Kapitalismen i krise

Av Peder Martin Lysestøl

Nr 2A 2010

For første gang i kapitalismens historie er den økonomiske krisen så omfattende at den truer flere stater med konkurs
Med en gigantisk redningspakke på 6000 milliarder kroner, har EU inntil videre hindret sammenbrudd i de svakeste økonomiene i Europa.</p> <p>Denne artikkelen gir en oversikt over temaet marxisme og kriser, og drøfter den krisen vi nå er inne i.

Peder Martin Lysestøl er førstelektor i samfunnsøkonomi på Høgskolen i Sør-Trøndelag. Han har skrevet boka Husholdets politiske økonomi og er medforfatter av bøkene Den nyliberale revousjonen og Velferdsstatens økonomi. I 2009 trykte Rødt! opp en ny utgave av Lysestøls Palestinerne. Historie og frigjøringskamp.

Den 15. september 2008 gikk verdens største investeringsbank, Lehman Brothers konkurs. Konkursen satte i gang et økonomisk ras som rammet hele finansverdenen og som etter hvert førte til dramatisk nedgang i produksjon og handel i hele verdensøkonomien. Fra september 2007 til mars 2009 ble realverdier og finansverdier på over 50 000 milliarder dollar ødelagt (Foster 2010). Dette tilsvarer over 100 norske nasjonalprodukt. En stor del av dette var aksjer og andre finanspapirer priset langt over det som kunne være rimelige verdier, men mye var også boliger og næringsvirksomheter. Arbeidsløsheten ble i mange land mangedoblet. Millioner av familien havnet i gjeldskrise. Verdenshandelen, som i en årrekke har hatt en vekst på 5–10 prosent, sank våren 2009 med 30 prosent (OECD). Sjelden har Marx og Engels sin beskrivelse av kapitalismen i krise passet bedre:

«I krisene bryter det ut en samfunnsmessig epidemi som ville se ut som en absurditet for alle tidligere epoker – overproduksjonens epidemi. Samfunnet finner seg plutselig satt tilbake i en tilstand av momentant barbari, …». (Marx/Engels 1984, s. 18)

For å unngå sammenbrudd i bank- og finanssystemet, ble regjeringer tvunget til å handle: Selv i kapitalismens høyborg, USA, ble noen av de største finansinstitusjonene tatt over av staten. Stater som sleit med å kvitte seg med stor statlig gjeld, måtte glemme alle ønsker om å redusere gjelda. Det var kapitalismen som sto på spill. Bare statene kunne redde kriserammede banker. Svake stater tok opp nye gigantlån som førte til at statsgjelda ble enda større. Underskuddet på statsbudsjettene økte.

Hellas, som i 2007 hadde underskudd tilsvarende 5 prosent av BNP, hadde i 2009 underskudd på nesten 14 prosent (Kilde: OECD). Irland, som hadde overskudd i 2007, satt med underskudd på 12 prosent i 2009. Spania, som også hadde overskudd i 2007 satt i 2009 med et underskudd på nesten 12 prosent.

Så skjedde det som ingen økonomer og politikere hadde forutsett: For første gang i kapitalismens historie er den økonomiske krisen så omfattende at den truer flere stater med konkurs. Europa er i krise, proklamerte den franske finansministeren den 10. mai (Kilde: NRK). Det kan ikke være tvil om at dette er en realistisk beskrivelse. Med en gigantisk redningspakke på 6000 milliarder kroner, har EU inntil videre hindret sammenbrudd i de svakeste økonomiene i Europa.

To år har rystet den kapitalistiske verden. Det som de største ekspertene påsto ikke kunne skje, har skjedd. Så seint som i 2003 erklærte nobelprisvinneren professor Robert Lucas at de nyliberale økonomene hadde «temmet de økonomiske krisene». (Krugman 2008, s. 9) Sjelden har eksperter med så stor prestisje tatt så feil! Dette innrømmes nå gradvis av de fleste borgerlige økonomer. Men har dette ført til grunnleggende kritikk av kapitalismen som system eller i det minste av den rådende nyliberalismen? Svaret er nei. Noen politikere har uttalt sterk bekymring over situasjonen, mens andre oppfører seg som om alt er under kontroll. Knapt noen slår den sjølgode, norske finansminister Sigbjørn Johnsen som i framleggingen av det reviderte nasjonalbudsjettet 11. mai gikk så langt som å bruke  det sterke ordet «usikkerhet» i sin omtale av den økonomiske situasjonen!

Det er ingen tvil om at denne økonomiske krisen er den alvorligste siden krisen på 30-tallet. Den har synliggjort at motsetningene i det kapitalistiske økonomiske systemet er så grunnleggende at det ikke holder med tradisjonell økonomisk politikk. Likevel ser vi at regjeringene ikke finner andre utveier enn å fortsette som før, og håpe på «ny vekst». I forhold til tidligere økonomiske kriser er dette nytt. Som Naomi Klein påpeker i boka The Shock doctrine, har det typiske vært at krisene ikke bare har rystet økonomiene. De har også ført til politiske rystelser og ny økonomisk ideologi og politikk (Klein 2007). Etter krisen på 30-tallet kom keynesianismen og ideene om velferdskapitalismen. Etter krisen først på 70-tallet ble den nyliberale modellen lansert. Denne gangen ser kapitalismen ut til å være uten nye utveier? Selv Paul Krugman, en av de mest kjente kritikerne av den såkalte «Chicagoskolens» ekstreme liberalisme og en av de mest «fornuftige» borgerlige økonomene, har ikke annet å si til tiltak enn at han håper det nå må komme nye kloke ideer! (Krugman 2008, s. 191).

