«Nye NATO»: Ny vin på gamle flasker

Av Arnljot Ask

1999-05

Arnljot Ask er internasjonal sekretær i AKP


«Nye NATO» ble konfirmert på NATOs 50-års toppmøte i Washington 23.-24.april i år. Men det ble unnfanget og født allerede i begynnelsen av dette tiåret, i brytningstiden hvor «den gamle orden» brøt sammen.

Når vi ser hva denne skapningen har brakt inn i verden, allerede før det kom seg ut av barneskoa, varsler det ille om framtiden. Vår store utfordring er å finne ut hvordan vi skal være med på å gjøre livet kortest mulig for, og best forsvare oss mot, denne aggressoren.

Del av USAs globale strategi.

«Nye NATO» er modellert for å ivareta de vitale interessene til USA i Europa og tilstøtende områder i Sentral-Asia, Midt-Østen og Afrika for perioden etter at dens gamle rival, Sovjetunionen, klappa sammen. Atlanterhavspakten, som var plattformen for det NATO som ble stifta 4. april 1949, sprang ut av omringings-strategien av Sovjet, som ble etablert etter den 2. verdenskrigens slutt. Da Sovjet brøt sammen, var det behov for en videreutvikling av NATO, tilpassa de nye utfordringene.

Som Johan Galtung påpekte i et foredrag på en Antikrigskonferanse i Oslo 23. oktober 1999 (gjengitt i Klassekampen 30. oktober og 1. november), har USA, som verdensmakt, hatt lignende prosjekter gående i alle de tre geostrategiske «sentraene», Europa, Sørøst-Asia og Latin-Amerika, i 40-50 år. Grunnlaget for denne strategien om globalt hegemoni ble lagt allerede i 1942, da president Franklin D. Roosevelt ba forsvarsledelsen utarbeide en strategistudie, som ble lagt fram i det såkalte Joint Chief of Staff- dokumentet JCS-570/2 høsten 1943 (Galtungs artikkel). Denne strategien befesta seg seinere rundt NATO i 1949, forsvarspakten rundt fredstraktaten mellom USA og Japan i 1951 og Rio de Janeiro-systemet fra 1957. Og den står fortsatt ved lag, sjøl om Muren og Sovjetunionen falt. Forsvarssjefen som tok over etter Golfkrig – Colin Powell, John Shalikashvili, formulerte det presist som at USA var en «global nasjon med globale interesser». Dvs USA er også i Europa.

Basen Vest-Europa.

Sjøl i dag, med et ambisiøst europeisk storborgerskap i spissen for en Europa-Union, er det USA som svinger den maktpolitiske taktstokken i Europa – hele Europa. USA er også en europeisk økonomisk stormakt, om enn situasjonen er annerledes enn da Marshall-planen ble lansert for vel 52 år siden. Men USAs grep om Europa er mer labilt, etter at Vest-Europa ikke lengre i samme grad er avhengig av USA-paraplyen mot «vær og vind» fra Øst. Derfor «Nye NATO».

For å skjønne dagens tekst, kan det være nyttig å se på historia bak. Jeg vil derfor først bruke noen setninger på å rekapitulere framveksten av «Gamle NATO»:

Strategidokumentet fra JCS fra 1943 er allerede nevnt. I mars 1946 slo USAs trofaste våpendrager på denne siden av Atlanteren, Storbritannia, an tonen for den kalde krigen gjennom Winston Churchills såkalte «Jernteppe-tale» i Fulton, Missouri. Hovedaktøren slo til så det foreslo året etter. Først ved at daværende president Harry Truman lanserte doktrinen som bar hans navn i mars 1947. Budskapet var at den såkalte «frie verden» skulle forsvares mot den totalitære trussel. 5. juni samme år ble så Marshall-hjelpen til Vest-Europa lansert. Kanskje ikke så rart at Sovjet svarte med Kominform på en konferanse i Moskva i slutten av september 1947?

