Oppdrettsnæringa – et «blått taktskifte»?
Av Kari Celius
Sjømatnæringen har som ambisjon å doble verdiskapningen innen 2030, samtidig som den skal bli mer bærekraftig og skape arbeidsplasser langs kysten. Rammebetingelsene for det som kan bli en av de næringene vi skal leve av etter olja bør debatteres bredt, ikke bare langs kysten. Kysten og havet er vår felles eiendom, som vi er avhengig av for å ha gode liv.
Av Kari Celius, redaksjonsmedlem i Gnist
Laks er Norges nest største eksportnæring. Næringsmiddelindustrien, som er fastlands-Norges største industri, sysselsetter 50000 arbeidere. Mange av arbeidsplassene er direkte eller indirekte knytta til oppdrettsnæringa.
Sjømat Norge (landsforeningen for fiskeri- og havbruksnæringen) har som strategi om å doble verdiskapingen i sjømatnæringen inne 2030 – de kaller det «det blå taktskiftet». Det skal de gjøre samtidig som næringa skal bli mer bærekraftig og skape arbeidsplasser i lokalsamfunn langs kysten. Der høres ut som en utfordring.
Som oljevirksomheten og kraftprodusentene er oppdrettsnæringa avhengig av å høste av grunnrenta. Men oppdrettsnæringa får etablere seg på allmenningen uten å måtte betale for det de forbruker av areal og hav. De slipper å betale erstatning for villaksen som blir borte og andre natur- og miljøødeleggelser som er en følge av aktiviteter knytta til oppdrett.
Boka Den nye fisken kom i 2021. Boka forteller den spennende historien om hvordan laksenæringa ble til og hvordan den er blitt en stor økonomi. Den har vært en inspirasjon for denne artikkelen, men Istedenfor å skrive en bokmelding, ville jeg favne bredere enn boka, og ta med det de ikke har skrevet så mye om; sysselsetting, organisering og arbeidskonflikter, om politiske linjer og krav til næringa.
Historien om temminga av laksen
Simen Sætre og Kjetil Østli sitt arbeid startet med en artikkelserie om laksenæringen for fem år siden i Morgenbladet og i Harvest (nettmagasin om mennesker, miljø og natur). De ønsket å undersøke forskningens kår på området laks. De fant ut at den møtte motstand, i hvert fall hvis det ble publisert forskningsresultater eller hypoteser som ikke var positive for næringa. Mye av boka er brukt til å utdype påstandene om at næringa er ute etter å kontrollere forskningen og regelrett prøver å bringe forskere som er kritiske til taushet ved å stemple dem som «aktivister» eller enda verre, trekke forskningen deres i tvil som juks. Som ikke-fagperson er det vanskelig for meg å vurdere om de er selektive i sitt valg av kilder.
Boka er på mer enn 350 sider, og i tillegg kommer nesten 100 sider med informasjon om aktører i bransjen, referanser og kildehenvisninger. Det er forståelig at de har hatt behov for å vise at de kan dokumentere det de påstår. Det er vanskelig ikke å bli revet med at historien om hvordan laksen ble industri, og boka er underholdende og lett lest, selv om det som fortelles om er ganske dystert.
Det er kanskje godt kjent for andre, men det var nytt for meg at den norske oppdrettslaksen er en oppfinnelse. Det genetiske materialet til laksen som vi kjøper hos Rema eller Meny og har til hverdagsmiddag, kommer fra rogn som i lakseoppdrettets barndom på 70-tallet ble samlet inn i 40 norske elver og en svensk. Utviklingen foregikk ved seleksjon av den fisken som hadde de ønskete egenskapene, vokste fort og lot seg temme. Små oppdrettsanlegg langs kysten samarbeidet med forskerne og var laboratorier der ulik smolt ble testet ut.
