Hva er sosialisme?
Av Pål Steigan
Både AKP og RV sier i sine prinsipprogrammer at de ønsker å skape et sosialistisk samfunn. Derfor er det interessant å se hvordan de definerer denne sosialismen.
Pål Steigan var leder av AKP(m-l) 1975-1984 og er i dag med i AKPs internasjonale utvalg
Fra RVs program:
«Det grunnleggende i sosialismen er arbeiderklassens kontroll med produksjonsmidlene, en kontroll RV mener må brukes til å skape et mangfold av samfunn der produksjonen blir styrt ut fra menneskenes grunnleggende behov og innenfor en virkelig bærekraftig forvaltning av naturressursene. En verden der alle kan leve et allsidig liv med like muligheter til å utvikle seg. Målet er at et sosialistisk samfunn skal utvikle seg til et klasseløst samfunn hvor menneskelig virksomhet, arbeid, fritid, lek og kjærlighet styres utfra frihet, likeverd og glede.
—
Det sentrale i sosialismen er derimot at arbeiderklassen og flertallet av folket tar kontroll over samfunnsutviklingen ved å organisere egne demokratiske maktorganer og ta over mest mulig av den økonomiske styringen. Sosialisme betyr å ta makta fra den overklassen av direktører, byråkrater og finansfyrster som i dag styrer verden. Den økonomiske politikken må vedtas åpent og av folkevalgte organer, fremfor i de lukkede styrerom. Samfunnet skal ikke lenger styres ut fra profitten til de få, men ut fra behovene til de mange. Sosialisme betyr at flertallet skal ta over styringen i sitt lokalsamfunn og på verdensplan.»
Legg merke til at RV i ett og samme dokument både sier at «Det grunnleggende i sosialismen er arbeiderklassens kontroll med produksjonsmidlene …» og at «Det sentrale i sosialismen er derimot at arbeiderklassen og flertallet av folket tar kontroll over samfunnsutviklingen ved å organisere egne demokratiske maktorganer og ta over mest mulig av den økonomiske styringen.»
RV har altså ikke helt klart å bli enig med seg sjøl om det er arbeiderklassen eller arbeiderklassen og flertallet av folket som skal ta makta over produksjonsmidlene.
Økonomien skal styres ut fra flertallets behov, ikke mindretallets profitt, og dette skal gjøres gjennom mest mulig demokratiske maktorganer.
Fra AKPs program:
«Sosialismen er et overgangssamfunn mellom kapitalisme og kommunisme. Arbeiderklassen tar makta i staten, og hoveddrivkrafta i produksjonen vil være bevisst planlegging for å tilfredsstille menneskas behov, og ikke som før kapitalakkumulasjon og profittstrev.
Dette er imidlertid ikke nok. Arbeiderklassen kan ikke frigjøre seg sjøl uten å frigjøre heile menneskeheta fra utbytting og undertrykking. En slik seier vinner klassen først når den har opphevd seg sjøl som klasse, slik at alle klasser er blitt borte og det kommunistiske, klasseløse samfunnet er nådd.
Det politiske systemet under sosialismen må preges av denne målsettinga.»
(Kjære AKP, det heter mål, ikke målsetting!)
AKP har to kriterier på et minstemål for sosialismen, nemlig at arbeiderklassen overtar makta i staten og at hoveddrivkrafta i produksjonen er bevisst planlegging for å tilfredsstille menneskenes behov. Men AKP sier at dette ikke er nok, at arbeiderklassen skal frigjøre seg gjennom å oppheve seg sjøl som klasse, og dermed bidra til frigjøring av de andre (undertrykte) klassene.
Både RV og AKP bruker en del plass og energi på å markere at den sosialismen de ønsker, skiller seg grunnleggende fra sosialismen slik som utviklet seg i Øst-Europa og Kina.
Begge partiene sier at de ønsker at sosialismen skal utvikle seg videre til et klasseløst samfunn, eller det man også kaller kommunisme.
Hva er minstekravet til sosialisme?
