Ukategorisert
av Peter M Johansen
Argentina har en årlig matvareproduksjon som kan brødfø over 300 millioner. Hver natt tråler over 100.000 sultne mennesker gjennom Buenos Aires på jakt etter matrester, forteller Jorge Smith.
Tapet for Argentinas feterte favoritter i fotball-VM var vanskelig å svelge for de for lyseblå, og det fins trolig ikke engang mager trøst i at Brasil slo ut England. Men for urovekkende mange argentinere er hverdagen atskillig vanskeligere å svelge. De har ikke mat. Fattigdomssulten har gått over i hunger blant de sju millionene som lever i ekstrem fattigdom, godt under den offisielle fattigdomsgrensa. Hver dag dør over 100 barn av undernæring.
«Hver natt går det 100.000 mennesker rundt om i Buenos Aires og leter etter mat i søpla, og kanskje er de flere,» forteller fagforeningslederen Jorge Smith til Klassekampen. Han deltar på Motkonferansen til Verdensbankens ABCDE-møte i Oslo. Smith kommer fra La Plata, byen der Evert Taubes Fritjof Andersson kom ridende inn fra pampasen med en bøling kyr. Siden begynnelsen av 1990-tallet har slakteriene stått som bleke knokler i solen; ingen hører lenger lyden av den kvasse slipinga av slakterknivene som skulle være en naturlig del av Argentinas enorme kjøttproduksjon.
Bompenger
Da byens skipsverft ved Río Santiago, som dovent glir ut i Río de la Plata, skulle under den økonomiske slakterkniven til president Carlos Menem og hans finansminister Domingo Cavallo i 1992, gikk arbeiderne til aksjon. De fikk hæren til å forlate verftet for å unngå sammenstøt som ville ha kostet liv. Siden har de drevet arbeidsplassen selv, den første som ikke er blitt privatisert, ifølge Smith. Det var 21. september 1992; det fortoner seg utrolig lenge siden. I dag er hovedveien mellom hovedstaden og den internasjonale hovedflyplassen hyret ut til tre forskjellige private selskaper som hver tar for seg av bompenger for hver veistrekning.
I 1992 var peronisten Eduardo Duhalde guvernør i provinsen Buenos Aires; i dag er han president for et land som ikke rikker seg ut av den økonomiske krisa. Duhalde ble satt inn for å dempe misnøyen og den eksplosive stemningen da landet byttet president på løpende bånd. Men Det internasjonale pengefondet (IMF) opererer med en nulltoleranse overfor populister som koster offentlige midler, og kapitalflukten har vært på hele 106 milliarder dollar etter opprøret i desember, vel tre firedeler av Argentinas enorme gjeld på 141 milliarder dollar.
Opprør
«Opprøret 18. og 19. desember gjorde Argetina kjent i verden på en helt annen måte enn Maradona,» sier Smith til Klassekampen. Opprøret førte til president Fernando de la Rúas fall 20. desember.
«Det var en reell folkelig oppstand, og politiet gikk til angrep for å hindre at de arbeidsløses bevegelse i La Matanzas sluttet seg til middelklassens kasserolledemonstrasjoner og tok over regjeringskvartalene og nasjonalforsamlinga.» Konfrontasjonen kostet tretti personer livet, og fikk de la Rúa til å forlate presidentpalasset Casa Rosada på Mai-plassen.
– Hva kan Duhalde egentlig gjøre for å bringe Argentina ut av krisa?
«Duhalde vil forsøke å splitte folket ved å invitere folk fra venstre og slippe dem til for å vinne dem over på regjeringas planer og oppta dem i systemet. Borgerskapet og eliten er delt i to. Den ene fløyen er medløpere for los yanquís. Det er finanssektoren som vil ha en fullstendig dollarisering av økonomien. Den andre er knyttet til europeiske interesser og gikk inn for å devaluere pesoen for å inviterer investorer.
Det fins med andre ord indre motsetninger, men fløyene står sammen mot folket, og de to gruppene er enige om å adlyde Det internasjonale pengefondet (IMF). Det vil bety en enda hardere undertrykking som igjen vil skjerpe konfrontasjonene under ytterligere nedskjæringer og innstramninger. De kommer til å sette inn hæren, ikke bare politiet som til nå,» mener Smith.
Forberedt
Den revolusjonære landsorganisasjonen Corriente Clasista Combativa (CCC), hvor Smith sitter i landsstyret, er forberedt på hva som er i vente. Det var ikke verken Attac eller «antiglobaliseringsbevegelsen» som hjemsøkte Argentina i desember.
Slagene har stått i provinsene mot nedskjæringer, manglende lønns- og pensjonsutbetalinger til offentlige ansatte i provinsene og privatiseringer og nedlegginger opp gjennom hele 1990-tallet under det IMF framholdt som en modell for markedsliberalisme.
«Sosialkontorene har gått tomme; mange står igjen uten noe. Skoler stenger, lærer mister jobbene. Nasjonalbanken har tatt over 12 millioner hektar dyrket mark fordi bøndene ikke har kunnet betale gjelda si. Derfor forsøker nordamerikanske banker nå ta over nasjonalbanken for å komme til jorda. Den sosiale og økonomiske krisa rammer alle sektorer i samfunnet. Selv halvparten av landets offiserer og underoffiserer lever i fattigdom. Det er født en nytt begrep, argentinazo («det argentinske opprøret»). Smith beskriver det som nær en klassisk revolusjonær situasjon, slik Lenin beskrev den: En herskende klasse som knapt er i stand til å styre, og en voksende folkelige bevissthet om egen styrke og manglende vilje til å la seg styre på den gamle måten. Financial Times er inne på det samme, i sin versjon 5. februar: «Nær på anarki».
Folk vender ryggen til de tradisjonelle partiene, med paroler som «Politiker, forsvinn!», og identifiserer seg med de nye, revolusjonære bevegelsene.
I La Matanzas har det lenge vært folkekomiteer som stilte seg i spissen for å blokkere veier. Regjeringa ble tvunget til å sende representanter til å forhandle direkte med folkekomiteene. Det er et eksempel på hvordan folk utøver sin direkte makt. CCC og Partido Comunista Revolucionario (PCR) og andre kommunistpartier arbeider for å fordype den revolusjonære prosessen med sikte på å danne en folkelig regjering, en Unidad Popular-regjering,» avslutter Smith.