Ukategorisert

Organisering er fattigmanns kapital!

Av

Halvor Fjermeros

Hvis Rødt skal fortsette å utvikle seg som et nytt sosialistisk arbeiderparti for de breie lag av den sammensatte norske befolkning, må neste steg etter stortingsgjennombruddet være å bygge en partiorganisasjon som fungerer på grasrota i bygd og by.

Av Halvor Fjermeros, faglig leder i Rødt Kristiansand, sitter i Rødts faglige utvalg og er forfatter av blant annet boka Uro i Euroland.
Foto: Ihne Pedersen

I fjor høst skreiv jeg en artikkel Klassekampen om at tida for proklamasjoner om Rødt som det nye arbeiderpartiet var over. Min appell var at vi må starte organiseringa og innrettinga på fagbevegelsen og den kjempende delen av arbeiderklassen i Norge. Sentralt i en slik strategi må være å bygge på de kampene der fagbevegelsen er best organisert og mest offensiv. Redaksjonen i Gnist utfordret meg på å være mer konkret enn bare å foreslå utvikling av faglige utvalg. Jeg nølte – og sa omsider ja. Og der satt jeg i saksa. For hvor skal man begynne med å bygge et arbeiderparti av en ny type anno 2023? Det er lettere sagt enn gjort. Men det må gjøres. Og Rødts landsmøte må etter min mening gi et klart startsignal for denne livsviktige oppgaven. Her fins ingen ferdig oppskrift i ei bok. Rødt skal bli et nytt sosialistisk og antiimperialistisk arbeiderparti, ikke et lunkent «nytt» sosialdemokratisk parti til erstatning for det gamle. Det skal heller ikke bli et nytt løst sammensatt venstrepopulistisk parti av den typen som i land etter land har vist sin politiske impotens det siste tiåret. For å lykkes med så brave målsettinger, er første bud å ta del i og være pådrivere for de viktigste kampene som vokser fram i den breie og store nye arbeiderklassen i samfunn av vår type.

 

Den nye klassekrigen

Fjoråret betydde et vendepunkt i arbeiderklassens kamp i vår del av verden. Britiske Tribune oppsummerer 2022 som «Året da fagforeningene kom tilbake», basert på streikebølgen som har flommet over landet, både blant streikevante folk som arbeidere i kollektivtransport, brannfolk og lærere, og blant nybegynnere som sykepleierne – som for første gang har gått til landsomfattende streik i det britiske helsevesenet. Nå møtes dette med nye anti-streikelover som ser ut som thatcheristiske gjenferd fra 1980-tallet. I land etter land har det vært svære og gjentatte streiker, både mot dyrtida og egne regjeringers håndtering av energipriskrisa og for konkrete lønnskrav – som i tillegg har vært historisk høye. I Nederland vant for eksempel togpersonalet fram med et krav nær ti prosent lønnsvekst i fjor høst.

 

Til og med i det skrinne faglige jordsmonnet i USA har vi sett helt nye tendenser med viktige seire for krav om tariffavtaler i storkonserner som Starbucks og Amazon. Og enda mer overraskende var den massive streiken blant 48.000 universitetsansatte i California rett før jul, mange av dem studenter med deltidsjobber som assistenter innen undervisning og forskning med elendige lønnsforhold. Noen av kravene, men langt fra alle, ble innfridd. Viktigst var kanskje at dette markerer et vendepunkt for tilliten til kollektiv aksjon blant yngre folk. Dette støttes av en meningsmåling fra 2021 som viser at hele 77 prosent av de mellom 18 og 34 år støtter fagforeninger, det høyeste tall for alle aldersgrupper. Fagorganisering og kollektive forhandlinger blir i økende grad knyttet til det å ha garanti for ei framtid i et drastisk mindre trygt arbeidsliv blant folk i millenniumsgenerasjonen. (Jfr. Los Angeles Times 02.01.2023).