Det er underlig at definisjonen av sosialismen ikke er klarere når den kommer fra partier som sier at sosialismen er deres mål. En viktig årsak er naturligvis at de ønsker å skille seg fra de negative erfaringene som er gjort i sosialismens navn. Men problemet er at det går ut over klarheten i budskapet. Det blir ikke lett for folk å skjønne hva det er man inviteres til å bli med på. Sosialismen blir stående som noe fjernt, uoppnåelig og uvirkelig.
Dermed blir det også lite forpliktende. Man maler et bilde av et diffust framtidssamfunn uten egentlig å klargjøre hvordan det henger sammen med dagen i dag. Det gjør at sosialismen ikke blir et veivalg som kan treffes i dag, men noe som skyves inn i en fjern og diffus framtid.
Jeg ønsker meg større klarhet og stringens i tankegangen. I naturvitenskapene drømmer man om å finne fram til «teorien om alt», det vil si å finne en teori som forbinder de grunnleggende lovene i naturen i en samlende forklaring. Selv om samfunnsvitenskapene ikke kan kopiere naturvitenskapene, så er det mulig å la seg inspirere. En definisjon blir ikke bedre av å pakkes inn i forbehold og selvmotsigelser. Skjønnheten blir større jo enklere og klarere man greier å utforme definisjonen.
Jeg foreslår at sosialismen defineres økonomisk som et samfunn der «produksjonsmidlene er eid av samfunnet og blir utnyttet på en planmessig måte, der profitten ikke lenger er drivkrafta i samfunnsøkonomien, og der det samfunnsmessige overskuddet kommer folket til gode».
«Komme til gode» er litt diffust, men det kan ikke erstattes av for eksempel «tilfaller», fordi det prøver å reflektere folkets behov på mange måter, ikke bare umiddelbart og materielt, men også langsiktig, sosialt, kulturelt og på andre måter. Det samfunnsmessige overskuddet må disponeres slik at det også tar hensyn til framtidige generasjoner.
Hva betyr det at «produksjonsmidlene er eid av samfunnet»? Betyr det at alle produksjonsmidler skal eies av staten? Betyr det at også annen form for samfunnsmessig eiendom (kommunal, kooperativ, kollektiv) også skal regnes med? Betyr det at all privat eiendom til produksjonsmidler skal opphøre umiddelbart? At profitten ikke lenger er drivkrafta, betyr ikke nødvendigvis at all profitt er avskaffet, men at den ikke er den sentrale målestokken for økonomien.
Litt om Marx
Den som til dags dato har drøftet disse spørsmåla best, slik jeg ser det, er Karl Marx i Kritikken av Gotha-programmet, for han rydder opp i begrepsbruken og avdekker motsetningene, særlig i det tidlige sosialistiske samfunnet på en forbilledlig måte.
En ting han klargjorde veldig tydelig, er at man må skille mellom et langt utvikla kommunistisk samfunn og slik et sosialistisk eller (kommunistisk) samfunn ser ut «slik det kommer ut fra det kapitalistiske samfunnet, og dermed på alle måter, økonomisk, moralsk og intellektuelt, er merket med fødselsmerkene fra det samfunnet det fødes ut av».
Mer enn hundre års erfaring har vist at ethvert forsøk på å sosialisere alle produktivkrefter fra det øyeblikket et sosialistisk samfunn oppstår, er dømt til å mislykkes, ja det kan ende i total katastrofe. Det kan føre til hungersnød, terror og alvorlige overgrep.
I prinsippet hadde Marx forstått dette allerede på 1840-tallet, både i 1846 da han skrev Den tyske ideologien og i 1847 da han skrev sitt epokegjørende svar på Proudhons Elendighetens filosofi under tittelen Filosofiens elendighet. Her skriver han mange steder om at det ikke er mulig å postulere et samfunn ut fra ønskedrømmer, man må alltid bygge på de materielle og sosiale forutsetningene.
