Ny vår for den baskiske frigjøringsbevegelsen

Av

Nr 3 2013


Jenny Dahl Bakken er fra Oslo, og er antirasistisk ansvarlig i Rød Ungdoms sentralstyre.

«Hvis du er ung, baskisk og kjemper for noe, kan du bli arrestert.» 17 år gamle Nadia Perez Hidalgo er feminist, ungdomsaktivist og medlem av den venstreradikale ungdomsorganisasjonen Ernai. Organisasjonen jobber for sosialisme, feminisme og uavhengighet fra Spania. Den er ikke forbudt – foreløpig. Men det kan skje. Gang på gang har det skjedd, hver gang de har organisert seg har myndighetene stemplet dem som terrorister. Folk har ikke turt å fortsette å engasjere seg. Ungdommer har blitt fengslet og innesperret langt fra familie og venner. 16. april ble en arrestordre utstedt på åtte unge mennesker fra Donostia som var med i ungdomsorganisasjonen Segi. Den yngste er 25, den eldste 31. De har allerede blitt dømt for å «være medlem av en terrororganisasjon». De eneste bevisene påtalemyndigheten har i saken er t-skjorter, klistremerker, plakater og cd-er. De åtte unge arresteres for sitt politiske arbeid. Flere av dem oppgir å ha blitt torturert i fengsel og tvunget til å skrive under på en erklæring om at de var terrorister. Spanske terrorlover er blant de strengeste i Europa. Senest i fjor krevde menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg at Spania opphevet sin utvidede anti-terrorlov fra 1975 som lar Spania holde «terrorister» fengslet på livstid.

Det er stille, bare lyden av barneføtter som treffer en ball og fjern krangling kan høres i den lille byen Ordizia. Sola skinner på åsene rundt byen. Det er ingenting som tilsier at dette området for bare noen tiår siden var åsted for en av Europas mest intense frigjøringskamper. Nå er våpnene lagt ned, men sporene etter kamper mellom ETA og myndigheter gjennomsyrer samfunnet. Alle kjenner noen som sitter i fengsel. Fedre, mødre, søsken, fettere, kusiner. Naboer. Foreldrene til klassekamerater, mannen til dama som eier den lokale matbutikken. Rundt omkring på husvegger og tagget i bybildet henger plakater og flagg til støtte for et fritt Baskerland, med krav om at fangene skal overføres til soning i de baskiske områdene. I dag holdes mange av dem opp til hundrevis av kilometer unna familie og venner. Organisasjonen Herrira jobber tett på fangene, med krav om at fangene skal overføres til baskiske fengsler.

Grasrotorganisering og samarbeid

Noen mil unna Ordizia ligger Orduña. Her ble ungdomsfestivalen Gazte Danbada avholdt i påsken. Flere tusen ungdommer samlet seg for noen dager med politisk påfyll, generell fyll og samhold. Det var internasjonale delegater fra mange land, blant annet Irland, Danmark, Kurdistan, Vest-Sahara og undertegnede fra Norge. Festivalen viste at engasjementet for baskerne lever også internasjonalt. Herrira var bare en av mange som talte på festivalen, blant annet i en paneldebatt om politiske fanger med debattanter fra Vest-Sahara og Kurdistan.

Festivalen åpnet for de internasjonale delegatene med en presentasjon av et nettverk av forfulgte aktivister. Nettverket er nytt, og fortsatt i etableringsfasen. Det er både baskiske aktivister fra den franske og den spanske siden. De lever i forskjellige virkeligheter, og jobber fortsatt med en strategi om hvordan man enklest mulig kan samarbeide. Bevegelsen er skapt ut fra folkelige krav, og har forsøkt å sette sammen forskjellige ønsker. Den skal være en nasjonal bevegelse, med hovedvekt på lokale avdelinger. Det skal arrangeres folkemøter i landsbyene for å ha en mest mulig demokratisk organisasjon. Målet er ikke verdensomspennende revolusjon, eller nødvendigvis frihet for Baskerland i første rekke (selv om det uten tvil er et mål). Målet er først og fremst å endre folks hverdag, å bety noe. Samtidig er organisasjonen i stor grad politisk – de arrangerer blant annet kurs for å bevisstgjøre ungdom hva kapitalismen betyr for livene deres.