Har marxister alternativ til krisen?

Kan marxistisk politisk økonomi gi oss kunnskap som gjør at vi kan forstå hva som skjer? Marxistiske økonomer har lenge advart mot den ekstreme liberalismen. Den kjente SV-økonomen Rune Skarstein, Rødts Torstein Dahle, meg selv og flere andre har pekt på faren med den veldige kredittekspansjonen under den siste høykonjunkturen (Skarstein 2008). Tidsskrift som Monthly Review har helt siden 2006 advart mot faren for ei alvorlig krise. Men marxismen er ikke på moten blant mainstream økonomer. Vår kritikk har knapt skapt krusninger i den selvgode andedammen av toneangivende økonomer og politikere.

Kriser i kapitalismen

Også tradisjonelle lærebøker i sosialøkonomi anerkjenner at økonomier svinger fra gode til dårlige tider, såkalte «business cycles» eller konjunktursvingninger. Men disse svingningene framstilles som naturlig for markedet uten store skadevirkninger på økonomien. Det innrømmes at det kan være en tendens til overekspansjon i gode tider, og at det da er nødvendig med en periode hvor veksten avtar noe slik at likevekten eller balansen i markedet gjenopprettes. Det innrømmes også at det som skjedde etter krakket i 1929 var mer enn en vanlig lavkonjunktur. Når økonomene forklarer krisen, peker de på feilaktig politikk og mangel på kunnskap. At krisen synliggjorde grunnleggende motsetninger i kapitalismen som system avvises.

Utviklingen av den norske etterkrigsøkonomien viser at det er mulig med lengre perioder med stabilitet. Men så snart markedskreftene slippes fri, øker ustabiliteten. Utviklingen av den nyliberale revolusjonen i Norge fra rundt 1980 viser dette klart. Etter en lang periode med økonomisk vekst og svake konjunktursvingninger, sank den økonomiske veksten målt med BNP kraftig i 1981, og arbeidsledigheten økte. Fram til da hadde ledigheten holdt seg under 40 000. I 1983 økte den til 67 000. Den neste lavkonjunkturen ble enda kraftigere. Den startet i 1988 med kraftige fall i aksjekursene. Den økonomiske veksten avtok, tallet på konkurser økte, og i 1993 var ledigheten helt opp i 170 000. Krisen ble den alvorligste siden den andre verdenskrigen. Tre banker gikk konkurs. Arbeidsledigheten ble firedoblet, tallet på folk som måtte ha sosialhjelp, økte med 80 000 og om lag 10 prosent av norske hushold var i alvorlig gjeldskrise. Regjeringens tiltak mot krisen den gangen var mer liberalisering, mer av den samme politikken. 90-tallet har vært nyliberalismens storhetstid. Den offentlige sektoren er blitt utsatt for kraftige innstramminger, og de offentlige utgiftenes andel av BNP er redusert fra over 50 prosent først på 90-tallet til 42–43 prosent de siste årene. Til tross for at den offentlige sektoren ikke lenger spilte samme stabiliserende rolle i økonomien, ble den neste lavkonjunkturen, fra 2000 med bunn i 2003, mindre alvorlig. Årsakene til dette er flere. Det kan ha sammenheng med krigsopprustning i USA, med åpningen av det indiske og kinesiske markedet, med utviklingen i Øst- Europa etter sammenbruddet ti år tidligere. Resultatet av lavkonjunkturen i Norge var at veksten i BNP sank fra 3,3 prosent i 2000 til 1 prosent i 2003 og arbeidsløsheten steg fra 3,2 prosent i 1999 til 4,6 prosent i 2005. Det ble ingen boligkrise eller finanskrise. Ingen drømte om at den eventyrlige veksten i finanssektoren fra 2002 skulle ende i krise og stor ustabilitet.

