Ukategorisert
Utkast til
september 2001
Til gjeldende program | Til programdebatt | Til AKP si heimeside
Dette er programkomiteens forslag til program som legges fram for landsmøtebehandlinga.
Fortsatt står det igjen en del arbeid før vi kan si oss fornøyde. Blant annet finnes det ennå en del overlappinger mellom de ulike avnitta. Unødig «fyllstoff» finnes fortsatt flere steder – setninger og formuleringer som ikke er nødvendig i et prinsipprogram. Vi regner med at den siste innspurten og landsmøtebehandlinga skal gjøre det mulig å komme fram til et program vi kan bruke framover.
Arbeidet med programmet har vist at det fortsatt er flere områder vi må jobbe videre med, også programatisk. For eksempel må arbeidet med klasseanalysen av Norge fortsette. Det samme gjelder det å få bedre grep på de allsidige følgene av den nye teknologiske revolusjonen. Landsmøtet må vurdere om det også skal bety at det allerede på neste landsmøte skal gjøres nye programforbedringer.
Programkomiteen har vurdert i hvilken grad vi skal bruke ord og uttrykk som er fagspråk innen marxismen, som produktivkrefter, produksjonsforhold, merverdi og lignende. Vi har havna ned på at vi vil bruke noen slike uttrykk, men vil også lage en ordforklaring som skal komme til slutt i programmet.
Vi oppfordrer nå alle til å komme med konkrete endringsforslag til dette utkastet. Også dere som ikke er medlemmer i AKP er velkomne til å delta i diskusjonen. Programforslaget blir lagt ut på AKP sin nettside, sammen med kommentarer og forslag som kommer inn.
Oslo, 30. september 2001
hilsen
for programkomiteen
Arnljot Ask
Innhold
- Forord
- Kapittel 1: Målet: Et kommunistisk verdenssamfunn
- Kapittel 2: Kapitalismen: svanger med nye kriser og kriger – og kommunismen!
- Kapittel 3: Imperialiststaten Norge
- Kapittel 4: Klassesamfunnet Norge
- Kapittel 5: Klassekampen under kapitalismen
- Kapittel 6: Sosialistisk revolusjon og et sosialistisk i Norge
- Kapittel 7: Arbeidernes kommunistparti
Forutsetningene for en kommunistisk samfunnsorganisering modner nå rett foran øynene våre. Samtidig blir kapitalismen mer og mer destruktiv og tyner og dreper mennesker og naturen rundt seg. Polariseringa mellom et lite mindretall som nyter godt av systemet og det store flertallet øker år for år. 40.000 dør hver dag av såkalt systembetinga årsaker. Sjøl i kapitalismens høyborg, New York, levde hvert annet barn under fattigdomsgrensa i år 2000, mens USAs økonomi var i det 9. året med økonomisk oppgang, målt i BNP. Det er ikke nødt til å være sånn!
1. Det tjuende århundret endte med en borgerlig politisk og ideologisk offensiv. Borgerskapets ideologer forkynte at nå var «historia slutt»; kapitalismen hadde vist sin overlegenhet og fra nå av var oppgaven bare å foredle den. Hundreåret under ett gir oss imidlertid varsler om undergangen for den kapitalistiske samfunnsforma, på samme måte som 1700-tallet varsla at føydalismen var i ferd med å tape sin posisjon som den dominerende samfunnsforma.
De sosialistiske revolusjonene i første halvdel av 1900-tallet og de omfattende antikoloniale frigjøringskampene, førte rundt en tredel av menneskeheten ut av det økonomiske, politiske og ideologiske grepet til kapitalismen. Dette var med på å presse fram konsesjoner til det arbeidende folket også i de imperialistiske landa
Kapitalismens fortsatte utviklingsmuligheter og, ikke minst, maktmidlene den hadde til rådighet, sammen med de sosialistiske samfunnas svakheter og feil, lå til grunn for at sosialismen som de sosialistiske revolusjonene i det tjuende hundreåret bragte oss brøt sammen. De klarte ikke å bryte ned kapitalismens verdensherredømme og bygge opp alternativet; et kommunistisk verdenssystem. Vyene om «En ny økonomisk verdensorden», som ble lansert i kjølvannet av avkoloniseringa, sprakk. I stedet har vi fått en voksende polarisering «Nord-Sør» og økte skiller mellom fattig og rik i stort sett alle land i verden. Det er også borgerskapet som mest har utnytta den nye teknologiske revolusjonen vi i dag ser bryte gjennom til sin fordel. Men forråtnelsen i kapitalismen har blitt stadig tydeligere de siste 30 åra gjennom stagnasjonen i verdensøkonomien. Den økonomiske utviklinga fører til massearbeidsløshet, økte klasseskiller, svekking av velferdsordninger og undergraving av levestandarden over hele verden. Samtidig vokser den internasjonale motstanden mot utbyttinga og undertrykkinga nå igjen både i omfang og i bredde.
2. Ser vi på den evnen til å produsere bruksverdier som dagens og framtidens produktivkrefter gir oss, og den kunnskapen menneskeheten i dag sitter inne med, bærer det århundret vi nå er inne i med seg enorme muligheter for menneskelig frigjøring og til å skape en samfunnsorganisering med et harmonisk samspill mellom mennesket og naturen.
Men, samtidig kan vi også stå overfor barbari og ødeleggelser i et omfang verden aldri har sett til nå, både i form av kriger og fascistisk undertrykking og menneskeskapte naturkatastrofer.
Den teknologiske revolusjonen vi nå er inne i, skaper raskere omveltninger enn sine forgjengere og får økonomiske og politiske følger vi bare aner konturene av i dag. De iboende motsetningene i det kapitalistiske verdenssystemet vil igjen føre til destruktive konfrontasjoner mellom imperialistmaktene, men også til revolusjonære situasjoner og nye revolusjoner. Det er klassekampen som vil avgjøre om friheten vil vinne over barbariet. I denne periode hvor den materielle utviklinga gjør en kommunistisk samfunnsorganisering mulig, vil den bevisste kommunistiske organiseringa være avgjørende for å kunne utnytte mulighetene som skapes.
3. De som tjener på kapitalismen vil ikke gi fra seg fordelene og makta frivillig. Det er menneskene sjøl som må skape den framtida vi skal ha. Det er den historiske oppgava til arbeiderklassen og dens allierte å avslutte perioden med klassesamfunn – dvs å erstatte kapitalismen med kommunismen.
Det kommunistiske partiet er et nødvendig redskap for arbeiderklassen og den revolusjonære enhetsfronten i denne kampen, for å mestre de politiske og organisatoriske oppgavene som blir stilt på dagsorden. Dette programmet legger fram AKPs syn på samfunnsutviklinga, målet; det kommunistiske samfunnet, strategien for å nå dit og hva slags rolle et kommunistparti i Norge vil ha i denne prosessen.
Kapittel 1
Kommunismen er den samfunnsforma vi får når perioden med klassesamfunn er avslutta. Dette er etter at arbeiderklassen, gjennom utviklinga av sosialismen, har avskaffa alle andre samfunnsklasser, og derved også seg sjøl. Staten, som det sentrale redskapet for den herskende klassen, har dødd ut og menneskene styrer samfunnet gjennom direkte sjølorganisering.
Vi kan umulig beskrive dette morgendagens samfunn i detalj i dag. Kommunismen vil heller ikke være noe ferdig og statisk samfunn. Den kommer til å ha sin egen utvikling hvor nye motsigelser og utfordringer stadig vil oppstå. Men vi kan si hva som vil være de grunnleggende skillene fra dagens kapitalisme og klassesamfunna allment:
1.1. Slutten på klassesamfunna
Menneskene har levd på jorda i flere hundre tusen år, mens klassesamfunn, klasseundertrykking og klassekamp bare har eksistert i noen tusen år. Kommunismen vil være sluttresultatet av denne klassekampen og av at teknologi og andre produksjonsvilkår har utvikla seg slik at det ikke lenger er mulig for en klasse kan kontrollere produksjonen og samle rikdommen hos seg.
Det var utviklinga av jordbruk, handverk og nye produksjonsredskaper som skapte det materielle grunnlaget for privateiendommen og klasseskillene. Det la også grunnlaget for skillet mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, en stadig sterkere kjønnsbestemt arbeidsdeling og skapte staten som redskap for en herskende klasse. Fra da av har historia vært en historie om klassekamp.
I den samme prosessen vokste kvinneundertrykkinga fram. Familien i ulike former ble den institusjonen som ga menn makt over kvinner og barn.
Gjennom sin historie har menneskene utnyttet naturen, utviklet redskaper, skapt ny teknikk og moderne vitenskap. Undertrykte klasser har styrtet herskende klasser, knust foreldete samfunnssystemer og utvikla nye måter å organisere produksjonen og samfunnsstyringa på. Klassekampen er historias drivkraft, men foregår til enhver tid innenfor de rammene utviklinga av produktivkreftene setter.
Kapitalismen har utvikla produktivkreftene til et nivå der hele menneskeheten kunne ha levd uten materiell nød eller savn og uten at noen utbytter andres arbeid. Men de kapitalistiske produksjonsforholdene, som gjør privat profitt til produksjonens hovedmål, hemmer og hindrer også utviklinga av produktivkreftene og skaper nød, vold og menneskeskapte naturkatastrofer. I det stadiet kapitalismen nå er, er det dette trekket som dominerer. Slik undergraver kapitalismen også sin egen eksistens. Den skaper også sine banemenn og -kvinner, arbeiderklassen. som ikke vil ha annet valg enn å søke å gripe makta i samfunnet ved å gjøre produksjonsmidlene til kollektiv samfunnseiendom. En framtid for kapitalismen peker derfor mot et samfunn og verdensorden med et ekstremt og destruktivt undertrykkingssystem. Alternativet er at arbeiderklassen og dens allierte gjør opprør, styrter den herskende klassen og starter bygginga av kommunismen. Det er denne epoken, der samfunnet utvikles fra kapitalisme til et klasseløst kommunistisk samfunn som vi kaller sosialismen og som vi behandler i kapittel 6.
1.2. Den private eiendomsretten og lønnsarbeidet er oppheva
Under kommunismen vil den private eiendomsretten til naturressurser og produksjonsmidler være oppheva. Det gjelder også statskapitalistiske eiendomsforhold. Samfunnsmedlemmene disponerer produksjonsmidla og naturressursene i fellesskap.
Menneskers utbytting av andre mennesker gjennom lønnsarbeidet vil være slutt. Den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida for å skaffe fram de nødvendige godene blir ivaretatt uten noen arbeidstvang, på en frivillig basis. Det betyr ikke nødvendigvis at alle med det vil arbeide mindre. Det vil finnes nok av oppgaver for menneskelig arbeidskraft i omsorg for mennesker, undervisning, nødvendig produksjon, vitenskap, kunst og administrasjon. Men motivene for å arbeide vil ikke være å samle seg «gods og gull». «Fra enhver etter evne, til enhver etter behov» vil være mottoet til dette samfunnet.
1.3. Bytteverdiproduksjonen erstattes av bruksverdiproduksjon
Med lønnsarbeidet forvinner også bytteverdiproduksjonen. De produkter og tjenester som menneskene trenger, vil produseres uten tanke på individuell materiell fortjeneste og distribueres gratis.
1.4. Staten som redskap for en herskende klasse erstattes av en frivillig sammenslutning mellom frie mennesker
Under kommunismen vil menneskene organisere seg og finner sin frihet uten å trampe på andres frihet, i «en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling» (Det kommunistiske manifestet, siste setning i kapitel 2). Alle vil kunne ta likeverdig del i samfunnsstyringa, og skillet mellom styrende og styrte vil forsvinne.
Partier og andre organisasjoner som har ivaretatt klasseinteresser vil være borte. Det gjelder også det kommunistiske partiet.
1.5. Menneskene kan utvikle seg fritt og allsidig
Den tida som går med til arbeid for å skaffe det som menneskene trenger materielt sett for å leve, blir mye kortere enn i dag. Dette vil gi alle gode høve til å utvikle sine evner. Skillet mellom samfunnsmessig nødvendig arbeid, kulturaktiviteter og ulike former for aktiviteter som utfordrer og utvikler folks evner vil viskes bort. Skillet mellom åndens og håndens arbeid vil være borte.
1.6. Kvinneundertrykkinga er avskaffa
Familien vil ikke ha noen økonomiske betydning. Dermed vil livsfellesskap mellom mennesker ikke lenger være bestemt av økonomiske forhold eller sosial tvang. Kjærlighet og frivillig sosial omsorg vil være bestemmende for fellesskapet mellom foreldre, barn og andre slektninger, enten disse er knytta sammen biologisk eller sosialt. Barn og ungdom vil ikke lenger være henvist til foreldres private omsorg. Samfunnet vil sikre at de blir inkludert som fullverdige samfunnsmedlemmer og får dekt sine behov.
Det at grunnlaget for kvinnens underordning forsvinner, gjør at den ideologiske undertrykkinga av kvinnene også kan fjernes for godt. Kommunismen er ikke nådd før denne prosessen er fullført.
Under kommunismen vil også diskrimineringa av homofile være slutt.
1.7. I samspill med naturen
Under kommunismen vil folks materielle basisbehov være tilfredsstilt på grunn av de høyt utvikla produktivkreftene. Dette og det faktum at kapitalen og dens behov for akkumulasjon ikke lenger eksisterer, vil minske faren for rovdrift på naturen.
Men menneskene må ta hensyn til at det alltid vil være en motsigelse mellom menneskets aktivitet og de økologiske prosessene. Siden kommunismen er en bevisst, frivillig, sosial sammenslutning, hvor det å berike seg materielt ikke lenger er noen drivkraft, vil menneskene ha mulighet til å tilpasse sin virksomhet i pakt med at de er en del av naturen, og skape et samfunn som tar hensyn til naturens lover, i den grad de evner dette.
Uansett, det kommunistiske samfunnet kan ikke løfte oss fri fra naturens og fysikkens lover. Sjøl om menneskeskapte naturkatastrofer elimineres, vil naturbetinga skifte i livsbetingelsene kunne komme til å få store følger, også slik at den kommunistiske samfunnsorganiseringa kan gå tapt og klassesamfunna gjenoppstår.
1.8. Kommunismen vil være et verdenssystem
Mens sosialismen vil kunne etableres i enkeltland, er det ei forutsetning for å etablere kommunismen at alle jordas folk er frigjort.
At kommunismen vil være et verdenssystem betyr ikke at det vil være en «verdensregjering» eller at alle snakker kun ett språk. Fortsatt vil det være kulturelt betinga forskjeller og egenarter og ulike former for lokal fellesorganisering, men på et annet grunnlag enn den organiseringa på nasjonalt grunnlag vi kjenner. Nasjonene som fellesskap vil forsvinne. Den bevisste, frie sammenslutninga av menneskene vil ikke være begrensa av geografiske eller sosiale grenser, eller økonomisk aktivitet knytta til et bestemt område eller folkegruppe.
Enkeltmennesket vil kunne utvikle seg i en atskillig større frihet enn noensinne tidligere i historia. Det vil ikke være snakk om økonomisk, sosial eller kulturell utbytting- eller undertrykking mellom geografiske regioner eller lokalsamfunn. Det vil ikke lenger være grunnlag for rasisme eller andre former for sosial betinga diskriminering.
1.8. Kommunismen – også et samfunn med motsigelser og utfordringer
Under kommunismen vil svært mange av de motsigelsene jordas folk lider under i dag, være borte. Men det vil langt fra være noe statisk samfunn uten spenninger og problemer. Alle former for undertrykking vil ikke forsvinne av seg sjøl, uten at det tas bevisste samfunnsmessige tiltak. Nye motsigelser vil dukke opp, som resultat av ei utvikling vi i dag ikke kan se. Motsigelsen mellom gammelt og nytt vil være der. Kommunister proklamerer aldri «historias slutt».
Kapittel 2:
Kapitalismen var et framskritt i menneskehistoria, sammenligna med samfunnssystema før den. Den har utvikla produktivkreftene slik at sult og nød kunne blitt avskaffa dersom de ble brukt til folkets beste. Den har utvikla politiske og demokratiske rettigheter, som riktignok under kapitalismen bare kan utnyttes fullt av et lite mindretall og lett kan settes til side, men som er viktige redskaper i kampen for et utvida demokrati og for det klasseløse samfunnet.
Samtidig er kapitalismen ansvarlig for død og ødeleggelser, folkemord og kriger i et omfang som savner sidestykke i historia. Daglig dør titusener av mennesker som følge av levekåra systemet tvinger dem inn i, mens rikdommene hoper seg opp på hendene til de få.
De framskrittsvennlige sidene ved kapitalismen er forlengst historie. Dens måte å produsere og distribuere varer og tjenester på er ikke lenger den mest effektive. En allmenn stagnasjon i økonomien har for lengst satt inn, og den politiske legitimiteten er i ferd med å smuldre.
Som alle døende herskerklasser, intensiverer borgerskapet sin offensiv for å holde på klassesystemet sitt. Men, kapitalismen har skapt en arbeiderklasse som i dag er i ferd med å bli den største klassen på verdensbasis. Den vil gå i spissen for at framtids-scenariet skal bli det første av de to mulige vi i dag ser kapitalismen bærer i sitt skjød:
- en kommunistisk samfunnsorganisering, eller
- nye ødeleggende kriser, kriger og nød for det store folkeflertallet.