I Filosofiens elendighet skriver han for eksempel: «Hvis man innbiller seg at det bare er nødvendig med forordninger for å komme ut av konkurransen, så vil man aldri bli fri for den. Og hvis man driver tingene så vidt som til å foreslå at man avskaffer konkurransen, mens man opprettholder lønna, så foreslår man å forordne det rene nonsens.»
I Den tyske ideologien skriver han dersom de nødvendige materielle forhold, dvs de nødvendige produktivkreftene og en tilstrekkelig stor revolusjonær masse som gjør opprør mot hele kapitalismen, ikke er til stede, «så er det ganske likegyldig for den praktiske utviklinga om ideen om denne omveltningen er blitt proklamert hundrevis av ganger – slik kommunismens historie viser». Etter ytterligere 160 års erfaring der slike feil er gjort gang på gang, kan vi bare si Amen!
Etter Marx’ mening kan man ikke lykkes med en høyere grad av samfunnsmessig eiendom enn det de materielle og sosiale vilkåra gir grunnlag for. Sagt på en enklere måte: hvis du går inn for å gjennomføre statlig eierskap på en sektor der det samfunnsmessige eierskapet ikke kan gi bedre produktivitet og leveranse enn småprodusentene gjør på forhånd, så får du et kjempeproblem. Du gjør småprodusentene til fiender og klarer ikke å levere de varene folk trenger i dagliglivet. En ekstrem variant av dette var kollektiviseringa i Ukraina på 1930-tallet, som bidro sterkt til hungersnød, og Det store spranget i Kina, som bidro til den største hungerkatastrofen i det 20. århundre.
Når vi snakker om sosialismen slik den oppstår rett ut av kapitalismens livmor, så å si, så snakker vi i praksis om at samfunnet skaffer seg kontroll over alle de viktigste produktivkreftene, over kommandohøydene i økonomien, og at det fortsatt vil være privat eiendom i småproduksjon og tjenesteyting. I et land som Norge vil sosialisering av monopolbedriftene, bank- og finansinstitusjonene, energisektoren og tele- og datakommunikasjon bety at 95 % av økonomien vil være kontrollert eller eid av samfunnet. Simpelthen fordi Norge er et høyt utvikla monopolkapitalistisk land.
På den økonomiske sida vil sosialismen i Norge være etablert når dette er gjort, forutsatt at merproduktet av denne produksjonen ikke tilegnes som profitt av en byråkratkaste, men utnyttes planmessig til gode for folket.
Sosialismens begrensninger
Det Marx viste i Kritikk av Gothaprogrammet, er at så lenge man opprettholder lønn og vareøkonomi, vil vi ha et samfunn med borgerlig rett, et samfunn der folk yter etter evne og får etter ytelse. Det betyr at den sosialistiske likheten vil være full av ulikheter. Folk vil motta lønn, og lønna vil være avhengig av ytelse.
Fordi det fra starten verken vil være mulig eller forsvarlig å gå inn for å avskaffe varemarkedet, vil det også være en konstant kilde til ulikhet.
Arbeidsdelinga i samfunnet, som er et produkt av generasjoner på generasjoner med utvikling, vil ikke snus opp-ned over natta. Folk vil i stor grad gå til de samme jobbene som før, og sjøl om bedriften er sosialisert, vil det være stor forskjell på det å være leder i administrasjonen og det å være produksjonsarbeider i verkstedet.
Alle disse tre «defektene» ved det nyfødte sosialistiske samfunnet har vist seg å være høyst reelle, og de har vist seg i alle sosialistiske samfunn å være sterke gravitasjonskrefter i retning av å utvikle nye klasseskiller.
Ulik lønn kombinert med et fritt lokalt varemarked viste seg i Kina å være en veldig sterk drivkraft i retning av nye kapitalistiske produksjonsforhold. De med de største inntektene kunne akkumulere og bruke overskuddet til å ansette arbeidskraft. Jeg diskuterte dette med kinesiske ledere tidlig på åttitallet. Jeg påstod at reformene ville føre til utvikling av et nytt borgerskap. De påstod det motsatte. Men i dag kan alle se at det raskt vokste fram en ny utbytterklasse.
