Om bøndenes stilling
Av Ukjent forfatter
Det eksisterer en rekke gale oppfatninger om bøndenes stilling i Norge. De fleste går ut på at bøndene er en gruppe som «står utenfor resten av samfunnet», et eget avgrenset problem. Talsmennene for dette hevder derfor at bøndene slett ikke er utbyttet, de er mer å betrakte som en gruppes ny It er e på samfunnet, reaksjonære folk. To talsmenn for dette er sosialdemokratiet (f eks. Håkon Lie) og den reaksjonære Hovden-klikken,
Disse reaksjonære synspunktene er viktige å ta avstand fra, fordi arbeiderklassen ellers skyver fra seg en av sine viktigste forbundsfeller i kampen mot monopolkapitalen.
En annen, og like feilaktig måte å forklare bøndenes stilling på, står populistene for. De kaller bøndene for «arbeidsfolk» og setter alle sammen i samme bås, mer som en enhetlig gruppe enn som en del av befolkningen med svære motsetninger seg i mellom. De hevder at motsetningene mellom by og land er viktigst, og ikke mellom det arbeidende folket og monopolkapitalen. Derfor kommer de også opp i slike uføre som å satse på landbruksmonopolet for å sikre bøndenes interesser. Det måtte være omtrent som om proletariatet skulle bli kvitt utbyttinga ved å handle på samvirkelaget og låne i Landsbanken!
Deres tankegang med en strategi for folkets «frigjøring» ved å få statsbeskyttelse av såkalt sosialisme i utkantstrøk, bygger på at det er mulig å snakke monopolenes stat «til fornuft» slik at den støtter arbeidsfolk.
Den gir illusjoner om at landbruksorganisasjonene er småbøndenes organisasjoner.
Den gir illusjoner om staten og om at det er ikke-kapitalistiske monopoler i et kapitalistisk samfunn.
Vi vil hevde at i Norge, der monopolkapitalen råder, er det bare t o muligheter Enten er bøndene undertrykt og utbyttet av monopolkapitalen – eller så er de undertrykkere.
For oss står den første konklusjonen som riktig, og den knytter bøndenes kamp nært sammen med arbeiderklassens og hele det arbeidende folkets kamp får å styrte monopolkapitalens statsmakt. Da er det ikke rom hverken for ideen om isolering som populistene står for eller for Hovden-klikkens reaksjonære syn på bøndene.
Denne artikkel er ment som et bidrag til debatten om dette, for å slå fast noen viktige ting om bøndene i Norge.
Klassene på landsbygda
«Den som tror at bøndene utgjør en stor stand, tar betydelig feil. Ordet «standssympati» har ingensteds hjemme dersom det skal bety at gårdmann Lars Kristensen, føler forbitrelse over at gardmann Cyprian Kjeltringsr udtykker husmann Ole bak Åsen med kone og syv barn uten grunn opp med rote».
Henrik Wergeland
Populistene slår fast at det ikke er klasseskiller i jordbruket, en bonde er bonde. (Se f.eks. Norsk Populisme s.49, der det avvises at kulakkene i Russland var utbyttere, eller Sætra, s. 106). For å kunne føre en riktig politikk på landsbygda må marxist-leninistene avklare to viktige spørsmål som populistene stikker unna når de kaller alle «bønder», omtrent fra Kongsgården og Jarlsberg Hovedgård og ned til småbrukere for arbeidsfolk.
For det første: Hvilke klasser tilhører bøndene i Norge?
For det andre: Hvilke rolle spiller jordbrukets organisasjoner for omsetning og regulering (Landbruksmonopolene)? Er de småbrukernes beste våpen mot monopolkapitalen, eller er de nettopp monopolkapitalens redskap for å undertrykke folket på landsbygda?
For å forenkle tar vi her for oss bare jordbruket og ikke skogbruket. Talloppgavene er omtrentlige, fordi den norske klassestaten ikke tilrettelegger tall for klasseanalyse.
Vi mener at det i jordbruket fins folk som tilhører flere forskjellige klasser – på samme vis som industrien har sitt monopolborgerskap (inklusive toppen av arbeideraristokratiet), og samtidig et proletariat, så må også folket i jordbruket deles i forskjellige klasser.
