Ny stortingsmelding om fiskeripolitikk

Av Frode Bygdnes

2019-03

Kvotemeldinga skulle vært diskutert i Stortinget denne våren, men den lot vente på seg. Eidesenutvalget ble oppnevnt i juni 2015 for å gjennomgå kvotesystemet og ressursrenta i fiskeriene. Utvalget leverte sine anbefalinger i NOU 2016:26 – Et fremtidsrettet kvotesystem. Så kom Nærings- og fiskeridepartementets melding til Stortinget, «Meld. St. 32 (2018-2019) – Et kvotesystem for økt verdiskapning». Det skjedde idet fiskeriministeren dro på sommerferie. Håpet var nok at protestene også skulle ta ferie, i hvert fall er media fraværende på fiskeripolitikk. Etter ferien er nok den lokale valgkampen mer sentral enn regjeringas fiskeripolitikk. Likevel angår denne meldinga alle lokalsamfunn langs kysten.

Foto: Gregor Moser
Av Frode Bygdnes, fra Harstad, tidligere sjømann, fisker, verkstedarbeider og yrkesfaglærer, og nå pensjonist og hobbyfisker. Jobber med fiskeripolitikk for Rødt, står på 3. plass på Rødt-lista for Troms og Finnmark fylkesting.

«Fisken tilhører alle» slår meldinga fast, og viser til regjeringserklæringa fra Granavolden om at fiskeressursene er en felles, evigvarende ressurs som kan bidra til vekst og verdiskapning i hele landet. Det er bare det at denne målsettinga ikke er førende for Meld. St.32. Målsettinga er i stedet å begrense deltagelse i fisket, samt at myndighetene skal kunne regulere fisket ut fra sine samfunnsøkonomiske mål ved å privatisere felleskapets ressurser. Her er det ikke mye som sikrer at fisken skal få tilhører alle. Politikken er hvordan næringslivet og børsen skal få tak i ressursrenta. En slik politikk vil avfolke kystsamfunnene.

Kvoter drøftes og forklares ikke ut fra bestandenes behov for vern. Det er derimot kvotenes virkning på strukturen i fiskeriene som er det overordnede. Myndighetene kom i et dilemma da de begynte å dele ut en høstingsrett som til og med ble gjort omsettbar. Den private eiendomsretten står i motsetning til allmenningsretten. Denne meldinga løser ikke den motsetningen. Tvert om vil den lukke fisket enda mer og gjøre fiskerne til leilendinger ved at de nå også skal kunne leie kvoter om de ikke har råd til å kjøpe dem. Det bygges opp et system som svekker allmenningsretten på havet.

Meld.St.32, heter da også «Et kvotesystem for økt verdiskaping» og behandler bare de problemene myndighetene har skapt med manglende helhetlig fiskeripolitikk de siste 30 årene. Problemet oppsto ved tildeling av kvoter til fartøy. Det ble en rettighet som en vanskelig kan ta fra de som har fått konsesjon og er kommet innenfor lukkede grupper. Erfaringene fra forvaltninga før 1990 unngår en behørig. Da regulerte naturen sjøl tilgangen på fisket og myndighetene kunne langt på veg begrense inngrepene med å stoppe fisket. Nå leiter en planmessig etter hvordan en kan utnytte kvotene for å få enda sterkere strukturering av fisket. Miljø, klima, samiske rettigheter og ressurser er i denne meldinga underordna økonomiske målsettinger.

 

KYSTFLÅTEN – HAVFISKEFLÅTEN

Myndighetene begynte å regulere fisket mellom kyst- og havfiskeflåten for at industrien på land skulle få regelmessig tilgang. Men naturen har aldri vært laget for industrien. Oppbygging av en havfiskeflåte var for å sikre råstoff utenom sesongene. Dermed fikk vi en havfiskeflåte med stor overkapasitet. Det var denne flåten som fisket ned silda på 60-tallet, og som truet torsken på 90-tallet. Nå er det denne flåten som får sette standarden også for kystflåten. Det er havfiskeflåten sin melding, og ministeren illustrerer dette ved å tegne båter under 11 meter som en liten tråler. Det må en si er manglende innsikt i kystflåtens mangfoldighet og sterke individuelle preg.

