Plukk
Av Per Medby
Skjebnen til offentlig tjenestepensjon avgjøres i 2018
I 2009 klarte fagbevegelsen å forsvare deler av offentlig tjenestepensjon, men måtte godta levealdersjustering og indeksering. Nå kommer omkampen.
Per Medby, redaksjonen.
Foto: Gnist
Nå er staten, LO, Unio, YS og Akademikerne enige om å starte prosessen på nytt. Arbeidet startet med et første møte i desember 2017, og partene tar sikte på å ha et ferdig forslag innen 1. mars.
Arbeidstakerorganisasjonene peker på behovet for å tilpasse dagens ordning til den nye folketrygden. «En samlet løsning må ta flere hensyn. Forhandlingene vil bli vanskelige, og problemstillingene er komplekse», skriver organisasjonene i en felles pressemelding.
Organisasjonene har gått med på å forhandle med utgangspunkt i den såkalte «påslagsmodellen» som ikke garanterer noen bestemt pensjonsytelse og skaper større skiller mellom de som klarer å stå lenge i arbeidslivet og de som ikke gjør det.
Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) sier i en pressemelding at hun er glad for at de tar opp igjen arbeidet. «De offentlige tjenestepensjonsordningene må tilpasses pensjonsreformen, slik at offentlig ansatte får økt fleksibilitet og at det blir mer lønnsomt å arbeide etter 62 år. Vi har så langt hatt et konstruktivt samarbeid med partene om offentlig tjenestepensjon. Jeg håper nå vi kan sluttføre arbeidet slik at også offentlig ansatte får gode og fremtidsretta pensjonsordninger», sier Hauglie i pressemeldingen som gjengis i frifagbevegelse.no 18. desember.
Eventuelle endringer skal forelegges organisasjonene, men det framgår ikke klart at det skal holdes uravstemning i følge oppslaget i frifagbevegelse.no. De fagorganiserte i offentlig sektor må nå ta kampen for å bevare de offentlige tjenestepensjonene. Ut fra uttalelsene som er kommet, er det liten grunn til å tro at toppene i hovedorganisasjonene vil ta denne kampen.
Færre asylsøkere enn noen gang siden 1995
Det er svært få asylsøkere som kommer til Norge, viser statistikk. Ikke siden 1995 har det kommet så få asylsøkere til Norge som det gjør nå, opplyser Nettavisen 4. januar basert på tall fra UDI. Asylstatistikken fra 2017 viser at det totalt kom 3 546 asylsøkere til Norge, hele 1 252 av dem ble hentet hit fra Hellas og Italia som en del av EUs ordning med relokalisering.
UDIs direktør Frode Forfang uttaler til Nettavisen: «Det er vanskelig å si sikkert hvorfor det kommer så få hit nå, ifølge Forfang, men mener både politiske signaler og grensekontroller bidrar.»
Den restriktive asylpolitikken til alle de store partier, har hatt de ønska effektene. Bare Rødt, SV og MDG har gått mot alle tilstramminger etter 2015.
Det er imidlertid noen nyanseforskjeller mellom de store partiene. Bare FrP og Høyre gikk imot da de øvrige partiene i Stortinget påla innvandringsminister Sylvi Listhaug (FrP) å stanse returen av noen av asylbarna ved fylte 18 år, når deres midlertidige opphold i Norge utløper, i følge VG 7. januar.
Strid om Oktoberrevolusjon – Bård Larsen møter motbør
At det er 100 år siden Oktoberrevolusjonen har ført til debatt i akademiske kretser. Civita-historiker Bård Larsen har gått kraftig ut mot revolusjonen i innlegg i både i VG og Aftenposten. Larsen hevder at oktoberrevolusjonen «var et statskupp, organisert av disiplinerte og kyniske fanatikere som ikke hadde noen reell støtte i landet».
Innleggene til Larsen blir sterkt imøtegått av Professor ved UiB Gisle Selnes i et innlegg i Aftenposten 3. januar. Selnes skriver: «På tampen av 100-års jubileet for den russiske revolusjonen kan Civita-historiker Bård Larsen utropes til vinner av det uoffisielle kokkemesterskapet i tendensiøs historieskriving: I VG 3. juli og Aftenposten 15. desember rører han sammen fantasi og fordommer, ispedd apokryfe sitater, til en kuriøst historieløs farse.» «Uansett hva man måtte mene om den, er det useriøst å fremstille bolsjevikene som ‘kyniske fanatikere’ uten ‘reell støtte i landet’, slik Larsen gjør», fortsetter Gisle Selnes. Han avslutter med å spørre om ikke Civita klarer å komme «med en mer substansiell kritikk av den russiske revolusjonen? Er Larsens Lenin-farse virkelig det beste den liberalkonservative eliten kan servere?»
Pragmatikere og vold
I en kronikk i Klassekampen 6. januar imøtegår Aslak Storaker den ofte hevda påstanden om at radikalere med ønske om å forbedre verden har lettere for å ty til vold enn konservative pragmatikere. Storaker viser til flere eksempler som underbygger at konservative pragmatikere er mest tilbøyelige til vold. Kristin Krohn Devold sammenligner krigføring med fotballtrening og beskriver den norske krigsinnsatsen som testing av utstyr. Jonas Gahr Støre viser til at krigføring er et uttrykk for lojalitet til USA. Mens Harald Sunde viser til at bombinga av Libya viste kampkraft som bidrar til å avskrekke Russland.
Storaker viser også til behandlingen av Godalutvalgets rapport om innsatsen i Afghanistan:
«Ingen av målene som gjaldt å forbedre situasjonen for afghanerne er nådd, men Norge har oppnådd det viktigste målet for krigen – å vise seg som en lojal alliert av USA. At over 90 000 mennesker har blitt drept i prosessen tillegges ingen større vekt.
Arbeiderpartiets pragmatiske stortingspolitiker Jette Christensen fortalte Klassekampen i september at ho var mot Norges bombing i Libya, men likevel stemte for, fordi å protestere ville være ‘jålete punktmarkeringer’.
Vi holder oss altså her i landet med et politikerkorps som er villige til å ødelegge stater og drepe tusenvis av mennesker av reint pragmatiske årsaker og som ser på motstanden mot å gjøre det som en form for radikal og fanatisk idealisme.»