Men dette er jo nettopp blant de fødselsmerkene fra kapitalismen som Marx snakker om. Disse fødselsmerkene er mer enn som så, de er potente krefter som kan undergrave selve fundamentet for sosialismen. På tross av det, er de ikke til å unngå.
I tillegg til dette, som jeg var inne på i første avsnitt, så vil sosialismen, også i Norge, fra starten av være et klassesamfunn. Riktig nok bør det være mulig å sosialisere 95 % av økonomien. Men i de resterende 5 % vil det både være kapitalistisk utbytting og andre ikke-sosialistiske produksjonsforhold. Dette er ikke til å unngå. Det ville være galskap å forsøke å hindre det.
(Sterkt ord, galskap, men helt dekkende. Å sosialisere alle produksjonsmidlene fra første øyeblikk vil garantert jage store deler av befolkningen over i fiendens leir, og det vil uvegerlig føre til store problemer med produksjon og leveranse, slik at også mange av de som ikke har noen eiendom å miste, også blir rasende.)
Makta over produktivkreftene
Både RV og AKP har programfesta at arbeiderklassen, eventuelt arbeiderklassen og folket, skal ha kontroll over produktivkreftene. Dette er også et viktig kriterium for å si noe om hvem som tilegner seg det samfunnsmessige overskuddet.
Problemet er at det ikke finnes noen klar definisjon på hva dette vil si. Hvis det skal tas helt bokstavelig, nemlig at arbeiderklassen som klasse fra første øyeblikk skal ha direkte og faktisk makt over produksjonsmidlene, så kan vi for det første si at det aldri har hendt før i noe land som har kalt seg sosialistisk. Og verre er det at det er utopisk. Etter en sosialistisk omveltning vil arbeiderklassen fortsatt være en arbeiderklasse. Arbeiderne vil bruke mesteparten av tida si på å bygge hus, pleie sjuke og produsere varer og tjenester. Det er ingenting i veien for at en arbeider kan bli leder i Statoil, men da slutter hun å være arbeider.
Selv i den mest perfekte sosialismen vil arbeiderklassekontroll over produksjonsmidlene nødvendigvis være en indirekte og delegert kontroll. Det vil være noen andre, valgte eller ansatte, som vil stå for den praktiske og faktiske ledelsen. Og sånn vil det være i lang tid, sjøl om det gjennomføres reformer som gjør det lettere for arbeiderne å delta i samfunnslivet; kortere arbeidstid, bedre utdanning, kvotering osv.
Og all virkelig sosialisme, i motsetning til intellektuell skrivebordsosialisme, vil i tillegg være uperfekt, det vil si at mange av de gamle rutinene, tenkemåtene og systemene som er arva fra kapitalismen, vil bli hengende ved. Og dessuten, til alle programforfattere: sosialismen er ikke noen magisk tryllestav, som med en gang, eller veldig raskt, avskaffer alle skadelige og negative forhold i samfunnet.
Ikke minst vil nødvendigvis sosialismen være født med maktas problem. Sosialisering av så enorme produktivkrefter vil bety en demokratisering, fordi den flytter makta over økonomien fra en liten overklasse over til folkets valgte organer. Men det er ikke til å komme fra at det også vil bety en enorm maktkonsentrasjon, fordi et svært lite antall mennesker ville få den utøvende og praktiske kontrollen over økonomien. Faren for korrumpering er naturligvis overhengende.
En del sosialister forsøker å løse dette problemet ved hjelp av arbeiderråd. De tenker at det ikke er staten, men arbeiderråd, valgt på allmøter, som skal utøve kontrollen. Arbeiderrådet oppstod historisk i en periode da industriarbeiderne utgjorde det overveldende flertallet av de ansatte på en bedrift, og det oppstod i en før-monopolistisk kapitalisme. I dag er forholda radikalt forskjellige. I et land som vårt er arbeiderne ofte et lite mindretall i bedrifter med en høyt automatisert produksjon. Et råd som bare omfatter arbeiderne, ville være et råd av de få. Et råd som omfatter flertallet, vil i mange tilfeller være dominert av ingeniører og funksjonærer.