Bilde er hentet fra fig. 2.1 i meldinga. Det er kanskje et billig argument å tolke bilder slik, men hele meldinga preges av mangel på kjennskap til sjarkflåten. Den er ikke bare forholdsmessig billigere. Sjarkflåten er seiglivet og sterk fordi den ikke koster eierne all verden. Den er nesten allemannseie langs kysten. Også fritidssjarken er viktig for kysten. Eierne har råd til å la den ligge i opplag utenfor sesongene. Den bringer fisken i land når mulighetene er der. Drivstofforbruket for hvert kilo fisk fra båter under 11 meter er på 0,076 liter, for havfiskeflåten er den på 0,391 liter, dvs 5 ganger mer drivstoff pr kilo fisk. Klimagassutslippet må tas med i regnestykket. I meldinga er det argumentet gjemt bort på siste side.

Havfiskeflåten og industrien på land ønsker å drive industrielt, dvs ensidig storproduksjon. Sjarkflåten er tilpasset naturens sykluser, den er bærebjelken for kystsamfunnene. I utgangspunktet var havfiskeflåten bare et supplement for råstoffleveranser til industrien. I stedet burde forvaltninga ha vært å bygge opp en industri tilpasset naturen. Det var ei ukjent problemstilling på 60-tallet, men nå er det helt nødvendig at myndighetene tar det inn over seg. Vi må ha en industri på land som kan endre produksjon fra sesong til sesong. Det må gjøres ved å skifte på fiskeslagene og variere på produktene. Naturen er mangfoldig. Vi må skape en produksjon som veksler etter tilgjengeligheten på fiskeslagene. Trålerflåten må omstille seg ikke kystsamfunnene.

 

HØSTE OPTIMALT

Den havgående trålerflåten høster ikke optimalt. Trålen samler opp det meste av den fisk den kommer over. Den minste fisken dør også i trålposen. Utkast herfra er faktisk ressurssløsing. Sjarkflåten drifter med passive redskaper der fangstmengden er avhengig av god tilgang. Det er naturens måte å regulere på. Med større angler og stor maskevidde unngår en å fangste den minste fisken. Den kan få leve opp og bli større. Et viktig prinsipp er å telle individer og ikke vekt når en skal vurdere hvor bærekraftig fisket er. Slike argumenter er fraværende i Stortingsmeldinga. Men meldinga skal ha kreditt for at de tar med seg en annen fordel for sjarkflåten. De bringer på land alt av biomasse som kan brukes, f.eks. til oppdrett eller dyrefor. Trålerne sløyer på havet og bringer hverken slog, avskjær eller all bifangst på land.

Ressursmessig og miljømessig bør sjarkflåten forfordeles både med kvoter og tilrettelegging i fiskeriforvaltningen. Men det argumentet er ikke tatt med. Meldinga støtter seg til Det internasjonale rådet for havforskning (ICES), som ikke skal sette større nasjonale kvoter enn hva bestanden tåler. Men hvordan vi forvalter den del av kvoten vi har fått, må også vurderes miljømessig, både hva vi setter inn av ressurser for å fangste den og vår utnyttelsesgrad. Der kommer den havgående flåten dårlig ut i et ressursregnskap. Grunnen til at myndighetene likevel forfordeler havfiskeflåten, er at bak denne meldinga er det økonomiske insitamenter som rår. Det er ikke ressurshensyn, ikke velferd for fiskeren, ikke hensyn til lokalsamfunnene, men bare hensynet til ­kapitalavkastning.

 

TRÅLSTIGEN

Den nasjonale kvoten for torsk er nå delt inn i to, kalt kvotestigen eller trålstigen. Grovt regnet gir den 25% av kvota til trålerne og resten til kystflåten. Stigen har en skala som gir økende andel til trålerne når kvotene er store, og tilsvarende større prosent til kystflåten når totalkvoten er liten. Trålstigen ble vedtatt av Fiskarlaget i 1989 til store protester fordi trålerne nå fikk overført 1/3-del av den totale torskekvoten på bekostning av kystflåten. Da torskekrisa kom i 1990 med en nasjonal reduksjon på 65%, krevde nordnorske fiskere at trålerne måtte kastes ut av den norske torskekvoten. Trålerne skulle bare være et supplement til industrien utenom sesongene. Stigen ble vedtatt med 1 stemmes overvekt i Norges Fiskarlag styre og ble aldri lagt frem på landsmøtet.­­­­ Den gang hadde den 5 trinn. I 1994 ble den endra til en glideskala der kystflåtens største andel gikk ned fra 80 % til 72 %. I dag er Norges Fiskarlags ressursfordelingsutvalg sitt innspill til meldinga ytterligere reduksjon til 71 %. Den opprinnelige stigen hadde en stigning på 15 % fra topp til bunn fordi trålerne hadde større mobilitet. Nå er denne stigen redusert til 4 % variasjon. Kystflåten har mistet innflytelse, også i Norges Fiskarlag.

