---

Den mannlige delen av venstresida har ennå ikke klart å gjøre det den kvinnelige har gjort lenge: å se på seg sjøl som et kjønn. Så lenge radikale og revolusjonære menn ikke klarer det, vil de fortsette å være kapitalens nyttige idioter.

Det råder stor enighet blant revolusjonære om at kvinnekampen er en av de viktigste kampene vi fører, og at klassekamp ikke kan sees adskilt fra kvinnekamp. Sjøl om det er kvinner som må gå i spissen for kvinnekampen, er det også brei enighet om at radikale og revolusjonære menn kunne gjort langt mer for å bidra, både når det gjelder prioritering av det politiske arbeidet og på det personlige plan. På tross av denne tilsynelatende enigheten, kan det virke som revolusjonære menn har problemer med å ta hintet.

Problemet er ikke mangel på intellektuell forståelse for at kvinnekamp er viktig. Jeg tror heller ikke den politiske skoleringa på kvinnekamp blant revolusjonære menn er så lav som enkelte vil ha det til, sjøl om den nok ofte kan være noe hul. En gammel vis kineser mente at den høyeste formen for erkjennelse er å kunne sette en teori man har laga, ut i praksis. Det er i forholdet mellom teori og praksis at den største utfordringa ligger. I motsetning til da kvinneopprøret i AKP kom på 80-tallet er det ikke forståelsen for kvinnekamp som mangler, men evnen til å sette de erkjennelsene som er gjort ut i praksis.

Halve oppvaska

De fleste av oss (jeg sikter nå til radikale og revolusjonære menn) kommer nok til å gå i 8. mars-toget i år også, men det blir på ingen måte bevegelse ut av det. Det vi trenger er en bevegelse av radikale og revolusjonære menn som allierer seg med kvinnebevegelsen og kaster seg ut i kvinnekampen.

For å si det med Kjersti Ericsson:

«Når kvinnene reiser seg, får det konsekvenser for mannen, både praktiske, følelsesmessige og for selve identiteten som mann. Her dreier det seg om noe langt mer enn halvparten av oppvaska. En fri kvinne – det vil måtte bety en helt annen slags mann enn han vi kjenner i dag.» 1)

Vi skal sjølsagt gå i 8. mars-tog og ta vår del av oppvaska, men vi mangler fullstendig en strategi for hvordan vi skal finne en helt annen mann.

Syndenes forlatelse

En viktig feil som ofte blir gjort når gutter og menn diskuterer kvinnekamp, er at man havner i en destruktiv oppramsing av hvor uendelig udugelige vi er når alt kommer til alt. Hvordan skal vi kunne drive fornuftig kvinnekamp når vi ikke klarer å ta halve oppvaska en gang? Og innimellom blir denne holdninga aktivt støtta opp av kvinneaktivister som mener akkurat det samme.

Nå er det nettopp fordi vi har langt igjen at jeg har behov for å poengtere dette. Men jeg er ikke katolikk, og jeg tror ikke på syndenes forlatelse – at hvis vi bare bekjenner våre synder så vil vi bli fri fra dem. Å bekjempe feila vi gjør gjennom praksis, er jeg stygt redd for er den eneste måten å gjøre det på.

Denne troen på syndenes forlatelse er også en del av ei oppfatning mange har om at dette er noe personlig. Sjølsagt gjelder dette alle kvinner og menn og deres private liv, men først og fremst er kvinneundertrykkinga en samfunnsmessig mekanisme. Ved å redusere kvinneundertrykkinga til noe som kun gjelder den enkelte kvinne og mann, risikerer vi å glemme at den er en del av systemet vi lever i og ikke en del av menneskets natur. Kvinnebevegelsen har gjennom mange år kjempa for at kvinner skal bli sett på som kjønn og at undertrykkinga av hver enkelt kvinne i virkeligheta er en del av undertrykkinga av et kjønn.

Den mannlige delen av venstresida har aldri klart å gjøre det samme – å se på seg sjøl som kjønn. Uten denne innsikta er det heller ikke mulig å innse at menn er kapitalens nyttige idioter. Menn er kapitalens nyttige idioter som i nesten all samhandling med andre mennesker er med på å opprettholde samfunnets maktstrukturer. Når vi ikke klarer å se det, er det ikke så rart at vi ender opp med å se på oss sjøl som uforbederlige mannssjåvinister.

Perspektiver

Et annet problem er at mange radikale og revolusjonære menn mangler de rette perspektivene i kvinnekampen. Alle er enige i at kvinnekampen skal føres på kvinnenes premisser og at kvinnene skal stå i spissen og være ledende i kampen, men det råder i praksis ingen enighet om hvilket grunnlag menn skal gå inn i kvinnekampen på.

Det finnes i hovedsak fire mulige motiver. Det ene er det klassiske om at en sosialistisk revolusjon ikke kan gjennomføres dersom arbeiderklassen er splitta, noe den er når den ene halvparten undertrykker den andre. Det er sant at arbeiderklassen må være samla for å gjøre revolusjon og argumentet er viktig, men tanken om at vi kun driver kvinnekamp for å tjene klassekampen er farlig. Den har en underliggende holdning om at den virkelige arbeiderklassen er den mannlige, men at den trenger litt hjelp av kvinnene i arbeiderklassen. Videre mangler den ofte erkjennelsen av at kvinnekampen vil fortsette etter en sosialistisk revolusjon.

Et annet syn som ikke er like uttalt, er at kvinner er hjelpeløse og svake, og at de derfor trenger hjelp fra menn for å bekjempe kvinneundertrykkinga. Dette er en form for veldedighetstanke og synet mangler derfor erkjennelsen om at kvinneundertrykkinga er en del av et system. Det er en måte å fraskrive seg ansvar og dekke seg bak at man gjør så godt man kan.

Det finnes også radikale menn som ikke finner seg til rette med dagens kjønnsroller og blant annet skulle ønske seg større aksept for at menn kan ha såkalte kvinnelige egenskaper. For en del leder det til et syn om at menn skal drive kvinnekamp for sin egen del, fordi ei kvinnefrigjøring vil kunne føre med seg ei mannsrolle de vil trives bedre med. En slik motivasjon for å drive kvinnekamp fører ofte med seg et syn om at menn er nesten like undertrykte som kvinner, og man kan fort glemme de privilegiene som menn faktisk har ved å være det overordna kjønnet i kjønnsmotsigelsen.

Jeg mener at å bygge en bevegelse blant menn motivert på en av disse syna, vil føre til en feil politikk. Vi skal ikke føre kvinnekamp kun fordi det er nødvendig for klassekampen. Vi skal ikke drive med nedlatende veldedighet, ingen blir fri av at andre synes synd på dem. Vi skal heller ikke føre kvinnekamp som terapi for menn som ikke finner seg til rette.

Vi er imot alle former for undertrykking og for frigjøring av alle undertrykte grupper. Derfor er kvinnekampen en kamp vi må føre i solidaritet med kvinner. Revolusjonære menn har egeninteresse av kvinnekamp og kvinnefrigjøring, men det må komme i andre rekke. Vi må først og fremst være allierte med kvinnene i deres kamp. Kun med solidaritet som perspektiv og motivasjon kan vi få en riktig forståelse for hvordan de kvinneundertrykkende mekanismene virker. Bare da kan vi lage en god strategi for hvordan radikale og revolusjonære menn kan gjøre fornuftige bedrag til kvinnekampen.

Det er ikke først og fremst oss sjøl vi skal endre, men systemet som former menn til å bli undertrykkere. Det er idealisme å tro at kvinneundertrykkinga kan bekjempes ved at en gruppe revolusjonære menn gjør sitt beste for å ikke undertrykke og så skal det spre seg en slags holdningsendring fra det. Vi må endre systemet som skaper undertrykkere og så endre oss sjøl mens vi gjør det.

Mannsrolla

Hvis vi skal bryte ned det systemet som holder kvinner nede, må vi først forstå det, vi må vite hva vi kjemper mot. Jeg skal derfor prøve meg på ei analyse, med hovedvekt på den mannlige kjønnsrolla.

Kjerna i kjønnsmotsigelsen er at menn har makt over kvinner. Menn har både økonomisk og ideologisk makt over kvinner og til sammen kalles dette maktforholdet et patriarkat. Det ideologiske maktforholdet mellom kvinner og menn kalles gjerne kjønnsroller. Alle samfunn fra de første klassesamfunnene har vært patriarkater, men da kapitalismen vokste fram overtok den ikke bare patriarkatet men endra det også.

De nye kapitalistiske produksjonsformene stilte andre krav enn det produksjonen under føydalsamfunnet gjorde. Kapitalismen krevde først og fremst at produksjonen skulle være effektiv, og den skapte et skarpere skille mellom vareproduksjon og husarbeid. Nytte- og effektivitetstekninga førte med seg nye idealer for det nye borgerskapet, og de nye idealene blei nytte, effektivitet, fornuft, objektivitet, logikk, uavhengighet og styrke. Siden mannen hadde den økonomiske makta blei disse idealene forbundet med han, mens idealene for kvinnen blei det motsatte. Vareproduksjonen og den offentlige sfære tilfalt mannen, mens kvinnen fikk ansvaret for hus og det private.

Familien sånn vi har den i dag, blei den nye produksjonsenheten. Hver mann, uansett hvor lavt på rangstigen og undertrykt, hadde minst en person under seg, nemlig kvinnen hans som han hadde økonomisk og ideologisk makt over.

De nye idealene smitta etterhvert over til de lavere klassene og er hovedelementene i dagens kjønnsroller. Sjøl om både de økonomiske og ideologiske forholda mellom kvinner og menn har endra seg de siste 100 åra, er essensen i rollene de samme. Mannen skulle være fornuftig, sterk og uavhengig og skulle styre familien sin og forsørge den ved å selge arbeidskrafta si i vareproduksjonen. Kvinnens ansvar blei å reprodusere arbeidskrafta ved å ta seg av mannen og oppdra barn. Siden kvinnen blei sett på som ufornuftig, avhengig og svak og var underordna mannen, kunne hun jobbe for lavere lønn enn mannen. På den måten kunne kvinner delta i vareproduksjonen når kapitalen trengte det, uten at mennene mista kontrollen.

Den usynlige omsorgen

Det er ei særlig viktig side ved mannsrolla. Like viktig for en mann å være mannlig, å ha makt over kvinner samt å fylle de mannlige idealene, er det ikke å ha kvinnelige trekk. Han skal være fornuftig og logisk, så han må ikke være styrt av følelser siden det er noe som assosieres med kvinner. Siden han skal være uavhengig og sterk, må han ikke ha behov for synlig omsorg.

Men menn trenger også omsorg, og det blir forsterka av at menns hverdag i stor del består i å konkurrere med andre menn om posisjoner og anseelse. Derfor er kvinner nødt til å yte omsorg til mannen, omsorg systemet gjør han avhengig av, uten at den er synlig for han – usynlig omsorg. Den tilsynelatende uavhengige mannen er avhengig av kvinnen som usynlig omsorgsperson. Dette er ikke omsorg bare i form av å lage mat og vaske klær, men tar også mange andre former. Det kan f.eks. være å holde tilbake sine egne meninger sånn at en mann skal få fremme sine og så støtte for dem, lytte og spille enig sånn at mannen kan holde oppe sjølbildet sitt. Det kan være å forsake sine egne ønsker for støtte en mann i karriereplanene hans.

Denne dobbeltheten i mannsrolla gjør mannen sårbar og er årsaken til mange tragiske skjebner både blant menn og kvinner. Det er antagelig også et av de største privilegiene menn har, og frykten for å miste det kan være en viktig grunn til at mange menn er aggressive og avvisende ovafor kvinnebevegelsen. Det er ingen grunn til å tro at frykten for å ikke ha ei kvinne tilstede som sin personlige omsorgsinstans ikke skal være tilstede blant venstresidas menn.

Det ligger i mannsrolla at kjerna i det å være mannlig, kjerna i mannens identitet, er å ha kontroll over andre – i hvert fall kvinner. Det gjør at det er nærmest umulig å hevde seg blant menn uten denne kontrollen. Den viktigste omsorgsfunksjonen for kvinner er derfor å la menn få ha kontroll, ellers ville hele den mannlige identiteten rakne.

Ekstrem undertrykking

Voldtekt, kjøp og salg av kvinner, konemishandling o. l. skal jeg kalle ekstrem kvinneundertrykking. Jeg oppfatter at den rådende holdninga i Norge i dag er at menn som utfører ekstrem kvinneundertrykking er sjuke mennesker som eksisterer på utsida av samfunnet. Det stemmer ikke. Den ekstreme kvinneundertrykkinga er ei ekstrem forlengelse av den rådende mannsrolla. Menn som utfører ekstrem kvinneundertrykking, er personer med et ekstremt behov for makt og kontroll, og ofte med et ekstremt behov for omsorg. Menn som slår kona si, er ofte livredd for at hun skal forlate han. Ikke for å si at alle menn er potensielle voldtektsmenn, men dette er personer med de samme behovene som andre menn, men som har gått til ekstreme metoder for å få tilfredsstilt dem. Alle menn er med på å fremme disse ekstreme handlingene med den hverdagslige undertrykkinga av kvinner de utfører.

Det er ikke de ekstreme tilfellene som er sjuke, men patriarkatet som skaper dem, som er sjukt. Dette er ikke ment som er forsvar av voldtektsmenn eller som en kriminalisering av alle andre menn. For å kunne bekjempe den ekstreme kvinneundertrykkinga og det sjuke systemet som skaper den, tror jeg dette er en nødvendig erkjennelse. Vi kommer ingen vei med å forsvare oss sjøl ved å utpeke noen som sjuke utskudd, når vi i virkeligheta trekker den samme vogna. Dessverre tror jeg det er mange menn på venstresida som ikke er villige til å innse dette.

En ny mann

Hvor skal vi begynne? En god start kan være å studere kvinnebevegelsen, som vi har mye å lære av. En særlig styrke i kvinnebevegelsen er at de har vært og er flinke til å kombinere teori og praksis. Det er kvinneaktivister som gjennom kvinnekampen har utvikla det som nå er den revolusjonære bevegelsens kvinnepolitikk. Kampen for f.eks. 6-timersdagen er å sette denne politikken ut i praksis igjen. Gjennom kvinnekampen er det laget mange gode analyser, bl.a. av kjønnsrollene. Dette er analyser vi må studere, og supplere med erfaringene vi har som menn.

En annen viktig lærdom fra kvinnebevegelsen er fokuseringa på kollektiver og kollektiv handling. På venstresida trengs det mannlige kollektiver med mer innhold enn rein forbrødring. Det trengs steder hvor revolusjonære menn i fellesskap kan oppsummere erfaringer fra den praksisen de har, lage analyser og planlegge felles handling. Også for personer fra det privilegerte kjønnet er det tungt å stå imot et så gammalt og inngrodd system som kvinneundertrykkinga er, og det trengs solidariske kollektiver der menn kan støtte hverandre i kampen mot patriarkatet.

Det ei stor oppgave vi står ovafor. Vi må bryte med et flere tusen år gammalt system og opp fra ruinene skal det reise seg en ny mann. Men store oppgaver har ikke stoppa den revolusjonære bevegelsen før, så hvorfor skal det stoppe oss nå. Målet vårt er tross alt å endre verden – intet mindre – så det er på tide å sette igang.

 

1. Kjersti Ericsson, Den progressive mannen – alliert eller bremsekloss?, AKP(ml), 1986.

 

---

 

På veggen heng det ei dame,
ho stortrivast, kan du sjå.
Ho er ein bikinireklame.
Ho er så frigjort, så!

På Narvesen hyler det mot oss:
-Kom og ta meg no!
Ein ideologi som fortel oss
at jenter er kjønn nummer to.

«Jamstelling», lyg barnelæra,
men damer i Noregs land
vil sloss til kvart kvinnfolk i verda
er frigjort frå stat og mann.

Kroppen din er kun ein vare
på storkapitalen sin disk.
Og sånn vil det rekke og vare
så lenge det er lurt å vere grisk.

 

Hannah Helseth er jentepolitisk ansvarlig i Rød Ungdom

---

Hva er det som skjer når det vokser opp en generasjon med jenter etter et kvinneopprør? Vi lærer på skolen at kvinnekamp var noe som skjedde på 70-tallet. Det var noe som mamma dreiv på med fordi pappa ikke tok oppvasken.

Spørsmålet må stilles fordi det vokser opp en generasjon med unge jenter som har en annen virkelighet enn den som var på 70-tallet. Hva har forandra seg, på hvilke måter og hva vil det si for vår kamp mot undertrykking? Hvis man går likestillingslandet Norge etter i sømmene, vil man finne at virkeligheten er at undertrykkinga fortsatt eksisterer.

Individualiseringa av samfunnet

Dagens jenter får høre at de har alle muligheter og at deres kjønn ikke skal være til hinder for fremgang. Vi er generasjonen som velger selv vår egen identitet. En del jenter som jeg har møtt, nekter for at de er undertrykt og de påstår hardnakket at de er seg selv. Ingen skal komme her å fortelle dem om sosialiseringsprosess og kjønnsroller. Men: Hva slags valgfrihet har egentlig jenter?

Alle blir fortalt fra de er bitte små hva slags roller som er ment for oss. Alle snakker forskjellig til gutter enn de gjør til jenter. Alle forventer forskjellige egenskaper av de forskjellige kjønnene. Jenter skal være snille og la andres behov gå foran sine egne. Gutter lærer at deres verdi blir målt i prestasjoner, de konkurrerer om å være best. Alle veit at du ikke kan ta hensyn til andre når du konkurrerer om førsteplassen. Denne oppdragelsen skjer ikke bare når vi er små. Vi blir «oppdratt» hver eneste dag gjennom massemedia, reklame og filmer. For å være ordentlig dame må du ha push-up bh, sminke, høyhælte sko, smile med hvite tenner, d.v.s. være attraktiv for menn. De andre er ikke damer, men prøver å etterlikne menn eller er rett og slett ukvinnelige. Siden det er noe som heter ukvinnelig må det være noen som har satt malen på hva som er kvinnelig. Kvinners rolle i den offentlige verden er å være smilende, pene og hjelpende damer ovenfor menn. Det å tro at man ikke blir påvirka av det massive rollepresset, er å leve på en rosa sky skapt for å opprettholde kvinneundertrykkinga.

Denne tanken om valgfrihet er ikke ny. Den blir spredd gjennom politisk propaganda og reklamens forunderlige verden. KrF fikk hele kontantstøtte debatten til å handle om valgfrihet, og denne ideologiske offensiven påvirker også unge jenter. Så lenge kvinner frivillig velger å være hjemme, kan vel ikke det være noe problem? Spørsmålet blir: Hvor er det reelle valget? Hvem er det som tjener minst? Hva skjer med samfunnet om kvinner mister muligheten til å gjøre noe annet enn å være lenka til kjøkkenbenken? Hvor ble det av valgfriheten når det ikke finnes barnehageplasser til alle?

I forhold til skjønnhetstyrraniet møter man den samme formen for propaganda: «Du kan da bare velge å ikke bli påvirka», eller en annen variant: «Jenter må jobbe med seg selv og ikke gi andre skylda fordi at de er stygge.» Denne formen for individualisering av samfunnet rammer jenter verst, fordi det mest naturlige blir å gi seg selv skylda for alle overgrep og undertrykking. Ikke bare blir de straffa fordi det er de som blir utsatt for overgrep, men de gir seg selv skylda for overgrepene i tillegg.

La oss sammenlikne med en annen form for undertrykking, rasismen. Ingen sier til mørkhuda mennesker at rasismen i samfunnet er noe de innbiller seg eller at de burde jobbe med seg selv for å la være å bli tråkke på. Det er helt uhørt når man snakker om rasisme, men dette er virkeligheten når det er snakk om kvinneundertrykking. Mange jenter vil ikke se på seg selv som undertrykt, fordi undertrykt i dag vil si at du er svak og puslete. Igjen tilbake til rasismen, ingen vil påstå at lederen for Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD) er svak og puslete – eller Mumia Abul-Jamal (en svart politisk aktivist i USA som sitter på dødscelle for sin kamp for svartes rettigheter) for den saks skyld. En mulig årsak kan være at antirasisme blir i mye større grad blir sett på som et politisk spørsmål, mens kvinnekamp blir redusert til en personlig spørsmål og angriper de grunnleggende maktstrukturene mellom kjønnene. Å være undertrykt betyr ikke at man er svak og puslete, men det betyr at man har noe å kjempe for, og kvinner har nok av kamper å kjempe før målet er nådd. Kvinneundertrykkinga består av at det er hindringer for å bli sett på som et fullgodt menneske, å kunne gjøre det man har lyst til, tørre å ta utfordringer og få den lønna man fortjener.

Individet som kampkraft

Blir alt snakk om individ og individets rett til noe kvinnefiendtlige? Nina Bjørk, en svensk litteratur kritiker og feminist har skrevet en bok som heter «Under det rosa teppet». Der kommer hun både med en rekke nye eksempler på sosialiseringsprosessen og hvor hun lanserer en «ny» form for feminisme: «Jeg har kritisert drømmen om Kvinnen som feminismens utopi, men jeg har selv ført fram en drøm, en utopi: drømmen om et menneske som ikke får sin identitet og mening bestemt av sitt kjønn, en utopi om at kropper ikke skal bety det samme som i dag. Et menneske som ikke er preget av sitt kjønn er vanskelig å forestille seg, da hun ikke blir forståelig. Likevel er det henne jeg vil ha. Likevel vil jeg den feminismen som kjemper for at hun skal bli mulig.»

Dette er et viktig poeng, for i vår tid er målet å bli sett på som individ. Vi lever i dag i et samfunn som er individualisert og dette gjør at mange jenter ikke vil bli sett på som jenter og vil ikke få gitt visse egenskaper fordi de er jenter. Dette er positivt og vitner om en bevissthet om seg selv som individ. Problemet blir at vi lever i et samfunn hvor vi blir forma etter kjønna våre og at jenter blir oversett, overhørt og at jenters hverdag forsvinner i virkelighetsbildet om hva som er viktig. Jenter ønsker selv å bli sett på som individ samtidig som samfunnet har skapt dem som jenter. Samfunnet i dag skaper ikke mulighet for fjerning av kjønnsidentiteter, fordi vi lever i ei tid hvor det er helt nødvendig at kvinnen blir sett på som et annenrangs kjønn. Det er helt nødvendig for at kvinner skal tjene halvparten av det menn tjener, for at det skal være mulig å tjene seg styrtrik på salg av kvinner, for at det skal være mulig at kvinner jobber gratis i hjemmet.

Lista er endeløs over hvordan systemet skor seg på kvinneundertrykking. Jeg ønsker som Nina Bjørk et samfunn hvor tvangstrøyene for hva som er gutt og hva som er jente er fjernet, men jeg mener at det er helt nødvendig å bli kvitt det kapitalistiske systemet før det skjer – og selv ikke da er kampen om det over. Fortsatt etter revolusjonen vil man trenge kvinnekamp for å få til kvinnefrigjøring, hvor maktstrukturen mellom kjønna er endret til og ikke handle om makt lenger. For å oppnå dette trengs det et sterkt kvinnekollektiv, altså en særegen kvinnebevegelse. Kvinnekollektiv har vist seg å fungere i kamp for en bedre verden og i kamp i mannsdominerte organisasjoner. Kvinnekollektivets hovedoppgave er å definere hverandre som politiske vesener med retten til å være uenig og styrke individene politisk. Det skal være et politisk inkluderende kollektiv hvor alle føler seg viktige. Individet vil først bli en kampkraft i kollektivet. Alene står du svak og sammen står du sterk – og dette gjelder dobbelt for kvinner.

Noe som står ved lag fra 70-tallet, er kampen mot porno. Bare i løpet av det siste halve året har det skjedd en dramatisk utvikling. De man kjemper mot nå, er ikke snuskete menn som «porno- Hagen», men Linda Johansen og kulturradikalere. Dette gjør det viktigere enn noen gang å reise parolen: Porno er teori – voldtekt er praksis! Parola viser til de samfunnsmessige konsekvensene av porno. Pornobransjen er på offensiven og prøver å utvide markedet sitt til å omfatte «kulturradikale» og kvinner. Vi har fått kvinnelige pornoredaktører som samtidig blir mediapersonligheter og bildet på den «lykkelige hora». Pornoen har verken skifta karakter eller blitt mindre undertrykkende. Den sprer fortsatt sitt budskap om at kvinner er objekter for menns nytelse. Allikevel kommer det en massiv propaganda om at det er dette som er seksuelt frigjørende. Er det seksuelt frigjørende at det ikke eksisterer grenser? Er det seksuelt frigjørende å sprenge grensene som du selv har satt for hva du skal akseptere seksuelt – og dermed bli fri på menns premisser? Jenters grenser blir sprengt hver eneste dag, gjennom voldtekter og seksuell trakassering med porno som ideologisk bakgrunn, hvor mannen er premissleverandør. Seksuell frigjøring er ikke overgrep og vold, men sex mellom likeverdige mennesker, noe som porno aldri kan bli.

Det siste eksemplet på pornoliberaliseringa er at Cinemateket (filmklubben i Oslo) skal bl.a. vise tre hardporno filmer, blant annet Deep Throat med Linda Lovelace som «stjerne». Hun har senere kommet seg ut av bransjen og skrevet en bok om de misbruk og overgrep hun ble utsatt for. Cinemateket fremstiller det som kulturhistorie og en humoristisk fremstilling av sex. Dette skriver de i sitt eget blad: «De fleste kritikere har anført som en av filmens store fortrinn at det ser ut som om Linda Lovelace liker det hun gjør. I ettertid har hun riktignok i sin bestselgende selvbiografi «Ordeal» hevdet at hun ble tvunget til å utføre de seksuelle handlingene. De fleste kjennere av bransjen har imidlertid trukket disse uttalelsene i tvil.» Her påstår de freidig at egentlig så likte hun det – og så har hun gått tilbake på det senere. Det at hardporno selges, er ikke noe nytt. Det som er nytt, er at porno blir vist på lik linje med andre spillefilmer. Filmfolk skal sitte og nyte overgrep som underholdning og være frigjorte og aksepterende. Det de aksepterer er at undertrykking av damer skal være underholdning. Kampen mot porno er viktig fordi den gjør det mest brutale uttrykket for patriarkatet – pornoen – til noe akseptert ikke bare blant gutter, men også jenter. Jenter ønsker å være frigjorte og når porno blir deres svar på frigjøring, er de med på å undertrykke seg selv. Hvordan skal vi da ha muligheten til å forandre samfunnet?

En annen side av den sekulariserte undertrykkinga er skjønnhetstyranniet som rammer alle jenter. Det uoppnåelige idealet som blir fremma i reklamen for å selge mest mulig produkter. Jenter slanker seg til døde for å nå dette idealet. Du skal være syltynn, men samtidig ha store pupper, noe som alle veit ikke går an. Jenter blir fortalt hver eneste dag hvordan de skal se ut, men også hva de skal være opptatt av. «Helene og gutta» var en Tv-serie som gikk for en stund tilbake, som var en av de mest sette Tv-seriene. Helene og hennes venninners liv dreier seg om slanking, utseende og hvordan de skal klare å holde på kjærestene sine ved hjelp av kroppsvekt. Denne serien var så teit at det var til å grine av, men allikevel var budskapet klart om hvordan jenter skal være. Dette blir altså en del av jenters identitet. Det sier noe om innholdet til jenterolla i dag og hva det er å være jentete.

H&M har før hver jul og sommer svære reklame kampanjer hvor de bruker tynne modeller eller kjendiser til å vise fram undertøy og badetøy. Jenter kan ikke lukke øynene for idealet som blir tredd nedover ørene på dem – og det ender opp med dårlig selvtillit og slanking. Disse plakatene er med på å redusere jenter til å ikke være mer enn kropp. Samtidig selger H&M bikinier og bher i tusentall. Det er noen som tjener penger på jenters dårlige selvtillit og de tjener mye penger. Skjønnhetsidealet skaper også et konkurranseforhold mellom jenter om å være den peneste og mest velkledde. Dette gjør at istedenfor å stå samla, splittes man opp og står og kjemper på hver sin tue om gutters gunst. Slikt blir det ikke forandring av. Det er viktig å vende den forakten jenter har mot seg selv, mot samfunnet som gjør det sånn. I dette ligger det et potensielt opprør, som det må gripes tak i. Det er viktig å si at vi alle blir påvirka av idealet og at vi kjemper en kamp både for oss selv og alle andre jenter mot en industri som tjener penger på oss.

Selv om det kan være en tendens til dobbeltstraffing, så mener jeg feminisme kan gjøre hverdagen til jenter lettere. I form av at du har en analyse av samfunnet så du gir ikke deg selv skylda for undertrykking og at du kjemper aktivt mot det.

Både skjønnhetstyranniet og pornoindustrien er to synlige faktorer som preger unge jenters hverdag. Nettopp derfor blir det viktig å diskutere dette med unge jenter og se det i sammenheng med den økonomiske delen av kvinneundertrykking, fordi det hele henger sammen og er avhengig av hverandre for å opprettholde kvinnen som annenrangs kjønn.

Konklusjonen på alt jeg har skrevet, er at det trengs et nytt jenteopprør og at vi må utvikle argumentasjon som passer til vår tid – og at dette opprøret må organiseres et sted. Rød Ungdom som er den organisasjonen jeg er med i, blir for smalt for dette opprøret. Så det trengs en ny jenteorganisasjon som bygger på jenters virkelighet og livssituasjon. Dette har vært sagt før og med to kvinneorganisasjoner som begge vil ha sin egen jenteorganisasjon, har dette vært vanskelig. Det er på tide å se at en ny generasjon av feminister vokser opp, at de trenger noe som er samlende – som de skaper selv.

 

---

Ei massiv privatiseringsbølge skyller inn over verden. Privatiseringa av offentlig virksomhet satte ny internasjonal rekord i 1997. Det ble solgt offentlige virksomheter for mer enn 1200 milliarder kroner. Det var mer enn 50% økning for året før.

Privatiseringsframstøtene er et ledd i en omfordeling av samfunnets ressurser fra fellesforbruk til profitt for de store multinasjonale selskapene, et framstøt for å bryte ned den rest som faktisk finnes av demokratisk kontroll og innsikt. Ei dramatisk samfunnsforandring finner sted rett foran øynene våre.

Kampen mot privatisering kan bli en av de største politiske kampene på lang tid i Norge. Kampen må ikke minst bli en hovedsak i lokalvalget i høst. Alle kommunestyrer og fylkesting vil få debatten på dagsorden i løpet av den neste valgperioden.

Min bakgrunn for å ta opp privatisering er mange års erfaring som ansatt i kommunesektoren, og i et kommunalt AS. Samtidig har jeg de siste tre åra vært ansatt i Norsk Kommuneforbund, og jeg har «stjelt» mye erfaring og fakta fra dette arbeidet. Jeg vil derfor naturlig nok konsentrere meg om kommunal og fylkeskommunal sektor og si lite om statlig sektor.

1.Privatisering – en definisjon

For å kunne diskutere privatisering, må en ha en tjenlig definisjon av begrepet. Privatisering er: Enhver overføring av ansvar, produksjon, drift eller finansiering av en tjeneste eller produkt – eller deler av dette – fra det offentlige til private aktører.

Privatisering må ikke sees på som en enkelt handling. Det er like mye en prosess som settes igang hvor sluttmålet er privatisering. Offentlig virksomhet har stor støtte i Norge, og argumentasjonen pakkes ofte inn. Mange ganger framsatt som «dere er vel ikke redd for litt konkurranse». Ordet privatisering er blitt så problematisk, at det nå blir pakka inn i uttrykk som konkurranseutsetting, markedstesting, fleksibilisering osv. Målet for disse tiltakene er imidlertid å føre offentlige oppgaver over til private.

2.Måter å privatisere på

Det er ulike måter å privatisere på. Alle har samme effekt, en del av det offentliges oppgaver blir overført til private (fra enkeltpersoner til multinasjonale selskap).

Avvikling av offentlige tjenester

Her tenker jeg på tilfelle hvor det offentlige rett og slett vedtar å ikke engasjere seg i virksomheten og avvikler. Det er så fritt fram for å etablere et privat marked på området. I andre tilfelle vil da f.eks. ulike omsorgstjenester blir overført til private, slektninger osv. Kontantstøtten er et uttrykk for dette. Man avvikler store deler av offentlige og halv-offentlige barnehager og betaler foreldrene for ikke å bruke dem. Finansieringen er ikke helt privatisert, men den felles ordningen er avviklet og det er den enkeltes ansvar å løse problemene.

Egenandeler

I tillegg til å basere driften på skatter og avgifter, kan kommunen kreve egenandeler for tjenestene, f.eks. hjemmehjelpstjenesten. Det som har vært en gratis kommunal ytelse, blir avhengig av den enkeltes betalingsevne. En slik delprivatisering ekskluderer mange fra å kunne benytte tilbudet, nedbygger tilbudet og privatiserer løsningen av problemene, samtidig som det øker mulighetene for å etablere et privat marked.

Salg

Direkte salg av offentlig eiendom og virksomhet blir stadig mer vanlig. Det kan ha flere sider. Forslagene om å selge kommunens bygningsmasse fordi den forfaller, blir mer og mer vanlig. Den generelt dårlige kommuneøkonomien gjør at man for å slippe større investeringer, heller selger for deretter å leie tilbake de samme bygningene fra private firma som står for vedlikeholdet.

Andre eksempler er salg av de kommunale energiverkene. Her selger man stort sett ut til spottpris. Igjen er det kommuneøkonomien som gjør at man ser seg om etter kortsiktige inntektskilder. Ved å selge det som virkelig er arvesølvet og framtidige pengemaskiner for kommunene, kan en lette det akutte trykket på budsjettet. Et par hundre millioner i kommunekassa sørger for at kjeften fra fylkesmannen for uansvarlige budsjetter forsvinner for noen år. Men e-verk kan bare selge én gang. Den framtidige inntjeningen og utbyttet man kunne hente ut, er tapt for alltid. Den sitter noen private gigantselskaper på. I 1996 ble det solgt kommunale e-verk for over 8 milliarder her i landet.

Fusjon

Man kan slå offentlig virksomhet sammen med privat virksomhet og tilsammen få et hovedsakelig privat eierskap. Et godt eksempel er da Bergen Sporveier fusjonerte med det private Pan Trafikk, etter triksing med verdiene i det kommunale selskapet fikk de private etter fusjonen kontroll med 50,18% av aksjene. Kommunen fikk ikke et øre, men mista den avgjørende innflytelsen over kollektivtrafikken i Bergen.

Konkurranseutsetting

Bruk av anbud på offentlige tjenester er det viktigste framstøtet for å privatisere. Nå snakker jeg ikke om innkjøp av varer til f.eks. kommunen, eller bygging av en skole eller andre anlegg kommunen normalt ikke gjør og ikke har noe apparat for å utføre kontinuerlig. Her er det snakk om anbud på tjenester. Mest kjent er renhold, hjemmehjelpstjenester, renovasjon og kollektivtransport. Men i prinsippet kan alle offentlige tjenester legges ut på anbud. Om de overstiger spesifiserte terskelverdier, må EØS-lovverket for anbud følges.

AS-ifisering

Ut fra ideene om at offentlig administrasjon er ineffektiv, ønsker mange å omdanne offentlige virksomheter til aksjeselskap (AS). Sjøl om eierskapet forblir offentlig, har man innført en privat organisasjonsform med helt andre motiver for drifta enn det offentlige. I AS-er er det ikke mulig å ta samfunnsmessige hensyn, der er det sikring og økning av aksjeeiernes kapital som er det lovfesta målet. Alle andre hensyn kan medføre erstatningsansvar.

En annen grunn til at AS-formen blir brukt, er å unngå innsyn og innblanding. Viktige hensyn som sikkerhet og klagerett på det som egentlig er forvaltningsvedtak, forsvinner. Likeledes er allmennhetens mulighet til kjennskap til vedtak og begrunnelser borte. Dette henger sammen med at verken offentlighetsloven eller forvaltningsloven gjelder, heller ikke i offentlig eide selskap. Dermed flyttes beslutningsprosessen over viktige deler fra åpen debatt i blant politikerne til lukkede styrerom.

3.EØS og EU som pådriver

Når vi har mobilisert til kamp mot ulike former for privatisering, har vi ofte først måttet kjempe en kamp for å overbevise folk om at vi har et rom å slåss i. Mange – både arbeidsgivere, politikere og noen fagforeningsfolk – sier at dette kan vi ikke gjøre noe med. Dette er bestemt av EU og vi må privatisere og konkurranseutsette fordi det er et direktiv om dette. Og mot EU sitt regelverk slåss vi forgjeves. Troen – eller myten – om at EU faktisk har rukket å bestemme et fullstendig konkurransepålegg, er noe av det vanskeligste å overvinne når en skal mobilisere.

Samtidig er det verd å notere seg at denne friheten kan være midlertidig. Klassekampen skriver 23. januar i år om EU-kommisjonen som nå holder på å utarbeide et nytt direktiv som skal privatisere enda mer av jernbanenettet. Her er blir det sannsynligvis pålegg om legge ¼ av godstransporten ut på anbud, også innenlandstrafikken.

Nettopp EUs tydelige intensjon om å konkurranseutsette mest mulig av offentlig sektor, er et problem. Mange ser dette som en uoverstigelig hindring, og nærmest som naturgitt at påbudet om anbud vil komme. Derfor nytter det ikke å slåss. Dette viser at kampen for offentlig sektor og mot privatisering ikke kan ses uavhengig av kampen mot EU og EØS-avtalen. Slik sett fungerer EØS som en katalysator for privatisering av norsk offentlig sektor.

Men for oss som slåss i kommunal og fylkeskommunal sektor er det viktig å understreke at det faktisk – også innen EØS-veldet – er lov å utføre tjenester i egen regi. Her er det foreløpig valgfritt å bruke anbud. Men bruker man anbud – må EØS-regelverket følges.

Ulovlig å støtte eget næringsliv

Og bruker man først anbud, på tjenester som overstiger en viss terskelverdi (som er ulik for ulike tjenester), kan man ikke styre hvem som skal få anbudet. Det er ikke lov å favorisere foretak innen egen kommune. I utgangspunktet kan hvem som helst innen EU-området levere anbud. Det beste eksemplet er Nes Kommune som la ut sin renovasjonsvirksomhet på anbud og favoriserte lokale leverandører. Der ble kommunen funnet skyldig i brudd på EØS-reglementet for å ha nettopp favorisert en lokal tilbyder, og dømt til å overdra kontrakten til det selskapet (Norsk Gjenvinning) som hadde det «økonomisk mest fordelaktige tilbudet».

Konkurransetilsynene i Norge, Sverige, Danmark, Island og Finland sier i en felles rapport om dette at «lokal favorisering er konkurransemessig uheldig fordi det innebærer at kommunenes produsentinteresser vernes mot konkurranse fra tilbydere lokalisert utenfor kommunens grenser. Det kan også være effektivitetsmessig uheldig dersom favoriseringen innebærer at man ikke får allokert produksjonen til den virksomhet som har lavest kostnader…»

Her strekes opp det viktigste med anbudssystemet: lavest mulig pris.

4.Anbud rammer lavtlønte og kvinner i særlig grad

Hvilke områder har vært anbudsutsatt (konkurranseutsatt) til nå. De fleste eksemplene finner vi innen renovasjon, renhold hjemmehjelpstjenester og kollektivtransport. I tillegg ligger mange andre på beddingen. Imidlertid er det en særegen ting med norske offentlige anbud til nå. De rammer grupper hvor personalkostnadene er høye, og investeringer i utstyr er relativt små. De rammer dessuten lavtlønte offentlig ansatte.

Min egen erfaring fra kollektivtransporten med en personalkostnad på fra 60-75% av totalkostnader, viser at konkurransen etter hvert blir en konkurranse om å ha de dårligste lønns- og arbeidsvilkårene. Timelønna er ikke det viktigste. Vel så viktig er faste kostnader som pensjon, velferdsordninger (permisjoner) og ikke minst regulert arbeidstid. Jo mer fleksibel arbeidskraft, jo mer konkurransedyktig.

5.Privatisering og Arbeidsmiljøloven

Jeg har tidligere påpekt at anbud er en metode som EU faktisk står bak, selv om den ikke er obligatorisk å bruke. Dersom anbudssystemet skal tas i bruk i stor stil, må en for ikke å skape opprør, ha en metode å behandle de ansatte på. Metoden kan ikke være å tilby de ansatte jobb i den gamle bedriften (kommunen). Det hadde ikke vært noe problem for Oslo Kommune å funnet jobb til de 139 søppelkjørerne i Miljøtransport som mista jobben pga. anbud. Det var mer enn nok omplasseringsmuligheter. Men Oslo Kommune tenker ikke å la det bli med renovasjon på anbud. De vil anbudsutsette og privatisere så godt som hele kommunen. Og med en slik tankegang blir det ikke plass til noen overtallige søppelkjørere. Da må de sies opp.

I EU-systemet har det blitt utviklet en metode for å kvitte seg med folk. Det såkalte direktivet om virksomhetsoverdragelse er blitt tatt inn i norsk lov. Det finnes i Arbeidsmiljølovens kapittel XIIA. Det sier kort og godt at i den utstrekning ny arbeidsgiver (den som vinner anbudet) har bruk for ansatte, har de som jobbet for den tidligere arbeidsgiveren (kommunen) rett til å bli ansatt hos den nye arbeidsgiveren. Derfor kan du oppleve å gjøre samme jobben, på samme sted, med samme kolleger, men med ny logo og mye lavere lønn. Tariffavtalen er nemlig bare beskytta fram til de utløper (maks 2 år i Norge), og da som en personlig ordning for deg som blir overført.

Dette er en helt nødvendig smøring av anbudssystemet. Sjølsagt er det bra at arbeidsfolk ikke står på bar bakke ved skifte av arbeidsgiver, men konsekvensen er at man på en enkelt måte blir kvitt personalproblemet ved privatisering (og annen out-sourcing). Det som er ille, er at her står den nye arbeidsgiveren fritt til å velge hvem som skal bli med over. Ettersom det sjelden er plass for alle, har vi opplevd at regelverket har godkjent siling. Fra Sverige, som ligger foran Norge i prosessen, kjenner vi til hvordan busselskapene sila bort tillitsvalgte, eldre arbeidstakere, arbeidstakere som ikke ville utlevere sykejournalen, yngre potensielt gravide kvinner osv. Slik sørga en for å ha en konkurransefordel i neste anbudsrunde. Det gamle selskapet ble sittende igjen med den minst produktive arbeidskrafta, mens det nye skumma fløten.

Så sjøl om reglene for virksomhetsoverdragelse i Arbeidsmiljøloven ofte blir brukt av fagforeningsfolk for å ivareta noen rettigheter for de som blir konkurranseutsatt, er hovedsida at det oppmuntrer til privatisering. Og du kan ikke nekte å bli med til det nye selskapet. Da må du i tilfelle være trygg på at tidligere arbeidsgiver har et arbeid du er kvalifisert til!

6.Hvorfor offentlig sektor?

Offentlig sektor er en skjerma sektor. Og det er viktig at den er skjerma. En sterk offentlig sektor er nødvendig for å sikre velferdsstaten som er blitt slåss fram av arbeidsfolk i tida etter krigen. Norsk arbeidsliv har vært preget av relativt få alvorlige konflikter i etterkrigstida. Arbeidsfolk sin del av verdiskapinga har i stor grad blitt tatt ut i form av sosiale goder, bygging av en velferdsstat med et av de best utvikla sosial sikkerhetsnetta i verden. Også vi på venstresida blir nødt til å innrømme at det man ofte liker å kalle den «skandinaviske velferdsmodellen» har skapt samfunn hvor folk har hatt det bedre enn de fleste andre og hvor folk har vært likere enn i andre samfunn. Dette har en bl.a. betalt for i form av arbeidsfred. Hovedavtalen med fredsplikten og velferdsutvikling for folk flest har skapt en slags nyttig symbiose mellom kapitalistenes behov for arbeidsfred og arbeidernes behov for sosial trygghet.

Velferdsstaten skal sørge for et rettighetsbasert system, med likebetaling og like muligheter uten hensyn til hvor du bor og hvor mye du har i lommeboka. Et idealistisk syn på den norske staten? Ja, men i all sin skrøpelighet har den gitt folk rettigheter og skapt større likhet. Men for å få dette til har det vært helt nødvendig å skjerme offentlig sektor. Drift og planlegging kunne ikke overlates til markedet og kapitalinteressene. Offentlig sektor har vært finansiert i hovedsak av skatter og avgifter vedtatt i politiske fora. I det kapitalistiske Norge har oppbygginga av velferdsstaten vært det beste vi kunne oppnå uten å bryte med det kapitalistiske systemet. Arbeidsfolk har vært pådrivere og betalt for fellesskapsløsningene. Det er verd å reise et forsvar for disse godene, sjøl om de skranter betenkelig. Derfor er det fremdeles verd å slåss for at ikke kapitalistene fra sine utilgjengelige styrerom skal ta over styringa.

7.Hvorfor kommer privatiseringsframstøt nå?

Etter å ha hørt en del lokalpolitikere tale varmt for privatisering med begrunnelsen om at en må få mer ut av hver krone, er det forbausende hvor lite opptatt man egentlig er av kostnader. Ofte kommer forslagene fullstendig uten økonomisk begrunnelse, i alle fall uten de omstillingskostnadene man nødvendigvis må ta med. Den siste privatiseringa av renovasjonstjenestene i Oslo skulle spare ca. ¼ million kroner i året (forskjellen på det private og kommunale anbudet). Imidlertid måtte man inn med omstillingskostnader på 15-16 millioner kroner, i tillegg til de samfunnsmessige kostnadene ved å sette 139 arbeidere på porten.

Privatiseringsforslagene er drevet fram av ideologiske årsaker. Det er en måte å disiplinere fagbevegelsen på, men det er også et ønske om en helt annen organisering av det offentliges tjenester, hvor markedet skal styre mer.

Samtidig vet vi at kommunesektoren reelt sett får dårligere og dårligere råd. Vi finner knapt ei norsk kommune som er fornøyd med overføringene fra staten. Nye, dyre tiltak er blitt pålagt kommunene – uten at tilsvarende midler er blitt overført. Det er tilstrekkelig her å nevne PU-reformen (psykisk utviklingshemmede). Det blir stadig vanskeligere å drive kommunene, budsjettene går ikke i hop. Da kan det også være fristende å ty til enkle løsninger: be noen andre utføre tjenestene og overta problemene med å få pengene til å rekke til.

Anbud er hovedmetoden i nedbygginga av offentlig sektor. Det er et effektivt virkemiddel fordi metoden velger den laveste kostnaden, det svekker lønns- og arbeidsvilkårene, det reduserer arbeidskraftas pris, samt undergraver lov- og avtaleverk. Kort sagt, fagbevegelsen kveles. I tillegg slipper politikerne å forholde seg direkte til disse konsekvensene. Det er ikke politikerne som vedtar at lønns- og arbeidsvilkår skal forringes. De vedtar bare en ny måte å utføre tjenestene på. En billig måte. Man innfører et marked som system øker presset på de ansattes rettigheter. Så får man heller være blind for dette. Systemet er så tilforlatelig at stort sett alle politiske partier har svelget det. Når vi ansatte i kollektivtrafikken tok opp kampen mot anbudsystemet like før 1990, var det enighet om anbud i politiske partier fra RV til Frp. og i vårt eget fagforbund.

Kapitalen trenger nye investeringsområder

Den internasjonale økonomien blir på en måte stadig mer åpen, mer internasjonalisert. Utviklingen i retning av en stadig skarpere konkurranse innen privat sektor, og tilgang til mye kapital, gjør at offentlig sektor blir et interessant område. Ser man bort fra trygdeytelser/pensjoner, utgjør offentlig sektor jamt over ¼ av brutto nasjonalproduktet (BNP).

Kravene til profitt og mangelen på nye geografiske områder å ekspandere i, gjør at man kaster blikket på tidligere skjermede sektorer. I Norden har det stort sett vært offentlig drift av f.eks. helse- og omsorgstjenester. Markedet for helse- og omsorgstjenester er stort, det er enormt stort. Bare kommunenes tjenester utgjør i Norge ca. 30 milliarder kroner årlig, i Sverige er det omtrent 80 milliarder. Og dette er bare en liten bit av offentlig sektor.

I tillegg er disse tjenestene ikke konjunkturavhengige. Det er et voksende marked, det blir stadig flere eldre i Norden. Behovet forsvinner ikke over natta, demografiske data viser at det bare vil vokse i tida framover. Det er med andre ord en veldig sikker sektor å investere i. Derfor passer deregulering, markedsliberalisme og en ideologi for å avvikle velferdsstatsordningene som hånd i hanske for å finne et sted å få overskuddskapitalen til å yngle.

8.Betyr det noe hvem som utfører tjenestene?

Det vanligste forsvaret for privatisering av offentlige tjenester, er at «vi har fremdeles ansvaret, det er det samme hvem som utfører tjenestene». Dette er argumentasjonen særlig fra sosialdemokratisk hold. Argumentet holder ikke. Slipper man først markedet løs, er det umulig å styre det.

Privatisering er en prosess som er vanskelig å reversere. Særlig på områder hvor hele driften privatiseres og kompetansen forsvinner. Da blir det både vanskelig å kontrollere de private utførerne av tjenestene, og å bygge opp tjenesten på nytt i offentlig regi.

Hele arbeiderklassens kamp og grunnen til at man opprettet både fagforeninger og politiske partier, har vært å slåss mot markedskreftene, å tøyle disse kreftene og redusere skadevirkningene. Det har hele tida vært markedet som var motstanderen, markedets normer står oftest stikk i strid med fagbevegelsens ideer om likhet og solidaritet. Hele fagbevegelsens grunnidé’ var å slåss mot at markedet aleine skulle bestemme arbeidskraftas pris gjennom tilbud og etterspørsel på arbeidsmarkedet. Å privatisere – eller å overlate mer til markedet og kapitaleierne – styrker med andre ord det økonomiske grunnlaget for fagbevegelsens fiender. Kostnadene ved denne politikken må arbeidsfolk bære.

Fra offentlig monopol til privat monopol

Mange trur at å privatisere er å overføre oppgaven fra kommunalt ansatte til det lille renholdsfirmaet på hjørnet. Slik er det ikke. Praksis fra land som har drevet med anbud og privatisering i lengere tid, viser at de små, lokale firmaene kun har en rolle i den første tida. Etter kort tid er det store internasjonale, multinasjonale konserner som skaffer seg makt. Det som er framtredende er at et knippe multinasjonale selskaper er i ferd med å få en helt dominerende rolle verden over når det gjelder anbudsutsatt/privatisert offentlig virksomhet.

Slike firma finner vi i alle verdensdeler og i alle sektorer som har vært anbudsutsatt. Det er særlig selskaper med utgangspunkt i vannforsyningsnæringa i Europa som har ekspandert svært raskt og er i ferd med å skape store private monopoler som faktisk deler verdensmarkedet seg imellom. Veksten til disse selskapene har skjedd ut fra et såkalt naturlig monopol i hjemlandet hvor man ut fra monopolsituasjonen har vært i stand til å sikre seg en enorm profitt som nå brukes til å ekspandere på andre områder over hele verden. Disse multinasjonale gigantene har bygget en meget stor kompetanse på å levere offentlig anbud, de er store nok til å kunne drive med tap til konkurrentene er ute av markedet, de er store nok til å kunne kjøpe konkurrenter som vant anbud og de går ikke av veien for korrupsjon.

Eksemplet General des Eaux

Det gigantiske General des Eaux er kanskje det beste eksemplet på alle forhold ved den omfattende privatiseringsbølgen. La oss begynne med korrupsjon. Sommeren 1994 utga den tidligere dommeren og kandidaten til EU-parlamentet, Jean-Pierre Thierry, ei bok hvor han konstaterte at «80% av korrupsjonen i Frankrike kunne tilbakeføres til to store grupperinger, hver bestående av hundrevis av selskaper (….) som utførte tjenester for det offentlige. Disse gruppene er hovedansvarlige for økningen i korrupsjon (.…) så vel som prisøkningen på de tjenestene kommunene betaler dem for å utføre.» Disse to grupperingene er de gigantiske franske vannselskapene General des Eaux og Loyonnaise des Eaux.

Et eksempel er fra 1995 hvor konkurransetilsynet i Frankrike ila fem av General des Eaux sine datterselskaper bøter på tilsammen 10 millioner kroner. Årsaken var at alle de fem selskapene hadde lagt inn bud på renovasjonen i tre ulike steder i Var-regionen i Sør-Frankrike. De hadde ikke opplyst om at tre av selskapene var 100% eid av General des Eaux, ett var 50% eid og det siste 34%. De hadde samarbeidet om prisfastsettelsen. Da blir ikke anbud noen besparelse for brukerne, men et sugerør ned i kommunekassa for å sikre monopolprofitten.

General des Eaux med en omsetning på nesten et halvt norsk statsbudsjett, er et eksempel på ekspansjonen til denne typen selskaper. Det kontrollerer offentlige tjenester i alle verdensdeler. Bare i Storbritannia kontrollerer denne giganten selskaper innen vannforsyning, renovasjon, energiproduksjon, finanstjenester, vei- og brubygging, parkeringsselskaper, mobiltelefoni, kabelfjernsyn, jernbanedrift samt at de eier den største kjeden av private sykehus. Og det er ikke mindre i Frankrike, her operer man innen fjernsyn, matforsyning (til sykehus o.l.), busstrafikk, e-verk og motorveier i tillegg. Det nye er at de i fjor overtok 70% av den største private utdanningsinstitusjonen i Frankrike, Educinvest, med 250 skoler og vel en milliard i omsetning.

General des Eaux sin omsetning har åttedobla seg de siste 15 årene.

I tillegg til å være store, samarbeider de multinasjonale kjempene og deler verdensmarkedet. Innenfor vannforsyning, som er kjernevirksomheten til mange av disse selskapene, finner en nå ni store internasjonale konsern. Disse ni ligger ikke i knallhard konkurranse. De minsker stadig konkurransen ved å kjøpe seg inn i hverandres selskaper, inngå samarbeidsavtaler og kombinater i anbudskonkurransen. Da vannforsyningen i Argentina ble lagt ut på anbud i 1993, var det seirende anbudet et samarbeid mellom tre av de ni dominerende selskapene.

Ikke bare vannforsyning

Monopoltendensene viser seg ikke bare i den harde sektoren, men også i den såkalt myke sektor. Kollektivtransport er en mellomting mellom hard og myk. Etter snart 10 års anbudskonkurranse i Sverige er det 3-4 store busselskap igjen. De små kommunale er så å si utradert. Og de store selskapene er igjen eid av multinasjonale konsern, som i noen tilfeller i alle fall til slutt kan spores tilbake til de forannevnte anbudsspesialistene. Bransjen der tenker seg ei utvikling i retning av gigantselskap hvor en må beherske minst 50.000 busser for å kunne konkurrere.

Sverige har også praktisert konkurranseutsetting av f.eks. eldreomsorgen i lang tid. Her finner vi også det samme bildet. En undersøkelse utført av «Dagens Medisin» viste at i 1996 var Partena Care AB giganten i Sverige. Både når det gjaldt omsetning og antall ansatte var dette firmaet, som forøvrig eies av franske Sodhexo Alliance, like stort som de 5 neste på lista tilsammen. Andre store som er inne er ISS Care. ISS er det multinasjonale selskapet som er tyngst inne i Norge. Både på renhold og helse/omsorg. ISS er aktiv i hele Europa og i Nord- og Sør-Amerika. De fikk forøvrig tildelt kontrakt på omsorgstjenester i Asker – uten konkurranse.

Privatisering = monopolisering

Dette sveipet gjennom situasjonen viser hvor korttenkt argumentet om at privatisering vil gi økt konkurranse, lavere kostnader og mindre byråkrati er. Tvert om er resultatet etter noen anbudsrunder at de offentlig monopolene blir erstatta av private monopoler, med langt større makt og innflytelse verden over.

I Storbritannia viste en undersøkelse i 1994 at 5 selskap kontrollerte 60% av alle anbudskontraktene innen renovasjon. Tilsvarende tall innen hjemmehjelpsområdet var 65%. Å tru at dette ikke kan skje her i landet, er å basere seg på en illusjon som savner grunnlag i erfaring fra de landa der offentlig tjenesteyting virkelig er blitt åpna for privatisering. Når det ikke har skjedd i Norge til nå, skyldes det at motstanden mot privatiseringsprosessen har vært sterk nok til å demme opp noe.

9.Kvalitet og kostnad

Privatiseringstilhengerne skal ha bedre og billigere tjenester. Jeg har tidligere prøvd å vise at først og fremst spiller man inn til de multinasjonale foretakene og gir dem nye muligheter for profitt, på det som skal være velferdsstatens område. Det er kanskje først og fremst et angrep på de ansatte gjennom å splitte arbeiderkollektivene. På samme måte som utskilling – out-sourcing – i privat sektor splitter arbeiderne i kjernevirksomhet og støttefunksjoner, gjør også privatisering det. Her har offentlig og privat ansatte et felles utgangspunkt for å slåss mot alle former for utskilling.

Mister tverrfaglighet og stordriftsfordeler

Men konkurranseutsetting er faktisk dyrt. Det bærer med seg store kostnader. Ikke minst hindrer den en stor organisasjon som kommunene er, i å utnytte stordriftsfordeler og tverrfaglige løsninger. Et klassisk eksempel er privatiseringa av snøbrøytinga. Man sparte noen penger, men oppdaga at de folka som brøyta, hadde klipt plener på sommerstid. Ja, da måtte plenklipping også privatiseres. En kunne jo ikke ha folk ansatt bare om sommeren uten noe sysselsetting på vinteren. Men samla sett ble de to anbudene dyrere enn å utføre det i egen regi. Tendens til sub-optimalisering, dvs. å se på lønnsomhet i deler av virksomheten isolert, er en naturlig konsekvens av privatiseringsprosessen.

