Ukategorisert
Det marxistiske arbeiderpartiet PTB (Parti du Travail de Belgique) holder på prinsippet om å unngå enhver form for regjeringsdeltakelse. Det er viktigere å styrke båndene til grasrota og fagbevegelsen. For å lykkes med dette bygger de partiet etter strenge organisatoriske prinsipper med basisgrupper på bare rundt ti medlemmer hver.
Av Halvor Fjermeros, faglig leder i Rødt Kristiansand, sitter i Rødts faglige utvalg, og er forfatter av blant annet boka Uro i Euroland.
Foto: Gwenael Piaser
I motsetning til i Norge, er meningsmålinger en sjeldenhet i Belgia. Det går flere måneder mellom hver gang storavisa Le Soir i Brussel presenterer sitt «Grand barometre». Men på tre målinger gjennom 2021 – vinter, vår og høst – har PTB ligget som et topp tre-parti i delstaten Vallonia, på mellom 18 og 19 prosent. I Brussel, som har status som egen region, har partiet ligget på 15–16 prosent. Til og med i det «vanskelige Flandern» hvor nasjonalistiske og til og med fascistinspirerte separatistpartier står sterkt, har det revolusjonære belgiske arbeiderpartiet klart å etablere seg over sperregrensa med målinger på rundt 8 prosent i år.
Dette ser ut til å være den nye normalen etter at PTB fikk sitt nasjonale gjennombrudd ved valget i 2019. Da økte antall representanter i det føderale (nasjonale) parlamentet, tilsvarende Stortinget, fra to til 14. Sånn sett kan Rødts brakvalg i høst minne om PTBs for to og et halvt år siden. Partiets medlemstall, 23000, gjør PTB jevnstort med Rødt i Norge når man tar befolkningstall i betraktning. Men PTBs prosentmessige oppslutning er mange ganger større på nasjonalt nivå. Som eksempel fikk PTBs første innvalgte kandidat i EU-parlamentet, Marc Botenga, 14,5 prosent av stemmene på regionsbasis i Vallonia i 2019.
Frivillige styrker til flomofrene i Belgia
Belgia er et komplisert politisk, konstitusjonelt og språklig lappeteppe som med drøyt 11 millioner innbyggere fordelt på et landareal på størrelse med det nye Vestland fylke, og har tre autonome regioner i en felles forbundsstat. Det fransktalende Vallonia og det nederlandsktalende Flandern har ulik historie og representerer i noen spørsmål motsatte interesser. Alle politiske partier i Belgia har ulike organisasjoner i de to regionene, mens PTB er det eneste partiet som er det samme over regionsgrensene med sitt flamske navn PVDA (Partij van de Arbeid van België) i Flandern. Det spøkes med at det kun er kongefamilien, det belgiske fotballandslaget «De røde djevlene», samt det mørkerøde PTB/PVDA som er felles for hele det føderale belgiske riket.
Under flomkatastrofen som rammet Belgia hardt med flere titalls døde i sommer, organiserte PTB solidaritetsgrupper, SolidariTeams, som dro til de mest ødelagte områdene, som Liege i Vallonia. Det kom folk langveisfra, som Antwerpen og Oostende ved Flanderns kyst, noe som forente de to regionene i nøden på folk-til-folk-basis. Flere måneder etter flommen tømmer frivillige fortsatt kjellere for slam og restaurerer ødelagte hus, skaffer mat og husgeråd, ovner og møbler til flomofrene – som på sin side er kritiske til at myndighetene ikke gjør mer. Politiske ledere fra andre partier har kritisert PTB for å prøve å slå politisk mynt på flommen med sine SolidariTeams. Det voldsomste angrepet kom fra sosialdemokraten og ministerpresidenten i Vallonia, tidligere statsminister Elio Di Rupo. På belgisk fjernsyn i høst tok han et oppgjør med partiet og deres opptreden etter flommen: «PTB er løgnere, manipulatorer og kommunister!» Fra annet hold har PTB med jevne mellomrom blitt anklaget for å være populister de seinere år.