Ministeren er ikke begeistra for trålstigen. I meldinga sies det at den er lite egnet til en dynamisk kvotefordelingsmekanisme der kvotene skal fordeles til individuelle fartøy. Meldinga begrunner med at det i dag er langt færre fartøy i fiske, og at det vil forenkle tillatelsessystemet om havfiskeflåten og kystflåten underlegges samme formelle system. I realiteten er dette et frislipp der kystflåten må dele alt med havfiskeflåten. Dette er en dramatisk overføring av de nasjonale kvotene fra kystflåten til havfiskeflåten. Kravet har hele tiden vært at trålerflåten skal avstå kvoter til kystflåten. Nå går ministeren motsatt veg selv om meldinga innrømmer at dagens trålerflåte ikke lenger leverer til landanlegg, men fryser blokker som leveres til nøytrale fryselagre. Her legger en havfiskeflåtens økonomiske interesser til grunn, og forkaster jevn og sikker råstoffleveranse til lokale foredlingsbedrifter.

 

LEVERINGSPLIKTEN – PLIKTSYSTEMET

Begrepet leveringsplikt brukes ikke i Stortingsmeldinga enda det var samfunnskontrakten havfiskeflåten inngikk i 1990 for å få rettigheter til det norske torskefiskeriet gjennom trålstigen. Trålerne kan hente fisk i internasjonalt farvann. Den eneste grunn til at trålerne fikk andel av den nasjonale kvoten, var at de skulle levere fisk til filetindustrien gjennom hele året og dermed sikre arbeidsplassene på land. Siden den gang har ferskfisktrålerne fått dispensasjon for levering. I tillegg har de fått tillatelse til å fryse ned fisken om bord. Fiskeriminister Svein Ludvigsen, H, endret leveringsplikten i 2003 til en tilbudsplikt. Dermed kunne ikke landanleggene konkurrere på pris. Dersom ikke landanleggene kjøpte, kunne fisken omsettes fritt. Trålerne tjente grovt på å eksportere frossenfisk direkte til Kina. Om våre landanlegg benyttet seg av tilbudet, så var det mest frossen fisk som anleggene måtte betale den globale markedspris for, og som i tillegg måtte tines før bearbeiding. Resultatet ble at landanleggene bare sendte frossenfisken ut i markedet, og dermed fikk vi bearbeidingsplikt. 70 % av torskeråstoffet kjøpt under tilbudsplikt skulle bearbeides. I Stortingsmeldinga blir dette kravet økt til 75 %. Denne plikten gjorde det enda mindre attraktiv for landanleggene å kjøpe det de ble tilbudt, og trålerne sto enda friere til å omsette fisken i markedet. Fiskeriminister Per Sandberg foreslo i 2017 at trålerne skulle kunne kjøpe seg fri fra leveringsplikten. Prisen ble satt til 2 mill. pr trålerkonsesjon. Det må kunne kalles et røverkjøp, eller kanskje mer riktig, avlat. I hvert fall må en kunne si at Sandberg her belønte lovbrudd. Taperne var lokalsamfunnene som mistet arbeidet med fiskeråstoffet, og resultatet var færre lokalanlegg.

Som en følge av færre anlegg endret Sandberg også regionene. Nå skulle fangsten tilbys fiskeindustribedrifter innenfor samme region. Regionene ble større til det nå bare er to regioner, Nord-Norge og resten av landet.

