Nyliberalismens mange ansikter – Bolsonaro og grasrotmotstand

Av Magnus Westbye

Nr 2 2019

Brasil har i løpet av de siste årene vært gjennom en politisk prosess prega både av høyreekstrem fremvekst og kriminalisering av meningsmotstandere, så vel som hard folkelig motstand og grasrotmobilisering. Det hele kulminerte i den nå så kjente og polariserende valgkampen i 2018, der president Bolsonaros fascistinspirerte tankegods vant frem. Hvordan kan det ha seg at han stakk av med seieren i et land der majoriteten av befolkninga i utgangspunktet ville stemme frem arbeiderpartiet? Og hvordan ser motstanden mot den nye presidenten ut? Det politiske landskapet i Brasil er omfattende og komplekst, men også et tydelig eksempel på hvordan det nyliberale prosjektet i ytterste konsekvens kan se ut.

Brasils president Jair Bolsonaro. Foto: Marcelo Camargo / Agência Brasil
Av Magnus Westbye,
leder for Rødt Oslo Studentlag og deltok høsten 2018 på solidaritets­brigade til Brasil med Latinamerikagruppene i Norge (LAG).

Kuppet mot Dilma

Året er 2014, og den populære arbeiderparti-presidenten Luiz Inacio «Lula» da Silva har funnet sin arvtager. 1. januar inntar dermed Dilma Rouseff presidentpalasset i Brasilia som landets nye leder. Etter en årrekke med landets arbeiderparti Partido dos Trabalhadores (PT) ved makta, skulle det derimot ikke gå lang tid før den nyvalgte presidenten møtte hard motstand. Kun to år etter hennes innsettelse gjennomførte landets konservative høyreside et statskupp; det nyliberale prosjektet hadde etter en årrekke i skyggen av PT igjen tatt makta.

På tross av at Rouseff kom fra arbeiderpartiet, kom store deler av kongressen fra høyrefløyen. En allianse bestående av hennes politiske meningsmotstandere, middelklassen og det enorme, høyrevridde mediehuset Globo, med internasjonal støtte i ryggen, hadde sett seg lei av arbeiderpartiets politikk. Samtidig hadde ikke Rouseff holdt valgløftene sine og derfor mistet store deler av sin sosiale base. Dette gjorde det lettere for alliansen å felle presidenten. Allerede her ble vi kjent med den kommende presidenten Jair Bolsonaro, i det han dediserte sin stemme for å avsette president Rousseff til tidligere oberst Ustra – mannen som var ansvarlig for å torturere henne under militærdiktaturet.

Når Rousseff forsvant ut, kom jurist og tidligere visepresident Michel Temer inn. Blant hans ministre kunne vi telle én kvinne, mens den store majoriteten av de gjenstående var høyt utdanna, hvite menn. Om lag en tredjedel av dem var innblanda i korrupsjonssaker. Det skulle ikke ta lang tid før også han møtte på store utfordringer. Kort tid etter innsettelsen kunne man lese meningsmålinger som viste en historisk lav oppslutning for den nye presidenten. Tidvis hadde under ti prosent av den brasilianske befolkninga tillitt til kuppmakernes fremste representant.

På grunn av den illegitime avsettelsen av Rouseff manglet den nye lederen legitimitet. Det ble dermed enda vanskeligere for høyresida å vinne frem med sine nyliberale argumenter. For ikke å miste grepet om makta, kunne de ikke tillate venstresidas reaksjoner eller oppslutning å vokse frem; å angripe venstresida ble en essensiell del av deres strategi. Under det mye omtalte presidentvalget i 2018 måtte derfor høyresida kriminalisere sine menings­motstandere og drive illegitim valgkamp for å sikre fortsettelsen av sitt politiske prosjekt.

Bolsonaros fremvekst – kuppmakerne tviholder på makta

Under valgkampen utpekte tidligere arbeiderpartipresident Lula seg tidlig som den soleklare lederen på meningsmålingene, og det så lenge ut som venstresida igjen skulle ta tilbake makta. Nettopp derfor var kriminaliseringa av den populære presidentkandidaten så viktig. Lula ble anklaget for korrupsjon og dømt uten tydelige bevis.