11 helsesentre spredt over landet
Kommunist, javisst! Men «løgnere og manipulatorer» beror vel på PTBs alt annet enn døgnflueaktige framgang, noe som ikke minst rammer sosialdemokratiet og deres tradisjonelt sterke posisjon i fagbevegelsen og arbeiderklassen. Frivilligheten partiet baserer flomarbeidet på er et kjennetegn ved PTBs arbeid. Det hører med i partimedlemmenes grunninnstilling at det skal ytes en innsats for den delen av folket som sliter med økonomi, bolig og helse. Slik har det vært siden 1980- og 90-tallet da PTB var et søsterparti av AKP (med og uten «ml») i den europeiske marxist-leninistiske familien. Gjennom mange tiår har partiet bygd opp et helsetilbud i byer og bydeler der leger på frivillighetsbasis har utgjort kjernetroppen. I dag får slike helse- eller legesentre statlig støtte. Leger og annet helsepersonell får lønn etter hvor mange pasienter de behandler. Pasientene må på sin side abonnere på tjenester – som de så mottar gratis, uansett hvor mange konsultasjoner det måtte dreie seg om. Det finnes nå 11 helsesentre hvor til sammen 53 leger og 50 tilknyttede helsearbeidere som sykepleiere, ernæringsfysiologer og psykologer arbeider. I tillegg er det 75 frivillige fagfolk knyttet til sentrene – som for øvrig ikke yter tjenester innen tannhelse.
Disse lege-/helsesentrene har altså blitt et supplement til det offentlige helsevesenet. På grunn av deres faglige status benyttes også sentrene som turnus- og praksisplasser for legestudenter og studenter innen andre helsefag.
Tre nivåers «kommunistparti for vår tid»
PTB skiller seg ut som et særegent parti på venstresida i EU. Det gjelder først og fremst den spesielle partimodellen som er utviklet over mange tiår, noe som delvis er en arv etter det gamle kaderpartiet fra ml-tida. Men det er også en modernisert variant av en partimodell som i paragraf 1 i partiets vedtekter beskrives slik: «PTB er et kommunistparti for vår tid. Dets ytterste mål er et samfunn som opphever all utbytting av menneskene og hvor lokaldemokratiet styrer samfunnet.»
I 2008 hadde PTB en såkalt fornyelseskongress som tok et oppgjør med en sekterisk partimodell som lenge hadde brakt partiet i krise. Medlemstallet nådde sjelden over 1000, og på det meste i 2003 opp mot 1500, hvis en også telte med sympatiserende aktivister. 2008-kongressen tok for det første hensyn til at et parti med behov for å utvikle seg i moderne retning må kunne tilby aktivitet på ulike nivåer. Dessuten lanserte man en politisk profil kalt Sosialisme 2.0, basert på et oppgjør med tidligere tiders tenking om foregangspartier fra andre tider og i andre land. Kongressen forlot ideen om at det fantes internasjonale modeller for en «ferdiglaget sosialisme».
PTBs tre nivåer består for det første av en type medlemskap for såkalte rådgivende medlemmer uten spesielle forpliktelser, men med mulighet for å delta på et årlig møte der erfaringer fra eget arbeid og råd til partiets videre utvikling utveksles.
Nivå to er aktive medlemmer, som forplikter seg til å delta på månedlige møter og å gjøre bestemte oppgaver som følges opp av evaluering og diskusjon i lokallaget, også kalt grasrot- eller baseorganisasjon. Disse utgjør selve grunnsteinene i PTBs landsdekkende partiapparat overalt hvor det er mulig å opprette partilag, på arbeidsplasser så vel som i bydeler og landsbyer.
Tredje nivå er det såkalte kadersjiktet. En kader er et partimedlem som er villig til å ofre ekstra mye både av personlig økonomi og tid til aktivisme, teoretiske studier og diskusjoner. I vedtektene lyder det: «En kader har en marxistisk visjon for samfunnet, ønsker å studere og forstå sosiale endringsprosesser og har evne til å formidle med personlig engasjement og entusiasme til alle andre.»