For riktig å tilsløre innholdet i myndighetenes krav, ble det innført aktivitetsplikt. Tråltillatelsen ble gjort avhengig av fiskeforedlingsaktivitet på et bestemt sted. Det skulle sikre at flåten tok hensyn til landanleggene, fordi torsketråltillatelse kunne trekkes tilbake. Dette har bare vært en tom trussel, mest som et fikenblad for politikerne. For som det står i meldinga: «Aktivitetsnivået er imidlertid ikke konkretisert, og det stilles ikke nøytrale krav til eksempelvis antall sysselsatte.» (s.85) Så håndterte Røkke m.fl. dette kravet med å vise til at kystflåten sørget for aktivitet ved de aktuelle landanleggene. I tillegg er det bare innført aktivitetsplikt ved anlegg i Stamsund, Melbu, Hammerfest, Storbukt, Kjøllefjord og Båtsfjord, dvs. bare for 6 mottak i landet. Aktivitetsplikten er et tomt politisk skalkeskjul.

Stortingsmeldinga kan oppsummere at tilbudsplikten fungerer, dvs at trålerne tilbyr 80 % av fangsten til landanlegg i regionen, men konkluderer med: «Det er imidlertid en svært lav andel tilbudspliktig fangst som faktisk omsettes under enten primær eller sekundær tilbudsplikt». (s.85) Norges Råfisklag anslår at 90 % av alt tilbudspliktig råstoff omsettes utenfor tilbudsplikten. De begrunner det med at det meste av råstoffet tilbys fryst, samt ulempene som følger av bearbeidingsplikten.

Pliktbegrepene er mest egnet til å forvirre. Det politiske ønsket hos regjeringene er å fristille havfiskeflåten. Nå argumenteres det mot pliktene med at de ikke fungerer, og i tillegg krever mye ressurser for å administrere, både for myndighetene og for næringa. Leveringsplikten knyttet til det enkelte lokalanlegg er den eneste måten å sikre aktivitet og bearbeiding ved lokalanleggene langs kysten. For regjeringa er ikke det ønskelig, for da vil kvotene ikke være omsettbare og høstingsretten vil ikke like lett kunne privatiseres.

 

DELTAKERLOVEN

Pliktsystemet er hjemlet i deltakerloven. Hovedregelen er at norske fiskefartøy må være eid med mer enn 50 % av aktive fiskere. Eneste krav til å drive yrkesmessig fiske er ervervstillatelse etter deltakerloven. Den regulerer hvem som kan få tildelt konsesjoner og tillatelser.

Deltakerloven av 1972 ble slått sammen med flere andre lover i 1994, og ble da hetende «Lov om retten til å delta i fiske og fangst». Kjerna i loven var at aktivitetsplikten hindret industrien i å eie havfiskeflåten. Den norske deltakerloven var en suksess fordi dagens aktive eiere med mannskap ble ryggraden i det bosetningsmønsteret vi har på kysten.

Regjeringen sier at de ønsker å bevare grunnprinsippene i deltakerloven, for det er denne som brukes for å begrense adgangen til fisket som næringsvirksomhet. I utgangspunktet har en vanskelig for å tro på regjeringa når en kjenner til deres praksis. F.eks. fikk Gunnar Klo AS, fiskekjøper i et av landets travleste fiskevær, Stø i Vesterålen, dispensasjon av særlige tilfeller, fordi næringsmessige hensyn tilsa det. Denne praksisen med dispensasjoner medfører at det blir vanskeligere for fiskere å komme seg inn som fartøyeiere i næringa. De blir fort utkonkurrert av større og mer kapitalsterke aktører.

Deltakerloven er et vern mot at industrikapitalen skal eie flåten, men ikke at rederne kan eie industrien. Nå ser det ut til at det er rederne som kjøper opp båter med kvoter, og så legger ned fiskeindustrien. Et slikt eierskap kan misbrukes når samme aktør har ansvaret for fangst, prissetting og omsetning av fiskeråstoffet. Manipulering av denne ordninga må hindres. Slike vertikaldelte eierskapsstrukturer hindrer kontroll både med aktiviteter, fiskemetoder, fiskemengde og forvaltning.

Deltakerloven skulle sikre at industrien ikke kan eie fangstleddet. Men regjeringa har allerede gitt dispensasjoner for nesten 50 % av de norske trålerne i torskefiskeriene som nå eies av industriselskaper.

