av Unni Hembre

Tiden nærmer seg for «vårens vakreste eventyr», årets lønnsoppgjør. Denne gangen er vi i en spesiell situasjon for arbeidstakere i norske sykehus. Norsk Sykepleierforbund mangler i skrivende stund en tariffavtale for våre 30.000 sykepleiere fordelt over hele landet.

For første gang i nyere tid har vi varslet streik for å oppnå en tariffavtale i offentlig sektor. Den streiken er berammet lenge før det ordinære tariffoppgjøret starter. Våre første streikende vil allerede 22. januar gå ut i en eventuell konflikt. Som fylkesleder for 9.300 sykepleiere håper jeg at vår arbeidsgivermotpart, NAVO, innser alvoret i situasjonen og kommer oss i møte før den tid. Partene er i megling og meklingsfrist er 21. januar klokken 24.00.

Næringslivets Hovedorganisasjons (NHO) årskonferanse har allerede forsøkt å sette rammene for lønnsoppgjøret. Administrerende direktør i NHO, Finn Bergesen jr. har fortalt oss hvordan han mener eventyret ender. Ikke nok med at han i tillegg til å sette rammer for det oppgjøret han har ansvaret for i privat sektor, han sier også hvordan dette bør ende i offentlig sektor. «Ikke mer penger til sykepleiere eller andre grupper i offentlig sektor,» sier han. Han er til og med frekk nok til å si at det er det ikke behov for. Igjen er begrunnelsen at norsk økonomi ikke tåler høye lønnstillegg. Snipp, snapp, snute, så var det eventyret ute.

Administrerende direktør Finn Bergesen jr. er redd. Han er redd for at offentlig sektor skal bli ledende i årets lønnsoppgjør og at offentlig sektor skal få de største tilleggene. For som han sier i Dagens Næringsliv den 07.01.02: «Men hvis politikerne lar dette skje, da går de imot det som er opplest og vedtatt – både fra denne regjeringen og den forrige. Alt det såkalte solidaritetsalternativet bygger på, er at konkurranseutsatt sektor skal være lønnsledende.»

Bergesen sier i samme artikkel at Norge med sin gode økonomi «godt kunne hatt et tiår eller to med høye lønnstillegg». Det er et paradoks. Hvilke grupper er det Bergesen tenker på her? I hvert fall ikke sykepleiere, lærere eller omsorgsarbeidere.

Uttalelsene er et uttrykk for at NHO forholder seg til og definerer begrepet verdiskapning som synonymt med «verdiskapning i privat sektor». Og her er vi uenige. Verdiskapningen i offentlig sektor er stor og økende. Utdanning, omsorg og helse er sentrale næringer i vekst. Verdiskapning i offentlig sektor er basert på andre lover enn markedets. Med den holdningen NHO har til verdiskapning i landet vårt, er det ikke rart de er redde. Det Bergesen burde være redd for, er å bli syk. Mangelen på sykepleiere er årsaken til at sykehusene holder sengeplasser ledige, den er årsaken til at operasjoner blir utsatt hver dag og at flotte og nye operasjonssaler står tomme. Sykepleiermangelen er flaskehalsen for et effektivt helsevesen. Stortinget har vedtatt flere store reformer i helsesektoren. Skal vedtatte helsepolitiske målsettinger realiseres, må noe gjøres med sykepleiernes lønn. Sykepleierne er utålmodige. Sykepleierne forlater yrket sitt og jobber som aerobicsinstruktører og flyvertinner. Mangelen øker i Oslo, og den øker mest på sykehusene. Fortsetter det sånn, vil det få følger også for deg og meg hvis vi blir syke. Det er det NHO burde være redd for.

Det er kvinner som står for størstedelen av verdiskapningen i offentlig sektor og vi har funnet oss i mye fordi ansvarsfølelsen for folks velferd er stor. Men nå er det slutt. Flere og flere gir opp. Og hvor ender vi da, Finn Bergesen jr? Norge har ikke råd sier han. Norge har ikke råd til å la være, sier jeg!

Debatt

av Arnljot Ask

Spissformuleringa i tittelen – om hva slags land Norge er i dag – skapte debatt under programdiskusjonen i AKP. Som innlegget til Bjørn Egil Johansen i forrige nummer av Røde Fane. Noen av uenighetene ser ut til å ha vært konstruerte, med argumentasjon mot standpunkter som vel ingen sto for (som at noen hevda at «Norge er en halvkoloni», punktum!). Men ellers er det ingen tvil om at denne diskusjonen nok avdekker ulike syn på blant annet det nasjonale spørsmålets plass i klassekampen i imperialistiske land i dag.

Artikkelen til Bjørn Egil inneholder mye jeg er enig i. Som at en økonomi med sterke innslag av råvareeksport ikke nødvendigvis indikerer at landet er halvkolonialt. Som Bjørn Egil påpeker, er det viktig her å se konkret på hvilke råvarer det dreier seg om, hva slags avkastning de har på verdensmarkedet osv.

Statistikken han legger fram over utenlandske eierinteresser i Norge, er også nyttig for debatten. Sjøl om jeg ikke syns den kan brukes til å antyde at egentlig har kapital med «hjemmeadresse» Norge holdt rimelig godt stand mot inntoget av utenlandske oppkjøp, sammenlignet med land det er naturlig å sammenligne seg med. Utviklingen her kan svinge over kortere tidsrom som et år eller to. Men målt over en 10-15 års periode har andelen utenlandsk eierandel steget betraktelig, både i Norge og andre mindre kapitalistiske økonomier. I løpet av 1990-åra ble utenlandske investeringer i Norge tredobla. Dette er jo en av følgene av oppsvinget i internasjonaliseringa i denne perioden.

Det viktigste poenget her er imidlertid at denne utviklinga må sees i sammenheng med at det norske storborgerskapet søker ut i verden og legger mindre vekt på å utvikle det norske samfunnet. Kapitaleksport og «salg av Norge» er to sider av samme sak. Det gjør den norske nasjonen mindre sjølstendig enn den noen gang har vært i sin kapitalistiske historie (jeg vil tro at det gjelder også i forhold til startfasen før konsesjonslovene ble innført). Til tross for de svære finansrikdommene som staten sitter på!

Videre, det er ikke noe argument mot at Norge utsettes for økende utenlandsk innflytelse over sin hjemmeøkonomi å påvise at vi finner den samme trenden i andre mindre kapitalistiske land. Dette er jo ikke noe som gjelder Norge særskilt. Statistikken som Bjørn Egil bringer fram, viser også at de større imperialistlanda som Tyskland, England og Frankrike, har en sterkere egenkontroll over sin økonomi. Går vi til USA vil vi finne dette i enda større grad, og jeg vil også tro det gjelder for Tokyo-børsen. Sjøl om disse statene har en større kapitalimport, i absolutte tall, så er de i kraft av størrelsen på sine hjemmeøkonomier mye mindre «åpne» enn land som Norge. Det kommer også til uttrykk hvis vi bruker målestokken import + eksport i forhold til BNP. For Norges del svinger forholdstallet her rundt 80-100%, mens det for USAs del ligger rundt 20%.

Ikke bare Norge

Mitt poeng er at utviklinga av kapitalismen gjør at flertallet av de kapitalistiske landa blir mer sårbare og utsatt for dominans fra de imperialistiske hovedlanda. Monopoliseringa skjer ikke bare på bedriftsplanet, men også på statsplanet. Flere og flere nasjonale økonomier mister sin sjølråderett. Den byttes ikke inn i medinnflytelse på den globale økonomien, men i å bli dirigert av de økonomiske, politiske og militære stormaktene. Mens vi snakker om 2-300 multinasjonale selskaper som dominerer verdensøkonomien, kan vi snakke om 10-15 imperialistiske stater som stiller i 1.divisjonen, med USA i særklasse. Å framstille Norge som en betydelig imperialistmakt, pga oljeinntektene og eksplosjonen i kapitaleksporten, er mer malplassert enn å hevde at Norge er blitt en halvkoloni (sjøl om jeg ikke har sett at noen har karakterisert Norge som bare dette). Kuwait var heller ikke en betydelig imperialistmakt på 1980-tallet, sjøl om finansformuen til sjeikdømet var større enn dagens norske oljefond. At den norske staten er finansiell rik, gjør kampen for at disse rikdommene skal bli brukt til det arbeidende folket sitt beste, både i Norge og internasjonalt, til en viktig sak. Men det innebærer ikke at den norske staten har blitt en viktig imperialistmakt, med stor internasjonal innflytelse. Til tross for at Norge opptrer svært aktivt på det diplomatiske planet, stort sett som USAs håndgange menn og kvinner.

Ikke enten eller

En enten-eller karakteristikk av Norge, som imperialistmakt eller halvkoloni holder ikke; dvs. bare å utmale den klassiske imperialistiske utbyttingspolitikken som det norske storborgerskapet har slått seg på, eller bare å se på at den norske sjølråderetten er i ferd med å forvinne helt. Vi må ha med oss begge disse trekka for å utvikle en fornuftig strategi og taktikk for den antikapitalistiske kampen.

Den problemstillinga vi diskuterer er forøvrig ikke ny. På midten av 1990-tallet gikk det en tilsvarende diskusjon både på sommerleire og i avisa Klassekampen. AKP ga ut et hefte I Østen stiger Norge opp (Røde Fane-bilag nr 2, 1996) hvor denne problematikken ble fulgt opp. I innledningsartikkelen der hevdes det: «Vi har (da) bruk for en referanseramme; en helhetsforståelse av forholdet mellom Norge og verden. Også EU-debatten illustrerer at det er nyttig å avklare hva slags ‘mal’ vi skal legge på Norge og det norske borgerskapet. På den ene siden tegner vi et bilde av en velbeslått norsk stat og et aggressivt norsk borgerskap som skal ut i Europa og verden og gjøre seg feite, mens vi samtidig advarer mot at Norge er i ferd med å miste de siste restene av sin nasjonale sjølråderett. Er dette sjølmotsigende, eller er det to sider av samme sak?» Både i dette heftet og i debatten nå står jeg for det siste synet.

Nasjonale sjølråderetten

Utkastet til programmet la da også vekt på denne tosidigheten ved Norge. Og det satte den i sammenheng med et allment utviklingstrekk i kapitalismen; at kampen for nasjonal sjølråderett er en kampsak med voksende betydning for den revolusjonære bevegelsen i vår tid – at den ikke hører til en forgangen tid og at den ikke bare er for bevegelsene i den tredje verden.

Når det mot dette blir advart med at det å trekke fram de halvkoloniale trekka ved Norge er å undergrave forståelsen for den nasjonale frigjøringskampen i den tredje verden og svekker kampen mot vårt eget imperialistiske borgerskap, så følger jeg ikke helt med. Allerede under Lenins polemikk med Kautsky før første verdenskrig, pekte han på at imperialistmaktene ikke bare strevde med å underlegge seg jordbruksområdene i de tradisjonelle koloniene, men i like stor grad jakta etter utbytte i de imperialistiske landa, hvor hovedtyngda av kapitalen befant seg. Siden den gang er dette ikke blitt mindre framtredende! Derfor er det ikke umoderne «tredjeverden-isme» eller i utakt med den klassiske marxismen, å hevde at den nasjonale kampen har blitt en enda viktigere klassekampsak i dag, påskynda av den akselererende internasjonaliseringa. Og, det er også hold i påstanden om at utviklinga har ført til at det i dag er mange likhetstrekk mellom den situasjonen flere mindre imperialistiske land står i, og den nykolonialismen som nasjoner i den tredje verden utsettes for; som at kontroll over naturressurser og økonomi undergraves, og at de innlemmes i stormaktenes militære sikkerhetssystem og utvikler servile politiske regimer. Dette burde jo styrke den felles kampen mot felles fiende? Den nasjonale kampen spiller en større rolle i vår del av verden, mens kampen arbeid mot kapital vokser i styrke i den tredje verden (uten at den nasjonale kampen blir mindre viktig av den grunn!).

Denne debatten berører et sentralt stridstema internasjonalt på venstresida i dag. Påstanden om at kampen for nasjonal sjølråderett er bakstreversk og spiller kortene i hendene på nasjonalsjåvinistene og tjener borgerskapets splitt og hersk-taktikk, vinner gehør langt inn i venstresida. AKP er blant de partiene som står opp mot denne virkelighetsbeskrivelsen. Programmet vi har vedtatt utvikler også vår analyse her, med formuleringer som begge sider i debatten aksepterte. Men en del av de argumentene som er brakt til torgs, peker på at vi bør diskutere dette videre. Både med tanke på den nye EU-kampen som seiler opp, og til hvordan vi skal slåss om den norske oljeformua.

av Ebba Wergeland

Å gjøre markedet til problemløser på bekostning av kommunestyret eller Stortinget, betyr å gi makt til dem som har kjøpekraft, de kjøpesterke. Jo mere penger, jo mere makt.

Ordene i overskriften får meg, og da kanskje også andre, til å tenke på arbeidslivet som et monster vi er ofre for, i stedet for en virkelighet vi kan forandre. Arbeidslivet har ikke sjel. Arbeids-livet er ikke statisk og utviklingen er ikke forhåndsbestemt. Arbeidslivet gjenspeiler klassekamp og kvinnekamp, og utviklingen er en blanding av seire og nederlag.

1. Menneskeskapt brutalisering

De økte forskjellene i samfunnet er menneskeskapt. Når mange opplever arbeidslivet som mer brutalt i dag enn for tjue år siden, er det et resultat av politiske veivalg, ofte med støtte fra representanter for fagbevegelsen og politikere vi har valgt.

I de seinere årene har for eksempel regjeringsoppnevnte utvalg åpnet slusene for utleie av arbeidskraft (Blaalid-utvalget) og forberedt nedbygging av arbeidervernloven, slik at det skal bli lettere å bruke arbeidskraften «fleksibelt» etter markedets, de kjøpesterkes, behov (Colbjørnsen-utvalget). Fagbevegelsens representanter var med begge steder.

Mange forbund har godtatt utstrakt bruk av såkalt individuell vurdering som grunnlag for lønnforskjeller, det som før kaltes «trynetillegg». Mange forbund inngår avtaler om å sette lovens arbeidstidsbestemmelser til side, slik det ble mulig ved en lovendring på 90-tallet. Det gir dem mulighet til å jobbe lengre skift og mer overtid. Begrunnelsen er delvis at noen av medlemmene krever «retten» til å jobbe utover lovens grenser, dels å få konkurransefortrinn – inntil konkurrenten tøyer strikken like langt og lenger.

Ved tariffoppgjøret i fjor ble det tatt inn et avsnitt om «fleksibilisering» i alle overenskomstene. Det handler om å undergrave normalarbeidsdagen som kollektiv norm:

• «A) Der partene lokalt er enige om det, kan det som en forsøksordning iverksettes bedriftstilpassede ordninger som går ut over overenskomstens bestemmelser for så vidt gjelder arbeidstid og godtgjørelser for dette. Slike ordninger skal forelegges forbund og landsforening til godkjennelse.
• B) Det er adgang til å gjennomsnittsberegne arbeidstiden etter reglene i Arbeidsmiljølovens §47. Tariffavtalens parter kan bidra til at slike avtaler etableres.
• C) Det kan foreligge individuelle behov for avvikende arbeidstidsordninger, fritidsønsker m.v. Slike ordninger avtales med den enkelte eller de tillitsvalgte, for eksempel i form av gjennomsnittsberegnet arbeidstid eller timekontoordning. Individuelle avtaler står tilbake for avtaler inngått med de tillitsvalgte.»

Beredskapen i fagbevegelsen og ute blant folk har ikke vært tilstrekkelig. Det har vært vanskelig å få øye på realitetene bak vakre ord om reformer, modernisering og økt valgfrihet.

Angrepene på arbeidsvilkårene har kommet på løpende bånd, fra mange forskjellige hold, og vært vanskelige å få oversikt over. Det har vært lett å føle seg maktesløs. Og når vi tar opp kampen, får vi gjerne vite at vi ikke har noe valg, at vi er bakstreverske og uvillige til omstilling. «Utviklingen krever det …» Da er det viktig å huske at Utviklingen (akkurat som Markedet) har navn og adresse. Det er mennesker av kjøtt og blod som krever at vi blir mer «fleksible».

Det har vært motstand – mot Blaalid-utvalget, mot individuelle lønner, mot angrep på normalarbeidsdagen. Kampen for 6-timers dagen har økt forståelsen for verdien av normalarbeidsdagen – arbeidsdagen med lovbestemt lengde og innafor bestemte klokkeslett.

Men motstanden har ikke vært sterk nok til å hindre en samfunnsomveltning over de siste ti-tjue årene. De som vil bruke markedet som samfunnets problemløser i stedet for det politiske demokratiet, har inntatt kommando-posisjonene. Å gjøre markedet til problemløser på bekostning av kommunestyret eller Stortinget, betyr å gi makt til dem som har kjøpekraft, de kjøpesterke. Jo mere penger, jo mere makt. Grådighetskultur snakkes det om. Men det handler mer om at lovverk og rammebetingelser er lagt til rette slik at de grådige får større handlingsfrihet – atskillige politikere og beslutningsfattere er gått i de grådiges tjeneste. Ofte i troen på at «utviklingen krevde det», at de var veldig «moderne». Noen mot passende gjenytelser.

Rikdom ga selvsagt makt i Norge for en generasjon eller to siden også. Men det var mindre økonomiske forskjeller og dermed mindre maktforskjeller. Det var regnet som sunn fornuft at en stor del av verdiskapingen i Norge måtte fordeles med folkevalgt kontroll. Det var den gangen kommunene hadde råd til å gi ungene gratis skolebøker. Det var da post og jernbane var infrastruktur som skulle legge til rette for næringsinntekt landet rundt, de skulle ikke selv gå med gevinst.

En stor offentlig økonomi betydde for oss som kvinner at en del av det ulønte omsorgsarbeidet kunne overtas av samfunnet. Samtidig betydde det arbeidsplasser og inntekt. En stor offentlig sektor var også nødvendig for folketrygden, som skulle sikre oss økonomisk ved sykdom, uførhet og alderdom. En trygd for alle, slik at interessen og oppslutningen om ordningen, og viljen til å betale den over skatteseddelen, ble bredest mulig.

I dag mener sentrale politikere fra Høyre til Arbeiderpartiet det samme som bare Fremskrittspartiet mente på 70-tallet. At markedet, det vil si de kjøpesterke bør styre mere, og de folkevalgte mindre. Større privat sektor, mindre offentlig. Mer til privat forbruk, mindre til offentlig forbruk, mindre til utjevningspolitikk.

Det er ikke så ofte det blir sagt i klartekst til offentligheten. Men det hender. Jeg har spart på to sitat. Sentralbanksjef Moland formulerte seg slik, (før han måtte gå av på grunn av Airbus-saken), i sentralbanksjefens tradisjonelle årlige tale til samfunnstoppene 23. februar 1995:

«- Over tid er det derfor ingen vei utenom at de offentlige budsjettene må strammes til. Nå har vi riktignok god tid på oss til å foreta den innstramningen, men det gjør det ikke mindre viktig at vi hele tiden går i riktig retning … Sysselsettingsutfordringen krever nok at hele feltet av overføringer, også til personer gjennomgås (les: Folketrygden), og at prismekanismen og andre effektiviseringstiltak i større grad tas i bruk i offentlig sektor (les: egenandeler, stykkprisfinansiering, konkurranseutsetting og privatisering) …

Nedskjæringer i stor skala av andre poster på de offentlige budsjetter vil reise betydelig motstand. Og det samme vil omfattende effektivisering og bruk av prismekanismene i offentlig sektor.» (Gjengitt i Penger og Kreditt nr 1,1995.)

Budskapet ble gjentatt kort etter av Molands forgjenger, rådgiver for mange arbeiderpartipolitikere, Hermod Skånland:

«I praksis vil vi nok dessuten måtte gå løs på de mange, tunge sosiale overføringsordninger som folketrygd og barnetrygd. Det har også sine fordelingsmessige sider, og vil reise sterk politisk motstand.» (Aftenposten 8.4.1995)

Vi må redusere overføringene fra staten til private, sier de. Det vil vekke politisk motstand, det må gjennomføres skrittvis … Vi er altså med i tankene deres … som et problem, som noen som kan reise sterk politisk motstand. Det er oppmuntrende. Brutaliseringen er menneskeskapt – og vi kan også skape motstand mot den. I det offentlige rom blir ikke det sagt. Der snakkes det om bakstreversk motstand mot modernisering. Der er fagorganisering noe gammeldags. Da fagbevegelsen i Frankrike streiket for å forsvare sykelønna, sa NRK-journalisten at de kjempet mot historiens gang. Noen dager seinere hadde de vunnet! På samme måte vant vi nok en runde i kampen om sykelønna før valget.

2. Sykelønna

Det var lagt opp et fint løp for å få has på sykelønnsordningen. Først årevis med kampanjer der sykefraværet i Norge ble framstilt som oppsiktsvekkende høyt, og som et samfunnsproblem vi alle måtte bidra til å løse. I stedet for å innrømme at når sykefraværet var litt høyere enn før og litt høyere enn i nabolanda, skyldes det at vi har hatt lavere arbeidsløshet enn de fleste, inkludert Sverige og Danmark. Derfor har vi høyere sykefravær, og kan være stolte av det. Og vi har hatt større yrkesaktivitet blant de eldre, enn det de fleste andre konkurrentland har. Derfor har vi høyere fravær enn dem. Og igjen er vi stolte av det.

Husk at de samme kretsene skriker om for høyt sykefravær i alle land. Overalt får folk vite at akkurat deres arbeidsmoral er elendig. I hele Europa vil de lokale Molander og Skånlander, talsmenn for markedsmakt, redusere det offentliges utgifter til trygd, og flytte folk fra sykepenger og uføretrygdtrygd til arbeidsløshetskø. Det gjør arbeidskraften «available» (tilgjengelig) og svekker forhandlingsstyrken («svekker lønnspresset» som det kalles). I gamle dager, før alle sykelønnsordninger, var sykefraværet lavt. Da het det ganske enkelt i arbeidsavtalene at folk pliktet å holde seg friske. Forøvrig fikk de sørge for å spare opp penger slik at de ikke lå samfunnet til byrde hvis de ble syke.

Da sykefraværskampanjene gjennom 90-tallet hadde gitt oss tilstrekkelig skyldfølelse for våre fravær, (ikke minst kvinnene, fordi vi har større sykefravær enn mennene), kom Sandmann-utvalget som skulle vise veien ut av uføret. De foreslo, ikke uventet, at det var tid for å kutte i sykelønnsordningen. Men heldigvis – mindretallet i utvalget, fagforeningsrepresentantene og den uavhengige fagekspertisen, kvinnet seg opp til å si nei. Og la korrekt til at dette var et kvinnefiendtlig forslag. Det rammet lavlønte i slitsomme yrker, dvs. først og fremst kvinner. Det var skatt på sykdom. Dermed buklandet Sandmann-utvalgets innstilling. De politiske oppfølgingsvedtakene som var planlagt, måtte vente.

Heldigvis var fagbevegelsen samlet og tydelig i forsvaret av sykelønna. I starten på valgkampen var alle de største partiene innstilt på å kutte sykelønnsordningen. I et innlegg til Dagens Næringsliv (26.10.2000) syntes for eksempel Jørgen Kosmo at det var nødvendig å presisere at verken han eller

regjeringen hadde vedtatt å frede sykelønnsordningen. Senere prøvde AP å vinne valget nettopp på fredingen, og på valgdagen våget ingen av politikerne lenger å stå ved sine kuttplaner. Ikke en gang Hagen. Motstanden i fagbevegelsen og befolkningen forøvrig hadde gitt resultat. Til neste angrep kommer.

Dette var en spesielt viktig seier. For sykelønnsordningen bygger på et menneskesyn som har lidt nederlag på mange andre fronter de siste årene, og som det derfor er desto større grunn til å forsvare. Det samme menneskesynet ligger til grunn for den mangeårige, brede oppslutningen vi har hatt om velferdsstaten i Norge. Det handler om at folk flest er bra folk, og at trygdeordninger stort sett blir brukt slik de skal.

Hvis flertallet begynner å tro at skattebaserte stønader og trygdeordninger stort sett blir misbrukt, og at full lønn under sykdom betyr omfattende skofting, mister vi selvsagt interessen for å betale skatt til folketrygden. De som har råd vil satse på privat forsikring, kanskje gjennom arbeidsgiver hvis bedriften er av de solide. Folketrygden kan bli redusert til behovsprøvd nødhjelp.

Populære TV-progammer forteller ofte mye om tidas herskende tanker – som også er de herskendes tanker. To temaer var oppe i Holmgang med fjorten dagers mellomrom: sykelønnsordningen og skatt på aksjeutbytte. Da regjeringen foreslo skatt på aksjeutbytte, ble fem såkalte «investorer» invitert til å beskrive hvor viktige de var for landet, og hvor dypt urettferdig slik skatt ville ramme dem. Det var fare for at de helt kom til å miste arbeidslysten, og dra utenlands.

Da sykelønnsordningen ble debattert, var det ikke fem lavlønte kvinner i slitsomt arbeid de hadde invitert. Ingen spurte hvordan det gikk med deres arbeidslyst hvis det ble skatt på sykdom. En stakkars professor tok på seg oppgaven med å tale deres sak. Men det ble i hovedsak en debatt om skoft. Høyt sykefravær ble forklart for det norske folk som et resultat av skoft. Det var «investorene» som usynlig var tilstede i programlederens bevissthet, ordvalg og problemstillinger.

Den nye sykefraværsavtalen vil som de tidligere spre NHO-ideologi i befolkningen ved å framstille sykefraværsproblemet som et spørsmål om skoft. Regjeringen kom sammen med partene i arbeidslivet fram til en avtale om å samarbeide for å få ned fraværet med 20%. Riktignok uten kutt i sykelønna. Men utviklingen skal følges hvert halvår. Og når fraværet fortsetter å øke, vil det bli framstilt som en svikt fra arbeidstakersiden. Den yrkesaktive befolkningen får større andel eldre – de store etterkrigskullene er kommet i 50-60 års alderen, og eldre trenger lengre fravær når de først blir syke. (Unge har ofte flere fravær, men korte, så de monner lite på fraværsprosenten.) Hvorfor blir partene enige om et mål som er uoppnåelig? NHO sier det er viktigst at det «nå også fra LO og YS sin side (erkjennes) at det er mulig å redusere det norske sykefraværet med minst 20 % og at arbeidstakernes organisasjoner nå vil arbeide aktivt for å oppnå dette». NHO er hellig overbevist om at minst 20 % av fraværet er unødvendig, for ikke å si uberettiget. Skoft. Ordvalget bevitner det. De sier LO og YS har «erkjent» at fraværet kan reduseres, og de legger ansvaret for reduksjonen hos dem. NHOs gammeldagse overklasseanalyse har hindret dem i å utvikle tiltak som kunne spare arbeidsgivers utgifter, som for eksempel å la folk bruke egenmeldinger i langt større utstrekning.

Den nye sykefraværsavtalen har også et punkt om utvidet rett til å bruke egenmeldinger, men den er knyttet til en svært tvilsom plikt for arbeidstaker til å opplyse om funksjonsevne. Det står faktisk at regjeringen skal foreslå lovendringer som forplikter arbeidstaker og helsevesen til å gi arbeidsgiver opplysninger om funksjonsevne. Det går mot en tankeløs uthuling av legers taushetsplikt – og et angrep på retten til å ha sin diagnose for seg selv. Inspirert av NHOs syn på sykefraværet som arbeidstakers skyld. For en slik bestemmelse blir bare interessant når vi ikke spontant ser nytten av å gi denne informasjonen til arbeidsgiver for å få tilrettelagt forholdene. (De fleste kunne godt tenkt seg større interesse fra arbeidsgiver for å gjøre nettopp det.) Når vi ikke gir informasjonen spontant betyr det at tilliten til arbeidsgiver er dårlig. Å pålegge oss og våre leger informasjonsplikt i en sånn situasjon, er både dumt og arbeiderfiendtlig.

Alle som forsvarer fraværskampanjene som om de var positive arbeids-miljøtiltak, bør merke seg hvor NHO legger ansvaret for fraværsreduksjon. I praksis blir kampanjene for å redusere fraværet mobbekampanjer mot det lille mindretallet som trenger å bruke sykelønnsordningen mye: 5-10 % av arbeidsstyrken står for 80 % av alle fraværsdagene. Det er dem som vet med seg selv at de «ødelegger statistikken» når bedrifter driver kampanjer og konkurranser, kanskje med bonus og premier til de avdelingene som ligger lavest på statistikken, eller de arbeidstakerne som ikke har fravær. Det er ingen fest å være den ene eller de få med behov for stadige fravær på grunn av revmatisme, astma eller andre kroniske plager.

Avtalen bør derfor møtes med beskjed om at vi er klare for de to siste målsettingene, inkludering av funksjonshemmede og eldre. Men da må arbeidslivet legges tilrette tilsvarende. Den første målsettingen, reduksjon av sykefraværet med 20 %, er umulig med akseptable midler. Fordi fraværet ikke, som NHO tror, er noe som blir borte hvis vi «tar oss sammen». Tvert om er det atskillig sykenærvær allerede, fordi folk går på jobb til tross for vonde rygger, tette neser og høyt blodtrykk av hensyn til kolleger, elever, pasienter, klienter og saksbunkene i et underbemannet, sykelig slanket (anorektisk) arbeidsliv. Med uakseptable midler: høyere arbeidsløshet, eksklusjon av kvinner og alle over 50, eller dramatiske kutt i sykelønna er det mulig å få ned fraværet 20%. Akkurat nå ser det ut som om arbeidsløsheten øker, og da vil fraværet snart falle. Men det blir i sannhet lite å juble for!

Det er viktig å ikke la seg imponere av klagesangene over milliarder som forsvinner til sykelønn. Trygdeutgiftene blir jo ikke borte i et stort svart hull. De bidrar til at folk kan klare seg økonomisk selv om de blir arbeidsuføre midlertidig (sykefravær) eller varig (uføretrygd). Takket være trygdene unngår vi et kjempemessig fattigdomsproblem. Pengene kommer tilbake til staten som skatter og avgifter, og de bidrar til at norsk produksjon for hjemmemarkedet får avsetning for varene. De bidrar til å holde landets økonomiske hjul i gang.

Trygd handler om overføringer fra dem som er arbeidsføre til dem som ikke er det. Det ligger et politisk valg bak slike overføringsordninger. Akkurat som det er et politisk standpunkt å si at overføringene må bli mindre. «Vi har ikke råd til dagens sykepengeutbetalinger …» Den som er syk vil vel snarere si at han ikke har råd til å klare seg uten.

3. Misbruksmyter undergraver trygdeordningene

Einar Øverbye heter en forsker ved NOVA som har studert hva som har påvirket folkemeningen om velferdsutgifter og trygd i Norge over en 30 års periode, 1965 til 1995 (Commitment to welfare – a question of trust, Oslo 2000, NOVA skriftserie 4/00).

For det første finner han en sterk sammenheng mellom tilliten til ordningene og støtte til ytelser på dagens nivå eller mer. Ikke uventet vil de som tror at trygdesøkere i stor utstrekning er trygdemisbrukere, oftere skjære ned på ytelsene. I meningsmålinger nådde viljen til å skjære ned på trygdene et høydepunkt i 1973. Det var samme år som Fremskrittspartiet ble stiftet og en sosialminister fra Arbeiderpartiet gikk ut og mistenkeliggjorde trygdesøkerne.

Øverbye trekker to lærdommer av undersøkelsen sin. For det første er trygdesaker ganske innviklet og vanskelige å sette seg inn i, slik at media og politikere får stor innflytelse på hva folk mener og tro. For det andre, at opinionen kan endre seg ganske raskt, først og fremst ved at politikere eller andre opinionsledere greier å endre synet på en eller flere grupper av trygdemottakere, slik at de ikke lenger framstår som «verdige». For eksempel, kan vi skyte inn, ved å framstille skoft som en vanlig årsak til sykmelding, eller ved å hevde at det er for lett å få uføretrygd.

Han peker også på at universelle ordninger – rettigheter – (som dagens alderstrygd) kan ha fordeler framfor behovsprøvde stønader (som dagens sosialhjelp), simpelthen fordi det ikke er aktuelt med lureri.

Undersøkelsen hans gjaldt tida fram til 1995. Dessverre har den offentlige debatten siden da vært dominert av dem som snakker om trygd som «byrde», «misbruk» som et alvorlig problem (i strid med hva alle tall forteller) og om at folk må «stimuleres» til å arbeide, ellers velger de trygd. Tenk bare på slagordet som lanserte den såkalte arbeidslinja: Arbeid skal gjøres til førstevalg! Som om vårt normale førstevalg var trygd. Trygdemisbruk er igjen mediastoff. Ikke fordi problemet er stort eller økende. Men fordi få travle journalister har tid til å dividere antall trygdemisbrukssaker med antall trygdemottakere, eller antall feilplasserte kroner med totalbeløpene trygden håndterer. Travle journalister og etatenes informasjonsmedarbeidere blir mer eller mindre bevisst ekkomaskiner, som Holmgang, for de herskendes menneskesyn.

Da Sandmann-utvalget la fram forslagene sine for å få ned sykefravær og uføretrygd, annonserte Stoltenberg-regjeringen at det nå skulle bli vanskeligere å få uføretrygd. Som om hovedsaken var å bremse trygdesøkernes grådighet.

De kunne sagt at det skulle bli lettere for eldre og for folk med funksjonshemming å få og beholde arbeid, uten å sette helsa på spill. Det ville handlet om det samme – flere i arbeid, færre på trygd. Men det ville vitnet om en helt annen holdning til menneskene dette angår, solidaritet i stedet for arroganse. Det ville handlet om å se verden nedenfra i stedet for ovenfra.

Både enslige mødre, uføretrygdete og sykmeldte har fått gjennomgå. Politikerne fra de fleste partiene har gitt oss inntrykk av at det er overforbruk av trygd i Norge. Men vi reddet altså sykelønna – denne gangen også.

4. Helse mot konkurranseevne

Både i Norge og resten av Europa øker andelen som jobber mot korte tidsfrister eller under høyt arbeidstempo. Det kalles tidspress. Men det er ikke tida det er noe i veien med. Tidspress betyr for lav bemanning i forhold til arbeidsmengde og frister. Krav om mer overtid og mer arbeid på ubekvemme tider, tvinger stadig flere til å jobbe mot det som så vakkert kalles «kroppens signaler». Problemene vil bare bli større etter hvert som gjennomsnittsalderen i befolkningen øker. Om ti år er halvparten av befolkningen i yrkesaktiv alder, over 45 år. Samfunnsøkonomisk er det selvsagt vanvidd å tillate en slik utvikling i arbeidslivet at bare de yngste og friskeste får plass. Men foreløpig ropes det bare på enda større fleksibilitet, enda færre fast ansatte pr. produsert vare eller tjeneste. Nå er det moderne å fjerne lovene som begrenser åpningstidene i handelsnæringen. Kravet om å la kassaapparatene gå døgnet rundt kamufleres som «større valgfrihet» for forbrukerne. Bare for de forretningene som vil, heter det. Men hvem kan i lengden holde kortere oppe enn konkurrenten? Det minner om Colbjørnsen-utvalget som ville gi kvinnene større valgfrihet – «rett» til arbeid på ubekvemme tider, når de i framtida fikk flere omsorgsoppgaver igjen etter hvert som velferdsstaten ble bygd ned. Valgfrihet – fleksibilitet: vakre ord kamuflerer investorenes grådighet på stadig større avkastning.

Hvis en virkelig skal skape et inkluderende arbeidsliv, slik Sandmann-utvalget og mange politikere snakker mye om, kan en ikke samtidig kreve stadig høyere arbeidsintensitet av hver enkelt og stadig mer arbeid på kveld og natt. Et inkluderende arbeidsliv krever regulering av den frie konkurransen. Praten «med to tunger» går igjen i resten av Europa. På den ene sida snakkes det om inkluderende arbeidsliv, plass for alle, mangfold osv. På den andre sida fleksibiliserer landene om kapp i kampen om markedsandeler, med store sosiale omkostninger i form av utstøting, ulykker, sykdom og kortere yrkesaktivt liv.

Den nye avtalen mellom regjeringen og arbeidslivets parter inneholder samme umulige dobbeltløp: sykefraværet skal ned 20 % samtidig som flere yrkeshemmede skal få arbeid, og «den reelle pensjonsalderen» skal økes, dvs. at flere må stå lenger i jobb. Hvis de to siste målsettingene blir innfridd, må sykefraværet øke, ikke minke.

Det gjelder å skjønne at det er forskjell på sykdom og sykefravær, på uførhet og uføretrygd. Vi er for å redusere sykdom, men ikke for å redusere sykefraværet uten å redusere sykdom og skader. Vi er for å redusere antall uføre, men ikke for å redusere uføretrygdingen ved å ta fra de uføre trygden.

Sandmann-utvalgets mål: færre på sykelønn og uføretrygd må vi ikke gjøre til vårt. Slutt å si at dere er enige i at sykefraværet må ned eller at uføretrygdingen må ned. For det kan oppnås ved å kutte sykelønnsordningen og begrense trygderettigheter. Da blir det mindre utgifter til sykelønn og trygd. De syke og uføre forsvinner ikke, men de forsvinner ut av trygdestatistikken og blir avhengige av familieforsorg, sosialhjelp og frelsesarme. Da har Moland, Skånland og Sandmanns oppdragsgivere oppnådd det de ville, å begrense overføringene fra det offentlige til private.

Fraværet vil gå ned hvis sykelønna reduseres. Ikke fordi skoftet ble borte, slik NHO vil si, men fordi sykenærværet øker blant dem med dårligst råd. Slik det skjedde i Sverige. Ethvert kutt i sykelønna er usosialt, fordi det betyr å flytte penger fra syke til arbeidsgiver/ -eier eller statskassa. Det betyr å innføre mer skatt på sykdom (i tillegg til alskens egenandeler på medisiner og behandling). Det hjelper heller ikke å legge større utgifter på arbeidsgiver, slik Sandmann foreslo, hvis det ikke kan knyttes direkte til fravær som skyldes arbeidsgivers forsømmelser. Økt økonomisk ansvar for arbeidsgiver vil bare føre til økt siling av jobbsøkere og økt utstøting av eldre, av rent økonomiske grunner. I Sverige svarte 71 % i et representativt utvalg av offentlige og private arbeidsgivere at de sjelden eller aldri ansatte noen over 50 år (Arbetsgivares attityder till äldre yrkesverksamma, Riksförsäkringsverket 2001). Det er neppe mye bedre her. En mulighet for å stimulere arbeidsgivere til inkluderende personalpolitikk kan være å la staten ta alle utgiftene til sykelønn, som til annen trygd.

Hvis man virkelig vil begrense utstøtingen, må det tas store grep:

Et slikt stort grep ville være innføring av 6-timers dag, med full lønnskompensasjon. Det vil utsette tidspunktet for uføretrygding for mange. Men denne muligheten fikk Sandmann-utvalget typisk nok ikke en gang lov til å diskutere. De som tok det opp, fikk vite at det lå utenom mandatet.

Et annet stort grep ville være å øke grunnbemanningen både i offentlig og privat sektor. Kravene til arbeidsintensitet er så høye i mange bransjer at friske folk blir slått ut på grunn av normale aldersforandringer.

Endelig kunne en forsøke med folkefallskjerm, en form for økonomisk garanti fra arbeidsgiver fram til ny jobb eller oppnådd aldersgrense. Staten går nå motsatt vei, og vil at ordningen med ventelønn skal endres i retning av vanlig arbeidsløshetstrygd. Igjen et forsøk på å få folk fra trygd over i arbeidsløshetskø, ikke nødvendigvis i arbeid.

Da Merita Nordbanken kjøpte K-bank kunne de kreve at K-bank reduserte personalutgiftene ved å si opp folk, og la folketrygden betale arbeidsløshetstrygd og uføretrygd. Bedriften Arcus var i sommer på Dagsrevyen og skrøt av hvordan de hadde snudd underskudd til overskudd ved å førtidspensjonere folk. Nedbemanningen på Hydro i Telemark og nedleggingen av Mosjøen veveri vil gi nye uføretrygdede. Retningslinjene for omstilling i staten har som første punkt førtidspensjonering ved 60 års alder. Kanskje den beste løsningen for den enkelte når galt skal være, men ikke noe vi har bedt om. Folketrygden og andre pensjonsordninger finansierer kort og godt aksjeutbytte, bedriftsoverskudd og statlig omstilling. Kom ikke her og gi oss skylda for at utgiftene øker.

av Erik Ness

Pax Forlag har utgitt boka Karl Marx av Francis Wheen. Det er en biografi om mannen som Engels skrev følgende om da han døde 14.mars 1883: «Menneskeheten er blitt et hode kortere, og det er vår tids mest bemerkelsesverdige hode.»

Francis Wheen, en ung journalist og radioreporter, vil med boka «rive bort mytologien og forsøke å gjenoppdage mennesket Karl Marx». Nesten alle biografiene til nå, altså før denne, er i følge forfatteren skrevet av «akademikere og fanatiske svermere som betrakter det som henimot blasfemisk å behandle han som en skikkelse av kjøtt og blod, en prøyssisk utvandrer som ble en engelsk middelklasseherre, en sint agitator som tilbrakte store deler av sitt voksne liv i lesesalen på British Museum, en selskapelig og festlig vert som røk uklar med nesten alle sine venner, et hengivent familiemedlem som gjorde hushjelpen gravid, og en dypt oppriktig filosof som elsket brennevin, sigarer og vitser.»

Hvorfor lese en biografi av en journalistjypling som i innledninga sier: «De eneste lenkene som binder arbeiderklassen i dag, er falske Rolex-lenker; …»? Jo, fordi det ikke er en bok som trekker linjene til dagens kapitalisme. Det er rett og slett en biografi i vanlig forstand. Og, jeg synes det er greitt at det er andre enn «menigheta» som skriver om Marx. Rett og slett litt befriende å lese en Marx-biografi av en ikke-marxist. Det får en til å skjerpe seg.

Det er lurt å se utviklinga av teorier og tanker i et samfunnsmessig perspektiv, hva slags samfunn var det da de tankene ble tenkt, hva jobba folk med, åssen bodde de, hva spiste de, skrev de med blekk, kulepenner eller på pc. Det er interessant at da Marx ble tvunget til å flytte til London på 50-tallet etter å ha blitt utvist både fra Tyskland og Belgia, var London verdens største by, men en hel million innbyggere!!! Det forteller mye om utviklinga av den nye arbeiderklassen, den første til å oppfatte seg som klasse og til å organisere seg. Men det er også en nødvendig viten for å forstå mannen med det «bemerkelsesverdige hodet». Det må rett og slett være en grei marxistisk innfallsvinkel å forstå en persons tanker ut fra det livet han levde.

Dette er en velskrevet bok som vil beskrive et liv utenom det vanlige, og det gjør han godt. Bortsett fra noen jobber som skribent i ny og ne – flere av dem var det Engels som utførte i praksis – levde Marx på gaver fra gamle onkler, sympatisører som ventet på boka som de trodde skulle forandre verden (som til slutt ble kalt Kapitalen), fra baronfamilien til kona Jenny og ikke minst fra den hengivne vennen og fabrikkeieren, Engels. At han var en økonomisk surrebukk i praksis og allikevel en stor økonom, er til å forstå, men at han var bitt av en prestasjonsangst så stor at han ble fysisk sjuk av det, ble sengeliggende i ukeavis uten å få gjort et slag, er vanskeligere å få til å rime. Når kravet om å levere stoff kom, sa han gang på gang i år etter år at jo nå var han straks ferdig, som for det meste var rein løgn, for så å bli utslått og miste evnen til å jobbe. At det var mye slit med å få ting ferdig, er greitt å skjønne. Han balte med vanskelig stoff. Men at han titt og ofte måtte på kurbad ikke bare for å blitt kvitt byller både her og der, men også å få igjen pågangsmotet er vanskeligere å skjønne ut fra hans store, nærmest geniale, evne til se sammenhenger, tenke abstrakt – og ikke minst ut fra hvor kategorisk han var imot de som ikke helt delte hans synspunkter. Kanskje er det noe her, at grunnen til at var at han ikke ga fra seg noe som han ikke helt mente var ferdig – bortsett fra sidelange utskjellinger og sjikane av anarkister og småborgerlige utopister – var at han kunne forvente å bli møtt med samme mynt.

Jeg har lest ting skrevet om Marx’ teorier som er mer klargjørende og mer til å blir klok av. Ta en av studiesirklene fra AKP, og de er mer pedagogiske og rett på sak hva teorien går ut på. Når Wheen skriver om Marx’ hang etter paradokser, blir dette hos forfatteren et eksempel på Marx’ «dialektiske» måte å debattere på. Jeg oppfatter ikke dialektikk som et debattmetode, men som en måte å forklare ting eller foreteelsers utvikling på. Ved å se på dem som motsigelser der de to sidene på den ene siden er avhengige av hverandre og samtidig kjemper mot hverandre, altså et dynamisk forhold – og ikke en motsetning.

Liknende unøyaktigheter finnes her og der, men det er synes jeg ikke er så farlig. Det er ikke for å bli presentert Marx’ teoretiske synspunkter at boka er skrevet. Da må man gå annensteds hen.

Det eneste som virkelig forbauset meg var hvordan Wheen presenterer Kapitalen. Gjennom hele biografien legger han stor vekt på betydninga av Marx’ historiske, sosiale og økonomiske studier. Blant annet siterer han et par avsnitt fra heftet Lønn, pris og profitt, som presenterer teorien om verdiskaping, at det bare er arbeid som skaper verdi, at merverdien således er skapt av arbeideren bare at han/hun ikke får den i lønningsposen, og at det er denne utbyttinga som gjør at kapitalistklassen blir rik og får kapital som kan investeres på nytt i mer arbeidskraft som gjør han enda rikere osv. Wheen skriver: «Således kan vi få mer brukerverdi (det har ikke noe med bruksverdi å gjøre, E.N.) og – faktisk – profitt ut av Kapitalen hvis vi leser den som et fantasiverk: et victoriansk melodrama eller en diger, gotisk roman hvor heltene blir trellbundet og fortært av det monsteret de har skapt.» (side 295) Og videre: «De absurditetene som finnes i Kapitalen, som er blitt grepet så begjærlig av dem som ønsker å avsløre Marx som en tulling, gjenspeiler temaets galskap, ikke forfatterens.» (side 297) For å eksemplifisere det siterer han fra begynnelsen av Kapitalen med det kjente eksemplet om lerret og frakk, og konkluderer at det er en «latterlig sammenlikning» og «en historie uten hale».

Antakeligvis har Wheen ikke lest Kapitalen, eller kanskje han trodde det var mulig å lese den, nærmest skumlese, uten å ta seg tid til å studere – helst sammen med andre. Det er ikke det at verket er så vanskelig, til tider er det ganske pedagogisk, men det må studeres slik elever og studenter gjør når de skal lære seg noe nytt. Eksemplet med lerret og frakk er for å vise at varer byttes med hverandre i forhold til at det har noe likt, noe felles – og at dette er det gjennomsnittlige samfunnsmessige arbeidet som er nedlagt i varen (et produkt som skal byttes/selges/kjøpes).

Men Wheen blir så fascinert av Marx’ sin måte å fortelle på, at han mener «hensikten med Marx’ teoretiske abstraksjoner (varenes dans, logikkens klovneaktige korssting) først og fremst er ironisk, side om side som disse abstraksjonene befinner seg dystre, veldokumenterte portretter av den nøden og skitten som de kapitalistiske lovene skaper i praksis.» Men det er ikke så farlig. Skal du finne ut hva som står i Kapitalen, og finne ut om de grunnleggende trekkene ved kapitalismen Marx beskriver i hovedsak holder vann, er det ingen vei utenom hovedkilden: Kapitalen. Eller Den tyske ideologien om du vil forstå hans historiesyn.

Jeg tenker at det er nyttig og gjøre begge deler – både lese av og om – mannen bak det «bemerkelsesverdige hodet». Og da hadde jeg mye glede av Francis Wheens’ Karl Marx – en biografi.

av Håkon Helle

Høsten 1992 ble en studie som var gjennomført av Oljeindustriens Landsforening kjent i media. Her ble de dramatiske konsekvensene for norsk statlig kontroll med petroleumsressursene analysert. Blant annet ble det påpekt at Gassforhandlingsutvalget ikke kunne opprettholdes fordi det var i strid med konkurransereglene. Rapporten ble forsøkt tiet i hjel. Jeg var selv med på et møte i Olje- og energidepartementet der statsråden og de fremste embetsmennene overfor OFS forsøkte å bortforklare og bagatellisere de forhold som var omtalt i rapporten.

Olje- og gassformuen vår – enten den befinner seg under havbunnen, i oljefondet og den som eksisterer i form av et mektig utbygd produksjons- og transportsystem på norsk sokkel – er avgjørende for norsk økonomi både nå og i generasjoner framover.