Det offentlige har mange muligheter for å være tverrfaglig – hvem sier f.eks. at en vaktmester i skolen bare må være en som reparerer det tekniske anlegget? Kan ikke kvaliteten på skolen heves ved å gi ungene flere kontakter mot voksenverden og bruke f.eks. vaktmester og renholder systematisk i dette? Slik sett er det viktige kvaliteter som går tapt ved å kostnadsberegne og anbudsutsette hver enkelt tjeneste isolert.

Kommunene og fylkeskommunene er store – også som innkjøpere. Mange små enheter kan nyte godt av stordriftsfordeler som oppnås når kommunene ser på virksomheten under ett og bruker størrelsen til å oppnå gunstige priser. Oppsplitting vil naturlig nok ikke kunne gi samme effekten.

Transaksjonskostnader

Det er mange ekstrakostnader når kommunale tjenester skal anbudsutsettes. Alle disse transaksjonskostnadene må med i bildet når man skal vurdere om konkurranseutsetting lønner seg (i ei rein økonomisk vurdering uten å se på farene ved å overlate styringa til andre).

Reint faktisk er det da slik at for reelt å spare penger, må prisen på å utføre tjenesten i privat regi være så mye lavere at den dekker opp både profitten og transaksjonskostnadene. Svenske undersøkelser viser at bare kostnadene ved selve anbudet og kontrollen av at anbudet følges, utgjør fra 6-20% av kontraktssummen.

Først og fremst er det store kostnader knytta til innkjøpsfunksjonen i kommunene. Ved et anbud fraskriver man seg den daglige styringsretten. Styringsretten utøves én gang (i beste fall), dvs. ved utforming av anbudspapirer og muligheten ligger også der ved seinere nye anbudsrunder. Det er komplisert å lage store anbud. Selskapet som vinner anbudet, vil forholde seg til kontrakten. Alt som kommer i tillegg vil være ekstratjenester som faktureres.

Det beste eksemplet er fra hjemmesykepleien. Her fikk den private hjemmehjelpen spørsmål fra brukeren om å ta med posten inn (fra postkassa). Det hadde man alltid gjort før. Selvsagt gjøres det fortsatt, men i og med at det ikke sto i kontrakten, utløste det en regning for tilleggsytelser.

Å legge omsorg ut på anbud er noe annet enn å legge bygging av et hus ut på anbud. Det er vanskelig å tallfeste omsorgen – kvalitet måles på en annen måte. Som et eksempel på alt arbeidet som ligger bak et slikt anbud, nevnes det danske eksempelet om hvordan Hørsholm Kommune utarbeidet kvalitetskravene for sitt pleiehjem Margrethelund. Anbudspapirene inneholdt et avsnitt om «personlig pleie». Dette var bare ett av mange avsnitt, men inneholdt igjen 21 underpunkter. Et av de 21 underpunktene het «daglig vask» og lyder som følger:

«Der ydes daglig (også week-end) hjælp til vask ved vaskekumme eller i sengen, afhængig af brugerens tilstand. Der anvendes separat vaskeklud og håndklæde ved øvre og nedre toilette. Der anvendes sæbe med undtagelse af i ansigtet. Nedre toilette udføres ved vask forfra og bagud. Sæben fjernes helt med vand. Huden tørres eller dubbes helt tørr. Specielt observeres hudfolder.»

Kommunen må beskrive alle hendelser like detaljert for hele pleiehemmet. Man må på forhånd da gjennomtenke hver en liten detalj og utforme kvalitetskrav. Det er ikke billig. Samtidig må beskrivelsene følges opp. Så lenge man ikke har kontroll gjennom direkte ansettelsesforhold, er det kontrakt i forhold til inngått kontrakt som er mulig. Brytes kontrakten på for mange punkter, kan den sies opp. Men dette er vanskelig. Å bli kvitt en kontrakt fordrer ofte en rettssak. Som oftest ender det med et kompromiss hvor utfører lover bedring, kanskje med noe mer penger i sekken.

Det klassiske norske eksemplet på hvor vanskelig det er å spesifisere omsorgskontrakter er striden i Asker hvor er det uenighet mellom Asker Kommune og ISS som har fått tildelt kontrakt på drift av et sjukehjem. ISS mener kommunen sender for syke pasienter til dem, for mange tunge arbeidskrevende pasienter.

Inn i kostnadene går også ofte en tung omstillingsbit for personalet. Det kan koste mye penger å både si opp, omstille og ta vare på personalet i en slik prosess. Ikke minst vil det å bli konkurranseutsatt være et signal som ikke skaper samarbeid og kreativitet, men konflikter.

10.Hvem står bak privatiseringsframstøtene?

De enkle og selvfølgelige framstøta for privatisering er fra EU-hold og styrerommene i de multinasjonale selskapene som øyner monopolprofitt. Men det er ikke nok. Her i Norden har vi en helt særegen drivkraft i arbeidet for å få fart på privatiseringsprosessen.

SAMAK-rapporten

I 1989 satt ei gruppe på Sørmarka og utarbeidet et dokument som het «Förnya den gemensamma sektorn». Det var Arbeiderbevegelsens nordiske samarbeidskomite (SAMAK) sin økonomisk-politiske arbeidsgruppe. SAMAK er samarbeidsarenaen for de faglige landsorganisasjonene og de sosialdemokratiske partiene i Danmark, Finland, Norge og Sverige. Fra Norge var bl.a. Gunnar Berge (DnA) og Juul Bjerke (LO) med. I forordet skriver man at en kritikk mot notatet de framla, ville bli at «det i for høy grad fraviker tankegangen som man ellers gjennom generasjoner har vært enige om i den nordiske sosialdemokratiska arbeiderbevegelse».

Bekymringene er at offentlig sektor er for stor og krever for mye ressurser. Man sier bl.a. at «en central uppgift är att öka såväl effektivitet som produktivitet inom den offentliga sektorn. Med effektivitet menar vi att ‘göra saker rätt’, dvs. att den offentliga sektor ska ägna sig år just de verksamheter som ger de effekter vi vill nå. Med produktivitet menar vi att ‘göra saker rätt», dvs. så billigt som möjligt.»

Videre heter det: «Det finns således varken ideologiska eller ekonomiska argument varför exempelvis tvätten på sjukhusen eller serveringen i skolmatsalarna måste äga rum i offentlig regi. Om det skulle visa sig möjligt att pressa kostanderna genom att lägga ut sådana verksamheter på entreprenad (anbud), då bör man genomföra en strukturomvandling av den offentliga verksamheten, innebäranden bl.a. att man koncentrerar sig på de verksamheter som är de mest prioriterade, och skär ned eller lämnar i från sig ¨øvrige verksamheter».

I tillegg sier også rapporten noe om de ansatte sine forhold etter kursendringen: «Innebörden är att vi måste acceptera en betydligt högre grad av rörlighet – inklusive friktionsarbetslöshet – också inom den offentliga sektorn.»

Som en avslutning heter det: «I denna PM har en rad exempel givits på hur arbetarrörelsen i de nordiska länderna aktivt nu börjat ta sig an uppgiften att förnya den offentliga sektorn. Nu gäller det att gå vidare, i samarbete med de offentligt annställda.»

Og videre har de gått. Det er denne linja særlig DNA kjører fram. Tilsynelatende mot privatisering, men bare på visse områder. Foreløpig er helse, omsorg og utdanning skjerma. Men taktikken er åpenbart å privatisere område for område. Ikke ta en full åpen kamp om dette, men heller finne seg noen gode fiender i Frp o.l. som kjører linja helt ut.

Språkbruk

I offentlig debatt foregår det en ideologidebatt. Størrelsen på offentlig sektor er en ting som diskuteres. Er den for stor? Det offentliges andel av BNP i Norge har totalt sett sunket fra 52% til 43% de siste 6 åra. Så veksten er ikke stor.

Men ideologien går på mer, sakte men sikkert har man kastet vrak på gamle honnørord og innført nye. Før snakket en sosialdemokrat om politisk styring, regulering, offentlig drift, utjamning og fordeling. Dagens utgave snakker om konkurranseevne, fristilling, markedstilpasning, deregulering, kostnadseffektivisering og liberalisering. Det er faktisk helt andre verdier man konkret snakker om enn tidligere.

11.Omstilling er nødvendig

Omstilling av offentlig sektor er nødvendig. Men da mener jeg reell omstilling og ikke den varianten av ordet som enkelte politikere har lagt seg til: nemlig en nedbygging og privatisering av offentlig sektor. Det er mange forhold som gjør at offentlig sektor ikke kan være statisk. Ikke minst gjør it-verktøy sitt inntog også her. Det er ikke lenger sikkert at rådhusene planlegges med plass til alle ansatte, noen kan sitte hjemme. Alle arkiver, alt rutinemessig arbeid kan effektiviseres pga. it-utviklingen.

Samtidig gjør utviklingen på alle felter at vi får større behov for kunnskap. Det foregår en enorm teknisk utvikling på de fleste områder. Behovet for bemanning enkelte plasser går ned, mens andre områder roper etter folk. Vi opplever en forskyvning av offentlig sektors innsatsområder. Behovet for omsorgstjenester øker dramatisk i takt med at store årskull blir pensjonister. Det er ikke naturlig for en organisasjon å si at slik det alltid har vært, skal det alltid bli. Noen må skifte beite.

Mange av oss som har vært tillitsvalgte lenge, har brukt mye tid til å slåss mot slike endringer. Sikkert fornuftig, da arbeidsgiver ofte bruker reelle endringsbehov til å iverksette faglige forverringer. Samtidig er det viktig at slike omstillinger i stor grad styres fra grasrota, som faktisk har et godt kjennskap til hvilke behov som finnes hos folk.

12.Enhet brukere – ansatte

Hvilke motkrefter fins det mot privatiseringsframstøta? Først og fremst de som blir ramma, både brukere av tjenestene og offentlig ansatte. Privatisering betyr på sikt rasering av tilbudet, eller rettere sagt: et tjenestetilbud basert på den enkeltes økonomiske yteevne. På sikt oppstår et klasseskille. Se bare på erfaringene fra Skovbo Kommune i Danmark. Der har ISS bygget den kommunale barnehagen mot retten til å få drive den. De lanserer et helt nytt konsept: ISS Junior Service.

Her vil barna i tillegg til institusjonens ytelser, mot betaling, kunne få følgende goder eller «tilkjøpsytelser» som det heter:

Tilgang til kvelds- og helgeåpent, administrasjon av medisin, ferietilbud, nødmammatilbud for syke barn, frokost-, lunsj- og middagstilbud eller matpakketilbud til barnet eller hele familien, innkjøp av dagligvarer, hent-bringe-ordning, klesvask, stryking og reparasjon av klær til hele familien, formidling av au-pair, computerlekestue og mye mer.

Tenk på de klasseforskjellene som vil synliggjøre seg for ungene, når foreldrenes økonomi avgjør hva de skal få lov til å spise, hva de skal få lov til å leke med osv. i barnehagen. Dette skjer når markedet får styre – mot maksimal profitt, også i barnehager.

For lavtlønna offentlig ansatte betyr privatisering en senking på prisen på arbeidskrafta, som tidligere nevnt i denne artikkelen. For noen relativt høytlønna, vil private tilbud kunne skape bedre forhold, men ikke for det store flertallet.

Her ligger kimen til en viktig enhet mot privatisering. Brukere og ansatte har felles interesser. Samtidig betyr dette at en ikke uten videre bare kan si: fortsett med den offentlige drifta som i dag. Alt for ofte er det offentlige tilbudet for dårlig, og bærer preg av å være utsulta og i forfall. Tilbudet må i tillegg i mye større grad tilpasses brukernes behov. Hvis ikke vil brukerne ønske privatisering velkommen – i alle fall i første omgang. Som skiftarbeider irriterte det meg stort at barnehagene var tilpassa kontortid. Hva ble alternativet, ofte private løsninger. Slik vil det være mange steder hvor det offentlige tilbudet er for dårlig. Da blir det lett å ty til enkle grep og la andre overta. Det kan virke bra, i første omgang. Vi på venstresida har tatt dette problemet alt for lett, og ofte kommet i konflikt med brukerne. Åpningstider, tilgjengelighet, service og kvalitet er det privatiseringsforkjemperne oftest argumenterer med. Skal vi greie å lage alliansene, må vi både ta fra dem disse argumentene og peke på de langsiktige konsekvensene.

Ved å jobbe for å beholde offentlig sektor, samtidig som vi legger mye større vekt på brukernes behov og forsvarer brukernes rettigheter, er mye av grunnen lagt for en kraftig allianse.

13.Det nytter å slåss

Fronten mot privatiseringsframstøta vokser stadig. Flere og flere trekkes med. Som mitt forbund sa på landsmøtet nylig: «tida er inne for å bygge en folkebevegelse til forsvar for en sterk og effektiv offentlig sektor».

Metoden er å bygge allianser – mellom ansatte og brukere, fagbevegelse i offentlig og privat sektor, med interesseorganisasjoner, politiske organisasjoner og alle som ønsker fellesskapsløsninger i stedet for markedsløsninger.

Og fagorganiserte må slåss mot dumping av lønns- og arbeidsvilkår som ligger i privatiseringsframstøtene. I Danmark har man slåss. Søppelstreiken i Århus. De streika – og tapte. Den nesten 1 år lange RI-buss-konflikten i Esbjerg var Nordens hardeste streik på flere tiår. De streika – og tapte.

Begge tapte. Men de vant også. Omkostningene ved privatisering ble for store. Det var ubekvemt med politi og hunder mot streikevakter hver dag i nesten et år. Når jeg snakker med danske fagforeningskolleger, så sier de at det er musestille i dansk privatiseringdebatt. Takten har avtatt.

Dette får meg til å trekke konklusjonen at greier vi å mobilisere både brukere og ansatte i kampen for offentlig sektor, på en offensiv måte, så er det fullt ut mulig å vinne. Men da må vi starte nå, og ikke vente til bølga med privatisering er over oss for fullt.

 

---

I politisk kamp er det viktig å være bevisst på motstandernes språk. Det politiske språket er som reklamespråket. Det gjelder å knytte positive assosiasjoner til det produktet eller den politikken du skal selge.

Dagens privatiseringsforkjempere legger stor vekt på hvilke begreper som skal brukes i debatten, og hvilke det ikke er lov å bruke.

I den politiske debatten i Oslo bystyre er privatisering nærmest et forbudt ord. Når RV går mot byrådets privatiseringspolitikk, får vi automatisk ei lekse om at vi ikke har skjønt hva det handler om. Det skal hete «konkurranseutsetting». Hvorfor er selve ordet så farlig og ubehagelig for dem at de må opp på talerstolen og belære RVere såsnart de hører det. Sannsynligvis er det fordi privatiseringstilhengerne veit at ordet «privatisering» gir folk assosiasjoner om at noen få skal styre med og tjene penger på fellesgoder.

På NTLs landsmøte høsten 1998 fikk statssekretæren fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet (Kjell Alvheim, V) dundrende applaus da han sa at Regjeringa var mot privatisering. Jubelen stilnet riktignok ganske fort. Statssekretæren gikk videre med å si at regjeringa var for konkurranseutsetting og ville slippe flere private aktører inn i statlig og kommunal virksomhet.

Konkurranse og kvalitet

I 1998 la høyrebyrådet i Oslo fram en storstilt plan for privatisering av en rekke nye kommunale oppgaver. Byrådsmeldinga het «Konkurranse og kvalitet«. Det er dette ordparet som i første rekke blir brukt som politiske innsalgsord for privatisering. Navnet på byrådsmeldinga var sikkert vel gjennomtenkt. Det er viktig for privatiseringstilhengerne å etablere en automatisk kobling mellom konkurranseutsetting og kvalitet. Å legge kommunale tjenester ut på markedet på anbud blir knytta sammen med kvalitetskontroll. Det er forholdsvis snedig, for det er faktum at mange kommunale tjenester ikke fungerer godt nok i dag. Andre honnørord som blir knytta til privatisering er «hensiktsmessighet» og «effektivitet«. Adjektivet «sunn» blir ofte hekta på ordet konkurranse – «sunn konkurranse«.

Språklig sett er privatiseringa forberedt over noen år ved at ord som kostnadseffektivitet, produksjon, produksjonsmål og produktivitet har blitt innført på helt nye områder – i eldreomsorg, helsetjenester og undervisning. Det er lagt til rette for at omsorgstjenester kan ses på som varer som kan selges og kjøpes på et marked.

Modernisering og effektivisering

Organisatorisk blir privatiseringa forberedt gjennom gradvise organisasjonsendringer. Privatiseringa av søppeltømminga i Oslo er et godt eksempel. Den starta opp med at reinholdsverket ble til den kommunale bedriften Miljøtransport og deretter til det kommunale aksjeselskapet Miljøtransport. Organisasjonsendringene ble framstilt som helt nødvendig effektivisering og modernisering. Bare RV stemte mot omgjøring til A/S. På bystyremøtet som vedtok omgjøring til A/S i 1995 sa SVs talskvinne i bystyret følgende:

«Når vi likevel går inn for å omdanne Miljøtransport til A/S er det fordi en bedrift i et konkurranseutsatt marked har behov for å ta raske forretningsmessige beslutninger.»

Nåværende samferdselsminister, daværende bystyrerepresentant for Venstre, Odd Einar Dørum, polemiserte mot RVs innlegg i bystyret. Han sa bl.a.:

«Det kan godt tenkes at å tviholde på en gammeldags kommunal organisering også er den sikreste måten å ødelegge arbeidsplasser fordi man ikke har en sjanse til å hevde seg. (….) Her velger man å gjøre en kommunal enhet målbar og resultatorientert slik at brukerne, byens borgere kan se hva som skjer og de må delta i markedet på konkurranse.»

Det er verdt å merke seg språkbruken i innlegga fra SV og Venstre. Det dreier seg om drivkrefter som får vedtaket til å framstå som uunngåelig: markedet, konkurranse og behovet for raske beslutninger. Kommunal organisering får hekta på seg fy-ordet gammeldags uten at Dørum tar seg bryet med å forklare hva som er så gammeldags med offentlig renovasjon. Moderne honnørord som målbart og resultatorientert blir brukt på en måte som får det til å se ut som søppeltømminga hittil verken har vært mulig å måle eller retta inn mot det resultatet vi alle er for: å holde byen rein.

SV-representanten forsto trolig ikke hva hun gjorde. Hun gjentok noen fraser som er en del av standardformularet for en norsk politiker som vil opp og fram i det gode selskap. Det SV ikke skjønte, var at A/S-formen betydde at de ansatte ikke lenger hadde kommunale ansettelsesvilkår. Da det kommunalt eide A/S Miljøtransport tapte en anbudskonkurranse, kunne de kvitte seg med gamle arbeidere som ikke lenger klarte det høye tempoet og presset i jobben. Som A/S driver Miljøtransport butikk. Et A/S er forplikta til å drive slik at de har best mulig inntjening. Miljøtransport satser nå på henting av spesialavfall over store deler av østlandsområdet. Gamle, slitne arbeidstakere i Oslo er ikke interessante i denne sammenhengen.

Odd Einar Dørum avslutta innlegget sitt med at han trodde Miljøtransport kom til å bli «en spennende bedrift som vi har mye å lære av i Oslo kommune». Det fikk han for så vidt rett i. Det ble mye spenning for søppeltømmerne i Oslo. Noen av dem tok sin død av oppsigelsene og den respektløse behandlinga. Og alle fagforeninger og kanskje spesielt venstresida i SV, har uten tvil, mye å lære av eksemplet Miljøtransport.

Har vi hørt det før?

Dagens argumentasjon og språkbruk i privatiseringsdebatten har sterke likhetspunkter med språkbruk og argumentasjon fra perioden da markedsliberalismen brøyt gjennom og erstatta merkantilismen i Europa. Den gangen – for ca. 200 år sida – var stikkorda «naturlig/unaturlig» og «kunstig«. Markedsliberalisme var naturlig. Statsdrift, statseie og en form for planøkonomi med styrt næringsutvikling som var vanlig under merkantilismen, var unaturlig og kunstig.

I dag hevder Høyre at de ikke ønsker utvikling av private monopoler i tjenesteproduksjon for kommune og stat. Monopoler var ikke noe greit ord for 200 år sida heller. Det var best å unngå ordet, selv om man ville ha innholdet. «Aller naadigste Konge; Lad ikke denne min allerunderdanigste Ansøgning faae det forhatte Navn af Monopolium», heter det i en søknad fra annen halvdel av 1700-tallet. Søknaden dreide seg om å få nettopp det, monopol på produksjon og salg av glass i Norge. Jeg synes hykleriet minner sterkt om høyrepolitikken i Oslo hvor det brukes mange ord i byrådsmeldinga på å understreke at en er mot private monopoler, mens en i praksis legger markedet åpent for internasjonale monopolkapitalistiske selskaper som ISS og Parthena Care.

Retorikken virker

Privatiseringstilhengernes retorikk kan være ganske effektiv i politisk debatt. Motstanderne av privatisering blir indirekte stempla som folk som forsvarer ineffektivitet og lite hensiktsmessige løsninger, folk som motsetter seg alt nytt og nødvendige kvalitetsforbedringer.

Siden «sunn konkurranse» er et svært sentralt begrep for privatiseringstilhengerne, bør motstandere av privatisering kanskje avklare sitt forhold til det begrepet. Er konkurranse sunt? De fleste av oss kan sikkert ikke svare et klart og entydig nei på det spørsmålet. Der jeg bor, hadde nærbutikken en dyr og dårlig grønnsaksdisk med råtne og halvvisne grønnsaker. Det er klart jeg ble glad da det dukka opp en innvandrerbutikk med billige kvalitetsgrønnsaker tvers over gata. Jeg veit at årsaken til at jeg nå får billigere og bedre grønnsaker er at innvandrerfamilien jobber lange dager for lav timelønn. Men jeg har også sett at nærbutikken har skjerpa seg. Når venstresida tar et stort krafttak, for eksempel abonnementskampanja for Klassekampen som vi driver nå, bruker vi også konkurranse som virkemiddel. En liknende type konkurranse oppstår spontant på mange arbeidsplasser mellom avdelinger og grupper.

Jeg tror derfor at et begrep som «sunn konkurranse» vil ha spontan gjennomslagskraft hos svært mange nordmenn. En av venstresidas oppgaver må være å bryte den nærmest automatiske koblinga mellom konkurranse og kvalitet som privatiseringstilhengerne er i ferd med å etablere. Vi må stille det enkle spørsmålet: Hva er det egentlig det blir konkurrert om? Ved privatisering av kommunale tjenester er det jo ikke kvalitet konkurransen handler om, men om å levere tjenesten billigst. Anbudskonkurranser er ikke en parallell til den store kakebakekonkurransen om å lage den beste bløtkaka. Det dreier seg om å bake den billigste. Vi veit at forskjellene i konkurransegrunnlaget vil gi temmelig ulikt resultat både for dem som skal spise kaka og for dem som skal lage den.

Kvalitetsstandarder som innsalgsargument for privatisering

Tilhengere av privatisering legger stor vekt på å knytte anbudspolitikk sammen med kvalitetsstandarder og kvalitetsmålinger. I en kommune som Oslo med nedslitte skoler og barnehager og underbemanna sjukehjem, kan en slik kobling fungere som et effektivt privatiseringsargument.

Etter mitt syn er det tre viktige spørsmål som privatiseringstilhengerne bør konfronteres med på dette området:

For det første: Hvorfor blir det ikke satsa mer på kvalitetsheving og kvalitetskontroll av kommunale tjenester i dag? Vi veit jo at det er fullt mulig. Det dreier seg blant annet om å lytte til de ansatte og gi dem skikkelige arbeidsforhold. Og det dreier seg ikke minst om å høre på brukerne. Krav om standardnormer for kvaliteten på kommunale skolefritidsordninger og sjukehjem blir i dag som regel avfeid som detalj- og regelstyring.

Vi må også stille spørsmålstegn ved om kvaliteten på omsorgs- og undervisningstjenester kan måles på den skjematiske måten som anbudspolitikken legger opp til. Er det for eksempel mulig å måle kostnadseffektivitet i omsorg for barn? For noen år sida gjennomførte et fagforbund i Sverige en stor plakatkampanje mot nedskjæringer. På en av plakatene så vi en sliten førskolelærer som trøsta en illskrikende unge. Ved siden av stod ei fremmelig lita jente og sa: «Kan det va kostnadseffektivt att trösta en sånn der lipsill (en skrikerunge)?». I privatisert dansk eldreomsorg er det utvikla detaljerte standardkrav for hvordan gamle mennesker skal vaskes i alle kriker og kroker. Beskrivelsen fyller mange dokumentsider, men det er lett å se at det er mye som er viktig som ikke blir målt. Er den ansatte stressa og travel mens hun vasker? Har hun tid til å høre på den gamle kroken og prate med henne? Har hun tid til å observere allmenntilstandene eller konsentrerer hun seg utelukkende om hudfolder og kroppsdeler?

Det siste spørsmålet er hvordan kvalitetskontrollen vil bli gjennomført i praksis. Vi må regne med at kommuneadministrasjonen vil få et behov for et stort apparat av byråkrater og jurister som skal utforme kravspesifikasjoner og anbudsbetingelser. Kostnadene med dette er ofte ikke tatt med i kommunale privatiseringsregnestykker. Kommuneforbundet har anslått dem til å bli 6-20% av anbudssummen. Det er grunn til å tro at det vil bli lagt betydelig større vekt på å utforme kvalitetsstandarder som ser fine ut på papiret, enn på å kontrollere at de faktisk blir fulgt. Erfaringer fra svensk privatisert eldreomsorg viser at forholda måtte bli nærmest skandaløse og at media måtte være kobla inn, før en kontrakt ble hevet.

Ansvarsskyving og privatisering

Når Høyre-byrådet i Oslo skal forklare hvorfor anbudspolitikk ikke er privatisering, legger de vekt på at ansvaret for eldreomsorg og helsetjenester fortsatt vil ligge hos kommunen. Men det er neppe tvil om at anbudsprivatisering vil gi rike muligheter for mer ansvarsfraskriving. Et eksempel fra Australia kan illustrere det. Sommeren 1998 ble store deler av Melbournes befolkning sjuke på grunn av giftstoffer i drikkevannet. Vannverket i Melbourne er privatisert. Den private driveren hadde fulgt anbudsforpliktelsene til punkt og prikke. Det inngikk ikke i kontrakten at han skulle ta prøver for akkurat det giftstoffet som folk ble sjuke av. Dette kunne sjølsagt også ha hendt med et kommunalt vannverk. Men poenget er ansvarsskyvinga. Kommunen kunne skylde på den private driveren som ikke hadde hatt god nok kontroll. Den private driveren kunne gjøre seg ansvarsfri ved å påberope seg kontrakten sin.

Ideologi eller av økonomisk tvang?

Bakgrunnen for privatiseringsbølgen er kapitalens behov for å søke profitt på nye områder. Ett virkemiddel for å komme inn på nye områder, er systematisk spredning av en ideologi som stempler statlig og kommunal tjenesteproduksjon som gammeldags, tungrodd og ineffektiv.

Etter mitt syn er privatiseringsplanene i Oslo Kommune hovedsakelig drevet av ideologiske motiver. Privatiseringstilhengerne vil gjerne framstille det som om kommunen står overfor en økonomisk tvangssituasjon. Argumentet går som følger: Oslo Kommune har en rekke velferdsoppgaver som må løses innafor en begrensa ressurstilgang. Private vil gjennom konkurranse kunne levere tjenestene mer kostnadseffektivt. Dette argumentet er ikke lett å framføre med tyngde. For i Oslo er situasjonen faktisk sånn at kommunen for tida har svært god økonomi. Økt skatteinngang har de siste åra gitt uventa kommunale inntekter på mange hundre millioner årlig. Derfor må Oslos privatiseringspolitikere mane fram framtidige kriser i kommuneøkonomien for å kunne argumentere for privatisering med reint økonomiske argumenter. Det er typisk at temperaturen i bystyresalen stiger betraktelig når RV sier at her blir det privatisert for privatiseringas egen skyld. All erfaring tilsier at RV har rørt ved et ømt punkt, når flertallet rykker ut i rasende motangrep.

Motsigelser innafor privatiseringstilhengernes rekker?

Er det viktige motsigelser innafor privatiseringstilhengernes rekker som motstanderne kan spille på. Jeg tror dessverre at det er lite å hente innafor det taktiske, politiske spillet. Motsigelsene blant privatiseringstilhengere dreier seg i hovedsak om ulik språkbruk ut fra hva som er taktisk klokt i forhold til ulike velgergrupper. Fremskrittspartiet kan argumentere mest åpent ideologisk. For Høyre og mellompartiene er det viktig å sikre seg med forbehold mot private monopoler og tone ned den reint ideologiske argumentasjonen. Forbeholda vil neppe være mye verdt når det kommer til praktisk gjennomføring. I realiteten følger Høyre og mellompartiene samme privatiseringspolitikk som FrP på de aller fleste områder. Men taktisk sett er det sjølsagt viktig å ta dem på ordet og konfrontere dem med avgitte løfter og garantier.

Arbeiderpartiet er i opposisjon i Oslo. Det gir partiet et svært gunstig utgangspunkt. De kan framstille seg som privatiseringsmotstandere og fagforeningenes støttespillere til tross for at de i byrådsposisjon la til rette for omfattende privatisering. I bystyret det siste året, har Arbeiderpartiet fungert som en støttespiller for byrådets privatiseringsplaner i handling, men har lagt vekt på å gardere seg med litt verbal motstand. Gjennomgangsmelodien har vært at partiet kan gjøre lite for å stoppe privatiseringa så lenge de er i mindretallsposisjon.

For RV tror jeg det er mye å hente ved å avdekke de tunge ideologiske argumentene som ligger bak snakket om økonomisk tvang og satsing på kvalitet. Fagforeningene blir våre viktigste alliansepartnere. En sentral oppgave for RV er å bidra til en felles front av ansatte og brukere mot privatisering.

 

Av Chris Hartmann, nestleder i RV

---

Regjeringas forslag om innføring av kontantstøtte bygger på tre hovedargumenter:

– familiene skal få mer tid sammen.

-større valgfrihet når det gjelder barneomsorg

-det skal gis mer likhet i overføringene til barnefamiliene.

Kontantstøtte er feil svar på alle disse ønskene.

1. «Familiene skal få mer tid sammen»

Mange småbarnsfamilier løser i dag dilemmaet «tid og penger» ved at mødrene jobber deltid og fedrene overtid.

I kontantstøtteordninga ligger det ingen garantier for ei jevnere arbeidsdeling mellom foreldrene, og heller ingen garanti for at noen av foreldrene bruker mer tid sammen med ungene.

RV meiner at kortere arbeidstid for alle – 6 timers normalarbeidsdag – vil gi større mulighet til ei jevnere arbeidsdeling mellom kvinner og menn – både i lønnsarbeid og i familien. Dette vil også komme ungene til gode.

2. «Familiene skal gis reell valgfrihet»

Et reelt valg mellom å bruke barnehage og å organisere omsorgen for ungene på annen måte krever at det finnes nok barnehageplasser til en rimelig pris.

Kontantstøtteordninga vil føre til redusert barnehageutbygging – regjeringa sier at bare i 1998 ble utbyggingsplanene redusert med 3000 plasser. I tillegg ser vi allerede at ordninga betyr at færre søker til eksisterende barnehager slik at også deler av det tilbudet som finnes i dag blir borte. Dette betyr at en lang rekke foreldre vil miste muligheten til å velge barnehage for de minste ungene.

I tillegg kommer økonomien – forholdet mellom kontantstøtte, barnehagekostnader og kvinners lønnsnivå. Det at det for mange kvinner «lønner seg» å bli heime for 3000 kroner i måneden, sier noe om hvor kort vi har kommet i kvinnelønnskampen. Så lenge dette kan «lønne seg» for mange kvinner, men for svært få menn, er det også en illusjon å tro at det eksisterer «reell valgfrihet» i spørsmålet om hvordan barneomsorgen skal organiseres.

Familien vil altså «tjene» på å holde de minste barna hjemme, og når først mor er hjemme blir det for dyrt å la eldre søsken fortsette i barnehagen. Vi snakker da ikke lenger om valg men om økonomisk nødvendighet.

Økt lønn for kvinner er det som vil gi reelt større valgfrihet.

3. «Mer likhet i overføringene til barnefamiliene»

Under oppbygginga av velferdsstaten har prinsippet vært at offentlige tilbud skal være tilgjengelige for alle, uavhengig av økonomi og geografi. Med innføringa av kontantstøtte innføres et nytt prinsipp: en skal belønnes for ikke å benytte et tilbud det er knapphet på, nemlig barnehageplass.

Mangel på barnehageplasser hindrer sjelden fedre i å være yrkesaktive. For mødrene er trygt barnetilsyn et vilkår for å kunne kombinere jobb og barn.

Mangel på godt utbygde offentlige barnehager har drevet fram ulike hel- og halvprivate alternativer. Når kontantstøtta er innført, vil dette føre til at det blir valgt barnetilsynsordninger som ikke er offentlig støtta og dermed ikke hindrer familier i å motta kontantstøtte.

RV er imot å innføre prinsippet om å belønne den som lar være å bruke et offentlig tilbud. (Forestill dere dette overført til andre omsorgsoppgaver. Offentlig støtte for sjøl å ta vare på sjuke gamle foreldre.) Kvinner trenger en sterk offentlig sektor.

RV meiner at det trengs økt satsing på barnehageutbygging og at målet er gratis barnehage for alle barn. På kort sikt vil det være viktig å øke statstilskuddet til småbarnsplassene slik at kommunene stimuleres til å bygge ut tilbudet til de minste ungene.

Hva er best for ungene?

Skal vil ta nordisk barnehageforskning på alvor, ser vi at barnehager er et gode for barnas utvikling. Dette gjelder ikke bare barn i «utsatte familier». RVs syn er at omsorg for barn – inkludert gode pedagogiske tilbud – er et samfunnsmessig ansvar.

Vi understreker også den betydning gode barnehager har som forebyggende barnevern. Overgrep mot barn skjer i de «beste» familier.

Regjeringa har tenkt å bruke barnehager som barnevernstiltak. På den ene sida blir det tatt for gitt at «mor er best», uten å problematisere hva som er det beste tilbudet til ungene. På den andre sida er det full vilje til å gå inn med kraftige tiltak fra barnevernet – eventuelt med tilbud eller påbud om å bruke barnehageplass – der barnevernet meiner at familien ikke holder mål.

RVs syn er at det er bedre å legge til rette for at flest mulig unger skal få mulighet til å gå i barnehage uavhengig av om familien defineres som «ressurssterk» eller «ressurssvak». Det vil også være det beste utgangspunktet for et godt miljø blant ungene i barnehagen.

Regjeringas argumentasjon kan lett føre til at barnehagen blir et tilbud for barn med funksjonshemninger og barn fra «problemfamilier», mens de andre ungene skal ha det «best hos mor».

Kontantstøtte og likestillingspolitikk

Innføringa av kontantstøtte viser tydelig hva slags syn regjeringspartiene har på kvinners deltakelse i arbeidslivet. Gjennom mer enn tjue år har kvinner i Norge vist at de ønsker å være yrkesaktive også mens de har småbarn (i følge statistikken over 73 prosent). At kvinnelønna fortsatt er så lav at kvinner kan kjøpes ut av yrkeslivet for 3000 kroner i måneden burde være en utfordring for regjeringas likelønnsansvarlige.

Kontantstøtte og reduksjon av offentlige arbeidsplasser

Ved nedlegging av offentlige barnehager vil den eneste muligheten for arbeid for de som jobber der i dag, være å ta arbeid innafor de ulike private ordningene som dukker opp. De vil da stå uten tariffavtaler og kommunale pensjonsordninger og igjen reduseres kvinner til reservearbeidskraft.

Kontantstøtte og andre økonomiske ytelser

At det ikke skal være samordning mellom kontantstøtte og andre trygdeytelser/låne- og stipendordninger, er positivt. Men hvordan skal vi tolke det som sies om at kontantstøtten «kan bidra til å redusere behovet for lån, henholdsvis sosialhjelp, men kan ikke betraktes som inntekt i ordinær forstand…»? Skal også kontantstøtten bidra til å øke forskjellene mellom «de som har» og «de som ikke har»?

Det beste svaret på barnefamilienes problem med å få tida og pengene til å strekke til, vil være å innføre 6 timers normalarbeidsdag for alle, heve kvinnelønna, bygge ut nok barnehager og la barnehagene være gratis for alle.

RV veit at pengene fins, regjeringa har vist vilje til å bruke dem til beste for småbarnsfamiliene – hvorfor ikke starte med 6-timersdagen?

 

Artikkelen «Rewriting Class, Race, and Gender: Problems in Feminist Rethinking» ble opprinnelig publisert i Sosiologisk tidsskrift nr 2, 1997.
Oversatt og gjengitt med tillatelse fra forfatteren og Universitetsforlaget.
Oversatt av Harriet Rudd, Siri Jensen og Torill Nustad.

I den moderne kvinnebevegelsens barndom ble klassebegrepet et av de første måla for feministisk kritikk av mannssentrerte sosiale teorier. Debatten rundt kvinner og klasse og kapitalisme og patriarkatet var intense og ofte nyskapende, men forstummet etterhvert sjøl om hovedproblemene forble uløste. Oppmerksomheten ble i stedet rettet mot kjønn, identitet og kultur.

Som et svar på kritikk fra fargede kvinner og feminister i den 3. verden ble i 1980-årene mye teoretisk oppmerksomhet flyttet til skjæringspunktene mellom kjønn, rase og klasse. Innenfor dette nye fokus ble de gamle problemene med klasseanalyse ikke tatt opp. I mye av dette arbeidet blir klasse tatt for gitt som uproblematisk.

I denne artikkelen har jeg laget et sammendrag av utviklingen av disse diskusjonene, og jeg argumenter for at det fremdeles er nyttig å utvikle feministisk kritikk av klasseteorier og diskutere et feministisk syn på klasse som springer ut av forsøkene på å forstå hvordan kjønn, klasse og rase er koblet sammen i den kapitalistiske utviklingen.

1. Feministisk kritikk av klasse

Mot slutten av 1960-tallet og inn i 1970-årene hevdet feminister at alle teorier om klasse, om de var marxistiske, weberske eller basert på en yrke/funksjons modell, enten ignorerte kvinner fullstendig eller gikk ut fra at kvinners klassemessige stilling ble bestemt av stillingen til de menn de er knyttet til, og slik helt overså kvinners eget lønnede arbeid som bestemmende for dere klasseplassering (Acker, 1973). Videre hevdet disse klasseteoriene at de omfattet de viktigste sosiale strukturer for ulikhet og undertrykking, men de kunne ikke forklare den relativt sett større underordningen og utbyttingen som kvinner opplevde sammenlignet med menn med samme klasseplassering. Ideer om klasse var, hevdet feministene, bygget på implisitte bilder av den mannlige arbeider, og overså de ulike betingelsene for og sammenhengene rundt kvinners betalte og ubetalte arbeid. Resultatet var at disse begrepene ikke var kjønnsnøytrale, slik det ble hevdet at de var, men i stedet bygget på kjønnete forutsetninger. Kvinner var ikke fraværende i klasseteorier, de var usynlige – definert som ikke-arbeidere.

Klassebegrepet har mange ulike betydninger. For eksempel blir klasse ofte brukt til å beskrive hierarkier av materiell ulikhet knyttet til yrkesstrukturen. Slike beskrivende systemer er vanligvis basert på menns yrker og lider derfor av problemene skissert ovenfor. Mens beskrivelser av ulikhet er nyttig, var mange feminister mer interessert i teorier som tok for seg dynamikken i klasseprosesser.

Selv om marxistisk teori inneholdt alle problemene diskutert ovenfor, forsøkte mange kvinner, meg selv inkludert, å bruke og tilpasse den. Marxisme virket som et fornuftig sted å begynne for feminister fordi den fokuserer på undertrykking og utbytting og på hvordan herskende systemer kan nedkjempes. Marxistisk teori forsøker å avsløre de sosiale forholdene som ligger under hverdagens erfaringer med det økonomisk liv i kapitalistiske samfunn, og prøver dermed å fatte det som på overflaten ofte er uforståelig. Mange feminister prøvde både å forstå og forandre verden, og denne teorien gav flere muligheter for dette enn noen annen tilgjengelig teoretisk tradisjon. Feministiske forsøk på å utvikle teori innenfor den marxistiske tradisjonen var, synes jeg, overraskende grundig og interessant.

Marxistiske og sosialistiske feminister forsøkte å rette opp manglene i den marxistiske klasseteorien på en rekke ulike måter. Forsøkene kan grovt sett deles inn i to grupper under betegnelsene: Teorier om husarbeidets politiske økonomi (Seccombe 1974, Hamilton og Barrett 1986) og kapitalisme/patriarkat teorier (Kuhn og Volpe 1978, Eisenstein 1979, Hartmann 1976, 1981; Barrett 1980). Begge tilnærmingene ga viktige bidrag til forståelsen av kvinner og klasse, og begge ble utsatt for både omfattende kritikk og forsvar, men ingen retning ga oss en tilfredsstillende løsning på de teoretiske problemene.

Teoriene om husarbeidets politiske økonomi tok ikke opp kjønnsforskjellene i betalt arbeid og strandet på et snevert og økonomistisk forsøk på å passe kvinners ulønnede arbeid inn i verditeorien/analysen av verdi. Kapitalisme-/patriarkatteoriene gikk utenom problemene med klasseanalyse ved å skape et atskilt system for å forklare den spesielle underordningen av kvinner, og etterlot det opprinnelige, mye kritiserte, klassebegrepet intakt.

Noen versjoner av kapitalist-/patriarkatargumentet illustrerer et generelt problem med kategoriske klassemodeller. Mye av den amerikanske litteraturen om patriarkat og kapitalisme benyttet en strukturell analyse, fokuserte på økonomiske forhold/relasjoner på det mest abstrakte planet og utledet klasser, klasseposisjoner og klassegrenser ut fra disse forhold/relasjonene. Innenfor dette synet består klassestrukturen av tomme plasser, en struktur av posisjoner bestemt av produksjonsforholda innenfor en bestemt produksjonsmåte. Selve strukturen stiller seg likegyldig til hvem som fyller de tomme plassene (f.eks. Wright 1985). Kvinner fyller noen av disse plassene, menn andre – og patriarkatet bestemmer disse plasseringene (f.eks. Hartmann 1981). På samme måte kan rase eller etnisk tilhørighet spille en rolle når det gjelder å definere hvem som dukker opp i hvilke posisjoner. Men kjønn eller rase har ingenting å gjøre med hvordan selve strukturen er dannet. I det strukturelle marxistiske synet «er marxistiske kategorier, som kapitalen selv, kjønnsblind.» (Hartmann 1981) Og videre: «Hvis kapitalister organiserer arbeidet på en bestemt måte, er det ingen ting med kapitalen selv som bestemmer hvem (det vil si hvilke individer med gitte kjennetegn) som skal fylle de høyere og de lavere trinnene i lønnsarbeidsstyrken.» (Hartmann 1980) Slik blir klasse begrepsfestet på et analytisk nivå hvor kjønn bare er et tilskrevet kjennetegn ved individer eller grupper av individer. Selv om denne strukturelle tilnærmingen har fått omfattende kritikk av andre enn feminister, gjenstår kjernen i problemet med tenke kvinner og kjønn inn i klasse så lenge denne måten å begrepsfeste kapitalistiske relasjoner ligger implisitt i ideer om klasse.

På tross av vanskene med feministiske forsøk på å omforme marxistisk klasseteori, etablerte disse forsøkene at kvinners ulønnede arbeid i hjemmet er verdifullt, selv om det var liten enighet om hvordan det skulle settes inn i en marxistisk analyse av verdi, og at kvinneundertrykkingen er en del av systemet og ikke kan plasseres bare innafor familie og reproduksjon. Men denne teoretiseringen rokket ikke ved den sentrale oppfatningen av klasse som fremdeles inneholdt forutsetninger som gjorde kvinner usynlige: Mangel på eller ufullstendige analyser av husarbeid og abstrakte, tilsynelatende kjønnsnøytrale, begreper som var basert på mannlige modeller av både arbeider og arbeidsgiver.

De livlige debattene på slutten av sekstitallet og på syttitallet om de strukturelle årsakene til kvinners underordning, innbefattet kvinners klasseforhold og deres plassering i klassestrukturer, klarte ikke å skape en ny helhetlig teori hvor kvinner og deres arbeid ble like sentrale som menn og deres arbeid. Som Beecher observerte: «Ved slutten av syttitallet hadde teoretiske analyser av kvinners arbeid nådd et slags dødpunkt. Folk debatterte fordelene og ulempene ved ulike måter å teoretisere rundt forholdet mellom produksjon og reproduksjon, patriarkat og kapitalisme uten å komme særlig mye lenger. Men både feministisk politikk og forskning om kvinners sysselsetting begynte å peke i nye retninger.»

En ny retning konsentrerte seg om konkrete studier av bestemte historiske eksempler på kvinners ulikhet og underordning i kapitalistiske samfunn. Formålet var å forstå skjæringspunktene mellom kjønn og klasse i ulike typer yrker i endring (Cockburn 1983); i industrigreiner og organisasjoner (Game og Pringle 1983, Cockburn 1985) og i arbeidsprosessen (Knights og Willmott 1986). Rosemary Crompton og G. Jones (1984) analyserte kjønnsdelingene i «den tjenesteytende klassen». S.W. utformet teori om ekteskap som et klassesystem relatert til andre klassesystem. En debatt om hvorvidt kvinners klasseposisjoner «virkelig» blir bestemt av ektefellenes eller ikke dukket opp i britiske fagtidsskrifter. Mange av disse argumentene er representert i Crompton og Mann (1986).

En stor internasjonal konferanse om kjønn og klasse ble avholdt i Antwerpen i 1988. Alle disse spørsmålene ble diskutert, men oppsiktsvekkende lite nytt ble presentert.

En del feminister, inkludert meg selv, prøvde å overskride teorier om to atskilte systemer og lage beskrivelser av klassesamfunn der kjønn og klasse var forent i ett system av relasjoner. I Class, Gender and the Relations of Redistribution (1988) argumenterte jeg for at vi trenger å utvide våre forestillinger om klasseforhold til å omfatte distribusjonsforhold hvis vi skulle klare å begrepsfeste klasse på en måte som kunne inkludere ulønnede arbeidere – for det meste kvinner, og andre utenfor den betalte arbeidsstyrken som f.eks. de langtidsledige. Ikke-feministen E.O.W. brukte en liknende strategi ved å utvide forestillingen om klasserelasjoner til å omfatte kvinners arbeid. Forsøkene var svært forskjellige, men begge hadde et fundamentalt problem: De lot den sentrale oppfattelsen av klasser som feministene hadde kritisert, forbli urørt. De plusset bare på forestillinger om «relasjoner» relevant for kvinners arbeid. Jeg oppnådde derfor ikke det jeg forsøkte – å overkomme problemet med to atskilte systemer gjennom å legge fram et mangefasettert system av relasjoner. Jeg måtte, i hvert fall delvis, si meg enig med Cynthia Cockburn (1986) som sa at vi egentlig ikke hadde lykkes i å bringe klasse og kjønn sammen, i praksis snakket vi fremdeles om to systemer. Så sjøl om diskusjonen om klasse og kjønn fortsatte gjennom 80-årene, var det oppsiktsvekkende lite oppmerksomhet, i hvert fall i USA, rundt teoretiske problemer med å forbinde klasse og kjønn med hverandre. Spørsmålet ble mindre sentralt for feminister. På 80-tallet bidro dette til en rekke skifter i feministisk tenkning: skiftet post-modernistisk/post-strukturalistisk, skiftet fra bevissthet til identitet og fra teorier om klasse til teorier om hvordan kjønn inngår i prosessen med å begrepsfeste/oppfatte og sosialt konstruere klasseplasseringer og klasseprosesser. (Acker, 1989)

Mange feministiske forskere fortsatte å bruke klassebegrepet, men uten å ofre så mye oppmerksomhet på de tidligere debattene. De som utførte empiriske studier av kvinners lønnede og ulønnede arbeid hadde en tendens til å bruke begreper som var mindre omstridte enn klasse – for eksempel kjønnssegregering eller kjønnsbestemte yrker (f.eks. Reskin og Hartmann 1986), menneskelig kapital teorier, køteorier (Reskin og Roos 1990) eller til og med teorier om rasjonelle valg (England og Farkas 1986), og unngikk klassebegrepet fullstendig. «Case»-studier fra arbeidsplasser og organisasjoner kunne identifisere subjektet som for eksempel arbeiderklassekvinne, men hva som lå i begrepet arbeiderklasse ble ikke utdypet eller fremgikk bare i det enkelte tilfelle av selve materialet.

2. Fremveksten av trippel undertrykking:
Kjønn, rase og klasse

I mellomtiden begynte utfordringer fra fargede kvinner i USA og Storbritannia, uttrykt i deres teoretiske, empiriske og politiske arbeid, å gjøre det klart, at en stor del av feministisk teori forutsatte en hvit middelklassekvinne lik de kvinnene som utformet teoriene. Hvis feminister skulle behandle ordentlig de spørsmålene som vi sa at vi prøvde å forstå, kunne vi ikke bare være opptatt av klasse og kjønn. Rase/etnisitet måtte også tas alvorlig. Slik ble kjønn, klasse og rase den tredoble undertrykkinga som måtte få sin teori. Mange innså at en additiv modell med kjønn, rase og klasse som atskilte dimensjoner eller systemer ville gjøre vold mot de erfaringene som feministene prøvde å fange med sine teorier. F.eks.: En kvinne som er svart (hvit), spansk (engelsk)-talende og en doktor (serveringsdame) oppfatter ikke seg selv i usammenhengende biter av kjønn, rase, etnisitet og klasse. Tvert imot, alle disse elementene blir produsert og reprodusert innenfor den samme hverdagserfaringen i livet hennes. Teori ville måtte reflektere den virkeligheten og det varierte mønsteret og samspillet som skapes av prosesser med dominering, stilltiende forståelse og protester. Feminister fra den tredje verden (for eksempel Mochanty 1991) og fargede feminister (for eksempel Collins 1990) begynte å snakke om rase, klasse og kjønn som vevd inn i hverandre, som sosiale konstruksjoner, realiteter og identiteter som springer ut av bestemte historiske øyeblikk og bestemte steder, men som er formet av prosesser som kolonialisme, kapitalekspansjon, nasjonsbygging og krig.

Dette perspektivet er et svar på omfattende feministisk kritikk av essensialister og/eller universaliserende teori som postulerer en universell (hvit) mann eller kvinne. Den har også sine røtter i arbeidet til teoretikere som Dorothy Smith (1987, 1990) som hevder at de dominante prosessene i kunnskapsproduksjonen visker ut det menneskelige subjekt og skaper en objektifisert begrepsverden hvor ingen kvinne (eller mann med lite makt) har noen stemme. Løsningen på dette problemet med mangel på stemme og usynlighet er å aktivt begynne letingen etter kunnskap i hverdagserfaringene til konkrete kvinner. Altså, det å insistere på at feministisk arbeid må være konkret og rotfestet i ståstedene til et mangfold av ulike kvinner (og menn), leder til det synet at klasse, kjønn og rase (og etnisitet, nasjonalitet etc.) er forbundet med hverandre på en sammensatt måte.

Jeg tror ikke det er enighet om hva det ligger i en slik formulering om at fenomener er forbundet med hverandre på en sammensatt måte. Noen forfattere har en etnometodologisk tilnærming hvor disse forbindelsene først og fremst foregår i ansikt-til-ansikt møter. (West an Fenstermaker, 1995) Andre legger vekt på sammenvevd undertrykking som strukturer på makronivå (Collins, 1995). Noen forfattere snakker om systemer eller dimensjoner som virker sammen, noe som kunne innebære en utvikling av to-system-teori til trippel- eller flersystemteori. Jeg tenker at det ville være uheldig, fordi problemene med tosystemteori bare ville bli forsterket. Et annet spørsmål er innholdet i de ulike faguttrykkene. Debatter rundt betydningen av kjønn og kvinner har vært i sentrum for feministisk teoridiskusjon en stund (for eksempel Nicholson, 1994). Det finnes ulike oppfatninger om spørsmålet, men oppfatningene i seg selv er relativt klare. På samme måte har de komplekse spørsmålene om rase og etnisk bakgrunn blitt gjenstand for omfattende diskusjon de siste årene (for eksempel Hooks 1981, 1984 og Collins, 1990). Likevel, på tross av, eller kanskje på grunn av alle vanskelighetene diskutert ovenfor med å tilpasse klasse til de nye krava i feministisk tenkning, blir klasse, i mange av forsøkene på å inkludere rase, kjønn og klasse i den samme analysen, ofte brukt ukritisk som om begrepet var innlysende og uproblematisk. Nylige energiske debatter om kjønn og rase har omformet disse begrepene, men den gamle klassedebatten lurer fremdeles i bakgrunnen, uløst og antagelig glemt.

Hva er galt med det, kan man spørre? Vi vet alle hva arbeiderklasse og middelklasse betyr; disse ideene er nødvendige for å kunne forstå våre daglige verdener. Hvorfor kan vi ikke klare oss med de forestillingene som vår sunne fornuft gir oss? Det som er galt med det, tror jeg, er at denne bruken hopper over vår tidligere kritikk av klasse og denne utelatelsen, eller hukommelsessvikten, etterlater uspesifiserte ideer om klasse, som fremdeles inneholder de gamle forutsetningene som ekskluderer kvinner, etniske minoriteter og folk i den 3.verden. Som et resultat kan klassebegrepet bli mindre og mindre nyttig i disse tider med dramatiske forandringer. I tillegg kan klasse komme til å forsvinne inn i vår analyse av kjønn og rase, noe som ville være en ironisk utvikling.

En annen grunn til å ikke være fornøyd med den dagligdagse definisjonen, er at de raske, og ofte alarmerende forandringene som er på vei i på global basis, langt på vei er skapt av kapitalistiske akkumulasjonsprosesser. Kapitalismen kan ikke dekonstrueres vekk, de øyensynlige akselererende forandringene som feminiserer verdens arbeidsstyrke, ødelegger den gamle mannlige arbeiderklassen i de mest industrialiserte landene, fragmenterer livsgrunnlaget for mange, skaper millionærer og gjør millionvis fattige (for å nevne bare noen få av disse prosessene) viser hvor mye vi trenger en analyse av kapitalismen for å forstå hva som er i ferd med å skje. Klasse er en ide som kan formidle forbindelsen mellom de generaliserte og globale uttrykkene for kapitalistiske prosesser og de konkrete hverdags-/natterfaringene til vanlige mennesker (Smith, 1990) som samtidig med å takle disse prosessene også produserer en virkelighet i forandring. Et sentralt spørsmål er derfor hva slags analyse av kapitalisme og klasse, sammen med forståelse av rase og kjønn og andre ulikhetsprosesser, vil kunne hjelpe oss å forstå og, kanskje, til å tenke på hvordan vi kan takle disse forandringene.

3. Å tenke klasse på nytt

Den foregående diskusjonen foreslår en del av de elementene som jeg tror bør være med i nytenkning om klasse. Jeg later ikke som jeg har skapt et nytt klassebegrep, jeg foreslår bare måter å tenke og forske på som kan være nyttige for et slikt prosjekt. Disse er for det første, erkjennelse av at klasser blir formet i og gjennom prosesser som også skaper og gjenskaper rase- og kjønnsformasjoner. For det andre, å forstå klasse ikke som en abstrakt struktur som folk blir puttet inn i, men som oppnådd gjennom aktiv praksis som etablerer sosiale relasjoner og strukturer. For det tredje, erkjennelse av at klasse, sammen med rase/etnisitet, skal forstås ut fra standpunktene eller ståstedene til mange forskjellige mennesker, kvinner og menn. For det fjerde, at et klassebegrep som passer for feministiske formål, må utvides, forankret innenfor en bredere forestilling om økonomi enn vi opererer med nå.

Kjønn, rase og klasse forbundet med hverandre i praksis

For det første må klasse blir sett på som formet gjennom kjønn og rase, slik kjønn og rase er formet gjennom klasseprosesser som varierer historisk med tid og sted. Det finnes mye kunnskap om disse prosessene; de er synlige gjennom mange ulike innganger. Alice Kessler-Harris (1993), for eksempel, samler mye historisk forskning som gir oss et grunnlag for å forstå dynamikken i hvordan kjønn og klasse er innbyrdes forbundet gjennom kapitalistiske samfunns historie. I sosiologi er det en voksende litteratur som eksplisitt undersøker hvordan rase, kjønn og klasse virker sammen som organiserte interesser i utviklingen av politikk og sosiale bevegelser (for eksempel Barnett, 1993; Deitch, 1993; Blankenship, 1993). Akademikere fra tredje verden som undersøker kolonial og post-kolonial utvikling i dette perspektivet, har vist hvordan identiteter og handlinger blir formet i forhold til forandringer frambrakt av kolonialisme/kapitalisme (for eksempel Mohanty, 1991; Rowbotham og Mitter, 1994). Når det gjelder kjønn, rase og klasse i USA, skaffer kvinnelige akademikere fra den 3.verden fram en god del ny kunnskap (for eksempel Baca Zinn and Dill, 1994; Collins, 1990). Mary Romero (1992) beskriver chicana tjestefolk og hvordan deres liv formes av kjønn, klasse og rase. Evelyn Nakano Glenn (1986) har studert Nisei og Issei kvinner, de historisk betingede erfaringene til Japanske kvinner og deres døtre i USA. Sist, men ikke minst, begynner det å komme analyser av hvithet, den rasedannelsen som er så usynlig for dem som drar nytte av dens privilegier (for eksempel Franckenberg, 1993), men så sentral for klasse-/rase-/kjønnsprossesser.

