Østutvidelsen og kvinnene

av Eli Aaby

15 år etter murens fall eter EU seg østover, og folk i «østblokken» må slåss nye kamper.

Utgangspunktet mitt er at det jo allerede er noen som har erfaring med «østutvidelse», nemlig folk i tidligere Øst-Tyskland. Mange føler seg som annenrangs borgere, i en spørreundersøkelse fra i sommer svarte hver fjerde at de ønska muren tilbake!! Arbeidsledigheten er dobbelt så høy og lønningene lavere enn i «vest», og en av tre sier de ikke er bedre økonomisk stilt enn før muren falt.

Da lovgivinga skulle samordnes i de to landene, var det mest kamp om abortloven. I vest var abort regulert i straffeloven, og det er tvungen rådgiving før abortbegjæring fremmes. Sånn er det i hele Tyskland nå. De fleste rådgivingskontorene drives av katolske organisasjoner. Det er erfaringer med at rådgiving til etnisk tyske kvinner legger vekt på å beskytte det ufødte livet, mens kvinner med ikke-vestlig bakgrunn får innvilga abort med et pennestrøk. Muren falt, og kvinnene i øst mista retten til sjølbestemt abort.

Det er store ulikheter når det gjelder abortlovgiving i EU. Estland, Latvia og Litauen, Hellas, Finland, Sverige og Danmark er de eneste EU landa med sjølbestemt abort, uten tvungen rådgiving. Til og med i liberale Nederland må kvinnene til en lege som attesterer på at hun veit hva hun velger. I Portugal, Irland og Polen er abort forbudt under alle omstendigheter, også hvis den gravides liv er i fare. For oss som ser på sjølbestemt abort som en grunnleggende rettighet og viktig for kvinnehelse, er det all grunn til å følge med hvis det kommer forslag om å samordne abortlovgivinga i EU. Vi har sett hvordan valgresultatet i USA er en oppmuntring for abortmotstandere i Norge, det brukes for alt det er verdt i resten av Europa også.

Det er mest fokus rundt østutvidelsen er arbeidsvandring og sosial dumping. Enkelte forskere snakker om «care drain», dvs at når kvinnene forsvinner, forsvinner omsorgen ut av landsbyene i øst. Kvinner beskrives som «mødre, koner og tanter». Når kvinnene med utdanning arbeidsvandrer, er det «brain drain». Jeg mener at disse begrepene hindrer kvinnebevegelsen og fagbevegelsen i å se at det er problemene med sosial dumping vi står overfor, som når fagarbeidere og håndverkere arbeidsvandrer. Arbeidsvandring i seg sjøl er ikke problemet, men hvordan arbeiderne blir utnyttet.

Den kvinnelige arbeiderklassen får jobber som hushjelp, vaskehjelp og au-pair. Hvordan ser vi på hushjelparbeid? Er det arbeid som er helt ok bare de som gjør det, har ordentlige arbeidsvilkår? Jeg er helt uenig med dem som sier «alle skal ta sin egen møkk og sitt eget rot». Jeg mener dette er en form for moralisme som hindrer en kampanje for bedre arbeidsforhold for vaskehjelpene som jobber svart, uten rettigheter av noe slag.

Vi trenger en holdningskampanje for at de som får vaska huset sitt, ser på seg sjøl som arbeidsgivere, som har ansvar for arbeidsforholda til hun som vasker.

Kvinnene som arbeider som hus- og vaskehjelper, au-pair har krav på ordna lønns- og arbeidsforhold. Sentralt er: Lønn, definert arbeidstid og fritid, avgrensa oppgaver og kontrakter som gir oppsigelsesvern og sosiale rettigheter. Vi er «heldige» her i landet, fordi reglene for «hvitt arbeid» er relativt enkle pga det som er gjort før for å få bort det «svarte» dagmammamarkedet.

Sannsynligvis vil det bedre arbeidsforholdene dersom vaske- og hushjelpene tar arbeid i firmaer, istedenfor å inngå avtaler med en og en familie.

Det finnes organisasjoner som jobber for å organisere hushjelper, au-pairer og lignende som jobber i andre land enn sitt eget opprinnelsesland. En av dem er filippinske Migrante (www.migrante.org) Vi har mye å hente på å lære av og å samarbeide med dem. En særegen utfordring er at det ikke er tradisjon for organisering av hushjelper i Norge.

I Kvinnefrontens handlingsprogram om familiepolitikk ønsker vi oss reingjøringspatruljer, billige kantiner, døgnåpne barnehager og boligbygging som åpner for mer kollektive løsninger enn boenheter for kjernefamilier. Vi ser på det å tømme familien for sånne oppgaver som en vei for frigjøring av kvinner (og menn og barn), ikke som et problem i videre likestillingsarbeid.

En enda større trussel mot kvinners rettssikkerhet, liv og helse er den økende handelen med kvinner til prostitusjon. Større trussel fordi det er brutal utnyttelse og svært skadelig med utsatthet for dødelige sykdommer og vold.

Det er allerede oppretta et Nettverk mot prostitusjon av norske kvinneorganisasjoner, og etablert et eget nordisk-baltisk samarbeid mot kvinnehandel. (Se www.kvinnefronten.no.)