Industrielle sykluser og lange bølger

De første dype motsetningene i kapitalistiske økonomier var tydelige alt på attenhundretallet. I Kapitalen, Bind I, diskuterer Marx krisene som «industrielle sykluser». Krisen som startet i 1857 anser han som særlig alvorlig. Ei ny krise utviklet seg i 1866. Den startet som ei stor bankkrise (Kapitalen, I, s. 625). I Sosialismen, utopi og vitenskap, påviser Engels at den første konjunktursvingningen som er registrert, startet i 1825 (Engels 1968, s.419). Fram til 1892 påviser Engels seks slike svingninger i økonomien. Avstanden mellom krisene var i gjennomsnitt ti år. Seinere har både marxistiske økonomer og andre påvist at konjunktursvingningene har fortsatt å komme relativt regelmessig helt fram til i dag. Noen av krisene har vært særlig alvorlige. Krisen som startet i 1929 er kjent som «verdenskrisen». Men det har også vært andre lavkonjunkturer som har vært dramatiske. Engels beskrev perioden midt på 1870-tallet som en eneste lang depresjon, hvor den tradisjonelle oppgangen ble utsatt (Howard and King 1989, bind I s. 10). Andre Gunder Frank mener også at krisen midt på 1870-tallet var særlig dyp (Frank 1981). I tillegg mener han krisen først på 1970-tallet var av en alvorligere karakter enn de mer regelmessige konjunktursvingningene. Det typiske for disse dypere lavkonjunkturene, som vi kan kalle strukturelle kriser i kapitalismen, er at lavkonjunkturene fører til omfattende strukturelle endringer i kapitalismen som system. De påvirker både maktforhold mellom de kapitalistiske blokkene, de påvirker økonomiske teorier og de påvirker økonomisk politikk. Lenin viser at perioden 1860–70 var det høyeste stadiet i fasen med fri konkurranse (Lenin 1976, s. 61). Etter krisen i 1873 øker monopolisering og imperialisme. Krisen som startet i 1929, ble slutten på hegemoniet til de gamle kolonimaktene og slutten på laissez–faire-ideologien. Etter krisen først på 1970-tallet, som betydde sammenbruddet for gullstandarden og den første store oljekrisen, kom gjennombruddet for nyliberalismen og Milton Friedman med fleres nyklassiske økonomiske teorier som åpnet verdensmarkedet for de multinasjonale selskapene og knuste drømmen om Ny Økonomisk Verdensorden for den 3. verden.

Den russiske økonomen Nikolai Kondratiev publiserte i 1925 boka The Major Economic Cycles. Ut fra en studie av de dypere krisene, utvikler han en teori om lange bølger i kapitalismen. Noen år seinere følger den østerrikske økonomen J. A. Schumpeter opp teoriene til Kondratiev. Han kaller de lange bølgebevegelsene Kondratiev-bølger og mener å påvise slike bølger helt fra den industrielle revolusjonen og markedsøkonomiens spede begynnelse i 1780 (Schumpeter 1965, s. 67). Schumpeter anslår bølgelengdene til å være rundt 50 år og knytter bølgene til gjennombruddet for de store teknologiske revolusjonene. Revolusjonene åpner nye investeringsområder og setter i gang en økonomisk vekstprosess som sprer seg til hele den kapitalistiske økonomien. Prosessen ebber ut når etterspørselen etter produktene som blir skapt av de teknologiske oppfinnelsene, ebber ut. Schumpeter og seinere økonomer med sans for hans teorier, har kartlagt fem bølger siden 1771:

  • Første bølge 1771: Den industrielle revolusjonen
  • Andre bølge 1829: Dampmaskina og jernbane
  • Tredje bølge 1875: Stålproduksjon, elektrisitet og tungindustri
  • Fjerde bølge 1908: Olje, bil og masseproduksjon
  • Femte bølge 1971: Informasjon-og telekommunikasjon. (Kilde: Wikipedia desember 2008).

Bølgene, som settes i bevegelse av store teknologiske oppfinnelser, skaper ny optimisme i økonomiene og ny vekst, men de fører også til maktskifte mellom de økonomiske stormaktene. Den siste bølgen, «Informasjon-og telekommunikasjon» – eller datarevolusjonen som den ofte kalles – betydde gjennombruddet for Japan som økonomisk stormakt. Schumpeter var godt skolert i marxisme og var kjent med den historiske materialismen. Vekten han legger på utviklingen i den økonomiske basisen, produktivkreftene, er i tråd med Marx og Engels sine teorier (Jfr. Manifestet s. 18–19). Men mens Marx og Engels ser krisen som et uttrykk for motsetninger i kapitalismen som system, har Schumpeter fokus på oppfinnelsen som kilde til ny verdiskaping. I prinsippet kunne i følge Schumpeter, kapitalismen videreutvikles nærmest i det uendelige, om mennesket var i stand til kontinuerlig å revolusjonere produktivkreftene innafor rammene av markedsøkonomiene. Teorien om at oppfinnelser, innovasjoner, setter i gang vektprosesser som kan prege den økonomiske utviklinga i tiår, kan ha mye for seg. Men også andre begivenheter som drastisk påvirker det økonomiske systemet, kan få slike langvarige konsekvenser. Sammenbruddet av planøkonomien i Sovjetunion rundt 1990 var en begivenhet som ga markedsøkonomien en veldig stimulans for ny ekspansjon. Åpningen av det indiske markedet fra 1994 og den ekspansive utviklingen av den kinesiske statskapitalismen, var andre begivenheter som ga kapitalismen nye ekspansjonsområder.

Grunnleggende motsetninger i kapitalismen

I diskusjonene om Marx og kriser blir fokus ofte rettet mot teorien om profittratens fallende tendens og overproduksjonsteorien. I Marx sine studier av hvorfor kapitalismen igjen og igjen går inn i kriseperioder, står også disse teoriene sentralt. Men det er da også lett å overse at Marx sin analyse av kapitalismen som system er en avdekking av tallrike motsetninger som påvirkes under den økonomiske utviklingsprosessen. Her vil jeg se på noen av de viktige motsetningene som gjør at «de moderne produktivkreftene gjør opprør mot de moderne produksjonsforholda» (Marx/Engels 1984, s. 18).