Vi vet antagelig mer om hvordan kjønn, klasse og rase er sammenfiltret i livene til medlemmer av relativt sett underordnede grupper enn i livene til dem som har mer innflytelsesrike posisjoner. Et eksempel på skjæringspunkter i praksisen til de innflytelsesrike kommer fra mitt eget arbeid om kjønn og politikk i Sverige (Acker, 1992, 1994a, 1994b). Der gjorde styrken til den mannsdominerte arbeiderbevegelsen – en styrke som i hvert fall delvis vokste ut av måten bildet av den svenske familie støttet opp under et spesielt levedyktig arbeider/kapital kompromiss – det mulig for arbeiderbevegelsen å definere kvinnespørsmål på en slik måte at det ikke ville true menns makt i fagbevegelsen, arbeidslivsorganisasjoner, regjering eller det politiske liv. Mannlige ledere brukte begrepet klasse og krav om klassesolidaritet til å bringe kvinner til taushet, ved å definere visse spørsmål som utillatelige og feministisk organisering på tvers av klasser som borgerlig og anti-arbeiderklasse. I prosessen kom betydningen av arbeiderklassebevissthet til å inkludere sverting og fordømmelse av enhver handling som kunne defineres som feministiske. (Hermansson, 1993). I tillegg var rå maskulin oppførsel, inkludert oppførsel som nå ville blitt sett på som seksuell trakassering, en del av mannlig arbeiderklassesolidaritet og motarbeidet dermed kvinners deltagelse (Hermansson, 1993). Mannsmakt og mannsdominans var forbudte temaer innenfor arbeiderbevegelsen, på tross av aktiv støtte til mye sosialpolitikk som kom kvinner til gode. Forbudene mot slike diskusjoner falt i kjølvannet av sosialdemokratenes nederlag i 1991, og fagforeninger og sosialdemokrater begynte å ta iherdige tiltak for å inkludere kvinner og kvinnespørsmål på nye måter. For eksempel la LO vekt på å heve lønna til de lavtlønte arbeiderne, for det meste kvinner, med større kraft enn tidligere. Det sosialdemokratiske partiet vedtok at halvparten av deres kandidater ved valget høsten 1994 skulle være kvinner, noe som bidro til deres suksess ved valgurnene. Kjønnssammensetningen i fagbevegelsen har endret seg, og kvinnene har vært i stand til å rekonstituere sin kjønn/klassebevissthet fra å være en som beskyttet menns interesser til å bli en som også forsøker mer gjennomgående å inkorporere kvinners interesser. Kjønn har alltid vært grunnleggende, men brakt til taushet i måten arbeiderklasse ble forstått og erfart i Sverige, som andre steder; nå er kjønn et åpent omdiskutert spørsmål. Også rase er i ferd med å bli et åpent tema i arbeiderbevegelsen, ettersom innvandrere, særlig innvandrerkvinner, har blitt den mest lavtlønnede delen av befolkningen. Det kan argumenteres for at en del av suksessen med den svenske modellen tidligere kan tilskrives fravær av synlige minoriteter som et fokus for ulikheter og splittelse. Sverige er ikke et isolert tilfelle; hvit maskulinitet og mannlig samhold rettet mot kvinner har virket til å sementere klassesolidaritet og klassebevissthet også mange andre steder.

Menn fikk makt

Å se på kjønn, klasse og rase kan også belyse hvordan hvit maskulinitet, i særdeleshet, kan være implisert i den historiske fremveksten av sentrale kapitalistiske forhold. Som Kessler-Harris (1993) spør: «Hvordan forstår vi da de spesielle forholdene, som gjorde at noen menn fikk makt?» Hvilke spesielle former for maskulinitet vokste fram innenfra, formet og ble formet av skiftende økonomiske relasjoner, eller skiftende muligheter i koloniene og hjemme for eksempel? Hva er forbindelsene mellom maskulinitet og lønnsforholdet? I teorien fremstår lønnsforholdet som en abstrakt form. Konkret har lønninger alltid vært strukturert rundt kjennetegn som kjønn og rase. Kanskje fremveksten av den abstrakte form, som en generalisert form for makt, kom gjennom handlinger av menn som fant mening, nødvendighet og handling innenfor en spesiell form for maskulinitet?

Sosiale relasjoner som aktive handlinger/aktiv praksis

Et annet element i min feministiske nytenkning om klasse er å forstå klasse som sosiale relasjoner, ikke sett på som kriterier for å definere plassering i en på forhånd gitt struktur av hierarkier og utbytting, men forstått som aktiviteter og handlinger som mennesker tar del i når de tjener til livets opphold, sikrer overlevelse, organiserer og koordinerer arbeidet sitt. Disse handlingene og deres mening blir formet av kjønn og rase/etnisitet ettersom disse identifiseringene blir konstruert, rekonstruert, utfordret og kontrollert. I denne måten å tenke på har jeg blitt påvirket av Dorothy Smiths (1987, 1990) forestilling om herskerrelasjoner som utvidete sosiale relasjoner som forbinder lokale erfaringer med utenomlokale steder, der koordinering, administrasjon og ledelse bestemmer kravene, betingelsene for hva folk gjør lokalt. Utenom-lokale steder er også lokale for dem som aktivt skaper «herskerrelasjonene». Selvfølgelig likner denne formuleringen på måten sosiale relasjoner er blitt definert av andre. I vår tids kapitalisme, argumenterer Smith, er herskerrelasjonene stadig mer abstrakte, intellektualiserte, generaliserende og formidlet gjennom tekst. For eksempel kommer jobbvurderingssystemer produsert av store internasjonale konsulentfirmaer, med skriftlige instruksjonsbøker for å reprodusere og legitimere hierarkier i arbeidsorganiseringa der klasse, kjønn og ofte raseulikhet blir holdt ved like. (Acker, 1989). Bruken av disse involverer kompliserte rekker av handlinger som forbinder lønna til en bestemt ansatt med generalisert ledelsespraksis. Slike skriftlige redskaper for ledelse hjelper til å reprodusere liknende ulikheter i mange forskjellige land. De er kompliserte og mystifiserende, selv når de hjelper til å organisere kjønn/klasse/rase relasjoner.

Bruk av denne forståelsen av sosiale relasjoner gir ikke noe enkelt bilde av hvordan verden fungerer, men det er en metode som tillater oppdagelse av klasserelasjoner heller enn å utlede dem fra a priori formuleringer.

Å begynne fra kvinner (og menns) ståsted

Et annet element i en feministisk nytenkning følger av det som står over og av den feministiske innsikt at anstrengelser for å utvikle kunnskap bør starte fra kvinners ståsted. Igjen har jeg funnet Smiths spesielle utvikling av begrepet ståsted veldig nyttig. Ståsted kan sees som inngangspunkter til herskerrelasjoner, eller, i dette tilfelle, til klasse/kjønn/rase-relasjoner. De fleste klasseteorier, enten de er marxistiske eller noe annet, tar kapitalens ståsted eller ståsted innafor herskerrelasjonene. Dette betyr ikke at klasseteoretikere er for den nåværende strukturen, men at det de ser som viktig, er det som er viktig fra dette ståsted. Hvordan kapitalen fungerer er det sentrale spørsmålet, visse ting er relevante og synlige fra det ståstedet, andre ting er ikke. (se Smith, 1989).

Fra ståstedet til et mangfold av ulike kvinner, er mange andre og forskjellige ting relevant, de fleste av dem sannsynligvis av liten interesse for kapitalen, men kritiske klasse/kjønn/rase-spørsmål for de involverte kvinnene. Fra disse mange ulike ståstedene, er det mulig å se tilbake på herskerrelasjonene for å se hvordan de er bygd opp. For eksempel, fra kapitalens perspektiv er fattige mødre på sosialen i USA av liten interesse, i beste fall medlemmer av en «underklasse» fanget i et nett av avhengighet. Fra disse kvinnenes perspektiv, ser både deres klassemessige situasjon og kjønns- og rasemessige situasjon helt annerledes ut. De klarer såvidt å overleve ved hjelp av ulike kilder – offentlig støtte, arbeid, familie, ektemann og venner (Jencks, 1992). Offentlig utbetalt støtte er aldri nok til å dekke levekostnadene, men det er heller ikke lønna fra de jobbene som vanligvis er tilgjengelige for dem. Prisene på helsetjenester og barnetilsyn er høye og kan ikke dekkes på minimumslønn. Den eneste mulige veien er å kombinere inntekter fra ulike kilder i varierende blandingsforhold over tid. Mye arbeid går med til å opprettholde dette overlevelsesmønstret i det de forhandler innenfor kompliserte herskerrelasjoner. Alt dette konstituerer deres klassesituasjon. De er ikke marginale i forhold til kapitalismen, slik «underklasse» innebærer, fordi de er fanget innenfor kapitalistiske relasjoner. Men de er marginale fra kapitalens ståsted, og tjener en ideologisk funksjon som bilder på synd og mislykkethet.

Å bruke ideen om ståsted kan også være til hjelp i å utvide forståelsen av kjønn/klasse/rase i samtidig kapitalisme til et globalt perspektiv. En norsk kvinnelig jurist er forbundet med globale klasseforhold på andre måter enn en kvinnelig tekstilarbeider som ferdiggjør bluser i sitt hjem i Sør Korea, for eksempel. Ved å starte fra livene til disse ulike kvinnene tillater en kompleksiteten, variasjonen og forbindelsene i kapitalistiske relasjoner å komme til syne.

Utvide forståelsen av klasse og «det økonomiske»

Et annet aspekt av feministisk nytenkning har å gjøre med hva som teller som klasseforhold. Som eksemplet over innebærer, det blir for snevert å sentrere vår forståelse av klasse om relasjoner i betalt produksjon eller markedsprosesser. Slike begrepsmessige begrensninger hindrer analyse, enten vi vil forstå kvinners situasjon, samfunnsmessige strukturer som innebærer ulikhet, eller grunnlaget for sosiale bevegelser utenfor den mannsdominerte arbeiderbevegelsen. Crompton (1993) tar også opp dette poenget.

For å få et bredere perspektiv på klasseforhold kreves at vi utvider vårt begrep om hva som er økonomi. Hva som regnes som økonomi blir språklig og politisk definert og redefinert, vanligvis innenfor de grensene for hva som er relevant i etablert kapitalistisk praksis. Aktiviteter er vanligvis definert som økonomiske bare hvis de er gjort til varer, inneholder pengetransaksjoner eller kan bli regnet i penger. Når de samme aktivitetene ikke blir gjort til varer, som når kundene pakker sine egne grønnsaker eller pumper sin egen bensin, er de ikke lenger sett på som økonomiske (Glazer 1993). Feminister har lenge argumentert for at ubetalt husarbeid eller reproduktivt arbeid også bør sees som en del av det økonomiske, bør «telles» (for eksempel Waring, 1988), og anstrengelser for å gjøre dette er på gang i noen land. Men jeg mener at dette fortsatt er et for snevert syn til å få tak på de mange ulike måtene folk i dag blir berørt av, trukket inn i kapitalistiske akkumulasjonsprosesser og dyttet ut igjen.

Disse prosessene blir påvirket av hvordan lokale samfunn og familier fungerer. Kessler-Harris (1993) foreslår at klasse bør «defineres som en forlengelse av et bredere produksjonssystem som inkluderer familie, hjem og samfunn» (s. 199). Lønnsarbeid og marked er også del av det bredere produksjonssystemet. Klasseforhold inkluderer også andre prosesser som folk oppnår økonomisk støtte gjennom., som distribusjonsforholda i velferdsstaten (Acker, 1988). Maskulinitet og femininitet så vel som raseidentiteter former måten dette brede systemet fungerer på. «Både maskulinitet og femininitet, men særlig aggressiv maskulinitet, kan sees som instrumenter for økonomisk organisering – inkludert organiseringa av oppfatningene om hvordan lønnsarbeid kan være strukturert, så vel som organiseringa av selve arbeidsplassen» (Kessler-Harris 1993).

I fortida har klasseanalyser primært blitt begrenset av grensene for de enkelte nasjonalstater. Dette er helt åpenbart også et for snevert syn. Forandringer skaper nå stor kompleksitet på verdensbasis ettersom flere og flere mennesker blir inkorporert i kapitalistiske forhold. Mange forskjellige begreper refererer til disse prosessene – uformelle økonomier, uregelmessige arbeid, tilfeldig arbeid, «utvikling», tilbakegang på landsbygda, og i den andre enden av inntektsskalaen «den nye globale informasjonsøkonomien». Millioner av arbeidsløse, i betydningen folk som ikke arbeider i faste og regulerte jobber eller driver egen forretning, klarer å opprettholde livet på et vis, selv om det er på et minimumsnivå.

Hvis ikke våre klassebegreper i økende grad skal bli sneversynte og irrelevante, må det finnes en måte å inkorporere denne skiftende virkeligheten. Jeg synes at dette er den vanskeligste delen av oppgaven. Vi kan snakke om klasseforhold som overlevelsesforhold, som aktiviteter for å sørge for livsopphold, i det vi ser ulike former for å skaffe seg livsgrunnlag som måter å takle skiftende økonomiske omstendigheter og sikre overlevelse. Jeg bruker uttrykket «overlevelse» i en videre betydning, jeg ønsker ikke å begrense betydningen til aktiviteter for å holde sult og fattigdom på avstand. Uttrykket kan være for begrenset, siden det også skal gjelde de velstående, for hvem overlevelse ikke er noe sentralt spørsmål, selv om overlevelse på det ønskete forbruksnivå kan stå sentralt. Uttrykket bør også få tak i struktureringa av relasjonene gjennom det mangfoldet av maktforhold som organiserer, leder og kontrollerer mye av produksjonen. Et slikt syn på klasseforhold ville inkludere, for eksempel, kvinnene i noen afrikanske land som har utviklet ny økonomisk virksomhet og former for selvstendig næringsvirksomhet (f.eks. i den uformelle sektoren) ettersom vanlige jobber har forsvunnet. Det ville også lede oss til de forandringene i den globale økonomien som har skapt nødvendigheten av slike tiltak, og forbinde deres skjebne innenfor kapitalistiske forhold med for eksempel, IMF. Med et lite skifte av perspektiv kan vi da snakke om hvordan både kjønn og rase/etnisitet blir reprodusert innenfor den pågående restrukturering av klasse.

Jeg har skissert et flytende syn på klasse som en pågående produksjon av kjønn og rasemessig formede økonomiske forhold, med rot i familie og samfunn så vel som i den globale organiseringa av kapitalen. Hvordan kan vi tenke om og beskrive de overordnede klasseforholda i et bestemt samfunn eller i den globale økonomien? De relativt enkle bildene av et hierarki av posisjoner eller et mønster av klasser som inkluderer, for eksempel, borgerskapet, middelklasse (eller midlere lag eller skikt), arbeiderklassen og underklassen holder ikke. Denne forestillingen om klassestruktur gir inntrykk av en relativt statisk modell for relasjoner og prosesser. Mens vi kan ønske å holde fast ved disse ideene av politiske grunner, mener jeg at de impliserer et spesielt bilde av kapitalismen som kanskje ikke lenger er presist, hvis det noen gang var det.

Jeg ønsker å foreslå et annet bilde. Kapitalismen ser for meg ut som et muterende monster, oppslukende og utstøtende, som forandrer former, beveger seg fra et sted til et annet, som gyter abstrakte, ulegemliggjorte teknologiske vidundre, mens den gjenskaper det 19.århundres utsvettingsbedrifter, organiserer seg selv gjennom stadig mer abstrakte relasjoner, formidlet gjennom tekst, men også gjennom de mest gammeldagse direkte utbyttingsforhold, som bruker opp jorda, vannet, trærne og skaper enorm rikdom samtidig med global utarming – med andre ord gjør hva den alltid har gjort, men bedre og med mye mer imponerende teknologi. Monsteret er ikke desorganisert, men muterer på uventede måter. For eksempel er den nye mafiaen i Russland en form for privat forretningsdrift på samme måte som verdens narkotikakarteller er det. Nede på gata viser lokale stoffselgere at de forstår kapitalismens logikk. Monsteret har en verdensbank og internasjonale finansmarkeder (hvor mange mutasjoner finner sted). En slik organisasjon bør ikke bli tiltenkt hjerne eller blodomløp, for monsteret jeg tenker på er ikke analogt med en levende kropp. Det har en bestemt, veldig generell logikk – utbytting og akkumulering – forstått av millioner av mennesker som bruker logikken, ofte på skapende vis under veldig mange ulike betingelser. Noen av disse betingelsene er bevisst konstruert, som når regjeringer både beskytter og kontrollerer kapitalistisk virksomhet. Men, forutsigelser om hvor monsteret vil oppsluke og utstøte, hvor og når det vil endre form, er ikke mulig, slik det heller ikke er mulig å forutsi de eksakte formene for nyutvikling i kunsten. Ettersom mutasjonene fortsetter, forandres klassene, og likeså formene for kjønns- og raseundertrykking.

Dette bildet er bare et forslag, men jeg synes det er tid for nye bilder som kan gi oss mer skapende måter å forestille oss steder og prosesser for intervensjon og forandring.

4. Konklusjon

Begrepet klasse får mye av sin betydning fra klassekamp innafor kapitalistiske land. Underordningen av kvinner, kolonialisme, slaveri – alt del av kapitalistisk utvikling – ble inkorporert i klasseorganiseringa som «de andre», som «outsidere» som maskulin klasseidentitet ble formet i motsetning til. Å forsøke og fornye ideen om klasse er ikke for å benekte dens viktighet – verken intellektuelt eller politisk, men bare for å si at det er tid for å erkjenne kjønn, rase og etnisitet som alltid tilstedeværende realiteter, og erkjenne dem med et syn på klasse som ikke hele tiden gjenskaper dem som utenfor og uviktige.

 

av Anne Minken

I politisk kamp er det viktig å være bevisst på motstandernes språk. Det politiske språket er som reklamespråket. Det gjelder å knytte positive assosiasjoner til det produktet eller den politikken du skal selge.

Dagens privatiseringsforkjempere legger stor vekt på hvilke begreper som skal brukes i debatten, og hvilke det ikke er lov å bruke.

I den politiske debatten i Oslo bystyre er privatisering nærmest et forbudt ord. Når RV går mot byrådets privatiseringspolitikk, får vi automatisk ei lekse om at vi ikke har skjønt hva det handler om. Det skal hete «konkurranseutsetting». Hvorfor er selve ordet så farlig og ubehagelig for dem at de må opp på talerstolen og belære RVere såsnart de hører det. Sannsynligvis er det fordi privatiseringstilhengerne veit at ordet «privatisering» gir folk assosiasjoner om at noen få skal styre med og tjene penger på fellesgoder.

På NTLs landsmøte høsten 1998 fikk statssekretæren fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet (Kjell Alvheim, V) dundrende applaus da han sa at Regjeringa var mot privatisering. Jubelen stilnet riktignok ganske fort. Statssekretæren gikk videre med å si at regjeringa var for konkurranseutsetting og ville slippe flere private aktører inn i statlig og kommunal virksomhet.

Konkurranse og kvalitet

I 1998 la høyrebyrådet i Oslo fram en storstilt plan for privatisering av en rekke nye kommunale oppgaver. Byrådsmeldinga het «Konkurranse og kvalitet«. Det er dette ordparet som i første rekke blir brukt som politiske innsalgsord for privatisering. Navnet på byrådsmeldinga var sikkert vel gjennomtenkt. Det er viktig for privatiseringstilhengerne å etablere en automatisk kobling mellom konkurranseutsetting og kvalitet. Å legge kommunale tjenester ut på markedet på anbud blir knytta sammen med kvalitetskontroll. Det er forholdsvis snedig, for det er faktum at mange kommunale tjenester ikke fungerer godt nok i dag. Andre honnørord som blir knytta til privatisering er «hensiktsmessighet» og «effektivitet«. Adjektivet «sunn» blir ofte hekta på ordet konkurranse – «sunn konkurranse«.

Språklig sett er privatiseringa forberedt over noen år ved at ord som kostnadseffektivitet, produksjon, produksjonsmål og produktivitet har blitt innført på helt nye områder – i eldreomsorg, helsetjenester og undervisning. Det er lagt til rette for at omsorgstjenester kan ses på som varer som kan selges og kjøpes på et marked.

Modernisering og effektivisering

Organisatorisk blir privatiseringa forberedt gjennom gradvise organisasjonsendringer. Privatiseringa av søppeltømminga i Oslo er et godt eksempel. Den starta opp med at reinholdsverket ble til den kommunale bedriften Miljøtransport og deretter til det kommunale aksjeselskapet Miljøtransport. Organisasjonsendringene ble framstilt som helt nødvendig effektivisering og modernisering. Bare RV stemte mot omgjøring til A/S. På bystyremøtet som vedtok omgjøring til A/S i 1995 sa SVs talskvinne i bystyret følgende:

«Når vi likevel går inn for å omdanne Miljøtransport til A/S er det fordi en bedrift i et konkurranseutsatt marked har behov for å ta raske forretningsmessige beslutninger.»

Nåværende samferdselsminister, daværende bystyrerepresentant for Venstre, Odd Einar Dørum, polemiserte mot RVs innlegg i bystyret. Han sa bl.a.:

«Det kan godt tenkes at å tviholde på en gammeldags kommunal organisering også er den sikreste måten å ødelegge arbeidsplasser fordi man ikke har en sjanse til å hevde seg. (…) Her velger man å gjøre en kommunal enhet målbar og resultatorientert slik at brukerne, byens borgere kan se hva som skjer og de må delta i markedet på konkurranse.»

Det er verdt å merke seg språkbruken i innlegga fra SV og Venstre. Det dreier seg om drivkrefter som får vedtaket til å framstå som uunngåelig: markedet, konkurranse og behovet for raske beslutninger. Kommunal organisering får hekta på seg fy-ordet gammeldags uten at Dørum tar seg bryet med å forklare hva som er så gammeldags med offentlig renovasjon. Moderne honnørord som målbart og resultatorientert blir brukt på en måte som får det til å se ut som søppeltømminga hittil verken har vært mulig å måle eller retta inn mot det resultatet vi alle er for: å holde byen rein.

SV-representanten forsto trolig ikke hva hun gjorde. Hun gjentok noen fraser som er en del av standardformularet for en norsk politiker som vil opp og fram i det gode selskap. Det SV ikke skjønte, var at A/S-formen betydde at de ansatte ikke lenger hadde kommunale ansettelsesvilkår. Da det kommunalt eide A/S Miljøtransport tapte en anbudskonkurranse, kunne de kvitte seg med gamle arbeidere som ikke lenger klarte det høye tempoet og presset i jobben. Som A/S driver Miljøtransport butikk. Et A/S er forplikta til å drive slik at de har best mulig inntjening. Miljøtransport satser nå på henting av spesialavfall over store deler av østlandsområdet. Gamle, slitne arbeidstakere i Oslo er ikke interessante i denne sammenhengen.

Odd Einar Dørum avslutta innlegget sitt med at han trodde Miljøtransport kom til å bli «en spennende bedrift som vi har mye å lære av i Oslo kommune». Det fikk han for så vidt rett i. Det ble mye spenning for søppeltømmerne i Oslo. Noen av dem tok sin død av oppsigelsene og den respektløse behandlinga. Og alle fagforeninger og kanskje spesielt venstresida i SV, har uten tvil, mye å lære av eksemplet Miljøtransport.

Har vi hørt det før?

Dagens argumentasjon og språkbruk i privatiseringsdebatten har sterke likhetspunkter med språkbruk og argumentasjon fra perioden da markedsliberalismen brøyt gjennom og erstatta merkantilismen i Europa. Den gangen – for ca. 200 år sida – var stikkorda «naturlig/unaturlig» og «kunstig«. Markedsliberalisme var naturlig. Statsdrift, statseie og en form for planøkonomi med styrt næringsutvikling som var vanlig under merkantilismen, var unaturlig og kunstig.

I dag hevder Høyre at de ikke ønsker utvikling av private monopoler i tjenesteproduksjon for kommune og stat. Monopoler var ikke noe greit ord for 200 år sida heller. Det var best å unngå ordet, selv om man ville ha innholdet. «Aller naadigste Konge; Lad ikke denne min allerunderdanigste Ansøgning faae det forhatte Navn af Monopolium», heter det i en søknad fra annen halvdel av 1700-tallet. Søknaden dreide seg om å få nettopp det, monopol på produksjon og salg av glass i Norge. Jeg synes hykleriet minner sterkt om høyrepolitikken i Oslo hvor det brukes mange ord i byrådsmeldinga på å understreke at en er mot private monopoler, mens en i praksis legger markedet åpent for internasjonale monopolkapitalistiske selskaper som ISS og Parthena Care.

Retorikken virker

Privatiseringstilhengernes retorikk kan være ganske effektiv i politisk debatt. Motstanderne av privatisering blir indirekte stempla som folk som forsvarer ineffektivitet og lite hensiktsmessige løsninger, folk som motsetter seg alt nytt og nødvendige kvalitetsforbedringer.

Siden «sunn konkurranse» er et svært sentralt begrep for privatiseringstilhengerne, bør motstandere av privatisering kanskje avklare sitt forhold til det begrepet. Er konkurranse sunt? De fleste av oss kan sikkert ikke svare et klart og entydig nei på det spørsmålet. Der jeg bor, hadde nærbutikken en dyr og dårlig grønnsaksdisk med råtne og halvvisne grønnsaker. Det er klart jeg ble glad da det dukka opp en innvandrerbutikk med billige kvalitetsgrønnsaker tvers over gata. Jeg veit at årsaken til at jeg nå får billigere og bedre grønnsaker er at innvandrerfamilien jobber lange dager for lav timelønn. Men jeg har også sett at nærbutikken har skjerpa seg. Når venstresida tar et stort krafttak, for eksempel abonnementskampanja for Klassekampen som vi driver nå, bruker vi også konkurranse som virkemiddel. En liknende type konkurranse oppstår spontant på mange arbeidsplasser mellom avdelinger og grupper.

Jeg tror derfor at et begrep som «sunn konkurranse» vil ha spontan gjennomslagskraft hos svært mange nordmenn. En av venstresidas oppgaver må være å bryte den nærmest automatiske koblinga mellom konkurranse og kvalitet som privatiseringstilhengerne er i ferd med å etablere. Vi må stille det enkle spørsmålet: Hva er det egentlig det blir konkurrert om? Ved privatisering av kommunale tjenester er det jo ikke kvalitet konkurransen handler om, men om å levere tjenesten billigst. Anbudskonkurranser er ikke en parallell til den store kakebakekonkurransen om å lage den beste bløtkaka. Det dreier seg om å bake den billigste. Vi veit at forskjellene i konkurransegrunnlaget vil gi temmelig ulikt resultat både for dem som skal spise kaka og for dem som skal lage den.

Kvalitetsstandarder som innsalgsargument for privatisering

Tilhengere av privatisering legger stor vekt på å knytte anbudspolitikk sammen med kvalitetsstandarder og kvalitetsmålinger. I en kommune som Oslo med nedslitte skoler og barnehager og underbemanna sjukehjem, kan en slik kobling fungere som et effektivt privatiseringsargument.

Etter mitt syn er det tre viktige spørsmål som privatiseringstilhengerne bør konfronteres med på dette området:

For det første: Hvorfor blir det ikke satsa mer på kvalitetsheving og kvalitetskontroll av kommunale tjenester i dag? Vi veit jo at det er fullt mulig. Det dreier seg blant annet om å lytte til de ansatte og gi dem skikkelige arbeidsforhold. Og det dreier seg ikke minst om å høre på brukerne. Krav om standardnormer for kvaliteten på kommunale skolefritidsordninger og sjukehjem blir i dag som regel avfeid som detalj- og regelstyring.

Vi må også stille spørsmålstegn ved om kvaliteten på omsorgs- og undervisningstjenester kan måles på den skjematiske måten som anbudspolitikken legger opp til. Er det for eksempel mulig å måle kostnadseffektivitet i omsorg for barn? For noen år sida gjennomførte et fagforbund i Sverige en stor plakatkampanje mot nedskjæringer. På en av plakatene så vi en sliten førskolelærer som trøsta en illskrikende unge. Ved siden av stod ei fremmelig lita jente og sa: «Kan det va kostnadseffektivt att trösta en sånn der lipsill (en skrikerunge)?» I privatisert dansk eldreomsorg er det utvikla detaljerte standardkrav for hvordan gamle mennesker skal vaskes i alle kriker og kroker. Beskrivelsen fyller mange dokumentsider, men det er lett å se at det er mye som er viktig som ikke blir målt. Er den ansatte stressa og travel mens hun vasker? Har hun tid til å høre på den gamle kroken og prate med henne? Har hun tid til å observere allmenntilstandene eller konsentrerer hun seg utelukkende om hudfolder og kroppsdeler?

Det siste spørsmålet er hvordan kvalitetskontrollen vil bli gjennomført i praksis. Vi må regne med at kommuneadministrasjonen vil få et behov for et stort apparat av byråkrater og jurister som skal utforme kravspesifikasjoner og anbudsbetingelser. Kostnadene med dette er ofte ikke tatt med i kommunale privatiseringsregnestykker. Kommuneforbundet har anslått dem til å bli 6-20% av anbudssummen. Det er grunn til å tro at det vil bli lagt betydelig større vekt på å utforme kvalitetsstandarder som ser fine ut på papiret, enn på å kontrollere at de faktisk blir fulgt. Erfaringer fra svensk privatisert eldreomsorg viser at forholda måtte bli nærmest skandaløse og at media måtte være kobla inn, før en kontrakt ble hevet.

Ansvarsskyving og privatisering

Når Høyre-byrådet i Oslo skal forklare hvorfor anbudspolitikk ikke er privatisering, legger de vekt på at ansvaret for eldreomsorg og helsetjenester fortsatt vil ligge hos kommunen. Men det er neppe tvil om at anbudsprivatisering vil gi rike muligheter for mer ansvarsfraskriving. Et eksempel fra Australia kan illustrere det. Sommeren 1998 ble store deler av Melbournes befolkning sjuke på grunn av giftstoffer i drikkevannet. Vannverket i Melbourne er privatisert. Den private driveren hadde fulgt anbudsforpliktelsene til punkt og prikke. Det inngikk ikke i kontrakten at han skulle ta prøver for akkurat det giftstoffet som folk ble sjuke av. Dette kunne sjølsagt også ha hendt med et kommunalt vannverk. Men poenget er ansvarsskyvinga. Kommunen kunne skylde på den private driveren som ikke hadde hatt god nok kontroll. Den private driveren kunne gjøre seg ansvarsfri ved å påberope seg kontrakten sin.

Ideologi eller av økonomisk tvang?

Bakgrunnen for privatiseringsbølgen er kapitalens behov for å søke profitt på nye områder. Ett virkemiddel for å komme inn på nye områder, er systematisk spredning av en ideologi som stempler statlig og kommunal tjenesteproduksjon som gammeldags, tungrodd og ineffektiv.

Etter mitt syn er privatiseringsplanene i Oslo kommune hovedsakelig drevet av ideologiske motiver. Privatiseringstilhengerne vil gjerne framstille det som om kommunen står overfor en økonomisk tvangssituasjon. Argumentet går som følger: Oslo kommune har en rekke velferdsoppgaver som må løses innafor en begrensa ressurstilgang. Private vil gjennom konkurranse kunne levere tjenestene mer kostnadseffektivt. Dette argumentet er ikke lett å framføre med tyngde. For i Oslo er situasjonen faktisk sånn at kommunen for tida har svært god økonomi. Økt skatteinngang har de siste åra gitt uventa kommunale inntekter på mange hundre millioner årlig. Derfor må Oslos privatiseringspolitikere mane fram framtidige kriser i kommuneøkonomien for å kunne argumentere for privatisering med reint økonomiske argumenter. Det er typisk at temperaturen i bystyresalen stiger betraktelig når RV sier at her blir det privatisert for privatiseringas egen skyld. All erfaring tilsier at RV har rørt ved et ømt punkt, når flertallet rykker ut i rasende motangrep.

Motsigelser innafor privatiseringstilhengernes rekker?

Er det viktige motsigelser innafor privatiseringstilhengernes rekker som motstanderne kan spille på. Jeg tror dessverre at det er lite å hente innafor det taktiske, politiske spillet. Motsigelsene blant privatiseringstilhengere dreier seg i hovedsak om ulik språkbruk ut fra hva som er taktisk klokt i forhold til ulike velgergrupper. Fremskrittspartiet kan argumentere mest åpent ideologisk. For Høyre og mellompartiene er det viktig å sikre seg med forbehold mot private monopoler og tone ned den reint ideologiske argumentasjonen. Forbeholda vil neppe være mye verdt når det kommer til praktisk gjennomføring. I realiteten følger Høyre og mellompartiene samme privatiseringspolitikk som FrP på de aller fleste områder. Men taktisk sett er det sjølsagt viktig å ta dem på ordet og konfrontere dem med avgitte løfter og garantier.

Arbeiderpartiet er i opposisjon i Oslo. Det gir partiet et svært gunstig utgangspunkt. De kan framstille seg som privatiseringsmotstandere og fagforeningenes støttespillere til tross for at de i byrådsposisjon la til rette for omfattende privatisering. I bystyret det siste året, har Arbeiderpartiet fungert som en støttespiller for byrådets privatiseringsplaner i handling, men har lagt vekt på å gardere seg med litt verbal motstand. Gjennomgangsmelodien har vært at partiet kan gjøre lite for å stoppe privatiseringa så lenge de er i mindretallsposisjon.

For RV tror jeg det er mye å hente ved å avdekke de tunge ideologiske argumentene som ligger bak snakket om økonomisk tvang og satsing på kvalitet. Fagforeningene blir våre viktigste alliansepartnere. En sentral oppgave for RV er å bidra til en felles front av ansatte og brukere mot privatisering.

av Birger Thurn-Paulsen

Det er heldigvis ikke lenger
nødvendig
å vente på noe
eller lengte etter noe.
Du kan gå ut og handle
lykke, for eksempel,
eller orgasme
eller ny kropp.

Dobbel lykke
er for tiden mulig,
kjøp og samtidig vinn
miraklet
ni millioner, ryggsekk, T-skjorte, tur
for to til himmelen.

Er du litt trist, verden
trist
kjøp god samvittighet,
uendelig mange muligheter
til å støtte en god sak.
Mer fattigdom og mindre
velferd, samvittighetskjøp
er et marked i vekst.

Høstens sure nedbør
kan overvinnes tenk
forbi
skatterest og renters rente, tenk
framover, Glade Jul
bestill pene ting
hos familien
Skulle noen glemme
bestillingen og dukke
opp med en overraskelse
tenk deg en
veloverveid straff
underby med en billig
retur.
Den materielle balansen
må ikke forstyrres.
Kursen stiger
og synker.

av Chris Hartmann

Regjeringas forslag om innføring av kontantstøtte bygger på tre hovedargumenter:

• familiene skal få mer tid sammen
• større valgfrihet når det gjelder barneomsorg
• det skal gis mer likhet i overføringene til barnefamiliene.

Kontantstøtte er feil svar på alle disse ønskene.

1. «Familiene skal få mer tid sammen»

Mange småbarnsfamilier løser i dag dilemmaet «tid og penger» ved at mødrene jobber deltid og fedrene overtid.

I kontantstøtteordninga ligger det ingen garantier for ei jevnere arbeidsdeling mellom foreldrene, og heller ingen garanti for at noen av foreldrene bruker mer tid sammen med ungene.

RV meiner at kortere arbeidstid for alle – 6 timers normalarbeidsdag – vil gi større mulighet til ei jevnere arbeidsdeling mellom kvinner og menn – både i lønnsarbeid og i familien. Dette vil også komme ungene til gode.

2. «Familiene skal gis reell valgfrihet»

Et reelt valg mellom å bruke barnehage og å organisere omsorgen for ungene på annen måte krever at det finnes nok barnehageplasser til en rimelig pris.

Kontantstøtteordninga vil føre til redusert barnehageutbygging – regjeringa sier at bare i 1998 ble utbyggingsplanene redusert med 3.000 plasser. I tillegg ser vi allerede at ordninga betyr at færre søker til eksisterende barnehager slik at også deler av det tilbudet som finnes i dag blir borte. Dette betyr at en lang rekke foreldre vil miste muligheten til å velge barnehage for de minste ungene.

I tillegg kommer økonomien – forholdet mellom kontantstøtte, barnehagekostnader og kvinners lønnsnivå. Det at det for mange kvinner «lønner seg» å bli heime for 3.000 kroner i måneden, sier noe om hvor kort vi har kommet i kvinnelønnskampen. Så lenge dette kan «lønne seg» for mange kvinner, men for svært få menn, er det også en illusjon å tro at det eksisterer «reell valgfrihet» i spørsmålet om hvordan barneomsorgen skal organiseres.

Familien vil altså «tjene» på å holde de minste barna hjemme, og når først mor er hjemme blir det for dyrt å la eldre søsken fortsette i barnehagen. Vi snakker da ikke lenger om valg men om økonomisk nødvendighet.

Økt lønn for kvinner er det som vil gi reelt større valgfrihet.

3. «Mer likhet i overføringene til barnefamiliene»

Under oppbygginga av velferdsstaten har prinsippet vært at offentlige tilbud skal være tilgjengelige for alle, uavhengig av økonomi og geografi. Med innføringa av kontantstøtte innføres et nytt prinsipp: en skal belønnes for ikke å benytte et tilbud det er knapphet på, nemlig barnehageplass.

Mangel på barnehageplasser hindrer sjelden fedre i å være yrkesaktive. For mødrene er trygt barnetilsyn et vilkår for å kunne kombinere jobb og barn.

Mangel på godt utbygde offentlige barnehager har drevet fram ulike hel- og halvprivate alternativer. Når kontantstøtta er innført, vil dette føre til at det blir valgt barnetilsynsordninger som ikke er offentlig støtta og dermed ikke hindrer familier i å motta kontantstøtte.

RV er imot å innføre prinsippet om å belønne den som lar være å bruke et offentlig tilbud. (Forestill dere dette overført til andre omsorgsoppgaver. Offentlig støtte for sjøl å ta vare på sjuke gamle foreldre.) Kvinner trenger en sterk offentlig sektor.

RV meiner at det trengs økt satsing på barnehageutbygging og at målet er gratis barnehage for alle barn. På kort sikt vil det være viktig å øke statstilskuddet til småbarnsplassene slik at kommunene stimuleres til å bygge ut tilbudet til de minste ungene.

Hva er best for ungene?

Skal vil ta nordisk barnehageforskning på alvor, ser vi at barnehager er et gode for barnas utvikling. Dette gjelder ikke bare barn i «utsatte familier». RVs syn er at omsorg for barn – inkludert gode pedagogiske tilbud – er et samfunnsmessig ansvar.

Vi understreker også den betydning gode barnehager har som forebyggende barnevern. Overgrep mot barn skjer i de «beste» familier.

Regjeringa har tenkt å bruke barnehager som barnevernstiltak. På den ene sida blir det tatt for gitt at «mor er best», uten å problematisere hva som er det beste tilbudet til ungene. På den andre sida er det full vilje til å gå inn med kraftige tiltak fra barnevernet – eventuelt med tilbud eller påbud om å bruke barnehageplass – der barnevernet meiner at familien ikke holder mål.

RVs syn er at det er bedre å legge til rette for at flest mulig unger skal få mulighet til å gå i barnehage uavhengig av om familien defineres som «ressurssterk» eller «ressurssvak». Det vil også være det beste utgangspunktet for et godt miljø blant ungene i barnehagen.

Regjeringas argumentasjon kan lett føre til at barnehagen blir et tilbud for barn med funksjonshemninger og barn fra «problemfamilier», mens de andre ungene skal ha det «best hos mor».

Kontantstøtte og likestillingspolitikk

Innføringa av kontantstøtte viser tydelig hva slags syn regjeringspartiene har på kvinners deltakelse i arbeidslivet. Gjennom mer enn tjue år har kvinner i Norge vist at de ønsker å være yrkesaktive også mens de har småbarn (i følge statistikken over 73 prosent). At kvinnelønna fortsatt er så lav at kvinner kan kjøpes ut av yrkeslivet for 3.000 kroner i måneden burde være en utfordring for regjeringas likelønnsansvarlige.

Kontantstøtte og reduksjon av offentlige arbeidsplasser

Ved nedlegging av offentlige barnehager vil den eneste muligheten for arbeid for de som jobber der i dag, være å ta arbeid innafor de ulike private ordningene som dukker opp. De vil da stå uten tariffavtaler og kommunale pensjonsordninger og igjen reduseres kvinner til reservearbeidskraft.

Kontantstøtte og andre økonomiske ytelser

At det ikke skal være samordning mellom kontantstøtte og andre trygdeytelser/låne- og stipendordninger, er positivt. Men hvordan skal vi tolke det som sies om at kontantstøtten «kan bidra til å redusere behovet for lån, henholdsvis sosialhjelp, men kan ikke betraktes som inntekt i ordinær forstand…»? Skal også kontantstøtten bidra til å øke forskjellene mellom «de som har» og «de som ikke har»?

Det beste svaret på barnefamilienes problem med å få tida og pengene til å strekke til, vil være å innføre 6 timers normalarbeidsdag for alle, heve kvinnelønna, bygge ut nok barnehager og la barnehagene være gratis for alle.

RV veit at pengene fins, regjeringa har vist vilje til å bruke dem til beste for småbarnsfamiliene – hvorfor ikke starte med 6-timersdagen?

av Geir Sundet,
en steppeulv i utlendighet

En ettermiddag lest jeg ei bunke med gamle nummer av Klassekampen. I et av numrene var det en baksideartikkel av Maren Rismyr – om herskerteknikker og Trondheimskonferansen.

Jo, det er sikkert rett det du skriver Maren. Og det er fint at du skriver det. For dette var en artikkel som satte tenkeren min i sving. Maren skriver blant annet om viktige erfaringer fra Bøllekurs. Jeg skulle gjerne gått på et sånt kurs også, men jeg tror ikke det arrangeres for andre enn jenter lenger. For kapitalister har sine herskermetoder over arbeidere, og faglige byråkrater sine over fagorganiserte.

Om diskusjonen var dårlig og full av herskerteknikker så blei uttalelsen om 6-timersdagen god. Da den dumpet ned i e-postkassa mi la jeg den videre ut på debattlista for yrkessjåfører – nå med 66 påmeldte.

Altena

Denne saken ser ganske forskjellig ut gjennom øynene til forskjellige yrkesgrupper. Dagen jeg leste meldinga, starta jeg klokka 07 med å laste på et stålverk i Altena, en by sør øst for Dortmund. Det var snøvær og kaldt. Så kjørte jeg til en av Tysklands industrigiganter i Duisburg og lasta 7-8 nye tonn. Videre til Mönchengladbach, til et tysk/japansk firma som har kombinert de dårligste tradisjonen fra de to landa.

For å gjøre det kort. Det tok 4 timer å laste 7 paller. Og for å gjøre det langt: lasteterminalen er relativ ny og moderne, all lasting blir registrert på strekkoder og datalesere, og alle strukturene er lagd slik at du blir mindre og mindre jo lenger du blir der. Herskerteknikk? Først må du fylle ut et skjema i porten. Deretter kjøre til kjørekontoret, parkere og ring på ei klokke. Den låste døra blir fjernåpna med en summer. Du går gjennom nok ei dør, og opp ei trapp. På toppen er det ei dør til venstre med VERBOTEN!!! Og rett fram ei glassluke. Her skal du stå å vente til noen gidder (eller har tid) til å se på deg. Don’t call us – we’ll call you. Når du får kontakt og sier hvem og hvor du skal laste til får du et portnummer. Du går ut, starter bilen og kjører til riktig port.

Kafka

Rygger på plass – og stiller deg opp utenfor nok ei låst dør. Men denne er uten summer. Her må du bare vente til noen av lagerarbeiderne gidder å lukke deg inn. Det regner – det tar 5 minutter – 10 minutter. Du krymper mer. Og ingen forklarer deg noe. Kan det være en annen vei??? Hvem er denne Kafka? Jobber han her?

Etter at varene er kommet på bilen kjører du tilbake til kjørekontoret. Går gjennom samme prosedyre. Summer – døra – trappa – glassluka. Vente på papirene. Vente på din tur i trappa til å komme fram til glassluka. Vente til du får kontakt med noen av de pent kledde. Norwegen. Hvor lenge tar det? Veit ikke! Det står en, to, tre, fire andre sjåfører og venter. I trappa. Ubekvemt. Svære haller – topp moderne – datastyrt – glassvindu – men ikke en stol sjåføren kan sitte på – du kan se damene som jobber her, som lager papirene – og som ikke gidder (eller har tid) til å informere om det tar en halv time – eller fem minutter – eller som ikke veit, og som ikke vil, eller ikke gidder å fortelle deg hvorfor det tar tid. Om det tar to timer kan du sove litt i bilen, men du blir stående å vente – for papirene kan jo komme akkurat nå – og du blir mer og mer sliten – og krymper mer og mer. En herskerteknikk er å late som om du ikke er et menneske, men et dyr. Og det blir mer og mer vanlig i nye terminaler.

Svære skranker som stenger sjåførene – de skitne, uflidde – ute fra kontorfolka -jentene i trange kjoler og sminket ansikt. Ville man behandle en viktig kunde slik? Hvorfor skal folk behandles forskjellig? Har vi ikke samme menneskeverd? Å spørre om en kopp kaffe er nesten som å spørre om en porsjon mat til – for David Copperfield.

99% mannlige sjåfører

For meg handler ikke dette om 99% mannlige sjåfører og 89% kvinnelige befraktere – men om kapitalister som har bygd terminaler med nye strukturer som skal får arbeidere til å føle seg som dyr – og bli vant til å se på seg sjøl som dyr. Og gjerne på befrakterne som fienden. Gjerne på damene som fienden. (Jeg fikk forresten faktisk kaffe. For jeg er ikke noe dyr, jeg er David Copperfield. Og jentene var mennesker de og.)

Halv seks på ettermiddagen kom jeg til Wuppertal, og siste lasteplass, oppsamlingsterminalen. Jeg venta på å få kjøre inn til rampa til klokka halv tolv. Ti på ett var jeg ferdig, femti minutter over midnatt. Det var da jeg leste meldinga om 6 timers dagen på nettet. Jeg lurte på om jeg skulle skrive en liten kommentar, men lot det være. Det kunne fort bli for lett å misforstå. For vi er da ikke mot seks timers dag, selv om det fremdeles er andre kamper som står lenger fremme for oss som er på landeveien.

Og det er fort å snakke forbi hverandre. Fort å bare se de litt overlegne, svinsende og arrogante jentene innefor glassveggen, og IKKE det multinasjonale konsernet som har vedtatt tegningene for bygget, ansatt folka og lagd reglene. Hvor kommer de riktige tanken fra? Man trenger ikke lenger å late som det er demokrati og likeverd. Sovjet – Kina – Albania – alt som minna om arbeidersamfunn er borte. Arbeidere? Bruk og kast! Jeg kjenner INGEN som har kjørt i internasjonal transport som ansatt sjåfør til pensjonsalder – og jeg har vært her i 16 år. En stol, et bord og en kopp kaffi koster penger. Det var i sosialdemokratiets tidsalder vi dreiv med slikt. Nå må vi begynne å tjene penger dere!!! Markedet taler.

Trondheimskonferansen

Likedan er det fort å misforstå motargumentene mot 6-timersdagen. Den grundige debatten dere har hatt i Trondheim, førte blant annet til følgende avsnitt:

«Sekstimersdagen betyr sjølsagt ikke at alle som i dag har kjempet seg til ei tilrettelegging av arbeidstida ut fra spesielle forhold, som f.eks. innen anlegg, oljevirksomhet eller pendlere, ikke skal kunne videreføre slike ordninger. Noe annet vil være å øke stressbelastningene og faktisk gi mindre muligheter for tid til familie, venner og organisasjonsvirksomhet. Men hovedregelen må være en daglig nedkorting av arbeidstida. I denne forbindelse er det svært viktig at kampen for å bevare normalarbeidsdagen (07-17) forsterkes.»

Klokt. Langtransportsjåfører er ikke nevnt, og vi jobber jo selvfølgelig også altfor mye, det er en av de viktigste grunnene til at organisasjonsprosenten er så dårlig. Vi har ikke tid, og er spredd for alle vinder. (Og når vi ikke er tilstede kommer vi ikke med i uttalelsene.) For oss vil det sjølsagt ikke hjelpe stort med 6 timers arbeidsdag hver dag, og derfor trekker nok en del sjåfører på skuldrene av denne debatten. Fint derfor med de kloke orda om unntaka. Med tre uker på, og ei uke hjemme skulle den faglige aktiviteten skyte fart også hos oss. Ei uke på og ei uke av ville vært normalt, men det har de færrest råd til å gjøre frivillig idag.

Jeg skriver for eksempel dette mens jeg sitter på SVG Autohofen i Düsseldorf, med gratis parkering, svær restaurant, dusj og et internasjonalt fellesskap. Uforutsette problemer i dag gjorde at jeg må vente med å laste til i morra. Så jeg har jobba fra 07 til 13. Seks timers dag. Om jeg har «fri» eller er på jobb resten av dagen er en teoretisk debatt. I alle fall har jeg et hus å gå inn i, et sted å spise og tilgang til do. I Oslo har en utenlands sjåfør ikke engang det.

Wuppertal

For meg førte den seine lastinga i Wuppertal fredag natt til at jeg ikke var hjemme før søndag morgen klokka 09, i stedet for lørdag kveld. Grunnen til sein lasting ligger i all hovedsak på penger: «Just in time»-prinsippet betyr at varer produseres seinest mulig, og leveres på avtalt tid, med traileren som lagerplass. Varene kommer til godsterminalen når normalarbeidsdagen er slutt. Terminalen holder få folk på jobb seint på kvelden, for det koster penger. Det koster ingenting at en norsk og en svensk sjåfør står igjen til klokka 01.

Den norske speditøren betaler ingenting når en innleid bil står å venter. Bileieren får betalt pr. kilometer, eller en prosent av innkjørt beløp. Sjåførene har som regel akkord, og ingen betaling for venting – og med lav organisasjonsprosent vil det derfor heller ikke bli noen endring – på ei stund. For oss er derfor arbeidstid tett knytta til lønn – også «strukturelt». Altså ikke bare størrelsen på lønna, men lønnssystemet.

Langtransportsjåførene streika i år for få bort akkord – og innføre gjennomløpende timelønn – fra vi går hjemmefra – til vi kommer hjem – dag og natt. Noen av oss har allerede et slikt system. Da lønner det seg ikke å kjøre lenger enn man har lov til, og da koster det penger å la oss vente – og da kan det bli fortgang og endring. Endringen kommer enten når det koster mer å la oss vente enn å kjøre fra varene, eller når vi er sterke nok til å tvinge gjennom forandringer. Vi trenger strukturer som kan velte byrdene tilbake på dem som skaper dem – vekk fra oss.

Hva gjør det med folk å stå i ei trappeoppgang i det uvisse – kanskje 3 timer å vente på fraktdokumenter? La meg heller si hva det ikke gjør: Det øker ikke sjøltilliten – verken for kvinner eller menn.

Det gjør det heller ikke å sitte under tilhengeren å drite midt i Oslo fordi det ikke finnes en truck stop. For tida får vi «lov» å stå på kaia – etter at havnevesenet satt opp betalingsautomat. 100 kroner døgnet – null service. Og høringsuttalelsene er kommet inn. Det er ikke bare folk i Groruddalen som er mot truck stop der. Gamlebyen er mot at vi skal stå på kaia. De velforeningene som uttaler seg er mot at det skal være TruckStop i sin egen nærhet.

Enda godt å vite at alle er prinsipielt for at vi skal få et sted. Det hjelper utrolig. Det er nesten så det varmer når man står og pisser på kaikanten i minusgrader og sno.

PS: Oslo Havnevesen har nå «innvilga» sjåførene plass på havna i inntil fem nye år, mot en døgnpris på inntil 200 kroner. Når koster det snart like mye som vi fikk i bot tidligere. Lenge Leve Markedet! Statlig profitt på arbeidsfolks nød – kapitalismen i et nøtteskall.

av Hannah Helseth

Hva er det som skjer når det vokser opp en generasjon med jenter etter et kvinneopprør? Vi lærer på skolen at kvinnekamp var noe som skjedde på 70-tallet. Det var noe som mamma dreiv på med fordi pappa ikke tok oppvasken.

Spørsmålet må stilles fordi det vokser opp en generasjon med unge jenter som har en annen virkelighet enn den som var på 70-tallet. Hva har forandra seg, på hvilke måter og hva vil det si for vår kamp mot undertrykking? Hvis man går likestillingslandet Norge etter i sømmene, vil man finne at virkeligheten er at undertrykkinga fortsatt eksisterer.

Individualiseringa av samfunnet

Dagens jenter får høre at de har alle muligheter og at deres kjønn ikke skal være til hinder for fremgang. Vi er generasjonen som velger selv vår egen identitet. En del jenter som jeg har møtt, nekter for at de er undertrykt og de påstår hardnakket at de er seg selv. Ingen skal komme her å fortelle dem om sosialiseringsprosess og kjønnsroller. Men: Hva slags valgfrihet har egentlig jenter?

Alle blir fortalt fra de er bitte små hva slags roller som er ment for oss. Alle snakker forskjellig til gutter enn de gjør til jenter. Alle forventer forskjellige egenskaper av de forskjellige kjønnene. Jenter skal være snille og la andres behov gå foran sine egne. Gutter lærer at deres verdi blir målt i prestasjoner, de konkurrerer om å være best. Alle veit at du ikke kan ta hensyn til andre når du konkurrerer om førsteplassen. Denne oppdragelsen skjer ikke bare når vi er små. Vi blir «oppdratt» hver eneste dag gjennom massemedia, reklame og filmer. For å være ordentlig dame må du ha push-up bh, sminke, høyhælte sko, smile med hvite tenner, d.v.s. være attraktiv for menn. De andre er ikke damer, men prøver å etterlikne menn eller er rett og slett ukvinnelige. Siden det er noe som heter ukvinnelig må det være noen som har satt malen på hva som er kvinnelig. Kvinners rolle i den offentlige verden er å være smilende, pene og hjelpende damer ovenfor menn. Det å tro at man ikke blir påvirka av det massive rollepresset, er å leve på en rosa sky skapt for å opprettholde kvinneundertrykkinga.

Denne tanken om valgfrihet er ikke ny. Den blir spredd gjennom politisk propaganda og reklamens forunderlige verden. KrF fikk hele kontantstøtte debatten til å handle om valgfrihet, og denne ideologiske offensiven påvirker også unge jenter. Så lenge kvinner frivillig velger å være hjemme, kan vel ikke det være noe problem? Spørsmålet blir: Hvor er det reelle valget? Hvem er det som tjener minst? Hva skjer med samfunnet om kvinner mister muligheten til å gjøre noe annet enn å være lenka til kjøkkenbenken? Hvor ble det av valgfriheten når det ikke finnes barnehageplasser til alle?

I forhold til skjønnhetstyrraniet møter man den samme formen for propaganda: «Du kan da bare velge å ikke bli påvirka», eller en annen variant: «Jenter må jobbe med seg selv og ikke gi andre skylda fordi at de er stygge.» Denne formen for individualisering av samfunnet rammer jenter verst, fordi det mest naturlige blir å gi seg selv skylda for alle overgrep og undertrykking. Ikke bare blir de straffa fordi det er de som blir utsatt for overgrep, men de gir seg selv skylda for overgrepene i tillegg.

La oss sammenlikne med en annen form for undertrykking, rasismen. Ingen sier til mørkhuda mennesker at rasismen i samfunnet er noe de innbiller seg eller at de burde jobbe med seg selv for å la være å bli tråkke på. Det er helt uhørt når man snakker om rasisme, men dette er virkeligheten når det er snakk om kvinneundertrykking. Mange jenter vil ikke se på seg selv som undertrykt, fordi undertrykt i dag vil si at du er svak og puslete. Igjen tilbake til rasismen, ingen vil påstå at lederen for Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD) er svak og puslete – eller Mumia Abul-Jamal (en svart politisk aktivist i USA som sitter på dødscelle for sin kamp for svartes rettigheter) for den saks skyld. En mulig årsak kan være at antirasisme blir i mye større grad blir sett på som et politisk spørsmål, mens kvinnekamp blir redusert til en personlig spørsmål og angriper de grunnleggende maktstrukturene mellom kjønnene. Å være undertrykt betyr ikke at man er svak og puslete, men det betyr at man har noe å kjempe for, og kvinner har nok av kamper å kjempe før målet er nådd. Kvinneundertrykkinga består av at det er hindringer for å bli sett på som et fullgodt menneske, å kunne gjøre det man har lyst til, tørre å ta utfordringer og få den lønna man fortjener.

Individet som kampkraft

Blir alt snakk om individ og individets rett til noe kvinnefiendtlige? Nina Bjørk, en svensk litteratur kritiker og feminist har skrevet en bok som heter Under det rosa teppet. Der kommer hun både med en rekke nye eksempler på sosialiseringsprosessen og hvor hun lanserer en «ny» form for feminisme: «Jeg har kritisert drømmen om Kvinnen som feminismens utopi, men jeg har selv ført fram en drøm, en utopi: drømmen om et menneske som ikke får sin identitet og mening bestemt av sitt kjønn, en utopi om at kropper ikke skal bety det samme som i dag. Et menneske som ikke er preget av sitt kjønn er vanskelig å forestille seg, da hun ikke blir forståelig. Likevel er det henne jeg vil ha. Likevel vil jeg den feminismen som kjemper for at hun skal bli mulig.»

