Ukategorisert
av Hannes Hofbauer og Andrea Komlosy
Fra økonomisk reform til gjenoppretting av kapitalismen. En økonomisk bakgrunn for omstruktureringa av Øst-Europa.
Sjøl om størst oppmerksomhet har vært viet til de politiske forandringene i Øst-Europa, var det økonomien som gjennomgikk de mest radikale forandringene. I løpet av måneder, ja i noen tilfeller i løpet av uker, ble den politiske kontrollen over de økonomiske prosessene – vanligvis omtalt som kommandoøkonomi – oppgitt og erstattet med en meget rå form for markedsøkonomi. Skiftet fra politisk til økonomisk kommando som skjer i Øst-Europa, har grunnlag både innad i disse landa og i endringene i verdensøkonomien.
Indre årsaker
Femti- og sekstiåra var perioder med ekstensiv vekst. Sosialismen var et middel til proteksjonisme som satte de østeuropeiske landa i stand til å bygge opp sin egen industri. Disse landa var fra før for det meste perifere jordbruksland med få utviklede industrier og flere av dem var utsatt for store ødeleggelser under krigen. I følge strategien for ikke-kapitalistisk utvikling ble mest oppmerksomhet viet til tungindustrien. På slutten av sekstitallet nådde denne type gjenreisnings- og innhentings-industdalisering sine ytterste grenser. Innebygd i den sovjetiske/østeuropeiske økonomien lå en mangel på innovasjon. Dette skyldtes at kommandostrukturen bare tillot ekstensiv vekst i henhold til fastsatte planmål, mens den ikke oppmuntret konkurransedyktig teknologisk framskritt. Arbeiderne og teknikerne identifiserte seg i liten grad med de statseide selskapene som ikke ville åpne for sjølstyrt deltakelse. Dette kombinert med mangel på insentiver og livsvarig rett til jobben førte til lav kvalitet, ineffektivitet og sløsing. Det som trengtes for å utvikle en moderne, konkurransedyktig industri, lot ikke til å kunne oppnås ved de virkemidlene som de sosialistiske økonomiene rådde over.
Nødvendige forandringer
For å fortsette veksten ble det nødvendig med forandringer:
- Teknologisk innovasjon og spesielt bruk av ny teknologi ble ei forutsetning for et mer ekstensivt vekstmønster.
- Veksten måtte over fra tungindustrien til mer raffinerte industrier for å dekke det økende behovet for nye kapitalvarer og for flere og bedre forbruksvarer.
Målene for den industrielle veksten og standarden for hva som ble ansett for å være konkurransedyktig ble sjølsagt satt av Vesten. Men disse standardene ble overtatt av de sosialistiske regjeringene som dristig erklærte at under sosialismen kunne disse målene bli oppnådd ikke bare til fordel for overklassen og middelklassen, men for hele den arbeidende befolkninga.
For å fortsette økonomisk modernisering og økende levestandard prøvde alle de østeuropeiske Comecon-landa å skaffe vestlige kreditter for å importere teknologi, maskiner og en del forbruksvarer. Siden Cocom-reglene i vest forbyr eksport av strategiske teknologier til øst, trengte de kapital til å utvikle nye teknologier på egen hånd. Samarbeid med vestlige firmaer ble ansett som en måte å skaffe vestlig teknologi på. I likhet med mange land i den tredje verden tok regjeringene i Øst-Europa sikte på å betale kredittene ved å øke eksporten av industrivarer av god kvalitet til Vesten.
Fra 1970 økte utenlandsgjelda til alle de østeuropeiske landa fra år til år. Samtidig med at de begynte å utvide sine handelsforbindelser med Vesten, og spesielt med Vest-Europa, begynte de også å utvide sine økonomiske forbindelser med den tredje verden. Dette skulle kompensere for det permanente handelsunderskuddet og den uheldige sammensetninga av handelen med industrilanda i vest.