A. Motsetningen mellom bruksverdi og bytteverdi Mens menneskene i tidligere samfunnsformer har produsert det de trenger for å dekke behov, er folks behov for kapitalisten bare en mulighet for å gjøre forretninger og tjene penger. Hans fokus er bytteverdien, hvor mye han kan tjene på produksjonen, og dermed øke kapitalen fortest mulig. Målet for arbeideren og folk flest er å dekke sine behov best mulig, å skaffe seg nødvendige bruksverdier. Arbeideren og kapitalisten er avhengig av hverandre, men kapitalisten styrer produksjonen eneveldig. For å oppnå maksimal profitt prøver kapitalisten både å få arbeideren til å jobbe billigst mulig og å kjøpe mest mulig. Jo lavere lønna er, jo mer kan kapitalisten ta ut i merverdi, og jo mer kan han akkumulere og investere i nye virksomheter. Men jo lavere lønna er, jo mindre er kjøpekraften. Hvordan skal kapitalisten få solgt mer når de som kjøper, har mindre å kjøpe for? Denne motsetningen mellom arbeid og kapital er uløselig under kapitalismen og legger grunnlaget for overproduksjonskriser og antagonistiske politiske motsetninger.

B. Motsetningen mellom produsentene

Kapitalismen er karakterisert av konkurranse mellom bedriftene på markedet. Uten å samarbeide kaster de største kapitalistene seg over markedsområdene som gir størst profitt. Alle planlegger for størst mulig produksjon. Dette anarkiet fører til en voldsom sløsing med produksjonsmidler og overproduksjon. I kampen om ekstraprofitt, prøver alle å finne de mest effektive produksjonsmåtene. De kan også fristes til spekulative lån og finansinvesteringer for å sikre seg større deler av merverdien. Krisene fører ofte til at de sterkeste kjøper opp de svakere, og til monopolisering av markedsområdene. Nå kan monopolbedriften kontrollere markedet, og trenger ikke lenger effektivisere produksjonen om dette ikke lønner seg.

C. Motsetningen mellom finanssektoren og realøkonomien

Mens kapitalistene i industrikapitalismens første fase var opptatt av bedriftens langsiktige utvikling, er dette perspektivet helt borte med dagens finanskapitalistiske dominans. Bankenes oppgave var opprinnelig å formidle kapital mellom de som hadde overskudd og de som trengte å låne. Med utviklingen av aksjeselskaper og aksjebørser, er kapitalistens eneste interesse «pengene». Produktene er bare midler til å skaffe seg mer penger. Da spiller det heller ingen rolle hva som produseres eller hvor det produseres. Marx sier det slik i Kapitalen, bind II:

«Produksjonsprosessen framstår for kapitalisten bare som et uunngåelig mellomledd, som et nødvendig onde, for at han skal kunne tjene penger. Alle kapitalistiske nasjoner er derfor i perioder fanget av et feberaktig forsøk på å tjene penger uten å gå veien om produksjonsprosessen » (Marx, volum II, s. 58.)

Financial Times synes dette sitatet var så treffende for den ville kredittekspansjonen de siste årene at de slo det stort opp i sin utgave 18.10.08). Bankene får nå en annen rolle. De disponerer de pengene som kan «skape rikdom». Fokuset er på pengekilden, ikke produksjonen.

Utviklingen av finanssektoren førte til utviklingen av det moderne kredittsystemet. Når etterspørselen avtar, kan den fortsatt holdes opp ved å la forbrukerne ta opp lån. Jo mindre krav til sikkerhet bankene stiller, jo større lån kan tas opp. Slik bidrar kreditten til å utsette krisene. Men når forbrukerne ikke lenger tør ta nye lån eller får nye lån, vil etterspørselen før eller seinere måtte ta slutt. Da kan det som kunne bli en moderat konjunktursvingning, ende i dramatisk finanskrise.

D. Motsetningen mellom produktivt og ikke-produktivt arbeid

For å øke profitten må kapitalen stadig øke mengden merverdi, eller det produktive arbeidet. Men under kapitalismens utvikling krever «systemet» at også sektorer som ikke er produktive, bygges. Dette kan være offentlig sektor, finanssektoren, reklamesektoren med mer.

Dette har to effekter på systemet. For det første fører det til at kapitalakkumulasjonen blir mindre. Slik dempes profittveksten. For det andre bidrar det til at faren for overproduksjon dempes.

E. Motsetningen mellom produksjonen og reproduksjonen

Reproduksjonen av arbeidskraft, både biologisk og sosial reproduksjon, er en forutsetning for at kapitalismen skal utvikle seg. En stor del av reproduksjonen foregår utafor markedet, i husholdet og i den offentlige sektoren. Reproduksjonen dreier seg om å holde arbeidskraften frisk og faglig oppdatert, for å si det enkelt. Men de som jobber i reproduksjonen, er bruksverdiprodusenter og bidrar ikke med profitt. Dermed prøver alltid kapitalisten å gjøre reproduksjonen billigst mulig. Dette vil på sikt undergrave den økonomiske veksten og skape sosiale problemer. Velferdsstatens gullalder, 1950–80, var en periode da kapitalistene i de velferdskapitalistiske landene ble tvunget av venstresida og fagbevegelsen til å prioritere reproduksjonen.

Dette er noen av de grunnleggende motsetningene i kapitalismen som system som påvirkes under produksjonsprosessen, og som på ulik måte påvirker utviklingen av kriser i systemet.