2.1. Kapitalismen – et verdensomspennende klassesystem med rivaliserende borgerstater
2.1.1. Kapitalismen er det første verdensomspennende klassesystemet historia kjenner. Sjøl om det fantes både slavesamfunn og føydalsamfunn som erobra store landområder og skapte imperier, så ble ikke hele verden underlagt den samme dominerende produksjonsformen før kapitalismen utvikla seg til sitt imperialistiske stadium rundt slutten på 1800-tallet.
Det finns fortsatt områder med føydale-og slavesamfunnslignende produksjonsforhold. Vi har også en ikke-kapitalistisk økonomisk sektor knytta til husholdningene som er svært stor. Likevel er det slik at imperialismen, som kapitalismen i denne fasen kalles, har skapt et verdensomspennende økonomisk og politisk system som legger premissene for all økonomisk virksomhet. Dette systemet er bygd på at en klasse, borgerskapet, tilegner seg overskuddet av de verdiene som skapes av arbeiderklassen og andre klasser.
2.1.2. Kapitalismen vokste fram i enkeltland i Europa, men var helt fra starten av internasjonal. Den utfordra det kolonisystemet som føydalmaktene hadde etablert, og skapte et nytt kolonisystem tilpassa sin produksjonsform. Ved slutten på 1800-tallet var stort sett hele verden trekt inn i innflytelsessfæren til det kapitalistiske systemet, som da hadde nådd det imperialistiske stadiet.Det kjennetegnes av at de store kapitalistiske selskapene ble internasjonale konserner. I tillegg til vareeksporten kom eksporten av kapital. Finanskapitalen fikk en dominerende stilling. De imperialistiske maktene hadde delt opp hele verden mellom seg, og de store multinasjonale selskapene kontrollerte store deler av verdenshandelen, råvaretilgangen og prisfastsettelsen.
2.1.3. Internasjonal arbeidsdeling og produksjon har utvikla seg i sprang, og har variert avhengig av teknologisk utvikling og av maktforholda mellom de kapitalistiske landa.
Siden slutten av 1980-tallet har vært snakk om «globalisering» nærmest som et nytt utviklingstrinn i kapitalismen. Men en slik globaliseringsbølge fant også sted for ca 100 år siden, i imperialismens barndom. Når vi nå ser dette gjenta seg, skyldes det trekk ved imperialismen i dag: kapital- og handelshindringer avvikles, USA har gjenerobra det globale hegemoniet, og vi er inne i en ny teknologisk revolusjon.
Begge disse bølgene har avdekka at det frie markedet hadde lite med frihet for folk flest å gjøre. Derfor fører den til at også klassekamp og andre former for opprør vokser i omfang og styrke.
2.1.4 Staten sikrer at den kapitalistiske produksjonsmåten består. Den legger forholdene til rette for det private næringslivet og monopolenes ekspansjon. Den stimulerer privatiseringspolitikken og subsidierer monopolene gjennom utbygging av infrastruktur.. Sjøl om store multinasjonale konsern i økende grad trår fram som de dominerende økonomiske aktørene, på tvers av alle landegrenser, er borgerskapet fortsatt helt avhengig av statsapparatet sitt.
Den overordna oppgava til staten er å sikre borgerskapets makt, om nødvendig med vold. Politiog militærapparat utgjør statens voldelige maktapparat.De skal være et redskap i kampen mot rivaliserende stater, men settes også inn for å holde egen befolkning i sjakk om situasjonen skulle tilsi det. Når rivaliseringa mellomkapitalgruppene overskrider de økonomiske kampformene, og rå makt blir brukt, er det den militære styrken som teller. Det borgerskapet som har den sterkeste militærmakta til sin rådighet, kan også tvinge fram økonomiske fordeler uten å gå så langt som til krig.
2.2. Utbytting, plyndring og kolonialisme
2.2.1. Framveksten av kapitalismen i Europa og seinere Nord Amerika er historisk knytta sammen med ei hensynsløs internasjonal utbytting og plyndring av andre verdensdeler. Rasistisk ideologi og nasjonal undertrykking har vært redskap for denne ekspansjonen. Dette trekket ved kapitalismen er ikke bare historie. Sjøl om det gamle, direkte kolonisystemet er avvikla, sørger nykolonialismen for at utbyttinga og plyndringa fortsetter,og gapet mellom Nord og Sør fortsetter å vokse.
Den opprinnelige befolkninga er fratatt råderetten over naturgrunnlag og rikdommer. Det imperialistiske borgerskapet kontrollerer fabrikker, kredittinstitusjoner, transport og handel, og høster store profitter gjennom å utbytte arbeiderklassen i de undertrykte landa. Mange steder er den opprinnelige befolkninga redusert til et mindretall i sitt eget land, og hele folkegrupper er utsletta eller trua med utslettelse.
Også innad i de imperialistiske landa ser vi en utplyndring og nedbygging av distrikter og utkanter og en vekst i de kapitalsterke maktsentraene.
2.2.2. Menneskene blir gjort til lønnsarbeidere, men kapitalismen garanterer ingen rett til arbeid og lønn. Massearbeidsløshet er et strukturtrekk ved systemet. Imperialismen fører til hungerkatastrofer. Hvert år dør titalls millioner av sult og underernæring på grunn av dette systemet. Antall mennesker som lever uten å få tilfredsstilt minimumsbehov for mat, klær, bolig og helsetilbud øker jevnt. Ved tusenårskiftet levde ca 1,3 milliarder under det som FN definerer som fattigdomsgrensa. I mange land vokser barnedødeligheten på ny.
2.2.3. Utbyttinga skjer også gjennom at kapitalen har underlagt seg de ikke-kapitalistiske produksjonsformene og raner til seg verdier som skapes i disse sektorene. Den kapitalistiske produksjonen snylter i tillegg på den svære mengden ubetalt arbeid som særlig utføres av kvinner.
2.3. Kapitalistisk rikdom – og fattigdom
2.3.1. Mengden av varer som kan produseres i dag, overgår på enkelte områder det som menneskeheten behøver for å tilfredsstille sine materielle behov.
2.3.2. Konkurransen mellom kapitalistene og oppsamlinga av kapital fører til monopolisering. Rikdommene samles hos de får. Store multinasjonale konserner dominerer verdensøkonomien og kultur- og ideologiproduksjonen. Ved hundreårsskiftet var ca halvparten av de 100 største enkelt-økonomiene i verden multinasjonale selskaper, noe som også antyder hvorfor borgerskapet i mange mindre, imperialistiske stater søker havn hos storebrødre i den harde konkurransen. Innenfor flere sektorer går utviklinga mot at bare en handfull selskaper står igjen på verdensbasis.
2.3.3. Konkurransen er en innebygd trussel mot det kapitalistiske systemet i seg sjøl, som fører til økonomisk stagnasjon. Den enorme rikdommen som kapitalismen har skapt, kommer ikke folk flest til gode. Den fører i stedet til at flere og flere mennesker mister livsgrunnlaget sitt og presses ut i fattigdom og elendighet. Varene og godene er der, men folk flest kan ikke kjøpe dem.
Aldri har polariseringa mellom rik og fattig vært så skarp og utbredt. Ikke bare mellom Nord og Sør, men også innad i de rike imperialistiske landa. Sjøl i det idylliske Norge, i ett av de rikeste og ennå mest egalitære land i verden, ser vi dette.
2.4. Kapitalismen ødelegger de naturlige livsbetingelsene og fører til menneskeskapte naturkatastrofer
2.4.1. All menneskelig virksomhet er basert på utnytting av naturen og dens ressurser. Derfor setter naturen de fysiske rammene for vår tilværelse. Gjennom mange tusen år har vi ervervet seg de kunnskapene som utgjør vår tids naturvitenskaper. På grunnlag av disse har vi omformet verden. Vår virksomhet gir oss økt kunnskap om naturens lover og gjør det mulig både å utnytte dem bedre og å ta bedre hensyn til de begrensningene de setter.
Den delen av biologien som vi kaller økologi, har lært oss mye om sammenhengen mellom forskjellige organismer og deres livsmiljø. Alle levende organismer samvirker hele tida, de utgjør en vev av liv som skaper og former betingelsene for hverandre. Foreløpig har vitenskapen bare avdekket en ørliten flik av dette samspillet, og bare en liten brøkdel av jordas levende organismer er kjent.
Livet på jorda og de forskjellige livsmiljøene er ikke statiske, de er systemer i endring og evig, dialektisk bevegelse. Men rakner veven, er det våre livsbetingelser som rakner. Derfor er det nødvendig å bevare det biologiske mangfoldet, den rikdommen av arter evolusjonen har frambrakt.
2.4.2. Da mennesket oppfant jordbruket, ble det i stand til å utnytte naturen på en ny måte. Mennesket omformet naturen for sine formål og rev seg løs fra den direkte avhengigheten av økosystemene som bestemmer livet for alle andre dyr. Gjennom den videre utviklinga av produktivkreftene har denne uavhengigheten økt, mennesket har endret utseendet på hele regioner, og trengt den udyrkete, «ville» naturen tilbake overalt hvor det har slått seg ned.
2.4.3. Kapitalistisk rovdrift truer nå selve livsgrunnlaget på jorda. Jordbruksarealet reduseres. Mangelen på vann er et voksende problem. Et overfiske uten økologiske hensyn truer viktige matressurser og dessuten levekår og bosetting for kystfolk over hele kloden. Naturmiljøer raseres i raskt tempo. Alle områder på kloden innlemmes i vareøkonomien, og alle produsenter tvinges med på de samme premissene. Det blir umulig å opprettholde samfunn og kulturer som er i pakt med naturen. Utryddelsen av biologiske arter og varianter skjer nå i et større tempo og omfang enn da dinosaurene ble utsletta. Hovedårsaken til dette er rasering av artenes naturlige leveområder. Denne utryddelsen truer det varierte jordbruket i store deler av den tredje verden, som er basert på et stort antall arter av nytteplanter og dyr, og deres viltlevende varianter.
2.4.4. Kapitalismen har vist seg ute av stand til å løse de enorme problemene med forurensning av naturen. En sterk internasjonal opinion har tvunget gjennom grenser for utslipp fra industrien i mange land, men fortsatt øker forurensninga, og ingen områder på kloden, ikke engang polarområdene, er uberørt. Vi opplever såvel atomkatastrofer som «tradisjonelle» giftkatastrofer og -utslipp. Selv om vi kjenner til de katastrofale virkningene tungmetaller eller syntetiske kjemikalier som DDT, PCB, dioksiner osv, har når de slipper ut i de biologiske næringskjedene, produseres disse stoffene stadig og spres i naturen. Etter hvert som skadevirkningene blir avslørt, blir stoffene ofte forbudt i den rike del av verden, men spres fortsatt i fattige tredje verden-land, som ikke har råd til dyrere, men mindre farlige midler. Ressurser som kunne vært brukt til å utvikle produksjonsprosesser og metoder for plantevern som tar hensyn til naturen, bruker de internasjonale kjemikonsernene isteden på å utvikle nye giftstoffer og nye bruksområder for gamle gifter. Samtidig gjør spredningen av kapitalistisk industrijordbruk med ensidig vekt på få planteslag at bøndene blir mer og mer avhengig av kjemisk ugras- og insektbekjemping. De giftstoffene som allerede nå er i ukontrollerbart omløp i naturen, vil påvirke menneskenes livssituasjon i flere hundreår. Likevel fortsetter de kapitalistiske kjemiselskapene å produsere og spre disse stoffene.
2.4.5. Menneskenes forurensning av atmosfæren fører til endringer i klimaet på jorda. Drivhuseffekten fører til uventede værfenomener som flere og sterkere stormer, tørke, oversvømmelser osv. Mest truende er en nedsmelting av isen i polarområdene og dermed stigende havnivå, som kan legge mange tett befolkede områder og hele nasjoner av øysamfunn under vann. Den kan også føre til store endringer i det eksisterende systemet av havstrømmer, som utgjør motoren i klimaet.
Trass i kunnskap om dette er det ikke mulig å få satt en stopper for kapitalistenes akselererende forbruk av kull, olje og gass, som fører til stadig økende CO2-forurensning og økende oppvarming av atmosfæren. De enkelte selskapenes kortsiktige profitter blir avgjørende, framfor menneskehetens felles interesser.
Menneskene forurenser også atmosfæren med gasser som bryter ned det livsviktige ozonlaget, som beskytter levende organismer på jorda mot ultrafiolett og annen kortbølget stråling fra verdensrommet.
Skal disse problemene løses, må vestens forbruk av fossile brennstoffer reduseres drastisk, og det må satses på andre og mindre forurensende energiformer. Mye av denne teknologien er allerede til stede, men kortsiktige profitthensyn hindrer at den blir tatt i bruk.
2.4.6. Økologiske kriser er også skapt i tidligere samfunnssystemer. Men først med kapitalismens enorme utvidelse av produktivkreftene i verdensomspennende målestokk står vi overfor et politisk system som truer miljøet i global skala.
Noen av de grelleste utslagene av den økologiske krisa i industrialiserte land er avslørt i land som har kalt seg sosialistiske, som Sovjet-imperiet og dets vasallstater i Øst-Europa. En sentralisert planøkonomi med ensidig vekt på materiell vekst og uten demokratiske rettigheter som gjør en folkelig opposisjon mulig, er også en trussel mot økologien.
Mens kunnskapene om økologi og nødvendigheten av naturvern har økt enormt gjennom siste halvpart av forrige århundre, har kapitalismen vist seg mer og mer ute av stand til å løse selv akutte problemer. Miljøkampen er blitt en uunnværlig del av kampen mot kapitalismen, og miljøbevegelsen er en viktig enhetsfront. Men denne mangslungne og svært breie fronten må forenes med arbeiderklassens kamp for å bli virkelig effektiv på lang sikt. Miljøkampen må skje på arbeiderklassens og det arbeidende folkets premisser, og på grunnlag av mest mulig samlende paroler og frivillig oppslutning.
Når folk organiserer motstand mot naturødeleggelser, forurensing og rasering i de industrialiserte landene, flytter kapitalistene ofte problemene til fattige land i sør. For kapitalismen er rovdrift på naturen like grunnleggende som utbyttinga av menneskelig arbeidskraft.
Samtidig som kapitalismen presser stadig større deler av verden ut i nød og fattigdom, innebærer vareøkonomien og jakten på maksimalprofitt også et uhemmet, sløsende forbruk i den rike del av verden.
Verken miljølovgivning eller markedstiltak for en «grønn kapitalisme» kan endre på dette. Den eneste løsninga er et samfunnssystem der målet for produksjonen ikke er profitt, men å dekke menneskenes behov. Et slikt system vil ikke automatisk løse alle miljøproblemer, men vil fjerne den grunnleggende hindringa som i dag står i veien for å løse dem.
2.4.7. Innafor det kapitalistiske samfunnet utvikler det seg nå teknologi og produkter som ikke er mulig å utnytte fornuftig innafor rammene den kapitalistiske privateiendommen setter. Det er de siste tiåra blitt mulig å endre den genetiske koden og tilføre levende organismer nye egenskaper. Dette har på den ene sida gjort det mulig med storproduksjon av viktige legemidler. Men på den andre sida er teknologien også tatt i bruk av landbruksindustrien, som utvikler nytteplanter som inneholder insektgifter osv. Det har vist seg at slike genmanipulerte varianter har hatt skadevirkninger som ikke har vært tilstrekkelig kartlagt.
For de store bioteknologifirmaene er det om å gjøre å få rask avkastning på investeringene, og de har ikke ressurser og vilje til å teste ut alle mulige skadevirkninger. Utvikling og utprøving av sikre varianter krever større investeringer enn private firmaer er villige til å påta seg. Profitten styrer forskninga i retninger som truer menneskenes eksistens, og profittmulighetene på dette feltet er så enorme, at det må et sterkt og internasjonalt folkelig press til for å sette en stopper for bruken av usikre metoder.
Et viktig ledd i denne kampen er støtte til uavhengig forskning. Bare forskning over lang tid, ubundet av profitthensyn, kan kartlegge muligheter og skadevirkninger denne teknologien kan ha.
Imperialismen driver i dag en storstilt plyndring av verdens genetiske ressurser, som patenteres av bioteknologifirmaer og dermed blir utilgjengelige for andre. Dette skjer i strid med internasjonale konvensjoner. Rio-konvensjonen om biologisk mangfold slår fast at enhver nasjon har retten til de biologiske ressursene som finnes på dens område. Slike hensyn strider imidlertid mot imperialismens iboende profittjag.
2.5. Kvinneundertrykkinga er vevd inn i kapitalismen
2.5.1. Kapitalismen har tatt over den tusenårige kvinneundertrykkinga og vevd den inn i sitt økonomiske system og i sin måte å herske på.
