver dag. De utveksler erfaringer i det å ha barn. Det finnes ikke flere slike steder. Du har bare helsestasjonen når barnet er veldig lite. Det er alt for privat å ha barn i vårt samfunn. Familiene er små, mange har liten kontakt med andre generasjoner, og det er ingen foreldreskole. Det er lett å bli usikker, redd eller bekymra. Men barnehagen! Der er det både ansatte og andre foreldre å snakke med. Dette nettverket merker mange best når barna begynner på skolen – for da forsvinner det ofte.

Angrep på barnehagen

Det pågår et storstilt angrep på barnehagen akkurat nå. En sak er framstillinga av barnehager som fine bare for de skadete barna. Så kjører de på med «styrk familien»-propagandaen, for da skal det bli mindre vold og elendighet. Det virker som om kvinnene har skylda for at folk dreper og røver, sånn som kvinner driver på og er bussførere, postfunksjonærer, lærere, journalister, stuepiker og ingeniører. For det må jo være kvinner de mener, når de snakker om at familien må styrkes med hjemmeværende? Det er vel ingen som på alvor mener at nesten alle menn skal slutte i jobbene sine i tre år hver gang de får et barn? For det ville vel være en fornærmelse mot menn – de trenger vel noen større utfordringer i livet, de?

De angriper barnehagen fysisk både ovenfra og nedenfra. Angrepet ovenfra ble gjennomført høsten 1997. Da tok de 65 tusen barn, 6-åringene, og skuffa dem inn i skolen som ny 1. klasse. Nå holder de på med angrepet nedenfra.

Fra før er det nesten et års svangerskapspermisjon. Nå vil de forsøke å ta to- og treåringene ut av barnehagen. Igjen blir 4- og 5-åringene. De skal antakelig ha korte dager, fordi foreldrene (les: mødrene) skal bruke tidskontoordninger, ved at de med enda mer redusert lønn har enda kortere arbeidsdager.

Utbygginga vil lide

I Norge er det veldig få barnehageplasser for de minste barna. Det er dyre plasser, nemlig, for det kan ikke være mange barn pr. voksne. I 1996 var bare 1.139 ettåringer i barnehage. Det er 2% av alle ettåringer. Av barn under tre år hadde 8,6% barnehageplass.

Totalt er 53% av barna i barnehage. Men legg merke til at da er rubbel og bit regna med, også de som er i barnehagen noen få timer i uka eller er hos kommunal dagmamma/familiebarnehage. Norge har altså fra før veldig dårlig barnehagedekning. Avisene har begynt å melde at kommuner nå stopper opp i planlagt barnehageutbygging.

Kontantstøtte er et tiltak i retning av mer privatisering av ansvaret for samfunnets mennesker. Det er en reaksjonær retning.

En privatisering av dimensjoner

Myndighetene mener alvor. Det er ganske spesielt at du får penger av staten når du lar barnet passe privat, men må betale penger hvis du lar barnet passe i en barnehage med offentlig støtte. Du betales for IKKE å bruke et offentlig tilbud. En gammel person som ikke bruker sykehjem, får da ikke tilsendt penger!

Reformen skal koste 3,7 milliarder kroner pr år for ettåringer, sier regjeringa. Men Kommunenes Sentralforbund sa den 28. januar at økt byråkrati i kommunene vil koste 240 millioner kroner ekstra. For folk skal jo kontrolleres for at kommunen skal utbetale riktig. Alt dette for at folk ikke skal bruke de kommunale barnehagene. Dette er en privatisering. Ta penger fra det offentlige, gi til private barnehager, private mennesker, private dagmammaer. Så blir det bygd færre kommunale barnehager. Kontantstøtte vil således ikke senke behovet for barnehager, men det markedsbestemte «behovet» for barnehager. Det er slik kapitalismen forteller om behov.

Dette er EU og EØS

Kapitalen jobber hardt for å privatisere offentlig sektor. Pengene skal ha nye steder å yngle på. Det betyr for eksempel at kommunen ikke lenger skal tømme søpla til kommunens innbyggere, men at kommunen skal gi penger til et privat firma slik at det i stedet er de som tømmer søpla til kommunens innbyggere. Denne omveien gir kapitalister profitt. Kapitalen får en kjempesektor å investere i, nemlig i de 450 kommunene i Norge. At søpla ikke blir henta i tide og flyter over, som i deler av Oslo, fordi de som vant anbudet ikke planla nok arbeidsfolk til å gjøre jobben, er bare noe befolkninga må ta med på kjøpet av dette framskrittet.

I EU er privatisering av offentlig sektor et viktig mål. EØS-avtalen innebærer at offentlige tjenester av en viss størrelse skal ut på anbud. Det virker som om det er kommunene står for hogg i Norge nå. Legg merke til at du kan få kontantstøtte sjøl om du er i full jobb, sjøl om du tjener en halv million, sjøl om du har barnet ditt i en barnehage – bare du skygger unna kommunale barnehager og andre med offentlig støtte!

Staten er ei drivkraft. Et eksempel: SND (Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond) er et fond som blant annet investerer i private selskaper som vil privatisere kommunale tjenester. SND har ikke lov til å investere i helsesektoren foreløpig, men de ønsker det. De mener at det foreligger «interessante, uutviklede markedsmuligheter» i helse- og velferdstjenestene.

Kontantstøtta virker i retning av privatisering på flere enn en måte: For det første signaliserer den at det er hjemme, privat, at forholdet mellom arbeid, arbeidstid og barneomsorg skal løses. For det andre er den et angrep på kommunale barnehager. For det tredje fremmer den bruken av private dagmammaer. Kontantstøtte baner en ideologisk og praktisk vei for privatisering av offentlige tjenester. Hele tankegangen om en offentlig sektor som tar seg av fellesoppgaver, skal undergraves.

Kvinners forhold til arbeidslivet

I diskusjonen om kontantstøtte sier noen at kvinnene blir drevet «tilbake til kjøkkenbenken». Historikeren Gro Hagemann har alltid vært påpasselig med å advare mot dette uttrykket ved å påpeke at kvinnene aldri har mista kjøkkenbenken, den har de hatt hele tida. Samtidig som de har lønnsarbeid. Dessuten jobber mange kvinner i sektorer som har behov for arbeidskraft en stund til. Så noen stor folkevandring av kvinner vekk fra arbeidslivet, er det liten grunn til å tru på, sjøl om borgerlige familiefundamentalister blir ekstatiske av lykke ved tanken. Likevel vil kontantstøtte og det den fører med seg av holdninger, skape mange vanskeligheter for mange kvinner.

Flere (for eksempel Gunnhild Aakervik) viser til at innvandrerkvinner er relativt sett mye mer arbeidsløse enn norske kvinner. De ligger tynnest an på arbeidsmarkedet, har mer deltid og tjener ofte lite. Kontantstøtte kan bidra til at flere av dem blir hjemme i stedet for ute. Studenter er også nevnt som ei utsatt gruppe.

Når du har fått barn: Hvordan blir det å være borte fra jobben ikke bare i ett år, men i to eller tre? Ett år er lenge i mange jobber, for teknologien fører til at det du kan, fort blir gammeldags. De som har arbeid ved PCer, veit hvor mye nytt de må lære hele tida. Hva hvis du er borte i tre år? Eller med to barn ( i fem eller seks år? Kvinner vil miste erfaring og ansiennitet.

Når det gjelder opptjening av pensjonspoeng, må en lure på: Skal det samme gjenta seg? De kvinnene som var husmødre og ikke hadde lønnsarbeid i alle år mannen jobba, er minstepensjonister i dag. Kvinnene er de fattigste pensjonistene. Det har vært nesten umulig for kvinnene å opptjene full pensjon, for arbeidslivet har vært basert på at det ikke blir født nye mennesker. Hvis det nå utvikler seg et mye større antall med «svarte» dagmammaer: Hva med deres pensjon? Et tilbakeskritt!

Skjult budskap

Hvilket skjult budskap sendes ut i det norske samfunnet nå? At kvinners arbeid er verdt 36140 kroner! OK, la oss for diskusjonens skyld gå med på at kvinner passer noe helt fantastisk til å passe barn, gamle og syke: Det er altså verdt ei årslønn på 36 140 kroner!!!??? For en fornærmelse. Det skulle ikke forundre meg om dette budskapet vil bli en ekstra motbakke i alle kvinners lønnskamp og at det vil påvirke hvordan alle ser på alle kvinner.

Vil en del kvinners lange fravær fra jobben (hjemme med barn) bety at alle kvinner blir sett på som «upålitelig arbeidskrraft»? I begynnelsen av 70-åra, da en halv million nye kvinner gikk ut i lønnsarbeid, var det ganske mange som holdt skjult på jobben at de var gravide – lenge. Det var nemlig kjent at kvinner ble bedt om å slutte i jobben. Mange arbeidsgivere i dag ser på jenter som upålitelige, for de kan få barn. Hva hvis arbeidsgiveren tenker seg at kvinnene blir borte i ett år pluss ett år til og enda et år? Vil det bli lettere for kvinner å få lederjobber med dette?

Vil det bli vanskeligere for kvinner å slåss for en rettferdig arbeidsdeling hjemme? I familier der kvinnen er hjemme med kontantstøtte, er det rimelig at mannen jobber mer overtid. Det kan også hende at det vil bli lettere for mannen å slippe å ta den måneden med pappapermisjon som nå er forbeholdt faren ved fødsler. Før den måneden ble obligatorisk, var det bare 2% av fedrene som hadde permisjonen. Nå er det 7 av 10 som har. Det går nemlig an å søke om å få slippe, og det er det en del som gjør.

Fortsetter kvinners arbeid?

Kjelker i veien i det arbeidet som kvinner nå har, er en mulighet vi har vært inne på til nå. Men hva med framtida: Vil de jobbene som kvinner har, fortsatt være der om fem og ti år? Vil det utvikle seg et yrkesliv hjemme? Hva slags? Hva vil det eventuelt innebære? Hvordan kommer kontantstøtta inn i dette?

I kommuner hvor det er innført kontantstøtte, begynner det å komme eksempler på at en del kvinner slutter å ha lønnsarbeid.

Næringslivets Ukeavis, bladet til NHO, nr 1, 1998 forteller om ni kommuner som allerede har innført en ordning med kommunal kontantstøtte. Det er blitt enda vanskeligere for bedriftene å rekruttere og beholde kvinnelige arbeidstakere. Laveste støttebeløp er 20 tusen kroner og høyeste er 33 tusen. I noen kommuner gjelder ordninga alle barn mellom 0 og 3 år. I noen kan bare foreldre til ettåringer søke.

Eksemplet Ulvik i Hordaland: Kommunen har hatt kontantstøtte for barn opp til tre år fra 1993 med 22 tusen kroner. Her er det altså erfaring. Rådmann Oddrun Godejord: «Her hos oss er det nå like vanskelig å få tak i ufaglærte renholdere og hjemmehjelpere som sykepleiere». Husøkonom Solveig Hellesnes Upheim på Brakanes hotell: «Det er særlig vanskelig å få tak i stuepiker lokalt. Kontantstøtten er nok en medvirkende årsak til at en del kvinner har anledning til å være hjemme».

NHO uttaler seg skeptisk til kontantstøtte. TBL (Teknologibedriftenes Landsforening) er mot. De sier det mangler arbeidskraft allerede. Det forteller i hvert fall en ting: At de har erfart og regner med at kontantstøtta fører til at flere kvinner, spesielt de som har ufaglært arbeid, blir hjemme. Men da er det også rimelig å lure på om kontantstøtta er planlagt også som et tiltak for å skjule en forventa økt arbeidsløshet i noen bestemte sektorer! Bransjer og næringer utvikler seg ikke i takt, men ujamt, slik at flere tendenser kan virke samtidig.

Det er rimelig å tenke seg at «Ulvik-tendensen» vil merkes i offentlig sektor. Hjemmehjelpere, vaskere, assistenter i barnehagen og liknende jobber. Så på noen områder blir kanskje en del kvinner borte for en stund. Men hva med arbeidet som blir borte for kvinnene?

Hvor blir det jobber for kvinner?

Vil kontantstøtte, ikke minst ideen om kontantstøtte, virke som et smøremiddel i en bestemt utviklingsprosess? Jeg tenker på det kvinnearbeidet som blir vekk og på utvikling av hjemmearbeid (fjernarbeid).

Det vil bli en reduksjon av arbeidsplasser på noen områder der det jobber mange kvinner. Det er ikke noe nytt, det har starta. I Postverket ved nedlegging av mange posthus i hele landet. I bankene ved nedlegging av filialer og begge steder ved økt overgang til elektronisk behandling i stedet for med folk og papir. (Se bare på denne artikkelen. Du ser en del kildehenvisninger. Praktisk talt alle er funnet på Internett, jeg har ikke fått eller sendt et papir eller gått til en eneste skranke, avis eller bokhandel). Varehandelen vil merke denne nye måten å handle på, mye kontorarbeid gjøres uten papir, reiselivsnæringa vil merke det. Alt dette er jobber hvor det er mye kvinner. Samtidig har mange av dem arbeid som kan gjøres hjemmefra. Kontantstøtta betyr for lite økonomisk til at den vil fungere som et reelt alternativ til de (småbarnsmødrene) som har disse jobbene i dag. Men som et smøremiddel, et bidrag, til dem som skal gjøre fjernarbeidet? Som trenger barnepass bare deler av tida?

Konsekvenser for hjemmearbeidet

Hjemmearbeidet vil utvikle seg raskt, uavhengig av kontantstøtta. Det er det viktig å være klar over. For eksempel blir flere nye offentlige bygg (som rådhus) nå prosjektert ut fra at bare 70-80% av de ansatte skal ha plass i huset. De andre skal ha fjernarbeid, altså jobbe hjemme. Noen kommuner har prøveordning med at sentralbordet betjenes fra hjemmet til sentralborddama.

Kontantstøtta kan virke fremmende på utviklinga av fjernarbeidet. Det er en del folk som kunne tenke seg å jobbe hjemme fordi de har yrker hvor de ser at det er mulig. Mange av dem tenker seg en viss kombinasjon med barn. Ikke hele tida, men en viss.

Erfaringer med hjemmearbeid

Det finnes mye erfaring med hjemmearbeid i Norge. Også med fabrikkarbeid. I 50-åra laget for eksempel mora mi malerkoster for «Jordan vet hvordan» hjemme. Hun satte sammen busta og metallbåndet rundt penselen. Hun henta materialene i store esker, og leverte halvfabrikata i store esker. Kerstin Hytter i Stockholm studerer «distansarbete» og kjønnsroller i Sverige: Det kan være vanskelig for kvinnene å få familien og omgivelsene til å forstå at de arbeider. Hun blir oppfatta som «hemmafru» som kan gjøre alt husarbeidet og familiens organisasjonsarbeid. Det er vanskelig å lage et skille mellom arbeid og fritid. Dette er kjente problemer.

Men nå kommer det en ny type arbeid som ikke gjør problemene mindre, i følge Kerstin Hytter: Ansatte kvinner med hjemmearbeid driver stort sett ikke med å lage pensler, men med å bearbeide informasjon fra andre mennesker. Arbeidet utføres hovedsakelig på kvelds- og nattetid. Men arbeidet må også gjøres i forhold til institusjoner og kontorer som bare er åpne om dagen. Dessuten jobber ofte arbeidskameratene på den jobben som de egentlig er knytta til, en gang mellom 9 og 17, så det blir også et tidspunkt hvor kvinnene synes de skal være til rådighet. De som har mer sjølstendig arbeid, som er næringsdrivende av en eller annen sort, jobber også i all tilgjengelig tid, men er mindre avhengige av når kontorer osv er åpne. De må jobbe mer i forhold til kundenes tid.

Begge grupper kvinner gjør alt eller nesten alt husarbeid. «Dermed frigjøres tid og krefter for andre familiemedlemmer, og oppdelinga av arbeidsoppgavene i familien bekreftes». Dette handler ikke om hvorvidt de var fornøyd eller ikke (de sa de var fornøyde), men om hvordan fjernarbeidet lager spesielle arbeidsdager og forhold.

Hva med arbeiderorganiseringa og lønnskampen?

Når flere og flere sitter hjemme, hver for seg og jobber, ( hvor blir det av det sosiale livet sammen med arbeidskameratene? Borte. Folk som er sendt hjem med en PC og en internettforbindelse, opplever å komme tilbake på jobben som en gjest, for det er sjølsagt ikke lenger et bord og en stol til dem. Hvordan skal fagforeningene håndtere avtaler om arbeidstid og lønninger? Hvordan vil arbeidskjøperne kontrollere arbeidstakeren som jobber hjemme? Hvordan skal kontakten med medlemmene være? Borte? Det er mye erfaringer som viser at mange fagforeninger ikke greier å holde kontakt med sine arbeidsløse medlemmer. Ut av øye, ut av sinn. Men: Ett er sikkert: De fjernarbeidende har i hvert fall e-post!

Jeg veit ikke hvilke konsekvenser hva alt jeg har vært inne på til nå, har å si for lønnskampen til kvinnene. Bare spørsmål: Vil en eventuell mangel på arbeidskroneraft i offentlig sektor føre til at det blir lettere å få høyere lønn? Eller vil private firmaer presse lønnsnivået nedover? Hvis kvinner blir sett på som «egentlig hjemme i tre år», vil det føre til en generell svekkelse av kronerav om høyere lønn? Vil fjernarbeidet og ulike «fleksible», individuelle arbeidsavtaler, føre til at det blir laget mer og mer individuelle lønnsavtaler?

Fleksibiliteten til DNA-ledelsen betyr privatisering

Folk flest har alt for lange arbeidsdager. Barnefamilier merker dette godt. Kvinner merker det mest. Livet er for mange travelt og stressende, og en får ikke tid til alt en må. Dette er gammelt nytt. I mange år har særlig kvinnebevegelsen reist kravet om 6 timers normal arbeidsdag for alle. Nettopp for å gjøre hverdagen litt lettere.

Nå snakker ledelsen i Arbeiderpartiet og i SV mye om «tidsklemma». Men deres svar er å satse på individuelle løsninger. Igjen en privatisering av problemene. AP har laget et forslag til nytt kvinnepolitisk program. Kapittel fem heter «Ut av tidsklemmas favntak». De ønsker at partene i arbeidslivet «i større grad setter tid framfor lønnsøkninger på forhandlingsdagsorden, og ser med interesse på LOs arbeid for å utvikle mer generelle tidskontoordninger i arbeidslivet slik at arbeidstakerne i større grad selv kan velge når de vil ta ut fritid». De vil «gi foreldrene mer tid sammen med barna». Men de sier ikke 6-timers dagen. De vil at fedrekvoten i foreldrepermisjonen økes fra fire til åtte uker, og at fedre skal ha egen rett til opptjening. Dernest vil de ha en svangerskapspermisjon (foreldrepermisjon som de sier) som er 26 uker lenger enn den er i dag. «Deler av permisjonstida bør kunne formes som en tidskonto slik at foreldrene kan benytte permisjonen når de selv ønsker det fram til barnet fyller sju år, for eksempel gjennom daglig eller ukentlig kortere arbeidstid.» I tillegg bør det vurderes om de 26 ukene med full lønn skal kunne strekkes ut i tid med redusert lønnskompensasjon. De vil ha 70 ukers permisjon med 60% lønn.

På internett-sida til AP 28/1 i år svarer Sylvia Brustad på spørsmål: «Grunnen til at vi på siste landskvinnekonferanse valgte å gå vekk fra kravet om 6-timers dag for alle så var det fordi vi ikke tror det er ønskelig for alle arbeidstakere. og vi tror heller ikke det hverken er praktisk eller økonomisk gjennomførbart. Folk har ulike ønsker og behov i ulike livsfaser.»

Fleksibilitet er farlig

«Fleksibilitet ut fra personlige behov» er en vanskelig sak. På den ene sida er det et faktum at mange småbarnsforeldre, særlig kvinner, sliter seg nesten ut med full jobb, lange dager og barn. Det blir veldig moralistisk å fortelle dem at det er politisk korrekt å fortsette med det, og at de må stemme imot enhver rettighet til å ha kortere arbeidstid i en periode, fordi det er andre løsninger som egentlig er mye bedre. På den andre sida er det helt nødvendig å avsløre hva disse ulike personlige ordningene egentlig hander om. Jeg mener det viktigste med dem, er at de overlater til den enkelte familien eller kvinnen å ordne opp i noe som så absolutt skulle være hele samfunnets ansvar. Det skulle sjølsagt vært samfunnet som gjorde det slik at alle voksne kunne ha full jobb, full lønn og fritid, og at arbeidslivet var tilpassa det faktum at det blir født nye mennesker. I stedet får vi en diskusjon om noe annet. Vi får en diskusjon om i hvor mange uker akkurat den mammaen skal være hjemme fra jobben, om hvor mange prosent av lønna si hun skal miste, at hun skal få noen penger i handa (36.140 kroner) som hun kan gå rundt og handle små barnefrie timer med, og sosialdemokroneratenes virkelige radikale framstøt er at pappa skal være hjemme litt, han også.

EU igjen

Og hele denne lugubre tidskontoordninga skal attpåtil være knytta til tariffavtaler, slik at de ansatte skal betale den sjøl på den måten også. Det er forøvrig enda en EU-tendens, nemlig å knytte rettigheter til ansettelser og ikke til at du bor i landet.

Det er mange ting som passer sammen, som virker i samme retning. Kapitalen trenger arbeidskraft som er fleksibel, og automatiseringa gjør at flere vil komme til å jobbe hjemme i perioder. Kanskje barnehagene med sin åpningstid fra 8-17 er for stiv for dem som ivrer for de fleksible ordningene? Kanskje det passer med utviklinga i yrkeslivet og næringslivet at folk får noen kroner i handa slik at de kan betale noen til å ta barnepasset akkurat der det trengs, sett ut fra arbeidskjøperens behov? Du er jo dessuten ikke arbeidsløs når du jobber fem timer i uka, ikke sant? Og da passer kontantstøtta antakelig godt til ditt private barnepassbehov. Vi skal vennes til at det er pengene i handa som skal sørge for deg og familien, ikke staten, lovene, hele samfunnet.

Virkelig valgfrihet

Mye penger gir valgfrihet. Derfor kan rike folk velge hva de vil bruke tida si til. Vil de kjøpe tjenere, båter, ferier, kort arbeidstid, ingen arbeidstid, ja, så gjør de det. Men de fattige, de vanlige, de alminnelige lønnsmottakerne er faktisk helt avhengig av gode ordninger som gjelder hele samfunnet, for å ha noe som kan likne på valgfrihet. Det er noe av poenget med å være revolusjonær og jobbe for at kapitalismen skal fjernes som samfunnssystem!

Det som kan se ut som valgfrihet på kort sikt, kan føre til mindre valgfrihet på litt lengre sikt. Da kvinner vant retten til sjølbestemt abort, ble den en valgfrihet for alle kvinner. Til da var det de rike som hadde valgfriheten, for de kunne kjøpe den. Først når den normale arbeidsdagen er så kort at den kan utføres av folk med barn, har du en mulighet til å velge full dag. Gratis barnehager til alle barn gir alle foreldre frihet til å velge om de vil bruke dem eller ikke. Dette handler om betingelsene for valg. Derfor er kampen for de samfunnsmessige endringene det aller viktigste, ikke tilfeldige, personlige og sjølfinansierte ordninger, som attpåtil ikke er nedfelt i lover, men usikkert plassert i hvert års vedtak om statsbudsjettet eller hos arbeidsgiveren ved tarifforhandlingene.

… og så kan det begynne

Det kapitalistiske samfunnet er virkelig et helt ubrukelig system hvis det er snakk om å gi menneskene et bedre liv. Bare det å se på oppfostringa av nye mennesker som et problem, i stedet for den viktigste ressursen, er helt på trynet. Det å la noen mennesker slite seg helt ut og ødelegges av arbeid, mens andre ikke får arbeide i det hele tatt, er også sykt. Det at mennesker ikke får brukt alle sider ved seg sjøl, alle muligheter som ligger der, men bare ensidig holde på med det samme i en femti år, er også en ødsling av ressurser.

Vi snakker om 6 timers dagen. Den er sjølsagt alt for lang, men er et fint skritt. Egentlig burde ikke menneskene gjøre mer enn et par timer nødvendig felles arbeid om dagen. Resten skulle brukes til læring og annen skapende virksomhet til beste for alle.

Ingen skulle ha lønn, ingen varer skulle kjøpes. Alle ga, alle fikk.

Hvordan hvert menneske hadde det, skulle ikke være overlatt til den enkelte trange lille familien, men til et nettverk av flere mennesker. Ingen maktstat, men folks egen organisering for å løse oppgaver. Ingen egne lærehus som vi nå kaller skole, men virksomhet, arbeid, læring sammen med andre mennesker ute i livet.

Jeg snakker om det klasseløse samfunnet. Om kommunismen. Det er et stykke vei dit. Nå slåss vi for ei retning på politikken. AKPs prinsipprogram tar opp vilkåra for menneskenes liv under kapitalismen og kommunismen. Jeg vil også anbefale deg å lese Søstre, kamerater! av Kjersti Ericsson! Den forklarer mye, og gir perspektiver på mange av de spørsmåla som er reist her.

Hva må gjøres nå?

Det er på høy tid å ta opp igjen kampen for 6 timers normal arbeidsdag. Den er det beste svaret på den «tidsklemma» som det blir snakka om, og som er høyst reell. Den er det beste alternativet til de private, individuelle løsningene som AP-ledelsen vil ha. Bedre enn å utvide svangerskapspermisjonen mer enn et år.

Gratis barnehager til alle barn – hvorfor er ikke det like selvsagt som gratis skole? Svaret man gir på det, avslører hvor viktig man synes barn er.

Vi er også for kontantstøtte: Barnetrygden er en kontant utbetaling. Den går til alle, og det er vi for. Den er liten, men er en beskjed om at samfunnet erkjenner et visst ansvar. Vi vil at den skal utgjøre det det koster å ha barn.

I stedet for å sørge for at en god del kvinner blir hjemme i flere år, slik at de kan ta seg av barn (og vel og merke! De gamle og syke!), bør familien sakte og sikkert tømmes for oppgaver: Krev barnehager, gode sykehjem og aldershjem, og alt som er nødvendig for at folk skal ha det bra uten at det er den enkelte kvinne som med sin samvittighet skal forsøke å få det til.

Så fortsetter vi å slåss for kvinnelønna – i allianse mellom alle kvinnedominerte fagforeninger og kvinnebevegelsen.

Burde det ikke være mulig å stanse kontantstøtta? Motstanden er veldig stor, og allianser kan lages.

Hva synes du er viktig?

Mye mer kan sies om dette. Jeg håper vi kan få en diskusjon om en del av de spørsmåla jeg har stilt om hva som kommer til å skje framover. Jeg er usikker på mye av det, men utfordrer herved andre. Skriv til Røde Fane. Skriv til AKP.

AKP har nå opprettet et kvinneutvalg igjen. Blant dem som er med der, er Taran Sæther og jeg, Jorun Gulbrandsen.

Vi ønsker kontakt!

av Paul M Sweezy

«I løpet av de siste få årene, er det blitt skrevet mye om «globalisering». Det er ikke min intensjon å øke omfanget av denne litteraturen, men kun å sette emnet inn i sammenheng med min egen forståelse av kapitalismens historie,» sier artikkelforfatteren.

Globalisering er ikke en tilstand eller et fenomen. Det er en prosess som har pågått i lang tid. I virkeligheten helt siden kapitalismen etter hvert ble en levedyktig samfunnsform, for fire eller fem hundre år siden. (Å forsøke å angi tidspunktet for kapitalismens fødsel, er i seg selv en interessant problemstilling, men ikke relevant i denne sammenhengen.) Det som er relevant og viktig, er å forstå at kapitalismen i sitt innerste vesen er et ekspansivt system både innad og utad. Når det er blitt etablert, så både vokser og sper det seg. Den klassiske analysen av denne dobbelte bevegelsen er selvsagt Kapitalen av Marx.

Men Marx stilte aldri spørsmålet om hvorvidt en fullt globalisert kapitalisme, det vil si hvor det ikke lenger finnes noe ikke-kapitalistisk rom å bevege seg inn i, ville være levedyktig. Grunnen til dette var selvsagt at han regnet med at kapitalismen ville bli styrtet, og erstattet med et annet system lenge før grensene for den ytre ekspansjon var nådd. Han stilte aldri spørsmålet eller prøvde å gi svar på om en fullstendig globalisert kapitalisme ville være i stand til å blomstre og overleve utelukkende ved indre ekspansjon. Det er blitt overlatt til Marx sine etterfølgere å streve med dette og liknende spørsmål. Det dristigste – og på mange måter det mest interessante forsøket – gjorde Rosa Luxemburg med sitt magnum opus The Accumulation of Capital (1912). Her framsetter hun teorien om at kapitalismen helt fra starten hadde levd – og kunne bare leve – av å ekspandere inn i omkringliggende ikke-kapitalistiske områder. Hennes svar var at når dette ikke lengere var mulig, ville det medføre en endelig krise som det ikke ville være mulig å flykte fra.

Lenin derimot fokuserte ikke på kapitalismen som en helhet, men på kapitalismen som en samling av enheter, hvor de sterkeste konkurrerte med hverandre for å kontrollere de svakeste, inkludert de gjenværende ikke-kapitalistiske områdene. Dette var kjerna i boka hans – Imperialismen: Det siste stadium i kapitalismen – som ble skrevet i løpet avførste verdenskrig, som i seg selv gav en mengde empiriske bevis til støtte for teorien. Denne kampen mellom de ledende kapitalistiske maktene syntes å svekke kapitalismen som helhet, og banet veien for revolusjoner nedenfra. Særlig den russiske revolusjonen truet kapitalismens fortsatte levedyktighet.

Det kapitalistiske systemet kom seg imidlertid igjen, og like etter krigen gjenopptok imperialistmaktene sine indre stridigheter, men nå ble disse vanskeliggjort ved eksistensen av en betydningsfull ikke-kapitalistisk makt. Den fornyede striden nådde klimaks med utbruddet av annen verdenskrig. Den ble etterfulgt av en ny runde med revolusjoner, særlig den kinesiske. USA framsto som den viktigste supermakta, og vi fikk todelinga av verden. Den kapitalistiske delen under USA dominans, og den ikke-kapitalistiske delen som i hovedsak besto av Sovjetunionen og Folkerepublikken Kina. Den påfølgende konflikten mellom de to partene kjent som den kalde krigen, ble vanligvis oppfattet som en konflikt mellom to grupper, men den var i virkeligheten mer komplisert. Den inkluderte viktige «varme» kriger, geriljakriger, revolusjonsforsøk og vellykkede kontrarevolusjoner.

Etter å ha vart omtrent halvdelen av det tyvende århundret sluttet den kalde krigen med kapitalismens gjeninnføring og triumf i en virkelig global skala. Men denne kom så visst ikke som et resultat av en uproblematisk ekspansjonsprosess innenfor eller utenfor kapitalismens tradisjonelle grenser. Volden i dens forskjellige former spilte en enorm rolle. Det er store områder i de tidligere ikke-kapitalistiske landene hvor kapitalismen har blitt proklamert, legalisert og bevisst plantet, men hvor det absolutt ikke er noen garanti for at den vil feste seg og vokse på «normal» måte. Dessuten er det blitt store forandringer i kapitalismen slik den har utviklet seg innenfor sine tradisjonelle høyborger (USA, EU, Japan og de tidligere koloniland). Dette stiller alvorlige spørsmål om i perioden etter den kalde krigen.

Det jeg tenker på her, er de tre viktigste underliggende tendenser i kapitalismens nyere historie. Perioden begynner med tilbakegangen i 1974-75:

• 1) Stagnasjonen i den generelle veksten.
• 2) Den verdensomspennende veksten av monopoliserte (eller oligarki-baserte ) multinasjonale selskaper.
• 3) Det som kan betegnes som utviklinga av finanskapitalens dominering i kapitalens akkumulasjonsprosess.

Dette har selvsagt vært en periode med hurtig globalisering ansporet av betydningen av forbedret kommunikasjon og transport, men de tre tendensene er virkelig ikke forårsaket eller skapt på grunn av globalisering. Det er heller så at alle tre kan tilbakeføres til interne forandringer i prosessen med akkumulering av kapital. Starten skjedde for om lag hundre år siden, ved de konsentrasjons- og sentraliseringsbevegelser som var karakteristisk for slutten av det nittende og i begynnelsen av det tjuende århundret. Den markerte overgangen fra tidligere (konkurranse-)kapitalisme til seinere (monopol-)kapitalisme. Etter å ha blitt forstyrret av første verdenskrig, slo virkningene av denne overgangen til med full kraft i den store depresjonen på 1930 tallet. Fra denne ble det ikke noen rask bedring, og depresjonen gav et sterkt vitnesbyrd om å være starten på en periode med verdensomspennende stagnasjon og nedgang. Imidlertid kom ennå en gang en verdenskrig som en redning. Sammen med dens garanterte ettervirkninger, samt den kalde krigen skaptes som kjent kapitalismens «gullalder» (1950-70). Denne gikk mot sin avslutning i og med nedgangen i 1974-75, og ble etterfulgt av en gjenopptakelse og intensivering av tendenser som gikk tilbake til begynnelsen av århundret: Minskende vekst, økende monopolisering og finansdomineringa av akkumulasjonsprosessen.

Disse tre tendensene er innbyrdes beslektet. Monopoliseringa har selvmotsigende konsekvenser. På den ene sida frambringer den en økende profittstrøm, på den andre reduserer den behovet for ytterlige investeringer i et voksende kontrollert marked. Mer og mer profitt, færre og færre profitable investeringsmuligheter. En oppskrift for å senke akkumulasjonstakten, og dermed den økonomiske vekst som skyter fram av kapitalakkumulasjonen.

Det foranstående beskriver hva som hendte i løpet av 1920-årene. Et tiår karakterisert av en hårdnakket vekst av ubenyttet produktiv kapital i industri etter industri, og som kuliminerte i sammenbruddet i 1929-33. Allerede på den tida var det en økende tendens til at fortjeneste som ikke kunne finne profitable investeringer i virkelig kapitalbevegelse, ble omdirigert inn i rene finansielle og hovedsakelig spekulative kanaler. Derfor kom den iøynefallende boomen på aksjemarkedet, og nedgangen i de seine tjuveårene. Den samme dobbelte prosessen med vaklende realinvesteringer og tvilsomme finansoperasjoner gjentok seg i «gullalderen», i tiårene etter den annen verdenskrig, og har fortsatt med økende styrke fram til i dag. (1)

Alt dette finner sted i en sammenheng med den kontinuerlige globaliseringa som virker inn på hvordan de forskjellige prosessene utvikler seg. Globaliseringen er ikke i seg selv drivkraften, men er en påminnelse om hva den har vært i den perioden vi forbinder med moderne historie: Den alltid ekspanderende og ofte eksploderende prosessen med akkumulasjon av kapital.

Note

(1) De to former for investering – virkelig og finansiell – er selvsagt innbyrdes beslektet, men ikke på den enkle (og for det meste gale) måten ledende økonomer tar som en selvfølge. Til en utvidet diskusjon av disse prosesser, se Harry Magdoff og Paul Sweezy: Stagnation and the Finanacial Explosion (Monthly Review Press 1987).

Leder

av Taran Sæther

«Vi har ingenting imot, at kvinder opnaar fuld likestilthet med mænd i stillinger, hvor hendes utdannelse og evner og fysiske underlegenhet overfor manden ikke stiller seg hindrende i veien herfor. Men for tiden tror vi ikke, at sporveisdriften i vort land er lagt slik tilrette, at den kan betjenes like godt og endog bedre av kvinder end mænd. Hvis der virkelig skulde vise seg, at der findes en eller annen eventyrerske av en kvinde, som ønsker at stille sig paa en sporvogn til offentlig beskuelse og almen forlystelse, saa bør vedkommende kollega, straks gjøre hende opmerksom paa i hvilken mision hun har stillet sig til tjeneste. Hun vil kanskje neppe selv være sig bevisst, at hun i tilfælde i virkeligheten formentlig nærmest kommer til å spille Judas’, hædersmanden og snikmorderens rolle.»

Slik ble de første kvinnelige konduktører møtt av fagforeningen på grønntrikken i Kristiania i 1916. Sporveiene trengte arbeidskraft fordi den mannlige befolkninga gikk til andre virksomheter. Det var krig i Europa og høykonjukturen hadde satt inn for fullt.

Etter krigen forsvant de fleste og når Sporveisselskapene igjen trengte kvinner, etter annen verdenskrig, var pipa fra fagforeningene lik seg sjøl. Men fra 1950 ble det ansatt fast kvinnelig betjening. Siden har vi vært der. I større antall og nå har vi fått kvinnelige fagforeningskamerater som har sin opprinnelse i Pakistan og andre land langt borte. Det representerer et nytt skritt der kvinnene også med en annen bakgrunn enn den hvite norske tar arbeid.

Historia om kvinnene i trafikkselskapene er ikke så ulik historia stort sett. Nå rett før årtusenskiftet er det stagnasjon og tilbakegang i økonomien. I Asia raser ei alvorlig krise som snart vil nå oss. Hvordan vil det slå ut for kvinnenes hardt tilkjempa plass på arbeidsplassene, på universitetene og i organisasjonene? Kvinnene har opparbeida seg en bevissthet som sjølforsørgende, en bevissthet på likestilling og et ønske om frigjøring. Kvinnene kan ikke flyttes inn og ut av arbeidslivet like lett som tidligere. Kampen står om heving av kvinnelønna, kortere arbeidsdag, for kunnskap, mot porno, vold og rasisme og for offentlige barnehager til alle barn..