Teorien om profittratens fallende tendens

Marx var den første som forsto hvor kapitalistenes rikdom kommer fra, loven om merverdien. Han viser at arbeideren får betalt ei lønn som i gjennomsnitt tilsvarer verdien på varen han selger, nemlig arbeidskraften. Men arbeidskraften har den egenskapen at den i løpet av en dag produserer verdier langt ut over sin egen verdi. Når arbeidskjøperen trekker fra produksjonsutgiftene og lønna, sitter han igjen med et overskudd, en merverdi. Maskiner og råvarer gir ikke fra seg mer verdi enn det kapitalisten har betalt for dem. Arbeiderens arbeidskraft er den eneste produksjonsfaktoren som har evnen til å skape merverdi. En kapitalist som bruker kapitalen til å kjøpe arbeidskraft, kan få denne arbeidskraften til å yte merarbeid og dermed skape merverdi for ham sjøl. Dette er grundig beskrevet av Marx i Kapitalen, volum 1, del 3. Under kapitalismens utvikling, prøver kapitalisten hele tida å få arbeiderne til å øke produktiviteten. Da må han skaffe seg maskiner, det beste som finnes av produksjonsteknologi. Konkurransen og jakten på størst mulig profitt og superprofitt, gjør at den driftige kapitalisten hele tida prøver å være i teknologisk forkant. Dersom bedriften har monopol, kan ledelsen under visse betingelser, isteden velge å øke prisene. Men her vil markedet sette grenser for hvor langt dette er mulig. Bedriftene vil, avhengig av markedssituasjonen, stadig bli preget av mer og mer teknologi. Marx kaller forholdet mellom mengden av arbeidskraft og mengden av realkapital (maskiner med mer) kapitalens organiske sammensetning. Teknologien koster, men samtidig øker det produktiviteten til arbeiderne og gjør at produksjonen i løpet av en dag stadig vokser. Den organiske sammensetningen av kapitalen, varierer fra bransje til bransje. I industrien er teknologiandelen stor. I tjenesteyting er den langt mindre. Men også her, for eksempel i bankvesenet, ser vi hvordan eierne prøver å senke kostnadene ved å redusere tallet på ansatte og øke teknologiandelen. Også i moderne jordbruk er teknologidelen stor, men problemet her er at mengden jord, kvaliteten på jorda og årstidene, setter grenser for hvor mye produksjonen kan øke når teknologien øker. De siste tallene fra norsk industristatistikk, viser at tendensen til å erstatte arbeidskraft med maskiner, i høyeste grad gjelder i dag. Fra 1999 til 2007 økte mengden maskiner og utstyr (realkapitalen) i industrien med 31 prosent, mens tallet på industriarbeidere bare vokste med 3 prosent i samme perioden (Kilde: SSB). Bare i løpet av 8 år har altså kapitalens organiske sammensetning økt kraftig. I Kapitalen volum III, gjort ferdig av Engels etter Marx sin død, beskriver Marx hvilke konsekvenser dette har for kapitalismen som system (Kapitalen, vol. III, del 3)1. Marx sier at dette er en økonomisk lov i kapitalismen. Det betyr at så lenge kapitalismen som system dominerer, er det umulig for en kapitalist å unngå denne tendensen. Han kan gjerne prøve, men da opplever han fort at konkurrentene kan senke prisene og konkurrere ham2 ut. Kapitalisten tvinges til stadig å skaffe seg bedre og relativt mer teknologi.

Men, dette kan ikke være noe problem? Mer teknologi sparer arbeidskraft og arbeidskraften kan brukes til andre nyttige ting. Problemet er bare at for kapitalisten er det ikke mengden nyttige produkter, bruksverdien, som er målet for produksjonen, men fortjenesten, bytteverdien. Og her kan det oppstå et problem. Fordi dersom det bare er arbeidskraft som kan skape merverdi, vil en utvikling som preges av mer høyteknologi, være en utvikling hvor det blir færre arbeidere å utbytte, å hente merverdi fra. Marx drøfter dette problemet inngående og kommer fram til at det er en tendens i kapitalismen, og at dette fører til at profittraten har en tendens til å minke. Også dette kaller han en økonomisk lov, loven om profittratens fallende tendens. Marx sier ikke at dette fører til kriser og konjunktursvingninger. Han påviser bare at dette gjør det stadig vanskeligere for kapitalisten å øke profitten, og at denne motsetningen og andre motsetninger i kapitalismen til sammen kan føre til at det utvikles økonomiske kriser. «Krisene er alltid bare forbigående og voldsomme løsninger av de eksisterende motsigelsene » (Marx 1994, s. 71). De som ønsker å se grundigere på Marx sitt resonnement, anbefales å studere gjennomgangen i volum III, bind 3 eller i Røde Fanes norske oversettelse. Det Marx påviser, er at den økte mengden realkapital i forhold til arbeidskraft, setter grenser for kapitalens ekspansjonsmuligheter, men det har ikke vært et avgjørende hinder for videre kapitalistisk ekspansjon. For samtidig med å påvise denne grunnleggende motsetningen i kapitalismen viser Marx også hvordan kapitaleieren kan sette inn tiltak for å hindre fallet i profittraten (Se Marx 1994, s. 43).