 

Dette er ikke stedet for en utdypende beskrivelse av vår tids arbeiderklasse. Men som en allmenn tendens ser vi en proletarisering av fag og funksjoner som tidligere har blitt sett på som mellomlagsyrker. California-streiken er et slående eksempel på at høyere utdanning ikke lenger er et kriterium på at man ikke tilhører det moderne samfunnets arbeiderklasse. En svensk rapport ledet av den verdenskjente sosiologen Göran Therborn peker særlig på tre grupper som er utsatt for en form for proletarisering, nemlig sykepleiere, lærere og politiansatte. («Klass i Sverige», den faglige tenketanken Katalys, og boka «Kapitalet, överheten och alla vi andra», 2018). Dette er velkjente trekk som også har gitt seg utslag i økt streikelyst blant disse gruppene i norsk arbeidsliv. Definisjonen av at arbeiderklassen kun består av menn i hjelm er for lengst avleggs. Den nye arbeiderklassen er det store flertall som dels i kraft av sin stilling som underordnet på sin plass i et makthierarki, eller ved sin lønn eller ytelse, tilhører den arbeidende samfunnsklassen. Den omfatter også de aller fleste av folk som går på trygd eller stønad, er arbeidsledige eller er på arbeidsavklaringspenger (AAP).

 

Dette er det sosiale grunnlaget for det som en amerikansk forfatter kaller den nye klassekrigen, en «krig» som har avløst den kalde krigen etter mange tiår under et noenlunde stabilt klassekompromiss (Michael Lind: «The New Class War – Saving Democracy from the Metropolitain Elite», 2020). Denne «klassekrigen» faller også sammen med slutten på det nyliberalistiske hegemoniet som bygde sin ideologi på illusjonen om en harmonisk globaliseringa der alle skulle bli rike, bare man lot de rikeste bli enda rikere først. Denne melodien, ofte kalt «Trickle Down-teorien», høres sjelden nå, ettersom den gradvis har smuldret hen siden finanskrisa i 2008. Hele globaliseringsideen har blitt tømt for innhold på et blunk, formelt sett ved henvisning fra de styrende vestlige eliter til Russlands angrep på Ukraina. Men sannheten er at energipriskrisa som nå rammer hele Vesten startet lenge før president Putins startsignal for den folkerettsstridige okkupasjonen av nabolandet. Og energikrisa er bare det mest synlige utslag av ei krise i kapitalismen som har ulmet i lang tid, bygd på gjeldsbasert og meningsløst overkonsum, naturødeleggelse og en klimakatastrofe under oppseiling som dagens vekststyrte økonomiske modell ikke er i stand til å håndtere. Slikt blir det «klassekrig» av. Og slik oppstår det rom for nye klassebaserte arbeiderpartier.

 

Tall som teller – arbeiderklassen har oppdaga Rødt

Høyskolelektor Dag Inge Fjeld la rett etter valget i forfjor fram tall som bekreftet at Rødt var i ferd med å vinne innpass i nye velgergrupper. Til Aftenposten 10.10.2021 uttalte han: «Mange av Rødts velgere har resignert. De er oppgitt over hele systemet og konkurransen med EØS. Samtidig ser de luksusen som florerer og middelklassens heftige forbruk på Instagram.» Han la også til om Rødts velgere: «Mange er i fysisk krevende jobber, de er ufaglærte eller får lite betalt. Et større antall er også uføre. Rødt skiller seg ut ved at de har en overrepresentasjon blant arbeidsledige, blant uførepensjonister og ufaglærte».

 

En ny undersøkelse rett før jul, foretatt frivillig blant Rødts da passerte 14.000 medlemmer, viser interessante tegn på at Rødt bærer i seg det klassepartiet som Fjeld antydet, sosiologisk sett. Hele 15 % av medlemmene er på uføretrygd, knapt slått av pensjonistene (18 %), mens tre prosent er arbeidsledige. De som er i arbeid og grovt sett kan antas å være i arbeiderklasseyrker utgjør 31 % (faglært/ufaglært, tjenestemann eller funksjonær på lavt eller mellomnivå). Medlemsundersøkelsen ser også på lønnsnivået (før skatt): 73 % i Rødt tjener under kr. 700.000 i årsinntekt (ned til 200.000). For det norske samfunnet som helhet er andelen 64 % i denne inntektsgruppa, ifølge SSB 2021. I Rødt tjener 51 % mellom kr. 600.000 og 300.000 i året, mens denne gruppa i Norge utgjør 42 %. Begge tall indikerer at Rødt er overrepresentert i de lavere lønnssjikt.

 

Også antall fagorganiserte i Rødt ligger godt over tallene for det øvrige samfunnet. 68 % er medlemmer i fagforeninger, hvorav 39 % i LO og 3 % i YS, 10 % er i Unio og 8 % i Akademikerne. Det er en tredel som ikke er faglig organisert i Rødt, ifølge medlemsundersøkelsen. Det er få Rødt-medlemmer som oppgir at de er ledere i sitt arbeid (4 %), like mange kaller seg mellomledere, mens 10 % er team- /gruppeleder. Men hele 40 % har ikke ledelsesansvar, en andel som ville vært betydelig større hvis den store gruppa som ikke er i arbeid (38 %) hadde blitt utelatt fra denne grafen. Det er flere blant Rødts medlemmer som jobber i offentlig sektor (51 %) enn i privat sektor (44 %).