Kontantstøtta til Svarstad Haugland er ikke et uttrykk for den borgerlige regjeringas omsorg for kvinnene og barna? Vi må spørre hvorfor så store summer av merverdiskapinga i Norge brukes for å ikke gjøre bruk av offentlige tjenester? Er det nymoralismen, mor og barn har det best hjemme, sammen, iden private familien? Eller er det andre ting som styrer denne «reformen»? Er tida kommet for en ny runde hvor kvinnenes arbeidskraft viser seg å være reservearbeidskraft, til bruk når det er for lite mannlig arbeidskraft? Er det sånn at kapitalismen nå har skilt ut så store deler av den kvinnelige befolkninga som de har behov, for til sine rekker og at Bondevik-regjeringas «omsorg» for «den hellige familien» er en måte å holde de dårligst utdanna og de uønska kvinneyrkene ute av arbeidsmarkedet på? Den offentlige omsorgen for barn, sjuke og eldre skal privatiseres. Kanskje kan mesteparten legges ned når de unge kvinnene allikevel skal være hjemme og passe sine egne barn. Jorun Gulbrandsens artikkel i dette nummeret drøfter disse spørsmåla.

Den teknologiske utviklinga har gjort den daglige nødvendige arbeidstida – den tida en arbeider må jobbe for å reprodusere sin egen arbeidskraft – mindre. Kanskje trenger vi ikke å jobbe mer en fire timer hver dag, og ennå skaper vi merverdi (som går i lomma på kapitalen). Istedet for å få 6-timersdagen får vi tilbud om kontantstøtte. Kapitalen trenger mer fleksibel arbeidskraft og deltidsjobber, og hjemmearbeid blir ofte løsninga for kvinnene i den vestlige verden. For kvinnene i andre deler av verden står valgene oftere mellom vanvittige arbeidsforhold med 12-14 timers dag og brakkeliv eller prostitusjon.

Tron Øgrim sier i sin bok hilsen til en generasjon av Kvikksølv at unge kvinner er i ferd med å bli i flertall når det gjelder å ta høyere utdanning, og at de blir best (side 113). Dette kan gi muligheter for at kvinnene blir de framtidige sjefene. Hans resonnement er slik: Jentene går forbi gutta i høyere utdanning. Gutta tar de feiteste jobbene i det private næringsliv. Jentene får de dårligere betalte og mindre prestisjefylte jobbene i stat og kommune. Når det private næringsliv så får behov for sjefer med kunnskap og erfaring fra stat og kommune, vil de leite etter sjefene derfra. Vips, jentene blir framtidas sjefer. Er det hold i dette?

I dag trenger kapitalen nye markeder å investere på. De går løs på offentlig virksomhet og privatiserer det. Altså blir offentlig helse og omsorg et privat foretagende som skaper profitt. La gå at kvinnene blir sjefene her. Det vil være viktige skritt mot likestilling. Men det er frigjøring kvinnene (og mennene) vil ha – fra utbytting og undertrykking. Hva betyr det for frigjøringa at kvinnene blir de nye sjefene? Bare større klasseskiller mellom kvinnene? Eller kanskje Tron Øgrim mener det fører til en mer menneskelig kapitalisme?

Tron Øgrim sier videre: «I framtida kommer ikke ingeniørene (gutta, min presisering) til å dominere Nettet. (…) For å si det brutalt: I begynnelsen av neste århundre blir ikke det viktigste på Nettet å få koplinger til å fungere, men å selge Pizza og fordele pensjoner. Salg og Sosialarbeid. Og da blir det viktigere å ha kunnskap om humanistiske fag enn om kabler. Den jenta som nå utdanner seg til å dominere denne kunnskapen, posisjonerer seg altså til å bli Bestemors Dronning.» (side 114-115)

Vi må spørre: Når det er sånn at mer og mer av offentlig virksomhet flyttes til det private markedet, og det legges fortjenestemål på virksomheten, hva fører det til for kvinnene å skulle få så stor «makt» i dette markedet? Er det riktig? Vil IT-revolusjonen skape flere kvinnejobber? Vil det gi kvinnene en sterkere posisjon til å kjempe mot kapitalismen, mot kjønnsundertrykkinga? Dette må undersøkes, kvinnebevegelsen og kvinneforskninga – les Agnete Strøms artikkel i dette bladet – er utfordra. Her er det mange spørsmål å ta tak i: Hvilke krav skal vi stille i utdanninga? Hvordan skal vi sloss om makta over utviklinga av IT-teknologien? Hvordan bruke en ny posisjon i kampen mot kapitalismen til å få frigjøring på kvinnenes premisser?

Ha en god 8. mars!

Av Terje Valen

Det er eit faktum at kapitalismen på verdsbasis idag er mykje meir lik den kapitalismen som Marx skreiv om, enn den kapitalismen som fanst då Marx sjølv levde. Det kjem av at Marx ikkje skreiv om ein fastlåst struktur, men at han skreiv om den kapitalismen han såg utvikle seg ut frå det sluttpunktet som denne utviklinga gjekk mot.

Marx skreiv altså eigentlig om lovmessigheitene i ein fullt utvikla kapitalisme. I England fann han alt i førre hundreåret mykje som viste kva det var/ville bli. Dette er grunnen til at verda idag er lettare å forstå ut frå den marxistiske teorien enn nokon gong tidlegare. Difor, meiner eg, er marxismen og kommunismen meir aktuell no, under monopola sin nyliberalisme, enn i heile tidsrommet frå 2. verdskrigen og frametter til 80-åra. Det gjør også kommunistparti som bygger direkte på den marxistiske tradisjon er meir aktuelle no enn før.

No er det sjølvsagt også slik at mange detaljar er svært forskjellige, slik at eit kommunistisk manifest idag, måtte sjå annleis ut – og et gjeld jo særlig kapittel 3 og 4 i Manifestet. Men det er ei anna skål. Det eg vil sjå litt på er teorien om det kommunistiske partiet.

Det ser ut som om mange trur at teorien om det kommunistiske partiet var noko nytt som Lenin laga rundt førre århundreskiftet. Men Marx skreiv nokre viktige saker om det i Manifestet, særleg i 2. kapitlet. La meg sitere:

«I kva slags tilhøve står kommunistane til proletarane i det heile? Kommunistane dannar ikkje noko særskild parti som står i motsetnad til andre arbeidarklasseparti. Dei har ingen interesser som er skilde frå og på sida av heile proletariatet sine interesser. Dei stiller ikkje opp nokre åtskilde prinsipp for seg sjølv som dei vil forme den proletariske rørsla etter.

Kommunistane skiljer seg frå dei andre arbeidarklassepartia berre ved dette: 1. I den nasjonale kampen til proletarane i ymse land, peikar dei ut og får i framgrunnen fellesinteressene til heile proletariatet uavhengig av all nasjonalitet. 2. På dei forskjellige utviklingstrinna som arbeidarklassen sin kamp må gå gjennom representerer dei alltid og alle stader interessene til rørsla som heilskap.

Derfor er kommunistane på den eine sida, i praksis, den mest (framskridne og) målmedvetne delen av arbeidarklassepartia i kvart land; teoretisk har dei framfor den store massen av proletarar den fordelen at dei klårt forstår marsjretninga til og vilkåra for og dei endelige almenne resultata av den proletariske rørsla.

Omstyrting

Det næraste målet til kommunistane er det samme som alle dei andre proletariske partia: omdanninga av proletariatet til ein klasse, omstyrtinga av borgarveldet, proletariatet si erobring av den politiske makta.

Dei teoretiske konklusjonane til kommunistane er ikkje på noko vis grunnlagt på idear eller prinsipp som er blitt oppfunne, eller oppdaga av den eine eller andre verdsforbedraren.

Dei berre uttrykk, i almenne vendingar, for virkelige tilhøve som spring ut av den eksisterande klassekampen, av ei historisk rørsle som går føre seg framfor augene våre.»

Kva slags parti er det Marx samanlignar kommunistane med? Han samanlignar dei med arbeidarklasseparti som har som mål «omdanninga av proletariatet til ein klasse, omstyrtinga av borgarveldet, proletariatet si erobring av den politiske makta.» Altså – i den grad slike arbeidarparti eksisterer, så skiljer ikkje kommunistane seg ut frå dei. Då er kommunistane med i desse partia i kvart land og har den rolla som Marx her skriv om.

Men kommunistane var organisert som kommunistar også – i «Kommunistenes forbund» som Marx og Engels var med i leiinga for frå det blei skipa hausten 1847 etter ei omdanning av det tidligare «Dei rettferdiges forbund». Som Engels skreiv 8. oktober 1885 (sjå forlaget Ny Dag si utgåve av Manifestet frå 1957, side 87) så var Marx og han klår over «At det var naudsynt med ein organisasjon innanfor den tyske arbeidarklassen sjølv om han bare hadde propaganda for auge, og at denne organisasjonen, i den grad han ikkje bare var av lokal natur, bare kunne vere hemmelig …» Denne organisasjonen hadde også vedtatt statuttar som seinare har vorte modell for alle kommunistparti. Her er kommunismen målet, vilkåra for medlemsskap er strenge, medlemmene har dekknavn, organisasjonen er sett saman av avdelingar, kretsar, leiande kretsar og eit sentralstyre. Avdelingane skal ikkje kjenne til kvarandre og ikkje skrive til kvarandre. Kongressen er øvste organ.

Kommunistenes forbund

Det kan vere verdt å sitere litt frå tufta til «Kommunistenes Forbund» (samme bok, sidene 101-107):

«Artikkel 1. Forbundets formål er å styrte borgerskapet, er proletariatets herrdømme, opphevelse av det gamle borgerlige samfunn som hviler på klassemotsetninger og opprettelse av et nytt samfunn uten klasser og uten privateiendom.

Artikkel 2. Vilkårene for medlemsskap er:

• A. Et liv og en virksomhet som svarer til dette formål;
• B. revolusjonær energi og propagandaiver;
• C. at en bekjenner seg til kommunismen;
• D. at en avholder seg fra å delta i enhver antikommunistisk politisk eller nasjonal forening, at en opplyser til sin overordnede instans om hvilken som helst forening en deltar i;
• E. at en underkaster seg Forbundets vedtak;
• F. at en ikke røper noe om Forbundets eksistens eller anliggender;
• G. enstemmig opptaking i forbundet.

I eit slikt forbund blir dei leiande organa valde på kongressar og årsmøte. Det tyder at dei veljer ein fraksjon som får makt til å leie forbundet. Det er ikkje tillate å opprette fraksjonar som konkurrerer med leiinga om makta i forbundet. Det er heller ikkje mulig fordi dei forskjellige partilaga og kretsene ikkje har lov til å ha kontakt med kvarandre.

Artikkel 9: Avdelinger av forskjellig slag er ukjente for hverandre og fører ingen korrespondanse med hverandre. Over avdelingane er det kretser og over kretsane er det ein leiande krets.

Artikkel 18. Den ledende krets er utøvende myndighet for samtlige kretser i sin provins. Den står i korrespondanse med disse kretsene og med sentralstyret.»

Sentralisme

Det tyder altså at all korrespondanse frå avdelingar om tilhøve som har med heile forbundet å gjøre må gå gjennom kretsen til den leiande kretsen og vidar til sentralstyret. Vi må vel seie at dette er ei mykje strengare og meir sentralistisk organisasjonsform enn den AKP har idag. Sant å seie liknar han svært mykje på det vi seinare har lært å kalle den leninistiske partimodellen.

Men det viktigaste er likevel den særeigne rolla som Marx seier at kommunistane har. Denne rolla er knytt til kommunistane sin teoretisk innsikt. Det er den, og den aleine, som gjør at dei kan representere heile den proletariske rørsla sine interesser. Svært mange klassekjemparar kan vere dyktige i kampen for arbeidarklassen sine umiddelbare mål og interesser. Denne kampen deltar også kommunistane i, «men samstundes representerer dei i den noverande rørsla, rørsla si framtid.» (Manifestet, 4. kapittel)

For å klare dette må alle som vil følge opp denne tradisjonen altså legge mykje arbeid ned i å tileigne seg den marxistiske teorien på ein allsidig og djup måte og i tillegg må dei utføre grundige empiriske studier som blir grunnlaget for utviklinga av politikken og taktikken. Dette er eit naudsynt vilkår for å lukkast i kampen for kommunismen. Og det er eit naudsynt vilkår for å skape, halde opp og fornye eit kvart kommunistparti, og alle organisasjonar som vil kalle seg kommunistiske. Og no – 150 år etterat Manifestet vart skrive – kan vi sette igang og studere manifestet att, eller på nytt. Så må vi kritisere det på skapande vis, slik vi må gjøre med all overlevert kunnskap. Men først må vi forstå!

---

Som det kommer fram i flere artikler i dette nummeret av Røde Fane står det fortsatt mange kampsaker på kvinnekampens dagsorden. Og kvinneopprøret finnes – på arbeidsplasser, på skoler, i lønnskampen, i helsesektoren – over alt hvor kvinner er, kan man også finne kimer til et kvinneopprør. Men opprøret er oftest uorganisert, og – ikke minst – det er ikke alltid lett å få øye på at det er kvinner som blir opprørt eller gjør opprør. Ofte forsvinner vi som «ansatte», «lønnstakere», «elever», «pårørende».

I mange år har vi sagt at kvinnespørsmålet krever egen organisering, egen politikk og egen ledelse, samtidig som kvinnespørsmålet griper inn i alle andre store kampsaker og bevegelser. Vi er kanskje kommet lenger når det gjelder å forstå dette, og på en del områder har kvinner blitt mer synlige og mange har fått økt kvinnebevissthet, bevissthet om at vi har noe felles i levekår og livssituasjon og interesser fordi vi er kvinner. Kvinnekampen kan ha et mangfold av organisatoriske uttrykk, men sammenligner vi med f.eks organiseringen av arbeidsfolk, kvinner og menn, i fagforeninger, så ser vi at vi har langt igjen å gå.

Åttendemars-bevegelsen er ett organisert uttrykk for kvinnekamp. Her har vi de siste årene sett at mange unge jenter har flokket seg bak paroler og slagord. Men etter 8. mars er vi igjen spredt.

Kvinner på tvers-samarbeidet og utviklingen av dette er et annet uttrykk. Her ser vi hvordan samarbeid mellom kvinneorganisasjoner, som Kvinnefronten, og fagforeninger som organiserer damer, fører til ny erfaring og politikk og nye muligheter for allianser som peker framover.

At det finnes en landsomfattende kvinneorganisasjon med en helhetlig politikk mot kvinneundertrykking, og som er for kvinner i alle slags yrker og livssituasjoner, vil være avgjørende for hvordan kvinneopprøret skal kunne organiseres og også for videreutvikling av Kvinner på tvers og en kvinnefaglig politikk.

I dag er mange av kvinneorganisasjonene borte, andre er mindre slagkraftige enn de var for 10-15 år siden. Dette skyldes ikke at behovet for kvinneorganisering har blitt mindre.

Kvinneopprøret finnes – derfor trengs kvinneorganisering. Kvinnebevissthet må utvikles og den må spres til nye felt derfor trengs kvinneorganisering. Kvinnekampen trenger å utvikle politikk og strategier – derfor trengs kvinneorganisering.

For å utvikle både bevissthet, politikk og strategier trengs mange erfaringer fra dem som har dem. Derfor må det være et mål å organisere mange kvinner, med erfaring fra mange ulike livssituasjoner, sammen i en landsomfattende organisasjon med en helhetlig politikk, slik som Kvinnefronten.

Og for å utvikle politikk og strategier trengs uenighet og at man tør å vise uenighet også i kvinnespørsmål. I artikkelen om «Kvinneledere og lederkvinner» blir det vist til at dette kan være en utfordring framover! Og for å organisere mange nye kvinner trengs det ikke minst flere ledere. Ledere hvis kvalifikasjoner først og fremst er nettopp at man er kvinne, med sine egne erfaringer, og at man sier: Ja, jeg vil være med å organisere kvinneopprøret og være med å gi det retning.

 

 

 

 

---

Viss eg skulle reise til månen saman med ein kvinneleg postmodernist, så trur eg at både ho og eg ville stå oss på å få turen gjennomført i tråd Newton sin klassiske fysikk.

Folkeopplysinga er truga; på den eine sida av politiske og byråkratiske vedtak som vil styre det heile i lei av eksamensretta vaksenopplæring – gjerne på ein marknad der folk lyt betale av eigen pung. I bakgrunnsmaterialet for vaksenopplæringspostane på statsbudsjettet for 1997 var ikkje ordet folkeopplysning nemnt. I tillegg er sjølve opplysningsideen under eld frå all slags «postmodernistiske dekonstruktørar» som vil fragmentere og løyse opp alle «store samanhengar» og «store forteljingar». Fleire av desse går ope til åtak på rasjonaliteten, den objektive vitskapen og tanken om framsteget for menneskeslekta. Opplysningsprosjektet er daudt, seier dei, folkeopplysninga er avlegs. Dette høver godt inn i ei samfunnsutvikling der det eigentleg ikkje trengst store mengder folk med god allmenn(ut)danning. Såleis er folkeopplysing i ordet si rette forstand eigentleg uønskjeleg, sett ut frå behova til den noverande kapitalismen. Dette skreiv Terje Valen om i «Materialisten» alt på 80-talet. Det er all grunn til å lese desse artiklane om att.

Postmodernisme
Kva er postmodernisme? Det er eit omgrep som blir brukt om så mangt. Eg har sett det brukt i filosofisk samanheng, i litteraturteoretisk samanheng og som eit samlenamn på meir eller mindre nye idear som til einkvar tid dukkar opp i intellektuelle krinsar i våre dagar. Somme ser ein samanheng mellom utviklinga av kapitalismen i vår tid og trongen for ein ny teori som er tilpassa nye materielle vilkår. Om postmodernismen då kan seiast å vere den nye måten å forklare forandringar i kapitalismen på, eller om det er det vestlege borgarskapet sin ideologi og filosofi i 90-åra, er eg usikker på. Men den rådande vinden blant mange akademikarar ser ut til å vere ein slags skeptisisme og skrekk for å dra omfattande konklusjonar med vidtgåande konsekvensar. Ålle teoriar er «like rette», det er viktig med fleire tolkingar, kriteriet på sanning synest å vere samforståing (intersubjektivitet). Kva ein er samforstått om ser ikkje ut til å vere så viktig.

Dette byrja alt på 70-talet. Eg hugsar eg las ei bok om vitskapsteori innanfor arkeologien som eg er interessert i på amatørbasis. Der skreiv ein kjent norsk arkeolog i fullt alvor at det har ikkje funnest nokon forhistorisk røyndom som det er eit ideal å nærme seg i den arkeologiske forskninga. Unge akademikarar eg har snakka med dei seinare åra, meiner også at omverda er noko som blir konstruert av mennesket sjøl. Som Noam Chomsky skriv (Røde Fane 1/97), så har vi også fått eit omfattande åtak på vitskapen, fornuften og rasjonaliteten og dei prosjekta som vil leite etter og vedlikehalde samanhengar og system i naturen og samfunnet. I nokre krinsar kjem dette ofte til uttrykk som polemikk mot det som blir kalla maskulin, instrumentell rasjonalitet. I USÅ snakker dei jamvel om «herstory» i motsetnad til «history»! Somme vil ha det til at det skal finnast ein særskilt feministisk fysikk som skal vere likare enn den såkalla «maskuline». Eg veit ikkje på kva måte det skulle vere, men viss eg skulle reise til månen saman med ein kvinneleg postmodernist, så trur eg at både ho og eg ville stå oss på å få turen gjennomført i tråd Newton sin klassiske fysikk.

Fornuftens tidsalder
Folkeopplysningstanken har bakgrunnen sin i opplysningstida på slutten av 1700-talet. I Frankrike var denne rørsla representart ved filosofar som Diderot, Voltaire, Rousseau og Helvétius. Opplysningsfilosofane ville setje fornuften i høgsetet og gjere denne til rettesnor for det meste. Difor kallar mange opplysningstida for rasjonalismens eller fornuften sin tidsalder. Frå denne perioden kjenner vi det store leksikalske verket «Encyklopedie» med Diderot i spissen. Opplysningsfilosofane arbeidde ihuga for å gjere nye resultat frå naturvitskapen allmennt tilgjengelege. Dei var liberalistar og individualistar og trudde fullt og fast på at kunnskap og fornuft er vegen til framsteg. Immanuel Kant formulerte seg slik: «Opplysning er menneskets utgang av dets selvforskyldte umyndighet.» I Norden vil mange av dei som har gått på folkehøgskule kjenne att N.F.S.Grundtvig si velkjende formulering av opplysningsideen: «Hvad solskind er for det sorte Muld, er sand Oplysning for Muldets frænde.» Idear frå opplysningsfilosofane kom til å setje sitt merke både på den franske revolusjonen og på den norske grunnlova av 1814.

I Noreg er det dei store folkerørslene som tradisjonelt har vore grunnleggjarane og berarane av folkeopplysninga. Eg tenkjer då på norskdomsrørsla, arbeidarrørsla, fråhaldsrørsla og den kristne lekmannsrørsla. Det var desse meir eller mindre godt organiserte kreftene som sette folks sosiale, økonomiske og kulturelle kår på dagsorden og fekk arbeidarar, husmenn, bønder og fiskarar inn i samfunnslivet og politikken. Det er folkerørslene som har vore berarar av dei store «forteljingane» som postmodernistane no meiner er daude eller «metta» (saturated), som ein finsk sosiolog har sagt. Eg synest elles det er greitt å bruke uttrykket «forteljingar», for det har faktisk vore det, og eg kjenner meg også overtydd om at desse forteljingane har vore svært viktige for det folk flest trass alt har oppnådd av betra kår og innverknad i samfunnet. Kva er så desse forteljingane som det no skal vere slutt på?

Forteljinga om framsteget
Forteljinga om den teknologiske utviklinga og framsteget vart først og best fortalt meg av bestefar min då eg var smågut. Han tok oss med i potetåkeren om våren. Der laut vi gå med bøtter og setje ei og ei potet ned i kvar fore som han spadde opp med ein vanleg spade. Før han grov ned potetene, gjødsla vi – med sauegjødsel og kunstgjødsel. Kvar vil eg no, undrast du? Jau, bestefar var folkeopplysar han og, på sin måte. Han fortalde om kunstgjødsla som kom frå Norsk Hydro og som var laga av luft og elektrisk kraft! Forteljinga var så levande og så dramatisk at vi ungane til slutt tenkte på kunstgjødsla og Norsk Hydro med same andakt som 17.mai og 1814. Dette, som tok seg opp att kvar einaste vår, var bestefar sin versjon av den store forteljinga om vitskapen, teknologien og framsteget.

I tillegg flagga han og nokre andre gamlingar på 1. mai. Han hadde berre eitt atterhald, berre ein einaste dempar på den elles altoppslukande entusiasmen som forteljinga vart boren fram med: Vi måtte berre leggje tre- fire gjødselkorn ved kvar potet, for elles vart gjødsla gift og ville øydeleggje poteta og i verste fall forgifte oss ved middagsbordet. Gamlingen hadde det økologiske perspektivet med seg også, lenge før nokon her til lands sette dei rette moteorda på det.

Forteljinga til bestefar er i dag ute i hardt ver. Bodskapen hans var jo at det var til beste for menneska å skaffe seg kunnskap og innsikt i naturen for å ta han i bruk til eigne føremål. Kritikken mot denne forteljinga kan ha noko for seg om han er meint som eit korrektiv til ei blind og grådig ytnytting av naturen utan å tenkje på konsekvensane. Men å kaste på båten heile forteljinga om den teknologiske utviklinga og framsteget vil vere å forkaste eit viktig grunnlag for sivilisasjonen og kulturen vår.

Forteljinga om helse og velferd for alle
Tuberkulosen var ein politisk sjukdom blir det sagt. Og det er truleg rett i den forstand at han vart nedkjempa meir gjennom opplysning og hygiene enn som ein effekt av TBC-vaksinen. No skal han visstnok vere på frammarsj att fleire stader i verda, også i Noreg. Kva har postmodernistane tenkt å gjere med det? I heimbygda mi gjekk ein eldre kar rundt og sette opp skilt på butikkar, verkstader og andre plassar der folk samlast. På skilta stod det: «Sputta ikkje på golvet!» Om sommaren lærte han oss å symje.

I dag er postmodernistane komne så langt i sin iver etter å gjere om inkjes denne forteljinga om helse, tryggleik og velferd at det finst dei som i ramme alvor diskuterer om det er føremålstenleg med aktiv dødshjelp. Åndre att vil legalisere narkotika under ei slags misforstått fridomsfane. Det må i så fall vere den frie marknaden si fane det då er tale om. Narkotika er elles ei stor vekstnæring i Europa. Ulike utrekningsmåtar tyder på at mafiaen omset narkotika til ein gateverdi på om lag 1500 milliardar kroner pr. år i Europa.

Vi ser ut til å trenge både folkeopplysning og folkeleg organisering i ei verd der velmeinande fridomselskande intellektuelle vil gjere oss til offer for dødshjelparar og narkohaiar.

Forteljinga om kulturarven, det nasjonale og nasjonalstaten
Dette er norskdomsrørsla si store forteljing. I fjor var det Ivar Åasen-år, og tallause møte, seminar, utstillingar og festivalar vart tilskipa i namnet hans og til ære for ettermælet hans. Kva er dette uttrykk for? Sjølv om nynorsken og det norske elles er under hardt press frå alle slags anglomane tendensar, amerikansk kulturimperialisme og CNN, så lever det vidare ei forteljing om at vi er nordmenn, at vi har ein felles kulturbakgrunn, eit felles landområde, språk og økonomi. Truleg er mange glade for dette når vi no ser korleis det har gått etter EU-neiet i 1994. Men ei anna side ved dyrkinga av kulturarv og regional og nasjonal identitet er sjåvinismen. Difor er norskdomsforteljinga kan hende den som treng mest av alt å stø seg på kunnskap og innsikt.

Forteljinga om kunnskap og makt
I norsk folkeopplysning har vi hatt forteljinga om det rasjonelle, medvitne, kunnskapsrike og handlande menneske som organiserer seg i verksame kollektiv og forandrar verda med å kaste av seg svolt, naud, krig og undertrykking av alle slag. Dette er framleis visjonen dei deler dei som arbeider aktivt med folkeopplysning i dag, og såleis ved ulike høve fortel denne forteljinga vidare.

I ei lita handbok utgjeven av eit organ i den norske fråhaldsrørsla i 1992 står det:
…»I flere andre kapitler har vi understreket betydningen av god dokumentasjon og gode kvalifikasjoner. Slike kvaliteter oppnås ikke på noen enkel måte. Vi må arbeide hardt med dette, og alltid være innstilt på forbedring og fornyelse. … Hvis vi arbeider systematisk med dette, er det egentlig ingen grense for hvilke saker vi kan beskjeftige oss med. … Gjør bruk av egne ressurspersoner og prøv å utveksle erfaringer.»

Her gjer forfattaren av boka det klart at kunnskap, innsikt, oppsummering av erfaring og samarbeid er ein viktig føresetnad for innverknad og utvikling. Sitatet er henta frå eit avsnitt som er om lag ei halv Å5-side. Med enkle ord poengterer han verdien av dokumentasjon og skolering. Legg merke til at det står: «ingen grense for hvilke saker vi kan beskjeftige oss med.» Med det meiner han sjølsagt ikkje at vi skal flyte ut over alle grenser og ikkje konsentrere kreftene. Det han vil, er å understreke at vi kan greie svært mykje dersom vi skaffar oss kunnskap og samarbeidspartnarar. Åltså: søkje kunnskap og organiserere oss! Med få ord får vi her presentert noko av kjernen i det vi kjenner som folkeleg opplysning og folkeleg organisering. Sjå berre på frigjeringsrørslene ute i den tredje verda. Skule og opplysing driv dei alt frå første stund, om det så er utandørs under ei palme eller eit sedertre! Dette gjer dei same kva nyorienterte akademikarar i Vesten seier eller prøver å lære dei om at oplysningsprosjektet er daudt, rasjonaliteten er farleg, kvit, mannleg og instrumentell og at – dei som Noam Chomsky skriv i RF nr 1/97 – helst burde slutte med det for å kome i pakt med dei aller nyaste filosofiske trendar og motar!

Folkerørslene
Åttende til folkerørslene, og først ei lita historie frå våre dagar. Eg skulle for ei tid sidan halde eit foredrag på eit ungdomskurs i fråhaldsrørsla. Emnet var alkoholpolitikkens historie. I utgangspunktet tenkte eg at dette måtte vere eit keisamt tema for desse ungdommane, men at eg måtte ta det som eit slags pliktløp likevel. Saka er at dette fenga, og det som fenga mest var bodskapen om at det nyttar å gjere noko, det nyttar å søkje kunnskap og innsikt og organisere seg og kjempe for forandring av samfunnet og at ikkje alt berre har blitt verre med tida. Seinare har eg fått høyre at slike foredrag er med på å skape identitet, sjølforståing og handlingspotensiale. Og det vil alle kurs, seminar og foredrag gjere der vi greier å vise samanhengar, kontinuitet og liner i historia til den folkelege kampen. Vilkåra for dette er ikkje gode i dag. Postmodernistane skrik utan tvil høgast og breier seg over store avis- og tidsskriftsider med ordrikdommen sin om det eine «prosjektet» etter det andre som dei dømmer til undergang.

Men altså folkerørslene. Trass i ulikskapar og ulike måtar å fortelje dei store forteljingane på, så må vi kunne seie at dei folkerørslene eg har nemnt ovanfor, drog lasset same vegen.

Trass i tidvis stor usemje om ulike spørsmål var det til dømes nære band mellom fråhaldsrørsla og den organiserte politiske arbeidarrørsla i Noreg. Det Norske Årbeidarpartiet vart skipa i 1887 på eit losjelokale ved Ormetjern utanfor Årendal. Initiativet til stiftingsmøtet kom frå arbeidarforeninga «Samhold» som året før vart sett i gong av samtalelaget i IOGT-losjen. Kan hende noko å tenkje over for dagens alkoholliberalar i ÅP-gruppa i Stortinget?

Både fråhaldsrørsla og norskdomsrørsla starta leselag og samtalelag frå midten av 1800-talet og utover. På heimtraktene mine var desse inspirerte dels av Olaus Fjørtoft, Rasmus Steinsvik og Synnøve Riste. Til desse samtalelaga vart det kjøpt inn bøker som gjekk på omgang mellom medlemene. Etter kvart utvikla fleire slik boksamlingar seg til små folkebibliotek.

Fråhaldsrørsla var tidleg ute med å få fram kvinnelege talarar og agitatorar. Ei av dei mest kjende er Elisabeth Edland frå Ryfylke. Ho var ein uredd og fengjande agitator som gjerne steig opp på talarstolen framfor tusentals menneske. Ho samarbeidde nært med Ida Wedel Jarlsberg og Birgitte Esmark frå kvinnesaksrørsla. Diverre døydde ho i 1901 berre 31 år gamal.

Lydia Åmundsen
I 1901 gjekk folk i Haugesund saman og laga ei eiga liste ved bystyrevalet der hovudparolen var stenging av brennevinsalet i byen. Lista fekk 23 av dei 44 bystyreplassane. Ei av dei var ei kvinne, Lydia Åmundsen, som stod på kumulert plass på lista. Og dette skal vi hugse på var i Haugesund – ein by der Pauli ord om at kvinner skal teie i forsamlinga sikkert var gjeldande teologi. Kva vi skulle gjort med kvinneperspektiv i dag som kan måle seg med å få Lydia Åmundsen inn i Haugesund bystyret i 1901, er eg usikker på.

Kvifor dreg eg fram desse spreidde eksempla, og jamvel frå bedehus- og fråhaldsrørsla og ikkje frå dramatiske streikekampar som Menstad eller Åustmarka? Fordi det trengst ei vekkjingspreike mot postmodernistane. Dei er altfor høgmælte og har fått lov til vere det altfor lenge! Og kva er då meir naturleg enn å la seg inspirere av bedehusmannen Lars Oftedal som i si tid samla 400 menneske på bedehuset på Rennesøy. Dei laut gå inn i puljer i det vesle huset, for at alle skulle få høyre. Kvifor kom folk dit? Ikkje berre for å å høyre «Ordet», men kanskje like mykje for å samlast, for å oppleve at det er vi som kjem saman her. Hurra for oss! Vi vil ha preika ned på bedehusgolvet, vi vil fram i lyset, vi vil vere med i det offentlege livet.

Syn og Segn fortel om ei dame som blei, spurt kva ho tykte om at Sputnik samla 800 menneske på samfunnshuset på Rennesøy og delte ut truser til fleire av dei. «Det er det største som har hendt på Rennesøy», svara ho. Heilt feil, seier eg. Det største som har hendt på Rennesøy, er utan tvil då Oftedal samla sine 400 tilhøyrarar i og utanfor bedhuset.

Konserna sitt tiår?
Når mange intellektuelle i dag skal beskrive trendar og straumdrag i utviklinga av samfunnet, bruker dei ofte omgrepet «globalisering», og då gjerne i samanheng med økonomi og kultur. Globalisering av økonomien er ikkje noko nytt i 80-90 åra. Det har pågått lenge, men det er først no at kapitalen verkeleg trengjer inn i dei mest bortgøymte avkrokane og områda av verda og av menneskesamfunnet og menneskelivet. Ellen Meisings Wood tek opp dette i Røde Fane 1/97.

I globaliseringsprosessen er det viktig for storkonserna å øydeleggje eller leggje under seg nasjonalstaten. Direktøren i Nestle sa i fjor ein gong at «Nittiåra er konserna sitt tiår». Han meiner at dette er tiåret då dei store konserna gjer eit gjennombrot i å skaffe seg omfattande innverknad i store delar av verda. Nasjonalstaten står oftast i vegen for dette. Konserna er rett nok ikkje mot regionalisering, men det må vere på deira vilkår.

Opp mot, eller snarare ved sida av, globaliseringa ser vi ei slags rørsle av lokale og regionale initiativ for å gjere noko ut av eigen bakgrunn, historie og kulturarv. Dette synest særleg aktuelt der tradisjonell industriproduksjon og primærnæring har gått i stå, slik at det trengst alternativ. Målet er å levandegjere kulturarven som reiskap for innverknad og sosial, kulturell og økonomisk utvikling. Men også dette regionale og lokale perspektivet kan storkonserna vere med på og freiste å profitere på. Dei vil gjerne skaffe seg eit lokalt andlet, må vite, ha ei lokal tilhøyrsle og ein identitet, dei også. Difor deltek det franske oljeselskapet ELF, som no driv på den nordnorske sokkelen millionsummar i tilskot til bygginga av Trondarnes Historiske senter utanfor Harstad, i eit omfattande kulturprosjekt i Niger-dalen i Vest-Åfrika. Ja, i Newcastle vil storkonserna og dei lokale styresmaktene no ha Åndy Capp på plass att etter at dei i første omgang ikkje tykte han var fin nok til å profilere den store satsinga på Newcastle som eit av Europas store kjøpesentra! Såleis er monopolkapitalens direktørar og fruene deira dei til stades når det vert tala vakkert om identitet og kultur både under ørkensola i Sahel og i snødrevet på Trondarnes. Kulturelt har dei kan hende skaffa seg mange eksotiske andlet og alibi, men føremålet er alltid eitt og det same: maksimalprofitt!

Nye tider – nye vilkår for organisering
Dei gamle kollektiva vert borte, dei gamle folkelege og medlemskapsbaserte organisasjonane får problem – jamvel om dei held etter måten godt stand. Nærmiljø løysest opp og vert erstatta av nettverk baserte på telekommunikasjon og informasjonsteknologi kjem i staden? Tid, rom og plass opplevast annleis i ei slik verd enn i den mange av oss har vakse opp i. Færre av oss vil delta i produktiv arbeid. Eit stykke inn i neste hundreår vil 20 prosent av den arbeidsføre befolkninga kunne ta seg av produksjon av både varer og avanserte tenester spår ein skribent i Der Spiegel 39/1996 etter å ha snakka med leiarar i eit asiatisk storkonsern. Det tradisjonelle arbeidarkollektivet slik vi kjenner det raknar i samumane.

Eg registrerer at fagforeningsfolk skriv artiklar i Klassekampen der dei drøftar om såkalla «virtuelle kollektiv» baserte på informasjonsteknologi og datanettverk kan kome i staden for kontakten andlet til andlet og det levande ordet og samtalen menneske i mellom. Ikkje veit eg, men eg likar ikkje omgrepet virtuelt nettverk. Er det eit nettverk som fungerer, som kan materialisere seg i handling og forandring, så er det vel verkeleg nok? Eg trur det er viktig å ikkje konstruere opp ei eiga «virtuell» sfære av omverda. Ålt som er skapt av informasjonsteknologien er like verkeleg som andre materielle og samfunnsmessige tilhøve rundt oss.

Databaserte nettverk strekkjer seg i dag frå Berkeley-universitetet og heilt inn i småbrukarheimar i Odalen. Dette har berre så vidt byrja å gje kulturelle utslag som vi må rekne med blir store etter kvart. Utfordringane til oss som driv folkeopplysning, vil bli svære. Er vi budde på dette?

Om kunnskskap og læring
Å lære – kva er det? Det er å forandre åtferd, få nytt handlingsrom eller handlingspotensiale. Det er å finne fram til og ta i bruk eigne ressursar, erfaringar, samarbeide med andre, kjempe, stå saman, slå tilbake, endevende, «leggje all urett og lygn i grav» (det motsette av Kardemommelova), «spegle ein himmel av», om du vil bruke orda til salmediktaren Ånders Vassbotn!