For å forstå fengslingas ringvirkninger er det viktig å vite hvor dominerende personfokuset er i den brasilianske politikken. Politikernes partitilhørighet er ikke like avgjørende som i Norge, og det samme gjelder velgernes lojalitet mot et gitt parti. Å hindre Lula fra å stille til valg var derfor en nødvendig og høyst effektiv metode for å lamme arbeiderpartiet. Med den tidligere presidenten ute av spill sank hans parti drastisk på meningsmålingene, mens den stadig mer populære Jair Bolsonaro seilte frem.

Bolsonaro hadde allerede lagt en årrekke med politiske verv bak seg da han ble fremmet som det nyliberale prosjektets nye representant. Likevel klarte han å utnytte den voksende politikerforakten til å relansere seg selv som en «ny» kandidat som ikke sto i forhold til den etablerte, korrupte politikken. Dermed kunne han legitimere sine militære bånd og sitt fascist-inspirerte tankegods ved å love et oppgjør med et tungrodd byråkrati og tillitsløse politikere. I stedet lanserte han enkle løsninger på store problemer – kriminalitet skulle løses med vold, og urfolk skulle ikke få stå i veien for økonomisk utvikling. Høyresidas politiske prosjekt hadde fått en ny leder og et nytt, radikalt ansikt.

Den udemokratiske arven fra kuppet i 2016 kom til uttrykk også under valgkampen, blant annet gjennom sosiale medier, som chattetjenesten WhatsApp, der det i stort omfang ble spredd falske nyheter for å bygge opp et fiendebilde av arbeiderpartiet, og gjennom krav om registrering av ny biometrisk informasjon for å være stemmeberettiga, noe som fratok 3,3 millioner mennesker muligheten til å stemme. Av dem kom 53 prosent fra nord- eller nord-østregionen der arbeiderpartiets kandidat Fernando Haddad hadde høyest oppslutning. Jair Bolsonaro, derimot, hadde her sin laveste oppslutning, noe som tydeliggjør motivasjonen for å innføre de nye kravene. Høyresidas udemokratiske tendenser hindra ikke bare folk fra å utøve sitt demokratiske mandat ved å indirekte frata dem stemmeretten, den brukte også illegitime metoder for å hindre folk fra å ta en avgjørelse basert på faktiske forhold. Dermed vant Bolsonaro til slutt valget, og senere, etter at jubelen fra både folk og militærpoliti hadde lagt seg, inntok han presidentpalasset i verdens femte største land.

Under valgkampen kom han med lovnader og hårreisende utsagn om hvordan Amasonas og urbefolkning skulle fjernes og fremma en nyliberal ideologi, vennlig innstilt til internasjonal kapital. Det nyliberale prosjektet han representerer har blitt pakket inn i en mannssjåvinistisk, xenofobisk og nedlatende retorikk.

Hans praktiske politikk er allikevel vanskelig å få oversikt over. Det har lenge vært knyttet stor spenning til om hans lovnader vil gjennomføres og hvorvidt holdningene vil manifestere seg i konkrete tiltak. Men noen tydelige eksempler har vi fått, som at landbruksdepartementet, en av de viktigste aktørene i brasiliansk politikk på grunn av sin kontroll over enorme landområder med agroindustri, har fått ansvar for fordeling av jord til folket. Altså har storgodseierne fått ansvar for jordreformen. I tillegg ble arbeidsdepartementet lagt ned umiddelbart etter hans innsettelse. Hans våpenpolitikk har også lenge vært et hett tema. For å ta et oppgjør med kriminalitet skal det nå bli lettere å få tak i våpen; ved å sette «hardt mot hardt» er han aktiv forkjemper for vold som løsning på en rekke problemer. Det hersker dermed liten tvil om hvilken klasse hans politikk kommer til gode.

Bolsonaros politiske prosjekt er basert på en nyliberal økonomi pakket inn i et fascistinspirert tankegods. Det kommer blant annet tydelig til uttrykk ved hans ønske om bruk av Amazonas; regnskogen skal åpnes opp for industri, og urbefolkninga som er der vil ikke være et hinder fordi de uansett er mindreverdige borgere. Hans mange utsagn om blant annet urfolk og kvinner er med rette blitt fordømt internasjonalt, så vel som i Brasil. Som tidligere militær, har han en sterk tilknytning til militæret og maler et bilde av militærdiktaturet (1964–1985) som en gyllen tid i Brasils historie. Dette er tydelige tegn på en stadig mer autoritær stat, som han virker villig til å ta i bruk for å få gjennom politikken sin. Dette er viktige saker, men kan også være med på å flytte fokuset vekk fra resten av hans politikk. Finansministeren har sin ideologi og skolering fra Chicago-skolen og kjører i høygir på nyliberalismens motorvei.