Dette er et viktig poeng, for i vår tid er målet å bli sett på som individ. Vi lever i dag i et samfunn som er individualisert og dette gjør at mange jenter ikke vil bli sett på som jenter og vil ikke få gitt visse egenskaper fordi de er jenter. Dette er positivt og vitner om en bevissthet om seg selv som individ. Problemet blir at vi lever i et samfunn hvor vi blir forma etter kjønna våre og at jenter blir oversett, overhørt og at jenters hverdag forsvinner i virkelighetsbildet om hva som er viktig. Jenter ønsker selv å bli sett på som individ samtidig som samfunnet har skapt dem som jenter. Samfunnet i dag skaper ikke mulighet for fjerning av kjønnsidentiteter, fordi vi lever i ei tid hvor det er helt nødvendig at kvinnen blir sett på som et annenrangs kjønn. Det er helt nødvendig for at kvinner skal tjene halvparten av det menn tjener, for at det skal være mulig å tjene seg styrtrik på salg av kvinner, for at det skal være mulig at kvinner jobber gratis i hjemmet.

Lista er endeløs over hvordan systemet skor seg på kvinneundertrykking. Jeg ønsker som Nina Bjørk et samfunn hvor tvangstrøyene for hva som er gutt og hva som er jente er fjernet, men jeg mener at det er helt nødvendig å bli kvitt det kapitalistiske systemet før det skjer – og selv ikke da er kampen om det over. Fortsatt etter revolusjonen vil man trenge kvinnekamp for å få til kvinnefrigjøring, hvor maktstrukturen mellom kjønna er endret til og ikke handle om makt lenger. For å oppnå dette trengs det et sterkt kvinnekollektiv, altså en særegen kvinnebevegelse. Kvinnekollektiv har vist seg å fungere i kamp for en bedre verden og i kamp i mannsdominerte organisasjoner. Kvinnekollektivets hovedoppgave er å definere hverandre som politiske vesener med retten til å være uenig og styrke individene politisk. Det skal være et politisk inkluderende kollektiv hvor alle føler seg viktige. Individet vil først bli en kampkraft i kollektivet. Alene står du svak og sammen står du sterk – og dette gjelder dobbelt for kvinner.

Noe som står ved lag fra 70-tallet, er kampen mot porno. Bare i løpet av det siste halve året har det skjedd en dramatisk utvikling. De man kjemper mot nå, er ikke snuskete menn som «porno- Hagen», men Linda Johansen og kulturradikalere. Dette gjør det viktigere enn noen gang å reise parolen: Porno er teori – voldtekt er praksis! Parola viser til de samfunnsmessige konsekvensene av porno. Pornobransjen er på offensiven og prøver å utvide markedet sitt til å omfatte «kulturradikale» og kvinner. Vi har fått kvinnelige pornoredaktører som samtidig blir mediapersonligheter og bildet på den «lykkelige hora». Pornoen har verken skifta karakter eller blitt mindre undertrykkende. Den sprer fortsatt sitt budskap om at kvinner er objekter for menns nytelse. Allikevel kommer det en massiv propaganda om at det er dette som er seksuelt frigjørende. Er det seksuelt frigjørende at det ikke eksisterer grenser? Er det seksuelt frigjørende å sprenge grensene som du selv har satt for hva du skal akseptere seksuelt – og dermed bli fri på menns premisser? Jenters grenser blir sprengt hver eneste dag, gjennom voldtekter og seksuell trakassering med porno som ideologisk bakgrunn, hvor mannen er premissleverandør. Seksuell frigjøring er ikke overgrep og vold, men sex mellom likeverdige mennesker, noe som porno aldri kan bli.

Det siste eksemplet på pornoliberaliseringa er at Cinemateket (filmklubben i Oslo) skal bl.a. vise tre hardporno filmer, blant annet Deep Throat med Linda Lovelace som «stjerne». Hun har senere kommet seg ut av bransjen og skrevet en bok om de misbruk og overgrep hun ble utsatt for. Cinemateket fremstiller det som kulturhistorie og en humoristisk fremstilling av sex. Dette skriver de i sitt eget blad: «De fleste kritikere har anført som en av filmens store fortrinn at det ser ut som om Linda Lovelace liker det hun gjør. I ettertid har hun riktignok i sin bestselgende selvbiografi Ordeal hevdet at hun ble tvunget til å utføre de seksuelle handlingene. De fleste kjennere av bransjen har imidlertid trukket disse uttalelsene i tvil.» Her påstår de freidig at egentlig så likte hun det – og så har hun gått tilbake på det senere. Det at hardporno selges, er ikke noe nytt. Det som er nytt, er at porno blir vist på lik linje med andre spillefilmer. Filmfolk skal sitte og nyte overgrep som underholdning og være frigjorte og aksepterende. Det de aksepterer er at undertrykking av damer skal være underholdning. Kampen mot porno er viktig fordi den gjør det mest brutale uttrykket for patriarkatet – pornoen – til noe akseptert ikke bare blant gutter, men også jenter. Jenter ønsker å være frigjorte og når porno blir deres svar på frigjøring, er de med på å undertrykke seg selv. Hvordan skal vi da ha muligheten til å forandre samfunnet?

En annen side av den sekulariserte undertrykkinga er skjønnhetstyranniet som rammer alle jenter. Det uoppnåelige idealet som blir fremma i reklamen for å selge mest mulig produkter. Jenter slanker seg til døde for å nå dette idealet. Du skal være syltynn, men samtidig ha store pupper, noe som alle veit ikke går an. Jenter blir fortalt hver eneste dag hvordan de skal se ut, men også hva de skal være opptatt av. Helene og gutta var en Tv-serie som gikk for en stund tilbake, som var en av de mest sette Tv-seriene. Helene og hennes venninners liv dreier seg om slanking, utseende og hvordan de skal klare å holde på kjærestene sine ved hjelp av kroppsvekt. Denne serien var så teit at det var til å grine av, men allikevel var budskapet klart om hvordan jenter skal være. Dette blir altså en del av jenters identitet. Det sier noe om innholdet til jenterolla i dag og hva det er å være jentete.

H&M har før hver jul og sommer svære reklame kampanjer hvor de bruker tynne modeller eller kjendiser til å vise fram undertøy og badetøy. Jenter kan ikke lukke øynene for idealet som blir tredd nedover ørene på dem – og det ender opp med dårlig selvtillit og slanking. Disse plakatene er med på å redusere jenter til å ikke være mer enn kropp. Samtidig selger H&M bikinier og bher i tusentall. Det er noen som tjener penger på jenters dårlige selvtillit og de tjener mye penger. Skjønnhetsidealet skaper også et konkurranseforhold mellom jenter om å være den peneste og mest velkledde. Dette gjør at istedenfor å stå samla, splittes man opp og står og kjemper på hver sin tue om gutters gunst. Slikt blir det ikke forandring av. Det er viktig å vende den forakten jenter har mot seg selv, mot samfunnet som gjør det sånn. I dette ligger det et potensielt opprør, som det må gripes tak i. Det er viktig å si at vi alle blir påvirka av idealet og at vi kjemper en kamp både for oss selv og alle andre jenter mot en industri som tjener penger på oss.

Selv om det kan være en tendens til dobbeltstraffing, så mener jeg feminisme kan gjøre hverdagen til jenter lettere. I form av at du har en analyse av samfunnet så du gir ikke deg selv skylda for undertrykking og at du kjemper aktivt mot det.

Både skjønnhetstyranniet og pornoindustrien er to synlige faktorer som preger unge jenters hverdag. Nettopp derfor blir det viktig å diskutere dette med unge jenter og se det i sammenheng med den økonomiske delen av kvinneundertrykking, fordi det hele henger sammen og er avhengig av hverandre for å opprettholde kvinnen som annenrangs kjønn.

Konklusjonen på alt jeg har skrevet, er at det trengs et nytt jenteopprør og at vi må utvikle argumentasjon som passer til vår tid – og at dette opprøret må organiseres et sted. Rød Ungdom som er den organisasjonen jeg er med i, blir for smalt for dette opprøret. Så det trengs en ny jenteorganisasjon som bygger på jenters virkelighet og livssituasjon. Dette har vært sagt før og med to kvinneorganisasjoner som begge vil ha sin egen jenteorganisasjon, har dette vært vanskelig. Det er på tide å se at en ny generasjon av feminister vokser opp, at de trenger noe som er samlende – som de skaper selv.

av Joan Ackert

I den moderne kvinnebevegelsens barndom ble klassebegrepet et av de første måla for feministisk kritikk av mannssentrerte sosiale teorier. Debatten rundt kvinner og klasse og kapitalisme og patriarkatet var intense og ofte nyskapende, men forstummet etterhvert sjøl om hovedproblemene forble uløste. Oppmerksomheten ble i stedet rettet mot kjønn, identitet og kultur.

Som et svar på kritikk fra fargede kvinner og feminister i den 3. verden ble i 1980-årene mye teoretisk oppmerksomhet flyttet til skjæringspunktene mellom kjønn, rase og klasse. Innenfor dette nye fokus ble de gamle problemene med klasseanalyse ikke tatt opp. I mye av dette arbeidet blir klasse tatt for gitt som uproblematisk.

I denne artikkelen har jeg laget et sammendrag av utviklingen av disse diskusjonene, og jeg argumenter for at det fremdeles er nyttig å utvikle feministisk kritikk av klasseteorier og diskutere et feministisk syn på klasse som springer ut av forsøkene på å forstå hvordan kjønn, klasse og rase er koblet sammen i den kapitalistiske utviklingen.

1. Feministisk kritikk av klasse

Mot slutten av 1960-tallet og inn i 1970-årene hevdet feminister at alle teorier om klasse, om de var marxistiske, weberske eller basert på en yrke/funksjons modell, enten ignorerte kvinner fullstendig eller gikk ut fra at kvinners klassemessige stilling ble bestemt av stillingen til de menn de er knyttet til, og slik helt overså kvinners eget lønnede arbeid som bestemmende for dere klasseplassering (Acker, 1973). Videre hevdet disse klasseteoriene at de omfattet de viktigste sosiale strukturer for ulikhet og undertrykking, men de kunne ikke forklare den relativt sett større underordningen og utbyttingen som kvinner opplevde sammenlignet med menn med samme klasseplassering. Ideer om klasse var, hevdet feministene, bygget på implisitte bilder av den mannlige arbeider, og overså de ulike betingelsene for og sammenhengene rundt kvinners betalte og ubetalte arbeid. Resultatet var at disse begrepene ikke var kjønnsnøytrale, slik det ble hevdet at de var, men i stedet bygget på kjønnete forutsetninger. Kvinner var ikke fraværende i klasseteorier, de var usynlige – definert som ikke-arbeidere.

Klassebegrepet har mange ulike betydninger. For eksempel blir klasse ofte brukt til å beskrive hierarkier av materiell ulikhet knyttet til yrkesstrukturen. Slike beskrivende systemer er vanligvis basert på menns yrker og lider derfor av problemene skissert ovenfor. Mens beskrivelser av ulikhet er nyttig, var mange feminister mer interessert i teorier som tok for seg dynamikken i klasseprosesser.

Selv om marxistisk teori inneholdt alle problemene diskutert ovenfor, forsøkte mange kvinner, meg selv inkludert, å bruke og tilpasse den. Marxisme virket som et fornuftig sted å begynne for feminister fordi den fokuserer på undertrykking og utbytting og på hvordan herskende systemer kan nedkjempes. Marxistisk teori forsøker å avsløre de sosiale forholdene som ligger under hverdagens erfaringer med det økonomisk liv i kapitalistiske samfunn, og prøver dermed å fatte det som på overflaten ofte er uforståelig. Mange feminister prøvde både å forstå og forandre verden, og denne teorien gav flere muligheter for dette en noen annen tilgjengelig teoretisk tradisjon. Feministiske forsøk på å utvikle teori innenfor den marxistiske tradisjonen var, synes jeg, overraskende grundig og interessant.

Marxistiske og sosialistiske feminister forsøkte å rette opp manglene i den marxistiske klasseteorien på en rekke ulike måter. Forsøkene kan grovt sett deles inn i to grupper under betegnelsene: Teorier om husarbeidets politiske økonomi (Seccombe 1974, Hamilton og Barrett 1986) og kapitalisme/patriarkat teorier (Kuhn og Volpe 1978, Eisenstein 1979, Hartmann 1976, 1981; Barrett 1980). Begge tilnærmingene ga viktige bidrag til forståelsen av kvinner og klasse, og begge ble utsatt for både omfattende kritikk og forsvar, men ingen retning ga oss en tilfredsstillende løsning på de teoretiske problemene.

Teoriene om husarbeidets politiske økonomi tok ikke opp kjønnsforskjellene i betalt arbeid og strandet på et snevert og økonomistisk forsøk på å passe kvinners ulønnede arbeid inn i verditeorien/analysen av verdi. Kapitalisme-/patriarkatteoriene gikk utenom problemene med klasseanalyse ved å skape et atskilt system for å forklare den spesielle underordningen av kvinner, og etterlot det opprinnelige, mye kritiserte, klassebegrepet intakt.

Noen versjoner av kapitalist-/patriarkatargumentet illustrerer et generelt problem med kategoriske klassemodeller. Mye av den amerikanske litteraturen om patriarkat og kapitalisme benyttet en strukturell analyse, fokuserte på økonomiske forhold/relasjoner på det mest abstrakte planet og utledet klasser, klasseposisjoner og klassegrenser ut fra disse forhold/relasjonene. Innenfor dette synet består klassestrukturen av tomme plasser, en struktur av posisjoner bestemt av produksjonsforholda innenfor en bestemt produksjonsmåte. Selve strukturen stiller seg likegyldig til hvem som fyller de tomme plassene (f.eks. Wright 1985). Kvinner fyller noen av disse plassene, menn andre – og patriarkatet bestemmer disse plasseringene (f.eks. Hartmann 1981). På samme måte kan rase eller etnisk tilhørighet spille en rolle når det gjelder å definere hvem som dukker opp i hvilke posisjoner. Men kjønn eller rase har ingenting å gjøre med hvordan selve strukturen er dannet. I det strukturelle marxistiske synet «er marxistiske kategorier, som kapitalen selv, kjønnsblind.» (Hartmann 1981) Og videre: «Hvis kapitalister organiserer arbeidet på en bestemt måte, er det ingen ting med kapitalen selv som bestemmer hvem (det vil si hvilke individer med gitte kjennetegn) som skal fylle de høyere og de lavere trinnene i lønnsarbeidsstyrken.» (Hartmann 1980) Slik blir klasse begrepsfestet på et analytisk nivå hvor kjønn bare er et tilskrevet kjennetegn ved individer eller grupper av individer. Selv om denne strukturelle tilnærmingen har fått omfattende kritikk av andre enn feminister, gjenstår kjernen i problemet med tenke kvinner og kjønn inn i klasse så lenge denne måten å begrepsfeste kapitalistiske relasjoner ligger implisitt i ideer om klasse.

På tross av vanskene med feministiske forsøk på å omforme marxistisk klasseteori, etablerte disse forsøkene at kvinners ulønnede arbeid i hjemmet er verdifullt, selv om det var liten enighet om hvordan det skulle settes inn i en marxistisk analyse av verdi, og at kvinneundertrykkingen er en del av systemet og ikke kan plasseres bare innafor familie og reproduksjon. Men denne teoretiseringen rokket ikke ved den sentrale oppfatningen av klasse som fremdeles inneholdt forutsetninger som gjorde kvinner usynlige: Mangel på eller ufullstendige analyser av husarbeid og abstrakte, tilsynelatende kjønnsnøytrale, begreper som var basert på mannlige modeller av både arbeider og arbeidsgiver.

De livlige debattene på slutten av sekstitallet og på syttitallet om de strukturelle årsakene til kvinners underordning, innbefattet kvinners klasseforhold og deres plassering i klassestrukturer, klarte ikke å skape en ny helhetlig teori hvor kvinner og deres arbeid ble like sentrale som menn og deres arbeid. Som Beecher observerte: «Ved slutten av syttitallet hadde teoretiske analyser av kvinners arbeid nådd et slags dødpunkt. Folk debatterte fordelene og ulempene ved ulike måter å teoretisere rundt forholdet mellom produksjon og reproduksjon, patriarkat og kapitalisme uten å komme særlig mye lenger. Men både feministisk politikk og forskning om kvinners sysselsetting begynte å peke i nye retninger.»

En ny retning konsentrerte seg om konkrete studier av bestemte historiske eksempler på kvinners ulikhet og underordning i kapitalistiske samfunn. Formålet var å forstå skjæringspunktene mellom kjønn og klasse i ulike typer yrker i endring (Cockburn 1983); i industrigreiner og organisasjoner (Game og Pringle 1983, Cockburn 1985) og i arbeidsprosessen (Knights og Willmott 1986). Rosemary Crompton og G. Jones (1984) analyserte kjønnsdelingene i «den tjenesteytende klassen». S.W. utformet teori om ekteskap som et klassesystem relatert til andre klassesystem. En debatt om hvorvidt kvinners klasseposisjoner «virkelig» blir bestemt av ektefellenes eller ikke dukket opp i britiske fagtidsskrifter. Mange av disse argumentene er representert i Crompton og Mann (1986).

En stor internasjonal konferanse om kjønn og klasse ble avholdt i Antwerpen i 1988. Alle disse spørsmålene ble diskutert, men oppsiktsvekkende lite nytt ble presentert.

En del feminister, inkludert meg selv, prøvde å overskride teorier om to atskilte systemer og lage beskrivelser av klassesamfunn der kjønn og klasse var forent i ett system av relasjoner. I Class, Gender and the Relations of Redistribution (1988) argumenterte jeg for at vi trenger å utvide våre forestillinger om klasseforhold til å omfatte distribusjonsforhold hvis vi skulle klare å begrepsfeste klasse på en måte som kunne inkludere ulønnede arbeidere – for det meste kvinner, og andre utenfor den betalte arbeidsstyrken som f.eks. de langtidsledige. Ikke-feministen E.O.W. brukte en liknende strategi ved å utvide forestillingen om klasserelasjoner til å omfatte kvinners arbeid. Forsøkene var svært forskjellige, men begge hadde et fundamentalt problem: De lot den sentrale oppfattelsen av klasser som feministene hadde kritisert, forbli urørt. De plusset bare på forestillinger om «relasjoner» relevant for kvinners arbeid. Jeg oppnådde derfor ikke det jeg forsøkte – å overkomme problemet med to atskilte systemer gjennom å legge fram et mangefasettert system av relasjoner. Jeg måtte, i hvert fall delvis, si meg enig med Cynthia Cockburn (1986) som sa at vi egentlig ikke hadde lykkes i å bringe klasse og kjønn sammen, i praksis snakket vi fremdeles om to systemer. Så sjøl om diskusjonen om klasse og kjønn fortsatte gjennom 80-årene, var det oppsiktsvekkende lite oppmerksomhet, i hvert fall i USA, rundt teoretiske problemer med å forbinde klasse og kjønn med hverandre. Spørsmålet ble mindre sentralt for feminister. På 80-tallet bidro dette til en rekke skifter i feministisk tenkning: skiftet post-modernistisk/post-strukturalistisk, skiftet fra bevissthet til identitet og fra teorier om klasse til teorier om hvordan kjønn inngår i prosessen med å begrepsfeste/oppfatte og sosialt konstruere klasseplasseringer og klasseprosesser. (Acker, 1989)

Mange feministiske forskere fortsatte å bruke klassebegrepet, men uten å ofre så mye oppmerksomhet på de tidligere debattene. De som utførte empiriske studier av kvinners lønnede og ulønnede arbeid hadde en tendens til å bruke begreper som var mindre omstridte enn klasse – for eksempel kjønnssegregering eller kjønnsbestemte yrker (f.eks. Reskin og Hartmann 1986), menneskelig kapital teorier, køteorier (Reskin og Roos 1990) eller til og med teorier om rasjonelle valg (England og Farkas 1986), og unngikk klassebegrepet fullstendig. «Case»-studier fra arbeidsplasser og organisasjoner kunne identifisere subjektet som for eksempel arbeiderklassekvinne, men hva som lå i begrepet arbeiderklasse ble ikke utdypet eller fremgikk bare i det enkelte tilfelle av selve materialet.

2. Fremveksten av trippel undertrykking:
Kjønn, rase og klasse

I mellomtiden begynte utfordringer fra fargede kvinner i USA og Storbritannia, uttrykt i deres teoretiske, empiriske og politiske arbeid, å gjøre det klart, at en stor del av feministisk teori forutsatte en hvit middelklassekvinne lik de kvinnene som utformet teoriene. Hvis feminister skulle behandle ordentlig de spørsmålene som vi sa at vi prøvde å forstå, kunne vi ikke bare være opptatt av klasse og kjønn. Rase/etnisitet måtte også tas alvorlig. Slik ble kjønn, klasse og rase den tredoble undertrykkinga som måtte få sin teori. Mange innså at en additiv modell med kjønn, rase og klasse som atskilte dimensjoner eller systemer ville gjøre vold mot de erfaringene som feministene prøvde å fange med sine teorier. F.eks.: En kvinne som er svart (hvit), spansk (engelsk)-talende og en doktor (serveringsdame) oppfatter ikke seg selv i usammenhengende biter av kjønn, rase, etnisitet og klasse. Tvert i mot, alle disse elementene blir produsert og reprodusert innenfor den samme hverdagserfaringen i livet hennes. Teori ville måtte reflektere den virkeligheten og det varierte mønsteret og samspillet som skapes av prosesser med dominering, stilltiende forståelse og protester. Feminister fra den tredje verden (for eksempel Mochanty 1991) og fargede feminister (for eksempel Collins 1990) begynte å snakke om rase, klasse og kjønn som vevd inn i hverandre, som sosiale konstruksjoner, realiteter og identiteter som springer ut av bestemte historiske øyeblikk og bestemte steder, men som er formet av prosesser som kolonialisme, kapitalekspansjon, nasjonsbygging og krig.

Dette perspektivet er et svar på omfattende feministisk kritikk av essensialister og/eller universaliserende teori som postulerer en universell (hvit) mann eller kvinne. Den har også sine røtter i arbeidet til teoretikere som Dorothy Smith (1987, 1990) som hevder at de dominante prosessene i kunnskapsproduksjonen visker ut det menneskelige subjekt og skaper en objektifisert begrepsverden hvor ingen kvinne (eller mann med lite makt) har noen stemme. Løsningen på dette problemet med mangel på stemme og usynlighet er å aktivt begynne letingen etter kunnskap i hverdagserfaringene til konkrete kvinner. Altså, det å insistere på at feministisk arbeid må være konkret og rotfestet i ståstedene til et mangfold av ulike kvinner (og menn), leder til det synet at klasse, kjønn og rase (og etnisitet, nasjonalitet etc.) er forbundet med hverandre på en sammensatt måte.

Jeg tror ikke det er enighet om hva det ligger i en slik formulering om at fenomener er forbundet med hverandre på en sammensatt måte. Noen forfattere har en etnometodologisk tilnærming hvor disse forbindelsene først og fremst foregår i ansikt-til-ansikt møter. (West an Fenstermaker, 1995) Andre legger vekt på sammenvevd undertrykking som strukturer på makronivå (Collins, 1995). Noen forfattere snakker om systemer eller dimensjoner som virker sammen, noe som kunne innebære en utvikling av to-system-teori til trippel- eller flersystemteori. Jeg tenker at det ville være uheldig, fordi problemene med tosystemteori bare ville bli forsterket. Et annet spørsmål er innholdet i de ulike faguttrykkene. Debatter rundt betydningen av kjønn og kvinner har vært i sentrum for feministisk teoridiskusjon en stund (for eksempel Nicholson, 1994). Det finnes ulike oppfatninger om spørsmålet, men oppfatningene i seg selv er relativt klare. På samme måte har de komplekse spørsmålene om rase og etnisk bakgrunn blitt gjenstand for omfattende diskusjon de siste årene (for eksempel Hooks 1981, 1984 og Collins, 1990). Likevel, på tross av, eller kanskje på grunn av alle vanskelighetene diskutert ovenfor med å tilpasse klasse til de nye krava i feministisk tenkning, blir klasse, i mange av forsøkene på å inkludere rase, kjønn og klasse i den samme analysen, ofte brukt ukritisk som om begrepet var innlysende og uproblematisk. Nylige energiske debatter om kjønn og rase har omformet disse begrepene, men den gamle klassedebatten lurer fremdeles i bakgrunnen, uløst og antagelig glemt.

Hva er galt med det, kan man spørre? Vi vet alle hva arbeiderklasse og middelklasse betyr; disse ideene er nødvendige for å kunne forstå våre daglige verdener. Hvorfor kan vi ikke klare oss med de forestillingene som vår sunne fornuft gir oss? Det som er galt med det, tror jeg, er at denne bruken hopper over vår tidligere kritikk av klasse og denne utelatelsen, eller hukommelsessvikten, etterlater uspesifiserte ideer om klasse, som fremdeles inneholder de gamle forutsetningene som ekskluderer kvinner, etniske minoriteter og folk i den 3.verden. Som et resultat kan klassebegrepet bli mindre og mindre nyttig i disse tider med dramatiske forandringer. I tillegg kan klasse komme til å forsvinne inn i vår analyse av kjønn og rase, noe som ville være en ironisk utvikling.

En annen grunn til å ikke være fornøyd med den dagligdagse definisjonen, er at de raske, og ofte alarmerende forandringene som er på vei i på global basis, langt på vei er skapt av kapitalistiske akkumulasjonsprosesser. Kapitalismen kan ikke dekonstrueres vekk, de øyensynlige akselererende forandringene som feminiserer verdens arbeidsstyrke, ødelegger den gamle mannlige arbeiderklassen i de mest industrialiserte landene, fragmenterer livsgrunnlaget for mange, skaper millionærer og gjør millionvis fattige (for å nevne bare noen få av disse prosessene) viser hvor mye vi trenger en analyse av kapitalismen for å forstå hva som er i ferd med å skje. Klasse er en ide som kan formidle forbindelsen mellom de generaliserte og globale uttrykkene for kapitalistiske prosesser og de konkrete hverdags-/natterfaringene til vanlige mennesker (Smith, 1990) som samtidig med å takle disse prosessene også produserer en virkelighet i forandring. Et sentralt spørsmål er derfor hva slags analyse av kapitalisme og klasse, sammen med forståelse av rase og kjønn og andre ulikhetsprosesser, vil kunne hjelpe oss å forstå og, kanskje, til å tenke på hvordan vi kan takle disse forandringene.

3. Å tenke klasse på nytt

Den foregående diskusjonen foreslår en del av de elementene som jeg tror bør være med i nytenkning om klasse. Jeg later ikke som jeg har skapt et nytt klassebegrep, jeg foreslår bare måter å tenke og forske på som kan være nyttige for et slikt prosjekt. Disse er for det første, erkjennelse av at klasser blir formet i og gjennom prosesser som også skaper og gjenskaper rase- og kjønnsformasjoner. For det andre, å forstå klasse ikke som en abstrakt struktur som folk blir puttet inn i, men som oppnådd gjennom aktiv praksis som etablerer sosiale relasjoner og strukturer. For det tredje, erkjennelse av at klasse, sammen med rase/etnisitet, skal forstås ut fra standpunktene eller ståstedene til mange forskjellige mennesker, kvinner og menn. For det fjerde, at et klassebegrep som passer for feministiske formål, må utvides, forankret innenfor en bredere forestilling om økonomi enn vi opererer med nå.

Kjønn, rase og klasse forbundet med hverandre i praksis

For det første må klasse blir sett på som formet gjennom kjønn og rase, slik kjønn og rase er formet gjennom klasseprosesser som varierer historisk med tid og sted. Det finnes mye kunnskap om disse prosessene; de er synlige gjennom mange ulike innganger. Alice Kessler-Harris (1993), for eksempel, samler mye historisk forskning som gir oss et grunnlag for å forstå dynamikken i hvordan kjønn og klasse er innbyrdes forbundet gjennom kapitalistiske samfunns historie. I sosiologi er det en voksende litteratur som eksplisitt undersøker hvordan rase, kjønn og klasse virker sammen som organiserte interesser i utviklingen av politikk og sosiale bevegelser (for eksempel Barnett, 1993; Deitch, 1993; Blankenship, 1993). Akademikere fra tredje verden som undersøker kolonial og post-kolonial utvikling i dette perspektivet, har vist hvordan identiteter og handlinger blir formet i forhold til forandringer frambrakt av kolonialisme/kapitalisme (for eksempel Mohanty, 1991; Rowbotham og Mitter, 1994). Når det gjelder kjønn, rase og klasse i USA, skaffer kvinnelige akademikere fra den 3.verden fram en god del ny kunnskap (for eksempel Baca Zinn and Dill, 1994; Collins, 1990). Mary Romero (1992) beskriver chicana tjestefolk og hvordan deres liv formes av kjønn, klasse og rase. Evelyn Nakano Glenn (1986) har studert Nisei og Issei kvinner, de historisk betingede erfaringene til Japanske kvinner og deres døtre i USA. Sist, men ikke minst, begynner det å komme analyser av hvithet, den rasedannelsen som er så usynlig for dem som drar nytte av dens privilegier (for eksempel Franckenberg, 1993), men så sentral for klasse/rase/kjønns-prossesser.

Vi vet antagelig mer om hvordan kjønn, klasse og rase er sammenfiltret i livene til medlemmer av relativt sett underordnede grupper enn i livene til dem som har mer innflytelsesrike posisjoner. Et eksempel på skjæringspunkter i praksisen til de innflytelsesrike kommer fra mitt eget arbeid om kjønn og politikk i Sverige (Acker, 1992, 1994a, 1994b). Der gjorde styrken til den mannsdominerte arbeiderbevegelsen – en styrke som i hvert fall delvis vokste ut av måten bildet av den svenske familie støttet opp under et spesielt levedyktig arbeider/kapital kompromiss – det mulig for arbeiderbevegelsen å definere kvinnespørsmål på en slik måte at det ikke ville true menns makt i fagbevegelsen, arbeidslivsorganisasjoner, regjering eller det politiske liv. Mannlige ledere brukte begrepet klasse og krav om klassesolidaritet til å bringe kvinner til taushet, ved å definere visse spørsmål som utillatelige og feministisk organisering på tvers av klasser som borgerlig og anti-arbeiderklasse. I prosessen kom betydningen av arbeiderklassebevissthet til å inkludere sverting og fordømmelse av enhver handling som kunne defineres som feministiske. (Hermansson, 1993). I tillegg var rå maskulin oppførsel, inkludert oppførsel som nå ville blitt sett på som seksuell trakassering, en del av mannlig arbeiderklassesolidaritet og motarbeidet dermed kvinners deltagelse (Hermansson, 1993). Mannsmakt og mannsdominans var forbudte temaer innenfor arbeiderbevegelsen, på tross av aktiv støtte til mye sosialpolitikk som kom kvinner til gode. Forbudene mot slike diskusjoner falt i kjølvannet av sosialdemokratenes nederlag i 1991, og fagforeninger og sosialdemokrater begynte å ta iherdige tiltak for å inkludere kvinner og kvinnespørsmål på nye måter. For eksempel la LO vekt på å heve lønna til de lavtlønte arbeiderne, for det meste kvinner, med større kraft enn tidligere. Det sosialdemokratiske partiet vedtok at halvparten av deres kandidater ved valget høsten 1994 skulle være kvinner, noe som bidro til deres suksess ved valgurnene. Kjønnssammensetningen i fagbevegelsen har endret seg, og kvinnene har vært i stand til å rekonstituere sin kjønn/klassebevissthet fra å være en som beskyttet menns interesser til å bli en som også forsøker mer gjennomgående å inkorporere kvinners interesser. Kjønn har alltid vært grunnleggende, men brakt til taushet i måten arbeiderklasse ble forstått og erfart i Sverige, som andre steder; nå er kjønn et åpent omdiskutert spørsmål. Også rase er i ferd med å bli et åpent tema i arbeiderbevegelsen, ettersom innvandrere, særlig innvandrerkvinner, har blitt den mest lavtlønnede delen av befolkningen. Det kan argumenteres for at en del av suksessen med den svenske modellen tidligere kan tilskrives fravær av synlige minoriteter som et fokus for ulikheter og splittelse. Sverige er ikke et isolert tilfelle; hvit maskulinitet og mannlig samhold rettet mot kvinner har virket til å sementere klassesolidaritet og klassebevissthet også mange andre steder.

Menn fikk makt

Å se på kjønn, klasse og rase kan også belyse hvordan hvit maskulinitet, i særdeleshet, kan være implisert i den historiske fremveksten av sentrale kapitalistiske forhold. Som Kessler-Harris (1993) spør: «Hvordan forstår vi da de spesielle forholdene, som gjorde at noen menn fikk makt?» Hvilke spesielle former for maskulinitet vokste fram innenfra, formet og ble formet av skiftende økonomiske relasjoner, eller skiftende muligheter i koloniene og hjemme for eksempel? Hva er forbindelsene mellom maskulinitet og lønnsforholdet? I teorien fremstår lønnsforholdet som en abstrakt form. Konkret har lønninger alltid vært strukturert rundt kjennetegn som kjønn og rase. Kanskje fremveksten av den abstrakte form, som en generalisert form for makt, kom gjennom handlinger av menn som fant mening, nødvendighet og handling innenfor en spesiell form for maskulinitet?

Sosiale relasjoner som aktive handlinger/aktiv praksis

Et annet element i min feministiske nytenkning om klasse er å forstå klasse som sosiale relasjoner, ikke sett på som kriterier for å definere plassering i en på forhånd gitt struktur av hierarkier og utbytting, men forstått som aktiviteter og handlinger som mennesker tar del i når de tjener til livets opphold, sikrer overlevelse, organiserer og koordinerer arbeidet sitt. Disse handlingene og deres mening blir formet av kjønn og rase/etnisitet ettersom disse identifiseringene blir konstruert, rekonstruert, utfordret og kontrollert. I denne måten å tenke på har jeg blitt påvirket av Dorothy Smiths (1987, 1990) forestilling om herskerrelasjoner som utvidete sosiale relasjoner som forbinder lokale erfaringer med utenomlokale steder, der koordinering, administrasjon og ledelse bestemmer kravene, betingelsene for hva folk gjør lokalt. Utenom-lokale steder er også lokale for dem som aktivt skaper «herskerrelasjonene». Selvfølgelig likner denne formuleringen på måten sosiale relasjoner er blitt definert av andre. I vår tids kapitalisme, argumenterer Smith, er herskerrelasjonene stadig mer abstrakte, intellektualiserte, generaliserende og formidlet gjennom tekst. For eksempel kommer jobbvurderingssystemer produsert av store internasjonale konsulentfirmaer, med skriftlige instruksjonsbøker for å reprodusere og legitimere hierarkier i arbeidsorganiseringa der klasse, kjønn og ofte raseulikhet blir holdt ved like. (Acker, 1989). Bruken av disse involverer kompliserte rekker av handlinger som forbinder lønna til en bestemt ansatt med generalisert ledelsespraksis. Slike skriftlige redskaper for ledelse hjelper til å reprodusere liknende ulikheter i mange forskjellige land. De er kompliserte og mystifiserende, selv når de hjelper til å organisere kjønn/klasse/rase relasjoner.

Bruk av denne forståelsen av sosiale relasjoner gir ikke noe enkelt bilde av hvordan verden fungerer, men det er en metode som tillater oppdagelse av klasserelasjoner heller enn å utlede dem fra a priori formuleringer.

Å begynne fra kvinner (og menns) ståsted

Et annet element i en feministisk nytenkning følger av det som står over og av den feministiske innsikt at anstrengelser for å utvikle kunnskap bør starte fra kvinners ståsted. Igjen har jeg funnet Smiths spesielle utvikling av begrepet ståsted veldig nyttig. Ståsted kan sees som inngangspunkter til herskerrelasjoner, eller, i dette tilfelle, til klasse/kjønn/rase-relasjoner. De fleste klasseteorier, enten de er marxistiske eller noe annet, tar kapitalens ståsted eller ståsted innafor herskerrelasjonene. Dette betyr ikke at klasseteoretikere er for den nåværende strukturen, men at det de ser som viktig, er det som er viktig fra dette ståsted. Hvordan kapitalen fungerer er det sentrale spørsmålet, visse ting er relevante og synlige fra det ståstedet, andre ting er ikke. (se Smith, 1989).

Fra ståstedet til et mangfold av ulike kvinner, er mange andre og forskjellige ting relevant, de fleste av dem sannsynligvis av liten interesse for kapitalen, men kritiske klasse/kjønn/rase-spørsmål for de involverte kvinnene. Fra disse mange ulike ståstedene, er det mulig å se tilbake på herskerrelasjonene for å se hvordan de er bygd opp. For eksempel, fra kapitalens perspektiv er fattige mødre på sosialen i USA av liten interesse, i beste fall medlemmer av en «underklasse» fanget i et nett av avhengighet. Fra disse kvinnenes perspektiv, ser både deres klassemessige situasjon og kjønns- og rasemessige situasjon helt annerledes ut. De klarer såvidt å overleve ved hjelp av ulike kilder – offentlig støtte, arbeid, familie, ektemann og venner (Jencks, 1992). Offentlig utbetalt støtte er aldri nok til å dekke levekostnadene, men det er heller ikke lønna fra de jobbene som vanligvis er tilgjengelige for dem. Prisene på helsetjenester og barnetilsyn er høye og kan ikke dekkes på minimumslønn. Den eneste mulige veien er å kombinere inntekter fra ulike kilder i varierende blandingsforhold over tid. Mye arbeid går med til å opprettholde dette overlevelsesmønstret i det de forhandler innenfor kompliserte herskerrelasjoner. Alt dette konstituerer deres klassesituasjon. De er ikke marginale i forhold til kapitalismen, slik «underklasse» innebærer, fordi de er fanget innenfor kapitalistiske relasjoner. Men de er marginale fra kapitalens ståsted, og tjener en ideologisk funksjon som bilder på synd og mislykkethet.

Å bruke ideen om ståsted kan også være til hjelp i å utvide forståelsen av kjønn/klasse/rase i samtidig kapitalisme til et globalt perspektiv. En norsk kvinnelig jurist er forbundet med globale klasseforhold på andre måter enn en kvinnelig tekstilarbeider som ferdiggjør bluser i sitt hjem i Sør Korea, for eksempel. Ved å starte fra livene til disse ulike kvinnene tillater en kompleksiteten, variasjonen og forbindelsene i kapitalistiske relasjoner å komme til syne.

Utvide forståelsen av klasse og «det økonomiske»

Et annet aspekt av feministisk nytenkning har å gjøre med hva som teller som klasseforhold. Som eksemplet over innebærer, det blir for snevert å sentrere vår forståelse av klasse om relasjoner i betalt produksjon eller markedsprosesser. Slike begrepsmessige begrensninger hindrer analyse, enten vi vil forstå kvinners situasjon, samfunnsmessige strukturer som innebærer ulikhet, eller grunnlaget for sosiale bevegelser utenfor den mannsdominerte arbeiderbevegelsen. Crompton (1993) tar også opp dette poenget.

For å få et bredere perspektiv på klasseforhold kreves at vi utvider vårt begrep om hva som er økonomi. Hva som regnes som økonomi blir språklig og politisk definert og redefinert, vanligvis innenfor de grensene for hva som er relevant i etablert kapitalistisk praksis. Aktiviteter er vanligvis definert som økonomiske bare hvis de er gjort til varer, inneholder pengetransaksjoner eller kan bli regnet i penger. Når de samme aktivitetene ikke blir gjort til varer, som når kundene pakker sine egne grønnsaker eller pumper sin egen bensin, er de ikke lenger sett på som økonomiske (Glazer 1993). Feminister har lenge argumentert for at ubetalt husarbeid eller reproduktivt arbeid også bør sees som en del av det økonomiske, bør «telles» (for eksempel Waring, 1988), og anstrengelser for å gjøre dette er på gang i noen land. Men jeg mener at dette fortsatt er et for snevert syn til å få tak på de mange ulike måtene folk i dag blir berørt av, trukket inn i kapitalistiske akkumulasjonsprosesser og dyttet ut igjen.

Disse prosessene blir påvirket av hvordan lokale samfunn og familier fungerer. Kessler-Harris (1993) foreslår at klasse bør «defineres som en forlengelse av et bredere produksjonssystem som inkluderer familie, hjem og samfunn» (s. 199). Lønnsarbeid og marked er også del av det bredere produksjonssystemet. Klasseforhold inkluderer også andre prosesser som folk oppnår økonomisk støtte gjennom., som distribusjonsforholda i velferdsstaten (Acker, 1988). Maskulinitet og femininitet så vel som raseidentiteter former måten dette brede systemet fungerer på. «Både maskulinitet og femininitet, men særlig aggressiv maskulinitet, kan sees som instrumenter for økonomisk organisering – inkludert organiseringa av oppfatningene om hvordan lønnsarbeid kan være strukturert, så vel som organiseringa av selve arbeidsplassen» (Kessler-Harris 1993).

I fortida har klasseanalyser primært blitt begrenset av grensene for de enkelte nasjonalstater. Dette er helt åpenbart også et for snevert syn. Forandringer skaper nå stor kompleksitet på verdensbasis ettersom flere og flere mennesker blir inkorporert i kapitalistiske forhold. Mange forskjellige begreper refererer til disse prosessene – uformelle økonomier, uregelmessige arbeid, tilfeldig arbeid, «utvikling», tilbakegang på landsbygda, og i den andre enden av inntektsskalaen «den nye globale informasjonsøkonomien». Millioner av arbeidsløse, i betydningen folk som ikke arbeider i faste og regulerte jobber eller driver egen forretning, klarer å opprettholde livet på et vis, selv om det er på et minimumsnivå.

Hvis ikke våre klassebegreper i økende grad skal bli sneversynte og irrelevante, må det finnes en måte å inkorporere denne skiftende virkeligheten. Jeg synes at dette er den vanskeligste delen av oppgaven. Vi kan snakke om klasseforhold som overlevelsesforhold, som aktiviteter for å sørge for livsopphold, i det vi ser ulike former for å skaffe seg livsgrunnlag som måter å takle skiftende økonomiske omstendigheter og sikre overlevelse. Jeg bruker uttrykket «overlevelse» i en videre betydning, jeg ønsker ikke å begrense betydningen til aktiviteter for å holde sult og fattigdom på avstand. Uttrykket kan være for begrenset, siden det også skal gjelde de velstående, for hvem overlevelse ikke er noe sentralt spørsmål, selv om overlevelse på det ønskete forbruksnivå kan stå sentralt. Uttrykket bør også få tak i struktureringa av relasjonene gjennom det mangfoldet av maktforhold som organiserer, leder og kontrollerer mye av produksjonen. Et slikt syn på klasseforhold ville inkludere, for eksempel, kvinnene i noen afrikanske land som har utviklet ny økonomisk virksomhet og former for selvstendig næringsvirksomhet (f.eks. i den uformelle sektoren) ettersom vanlige jobber har forsvunnet. Det ville også lede oss til de forandringene i den globale økonomien som har skapt nødvendigheten av slike tiltak, og forbinde deres skjebne innenfor kapitalistiske forhold med for eksempel, IMF. Med et lite skifte av perspektiv kan vi da snakke om hvordan både kjønn og rase/etnisitet blir reprodusert innefor den pågående restrukturering av klasse.

Jeg har skissert et flytende syn på klasse som en pågående produksjon av kjønn og rasemessig formede økonomiske forhold, med rot i familie og samfunn så vel som i den globale organiseringa av kapitalen. Hvordan kan vi tenke om og beskrive de overordnede klasseforholda i et bestemt samfunn eller i den globale økonomien? De relativt enkle bildene av et hierarki av posisjoner eller et mønster av klasser som inkluderer, for eksempel, borgerskapet, middelklasse (eller midlere lag eller skikt), arbeiderklassen og underklassen holder ikke. Denne forestillingen om klassestruktur gir inntrykk av en relativt statisk modell for relasjoner og prosesser. Mens vi kan ønske å holde fast ved disse ideene av politiske grunner, mener jeg at de impliserer et spesielt bilde av kapitalismen som kanskje ikke lenger er presist, hvis det noen gang var det.

Jeg ønsker å foreslå et annet bilde. Kapitalismen ser for meg ut som et muterende monster, oppslukende og utstøtende, som forandrer former, beveger seg fra et sted til et annet, som gyter abstrakte, ulegemliggjorte teknologiske vidundre, mens den gjenskaper det 19.århundres utsvettingsbedrifter, organiserer seg selv gjennom stadig mer abstrakte relasjoner, formidlet gjennom tekst, men også gjennom de mest gammeldagse direkte utbyttingsforhold, som bruker opp jorda, vannet, trærne og skaper enorm rikdom samtidig med global utarming – med andre ord gjør hva den alltid har gjort, men bedre og med mye mer imponerende teknologi. Monsteret er ikke desorganisert, men muterer på uventede måter. For eksempel er den nye mafiaen i Russland en form for privat forretningsdrift på samme måte som verdens narkotikakarteller er det. Nede på gata viser lokale stoffselgere at de forstår kapitalismens logikk. Monsteret har en verdensbank og internasjonale finansmarkeder (hvor mange mutasjoner finner sted). En slik organisasjon bør ikke bli tiltenkt hjerne eller blodomløp, for monsteret jeg tenker på er ikke analogt med en levende kropp. Det har en bestemt, veldig generell logikk – utbytting og akkumulering – forstått av millioner av mennesker som bruker logikken, ofte på skapende vis under veldig mange ulike betingelser. Noen av disse betingelsene er bevisst konstruert, som når regjeringer både beskytter og kontrollerer kapitalistisk virksomhet. Men, forutsigelser om hvor monsteret vil oppsluke og utstøte, hvor og når det vil endre form, er ikke mulig, slik det heller ikke er mulig å forutsi de eksakte formene for nyutvikling i kunsten. Ettersom mutasjonene fortsetter, forandres klassene, og likeså formene for kjønns- og raseundertrykking.

Dette bildet er bare et forslag, men jeg synes det er tid for nye bilder som kan gi oss mer skapende måter å forestille oss steder og prosesser for intervensjon og forandring.

4. Konklusjon

Begrepet klasse får mye av sin betydning fra klassekamp innafor kapitalistiske land. Underordningen av kvinner, kolonialisme, slaveri – alt del av kapitalistisk utvikling – ble inkorporert i klasseorganiseringa som «de andre», som «outsidere» som maskulin klasseidentitet ble formet i motsetning til. Å forsøke og fornye ideen om klasse er ikke for å benekte dens viktighet – verken intellektuelt eller politisk, men bare for å si at det er tid for å erkjenne kjønn, rase og etnisitet som alltid tilstedeværende realiteter, og erkjenne dem med et syn på klasse som ikke hele tiden gjenskaper dem som utenfor og uviktige.

av Jørgen A Strickert

På veggen heng det ei dame,
ho stortrivast, kan du sjå.
Ho er ein bikinireklame.
Ho er så frigjort, så!

På Narvesen hyler det mot oss:
-Kom og ta meg no!
Ein ideologi som fortel oss
at jenter er kjønn nummer to.

«Jamstelling», lyg barnelæra,
men damer i Noregs land
vil sloss til kvart kvinnfolk i verda
er frigjort frå stat og mann.

Kroppen din er kun ein vare
på storkapitalen sin disk.
Og sånn vil det rekke og vare
så lenge det er lurt å vere grisk.

av Kjell Arnestad

Høgare utdanning har endra seg i raskt tempo dei siste åra. Råmene kring studia har vorte trongare, både økonomisk og i høve til dei faglege kåra. Samstundes vert studentane skulda for å vera uengasjerte. Kva endringar er det som ligg bak denne utviklinga, og korleis bør venstresida møta stoda?

I haust kasta Bernt Hagtvet inn ein brannfakkel i studentordskiftet. I ei rekke artiklar i Dagbladet uttrykte han frustrasjon over late og pensumfikserte studentar. Frå ein snever og nærsynt ståstad har han heilt rett. Studentar av i dag er altfor opptekne av kva som er eksamensrelevant og lite kritiske. Når han kom til å skulla setja ord på årsakene, spora han imidlertid av og gløymde alle reglar for samfunnsvitskap. Det er ikkje slik at studentane er late av di dei er vorte sydd puter under armane. Det finst ei mykje meir samansett fagleg og økonomisk forklåring på utviklinga.

Utviklinga sidan 1960

Då Universitets- og høgskulekomitéen 1960, den sokalla Kleppekomitéen, vart oppretta, var stoda den at ein ikkje hadde kapasitet til å utdanna nok akademikarar til å stetta «det samfunnsmessige behov». For fyrste gong skulle sosialøkonomiske analysar liggja til grunn for politikken for universitets- og høgskulesektoren (UH-sektoren). To faktorar skulle vera avgjerande:

1. Venta auke i studenttalet
2. «Samfunnet sitt behov», dvs næringslivet sitt behov for høgt utdanna arbeidskraft. Motsetnaden mellom arbeid og kapital fanst ikkje, samfunnet var ein objektiv og fast storleik, heilt i tråd med den rådande sosialdemokratiske tidsanden. Kleppekomitéen la til grunn at talet på studentar ville vera 30.000 i 1970. Denne framskrivinga slo òg til. Behovet var likevel ikkje meir enn 18 000. Komitéen sitt arbeid førte til ei nær tredobling av løyvingane til UH-sektoren frå 1961 til 1966.

Ottosen og 1968

Inntil no hadde ein satsa på å byggja ut dei eksisterande universiteta. Med Ottosenkomitéen mot slutten av 60-åra endra staten tilnærminga si og la vekt på rasjonalisering og utbygging av eit system med distriktshøgskular. Utbygginga på byrjinga av tiåret hadde ikkje gjeve dei resultata ein ynskte. Høgare utdanning måtte rasjonaliserast, og ho måtte produsera den rette typen arbeidskraft.

Det nye høgskulesystemet sameinte til dømes lærar-, sosial-, sjukepleiarskular og tekniske skular. På universitetssida vart studietida korta ned og effektivisert. Det vart i tillegg utvikla eit sams evalueringssystem både for universitet og høgskular, vekttalssystemet.

Ottosenkomitéen representerte ikkje noko sernorsk fenomen. Over heile Vest-Europa skjedde det liknande reformer. Når dei vart sette ut i livet, utløyste dei massive studentkampar. Det skulle vera kjent kva omfang det var på denne protestbølgja frå 1968 og nokre år frametter.

Reformene vart likevel gjennomførte og resulterte i auka eksamenspress og meir ukritisk læring. Oppsplittinga av fag og nedkorting av studietida gav eit lågare fagleg nivå på utdanninga. På den andre sida vart det oppretta fleire studieplassar, og på den tida førte det òg auka løyvingar med når kapasiteten skulle byggjast ut.

Utdanningseksplosjonen som tok pause

Ottosenkomitéen såg for seg ein ubroten vokster i studenttalet inn i 80-åra. Slik gjekk det ikkje. Auken stoppa opp kring 1975 av hovudsakleg to årsaker. Kapitalismen gjekk inn i ei alvorleg krise og alle sektorar som ikkje gav nok overskot, vart bygde ned. Den andre faktoren var den tradisjonelle utdanningsvegen som ikkje lenger tente næringslivet sitt behov. Stimuleringa til å ta ei lang utdanning forsvann, og talet på studentar gjekk tilbake. No skulle skiljet mellom skule, arbeidsliv og vaksenopplæring brytast ned. «Livslang læring» er eit omgrep som har fått varig innpass i både språket og samfunnsdebatten.

Årsaka til at planane ikkje fekk dei tilsikta resultata, var både ein massiv motstand blant studentane og at staten ikkje kontrollerte styringsorgana ved universiteta. Sosiologiprofessor Gudmund Hernes kom då inn på banen for fyrste gong. Utvalet han leidde, produserte i 1988 rapporten Med viten og vilje (NOU 1988:28). Krav om betra konkurranseevne og auka internasjonalisering ville gjera det naudsynt med både meir effektiv utnytting av eksisterande ressursar og større løyvingar. Rapporten kom med ei rekke framlegg til åtgjerder:

1. betre studiefinansiering og studentvelferd
2. nasjonal samkøyring og styring av universitet og høgskular
3. styrking av forskingsråda og oppbygging av eit nasjonalt forskarnett
4. større løyvingar til grunnforsking
5. oppløysing av profesjonane
6. samanslåing av høgskular, og institutt innan same institusjon skulle slåast saman

No kom den auken i talet på studentar som Ottosenkomitèen hadde foregripe. Arbeidsløysa auka, og høgare utdanning vart ein «lagringsplass». Dette såg staten som ei grei løysing på eit elles kinkig problem, og det vart i ein periode løyvd midlar til utbygginga. Men målet om meir direkte styring av UH-sektoren var ikkje gløymd, og vegen til dette målet gjekk då som no gjennom pengesekken. Denne sekken vart etterkvart slankare, og nedbygginga av lågt prioriterte utdanningar har halde fram til i dag.

Studiefinansieringa har ikkje halde tritt med korkje lønsnivå eller auka levekostnader. På dette punktet slo ikkje Hernes’ tilrådingar gjennom. Han gjorde ikkje akkurat mykje for å fylgja opp dette sjølv medan han var statsråd.

Kutt, struping og andre overgrep

Som me har vore inne på, studie vert delt i lågt og høgt prioriterte, alt etter kva næringslivet har behov for av arbeidskraft. Til dømes er studia innan IT-, helse- og lærarfag høgt prioriterte i år og neste år i fylgje framlegget til statsbudsjett. Tilsvarande er filologiske og samfunnsvitskaplege fag lågt prioriterte.

Dei reelle konsekvensane av dette er dramatiske. Fag vert lagt ned, og serskilt har det gått hardt ut over språk- og områdedisiplinar. På nokre fag er det berre undervising i vår- eller haustsemesteret. Universitetet i Oslo har nasjonalt ansvar for ein rad mindre fag. Likevel ser me at fleire og fleire slike fag vert lagt ned.

Universitet og høgskular har ein stillingsstruktur som bind opp det aller meste av løyvingane i faste lønskostnader. Det som er fleksibelt, er midlane til hjelpelærarar og vitskapleg utstyr. Reduseringar på budsjetta går difor ut over kvaliteten på undervisninga på ulike vis som gjer både tilsette og studentar fortvilte. Eit grelt døme er Institutt for kulturstudie ved Universitetet i Oslo. Av løyvinga på 13,5 millioner kroner som er framlegget for 1999, vil 13 millioner gå til faste lønskostnader. Kollokviegrupper, ekskursjonar og skrivekurs er lagt ned, hjelpelærarane er sparka. Om det ikkje vert gjort noko, vil det heller ikkje kunne haldast eksamen neste år. Om det var mogleg, ville instituttet vore konkurs.

Eit anna strukturelt sertrekk er at når eit fagmiljø fyrst er bygt ned eller utradert, tek det både lang tid å byggja det opp att, og det krever i mange høve store ressursar. Kapitalismen si manglande evne til langsiktig tenking vert difor eit alvorleg trugsmål for kvaliteten i høgare utdanning.

Pensumfetisjismen

Når me no har greidd ut om nokre av dei økonomiske problema som møter universitets- og høgskuleutdanninga i dag, må det òg seiast at det finst idémessige årsaker til fagleg og sosialt sløvsinn hjå studentane. Frå grunnskule og vidaregåande vert elevar lært opp til at det som tyder noko, er høge karakterar. På 80-talet var arbeidsløysa ein grunn til dette, og haldningane sit i enno. Det umoglege i å leva på studielånet gjer det heilt naudsynt å arbeida deltid og ofte meir enn det. Dette gjer sitt til at medvitet om seg sjølv som student vert svekt, og ein kjem i ei mellomstilling mellom intellektuell og arbeidar.

I mest alle offentlege dokument som tek for seg UH-sektoren, er gjennomstrøyming eit sentralt mål. Ein vert stimulert gjennom ulike tilbakebetalingsletnader til å fylgja normert studietid. Større og større pensa skal lærast på kortast mogleg tid.

Tek ein so med i rekninga eit overfylt læringsmiljø, vert det tronge kår for kritisk læring og forsking. Fagkritikk er so og seia eit framandord. Auka mengd administrative oppgåver og akvisisjonsarbeid (pengeskaffing) gjer det vanskeleg for lærarane å inspirera til kritikk og interesse for stoff utanom det som er eksamensrelevant. Den motsetnaden som av dette oppstår mellom forsking og undervising, er skadeleg for både akademia og samfunnet i det heile. Forskingsbasert undervising er eit ideal, men neppe innan rekkevidde under desse tilhøva. Grunnlaget for pensumfiksering og karakterjag har endra seg frå 80-talet, men er like fullt ein del av den akademiske røyndomen i 1998.

Ei nedkorting av lågare gradsstudia har vore på tale frå departementet. Cand.mag. skal erstattast av mastergrad for å internasjonalisera gradssystemet. Dette er sjølvsagt eit vikarierande motiv. I røynda er skilnaden mellom det norske gradssystemet og strukturen i andre land ikkje noko problem. Den eigentlege årsaka er at cand. mag.-studiet er for langt i høve til kva næringslivet har bruk for. I tillegg vil det verta naudsynt å velja om ein skal ta ei forskarutdanning eller ikkje på eit mykje tidlegare tidspunkt enn tilfellet er no.

Børs og akademia

Universitetslova som kom i 1995, inneber mellom anna eksterne representantar i ulike styringsorgan ved universitet og høgskular. Samstundes aukar graden av oppdragsforsking dramatisk, noko leiingane ved institusjonane so langt har helsa velkomen. I 1997 kom mykje meir enn den budsjetterte summen inn gjennom oppdragsforsking. Staten sett inn insentiv for å bryta ned dei strukturane ved UH-sektoren som næringslivet har kritisert: at institusjonane er rigide, isolasjonistiske og for lite opptekne av «samfunnet sine behov». Noreg er medlem av EUs forskingsprogram. I Råmeprogram 4 (1994-98) får sokalla fri forsking 300 millioner kroner, medan delprogramma som er beinveges retta inn på næringslivet, får 1,3 milliardar. Ei anna side av same sak er at Forskingsrådet her heime alt gjer sitt beste for å styra forskinga inn på anvendt vitskap.