Skulen: Siling og oppaling
Folkeopplyninga må gje folk høve til å ta til seg og utvikle «teori»! Berre når kunnskapen blir oppsummert, konsentrert og gjort til allmenne omgrep, kan han bli reiskap for handling og forandring. Dette krev at det blir laga teori. Mange kvir seg når dei høyrer ordet teori. Dei tenkjer på skulen og erfaringane sine derifrå. Men skulen er ikkje teoretisk; det er ei mistyding at han er det. Skulen er for ein stor del ein silingsanstalt og elles eit reir for oppaling av medløparar som tygg opp att det som blir sagt i timane og som står i bøkene og knapt nok det. Det å lære seg tysk språk på den eine sida, og det å få god karakter i skulefaget tysk er ofte to ulike ting. Det siste er eit handverk som smarte elevar kan lære seg utan å kunne så mykje tysk språk at det gjer noko.

Dei som har ansvaret for den organiserte folkeopplysninga, bør også interessere seg for kunnskapsteori og stendig drøfte kva vi meiner med kunnskap og kva slags kunnskap som trengst for å nå dei måla dei arbeider mot. I ei teknologiprega tid må vi lære av bedehusfolket som ville ha preika og gudsordet ned på bedehusgolvet. Vi vil ha teknologien ut til folket saman med kunnskapen om korleis vi skal ta han i bruk.

Det kan sjølvsagt rettast kritikk mot folkeopplysninga dersom denne tek mål av seg til å opplyse folk eller lære folk noko i tydinga «å tre det nedover hovudet» på dei.Eit godt foredrag er noko anna. Det kan vere eit høve til å få del i ein person sin kunnskap og innsikt som i neste omgang kan knytast saman med våre eigne røynsler og praksis. Om foredraget i tillegg til å formidle fakta og sakleg informasjon også greier å rive oss med, trollbinde oss, vekke kjenslene våre, så kan det i mange høve vere noko av det mest opplysande vi kan utsetje oss for. Difor er ikkje foredraget i form av eit levande og engasjert innlegg noko avlegs arbeidsmåte i folkeopplysninga.

I denne forstand har det meining i å snakke om det levande ordet. Ei anna form for levande ord menneske imellom er samtalen, enten mellom to eller i ei gruppe. Mange som arbeider med folkeopplysning og skolering ser at samtalen er viktig også i vår tid og tek opp att dei gamle formene med samtalegrupper. Lærarar i vidaregåande skule har byrja med noko dei kallar «kollegabasert vegleiing»; det er berre eit anna namn på eit samtalelag.

Visjonar om samfunnet
Eit skrekkscenario som kan synest fjernt for oss, men som like fullt er mogleg slik kapitalismen utviklar seg i dag, er det vi ser i fleire av bileta kunstmålaren Odd Nerdrum måla på 80-talet. Her ser vi ukultiverte, usiviliserte hjelpelause vesen kledde i katteskinn med US-karabin i reim over skuldra. Ei av desse tomøygde figurane er ei kvinne som står der og knip seg fast i ein messingdørvridar. Problemet er at ho held han oppned! Det ser ut som ho ikkje veit kva ho skal gjere med dørvridaren sin, der ho står. Nærdrums 80-tals bilete viser oss menneske som har mist grepet fullstendig. Dei synest å vere heilt framande både overfor seg sjølve og dei andre figurane på biletet. Ålt dei gjer ser ut til å vere blotta for samanheng. Dette er eit postmodernistisk scenario.

Kunsten og litteraturen har ikkje så mange gode og positive samfunnsvisjonar å vise fram i dag. Eg vil likevel nemne boka «Hilal» av Torgrim Eggen – ikkje som ein visjon – men som eit døme på at litteraturen kan hjelpe oss til å trengje inn i vanskelege spørsmål i samfunnet. I dette høvet handlar det om kulturkollisjonane i dei austlege bydelane i Oslo. Eggen poengterer at han ikkje «tek opp noko spørsmål til drøfting» i boka si, men han får ha meg orsaka; det er få bøker som i same grad vågar og å inn på eitt av dei mest aktuelle og og vanskeleg spørsmåla i dag: Korleis skal vi med ulik geografisk og kulturell og religiøs bakgrunn kunne nærme oss kvarandre utan at fåkunne, fordommar og redsla for Dei Åndre tek overhand? Eg trur dette berre kan realiserast i eit samfunn der folkeopplysninga og den folkelege organiseringa har vore med og skapt vilkår for at dei menneske som lever der kan realisere det som er mennesket sitt vesen. Det er å skape livsvilkåra sine på medviten vis og på den måten skape seg sjølv som menneske. Dette er ingen postmodernistisk visjon, men ein kommunistisk.

 

 

 

---

Hensikten med en klasseanalyse er å vurdere hvem som er venner og fiender. Hvem er strategisk allierte i kampen for å styrte kapitalismen? Hvem er taktisk allierte i konkrete kamper.

Det er flere måter å fornekte klassene på. For borgerskapet har det vært en viktig strategi å få det til å se ut som om klassene er forsvunnet. Det har igjen gjort at kommunistene ikke bare må utvikle en klasseanalyse som holder som et strategisk våpen i klassekampen, men også må kjempe for å vise at klassene finnes. For å holde bevisstheten om klassegrunnlaget for vår tolking av historia, og for å holde den praktiske politikken levende, må vi ta opp debatten med borgerlige sosiologer og historikere som hevder at klassene ikke lenger eksisterer.(1)

I rommet rundt AKP har vi opplevd minst to viktige faser i forskning og offentlig politikk som har hatt innflytelse på vår tenking og vår aktive innsats på dette analysearbeidet:
-Sosialdemokratisk utjevningspolitikk på 60-70 tallet.
-Avskriving av klassenes betydning på 80- og 90-tallet.

Når partiet nå går inn for et nytt klasseanalyseprosjekt, er det viktig å diskutere om disse tradisjonene også preger mye av vår egen tenking og praksis.

Lagdelingstenking
Jeg vil påstå at:
AKPs syn på klasseanalyser i dag er utvannet, prega av sosiologisk tenking. Vi tolker Lenins klassekriterier(2) på samma måte som den sosiologiske lagdelingstenkinga, og bærer med oss rester av føydal ordning av samfunnet når vi studerer makt og undertrykking.

Uttrykket dobbel undertrykking, og at arbeiderkvinnene kommer nederst på rangstigen viser dette. Slike uttrykk har rot i gamle, føydale modeller av stendene i samfunnet før den borgerlige revolusjonen. Den gangen var utbyttinga i samfunnet styrt av direkte maktforhold og tilskrevne rettigheter. Makttrekanten (se figuren) som vi ennå bruker, skriver seg fra denne tida. Det er stendene i det føydale samfunnet som utbytter leilendinger med makt og disiplin. Det som er typisk for kapitalismens framvekst, er lønnsarbeidet med frihet til å selge arbeidskrafta eller sulte ihjel. Rester av føydal organisasjon finnes fortsatt i konkrete hierarkier, i organiseringa av deler av samfunnet, men det preger ikke lenger forholdet mellom klassene.

Restene av føydalisme fører til moralistisk tankegang av typen «hvem som er mest ekte arbeider», og kanskje også taktiske og strategiske feilvurderinger når det gjelder å vurdere:
-Hvem som er venner og fiender?
-Hvem som er strategisk allierte, eller en del av den klassen som vil styrte kapitalismen?
-Hvem er taktisk allierte i konkrete kamper?

Vi må tenke dialektisk, se klassemotsetningene som motsetninger mellom de interesser og samfunnskrefter som faktisk driver historia. Det kan være en hjelp å snu figuren 90 grader, motsigelsene går på tvers.

Kjønn og klasse
Det er flere motsigelser som påvirker hverandre. For eksempel slik at det er en sammenheng mellom kjønnsundertrykking og klasseundertrykking, eller raseundertrykking og klasse, og resultatet er gjerne at kvinnelige, svarte arbeidere kommer dårligst ut. Men uttrykket dobbel, eller tredobbel undertrykking kan likevel hindre oss i å analysere det særegne ved disse motsigelsene, og få oss til å tenke mekanisk på undertrykking som et sett av vekter. Det er gjennom diskusjon og kamp innafor arbeiderklassen at kvinnelige arbeidere blir regna med til arbeiderklassen.

Marx lanserte tanken om at kapitalen har forvandlet massen av folket til lønnsarbeidere. Den nye industriarbeiderklassen stod i spissen for denne utviklinga. Selv i «Kapitalen» er ikke bildet av klassene mer nyansert enn at arbeiderklassen på den ene siden står overfor ulike kapitalisttyper. På Lenins tid var produksjonen ennå prega av rester av ikke kapitalistisk produksjon, og klasseforholdene av dette. Taktikken overfor bøndene i Sovjet måtte preges av analyser av deres klassemessige stilling.

Hovedmotsigelsen
I den nåværende fasen av kapitalismen er det kapitalismens dominans over alle former for produksjon som danner grunnlaget for den objektive situasjonen til klasser og grupper. Derfor vil hovedmotsigelsen mellom arbeid og kapital bestemme livsvilkår og objektive interesser for grupper som tidligere sto fjernt fra arbeiderklassen. Men vårt samfunn er komplisert, mange går ikke direkte inn i den kapitalistiske produksjonen på en måte som gjør det mulig å gi en entydig bestemmelse av den objektive stillinga. Lønnsforskjeller spiller en stor rolle for å splitte. Dette er det materielle grunnlaget for at store deler av befolkninga allierer seg med kapitalen i en eller flere roller i livet sitt.

Dessuten må vi fri oss fra kravet/forestillinga om at klasseinndeling er en inndeling av enkeltpersoner (eller roller i samfunnet) som etter et sett kjennetegn skal passe inn i atskilte bokser, slik at vi kan forutsi meningene og handlingene deres på et objektivt grunnlag. Klasseanalysen er mer en analyse av forholdet mellom folk, enn av folk sjøl.

Klasseanalyse før Marx
Sosiologien og den borgerlige sosialstatistikken etablerte inndelinger av allmuen i ulike klasser lenge før, og helt uavhengig av hva Marx og Engels la i sine begreper om klassene. For dem betød klasser rett og slett inndeling i grupper som var ulike. Linnés botanikk og Eilert Sundts inndelinger dreier seg om å ordne kaoset i naturen og samfunnet, å klassifisere. For Eilert Sundt ble det naturlig å ordne klassene over hverandre:
-Bestillingsmandsklassen
-Svendeklassen
-Arbeidsmandsklassen
-Enkeklassen
-Pigeklassen

Inndelingen gjelder foreldre til barn i almueskolene i Piperviken og Ruseløkkbakken, og er en del av en undersøkelse av arbeiderklassens kår og sæder i Christiania. Den ble første gang utgitt i 1858. Da som nå kom de enslige mødrene nederst både i levekår og anseelse. Sundts prosjekt gikk ut på å heve klassens moral og levekår, blant annet gjennom folkeopplysning. Han finner systematiske forskjeller i alt fra boligforhold til barnas skoleferdigheter som bekrefter nettopp denne rangeringen. Altså blir medisinen en bevegelse oppover, et bilde som stadig preger sosiologisk tenking om sosial mobilitet og sosialdemokratisk utdanningspolitikk.

Ellers er det store likheter med Engels(4), Sundts(5) og andre borgerlige filantropers beskrivelser av arbeiderklassen vilkår tidlig på 1800 tallet. Engels’ bok er rent empirisk, beskrivende. Det var arbeiderklassens lidelser som fanget hans oppmerksomhet. Den kjempende arbeiderklassen oppstod seinere, også i Engels bevissthet.

Klassene etableres
Fram til 2. verdenskrig hadde arbeiderklassen konstituert og organisert seg. I følge noen historikere nådde denne konstitueringa et høydepunkt da, for seinere å forsvinne.(6) Riktignok fortsatt med klare grenser mellom yrkesgrupper som kanskje objektivt har felles interesser overfor kapitalen. Fra først av var skillet mellom dagarbeidere og faste arbeidere – og arbeidere og funksjonærer – av stor betydning for levekår, mulighet for å etablere seg med hus, hjem og familie. Disse skillene fikk stor betydning for kulturen, den subjektive klassebevisstheten, og til syvende og sist kampkrafta, og mulighetene for å presse lønningene gjennom mobilitet. Det at flertallet i dag eier sine boliger, og bruker 30 % av lønna til bolig, mot rundt 15% i 1967 viser at arbeiderklassen nødvendigvis er mindre fri til å slåss enn de var før. Det er et av resultatene av den sosialdemokratiske boligpolitikken, der den norske varianten av selveie er verdens mest vellykka.(7)

Organisering som klasse for seg ble også prega av kjønn og objektive forhold ved utviklinga av produktivkreftene, og den faktiske organiseringa av produksjonen. Tradisjonelle skiller mellom arbeider og funksjonær, faglært ufaglært etc. preger ennå organiseringa på grunnplanet. Samordning på organisasjonsnivå, på tvers av yrker og lag i arbeiderklassen har først og fremst vært drevet fram av sosialdemokratiet som gjennomførte såkalt industriforbundsformen fram for fagforbund på de fleste områder.

60-70-tallet: Klassene usynliggjøres
Et hundre år etter at arbeiderklassen i Norge begynte å komme til syne, skal arbeiderklassen forsvinne i det offisielle bildet. Formelt hadde arbeiderklassen hatt statsmakta i Norge siden krigen. De politiske måla både i samarbeidsprogrammet som NKP skulle gått inn i, og Arbeiderpartiets politikk var å temme kapitalen/få statlig styring med produksjonen. Olstad beskriver ganske godt hvordan forsøkene på å styre kapitalen gjennom pris- og rasjoneringslover, produksjonsutvalg osv. falt sammen tidlig på femtitallet. Gjennom produksjonsutvalgene skulle arbeiderne få være med å bestemme utviklingen i det økonomiske liv, men grunnplanet i fagbevegelsen viste lite interesse, eller lot seg ikke lure. På syttitallet fikk vi en ny runde med bedriftsforsamliger og styrerepresentasjon, som heller ikke har ført til reell kontroll med noe som helst.

Det andre viktige målet var å fjerne klasseskillene gjennom statlig omfordeling av merverdien. Dette skjedde med oppbygging av enhetsskolen, trygdeordninger med universelle kriterier, og skatteregler. I det minste ble klasseforskjellene gjort usynlige. I offentlig statistikk og gjengs sosiologi forsvant klasseskillene fordi man rett og slett ikke brukte klasseinndelinger. Kjønn var heller ikke en viktig forklaringsvariabel. Av folke- og boligtellingene kunne en ikke lenger lese at arbeiderklassen bodde dårligere enn funksjonærer, men heller ikke at dette skillet mellom deler av arbeiderklassen faktisk ble utviska. I praktisk boligpolitikk ble det fokusert på like vilkår for alle, sanering og utflytting fra arbeiderstrøk i sentrum til klasseløse drabantbyer med samme boligtyper for alle. Det vil si at en konsentrerte seg om ulikheter i levestandard og de mest synlige framtredelsesformene, framfor å ta for seg tingenes vesen.

Gata og puben
I England kunne en registrere at utflytting fra arbeiderstrøkene i storbyen også førte til en nedbryting av arbeiderklassens kultur og lokale fellesskap. Gata og puben var viktige arenaer for klassens bevissthet. Slekts- og omsorgstradisjoner som eksisterte i Øst-London, lot seg vanskelig bygge opp igjen i de nye drabantbyene.(8)

Bortforklaringen av klassene ble møtt med kritisk forskning som viste sprekkene i velferdssystemet. Etterhvert ble det klart at noen virkelig omfordelingen faktisk ikke fant sted, men det ble færre skikkelig fattige, og fler som har det måtelig bra. Nå kom «sosio-økonomiske grupper» inn for alvor. Den sosiologiske lagdelingstradisjonen er i grunnen det samme som Sundts inndeling. Inntekt og utdanning og eventuelt yrke settes sammen på en slik måte at vi får samfunnslag som rangeres. Høy, lav og mellom. Grensene fastsettes slik at alle grupper blir passe store, og det normale bestemmes av gjennomsnittsbetraktninger. Fattigdomsgrensen bestemmes av hva som er normalt, og vi bruker gjennomsnittlig inntekt, og levestandard knytta til denne som målestokk for normer. Mange av resultatene blir lite overraskende fordi lagdelingen bare viser at de som har mye av det ene, kan kjøpe mye av det andre. Lagdelingsteorien tar bare for seg det Lenin sier om fordelinga av mengden av samfunnets rikdom. Det er jo en følge av de andre kriteriene, ikke et grunnleggende utgangspunkt.

SUF – seinere AKP – og studenter med tilknytning til dette miljøet gikk i spissen for å vise klassesamfunnet med utgangspunkt i forskjellige forhold til eiendom og produksjon. Vi tolket det vi kunne skaffe av opplysninger, og brukte alle Lenins kriterier for å konstruere variable og spørreskjemaer som gjorde det mulig å analysere samfunnet med utgangspunkt i klassene.

Makt, grupper og roller
Det ble også gjort internasjonale undersøkelser på dette grunnlaget(9), slik at en fikk sammenliknbare opplysninger mellom flere land, og slik at en til dels kunne beskrive den historiske utviklinga. Wright la først mest vekt på hvilken kontroll med egen økonomisk situasjon, og hvilken makt den enkelte er tildelt gjennom sin posisjon. Moderne sosiologi beskjeftiger seg i det hele tatt mye med makt slik den utspiller seg på ulike områder i samfunnet. Men maktutøvelsen er i hovedsak knytta til offentlig virksomhet, voldsapparatet, fengsler, planlegging og sosialapparatet. Makta kjennetegner store grupper som er tildelt roller i det kapitalistiske systemet. Dette koples til oppkjøp, belønninger som vi også måler som klassekriterier.

Bourdieu må også mevnes når vi studerer moderne oppfatninger av klassene. Han bruker materielle kriterier, og snakker om kulturell kapital. Ved å vise at kultur og intellektuell kompetanse holdes innenfor sosiale grupper og skikt, kan man se at den store betydninga som nye kunnskaper har fått, fortsatt fordeles ulikt – selv om utdanningssystemet skulle gjøre det mulig for alle å nå like langt.

Må alle tilhøre en klasse?
Den nye klasseforskninga avslørte også problemene med å klassifisere alle individer på et gitt tidspunkt. Det er også trekk som preger våre klasseanalyser i dagliglivet: Vi har ikke løst oss fra tanken om at familien er konstituerende for klassebestemmelsen, dersom det ikke er mulig å bestemme ut fra kilde til livsopphold. Ungdom og gifte kvinner blir definert ut fra familietilhørighet. Folk som skifter yrke, eller tvinges til å drive for seg sjøl med en egen maskin og lån i banken, i stedet for å være ansatt, omdefinerer sin egen klasse over natta.

I sosiologien må alle kunne plasseres. Derfor får vi problemer med alle dem som ikke framtrer som tydelige deler av de klassene, som preger den historiske utviklinga. Men Marx la vekt på at store deler av økonomien er overlevninger av gamle samfunnsformer. Derfor er mange individer også representanter for slike historiske levninger. Inntil kapitalismen dominerer alt i vårt samfunn vil det være slik.

Velferd, adferd og klasse
Selv med nypussa klassedefinisjoner blir det krangel om klassene eksisterer eller har betydning. Men nå er det fordi forskerne ikke finner målbare forskjeller i velferd eller adferd som kan forklares med klasseforskjeller.

På midten av 80-tallet laget Jon Ivar Elstad en analyse som viste sammenhengen mellom helse og klasse. Gudmund Hernes laget en utredning som viste at det ikke var noen sammenheng mellom helse og klasse. Dette resultatene snudde seg om en forandret litt på inndelingene.

Som politisk virkemiddel kan slike feil få store konsekvenser. I Oslo fordeles kommunens budsjett til bydeler etter et kriteriesystem som til en viss grad forutsetter at kjennetegn ved befolkninga har sammenheng med ulike behov for ressurser. Her bygger en også bare på den tilgjengelige statistikken. Men kritikken av fordelingssystemet bygger på at vi regner med at arbeiderklassen – og eller lavere sosio-økonomiske grupper – er sykere og trenger mer helsetilbud og pleie-ressurser.

Statsvitere og historikere finner ikke lenger samsvar mellom klasser og politisk stemmegivning. Det faller dem ikke inn at partiene endrer klassekarakter, og at det parlamentariske systemet i seg sjøl virker inn på partibyggingen. Det er det parlamentariske systemet som har skapt bildet av 2/3-samfunnet, ikke omvendt.

Olstad konkluderer med at arbeiderklassen ikke lenger fins fordi de store konfliktene er borte. Selv om streik/lockout på åttitallet var mer omfattende enn noen sinne, var dette ikke lenger en klassekonflikt fordi staten er motpart, ikke kapitalen eller arbeidsgiverne.

Konklusjoner
Jeg sier ikke lenger at de sosio-økonomiske grupperingene som brukes i offentlig statistikk er forkastelige fordi de ikke er klasseanalyser. I praktisk politikk er det tvert om viktig å kunne vise at forskjeller i livsvilkår og levestandard fins, og at de øker nettopp når makthaverne mener de har gjort tiltak for å fjerne dem.

De moderne forskerne som har forsøkt å utvikle marxistiske analyser, eller alternativer er interessante, men de har også gjort vondt verre. De forleder oss til å tro at selve klassebegrepet er avleggs, og at det er andre motsigelser enn motsigelsen mellom arbeid og kapital samfunnet bestemmer utviklinga i samfunnet. De gir ingen politisk analyse, samtidig som de sprer en farlig politisk forestilling om at klassene ikke fins.

Det mest påfallende er at ingen av disse metodene lar oss analysere kapitalens, eller fiendens struktur. Det eneste man oppnår er å dele inn folket, og å vise hvordan grupper og skikt her kjøpes opp og forvalter makt og utbytting. De rikeste og mektigste i samfunnet lar seg ikke avgrense i slike analyser fordi de er for få til å beskrives som grupper. Deres evne til å skjule de avgjørende kjennetegnene er enorm.

AKP og Røde Fane gjorde en stor innsats her for endel år siden. Edderkoppnett ble bildet på hvordan eierskap og makt i Norge var forgrenet. Erling Folkvord og Espen Mathiesen utviklet «møkkagraver»-tradisjonen som avdekket forbindelseslinjene til det parlamentariske systemet. Strategien i EU-kampene i 1972 og på 90-tallet bygde på konkrete analyser av venner og fiender. En dypere analyse av den siste EU-kampen bør være en del av AKPs klasseanalyseprosjekt. Til nå har vi nesten bare konsentrert oss om den produktive kapitalen, og forskjeller mellom sektorer og hjemmeproduserende, eksporterende industrier. I dagens situasjon er ikke bare internasjonaliseringen gått mye lenger når det gjelder produksjon og distribusjon av varer. Vi må også vurdere om finanskapitalens har en sjølstendig rolle i dagens politiske og økonomiske utvikling.

Fotnoter:
1)Se bare titler som:Colbjørnsen T. m.fl. (1987): «Klassesamfunn på hell» og Olstad F. (1991): «Arbeiderklassens vekst og fall.

2)»Klasser er store grupper av mennesker som skiller seg fra hverandre ved den plassen de inntar i et historisk bestemt system for samfunnsmessig produksjon ved sitt 1)Forhold (i de fleste tilfeller fastslått og formulert ved lover) til produksjonsmidlene, ved 2) sin rolle i den samfunnsmessige organisasjon av arbeidet, og følgelig 3) omfanget av og måten å tilegne seg den delen av den samfunnsmessige rikdommen de rår over.» Fra Lenin V.I. (1919): «En stor begynnelse». Tallene i parentes er tilføyd av oss når vi vi vil ordne i tre eller fire kriterier. Det fjerde farmkommer når vi skiller på størrelsen på utbyttet og måten man får det på.

3)Marx (1958): Forordet til «Kritikk av den politiske økonomien» og (1947): «Filosofiens elendighet».

4)Engels F. (1844): «The condition of the working class in England.»

5)Sundt E. (1858): «Om Piperviken og Ruseløkken. Undersøkelser om Arbeiderklassens Kaar og Sæder i Christiania.»

6)Olstad F. (1991): «Arbeiderklassens vekst og fall»

7)Hanse T. (1997)

8)Young M og Wilmott P. (1957): «Family og Kinship in East London».

9)Erik Olin Wright har utviklet flere måter å gjøre dette på, og samarbeidet blant annet med Hernes m.fl. Se Elstad J.: «Et klassebegrep for 90-årene. En kritisk oversikt over tre sosiologiske klasseteorier.» TSF 3-26 1992

---

For å legitimere seg som et demokrati må et kapitalistisk system ha luftehull og sikkerhetsventiler. Det må ha metoder som forteller all verden at det er et demokrati, at det er i stand til å håndtere og debattere også skamplettene.

Sist det var en gjennomgang av de hemmelige tjenestene ved et offentlig utvalg, Melbye-utvalget for ca. tjue år siden, ble rapporten hemmeligstemplet. Det var kamp rundt spørsmålet om offentliggjøring, men ellers førte det ikke til så mye, utover at forskriftene ble skjerpet inn noe, først og fremst ved en presisering av grunnlaget for overvåking: Politisk virksomhet i seg selv skulle ikke gi slikt grunnlag.

Lund-kommisjonens rapport derimot har ført til mye offentlig ståk. Her var forøvrig heller ikke offentliggjøring gitt i utgangspunktet, men det ble politisk umulig å la være. Hadde man visst på forhånd hva dette skulle føre til, blant annet at en justisminister, en ekspedisjonssjef og en overvåkingssjef måtte gå, hadde nok kampen om offentliggjøring av rapporten stått atskillig hardere. Det hele er et interessant lærestykke om innholdet i det borgerlige demokratiet, og ikke minst hulheten i det.

Sikkerhetsventiler
For å legitimere seg som et demokrati må et kapitalistisk system ha luftehull og sikkerhetsventiler. Det må ha metoder som forteller all verden at det er et demokrati, at det er i stand til å håndtere og debattere også skamplettene. Blir det for pinlig, kan det legges lokk på saken i forhold til offentligheten, eller den kan på forskjellig vis pakkes inn eller avledes. Hemmelige tjenester og overvåking er naturligvis sensitive saker i et borgerlig demokrati. Alt som er skjedd i etterkant gir mye av forklaringen på hvorfor Lund-kommisjonen ble nedsatt, og ikke minst, hvorfor det ble umulig å legge lokk på rapporten. I tillegg til at det innafor systemets spilleregler var på tide med en utredning om de hemmelige tjenestene, herunder spørsmålet om den såkalte demokratiske kontrollen over disse tjenestene, er det mye som har ulmet i det skjulte. Det har vært et klart tilløp til «brann i rosenes leir». De to borgerlige blokkene har vært ute etter å plukke hverandres fjær, samtidig som det innafor hver enkelt blokk har utviklet seg motsetninger. Hammerstad mot Willoch i Høyre, Ronald Bye og andre mot maktsenteret i AP, for å uttrykke det litt skjematisk. Høyre ville plukke ned AP, deler av Høyre mente seg overvåket av AP og state n i spann.

Det har, særlig etter at rapporten kom, utviklet seg en viss kamp mellom Storting og Regjering om makt og kontroll. I seg selv et interessant fenomen som det kunne være verdt å studere nærmere for å forstå det moderne borgerlige demokratiet, men det får ligge her. Mye har ulmet under overflaten, og det som skulle være et vanlig borgerlig-demokratisk løp, har eksplodert i ansiktet på makta, med avsløringer, hoderullinger og blottlegging av systemet. Det startet som en vanlig utredning, inneholdt for mye krutt til å hindre offentliggjøring – sagt med andre ord måtte sikkerhetsventilen åpnes, men trykket var fortsatt for stort og det borgerlig-demokratiske utstillingsvinduet har fått noen alvorlige sprekker.

Revolusjonære – ulovlige?
Det er to områder som etter mitt syn påkaller størst oppmerksomhet nå. Det ene er innholdet og dybden i spørsmålet om det i prinsippet er ulovlig å være revolusjonær innafor rammene av det borgerlige demokratiet i Norge. Det andre området er utviklingen av de hemmelige tjenester etter Lund-kommisjonen. Det bør også sees i sammenheng med bestrebelsene på å få Norge inn i Schengen.

Etter Lund-rapporten har en del jurister og politikere gått i felten for å få gjennomslag for at det er ulovlig å ha revolusjon på programmet. Det rammer naturligvis AKP og RV. Det er interessant i seg sjøl at dette spørsmålet reises nå – i etterkant av rapporten. Kampanjen tar tydeligvis ikke sikte på å få erklært AKP og RV for ulovlige som organisasjoner. Det er litt mer finurlig. Gjennom en i praksis politisk fortolkning av straffeloven blir konklusjonen omtrent slik: Organisasjonene er ikke i seg sjøl ulovlige, men de har et ulovlig formål og må derfor finne seg i bli overvåket. Videre er det heller ikke i seg selv grunnlag for overvåking at de har et ulovlig formål, men de er i tillegg en potensiell trussel mot rikets sikkerhet og må derfor overvåkes. Skulle et slikt syn få gjennomslag, tar det brodden av Lund-kommisjonen: det har ikke foreg ått noen ulovlig eller instruksstridig overvåking. Og: det vil selvfølgelig legge grunnlaget for fortsatt overvåking, alt etter behov og uten pinlige spørsmål.

Væpna revolusjon
Det er ikke plass her til å gå i detalj om hvilke løgner og omskrivinger som må til for å få denne argumentasjonen til å henge sammen, men et poeng som brukes hyppig er begrepet væpna revolusjon. Essensen i dette er å holde oppe bildet av revolusjonære som kuppmakere og potensielle terrorister. Revolusjonære er en fare for «vårt demokrati», og Grunnloven og Straffeloven blir redskaper som pr. definisjon forsvarer demokratiet. Denne kampanjen er i sin tur et alvorlig angrep på ytrings- og organisasjonsfriheten. Dersom dette skulle bli konklusjonen etter behandlingen av Lund-rapporten, er det et stort tilbakeslag for alle slag opposisjonelle i dette landet.

Det er ikke helt tilfeldig at det kommer nå. Det passer godt inn i et mønster. Systemet har fått noen sprekker. Lenge før Stortinget er ferdig med sin behandling har regjeringa satt i gang en såkalt full gjennomgang av de hemmelige tjenestene, som også skal sikre «demokratisk kontroll» i framtida. Det skal tjene som et godt eksempel på at demokratiet tar sine problemer på alvor. For revolusjonære og andre opposisjonelle er det et ganske annet alvor over dette.

Mens dette går sin gang, er det nå i tur og orden kommet tre utvalgsinnstillinger som handler om politi- og hemmelige tjenester. Her er det forslag som kan utvide grunnlaget for rom- og telefonavlytting. Det presenteres under dekke av kampen mot narkotika og MC-terrorisme. Det skjer samtidig med at AP og allierte frenetisk prøver å få Norge knytta til Schengen. Innholdet i Schengen, bortsett fra det som stadig er hemmeligholdt, er godt dokumentert, blant annet i Klassekampen, og viser økte muligheter for raffinert overvåking – mindre muligheter for demokratisk kontroll.

Borgerlig-demokratiet
Hvis man maler fanden på veggen, og det bør man av og til, så kan altså virkeligheten etter at Lund-rapporten til dels har rystet både det norske samfunnet og det norske folk bli – trangere rammer for ytrings- og organisasjonsfriheten, revolusjonære er udemokratiske og kan og bør overvåkes, utvida grunnlag for overvåking og vesentlig utvida muligheter for overvåking. For ikke å glemme den moderne teknologien, som gjør at vi legger igjen spor etter oss overalt, og som gir de som har eiendomsretten over teknologien nye muligheter for avansert overvåking.

Det borgerlige demokratiets veier er uransakelige, eller hva? Denne historien viser hulheten i dette «demokratiet», og stiller oss overfor viktige prinsipielle politiske kamper.

---

Da SV høsten 1996 arrangerte sin Millenium-konkurranse ble mye av medieoppmerksomheten tatt av venstre-opposisjonen i partiet under ledelse av Rune Skarstein og Hans Ebbing som ga ut et nytt nummer av Vardøger. Spørsmålet som ble stilt, var om SV lå på sotteseng.

Den 7. desember 1996 opplevde SV sin laveste gallup-oppslutning på 14 år: 4,7 %. Tendensen har vært nedadgående siden sommeren 1993. SV er det partiet i Norge som har færrest medlemmer i forhold til velgere. Hele 19 % av velgerne stemmer partiet i fravær av noe bedre, og bare 9 % mener partiet er meget bra, en klar jumbo i den norske partifloraen. Det er disse symptomene Vardøger tar utgangspunkt i, når de skal komme med en kritikk av dagens SV.

Redaksjonen beskriver i forordet problemet som tredelt. Det har en strategisk, en ideologisk og en organisatorisk side. Det strategiske er trolig det mest åpenbare. Under EU-kampen hadde ikke SV en like klar nei-profil som SF hadde under EEC-kampen i 1972.

EU-pause
Signaler fra partiledelsen, og særlig Erik Solheim, kunne tyde på at en tilnærming til DNA og ønsket om regjeringssamarbeid var viktigere enn kampen mot EØS og EU. Midt under EU-kampen gikk han ut sammen med DNAs byrådsleder i Oslo Rune Gerhardsen og oppfordret til regjeringssamarbeid etter mønster fra byrådet i Oslo. Og som om det ikke var nok, så erklærte Solheim 29.november 1994 en «EU-pause,» som utvetydig var en ny samarbeidsinvitt til DNA.

I motsetning til i 1972 var det nå også EU-tilhengere i sentrale stillinger i partiet. To av SVs tre byråder i Oslo, Raymond Johansen og Terje Kalheim, erklærte seg som EU-tilhengere sammen med blant annet tidligere stortingsrepresentant Arent M. Henriksen. Dette gjorde at SV ikke ble det naturlige nei-partiet, slik de ble det i 1972. Tvert imot, oppslutningen gikk sikkert nedover, og det tradisjonelt borgerlige Senterpartiet tok opp mye av EU-motstanden, også blant tradisjonelt venstreorienterte velgergrupper. Disse strategiske feilene ser Vardøger uløselig knyttet til SVs stadig svakere ideologiske, systemkritiske profil. EU-motstanden i SV bygger ikke på motstand mot EU som system, men heller på dets form, at ikke hele Europa er med.

NATO og DNA
Parallelt med at uklarheten i forholdet til EU har utbredt seg, har det også oppstått en uklarhet i forholdet til NATO. Målet er fremdeles en oppløsing av organisasjonen, men norsk utmelding er ikke lenger programfestet. Med dette har SV, i følge Vardøger, i stor grad forlatt sin opprinnelige parole om den «tredje vei,» og har begynt å akseptere stadig større deler av den vestlige kapitalismens apparat. Solheim har gått så langt at han i boka si, «Den Store Samtalen», har erstattet kapitalismebegrepet med en vag formulering om «teknologisamfunnet». Samtidig erklærer han deler av SVs program for dødt og maktesløst, midt i valgkampen.

Samarbeidsbestrebelsene med DNA har også ført til en nedtoning av betydningen av klasseskillene i samfunnet. SVs program i Oslo i 1991 var å ta «et felles løft» for å rydde opp etter 16 år med Høyre-styre. De sosiale aspektene ved dette løftet ble i stor grad lagt til side. For å oppnå byrådsmakt ble de nødt til å forlate tidligere kampsaker, store politiske kameler måtte svelges. Slik har strategiske vurderinger avvæpnet og ufarliggjort SV politisk og ideologisk. Vardøgers kritikk på dette punktet går på at i stedet for å være et venstrekorrektiv til DNA, har SV valgt å bli et venstre-vedheng på DNAs flukt mot høyre.

Det organisatoriske var en av de viktigste grunnene til at en del av venstrefløyen forlot DNA i 1961 og dannet SF. De hadde sett seg lei på at DNA ble styrt av et snevert toppsjikt (les: Haakon Lie m/venner), og at innflytelse i partiet var avhengig av underkastelse for dette toppsjiktet. Som en motsetning til dette ble SF bygget som et åpent og fritt parti med full fraksjonsfrihet. Men det kanskje viktigste organisatoriske prinsippet, var at partiet skulle styres nedenfra; det var lokallagene som skulle avgjøre partiets fremdrift. Vardøger mener dette prinsippet er forlatt. Solheim forkaster alle demokratisk fattede vedtak og lager sitt eget program. Medieutspill i SVs navn har i stor grad i realiteten vært soloutspill fra folk som Solheim og Paul Chaffey, uten virkelig støtte fra grunnplanet i partiet. Ved at SV har manifestert seg som et parlamentarisk parti, har medlemmene blitt organisatorisk uviktige i og med at det aller meste av partiets inntekter kommer fra statsstøtte og lønn til en håndfull heltidspolitikere, som på sin side igjen naturlig nok legger store føringer på den politiske kursen til partiet.

RVere om byrådsamarbeid
Dette nummeret av Vard&oslashger tar for seg disse problemstillingene og vurderer dem fra forskjellige vinkler. Ett naturlig og viktig punkt, er byrådsamarbeidet SV hadde med DNA i Oslo. Vegard Nore mener i artikkelen han har skrevet sammen med kommunestyrerepresentanten i Bærum, Anders Ekeland fra RV, at det var riktig å gå inn i dette byrådsamarbeidet, noe de begrunner med å sammenligne med det å ta posisjoner innen arbeiderbevegelsen. Men SV tok makten på DNAs premisser.

