Oppfordring og trøst
Av May Therese Vorland
Boktittel: Vi fattigfolk
Forfatter: Anna-Sabina Soggiu
Manifest Forlag, 124 s.
Utgitt 2023
Anmeldt av: May Therese Vorland, fra Nærbø og er frilanser.
På Tøyen i Oslo ligger K7, den beryktede og omdiskuterte kommunale blokka i Kolstadgata 7. Blokka som knyttes til knivstikking, skyting, rusproblemer og pågripelsen av Mullah Krekar. Der sosionom og forfatter Anna-Sabina Soggiu vokste opp, og hvor hun møter en gutt utenfor den gamle blokka si: «På tross av aldersforskjellen hadde vi felles erfaringer og referanser til hvordan en oppvekst kan oppleves på sånne steder». Dette besøket, eller møtet, virker å frembringe erindringer i forfatteren som får henne til å skrive Vi fattigfolk til denne gutten.
Resultatet blir en politisk og personlig fortelling om Soggius egen oppvekst i og ut av fattigdom, en hyllest til fattige som kjemper en kamp for tilværelsen – hver eneste dag. Og i forlengelse av det: En oppfordring til alle fattige, som fortsatt retter skam og skyld innover, heller å rette knyttneven utover mot systemene.
Om klassereisen, eller kampen for å komme seg bort
«Ikke skriv den boka om å ha kjempa seg fra Tøyen til bedre steder», advarer barndomskameraten da Soggiu skal ta fatt på dette prosjektet. Det skal hun ikke, skriver hun. Hun vil si til gutten på Tøyen at han og Tøyen er gode nok som de er! Likevel er det kampen om å komme seg bort som utfolder seg her, noe hun innrømmer underveis i boka. Etter å ha fortalt hvordan familien hennes i flere generasjoner har bodd på Grønland og Tøyen, kommer historien om løvetannbarnet som klarte seg ved å være skoleflink, som holdt kjeft om det som var vondt og vanskelig, jobba hardt, fikk seg fast jobb, doktorgradopphold ved eliteuniversitetet Yale, og klarte å kjøpe seg egen bolig i Oslo. Kanskje det er en uunngåelig dramaturgi, en annen historie ville sannsynligvis kjentes uærlig for forfatteren å fortelle.
Til tross for at Soggiu tar leseren gjennom sin egen historie, er hun påpasselig med å understreke urettferdigheten i disse mekanismene. For hva med de som ikke er skoleflinke? De som ikke mestrer utdanningssystemene, eller alle de andre systemene det forventes at alle skal mestre? Kritikken rettes mot mediene, politikere, beslutningstakere og velmenende kommuneansatte, som i ulik grad reproduserer holdninger om at fattigdom er et individuelt problem. Ikke minst hvordan synet på fattige og rasisme er uløselig knytta til hverandre:
I debatter om fattigdom kan man tidvis få inntrykk av at folk som har flytta til landet, er i ei slags evig takknemlighetsgjeld fordi de aller nådigst fikk lov til å komme. Går det dem ikke vel, så er det deres egen feil.
Som leser er jeg mest interessert i denne samfunnskritikken, og Soggius personlige historie fungerer som et springbrett for hovedargumentet: Det skal ikke være nødvendig å komme seg unna Tøyen (eller andre levekårsutsatte områder) for å leve trygge og verdige liv.
Henvendelse, språk og tone
I starten av boka bruker Soggiu tid på å forklare popkulturelle referanser gutten ikke kjenner, til glede for oss «voksne» som husker de eldre Olsenbanden-filmene og Tekst TV. Når hun videre beveger seg innpå mer komplekse temaer – som sosiologisk teori eller gentrifisering – stopper hun ikke opp og forklarer dem, men kutter sine tekstlige svinger med «dette må du google». Ja, dette er et grep, men henvendelsen kunne tillat seg å være mer åpen og fri, fremfor å henge seg opp i detaljer som forårsaker stakkato i teksten.