Landarbeiderproletariater
Det eksisterer i Norge et landarbeiderproletariat, lønnsarbeidere i jordbruket. Tallet er vanskelig å angi eksakt, bl.a. fordi det er meget onnehjelp. Antakelig utgjør de 8–10 000 arbeidere + familiene (1970). Denne delen av proletariatet avtar raskt. Land arbeiderproletariatet er sterkt utbyttet, og har lav lønn, 18–23 000 (1970) for menn, 12–14 000 for kvinner. De står i samme situasjon som proletariatet, eier ingen produksjonsmidler og lever av å selge arbeidskraften sin.
Halvproletariatet
I Norge utgjør halvproletariatet en viktig del av folket på landsbygda. I jordbruket er det folk som må ta lønnsarbeid ved siden av bruket for å kunne klare seg. I 1949 tok 59 % av bøndene arbeid utenfor bruket, i 1969 var det 67 % som gjorde det. En del av disse arbeider i fiske eller skog uten å være lønnsarbeidere. Likevel kan vi slå fast at stadig større del av bøndene blir halvproletarer.
Halvproletariatet utgjør 70–80 000 personer + familiene. Av disse er ca. 2/3 helt avhengig av lønnsinntekten og driver bare jordasom bierverv.
Halvproletariatet er meget nært knyttet til proletariatet. De lever sammen med dem – som industriarbeidere, på bygg, i skogen eller som trålergaster. De sprer proletariatets ideer innover i småborgerskapet på landsbygda. Samtidig er de meget hardt undertrykt og avhengig av proletariatets kamp for bedre kår. Likevel må de skilles fra proletariater fordi de alltid har et småbruk å falle tilbake på, de er ikke som proletariatet fullstendig avhengig av hele klassens frigjøring på kort sikt.
Småborgerskapet
Småborgerskapet i jordbruket eier sine egne produksjonsmidler, de arbeider sjøl og har lite eller ingen hjelp på bruket. De utgjør 70-80 000 familier. Av disse er det ca. 1/4 som er småbønder utenfor jordbruk også, dvs. de har en sjark, arbeider i skogen etc. Småborgerskapet må deles i småbønder og mellombønder.
Småbøndene, som utgjør hoveddelen, er i ferd med å bli tvunget over i halvproletariatet eller proletariatet. Gjelden på brukene har økt fra 20 % til over 3 0% av brukets verdi etter krigen. Her er ikke småbøndene de som har hatt størst gjeldsprosent, men de har minst sjanse til å klare økningen. Overskuddet av driften blir akkurat nok eller for lite til å klare seg. Små-bøndene har vanligvis små bruk, og avkastningen gir derfor ofte negativforrentning av kapitalen.
Småbøndene er også spesielt truet av prispolitikken til landbruksmono-polet, både fordi de er svært utsatt selv ved ganske små prisendringer, og fordi landbruksmonopolet stadig gir dem dårligere forhold for å begunstige storbøndene. Innføringen av moms, kilometeravgiften og statens bevisstepolitikk for å støtte de store brukene rammer også småbøndene. Et tegn på at de er svært hardt undertrykt kan en finne ved å se på arbeidstida i jordbruket. Den har faktisk økt i tidsrommet fra 1915 til 1956!
Mellombøndene er også en del av småborgerskapet. Det som skiller dem fra småbøndene er at de foreløpig kan klare å holde et lite overskudd, de er ikke stadig truet av å måtte forlate gården. Også disse har blitt hardere presset av monopolkapitalen, men de lever i alle fall i håpet om å kunne oppnå en del av de støtteordninger staten gir for å gjøre mellomstore gårder større. De kan anskaffe en del utstyr p.g.a. overskuddet av driften. Også disse er arbeiderklassens allierte, men de er mer vaklende enn småbøndene, håper lenger på at meieriet skal kunne redde dem og at de skal få sjansen til å bli litt større. Dessuten er en rekke av mellombøndene tidligere stor-bønder etter norske forhold, de har tidligere drevet utbytting av husmenn og landarbeidere. Subjektivt kan derfor en god del av dem sette sin lit til at landbruksmonopolene skal kunne hjelpe dem.