«Reformsosialismen»
Åpninga tidlig på 1970-tallet var knytta til en serie økonomiske reformer som til sammen ga 70- og 80-tallet navnet «reformsosialismen».
Reformene ble satt i verk i alle de østeuropeiske landa. Reformene varierte i omfang og tempo ut fra den industrielle kapasiteten i de enkelte landa og i forhold til de ulike landas økonomiske politikk. I hovedsak bestod reformene i:
- Økte muligheter for samarbeid med Vesten gjennom økt øst-vest-handel, joint ventures; vestlige kreditter.
- Mer effektiv planlegging gjennom økte insentiver.
- På grunn av vestlig boikott ble det forsøkt å utvikle nye teknologier på egen hånd.
- Forsøk på å vokse direkte inn i nye eksportorienterte sektorer.
- Utvikling av turistnæringa og åpning av landet for vestlig turisme.
- Forbedring av forsyninga av forbruksvarer gjennom å legge større vekt på denne delen av produksjonen og dessuten gjennom kredittfinansiert import av forbruksvarer.
- Utvidelse av mulighetene for å opprette og drive små private bedrifter og for å ta jobber på si.
Alle disse reformene ble satt i verk ovenfra innafor de politiske grensene som lå i kommunistpartiets fortsatte makt. De svarte til de økonomiske betingelsene. Men for å bli satt i verk innafor et system som underordnet de økonomiske prosessene en politisk kontroll, måtte de komme som resultat av politiske beslutninger. Den politiske kontrollen over den (økonomiske) reformprosessen skulle fortsatt være i hendene på parti- og statsbyråkratiet. Reformene ble gjennomført for å bevare politisk kontroll (i partiets hender). i stedet for politisk deltakelse ble folket tilbudt (kredittfinansiert) forbruk.
«Reformkommunisme»
«Kommunismen» lot til å legge an et forbrukerorientert ansikt som kompensasjon for en mangel på politisk deltakelse. Reformene inkluderte for det meste ikke politisk pluralisme.
Det beste og mest vidtgående eksemplet på «reformkommunisme» var Ungarn under János Kádárs styre. Eksporten til det industrialiserte vest ble økt sju ganger og importen seks ganger mellom 1970 og 1987. Turismen ble utviklet som en ny kilde til hard valuta. Visa- og reisereguleringene ble lettere. Vestlige investeringer ble tillatt. Vesten ble oppmuntret til å investere i landet i form av «joint ventures» fra 1972. Vestlig kreditt ble brukt til å finansiere forskning og utvikling av ungarsk-basert ny teknologi, men også til å importere vestlige forbruksvarer for å heve levestandarden i masseomfang. Man tolererte og oppmuntret til å opprette småbedrifter, og utstyr og anlegg fra statsbedriftene ble brukt for å legge forholda til rette for privat produksjon. Økt kjøpekraft ga arbeiderne nye insentiver.
Ungarn
Ungarn var det landet som nådde lengst i å oppfylle alle mulige reformmål. Ironisk nok samsvarte ikke denne ledende rollen i reformbevegelsen med en ledende posisjon innafor Comecon. Den var heller ikke knyttet til noen sterk markedsorientert dissidentfløy som la press på regjeringa. Ungarns reformprosess ble satt i verk av partiet. Typisk nok for statssosialistiske systemer ble den ikke drevet fram av noen økonomisk dynamikk, men av politisk vilje. Den kommunistiske eliten innså at for å beholde makta var den avhengig av å kunne gjennomføre en vellykket økonomisk reform. Ingen lot til å forstå at reformen hadde vært et lån fra framtida.
De øvrige østeuropeiske landa gjennomførte liknende reformer. Ingen av dem tok i bruk et så bredt spekter av tiltak som Ungarn, men de var mer effektive på noen felter.