I den siste tida er det blitt oppmerksomhet om hva EU og EØS har å si for verdien av denne formuen. Men det har ennå ikke gått opp for folk flest at EU kan være i ferd med å røve til seg vesentlige deler av verdiene med EØS-avtalen som grunnlag.

Gjennom å presse prisen på olje og gass nedover og ved å ilegge norske statseide selskaper bøter på titalls milliarder kroner, er EU i ferd med å stikke en vesentlig del av oljeformuen i egen lomme. Unionen kan gjøre det fordi norske politikere har nektet å se i øynene hva EØS-avtalen som de gikk inn på i 1992, innebærer.

Artikkel 86

EU-traktatens artikkel 85 inneholder et forbud mot alle avtaler og praksis som hindrer eller begrenser konkurransen mellom virksomheter. Artikkel 86 inneholder forbud mot misbruk av dominerende posisjon, dvs. at virksomheter med slik posisjon utnytter sin stilling til å oppnå høyere priser for eksempel ved å begrense tilbudet av en vare. Tilsvarende bestemmelser har vi i EØS-avtalens artikler 53 og 54. EØS-avtalens artikkel 59 inneholder en særlig bestemmelse som forbyr offentlige foretak å opptre i strid med konkurransereglene.

Prisen på olje og gass er helt avhengig av at det skjer en begrensning av konkurransen mellom oljeprodusentene på verdensbasis. Det finnes nok olje og gass som kan produseres så billig at det i et system med fri konkurranse ikke ville vært mulig å opprettholde norsk produksjon. Grunnlaget for at prisene holder seg på et nivå som gjør norsk olje- og gassproduksjon lønnsom, er produksjonsbegrensninger gjennom OPEC. Heldigvis er ikke OPEC-landene medlem av EU eller EØS. Hadde de vært det, ville verdien av norsk olje og gass vært null. Installasjoner, rørledninger og landanlegg ville vært verdiløst skrapjern.

Men om EU ikke kan få kontroll over olje- og gassproduksjonen på verdensbasis, så kan unionen kontrollere hva vi i Norge foretar oss. Som netto konsumentland vil de fleste EU-land ha interesse av en lavest mulig pris på olje og gass. Denne felles interessen i forening med de hellige prinsipper i EØS-avtalens artikler 53 og 54 er EU-kommisjonens ammunisjon når den nå er på krigsstien mot Norge for å tvinge gjennom en fri konkurranse mellom alle produsenter på norsk sokkel ved salg av olje og gass.

Rettslige tiltak

I høst har vi på nytt sett denne mekanismen i sving. Etter 11. september har nedgangen i etterspørselen ført til synkende priser. For å holde prisen på et forsvarlig nivå har OPEC gått inn for produksjonsbegrensninger, men bare på betingelse av at de store eksportørlandene utenfor OPEC bidrar med sitt. Både Norge og Russland sa i utgangspunktet nei, men har nå gitt etter. De norske produksjonsbegrensningene er imidlertid kritisert av ESA, og det er ikke usannsynlig at denne kritikken blir fulgt opp av rettslige tiltak.

Hvis EU setter hardt mot hardt og tvinger Norge til å avstå fra produksjonsbegrensninger, kan det føre til at OPECs forsøk på prisregulering bryter sammen, og det kan igjen få svært alvorlige følger for prisen på olje og gass. På grunn av de forholdsvis høye utvinningskostnadene på norsk sokkel er Norge blant de produsentlandene som vil bli rammet hardest av et slikt prisfall.

Dette er bakgrunnen for de innstramminger vi har sett i oljeindustrien de seinere åra. Nedskjæring i bemanningen, billigere løsninger, kritisabel sikkerhet er et resultat av oljeprodusentenes strev etter å få ned produksjonskostnadene slik at de kan møte den lave prisen som lurer rundt svingen dersom OPEC-kartellet bryter sammen.

Det prekære grunnlaget for verdien av petroleumsforekomstene våre, har vært klart for alle som har beskjeftiget seg med dette siden oljeutvinningen kom i gang på begynnelsen av 70-tallet. I utgangspunktet var svaret: statlig styring. Det var tverrpolitisk enighet om at staten skulle være eier av petroleumsressursene og at all leting og utvinning måtte skje etter statlig tillatelse og på de vilkår som staten fastsatte.

GFU nedlagt

Ett av de vilkårene staten satte, var at salg av gass fra norsk sokkel skulle skje gjennom Gassforhandlingsutvalget (GFU). GFU var sammensatt av representanter for de to norske selskapene Statoil og Hydro (tidligere også Saga) og hadde kontroll med alt gassalg fra norsk sokkel. GFU hadde som strategi å forhandle seg fram til langsiktige leveringskontrakter med regulerte priser. Det var nødvendig for å bære de store kostnadene som særlig er forbundet med bygging av de lange rørledningene fra gassfeltene fram til kontinentet. For å oppnå dette var det viktig at gassfeltene ble utbygd i takt med avtaket av gass, og at selgerne av gass unnlot å underby hverandre.

GFU er nå nedlagt etter krav fra EU. Samtidig er alle gassproduserende selskaper på norsk sokkel varslet om mulige kjempebøter fordi GFU gjennom samlet salg av gassen har kunnet oppnå høyere priser enn det som ville vært tilfelle ved fri konkurranse. Det er antydet bøter i størrelsen 50 milliarder kroner – en ufattelig sum. Både på grunn av skattereglene og fordi GFU er påtvunget selskapene gjennom statlige konsesjonsbetingelser, er det den norske stat som vil sitte igjen med belastningen av disse bøtene. Det vil utgjøre et merkbart innhogg i oljefondet.

Samtidig blir verdien av den norske produksjonen i framtida sterkt redusert på grunn av den påtvungne konkurransen. Da det i USA for en tid tilbake ble gjennomført en liknende liberalisering av gassalg og transport, falt bunnen ut av markedet.

Kjempekontrakten om langsiktig levering av gass til Polen som ble inngått sommeren 2001, står i fare fordi EU mener den er inngått i strid med EØS-avtalen. EU vil fjerne langsiktige leveringsavtaler med prisgaranti og i stedet gjennomtvinge salg av gass på spotmarkedet fordi det vil tvinge prisen nedover.

Konsekvensene av EØS-avtalen på dette området var ikke ukjente for norske politikere da avtalen ble inngått. Høsten 1992 ble en studie som var gjennomført av Oljeindustriens Landsforening kjent i media. Her ble de dramatiske konsekvensene for norsk statlig kontroll med petroleumsressursene analysert. Blant annet ble det påpekt at GFU ikke kunne opprettholdes fordi det var i strid med konkurransereglene. Rapporten ble forsøkt tiet i hjel. Jeg var selv med på et møte i Olje- og energidepartementet der statsråden og de fremste embetsmennene overfor OFS forsøkte å bortforklare og bagatellisere de forhold som var omtalt i rapporten.

Forsøket på å stikke hodet i sanden vil komme til å koste landet dyrt. Gjennom innkjøpsdirektiv, lisensdirektiv og gassdirektiv har EU bit for bit umuliggjort den samfunnsmessige utnyttelsen av petroleumsrikdommen som det var politisk enighet om etter at oljen ble påvist ved inngangen til 1970-tallet.

Oljepenga over til EU

Nå planlegger EU å straffe Norge på pungen for å ha gjennomført en oljepolitikk som hadde som målsetting at rikdommen skulle komme hele samfunnet til gode og at ressursene skulle tas vare på slik at de ikke ble skuslet bort på en uforsvarlig måte. Vesentlige deler av de reserver som Norge har lagt opp, skal overføres til EUs fellesskapskasse som straff for at vi ikke umiddelbart forlot en slik politikk da EØS-medlemskapet ble et faktum i 1994.

Delprivatiseringen av Statoil som nå er gjennomført i tråd med vedtak på Arbeiderpartiets landsmøte høsten 2000 er en annen konsekvens av EØS-avtalen. Jens Stoltenberg har nylig gått ut og advart om at Høyre-Sentrum regjeringas politikk for videre privatisering blant annet kan medføre konsekvenser for lokaliseringen av Statoils hovedkontor, som jo nå ligger i Stavanger. Det er litt av en melding å gi til AP-politikerne fra Rogaland, Nordtun og Reme, som etter landsmøtet kom hjem stolte som haner for det de hadde fått til for distriktet.

Sannheten er at privatiseringen av Statoil som begynte med AP-landsmøtets vedtak, meget vel kan føre til at Statoils hovedkontor ikke bare kan forsvinne fra Stavanger, men også fra Norge. Samtidig kan hele den distriktssatsingen som Statoil etter pålegg fra Stortinget har gjennomført, gå fløyten.

En børsnotering av Statoil innebærer at selskapet skal styres etter markedets lover. Selv om staten foreløpig har aksjemajoriteten, ligger det en berettiget forventning fra de øvrige eiere om at selskapet drives på en mest mulig lønnsom måte. En slik forventning kan godt komme på tvers av både distriktspolitiske og nasjonale hensyn. Dersom statens eierposisjon svekkes ytterligere, kan det få konsekvenser ikke bare for lokaliseringen av baser og virksomheter, men for selskapets ledelse.

Argumentene for å privatisere Statoil var i hovedsak at EUs oljedirektiv, som vi er bundet av gjennom EØS-avtalen, legger slike begrensninger på hva staten kan bruke Statoil til, at det ikke lenger hadde noen hensikt å opprettholde selskapet som 100% statlig. Oljedirektivet innebærer en forpliktelse for staten, om den i det hele tatt deltar i oljevirksomheten, å drive ut fra rent kommersielle prinsipper uten å blande inn nasjonale og næringspolitiske hensyn.

Direktivet forbyr staten å opptre i overensstemmelse med det som fremdeles står som Petroleumslovens faneparagraf, § 1-2: Petroleumsressursene skal forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at de kommer hele det norske samfunn til gode. Herunder skal ressursforvaltningen gi landet inntekter og bidra til å sikre velferd, sysselsetting og et bedre miljø og å styrke norsk næringsliv og industriell utvikling samtidig som det tas nødvendige hensyn til distriktspolitiske interesser og annen virksomhet.

Denne argumentasjonen er logisk nok, men det blir ikke trukket de logiske konsekvenser av den. I stedet for å bøye seg for direktiver fra EU som slår grunnen under det som har vært de bærende søyler for forvaltningen av petroleumsressursene på norsk sokkel, kunne vi sagt nei til oljedirektivet.

Vetoretten mot direktiver ble jo av EØS-tilhengerne fremhevet som et avgjørende argument for at vi skulle gå med i 1992.

Ut av EØS!

I dag kan vi benytte oss av en annen sikkerhetsventil som ble framhevet den gang: EØS avtalen er oppsigelig med ett års varsel. Vi kan si fra til EU at vi er lei av at Unionen forsøker å disponere over våre naturressurser, og at vi i stedet vil forhandle om en likeverdig avtale som lar begge parter beholde råderetten over egen eiendom.

av Hannah Helseth

Kvinnefrontens hefte er resultatet av en pornoundersøkelse som ble gjort våren 2001. Jeg og andre pornomotstandere har lengta litt etter en slik undersøkelse, siden den forrige ble gjort for ca. 15 år siden.

Pornokampens faner har ikke svaiet høyt i vinden de siste årene. Sexhibition hadde i løpet av tre dager på Rockefeller over 15.000 besøkende. Pornoen har begynt å bevege seg opp fra sin snuskete krok og ut i offentligheten. Dette heftet er en viktig start på å analysere fienden.

Heftet tar utgangspunkt i Narvesen pornoen – og bladene ble kjøpt på forskjellige ukedager – slik at man fikk et representativt utvalg. Denne pornoen som blir karakterisert som myk og distribuert gjennom Rema-Reitan sine kiosker.

Heftet er delt inn i fire deler. Del en er om det Narvesen selger – som er en gjennomgang av hva man har funnet i pornobladene, del to er vurderinger av porno, del tre er om penger i kassa og er et forsøk på å gå bak for å finne ut hvem som tjener penger på porno og siste del handler om hvordan man kan kjempe mot porno.

Å selge kvinner og kvinneforakt er «Big Business». Den teknologiske utviklinga som preger enhver bransje i verden – preger også pornobransjen. Den eneste bransjen hvor handel over nett virkelig har tatt av – er handel med porno. Det som man før måtte gå i mørke kjellere for å kjøpe under disken, kan man nå lett få tak i over nettet. Noen tastetrykk unna finner du damer som blir pult av hunder, som får knyttnever opp i skjeden og som blir tisset på. Linkene kan du finne på anerkjente nettsteder og ikke minst finner du dem i pornobladene. Bransjene samarbeider og noen ganger står de samme eierene bak.

Telefonsex annonser tar også mye plass i bladene – det koster mellom 18 og 30 kroner i minuttet for å ringe inn. Det sitter mennesker å tjener veldig mye penger på å spre kvinneforakt. Heftet har gjort en grundig analyse av pornoen som rasistisk og argumenterer godt for hvorfor på ingen måte pornoen sprer kåtskap og glede – slik som forkjemperne liker å si.

Heftet bruker mye bildemateriale for å vise eksempler. Nærmest på hver eneste side ser man forferdelige scener. Dette blir også problematisert i forordet: «Det er ikke bare en grei sak å bekjempe porno med porno.» Bildene vekker sorg, aggresjon og vemmelse – akkurat som virkeligheten for jenter i pornobransjen. Det er synd om det skremmer folk fra å lese heftet – men vi skal ikke lukke øynene for virkeligheten rundt oss. Vi skal vite og vise hva den er. Pornoen er rå og undertrykkende. Det er virkelige jenter som blir utsatt for de mest horrible handlinger hver dag for å tilfredstille profittbehovet til pornobaronene, om vi lukker øynene for den – blir vi ikke styrka.

De siste ord blir: Les heftet – om du er en ung eller gammel– for pornokampen trenger ny kunnskap og analyse!

av Harald Dyrkorn

Det er dokumentert at alkohol er ein svært viktig del av den samla sjukdomsbøra og trugsmålet mot helsa til folka i verda, og at den globale marknadsliberalismen står i vegen for ein effektiv kamp mot alkoholskadene. Hovuddrivkrafta bak spreiing av alkohol og andre rusgifter er pengar og profitt. Denne artikkelen skal handle om dei som tener pengar på å spreie alkohol; dei som haustar profitt av å produsere, distribuere og skjenke; altså om alkoholkapitalen i vid forstand.

Alkoholkapitalen og ærendsfolka deira i media, blant lobbyistar og i politiske miljø er eit nettverk av bedrifter, organisasjonar og einskildpersonar med stor innverknad og makt. Utan å bli mistenkt for å konstruere konspirasjonsteoriar, må det vere lov å seie at den internasjonale alkoholkapitalen har ein svært medviten strategi og har funne stendig nye måtar å gjere seg stovereine på. Ein av desse måtane er å kople verksemda si til kultur og livsstil – skape merkevarer som symboliserer fridom, glede, fellesskap og det å vere vellukka.

Alkoholindustrien vil ikkje dumme seg ut slik som tobakksprodusentane har gjort, og ende opp i rettssaker om liv og død. Dei har tilsett litteraturvitarar og sosialantropologar i marknadsavdelingane og vil spele på lag med idretten, helse- og sosialsektoren, kulturen og kunsten. Ja, jamvel med forskinga og førebyggjarane vil dei gå hand i hand om dei finn det føremålstenleg og får lov til det.

Alkoholmarknaden

Verdsmarknaden for alkohol er svært stor. I ein rapport frå det amerikanske Marin Institute (1) i 1997 blir det dokumentert at dei 10 største bryggeria og dei 10 største brennevinsprodusentane på det tidspunktet hadde eit samla sal på om lag 200 milliardar dollar. Dei siste 10 åra har dei største blitt endå større; kapitalen i bransjen blir meir og meir konsentrert. Dei to gigantane Guiness og Grand Metropolitan har slått seg saman til ei ny kjempe: Diageo, som no er verdas største brennevinsprodusent og ingen smågut på ølsida heller. I 1998 kontrollerte dei 10 største spritprodusentane 57,8 % av verdsmarknaden. (2)

I ølproduksjonen er monopoliseringa svært tydeleg. Frå 1980 til 1998 har dei 10 største bryggeria auka marknadsdelen sin frå 28 % til 41,7%. Samstundes har dei knytt seg opp til ulike nettverk av lokale og regionale bryggeri gjennom lisensavtalar og kontrakter, slik at dei i praksis dominerer dei viktigaste marknadene. Carlsberg og Heineken rår grunnen i Asia saman med Guiness (no ein del av Diaego). Guiness er sterke i Afrika, men der er den største South African Breweries. Aust-Europa og Kina er relativt nye marknader der mange konkurrerer. I Baltikum er norske interesser også tungt inne gjennom Baltic Brewery Holding der Orkla og det norske Folketrygdfondet er sterkt involvert. Det er vel elles eit tankekors at norsk velferd skal finansierast med ølprofitt frå fattigfolks fyll Russland og Baltikum. Men slikt moralsk «småpirk» blir vel upassande å kome dragande med?

Stagnasjon i vest

Tradisjonelt har alkoholindustrien hatt gode marknader i dei gamle, rike industrilanda i Europa og USA. Dette er no i ferd med å snu; alkoholbruken stagnerer eller går ned i fleire land i Vest-Europa. (3) Frå 1990 til 1999 hadde til dømes Italia ein nedgang i alkoholforbruket på 15,3 %. For Frankrike var nedgangen på 15 % i den same perioden. Mykje av nedgangen skuldast utan tvil nedgangen i vinforbruket i desse landa, men også i land som Danmark, Østerrike, Tyskland og Ungarn er forbruket i klar stagnasjon. For mange her i landet er dette ukjent.

Denne trenden gjer at konkurransen på verdsmarknaden kvesser seg til, og den internasjonale alkoholindustrien må sjå seg om etter nye marknader, samstundes som dei sjølsagt prøver å halde oppe så godt dei kan dei gamle marknadene. Dei har til dømes ikkje gitt opp å få opna for fullt for fri omsetnad på den nordiske alkoholmarknaden. Svensk og finsk medlemskap i EU skaper no ein ny dynamikk i den nordiske alkoholmarknaden, noko som også får verknader for Noreg gjennom presset på alkoholavgiftene.

Etter som forbruket flatar ut eller går ned i USA og Europa ser dei transnasjonale alkoholprodusentane seg om etter nye beitemarker i Asia, Afrika og Aust-Europa og Russland. Og dei er ikkje berre ute etter nye marknader å selje på, men også etter å auke produksjonen gjennom å byggje ut nye produksjonseiningar i desse landa.

I Asia er ein stor del av folketalet ungdom, og med utsikt til auka kjøpekraft hos desse, så ser alkoholindustrien enorme moglegheiter der framover. Nedanfor vil eg ta for meg nokre døme frå Malaysia, Zimbabwe og Baltikum, og vise korleis dei store alkoholprodusentane satsar i desse nye områda og kva for metodar dei tek i bruk i marknadsføringa.

The Long, Cool Dane

Frankrike er mellom dei største alkoholkonsumentane i verda med 11,7 liter pr. innbyggjar i 1999. Den tiande største er Malaysia der forbruket er om lag 7 liter pr. innbyggjar. Kvar einaste år blir det kjøpt alkohol for 500 millionar dollar i dette landet der dei som drikk, verkeleg drikk i store mengder. Gjennomsnittsalderen for dei alkoholavhengige er 22 år. Det er lett å få tak i alkohol til dømes i kafear og i supermarknadene. Saman med aggressiv reklame får dette stendig fleire malaysiarar til å drikke.

Det danske Carlsberg er no den største ølprodusenten i Asia, og ser Malaysia som ein svært interessant og attraktiv marknad (4). Dei har investert 20 millionar dollar for å kunne auke produksjonen med 25 % i året. I tillegg til Malaysia har Carlsberg bryggeri i Indonesia, Thailand, Vietnam og Papua, New Guinea.

Kafelivet er viktig i Malaysia, og over alt i kafeane er det ølreklame frå Guiness, Carlsberg og Heineken. Her er nesten ingen restriksjonar på reklame, skjenking eller sal. I butikkane står ølboksane side om side med Coca Cola og Pepsi og framstår nærmast som «soft drinks». Alkoholreklame i radio og TV er ulovleg, men elles er det fritt fram på kino, i annonsar og i salslokala.

Dei vestlege ølbryggjarane i Malaysia seier sjølve at dei sel ikkje først og fremst øl, men ein livsstil. I kampanjar som rettar seg mot den fattige arbeidarklassen i landet lovar dei at øl er eit drikke som «hjelper deg til å få att det dagen har teke frå deg». Særleg kjent er Carlsberg sin kampanje The Long Cool Dane retta mot folk på landsbygda. Her viser dei fram ei avkledd, ung, Bo Derek-liknande dame som badar i gult skummande øl. I dei siste versjonane av reklamen går kroppen hennar i eitt med det skummande ølet; ho blir ein del av ølet. Ideen er vel at når menn på den malaysiske landsbygda ser denne plakaten, så skal dei få assosiasjonar om at drikk du dette ølet, så følgjer dama med på kjøpet, sjøl om helten i reklamefilmen aldri får dama – berre ølet. I følgje Carlsberg sin marknadsansvarlege i Malaysia var kampanjen ein suksess! Ein kan undrast på korleis ein slik kampanje ville bli møtt av opinionen her til lands.

Bra for morsmjølka?

Kvinnene i Malaysia er også ei målgruppe for alkoholkapitalen. Sidan restriksjonane som sagt er få i dette landet, sjenerer ikkje alkoholprodusentane seg for å påstå at produkta deira også er helsefremjande. Ja, det skal til og med vere bra for morsmjølka, blodet og velværet elles for kvinner som nettopp har fødd born eller ammar. Brennevinsproduktet Benedictine DOM med 40% alkoholinnhald blir marknadsført gjennom fargerike annonsar på denne måten til ammande mødrer i Malaysia.

Annonsar om Guiness Stout lovar mannlege konsumentar bedre potens og sexliv. Eit anna produkt, Yomeishu med 14 % alkohol i, blir også sagt å ha gode helseeffektar.

Sponsing

Bryggeria i Malaysia er aktive på sponsormarknaden. Dei sponsar kultur og idrett, hentar inn filmstjerner og kjendisar frå India for å appellere til malaysiske publikum i dei store byane. Guinness har prøvd å integrere seg i det indiske samfunnet i Malaysia gjennom både kultursponsing og sosialt engasjement, til dømes gjennom å stille til rådvelde stipend for fattige indiske studentar. Føremålet med dette er sjølsagt å gjere seg stovereine nok til å kunne halde fram som før med det som er det eigentlege målet: å auke alkoholforbruket og dermed profitten.

Marknadsførarane kjenner kundane sine godt, og siktar seg inn på dei som brukar mest. Både Guinness og Carlsberg tilset unge kvinner som skal representere dei på barar og restaurantar – for å helse kundane velkomne og tilby det rette produktet. Ein kampanje for Jose Cuervo tequila, marknadsført av Grand Metropolitan, bar namnet Lick, Shoot and Suck. Bargjestane kunne slikke salt frå utringinga til ei kvinne, drikke tequila og sidan suge sitron frå munnen til kvinna.

Retta mot dei fattige

Parallelt med ei internasjonale og dyre alkoholprodukta, finst det i Malaysia også lokale, billege og alkoholsterke drikkevarer som skaper store problem for dei fattige. Blant indiske arbeidarar på gummi- og oljepalmeplantasjar er alkoholbruk ei viktig årsak til fattigdom. Dei drikk såkalla «samsu» og «toddy», sterke spritprodukt marknadsført på småflasker til låg pris. Dette vart introdusert av britane i kolonitida. Av dei 200.000 alkoholavhengige i landet er det om lag 75 % som drikk samsu.

Dette minner oss om Noreg i 1830-åra då norske arbeidsfolk var i ein liknande situasjon og mellom anna kunne få brennevin som ein del av lønna. Det var brennevinsjapper over alt, og såleis fullt mogleg å omsetje kontantdelen av lønna også i billeg alkohol.

Marknadsføringa av samsu tek ingen omsyn. Etikettane på dei små flaskene lovar nesten kva som helst: Det skal kunne kurere reumatiske, smerter, lågt blodtrykk og dårleg matlyst. Samsu-drikkinga ruinerar familiar og bryt ned samfunnet. Verst går det ut over kvinnene som må slite med sjuke og arbeidslause ektemenn.

Styresmaktene i Malaysia ser på alkoholspørsmålet som eit minoritetsproblem og som altfor «kulturelt sensitivt» til å bli teke opp som tema i utdaningssystemet.

Ølhallane i Zimbabwe

Bryggeria i det søraustlege Afrika sel øl til konsum i dei store ølhallane, og her drikk dei ikkje av halvlitersglas, men av «muggar». Ølhallane stammar frå kolonitida, og i 1994 kunne ein lese følgjande i ein leiarartikkel i bladet Daily Gazette: «Ved å opne lett tilgjengelege ølhallar som einaste rekreasjonstilbod kunne koloniherrane vere sikre på at når arbeidaren ikkje sleit i fabrikkane, så var han i ølhallen og drakk seg så full at han var ute av stand til å gjere noko med situasjonen sin. I praksis var den vanlege afrikanske arbeidaren oppseda til å arbeide og drikke med lite anna å fylle tida med.»

Det er kommunane i Zimbabwe som eig ølhallane, og staten har kontrollen i bryggeriindustrien. Samfunnet treng desperat til pengar for å kunne gjere noko med HIV-epidemien og tørken og skaffe reint drikkevatn. Det breier seg såleis ein ideologi om at det er viktig å drikke øl, så samfunnet får pengar til kamp mot tørkeskadene.

Diaego har ein filial i Zimbabwe som lagar eit brennevin med namnet Robert E. Lee – generalen frå sørstatane som kjempa for å oppretthalde slaveriet. Produktet blir marknadsført i ein annonse med sørstatsflagget som bakgrunn og brennevinet som ein «opprørsdrikk». Kan hende opprørarar i Zimbabwe heller skulle satse på metoden frå Soweto der ungdom knuste brennevinssjappene der fedrene deira sat og drakk seg frå sans og samling. Det høyrer med til historia at sjappene vart bygde opp att med skotsikkert glas og armert betong.

Nordisk ølprofitt i Baltikum

Baltikum og Russland er eit anna framtidig «klondyke» for alkoholkapitalen. Norske Orkla er på plass gjennom Baltic Brewery Holding. Folketrygdfondet er også med. Profittutsiktene og marknadspotensialet er stort her og i Russland der øl er ein drikk i framgang. Øl blir marknadsført gjennom sponsing av rockemusikk, skiidrett og basketball. Studentar får utdelt stempel på eit særskilt ølkjøpskort. Fullstempla kort kan brukast i eit lotteri der gevinsten er 40 kasser øl, «nok til å bli fulle for ein heil studentheim», skryter Arho Antilla, marknadsdirektør i bryggeriet Tartu.

Kvinner er også ei viktig målgruppe for ølbransjen i Baltikum. På ein reklameplakat ser vi ei kvinne som nølande løfter ølglaset mot munnen. Ho får hjelp av ein mann som tek tak i handa hennar og «hjelper henne». Vi ser at sjøl i vårt næraste nabolag generer ikkje alkoholindustrien seg for å ta i bruk metodar som liknar på det vi ser i Malaysia.

Europeisk ungdomsfyll

Dei siste ti åra har kollektive løysingar og kollektive verdiar blitt skuvne til side av meir individorienterte verdiar og løysingar. Alkoholkontrollpolitikken i Norden har gått frå skanse til skanse, og særleg lokalt har liberaliseringa gripe om seg. Å bryte ned dei tradisjonelle alkoholpolitiske kontrollsystema i dei nordiske landa har lenge vore eit strategisk mål for alkoholkapitalen. Denne kampen er ikkje over; sterke kapitalinteresser ønskjer seg inn på ein mindre regulert og helst heilt fristilt nordisk alkoholmarknad. Ein viktig strategi frå alkoholkapitalen si side for å halde opp og ta igjen marknader i Europa, er å vende seg til ungdommen. For å forstå korleis dette skal foregå, kan det vere nyttig å sjå på nokre aktuelle straumdrag i europeisk ungdomskultur og drikkekultur.

Europa er stort og skilnaden er stor på dei ulike landa og regionane. Men det er likevel råd å spore nokre tendensar:

• Fleire og fleire unge i Europa drikk for å bli fulle. Dette breier seg også i dei tradisjonelle vinlanda Italia, Spania og Frankrike.
• Sjølv om dei største konsumentane blant ungdommen er i mindretal, er det desse som får positiv merksemd i medier og såleis vinn status. Alkoholbruk er symbol på at du er vellukka.
• Alkoholprodusentane tilbyr ei rad med nye «designerdrinkar» som rusbrus (alcopops), Raver, K og Diamond White. I England er Diamond White eit populært namn på ein type ecstacy brukt på dansearrangement. K er ein cider. Også dette namnet spelar på at eit slags ecstacy heiter det same. Dette er med og forsterkar at desse drikkane er laga for å drikke seg full på.
• Symbolverdien som ligg i dei ulike drikkeslaga er sterk og betyr svært mykje.
• Å drikke som «timeout» er blitt svært viktig.
• Marknadsføring av alkoholdrikk i stadig sterkare grad som livstilsmarkør.

Dette er trekk ved drikkemønsteret som synest å vere internasjonale i Europa. Vi kan vente oss at alkoholindustrien vil prøve å tilpasse seg dette. Bransjen er svært interesserte i å følgje med på trendar og endringar i ungdomskulturen. I Europa, nett som i Asia, vil dei freiste å selje produkta sine, ikkje som alkoholhaldig drikk, men som kvalitetar ved ein livsstil, som symboleffektar, markørar.

For å bli akseptert i ein stagnerande europeisk marknad vil dei måtte klenge seg endå meir innpå kunsten, kulturen, idretten og utdanningsinstitusjonane. Det vil bli fleire fotballpubar, lyrikkbarar, bibliotekbarar og «irske» pubkonsept på det eine gatehjørnet etter det andre. Om vi ikkje er på vakt, er eg redd vi også her vil kunne kome til å sjå liknande ting som i den tredje verda: at alkoholindustrien i endå større grad enn no vil appellere til overtru om at alkohol kurerer all slags sjukdom, smerte og ubehag.

Motkrefter – finst dei?

Trass i kultur- og idrettsprofilering skin det gjennom at målet til alkoholkapitalen er auka alkoholforbruk og meir profitt. Auka alkoholprofitt kan berre vinnast ved å utsetje fleire menneske for naud og elende. Fleire vil bli sjuke, fleire vil døy, born vil bli heimlause, og kvinnene vil få slite med følgjene. Motkrefter må mobiliserast. Tradisjonelt er det fråhaldsrørslene i ulike land som saman med arbeidarrørsle og andre folkelege rørsler har gått i spissen. Desse organisasjonane er svake i dag, i mange land finst dei ikkje, og andre stader er dei berre skuggar av seg sjølve. Men det finst motkrefter – inkludert gamle og nye fråhaldsrørsler.

Både WHO og EU har iverksett tiltak for at folkehelse skal få større merksemd og kome betre fram på den politiske dagsorden. Regionkontoret til WHO i Europa har drive aktivt alkoholførebyggande arbeid. I 1992 kom den første europeiske alkoholhandlingsplanen (EAAP). I 1995 vart den europeiske erklæringa om alkohol vedteken, og i 1996 sette WHO seg føre å forlenge EAAP fram til 2005. Den europeiske ministerkonferansen til WHO i Stockholm i februar 2001 vedtok ei Erklæring om og alkohol. Ein kan seie om desse initiativa at dei er altfor ettergjevande andsynes kapitalen, men kva anna kan ein vente? Dette er på eit plan der kapitalkreftene førebels har makta.

I 2001 vedtok Rådet i EU ei tilråding om ungdom og alkohol, og det er sett i gong eit større arbeid for å redusere alkoholskadane i Europa. Land i Sør-Europa har byrja å ta i bruk nasjonale alkoholpolitiske verkemiddel som vi kjenner frå Norden, og på område som promillekøyring og arbeidsliv ser vi ei meir restriktiv haldning over heile verda.

Nye folkelege initiativ veks også fram. Det sivile samfunnet har byrja å organisere seg mot den multinasjonale alkoholindustrien. I 1990 kom Eurocare. Der er organisasjonar frå 18 land i Europa med og arbeider aktivt for å redusere alkoholskadane. I 2000 vart det skipa ein Global Alcohol Policy Alliance (GAPA). Denne alliansen er ein direkte, folkeleg motreaksjon på den globale verksemda til den internasjonale alkoholkapitalen. Alliansen, som er verdsomspennande, vil også ta opp fråværet av alkoholpolitiske omsyn i internasjonale handelsavtalar også såleis bli ein alliert i kampen mot globaliseringa allment.

I Italia veks det no fram ei rørsle av etterverngrupper for alkoholikarar. Desse gruppene har ein praksis som minner om tradisjonelle folkerørsler slik vi kjenne dei. Den nordiske fråhaldsrørsla arbeider med å ta lærdommar frå dei italienske gruppene til Noreg og Norden.

Heilt sikkert finst det også andre meir eller mindre godt organiserte motkrefter som eg ikkje har oversyn over her og no.

Venstresida?

Venstresida må finne alliansepartnarar og formulere krav og parolar som sameinar breie grupper mot alkoholkapitalen, mot herjingane hans på verdsbasis. Dette handlar ikkje om motsetningar mellom fråhaldsfolk og dei som drikk ein pils til tippekampen eller ein akevitt til juleribba! Svært mange er samde om at vi må ikkje få tilstandar i Noreg der det blir lov å marknadsføre brennevin til småbarnsmødrer eller alkoholhaldig sukkerdrikke (alcopops) på fargesprakande flasker til born. Og ingen vil vel attende til den tida (1830) då nordmenn drakk mest av alle i Europa: om lag 15 liter rein alkohol pr. vaksen person i året.

Dei politiske krava må dreie seg om regulering av alkoholmarknaden med sal, skjenketider, aldersgrenser, pris- og avgiftspolitikk. Desse restriksjonane må forklarast ut frå at det handlar om å ta vare på kvalitetar ved samfunnet vårt, og ikkje noko som skal vere til plage for folk. Samfunnet må ta ansvar for å hjelpe dei som blir skada av alkohol- og anna rusgiftbruk. Samla sett må alkoholpolitikken rette seg mot heile befolkninga og ikkje berre mot særskilte risikogrupper. Det neste er å utvikle ein aktiv kulturpolitikk der det kan bli lagt til rette for at folk – vaksne og born, unge og gamle – kan møtast og ha sosial omgang utan å bli prakka på alkohol. Dette handlar om kulturkritikk og kulturkamp – også denne vil i framtida i stadig sterkare grad måtte rette seg mot alkoholkapitalen, for vi ser det klårt at Marx får rett: stendig fleire område av menneskelivet blir gjort til varer på ein marknad.

Referansar:

• 1) Jernigan, David: Thirsting for markets: The Global Impact of Corporate Alcohol, Marin Institute 1997 [Tilbake]
• 2) Jernigan, David: Global Overview of Alcohol Problems, Proceedings of the Global Alcohol Policy Advocacy Conference, Syracuse, NY 2000 [Tilbake]
• 3) SIRUS: Rusmidler i Norge 2001, tabell 1.1 [Tilbake]
• 4) Kolanday, Mary Assunta: Alcohol and Powerty, Proceedings of the Global Alcohol Policy Advocacy Conference, Syracuse, NY 2000 [Tilbake]

av Kurt Ben Nilsen

Historia forteller at Mikhail Bakunin, denne storvokste og voluminøse russeren, på sin nærmest permanente forflytning mellom Europas byer, alltid brakte med seg sitt eget sinkbadekar. Sant eller ikke, det var unektelig en viss stil over denne tidligere adelsmannen. Men om det kan sies at han var like «renslig» politisk er mer diskutabelt.

Jakten på det ene store målet. Alt måtte underordnes jakten på det ene store målet. Når revolusjonen kom, og uansett hvor den måtte komme, så skulle Bakunin være nettopp der. Men alle hans forsøk på å være på rett plass til rett tid endte med flukt, arrestasjon og forvisning.

«Korrekt taktikk i en revolusjon»

«I en sosial revolusjon, som i et hvert henseende er fullstendige motsatt av en politisk revolusjon, betyr individenes handling lite, derimot betyr massenes spontane handling alt. Det eneste den enkelte kan gjøre er å forberede, klargjøre og utarbeide de ideene som samsvarer med folkemeningen. Og fremfor alt, drive uopphørlig med revolusjonær organisering av massenes naturlige kraft. Men ingenting ut over dette, resten kan og bør gjøres av folket selv. Alle andre metoder vil føre til politisk diktatur, til statens tilbakekomst, og på nytt til ulikhet og privilegier. Og til undertrykkelse fra staten. Dermed får man igjen den samme runddansen som logisk nok reetablerer det politiske, sosiale og økonomiske slaveriet over flertallet av befolkningen.»

Dette skriver Mikhail Bakunin antagelig en gang på 1860-tallet i den lille pamfletten Statsløs sosialisme Anarkismen. Mer enn hundre år senere: Seattle, London, Göteborg og Genova. Tåregass, brostein og stridskledd politi som bruker køllene uhemmet, og til og med skyter folk til døde. Maskerte demonstranter. Spontane aksjonister, svarte og røde faner. Man føler at Bakunins ånd fortsatt svever over gata og puster liv i en ny revolt. For det er ikke bare Karl Marx’ spøkelse som fortsatt er høyst oppegående, også Mikhail Bakunins gespenst er fremdeles i vigør. Lever gjør også krangelen mellom de to om strategi og metode for å drive kampen for et annet samfunn. Og den antar stadig nye former.

Men hvem var Mikhail Bakunin? Anarkismens far? Eller det sosialistiske anegalleriets «Dark Horse», om man vil. Mannen som gav seg selv tittelen Marx’ elev, men som etter hvert kom i stadig større konflikt til sin læremester. Om seg selv sier Bakunin:

«Jeg er en overbevist tilhenger av økonomisk og sosial likhet, for jeg vet at utenfor denne likheten er frihet, rettferdighet, menneskeverd, moral og velvære, og på samme vis nasjonenes framgang ikke annet enn falskhet. Men samtidig som man er tilhenger av frihet – den første betingelsen for menneskelighet – tror jeg at likhet må bli skapt i verden av den spontane organiseringen av arbeid og kollektiv eiendom, av den frie samlingen av produsenter forent i kommuner og en fri forening av kommuner, men ikke på noen måte under statens opphøyde formynderskap.»

Spontan organisering

Orda «spontan organisering» og «statens opphøyde formynderskap» kan dersom man legger til en god dose med personlige motsetninger, godt stå som nøkler til forståelsen av den konflikten som etter hvert oppsto mellom Marx og Bakunin. En særdeles langvarig konflikt som virvlet så mye grums og uhumskheter til værs, at litt av restene fra disse fortsatt drysset ned over de uenighetene som oppsto forut for og under aksjonene mot EU-toppmøtet i Göteborg sist sommer.

Mikhail Bakunin ble født i Russland i 1814 av foreldre som tilhørte den russiske godseieradelen, og lik mange av sin stand fikk han en militær utdannelse i tsarens arme. Men den militære karrieren ble heller kortvarig, da han selv fikk oppleve hvordan tsarregimet drev sin blodige undertrykkelse i Polen. Bakunin forlot hæren i 1834 og etter dette utviklet han seg i stadig mer opposisjonell retning. Det var den hegelske filosofien som først fenget Bakunin. Veien fra den ortodokse hegelianismen til den venstrehegelianske retningen tok til da Bakunin kom til Tyskland i 1840, hvor han traff folk som Feuerbach og Bruno Bauer.

Han hadde ikke vært lenge i Tyskland før han nærmest var å regne som yrkesrevolusjonær, og her startet et omflakkende liv med deltagelse i alle oppstander han kunne komme over. Et liv som var avhengig av økonomisk understøttelse fra mer pengesterke venner, ofte rike russiske emigranter. Men denne måten å leve på skapte også de forskjelligste rykter, alt fra å bli ansett som en av de største frihetskjemperne, til å bli mistenkt for å være en av tsarens agenter. I 1845 møtte Bakunin ikke bare Marx for første gang, men også den kjente franske anarkisten Proudhon. Tydeligvis kom begge til å prege Bakunins politiske syn, for vesentlige elementer i hans politikk kommer fra disse to.

Berømmer Kapitalen

Selv om Bakunin etter hvert kom i et nærmest fiendtlig forhold til Marx, berømmet han Marx for hans økonomiske teori. Om Kapitalen sier Bakunin: «Karl Marx er en mann med umåtelige kunnskaper om statistikk og økonomi. Hans bok Kapitalen, er selv om den dessverre strutter av formler og metafysiske vanskeligheter, som gjør den utilgjengelig for den store massen av lesere, et verk av høyeste vitenskapelige og realistiske nivå: I den betydning at den absolutt ekskluderer all annen logikk enn fakta.»

Selv fikk Bakunin større betydning som aksjonist, fraksjonist og intrigemaker enn som teoretiker. På dette området rakk han knapt Marx til knærne, og det han skrev virker ofte vidløftig og ikke alltid like konsekvent. Men som folketaler og agitator med en sjelden evne til å vinne tilslutning, var han et talent. Det var også disse egenskapene Bakunin tok aktivt i bruk i revolusjonsåret 1848, hvor han var svært tilstedeværende både i Paris, Dresden og i Praha. Det endte og med at Bakunin ble arrestert og dømt til døden i Sachsen i 1850, for så å bli utlevert til Østerrike, hvor han på nytt fikk en dødsdom. Denne ble imidlertid ikke fullbyrdet, for i lang tid hadde tsarens politi vært på jakt etter Bakunin, og som et hell i uhellet ble han utlevert til Russland. Dermed startet et seks års langt fengselsopphold, først tre år i Peter Paul-festningen hvor han lenge satt lenket til veggen. Neste oppholdssted ble også en festning, Schlusselburg-festningen. Her pådro han seg skjørbuk, og som en følge av den mista han alle tennene. Det var her Bakunin forfattet det kompromitterende «bønne-» eller «hyldningskriftet» sitt til tsaren, som bidro til at fengselsoppholdet til slutt ble omgjort til forvisning i Sibir. Men denne lovprisningen av tsarregimet kom senere til å forfølge Bakunin i de revolusjonære kretsene i vesten. At skriftet utelukkende ble skrevet i et forsøk på å oppnå mildere soning, var forståelig, men det svekket Bakunins troverdighet.

Forflytningen til Sibir var den anledningen Bakunin trengte for å komme seg på frifot. Flukten fra Sibir er et eventyr i seg selv, både i innhold og ikke minst i frekkhet. Kort fortalt foregikk flukten ved at han bløffer til seg et reisepass som gir han anledning til å forta den første og vanskeligste delen av reisen vekk fra Sibir om bord i en av den russiske marinens kryssere. Deretter skaffer han seg skyss med et amerikansk skip som bringer ham via Japan til USA. Men reisen er ikke over. Som den oppstandne Lasarus, og i omtrent samme forfatning, dukker Bakunin opp i det revolusjonære miljøet i London. Dette miljøet var også Marx er en del av.

Den første internasjonalen

Forholdet til Marx hadde tidligere vært ganske turbulent. Men i den første tida etter Bakunins tilbakekomst utviklet det seg i positiv retning, og var en stund om ikke akkurat hjertelig, heller ikke direkte dårlig. Men denne «rosenrøde» tilstanden ble ikke svært langvarig. Det gryende håpet om å få til et fruktbart samarbeid viste seg etter hvert å være fullstendig umulig. Det ble isteden starten på en lang periode hvor gjensidige beskyldninger om svik og bakvaskelser overskygget det meste. Arenaen hvor striden mellom de to ble utkjempet var Den første internasjonale. Dette var som navnet sier, betegnelsen for den første internasjonale arbeiderorganisasjonen. Den var dannet på bakgrunn av tidligere men mindre vellykkede forsøk på å skape et internasjonalt samarbeidsorgan som skulle samordne arbeiderbevegelsen i de ulike europeiske land, slik at den kunne opptre mer enhetlig, og dermed med større styrke. På 1860-tallet hadde den fått en mer fast form, og var blitt et organ som viste styrken til den raskt fremvoksende arbeiderbevegelsen. Marx hadde en sentral og ledende, for ikke å si dominerende rolle i internasjonalens generalråd, viss oppgave var å opprettholde forbindelsen mellom seksjonene i de ulike land. Kampen for retten til fagorganisering, til streikerett, stemmerett og til reduksjon av den daglige arbeidstida var viktige oppgaver for Internasjonalens virksomhet. Dette var også vanskelige saker å behandle, mye på grunn av de store forskjellene mellom landene. Disse spørsmålene som dreide seg om hvordan den daglige kampen for å forbedre arbeidskårene skulle føres, var en del av virksomheten. Men Internasjonalen hadde og som målsetning å reise kampen mot selve det kapitalistisk systemet.

På en rekke av disse områdene var det at de grunnleggende forskjellene i politisk tenking mellom bakunistene og de som støttet Marx, kom tydelig fram.

Rivaliseringen førte også til at flere tilsynelatende merkverdige forslag ble tatt opp til votering. Som da Bakunin satte fram et forslag om å programfestet avskaffelsen av arveretten. Mot dette mente Marx at arveretten var en følge av det kapitalistiske samfunnet, og hevdet at det på det nåværende tidspunkt ville være riktigere å innføre en progressiv arveavgift. Riktignok ble ingen av disse forslagene vedtatt, men Bakunins fikk flest stemmer.

Den «Internasjonale Allianse for det Sosialistiske Demokrati», het organisasjonen som bakunistene samlet seg i. Den hadde et rent anarkistisk program og var svært sekterisk. I alliansens første programpost sto det: «Alliansen erklærer seg som ateistisk.» Arveretten som ble sett på som en viktig forutsetning for opprettholdelsen av kapitalismen, skulle avskaffes. Videre forkastet programmet all politisk virksomhet som ikke hadde arbeidets seier over kapitalen som direkte og umiddelbart mål. Denne alliansen ønsket tilslutning som en egen seksjon i Internasjonalen, men ble nektet dette. Men senere ble dens avdeling i Genève, som var en av bakunistens bastioner opptatt i Internasjonalen. Allikevel fortsatte alliansen sin virksomhet nærmest som en hemmelig organisasjon innenfor Internasjonalen. Og i motsetning til flertallets syn, som også var den linja Marx støttet, hadde bakunistene ingen sans for å drive reformarbeid.

Blomsten av proletariatet

Dette ble sett på som en avsporing fra det egentlige målet, revolusjonen. Å bruke tid på å oppnå forbedringer av arbeidernes kår, ble ansett for å være det samme som å binde arbeiderklassen ytterligere til det kapitalistiske systemet. Ut fra denne tankegangen var det og feil mente Bakunin å anse den mest avanserte og best organiserte delen av industriproletariatet som revolusjonens fortropp. Nettopp fordi denne delen av arbeiderklassen hadde oppnådd mest, var deres skjebne også i større grad knyttet til systemet. Det var heller den store hopen av ufaglærte og daglønnhede arbeidere som hadde lite og ingenting å miste som det burde satses på. Ja, det var heller de som sto på grensen til eller som tilhørte filleproletariatet, Bakunin betegnet som «Blomsten av proletariatet».

Uoverensstemmelsene mellom den bakunistiske fløyen og resten av Internasjonalen, førte til at Bakunin ble ekskludert på Haag-konferansen i 1872. Eksklusjonen var redigert av Marx og Engels, og ble foretatt på et heller tvilsomt grunnlag, der Bakunin som selv ikke var tilstede ble anklaget for å undergrave Internasjonalens virksomhet, og at han sto bak en rent kriminell aktivitet som var uforenelig med Internasjonalens. Den siste påstanden var riktignok ikke grepet helt ut av luften, for Bakunin hadde rotet seg inn i et slags samarbeid med russeren Sergei Netsjajev. Denne hadde oppsøkt Bakunin etter å ha flyktet fra Russland, hvor han etter eget utsagn var lederen for et stort undergrunnsnettverk som snart ville reise en landsomfattende oppstand mot tsarregimet. Dette var en ren bløff.

Netsjavevs organisasjon besto av ganske få personer som drev sin virksomhet med rent terroristiske metoder. Netsjajevs sto også bak mordet på et av medlemmene i sin egen gruppe. Bakunin som hadde en uforbederlig svakhet for konspirasjon og alskens fordekte sammensvergelser bare det luktet revolusjon av det, slukte «agnet» som ei sulten gjedde. Og han var svært imponert over Netsjajev som han anså måtte være den rette til å lede en revolusjon i Russland, de begynte et samarbeid, der Bakunin lånte sitt navn og gav sin støtte til Netsjajevs påståtte organisasjon. For Bakunins del endte det hele med en ren fadese, etter en episode som har et visst tragikomisk skjær over seg. Foranledningen til denne var at Bakunin, som alltid var pengelens hadde tatt på seg oppgaven med å oversette Marx’ hovedverk, Kapitalen, til russisk. For jobben hadde han mottatt 300 rubler som forskuddsbetaling. Arbeidet med oversettelsen var imidlertid en større og mer krevende sak enn hva han hadde forestilt seg, og han klaget sin nød over dette til Netsjajev, som kvitterte for denne med å sende representanten for forlaget et utilslørt trusselbrev. I dette ble det forlangt at Bakunin skulle anses som løst fra kontrakten uten å måtte betale noe tilbake. Brevet var undertegnet organisasjonen «Folkets Justis», og liksom for å skremme ytterlig prydet med et stempel hvor en revolver, en dolk og en øks var avbildet.