Storbøndene
Storbøndene er en ganske liten gruppe i Norge, de utgjør noen få tusen. Dekan leve av arbeidet til ansatte gårdarbeidere i ganske stor utstrekning. De får overskudd slik at de kan legge opp kapital og drive utstrakt mekanisering. De ser mulighetene til å overta når småborgerskapet må gi opp gårds-driften. Statens støttepolitikk og landbruksmonopolets virksomhet tjener deres interesser i ganske stor grad. De er nært knyttet til Landbruksmono-polet og rekrutterer mange av sine folk inn som ledere der. De driver stor-produksjon, og en del av dem har inngått avtaler med kontraktsproduksjon direkte for foredling, f.eks. i kjøtt eller grønnsaker. Storbøndene oker i an-tall og deres produksjon vokser sterkt. De tilhører borgerskapet på lands-bygda.
Monopolborgerskapet
Monopolborgerskapet i jordbruket er meget lite. Det utgjøres av noen få monopolister på jord og skog, som driver storproduksjon og egen foredling. Men i hovedsak er det ikke i selve jordbruksproduksjonen, men i foredling og finansvesen at monopolborgerskapet sitter som ledere og kontrollerende klasse. De er ledere av omsetningsapparatet og bankene, i jordbruksorganisasjonene og i styrene for innkjøpslag. De utgjør folk fra flere av klassene ovenfor, spesielt storbønder og mellombøndene.
Deres økonomi er avhengig av at landbruksmonopolet går godt økonomisk, at det akkumulerer kapital og kan konkurrere. I tillegg kommer deler av monopolborgerskapet utenfor landbruket, i NKL, Stabburet, slakterier og matvarekjeder som forsøker å trenge seg inni jordbruket. Delvis gjør de det gjennom å binde bønder til fast produksjon direkte for dem. Men i all hovedsak er det staten og landbruksmonopoletsom står for en kollektiv utbytting av bøndene.
Hvem utbytter bøndene?
For det første: Landarbeiderproletariatet, halvproletariatet, små- og mellombøndene utbytter ingen sjøl, men de blir sjøl hardt utbyttet av monopolkapitalen, spesielt av staten og landbruksmonopolet. Storbøndene utbytter sine ansatte. Monopolborgerskapet utbytter de ansatte ved foredlingsindustrien, med de utbytter i tillegg også det arbeidende folket i jordbruket.
Derfor er det klasseskiller i jordbruket, ja monopolborgerskapet står til og med i et uforsonlig motsetningsforhold til det store flertallet av folket i jordbruket: proletariatet, halvproletariatet og småborgerskapet.
Det norske jordbruket er monopolkapitalistisk
Hva mener vi med dette? Vi mener at jordbruket, som alle andre deler av Norge, domineres av monopolenes jakt på maksimal profitt fra hele det arbeidende folket. Jordbruket tjener ikke bare som rekrutteringsbase for nye arbeidere til storindustrien, også i selve jordbruksproduksjonen gripermonopolkapitalen inn. Derimot kan en si at formene for utbytting er særegne for Norge. F.eks. er utbredelsen av direkte kontraktdrift der bonden bare eier gården mens monopolet eier maskiner, bestemmer avling etc. ikke dominerende i Norge. Men det betyr slett ikke at bøndene er frie. Gjennomlån, monopolsalg av driftsmidler og monopol kjøp av produkt kan bankene gripe direkte inn.
Hva vil det si at monopolkapitalen utbytter bøndene?
Det betyr rett og slett at forskjellige monopoler og staten tiltvinger seg endel av produksjonsresultatet i jordbruket. Vanligvis tar de av den delen som er utover eksistensminimum for småborgeren i jordbruket. Likevel tar de i Norge mer, til dels hele merproduktet, og til dels en del av det som absolutt trengs for å leve. Dette siste er sannsynligvis hovedgrunnen til at stadig flere blir tvunget til å forlate gårdsdriften, de blir halv- eller helproletarer.