Mer om overproduksjonskriser

Det største problemet for kapitalisten er å sikre etterspørsel etter sin veldige produksjonssatsing. Når kapitalisten investerer, planlegger han en profitt på la oss si 7 prosent. Men denne profittveksten øker kapitalen, og i neste omgang kreves det 7 prosent av denne større kapitalen. Slik «akkumuleres» kapitalen med rentes-renteeffekt. Kapitalen vokser veldig fort, stadig større kapital skal forrentes og stadig større varemengder må produseres. Problemet er at folks kjøpekraft vokser langt langsommere, ofte ikke fortere enn befolkningsveksten. Kapitalisten står overfor en uløselig motsetning. På den ene sida ønsker han å oppnå størst mulig profitt som betyr å holde lønnsveksten nede. På den andre sida håper han at det finnes mange som ønsker å kjøpe det han produserer, at det er mye kjøpekraft. Men det viktigste for kjøpekraften ligger i de titusener av husholdene som lever av lønnsarbeid. Og når lønningene ikke vokser, vokser heller ikke kjøpekraften. I forordet til Kapitalen, skriver Engels:

«Mens produktivkreftene vokser i en geometrisk rekke, øker markedet i beste fall som ei aritmetisk rekke» (Volum I, s. 17).

Den siste konjunkturoppgangen viser hva dette betyr i praksis. Mens eierinntektene økte med 71 prosent fra 2002 til 2007 økte lønnsinntektene med 30 prosent (Det tekniske beregningsutvalget 2008). Dette førte til at lønnsandelen sank fra 62 prosent i 2002 til 56 prosent i 2007. Dette er ikke bare et norsk fenomen. EU-statistikk viser at i EU sank lønnsandelen i gjennomsnitt fra 65,5 prosent i 2002 til 63,5 prosent i 2007 (EuroMemorandum 2008/2009 s. 12). Denne utviklingen har vært særlig ekstrem i USA der reallønna i dag er på nivå med lønnsnivået i 1967 (Palley 2010, s. 34). Det er umulig for kapitalistene enkeltvis å gjøre noe med dette. Om REMA 1000 betalte sine ansatte ekstra mye for at de deretter skulle kjøpe mer, kunne de risikere både at de brukte den ekstra kjøpekraften hos konkurrentene, og at fortjenesten i REMA ble lavere enn fortjenesten i andre selskap. REMA ville bli konkurrert ut av markedet.

Forhold som motvirker kriseutvikling

Samtidig som økt organisk sammensetning av kapitalen kan redusere profittraten og skjerpe motsetningene i kapitalismen, kan kapitalistene ta tiltak som har motsatt effekt. I Kapitalen legger Marx særlig vekt på disse tiltakene:

Øke intensiteten i utbyttingen

Mer maskiner og teknologi fører til at arbeideren kan øke tempoet i alle arbeidsprosessene. Det som før trengte 100 arbeidere, kan nå gjøres av 10. Hver arbeider bidrar med mye større merverdi enn tidligere. Vi får en øking i det Marx kaller merverdiraten.

Marx rakk å oppleve den første teknologiske revolusjonen. De teknologiske revolusjonene seinere har økt produktiviteten i industrien det mangedobbelte.

Senking av lønna under arbeidskraftas verdi

For å øke merverdien prøver kapitalisten hele tida å hindre lønnsvekst. Den veldige tilgang på billige forbruksvarer fra Kina og andre 3. verdenland, har gjort det mulig å holde lønnsveksten nede. Flytting av kapitalen til land med lavt lønnsnivå har samme effekten.

Billigere realkapital

Det relative fallet i råvarepriser er en slik faktor. Globaliseringen av verdensøkonomien har bidratt til en relativ prissenking på råvarer og mange andre innsatsvarer i produksjonen.

Disse og andre faktorer som Marx viser til, har motvirket fallet i profittraten. Men aller viktigst er trolig de store krigene og krisene. To verdenskriger og flere store økonomiske kriser har redusert mengden av realkapital og igjen gitt kapitalen ekspansjonsmuligheter.

Etter krisen i 1929, forventet mange marxister at kapitalismen som system, ville gå mer eller mindre inn i permanent krise. Dette skjedde ikke og etter en periode med relativt stabil ekspansjon gjennom 1950- og 60-tallet stilte de to marxistiske økonomene Baran og Sweezy spørsmålet: Hva er årsaken til at kapitalismen ekspanderer og overlever til tross for de dype motsetningene i kapitalismen som system? (Baran og Sweezy 1971). Ut fra studier av den økonomiske utviklingen kom de til de samme faktorene som Marx og Engels peker på i Det Kommunistiske Manifest. Først og fremst dreier det seg om tiltak som reduserer kapitalakkumulasjonen. Store deler av merverdien brukes til krigsopprustning, oppbygging av en offentlig sektor og investeringer i en stadig større ikkeproduktiv tjeneste-ytende sektor.

Men i tillegg til at kapitalakkumulasjonen kan dempes, har kapitalismen stadig greid å finne nye markeder. Erobringen av markedene i den 3. verden og åpningen av markeder i det tidligere Sovjetunionen er eksempel på dette.

I korte perioder kan de absoberende tiltakene føre til at motsetingene i systemet dempes. Men snart kan vil krisen igjen være like alvorlig: Kina var lenge først og fremst et stort marked og mindre konkurrent. Nå skjerper Kinas veldige produksjonskapasitet overproduksjonskrisen. Den offentlige sektoren absorberte lenge produktiv kapital. Nå bygges velferdsstaten og offentlig sektor ned. Dette øker mengden av produktiv kapital og bidrar til å skjerpe krisetendensene.

