Ny kommunistisk bevegelse i USA
Av Ukjent
Intervju med Mike Klonsky, formann i October League (m-l)
Den moderne revisjonismens seier på SUKPs 20. partikongress førte til stor skade for den revolusjonære verdensbevegelsen. En rekke kommunistiske partier verden over gikk i oppløsning eller skiftet farge. I mange land ble den revolusjonære bevegelsen uten en proletarisk ledelse. Dette har gitt grobunn for mange slags opportunistiske strømninger og til tider truet med å føre bevegelsen på avveier.
I sin beretning til APAs 6. partikongress (1971) slår Enver Hoxha fast at Khrustsjovs forræderi bare har gitt det kapitalistiske systemet en midlertidig fordel:
«En viktig begivenhet i den revolusjonære bevegelsen i de seinere åra er framveksten av nye marxist-leninistiske partier. I dag er det skapt marxist-leninistiske partier eller organisasjoner i nesten alle verdens land. De kjemper i dag i fremste rekke i frigjøringskampen – med stadig større framgang. Dette er en stor historisk begivenhet. Det vitner om de marxist-leninistiske ideenes livskraft og viser at utsiktene for revolusjon og seier for sosialismen blir stadig bedre.» (Engelsk utg., Tirana 1971, s.14.)
Vi bringer her et intervju med formannen i October League(marxist-leninist) i USA, som viser at denne utviklinga også e ri gang i det landet. – Oktoberforbundet er en av flere marxist-leninistiske organisasjoner i USA i dag. Sammen med de andre arbeider det for å skape et revolusjonært kommunistisk parti, som kan fylle det tomrommet som ble skapt da det gamle partiet gikk samme veien som partiet i Sovjet.
Red.
Bevegelsen blant arbeiderne i USA
Jeg tror det er riktig å si at vi vet forholdsvis lite om den amerikanske arbeiderklassen, dens historie og forholdene slik de er nå. Mange har nok hørt om Joe Hill og den syndikalistiske bevegelsen, men ikke særlig mer. Kan du si hva du mener om at den amerikanske arbeiderklassen i dag skal være lite klassebevisst?
– Vi må huske på at USA har vært den største imperialistmakten i årtier. Dette har ført til enorme superprofitter som er blitt ranet fra verdens folk. Det har skapt grunnlaget for et mektig arbeideraristokrati med stor innflytelse.
Den amerikanske arbeiderklassen har vært ledet av opportunister. Den har blitt opplært av borgerlige demokrater og liberalere i to hundre år. Likevel har den ikke mistet klassebevisstheten og kampviljen sin. I løpet av de siste ti åra har det vært flere ville streiker i USA enn i noe annet tidsrom i amerikansk historie. Det har vært oppstander i alle større industri-byer, først og fremst blant folk fra arbeiderklassen. Det er nå fem år siden den store oppstanden i Watts, Los Angeles.
Bare 27 prosent av arbeiderne er organisert. Det betyr at store deler av arbeiderklassen ikke er under opportunistenes ledelse. Dette gjelder særlig de svarte arbeiderne i sør, andre minoritetsgrupper og kvinnene. En av de viktigste kampene i dag foregår i sør og sørvest der arbeiderne kjemper for organisasjonsrett. I tekstilindustrien – den eldste i landet – har arbeiderne vært uten fagforeninger i 175år. Mange arbeidere tjener bare 1,60 dollar etter å ha jobbet i flere år.
På den andre sida har den amerikanske arbeiderklassen bygd noen av de sterkeste fagforeningene i hele verden. Den har gjennomgående vært preget av styrke og vilje til å kjempe for sine rettigheter.
Kommunistene spilte en meget aktivrolle helt fra begynnelsen av 20-åra. De gjorde en stor innsats i oppbygginga av CIO (Fagorganisasjonskongressen),den første større arbeiderorganisasjonen med grunnlag i de viktigste industrigreinene. (AFL – Den amerikanske arbeiderføderasjonen – bestod i hovedsak av faglærte arbeidere.) Kommunistene bygde også opp UAW (Forente bilarbeidere) og ledet den store Flint-streiken i 1937.
Tida etter 2. verdenskrig har vært forholdsvis rolig, uten større kriser. De siste ti åra har arbeiderklassen begynt å våkne opp igjen. Borgerrettskampene og anti-krigsbevegelsen har gitt støtet til et nytt oppsving. Et eksempel på dette er stiftelsen av Revolusjonære svarte arbeideres forbund (IRWB) i 1968. Det ble opprettet av svarte arbeidere i bilindustrien som ledet harde politiske streiker, ikke bare for dagskrav, men også mot diskriminering og rasisme.