De nye militærpolitiske uttrykka for den kalde krigen begynte å ta form i 1948. Den britiske utenriksministeren, Andre Bevin, foreslo i januar å opprette et vesteuropeisk forsvarsfellesskap. I slutten av september ble forløperen til dagens Vestunion oppretta i Brussel. 11 juni ble den resolusjonen som ble retningsgivende for USA sine regionale og kollektive avtaler de nærmeste åra framover proklamert, den såkalte Vanderberg-resolusjonen. På grunnlag av den ble de forberedende NATO-drøftingene starta opp den 6. juli. De endte opp med stiftelsen av NATO i Washington 4. april 1949. Vestunion-prosjektet ble slusa inn i dette løpet. Norge m.fl. ble invitert inn i selskapet helt på tampen av prosessen, i mars 1949. Den gang, som nå, gikk det kvikt for seg, uten at det var lagt opp til noen grundig debatt i folket på forhånd.

Formelt var «Gamle NATO» en forsvarspolitisk pakt. «Grunnloven», Den Nordatlantiske Pakten, slo fast et «alle for en»-konsept om ett av medlemslandene skulle bli angrepet. Åpningen for angrepskrig, som etter hvert kom inn, lå i førsteslags-doktrinen i en trussel-situasjon. Men, så lenge terrorbalansen rådde, var jo heller ikke målet å ekspandere militært i Europa. Jalta- og Potsdam-avtaler sto ved lag helt fram til rundingen av 1990-tallet! Målet for USA var å sikre «basen Vest-Europa», både økonomisk, politisk og militært. Ikke bare mot Sovjet, men mot vesteuropeisk «separatisme». USA var den sterkeste europeiske militærmakta, med over 400 000 soldater fast stasjonert her, spredd på flere vesteuropeiske land, særkilt Vest- Tyskland. De hadde A-våpen-baser i flere land. Samtidig var økonomien åpen for amerikanske storselskaper og den amerikansk kulturen gjorde storinnrykk.

Utviklinga av EU, fra den spede start med økt frihandel og fram til dannelsen av Det indre marked i 1992, var ikke primært i motsetning til USA sine interesser og behov. Til tross for at de Gaulle’er og andre hadde ambisjoner på egne og Europas vegne. USA støtta opp om denne prosessen, som i hovedsak har det gitt USA-selskaper bedre betingelser for utbytting av vesteuropeiske arbeidere og nedbrytning av nasjonale stengsler mot virksomheten. ØMU-prosjektet er også bra for General Motors og Microsoft. Utfordringen ligger på det finanspolitiske planet, om Euroen skal ta fra Dollaren rollen som verdensvaluta. Dvs gjøre det vanskeligere for USA å holde på det amerikanske borgerskapets felles, nasjonale plattform for økonomisk dominans, representert ved en handlekraftig nasjonal økonomi sjøl om USA samtidig er verdens største debitornasjon. Dette har å gjøre med om Euroland forenes med en politisk og militær statsdannelse; et føderalt EU eller et EU dominert av den mektigste staten, Tyskland. Det er ikke temaet for denne artikkelen å drøfte utsiktene for en slik utvikling i sin fulle bredde. Men siden initiativene som tas for å skape en «EU-stat» også griper inn i «Nye NATO»-prosessen, vil jeg komme tilbake til dette i neste del av artikkelen.

Marsjen mot Øst

Sammenbruddet av Sovjet-imperiet skapte en ny situasjon både i Vest- og Øst-Europa. Det viktigste som skjedde i Vest var at Vest-Tyskland ble en normal stat. De fire signaturmaktenes overhøyhet over tysk militær- og sikkerhetspolitikk opphørte både i Forbundsrepublikken og i Folkerepublikken.

Forbundsrepublikkens ledere, med kansler Kohl i spissen, utnyttet resolutt maktvakumet og «vest-nostalgien» i DDR til å annektere hele staten. Den første egenrådige handlingen fra Tysklands side overfor USA skjedde i denne forbindelsen. Kohl gjorde en direkte «handel» med Gorbatsjov i Stavropol sommeren 1991, hvor prisen for overtakelsen av DDR sannsynligvis dreide seg om et tresiffra antall milliarder kroner. Det var ikke bare en viss navnelikhet som gjorde at Stavropol-avtalen ble omtalt som «Stavrapallo»-avtalen. Separatavtalen mellom Tyskland og Sovjetunionen i den lille italienske byen Rapallo ca 70 år tidligere, skapte også uro blant toneangivende vestmakter.