Blant mange svar jeg merker meg er de som er knytta til ideologi. På spørsmål om «det kapitalistiske samfunnet er grunnleggende udemokratisk» svarer 76 % at de er svært enig og 18 % at de er litt enig i påstanden. Kun 3 % er litt eller helt uenige i en slik påstand. 40 % er helt enige og 26 % litt enige i påstanden: «Jeg liker at Rødt er et revolusjonært parti», mens til sammen 20 % er svært eller litt uenige. Og 74 % er «svært enige» i påstanden: «Jeg liker at Rødt er et antikapitalistisk parti» (i tillegg til 19 % som er litt enige), mens bare 3 % en uenige i en slik målsetting. Slike tall må sikkert tas med noen klyper salt. Likevel gir det forhåpninger om spennende debatter i Rødt over hva medlemmene legger i hva det vil si å være et revolusjonært parti i vår tid, og hvor langt man er villig til å utvikle en antikapitalistisk politikk i ei nær framtid for Rødt.

 

Voksesmerter og parlamentarisk overvekt

I det nye internasjonale klimaet av klassekamp og økt fagforeningsbevissthet har Rødt de aller beste forutsetninger for å innta rollen som Norges nye arbeiderparti. Det gamle, altså det «kongelige norske» sosialdemokratiske Ap, har som alle nå ser gått skoene av seg. Det reiser spørsmålet om hva slags parti det raskt voksende Rødt skal bli, både hva angår ideologisk og politisk målsetting og sosial og klassemessig forankring. (Jeg er oppmerksom på at det er mange som ikke uten videre mener Rødt skal kalle seg det nye «arbeiderpartiet», fordi navnet er opptatt – eller til og med diskreditert. Det temaet lar jeg ligge til en annen gang).

 

Rødt har åpenbare voksesmerter med mer enn en tredobling av medlemmer på fem år. Ett uttrykk for det er medlemsundersøkelsen som viser at en tredel (32 %) av de spurte medlemmene ikke vet hvem som er leder i det lokale partilaget vedkommende tilhører. Og kun en femtedel (22 %) ser på seg sjøl som aktive medlemmer av Rødt. En kan anta at det er det mest aktive sjiktet som svarer på en slik undersøkelse, pluss at det blir opp til den enkelte å definere hva som er «aktivt medlem». Min erfaring er at det aktive sjikt i Rødt er langt mindre, et sted mellom fem og ti prosent, avhengig av hvor flinke lokallagene er til å holde møter, lage stands og studiegrupper eller sosiale tilstelninger. En gjennomgående utfordring i Rødt nær sagt over alt, er å få aktivisert flere medlemmer enn en liten kjerne rundt styret i lokallaget og gruppa i kommunestyret. Her er gode råd dyre.

Et fint lavterskeltilbud er etablert Rødt Arendal med en «Rød lunsj» på en kafe i byen hver fredag. Mellom 12 og 15 folk, og ikke bare medlemmer, dukker jevnlig opp på fredagskafeen. Der diskuteres det lokalpolitikk, aktuelle saker i bystyret eller ukas temaer fra Debatten i NRK. Et annet tilbud er en studiesirkel med svært ambisiøse historiske og marxistiske temaer som har hatt en god håndfull deltakere over lengre tid. Det må vel kalles et «høyterskeltilbud», men vitner om et partilag som vil spille på flere strenger. Arendal Rødt har også planer om å starte et faglig utvalg med utgangspunkt i flere framtredende faglige tillitsvalgte og et aktivt og progressivt LO i regionen. I andre og mindre byer hvor en har folk i bystyret, er ofte den faste aktiviteten knyttet til møter i bystyregruppa. Det gir en dagsorden som lett blir identisk med kommunestyrets sakskart. Med få folk som kan påta seg lederoppgaver i et partilag, sier det seg sjøl at det blir et begrenset antall møter med «utenomparlamentarisk» innhold.

