Bokomtaler

Nyliberalisme – eller klassisk liberalisme? 

Av

August Ågrimsønn Næss Tekrø

August Ågrimsønn Næss Tekrø er idéhistoriker og aktiv i Rødt.


Ola Innset:
Reinventing Liberalism – The Politics, Philosophy and Economics of Early Neoliberalism (1920-1947)
Springer, 2020, 207 s

Man kan anta at det var en varm aprildag i 1947, da en gruppe høyreliberale intellektuelle møttes for første gang i de sveitsiske alper for å ha en ti dager lang konferanse. Dets formål? Å etablere en organisasjon, Mont Pèlerin Society, et fristed hvor likesinnede kunne diskutere hva de anså som den riktige frihet. De ble kalt «en hær av krigere for frihet» av Friedrich Hayek, og vil til tider bruke «nyliberalisme» som en beskrivelse av filosofien de utviklet. Senere skulle mange av dem heller velge å kalle det «klassisk liberalisme» eller andre lignende beskrivelser. Men var liberalismen deres klassisk, eller var den ny? Og hva er i så fall ny-liberalisme?

Siden finanskrisen inntraff i 2008, kan man godt si at ordet «nyliberalisme» har blitt et slangord for kritikk av «alt venstresiden ikke liker». Men samtidig som dette ordet oftere ble brukt i det offentlige ordskiftet, eksploderte den akademiske forskningen på temaet. Selv om begrepet den i dag i dag fortsatt blir beskyldt for å være vagt og inneholde praktisk talt all sosioøkonomisk utvikling som «venstresiden» ikke liker, har akademikere stort sett jobbet i en helt annen retning. Dette har de gjort ved å gå tilbake og undersøke de selvutnevnte nyliberale, og ved å følge sporene derifra har man oppdaget et internasjonalt nettverk av nyliberale tenketanker som Mont Pèlerin Society, grupperingen som generelt blir ansett som det sentrale knutepunktet for nyliberalismen. I sin nye akademiske bok, Reinventing Liberalism – The Politics, Philosophy and Economics of Early Neoliberalism (1920-1947), gir den norske historikeren Ola Morris Innset en detaljert analyse av nyliberalismen og dens inngang til alle sfærer av samfunnet.

Innledningsvis gir Innset en kort oversikt over litteraturen om nyliberalisme, og skiller hans tilnærming fra både den marxistiske og den «politiske» tilnærmingen. Innsets metodikk er en ikke-normativ og rasjonell gjenoppbygging, som bygger på merkevaren for idéhistorie utviklet av Cambridge-skolen. Men han forklarer selv at han søker å innovere denne tilnærmingen, ved å bruke verktøyene i mikrohistorien i en nær studie av det første møtet i Mont Pèlerin Society. Innset skisserer sitt begrep om det «doble argumentet» som et grunnleggende element i tidlig nyliberalisme, og forklarer dermed innledningsvis at nyliberalismen var eksplisitt ny, siden det doble argumentet innebar angrep på begge de tilgjengelige liberalismene på dette tidspunktet: laissez-faire – som er et økonomisk system der transaksjoner mellom private parter mangler form av økonomisk intervensjonisme, slik som regulering og subsidier – og sosialliberalisme.

I et metodologisk øyemed kan det virke som en nokså enkel oppgave. Referatet fra det aller første møtet i Mont Pèlerin Society har blitt godt bevart, og mange av de som deltok skrev egne notater selv, som har blitt arkivert. Det er likevel ikke enkelt det Innset prøver seg på. Og selv om det er noen som vil argumentere for at Innset mistolker primærlitteraturen for å underbygge egen ideologisk overbevisning – og kanskje, ironisk nok, særlig tanketanken Civita – så kan man heller si at de velger å vranglese Innsets utgangspunkt. Innset viser tidlig at han håndterer denne problemstillingen i den første delen av boken, ved å knytte det aller første møtet i Mont Pèlerin Society til en mye lengre og større historisk sammenheng. De tre innledende kapitlene skisserer etableringen av det – som tidligere nevnt – Innset kaller det «doble argumentet». Det vil si de nyliberales samtidige holdning mot sosialisme og klassisk liberalisme.