Meldinga legger opp til å nyskrive både kapittel 3 og 4 i deltakerloven. Det er den ­spesielle tillatelsen og de særlige begrensningene i fiske som skal mykes opp og gjøres enklere for havfiskeflåten. Her foreligger det ingen evaluering av alle dispensasjonene og at fiskeindustribedriftene allerede i dag kan eie 49,9 % av en fiskebåt. Vi risikerer allerede i dag å få flere investorer i fiskeflåten som bare har økonomiske motiv, og som holder til helt andre steder enn på kysten. Vi ser ei utvikling der fiskebåtene mer og mer blir eid av aksjefond og børsspekulanter. Disse presser frem krav om avkastning til investorene fremfor arbeidsplasser til lokalsamfunnene. De vil arbeide for raskere strukturering med færre og større båter med fryseri om bord for så å selge frossenfisk på det globale marked. Alle dispensasjoner og unntak brukes i neste omgang til å «forenkle» regelverket ytterligere for å tilpasses markedet.

Dersom målsettinga er å sikre arbeid og aktivitet langs kysten, så må myndighetene ikke bare stoppe den utviklinga vi har sett, men reversere den. Deltakerloven må sette absolutt skille mellom fiske og industri. I stedet argumenteres det for at deltakerloven skal svekkes. Omskrivinga av kapittel 3 og 4 gjøres med beskjed om at loven ikke skal fjernes. Selv om det nok er det de vil, gjør ministeren ikke det i denne omgang. Det som nå blir endret er tillatelsessystemet, kvotesystemet og strukturkvoteordningen.

 

KVOTEORDNINGA

Fartøykvoter er en forholdsvis ny ordning for kysten. Den ble innført i 1990 av fiskeriminister Svein Munkejord, Høyre. Fiskeriministrene Oddrun Pettersen og Jan Henry T. Olsen videreførte denne politikken, som passet Arbeiderpartiet. På denne tida liberaliserte Gro H. Brundtland lovverket og skulle ha det meste av felleskapets verdier ut på markedet.

Kvotene ble begrunna som et reguleringstiltak for å verne fiskebestanden da det var svikt i torskefisket. Innføring av kvoter ble motvillig godtatt som ei nødløsning, og skulle avvikles når bestanden hadde bygd seg opp igjen. For det finnes andre hensiktsmessige reguleringsmåter som tidligere har fungert godt. Det er et regulert fiske med fiskeperioder, slik som jakt foregår den dag i dag. Når ilandført kvantum hadde nådd forsvarlig uttak, stoppet en fisket. Myndighetene kunne også regulere fangstredskapene og aktiviteten. I tillegg ga Råfiskloven adgang til å fastsette reguleringer når det oppsto mottaksproblem. Rettighetene var da knytta til bosetting og aktivitet, dvs. til kystfolket, ikke til kapital og fartøy.

For ressursene sin del er kvoter for kystflåten overflødig som reguleringsredskap. Vi har hatt mange andre effektive måter å regulere dette fisket på. Dessuten regulerer naturen sjøl fisket. Sesongene er kortvarige, og med dårlig vær i perioder, er tilgangen begrensa. En kan begrense fiskeredskapene til bare passive redskaper, og slik få en fangst ut fra ressurstilgang. Da vil ikke kystflåten vært en trussel for bestanden. Trusselen står den havgående fiskeflåten og dens rovfiske for. Nå er det denne flåten som er i ferd med å sikre seg kvotene. Kysttorsken er riktignok på rød-lista, men det er det andre alvorlige grunner til, som fortrenging av gyteplasser pga oppdrettsnæringa. Kvoter for kystflåten er innført for å markedstilpasse høstingsretten.

Det skal være kystens folk som i felleskap skal være forvaltere av fiskeressursene og som skal kunne høste av denne felles formuen. Havressursloven har som offisielt formål å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Våre kystsamfunn er knyttet til fiskeriene, og fiskeripolitikken skal legge grunnlaget for fortsatt levedyktige fiskeriavhengige lokalsamfunn. Nærhet skal derfor gi rettigheter til ressursene. Samtlige regjeringer sin praksis undergraver dette prinsippet.