 

En parallell til denne tyngdeforskyvninga fins i Rødt sentralt. For etter at stortingsgruppa vokste fra en til åtte folkevalgte, som igjen genererer flere titalls stillinger som rådgivere og sekretærer, flytter tyngdepunktet seg uvegerlig fra partikontoret til Stortinget. Dette skjer både ved hjelp av rikelig tildelte pengemidler som ikke kan disponeres fritt til partiaktivitet utenfor det parlamentariske feltet (selv om partiskatt far folkevalgte bidrar litt), og ved at noen av de beste menneskelige ressurser flyttes til Stortinget fra partiapparatet lokalt og sentralt. Etter langvarig og konsentrert innsats av «enmannspartiet» på Stortinget fram mot et brakvalg i 2021, ble Rødt medgangspartiet som allerede dagen etter valget fikk 1000 nye medlemmer. Og suksessen av åtte dyktige stortingsfolk som kjente sin besøkelsestid da strømpriskrise- og klassekamp-Norge slo inn i folks hverdag for fullt, kunne nærmest telles dag for dag i nye medlemmer. Dette har vært en helt riktig prioritering, men summen av dette fokuset og mange mindre byer og småsteder der ofte kommunestyrearbeidet tar alle krefter, blir en kraftig svekking av det organisatoriske arbeidet på mange steder der det i utgangspunktet er grunnlag for mye breiere aktivitet enn kun den rundt de folkevalgte.

 

Dette dilemmaet kan kun løses ved at organisasjonsarbeidet i hele partiet, fra partisekretær og organisasjonsutvalg sentralt via distriktsstyrene og ned til partilagene lokalt, gis en helt annen oppmerksomhet i Rødts helhetlige prioritering. Jeg vil nevne et eksempel på hvilken politisk slagside manglende grasrotstyrke medfører. I 2022 sto Rødt i stormen som raste mot alt og alle som var mot Nato. Et enormt mediepress ble pisket opp da Rødt påpekte at svensk og finsk Nato-medlemskap ikke ville bidra til økt sikkerhet i Norden, et standpunkt våre folk på Stortinget også sto på som eneste parti. Det ble laget et debatthefte om temaet krig og imperialisme i fjor sommer. Hadde Rødt hatt et velfungerende partiapparat, ville en samkjørt partiledelse sørget for at denne debatten, med felles forberedelser i et krevende tema, hadde blitt kjørt i samtlige partilag. Det ville ha gitt ledelsen bedre ryggdekning i spørsmål der ensrettinga nå er nærmest total, og hvor den antiimperialistiske profilen som er nedfelt i Rødts program kunne blitt styrket i de farlige og uforutsigbare tider vi lever i. Her etterlyser jeg også et spørsmål om Nato, så vel som EU/EØS i medlemsundersøkelsen. At dette også avdekker et svakt fungerende internasjonalt utvalg, får vi la ligge i denne sammenheng Det samme gjelder det kvinnepolitiske utvalget som har vært bortimot usynlig siden forrige landsmøte. Her er altså nok å ta fatt i for den som har sans for orden og organisasjon.

 

Kampen for å skape en sosialistisk fagbevegelse pågår nå

Rødt og dets forløpere RV og AKP har alltid kjempet for en fri og uavhengig fagbevegelse. Parolen ble formulert den gang sosialdemokratiet fortsatt hadde dype faglige røtter og styrte LO fra topp til bunn gjennom kontroll over et flertall av arbeidslivets klubber og fagforeninger. Denne livslinja mellom den faglige grasrota og Ap-ledelsen er nå brutt, og det eneste som er igjen av dette byggverket er den Ap-lojale LO-toppen og noen få forbund som stadig danser etter partiledelsens pipe. I året som gikk fikk vi en tydelig illustrasjon på hvordan denne lojaliteten fortsatt kan påføre fagbevegelsen selvskading, et fenomen som tiltar i styrke når Ap sitter i regjering. Under LO-kongressen i mai i fjor klarte LO-ledelsen ved manipulasjon gjennom de avgjørende komiteer å sabotere ethvert forslag til politisk kontroll over strømpriskrisa, stikk i strid med det LOs grunnplan med varierende styrke stilte krav om.

 

Under opptakten til Industriaksjonens markering med krav om å ta kontroll over vannkrafta 19. september i fjor, motarbeidet LO-toppen og enkelte forbund det som kunne blitt en stor og samlende aksjon mot myndighetenes handlingslammelse. Slik sørger de for at regjeringa skal gå fri fra kritikk mot det EU- og ACER-styrte kraftmarkedet fra den faglige grasrota. Den dypere forklaring på denne holdningen fra LO-ledelsen og dens mest medgjørlige støttespillere, er sjølsagt at de ideologisk sett støtter et systemlojalt sosialdemokrati hvis ledelse ikke har tenkt en antikapitalistisk tanke på mange tiår. De er tvert om bundet til masta om bord i statsminister Støres synkende skip, fast bestemt på å kjempe for EØS-avtalens uinnskrenkede kontroll over norsk vannkraft og for at det hellige kapitalistiske strømmarkedet skal forbli uforstyrret, uansett hvor spinnvilt det fungerer.