Verdensøkonomiske årsaker
De sosialistiske landa har aldri klart å kople seg fri fra det kapitalistiske verdenssystemet. Sjøl om de kunne etablere politisk kontroll over produksjon og distribusjon på et nasjonalt nivå, fortsatte de å være avhengige av den økonomiske utviklinga i kjernelanda i det kapitalistiske verdenssystemet. Kapitalakkumulasjonen var den avgjørende standarden, sjøl om den ble oppveid av politisk innblanding. Oppgang, høykonjunktur og krise i det kapitalistiske Vesten har alltid hatt sin virkning på de sosialistiske økonomiene.
Under gjenoppbyggingsperioden etter andre verdenskrig var USA interessert i å omstrukturere Vest-Europa i rollen som en handelspartner innafor den internasjonale arbeidsdelinga, samtidig med at man ønsket å isolere det Sovjet-kontrollerte Øst-Europa både politisk og økonomisk. Vesten hadde ingen økonomisk interesse i å samarbeide med øst. Med sammentrekninga av verdensøkonomien som begynte på slutten av 1960-tallet, endret dette seg. USA var mer interessert i den begynnende oppløsninga av Sovjetblokka enn de vesteuropeiske landa var. Den nye situasjonen åpnet for en ny innretning på det økonomiske øst-vest-samarbeidet.
Verdenskrisa
Årsakene til den økonomiske verdenskrisa har blitt mye omtalt. Men for å summere det opp så var det på slutten av 60-tallet:
- Slutt på etterkrigstidas oppgang med den stigende etterspørsel.
- Nødvendig å styrke veksten, teknologisk innovasjon førte til stigende kapitalinnsats, eller i marxistisk terminologi til et skifte fra variabel til konstant kapital med påfølgende nedgang i realisering av profitten.
- Metning av markedene og teknologisk innovasjon førte til økende konkurranse mellom selskaper og land og til regionale handelsallianser i jakten på kostnadsreduksjon og nye salgsmuligheter.
- Full sysselsetting, økende lønninger og styrking av arbeidernes forhandlingsstyrke i kjernelanda tillot ikke umiddelbare lønnsreduksjoner.
Som følge av dette falt profitten. Kapitalen nølte med å investere på grunn av problemer med å realisere profitten og søkte heller sikker renteavkastning eller spekulasjon framfor reell aktivitet. Da kapitaleierne ikke var i stand til å realisere profitten gjennom produktiv investering, var de i denne situasjonen villige til å låne ut penger til svært lave renter.
Etter en periode med lave renter i 1970-åra, som oppmuntret Øst-Europa og landa i den tredje verden til å ta opp lån, ble rentenivået i USA hevet på slutten av 70-tallet. Det nådde toppen i 1981 og gjenspeilte dermed ei djup økonomisk krise. For Øst-Europa og den tredje verden eksploderte gjeldskrisa. Deres renteinnbetaling bidro til å finansiere det økende amerikanske underskuddet, samtidig med at det høye rentenivået i USA sikret en konstant strøm av tysk og japansk kapital til amerikanske banker.
Sosialisme i Øst-Europa?
De fleste sosialister har alltid vært enige om at den sovjetiske formen for sosialisme ikke hadde noe å gjøre med hva sosialismen kunne eller burde være. Ikke desto mindre har Comecon-landas politiske og økonomiske system vært en del annerledes enn deres vestlige motstykke. Etter at det ble åpenbart at det ikke fantes noe land som svarte til noen ideell sosialistisk modell, begynte man derfor å referere til det sovjetpregete østeuropeiske systemet som «den reelt eksisterende sosialismen».
Meningene er sterkt delte om hvorvidt og i hvilken grad elementer av sosialismen ble virkeliggjort i Øst-Europa og Sovjetunionen. Det er mindre tvil om det faktum at siden begynnelsen av perestroika og de såkalte revolusjonene i 1989 har en tilbakevending til kapitalismen funnet sted. Sjøl de som har hevdet at Øst-Europa alltid har vært en del av det kapitalistiske verdenssystemet, er enige i at det nå skjer grunnleggende forandringer. Uansett om det har vært sosialisme eller ei, så har det skjedd noe i Øst-Europa under kommunistisk styre mellom andre verdenskrig og kommunistpartienes sammenbrudd i 1989 som krever en analyse.