Fiskeriministrene, uavhengig om de kommer fra AP, H eller Frp, har videreført strukturendringene og gjort fiskekvotene til en omsettelig vare som bankene kan ta pant i. Alle fiskeriministrene har videreført forskjellige tiltak som har muliggjort en privatisering av høstingsretten. Det gjelder særlig Svein Ludvigsen, Helga Pedersen, Lisbeth Berg Hansen, Elisabeth Aspaker, Per Sandberg og nå Harald T. Nesvik. Alle endringene har ensidig gjort selve handelen med kvoter enklere og løst opp de bindingene som har vært til kysten, så også med denne Melding St. 32.

Da kvotene kom, trodde en at kvotene til kystflåten ville være tilknyttet lokalsamfunnene. Men siden kvotene var knyttet til båtene, begynte en å handle med båtene. Da kvotene så ble en egen handelsvare, skjedde overføringene fra Finnmark og Troms til Nordland enda raskere. Oppsamling av kvoter gjør salg og kjøp av kvoter enklere. Restriksjoner for å beholde kvotene i landsdelen blir mindre virkningsfulle, det skal bare en dispensasjon til så er de alle omsatt. Den enkelte kvoteeier kan gjøre seg rik på å selge kvoter han har fått gratis, men det hjelper ikke lokalsamfunnet at eks-fiskeren har penger på bok.

Myndighetene har konsekvent tatt et steg om gangen for at kvotene skal bli et investeringsobjekt for storkapitalen. Oppløsning av fylkesgrensen mellom Troms og Finnmark fungerer likeens. Det pågår et ran av ressursene fra kystbefolkninga. Denne Stortingsmeldinga løser opp de siste heftelsene på å holde kvotene til lokalsamfunnene.

 

STRUKTURKVOTER

Ordning med strukturkvoter legger til rette for at et fartøy kan øke kvotegrunnlaget ved at et annet fartøy tas ut av fiske og avgir sin kvote. Det ble gjerne resultatet når redere kjøpte båter for å få større kvoter. Dermed måtte en holde mindre hensiktsmessige båter i drift. Myndighetene var snare med å åpne for strukturering, og argumenterte med at fangstkapasiteten måtte reduseres. De første struktureringene skjedde i 2003. Ordninga er betydelig mer brukt for den største flåten, mindre for de mindre fartøyene. Strukturering for fiskeflåten mellom 11 og 15 meter kom først i 2008. Denne meldinga har langt på veg gitt opp å strukturere båter under 11 meter.

Det var vilje til å gi strukturkvoter til eierne for alltid, slik en har for eiendomsretten. Heldigvis er det vunnet gjennomslag for at kvoter er på lån. De første kvotene ble gitt for 15 år. Uten en slik begrensning hadde en ikke kunnet føre tilbake en del av kvoten til gruppen når et fartøy ble faset ut eller kondemnert. Dette kalles avkortning. Avkortninga er gjennomført i hovedsak for ringnot og den konvensjonelle flåten. Trålerflåten har sluppet unna avkortning. Meldinga foreslår en avkortning på 10% for alle båter over 11 meter, som skal gå inn til en felles kvotebeholdning.

Argumentene mot strukturering i kystflåten har først og fremst vært at dette fører til konsentrasjon av kvoterettigheter. For kystflåten fører det til store problemer for mange fiskerisamfunn at det blir færre båter. Struktureringa har også ført til stor gjeldsøkning for de som vil fortsette å fiske. Her er det først og fremst finanskapitalen som har fått et nytt marked når fiskere må kjøpe, først flere båter og nå kvoter. Dette har gjort at det er vanskeligere for ungdom å komme seg inn i yrket, og noen fiskere har solgt seg ut og tatt kapitalen sin over i annen virksomhet. Strukturreformen er mye av årsaken til nedbygging av flåten.

I 1996 telte en 10.872 sjarker i landet. I 2017 var tallet nede i 1.616 sjarker under 11 meter i lukket gruppe. Denne meldinga teller 1.177 sjarker i lukket gruppe under 11 meter, og melder at den står for 10 % av den norske torskekvoten nord for 62 gr. N. Ordninga har virket. Kapitaltilgangen er nå en avgjørende faktor som former strukturen til flåten i alle grupper. Nærmere 90 % av torskekvoten er dermed kommet inn under finanskapitalen.

