Om røtter og å puste liv i den antirasistiske kampen
Av Yohan Shanmugaratnam
Yohan Shanmugaratnam:
Vi puster fortsatt
Oslo: Manifest, 2020, 123 sider
Av: Susanne Normann, stipendiat ved Senter for Utvikling og Miljø, Universitetet i Oslo
«Gjør hva dere vil med boka, resten er opp til dere», skriver Yohan Shanmugaratnam på baksiden av boka Vi puster fortsatt. Boka er skrevet i den umiddelbare tiden etter at George Floyd uttalte ordene I can’t breathe tjue ganger før henrettelsen av ham ble fullbyrdet av politiet i USA, og antirasistiske mobiliseringer deretter skjøt fart i mange deler av verden, også i Norge. Shanmugaratnam skriver om rasisme, og om røtter, og selv kaller han boka en tidskapsel. Shanmugaratnam, som kom flyttende fra Japan til Ås kommune utafor Oslo med sin familie da han var 6 år gammel, fornemmer at samfunnet er i endring: kanskje er oppvekstsvilkårene i 2020 blitt mer kvelende for generasjonen til barna hans. Det er også barna hans boka eksplisitt henvender seg til.
Gjennom en introduksjon og fem korte kapitler rår samfunnsgeografen Shanmugaratnam over den krevende øvelsen det er å dra leseren med på reiser frem og tilbake i tid; på å zoome inn på hans families intime, men likevel tydelig politiske, erfaringer, og ut på store geopolitiske problemstillinger og filleristende hendelser som innsnevrer eller utvider mulighetsrommene vi har, og som er i ferd med å gjøre det vanskeligere å puste for oss alle, men aller mest for noen. I tittelen «Vi puster fortsatt» er det derfor både optimisme og pessimisme; vi puster fortsatt, men hvor lenge gjør vi det egentlig?
Fra røtter til fremtiden: oppbygningen av boka
Før første kapittel kastes vi inn i Shanmugaratnam, hans partner og deres barns traumatiserende opplevelser den fredags ettermiddagen i sommervarmen i Oslo, 22. juli 2011. De hadde vært innom regjeringskvartalet da bomben sprenger rett bak dem. De overlever, de puster fortsatt. Husker dere noe av dette, spør Shanmugaratnam barna sine, men utfordrer samtidig mange av oss til å huske tilbake til hvor vi var. Husker vi fortsatt?
Første kapittel tar oss så med til de siste sekundene Floyd levde. Og til de siste sekundene i livene til en rekke folk som er blitt drept av rasisme. Men også til opplevelser Shanmugaratnam gikk gjennom med sine foreldre og bror i Norge da han var barn. Erfaringer som på helt utvetydig måte har rasistiske årsaker, og hvor familiemedlemmenes protester kunne ha gitt dem et helt annet utfall, det er millimetere som avgjør, man er sårbar.
Andre kapittel tar oss med på den tøffe, men også veldig vakre reisen hans familie har gjort. Fra studentopprør i Japan og tamilsk kamp på Sri Lanka, til opprør mot konservative familier som redder kjærligheten og sakte utvider besteforeldregenerasjonenes horisonter, til det plutselige møtet med Ås kommune, som skulle bli Shanmugaratnam og brorens oppvekstplass heretter. Shanmugaratnam trekker frem de gode, om enn litt klønete menneskene som kom ham i møtet der, og en oppvekst som på tross av annerledeshet ikke ble annerledesskap hvis jeg kan si det sånn, og fungerte på sitt skeive, men ikke alltid for vonde vis. Er det slike møter som er i ferd med å endre seg i et kaldere Norge? Eller handler det også om forskjellene mellom det å vokse opp på små steder sammenlignet med i storbyen Oslo? Shanmugaratnam viser til Fremskrittspartiets vekst og Carl Ivar Hagens falske Mustafa-brev, til den dagen bestevennen Eirik nesten drepes av den samme nazisten som år etterpå skulle henrette 15 år gamle Benjamin. Bak læreres hverdagshandlinger for å omfavne Shanmugaratnam, ulmer det rasisme.
Kapittel tre tar oss ut i verden igjen, til krig, imperialisme og kolonialistisk vold. Til Victor Jara, som ble drept under militærdiktaturet i Chile, til amerikanernes torturmetoder i irakiske fengsler, til tvillingtårnene på Manhattan, til britenes kyniske torturmetoder i forbindelse med Mau-Mau opprøret i Kenya. Kapittel fire tar oss med tilbake til regjeringsbygget i 2011. Shanmugaratnam viser at samtidig som rasisme har konkrete mål kan enkelte ganger tilfeldigheter avgjøre hvem som mister livet. Shanmugaratnams familie puster fortsatt, men deres venn og kollega Hanne ble fratatt denne muligheten den juli-ettermiddagen. Kapitlet tar oss videre med til Øyafestivalen i 2019. Karpe Diem spiller låta Her , «Puster du fortsatt? Puster du fortsatt?», men Shanmugaratnam blir avbrutt av meldinger om angrep i Bærum, som senere skulle gi vissheten om at Johanna hadde blitt henrettet av sin egen bror, mens hun satt i sin egen seng i Bærum. Hun hadde ukene i forkant forsøkt å si ifra om at hun var blitt redd ham på grunn av hans tiltagende rasistiske holdninger.