Kritikken av DNAs posisjoner forsvant i stor grad, og med SVs velsignelse kjøpte SWEBUS seg inn i Sporveiene, og Renholdsverket A/S og verneverdige Gaustad Gård ble revet. «Gerhardsen må ha f¢lt», skriver de, «at han hadde SV i et halsbånd.» Likevel, mener de, var det riktig og det er riktig av SV å gå i byrådsamarbeid med DNA for å hindre høyrekreftenes framferd i hovedstaden. Radikale krav som stilles i byrådsamarbeidet, vil utvilsomt bli feid vekk av DNA. Dette er de klar over, men det synes ikke årokke ved ståstedet. De går med dette god for at det er riktig sosialistisk politikk å være med på å forvalte kapitalen – å gå god for kapitalismen for å hindre mer brutale kapitalister. Slik går Nore og Ekeland inn for at SV skal bli et maktas parti, et parti for kapitalen slik DNA ble det på 30-tallet. Dette stiller også spørsmål ved hva Ekeland og hans Revolusjonær Samling ønsker med RV. Vil det også være riktig for RV å akseptere kapitalismen for å oppnå mer makt?

Anders Todal Jensen tar i sin artikkel opp dette sporet. Han påpeker at SV aldri har hatt så vidt stor parlamentarisk makt som i perioden 1973-77 da de hadde 16 stortingsrepresentanter som alle stilte på et radikalt grunnlag. SVs framgang, skriver han, skremte Arbeiderpartiet som justerte den politiske kursen mot venstre for å vinne tilbake «sine» velgere.

Skyggenes dal
Da SV atter i 1989 etter tolv års «vandring i skyggenes dal», som Hanna Kvanmo uttrykte det, oppnådde stor oppslutning fikk ikke SV samme funksjonen. Den store oppslutningen må nok utvilsomt tilskrives den grønne bølgen som på den tiden red over hele Europa. I motsetning til i 1973 valgte nå SV-ledelsen å gå etter parlamentariske posisjoner heller enn å være en pressgruppe i forhold til regjeringa.

Valget i 1991 brakte SV til makta i Oslo, og Solheim var rask til å ville overføre dette til riksplan. Men for å få en reell mulighet til dette, måtte partiet gi fra seg mange tidligere standpunkter og i stor grad akseptere DNAs. En slik stadig tilnærming gjør SV mer og mer politisk unødvendig, noe som i særlig grad har ført til en velgerflukt til Senterpartiet som kan se ut til å ha overtatt flere av SVs tidligere synspunkter på for eksempel distriktspolitikk og miljøpolitikk, og i større byer også en del til RV.

Torstein Hjellum velger i sin artikkel å trekke linjene tilbake til 1930-tallets DNA, en sammenligning som politisk sett ikke er helt på jordet. Men det er derimot flere faktorer som taler mot å overføre 30-tallets DNAs sosialistiske massebevegelse, bevegelsen som organiserte tusener i Arbeidernes Idrettsforbund, Arbeidernes Opplysningsforbund, Arbeiderteatre med mer, til SV.

Hjellum – i feil ende
For det første var DNA etter at NKP gjennom en lang prosess var blitt marginalisert, så å si alene som parti for arbeiderne, på tross av en konsekvent klassesamarbeidslinje. I dag har både DNA og FrP langt større oppslutning blant arbeiderklassen enn SV, og disse er konkurrenter som trolig ikke vil forsvinne i den forholdsvis korte tidsrammen Vardøger arbeider i forhold til. For det andre er LO knyttet til et annet parti, og har endret karakter fra en kamporganisasjon for arbeidere til et organ for klassesamarbeid og styring av staten. For det tredje har måten ådrive politisk kamp på, i takt med endringer i samfunnet som helhet, endret seg adskillig siden 30-tallet. For det fjerde var DNA adskillig større enn det SV er i dag. DNA hadde nok folk til å dekke sine verv i folkevalgte organer samtidig som det var nok folk til å drive utenomparlamentarisk arbeid. Hjellum er selv klar over det siste, han kommer med et eksempel fra Hordaland der to lag med til sammen 20 (passive og aktive) medlemmer fikk til sammen 10 verv etter valget i 1991. Med en så sterk vektlegging på parlamentarisk arbeid blir utenomparlamentarisk arbeid ganske umulig. Men Hjellum synes å ta problemet i feil ende. Det er nettopp ut fra de parlamentariske posisjonene han vil bygge massebevegelsen.

Vardøger lever, og det er bra. Dette nummeret er absolutt å anbefale for såvel SVere som RVere, AKPere og andre på venstresiden i Norge. Det angriper krisa i SV på en bra måte, men gjør samtidig enkelte feil. Torstein Hjellum påpeker at det i et parti med såvidt begrensede ressurser som SV, i større grad må gjøres et valg av vektlegging på henholdsvis parlamentarisk og utenomparlamentarisk arbeid dersom SV skal kunne bli et ledende parti innen folkelige bevegelser. Dette står i kontrast til Nore og Ekeland som mener at den beste måten SV kan bygge seg opp på er å gå inn i posisjoner for å «vise ansvar» for å vise velgerne at SV er noe å satse på. De ser ikke ut til å ha sett at ved å gjøre det på vilkårene de selv forsvarer, forkaster de det grunnlaget SV som «venstresosialistisk» parti nettopp bygger på; et parti som representerer et alternativ til det bestående. Heftet presenterer en del problemstillinger i forhold til hva det vil si å være et parti som skal jobbe parlamentarisk og utenomparlamentarisk i dag, uten at de kommer med noen fullgode svar på det. Men som utgangspunkt for en diskusjon, er det meget bra.

---

Marx kristeori består av flera aspekter.
-Marx började Kapitalet med produktions- och reproduktionsprocessen, dvs. med produktionen av mervärde, som i sig är en orsak av den privata äganderätten.
-Marx diskuterar den privata äganderätten till mark, maskiner, hus och fabriker från och med de ekonomiska filosofiska manuskripten från 1844.
-Marx tes är att den privata äganderätten är skapad av människan, och hela tiden återverkar på människan.
Samma sak menar Marx gäller de periodiskt återkommande kriserna.

Dessa är skapade av människan, och återverkar på människan. Nästa steg är att dela upp människorna i klasser, som står i motsättning tilll varandra. Men detta motsatsförhållande, dvs. klasskampen är också skapad (och kan upphävas) av människan. Marx går sedan vidare med att i tredje bandet av Kapitalet visa hur olika grupper av kapitalister inom olika länder står i motsättning tilll varandra.

Nu vet vi att konkurrensen inom de mest utvecklade kapitalistländerna var upphävd omkring sekelskiftet, men att denna konkurrens hade förts över tilll ett internationellt plan dvs. mellan olika monopolkapitalistiska grupper inom olika länder. Detta gällde år 1900 framför allt för Storbritannien, USA, Tyskland och Japan. Marx inför samtidigt termen nationell profitkvot. Att profitkvoter kan utvecklas olika, kan man förstå av Marx beskrivning av kapitalackumulationen i Band Ett.(1) Marx för även in en penningaspekt i sin analys. Pengar skapas av människan för att kunna sälja varor och pengar kommer sedan i sin tur att påverka människan.

Pengarna får hos Marx en stor betydelse, och namnet Kapitalet återspeglar att Marx ansåg att pengarna (eller ägarna tilll pengarna) hade tagit den verkliga makten i samhället. Idag gäller det för penningägarna att upprätthålla värdet på allt det man har samlat ihop (dvs allt är ursprungligen mervärde från arbetarklassen). Kriserna är i Marx analys det yttre tecknet, manifestationen på att ekonomin går i en konjunkturcykel. Krisen är det skede när arbetslösheten ökar snabbt och värdet på maskiner och aktier går ner. Det finns flera beskrivningar av Marx på hur krisen ser ut, och jag tolkar Marx som att han ser krisen som orsakad av flera faktorer: att marknaden inte växer lika snabbt som ökningen i produktionen, att det har skett en stockning i penningcirkulationen, att produktionen ökar ojämnt, samt att arbetslöshet, högre skatter och lägre löner sänker konsumtionen.

När ett företag upplever att man inte kan sälja t ex lika många bilar som tidigare, så drar man ner på investeringarna (2), dvs. på kapitalackumulationen och påverkar på så sätt krisens omfattning och djup. Orsakerna tilll krisen är både soppkök (som i Sverige idag) och ett överflöd på utbud av varor och tjänster. Enligt min mening så är nog Marxismens kris idag, att marxisterna har lagt ner för lite tid på att förklara krisen dvs. vändningen i den ekonomiska konjunkturen, från en blomstrande ekonomi tilll en ekonomi i kris.

Blomstringen, de riktiga guldåren varade bara åren 1945-70. Marx själv inför skrankor och barriärer för «blomstringen», dvs för hur långt denna kan gå och detta är de textställen som brukar användas, oftast som stöd, för Marx själv (3).

Skrankorna och barriärerna blir hos Marx den yttre gräns som kapialismen kan nå, men dessa barriärer kan kapialet hela tiden flytta eller bryta igenom. Paul Sweezy har skrivit flera artiklar i Monthly Review om detta.

Howard Sherman (1991) kallar Marx kristeori för en nötknäckarteori (4). Den ena sidan av knäckaren är faktorer, som framkallar nedgång eller kris i ekonomin, och där den andra sidan av knäckaren är faktorer som får ekonomin att blomstra, dvs det som hos Marx kallas för motverkande krafter. Det senare är ju en fråga som Marx ägnar stora delar av band ett av Kapitalet åt dvs att visa hur kapitalet rationaliserar, försöker sänka löner, öka produktionen osv.

Marx tes om tendensen tilll sjunkande profitkvot tolkar jag som att Marx menar att nötknäckaren gäller dvs i det långa loppet är tendenserna tilll nedgång och kris starkare än kapitalets åtgärder att öka sina vinster. Engels skriver så här i ett brev 12 mars 1895 tilll C. Schmidt om profitkvoten och ekonomiska lagars allmänna natur:

«De kan endast redovisa tendenser och genomsnittsvärden -inte gälla som omedelbar verklighet. Delvis beror detta på att de i sina konsekvenser kolliderar med andra lagars samtidiga verkningar, men i viss mån hör det också ihop med deras karaktär av föreställningsbilder.»(5)

Fotnoter:
1) Kapitel 23 i volym 1 i Kapitalet, är enligt min mening Marx egen introduktion tilll teorin om den fallande profitkvoten. Här tar Marx upp den motsättning som är fundamental inom den kapitalistiska ekonomin, dvs att kapitalet hela tiden måste föröka sig ( och sälja alltmer varor och tjänster) medan antalet arbetare i produktion dels minskar, och dels får relativt sänkta löner. Detta innebär att utbudet växer snabbare än efterfrågan. Det senare stoppar hela tiden upp ekonomin och utlöser kriser.

2) Det som saknas hos Marx är en uttrycklig (explicit) teori om investeringar eller en investeringscykel, dvs hur investeringarna fördelas inom olika områden under konjunkturcykeln. Marx tar upp spekulationen utifrån sin tid, spekulationen ökar när vinsterna har nått toppen. Men denna spekulation har nått en ny nivå in på 1970-talet. Sweezy och Magdoff skriver i Monthly Review i dec 1985 på sid 3-4 följande:
«Med start så tidigt, som på 1820-talet, blev spekulativa överdrifter av den här typen ett vanligt kännetecken för den kapitalistiska affärscykeln, speciellt under de sista stadierna av uppgången, som förespeglade kolapsen och paniken som var på väg. Det var faktiskt detta regelbundet återkommande mönster som ledde tilll att man bildade FED (USAs riksbank), vilket skedde efter paniken 1907. Dagens situation är däremot långt ifrån slutet av ett uppgångs-fenomen. Dagens ursprung kan tänkbart dateras även tidigare än mitten av 1970-talet, och den här situationen har byggts upp mer eller mindre jämt sedan dess. Eftersom det här också är en period med stagnation efter det långa efterkrigsuppsvinget på 1950- och 60- talet, behöver vi uppenbarligen identifiera en orsaksmekanism, som är annorlunda än den som utmärkte affärscykeln före andra världskriget.»»

3) Marx utförligaste diskussion om hinder eller barriärer för den kapitalistiska ekonomin finns i Grundrisse från 1857-58, i den delen som kallas «Notebook 4». Här tar han bl.a. upp att det måste finnas ett behov för en vara. En familj behöver tilll exempel bara en spis eller en bil. När man har detta, så köper man ingen ny spis eller bil, förrän de gamla är förbrukade. Samma sak gäller med hus och vägar.

Ytterligare material, som kompletterar teorin om tendensen tilll den fallande profitkvoten finns i Marx anteckningsböcker från 1861-63, som har kommit att kallas Teorier om mervärdet. Kapitel 17 heter «Kapitalets natur leder tilll kriser» och är en kritik av ekonomen Ricardo. Detta kapitel finns på svenska i «Ekonomiska skrifter» av Marx på sid 329-398.

För övrigt, så finns det fortfarande anteckningsböcker av Marx som inte är publicerade.

4) I AKP(ml)s sympatiska broschyr från 1983, <\#199>Kriser i kapitalismen<\#200>, skriver man följande: «Og derfor finner vi hos Marx og Engels flere beskrivelser av ulike mekanismer som kan före till kriser og sammanbrott.» Dvs. man tar bara upp nötknäckarens ena sida, dvs. tendensen tilll nedgång i ekonomin, som på sikt leder tilll ett sammanbrott för ekonomin. Det man glömmer är den andra sidan av nötknäckaren, som är de åtgärder kapitalet vidtar för att sänka sina kostnader, och som alltså motverkar de nedåtgående krafterna.

Kapitalets samlade åtgärder för att sänka sina kostnader: lägre arbetsgivaravgifter, lägre företagsskatter, lägre löner och ökad skuldsättning för hushållen, samt färre anställda, dvs. en mycket hög arbetslöshet, sänker en stor del av folkets köpkraft, och har i Sverige givit upphov tilll loppmarknader, välgörenhet och soppkök. Ett sakfel i denna ovan nämnda broshyr är att det på sid 19 påstås att kapitalisterna anställer mer arbetare under uppgångar i konjunkturen. Så vitt jag kan förstå, så stämmer inte detta för Sverige under de senaste åren. Kapitalet rationaliserar just nu bort personal både under hög och lågkonjunkturer.

5) Diskussionen om en hierarki av profitkvoter, där de största företagen har de högsta profitkvoterna, och om mekaniska (eller ensidiga) tolkningar av teorin om den fallande profitkvoten finns i Paul Sweezys, «Four lectures on Marxism». (1981). Dessa diskussioner förs även i Sherman (1991): Business cycles.

Om att studera teorin om tendensen tilll den fallande profitkvoten

Det jag tror jag försöker visa (eller utgår ifrån) i artikeln om Marx kristeori, är att Marx har ett kretsloppstänkande när det gäller orsak och verkan. Det som är orsak ger ett resultat, men resultatet kan sedan bli orsak tilll något annat.

Marx analyserar i band ett, oftast enkla kausalsamband dvs. A orsakar B. Och Marx antar ofta att A är konstant. Till exempel att arbetarens behov inte ändras. Marx syfte var att i band tre (och i böckerna om lönearbetet, staten och världsmarknaden) knyta ihop dessa, enkla kausalsamband och visa på dialektiken och helheten. Och visa på att A, inte var konstant eller oföränderligt. För det andra så fattas det vissa begrepp hos Marx, till exempel konjunkturcykel och investeringscykel. Och en teori om en likviditetscykel.

På 1960-talet hade företagen (och regeringar, banker och hushåll) god likviditet, dvs. lite skulder. Detta kom sedan att ändras under 1970-80-talet. Med detta menar jag att det behövs nya begrepp och teorier för att beskriva den ekonomiska verkligheten för att vi ska kunna utveckla Marxismen.

För det tredje, att kapitalismen är omöjligt som system, det utgår jag ifrån, men det gäller att förklara varför!

Artikkelen er oversatt av Morten Falck

---

Debatten fortsatte i magasinet «Z» også etter Chomskys artikkel i 1992. Dette er et svar til en av debattantene, Mark Raskins.
Mark Raskins svar til mine kommentarer om hans opprinnelige artikkel unngår dem fullstendig – iallfall slik de faktisk ble presentert. Hans første to henvisninger til dem kan tjene til å illustrere.

Det første har å gjøre med den selvfølgeligheten at rasjonell undersøkelse kan føre til umoralske resultater. Dette benekter han, eller snarere tror han feilaktig at han benekter det, idet han tar byggingen av atombomben som eksempel. De som skapte den, mestret sikkert den relevante fysikken og ingeniørkunnskapene, og lyktes i det de hadde satt seg fore. Men, argumenterer Mark, konsekvensene var umoralske og derfor kan ikke arbeidet betraktes som rasjonelt.

Det er ikke noe vesentlig spørsmål som står på spill. Mark foreslår ganske enkelt en ny betydning av ordet «rasjonell». Slik ordet vanligvis blir brukt, kan forskning og utvikling være fullstendig rasjonell uavhengig av enhver moralsk bedømmelse av resultatene deres. Hvis vi skal gjøre som Mark foretrekker, kan vi finne opp et nytt begrep «M-rasjonell» («rasjonell i Marks betydning»), som vi gir betydningen: rasjonell (i vanlig betydning) og samtidig moralsk. Hvis vi fjerner den terminologiske tvetydigheten, er Marks poeng at arbeidet som førte fram til atombomben var rasjonelt men M-irrasjonelt, det vil si umoralsk. Mark tror han ser en motsigelse i det jeg sa, men det er igjen, når hans tvetydighet blir oppklart og vi rydder av veien en annen feillesning: Jeg har ikke noe sted antydet at «å innbefatte metoder for å overbevise bombemakerne…er…irrasjonelt» – jeg diskuterte faktisk ikke spørsmålet. En som går seriøst inn for å «overbevise bombemakerne» vil gjøre det ut fra rasjonelle grunner med rasjonelle «metoder», vil gi gode begrunnelser og argumenter og søke et felles moralsk grunnlag. Fornuftige folk prøver ikke å overbevise andre ved å gi dem piller, slå dem i hodet eller fortelle dem eventyr.

Steinøkser og AIDS
Vi kan forøvrig notere oss at Marks nye begrep «M-rasjonell» er ubrukelig til ethvert formål, fordi all undersøkelse, forskning, utvikling, oppdagelse osv. er M-irrasjonell: Utformingen av en stein&slash;ks, oppdagelsen av en kur mot AIDS, eller enhver annen menneskelig virksomhet. Resultatet kan uten unntak brukes for å skade, og derfor er de «irrasjonelle» i Marks betydning.

Marks annen henvisning til det han tror jeg skrev (eller mener), er hans forsikring om at jeg «sverger til» loven om det utelukkede mellombegrep, som er «under angrep fra dem som har oppfunnet den rotete logikken». Her er det mange misforståelser. For det første har jeg aldri nevnt loven om det utelukkede mellombegrep, men snarere loven om motsigelsen. Fornuftige mennesker vil være opptatt av konsekvens. De vil for eksempel bli urolige hvis de oppdager at konklusjonene deres strider mot premissene deres. Hva loven om det utelukkede mellombegrep ang6aring;r, er det ingen som «sverger til den». I vanlig bruk mangler uttrykk ofte sannhetsverdi (de kan for eksempel hvile på falske forutsetninger), slik at loven ikke gjelder. I de formelle vitenskapene blir den uttrykkelig forkastet av den kjente logikken (d.v.s. den intuitive), som er fullstendig rasjonell og for alvor er blitt foreslått som grunnlag for kvantefysikken. Rotete logikk og dens anvendelse har ingen relevans til noe i denne diskusjonen. Jeg er redd det fortsetter slik. Å nøste opp det som gjenstår punkt for punkt er neppe verdt bryet og tida for noen – Mark, meg eller leserne.

Men vi kan imidlertid spørre hvem som kan tenkes å være interessert i denne mislykkede dialogen, eller i de tankebanene som Mark foreslaring;r. I hvertfall ikke folk med intellektuell nysgjerrighet, som vil vite hvorfor metaller beholder formen, eller hvorfor sola er varm og himmelen mørk om natta, eller hvorfor et kyllingfoster utvikler seg i sin spesielle retning mens et menneskefoster blir en person med intrikate og forunderlige kjennetegn, inkludert spesielle måter å skape, samhandle, uttrykke tanker, fortolke og vurdere på, eller hvorfor Kennedy sendte USAs flyvåpen for å bombe vietnamesiske landsbyer. Og så videre. For folk som vil forstå verden, finnes det ikke noe alternativ til de framgangsmåtene som er preget av sunn fornuft og som vi kaller «vitenskap» når de blir brukt med større omhu og når dypere innsikt – prøver å sette opp forklaringsprinsipper som gir innsikt og forståelse, tester dem mot relevant bevismateriale, holder sinnet åpent for alternativer, samarbeider med andre, osv.

Feil eller sludder
I mine kommentarer ba jeg Mark (og hans med-anti-rasjonalister) om å hjelpe meg med å «overskride» de begrensningene de føler at jeg og andre lider av. Jeg bemerket at «ingen er i stand til å forklare meg hvorfor det nyeste post-ditt-og-datt (for det meste) er noe annet enn selvfølgeligheter, feil eller sludder». Hvordan skal jeg for eksempel gå fram for å besvare spørsmålene om menneskenaturen eller utformingen av politikken eller den intellektuelle kulturen som opptar meg, utover den defekte metoden med rasjonell undersøkelse? I slike enkle spørsmål ser Mark «betydelige følelser», «inkvisitorenes brennende hengivelse», «heftighet» professoral «utskjelling» av «en annen tankeretning som stupid og irrasjonell», frykt for en utfordring til spesialisering (en anklage som vil være særlig latterlig for enhver som er kjent med mine egne erfaringer og praksis), osv. Men spørsmålet mitt forblir ubesvart: Han byr ikke noen forklaring av det jeg ikke forstår, ingen hjelp til å overskride begrensningene i rasjonell undersøkelse, ingen nye idéer om hvordan man skal tilnærme seg noe problem eller oppgave.

En annen gruppe av mennesker som vil forkaste alt dette, er de som har et mål de vil oppnå: å bygge broer som blir stående, å øke sin velstand og makt, å redde de millioner av barn som hvert år dør av meslinger, å arbeide for et mere fritt og rettferdig samfunn, å hanskes med de vanskelige problemene som gjelder en bærekraftig utvikling som kan stille menneskenes behov, og så videre. For dem vil Marks råd om å «restituere virkeligheten» og «utvikle historier» være av liten interesse.

Det finnes selvfølgelig folk som ikke faller i noen av disse gruppene: folk som er så ulykkelige å mangle intellektuell nysgjerrighet og interesse for hvordan verden virker, bondesamfunn som er blitt traumatisert av terror og desperat fattigdom og har gitt opp håpet, folk som leter etter måter å holde seg på avstand fra den harde kampen for å lære og forstå, å organisere og oppnå, og utvilsomt andre med andre slags bekymringer.

Jeg sluttet mine tidligere kommentarer med å minne om at «for ikke så altfor lenge siden tok mange vitenskapsfolk aktivt del i dagens livlige arbeiderklassekultur, og prøvde å kompensere for de kulturelle institusjonenes klassekarakter gjennom programmer for utdannelse av arbeidere, eller ved å skrive bøker om matematikk, vitenskap, og andre emner for det allmenne publikum. Heller ikke har de venstre-intellektuelle på noen måte vært aleine i sånt arbeid. Det slår meg som bemerkelsesverdig at de som tilsvarer dem i dag søker å frata undertrykte folk ikke bare gledene ved forståelse og innsikt, men også våpnene for frigjøring, mens de forteller oss at «Opplysningsprosjektet» er dødt, at vi må oppgi vitenskapens og rasjonalitetens «illusjoner» – et budskap som vil glede de mektiges hjerter, som er lykkelige over å få monopol på disse redskapene til sitt eget bruk. … Man minnes de dager da den evangeliske kirken preket ikke ulike lekser for de uregjerlige massene som en del av det E. P. Thompson kalte «kontra-revolusjonens psykiske prosess», slik deres arvinger gjør i dag i bondesamfunnene i Mellom-Amerika. »

Marks reaksjon bekrefter bare at disse påstandene dessverre er altfor passende.

 

 

(Artikkelen er oversatt av Morten Falck

---

Det er bemerkelsesverdig at intellektuelle i dag søker å frata undertrykte folk ikke bare gledene ved forståelse og innsikt, men også våpnene for frigjøring. De forteller at «Opplysningsprosjektet» er dødt, at vitenskapens og rasjonalitetens «illusjoner» må oppgis. Dette budskapet gleder de mektiges hjerter, som er lykkelige for å få monopol på disse redskapene til sitt eget bruk.

Denne diskusjonen omfatter folk med et stort spektrum av felles forhåpninger og engasjement, og i det minste i noen tilfeller, venner som har arbeidet og kjempet sammen i mange år. Derfor håper jeg at jeg kan være helt oppriktig. Og personlig, for hvis jeg skal være ærlig ser jeg ikke mye med selvstendig substans å diskutere.

Jeg vil ikke villede, og derfor bør jeg si med én gang at jeg slett ikke er sikker på at jeg deltar i diskusjonen. Jeg tror jeg forstår noe av det som blir sagt i de seks artiklene, og er enig i mye av det. Det jeg ikke forstår, er emnet: berettigelsen av «rasjonalitet», «vitenskap» og «logikk» (kanskje modifisert med «vestlig») – kall sammensetninga for «rasjonell undersøkelse», for korthets skyld. Jeg leser artiklene og håper å bli opplyst om saken, men for å sitere en bidragsyter: «blikket blir glassaktig, og takk, men jeg vil ganske enkelt ikke delta. » Da Mike Albert ba meg å kommentere artikler som går inn for at vi gir avkall på eller overskrider rasjonell undersøkelse, nektet jeg, og det ville antakelig ha vært klokt av meg å holde meg til den avgjørelsen. Etter en god del overtalelse vil jeg gi noen få kommentarer, men ærlig talt begriper jeg ikke hva temaet skal være.

Det er blitt reist mange interessante spørsmålsstillinger over rasjonell undersøkelse. Det er problemer som dreier seg om å rettferdiggjøre tro, om den matematiske sannhetens stilling og om teoretiske enheter, hvilken bruk som blir gjort av rasjonell undersøkelse under bestemte sosiale og kulturelle vilkår og måten slike vilkår influerer på retningen av den rasjonelle undersøkelsen, osv. Men det er ikke denne typen spørsmål vi skal ta stilling til, men snarere ett eller annet som dreier seg om det berettigede ved hele foretakendet. Det finner jeg forbløffende, av flere grunner.

Argumenter uaktuelle?
For det første: For å ta del i en diskusjon, må man forstå grunnreglene. I dette tilfellet gjør jeg ikke det. Jeg vet ikke svaret på slike elementære spørsmål som disse: Skal konklusjonene stemme overens med premissene (kanskje til og med følge av dem)? Spiller fakta noen rolle? Eller kan vi knytte sammen tanker som vi ønsker det, kalle det et «argument», og finne på fakta ettersom vi lyster og regne enhver historie for like god som en annen? Det finnes visse kjente grunnregler: De som hører til rasjonell undersøkelse. De er på ingen måte fullstendig klare, og det har vært gjort interessante forsøk på å kritisere og klargjøre dem, men vi har tilstrekkelig grep til å gå fram over et bredt felt. Det som ser ut til å være under diskusjon her, er om vi skal følge disse grunnreglene i det hele tatt (og prøve å forbedre dem ettersom vi går framover). Hvis svaret er at vi skal følge dem, så er diskusjonen over: Da har vi implisitt godtatt at rasjonell undersøkelse er berettiget. Hvis vi skal gi dem opp, kan vi ikke fortsette før vi lærer det som erstatter forpliktelsen til konsekvens, ansvarligheten overfor fakta, og andre foreldede begreper. Uten noe undervisning om disse tingene, har vi ikke annet å ty til enn primalskrik. Jeg ser ikke noen antydning i disse artiklene her til noen nye framgangsmåter eller ideer som kan erstatte de gamle, og derfor forblir jeg forvirret.

Et annet problem har å gjøre med henvisningene til «vitenskap», «rasjonalitet» osv. i disse artiklene. Disse blir gjort til skyteskive for skarp kritikk, men de blir ikke tydelig beskrevet. De blir ganske riktig tillagt visse egenskaper. Men disse er enten irrelevante for saken som diskuteres eller ugjenkjennelige for meg. I mange tilfeller er de egenskapene som blir tillagt rasjonell undersøkelse, antitetiske til den, iallfall slik jeg alltid har forstått denne virksomheten.

Kanskje min manglende gjenkjennelse av det som her kalles «vitenskap» osv. gjenspeiler personlige begrensninger. Det kan godt være, men jeg undres. I noe sånt som 40 år har jeg vært aktivt opptatt med hva jeg og andre oppfatter som rasjonell undersøkelse (vitenskap, matematikk). I nesten alle de årene har jeg vært midt i uhyrets hjerte, ved MIT (Massachusetts Institute of Technology). Når jeg deltar i seminarer, leser tekniske artikler på mitt eget eller andre fagområder, og arbeider med studenter og kolleger, har jeg ikke noe problem med å gjenkjenne det jeg har for meg som rasjonell undersøkelse. Stikk i strid med dette ligner beskrivelsene som blir presentert her, knapt nok på noe i min erfaring på disse områdene, eller i min forståelse av dem. Så et annet problem finnes.

Rasjonell undersøkelse – eller intuisjon?
Hva det første problemet gjelder, er jeg redd jeg bare ser én måte å komme videre på: Å anta at rasjonell undersøkelse er berettiget. Sett at slike egenskaper som konsekvens og ansvarlighet overfor fakta er gammeldagse misforståelser, som må erstattes av noe annerledes – noe som kanskje skal gripes med intuisjon, som jeg ser ut til å mangle. Da kan jeg bare bekjenne min utilstrekkelighet, og på forhånd informere leseren om at det som følger er irrelevant. Jeg erkjenner at ved å akseptere berettigelsen av rasjonell undersøkelse og dens grunnregler lager jeg et sirkelbevis, diskusjonen er over før den starter. Det er utvilsomt urettferdig, men jeg ser ikke noe alternativ.

Så til det andre problemet. Siden det som kalles «vitenskap» osv. stort sett er ukjent for meg, så la meg erstatte det med «X»>, og se om jeg kan forstå argumentet mot X. La oss se på flere slags egenskaper som blir tillagt X, og så vende oss mot forslagene om en ny retning. Sitatene nedenfor er fra artiklene som kritiserer X.

Første kategori. X er dominert av «hvite menn». Den er «begrenset av kulturelle, rasemessige og kjønnsmessige fordommer, » og «oppretter og bevarer en samfunnsorganisasjon med skjulte politiske, sosiale og økonomiske formål». «Flertallet i Sør har ventet i de siste fire hundre år på medfølende menneskelige anvendelser av X», som står «utenfor og over den demokratiske prosessen». X er «grundig gjennomsyret av den kapitalistiske kolonialismen» og «får ikke slutt på rasismen eller opphever patriarkatet». Sovjetiske kommissærer har påkalt X for å få folket til å «godta ensretting, morderisk kollektivisering og det som verre er». Selv om ingen nevner det, har nazi-ideologer brukt X til samme formål. «Ingen har utfordret» X sitt herredømme. Den er blitt «brukt til å skape nye former for kontroll ved hjelp av politisk og økonomisk makt». Latterlige krav på X har vært gjort av «statssystemer» som «brukte X til forbløffende ødeleggende formål … for å skape nye former for kontroll ved hjelp av politisk og økonomisk makt etter som den dukket opp i hvert system».

Konklusjon: Det er «noe iboende galt» med X. Vi må forkaste eller overskride den, og erstatte den med noe annet; og vi må gi fattige og lidende folk beskjed om å gjøre det samme. Det følger at vi må oppgi litteratur og kunst, som helt klart tilfredsstiller forutsetningene til X like mye som vitenskapen gjør. Helt allment må vi sverge taushet og få alle verdens ofre til å gjøre likeså, siden språket og bruken av det helt typisk har alle disse egenskapene -kjensgjerninger som er for velkjent til å diskuteres.

Enda mere klart er det at håndverk og teknologi må bli totalt avskaffet. Det er forbløffende at flere av disse kritikerne ser ut til å hylle «den praktiske logiske tenkninga» hos «teknologene», som konsentrerer seg om «tingenes mekanikk», «T-kunnskapen», som er «nedfelt i praksis» og har sine røtter i «erfaringen». Det vil si den typen tenkning og praksis som notorisk har v&aerlig;rt brukt i tusenvis av år for å skape redskaper for ødeleggelse og undertrykkelse, under kontroll av hvite menn som behersker dem. (Jeg sier «ser ut til», fordi hensikten ikke er helt klar). Inkonsekvensen er slående, men jeg innrømmer at hvis konsekvensen skal oppgis eller overskrides, er det ikke noe problem.

Det er tydelig at det jeg har gjennomgått ikke kan være argumentet. Dette kan ikke være egenskapene ved rasjonell undersøkelse som får oss til å gi avkall på (eller overskride) den. Så la oss vende oss mot en annen kategori av egenskaper som blir tillagt X.

X er «E-kunnskap» «som oppnås ved logisk slutning fra fast etablerte grunnprinsipper». Erklæringene i X må være «beviselige». X forlanger «absolutte bevis». Den «mest utpregede bestanddelen av vestlig E-kunnskap» er kan hende dens «utførlige prosedyrer for å komme fram til akseptable grunnprinsipper». Dette er blant de få forsøkene her på å definere eller identifisere skurken.

Skolisser, himmel og skog
Hva mere er, X «gjør krav på monopol på kunnskap». Den benekter således for eksempel at jeg vet hvordan jeg skal knytte skolissene mine, eller at jeg vet at himmelen er mørk om natta eller at det er nydelig å gå i skogen, eller vet navnet på barna mine og noe om hva de er opptatt av, osv. Alle slike sider ved min (intuitive) kunnskap er langt hinsides det som kan «nås ved logiske slutninger fra fast etablerte grunnprinsipper, » ja virkelig langt utenfor rekkevidden av rasjonell undersøkelse nå og kanskje for alltid, og er derfor bare «overtro, tro, fordommer», ifølge tilhengerne av X. Eller, hvis den ikke rett og slett fornekter slik kunnskap, «marginaliserer og sverter» X den. X postulerer dogmatisk at «et forutsigelig sluttpunkt kan bli kjent på forhånd som et uttrykk for X-oppnådd sannhet», og insisterer på å «basere verdier på denne objektive sannhet. » Den benekter det «forbigående og subjektive grunnlaget» enighet er for menneskelig liv og handling, og betrakter seg selv som «det endelige organiserende prinsipp og den endelige kilde for legitimitet i det moderne samfunn», en doktrine som X tillegger «status som aksiom». X er «arrogant» og «absolutistisk». Det som ikke «omfattes av begrepene i dens herredømme. … -sinne, begjær, glede og smerte, for eksempel – blir et område for disiplinær handling. » Variantene av X presenteres som «trylleformularer som skal få oss gjennom en innviklet verdens mørke», som gir et «hvilested» som tilbyr en «sikker måte å ‘kjenne’ verden eller sin stilling i den på «. Utøveren av X «kobler ut følelsene, og gjenskaper Den Andre som en gjenstand som kan manipuleres», en framgangsmåte «som blir gjort lettere fordi det subjektive blir beskrevet som irrelevant eller u-X. » «Å føle var å være anti-X». «Ved midten av det tjuende århundre ble frasen ‘det virker’ nok for X-istene», som ikke lenger brydde seg om «hvorfor det virket» og mistet interessen for «hva det innebar». Og så videre.

Jeg er helt enig i at X bør dømmes til bålet. Men hva det har å gjøre med vårt tema, unnslipper meg, ettersom disse attributtene knapt nok hever seg til nivået av en karikatur av rasjonell undersøkelse (vitenskap osv.), i det minste sånn som jeg kjenner den.

Ta begrepet «E-kunnskap», den eneste definisjonen av vitenskap som blir presentert her. Ikke engang obligatorisk teori (deriblant konvensjonell matematikk) tilfredsstiller den definisjonen vi blir budt. Ingenting i vitenskapen ligner på den, engang. Hva angår «beviselighet» eller «absolutte bevis», er begrepene fremmede for naturvitenskapene. De forekommer i studiet av abstrakte modeller, som er en del av den reine matematikken inntil de blir anvendt i de empiriske vitenskapene, og på det punktet har vi ikke lenger noe «bevis». Hvis det finnes «utførlige prosedyrer» eller overhodet generelle prosedyrer, «for å komme fram til akseptable grunnprinsipper, har de vært bevart som en dyster hemmelighet.

Vitenskapen er tentativ, undersøkende, spørrende, og læres stort sett gjennom handling. En av verdens ledende fysikere var berømt for å åpne begynnerkursene sine med å si at det spiller ingen rolle hva vi dekker, men hva vi AVdekker, kanskje noe som vil utfordre rådende oppfatninger, dersom vi er heldige. Mere framskredent arbeid er i stor utstrekning fellesforetak hvor det ventes at studentene kommer fram med nye idéer, for å stille spørsmål ved og ofte undergrave det de leser og blir lært, og på en eller annen måte ved erfaring og felles undersøkelser lære seg knepet (som ingen begynner å forstå) med å oppdage viktige problemer og deres mulige løsninger. Videre er det selv i de enkleste tilfeller slik at de foreslåtte løsningene (teorier, store eller små) «går ut over empirismen», hvis vi med «empirismen» mener det som kan avledes av erfaring ved en eller annen prosedyre. Man trenger neppe gå til Einstein for å vise dette universelle trekket ved rasjonell undersøkelse.