Å ta makta fra oljekapitalistene og overføre den til de ansatte i oljeindustrien, vil også gi liten mening. Det er ikke noe sosialistisk i at en nasjonal ressurs de facto eies og kontrolleres av ei forholdsvis lita gruppe oljearbeidere. I Kina så jeg på nært hold hvordan noen få fattige familier fikk monopol på en meget innbringende sjøtransport fra Shenshen til Hongkong, noe som i løpet av et par år gjorde dem alle til millionærer. De kunne ansette arbeidere i hundretall og ble sjøl kapitalister. Gruppeeiendom kombinert med markedsøkonomi kan være en voldsom sprengkraft.
Store spørsmål – mange svar
Etter at sosialismen har seira i økonomien, vil det finnes et stort antall spørsmål som vil kreve svar. Og det finnes ingen fasit. Den gangen det fantes det man kalte «en sosialistisk leir», trodde man at det fantes en fasit. Den måten man gjorde det på i Sovjetunionen var den rette, alt annet var forkastelig. Dermed var det også lett å stemple alle avvik fra denne riktige linja som borgerlige eller revisjonistiske. Det fantes en rekke sjablongmessige standardsvar på hvordan man skulle løse forholdet mellom plan og marked, mellom kollektiv og statlig, mellom statlig og privat. I ettertida ser vi at ingen av disse standardsvara står fram som noen garanti for noe som helst. Den bresjnevske «sosialismen» i Sovjetunionen svarte «riktig» på mange av disse punktene, men i virkeligheten var den en kalket grav. Den var en sørgelig parodi på sosialismen, et samfunn som under sosialistiske fraser var kontrollert av en forsteinet klasse av byråkratkapitalister. Og samtidig var den et ektefødt barn av Stalin-epoken.
Når det ikke finnes noen fasit, blir man nødt til å innse at det kan finnes mange løsninger, som alle har sine fordeler og ulemper. Noe som fungerer under noen forhold og i noen land, fungerer overhodet ikke andre steder og under andre forhold.
Antakelig vil det finnes like mange former for sosialisme som det finnes ulike former for kapitalisme. Noen av dem vil antakelig være nokså uspiselige, sett fra mitt ståsted. Sosialismen er ikke ett enkelt politisk system. Den er et økonomisk system, akkurat som kapitalismen. Vi må slutte å framstille sosialismen som svaret på alle spørsmål. Sosialismen løser noen viktige problemer, sånn som kontrollen over produksjonsmidlene og avskaffing av profitten som styrende i samfunnet. Men det er en rekke spørsmål den ikke løser, og som fortsatt vil være gjenstand for politisk og økonomisk kamp. Og sosialismen stiller også nye spørsmål, slik sosialismens historie lærer oss.
Som kommunist ser jeg ikke sosialismen som noe endelig mål (i den grad noe i denne verden er endelig). Jeg ser sosialismen som et skritt på veien, men det jeg egentlig ønsker meg er å gå videre derfra til et samfunn uten klasser, uten nasjonalstater og uten noen form for utbytting og undertrykking. Men for å komme fram til sosialismen, er jeg veldig innstilt på å gå sammen med folk som ser på sosialismen som selve målet.
Jeg tror jo at hvis man konsoliderer sosialismen som sådan, så konsoliderer man også et maktforhold som sannsynligvis fører til at det vokser fram en ny herskerklasse. Vi har mange nok eksempler på at sosialismen har degenerert og at samfunnsmessig eiendom er blitt behandla som den private eiendommen til en liten, herskende elite.
Etter at den sosialistiske folkefronten har seira, og gjennomført den økonomiske og politiske revolusjonen som sosialismen er, vil den raskt splittes i ulike retninger etter hvordan man ønsker at samfunnet skal utvikle seg videre. Det betyr at sosialismen vil være mer eller mindre demokratisk, mer eller mindre radikal, mer eller mindre kollektivistisk, alt etter hvordan denne politiske kampen arter seg.