The Rise of the Creative Class – brød og sirkus for de nyrike
Av Øystein Grønning
Richard Florida er et fenomen i vår tids nyliberale, postmodernistiske epoke. Blant annet i boka The Rise of the Creative Class (1) har han framsatt noen «teorier» om den kreative klasses framvekst og betydning for bysamfunnet, og har, i beste amerikansk markedsføringstradisjon, greid å selge dette til deler av den vestlige verdens elite.
Fordi Florida synes å ha gjennomslag i visse kulturbærende sjikt i offentligheten, er det grunn til å ta fenomenet litt alvorlig. Men bare derfor. Floridas økonomiske teorier er tynt begrunnet og hans klassebegrep holder ikke vann. Det eksisterer derfor ikke noe grunnlag for en konstruktiv kritikk eller diskurs.
Det er fenomenet som er grunnlaget for min artikkel, særlig fordi jeg med stigende undring ser hvordan personer med antatt utsagnsrett utroper Florida til en av vår tids store byguruer.
Øystein Grønning er arkitekt og urbanist med mer enn 30 års erfaring fra arbeid i Norge og Midt-Østen. Han er sensor i urbanisme ved Arkitektur og designhøgskolen i Oslo og i bærekraftig byutvikling ved NTNU, har vært rådgiver i planlegging for det palestinske Ministry of Planning, og med i PLOs tenketank Negotiations Support Unit på Jerusalem-spørsmålet. Han er fast bidragsyter til Klassekampens I DAG-spalte. Grønning driver eget firma i Oslo.
Jeg har tre tema i denne artikkelen. Det første er Floridas klassebegrep knyttet til hans påstand om en ny kreativ klasse. Som punkt nummer to kommer jeg inn på det kreative, og kultur, som endrings- og vekstimpuls i byutviklingen. I det tredje kommenterer jeg Florida-fenomenet i lys av tendenser innenfor maktposisjoneringen i dagens samfunn. Til slutt kommer jeg med noen avsluttende oppsummerende advarsler.
En kreativ klasse?
Den kreative klasse er i følge forfatteren sjøl ikke en klasse i klassisk økonomisk-marxistisk forstand. Han baserer sine definisjoner på studier av USAs sysselsettingsstatistikk. Begrepet omfavner altså et sjikt av USAs arbeidsstyrke, sortert etter kriterier for arbeidets innhold. Floridas store «nyvinning» går helt enkelt ut på å påvise at andelen av USAs arbeidsstyrke som er sysselsatt i «kreativ» virksomhet (2) har økt fra 10 % i 1900 til 30 % i 1999, med en brå vekst de siste to tiåra. Av denne utgjør Floridas «Super-Creative Core» (kjerne) ca 12 %, opp fra ca 2,5 % ved forrige århundreskifte. Denne gruppa omfatter folk i vitenskap og ingeniøryrker, data og matematikk, undervisning, kunst og kultur, design og underholdning (!). Florida definerer den kreative klasse som en økonomisk klasse med fokus på deres sosiale, kulturelle og livsstilsvalg. Den består av folk som øker økonomisk verdi gjennom deres kreativitet. Klassens eiendom er ikke håndfast, fordi den er i deres hode, skriver Florida.
Dette er jo det reineste tøv! Hva skiller hodet fra hendene? Arbeiderklassens har alltid solgt arbeidskraft. Florida framfører ikke noe som helst som skiller den kreative klassen fra arbeidstakere generelt. På toppen av dette omtaler han to andre «klasser», nemlig arbeiderklassen (forstått som industriarbeidere) og «serviceklassen» , som favner alt fra transport til reinhold, restaurant, helse/sosial og lavstatus kontorarbeid. Den siste er blitt den langt største, med 43 % av arbeidsstyrken, mens «arbeiderklassen» har sunket til 25 %. Landbruksklassen er nær null, sannsynligvis fordi statistikken ikke fanger de mange illegale innvandrerne som høster frukt og grønnsaker i USA.
Florida begynte å fatte interesse for det kreative feltet da industribyen Pittsburg hyra ham til å hjelpe til med å holde på og tiltrekke mer utdannete arbeidstakere og high-tech-bedrifter. Han registrerte at under den heftigste IT-bobla midt på 1990-tallet virket det som «kule» byer trakk mange av de hotteste nye teknologifirmaene. Det ga grunnlag for spekulasjoner om betydningen av livsstilsvalg for en ny generasjon arbeidstakere. I 1998 traff han Gary Gates, som undesøkte homsesamfunnene basert på folketellingenes oppgaver over sammekjønnhusholdninger. Gates liste over USAs mest homovennlige byer falt sammen med Floridas liste over hippe high-techsentre. Sammenholdt med oppgaver over konsentrasjon av kunnskapsarbeidere, ingeniører, professorer, tenketanker, kunstutøvere etc framsto for Florida et mønster.