Jamvel om dei fleste forskarar har ein høg grad av etisk integritet, vil langtidsverknadene av oppdragsforsking og -undervising vera ei forflating og kommersialisering av høgare utdanning. Dette bør vera eit grunnlag for å byggja alliansar mellom studentar og tilsette. Korkje student eller forskar kan sjå seg tent med at grunnforskinga og dimed vitskapen, stoppar opp. Når universitet og høgskular no meir og meir skal ta seg av etterutdanninga, vil marknadsstyringa auka ytterlegare.

Eit symptom er nytala i KUFs stortingsmeldingar. Ord som «kunnskapsmarknad», «kunnskapstilbydere» og «entreprenørskap» er teikn på den nye tenkinga. Dette er truleg den viktigaste trenden i utviklinga av utdanningspolitikken i dag. Entreprenørskap er faktisk ein dygd som skal framelskast alt i den vidaregåande skulen.

It’s a man’s world

Av søkjarmassen til høgare utdanning i 1997 var 61 prosent kvinner. 625 personar tok doktorgraden dette året. Av desse var berre 32 prosent kvinner. Ikkje på noko fagområde er det eit fleirtal av kvinnelege doktorandar, sjølv om andelen er større innan humaniora og samfunnsvitskap. 89 av 100 professorar er menn.

Universiteta har lagt og skal leggja planar for jamstilling. Det har lenge vore gode intensjonar om å bøta på ulikskapane. Aktiv bruk av post doc- og stipendiatstillingar er ein verkemiddel som har vore nytta. Undersøkingar frå Norsk institutt for studier av forskning og utdanning viser at menn kjem raskare til vitskaplege stillingar enn kvinner.

Dei tradisjonelle «kvinnefaga» er heller ikkje dei disiplinane som næringslivet har størst interesse av å stø opp under. Med eit stort fleirtal av menn mellom dei tilsette står desse faga òg lagleg til for hogg når den interne budsjettkampen skal avgjerast.

Eit institusjonelt problem

Studentkampen i dag er eit sørgjeleg syn. Den samanblandinga av interesseorganisasjon og styringsorgan som Norsk Studentunion er vorte til del gjennom Universitetslova, gjer det vanskeleg å unngå ansvarleggjering og korrumpering av ein organisasjon som kunne vore ei kraft mot åtaka på og kommersialiseringa av høgare utdanning. NSUs arbeidsmåtar er prega av lobbyverksemd og byråkratisering.

Dei radikale kraftene som finst, har valt utanom «parlamentarisk» jobbing som hovudverksemd. Progressive har lenge forsømt utdanningspolitikken. På grunn av dette må kompetansen på området byggjast opp att, i mange høve frå botnen av. Innan fagkritikk, interessekamp og organisering er det eit stort arbeid som står framfor oss. Eit større samarbeid mellom studentar og tilsette, mellom fagforbund og studentorganisasjonar og mellom tidlegare og noverande studentar må utviklast. Det er dei same hovudtrekka i kapitalismen me kjempar mot, og røynsler kan utvekslast på dei fleste felt.

Radikal konservatisme

Universitetskonservative som står for nokre av dei tradisjonelle ideala når det gjeld å halda på sjølvstendet og integriteten til institusjonane, er i dag i mange høve radikale studentar og tilsette sine beste forbundsfellar. Friherre Wilhelm von Humboldt, den prøyssiske lingvisten og embetsmannen som la mykje av grunnlaget for utviklinga av sekulær vitskap og undervising ved byrjinga på 1800-talet, spelar i dag ei sers progressiv rolle. Det er ein defensiv kamp å vera radikal i utdanningspolitikken i dag.

Kjelder:

• Utdanning for dei få – kunnskap for dei som har råd? NKS 1989
• Utdanningsprogram. NKS 1985
• Interessekamp og fagkritikk. NKS 1980
• Kva må gjerast? nr 2, 4 og 5, 1996, nr 4, 1997, nr 1, 2, 4 og 5, 1998. NKS
• Samfunnsforskning og næringsliv. Universitetsforlaget 1970
• Cathrine Holst: «Ikkje særleg interessant». Mål og makt nr 1, 1998
• Forbedret cand. mag.-grad eller en ny lavere grad. Innstilling frå cand. mag.-utvalet 1995, Universitetet i Oslo
• Arbeidsprogram 1997-98. NSU 1997
• Dagbladets kronikker 4., 8., 14. og 20. august 1998
• St. prp. nr. 1 (1997-98), St prp nr 1 (1998-99) (Statsbudsjettet)
• St. meld. nr. 39 (1997-98) Om dimensjonering av ulike studier innenfor høgre utdanning
• St. meld. nr. 41 (1997-98) Næringspolitikk inn i det 21. århundret
• St. meld. nr. 42 (1997-98) Kompetansereformen
• Ot. prp. nr. 38 (1994-95) Om endringer i lov 26. april 1985 nr 21 om utdanningsstøtte til elever og studenter
• Universitetsloven av 12. mai 1995
• Lov om studentsamskipnader av 28. juni 1996
• Forskrift om studentsamskipnader av 20. april 1990

av Kjersti Nordby

Noen kommunalt ansatte i Oslo kommune ville vite mer om privatisering. Derfor lagde de en møteserie – eller studiesirkel – for seg sjøl og sine arbeidskamerater. For at andre kan gjøre noe lignende, har Røde Fane bedt Kjersti Nordby skrive og fortelle.

Formen på møtene har til nå vært: innledning – kort eller lang, gruppediskusjon og plenum. Studiesirkelen har fem møter.

Møte 1

Vi setter privatiseringa i sammenheng med den globale utviklinga i økonomien og krisa i kapitalismen. Hvorfor er dette på borgerskapets dagsorden akkurat nå? Hvorfor må man stramme inn på statsbudsjettet? Hvorfor «velger» borgerskapet privatisering? Hva er drivkrafta og dynamikken?

Møte 2

Er det noen sammenheng mellom mellom den «store» verdensøkonomien og privatiseringa i Oslo kommune? Hvor vil byrådet, og hva er politisk mulig? Hvor langt har byrådet kommet og hvor stort omfang har konkurranseutsettinga og privatiseringa? Hvilke profittører står klare til å kaste seg over kommunal virksomhet?

Møte 3

Hvordan foregår forberedelsene til privatisering i to kommunale etater. Hvilke strategier brukes, hvordan legges forholda til rette? Hvem tjener på privatisering, hvem tjener ikke? Hvilke grunnlag er det for motstand? Konkret analyse: Er vi i stand til å utvikle et analyseapparat sånn at vi bedre kan forutse hva som vil skje og hvilke konsekvenser det kommer til å få?

Her vil vi først ta for oss byrådets eget program for «flere, bedre og billigere tjenester», hvor de beskriver de ulike stadiene i prosessen.

Hvordan kan vi kjenne igjen dette på våre egne arbeidsplasser? Her følger noen av byrådets kriterier:

• «Kompetansen skal økes for å håndtere konkurransen.»
• «Det skal stilles klare og målbare kvalitetskrav til tjenesten.»
• «Aktiv medvirkning og bruk av de ansattes kompetanse.»
• «Diskusjon om kjerneoppgaver, forvaltning og drift, produksjon. Innleie av byråer og konsulenter.»
• «Skille ut kostnader som ikke er en del av grunnlaget for konkurranseutsetting.»
• «Omorganisering og refordeling av oppgaver.»
• «Markedsanalyse for tjenesten» og «Utvikling av brukerundersøkelser».
• «Nødvendige tilpasninger i dagens virksomhet.»

Deretter må vi bli flinke til å analysere de forskjellige motsigelsene som vil oppstå i privatiseringas kjølvann, motsigelser mellom: Oslo kommune og kommunale arbeidstakere, ledelse i etatene og ansatte, ansatte i kommunale og ansatte i private eller privatiserte tilbud, ansatte og brukere, Oslo kommune og brukerne, offentlige virksomheter og private aktører. Hva er hovedmotsigelsen og hva er underordna motsigelser? Hvilke kjennetegn består de forskjellige motsigelsene av? Hva slags karakter kan de få? Hvordan påvirker de forskjellige motsigelsene hverandre?

Møte 4

Hvilke konsekvenser får privatiseringa for den enkelte arbeidstaker? Hva skjer med arbeidsmiljøet? Faglige rettigheter?

Møte 5

Hvilke motkrefter finnes? Hvordan driver vi kampen? Hvilke muligheter, metoder, aksjonsformer har vi og kan vi bruke? Hvordan mobilisere motkreftene? Hva kan fagforeningene gjøre, hva kan man gjøre på den enkelte arbeidsplass? Hva er det å lære av dem som har prøvd? (For eksempel renholdsarbeiderne).

Studiemateriale

Som studiemateriale har vi brukt forskjellige artikler. Det finnes mange, sjølve byrådsmeldinga, Maos Om motsigelsen, og til møte 4 AKPs faglige utvalgs hefte Det gode arbeidsmiljø – mest lønnsomt for hvem (utgitt av Røde Fane). Vi har lagt vekt på at alle deltar på flest mulig av møtene, fordi vi trenger å bygge opp kunnskapen sammen.

Kommunal ordbok

På ett av møtene oppsto ideen om å utarbeide ei ordbok til arbeidstakerne, med forklaring på hva alle de nye, fine orda betyr. For å illustrere poenget bringer vi noen utvalgte ord med tilhørende forklaring:

Aktør: En privat kapitalist som skal gjøre profitt på oppgaver som det offentlige burde ta seg av.

Effektivisering: Piske de ansatte hardere. Ta bort alle pauser. Jobbe gratis overtid. Pluss si opp folk de ikke trenger.

Endringsprosess: Alle metoder for å strømlinjeforme hodene til de ansatte, og ideologisk undertrykke dem, sånn at de skal godta borgerskapets premisser for den omstillinga som er «nødvendig».

Kontraktsvinner: Den aktøren (se aktør) som har levert det billigste anbudet, den som har pressa prisen på arbeidskrafta lengs ned.

Kostnadsanalyse: Oversikt over hvilke av kapitalistens kostnader som er nødvendig for drifta, og hvilke kostnader som kan kuttes, skjæres, reduseres. Kostnader til lønnsutbetalinger er som regel den kostnaden som det er mulig å redusere. Dette må kapitalisten gjøre for å vinne i konkurransen, for å maksimere profitten.

Kunde: Sånne folk som deg og meg, som gjerne vil ha noe igjen for skattepengene, som mener at fellesskapet bør ta seg av noen oppgaver, som gjerne vil at unga våre skal få barnehageplass og utdanning, og som vil at gamlingene skal bli tatt vare på. Dette må vi nok betale mer for framover.

I tillegg er det mange flere ord som vi må fylle med innhold: Anbud. Anbudsinnbydelse. Anbudsspesifikasjon. Bestillerfunksjon. Brukerundersøkelser. Forvaltning. Kjerneoppgaver. Kompetanse. Kompetanseheving. Konkurranse. Konkurranseutsetting. Kvalitetsvurdering. Kvalitetssikring. Marked. Markedsføre. Måleindikator. Omorganisering. Prising av tjenester. Produktet. Ressursbruk. Ressurstilgang (begrenset). Tilbyder. Tjenesteproduksjon. Trikkereiseprosessen. Virksomhetsoverdragelse. Det er sikkert flere.

av Mass Soldal Lund

Den mannlige delen av venstresida har ennå ikke klart å gjøre det den kvinnelige har gjort lenge: å se på seg sjøl som et kjønn. Så lenge radikale og revolusjonære menn ikke klarer det, vil de fortsette å være kapitalens nyttige idioter.

Det råder stor enighet blant revolusjonære om at kvinnekampen er en av de viktigste kampene vi fører, og at klassekamp ikke kan sees adskilt fra kvinnekamp. Sjøl om det er kvinner som må gå i spissen for kvinnekampen, er det også brei enighet om at radikale og revolusjonære menn kunne gjort langt mer for å bidra, både når det gjelder prioritering av det politiske arbeidet og på det personlige plan. På tross av denne tilsynelatende enigheten, kan det virke som revolusjonære menn har problemer med å ta hintet.

Problemet er ikke mangel på intellektuell forståelse for at kvinnekamp er viktig. Jeg tror heller ikke den politiske skoleringa på kvinnekamp blant revolusjonære menn er så lav som enkelte vil ha det til, sjøl om den nok ofte kan være noe hul. En gammel vis kineser mente at den høyeste formen for erkjennelse er å kunne sette en teori man har laga, ut i praksis. Det er i forholdet mellom teori og praksis at den største utfordringa ligger. I motsetning til da kvinneopprøret i AKP kom på 80-tallet er det ikke forståelsen for kvinnekamp som mangler, men evnen til å sette de erkjennelsene som er gjort ut i praksis.

Halve oppvaska

De fleste av oss (jeg sikter nå til radikale og revolusjonære menn) kommer nok til å gå i 8. mars-toget i år også, men det blir på ingen måte bevegelse ut av det. Det vi trenger er en bevegelse av radikale og revolusjonære menn som allierer seg med kvinnebevegelsen og kaster seg ut i kvinnekampen.

For å si det med Kjersti Ericsson:

«Når kvinnene reiser seg, får det konsekvenser for mannen, både praktiske, følelsesmessige og for selve identiteten som mann. Her dreier det seg om noe langt mer enn halvparten av oppvaska. En fri kvinne – det vil måtte bety en helt annen slags mann enn han vi kjenner i dag.» (Kjersti Ericsson: Den progressive mannen – alliert eller bremsekloss?, AKP (m-l) 1986)

Vi skal sjølsagt gå i 8. mars-tog og ta vår del av oppvaska, men vi mangler fullstendig en strategi for hvordan vi skal finne en helt annen mann.

Syndenes forlatelse

En viktig feil som ofte blir gjort når gutter og menn diskuterer kvinnekamp, er at man havner i en destruktiv oppramsing av hvor uendelig udugelige vi er når alt kommer til alt. Hvordan skal vi kunne drive fornuftig kvinnekamp når vi ikke klarer å ta halve oppvaska en gang? Og innimellom blir denne holdninga aktivt støtta opp av kvinneaktivister som mener akkurat det samme.

Nå er det nettopp fordi vi har langt igjen at jeg har behov for å poengtere dette. Men jeg er ikke katolikk, og jeg tror ikke på syndenes forlatelse – at hvis vi bare bekjenner våre synder så vil vi bli fri fra dem. Å bekjempe feila vi gjør gjennom praksis, er jeg stygt redd for er den eneste måten å gjøre det på.

Denne troen på syndenes forlatelse er også en del av ei oppfatning mange har om at dette er noe personlig. Sjølsagt gjelder dette alle kvinner og menn og deres private liv, men først og fremst er kvinneundertrykkinga en samfunnsmessig mekanisme. Ved å redusere kvinneundertrykkinga til noe som kun gjelder den enkelte kvinne og mann, risikerer vi å glemme at den er en del av systemet vi lever i og ikke en del av menneskets natur. Kvinnebevegelsen har gjennom mange år kjempa for at kvinner skal bli sett på som kjønn og at undertrykkinga av hver enkelt kvinne i virkeligheta er en del av undertrykkinga av et kjønn.

Den mannlige delen av venstresida har aldri klart å gjøre det samme – å se på seg sjøl som kjønn. Uten denne innsikta er det heller ikke mulig å innse at menn er kapitalens nyttige idioter. Menn er kapitalens nyttige idioter som i nesten all samhandling med andre mennesker er med på å opprettholde samfunnets maktstrukturer. Når vi ikke klarer å se det, er det ikke så rart at vi ender opp med å se på oss sjøl som uforbederlige mannssjåvinister.

Perspektiver

Et annet problem er at mange radikale og revolusjonære menn mangler de rette perspektivene i kvinnekampen. Alle er enige i at kvinnekampen skal føres på kvinnenes premisser og at kvinnene skal stå i spissen og være ledende i kampen, men det råder i praksis ingen enighet om hvilket grunnlag menn skal gå inn i kvinnekampen på.

Det finnes i hovedsak fire mulige motiver. Det ene er det klassiske om at en sosialistisk revolusjon ikke kan gjennomføres dersom arbeiderklassen er splitta, noe den er når den ene halvparten undertrykker den andre. Det er sant at arbeiderklassen må være samla for å gjøre revolusjon og argumentet er viktig, men tanken om at vi kun driver kvinnekamp for å tjene klassekampen er farlig. Den har en underliggende holdning om at den virkelige arbeiderklassen er den mannlige, men at den trenger litt hjelp av kvinnene i arbeiderklassen. Videre mangler den ofte erkjennelsen av at kvinnekampen vil fortsette etter en sosialistisk revolusjon.

Et annet syn som ikke er like uttalt, er at kvinner er hjelpeløse og svake, og at de derfor trenger hjelp fra menn for å bekjempe kvinneundertrykkinga. Dette er en form for veldedighetstanke og synet mangler derfor erkjennelsen om at kvinneundertrykkinga er en del av et system. Det er en måte å fraskrive seg ansvar og dekke seg bak at man gjør så godt man kan.

Det finnes også radikale menn som ikke finner seg til rette med dagens kjønnsroller og blant annet skulle ønske seg større aksept for at menn kan ha såkalte kvinnelige egenskaper. For en del leder det til et syn om at menn skal drive kvinnekamp for sin egen del, fordi ei kvinnefrigjøring vil kunne føre med seg ei mannsrolle de vil trives bedre med. En slik motivasjon for å drive kvinnekamp fører ofte med seg et syn om at menn er nesten like undertrykte som kvinner, og man kan fort glemme de privilegiene som menn faktisk har ved å være det overordna kjønnet i kjønnsmotsigelsen.

Jeg mener at å bygge en bevegelse blant menn motivert på en av disse syna, vil føre til en feil politikk. Vi skal ikke føre kvinnekamp kun fordi det er nødvendig for klassekampen. Vi skal ikke drive med nedlatende veldedighet, ingen blir fri av at andre synes synd på dem. Vi skal heller ikke føre kvinnekamp som terapi for menn som ikke finner seg til rette.

Vi er imot alle former for undertrykking og for frigjøring av alle undertrykte grupper. Derfor er kvinnekampen en kamp vi må føre i solidaritet med kvinner. Revolusjonære menn har egeninteresse av kvinnekamp og kvinnefrigjøring, men det må komme i andre rekke. Vi må først og fremst være allierte med kvinnene i deres kamp. Kun med solidaritet som perspektiv og motivasjon kan vi få en riktig forståelse for hvordan de kvinneundertrykkende mekanismene virker. Bare da kan vi lage en god strategi for hvordan radikale og revolusjonære menn kan gjøre fornuftige bedrag til kvinnekampen.

Det er ikke først og fremst oss sjøl vi skal endre, men systemet som former menn til å bli undertrykkere. Det er idealisme å tro at kvinneundertrykkinga kan bekjempes ved at en gruppe revolusjonære menn gjør sitt beste for å ikke undertrykke og så skal det spre seg en slags holdningsendring fra det. Vi må endre systemet som skaper undertrykkere og så endre oss sjøl mens vi gjør det.

Mannsrolla

Hvis vi skal bryte ned det systemet som holder kvinner nede, må vi først forstå det, vi må vite hva vi kjemper mot. Jeg skal derfor prøve meg på ei analyse, med hovedvekt på den mannlige kjønnsrolla.

Kjerna i kjønnsmotsigelsen er at menn har makt over kvinner. Menn har både økonomisk og ideologisk makt over kvinner og til sammen kalles dette maktforholdet et patriarkat. Det ideologiske maktforholdet mellom kvinner og menn kalles gjerne kjønnsroller. Alle samfunn fra de første klassesamfunnene har vært patriarkater, men da kapitalismen vokste fram overtok den ikke bare patriarkatet men endra det også.

De nye kapitalistiske produksjonsformene stilte andre krav enn det produksjonen under føydalsamfunnet gjorde. Kapitalismen krevde først og fremst at produksjonen skulle være effektiv, og den skapte et skarpere skille mellom vareproduksjon og husarbeid. Nytte- og effektivitetstekninga førte med seg nye idealer for det nye borgerskapet, og de nye idealene blei nytte, effektivitet, fornuft, objektivitet, logikk, uavhengighet og styrke. Siden mannen hadde den økonomiske makta blei disse idealene forbundet med han, mens idealene for kvinnen blei det motsatte. Vareproduksjonen og den offentlige sfære tilfalt mannen, mens kvinnen fikk ansvaret for hus og det private.

Familien sånn vi har den i dag, blei den nye produksjonsenheten. Hver mann, uansett hvor lavt på rangstigen og undertrykt, hadde minst en person under seg, nemlig kvinnen hans som han hadde økonomisk og ideologisk makt over.

De nye idealene smitta etterhvert over til de lavere klassene og er hovedelementene i dagens kjønnsroller. Sjøl om både de økonomiske og ideologiske forholda mellom kvinner og menn har endra seg de siste 100 åra, er essensen i rollene de samme. Mannen skulle være fornuftig, sterk og uavhengig og skulle styre familien sin og forsørge den ved å selge arbeidskrafta si i vareproduksjonen. Kvinnens ansvar blei å reprodusere arbeidskrafta ved å ta seg av mannen og oppdra barn. Siden kvinnen blei sett på som ufornuftig, avhengig og svak og var underordna mannen, kunne hun jobbe for lavere lønn enn mannen. På den måten kunne kvinner delta i vareproduksjonen når kapitalen trengte det, uten at mennene mista kontrollen.

Den usynlige omsorgen

Det er ei særlig viktig side ved mannsrolla. Like viktig for en mann å være mannlig, å ha makt over kvinner samt å fylle de mannlige idealene, er det ikke å ha kvinnelige trekk. Han skal være fornuftig og logisk, så han må ikke være styrt av følelser siden det er noe som assosieres med kvinner. Siden han skal være uavhengig og sterk, må han ikke ha behov for synlig omsorg.

Men menn trenger også omsorg, og det blir forsterka av at menns hverdag i stor del består i å konkurrere med andre menn om posisjoner og anseelse. Derfor er kvinner nødt til å yte omsorg til mannen, omsorg systemet gjør han avhengig av, uten at den er synlig for han – usynlig omsorg. Den tilsynelatende uavhengige mannen er avhengig av kvinnen som usynlig omsorgsperson. Dette er ikke omsorg bare i form av å lage mat og vaske klær, men tar også mange andre former. Det kan f.eks. være å holde tilbake sine egne meninger sånn at en mann skal få fremme sine og så støtte for dem, lytte og spille enig sånn at mannen kan holde oppe sjølbildet sitt. Det kan være å forsake sine egne ønsker for støtte en mann i karriereplanene hans.

Denne dobbeltheten i mannsrolla gjør mannen sårbar og er årsaken til mange tragiske skjebner både blant menn og kvinner. Det er antagelig også et av de største privilegiene menn har, og frykten for å miste det kan være en viktig grunn til at mange menn er aggressive og avvisende ovafor kvinnebevegelsen. Det er ingen grunn til å tro at frykten for å ikke ha ei kvinne tilstede som sin personlige omsorgsinstans ikke skal være tilstede blant venstresidas menn.

Det ligger i mannsrolla at kjerna i det å være mannlig, kjerna i mannens identitet, er å ha kontroll over andre – i hvert fall kvinner. Det gjør at det er nærmest umulig å hevde seg blant menn uten denne kontrollen. Den viktigste omsorgsfunksjonen for kvinner er derfor å la menn få ha kontroll, ellers ville hele den mannlige identiteten rakne.

Ekstrem undertrykking

Voldtekt, kjøp og salg av kvinner, konemishandling o. l. skal jeg kalle ekstrem kvinneundertrykking. Jeg oppfatter at den rådende holdninga i Norge i dag er at menn som utfører ekstrem kvinneundertrykking er sjuke mennesker som eksisterer på utsida av samfunnet. Det stemmer ikke. Den ekstreme kvinneundertrykkinga er ei ekstrem forlengelse av den rådende mannsrolla. Menn som utfører ekstrem kvinneundertrykking, er personer med et ekstremt behov for makt og kontroll, og ofte med et ekstremt behov for omsorg. Menn som slår kona si, er ofte livredd for at hun skal forlate han. Ikke for å si at alle menn er potensielle voldtektsmenn, men dette er personer med de samme behovene som andre menn, men som har gått til ekstreme metoder for å få tilfredsstilt dem. Alle menn er med på å fremme disse ekstreme handlingene med den hverdagslige undertrykkinga av kvinner de utfører.

Det er ikke de ekstreme tilfellene som er sjuke, men patriarkatet som skaper dem, som er sjukt. Dette er ikke ment som er forsvar av voldtektsmenn eller som en kriminalisering av alle andre menn. For å kunne bekjempe den ekstreme kvinneundertrykkinga og det sjuke systemet som skaper den, tror jeg dette er en nødvendig erkjennelse. Vi kommer ingen vei med å forsvare oss sjøl ved å utpeke noen som sjuke utskudd, når vi i virkeligheta trekker den samme vogna. Dessverre tror jeg det er mange menn på venstresida som ikke er villige til å innse dette.

En ny mann

Hvor skal vi begynne? En god start kan være å studere kvinnebevegelsen, som vi har mye å lære av. En særlig styrke i kvinnebevegelsen er at de har vært og er flinke til å kombinere teori og praksis. Det er kvinneaktivister som gjennom kvinnekampen har utvikla det som nå er den revolusjonære bevegelsens kvinnepolitikk. Kampen for f.eks. 6-timersdagen er å sette denne politikken ut i praksis igjen. Gjennom kvinnekampen er det laget mange gode analyser, bl.a. av kjønnsrollene. Dette er analyser vi må studere, og supplere med erfaringene vi har som menn.

En annen viktig lærdom fra kvinnebevegelsen er fokuseringa på kollektiver og kollektiv handling. På venstresida trengs det mannlige kollektiver med mer innhold enn rein forbrødring. Det trengs steder hvor revolusjonære menn i fellesskap kan oppsummere erfaringer fra den praksisen de har, lage analyser og planlegge felles handling. Også for personer fra det privilegerte kjønnet er det tungt å stå imot et så gammalt og inngrodd system som kvinneundertrykkinga er, og det trengs solidariske kollektiver der menn kan støtte hverandre i kampen mot patriarkatet.

Det ei stor oppgave vi står ovafor. Vi må bryte med et flere tusen år gammalt system og opp fra ruinene skal det reise seg en ny mann. Men store oppgaver har ikke stoppa den revolusjonære bevegelsen før, så hvorfor skal det stoppe oss nå. Målet vårt er tross alt å endre verden – intet mindre – så det er på tide å sette igang.

av Rolv Rynning Hanssen

Ei massiv privatiseringsbølge skyller inn over verden. Privatiseringa av offentlig virksomhet satte ny internasjonal rekord i 1997. Det ble solgt offentlige virksomheter for mer enn 1200 milliarder kroner. Det var mer enn 50% økning for året før.

Privatiseringsframstøtene er et ledd i en omfordeling av samfunnets ressurser fra fellesforbruk til profitt for de store multinasjonale selskapene, et framstøt for å bryte ned den rest som faktisk finnes av demokratisk kontroll og innsikt. Ei dramatisk samfunnsforandring finner sted rett foran øynene våre.

Kampen mot privatisering kan bli en av de største politiske kampene på lang tid i Norge. Kampen må ikke minst bli en hovedsak i lokalvalget i høst. Alle kommunestyrer og fylkesting vil få debatten på dagsorden i løpet av den neste valgperioden.

Min bakgrunn for å ta opp privatisering er mange års erfaring som ansatt i kommunesektoren, og i et kommunalt AS. Samtidig har jeg de siste tre åra vært ansatt i Norsk Kommuneforbund, og jeg har «stjelt» mye erfaring og fakta fra dette arbeidet. Jeg vil derfor naturlig nok konsentrere meg om kommunal og fylkeskommunal sektor og si lite om statlig sektor.

1. Privatisering – en definisjon

For å kunne diskutere privatisering, må en ha en tjenlig definisjon av begrepet. Privatisering er: Enhver overføring av ansvar, produksjon, drift eller finansiering av en tjeneste eller produkt – eller deler av dette – fra det offentlige til private aktører.

Privatisering må ikke sees på som en enkelt handling. Det er like mye en prosess som settes igang hvor sluttmålet er privatisering. Offentlig virksomhet har stor støtte i Norge, og argumentasjonen pakkes ofte inn. Mange ganger framsatt som «dere er vel ikke redd for litt konkurranse». Ordet privatisering er blitt så problematisk, at det nå blir pakka inn i uttrykk som konkurranseutsetting, markedstesting, fleksibilisering osv. Målet for disse tiltakene er imidlertid å føre offentlige oppgaver over til private.

2. Måter å privatisere på

Det er ulike måter å privatisere på. Alle har samme effekt, en del av det offentliges oppgaver blir overført til private (fra enkeltpersoner til multinasjonale selskap).

Avvikling av offentlige tjenester

Her tenker jeg på tilfelle hvor det offentlige rett og slett vedtar å ikke engasjere seg i virksomheten og avvikler. Det er så fritt fram for å etablere et privat marked på området. I andre tilfelle vil da f.eks. ulike omsorgstjenester blir overført til private, slektninger osv. Kontantstøtten er et uttrykk for dette. Man avvikler store deler av offentlige og halv-offentlige barnehager og betaler foreldrene for ikke å bruke dem. Finansieringen er ikke helt privatisert, men den felles ordningen er avviklet og det er den enkeltes ansvar å løse problemene.

Egenandeler

I tillegg til å basere driften på skatter og avgifter, kan kommunen kreve egenandeler for tjenestene, f.eks. hjemmehjelpstjenesten. Det som har vært en gratis kommunal ytelse, blir avhengig av den enkeltes betalingsevne. En slik delprivatisering ekskluderer mange fra å kunne benytte tilbudet, nedbygger tilbudet og privatiserer løsningen av problemene, samtidig som det øker mulighetene for å etablere et privat marked.

Salg

Direkte salg av offentlig eiendom og virksomhet blir stadig mer vanlig. Det kan ha flere sider. Forslagene om å selge kommunens bygningsmasse fordi den forfaller, blir mer og mer vanlig. Den generelt dårlige kommuneøkonomien gjør at man for å slippe større investeringer, heller selger for deretter å leie tilbake de samme bygningene fra private firma som står for vedlikeholdet.

Andre eksempler er salg av de kommunale energiverkene. Her selger man stort sett ut til spottpris. Igjen er det kommuneøkonomien som gjør at man ser seg om etter kortsiktige inntektskilder. Ved å selge det som virkelig er arvesølvet og framtidige pengemaskiner for kommunene, kan en lette det akutte trykket på budsjettet. Et par hundre millioner i kommunekassa sørger for at kjeften fra fylkesmannen for uansvarlige budsjetter forsvinner for noen år. Men e-verk kan bare selge én gang. Den framtidige inntjeningen og utbyttet man kunne hente ut, er tapt for alltid. Den sitter noen private gigantselskaper på. I 1996 ble det solgt kommunale e-verk for over 8 milliarder her i landet.

Fusjon

Man kan slå offentlig virksomhet sammen med privat virksomhet og tilsammen få et hovedsakelig privat eierskap. Et godt eksempel er da Bergen Sporveier fusjonerte med det private Pan Trafikk, etter triksing med verdiene i det kommunale selskapet fikk de private etter fusjonen kontroll med 50,18% av aksjene. Kommunen fikk ikke et øre, men mista den avgjørende innflytelsen over kollektivtrafikken i Bergen.

Konkurranseutsetting

Bruk av anbud på offentlige tjenester er det viktigste framstøtet for å privatisere. Nå snakker jeg ikke om innkjøp av varer til f.eks. kommunen, eller bygging av en skole eller andre anlegg kommunen normalt ikke gjør og ikke har noe apparat for å utføre kontinuerlig. Her er det snakk om anbud på tjenester. Mest kjent er renhold, hjemmehjelpstjenester, renovasjon og kollektivtransport. Men i prinsippet kan alle offentlige tjenester legges ut på anbud. Om de overstiger spesifiserte terskelverdier, må EØS-lovverket for anbud følges.

AS-ifisering

Ut fra ideene om at offentlig administrasjon er ineffektiv, ønsker mange å omdanne offentlige virksomheter til aksjeselskap (AS). Sjøl om eierskapet forblir offentlig, har man innført en privat organisasjonsform med helt andre motiver for drifta enn det offentlige. I AS-er er det ikke mulig å ta samfunnsmessige hensyn, der er det sikring og økning av aksjeeiernes kapital som er det lovfesta målet. Alle andre hensyn kan medføre erstatningsansvar.

En annen grunn til at AS-formen blir brukt, er å unngå innsyn og innblanding. Viktige hensyn som sikkerhet og klagerett på det som egentlig er forvaltningsvedtak, forsvinner. Likeledes er allmennhetens mulighet til kjennskap til vedtak og begrunnelser borte. Dette henger sammen med at verken offentlighetsloven eller forvaltningsloven gjelder, heller ikke i offentlig eide selskap. Dermed flyttes beslutningsprosessen over viktige deler fra åpen debatt i blant politikerne til lukkede styrerom.

3. EØS og EU som pådriver

Når vi har mobilisert til kamp mot ulike former for privatisering, har vi ofte først måttet kjempe en kamp for å overbevise folk om at vi har et rom å slåss i. Mange – både arbeidsgivere, politikere og noen fagforeningsfolk – sier at dette kan vi ikke gjøre noe med. Dette er bestemt av EU og vi må privatisere og konkurranseutsette fordi det er et direktiv om dette. Og mot EU sitt regelverk slåss vi forgjeves. Troen – eller myten – om at EU faktisk har rukket å bestemme et fullstendig konkurransepålegg, er noe av det vanskeligste å overvinne når en skal mobilisere.

Samtidig er det verd å notere seg at denne friheten kan være midlertidig. Klassekampen skriver 23. januar i år om EU-kommisjonen som nå holder på å utarbeide et nytt direktiv som skal privatisere enda mer av jernbanenettet. Her er blir det sannsynligvis pålegg om legge ¼ av godstransporten ut på anbud, også innenlandstrafikken.

Nettopp EUs tydelige intensjon om å konkurranseutsette mest mulig av offentlig sektor, er et problem. Mange ser dette som en uoverstigelig hindring, og nærmest som naturgitt at påbudet om anbud vil komme. Derfor nytter det ikke å slåss. Dette viser at kampen for offentlig sektor og mot privatisering ikke kan ses uavhengig av kampen mot EU og EØS-avtalen. Slik sett fungerer EØS som en katalysator for privatisering av norsk offentlig sektor.

Men for oss som slåss i kommunal og fylkeskommunal sektor er det viktig å understreke at det faktisk – også innen EØS-veldet – er lov å utføre tjenester i egen regi. Her er det foreløpig valgfritt å bruke anbud. Men bruker man anbud – må EØS-regelverket følges.

Ulovlig å støtte eget næringsliv

Og bruker man først anbud, på tjenester som overstiger en viss terskelverdi (som er ulik for ulike tjenester), kan man ikke styre hvem som skal få anbudet. Det er ikke lov å favorisere foretak innen egen kommune. I utgangspunktet kan hvem som helst innen EU-området levere anbud. Det beste eksemplet er Nes Kommune som la ut sin renovasjonsvirksomhet på anbud og favoriserte lokale leverandører. Der ble kommunen funnet skyldig i brudd på EØS-reglementet for å ha nettopp favorisert en lokal tilbyder, og dømt til å overdra kontrakten til det selskapet (Norsk Gjenvinning) som hadde det «økonomisk mest fordelaktige tilbudet».

Konkurransetilsynene i Norge, Sverige, Danmark, Island og Finland sier i en felles rapport om dette at «lokal favorisering er konkurransemessig uheldig fordi det innebærer at kommunenes produsentinteresser vernes mot konkurranse fra tilbydere lokalisert utenfor kommunens grenser. Det kan også være effektivitetsmessig uheldig dersom favoriseringen innebærer at man ikke får allokert produksjonen til den virksomhet som har lavest kostnader …»

Her strekes opp det viktigste med anbudssystemet: lavest mulig pris.

4. Anbud rammer lavtlønte og kvinner i særlig grad

Hvilke områder har vært anbudsutsatt (konkurranseutsatt) til nå. De fleste eksemplene finner vi innen renovasjon, renhold hjemmehjelpstjenester og kollektivtransport. I tillegg ligger mange andre på beddingen. Imidlertid er det en særegen ting med norske offentlige anbud til nå. De rammer grupper hvor personalkostnadene er høye, og investeringer i utstyr er relativt små. De rammer dessuten lavtlønte offentlig ansatte.

Min egen erfaring fra kollektivtransporten med en personalkostnad på fra 60-75% av totalkostnader, viser at konkurransen etter hvert blir en konkurranse om å ha de dårligste lønns- og arbeidsvilkårene. Timelønna er ikke det viktigste. Vel så viktig er faste kostnader som pensjon, velferdsordninger (permisjoner) og ikke minst regulert arbeidstid. Jo mer fleksibel arbeidskraft, jo mer konkurransedyktig.

5. Privatisering og arbeidsmiljøloven

Jeg har tidligere påpekt at anbud er en metode som EU faktisk står bak, selv om den ikke er obligatorisk å bruke. Dersom anbudssystemet skal tas i bruk i stor stil, må en for ikke å skape opprør, ha en metode å behandle de ansatte på. Metoden kan ikke være å tilby de ansatte jobb i den gamle bedriften (kommunen). Det hadde ikke vært noe problem for Oslo kommune å funnet jobb til de 139 søppelkjørerne i Miljøtransport som mista jobben pga. anbud. Det var mer enn nok omplasseringsmuligheter. Men Oslo kommune tenker ikke å la det bli med renovasjon på anbud. De vil anbudsutsette og privatisere så godt som hele kommunen. Og med en slik tankegang blir det ikke plass til noen overtallige søppelkjørere. Da må de sies opp.

I EU-systemet har det blitt utviklet en metode for å kvitte seg med folk. Det såkalte direktivet om virksomhetsoverdragelse er blitt tatt inn i norsk lov. Det finnes i Arbeidsmiljølovens kapittel XIIA. Det sier kort og godt at i den utstrekning ny arbeidsgiver (den som vinner anbudet) har bruk for ansatte, har de som jobbet for den tidligere arbeidsgiveren (kommunen) rett til å bli ansatt hos den nye arbeidsgiveren. Derfor kan du oppleve å gjøre samme jobben, på samme sted, med samme kolleger, men med ny logo og mye lavere lønn. Tariffavtalen er nemlig bare beskytta fram til de utløper (maks 2 år i Norge), og da som en personlig ordning for deg som blir overført.

Dette er en helt nødvendig smøring av anbudssystemet. Sjølsagt er det bra at arbeidsfolk ikke står på bar bakke ved skifte av arbeidsgiver, men konsekvensen er at man på en enkelt måte blir kvitt personalproblemet ved privatisering (og annen out-sourcing). Det som er ille, er at her står den nye arbeidsgiveren fritt til å velge hvem som skal bli med over. Ettersom det sjelden er plass for alle, har vi opplevd at regelverket har godkjent siling. Fra Sverige, som ligger foran Norge i prosessen, kjenner vi til hvordan busselskapene sila bort tillitsvalgte, eldre arbeidstakere, arbeidstakere som ikke ville utlevere sykejournalen, yngre potensielt gravide kvinner osv. Slik sørga en for å ha en konkurransefordel i neste anbudsrunde. Det gamle selskapet ble sittende igjen med den minst produktive arbeidskrafta, mens det nye skumma fløten.

Så sjøl om reglene for virksomhetsoverdragelse i Arbeidsmiljøloven ofte blir brukt av fagforeningsfolk for å ivareta noen rettigheter for de som blir konkurranseutsatt, er hovedsida at det oppmuntrer til privatisering. Og du kan ikke nekte å bli med til det nye selskapet. Da må du i tilfelle være trygg på at tidligere arbeidsgiver har et arbeid du er kvalifisert til!

6. Hvorfor offentlig sektor?

Offentlig sektor er en skjerma sektor. Og det er viktig at den er skjerma. En sterk offentlig sektor er nødvendig for å sikre velferdsstaten som er blitt slåss fram av arbeidsfolk i tida etter krigen. Norsk arbeidsliv har vært preget av relativt få alvorlige konflikter i etterkrigstida. Arbeidsfolk sin del av verdiskapinga har i stor grad blitt tatt ut i form av sosiale goder, bygging av en velferdsstat med et av de best utvikla sosial sikkerhetsnetta i verden. Også vi på venstresida blir nødt til å innrømme at det man ofte liker å kalle den «skandinaviske velferdsmodellen» har skapt samfunn hvor folk har hatt det bedre enn de fleste andre og hvor folk har vært likere enn i andre samfunn. Dette har en bl.a. betalt for i form av arbeidsfred. Hovedavtalen med fredsplikten og velferdsutvikling for folk flest har skapt en slags nyttig symbiose mellom kapitalistenes behov for arbeidsfred og arbeidernes behov for sosial trygghet.

Velferdsstaten skal sørge for et rettighetsbasert system, med likebetaling og like muligheter uten hensyn til hvor du bor og hvor mye du har i lommeboka. Et idealistisk syn på den norske staten? Ja, men i all sin skrøpelighet har den gitt folk rettigheter og skapt større likhet. Men for å få dette til har det vært helt nødvendig å skjerme offentlig sektor. Drift og planlegging kunne ikke overlates til markedet og kapitalinteressene. Offentlig sektor har vært finansiert i hovedsak av skatter og avgifter vedtatt i politiske fora. I det kapitalistiske Norge har oppbygginga av velferdsstaten vært det beste vi kunne oppnå uten å bryte med det kapitalistiske systemet. Arbeidsfolk har vært pådrivere og betalt for fellesskapsløsningene. Det er verd å reise et forsvar for disse godene, sjøl om de skranter betenkelig. Derfor er det fremdeles verd å slåss for at ikke kapitalistene fra sine utilgjengelige styrerom skal ta over styringa.

7. Hvorfor kommer privatiseringsframstøt nå?

Etter å ha hørt en del lokalpolitikere tale varmt for privatisering med begrunnelsen om at en må få mer ut av hver krone, er det forbausende hvor lite opptatt man egentlig er av kostnader. Ofte kommer forslagene fullstendig uten økonomisk begrunnelse, i alle fall uten de omstillingskostnadene man nødvendigvis må ta med. Den siste privatiseringa av renovasjonstjenestene i Oslo skulle spare ca. ¼ million kroner i året (forskjellen på det private og kommunale anbudet). Imidlertid måtte man inn med omstillingskostnader på 15-16 millioner kroner, i tillegg til de samfunnsmessige kostnadene ved å sette 139 arbeidere på porten.

Privatiseringsforslagene er drevet fram av ideologiske årsaker. Det er en måte å disiplinere fagbevegelsen på, men det er også et ønske om en helt annen organisering av det offentliges tjenester, hvor markedet skal styre mer.

Samtidig vet vi at kommunesektoren reelt sett får dårligere og dårligere råd. Vi finner knapt ei norsk kommune som er fornøyd med overføringene fra staten. Nye, dyre tiltak er blitt pålagt kommunene – uten at tilsvarende midler er blitt overført. Det er tilstrekkelig her å nevne PU-reformen (psykisk utviklingshemmede). Det blir stadig vanskeligere å drive kommunene, budsjettene går ikke i hop. Da kan det også være fristende å ty til enkle løsninger: be noen andre utføre tjenestene og overta problemene med å få pengene til å rekke til.

Anbud er hovedmetoden i nedbygginga av offentlig sektor. Det er et effektivt virkemiddel fordi metoden velger den laveste kostnaden, det svekker lønns- og arbeidsvilkårene, det reduserer arbeidskraftas pris, samt undergraver lov- og avtaleverk. Kort sagt, fagbevegelsen kveles. I tillegg slipper politikerne å forholde seg direkte til disse konsekvensene. Det er ikke politikerne som vedtar at lønns- og arbeidsvilkår skal forringes. De vedtar bare en ny måte å utføre tjenestene på. En billig måte. Man innfører et marked som system øker presset på de ansattes rettigheter. Så får man heller være blind for dette. Systemet er så tilforlatelig at stort sett alle politiske partier har svelget det. Når vi ansatte i kollektivtrafikken tok opp kampen mot anbudsystemet like før 1990, var det enighet om anbud i politiske partier fra RV til Frp. og i vårt eget fagforbund.

Kapitalen trenger nye investeringsområder

Den internasjonale økonomien blir på en måte stadig mer åpen, mer internasjonalisert. Utviklingen i retning av en stadig skarpere konkurranse innen privat sektor, og tilgang til mye kapital, gjør at offentlig sektor blir et interessant område. Ser man bort fra trygdeytelser/pensjoner, utgjør offentlig sektor jamt over ¼ av brutto nasjonalproduktet (BNP).

Kravene til profitt og mangelen på nye geografiske områder å ekspandere i, gjør at man kaster blikket på tidligere skjermede sektorer. I Norden har det stort sett vært offentlig drift av f.eks. helse- og omsorgstjenester. Markedet for helse- og omsorgstjenester er stort, det er enormt stort. Bare kommunenes tjenester utgjør i Norge ca. 30 milliarder kroner årlig, i Sverige er det omtrent 80 milliarder. Og dette er bare en liten bit av offentlig sektor.

I tillegg er disse tjenestene ikke konjunkturavhengige. Det er et voksende marked, det blir stadig flere eldre i Norden. Behovet forsvinner ikke over natta, demografiske data viser at det bare vil vokse i tida framover. Det er med andre ord en veldig sikker sektor å investere i. Derfor passer deregulering, markedsliberalisme og en ideologi for å avvikle velferdsstatsordningene som hånd i hanske for å finne et sted å få overskuddskapitalen til å yngle.

8. Betyr det noe hvem som utfører tjenestene?

Det vanligste forsvaret for privatisering av offentlige tjenester, er at «vi har fremdeles ansvaret, det er det samme hvem som utfører tjenestene». Dette er argumentasjonen særlig fra sosialdemokratisk hold. Argumentet holder ikke. Slipper man først markedet løs, er det umulig å styre det.

Privatisering er en prosess som er vanskelig å reversere. Særlig på områder hvor hele driften privatiseres og kompetansen forsvinner. Da blir det både vanskelig å kontrollere de private utførerne av tjenestene, og å bygge opp tjenesten på nytt i offentlig regi.

Hele arbeiderklassens kamp og grunnen til at man opprettet både fagforeninger og politiske partier, har vært å slåss mot markedskreftene, å tøyle disse kreftene og redusere skadevirkningene. Det har hele tida vært markedet som var motstanderen, markedets normer står oftest stikk i strid med fagbevegelsens ideer om likhet og solidaritet. Hele fagbevegelsens grunnidé var å slåss mot at markedet aleine skulle bestemme arbeidskraftas pris gjennom tilbud og etterspørsel på arbeidsmarkedet. Å privatisere – eller å overlate mer til markedet og kapitaleierne – styrker med andre ord det økonomiske grunnlaget for fagbevegelsens fiender. Kostnadene ved denne politikken må arbeidsfolk bære.

Fra offentlig monopol til privat monopol

Mange trur at å privatisere er å overføre oppgaven fra kommunalt ansatte til det lille renholdsfirmaet på hjørnet. Slik er det ikke. Praksis fra land som har drevet med anbud og privatisering i lengere tid, viser at de små, lokale firmaene kun har en rolle i den første tida. Etter kort tid er det store internasjonale, multinasjonale konserner som skaffer seg makt. Det som er framtredende er at et knippe multinasjonale selskaper er i ferd med å få en helt dominerende rolle verden over når det gjelder anbudsutsatt/privatisert offentlig virksomhet.

Slike firma finner vi i alle verdensdeler og i alle sektorer som har vært anbudsutsatt. Det er særlig selskaper med utgangspunkt i vannforsyningsnæringa i Europa som har ekspandert svært raskt og er i ferd med å skape store private monopoler som faktisk deler verdensmarkedet seg imellom. Veksten til disse selskapene har skjedd ut fra et såkalt naturlig monopol i hjemlandet hvor man ut fra monopolsituasjonen har vært i stand til å sikre seg en enorm profitt som nå brukes til å ekspandere på andre områder over hele verden. Disse multinasjonale gigantene har bygget en meget stor kompetanse på å levere offentlig anbud, de er store nok til å kunne drive med tap til konkurrentene er ute av markedet, de er store nok til å kunne kjøpe konkurrenter som vant anbud og de går ikke av veien for korrupsjon.

Eksemplet General des Eaux

Det gigantiske General des Eaux er kanskje det beste eksemplet på alle forhold ved den omfattende privatiseringsbølgen. La oss begynne med korrupsjon. Sommeren 1994 utga den tidligere dommeren og kandidaten til EU-parlamentet, Jean-Pierre Thierry, ei bok hvor han konstaterte at «80% av korrupsjonen i Frankrike kunne tilbakeføres til to store grupperinger, hver bestående av hundrevis av selskaper (…) som utførte tjenester for det offentlige. Disse gruppene er hovedansvarlige for økningen i korrupsjon (…) så vel som prisøkningen på de tjenestene kommunene betaler dem for å utføre.» Disse to grupperingene er de gigantiske franske vannselskapene General des Eaux og Loyonnaise des Eaux.

Et eksempel er fra 1995 hvor konkurransetilsynet i Frankrike ila fem av General des Eaux sine datterselskaper bøter på tilsammen 10 millioner kroner. Årsaken var at alle de fem selskapene hadde lagt inn bud på renovasjonen i tre ulike steder i Var-regionen i Sør-Frankrike. De hadde ikke opplyst om at tre av selskapene var 100% eid av General des Eaux, ett var 50% eid og det siste 34%. De hadde samarbeidet om prisfastsettelsen. Da blir ikke anbud noen besparelse for brukerne, men et sugerør ned i kommunekassa for å sikre monopolprofitten.

General des Eaux med en omsetning på nesten et halvt norsk statsbudsjett, er et eksempel på ekspansjonen til denne typen selskaper. Det kontrollerer offentlige tjenester i alle verdensdeler. Bare i Storbritannia kontrollerer denne giganten selskaper innen vannforsyning, renovasjon, energiproduksjon, finanstjenester, vei- og brubygging, parkeringsselskaper, mobiltelefoni, kabelfjernsyn, jernbanedrift samt at de eier den største kjeden av private sykehus. Og det er ikke mindre i Frankrike, her operer man innen fjernsyn, matforsyning (til sykehus o.l.), busstrafikk, e-verk og motorveier i tillegg. Det nye er at de i fjor overtok 70% av den største private utdanningsinstitusjonen i Frankrike, Educinvest, med 250 skoler og vel en milliard i omsetning.

General des Eaux sin omsetning har åttedobla seg de siste 15 årene.

I tillegg til å være store, samarbeider de multinasjonale kjempene og deler verdensmarkedet. Innenfor vannforsyning, som er kjernevirksomheten til mange av disse selskapene, finner en nå ni store internasjonale konsern. Disse ni ligger ikke i knallhard konkurranse. De minsker stadig konkurransen ved å kjøpe seg inn i hverandres selskaper, inngå samarbeidsavtaler og kombinater i anbudskonkurransen. Da vannforsyningen i Argentina ble lagt ut på anbud i 1993, var det seirende anbudet et samarbeid mellom tre av de ni dominerende selskapene.

Ikke bare vannforsyning

Monopoltendensene viser seg ikke bare i den harde sektoren, men også i den såkalt myke sektor. Kollektivtransport er en mellomting mellom hard og myk. Etter snart 10 års anbudskonkurranse i Sverige er det 3-4 store busselskap igjen. De små kommunale er så å si utradert. Og de store selskapene er igjen eid av multinasjonale konsern, som i noen tilfeller i alle fall til slutt kan spores tilbake til de forannevnte anbudsspesialistene. Bransjen der tenker seg ei utvikling i retning av gigantselskap hvor en må beherske minst 50.000 busser for å kunne konkurrere.

Sverige har også praktisert konkurranseutsetting av f.eks. eldreomsorgen i lang tid. Her finner vi også det samme bildet. En undersøkelse utført av Dagens Medisin viste at i 1996 var Partena Care AB giganten i Sverige. Både når det gjaldt omsetning og antall ansatte var dette firmaet, som forøvrig eies av franske Sodhexo Alliance, like stort som de 5 neste på lista tilsammen. Andre store som er inne er ISS Care. ISS er det multinasjonale selskapet som er tyngst inne i Norge. Både på renhold og helse/omsorg. ISS er aktiv i hele Europa og i Nord- og Sør-Amerika. De fikk forøvrig tildelt kontrakt på omsorgstjenester i Asker – uten konkurranse.

Privatisering = monopolisering

Dette sveipet gjennom situasjonen viser hvor korttenkt argumentet om at privatisering vil gi økt konkurranse, lavere kostnader og mindre byråkrati er. Tvert om er resultatet etter noen anbudsrunder at de offentlig monopolene blir erstatta av private monopoler, med langt større makt og innflytelse verden over.

I Storbritannia viste en undersøkelse i 1994 at 5 selskap kontrollerte 60% av alle anbudskontraktene innen renovasjon. Tilsvarende tall innen hjemmehjelpsområdet var 65%. Å tru at dette ikke kan skje her i landet, er å basere seg på en illusjon som savner grunnlag i erfaring fra de landa der offentlig tjenesteyting virkelig er blitt åpna for privatisering. Når det ikke har skjedd i Norge til nå, skyldes det at motstanden mot privatiseringsprosessen har vært sterk nok til å demme opp noe.

9. Kvalitet og kostnad

Privatiseringstilhengerne skal ha bedre og billigere tjenester. Jeg har tidligere prøvd å vise at først og fremst spiller man inn til de multinasjonale foretakene og gir dem nye muligheter for profitt, på det som skal være velferdsstatens område. Det er kanskje først og fremst et angrep på de ansatte gjennom å splitte arbeiderkollektivene. På samme måte som utskilling – out-sourcing – i privat sektor splitter arbeiderne i kjernevirksomhet og støttefunksjoner, gjør også privatisering det. Her har offentlig og privat ansatte et felles utgangspunkt for å slåss mot alle former for utskilling.

Mister tverrfaglighet og stordriftsfordeler

Men konkurranseutsetting er faktisk dyrt. Det bærer med seg store kostnader. Ikke minst hindrer den en stor organisasjon som kommunene er, i å utnytte stordriftsfordeler og tverrfaglige løsninger. Et klassisk eksempel er privatiseringa av snøbrøytinga. Man sparte noen penger, men oppdaga at de folka som brøyta, hadde klipt plener på sommerstid. Ja, da måtte plenklipping også privatiseres. En kunne jo ikke ha folk ansatt bare om sommeren uten noe sysselsetting på vinteren. Men samla sett ble de to anbudene dyrere enn å utføre det i egen regi. Tendens til sub-optimalisering, dvs. å se på lønnsomhet i deler av virksomheten isolert, er en naturlig konsekvens av privatiseringsprosessen.

Det offentlige har mange muligheter for å være tverrfaglig – hvem sier f.eks. at en vaktmester i skolen bare må være en som reparerer det tekniske anlegget? Kan ikke kvaliteten på skolen heves ved å gi ungene flere kontakter mot voksenverden og bruke f.eks. vaktmester og renholder systematisk i dette? Slik sett er det viktige kvaliteter som går tapt ved å kostnadsberegne og anbudsutsette hver enkelt tjeneste isolert.

Kommunene og fylkeskommunene er store – også som innkjøpere. Mange små enheter kan nyte godt av stordriftsfordeler som oppnås når kommunene ser på virksomheten under ett og bruker størrelsen til å oppnå gunstige priser. Oppsplitting vil naturlig nok ikke kunne gi samme effekten.

Transaksjonskostnader

Det er mange ekstrakostnader når kommunale tjenester skal anbudsutsettes. Alle disse transaksjonskostnadene må med i bildet når man skal vurdere om konkurranseutsetting lønner seg (i ei rein økonomisk vurdering uten å se på farene ved å overlate styringa til andre).

Reint faktisk er det da slik at for reelt å spare penger, må prisen på å utføre tjenesten i privat regi være så mye lavere at den dekker opp både profitten og transaksjonskostnadene. Svenske undersøkelser viser at bare kostnadene ved selve anbudet og kontrollen av at anbudet følges, utgjør fra 6-20% av kontraktssummen.

Først og fremst er det store kostnader knytta til innkjøpsfunksjonen i kommunene. Ved et anbud fraskriver man seg den daglige styringsretten. Styringsretten utøves én gang (i beste fall), dvs. ved utforming av anbudspapirer og muligheten ligger også der ved seinere nye anbudsrunder. Det er komplisert å lage store anbud. Selskapet som vinner anbudet, vil forholde seg til kontrakten. Alt som kommer i tillegg vil være ekstratjenester som faktureres.

Det beste eksemplet er fra hjemmesykepleien. Her fikk den private hjemmehjelpen spørsmål fra brukeren om å ta med posten inn (fra postkassa). Det hadde man alltid gjort før. Selvsagt gjøres det fortsatt, men i og med at det ikke sto i kontrakten, utløste det en regning for tilleggsytelser.

Å legge omsorg ut på anbud er noe annet enn å legge bygging av et hus ut på anbud. Det er vanskelig å tallfeste omsorgen – kvalitet måles på en annen måte. Som et eksempel på alt arbeidet som ligger bak et slikt anbud, nevnes det danske eksempelet om hvordan Hørsholm Kommune utarbeidet kvalitetskravene for sitt pleiehjem Margrethelund. Anbudspapirene inneholdt et avsnitt om «personlig pleie». Dette var bare ett av mange avsnitt, men inneholdt igjen 21 underpunkter. Et av de 21 underpunktene het «daglig vask» og lyder som følger:

«Der ydes daglig (også week-end) hjælp til vask ved vaskekumme eller i sengen, afhængig af brugerens tilstand. Der anvendes separat vaskeklud og håndklæde ved øvre og nedre toilette. Der anvendes sæbe med undtagelse af i ansigtet. Nedre toilette udføres ved vask forfra og bagud. Sæben fjernes helt med vand. Huden tørres eller dubbes helt tørr. Specielt observeres hudfolder.»