For store deler av den faglige grasrota blir denne lojaliteten stadig mer uforståelig. Levedyktig kraftforedlende industri ofres på markedets alter og familier kastes ut i fattigdom i et omfang som minner mer om 1923 enn 2023. Rødts alternativ er å oppheve det markedet som ble innført over produksjon og distribusjon av strøm for bare tre tiår siden. I sitt innhold er dette en kamp for fellesskapsløsninger som er stikk i strid med kapitalistisk logikk. Slik kan Rødt fronte en kamp for sosialisme innenfor et avgrenset, men svært avgjørende område for folkeflertallets levestandard. Vi må undergrave den nærmest altomfattende kapitalistiske kontrollen over økonomien og anskueliggjøre behovet for å bygge det nye sosialistiske arbeiderpartiet som er nødvendig for å skape det framtidige felleskapsbaserte samfunnet. Kraftkampen har vist hvor viktig det er at et parti med sterke røtter i fagbevegelsen leder an i opprøret. Jeg prøver ikke med dette å spre illusjoner om at kapitalismen kan reformeres inn i en sosialistisk samfunnsorden. En slik omveltning vil kreve skarpere lut. Men kampen om en sterkere sosialistisk bevissthet i fagbevegelsen må tas på de arenaer som åpnes for de store slag om makt og samfunnskontroll. Og den kampen starter her og nå.

 

Fagforbundet er bedre organisert enn Rødt!

Rødt har som nevnt voksesmerter. Og partiets ledelse har tilsynelatende ingen plan for å håndtere veksten i form av et organisasjonskart. Det resulterer i en spontan endring av lagsstrukturen, særlig i de større byene, der tendensen nå er å danne bydelslag når medlemstallet i en by nærmer seg tusen eller flere. I Bergen er f. eks et nytt bydelslag etablert rett før jul med nær 200 medlemmer, så vidt jeg skjønner utskilt fra et mye større lag i Bergen sentrum (som er det største av en håndfull bydelslag). I Trondheim har man startet en oppdeling i både noen få bydelslag, samt studentlag og et faglig lag. Men siste nytt derfra er at bydelslaget Østbyen som har fungert i seks år og har 180 betalende medlemmer, nå vil slå seg sammen med Sentrumslaget igjen fordi de ikke har kapasitet til å lede laget. Lagsledelsen faller på noen få folk, og mange som prøver seg har ikke tid eller erfaring til å sitte i styret. Dermed oppløses både laget i Østbyen og også studentlaget i universitetsbyen Trondheim for å slutte seg sammen med det store sentrumslaget med 350 medlemmer – som nå vil vokse til over 500. Det sier seg sjøl at sånne medlemstall i ett lag ikke svarer til en bærekraftig organisasjonsmodell.

Det nyoppretta faglige laget i Trondheim fungerer derimot bra, ifølge Rødt-veteran, bussjåfør og leder i Trondheim LO, John-Peder Denstad. «Det knytter arbeidet til viktige saker for arbeiderklassen og fagorganiserte. Her samles erfarne folk, både yngre og eldre. Det tapper ikke andre bydelslag for gode folk,» hevder han. «Vi må bygge partilag med klare oppgaver som folk identifiserer seg med. Det er en viktig forutsetning for å skape aktivisme», sier Denstad. Han er som offentlig ansatt sporveisarbeider medlem av Fagforbundet hvor Rødt står sterkt. Pålitelige kilder hevder at Rødt har åtte tillitsvalgte for klubber og fagforeninger i Trondheim og 13 i Trøndelag fylke. Cirka 30 prosent av trønderske Rødt-medlemmer som er tillitsvalgte innen LO-forbund er i Fagforbundet. Et grovt anslag tilsier at Rødt har 170 medlemmer i dette forbundet i Trøndelag.