Minoritetsspørsmålet
Kan du si noe mer om denne organisasjonen?
– IRWB og den øvrige bevegelsen blant de svarte arbeiderne som oppstod i Detroit i slutten av 60-åra virket på mange måter som en gnist som drev hele arbeiderbevegelsen framover. Den kampviljen og klassebevisstheten som ble vist vant gjenklang hos andre arbeidere i Detroit, i de andre bilfabrikkene og seinere hos arbeiderne i stålindustrien og i andre viktige industrigreiner.
Men det viktigste var kanskje at det vokste fram ei ledende gruppe i arbeiderklassen av disse kampene, ei gruppe som ikke bare var klassebevisst og kampvillig, men marxistisk i tillegg. Denne bevegelsen og andre spontane kamper som oppstod på slutten av 60-åra, la grunnlaget for en ny kommunistisk bevegelse i USA – for første gang siden slutten av 50-åra, da Kommunistpartiet i USA degenererte og oppgav sitt arbeid i arbeiderklassen. Det er altså en direkte sammenheng mellom framveksten av den kommunistiske bevegelsen i USA og det nye oppsvinget i arbeiderklassen.
Det er viktig å legge, merke til den spesielle rollen den svarte arbeideren har spilt i denne utviklinga. Dette har sjølsagt en historisk forklaring. Helt fra slavetida har det vært en nær sammenheng mellom den rollen det afro-amerikanske folket har spilt og utviklinga av arbeiderbevegelsen. I dag har fagbevegelsesledelsens klassesamarbeidspolitikk i USA smeltet fullstendig sammen med sjåvinisme og hvit undertrykkelses politikk. Den ledende posisjonen deres bygger helt og fullt på at undertrykkingen og diskrimineringen av de svarte opprettholdes.
Det er Oktoberforbundets syn at enhver arbeider og enhver kommunist i dag har valget mellom å kjempe side om side med det afro-amerikanske folket og de svarte arbeiderne, eller å stille seg på pampenes side.
Mener dere at arbeidet blant minoritetene er det aller viktigste i dag?
– Vi se ikke på arbeidet blant de hvite arbeiderne som en underordnet oppgave. Vi mener det er svært viktig. Men i den perioden kommunistpartiet var et bra parti, deltok aktivt i kampen til det afro-amerikanske folket og spilte ledende rolle, da strømmet det til tider tusener av svarte arbeidere inn i partiet, Hvis en ser på de forskjellige kommunistiske gruppene i USA i dag og vil prøve å vurdere dem, da bør en se etter hvilken innflytelse de har og hva slags rolle de spiller i kampen til afro-amerikanerne, chicanos og andre minoritetsgrupper. Det er de sjåvinistiske gruppene og revisjonistene som har oppgitt denne kampen. Sjølsagt kan en ikke vinne denne kampen eller spille noen betydningsfull rolle i den uten å ta opp kampen mot hvit sjåvinisme. Oktoberforbundet arbeider i alle deler av arbeiderklassen, og vi ser det som vårt ansvar å heve deres nivå og slåss mot sjåvinistiske ideer. De hvite arbeiderne har naturligvis de samme interessene og de samme oppgavene som arbeidere fra minoritetene. Det viktige med arbeidskampene i den siste tida har vært at hvite og svarte arbeidere har slåss side ved side i stor utstrekning. De hvite arbeiderne kommer nok ikke til å være passive eller henge etter de svarte. Men de vil bli nødt til å kjempe side om side med dem. Det har den sjåvinistiske fagforeningsledelsen prøvd å lose dem vekk fra helt til nå. Når de svarte arbeiderne har kommet i bevegelse, har ledelsen i fagbevegelsen prøvd å skape frykt hos de hvite arbeiderne. Hvis den svarte arbeideren kommer i bevegelse, da vil han ta fra den hvite arbeideren de privilegiene han har fått. Dette er forklaringa.
I sin tale til Den internasjonale arbeiderassosiasjon oppfordret Marx de engelske arbeiderne til å støtte irernes kamp – ikke av abstrakte moralske grunner, men som et første skritt på veien til deres egen frigjøring. Jeg mener det er denne holdningen vi må prøve å få fram hos de hvite arbeiderne.
Utviklinga av studentbevegelsen
Fra midten av 60-åra har det også vært en venstrebevegelse blant de intellektuelle, studentbevegelsen. Hvilken rolle mener du den har spilt for resten av venstrebevegelsen i de siste åra?