Til å begynne med var oppdrett virkelig småskala, drevet av kystfolk som hadde bakgrunn fra husdyrhold eller fiske. For mange ble det lærdom kjøpt dyrt, og mange oppdrettere gikk konkurs på begynnelsen av nittitallet. Etter dem kom de som ville drive større og mer profesjonelt, og kjøpte opp konkursbo som hadde oppdrettskonsesjon. En av dem var Gustav Witzøe fra Frøya. Selv om navnet skulle tyde på noe annet, er altså hans rikdom av ny dato. Han er Norges sjette rikeste mann, og eier et av de store selskapene, SalMar.
Halvparten av all lakseproduksjon i Norge er samlet i fire selskaper: foruten SalMar er det Mowi, Lerøy og Cermaq. Disse er nå multinasjonale selskaper, som også har utenlandske eiere. Mowi het fram til 2015 Marine Harvest, bak står John Fredriksen. Norsk oppdrettskapital står også bak investeringer i Canada og på Island, for å nevne noen av stedene hvor villaksen er i ferd med å forsvinne.
Lakselus ble et problem tidlig i næringens barndom, både for oppdrettsnæringa selv og for villaksen. De tettbodde merdene gjorde at luse lett smittet fra fisk til fisk. Rømlingene førte med seg lusa opp i elvene og smittet villfisken. Boka skriver mye og spennende om alle metodene som er blitt brukt i forsøk på å bekjempe lakselus, fra ulik kjemisk behandling, via leppefisk til spyling med varmt vann. Ingen av metodene er effektive, og det er heller ikke god dyrevelferd. Importert soyaprotein brukes nå også i laksefor, en annen miljøfaktor som gjør at oppdrettslaks rykker oppover på listen over mat med et vesentlig CO2-avtrykk. Her er mye å ta tak i, og bransjen sliter med å framstå som bærekraftig.
Oppdrettsnæringa og fagbevegelsen
Tall på sysselsetting
I boka anslår de at det i 2021 er i underkant av 9000 personer som er sysselsatt i oppdrettsnæringa. Tall fra SSB (2017) oppgis å være 8000. Hvor mange som er hhv. fast ansatte og innleide er ikke kjent, heller ikke hvor stor andel av dem som er arbeidsinnvandrere.
I Stortingsmeldingen 2014-2015 (Meld. St. 16: Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett) står dette: «Den direkte sysselsettingen i verdikjede havbruk var i 2013 på 9 621 årsverk. Sysselsettingen fordeler seg på 4 317 årsverk innen slakteri, videreforedling og salg, 4 133 årsverk innen matfiskleddet, 691 årsverk tilknyttet settefiskleddet, 385 årsverk tilknyttet administrasjon og 105 årsverk tilknyttet stamfiskleddet. Sysselsettingen tilknyttet oppdrettsnæringen har vært økende over mange år, men har samtidig økt betydelig mindre enn produksjonen (min utheving).» Det siste er kanskje ikke unaturlig i en ny næring.
Oppsplittet organisering
Arbeiderne på oppdrettsanleggene er organisert i Fellesforbundet, der de har eget tariffområde Havbruk, mens de som jobber med slakting og bearbeiding av oppdrettsfisk er organisert i NNN under overenskomsten for Fiskeindustribedrifter. Denne oppsplittinga har en historisk forklaring ved at en tidligere overenskomst fra Norsk Skog- og landsarbeiderforbund den gangen oppdrett var en liten næring, senere ble inkludert i Fellesforbundet. Slakting og bearbeiding hører naturlig inn i NNN, siden slakting og bearbeiding av villfisk har vært knyttet til næringsmiddelindustrien siden starten. Produksjon av for og medisin til oppdrettsbruk er organisert i Industri Energi, de kommer fra det som var Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund før sammenslåing.
Tilfellet Sekkingstad og hvordan seier i retten ble snudd til tap
På Fri Fagbevegelse sine nettsider forteller Torgny Hasås hele historien om arbeidskonflikten på det Sekkingstad-eide lakseslakteriet Norse Production på Stord. I fire uker høsten 2017 streiket 70 polske arbeidere for å få tariffavtale. De hadde over en lengre periode og i skjul for arbeidsgiver meldt seg inn i NNN en for en, og krevde nå at det ble inngått tariffavtale.