I Norge er svært meget av foredlingen i jordbruket konsentrert i såkalte «samvirkeorganisasjoner», som i nært samarbeid med staten står for omsetning og kapitalfinansiering i jordbruket. Derfor er dette de to viktigste redskapene for å utbytte bøndene. De viktigste formene for utbytting er sannsynligvis priser og renter/avdrag fra landbruksmonopolene, og renter/avdrag og skatter fra statens side. Statens rolle blir her å representere alle monopoler overfor bøndene, det er felleskapitalisten som tar inn midler til statskassa.
Om landbruksmonopolet
Det vi her kaller landbruksmonopolet ble bygd opp i tida for siste verdenskrig, men brøt virkelig gjennom først etter krigen. Det er bygd opp under kontroll og støtte fra staten. Mange hevder at det hadde en positivfunksjon i starten fordi det tidligere var stort kaos og lave priser på jordbruksprodukter. Dette er en påstand som ikke skal diskuteres her. Omleggingen forte med seg at mulighetene for direkte monopolistisk kontroll med jordbruket måtte skje gjennom landbruksmonopolet. I tida etter 1945, og spesielt fra 1949 trer landbruksmonopolets og statens politikk overfor bøndene klart fram. Gjeldsbyrden oker voldsomt, renten oker, det blir relativt dyrere å kjøpe maskiner, og prisene på bøndenes produkter stiger langsomt. Samtidig blir foredlingsbedriftene sentralisert i raskt tempo, struktur-rasjonaliseringa av jordbruket og foredlinga er voldsom. Det gjenstår megetsom bør undersøkes av dette.
Landbruksmonopolet er nært knyttet til bøndenes «faglige» organisasjoner. Bondelaget og Bonde- og Småbrukarlaget. Dessuten med i toppen i Senterpartiet. Sambandet og innflytelsen mellom disse organisasjonene og landbruksmonopolet. Deres funksjon som politisk overbygging og som for-handlingsapparat overfor Staten trenger nærmere undersøkelse.
Det er en nær personallianse innenfor dette monopolborgerskapet, f. eks.er Bondelagets formann styremedlem i Bøndenes Bank, og formann i Norske Meieriers Salgssentral har tidligere vært ledende stortingsmann og tidligere representantskapsmedlem i Hydro.
Sammenslutningen av en egen klasse i toppen av landbruksmonopolet må undersøkes mer. Dessuten hvor stor sammenknytningen med resten av monopolborgerskapet er.
Landbruksmonopolets stilling i dag
Landbrukets økonomiske organisasjoner er monopoler:
Finansielt
Hovedpunktet her er Bøndenes Bank.
«Banken har siden starten (1945) vært drevet som en vanlig forretnings-bank»: «har som formål å ta hånd om jordbrukets og skogbrukets bankmessige forbindelse, og likeledes være et sentralinstitutt som i særlig grad skal betjene samvirkeforetak og sparebanker …» sier Årbok for landbrukets økonomiske organisasjoner.
Banken kontrollerer ca. 1/3 av sparebankene, nært knyttet til forsikring på landsbygda. Bøndenes Bank sikrer sin innflytelse gjennom foredlingsbedriftene, mens lånene direkte til bøndene er små. Der dominerer statsbanker og sparebanker for å dekke faste lån, mens driftslånene (som er helt avgjørende for hvordan bøndene kan drive) kontrolleres delvis gjennom avtale med forretningsbanker garantert av LM, og delvis direkte gjennomkjøp/slags kreditter.
I tillegg: 1) Andre forretningsbanker, ikl. Vestlandsbanken og Fellesbanken, Statsbankene og statsmonopol (f.eks. Statens Kornforretning) NKL's innflytelse. Disse utvider utbyttinga til flere kilder, og konkurrerer med landbruks-monopolet om å ha kontrollen i denne sektoren.
Når bøndene kommer i stadig større gjeld, og gjelden også blir mer knyt-tet til selve driften (maskiner, for etc.) så øker bankenes direkte kontroll ytterligere.
Monopol i foredling, salg og innkjøp
Landbruksmonopolets andel av omsetningen for de viktigste produktene (1968):
Melk: 99 %
Slakt: 65 %
Egg: 38 %, 6 5% av engrossalg.