Den minste flåten under 11 meter utgjør nå så få båter at det ikke er noen særlig gevinst i å strukturere. Antall fiskere er også så få at deres interesser ikke blir fremført blant kvotebaronene i Norges Fiskarlag lenger, bare i Kystfiskarlaget og grupper på sosiale media som krever «Gjenreis kyst-Norge».

 

GRUPPEINNDELING

Kystflåten er delt inn i 4 grupper, minste gruppe er båter under 11 meter, neste gruppe er mellom 11m til 15m, så gruppe fra 15m til 21m og den største gruppa er over 21 meter. Båter under 11 meter er ikke strukturert, men her har myndighetene stilt opp med en kondemneringsordning for å få redusert flåtens kapasitet. Strukturene er gjort innenfor hver av de tre andre gruppene. For hver båt som tas ut av fisket skal det føre til en avkortning på 20 % av båtens kvote. Denne kvoteavkortninga har før gått tilbake til den opprinnelige gruppa båten kom fra. Det har vært «vanntette» skiller mellom gruppekvotene. Likevel har en sett at systemet tillater at kvotene skyves oppover. En har innført begrepet hjemmelslengde, dvs. den lengde et fartøy hadde da det aktuelle kystfiske ble adgangsregulert. Hva begrepet kommer av er jeg usikker på. Det kan rett og slett være at myndighetene har hjemmel i å utøve skjønn i plassering av fartøy i gruppen, men det kan også være at en snakker om hvilken gruppe et fartøy hører hjemme i.

Når en båt så blir oppgradert, bygd om eller eieren har byttet båt, har fartøyet i all hovedsak gått opp ei gruppe, og eieren har fått ta med seg sin kvote. Når nå departementet ønsker å forenkle systemet med å fjerne hjemmelslengde til fordel for faktisk lengde, uten å tilbakeføre kvotene, har en klart å overføre kvoter fra de minste gruppene til større. Departementet går enda et skritt videre. De foreslår at siden det er fartøyeier som disponerer fartøyets kvote, så bør kvotene følge fartøyeier i overgangen til nytt system.

Åpen gruppe er for de som drifter i mindre skala der fisket ikke er hovedinntekt. Meldinga antyder at denne flåten utgjør 2400 fartøyer som deltok i 2017, og at disse landet torsk til en verdi av 450 mill. kr. Denne gruppen vil forbli åpen og reguleres ikke ytterligere enn dagens begrensninger. Dette forsvares ut fra at åpen gruppe gir ungdom muligheter til å etablere seg i fiske uten for store kostnader. I tillegg vektlegges det at dette styrker næringsgrunnlaget for de minste fartøyene i samiske kyst- og fjordområder. Så har da også Same­tinget uttalt at gruppen under 11 meter er selve bærebjelken for å ivareta sjøsamisk næring og levesett, og mener derfor at en ikke kan redusere dagens gruppekvote. Her har vi et godt eksempel på at de samiske rettighetene har blitt det beste vern for allmenningsretten.

 

EN FORENKLA FISKERITILLATELSE

Gruppeinndelinga har nok vært et hinder til å sentralisere og samle kvotene på færre hender. Regjeringa ønsker nå å fjerne gruppeinndelinga på kysten. I meldinga problematiserer de lengdebegrepet. Det kan være stor forskjell på en ny og gammel båt under 11 meter.. Fra departementet er det et ønske om å viske ut grenser mellom flåtegruppene på kysten. Egentlig ønsker de også å fjerne 11-meter grensen, men lar det være i denne omgang.

For å utnytte forskjellige ressurser og forskjellige fiskearter er det bare en fordel at båtene er forskjellig, gjerne like forskjellig som mangfoldet i naturen. Meldinga sier at fremtidens sjark må være lønnsom, det er mest et munnhell. Den er lønnsom bare eieren ikke pådrar seg gjeld. Moderniseringa er ikke ressursmessig ønskelig, for da må sjarken driftes hele tida og helst på de mest lønnsomme artene. En mer primitiv sjark kan være lønnsom på marginale ressurser. Det er det som har gjort dagens sjarkflåte så solid og stabil på kysten vår. Anskaffelseskostnadene er også lave, derfor er gjennomsnittsalderen for denne flåten bare litt høyere enn for resten av flåten, dvs 27 år. Departementet sier at de ønsker at sjarken skal fiske varierende fiskeslag for å utnytte det de kaller restråstoff også. I så fall må den ressursen betales bedre, eller utgiftene for drifta må ned. Sjarken må ha et mer tradisjonelt fiskemønster enn regjeringas industrifiske.