– Jeg mener det er riktig å si at studentbevegelsen spilte en viktig rolle som en fortropp i en viss tid. Studentene i USA har alltid vært blant de første til å sette seg i bevegelse og de ivrigste til å slåss mot imperialismen. SNCC (studentenes ikkevoldsorganisasjon), anti-krigsbevegelsen og SDS på slutten av 60-åra (etter hvert den største anti-imperialistiske organisasjonen i USA) skapte en del av de elementene som skulle komme til å bygge opp den nye kommunistiske bevegelsen i USA i dag. Mange av disse studentene forlot universitetene, bosatte seg i arbeidermiljøer, tok jobber i industrien og begynte å studere marxisme. De ble kjernen i det som kom til å bli Oktoberforbundet, RU (Revolusjonær union), BWC (Svarte arbeideres kongress) og mange av de andre kommunistiske organisasjonene i USA i dag. Alt i alt har studentbevegelsen derfor spilt en svært progressiv rolle og fått innvirkning på livet for millioner av mennesker.
Men på den ene sida forfalt kommunistpartiet til et revisjonistisk parti og etterlot seg et ideologisk tomrom. På den andre sida utviklet bevegelsen seg hele tida. Denne ideologiske fattigdommen, kan en kanskje si, hvilken innflytelse hadde den på bevegelsen?
– USAs kommunistparti forfalt og ble revisjonistisk i slutten av 50-åra. På begynnelsen av sekstiåra hadde de fleste ærlige elementene alt begynt å gå ut av partiet. Som du sier skapte dette et tomrom i den amerikanske bevegelsen. Det er derfor borgerrettsbevegelsen, en av de mest betydningsfulle kampene i dette landets historie på den tida, ikke hadde noen kommunistisk ledelse. Ledelsen falt i hendene på en del unge intellektuelle i SNCC og enkelte andre borgerrettsgrupper.
Det samme var tilfelle med studentbevegelsen seinere i 60-åra. Kommunistpartiet i USA hadde ingenting å gjøre med verken oppbygginga av SDS eller den ideologiske veiledninga av den. (Det hadde heller ikke de trotskistiske partiene). Sjøl om disse bevegelsene var preget av en usedvanlig vilje og evne til å kjempe, fikk de derfor et meget lavt teoretisk nivå. De ble faktisk i stor grad antiteoretiske. En fikk ikke noen ny teoretisk bevegelse før 1969–70.
Når den først kom, kom den til å få en dyptgående virkning på hele bevegelsen, særlig på den revolusjonære delen av den .I 1968 oppstod Svart Panter-partiet (BPP). Det var den første organisasjonen i landet som begynte å utbre marxist-leninistiske ideer i større omfang, særlig blant minoritetene. Nå ville det være galt å si at BPP var et marxist-leninistisk parti. Sammen med marxismen fulgte det en del opportunisme, slik som teorien om at filleproletariatet er den amerikanske revolusjonens fortropp, eller teorien om at den amerikanske arbeiderklassen er kjøpt opp, eller at det nasjonale spørsmålet ikke lenger betyr noe i USA.
Dette var ideer som ble skapt i hodene på noen få enkeltpersoner, uten at de bygde på organisasjonens praksis. Den var langt mer framskreden enn det teoretiske nivået. Siden de ikke hadde noe godt grep om teorien, kom de til å gå snart den ene veien, snart den andre, ikke minst fordi de ble utsatt for en heftig forfølgelse og ikke hadde røtter blant industriarbeiderne. – Til slutt forkastet de marxismen helt og fullt.
I dag er BPP blitt et reformistisk parti. 90 prosent av virksomheten deres er begrenset til parlamentarisk arbeid. De har åpent fraskrevet seg enhver revolusjonær målsetting. De har erklært seg fornøyd med å arbeide innenfor Demokrat-partiet og sagt seg villig til å oppløse BPP som parti. – For massene i den svarte befolkninga er BPP bare enda et eksempel på revolusjonære som er blitt kjøpt opp, slik det har skjedd gjennom hele historia til den svarte frigjøringsbevegelsen.
Marxist-leninistenes oppgaver
Kan du si litt om hvilke oppgaver den amerikanske marxist-leninistiske bevegelsen stiller seg i dag?
