Social Structure and the Forms of Consciousness (omtale)

Av Paul Rækstad

2011-02

Istvàn Mészáros Social Structure and the Forms of Consciousness, Vol. 1: The Social Determination of Method

Monthly Review Press, 2010

Mészáros er kanskje mest kjent for sin kombinasjon av en sterk lojalitet overfor Marx selv og hans kritiske politiske prosjekt på den ene siden, og hans vilje til å komme med egne reviderende og supplerende bidrag til denne tradisjonen – da spesielt med de ikoniske arbeidene Marx’s Theory of Alienation, The Power of Ideology og Beyond Capital: Toward a Theory of Transition. Ikke minst har han vært en viktig kilde og inspirasjon – spesielt gjennom det sistnevnte verket – for Hugo Chavez og hans medarbeidere1.

Vi skal her ta for oss første bind av hans siste verk, Social Structure and Forms of Consciousness, som har som undertittel «The Social Determination of Method». Undertittelen til første bind er informativ. Det er først og fremst et bidrag til klassisk marxistisk ideologikritikk av borgerlig sosial og politisk teori bredt forstått til å inkludere filosofi og sosialvitenskapene. Målet med dette første bindet er å analysere og kritisere de dominante bevissthetsformene som er generert i, samt hjelper ideologisk til å støtte opp under, kapitalistiske sosiale formasjoner. Mészáros går gjennom syv aspekter ved de ideologiske metodene man finner i kapitalismens tidsalder. Disse bør ikke først og fremst forstås som individuelle aspekter eller egenskaper ved forskjellige de forskjellige systemene forskjellige tenkere utvikler, men heller som et integrert sett med underliggende antakelser som på forskjellige måter henger sammen med og underbygger hverandre. De syv aspektene Mészáros identifiserer og kritiserer er som følger:

«Scientism»/scientisme: Troen på eller forventningen at menneskehetens problemer kan og til slutt vil løses gjennom vitenskapelige og tekniske fremskritt alene – dvs. uten noe som helst behov for endring av mer grunnleggende sosiale strukturer.

«Formalism»/formalisme: Den generelle tendensen til kun å fokusere på formaliserbare og kvantifiserbare ting, og dermed altfor ofte ekskludere viktige kvalitative og normativt ladede hensyn ved den sosiale virkeligheten.

«Individualism»/individualisme: Standpunktet Mészáros kaller «isolert individualitet ». Vi kan godt kalle det «atomisme» i lys av analogien til tidlig partikkelmekanikk som så inspirerte noen av dets mest innflytelsesrike representanter, blant disse spesielt Hobbes, og var viktig for Hobbes oppfinnelse og utvikling av et grundig uthulet frihetskonsept2. Konseptet ser og analyserer menneskelig konflikt kun som en funksjon av konkurranse og konflikt mellom isolerte individer, og makter derfor ikke å anerkjenne deres objektive, strukturelle årsaker. Mellommenneskelig konflikt ses på som en (ofte nødvendig) konsekvens av individuell og medfødt menneskelig natur.

«Negative determinations»/negative determineringer: Historiske fremskritt, filosofisk så vel som politisk, ses på som drevet av negative faktorer som overkommes. Dermed beholder de blikket rettet bakover, og ignorer hvordan det bestående kan endres eller overkommes der det behøves.

«Inadequate articulation of historical temporality»/utilstrekkelig artikulering av historisk temporalitet: Historisk utvikling og endring – der den anerkjennes i det hele tatt – blir attribuert til enten fullstendig uforutsette og dermed ukontrollerbare makrokonsekvenser av individuelle handlinger (som hos Smiths historieteori), eller til upersonlige ideologiske abstraksjoner (som hos Hegels verdensånd som søker etter å realisere frihet). Typisk blir et dynamisk og strukturelt syn på den historiske prosessen enten ignorert eller tillatt kun som et lite glimt for å understreke at det rasjonelle er det aktuelle og blokkerer framtidsutsikten.

«Dichotomous thinking»/dikotom tenkning: Borgerlig ideologi presenterer et antall statiske, gjerne funksjonelle, distinksjoner som ikke bare forvirrer den virkelige forskjellen mellom konkret forskjellige – men, fra et begrenset synspunkts funksjonelt ekvivalente – objektive sosiale forhold, men også ignorerer virkelige motsetningers strukturelle determinering og dermed historiske tilfeldighet3.

«Empty universalism»/tom universalisme: Gitt et atomistisk eller isolert individualistisk standpunkt og dualistiske og dikotomiske konseptualiseringer av mennesker og samfunn, blir idealer som enhet (unity) og universalitet (universality) alltid bare antatt eller postulert, uten noen gang å bli virkelig etablert.