Florida omgår klassebegrepet med forbløffende lemfeldighet og lite dybde. Som en rak kontrast er det fristende å nevne en annen «guru» fra USA, statsviteren Marshall Berman, som i skrift og tale minner om at lite er forandret siden Det kommunistiske manifestet når det gjelder folks grunnleggende forhold til produksjonen. Det er innholdet i arbeidsoppgavene som er annerledes i dag enn den gang. (3) Floridas «kreative klasse»
virker mer som en feiende overskrift enn en økonomisk kategori. Derfor bør vi ikke dvele ved den, men snarere se på hva fenomenet Florida kan fortelle oss.
Kreativitet som vekstdriver
I funnet av statistiske sammenfall mellom høyteknologer og homser foretok Florida i følge økonomijournalisten Steven Malanga to tvilsomme logiske sprang. For det første antok han at noe forbinder de statistiske livsstilsindeksene med økonomisk vekst. Dernest trekker ha slutninger om hva det er ved de byene der en finner sammenfallet, som bidrar til denne veksten. (4) Han konkluderer at det skyldes byenes toleranse, mangfold og åpenhet mot kreativitet. Han går sågar videre og utvikler en kreativitetsindeks over byer i USA. Og hvem vil vel ikke være på en sånn, i hvert fall så lenge du er i toppen? Her blir det kommersielle potensialet i Floridas «spin» nesten uimotståelig for politikere, byråkrater og andre med behov for eksponering.
Kultur, dere, tenk! Nå får vi vel i soberhetens navn minne om at koplingen mellom kultur og kapital her i Europa har vært forsøkt solgt som en vidundermedisin for fallerte byer og regioner i hvert fall i de siste 15 åra. Den gjensidige betydningen de to har for hverandre, har lenge blitt bejublet. Jeg har holdt på med dette en stund, og har gjort meg mine tanker. Før Norsk Planmøte høsten 2004, der kultur var hovedtema, tok jeg kontakt med Architectural Laboratory i London, som har arbeidet seriøst innafor feltet. De bekrefta at de ikke kjente til noen eksempler der byer opplevde økonomisk
framgang etter kultursatsningen, men at det snarere var en slags alles kamp mot alle for å sikre offentlige overføringer fra den samme kilden.
Litt enkelt sagt: framgangsrik økonomi gir befolkningsvekst, som gir grunnlag for mer kultur. Vi har få om noen holdepunkt for det motsatte. Det er ikke dermed sagt at kultursatsing er galt, men det bør vel være grunna på kulturens egen verdi og betydning.
Malanga knekker Floridas forehavende ettertrykkelig i sin artikkel. Han påpeker at flere av de hippeste byene slett ikke gjør det godt økonomisk, og at mange av de byene som skårer dårligst på Floridas indeks, faktisk opplever sterk vekst. Det gjelder for eksempel Detroit og Grand Rapids i bilstaten
Michigan, som har opplevd et veldig fall i bilproduksjonen og er prega av stor ledighet, lave lønner og lave priser.
Det siste stemmer godt med teorier om «kreativ destruksjon», som ble popularisert av den tsjekkisk-østerrikske økonomen Joseph Schumpeter, og som beskriver den transformasjonsprosessen som følger den radikale innovasjonen som inntreffer etter et økonomisk kollaps. (5) Fristillingen av
produksjonsarbeidere og ingeniører etter konkursbølger fører til et oppkomme av nye ideer og initiativ, som gir rom for etablering av ny lønnsom virksomhet og sterk vekst. Men jeg har vel lita tru på at byer vil gå inn for konkursras som metode for å fremme kreativitet.
Dette er interessant. Det Florida omgår, er det kjente fenomen at de kreative utgruppene, enten det er nerdene som starter med tomme hender i et bakgårdslokale eller et garasjeband eller kunstnere som trekkes mot utrangert næringseiendom, så er det faktisk det uplanlagte, det fallerte, det definitivt uhippe, som gir rammevilkår for det nye. Hvis en skulle gi byer som nå skriker etter floridanske oppskrifter et virkelig godt råd for å fremme kreativ virksomhet, måtte det være at de snarest bør skaffe seg en slum dersom de ikke allerede har en. Jeg har sjøl gjort det i foredrag og forelesninger. Det gir ikke anerkjennelse blant beslutningstakere og byråkrater. Elitens dilemma er jo at mens kreativiteten trivs best der eiendom
er billig og kostnadene lave, er deres mål å kapitalisere på verdiøkningen. Florida er en av det nyliberale regimets fremste proponenter, men ignorerer en viktig del av kapitalismens romlig-økonomiske dynamikk.