Denne samlinga og «normaliseringa» av Tyskland har skapt en ny sikkerhetspolitisk situasjon i Vest-Europa og gitt nye rammebetingelser for EU-prosjektet. Den utfordrer USAs faste grep, samtidig som den skjerper motsigelsene innad i EU.

Det er blitt argumentert med at bortfallet av Warszawapakten ville gjøre det vanskelig å opprettholde NATO. Det er riktig at det skapte et legitimeringsbehov for NATO. Men, hovedgrunnen til at NATO ble oppretta var USAs behov for å kontrollere Vest-Europa under terrorbalansen. Dette behovet er der fortsatt, slik at USA har ingen grunn for å droppe organisasjonen. Det som er et behov i tillegg i dag, er å ha et tjenlig redskap for å skaffe seg maktpolitisk dominans over Øst-Europa, og også videre utover i tilstøtende regioner, spesielt videre østover i den asiatiske delen av såkalte «eurasiatiske korridor» (fra Tyrkia over Kaukasus-Kaspihavområdet og de tidligere sentralasiatiske republikkene til Xinjiang og Tibet på Kinas vest- og sørvestgrense). Oppgava var derfor ikke å droppe NATO, men å omforme NATO i pakt med de nye behova. Og denne prosessen var allerede i full gang før Sovjet brøt fullstendig sammen. Utviklinga på nittitallet peker til nå i retning av et «deja-vu» med det som skjedde for 50 år siden; at «Nye NATO» sluker Vestunionen og EUs forsvarspolitiske søyle, som Vestunionen ble slusa inn i NATO i 1948-49. I alle fall er dette USAs strategi. Om Vest-Europas større egentyngde økonomisk, i forhold til for femti år siden, vil velte prosjektet gjenstår å se. Jeg tviler på det.

Kort resymé av «Nye NATOs» barndom

Allerede på Roma-toppmøtet i 1991 ble ni tidligere Warszawapakt-land invitert inn i Det Nordatlantiske Samarbeidsråd (NACC), et forum for samarbeid uten medvirkning i NATOs beslutningsprosesser.

USAs intensjon var å gå sakte fram i den videre, formelle inkluderingssprosessen. Men Tysklands behov for å knesette sin nye lederrolle i EU la et press på USA. Kohl nøyde seg ikke med Stavropol. Tyskland kjørte også solo for å raske på oppløsningen av Jugoslavia og utvide sin innflytelse i tradisjonelle tyske interessesfærer mot Balkan. En EU-utvidelse mot øst ble også satt på dagsorden. Dette pressa USA til å opprette Partnerskap for Fred (PfP) i 1994, hvor alle østeuropeiske land, inkludert Russland og tidligere sovjetrepublikker i Sentralasia (med unntak for Tajikistan) ble med. Dette var også begrensa til et løsere samtale- og konsultasjonsforum og ikke noen konkrete tilbud om NATO-medlemskap.

Men Tyskland, nå anført av en pågående forsvarssjef Volker Ruhe som stubb-bryter, pressa på med utspill både om EU-medlemskap og tilknytning til Vestunionen for tidligere Warszawapaktland. USA svarte med å instituere fastere samarbeidsformer innenfor NATO-systemet. Den siste uka i mai 1997 ble det først inngått en direkte avtale mellom NATO og Russland i Paris. Noen dager senere, 30. mai på Ministermøtet i NACC i Portugal, fulgte en tilsvarende separatavtale mellom NATO og Ukraina, samtidig som det ble vedtatt å opprette et fastere samarbeidsforum som en oppfølging av NACC. Denne skapningen, Det euroatlantiske partnerskapsrådet (EAPC), skal være det overordna rammeverket for politiske- og sikkerhetsrelaterte konsultasjoner og utvida samarbeid mellom NATO-medlemmene og andre europeiske og sentralasiatiske land. Det baserer sitt arbeid på faste, toårige arbeidsplaner. Både Russland og Ukraina er direkte med her. Også tidligere blokknøytrale land som Sverige, Finland, Sveits, Østerrike og Albania. Tilsammen dreier det seg om i alt 44 land (pr.høsten -99)

Prosessen med å ta inn nye land i sjølve NATO ble også nå satt igang. I mars 1999 kom de tre første inn, Ungarn, Tsjekkia og Polen, akkurat tidsnok til å bli med på angrepskrigen mot Jugoslavia!