2.5.2. Familien som institusjon er viktig for å sikre den kapitalistiske utbyttinga. Helt siden kapitalismens barndom har det vært kvinnene som tar seg av det arbeidet som trengs for at arbeiderklassen skal overleve, oppfostre barn og fortsette å være effektiv arbeidskraft. Etter som kvinnenes hus- og omsorgsarbeid blir gjort gratis, og ikke må kjøpes på markedet, kan lønningene i den kapitalistiske produksjonen holdes lavere. Profitten blir dermed høyere. .
Ettersom kvinnenes hus- og omsorgsarbeid blir gjort gratis, og ikke må kjøpes på markedet, kan lønningene i den kapitalistiske produksjonen holdes lavere. Profitten blir dermed høyere.
Kvinner utbyttes i tillegg direkte som lønnsarbeidere, på samme måte som mannlige arbeidere.
2.5.3. Under kapitalismen er familien ei økonomisk grunnenhet, der forsørginga skal foregå. Derfor blir kvinner i arbeidsmarkedets øyne tilleggsarbeidskraft mens hovedarbeidskrafta er den mannlige familieforsørgeren.. Kvinners arbeidskraft blir dermed mindre verdt enn menns. Dette rammer alle kvinner, enten de lever sammen med en mann eller ikke. Hovedansvaret for hus- og omsorgsarbeid gjør også at kvinner ofte har deltidsarbeid, ugunstig arbeidstid og usikre kontrakter. Dette svekker kvinnenes stilling på arbeidsmarkedet. Familiens rolle som forsørgersystem gjør også at borgerskapet kan bruke kvinner som en stor reserve av arbeidskraft.
Familien er også kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene.
2.5.4. Kapitalismen bryter ned samholdet mellom folk ved å gjøre alt til et spørsmål om kjøp og salg, ikke kjærlighet, vennskap og solidaritet. Til og med de mest intime mellommenneskelige forhold blir gjort om til profittskapende virksomhet. Prostitusjon og pornografi gjør kroppen til en vare. Prostitusjon og menneskehandel er en integrert del av det kapitalistiske økonomiske systemet, ikke en beklagelig sideeffekt. Den verdensomspennende menneskehandelen fornedrer, utbytter og dreper millioner, først og fremst kvinner og barn.
2.5.5. Ett av midlene til å opprettholde maktforholdet mellom kvinner og menn, er bruk av vold: Kvinnemishandling, voldtekt, incest. Samfunnet gir kvinner og barn minimal beskyttelse mot slike overgrep.
2.5.6. Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir kvinneundertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket en rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei dyptgripende innvirking på deres sjøloppfatning og verdensbilde. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn for å fri seg sjøl fra posisjonen som undertrykt klasse. Mannsjåvinisme er klassesamarbeid.
2.5.7. Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet. Lesbisk og homofil kjærlighet bryter med dette mønsteret. Dette er en viktig grunn til undertrykkinga av homofile og lesbiske. Den homofile frigjøringskampen har nære felles interesser med kampen for kvinnefrigjøring. I et samfunn der menneskene er frie fra lønnslaveri og familien er oppløst som økonomisk enhet vil menneskene stå fritt til å elske hvem de vil, uavhengig av kjønn.
2.5.8. I den 3. verden skjer det ei indirekte utbytting av enormt omfang av kvinnenes ubetalte arbeid i sjølbergingsjordbruket og i hjemmet. Dette er noe av grunnlaget for den billige arbeidskrafta i denne delen av verden, og for de svære, imperialistiske profittene. Unge, kvinnelige arbeidere i eksportsonene er fratatt alle faglige rettigheter, og utbyttes beinhardt. Tradisjonelle former for «kvinnelighet» utnyttes systematisk for å holde dem nede. Samtidig som imperialismen angriper og undergraver livsgrunnlaget og rettighetene til kvinnene i den tredje verden hardt, trekker også stadig flere kvinner ut i samfunnsmessig produksjon og direkte konfrontasjon med kapitalismen
2.5.9. Den internasjonale handelen med kvinner og barn øker stadig i omfang, og er en trussel for ofrenes liv og helse. Millioner av mennesker tvinges til et liv som sex-slaver.
Veksten i prostitusjon og porno er ødeleggende for enhet og kampfellesskap mellom kvinner og menn i arbeiderklassen. Den kvinnefiendtlige ideologien i porno og prostitusjon rammer alle kvinner.
Prostitusjons- og pornoindustrien er i dag en profittmaskin på linje med våpen- og narkotikahandel. Forbrytere og mafia er tungt inne i organiseringa av sektoren, profitørene har også tette bånd til den «lovlydige» delen av borgerskapet.
For flere stater i den 3. verden er prostitusjon en viktig kilde til valutainntekter som kommer både den lokale overklassen og imperialistiske investorer til gode. Kampen for anerkjennelse av prostitusjon som arbeid og for å integrere prostitusjonssektoren i landenes bruttonasjonalprodukt har derfor støtte høyt oppe i maktelitene. I tråd med kapitalismens allmenne ideologiske offensiv for økt liberalisme ser vi også en verdensomspennende ideologisk offensiv for prostitusjon. Sentralt står liberalistiske argumenter for kvinners «rett» til å «velge» å prostituere seg.
2.5.10. En av de undertrykkingsmekanismer som er i sterk vekst er skjønnhetstyranniet. Ideen om idealkroppen spres i dag aktivt av mote- og kroppsindustri, missekonkurranser og media. Presset fra «idealet» fører til at både menn og kvinner blir misfornøyde med kroppene sine. Særlig hardt rammes unge jenter.
Kapitalens stadige utvidelse av markedet til nye områder inkluderer produkter og tjenester som gir seg ut for å gi folk idealkropper. I tillegg skapes et stort marked for moter, kosmetikk og andre midler til å «forbedre» utseendet. Et rasistisk element er at folk med annen hudfarge enn hvit tilbys hudblekemidler og hjelp til å få glatt hår.
Kroppsprofitørene har direkte økonomisk interesse av at stadig flere blir misfornøyd med kroppen sin.
I strevet etter å leve opp til et umenneskelig ideal vil de aller fleste bli tapere, og sjøltillit,sjølbilde og kampevne dermed dårligere.
2.6. Imperialismen skaper rasismen
2.6.1. Ideen om de såkalte menneskerasene er ikke biologisk, men sosial. Moderne genetikk viser at det ikke finnes vitenskapelig grunnlag for å dele menneskene inn i raser. Sjøl om det også har eksistert fremmedhat, diskriminering og undertrykking tidligere, var den rasistiske ideologien et svært brukbart våpen for kolonialismen og den framvoksende imperialismen. Som politisk ideologi har den vært et effektivt redskap til å splitte og sette opp mot hverandre både forskjellige folk og forskjellige grupper innafor en og samme nasjon. Den rasistiske ideologien er utforma for å dekke imperialismens politiske behov, og forandrer seg hele tida i pakt med dette.
2.6.2. Etter fascismens nederlag i 2. verdenskrig og avsløringa av Hitler-Tysklands og det fascistiske Japans rasistiske overgrep, ble den rasistiske ideologien «moderert» over store deler av Vesten. De tidligere kolonienes kamp for frigjøring og nasjonal sjølstendighet, borgerrettsbevegelsen i USA og det sørafrikanske folkets kamp for å knuse Apartheid-staten har gjort rasismen «politisk ukorrekt». Det er bare folkets aktive kamp som kan avskaffe rasismen.
2.6.3. Kjerna i rasismen er en deterministisk tenkning som sier at menneskene har forskjellig verdi ut fra hvilken «rase» de er født inn i. En tilsvarende deterministisk tenkning er i ferd med å danne seg rundt genetikken, ettersom funksjonen til enkelte gener kartlegges. Denne determinismen er like undertrykkende som rasismen, og må bekjempes dersom det skal bli mulig å samle alle arbeidende og undertrykte for den sosialistiske revolusjonen.
2.6.4. Det finnes andre former for undertrykking, som ikke er rasisme men har flere likhetstrekk med den; sjåvinisme basert på kultur, religion, nasjon eller kjønn osv. Imperialismen både stimulerer og spiller bevisst på motsetninger som bygger på slike forhold. F.eks. såkalte etniske konflikter, ofte blanda med religionsmotsetninger. Så lenge imperialismen eksisterer, vil den prøve å utnytte disse konfliktene til å opprettholde rasismen og bruke den som våpen for splittelser og fortsatt undertrykking.
2.7. Imperialisme betyr nasjonal undertrykking, krig og revolusjoner
2.7.1. Imperialismen fører ikke bare til utbytting og nasjonal undertrykking av folk og nasjoner i den tredje verden. Borgerskapet konkurrerer også om dominansen over de imperialistiske landa. De største vare- og finansmengdene er konsentrert her.
Denne utviklinga fører ikke til kolonialisme i tradisjonell forstand, men til at vi også i mindre imperialiststater finner mange likhetstrekk med den nykolonialismen vi ser tidligere kolonistater blir utsatt for; kontroll over naturressurser og økonomi undergraves, innlemming i stormaktenes militære sikkerhetssystem og utvikling av servile politiske regimer.
Til tross for at vi i siste halvdel av det forrige hundeåret hadde en formell avkolonisering, så er den nasjonale undertrykkinga langt fra en sak for historia. Den tar nye former. Og vi ser at undertrykkinga blir hardere og at kampen for nasjonal sjølråderett står sentralt i den antiimperialistiske kampen i alle deler av verden.
2.7.2. Den nådeløse kampen om profitten førte i forrige århundre til to verdenskriger og et utall mindre regionale og lokale kriger. De sosialistiske revolusjonene i Sovjet og Kina og bølgen med nasjonale frigjøringskriger som fulgte i kjølvannet av disse, brøyt for en periode en stor del av menneskeheten løs fra det imperialistiske verdenssystemet. Dette hadde positive følger for levekåra til verdens folk, sjøl om Sovjet sjøl kom til å utvikle seg til en imperialistisk supermakt.
2.7.3. Sammenbruddet for Sovjet førte til at USA ble den totalt dominerende imperialistmakta igjen. De bruker denne styrken til å lede an i et felles, intensivert angrep fra kapitalistklassen i hele verden mot flertallet av folket i alle land. De globale institusjonene som ble oppretta etter den 2.verdenskrigen, Verdensbanken, Pengefondet og GATT/WTO, er viktige redskaper for denne politikken. USAs dominans har gjort det vanskeligere for de antiimperialistiske kreftene å utnytte motsetningene mellom imperialiststatene
2.7.4. Den ujevne utviklinga av styrkeforholdet til imperialistmaktene, fører til framvekst av nye rivaler, som EU-prosjektet, Japan og Kina. Et krakk i verdensøkonomien kan også framskynde en endring av styrkeforholdet mellom de imperialistiske stormaktene.
Sjøl om dette igjen åpner for mulighetene for antiimperialister til å spille på motsetningene mellom imperialistmaktene, så har historia vist oss at denne maktkampen også vil føre til mer død og fordervelse. Antallet militære konflikter er i dag igjen økende på verdensplan, etter en nedgang i første halvdel av 1990-tallet. Den militære opprustninga er også voksende.
Derfor haster det med å bygge opp den revolusjonære enhetsfronten som kan gjøre slutt på dette systemet. Om de revolusjonære ikke klarer å forhindre en ny storkrig, så vil styrken til disse kreftene være avgjørende for om det ut av krigen kan komme nye utbrudd med utvikling av nye sosialistiske stater.
2.8. Det ideologiske herredømmet og politisk overvåking er sentrale maktmiddel for borgerskapet
2.8.1. I alle samfunn skapes og gjenskapes det ideologier eller forestillinger som bidrar til å rettferdiggjøre og reprodusere den rådende orden, slik at de åpne tvangsmidlene ikke skal være nødvendig å ta i bruk. Offentlige og private utdanningssystemer og massemedier innpoder i folk at kapitalismen og klasseskillene er naturlige, nødvendige og fornuftige. Utbyttinga skjules, og lønna framstilles som full betaling for det utførte arbeidet. Myten om staten som et nøytralt organ, heva over alle klasseinteresser, er et av kapitalens viktigste ideologiske våpen for å passivisere arbeiderklassen. Gjennom den autoriteten som ligger i tradisjon, posisjon og kultur, produseres det normer som binder oss opp til det eksisterende samfunnet og de maktforholdene som ligger der.
2.8.2. Dette ble klart demonstrert ved sammenbruddet av det som makthaverne både i vest og øst framstilte som kommunisme Vi fikk da en aksept av markedsliberalismen og det borgerlige demokratiet som historias endepunkt. Særskilt fikk denne ideologien overtaket i de industrialiserte imperialistiske sentraene. Individualisme og fokusering på å komme seg fram i livet ved egen innsats, bredde om seg på bekostning av satsing på kollektive løsninger og felles løft. Ikke bare arbeidskrafta blir betrakta som en vare, men alle forhold mellom mennesket og samfunnet og menneskene seg i mellom.
2.8.3. Blant de verdiene som reproduseres og forsterker klassesamfunnet er oppfatninga av mannen som det «egentlige» mennesket og overordna kjønnet. Det fremmes gjennom en systematisk usynliggjøring av kvinner og framstilling av dem som annenrangs samfunnsborgere.
2.8.4. For å forpurre åpne opprør og klassekamp har et hvert klassesamfunn etablert et overvåknings- og kontrollsystem som arbeider både åpent og i det skjulte. Formålet er å vanskeliggjøre arbeidet til all opposisjon og forberede tiltak i tilfelle større samfunnsmessige kriser skulle oppstå.
Avsløringene til Lund-kommisjonen på 1990-tallet viste en flik av denne omfattende virksomheten som også det norske borgerskapet står for. I takt med at den ideologiske kreditten som kapitalismen har opparbeida forringes, blir dette åpne, repressive trekket ved imperialismen sterkere. Også den teknologiske utviklinga har ført til at vi må regne med at denne virksomheten har et større omfang i dag en noensinne.
2.9. Demokrati og diktatur
2.9.1. Som politisk system eksisterer kapitalismen under mange og ulike styreformer; parlamentarisme, korporativt samarbeid mellom staten og næringsorganisasjonene, autoritære diktaturer og åpen fascisme. Det de kapitalistiske landa har felles er at styreformene sikrer kapitalens diktatur over arbeiderklassen og det arbeidende folket. De fleste rike og politisk stabile kapitalistiske land har i dag allmenn stemmerett og valg til representative forsamlinger.
2.9.2. Det politiske systemet bygger offisielt på at det skal være ytrings- og organisasjonsfrihet og individuell rettssikkerhet. Disse demokratiske rettighetene og prinsippene er viktige for folkets kamp og må forsvares og utvides. Samtidig er demokratiet begrensa. De fleste land bryter menneskerettighetene med åpne øyne. Norge er intet unntak. Streikeretten er sterkt begrensa i Norge. Inngåelsen av EØS-avtalen var også et udemokratisk overgrep. Demokratiet er greit så lenge kapitalens interesser ikke trues.
2.9.3. Det borgerlige demokratiet gir ikke arbeiderklassen makt over økonomi og statsapparat. Private eiere har styringsretten. De folkevalgte organene er institusjoner i et samfunn med kapitalistisk privateiendom og lønnsslaveri. Budsjettpolitikk og vedtak tar utgangspunkt i næringslivets grunnleggende interesser og behov. Monopolenes jakt på maksimal profitt er samfunnets økonomiske grunnlov. Stemmeretten opphever ikke dette.
2.9.4. De dominerende massemediene – og dermed også ytringsfrihetens vilkår – kontrolleres av store kapitalgrupper eller staten.
2.9.5. Statsbedriftene fungerer innafor det samme økonomiske systemet og embetsverket er organisert for å tjene det. Borgerskapet, ikke arbeiderklassen og folket, har makta i staten. Storparten av lovverket handler om forhold som er knyttet til den private eiendomsretten.
At dette er regelen betyr ikke at folkevalgte organer ikke fatter avgjørelser som tar hensyn til andre klasseinteresser. Legitimiteten til det politiske systemet forutsetter at det i mange saker inngås slike kompromisser. Folkets kamp har også på en lang rekke områder presset gjennom sosiale reformer, ført til lovvedtak som begrenser utbyttinga og offentlige tjenester som delvis er unndratt markedskreftene. Men premissene for samfunnsutviklinga og demokratiet er likevel lagt av kapitalens faktiske diktatur.
2.9.7. Statens klassekarakter framgår også av politiets og militærapparatets funksjon. De militære styrkene er ikke bare et forsvarsapparat mot ytre fiender, de er også et redskap som kan brukes til aggresjon og til å knuse sosiale opprør.
2.9.8. De samme vestlige landene som roser seg av demokrati og rettssikkerhet innad, bidrar samtidig til å opprettholde korrupte og diktatoriske regimer i store deler av den tredje verden, fordi disse regimene sikrer imperialismens økonomiske og politiske interesser. Imperialismen er et hovedhinder, ikke bare for virkelig frigjøring for folkene i sør, men også for borgerlig demokrati i denne del av verden.
2.10. Vilkåra for kommunisme modnes innenfor kapitalismen
2.10.1. Slutten av det tjuende hundreåret framsto i den rådende propagandaen som en «ny vår» for kapitalismen. Politisk og ideologisk ved seieren over den såkalte kommunistiske Sovjet-blokken og Kinas overgang til det de kaller «sosialistisk markedsøkonomi». Økonomisk ved at disse økonomiene ble innlemma i den kapitalistiske verdensøkonomien og ved at markedet får fortrenge offentlige, subsidierte velferdsgoder og nasjonale beskyttelsestiltak.