Kommunen må beskrive alle hendelser like detaljert for hele pleiehemmet. Man må på forhånd da gjennomtenke hver en liten detalj og utforme kvalitetskrav. Det er ikke billig. Samtidig må beskrivelsene følges opp. Så lenge man ikke har kontroll gjennom direkte ansettelsesforhold, er det kontrakt i forhold til inngått kontrakt som er mulig. Brytes kontrakten på for mange punkter, kan den sies opp. Men dette er vanskelig. Å bli kvitt en kontrakt fordrer ofte en rettssak. Som oftest ender det med et kompromiss hvor utfører lover bedring, kanskje med noe mer penger i sekken.

Det klassiske norske eksemplet på hvor vanskelig det er å spesifisere omsorgskontrakter er striden i Asker hvor er det uenighet mellom Asker Kommune og ISS som har fått tildelt kontrakt på drift av et sjukehjem. ISS mener kommunen sender for syke pasienter til dem, for mange tunge arbeidskrevende pasienter.

Inn i kostnadene går også ofte en tung omstillingsbit for personalet. Det kan koste mye penger å både si opp, omstille og ta vare på personalet i en slik prosess. Ikke minst vil det å bli konkurranseutsatt være et signal som ikke skaper samarbeid og kreativitet, men konflikter.

10. Hvem står bak privatiseringsframstøtene?

De enkle og selvfølgelige framstøta for privatisering er fra EU-hold og styrerommene i de multinasjonale selskapene som øyner monopolprofitt. Men det er ikke nok. Her i Norden har vi en helt særegen drivkraft i arbeidet for å få fart på privatiseringsprosessen.

SAMAK-rapporten

I 1989 satt ei gruppe på Sørmarka og utarbeidet et dokument som het Förnya den gemensamma sektorn. Det var Arbeiderbevegelsens nordiske samarbeidskomite (SAMAK) sin økonomisk-politiske arbeidsgruppe. SAMAK er samarbeidsarenaen for de faglige landsorganisasjonene og de sosialdemokratiske partiene i Danmark, Finland, Norge og Sverige. Fra Norge var bl.a. Gunnar Berge (DnA) og Juul Bjerke (LO) med. I forordet skriver man at en kritikk mot notatet de framla, ville bli at «det i for høy grad fraviker tankegangen som man ellers gjennom generasjoner har vært enige om i den nordiske sosialdemokratiska arbeiderbevegelse».

Bekymringene er at offentlig sektor er for stor og krever for mye ressurser. Man sier bl.a. at «en central uppgift är att öka såväl effektivitet som produktivitet inom den offentliga sektorn. Med effektivitet menar vi att ‘göra saker rätt’, dvs. att den offentliga sektor ska ägna sig år just de verksamheter som ger de effekter vi vill nå. Med produktivitet menar vi att ‘göra saker rätt’, dvs. så billigt som möjligt.»

Videre heter det: «Det finns således varken ideologiska eller ekonomiska argument varför exempelvis tvätten på sjukhusen eller serveringen i skolmatsalarna måste äga rum i offentlig regi. Om det skulle visa sig möjligt att pressa kostanderna genom att lägga ut sådana verksamheter på entreprenad (anbud), då bör man genomföra en strukturomvandling av den offentliga verksamheten, innebäranden bl.a. att man koncentrerar sig på de verksamheter som är de mest prioriterade, och skär ned eller lämnar i från sig ¨øvrige verksamheter».

I tillegg sier også rapporten noe om de ansatte sine forhold etter kursendringen: «Innebörden är att vi måste acceptera en betydligt högre grad av rörlighet – inklusive friktionsarbetslöshet – också inom den offentliga sektorn.»

Som en avslutning heter det: «I denna PM har en rad exempel givits på hur arbetarrörelsen i de nordiska länderna aktivt nu börjat ta sig an uppgiften att förnya den offentliga sektorn. Nu gäller det att gå vidare, i samarbete med de offentligt annställda.»

Og videre har de gått. Det er denne linja særlig DNA kjører fram. Tilsynelatende mot privatisering, men bare på visse områder. Foreløpig er helse, omsorg og utdanning skjerma. Men taktikken er åpenbart å privatisere område for område. Ikke ta en full åpen kamp om dette, men heller finne seg noen gode fiender i Frp o.l. som kjører linja helt ut.

Språkbruk

I offentlig debatt foregår det en ideologidebatt. Størrelsen på offentlig sektor er en ting som diskuteres. Er den for stor? Det offentliges andel av BNP i Norge har totalt sett sunket fra 52% til 43% de siste 6 åra. Så veksten er ikke stor.

Men ideologien går på mer, sakte men sikkert har man kastet vrak på gamle honnørord og innført nye. Før snakket en sosialdemokrat om politisk styring, regulering, offentlig drift, utjamning og fordeling. Dagens utgave snakker om konkurranseevne, fristilling, markedstilpasning, deregulering, kostnadseffektivisering og liberalisering. Det er faktisk helt andre verdier man konkret snakker om enn tidligere.

11. Omstilling er nødvendig

Omstilling av offentlig sektor er nødvendig. Men da mener jeg reell omstilling og ikke den varianten av ordet som enkelte politikere har lagt seg til: nemlig en nedbygging og privatisering av offentlig sektor. Det er mange forhold som gjør at offentlig sektor ikke kan være statisk. Ikke minst gjør it-verktøy sitt inntog også her. Det er ikke lenger sikkert at rådhusene planlegges med plass til alle ansatte, noen kan sitte hjemme. Alle arkiver, alt rutinemessig arbeid kan effektiviseres pga. it-utviklingen.

Samtidig gjør utviklingen på alle felter at vi får større behov for kunnskap. Det foregår en enorm teknisk utvikling på de fleste områder. Behovet for bemanning enkelte plasser går ned, mens andre områder roper etter folk. Vi opplever en forskyvning av offentlig sektors innsatsområder. Behovet for omsorgstjenester øker dramatisk i takt med at store årskull blir pensjonister. Det er ikke naturlig for en organisasjon å si at slik det alltid har vært, skal det alltid bli. Noen må skifte beite.

Mange av oss som har vært tillitsvalgte lenge, har brukt mye tid til å slåss mot slike endringer. Sikkert fornuftig, da arbeidsgiver ofte bruker reelle endringsbehov til å iverksette faglige forverringer. Samtidig er det viktig at slike omstillinger i stor grad styres fra grasrota, som faktisk har et godt kjennskap til hvilke behov som finnes hos folk.

12. Enhet brukere – ansatte

Hvilke motkrefter fins det mot privatiseringsframstøta? Først og fremst de som blir ramma, både brukere av tjenestene og offentlig ansatte. Privatisering betyr på sikt rasering av tilbudet, eller rettere sagt: et tjenestetilbud basert på den enkeltes økonomiske yteevne. På sikt oppstår et klasseskille. Se bare på erfaringene fra Skovbo Kommune i Danmark. Der har ISS bygget den kommunale barnehagen mot retten til å få drive den. De lanserer et helt nytt konsept: ISS Junior Service.

Her vil barna i tillegg til institusjonens ytelser, mot betaling, kunne få følgende goder eller «tilkjøpsytelser» som det heter:

Tilgang til kvelds- og helgeåpent, administrasjon av medisin, ferietilbud, nødmammatilbud for syke barn, frokost-, lunsj- og middagstilbud eller matpakketilbud til barnet eller hele familien, innkjøp av dagligvarer, hent-bringe-ordning, klesvask, stryking og reparasjon av klær til hele familien, formidling av au-pair, computerlekestue og mye mer.

Tenk på de klasseforskjellene som vil synliggjøre seg for ungene, når foreldrenes økonomi avgjør hva de skal få lov til å spise, hva de skal få lov til å leke med osv. i barnehagen. Dette skjer når markedet får styre – mot maksimal profitt, også i barnehager.

For lavtlønna offentlig ansatte betyr privatisering en senking på prisen på arbeidskrafta, som tidligere nevnt i denne artikkelen. For noen relativt høytlønna, vil private tilbud kunne skape bedre forhold, men ikke for det store flertallet.

Her ligger kimen til en viktig enhet mot privatisering. Brukere og ansatte har felles interesser. Samtidig betyr dette at en ikke uten videre bare kan si: fortsett med den offentlige drifta som i dag. Alt for ofte er det offentlige tilbudet for dårlig, og bærer preg av å være utsulta og i forfall. Tilbudet må i tillegg i mye større grad tilpasses brukernes behov. Hvis ikke vil brukerne ønske privatisering velkommen – i alle fall i første omgang. Som skiftarbeider irriterte det meg stort at barnehagene var tilpassa kontortid. Hva ble alternativet, ofte private løsninger. Slik vil det være mange steder hvor det offentlige tilbudet er for dårlig. Da blir det lett å ty til enkle grep og la andre overta. Det kan virke bra, i første omgang. Vi på venstresida har tatt dette problemet alt for lett, og ofte kommet i konflikt med brukerne. Åpningstider, tilgjengelighet, service og kvalitet er det privatiseringsforkjemperne oftest argumenterer med. Skal vi greie å lage alliansene, må vi både ta fra dem disse argumentene og peke på de langsiktige konsekvensene.

Ved å jobbe for å beholde offentlig sektor, samtidig som vi legger mye større vekt på brukernes behov og forsvarer brukernes rettigheter, er mye av grunnen lagt for en kraftig allianse.

13. Det nytter å slåss

Fronten mot privatiseringsframstøta vokser stadig. Flere og flere trekkes med. Som mitt forbund sa på landsmøtet nylig: «tida er inne for å bygge en folkebevegelse til forsvar for en sterk og effektiv offentlig sektor».

Metoden er å bygge allianser – mellom ansatte og brukere, fagbevegelse i offentlig og privat sektor, med interesseorganisasjoner, politiske organisasjoner og alle som ønsker fellesskapsløsninger i stedet for markedsløsninger.

Og fagorganiserte må slåss mot dumping av lønns- og arbeidsvilkår som ligger i privatiseringsframstøtene. I Danmark har man slåss. Søppelstreiken i Århus. De streika – og tapte. Den nesten 1 år lange RI-buss-konflikten i Esbjerg var Nordens hardeste streik på flere tiår. De streika – og tapte.

Begge tapte. Men de vant også. Omkostningene ved privatisering ble for store. Det var ubekvemt med politi og hunder mot streikevakter hver dag i nesten et år. Når jeg snakker med danske fagforeningskolleger, så sier de at det er musestille i dansk privatiseringdebatt. Takten har avtatt.

Dette får meg til å trekke konklusjonen at greier vi å mobilisere både brukere og ansatte i kampen for offentlig sektor, på en offensiv måte, så er det fullt ut mulig å vinne. Men da må vi starte nå, og ikke vente til bølga med privatisering er over oss for fullt.

av Terje Valen

«Sosialister har hatt en rotet oppfatning av hva familien er,» skriver Terje Valen i sin omtale og kommentar til Lise Vogels artikkelsamling, «Woman Questions – Essays for a materialist Feminism».

I boka si har Lise Vogel samlet en god del av det hun har skrevet fra 1977 av og fremover. Vogel beskriver seg selv og sin feminisme som et produkt av det hun kaller feminismens andre bølge i USA. Denne bølgen begynte på slutten av 60-tallet og vokste seg sterk utover på begynnelsen av 70-tallet. Hun plasserer seg også på en kritisk måte innefor den retningen hun kaller sosialistisk feminisme. En retning som har stått i opposisjon til den såkalte radikale feminisme.

Radikal feminisme

Selv beskriver hun hovedposisjonene i den radikale feminismen slik: De radikale feministene hevdet at kvinneundertrykkingen sprang ut av en seksuell konflikt som gjennomsyrer hele historien, der menn har kontroll over kvinnenes kropper, seksualitet og deres reproduktive prosesser. Ut fra dette synet hadde alle menn som en gruppe makt over alle kvinner og seksualpolitikk var nøkkelen. Ikke mangelen på rettigheter og anledninger, men en struktur som de radikale feministene etter hvert kalte patriarkat, var det som hindret kvinnefrigjøringen. Rase- og klassehierarkier var viktig, men kjønnsundertrykkingen kom først, historisk og teoretisk. Frigjøring krevde at man kastet patriarkatet og gjennomførte en radikal endring av samfunnsmessig organisering og kulturell praksis. Selvstendige kvinnesamfunn og institusjoner skulle være middelet til omdanning av samfunnet. (Se Vogel, s. 1-19)

Sosialistisk feminisme

Også de sosialistiske feministene analyserte kvinnenes underkuing på en radikal måte, men de fant grunnen til den i de strukturelle trekkene i samfunnet. Disse feministene hevdet at kapitalismen, eller det kapitalistiske patriarkatet, som mange kalte det, ikke bare utbyttet kvinnene i arbeidet og i husholdningen, det undertrykte dem også ved hjelp av en utbredt ideologisk og kulturell dominans. Arbeiderklassekvinnen og de fargete kvinnene bar en uforholdsmessig del av den kapitalistiske undertrykkingen. Kvinnefrigjøringen ville derfor kreve at en omstrukturerte samfunnet ut fra et klasse- og raseperspektiv, ikke bare ut fra et kjønnsperspektiv.

På 70-tallet fikk den feministiske bevegelsen en spesiell innflytelse på universitetene. Mens det feministene tidligere hadde skrevet tidligere ble sirkulert på uformelle måter, tok de feministiske tankene mer og mer form som lærde artikler og bøker. De yngre feministene hadde lite erfaring med det nære båndet mellom teori og radikal aktivisme som hadde sporet bevegelsene på 60-tallet. Og det akademiske miljøet var hierarkisk og nesten bare hvitt i toppen. Derfor ble det skrevet mindre om rase- og klassespørsmål samtidig som hele kvinnebevegelsen ble presset inn i et mer defensivt spor på grunn av konservative angrep på retten til selvbestemt abort og andre rettigheter som kvinnene kjempet for.

Kvinnene nådde visse resultater på grunn av kampene under den andre feministiske bølgen, men på 80-tallet økte faktisk likevel mange byrder som sprang ut av rasismen og klassesystemet. Og på 90-tallet har den globale omstruktureringen brakt nye utfordringer som utbredt arbeidsløshet og underbeskjeftigelse, fallende inntekter, opptrapping av konflikter av rasistisk og etnisk karakter og fremvekst av åpne rasistiske og antisemittiske grupper som kjemper for hvitt overherredømme. Sett ut fra hverdagslivsperspektivet er situasjonen for de fleste folk, og særlig for kvinner, dyster og fremtidsutsiktene kanskje enda verre.

Når man ser på den graden av samfunnsmessig elendighet som vi finner over hele jorden, så er det kanskje ikke overraskende å finne tegn på fornyet interesse i radikal tenkning og handling og den relevansen dette har for kvinnene. Til tross for at det over alt erklæres at sosialismen er død og sammen med den marxismen, så viser fakta noe annet. I USA, for eksempel, trekkes mengder av mennesker til sosialistiske konferanser hvert år og forleggernes boklister tyder på stadig etterspørsel etter radikal forskning. Nye tidsskrifter lover å gjenopplive marxismen og til å med gjeninnføre slike begreper som klasse, materialisme og sosialisme. Deltakere i en større akademisk konferanse (den 9. Birkshire-konferansen om kvinnehistorie ved Vassar College i Pougkeepsie, New York) svarer ja til følgende spørsmål: «Er marxismen fremdeles et nyttig verktøy i analysen av kvinnehistorien?»

Mexico

Under det nye bondeopprøret i Mexico, der mange kvinner deltar aktivt også som soldater, krever de «demokrati, jord og sosialisme». Kort sagt så synes en verdensomspennende bevegelse igjen å reise spørsmålet om sosialismen. Og med det følger ny oppmerksomhet når det gjelder mulighetene for sosialistisk feminisme.

Den første artikkelen i boken er fra 1979 og har tittelen «Spørsmål når det gjelder kvinnespørsmålet» (Se Vogel, s. 23-39). Her tar Vogel opp to forskjellige retninger innen den sosialistisk feminismen når det gjelder kvinnenes situasjon i samfunnet. Den ene retningen som vanligvis har vært fremherskende på venstresiden og blant sosialistiske feminister, mente at kjønnsdelingen av arbeidet i familien er roten til kvinneundertrykkingen. Den andre retningen, som ligger innebygget i Kapitalen, prøvde å plassere kvinneundertrykkingen innenfor en forståelse av arbeidskraftens reproduksjon og reproduksjon av det kapitalistiske samfunnssystemet.

I begynnelsen av artikkelen sier Vogel at kvinnebevegelsen og venstresiden må ta på seg en viktig politisk oppgave – å utvikle en teori om kvinneundertrykkingen og kvinnefrigjøringen som både er marxistisk og feministisk. Etter å ha beskrevet og kritisert tidligere forsøk på å klare dette, går Vogel selv løs på oppgaven.

For det første hevder hun at vi ikke trenger noen ny teoretisk syntese mellom marxisme og feminisme. Det er heller slik at den marxistiske teorien må utvikles.

Familie

Så skriver hun at av de mange elementene som finnes innen kvinnespørsmålet, så er det begrepet familie som har den største ideologiske og psykologiske kraft. Hun går så inn på hvordan familien i USA ser ut i virkeligheten. Der fantes (på slutten av 70-tallet) eneforelderfamilier, tregenerasjonshusholdninger, familier spredd på mer enn en husholdning, barnløse parforholdhusholdninger, enslige personer, bare-barn institusjoner og husholdninger og institusjoner som består av voksne som ikke er i slekt. I USA var den såkalte kjernefamilien med far, mor og et par-tre barn statistisk sett en minoritet blant husholdningene allerede fra før 1940.

Sosialister har hatt en rotet oppfatning av hva familien er. Stort sett har tendensen til å angripe den borgerlige familien og forsvare arbeiderklassefamilien dominert. Dette har samfunnsmessige årsaker. Marx og Engels observerte at kvinnene gikk inn i arbeiderklassen under ekstremt ugunstige forhold og dro den konklusjonen at arbeiderklassefamilien allerede var i ferd med å visne vekk. Men mot slutten av 1900-tallet så den sosialistiske bevegelsen for seg muligheten for et stabilt hjemmeliv for arbeiderklassen, og begynte en tvetydig kampanje med to mål: For det første mot den doble undertrykking av kvinnene i både lønnsarbeid og familie og for det andre til forsvar for arbeiderklassefamilien. Ut fra dette arvet sosialistene i det 20. århundre en rotet tradisjon som aldri har klart å plassere familie, klasse og produksjonsmåte i samband med klassekampen.

Sosialister har altfor ofte gått glipp av Marx sin observasjon at «hvor forferdelig og avskyelig oppløsningen av de gamle familiebånd synes under kapitalismen, så skaper den moderne industrien ikke desto mindre et nytt økonomisk grunnlag for en høyere form for familie og forhold mellom kjønnene, ved å gi kvinner, ungdom og barn en viktig stilling i produksjonsprosessen utenfor familien.»

Sosialister som studerer samtidige kapitalistiske samfunn har vansker med å plassere familiene og individene i dem ut fra et klasseperspektiv og et klassekampperspektiv. Noen mener at lønnsarbeidet til (det mannlige) familieoverhodet bestemmer klassetilhørigheten og tillater ikke at de andre familiemedlemmene sin deltakelse i arbeidsstyrken virker inn på familiens klassetilhørighet. Dette gjør den arbeidende kone eller det arbeidende barn usynlig. Dessuten overser en, ut fra dette standpunktet, personer som ikke befinner seg på plasser som ikke ser ut som en vanlig familie. Andre marxistiske forskere setter fokus på den individuelle arbeider, mann eller kvinne, og utvikler kriterier for klassetilhørighet som er uavhengig av at familie er medlemsskap i en husholdning. Dette standpunktet gir kvinnen en klassetilhørighet, men klarer ikke å omfatte den virkeligheten som springer ut av erfaringene i familien og antyder at kvinner og barn og folk i institusjoner, som ikke arbeider heller ikke har noen klasseeksistens.

Hvor er kilden til kvinneundertrykking?

Alt i alt er familie og arbeiderklassefamilie usedvanlig sterke ideologiske antagelser som begge finnes innen den tradisjonen som diskuterer kvinnespørsmålet. Fordi disse begrepene har så alvorlige analytiske konsekvenser og psykologiske overtoner, krever de en grundig kritikk som leder til utviklingen av vitenskapelige begreper. Dette vil gi svar på følgende spørsmål: Hvor ligger kilden til, eller den viktigste grunn til kvinneundertrykkingen?

Lise Vogel diskuterer dette i første del av boka Woman Questions – Essays for a materialist feminism (Kvinnespørsmål – essayer om en materialistisk feminisme). I en artikkel fra 1979 sier hun at det innen den sosialistiske tradisjonen alltid har eksistert to adskilte og motsatte tilnærmingsmåter til kvinnespørsmålet. Og hun hevder at de teoretiske røttene til den skjulte debatten mellom disse to standpunktene går tilbake til Marx og Engels sine egne skrifter. De to måtene å nærme seg dette på kan vi skille ut ved å identifisere hvordan de forskjellige tradisjonene stiller seg til spørsmålet om hva som er kjernen i, eller det viktigste utspringet til kvinneundertrykkingen. Hun sier at vi da for det første finner den såkalte «familiebegrunnelsen»: kvinner er undertrykt på grunn av familien. For det andre finner vi den «samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen»: kvinneundertrykkingen har roten sin i kvinnenes plass i den samfunnsmessige produksjonen.

«Ifølge det første synet forklarer kvinnens situasjon inne i familien hvorfor de er utelukket eller delvis utelukket fra det sosiale liv og produksjonen. Ifølge det andre synet er det forskjellen i plassering av kvinnene i den sosiale produksjonen som ligger i kjernen av deres undertrykking i familien så vel som i andre sfærer. Hvert syn antyder sin særegne analyse av de forskjellige elementene som utgjør den teoretiske kjernen i kvinnespørsmålet: familien, arbeidet og like rettigheter.

Familieargumentet tar utgangspunkt i det som synes å være empirisk innlysende: familien, undertrykkingen av kvinnene og arbeidsdelingen på grunnlag av kjønn. Det behandler dette problemet som analytisk sett adskilt, i hvert fall delvis, fra de samfunnsmessige forhold i produksjonen (produksjonsforholdene) som de ligger innbakt i. Ut fra dette synet er det familien og kjønnsarbeidsdelingen inne i denne som er den grunnleggende kilden til kvinneundertrykkingen, og en prøver ut fra det å forstå utspringet til og utviklingen av dette forholdet i historien. I den grad familien er knyttet til den dominerende produksjonsmåten i et gitt samfunn og varierer ifølge klasse, kommer disse faktorene inn i diskusjonen som essensielle, men mer eller mindre ytre bestemmelser.

Familiebegrunnelsen har utgjort det teoretiske grunnlaget for mesteparten av de sosialistiske tanker om kvinnespørsmålet. Det gjennomsyrer Bebels bok Kvinnen under sosialismen og dominerer Engels ganske motsigelsesfulle fremstilling i Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse. Innenfor dagens (1979) sosialistisk-feministiske bevegelse fremtrer ofte familieargumentet sammen med forsøk på å utvikle en teori om patriarkatet. En slik teori vil forklare den spesielle karakteren av kvinneundertrykkingen, særlig innen familien, uten å fornekte klassekampen. Akkurat som marxismen har oppdaget lovmessighetene som styrer den sosiale produksjonen og klassekampen, så vil teorien om patriarkatet avsløre de materielle mekanismer som ligger under kjønnsarbeidsdelingen og kvinneundertrykkingen. Eller, som mange har antydet – ved å ta utgangspunkt i Engels bemerkning at «den bestemmende faktor i historien, er til syvende og sist produksjonen og reproduksjonen av direkte liv». (Fra ovennevnte bok.) Ifølge dette synet forklarer marxismen produksjonsmåten, mens teorien om patriarkatet forklarer reproduksjonsmåten.

Alle versjoner av familiebegrunnelsen inneholder en viss parallellitet mellom klasse- og kjønnsfenomener, enten de nå har en uttalt teori om patriarkatet eller ikke. Ut fra dette fremsetter de, mer eller mindre klart, en rekke par som står mot hverandre: produksjon/reproduksjon; arbeid/familie; offentlig sfære/privat sfære; klasseutbytting/kvinneundertrykking; sosialt produktivt arbeid/privat hjemmearbeid; klassesystem/familiesystem; herskerklasse dominering/mannlige privilegier: marxistisk teori/teori om patriarkatet. Ut fra disse parene er det bare ett skritt til alvorligere slutninger. Logisk sett antyder familieargumentet at en systematisk mekanisme, som er særegen for familien og adskilt fra klassekampen som karakteriserer en gitt produksjonsmåte, utgjør drivkraften bak kvinneundertrykkingen. Kort sagt, ifølge den teorien som ligger innbakt i familieargumentet er det to like kraftige motorer som driver utviklingen av historien: klassekampen og kjønnskampen.

Teorier som fremlegger parallelle kamper i forskjellige sektorer – for eksempel, klasse, kjønn og rase – møter alvorlige problemer når de forsøker å analysere forholdene mellom de forskjellige kampene. Teoretisk sett kan de parallelle kampene aldri virkelig skjære hverandre.

Isteden blir det slik, for å bruke jernbanespråket, at de ganske enkelt synes å møte hverandre langt ute i horisonten, mens de i virkeligheten forblir skarpt adskilte. Følgelig er det slik at en sosialistisk strategi som holder seg til familieargumentet har store vansker med å knytte kampen for kvinnefrigjøringen til den helhetlige revolusjonære kampen. En slik strategi tar enten form av en kvinnebevegelse som må vokte over sin egen uavhengighet med den praktiske innsats som passer med dens teoretiske posisjon; eller så utsetter den kvinnespørsmålet til den revolusjonære fremtid, mens den løpende aktiviteten underkaster såkalte kvinnesaker under klassekampen, forstått på en økonomistisk måte. For å vende tilbake til jernbanespråket er det slik at den første tilnærmingsmåten erkjenner den virkelige parallelliteten av oppgavene, at de alltid er skilt, men dermed blir den sårbar overfor borgerlig-feministiske feil. Den andre tilnærmingsmåten derimot faller som offer for illusjonen om at sporene møtes i den revolusjonære horisonten, mens den slår begge sporene sammen til ett når det gjelder pågående aksjoner: på slike spor kan ikke noe virkelig revolusjonært tog kjøre.

Det samfunnsmessige produksjonsargumentet går ut fra det teoretiske standpunktet at klassekampen innen den sosiale produksjonens område representerer den sentrale dynamikk i den samfunnsmessige utvikling. Ifølge dette synet viser begrepet samfunnsmessig produksjon til hele prosessen som fører til reproduksjon av de sosiale forhold i produksjonen, medregnet bytteprosesser og direkte produksjon.

Før vi diskuterer spesifikke institusjoner – familien for eksempel – i et gitt samfunn, må vi identifisere den særegne produksjonsmåte som dominerer i et gitt samfunn. Innen klassesamfunn har kategorien familie som sådan ingen mening; isteden eksisterer familien bare innen forskjellige klasser. I de dominerende klassene er familien en bærer og overfører av eiendom, selv om den også kan ha andre funksjoner. I de underordnete klassene strukturerer den plassen der arbeidskraften – blir vedlikeholdt og reprodusert.

Vedlikehold og reproduksjon av arbeidskraften er nødvendig for den samfunnsmessige reproduksjonen, likevel finner den sted i utkanten av den samfunnsmessige produksjonen. Historisk sett har kvinner i underklassene blitt tildelt hovedansvaret for de aktivitetene som sikrer vedlikehold og reproduksjon av arbeidskraften. Dessuten er det slik at kvinnens plass i den kjønnsarbeidsdelingen som karakteriserer disse aktivitetene både påvirker og blir påvirket av deres deltakelse i det samfunnsmessige arbeidet som de gjør for den dominerende klassen. I et gitt klassesamfunn er undertrykkingen av kvinnene i underklassene rotfestet i deres spesielle forhold til prosessene med å vedlikeholde og reprodusere arbeidskraften på den ene siden og i sosialt arbeid på den andre siden.

Aktivitet i kanten av den sosiale produksjonen har nødvendigvis noen implikasjoner for de handlende personene som er med på den. Det er for eksempel slik at den kapitalistiske produksjonsmåten tvinger frem et skarpt skille, på det økonomiske nivå, mellom de fleste sider av samfunnsmessig produksjon og det Marx kaller individuelt forbruk – som inneholder de materielle prosessene til ubetalt hjemmearbeid. I en gitt kapitalistisk sosial formasjon er det slik at individer befinner seg helt eller delvis marginalisert når det gjelder den samfunnsmessige produksjonen fordi deltakelse i disse prosessene opptar en spesiell plass i den samfunnsmessige arbeidsdelingen, med særegne politiske, ideologiske og psykologiske virkninger.

Den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelse tar ikke familien og arbeiderklassefamilien som gitte størrelser, for de har i seg begreper som må lages innen en marxistisk teori. Denne konstruksjonen er en del av arbeidet med å produsere en vitenskapelig teori om arbeidskraftens reproduksjon, en oppgave som jeg ikke kan prøve å løse her. Noen av trekkene i en slik teori er likevel allerede klare og kan antydes skjematisk. Familien representerer et begrep som er spesifikt både med hensyn til produksjonsmåte og klasse. Derfor fungerer begrepets tilsynelatende ahistoriske klasseløshet som en ideologisk maske som skjuler klassekampen. Innen den kapitalistiske produksjonsmåten viser oppfatningen av arbeiderklassefamilien i virkeligheten til det stedet og de handlende personene i den prosessen som fører til reproduksjon av arbeidskraften som en vare, som blir utført i en spesifikk samfunnsformasjon. Denne formuleringen tillater en stor variasjon i sosiale strukturer som fungerer som slike steder. Dessuten gir klasseplasseringen av familiemedlemmene som deltar i lønnsarbeid en nøkkel til å lenke familien til klassestrukturen. Den aktuelle klasseposisjonen – og erfaringene til individuelle familiemedlemmer i en spesifikk sammenheng – utgjør selvfølgelig et annet spørsmål. Særlig politiske, ideologiske og psykologiske faktorer spiller en spesielt stor rolle for et individuelt familiemedlem – for eksempel en ikkearbeidende kone, en eldre person, en skoleelev – som ikke deltar direkte i det samfunnsmessige arbeidet.

Den sosiale produksjonsbegrunnelse antyder at essensen i det såkalte kvinnespørsmålet i kapitalistiske samfunn er tosidig. For det første arver kvinnene, fra en historisk oppstått kjønnsdeling av arbeidet, hovedansvaret for de prosessene som angår i individuelt forbruk og reproduksjon av arbeidskraften som en vare. Derfor trer mye av aktiviteten deres frem som ubetalte tjenester overfor lønnsarbeidende menn, og det skaper et alvorlig potensiale for kjønnsmessig fiendtlige motsigelser. For det andre mangler kvinner, som mange andre grupper i det kapitalistiske samfunnet, fulle demokratiske retter, og kampen deres for å oppnå disse rettighetene gir en annen mulig kilde til kjønnskonflikt. Alt i alt har kvinneundertrykkingen i kapitalistiske samfunn en tosidig opprinnelse i kvinnenes spesielle situasjon med hensyn på samfunnsmessig produksjon og like retter. Av disse to er kvinnenes innestengning i hjemmearbeid den største hindringen for virkelig frigjøring. Som Lenin sa det:

«Den kvinnelige halvdel av menneskeheten er dobbelt undertrykt under kapitalismen. Arbeiderkvinnen og bondekvinnen blir undertrykt av kapitalen, men i tillegg til og ovenpå dette blir de, selv i de mest demokratiske borgerlige republikker, forblir de berøvet noen rettigheter fordi loven ikke tillater dem likeverd med menn; og dessuten – og dette er det viktigste – forblir de «husholdningsslaver», for de er overbelastet med det ensformige slitet som ligger i det skitneste og hardeste og mest nedverdigende arbeid på kjøkkenet og i den individuelle husholdning.»

Av historiske grunner er den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen enda mindre utviklet på det teoretiske plan enn familiebegrunnelsen. Dessuten har en sosialistiske tradisjonen utviklet en merkelig polarisering mellom praksis og teori i kvinnespørsmålet. Praksis er vanligvis grunnet på en trang mistolkning av det samfunnsmessige produksjonsargumentet, mens teorien hviler på eklektiske og forvirrete versjoner av familiebegrunnelsen. Sosialister har bare sjelden erkjent eksistensen av disse motsetningene og enda mindre forsøkt å løse dem. Likevel er det slik at det er den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen som samsvarer best med Marx sin analyse av hvordan den kapitalistiske produksjonsmåten fungerer.

Familiebegrunnelsen og den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen har forskjellige politiske og strategiske følger. Spørsmålet her er forholdet som den feministiske kampen har til utviklingen av den samfunnsmessige revolusjonen. Med sin implisitte antakelse at det finnes likeverdige undertrykkingsmekanismer, støtter familiebegrunnelsen rent logisk en strategi med parallelle bevegelser: kvinnebevegelsen, den svarte bevegelsen, fagforeningsbevegelsen. Mens forskjellige dagsordener kan foreslåes for å integrere disse kampene i løpet av den revolusjonære utviklingen, vil den grunnleggende karakteren til kvinneundertrykkingen medføre at autonome kvinnepolitiske grupper skal fungere permanent, som en prinsippsak, i alle ledd i organisasjonene.

Den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen mener at klassekampen er sentral, noe som gjør enheten i den revolusjonære styrken til en hovedsak. Fagforeninger så vel som masseorganisasjoner bygget rundt spesielle saker – kvinneundertrykking, undertrykking av fargete, støtte til den antiimperialistiske frigjøringsbevegelsen og så videre – vil alltid spille en kritisk rolle, men deres eksistens og karakter vil være et spørsmål om strategi og taktikk, basert på konkret undersøkelse av den særegne situasjonen. Innen et revolusjonært parti vil problemer som springer ut av den utbredte kvinneundertrykkingen og mannlig dominans bli tatt opp som alvorlige spørsmål i utviklingen av kadrene, den politisk linjen og organisasjonsstrategien. Det er klart at den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen er i samsvar med den generelle marxist-leninistiske tradisjonen, selv om en gjennomgående og entydig praksis når det gjelder kvinnespørsmålet ikke har karakterisert marxist-leninistiske partier tidligere.

Skillelinjen mellom de to begrunnelsene når det gjelder kvinnespørsmålet, har aldri blitt klart trukket opp. I den nåværende perioden er det mange kvinner i Nord-Amerika og Europa som identifiserer seg med den sosialistisk-feministiske bevegelsen eller holder seg på siden av eksisterende sosialistiske organisasjoner, fordi de mangler et bedre alternativ. Samtidig angriper de fleste marxist-leninistiske grupper, som er ridd av manglende erfaring og avsky mot kvinnebevegelsen og frykt for borgerlig-feministiske feil, den sosialistiske feminismen uten å analysere dens innhold. De stoler på den forvirrete tradisjonen som de har arvet fra den internasjonale kommunistiske bevegelsen som teoretisk veiledning, og gjentar hele tiden forskjellige formuleringer fra Marx, Engels og Lenin, mens de overser motsetninger og mangler. Men til syvende og sist står vi overfor valget mellom det som nå kalles sosialistisk feminisme og en utviklet marxistisk posisjon når det gjelder kvinnen. Ansvaret vårt er da å møte dette valget på en ærlig måte. Det det gjelder, er ikke annet enn samfunnsmessig revolusjon og frigjøring av kvinnene.»

Lise Vogel: Woman Questions – Essays for a Materialist Feminism. Pluto Press, London 1995.

---

1. Jorun Gulbrandsen og Asgeir Bell: Uten frihet, ingen kommunisme
2. Morten Falck: Frihet og liv er ett
3. David McNally: Motstand og opprør – de nye arbeiderbevegelsene i Asia
4. Per Velde: Studentopprøret som ble til arbeideropprør
5. Nicholas Busch: De fleksible og de overflødige – i unionens harde grep
6. Jorun Gulbrandsen: Klassekampen i den politiske kampen, Robert McChesney: Venstresida og media i USA
7. Morten Falck: Natur- og miljøvern og kampen for kommunismen
8. Mathias Bismo: Den gamle verden er etter deg! (bokmelding av Per Velde: Løp! – den gamle verden er etter deg

1. Taran Sæther: Hædersmanden og snikmorderen
2. Torill Nustad: Manifestet – uaktuelt og kjønnsløst?
3. Johanne Bergkvist: Pornoindustriens offensiv
4. Jorun Gulbrandsen: Kontantstøtta – et komplott
5. Agnete Strøm: Kvinneforskning og kvinneaktivister
6. Johanne Bergkvist og Guro Bakke Håndlykken: Skjønnhetstyranniet og radikale jenter
7. Kirsten Holstad og Randi Solberg: Har Norge råd til kvinner?
8. Agnete Strøm: Hvordan møte forsøkene på å få anerkjent prostitusjon som arbeid?
9. Frode Bygdnes: Bosetting, flytting og tilhørighet
10. Terje Valen: Manifestet og partiteori
11. Paul M. Sweezy: Mer (eller mindre) om globalisering
12. Tron Øgrim: KVIKKSØLV – Kvinnenes plass

I anledning at det i februar i år er 150 år siden Det kommunistiske manifestet første gang ble publisert, har Morten Falck oversatt det på nytt og abonnentene til Røde Fane får det som bilag til dette nummeret.

---

Tron Øgrim ga i høst ut boka, «en hilsen til en generasjon av KVIKKSØLV». Den har vakt debatt på møter, og omtalt i Klassekampen og omtalt av Marte Ryste i forrige nummer av Røde Fane. Taran Sæther har i dette bladets leder en visitt innom den samme boka.

Det tar på å late som om du er klok. For tida blir det to foredrag om Internett i uka…hvis det ikke blir tre. Eller flere –

De GREIESTE foredraga er de med ørten bisnissfolk i en sal, inn og snakk, ut igjen. Bare med litt spørsmål først – men tidsskjemaet er så tett at det blir sjelden mer enn tre. Og minst to av dem er som regel høflige, enkle – og jeg har hørt dem før.

1) DE VERSTE SPØRRERA

De VANSKELIGSTE er rundt et bord med (fx) 15 ungdommer, mest jenter.

– Bare avbryt, når dere vil, sier jeg da. Og det gjør de. Etter tre minutter, akkurat mens jeg forsøker å forklare forskjellen på telefoni nå og for 40 år sida, er det fx ei som spør:

– Men du, hva vil dette få å si for eldre folk på landet?

Dermed må jeg stille om det ganske lure, men litt langsomme og absolutt halvgamle hue mitt 180 grader, og rote gjennom hukommelsesloftet for å se om jeg alt på forhånd har tenkt no om gamle folk på landet – og det har jeg heldigvis, bl.a. fordi jeg for no’n år sida diskuterte dette med en klok fyr i pensjonistforbundet… og etterpå må jeg finne igjen tråden og snakke videre om ny telefoni og uendelige mengder gratis lagerplass og helt nye og vanvittige måter å jobbe på og åssen samfunnet nokså lynraskt vil bli snudd opp ned og – til NESTE spørsmål kommer.

Ja, disse møtene er de vanskeligste – for jeg kan’ke alltid svare på spørsmåla… Og de nyttigste for meg! FORDI jeg ikke alltid kan svare på spørsmåla! Og ofte aller minst, de som kommer fra unge jenter! For de tenker aller mest forskjellig fra oss NORMALE mennesker, som samfunnet er laga for (=hvite menn i 40-åra!)

2) DET VANSKELIGSTE SPØRSMÅLET

Jeg snakker om data og samfunnet.

Om alt fra åssen bransjer vil fordandre seg og bedrifter og jobber vil endre seg og hvem som vil bli rike og hvem som vil gå konk (og på hva) og åssen markedet vil endre seg til om åssen forholdet mellom land vil forandre seg, og åssen storbyene og landsbygda vil skifte ansikt, og hva som vil skje med fagarbeidere og rike kapitalister og mellomledere og forfattere og –

Om alt dette snakker jeg med den største skråsikkerhet, som en erfaren svindler, med den sikkerheta du bare kan ha når du IKKE har noen akademisk kompetanse på området, og området dessuten (nesten) ikke fins i Norge (i hvert fall ikke som jeg snakker om det) sånn at du altså ikke behøver å være redd for at dem som skal godkjenne hue-sert’fikatet ditt kan komme og avskilte deg og gi deg 30 dager.

Jeg har altså fordelen av at jeg ikke har no greie på det jeg snakker om (i hvert fall ikke formelt). Helt i tråd med de beste tradisjoner i norsk debatt. (Bare se på Jagland eller Solheim når de snakker om data! Eller Bondevik, når han kritiserer teater og litteratur!) Vi har akkurat hatt en skoleminister, som demonstrativt ikke hadde greie på det han styrte, som PÅ DET GRUNNLAGET er forfremma til helseminister! Osv. Ut fra en sånn tankegang, burde jeg nå straks gjøres til sjef for Norsk IBM!

Bortsett fra det, er jeg åsså temmelig sikker på at jeg har RETT. (Vent 20 år, så får dere se.)

Det æ’kke så VANSKELIG å se hva som vil skje, i store trekk, når man er så lur som meg. (Det er forholdsvis logisk at informasjonsbehandlera vil stige til topps i overklassen (bare se på Bill Gates) og at samlebåndsarbeidera vil få det vondt i underklassen (studer Detroit!) – at mange tradisjonelle storbyer vil dø, osv.) Hvis du veit en del om samfunnet og om teknologihistorie, og fram for alt er villig til å lære, så kan du skjønne sånt. Poenget er altså at sjøl om jeg ikke har GREIE på sakene, så veit jeg hva jeg snakker om. Og kan svare (nokså) skråsikkert på «vanskelige» spørsmål. Jah!

Da er det temmelig pinlig, å komme på møtene der det sitter (fx) 20 unge jenter rundt bordet, og midt i min ganske glupe framstilling av hva som vil skje, spør ei:

– Men hva vil Internett bety for kvinnens stilling i samfunnet i framtida?

– Hm! sa jeg da. For jeg visste ikke.

3) HVORFOR LEKER PETTER…

Når det gjelder situasjonen nå, veit vi at data er guttas leketøy. Datayrker er mannsdominerte yrker. Det gjelder datakasser allment (men mindre enn for 10 år sida – bl.a. fordi alle SEKRETÆRENE nå for lengst har fått PC) og internett spesielt.

Utviklinga er så rask at bildet skifter fra måned til måned. Men noen tall jeg har sett, tyda på at IN-brukera i USA var ca. 90% maskuline, i Norge kanskje 70%. TENDENSEN stemmer i hvert fall sikkert. Hvorfor? Hva kommer det av at fx Internett domineres av Petter, og ikke Petra Smart?

En grunn er at Internett ennå ER mest leiketøy. (Da datakasser var veldig dyre og mest leiketøy, var de aller mest for gutta. Da de blei billigere og trengte ned til de underordna og underbetalte delene av arbeidsmarkedet, blei de mer likestilte.) Og DYRT leiketøy. Foreldre kjøper DYRERE og mer TEKNISK leiketøy til Petter enn til Petra. Undersøkelser viser at det fortsatt er sånn. Petter får til jul, altså! Petra får…kanskje (ikke).

En annen grunn er at Internett ennå er veldig TEKNISK leketøy. Data har vært ingeniør-guttas sandkasse. Heltene har vært HÆKKERA (jeg skriver sånn i samsvar med de strålende prinsippene i den siste rettskrivningsreforma). Men hvem var de? Små tekno-friker som fryda seg over å finne ut åssen fx telefonnettet funka TEKNISK. (Altså duppedittene INNI telefonen, istedenfor, som normale tenåringer, å være mest opptatt av HVEM de kan SNAKKE med.) Absolutt mest gutter!

La oss ikke rakke ned på disse gutta. Sånne gutter (dvs flertall gutter) kokte opp de første hjemmebrygga PC-ene bak ryggen på IBM, de var pionerer når’e gjalt å sørfe rundt i hele verden lenge før storselskapene syntes at det skulle være lov, og de mekka opp World Wide Web for Internett helt i strid med ønskene til fjernsyns- og telefonselskapene, som helst ville at forbrukere skulle ha et nett inn i heimen som var klumpete, blodig dyrt og veldig dumt og begrensa, noe ala tekst-tv-systemet til TV2.

Alt dette er flott. Men det er PREGA av at gutta var tekno-interesserte heller enn menneske-interesserte. Det aller mest spennende var forholdet til maskiner og programvare. Og det er en av grunnene til at datateknologi fortsatt i hovedsak er så håplaust upedagogisk…mange av gutta i ingeniørmiljøer skjønner nemlig ikke så veldig mye av åssen MENNESKER funker.

4) …MEN IKKE PETRA SMART?

Det er åsså en kjent sak at de to sosiale kjønna har ulikt forhold til teknologi. Kikk på Tommy & Tiger’n! Helt i samsvar med virkelige erfaringer fra virkelige skoler reagerer Tommy og hans (ofte mishandla) venninne(?) ganske forskjellig på fx ATOMBOMBA. I sånne diskusjoner er små gutter ofte mest opptatt av ÅSSEN DEN HVIRKER, små jenter av HVEM DEN VIRKER PÅ.

Om vi ser på telefonen en gang til, nå. Alle som har hatt tenåringer i huset, veit at jenter er absolutt ikke no MINDRE interessert i telefonen enn gutter! De bare bruker’n på en annen måte enn gutta som skrur. Internett har, til nå, handla veldig mye om å PLUNDRE med teknikken for å FÅ DET TIL. Hvem syns sånt er morsomt? (Noen av) gutta. Noen tidlige undersøkelser i USA ga et bilde av den typiske IN-brukeren som en 18-årig gutt som aldri har pult. La oss ikke krangle om HVOR typisk han var (eller er). Igjen er det viktigste at det sikkert er no riktig i TENDENSEN. Mer spennende var diskusjonen av HVORFOR han ikke hadde … Der fantes det to hypoteser:

1) Han bruker så mye tid på IN at han ikke har tid.

2) Han har så mye tid til å bruke på IN fordi han ikke …

Så vidt jeg forstår, blei svaret 2. Profilen på denne typiske, ekstreme brukeren var en ung fyr som ofte hadde trøbbel i samvær med andre (uforutsigelige, kompliserte) mennesker. Og klarte seg/likte seg mye bedre i et sosialt forhold til maskiner, som han kunne mestre gjennom å pugge og analysere koder, og som alltid reagerte på samme måte. (Eventuelt med mennesker som var LANGT VEKK, innafor den snevre, kalde og ritualiserte ramma som kommunikasjon med enkel tekst ga.)

Kort sagt, altså: Unge nerder som syntes databokser (modemer, telefonsystemer, BBS-er, Internett osv) var mye GREIERE enn disse aller mest uforutsigelige av alle vesener: Jenter –

Disse gutta var mest opptatt av teknologi som teknologi, og av dataverdenen som et sted der (kompliserte) mennesker IKKE var. De var usosiale dyr! DET TRAKK DEM TIL NETTET.

Jenter (flest) derimot, er mindre opptatt av teknologi i seg sjøl og mer opptatt av hva de kan bruke den til. Og absolutt mer av mennesker enn av bokser. Sykkel? Mindre åssen sykkelgiret fungerer, enn av å dra på sykkeltur med venner, og se interessante steder – Før dere skriver rasende leserbrev, nå: Jeg sier ikke at ALLE jenter (og gutter) er sånn. Bare et flertall. Jeg sier heller ikke at det er RIKTIG (eller gærent) at kjønna er sånn. Jeg bare slår fast, at sånn er det. I vår kultur, for øyeblikket.

Men da er det heller ikke no rart, at Petra Smart ikke tente på det kalde, teknologisk orienterte, ikke-menneske-orienterte, usosiale Internett. Det er ikke laga av/for henne. Det interesserer henne ikke. I hvert fall ikke sånn som det VAR.

6. MASKINER OG KVINNEFRIGJØRING?

Kan vi si noe om åssen teknologi har påvirka kvinners plass i samfunnet – før i tida? Ungdommen, som er ung (og i visse sammenhenger, dum og uvitende!) veit alt for lite om historia. Så ungdom: Følg med!

For knapt 200 år sida hadde norske menn hånd- og halsrett over kvinner, barn og tjenestefolk. Det betyr, kort sagt, at gubben hadde lov til å slå dem. Vi kan si at konebanking var ikke bare LOV (i motsetning til nå), det var PÅBUDT. Denne underordna rolla for kvinner støtta seg sosialt, kan vi si, på to hovedstolper: Kvinner flest, i byene, var sperra ute fra det vanlige arbeidsmarkedet utafor husholdningene. Og de var sperra ute fra kunnskap. Økonomisk avhengige av menn: Ektemannen, eller hvis du var ugift, av far, en bror, eller en du var i tjeneste hos. De fleste jobber var ikke åpne for kvinner. Juridisk usjølstendige: Det er derfor Nora i Et Dukkehjem ikke kan undertekne lånepapiret sjøl, men må forfalske underskriften til sin far. (Bestemora mi, som HADDE sjølstendig jobb og var Skiens høyest betalte dame en gang på 1890-tallet, hadde ikke lov til å betale skatt! Som kvinne var hun nemlig ikke myndig.) Juridisk sperra ute: Fra politikk, utdanning (hadde ikke LOV til å gå på universitet, fx) fra mange yrker osv. Ny teknologi førte til arbeidsmarkedet TRENGTE damer. (Det var ikke nok sånne folk med tissen den riktige veien…) Det oppsto åsså jobber der du ikke først og fremst trengte steinhoggermuskler, men det var desto viktigere at du var bl.a nøyaktig og pålitelig, som f.eks. telefonistinne. (De første svitsjera i det primitiver Kyberrommet var damer!)

7. KONTROLL OG KVINNEFRIGJØRING?

Kvinnebevegelsen førte åsså til at kvinner sloss seg inn i politikken, på skolene osv. Et av de aller siste eksemplene på et sånt område var Holmenkollstafetten, som var FORBUDT FOR JENTER for bare 30 år sida! Tidlige Kvinnefrontere og andre feminister sprengte dette forbudet ved å melde seg på under falske mannsnavn, løpe med påklistra bart osv. – og bli slept ut av løpet av politiet –

Unge jenter, som er vokst opp med Grete Waiz og Ingrid Kristiansen, trur ofte at jeg juger når jeg forteller at sånt faktisk skjedde, i Norge, for mindre enn 25 år sida. (Men i Sovjet var kvinnefotball forbudt, helt til på 980-tallet. En gammal mann som het Bresnjev hadde uttalt at det førte til usunn opphisselse…)

Hvorfor fant kvinner seg for 50 og 100 og 200 år sida i å tjene menn, tilmed la seg banke av menn, i mye større grad enn nå? Enkelt uttrykt: Fordi de hadde ikke noe sted å gå. «Gå fra gubben og sult.» Mannen tjente penga. Jeg kjenner arbeiderfamilier der det, i Norge før krigen, var som i Pelle Erobreren av Nexø: Ved middagsbordet spiste Far først, mens kona og ungene så på. Etterpå fikk de det som var igjen. Det var ikke fordi Far var en drittsekk, men fordi han måtte være mett for å klare jobben. Alle var avhengige av det! Mor syntes åsså det var rimelig.

Sjølstendige jobber – altså egen økonomi – og rett til kunnskap – altså egen utdanning – skapte GRUNNLAGET for den kvinnerolla som fins i Norge på 1990-tallet. Altså: Kontroll over Kvinner blei uthula av: Maskiner – nytt arbeidsmarked – kvinnejobber – kvinnekunnskap!

9. DANNELSE, DATA – OG DAMER?

Hva vil arbeidsmarkedet være ute etter, da?

Nett-teknologi blir ofte kalt IT, som igjen står for informasjonsteknologi – eller kanskje intelligensteknologi. (Til tross for den ekstreme dummheta som kan skinne gjennom både i brukergrensesnitt og bruk. Men glem det.) Både datateknoliogien allment og Nettet spesielt er foreløpig i sin barndom, der mennesker må brukes til å rette opp idiotiske småfeil, gjøre enkle rutineoppgaver osv. Men ettersom Nettet vokser. Investeringene vokser. Erfaringene vokser. Kommer Nettet til å gro ut av disse barnesykdommene etter tur. (Og starte på voksensjukdommene? Glem det.)

De jobbene som vil bli igjen, vil handle mindre om rutine, og mer om å bruke menneskelig intelligens på Nettet. Om kunnskap og intelligent bruk av den. Og det henger igjen sammen med utdanning. (Ofte, i hvert fall!) Her er ei interessant utvikling i gang. For det ser ut til at jentene holder på å ta igjen og gå forbi gutta i høyere utdanning, over hele den vestlige verden.

Det har lenge vært kjent at små jenter er bedre enn gutter, stort sett, når de starter på folkeskolen. Noen forskere har hevda at det hadde biologiske grunner, at jentene er skolemodne før, biologisk sett, og det har tilmed dukka opp forslag om at de bør begynne ett år før. Det har åsså vært vanlig å tru at gutta tar igjen dette seinere – når jentene kommer i puberteten, kanskje? Men nå ser det ikke ut til at det stemmer. I engelske videregående skoler, fx. Der blei det for ikke så lenge sida avslørt en skandale med ulovlig anti-diskriminiering av jenter…Skoler som var opptatt av prestisjen sin, slapp gutter med DÅRLIGERE karakterer inn først, for å ikke få JENTEFLERTALL. Fordi jentene i gjennomsnitt ligger over.

I Norge har jentene tatt over i viktige fag på universitetsnivå. Tendensen er at gutta dominerer på høyeste utdanningsnivå og jentene på begynnernivå – og at jentedominansen eter seg oppover, år for år. De blir flertallet. De blir best. Noen som har lyst til å gjette på hva det vil bety for damenes stilling i neste århundres Netta DataVerden?

10. HVEM TAR SJEFSJOBBENE?

Sist jeg spurte en gjeng unge jenter om det, kom de med to innvendinger:

– Menn dominerer sjefsskiktet. (Og ansetter, som sjefer, sånne som ligner seg sjøl.)

– Gutta dominerer de teknisk-matematiske faga, ingenniørfaga. (Og Nettet er ingeniørenes paradis.)

Så menn kommer uansett til å dominere Nettverdenen… De feiteste delene av den, ihvertfall.

Mine svar:

– Sjefene? Jeg trur dette kommer til å skje med sjefsskiktet i Norge, i de neste 25 åra:

Jentene går forbi gutta i høyere utdanning. Gutta tar de feiteste, godt betalte toppjobbene i Det Pirate Næringsliv (DPN). De høyt utdanna jentene går inn i de dårligere betalter, og mindre prestisefylte, sjefsjobbene i Stat og Kommune (S&K). Og der sitter de no’n år. Og får erfaring, og forbindelser, og blir veldig flinke!

Så, når DPN trenger toppledere med erfaring fra S&K (av grunner vi ikke behøver å gå inn på her). Og sender hodejegere ut. For å finne dem som har disse forbindelsene. Og dessuten er høyt kvalifiserte, kunnskapsrike – og ikke FOR JÆVLIG dyre. Hvem ansetter de da? Jeg gjetter at de høyt utdanna jentene, via toppjobbene i Stat og Kommune, uti neste århundre åsså vil komme til å dominere De Pirate Sjefsjobbene.

– Nettet, nå. Det er riktig at gutta dominerer ingeniørfaga. Vil det vare, eller kommer jentedominansen der åsså, om noen år? Kanskje, kanskje ikke. Men det æ’kke så viktig, fordi: I framtida kommer ikke Ingeniørene til å å dominere Nettet.

Nettet har – til nå – vært Ingeniørenes Paradis, fordi det har handla om å få det Opp Å Stå. Strekke kabel, finne riktig plugg! Få kassene til å snakke til hverandre! Osv. Men denne ingeniørkosen vil snart ta slutt. For det viktigste nå blir ikke Brytere, men Bestemor. Nettet ER oppe og står (nesten, ihvertfall). Det investorene NÅ er ute etter, er å få MENNESKER inn på Nettet. Brukere! Det er folk som IKKE er datanerder, som gir FAEN i bokser, og som må overtales, forføres til å komme inn på Nettet for å bruke penger på å snakke med hverandre, handle osv, som blir viktigst.

Og da er ikke Ingeniøren lenger konge. Han er nemlig ikke spesielt flink – med Bestemor. Hvem er det? Mennesker som er flinke med mennesker. Sosiale folk, som kan kommunisere.

For å si det brutalt: I begynnelsen av neste århundret blir ikke det viktigste på Nettet å få koplinger til å fungere, men å selge Pizza og fordele Pensjoner. Salg og Sosialarbeid! Og da blir det viktigere å ha kunnskap om humanistiske fag enn om kabler. Den Jenta som nå utdanner seg til å dominere denne kunnskapen, posisjonerer seg altså åsså til å bli Bestemors Dronning.

11. PAKISTANSK KYBERWOOD?

Når ny teknologi skaper ny økonomi og nye samfunnsforhold, blir gamle samfunnsforhold åsså ofte snudd oppned. Da dampen kom om gjorde slutt på adelsveldet, var de nye rike – handlesmenn, fabrikkeiere osv. – som regel sjøl ikke adelige. Adelen var fornøyd. Den satt på sin bak og koste seg, og gadd ikke sote seg til med å få dampmaskiner til å tøffe og gå. Sånn var det i den første teknologiske revolusjonen.

I den andre teknologiske revolusjonen, da bensinen og elektrisiteten kom, var USA blitt mulighetenes land for (hvite) fattigfolk som fant alle dører stengt i Europa. Mange blei fattige i den nye verden åsså, men flertallet blei rikere enn de hadde vært. Og noen blei styrtrike.