Kapitalismens anarkistiske og motsetningsfylte karakter gjør det umulig planmessig å dempe motsetningene i systemet og skape en krisefri kapitalisme.

Finanskrisen 2008

I boka Om kapitalen av Marx mener forfatterne den nåværende krisen har fire typiske trekk (Fine og Saad-Filho 2009, s. 189):

  1. Den startet i det amerikanske boligmarkedet. Årsaken var rå spekulasjon i folks behov for boliger.
  2. Finanskapitalens grådighet var drivkraften i kriseutviklingen. Folk med penger ble lokket med muligheter til ekstraprofitt. Dette skulle de få ved å satse på de nye finansproduktene som derivater m.m (Se Skarstein 2008, s. 381). På denne måten ble penger lånt ut til boligkjøpere langt ut over det som disse kunne forventes å betale tilbake.
  3. De siste 30 årene med nyliberalisme har vært preget av gradvis avtagende vekst. Dette har gjort systemet stadig mer sårbart.
  4. Finanskrisen er den siste av en rekke finanskriser i ulike land.

Dette er en relativt god oppsummering av det som karakteriserer dagens krise. Her skal jeg til sist på noen av de viktigste faktorene som førte fram til det dramatiske sammenbruddet i 2008.

Finanskapitalen har spilt en avgjørende rolle i å drive fram krisen, men denne veldige kredittekspansjonen har skjedd innafor en kapitalistisk økonomi preget av en rekke indre motsetninger. Med den nyliberale revolusjonen etter krisen først på 70-tallet, gikk kravet om «fri handel» og liberalisering av økonomien sin seiersgang over hele verden. Dette førte snart til økende forskjeller mellom fattig og rik, og det ga kapitalen muligheter til å ekspandere inn på stadig nye områder. IT-revolusjonen stimulerte til nye investeringer i de rike markedsøkonomiene, og erobringer av markeder i den 3. verden skapte ekspansjonsmuligheter for den voksende kapitalen. Samtidig skapte den veldige veksten i finanskapital økende ustabilitet i det økonomiske systemet. På 80- og 90-tallet kunne vestlig varer og vestlig kapital eksporteres over hele verden. Mens vestlige investeringer i den 3. verden var på 42 milliarder dollar i 1990 var det økt til hele 256 milliarder dollar i 1997 (Krugman 2008, s. 79). I 1982 ble ordet «gjeldskrise» brukt for første gang da Peru ikke lenger greide å betale utenlandsgjelda. Kravet om gjeldslette ble avvist. En stadig større del av verdensøkonomien ble basert på kreditt. Mens den 3. verden hadde ei samla gjeld på 250 milliarder dollar i 1975, var dette økt til 2000 milliarder dollar i 1990 og 2600 milliarder dollar i 2003 (Lysestøl 2006, s. 76).

De økonomiske spekulasjonene begrenset seg ikke til den 3. verden. I alle kapitalistiske land ble finanssektoren liberalisert slik at muligheten til risikofylte investeringer kunne øke. De nordiske landene var blant de siste som ga etter for spekulasjonsøkonomien. I Norge ble penge- og kredittpolitikken liberalisert i 1984. Det tok bare fire år før det som man trodde bare skulle bli en moderat lavkonjunktur, i stedet endte som et alvorlig økonomisk krakk. Folk hadde lånt over evne. Krisen 1988–93 ble den alvorligste krisen i Norge og Sverige etter den andre verdenskrigen. I Sverige førte krisen til dramatisk nedbygging av velferdsstaten.

Utover 90-tallet ser vi hvordan finanskriser utvikler seg i en rekke land: Japan 1990, Mexico 1994, Thailand 1997, Argentina 2002.

Hver krise betydde massearbeidsløshet og ødelagte liv for millioner av arbeidere, bønder og andre lønnsmottakere.

Den grunnleggende trusselen om overproduksjon ble ikke fjernet av stadig ny kreditt. Det kinesiske markedet og markedene i andre store 3. verdenland, hadde åpnet nye muligheter for de transnasjonale selskapene. Men dette ble bare et kortvarig pusterom. Samtidig ble kjøpekraften i de rike kapitalistiske landene begrenset av fallende reallønner og innstramminger i den offentlige sektoren. Kredittfinansierte investeringer og kredittfinansiert forbruk ga tilsynelatende nye muligheter for kapitalen. Men omsetning av aksjer, obligasjoner, derivater eller valuta skaper ingen ny merverdi. Finanskapitalen fungerte bare som våpen i kampen om omfordeling av merverdien. Denne kampen ble råere og råere.