Trolig var trusselbrevet ene og alene Netsjajevs verk, et påfunn som han satte i gang fordi han behøvde Bakunin til sitt eget formål. Men da denne historia kom ut, ble Bakunin selv anklaget for å stå bak truslene. Derfor måtte han krype til korset for å oppklare det hele. Og selv om det etter hvert ble klart at Bakunin var uskyldig, var dette allikevel en sak som bidro til å forsterke et på forhånd dårlig rykte. Episoden ble da også anvendt for alt det den var verdt av hans fiender, også Marx benyttet den som sagt for å sverte Bakunin ytterlig. Blant argumentene for å fjerne Bakunin fra Internasjonalen var hans forbindelse med Netsjajev helt sentrale.

Juraføderasjonen

Men anklagene rammet ikke bare Bakunin, flere av hans tilhengere, også hans fremste mann i Internasjonalen, lederen for urarbeiderne i Jura i Sveits, James Guillaume. Han samt de øvrige bakunistene hadde konstituert seg i en særegen fraksjon: Juraføderasjonen. Guillaume nektet selv på oppfordring å si noe til forsvar, men hevdet at hele saken var en komedie, at prosessen var iscenesatt for å kvitte seg med de føderalistiske tilhengere. Denne påstanden var heller ikke grepet helt ut av luften, for delvis ble vitnemål fra en som viste seg å være russisk politispion brukt i bevisførselen mot Bakunin.

Internasjonalens konferanse i Haag var starten på dens nedleggelse, for et av dens mest skjebnesvangre vedtak var beslutningen om å flytte sete for dens generalråd til New York. Dette vedtaket kom på bakgrunn av at Marx og Engels hevdet at Internasjonalen hadde utspilt sin rolle i Europa. Men kritikerne av denne avgjørelsen hevdet at vedtaket var kommet i stand fordi Marx ikke lenger så seg i stand til å holde tømmene i en organisasjon som særlig etter Pariserkommunens fall, rev og slet i mange forskjellige retninger. Eksklusjonen av Bakunins fløy førte til at disse opprettet en egen «antiautoritær» internasjonale ledet av Guillaume og Juraføderasjonen.

Staten

Marxismen, Friheten og Staten var navnet på et skrift Bakunin skrev på slutten av 1860-tallet. Dette var ment som et oppgjør med den politiske linja til Marx.

«De autoritære kommunistene» er Bakunins navn på marxistene, og han går så langt som å sammenligne Marx med den tyske statslederen Bismarck. «Politikken til Bismarck tilhører fortida; politikken til Marx, som i det minste regner seg som hans arvtager og hans etterfølger, tilhører framtida. Og når jeg sier at Marx regner seg selv som Bismarcks etterfølger, er jeg langt unna fra å baktale Marx. Dersom han ikke hadde sett på seg selv på samme måte, ville han neppe tillatt Engels, den mest fortrolige til all sin tenkning, å skrive at Bismarck gagner den sosiale revolusjonen. Han gagner den nå på sitt vis. Marx vill gagne den senere på et annet vis. Dette betyr at han senere vil bli etterfølgeren, slik han i dag er beundreren av Bismarcks politikk. Nå la oss undersøke den særskilte karakteren i Marx politikk, la oss klarlegge det avgjørende punkt hvor den skiller seg fra politikken til Bismarck. Det prinsipielle punkt, og man kan si det eneste, er at Marx er en demokrat, og en autoritær sosialist og republikaner. Bismarck er tvers igjennom en pommersk aristokratisk junker. Forskjellen er derfor svært stor, og betydelig, og begge er bevisst denne forskjellen. På dette punkt er det ingen mulig forståelse eller forsoning mellom Bismarck og Marx.»

Bakunin hevder og at i det prøyssiske keiserdømmet med alle sine baroner og byråkrater som garantister for sin opprettholdelse, er det ingen plass for at Marx skal komme til makten. Først må han feie alt dette vekk. Derfor er Marx tvunget til å bli revolusjonær.

«La oss se hva som forener dem. Det er den fullstendige dyrkelsen av staten. Jeg behøver ikke å bevise det for Bismarcks del, bevisene ligger der. Fra hode til føttene er han statens mann. Men jeg tror heller ikke at jeg skulle behøve å anstrenge meg mye for å bevise det samme når det gjelder Marx. Han elsker statsstyre så til de grader at han til og med vil lovfeste det i internasjonalens vedtekter. Og han dyrker makten i så stor grad at han ville pålegge, og fremdeles vil pålegge diktaturet sitt på oss. For meg synes dette å være tilstrekkelig for å beskrive hans personlige tilbøyeligheter. Men hans sosialistiske program er et svært troverdig utrykk for dette.»

Når man leser det Bakunin skriver, er det fristende å se dette som et utrykk for et svært personlig nag til Marx som person, og at de negative beskrivelsene kun har denne bakgrunn. Men det er neppe bekymringene for de påståtte autoritære egenskapene Marx angivelig skulle være full av, som er Bakunins motiver for å ordlegge seg slik han gjør. Dette har nok heller sin rot i den dype uviljen og uenigheten han har mot den retningen organiseringen av den internasjonale revolusjonære bevegelsen synes å ta. En retning som gir stadig større oppslutning om den marxistiske linja for organiseringen av kampen. Og det er nettopp det Bakunin frykter. For i tillegg til å påstå at Marx bærer personlige keiserdrømmer, kommer redselen for at marxistene fremmer en politikk som nødvendigvis må bety at en ny overklasse overtar når det borgerlige samfunnet faller. Bakunin hevder også at Marx teori legger for stor og for ensidig vekt på å forklare samfunnet ut fra et økonomisk perspektiv, og at andre årsaker nedtones og blir mindre viktige. Derfor er han da heller ikke enig i at revolusjonen helst vil finne sted i de mest utviklede kapitalistiske land.

Italia ble landet hvor Bakunin trodde at denne store samfunnsomveltingen skulle finne sted. Her fant han og et opprørsk folkelynne helt annerledes enn hos de disiplinerte tyskerne. Og når hemmelige foreninger og sammensvergelser i tillegg var en del av tradisjonen, fant han de omstendigheter der han trivdes best.

Ambulerende revolusjonsmaker

Sin selvpålagte rolle som ambulerende revolusjonsmaker fornektet han heller ikke. For da et revolusjonsforsøk ble satt i gang i Lyon i 1870, ble Bakunin tilkalt av sine tilhengere for å være med å lede denne. Den revolusjonære kommunen ble proklamert, og «statens administrasjons og regjeringsmaskineri» avskaffet ved at de revolusjonære inntok rådhuset. Men det hele falt sammen da nasjonalgarden ble satt inn. Bakunin ble tatt til fange, men klarte og komme seg fri etter at hans tilhengere kom ham til unnsetning.

Det hevdes at Bakunin var en bitter og nedbrutt mann etter hendelsen i Lyon. Skjønt da oppstanden brøt ut i Paris i 1871 og Pariserkommunen ble et faktum, var Bakunin raskt frampå og tok dannelsen av denne som bevis på at hans synspunkter var de riktige. Kommunen viste i følge ham at føderasjonstanken var mer enn en luftig ide. Dessuten viste den og at folket kunne ta makten her og nå. Det var slett ikke nødvendig å følge Marx’ modell som skisserte at en langsom utvikling med skjerping av de innebygde motsigelsene i kapitalismen var en forutsetning for revolusjonen.

At Pariserkommunen også ble en foreteelse som umulig kunne vare, kom nok som en større overraskelse på Bakunin enn på Marx. Men dens nederlag skapte allikevel en mer resignert stemning hos de som forventet en rask omstyrtning av det borgerlige samfunnet.

Heller ikke i Italia kom det, til tross for Bakunins forhåpninger, noen revolusjon basert på en spontan reisning av de undertrykte massene. Og perioden fra 1872 fram til han døde i 1876 var nok blant de tyngste i hans liv.

I ettertid har bedømmelsen Bakunin vært avhengig av standpunktene til de ulike personene som har foretatt denne. Derfor er det ikke merkverdig at han av folk som står den anarkistiske tradisjonen nær, blir gjenstand for en nokså uforbeholden heltedyrkelse. Og at den helt motsatte vurderingen har blitt vanlig innefor den marxistiske tradisjonen. Sant nok bidro Bakunins egen framtreden mer enn nok til at negativ bedømmelse av den virksomheten han bedrev, ikke virker urimelig. I tillegg syns hans politiske ideer ofte å være både uklare og med heller liten forståelse av kapitalismens klasseforhold og den indre dynamikken i systemet.

Marxismens ømme tær

Allikevel tråkket Bakunin hardt på marxismens «ømme tær», og at disse bare ble mer hovne med tida skyldtes ikke tyngden av Bakunins fysiske legeme.

Bakunins løsning på problemet med «den autoritære og despotiske stat» var en overforenkling av et vanskelig tema. Hans føderasjonen av frie kommuner uten noen sentral myndighet, virker som en ahistorisk umulighet i en imperialistisk verden. Det får så være. Særlig troverdig virker det heller ikke når han i tale og i skrift tordner mot «de autoritære kommunistene», samtidig som hans egen praksis preges av elitetenking. Der de revolusjonære setter sin egen dagsorden, og «massenes naturlige kraft» som han selv skriver så varmt om, settes ut av spill. Folket reduseres til statister i en revolusjon hvor «eliten» har skrevet manus, og selv foretar regien.

En annen sak er at Bakunins forkjærlighet for alskens skjult og fordekt virksomhet, i ettertid har gitt ham et ufortjent rykte som bombesprengende terrorist. Dette ryktet har også fått sin bekreftelse, når erklærte tilhengere av ham, har brukt slike metoder. En terror som gjerne har framkommet i ren frustrasjon hos grupper som har drevet sin virksomhet løsrevet fra bevegelsene til massene. Og det var denne problematikken Bakunin også sto overfor, og som førte til at han møtte «veggen» gang på gang.

Når det allikevel kan hevdes at Bakunin har mer enn bare historisk interesse, dreier dette seg om de stridsspørsmål som gjaldt den gang også har aktualitet i dag. Historia gjentar seg aldri, men feilaktige metoder kan dersom de benyttes senere i tilnærmet like situasjoner, føre til at de samme feila gjentar seg.

av Pål Hellesnes

Vi som kallar oss feministar og jobbar for likeverde både i teori og praksis mellom kjønna vert ofte nødt til å diskutera kva for rollemønster vi ønsker oss. Det held ikkje å berre kunne ramsa opp alle dei negative trekka ved dagens kjønnsroller (sjølv om dette og er heilt naudsynt). Vi må og ha eit alternativ.

For jenter har dette alternativet fått sitt tydeligaste uttrykk gjennom bøllekursrørsla. Gjennom informasjonsarbeid, ordskifte og aktiv handling stakar jenter sjølve ut ein kurs for kor dei vil: Dei vil styrka sin eigen posisjon, dei vil få betre sjølvtillit, dei vil slutta å leita etter feil hos seg sjølve og sjå etter kva som kan gjerast med det sosiale miljøet. Alt i alt eksisterer det truverdige, positivt ladde handlingsalternativ for jenter som ønsker å gjera praksis av parolene om å «bryta med kjønnsrollemønstra». Sjølvsagt fins det mykje som kan gjerast framleis, men fundamentet er i det minste til stede.

For oss gutar som får ei feministisk oppvakning, eksisterer ikkje slike klåre utvegar. Mangelen på formuleringa av mannlege frigjeringsstrategiar frå kjønnsrollene trur eg heng saman med tre faktorar:

1. Den mannlege dominansen i dei radikale miljøa
2. Veikskapene i den eksisterande mannsrolla
3. Dei sosiale sanksjonane mot radikale menn, især homofobien

Eg skal ta for meg alle tre i tur og orden.

Den mannlege dominansen i radikale miljø

Det er ei kjent sak at radikale miljø, og dei som ope har argumentert mot kvinneundertrykking og erklært seg som feministiske, har vore mannsdominerte. Det har vore menn som har hatt flest tillitsverv, skrive flest bøker, vore talspersonar osb. Sjølv om somme av desse mannfolka har hatt særs tvilsame haldningar til kvinnefrigjering, trur eg mange av dei leiande mannfolka i dei radikale rørslene har vore for kvinnefrigjering eller likestilling, i alle fall teoretisk. I praksis har det derimot tydelegvis skorta. I AKP førte dette på starten av 80-talet til eit «kvinneopprør», som førte til fleire kvinnelege leiarar (Kjersti Ericsson vart første kvinnelege leiar i AKP) og den tidlegare nevnte bøllekursrørsla. Trass i dette kvinneopprøret og andre tiltak er det ikkje vanskeleg å sjå at radikale parti og organisasjonar er mannsdominerte i dag og. (Noko anna ville vel kan hende vore oppsiktsvekkande.)

Det at det har vore menn som har sett premissene for det politiske og ideologiske arbeidet i mange tiår har sjølvsagt fått konsekvensar for utviklinga av teori og politikk. Blant dei viktigaste følgene er at feminisme har vorte definert som «kvinnepolitikk» i den forstand at det er (nesten) berre damer som syslar med det. Medan det på alle andre felt bugnar av bøker, artiklar og foredrag skrive av menn er feministisk teori og politikk nesten utelukkande skrive av kvinner. Og radikale damer, uansett kor innsiktsfulle og skarpe dei er, manglar røynsle og innsikt i korleis det er å vera mann i dagens samfunn.

Den mannlege dominansen på omtrent alle andre politiske felt har og ført til at radikale kvinner har vore lite interesserte i at menn skal vera aktive i feministisk debatt og politikkskaping. Forståeleg nok har mange stilt seg skeptisk til at menn skal koma inn og styra til og med kvinnepolitikken i rørslene.

Min påstand er derfor at den mannlege dominansen i dei radikale miljøa har gjort at vilkåra for menn under dagens kjønnsrollemønster er særs dårleg undersøkt, og det har vorte formulert lite politikk og få strategiar som kan nyttast av feministisk orienterte menn i deira arbeid. Dei mest innsiktsfulle bidraga eg sjølv har vore borti har vore produsert av kvinner. Ein viktig «røyst» manglar derfor i den feministiske litteraturen.

Veikskapene i mannsrolla

Den tradisjonelle mannsrolla er samansett. Ho har både positive og negative trekk. Ein Mann skal, tradisjonelt sett, vera sjølvsikker, handlekraftig, sterk, ha teknisk innsikt, vera uredd osb. I ein god del tilfelle er dette positive trekk. Men medaljen har ei bakside: All denne «styrken» gjer at menn i vår kultur har særs vanskeleg for å visa veikskap. Men ingen er sterke heile tida. Menn har og svake sider, vi kan vera usikre, føle at vi ikkje strekk til og vi kan vera redde. Poenget er at det å innrømma at ein har «svake» (det er vel riktigare å seia «normalt menneskelege», men i samfunnet vert dette sett på som uttrykk for veikskap) sider i seg sjølv inneber eit brot med mannsrolla. For å kunne jobba fram nye roller for menn er det sentralt at vi må innrømma at vi ikkje alltid er reine, ranke og sterke. Det er ikkje lett.

Eg tror at dette kan vera med på å forklåra kvifor mange menn har vegra seg for å gå inn i ein debatt om mannsrolla. Det «kostar» personleg og kjenslemessig å opna seg på desse områda, og ein stillar seg open for hogg. Noko som bringar meg over til punkt 3:

Dei sosiale sanksjonane mot radikale menn, især homofobien

Få ting er så myteomspunne og latterleggjort som den «mjuke mannen». Menn som på 70-talet freista verta feministar i praksis og bryta med eit undertrykkande mannsideal har vore gjenstand for utallige sketsjar og vitsar. Det er tydeleg at det å freista bryta med kjønnsrollene ikkje er noko ein gjer ustraffa.

Både blant menn og kvinner risikerer menn som ikkje oppfører seg som «ekte menn» å møta sosiale sanksjonar. Om ein visar at ein syns ting er skummelt er ein «reddhare», om ein vert rørt er ein «jentete», om ein har andre interesser enn dei tradisjonelle er ein «nerd», «særing» eller «homo». Det krever stort mot for ein liten gut i dag å dansa ballett. Framfor alt får menn som opptrer utradisjonelt kjapt passet påskrive: Han er ikkje «ekte mann». Kjønnsidentiteten vår er blant dei mest grunnleggande og djupast forankra delene av personlegdomen. Nett derfor opplevast kan hende dei som bryt mønsteret som så truande av mange. Kvifor er homofili så tabubelagt og skremmande for mange? Eg trur ein nøkkel til å forstå den valdsame homofobien i samfunnet er å sjå at homofile gjennom sin seksuelle preferanse utfordrar kjønnsidentiteten vår, og dermed grunnlaget for ein fundamental maktbalanse i samfunnet.

Menn som gjer utradisjonelle ting, anten det dreier seg om å verta hjelpepleiar og ikkje gravemaskinoperatør, eller vera med på antipornoaksjonar, eller vera heime med ungane i staden for å gå på fotballkamp, vert utsett for sosiale sanksjonar. Dette kan strekka seg frå enkle ting som små sarkastiske kommentarar, via utfrysing og mobbing til fysisk vald i somme tilfelle. Det er viktig å ha i mente at dette kjem ikkje berre frå andre menn, men og frå kvinner. Kvinner er og aktive i å oppretthalda dagens kjønnsroller, og både feministiske kvinner og menn får merka det. Det gjer at feministiske menn kjem i ei klemme – korkje hos vanlege menn eller kvinner vert det premiert å bryta med kjønnsrollene.

No kan det høyrast ut som om eg kjem med tusen orsakingar for mangelen på feministisk teori og praksis frå oss menn. Det er ikkje poenget. Sjølv om dei tre grunnane eg har rekna opp er viktige forklåringar, så kvilar framleis ansvaret på oss. Eg meinar at vi må snu denne trenden – at vi må få til ein feministisk offensiv blant radikale menn. Mannsrolla er overmoden til å verta utfordra. Eg skal gi fire korte grunnar:

1. Dagens rollemønster er valdeleg. Kvart år vert tusenvis av norske kvinner terrorisert og banka opp av ektemenn, sambuarar, kjerastar eller vilt framande menn. Fleire hundre kvinner må leva som flyktninger internt i Noreg i frykt for sitt eige og ungane sitt liv.
2. Dei trange kjønnsrollene gjer vald mot kjenslelivet til menn. Det er neppe tilfeldeg at unge menn er på toppen av sjølvmordsstatistikken – menn manglar måtar å takla vanskelege kjenslemessige situasjonar.
3. Kjønssrollene hindrar menn i å vera heile menneske. Det er ei rekke aktivitetar og atferdsmønster som er mindre akseptert for menn. Alt frå å ha visse yrker til å visa omsorg opent eller ha somme interessar er uglesett. Menn må anten ta kampen mot dette, eller underordna deler av seg sjølv.
4. Kjønnsrollene hindrar kampen for ei meir rettferdig verd. Kvinneundertrykkinga splittar den sosialistiske rørsla og hindrar einskap for å styrta kapitalismen og innføra eit sosialistisk folkestyre.

Kva må gjerast?

Då kjem ein til tusenkronersspørsmålet: Kva skal ein gjera, og korleis kan ein sjå for seg ei progressiv mannsrolle skal vera? Eg har på inga måte Svaret, men her er nokre tankar:

1. Målet er eigentleg ikkje å nå fram til «ei ny mannsrolle». Det langsiktige målet er å oppheva kjønnsrollene fullstendig. Det vil seia at kva for ein person du er ikkje skal avhenga av kva du er fødd med mellom beina. Men dette målet ligg nok eit godt stykke fram i tid. For å nå dit må vi endra grunnleggande kulturelle kodar som er nedarva gjennom tusenvis av år. Ikkje gjort over natta, med andre ord. Derfor må vi ha alternativ som ligg nerare dagen i dag.

2. Det enkle svaret er at vi må bevega oss bort frå dei sidene som er openberrt undertrykkande. Dvs. stoppa å avbryta, slutta å slå, stoppa å nytta hersketeknikkar osb. No er ikkje dette «lett», men det er i alle høve lett å peika på.

3. Eit meir avansert svar er at vi må våga å visa «veikskap», dvs. vi må kjempa gjennom aksept for at menn og kan vera omsorgsfulle, redde, usikre, uvitande og triste.

4. Dette kan ikkje gjerast individuelt. Damene har for lenge sidan innsett at utelukkande individuell handling ikkje er nok. Som songen seier: «ensomme og adskilt er vi lettere å slå, men om vi samler oss, om vi forener oss, er det ingen som kan hindre at vi sammen når vårt mål». Kvar einskild mann kan ikkje visa veg ut av uføret, vi må danna feministiske mannskollektiv som kan utarbeida kollektive frigjeringsstrategiar.

5. Det held ikkje med teori, tankane må omsettast i handling. Eit døme: På 70- og 80-talet var det ei rørsle blant feministiske kvinner for å få kvinner til å erobra tidlegare mannlege bastionar. Dei valde «utradisjonelle» yrker, som snekkar, rørleggar, heismaskinist o.l. Noko liknande hadde vore mogleg for feministiske menn. Det hadde truleg skapt oppstyr om mange menn hadde saman vald å verta hjelpepleiarar, sjukepleiarar, førskulelerarar og jordmødre. Dette er bare eit døme, det fins tusenvis av andre ting det går an å gjera. Poenget er at det ikkje er nok å vera feminist i hovudet – det må praksis til.

Uthenginga av feministiske menn som «mjuke tøflar» er urettvis og hindrar kvinnekampen. Det er på tide at vi som er feministar kvittar oss med det undertrykkande kallenamnet «tøffel». Det er ingen machomann som er så tøff som ein mann som bryt med kjønnsrollene.

av Reidun Heiene

Kritikerne har krevd at WTOs ansvarsområde må reduseres: «No new round, – turn around!» «Our world is not for sale. WTO: Sink or shrink!» I stedet ble en utvidelse av WTO vedtatt. USAs forhandlingsleder sa at «WTO har fjernet skampletten fra Seattle».

Tankene gikk til de mange fattige mennesker verden over som fortviler over WTO, og den internasjonale miljøbevegelsen uten mulighet til å påvirke prosessen. Det virket fåfengt å drive lobbying. Den norske delegasjonen var svært tilgjengelig for medier og frivillige organisasjoner, for å imøtegå kritikken om manglende demokrati. WTO later som om «demokrati» er det samme som «tidlig innsyn». Konferansehotellet var en festning omgitt av antiluftskyts, tungt bevæpnet militære og politi. Man trengte 30.000 kroner til reisen og adgang til konferansen for å komme. Flokker av hvitkledde sikkerhetsvakter og medhjelpere på alle hjørner sørget for at vi kom dit vi skulle og ingen andre steder.

Det eksisterte en skjør allianse mellom de frivillige organisasjonene og de fattige lands regjeringer. Disse regjeringene krevde i Doha stans i utvidelsen av WTO-regelverket. Men de står ofte på WTO sin sine når det gjelder miljøsaker og fattigdom. Derfor utfordret de aldri WTOs grunnprinsipp: Gradvis og økende liberalisering på alle områder (bortfall av statlige reguleringer). Derfor gav de opp kampen når presset ble stort. Mange av dem har eierandel i den internasjonalt orienterte delen av sitt lands næringsliv. De har for stor interesse av «business as usual».

Etter et råkjør mot de fattigste landene fikk de rike land oppfylt nesten alle sine krav. Det ble bestemt at en ny forhandlingsrunde skulle starte. Det ble vedtatt forhandlinger om fem av de seks nye temaene fattige land hadde nektet å forhandle om. Det starter en «minirunde» umiddelbart, mens arbeidsgrupper forbereder resten av temaene til forhandling etter neste ministerkonferanse om to år.

Det forhandles allerede om landbruk, TRIPS (patentregelverket) og GATS (tjenesteregelverket) i henhold til eksisterende avtaler. Man tar sikte på nye forpliktende avtaler i WTO innen år 2005. USA og EU så det hele som en historisk seier. Norske delegater sa også at ministererklæringen er gunstig for oss.

De nye forhandlingene skal defineres og styres av en ny komite i Genève (Trade Negotiating Committee). Forhandlingene skal være en enhetlig prosess, dvs. en «runde» fram mot 2005. Det har årlig vært ca. 3000 møter i Genève, noe som favoriserer land med store delegasjoner. Uganda har for eksempel en representant, mens de 29 fattigste landene periodevis har hatt en representant på deling. Det forventes en kraftig økning i antall møter når de nye arbeidsgruppene kommer på plass.

Effektene av dagens regelverk fra 1994 er ennå ikke synlige, fordi en regel først blir tydelig når saker blir behandlet i WTOs tvisteløsningspaneler. Her er bare få saker ferdigbehandlet. I tillegg er det noen effekter som først vil vise seg når overgangsperiodene går ut. For en oppsummering av WTOs struktur og temaer som allerede forhandles, se ForUMs temaark om WTO på www.global.no (under WTO/introduksjon).

Forhandlingene på innsiden

Forhandlingene ble fordelt i 6 arbeidsgrupper skulle løse kontroversielle temaer. Disse var gjennomføring av eksisterende avtaler, landbruk, TRIPS, regler og antidumping, investeringer og konkurranse, samt miljø. En «Comittee of the Whole» (COW) hvor alle 142 land var representert, førte prosessen omkring ministererklæringen i sin helhet, så det var der avsluttende forhandlinger ble ført.

Mange fattige land sa at de ikke ville godta forhandlinger om nye temaer. I stedet ville de at rike land gjennomfører og oppfyller sine forpliktelser i eksisterende avtaler («implementering»). Mange rike land har nemlig ikke åpnet sine markeder slik de har forpliktet seg til. Disse sakene har skapt turbulens i WTOs hovedkvarter i Genève det siste året.

Land som motsatte seg nye temaer, var blant annet India, Pakistan, gruppen av afrikanske og karibiske land og de minst utviklede landene. De utgjør rundt 80 land; dvs. over halvparten av landene i WTO. Det gikk rykter om at de i Doha ble utsatt for sterkt press og løfter om økonomisk støtte eller trusler om frafall av bistand.

Men de gav tidlig signaler om at de ikke ønsket å blokkere en ny forhandlingsrunde. De sa at det var manglende forhandlingskapasitet, ikke manglende vilje, som gjorde at de sa nei til nye temaer. Tanzanias hovedforhandler sa på en pressekonferanse nest siste dagen at det ikke under noen omstendighet ville bli aktuelt å bryte forhandlingene. Han sa at de fattigste landene hadde mer bruk for WTO enn de rike landene. Dette står i sterk kontrast til holdningene til viktige grasrotbevegelser i mange av de fattige landene.

Det var to ganger lagt fram utkast til ministererklæring på forhånd, hvor flere nye temaer var foreslått. Dette hadde ført til raseri hos flere fattige land. Det ble stilt spørsmål om det var lovlig at hovedrådet sendte ut en så kontroversiell tekst. WTO avviste dette med at slikt har vært gjort tidligere og dermed har presedens.

Den norske delegasjonen kommentere saken med at det ikke er uvanlig å uttrykke raseri underveis i forhandlinger; at bruk av sterke formuleringer kan være et taktisk trekk. Det faktum at et slikt utkast eksisterte, økte sjansene for å nå målet i Doha. Teksten endret seg litt fra dag til dag, men den var i innhold og oppbygning svært lik teksten som var sendt ut på forhånd.

I Seattle var det mye kritikk av lukkede møter med få land («green room»-prosesser). Denne typen møter fant også sted i Doha, selv om man prøvde å legge mye til COW for å unngå kritikk.

De norske forhandlerne kunne ikke forstå at lukkede møter er noe å henge seg opp i. «Alle internasjonale forhandlinger er slik,» forklarte de overbærende. De forsikret oss at alle ble like mye hørt, at man forhandlet inn mot et «midtpunkt» hvor alle hadde gitt og tatt omtrent like mye. Forhandlinger er nødvendigvis hemmelige, fordi man bare gir litt som en del av en pakke. Man vil tape på forhånd hvis man offentliggjør hvilke forhandlingskort man har på hånda, eller hvilke sekundærposisjoner man vil ta hvis en strategi ikke lykkes.

Frivillige organisasjoner kritiserte utvelgelsen av de seks arbeidsgruppelederne. De var plukket ut blant land som på forhånd signaliserte ønske om en ny runde. I tillegg til «green room»-prosesser hadde vi fått «green men» utvalgt for å lede dem. De norske forhandlerne mente ikke at utvelgelsen var kritikkverdig. En av dem kommenterte lattermildt at «hvis de frivillige organisasjonene ikke har mer å beskjeftige seg med, altså, da …»

Det var et tankekors at vi som kritikere endte med et fokus på prosessen, ikke innholdet i det som skjedde.

Norges hovedforhandler i Genève hadde fått så godt rykte som konstruktiv brobygger i WTO at han ble takket spesielt i åpningstalen på konferansen.

Den nest siste dagen ble Norge med blant ca. 30 land som ble innkalt rundt midnatt av ledelsen i WTO til et møte. Her ble det mint om tidspresset. Landene ble bedt om å gå bort fra sine primærstandpunkter og definere sin «smertegrense» innen forskjellige temaer. Det meste var allerede på plass. Det syntes da å være bare et titalls kontroversielle formuleringer i en tekst på 52 lange paragrafer.

De fem nye temaene er:

1. Forholdet mellom WTO og internasjonale miljøavtaler, samt handel med miljørelaterte varer og tjenester.
2. Investeringer, med sikte på å fjerne hindringer for investorer og store selskaper som etablerer seg i andre land.
3. Konkurranse, med sikte på like regler i alle land vedrørende konkurranse mellom selskaper av privat eller statlig natur.
4. Innsyn i offentlige innkjøp.
5. Forenkling av regler og skjemaer knyttet til import, transitt og eksport (handels-facilitering).

Mange land, inkludert USA, ønsket en ny runde med noen få nye temaer. Viktigst var fire temaer som ble avvist av u-landene i Singapore i 1996: Investeringer, konkurranse, offentlige innkjøp og handels-facilitering. OECD-landene satset hardt på Singapore-temaene. Deres transnasjonale selskaper vil dra fordel av regler som hindrer statlig regulering når de investerer og etablerer seg i andre land.

I tillegg ønsket de miljø- og arbeiderstandarder til forhandling. Fattige land ønsket ikke de to siste, fordi de frykter «selektiv proteksjonisme» – at rike land skylder på dårlige produksjonsforhold der de har egeninteresse av å nekte import. Frivillige organisasjoner er skeptiske på grunn av at forhandlinger i WTO om disse temaene kan gi bindende regler i favør av de store selskapene, i stedet for sikring av miljøet og reelle arbeiderrettigheter. Miljø, men ikke arbeiderstandarder, kom inn som nytt tema til forhandlinger.

EU og noen få andre land ønsket bortimot 20 nye temaer. Dette skyldes nok at EU kjemper for å få beholde sin landbruksstøtte og trenger andre «kort» å gi i forhandlingene, samt at landene er forskjellige, og alle må få noen ønsker oppfylt for å godta EUs helhetssyn.

Innholdet i ministererklæringen

Ministererklæringen er politiske vedtak på ministernivå. Den binder forhandlerne i WTO, som ofte er jurister og byråkrater, for årene som kommer. Derfor var tautrekkingen hard om innholdet i ministererklæringen. For den fulle teksten og analyser av den, se www.wtowatch.org. For noen temaer er det tekniske språket så spesielt at en forklaring trengs. I andre sammenhenger er språket greit for eksempel «miljø», men kritikerne sier at dette ikke må forhandles i WTO hvor økonomiske interesser så ofte overstyrer alle andre hensyn. I det følgende kommenteres temaene knyttet opp til de enkelte paragrafene for de mest debatterte sakene.

Introduksjon (pre-ambulary language) pkt. 1-11: Dette er ikke juridisk forpliktende.

Implementeringsrelaterte saker, pkt. 12: Norge tok våren 2001 rollen som brobygger ved å dele disse inn i enkle eller konfliktfylte saker, slik at landene kan godta nye forhandlinger uten at de vanskeligste spørsmålene er løst.

Det skal forhandles om implementering. Noen av disse sakene skal tas opp relativt raskt, mens de resterende skal defineres i den nye «Trade Negotiation Committee». Norges hovedforhandler i Genève mente at denne paragrafen var gull verdt for de fattige landene, men at få skjønte det ennå.

Landbruk, pkt. 13-14. Her er forhandlinger i gang siden våren 2000, i henhold til WTOs prinsipp om gradvis økende liberalisering. Landbruk regnes som svært kontroversielt. Rike og fattige land begge kjemper om markedsadgang og vil samtidig beskytte sine egne produsenter.

En sterk pressgruppe i WTO er Cairns-gruppen (blant annet Australia, Argentina, Uruguay, Canada), som kjemper for full markedsadgang i alle land for matvarer og fjerning av alle subsidier. Norge har i disse sakene støttet seg på EU og Japan som ønsker et «multifunksjonelt» landbruk, dvs. at det skal være lov til å ta samfunnsmessige hensyn utover matvarebehovet.

Doha-teksten innebærer ikke plutselige endringer, så sant retningen på endringene er som før. Likevel presiseres det at det skal arbeides fram mot «fundamentale reformer» i dagens produksjon for å unngå restriksjoner og forstyrrelser i matvaremarkedet. Landene skal imidlertid kunne be om å få ta ikke-handelsmessige hensyn underveis. Særlig vanskelig var det for EU å godta en formulering om at man tar sikte på å fase ut eksportsubsidier, som EU har mye av.

Aktørene ved forhandlingsbordet kjemper for økt handel, ikke for småskalaproduksjon eller økologisk fornuftige produksjonssystemer. Alliansene går på kryss og tvers innenfor og utenfor WTO.

Tjenester (GATS) pkt. 15: Her er forhandlinger i gang siden våren 2000, i henhold til prinsippet om gradvis økende liberalisering. Temaet regnes som lite kontroversielt i WTO, til tross for store folkelige protester både i rike og fattige land. Kritikerne frykter konsekvensene av konkurranseutsetting i alle land innen viktige områder som helse, utdanning, energi og vannforsyning.

Markedsadgang for varer som ikke er landbruksvarer, pkt. 16: Her åpnes for nye forhandlinger om en del varekategorier som bare summarisk er en del av de gamle avtalene. Fattige land frykter krav om redusert toll, som kan bety tapte arbeidsplasser i lutfattige land. Saken var for lite viktig til å få oppmerksomhet i Doha. Som en kuriositet kan nevnes at fisk, siden det ikke dekkes av landbruksavtalen, behandles som industrivare i WTO. Dette er gunstig for Norge som eksportør.

Intellectual property rights (TRIPS, patentregelverket), pkt. 17-19: Her er forhandlinger i gang siden våren 2000, i henhold til prinsippet om gradvis økende liberalisering. TRIPS er en merkelig avtale i en avtale om «fri» handel. I stedet for statlig regulering arbeides det for sterk regulering i storselskapenes favør, i form av patentrettigheter. I praksis har dette vist seg å gi monopolstilling for selskaper i en del tilfeller.

Den mest omstridte paragrafen omhandler patent på levende organismer. Det kan kalles tyveri av kunnskap når vestlige selskaper tar patenter på planter utviklet i fattige land. Mange frykter også mer sult som følge av monopolrettigheter for selskaper som selger såkorn.

Som vanlig er regjeringene langt mer villige til å gi etter for press i WTO enn bondebevegelsene i sine land. Rike lands miljø- og forbrukerorganisasjoner er bekymret for genmat og regler som fremmer industrimessig heller enn økologisk matproduksjon.

Et annet spørsmål er lands rettigheter til å avvike fra patentrettene når det gjelder å sikre tilgang til medisiner ved nasjonale kriser. På dette punktet ble det laget en tilleggserklæring som stadfester en slik rett. Dette ble regnet som en seier for u-landene, men innebærer i realiteten lite nytt, etter saken om AIDS-medisiner i Sør-Afrika tidligere i år.

TRIPS ble vedtatt da WTO ble dannet I 1994. De fattigste landene (G77) og den internasjonale miljøbevegelsen har vært motstandere av TRIPS hele tiden. De krever at patentrettene ikke må komme i konflikt med rettighetene til tradisjonelle produsenter og brukere, at patent på levende organismer forbys, og at FNs konvensjon om biodiversitet må ha forrang foran TRIPS.

TRIPS ble godtatt under forutsetning av en senere gjennomgang (review). USA vil nå bare godta en vurdering av hvorvidt avtalen er innført i medlemslandenes lovverk, mens fattige land hevder at selve teksten skal revideres. De sitter nå med skjegget i postkassa.

Forholdet mellom handel og investeringer, pkt. 20-22: Investeringer er et «Singapore-tema» som var svært viktig for fattige land, og derfor blant de mest kontroversielle. Dette har vært forsøkt tidligere under mange navn, men reelle forhandlinger er blitt avvist i WTO til nå. Det vil bli press for å lage liknende regler som i den gamle MAI-avtalen i OECD.

Et nytt regelverk om investeringer kan frata fattige land muligheten til å styre finanser og investeringer til utvikling og oppbygging av landet. Det ble bestemt å opprette en arbeidsgruppe som skal forberede forhandlinger etter neste ministerkonferanse om to år.

India truet med å bryte forhandlingene i Doha på grunn av investeringer og konkurranse, og det ble et døgn ekstra. Teksten sier at dette skal forhandles etter neste ministerkonferanse om to år, basert på konsensus om måten forhandlingene skal finne sted på. India krevde at det skal være konsensus om hvorvidt det skal forhandles, men teksten ble ikke endret. Det ble et kompromiss ved at ordstyrers sammendrag av debatten sier at det skal kreves konsensus om hvorvidt Singapore-temaene skal inn til forhandlinger, mens teksten i ministererklæringen står uendret.

I prinsippet kan land blokkere forhandlinger da, men få tror at det er realistisk etter Doha.

Interaksjon mellom handel og konkurransepolitikk, pkt. 23-25: Konkurransepolitikk er et annet «Singapore-tema» som mange fattige land regner som svært viktig.

Vestlige land, særlig USA, har en politisk tradisjon med en viss kontroll av selskaper i monopolstilling, jfr. saken mot Microsoft. Fattige land frykter at regler om dette vil kunne brukes av transnasjonale selskaper for å ødelegge en favorisert stilling for statlige eller private nasjonale selskaper, også hvis dette er i befolkningens interesse.

Avgjørelsen er i prinsippet utsatt, slik som for investeringer, og forventes å bli et kamptema ved neste ministerkonferanse.

Innsyn i offentlige innkjøp, pkt. 26: Selv om det i første omgang skal forhandles om bare «innsyn» i offentlige innkjøp, noe rike land begrunner med kamp mot korrupsjon, frykter fattige land at det på lengre sikt vil bli lagt føringer på og regler for offentlige innkjøp. Politisk styrte valg kan da komme i konflikt med WTOs mål om mest mulig uregulert konkurranse i det internasjonale markedet hvor varer eller tjenester tilbys.

Forhandlinger av dette «Singapore-temaet» er utsatt til etter neste ministerkonferanse om to år.

Handels-facilitering, pkt. 27. Rike land argumenterer med at det vil forenkle internasjonal handel dersom det blir mer ensartede regler for import, eksport og varer i transitt, samt mer ensartede skjemaer og prosesser for søknader. Fattige land frykter at med de maktforhold som er i WTO i dag, vil disse reglene og skjemaene bli effektiver redskaper for rike lands storselskaper. De kan få lettere tilgang til andres markeder, samt også ta over håndteringen av import, eksport og transitt i andre land.

Forhandlinger av dette «Singapore-temaet» er utsatt til etter neste ministerkonferanse om to år.

WTO-regler, pkt. 28-29 og tvisteløsningsmekanismen, pkt. 30: Dette fikk liten oppmerksomhet.

Handel og miljøet, pkt. 31-33 Store deler av den internasjonale miljøbevegelsen er redd for å få miljøregler i WTO hvor avgjørelsene ofte faller i de store selskapenes favør. De mener også at multilaterale miljøavtaler må være overordnet WTO-regelverket, noe som ikke er sikret dersom dette skal opp til forhandling i WTO.

Det ble vedtatt å forhandle, uten forutinntatte meninger om resultatet, om forholdet mellom WTOs regler og internasjonale miljøavtaler. Det presiseres at forhandlingene ikke må skade land som ikke har undertegnet miljøavtaler (som for eksempel Kyoto-protokollen).

Avgjørelser i WTOs tvisteløsningspaneler har hittil ikke falt ut til fordel for miljøsakene, og man frykter at WTO igjen skal øke sin makt når dette forhandles om.

Det ble også vedtatt å forhandle om reduksjon av toll og andre handelshindringer for miljørelaterte varer og tjenester. Herunder kommer bl. a. energi og vannforsyning. Fri konkurranse her kan bety miljømessige katastrofer.

Videre ble det vedtatt at WTOs arbeidsgruppe om miljø skal vurdere saker relatert til effekten av miljøspørsmål på forhandlinger om markedsadgang, merking av varer ut fra miljøhensyn mm. Det ble gjort klart at arbeidet og forhandlingene ikke må forskyve maktbalansen i form av rettigheter og plikter medlemsstatene har i dag. Dette siste kan slå negativt ut, fordi mange av WTOs regler i dag ikke tar tilstrekkelig hensyn til miljøet.

Elektronisk handel, pkt. 34: Dette var lite kontroversielt, til tross for at u-landene sterkt motsatte seg temaet da det kom inn i ministererklæringen fra Singapore.

Små økonomier, pkt. 35. Handel, gjeld og finanser, pkt. 36. Handel og teknologioverføring, pkt. 37. Teknisk samarbeid og kapasitetsbygging, pkt. 38-40. De minst utviklede landene, pkt. 42-43: Her er en del pene formuleringer om støtte til de fattigste landene, men uforpliktende.

Spesiell og differensiert behandling, pkt. 44. Dette er «unntaksklausuler» som gir fattige land lov til å gjøre unntak for å sikre behovene til de fattigste delene av sine befolkninger, og også tar sikte på å overkomme urettferdige effekter som skyldes dårlig kapasitet. Her stadfester ministererklæringen at prinsippet skal kunne anvendes bredt innenfor mange avtaler og temaer. Dette regnes som viktig for fattige land av de som godtar WTO som ramme, men mange kritikere regner dette som mager trøst for et tvers gjennom urettferdig regelverk.

Videre organisering av arbeidet, pkt. 45-53: I disse paragrafene defineres at arbeidet skal ta form av en enhetlig prosess, dvs. at det blir en «forhandlingsrunde» med sikte på nye avtaler ved avslutningen. Fattige land hadde motsatt seg dette. Det er spesifisert at noen av implementeringstemaene kan avsluttes tidligere hvis de er ferdigforhandlet.

De frivillige organisasjonene i Doha

Ca 600 personer var i Doha med akkreditering for frivillige organisasjoner (Nongovernmental Organizations, NGOer). Halvparten av disse var relatert til handelsinteresser. Av de andre representerte 70-80 personer svært kritiske NGOer med fokus på fordeling og miljøspørsmål.

Greenpeace lå i bayen med Rainbow Warrier og aktivister fra flere verdensdeler. Store organisasjoner som Third World Network, South Centre, Via Campesina, Attac, Public Citizen, International Coalition of Concerned Citizens og Friends of the Earth var representert. Mange av disse spilte en viktig rolle i Seattle.

Det har vært et skille mellom NGOer som tror på reform av WTO og de som avviser WTO fullstendig. Skillet mellom disse synes å ha blitt mer utydelig. En del organisasjoner som var milde i sin kritikk i Seattle, er blitt tydeligere i sin avvisning av WTO siden da. Dette gjelder noen fagforeninger og miljøorganisasjoner, inkludert, så vidt jeg kan skjønne, Greenpeace.

Såkalte kritikere kommer ofte til orde ved toppmøter vedrørende kvinner, miljø, fattigdom osv., men uten grunnleggende kritikk. Slik er det nok i WTO-sammenheng også, men disse er lite synlige, da deres budskap flyter sammen med WTOs eget budskap. Det sies stadig fra WTOs ledelse at organisasjonen har lært; nå skal de bekjempe fattigdom og satse på demokrati («transparency»).

Mange av de svært kritiske organisasjonene har fått større selvsikkerhet på sin representativitet etter de store demonstrasjonene rundt toppmøter. Kunnskapen om WTO har økt blant mange aktivistgrupper og befolkningene i mange land. De 78-80 aktive kritikerne i Doha lot seg i liten grad kjøpe opp av sin status som «insidere». De var dypt opprørt over det som skjedde, og klarte i stor grad å holde seg til standpunktene til sine allierte utenfor Doha. De hadde små demonstrasjoner på kongressenteret hver dag. Budskapet var i hovedsak sterk avvisning av WTO. Enkelte grupper jobbet med noen saker, for eksempel medisiner i TRIPS, uten å engasjere seg i bredere motstand.

Noen av dem står i en tradisjon med å drive lobbying opp mot byråkrater og forhandlinger. Det blir lett til at slike «byråkrat-aktivister» bruker mye tid på flikking på formuleringer og saker som ikke endrer systemet. Samtidig har de tilgang til det som skjer på innsiden og kan «oversette» det til andre aktivister. Noen organisasjoner har forskere som på heltid analyserer det juridiske innholdet og effekten av forslag som kommer på bordet. Disse representerer en ressurs som ikke erstatter brede folkebevegelser, men som fungerer som viktige støttespillere og gjør informasjon tilgjengelig.

Det virker fåfengt å drive lobbying i WTO. Det er Doha er et nærmest selvlysende eksempel på. Men aktivistenes manglende innflytelse er ikke hovedproblemet. Det verste er at størstedelen av verdens befolkning ikke er representert. Nesten bare næringslivsinteresser er til stede, både i forberedelser og forhandlinger. En liten kjerne av aktivister kan ikke og bør ikke erstatte folkelig deltakelse. Vi må gå tilbake og hjelpe til med å bygge demokratiske samfunn. Vi må få makt flyttet fra et globalt til et regionalt, nasjonalt og lokalt nivå. Det er dette den globale motstandsbevegelsen handler om. Dette er ikke en «antiglobaliseringsbevegelse», men en internasjonal pro-demokratibevegelse.

 | AKP støtter sivilarbeiderne | Bort med solidaritetsalternativet – opp med kvinnelønna | Stopp krigen mot Afghanistan! | Mot bombinga av Afghanistan | Ingen norsk støtte til amerikansk statsterrorisme | Mot all terrorisme | Støtte til streiken på D/S Louise | Drapet på Abu Ali Mustafa | Frigi Gigi! | Stopp Tønne – sjukehusa skal være offentlig eid! | Boikott Israel! | Politisk streik mot liberalisering og privatisering | Kommentar til radiobeskyldningene om AKPs rasisme | Protester mot deportasjonene av kosovoalbanerne! | Om Attac | Forby nazistiske organisasjoner | Om Forsvarsstudie 2000 og nedbygginga av Forsvaret | Oversikt over tidligere uttalelser og vedtak |

---

Desember 2001

Uttalelser fra landsmøtet til AKP

• Om fredsprisen: Palestina, Irak, Balkan, Afghanistan og Vest-Sahara viser at FN ikke fortjener noen fredspris!
• Om Afghanistan: Stopp krigen! Bruk alle ressursene på å sikre nødhjelpa!
• Om Europol: Norsk støtte til Europol styrker EU som politistat!

---

26. november

Arbeidsutvalget i AKP:
AKP støtter sivilarbeiderne!

AKP støtter den politiske streiken som sivilarbeiderne i Norge gjennomfører 27. november.

Fra klokka 12 til 14 legger alle sivilarbeiderne i Norge ned sitt arbeid i protest mot Regjeringens forslag til statsbudsjett, hvor det bestemmes at Forskolen for sivile vernepliktige på Hustad legges ned. De sivile vernepliktige krever også at tjenestetida reduseres fra 14 til 12 måneder, slik at den blir like lang som den militære tjenesten er.

AKP er for militærtjeneste, ikke militærnekting. AKP går inn for et nasjonalt forsvar uavhengig av Nato. AKP går imot et norsk «forsvar» som innrettes på forsvar av norske oljeinteresser i utlandet. AKP er imot at norske soldater skal kunne sendes til andre land for å delta i EUs, Natos eller USAs krigsoperasjoner. AKP går inn for et vernepliktforsvar, der kvinner og menn har samme rettigheter og plikter. Vi mener det er viktig å slåss for det nasjonale, uavhengige forsvaret spesielt i en situasjon der staten legger det om og innretter det på utenlandsoperasjoner. AKP oppfordrer ungdom til å avtjene militær verneplikt.