– Vi mener den grunnleggende oppgaven for marxist-leninistene nå er å bygge et marxist-leninistisk parti. Noen vil ha det til at vi dermed mener at det å bygge et kommunistisk parti kan foregå atskilt fra massekampen og særlig fra kampen arbeiderklassen fører. Vi mener det tvert motsatte. Helt fra begynnelsen har Oktoberforbundet hatt nær forbindelse med massebevegelsen. Forbundet har allerede begynt å utvikle dype røtter innenfor arbeiderklassen og minoritetene. Forbundet er en multinasjonal organisasjon. Det driver arbeid blant alle deler av arbeiderklassen og de forskjellige minoritetsbevegelsene.
Vi ser det slik at partibygginga stiller oss overfor oppgaver på tre områder: den teoretiske oppgaven, oppgaven i massearbeidet og med oppbygginga av organisasjonene.
På det teoretiske området tar vi sikte på å gjøre et visst gjennombrudd når det gjelder det nasjonale spørsmål. Det gamle kommunistpartiet i USA greide aldri å løse det fullt ut. Det er et svært så komplisert spørsmål, først og fremst på grunn av slavespørsmålet, den nære sammenhengen mellom utviklinga til den svarte befolkninga i USA og bevegelsen i arbeiderklassen, og det forhold at minoritetene ikke som i andre land er geografisk atskilt fra resten av befolkninga, men tvert imot er nokså godt integrert – i hvert fall geografisk, om ikke politisk og sosialt.
Andre viktige teoretiske oppgaver er å finne en løsning på fagforeningsspørsmålet, forholdet mellom den demokratiske kampen og den sosialistiske revolusjonen og spørsmålet om enhetsfronten.
Når det gjelder deltakelse i massebevegelsen er Forbundet av den oppfatning at det ikke lar seg gjøre å bygge noe parti i et lufttomt rom eller ved å sammenkalle en konferanse på vegne av en håndfull intellektuelle. Før en kan forberede en partikongress er det nødvendig å ha utviklet et godt grunnlag i arbeiderbevegelsen. Oktoberforbundet og de andre organisasjonene må ha skaffet seg et feste blant arbeiderne. Jeg sier de andreorganisasjonene. Helt fra begynnelsen har vi aldri oppfattet det slik at Oktoberforbundet sjøl var partiet. Vi har heller sett det som vår oppgave å bli i stand til å yte vårt til at partiet kan bli dannet, og vi har alltid betraktet Forbundet som en foreløpig organisasjon som vil bli oppløst når partiet kan bli opprettet.
Vi innser at mange av de andre kommunistiske gruppene, som RU (Revolusjonær union) og BWC (Svarte arbeideres kongress) og mange andre, også spiller en betydningsfull rolle og har ytt sine bidrag. Vi prøver å lære av disse organisasjonene, og prøver å oppnå en viss grad av enhet før partiet er stiftet.
En slik enhet kan ikke bare bygge på kommunistiske ideer og kommunistisk tenkning. Den må også bygge på praksis blant arbeiderne sjøl. Ideene må prøves ut. Derfor legger vi sånn vekt på praksis. Sjøl om vi er en ung organisasjon, har vi hatt en god del erfaring med å lede streiker og demonstrasjoner, bygge opp masseorganisasjoner, demokratiske organisasjoner, arbeiderorganisasjoner og organisasjoner for nasjonale minoriteter. Vi mener at disse erfaringene har hatt en svært stor betydning for oppbygginga av et kommunistisk parti. – Ultra-«venstre»-grupper som CL (Kommunistisk forbund) og ACWO (Amerikansk kommunistisk arbeiderassosiasjon) har hele tida vært mot deltakelse i massebevegelsen. De har ment at partiet kan bygges ved deklarasjoner eller sammenkalling av konferanser.
Ultra-«venstre» i USA
Kan du si noe mer om forholdet mellom de forskjellige gruppene som kaller seg marxist-leninistiske?
– I løpet av de siste to åra har det utviklet seg forskjellige retninger blant de gruppene som hevder å holde fast på marxismen-leninismen – Mao Tsetungs tenkning. Den ene retningen er den jeg vil kalle ultra-«venstre». Jeg har nevnt CL og ACWO. PL (Progressivt arbeiderparti) er kanskje det mest kjente eksemplet. Disse gruppene avviker særlig på fire avgjørende punkter:
– Det nasjonale spørsmål. I klassekampens navn benekter de at det eksisterer.
– Den demokratiske bevegelsen, slik som kvinnebevegelsen og folkets kamp for demokrati mot fascisme. Den setter de opp som en motsetning til den sosialistiske revolusjon. Kampen for sosialismen er løsningen på alle de grunnleggende spørsmålene for massene.