I tiden forut for konflikten hadde NNN i flere år samlet dokumentasjon på at det foregikk sosial dumping i fiskeforedlingsbransjen, og krevde allmengjøring av Overenskomsten for fiskeindustribedrifter. Tariffnemda avgjorde i februar 2015 at minstelønna skulle være 162,85 kroner i timen for de som arbeider i fiskeindustrien. Det medførte en nær dobling av lønna for blant andre de polske arbeiderne.
I Norse Productions ble det praktisert en gjennomsnittsberegning av arbeidstiden som var ulovlig i henhold til arbeidsmiljøloven og det ble ikke betalt overtidstillegg. Tariffavtale og tillitsvalgte å forhandle med er en forutsetning for å kunne inngå en arbeidstidsordning basert på arbeid utover normal arbeidsuke.
Etter 34 dagers streik med stor støtte fra øvrig fagbevegelse vant de fram med kravet sitt. Men avtalen var knapt nok på plass før bedriften slo seg konkurs. NNN fikk skylden for å ha drevet Norse Production over styr med sitt krav om tilbakebetaling av manglende lønn og overtid til de ansatte fra tida før tariffavtalen. Men merdene var fulle av fisk, og seks dager etter konkursen var et nytt selskap, Sund Laksepakkeri, etablert. I juli 2018 hadde de tilsatt 70 personer, samt benyttet seg av vikarbyrå, men ingen av de NNN-organiserte fikk jobb. NNN mente at alle ansatte i Norse Production hadde fortrinnsrett til de nye jobbene, og gikk til sak mot Sund Laksepakkeri. Sommeren 2019 kom saken opp, og dommen slo fast at de fagorganiserte var blitt diskriminert. 45 polske arbeidere ble tilkjent til sammen 18,1 millioner i erstatning. Det er en høy sum av en omsetning, som de åtte månedene Sund Laks hadde produsert, var 33 millioner, men Sekkingstad hadde milliardomsetting og burde kunne gjøre opp for seg. Arbeiderne har fått dekket lønna si av lønnsgarantifondet, men erstatningen har de ikke sett noe til.
Slakteskipet Norwegian Gannet
Sekkingstad har imidlertid funnet seg et nytt satsingsområde. Istedenfor å slakte fisk på norsk jord og betale norsk lønn, har han investert i et slakteskip Norwegian Gannet og en fiskeforedlingsfabrikk i Hirtshals. Slakterskipet henter laks direkte fra merdene i Skottland og leverer fisken direkte til fabrikken. Det er norsk besetning på skipet, men i produksjonen jobber det østeuropeere.
Etter hvert har skipet i stor grad gått over til å hente fisk fra norske merder. Båten har fått dispensasjon fra den såkalte fiskekvalitetsforskriften fram til 2030, dette ble sikret av den forrige regjeringa. Forskriften sier at produksjonsfisk ikke skal sendes ut av Norge før den er enten filetert eller at skadet fiskekjøtt er skåret bort, og har til hensikt å hindre at fisk med dårlig kvalitet skal komme ut på markedet og medføre omdømmetap for norsk fisk. Den offisielle grunnen til at de har fått dispensasjon er at direkte transport med båt til «et sted nær markedet» gir et mindre miljøavtrykk enn transport med trailer fra et landbasert fiskeslakteri et sted på Vestlandet. Da ser man bort fra at sosial dumping foregår i produksjonen på båten, og at fabrikken i Hirtshals ikke har tariffavtale.
Hva mener fagbevegelsen om næring og rammevilkår
Jeg har undersøkt hva det to forbunda som organiserer arbeiderne innenfor næringa mener om oppdrett. NNN er i sin uttalelse om fiskeri og havbruk fra 2017 opptatt av at næringa må søke å løse miljøutfordringene den har, i samarbeid med lokale og nasjonale myndigheter. Deres viktigste krav er innførings av rullerende biomasse i oppdrettsanlegg, som vil bidra til en jevnere tilførsel av råstoff til industrien, og slik sikre helårlige arbeidsplasser og mer bearbeiding i Norge. De ønsker en arealavgift, som er utformet slik at den både bidrar til mer innovasjon og styrker lokalsamfunnene.