AKP støtter likevel retten til å nekte å avtjene verneplikt. Å nekte, enten det er på et livssynsmessig eller et situasjonsbestemt politisk grunnlag, er en demokratisk rett som må forsvares. Militærnekting kan bidra til et nødvendig kritisk søkelys på forsvaret slik det er i dag. Det finnes også situasjoner hvor politisk militærnekting etter vår mening kan være en viktig politisk kampanje. Militærnekting tilhører ytringsfriheten.

Hovedtillitsmannen for de sivile vernepliktige, Terje Karlsen, knytter an til krigen i Afghanistan: «Det er skremmende at samtidig som Norge er i krig med Afghanistan, så vil Bondevik-regjeringa kutte vekk den viktigste delen av siviltjenestens innhold. Mens forsvarsbudsjettene økes, så svekkes den eneste delen av verneplikten som er ment som fredsskapende. Forskolen på Hustad er et viktig sted hvor sivilt vernepliktige tilbys fredsutdanning. Forskolen har vært et sted hvor sivilt vernepliktige har blitt undervist i, og har diskutert ikkevold, sivil motstand, internasjonal solidaritet og alternativ konfliktløsning. Men fredsutdanning og kritiske militærnektere passer ikke inn i Bondevik-regjeringas krigspolitikk.»

Streikende sivilarbeidere vil møte opp utenfor Stortinget i Oslo klokka 12 den 27. november for å protestere mot nedleggelsen av Forskolen på Hustad, og for kortere tjenestetid. De samme kravene vil bli stilt på Torgallmenningen i Bergen og på Torget i Trondheim, samme tid.

AKP ønsker sivilarbeiderne lykke til med aksjonen!

[Gå til toppen av sida]

---

November 2001

Sentralstyret i AKP:
Tariffoppgjøret 2002
Bort med solidaritetsalternativet – opp med kvinnelønna

På 90-tallet har solidaritetsalternativet ligget til grunn for alle tariffoppgjør. For arbeidsfolk er resultatet ikke bare at de får en mindre del av de verdiene de skaper, men vi opplever et stadig økende arbeidspress, dårligere arbeidsmiljø, mer fleksibiliserte arbeidstidsordninger og ikke minst finner vi stadig flere fattige. Moderasjonslinja har skapt større klasseskiller og rammer de lavtlønte i særlig grad.

Heller ikke har det under solidaritetsalternativets diktatur vært mulig å heve kvinnelønna. Avstanden mellom kvinne- og mannslønn er like stor nå som for 25 år siden.

Den eneste gangen så tendenser til å lukke gapet, var når det ble laget en sentral avtale med spesielle tillegg til kvinnedominerte yrker. AKP oppfordrer fagbevegelsen til å finne måter som reelt sett kan løfte kvinnelønna. Det er viktig at lønnstillegg i hovedsak gis sentralt, slik at tiltak for utjamning av kvinne- og mannslønna ikke svekkes ved lokale forhandlinger som erfaringsmessig favoriserer høytlønna og menn.

Fagbevegelsen må ikke godta at Stortinget fatter vedtak om tvungen lønnsnemnd når enkelte fagforeninger går ut over de vedtatte rammene. Heller ikke lavtløntes situasjon vil bedres før fagbevegelsen sprenger rammene.

AKP oppfordrer fagorganiserte til å kreve høye tillegg og slåss mot arbeidsgiverne og politisk myndigheter når de stiller hardt mot hardt.

Forsvar sjukelønna og AFP-pensjonen!

Fra politisk hold er det signalisert angrep både på sjukelønnsordningen og AFP-pensjonen. Dette er viktige bestemmelser, og i realiteten betyr svekking av disse ordningene et kjempelønnsnedslag for de lavest lønte.

Det må inn i de nye tariffavtalene at dersom det skjer en politisk svekking av disse ordningene, må det åpne for nye forhandlinger med tilknyttet streikerett, slik at det blir en mulighet for å kompensere for politiske vedtak ved å ta sjukelønn og AFP i sin helhet inn i tariffavtalene.

6 timers arbeidsdag

Kravet om 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon er mer aktuelt enn noen gang. Samtidig er det viktig å holde på bestemmelsene om normalarbeidsdagen og gå mot fleksibilisering. Fagbevegelsen må slåss for å fjerne de fleksibiliseringsbestemmelsene som arbeidsgiverne fikk tatt inn i 2000.

Kortere arbeidstid, bedre ubekvemsbestemmelser for arbeid på kveld og helg, må stå i sentralt i tariffoppgjøret 2002.

Dette vil særlig være et viktig kvinnekrav, og bedre både lønns- og arbeidsmiljøforhold.

Styrk enheten i arbeiderklassen

Det ligger et lovforslag på regjeringens bord om å innføre en kobling av avstemningene i forbindelsen med tariffoppgjøret. En slik lov vil bety at streikevillige forbund knebles, og blir et middel for å regulere hvilke streiker som skal tillates. Lovforslaget har til hensikte er å stoppe kvinneforbunda i offentlig sektor (særlig kommunesektoren) sin kamp for kvinnelønna. Men samtidig vil den bety slutten på forbundsvise oppgjør i privat sektor. Dette vil være en gavepakke til arbeidskjøperne og i tida fram til tariffoppgjøret må fagbevegelsen mobilisere for å stoppe en slik lovendring.

I økende grad kommer nå arbeiderklassens kamp for ei lønn og leve av og ei arbeidstid å leve med i motstrid til kapitalismens økonomiske utvikling. Den internasjonale økonomiske stagnasjonen skal ikke motvirkes ved å senke arbeiderklassens levestandard og forverre av deres arbeidsvilkår.

[Gå til toppen av sida]

---

28. oktober 2001

Sentralstyret i AKP:
Stopp krigen mot Afghanistan!
Mat, medisiner og klær – ikke bomber!

USA, Nato – og dermed Norge – er i krig med Afghanistan. Det er en hån mot ofrene for terroraksjonen i New York, når USA nå svarer med ny terror mot uskyldige afghanere. USAs statsterrorisme er en forbrytelse mot menneskeheten, og den avler ny terrorisme istedenfor å fjerne den. De tusener av sivile som drepes av USAs bomber har ikke noe ansvar for 11. september-terroren, heller ikke de titusener som rammes av den humanitære katastrofen som krigen skaper.

AKP krever at Norge med egne utspill, og gjennom sin plass i FNs sikkerhetsråd, må kreve at terrorkrigen stoppa øyeblikkelig.

Såvel FNs menneskerettsansvarlige Mary Robinson som flere norske hjelpeorganisasjoner advarer mot en gigantisk humanitær katastrofe dersom krigen fortsetter inn i vinteren. Norge har bevilga penger til nødhjelp som ikke kan realiseres pga krigen. Dette er dobbeltmoral og et forsøk på å dekke over sin delaktighet i krigen.

Norge må trappe opp humanitærhjelpen til Afghanistan drastisk, og være pådriver for at mat, klær og medisiner kan komme inn i landet. Om dette ikke gjøres, vil norske myndigheter være medskyldige i de lidelsene folket i Afghanistan påføres.

[Gå til toppen av sida]

---

7. oktober 2001

AKP:
Stopp krigen! Henda vekk fra Afghanistan!

Les uttalelsen her

---

13. september 2001

Arbeidsutvalget i AKP:
Solidaritet med de amerikanske terrorofrene
– ingen norsk støtte til amerikansk statsterrorisme!

Terroraksjonene i USA 11. september var kriminelle. Ofrenes pårørende har vår fulle medfølelse og solidaritet og morderne fortjener straff. Men når statslederne i USA nå bruker denne udåden til å hisse opp et anti-arabisk/anti-muslimsk korstog og er i full gang med å fylke sine allierte bak en støtte til en mulig framtidig statsterroristisk motaksjon, må vi si stopp!

Antikrigsbevegelsen i Norge må raskt gå ut og protestere mot at Norge nå slutter opp om et Nato-vedtak som kan føre Norge ut i krig og delaktighet i en ny amerikansk statsterroristisk aksjon.

Den situasjonen som nå er oppstått gjennom Nato-vedtaket 12. september, må også føre til at spørsmålet om norsk Nato-medlemskap settes på dagsorden med full tyngde. Som under krigen mot Jugoslavia avdekker den igjen den aggressive og USA-underdanige karakteren til det nye Nato. Her skal Norge og andre Nato-medlemmer dras med som støttespillere på USA sine tokt rundt i verden på jakt etter terrorister.

Dette er ikke noe forsvar av Norge mot terroristanslag, snarere tvert i mot! Det gjør Norge til medansvarlig for statsterrorisme og støttespiller for den ansvarlige for de fleste teroraksjoner på denne jord, den amerikanske statsmakta. USAs bekjempelse av terrorisme har på det internasjonale planet til nå vært å gjennomføre kollektive bombe- og rakettangrep på sivile installasjoner og befolkningen i land som Libya, Sudan og Afghanistan. De forbereder nå et nytt mulig slikt anslag.

AKP krever at den norske støtten til onsdagens Nato-vedtak trekkes tilbake. Et USA-ledet Nato-angrep med nye humanitære katastrofer og lidelser for sivilbefolkningen må hindres.

Det nye Stortinget må snarest ta opp spørsmålet om Nato-medlemskapet i sin fulle bredde når de møtes.

[Gå til toppen av sida] [Kommentarartikkel fra AKPs leder Jorun Gulbrandsen]

---

12. september 2001

Arbeidsutvalget i AKP:
AKP tar avstand fra all terrorisme

AKP tar avstand fra all terrorisme. Terrorismen rammer uskyldige mennesker og heile det sivile samfunnet. Den kan aldri forsvares.

AKP uttrykker avsky overfor terrorhandlingene i USA i går og deler sorgen til slektninger og venner til ofrene.

Uansett hvem som sto bak, fanatiske fundamentalister eller brune miljøer i USA, så er disse handlingene avskyelige og reaksjonære. De har drept uskyldige mennesker og de gir makthaverne i USA, som har mange flere liv på sin samvittighet, påskudd til represalier som også vil komme til å ramme uskyldige.

Terrorismen som politisk våpen har alltid blitt utnytta av makthaverne og gitt de anledning til å innskrenke demokratiske rettigheter og legitimere sitt maktbruk.

[Gå til toppen av sida] [Kommentarartikkel fra AKPs leder Jorun Gulbrandsen]

---

4. september 2001

Oslo AKP:
Støtteuttalelse til de streikende arbeiderne ved D/S Louise

Arbeidernes kommunistparti vil uttrykke sin fulle støtte til den kampen dere fører for å få en tariffavtale på den restauranten dere jobber på.

Eiernes forsøk på å avspise dere med en særavtale er i tråd med det andre arbeidsgivere driver med for å undergrave den kollektive organiseringen i bransjen – for å holde lønnsnivået nede og svekke kampen for bedre arbeidsvilkår.

Kameratslig hilsen
for Oslo AKP
Stig Berntsen

[Gå til toppen av sida] [Følg med på Hotell- og restaurantarbeiderforbundets nettsted]

---

28. august 2001

Arbeidsutvalget i AKP:
Norge må fordømme drapet på Abu Ali Mustafa
og ta konkrete tiltak for å stanse Israels bevisste terrorkrig!

Israels overlagte drapet på PFLP-lederen Abu Ali Mustafa mandag 27. august førte landets terrorkrig mot palestinerne over ei ny grense. Tidligere har vi sett at Israel i stort monn bruker krigsmakta si mot sivilbefolkninga. Også ved såkalte gjengjeldelsesangrep mot offisielle mål, har Israel unnlatt å ta hensyn til krigens lover om vern av sivilbefolkning. Drapet på generalsekretæren i PFLP viser imidlertid at ei ny grense er overskredet. Målretta drap på politiske ledere, slik Sharon-regjeringa nå slår inn på, er alvorlige brudd på internasjonale lover. Dette må ikke få passere uten skarpe reaksjoner.

Presidentskapet i EU kom raskt ut med en fordømmelse av Israels drap på Abu Ali Mustafa. Norge har et spesielt ansvar i og med sin rolle i «Oslo-avtalen». Dette ansvaret er ikke blitt mindre i og med USA-president Bush sitt utspill sist fredag, hvor han gir Israel «fritt leide» til å forsvare seg! Et minimum må nå være at Norge raskt følger opp EUs fordømmelse av drapet, og det på en utvetydig måte uten å dempe det med snakk om «vold fra begge sider». Det er viktig at Israel blir tvunget tilbake over den grensa de passerte ved dette drapet.

Som medansvarlig for Oslo-avtalen må Norge også ta tiltak for å stanse Israels opptrapping av krigen. I følge FN-resolusjonene 242 og 338 skal Israel trekke seg ut av alle områder som er okkupert etter 1967-krigen. Fra Oslo-avtalen ble undertegnet har Israel i praksis stadfesta sin okkupasjon gjennom den ulovlige bosettingspolitikken. Norge må kreve at Israel, som et første skritt for å oppfylle de to FN-resolusjonene, avvikler de flere tusen bosettingene som er etablert siden Oslo-avtalen ble undertegna.

En medvirkende årsak til at Israel har kunnet trappe opp terrorkrigen, er at det internasjonale samfunnet har nølt med å anerkjenne den palestinske staten. PLO er stadig blitt pressa til å utsette opprettinga av en egen stat. Norges meklerrolle har ingen tillit, hvis Norge ikke nå kan gå ut og si klart fra om at vi vil anerkjenne den palestinske staten når PLO finner oppretting formålstjenlig. Politikken med at Israel skal få diktere premissene for fredsforhandlingene, må nå settes en stopper for. Den oppmuntrer Israel til å trappe opp terrorkrigen. [Solidaritet og kondolanser]

[Gå til toppen av sida]

---

August 2001:

Sentralstyret i AKP: Frigi Gigi!

AKPs sentralstyre støtter kravet om frigivelse av Luigino «Gigi» Longo. Dommen mot Gigi er resultatet av en av farserettssakene som er blitt ført mot aktivister som ble arrestert under toppmøtet i Göteborg. Politiet bruker nå rettssakene, med påstander om vanvittig høye straffer, for å rettferdiggjøre sin egen oppførsel under toppmøtet. Det er tydelig at dette er et ledd i en større strategi for å skremme folk fra å delta i demonstrasjoner.

At vi nå står sammen og støtter Gigi og de andre arresterte er viktig, både for å forsvare demonstrasjonsretten og for å stille politiet til ansvar. Det er lite sannsynlig at Göteborg-polisen vil få noen «smekk» for dette, de har handlet i tråd med kapitalens ønsker. Men gjennom politisk arbeid kan vi vise hvem sine interesser politiet tjener når de stiller opp som EU-statens klassehær.

[Gå til toppen av sida]

---

 

13. mai 2001:

Sentralstyret i AKP:
Stopp Tønne – sjukehusa skal være offentlig eid!
Slåss mot markedsstyring av sjukehusa!

Sentralstyret i AKP avviser Arbeiderparti-regjeringas forslag til ny sjukehusorganisering, og oppfordrer alle fagforbund og brukergrupper til å reise kampen mot reformen.

Forslaget vil føre til at spesialisthelseoppgavene i stor grad vil bli konkurranseutsatt i hele EØS-området etter anbudsprinsippet. Internasjonale erfaringer viser at et slikt markedssystem vil gi Norge et dyrt, dårlig, urettferdig, sentralisert og ineffektivt sjukehusvesen.

Sjukehuspolitikken i Norge vil, om forslaget går gjennom, bety at helseforetaka og sjukehusa får styrer som ikke er demokratisk valgt. Samtidig vil åpenheten omkring styring av sjukehusa forsvinne. Den planlagte brukermedvirkninga vil begrense seg til planer, ikke gjennomføringa av dem.

Flere sjukehus har vært redda fra nedlegging gjennom store folkelige bevegelser. Med nyordninga vil ikke de lokale politikerne lenger ha noen innflytelse over sjukehusa, hvilke som skal opprettholdes og hvordan de skal drives. Avstanden til de som tar avgjørelser blir mye lengre.

Gjennom WTO-avtalen GATS vil stadig flere offentlige tjenester bli åpna for konkurranseutsetting. Gjennom å knytte seg til denne avtalen har Norge forplikta seg til ei kontinuerlig liberalisering av tjenestesektoren. Det er i denne sammenheng vi må se forslag om å åpne sjukehussektoren for privat kapital. For det er nettopp privatisering som nødvendigvis vil følge av Tønne-reformen. Ifølge odelstingsproposisjon nr 66 vil det det enkelte foretaksstyre få fullmakt til å selge ut ikke-medisinske funksjoner som kjøkken, vaskeri, it-avdelinger m.v. Ei slik oppdeling er en direkte oppfordring til å gjennomføre ei privatisering av denne delen av sjukehusa.

Medisinske funksjoner kan etter proposisjonen privatiseres dersom et flertall i Stortinget bestemmer dette. Med dagens liberalistiske flertall på Stortinget (Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet) er ei privatisering ikke langt unna.

Regjeringas udemokratiske sinnelag viser seg også i det rasende tempo man bruker for å få vedtatt markedsreformene uten utredning av konsekvensene, uten å avklare tilsettingsforholda for de 100.000 ansatte og uten antydning til vanlige prosesser hvor det er mulig å påvirke.

Sjukehusa er allerede markedsutsatt gjennom såkalt innsatsstyrt finansieringa (ISF) hvor man forsøker å skape et marked og konkurranse sjukehusa imellom.

Den økte markedsstyringa som reformen vil føre til, betyr ei vridning vekk fra forebyggende helsearbeid til at sykdom vil være økonomisk gunstig for kapitalen.

Sentralstyret i AKP oppfordrer alle til å mobilisere mot markedsreformen og regjeringas kuppaktige iverkesettelsesplan. Fagbevegelsen må slutte opp om forslaga om generalstreik, og brukere og brukerorganisasjoner må sette i verk aksjoner.

Sjukehusreformen betyr at kapitalen gjennom Arbeiderparti-regjeringa blir mer aggressiv for å åpne større deler av offentlig sektor for private profittjegere. Ansatte i og brukere av andre offentlige tjenester må være på vakt.

Den nest største sektoren i offentlig sektor er skoler og barnehager. Liknende «reformer» for markedstilpasning vil komme! De første kommunene vurderer allerede konkurranseutsetting av skoler.

Men nå gjelder det: STOPP TØNNE!

[Gå til toppen av sida]

---

13. mai 2001

Sentralstyret i AKP: Boikott Israel!

Den nye intifadaen har sett søkjelyset på det rasistiske israelske apartheidregimet. Det folkelege opprøret mot undertrykkinga vert møtt av den massive israelske krigsmakta. Steinkastande ungdommar vert møtt av skarpe skot, bomber og stridsvogner.

Dei israelske busetnadene er okkupasjon av palestinsk land, støtta og drive fram av den israelske regjeringa. Israel stel vatnet, raserer avlingar med bulldozarar og jamnar palestinske landsbyar med jorda.

Stø ikkje den israelske krigsmakta!
Boikott israelske varer, reis ikkje på ferie til Israel!

[Gå til toppen av sida]

---

7. april 2001

Uttalelse: AKP støtter politisk streik
mot liberalisering og privatisering

Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS) og Droit à l`énergie (tilsluttet den franske hovedsammenslutningen CGT) går til politisk streik onsdag 11. april.

Bakgrunnen for streiken er at de markerer motstand mot liberaliseringen av det europeiske gassmarkedet, og privatisering av statlige selskap som Statoil og Gaz de France.

For første gang i historien vil en norsk og en fransk fagforening gå til fellesaksjon.

Den internasjonaale kapitalismen får stadig større problemer med å fungere. For å prøve å holde systemet gående går borgerskapet løs på lønns- og arbeids vilkåra til arbeidsfolk. Samtidig blir varer og tjenester som til nå har vært holdt utenfor markedsøkonomien «deregulert» og «liberalisert». Og for å skaffe nye økonomiske proffittområder for de store finanskapitalistene privatiseres stadig mer av offentlig sektor. Denne politikken vekker motstand. AKP er glad for aksjonen som de norske og de franske fagforeningene nå gjennomfører.

AKP oppfordrer alle fagorganiserte til å slutte seg til og støtte opp om streiken, og vise sin motstand mot liberalisering og privatisering.

For AKP,
Jorun Gulbrandsen

[Gå til toppen av sida]

---

23. mars 2001

Kommentar: Hva var det som gikk av
Sånn er livet på onsdag?

Denne kommentaren (av Jorun Gulbrandsen) til radiobeskyldningene om AKPs rasisme kan leses her.

---

5. mars 2001

Uttalelse: Protestér mot
deportasjonene av kosovoalbanerne!

Regjeringa vil sende hjem kosovoalbanere mot deres vilje. Det er 4.300 kosovoalbanere i Norge. 180 har sagt at de vil reise frivillig. 2.000 har ennå ikke fått ferdigbehandlet søknaden sin om asyl. Likevel mener UDI og Sylvia Brustad at transporten skal begynne. Charterfly er leid inn. Den 9. og 14. mars går de første turene – med de frivillige. To ganger i uka skal flyene gå – med dem som ikke vil. Politiet får litt av en jobb med å slepe og jage familiene av sted til et sønderknust land.

Norske myndigheter sier de er opptatt av gjenreisinga av Kosovo. Det beste bidraget ville være at de som er i utlandet får reise hjem når situasjonen i hjemlandet er blitt slik at Kosovo er klar til å ta imot dem. Med en ødelagt infrastruktur og økende uroligheter på flere grenser, sendes folk nå tilbake til det som kan bli nye humanitære katastrofer.

AKP oppfordrer fagforeninger og andre organisasjoner om å protestere mot tvangsutsendelsene. Stol på til flyktningenes egne vurderinger! Flyktninger vil tilbake til hjemlandet sitt. Når de ikke vil, har de gode grunner. Stol ikke på Sylvia Brustad! Hør på flyktningenes fortellinger!

[Gå til toppen av sida]

---

Februar 2001

Sentralstyret i AKP: Om Attac

Attac kan være eit grunnlag for å samla motkrefter mot globalisering og kapitalmakt. Platforma til Attac seier:

Dei fleste tannhjula i denne maskina for auka skilnader mellom ulike delar av verda så vel som innanfor kvart einskild land, kan framleis stoggast.

Og i opplistinga av mål, seier plattforma at det er eit mål

å motsetja seg alle nye åtak på statane sin suverenitet som vil bli gjennomførte under påskot av å sikra «retten» til investorane og handelsinteressene.

For Noreg sin del, vil EU-medlemskap vera eit slikt åtak på statssuvereniteten. Plattforma lemnar ingen tvil om at rørsla er mot avviklinga av statssuverenitet til føremon for internasjonal storkapital. Det er naturlig at ei norsk avdeling tek stilling mot EU. Eit norsk Attac som ikkje går mot norsk EU-medlemskap, vil ikkje vera fullt ut truverdig som antiglobaliseringsrørsle.

[Gå til toppen av sida]

 

---

6. februar 2001

Uttalelse: Forby nazistiske organisasjoner!

AKP går inn for at nazistiske organisasjoner forbys. Naziorganisasjoner er laget for å oppfordre til vold og utøve den i praksis mot folk med brun hudfarge, homofile og lesbiske, fagforeningsfolk, kommunister og antifascister. Naziorganisering betyr kriminalitet og vold, ikke demokratisk meningsbryting. I Norge har nazismen vist sitt sanne ansikt ikke bare under siste verdenskrig, men også i de siste årene: Bruk av balltrær, øks, kniver, bomber, skytevåpen, brannstiftelse og mord. Nazistiske organisasjoner fører til at mange uskyldige mennesker vet at de lever i fare, de er redde, og med god grunn. Å bruke ytringsfriheten som forsvar for naziorganisasjoner er meningsløst når denne friheten brukes for at andres frihet skal knuses og for å ødelegge andres liv. Et forbud mot naziorganisasjoner vil gjøre det vanskeligere for nazistene å organisere voldshandlingene sine.

Et lovforbud aleine vil ikke føre til at rasisme og nazisme forsvinner. Men det vil gjøre det lettere å få hindret nazikonserter, nazimarsjer og andre åpenbare rekrutteringstiltak. En lov vil være et redskap, men ikke oppnåelse av målet. Nazismen er en del av en rasistisk tradisjon utvikla gjennom århundrer med kolonial og imperialistisk undertrykking. Nazismen, den fascistiske terroren, blir dessuten brukt når overklassen trenger et sterkt terrorvåpen for å knuse all, absolutt all motstand og organisering i folket. Bare en politisk og antirasistisk kamp kan stoppe nazismen. Det betyr at kampen må foregå på arbeidsplasser, skoler, universiteter og i organisasjoner, mot fordommer og rasisme. Det betyr ikke minst at
kampen må føres mot rasismen som kommer fra makta. Statens rasistiske flyktninge- og asylpolitikk fører til rasistiske fordommer i det norske folket. Statens håndheving av enkeltsaker gjennom UDI, og deres planer om å sende ut store flyktningegrupper når anledningen byr seg, vitner om et regime som praktiserer rasisme daglig. Mediene
framstiller i stor grad folk med bakgrunn i ikke-vestlige land på en negativ og løgnaktig måte. Alt dette er med på å lage et jordsmonn som nazistene kan så sine frø i.

Inntil et forbud mot nazistiske organisasjoner blir vedtatt, må politiet gjøre bruk av de mulighetene straffelovens paragraf 135a og andre lover gir for å bekjempe naziorganisasjonene og deres kriminelle virksomhet. Nazistenes vold må stoppes med en gang før flere liv går tapt!

[Gå til toppen av sida]

 

---

5. februar 2001

Pressemelding om Forsvarsstudie 2000 og nedbygginga av Forsvaret

Se forsvarsdebattsida vår

---

Tidligere uttalelser og vedtak (1998–2000)

Uttalelser fra AKPs landsmøte 1999 | Om tariffoppgjøret 2000
[Støtt Cottrell-arbeiderne] [Stans F-type-fengsla] [Oslopolitiet og demonstrasjonsretten] [Støtte til de streikende kabinansatte i SAS] [Arbeiderpartiets EU-vedtak] [Anerkjenn palestinsk statsdannelse] [Klassekampen utvider eiergrunnlaget] [Statsbudsjettet 2001] [«Nøytraliteten» gjør Norge medansvarlig for massakrene på palestinerne] [Sjukehusa/fylkeskommunen] [Ingen ny EU-søknad] [Slå ring om nynorsken] [AKP hilser renteaksjonen velkommen] [Avvis Forsvarsstudie 2000] [Protest mot det tyrkiske statsministerbesøket] [Fordøm Etiopias invasjon i Eritrea] [Stem nei i privat sektor] [Om utsending av Kosovo-flyktningene] [Stopp utbyggingsplanene for Mauken-Blåtind] [Mot gasskraftverk] [Si opp avtalen om Globus II-radaren] [Vardø-radaren gjør Norge til et bombemål] [AKP får med hold i Kringkastingsrådet] [Protest mot annonse om innsynsloven] [Støtt Jon Johansen – åndsverk må være gratis!] [Om dieselavgiftaksjonene] [Tsjetsjenia] [Lærerstreikene] [Statsbudsjettet 2000] [Øst-Timor] [Mot privatisering av Statoil] [Sett norsk Nato-medlemskap opp mot Tyrkia – uttalelse etter Öcalan-dommen] [Støtte til meieristreiken] [Støtte til OFS-klubben Dowell Schlumberger] [Nei til krig mot Serbia!] [Pol Pot, Kampuchea og AKP] [Sett Öcalan fri!] [Om Klassekampens abonnementskampanje] [Om norsk krigsdeltaking i Jugoslavia] [Støtte til streiken ved Norweian Air Shuttle] [Mot bombinga av Irak] [Støtte til avisbudstreiken] [Statsbudsjettet 1999] [Tamilene må få bli i Norge!]

[Gå til toppen av sida]

 

---

 

Chiku Ali er afrikansk kulturformidler i Bergen.

---

Det å fortelle hvilken grusom opplevelse det var å bli omskåret som liten jente kan virke som en hvilken som helst grusom historie. Men det å oppleve at dine nærmeste faktisk dør som følge av denne skikken kan vekke enhver mors bevissthet og styrke til å beskytte egne barn fra dette inngrepet.

Kjønnslemlesting av jentebarn har spilt en viktig rolle i den sosiokulturelle delen av afrikanske samfunn gjennom generasjoner. I dag er det omlag 28 land som fortsetter med kvinnelig omskjæring selv om tallene er redusert kraftig siden kampem mot skikken begynte for fullt på midten av 70-tallet.

Det ble erklært av religiøs ledere, både muslimske og kristne i en konferanse i Dakar Senegal i 80 tallet, at kjønnslemlesting har blitt nedarvet gjennom generasjoner, og at det ikke har noe med religion å gjøre. At Islam stadig dukker opp når man diskuterer skikken, skyldes at det er mye uvisshet og manglende kunnskap om temaet blant folk flest.

I samfunn som praktiserer denne skikken forklares den oftest som et overgangsrituale som fører medlemmene av dette samfunnet gjennom menneskets livshistorie. En reise fra fødselen til livet og videre til døden. De som praktiserer ritualet forstår det utfra deres eget ståsted. Noen sier at ritualer som omskjæring og kroppsmerker/innrisninger i huden har eksistert siden faraoenes tid. Ved undersøkelse av de egyptiske mumiene ble det funnet tegn til at de hadde gjennomgått omskjæring. I viktorianske tider i England praktiserte man omskjæring av jenter som var for seksuelt aktive. Det å omskjære dem hjalp å minke lysten, og dermed kunne man beholde dem innendørs slik at de kunne oppføre seg skikkelig og utføre sine plikter som «anstendige» kvinner.

I de samfunnene der skikken eksisterer i dag, er det snakk om at jentene skal lære seg å tåle smerter. Det er ikke rart siden omgivelsene er ganske tøffe, og det kan derfor være nyttig å lære seg hvordan man skal takle livet. Det dreier seg om en overlevelsesstrategi. Det handler om samfunn hvor fattigdommen berører alle og hvor mannfolkene styrer. Skal du overleve som kvinne må du gifte deg. Og de eldre og samfunnets uskrevne regler forteller deg at du ikke kan gifte deg uten at du er omskåret. Er du ikke omskåret blir du utstøtt fra familien din. Og hva da? Uten skolegang, uten familie, uten barnevern eller sosialkontor er du rett og slett uten liv.

I slike samfunn er ritualer svært viktig. Hvert steg i livets stige gir deg et nytt poeng og økt status. Du hører stadig vekk at en jente som ikke er omskåret ikke er en ’fullverdig’ kvinne, hun er urein og kommer aldri til å få barn. Hvem vil være en slik jente i et samfunn hvor barn er den viktigste forsikringen for ditt seinere liv? Det finnes ikke gamlehjem i en afrikansk landsby. Når du blir gammel, er det dine barn som skal ta være på deg. Det er dette som er samfunnets sosiale struktur, og alle samfunnsmedlemmene må leve innen den rammen. Vi forventer alle at vi blir beskyttet av samfunn vårt når vi utsettes for farer eller får problemer. Det er derfor det finnes politi og rettssystem i det moderne samfunnet. Det er denne troen på en beskyttelse som legitimerer vår identitet, tro, tilhørighet og medlemskap i en gitt etnisk gruppe. Da kan vi stolt si at vi er norsk eller svensk eller mauri eller chagga. Det vi lærer gjennom oppveksten blir på en måte «sant» ved at alle medlemmene av samfunnet tror på det. Det finnes mang en Ola Nordmann som går i kirken hver søndag fordi det er det han er lært opp til. Like så fins det mang en Ali som går i moskeen hver fredag av samme grunn. Det er en kollektiv solidaritet som hører til en bestemt gruppe.

Afrikanske kvinner erklærte i 1975 at de skulle ta opp kampen mot kvinnelig omskjæring. Dette betydde at denne kampen skulle føres av afrikanske kvinner selv. Inter-African Committee on traditional practices which are harmful to children and women’s health (IAC) ble stiftet i 1984. Kjønnslemlesting ble da ført opp på den internasjonale dagsordenen. Omskårete kvinner ville tale sin egen sak, men de la ikke skjul på at de også trengte moralsk støtte fra sine medsøstre i Vest. Afrikanske kvinner visste noe om koden, om hemmeligheter og regler rundt ritualet. De ville knuse koden, men de ville gjør det på sin egen måte. Deres intensjon var overhode ikke å tråkke på noen, men å gi opplæring og nødvendig informasjon. De ville utdanne afrikanske jenter og kvinner slik at de kan forstå verden fra en annen synsvinkel. De ville at afrikanske kvinner skulle bli uavhengige av menn, at de skulle bli økonomisk uavhengige og at de skulle lære å si nei til undertrykking og mishandling. Det er en lang prosess, men Roma ble heller ikke bygd på en dag.

Kampen går videre, og vi kjemper sakte men sikkert. Vi er ikke ute etter å fordømme mødre og fedre som lar sine barn omskjære utfra en overbevisning om at det er til barnas eget beste, fordi de ser sine handlinger utfra sin egen kultur og har ikke vårt erfaringsgrunnlag fra den moderne verden til å sammenligne med. Vi er heller ikke ute etter å nedvurdere eller avskaffe et samfunns kultur uten at vi er i stand til å komme med en akseptabel erstatning. Det er en skikk vi vil til livs. Vi vil, side om side med våre støttespillere i Vesten informere og gjøre folk kjent med at kjønnslemlesting er skadelig for kvinners helse og at skikken derfor må avskaffes. Forbud fører ikke frem hvis det ikke ledsages av opplysning og opplæring. Først når foreldre skjønner at ritualet faktisk er skadelig for deres barn, kan de selv være med på å avskaffe det.

For meg, og mange andre, ligger erstatningen for de skadelige ritualene i ervervelse av kunnskap. Det er bare gjennom utdanning og økonomisk uavhengighet at kvinner kan frigjøre seg fra kjønnslemlestingen. I fattige afrikanske landsbyer kommer jentebarn og kvinner til å fortsette og lide under denne skikken inntil verdens befolkning forstår hva dette egentlig dreier seg om.

Elin Volder Rutle er jentepolitisk ansvarlig i Rød Ungdom

---

Porno – frigjort, pirrende, spenning og seksuelt mangfold? Eller kvinneundertrykking, ensretting og objektivisering av mennesker? Pornobransjen prøver stadig å skaffe seg mye markeder.

Hotmailen min blir stadig fylt opp av eposter fra adresser som pornoguy@msn.com og teensbm@teensbymail.com. Disse epostene inneholder stort sett linker til pornosider og sitater av typen «The flattest chested girls available on the net gettin’ it on!!! Watch them suck each other’s little raisins.» og «If you like them young, nasty, and horny you will not want to miss out on Teen Sex Club.» Bransjen har flere fordeler på internett. Det er stort sett vanskelig å spore hvem som står bak, det er enkelt og omtrent gratis å nå ut til mange. Det er vanskelig å ta dem som bryter for eksempel norsk lov fordi våre lover mot porno ikke kan brukes mot sider som har base i et annet land. Jeg anser likevel ikke pornoen på internett som det største problemet i dag.

Den største satsningen til porno- og prostitusjonsbransjen er rettet mot kvinnene. For å utvide markedet sitt er de nødt til å nå den delen av befolkninga der de har færrest lesere. Dette skjer på flere måter. De siste åra har illusjonen om «den lykkelige hora» blitt en offentlig godtatt illusjon. Vi finner mange også utenfor pornobransjen, for eksempel jentebladene, som fremstiller prostitusjon som noe luksuriøst, og gjennom damer som «Lek-Linda» Johansen får vi «den lykkelige pornoredaktøren». Gjennom å fronte de få damene som aktivt går ut for bransjen (og som stort sett også tjener mye penger på den) prøver de å gjøre bransjen mer renhårig. Media kjører aktivt med. Sex på forsida selger, og hvorfor skulle ikke tabloidmedia utnytte det potensialet pornobransjen gir dem?

De siste årene har vi sett en kraftig seksualisering av jentebladene. Dette har selvsagt flere sider. Blant de positive er det at man i større grad viser frem at jenter har en seksualitet som blir tatt på alvor.

Jenteblader på glansa papir

Jentebladene har modernisert seg og har kommet videre fra stadiet der novellene stort sett endte slik: «… så la han armen omkring henne og spurte: får jeg lov?» «Ja,» hvisket hun og lukket øynene. Det neste hun kjente var to myke lepper mot sine. THE END.» Novellene i dagens blader viser sex som en del av forholdet mellom kjønnene, slik som det er i virkeligheten. Det står også mye informativt om sex, for eksempel spørrespalter og reportasjer om prevensjon. Noen av jentebladene har brukt mye plass på å vise frem lesbiske og bifile, noe som bidrar til at disse gruppene blir synliggjort som en del av den vanlige seksualiteten.

Vi skal likevel være kritiske til hvordan jentebladene fremstiller jenters seksualitet. Det er ikke så mange jenter som forholder seg til Lek-Linda som rollefigur, men det er mye farligere når pornoen får innpass i jenters egne media. Unge jenter har selv sagt at de får det meste av seksualopplysningen fra venner og blader. Derfor er bladenes påvirkningskraft stor. Jentebladene har stort sett en målgruppe fra 16 og oppover, likevel vet vi at de appellerer til jenter ned i 10-årsalderen. Bladene er med å gi disse jentene et ganske klart bilde av hva som kommer til å bli forventet av dem seksuelt, at alle normale jenter har et aktivt sexliv fra 14-årsalderen og oppover. Som jente er du svært lite spennende og interessant hvis du ikke har kinky sex. Dermed forteller ikke bladene at det er helt normalt å være 18 år og jomfru, og de sier heller ikke at debutalderen har endret seg lite de siste 20 årene. I dag som for 20 år siden debuterer omtrent 1/3 før de fyller 16 år, 1/3 mellom 16 og 19 år, og den siste1/3 debuterer etter fylte 19 år.

Grensene flyttes

For hva slags seksualitet er det jentene får i jentebladene? For hvem har jentene en seksualitet? Som i pornoen «sier» jentene at dette er noe de gjør for seg selv. I flere av bladene finner vi reportasjer om jenter og gutter som stripper eller spiller inn pornofilm. Jentebladene intervjuer tilsynelatende vellykkede unge jenter og gutter. Det er disse som kan bli idealer eller personer jentene identifisere seg med. Og hvem ønsker vel ikke å være tiltrekkende for andre? Mange av reportasjene gir et inntrykk av at man blir mer populær og får bedre selvtillit av å strippe eller stille opp på nakenfotografier.

Tekstene har blitt mye råere, og noen av dem har motiv vi før bare kunne finne i pornoen. I novellen «Het ferie» (inside magazine nr 9, 1999) er den 18 år gamle Hanne med en venninne, Stine, og faren hennes til syden. I løpet av uka har Hanne og Stines far heftig sex på hans soverom. Det er ofte en forutsetning med trygge rammer rundt det som skjer for å ha det bra seksuelt. Vanligvis skulle man tro at det problematiske med at han var venninnens far og at hun sov i rommet ved siden av skulle ha stanset dem, iallfall gjort at det ikke ble så bra som det kunne ha blitt. Slik er det ikke her. «Han kledde sakte av meg og kysset meg over hele kroppen. Jeg hadde aldri før vært så opphisset, og vi hadde en helt fantastisk natt.» Teksten problematiserer ikke at han var gammel nok til å være faren hennes eller hvordan de forholdt seg til hverandre i etterkant. Novellen kan tolkes som at det er helt greit å ha sex med en venninnes far, og det blir antagelig veldig bra. Bladene reduserer seksualiteten til å kun å handle om samleie, ikke om tankene, spenningen og opplevelsene rundt.

I flere av bladene er holdningen at det er helt greit å selge mennesker, så lenge vi jenter får noe pent å se på også. «Svømmeren Aleksander (29) gledet mange da han var undertøysmodell for H&M og skulte ned med russisk kulde og sixpack fra boards over hele landet» (inside magazine nr 10, 2000). Dette er et skremmende fokus, fordi det godtar å gjøre salgsvare av mennesker. Kroppen er ikke til for ens egen glede og lyst, men for å vises frem til andre.

Den største endringen av jentebladene finner vi i antagelig i bildematerialet. Dette er en trend som ikke bare finnes i jentebladene, men er en del av den økende seksualiseringen vi finner overalt i samfunnet. I jentebladene har du stadig bilder av jenter med halvåpen munn og hendene plassert slik at de peker mot kjønnsorganet. Ofte er de nesten avkledd på overkroppen. Reklamer spiller ofte på sex, men også bladenes egne motereportasjer har endret stil og form.

Slåss mot porno!

For 20 år siden var det ikke stuerent å lese porno, mange butikker og kiosker nektet å selge det. Dette var hovedsakelig et resultat av aktivister som brukte mye tid og krefter i kampen mot at kvinner skulle selges over disk. Kampen mot porno er også en kamp om å definere hva pornoen er, og hva den står for. Å slåss mot porno blir nytteløst hvis vi ikke samtidig definerer hva porno faktisk er. I boka Kvinnekamp – vi eier morgendagen fra 1986 definerte Unni Rustad porno slik:

«Pornografi er et gammelt gresk ord. Porne betyr gateprostituert. Det betyr: kvinne som er til salgs. Det betyr: kvinner som er handelsvarer som jeg kan kjøpe på gata. Det betyr: kvinner som er tilgjengelige for alle menn, og: som står til tjeneste for alle menn som kan betale det hun koster. Det betyr kvinner som en kan onanere inni.

Grafi (graphi) betyr «å skrive om». Pornografi betyr altså å framstille kvinner som handelsvarer, som bruksgjenstander, som seksuelle slaver. Det handler om en bestemt holdning til kvinner. Pornografi betyr å framstille og propagandere for en seksualitet der kvinner ikke er selvstendige mennesker – med stolthet, egenverdi, egne seksuelle ønsker. Det handler om seksualitet der den ene parten blir brukt av den andre parten.»

Dette er en definisjon som vi fremdeles bør arbeide for å få ut til folk. Den forteller klart og tydelig hva pornoen står for, og hva den gjør med vårt syn på seksualitet. Klarer vi å få å vår definisjon til å bli den rådende i samfunnet, er mye av kampen vunnet.

Før var kampen mot porno i større grad en kamp mot at menn skulle definere kvinners seksualitet, mens den nå tilsynelatende blir en kamp også mot kvinner, som Lek-Linda og Jenter for Porno. Mye klarere enn for noen år siden blir porno fremstilt som noe frigjørende, og nå også for kvinner. Antipornoaktivister blir stort sett fremstilt som puritanister, moralister og lite frigjorte. Så lenge vi er det, blir argumentene våre mot porno skjult bak et moralistisk stempel.

Vi er nødt til å være dem som går hardest ut for jenters rett til seksualitet, også på andre områder. Vi bør rope høyt hurra for at kriseprevensjon (tidligere kalt angrepille) nå er reseptfritt. Vi må være dem som krever gratis prevensjon, og mer penger til helsestasjoner for ungdom. Vi bør arbeide for en bedre seksualopplysning i skolen, slik at ingen får all seksualopplysningen sin fra jenteblader eller porno. Gjennom å gå ut på denne måten blir vi ikke moralistfeministene, men gladsex-feminister. Da vil mye av kampen mot pornoindustrien allerede være vunnet.

Ana Isabel López Taylor sitter i landsstyret i RV.

---

Norge har hatt innvandring før, og landet har minoriteter, men den befolkninga som har innvandret Norge i de siste 30 årene, er annerledes. De er fra fjernere geografisk områder, har andre religioner, andre måter å leve på. De får i liten grad lagt premisser i de diskusjonene som angår dem.

Siden mai 2000, da RV arrangerte innvandrerseminar i Oslo, og etter sommerleiren og kvinnekonferansen i Trondheim ifjor, har jeg jobbet med en gruppe innvandrerkvinner.

For noen år siden levde vi på forskjellige steder i verden. Nå er vi her i Norge. «Made in India», «Made in Brasil», «Made in Uruguay». Vi har reist fra våre land, vi har opplevd, vi har høstet nye erfaringer. Vi har vandret en stund i Norge, både i det store majoritetssamfunnet og i minioritetssamfunnet. Vi har vår «sosiokulturelle bagasje», vi fyller den fortsatt med nye erfaringer.

Innvandrerkvinner kjenner den felles kvinneundertrykkkingen som det kapitalistiske samfunnet innebærer: globalisering av fattigdom, familien som opprettholder utbytting, diskriminering på arbeidsmarkedet og trygdesystemet (på tross av at likestillingsloven eksisterer), sosialisering av jentene i sin rolle fra det øyeblikket de er født. Vi er objekter som kan pyntes, selges, kjøpes, mishandles. Men innenfor «det kapitalistiske monster» rører kvinnebevegelsen seg som har gitt oss en økt bevissthet og mange seire. Vi er ikke alene, noen engasjerer seg, mobiliserer og samler krefter blant kvinner fra forskjellige klasser, sosiale grupper og nasjoner.

I tillegg til den felles, kapitalistiske undertrykkingen, har vi spurt oss selv og reflektert over om innvandrerkvinner har noen felles trekk. På nytt oppdager vi at av mange av de felles trekkene kan vi finne igjen hos den vanlig norske kvinnen. Dette, at vi er «tema», kan gi oss et utgangspunkt for å se hvor vi er, hvor vi skal og hvordan folk fra forskjellige kulturer kan skape noe nytt sammen.

For å belyse disse refleksjonenene noe, vil jeg ta utgangspunkt i boka til den brasilianske pedagogen Paulo Freires bok De undertryktes pedagogikk fra slutten av 60-tallet. Han dediserte boka «Til de undertrykte og de som lider med dem, og kjemper ved deres sider». Finnes det felles trekk mellom norske kvinner og innvandrerkvinner? Den gruppa jeg har jobbet sammen med i RV, har funnet minst sju slike forhold som jeg nå vil drøfte.

Avhengighet

1) Avhengighetsforhold. Mange innvandrerkvinner lever, mer eller mindre, i et avhengighetsforhold, først og fremst avhengige til mannen. Kvinnen er som vedlegget i et brev, bare vedlegget. Avhengigheten viser seg veldig klart på det økonomiske planet (dette gjelder også mange norske kvinner), og dette begrenser valgmulighetene. Hvis kvinnen hadde et yrke fra sitt hjemland, blir hun konfrontert med mange hindringer før hun kan utøve profesjonen, og vanligvis går mannens eller familiens behov foran hennes egne ønsker om å studere videre eller få godkjent sin utdannelse. Mange begynner i andre yrker som det er lettere å få jobb i, og de havner som lavlønte.

Avhengigheten viser seg også på det følelsesmessige, personlige planet. Innvandrerkvinner eier sin egen kropp i mindre grad. Jentene «eies» av andre som bestemmer over hennes kropp, slik det skjer ved omskjæring og tvangsekteskap. Mange av oss kommer fra samfunn som ikke har kommet langt i seksuell opplysning. Oppdagelsen og kjennskapen til sin egen kropp og sine seksuelle behov sees på som synd og skam. Oppdragelsen former jentene til å være objekter for reproduksjon og for mannens nytelse og behag.

2) Sterk familieomsorg. Mange innvandrerkvinner lever «for de andre», enten for våre barn eller våre foreldre. Å tenke på seg selv er nesten en syndig tanke. Familien, som er rammen for denne omsorgen, er både inkluderende og ekskluderende.

Familien er for mange det eneste stedet man føler trygghet og hvor det er en inkluderende enhet – hvis du gjør det som det forventes av deg. Den idealiserte trygghet og frykten for å møte andre utenfor familien kan skape isolasjon.

Familien kan være ekskluderende hvis du går i mot forventinger og søker deg ut av dine «plikter». Når morsrollen er det eneste som gir innvandrerkvinnen en følelse av makt, kan dette hindre barnas utvikling i det nye samfunnet. Barna blir mange ganger «redningsplanker».

Paulo Freire

3) Ta over undertrykkernes tankestrukturer. Frigjøringsprosessen går i faser som begynner med en bevistgjøring av egensituasjon. Paulo Freire sier: «… det er nesten alltid i kampens første stadium en tendens til at de undertrykte, i stedet for å strebe mot frigjørelse, selv bli undertrykkere, eller ‘subundertrykkere’. Selve deres tankestruktur er betinget av den konkrete, eksistensielle situasjon de er kommet til. Deres idealer er å være mennesker; men for dem blir det å være ‘menneske’, å bli undertrykker.» Det er derfor innvandrerkvinner tror at de er frigjort når de gjør det samme som gjøres i det store samfunnet: drikke alkohol, kle seg vestlig, gå på diskotek (men først stresse hjemme for å rydde, lage mat, stelle barn).

4) Vanskelig å finne rollemodeller. I mangfoldet som karakteriserer innvandrerkvinners gruppe er det svært vanskelig å finne rollemodeller. De kvinnene som vi har identifisert oss med, er ikke tilgjengelig lenger. Det nye samfunnet har andre modeller som ikke stemmer med vår kulturell bakgrunn, og selve samfunnet har andre krav. Vi streber med å finne de kulturelle kodene, og vi lurer på om vi har mistet vår egen verdi under denne integreringsprosessen.