Naturen og logikken
Hva de siterte egenskapene ved X angår, gjelder de for noen sider av menneskelig tenkning og virksomhet: Deler av den organiserte religionen, områder innenfor humaniora og «samfunnsvitenskapene» hvor forståelse og innsikt er tynne og det derfor er lettere å slippe unna med dogmatisme og forfalskninger, og kanskje på andre felt. Men vitenskapen er, iallfall slik jeg kjenner den, så fjernt fra disse beskrivelsene som noe i menneskelivet. Det er ikke det at vitenskapsfolk medfødt er mere ærlige, åpne og spørrende. Det er ganske enkelt det at naturen og logikken tvinger igjennom en stram disiplin: På mange områder kan man ustraffet veve fantasifulle eventyr eller holde på med det kjedeligste kontorarbeid (som noen ganger kalles «lærdom»). Men i vitenskapen vil eventyrene dine bli gjendrevet og du vil bli latt tilbake av studenter som ønsker å forstå noe om verden, og ikke er tilfreds med å «overlate det til andre». Videre, alt dette ser ut til å være helt opplagt.

Andre egenskaper blir tillagt X, inkludert noen som øyensynlig er ment som en karikatur, for eksempel at utøverne av X hevder «at syttenhundretallets Europa besvarte alle menneskehetens grunnleggende spørsmål for all framtid «. Jeg har prøvd å gjøre et rettferdig utvalg, og ber om unnskyldning hvis jeg har mislykkes. Så vidt jeg kan se, faller de egenskapene som blir tillagt rasjonell undersøkelse, i to kategorier. Noen gjelder for menneskelig virksomhet forholdsvis generelt og er dermed irrelevant for temaet (med mindre vi har til hensikt å gi opp språket, kunsten osv. også), de gjelder tydeligvis for de sosiale og kulturelle vilkåra som fører til det resultatet man med rette beklager. Andre gjelder ikke for rasjonell undersøkelse, de blir til og med direkte avvist av den, og der de blir oppdaget, fører de til intern kritikk.

En rekke skribenter ser ut til å betrakte det leninsk-stalinske tyranniet som en legemliggjøring av vitenskap og rasjonalitet. Slik «har sammenbruddet av politiske systemer som ble forutsatt å skulle ha frambragt Det nye sosialistiske mennesket og Det nye postkoloniale mennesket underminert troen på en universell fortelling grunnet på sannhet». Og «statssystemene» som «brukte positiv rasjonalitet til forbløffende destruktive formål» var ledet av «sosialistiske og kapitalistiske ideologier» – det virker som dette er en henvisning til radikalt anti-sosialistiske (leninistiske) og anti-kapitalistiske (statskapitalistiske) ideologier. Siden «vitenskapelig og teknologisk framgang var feltropet til sosialistiske og kapitalistiske ideologier», ser vi at deres feil og forvrengninger er dype, og vi må gi avkall på dem, sammen med enhver interesse for frihet, rettferdighet, menneskerettigheter, demokrati og andre av «feltropene» til det verdslige presteskapet som i herrenes interesse har forvrengt opplysningstidas idealer.

Noen av kommentarene virker mere kjent for meg. En bidragsyter roper på «pluralistisk engasjement og klar integrasjon hvor alle sitter ved bordet og deler en felles bevissthet, » inspirert av «et moralbegrep som er knyttet til sosial tillit og kjærlighet, hvor folk sier hva de tror de ser og gjør, og tillater at de grunnleggende data og konklusjoner blir krysseksaminert av både likemenn og ikke-likemenn» -ingen dårlig beskrivelse av mange seminarer og arbeidsgrupper som jeg har vært heldig nok til å delta i gjennom årene. I dem har det dessuten vært tatt for gitt at «kunnskap blir frambragt, ikke funnet, kjempet for -ikke gitt», en følelse som vil bli bifalt av enhver som har vært opptatt av kampen for å forstå vanskelige spørsmål, like mye som av aktivistene den er rettet til.

Vi ser sola går ned …
Det er også minst et element av sannhet i uttalelsen om at naturvitenskapene er «løsrevet fra kroppen, fra den billedlige tenkning, fra etisk tenkning og fra verden» – til deres fordel. Selv om rasjonell undersøkelse er full av metaforer og (helt ukontroversielt) knyttet sammen med verden, er dens hensikt å forstå, ikke å konstruere doktriner som sammenfaller med enkelte etiske eller andre preferanser, eller som tilsløres av metaforene. Selv om vitenskapsfolk er menneskelige og ikke kan gå ut av skinnet sitt, så vil de, såfremt de er ærlige, helt sikkert så langt som mulig prøve å overvinne de begrensningene som «kroppen» (spesielt menneskets kognitive strukturer, med sine spesifikke egenskaper) setter. Hvor sentrale overflatisk utseende og «naturlige kategorier» enn er i menneskelivet, kan de villede, og det er også ukontroversielt. Vi «ser» sola gå ned og månens blendverk, men vi har lært at det ligger mer i det enn som så.

Det er også sant at «fornuften skiller det ‘virkelige’ eller det som kan erkjennes…og det ‘ikke virkelige’», eller i det minste prøver (uten å identifisere det «virkelige» med «det som kan erkjennes») -igjen, til dens fordel. I det minste vet jeg at jeg prøver å gjøre dette skillet, enten jeg studerer spørsmål som er vanskelige, som den menneskelige kunnskapens opprinnelse, eller lette, som kildene til og karakteren av USAs utenrikspolitikk. I det siste tilfellet ville jeg for eksempel prøve, og tilskynde andre til å prøve, å skille de virkelig virksomme faktorene fra de mange slags eventyr som blir vevd i maktas og privilegienes interesser. Hvis det er en feil, så erkjenner jeg skyld, og vil øke min skyld ved å tilskynde andre til å feile på samme måte.

For å holde meg på det personlige plan. Jeg har brukt en god del av mitt liv til å arbeide med slike spørsmål som dette, og har brukt de eneste metodene jeg kjenner til – de som blir fordømt her som «vitenskap», «rasjonalitet», «logikk» og så videre. Derfor leser jeg artiklene med et visst hååp om at de vil hjelpe meg med å «overskride» disse begrensningene, eller kanskje foreslå en helt annen kurs. Jeg er redd jeg ble skuffet. Jeg innrømmer at det kan være min egen begrensning. Ganske regelmessig «blir blikket mitt glassaktig» når jeg leser mangestavelsers diskusjoner over poststrukturalismens og postmodernismens temaer. Det jeg forstår er for en stor del selvfølgeligheter eller feil, men det er bare en brøkdel av den totale ordmengden. Det er sant at det er mange andre ting jeg ikke forstår: artiklene i de nye utgavene av matematikk- og fysikktidsskrifter, for eksempel. Men det er en forskjell. I det sistnevnte tilfellet vet jeg hvordan jeg skal bli i stand til å forstå dem, og har gjort det i tilfeller som interesserer meg særskilt. Og jeg vet også at folk som arbeider på disse feltene kan forklare innholdet for meg på mitt nivå, slik at jeg kan nå den (del)forståelsen jeg ønsker. I kontrast til dette ser det ut som ingen er i stand til å forklare meg hvorfor det nyeste post-ditt-og-datt (for det meste) er noe annet enn selvfølgeligheter, feil eller sludder, og jeg vet ikke hvordan jeg skal gå videre. Kanskje forklaringen ligger i en personlig utilstrekkelighet, som tonedøvhet. Eller det kan være andre grunner. Spørsmålet er strengt tatt ikke relevant her, og jeg vil ikke forfølge det.

Post-ditt-og-datt
Når jeg fortsetter med min personlige jakt på hjelp til å hanskes med problemer som jeg har viet en stor del av livet mitt til, leser jeg her at jeg bør erkjenne at «det er grenser for hva vi vet» (noe jeg har påstått i mange år, i samsvar med en gammel rasjonalistisk tradisjon). Jeg bør gå ut over den «panoptiserte rasjonaliteten» (noe jeg kunne gjøre med glede, om jeg visste hva det var), og burde ikke «overføre Gud til den erkjennbare naturen» (takk). Siden «det nå er tydelig» at dens «egen snevre og overflatiske idé om rasjonalitet og rasjonalisme» har undergravd «den vestlige tenkningas kanon», burde jeg tilegne meg «et nytt tegnsystem som la fram moralske og historiske forslag» i en «rasjonalitet som er fordypet» (takk igjen). Jeg bør holde meg til «gjendrivelige aksiomer», som etter det jeg forstår betyr hypoteser som det forutsettes at man kan stille spørsmål ved » den virksomheten som brukes uten baktanker i alt vitenskapelig arbeid, med mindre hensikten er at jeg skal forkaste Modus Ponens og artimetikkens aksiomer. Men det er tydeligvis tilfelle, siden jeg også skal gi avkall på «absolutismen eller absolutte bevis», noe som er ukjent i vitenskapen, men, det må tilstås, noen ganger blir forutsatt når det gjelder de mest elementære delene av logikken og aritmetikken (noe som også er gjenstand for mange interne kontroverser i grunnlagsundersøkelser).

Vegetabilsk bevissthet
Jeg bør også la meg lede av dem som «forsikrer at det er en felles bevissthet i all tenkning og materie», fra menneskelig til «vegetabilsk og mineralsk», et forslag som direkte skulle ramme presis mine egne mangeårige forsøk på å forstå hva Hume kalte «de hemmelige kilder og utspring som den menneskelige bevissthet tilskyndes av i sine bevegelser» -eller kunne, hvis jeg hadde den minste idé om hva det betyr. Jeg blir også invitert til å forkaste idéen om at «tall er hevet over den menneskelige historien» og å betrakte Gösdels ufullstendighetsteorem som «en maktesløshetssituasjon» for det 20. århundre. For mitt gammeldagse øre høres dette som å si at irrasjonaliteten i kvadratroten av to – som var en forstyrrende oppdagelse den gang – var «en maktesløshetssituasjon» for det klassiske Hellas. Hvordan menneskelig historie eller måten rasjonaliteten «for øyeblikket defineres på » rammer disse sannhetene (for det trodde jeg de var), er jeg ikke i stand til å se.

Jeg bør betrakte «Sannheten» ikke «som et vesen» men «som en sosial heuristikk», en som er «framsatt på intersubjektiv tillit og historiefortelling enten det er gjennom beretning eller tall og tegn. » Jeg bør erkjenne at «vitenskapelige bestrebelser også befinner seg i historie- og mytefrembringelsens verden», og ikke er verken bedre eller verre enn andre «historier og myter». Moderne fysikk har kanskje «bedre finanser og mer effektiv PR» enn astrologien, men ellers står de likt. Det forslaget hjelper faktisk til med å løse mitt problem. Hvis jeg bare kan fortelle historier om de spørsmålene jeg har kjempet med i mange år, vil livet virkelig bli lettere. Forslaget «har alle tjueriets fordeler framfor ærlig arbeid, » som Bertrand Russel en gang sa i en lignende sammenheng.

Jeg bør også «foretrekke spesielle retninger i vitenskapelige og sosiale undersøkelser på grunn av deres sannsynlige positive sosiale resultater», og slik slutte meg til den overveldende mengden av vitenskapsfolk og ingeniører – skjønt vi vanligvis er uenige om hva som er «positive sosiale resultater», og det ikke blir gitt noen antydning her om hvordan det spørsmålet skal løses. Det ser også ut til å være implisitt at vi bør oppgi «teorier og eksperimenter» som blir foretrukket «på grunn av deres antatte skjønnhet og eleganse». Dette er jevngodt med å si at vi skal gi opp forsøket på å forstå verdens mysterier, og etter samme logikk bør vi antakelig heller ikke lenger la oss villede av litteratur, musikk og bildende kunst.

Jeg er redd jeg ikke lærte mye av disse formaningene. Og det er vanskelig for meg å se hvordan venner og kolleger i den «ikke-hvite verden» skal lære mer av de rådene som blir gitt av «en håndfull vitenskapsfolk» som så forteller dem at de ikke bør «gå i sporene til vestlig vitenskap og teknologi», men bør foretrekke andre «historier» og «myter» – hvilke blir vi ikke fortalt, selv om astrologien blir nevnt. De vil nok finne ut at disse rådene er til stor hjelp med deres problemer, og den «ikke-hvite verdens» problemer generelt. Jeg tilstår at mine personlige sympatier ligger hos de frivillige fra Tecnica.

Hvit, mannlig vitenskap
Jeg er redd hele idéen om «hvit mannlig vitenskap» faktisk minner meg om «jødisk fysikk». Kanskje det er en annen av mine utilstrekkeligheter, men når jeg leser en vitenskapelig artikkel, kan jeg ikke si om forfatteren er hvit eller mann. Det samme gjelder for diskusjoner om arbeidet i klasserommet, på kontoret, eller andre steder. Jeg tviler på at de ikke-hvite, ikke-mannlige studentene, vennene og kollegene som jeg arbeider sammen med ville være særlig imponert over den læresetningen at deres tenkning og forståelse er annerledes enn «hvit mannlig vitenskap» på grunn av deres «kultur eller kjønn og rase». Jeg har en mistanke om at «overraskelse» ikke vil være noe passende ord for deres reaksjon.

Jeg finner det rett ut sagt deprimerende å lese lærd diskusjon på venstresida om at vitenskapen og teknologien er et domene for hvite menn, og så gå gjennom korridorene på MIT og se de betydelige resultatene av forsøkene på å endre dette tradisjonelle mønsteret som blir gjort av vitenskapsfolk og ingeniører, mange av dem svært fjernt fra den forståelsen av «positive sosiale resultater» som vi stort sett deler. De har ytt alvorlige og ofte vellykkete anstrengelser for å overvinne den tradisjonelle eksklusiviteten og privilegiene fordi de heller mot å være enige med Descartes (som jeg også er) i at evnen til forståelse innenfor de «dypeste vitenskaper» og «høye følelser» er en felles menneskelig egenskap, og at de som mangler muligheten til å utøve evnen til å undersøke, skape og forstå går glipp av noen av livets mest vidunderlige erfaringer. En bidragsyter fordømmer denne humanistiske overbevisningen for å kalle andre «defekte». Med samme logikk burde vi fordømme idéen om at evnen til å gå er et menneskelig felleseie over en meget bred skala.

For ikke så altfor lenge siden tok mange vitenskapsfolk, som handlet ut fra samme overbevisning, aktivt del i dagens livlige arbeiderklassekultur, og prøvde å kompensere for de kulturelle institusjonenes klassekarakter gjennom programmer for utdannelse av arbeidere, eller ved å skrive bøker om matematikk, vitenskap, og andre emner for det allmenne publikum. Heller ikke har de venstre-intellektuelle på noen måte vært aleine i sånt arbeid. Det slår meg som bemerkelsesverdig at de som tilsvarer dem i dag, søker å frata undertrykte folk ikke bare gledene ved forståelse og innsikt, men også v&aringpnene for frigjøring, mens de forteller oss at «Opplysningsprosjektet» er dødt, at vi må oppgi vitenskapens og rasjonalitetens «illusjoner» – et budskap som vil glede de mektiges hjerter, som er lykkelige over å få monopol på disse redskapene til sitt eget bruk. De vil ikke bli mindre henrykt over å høre at vitenskapen (E-kunnskap) i sitt vesen er «et kunnskapssystem som legitimerer sjefens autoritet», slik at enhver utfordring mot en slik autoritet er et overgrep mot rasjonaliteten selv. Det er en radikal forandring fra de dager da arbeiderutdanning ble betraktet som et middel for emansipasjon og frigjøring. Man minnes de dager da den evangeliske kirken preket ikke ulike lekser for de uregjerlige massene som en del av det E. P. Thompson kalte «kontra-revolusjonens psykiske prosess», slik deres arvinger gjør i dag i bondesamfunnene i Mellom-Amerika.

Jeg er lei for det hvis konklusjonen høres hard, men det spørsmålet vi bør ta stilling til er om den er riktig. Jeg tror den er det.

Fra enhver etter evne …
Det er særlig slående at disse selvdestruktive tendensene skal dukke opp i en tid da det overveldende flertallet av befolkninga betrakter det økonomiske systemet som «grunnleggende urettferdig» og ønsker å endre det. Gjennom Reagan-årene fortsatte offentligheten sin drift mot sosialdemokratiske idéer, mens restene av det eksisterende ble revet bort. Dessuten er troen på de grunnleggende moralske prinsippene i den tradisjonelle sosialismen overraskende høy. For bare å nevne ett eksempel betrakter nesten halvparten av befolkninga setningen «fra enhver etter hans evne, til enhver etter hans behov» som en så åpenbar sannhet at de tror den står i Den amerikanske grunnloven, en tekst som blir sett på som beslektet med Den hellige skrift. Hva mere er, når Sovjet-tyranniet endelig er styrtet er en gammel hindring for å virkeliggjøre disse idealene nå fjernet. Med begrensete bidrag fra venstre-intellektuelle har store deler av befolkninga engasjert seg i viktige og presserende problemer: undertrykking, miljøproblemer og mye annet. 1980-åras solidaritetsbevegelse med Mellom-Amerika er et dramatisk eksempel, med det direkte engasjementet i ofrenes liv som var et nytt og bemerkelsesverdig trekk ved protester og aktivisme. Disse folkelige anstrengelsene har også ført til en god del forståelse for hvordan verden fungerer, igjen med svært begrensete bidrag fra venstre-intellektuelle, hvis vi skal være ærlige.

Særlig verdt å merke seg er hvordan folkelige holdninger avviker fra den ideologiske hovedstrømmen. Etter 25 år med uopphørlig propaganda, inkludert ti år med reaganisme, betrakter fortsatt over 70% av befolkninga Vietnam-krigen som «grunnleggende feil og umoralsk» og ikke en «feil». Bare dager før USA og Storbritannias bombing begynte i Gulfen, var to av tre i befolkninga tilhengere av en forhandlingsløsning med «kopling» framfor krig. I disse og i tallrike andre tilfeller er tankene individuelle og private, folk har sjelden eller aldri hørt dem ytret offentlig. Til dels gjenspeiler det effektiviteten av det kulturelle forvaltningssystemet, til dels de venstre-intellektuelles valg.

Helt generelt finnes det et grunnlag for å gå løs på de menneskelige spørsmålene som lenge har vært en del av «Opplysningsprosjektet». Ett element som mangler er de venstre-intellektuelles deltakelse.

Makta triumferer
Hvor fortjenstfulle motivene enn kan være, så gjenspeiler det at disse bestrebelsene er oppgitt etter min mening enda en triumf for maktas og privilegienes kultur, og bidrar til den. Den samme oppgivelsen gir et merkbart bidrag til det endeløse prosjektet for å skape en historieversjon som vil tjene de regjerende institusjonene. I perioder med folkelig aktivisme er mange mennesker i stand til å skjelne de sannhetene som de kulturelle administratorene skjuler, og å lære en god del om verden. Indokina og Mellom-Amerika er to slående aktuelle eksempler. Når aktivismen avtar, gjenvinner kommissarklassen kommandoen, og den vakler aldri i sin oppgave. Etterhvert som venstre-intellektuelle forlater slagmarka, blekner sannheter som en gang ble forstått, til individuelle minner, historien blir omskapt til et instrument for makta, og grunnen blir lagt for tiltak som skal komme.

Den kritikken som blir rettet mot «vitenskap» og «rasjonalitet», har mange fortrinn som jeg ikke har diskutert. Men der hvor den er gyldig og nyttig er den så vidt jeg kan se rettet mot forvrengninger av den rasjonelle undersøkelsens verdier slik de blir «feilaktig brukt» under bestemte institusjonelle omstendigheter. Det som blir framstilt her som en dypere kritikk av deres natur ser for meg ut til å være basert på en tro om virksomheten og dens førende verdier, som det er lite grunnlag for. Så vidt jeg kan skjelne, blir det ikke lagt fram noe sammenhengende alternativ, kanskje fordi det ikke er noe. Det som blir foreslått er en vei som fører direkte til katastrofe for folk som trenger hjelp – og det betyr alle, før lang tid er gått.

 

 

---

«Kvinneopprøret ble teoriløst. Vi tror ikke det er tilfeldig at det aldri er oppsummert.» Det skriver Asta B. Håland og Leikny Øgrim om kvinneopprøret i AKP i artikkelen «Kunnskap, kvinneopprør og noen spørsmål om metode for ledelse» i forrige Røde Fane.

Kvinneopprøret i AKP var mangfoldig, det resulterte i ny marxistisk teori, ny politikk og mange nye kvinnelige ledere både i AKP og ulike interesseorganisasjoner for å nevne noe. Det er mulig artikkelforfatterne er uenige i kvinnepolitikken AKP utvikla, men å si at «kvinneopprøret var teoriløst» blir for drøyt. Det er heller ikke riktig at kvinneopprøret aldri er oppsummert. I november 1990 oppsummerte AKPs kvinneutvalg «Kvinneopprørets plass i AKPs historie» i Opprør. Denne oppsummeringa er seinere gjengitt i heftet «AKPs kvinnepolitikk – utdrag fra prinsipprogrammet som ble vedtatt i 1990», utgitt av AKPs kvinneutvalg i 1992. Hva handla så kvinneopprøret om?

Mot kvinneundertrykking – for kvinnefrigjøring
Mange av AKPs medlemmer har vært aktive støttespillere i arbeidet med å utvikle og bygge opp Kvinnefronten, en frigjøringsorganisasjon som brøyt med likestillingstankegangen, som blant annet vektla arbeiderkvinners krav og betydninga av kollektiv kamp, som organiserte pornobålaksjoner og som gjenreiste 8. mars som en internasjonal kampdag. Den kunnskapen vi fikk om kvinneundertrykkingas vesen og karakter gjorde at vi stilte mange nye spørsmål ved marxismens og marxistiske bevegelsers (inkludert AKPs) håndtering og analyse av kvinnepolitiske spørsmål. Vi begynte å stille spørsmål om ikke kjønnsmotsigelsen er en grunnleggende motsigelse under kapitalismen, på linje med motsigelsen mellom klassene, mellom by og land og mellom åndsarbeid og kroppsarbeid.

Feministisk marxisme
«En smule økonomisk analyse har alltid vært i bunn på kvinnepolitikken, men kvinneopprøret brukte lite marxistisk filosofi og historisk materialisme som referansebakgrunn og redskap for å analysere politikken. Kvinneopprøret ble teoriløst.» ifølge Håland/Øgrim. Det er ikke slik jeg husker det. Vi studerte, arrangerte seminarer og diskuterte livlig marxismens analyser av kvinneundertrykkinga, kvinners lønna og ulønna arbeid, familiens rolle, mannen som venn og fiende og sosialismens erfaringer. AKPs kvinneutvalg oppsumerte det slik:

«Kvinner i AKP fortsatte sosialismediskusjonene etter landsmøtet i 1980. Diskusjonene tok utgangspunkt i erfaringene fra Øst-Europa, og isteden for å måle sosialismens framganger i tonn stål, tok vi utgangspunkt i hvordan situasjonen for kvinnene hadde utvikla seg. Vi studerte både Marx, Stalin, Luxemburg, Hilda Scott og nyere amerikanske feminister.

Noen gikk løs på arbeidet med å analysere kvinnenes situasjon i Norge, leste statistikk for å finne ut av vilkåra for kvinners stilling i arbeidslivet, særlig med blikk for lønnsnivå og arbeidstid. Kvinneutvalget og studieutvalget organiserte egne studier for kvinner på Kapitalen (Marx). »

Dette arbeidet foregikk over det ganske land. Mange ble trekt med i diskusjonene både i og utafor AKP. Vi presenterte og diskuterte AKPs kvinnepolitiske analyser med tusenvis av kvinner på bøllekursa. AKPs kvinneutvalg arrangerte jevnlig konferanser hvor arbeidet ble oppsummert og diskutert. Denne diskusjonsbevegelsen resulterte i parola «Opphev familien som økonomisk enhet», teorien om at arbeiderklassen har to spisser, de som jobber i industrien og den kvinnelige delen av arbeiderklassen og sist men ikke minst, Kjersti Ericssons bok «Søstre, kamerater! » som ble utgitt i 1987.

Kvinneopprøret forandra AKP
«Mye av gjeldende opprørsfilosofi ble et forsvar for ikke å ta ansvar. Både for retningen og resultatene av bevegelsen og for den kollektive ideologiske utviklingen blant kvinnene. Ideologisk kamp ble definert som «mannesak», der mennene kunne drive hanekamp, mens kvinnene venta på bedre tider og massenes spontane opprør. » Ifølge Håland/Øgrim er dette også erfaringer fra kvinneopprøret. Det kan godt tenkes at enkelte mente det eller at slike synspunkter er blitt hevda. Men at det på noen måte var representativt for kvinneopprøret, er latterlig å hevde.

På syttitallet var det få kvinnelige ledere i AKP. Kvinnene i AKP gjorde mye av det usynlige arbeidet. Dette ble godt dokumentert i en undersøkelse Kvinneutvalget gjorde i 1982-83, om levekåra og det politiske livet til damer i AKP.

Bøllekursa stilte som oppgave for kvinnene å bli ledere, også i AKP. Særegen kvinneorganisering i AKP hvor vi støtta og oppmuntra hverandre gjorde det mulig for kvinnene å ta makta i AKP. I 1984 ble Kjersti Ericsson valgt til leder i AKP, 50 % av Sentralstyrets medlemmer var kvinner og våren 1988 var mer enn 50 % av lederne av distriktsstyrene kvinner.

«Sommeren 1988, med Nordisk Forum, var et høydepunkt i kvinneopprøret, både eksternt og internt. Vi svømte som fisken i vannet blant 10.000 kvinner, vi organiserte oss kollektivt, tok vare på hverandre og var i stor grad enige. » (Fra Kvinneutvalgets oppsummering 1990.) Ett år seinere var det store uenigheter i AKP og blant kvinnene i AKP om valgtaktikken i Stortingsvalget og Kvinnefrontens holdning til bruk av pornobilder i pornokampen, den såkalte sladdedebatten.

Fra kvinneinitiativ til topplansdiplomati
Etter Nordisk Forum lanserte Siri Jensen, Kjersti Ericsson og Taran Sæther, tre kvinnelige ledere i AKP, ideen med kvinneinitiativ, alternative valglister til Stortingsvalgkampen i 1989. Ideen vant gjenklang i breie kvinnemiljøer og arbeid ble satt igang i Oslo, Østfold, Nord-Trøndelag og Troms. Kvinneinitiativa samla kvinner fra ulike kvinnepolitiske miljøer og partier, og motsigelsene var mange. Skulle det være reine kvinnelister, hva slags politisk profil ville det bli og hvilke krav skulle stilles til listetoppene? Kvinneinitiativet var vanskelig å kontrollere og ble fort skremmende for mange av de mannlige lederne i AKP/RV. Vi ble møtt med argumenter om at kvinnelister ville splitte arbeiderklassen og de sto i motsetning til målsettinga om å få en kommunist på Stortinget. Kvinneinitiativet i Oslo ble stoppet i en tidlig fase, mens initiativet i Østfold ble ofret på topplansdiplomatiets alter til fordel for en allianse med Reidar T. Larsen og NKP. Bare i Nord-Trøndelag og Troms ble kvinneinitiativa en realitet.

Mange kvinner i og utafor AKP/RV var forbanna på behandlinga av kvinneinitiativa, og skuffa over AKP/RV-ledelsen. Lederen i AKP og nestlederen i RV hadde tross alt vært med på å lansere ideen. De aller fleste var lojale mot de vedtak partiet gjorde. Dette ble gjort blant annet med å undertrykke motsigelser mange av oss hadde til partiets politikk eksternt. Vi tok på oss ansvaret for å holde partiet sammen. Diskusjonene innad i AKP etter Stortingsvalget var mange og harde. Det var ikke «ulovlig» å kritisere kvinnelige ledere, og vi som satt i ledelsen i AKP var slett ikke enige i ett og alt. Men mange opplevde det naturlig nok som vanskelig og frustrerende å få sin egen ledelse i mot seg, og kviet seg for å kritisere «kvinneledelsen» i AKP. Enkelte vil kanskje hevde at vi var feige som ikke brukte de maktposisjonene vi hadde fullt ut. Etter min mening var det ikke sp¢rsmål om feighet, men om at vi ikke ønska en splittelse i AKP. Om det var vi som burde tatt det initiativet, er en annen sak.

Det immanente eller myten om det kvinnelige
Ifølge Håland/Øgrim var kvinneopprøret med på «å undertrykke motsigelser» internt blant kvinnene. Alt vi gjorde eller mente, ble like fint og riktig. Motsigelser ble farlige. Å stille uenigheter skarpt hørte til den «mannlige lederstilen» som ligger i ledelsesansvar og demokratisk sentralisme. Kvinneopprøret la vekt på såkalte kvinnelige verdier – med nye former for ledelse, basert på kollektivet, der det ikke skulle ledes «på vegne av». Kollektiv ledelse er ofte lurt, men når kvinnekollektivets oppgave ble å støtte opp om alt, og det ble «ulovlig» å kritisere kvinnelige ledere for andre damer, fungerte det lammende, og som et lokk på diskusjonen. Ideologien gikk ut på at vi ikke skulle tro vi hadde skjønt mer enn andre. Vi skulle være et mål i oss sjøl, og ikke et middel! Og som kraftig tendens lå det i bunn en feministisk argumentasjon om dyrking av «kvinnekultur», dyrking av det immanente eller myten om det kvinnelige. »

Dette er sterk kost. Asta B. Håland var som kjent en av lederne bak splittelsen i Kvinnefronten og grunnleggerne av Ottar. Hun var også medlem av AKP og med på møter i AKP-regi hvor motsigelsene såvisst ikke ble forsøkt feid under teppet, og hvor kvinnekollektivet såvisst ikke støttet opp om alt. Flertallet i kvinnekollektivet var uenig med Asta Håland i synet på pornomodeller. Vi var kommet til at ved å bruke pornoens egne bilder, gjentok vi overgrepene. I solidaritet med jentene i pornoen ville vi skjule deres identitet når vi brukte bildene av dem i vår kamp. Kvinneutvalget i AKP tok ledelsesansvar og i tråd med den demokratiske sentralismen ba de alle medlemmer av AKP om å støtte flertallets syn på Kvinnefrontens landsmøte. Det innebar å skjule pornomodellenes identitet og jobbe aktivt for å unngå splittelse av Kvinnefronten. Asta Håland fulgte ikke den demokratiske sentralismen.

Det er riktig at vi hadde som målsetting å utvikle en kollektiv lederstil. Det er også riktig at vi ønska å være et mål i oss sjøl, ikke et middel. Etter mitt syn betyr det at alle mennesker har rett til å verne om sine grenser, og vi må ikke tråkke på oss sjøl eller andre for å oppnå personlig vinning eller politiske mål. AKPs bøllekurs har som viktige målsettinger å styrke hver enkelt deltaker til både å bryte egne grenser, og å holde på egen integritet. Eli Aaby sier det slik i forrige nummer av Røde Fane: «Går det på bekostning av den kollektive kampen å tilstrebe lykke for seg sjøl? Står det å slåss for sine egne rettigheter og utvide sitt eget rom i veien for innsatsen i den kollektive kampen? Jeg vil svare «nei» på begge spørsmåla. Og fremmer påstanden om at utvikling av hver egen kvinnes autonomi styrker det felles opprøret. Det blir en fin vekselvirkning: Fellesopprøret og kampen må føres slik at den styrker hver enkelt av oss som deltar, samtidig som vi jobber for å nå felles politiske mål. Dersom metodene i kvinnekampen eller det partipolitiske arbeidet ikke gjør at vi hver og en utvikler oss gjennom å delta, så forvitrer bevegelsene sammen med våre personligheter. » (Røde Fane nr.4/96, side 19)

Diskusjonsstilen i AKP endra seg. Vi ble mer opptatt av å lære av hverandres erfaringer og lytte til hverandres argumenter enn å skulle «vinne» diskusjonene. Det ble større rom for mangfold og kreativitet, vi utvida det demokratiske rommet. Betyr det at vi var enige med alle og støttet opp om alt? Sjølsagt ikke. Også blant kvinnene i AKP var det og er det motsigelser og diskusjoner. Det er bra, sjøl om det ikke oppleves slik. Det var nok en periode vi som jobba i kvinnebevegelsen, forventa støtte fra de andre kvinnene i AKP, og ble skuffa når vi ikke fikk det. Det var også slik at folk flest, inkludert menna i AKP, gikk ut fra at vi kvinner var stort sett mer enige. Når ikke omgivelsene skjønner eller respekterer at også vi kvinner er individer med egne tanker og følelser, så blir det et problem for den enkelte. Det blir en lojalitetskonflikt.

Det er viktig at vi kvinner blir synlige, også for hverandre. Kvinnepolitiske fora er en måte å synliggjøre kvinner på. Kvinner som jobber på ulike felt kommer sammen, erfaringer utvekslees, meninger brytes og støttegrupper dannes. Vi trenger egne kvinnefora for å hente styrke og inspirasjon til den videre kampen.

Kvinnekamp har mange likhetstrekk med husarbeid. Det skal et vedvarende arbeid til for at ikke skiten skal legge seg og gro fast. Vi oppnådde mye med kvinneopprøret. Vi har all grunn til å være stolte. Men kvinnepolitikken må hele tida videreutvikles for å være et egna redskap i klassekampen. Kvinners situasjon og krav blir hørt når vi er mange og sterke.

Ellen M. Wood er forfatter av «Democracy Against Capitalism», Cambridge University Press, 1995. Artikkelen er oversatt av Morten Falck.

---

Hva innebærerer det å periodisere kapitalismens historie i to hovedfaser, modernitet og postmodernitet? Hjelper eller hindrer det vår forståelse av kapitalismen?

Forfatteren mener teorien om postmoderniteten er basert på en historieteori som nedtoner forskjellen mellom kapitalistiske og ikke-kapitalistiske samfunn. Det er en teori for at kapitalismen er uungåelig og umulig å erstatte.

Omtrent siden begynnelsen av 1970-tallet skal vi ha levd i en ny historisk epoke. Den epoken er blitt beskrevet på forskjellige måter. Noen framstillinger legger vekt på kulturelle endringer («postmodernisme»), mens andre fokuserer mer på økonomiske overganger, endringer i produksjonen og markedsføringen, eller i korporativ og finansiell organisering («senkapitalisme», «multinasjonal kapitalisme», «post-Fordisme», «fleksibel akkumulasjon» og så videre). Disse beskrivelsene har det til felles at de er opptatt av nye teknologier, nye kommunikasjonsformer, internett, «informasjonssupermotorveien». Hva enn denne nye tidsalderen ellers må være, er den «informasjonsalderen». Og hvilke faktorer som enn forutsettes å ha spilt en rolle for dette epokeskiftet, så har de nye teknologiene vært dets uunnværlige forutsetning. Alle disse faktorene – kulturelle og økonomiske, med deres teknologiske forutsetninger – har vært samlet i begrepet «postmodernitet» og påstanden om at vi de siste to eller tre tiåra har vært vitne til en historisk overgang fra modernitet til postmodernitet.

Fra modernitet til postmodernitet
Jeg vil se på hva det innebærer å periodisere kapitalismens historie i disse to hovedfasene, modernitet og postmodernitet. Så vil jeg se nærmere på hva som for meg virker galt ved selve begrepet modernitet. Hvis det begrepet ikke kan opprettholdes, vil det antakelig følge at det ikke vil være mye igjen av postmoderniteten. Mitt hovedanliggende er å se på om denne periodiseringen hjelper eller hindrer vår forståelse av kapitalismen.

La meg like godt gjøre det klart med én gang: Det er selvfølgelig viktig å analysere de ustoppelige endringene i kapitalismen. Men periodisering innebærer mer enn bare å spore endringsprosessen. Å foreslå periodisering av epokeskifter betyr å si noe om hva som er vesentlig når man definerer en samfunnsform som kapitalismen. Epokeskifte har å gjøre med grunnleggende omdanninger i et vesentlig konstituerende element i systemet. Med andre ord, hvordan vi periodiserer kapitalismen, avhenger først og fremst av hvordan vi definerer systemet. Da blir spørsmålet slik: Hva forteller begreper som modernitet og postmodernitet oss om måten de personene som bruker dem forstår kapitalismen på?

Jeg bør nok også forklare at jeg ikke kommer til å snakke om ideene hos de menneskene som vi løselig kaller, eller som selv kaller seg, postmodernister. Det jeg i hovedsak er opptatt av her er den politiske økonomien i det noen mennesker, inkludert marxister som Fred Jameson og David Harvey, kaller postmoderniteten. Så la meg svært kort skissere hva de har i tankene.(1) I følge teoretikere som Jameson og Harvey representerer moderniteten og postmoderniteten to forskjellige faser i kapitalismen. Skiftet fra den ene til den andre har ikke vært et skifte fra kapitalismen til en postkapitalistisk eller «postindustriell» tidsalder, og den kapitalistiske akkumulasjonens grunnleggende logikk gjelder fortsatt. Men det har ikke desto mindre vært et tidevannsskifte i kapitalismens natur, et skifte fra en materiell konfigurasjon til en annen, uttrykt i overgangen fra en kulturell formasjon til en som er annerledes.

For Jameson, for eksempel, svarer postmoderniteten til «senkapitalismen» eller en ny, multinasjonal informasjons- og konsumentfase av kapitalismen. David Harvey, som følger den franske reguleringsskolen, ville beskrive den som en overgang fra fordisme til fleksibel akkumulasjon. En lignende ide dukker opp i en heller mindre nyansert form i visse teorier om «desorganisert kapitalisme». (2) Postmoderniteten tilsvarer da en fase av kapitalismen hvor masseproduksjon av standardiserte varer, og de arbeidsformene som er knyttet til den, er erstattet av fleksibilitet: nye produksjonsformer som «slank produksjon», «team-konseptet» og «just in time»-produksjon, diversifisering av varer for nisjemarkeder, en «fleksibel» arbeidsstyrke, mobil kapital, og så videre, alt sammen muliggjort av den nye informasjonsteknologien.