Pelsdyr: 98 %
Ialt (utenom korn): 80 %
Salg av varer til bruk i jordbruket:
Handelsgjødsel: 63 %
Kraftfor: 61%
Såvarer: 65 %
Gjennom lovverket er landbruksmonopolet sikret en effektiv kontroll med det som er produsert i Norge, og står som helt dominerende kjøper overfor bøndene. Likeens står de, inntil et eventuelt EEC-medlemskap, som monopolister i salget videre til grossist og detaljist. Dessuten dekker Landbruksmonopolet en stor del av de innkjøpene bøndene må gjøre for å drive gården.
Landbruksmonopolene utbytter bøndene
Av tabellen nedenfor ser vi at prispolitikken har fort til at bøndene må betale stadig mer når de kjøper fra monopolet i forhold til det de får igjen når de selger til monopolet.
Prisforholdene i jordbruket. Utvikling av bytteforholdet, dvs. forholdet mellom pris på nødvendige pro-dukter til bruk i jordbruk og pris på jordbrukets produkter:
1949: 100
1971: 135.4
Kilde: Jordbrukets prisindeks.
Dette innebærer at produksjonen som må til for å betale en enhet av de nødvendige vareinnkjøp til bruket er steget med 34.5 %. Bøndene må kortsagt produsere vesentlig mer nå enn før for å kunne kjøpe traktorer etc.
I tillegg kommer at produksjonen nå krever vesentlig mer kapitalinnsats fordi mekaniseringen er kommet lenger. Samtidig står landbruksmonopolet sammen med staten i å fore en politikk som bremser på betalingen bøndene får, samtidig som folk må betalestadig mer for matvarer:
Se illustrasjon her: http://www.akp.no/ml-historie/pdf/rode_fane/1972/rf_1972_03_04_del1.pdf
Årsaken til dette er at landbruksmonopolet tar mer i «kostnader» for å foredle melken, samtidig lar staten subsidiene på melk bli mindre. På detteviset står Landbruksmonopolet også overfor forbrukerne som et monopol.
Den andre hovedformen for utbytting av bøndene fra Landbruksmonopolets side er renter på lån og kreditter av driften. Her spiller også andrebanker og staten en viktig rolle:
Gjeldsforholdene i jordbruket.
Gjeld i % av totalverdien på bruket
1946: 20 %
1968: 33 %
Kilde: Årbok for landbrukets økonomiske organisasjoner (LS) 1971.
Gjeldens fordeling:
Gjeld til statsbanker: 36 %
Forretnings/sparebanker: 39 %
Andre, privat gjeld: 25 %
Kilde: Årboka LS 1971.
Gjeld i kr: Rentenivået i bankene:
1950: 1 475 mill. kr. 1954: ca. 3.5 %
1970: 4 930 mill.kr. 1969: ca. 6.4 %
Kilde: Årboka LS 1971 Kilde: Statistisk Sentralbyrå
Omtrentlig endring i rentekostnadene, indeks: 1950 = 100
1970: ca. 615, dvs. rentebelastningen er omtrent 6-doblet!
Vi ser at gjelden øker, og at kostnadene øker ennå raskere p.g.a. den voldsomme rentestigningen.
Dette rammer småbønder hardest, fordi de har minst overskudd fra før av og vanskelig kan bære denne ekstra utbyttinga i tillegg til at prisene presser dem mer og mer. For dem betyr dette at banken, staten og landbruksmonopolet ikke bare tar merproduktet i produksjonen (overskuddet som kunne gått til å øke virksomheten), men de tar også deler av det som er nødvendig for å klare seg på gårdsbruket.
Landbruksmonopolet driver strukturrasjonalisering for monopolborgerskapet.
På alle områder ønsker monopolkapitalen å sentralisere produksjon og kapital, avvikle smådrift og flytte arbeidsplasser. Ved hjelp av monopoliseringen av foredlingsbedriftene og deres lånemuligheter har det vært mulig å sette inn økonomisk press overfor f.eks. småmeierier og små slakterier. Konkurransen har tvunget dem til å skaffe nye maskiner og utvide. Ved å ha kontroll med lånemarkedet har landbruksmonopolet kunnet tvinge gjennom samordning og sentralisering av foredlingen.