Fagforbundet, LOs suverent største forbund med over 400.000 medlemmer og solid flertall med 77 prosent kvinner blant medlemmene, er det forbundet hvor Rødt har flest medlemmer. Blant de mange tillitsvalgte med verv på distriktsnivå er Stine Westrum som er leder i Fagforbundet Helse, Sosial og Velferd i Oslo. Fagforbundet har 10 prosent av sine medlemmer, 40.000, i Oslo. Fem av fagforeningene der er ledet av Rødt-damer. Westrum har ikke eksakte tall, men hvis hun grovt skal anslå hvor mange medlemmer Rødt har i Fagforbundet i Oslo, vil hun tippe pluss minus 1000. Og potensialet for å verve flere er stort, gitt at Rødt får 16-17 prosent på meningsmålinger om valgpreferanser i LO.

 

Fagforbundet er bedre organisert enn Rødt. Vi har kjente og uttalte retningslinjer når nye folk blir valgt som klubbledere eller hovedtillitsvalgte. Da er det første som står på dagsordenen sosialt treff med kolleger og opplæring i grunnkurs for tillitsvalgte, sier Stine Westrum.

Konstituert leder for Yrkesseksjon Samferdsel og Teknisk i Fagforbundet Agder, Jon Espen Syversten, er av samme oppfatning. Er det noe Fagforbundet har systematisert, er det opplæring av nyvalgte folk på klubb- og fagforeningsnivå. I kontorbygget der han jobber i Lillesand peker han nedover en korridor der det fins det er fem ansatte under en opplæringsansvarlig på et eget kompetansesenter. Når folk er blitt tillitsvalgte på et årsmøte, blir de automatisk tilbudt et fase 1-kurs som er tre dager ganger tre. Så fins det et fase 2-kurs som en kan ta seinere.

Men Syvertsen og Westrum er også enige om at tilstanden i Fagforbundet minner mye om Rødts. Det er et lite sjikt av tillitsvalgte som er aktive innen klubber og fagforeninger, mens den store hopen av medlemmer ikke er aktive. Westrum, som sitter i Rødts faglige utvalg sentralt, mener likevel at Rødt kan lære noe av Fagforbundets organisering:

På den faglige landskonferansen vi hadde i slutten av november i fjor kom det opp et forslag om å etablere faglige utvalg i alle partidistriktene allerede i løpet av vinteren. Det er nødvendig for å kunne følge opp det faglig-politiske arbeidet i partilagene, for det blir uoverkommelig hvis dette arbeidet skal ledes fra sentralt hold.

 

Erobre posisjoner for å omforme både fagbevegelsen og Rødt

Organisering er fattigfolks kapital, sa gode, gamle Karl Marx. Og organisasjon kan ikke kjøpes for penger, men må bygges og vedlikeholdes av hundrevis og tusener av hender og hoder. Rødt opplever en relativ velstand på Stortinget, men det betyr ikke at Rødt som parti blir brakt ut av «organisasjonsfattigdommen» ved andres hjelp. Vi må gjøre det sjøl!

For at Rødt skal gripe timen og skape et nytt sosialistiske arbeiderparti i Norge, har jeg slått til lyd for både å styrke det faglige arbeidet på alle nivåer og samtidig ha en gjennomgripende og langvarig oppbygging av Rødts partiorganisasjon. Dette er en todelt strategi, men også to sider av samme sak. Vi må lære av Fagforbundet, slik de tillitsvalgte anbefaler oss. Men vi har også mye å tilføre fagbevegelsen, og det blir en kilde til lærdom som bare vil bli viktigere for hver dag og måned som den nåværende krisa i kapitalismen utvikler seg. Fagbevegelsen trenger Rødts sosialisme og kapitalismekritiske ideologi. Og Rødt trenger fagrørslas organisasjonserfaring og kunnskap om «fattigmanns kapital».

 

Rødt er det foretrukne partiet for den organiserte delen den nye norske arbeiderklassen i dag. Vi har flust med medlemmer og vi har mange dyktige tillitsvalgte. Denne posisjonen må vi bruke til å kartlegge vårt omland, bygge våre nettverk rundt lokale klubber og fagforeninger, på distriktsnivå i de ulike fagforbund og rundt de regionale LO-ene som har vist seg som effektive sentre for å bygge opposisjon i fagbevegelsen. Vi må finne fram til de medlemmer som er i stand til å vinne posisjoner på årsmøter, ikke minst i Fagforbundet som sårt trenger en injeksjon av tillitsvalgte fra Rødt. Startpunktet for en slik offensiv vil være å etablere faglige utvalg i flest mulig partidistrikter. Neste etappe er å overbevise Rødts landsmøte til våren om at dette er den rette vei å gå. Mulighetene er store i denne misnøyens vinter vi befinner oss i.