For ett år siden ble den svarte og skeive politikeren Marielle Franco fra Rio de Janeiro skutt og drept på vei fra et politisk møte. Det er fortsatt ikke oppklart hvem som drepte henne, men blant de fire mistenkte finner vi to fra militærpolitiet og to med tett tilknytning til Bolsonaro. I nyliberalismens reaksjon på den progressive bølgen brukes vold aktivt som et maktmiddel. Dermed har den brasilianske høyresidas politiske prosjekt nok en gang tatt en autoritær, udemokratisk form.

Motstanden

Blant dem som yter mest høylytt motstand, men som også rammes hardest av den brasilianske høyresida, finner vi De jordløses bevegelse, (MST) den største sosiale bevegelsen i Latin-Amerika. Etter grunnleggelsen i 1984 vokste de frem gjennom å sammenfatte flere kamper – for urbefolkningas og svartes rettigheter og for retten til å jord. Å være jordløs er deres sosiale tilstand, mens deres rolle som rurale arbeidere skaper klassetilhørigheten. Etter hvert som de meislet ut sin ideologi ble de en autonom, revolusjonær, marxistisk bevegelse, med jordreformen som mål. De vil ta tilbake jorda det brasilianske folk ble frarøvet under kolonitida, og som fortsatt eies av en liten elite. På veien mot det endelige målet om en progressiv jordreform har de blitt en sentral aktør både for det brasilianske sivilsamfunnet og for politikken ved at de jobber for delseiere og eksempelvis støtter Lula aktivt når alternativet er Bolsonaro, til tross for at de på visse områder er både helt og delvis uenig med arbeiderpartiets politikk. De har dermed blitt både en skyteskive og en inspirasjon, alt etter hvem man spør.

Bevegelsens struktur og dens grunnleggende prinsipper søker hele tiden mot maktspredning og kollektivisme. Eksempelvis skal det alltid være to representanter – en kvinne og en mann. Det skal alltid konsulteres med grasrota før beslutninger tas, avgjørelser skal komme gjennom konsensus og ikke votering og man kan kun bli sittende med et verv en gitt periode før man flyttes til en annen stilling. Alt dette er tiltak for å hindre konsentrasjonen av makt. En åpenbar ulempe er tiden det tar for en organisasjon av MST sitt omfang å ta avgjørelser på denne måten. Men man kan gjennom MST se hvordan det ­kontinuerlig jobbes med å holde kontakt med sin egen grasrot; det er bedre at det tar tid å bli hørt enn å ikke bli hørt i det hele tatt. Spesielt i den latinamerikanske konteksten som er preget av korrupsjon, er det viktig å søke strukturene som skaper en så transparent og flat organisasjon som mulig.

Ideologisk kamp i praksis

Når MST skal ta tilbake jord for å innlemme den i jordreformen, leter de etter områder som ikke oppfyller kravene grunnloven stiller til den, som ikke oppfyller sin sosiale funksjon. Det betyr at jord hvor det begås miljøkriminalitet, som ligger brakk eller hvor arbeidernes rettigheter ikke respekteres, kan okkuperes. Her begynner konstruksjonen av MSTs ideologi i praksis. Når familiene flytter inn på et ny-okkupert område fordeles jorda, og dyrking settes i gang så fort som mulig. Ofte står ønsket om kollektiv produksjon, der nærliggende familier dyrker jorda sammen, sentralt. Videre deles okkupasjonsleiren inn etter geografiske områder, og det avholdes møter både i de forskjellige basene, samt for områdenes representanter. Her legges grunnlaget for okkupasjonens struktur. Tidvis er det skoleringsmøter, som for eksempel kan handle om agroøkologi. Gjennom intern struktur og støtte fra andre MST-medlemmer opprettes prosedyrer for å håndtere saker som vold i hjemmet eller diskriminering innad.