NATO-toppmøtet i Washington sist april vedtok ikke bare nytt strategisk konsept for NATO. Det ble også gjort vedtak om det formelle forholdet mellom NATO og Vestunionen og en framtidig militær EU-søyle. NATO anerkjente at EU ønsker å skape seg «kapasitet for uavhengige aksjoner, slik at den (EU) kan ta beslutninger og anvende militær makt hvor alliansen som sådan (NATO) ikke er engasjert». Det ble også stadfesta at NATO var forberedt på «å definere og ta de nødvendige tiltak» for at EU lett skulle få tilgang til NATO-ressurser i slike sammenhenger. Disse vedtaka signaliserer at EU-landa har en viss eiendomsrett til NATO-midlene. På den andre siden at Vestunionen må betraktes som en del av NATO.

EU-toppmøtet i Køln noen måneder seinere vedtok at Vestunionen skulle inngå som integrert part i EU-systemet og stadfesta NATO-vedtaka om forholdet mellom NATO og EUs militære søyle.

Så når det gjelder det formelle, er det så langt enighet om NATOs – og dermed USAs- overhøyhet. Men, dermed ikke sagt at det gjelder for evigheten.

På det militærtekniske planet har innføringen av «out of area»-modellen også pågått siden starten på nittitallet. Det startet egentlig med brask og bram, gjennom Golfkrigen i 1991. Sjøl om angrepet ble presset gjennom som en FN-aksjon, var det en krig retta mot en av de såkalte «bandittstatene» som defineres som trøbbelmakere i NATOs nærområde. NATO fikk praktisk øvelse i en angrepskrig av den typen de repeterte 8 år seinere i Jugoslavia. Og EU/Vestunionen fikk et spark i baken for å bygge opp sin militære kapasitet. Norge deltok med personell i en angrepskrig, riktignok ratifisert av FN, for første gang siden Korea-krigen.

NATO-toppmøtet i Roma, seinere i 1991, utvikla modellen med fleksible utrykningsstyrker for å møte behovet for operasjoner som gikk ut over såkalte «Artikkel 5»-operasjoner (Artikkel 5 i NATO-pakten er den som slår fast at NATO bare skal gå til militær aksjon når NATO-området blir angrepet). Modellen for slike «brannkorps» ble gradvis utviklet utover nittitallet under vignetten «Combined Joint Task Forces» (CJTF). Både IFOR-styrkene i Bosnia og nå KFOR i Kosovo/a har vært praktisk trening for å videreutvikle dette konseptet.

Ved siden av den reint militærtekniske siden av CJTF, har den også hatt en uttalt politisk målsetting med å tilrettelegge for at Vestunion/EU-operasjoner skal innpasses under NATO-paraplyen. EU skal kunne «låne» enheter og utstyr som er tilpassa behovet.

Teknologiens tvang og kirurgisk krigføring

Golfkrigen og Jugoslaviakrigen demonstrerte USAs militærteknologiske overlegenhet på en dramatisk måte. Ikke slik at Tyskland eller Frankrike f.eks. ikke har kunnskap til å kunne lage avanserte våpen – og det gjør de også! Men kvantitet spiller over i kvalitet. USAs militære budsjett og arsenal ligger i en klasse for seg, som figuren nedenfor viser. Det gjør at de kan diktere en ny type krigføring, kirurgisk, som de andre bare må følge med på. Vi veit at den ikke er kirurgisk i den forstand at den bare rammer det som det siktes på. Men den sparer angriperen for menneskelige tap mot en motpart som ikke kan svare med samme mynt, som er svært viktig både psykologisk, politisk og økonomisk. Sjøl om det forbrukes enorme verdier på disse krigene, gjør kapitalismens iboende faenskap det til god butikk. For våpenindustrien som skal fornye arsenalene. For sjefsimperialisten som kan tvinge de andre til å betale for gildet, slik USA fikk Europa og Japan til å betale for Golfkrigen.