Fellesforbundet mener også at produksjonen ikke skal økes der det ikke er miljømessig forsvarlig. I sin klimaplan fra 2021 gjentar de nesten ordrett Sjømat Norge sitt produksjonsmål. De ønsker oppdrettsnæringa både lenger til ut til havs og opp på land. Men de er opptatt av at de «selvpålagte hindringer» ikke skal medføre at næringen søker sin utvikling i andre land. De har ingen konkrete krav til næringa. Det speiler kanskje at de to forbundene organiserer ulike deler av næringen som ikke har sammenfallende interesser.
Hva mener Rødt
Rødts arbeidsprogram har et eget kapittel om fiskeoppdrett. De ønsker beskatning av grunnrenta, men kravet i programmet er ikke særlig spissa. Det fastslås at: «Skatteordningen for oppdrettsnæringa imøtekommer hverken lokalsamfunn eller statens rett til inntekter.» Da Rødt kom på Stortinget foreslo de i sitt alternative statsbudsjett en dobling i produksjonsavgiften for laks og regnbueørret, fra 40 øre/kg til 80 øre/kg. De foreslo også tollavgift på soyamel som brukes i produksjon av for til oppdrettsfisk. I budsjettet lå også miljøtiltak for oppdrettsnæringa og økt bevilgning til mattilsynet for kontroll. (Budsjettet ble naturlig nok ikke vedtatt.)
Rødt var engasjert i Sekkingstad-saken, og har krevd at det oppsagte arbeiderne skal få erstatningen de har krav på i hht dommen. I kjølvannet av saken om Norwegian Gannets dispensasjon fremmet Rødt forslag om å innføre kvotetrekk for eksport av ubearbeidet fisk for å sikre at norsk fisk skaper norske arbeidsplasser. Dette forslaget ble fremmet for næringskomiteen i forrige stortingsperiode, men ble ikke vedtatt.
Grunnrente og skattepolitikk
De fleste tillatelsene til å drive oppdrett ble i sin tid gitt bort gratis. De som fikk tillatelse fikk anledning til å bruke en naturressurs, det de høster er grunnrente. Grunnrenta gir høy avkastning på kapitalen for oppdretterne, men de gir lite tilbake til det lokalmiljøet som har stilt naturressursene sine til disposisjon. Etter hvert som tillatelsene kunne kjøpes opp er lakseoppdrettere blitt blant landets rikeste.
Havbruksskatteutvalget kom i sine beregninger fram til det tallet som er nevnt i Rødts program, at grunnrenta utgjør om lag 20 milliarder pr år. I 2014 ble det satt i gang en utredning av hvordan oppdrettsnæringa skulle betale mer til felleskapet, skulle det være det være en avgift som ble beregnet etter areal eller produksjonsmengde, eller skulle det være en grunnrenteskatt? Høyreregjeringa mente faktisk også at bruk av naturressursene burde beskattes, og fikk støtte fra NHO. Det var flertall på Stortinget en eller annen form for skatt eller avgift, men for å kunne ha bedre grunnlag for å avgjøre hvilken som skulle velges, ble utredningen satt i gang. For å gjøre en lang historie litt kortere: ifølge forfatterne av «Den nye fisken» var det oppdrettsnæringens egen lobby, godt støttet av påvirkere fra First House, som sørget for at det som til slutt ble vedtatt var en liten produksjonsavgift, og ingen grunnrenteskatt.