Finanskapitalen krevde stadig økt frihet, og fikk det. I 1998–99 ble den amerikanske kredittlovgivningen ytterligere liberalisert. Omsetningen av derivater i USA økte voldsomt, fra ca. 1000 milliarder dollar i 2000 til 20 000 milliarder dollar i 2006 (Skarstein 2008, s. 383). Aksjekursene steg mot nye høyder, og de nyliberale økonomene forvekslet veksten i aksjekurser med økonomisk vekst. Alt var tilsynelatende bare idyll. Men alle som kunne se, måtte forstå at dette ikke kunne fortsette. Kraftig etterspørsel etter boliger i de fleste kapitalistiske økonomiene hadde presset boligprisene langt over deres verdi. I USA anslo man i 2006 at boligprisene lå 50 prosent over verdien (Krugman 2008, s. 168). I Norge hadde boligprisindeksen steget jevnt siden sist på 90-tallet, og i 2007 var indeksen mer enn fire ganger over nivået først på 90-tallet (Kilde SSB). Dette hadde bare vært mulig gjennom en veldig vekst i boligkreditter. Da krisen var et faktum i USA, hadde mer enn 12 millioner amerikanere boliglån som oversteg boligprisen (Krugman 2008, s. 169). Mens norske banker tidligere anbefalte folk ikke å låne mer enn to ganger husholdets inntekter hadde 13 prosent av norske hushold i 2007 ei gjeld på mer enn tre ganger inntekten! 3,6 prosent av husholdene hadde ei gjeld som var større enn fem ganger inntekten (Kilde: SSB).

Den ville kredittekspansjonen måtte føre økonomiene utfor stupet. Det skjedde i løpet av 2008, og pågår fortsatt. Arbeidsløsheten i USA ble mer enn fordoblet på to år. Millioner står uten arbeid, bolig og inntekter. Verdensøkonomien er inne i ei dyp overproduksjonskrise. I flere europeiske land er krisen like alvorlig som i USA, men bedre velferdsordninger gjør at virkningene for folk til nå ikke har blitt like dramatisk. Norge har til nå sluppet fra krisen med mindre skade enn de aller fleste kapitalistiske økonomier. Det skyldes først og fremst oljeøkonomien. Men også en godt organisert arbeiderklasse som har hindret lønnsnedslag og for store nedskjæringer i offentlig sektor har betydd mye. Til tross for et økonomisk oppsving våren 2010 er det lite som tyder på at krisen i verdensøkonomien er over. Den gamle amerikanske sosiologen og kritikeren av nyliberalismen, Immanuel Wallerstein, hevder at verdensøkonomien er på vei inn i en overgangsfase mellom kapitalismen og noe annet (Foster 2010, s. 12). Wallerstein er klar over at det ikke finnes sosialistiske krefter som i dag utgjør et alternativ til kapitalismen, samtidig er det vanskelig å tenke seg at kapitalismen kan fortsette som den har gjort til nå, særlig lenge. I alle store økonomier tas det dramatiske tiltak for å redusere de offentlige utgiftene og lønnsutgiftene. På denne måten fjerner kapitalen selv de ekspansjonsmulighetene den så sårt trenger.

Knapt noen gang tidligere har Karl Marx sine teorier om motsetningene i kapitalismen vært tydeligere enn idag.

For oss som ønsker å spre kunnskaper om den politiske økonomien, byr dagens situasjon både på store utfordringer store muligheter.

Kilder:

  • Baran, P. & P.M. Sweezy (1971): Monopolkapitalen. Bok 1–2. Oslo: Pax Forlag.
  • Det Tekniske Beregningsutvalget for inntektsoppgjørene. Oslo 18. februar 2008.
  • Engels, F. (1968): Sosialismen, utopi og vitenskap i Marx/Engels Selected Works. Moskva: Progress Publishers.
  • EuroMemorandum 2008/2009
  • Euromemorandum Group september 2008. Brussel.
  • Fine, B. og A. Saad – Filho (2009): Om Kapitalen av Marx. Larvik:Tidsskriftet Rødt!.
  • Foster, John B: The Age of Monopoly Finance Capital. Monthly Review februar 2010
  • Frank, A. G. (1981): Reflections on the world Economic crises. London: Hutchinson
  • Howard, M.C. and J.E. King (1989): A history of marxian economics, bind I og II . London: Macmillan.
  • Klein, N. (2007): The Shock doctrine. London: Penguin Books.
  • Krugman, Paul: The Return of Depression Economics – and the crisis of 2008. London: Penguin Books.
  • Lenin (1976): Imperialismen. Oslo: Oktober forlag.
  • Lysestøl, P. M. (2006): Utviklingsproblemer og fattigdomsbekjempelse i sør i Døhli/ Askeland: Internasjonalt Sosialt arbeid. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Mandel, E. (1977): Marxist Economic Theory. London: Merlin Press.
  • Marx, Karl (1971): Kapitalen, Volume I, II og III . Progress Publishers: Moskva. På norsk: Oktober forlag.
  • Marx/Engels (2008): Det kommunistiske manifest. Larvik: Tidsskriftet Rødt!.
  • Marx, Karl (1994): Loven om profittratens tendens til å minke. Røde Fane: Oslo.
  • Palley, T. (2010): The Limits of Minsky’s Hypothesis. Monthly Review april 2010.
  • Schumpeter, J. A. (1965): Capitalism – Socialism and Democracy. London: Unwin University Books.
  • Skarstein, Rune (2008): Økonomi på en annen måte. Oslo: Abstrakt forlag.

Noter:

  1. Dette kapitlet er utgitt som eget hefte av Røde Fane, Oslo 1994
  2. Her blir det mye han og ham, men dette sære «mannsspråket» avspeiler maktforholda i kapitalismen så jeg fortsetter å skrive han om kapitalisten, selv om det blir stadig flere «hunner».