Kapittel fem peker mot fremtiden. Vi er slitne, skriver Shanmugaratnam, men samtidig skriver han om samhold, om vennskap, om klassekamp og antirasistisk kamp. Fortellergrepet å skrive til sine egne barn minner om Anne Bitsch sin «Brev til min ufødte datter», hvor det å skrive direkte til de kommende generasjonene lar forfatteren fjerne støy, spisse argumentet og tviholde på optimisme. For ingen far kan vel skrive til sine barn uten å la det være en fremtidstro igjen der. Samtidig leser og refererer Shanmugaratnam den antikolonialistiske forfatteren og psykiateren Frantz Fanon. Humanismen og letingen etter broer mellom folk som Fanon beholdt på tross av hans analyser av kolonialismens enorme brutalitet i Algerie, strømmer gjennom boka.
Fra ord til handling
I boka viser Shanmugaratnam både raushet med menneskenes forsøk på å få leve sine liv, samtidig som det går en rød linje gjennom boka om viktigheten av å stå opp mot urett og puste liv i hverandre selv i situasjoner der man taper på kort sikt. Øyeblikket der faren til Shanmugaratnam raser mot en rasistisk motivert sikkerhetskontroll på en flyplass og som åpenbart er en opplevelse som rystet hans sønn, til kameraten Eirik sin protest mot nazistene på Ås, til gitaristen Victor Jara, som synger Venceremos da militærdiktaturet i Chile kapper hendene av ham, blir stående som eksempler som blir viktige for fremtiden. Samtidig som Black Lives Matter protestene eller protestene etter drapet på Benjamin bekrefter overfor ungdommer at de ikke står helt alene, kan også de små handlinger være med på å holde oss oppe, som da Shanmugaratnam som ungdom lar en bekjent fra bygda uten penger få med seg en stor tusj fra bokhandelen han jobber i, i det Benjamin-protestene skjer i Oslo, slik at han kan skrive slagord på en plakat. Også her går det en linje til andre bøker i samtida. Jeg tenker både på Camara Lundestad Joof og Anne Bitsch sine bøker om betydningen disse tilsynelatende små handlingene kan ha, men også hvor tøffe de kan være å gjennomføre.
Som dere sikkert skjønner, anbefaler jeg boka! Den er et friskt pust, ulidelig trist og samtidig raus og morsom bok, som jeg tror kan være med på å motivere til handling. Det er befriende at Shanmugaratnam fokuserer på handling, og ikke bare samtale, eller dialog, som selvsagt er viktig, men noen ganger kan det virke som om handlingsrommet vårt reduseres til nettopp det. Her ser vi kanskje et uttrykk for noe Fanoniansk hos Shanmugaratnam. Fanon var opptatt av problemene som oppstår når de undertrykte søker anerkjennelse hos kolonistene. Kanskje derfor blir statue-debatten her til lands, slik jeg forstår Shanmugaratnam i boka, støyskapende. Man ender opp i en umulig dialog om det, i stedet for bare handling. Den første statuen jeg hørte om falle var nemlig Diego de Mazariegos- statuen i den sørøstlige mexicanske småbyen San Cristóbal de las Casas i 1992. Diego de Mazariegos ledet koloniseringen av denne delen av Mexico på 1500-tallet, og startet dermed massakrene og tvangsfordrivelsene av urfolk i denne delen av verden. Ingen trodde en kolonialistisk stat ville gå med på å fjerne statuen; man gjorde det selv, med de risikoer det åpenbart innebar. Etter frigjøringsbevegelsen Zapatistenes opprør i Mexico i 1994, ble det klart at rivningen av statuen hadde vært en opptakt.
Så er det sånn at alle bøker vil ha mangler, og ved å peke på dem risikerer man egentlig å be forfatteren om å skrive en annen bok i tillegg. I denne boka hentydes det, men utdypes for eksempel ikke, den strukturelle siden av rasisme som er knytta til produksjon og konsum av varer, og som gjør at de mer eller mindre fargerike klærne vi har på oss vi som bor her i Norge gjør at kroppene våre bærer med seg de nesten ulevelige historiene til blod-utbytta syersker i øst-asiatiske land, eller tvangsfordrivelser av bønder og urfolk fra rurale områder der bomull dyrkes frem. En annen side er når Shanmugaratnam viser til hvordan fagforeningenes uniform kan skape solidaritet og fellesskap på tvers. Men hva når ens kamp er en annen? Hva om fagforeningens uniformerte kamp for grønne jobber usynliggjør hvordan samiske reineiere uten uniform mister beiteland; eller når vi ikke snakker nevneverdig om råskapen i land i sør, der metallene som brukes i det grønne skiftet utvinnes? En siste spørrende kommentarer gjelder kvinnenes rolle i boka. Kvinnene i Shanmugaratnams familie presenteres som sterke, og kompromissløse overfor teoretisk dogmatisme. Farmor, skriver Shanmugaratnam, skjønte at Marx og Engels ikke var ingredienser på matbordet. Moren derimot, bruker Lenins hode som morter i matlagingen. Er nysgjerrig på om hele to sånne referanser i en relativt kort bok er gjort helt med vilje, eller om de er resultat av et syn på kjønn hos Shanmugaratnam som knytter menn til teori og kvinner til hjemmets dialektikk. Uansett – les boka, og organiser deg i den antirasistiske kampen!