Og hva er det Florida baserer sine antakelser på? Jo, det er statistikk fra 1990-tallet, den tida da IT-bobla blåste seg stor og enhver middels geek kunne bli rik på å selge seg ut av firmaer som ikke hadde substans. Slutninger trekkes på materiale som avsluttes før bobla sprakk tidlig på 2000-tallet. Bare her burde jo en middels samfunnsorientert observatør ane uråd.
Det mest forstemmende ved Floridas ordrike utlegninger er kanskje de ufattelige banalitetene vi presenteres for, som om noe ved byen som fenomen var helt nytt. Byer må bli innovasjonssentre for å lykkes, for eksempel. Byer var alltid det, fra de aller første, der håndverksvirksomheten, servering og handel utviklet seg ved havn og vadested, til de store moderne byene som samlet veldige mengder folk ved framveksten av produksjonen. At folk liker å
samles i grupper med like karakteristika. At vi trenger gode samlingspunkt. Dette fant jo grekerne ut for noen tusen år siden, og kalte den agora.
Kreativiteten som sjølbilde
Det er så lite nytt her at en forbløffes. Det mest forbløffende er likevel etter min mening Floridas gjennomslag i visse politiske miljø og hos aktører som vil «sette agendaen» .
Hans tanker synes å gå rett hjem hos viktige sjikt innen lokal politikkutforming og byråkrati, visse typer aktivistmiljø, og selvsagt reklamebransjen. I oppskriften på suksess ligger store offentlige initiativ og økte offentlige utgifter. Dette styrker politikerklassens posisjon i egne øyne, bekrefter deres aktualitet og berettigelse, og styrker den økonomiske posisjonen til stadig flere offentlige byråkrater (ei gruppe som har opplevd eventyrlig vekst under den nyliberale epokens kolossale byråkratisering). Det gir også oppdrag til konsulenter som kan drive prosessene. Jeg trur vi gjør klokt i ikke å undervurdere hvor mye saft som kan skvises ut av denne sitronen før sjøl de mest tåkete ser at keiseren ikke har noen klær.
Jeg skulle ønske Forida bare forsvant, skriver en oppgitt deltaker på en chatteside i Canada, etter at Toronto har henta Florida for å sminke byen. For i sin seineste bok gir Florida råd om hvor «du» bør velge å leve og bo. (6) Her kommer den forutsigbare oppfølgeren med oppskriftene. Dette minner en gammal ringrev om den danske arkitekten Jan Gehls Livet mellom husene fra 1971, som utviklet seg til å bli en statisk oppskrift på bykomposisjon etter at Gehl først pekte på en del observerbare forhold om hvordan den fysisk-romlige byen fungerte. Fremdeles reiser Gehl rundt og gir råd om hva som bør gjøres i dag, basert på ideal fra sein-1800-tallets strengt spekulasjonsdrevne bybygging, men uten å forstå produksjonsforholdas betydning for byens arkitektoniske utvikling.
På 1990-tallet skulle vi alle ha New Public Management og forhandlingsplanlegging. Så skulle Governance frelse byene. Det mest irriterende er at vi blir tvunget til å forholde oss til en masse forbigående vås som tar tid og oppmerksomhet fra viktige saker. Nå skal vi altså strekke oss etter de kreative. Som en representant for kjernegruppa i denne kategorien skulle jeg ønske vi slapp. Det er mye viktigere å finne ut hva byen vi bor i virkelig er god på, hva historien forteller oss om hva vi faktisk kan, og legge forholda til rette for videre utvikling, alt mens vi selvsagt skal ivareta hensynet til kulturen, særlig den som er prega av deltaking.
Den kreative klasse er et narsissistisk prosjekt. En del av de såkalte kreative miljøene er etter min mening prega av en sjølforherligende konformitet som ikke akkurat borger for nyvinning. Min yrkesgruppe er så visst ikke unntatt, tvert om. Dette er en politikk skåret for det nyliberale rom. Den nylig avgåtte Unge Høyre-lederen Torbjørn Røe Isaksen viser til Florida på sin bloggside. Venstres Ola Elvestuen, leder av byuviklingskomiteen i Oslo og nyvalgt nestleder i partiet, ga meget klare floridanske føringer i sin tale til Norsk Planmøte i Oslo i 2006.
Advarselen som kreativ nødvendighet
Av uklare grunner virker det som om Florida også evner å forføre folk med tilhold på venstresida, selv om jeg ikke synes tendensen er tydelig. Det kan ha en sammenheng med at hans ideologi gir økning i offentlige budsjett på området kultur. I USA regnes Florida som en liberaler og New Age-proponent, noe som der i gården anses som «venstre» . Men det er ingen verdens grunn til å bomme så totalt på fenomenet. Florida forherliger god gammaldags self-made kapitalisme. Og det er ikke sikkert at det er så dumt. Kreative mennesker er ustoppelige når det gjelder å starte virksomhet som bringer arbeid og verdi til samfunnet. Vi gjør klokt i å legge til rette for slikt. Florida får derimot et problem med alt som ikke nevnes i dansen rundt
den kreative gullkalven.