5) Dobbel undertrykking. Innvandrerkvinner opplever en dobbelt undertrykking som medlemmer av en minoritetsgruppe. Vi observeres av det store samfunnet vi er innvandret til, og av medlemmene i vår egen gruppe. Dette kan gi seg utslag i rasistiske tendenser fra nordmenn og fra andre innvandrergrupper.

6) I gjeld til det norske samfunnet. Mange av oss får en følelse av at vi står i gjeld til det norske samfunnet, som har tatt imot oss. Dette utsetter oss for å godta undertrykkende forhold som ellers ikke godtas i samfunnet: Vi har vanskelig for å si nei til overtid. Dette er vanlig i pleie- og omsorgssektoren og i renhold. Vi skal bevise at vi er verdt noe, ved å yte mer på jobben enn nordmenn.

7) Manglende nettverk som kan hjelpe innvandrerkvinner til å bryte med de subtile undertrykkende mekanismene, er et av de felles trekkene vi har funnet. Det kan også være at kvaliteten på nettverk ikke leder til utvikling, men heller opprettholder situasjonen som kvinnen befinner seg i.

Refleksjon, dialog, handling og frigjøring

En anerkjennelse av den situasjonen vi befinner oss i, er et første trinn i en frigjøringsprosess. Norge har hatt innvandring før, landet har minoriteter fra før (samer, tatere, romani-folk, kvener), men innvandrerbefolkninga som har kommet til Norge i de siste 30 årene er annerledes. De er fra fjerne geografisk områder, har en annen religion, ren arbeidsinnvandring, etc. Vi får i liten grad lagt premisser i de diskusjonene som angår oss. Paulo Freire snakker om en kritisk og frigjørende dialog, som forutsetter handling. Han skriver: «Forsøk på å frigjøre de undertrykte uten deres reflekterende deltakelse i frigjøringshandlingen er å behandle dem som gjenstander, som skal reddes fra en brennende bygning, det er å føre dem inn i populismens fallgruver og endre dem til masser som kan manipuleres.»

Med utgangspunkt i de felles trekkene som vi har forsøkt å beskrive, kan vi og dere begynne å bevege oss i retning av en forandring av situasjonen. Refleksjonen og dialogen må føre til handling i fellesskap for å oppnå deltakelse og frigjøring eller som Freire sier «folkets kritiske inngrep i virkeligheten gjennom praksis for å forandre virkeligheten».

Å ha tillit

Vi har vår egen verdi som må gjenskapes i det nye samfunnet, vi må skape gode rollemodeller, og her må både vi og de norske å vise tillit. «Den som mangler denne tilliten, vil ikke kunne starte (eller vil gi opp) dialogen, refleksjonen og kommunikasjonen og vil begynne å bruke slagord, kommunikeer, monologer og instruksjoner,» skrev Freire. Jeg spør meg: Er det ikke dette den norske staten gjør: bruke de fine ordene om menneskerettigheter, skrive fine handlingsplaner om og for oss, kreve at vi skal oppføre oss slik eller slik, osv.?

Skape felles arenaer

I samarbeid er vi forpliktet til å skape arenaer, utvikle våre resursser. Her trengs ikke en faderlig behandling som kan oppstå når man erkjenner at man er en undertrykker. Her kreves solidaritet. Men «solidaritet krever at man går inn på samme vilkår som dem man er solidariske med, og endrer den situasjonen som avler undertrykkelsen». Å forandre det kapitalistiske samfunnet er en oppgave som angår både norske og innvandrere.

Ingrid Baltzersen er 20 år, studererer arabisk i Oslo, er sentralstyremedlem i AKP, med i AKPs kvinneutvalg og nestleiar i ungdomsgruppa til LLH i Oslo

---

Legning har ein tendens til å bli sett på med vestlege auge, spesielt av oss som har kulturbakgrunn i Vesten. Me reknar med at alle samfunn har organisert kjønn, seksualitet og legning på same måte som oss. Dette er eit problem for venstresida òg, spesielt når me jobbar med sakar som handlar om kjønnsrollar, kvinneundertrykking og legning.

Me dømmar andre kulturar med vår moral, og foreslår løysingar som ikkje passar problemet, fordi me ikkje veit korleis dei me skal argumentera for og mot tenkjer om desse spørsmåla.

I Europa er heller ikkje seksuell identitet gamal. Dei fleste reknar starten for dette til slutten av attenhundretalet, og då spesielt i Tyskland. Gjennom psykoanalysen og andre psykologiske og medisinske retningar fekk dei homofile ein identitet, og slett ikkje alle jobba for å «lækja» dei homofile!

Kjønn og seksualitet i sør

Menneska har ikkje berre laga ein måte å organisera kjønn legning og seksualitet på. I Vesten har me organisert oss i kjernefamilien med nokre utgrupper som er einslege, homofile, barnlause osb. Korleis har andre samfunn organisert dette? Eg kan komma med nokre eksempel.

Berdache

I mange av indianarsamfunna, spesielt før europeisk kultur gjorde sitt inntog, fanst det personar (som regel menn, men nokre gonger kvinner), som fekk ha ei kjønnsrolle som tilhøyrde det motsette kjønnet, eller ein mellomting. Desse vart kalla berdache av franskmennene og bardaje av spanjolane. Dei tok på seg klede, stammeoppgåver og kjønnsroller som tilhøyrde det motsette kjønnet, men vart ikkje definerte som det motsette kjønnet, ein mannlege berdache vart kalla ikkje-mann, heller enn kvinne. Berdacheane hadde som regel sex med personar av same kjønn, berre ikkje andre berdachear, og dei kunne gifta seg med ein person av same kjønn.

Homoseksualitet som overgangsrite

I mange samfunn er mannleg homoseksualitet ei overgangsrite. I det antikke Hellas var det normalt at gifte eldre menn hadde unge ugifte elskarar som dei lærte opp til å bli dugelege borgarar. Dette fanst også hos Samuraiane i Japan, og hos Mossi- og Azandesivilisasjonane i Sudan. Hos Siwanane i Libya fanst den same tradisjonen fram til 1950-åra. I Melanesia, ei stillehavsøygruppe nordaust for Australia, er sæd sett på som viktig for vekst og styrke for menn, og unge menn må få dette for at den mannlege linja skal overleva.

Enker som giftar seg

I Azandesamfunnet i Afrika kan kvinner inngå formelle forhold etter dei har fullført pliktene sine som koner. Desse forholda er ofte mellom medkoner til ein ektemann. I Kenya er det akseptert praksis at enker gifter seg med kvarandre, og nyleg vart to slike kvinner lovformeleg skilde.

Mannleg homoseksualitet i Sør

Mange samfunn i Sør er kjønnssegregerte, menn har mest kontakt med menn og kvinner med kvinner. Personar av det same kjønnet er dei ein kjenner best, og nære vennskap finst berre mellom personar av same kjønn. Menn beundrar kvarandre og har nære venskap. I slike samfunn har homoseksualitet ofte vore vanleg.

I mange samfunn er menn som har sex med menn ikkje rekna som mindre menn enn andre. «Ein mann knullar» og kjønnet til personen han har sex med er ikkje viktig. Dette er ofte tilfellet i til dømes Latin-Amerika. Den som er homo i dette forholdet er den passive, han kjem i ei feminisert kjønnsrolle, ein del stader er han ofte transvestitt.

Finst det homofile og lesbiske i Sør?

Den homofile og lesbiske identiteten som me kjenner her i Vesten, der folk identifiserer seg som homofile som ein motsetnad til heterofile, finst ikkje så ofte i Sør. Homoseksualitet har alltid eksistert, men utanom dei løysningane som berdache og liknande har gjeve for å leva heile livet som homoseksuell, har dei fleste med homoseksuelle erfaringar i Sør hatt dei i samband med overgangsritar, etter dei er ferdige med barneproduksjon, eller samtidig med at dei er gifte. Men det finst homofile og lesbiske òg. Dei har ofte vore kritisert av styresmaktene og religiøse personar i landa sine for å vera vestleg-inspirerte og landssvikarar. Men som me nettopp såg, har det vore lange tradisjonar for homoseksualitet overalt, og i til dømes Sør-Afrika og Latin-Amerika er dei som jobbar med homokamp ikkje dei som er vestleg innstilte og har utdanning, men ofte vanlege fattige folk som organiserer seg på grunn av legning og kjemper ein tøff kamp der dei vert utsette for seksuelle overgrep, vald og drap. I Sør-Afrika fekk dei lovgjeving som tar vare på homofile og lesbiske etter aphartaid, men framleis må dei kjempa mot vald og hat. I El Salvador og andre latinamerikanske land vert dei drepne av paramillitære dødsskvadronar.

Kvifor er dette viktig for oss?

I kampen for å oppløysa familien som sosial einleik, for kvinnefrigjering og frigjering frå den heterofile norma er det viktig å sjå at ikkje alle samfunn er organiserte på same måte, og at ikkje alle erfaringar kan utvekslas og brukast av andre. Det er viktig å sjå at samfunnet kan organiserast på utallige måtar, at det ikkje er anten kjernefamilien eller ein utopisk draum. Og det er viktig å sjå at Vesten ikkje berre har eksportert vårt syn på kjernefamilien og legning, me har òg eksportert heteroseksisme (homofobi). Dette var noko dei sørafrikanske aktivistane oppdaga då dei starta å sjå på fortida si, og fann ut at homoseksualitet hadde alltid vore i Afrika, men etter vestleg påverknad vart det no sett på som unaturleg.

---

Ordliste

Lesbisk: Kvinne som forelskar seg og som tenner seksuelt på kvinner.

Homofil: Mann som forelskar seg og som tenner seksuelt på menn.

Bifil: Person som forelskar seg i og som tenner seksuelt på personar av begge kjønn.

Transseksuell: Person som føler seg fysisk og sosialt i feil kjønn. Nokon av dei tar kjønnsskifteoperasjon. Dei kan vera heterofile, homofile, lesbiske eller bifile, akkurat som andre personar.

Transvestitt: Person som kler seg slik som norma er for det motsette kjønnet. Dei kan vera heterofile, homofile, lesbiske eller bifile, akkurat som andre personar.

Interseksuelle, hermafrodittar: Person som ikkje heilt er verken det eine eller det andre kjønnet.

Evnukkar: Personar som av ulike grunnar manglar testiklar, penis eller begge deler.

LGBT: Forkorting for «lesbian, gay, bisexual and transgender», ei forkorting dei fleste organisasjonar for seksuelle minoritetar no brukar på seg sjølv.

Viktige internettadresser

International Gay and Lesbian Human Rights Commission (IGLHRC): http://www.iglhrc.org

International Lesbian and Gay Association (ILGA): http://www.ilga.org

Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjering: http://www.llh.no

Referansar

Warren J. Blumenfeld og Diane Raymond: Looking at gay and lesbian life, oppdatert og utvida utgåve Boston, USA, 1993.

New Internationalist, nr 328, oktober 2000 – nettside: http://www.oneworld.org/ni/

Blikk, nr 3, mars 2000, nr 5, mai 2000 – nettside: http://www.blikk.no

Løvetann nr 2, 2000 – nettside: http://home.online.no/~lovetann/

Artikkelen bygger på ei innledning Gabrielas generalsekretær Liza Largoza Maza holdt på Kvinner på tvers-konferansen i Oslo høsten 2000.
Den er oversatt fra engelsk av Sissel Henriksen.

---

I 1987 samarbeidet Gabriela med Kvinnefronten i Norge i en aksjon mot norske menn som kom til Filippinene for å finne filippinske koner gjennom ekteskapsbyrået Philnor. Kvinnefronten varslet oss i Gabriela når mennene reiste fra Norge, og vi demonstrerte mot dem på flyplassen i Manila og ved hotellet der de bodde.

Aksjonen fikk brei dekning i filippinske medier, og satte for første gang offentlig søkelys på postordrebrudsystemet. Debatten som fulgte førte til at det ble vedtatt ei lov som forbød ekteskapsformidlingsbyråer å annonsere på Filippinene.

Til tross for dette er situasjonen den samme i dag. Ekteskapsbyråene er involvert i brudehandel, og denne trafikken tjener som et av redskapene for internasjonal sex-handel med kvinner. Det er på høy tid at kvinner over hele verden samler seg og protesterer. I ei tid av voldsom konkurranse i den såkalte frie markedsøkonomien, tas alle tilgjengelige midler i bruk for å suge ut enorme profitter. Nest etter våpen og narkotika har salg av kvinners kropper blitt det mest lukrative, blomstrende og profitable kriminelle foretaket.

Ulike metoder benyttes for å lokke kvinnene inn i kjøttmarkedet. Etter som teknologien utvikles og fattigdommen forverres blir kvinnehandelen stadig mer sofistikert, og tempoet og størrelsen på profittutsuginga øker. Det faktum at service-sektoren i størrelse har gått forbi alle andre kategorier av jobber som er tilgjengelige for filippinere på det internasjonale arbeidsmarkedet, er en annen betingelse for den økte sexhandelen.

Et eksempel

For ei tid sida fikk vi i Gabriela en hastemelding fra Asia Pacific Mission for Filipino Migrants i Hong Kong, om at ei 16 år gammel filippinsk jente ville ankomme Manila ved midnatt. Vi ble spurt om vi kunne hente henne på flyplassen. Det var ekstremt viktig at vi møtte henne helt ute ved flyet, slik at hun kunne se oss med en gang. Dette fordi jenta var svært redd for å bli fanga og sendt tilbake til Hong Kong. Vi klarte å få tillatelse til å komme helt ut til flyet og hente henne.

Hun var offer for sexhandel. Hennes historie er typisk for historiene til svært mange unge filippinske jenter som har reist utenlands for å forsøke å finne bedre muligheter til å hjelpe sine familier hjemme. Jenta var ansatt for å arbeide som resepsjonsdame i Hong Kong, hun var forespeilt å tjene masse, og skulle sjøl verken betale reiseutgifter eller husleie. Da hun ankom Hong Kong, ble hun umiddelbart kastet for ulvene. Ungjenta gjennomgikk ufattelige lidelser i hendene på sine halliker og kunder. Hun hadde sin første seksuelle erfaring med disse mennene, og måtte betjene 8–10 menn daglig. Ung og uerfaren som hun var, hadde hun ingen mulighet til å unnslippe, og tvang seg sjøl til å gjennomføre det halliken forlangte av henne. Til slutt klarte hun altså å rømme fra bordellet til Asia Pacific Mission. Hun fortalte oss at der var mange andre filippinske kvinner i samme håpløse situasjon bare i Hong Kong. Når vi vet hvor mange filippinske kvinner som drar ut for å jobbe i utlandet, vet vi også at et uendelig stort antall kvinner opplever liknende ting.

Lurt og tvunget

Sexhandel er den systematiske og organiserte transporten av kvinner og barn med sex som betaling som formål. Enten sexhandelen foregår innenlands eller på tvers av grenser utsetter den kvinner og barn for grovt slaveri, utbytting og følelsesmessig og fysisk mishandling.

Rekrutteringen til sexhandelen forgår på ulike vis, gjennom ekteskapshandelen eller via direkte bortføring, og ikke minst; innenfor rekrutteringsprosessen for vanlig arbeid enten innenlands eller i utlandet. Bakmennenes arbeidsmetoder her er å love kvinnene arbeid som hushjelper, fabrikkarbeidere eller underholdningsarbeider, med god lønn og gode arbeidsforhold. Kvinner og barn, de fleste fra distriktene, blir rekruttert til å jobbe på lokale turiststeder, på bordeller, fabrikker med harde arbeidsvilkår eller husarbeid i de filippinske byene eller i utlandet. Kjente mottakerland for sexhandelens ofre er for eksempel Australia, Tyskland, USA, Japan, Malaysia, Singapore, Hong Kong, Taiwan, New Zealand og Midt-Østen.

Videresalg av kvinner

Gabriela har mottatt rapporter om filippinske kvinner som har vært lovet vanlige jobber i Canada, og som har endt opp som nakendansere eller som «fangdansere», der de må sitte nakne på menns fang og danse. I 1995 fikk vi rapporter om 150 filippinske kvinner som ble solgt for sex i Nigeria, mens fem filippinske kvinner rømte fra et bordell i Malaysia i januar 1996. Alle hadde blitt rekruttert til å jobbe som hushjelper, ekspeditører eller fabrikkarbeidere. Det er også rapportert om kvinner som har blitt ansatt som hushjelper, voldtatt av arbeidsgiver og deretter solgt eller leid ut til andre menn. I Japan jobber anslagsvis 150.000 asiatiske kvinner, de fleste filippinske eller thailandske som underholdere eller kommersielle sexarbeidere. I juni 1998 ble det rapportert om seks filippinske kvinner som ble solgt for sex til Nigeria, etter å ha blitt lovet jobber i Tyskland. Det er også rapportert om talløse hushjelper i Saudi-Arabia som er blitt tvunget til prostitusjon. Enda verre er det at avisene også kan melde om at filippinske ambassadeansatte har vært involvert i prostitusjonsvirksomhet og andre seksuelle overgrep mot filippinske kvinner som søkte tilflukt i velferdssentre tilknyttet ambassadene i utlandet.

Menneskehandlerne dobler sin profitt ved å selge kvinner om og om igjen. I Japan kan en bakmann videreselge en kvinne til andre bordeller for to ganger den opprinnelige prisen. Å leie ut en kvinne er også en måte å øke profitten. På månedsbasis kan en kvinne leies ut for 16.000 til 60.000 kroner.

Å holde kvinner i gjeldsslaveri er også en metode å sikre seg profitt på for bakmennene. For å bli i stand til å betale de 150.000 til 180.000 kronene de blir avkrevd ved ankomst Australia må kvinner som blir brakt dit for prostitusjon betjene rundt 200 menn (til stykkpris av 450 kroner) hver dag i to måneder, eller ti menn daglig i fire år.

Bruder til salgs

Sjøl om ekteskapsbyråene er blitt forbudt på Filippinene, er de likevel blitt mer effektive til å handle med kvinner. En rekke internettsider har bilder av unge kvinner, med navn, drømmer og andre personlige opplysninger. Med et tasteklikk kan interesserte menn mot en liten avgift skaffe seg informasjon om kvinner som de kan beile til og gifte seg med. I USA og mange europeiske land er kjøp og salg av bruder lovlig. Aviser annonserer med at asiatiske kvinner er vakre, trofaste, kjælne og sexy, blide og hjemmekjære, flittige, forsiktige med penger og avhengige. Kvinner av ulik alder prises ulikt, som kommersielle varemerker. For ytterligere å tiltrekke kjøpere tilbyr til og med enkelte byråer en måneds prøveperiode, som en slags 30 dagers garanti.

Samtidig som det finnes en del vellykka ekteskap som får mye publisitet, er det også rapportert mange tilfeller av følelsesmessig, fysisk og seksuell mishandling som kvinner i arrangerte, blandete ekteskap opplever. Historiene til disse kvinnene handler om hardt arbeid i avsides, snødekte områder i tilfeller der deres ektemenn er bønder. Det handler om kultursjokk, isolasjon, språkbarrierer, prostitusjon, hjemmevold, og drap. Vi kjenner også til flere tilfeller av filippinske postordrebruder som er blitt solgt videre av sin ektemann til andre menn.

Gabriela Network i New York rapporterer at rundt 5.000 filippinske kvinner årlig kommer til USA som postordrebruder. I Australia er der anslagsvis 20.000 filippinske postordrebruder. Offisielle australske statistikker viser at filippinske kvinner har seks prosent større risiko enn australske kvinner for å bli mishandlet av sin mann. I Australia brukes også «seriesponsing» som rekrutteringsmetode: En kvinne blir «sponset» økonomisk inn i Australia av en potensiell ektemann. Hvis forholdet ikke fungerer, blir det avsluttet, og mannen henter en ny kvinne. Vi vet om en australsk mann som har sponset så mange som sju kvinner på denne måten.

Til tross for de alarmerende tilfellene av utbytting, blir likevel stadig flere filippinske kvinner tiltrukket av dette systemet for ekteskapsannonsering, fordi de ser det som en sjanse til å skaffe seg et bedre liv.

Rapporter om vold mot utvandrede filippinske kvinner fortsetter å dukke opp i avisene våre. Migrante International, en organisasjon for filippinske utvandrere, registrerte 40.000 tilfeller av overgrep mot filippinske kvinnelige utvandrere i 1995. Ifølge avisene ankommer det to døde utenlandsarbeidere daglig til flyplassen i Manila. Bare på de ni månedene fra januar til september i 1998 døde mer enn 500 utenlandsarbeidere.

Bakmenn

Antallet filippinske kvinner som blir solgt i prostitusjon forblir et anslag, ettersom kvinner tier om sin lidelse av frykt for represalier eller stigmatisering. I mellomtiden håver alle bakmennene som er involvert i den blomstrende internasjonale sex-handelen inn enorme profitter. Det gjelder både dem som rekrutterer kvinnene, ekteskapsformidlere og hallikene. Også den filippinske regjeringen profitterer stort på det enorme sex-salget. Regjeringen opptrer i dag som den best organiserte halliken for salg av filippinske kvinner og barn. Bare i 1997 utgjorde bidrag fra utenlandsarbeiderne ca. 52 millioner kroner. Faktisk har 40 prosent av nettoinntektene kommet fra utenlandsarbeiderne helt siden 1991. Når vi vet at kvinneandelen av dem som reiser ut var 54 prosent i 1997, er det opplagt at profitten fra kvinners kropper og arbeidskraft tjener som en regelrett livbøye for den synkende filippinske økonomien.

Turisme

Også turismen har lagt forholdene til rette for og oppmuntret til økt handel med kvinner og barn. Turismen er en sentral inntektskilde for dollar, bare overgått av inntektene fra frihandelssonene. Fra 1992 til 1997 økte dollarinntektene fra turismen med 256,3 prosent, fra 842 millioner dollar til 3 milliarder. Antall turister som kom til landet ble doblet, fra 1,153 millioner i 1992 til 2,2, millioner i 1997.

Til tross for at regjeringa benekter at deres turistprogram oppmuntrer til prostitusjon, er det et ubestridelig faktum at de 600.000 prostituerte kvinnene og barna man anslår finnes i landet, i hovedsak er spredt rundt i turistområdene. Regjeringa legaliserer også bokstavelig talt prostitusjon ved å innføre lisenser for såkalte kommersielle sex-arbeidere og «Guest Relations Offisers», og til foretak som ansetter disse kvinnene. Flyplasser og havner som blir bygd rundt omkring i landet for å lette innreise og utreise for turistene tjener også som inn- og utreiseporter for sexhandel.

Baser for USA

Ut fra dette er det lett å forstå hvorfor de styrende fra nasjonalt ned til lokalt nivå presser på for å få vedtatt Visiting Forces Agreement (VFA), en avtale som ble ratifisert i 1999, og som tillater USA fri bruk av våre havner, land og vann til militære formål. VFA skaffer ikke bare regjeringa støtte fra USA, men lover også så vel lukrative forretninger som etablering av «hvile- og rekreasjonssentre». Disse forventes å bli etablert i tilknytning til de drøyt 22 havnene over hele landet som skal åpnes for amerikanske tropper. Erfaringen fra byene Angeles og Olangopo da USA hadde baser der, var at hvile- og rekreasjonsindustrien utgjorde hoveddelen av inntektene. Dermed var disse to byene i stand til å leve av prostitusjonen til kvinnene og barna i denne «industrien».

Levekårene tynes

Estradaregimet har vist seg ikke å skille seg fra sine forgjengere når det gjelder å legge seg flate for interessene til USA-imperialismen, multinasjonale selskaper og lokale eliter. Regimet fortsetter det økonomiske programmet som er eksportorientert, avhengig av import og drevet av gjeld. Under globaliseringens fane har politikken med liberalisering, privatisering og deregulering bare forverra krisa i den halvkoloniale og halvføydale økonomien, og økt fattigdommen og lidelsene til det filippinske folket, særlig kvinnene.

Arbeidsløsheten for kvinnene øker. Kvinnene er de første som blir sagt opp i fabrikker og på offentlige arbeidsplasser. Daglig minimumslønn på rundt 50 kroner i Metro Manila er langt under det faktiske levekostnadene på 90 kroner som trengs for å dekke grunnbehovene til en familie på seks.

I jordbruksområdene blir bondefamilier drevet vekk fra sine tradisjonelle forsørgelsesmetoder når store landområder blir lagt om til produksjon av eksportavlinger, kommersiell drift og turisme-formål. Militariseringa av landsbygda for å rydde plass for regjeringas utviklingsprogram og privat landspekulasjon presser bondefamilier til byene, der kvinner og barn blir lette ofre for prostitusjon og sexhandel.

Statlig hallik

Ettersom den filippinske økonomien stadig forverres, og tusenvis av kvinner mister jobbene, vil handelen med kvinner fortsette å blomstre. Ved å tillate og opprettholde denne type arbeidsmarked, samt arbeidseksportprogrammet og turismeprogrammet, som begge er tett knyttet til salg av kvinners kropper og seksualitet, blir den filippinske regjeringa den største og mektigste halliken. Ved å oppmuntre emigrasjonsindustrien utøver regjeringen den største forbrytelsen; statlig seksualisert vold.

Menneskehandlerne, inkludert disse som kjøper kvinnenes kropper, må bli straffet. Ofrene må få hjelp. Men det største ansvaret hviler på dem som har skapt forholdene som framelsker prostitusjonen, og som i realiteten tjener på den.

Mottakerlandene, som USA, Japan og europeiske land, bør heller ikke snike seg unna ansvaret. Tross alt er det deres politikk som har sendt nasjoner inn i fattigdom, rasert vår økonomi, ødelagt miljøet vårt, sugd ut superprofitt fra vår billige arbeidskraft, påført oss kriger, konflikter og spenninger mellom folkegrupper, og støttet diktaturer i våre land: Alt dette utgjør de underliggende årsaker som driver kvinner og barn inn i menneskehandlernes ventende armer. Disse landene profitterer også direkte på kjøtthandelen: Anslag viser at sexhandelen bidrar med mellom to til 14 prosent av et lands bruttonasjonalprodukt. På verdensbasis blir inntekten på sexhandelen anslått til 17 milliarder dollar årlig.

Purple Rose Campaign

Det er med utgangspunkt i denne situasjonen at Gabriela har tatt initiativ til en internasjonal kampanje mot sexhandel med filippinske kvinner og barn. Purple Rose Campaign er en global kampanje for å avsløre og bekjempe sexhandelen og profittørene. Et av aspektene ved kampanjen er å spre Purple Rose-nålen, en stilisert rose med lilla farge. Vi har valgt den lillafargete rosa som vårt symbol, fordi en lillafarget rose ikke eksisterer for sin egen skyld, men er kunstig skapt for at andre skal glede seg over og tjene penger på den. Kvinner og barn som er ofre for sexhandelen, mange av dem fra den tredje verden, er blitt gjort eksotiske på samme måte som disse rosene. De er også redusert til å bli kun objekter for andres glede, og inntektskilder for andre.

Ved å bære den fiolette rosen blir du en del av den globale kampanjen mot sexhandel. For den fiolette rosen er ikke bare et symbol på den det økende antall ofre for kvinnehandelen, men også et symbol på motstand.

Kampanjen tar ikke bare mål av seg til å organisere motstanderne av kvinnehandelen, men enda viktigere; å involvere ofrene sjøl i kampanjen. Vårt mål er å få ofre og potensielle ofre – kanskje vår venninne, vår nabo, vår søster, alle kvinner – til sjøl å gå i bresjen for kampen mot den globale sex-handelen med kvinner og barn.

På denne måten blir Purple Rose Campaign et vitnemål på vår motstand mot seksuelt slaveri. Den viser forbindelsen mellom den økende prostitusjonen og kvinnehandelen og imperialistisk globalisering.

---

Du kan lese mer om Purple Rose Campaign på http://www.shaman.drak.net/silver/purplerose.html. Mer informasjon om Gabriela finner du på http://members.tripod.com/%7Egabriela_p/ og på http://www.gabnet.org/

Solveig Aamdal er medem av sentralstyret i AKP

---

Det norske folket er ganske utrulig. År etter år, folkeavstemming etter folkeavstemming er motstanden mot norsk EU-medlemskap like sterk. Vi kan få en meningsmåling eller to som tyder på noe anna, men kort tid etter er flertallet mot medlemskap like stort. Dette skjer til tross for at presset for å skifte mening er økende. Det må være en frustrerende situasjon for ja-sida.

I Sverige holder også motstanden seg. Det sies at den eneste gangen det var flertall for svensk medlemskap var på avstemningsdagen. Motstandsfronten i Sverige både var og er langt svakere enn i Norge. Det var en av grunnene til at makta klarte å presse fram et ja i Sverige. Men svenskene har ikke planer om å gi opp. På gatene i Østersund kan en stadig møte folk som samler inn underskrifter der de krever ei ny folkeavstemning. Motstanden i Sverige gjør det vanskelig for makta i Sverige å knytte seg til det økonomisk samarbeidet.

Danskene sa som kjent nei til deltakelse i den monetære unionen. Nå veit vi at de som har makta i Danmark lett kan forandre avstemningsgrunnlaget en smule, kreve ny avstemming og presse gjennom et ja. Men sannsynligheta for det er ikke stor. Det er ikke enkelt for makta å tape gang på gang. Og motstanden i Danmark mot en enda tettere tilknytning til EU er stor.

Det danske neiet har stor betydning. Ikke bare for utviklinga i Danmark, men for hele EU. Det at noen land sier nei til den utviklinga det er lagt opp til, gjør at farten må senkes og politikken forandres.

Utviklinga i EU

Etter toppmøtet i Nice 7.-10. desember har de store landa styrka innflytelsen sin innad i EU.

De store landa får mer makt, også etter en eventuell utvidelse av EU. Antall plasser både i EU-parlamentet og i rådet er økt for de store landa på bekostning av de små. Danmark vil for eksempel få 2 % av stemmene både i parlamentet og i rådet. Hadde Norge vært medlem, ville vi fått om lag den samme innflytelsen. Samtidig som de store landa styrker seg når det gjelder den direkte maktfordelinga, overføres også flere og flere områder til flertallsavgjørelser. Toppmøtet innførte flertallsavgjørelser på 34 områder som medlemslanda har vetorett på i dag. Det vil igjen føre til at de store landa kan bestemme over de små. Det finnes områder som det fremdeles er vetorett på, men disse områdene er under stadig press, mest mulig skal avgjøres ved vanlig flertall.

I tillegg blei EUs charter for de grunnleggende rettigheter undertegna. Dette charteret skal brukes for å utvikle felles verdier på veien mot en tettere union. EU tar sikte på å vedta en egen grunnlov i 2004. Toppmøtet i Nice var derfor et skritt videre på veien mot statsdannelse.

EU-motstanderne har lenge sagt at EU planlegger en ny stat. Alt som skjer underbygger dette, vi har felles valutapolitikk med felles mynt, felles hær og felles opptreden i internasjonale fora.

Et EU som utvider seg mot øst vil skape et EU med større forskjeller og flere innebygde motsigelser. Det at det legges opp til A-, B-, C- og D-lag, vil styrke disse motsigelsene.

Grunnene til å kjempe mot EU-medlemskap øker, EU utvikler seg i retning av å bli en imperialistisk supermakt. For revolusjonære må det være viktig at denne utviklinga bremses, blant annet ved å holde land som Norge utafor.

Kampen mot EU

Kampen mot EU i Norge, Sverige og Danmark er og har vært forskjellig. I Danmark har motstanderne mot EU hele tida vært organisert. De har stilt til valg til EU-parlamentet, og hele tida kjempa mot at EU skal utvikle seg til en ny stat. De har vært en organisert kraft mot utviklinga i EU, innafor EU. Det har vært med på både å påvirke EU, og holdt motstanden mot EU aktiv i Danmark. Det at det i Danmark fremdeles er en organisert motstandsfront etter at de har vært medlem av EU i snart 30 år, er ganske utrulig.

I Norge var det som kjent Nei til EU som var og er den samlende fronten mot norsk EU-medlemskap. Det at vi hadde en front hvor alle motstandere var samla, og hvor partier og organisasjoner brukte både tid og penger på den felles kampen, var en av grunnene til at vi vant. At motstanderne i tillegg var både villige og i stand til å legge til side interne motsigelser for å forene seg i kampen mot norsk EU-medlemskap, var med på å sikre seieren.

Etter at seieren var et faktum var det sterke krefter som ville legge ned organisasjonen. Nei til EU hadde oppfylt sin misjon, den hadde fått folk i Norge til å stemme nei. At vi var mange som ville opprettholde organisasjonen for å fortsette å kjempe mot EU-tilpassinga og mot EØS-avtalen styrka bare disse kreftenes ønske om å legge ned Nei til EU. Partiene og organisasjonene ønska ikke en sterk nei-front som ville stille krav til hvilken politikk de skulle føre i forhold til EU. Den fronten som hadde vært nødvendig for å holde Norge utafor EU, var ikke ønskelig når Norge skulle tilbake til det som blei kalt ”normale politiske forhold”.

Som kjent tapte denne linja, Nei til EU blei ikke nedlagt, og er fremdeles en front med mange aktive medlemmer. Naturligvis er ikke aktiviteten slik den var før folkeavstemninga, men viljen til å kjempe mot EU og norsk tilpassing er like sterk som før.

I Sverige var det mye motsigelser innafor motstandsfronten. De partiene som var imot EU-medlemskap, lot seg ikke innordne i en felles front som de gjorde det i Norge. Nå etter folkeavstemninga er fronten så sterkt svekka at en kan være redd den vil gå i oppløsning.

Situasjonen i Norge i dag

Ja-sida i Norge har på ingen måte gitt seg. Landsmøtet i DNA åpna for at EU-saka kunne tas opp igjen når tida var moden. Ja-sida venter og ser, de er på jakt etter det som skal til for at folk skifter side. Samtidig er det klart at DNA av politiske grunner ikke kan risikere å gå på et nytt nederlag i en folkeavstemning. Viss de har regjeringsmakta aleine og taper nok en folkeavstemning, er de ille ute.

Det har vært spekulert mye om de vil prøve å forandre grunnlaget for ei folkeavstemming, altså at en ikke skal stemme ja eller nei til medlemskap, men ja eller nei til om det i hele tatt skal forhandles. Blir det ja til forhandlinger, kan de i neste omgang melde oss inn uten ny folkeavstemming. Å kuppe Norge inn på en slik måte vil være vanskelig å gjennomføre. Til det er nei-sida for aktiv og oppegående. En slik taktikk vil fort avsløres.

Skal det lykkes for makta å få Norge inn i EU, må folkemeninga snu. Derfor er det viktig å være oppmerksom på hva som kan få folk til å forandre mening. Noen av disse faktorene må være til stede:

• Grupper som tidligere sa nei, skifter side. Det kan være partier og organisasjoner. At enkeltpersoner ombestemmer seg, er ikke nok dersom de ikke er mange og at begrunnelsen de har for å forandre mening blir godtatt av folk.
• Fagbevegelsen er spesielt viktig. Det at LO-kongressen i forkant av folkeavstemninga i 1994 sa nei, hadde stor betydning for seieren i Norge. Viss ja-sida på en LO-kongress kan få et vedtak som åpner for et ja dersom EU for eksempel blir utvida østover, vil det kunne bety at mange skifter standpunkt. Det at færre organiserer seg i fagforeninger kan og være med på å svekke motstanden.
• Kvinnene og ungdommen sa nei. Skal vi fortsatt holde oss utafor EU, er det viktig at motstanden i disse gruppene holder seg. Det kommer ny ungdom hele tida. De som var små barn i 1994, vil kunne stemme i neste omgang. Derfor er det viktig at det fortsatt jobbes med Ungdom mot EU. Kvinnene innafor offentlig sektor har tradisjonelt sagt nei til EU. En svekking av offentlig sektor er med på å løse opp de kvinnelige arbeidsplassene med aktive nei-kvinner. Dette kan i neste omgang føre til at mange kvinner skifter standpunkt.
• Situasjonen internasjonalt kan forandre seg slik at ja-sida kan spille på usikkerhet på det sikkerhetspolitiske planet. Økonomien til Norge kan komme opp i problemer, eller folks personlige økonomi kan bli vanskelig. Ja-sida kan da påstå at det bare er et EF-medlemskap som kan løse problemene. Paradokset er at det er ja-sida som sitter med den makta som skal til for å skape slike problemer. Når de ikke gjør det, er det fordi det vil koste for mye politisk, de vil heller vente og se om ikke folkemeninga forandrer seg uten slike store inngripen.
• Det å få til uro og usikkerhet innafor de tradisjonelle nei-partiene er viktig for ja-sida. Den forrige regjeringa viste oss at vi ikke kunne stole på de partiene når det gjaldt tilknytning til EU. De gjorde ingenting for å hindre at EØS-avtalen blei utvida, og de la seg flate for både EU og ja-sidas krav om tettere tilknytning. Venstre er allerede for EØS-avtalen, og ledende venstrepolitikere sier at de muligens vil bli for EU dersom utvidelsen mot øst blir virkeliggjort. Det samme er i en viss grad tilfelle i KrF. I Senterpartiet er motstanden like sterk. Problemet der er hva partiet kan finne seg i for å få sitte i regjering. Til tross for denne tvilen, medlemmene i partiet kan en fremdeles stole på når det gjelder motstand både mot EU og i en viss grad mot EØS.

SV

SVs motstand mot EU kan virke like sterk som den er i Senterpartiet. Likevel er det her det er mulig for ja-sida å slå inn kiler. I Danmark støtter ledelsen i SF, som er det danske søsterpartiet til SV, Nice-traktaten. Dette begrunner de med at det åpner for en utvidelse østover. Altså den samme begrunnelsen som folk i Venstre vil bruke for å skifte side. Det er og sterke krefter i SV som allerede er tilhengere av norsk EU-medlemskap. I dette partier er det altså mulig for ja-sida å spille på. Om ikke SV går over til å være et ja-parti, kan det være mulig at mange SVere skifter side, noe som igjen kan føre til at partiet ikke tar stilling.

DNA er splitta i synet på EU. Det er viktig for ledelsen i DNA å få de som stemmer på partiet, over til sin side. For å få til det, er de avhengig av å bruke tid. Små drypp over lang tid er den taktikken som brukes. For DNA er det bortimot politisk sjølmord å gå på et nederlag i ei folkeavstemning igjen. En taktikk de kan bruke, er å være med i ei samlingsregjering. Det som må være ønskesituasjonen fra DNA, er å sitte i regjering sammen med SV neste gang EU-saka skal tas opp. Da vil de kunne få SV over på ja-sida, samtidig som de ikke har ansvaret aleine for å ta opp saka på nytt. Dersom EU utvides østover, kan dette være mulig.

Rød Valgallianse

Det kom som et sjokk på mange at en meningsmåling avslørte at mange av RVs velgere sa ja til norsk EU-medlemskap. Nå var tallgrunnlaget for dette så lite at meningsmålinga er lite å stole på. Men AKP og RVs konsekvente motstand mot EU var og er en viktig del av motstandsfronten. Høsten 1999 var det en diskusjon i Klassekampen om hvorvidt det danske neiet til ØMU hadde en bismak eller ikke. Bismaken skulle komme fordi deler at den reaksjonære høyresida i Danmark stemte nei. Det at reaksjonære er mot både EU og utviklinga i EU er ikke noe nytt. Det nye i Danmark var pressas ensidige vinkling på denne delen av nei-sida.

Det at vi får denne diskusjonen innafor RV, er ikke uventa. Vi blir og påvirka av det vi hører gjennom aviser, radio og TV. Og når Dansk Folkeparti blei framstilt som de som leda nei-fronten, var det mange som trudde det var sant. Glemt var Folkebevegelsen, Juni-bevegelsen, Enhetslistene, ulike kommunistiske organisasjoner, fagbevegelsen og andre som kjempa for at det skulle bli nei. Og spørsmålet blei om vi ønska et reaksjonært nei også i Norge.

Det at enkelte reaksjonære er mot EU, er ikke noe nytt. Det kan vise oss to ting. Det ene er at man kan ha ulike årsaker for å være imot EU. Det andre kan være at også de som er reaksjonære kan ta rett standpunkt i enkelte saker. Det som må være viktig for motstandere, er at en kan forene seg til tross for at en kan være uenige på mange områder.

Bygge fronter

Det å bygge fronter er i stor grad å legge vekt på det som er det viktigste i en sak. Det er den saka en skal prioritere arbeidet om. Så må en se hvilke andre saker en må ha med i grunnlaget for fronten. Nei til EU har for eksempel vedtekter mot rasisme. Det er viktig for å avgrense fronten mot personer som er mot EU på et rasistisk grunnlag.

Det at en front er så brei som mulig, er med på å skape legitimitet for det den jobber for, men samtidig må ikke fronten bli så brei at den mister evnen til å kjempe. Dersom for eksempel Nei til EU ikke ville kritisere EØS-avtalen, men si at den måtte vi ha når vi ikke er med i EU, ville vi måtte lage en ny front. En må analyse både hvor brei det er mulig å få fronten, og hvilke politiske områder som er så viktige at fronten må ta stilling til dem.

I Nei til EU har det hele tida vært kamp rundt synet på EØS. De som er for avtalen prøver å presse oss som er imot til ikke å ta stilling. Dette blir det vanskeligere og vanskeligere for tilhengerne å få til. På siste landsmøte blei det nok en gang slått fast at Nei til EU er imot EØS-avtalen.

Det å jobbe i så breie fronter som Nei til EU gir store utfordringer. En skal ikke bare jobbe sammen med folk en har mange uenigheter med, en skal også respektere ikke bare disse personenes rett til å ha andre syn, men også fullt ut respektere grunnlaget for synet deres på EU. Når jeg kan si at jeg er imot EU fordi EU planlegger å bli er imperialistisk supermakt, må jeg også respektere at andre er imot fordi det vil svekke landbruket i Norge. Gjennom diskusjoner kan vi komme fram til at begge deler er viktige aspekter ved EU-motstanden.

Det at en er revolusjonær og jobber i en front betyr ikke at en skal la være å utvikle en revolusjonær kritikk av det en jobber med. Det er RV og AKPs ansvar å utvikle en kritikk av EU som går lenger enn det fronten kan gjøre.

Den framtidige jobbinga mot norsk medlemskap i EU må skje både gjennom Nei til EU og ved å utvikle sjølstendig politikk på området. I tillegg må RV og AKP utvikle politikk som går imot sjølve EU-prosjektet. Det er bare vi som kan analyse hva som skjer når det gjelder utviklinga i EU mot en supermakt, når det gjelder indre motsigelser i EU, når det gjelder utviklinga i fagbevegelsen innafor EU og når det gjelder forhold med utkant/sentrum, mellom nasjoner og regioner og mellom ulike styrende organer i EU. Det er vi som kan analysere hvordan EU bygger seg opp for å bli en militærmakt, og hvilke motsigelser det vil føre til i forholdet til NATO. Disse analysene må vi gå tilbake til fronten med, både for å prøve dem ut i diskusjon med de andre, for å påvirke folk, for så i neste omgang å korrigere våre egne analyser. Vi trenger fronten ikke bare for å jobbe mot norsk EU-medlemskap, men også for å utvikle vår egen politikk. På den måten vil vi oppdage at verken RV eller AKP kan eksistere uten at en har frontarbeid på viktige områder, samtidig som vi vil oppdage hvor viktig vårt arbeid og våre analyser er for utviklinga av frontens politikk.

Pål Steigan er medlem av AKPs internasjonale utvalg

---

Høsten 2000 var det en ny runde med ny-maccarthyisme i norske medier. Det startet med TV2s Rikets tilstand og gikk videre i pressa, særlig i VG. Verken Gerhard Helskog i TV2 eller herrene Bø og Versto i VG var særlig interesserte i sette seg inn i bakgrunnen for det som skjedde i Sørøst-Asia. De var på kommunistjakt og krevde knefall og bekjennelser.

Heldigvis var det mange som tok til motmæle, og på sett og vis endte vel debatten uavgjort. Jeg nektet å delta i TV2s opplegg, fordi det var en spesialkonstruert gapestokk. Det betyr ikke at jeg ikke vil diskutere for eksempel Kambodsja eller Kina. Det gjør jeg mer enn gjerne.

I oktober 1978 var jeg i Kambodsja og møtte Pol Pot, Khieu Samphan og en del andre Røde Khmer-ledere, og sammen med blant andre Tron Øgrim reiste jeg rundt i landet ei ukes tid. Vi hadde naturligvis både hørt og lest historier om terror i Kambodsja før vi dro, men vi var også vant til at CIA under hele Vietnamkrigen hadde spredd den typen historier for å dekke over sitt massive folkemord i Sørøst-Asia, så vi festet ikke mye lit til det. Tilliten til vestlig presse ble ikke styrket da vi oppdaget at en av dem som fulgte oss rundt i landet var en som i følge vestlige kilder var blitt likvidert av Pol Pot bare noen måneder tidligere.

La meg stoppe litt her. Er det noen som husker «serbernes folkemord i Kosovo». Under krigen mot Jugoslavia i fjor hevdet Nato-kilder at opptil 500.000 albanske menn var «savnet og antakelig døde», og ordet folkemord ble slått opp med krigstyper. Etter Jugoslavias nederlag har internasjonale eksperter trålet landet på jakt etter massegraver og de har funnet ca. 3.000 ofre. Det ble utvilsomt begått grusomme overgrep mot albanerne, men påstandene om folkemord var fabrikasjoner og løgner beregnet på å få et internasjonalt publikum til å akseptere Natos folkerettstridige krig mot Jugoslavia. Og siden nesten ingen leser dementier, er det vel fortsatt mange som tror at det faktisk ble drept hundretusener av albanere i Kosovo.

En sinnsvak kjempe

Denne typen propaganda ble ikke funnet opp i fjor. CIA drev med dette på seksti- og syttitallet også. Vietnamkrigen hadde lært oss å ikke stole på vestlige medier når det gjaldt angivelige overgrep begått av frigjøringsbevegelser. Vi regnet med at propagandaen mot Kambodsja var av samme slaget, at den hadde til hensikt å rettferdiggjøre en ny invasjon. Så kom vi til den kambodsjanske landsbygda. Det var en vanvittig opplevelse. På den ene sida var landet frodig og vakkert, og på den andre sida var det så maltraktert og ødelagt at det var vanskelig å finne dekkende beskrivelser. Vi så ikke et hus, ikke en landsby, ikke en vei fra tida før 1975 som ikke var ødelagt eller alvorlig skadet av den amerikanske bombinga. Det så ut som om en sinnsvak kjempe hadde gått berserk med en mektig ljå og en enorm plog. Bombekraterne var overalt, palmene var kuttet over på midten. Kambodsja er på størrelse med Sør-Norge. Da amerikanerne begynte å bombe landsbygda i 1969 bodde kanskje 6 millioner mennesker på dette området. Deler av landsbygda var like tett befolket som Asker og Bærum. De amerikanske bombeflyene teppebombet dette landet fra sin trygge posisjon over skydekket. De gjorde det i år etter år og slapp i alt flere tonn sprengstoff enn det falt over hele Europa under 2. verdenskrig. Ødeleggelsene og de menneskelige lidelsene var enorme. Særlig i 1973 gikk bombinga opp i et slikt omfang at den finske undersøkelseskommisjonen, som også undersøkte anklagene mot Røde Khmer, brukte betegnelsen folkemord. Mellom 500.000 og 700.000 mennesker skal ha blitt drept og over 2 millioner flyktet inn i byene.

Det er helt meningsløst å ikke se det som seinere skjedde under Røde Khmer i lys av dette. Lon Nol-regimet i Pnohm Penh ikke bare hjalp amerikanerne med å gjennomføre dette. Det var direkte delaktig og medansvarlig. Hva gjør sånt med et land? Hva gjør det med de menneskene som overlever helvetet? Jeg aner ikke åssen jeg hadde vært hvis jeg hadde overlevd et sånt mareritt. Jeg aner ikke åssen jeg ville oppført meg overfor dem av mine «landsmenn» som hadde stått i ledtog med dem som bombet slekta mi til slintrer. Jeg garanterer ikke at jeg ville ha blitt en mester i barmhjertighet og toleranse.

Pol Pots terror

Klart jeg tar avstand fra terroren under Pol Pot. Krystallklart. Men er det lov å diskutere det løsrevet fra USAs folkemord fra lufta? Holder det historisk og moralsk? Hvordan skal man vurdere det etiske ståstedet til dem som gir fredsprisen til en Kissinger, som var en av de hovedansvarlige for bombeterroren?

Les De hengtes opprør av Traven. Han forteller om den årelange, blodige undertrykkelsen av mahognyslavene i Mexico. De hadde vært torturert av leiemorderne og slavedriverne for amerikanske og europeiske tømmerkompanier i årevis. Hva skjedde da de reiste seg til opprør? Traven forteller den historien også. De forpinte grep matchetene og meide ned for fote, slavedrivere, formenn, kvinner og barn. Forferdelig, uhyrlig. Men går det virkelig an å se dette løsrevet fra det systemet som gjorde dem sånn? Hvis man gjør det, blir man ikke da en agent for et system som holder seg med mahognyslaver?