Et eksempel på åssen teknologien kunne skape uante muligheter, er den mest amerikanske av alle industrier: Filmen. Holywood blei dominert av jøder og østeuropeere, som skrelte av sine umulige, utenlandske navn og isteden blei syntetiske super-amerikanere: Al Jolson (Asa Yoleson) Tony Curtis (Bernhard Schwartz) Kirk Douglas (Issur Danielovjitsj Demsky) Rock Hudson (Roy Scherer) Jerry Lewis (Joseph Levitch) osv. Poenget var at filmen hadde – fra starten av – ingen prestisje. Skikkelige Amerikanske Gutter med Gode Amerikanske Navn gadd ikke gå inn der! Sånn blei Holywood, i det antisemittiske Amerika, fra starten stedet, der fattige jødegutter fikk sjangsen – og blei styrtrike.

Foran den 3. teknologiske revolusjonen fins ikke no Amerika ungdommen kan dra til. Derimot fins Kyberrommet, et land uten grenser (der det heldighvis ikke fins indianere som skal drepes eller svarte som skal selges). Kan Kyberland spille samme rolle?

Jeg trur det. Ta nå fx unge innvandrere i Norge. Folk som har gått skoler og snakker norsk, men som ikke får jobb, fordi de heter Ali eller Nasreen. Kan ikke Nettet bli deres Holywood? En av de beste vitsene om kyberrommet, som alt er så mye brukt at den er utslitt, er den om hunden, veit dere: «På Internett kan ingen se at du er en hund.» Nå er nå ikke det så sikkert. Jeg tipper at video kommer før vi har snudd oss. Du kan altså bli avhengig av å ikke bare skrive at du heter Ola Hansen, men åsså måtte vise ansiktet ditt på skjermen, før du får en jobb. Likevel, sånt kan ordnes. Flinke pakistanske gutter (eller jenter!) kan vel hække et norsk fjes? (Eller ansette en Ola på forværelset, da!) Unge mann, gå til Kyber-Vesten!

12. VERA OG VERDENSHISTORIA?

Men det var jenter vi snakka om. Det oppstår altså et arbeids- og informasjonsmarked, der det blir HELT UMULIG å dele opp folk etter kjønn. Når det gjelder jobbene. (åssen kan du VITE hvilket kjønn han? (hun? hen?) der borte i tråden, i Litauen, EGENTLIG har?) Når det gjelder informasjon. For 100 år sida kunne de sperre jentene ute fra universitetene. Men når all grunnleggende universitetskunnskap er tilgjengelig, overalt, på Nettet?

Gubbene kan, fx i Saudi-Arabia, sperre jentene inne bak slør og i egne rom. Men så lenge det fins en tentakkel av Nettet som når inn bak forhenget, så kan de, i neste hundreår, aldri sperre dem ute fra den kunnskapen de sjøl ønsker å sjekke. (Sensur på nettet? Uansett alle skrekk-meldinger nå, påstår jeg at det er en tapt kamp. Kom tilbake om 20 år, så skal vi se.)

Det blir altså umulig å sperre jentene ute, med de gamle metodene – som da purken dro dem fysisk ut av Holmenkollstafetten, først på 70-tallet. Tvert imot. Jentene er, i forkant, alt på vei til å dominere de feltene som blir viktigst for å Herske på Nettet: Utdanning. Kunnskap.

Glem skjegg, muskler osv. Sånt syns ikke på Nettet. Kunnskap syns. Jeg tipper altså, at jentene vil dominere Nettet, en gang uti det 21. århundre. Internett er jentenes verdenshistoriske framtid.

13. KJØKKEN ELLER…?

Vil det skape grunnlag for ei enda friere og mer likestilt kvinnerolle enn den vi kjenner fra 90-tallet? Kanskje. Men sånne saker oppstår erfaringsmessig ikke (bare) som en følge av økonomi og teknologi. De er åsså avhengige av hva kvinner vil sjøl. Moter – (ikke (bare) i klær, men i livsstil) kamp (av kvinner og menn, for og mot kvinner!) – politikk (bl.a. om kvinnene sjøl, i milliontall, deltar i den). Vi får se…

Men HVIS nå dette er riktig. Hvis kvinner er dømt/velsigna til å spille ei hovedrolle på Nettet i Neste tusenår. Er det ikke da en interessant MOTSIGELSE at så få av dem (dere!) ER der, i 1996? Opplagt, jo. En av grunnene er at Nettet ennå ikke ER det Nettet vil BLI. Et sted som INTERESSERER jenter. Fordi det handler Mest om Mennesker, og er EFFEKTIVT og NYTTIG som et STED FOR MENNESKER, som vil MØTES og ha det MORRO. (No som vil trekke ikke BARE jenter inn på Internett…men åsså mange flere av det riktige (viktige!) kjønn.) Hvem kan gjørra Internett til et sånt Sted for Jenter? Svaret fins i eventyret om den Lille Rde Høna, som bodde sammen med den late Katta, Grisen og Hunden. På spørmål om å plante, høste, male og bake brød, svarte alle tre «ikke JEG!» «Da får jeg gjøre det sjøl, da!» sa den Lille Røde Høna.

Jenters plass er på Nettet.

KVINNENS PLASS ER I KYBERROMMET!

 

Paul M. Sweezy er en av tre redaktører i Monthly Review – sammen med Harry Magdoff og Ellen Meiksins Wood. Artikkelen sto i Monthly Review i september 1997, og trykkes med tillatelse fra forfatteren. Artikkelen er oversatt av Kurt Nilsen.

---

«I løpet av de siste få årene, er det blitt skrevet mye om «globalisering». Det er ikke min intensjon å øke omfanget av denne litteraturen, men kun å sette emnet inn i sammenheng med min egen forståelse av kapitalismens historie,» sier artikkelforfatteren.

Globalisering er ikke en tilstand eller et fenomen. Det er en prosess som har pågått i lang tid. I virkeligheten helt siden kapitalismen etter hvert ble en levedyktig samfunnsform, for fire eller fem hundre år siden. (Å forsøke å angi tidspunktet for kapitalismens fødsel, er i seg selv en interessant problemstilling, men ikke relevant i denne sammenhengen). Det som er relevant og viktig, er å forstå at kapitalismen i sitt innerste vesen er et ekspansivt system både innad og utad. Når det er blitt etablert, så både vokser og sper det seg. Den klassiske analysen av denne dobbelte bevegelsen er selvsagt Kapitalen av Marx.

Men Marx stilte aldri spørsmålet om hvorvidt en fullt globalisert kapitalisme, det vil si hvor det ikke lenger finnes noe ikke-kapitalistisk rom å bevege seg inn i, ville være levedyktig. Grunnen til dette var selvsagt at han regnet med at kapitalismen ville bli styrtet, og erstattet med et annet system lenge før grensene for den ytre ekspansjon var nådd. Han stilte aldri spørsmålet eller prøvde å gi svar på om en fullstendig globalisert kapitalisme ville være i stand til å blomstre og overleve utelukkende ved indre ekspansjon. Det er blitt overlatt til Marx sine etterfølgere å streve med dette og liknende spørsmål. Det dristigste – og på mange måter det mest interessante forsøket – gjorde Rosa Luxemburg med sitt magnum opus The Accumulation of Capital (1912). Her framsetter hun teorien om at kapitalismen helt fra starten hadde levd – og kunne bare leve – av å ekspandere inn i omkringliggende ikke-kapitalistiske områder. Hennes svar var at når dette ikke lengere var mulig, ville det medføre en endelig krise som det ikke ville være mulig å flykte fra.

Lenin derimot fokuserte ikke på kapitalismen som en helhet, men på kapitalismen som en samling av enheter, hvor de sterkeste konkurrerte med hverandre for å kontrollere de svakeste, inkludert de gjenværende ikke-kapitalistiske områdene. Dette var kjerna i boka hans – Imperialismen: Det Siste Stadium i Kapitalismen – som ble skrevet i løpet avførste verdenskrig, som i seg selv gav en mengde empiriske bevis til støtte for teorien. Denne kampen mellom de ledende kapitalistiske maktene syntes å svekke kapitalismen som helhet, og banet veien for revolusjoner nedenfra. Særlig den russiske revolusjonen truet kapitalismens fortsatte levedyktighet.

Det kapitalistiske systemet kom seg imidlertid igjen, og like etter krigen gjenopptok imperialistmaktene sine indre stridigheter, men nå ble disse vanskeliggjort ved eksistensen av en betydningsfull ikke-kapitalistisk makt. Den fornyede striden nådde klimaks med utbruddet av annen verdenskrig. Den ble etterfulgt av en ny runde med revolusjoner, særlig den kinesiske. USA framsto som den viktigste supermakta, og vi fikk todelinga av verden. Den kapitalistiske delen under USA dominans, og den ikke-kapitalistiske delen som i hovedsak besto av Sovjet-Unionen og Folkerepublikken Kina. Den påfølgende konflikten mellom de to partene kjent som den kalde krigen, ble vanligvis oppfattet som en konflikt mellom to grupper, men den var i virkeligheten mer komplisert. Den inkluderte viktige «varme» kriger, geriljakriger, revolusjonsforsøk og vellykkede kontrarevolusjoner.

Etter å ha vart omtrent halvdelen av det tyvende århundret sluttet den kalde krigen med kapitalismens gjeninnføring og triumf i en virkelig global skala. Men denne kom så visst ikke som et resultat av en uproblematisk ekspansjonsprosess innenfor eller utenfor kapitalismens tradisjonelle grenser. Volden i dens forskjellige former spilte en enorm rolle. Det er store områder i de tidligere ikke-kapitalistiske landene hvor kapitalismen har blitt proklamert, legalisert og bevisst plantet, men hvor det absolutt ikke er noen garanti for at den vil feste seg og vokse på «normal» måte. Dessuten er det blitt store forandringer i kapitalismen slik den har utviklet seg innenfor sine tradisjonelle høyborger (USA, EU, Japan og de tidligere koloniland). Dette stiller alvorlige spørsmål om i perioden etter den kalde krigen.

Det jeg tenker på her, er de tre viktigste underliggende tendenser i kapitalismens nyere historie. Perioden begynner med tilbakegangen i 1974-75:

1)Stagnasjonen i den generelle veksten.

2)Den verdensomspennende veksten av monopoliserte (eller oligarki-baserte ) multinasjonale selskaper.

3)Det som kan betegnes som utviklinga av finanskapitalens dominering i kapitalens akkumulasjonsprosess.

Dette har selvsagt vært en periode med hurtig globalisering ansporet av betydningen av forbedret kommunikasjon og transport, men de tre tendensene er virkelig ikke forårsaket eller skapt på grunn av globalisering. Det er heller så at alle tre kan tilbakeføres til interne forandringer i prosessen med akkumulering av kapital. Starten skjedde for om lag hundre år siden, ved de konsentrasjons- og sentraliseringsbevegelser som var karakteristisk for slutten av det nittende og i begynnelsen av det tjuende århundret. Den markerte overgangen fra tidligere (konkurranse-) kapitalisme til seinere (monopol-) kapitalisme. Etter å ha blitt forstyrret av første verdenskrig, slo virkningene av denne overgangen til med full kraft i den store depresjonen på 1930 tallet. Fra denne ble det ikke noen rask bedring, og depresjonen gav et sterkt vitnesbyrd om å være starten på en periode med verdensomspennende stagnasjon og nedgang. Imidlertid kom ennå en gang en verdenskrig som en redning. Sammen med dens garanterte ettervirkninger, samt den kalde krigen skaptes som kjent kapitalismens «gullalder» (1950-70). Denne gikk mot sin avslutning i og med nedgangen i 1974-75, og ble etterfulgt av en gjenopptakelse og intensivering av tendenser som gikk tilbake til begynnelsen av århundret: Minskende vekst, økende monopolisering og finansdomineringa av akkumulasjonsprosessen.

Disse tre tendensene er innbyrdes beslektet. Monopoliseringa har selvmotsigende konsekvenser. På den ene sida frambringer den en økende profittstrøm, på den andre reduserer den behovet for ytterlige investeringer i et voksende kontrollert marked. Mer og mer profitt, færre og færre profitable investeringsmuligheter. En oppskrift for å senke akkumulasjonstakten, og dermed den økonomiske vekst som skyter fram av kapitalakkumulasjonen.

Det foranstående beskriver hva som hendte i løpet av 1920-årene. Et tiår karakterisert av en hårdnakket vekst av ubenyttet produktiv kapital i industri etter industri, og som kuliminerte i sammenbruddet i 1929-33. Allerede på den tida var det en økende tendens til at fortjeneste som ikke kunne finne profitable investeringer i virkelig kapitalbevegelse, ble omdirigert inn i rene finansielle og hovedsakelig spekulative kanaler. Derfor kom den iøynefallende boomen på aksjemarkedet, og nedgangen i de seine tjuveårene. Den samme dobbelte prosessen med vaklende realinvesteringer og tvilsomme finansoperasjoner gjentok seg i «gullalderen», i tiårene etter den annen verdenskrig, og har fortsatt med økende styrke fram til i dag.(1)

Alt dette finner sted i en sammenheng med den kontinuerlige globaliseringa som virker inn på hvordan de forskjellige prosessene utvikler seg. Globaliseringen er ikke i seg selv drivkraften, men er en påminnelse om hva den har vært i den perioden vi forbinder med moderne historie: Den alltid ekspanderende og ofte eksploderende prosessen med akkumulasjon av kapital.

Noter:

(1) De to former for investering – virkelig og finansiell – er selvsagt innbyrdes beslektet, men ikke på den enkle (og for det meste gale) måten ledende økonomer tar som en selvfølge. Til en utvidet diskusjon av disse prosesser, se Harry Magdoff og Paul Sweezy: «Stagnation and the Finanacial Explosion» (Monthly Review Press, 1987).

 

 

---

Det er eit faktum at kapitalismen på verdsbasis idag er mykje meir lik den kapitalismen som Marx skreiv om, enn den kapitalismen som fanst då Marx sjølv levde. Det kjem av at Marx ikkje skreiv om ein fastlåst struktur, men at han skreiv om den kapitalismen han såg utvikle seg ut frå det sluttpunktet som denne utviklinga gjekk mot.

Marx skreiv altså eigentlig om lovmessigheitene i ein fullt utvikla kapitalisme. I England fann han alt i førre hundreåret mykje som viste kva det var/ville bli. Dette er grunnen til at verda idag er lettare å forstå ut frå den marxistiske teorien enn nokon gong tidlegare. Difor, meiner eg, er marxismen og kommunismen meir aktuell no, under monopola sin nyliberalisme, enn i heile tidsrommet frå 2.verdskrigen og frametter til 80-åra. Det gjør også kommunistparti som bygger direkte på den marxistiske tradisjon er meir aktuelle no enn før.

No er det sjølvsagt også slik at mange detaljar er svært forskjellige, slik at eit kommunistisk manifest idag, måtte sjå annleis ut – og et gjeld jo særlig kapittel 3 og 4 i manifestet. Men det er ei anna skål. Det eg vil sjå litt på er teorien om det kommunistiske partiet.

Det ser ut som om mange trur at teorien om det kommunistiske partiet var noko nytt som Lenin laga rundt førre århundreskiftet. Men Marx skreiv nokre viktige saker om det i Manifestet, særleg i 2 kapitlet. La meg sitere:

«I kva slags tilhøve står kommunistane til proletarane i det heile? Kommunistane dannar ikkje noko særskild parti som står i motsetnad til andre arbeidarklasseparti. Dei har ingen interesser som er skilde frå og på sida av heile proletariatet sine interesser. Dei stiller ikkje opp nokre åtskilde prinsipp for seg sjølv som dei vil forme den proletariske rørsla etter.

Kommunistane skiljer seg frå dei andre arbeidarklassepartia berre ved dette: 1. I den nasjonale kampen til proletarane i ymse land, peikar dei ut og får i framgrunnen fellesinteressene til heile proletariatet uavhengig av all nasjonalitet. 2. På dei forskjellige utviklingstrinna som arbeidarklassen sin kamp må gå gjennom representerer dei alltid og alle stader interessene til rørsla som heilskap.

Derfor er kommunistane på den eine sida, i praksis, den mest (framskridne og) målmedvetne delen av arbeidarklassepartia i kvart land; teoretisk har dei framfor den store massen av proletarar den fordelen at dei klårt forstår marsjretninga til og vilkåra for og dei endelige almenne resultata av den proletariske rørsla.

Omstyrting

Det næraste målet til kommunistane er det samme som alle dei andre proletariske partia: omdanninga av proletariatet til ein klasse, omstyrtinga av borgarveldet, proletariatet si erobring av den politiske makta.

Dei teoretiske konklusjonane til kommunistane er ikkje på noko vis grunnlagt på idear eller prinsipp som er blitt oppfunne, eller oppdaga av den eine eller andre verdsforbedraren.

Dei berre uttrykk, i almenne vendingar, for virkelige tilhøve som spring ut av den eksisterande klassekampen, av ei historisk rørsle som går føre seg framfor augene våre.»

Kva slags parti er det Marx samanlignar kommunistane med? Han samanlignar dei med arbeidarklasseparti som har som mål «omdanninga av proletariatet til ein klasse, omstyrtinga av borgarveldet, proletariatet si erobring av den politiske makta.» Altså – i den grad slike arbeidarparti eksisterer, så skiljer ikkje kommunistane seg ut frå dei. Då er kommunistane med i desse partia i kvart land og har den rolla som Marx her skriv om.

Men kommunistane var organisert som kommunistar også – i «Kommunistenes forbund» som Marx og Engels var med i leiinga for frå det blei skipa hausten 1847 etter ei omdanning av det tidligare «Dei rettferdiges forbund». Som Engels skreiv 8.oktober 1885 så var Marx og han klår over «At det var naudsynt med ein organisasjon innanfor den tyske arbeidarklassen sjølv om han bare hadde propaganda for auge, og at denne organisasjonen, i den grad han ikkje bare var av lokal natur, bare kunne vere hemmelig ..» Denne organisasjonen hadde også vedtatt statuttar som seinare har vorte modell for alle kommunistparti. Her er kommunismen målet, vilkåra for medlemsskap er strenge, medlemmene har dekknavn, organisasjonen er sett saman av avdelingar, kretsar, leiande kretsar og eit sentralstyre. Avdelingane skal ikkje kjenne til kvarandre og ikkje skrive til kvarandre. Kongressen er øvste organ.

Kommunistenes forbund

Det kan vere verdt å sitere litt frå tufta til «Kommunistenes Forbund». (Samme bok, sidene 101 – 107)

«Artikkel 1. Forbundets formål er å styrte borgerskapet, er proletariatets herrdømme, opphevelse av det gamle borgerlige samfunn som hviler på klassemotsetninger og opprettelse av et nytt samfunn uten klasser og uten privateiendom.

Artikkel 2. Vilkårene for medlemsskap er:

• A. Et liv og en virksomhet som svarer til dette formål;
• B. revolusjonær energi og propagandaiver;
• C. at en bekjenner seg til kommunismen;
• D. at en avholder seg fra å delta i enhver antikommunistisk politisk eller nasjonal forening, at en opplyser til sin overordnede instans om hvilken som helst forening en deltar i;
• E. at en underkaster seg Forbundets vedtak;
• F. at en ikke røper noe om Forbundets eksistens eller anliggender;
• G. enstemmig opptaking i forbundet.

I eit slikt forbund blir dei leiande organa valde på kongressar og årsmøte. Det tyder at dei veljer ein fraksjon som får makt til å leie forbundet. Det er ikkje tillate å opprette fraksjonar som konkurrerer med leiinga om makta i forbundet. Det er heller ikkje mulig fordi dei forskjellige partilaga og kretsene ikkje har lov til å ha kontakt med kvarandre. Artikkel 9: «Avdelinger av forskjellig slag er ukjente for hverandre og fører ingen korrespondanse med hverandre. Over avdelingane er det kretser og over kretsane er det ein leiande krets. Artikkel 18. Den ledende krets er utøvende myndighet for samtlige kretser i sin provins. Den står i korrespondanse med disse kretsene og med sentralstyret.»

Sentralisme

Det tyder altså at all korrespondanse frå avdelingar om tilhøve som har med heile forbundet å gjøre må gå gjennom kretsen til den leiande kretsen og vidar til sentralstyret. Vi må vel seie at dette er ei mykje strengare og meir sentralistisk organisasjonsform enn den AKP har idag. Sant å seie liknar han svært mykje på det vi seinare har lært å kalle den leninistiske partimodellen.

Men det viktigaste er likevel den særeigne rolla som Marx seier at kommunistane har. Denne rolla er knytt til kommunistane sin teoretisk innsikt. Det er den, og den aleine, som gjør at dei kan representere heile den proletariske rørsla sine interesser. Svært mange klassekjemparar kan vere dyktige i kampen for arbeidarklassen sine umiddelbare mål og interesser. Denne kampen deltar også kommunistane i, «men samstundes representerer dei i den noverande rørsla, rørsla si framtid.» (Manifestet, 4. kapittel)

For å klare dette må alle som vil følge opp denne tradisjonen altså legge mykje arbeid ned i å tileigne seg den marxistiske teorien på ein allsidig og djup måte og i tillegg må dei utføre grundige empiriske studier som blir grunnlaget for utviklinga av politikken og taktikken. Dette er eit naudsynt vilkår for å lukkast i kampen for kommunismen. Og det er eit naudsynt vilkår for å skape, halde opp og fornye eit kvart kommunistparti, og alle organisasjonar som vil kalle seg kommunistiske. Og no – 150 år etterat Manifestet vart skrive – kan vi sette igang og studere manifestet att, eller på nytt. Så må vi kritisere det på skapande vis, slik vi må gjøre med all overlevert kunnskap. Men først må vi forstå!

 

---

I løpet av de tre første kvartalene i fjor flyttet over 5000 personer fra Troms. Fylkesmannen i Troms, Arne Heløe, uttrykte i et nyttårsintervju stor bekymring for strømmen av folk sørover, og antok at nettonedgangen i folketallet i Troms vil være på minst 1000 personer ved årsskiftet.

Selv storbyen Tromsø bokføres nå i 1997 med befolkningsnedgang. For å stoppe den strie flyttestrømmen sørover, fylkesmannen en ny Nord-Norge-plan anno 1998. Heløe trekker i sitt forslag paralleller over 50 år tilbake i tiden, til gjenreisingen etter krigen. Dog med en vesentlig forskjell: «Denne gangen slipper vi gjenreisningen, vi kan klare oss med vedlikehold av det vi har for å hindre at alt rauser sammen.»

Finnmark og Nord-Troms ble brent vinteren 1944/45. Tyskerne tvangsevakuerte befolkningen med våpenmakt. Under krigen satt regjeringa i London og laga store skrivebordsplaner om at det skulle satses på større tettsteder, både når det gjaldt bosetting og næringsliv. De skulle bygge opp en korporativ stat. Gjenreisinga av Finnmark skulle gjennomføres som en streng reguleringspolitikk. Regjeringa skaffa seg grunnlag ved lovregulering «Lex Thagaard» som i 1947 ble avløst av «Lex Brofoss». I gjenreisinga av Finnmark og Nord-Troms skulle regulerings- og planleggingspolitikken prøves ut. Her skulle et nytt samfunn bygges på bar bakke, eller rettere sagt på brent jord. Fordelen var at man slapp å ta hensyn til det som hadde vært.

Et nytt Finnmark etter krigen

Sosialdemokratenes planer var at en rådgivende statsråd og et Finnmarkskontor i Harstad skulle lede dette arbeidet. Det skulle bli et nytt Finnmark, større steder, større båter og større fabrikker som kunne foredle fisken til eksport til helt andre priser enn tørrfisken. For å få dette til, skulle det lages planer for å samle folk i større fiskevær. Det skulle satses på Båtsfjord isteden for Berlevåg. Honningsvåg og Hammerfest skulle flyttes over på fastlandet. Fylkesadministrasjonen skulle flyttes til Kåfjord fra Vadsø.

Planer tar tid. Folk måtte vente sørpå ett år eller to. Men folket ville ikke. Tross trusler om politi og militære, så flyttet 20.000 mennesker allerede i 1945 tilbake. Dette er den største sivile ulydigheten i norsk historie. Sammen med de 25.000 menneskene som hadde unngått evakueringen, laga de tak over hode av det de fant: rekved, vrakgods, båtvrak, plank fra tyske rullebaner, snøskjermer m.m. Dette satte de opp akkurat der de hadde bodd, på samme jordflekken. Og så måtte planene endres for at folk ikke skulle fryse ihjel.

Fordi det ikke ble fart i boligbyggingen i Finnmark, krevde fagbevegelsen allerede i 1945 at de konservative menn som hadde ledelsen av gjenreisningskontoret i Harstad, måtte byttes ut.

Planene om den sosialdemokratiske orden fra eksiltida i Sverige og London, ble i første omgang stoppa av folks ønske om å bo på heimplassen sjøl om det var ute i distriktene. Det var her de kunne livnære seg, det var her de kunne skaffe seg et levebrød.

Vi bør ha i mente de sosialdemokratiske planene og folks trossing av disse planene. Det fins store paralleller til dagens distriktspolitikk. Nå satses det igjen på større mottak, større båter og større sentra. Den samme demagogien brukes og de samme virkemidlene brukes. Offentlig støtte og offentlige planer legger opp til sentralisering. Forskjellen er kanskje mest folks holdninger; folk er mer redd nå for å trosse planer, mindre fandenivoldsk og mindre dristige. Nå flytter folk mest den andre vegen.

Planstyring

Sannsynligvis tenkte dagens fylkesmann mer på Nord-Norge-planen av 1952 hvor målsettinga var å utjevne levekårsforskjellene med å gjenreise, utvikle og modernisere landsdelen. Den gang var planstyring et akseptert og godtatt begrep. Nå er det markedsstyring med EU-filosofi og de fire frihetene hvor statlig innblanding langt på veg er forbudt.

I det perspektivet, kan statens mann sitt utspill bli interessant. Og enda mer spenstig blir hans uttalelse når alle fylkesordførerne i landsdelen tar avstand fra nye eksplisitte planer for Nord-Norge. De krever heller handling, men er det noen som er politisk handlingslammet her, så er det fylkespolitikerne.

Troms har forholdsvis høy andel av primærnæringer, 7,8% mot landet 5%. Fiske og fangst er omtrent like stor som landbruksnæringene. Troms har en meget lav andel industriarbeidsplasser med unntak av næringsmiddel hvor fylket ligger 1% over landsgjennomsnittet. Det er fiskeindustrien som drar fylket opp.

Fylket har langt flere sysselsatte i statlig tjenesteyting enn landet som helhet. Forklaringa skyldes Forsvaret. Statlig og kommunal tjenesteyting i Troms utgjør over 40%, det vil si betydelig større enn landet som helhet. Endringer innenfor denne sektoren vil ha særlig stor betydning.

Spredt bebyggelse og lange avstander er et hinder for etablering av private tjenester. De såkalte terskelverdier for befolkningsgrunnlaget er i mange sammenhenger for lav til at tjenestene vil kunne bli etablert privat. Her må det offentlige tilby tjenestene.

Oslo bestemmer

Bosettinga i vårt fylke er prisgitt hva regjeringa og Stortinget gjør. Privatisering og EU-tilpasning avgjøres i Oslo, det samme er det med forsvarspolitikken. Fiskeripolitikkens reguleringer avgjøres også der. Offentlige støtteordninger avgjøres i Oslo sjøl om SND har bygd opp fylkeskontor.

Fiskeomsettinga gjennom dagens fryseterminaler på kysten, vil sentralisere fiskerinæringa i tråd med de gamle planene. Noen få fryseterminaler langs kysten skal basere seg på auksjon av frossenfisk. Målet er at minst 20% av fiskeomsettinga i landet skal foregå gjennom slike terminaler. Da vil de mindre fiskemottakene som primærnæringas kystfiskere er så avhengig av, bukke under for mangel på råstoff og økte transportkostnader.

Strukturendringer innen post og tele vil føre til ulik pris på tjenestene fra by til land. Når det gjelder posttjenesten innebærer endringene forskjellig tilgjengelighet og ulik leveringstid mellom by og land. Befolkning og næringsliv i distriktene vil få tjenester som relativt sett blir dyrere enn i sentrale strøk, og støtteordninger som har virket utjevnende fjernes systematisk. Statlige transportstøtteordninger svekkes, utjevningsordninger for bensin svekkes. Statlige distriktsstøtten til utkantbutikkene er fjernet.

Modellen for økonomisk overføringer fra staten til fylkeskommunene og kommunene er lagt om i tråd med Rattsø-utvalgets forslag. Overføringene fra staten til kommunene er etter endringene lagt om slik at det er gjennomført en omfordeling i favør av mellomstore og større, sentrale senterkommuner, mens mindre og spredtbygde kommuner får en tilsvarende reduksjon. Kommuner med reduksjon i folketallet erfarer at elementene som er knyttet til innbyggertallet veier tyngre enn det såkalte kompenserende regionaltilskuddet. Nord-Norge-tilskuddet er videreført, men prisjusteres ikke, så effekten av tilskuddet svekkes. Signalene fra Norsk Vei og Veitrafikkplan, er fortsatt svekkede rammebetingelser for vår virksomhet her nord. Og EØS-liberaliseringen innenfor transportsektoren vil medføre anbud som først og fremst raserer tilbudet i distriktene. Og forventa innsparinger på anbudsordninger inndrar staten i form av reduserte overføringer.

Flyttinga personifisert

At folk under disse rammebetingelsene flytter, er da selvsagt. Men det er selvfølgelig mer makelig å lese flyttetallene som uttrykk for folks egne ønsker og drømmer og som ikke kan gjøres noe med. Fremstillinga nå er at flyttestrømmen ikke kan snu, fordi folk nå har fått smaken på storbylivet, har et eget ønske om å leve bedre og få opplevelser. Dette er kort sagt en måte å personifisere flyttinga med å individualisere samfunnsproblemet vårt på. At debatten skal ta den form at en begynner å debattere opplevelsesbehov og karrierelyst hos de som flytter, er mest en avsporing av statens ansvar for distriktspolitikken.

Flyttinga er materielt betinga. I de store arbeidsledighetsårene 1991 og 1992, var tilflyttinga til Nord-Norge større enn fraflyttinga. Tilflyttinga til vår landsdel har for så vidt vært forbausende stabil. Det er først og fremst fraflyttinga som har svinget. Utflyttinga øker med økt sysselsetting. Forklaringa er helt enkelt, den avhenger av hvor folk får seg arbeid. Nedgangen i Nord-Norge som i andre perifere deler av landet vårt, har ikke skjedd på grunn av forholdene der de flytter fra. Den må forklares ene og alene ut fra sysselsettingsøkingen i Oslo-området. Lokalisering av arbeidsplasser er kjernefaktoren for flyttestrømmen både i dag og tidligere. Det er endringene i Oslo-området – som de store byggeprosjektene i Oslo og omland – som nå tapper utkantene for ressurser. Disse er politisk styrt på samme måte som en politisk for eksempel har valgt å ikke bygge Nord-Norge-banen.

Ressursdimensjonen

Folk har slått seg ned langs hele kysten og blitt det kulturmangfoldet vi har. Vi har tilpassa oss de naturgitte forhold. Det er distriktenes styrke, i stand til å utnytte mange marginale ressurser. Vår kystkultur må være mangfoldig og vidt forskjellig nettopp fordi naturen er mangfoldig. Det er ikke bare torsk og sild i havet, eller potet og gress som vokser på land. Stordriftsformer er tilsynelatende økonomisk lønnsomme på store ressurser, men sløser med bifangst og tilleggsvekster. Stordrift blir rovdrift på de mest lønnsomme ressursene. En snever industrialisering av primærnæringene kan gi profittutbytte, men det er en dårlig utnyttelse av naturressursene. Det er mest å sammenligne med at vi skulle skumme fløten og kaste melka. «Melbu-kuttet» kan stå som eksempel på denne politikken: en Melbu-tråler ble tatt i å kappe fisken ved gattåpninga for å forenkle foredlinga av fisken.

Naturen har så mange små og spesielle ressurser som krever et mangfold av produksjonsmåter. Mister vi disse marginale ressursene, da blir vi alle fattigere. Da blir ikke vår landsdel i stand til å fø flere folk. Flytting vil bli en nødvendighet. Vi vil stå igjen med noen få byer. Storbyer som Tromsø vil aldri kunne utnytte naturressursene godt nok. En optimal utnyttelse av naturen her nord, krever mangfold av produksjonsmåter. Og jeg snakker ikke om nostalgiske gamle produksjonsmåter med alt slitet som var. Her er det snakk om å utnytte en moderne teknologi for å lette slitet og strevet samtidig som vi kan bevare naturens allsidige produktivitet.

Standardisering

Det er mangfoldet som er kapitalens problem. Kapitalens krav er standardisering av varer, tjenester, arbeidskraft og finanser. Kapitalen ønsker oss som A-4-figurer for å industrialisere våre primærnæringer. Denne standardiseringsstrategien står i skarp motstrid til vår kulturmangfold og til god ressursforvaltning.

Gunnar Album hadde en meget interessant artikkel i Klassekampen, «Rødspette og ulven» (20/6-97). «Vår kulturmangfold er et resultat av vår tilpasning til mangfoldet av naturgitte forhold vi har måttet tilpasse oss.» Og denne mangfoldigheten er et problem for kapitalens strategi. Verdenshandelens krav til standardisering er uforenlig med god ressursforvaltning. «Jordas mangfold krever et mangfold av tiltak, det er nettopp naturens mangfold som er bakgrunnen for det mangfold av menneskelige kulturer kloden kan fremvise».

Det er dette mangfoldet som er til hinder for en åpen verdensøkonomi, og den viktigste konklusjonen til Album: «En viktig del av globaliseringen av verdensøkonomien er derfor å bryte ned slike lokale tilpasninger. Dette har vært en viktig del av utviklingen i hele vår teknologiske tidsalder.»

Det er vårt eget politiske system som nå lager økonomiske lover, som nå tvangsflytter folk. Det er ikke ny teknologi eller ei ny tid som gjør at folk bare må flytte. Det er ikke naturbestemt, det er bare samfunnsbestemt. Men samfunnet kan vi da endre.

Hvis vi ikke gjør det, så kommer vi i den situasjonen at våre rikeste naturressurser bare blir fritt vilt for den internasjonale kapital. Hvis det ikke bor folk langs kysten, så vil det heller ikke være noen til å holde i hevd kystfolkets rett til ressursene.

Høstingsretten av ressursene er i ferd med å overlates til de kapitalsterke selskapene. En svekka bosetting langs kysten, vil være en svekka hevd for allmenningen. Slik vil forholdene bli lagt til rette for kapitalistisk rovdrift på våre naturressurser og landsdelen bli lagt øde. Kapitalen er best tjent med det.

Den sosiale dimensjonen

Folk vil bo i distriktene. Folk har slått seg ned der de har kunnet opp gjennom tida. De har tilpassa seg de lokale forutsetningene naturen har satt. Folk har påvirka naturen, og naturen har påvirka folk. Og det har blitt kultur av det. Det har blitt røtter. Og jo flere generasjoner som har holdt seg der, livnært seg og vokst opp der, jo fastere har en grodd disse røttene. Slik har spesielle kulturtrekk også utvikla seg. Det har med selvrealisering, med selvrespekt og selverkjennelse å gjøre. Det har med trivsel og tilhørighet.

Denne tilhørigheta hindrer en å flytte, denne tilhørigheta er sterk. Denne tilhørigheta fører til lengsel og lang sturing for dem som har måttet ta det tunge skritte å flyttet. Denne lengselen ligger lenge hos dem som har måttet flytte. Den er med på å få mange til å flytte tilbake igjen. Av flyttetallene kan vi og lese at om 5 flytter sørover, så har også 4 flyttet nordover.

I Harstad Tidende så jeg et innlegg av Anne M.Winge, Ås 1997:

«Det e ikkje berre å fløtte. Det e ikkje berre å omsette huset, pakke i ekse og gi sæ avsted. For sjela sett spikra tel tak og tel vegga, og kan ikkje tvinges tel å følge med. Det e ikkje berre å brenne nån brue, bryte bekjennskap og takke for sæ. For nybygging skjer ikkje nett over natta, og kæm står vel klar tel å bygge med dæ? Det e ikkje berre å rive opp røtter som alt e forankra i fedrenes jord. For verken telhørighet el’ tradisjona lar sæ forfløtte som stola og bord. Det e ikkje berre å bla om i boka, og sjå at et nytt kapitel blir tel. For nedfelt i tankan e alt det du gjorde som skapte verdia og forma di sjel. Det e ikkje berre å drage opp plugga og gi sæ i veg tel ei grønnare eng. For sjelden e leirplassen slik som du trudde, og trivsel e meire enn godstol og seng. Det e ikkje berre å bryte nytt lende mot de horisonta som friste et sted. Man gjør den erfaring i livet, kan hende, at røtter e røskandes tung å dra med.»

Fylkesmannens ønske om en ny Nord-Norges-plan har skapt en diskusjon om offentlig ansvar for å opprettholde en bosetting. Og den debatten er bra, ære være Heløe for det. Men jeg er av den oppfatning, at det er bare en plan som kan hjelpe på for en spredt bosetting, optimal utnyttelse av naturressursene, økt trivsel og tilhørighet rundt om i landet. Det er en plan for et sosialistisk Norge.

 

---

I byen Oz, i Victoriaprovinsen i Australia, har Arbeidsmannsforbundet tatt på seg oppgaven å rekruttere bordellprostituerte som medlemmer. Slikt kan skje når det er tillatt å ha bordeller. Forbundet forhandler med det lokale pristilsynet for å få fastsatt og regulert prisen/betaling for prostituerte i bordeller. Pristilsynet skal fastsette pris- og lønnsnivå, spesifiserer minimum lønn og arbeidsforhold, fridager, overtidsbetaling.

Menneskerettighetserklæringen er 50 år i år. De siste ti årene har spesielt kvinnebevegelsen arbeidet aktivt med å få inkorporert en kvinnedimensjon. På FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1995 ble følgende tatt med i sluttdokumentet: «Kvinners meneskerettigheter omfatter også kvinners rett til selv å kontrollere og bestemme over forhold som er relatert til deres seksualitet, for å få en seksuell og reproduktiv helse fri fra tvang, diskriminering og vold.» (Pkt. 96) Beijing-konferansen var et stort sprang framover i å konkretisere viktige områder som brudd på kvinners menneskerettigheter. Men samtidig arbeidet mange frivillige organisasjoner, også kvinneorganisasjoner, som Women’s Global Leadership, hardt for å forhindre at prostitusjon ble karakterisert slik. De ser tvert imot på prostitusjon som en menneskerett, en kvinnes rett til å gjøre det hun ønsker med sin egen kropp. Filosofien bak dette har blitt fremmet i internasjonale fora ved å trekke skillelinjer mellom tvungen og frivillig, voksen og barn, 3. verden og 1. verdens prostituerte og mellom prostitusjon og handel med kvinner (trafficking). Disse «skillelinjene» brukes så til å gjøre noen former for prostitusjon akseptable og legitime, gjøre om den skaden som påføres kvinner i prostitusjon til en frivillig handling, og ekskludere prostitusjon fra kategorien vold mot kvinner. Sexindustrien vokser på bakgrunn av denne ordbruken og disse «skillelinjene». Nå arbeides det for å få anerkjent prostitusjon som arbeid. Det er dessverre et faktum at arbeidet med å få legalisert prostitusjon er kommet faretruende langt. Nå må norske fagforeninger engasjere seg og gjøre en motoffensiv nasjonalt og internasjonalt.

Hvor var fagbevegelsen?

Men først er det nødvendig med en liten gjennomgang av fagbevegelsens forhold til seksualpolitiske tema. Da kvinner gikk ut i mannsdominerte yrker, hadde de en ensom, personlig kamp på arbeidsplassen for å få «utbrettpikene» ned fra veggene. Hvor var fagbevegelsen? Men opp gjennom de siste 20 årene har det vært positive unntak, unntak som viser at situasjonen skjerper seg i Norge og at fagbevegelsen har kommet, om enn nølende, på banen. Eksempler er arbeidet med temaet sexpress på arbeidsplassen og kampen mot toppløsbarer og stripping i bur. Men stort sett har kampen mot porno og prostitusjon, kampen mot den seksuelle undertrykkingen av kvinnen, vært definert ut av fagorganisasjonenes interesseområde. Som enkeltpersoner kan medlemmer vite mye om temaet, være opptatt av det, men det arbeides ikke metodisk med spørsmålet i fagbevegelsen.

Jeg har tenkt litt på det, er det fordi noen definerer det som tilhørende den private sfære, og dermed definerer det ut? Men også det private er politisk, sier den feministiske kvinnebevegelsen.

Kvinnebevegelsen har konsentrert seg mye om «en lønn å leve av, og en dag å leve med», og når vi drøfter kvinners levekår i Norge har vi stort konsentrert oss om kroner og ører, barnehager, arbeidstid, rentenivå, pensjon, ubetalt arbeid etc. Viktige kampområder for kvinner, men bare en del av en helhet og helheten må vi ha med.

Når vi spesielt peker på at antall fattige kvinner og fattige barn i Norge øker, trekker vi ikke alle konsekvenser, selv om vi vet at slike forhold sammen med andre forhold kan skape situasjoner som ikke bare får kvinner til å selge kroppen sin, men også fører til at barn i Norge selger kroppen sin.

Prostitusjon i Norge

I Oslo er ca. 500 kvinner innom gateprostitusjonen i løpet av et år, 100 av dem går fast. Det er 1000 kvinner i massasjeprostitusjon. Jeg tror at våre private og usystematiske refleksjoner er farget av begreper som: «narkomane ungjenter og kvinner», «tilhører filleproletariatet». Vi lar tabloidavisene være våre informanter og vi leser om: «Luksus-prostituerte med millioninntekt», «Bordell på St. Hanshaugen», «Historien om ung thailandsk kvinne som var fange i massasjestudio i tre måneder, betjente ti klienter om dagen, kom på turistvisum, utvist fra Norge». Motaksjoner fra beboerforeninger og kvinnebevegelsen blir like overflatisk omtalt. Vi fortsetter å la oss lure av en patriarkalsk løgn og ser på kvinnene som «de andre», for eksempel som kvinner med store individuelle problemer. Vi sier ikke «vi».

Vi har muligheten til å søke annen kunnskap fordi Norge har en unik posisjon i prostitusjonsforskningen, spesielt i Liv Finstad og Cecilie Høigårds banebrytende forskningsarbeide, boka «Bakgater». Les også «Å sette pris på kvinner. Menn som kjøper sex» av Annick Prieur og Arnhild Taksdal og artikkelen «Lykkelige horer og andre arbeidere» av May-Len Skilbrei, trykt i Materialisten nr. 1-2/97.

Kathleen Barry, forfatteren av boka «The Female Sexual Slavery», utga i 1996 «The Prostitution of Sexuality». Hun er også en av grunnleggerne av det internasjonale nettverket Coalition Against Trafficking in Women (Nettverket mot salg av kvinner) som nå bygger opp avdelinger i Asia, Stillehavsregionen, Afrika, Australia, Europa, Nord- og Sør-Amerika.

Avkriminalisering

I Norge er det ikke kriminelt, dvs. straffbart, å prostituere seg. Derimot er det straffbart å utnytte prostituerte gjennom hallikvirksomhet, inkludert utleie av lokaler til bordeller. Det er ikke straffbart å være horekunde, men Kvinnefronten mener at horekunderi skal kriminaliseres. I mange andre land er det straffbart å være prostituert, Kvinnefronten støtter alle forslag om avkriminalisering, dvs. å ikke straffeforfølge prostituerte. Når det snakkes om å legalisere prostitusjon, så går det mye lenger enn å avkriminalisere. Det betyr å anerkjenne/godta, og er en forutsetning for det neste skrittet, å anerkjenne prostitusjon som arbeid.

Liv Finstad og Cecilie Høigård har i sin reviderte engelske utgave flere steder kommentert legaliseringskravet og gir viktige argumenterer:

-Legalisering gir menn det selvsagte retten til å være horekunder.

-Å legalisere prostitusjon og anerkjenne prostitusjon som yrke vil bety å anerkjenne den delingen av arbeid som menn har skapt. En deling av arbeidet hvor kvinners yrkesvalg er langt færre enn menns.

-Legalisering av prostitusjon vil ikke fjerne de skadevirkningene som blir påført kvinnene. Kvinner vil fremdeles være tvunget til å beskytte seg selv mot den massive invasjonen av fremmede menn og mot fysisk vold.

-Legalisering vil gjøre det lettere å dekke til menns enorme undertrykking av prostituerte og fjerne perspektivet fra den prostituerte som offer.

-Å legalisere prostitusjon vil medføre økning av og bevaring av lokale og nasjonale markeder som er en forutsetning for den internasjonale handelen med kvinner.

-Legalisering betyr at den prostituerte vil måtte betale skatt, dvs. den prostituerte må betjene flere kunder for å få nok penger.

-Legalisering betyr at flere menn vil bli horekunder, flere kvinner trengs som prostituerte, og flere kvinner, spesielt fattige kvinner, vil bli tvunget inn i prostitusjon.

-Legalisering av prostitusjon vil tjene menn, ikke kvinner.

(oversettelse ved A.S.).

Anti-slaveri

Mange av de frivillige organisasjoner som arbeider for å få prostitusjon legalisert, og prostitusjon anerkjent som arbeid/yrke har samme ordbruk som oss og analyserer verdens elendighet på samme måte, men trekker andre konklusjoner om hva som må gjøres. Dette er frivillige organisasjoner, kvinneorganisasjoner, anti-slaveri organisasjoner: akademisk institusjoner, menneskerettighetsorganisasjoner.

I februar 1997 ble det holdt et kvinnemøte for Asia-Stillehavsregionen hvor menneskerettighetsaktivister, «sexarbeidere», jurister og akademikere deltok. Møtet sendte ut en erklæring: «Anerkjenn arbeidet, verdigheten og menneskerettighetene til kvinner i prostitusjon. Anerkjenn kvinner i prostitusjonen som arbeidere.» (…) «Mye av kvinners arbeid i den private og reproduktive sfære har vært usynlig og undervurdert, derfor er det viktig å anerkjenne kvinners reproduktive arbeid som arbeid som utføres forskjellige steder, blant annet kvinners arbeid i prostitusjon.» (…) «Talskvinne Nelia Sancho sa at stigmatiseringen som er heftet til kvinner i prostitusjon bare avspeiler den lave statusen og vurderingen som samfunnet gir kvinner generelt. Sex-arbeidere er utsatt for noen av de mest ekstreme formene for nedverdigelse, misbruk og vold som alle kvinner er utsatt for, og som springer ut av sosiale, politiske og økonomiske strukturer som nedverdiger og usynliggjør kvinners arbeid, kvinners individualitet og kvinners bidrag.»

Vi har hørt den før. «Det er ikke noen forskjell på å stå ved samlebåndet på Freia, eller dra på en vaskebøtte på en skole, eller å selge kroppen sin gjennom ekteskapet for å bli forsørget av en ektemann, eller selge kroppen sin til ukjente menn.» La oss ikke bli moralsk eller politisk forarget over dette utsagnet. La oss ta det på alvor, la det være en utfordring. Det hadde vært fantastisk om fagbevegelsen hadde gitt seg selv som oppgave å analysere utsagnet og komme med et svar tilbake.

Kathleen Barry kan gi oss noen ledetråder i dette arbeidet: «Pornografi er eksplisitt seksuell undertrykking av kvinner. Kvinner betyr her alle kvinner. Seksuell undertrykking av kvinner, gjelder ikke noen få kvinner, det gjelder alle kvinner. Dette er et kollektivt kvinnelig klasseforhold. Det samme gjelder prostitusjon. Det er seksuell undertrykking av alle kvinner, er med å definere kvinner som klasse. Dette er undertrykkelsesmekanismer som slavebinder alle kvinner. (…) Det er viktig å huske på fra første stund at prostitusjon ikke handler om kvinner i det hele tatt. Faktum er at uansett om kvinner hevder at prostitusjon er en rettighet eller fordømmer prostitusjon som utbytting av kvinner, så er dette irrelevant. Prostitusjon og salg av kvinner er ikke grunnleggende basert på hvorvidt kvinner vil eller ikke vil prostituere seg eller er tvunget inn i det. Kvinner er i prostitusjonen fordi menn kjøper dem for å ha sex, menn kjøper barn for sex, og menn kjøper andre menn for sex. (…) Prostitusjon er den mannlige forbrukers marked. Den intense fokuseringen på kvinners vilje, hennes valg eller hennes «rett til prostitusjon» fjerner oppmerksomheten fra det innlysende faktum at prostitusjon eksisterer først og fremst på grunn av mannlige kunders etterspørsel. Sex-industriens oppgave er bare å framskaffe kvinnelige kropper for å tilfredsstille det markedet. Det avgjørende, og det må vi se i øynene, er at menn endrer sitt atferdsmønster.»

Varer for salg

Kathleen Barry gir oss også ledetråder til å ta en nødvendig grenseoppgang.Ta hele spekteret av menneskelig aktivitet, hva av alt dette skal bli sett på som arbeid? Det er ikke spørsmål om det kan, men om hvorvidt også følelser, sex og reproduktivitet bør bli tilgjengelig som varer for salg. Jeg tror det er viktig at vi tar dette spørsmålet opp til drøfting og kommer med noen klare standpunkt som kan være veivisere i videre arbeid.

Organisasjonen Anti-Slavery International som har gitt ut kompendiet «Redefining Prostitution as Sex Work on the International Agenda», henviser til:

-11 FN-konvensjoner. Blant annet Konvensjonen mot diskriminering av kvinner, Barnekonvensjonen, Menneskerettighetskonvensjonen.

-26 ILO-konvensjoner. Blant annet ILO-lover om lønn, fridager med lønn, nattarbeid, helse, bedriftshelsetjeneste, arbeidsmiljøspørsmål, minimumsalder for kunne å ta lønnet arbeid.

Anti Slavery International, Global Alliance Against Trafficking in Women (GAATW) og det Juridiske fakultet ved Leiden universitet arbeider målrettet i forhold til ILO. Ja, et av deres prosjekter har sågar tittelen «Å få ILO til å engasjere seg i forhold til sex-arbeid». Her skal det utarbeides strategier for å få ILO til å sette saken på sin dagsorden. Å få en sak på dagsorden er noe av det viktigste ved lobbyvirksomhet. Da er saken kommet langt. Så langt er man ennå ikke kommet, men hvis ikke vi bruker det vi vet og lager motoffensiv, bruker våre kanaler inn til ILO, så kan ILO av ren sløvhet bli bondefanget.

Fagforeninger rekrutterer

Parallelt med at frivillige organisasjoner arbeider for å få prostitusjon anerkjent som yrke, finnes det en tradisjonell fagforening som selv aktivt går ut for å rekruttere prostituerte for å sikre seg medlemmer. Eksemplet er fra Australia. I byen Oz, i Victoriaprovinsen, har Arbeidsmannsforbundet tatt på seg oppgaven å rekruttere bordellprostituerte som medlemmer. Slikt kan skje når det er tillatt å ha bordeller.

Forbundet forhandler med det lokale pristilsynet for å få fastsatt og regulert prisen/betaling for prostituerte i bordeller. Pristilsynet skal fastsette pris- og lønnsnivå, spesifiserer minimum lønn og arbeidsforhold, fridager, overtidsbetaling etc..

Så kan man gjøre seg noen tanker. Hva er det som skjer med en kvinne i prostitusjon viss «jobb» som «kommersiell sex-arbeider» består i det som på andre arbeidsplasser ville blitt omtalt som seksuell trakassering og utnytting? Er det pengetransaksjonen i prostitusjonen som endrer det som faktisk er seksuell trakassering, seksuell utnytting og seksualisert vold, til en «jobb», en «jobb» som primært utføres av kvinner som økonomisk og rasemessig tilhører de underpriviligerte enten de lever i første eller tredje verden

Jeg tipper at neste framstøt fra en fagforening blir i Nederland. Der ble prostitusjon og bordeller legalisert og regulert i 1996, og det er verdt å merke seg at den seksuelle lavalder i Nederland nylig har blitt senket til 12 år. Nederland gir for øvrig millioner av kroner hvert år i støtte til organisasjoner som arbeider for å anerkjenne prostitusjon som arbeid.

Hva kan vi gjøre?

Vi må begynne arbeidet i egen fagforening, kjøre den opp gjennom forbundet, informere LO sekretariatet, YS og AF og hjelpe hverandre med å få til et informativt opplysningsarbeid, og gjennom våre kontakter be om informasjon om hva som skjer i ILO.

I 1994 sendte Kvinnefronten brev til forsvarsledelsen om at det skulle reageres mot FN -soldater som brukte prostituerte. Vi fikk ikke svar. Vi tenkte ikke på å kontakte Norsk Tjenestemannslag, NTL. I april i år gikk NTL selv ut med at de krever at FN -soldater som benytter seg av prostituerte skal sendes hjem. Forsvarsledelsen svarte tilbake med å avvise kravet om forbud. Mener Forsvarsledelsen at prostitusjon skal anerkjennes som arbeid? Vi har en konkret sak i Norge som vi kan arbeide med. NTL har tatt opp hansken, hva kan andre fagforeninger gjøre?

Fagforeninger kan også søke direkte kontakt med Coalition Against Trafficking in Women, eller med den norske avdelingen som Kvinnefronten har tatt initiativ til.

(Artikkelen har tidligere stått i Kvinnejournalen.)

 

---

Dette er tittelen på et mini-hefte lagd av Roar Eilertsen ved «De Facto» til «Kvinner på tvers»-konferansen 20. til 21. september ifjor. Heftet fortjener oppmerksomhet fordi det på en enkel måte gjennomgår det folk flest oppfatter som komplisert, nemlig utviklinga i norsk økonomi.

Dette blir gjort på elleve lettleste sider under seks stikkord:

-Et rikt land – i sterk vekst.

-Staten «drukner i penger».

-Rekordoverskudd i næringslivet.

-Innstramningspolitikken skapte massearbeidsløshet.

-Moderasjonslinja og «Solidaritetsalternativet».

-Ulikhetene i samfunnet øker.

Det vises til at Norge er et av verdens rikeste land, og at i årene 1994-96 var veksten i norsk økonomi (BNP) betydelig. For alle disse årene viser statistikken at de sterkeste vekstbidragene kommer fra fastlandsøkonomien, ikke fra petroleumssektoren, slik mange tror. Og mens det meldes at stat og næringsliv får stadig større overskudd, presenteres forskningsrapporter som viser at de med lavest inntekt i Norge har blitt enda fattigere på 90-tallet. På en grei måte vises at fordelinga mellom de som lever av å selge arbeidskrafta si, og de som lever av andres arbeid, er i sterk endring til de sistnevntes fordel.

Deretter følger en gjennomgang av kvinnenes plass i arbeidslivet hvor dette også blir sett i europeisk sammenheng. Hovedvekta blir lagt på kvinnene som lever av å selge arbeidskrafta si til offentlig sektor. Det sies lite om kvinnene som arbeider i privat sektor, sjøl om nær 50 % av de yrkesaktive kvinnene arbeider der. Dersom det planlegges en oppfølger av dette heftet bør det styrkes på dette området.

På de neste 10 sidene omtales «kvinnekravene»:

-Ei lønn å leve av – likelønn.

-Lav lønn eller arbeidsløshet?

-Ei arbeidstid å leve med – 6-timersdagen.

-En velferdsstat som fungerer.

-Trygdesystemet – med- eller motspiller?

Spørsmålet om likelønn ser statistisk ut til å henge sammen med at kvinnelige arbeidere befinner seg i sektorer hvor det er lav lønn for alle. Dette kombinert med at forskjellene i lønn øker, stiller flertallet av alle arbeidere i en vanskeligere situasjon. Erfaringer fra Norge og andre høyt utvikla kapitalistiske land viser at det er noen få som får økt lønn, og de har over gjennomsnittslønn fra før. Det store flertallet, og spesielt kvinnene som er konsentrert i de lavtlønte sektorene, faller enda lenger ned. Dette stiller nå nye oppgaver for kvinne- og fagbevegelsen.

Avsnittet inneholder også mye av interesse om kostnadene ved 6-timersdagen, og viser at det er snakk om en kamp om fordelinga av verdiene som blir skapt, mellom de som selger arbeidskrafta si, og de som kjøper den. Om 6-timersdagen er «realistisk» avgjøres først og fremst av styrkeforholdet mellom fagbevegelsen og arbeidsgiverne, og ikke så mye av hva «vi har råd til».

Og til slutt fremmes påstanden om at privatisering truer velferdsstaten.

Hovedargumentet er at politikerne frasier seg innflytelse og overfører styringa av offentlige tjenester fra politikkens til markedet. Det er først og fremst kvinnene som taper på dette.

Det er befriende å få konkrete eksempler som viser at det ikke er den hellige, frie konkurransen og markedet som styrer utviklinga alene som en «gud», men at det er menneskeskapt. Heftet viser at mye av den økonomiske utviklinga er politisk bestemt.

For eksempel ble arbeidsledigheten i perioden 1987 til 1993 økt fra 40.000 til 180.000 fordi myndighetene satte i verk kraftige innstramninger i 1986-87. Det førte til at det private forbruket sank med 6 % fra 1987-89. Sparebankforeningen påviste at mange husholdninger tapte kjøpekraft tilsvarende en hel månedslønn i årene 1986-89. Eierinntektene økte i årene 1988-90 med om lag 35 % som en sammenlikning.

Brekkstanga for å få dette til, var kutt i offentlige budsjetter, deflasjon (prisnedgang på en del varer) og sterk økning i rentene på lån.

Noen tanker etter å ha lest heftet

Heftet gir en del gode argumenter som kan gi nye innfallsvinkler for å fremme krav om 6-timersdagen med ny stryke, for eksempel på bakgrunn av den omfordelinga som har skjedd mellom arbeid og kapital.