For å ta et eksempel fra den norske kystvirkeligheten: i Hadsel kommune i Vesterålen har Nordlaks sin virksomhet. Med en omsetning på 3 milliarder kroner i 2019, er Nordlaks trolig Norges største familieeide oppdrettsselskap. Selskapet har 39 oppdrettsanlegg i 12 kommuner i Nordland og Sør-Troms. De har verdens største flyttbare havfarm, et 385 meter langt og 59 meter bredt oppdrettsanlegg, på utviklingstillatelse fra Fiskeridirektoratet. Den ligger i havet i Hadsel kommune, og skal kunne huse inntil 10 000 tonn laks. Pga problemer med lakselus og høy dødelighet i anlegget (opp mot en fjerdedel av fisken dør i merdene) vil ikke direktoratet gi selskapet lov til å gjøre om utviklingstillatelsene til ordinære konsesjoner.
Den største eieren i Nordlaks, Harald Inge Berg, er oppført med en formue på 12 milliarder kroner i 2019, det begynte med oppkjøp av et konkursbo for tretti år siden. Man skulle kanskje tro at noe av denne rikdommen tilflyter Hadsel kommune, men det gjør den ikke. Kommunen har dårlig økonomi. I budsjettbehandlinga i desember 2021 ble det foreslått at skoler, barnehager og legekontor skulle legges ned, at brannberedskapen ble redusert og gatelys skulle slås av for å spare kostnader.
Bør oppdrett må bli landbasert?
Oppdrettslaks som rømmer eller som smitter villaks med lus og andre sykdommer er et stort miljøproblem som må løses. Det umiddelbare svaret er at oppdrettsanleggene må på land med vannrensesystemer og muligheter for å ta vare rester av for. Det vil beskytte villaksen og havet, men hvordan «landbasert anlegg» løses er vel også viktigI 2019 var det 20 landbaserte anlegg i Norge og norsk kapital eller norske eierinteresser i ytterligere 10 anlegg i andre land (NorskFisk.no).
Her kommer tre eksempler fra virkeligheten:
Hydra – den flytende produksjonstanken
Nordlaks har flere innovative kort i ermet: I februar 2021 overtok de et selskap som het Hydra Salmon Company II AS. Selskapet hadde forut for overtakelsen fått tilsagn om fire utviklingstillatelser til utvikling av konseptet “produksjonstank”. Dette utviklingsprosjektet har Nordlaks nå overtatt, og jobber for å realisere produksjonstanken i tråd med tilsagnet som var gitt av Fiskeridirektoratet. Hydra er en flytende tank med diameter 78m med tett tak og faste vegger som går ned til 20 meter under havoverflaten. Maksimal tillatt biomasse: 3120 tonn. Rømningssikker er den helt klart, og det er muligheter for god fiskevelferd, siden de faste veggene beskytter mot bølger og uvær på en måte vanlige merder ikke gjør. (Fisk som skubbes mot hverandre i merdene når det er vind og bølger får sår og skader. Fisken blir redd og stressa, så oppdrett i værhardt klima med kaldt vann er ikke god dyrevelferd.)
Landbaserte oppdrettsfabrikker på steder uten kyst?
Den norske oppdrettslaksen er skapt i et laboratorium, og oppdrett har vært industri fra dag en. Hele produksjonsprosessen kan i prinsippet gjøres på ett sted, hvis oppdrett, slakting og bearbeiding samlokaliseres. Landbasert oppdrett baserer seg på såkalt RAS-teknologi, resirkulerende akvakultursystem. Det er i prinsippet det sammen som brukes i akvarium, der rensingen foregår med biofiltrering uten at store mengder vann skiftes ut. Det sparer ferskvann, samtidig som det er mulig å lage det habitatet som fisken trenger for å ha det bra. Det funker i akvariet, men for større oppdrettsanlegg er RAS ennå på prøvestadiet.