Eller les To byer av Charles Dickens. Han var mot jakobinerne og deres terror, og han legger ikke fingrene imellom når han beskriver dem og den. Men han sier samtidig at dersom man ikke ønsker at folk skal bli sånn, må man ikke behandle dem slik den franske adelen behandlet de undertrykte.

Naturligvis så vi ingen terror da vi besøkte Kambodsja, og vi så ingenting som kunne tyde på en militær spenning mellom Røde Khmer og lokalbefolkningen. Det vi så, var som sagt et voldtatt og lemlestet land, og vi så folk som bygde demninger og hus og som plantet ris. De hadde gjort noe så dristig som å bryte med den internasjonale økonomiske systemet, avskaffe pengene og innført direkte distribusjon av varer. Det var altså en opphevelse av markedet med ett slag. Den gangen så vi dette som et løfterikt eksperiment. I dag vil jeg nærmest betrakte det som en desperat handling for å forsøke å overleve.

Det at vi ikke så spor av noe som kunne minne om terror beviser ingenting. I dag er jeg ikke det minste i tvil om at det ble begått en helt uakseptabel terror fra Røde Khmers side. Omfanget kan jeg ikke uttale meg om. Påstandene om millioner drepte er sinnssvake.

Den finske undersøkelseskommisjonen snakker om mellom 75.000 og 150.000 henrettelser og bortimot en million døde av sult, overbelastning, drap og andre årsaker. Michael Vickery, som Noam Chomsky fester stor lit til, nevner tall på om lag 750.000 døde av alle årsaker fra sult og underernæring til henrettelser.

Blodtørstighet?

Jeg kan verken verifisere eller avkrefte disse tallene. Uansett ser jeg det som hevet over tvil at det var en omfattende terror. Hvorfor oppsto denne terroren? Dels har det sjølsagt bakgrunn i hatet fra krigen. Dette er en mekanisme som er kjent fra Europa etter 2. verdenskrig. Titusener av kollaboratører ble henrettet i det stille før noe rettsoppgjør var i gang. Men dels har det også sammenheng med Røde Khmers politikk. Pol Pot og hans folk mente at de hadde lært av Kinas feil. Et nytt borgerskap hadde oppstått innenfor staten og kommunistpartiet i Kina. For å unngå dette ville Pol Pot en gang for alle rykke opp alle røttene til klassesamfunnet med ett slag. Dette kan høres veldig revolusjonært ut, og jeg har kjent ikke så få snille og vennlige mennesker som virkelig trodde og tror at det er mulig for et sosialistisk samfunn å utrydde alle restene av kapitalismen med ett slag. Men i virkeligheten har det ingenting med marxisme å gjøre. Resultatet ble at alle som representerte den gamle økonomien ble fiender, og det gjaldt ikke bare kompradorene og borgerskapet, men alle i byene, også småborgerskap og arbeidere.

Jeg tror med andre ord at noen av de verste overgrepene fra Røde Khmers side ikke kom av en spesiell blodtørstighet, men av en feil analyse og en feil strategi. Den kinesiske kulturrevolusjonen, med alle sine spennende og anti-autoritære ideer, inneholdt store idealistiske feilvurderinger. Man trodde på viljens makt over materien til den grad at man fullstendig overså en del elementære økonomiske og materielle problemer. Hos Røde Khmer er disse feilene reindyrket. En slik idealistisk politikk fører også med seg at når virkeligheten melder seg, blir alle problemer oppfattet som sabotasje og jakten på fiender i egne rekker akselererer.

Det jeg har lært av dette, er blant annet å innta en innbitt skepsis til vidunderløsninger som med «ett slag» eller «på sju år» eller liknende skal «fjerne alle rester av kapitalismen». Det har vært prøvd. Flere ganger. Og det gikk til helvete hver gang. Dette til tross for at de menneskene som lanserte slike ideer ikke nødvendigvis var dårlig eller spesielt undertrykkende mennesker. Noen av de verste overgrepene i sosialismen har vært gjort med utgangspunkt i de beste intensjoner.

Mao og den norske regjeringa

Hva så med Kina? Når massemediene i dag omtaler Mao som massemorder, må jeg protestere. Den norske regjeringa sendte en kondolanse til Kinas regjering i samband med Maos død. Der ble han omtalt som «en stor lærer for verdens folk». Jeg tror det er nærmere sannheten. Mao ledet den største frigjøringskampen og den største revolusjonen i menneskehetens historie. Å avskrive ham på den måten enkelte gjør, er helt feil. Det var da heller ikke Maos autoritære sider som tiltrakk en hel ungdomsgenerasjon over hele verden, det var den anti-autoritære Mao. Det var den Mao som oppfordret ungdommen til å angripe hovedkvarteret og som sa til kommunistiske pamper at de var dumme når de så ned på vanlige folk. «Tjen folket! Folket er de virkelige heltene,» sa Mao. Det var dette budskapet herskere over hele verden fryktet, og som vi flokket oss omkring. Her hjemme prøvde vi å omsette dette i praksis ved å bekjempe pampevesen og fremme respekt for arbeidsfolk. Vi tok jobber i industrien og lærte mye av arbeidskameratene og det kom mye bra politikk ut av det. Erling Folkvords mangeårige kamp mot korrupsjon og maktmisbruk i Oslo kommune er god gammel maoisme.

Men Mao gjorde også katastrofale feil. Den største av dem var «Det store spranget framover».

Tidlig på åttitallet offentliggjorde Kina sin første landsomfattende folketelling. Da jeg leste tallene fra den, ble jeg sjokkert over å se at to-tre årskull fra rundt 1957-58 var dramatisk mye mindre enn de skulle ha vært. Hvis en framskriver befolkningstrendene forut for 1957 eller tilbakeskriver trenden etter 1960 ser det ut som om det mangler mellom 20 og 30 millioner mennesker. Dette fikk meg til å reise avgjørende innvendinger mot den politikken som ble ført i Kina på slutten av 1950-tallet. Folketellinga forteller ikke hvor mange som døde av sult i disse årene, men den angir konturene av en hungerkatastrofe. Massevis av barn må ha dødd av sult og underernæring, og antakelig var forholda så ekstreme at kvinnene sluttet å føde barn. Da jeg besøkte Kina som leder for en AKP-delegasjon i 1984 fortalte lokale ledere i Jinan-provinsen at bare i deres provins døde mellom en og to millioner mennesker av sult. De som er interessert i en grundigere gjennomgang av denne perioden kan lese min bok, Veiskille, gitt ut på Forlaget Oktober i 1990. De som leser den, vil også se at jeg kritiserer og analyserer hva slags feil fra Maos og kommunistpartiets side som førte opp til denne katastrofen.

Maos feil kan kanskje til dels forstås, dels fordi man i Kina rundt 1956-57 oppriktig, og ikke helt uten grunn, fryktet et amerikansk angrep. Det var bare 3-4 år siden at den amerikanske øverstkommanderende i Korea-krigen hadde vært tilhenger av å atombombe Kina. KKP fryktet at noe slikt kunne skje, og regnet med at Sovjetunionen ville svikte dem. Derfor ville de raskt gjøre landet sjølforsynt på grasrotnivå. I tillegg fantes det et revolusjonært overmot og en tro på viljens makt over økonomien som var nesten grenseløs. Grunnen til at feilene kunne utvikle seg så langt og få så alvorlige konsekvenser, var at det fantes grunnleggende svakheter i det indre livet i Kinas kommunistiske parti og at det ikke fantes noen demokratisk tradisjon.

Mediene har aldri interessert seg for en revolusjonær og marxistisk oppsummering av disse tingene. De vil ha forbrytere og angrende syndere. Til dette får de ingen hjelp av meg.

Jeg angrer ikke at jeg støttet Kina, Albania, Vietnam og Kambodsja mot imperialismen. Jeg ville vært skamfull om jeg ikke hadde gjort det. Hadde jeg hatt sjansen, ville jeg gjort det igjen, men naturligvis ikke så blåøyd og ukritisk som den gangen.

Konsekvensetikk

Men hva med dem som har kjempet imperialismens sak hele veien? Hvor står de? Globaliseringa og markedsliberalismen fører til at millioner av mennesker dør. Markedsliberalismen dreper i stor skala, hver dag, hver time, hvert minutt. Hele det afrikanske kontinentet forblør. Etter kapitalismens endelige seier i Sovjetunionen er den gjennomsnittlige levealderen særlig for menn gått dramatisk ned. Den italienske dagsavisa La Repubblica meldte i november at tallet på slaver i verden har økt fra ca. 90 millioner ved Murens fall til ca. 150 millioner i dag. Dette kan vanskelig lastes kommunistene eller venstresida. Hvorfor sier ikke TV2 noe om dette? Dette handler om kvinner og barn som er råvarer i sex- og pornoindustrien og organhandelen. Det er de svakeste av de svake. Jeg mener at de er ofre for et økonomisk system, og hvis man først er inne på konsekvensetikk, har dette økonomiske systemet mye å svare for.

Jeg angrer ikke at vi tok opp kampen mot imperialismen og for sosialismen og for menneskets frigjøring fra undertrykking og utbytting. Jeg angrer ikke at jeg var med på å bygge det største ml-partiet i Vesten eller at mange for alltid eller for en periode ga opp en karriere for å jobbe på en vanlig arbeidsplass. Tvert om, jeg er stolt av det. Sjølsagt gjorde jeg mange tabber og dumheter, men hvis en stiller seg så store mål som vi gjorde og jobber så hardt for å lykkes, er det nesten ikke til å unngå at man gjør feil. Det hadde vært langt verre å ikke prøve. For denne innsatsen har jeg stått på den korte lista til POT og andre overvåkere i mange år. De brukte en milliard kroner og tusenvis av mennesker på å overvåke oss. Jeg tar det som et kompliment. Det jeg beklager mest av alt er at vi ikke var dyktige nok eller sterke nok til å lykkes.

Vi får håpe at de som kommer etter oss er dyktigere enn oss på alle måter, slik at de lykkes der vi mislyktes. Men er de det, er jeg redd de må forberede seg på svært dårlig omtale i VG og TV2.

Kjell Arnestad er talsperson for NKS og medlem av AKP

---

Alle ser ut til å ha funne noko dei kan lika ved Mjøsutvalet si innstilling. «Frihet med ansvar», fridom for universiteta, fridom for studentane, internasjonalisering, samfunnsrelevans; honnørorda har sete laust når dei 18 i utvalet skreiv nesten 700 sider om naudsynte reformer i høgare utdanning.

Mjøsutvalet leverte i mai i fjor innstillinga etter to års arbeid, NOU 2000:14. Utvalet var sett saman av vitskaplege tilsette, representantar frå Norsk Studentunion, LO og NHO. Tidlegare rektor ved Universitetet i Tromsø, professor Ole Danbolt Mjøs, leidde arbeidet.

Mandatet omfatta stort sett alle forskingsmessige, fagleg organisatoriske og institusjonelle sider ved høgare utdanning. Dei endringane som utvalet gjer framlegg om, har mange gode føremål, og det er liten tvil om at universitet- og høgskulesektoren treng gjennomgripande reformer. Problemet oppstår når gode målsetnader skal setjast om i røyndom med marknaden sine interesser og reiskapar som retningsliner.

Frå akademi til serlovsselskap

Fleirtalet i utvalet vil gjera om lærestadene frå forvaltningsinstitusjon til serlovsselskap. Selskapa skal ha eit styre på elleve medlemer, der seks skal vera eksterne representantar oppnemnde av departementet. I tillegg skal det vera to vitskaplege representantar, ein administrativ og to studentrepresentantar. Departementet utgjer generalforsamlinga, som òg oppnemner styreleiar og nestleiar.

Rektors rolle vil verta radikalt endra. Kan henda er det her det er tydelegast kor gale det kan gå når akademia skal pressast inn i næringslivsmodellen. Rektor skal ikkje vera medlem av styret, men ansvarleg overfor det, og leia eit fagleg kollegium. Han vert utpeikt av styret, etter godkjenning av Kollegiet, men siste ord vil liggja hjå styret. Kollegiet er sett saman av dekanane, administrasjons- og studentrepresentantar. Dette organet skal hovudsakleg ha ansvar i faglege spørsmål. Korkje rektor, styreleiar eller styrefleirtal vil på dette viset vera valde av tilsette og studentar, men av KUF.

Nye finansieringsmodellar

Finansieringa av studiedelen skal delast i tre. Ein del vert fordelt ut frå eksamensresultat og kvaliteten på læremiljøet. Ein annan del skal avgjerast av politiske og regionale prioriteringar, medan den tredje delen vert fordelt ut frå studenttalet. Utvalet vil òg innføra stykkprisfinansiering av kandidatar og vekttalsproduksjon. Fleirtalet vil i tillegg ha ein sum på 15.000 kroner som følgjer kvar student, og som skal betalast ut når helvta av normert studietid er gjennomført.

Forskingsfinansieringa skal betrast radikalt. I løpet av fire år skal forskingsløyvingane opp på nordisk nivå og etter fem år opp på OECD-nivå. Forskingsfondet, det vil seia fondet der avkastinga vert fordelt av Noregs Forskingsråd, skal aukast til 20 milliardar.

Evaluering og akkreditering

Dei nye finansieringsmodellane byggjer på konkurranse om studentar og middel institusjonane mellom. Utvalet vil oppretta eit «Senter for evaluering og akkreditering». Senteret skal vurdera om institusjonane held seg innanfor råmene som er sett, evaluera kvaliteten på det faglege innhaldet og godkjenna institusjonar som søkjer om status som universitet eller høgskule.

Dette senteret skal visstnok vera frittståande i høve til KUF, men dette må ein nok ha sete i Mjøsutvalet for å få samanheng i. Det er nemleg departementet som utnemner styret for senteret, og det er departementet som eventuelt avgjer om institusjonen ikkje får middel over statsbudsjettet ved brot på vilkåra.

Bokstavar, bachelor og master

Det detaljerte karaktersystemet ved universiteta med laud, haud og alle nyansane mellom dei står for fall. Det skal innførast bokstavkarakterar, frå A til F. Dette er ei fullstendig tilpassing til ECTS (European Credit Transfer System) og skal visstnok vera viktig for å stimulera utveksling mellom norske og utanlandske studiestader.

Del to av «internasjonaliseringa» er avskaffinga av det sernorske gradssystemet. Cand.mag. og tilsvarande vert erstatta av bachelor-graden. Ein bachelor vert ein etter 3-3½ år, det er ei nedkorting av grunnstudiet frå dagens normerte fire år. Hovudfaget skal gjerast om til ein master-grad på fem år, eitt til to år kortare enn i dag.

Midla som vert frigjorte ved denne nedkortinga skal nyttast til å betra læremiljøet, og utvalet trur dette skal løysa problema med for låg studieprogresjon som departementet ser i dag.

«Studentane» jublar for Mjøs

Norsk Studentunion har vore eintydig positiv til utvalet sine konklusjonar og har utropt dette til studentane si reform. Tidlegare NSU-leiar Sigrun Aasland seier til Aftenposten at det skal gjera vondt å vera eit dårleg universitet. Kortare studietid, større mobilitet og straff for dårleg fagleg kvalitet er det NSU har trekt fram for å stø påstanden «studentane si reform».

Spørsmålet er vel om utvalet sine framlegg ikkje heller vil innebera mindre høve til fagleg fordjuping, meir fagleg tabloidisering og meir næringslivsstyrt forsking og fagtilbod. Dei nye finansieringsmodellane vil føra til endå større press mot små og «unyttige» fag.

NSU er òg opptekne av at akademia har vore for eliteprega. Både økonomi og faglege føresetnader har sett stengsel for mange som ønskjer seg høgare utdanning. Mjøs inneber ingen lovnader om meir pengar til studiefinansieringa, og utan høve til å vera heiltidsstudent vil deltidsarbeid halda fram med å føre til låg progresjon. Å gjera universitetsstudia fagleg «lettare» og kortare er altså NSUs svar.

For at det nye gradssystemet skal fungera, vil det vera naudsynt å velja studieløp tidleg i «karrieren», det er mellom anna snakk om ein yrkesretta og ein forskingsretta master-grad. Halde saman med det minska høvet til fordjuping og mindre fagtilbod, er det ikkje mykje att av den fridomen studentar skal få med reforma si.

Ansvar utan fridom

Mellom lærepersonalet har det vore meir tilløp til kritikk av utvalsframlegga. Sterkast i kritikken har professor Rune Slagstad vore. Han var ein av fleire som utvalet inviterte til å skriva utgreiingsvedlegg til NOU 2000:14. Slagstad hevder Mjøs-utvalets innstilling «vil BI-fisere og McDonald-fisere universitetene etter fastfood-prinsippet».

Det er heilt klart av framlegga at departementet og næringslivet vil sitja med bukta og enden i styringa av universitet og høgskular om innstillinga vert innført. Forsking vil få meir pengar, det er bra og naudsynt. Men undertittelen på rapporten, «Frihet med ansvar», er på grensa til det ureielege. Både NSU og Ole D. Mjøs legg mykje politisk godvilje til, når dei prøver å framstilla dette som framsteg for lærestadene og studentane sin fridom og kvaliteten på høgare utdanning.

Eit ideal å forsvara

Universiteta sitt sjølvstende, kritikk og danning, profesjonsfellesskapen, sanning, etisk ansvar og politisk medvit er Humboldt-idealet som den klassiske universitetsmodellen bygde på. Sjølv om dette var storborgarskapen sin modell, eit system det ikkje lenger er nyttig for «marknaden» å oppretthalda, representerer dette noko av det beste ved akademia. Ein student og forskar med fridom til fordjuping og fagleg mangfald er av det gode, både for den einskilte, for vitskapleg framsteg og for samfunnet som heilskap.

At den prøyssiske freiherr Karl Wilhelm von Humboldt (1767-1835) stod for eit akademia som det no er i progressive si interesse å forsvara mot forflating og marknadstilpassing, er kan henda uvant for mange. Ikkje mindre er det ei viktig oppgåve å sikra høvet til vitskapleg fridom og kritisk forsking. Det finst ingen total akademisk fridom. Men det finst gradar av denne. Det er ei stund sidan universitet og høgskular var kraftsentra i den progressive rørsla, både i Noreg og elles i Vesten. Om ein ikkje skal mista dette potensialet heilt, er den defensive striden mot Mjøs-utvalets innstilling og marknadstilpassinga generelt sentral.

Eivind Volder Rutle er leder av Rød Ungdom

---

I løpet av mine 22 leveår har jeg aldri opplevd så revolusjonære tilstander i Norge som akkurat nå. Konsentrasjonen av penger og makt rundt stadig færre mennesker og raseringa av velferdsstaten skvetter mer og mer bensin på et bål av frustrasjon. Norges befolkning er sint og forbanna, og vil ha endring.

Opprørsstemninga får flere utslag. I sitt ønske om forandring går dessverre mange på FrPs limpinne. Og noen hiver seg på tabloid-bølgen og raser mot høye bensinpriser. En liten gruppe går også til venstre – RV har aldri ligget så bra an på meningsmålingene som det siste året. Men det store flertallet er bare frustrert, uten at frustrasjonen får en politisk retning.

Midt oppi alt dette er det prinsipprogramtid på venstresida. RU, RV og AKP (og SU) har brukt/bruker mye tid på å diskutere seg fram til plattformer for det samfunnet vi kjemper for.

«Det er en fin tanke, men det vil aldri la seg gjennomføre» er en setning alle sosialister har hørt tusen ganger fra velmenende bedrevitere. Mitt inntrykk er at den prosessen som pågår på venstresida nå, er viktig for å slå bena under den setningen. De fleste som gidder å kalle seg revousjonære, ser på sosialisme som fullt oppnåelig, hvis ikke ville jo hele det politiske engasjementet vært litt absurd. Prinsipprogramprosessen er med på å dra begrepet sosialisme ned på jorda, og gjøre det til noe vi, og ikke minst alle de vi VIL skal bli sosialister, kan tro på. Forhåpentligvis klarer vi å gjøre oss i stand til å gi litt retning til arbeiderklassens sinne.

Hva er det som gjør at mennesker blir revolusjonære og sosialister? Noen punkter:

• En ektefølt drøm om frihet
• Forståelse for klassedelinga av samfunnet
• Interesse av forandring
• En troverdig sosialismevisjon

Jeg tror ikke at folkeopplysning – den perfekte sosialismen – alene kan gjøre at folk blir sosialister. Men samtidig tror jeg at hvis vi skal klare å samle alle kreftene som fråder av sinne og lengter etter retning i den norske arbeiderklassen, er det avgjørende at vi har en troverdig, gjennomtenkt og jordnær sosialismevisjon å presentere.

Drømmen om noe annet

Tenk deg at du hele ditt liv har bodd i en mørk grotte, sammen med en liten gruppe mennesker. Du har bare kaldt vann å drikke, rå trøfler som eneste føde, og du må trelle og slave dagen lang. Ut av grotta finnes det bare en utgang, og den er vokta av et stort og stygt monster. Hvis dere prøver å komme forbi, svarer han med fløyelsstemme: «Det finnes ingenting på den andre sida, dette er det eneste alternativet.»

Men på utsida av grotta flommer det over av rød, deilig husholdningssaft i OBS!-elvene, og trærne er fulle av Gjende-kjeks så langt øyet rekker.

Hvis dere tror på monsteret, hvis dere ikke klarer å forestille dere at det finnes noe på den andre sida av utgangen, er det ingen grunn til å slå kreftene sammen og brøyte vei forbi monsteret. Men hvis drømmen om det fullt oppnåelige paradiset på den andre sida har livskraft blant dere, er den egna både til å gi mot, og som samlende kraft i kampen for å trenge gjennom.

Det er på samme måte i Norge og verden i 2001. Et samla borgerlig propagandaapparat forteller oss med fløyelsstemme at «det finnes ingenting på den andre sida, dette er det eneste alternativet». Men vi vet at det finnes, og det heter sosialisme. De objektive forholda for at Norges og verdens undertrykte skal gjøre opprør er på plass, og en av våre oppgaver da er å gi folk en sosialismevisjon de kan tro på.

Sosialisme og folkestyre

Hva er det vi kjemper for? I Morten Falcks artikkel «Frihet og liv er ett» (Røde Fane nr 2, 1999) står det: «… vi må være krystallklare når det gjelder hva som er vårt mål. Det er ikke en annen form for undertrykking, men virkelig frihet for menneskene. Selv under sosialismen, som er et ufullkomment overgangssamfunn mellom kommunismen og kapitalismen, må friheten være større, mer omfattende, mer vidtrekkende enn det er mulig under kapitalismens mest demokratiske former.»

Her er han inne på noe meget viktig. Vi og alle de andre millionene av mennesker som kjemper mot undertrykking, gjør det av en overordna grunn: drømmen om frihet.

Det er viktig for venstresida i Norge at vi reiser parola Sosialisme og folkestyre med full kraft. To grunner til at dette er ei riktig parole:

1. For veldig mange er sosialisme synonymt med ettpartistyre, diktatur og mindre frihet. Men for oss er det jo nettopp det motsatte: mer frihet, ekte folkestyre. Ved å reise parola Sosialisme og folkestyre tar vi tak i en av våre største svakheter og går på offensiven med det vi kjemper FOR. Det er først når økonomi og politikk smelter sammen at vi kan snakke om sosialisme.
2. Norge er et land der arbeiderklassen er i flertall, der det store flertallet tjener på at den kapitalistiske utbyttinga ikke fortsetter. Alternativet til et sosialistisk FOLKESTYRE er et sosialistisk PARTISTYRE eller FÅMANNSVELDE. Når vårt mål er MER frihet og folkestyre, og vi har en analyse som sier at makt korrumperer, er det vel liten tvil om hvilket av alternativene som er rett.

Historia har lært oss at sosialisme ikke bare er et økonomisk grep. Det er først når økonomi og politikk smelter samme, når styringa av samfunnet blir underlagt et EKTE folkestyre, at vi kan snakke om sosialisme.

Valgkamptid

Det er snart valgkamp, og RV skal forhåpentligvis inn på tinget med TO folk (Oslo og Hordaland). Klarer vi det, har vi en historisk anledning til å styrke den revolusjonære bevegelsen. Med de grundige ideologiske diskusjonene som har gått i RU, RV og AKP tror jeg vi stiller sterkere enn på lenge for å vinne oppslutning om sosialisme. Jeg håper at vi kan dra venstresida ett skritt nærmere enhet, og at vi kan til valgkampen kan være enige om parola Sosialisme og folkestyre.

For frihet og liv er jo ikke ett fett!

Terje Valen er lærer, studieleder i AKP og leder i Hordaland AKP

---

Torill Nustad vil i Røde Fane nr 4, 2000 plassere meg i det hun oppfatter som NKP-IS-tradisjonen, og det som Sissel Henriksen kaller «gubbemarxisme-tradisjonen», når det gjelder synet på kvinner og kvinneundertrykking, og er man først plassert innen den tradisjonen, så kan man vel bare pakke sammen. Argumentasjonen hennes er slik:

«Arbeiderklassen må frigjøre seg fra lønnsslaveriet for å kunne utvikle seg som hele mennesker. Dette gjelder også kvinnene. Men hvilken rolle spiller den borgerlige familien? Ifølge tradisjonell marxisme eksisterer den borgerlige familien kun som et eiendomsforhold. Marx trodde at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet ville eliminere grunnlaget for kjønnsundertrykkinga i arbeiderfamilien. Mange marxister har tolka Marx dit hen at kampen mot kjønnsundertrykkinga derfor ikke er viktig og må underordnes kampen mellom arbeid og kapital. Familien i arbeiderklassen har blitt sett på som et kampfellesskap og kvinner og kvinnebevegelsen har blitt oppfordret til ikke å fremme krav som «splitter arbeiderklassen».

Medlemmer i Internasjonale Sosialister har av den grunn kritisert kvinnebevegelsens kamp mot kvinnelønna. Siden mange menn også er lavtlønte, hevder de at kvinnebevegelsen bør fokusere på de lavtlønte for ikke å splitte arbeiderklassen.

Terje Valen, studieleder i AKP, plasserer seg også innafor denne tradisjonen. I Røde Fane nr 2 i år hevder Valen at siden verken mann eller kvinne i en arbeiderklassefamilie eier produksjonsmidler, utbyttes heller ingen inne i familien. «Derfor springer diskrimineringen i arbeiderklassefamilien under kapitalismen, ut fra konkurransen mellom kjønnene om arbeidet. Og derfor er det kapitalen og dens representant borgerskapet som skaper kvinneundertrykkingen i arbeiderklassen, i den grad kvinner blir forfordelt når det gjelder arbeid, lønn og arbeidsforhold, altså i den grad kapitalen oppfatter kvinnen som funksjonshemmet arbeidskraft i forhold til merverdiproduksjonen.» (…)

«Individene i arbeiderklassen konkurrerer om arbeidet. Dette skaper motsetninger mellom dem. Hvis kapitalen foretrekker ett kjønn framfor et annet ved å gi det mer arbeid og bedre lønn og arbeidsbetingelser, vil det skape et materielt grunnlag for en motsigelse som kan utvikle seg til antagonisme dersom andre vilkår ligger til rette for det.

På dette grunnlaget utspiller det seg en fysisk og psykisk kamp mellom kjønnene i arbeiderfamiliene.»

Jeg tror ikke at det er rett å plassere meg i den tradisjonen hun antyder.

Prosjektet marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, som jeg har jobbet bevisst med i 12-13 år nå, dreier seg blant annet om å rydde unna mye av det skrotet som blir kalt tradisjonell marxisme, ved å gå tilbake og grave dypere Marx sin egen marxisme enn det marxister i Norge har gjort før.

Dette skrotet har vært særlig fremtredende på områder som økologi og feminisme, demokrati og stalinisme, der borgerskapet har slåss ivrig for å få hegemoni fra midt på 70-tallet. Den overflatiske marxismekritikken til naturvernerne og feministene har en tendens til å sidestille marxismen med den såkalte modernismen. På dette grunnlaget lager de en stereotyp og feilaktig fremstilling av Marx sine grunnleggende standpunkter, presenterer det som tradisjonell marxisme og slutter seg til den postmoderne kritikken av denne skrotmarxismen.

Dette har også slått inn i den marxistiske og kommunistiske bevegelsen. Det store oppgjøret med den økologiske kritikken av marxismen er nå i gang. Jeg har skrevet om det i Røde Fane nr 4, 2000. Vi trenger et liknende oppgjør med den feministiske kritikken av marxismen. Det samme gjelder det borgerlige demokratibegrepet og det borgerlige stalinismebegrepet.

Den såkalte tradisjonelle marxismen, som altså hevder at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet vil eliminere grunnlaget for kjønnsundertrykkinga i arbeiderfamilien, har ikke noe grunnlag i det Marx sjøl skrev. Marx fremhevet alltid at også den borgerlige familieformen måtte oppheves for at kvinnen skulle kunne frigjøres. Allerede i Manifestet har Marx fire vilkår for å komme fra kapitalismen over til kommunismen. For det første oppheving av privateiendommen og lønnsarbeidet, for det andre oppheving av familien og oppdragelsen i hjemmet, for det tredje oppheving av fedrelandet og nasjonaliteten og for det fjerde oppheving av den herskende ideologien. Alt dette kan bare settes ut i livet dersom arbeiderklassen tar statsmakten gjennom en sosialistisk revolusjon. Jeg oppfatter at Marx mente at dette var helt nødvendige vilkår for kommunisme og at det ligger en gradering av viktighet i den rekkefølgen Marx presenterer de forskjellige vilkårene på.

Så vidt jeg kan se tar altså Nustad feil i sin påstand om hva Marx mener i denne saken. Det er altså mye bedre samsvar enn det som Nustad tror, mellom det som Nustad mener, og det som Marx og jeg virkelig mener. Nustad sin fremstilling av Marx setter ham i bås med andre mannssjåvinister, akkurat som hennes fremstilling av mine synspunkter setter meg i samme bås.

Etter min mening er det et faktum at en del av AKP sine kvinnelige medlemmer har en tendens til å fremstille Marx og marxismen som utgangspunktet for en ensidig og mannssjåvinistisk analyse av forholdet mellom kvinner og menn. Vi finner dette igjen i formuleringer som at de marxistiske spørsmålene fremdeles er sentrale, men at vi må finne feministiske svar på dem. Vi finner dem også i formuleringer som sier at den kapitalistiske og patriarkalske tradisjonen langt på vei er felles for den tradisjonen revolusjonære har plassert seg i – altså den marxistiske tradisjonen.

Hvis dette var gjort ut fra grundige studier av Marx, sånn at en visste hva en snakket om, hadde dette vært verdifullt og helt greit. Men når det gjøres på grunnlag av overflatisk kunnskap og sterkt karikerte og feilaktige fremstillinger av Marx sine teorier, så blir det et stort problem. Det betyr nemlig at en støtter de tendensene som allment drar i retning av å vende seg bort fra marxismen og kommunismen, og dette bidrar til at mange radikale kvinner vender seg til feminismen og reformismen isteden. Og siden feminismen er en borgerlig ideologi, så betyr dette at en vender seg til borgerlige løsninger på de problemene som kvinnene har i dette samfunnet. De siste norske feminismebøkene har stort sett hatt denne innretningen. De er positive fordi de setter lys på forskjellige former for kvinnundertrykking, men de er negative i den forstand at de politisk sett drar i retning borgerlige-reformistiske eller sosalistisk-reformistiske løsninger på problemene. Hvis en lurer på om feminismen er en borgerlig ideologi, så kan en lese kapittel seks og sju i Marilyn French: Beyond Power – on Women, Men & Morals (1985), spesielt kapittel 7, avsnitt 8. Her finnes en saklig og god fremstilling av feminismens grunnleggende posisjoner – som en borgerlig ideologi.

I artikkelen forsøker jeg å utvikle den marxistiske analysen av kvinneundertrykkingen ut fra et nytt studium av helheten i Marx sin teori. Jeg trekker derfor inn marxistiske begreper som den norske ml-bevegelsen ikke har studert, nemlig fremmedgjøring, formidling av motsigelser, fenomenenes skinn og vesen osv. Marx sin dialektikk innehold slike begreper, mens Mao sin utlegning av dialektikken som AKP stort sett har basert seg på, er mer primitiv enn dette, selv om den også har viktige innsikter. Jeg tror at Marx sin dialektikk, med de begrepene jeg har nevnt her, gir åpning for en mer korrekt og omfattende forståelse av vilkårene for kvinnefrigjøringen enn den teorien som AKP har i dag.

Jeg vet at sentrale posisjoner i AKP sin kvinnepolitikk ble utviklet ut fra studier av Kapitalen av Marx, man mener at kampen for kvinnefrigjøring må forstås ut fra et videre syn på marxismen enn det som direkte fremgår av Kapitalen. Dette er teoretiske forutsetninger som ligger som et grunnlag under analysene i Kapitalen og alt annet Marx skrev. En viktig grunn til at jeg mener dette, er at kvinneundertrykkingen er et fenomen som går over flere produksjonsformer – og ikke bare hører til kapitalismen.

Når Kjersti Ericsson skriver om dette sier hun at kvinneundertrykkingen fra tidligere epoker er overtatt av borgerskapet og er vevet inn i kapitalismens måte å fungere på. Jeg er enig i det, men synes at begrepet vevet inn er relativt upresist. Derfor forsøker jeg å si noe mer om hvordan eldre former for kvinneundertrykking er overtatt og vevet inn i kapitalismen på den ene siden, og hvordan det oppstår nye undertrykkingsformer av kvinnen under kapitalismen, som ikke er overtatt fra tidligere samfunnsformer, men som er særegen for kapitalismen. Samtidig kritiserer jeg en del av de premissene som noe av AKP sin kvinnepolitikk hviler på.

Men dette står jo i artikkelen som Nustad tar utgangspunkt i, selv om hun ikke går inn på det. Det er også mulig å finne denne artikkelen, og andre om kvinnefrigjøring, på hjemmesiden min http://home.online.no/~tervalen under egne.

Kvinnene i AKP har skapt mye bra kvinnepolitikk, men det er ingen grunn til å tro at den radikale bevegelsen har nådd visdommens endestasjon på dette feltet heller, derfor tror jeg at saklig kritikk og saklige diskusjoner fremdeles er viktig.

Morten Falck er journalist og medlem i AKP

Stefan Lindgren (1949 -):
Lenin, Stockholm: Fischer 1999, ISBN 91-7054-875-7

---

Nesten alle diskusjoner om det er mulig å endre dette jævlige samfunnet, kretser på ett eller annet vis rundt Oktoberrevolusjonen. Men uten kunnskaper vil diskusjonene gå i ring og ende blindt. Stefan Lindgrens biografi Lenin er ei bok i rett tid.

Tre dager etter Oktoberrevolusjonen ga Lenin et dekret om pressa. Han gjorde det klart at innstrammingene i pressefriheten var midlertidige. Så snart den nye makta var konsolidert, ville de bli erstattet av en lov som ville være «den videste og mest progressive på området». Lenin tenkte seg en stat der trykkefriheten var enormt utvidet, og typografiske hjelpemidler ble stilt til rådighet for alle som kunne samle et visst antall underskrifter.

Lenins drøm om den store ytringsfriheten blei knust av borgerkrigen og intervensjonskrigen. Det blei ikke setterier og trykkpresser til alle, men blodig terror og kamp for en bit brød. Hvem var denne arbeiderlederen med de store drømmene og den håndfaste praksisen? Det er snart 80 år siden han døde. Men ennå er bildet av ham preget av mytedannelser og sterke følelser. Når Gerhard Helskog forlanger anger, og «avslører» at Dagsavisens Tuva Gry Øyan har vært medlem av AKP, svarer hun med å rette en harmdirrende pekefinger mot «despoten» Lenin.

Lenin er viktig. Han er en portalfigur for vår tid, den første som ledet en seirende revolusjon og startet oppbygginga av et sosialistisk samfunn som skulle vare i flere tiår og prege verdenshistorien.

77 år etter Lenins død hersker kapitalismen mer uinnskrenket enn noen gang. Er det mulig å skape et rettferdig samfunn? Er sosialismen mulig eller bare en drøm? Og hvis den er mulig, hvordan vil den se ut? I disse tider ønsker alle seg en «demokratisk sosialisme». Men hva er demokrati – under kapitalismen og under sosialismen? Må ikke det sosialistiske demokratiet være mye større og mer omfattende, ja, mye mer reelt, enn det såkalte «demokratiet» under kapitalismen? Mens Røkke står fritt til å rasere tusenvis av arbeidsplasser og velte seg i en rikdom som skyldes andres arbeid, er strømprisene så høye at minstepensjonister ikke har råd til å holde varmen midtvinters. Og vi får aller nådigst velge administrasjon for faenskapen hvert fjerde år. Må ikke sosialismen innebære at vanlige mennesker virkelig får innflytelse over sin egen hverdag og sine egne liv?

Hvordan ble Lenins union av sosialistiske sovjetrepublikker? Den ga vel verken ytringsfrihet eller personlig sikkerhet til arbeiderne og de fattige bøndene – langt mindre makt over staten? Var den mer enn en undertrykkende politistat? Det er viktige spørsmål å finne svar på. Men det er også viktig å forstå hvorfor Sovjet-staten utviklet seg slik den gjorde.

I 1917 overtok bolsjevikene et ruinert land etter tre års krig, og da de omsider hadde seiret fire år seinere, var landets produksjonskapasitet og evne til å brødfø befolkningen drastisk redusert. Uår og hungerkatastrofe toppet krisa. Lindgren oppsummerer:

«Maskiner og lagre var oppbrukt. I byene hadde menneskene fyrt med møbler for å overleve. Millioner av bønder og foreldreløse barn dro omkring på veiene, den klassiske formen for «vandrende» hungersnød i Russland. Den lille arbeiderklassen var i praksis oppløst og dens avantgarde var stort sett falt i borgerkrigen.»

Landet måtte bygge opp et industrielt nivå som kunne stå imot imperialismen, og Sovjet hadde færre vitenskapskvinner og -menn enn Sverige. Da Stalin døde 30 år seinere, var Sovjet etter enda en krig og enorme prøvelser i ferd med å ta opp konkurransen med USA på viktige områder som romforskning. Sovjets stilling som «supermakt» fram til 1991 var noe ganske annet enn det konkursboet Lenins bolsjeviker overtok. Men det er moderne å hevde at denne økningen av levestandard, kulturelt nivå og produksjonskapasitet ikke hadde noe med sosialisme å gjøre, for det manglet demokrati. Akkurat som det er moderne å sitte ved sitt trygge skrivebord i det oljerike Norge og definere demokrati på vegne av Sovjetunionens arbeidere og bønder. For disse skrivebordsheltene er det ikke så viktig om folket har brød, klær, brensel, et jordbruk og en industri som kan sikre landet sjølstendighet, skoler, universiteter og biblioteker.

Lenin hadde et annet utgangspunkt. Han vokste opp i tsarens Russland, i folkenes fengsel. Han opplevde nød, fattigdom og ufrihet, religiøsitet og middelaldersk mangel på kunnskaper. For ham var revolusjonen ikke et spørsmål om teoretisk diskusjon, men om levekår. Han skjønte at revolusjonen var et spørsmål om klassekamp, om å erobre makta. De mange folkene i tsarens veldige imperium måtte sjøl ta makta fra herskerne og innføre sitt eget herredømme, en stat som kunne undertrykke borgerskapet og imperialismen så de ikke kunne ta makta tilbake igjen. Boka skildrer Lenins liv, og beskriver hvordan han ble en utrettelig revolusjonær organisator og leder, en mann som alltid satte revolusjonen foran alt annet. Mensjeviken Dan sa om Lenin: «Det finnes ingen mann som hver dag, tjuefire timer i strekk er opptatt av revolusjonen, som tenker og til og med bare drømmer om revolusjonen. Hva skal man gjøre med et sånt menneske?» Forfatteren Maxim Gorkij forteller at han ble forbauset da han første gang møtte Lenin: «Han var på en måte altfor alminnelig. Han gjorde ikke inntrykk av å være en leder.» Han blir også beskrevet som en mann som hadde svært lett for å le.

Stefan Lindgren skildrer Lenin i sammenheng med tid og historie. Han var formet av sin tid og sitt miljø. En ganske alminnelig mann, med stor sans for virkeligheten. Han var født i et av Europas mest tilbakeliggende land. Kunne den sosialistiske revolusjonen seire der? Lenin analyserte omhyggelig kapitalismens utvikling fram til første verdenskrig, framveksten av monopolene, av imperialismen. I dette systemet var det tilbakeliggende russiske imperiet ett av de svakeste leddene. Det ga muligheter for å bryte gjennom der, og vriste landet ut av imperialismens klør. Lenin gjorde viktige teoretiske analyser av kapitalismens utvikling i Russland, av spørsmålet om staten, av imperialismen.

Men først og fremst var han en politisk leder med dyp innsikt i det russiske samfunnet, i klassene og i klassekampen. Han kjente sitt russiske folk, han var en av dem. Uten Lenin hadde Oktoberrevolusjonen neppe funnet sted. Og om ikke bolsjevikene hadde forsvart revolusjonen med den største fasthet, ville den vært knust etter få måneder.

Marx og Engels hadde sagt svært lite om hvordan sosialismen ville arte seg. For Lenin ble jobben å utvikle et sosialistisk samfunn i virkeligheten, blant fattige analfabeter og dypt religiøse bønder. I dette arbeidet var Lenin villig til å sette de helligste av alle dogmer til side for å finne løsninger i praksis – samtidig som han forsvarte sosialismens prinsipper med en ukuelig fasthet. Men først måtte revolusjonen forsvares i en krig som var ubegripelig rå, der det ikke fantes rom for å tenke på demokrati, på ytringsfrihet og personlig rettssikkerhet. En bondebefolkning som ser sine søstre og mødre voldtatt og torturert, sine brødre og fedre brent og flådd levende, slaktet av overklassehærer og imperialistiske inntrengere, tar en brutal hevn når den slår fienden til jorda. Den spør ikke om demokratiske rettigheter. Den bruker ikke stemmeseddel. Og en slik bestialsk fiende kan heller ikke overvinnes med «demokratiske midler». Dette er et poeng som den gamle høyremannen Kåre Willoch forstår bedre enn mange teoretikere som sier de hører til på venstresida.

Lindgrens bok er grundig og kunnskapsrik. Særlig spennende er avsnittene der han gjennomgår de dokumentene som tidligere har vært hemmeligholdt, og som skal «avsløre» Lenins virkelige karakter. Lindgrens djupe og omfattende kunnskaper gir boka en nøktern styrke. Den forklarer, den gjør det mulig å forstå, ikke bare Lenin, men Sovjetunionens historie. Skildringa er konkret, tydelig. Les den, og bli klokere. Tenk om alle som deltok i diskusjonene om sosialismen hadde lest denne boka!

Lenin døde 21. januar 1924. Arbeidet med å skape sosialismen var så vidt påbegynt. Lindgren skildrer også dem som allerede kjempet om makta etter Lenins død. Når skal han følge opp med den helt nødvendige biografien om Stalin?

av Kjell Arnestad

Alle ser ut til å ha funne noko dei kan lika ved Mjøsutvalet si innstilling. «Frihet med ansvar», fridom for universiteta, fridom for studentane, internasjonalisering, samfunnsrelevans; honnørorda har sete laust når dei 18 i utvalet skreiv nesten 700 sider om naudsynte reformer i høgare utdanning.

Mjøsutvalet leverte i mai i fjor innstillinga etter to års arbeid, NOU 2000:14. Utvalet var sett saman av vitskaplege tilsette, representantar frå Norsk Studentunion, LO og NHO. Tidlegare rektor ved Universitetet i Tromsø, professor Ole Danbolt Mjøs, leidde arbeidet.

Mandatet omfatta stort sett alle forskingsmessige, fagleg organisatoriske og institusjonelle sider ved høgare utdanning. Dei endringane som utvalet gjer framlegg om, har mange gode føremål, og det er liten tvil om at universitet- og høgskulesektoren treng gjennomgripande reformer. Problemet oppstår når gode målsetnader skal setjast om i røyndom med marknaden sine interesser og reiskapar som retningsliner.

Frå akademi til serlovsselskap

Fleirtalet i utvalet vil gjera om lærestadene frå forvaltningsinstitusjon til serlovsselskap. Selskapa skal ha eit styre på elleve medlemer, der seks skal vera eksterne representantar oppnemnde av departementet. I tillegg skal det vera to vitskaplege representantar, ein administrativ og to studentrepresentantar. Departementet utgjer generalforsamlinga, som òg oppnemner styreleiar og nestleiar.

Rektors rolle vil verta radikalt endra. Kan henda er det her det er tydelegast kor gale det kan gå når akademia skal pressast inn i næringslivsmodellen. Rektor skal ikkje vera medlem av styret, men ansvarleg overfor det, og leia eit fagleg kollegium. Han vert utpeikt av styret, etter godkjenning av Kollegiet, men siste ord vil liggja hjå styret. Kollegiet er sett saman av dekanane, administrasjons- og studentrepresentantar. Dette organet skal hovudsakleg ha ansvar i faglege spørsmål. Korkje rektor, styreleiar eller styrefleirtal vil på dette viset vera valde av tilsette og studentar, men av KUF.

Nye finansieringsmodellar

Finansieringa av studiedelen skal delast i tre. Ein del vert fordelt ut frå eksamensresultat og kvaliteten på læremiljøet. Ein annan del skal avgjerast av politiske og regionale prioriteringar, medan den tredje delen vert fordelt ut frå studenttalet. Utvalet vil òg innføra stykkprisfinansiering av kandidatar og vekttalsproduksjon. Fleirtalet vil i tillegg ha ein sum på 15.000 kroner som følgjer kvar student, og som skal betalast ut når helvta av normert studietid er gjennomført.

Forskingsfinansieringa skal betrast radikalt. I løpet av fire år skal forskingsløyvingane opp på nordisk nivå og etter fem år opp på OECD-nivå. Forskingsfondet, det vil seia fondet der avkastinga vert fordelt av Noregs Forskingsråd, skal aukast til 20 milliardar.

Evaluering og akkreditering

Dei nye finansieringsmodellane byggjer på konkurranse om studentar og middel institusjonane mellom. Utvalet vil oppretta eit «Senter for evaluering og akkreditering». Senteret skal vurdera om institusjonane held seg innanfor råmene som er sett, evaluera kvaliteten på det faglege innhaldet og godkjenna institusjonar som søkjer om status som universitet eller høgskule.

Dette senteret skal visstnok vera frittståande i høve til KUF, men dette må ein nok ha sete i Mjøsutvalet for å få samanheng i. Det er nemleg departementet som utnemner styret for senteret, og det er departementet som eventuelt avgjer om institusjonen ikkje får middel over statsbudsjettet ved brot på vilkåra.

Bokstavar, bachelor og master

Det detaljerte karaktersystemet ved universiteta med laud, haud og alle nyansane mellom dei står for fall. Det skal innførast bokstavkarakterar, frå A til F. Dette er ei fullstendig tilpassing til ECTS (European Credit Transfer System) og skal visstnok vera viktig for å stimulera utveksling mellom norske og utanlandske studiestader.

Del to av «internasjonaliseringa» er avskaffinga av det sernorske gradssystemet. Cand.mag. og tilsvarande vert erstatta av bachelor-graden. Ein bachelor vert ein etter 3-3½ år, det er ei nedkorting av grunnstudiet frå dagens normerte fire år. Hovudfaget skal gjerast om til ein master-grad på fem år, eitt til to år kortare enn i dag.

Midla som vert frigjorte ved denne nedkortinga skal nyttast til å betra læremiljøet, og utvalet trur dette skal løysa problema med for låg studieprogresjon som departementet ser i dag.

«Studentane» jublar for Mjøs

Norsk Studentunion har vore eintydig positiv til utvalet sine konklusjonar og har utropt dette til studentane si reform. Tidlegare NSU-leiar Sigrun Aasland seier til Aftenposten at det skal gjera vondt å vera eit dårleg universitet. Kortare studietid, større mobilitet og straff for dårleg fagleg kvalitet er det NSU har trekt fram for å stø påstanden «studentane si reform».

Spørsmålet er vel om utvalet sine framlegg ikkje heller vil innebera mindre høve til fagleg fordjuping, meir fagleg tabloidisering og meir næringslivsstyrt forsking og fagtilbod. Dei nye finansieringsmodellane vil føra til endå større press mot små og «unyttige» fag.

NSU er òg opptekne av at akademia har vore for eliteprega. Både økonomi og faglege føresetnader har sett stengsel for mange som ønskjer seg høgare utdanning. Mjøs inneber ingen lovnader om meir pengar til studiefinansieringa, og utan høve til å vera heiltidsstudent vil deltidsarbeid halda fram med å føre til låg progresjon. Å gjera universitetsstudia fagleg «lettare» og kortare er altså NSUs svar.