Kadersjiktet med sine høye krav består nødvendigvis av relativt få medlemmer. Det utgjør bare 3-400 folk og vokser sakte fordi det tar tid å skolere medlemmer til så store lederansvar. Dette sjiktet er en viktig forutsetning for at PTB kan bygge og drive en organisasjon som representerer ikke bare et supplement, men også en motvekt til partiets parlamentariske virksomhet når denne blir synlig og preget av mange dyktige politikere i det offentlige rom. Dette særtrekket ved PTB kan leses ut av partistatuttene, hvor partiet beskriver seg selv på følgende måte:
Vårt parti nekter å overlate politikk til profesjonelle politikere. Det setter folk i bevegelse, involverer, utdanner, organiserer og mobiliserer dem. Det er aktivt i felten, i nabolaget, på arbeidsplassene, overalt hvor folk arbeider, bor og samhandler. Partiet har også en internasjonal visjon og utvikler praktiske initiativer innen solidaritetsarbeid og samarbeid. Det har prinsipper, tydelige regler for inntektene til alle kadre og valgte representanter, for slik å unngå opportunister og folk som er ute etter å gjøre karriere. Partiet slutter opp om ord og handling og stoler ikke på tom retorikk som ikke fører til praktiske resultater. Ja, PTB er et spesielt tilfelle innen belgisk politikk, og vi er veldig stolte av det.
Et praktisk eksempel fra Antwerpen
Programmet kunne trygt ha føyd til «et spesielt tilfelle i Europa». Jeg tillater meg å tvile på at noen andre partier på venstresida stiller så tydelige krav til medlemmene, det være seg greske Syriza, spanske Podemos, britiske Labour eller danske Enhedslisten. Spørsmålet er hvordan denne partimodellen ser ut i praksis.
Det aktive sjiktet i PTB består av rundt 25 prosent av den totale medlemsmassen. Dette er gruppen som er aktive i en grunnorganisasjon eller et høyere ledd lokalt, regionalt eller nasjonalt, og deltar på minst ett møte hver måned. I tillegg er det ulike tilbud om skolering og studier ved en organisert partiskole hvor medlemmer som ønsker å skolere seg til «militante» aktivister må følge en syklus som består av ti ulike studieemner spredt over flere år. To ganger i året gis det mulighet til å velge et nytt emne. De best egnede og mest motiverte blir utvalgt til å delta på en egen skole for kaderutdanning over to år, med stor vekt på marxistiske og ideologiske studier. I tillegg arrangeres det seminarer på nasjonalt nivå.
Jeg har spurt medlemmer i PTB-ledelsen hvordan partiet er organisert på grunnplanet, og hvor mange medlemmer det kan være i hvert partilag. Svaret er at det ikke finnes et formelt tak på dette, men at det ikke bør være mange flere enn 10 i hvert lag. Hensikten er å tilstrebe høyest mulig grad av deltakelse og ansvar. Dette er ikke prateklubber, men enheter som er til for å skape bevegelse. Det betyr at lederen av gruppa må følge opp hvert enkelt medlem i dets arbeid og trå til hvis det oppstår vanskeligheter.
En nyvinning innen partiapparatet som ble utviklet i Antwerpen under valgkampen i 2019, er en såkalt trener. Denne funksjonen er satt ut i livet landet rundt siden den gang. Treneren har ansvar for å følge opp flere basisgrupper innenfor et visst område innenfor en by eller provins. Antwerpen, Belgias nest største by med over en halv million innbyggere, er også en provins med nærmere to millioner. I provinsen fins det 40 lokale partilag fordelt på bydelene, samt 15 lag på arbeidsplasser innen industri, servicebedrifter og administrasjon. PTB er organisert med egne grupper blant havnearbeidere, kjemisk industri, metall- og bygningsindustri, traktorfabrikker, blant ansatte innen kollektivtransport (buss, trikk og tog), på sykehus, i helsesektor og offentlig administrasjon i Stor-Antwerpen. Også innen hver av de tidligere nevnte dels frivillighetsbaserte lege- eller helsesentrene finnes det partilag. Trenerne har sitt utspring i en provinsledelse, i dette tilfelle for Stor-Antwerpen, og utgjøres av folk fra kadersjiktet i PTB.