Det er også kapitalismens lov at den militærindustrielle sektoren i Vest-Europa etablerer samarbeid og fusjoner, for å stå i mot konkurransen fra gigantene «over there». Sjøl om seks EU-stater, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Spania, Italia og Sverige, har inngått samarbeid gjennom «European Aerospace and Defence Company (EADC), for å strømlinjeforme den europeiske fly- og våpenindustrien, vil EU fortsatt være juniorpartner på denne arenaen. Også om Norge og flere skulle velge Eurofighter framfor F-16. Av de 20 største militærindustrielle selskapene i den vestlige verden er 11 amerikanske. Og de tre i teten, Lochead Martin, Boeing/Mc Donnell Douglas og Raytheon/Hughes/Texas Instruments , alle amerikanske, har en samla omsetning som omtrent balanserer de 17 neste på lista. Summa sumarum er USA/NATOs militærteknologiske overlegenhet nok et tungt lodd i vektskåla når vi skal vurdere NATOs framtidsrolle på det europeiske kontinent.

Det nye konseptet

I debatten som har gått om det nye NATO-konseptet som ble vedtatt i Washington sist april, harselerer forsvarsminister Eldbjørg Løwer m.fl. over at motstanderne er alt for seint ute. Hvorfor skrike opp om dette nå, når omleggingen har skjedd over lang tid? I tillegg hevder hun at motstanderne er uredelige, fordi de ikke vurderer helheten i konseptet, bare trekker ut en del som de også angivelig fordreier.

Det er en kjennsgjerning at omleggingen har pågått hele dette tiåret, som artikkelen her også viser. Men det gjør jo ikke sluttresultatet bedre!

Og det må være fullt legitimt å rope varsko nå, om en ikke har gjort det før! Dessuten har flere ropt varsko helt fra starten av, men uten at det har lyktes å få i stand noen stor debatt. Omleggingen har jo skjedd i ly av en ideologisk offensiv for å befeste det nye fiendebildet. Det trusselbildet som tegnes i artiklene 20-24 i dokumentet har fått et visst gjennomslag i den brede opinionen. Etniske og religiøse konflikter og andre former for ustabilitet i områder som ligger utenfor NATO-land fryktes å slå inn over oss. Kjernefysiske- og andre masseødeleggelsesvåpen i henda på såkalte «bandittstater» slås fast som en annen trussel. Det har da også vært aksjonert fra NATO-hold, samla eller av enkeltmedlemmer, på slike grunnlag, både i Irak, Somalia, Jugoslavia, Rwanda, Sudan og Afghanistan. Saken er at skurk – helt -bildet blir snudd på hodet. Vel finnes det lokale skurker alle de stedene som ble nevnt her. Men går vi inn i konfliktene, finner vi i de fleste tilfellene at det er NATO-land eller andre imperialistmakter som har nørt opp om uro og er ute etter å mele sin egen kake. De militære intervensjonene har stort sett forverra situasjonen.

I artikkel 24 gis det følgende begrunnelse for at NATO kan måtte reagere utover det som hjemles i Artikkel 5 og 6 i Atlanterhavspakten:

…. «Alliansens sikkerhetsinteresser vil kunne bli berørt av andre risiki av en mer omfattende natur, inkludert terrorisme, sabotasje og organisert kriminalitet, og ved forstyrrelser i forsyningen av livsviktige ressurser«….(min utheving).

Altså har NATO rett til å gripe inn, hvor som helst, hvis noen av de som Vesten dag forsyner seg grådig av naturressursene til sier stopp!

Utenriksminister Knut Vollebæk bruker en annen taktikk når han skal forsvare det nye konseptet. For det første bruker han et språk som tilslører hva saken dreier seg om. Det er riktignok ikke hans oppfinnelser, men sinnrikt innarbeida nyord som hamres inn av «Nye NATO»s edsvorne apologeter.