Hittil har havfiskeflåten fått fiskeritillatelsene gjennom en konsesjonsordning mens kystflåten har hatt årlige adgangsbegrensninger. Nå er forslaget om å fjerne disse med en felles fiskeritillatelse. En følge av dette er at dagens kvotenøkler skal gjøres om til faste andeler for å få et strømlinjeformet kvotesystem. Det er å fjerne en beskyttelse for den minst kapitalsterke flåtegruppen.

 

MARKEDSPLASS

Regjeringa foreslår en kvoteutvekslingsordning. Det forslaget forutsetter at gruppeinndelingene forsvinner. Båter skal kunne leie ut eller leie inn kvoter etter behov og fiskemuligheter. Det skal lages en kommersiell markedsplass som skal driftes av næringa sjøl. Avkortningen ved strukturering skal være på 20 %, og denne delen skal gå inn i en kvotebeholdning. Denne kvotebeholdninga skal leies ut på markedsplassen, i tillegg til de kvotene det enkelte fartøy leier ut. Av dette skal staten hente ut en avgift som de har kalt statens «proveny». Denne skatten skal være med på å legitimere at fisket kommer alle til gode.

Dermed har en laga ei fiskerinæring for de kapitalsterke. Resten av fiskerne vil bli leilendinger. I dag er lokalsamfunnene bygd opp av at ressursrenta har blitt i lokalsamfunnet. Nå vil ressursrenta innsankes av kvotebaroner, redere, banker og litt til staten. Yrkesfiskeren vil i beste fall klare å forbli en slags lønnsarbeider i usikker jobb. Dette vil føre til dramatiske endringer av de mindre lokalsamfunnene langs kysten.

Med dagens teknologi ser ikke departementet særlig utgifter til drift av selve markedsplassen. Administrasjonen av den vil neppe gi flere arbeidsplasser enn hva som er i Råfiske­laget i dag.

 

KVOTEMELDINGA

Forvaltning av fiskeressursene er ikke bare kvoter. Det er all virksomhet i havet som påvirker livet der, som forsøpling, fortrenging av gyteplasser, og selvfølgelig høstinga vår. Stortingsmeldinga berører ikke miljø, klima og andre næringer som kolliderer med fisket. Meldinga har bare ensidig fokus på kvoter som kan omsettes. Ikke en gang vurderer meldinga usikkerheten og variasjonene ved de nasjonale kvotefastsettingene. De ville hatt større påvirkning pålønnsomhet og stabilitet i næringa enn kvotefordeling, strukturtiltak og kvotebank.

 

KRAV

Vi må kreve oppheving av ordningen med kjøp og salg av fiskekvoter.

Vi må få trålerkvoter tilbake til kystflåten.

Leveringsplikten til det enkelte lokalsamfunn må gjeninnføres. Brudd på leveringsplikten må føre til inndragelse av konsesjonen og at kvoten overføres til kystflåten.

Deltakerloven og Råfiskloven må vernes.

Innføring av kvoter har vært metoden til å få høstingsretten omsettbar. Vi krever oppheving av kvotesystemet, og at vi gå tilbake til reguleringa før 1990. Da vil kvoten på børspapiret miste sin verdi. Det bør heller ikke være et problem å inndra en eiendomsrett kapitalen og rederne aldri skulle ha fått.

Fisken i havet tilhører det norske folk i fellesskap og kan ikke eies av enkeltpersoner eller selskaper.

Fiskeressursen er fornybar og evigvarende og må ikke privatiseres.

For å sikre ressursgrunnlaget for kystfiskerne, må oppdrettsanleggene lukkes, settes på land eller kraftig reduseres.

Villfisken må prioriteres fremfor oppdrett. Oppdrettsfisk er ikke bærekraftig matproduksjon.

Meld. St. 32 må sendes tilbake, den forenkler ikke, den bare forverrer vilkårene for kystflåten.

 

Meld. St 32 (2018-2019)

https://www.regjeringen.no/contentassets/0891087a014e4bab8bd2d9db5e88750d/no/pdfs/stm201820190032000dddpdfs.pdf