2.10.2. Ved begynnelsen av det tjueførste hundreåret ringer imidlertid allerede varselklokkene for borgerskapet:.
– Den nye teknologiske revolusjonen, som legger grunnlaget for de raske og omfattende økonomiske, politiske og ideologiske utslagene vi er vitne til, varsler også at den er en trussel mot sjølve den kapitalistiske samfunnsorganiseringa. Den såkalte «nye økonomien» tilfredsstiller ikke borgerskapets krav om profitt, jo mindre jo mer det automatiske systemet innføres på flere og flere områder i produksjonen. De nakne talla bekrefter dette. Stagnasjonen vi har sett de siste tiåra, med synkende vekstrate målt i bruttonasjonalprodukt for den kapitalistiske verdensøkonomien som helhet, fortsetter. Til tross for at enkelte land kan oppvise en imponerende vekstrate. Den lange oppgangskonjunkturen i USA på 1990-tallet illustrerte USAs spesielle dominans i denne perioden.
Større og større del av vareproduksjonen og distribusjonen vil foregå uten merverdiproduksjonen, bare dreie seg om omfordeling av tidligere merverdiskapning. Distribusjonen av produkter vil mer og mer kunne foregå uten kapitalistenes medvirken. Arbeiderne i dens stadig mer sosialiserte produksjonen ville kunne klare seg uten borgerskapet, som vil få enda større vansker med å skjule sin snylterkarakter.
Slik undergraver utviklinga av produktivkreftene sjølve motoren i kapitalismen, byttevareproduksjonen, og skaper vilkår for stadig flere kommunistiske former i økonomien.
– Veksten av arbeiderklassen og framvoksten av et mangfold av antikapitalistiske bevegelser har skapt et grunnlag for en gjenreising av den proletære klassemakta og den revolusjonære enhetsfronten. Ved århundreskiftet ser vi allerede at dette gir seg utslag i kraftigere og mer omfattende motstand mot kapitalismen. Utviklinga bekrefter den klassiske marxistiske analysen om at kapitalismens skaper den klassen som kan fjerne lønnsslaveriet og oppheve den kapitalistiske privateiendommen; den internasjonale arbeiderklassen. Denne klassen kan ikke frigjøre seg på annen måte enn ved å avskaffe kapitalismen.
Det store flertallet av jordas undertrykte folk og nasjoner har i vår tid ingen mulighet til å nå fram til økt velstand og større sosial trygghet. Verdenskapitalismen har som forutsetning at flertallet holdes nede i avhengighet og fattigdom. Dette blir vanskeligere og vanskeligere å skjule og blir et politisk problem for kapitalismen.
Den teknologiske revolusjonen åpner også nye muligheter for de revolusjonære kreftene. Internettet og utbredelsen av ny kommunikasjonsteknologi fremmer også organiseringa av den antikapitalistiske kampen.
2.10.3. Også omfanget av spekulasjonsøkonomien er et tegn på at kapitalismen går til grunne. Den ikke-produktive og spekulative økonomien vokser. Det samme gjør den svarte økonomien. Omfordeling av merverdien gjennom valuta- og børsspekulasjon overgår langt investeringer i produksjon. Fra å være et instrument for kapitalistisk virksomhet utvikles børsene mer og mer til pyramidespill og kasinovirksomhet med fiktive verdier.
Allikevel eksploderer vareproduksjonen som følge av den voldsomme produktivitetsøkningen. Men i stedet for at en mulig overflod ble delt på kommunistisk vis etter behov, reguleres produksjonen etter profittmulighetene og varer ødelegges framfor å gi dem til den voksende mengden med liten kjøpekraft. Overproduksjonskriser og økte forskjeller mellom rike og fattige blir resultatet.
2.10.4. Det er merverdiproduksjonen som skal holde den kapitalistiske konkurransen i sving. For at denne skal kunne holde tritt med den voldsomme økinga av kapitalmengden, trekkes nye områder inn i vareøkonomien. Dette er drivkrafta bak privatiseringa av velferds- og infrastruktursektorene.
Baksida av denne livredningsmanøvren er at den raserer velferdstaten som sosial og politisk stabilisator. Hvor lenge kapitalistene kan holde økonomien i gang ved å rane felleskassa er derfor ikke bare et økonomisk spørsmål, men i høy grad et politisk.
2.11. Opprørsbevegelsene i den tredje verden er hovedkrafta i en revolusjonær enhetsfront som vokser og blir breiere
2.11.1. Den internasjonale klassekampen har gjennom hele imperialismens epoke vært preget av ulike grunnleggende motsigelser. Arbeiderklassen må kjempe mot kapitalistklassens utbytting. Undertrykte folk og nasjoner slåss mot et system som holder dem nede i avhengighet og fattigdom. Land som har forsøkt å forene nasjonal uavhengighet med sosialistisk oppbygging, har blitt utsatt for militære intervensjoner og økonomiske blokader. Samtidig er det skarpe motsetninger mellom ulike imperialistiske land om hegemoni og innflytelse.
2.11.2. Hvilken av disse motsigelsene som spiller den viktigste rollen, har vekslet og vil fortsatt veksle. I dag går den mellom imperialismen og verdens undertrykte folk og nasjoner. Og det er de folkelige, opprørsbevegelsene i den tredje verden som er hovedkrafta i kampen mot det imperialistiske verdenssystemet i dag.
Dette vises klart både ved utbyttinga og undertrykkinga som imperialismen utøver mot folk og nasjoner i den tredje verden, og ved den omfattende motstanden som skapes på dette grunnlaget.
Vi ser også en utvidelse av enhetsfronten mot imperialismen, hvor den antiimperialistiske kampen på ulike områder, og mellom Nord og Sør, smelter sammen og utvikler aksjonsenheter.
* I Sør er kampen mot halvføydale produksjonsforhold fortsatt sentral, med kampen for rett til jord for millionmassene av landløse bønder, som fortsatt utgjør hovedtyngden av arbeidsstyrken i mange av disse landa. Samtidig vokser arbeiderklassen raskest i disse landa og spiller en større og større rolle i den antiimperialistiske kampen der.
Siden dette stort sett er land med sterke halvkoloniale trekk, blir klassekampen fra arbeiderklassen også en del av den nasjonale kampen for sjølråderett og borgerlig demokratiske rettigheter. Det er ikke den sosialistiske revolusjonen som umiddelbart står for døra i flertallet av disse landa. Men frigjøring fra nykolonialisme legger grunnen for å føre revolusjonen der videre, dersom arbeiderklassen spiller den ledende rollen i disse kampene. Samtidig er denne frigjøringskampen en viktig alliert for de sosialistiske revolusjonene i de imperialistiske landa.
* I de fleste imperialistiske landa i Nord forener arbeiderklassens kamp mot kapitalen seg også i større grad med kampen for nasjonal sjølråderett, mot den internasjonale markedsliberalismens herjinger. Det utvider grunnlaget for antiimperialistisk kamp i de enkelte landa, samtidig som det reiser utfordringa om å utvikle den internasjonale solidariteten mellom alle de som slåss mot den felles fienden.
* Utviklinga av imperialismen stiller ei skarp utfordring om å la de ulike områdene for antiimperialistisk kamp forenes, og ikke splittes opp i innbyrdes kamp om sektorinteresser: Arbeiderklassens kamp må forenes med kvinnekampen, miljøkampen, urfolkenes kamp, kampen mot rasisme og kampen for nasjonale og demokratiske rettigheter, osv. Lykkes vi i dette er vi et langt sted på vegen med å erstatte kapitalismen med sosialisme og kommunisme.
Kapittel 3:
Norge er et av de yngre kapitalistiske landa i Vest-Europa. Industrialiseringa av Norge skjøt først fart etter den politiske frigjøringa fra Sverige for et knapt hundreår siden og var tufta på store råvareressurser og billig energi, i tillegg til verftsindustri knytta til at Norge var en av de ledende sjøfartsnasjonene.En stor del av arbeiderklassen ble rekruttert blant landarbeidere og små sjøleiende bønder og fiskere som ble proletarisert.
Den private kapitalen har tradisjonelt vært lite konsentrert, helt fram til slutten av 1900-tallet. Staten og kommunene har spilt en sentral rolle, både som eier og gjennom politisk styring. Investeringer fra utenlandsk kapital, underlagt en streng konsesjonslovgiving, og skipsfarten knytta den unge borgerstaten til den imperialistiske verdensøkonomien. Den norske økonomien har heile tida vært svært åpen, og både eksport og import har relativt sett ligget godt over gjennomsnittet i Vest Europa.
Fra 1980-åra av, når oljeinvesteringene begynte å hope opp profitt, har det skjedd en rask utvikling i sentraliseringen av kapitalen, kapitaleksport og utflagging av næringsvirksomhet fra det norske borgerskapets side. Det norske storborgerskapet sikter mot det globale markedet og tar del i det globale utbyttingskappløpet og bruker de nasjonale ressursene som næringsrik føde på denne ferden. Samtidig legger det landet åpent for den internasjonale storkapitalen. Norske storselskaper kan ikke kreve at de skal kunne ha rett til fri flyt av sin kapital, sine investeringer og så videre uten å gi de samme motydelsene til utenlandsk imperialistisk kapital. Derfor er Norge en pådriver i den internasjonale utviklingen av frihandel, fri flyt av kapital og styrking av monopolenes rettigheter i frohold til nasjonalstatene.
3.1. Rikt på ressurser, men lite sjølberga
3.1.1. De rike naturressursene som har gitt den norske kapitalismen bein å stå på, gir den også i dag nisjer den kan profittere ennå sterkere på i den globale konkurransen. Fisk, skog, vannkraft og olje/gass er eksempler på dette. Næringsstrukturen er fortsatt prega av råvare-utvinning og produksjon av halvfabrikata. Sjøl om mye er høyteknologisk, som i oljesektoren og prosessindustrien, er bearbeidingsgraden relativt lav i Norge.
Denne næringspolitikken gir det norske storborgerskapet både eiendommer og fonds i utlandet som den kan bygge sin fortsatte eksistens på. Men for framtidas Norge og for distrikta her og nå ville det beste være om det ble satsa på ei mer allsidig utvikling av det nasjonale næringsgrunnlaget som styrka sjølbergingsgraden vår.
3.1.2 Samtidig åpnes slusene for utenlandsk investeringer og kontroll over innenlandsk industri og finans. I løpet av 1990-tallet tredobla utenlandske direkte investeringer seg i Norge. Ved århundreskiftet nå var rundt en tredel av alle børsnoterte selskaper i Norge under utenlandsk kontroll. Den norske nasjonen strippes for verdier og føres inn i en halvkolonial rolle dominert av de store imperialistmaktene med den kursen borgerskapet nå styrer etter. Avtaler som EØS og WTO forsterker dette.
3.2. Statskapitalisme under sosialdemokratiets ledelse
3.2.1. Staten har spilt en sentral rolle i organiseringa av den norske kapitalismen, både i den nasjonalt prega oppbyggingsfasen og i omforminga vi nå ser til en mer aggressiv imperialistisk stat . Privatiseringa og dereguleringa er ikke uttrykk for at staten spiller en mindre rolle. Den brukes i stor grad for å sikre denne utvidinga av markedsøkonomien og opptrer også som aktør i denne. På slutten av 1900-tallet kontrollerte «det offentlige» rundt 50% av all næringsvirksomhet i landet, om vi regner med offentlig virksomhet som ikke er børsnotert. Det er langt mer enn i de flesteandre vest-europeiske land.
Staten sørger også for å øke utbyttinga gjennom skatter og avgifter. Norge har relativt sett svært høy skatt på arbeidsinntekter og forbruk, mens skatten på kapitalinntekter er svært lav. Dette misforholdet vokser Samtidig legger staten opp til at fellesgoder knytta til velferdsstaten skal bli sjølfinansierte.
3.2.2. Både gjennom personlige økonomiske egeninteresser, gjennom direktør- og styreposisjoner i nøkkelbedrifter, gjennom offentlige utvalg og embedsverk, og gjennom regjeringsposisjoner i mesteparten av etterkrigstida, har sosialdemokratiet spilt en nøkkelrolle i den norske kapitalismen. Klassesamarbeidspolitikken har vært basisen for dette.
3.3. Et patriotisk folk og et unasjonalt borgerskap
3.3.1. Den norske føydalismen var lite utvikla og bygde på den danske statsmakta. Kapitalismen ble bygd opp samtidig med kampen for nasjonal uavhengighet, og bosettings- og næringsstruktur i denne perioden la grunnlag for en sterk allianse mellom arbeidere og småborgere på landsbygda og arbeiderklassen i byene. Dette er noe av bakgrunn for at Norge to ganger har sagt Nei til EU.
3.3.2. Etter den 2. verdenskrigen ble Norge sterkt knytta til USA.De siste tiåra har den økonomiske utviklinga og de politiske kontaktflatene også ført den norske staten nærmere inn i EU-prosjektet. Det gjør at de gryende motsetningene mellom imperialistmaktene også slår inn i det norske borgerskapet.
3.3.3. Dagens imperialisme gjør at mindre imperialistiske land også utsettes for en sterkere hegemonistisk politikk fra stormaktene. Det gjelder også for Norge.
Det norske borgerskapet trenger økt profitt på det internasjonale markedet for å vokse. Samtidig gis utenlandske kapitalister friere bane til å utbytte den norske arbeiderklassen. Det utenlandske profittjaget og «salget av Norge» er to sider av samme sak.
Borgerskapet er ikke sterkt nok til å sikre sine interesser når det skal ut i verden på profittrov. Det må tilpasse seg de økonomiske kjørereglene stormaktene dikterer og få beskyttelse av deres militærmakt. Dagens omlegging av det norske militærapparatet tilpassa den nye Nato-doktrina til USA er slik et eksempel på Norges avhengighetsforhold. Militærapparatet knyttes sterkere til de imperialistiske storebrødrene i takt med den økonomiske satsinga i utlandet. Forsvar av norsk territorium er blitt en underordna sak. Det viktigste er å sikre borgerskapets investeringer i utlandet.
Politisk opptrer Norge mest som «en stat i USA. Norge som nøytral fredsmegler verden rundt er den offisielle fasaden. I realiteten er Norge på denne arenaen USAs forlenga arm i.
3.4. Demokratiske rettigheter under press
3.4.1. Norge har sterke demokratiske tradisjoner. Dette skyldes bl.a de svake føydale tradisjonene og de historiske røttene fra «det kommunale sjølstyret» på midten av attenhundretallet. Sterke egalitære tradisjoner, som har sine røtter i den utbredte småproduksjonen i landbruk og fiske og radikale arbeiderklasse, påvirker også den politiske overbygninga i den norske klassestaten.
3.4.2. Demokratiske rettigheter som ytrings- og organisasjonsfrihet har stor hevd i Norge. Floraen av frivillige og folkelige organisasjoner er en styrke for de revolusjonære kreftene. Det norske lovverket er liberalt i forhold til i mange andre borgerlige stater, og voldsmakta viser sjeldent sine verste sider.
3.4.3. Klassesamarbeidet og ideologisk hegemoni er de viktigste mekanismene når borgerskapet skal hindre at de demokratiske rettighetene utnyttes til fordel for folks interesser generelt og den revolusjonære enhetsfronten spesielt.Innenfor lovverket som institusjonaliserer klassesamarbeidet spiller arbeidstvistlovene en spesiell rolle Det parlamentariske systemet er en viktig del av borgerskapets sikring av det politiske hegemoniet sitt.
3.4.4. Siste skanse i det borgerlige maktapparatet, voldsmakta, rustes også opp i Norge. Overvåking og kontrollfunksjoner styrkes, tiltross for oppvasken rundt Lund-kommisjonen, og knyttes til det internasjonale systemet bl.a. gjennom Schengen-samarbeidet. Politiet styrkes, samtidig som private vaktselskaper bygges opp i større og større grad.
3.5. Kapitalismen bygger ned distrikts-Norge
3.5.1. Sjøl om sysselsettinga i jordbruk og fiske har minka gjennom hele 1900-tallet, spiller disse næringene fortsatt en helt avgjørende rolle for bosettinga i distrikts-Norge.
3.5.2. Kapitalismens ujamne utvikling skjerper også i Norge motsetninga mellom by og land, sentrum og periferi.. Hardere effektivitetskrav i landbruket fører til avfolkning og miljøødeleggelser. Matvareproduksjonen blir undergravd. Byer og tettsteder vokser på utkantstrøkenes bekostning
3.5.3. Men distriktene spiller fortsatt en viktig rolle for den norske verdiskapinga. Kyst-Norge er fortsatt helt sentral i norsk vareproduksjon, og fiske og oppdrett er blant de viktigste eksportnæringene.