Utover kapitlene flyter det bedre, mest sannsynlig fordi forfatteren skriver seg bort fra henvendelsen. «Det er aldri for sent å få en lykkelig barndom», sies det, og er også tittelen på en bok om å se forsonende på en problematisk barndom. Soggiu skriver ikke nødvendigvis til akkurat denne gutten utenfor K7-blokka. Opplevelsen er snarere at hun skriver til seg selv, eller til alle oss som har levd, eller lever i fattigdom:
For til grunn for tanken om at vi ikke skal fortelle om hvordan det egentlig er – at vi har penger til ny vinterjakke, at pappa drikker for mye, at mamma bare ligger på sofaen med vondt i hele kroppen, at foreldra våre deler ut ørefiker eller knyttnever – så ligger det vel i at vi skammer oss?
Det er et «vi» her, en eksklusiv omsorg til «vi fattigfolk» som kanskje har brukt store deler av livet på å skamme oss over fattigdommen. Samtidig fungerer det som et kraftig spark til alle lesere som ikke tilhører dette «viet». De som intetanende sitter med inngrodde antagelser og myter om hvordan fattigfolk havner i sine miserable situasjoner. Og enda omsorgen ikke kan endre fortiden eller tingenes tilstand for dette «viet», er det en anerkjennelse i den språklige tonen som strekker seg bredere enn den ment for de som vokser opp på Tøyen i dag.
Trøst i en høy røst
Soggiu er også innom områdeløftet på Tøyen og gentrifisering av østkanten i Oslo. Hvordan Tøyen har blitt et attraktivt område for den pengesterke middelklassen å kjøpe boliger. Konsekvensene er enten fortrenging eller at det blir verre for de som allerede bor der. Tøyen er ikke bare Tøyen grunnet de som bor der, Tøyen var også Tøyen på grunn av de menneskene som av økonomiske grunner ikke kunne bo der lenger. Jeg skulle ønske at boka gikk dypere inn i denne tematikken, noe som kunne blitt løst av et større kildemateriale. Samtidig er det kanskje å ønske seg en annen bok. I stedet velger Soggiu å vie plass til mennesker fra Tøyen som har kjent konsekvensene på kroppen. Det kan gi sterkere retorisk slagkraft, og er det noe fattigdomsdebatten trenger, er det jo akkurat det. Fattigdom er et usexy politisk tema.
Stadig får vi høre høye røster fra Høyre, eller litt mer lavmælte forutinntattheter fra den generelle befolkningen, om hvordan det bare er å jobbe hardere for å komme seg ut av fattigdom. Denne boka oppleves som en deilig politisk knyttneve fordi stemmen til Soggiu er klar og høy fra den andre siden. Der det nesten ikke står noen. Og der står hun og hoier! Det har alltid irritert meg at folk tvinges til å brette ut sårbare detaljer om livet sitt for at samfunnet skal høre etter. Den samme irritasjonen melder seg her. Det skulle ikke være nødvendig å være så personlig for å være politisk. Likevel er det en trøst i fortellingen til Soggiu, at det fins mennesker der ute med sine ansikter og kropper som viser at du ikke er alene, det ikke er din skyld, og forresten: Fuck de rike!
I det avsluttende kapitlet kommer en klar oppfordring til gutten utenfor K7-blokka. Om tilfeldighetene skulle ha det til at han blir rasende av urettferdigheten: «Slutt å slåss med kompisene dine på byen. Slutt å ruse deg, banke kjæresten din, bli som faren din», skriver hun. Det er brutalt, og motsier omtrent alt hun har skrevet om individuelt ansvar for egen fattigdom. Men så ender det sirkulært med begynnelsen, hvor hun igjen skriver at gutten på Tøyen og Tøyen er gode nok som de er. Hovedbudskapet i boka er at fattigdomsproblemene endres ved politiske endringer, ikke ved at gutten skal endre seg selv.