Når det er snakk om å gripe inn i en konflikt/område på forhånd er det snakk om konfliktforebygging. Hvis konflikten er der og det er snakk om å rykke inn og «ordne opp», heter det krisehåndtering. I hans foredrag på Atlanterhavskomiteens seminar i Nobelinstituttet 3. september. i år, dagen etter at Nei til Nye NATO-oppropet var presentert, er dette sirlig gjennomført, i pakt med språkbruken i sjølve konseptet.

Men det som er verre enn denne nytalen, er at han bløffer om det som er sjølve kjernespørsmålet i NATO-utviklinga; «out of area»-doktrinen.

Vollebæk hevder frekt og freidig i foredraget at «det ikke er riktig at NATO har tillatt seg en rett til å gripe inn med militærmakt hvor Alliansen ser sikkerhetsproblemer som kan berøre medlemslandene».

Hans poeng er at «konseptet konsekvent viser til det euroatlantiske området når det er snakk om NATOs nye oppgaver». Og at det følgelig ikke har skjedd noen drastisk endring.. «Out of area»-fullmaktene gis i konseptets artikler 41, 43, 47 og 49. Men når det er spørsmål om hvor denne fullmakten skal brukes, må vi gå til artiklene 20-24 som beskriver trusselbildet. Her snakkes det ikke bare om det euroatlantiske området. I artikkel 20 inkluderes det også i klartekst «rundt det eurostrategiske området» og «i alliansens utkant». I artikkel 24 sies det i klartekst at «Imidlertid må også alliansens sikkerhetsinteresser ta den globale sammenhengen i betraktning», og viser seinere til avbrudd av livsviktige forsyninger, som nevnt tidligere. Mens Vollebæk hevder at «ingen allierte hat tatt til orde for en «globalisering»». Tror ikke utenriksministeren at folk kan lese innenat?

Hans forsøk på å bevise at NATO-konseptet også holder seg innenfor Folkerettens rammer, er like lite seriøst. I dette tilfellet har jo også praksisen vist oss fasiten: Jugoslavia-krigen.

Norge og «Nye NATO»

Det er bred partipolitisk enighet på Stortinget om «Nye NATO». Storting og regjering har allerede gitt landet et militærkonsept som gjør at vi kan gå i krig uten at landet er truet. Utenriksministeren kan sikkert få det til at dette heller ikke stemmer, ved å omdefinere hva som er en trussel mot Norge. Etter det nye NATO-konseptet, kan Norge anse seg truet dersom det blir lagt hindringer i veien for Statoils oljeutvinning i Kaspihavet? I det nevnte foredraget i Atlanterhavskomiteen hevder Vollebæk i klartekst at «et tradisjonelt invasjonsforsvar ikke er et tilstrekkelig svar på dagens sikkerhetspolitiske behov». Og dette rett etter at han har sitert fra Artikkel 24 om «avbrudd i livsviktige forsyninger»!

Vi står nå foran en omseggripende endring av det norske militærvesenet, i tråd med det nye NATO-konseptet.. Vi trenger en konkret militærpolitisk debatt, og organisatorisk mobilisering, for å møte tiltaka som kommer ovenfra. Til det trengs det både motanalyser mot det som blir lagt fram fra Regjering og Forsvarskomite og utvikling av aksjonsparoler, som sprenger rammene for denne artikkelen.

Men dette må også knytte an til en allmennpolitisk debatt om hva slags samfunn Norge skal være, for oss som bor her og for verden rundt oss. Fordi det Norge nå blir dratt inn i vil få både innenrikspolitiske og utenrikspolitiske følger, utover det reint militær- og sikkerhetspolitiske Fanen som Nei til Nye NATO-oppropet reiste må ikke legges ned. Den må viftes enda kraftigere framover.

Litteraturtips:

1) Johan Galtungs artikler i Klassekampen 30. oktober og 1. november

2) Det nye NATO-konseptet og andre NATO-dokumenter som du kan finne på Atlanterhavskomiteens hjemmeside.(www.atlanterhavskomiteen.no)

3) Knut Vollebæks foredrag i Atlanterhavskomiteen 3. September 1999, som du også finner på samme side.

4) AKPs freds- og antikrigsprogram, som du finner på www.akp.no eller kan få fra AKP-kontoret