3.5.4. Gjennom mange hundre år har Nord-Norge vært behandlet som en koloni. Sørnorsk og utenlandsk kapital har ranet ressursene fra den samiske og nordnorske befolkninga. De har drevet rovdrift på naturen, fisken og malmen. I dag er hele det økologiske systemet i Barentshavet i ubalanse og tilførselen av proteinrik fiskemat, spesielt til Europas befolkning er truet. Mange lokalsamfunn er fraflyttet og store deler av landsdelen, spesielt Finnmarkskysten, er truet av total avfolking.
3.6. Den samiske nasjonen og nasjonale minoriteter undertrykkes
3.6.1. Norge er en flernasjonal stat med et voksende antall innvandrere fra andre nasjoner, som utgjør betydelige nasjonale minoriteter.
3.6.2. Kolonialismen har delt den samiske nasjonens landområder mellom fire stater. Den norske staten har systematisk rana til seg samisk land, og undertrykt samenes økonomi, kultur og språk. Også kvener, sigøynere og tatere er ofre for nasjonal og språklig undertrykking, i tillegg til at nye nasjonale minoriteter utsettes for diskriminering og åpen rasisme.
Kapittel 4:
Kapitalismen skapte to nye klasser: arbeiderklassen og borgerskapet. Utviklinga av den har ført og fører til at andre klasser gradvis svekkes og forsvinner På denne måten forenkler kapitalismen klassemotsetningene og utvikler og styrker den klassen som vil gjøre slutt på klassesamfunnet.
Denne utviklinga har kommet langt i et land som Norge, til tross for at det ofte hevdes at det ikke lenger finnes klasser og klassemotsetninger. AKP ser på det å analysere klasseutviklinga og synliggjøre klassemotsetningene som avgjørende for det revolusjonære arbeidet. Det dreier seg om å finne ut av hvem som har objektive interesser av en sosialistisk revolusjon i Norge og hvem som vil motarbeide den.
Mellom de to hovedklassene finner vi småborgerskapet. Utviklinga av kapitalismen endrer sammensetninga og reduserer omfanget av denne klassen. Flertallet her har objektive interesser av å alliere seg med arbeiderklassen og slåss for å avskaffe kapitalismen.
I tillegg til klassedelinga og motsetninga mellom klassene, finner vi også andre sosiale sjikt og grupper i samfunnet som har betydning for samfunnsutviklinga. På bunnen av samfunnsstigen har kapitalismen til alle tider skapt ulike grupper av utstøtte, som er hardt undertrykt og lever i sosial nød.
4.1. Klassemotsetningene skjerpes
Utviklinga av kapitalismen øker utbyttinga av arbeiderklassen. Sjøl om levestandarden for folk flest har økt i et land som Norge, får arbeiderklassen igjen mindre del av de verdiene som skapes. Klasseskillene og polariseringa mellom fattige og rike øker og flere og flere blir klar over at det kapitalistiske verdenssystemet også øker de globale ulikhetene.
Privatiseringa i offentlig sektor og av offentlige bedrifter gjør klassemotsetningene tydeligere. Det samme gjør fleksibiliseringa i arbeidslivet. Oppslutninga om klassesamarbeidssystemet, som ble bygd opp i en økonomisk ekspansjonsperiode for kapitalismen, svekkes. Misnøye med det kapitalistiske systemet er derfor økende og skjerper klassekampen
4.2. Makta ligger hos det imperialistiske monopolborgerskapet
4.2.1. Borgerskapet er den klassen som eier og disponerer kapitalen og lever av utbyttinga av arbeiderklassen. Personer med sentrale posisjoner i det borgerlige statsapparatet og andre som har opparbeida seg maktposisjoner i samfunnet, hører også med til borgerskapet. Det gjelder ikke bare personer med økonomisk makt, men også personer i det politiske miljøet, militæret, kirka og kulturlivet.
De viktigste delene av borgerskapet er de store eiergruppene som kontrollerer finanskapital, handel, shipping, oljeindustri og annen storindustri og deres sjikt av styreformenn og generaldirektører. Lederne innafor monopolgruppene, staten og organisasjonene i nærings og arbeidslivet har blitt stadig mer sammenvevdgjennom utbygginga av korporative institusjoner og samarbeidsformer. Dette gjelder også toppsjiktet i Høyre, AP, LO og en del andre partier og organisasjoner. Dereguleringa av økonomien og privatiseringa av mange offentlige tjenester har gjort at også eiere av enkeltkapitaler igjen har forsterka sin posisjon. Mange av de rikeste borgerne og største spekulantene finner vi i her
4.2.2. Eiere av mindre og mellomstore bedrifter, som i hovedsak lever av andres lønnsarbeid, hører også til borgerskapet. Det samme gjør de som livnærer seg på aksjespekulasjon og andre former for kapitalgevinst. Til borgerskapet hører også bønder med storgårder og fiskebåtredere, likeså folk som lever av å leie ut jordeiendommer og bygninger.
4.2.3. Det norske monopolborgerskapet har det imperialistiske verdenssystemet som sin hovedarena. De er avhengige av stormaktenes beskyttelse, og har sin lojalitet mest til internasjonale samarbeidspartnere. Når de allikevel prøver å holde på visse nasjonale forrangsregler i økonomien, er det for å sikre sine klasseinteresser i den internasjonale konkuransen. De slåss mot at arbeiderklassen og folk flest i Norge skal få del i disse verdiene. Dette gjør at det er riktig å kalle dem unasjonale.
Parallelt med denne utviklinga vokser, som vi tidliger har vist, innflytelsen til utenlandske borgere i Norge..
4.2.4. Teknologiske revolusjoner har alltid gjort det lettere for enkelte å skifte klasse. Vi ser det i dag ved at informasjons- og kommunikasjonsindustrien fører nye grupper inn i borgerskapet. Spekulasjonsøkonomien forsterker dette, og gjør også at nyetablerte raskt kan forsvinne ut igjen. Samtidig blir visse grupper med yrker som tradisjonelt har plassert dem i borgerskapet så vanlige at de får ny klassetilhørighet.
Også privatiseringa av offentlig sektor og utskillinga av småbedrifter fra de store, dominerende selskapene åpner for økt klassemobilitet.
4.3. De sosialdemokratiske lederne er med i toppen av borgerskapet
Toppen av sosialdemokratiet i Norge har i samarbeid med privatkapitalen, og som ledere av offentlig og kooperativ kapital bygd opp et stort byråkrati og andre privilegerte sjikt som virker som garantist for klassesamarbeidet. Det er også rekrutteringsgrunnlag for offentlig byråkrati og andre posisjoner med ansvar innafor systemet. Dette sjiktet strekker seg over flere klasser. De sosialdemokratiske topplederne er rekruttert helt opp til borgerskapet gjennom dette apparatet og noen finner vi helt i toppsjiktet av klassen. Ledelsen i AP har vært hovedarkitekten for den moderne norske statskapitalismen, det organiserte klassesamarbeidet og en drivkraft bak alliansen med USA og forsøka på å få Norge inn i EU.
4.4. Arbeiderklassen vokser
4.4.1. Arbeiderklassen består av de som ikke eier eller har kontroll over produksjonsmidler, er avhengige av å selge arbeidskraft si for ei årsinntekt som fortsatt binder dem opp til å være lønnsarbeidere og ikke har posisjoner i produksjons- eller samfunnshierarkiet som gir avgjørende makt over andre mennesker. Den omfatter arbeidere i industri og annen produksjon, i transport, innen handel- og kontoryrker, helse- og sosialsektoren, undervisningssektoren og annen offentlig og privat virksomhet. Også arbeidsløse og trygda arbeidere og de ikke-yrkesaktive i arbeiderfamiliene og husholdningene tilhører arbeiderklassen.
4.4.2. Arbeiderklassen vokser stadig i antall. De siste tiårene har særlig kvinnene økt sin yrkesdeltaking Den teknologiske utviklinga tvinger det kapitalistiske samfunnet til å bedre utdanningsnivået til arbeiderklassen. Dette fører til en proletarisering av de fleste av de akademiske yrkene.
4.4.3. Sentraliseringa av kapitalen og den teknologiske revolusjonen fører til en styrka klasseorganisering i tjenestenæringer, mens den fører til oppsplitting eller nedlegging av store gamle arbeiderkollektiver i den tradisjonelle industrien. Noen av de største arbeiderkollektivene finner vi i dag f.eks. i helsesektoren. Arbeiderklassen er i ferd med å utvikle nye organisasjonsformer og kampformer som møter dette. Sentralt i denne omorganiseringa er utviklinga av samarbeid på tvers av de tradisjonelle organisatoriske skillene, som f.eks. Kvinner på tvers.
4.4.4. Kvinnenes særorganisering er sentral for utviklinga av hele klassens kampkraft fordi kvinner er undertrykt både som arbeidere og som kvinner. På arbeidsmarkedet blir kvinnene underbetalt og marginalisert som lønnsarbeidere. Kvinner har hovedansvaret for husholdningsarbeidet. Når de samtidig er lønnsarbeidere, setter det dem i større grad enn menn i stand til å fremme krav som hele arbeiderklassen tjener på. Kampen for kvinnefrigjøringa er avgjørende for frigjøringa av arbeiderklassen som helhet. Mannssjåvinisme og undertrykkinga fra menna i arbeiderklassen splitter og undergraver arbeiderklassens kampkraft.
4.4.5. Den økte innvandringa har styrka bånda til arbeiderklassen internasjonalt. Vi ser også i mange yrker at den har økt kampevnen til arbeiderklassen. På den annen side prøver borgerskapet å utnytte innvandringa til å splitte arbeiderklassen og holde lønningene i enkelte yrker nede.
4.4.6. Arbeidsløsheten er kronisk under kapitalismen. Tendensen etter annen verdenskrig er at antall arbeidsløse øker i antall og forholdsmessig i verdensmålestokk. De gunstige vilkåra for den norske kapitalismen det siste tiåret, har gjort at arbeidsløsheten allikevel ikke er så stor her som i flertallet av de utvikla kapitalistiske landa.
4.4.7. Systemet for klassesamarbeid er det viktigste redskapet i undertrykkinga av arbeiderklassen. Det har utvikla et sjikt av «arbeideraristokrater» som lever av å sikre dette samarbeidet.. Arbeideraristokratiet består av partifunksjonærer, i sær i det viktigste partiet for klassesamarbeidet, Arbeiderpartiet , fagforeningstopper og folk i stats- og kommuneapparatet som har sine posisjoner knytta til deltakelse i dette systemet osv. Mange arbeideraristokrater er ærlige fagforeningsfolk, vi finner også revolusjonære og kommunister her
4.4.8. Fagforeningenes evne til å utvikle seg som kamporganisasjoner for arbeiderklassen skjer innafor klassesamarbeidssystemet. Kampen står mellom borgerskapet og arbeiderklassen, og deler av arbeideraristokratiet står på den riktige sida i de konkrete dagskampene. Men på de viktigste spørsmålene står toppene i arbeideraristokratiet alltid på borgerskapets side. De absolutte toppene i fagbevegelsen utgjør en del av borgerskapet, og kan pendle mellom sine jobber og statsrådsstillinger, direktørstillinger og andre roller i toppen av samfunnet.
4.5. Småborgerskapet endrer sammensetning og minker
4.5.1. Småborgerskapet lever ikke av utbyttinga av andres arbeidskraft, men skiller seg fra arbeiderklassen ved at den eier produksjonsmidler eller arbeider i et sjølstendig yrke.
4.5.2. Direkteprodusenter som småbønder og fiskere, sjølstendig næringsdrivende håndverkere osv er fortsatt viktige allierte for arbeiderklassen. Men disse gruppene svekkes i størrelse med utviklinga av kapitalismen, og mange av dem får endra stilling i produksjonslivet: de proletariseres.
Mange av dem, særlig i kombinasjonen fiskerbonde, kan like gjerne sies å være med i eller grense opp til arbeiderklassen. Det er også vanlig med inntekt fra andre arbeideryrker i tillegg til næringsinntekta, noe som styrker forholdet til arbeiderklassen.
4.5.3. Småborgerskapet i byene finnes bl.a. innafor varehandel, handverk, reklame, media, service, transport og sjølstendige intellektuelle yrker. I disse gruppene står ideologien om «å jobbe seg opp» svært sterkt. Mange slike sjølstendige næringsdrivende blir utkonkurrert og proletarisert. Men nye kommer til. I sum svekkes denne gruppen likevel relativt og i antall.
4.5.4. En del akademiske og profesjonelle yrker skiller seg fra direkteprodusenter og arbeiderklassen ved at de har atskillig høyere inntekt og/eller lever av å betjene borgerskapet på forskjellig vis. Høyt betalte advokater, leger, artister o.l. vil sjelden være allierte i arbeiderklassens kamper.
4.5.5. De intellektuelles samfunnsmessige funksjon er knyttet til det historiske skillet mellom åndsarbeid og kroppsarbeid. Alle mennesker er intellektuelle, men bare et mindretall er det i kraft av sitt yrke og samfunnsmessige funksjon. Kunst og kultur, kirke, vitenskap og utdanning, medier, teknologisk kunnskap, forvaltning og organisasjon er spesialiserte områder, med tilhørende bestemte yrkesgrupper. De intellektuelle er ingen egen klasse , men et sosialt og kulturelt sjikt som fordeler seg på flere klasser. Utviklinga av kapitalismen fører til at flere og flere av de intellektuelle beveger seg over fra småborgerskapet til arbeiderklassen, slik som store grupper av lærere, saksbehandlere, kunstnere, journalister, it-folk osv.
4.6. Kvinnene i det norske klassesamfunnet
4.6.1. Patriarkalske strukturer gjennomsyrer fremdeles vårt samfunn, til tross for at kvinnene i Norge har kjempa seg til flere formelle rettigheter. Menns og kvinners liv er forskjellig, sjøl når de lever under samme tak. I forholdet mellom lønnsarbeid og omsorgsarbeidet i familien tilpasser kvinner lønnsarbeidet sitt til arbeidet i familien, mens menn vanligvis gjør omvendt.
4.6.2. Kvinnene hører til den mest utbytta og undertrykte delen av arbeiderklassen fordi de er undertrykt både som klasse og kjønn. Kvinnene i arbeiderklassen trekkes mellom posisjonen som arbeider og hovedansvaret de har for det private, ubetalte arbeidet i familien. Denne posisjonen har ført til at kvinner går i spissen i kampen for 6-timersdagen, økning av kvinnelønna og for best mulig offentlige tjenester. Økt kvinnebevissthet spiller en viktigrolle for å samle den kvinnelige delen av klassen til kamp. Framveksten av kvinnene som en sjølstendig ledende kraft har styrket arbeiderklassen.
4.6.3. Den kjønnsbestemte sosialiseringa hjelper til med å holde både kvinner og menn fast i den plassen de har i den samfunnsmessige arbeidsdelinga. Fra barna er ganske små sosialiseres jenter og gutter til ulike roller. Jenter sosialiseres inn i rolla som omsorgspersoner, mens guttene sosialiseres inn i rolla som de som skal handle i verden. De lærer å være ikke bare hovedpersoner i sitt eget liv, men også i alle andres.
4.6.4. Retten til økonomisk sjølstendighet er et grunnleggende kvinnekrav. Kvinnedominerte yrker er lavere lønnet enn mannsdominerte. Kvinnene tjener også mindre fordi de reduserer arbeidstiden på grunn av omsorgsoppgaver i hjemmet. De seinere år har det grodd fram en brei opinion for høyere kvinnelønn. En allianse av kvinnerike fagforbund og kvinner fra kvinnebevegelsen har gjennom nettverk som Kvinner på tvers satt søkelys på kvinnelønnsspørsmål, og vist at kampen for 6-timers normalarbeidsdag er nært knytta til kampen for kvinnelønna.
4.6.5. Privatiseringa som nå skjer i offentlig sektor er alvorlig for kvinner, både som brukere og arbeidstakere. Kvinner trenger i større grad tjenestene i offentlig sektor (f.eks. barnehager) for å få redusert det private omsorgsansvar, og slik ha mulighet til full yrkesdeltakelse. Kvinner utgjør også flertallet av de eldre pleietrengende og av de som jobber i offentlig sektor. Privatisering betyr et alvorlig angrep på kvinnenes fagforeninger og oppløsning av viktige kvinnekollektiver. Dagens store fagforeninger, kollektive avtaler og et nokså samkjørt tillitsvalgt-apparat gjør det enda mulig å organisere seg for forsvar av rettigheter og for krava om sekstimersdag og heving av kvinnelønna.
4.6.6. Ny teknologi bidrar også til oppsplitting av kvinnekollektiver. Internett gjør det mulig å flytte mye arbeid hjem til den ansatteDet kan være fordeler med å jobbe hjemme i stedet for å flytte til det samme arbeidet. Men for arbeidstakerne betyr det også at skillet mellom arbeid og fritid fort utviskes, og at tilknytninga til arbeidslivet blir løsere.
4.6.7. Vold mot kvinner skjer oftest i hjemmet. Det er her de har statistisk størst sjanse for å utsatt for incest, bli slått og voldtatt. Til tross for langvarig arbeid fra krisesenter og kvinnebevegelsen for øvrig er denne volden fremdeles usynliggjort, bagatellisert og fortiet.