Fellesmeiereiet sier det f.eks. slik:
«Arbeidet med den utenbys rasjonalisering pågikk kontinuerlig fra 1947og brakte i løpet av forbausende kort tid store resultater. De nærmeste mottakerstasjoner ble nedlagt, og melken overført til Oslo, mens mottakerstasjonene i de ytre områdene ble sammensluttet til større enheter. Resultatet er en betydelig reduksjon av antall driftsplasser fra 125 i 1947 til 24 i 1970». (100 års-melding fra Fellesmeieriet)
Se illustrasjon her: http://www.akp.no/ml-historie/pdf/rode_fane/1972/rf_1972_03_04_del1.pdf
Samtidig gikk antallet melkeleverandører til meieriet ned fra 10.500 til 4.300.
Den samme politikken, med rasjonalisering som mål for virksomheten, gjelder alle organisasjonene innenfor Landbruksmonopolet. Det betyr at f.eks. strukturrasjonaliseringen drives intenst innenfor disse monopolbedriftene, med konsentrasjon av produksjonen etc.
Landbruksmonopolet splitter bøndene
All monopolpolitikk vil bekjempe småproduksjon. Staten ønsker f.eks. å rasere store deler av jordbruket, og bare la bruk over ca. 200 mål overleve. EEC har antydet ca. 400 mål som grense.
I Norge er det ca. 4 % av brukene som er over 200 mål, og ca. 0.4 % som er over 500 mål.
Landbruksmonopolene fører en parallell politikk til dette, fordi det maksimerer deres monopolprofitt.
De kan gjøre dette på forskjellige vis. F.eks. kan de sette større krav til kvalitet på melkeleveransene, presse på med tankhenting og lage hindringer for levering i spann. Da må alle skaffe gårdsvei for tankbil, egen lager tank og melkemaskin. Selvsagt er dette et meget større løft for et småbruk enn for en storbonde. I beste fall kan dette lånes/leies fra meieriet, men også da øker småbondens avhengighet fordi han øker gjelden sin.
De har likeens planlagt to prissystem for melk, der økt melkeproduksjon skulle få lavere pris. Dette ville forhindre at småbøndene reddet seg ved å produsere mer.
Et typisk eksempel på den reaksjonære politikken mot småbøndene er den såkalte «kostnadsbetingete avregning». Den går ut på at det koster mer for Landbruksmonopolet å hente varer hos småbønder enn hos storbønder. Derfor blir prisen lavere når en leverer i smått enn når en leverer i stort.
Prisvariasjonene kan være store. Forslaget for egg vil f.eks. bety at prisen pr. kg. oker med 66 øre pr. kg. hvis leveransen øker fra 250 kg. pr. år til15 000 kg. pr. år. Forslaget for slakt vil slå ut med 56 øre pr. kg. sau i forskjellig pris, og 16 øre pr. kg. gris. Samtidig drives det tiltakende direkte kontaktproduksjon det produsenten nærmest blir proletar.
Dette er bare eksempler på at det drives en politikk som mer og mer tilgodeser storbøndene, og som småbøndene må betale.
Hvilken klasse tjenerlandbruksmonopolet
«Omsetningssentralene er et vern for en del av det arbeidende folket, bønder og småbrukere, mot kapitalismens utbytting og avfolkning av landsbygda».
Universitetets marxistiske arbeidsgruppe (1971)
MAG hevder at landbruksmonopolet er bøndenes eget monopol, og at et angrep på det er å angripe bøndene. Til det kan vi kort svare at det avhenger absolutt av hvilken klasse monopolet tjener. Et angrep på LO-toppen er f.eks. ikke et angrep på arbeiderne, men på en del av monopolborgerskapet.
For å vurdere Landbruksmonopolet må vi stille en rekke spørsmål. Det mest naturlige er: har det forbedret bøndenes situasjon? Målt i direkte inntekt må vel svaret bli ja, men det er samtidig gjennomført en direkte rasering av norske bønder som nærmer seg utryddingen av en klasse.
Vi veit at proletariatet har kjøpt bil og TV under monopolkapitalens diktatur, og at proletaren samtidig er stadig mer utbyttet, monopolene tar stadig mer av arbeidet hans.