Den kreative klassen er et eliteprosjekt. Dersom byene nå skal legge opp til Floridas løp, må vi forvente en forskyvning av offentlig ressursbruk mot å tekkes grupper som har det bra framfor tiltak som sikrer minimum. Eliteprosjektene er i sitt vesen eksklusive, og kan ikke forventes å fremme kreativitet, snarere konform selvfornøydhet.
Det teoretiske grunnlaget for kreativ klassespinnet er IT-bobla, noe som i seg sjøl kvalifiserer til kategoriene utdatert og patetisk. Det denne teorien lærer oss er noe om amerikanernes ustoppelige evne til å produsere og kolportere spin, og slippe unna med det (så lenge det varer). At noe kjøper dette, er ikke så overraskende. Forfengelighetens marked funker. Vi andre kan koste på oss en god latter.
Det er lett å raljere over Floridas kreative klasse. Fraværet av klassebegrep og klasseforståelse er typisk for kultureliten, som ikke kan fordra å bli konfrontert med slike ubehageligheter. Florida stryker eliten med håra. Han tilbyr atspredelse for de egenrådig glemsomme og framfører sine glatte
åndløsheter om å legge forholda til rette for de vellykte i den økonomiske vekstens tjeneste.
Som en deltaker i en av chattegruppene sier det:
«Så bekvemt å ignorere den blodstenkte politiske misere og urettferdighet som veksten i siste instans er basert på. Hvor fri hans «akademiske» flokk er fra å ta for seg disse sakene, som stille skriker på vår oppmerksomhet. Så ubekvemt for ham og hans privilegerte følge at de IT-folkene han idoliserer, lager software for bedre å skvise pengene fra folk, styre bomber mot landsbyer, eller forfølge politiske dissentere. Så ufint å peke på at mesteparten av high-tech-veksten springer ut av militærbudsjettene.»
Skal vi være kreative, bør vi i det minste peke på slike sammenhenger. Det handler om anstendighet og redelighet. Anse dere som advart.
Noter:
1) Richard Florida, The Rise Of The Creative Class And How It’s Transforming Work, Leisure, Community and Everyday Life, Basic Books 2002
2) Basert på «standard sysselsettingsklassifikasjoner » fra USAs folketellinger
3) Dette har Berman gjort flere ganger i foredrag i Oslo, se også hans bok All That Is Solid Melts into Air. The Experience of Modernity, Penguin Books (tittelen er et sitat fra Manifestet)
4) Steven Malanga, «The Curse of the Crative Class» i kvartalstidsskriftet City Journal vinteren 2004. Malanga er redaktør med hovedfag i engelsk
litteratur.
5) Joseph Schumpeter, «Capitalism, Socialism and Democracy» 194 2
6) Who’s Your City? How the Creative Economy is Making Where to Live The Most Important Decision
of Your Life, Basic Books 2008
Richard Florida
«Den amerikanske forfatteren og foredragsholderen professor Richard Florida er en av verdens fremste forskere og forelesere på emnet regional utvikling og verdiskapning.
Hans forskning og publikasjoner har satt dagsorden for en global samtale om kreativitetens kraft og kultursektorens betydning for by- og regionalutvikling.
Torsdag 18. september 2008 kommer han til Norge for første gang. Da vil økonomiprofessoren være hovedforedragsholder på en regional næringskonferanse i Larvik. Innovasjon Norge er medarrangør av konferansen hvor det ventes mer enn 1000 deltakere.
Floridas forskning
Richard Floridas forskning tar utgangspunkt i studier av amerikanske, og etter hvert Europeiske byer og regioner som vokser raskt. Hva skyldes veksten? Forskningsresultatene og de teoriene som er utledet av dette har preget en hel vestlig verden og danner utgangspunkt for utvikling av nasjonale, regionale og lokale næringspolitiske strategier over hele Europa. Innovasjon og regional vekst handler først og fremst om å ha den rette befolkningen, sier Florida.. Med boken «The Rise of the Creative Class» (2002) startet Richard Florida en internasjonal debatt om betydningen av å satse på «de rette folkene» framfor «de rette bransjene» . Oppfølgeren «The Flight of the Creative Class» (2005) videreførte og utdypet debatten ytterligere, og i mars i år kom nok en bok som allerede har skapt stor oppmerksomhet: Who’s Your City?»
(Fra Innovasjon Norges nettside)
(For påmelding til konferansen i Larvik, se: www.citisense.no/paamelding/category112.html. Prisnivået illustrerer hvem Florida prater til. Red.)