4.6.8. Norske kvinner kjempet fram retten til sjølbestemt abort i 1978. Dette var den viktigste seieren for kvinnene etter stemmeretten. Sjølbestemt abort er en grunnleggende forutsetning for kvinners råderett over egen kropp og eget liv. Abortmotstanderne prøver stadig å uthule retten til sjølbestemt abort, og bruker nye teknologiske og medisinske landevinninger som brekkstang, i tillegg til moralsk agitasjon for å påføre abortsøkende kvinner skyld og skam. Kampen for råderett over egen kropp og eget liv handler også om rett til seksualundervisning og trygge prevensjonsmidler, og rett til å velge mellom medisinsk og kirurgisk abort.
4.6.9. Porno og prostitusjon er en bransje som er i sterk vekst og som er sterkt fornedrende for kvinner. Dette nører også opp under og legitimerer vold mot kvinner Prostitusjon er vold mot kvinner, ikke arbeid.
4.6.10. Noen grupper kvinner rammes av annen undertrykking i tillegg til kvinneundertrykkinga. Dette gjelder særlig lesbiske kvinner og minoritetskvinner. Det er en styrke for kvinnekampen og klassekampen at disse gruppene også særorganiserer seg i tillegg til å ta del i den felles kampen i kvinneorganisasjonene
4.6.11. Kvinner, og særlig unge jenter, rammes i dag hardt av skjønnhetstyranniet. Den vanligste dødsårsak blant unge jenter er anorexi, og misnøye med egen kropp er svært utbredt.
4.7. Ungdom og opprør
4.7.1. I større grad enn tidligere utgjør ungdom en egen gruppe i samfunnet. En årsak til dette, er markedskreftenes behov for å gjøre ungdom til en egen målgruppe for sine varer. Mange ungdommer jobber deltid for å tjene penger for å oppfylle behovene for forbruk. Gjennom dette får de større økonomisk frihet, samtidig som de blir pressa inn i markedskreftenes kjøpepress. En annen viktig grunn til at ungdom er ei eiga gruppe, er at ungdomstida varer mye lenger enn før.
4.7.2. Det legges ideologisk vekt på å snakke om generasjonskonflikter for å tilsløre klassemotsigelsene. En grunn til at dette er enklere å gjøre nå enn tidligere, er at utdanningssystemet nå omfatter alle ungdommer, uavhengig av klasse fram til de er 19 år. En stor andel tar også høgere utdannelse, og forblir dermed i utdanningssystemet enda 3-4-5 år. Ungdom er målgruppe nummer 1 for «få-et-rikt-og-lykkelig-liv»-drømmen.
4.7.3. Ungdom jobber deltid store deler av tida de er under utdanning. Dette fører til at selve utdanninga forringes, samtidig som de ikke er så opptatt av faglige rettigheter. Ungdom under utdanning er derfor en ustabil faktor i arbeidslivet, arbeidsplassen er ofte bare deltid, eller en mellomstasjon på vei til en annen jobbKapitalen prøver å utnytte denne situasjonen til å undergrave faglige rettigheter.
4.7.4. Ungdom er uansett viktig for å forandre verden. De er enda ikke låst i gamle mønstre. De har evnen til å tenke nytt, og ønsker å være i opposisjon til det bestående. Ungdom er også i en livssituasjon der de kan være aktive og spontane, de har ofte ingen familie å forsørge eller ta vare på. Både arbeiderklassen og borgerskapet prøver derfor å vinne ungdommen for sin side i klassekampen.
4.8. Kapitalismen undertrykker lesbiske og homofile
4.8.1. Både i arbeidslivet og i samfunnet generelt blir lesbiske og homofile diskriminert. Til tross for viktige formelle seire som retten til å inngå partnerskap, ser vi fremdeles yrkesforbud for lesbiske og homofile i kirka, utstrakt vold mot lesbiske og homofile og høy selvmordprosent blant unge lesbiske og homofile.
4.8.2. Retten til å være den man er og elske hvem man vil er ei grunnleggende menneskerettighet. Frihetens rike er utenkelig uten at folk også får frihet og selvtillit til å utfolde sin kjærlighet og seksualitet.
4.8.3. En viktig årsak til undertrykkinga av lesbiske og homofile er at lesbisk og homofil kjærlighet bryter med den familieinstitusjonen som det kapitalistiske samfunnet er basert på. Den kampen homofile og lesbiske fører har derfor betydning utover den kampen de fører for egne rettigheter.
4.9. Rasismen er en del av klassesamfunnet
4.9.1. Den åpne rasismen har nå dårligere kår og er lite akseptabel. Nå er rasisme til og med forbudt i straffeloven. Den åpne og erklærte rasismen er i våre dager forvist til små og ekstreme høyregrupper og nynazister. Allikevel er rasismen der som en følge av klassesamfunnet. Stortingets vedtak om innvandringsstopp og myndighetenes restriktive asylpolitikk er uttrykk for rasistiske holdninger i statsapparatet. Politiets trakassering av folk med mørk hudfarge er også en viktig del av den statlige rasismen. Denne statlige rasismen legitimerer den rasistiske undertrykkinga og gir næring til åpen, rasistisk virksomhet og alle former for fremmedfrykt.
4.9.2. Vi finner også rasismen i det praktiske dagliglivet. Den har tidligere først og fremst vært rettet mot jøder, samer og romaer, men rammer i våre dager først og fremst mørkhudete, særlig innvandrere og flyktninger, spesielt fra den 3. verden. De blir ofte utsatt for åpen rasistisk trakassering, språklig undertrykking, mangelfullt skolevesen og ulike former for diskriminering på arbeids- og boligmarkedet. Den rasistiske undertrykkinga rammer innvandrerkvinner spesielt hardt, bl.a. fordi lovverket i praksis ikke gir innvandrerkvinner en sjølstendig juridisk status.
Kapittel 5:
5.1. Reformkamp og revolusjon
5.1.1. Arbeiderklassen og folket må alltid slåss for sin rett og sine levekår under kapitalismen. Rettigheter som vinnes, går tapt hvis de ikke forsvares. Den norske arbeiderklassen har kjempa fram mange rettigheter gjennom kollektiv kamp i fagforeningene og andre organisasjoner.
5.1.2. Det kapitalistiske systemet kan forbedres – men ikke endres grunnleggende – ved reformer.
En revolusjonær strategi bygger på innsikten om at det kapitalistiske staten må styrtes. Arbeiderklassen må bruke erfaringene fra den daglige klassekampen til å styrke systemkritikken. Dette vil gi økt innsikt i samfunnsforholda under kapitalismen og større forståelse for nødvendigheten av ei revolusjonær omveltning.
5.1.3. Innafor en revolusjonær strategi må alle økonomiske og sosiale reformer bedømmes ut i fra om de styrker eller svekker folks levekår og kampmuligheter. Borgerskapet kjemper en evig kamp for endringer som gagner dem. Derfor er kamp for reformer som gagner arbeiderklassen alltid viktig. Kortere normalarbeidsdag, allmenn stemmerett, retten til å stoppe helsefarlig arbeid, kvinners rett til arbeid og abortloven er historiske eksempler på reformer som har styrket arbeiderklassens rettigheter, kvinnenes stilling og fagbevegelsens innflytelse. På den andre siden har arbeidstvistloven og tjenestetvistloven bidratt til å undergrave fagforeningsrettigheter. Kontantstøtten har undergravd kvinnekampen
5.1.4. En forutsetning for at reformkampen utvikler seg til revolusjon, er at det bygges en enhetsfront mellom arbeiderklassen og andre grupper og sjikt som har objektive interesser i å bli kvitt kapitalismen. Dette vil både styrke de enkelte reformkampene og øke forståelsen for at hele samfunnsordenen må endres. Vi ser i dag at områdene for organisering og kamp øker, og kunnskapen om «de andres» kamp vokser. Det dreier seg nå heller ikke bare om kamp for materielle goder og politiske rettigheter, men også kamp for å opprettholde sjølve naturgrunnlaget for menneskenes eksistens.
5.2 Å forsvare folks materielle og sosiale interesser er også viktig i det rike Norge
5.2.1. Også i land som Norge, med en av verdens høyeste levestandarder, er lønnskamp nødvendig. Å gi avkall på lønnsøkning gir ingen goder til arbeidsfolk, bare fullere lommer for kapitalistene. Markedets diktatur betyr, i ytterste forstand, forsøk på å kutte levestandarden ned til det fysiske minimum for reproduksjon av arbeidskrafta. Det er kun folkets egen kamp som hindrer dette.
Dagens kapitalisme tvinger fram privatisering av områder som nå ikke direkte er underlagt kravet om å skape størst mulig profitt. Kampen mot nedbygging og privatisering av offentlige tjenester er viktig for levestandarden til folk flest. Kapitalistiske virksomheter som ikke er tilstrekkelig profitable legges ned, selv om de er samfunnsmessig nyttige. Derfor er kamp mot privatisering en kamp mot at det som i dag er offentlige tjenester bare skal bli tilgjengelig for de som har råd til å betale den prisen som kapitalen krever
5.2.2. Kampen mot markedets diktatur og for sosiale og økonomiske reformer må også ha som mål å tilfredsstille kollektive og sosiale behov. Kravet om innføring av 6-timers normalarbeidsdag er et eksempel på en reformbevegelse med strategiske perspektiver. En vesentlig forkorting av normalarbeidsdagen vil ha avgjørende betydning for kvinnenes stilling og muligheter i samfunnet, men uten full lønnskompensasjon er ikke dette gjennomførbart for et stort flertall av kvinnene i arbeiderklassen. Sekstimersdagen vil bidra til en annen organisering av det private omsorgsarbeidet og legge grunnlaget for en annen arbeidsdeling mellom kvinner og menn. Å redusere lønnsarbeidsdagen er også nødvendig for at arbeiderklassen skal kunne ta del i styringa av samfunnet. Lønnsslaveriet vil ta en kortere del av døgnet for alle; fritidsaktiviteter og sosiale fellesskap får økt betydning. Det Marx kalte «nødvendighetens rike» innskrenkes til fordel for «frihetens rike».
5.2.3. For å beholde den velferdsstaten vi har idag og bygge den videre ut, trenger staten inntekter. Den norske staten er søkkrik, som følge av inntektene den håver inn fra fellesskapets naturrikdommer, især olje- og gass-inntektene. Den har mulighet til å bruke mer på fellesgodene, og samtidig senke skatte- og avgiftstrykk på vanlige folk.
AKP er allikevel for et skattesystem, basert på progressiv beskatning.. De som har mest, har også råd til å yte mer til samfunnet. Det skal være skatt på alle inntekter over en viss størrelse, også aksjeutbytte.
Moms på matvarer rammer de med lavest inntekt i større grad enn de med høy inntekt. Bomavgifter og andre avgifter på bilkjøring rammer også skjevt. Så lenge det ikke finnes noen reelle alternativer i form av et godt utbygd kollektivnett, blir dette en stor utgift for de med lav inntekt, mens de med høy inntekt har råd til å kjøre mye bil allikevel.
5.3. Å styrke klasseorganiseringa til arbeiderklassen og utvikle enhetsfronten er egne mål for kampene under kapitalismen og forberedelsene til den sosialistiske revolusjonen
5.3.1. Å utvikle enheten i arbeiderklassen, slik at den kan stå i mot borgerskapets forsøk på å sette ulike deler av klassen opp mot hverandre, eller arbeiderklassen opp i mot deres allierte, er en forutsetning for å kunne sette sjølve kampen om samfunnsmakta på dagsorden. En sentral del av arbeiderklassens ideologiske kamp er å vise at klassen har fellesinteresser mot borgerskapet, og at ingen del av arbeiderklassen tjener på å undertrykke en annen.
En av de viktigste oppgavene vil være det å motvirke splittelse etter kjønn og hudfarge. Flertallet av arbeiderklassen i tida framover vil være kvinner. Andelen innvandrere i arbeiderklassen er økende, og folk med mørk hud er undertrykt på flere måter og også utsatt for rasisme fra hvite arbeidere.
5.3.2. Fagbevegelsen er arbeiderklassens viktigste masseorganisasjon. Å slåss mot angrepa på faglige rettigheter, og i stedet snu utviklinga til en styrking av fagbevegelsens rettigheter, er derfor en av de helt sentrale oppgavene for kommunister.
Borgerskapet ser også fagbevegelsens rolle. Når de ikke klarer å knekke den, så er strategien å erobre den innenfra og binde den opp i korporative avtaler og organer.knytta til det norske klassesamarbeidssystemet. For den norske arbeiderklassen er tilknytninga til DNA/LO-toppen den viktigste politiske og organisatoriske bindinga til borgerskapet. Å bryte ned denne sammenbindinga og gå mot DNAs politikk er derfor et avgjørende strategisk spørsmål. Det betyr kamp for en fri og uavhengig fagbevegelse som løsriver seg fra klassesamarbeidssystemet og partistyring og sprenger de politiske rammene som høyresosialdemokratiet setter for fagbevegelsens virksomhet
For å styrke enheten i arbeiderklassen må særskilt bånda mellom den tradisjonelle og den nye arbeiderklassen innafor offentlig og private tjenesteyrker utvikles. Den kvinnelige delen av arbeiderklassen spiller her en viktig rolle. Både i kraft av sitt omfang og fordi den er hardere utbytta og tradisjonelt ikke er så fast knytta til den sosialdemokratiske ledelsen i fagbevegelsen. Kvinnene i arbeiderklassen trenger både klassebevissthet og kvinnebevissthet, både kvinneorganisering og fagorganisering for å utvikle sin egen styrke og bli seg bevisst sin rolle i kampen for et annet samfunn.
5.3.3. Arbeidere med innvandrerbakgrunn øker sterkt også i Norge. Et flertall av de som kommer fra land i den tredje verden blir tildelt jobber som er dårlig betalt og har dårlige arbeidsvilkår, sjøl om de måtte ha høy utdanning og lang yrkeserfaring. Å utvikle båndene mellom norske arbeiderne og utenlandske arbeidere er en viktig oppgave både for den norske revolusjonen og for utviklinga av den internasjonale solidariteten.
5.3.4. Ettersom kapitalismen utvikler seg, endrer borgerskapets behov for arbeidskraft seg. Flere arbeidere blir ansatt på korttidskontrakter og deltidsansettelser, og de får mindre mulighet til å bestemme over egen arbeidstid. Dette markedsføres med å spille på behovene for individuell frihet til å finne ordninger som kan lette på det presset som det tvungne lønnsarbeidet jo innebærer. Arbeiderklassens svar må være å slåss for kollektive ordninger, som til sjuende og sist også vil være de som gjør det mulig for de aller fleste å finne fram til gunstige, individuelle ordninger.
5.3.5. For arbeiderklassen er det avgjørende spørsmålet å forstå sammenhengen mellom kampen til de enkelte delene av det arbeidende folket og arbeiderklassens felles interesser. Særlig viktig er det å hindre at enkelte grupper påtvinger andre deler av klassen sin politikk og strategi. Enheten i klassen må bygge på felles forståelse, gjensidig respekt og en positiv holdning til mangfoldet. Det må være ei viktig lekse for arbeiderklassen å studere hvordan kvinnenes interesser stadig har blitt satt til side «for enhetens skyld».
5.3.6. For å beholde sin kontroll bruker borgerskapet av sin profitt for å kjøpe opp og borgerliggjøre arbeiderledere. Dette skjer på alle nivåer i fagbevegelsen, og er en sentral metode for å svekke arbeiderklassens kampkraft. Dette rammer både fagforeningene og arbeiderpartiene. Kampen mot privilegier for arbeiderledere er viktig for å hindre at tillitsvalgte og tilsatte i fagforeningene blir karrierister. Å styrke demokratiet i fagforeningene er sentralt for å hindre ei slik utvikling og for å styrke kampevnen
5.4. Kampen mot kulturimperialismen og det borgerlige ideologiske hegemoniet er avgjørende for den revolusjonære organiseringa
5.4.1. Det kapitalistiske overherredømmet legitimeres gjennom det massive ideologiske hegemoniet som gjennomsyrer alle livets områder.«Demokrati forutsetter markedsøkonomi» hamres inn som en sannhet. Menneskerettigheter og demokrati blir brukt som honnørord av borgerskapet, mens undergraving av og brudd på de samme rettighetene er et stadig klarere trekk ved samfunnet. Borgerskapet ser bort fra det de sjøl har vært med å slå fast slått fast i FN-konvensjoner om grunnleggende sosiale menneskerettigheter. Det store flertallet i verden har liten innflytelse over sine livsbetingelser. Sjøl om direkte sult og nød ikke er et framtredende trekk ved et rikt land som Norge, øker klasseskillene her også. Demokratiet til markedsliberalismen er retten til å være konsument om du har råd. Prositusjon og annen menneskehandel og lemlestelser av mennesker for å selge deres organer er ekstreme eksempler på dette demokratiet. Kulturkampen og den ideologiske kampen i vid forstand må gå hand i hand med kampene for de økonomiske og politiske rettighetene som det kapitalistiske systemet frakjenner det store flertallet.
5.4.2. I Norge er det lite ideologiske kamp mot kapitalismen. Levestandarden ligger på verdenstoppen, sjøl om flere og flere ramler under fattigdomsgrensa også her. Men det betyr ikke at ideologi er en uviktig arena for revolusjonære her, snarere tvert i mot..