For de av oss som ikke fulgte så godt med i historietimene, inneholder heldigvis boken detaljert kontekstualisering. Innset gir en gransking av den sosialistiske beregningskontroversen, inkludert både de tyske språkdebattene sentrert i Wien og de engelskspråklige debattene mellom Hayek og markedssosialistene. Han går grundig igjennom hver eneste registrerte deltager på seminaret – deriblant nordmannen Trygve J.B. Hoff. Innset henviser til argumentet om markeder som formidlere av modernitet fra de sosialistiske beregningsdebattene i Walter Lippmanns kollokvium fra 1938. Han følger oss igjennom de økonomiske problemene i Europa etter krigen. Innset følger de forskjellige tenkerne knyttet til det nyliberale prosjektet siden Lippmanns kollokvium gjennom krigsårene, der deres organisatoriske innsats ble kuet. Og Innset viser at nyliberale på det kontinentale Europa, som Röpke, Eucken, Rougier og De Jouvenel, balanserte forholdet til fascisme og nazisme på forskjellige måter. Han gir også en grundig demonstrasjon av demografien – kun hvite menn – og viser i tillegg deltagernes notater rundt dette.

Innset gir en grundig påminnelse om at sosialismen var relativt ny som en storstilt politisk praksis i de tidlige mellomkrigsårene, med det nyetablerte Sovjetunionen som det mest betydningsfulle. Men selv om Sovjetunionens oppblomstring skapte uro blant de liberale i Europa, var det likevel et par senere fremtredende økonomer som kanskje ble enda mer rystet av de sosialistiske eksperimentene som fant sted i umiddelbare nærhet. Dette var i all hovedsak de markedsorienterte liberale, som Ludwig von Mises. Da sosialistiske partier fikk flertall i flere byer, kanskje mest merkbart «Røde Wien», fremmet det frykten for at sosialistiske ideer kunne slå rot i hjertet av Europa, som ifølge Mises ville føre til avskaffelse av frihet og den frie økonomien slik vi kjente det. I forsvar av liberalismen, forsøkte Mises å demonstrere umuligheten av «sosialistisk beregning», heller ikke så ulikt nordmannen Trygve Jacob Broch Hoff.

Innset avslutter sin studie av det første møtet i Mont Pèlerin Society i 1947 med utdypninger om hva det vil si å se nyliberalismen som en teori om modernitet, og ikke bare et sett med politiske forslag. Bare når vi verdsetter hele sammenhengen med utviklingen av tidlig nyliberalisme, kan vi se dens dyptgående røtter, og hvordan det er en mye bredere filosofi enn det som ofte antas. Forestillingen om markeder som formidlere av modernitet underretter de fleste politiske prosjekter – og til og med sunn fornuft til en viss grad. Forfatteren undersøker sentrale nyliberale oppfatninger av totalitarisme, markedsmekanismer og stater, og presenterer en detaljert studie av diskusjonene under det første møtet i Mont Pelerin Society. Denne studien tilbyr et nytt perspektiv på ideene som har påvirket økonomi og politikk siden 1970-tallet, og appellerer spesielt til interesserte i moderne og politisk historie, politisk teori og økonomisk idéhistorie.

Reinventing Liberalism er fremfor alt god idéhistorie. Den gir en velskrevet, tilgjengelig og bevisst beretning om de tidlige nyliberale og deres kamp – som ikke bare var å bekjempe sosialismen, men også å frigjøre seg fra laissez-faire og dens noe løse bånd til fascisme, og den, i deres øyne, alt for statsvennlige liberalismen. Ved å gå dypt inn i kildemateriale og analysere denne intellektuelle kampen i detalj, greier Innset å vise at de nyliberale ikke er naive mennesker som kun tror på det økonomiske mennesket, noe de blir fremstilt som så ofte i den offentlige debatten. Innset viser at de derimot slet med å samkjøre det som er betingelsene for individuell frihet med statlige frie markeder. Innset viser at de nyliberale på denne måten får til å kjøre kiler, ikke bare mellom de klassiske liberale og seg selv, men også mellom individuell samfunnsfrihet og demokratisk beslutningstaking.

Som flere har påpekt, vil vi med Reinventing Liberalism endelig få en slutt på de uendelige debattene om hvorvidt nyliberalisme faktisk eksisterer eller ei. Ola Morris Innset viser tydelig at den eksisterer, og presenterer et klart og definitivt argument for hva nyliberalisme er. Denne boken er et «must» å lese for alle de som ønsker å ha en solid historisk forståelse av ideologien som rammer inn, og stadig synligere setter verden i fare.