For at det nye gradssystemet skal fungera, vil det vera naudsynt å velja studieløp tidleg i «karrieren», det er mellom anna snakk om ein yrkesretta og ein forskingsretta master-grad. Halde saman med det minska høvet til fordjuping og mindre fagtilbod, er det ikkje mykje att av den fridomen studentar skal få med reforma si.

Ansvar utan fridom

Mellom lærepersonalet har det vore meir tilløp til kritikk av utvalsframlegga. Sterkast i kritikken har professor Rune Slagstad vore. Han var ein av fleire som utvalet inviterte til å skriva utgreiingsvedlegg til NOU 2000:14. Slagstad hevder Mjøs-utvalets innstilling «vil BI-fisere og McDonald-fisere universitetene etter fastfood-prinsippet».

Det er heilt klart av framlegga at departementet og næringslivet vil sitja med bukta og enden i styringa av universitet og høgskular om innstillinga vert innført. Forsking vil få meir pengar, det er bra og naudsynt. Men undertittelen på rapporten, «Frihet med ansvar», er på grensa til det ureielege. Både NSU og Ole D. Mjøs legg mykje politisk godvilje til, når dei prøver å framstilla dette som framsteg for lærestadene og studentane sin fridom og kvaliteten på høgare utdanning.

Eit ideal å forsvara

Universiteta sitt sjølvstende, kritikk og danning, profesjonsfellesskapen, sanning, etisk ansvar og politisk medvit er Humboldt-idealet som den klassiske universitetsmodellen bygde på. Sjølv om dette var storborgarskapen sin modell, eit system det ikkje lenger er nyttig for «marknaden» å oppretthalda, representerer dette noko av det beste ved akademia. Ein student og forskar med fridom til fordjuping og fagleg mangfald er av det gode, både for den einskilte, for vitskapleg framsteg og for samfunnet som heilskap.

At den prøyssiske freiherr Karl Wilhelm von Humboldt (1767-1835) stod for eit akademia som det no er i progressive si interesse å forsvara mot forflating og marknadstilpassing, er kan henda uvant for mange. Ikkje mindre er det ei viktig oppgåve å sikra høvet til vitskapleg fridom og kritisk forsking. Det finst ingen total akademisk fridom. Men det finst gradar av denne. Det er ei stund sidan universitet og høgskular var kraftsentra i den progressive rørsla, både i Noreg og elles i Vesten. Om ein ikkje skal mista dette potensialet heilt, er den defensive striden mot Mjøs-utvalets innstilling og marknadstilpassinga generelt sentral.

av Liza Largoza Maza

I 1987 samarbeidet Gabriela med Kvinnefronten i Norge i en aksjon mot norske menn som kom til Filippinene for å finne filippinske koner gjennom ekteskapsbyrået Philnor. Kvinnefronten varslet oss i Gabriela når mennene reiste fra Norge, og vi demonstrerte mot dem på flyplassen i Manila og ved hotellet der de bodde.

Aksjonen fikk brei dekning i filippinske medier, og satte for første gang offentlig søkelys på postordrebrudsystemet. Debatten som fulgte førte til at det ble vedtatt ei lov som forbød ekteskapsformidlingsbyråer å annonsere på Filippinene.

Til tross for dette er situasjonen den samme i dag. Ekteskapsbyråene er involvert i brudehandel, og denne trafikken tjener som et av redskapene for internasjonal sex-handel med kvinner. Det er på høy tid at kvinner over hele verden samler seg og protesterer. I ei tid av voldsom konkurranse i den såkalte frie markedsøkonomien, tas alle tilgjengelige midler i bruk for å suge ut enorme profitter. Nest etter våpen og narkotika har salg av kvinners kropper blitt det mest lukrative, blomstrende og profitable kriminelle foretaket.

Ulike metoder benyttes for å lokke kvinnene inn i kjøttmarkedet. Etter som teknologien utvikles og fattigdommen forverres blir kvinnehandelen stadig mer sofistikert, og tempoet og størrelsen på profittutsuginga øker. Det faktum at service-sektoren i størrelse har gått forbi alle andre kategorier av jobber som er tilgjengelige for filippinere på det internasjonale arbeidsmarkedet, er en annen betingelse for den økte sexhandelen.

Et eksempel

For ei tid sida fikk vi i Gabriela en hastemelding fra Asia Pacific Mission for Filipino Migrants i Hong Kong, om at ei 16 år gammel filippinsk jente ville ankomme Manila ved midnatt. Vi ble spurt om vi kunne hente henne på flyplassen. Det var ekstremt viktig at vi møtte henne helt ute ved flyet, slik at hun kunne se oss med en gang. Dette fordi jenta var svært redd for å bli fanga og sendt tilbake til Hong Kong. Vi klarte å få tillatelse til å komme helt ut til flyet og hente henne.

Hun var offer for sexhandel. Hennes historie er typisk for historiene til svært mange unge filippinske jenter som har reist utenlands for å forsøke å finne bedre muligheter til å hjelpe sine familier hjemme. Jenta var ansatt for å arbeide som resepsjonsdame i Hong Kong, hun var forespeilt å tjene masse, og skulle sjøl verken betale reiseutgifter eller husleie. Da hun ankom Hong Kong, ble hun umiddelbart kastet for ulvene. Ungjenta gjennomgikk ufattelige lidelser i hendene på sine halliker og kunder. Hun hadde sin første seksuelle erfaring med disse mennene, og måtte betjene 8–10 menn daglig. Ung og uerfaren som hun var, hadde hun ingen mulighet til å unnslippe, og tvang seg sjøl til å gjennomføre det halliken forlangte av henne. Til slutt klarte hun altså å rømme fra bordellet til Asia Pacific Mission. Hun fortalte oss at der var mange andre filippinske kvinner i samme håpløse situasjon bare i Hong Kong. Når vi vet hvor mange filippinske kvinner som drar ut for å jobbe i utlandet, vet vi også at et uendelig stort antall kvinner opplever liknende ting.

Lurt og tvunget

Sexhandel er den systematiske og organiserte transporten av kvinner og barn med sex som betaling som formål. Enten sexhandelen foregår innenlands eller på tvers av grenser utsetter den kvinner og barn for grovt slaveri, utbytting og følelsesmessig og fysisk mishandling.

Rekrutteringen til sexhandelen forgår på ulike vis, gjennom ekteskapshandelen eller via direkte bortføring, og ikke minst; innenfor rekrutteringsprosessen for vanlig arbeid enten innenlands eller i utlandet. Bakmennenes arbeidsmetoder her er å love kvinnene arbeid som hushjelper, fabrikkarbeidere eller underholdningsarbeider, med god lønn og gode arbeidsforhold. Kvinner og barn, de fleste fra distriktene, blir rekruttert til å jobbe på lokale turiststeder, på bordeller, fabrikker med harde arbeidsvilkår eller husarbeid i de filippinske byene eller i utlandet. Kjente mottakerland for sexhandelens ofre er for eksempel Australia, Tyskland, USA, Japan, Malaysia, Singapore, Hong Kong, Taiwan, New Zealand og Midt-Østen.

Videresalg av kvinner

Gabriela har mottatt rapporter om filippinske kvinner som har vært lovet vanlige jobber i Canada, og som har endt opp som nakendansere eller som «fangdansere», der de må sitte nakne på menns fang og danse. I 1995 fikk vi rapporter om 150 filippinske kvinner som ble solgt for sex i Nigeria, mens fem filippinske kvinner rømte fra et bordell i Malaysia i januar 1996. Alle hadde blitt rekruttert til å jobbe som hushjelper, ekspeditører eller fabrikkarbeidere. Det er også rapportert om kvinner som har blitt ansatt som hushjelper, voldtatt av arbeidsgiver og deretter solgt eller leid ut til andre menn. I Japan jobber anslagsvis 150.000 asiatiske kvinner, de fleste filippinske eller thailandske som underholdere eller kommersielle sexarbeidere. I juni 1998 ble det rapportert om seks filippinske kvinner som ble solgt for sex til Nigeria, etter å ha blitt lovet jobber i Tyskland. Det er også rapportert om talløse hushjelper i Saudi-Arabia som er blitt tvunget til prostitusjon. Enda verre er det at avisene også kan melde om at filippinske ambassadeansatte har vært involvert i prostitusjonsvirksomhet og andre seksuelle overgrep mot filippinske kvinner som søkte tilflukt i velferdssentre tilknyttet ambassadene i utlandet.

Menneskehandlerne dobler sin profitt ved å selge kvinner om og om igjen. I Japan kan en bakmann videreselge en kvinne til andre bordeller for to ganger den opprinnelige prisen. Å leie ut en kvinne er også en måte å øke profitten. På månedsbasis kan en kvinne leies ut for 16.000 til 60.000 kroner.

Å holde kvinner i gjeldsslaveri er også en metode å sikre seg profitt på for bakmennene. For å bli i stand til å betale de 150.000 til 180.000 kronene de blir avkrevd ved ankomst Australia må kvinner som blir brakt dit for prostitusjon betjene rundt 200 menn (til stykkpris av 450 kroner) hver dag i to måneder, eller ti menn daglig i fire år.

Bruder til salgs

Sjøl om ekteskapsbyråene er blitt forbudt på Filippinene, er de likevel blitt mer effektive til å handle med kvinner. En rekke internettsider har bilder av unge kvinner, med navn, drømmer og andre personlige opplysninger. Med et tasteklikk kan interesserte menn mot en liten avgift skaffe seg informasjon om kvinner som de kan beile til og gifte seg med. I USA og mange europeiske land er kjøp og salg av bruder lovlig. Aviser annonserer med at asiatiske kvinner er vakre, trofaste, kjælne og sexy, blide og hjemmekjære, flittige, forsiktige med penger og avhengige. Kvinner av ulik alder prises ulikt, som kommersielle varemerker. For ytterligere å tiltrekke kjøpere tilbyr til og med enkelte byråer en måneds prøveperiode, som en slags 30 dagers garanti.

Samtidig som det finnes en del vellykka ekteskap som får mye publisitet, er det også rapportert mange tilfeller av følelsesmessig, fysisk og seksuell mishandling som kvinner i arrangerte, blandete ekteskap opplever. Historiene til disse kvinnene handler om hardt arbeid i avsides, snødekte områder i tilfeller der deres ektemenn er bønder. Det handler om kultursjokk, isolasjon, språkbarrierer, prostitusjon, hjemmevold, og drap. Vi kjenner også til flere tilfeller av filippinske postordrebruder som er blitt solgt videre av sin ektemann til andre menn.

Gabriela Network i New York rapporterer at rundt 5.000 filippinske kvinner årlig kommer til USA som postordrebruder. I Australia er der anslagsvis 20.000 filippinske postordrebruder. Offisielle australske statistikker viser at filippinske kvinner har seks prosent større risiko enn australske kvinner for å bli mishandlet av sin mann. I Australia brukes også «seriesponsing» som rekrutteringsmetode: En kvinne blir «sponset» økonomisk inn i Australia av en potensiell ektemann. Hvis forholdet ikke fungerer, blir det avsluttet, og mannen henter en ny kvinne. Vi vet om en australsk mann som har sponset så mange som sju kvinner på denne måten.

Til tross for de alarmerende tilfellene av utbytting, blir likevel stadig flere filippinske kvinner tiltrukket av dette systemet for ekteskapsannonsering, fordi de ser det som en sjanse til å skaffe seg et bedre liv.

Rapporter om vold mot utvandrede filippinske kvinner fortsetter å dukke opp i avisene våre. Migrante International, en organisasjon for filippinske utvandrere, registrerte 40.000 tilfeller av overgrep mot filippinske kvinnelige utvandrere i 1995. Ifølge avisene ankommer det to døde utenlandsarbeidere daglig til flyplassen i Manila. Bare på de ni månedene fra januar til september i 1998 døde mer enn 500 utenlandsarbeidere.

Bakmenn

Antallet filippinske kvinner som blir solgt i prostitusjon forblir et anslag, ettersom kvinner tier om sin lidelse av frykt for represalier eller stigmatisering. I mellomtiden håver alle bakmennene som er involvert i den blomstrende internasjonale sex-handelen inn enorme profitter. Det gjelder både dem som rekrutterer kvinnene, ekteskapsformidlere og hallikene. Også den filippinske regjeringen profitterer stort på det enorme sex-salget. Regjeringen opptrer i dag som den best organiserte halliken for salg av filippinske kvinner og barn. Bare i 1997 utgjorde bidrag fra utenlandsarbeiderne ca. 52 millioner kroner. Faktisk har 40 prosent av nettoinntektene kommet fra utenlandsarbeiderne helt siden 1991. Når vi vet at kvinneandelen av dem som reiser ut var 54 prosent i 1997, er det opplagt at profitten fra kvinners kropper og arbeidskraft tjener som en regelrett livbøye for den synkende filippinske økonomien.

Turisme

Også turismen har lagt forholdene til rette for og oppmuntret til økt handel med kvinner og barn. Turismen er en sentral inntektskilde for dollar, bare overgått av inntektene fra frihandelssonene. Fra 1992 til 1997 økte dollarinntektene fra turismen med 256,3 prosent, fra 842 millioner dollar til 3 milliarder. Antall turister som kom til landet ble doblet, fra 1,153 millioner i 1992 til 2,2, millioner i 1997.

Til tross for at regjeringa benekter at deres turistprogram oppmuntrer til prostitusjon, er det et ubestridelig faktum at de 600.000 prostituerte kvinnene og barna man anslår finnes i landet, i hovedsak er spredt rundt i turistområdene. Regjeringa legaliserer også bokstavelig talt prostitusjon ved å innføre lisenser for såkalte kommersielle sex-arbeidere og «Guest Relations Offisers», og til foretak som ansetter disse kvinnene. Flyplasser og havner som blir bygd rundt omkring i landet for å lette innreise og utreise for turistene tjener også som inn- og utreiseporter for sexhandel.

Baser for USA

Ut fra dette er det lett å forstå hvorfor de styrende fra nasjonalt ned til lokalt nivå presser på for å få vedtatt Visiting Forces Agreement (VFA), en avtale som ble ratifisert i 1999, og som tillater USA fri bruk av våre havner, land og vann til militære formål. VFA skaffer ikke bare regjeringa støtte fra USA, men lover også så vel lukrative forretninger som etablering av «hvile- og rekreasjonssentre». Disse forventes å bli etablert i tilknytning til de drøyt 22 havnene over hele landet som skal åpnes for amerikanske tropper. Erfaringen fra byene Angeles og Olangopo da USA hadde baser der, var at hvile- og rekreasjonsindustrien utgjorde hoveddelen av inntektene. Dermed var disse to byene i stand til å leve av prostitusjonen til kvinnene og barna i denne «industrien».

Levekårene tynes

Estradaregimet har vist seg ikke å skille seg fra sine forgjengere når det gjelder å legge seg flate for interessene til USA-imperialismen, multinasjonale selskaper og lokale eliter. Regimet fortsetter det økonomiske programmet som er eksportorientert, avhengig av import og drevet av gjeld. Under globaliseringens fane har politikken med liberalisering, privatisering og deregulering bare forverra krisa i den halvkoloniale og halvføydale økonomien, og økt fattigdommen og lidelsene til det filippinske folket, særlig kvinnene.

Arbeidsløsheten for kvinnene øker. Kvinnene er de første som blir sagt opp i fabrikker og på offentlige arbeidsplasser. Daglig minimumslønn på rundt 50 kroner i Metro Manila er langt under det faktiske levekostnadene på 90 kroner som trengs for å dekke grunnbehovene til en familie på seks.

I jordbruksområdene blir bondefamilier drevet vekk fra sine tradisjonelle forsørgelsesmetoder når store landområder blir lagt om til produksjon av eksportavlinger, kommersiell drift og turisme-formål. Militariseringa av landsbygda for å rydde plass for regjeringas utviklingsprogram og privat landspekulasjon presser bondefamilier til byene, der kvinner og barn blir lette ofre for prostitusjon og sexhandel.

Statlig hallik

Ettersom den filippinske økonomien stadig forverres, og tusenvis av kvinner mister jobbene, vil handelen med kvinner fortsette å blomstre. Ved å tillate og opprettholde denne type arbeidsmarked, samt arbeidseksportprogrammet og turismeprogrammet, som begge er tett knyttet til salg av kvinners kropper og seksualitet, blir den filippinske regjeringa den største og mektigste halliken. Ved å oppmuntre emigrasjonsindustrien utøver regjeringen den største forbrytelsen; statlig seksualisert vold.

Menneskehandlerne, inkludert disse som kjøper kvinnenes kropper, må bli straffet. Ofrene må få hjelp. Men det største ansvaret hviler på dem som har skapt forholdene som framelsker prostitusjonen, og som i realiteten tjener på den.

Mottakerlandene, som USA, Japan og europeiske land, bør heller ikke snike seg unna ansvaret. Tross alt er det deres politikk som har sendt nasjoner inn i fattigdom, rasert vår økonomi, ødelagt miljøet vårt, sugd ut superprofitt fra vår billige arbeidskraft, påført oss kriger, konflikter og spenninger mellom folkegrupper, og støttet diktaturer i våre land: Alt dette utgjør de underliggende årsaker som driver kvinner og barn inn i menneskehandlernes ventende armer. Disse landene profitterer også direkte på kjøtthandelen: Anslag viser at sexhandelen bidrar med mellom to til 14 prosent av et lands bruttonasjonalprodukt. På verdensbasis blir inntekten på sexhandelen anslått til 17 milliarder dollar årlig.

Purple Rose Campaign

Det er med utgangspunkt i denne situasjonen at Gabriela har tatt initiativ til en internasjonal kampanje mot sexhandel med filippinske kvinner og barn. Purple Rose Campaign er en global kampanje for å avsløre og bekjempe sexhandelen og profittørene. Et av aspektene ved kampanjen er å spre Purple Rose-nålen, en stilisert rose med lilla farge. Vi har valgt den lillafargete rosa som vårt symbol, fordi en lillafarget rose ikke eksisterer for sin egen skyld, men er kunstig skapt for at andre skal glede seg over og tjene penger på den. Kvinner og barn som er ofre for sexhandelen, mange av dem fra den tredje verden, er blitt gjort eksotiske på samme måte som disse rosene. De er også redusert til å bli kun objekter for andres glede, og inntektskilder for andre.

Ved å bære den fiolette rosen blir du en del av den globale kampanjen mot sexhandel. For den fiolette rosen er ikke bare et symbol på den det økende antall ofre for kvinnehandelen, men også et symbol på motstand.

Kampanjen tar ikke bare mål av seg til å organisere motstanderne av kvinnehandelen, men enda viktigere; å involvere ofrene sjøl i kampanjen. Vårt mål er å få ofre og potensielle ofre – kanskje vår venninne, vår nabo, vår søster, alle kvinner – til sjøl å gå i bresjen for kampen mot den globale sex-handelen med kvinner og barn.

På denne måten blir Purple Rose Campaign et vitnemål på vår motstand mot seksuelt slaveri. Den viser forbindelsen mellom den økende prostitusjonen og kvinnehandelen og imperialistisk globalisering.

Du kan lese mer om Purple Rose Campaign på http://www.shaman.drak.net/silver/purplerose.html. Mer informasjon om Gabriela finner du på http://members.tripod.com/%7Egabriela_p/ og på http://www.gabnet.org/

av Morten Falck

Nesten alle diskusjoner om det er mulig å endre dette jævlige samfunnet, kretser på ett eller annet vis rundt Oktoberrevolusjonen. Men uten kunnskaper vil diskusjonene gå i ring og ende blindt. Stefan Lindgrens biografi Lenin er ei bok i rett tid.

Tre dager etter Oktoberrevolusjonen ga Lenin et dekret om pressa. Han gjorde det klart at innstrammingene i pressefriheten var midlertidige. Så snart den nye makta var konsolidert, ville de bli erstattet av en lov som ville være «den videste og mest progressive på området». Lenin tenkte seg en stat der trykkefriheten var enormt utvidet, og typografiske hjelpemidler ble stilt til rådighet for alle som kunne samle et visst antall underskrifter.

Lenins drøm om den store ytringsfriheten blei knust av borgerkrigen og intervensjonskrigen. Det blei ikke setterier og trykkpresser til alle, men blodig terror og kamp for en bit brød. Hvem var denne arbeiderlederen med de store drømmene og den håndfaste praksisen? Det er snart 80 år siden han døde. Men ennå er bildet av ham preget av mytedannelser og sterke følelser. Når Gerhard Helskog forlanger anger, og «avslører» at Dagsavisens Tuva Gry Øyan har vært medlem av AKP, svarer hun med å rette en harmdirrende pekefinger mot «despoten» Lenin.

Lenin er viktig. Han er en portalfigur for vår tid, den første som ledet en seirende revolusjon og startet oppbygginga av et sosialistisk samfunn som skulle vare i flere tiår og prege verdenshistorien.

77 år etter Lenins død hersker kapitalismen mer uinnskrenket enn noen gang. Er det mulig å skape et rettferdig samfunn? Er sosialismen mulig eller bare en drøm? Og hvis den er mulig, hvordan vil den se ut? I disse tider ønsker alle seg en «demokratisk sosialisme». Men hva er demokrati – under kapitalismen og under sosialismen? Må ikke det sosialistiske demokratiet være mye større og mer omfattende, ja, mye mer reelt, enn det såkalte «demokratiet» under kapitalismen? Mens Røkke står fritt til å rasere tusenvis av arbeidsplasser og velte seg i en rikdom som skyldes andres arbeid, er strømprisene så høye at minstepensjonister ikke har råd til å holde varmen midtvinters. Og vi får aller nådigst velge administrasjon for faenskapen hvert fjerde år. Må ikke sosialismen innebære at vanlige mennesker virkelig får innflytelse over sin egen hverdag og sine egne liv?

Hvordan ble Lenins union av sosialistiske sovjetrepublikker? Den ga vel verken ytringsfrihet eller personlig sikkerhet til arbeiderne og de fattige bøndene – langt mindre makt over staten? Var den mer enn en undertrykkende politistat? Det er viktige spørsmål å finne svar på. Men det er også viktig å forstå hvorfor Sovjet-staten utviklet seg slik den gjorde.

I 1917 overtok bolsjevikene et ruinert land etter tre års krig, og da de omsider hadde seiret fire år seinere, var landets produksjonskapasitet og evne til å brødfø befolkningen drastisk redusert. Uår og hungerkatastrofe toppet krisa. Lindgren oppsummerer:

«Maskiner og lagre var oppbrukt. I byene hadde menneskene fyrt med møbler for å overleve. Millioner av bønder og foreldreløse barn dro omkring på veiene, den klassiske formen for «vandrende» hungersnød i Russland. Den lille arbeiderklassen var i praksis oppløst og dens avantgarde var stort sett falt i borgerkrigen.»

Landet måtte bygge opp et industrielt nivå som kunne stå imot imperialismen, og Sovjet hadde færre vitenskapskvinner og -menn enn Sverige. Da Stalin døde 30 år seinere, var Sovjet etter enda en krig og enorme prøvelser i ferd med å ta opp konkurransen med USA på viktige områder som romforskning. Sovjets stilling som «supermakt» fram til 1991 var noe ganske annet enn det konkursboet Lenins bolsjeviker overtok. Men det er moderne å hevde at denne økningen av levestandard, kulturelt nivå og produksjonskapasitet ikke hadde noe med sosialisme å gjøre, for det manglet demokrati. Akkurat som det er moderne å sitte ved sitt trygge skrivebord i det oljerike Norge og definere demokrati på vegne av Sovjetunionens arbeidere og bønder. For disse skrivebordsheltene er det ikke så viktig om folket har brød, klær, brensel, et jordbruk og en industri som kan sikre landet sjølstendighet, skoler, universiteter og biblioteker.

Lenin hadde et annet utgangspunkt. Han vokste opp i tsarens Russland, i folkenes fengsel. Han opplevde nød, fattigdom og ufrihet, religiøsitet og middelaldersk mangel på kunnskaper. For ham var revolusjonen ikke et spørsmål om teoretisk diskusjon, men om levekår. Han skjønte at revolusjonen var et spørsmål om klassekamp, om å erobre makta. De mange folkene i tsarens veldige imperium måtte sjøl ta makta fra herskerne og innføre sitt eget herredømme, en stat som kunne undertrykke borgerskapet og imperialismen så de ikke kunne ta makta tilbake igjen. Boka skildrer Lenins liv, og beskriver hvordan han ble en utrettelig revolusjonær organisator og leder, en mann som alltid satte revolusjonen foran alt annet. Mensjeviken Dan sa om Lenin: «Det finnes ingen mann som hver dag, tjuefire timer i strekk er opptatt av revolusjonen, som tenker og til og med bare drømmer om revolusjonen. Hva skal man gjøre med et sånt menneske?» Forfatteren Maxim Gorkij forteller at han ble forbauset da han første gang møtte Lenin: «Han var på en måte altfor alminnelig. Han gjorde ikke inntrykk av å være en leder.» Han blir også beskrevet som en mann som hadde svært lett for å le.

Stefan Lindgren skildrer Lenin i sammenheng med tid og historie. Han var formet av sin tid og sitt miljø. En ganske alminnelig mann, med stor sans for virkeligheten. Han var født i et av Europas mest tilbakeliggende land. Kunne den sosialistiske revolusjonen seire der? Lenin analyserte omhyggelig kapitalismens utvikling fram til første verdenskrig, framveksten av monopolene, av imperialismen. I dette systemet var det tilbakeliggende russiske imperiet ett av de svakeste leddene. Det ga muligheter for å bryte gjennom der, og vriste landet ut av imperialismens klør. Lenin gjorde viktige teoretiske analyser av kapitalismens utvikling i Russland, av spørsmålet om staten, av imperialismen.

Men først og fremst var han en politisk leder med dyp innsikt i det russiske samfunnet, i klassene og i klassekampen. Han kjente sitt russiske folk, han var en av dem. Uten Lenin hadde Oktoberrevolusjonen neppe funnet sted. Og om ikke bolsjevikene hadde forsvart revolusjonen med den største fasthet, ville den vært knust etter få måneder.

Marx og Engels hadde sagt svært lite om hvordan sosialismen ville arte seg. For Lenin ble jobben å utvikle et sosialistisk samfunn i virkeligheten, blant fattige analfabeter og dypt religiøse bønder. I dette arbeidet var Lenin villig til å sette de helligste av alle dogmer til side for å finne løsninger i praksis – samtidig som han forsvarte sosialismens prinsipper med en ukuelig fasthet. Men først måtte revolusjonen forsvares i en krig som var ubegripelig rå, der det ikke fantes rom for å tenke på demokrati, på ytringsfrihet og personlig rettssikkerhet. En bondebefolkning som ser sine søstre og mødre voldtatt og torturert, sine brødre og fedre brent og flådd levende, slaktet av overklassehærer og imperialistiske inntrengere, tar en brutal hevn når den slår fienden til jorda. Den spør ikke om demokratiske rettigheter. Den bruker ikke stemmeseddel. Og en slik bestialsk fiende kan heller ikke overvinnes med «demokratiske midler». Dette er et poeng som den gamle høyremannen Kåre Willoch forstår bedre enn mange teoretikere som sier de hører til på venstresida.

Lindgrens bok er grundig og kunnskapsrik. Særlig spennende er avsnittene der han gjennomgår de dokumentene som tidligere har vært hemmeligholdt, og som skal «avsløre» Lenins virkelige karakter. Lindgrens djupe og omfattende kunnskaper gir boka en nøktern styrke. Den forklarer, den gjør det mulig å forstå, ikke bare Lenin, men Sovjetunionens historie. Skildringa er konkret, tydelig. Les den, og bli klokere. Tenk om alle som deltok i diskusjonene om sosialismen hadde lest denne boka!

Lenin døde 21. januar 1924. Arbeidet med å skape sosialismen var så vidt påbegynt. Lindgren skildrer også dem som allerede kjempet om makta etter Lenins død. Når skal han følge opp med den helt nødvendige biografien om Stalin?

av Pål Steigan

Høsten 2000 var det en ny runde med ny-maccarthyisme i norske medier. Det startet med TV2s Rikets tilstand og gikk videre i pressa, særlig i VG. Verken Gerhard Helskog i TV2 eller herrene Bø og Versto i VG var særlig interesserte i sette seg inn i bakgrunnen for det som skjedde i Sørøst-Asia. De var på kommunistjakt og krevde knefall og bekjennelser.

Heldigvis var det mange som tok til motmæle, og på sett og vis endte vel debatten uavgjort. Jeg nektet å delta i TV2s opplegg, fordi det var en spesialkonstruert gapestokk. Det betyr ikke at jeg ikke vil diskutere for eksempel Kambodsja eller Kina. Det gjør jeg mer enn gjerne.

I oktober 1978 var jeg i Kambodsja og møtte Pol Pot, Khieu Samphan og en del andre Røde Khmer-ledere, og sammen med blant andre Tron Øgrim reiste jeg rundt i landet ei ukes tid. Vi hadde naturligvis både hørt og lest historier om terror i Kambodsja før vi dro, men vi var også vant til at CIA under hele Vietnamkrigen hadde spredd den typen historier for å dekke over sitt massive folkemord i Sørøst-Asia, så vi festet ikke mye lit til det. Tilliten til vestlig presse ble ikke styrket da vi oppdaget at en av dem som fulgte oss rundt i landet var en som i følge vestlige kilder var blitt likvidert av Pol Pot bare noen måneder tidligere.

La meg stoppe litt her. Er det noen som husker «serbernes folkemord i Kosovo». Under krigen mot Jugoslavia i fjor hevdet Nato-kilder at opptil 500.000 albanske menn var «savnet og antakelig døde», og ordet folkemord ble slått opp med krigstyper. Etter Jugoslavias nederlag har internasjonale eksperter trålet landet på jakt etter massegraver og de har funnet ca. 3.000 ofre. Det ble utvilsomt begått grusomme overgrep mot albanerne, men påstandene om folkemord var fabrikasjoner og løgner beregnet på å få et internasjonalt publikum til å akseptere Natos folkerettstridige krig mot Jugoslavia. Og siden nesten ingen leser dementier, er det vel fortsatt mange som tror at det faktisk ble drept hundretusener av albanere i Kosovo.

En sinnsvak kjempe

Denne typen propaganda ble ikke funnet opp i fjor. CIA drev med dette på seksti- og syttitallet også. Vietnamkrigen hadde lært oss å ikke stole på vestlige medier når det gjaldt angivelige overgrep begått av frigjøringsbevegelser. Vi regnet med at propagandaen mot Kambodsja var av samme slaget, at den hadde til hensikt å rettferdiggjøre en ny invasjon. Så kom vi til den kambodsjanske landsbygda. Det var en vanvittig opplevelse. På den ene sida var landet frodig og vakkert, og på den andre sida var det så maltraktert og ødelagt at det var vanskelig å finne dekkende beskrivelser. Vi så ikke et hus, ikke en landsby, ikke en vei fra tida før 1975 som ikke var ødelagt eller alvorlig skadet av den amerikanske bombinga. Det så ut som om en sinnsvak kjempe hadde gått berserk med en mektig ljå og en enorm plog. Bombekraterne var overalt, palmene var kuttet over på midten. Kambodsja er på størrelse med Sør-Norge. Da amerikanerne begynte å bombe landsbygda i 1969 bodde kanskje 6 millioner mennesker på dette området. Deler av landsbygda var like tett befolket som Asker og Bærum. De amerikanske bombeflyene teppebombet dette landet fra sin trygge posisjon over skydekket. De gjorde det i år etter år og slapp i alt flere tonn sprengstoff enn det falt over hele Europa under 2. verdenskrig. Ødeleggelsene og de menneskelige lidelsene var enorme. Særlig i 1973 gikk bombinga opp i et slikt omfang at den finske undersøkelseskommisjonen, som også undersøkte anklagene mot Røde Khmer, brukte betegnelsen folkemord. Mellom 500.000 og 700.000 mennesker skal ha blitt drept og over 2 millioner flyktet inn i byene.

Det er helt meningsløst å ikke se det som seinere skjedde under Røde Khmer i lys av dette. Lon Nol-regimet i Pnohm Penh ikke bare hjalp amerikanerne med å gjennomføre dette. Det var direkte delaktig og medansvarlig. Hva gjør sånt med et land? Hva gjør det med de menneskene som overlever helvetet? Jeg aner ikke åssen jeg hadde vært hvis jeg hadde overlevd et sånt mareritt. Jeg aner ikke åssen jeg ville oppført meg overfor dem av mine «landsmenn» som hadde stått i ledtog med dem som bombet slekta mi til slintrer. Jeg garanterer ikke at jeg ville ha blitt en mester i barmhjertighet og toleranse.

Pol Pots terror

Klart jeg tar avstand fra terroren under Pol Pot. Krystallklart. Men er det lov å diskutere det løsrevet fra USAs folkemord fra lufta? Holder det historisk og moralsk? Hvordan skal man vurdere det etiske ståstedet til dem som gir fredsprisen til en Kissinger, som var en av de hovedansvarlige for bombeterroren?

Les De hengtes opprør av Traven. Han forteller om den årelange, blodige undertrykkelsen av mahognyslavene i Mexico. De hadde vært torturert av leiemorderne og slavedriverne for amerikanske og europeiske tømmerkompanier i årevis. Hva skjedde da de reiste seg til opprør? Traven forteller den historien også. De forpinte grep matchetene og meide ned for fote, slavedrivere, formenn, kvinner og barn. Forferdelig, uhyrlig. Men går det virkelig an å se dette løsrevet fra det systemet som gjorde dem sånn? Hvis man gjør det, blir man ikke da en agent for et system som holder seg med mahognyslaver?

Eller les To byer av Charles Dickens. Han var mot jakobinerne og deres terror, og han legger ikke fingrene imellom når han beskriver dem og den. Men han sier samtidig at dersom man ikke ønsker at folk skal bli sånn, må man ikke behandle dem slik den franske adelen behandlet de undertrykte.

Naturligvis så vi ingen terror da vi besøkte Kambodsja, og vi så ingenting som kunne tyde på en militær spenning mellom Røde Khmer og lokalbefolkningen. Det vi så, var som sagt et voldtatt og lemlestet land, og vi så folk som bygde demninger og hus og som plantet ris. De hadde gjort noe så dristig som å bryte med den internasjonale økonomiske systemet, avskaffe pengene og innført direkte distribusjon av varer. Det var altså en opphevelse av markedet med ett slag. Den gangen så vi dette som et løfterikt eksperiment. I dag vil jeg nærmest betrakte det som en desperat handling for å forsøke å overleve.

Det at vi ikke så spor av noe som kunne minne om terror beviser ingenting. I dag er jeg ikke det minste i tvil om at det ble begått en helt uakseptabel terror fra Røde Khmers side. Omfanget kan jeg ikke uttale meg om. Påstandene om millioner drepte er sinnssvake.

Den finske undersøkelseskommisjonen snakker om mellom 75.000 og 150.000 henrettelser og bortimot en million døde av sult, overbelastning, drap og andre årsaker. Michael Vickery, som Noam Chomsky fester stor lit til, nevner tall på om lag 750.000 døde av alle årsaker fra sult og underernæring til henrettelser.

Blodtørstighet?

Jeg kan verken verifisere eller avkrefte disse tallene. Uansett ser jeg det som hevet over tvil at det var en omfattende terror. Hvorfor oppsto denne terroren? Dels har det sjølsagt bakgrunn i hatet fra krigen. Dette er en mekanisme som er kjent fra Europa etter 2. verdenskrig. Titusener av kollaboratører ble henrettet i det stille før noe rettsoppgjør var i gang. Men dels har det også sammenheng med Røde Khmers politikk. Pol Pot og hans folk mente at de hadde lært av Kinas feil. Et nytt borgerskap hadde oppstått innenfor staten og kommunistpartiet i Kina. For å unngå dette ville Pol Pot en gang for alle rykke opp alle røttene til klassesamfunnet med ett slag. Dette kan høres veldig revolusjonært ut, og jeg har kjent ikke så få snille og vennlige mennesker som virkelig trodde og tror at det er mulig for et sosialistisk samfunn å utrydde alle restene av kapitalismen med ett slag. Men i virkeligheten har det ingenting med marxisme å gjøre. Resultatet ble at alle som representerte den gamle økonomien ble fiender, og det gjaldt ikke bare kompradorene og borgerskapet, men alle i byene, også småborgerskap og arbeidere.

Jeg tror med andre ord at noen av de verste overgrepene fra Røde Khmers side ikke kom av en spesiell blodtørstighet, men av en feil analyse og en feil strategi. Den kinesiske kulturrevolusjonen, med alle sine spennende og anti-autoritære ideer, inneholdt store idealistiske feilvurderinger. Man trodde på viljens makt over materien til den grad at man fullstendig overså en del elementære økonomiske og materielle problemer. Hos Røde Khmer er disse feilene reindyrket. En slik idealistisk politikk fører også med seg at når virkeligheten melder seg, blir alle problemer oppfattet som sabotasje og jakten på fiender i egne rekker akselererer.

Det jeg har lært av dette, er blant annet å innta en innbitt skepsis til vidunderløsninger som med «ett slag» eller «på sju år» eller liknende skal «fjerne alle rester av kapitalismen». Det har vært prøvd. Flere ganger. Og det gikk til helvete hver gang. Dette til tross for at de menneskene som lanserte slike ideer ikke nødvendigvis var dårlig eller spesielt undertrykkende mennesker. Noen av de verste overgrepene i sosialismen har vært gjort med utgangspunkt i de beste intensjoner.

Mao og den norske regjeringa

Hva så med Kina? Når massemediene i dag omtaler Mao som massemorder, må jeg protestere. Den norske regjeringa sendte en kondolanse til Kinas regjering i samband med Maos død. Der ble han omtalt som «en stor lærer for verdens folk». Jeg tror det er nærmere sannheten. Mao ledet den største frigjøringskampen og den største revolusjonen i menneskehetens historie. Å avskrive ham på den måten enkelte gjør, er helt feil. Det var da heller ikke Maos autoritære sider som tiltrakk en hel ungdomsgenerasjon over hele verden, det var den anti-autoritære Mao. Det var den Mao som oppfordret ungdommen til å angripe hovedkvarteret og som sa til kommunistiske pamper at de var dumme når de så ned på vanlige folk. «Tjen folket! Folket er de virkelige heltene,» sa Mao. Det var dette budskapet herskere over hele verden fryktet, og som vi flokket oss omkring. Her hjemme prøvde vi å omsette dette i praksis ved å bekjempe pampevesen og fremme respekt for arbeidsfolk. Vi tok jobber i industrien og lærte mye av arbeidskameratene og det kom mye bra politikk ut av det. Erling Folkvords mangeårige kamp mot korrupsjon og maktmisbruk i Oslo kommune er god gammel maoisme.

Men Mao gjorde også katastrofale feil. Den største av dem var «Det store spranget framover».

Tidlig på åttitallet offentliggjorde Kina sin første landsomfattende folketelling. Da jeg leste tallene fra den, ble jeg sjokkert over å se at to-tre årskull fra rundt 1957-58 var dramatisk mye mindre enn de skulle ha vært. Hvis en framskriver befolkningstrendene forut for 1957 eller tilbakeskriver trenden etter 1960 ser det ut som om det mangler mellom 20 og 30 millioner mennesker. Dette fikk meg til å reise avgjørende innvendinger mot den politikken som ble ført i Kina på slutten av 1950-tallet. Folketellinga forteller ikke hvor mange som døde av sult i disse årene, men den angir konturene av en hungerkatastrofe. Massevis av barn må ha dødd av sult og underernæring, og antakelig var forholda så ekstreme at kvinnene sluttet å føde barn. Da jeg besøkte Kina som leder for en AKP-delegasjon i 1984 fortalte lokale ledere i Jinan-provinsen at bare i deres provins døde mellom en og to millioner mennesker av sult. De som er interessert i en grundigere gjennomgang av denne perioden kan lese min bok, Veiskille, gitt ut på Forlaget Oktober i 1990. De som leser den, vil også se at jeg kritiserer og analyserer hva slags feil fra Maos og kommunistpartiets side som førte opp til denne katastrofen.

Maos feil kan kanskje til dels forstås, dels fordi man i Kina rundt 1956-57 oppriktig, og ikke helt uten grunn, fryktet et amerikansk angrep. Det var bare 3-4 år siden at den amerikanske øverstkommanderende i Korea-krigen hadde vært tilhenger av å atombombe Kina. KKP fryktet at noe slikt kunne skje, og regnet med at Sovjetunionen ville svikte dem. Derfor ville de raskt gjøre landet sjølforsynt på grasrotnivå. I tillegg fantes det et revolusjonært overmot og en tro på viljens makt over økonomien som var nesten grenseløs. Grunnen til at feilene kunne utvikle seg så langt og få så alvorlige konsekvenser, var at det fantes grunnleggende svakheter i det indre livet i Kinas kommunistiske parti og at det ikke fantes noen demokratisk tradisjon.

Mediene har aldri interessert seg for en revolusjonær og marxistisk oppsummering av disse tingene. De vil ha forbrytere og angrende syndere. Til dette får de ingen hjelp av meg.

Jeg angrer ikke at jeg støttet Kina, Albania, Vietnam og Kambodsja mot imperialismen. Jeg ville vært skamfull om jeg ikke hadde gjort det. Hadde jeg hatt sjansen, ville jeg gjort det igjen, men naturligvis ikke så blåøyd og ukritisk som den gangen.

Konsekvensetikk

Men hva med dem som har kjempet imperialismens sak hele veien? Hvor står de? Globaliseringa og markedsliberalismen fører til at millioner av mennesker dør. Markedsliberalismen dreper i stor skala, hver dag, hver time, hvert minutt. Hele det afrikanske kontinentet forblør. Etter kapitalismens endelige seier i Sovjetunionen er den gjennomsnittlige levealderen særlig for menn gått dramatisk ned. Den italienske dagsavisa La Repubblica meldte i november at tallet på slaver i verden har økt fra ca. 90 millioner ved Murens fall til ca. 150 millioner i dag. Dette kan vanskelig lastes kommunistene eller venstresida. Hvorfor sier ikke TV2 noe om dette? Dette handler om kvinner og barn som er råvarer i sex- og pornoindustrien og organhandelen. Det er de svakeste av de svake. Jeg mener at de er ofre for et økonomisk system, og hvis man først er inne på konsekvensetikk, har dette økonomiske systemet mye å svare for.

Jeg angrer ikke at vi tok opp kampen mot imperialismen og for sosialismen og for menneskets frigjøring fra undertrykking og utbytting. Jeg angrer ikke at jeg var med på å bygge det største ml-partiet i Vesten eller at mange for alltid eller for en periode ga opp en karriere for å jobbe på en vanlig arbeidsplass. Tvert om, jeg er stolt av det. Sjølsagt gjorde jeg mange tabber og dumheter, men hvis en stiller seg så store mål som vi gjorde og jobber så hardt for å lykkes, er det nesten ikke til å unngå at man gjør feil. Det hadde vært langt verre å ikke prøve. For denne innsatsen har jeg stått på den korte lista til POT og andre overvåkere i mange år. De brukte en milliard kroner og tusenvis av mennesker på å overvåke oss. Jeg tar det som et kompliment. Det jeg beklager mest av alt er at vi ikke var dyktige nok eller sterke nok til å lykkes.

Vi får håpe at de som kommer etter oss er dyktigere enn oss på alle måter, slik at de lykkes der vi mislyktes. Men er de det, er jeg redd de må forberede seg på svært dårlig omtale i VG og TV2.

von Pål Steigan

Im Herbst 2000 gab es in den norwegischen Medien eine neue Runde des Neo-McCarthyismus. Sie begann in der TV2-Sendung Rikets tilstand und setzte sich in der Presse, insbesondere in der VG (Verdens Gang), fort. Weder Gerhard Helskog von TV2 noch die Herren Bø und Versto von der VG waren besonders daran interessiert, die Hintergründe für das, was in Südost-Asien geschehen war, zu erkunden. Sie waren auf Kommunistenjagd und forderten einen Kniefall und reumütige Bekenntnisse. Glücklicherweise gab es viele, die sich dem widersetzten, und gewissermaßen endete die Debatte unentschieden. Ich lehnte eine Einladung zu dem Vorhaben von TV2 ab, da es sich um einen speziell konstruierten Pranger handelte. Das bedeutet nicht, dass ich nicht über z.B. Kambodscha oder China diskutieren will. Dies tue ich mehr als gerne.

Im Oktober 1978 war ich in Kambodscha und traf Pol Pot, Khieu Samphan und einige andere Führer der Roten Khmer, und gemeinsam mit u.a. Tron Øgrim reiste ich für eine Woche in dem Land herum. Wir hatten natürlich bereits vor unserer Reise Geschichten über Terror in Kambodscha gelesen als auch gehört, aber es war uns auch bekannt gewesen, dass der CIA während des gesamten Vietnamkrieges Geschichten dieses Typs verbreitet hatte um seinen massiven Völkermord in Südost-Asien zu vertuschen, so brachten wir dem nicht viel Vertrauen entgegen. Das Vertrauen in die westliche Presse wurde auch nicht gestärkt, als wir entdeckten, dass einer von denen, die uns quer durchs Land begleiteten, jemand war, der westlichen Quellen zufolge nur ein paar Monate zuvor von Pol Pot liquidiert worden war.

Lasst mich hier kurz stoppen. Erinnert sich jemand an den «Völkermord der Serben im Kosovo»? Während des jüngsten Krieges gegen Jugoslawien behaupteten Nato-Quellen, dass bis zu 500.000 albanische Männer «verschwunden und vermutlich tot» sind, und das Wort Völkermord wurde in Riesenlettern verkündet. Nach der Niederlage Jugoslawiens haben internationale Experten das Land auf der Suche nach Massengräbern durchkämmt, und sie fanden etwa 3.000 Opfer. Zweifelsfrei wurden grausame Übergriffe gegen die Albaner begangen, aber die Behauptungen über Völkermord waren selbstfabrizierte Erfindungen und Lügen, dazu berechnet, ein internationales Publikum zum Akzeptieren des völkerrechtswidrigen NATO-Krieges gegen Jugoslawien zu bringen. Und da kaum jemand Dementis liest, sind es sicherlich nach wie vor viele, die glauben, dass tatsächlich hunderttausende von Albanern im Kosovo ermordet wurden.

Ein tobsüchtiger Riese

Dieser Typ von Propaganda wurde nicht erst im letzten Jahr erfunden. Der CIA betrieb dies auch in den 60er- und 70er Jahren.

Der Vietnamkrieg hatte uns gelehrt, nicht auf die westlichen Medien zu vertrauen, wenn es sich um angebliche Übergriffe, begangen von Befreiungsbewegungen, handelte. Wir gingen davon aus, dass die Propaganda gegen Kambodscha von der gleichen Sorte war, dass sie in der Absicht betrieben wurde, eine neue Invasion zu rechtfertigen. So kamen wir in das kambodschanische Land. Es war ein wahnsinniges Erlebnis. Auf der einen Seite war das Land üppig und schön, und auf der anderen Seite war es so malträtiert und zerstört, dass es schwer war, passende Worte zum Beschreiben zu finden. Wir sahen nicht ein Haus, nicht ein Dorf, nicht eine Straße aus der Zeit vor 1975, die nicht von den amerikanischen Bombardierungen zerstört oder schwer beschädigt worden war. Es sah aus, als wenn ein tobsüchtiger Riese mit einer mächtigen Sense und einem enormen Pflug Amok gelaufen war. Überall waren Bombenkrater, die Palmen waren in der Mitte durchgeschnitten. Kambodscha hat etwa die gleiche Größe wie Südnorwegen. Als die Amerikaner 1969 mit der Bombardierung des Landes begannen, wohnten etwa sechs Millionen Menschen auf diesem Gebiet. Teile des Landes waren ebenso dicht bevölkert wie die norwegischen Regionen Asker und Bærum. Die amerikanischen Bombenflugzeuge überzogen das Land mit großflächigen Teppich-Bombardementes, aus ihrer sicheren Position oberhalb der Wolkendecken heraus. Dies taten sie Jahr um Jahr und ließen insgesamt mehr Tonnen Sprengstoff fallen, als während des 2. Weltkrieges über ganz Europa abgeworfen worden waren. Die Zerstörungen und die menschlichen Leiden waren enorm. Besonders im Jahre 1973 nahmen die Bombardierungen in einem derartigen Umfang zu, dass die finnische Untersuchungskommission, die auch die Anklagen gegen die Roten Khmer untersuchte, die Bezeichnung Völkermord verwendete. Zwischen 500.000 und 700.000 Menschen sollen getötet worden sein, und über 2 Millionen Menschen sollen in die Städte geflohen sein.