Trenerne er en forutsetning for at PTB/PVDA kan fungere med totalt 400 basisgrupper eller partilag over hele Belgia. Det er trenerne som koordinerer den løpende virksomheten med nasjonale kampanjer, opplegg for felles studier og diskusjoner om prioriterte emner eller saker som gjør at partiet kan opptre som en samlet kraft på landsbasis. I tillegg har hvert partilag sjølsagt sine egne prioriteringer ut fra hvem og hva de organiserer. Denne formen for sentralisme ser ut til å være et særlig kjennemerke for PTBs stabile vekst og økende politiske innflytelse.
Ingen varig bevegelse uten organisasjon
I denne artikkelen har jeg presentert partimodellen til PTB, og hvordan den fungerer i praksis. Jeg kunne skrevet mye om partiets politiske saker, om dets skarpe antirasistiske profil i et av Europas mest multikulturelle og etnisk sammensatte land, om hvordan de prøver å motvirke de separatistiske strømningene som står sterkt i Flandern, om PTBs kritikk av et EU som landet ikke bare er medlem av, men så å si vertskap for. Jeg kunne ha skrevet mye om hvilke kamper PTB har stilt seg i spissen for mot multinasjonale konserner som herjer med industriarbeidsplasser og legger ned arbeidsplasser i tusentalls fordi de finner et mer gunstig tilbud for etablering i et annet EU-land, som i kampen for å bevare Caterpillarfabrikken for noen år siden. Eller jeg kunne fortalt om den massive mobiliseringen mot de internasjonale investeringsavtalene TISA, TTIP og CETA (handelsavtalen mellom Canada og EU) som ble forsøkt tredd ned over hodene våre, men som nå har mistet momentum i takt med en svekket globaliseringsoffensiv.
I stedet velger jeg å konsentrere meg om det jeg oppfatter som det avgjørende skillet mellom seriøse forsøk på å skape nye og moderne arbeiderpartier, og de mer løse bevegelsene, ofte kalt populistiske, som har fått mange til å feste nytt håp til venstresidas framvekst det siste tiåret. For fire år siden gjorde jeg et større intervju med PTB-leder Peter Mertens, siden den gang innvalgt i parlamentet fra sin hjemby Antwerpen. Da vurderte han andre europeiske erfaringer med opposisjon fra venstre, ikke minst med det greske partiet Syrizas nederlag i kampen mot EUs disiplinering av gjeldslandene i kjølvannet av finanskrisa:
– Se på greske Syriza, spanske Podemos, Sosialistpartiet i Nederland, dels Die Linke i Tyskland. De har alle på ulike måter enten gått til høyre eller måttet akseptere underkastelse for EU-troikaen. Det ville være utilgivelig ikke å lære av Syrizas nederlag. De unnlot å mobilisere og organisere motstand blant folk på venstresida, mens deres partikadre var fullt opptatt med å administrere systemet med talløse posisjoner i statsapparatet.
Dette tror jeg formulerer essensen i PTBs strategi. Det handler om en langsiktig plan for å styrke partiets bånd til arbeiderklassen, fagbevegelsen og de mange grasrotbevegelser som utgjør en potensiell kraft, men som per i dag ikke er sterke nok til å stå imot klassekreftene som kontrollerer statsapparatet verden over. I intervjuet med Mertens begrunnet han hvorfor PTB ikke vil gå inn i regjering tross solid parlamentarisk framgang, en fristelse svært mange venstrepartiet i EU ikke har kunnet motstå, men med et par tydelige unntak som Enhedslisten i Danmark og norske Rødt. Dette var uttalt før PTBs nasjonale gjennombrudd i 2019. Men standpunktet står fortsatt ved lag:
– Vi vil ikke delta i noen delstatsregjering i Vallonia fra og med neste valg. Det har vi gjort klinkende klart, for velgerne skal vite hva de kan vente av oss. Hvis vi skal inn i regjering blir vi nødt til å gi konsesjoner til EUs stabilitetspakt og andre EU-reguleringer. Vi må første bygge opp en motkraft, vi må forberede folk på å skulle stå imot kutt-kravene. For å lykkes med det må vi bygge opp PTBs partiorganisasjon. Hvis ikke vil vi bli spist av systemet. Nå er vi i en flow, og nettopp derfor må vi si nei til å overta maktposisjoner.