I Sverige er det under planlegging flere store landbasert oppdrettsanlegg uten kystkontakt, basert på norsk oppdrettskapital. Et anlegg i Sotenäs kommune er et samarbeid mellom norske Lighthouse Finance og den svenske kommunen. Anlegget skal etter planen stå klart i 2023. Målet er å produsere 260.000 tonn laks årlig. Nærhet til eksportmarkedene, samt å slippe transport på norske vinterveier, trekkes fram som fordelaktig med plasseringen, samt velvilje lokalt når det kan gi 50-80 arbeidsplasser. Ja, villaksen er i hvert fall trygg når produksjonen er på betryggende avstand fra hav og elver. Det er muligheter for gode helårsarbeidsplasser hvis fabrikken kan samle oppdrett, slakting og bearbeiding. Med en slik løsning vil lakseproduksjon bli likere produksjon av kylling.
Er det greit å bygge om holmer og skjær for å få næringa landbasert?
Gigante Salmon har sitt første landbaserte lakseoppdrettsanlegg under bygging på Lille Indre Rosøy i Rødøy kommune på Helgeland. Deres konsept er basert på et gjennomstrømmingssystem som det påstås at «kombinerer fordelene fra både konvensjonell og landbasert akvakultur» (fra nettsiden deres). De sier videre at «mer enn 50% av utslippene samles opp og kommer til nytte som gjødsel eller andre produkter i den sirkulære økonomien. Vannet som brukes i produksjonen hentes fra en dybde hvor det ikke lever lakselus, derfor unngår laksen i vårt anlegg påslag av parasitter og slipper å behandles for dette.»
Gigante Salmon Rødøy AS har tillatelse til å produsere 13731 MTB (maksimalt tillat biomasse, målt i tonn) på Lille Indre Rosøy. Byggingen av anlegget startet i september 2021, og produksjonsstart er planlagt i andre halvår 2023. Gigante Salmon er et opprinnelig familieeid selskap med lokal tilknytning, som har drevet med oppdrett siden 80-tallet. For å bruke mindre strøm og rense avløpsvannet mer enn opprinnelig planlagt, har selskapet nå i 2020 søkt om tillatelse til å etablere en steinfylling i sjøen utenfor Lille Indre Rosøy.
De samme eierinteressene står bak Gigante Havbruk, som vil bygge et landbasert oppdrettsanlegg på Feøya noen mil utenfor Bodø. Her er planen å sprenge ut store basseng på øya. Det er omstridt, for det er et stort synlig inngrep i naturen. De største bassengene på det planlagte oppdrettsanlegget er 250 meter lange.
Særlig berørt av den planlagte utbyggingen blir Fordypningsrommet i Fleinvær – et spesielt turistanlegg hvor folk kommer fra hele verden for finne fred og ro.
15. februar i år behandlet plankomiteen i Gildeskål kommune saken. Politikerne kunne enten avvise søknaden eller åpne for ei videre utredning før endelig avgjørelse blir tatt. De valgte det siste, men med knappest mulig flertall.
Her er det to næringsinteresser som står i motsetning til hverandre. Den ene vil varig endre på landskapet som den andre lever av. Avgjørelsen tas lokalt, og det fins ingen nasjonal strategi for hvor og hvordan landbasert oppdrett skal drives.
Tid for mer debatt?
Det kan tenkes at det har gått meg hus forbi, men jeg har ikke fått med meg noe høylytt debatt om oppdrett i Norge. I stor grad har nok debatten foregått i forskningsmiljøene og i bransjens egne organer. Rammebetingelsene for det som kan bli en av de næringene vi skal leve av etter olja bør debatteres bredt, ikke bare langs kysten og i lokalsamfunn som er avhengig av både oppdrett og bearbeiding av fisk. Kysten vår og havet er vår felles eiendom, som vi er avhengig av for å ha gode liv.
Fornuftige krav kan være sterkere regulering og sannsynligvis en nedskalering av produksjonen heller enn en økning, slik sjømatnæringen ser for seg. Kanskje næringen bør prioritere kvalitet og dyrevelferd framfor økt produksjon.
Det må på plass en grunnrenteskatt, og tydelige krav om færre fisk pr. kubikk i merdene. Bearbeiding av fisk produsert i Norge skal foregå i Norge og det skal betales norsk lønn.