Es ist völlig sinnlos, das spätere Geschehen unter den Roten Khmer nicht im Licht dessen zu sehen. Das Lon-Nol-Regime in Phnom Penh half nicht nur den Amerikanern bei der Durchführung dessen. Es war direkt beteiligt und mitverantwortlich. Was macht so etwas mit einem Land? Was macht es mit den Menschen, die die Hölle überleben? Ich habe keine Ahnung, wie ich gewesen wäre, wenn ich einen solchen Alptraum überlebt hätte. Ich habe keine Ahnung, wie ich mich jenen meiner «Landsleute» gegenüber aufgeführt hätte, die mit denen unter einer Decke gesteckt hatten, die meine Verwandtschaft zu Fleischfasern zerbombt haben. Ich garantiere nicht dafür, dass ich ein Meister in Barmherzigkeit und Toleranz gewesen wäre.

Pol Pots Terror

Klar nehme ich Abstand von dem Terror unter Pol Pot. Kristallklar. Ist es aber gestattet, dies losgelöst von dem aus der Luft durchgeführten Völkermord der USA zu diskutieren? Ist dies historisch und moralisch haltbar? Wie soll man den ethischen Standpunkt derer bewerten, die den Friedenspreis einem Kissinger geben, der einer der Hauptverantwortlichen für den Bombenterror war?

Lies Die Rebellion der Gehenkten von Traven. Er erzählt von der langjährigen, blutigen Unterdrückung der Mahagoni-Sklaven in Mexiko. Sie waren jahrelang von Kopfgeldjägern und Sklaventreibern im Dienste amerikanischer und europäischer Holz-Kompanien torturiert worden. Was geschah, als sie sich zum Aufstand erhoben? Traven erzählt auch die Geschichte. Die Gequälten griffen zu den Macheten und mähten die Sklaventreiber, Vorarbeiter und deren Frauen und Kinder nieder. Furchtbar, ungeheuerlich. Aber läßt sich dies wirklich losgelöst von dem System, das sie so werden ließ, betrachten? Wenn man dies tut, wird man dann nicht ein Agent für ein System, das sich mit Mahagoni-Sklaven an der Macht erhält?

Oder lies Zwei Städte von Charles Dickens. Er war gegen die Jakobiner und ihren Terror, und er nimmt kein Blatt vor den Mund, wenn er sie und ihn beschreibt. Aber er sagt gleichzeitig, wenn man nicht möchte, dass Leute so werden sollen, darf man diese nicht so behandeln, wie der französische Adel die Unterdrückten behandelte.

Natürlicherweise sahen wir keinen Terror, als wir Kambodscha besuchten, und wir bemerkten nichts, was auf eine militärische Spannung zwischen den Roten Khmer und der Lokalbevölkerung hinwies. Was wir sahen, war wie gesagt ein vergewaltigtes und verstümmeltes Land, und wir sahen Leute, die Dämme und Häuser bauten und Reis pflanzten. Sie hatten etwas derart Kühnes gemacht, wie mit dem internationalen ökonomischen System zu brechen, das Geld abzuschafffen, und sie haben die direkte Verteilung von Waren eingeführt. Es war demnach eine Aufhebung des Marktes auf einen Schlag. Seinerzeit betrachteten wir dies als ein verheißungsvolles Experiment. Heute möchte ich es beinahe als eine verzweifelte Handlung betrachten, um zu versuchen zu überleben.

Dass wir keine Spur von irgendetwas, das uns an Terror erinnern könnte, bemerkten, beweist gar nichts. Heute bin ich nicht im Geringsten darüber im Zweifel, dass ein völlig unakzeptabler Terror von Seiten der Roten Khmer begangen wurde. Über den Umfang vermag ich mich nicht zu äußern. Die Behauptungen über Millionen Umgebrachter sind schwachsinnig.

Die finnische Untersuchungskommission spricht von zwischen 75.000 und 150.000 Hinrichtungen und fast einer Million Toten auf Grund von Hunger, Überlastung, Totschlag und anderen Ursachen. Michael Vickery, dem Noam Chomsky großes Vertrauen entgegenbringt, nennt die Zahl von ungefähr 750.000 Toten auf Grund aller Ursachen, von Hunger und Unterernährung bis zu Hinrichtungen.

Blutdürstigkeit?

Ich kann diese Zahlen weder verifizieren noch entkräften. Ungeachtet dessen betrachte ich es als über jeden Zweifel erhaben, dass es sich um einen umfassenden Terror gehandelt hat. Warum entstand dieser Terror? Teils hat er natürlich seinen Hintergrund in dem aus dem Krieg herrührenden Hass. Dies ist eine Mechanismus, der aus Europa nach dem 2. Weltkrieg bekannt ist. Zehntausende von Kolloborateuren wurden in aller Stille, bevor irgendwelche Rechtsverfahren eingeleitet worden waren, hingerichtet. Aber teils steht er auch im Zusammenhang mit der Politik der Roten Khmer. Pol Pot und seine Leute waren der Auffassung, dass sie aus den Fehlern Chinas gelernt hatten. Um diese zu vermeiden, wollte Pol Pot ein für alle Mal alle Wurzeln der Klassengesellschaft mit einem Schlag ausreißen. Dies mag sich sehr revolutionär anhören, und ich habe nicht so wenige liebe und freundliche Menschen gekannt, die wirklich glaubten und glauben, dass es für eine sozialistische Gesellschaft möglich ist, alle Reste des Kapitalismus mit einem Schlag auzurotten. Aber in Wirklichkeit hat das nichts mit Marxismus zu tun. Als Resultat ergab sich, dass alle, die die alte Wirtschaft repräsentierten, zu Feinden wurden, und das galt nicht lediglich in Bezug auf die Kompradoren und die Bourgeoisie, sondern für alle in den Städten, auch für das Kleinbürgertum und die Arbeiterschaft.

Mit anderen Worten denke ich, dass einige der schlimmsten Übergriffe von Seiten der Roten Khmer nicht einer speziellen Blutdürstigkeit entspringen, sondern einer falschen Analyse und einer falschen Strategie. Die chinesische Kulturrevolution, mit allen ihren spannenden und anti-autoritären Ideen, beinhaltete große idealistische Fehleinschätzungen. Man glaubte an die Macht des Willens über die Materie in dem Maße, dass man einen Teil grundlegender ökonomischer und materieller Probleme vollständig übersah. Bei den Roten Khmer sind diese Fehler in Reinkultur gepflegt worden. Eine derartig idealistische Politik bringt es auch mit sich, dass, wenn die Realität sich meldet, alle Probleme als Sabotage aufgefasst werden und die Jagd auf Feinde in den eigenen Reihen beschleunigt wird.

Was ich daraus gelernt habe, ist u.a. die Einnahme einer Haltung, die Wunderlösungen wie mit «einem Schlag» oder «in sieben Jahren» oder solchen wie «sollen alle Reste des Kapitalismus entfernt werden» mit einer hartnäckigen Skepsis begegnet. Das ist ausprobiert worden. Mehrmals. Und das lief jedes Mal beschissen. Dies obgleich die Menschen, die derartige Ideen lancierten, nicht notwendigerweise schlecht oder speziell unterdrückende Menschen waren. Einige der schlimmsten Übergriffe im Sozialismus sind begangen worden mit einem Ausgangspunkt in besten Intentionen.

Mao und die norwegische Regierung

Und wie verhält es sich mit China? Wenn die Massenmedien Mao heute als Massenmörder bezeichnen, muss ich protestieren. Anlässlich Maos Tod schickte die norwegische Regierung ein Beileidsschreiben an die chinesische Regierung. Dort wurde er als ein «großer Lehrer für die Völker der Welt» bezeichnet. Ich denke, dass das der Wahrheit näher kommt. Mao führte den größten Befreiungskampf und die größte Revolution in der Geschichte der Menschheit an. Ihn auf die Weise abzuschreiben, wie einzelne es tun, ist völlig falsch. Es waren auch nicht die autoritären Seiten Maos, die weltweit auf eine ganze Jugendgeneration anziehend wirkten, es war der antiautoritäre Mao. Es war der Mao, der die Jugend dazu aufforderte, das Hauptquartier anzugreifen, und der den kommunistischen Bonzen sagte, dass sie dumm seien, wenn sie auf das gemeine Volk herabschauten. «Dient dem Volk! Die Volksmassen sind die wahren Helden», sagte Mao. Es war diese Botschaft, die die Herrscher weltweit fürchteten, und um die wir uns scharten. Hier zu Hause versuchten wir dies in die Praxis umzusetzen, indem wir das Bonzenwesen bekämpften und den Respekt gegenüber der Arbeiterschaft herausstellten. Wir ergriffen Jobs in der Industrie und lernten viel von den Arbeitskollegen und es ergab sich eine Menge guter Politik daraus. Erling Folkvords langjähriger Kampf gegen Korruption und Machtmissbrauch im Landesbezirk Oslo (als AKPler und auch als Stortingsabgeordneter der Roten Wahlallianz) ist guter alter Maoismus.

Aber Mao beging auch katastrophale Fehler. Der größte von ihnen war «Der große Sprung nach vorn».

In den frühen 80er-Jahren veröffentlichte China seine erste landesumfassende Volkszählung. Als ich deren Zahlen las, war ich schockiert darüber zu sehen, dass zwei-drei Jahrgänge aus der Zeit von ungefähr 1957-58 dramatisch viel weniger stark waren, als sie hätten sein sollen. Wenn man die Bevölkerungsentwicklung des Jahres 1957 fortschreibt oder den Trend nach 1960 zurückschreibt, sieht es so aus, als ob zwischen 20 und 30 Millionen Menschen fehlen. Dies brachte mich dazu, entscheidende Einwände gegen die Politik zu erheben, die in China Ende der 50er-Jahre geführt wurde. Die Volkszählung gibt nicht an, wie viele in diesen Jahren den Hungertod starben, aber sie zeigt die Konturen einer Hungerkatastrophe an. Massen von Kindern müssen durch Hunger und Unterernährung gestorben sein, und vermutlich waren die Verhältnisse derart extrem, dass die Frauen aufhörten Kinder zu bekommen. Als ich 1984 als Leiter einer AKP-Delegation China besuchte, erzählten lokale Leiter in der Provinz Jinan, dass allein in ihrer Provinz zwischen einer und zwei Millionen Menschen vor Hunger gestorben waren. Diejenigen, die an einem gründlicheren Durchgang dieser Periode interessiert sind, können mein Buch Veiskille (Am Scheideweg) lesen, herausgegeben vom Oktober Verlag, 1990. Wer es liest, wird auch sehen, dass ich Kritik übe und analysiere, welche Fehler von Seiten Maos und der Kommunistischen Partei es waren, die zu jener Katastrophe führten.

Maos Fehler lassen sich vielleicht zum Teil nachvollziehen, teils weil man in China um 1956-57 herum zurecht, und nicht völlig grundlos, einen amerikanischen Angriff befürchtete. Es lag lediglich 3-4 Jahre zurück, dass der amerikanische Oberkommandierende im Korea-Krieg ein Anhänger der Atom-Bombardierung Chinas gewesen war. Die KPCh befürchtete, dass etwas derartiges passieren könnte, und rechnete damit, dass die Sowjetunion sie im Stich lassen würde. Daher wollte sie auf schnellstem Wege die Selbstversorgung des Landes auf Massenniveau sicherstellen. Darüber hinaus gab es einen revolutionären Übermut und einen Glauben an die Macht des Willens über die Ökonmie, der fast grenzenlos war.

Der Grund dafür, dass die Fehler sich so weit entwickeln und so ernste Konsequenzen bekommen konnten, lag darin, dass es im Innenleben der Kommunistischen Partei Chinas grundlegende Schwächen gab, und dass es keinerlei demokratische Tradition gab.

Die Medien haben sich nie für eine revolutionäre und marxistische Zusammenfassung dieser Dinge interessiert. Sie wollen Verbrecher und reuige Sünder haben. Dafür bekommen sie von mir keine Unterstützung.

Ich bereue nicht, dass ich China, Albanien, Vietnam und Kambodscha gegen den Imperialismus unterstützt habe. Ich würde mich schämen, wenn ich es nicht getan hätte. Hätte ich die Gelegenheit, würde ich es noch einmal tun, aber natürlich nicht so blauäugig und unkritisch wie damals.

Konsequenz-Ethik

Aber was ist mit denen, die die Sache des Imperialismus die ganze Zeit über verfochten haben? Wo stehen sie? Die Globalisierung und der Marktliberalismus führen dazu, dass Millionen von Menschen sterben. Der Marktliberalismus tötet in großem Stil, jeden Tag, jede Stunde, jede Minute. Der ganze afrikanische Kontinent verblutet. Nach dem entscheidenden Sieg des Kapitalismus in der Sowjetunion ist das durchschnittliche Lebensalter, besonders für Männer, dramatisch gesunken. Die italienische Tageszeitung La Republica meldete im November, dass die Zahl der Sklaven weltweit seit dem Fall der Mauer von ca. 90 Millionen auf heutige ca. 150 Millionen angestiegen ist. Dies kann schwerlich den Kommunisten oder der Linken angelastet werden. Warum sagt TV2 nicht etwas darüber? Hier handelt es sich um Frauen und Kinder, die Rohwaren in der Sex- und Pornoindustrie und im Organhandel sind. Sie sind die Schwächsten der Schwachen. Ich meine, dass sie Opfer eines ökonomischen Systems sind, und wenn man schon über Konsequenz-Ethik redet, hat dieses ökonomische System viel zu verantworten.

Ich bereue nicht, dass wir den Kampf gegen den Imperialismus und für den Sozialismus und für die Befreiung des Menschen von Unterdrückung und Ausbeutung aufgenommen haben. Ich bereue nicht, dass ich daran beteiligt war, die größte ML-Partei im Westen aufzubauen oder dass viele für immer oder für eine Periode eine Karriere aufgaben, um an einem gewöhnlichen Arbeitsplatz zu jobben. Im Gegenteil, ich bin stolz darauf. Selbstverständlich habe ich viele Fehler und Dummheiten begangen, aber wenn man sich so große Ziele stellt, wie wir es taten, und so hart für das Gelingen arbeitet, ist es fast unumgänglich, dass man Fehler macht. Es wäre viel schlimmer gewesen, es nicht zu versuchen. Wegen dieses Einsatzes habe ich für viele Jahre auf der kurzen Liste des POT [Liste des Politischen Überwachungsdienstes Norwegens mit den wichtigsten Zielpersonen] und anderer Überwacher gestanden. Sie verwendeten eine Milliarde Kronen [ca. 250 Mio. DM] und tausende von Menschen, um uns zu überwachen. Ich sehe das als ein Kompliment an. Was ich am meisten bedauere, ist, dass wir nicht tüchtig oder stark genug waren, um Erfolg zu haben.

Wir können hoffen, dass diejenigen, die nach uns kommen, in jeder Hinsicht fähiger sind als wir, sodass sie dort erfolgreich sind, wo wir es nicht waren. Wenn sie es denn aber sind, habe ich die Befürchtung, dass sie sich auf eine äußerst schlechte Erwähnung in der VG und bei TV2 einstellen müssen.

av Solveig Aamdal

Det norske folket er ganske utrulig. År etter år, folkeavstemming etter folkeavstemming er motstanden mot norsk EU-medlemskap like sterk. Vi kan få en meningsmåling eller to som tyder på noe anna, men kort tid etter er flertallet mot medlemskap like stort. Dette skjer til tross for at presset for å skifte mening er økende. Det må være en frustrerende situasjon for ja-sida.

I Sverige holder også motstanden seg. Det sies at den eneste gangen det var flertall for svensk medlemskap var på avstemningsdagen. Motstandsfronten i Sverige både var og er langt svakere enn i Norge. Det var en av grunnene til at makta klarte å presse fram et ja i Sverige. Men svenskene har ikke planer om å gi opp. På gatene i Østersund kan en stadig møte folk som samler inn underskrifter der de krever ei ny folkeavstemning. Motstanden i Sverige gjør det vanskelig for makta i Sverige å knytte seg til det økonomisk samarbeidet.

Danskene sa som kjent nei til deltakelse i den monetære unionen. Nå veit vi at de som har makta i Danmark lett kan forandre avstemningsgrunnlaget en smule, kreve ny avstemming og presse gjennom et ja. Men sannsynligheta for det er ikke stor. Det er ikke enkelt for makta å tape gang på gang. Og motstanden i Danmark mot en enda tettere tilknytning til EU er stor.

Det danske neiet har stor betydning. Ikke bare for utviklinga i Danmark, men for hele EU. Det at noen land sier nei til den utviklinga det er lagt opp til, gjør at farten må senkes og politikken forandres.

Utviklinga i EU

Etter toppmøtet i Nice 7.-10. desember har de store landa styrka innflytelsen sin innad i EU.

De store landa får mer makt, også etter en eventuell utvidelse av EU. Antall plasser både i EU-parlamentet og i rådet er økt for de store landa på bekostning av de små. Danmark vil for eksempel få 2 % av stemmene både i parlamentet og i rådet. Hadde Norge vært medlem, ville vi fått om lag den samme innflytelsen. Samtidig som de store landa styrker seg når det gjelder den direkte maktfordelinga, overføres også flere og flere områder til flertallsavgjørelser. Toppmøtet innførte flertallsavgjørelser på 34 områder som medlemslanda har vetorett på i dag. Det vil igjen føre til at de store landa kan bestemme over de små. Det finnes områder som det fremdeles er vetorett på, men disse områdene er under stadig press, mest mulig skal avgjøres ved vanlig flertall.

I tillegg blei EUs charter for de grunnleggende rettigheter undertegna. Dette charteret skal brukes for å utvikle felles verdier på veien mot en tettere union. EU tar sikte på å vedta en egen grunnlov i 2004. Toppmøtet i Nice var derfor et skritt videre på veien mot statsdannelse.

EU-motstanderne har lenge sagt at EU planlegger en ny stat. Alt som skjer underbygger dette, vi har felles valutapolitikk med felles mynt, felles hær og felles opptreden i internasjonale fora.

Et EU som utvider seg mot øst vil skape et EU med større forskjeller og flere innebygde motsigelser. Det at det legges opp til A-, B-, C- og D-lag, vil styrke disse motsigelsene.

Grunnene til å kjempe mot EU-medlemskap øker, EU utvikler seg i retning av å bli en imperialistisk supermakt. For revolusjonære må det være viktig at denne utviklinga bremses, blant annet ved å holde land som Norge utafor.

Kampen mot EU

Kampen mot EU i Norge, Sverige og Danmark er og har vært forskjellig. I Danmark har motstanderne mot EU hele tida vært organisert. De har stilt til valg til EU-parlamentet, og hele tida kjempa mot at EU skal utvikle seg til en ny stat. De har vært en organisert kraft mot utviklinga i EU, innafor EU. Det har vært med på både å påvirke EU, og holdt motstanden mot EU aktiv i Danmark. Det at det i Danmark fremdeles er en organisert motstandsfront etter at de har vært medlem av EU i snart 30 år, er ganske utrulig.

I Norge var det som kjent Nei til EU som var og er den samlende fronten mot norsk EU-medlemskap. Det at vi hadde en front hvor alle motstandere var samla, og hvor partier og organisasjoner brukte både tid og penger på den felles kampen, var en av grunnene til at vi vant. At motstanderne i tillegg var både villige og i stand til å legge til side interne motsigelser for å forene seg i kampen mot norsk EU-medlemskap, var med på å sikre seieren.

Etter at seieren var et faktum var det sterke krefter som ville legge ned organisasjonen. Nei til EU hadde oppfylt sin misjon, den hadde fått folk i Norge til å stemme nei. At vi var mange som ville opprettholde organisasjonen for å fortsette å kjempe mot EU-tilpassinga og mot EØS-avtalen styrka bare disse kreftenes ønske om å legge ned Nei til EU. Partiene og organisasjonene ønska ikke en sterk nei-front som ville stille krav til hvilken politikk de skulle føre i forhold til EU. Den fronten som hadde vært nødvendig for å holde Norge utafor EU, var ikke ønskelig når Norge skulle tilbake til det som blei kalt ”normale politiske forhold”.

Som kjent tapte denne linja, Nei til EU blei ikke nedlagt, og er fremdeles en front med mange aktive medlemmer. Naturligvis er ikke aktiviteten slik den var før folkeavstemninga, men viljen til å kjempe mot EU og norsk tilpassing er like sterk som før.

I Sverige var det mye motsigelser innafor motstandsfronten. De partiene som var imot EU-medlemskap, lot seg ikke innordne i en felles front som de gjorde det i Norge. Nå etter folkeavstemninga er fronten så sterkt svekka at en kan være redd den vil gå i oppløsning.

Situasjonen i Norge i dag

Ja-sida i Norge har på ingen måte gitt seg. Landsmøtet i DNA åpna for at EU-saka kunne tas opp igjen når tida var moden. Ja-sida venter og ser, de er på jakt etter det som skal til for at folk skifter side. Samtidig er det klart at DNA av politiske grunner ikke kan risikere å gå på et nytt nederlag i en folkeavstemning. Viss de har regjeringsmakta aleine og taper nok en folkeavstemning, er de ille ute.

Det har vært spekulert mye om de vil prøve å forandre grunnlaget for ei folkeavstemming, altså at en ikke skal stemme ja eller nei til medlemskap, men ja eller nei til om det i hele tatt skal forhandles. Blir det ja til forhandlinger, kan de i neste omgang melde oss inn uten ny folkeavstemming. Å kuppe Norge inn på en slik måte vil være vanskelig å gjennomføre. Til det er nei-sida for aktiv og oppegående. En slik taktikk vil fort avsløres.

Skal det lykkes for makta å få Norge inn i EU, må folkemeninga snu. Derfor er det viktig å være oppmerksom på hva som kan få folk til å forandre mening. Noen av disse faktorene må være til stede:

• Grupper som tidligere sa nei, skifter side. Det kan være partier og organisasjoner. At enkeltpersoner ombestemmer seg, er ikke nok dersom de ikke er mange og at begrunnelsen de har for å forandre mening blir godtatt av folk.
• Fagbevegelsen er spesielt viktig. Det at LO-kongressen i forkant av folkeavstemninga i 1994 sa nei, hadde stor betydning for seieren i Norge. Viss ja-sida på en LO-kongress kan få et vedtak som åpner for et ja dersom EU for eksempel blir utvida østover, vil det kunne bety at mange skifter standpunkt. Det at færre organiserer seg i fagforeninger kan og være med på å svekke motstanden.
• Kvinnene og ungdommen sa nei. Skal vi fortsatt holde oss utafor EU, er det viktig at motstanden i disse gruppene holder seg. Det kommer ny ungdom hele tida. De som var små barn i 1994, vil kunne stemme i neste omgang. Derfor er det viktig at det fortsatt jobbes med Ungdom mot EU. Kvinnene innafor offentlig sektor har tradisjonelt sagt nei til EU. En svekking av offentlig sektor er med på å løse opp de kvinnelige arbeidsplassene med aktive nei-kvinner. Dette kan i neste omgang føre til at mange kvinner skifter standpunkt.
• Situasjonen internasjonalt kan forandre seg slik at ja-sida kan spille på usikkerhet på det sikkerhetspolitiske planet. Økonomien til Norge kan komme opp i problemer, eller folks personlige økonomi kan bli vanskelig. Ja-sida kan da påstå at det bare er et EF-medlemskap som kan løse problemene. Paradokset er at det er ja-sida som sitter med den makta som skal til for å skape slike problemer. Når de ikke gjør det, er det fordi det vil koste for mye politisk, de vil heller vente og se om ikke folkemeninga forandrer seg uten slike store inngripen.
• Det å få til uro og usikkerhet innafor de tradisjonelle nei-partiene er viktig for ja-sida. Den forrige regjeringa viste oss at vi ikke kunne stole på de partiene når det gjaldt tilknytning til EU. De gjorde ingenting for å hindre at EØS-avtalen blei utvida, og de la seg flate for både EU og ja-sidas krav om tettere tilknytning. Venstre er allerede for EØS-avtalen, og ledende venstrepolitikere sier at de muligens vil bli for EU dersom utvidelsen mot øst blir virkeliggjort. Det samme er i en viss grad tilfelle i KrF. I Senterpartiet er motstanden like sterk. Problemet der er hva partiet kan finne seg i for å få sitte i regjering. Til tross for denne tvilen, medlemmene i partiet kan en fremdeles stole på når det gjelder motstand både mot EU og i en viss grad mot EØS.

SV

SVs motstand mot EU kan virke like sterk som den er i Senterpartiet. Likevel er det her det er mulig for ja-sida å slå inn kiler. I Danmark støtter ledelsen i SF, som er det danske søsterpartiet til SV, Nice-traktaten. Dette begrunner de med at det åpner for en utvidelse østover. Altså den samme begrunnelsen som folk i Venstre vil bruke for å skifte side. Det er og sterke krefter i SV som allerede er tilhengere av norsk EU-medlemskap. I dette partier er det altså mulig for ja-sida å spille på. Om ikke SV går over til å være et ja-parti, kan det være mulig at mange SVere skifter side, noe som igjen kan føre til at partiet ikke tar stilling.

DNA er splitta i synet på EU. Det er viktig for ledelsen i DNA å få de som stemmer på partiet, over til sin side. For å få til det, er de avhengig av å bruke tid. Små drypp over lang tid er den taktikken som brukes. For DNA er det bortimot politisk sjølmord å gå på et nederlag i ei folkeavstemning igjen. En taktikk de kan bruke, er å være med i ei samlingsregjering. Det som må være ønskesituasjonen fra DNA, er å sitte i regjering sammen med SV neste gang EU-saka skal tas opp. Da vil de kunne få SV over på ja-sida, samtidig som de ikke har ansvaret aleine for å ta opp saka på nytt. Dersom EU utvides østover, kan dette være mulig.

Rød Valgallianse

Det kom som et sjokk på mange at en meningsmåling avslørte at mange av RVs velgere sa ja til norsk EU-medlemskap. Nå var tallgrunnlaget for dette så lite at meningsmålinga er lite å stole på. Men AKP og RVs konsekvente motstand mot EU var og er en viktig del av motstandsfronten. Høsten 1999 var det en diskusjon i Klassekampen om hvorvidt det danske neiet til ØMU hadde en bismak eller ikke. Bismaken skulle komme fordi deler at den reaksjonære høyresida i Danmark stemte nei. Det at reaksjonære er mot både EU og utviklinga i EU er ikke noe nytt. Det nye i Danmark var pressas ensidige vinkling på denne delen av nei-sida.

Det at vi får denne diskusjonen innafor RV, er ikke uventa. Vi blir og påvirka av det vi hører gjennom aviser, radio og TV. Og når Dansk Folkeparti blei framstilt som de som leda nei-fronten, var det mange som trudde det var sant. Glemt var Folkebevegelsen, Juni-bevegelsen, Enhetslistene, ulike kommunistiske organisasjoner, fagbevegelsen og andre som kjempa for at det skulle bli nei. Og spørsmålet blei om vi ønska et reaksjonært nei også i Norge.

Det at enkelte reaksjonære er mot EU, er ikke noe nytt. Det kan vise oss to ting. Det ene er at man kan ha ulike årsaker for å være imot EU. Det andre kan være at også de som er reaksjonære kan ta rett standpunkt i enkelte saker. Det som må være viktig for motstandere, er at en kan forene seg til tross for at en kan være uenige på mange områder.

Bygge fronter

Det å bygge fronter er i stor grad å legge vekt på det som er det viktigste i en sak. Det er den saka en skal prioritere arbeidet om. Så må en se hvilke andre saker en må ha med i grunnlaget for fronten. Nei til EU har for eksempel vedtekter mot rasisme. Det er viktig for å avgrense fronten mot personer som er mot EU på et rasistisk grunnlag.

Det at en front er så brei som mulig, er med på å skape legitimitet for det den jobber for, men samtidig må ikke fronten bli så brei at den mister evnen til å kjempe. Dersom for eksempel Nei til EU ikke ville kritisere EØS-avtalen, men si at den måtte vi ha når vi ikke er med i EU, ville vi måtte lage en ny front. En må analyse både hvor brei det er mulig å få fronten, og hvilke politiske områder som er så viktige at fronten må ta stilling til dem.

I Nei til EU har det hele tida vært kamp rundt synet på EØS. De som er for avtalen prøver å presse oss som er imot til ikke å ta stilling. Dette blir det vanskeligere og vanskeligere for tilhengerne å få til. På siste landsmøte blei det nok en gang slått fast at Nei til EU er imot EØS-avtalen.

Det å jobbe i så breie fronter som Nei til EU gir store utfordringer. En skal ikke bare jobbe sammen med folk en har mange uenigheter med, en skal også respektere ikke bare disse personenes rett til å ha andre syn, men også fullt ut respektere grunnlaget for synet deres på EU. Når jeg kan si at jeg er imot EU fordi EU planlegger å bli er imperialistisk supermakt, må jeg også respektere at andre er imot fordi det vil svekke landbruket i Norge. Gjennom diskusjoner kan vi komme fram til at begge deler er viktige aspekter ved EU-motstanden.

Det at en er revolusjonær og jobber i en front betyr ikke at en skal la være å utvikle en revolusjonær kritikk av det en jobber med. Det er RV og AKPs ansvar å utvikle en kritikk av EU som går lenger enn det fronten kan gjøre.

Den framtidige jobbinga mot norsk medlemskap i EU må skje både gjennom Nei til EU og ved å utvikle sjølstendig politikk på området. I tillegg må RV og AKP utvikle politikk som går imot sjølve EU-prosjektet. Det er bare vi som kan analyse hva som skjer når det gjelder utviklinga i EU mot en supermakt, når det gjelder indre motsigelser i EU, når det gjelder utviklinga i fagbevegelsen innafor EU og når det gjelder forhold med utkant/sentrum, mellom nasjoner og regioner og mellom ulike styrende organer i EU. Det er vi som kan analysere hvordan EU bygger seg opp for å bli en militærmakt, og hvilke motsigelser det vil føre til i forholdet til NATO. Disse analysene må vi gå tilbake til fronten med, både for å prøve dem ut i diskusjon med de andre, for å påvirke folk, for så i neste omgang å korrigere våre egne analyser. Vi trenger fronten ikke bare for å jobbe mot norsk EU-medlemskap, men også for å utvikle vår egen politikk. På den måten vil vi oppdage at verken RV eller AKP kan eksistere uten at en har frontarbeid på viktige områder, samtidig som vi vil oppdage hvor viktig vårt arbeid og våre analyser er for utviklinga av frontens politikk.

av Terje Valen

Torill Nustad vil i Røde Fane nr 4, 2000 plassere meg i det hun oppfatter som NKP-IS-tradisjonen, og det som Sissel Henriksen kaller «gubbemarxisme-tradisjonen», når det gjelder synet på kvinner og kvinneundertrykking, og er man først plassert innen den tradisjonen, så kan man vel bare pakke sammen. Argumentasjonen hennes er slik:

«Arbeiderklassen må frigjøre seg fra lønnsslaveriet for å kunne utvikle seg som hele mennesker. Dette gjelder også kvinnene. Men hvilken rolle spiller den borgerlige familien? Ifølge tradisjonell marxisme eksisterer den borgerlige familien kun som et eiendomsforhold. Marx trodde at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet ville eliminere grunnlaget for kjønnsundertrykkinga i arbeiderfamilien. Mange marxister har tolka Marx dit hen at kampen mot kjønnsundertrykkinga derfor ikke er viktig og må underordnes kampen mellom arbeid og kapital. Familien i arbeiderklassen har blitt sett på som et kampfellesskap og kvinner og kvinnebevegelsen har blitt oppfordret til ikke å fremme krav som «splitter arbeiderklassen».

Medlemmer i Internasjonale Sosialister har av den grunn kritisert kvinnebevegelsens kamp mot kvinnelønna. Siden mange menn også er lavtlønte, hevder de at kvinnebevegelsen bør fokusere på de lavtlønte for ikke å splitte arbeiderklassen.

Terje Valen, studieleder i AKP, plasserer seg også innafor denne tradisjonen. I Røde Fane nr 2 i år hevder Valen at siden verken mann eller kvinne i en arbeiderklassefamilie eier produksjonsmidler, utbyttes heller ingen inne i familien. «Derfor springer diskrimineringen i arbeiderklassefamilien under kapitalismen, ut fra konkurransen mellom kjønnene om arbeidet. Og derfor er det kapitalen og dens representant borgerskapet som skaper kvinneundertrykkingen i arbeiderklassen, i den grad kvinner blir forfordelt når det gjelder arbeid, lønn og arbeidsforhold, altså i den grad kapitalen oppfatter kvinnen som funksjonshemmet arbeidskraft i forhold til merverdiproduksjonen.» (…)

«Individene i arbeiderklassen konkurrerer om arbeidet. Dette skaper motsetninger mellom dem. Hvis kapitalen foretrekker ett kjønn framfor et annet ved å gi det mer arbeid og bedre lønn og arbeidsbetingelser, vil det skape et materielt grunnlag for en motsigelse som kan utvikle seg til antagonisme dersom andre vilkår ligger til rette for det.

På dette grunnlaget utspiller det seg en fysisk og psykisk kamp mellom kjønnene i arbeiderfamiliene.»

Jeg tror ikke at det er rett å plassere meg i den tradisjonen hun antyder.

Prosjektet marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, som jeg har jobbet bevisst med i 12-13 år nå, dreier seg blant annet om å rydde unna mye av det skrotet som blir kalt tradisjonell marxisme, ved å gå tilbake og grave dypere Marx sin egen marxisme enn det marxister i Norge har gjort før.

Dette skrotet har vært særlig fremtredende på områder som økologi og feminisme, demokrati og stalinisme, der borgerskapet har slåss ivrig for å få hegemoni fra midt på 70-tallet. Den overflatiske marxismekritikken til naturvernerne og feministene har en tendens til å sidestille marxismen med den såkalte modernismen. På dette grunnlaget lager de en stereotyp og feilaktig fremstilling av Marx sine grunnleggende standpunkter, presenterer det som tradisjonell marxisme og slutter seg til den postmoderne kritikken av denne skrotmarxismen.

Dette har også slått inn i den marxistiske og kommunistiske bevegelsen. Det store oppgjøret med den økologiske kritikken av marxismen er nå i gang. Jeg har skrevet om det i Røde Fane nr 4, 2000. Vi trenger et liknende oppgjør med den feministiske kritikken av marxismen. Det samme gjelder det borgerlige demokratibegrepet og det borgerlige stalinismebegrepet

Den såkalte tradisjonelle marxismen, som altså hevder at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet vil eliminere grunnlaget for kjønnsundertrykkinga i arbeiderfamilien, har ikke noe grunnlag i det Marx sjøl skrev. Marx fremhevet alltid at også den borgerlige familieformen måtte oppheves for at kvinnen skulle kunne frigjøres. Allerede i Manifestet har Marx fire vilkår for å komme fra kapitalismen over til kommunismen. For det første oppheving av privateiendommen og lønnsarbeidet, for det andre oppheving av familien og oppdragelsen i hjemmet, for det tredje oppheving av fedrelandet og nasjonaliteten og for det fjerde oppheving av den herskende ideologien. Alt dette kan bare settes ut i livet dersom arbeiderklassen tar statsmakten gjennom en sosialistisk revolusjon. Jeg oppfatter at Marx mente at dette var helt nødvendige vilkår for kommunisme og at det ligger en gradering av viktighet i den rekkefølgen Marx presenterer de forskjellige vilkårene på.

Så vidt jeg kan se tar altså Nustad feil i sin påstand om hva Marx mener i denne saken. Det er altså mye bedre samsvar enn det som Nustad tror, mellom det som Nustad mener, og det som Marx og jeg virkelig mener. Nustad sin fremstilling av Marx setter ham i bås med andre mannssjåvinister, akkurat som hennes fremstilling av mine synspunkter setter meg i samme bås.

Etter min mening er det et faktum at en del av AKP sine kvinnelige medlemmer har en tendens til å fremstille Marx og marxismen som utgangspunktet for en ensidig og mannssjåvinistisk analyse av forholdet mellom kvinner og menn. Vi finner dette igjen i formuleringer som at de marxistiske spørsmålene fremdeles er sentrale, men at vi må finne feministiske svar på dem. Vi finner dem også i formuleringer som sier at den kapitalistiske og patriarkalske tradisjonen langt på vei er felles for den tradisjonen revolusjonære har plassert seg i – altså den marxistiske tradisjonen.

Hvis dette var gjort ut fra grundige studier av Marx, sånn at en visste hva en snakket om, hadde dette vært verdifullt og helt greit. Men når det gjøres på grunnlag av overflatisk kunnskap og sterkt karikerte og feilaktige fremstillinger av Marx sine teorier, så blir det et stort problem. Det betyr nemlig at en støtter de tendensene som allment drar i retning av å vende seg bort fra marxismen og kommunismen, og dette bidrar til at mange radikale kvinner vender seg til feminismen og reformismen isteden. Og siden feminismen er en borgerlig ideologi, så betyr dette at en vender seg til borgerlige løsninger på de problemene som kvinnene har i dette samfunnet. De siste norske feminismebøkene har stort sett hatt denne innretningen. De er positive fordi de setter lys på forskjellige former for kvinnundertrykking, men det er negative i den forstand at de politisk sett drar i retning borgerlige-reformistiske eller sosalistisk-reformistiske løsninger på problemene. Hvis en lurer på om feminismen er en borgerlig ideologi, så kan en lese kapittel seks og sju i Marilyn French: Beyond Power – on Women, Men & Morals (1985), spesielt kapittel 7, avsnitt 8. Her finnes en saklig og god fremstilling av feminismens grunnleggende posisjoner – som en borgerlig ideologi.

I artikkelen forsøker jeg å utvikle den marxistiske analysen av kvinneundertrykkingen ut fra et nytt studium av helheten i Marx sin teori. Jeg trekker derfor inn marxistiske begreper som den norske ml-bevegelsen ikke har studert, nemlig fremmedgjøring, formidling av motsigelser, fenomenenes skinn og vesen osv. Marx sin dialektikk innehold slike begreper, mens Mao sin utlegning av dialektikken som AKP stort sett har basert seg på, er mer primitiv enn dette, selv om den også har viktige innsikter. Jeg tror at Marx sin dialektikk, med de begrepene jeg har nevnt her, gir åpning for en mer korrekt og omfattende forståelse av vilkårene for kvinnefrigjøringen enn den teorien som AKP har i dag.

Jeg vet at sentrale posisjoner i AKP sin kvinnepolitikk ble utviklet ut fra studier av Kapitalen av Marx, man mener at kampen for kvinnefrigjøring må forstås ut fra et videre syn på marxismen enn det som direkte fremgår av Kapitalen. Dette er teoretiske forutsetninger som ligger som et grunnlag under analysene i Kapitalen og alt annet Marx skrev. En viktig grunn til at jeg mener dette, er at kvinneundertrykkingen er et fenomen som går over flere produksjonsformer – og ikke bare hører til kapitalismen.

Når Kjersti Ericsson skriver om dette sier hun at kvinneundertrykkingen fra tidligere epoker er overtatt av borgerskapet og er vevet inn i kapitalismens måte å fungere på. Jeg er enig i det, men synes at begrepet vevet inn er relativt upresist. Derfor forsøker jeg å si noe mer om hvordan eldre former for kvinneundertrykking er overtatt og vevet inn i kapitalismen på den ene siden, og hvordan det oppstår nye undertrykkingsformer av kvinnen under kapitalismen, som ikke er overtatt fra tidligere samfunnsformer, men som er særegen for kapitalismen. Samtidig kritiserer jeg en del av de premissene som noe av AKP sin kvinnepolitikk hviler på.

Men dette står jo i artikkelen som Nustad tar utgangspunkt i, selv om hun ikke går inn på det. Det er også mulig å finne denne artikkelen, og andre om kvinnefrigjøring, på hjemmesiden min http://home.online.no/~tervalen under egne.

Kvinnene i AKP har skapt mye bra kvinnepolitikk, men det er ingen grunn til å tro at den radikale bevegelsen har nådd visdommens endestasjon på dette feltet heller, derfor tror jeg at saklig kritikk og saklige diskusjoner fremdeles er viktig.

av Ana Isabel López Taylor

Norge har hatt innvandring før, og landet har minoriteter, men den befolkninga som har innvandret Norge i de siste 30 årene, er annerledes. De er fra fjernere geografisk områder, har andre religioner, andre måter å leve på. De får i liten grad lagt premisser i de diskusjonene som angår dem.

Siden mai 2000, da RV arrangerte innvandrerseminar i Oslo, og etter sommerleiren og kvinnekonferansen i Trondheim ifjor, har jeg jobbet med en gruppe innvandrerkvinner.

For noen år siden levde vi på forskjellige steder i verden. Nå er vi her i Norge. «Made in India», «Made in Brasil», «Made in Uruguay». Vi har reist fra våre land, vi har opplevd, vi har høstet nye erfaringer. Vi har vandret en stund i Norge, både i det store majoritetssamfunnet og i minioritetssamfunnet. Vi har vår «sosiokulturelle bagasje», vi fyller den fortsatt med nye erfaringer.

Innvandrerkvinner kjenner den felles kvinneundertrykkkingen som det kapitalistiske samfunnet innebærer: globalisering av fattigdom, familien som opprettholder utbytting, diskriminering på arbeidsmarkedet og trygdesystemet (på tross av at likestillingsloven eksisterer), sosialisering av jentene i sin rolle fra det øyeblikket de er født. Vi er objekter som kan pyntes, selges, kjøpes, mishandles. Men innenfor «det kapitalistiske monster» rører kvinnebevegelsen seg som har gitt oss en økt bevissthet og mange seire. Vi er ikke alene, noen engasjerer seg, mobiliserer og samler krefter blant kvinner fra forskjellige klasser, sosiale grupper og nasjoner.

I tillegg til den felles, kapitalistiske undertrykkingen, har vi spurt oss selv og reflektert over om innvandrerkvinner har noen felles trekk. På nytt oppdager vi at av mange av de felles trekkene kan vi finne igjen hos den vanlig norske kvinnen. Dette, at vi er «tema», kan gi oss et utgangspunkt for å se hvor vi er, hvor vi skal og hvordan folk fra forskjellige kulturer kan skape noe nytt sammen.

For å belyse disse refleksjonenene noe, vil jeg ta utgangspunkt i boka til den brasilianske pedagogen Paulo Freires bok De undertryktes pedagogikk fra slutten av 60-tallet. Han dediserte boka «Til de undertrykte og de som lider med dem, og kjemper ved deres sider». Finnes det felles trekk mellom norske kvinner og innvandrerkvinner? Den gruppa jeg har jobbet sammen med i RV, har funnet minst sju slike forhold som jeg nå vil drøfte.

Avhengighet

1) Avhengighetsforhold. Mange innvandrerkvinner lever, mer eller mindre, i et avhengighetsforhold, først og fremst avhengige til mannen. Kvinnen er som vedlegget i et brev, bare vedlegget. Avhengigheten viser seg veldig klart på det økonomiske planet (dette gjelder også mange norske kvinner), og dette begrenser valgmulighetene. Hvis kvinnen hadde et yrke fra sitt hjemland, blir hun konfrontert med mange hindringer før hun kan utøve profesjonen, og vanligvis går mannens eller familiens behov foran hennes egne ønsker om å studere videre eller få godkjent sin utdannelse. Mange begynner i andre yrker som det er lettere å få jobb i, og de havner som lavlønte.

Avhengigheten viser seg også på det følelsesmessige, personlige planet. Innvandrerkvinner eier sin egen kropp i mindre grad. Jentene «eies» av andre som bestemmer over hennes kropp, slik det skjer ved omskjæring og tvangsekteskap. Mange av oss kommer fra samfunn som ikke har kommet langt i seksuell opplysning. Oppdagelsen og kjennskapen til sin egen kropp og sine seksuelle behov sees på som synd og skam. Oppdragelsen former jentene til å være objekter for reproduksjon og for mannens nytelse og behag.

2) Sterk familieomsorg. Mange innvandrerkvinner lever «for de andre», enten for våre barn eller våre foreldre. Å tenke på seg selv er nesten en syndig tanke. Familien, som er rammen for denne omsorgen, er både inkluderende og ekskluderende.

Familien er for mange det eneste stedet man føler trygghet og hvor det er en inkluderende enhet – hvis du gjør det som det forventes av deg. Den idealiserte trygghet og frykten for å møte andre utenfor familien kan skape isolasjon.

Familien kan være ekskluderende hvis du går i mot forventinger og søker deg ut av dine «plikter». Når morsrollen er det eneste som gir innvandrerkvinnen en følelse av makt, kan dette hindre barnas utvikling i det nye samfunnet. Barna blir mange ganger «redningsplanker».

Paulo Freire

3) Ta over undertrykkernes tankestrukturer. Frigjøringsprosessen går i faser som begynner med en bevistgjøring av egensituasjon. Paulo Freire sier: «… det er nesten alltid i kampens første stadium en tendens til at de undertrykte, i stedet for å strebe mot frigjørelse, selv bli undertrykkere, eller ‘subundertrykkere’. Selve deres tankestruktur er betinget av den konkrete, eksistensielle situasjon de er kommet til. Deres idealer er å være mennesker; men for dem blir det å være ‘menneske’, å bli undertrykker.» Det er derfor innvandrerkvinner tror at de er frigjort når de gjør det samme som gjøres i det store samfunnet: drikke alkohol, kle seg vestlig, gå på diskotek (men først stresse hjemme for å rydde, lage mat, stelle barn).

4) Vanskelig å finne rollemodeller. I mangfoldet som karakteriserer innvandrerkvinners gruppe er det svært vanskelig å finne rollemodeller. De kvinnene som vi har identifisert oss med, er ikke tilgjengelig lenger. Det nye samfunnet har andre modeller som ikke stemmer med vår kulturell bakgrunn, og selve samfunnet har andre krav. Vi streber med å finne de kulturelle kodene, og vi lurer på om vi har mistet vår egen verdi under denne integreringsprosessen.

5) Dobbel undertrykking. Innvandrerkvinner opplever en dobbelt undertrykking som medlemmer av en minoritetsgruppe. Vi observeres av det store samfunnet vi er innvandret til, og av medlemmene i vår egen gruppe. Dette kan gi seg utslag i rasistiske tendenser fra nordmenn og fra andre innvandrergrupper.

6) I gjeld til det norske samfunnet. Mange av oss får en følelse av at vi står i gjeld til det norske samfunnet, som har tatt imot oss. Dette utsetter oss for å godta undertrykkende forhold som ellers ikke godtas i samfunnet: Vi har vanskelig for å si nei til overtid. Dette er vanlig i pleie- og omsorgssektoren og i renhold. Vi skal bevise at vi er verdt noe, ved å yte mer på jobben enn nordmenn.

7) Manglende nettverk som kan hjelpe innvandrerkvinner til å bryte med de subtile undertrykkende mekanismene, er et av de felles trekkene vi har funnet. Det kan også være at kvaliteten på nettverk ikke leder til utvikling, men heller opprettholder situasjonen som kvinnen befinner seg i.

Refleksjon, dialog, handling og frigjøring

En anerkjennelse av den situasjonen vi befinner oss i, er et første trinn i en frigjøringsprosess. Norge har hatt innvandring før, landet har minoriteter fra før (samer, tatere, romani-folk, kvener), men innvandrerbefolkninga som har kommet til Norge i de siste 30 årene er annerledes. De er fra fjerne geografisk områder, har en annen religion, ren arbeidsinnvandring, etc. Vi får i liten grad lagt premisser i de diskusjonene som angår oss. Paulo Freire snakker om en kritisk og frigjørende dialog, som forutsetter handling. Han skriver: «Forsøk på å frigjøre de undertrykte uten deres reflekterende deltakelse i frigjøringshandlingen er å behandle dem som gjenstander, som skal reddes fra en brennende bygning, det er å føre dem inn i populismens fallgruver og endre dem til masser som kan manipuleres.»

Med utgangspunkt i de felles trekkene som vi har forsøkt å beskrive, kan vi og dere begynne å bevege oss i retning av en forandring av situasjonen. Refleksjonen og dialogen må føre til handling i fellesskap for å oppnå deltakelse og frigjøring eller som Freire sier «folkets kritiske inngrep i virkeligheten gjennom praksis for å forandre virkeligheten».

Å ha tillit

Vi har vår egen verdi som må gjenskapes i det nye samfunnet, vi må skape gode rollemodeller, og her må både vi og de norske å vise tillit. «Den som mangler denne tilliten, vil ikke kunne starte (eller vil gi opp) dialogen, refleksjonen og kommunikasjonen og vil begynne å bruke slagord, kommunikeer, monologer og instruksjoner,» skrev Freire. Jeg spør meg: Er det ikke dette den norske staten gjør: bruke de fine ordene om menneskerettigheter, skrive fine handlingsplaner om og for oss, kreve at vi skal oppføre oss slik eller slik, osv.?

Skape felles arenaer

I samarbeid er vi forpliktet til å skape arenaer, utvikle våre resursser. Her trengs ikke en faderlig behandling som kan oppstå når man erkjenner at man er en undertrykker. Her kreves solidaritet. Men «solidaritet krever at man går inn på samme vilkår som dem man er solidariske med, og endrer den situasjonen som avler undertrykkelsen». Å forandre det kapitalistiske samfunnet er en oppgave som angår både norske og innvandrere.