I følge disse teoriene har det vært større kulturelle endringer som svarer til disse forskyvningene. En viktig måte å forklare disse endringene på, særlig i Harveys framstilling av postmoderniteten, har å gjøre med en «tid-rom-sammentrekning», en aksellerasjon av tida og en sammentrekning av rommet som nye teknologier gjør mulig gjennom nye former for telekommunikasjon, gjennom hurtige nye produksjons- og markedsføringsmetoder, nye forbruksmønstre, nye former for finansiell organisering. Resultatet har blitt en ny kulturell og intellektuell konfigurasjon, med merkelappen «postmodernisme», som etter sigende har erstattet modernismens kultur og de intellektuelle mønstrene som er knyttet til «det moderne prosjektet».

I følge disse framstillingene hadde det moderne prosjektet sin opprinnelse i opplysningstida, skjønt det bar fruktene sine i det nittende århundre. Det såkalte opplysningstids-prosjektet forutsettes å representere rasjonalisme, teknosentrisme, standardisering av kunnskap og produksjon, en tro på lineært framskritt og universelle, absolutte sannheter. Postmodernismen forutsettes å være en reaksjon på det moderne prosjektet -skjønt man også kan betrakte det som om det har sine røtter i modernismen, i skeptisismen, følsomheten for forandring og tilfeldighet som allerede fantes i opplysningstida. Postmodernismen ser verden som grunnleggende oppsplittet og ubestemt, og forkaster enhver «totaliserende» diskurs, alle såkalte «metaframstillinger», allsidige og universalitiske teorier om verden og historien. Den forkaster også alle universalistiske politiske prosjekter, til og med universalistiske frigjøringsprosjekter – med andre ord, prosjekter for en generell «menneskelig frigjøring» framfor svært særegne kamper mot svært særegne og spesielle tilfeller av undertrykking.

Hva betyr det da å dele inn kapitalismens historie i disse fasene, moderniteten og postmoderniteten? Det første viktige punktet vi må ha klart for oss, er at moderniteten blir identidifsert med kapitalismen. Denne identifikasjonen kan virke temmelig harmløs, men jeg vil argumentere for at den er et grunnleggende feilgrep, og at det moderne prosjektet kanskje har lite med kapitalismen å gjøre.

Det andre viktige punktet er at denne periodiseringa ser ut til å bety at det virkelig er to hovedfaser i kapitalismen, og ett stort brudd. For det første ser moderniteten ut til å være alt fra det attende århundre inntil (antakelig) 1970-åra (Harvey gir det faktisk en meget presis datering: 1972). Man kan underinndele modernitetens lange fase i mindre faser (som både Jameson og Harvey gjør), men postmoderniteten ser ut til å representere et slags distinkt brudd. Folk kan være uenige om nøyaktig når bruddet fant sted, eller om dets størrelse. Men de ser ut til å være enige om at dette bruddet skiller seg fra andre epokeskifter i kapitalismens historie. Det ser ut til å være et brudd ikke bare i forhold til en umiddelbart foregående fase, men i forhold til hele kapitalismens forutgående historie. Det ser i det minste ut til å være den uunngåelige følgen av å spore moderniteten tilbake til opplysningstida. Så ett eller annet sted i kapitalismens historie er det et grunnleggende avbrudd mellom modernitet og postmodernitet. Jeg kommer til å argumentere for at dette avbruddet, eller i det minste denne måten å se det på, også er problematisk.

Jeg skal ta for meg hvert av disse punktene for seg: Først begrepet modernitet og identifiseringa av modernitet med kapitalisme, og så spørsmålet om det historiske bruddet i siste halvpart av det tjuende århundre. Jeg kommer til å argumentere for at teorien om postmoderniteten, som legger vekt på diskontinuiteten innen kapitalismen, eksplisitt eller implisitt er basert på en historieteori som nedtoner diskontinuiteten mellom kapitalistiske og ikke-kapitalistiske samfunn, en teori som skjuler kapitalismens historiske særtrekk.

Moderniteten og kapitalismens ikke-historie
La oss først se på identifiseringa av moderniteten med kapitalismen. For å gjøre det, må vi begynne med begynnelsen, med opprinnelsen av det kapitalistiske systemet.(3) Mitt hovedpoeng er dette: I de fleste framstillinger av kapitalismen er det ingen egentlig begynnelse. Kapitalismen synes alltid å ha vært der, ett eller annet sted, og den trenger bare å slippes fri fra sine bånd, fra føydalismens lenker (eller hva det måtte være), for å kunne vokse og modnes. Kimene til kapitalismen ser ut til å ligge i det mest primitive varebytte, i enhver form for handel eller markedsvirksomhet. Denne forutsetningen er typisk forbundet med en annen, nemlig at historien har vært en nesten naturlig prosess av teknologisk utvikling. På en eller annen måte kommer kapitalismen mer eller mindre naturlig til syne når og hvor de ekspanderende markedene og den teknologiske utviklingen når det riktige nivået. En mengde marxistiske forklaringer sier stort sett det samme – med tillegg av borgerlige revolusjoner for å hjelpe til med å bryte lenkene.

Virkninga av disse forklaringene er å understreke kontinuiteten mellom ikke-kapitalistiske og kapitalistiske samfunn og å benekte eller tilsløre særtrekkene ved kapitalismen. Byttehandel har eksistert i uminnelige tider, og det ser ut som det kapitalistiske markedet bare er mer av det samme. I denne typen argumentasjon er kapitalismens behov for å revolusjonere produktivkreftene bare en utvidelse og en aksellerasjon av universelle og transhistoriske, nesten naturlige, tendenser. Så kapitalismens stamtre går naturlig fra den tidligste kjøpmann gjennom middelalderens borger til opplysningstidas borgerskap og endelig til industrikapitalisten.

Jeg synes det er en lignende logikk i visse marxistiske versjoner av denne historien, selv om framstillinga i nyere versjoner ofte skifter fra by til landsbygd, og kjøpmenn blir erstattet av landsens vareprodusenter. I disse versjonene vokser småproduksjon av varer mer eller mindre naturlig inn i kapitalismen når den er frigjort fra føydalismens bånd. Med andre ord: Når små vareprodusenter får den minste sjanse, vil de slå inn på den kapitalistiske veien.

Det som går tapt i disse framstillingene er oppfatninga av det kapitalistiske markedet som en spesifikk samfunnsform, produktet av et dramatisk historisk brudd. Det kapitalistiske markedet ser mer ut som en mulighet enn som en tvang -akkumulasjonens og profittmaksimeringas imperativ – som har sine røtter i særegne samfunnsmessige eiendomsforhold og som skaper sitt eget særegne behov for å forbedre arbeidets produktivitet ved tekniske midler.

Jeg mener at begrepet modernitet slik det vanligvis brukes hører til i dette standardsynet på historien, som tar kapitalismen for gitt som resultat av allerede eksisterende tendenser, eller til og med naturlover, hvor og når de bare får sjansen. I utviklingsprosessen som leder fra tidlige former for byttehandel til moderne industrikapitalisme, slår moderniteten gjennom når disse lenkede økonomiske kreftene, borgerskapets økonomiske rasjonalitet, blir frigjort fra de tradisjonelle begrensningene.

Så dette modernitetsbegrepet hører til i et historiesyn som skjærer tvers igjennom det store skillet mellom kapitalistiske og ikke-kapitalistiske samfunn. Det behandler særegne kapitalistiske bevegelseslover som om de var allmenne historiske lover. Og det slår sammen svaelig;rt forskjellige historiske utviklinger, kapitalistiske og ikke-kapitalistiske. På sitt verste gjør dermed dette historiesynet kapitalismen historisk usynlig. I det minste gjør det kapitalismen naturlig.

Det er også viktig å legge merke til at også anti-modernismen kan ha den samme virkningen med å gjøre kapitalismen naturlig. Man kan se dette allerede i de sosiologiske teoriene til Max Weber: Den moderne historien, sier han, har vært en lang prosess med rasjonalisering, rasjonalisering av staten til en byråkratisk organisasjon og rasjonalisering av økonomien til industrikapitalisme. Virkningen av denne prosessen – fornuftens og frihetens framgang som er forbundet med opplysningstida – har vært å frigjøre menneskeheten fra tradisjonelle begrensninger, men samtidig produserer og tilslører rasjonaliseringa en ny undertrykkelse, de moderne organisasjonsformenes «jernbur». Den paradoksale implikasjonen her er at kapitalismen og det byråkratiske herredømmet bare er en naturlig utvidelse av fornuftens og frihetens framgang. I Webers teori kan vi allerede se et av de karakteristiske paradoksene i dagens postmodernisme: I anti-modernismen er det ofte liten avstand mellom klage og jubel.

Moderniteten og «opplysningstids-prosjektet»
Jeg har antydet at sammenblandingen av kapitalismen med moderniteten har den virkning at den tilslører kapitalismens særtrekk, om den ikke begrepsdanner den helt vekk. Men mitt poeng er ikke bare at kapitalismen er historisk særegen. Den andre sida av medaljen er at hvis denne såkalte moderniteten ikke har så mye å gjøre med kapitalismen, så kan identifiseringa av kapitalismen med moderniteten også tilsløre det særegne ved moderniteten.

Jeg skal illustrere hva jeg mener ved å gå like til utspringet for den såkalte moderniteten, opplysningstida. Her er enda en gang noen av de særtrekka ved moderniteten som antas å gå tilbake til opplysningstida: Rasjonalismen og en besettelse for rasjonell planlegging, en forkjærlighet for «totaliserende» verdensbilder, standardisering av kunnskap, universalisme – en tro på universelle sannheter og verdier – og en tro på lineært framskritt, særlig framskritt for fornuft og frihet. Disse trekkene antas å henge sammen med utviklinga av kapitalismen, enten fordi den tidlige kapitalismen skapte dem da den utviklet seg selv, eller fordi fremmingen av disse prinsippene, slik som rasjonalismen, førte kapitalismen med seg.

Som vi alle veit har det blitt høyeste mote å angripe det såkalte opplysningstids-prosjektet. Disse opplysningstids-verdiene som jeg nettopp har ramset opp, menes å være – og her vil jeg sitere en av de mildere dommene -«roten til de ulykkene som har ridd menneskeheten som en mare gjennom dette århundret, (4) alt fra verdenskriger og imperialisme til økologisk ødeleggelse. Jeg har ingen plass her til å gå inn på alt det sludderet som blir utgytt om opplysningstida i våre dager. Så jeg skal bare slå fast ett enkelt poeng: Sammenblandinga av «moderniteten» med kapitalismen oppmuntrer oss til å slå ut barnet med badevannet, eller mer presist, å beholde badevannet og slå ut barnet. Postmodernistene inviterer oss til å kaste over bord alt det beste i opplysningstidsprosjektet – særlig dets engasjement for en universell menneskelig frigjøring – og ber oss om &arin; klandre disse verdiene for de destruktive virkningene vi bør tilskrive kapitalismen. Marxistiske postmodernismeteoretikere som Harvey og Jameson g6aring;r vanligvis ikke i denne fella, men periodiseringa deres er ikke til mye hjelp for å unngå den. Det jeg vil foreslå her er at det kan være nyttig å skjelne mellom opplysningstidsprosjektet og de sidene ved våre nåværende forhold som med overveldende tyngde ikke tilhører «modernitetsprosjektet», men kapitalismen. Dette kan, forøvrig, være nyttig ikke bare for å imøtegå en postmodernisme som er mot opplysningstida, men også en kapitalistisk triumfalisme (skjønt kanskje det viser seg å være det samme). Den åpenbare måten å starte på er i alle fall å se historisk på spørsmålet.

For å si det direkte, så er mitt eget argument at mye av opplysningstidsprosjektet tilhører et utpreget ikke-kapitalistisk samfunn – ikke bare før-kapitalistisk, men ikke-kapitalistisk. Mange trekk ved opplysningstida har med andre ord sin rot i ikke-kapitalistiske samfunnsmessige eiendomsforhold. De tilhører en samfunnsform som jeg mener ikke bare er et overgangsfenomen på veien mot kapitalismen, men en alternativ vei ut av føydalismen.

Jeg skal prøve å gi et raskt eksempel på hva jeg tenker på. Først en rask skisse av den relevante historiske sammenhengen: Den eneveldige staten i det attende århundres Frankrike. Hovedsaken med den franske eneveldige staten var at den ikke fungerte bare som en politisk form, men som en økonomisk ressurs for en vesentlig del av den herskende klassen. I den forstand representerer den ikke bare den politiske, men den økonomiske eller materielle kontekst for opplysningstida. Den eneveldige staten var et sentralisert instrument for ekstra-økonomisk utvinning av overskudd, og et embete i staten var en form for eiendom som ga sine eiere adgang til det bondeproduserte overskuddet. Det var også andre, desentraliserte former for ekstra-økonomisk tilegnelse, levningene av føydalismen og dens såkalte «parsellerte suverenitet». Disse formene for ekstra-økonomisk tilegnelse sto med andre ord i direkte motsetning til den reint økonomiske formen på den kapitalistiske utbyttinga.

Tenk så på det faktum at det såkalte modernitetsprosjektets viktigste hjemland, det attende århundrets Frankrike, er et overveiende bondeland, med et begrenset og fragmentert indre marked, som fortsatt opererer etter ikke-kapitalistiske prinsipper: Ikke tilegnelse av merverdi fra arbeidskraft som er gjort til vare, ikke verdiskaping i produksjonen, men heller den århundregamle praksisen med å ta ut profitten kommersielt – profitt ved overdragelse, kjøpe billig og selge dyrt, en handel som typisk foregår med luksusvarer eller forsyninger til staten – med en befolkning som i overveldende grad består av bønder, antitesen til et massekonsumpsjonsmarked. Hva borgerskapet angår, som så å si antas å være opplysningstidas viktigste materielle kilde, så er det ikke en klasse av kapitalister. For det meste er det faktisk ikke engang en tradisjonell kjøpmannsklasse. De viktigste borgerlige aktørene er her, og seinere i Den franske revolusjon, handverkere, embetsmenn og intellektuelle. Deres krangel med aristokratiet har lite å gjøre med åfrigjøre kapitalismen fra føydalismens lenker.

Så hvor kommer den såkalte modernitetens prinsipper fra? Skriver de seg fra en ny men voksende kapitalisme? Representerer de en håpefull kapitalistklasse som kjemper mot et føydalt aristokrati? Kan vi i det minste si at kapitalismen er den ufrivillige konsekvensen av modernitetsprosjektet? Eller representerer det prosjektet noe annet?

Ta i betraktning det franske borgerskapets klasseinteresser. Én måte å fokusere dem på er å projisere forover til Den franske revolusjon, opplysningstidsprosjektets kulminasjon. Hva var borgerskapets revolusjonære hovedmål? Kjerna i deres program var samfunnsmessig likhet, angrepet på privilegiene, og kravet om at «karrierer skal være åpne for talenter». Dette betydde for eksempel lik adgang til de høyeste statlige embetene, som aristokratiet hadde en tendens til å monopolisere, og truet med å stenge adgangen til fullstendig. Det betydde også et mere rettferdig skattesystem, slik at ikke tredjestanden måtte bære byrdene i uforholdsmessig stor grad til fordel for de priviligerte stender, som regnet skattefritak blant sine viktigste privilegier. Hovedmålene for disse klagene var aristokratiet og kirken.

Så hvordan ga disse borgerlige interessene seg ideologiske uttrykk? Ta universalismen som eksempel, troen på visse universelle prinsipper som gjelder for menneskeheten generelt til alle tider og på ethvert sted. Universalismen har riktig nok hatt en lang historie i Vesten, men den hadde en helt spesiell betydning og framtredende egenskap for det franske borgerskapet. For å si det kort, så uttrykte borgerskapets utfordring av privilegiene og de priviligerte stender, adelen og kirken, seg i å hevde universalismen mot den aristokratiske særegenheten. Borgerskapet utfordret adelen ved å hevde de universelle prinsippene om statsborgerskap, sivil likerett, og «nasjonen». en universalistisk identitet som overskred særegne og eksklusive identiteter som slektskap, stamme, landsby, posisjon, gods eller klasse.

Med andre ord sto universalismen i motsetning til privilegier i sin bokstavelige forstand som spesiell eller privat lov -universalismen i motsetning til særskilte privilegier og hevdvunne rettigheter. Det var et ganske enkelt skritt fra å utfordre tradisjonelle privilegier og hevdvunne rettigheter til å angripe vanlige og tradisjonelle prinsipper generelt. Den slags utfordring ble lett en historieteori, hvor borgerskapet og dets organiske intellektuelle fikk seg tildelt en hovedrolle som de historiske handlende i et brudd med fortida, legemliggjøringa av fornuften og friheten, framskrittets fortropp.

Hva den borgerlige holdninga til den eneveldige staten angår, er den noe mer tvetydig. Så lenge borgerskapet hadde rimelig adgang til lukrative statlige karrierer, passet den monarkiske staten helt fint, og selv seinere var det den såkalte borgerlige revolusjonen som fullførte eneveldets sentraliseringsprosjekt. På noen måter utvidet faktisk den borgerlige utfordringa mot den vante orden de eneveldige prinsippene snarere enn å forkaste dem.

Ta igjen prinsippet om universalitet. Den monarkiske staten hadde allerede i det sekstende århundre utfordret adelens krav -ofte med st¢tte av tredjestanden og spesielt borgerskapet -nettopp ved å gjøre krav på å representere universaliteten mot det særskilte ved adelen og andre konkurrerende domsmyndigheter. Borgerskapet tok også i arv og utvidet andre av eneveldets prinsipper, for eksempel opptattheten av rasjonell planlegging og standardisering, som den eneveldige staten og dens ledende embetsmenn som Richelieu og Colbert hadde vært pionerer for. Når det kommer til stykket var til og med standardiseringen av det franske språket et ledd i statens sentraliseringsprosjekt – et «rasjonaliseringsprosjekt» som fikk sitt klassiske kulturelle uttrykk i de formelle hagene i Versailles. (5)

En interessant fotnote her: Folk som David Harvey (og Marshall Berman (6)), som har gitt oss noen av de viktigste framstillingene av moderniteten og postmoderniteten, liker å understreke den modernistiske bevissthetens tvetydighet. Den modernistiske fornuften, sier de, kombinerer universalitet og uforanderlighet med en følelse for det forbigående, tilfeldighet, fragmentering. De foreslår at denne tvetydigheten går tilbake til opplysningstida. Argumentet ser ut til å være at fordypelsen i universalitet og absolutt sannhet i virkeligheten var et forsøk på å skape fornuft i det moderne livets flytende, forbigående og konstant bevegelige og skiftende erfaringer – som de assosierer med kapitalismen.

Berman siterer noen passasjer fra Rousseaus «La Nouvelle Héloise», som ett av de tidligste uttrykk for den modernistiske fornuft (han kaller Rousseau «den arketypisk moderne r¢st i modernitetens tidlige fase»). (7) Den mest talende passasjen kommer fra et brev hvor Rousseaus figur St. Preux nedtegner sine reaksjoner ved å komme til Paris. Det Berman ser her er den modernistiske sansen for nye muligheter kombinert med det ubehag og den usikkerhet som kommer av konstant bevegelse, forandring og diversitet. Det er en erfaring som Berman assosierer med en tidlig fase i kapitalismen.

Men når jeg leser St. Preux’ ord i La Nouvelle Héloise, eller til og med når jeg leser Bermans egen skildring av det moderne livets «malstr&oslashm», oppdager jeg noe ganske annet. Ikke så mye erfaringene av den moderne kapitalismen, men den urgamle frykten og fascinasjonen som vekkes av storbyen. Så mye av det Rousseaus St. Preux og Marshall Berman selv har å si om erfaringene av «det moderne livet» ser for meg ut til å kunne være sagt av den italienske bonden som kom til den antikke storbyen Roma. Det kan ha betydning at den tenkeren Rousseau selv uttrykker spesielt slektskap med er den romerske filosofen Seneca – og fornuften i La Nouvelle Héloise har kanskje mer til felles med den antikke stoisismen enn med kapitalistisk modernisme. Men i alle fall ser det for meg ikke ut til å være tilfeldig at disse såkalte «modernistiske» litterære talemåtene -Rousseaus og andre europeiske forfatteres -ikke kommer fra et høyt utviklet urbant samfunn, men fra samfunn hvor et overveldende flertall av befolkningen fortsatt bor på landet.

Mitt hovedpoeng er at det franske borgerskapets ideologi i det attende århundre ikke hadde mye å gjøre med kapitalismen, men mye mer å gjøre med kampene om ikke-kapitalistiske former for tilegnelse, konflikter som dreide seg om ekstra-økonomisk makt til utbytting. Jeg ønsker ikke å redusere opplysningsfilosofien til grov klasseideologi, men poenget er at under disse spesielle historiske omstendighetene, under avgjort ikke-kapitalistiske vilkår, tok selv borgerskapets klasseideologi form av en større visjon om allmenn menneskelig frigjøring, ikke bare frigjøring av borgerskapet men av menneskeheten generelt. Med andre ord var dette med alle sine begrensninger en frigjørende universalisme – noe som sjølsagt er årsaken til at den kunne bli tatt opp av mye mer demokratiske og revolusjonære krefter.

Modernitet mot kapitalisme
For å se hvor sammensatt dette er, trenger vi bare å sammenligne Frankrike med England. England blir vanligvis ikke betraktet som «modernitetens» hjemland, slik som det nå er moderne å bruke ordet, men det blir sannelig knyttet til kapitalismens framvekst. England i det attende århundre, da «agrarkapitalismen» sto på det høyeste, hadde en voksende bybefolkning, som utgjorde en mye større andel av totalbefolkninga enn i Frankrike. Små eiendomsbesittere ble gjort eiendomsløse, ikke bare med tvang, men også med økonomisk press. London var den største byen i Europa. Det fantes et mye mer integrert – og konkurransepreget – indre marked, det første nasjonale markedet i Europa eller i verden. Begynnelsen på et massekonsumpsjonsmarked eksisterte allerede for billige dagligvarer, spesielt mat og tekstiler, og en økende proletarisert arbeidsstyrke. Englands produktive basis i jordbruket fungerte allerede etter grunnleggende kapitalistiske prinsipper, med et aristokrati som var dypt involvert i jordbrukskapitalismen og nye former for handel. Og England var i ferd med å skape en industrikapitalisme.

Hva er så det karakteristiske og særegne ideologiske uttrykket for den engelske kapitalismen i samme periode? Ikke kartesiansk rasjonalisme og rasjonell planlegging, men den klassiske politiske økonomiens «usynlige hånd» og den britiske empirismens filosofi. Ikke Versailles’ formelle hager, men den uregelmessige, tilsynelatende planløse og «naturlige» landskapshagen. Det fantes riktignok interesse for vitenskap og teknologi. Når det kommer til stykket sto den franske opplysningsfilosofien i stor gjeld til folk som Bacon og Locke. Men her, i England, var den karakteristiske ideologien, den som skilte landet fra andre europeiske kulturer, framfor alt «forbedringens» ideologi – ikke opplysningsfilosofiens ide om forbedring av menneskeheten, men forbedring av eiendommen, produktivitetens og profittens etikk, og faktisk vitenskap – et engasjement for å øke arbeidets produktivitet, innestengthetens og eiendomsløshetens etikk.

Ideen om forbedring og produktivitet i denne betydning går tilbake til det syttende århundre og fikk sitt tidligste teoretiske uttrykk hos den politiske økonomen William Petty og hos John Locke. Denne ideologien – og spesielt tanken om forbedringer i jordbruket og forbedringslitteraturen som ble produsert i England, er påfallende fraværende i Frankrike på samme tid, hvor bøndene dominerer produksjonen og jordeierne bevarer sin rentierinnstilling – noe forøvrig hele borgerskapet gj¢ø.Her beviser forresten unntaket regelen, særlig fysiokratene, de franske samfunnsøkonomene som hadde det engelske jordbruket som modell.

Hvis du nå søker røttene til en destruktiv «modernitet» – la oss kalle det teknosentrismens og den økologiske nedbrytingens ideologi – så kan du begynne med å lete her. Ikke i opplysningsfilosofien men i «forbedrings»-prosjektet, som setter produktivitet og profitt over alle menneskelige verdier. Våger jeg aring; si at det ikke er noen tilfeldighet at kugalskap-skandalen forekom i Storbritannia, «forbedringens» fødested, og ikke noe annet sted i Europa?

Epokeskifte?
Så mye for moderniteten. La meg nå vende tilbake til det større spørsmålet om periodisering og skiftet fra modernitet til postmodernitet. Jeg har forsøkt å plassere moderniteten innafor en bestemt historieoppfatning som jeg mener er dypt feilaktig, som jeg mener har den virkning at den tilslører kapitalismens historiske særtrekk og nøytraliserer kapitalismen eller gjør den naturlig, om den ikke rett og slett definerer den bort.

Imidlertid må vi stadig hanskes med endringene i kapitalismen. Vi veit alle at kapitalisme per definisjon betyr konstant endring og utvikling, for ikke å nevne sykliske kriser. Men foregikk det et historisk brudd av noe spesielt slag -kanskje på 1960-tallet eller 1970-tallet?

Jeg må si med det samme at jeg bare har begynt å få klarhet i mine egne tanker om dette. Den ene tingen jeg er temmelig sikker på, er at begrepene modernitet og postmodernitet, og periodiseringa av kapitalismen i disse termene, ikke vil hjelpe oss til å forstå om det har vært noe historisk brudd, og hvis det har, nøyaktig hva det består i, hvor dyptgående det er, hvor varig og avgjørende, eller hvilke konsekvenser det kan ha for noe som helst politisk prosjekt. Jeg mener at disse ideene og denne periodiseringa får oss til å se på alle de gærne stedene.

Jeg har sagt at begrepet modernitet slik det for tida blir brukt, henger sammen med et syn på den kapitalistiske utviklinga som kombinerer teknologisk determinisme med kommersiell uunngåelighet, slik at kapitalismen ganske enkelt blir en utvidelse av visse transhistoriske, nesten naturlige prosesser: Utvidelsen av handelen og teknologisk framskritt. Hva slags periodisering av kapitalismen skulle vi vente av en slik måte å se historien på? Hva ville være merkesteinene for store, epokegjørende endringer? Man kunne vente at milepælene ville markere en eller annen større endring i markedet og/eller en eller annen teknologisk omveltning. Det er faktisk stort sett det de aktuelle teoriene om overgangen fra moderniteten til postmoderniteten gir oss. Og mens disse teoriene kanskje forteller oss mange interessante ting, er jeg ikke så sikker på at de forteller oss mye om noe større historisk brudd i kapitalismen.

Se på den saring;kalte overgangen fra fordisme til fleksibel akkumulasjon. Jeg skal la spørsmålet ligge om hvor utbredt disse endringene i arbeidsprosessen og i markedsstrategiene virkelig er. Men jeg har spurt meg selv om nøyaktig hva som er nytt med dette skiftet. Jeg mener ikke at det ikke er noe nytt. Men hva er så nytt at det rettferdiggjør snakket om en epoke-overgang fra modernitet til postmodernitet, ja til og med fra hele kapitalismen fram til dette punktet og til en virkelig ny slags kapitalisme?

Den gamle fordismen brukte samlebåndet som erstatning for dyrere utdannete arbeidere og for å stramme kapitalens kontroll over arbeidsprosessen, med den tydelige hensikt å utvinne større verdier av arbeidet. Nå blir de nye teknologiene brukt for samme formål: å gjøre produktene lette og billige å sette sammen (hvordan skulle det forresten ellers være mulig med outsourcing og lignende?), for å kontrollere arbeidsprosessen, for å eliminere eller kombinere ulike ferdigheter både i produksjonen og i service-sektoren, for &ring; erstatte høytlønna med lavtlønna arbeidere, i det hele tatt for å «kue» arbeiderne – nok en gang, for å utvinne større verdier av arbeidet. Så det som er nytt med denne såkalte nye økonomien er ikke at de nye teknologiene representerer et enestående slags epokeskifte. Tvert imot, de ganske enkelt gjør det mulig at den gamle masseproduksjonsøkonomiens logikk blir diversifisert og utvidet. Nå kan den gamle logikken nå inn på hele nye sektorer, og den kan berøre typer av arbeidere som var mer eller mindre uberørt av den tidligere.

For å se denne utviklinga som et større epokegjørende brudd, må man fokusere på teknologiens mer eller mindre autonome logikk, enten det er arbeidsprosessens eller markedsføringas teknologi. Mitt tyngepunkt her ligger på kapitalismens logikk, ikke på noen spesiell teknologi eller arbeidsprosess, men logikken til spesielle samfunnsmessige eiendomsforhold. Det har ganske visst vært konstante teknologiske endringer og endringer i markedsstrategiene. Men disse endringene utgjør ikke noe st¢rre epokeksifte i kapitalismens bevegelseslover.

Eller kanskje vi kan si at fordismen i seg selv utgjorde en slags epokeskifte, i det minste i den betydning at den representerer fullføringa av den prosessen som Marx kalte arbeidets reelle, i motsetning til den formelle, underkastelse under kapitalen. I den betydning representerer de nye teknologiene ikke så mye et epokeskifte som en utvidelse av fordismen. Det jeg mener her er at den kapitalistiske akkumulasjonens logikk ikke bare fortsatt gjelder i en eller annen generell forstand for de nye teknologiene eller nye former for produksjon og markedsføring, men at de helt spesielt følger fordismens logikk.

Så hva er nytt?
I det hele tatt heller jeg mot å avvise den «postmoderne tilstand» som ikke så mye en historisk tilstand som tilsvarer en periode av kapitalismen som en psykologisk tilstand som svarer til en periode i biografien til Vestens venstre-intelligentsia. Den henger riktig nok sammen med kapitalismen, men det kan tenkes at det bare dreier seg om den teoretiske selvbevisstheten hos en generasjon av intellektuelle som vokste opp til modenhet i det atypiske øyeblikket som utgjøres av den lange etterkrigsoppgangen. For noen i denne generasjonen føltes slutten på oppgangen som slutten på normaliteten, og derfor har den sykliske nedgangen siden 1970 hatt en spesiell, katastrofal betydning for dem. Andre, særlig «postmodernistene», ser fortsatt ut til å sitte fast i den såkalte forbrukerkapitalismens velstående fase.

Hvis det har vært noen spesiell slags endring i epoke i den siste halvdelen av det tjuende århundre, må vi se etter det et annet sted. Hvis vi ser etter omdanninger som er dypere enn endringer i teknologi og markedsstrategier, da er forklaringer som har å gjøre med fleksibel akkumulasjon eller forbrukersamfunn ganske enkelt ikke gode nok. Hvis det har vært et epokeskifte i den siste halvdelen av det tjuende århundret, må vi se etter det et annet sted enn i den fleksible akkumulasjonen, forbrukersamfunnet, informasjonsteknologien, postmodernismens kultur, eller hos noen av de andre mistenkte. Eric Hobsbawm snakker i sin nylig utgitte historie om det tjuende århundre om en enorm endring ved midten av det tjuende århundret, han kaller det faktisk «den største, raskeste og mest grunnleggende [økonomiske, sosiale og kulturelle omveltning] i den skriftlige historien. » (8) Han mener at dens mest dramatiske symptom har vært bondestandens død. Jeg tror at det som ligger under denne endringen er at dette er den perioden da kapitalismen selv for første gang har blitt noe som nærmer seg et universelt system.Jeg mener at kapitalismen, selv i såkalte avanserte kapitalistiske samfunn, for første gang virkelig har gjennomsyret ethvert aspekt av livet: staten, de herskende og produserende klassenes praksis og ideologi, og den herskende kulturen.

I min bok, «The Pristine Culture of Capitalism», og andre steder har jeg foreslått at kapitalismen på noen måter har vært sein til å absorbere staten og den dominerende kulturen til og med i Vest-Europa (og i motsetning til visse konvensjoner, mer i det kontinentale Europa enn i Storbritannia), men på de siste tiåra kan man si at prosessen har blitt så godt som fullført. Og selvfølgelig ble kapitalismen også i samme periode en virkelig global foreteelse. Men la meg ile til med åtilføye at jeg ikke med dette mener det samme som vanligvis menes med det trøtte, gamle uttrykket «globalisering». Jeg snakker ikke her om bare veksten av de multinasjonale selskapene eller om nasjonalstatens svakhet – jeg har mine tvil om dem begge. Jeg snakker her om universaliseringa av selve kapitalismen, dens samfunnsforhold, dens bevegelseslover, dens motsetninger – det at logikken i å gjøre alt til varer, akkumulasjonens logikk og profittmaksimeringas logikk gjennomtrenger alle aspekter av våre liv.

Hvis vi har sett noe nytt siden 1970-åra, er det ikke en grunnleggende diskontinuitet i kapitalismen, men tvert imot, at kapitalismen selv har nådd moden alder. Det kan være vi ser de første virkelige virkningene av kapitalismen som et altomfattende system. Vi ser konsekvensene av kapitalismen som et system som ikke bare er uten effektive rivaler men også uten virkelige utveier. Kapitalismen lever alene med sine egne iboende motsigelser. Den har liten utvei utover sine egne indre mekanismer til å rette opp eller kompensere for de motsigelsene og deres ødeleggende virkninger. Selv imperialismen, som mange så som kapitalismens siste tilflukt, er ikke hva den var: i de gamle formene for territoriell eller koloni-imperialisme pleide de kapitalistiske maktene å utkjempe sine rivaliseringer og motsigelser på ikke-kapitalistisk grunn. Nå har selv denne korrektive mekanismen for det meste blitt erstattet av den reint kapitalistiske mekanismen med økonomisk dominans og finansiell imperialisme.

Så dette er ikke bare en fase av kapitalismen. Dette er kapitalismen. Hvis «modernitet» har noe med det å gjøre, så er moderniteten godt og vel over, ikke skapt, men ødelagt av kapitalismen. Opplysningstida er død. Kanskje sosialismen vil gjenopplive den, men for tida hersker «forbedringens» kultur eneveldig. Og hvis det er det historien handler om, trenger vi virkelig ikke ideen om postmoderniteten. Det eneste begrepet vi trenger for å hanskes med denne nye virkeligheten er kapitalisme. Antitesen til det er sjølsagt ikke postmodernisme, men sosialisme. Så hvis mine påstander er riktige, så er kapitalismens universalitet ikke en grunn til å oppgi det sosialistiske prosjektet, slik kapitalistiske triumfalister ville like å tro. Tvert imot, «totaliseringa» av kapitalismen betyr også at den i økende grad blir sårbar for sine egne iboende motsigelser og for opposisjonspolitikk.

Jeg hørte nylig Daniel Singer snakke om et interessant sammentreff. For ikke lenge siden, sa han, begynte den herskende klassen i Frankrike å gratulere seg selv med at de endelig hadde gjort Frankrike til et «normalt» land – det vil si et moderne kapitalistisk samfunn. Dette var, for eksempel, ett av hovedtemaene ved Mitterrands begravelse. Han var jo hovedarkitekten for den franske «normaliteten», som hadde beveget Frankrike i retning av de ny-konservative regjeringene andre steder i Europa og i USA. Men i selve dette øyeblikk av sjølgratulasjoner gikk det franske folket ut i gatene, noen steder i et antall som var større enn noen gang. Jeg gjetter på at det var virkningen av møtet med kapitalismen uten dekorasjoner eller raffinementer, i all dens nakne og usminkede realitet. La oss håpe at det også var et symptom på et virkelig epokeskifte.

Fotnoter: 1) Se for eksempel: Frederic Jameson: <\#199>Five Theses on Actually Existing Marxism<\#200>, Monthly Review 47, nr. 11 (Mai 1996) og David Harvey: The Condition of Postmodernity, (Oxford and Cambridge, Mass., 1990).

2) Om teorien om <\#199>desorganisert kapitalisme<\#200>, se S. Lash og J. Urry, The End of Organized Capitalism (Madison, WI: University of Wisconsin Press, 1987).

3) Jeg har utviklet noe av argumentasjonen i dette avsnittet i artikkelen <\#199>From Opportunity to Imperative: The History of the Market<\#200>, Monthly Review 46 nr. 3 (juli/august 1994).

4) Roger Burbach: <\#199>For a Zapatista Style Postmodernist Perspective<\#200>, Monthly Review 47, nr. 10 (mars 1996): 37.

5) Jeg har diskutert noen av poengene i dette avsnittet mer omfattende i The Pristine Culture of Capitalism: A historical Essay on Old Regimes and Modern States (London: Verso, 1991).

6) Marshall Berman: All That is Solid Melts ino Air: The Experience of Modernity (New York: Penguin Books, 1988).

7 Samme sted, s. 18.8 Eric Hobsbawm: The Age of Extremes: A History of the World, 1914-1991 (New York, Pantheon, 1994), pp. 8, 289.

(Artikkelen er en revidert og utvidet utgave av et foredrag som opprinnelig ble holdt i en paneldiskusjon som det amerikanske tidsskriftet, Monthly Review, organiserte på «Konferansen for sosialistiske forskere» i april ifjor.)

 

Forfatteren er førsteamenuensis i medisin.

---

Innskrenkningene i velferdsstaten har vært mer enn en suksess, sett fra regjeringens side. Den nye sosialpolitikken trenger begrunnelser. «Generasjonsregnskapet» er én av dem. Dette slagordet kan betraktes som en konsekvens av de » vellykkede» innstrammingene.

Figuren viser det voksende antallet nye ufø0repensjonister mot slutten av 80-tallet. Uførepensjonering ble brukt som en metode til å holde arbeidsløsheten nede fram til politikken med tilnærmet full sysselsetting ble oppgitt i 1987. Vi allmennpraktikere som skriver mesteparten av legeattestene, synes ofte dette er en utestenging av folk som helst ønsker arbeid. Søkerne skjønner gjerne på jobben om at de må søke uførepensjon. For flertallet er det opplagt at de er for sjuke til å fortsette i arbeid, men for mange er det leitt at de er uønsket på arbeidsmarkedet. Da er uførepensjonen et tryggere og bedre alternativ enn dagpenger eller attføringspenger, for ikke å snakke om sosialhjelp eller familieforsørging.