Det samme gjelder for bøndene. Stadig mer forsvinner til foredling og handel og banker. Derfor blir bøndene mer utbyttet fordi større del av produksjonen deres blir tilegnet monopolet. Derfor kan en ikke si: «bøndene har fått det bedre, derfor er Landbruksmonopolet deres organisasjon». Det ville være som å forklare klassekarakteren til f.eks. EEC ved å se på reallønnsutviklingen. Landbruksmonopolet kan sies en gang å ha overtatt en del industri- og handelsprofitter fra annen kapital, og, i den utstrekning dette har blitt fordelt videre til bøndene, kan en si at de har vunnet disse prosentene av monopolene.
Samtidig har det blitt nok et monopol å fø på, og bøndene måtte betale gildet ved også å se at Landbruksmonopolet skulle følge monopolkapitalens økonomiske politikk. Vi må derfor stille spørsmålet om hvilken klasses politikk Landbruksmonopolet fører.
Vi har sett at de i prispolitikken, når det gjelder renteutbyttingen og når det gjelder strukturrasjonalisering, fører presis samme politikk som et hvilket som helst annet monopol gjør. Likeens baserer de sin drift på å samle opp kapital, akkumulere. Samtidig skal vi se nedenfor at de samarbeider med staten i å tilrettelegge statens utplyndring av bøndene.
Landbruket og landbruksmonopolet kan ikke heves over klassekampen. Enten tjener de folkets interesser og bekjemper monopolkapitalen eller så deltar de i undertrykkingen av folket. Sjølsagt vil det være kamp mellom landbruksmonopolet og andre monopoler om hvem som skal ha kontrollen med bøndene – på samme vis som Den norske Creditbank og feks. Bergens Privatbank kjemper innbyrdes. Men det forhindrer ikke at vi kan slå fast at landbruksmonopolet fører en undertrykkingspolitikk mot bøndene, og at de slett ikke reiser noen brei bondebevegelse for å bekjempe det politiske systemet som gjør denne undertrykkinga mulig.
Et viktig spørsmål som er utelatt her er om det er viktige forskjeller på topp og bunn innenfor landbruksmonopolet. Antakeligvis har monopoletkontroll langt nedover til enkeltmeieriene, de dominerer hele apparatet.
Likeens gjenstår det å vurdere hva som er viktigst i utbyttingen avgjeld/renter og prispolitikk.
Staten og jordbruket
Statens offisielle politikk går ut på å øke bruksstørrelsen og samtidig skjære ned antallet bønder drastisk. F.eks. er målet for Østlandet å senke tallet på årsverk i jordbruket fra ca. 57 000 i 1965 til 22–32 000 i år 2000.Denne politikken går ut på aktivt å støtte storbøndene, mens resten av bøndene stadig blir hardere presset.
Metodene er flere: Det gis investeringsstøtte til storbøndene, og lån lettere til dem. Økte transportavgifter, kilometeravgiften rammer mest de minste og fjerntliggende brukene. Innføring av moms rammet bøndene sterkt, spesielt i form av merarbeid. Da arbeidet pr. bruk blir omtrent like stort så vil også dette ramme småbøndene mest. Innstramming av reglene for å ta ut til eget forbruk, og nedtrapping av statsbankenes rentelettelser på hus har også slått hardt til mot småbøndene.
De tilskudd som gis til jordbruket over statsbudsjettet er i hovedsak rettet inn for å nå disse mål. I tillegg kommer forbrukersubsidier på feks. melk, men de slår ut i lavere melkepris og ikke til fordel for bøndene.
Statens politikk i jordbruket bestemmes i hovedsak i landbruksavtalene, dvs. avtaler mellom toppene i Landbruksmonopolet og staten. Derfor er det et intimt samarbeid mellom staten og Landbruksmonopolet for å gjennomføre disse tiltakene. Dette gjelder det meste av utbetalingene fra støtteordninger til jordbruket, ordning av subsidieendringer for å endre bøndenes produksjon etc.
Statens politikk overfor bøndene og samarbeidet med Landbruksmonopolet trenger mere undersøkelser bl.a. for å finne flere utbyttingsformer.ER
Bøndene en revolusjonær kraft?