Internasjonal solidaritet

De irske representantene fra partiet Sìnn Fein delte gjerne av sin erfaring rundt temaet frigøringsbevegelser og frihetskamp. Det er lenge siden IRA la ned våpnene, noe den irske delegaten Barry McColgan syns var rett. «Den væpnede kampen var viktig da den foregikk, men det var riktig å avslutte den. Den hadde utspilt sin rolle,» sier Barry, som mener den irske frigjøringsbevegelsen i dag kommer lenger gjennom fredelig politisk kamp. I Baskerland har de fleste slått seg til ro med våpenhvilen, men noen mener fremdeles den væpnede kampen er helt nødvendig. På pubene nattestid kan man høre spredte slagord: Una! ETA! Mili! Tara! (Una ETA militara, et bevæpnet/ aktivt ETA, forfatters anm)

Det er inspirerende for aktivister fra hele verden, både landene i konflikt som Vest-Sahara og fredelige land som Norge og Danmark, å se at det går an å samle så mange ungdommer på en politisk leir. Baskerne var likevel voldsomt takknemlige for at de internasjonale delegatene var på festivalen deres. De styrkes av tanken på at det finnes folk rundt omkring som bryr seg, selv om de står midt oppe i andre virkeligheter og andre politiske kamper. 7000 ungdommer jublet og klappet for de internasjonale gjestene under hovedseremonien lørdag 30. april. Det var samme dag som beskjeden kom om at den baskiske fangen Xavier Lopez Pena hadde dødd i fengsel natten før. Festivalen og seremonien var preget av det. Før seremonien gikk festivaldeltagerne gjennom Orduña sentrum med et bilde av Lopez Pena, i en massiv sørgemarsj. På seremonien plantet de internasjonale delegatene et oliventre i en krukke, for å symbolisere de palestinske kameratene som aldri kom seg til festivalen. Deretter ble tusenvis av knyttnever løftet, som en pakt om at kampen fortsetter. For palestinerne, for baskerne, for alle undertrykte folk og klasser.

«Jeg har vært en perfekt kvinne hele mitt liv, og for hva?» Moren til ungdomsaktivisten Uxue er lei. Hun var den flinke datteren, den trofaste kona og den pliktoppfyllende moren. Og hva står hun igjen med? I et land i dyp økonomisk krise blir kvinnene ofte de første som lider. De har gjort seg avhengige av mannens inntekt, og er de første som sies opp ved nedskjæringer. Moren til Uxue er en snill, litt stille dame i 50-årene. Men det brenner en ild i henne, en ild som har blitt sterkere ettersom hun har blitt eldre. Et feministisk engasjement har blitt vekket. Norges «landsmoder» Gro Harlem Brundtland er et av idealene.

Datteren hennes, Uxue, er en fri sjel. Hun er også en av ungdomsaktivistene i Ordizia. Hun er opptatt av kvinnenes rett til å være en del av frihetskampen. Det er det flere av baskerne som er. Både Ernai og de andre organisasjonene som deltok på festivalen, var feministiske organisasjoner som jobber for å implementere feminismen i alle strategier. Men det er langt igjen. Fortsatt er det mange i Baskerland som mener kvinnens rolle er å være hjemme, at hennes oppgave er å støtte mannen sin og barna sine. Kvinner som sier fra, kvinner som protesterer, som uttaler seg kontroversielt møter fortsatt mye motbør. For den sosialistiske, baskiske frigjøringsbevegelsen står kvinneperspektivet sentralt: Baskerland kan aldri bli fritt hvis ikke kvinnene frigjøres. Men også internt i bevegelsen er det mye diskusjon og usikkerhet. Foreløpig har for eksempel bevegelsen i liten grad fokusert på seksuell frihet. Også hos enkelte internt i bevegelsen lever tanken om at kvinnenes meninger er annenrangs. De har ikke hatt noen Kjersti Ericsson til å ta et oppgjør med ukultur – enda. Men ting er i ferd med å skje. I den yngre generasjon er kvinnekampen en naturlig del av det politiske arbeidet. Det feministiske arbeidet deres er i startfasen, og de lærte villig av erfaringer fra både Norge (Rød Ungdom), Sverige (Ungvänster) og Danmark (SUF), som har jobbet feministisk i mange år. Det ble arrangert feministiske diskusjonsmøter og selvforsvar for jenter på festivalen. Det var likevel merkbart at det var et flertall av mannlige innledere, og at gutter i større grad enn jenter stilte spørsmål og kom med kommentarer. Dette ble bemerket av flere av de internasjonale gjestene, og Ernai har satt seg som mål å jobbe for at jentene i organisasjonen skal tørre å ta ordet i forsamlinger.

Festivalen markerte både døden til Lopez Pena, men det ble også avholdt markering for Donostia 8, som de åtte unge dømt for «medlemskap i en terroristorganisasjon» blir kalt. Det var markeringer til minne om alle de som var arrestert og drept, og fastboende i byen møtte også opp for å hedre dem. I tillegg ble det arrangert møter der man diskuterte hvor Ernai og frigjøringsbevegelsen skal gå herfra. De internasjonale delegatene hadde sitt eget program, og fikk dermed ikke vært med på det meste som foregikk på festivalen, da det var på baskisk. Men alt i alt ble de europeiske, sosialistiske ungdomsbevegelsene knyttet sterkere sammen. Det er viktig i et Europa i oppløsning.