Mange kvinner i privat sektor tør ikke stille kravet om 6-timersdagen. 6-timersdagen er et helt riktig krav å stille, men likevel er det slik at få kvinner i industrien gjør det. Det kan blant annet skyldes redselen for å miste jobben: blir lønnskrava for høye er mange bekymra for at det skal bli for dyrt for bedriften, slik at bedriften ikke klarer konkurransen og må gi opp. 6-timersdagen er et ulønnsomt krav for bedriftene. Derfor er folk redde for å stille dette kravet.

De kvinnedominerte arbeidsplassene i privat sektor er ofte små og mellomstore bedrifter som ikke får de gigantoverskuddene som de store mannsdominerte bedriftene.

Har Norge råd til kvinner? spør artikkelforfatteren. Ja, vil vi svare, men det kapitalistiske samfunnssystemet som vi har i dag, har så langt ikke vært i stand til å gi kvinner gode og likeverdige leveforhold.

De parolene for krav som Eilertsen fremmer virker litt vanskelig å fremme med enkle ord. Det er få som har tro på at overføringer via staten for å heve lønningene i enkelte bransjer er gjennomførbart i det samfunnssystemet vi lever under. Men kravene er greie som et utgangspunkt for en diskusjon om hva slags samfunn dette egentlig er. Et samfunn hvor arbeidskrafta er mindre verdt når den utfører kontorarbeid, enn arbeid i kjemisk industri. Egentlig er det jo helt fjernt siden arbeidsfolks behov for mat og husvære ikke er vestlig forskjellig i de to bransjene.

Hva skal vi som lever av å selge arbeidskrafta vår, egentlig med staten viss den ikke kan omfordele midler i forhold til så grunnleggende behov?

Heftet er fullspekket med informasjon som er godt anvendelig både for kvinnelige og mannlige arbeidere.

(Heftet kan bestilles hos De Facto, Dronningensgate 22, 0154 Oslo eller på telefon: 22 33 33 35)

 

---

Forfatterne er medlemmer av Rød Ungdom

---

Problemet for radikale jenter blir ikke bare at vi skal stå imot presset fra skjønnhetsindustrien. Vi retter også et hat mot oss sjøl fordi vi ser så klart at vi er offer for det skjønnhetstyrraniet vi slåss mot.

Kampen mot skjønnhetstyrraniet har blitt satt på dagsorden av unge jenter de siste åra. Slanking er den vanligste dødsårsaken blant unge jenter i dag, og de fleste jenter er misfornøyde med utseendet sitt. 100.000 jenter i Norge har alvorlige spiseforstyrrelser. Dette er virkeligheten til jenter i dag. Men hva med oss revolusjonære og radikale jenter?

Opp gjennom historia har kvinners utseende blitt brukt for å øke deres verdi. Snøring av føtter, hoder, bruk av jernkorsett for å se slank ut og arsenikk for å bleike hud har lært kvinner at deres oppgave er å ta seg godt ut, som ei porselensdokke på ei hylle. Kvinner har blitt fratatt kontrollen over sin egen kropp. Ei kvinnes helse har spilt liten rolle, så lenge hun har økt i verdi. Det er lett å karakterisere tidligere skjønnhetsidealer som groteske, men dagens jenter møter et skjønnhetstyrrani som er mer omfattende og brutalt. I motsetning til mange tidligere idealer, rammes alle jenter av dagens skjønnhetstyrrani.

Det er ikke lenger overklassens kvinner som er porselensdokker på ei hylle, men alle jenter. 90-åras skjønnhetsideal er et oppkonstruert og uoppnåelig bilde, fullt av motsetninger. Vi skal måle oss med og etterlikne modeller som er konstruert på en dataskjerm. Vi blir møtt med reklameplakater, motebransje og musikkindustri med anorektiske damer med silikon i pupper og lepper. Misseshow-deltakere fettsuges, opereres og fjerner deler av skjelettet. Unge jenter får på denne måten pressa på seg falske og uoppnåelige idealer og resultatet er dårlig selvtillit og slankepress. Da er det ikke så rart at resultatet av «kampen mot kaloriene» og kampen for det perfekte er dødelig for unge jenter.

En million jenter og kvinner i Norge slanker seg. Over 100.000 lider av seriøse spiseforstyrrelser. Den vanligste dødsårsaken blant unge jenter idag er slanking. Allerede som små barn er dette en del av jenters hverdag. Hver tredje norske 13-åring har slanket seg. I Sverige har undersøkelser avslørt at hver fjerde jente har slanka seg før hun er 7 år.

De andre?

Radikale jenter slåss mot skjønnhetstyrraniet, vi godtar ikke reklamens løgner om hvordan vi skal se ut, vi lærer jenter å slå tilbake. Men er det sånn at når vi slåss mot skjønnhetstyrraniet, så tenker vi ofte at dette gjelder «de andre jentene», og ikke oss sjøl? Er det sånn at radikale jenter er så sterke og frigjorte at vi ikke blir utsatt for den enorme utseendefikseringa som gjennomsyrer samfunnet rundt oss? Nei! Presset mot radikale jenter er like stort som mot jenter ellers i samfunnet. Vi er i like stor grad utsatt for spiseforstyrrelser, kroppsfiksering og sjølforakt.

Men i tillegg til dette presset, er det også et press på hvordan vi skal se ut som radikale jenter. På venstresida forventes det at vi skal være frigjorte og ikke opptatt av å følge skjønnhetsidealene. Reaksjonene har vært at det har blitt skapt en egen protestmote uten sminke, uten pynt. Men vi er på ingen måte isolerte fra reklamens krav og idealer.

Skjønnhetstyrraniet gjennomsyrer dermed også vår virkelighet. Resultatet er et umulig dobbelt press, med krav om at vi skal være pene, slanke og vellykka, samtidig som vi skal være sjølsikre og stolte av hengepuppene, appelsinhuden og valkene våre. For radikale jenter som ikke klarer å møte krava om å være pene og slanke samtidig med å være frigjorte, blir dette en umulig situasjon.

Problemet for radikale jenter blir ikke bare at vi skal stå imot presset fra skjønnhetsindustrien, men vi retter også et hat mot oss sjøl fordi vi ser så klart at vi er offer for det skjønnhetstyrraniet vi slåss mot. Vi hater oss sjøl fordi vi ikke ser perfekte ut, men også fordi vi som radikale ikke godtar tanken om et perfekt ytre. Derfor hater vi oss sjøl enda mer hvis vi slanker oss. Å være radikal og ha spiseforstyrrelser eller slanke seg blir uutholdelig fordi vi hverken føler oss som «ekte» revolusjonær eller at problemet vårt blir akseptert.

Tapper oss for kampkraft

Skjønnhetstyrraniet tapper radikale jenter for krefter og kampkraft. Vi bruker tid på å hate oss sjøl i stedet for å knuse skjønnhetstyrraniet. Derfor må kampen vi fører mot skjønnhetstyrraniet, ikke bli kampen for «de andre jentene», men like mye vår egen kamp. For at dette også skal bli kampen om radikale jenters liv, må vi sette problemet om det dobbelte presset vi blir utsatt for, på dagsorden. Vi må styrke den kollektive jentekampen. Kampen mot det skjønnhetstyrraniet vi kjenner på kroppen, må bli alles kamp, ikke en individuell kamp for de sterke jentene. Skjønnhetstyrraniet er ikke et privat problem, men undertrykking av jenter. Derfor må vi styrke jentekollektivet på venstresida og kampen mot skjønnhetstyrraniet.

Kilder:

• -Dagbladet 19/1-98
• -Rød Ungdoms hefte: Kvinneundertrykking og kvinnekampen
• -Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser

---

Kvinneforskning er ikke bare er en akademisk disiplin på linje med andre, men noe det er bruk for. Når det gjelder kvinneforskningens forhold til kvinnekamp og kvinneaktivisme, så er der skott, men heldigvis ikke vanntette skott. Hovedproblemet er at forskningen blir offentliggjort i en ofte vanskelig tilgjengelig form, i vanskelige tilgjengelige medier og at vi ikke lenger har treffsteder.

Jeg skal i denne artikkelen gi en rekke konkrete eksempler på hvordan kvinneforskningen har støttet kvinneaktivismen. Samtidig har jeg en liste over tema der kvinneforskningen ennå ikke har gjort noe tydelig gjennombrudd og hvor vi ønsker at kvinneforskningen skal gå inn med større tyngde.

Hvorfor er kvinneforskning tilgjengelig for kvinneforskerne, men oftest lite tilgjengelig for kvinnepolitiske aktivister?

Hos kvinneforskerne synes det å eksistere en uvilje mot popularisering og uvilje mot å ta del i kvinnekampen. Selv på Backlash-konferansen i høst ble et opprop om nei til kutt i trygdeytelsene til aleneforeldre/alenemødre avvist som ikke passende.

Kvinneforskerne arbeider innenfor det akademiske miljø, men jeg aksepterer ikke at seriøs forskning betyr et farvel til offentlig å tilkjennegi kvinnepolitiske standpunkt. Når jeg tenker på alle de mannlige økonomiprofessorene som til stadighet uttaler seg om diverse statsbudsjett-tiltak, så må da kvinneforskere kunne uttale seg offentlig om saker de har god greie på, for eksempel mot statsbudsjettets forslag om bortfall av ekstra barnetrygd for enslige mødre.

I 15-20 år har kvinneforskerne deltatt i statlige utredninger og fremmet de sakene de brenner for der. De har vært premissleverandører. Dette er en måte å arbeide på, men med klare begrensninger. I dag har vi også begrepet statsbyråkratifeminisme. Det synes å være på tide å skifte fokus til kvinnefrigjøring. Hvordan skal kvinner ellers kunne stå imot nå når det norske samfunnet er på full vei inn i markedsliberalismen?

To bein – bruke og støtte

Kvinneforskere må stå på to bein:

• bruke forskningsresultatene for fortsatt å påvirke og endre, ved å prøve å bli premissleverandører for beslutningstakere, men også
• støtte aktivister og massebevegelser i og rundt kvinnespørsmål.

For meg er det viktigste å finne måter å styrke dette siste:
Kvinneforskningsmiljøene må bli flinkere til å formidle sine prosjekt og resultater også utenfor sine miljøer, og bli mer klar over at aktivistmiljøer også har svært mye innsikt og kunnskap som forskere trenger.

Personlig har jeg arbeidet med følgende kvinnepolitiske temaer i Kvinnefronten i Bergen:
abort, barnehager, porno, prostitusjon, toppløsbarer, kvinner og aids, kvinner og arbeid/lønn, 6-timersdagen, oppløs familien, kvinner og helse, spesielt graviditet, fødsel, reproduktive rettigheter, kvinner og EF, befolkningsproblematikk, internasjonal kvinnesolidaritet. Under det hele ligger oppgaven om videreutvikling av feministisk ideologi.

Hva har jeg fått av kvinneforskningen på disse områdene, og hva vil jeg få i framtiden?

De fleste som arbeider med kvinneforskning har hatt sin bakgrunn i kvinneaktivistmiljø. Etter hvert som tiden har gått, har de fleste som tilhører den første generasjon av kvinneforskere, trukket seg tilbake fra barrikadene.

Vi heiet på kvinneforskningen

Vi som ble igjen i Kvinnefronten, heiet på kvinneforskningen og syntes det var en seier for kvinnekampen og ventet spendt på forskningsresultatene. Det tok lang tid. Først da Universitetsforslaget lanserte sin kvinneforskningsserie begynte vi å kunne ta forskningen i bruk. Men det var jo så forferdelig dyrt. Men likevel har vi fått med oss det meste på vårt vis. Jungeltelegrafen gikk hvis noen hadde oppdaget noe viktig på trykk. Totalt sett har Kvinnefrontens medlemmer vært mer opplest på utenlandske forskeres bøker. Her har vi et stort problem som kvinneforskningen ennå ikke har løst: Skriftlig formidling av forskningens resultater.

Når jeg ser på den kvinnepolitiske emnelisten min, kan jeg kalle fram alle de norske og utenlandske kvinneforskere som har gitt vesentlige bidrag til oss, når vi skulle utvikle konkret kvinnepolitikk. Jeg kan huske lettelsen, sjokket, raseriet når vi fikk fakta og sammenhenger på bordet. Lettelsen var størst, for vi hadde famlet i blinde, vi var tvilrådige og svært usikre på egne erfaringer og fakta. Og vi fikk økt selvrespekt som kvinne. Jeg vil nevne tre eksempler:

Kvinnelønna

Det viktigste kvinneforskningen har gitt meg som ansatt i et kvinneyrke, er den nye kunnskapen om kvinnelønna. Ser jeg tilbake på disse 20 årene, har dette vært et langt lerret å bleke. Først nå synes jeg at forskningen på dette området er så omfattende og grundig at man kan begynne å foreslå konkrete tiltak. Bevisstheten om kvinnelønna har økt voldsomt innen min faggruppe de siste 10 årene. Å si at «vi vil ha en lønn å leve av», «vi vil ha en lønn vi kan forsørge oss selv og våre barn på», var uhørt tale i min kvinnedominerte fagforening for bare 10 år siden. Så begynte det sakte å løsne, og sommeren 1992 streiket over 10.000 kommunalt ansatte i Bergen. Vi tapte. Men for oss var den fem uker lange streiken for kvinnelønna en seier.

Den lave kvinnelønna red oss som en mare, både personlig og ideologisk innad i Kvinnefronten. Vi så jo at vi tjente lite penger, enten vi jobbet på akkord, i helsevesenet eller på kontor, men hvorfor? Vi ble konfrontert med mange teoretiske forklaringer, og skjønte mer, men likevel var mye diffust. Men så fikk vi napp. På Norges Handelshøyskole, var det noen jenter som hadde interessante hovedfagsoppgaver, og de kunne man bare ringe til. Og opp gjennom årene har de stilt opp på 8.mars møter og på «Kvinnenes Tariffaksjon». Siden den gang har da endelig brikkene begynt å falle på plass litt etter litt når det gjelder kvinnelønna.

Kvinneyrke

Er det flaut å ha et kvinneyrke? Jeg vil nevne en episode lenge, for mer enn 10 år siden, lenge før Astrid Gjertsens tid. Vi hadde lenge heiet på alle kvinner som brøt over tvert og gikk inn i mannsyrker. Så var det en gang vi hadde gruppemøte og diskuterte økonomisk uavhengighet og kvinnelønna, kvinners valg av yrke, vårt eget valg av yrke og hvordan skal kvinner få høyere lønn. En var helsearbeider på attføring; en var kontorassistent, men nå halvt uføretrygdet; tre var i full jobb som henholdsvis postbud, kontorassistent, kunsthåndverker, alle med lav lønn/inntekt sammenliknet med faglærte menn. Det lå i kortene at vi skulle oppsummere gruppediskusjonen med at kvinner, også vi, måtte velge andre yrker. Diskusjonen endte med at vi skrev et langt brev til Kvinnefronten hvor vi stilte spørsmålet: Hvem skal gjøre drittjobbene, kvinnejobbene, og hvorfor vurderes disse jobbene som drittjobber? Egentlig syntes vi at vi hadde dummet oss ut, men vi hadde bestemt oss, at alle skiftet yrke var ingen løsning.

Kari Wærnes sin forskning på kvinner i omsorgsyrker, og alle kvinneforskerne og hovedfagsstudenter som har jobbet videre med dette temaet og temaet kvinneyrker, gav oss og mange, mange andre uvurderlig materiale til selvinnsikt, selvrespekt og kvinnepolitisk samfunnsengasjement og faglig aktivitet.

Arbeidsdeling i heimen

Det var et sjokk da tidsstudiene på kvinner og menns arbeidsinnsats i hjemmet ble offentliggjort. De ble pugget på rams, og vi både lo og gråt. Ut fra disse og andre viktige impulser fra kvinneforskningen ble kravet om 6-timers normalarbeidsdag for alle med full lønnskompensasjon, reist i 1982. I år starter det første prosjektet blant helsearbeidere i Oslo med 6-timers dag med full lønnskompensasjon.

Tilbake til tidsstudiene. Den gav oss timene og minuttene, men forklarte ikke hvorfor. Vi fikk forklaringer som:

• Kvinner er oppdratt slik
• Kvinner har utviklet en omsorgsevne
• Kvinner har den store oversikten
• Etc., etc.

Vel og bra, men forklaringene traff oss ikke i sjelen, de traff ved siden av. Det store «Hvorfor?» forble ubesvart? Først med Hanne Haavinds bok «Liten og stor», så jeg meg selv: Når jeg alene vasket gulvet, var kjærligheten med som en stor drivkraft. Etter å ha lest boka fikk jeg fred i min sjel, for jeg hadde sett meg selv i speilet. Kjærlighetsuttrykk går det an å endre på. Gulvvask ble igjen til gulvvask, greitt med det.

Jeg liker den forskningen som behandler kjærligheten som noe veldig positivt og viktig for oss mennesker. Men som aktivistorganisasjon har vi arbeidet med seksualisert vold, salg av kvinner og gått mot heteroseksualitet som norm, moralisme og puritanisme.

Kvinneaktivisten Eva Lundgren

Når man arbeider med disse emnene offentlig, tiltrekker man seg voldelige og hatske menn. Det samme skjer for kvinneforskere som arbeider innenfor samme tema og har som utgangspunkt å dokumentere kvinneundertrykkingen i forholdet. I tillegg til å bli truet på livet fikk Eva Lundgren store innflytelsesrike miljøer på nakken som satte spørsmål ved hennes forskningskompetanse. Eva Lundgren og alle som arbeider med dette temaet har tilført oss uvurderlig viten. Men i Bergen savner vi kvinneaktivisten Eva Lundgren.

Disse eksemplene var ment å tydeliggjøre hvordan Kvinneforskningen har grepet avgjørende inn i vårt arbeid som kvinnepolitiske aktivister. Mange, mange flere kan nevnes, jeg har en hel liste.

Vi deler en rekke viktige kunnskaper, og derfor er det et tankekors at vi, kvinneaktivister, ofte er så helt alene når store kamper pågår. Kvinner – pent kledd og i voksen alder – er ofte avgjørende for at politiet skal oppføre seg høvelig ved store demonstrasjoner. I ni uker demonstrerte vi hver uke foran Tropicana, hvor det var stripping i bur, og vi vant til slutt. Men bare en kvinneforsker markerte sitt syn i avisen og bare to kvinnelige politikere var med på en demonstrasjon. Hvorfor? Er det ikke viktig for kvinneforskerne som kvinner? Har det kommet så langt at det har blitt en arbeidsdeling blant kunnskapsrike og aktive kvinner? Skal likestillingsombudet Kjersti Graver være den som tar den offentlige fighten for oss andre, være den som blir latterliggjort i TV, radio og presse? Være den som får grov kjeft og sjikane: beskyldninger om politisk propaganda, hurperi, overreaksjon, når hun utfører jobben sin ifølge sin instruks? Heldigvis gikk leder av «Senter for kvinneforskning» i Oslo ut i Aftenposten og oppfordret til reaksjoner mot fru Smith-kampanjen.

Gjennom Kvinneforskningssenteret i Oslo sitt blad holder jeg meg orientert om det som skjer i Oslo. Formålsparagrafen har jeg også lest. Det er voldsomt som det stresses at all samhandling og formidling kun skal skje innen instituttene og blant forskerne. Må kvinneforskere leies inn av Friundervisningen for at andre skal få bli informert?

Jeg deltok på «Backlash»-konferansen i høst, og det var enormt. Innleggene var klare, informative og engasjerende. En panelseanse var enorm. Uten manus og med to minutters taletid klarte kvinneforskerne å få fram sin kunnskap på en poengtert og kraftfull måte. Det var nerve, det var vilje til å ta en fight for sine standpunkter, journalistene ble blåst over ende og de snakket direkte til 900 tilhørere. Det gav et sus av kvinneforskere som folketalere. Hvorfor brøyter de seg ikke fram i alle idiotiske TV-program og tar omkostningen med å være i selskap med Stutumer? Kvinnelige seere vil ønske dem velkommen.

Målsetting: kvinnefrigjøring

Så er det alt jeg savner. Aller viktigst er en kontinuerlig utvikling av feministisk ideologi, dvs. en ideologi som har som målsetting kvinnefrigjøring, store forandringer.

Videre ønsker jeg at vi i Bergen får konkret støtte fra kvinneforskere i Bergen på temaet kvinner og helse. I tre år har vi arbeidet med kvinner, graviditet og fødsel, samt kvinnen som gynekologisk pasient. Vi har rettet søkelyset på Haukeland Sykehus og krever endring, og har fått mye motbør fra den medisinske ekspertise. Den støtten vi har fått, er fra kvinneforskere i Oslo.

Så er det alle enkeltområdene som mangler. Har kvinneforskningen stoppet halvveis på den akademiske fagstigen, lagt begrensninger på seg selv? Hvor er sammenlignende politikk, hvor er den internasjonale økonomi, demografi?

Når jeg ser på den listen som jeg som internasjonalt ansvarlig i Kvinnefronten skal arbeide med de neste tre årene, blir jeg bekymret. Jeg er ikke forsker, jeg skal bygge opp et materiale på det de gjør på disse feltene:

• Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet
• Kvinner og befolkningsproblematikk,
• Kvinner og markedsliberalisme i Øst-Europa,
• Kvinner og demokrati: fra ledere i folkelige organisasjoner til kaffekokere i partidiktatur (Latin-Amerika) og fra frigjøringskamp til kjøkkenbenken i et fritt land (Eritrea).

For øyeblikket har jeg bedre kontakt med latin-amerikanske feminister på spørsmålet demokrati og kvinner, enn jeg har her i Norge. Det dreier seg om kjønn og makt og klasse. Demokratiene i Latin-Amerika etablerer seg på menns premisser, og knuser kvinnestyrte folkelige organisasjoner. Vi kan se på Øst-Europa og Eritrea, og vi kan følge Verdensbanken. Staten Norge bevilger penger på den gamle måten, hjelper til å gjenninnsette demokratiet etter vestlig patriarkalsk modell.

Her som på mange andre temaer, trenger vi for det første offensive strategier fra feministisk orienterte forskere og for det annet trenger vi samhandling. For ofte blir vi ikke trodd, når vi kommer med det vi har av kunnskap. Kvinneforskerne må ikke ta patent på sannheten. Da blir de kvinneforskere i patriarkatets bilde. Så vi har den gamle historien om igjen:

Det var på den tiden at veterinær J.J. Fjeld Pedersen herjet i Norge. Gutta på Handelshøyskolen inviterte henne til å innlede på et debattmøte, motinnleder var en fra Kvinnefronten. Temaet var «Prostitusjon».

Drosjesjåføren ble trodd

Kvinnefrontens innleder arbeidet tilfeldigvis med kvinner som prostituerte seg på gaten, og hadde mye fakta å komme med om salg av kvinner, horekunder og om prostitusjonen i Bergen. Forsamlingen trodde henne ikke. Prostitusjon fantes ikke i Bergen. Kvinnefronten var ekstrem. Da reiste en student seg, han arbeidet som drosjesjåfør på si. Han kunne bekrefte at prostitusjon fantes i Bergen, han kjørte kundene. Forsamlingen trodde drosjesjåføren, men fikk ikke større respekt for Kvinnefronten.

Da jeg begynte å arbeide med denne artikkelen hadde jeg følgende problemstilling i bakhodet: Er kvinneforskningen blitt Tornerosen innesperret i sitt tårn?

Etter å ha arbeidet meg igjennom problemet har jeg kommet til at dette heldigvis ikke har skjedd. Kvinneforskningen er i stor grad relevant for situasjonen og kampen som kvinner i Norge og verden over står oppe i, dette i motsetning til mye annen akademisk forskning. Men det er en viktig oppgave for forskere og aktivister å være på vakt mot tendenser som får eføyen til å vokse og til slutt sperrer kvinneforskningen inne i det akademiske elfenbenstårn.

 

Kontantstøtta det er snakk om nå, er en kontant pengeoverføring fra staten til dem som har barn mellom 1 og 2 år. Regjeringa vil at ordninga skal gjelde fra 1. august 1998. Fra 1. januar 1999 er det toåringenes tur. Summen er 36140 kroner pr år. Det er bare ett vilkår: Barnet må ikke være i barnehage som får offentlig støtte.

I denne artikkelen skal jeg først kommentere noe av det som for tida (i slutten av januar 1998) er framme i den offentlige debatten. Deretter skal jeg lure på hvorfor kontantstøtta kommer. At borgerlig-kristne politikere ønsker å styrke familiens betydning, er sjølsagt ikke overraskende, men er det alt? Ligger det noe mer og større bak? Hvordan står kontantstøtta i forhold til EUs ønske om privatisering? Til utviklinga av teknologien, til utviklinga av arbeidet i kvinnesektorene? Diskusjonen om kontantstøtte bringer også opp mange diskusjoner og spørsmål som ikke nødvendigvis handler om den, men om kvinner og arbeid, arbeidets utvikling, familien, omsorgen for barn og slike helt sentrale spørsmål i folks liv.

Hvor mange vil bruke kontantstøtta?

I Norge fødes det ca 65 tusen barn pr år. Regjeringa regner med at 60 tusen ettåringer vil få kontantstøtte, og 40 tusen toåringer. Til neste år vil det bli 100 tusen barn. Utvider de det til treåringene, kommer vi opp i en 130 tusen kanskje.

I Finland er det 100 tusen som mottar kontantstøtte. Det kalles «hemvårdstød». Ordninga gjelder til barnet er tre år. Kontantstøtte skal ha vært populær da den ble innført. Det var stor arbeidsløshet. Det ble nok dyrere enn staten hadde tenkt, for i 1996 ble månedsbeløpet på 2 tusen finske mark endra til 1500. Da ble det også færre som tok imot kontantstøtte. (Kilde: Nyheter i radio P2 19. januar 1998)

100 tusen barn kan du lese som 100 tusen mødre. I Finland er 5 % av dem som mottar kontantstøtte, menn. Det blir sagt fra regjeringa at det sjølsagt ikke er automatisk slik at det blir kvinnene som blir hjemme. God jul! Alle veit det de veit. Harriet Bjerrum Nielsen, professor ved universitetet i Oslo, henviser til et forsøk i Danmark der folk skulle få et sabbatsår for å være hjemme med små barn. Det viste seg at av alle som var hjemme, var 6% menn.

Kontantstøtte er populært

Eksemplet Bodø: Aftenposten meldte 19.desember ifjor at Bodø skulle starte med kontantstøtte før jul. Etter nærmere regler får foreldrene 2500 kroner i måneden til barnet er 18 måneder. Kommunen satte av 3 millioner kroner, og tenkte at det var nok. Feil. Nordlands framtid for 3. januar 1998 fortalte at da søknadsfristen gikk ut nyttårsaften, var det kommet til sammen 492 søknader. Det vil koste kommunen 5,6 og ikke 3 millioner kroner.

Nordlandsposten 2. januar fortalte at fire av fem under 35 år i Bodø er for kontantstøtte. Blant småbarnsforeldre er 80% for. Men bare en av fire mener at kontantstøtte er viktigere enn full barnehagedekning. Altså, 75% er mest for barnehagen.

I Danmark er det 85% barnehagedekning og (foreløpig) ingen diskusjon om kontantstøtte. I Sverige har 83% barnehageplass, og det er ingen diskusjon om kontantstøtte. (Det var tilløp, men de satsa på barnehager).

Dette sier noe om grunnlaget for den store oppslutninga om kontantstøtta. Den bunner seg i dyre og manglende barnehageplasser, i at vi ikke har 6 timers dag, i at kvinner jobber for mye og tjener for lite. Folk er ikke mot barnehager, men tilhengere av å få 36 tusen kroner.

Hvem tjener økonomisk på kontantstøtte?

Eksemplet Rygge kommune i Østfold: Familier med inntekt på rundt 100 tusen kroner og deltidsarbeidende er mest positive. Det er ikke rart. La oss si at du har halv jobb eller noe mindre som assistent på skolefritidshjem. Kanskje du tjener brutto 90 tusen kroner pr. år. Med skatt, 60 tusen. Kanskje du betaler 3200 kroner eller mer i barnehageplass pr. måned. Da har du ikke mye igjen av lønna di. Mange jobber slik likevel, både fordi det er fint å jobbe, og fordi det er fint for barnet i barnehagen. Men det er klart at mange har grunn til å veie fram og tilbake. Før jul hadde Aftenposten eksempler på hvordan kontantstøtte kan virke. Foreldre med to barn på ett og tre år vil spare nesten 50 tusen kroner i året på å ha begge barna hos dagmamma framfor i barnehage. Avisa skriver at det i første rekke er familier med lave inntekter som har økonomiske fordeler av kontantstøtte, naturlig nok.

Dessuten vil mange fortsette i jobben som før, de får kontantstøtta i tillegg, og de bare leverer barnet til en privat dagmamma. Men hva med barnet og barnehagen?

Bare for de syke og gale?

Den 15. januar sa barneministeren at barn som har foreldre som er stoffmisbrukere osv., vil ha det bedre i barnehagen. Måten de skulle få barnehageplass på, var å nekte dem kontantstøtte.

Det blir interessant:
Kontantstøtteinspeksjonen, tre stykker på heltid, på hjemmebesøk hos ettåringene for å spørre dem om hvordan foreldrene deres er? Eller ventes det at foreldrene skal komme og si at de er alkoholikere eller narkomane og be om å få slippe å få 36140 kroner? Velkommen til verden, barneminister, hvis du en gang finner veien.

Riktignok er det sant at hjemmet er et farlig sted for barn. Voldsforsker Marianne Sætre sier at det sannsynligvis er langt flere barn som blir utsatt for grov vold av sine egne foreldre enn det folk har vært klar over. Og om det ikke foregår vold: Vi er veldig mange voksne kvinner som synes det er enormt stressende å være sammen med to små barn hele døgnet. Hvorfor skulle ei gruppe bestående av en voksen og et/to små barn være spesielt sosialt utviklende og givende? Hvor mange er ikke lykkelige over å kunne levere barnet til den snille barnehagen, og gå på jobb som et voksent menneske sammen med andre voksne? I stedet for å lure på om man kommer til å hive det søte, skrikende barnet ut av vinduet? Hvor mange er det ikke som synes at det å gå på jobben, er å få ei pause, sjøl om jobben kan være aldri så slitsom? Og er det ikke mange av oss som rett og slett liker å jobbe, vi kan ikke tenke oss noe annet. 71% av kvinnene i Norge har lønnsarbeid. Det er helt i orden å slå høl på myten om at alle kvinner egentlig lengter etter å bare være sammen med små barn. En sak er mødrenes behov. De er ingen spøk. Men hva med barnas?

Barnehagen er bra for barn!

Rett og slett på grunn av barnas behov! Barn utvikler sosiale ferdigheter og språket sitt (som også er en sosial ferdighet) bare i omgang med andre. Det lærer av å være sammen med og leke med andre barn. Det utvikler mange sider ved seg sjøl. Dette er faget til førskolelærerne. De kan legge forholda til rette for utvikling. Dessuten gir barnehagen innsyn. Alle som vil, kan få vite hva samfunnet (Stortinget) vil med barnehagen, for det er offentlige mål for den. Barnehagen er også et viktig sted hvor foreldre møtes hver dag. De utveksler erfaringer i det å ha barn. Det finnes ikke flere slike steder. Du har bare helsestasjonen når barnet er veldig lite. Det er alt for privat å ha barn i vårt samfunn. Familiene er små, mange har liten kontakt med andre generasjoner, og det er ingen foreldreskole. Det er lett å bli usikker, redd eller bekymra. Men barnehagen! Der er det både ansatte og andre foreldre å snakke med. Dette nettverket merker mange best når barna begynner på skolen – for da forsvinner det ofte.

Angrep på barnehagen

Det pågår et storstilt angrep på barnehagen akkurat nå. En sak er framstillinga av barnehager som fine bare for de skadete barna. Så kjører de på med «styrk familien»-propagandaen, for da skal det bli mindre vold og elendighet. Det virker som om kvinnene har skylda for at folk dreper og røver, sånn som kvinner driver på og er bussførere, postfunksjonærer, lærere, journalister, stuepiker og ingeniører. For det må jo være kvinner de mener, når de snakker om at familien må styrkes med hjemmeværende? Det er vel ingen som på alvor mener at nesten alle menn skal slutte i jobbene sine i tre år hver gang de får et barn? For det ville vel være en fornærmelse mot menn – de trenger vel noen større utfordringer i livet, de?

De angriper barnehagen fysisk både ovenfra og nedenfra. Angrepet ovenfra ble gjennomført høsten 1997. Da tok de 65 tusen barn, 6-åringene, og skuffa dem inn i skolen som ny 1. klasse. Nå holder de på med angrepet nedenfra.

Fra før er det nesten et års svangerskapspermisjon. Nå vil de forsøke å ta to- og treåringene ut av barnehagen. Igjen blir 4- og 5-åringene. De skal antakelig ha korte dager, fordi foreldrene (les: mødrene) skal bruke tidskontoordninger, ved at de med enda mer redusert lønn har enda kortere arbeidsdager.

Utbygginga vil lide

I Norge er det veldig få barnehageplasser for de minste barna. Det er dyre plasser, nemlig, for det kan ikke være mange barn pr. voksne. I 1996 var bare 1139 ettåringer i barnehage. Det er 2% av alle ettåringer. Av barn under tre år hadde 8,6% barnehageplass.

Totalt er 53% av barna i barnehage. Men legg merke til at da er rubbel og bit regna med, også de som er i barnehagen noen få timer i uka eller er hos kommunal dagmamma/familiebarnehage. Norge har altså fra før veldig dårlig barnehagedekning. Avisene har begynt å melde at kommuner nå stopper opp i planlagt barnehageutbygging.

Kontantstøtte er et tiltak i retning av mer privatisering av ansvaret for samfunnets mennesker. Det er en reaksjonær retning.

En privatisering av dimensjoner

Myndighetene mener alvor. Det er ganske spesielt at du får penger av staten når du lar barnet passe privat, men må betale penger hvis du lar barnet passe i en barnehage med offentlig støtte. Du betales for IKKE å bruke et offentlig tilbud. En gammel person som ikke bruker sykehjem, får da ikke tilsendt penger!

Reformen skal koste 3,7 milliarder kroner pr år for ettåringer, sier regjeringa. Men Kommunenes Sentralforbund sa den 28. januar at økt byråkrati i kommunene vil koste 240 millioner kroner ekstra. For folk skal jo kontrolleres for at kommunen skal utbetale riktig. Alt dette for at folk ikke skal bruke de kommunale barnehagene. Dette er en privatisering. Ta penger fra det offentlige, gi til private barnehager, private mennesker, private dagmammaer. Så blir det bygd færre kommunale barnehager. Kontantstøtte vil således ikke senke behovet for barnehager, men det markedsbestemte «behovet» for barnehager. Det er slik kapitalismen forteller om behov.

Dette er EU og EØS

Kapitalen jobber hardt for å privatisere offentlig sektor. Pengene skal ha nye steder å yngle på. Det betyr for eksempel at kommunen ikke lenger skal tømme søpla til kommunens innbyggere, men at kommunen skal gi penger til et privat firma slik at det i stedet er de som tømmer søpla til kommunens innbyggere. Denne omveien gir kapitalister profitt. Kapitalen får en kjempesektor å investere i, nemlig i de 450 kommunene i Norge. At søpla ikke blir henta i tide og flyter over, som i deler av Oslo, fordi de som vant anbudet ikke planla nok arbeidsfolk til å gjøre jobben, er bare noe befolkninga må ta med på kjøpet av dette framskrittet.

I EU er privatisering av offentlig sektor et viktig mål. EØS-avtalen innebærer at offentlige tjenester av en viss størrelse skal ut på anbud. Det virker som om det er kommunene står for hogg i Norge nå. Legg merke til at du kan få kontantstøtte sjøl om du er i full jobb, sjøl om du tjener en halv million, sjøl om du har barnet ditt i en barnehage – bare du skygger unna kommunale barnehager og andre med offentlig støtte!

Staten er ei drivkraft. Et eksempel: SND (Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond) er et fond som blant annet investerer i private selskaper som vil privatisere kommunale tjenester. SND har ikke lov til å investere i helsesektoren foreløpig, men de ønsker det. De mener at det foreligger «interessante, uutviklede markedsmuligheter» i helse- og velferdstjenestene.

Kontantstøtta virker i retning av privatisering på flere enn en måte: For det første signaliserer den at det er hjemme, privat, at forholdet mellom arbeid, arbeidstid og barneomsorg skal løses. For det andre er den et angrep på kommunale barnehager. For det tredje fremmer den bruken av private dagmammaer. Kontantstøtte baner en ideologisk og praktisk vei for privatisering av offentlige tjenester. Hele tankegangen om en offentlig sektor som tar seg av fellesoppgaver, skal undergraves.

Kvinners forhold til arbeidslivet

I diskusjonen om kontantstøtte sier noen at kvinnene blir drevet «tilbake til kjøkkenbenken». Historikeren Gro Hagemann har alltid vært påpasselig med å advare mot dette uttrykket ved å påpeke at kvinnene aldri har mista kjøkkenbenken, den har de hatt hele tida. Samtidig som de har lønnsarbeid. Dessuten jobber mange kvinner i sektorer som har behov for arbeidskraft en stund til. Så noen stor folkevandring av kvinner vekk fra arbeidslivet, er det liten grunn til å tru på, sjøl om borgerlige familiefundamentalister blir ekstatiske av lykke ved tanken. Likevel vil kontantstøtte og det den fører med seg av holdninger, skape mange vanskeligheter for mange kvinner.

Flere (for eksempel Gunnhild Aakervik) viser til at innvandrerkvinner er relativt sett mye mer arbeidsløse enn norske kvinner. De ligger tynnest an på arbeidsmarkedet, har mer deltid og tjener ofte lite. Kontantstøtte kan bidra til at flere av dem blir hjemme i stedet for ute. Studenter er også nevnt som ei utsatt gruppe.

Når du har fått barn: Hvordan blir det å være borte fra jobben ikke bare i ett år, men i to eller tre? Ett år er lenge i mange jobber, for teknologien fører til at det du kan, fort blir gammeldags. De som har arbeid ved PCer, veit hvor mye nytt de må lære hele tida. Hva hvis du er borte i tre år? Eller med to barn ( i fem eller seks år? Kvinner vil miste erfaring og ansiennitet.

Når det gjelder opptjening av pensjonspoeng, må en lure på: Skal det samme gjenta seg? De kvinnene som var husmødre og ikke hadde lønnsarbeid i alle år mannen jobba, er minstepensjonister i dag. Kvinnene er de fattigste pensjonistene. Det har vært nesten umulig for kvinnene å opptjene full pensjon, for arbeidslivet har vært basert på at det ikke blir født nye mennesker. Hvis det nå utvikler seg et mye større antall med «svarte» dagmammaer: Hva med deres pensjon? Et tilbakeskritt!

Skjult budskap

Hvilket skjult budskap sendes ut i det norske samfunnet nå? At kvinners arbeid er verdt 36140 kroner! OK, la oss for diskusjonens skyld gå med på at kvinner passer noe helt fantastisk til å passe barn, gamle og syke: Det er altså verdt ei årslønn på 36 140 kroner!!!??? For en fornærmelse. Det skulle ikke forundre meg om dette budskapet vil bli en ekstra motbakke i alle kvinners lønnskamp og at det vil påvirke hvordan alle ser på alle kvinner.

Vil en del kvinners lange fravær fra jobben (hjemme med barn) bety at alle kvinner blir sett på som «upålitelig arbeidskrraft»? I begynnelsen av 70-åra, da en halv million nye kvinner gikk ut i lønnsarbeid, var det ganske mange som holdt skjult på jobben at de var gravide – lenge. Det var nemlig kjent at kvinner ble bedt om å slutte i jobben. Mange arbeidsgivere i dag ser på jenter som upålitelige, for de kan få barn. Hva hvis arbeidsgiveren tenker seg at kvinnene blir borte i ett år pluss ett år til og enda et år? Vil det bli lettere for kvinner å få lederjobber med dette?

Vil det bli vanskeligere for kvinner å slåss for en rettferdig arbeidsdeling hjemme? I familier der kvinnen er hjemme med kontantstøtte, er det rimelig at mannen jobber mer overtid. Det kan også hende at det vil bli lettere for mannen å slippe å ta den måneden med pappapermisjon som nå er forbeholdt faren ved fødsler. Før den måneden ble obligatorisk, var det bare 2% av fedrene som hadde permisjonen. Nå er det 7 av 10 som har. Det går nemlig an å søke om å få slippe, og det er det en del som gjør.

Fortsetter kvinners arbeid?

Kjelker i veien i det arbeidet som kvinner nå har, er en mulighet vi har vært inne på til nå. Men hva med framtida: Vil de jobbene som kvinner har, fortsatt være der om fem og ti år? Vil det utvikle seg et yrkesliv hjemme? Hva slags? Hva vil det eventuelt innebære? Hvordan kommer kontantstøtta inn i dette?

I kommuner hvor det er innført kontantstøtte, begynner det å komme eksempler på at en del kvinner slutter å ha lønnsarbeid.

Næringslivets Ukeavis, bladet til NHO, nr 1/98 forteller om ni kommuner som allerede har innført en ordning med kommunal kontantstøtte. Det er blitt enda vanskeligere for bedriftene å rekruttere og beholde kvinnelige arbeidstakere. Laveste støttebeløp er 20 tusen kroner og høyeste er 33 tusen. I noen kommuner gjelder ordninga alle barn mellom 0 og 3 år. I noen kan bare foreldre til ettåringer søke.

Eksemplet Ulvik i Hordaland: Kommunen har hatt kontantstøtte for barn opp til tre år fra 1993 med 22 tusen kroner. Her er det altså erfaring. Rådmann Oddrun Godejord: «Her hos oss er det nå like vanskelig å få tak i ufaglærte renholdere og hjemmehjelpere som sykepleiere». Husøkonom Solveig Hellesnes Upheim på Brakanes hotell: «Det er særlig vanskelig å få tak i stuepiker lokalt. Kontantstøtten er nok en medvirkende årsak til at en del kvinner har anledning til å være hjemme».

NHO uttaler seg skeptisk til kontantstøtte. TBL (Teknologibedriftenes Landsforening) er mot. De sier det mangler arbeidskraft allerede. Det forteller i hvert fall en ting: At de har erfart og regner med at kontantstøtta fører til at flere kvinner, spesielt de som har ufaglært arbeid, blir hjemme. Men da er det også rimelig å lure på om kontantstøtta er planlagt også som et tiltak for å skjule en forventa økt arbeidsløshet i noen bestemte sektorer! Bransjer og næringer utvikler seg ikke i takt, men ujamt, slik at flere tendenser kan virke samtidig.

Det er rimelig å tenke seg at «Ulvik-tendensen» vil merkes i offentlig sektor. Hjemmehjelpere, vaskere, assistenter i barnehagen og liknende jobber. Så på noen områder blir kanskje en del kvinner borte for en stund. Men hva med arbeidet som blir borte for kvinnene?

Hvor blir det jobber for kvinner?

Vil kontantstøtte, ikke minst ideen om kontantstøtte, virke som et smøremiddel i en bestemt utviklingsprosess? Jeg tenker på det kvinnearbeidet som blir vekk og på utvikling av hjemmearbeid (fjernarbeid).

Det vil bli en reduksjon av arbeidsplasser på noen områder der det jobber mange kvinner. Det er ikke noe nytt, det har starta. I Postverket ved nedlegging av mange posthus i hele landet. I bankene ved nedlegging av filialer og begge steder ved økt overgang til elektronisk behandling i stedet for med folk og papir. (Se bare på denne artikkelen. Du ser en del kildehenvisninger. Praktisk talt alle er funnet på Internett, jeg har ikke fått eller sendt et papir eller gått til en eneste skranke, avis eller bokhandel). Varehandelen vil merke denne nye måten å handle på, mye kontorarbeid gjøres uten papir, reiselivsnæringa vil merke det. Alt dette er jobber hvor det er mye kvinner. Samtidig har mange av dem arbeid som kan gjøres hjemmefra. Kontantstøtta betyr for lite økonomisk til at den vil fungere som et reelt alternativ til de (småbarnsmødrene) som har disse jobbene i dag. Men som et smøremiddel, et bidrag, til dem som skal gjøre fjernarbeidet? Som trenger barnepass bare deler av tida?

Konsekvenser for hjemmearbeidet

Hjemmearbeidet vil utvikle seg raskt, uavhengig av kontantstøtta. Det er det viktig å være klar over. For eksempel blir flere nye offentlige bygg (som rådhus) nå prosjektert ut fra at bare 70-80% av de ansatte skal ha plass i huset. De andre skal ha fjernarbeid, altså jobbe hjemme. Noen kommuner har prøveordning med at sentralbordet betjenes fra hjemmet til sentralborddama.

Kontantstøtta kan virke fremmende på utviklinga av fjernarbeidet. Det er en del folk som kunne tenke seg å jobbe hjemme fordi de har yrker hvor de ser at det er mulig. Mange av dem tenker seg en viss kombinasjon med barn. Ikke hele tida, men en viss.

Erfaringer med hjemmearbeid

Det finnes mye erfaring med hjemmearbeid i Norge. Også med fabrikkarbeid. I 50-åra laget for eksempel mora mi malerkoster for «Jordan vet hvordan» ( hjemme. Hun satte sammen busta og metallbåndet rundt penselen. Hun henta materialene i store esker, og leverte halvfabrikata i store esker. Kerstin Hytter i Stockholm studerer «distansarbete» og kjønnsroller i Sverige: Det kan være vanskelig for kvinnene å få familien og omgivelsene til å forstå at de arbeider. Hun blir oppfatta som «hemmafru» som kan gjøre alt husarbeidet og familiens organisasjonsarbeid. Det er vanskelig å lage et skille mellom arbeid og fritid. Dette er kjente problemer.

Men nå kommer det en ny type arbeid som ikke gjør problemene mindre, i følge Kerstin Hytter: Ansatte kvinner med hjemmearbeid driver stort sett ikke med å lage pensler, men med å bearbeide informasjon fra andre mennesker. Arbeidet utføres hovedsakelig på kvelds- og nattetid. Men arbeidet må også gjøres i forhold til institusjoner og kontorer som bare er åpne om dagen. Dessuten jobber ofte arbeidskameratene på den jobben som de egentlig er knytta til, en gang mellom 9 og 17, så det blir også et tidspunkt hvor kvinnene synes de skal være til rådighet. De som har mer sjølstendig arbeid, som er næringsdrivende av en eller annen sort, jobber også i all tilgjengelig tid, men er mindre avhengige av når kontorer osv er åpne. De må jobbe mer i forhold til kundenes tid.

Begge grupper kvinner gjør alt eller nesten alt husarbeid. «Dermed frigjøres tid og krefter for andre familiemedlemmer, og oppdelinga av arbeidsoppgavene i familien bekreftes». Dette handler ikke om hvorvidt de var fornøyd eller ikke (de sa de var fornøyde), men om hvordan fjernarbeidet lager spesielle arbeidsdager og forhold.

Hva med arbeiderorganiseringa og lønnskampen?

Når flere og flere sitter hjemme, hver for seg og jobber, ( hvor blir det av det sosiale livet sammen med arbeidskameratene? Borte. Folk som er sendt hjem med en PC og en internettforbindelse, opplever å komme tilbake på jobben som en gjest, for det er sjølsagt ikke lenger et bord og en stol til dem. Hvordan skal fagforeningene håndtere avtaler om arbeidstid og lønninger? Hvordan vil arbeidskjøperne kontrollere arbeidstakeren som jobber hjemme? Hvordan skal kontakten med medlemmene være? Borte? Det er mye erfaringer som viser at mange fagforeninger ikke greier å holde kontakt med sine arbeidsløse medlemmer. Ut av øye, ut av sinn. Men: Ett er sikkert: De fjernarbeidende har i hvert fall e-post!

Jeg veit ikke hvilke konsekvenser hva alt jeg har vært inne på til nå, har å si for lønnskampen til kvinnene. Bare spørsmål: Vil en eventuell mangel på arbeidskroneraft i offentlig sektor føre til at det blir lettere å få høyere lønn? Eller vil private firmaer presse lønnsnivået nedover? Hvis kvinner blir sett på som «egentlig hjemme i tre år», vil det føre til en generell svekkelse av kronerav om høyere lønn? Vil fjernarbeidet og ulike «fleksible», individuelle arbeidsavtaler, føre til at det blir laget mer og mer individuelle lønnsavtaler?

Fleksibiliteten til DNA-ledelsen betyr privatisering

Folk flest har alt for lange arbeidsdager. Barnefamilier merker dette godt. Kvinner merker det mest. Livet er for mange travelt og stressende, og en får ikke tid til alt en må. Dette er gammelt nytt. I mange år har særlig kvinnebevegelsen reist kravet om 6 timers normal arbeidsdag for alle. Nettopp for å gjøre hverdagen litt lettere.

Nå snakker ledelsen i Arbeiderpartiet og i SV mye om «tidsklemma». Men deres svar er å satse på individuelle løsninger. Igjen en privatisering av problemene. AP har laget et forslag til nytt kvinnepolitisk program. Kapittel fem heter «Ut av tidsklemmas favntak». De ønsker at partene i arbeidslivet «i større grad setter tid framfor lønnsøkninger på forhandlingsdagsorden, og ser med interesse på LOs arbeid for å utvikle mer generelle tidskontoordninger i arbeidslivet slik at arbeidstakerne i større grad selv kan velge når de vil ta ut fritid». De vil «gi foreldrene mer tid sammen med barna». Men de sier ikke 6-timers dagen. De vil at fedrekvoten i foreldrepermisjonen økes fra fire til åtte uker, og at fedre skal ha egen rett til opptjening. Dernest vil de ha en svangerskapspermisjon (foreldrepermisjon som de sier) som er 26 uker lenger enn den er i dag. «Deler av permisjonstida bør kunne formes som en tidskonto slik at foreldrene kan benytte permisjonen når de selv ønsker det fram til barnet fyller sju år, for eksempel gjennom daglig eller ukentlig kortere arbeidstid.» I tillegg bør det vurderes om de 26 ukene med full lønn skal kunne strekkes ut i tid med redusert lønnskompensasjon. De vil ha 70 ukers permisjon med 60% lønn.

På internett-sida til AP 28/1 i år svarer Sylvia Brustad på spørsmål: «Grunnen til at vi på siste landskvinnekonferanse valgte å gå vekk fra kravet om 6-timers dag for alle så var det fordi vi ikke tror det er ønskelig for alle arbeidstakere. og vi tror heller ikke det hverken er praktisk eller økonomisk gjennomførbart. Folk har ulike ønsker og behov i ulike livsfaser.»

Fleksibilitet er farlig

«Fleksibilitet ut fra personlige behov» er en vanskelig sak. På den ene sida er det et faktum at mange småbarnsforeldre, særlig kvinner, sliter seg nesten ut med full jobb, lange dager og barn. Det blir veldig moralistisk å fortelle dem at det er politisk korrekt å fortsette med det, og at de må stemme imot enhver rettighet til å ha kortere arbeidstid i en periode, fordi det er andre løsninger som egentlig er mye bedre. På den andre sida er det helt nødvendig å avsløre hva disse ulike personlige ordningene egentlig hander om. Jeg mener det viktigste med dem, er at de overlater til den enkelte familien eller kvinnen å ordne opp i noe som så absolutt skulle være hele samfunnets ansvar. Det skulle sjølsagt vært samfunnet som gjorde det slik at alle voksne kunne ha full jobb, full lønn og fritid, og at arbeidslivet var tilpassa det faktum at det blir født nye mennesker. I stedet får vi en diskusjon om noe annet. Vi får en diskusjon om i hvor mange uker akkurat den mammaen skal være hjemme fra jobben, om hvor mange prosent av lønna si hun skal miste, at hun skal få noen penger i handa (36140 kroner) som hun kan gå rundt og handle små barnefrie timer med, og sosialdemokroneratenes virkelige radikale framstøt er at pappa skal være hjemme litt, han også.

EU igjen

Og hele denne lugubre tidskontoordninga skal attpåtil være knytta til tariffavtaler, slik at de ansatte skal betale den sjøl på den måten også. Det er forøvrig enda en EU-tendens, nemlig å knytte rettigheter til ansettelser og ikke til at du bor i landet.

Det er mange ting som passer sammen, som virker i samme retning. Kapitalen trenger arbeidskraft som er fleksibel, og automatiseringa gjør at flere vil komme til å jobbe hjemme i perioder. Kanskje barnehagene med sin åpningstid fra 8-17 er for stiv for dem som ivrer for de fleksible ordningene? Kanskje det passer med utviklinga i yrkeslivet og næringslivet at folk får noen kroner i handa slik at de kan betale noen til å ta barnepasset akkurat der det trengs, sett ut fra arbeidskjøperens behov? Du er jo dessuten ikke arbeidsløs når du jobber fem timer i uka, ikke sant? Og da passer kontantstøtta antakelig godt til ditt private barnepassbehov. Vi skal vennes til at det er pengene i handa som skal sørge for deg og familien, ikke staten, lovene, hele samfunnet.

Virkelig valgfrihet

Mye penger gir valgfrihet. Derfor kan rike folk velge hva de vil bruke tida si til. Vil de kjøpe tjenere, båter, ferier, kort arbeidstid, ingen arbeidstid, ( ja, så gjør de det. Men de fattige, de vanlige, de alminnelige lønnsmottakerne er faktisk helt avhengig av gode ordninger som gjelder hele samfunnet, for å ha noe som kan likne på valgfrihet. Det er noe av poenget med å være revolusjonær og jobbe for at kapitalismen skal fjernes som samfunnssystem!

Det som kan se ut som valgfrihet på kort sikt, kan føre til mindre valgfrihet på litt lengre sikt. Da kvinner vant retten til sjølbestemt abort, ble den en valgfrihet for alle kvinner. Til da var det de rike som hadde valgfriheten, for de kunne kjøpe den. Først når den normale arbeidsdagen er så kort at den kan utføres av folk med barn, har du en mulighet til å velge full dag. Gratis barnehager til alle barn gir alle foreldre frihet til å velge om de vil bruke dem eller ikke. Dette handler om betingelsene for valg. Derfor er kampen for de samfunnsmessige endringene det aller viktigste, ikke tilfeldige, personlige og sjølfinansierte ordninger, ( som attpåtil ikke er nedfelt i lover, men usikkert plassert i hvert års vedtak om statsbudsjettet eller hos arbeidsgiveren ved tarifforhandlingene.

…, og så kan det begynne

Det kapitalistiske samfunnet er virkelig et helt ubrukelig system hvis det er snakk om å gi menneskene et bedre liv. Bare det å se på oppfostringa av nye mennesker som et problem, i stedet for den viktigste ressursen, er helt på trynet. Det å la noen mennesker slite seg helt ut og ødelegges av arbeid, mens andre ikke får arbeide i det hele tatt, er også sykt. Det at mennesker ikke får brukt alle sider ved seg sjøl, alle muligheter som ligger der, men bare ensidig holde på med det samme i en femti år, er også en ødsling av ressurser.

Vi snakker om 6 timers dagen. Den er sjølsagt alt for lang, men er et fint skritt. Egentlig burde ikke menneskene gjøre mer enn et par timer nødvendig felles arbeid om dagen. Resten skulle brukes til læring og annen skapende virksomhet til beste for alle.

Ingen skulle ha lønn, ingen varer skulle kjøpes. Alle ga, alle fikk.

Hvordan hvert menneske hadde det, skulle ikke være overlatt til den enkelte trange lille familien, men til et nettverk av flere mennesker. Ingen maktstat, men folks egen organisering for å løse oppgaver. Ingen egne lærehus som vi nå kaller skole, men virksomhet, arbeid, læring sammen med andre mennesker ute i livet.

Jeg snakker om det klasseløse samfunnet. Om kommunismen. Det er et stykke vei dit. Nå slåss vi for ei retning på politikken. AKPs prinsipprogram tar opp vilkåra for menneskenes liv under kapitalismen og kommunismen. Jeg vil også anbefale deg å lese «Søstre, kamerater!» av Kjersti Ericsson! Den forklarer mye, og gir perspektiver på mange av de spørsmåla som er reist her.

Hva må gjøres nå?

Det er på høy tid å ta opp igjen kampen for 6 timers normal arbeidsdag. Den er det beste svaret på den «tidsklemma» som det blir snakka om, og som er høyst reell. Den er det beste alternativet til de private, individuelle løsningene som AP-ledelsen vil ha. Bedre enn å utvide svangerskapspermisjonen mer enn et år.

Gratis barnehager til alle barn – hvorfor er ikke det like selvsagt som gratis skole? Svaret man gir på det, avslører hvor viktig man synes barn er.

Vi er også for kontantstøtte: Barnetrygden er en kontant utbetaling. Den går til alle, og det er vi for. Den er liten, men er en beskjed om at samfunnet erkjenner et visst ansvar. Vi vil at den skal utgjøre det det koster å ha barn.

I stedet for å sørge for at en god del kvinner blir hjemme i flere år, slik at de kan ta seg av barn (og vel og merke! De gamle og syke!), bør familien sakte og sikkert tømmes for oppgaver: Krev barnehager, gode sykehjem og aldershjem, og alt som er nødvendig for at folk skal ha det bra uten at det er den enkelte kvinne som med sin samvittighet skal forsøke å få det til.

Så fortsetter vi å slåss for kvinnelønna – i allianse mellom alle kvinnedominerte fagforeninger og kvinnebevegelsen.

Burde det ikke være mulig å stanse kontantstøtta? Motstanden er veldig stor, og allianser kan lages.

Hva synes du er viktig?

Mye mer kan sies om dette. Jeg håper vi kan få en diskusjon om en del av de spørsmåla jeg har stilt om hva som kommer til å skje framover. Jeg er usikker på mye av det, men utfordrer herved andre. Skriv til Røde Fane. Skriv til AKP.

AKP har nå opprettet et kvinneutvalg igjen. Blant dem som er med der, er Taran Sæther og jeg, Jorun Gulbrandsen.

Vi ønsker kontakt!