Hovedtyngden av bøndene er åpenbart det. Landarbeiderproletariatet, halvproletariatet på landsbygda, småbønder og mellombønder blir alle utsatt for en sterk utbytting fra monopolkapitalen. Derfor har de objektive interesser av at monopolkapitalen mister makta, og de kan bare klare det ved å stå sammen med proletariatet som utgjør den største og mest sammensveiste klassen som blir utbyttet. Disse delene av bøndene blir også stadig drevet over til proletariatet ved at statens politikk driver dem vekk fra gårdene.
Men ikke alle bønder eller alle i jordbruket har interesse av revolusjonen. Storbønder (som horer til borgerskapet) og monopolborgerskapet i Land-bruksmonopolets ledelse vil miste sin priviligerte økonomiske stilling hvis foredlingsindustrien blir statseie etter en sosialistisk revolusjon. De vil for godt miste mulighetene til å samle opp kapital, sentralisere produksjonen og ta inn store renteprofitter og prisprofitter fra resten av bøndene.
Det som skiller bøndene fra proletariatet er at de (i alle fall formelt) eier sine egne produksjonsmidler, driver sin egen produksjon, mens proletaren arbeider i monopolkapitalens bedrifter, og lever av den lønnen som kan oppnås der. Likeens skiller bøndene seg fra proletariatet ved at de må deles i et stort flertall som står proletariatet nær, og et mindretall som er mer vaklende. En del av bøndene vil ha illusjoner, forhåpninger om å kunne slå seg opp og overleve som velstående bønder og befri seg fra monopolkapitalen individuelt.
Arbeiderklassen må alliere seg med de undertrykte bøndene
Proletariatet er nødt til å alliere seg med alle undertrykte klasser. Uten en slik allianse vil det være umulig å gjennomføre sosialismen i Norge. Både fordi alle som virkelig har interesse av sosialismen må være med på å gripemakta, og fordi en ellers ikke vil være sterk nok til å nedkjempe monopolkapitalen. Kampen mot EEC har vel blant annet vist litt av hvert av de metodene monopolkapitalen vil bruke. Det er vel også umulig å tenke seg et sosialistisk Norge uten egen matproduksjon. Norge kan rett og slett ikke bli uavhengig uten at jordbruket utvikles og styrkes under ledelse av de revolusjonære delene av bøndene og proletariatet. Skal en sikre at politikken tjener de mest undertrykte bøndene så må det være dem og ikke storbøndene som skal bestemme politikken. De ideene som det reaksjonære sosialdemokratiet til en viss grad har greidd å spre i arbeiderklassen om at «det er dyrt å sørge for småbøndenes ideer», må ryddes bort gjennom politisk oppdragelse og overtaling. Bare slik kan en sikre en grundig sosialistisk oppbygging på landsbygda og hindre at undertrykkinga fortsetter i andre former.
Kampen mot medlemskap i EEC har vist at bøndene har kampvilje. Bøndene har gjennomført egne aksjoner for å sikre den nasjonale selvstendigheten. Men også tidligere har den undertrykte delen av bøndene vist seg som forbundsfeller til proletariatet. Husmennenes rolle i thranittbevegelsen som en meget militant faktor er vel kjent. Men allerede i de første gruvebyene, Kongsberg og Røros ble det gjennomført aksjoner der bønder og gruvearbeidere sto sammen (f.eks. i Kongsberg 1677 og 1690). Også den gang ble det forsøkt å spille bøndene ut mot arbeiderne, og spilt på at bøndene hadde en gård å falle tilbake på slik at de ikke var så militante i kravene som gruvearbeiderne. Kampene for å organisere landarbeiderproletariatet i mellomkrigstida var meget store, og likeens småbøndenes kamp mot tvangsauksjoner og gjeldskrise. Alt dette viser at bøndene (hoveddelen av dem) er revolusjonære, de må og vil kjempe mot monopolkapitalen. Spørsmålet er bare om kampen skal ledes på avveie av teorier om at de kan løsrive seg fra monopolkapitalen uavhengig av proletariatets kamp. Derfor er det viktig å arbeide blant bønder og spre revolusjonære ideer der.