For å kunne skape en opinion mot kapitalismens verdensbilde må arbeiderklassen og revolusjonære organisasjoner bygge opp uavhengige medier, informasjonskanaler og sjølstendige former for kunnskapsspredning.
5.4.3. Borgerskapets kontroll over informasjons- og påvirkningsredskapene; kringkasting, forlag og aviser, sikrer at borgerskapets virkelighetsoppfatning hamres inn kontinuerlig. De jobber også hardt med å få kontroll over det nye mediaet, Internettet. Å beholde det ideologiske hegemoniet er avgjørende for borgerskapet for å hindre at militant klassekamp avler revolusjonær bevisthet. Hevinga av utdanningsnivået i befolkninga og utviklinga av ny informasjonsteknologi gir arbeiderklassen et bedre utgangspunkt for å fremme sine visjoner om samfunnsutviklinga utover agitasjonen for de dagsaktuelle krava, til å frigjøre seg fra kapitalens «sannhetsministerium» og etablere virkelig demokrati og fri meningsutveksling
5.4.4. En del av kampen mot den borgerlige ideologien er kampen mot all religiøs innflytelse i samfunnsordninga. Det betyr i dag kamp for full livssynsfrihet, bl.a. å avskaffe statskirka og fjerne alle religiøse formålsparagrafer innen statlig og kommunal virksomhet. Monarkiet, en rest fra føydaltida, må avskaffes.
5.4.5. På samme måte som USA dominerer verden i dag økonomisk og militært, så er også amerikaniseringa av kultur og livsstil svært framtredende. Innflytelsen fra denne kulturimperialismen, som er et uttrykk som brukes av mange, er snarere undervurdert.
Også undertrykkinga av norske språk er en del av «salget av Norge». Dette har sin bakgrunn i kolonistyret i dansketida, men fortsetter i nye former. Kampen for dialektene og for nynorsken som en fellesnemner for dem, er en del av den progressive nasjonale bevegelsen i Norge.
5.5. Livsmiljøet kveles av kapitalismen
5.5.1. Aksjoner mot og avsløringer av rovdrifta på natur og miljø har ført til en brei erkjennelse av behovet for samfunnsendringer. Flere og flere ser at denne rovdrifta har med sjølve kapitalismen å gjøre. Og siden kapitalistene er nødt til å tenke kortsiktig profitt for å overleve, legger det grunnen for at miljøkampen kan bli en av de slagkraftigste delene av den antiimperialistiske enhetsfronten. Det betinges av at arbeiderklassen tar miljøkrava på alvor.
5.5.2. Rike land som Norge må senke forbruket, spesielt det forurensende energiforbruket.
5.5.3. En viktig miljøkamp vi nå står foran er å hindre at ikke bare plantegener, men også menneskenes egne gener, gjøres til varer gjennom patentsystemet. Dette berører også den demokratiske kjerna i forkningen. Kunnskap om naturen er menneskehetens felles arv, og prinsippet om at alle skal ha tilgang til alle vitenskapens kunnskaper har alltid ligget til grunn for vitenskapen. I dag kjøper de store bioteknologifirmaene opp forskere og bestemmer innrettinga på stadig større del av forskninga,.mens bevilgningene til universiteter og andre uavhengige forskningsinstitusjoner innskrenkes.
5.6. Kamp for nasjonal sjølråderett er kamp mot imperialisme
5.6.1. Nasjonal undertrykking er en nødvendig følge av imperialismen. I de landa som utvikla seg til imperialistmakter, ble nasjonalstatene bygd opp under vern av nasjonal industrireising. Den utvikla imperialismen snudde dette til at sjølråderetten til imperialiststatene sjøl også blir brutt ned. De dominerende imperialistmaktene søker etter verdensherredøme. Det er i dag derfor arbeiderklassen som har interesse av å slåss for den nasjonale sjølråderett og som gjør at denne kampen er en integrert del av den sosialistiske revolusjonen. Kampene mot norsk EU-medlemskap, WTO og Nato er i dag konkrete uttrykk for dette og bidrar til å bygge opp både nasjonale og internasjonale enhetsfronter.
5.6.2. Nasjonal undertrykking finnes også innad i flernasjonale stater. Samenes kamp for sine nasjonale og sosiale rettigheter har derfor også en antiimperialistisk, revolusjonær karakter. Det samme gjelder den kampen andre nasjonale minoriteter fører mot undertrykking og diskriminering. Undertrykte nasjoner i en flernasjonal stat har rett til løsrivelse, dersom deres nasjonale, demokratiske og sosiale rettigheter ikke imøtekommes.
5.7. Kapitalismen raserer distrikts-Norge
5.7.1. Kampen for utvikling av distrikts-Norge står i direkte motsetning til borgerskapets strategi for utvikling av kapitalismen, og henger nøye sammen med kampen for ei økologisk framtid, i Norge og globalt. Kampen vil gi oss mange av svarene vi trenger for å konkretisere vår visjon om framtida.
5.7.2. Kapitalen tapper ressursene ut av distrikts-Norge, mens et allsidig livsgrunnlag for befolkningen der raseres. Den nordnorske kystbefolkningas kamp for livsgrunnlaget sitt er et eksempel på motstand mot denne politikken. Mange steder rundt om i landet har lokalsamfunn gjennomført massedemonstrasjoner og sivil ulydighet for å beholde arbeidsplasser, skoler og sjukehus. Krav om et landbruk som tjener miljøet og bosettinga i bygde-Norge, er uforenlig med kapitalens krav til stordrift og fri ekspansjon.
Disse kampene er også viktige for å bygge opp den revolusjonære enhetsfronten i Norge.
5.8. Kvinnekampen er avgjørende for om kampen under kapitalismen skal utvikle seg til en sosialistisk revolusjon
5.8.1. Kvinnenes kamp gir grunnlag for breie allianser. Kvinnene må både kjempe mot mennenes undertrykking, og for en allianse mellom kvinner og menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket. Vi kjemper for en kvinnebevegelse som også retter kampen mot imperialismen, solidariserer seg med undertrykte folks kamp, støtter kvinneopprør i alle deler av verden og bekjemper all rasisme. Arbeiderklassen må kjempe mot mannssjåvinisme i egne rekker, og for en allianse med kvinnene som betyr frigjøring for begge kjønn. En slik allianse kan ikke bygges på at kvinnene innordner seg de rammene mennene setter. Slik er kvinnekampen en styrking og utviding av den revolusjonære enhetsfronten.
5.8.2. Kvinner i alle klasser vil rammes av kvinneundertrykkinga, på samme måte som alle svarte rammes av rasisme. Kampen mot sexisme og kvinneundertrykking har derfor potensiale til å favne svært bredt. Men i svært mange saker vil klasseskillene også blant kvinner være avgjørende. Kravet om økt kvinnelønn vil kunne ramme profitten til borgerskapets kvinner. Rike kvinner har mulighet til å kjøpe seg fri fra deler av kvinneundertrykkinga. Kommunister må slåss for rettigheten til de fattigste, og kjempe for breiest mulig klasseallianse i kampen for kvinnefrigjøring.
5.8.3. Svært mange er i dag for likestilling. Det er for smått. Vi mener sjølsagt at kvinner skal ha de samme formelle rettigheter som menn. Men likestilling med menn innafor rammene av det borgerlige samfunnet er ikke nok. Vi ønsker et helt annet samfunn, der kvinnene er frigjort og kvinneundertrykkinga er avskaffa. For å nå dette målet er det ikke nok med individuell bevisstgjøring og kamp for egen karriere. Organisering og kollektiv kamp er av avgjørende betydning for å reise en kamp som omfatter alle kvinner, ikke bare de sterkeste og flinkeste.
5.9. Det parlamentariske arbeidet må underordnes det utenomparlamentariske
5.9.1. Det er viktig for et kommunistisk parti i Norge i dag å også jobbe i folkevalgte organer, som kommunestyrer, fylkesting og storting, arenaer der vi kan fremme sosiale, økonomiske og politiske krav og synliggjøre hvor udugelig det kapitalistiske systemet er når det gjelder å ivareta folks rettigheter og velferd. Korrupsjon og kameraderi i det politiske systemet må avsløres og folkevalgte organers makt og innflytelse må forsvares mot angrep fra kapital, statsbyråkrati og organisasjonseliter.
5.9.2. Kampen om innflytelse i folkevalgte organer må knyttes til klassekamp og folkelig organisering. Det parlamentariske arbeidet må underordnes det utenomparlamentariske.
5.9.3. Politiske strømninger i folket viser seg i parlamentariske valg. Men en kan ikke true kapitalismen eller innføre et nytt samfunnssystem gjennom valg eller vedtak. Den herskende klassen vil ikke gi fra seg makta si frivillig. Derfor finnes det ingen parlamentarisk vei til sosialismen.
5.10. Internasjonal solidaritet og kamp mot eget borgerskap må gå hand i hand
5.10.1. Vi må delta i utviklinga av en ny antiimperialistisk, internasjonal enhetsfront som utvikler nettverksarbeid mellom fagbevegelsen, miljøbevegelsen, kvinnebevegelsen, antirasistiske organisasjoner osv. Klubber og fagforeninger innafor samme internasjonale konsern må bygges opp uavhengig av nasjons- og språkgrenser. Det må organiseres samarbeidsformer mellom fagbevegelsen på tvers av landegrensene. Felles kampkrav må følges opp av koordinerte aksjoner og gjensidig støtte.
5.10.2. Rasistiske innvandringsregler og lønnssystemer som diskriminerer etter hudfarge og nasjonalitet må bekjempes. Norge må være åpent for innvandring fra den 3. verden, og for flyktninger fra både krig, politisk forfølging, økonomiske og økologiske katastrofer. Svaret på kapitalens splitt- og hersk-politikk må være felles fagorganisering og like rettigheter. Alle former for rasisme og sjåvinisme svekker arbeiderklassens enhet og kampkraft.
Fagbevegelsen og kvinnebevegelsen må være en drivkraft for å avsløre utbyttinga av kvinneproletariatet over landegrensene, arbeide for minstelønnsgarantier og rettigheter som beskytter kvinnelige arbeidere. Streiker og internasjonale boikottaksjoner må brukes både mot konkrete overgrep og for å presse gjennom internasjonale tariffer og avtaler som svekker kapitalens frihet.
5.10.3. Både kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen, den antirasistiske og antiimperialistiske bevegelsen er organiserte uttrykk for krav og politiske perspektiver som bryter med kapitalismen og utvider grunnlaget for og styrker den revolusjonære enhetsfronten. De skaper også nye premisser for den politiske kampen: Kvinnebevegelsen utfordrer menn i det arbeidende folket til ta et oppgjør med privilegier som binder dem til borgerskapet. Den antirasistiske bevegelsen er en spydodd mot hvit sjåvinisme. Miljøbevegelsen og den antiimperialistiske bevegelsen utfordrer organisering og levemåter i vår del av verden som forutsetter imperialistisk utsuging av den 3. verden.
5.10.4. Sjøl om arbeiderklassen og den revolusjonære enhetsfronten i Norge har kampen for sine daglige interesser og en sosialistisk revolusjon i Norge som sitt hovedansvar, må proletarisk internasjonalisme og solidaritetsarbeid være en uadskillelig del av virksomheten. Å styrte kapitalismen som system er en internasjonal oppgave og gjensidig støtte på tvers av landegrensene blir mer og mer nødvendig. Samarbeidet på tvers av landegrensene er også en skole i organiseringa av det framtidige kommunistiske samfunnet.
Kapittel 6:
Sosialismen er overgangsperioden mellom kapitalisme og kommunisme, etter at borgerskapet har mista statsmakta gjennom den sosialistiske revolusjonen. Sosialismen er fortsatt et klassesamfunn, hvor arbeiderklassen har makta og styrer i allianse med det store flertallet som også har interesse av at kapitalismen ikke igjen blir innført i landet.
Drivkrafta i produksjonen vil være bevisst planlegging for å tilfredsstille og trekke stadig flere av menneskenes grunnleggende behov ut av markedsøkonomien.
Det politiske systemet under sosialismen må være prega av at samfunnet skal utvikle seg mot det klasseløse samfunnet, kommunismen, samtidig som en må være forberedt på at det i lang tid etter en revolusjon vil være kamp om hvilken vei samfunnet skal utvikle seg. Klassekampen vil fortsette i nye former inntil sosialismen har erstatta de kapitalistiske produksjonsforholda på verdensplan og både klassestaten og klassene er døde.
Hvor lang tid den sosialistiske fasen vil vare, er det umulig å si noe sikkert om. Vi må også i framtida belage oss på at sosialismen vil havarere i enkelte land hvor de indre vilkåra er vanskelige og det ytre presset er sterkt. Utviklinga vil være ujevn fra land til land, så lenge den imperialistiske verdensordninga har overtaket. Det gjør at at også de nye sosialistiske samfunna vil ha ulike materielle og sosiale utgangspunkt. Vi vil derfor heller ikke bare finne én form for sosialisme i framtida, men mange, sjøl om det vil være felles grunntrekk.
Den teknologiske utviklinga modner nå kommunistiske produksjonsformer foran øynene på oss. I et land som Norge ville en overgang til en sosialistisk samfunnsorganisering betydd et stort skritt framover for det store flertallet av befolkninga, både i forhold til levekår og livstandard og til demokratiske rettigheter og reell innflytelse på samfunnsstyringa.
6.1. Den sosialistiske revolusjonen
6.1.1. Arbeiderklassen, i Norge og ellers, har interesse av at overgangen til et nytt samfunnssystem skjer på fredelig vis. Men alle historiske erfaringer viser at borgerskapet er forberedt på å knuse rettferdige sosiale opprør med vold og fascisme. En sosialistisk revolusjon vil aldri seire uten at borgerskapet avvæpnes og at folket tar kontrollen over våpenmakta.
6.1.2. Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Ikke noe parti kan innføre sosialismen «på vegne av» arbeiderklassen. En sosialistisk revolusjon er et sosialt opprør der arbeiderklassen tar makta fra borgerskapet og undertrykker det som klasse, oppløser det borgerlige statsapparatet, opphever den kapitalistiske privateiendommen og etablerer nye, sosialistiske produksjonsforhold.
6.1.3. For å stille seg i spissen for en sosialistisk revolusjon må arbeiderklassen. styrke bevisstheten om seg sjøl som en klasse med egen politisk identitet og oppgave. Samtidig må arbeiderklassen jobbe for at de andre som har objektive interesser av sosialismen allierer seg med dem og blir med i revolusjonen . Revolusjonen vil være en samfunnsomveltning med støtte i det store flertallet. Kommunistpartiets oppgave er å gå i spissen for dette arbeidet, styrke arbeiderklassen politisk, ideologisk og organisastorisk og jobbe for utviklinga av den revolusjonære enhetsfronten.
6.1.4. Om en sosialistisk revolusjon skal seire i Norge, avhenger også av de internasjonale rammebetingelsene; av motsetningene i imperialismen og styrken til den internasjonale antiimperialistiske bevegelsen.
6.2. Sosialismens første erfaringer
6.2.1. Den første revolusjonen som satte sosialistisk samfunnsorganisering på dagsorden var Pariserkommunen. Den holdt stand bare noen få måneder i 1871 før den ble knust av reaksjonen og et borgerskap som var i ferd med å konsolidere sin samfunnsmakt..
6.2.2. Sosialismen etablerte seg som samfunnssystem for en lengre periode først i «imperialismens svakeste ledd», i fattige, halvføydale land som Russland og Kina, som en del av den demokratiske og nasjonale frigjøringskampen.
I Øst-Europa tok kommunistpartia over makta i åra etter den andre verdenskrig, dels som resultat av revolusjonære frigjøringskriger mot fascismen, og dels med bakgrunn i sovjethærens seire i denne kampen. Erfaringene derfra viser at det ikke er noen farbar vei å innføre en sosialisme som bygger på utenlandsk støtte.
6.2.3. De sosialistiske pionerprosjekta hadde stor betydning for verdens folk, og de betydde mye for det historiske utviklingsløpet. Jordreformer, industrialisering, utdanningsrevolusjon, bedre helseforhold og langt større sosial trygghet for arbeiderklassen ble oppnådd i landa hvor revolusjonene fant sted. De internasjonale ringvirkningene var også betydelige. De ga inspirasjon og bedre vilkår for frigjøringskamper i den tredje verden, som for kampen for sosiale reformer og innrømmelser fra borgerskapet i de imperialistiske landa. Kommunistpartiene spilte en sentral rolle i disse kampene, som i de sosialistiske revolusjonene og oppbyggingsfasen av de sosialistiske samfunna.
6.2.4. I de sosialistiske landa vokste parti og stat fort sammen og makta blei konsentrert i toppen av det kommunistiske partiet og statsapparatet. Dette skyldtes dels de økonomiske, klassemessige, kulturelle og politiske tradisjonene i landa, dels hardt press fra en imperialistisk omverden.
Maktkonsentrasjonen åpna også for feilaktige linjer og ledelsesmetode, og det utvikla seg etter hvert et nytt borgerskap i «sosialistisk frakk» som berika seg og sikra si maktstilling gjennom forfølgelse og likvidering av opposisjonelle av alle avskygninger, og som blanda seg inn i forhold i andre land.