Et samlet ideologisk perspektiv slik skissert legger opp til betydelige metodiske hindre for en mer produktiv og revolusjonær politisk teori. Scientismen fører lett til at de legitime målene for menneskelig aktivitet kun konseptualiseres gjennom materielle forbedringer muliggjort av naturvitenskapelige framskritt. Dette leder igjen til at slik teori forblir blind overfor den sosiale dimensjonen ved menneskelig eksistens over og utenfor det som kan fanges inn i funksjonelle, operative og manipulative teknokratiske termer – en begrensning som igjen fører til at muligheten for endring av de dominante sosiale forhold ekskluderes i selve utgangspunktet. Dette problemet forsterkes av tendensen til formalisme – en tendens som bl.a. Adam Smith også advarte mot – som altfor ofte ender i at viktige aspekter ved mennesker og samfunn som ikke lett lar seg formalisere, blir ignorerte. Atomismen, med dets ekskludering av sosiale relasjoner og deres (i hvertfall til dels) konstutive rolle i menneskelige liv og samfunn korellerer godt med scientistiske og formalistiske tendenser da abstrakte, isolerte individer er lettere å analysere på denne måten. Når all menneskelig konflikt blir redusert til en universell side ved en hvilken som helst samling av isolerte individer, blir det med en gang lite hensiktsmessig å vurdere sosial endring som et plausibelt middel for en bedre verden, og samtidig mye lettere å se teknokratisk regulering gjennom en «nøytral» stat som den naturlige utvei – og med dette forbedringen av en slik teknisk manipulerende sosial og politisk teori som det beste middelet tilgjengelig. Igjen vil et slikt perspektiv vanskelig kunne forholde seg til historisk utvikling på en fruktbar måte da strukturelle sosiale faktorer som driver denne fram er usynliggjort. Den eneste måten virkelige idealer om enhet og universalitet kan ses som realiserbare i en slik kontekst, er som en abstrakt, tom universalisme som den ene siden av en forenklet funksjonell dikotomi gjennom f.eks. stat og sivilsamfunn/ økonomi der staten blir «fellesskapet» som forener og harmoniserer de ellers isolerte «individene» vi finner på det «frie marked».

Det er vanskelig å grundig evaluere i hvilken grad Mészáros sin analyse er korrekt for hver av de forskjellige tenkerne han diskuterer, samtidig som det er mye lettere å se at denne analysen i det store og hele har mye for seg – selv om den tidvis skurrer ved detaljert lesning av forfatterne det er snakk om. Det vil sikkert være fristende for noen å klage over mangelen på dypere og mer detaljerte analyser og diskusjoner av de tenkerne han går gjennom og hevder analysen sin å gjelde for, men her er det viktig å huske at prosjektet er veldig stort – og at dette første, kritiske, bindet skal lede oss videre til et metodologisk alternativ. Å gå inn i hver og en av et stort antall forskjellige tenkere vil ikke bare risikere å gjøre det mye vanskeligere for oss lesere å komme oss hele veien gjennom, det hadde også risikert at forfatteren hadde satt seg fast i mindre viktige historiske detaljer der han burde kommet seg videre med den mer positive og produktive delen av prosjektet – hvilket vil si kapittel 8 og bind 2.

En kanskje mer relevant kritikk er at det spektret med tenkere Mészáros diskuterer, nesten alle sammen levde og arbeidet på 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet eller før. Dette er spesielt problematisk gitt den eksplosive økningen innen spesielt anglo-amerikansk politisk teori det siste halve århundret. Er alle elementene Mészáros kritiserer, like relevant for disse linjene innen moderne sosial og politisk tenkning? Er tesene hans like sanne om Kant, Smith og Hegel som de er om Rawls, Dworkin og Nozick? Og hva med kommunitarianister som Sandel og Walzer, nythomismen til MacIntyre, og diskursetikken til Habermas? Som sagt hadde det vært både for krevende og uhensiktsmessig å forvente at forfatteren skal gå i detalj på flere individuelle tenkere, men at han i et metodisk og ideologikritisk verk ignorerer et så stort omfang nyere arbeid, er mindre tilgivelig.

I likhet med alle hans andre verker skriver Mészáros på et teknisk sofistikert og tidvis vanskelig språk. Allikevel er boka verdt arbeidet å komme seg gjennom for alle som er interessert i idéhistorie og ideologikrikk som omfatter ikke bare velkjente filosofer, men også nøkkeltenkere innen sosialvitenskapene.

Paul Rækstad

Noter:

  1. Blant disse Michael Lebowitz, se Lebowitz, M. A. 2010. The Socialist Alternative: Real Human Development. New York: Monthly Review Press. Chavez selv har omtalt han som «the pathfinder» av «21st Century Socialism».
  2. Se Skinner, Q. 2008. Hobbes and Republican Liberty. Cambridge: Cambridge University Press.
  3. «Tilfeldig» her i motsetning til «nødvendig» i henhold til f.eks. logiske lover eller naturlovene – en konsekvens av (mennesker i) en bestemt historisk formasjon i motsetning til en nødvendig konsekvens av f.eks. logiske lover eller menneskelig natur.