Et spesialtilfelle
Øst-Europa var et spesialtilfelle. Den angivelige styringa av kapitalismen var ikke resultat av noen revolusjonær prosess, men en konsekvens av frontlinjene etter andre verdenskrig. Øst-Europa befant seg tilfeldigvis under sovjetisk dominans ved slutten av krigen og det ble innledet en epoke med økonomisk omstrukturering og forsøk på å innhente Vesten under statssosialistisk styre. Politisk blir Sovjetunionens usurpasjon av kontrollen over Øst-Europa betraktet som en aktiv innblanding. Økonomisk sett var imidlertid spillerommet for Sovjetunionen og dens østeuropeiske randstater meget begrenset. Disse landa sto overfor å forbli en periferi. En sterk statsplanlegging og vern av egen økonomisk oppbygging lot til å være den eneste mulige strategien for å overvinne periferiens tilbakeliggenhet. På tross av den offisielle propagandaen og disse landas sjøloppfatning var sosialismen mindre et ideologisk valg enn et forsøk på å overleve økonomisk.
Isolasjonisme eller blokade?
Sosialistisk isolasjonisme, som riktignok ble kritisert av Vesten for å være i strid med internasjonalt samarbeid og frihandel, var i virkeligheten et svar på Vestens handelsblokade. Regjeringene i Sovjetunionen og Øst-Europa, som av propagandistiske grunner overdrev sin egen styrke, framstilte isolasjonen som en prosess med aktiv frikopling. I virkeligheten hadde de ikke noe annet alternativ.
Den østeuropeiske sosialismen hadde satt seg mange mål, og noen av dem ble også virkeliggjort. Den tidligere underordninga av politikken under økonomien ble endret slik at politikken fikk forrang. Dette tillot staten og partiet å planlegge gjenoppbyggingsprosessen og industrialiseringa, å omfordele rikdom til fordel for arbeiderklassen og å finansiere en minimums velferd for alle. Dette er blant de viktigste resultatene som ble oppnådd av landa under «den reelt eksisterende sosialismen» foruten privilegiene til den herskende nomenklaturen. De virkelige resultatene var imidlertid langt bak det bildet den offisielle propagandaen ga. Den strategien disse landa fulgte for å forsøke å innhente de vestlige landa, ble tvunget fram av den vestlige blokaden. Den ble gjennomført i en region som i hovedsak bestod av lavt utviklede jordbruksland i periferien av Vest-Europa. Den økonomiske utviklingen til Ungarn, Polen, Romania og Bulgaria hadde i mer enn ett århundre vært avhengig av det industrialiserte kjerneområdet i Vest-Europa.
Det hadde dominert disse landa politisk og hadde knyttet dem til seg som sine økonomiske kolonier.
Frikopling og tvunget industrialisering med hovedvekt på tungindustrien uten å være nødt til å møte vestlig konkurranse, førte til raske forandringer i det tilbakeliggende Øst-Europa. Disse landa ble utsatt for en sjokkbehandling. Agrarsamfunn ble plutselig omdannet til urbanproletariske samfunn. Dermed ble de utsatt for hele den sosiale og økologiske brutaliteten som Vesten hadde hatt 200 år på å gjennomgå under industrialiseringa. I øst, som tidligere i vest, ble disse kostnadene ansett som prisen for framskrittet. Økonomisk sett lot det til at den industrielle innhentingsstrategien var en suksess i løpet av de to første tiårene. Tjue år etter andre verdenskrig hadde gapet mellom Vesten og Romania, Bulgaria, Ungarn og Polen blitt mye mindre enn det var før krigen. Sosialistisk proteksjonisme ble feiret som en framgangsrik strategi for utvikling. Ironisk nok hadde den vestlige boikotten, som tok sikte på å holde de sosialistiske økonomiene nede, virket som et insentiv til vekst basert på sjølberging.