Da arbeidsløsheten ble akseptert, gjaldt det å finne kriterier for hvem som skulle ha en fast uførepensjon og hvem som skulle gåledige (1). Regjeringen valgte å stramme inn de medisinske vilkårene for uførepensjon. En reduksjon av nye uførepensjonister på 5-10% var målet (2). Figuren viser at resultatet var et fall fra vel 30.000 i 1990 til vel 19.000 tre år senere, eller 34% (3).

Tabellen viser mer om konsekvensene. Den bygger på egen undersøkelse av sakene til 509 uførepensjons&oslahs;kere fra Møre og Romsdal (3).

» Diffuse lidelser»
Antallet søkere falt dramatisk etter myndighetenes kampanje mot uførepensjonen, hele 39% i dette fylket. Kampanjen ble rettet spesielt mot søkere med såkalte diffuse lidelser, særlig muskelsmerter, ryggsmerter og neuroser. Regjeringen antydet at mange søkte uførepensjon uten å være særlig sjuke. Man støttet seg til medisinens sjukdomsbegrep, som om en lidelse kan være diffus for den lidende selv om leger flest ikke skjønner den bakenforliggende sjukdommen. Begrepet » diffuse lidelser» har regjeringen måttet tygge i seg igjen etter mye motstand, ikke minst fra Trygderetten (4).

Men til tross for kampanjen mot visse sjukdommer lot folk med alle slags sykdommer (unntatt kreft) være å søke, slik tabellen viser. Den antyder at dette i noen grad kan ha betydd en utsetting av uførepensjonen, fordi antallet nye pensjonister økte igjen fra 1994. Men fortsatt er antallet lavt, også internasjonalt sett (5).

Den andre dramatiske forandringen var at andelen avslag økte fra 8% til 21% i det valgte fylket. Det første tallet kjenner vi ikke for hele landet, men det var omlag det samme. Avslagene i 1993 utgjorde 18% for hele riket, altså litt mindre enn i dette materialet. Her ligger de viktigste konsekvensene. Hardest rammer de nye reglene søkere med muskelsmertesyndromer og artroser. Folk med neuroser fikk en blidere mottakelse på trygdekontorene enn søkere med andre «diffuse lidelser». Kvinner, enslige og dem med kort utdanning møtte oftest økt avslagsfrekvens. Innstrammingene var medisinsk begrunnet, men rammet den svakere delen av søkerne, dem som gjerne har vanskeligst for å få arbeid og inntekt.

Dette gjenspeiler seg i situasjonen tre år etter for dem som fikk avslag i 1990. Bare 15% av dem syntes da å ha hovedinntekten sin fra arbeid. 40% var forsørget av ektefellen, flest kvinner. 6% hadde antakelig sosialhjelp som viktigste inntekt og dertil hadde 13% sosialhjelp ved siden av andre inntekter. 26% hadde fått uførepensjon, 5% var på attføringspenger, 3% hadde etterlattepensjon og 1% var på sysselsetting.

Hvordan kan den norske staten som verdens mest velstående være så smålig mot så mange vanskeligsstilte mennesker? Røde Fanes lesere vet mye om dette allerede. Her skal jeg bare ta opp en mindre kjent grunn som antakelig er viktig, nemlig generasjonsregnskapet.

Dette er et nytt økonomisk program som synes å ha kommet fra USA, og som er blitt begjærlig grepet av sosialøkonomene rundt regjeringen. Den grunnleggende ideen er å bruke forsikringsselskapenes modell på stat og nasjon, se boksen. Først må vi spare, så investere og dernest bruke, slik som når vi betaler til et forsikringsselskap for en fremtidig pensjon.

I årets nasjonalbudsjett heter det at staten har spart for lite de siste årene til at generasjonsregnskapet er i balanse (6). Derfor må det spares ekstra mye noen år framover. For ikke å få for høy aktivitet i Norge, må disse pengene investeres i utlandet.

Formue på 300 milliarder
Sagt med andre ord er statens nåværende formue på omlag 300 milliarder kroner ikke stor nok, selv om all gjeld er nedbetalt og alle investeringer betales kontant. Bare i 1997 skal det spares ytterligere 50-100 milliarder, avhengig av oljeprisen. Planer om utbygging av fastlands-Norge foreligger knapt.

Generasjonsregnskapet har den fordelen at programmet minner om vår personlige pengepung. Det er tryggere å spare enn å låne. Penger «på bok» er det godt å ha råd til. Dette er forståelige og akseptable slagord.

Det mest betenkelige med generasjonsregnskapet er at det viser et nytt syn på statens økonomi. Før gjaldt det aring; bygge ut landet, særlig produksjonen og utdanningen, det som gjerne kalles realkapital. Penger, som vi privatpersoner strever med å skaffe oss, ble bare sett på som et middel for staten. De kan staten manipulere etter behov, trykke nye, trekke dem inn i form av skatt og låne dem ut. Staten og nasjonen kan ikke spare i form av penger, bare som utbygging av realkapital.

Norge – en privatperson?
Nå kan det hevdes at det lille Norge betraktes som en privatperson i forholdet til internasjonale banker. Men hvis den norske staten sparer penger utenlandsk, vil andre oppfatte oss som en trussel. Vårt overskudd betyr underskudd for andre land. De vil svare med i hvertfall to virkemidler. Den norske kronen blir dyrere slik at endel norske bedrifter ikke lenger er konkurransedyktige. Dermed blir overskuddet mindre. For det andre presses den norske renten ned slik at mye av formuen blir mindre verd i generasjonsregnskapet. Men det kan også tenkes mer alvorlige problemer om den norske staten vil opptre som privatperson. I urolige tider er det slett ikke sikkert at vi får lov å ta pengene ut av de amerikanske og tyske bankene. Det er tross alt snakk om store beløp, kanskje et par tusen milliarder kroner. I rolige tider vil det ikke være behov for å ta ut pengene, til tross for eldrebølge og pensjonsforpliktelser, slik Roar Eilertsen og medarbeidere har vist i en fin utredning fra «de Facto». (7)

Konklusjonen er at «generasjonsregnskapet» er en av tidens mange sosialøkonomiske ideer som lover mer enn den kan holde. Den er en tilbakevending til mellomkrigstidens forsikringside om at folk må spare om de vil sikre alderdommen, en ide som arbeiderbevegelsen gjennomskuet og nedkjempet ved å utvikle velferdsstaten. Nå kommer jappene med den igjen. Det er ingen grunn til å stole på dem denne gangen heller. Når de ikke vil betale enmannsrom på aldershjemmene i dagens rike Norge, er det lite trolig at de vil ta oljeformuen hjem i framtida.

Fotnoter:
1)St.melding nr. 39 (1991-92): «Attføring og arbeid for yrkeshemmede. Sykepenger og uførepensjon» (Attføringsmeldingen).

2)Odelstingsproposisjon nr. 62 (1990-91): «Om midlertidig lov om kompensasjonstillegg til ytelser fra folketrygden og om lov om endringer i lov 17 juni 1966 nr 12 om folketrygd».

3)Claussen B, Due H, Lunde S, Moen B.: «Hvem søker uførepensjon, hvordan behandles søknadene og hvordan går det med dem som får avslag? » Institutt for allmennmedisin og samfunnsmedisinske fag, Universitetet i Oslo 1995.

4)Bruusgaard D, Heiberg AN, Lie RK, Malterud K, Noreik K, Westin S.: «Sykdomsbegrepet i Folketrygdloven (§8-3). Konsensusrapport til Trygderetten. » Oslo. Trygderetten. 1994.

5)Bruusgaard D, Claussen B.: «1,2 millioner nordmenn på trygd, er det for mye? «> Sosial Trygd, nr. 6/96.

6)Finans- og Tolldepartementet. St.meld. nr. 1 (1996-97): vNasjonalbudsjettet 1997. » Oslo 1996.

7)Eilertsen R.: «Velferdsstaten etter 2000 – har vi råd til den? » Oslo. De Facto 1996.

Søkere på uførepensjon fra Møre og Romsdal i første kvartal 1990 og 1993 etter sosiale kjennetegn og utvalgte diagnoser (316 og 193 søkere):

		Søkere pr 100.000	Avslag i prosent
	1990	1993	1990	1993
Kvinner	2,67	1,68	8,3	27,4
Menn	1,82	1,08	8,1	12,5
16-29 år	0,11	0,21	25,0	16,7
30-49 år	0,86	0,55	16,4	44,2
50-59 år	4,94	3,31	5,4	23,1
60-67 år	12,10	5,96	5,4	6,8
7-9 år skolegang	1,95	1,18	6,7	24,7
10 år skolegang	3,99	3,05	11,7	17,2
11-12 år skolegang	2,03	0,45	0,0	20,0
Høyskole	0,56	0,38	7,7	0,0
Bor alene	4,21	1,81	7,2	9,1
Ektefelle/samboer	2,24	1,57	6,8	13,6
Partner og barn	1,08	0,69	13,6	37,3
Alene med barn	3,06	3,65	0,0	60,0
Fibromyalgi, muskelsmerter	0,26	0,13	14,3	55,6
Lumbago	0,12	0,15	5,9	14,3
Neuroser	0,15	0,13	9,1	11,1
Leddgikt og bekterev	0,09	0,08	7,7	11,1
Artrose	0,23	0,19	3,2	30,8
Isjias	0,01	0,01	0,0	0,0
Psykose	0,09	0,04	7,7	0,0
Misbruk	0,05	0,04	14,3	60,0
Andre kroppslige sykdommer	0,99	0,48	9,2	11,8
Alle	2,23	1,37	8,2	21,2

Hva er et generasjonsregnskap?

Generasjonsregnskap er et relativt omfattende beregningsopplegg som er utviklet for å belyse de generasjonsmessige fordelingene av finanspolitikken, heter det i Nasjonalbudsjettet side 72.

Man lager da et regnestykke for én generasjon framover og bruker dagens regler for det vi betaler inn og får igjen fra staten, blant annet pensjonene. Det anslås en fast rente for statens formue, nå 4%. Produksjonen antas å øke 1% i året. En viss befolkningsvekst anslås. Da kan det beregnes hva staten må spare i dag forat ikke vår generasjon skal belaste fremtidige generasjoner med vårt forbruk.

Et slikt regnestykke viser at vi brukte fra 20 til 40 milliarder for mye i 1996. Hvis staten sparer 10 til 30 milliarder mer enn i 1996 for hvert år fra 1997 til 2000, vil generasjonsregnskapet balansere, heter det i Nasjonalbudsjettet.

 

---

Den angloamerikanske pop/rock-industrien er imperialismens kulturelle uttrykk. Konsumentene blir knytta an til en lojalitet til det vestlige imperialistiske system.

På syttitallet gikk en intens diskusjon i Klassekampen. Diskusjonen var om det var folkemusikk eller rock som var den progressive musikken. Bølgende gikk høyt, og mange lå i skyttergravene i lange tider. Siden den gangen har det vært lite diskusjon om sjangere innen musikk i den revolusjonære bevegelsen. Jeg mener at det er på tide å trekke opp en diskusjon igjen, og se på hva slags funksjon musikk og kultur har i det kapitalistiske Norge anno 1997. Ja, for den sakens skyld i hele den vestlige kapitalistiske verden, og i forhold til imperialismen.

Rett etter at amerikanske soldater inntok Sarajevo, opprettet de en rockeradiostasjon. Denne kommersielle musikken skulle symbolisere «den frie verden» og fortrenge den tradisjonelle kulturen med folkemusikk og dans.

Den angloamerikanske pop/rock-industrien er imperialismens kulturelle uttrykk. Det tekstlige innholdet er en del av dette, med de verdier som blir formidla. Konsumentene blir knytta an til en lojalitet til det vestlige imperialistiske system. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning blei det fra USAs side satt i gang en storoffensiv for hamburgerbarer, Coca Cola, jeans og pop/rock. Dette skulle symbolisere frihet og åpne det russiske markedet for den vestlige storindustri. Holywoodfilmer som glorifiserer den Amerikanske imperialismen har med seg sin filmmusikk som distribueres ut på markedet. Jeg mener at den påvirkningen dette kulturkonseptet gir, baner vei for at folk identifiserer seg med «den Vestlige frie verden» og godtar imperialistiske overgrep som USA og EU foretar seg. Golf-krigen er et eksempel på dette.

Barnekulturen
Når den angloamerikanske pop/rock kommer inn, fortrenges den nasjonale kulturen. Dette betyr ikke at all rock er reaksjonær. Det finnes eksempler på at rock har blitt benyttet i kampen mot det bestående samfunn, men det jeg tar opp her, er den kommersielle plateindustriens rolle.

Jeg vil i det videre ta utgangspunkt i barnekulturen slik jeg møter den som førskolelærer i barnehagen. Jeg mener ikke ungenes eget kulturuttrykk, men den kulturen som blir servert til unger gjennom TV, kassetter, cd-er, bøker og filmer. Unger er et attraktivt marked. Vi har i de siste tiåra fått en eminent kobling mellom barneTV-serier og kles- og leiketøyprodusenter. Ungene bli presentert for en figur gjennom BarneTV, og denne figuren bli plassert på gensere, jakker, caps, sengetøy og håndklær osv. Hvilke foreldre vil være så grusomme at ungene ikke får med seg Kaptein Sabeltann eller Simba i senga. Disney konsernet var f&oslashrst ute med denne koblinga. Siden har andre fulgt etter. Ungene ser de kjente figurer i leiketøyskataloger eller på klesplagg i klesbutikkene og maser om å få denne kjente figuren. Og foreldre, onkler og tanter og besteforeldre kjøper.

Ståle Dokken og Puls
Malen for den musikken som ungene fores opp på, er angloamerikansk pop/rock. Dette gjør at ungene blir oppdratt til akkurat denne sjangeren innen musikk. Det foregår en massiv smakspåvirking på unger fra de er en neve store til å bli et marked for de kommersielle plateselskapas angloamerikanske popmusikk. Også innen den revolusjonære bevegelsen har rocken den sentrale rollen. Jeg henviste til den store diskusjonen på syttitallet. I den diskusjonen blei rocken trukket fram som arbeiderklassens musikk av enkelte. Er det derfor at Puls har blitt bilag til Klassekampens onsdagsnummer? Sosialdemokratiet, med Flesbergingen Ståle Dokken i spissen, fikk inn bevilgninger til rocken på statsbudsjettet. Der har den blitt en fast budsjettpost.

Så tilbake til det som blir servert ungene. *Disney produksjonene er mange. De kommer først i filmversjon til kino, deretter kommer videoen og alle leike og klesproduktene, og kassett med billedbok hvor ungene på et visst signal på kassetten veit at de skal bla om. Boka og fortellingene bærer preg av – reint språkmessig – at dette er et produkt som er laget slik at det lett kan brukes overalt i verden. Fortellingene er platte og banale, og hadde neppe blitt kjøpt inn hvis det ikke var for markedsføringen rundt.
*BarneTV har sine utenlandske tegnefilmer som har noenlunde samme apparat rundt seg – med sengetøy, joggedresser, leiker og bøker. Jeg vil nevne Postman Pat og Sesam Stasjon som eksempler på dette.

Terje Formo og apen Julius
*Så har vi våre hjemmesnekra norske varianter med det samme konseptet. I Dyreparken i Kristiansand har Terje Formo skapt seg ei gullgruve med først den arme apen Julius, og seinere Kaptein Sabeltann. Jeg vil ikke her komme med ei djupere analyse av Kaptein Sabeltann med hensyn til det dens reaksjonære kvinnesyn, platte og dårlige tekster osv. Jeg vil her trekke fram hvordan dette produktet får en sentral plass som smakspåvirker for norske unger.

Det er et enormt markedsføringsopplegg rundt Kaptein Sabeltann. Forestillingene i Kristiansand er smekkfulle hele sesongen. De er en del av ei opplevelsespakke sammen med besøk i dyreparken. Og de er et «must» for alle småbarnsforeldre slik som Legoland i Danmark var det før. Terje Formo kan spy ut det han vil. Solgt blir det. Plateproduksjonene får støtte av Kassettavgiftsfondet, produktet blir presentert på TV, både i Dagsrevyen og på BarneTV. Og alle unger blir i besittelse av produktene. Teateroppsettingen med Kaptein Sabeltann inneholder en del elementer som gjør at han fenger:
-Forestillingene er lagt til kveldstid, og med spesiell lyssetting blir det et stort spenningsmoment i den.
-Den klassiske kamp mellom «det gode mot det onde» fenger.
-Den inneholder «grøss».

Formen selger
Når noen argumenterer med at ungene vil ha dette, er det ikke kvaliteten men formen som gjør det så salgbart.

Når Kaptein Sabeltann og lignende produkter får monopol på ungenes huer, så er det annet stoff som blir fortrengt. Dette gjelder blant annet folkeeventyr, gamle barnesanger, ballader og viser, historier og sagn. Min påstand er at mye av dette har en betydelig høyere kvalitet med hensyn til språklig innhold og melodier enn det som nå har blitt nærmest enerådende, og ikke minst, det gir ungene viktige kunnskaper om livet.

Jeg har jobba i barnehage i over 20 år, og har en del erfaringer på området. I den barnehagen jeg jobber i, har vi bevisst gjennom år jobba med en motkultur, det vil si at vi har jobba for å lære ungene det de går glipp av ved at den kommersielle kulturen er enerådende. Vi lærer ungene eventyr og sagn slik at de får ta del i fortellertradisjonen. Dette kobler vi til å lære dem gamle barnesanger, stev, middelalderballader og småstubber. Det er vel så mye spenning i eventyr, sagn og ballader som det er i de kommersielle filmer og barneserier, og det fenger. I barnehagen der jeg jobber, har Liti Kjersti og Margit Hjukse stort sett utkonkurrert Kaptein Sabeltann. Det gjelder bare å gi ungene alternativer. De fleste norske unger går glipp av dette stoffet som har blitt overlevert i muntlig tradisjon gjennom århundrer. Det blir fortrengt av den angloamerikanske pop/rock industrien. Ungene vil ha det om de får det.

Stevet er den eldste diktingen vi kjenner her i landet. Ungene jeg jobber med dikter sjøl i stevform. Dette gir dem mulighet for å lage noe sjøl isteden for å sitte som passive konsumenter av den kommersielle barnekulturen. Den nasjonale kulturen har en sentral plass i et lands kamp for uavhengighet og sjølstendighet. I 1972 var de fleste EEC motstandere klare på dette spørsmålet. Nå derimot opplever jeg en likegyldighet blant revolusjonære på dette området. Man lar kapitalkreftene ta hånd om ungenes smak og oppdragelse. Er det ikke på tide å diskutere dette spørsmålet?

---

Er den moderne familien som institusjon en del av den økonomiske basisen for kapitalismen og en integrert del av den kapitalistiske produksjonsformen, eller bare en overlevning av den borgerlige familien, og følgelig bare har ideologisk betydning?

Uenighet om dette har både betydning for vår diskusjon av konkrete paroler for politikken idag, og for de forestillingene vi gjør oss om et framtidig kommunistisk samfunn. Både RV og Kvinnefronten diskuterer de enkelte framstøtene fra statens side, og alle synes enige om at kampen mot nedbygginga av velferdsstaten er sentral, og at den borgerlige offensiven for å styrke familien, den enkeltes ansvar for å forebygge kriminalitet, og omsorgslønn, er kvalmt. Men langt fra alle slutter opp om at familien som institusjon må oppløses, eller at familien må tømmes for oppgaver som bidrar til å opprettholde den som en undertrykkende institusjon.

Kjerna i vår analyse er at det er en sammenheng mellom staten, den kapitalistiske produksjonsforma og familien som samfunnsinstitusjon. Med bakgrunn i Engels hevdes det at den borgerlige familien bare har som funksjon å sikre privateiendommen, men arbeiderklassefamilien er fri for dette åket og dermed fritt kan velge samlivsformer som er bygd på kjærlighet og gjensidig respekt. (Lysestøl 1992)

Min påstand er at arbeiderklassefamilien er utforma og blir styrt av offentlig politikk fordi kapitalismen trenger et reproduksjonssystem og et system som effektivt avleder og nøytraliserer arbeiderklassens frustrasjoner og opprør. Historia om utviklinga av arbeidervernlover, skolevesen, velferdssystemer og sosial boligpolitikk under kapitalismens oppbygging forteller mye om dette. Diskusjoner om å ha kontroll over reproduksjonen er velkjent for oss i AKP, mens analyser av den undertrykkende funksjonen ofte blir avvist som spekulative.

Denne artikkelen skal konsentrere seg om hvordan familien eller husholdningen er av avgjørende betydning i den fasen da velferdsstaten i Skandinavisk modell ble fullt utbygd, og nå etterhvert bygges ned. I løpet av de siste nesten femti årene har utviklinga vært preget av store endringer i sammensetning av husholdninger, barnetall, og av produktiviteten i ulike sektorer av varer, tjenester og bruksverdiproduksjonen. Dermed er også verdien av forbruksvarer endret i forhold til tjenester.

Like viktig er endringene i kapitalens krav til arbeidskrafta. Da velferdsstaten ble bygget opp var det stort behov for arbeidskraft som var alminnelig godt kvalifiserte, og det var nødvendig at alle var fornøyde og trodde på trygghet i alderdommen. Derfor trengtes universelle ordninger og stor tro på likhet. I denne tida ble det lagt stor vekt på utvikling av husmødrenes oppgaver, og opplysning og opplæring av foreldre, samtidig som husmødrene fikk mindre å gjøre på grunn av at de fikk færre barn og på grunn av den teknologiske utviklinga. I tillegg økte tilbudet om arbeid. I denne klemma oppsto husmordebattene, og resultatet ble flere yrkesaktive og dobbeltarbeidende kvinner.

I dag trengs færre arbeidere, men de må ha mer utdanning og det stilles store krav til såkalte sosiale evner. Man har oppdaga at reservearmeen (den ideelle arbeidsløsheten) må holdes ved like, mens samfunnet kan tåle en viss andel som faller utenfor. Bare flertallet er rolig, 2/3 samfunnet, gir det rom for å fremme selektive tiltak, kommersialisere omsorgen og dyrke et mer konkurranseprega oppdragelses- og utdanningssystem.

Vi kan dele reproduksjonsarbeidet i tre deler: Det å skape og oppdra nye generasjoner, det daglige arbeidet for å gjenvinne arbeidskrafta, (det vi vanligvis forstår som husarbeid), og det saring;kalte resultatløse omsorgsarbeidet: omsorgen for gamle og funksjonshemmede.

Familiens reproduksjonsansvar

Reproduksjonen av generasjonene, mødrefunksjonen, er den delen av reproduksjonsarbeidet som i størst grad faller på kvinnene. Dette fører både direkte og indirekte til lavere inntekter i løpet av livet. I land uten velferdsordninger er barna en økonomisk sikring for alderdommen, og også mens de er små, i form av barnearbeid. I velferdsstaten gjelder prinsippet om at barna er et kollektivt gode som seinere går inn i både betalt og ubetalt arbeid. Familiepolitikk, skattefordeling og direkte støtte til fødende og enslige mødre må sees i denne sammenheng. På tross av disse ordningene kommer kvinnene daring;rligere ut enn menn. Dette er særlig fordi pensjonsordningene bygger på yrkesinntekt. Velferdsstaten er ikke i stand til å kompensere for arbeidet med å føde barn. (Dale 1995)

Resultatene kan måles i antall barn som blir født. Det fødes ikke nok barn til å opprettholde befolkningen ved egen produksjon i disse landene. I rene markedsøkonomier er f&oslashdselstallene enda lavere enn i utbygde velferdsstater. Regulering av prevensjon og adgang til abort blir ikke brukt som midler til å styre befolkningsveksten i Norge. Men slike motiver ligger til grunn for debatten om dette på verdensbasis. Hos oss er det viktigere å styre oppvekstvilkårene for de barna som blir født.

Samfunnets krav til sosialisering

Normene for barneoppdragelse kommer fram gjennom signaler fra barnehagen, skolen, barnevernet og gjennom offentlig debatt. Mulighetene for å falle utenfor er reelle, og ansvaret for å unngå at barna taper i konkurransen og blir en byrde for samfunnet, legges mer og mer tydelig på familien.

Dette gjør det for det første nødvendig for foreldre å legge mye mer tid og oppmerksomhet i et eller to barn enn foreldre tidligere la i en hel barneflokk. Her kommer deltaking i frivillige organisasjoner inn i tillegg til det arbeidet foreldrene gjør hjemme. Dette krever planlegging og beslutninger og det stiller krav til familiens kunnskaper og evne til å fungere sosialt. Evnen til følelsesmessig innlevelse og personlig tilpassing blir viktig både i skolen, barnehagen og i barneoppdragelsen hjemme. (Holter m.fl. 1975) I Aftenposten 12/1-97 framstilles dette kravet om empati som en ny trend som har avløst tidligere fokusering på selvtillit og selvrealisering. Det er kanskje heller slik at familien er utsatt for motsatte signaler, og at mange ser den umiddelbare fordelen i å lære ungene sine å klare seg i konkurransen.

Det offentlige har også utviklet et hjelpeapparat med profesjonelle rådgivere og tilbud om familiebehandling som dels direkte overtar tidligere familiefunksjoner, dels forsøker å utvide familiens egne muligheter til å klare seg. Kjersti Ericsson viser at utviklinga av barnevernet baring;de speiler de alminnelige kravene til familiene som samfunnet stiller og fungerer direkte som korrektiv, som riset bak speilet for langt flere familier enn de som til enhver tid kommer i kontakt med det. (Ericsson 1996)

Den sterkere vekten på det nesten terapeutiske innholdet i ekteskap og familieliv, og de profesjonelle normene for barneoppdragelse er ikke nøytrale. Det vitenskapelige grunnlaget er gjerne bygd på hva som anses som normal utvikling, og normal fordeling av evner og egenskaper. Skolen og barnehagen og barnevernet melder fra når ungen ikke viser aldersadekvat utvikling, og det gir familien mer å bekymre seg over. (Ericsson 1996)

Normene framføres av kvinnelig personale, men de er utformet av menn, og i forståelse med det kapitalistiske samfunnet vi lever i. De rettes ikke til familier som kollektiv, men i stor grad som forventninger overfor mødrene.

Kjernefamiliemodellen klarer det ikke

Skilsmisser, og veksten i antallet familier med en kvinne som overhode kan sees som resultat av kvinnenes selvstendighet og mulighet for å velge dette som alternativ til å leve sammen med menn som ikke stiller opp likevel.

Den store bekymringa over oppløsning av kjernefamilien og det livslange ekteskapet gjelder først og fremst barnas oppvekstvilkår. Samtidig som staten vil begrense ansvaret for dette. Derfor innskrenking i overgangsstønad, og omdefinering av forsørgeransvaret. Det at enslige mødre mister trygd når de bor sammen med en mann som ikke er far til barnet, er bare et av eksemplene på at staten definerer husholdningen og ikke familien som økonomisk ansvarlig for gjensidig underhold, samtidig som forkorting av stønadstida har til formål å presse flere enslige mødre til å stifte ny familie.

På den annen side: Med de kravene som stilles til familien, blir den i stadig mindre grad i stand til å ivareta oppgavene som konfliktløser og følelsesmessig buffer. Familiesituasjonen har utviklet sine bortstøtingsmekanismer som gjør at de som ikke greier oppgaven ikke bare blir skilt, men blir bostedsløse og faller utenfor det normale livet. Samfunnet må ta over og det blir oppfattet som uttrykk for familiens og individets maktesløshet.

Denne faktiske motsigelsen, mellom det vi så som press på familien fra samfunnet, angrep på levevilkårene som rammet familiene som forbruksenheter osv. og familien som et redskap for undertrykkelse, førte i sin tid til en hissig debatt om parolen: Forsvar familien. Alle underparoler til dette kravet gikk på velferdspolitiske krav.

Verdi og verdsetting av det ubetalte husarbeidet

Noen hevder at mye av husarbeidet er forsvunnet med den teknologiske utviklinga, og at menn nå bidrar så pass at den kjønnsmessige ulikheten også er i ferd med å forsvinne. Oppgavene er flytta ut i barnehage, sjukeheimer og næringsmiddelindustrien, der de utføres mer rasjonelt der enn i den enkelte heimen.

I de seinere årene har Statistisk sentralbyrå laget et sattelittregnskap over verdiskapningen i husholdningene, basert på tidsnyttingsundersøkelsene som gjennomføres hvert tiende år siden 1971.

Bakgrunnen for dette er at en del land allerede på førtitallet beregnet husholdningsarbeidets bidrag til samfunnets verdiskapning, men de måtte seinere gi opp dette fordi det var vanskelig å beregne, og fordi nasjonalregnskapene skulle være bygd opp på samme måte i alle land for å kunne sammenliknes. Sattelittregnskapet er kanskje et resultat av at boka til Marylin Warring, » Hvis Kvinner fikk telle» (Warring 1991), fikk en voldsom oppmerksomhet verden rundt.

Husarbeidet og nasjonalprodukt

De første beregningene fra 1946 viste at husarbeidet utgjorde 15% av bruttonasjonalprodukt (BNP). I dette inngår både hushjelpenes arbeid og arbeidet til husmødrene og de hjemmeværende døtrene. Dette var alt for lavt og det skyldes både beregningsmåten, at en ikke regnet med andre enn helt hjemmeværende, og at verdien ble satt til lønn, kost og losji for hushjelper og tjenestejenter.

I de beregningene som er gjort siden 1972 med grunnlag i tidsnyttingsundersøkelsene har en brukt lønna til husmorvikarer til å verdisette husarbeidet. De viser at husarbeidet totalt har sunket fra 53% til 38% av BNP. Idag utgjør det altså ca. 40% av BNP hvis vi godtar at tida vår er verd en husmorvikarlønn. Forskjellen mellom 40-tallets beregninger skyldes i hovedsak endringen i lønnssatser, ikke at omfanget av husarbeidet er endret. (Aslaksen og Koren 1995)

Nødvendig og unødvendig husarbeid

Beregningene av husarbeidet skiller mellom arbeid og fritid på den måten at det er bare aktiviteter som kan utføres av en annen, sånn som barnepass, rengjøring osv som teller.

Den samfunnsfunksjonen som husarbeidet dekker, er reproduksjonen av arbeidskrafta, og omsorgen for gamle og sjuke. Mye av dette arbeidet ligger i grenselandet mellom arbeid og fritid. Nivået på dette arbeidet er sammen med lønningene samfunnsmessig og kulturelt bestemt. Levestandarden, boligforholdene og utdanningsnivået bestemmes kulturelt, og det får konsekvenser for den enkeltes muligheter for å hevde seg i konkurransen om arbeid og andre goder. Både arbeidslivet og miljøet rundt den enkelte familien er med på å bestemme hva som er nødvendig. Jeg vil hevde at den tiden og kompetansen som kreves til de nødvendige oppgavene øker, mens det som ikke er samfunnsmessig nødvendig kan reduseres. Men det blir likevel opprettholdt fordi forbrukspresset er så høyt i kapitalistiske samfunn.

Det er i hovedsak de heltids hjemmeværende husmødrene som har redusert den tida de bruker på husarbeid. De kan ha oppdaget at de gjorde unødvendige oppgaver, og de har hatt de samme mulighetene for å kjøpe halvfabrikata som andre. Mange av de tjenestene som kvinner gjør i heimen, er rene tjenester overfor voksne menn. Mye av dette servicearbeidet er unødvendig, men hyggelig når det inngår i et likeverdig og gjensidig forhold.

Men det ser ut som mange nødvendige oppgaver i heimen har økt, som resultat av økte krav til oppfølging av barn og omsorgen for gamle og funksjonshemmede. Tid til vedlikehold har økt som følge av økt forbruk. Vi bruker like mye tid på å vaske tøy med moderne tekstiler og maskiner, som folk før brukte over vaskestampen. Vi bruker mye av tida på vedlikehold av bolig, bil og sportsutstyr.

Videre ser det ut som om den statlige politikken og offentlig debatt i stor grad er rettet mot å binde de samfunnsmessig nødvendige oppgavene til familien framfor å utvikle de kollektive og profesjonelle måtene å gjøre det på.

Omsorgen for eldre og funksjonshemmede(1)

Privat omsorg utgjør minst like mange årsverk som den offentlige omsorgen. Omtrent 49 000 årsverk privat omsorg overfor syke og funksjonshemmede eldre er like mye som årsverk i syke og aldershjem og hjemmbaserte tjenester tilsammen. Denne beregningen gjelder bare eldre. Yngre funksjonshemmede som bor sammen med noen, får nesten all hjelp innen egen husholdning. Det forekommer nesten ikke at det offentlige har hovedansvaret for hjelp og pleie i familier med barn, selv ikke hos eneforsørgere. Den viktigste private omsorgen foregår innenfor den enkelte familien, eller husholdningen, det vil si av ektefeller, foreldre og samboere. Denne delen av omsorgsarbeidet er vanskelig å definere og måle som en særegen byrde fordi det inngår i vanlig husarbeid og gjerne kalles kjærlighetsarbeid. Men det kan også føles som en nødvendighet, som til og med styrer valg av livsform, reduserer mulighetene for å jobbe full tid, og føles som tvang. Når man tar familiehusholdningen for gitt, er det også en selvfølge at den relativt friskeste av flere personer tar ansvaret for de oppgavene som syke og funksjonshemmede ikke greier.

Samspill mellom offentlig og privat

Ellers er det slekta som stiller opp. Ikke nabonettverket som myndighetene stadig roper på. Hjelp fra familiemedlemmer (mest døtre og sønner) som ikke bor i samme husholdning har stor betydning for å få det hele til å gå, å sy sammen det offentlige og de private systemet. Den Skandinaviske velferdsmodellen er særlig godt utvikla med tanke på å utvikle samvirke mellom offentlig og privat omsorgsarbeid. Kampanjene for omsorgsboliger istedet for sykehjem og andre institusjoner for sterkt hjelpetrengende er bevisste trekk for å redusere den offentlige hjelpen, og skape boforhold som gjør det mulig og nødvendig for familien å stille opp.

Det er vanlig å hevde at bosettingsmønster og små barnekull har gjort det vanskeligere for de gamle å få hjelp fra sine egne barn. Men slik er det ikke. I femtiåra da velferdsstatens eldreomsorg ble planlagt, var det mange enslige som ikke hadde egne barn. Idag er det er stadig færre av de eldre som ikke har egne barn (Szebehely 1993).(2)

I Norge er det gjort en undersøkelse som viser at flere deltar i omsorgsarbeid på 90-tallet enn i 1980, mens omsorgen som gis er mindre intensiv. Det er med andre ord blitt mer vanlig at noen må trå til, og at de eldre har noen å få hjelp av, men det brukes ikke så mange timer på å hjelpe. Kvinner utfører en større andel av arbeidet enn før Lingsom (1993). (3)Det er de middelaldrende kvinnene, mellom 50 og 59 år som gjør det meste omsorgsarbeidet. Mens de yngre yter mindre tid i gjennomsnitt enn før, har denne gruppa øket både i antall og i antall timer som ytes.

Det er de enslige som bruker det meste av den offentlige omsorgen. 3/4 av de hjelpetrengende enslige har den offentlige hjelpen som hovedkilde. (4) Men det er grunn til å tro at den uformelle omsorgen spiller en stor rolle også for disse. I følge Ivar Brevik og Susan Lingsom er kombinasjoner av hjelp fra flere kilder mest vanlig for de mest hjelpeavhengige blant eldre personer. (NOU 1992:1) (Lingsom 1991 ). I f¢lge Szebehely (1993) har nedskjæringene i løpet av 80-årene ført til at enslige menn har beholdt sin høye andel hjemmehjelp, mens kvinner, også enslige kvinner stor sett har mistet den.

Hun mener dette ikke skyldes kommunenes bevisste oppsøking av familiemedlemmer som kan påta seg omsorgsoppgaver. Kvinnene, og de med lav utdanning har tapt i konkurransen om offentlig hjelp når en må forhandle seg fram til en løsning.

Husholdningene og hjelpebehov

Familieomsorg er altså først og fremst et kjernefamilieforhold. Husholdninger der en eller flere er avhengig av særlig hjelp fra andre, er noe oftere sammensatt på utradisjonelt vis. Det kan være søsken eller folk som ikke er i slekt som deler husholdning.

Privat omsorg til gamle uten egne barn gis av nieser og nevøer, søsken eller personer utenfor slekt. Slike konstruerte familier trår til og yter nesten like mye omsorg som egne barn. Hjelperen er gjerne en som har hatt et spesielt godt forhold til den hjelpetrengende fra barndommen av. (Gautun 1993)

Blant husholdninger som bruker husbanklån og offentlig bistand til å planlegge boligutbedring er det også påfallende mange konstruerte familier. Disse brukte også lite hjemmehjelpsressurser. (5)

Jeg tolker det slik at familiemodellen blir helt nødvendig i vårt samfunn slik at de som har behov for hjelp i dagliglivet må tenke taktisk når de velger husholdningsform og bygger opp sitt familienettverk. Familien blir en tilpasningsform i et samfunn som ikke klarer å ivareta omsorg og sosial trygghet for eldre og funksjonshemmede.

Arbeidsdelinga – og eldre menn
Fordelinga mellom menns og kvinners husarbeid er slik at det fortsatt er kvinnene som gjør det meste. I 1990 ca tre ganger så mye som menn. I 1972 var forholdet mer enn 4-1. Dette skyldes at kvinnene bruker mindre tid på oppgaver som blir regnet med i denne statistikken, mens mennene nesten ikke har økt sitt bidrag. Det er utviklinga i løpet av de ca 20 år som har vært prega av kvinnekamp og en enorm øking av kvinnenes deltaking i arbeidslivet. Det er småbarnsfedre og mannlige pensjonister om har stått for økingen av mennenes innsats i husarbeidet.