Det er to sentrale utfordringer for MST når de jobber for den organiseringa av lokalsamfunnene de ønsker. For det første vil man i et grunnleggende kapitalistisk samfunn tidvis bli nødt til å spille på dets premisser. Hvis en bonde organisert gjennom MST kun kan selge varene sine til Nestlé, kan ikke MST hindre bonden i å gjøre det. For det andre er det en lang vei fra MST sentralt sine syn på for eksempel skeives rettigheter til landsbygda som ofte er preget av en sterk tilstedeværelse av kirken. Nøkkelen til å jobbe med disse utfordringene er å ha en bevissthet rundt egen situasjon og å jobbe systematisk. MST ønsker å endre samfunnet drastisk gjennom konkret arbeid, og det tar tid. Derfor er en god analyse avgjørende for å forstå sammenhengen mellom hvor man er, hvor man vil og hvordan forholdene for å komme dit ser ut. En organisasjon av MSTs omfang må ha både analysen, og ikke minst strukturene, for å opprettholde kontakta med en grasrot og få sin analyse ut til sine om lag 1,5 millioner medlemmer.

Når den radikale høyresida med Jair Bolsonaro vinner frem, truer det naturligvis MSTs visjoner. Kriminaliseringa av meningsmotstandere, som blant annet satte Lula i fengsel, rammer også familier og lokale ledere i MST. Allerede under valgnatta i 2018 ble en bosetningsleir i MST-regi satt fyr på, og det har blitt rapportert om vold og drap retta mot lederskikkelser i bevegelsen. Mye av hatet mot MST kommer av at de representerer så mange kamper på en gang. Hvis man er en skeiv, jordløs bonde med urfolksbakgrunn er man på en og samme tid en manifestasjon på tre radikale motpoler til Bolsonaros tankegods.

Represaliene fra Bolsonaro og den brasilianske stat er derfor harde. Men, som bonden Maria Ileuzimar Sobrine uttrykte det da vi besøkte henne i MST-bosetninga Chico Mendes, nordøst i Brasil, har hun ikke tenkt til å gi den opp:

Chico Mendes betyr frihet. Til å uttrykke meg og til å jobbe. Vi trengte arbeid, og de [MST] hjalp oss. Chico Mendes er noe veldig bra. Jeg har allerede vært her en god stund, men å etablere det vi har her har ikke vært lett. Vi har ofra mye, men jeg liker meg godt her. Fremtiden her kommer til å være veldig vanskelig, men vi skal kjempe. Vi har allerede vært her i fem år, i kampen, og vi skal kjempe videre.

Hvorfor vinner høyresidas analyse frem?

Hvordan kan det da ha seg at den høyreekstreme diskursen vinner frem, i et land med en så populær venstresidekandidat, hvor MST og andre bevegelser organiserer grasrota i stort omfang? Svaret er komplekst, men har en overordna, og høyst vellykka, strategi. Høyresida har i stor grad klart å skape et narrativ der kun deres løsninger passer inn.

Gjennom kriminalisering, korrupsjonsanklager og falske nyheter har det blitt bygd opp et fiendebilde, der spesielt arbeiderpartiet og MST blir ansett som korrupte, illojale eller i verstefall terrorister. I spørsmålet om hvorfor noen skulle stemme på Bolsonaro, var det derfor vel så viktig å unngå å stemme på arbeiderpartiet, som å stemme frem høyresida. Ved hjelp av det massive, høyrevridde mediehuset Globo har det nyliberale prosjektet oppnådd stor grad av hegemoni over diskursen, og dermed også kunnet skape et narrativ etter deres verdenssyn. Dette har vært en nødvendighet for at deres politikk skal få oppslutning. I deres narrativ er det kun deres løsninger som passer inn.

Det holder aldri utelukkende å skylde på høyresida. Arbeiderpartiet har utvilsomt også gjort sine feil. Men i den brasilianske konteksten er det viktig å se hvordan høyresidas grep aktivt hindrer venstresidas grasrot fra å organisere seg. MST og andre bevegelser og organisasjoner må hele tiden ta potensielt farlige valg ved å gå imot dagens regjering og dermed forsøke å bryte med høyresidas hegemoni. Allikevel fortsetter MST kampen ved å jobbe konkret for å skape et samfunn etter sine egne prinsipper fra bunnen av.