Det som kunne ha vært motkrefter til denne kontrarevolusjonen blei demobilisert og aktivt motarbeida. Fagforeninger og folkelige masseorganisasjoner ble mer og mer bundet opp til statsapparat og parti. De framskrittene som revolusjonen hadde betydd for kvinnene ble undergravd. Statspartisosialismen ensretta kultur og vitenskap og behandla opposisjon som kontrarevolusjonær virksomhet.
Sosialismen var gått tapt i disse landa lenge før regimeskiftene i Øst-Europa mot slutten av 1900-tallet
6.2.5. Disse erfaringene viser at klassekampen, kvinnekampen og kampen mot andre former for samfunnsmessig undertrykking fortsetter også under sosialismen og at sosialismen kan ødelegges innenfra. Det vil være til skade for sosialismen om en prøver å tildekke dette, eller framstiller alle opposisjonelle som reaksjonære eller imperialistiske håndlangere. Kommunister må anstrenge seg for å bygge ut folkelige masseorganisasjoner og slåss for å minske kløfta mellom folket og deres representanter i statsapparatet og ellers
6.2.6. Forsvar av sjølråderetten vil være viktig også i denne historiske fasen. Samarbeid mellom sosialistiske land må skje på grunnlag av likeverdighet og ikke-innblanding
6.2.7. Men historia viser også at dersom arbeiderklassen og dens allierte forener seg og utnytter de ressursene som de rår over, kan sosialismen gi folkeflertallet et stort løft, både materielt og i kulturell utfoldelse. For de kommende sosialistiske samfunna, som kan stå på skuldrene til pionerene og ha lært av både deres styrker og feil, og, ikke minst, ha gunstigere rammevilkår, vil dette gjelde i ennå større grad.
6.3. Sosialismen i vår tid
6.3.1. De sosialistiske samfunna som sprang ut av de sosialistiske revolusjonene i forrige århundre bygde på økonomiske og sosiale vilkår skapt dels før, dels under den industrielle revolusjonen og den gryende kapitalismen. I dag er vi inne i en ny teknologisk revolusjon som skaper andre rammevilkår for de kommende sosialistiske samfunna. Mellom anna skaper dette muligheter for å trekke større deler av folket med i direkte styring og innflytelse over den sosialistiske staten og slik minske motsigelsen mellom kollektivets og individets rettigheter.
6.3.2. De kommende sosialistiske samfunna vil ikke være problemfrie samfunn uten knapphet og mangler. Men, de fødes fordi arbeiderklassen og dens allierte ikke lenger vil ha kapitalismen og ser på sosialismen som alternativet. I forhold til fortsatt kapitalisme vil de representere et stort historisk framskritt for menneskeheten.
6.3.3. Sosialismen er et overgangssamfunn mellom kapitalisme og kommunisme. Arbeiderklassen har tatt makta i staten, og hoveddrivkrafta i produksjonen vil være bevisst planlegging for å tilfredsstille menneskenes behov, og ikke som før kapitalakkumulasjon og profittstrev.
Dette er imidlertid ikke nok. Arbeiderklassen kan ikke frigjøre seg sjøl uten å frigjøre hele menneskeheten fra utbytting og undertrykking. En slik seier vinner klassen først når den har opphevd seg sjøl som klasse, og dermed alle klasser, og det kommunistiske, klasseløse samfunnet er nådd.
Det politiske systemet under sosialismen må være prega av denne målsettinga.
6.3.4. Under sosialismen vil det være både organiserte og spontane krefter som kan gjenskape et herskersjikt som skiller seg fra arbeiderklassen og folket. Organiseringa av et sosialistisk statsapparat er en slik kraft, arbeidsdelinga i samfunnet en annen.
Derfor trengs det en strategi for å bygge ned arbeidsdelingene og staten, og en bevisst mobilisering av motkrefter som kan hindre framveksten av en ny herskende byråkratklasse.
I lang tid etter en revolusjon vil det være kamp om hvilken vei samfunnet skal utvikle seg, hvilke klasseinteresser som skal vinne. Også det gamle borgerskapet vil gjøre forsøk på å ta igjen makta, støtta av imperialistisk press utenfra.
6.3.5. Sosialismen i Norge vil i utgangspunktet ha en rekke fordeler: En teknologisk avansert økonomisk basis, en stor arbeiderklasse med et høyt utdanningsnivå og demokratiske tradisjoner. Men samtidig vil økonomien i utgangspunktet være sterkt knyttet til imperialismen og det internasjonale varebyttet, som vil gjøre den sårbar for ytre press
6.3.6. Et sosialistisk Norge må bygges opp av det arbeidende folket sjøl, formene og de nye maktorganene og institusjonene vil bli skapt gjennom kampen.
Arbeiderklassen må organiseres for å utøve makt som klasse. Den må bygge opp sine egne statsorganer og sørge for at folkevalgte organer får avgjørende myndighet i sentrale og lokale økonomiske spørsmål. Arbeiderklassen må slåss for en stadig større desentralisering av avgjørelsene innafor de sentrale rammeplanene. En viktig forutsetning for dette er en fri og uavhengig fagbevegelse, og at arbeiderne organiserer seg for å utvikle kontroll over og ledelse av produksjonen.
Det må skapes nye former for direkte, deltakende demokrati, både i arbeidslivet og i samfunnslivet ellers. Valgte ledere både i arbeidslivet og i politiske organer må med jevne mellomrom fratre sine verv og delta i vanlig arbeid i kortere eller lengre tid. Dette er en forutsetning for å bryte ned arbeidsdelinga mellom manuelt og intellektuelt arbeid og skillet mellom styrende og styrte.
Det må eksperimenteres for å finne måter å utvikle og utdype demokratiet. Som utgangspunkt trenger vi et utvida representativt demokrati basert på frie valg mellom kandidater som representerer ulike alternativer. Det må tas tiltak for å sikre kvinner og representanter fra arbeiderklassen rettmessig deltaking i samfunnsstyringa.
6.3.7. Sosialismen vil bety en utvidelse av demokratiske rettigheter som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og pressefrihet. Den sosialistiske staten vil være sekulær og ikke stimulere religiøs virksomhet. Men det vil være religionsfrihet og ikke forsøk på å avskaffe religiøs virksomhet med tvang. For å kunne fylle en kritisk funksjon i samfunnslivet må mediene og kulturlivet sikres rettigheter og rammebetingelser som gjør dem uavhengige av både politiske myndigheter og kapitalgrupper.
Den sosialistiske staten vil innskrenke disse rettighetene for grupper som vil gjeninnføre kapitalismen med makt, med eller uten støtte fra imperialismen utenfra, og nazistiske og rasistiske organisasjoner.
6.3.8. Kommunistiske partier vil også under sosialismen være uavhengig av staten, fungere som et kritisk element i samfunnet og se det som sin oppgave å gå i spissen for utvikle et klasseløst samfunn.
6.3.9. Sosialismen legger grunnlaget for et langt skritt fram for kvinnefrigjøringa, samtidig som fortsatt kvinnekamp er en forutsetning for at sosialismen utvikler seg mot det kommunistiske samfunnet. Under sosialismen trengs det en sterk, uavhengig kvinneorganisasjon og særegen kvinneorganisering på alle områder. Kvinnene må ha makt både innafor staten, partier, masseorganisasjoner og samfunnsliv.
Målet med kvinnefrigjøring må være ett av grunnpremissene for planer og tiltak på alle samfunnsområder. Økonomisk og teknologisk utvikling fungerer ikke kjønnsnøytralt. Planene må se det betalte og ubetalte arbeidet i sammenheng, og finne samfunnsmessige løsninger som avskaffer kvinnenes slit og styrker deres kontrollen over egne liv.
Den kjønnsbestemte arbeidsdelinga må brytes ned. Alle tiltak må ta utgangspunkt i kvinner som sjølstendige personer, ikke som medlemmer av familier eller hushold. Økonomi og styring må ikke være basert på at en svær del av arbeidet i samfunnet settes bort som kvinnens private ansvar innafor familiens rammer. Det er et mål at mannen tar halvparten av hus- og omsorgsarbeidet, både så lenge det er organisert som et privat ansvar, og når dette arbeidet blir ledd i en større samfunnsmessig helhet.
Samfunnets ressurser må fordeles likeverdig på alle, slik at kvinner og barn ikke lenger blir avhengige av forsørging fra menn. Slik vil folk få frihet til sjøl å velge ulike bo- og samlivsformer basert på likeverd.
6.3.10. Rettigheter til alle minoriteter må sikres og all form for rasistisk virksomhet må bekjempes. Heterofilt og homofilt samliv må være likestilt.
6.3.11. Den sosialistiske planøkonomien gjør det mulig å ta økologiske hensyn, da produksjonen ikke lenger er basert på mest mulig profitt. Men det vil også under sosialismen oppstå motsigelser mellom økonomisk gevinst og hensynet til miljøet. Prioritering av å skaffe fram innsikt i naturens behov og stimulering av en aktiv, statsuavhengig miljøbevegelse vil derfor være blant tiltak som det sosialistiske samfunnet må sikre.
6.3.12. Økt produktivitet og omlegging av produksjonen må så fort som råd bidra til ytterligere forkorting av normalarbeidsdagen, og det er viktig raskt å få trukket sektorer som for eksempel bolig, helse, utdanning og kommunikasjon ut av markedsøkonomien. De mulighetene som den nye teknologien gir til å trekke sektorer ut av vareproduksjonen og over til en rein distribusjon av produkter og tjenester ut ifra behov, må utnyttes til fulle. I stedet for kapitalismens formel om enkeltmenneskets eiendomsrett over andres arbeid, setter sosialismen det kommunistiske om alles utnyttelsesrett til andres arbeidskraft.
6.3.13. Sosialismen vil ha en dominerende offentlig sektor og nye former for samvirke, men samtidig rom for sjølsysselsetting og begrensete former for privat virksomhet.
Den sosialistiske staten må kontrollere kommandohøyedene i økonomien. Forholdet mellom plan og marked må avgjøres konkret, slik at markedsmekanismer både utnyttes og tøyles. Den sosialistiske planøkonomien må være overordna. Den teknologiske utviklinga har gjort at denne prosessen kan bli både mer effektiv og fleksibel enn den var i tidligere sosialistiske samfunn. I landbruk og fiske, der sjølsysselsetting dominerer, må samvirketiltak støttes og oppmuntres. –
6.3.14. Det sosialistiske Norge må løsrive seg fra alle imperialistiske allianser og forpliktelser, oppgi norsk kapitalvirksomhet i utlandet som bygger på tilbakeføring av overskudd til Norge og oppgivelse av alle krav i Antarktis. Samisk sjølråderett i samiske områder må garanteres.
Kapittel 7:
7. 1. Hvorfor kommunistparti
7.1.1. Arbeidernes kommunistparti kjemper for å avskaffe alle former for utbytting, undertrykking og klasseskiller. Partiet har ingen interesser som er skilt fra den internasjonale arbeiderklassens interesser.
7.1.2. For å styrte kapitalismen trengs en enhetsfront som består av alle revolusjonære og progressive krefter på venstresida, arbeiderklassens allierte: småbønder og fiskere, intellektuelle og ulike undertrykte grupper. Men i tillegg trengs kommunistpartiet for at kampen for samfunnsendring ikke skal nøye seg bare med reformer av kapitalismen, men også kunne føre fram til en sosialistisk revolusjon og utvikling av sosialismen fram mot kommunismen.
7.2. Partiets oppgaver og oppbygning
7.2.1. Målene som kommunistpartiet stiller seg krever at medlemmene jobber aktivt på mange områder.
7.2.2. Vi jobber i fagforeninger, interesseorganisasjoner og solidaritetsorganisasjoner, for å bedre folks levekår her og nå. Gjennom at folk deltar i kampen mot det kapitalistisk systemet, utvikler de også en bevissthet om at det er behov for et alternativ. Dette legger grunnlaget for videre kamp for sosialisme.
7.2.3. Kapitalens profittjag innebærer alltid diktatur og undertrykkelse, enda om dette kan variere i styrke og framtredelsesform. AKP deltar i og støtter all kamp mot kapitalismen både i og utenfor Norge. Vi søker allianser og kontakt med andre partier og bevegelser som slåss mot imperialismen, og vi deltar sammen med andre i større fronter på enkeltsaker. Men vi holder fast ved at kommunistpartiet alltid må være sjølstendig og uavhengig, både nasjonalt og internasjonalt.
7.2.4. AKP ser det som spesielt viktig å synliggjøre og styrke kvinners deltagelse i kampen mot utbytting og for rettferdighet. Vi slåss for en sosialisme fri for kvinneundertrykking, men vi slåss også mot alle former for kvinneundertrykking i det kapitalistiske samfunnet.
AKP er et parti som legger vekt på både teoretisk skolering og politisk massearbeid. Medlemmene må være godt skolerte i politisk teori for å kunne se sammenhengen mellom den daglige politiske kampen og det langsiktige arbeidet for sosialisme. Medlemmene må delta i politiske massebevegelser, for bare gjennom å jobbe sammen med og diskutere med andre, kan man vinne flere for tanken om sosialisme og kommunisme.
7.2.5. AKP er et parti som tar mål av seg til å være en del av ledelsen i den sosialistiske revolusjonen. Det betyr at AKPs medlemmer må bygges opp som ledere. Gode ledere bidrar til at andre utvikler seg og blir ledere, og bidrar til at folk ser at de har en viktig rolle å spille i kampen for rettferdighet og et sosialistisk samfunn. Gode ledere får folk til at se at de har en viktig plass både i partiet og i andre organisasjoner som slåss mot det bestående systemet.
7.2.6. AKP jobber hele tiden for et best mulig utviklet demokrati innad i partiet, og i de organisasjonene vi jobber. Innad i AKP bygger vi på den demokratiske sentralismen, som vi mener gir best utgangspunkt for demokratisk behandling og deretter felles handling. Det stiller også krav til deltakelse i partikollektivet til det enkelte partimedlem.
7.2.7. AKP søker ingen privilegier. I et klasseløst, kommunistisk samfunn vil partiet ha fullført sin oppgave og derfor oppløses.
7.3. Arbeiderklassen er den ledende krafta
7.3.1. Kommunistpartiet springer ut av arbeiderklassen. Partiets oppgave er å mobilisere arbeiderklassen til handling, gjennom å være et ledende element i klassen. Partiet skal ikke lede «på vegne av» arbeiderne. Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Partiet må dermed strebe etter at flertallet av medlemmene kommer fra arbeiderklassen.
7.4. Partiets teoretiske fundament
7.4.1. AKP bruker den marxistiske teorien som rettesnor for handling. Det teoretiske pionerarbeidet ble gjort av Marx og Engels gjennom analyse av kapitalismens utvikling og kritikken av ulike utopiske, reformistiske og anarkistiske retninger i samtida. Et annet oppgjør ble innledet gjennom Lenins og andre marxisters kritikk av og brudd med den 2. internasjonalens sosialdemokratiske klassesamarbeidspolitikk og nasjonale sjåvinisme. Mao Zedong forente marxismen med den revolusjonære massebevegelsen i Kina og dette satte han i stand til å lede den største politiske revolusjonen i menneskehetens historie. Han var også pioner i å innse farene for at sosialistiske land omdannes til en ny type byråkratiske undertrykkelsesregimer. Utviklinga av kvinnebevegelsen og kampen for full kvinnefrigjøring var viktig for det teoretisk utviklingsarbeidet som ble gjort i AKP på 80-tallet. Utviklinga av den nye kvinnepolitiske teorien har betydd endringer av den helhetlige analysen av både kapitalistiske samfunnet og kampen for sosialismen.
7.4.2. Den historiske utviklinga gjør det nødvendig heile tida og vurdere teoriene vi bygger på og utvikle nye. Den marxistiske teorien består ikke av absolutte sannheter, men må hele tida kritiseres og bygges ut i tråd med hvordan samfunnet endrer seg.
7.5. Hva betyr det å være revolusjonær?
7.5.1. Marxismen er et verktøy for å kunne analysere verden, men og å forstå verden kan aldri være et mål i seg sjøl. Målet vil alltid være å forandre verden. Å være revolusjonær betyr å bruke de redskapene en har tilgjengelig for å forstå verden, og å bruke denne kunnskapen for å slåss for en forandring.
7.5.2. Kunnskapen om verden vil aldri være endelig, den vil alltid være i utvikling. For å utvikle gode analyser og for å kunne ta de riktige avgjørelsene trenger vi stadige studier og diskusjon, både i og utenfor partiet. Uenigheter er ikke et problem, men en kilde til utvikling og ny kunnskap.
7.5.3. Å slåss aleine vil aldri gi seier, derfor er vi organisert sammen i et parti, og derfor søker vi allianser med andre. Verden forandres heller ikke med uttalelser og proklamasjoner, derfor krever vi aktiv deltagelse i kampen fra alle våre medlemmer. Bare ved å stå sammen i aktiv kamp vil vi klare å bygge en sosialisme som kan legge grunnen for det klasseløse samfunnet – kommunismen.
Til gjeldende program | Til programdebatt | Til AKP si heimeside