Det er kvinnene som oftest har hovedansvaret for å hjelpe den hjelpetrengende innen husholdningen. Men i forhold til våre vanlige forestillinger er det er påfallende at så mye som en tredel av omsorgspersonene innen husholdningene er menn. Men menn hjelper bare ektefeller/ samboere og egne foreldre. Kvinnene er omsorgsytere også i kraft av å være foreldre, og de har omsorg for en rekke andre personer utenom den nære kjernefamilien. Det er bare i barnefamilier at omsorgs- og hjelpeansvaret deles på flere personer.

Kvinnene begynner tidlig som omsorgspersoner og når toppen i 50-59 års alder. Fram til vanlig pensjonsalder er bare en liten del av omsorgspersonene menn. I tidlig pensjonsalder derimot er det nesten like mange menn som kvinner blant omsorgsyterne. En fjerdedel av omsorgspersonene er sjøl funksjonshemmet. Enda flere når omsorgspersonen er mann. Den sterke økningen av antallet menn som tar slikt ansvar «passer» godt med mønsteret i yrkesdeltakelse og faktisk pensjonering. Menn inngår i omsorgsreserven når de ikke lenger er aktuelle på arbeidsmarkedet. Kvinner med omsorgsansvar dominerer sterkest over menn i utdanningsperioden, og i den kritiske mellomalderen 50-59 år.

Reproduksjonskostnadene
Verdien av arbeidskrafta (lønna) er lik reproduksjonskostnadene og disse er kulturelt bestemt og lar seg ikke variere så mye innen en og samme kultur.

Ved å beregne verdien av husarbeidet og legge det til inntektene pr forbruksenhet for de ulike familiegruppene kan en vise at husarbeidet jevner ut inntektsforskjeller.(6) En nærmere analyse viser at denne utjevningen særlig gjelder inntektsforskjellene innen hver husholdningstype, mens den bidrar lite til forskjellene mellom de ulike husholdningstypene. Mengden husarbeid er omvendt proporsjonalt med antall heltidsinntekter. Enslige menn gjøre minst husarbeid og par med to barn og en inntekt mest.

Det er et kjent fenomen at husmødrene kunne ri av kriser og arbeidsløshet ved å øke innsatsen hjemme. Men det var i en tid da det var mye å spare på å produsere hjemme framfor å kjøpe mat og klær osv. I etterkrigsåra kunne man også skaffe seg bolig gjennom en stor grad av selvbygging, selv om dette i det lange løp fører til at lønningene blir lavere. I dag er det knapt lønnsomt med egenproduksjon av varer. Privatarbeidet er mer knytta til omsorg for barn og gamle.

Under sosialismen og kommunismen

Kapitalismen har gjort den moderne familien til en integrert del av økonomien over alt i verden. Det er lite som tyder på at kapitalistisk produksjon kan fungere over lang tid uten slike organiserte reproduksjonsenheter, og et samfunnsmessig utdanningssystem. Om deler av helse- omsorgsarbeidet og utdanningsystemet blir kapitalistisk, vil det bare komme den dyreste arbeidskrafta til gode.

Vi sier gjerne at vi finner grunnlaget for samfunnsorganiseringa av produksjonen under sosialismen i den høyt utvikla kapitalismen (Kapitalen bok 3 kap 27) Er det også slik med privathusholdningen som basis for reproduksjonssektoren? Nei jeg mener reproduksjonen kan gjøres samfunnsmessig. Det er særlig fordi forutsetninga for kapitalismen er en fri, det vil si privat arbeider. Under kommunismen har arbeideren en virkelig frihet, og all produksjon er både samfunnsmessig organisert og eid.

Det gir først og fremst mulighet for å oppheve det private forsørgeransvaret som vi har sett fortsatt fungerer gjennom familien. I Sovjet ble det fra først av utviklet en radikal sosial og familiepolitikk, men dette brøt fort sammen. På mange felt er den norske velferdsstaten i dag mer avansert. Selv i sovjet-tida opplevde aldri russerne at barn ikke hadde forsørgeransvar for sine gamle foreldre.

Det alminnelige husarbeidet og den daglige restituering av arbeidskrafta kan gjøres enklere om boformer, matlaging og transport var bedre organisert. Kollektiver, desentralisert arbeid og kantiner kan erstatte mye av den tida som går med til produksjon og vedlikehold i den enkelte familiehusholdninga. Det kan redusere forbruk og vedlikehold av dagliglivskapitalen, hus, bil og husholdningsmaskiner, og det vil redusere energiforbruket og forurensningene. Disse argumentene er alle åpne for, men forsøk under kapitalismen har ikke hatt stor spredning.

Hvis sosialisering, oppdragelse og utdanning skal være en ren samfunnsoppgave, må det være fordi vi mener at det er mer hensiktsmessig og at det gir bedre resultater enn når ansvaret er lagt helt og holdent på den private familien. Da må vi forutsette at arbeidet bygger på et profesjonelt og vitenskapelig grunnlag. Vi må regne med at det fortsatt er noen konflikter mellom individenes ønsker og de samfunnsmessige målene. Vi vil bruke de best egnete folkene til disse oppgavene, og vi vil ønsker å diskutere det grunnlaget de arbeider etter. Men i den vitenskapen og de normene som gjelder i den kapitalistiske velferdsstaten ser vi mange ulike og motstridende tendenser som viser at vi har en lang vei å gå før vi finner gode løsninger.

Eldreomsorgen må vi også se i et annet lys. Saka har to sider:
-Hva er konsekvensene for mottakeren, hvordan ønsker den gamle eller funksjonshemmede å leve, i familie eller i familieliknende grupper, kollektiver osv. eller i institusjoner
-Hva er best for omsorgsyteren. Her blir det også snakk om profesjonalisering, ikke bare for å yte god omsorg, men også for å verne om arbeidsvilkårene.

Under kapitalismen er det en motsigelse mellom disse interessene, kan vi løse dem i et sosialistisk samfunn? Så vidt jeg kan se finnes det ikke noen marxistisk analyse av hvordan man skal ordne et samfunn som tar vare på mennesker som trenger mye hjelp, og kanskje aldri kan produsere noe selv.

Fotnoter:
1)Avsnittet bygger på egne analyser av Boforholdsunders¢kelsen 1988. En mer uttømmende artikkel med alle litteraturreferanser ble publisert i «Materialisten» nr.2/3-94.

2)Szebehely har analysert data fra de svenske levekårsunders¢kelsene i 1989/81 og 1988/89.

3)Lingsom bruker de norske tidsnyttingsundersøkelser fra 1980 og 1990, altså noenlunde samme tidsrom som Szebehely. Hun har bare analysert hjelp som ytes mellom husholdninger.

4)Opplysninger fra Boforholdsundersøkelsen 1988.

5)Bull, Lange og Grut: «Råd for uråd, en undersøkelse av boligrådgivning i Aust-Agder fylke. » (1992) 6)Påstanden bygger på en artikkel i «Tidsskrift for samfunnsforskning» av Julie Aslaksen og Charlotte Koren (1995). Inntekt pr forbruksenhet betyr at disponibel inntekt er fordelt på barn og voksne etter en internasjonal modell. Verdien av husarbeidet er antall timer i følge tidsnyttingsunsersøkelsene er ganget med husmorvikarlønn. Summen kalles utvidet inntekt pr. forbruksenhet.

Tips til litteratur hvis du vil lese mer:
-Amott, Teresa: «Caught in the Crisis – Women and the U.S. Economy Today. » Monthly Review Press, 1993.
-Aslaksen, Julie Koren, Charlotte: «Det ubetalte husarbeidet – omfang og fordeling», Tidsskrift for samfunnsforskning, nr. 1/95.
-Bull, Grete: «Familieomsorgen, frivilligheten og velferdsstaten», Materialisten 2/3-94.
-Dale, Kristin «Kvinneperspektiv på økonomisk politikk i velferdsstaten. Kjønn og samfunn i endring, konferanserapport 100 Norges Forskningsråd, Program for grunnleggende samfunnsvitenskapelig kvinneforskning 1995
-Engels, Friedrich: «The housing Question». 1872. Progress Publishers, Moscow 1970
-Engels, Friedrich: «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse» I tilslutning til Lewis H. Morans forskning. 1884. Elan, Forlaget Ny Dag, Oslo 1970
-Ericsson, Kjersti: «Barnevern som samfunnsspeil». Pax, 1996.
-Fox, Bonnie i Fox Bonnie ed.: «Womens double Workday: -Twentieth century changes in the reproduction of daily Life. Hidden in the household» s.172-216. Womens Educational Press, Toronto, 1980
-Gautun, Heidi: «Gammel, barnløs og alene – En sammenlikning av omsorg til eldre med og uten barn. Rapport 5. » Institutt for Sosialforskning, Oslo, 1993.
-Holter, Henriksen, Gjertsen og Hjort: » Familien i klassesamfunnet. » Pax, 1975.
-Lingsom Susan: «Fra studentopprør til eldreomsorg. Hvordan er 68-ere som omsorgsgivere? » Tidsskrift for Samfunnsforskning 34, s.297-317, 1993.
-Lingsom, Susan: «Hjelp etter behov? Offentlig og privat omsorg for hjemmeboende eldre.» Inas-rapport 1991:5 Institutt for Sosialforskning, 1991.
-Lysestøl, P.M.: «Husholdets politiske økonomi». Universitetsforlaget, 1992.
-Seccombe, Walley: «The Housewife and Her Labour under Capitalism. » New Left Review nr. 83. 1974, fra side 3.
-Sosial- og Helsedepartementet: «Våre velferdsordninger – En gjennomgang foretatt av en intern arbeidsgruppe. » 1994.
-Sosial og Helsedepartementet: «Fornyelse av velferdsstaten. En invitasjon til debatt fra Sosial- og Helsedepartementet om våre sosiale velferdsordninger. » 1994.
-Szebehely, Marta: «Hemtjänst eller anhörigvård? Förändringar under 80-talet. » 1993-00-30. Socialstyrelsen. 1993.
-Thorsen, Kirsten og Dyb, Halvard: «Er det noen som bryr seg? Uformell omsorg for eldre og offentlig støtte til omsorgsgiverne. Rapport 1993-1. » Norsk gerontologisk institutt. 1993
-Wærness Kari: «Kvinneperspektiver på sosialpolitikken. » Universitetsforlaget. 1982
-Wærness Kari: «Kommentar til Aslaksen og Koren: «Det ubetalte husarbeidet – omfang og fordeling»». Tidsskrift for samfunnsforskning. 1995

Denne artikkelen sto i det svenske Clartè (nr. 1 1996) der artikkkelforfatteren er medlem. Artikkelen er oversatt av Arne Hedemann.

Forfatteren er redaksjonsmedlem i det svenske Clartè

---

Nøyaktig som i Austens romaner, virker det som jentene går i bresjen for noe nytt. De har med Anthony Giddens ord, «forberedt veien for en ekspansjon av det intime gjennom sin rolle som moderne, følelsesmessige revolusjonære».

En av de store revolusjonene på slutten av 1900-tallet er den seksuelle. Reproduksjonens reduserte betydning har rystet følelseslivet og familieinstitusjonene grunnleggende. I denne prosessen skjer en radikal omdanning av intimiteten som også bør få konsekvenser for det offentlige livet, hevder sosiologen Anthony Giddens.

Lengselen etter å oppleve den romantiske kjærlighetens understøttende kraft preger muligens det postindustrielle nåtidsmennesket i høyere grad enn den gjorde blant 1800-tallets romanleserinner. Tross skilmissestatistikken hyller de fleste av oss innerst inne ideen om et radikalt,følelsesmessig brudd i tilværelsen som underminerer og fornyer alt liv. En tilstand verdt å streve etter. Den skal i sin tur helst lede til et livslangt ekteskap der sinnsstemning og ikke økonomi forventes å være det sammenholdende kittet. Om det blir problematisk, disponerer vi atskillige hyllemeter med veiledende håndbøker, psykoterapi eller løssalgsavisenes helgbilag. Både menn og kvinner, men spesielt kvinner fra alle skikt, fantaserer stadig om den rette og drømmer om et gjensidig sjelelig fellesskap – et dyp forhold. For i dette riket dominerer det opphøyde over det seksuelle.

Austenfeber

Aviser og blader proklamerer «Austenfeber»(1). I alle fall vi kvinner sitter klistret foran fjernsynsserier og filmlerret for å bli oppslukt av disse aristokratiske, men akk såå brilliante skildringer av den reaksjonære romantikkens seier over tradisjonens leie makt. Til og med i et forherdet «clartèisthjerte» skjelver det til av det kyskeste kyss…

Lidenskapens revolusjonære potensiale har selvsagt mennesker til alle tider vært klar over, og derfor har man i alle samfunnsformer ansett den som en ubrukbar del av byggingen av et solid samfunn som hviler på privat eiendomsrett. Ekteskap, hjertekjærlighet og erotikk har blitt holdt godt atskilt, framfor alt av menn i de fleste klasselover i historiens gang, og særlig hos aristokratiet har diverse sidesprang vært vanlig. Men i de andre skikt kunne til og med en og annen kvinne tillate seg det samme – i det minste dersom hun leverte et betryggende antall ektefødte. Med de borgerlige kvinnenes behov for en romantisk dimensjon i sine småtriste liv på attenhundretallet ble hjertets krav og forventning ført inn i ekteskapsinstitusjonen. Men erotikken var et emne som knapt kunne omtales i slike kretser. Jane Austen kan ikke ha vært i nærheten av ett mannfolk. I dag betyr ikke lenger seksualitet reproduksjon. Bare på noen få tiår har prevensjonsmidlenes sikkerhet snudd opp ned på de vilkår og tradisjoner som i uminnelig tid har bestemt reglene for den kroppslige kjærlighetens uttrykksmuligheter. Dermed er det satt et grunnleggende spørsmålstegn ved ideen om ekteskapets sammenheng med det åå ha kontroll over kvinnen. Til hverdags tenker vi knapt over hva en slik tilsynelatende selvfølgelighet faktisk betyr for relasjonene i et parforhold, i familieinstitusjonen og for intimitetens vilkår.

Anthony Giddens

En som har gjort dette grundig og særlig tankevekkende, er den meget veletablerte engelske sosiologen Anthony Giddens som for noen år siden skrev boka «Intimitetens omvandling – sexualitet, kärlek och erotik i det moderna samhället» (oversatt til svensk 1995, Nya Doxa). Giddens analyserer dagens seksuelle kartverk og konstanterer:

«Avhengigheten (av forelskelsen/romantikken, K.H.s anm.) må settes i sammenheng med det faktum at vi i dag lever i et samfunn hvor tradisjonens makt i større utstrekning enn tidligere er fjernet. I tilsvarende grad får det instinktmessige jeg-prosjektet en spesiell betydning. Når store områder av en persons liv ikke lenger bestemmes av herskende mønstre og vaner, er individene stadig tvunget til å overveie valg mellom ulike livsstiler. Dessuten – og dette er av sentral betydning – er slike valg ikke bare «eksterne» eller marginale sider av individets holdninger, men bestemmer hvem individet er.»

Kvinner i Vesten kan i prinsippet bestemme over sine kropper. Vi kan avstå fra barn og samtidig ha seksuelle forhold. Rett ut sagt kan vi velge seksuell identitet eller eksperimentere med den. Vi er ikke lenger henvist til noenslags «natur» – det står oss i tilfelle fritt å velge naturen om skjebnen også vil. Vil ikke skjebnen, kan vi la oss bli prøverørsbefruktet med eller uten mann (i det minste i teorien). «Seksualiteten» – som naturligvis ikke eksisterte som begrep – var tidligere forbundet med stadige svangerskap og en stor risiko for å dø i barselseng, og bygde nærmest på en fornektelse av kvinnens seksuelle utbytte. I dagens samfunn har den blitt utviklet til et fritt uttrykk for individualitet. En oppførsel som i prinsippet likner mannens nytelsesinnretta seksualitet. For å slippe den «naturlige» elendigheten – å være en ren eller uren kvinne – fantes det to andre muligheter: å gå i kloster eller kle seg ut som mann og håpe på at ingenting skulle avsløres, dette kunne lykkes fordi den sosiale rollen i praksis alltid veide tyngre enn naturen.

Selv om aidstrusselen stadig finnes i bakgrunnen i denne sammenheng, gjenstår i dag noe som Giddens kaller for «den plastiske seksualiteten». Et livsområde som har valgt bort reproduksjonen og som står stadig åpnere for utforskning og eksperimenter, og åpner døren for flere mennesker enn de i «undergrunn-«, «>outsider-» og kunstnerkretser som tradisjonelt har prøvd disse rom. Sannsynligvis kommer flere mennesker i denne samfunnsfasen derfor til å si ja til og utvikle for eksempel homoseksualitet og tokjønnethet fordi det helt enkelt begynner å bli sosialt funksjonelt, og stuerent når reproduksjonen har blitt et sekundært mål for begge kjønn. Oppførsel som i en tidligere samfunnsfase ville bli betegnet som perverst, kan i den nåværende samfunnsfasen fungere som en «radikal pluralisme», befridd fra moralisering og er sannsynligvis nødvendig for framveksten av en fullstendig emansipasjon.

Når det gjelder økingen av homoseksualitet blant menn (i følge amerikanske forskere har over 40% av gifte menn hatt sex med andre menn) framfører Giddens en teori verd å merke seg:

«Innslaget av psykologisk forsvar synes åpenbart i denne form for tilfeldig seksualitet. Den kan sees som en mannlig masseflukt fra det som forener seksualitet, jeg-identitet og intimitet. I en tid når kvinnen ikke lenger spiller med, blir den et uttrykk for menns hemmelige motstand mot konsekvensene av likhet mellom kjønnene.»

Tilsvarende resonnement, skjønt motsatt, forekommer blant kvinner som velger å være lesbiske. Giddens moraliserer ikke, men iakttar dette spekter av stadig vanligere «grenseovertredelser» som et symptom på at kjønnsrollene radikalt holder på å oppløses. Men jakten på de ekstraordinære opplevelsene skaper selvsagt behov og avhengighet som i lengden motvirker «det instinktmessige jeg-prosjektet» og et virkelig møte mellom kjønnene. For ikke å glemme de kommersielle kreftenes enorme interesse av å utbytte denne typen drifter.

Den kvinnelige seksualiteten

Selv om den kvinnelige seksualiteten fortsatt bærer preg av de gamle redslene for graviditet og den sterotype underkastende holdningen, holder den drastisk på å forandres. Det er ikke lenger selvsagt at ekteskapet er den sentrale erfaringen i vestens kvinners liv. I det minste i Skandinavia er det mer selvsagt for både middelklasse- og arbeiderklassekvinnen å ha egnen penger, arbeidsliv og et sosialt liv utenfor hjemmet. For middelklassen er dessuten god utdanning en like selvsagt sak. I verdens mest emansiperte land er det en ti år gammel situasjon, mens det er utopi for majoriteten av verdens fattige kvinner. Det må legges til at underklassekvinner i vest med lav utdanning der spesielt arbeidsløse alenemødre utgjør et absolutt nederste sosialt skikt, i dag befinner seg i en klart defensiv situasjon.

I sosiologiske undersøkelser som har intervjuet tenåringer om deres forhåpninger for framtida, merkes det blant jenter en forskyving fra et ønske om å «bli gift» til et ønske om et møte som innebærer et dypt likestilt forhold. Derimot snakker gutter oftere (og stadig) om en pen «frue» som inngår som en del av eneboligen og toppjobben (dette kan jeg bekrefte fordi jeg har lest en videregående klasses stiler om temaet nylig). Nøyaktig som i Austens romaner virker det som om jentene også her går i bresjen for et nytt syn. De har «forberedt veien for en ekspansjon av det intime gjennom sin rolle som moderne følelsesmessige revolusjonære», som Giddens uttrykker det.

For denne nye situasjonen innfører Giddens et sentralt begrep; «det rene forhold» – der båndet mellom mennesker opprettes i former som er gjensidig forhandlet fram, og bare varer så lenge begge parter får tilstrekkelig ut av alliansen – en rullerende kontrakt. Kjærligheten og behovet for samliv er dermed mer avhengig av dette rene forholdet som ramme, enn det ekteskaplige løftet. Selve ekteskapsformen blir da mer et symbol på trofasthet enn en faktor som definerer trofasthet. Den plastiske seksualiteten inngår her som en utfylling og en fordypning av en slik fortrolighet, og reproduksjon finnes der som en mulighet. Men mannen slentrer etter i denne prosessen, påstår Giddens, og mener at mannen har holdt seg unna det intimes utviklingsområdet og framfor alt betraktet forelskelsen og det følgende ekteskapet som en «adgang» til kvinnens kropp på en attenhundretalls måte. I boka refereres en undersøkelse hvor nesten alle intervjuede kvinner ønsket større verbal nærhet i forholdet med sine menn, og de oppga at de merket motstand eller følelsesmessig likegyldighet når de forsøkte å få til en mer intim kommunikasjon.

Giddens utvikler ikke noen tanker om viktigheten av de åpenbart meget fordelaktige praktiske og økonomiske vilkår som et samliv innebærer. Fortsatt er økonomi selvsagt et meget vesentlig kitt i et samliv, med den forskjell at det i dag bygger på begge partenes innsats. Men mannens økonomiske innsats utgjør allment den dominerende delen for de fleste forhold både i middel- og arbeiderklasse, dette innebærer at kvinner spesielt ved en skilsmisse havner i uhjelpelig underlegenhet.

Det rene forholdet

«Det rene forholdet»-resonnementet overføens også til andre områder i livet. Om det tilpasses på vennskaps- og slektsforhold, blir det for eksempel ikke selvsagt at barna (oftest jentene) tar hånd om sine gamle foreldre dersom det gjensidige forholdet ikke finnes. Det romantiske kravet på gjensidighet innenfor ekteskapet og individenes behov har dermed utviklet seg til å sprenge de forventede sosiale konvensjonene. En slik splittelse kan man også studere i de stadig vanligere tilfeller av at foreldre i dag faktisk svikter sine barn (dessverre hverdagskost for dagens skolerådgivere) når de finner et nytt og «mer givende» forhold som barnet ikke passer inn i. Giddens gir ingen slike eksempler.

Refleksjonen er nærliggende; når konvensjonens forventninger begynner å oppløses, åpner det utvilsomt muligheten for at flere mennesker handler i grov egeninteresse. Diskusjonen om det sivile samfunnet får her ytterligere en dimensjon; krever ikke et tradisjonsoppløsende samfunn en sterk profesjonell offentlig sektor som motkraft og demokratisk garantist? For spørsmålet er om det finnes noe alternativ. Et forsvar og vern om kjernefamilen virker konserverende og havner meget lett i en kristeligdemokratisk felle. For Giddens utgjør «det rene forholdet» et svar på et økt personlig moralsk ansvar for sine handlinger, men ut i fra andre utgangspunkt enn tradisjon og institusjon. En slags eksistensialistisk tankegang, om man vil.

Alkoholisme, narkomani – og sex

I et samfunn hvor normene er i oppløsning forsterkes fenomener som seksualfiksering og tilfeldig sex. Den ekstreme avhengigheten og følgende misbruket av dette emansipatoriske (2) løft, sammenlikner Giddens med alkoholisme eller narkomani. Han ser paralleller med det såkalte «kick», «fix» og «time-out» med følgende jeg-tap og destruktive skamfølelser: «alle avhengighetsformer er forsvarsreaksjoner og flukt, et uttrykk for svikt på autonomi som kaster en skygge over jegets evner». Følgelig er det vanligst blant menn (selv om fenomenet også kan iakttas blant stadig flere kvinner), der erobringen i seg selv er drivkraften » intenst begjærte kvinner blekner til ingenting når affæren er fullbyrdet. På denne måten dyrkes ideen om kvinnen som et bunnl&oslashst (biologisk…) mysterium – en oppfatning som framfor alt florerte nåår 1800-tallets borgerlige kvinnnesyn ble formet.

«Disse menn er ikke i stand til å opprette båndet mellom seksualitet og intimitet. En slik mann bygger hele sin identitet på sin innsats i arbeidslivet og derpå følgende status blant andre menn – og i svært liten utstrekning på en følelsesmessig rekonstruksjon av det forgangne. Prisen mennene må betale for sin stilling på det offentlige området er at de er utestengt fra omdanningen av intimiteten. »

Giddens studerer og gransker den freudianske teoribyggingen på området og diskuterer selvstendig. Først og fremst hva den sterke morsdominansen i et lite barns liv sannsynligvis får av konserverende psykologiske konsekvenser for konstruksjonen av de ulike kjønnsrollene – både bra og dårlig for begge. Han stiller seg befriende kritisk til Freuds tidspregede analyse av den passive kvinnelige «uutviklede» seksualitet, og den temmelig bisarre teori om den såkalte «penismisunnelse». Menns og kvinners åpenbart delvis forskjellige seksuelle behov utgjør naturligvis et komplisert vekselspill av tidlige foreldreholdninger og samfunnskonvensjoner, mens Giddens tilskriver den biologiske faktoren relativt liten rolle. Giddens ideologiserer aldri, eller hengir seg til overflatiske karakteristikker av kvinnelig og mannlig. Derimot konstanterer han at jenter absolutt ikke er «nærmere til følelsene» i noen nedarvet betydning, men at de allment ikke oppmuntres til å utvikle sine tekniske evner – en egenskap som uten tvil bekrefter guttenes behov for å bli verdsatt og elsket. Jenter lærer seg som kjent å bli elsket av helt andre årsaker. Den samfunnskonservative Freud må naturligvis være et gitt utgangspunkt for en psykologisk teori slår Giddens fast. Deretter gransker han de seksualteoretikere som oppfattes å tilhøre en progressiv tradisjon, framfor alt Michel Foucault, Wilhelm Reich og Herbert Marcuse. En radikal holdning til Freud skulle innebære å vise at det han oppfattet som sivilisasjon i allmennhet i praksis er noe spesielt for den moderne orden:

Marcuse

«Og modernitetens problem, som jo Marcuse oftest betoner, hører i meget stor utstrekning til en mannsdominert sfære. Man får anta at kjærligheten enda en gang forvises bak kulissene, som den kvinnelige spesialiteten den faktisk kom til å bli. I forgrunnen finnes bare lønnsarbeidets verden, som tas for gitt som et mannlig prosjekt. »

Både Reich og Marcuse formulerer eldgamle utopiske teorier om den fullstendige emansipasjonen i den moderne tidsalder i opposisjon mot de utbyttende, kapitalistiske kjønnsstrukturer. De har i følge Giddens mangler i sin evne til å sammenkoble teoriene med en analyse av den faktiske kvinnekampen i et kjønnspolitisk undersøkende perspektiv.

Som nestor i disse spørsmålene troner Michel Foucault, selv om han bare rakk å påbegynne sitt store livsprosjekt: å skrive seksualitetens historie. Foucault er den sentrale teoretikeren når det gjelder diskusjonen om hvilken rolle seksualiteten spilte i ulike samfunnsformer. Giddens vier et særskilt kapittel til delvis å punktere Foucaults teori om samfunnsinstitusjonene som i prinsippet seksuelt repressive. En tanke som motsies ganske grundig av Giddens sosiologiske tilstandsbeskrivelse, som tvertimot nærmest gjenspeiler en relativt smidig og tilpasningsdyktig samfunnsmoral.

«Utviklingen av demokratiet på det offentlige området var i begynnelsen først og fremst et mannlig prosjekt – som kvinnene til slutt fikk del i, framfor alt som en følge av deres egen kamp. Demokratiseringen av privatlivet er ikke en like synlig prosess – delvis nettopp fordi den ikke finner sted offentlig – men dens konsekvenser er like dyptgående. Det er en prosess hvor kvinnene hittil har spilt hovedrollen, selv om de oppnådde resultatene på samme måte som i den offentlige sfaelig;ren til slutt vil bli tilgjengelig for alle. »

Slik sammenfatter Giddens forholdet mellom de to verdener, som så merkelig holdes atskilt i vår sivilisasjon – en konstatering som samtidig fører til en sluttdiskusjon om at en fullstendig demokratisering av privatlivets helligholdelse er nødvendig for emansipasjonen.

Dobbeltmoralens mørke

Framfor meg ser jeg et opprinnelses bilde: borgerskapets mørke og tunge fløyelsbekledde interiør der frustrerte fruer og foraktede prostituerte holdes gjemt i dobbeltmoralens mørke. Her finnes rommet for Strindbergs familiehelvete og de borgerlige kvinnenes fengsel – det tradisjonelle privatlivets hellighet rommer store deler av borgerlig reaksjonært og konservativt tankegods. Fascinasjonen for seksualiteten i vår tid henger naturligvis sammen med at den utgjør nettopp et siste privat rom dit vi ikke eier innsyn. Den utgjør «en kontaktflate mot alt det som ble ofret for den tekniske trygghet som det daglige livet kan tilby».

Ingen tidligere epoke i historien har spekulert så voldsomt i hva som kan utspille seg hjemme hos tenåringsjentene og hjemmefruene i deres lukkede kammer. De fleste av oss vet at det er falsk støy. Det finnes nettopp ingen hemmeligheter, men derimot mye lengsel og tomhet – den håpefulle får hver gang legge sammen løssalgsavisens helgbilag utilfredsstilt. Men helliggjøring og mystifisering av privatlivet mørklegger og gjør intimsfæren utilgjengelig for diskusjon og spørsmålsstilling. Her skjuler ikke bare nøkkelen til kvinnens emansipasjon seg, men også muligheten til en politisering av livet som helhet. Tidligere innfører Giddens begrepet livspolitikk, en politikk som forener abstrakt filosofi, etiske tanker og åpenbare praktiske gjøremål.

Intimitet og demokrati

Intimiteten i seg selv inneholder et løfte om demokrati. Et løfte som forutsetter individenes autonomi og mulighet til virkeliggjøring i en ånd av respekt og generøs åpenhet for den andre, grunnlagt på like rettigheter og plikter, og dessuten å alltid ha gode hensikter for handlinger som berører et annet menneskes liv. Det vil si at den intime sfæren må preges av de prinsipper som vi pååstår å følge for det offentlige livet – kun slik kan den vanskelig tilgjengelige falliske makten bekjempes.

«Tanken om at det finnes trosforestillinger som er riktig for en mann, men feil for en kvinne – eller tvert om – kommer sannsynligvis til å tvinges bort ved at fallos krymper til penis » er vel en ganske tiltalende og befriende visjon for oss alle – eller?

Fotnoter:
1) «Austenfeber», kommer av Jane Austen, som skrev romaner på 1800 tallet. Hun var ugift. En rekke romaner av henne er nyutgitt sist år og dramatisert for fjernsyn. (A.H.)

2) Emansipasjon betyr likestilling og frigjøring. (A. H.)

 

---

En brukbar teori om et samfunnssystem skal gi en forståelse av hvordan den virkelige verden er. Den politiske kampen om å vinne hodene og hjertene til folk avgjør om flertallet slåss mot undertrykking og utbytting – eller om resultatet er apati.

Kampen mellom ulike teoretiske retninger har mer enn teoretisk interesse. Det er i høy grad et spørsmål med store praktiske konsekvenser: om folk reiser seg til kamp, slåss for demokratiske rettigheter, høyere lønn, kortere arbeidstid og bedre vilkår for kvinner, innvandrere og homofile.

Marxismen hevder at kapitalismen består av klasser og klassekamp, kvinneundertrykking og kvinnekamp, imperialisme og kamp mot imperialismen, økonomiske kriser og kamp mot nedlegging av arbeidsplasser, privatisering, og en tredje verden der et flertall lever i fattigdom og der undertrykkinga avler motstand.

Reaksjonære politikere forsvarer kapitalismen som historias sluttpunkt, om enn med feil. Marxister kritiserer dem for å ha en feilaktig teori som tilslører virkeligheten. Det blir en politikk for samarbeid med undertrykkerne og for å få de undertrykte til å nedlegge kampen. De har påtatt seg den politiske oppgava å være talerør for den virkelige makta, monopolkapitalen.

Den betydelig oppfatning blant folk er defaitisme: Det nytter ikke å gjøre noe. Makta rår. Marxister bruker tid og krefter på å utvikle en teori som gir en riktig forståelse av samfunnet. Tanken er at kunnskap er en viktig faktor for å forandre, en avgjørende faktor for å avvise ideene om at det ikke nytter å organisere seg og slåss.

En teori er en abstraksjon fra virkeligheten. Den er ikke virkeligheten. Men teorien kan få høyst praktiske konsekvenser og få virkelig betydning for folks liv. Noen eksempler:
–Kvinnekamp. Teorien om arbeiderkvinner som dobbelt undertrykt, både som kjønn og klasse og teorien om utbyttinga av kvinner som kjønn, har skapt begrepet kvinnelønn. Det er et strategisk syn at arbeiderklassen -ikke minst arbeiderkvinner – har felles interesser uavhengig av hvilket forbund du er fagorganisert i. Det styrker kampkrafta når organisasjonssjåvinismen legges til side. Et sånt ståsted har gjort at «Kvinner på tvers» har hatt avgj&olsash;rende betydning for kvinners mer offensive rolle i tariffoppgjørene de siste åra.
–Analysa av EU som imperialistisk og at medlemskap i EU svekker den nasjonale sjølråderetten, var viktige forutsetninger for å utløse den kampkrafta som gjorde at vi har sagt NEI to ganger – så langt.

Postmodernismen har vunnet stor oppslutning blant intellektuelle på lærestedene i den vestlige verden. Den kritiserer marxismen på de mest sentrale spørsmåla. Det er to grunner for et marxistisk, teoretisk tidsskrift til å ta postmodernistene på alvor.

Selv om postmodernismen spriker fra person til person og mellom ulike miljøer, er det noen grunnleggende trekk den har felles og som gjør at den kan kalles en helhetlig teori:
1)Den understreker at samfunnet og menneskets plass må forstås som fragmenter, deler. Den har derfor ikke en helhetlig forståelse eller analyse av samfunnet.
2)Som en konsekvens er deres forståelse av dagens kapitalismen – som de gjerne kaller «den postmoderne tid», – uten de viktigste marxistiske begrepene. Den kan beskrive ulike grupper (kvinner, menn, homofile, innvandrere osv.), men forstår ikke disse delene av virkeligheten og deres rolle som en del av det kapitalistiske samfunnet med klasser, klassekamp og imperialisme. Fordi de avviser samlebegrep – ikke bare de marxistiske oppløser postmodernismen den vitenskapelige analysa i tenkinga si. Postmodernismen har, i marxistisk forstand, en idealistisk historieoppfatning som er mer opptatt av å forklare samfunnet ut fra kulturelle foreteelser, språk, seder og skikker enn å forklare disse og andre deler av samfunnet med en hovedvekt på et samfunns åkonomiske struktur og derfor klasseforhold.
3)Den har ingen helhetlig visjon om at undertrykkinga som skjer i de ulike, fragmenterte delene under kapitalismen, kan opphøre under et annet samfunnssystem som sosialisme og kommunisme. Det er derfor en teori som stopper ved det nåværende samfunnssystemet: kapitalismen.
4)Begrepet diskurs er sentralt i deres språkbruk, forståelse og begrepsavklaring av de ulike fragmentene av virkeligheten.

Postmodernismen er en «moderne», liberal og skeptisk, politisk retning. Den er opptatt av at delene, forskjellene, skal slippe til. Også politiske motstandere av postmodernismen skal ha sin rett til å presentere sitt syn. Men den utarter lett til at alle er salige i sin tro.

Liberalismen har to sider:
–Den demokratiske. Liberalismen vil ha like regler for alle, og slippe alle til.
–Den udemokratiske. Fordi kapitalismen er et klassesamfunn der like regler favoriserer dem med makt og penger, bidrar liberalismen til å dekke over at noen er likere enn andre. Liberalismen mangler en kritikk av det systemet som opprettholder utbytting og undertrykking. En prinsipiell kritikk av den herskende klassen, borgerskapet, utbyttere og undertrykkere, er fraværende. Fordi liberalismen er en teori som ikke har, og derfor skjuler, denne grunnleggende forståelsen av maktforholda under kapitalismen, er dens konsekvens at den er med å opprettholde/legitimere et udemokratisk samfunnssystem som kapitalismen.

Postmodernismen er innadvendt og defaitistisk, tror ikke at det nytter å vinne, og lammer alt opprør og all organisering av motstand.
Når postmodernistisk forståelse preger undervisninga på de høyere lærestedene, betyr det at arbeiderklassen nå kan forvente seg mindre støtte fra studentene enn for noen år siden.

Postmodernismen reflekterer noe virkelig. Utviklinga av kapitalismen med ny teknologi, stadige forandringer, internasjonalisering av økonomien, murer som faller, strømmen av informasjon/desinformasjon osv. gjør at det er lett å henfalle til forsøk på delforståelse – og la systemet bestå. Men kapitalismen idag er ikke mindre kapitalisme. Tvert imot er den mer fullkommen og griper mer om seg. Derfor er den viktigere å forstå enn noensinne.

Ellen Meiksins Wood sier i artikkelen, «Modernitet, postmodernitet eller kapitalisme?»:

» I det hele tatt heller jeg mot å avvise den postmoderne tilstand som ikke så mye en historisk tilstand som tilsvarende en periode av kapitalismen som en psykologisk tilstand svarende til en periode i biografien til vestens venstre-intellektuelle. Den henger riktignok sammen med kapitalismen, men det kan tenkes at det bare dreier seg om den teoretiske selvbevisstheten hos en generasjon av intellektuelle som vokste opp til modenhet i det atypiske øyeblikket som utgjøres av den lange etterkrigsoppgangen.»