– Spørsmålet om fagforeningene. Dem vil de ikke arbeide i. Vår linje er å prøve å drive fagforeningene til venstre og slåss for en kommunistisk ledelse i dem. De hevder at fagforeningene er reaksjonære organisasjoner og at det er nødvendig å bygge opp reine revolusjonære organisasjoner. Holdninga deres til dette spørsmålet har til og med fått innflytelse i en del av de sunne organisasjonene. RU har satt fram ei linje med enhetsfront nedenfra og mener med det at det er nødvendig å alliere seg med grunnplanet i foreningene, men ikke drive noe arbeid overfor foreningsledelsen. Dette har ført til lettvinte angrep fra ledelsen i fagforeningene og beskyldninger om en fagforeningsfiendtlig politikk.
– Synet på partibygginga. De mener at deres gruppe er den eneste kommunistiske gruppa i USA og at de andre gruppene er revisjonistiske eller opportunistiske. Vi mener som jeg har nevnt før at det ikke er noen enkelt gruppe som omfatter alle kommunistene i USA i dag. Kommunistbevegelsen i USA er spredt på flere organisasjoner. Sjøl om det drives arbeid for enhet, eksisterer det ennå ikke noen slik enhet. Skal en handle i samsvar med de objektive kjensgjerningene, er det nødvendig at enhver kommunistisk gruppe innser at en må arbeide ut fra ønsket om enhet og samarbeid, og støtte og hjelpe kadre fra andre organisasjoner.
Kvinnespørsmålet
Kan du si litt om bakgrunnen for kvinnebevegelsen og Forbundets holdning til den?
– Kvinnebevegelsen i USA har en lang historie. Men i de siste åra har det funnet sted et mektig oppsving blant kvinnene, særlig med utgangspunkt i SDS. Kvinnebevegelsen er svært omfattende. Den strekker seg fra NOW (Kvinnenes nasjonalorganisasjon) som kanskje er den mest innflytelsesrike, (med nære band til Demokrat-partiet) en borgerlig organisasjon med borgerlig ledelse, –og til NWRO (Nasjonal velferdsrettighetsorganisasjon), som i hovedsak er sammensatt av svarte kvinner, andre minoritetskvinner og kvinner fra arbeiderklassen.
I de siste åra har kvinnebevegelsen falt i hendene på borgerskapet, først og fremst fordi det har manglet en marxist-leninistisk ledelse. Det har oppstått mange forskjellige og underlige tendenser –sjøldyrking, inderliggjøring, homo-seksualitet, oppgivelse av massekampen, lite eller ingen interesse for kvinner fra arbeiderklassen og minoritetene, osv. Likevel er organisasjonene sunne i all hovedsak, på tross av den korrupte ledelsen. Det er også visse deler av den borgerlige ledelsen som har spilt en progressiv rolle og har kjempet med kvinnenes interesser for øye og ikke sinespesielle klasseinteresser. Det er riktig nok ingen stor del, men det er likevel viktig å merke seg at det er elementer i ledelsen i kvinnebevegelsen i dag som kan spille en progressiv rolle, særlig hvis de kommer under innflytelse av arbeiderklassen.
Etter at Loven om likestilling ble vedtatt, har hundretusener av kvinner begynt å få arbeid i de strategisk viktigste delene av produksjonen – stålindustrien og bilindustrien, – for første gang i historia i mange stater. (Kvinnene har alltid vært med i den elektroniske industrien). Disse kvinnene har begynt å drive arbeiderbevegelsen framover. Et eksempel på dette er Freemont i California, på General Motors-fabrikken der, hvor de sannsynligvis har den største 'caucus' (gruppe av radikale fagforeningsmedlemmer) i landet. I løpet av det siste året har det kommet tre hundre kvinner til denne fabrikken. Nesten halvparten av dem er blitt medlemmer og aktive ledere i denne gruppa. Straks kvinnene fikk anledning til å delta i de strategiske delene av produksjonen, særlig bilindustrien, har de kastet seg inn i klassekampen og drevet kampen framover, og slett ikke spilt noen reaksjonær eller tilbakeliggende rolle. I den gruppa jeg nevnte er det f. eks. en kvinne som er redaktør for den avisa de utgir.
Mange av de mannlige arbeiderne var redde for at kvinnene ikke skulle komme ordentlig med. De var ikke ute etter å tjene til livets opphold slik som mennene, mente de, men begynte bare å arbeide fordi de gjerne ville ha seg litt ekstra lommepenger. Men det viste seg å være feil. Tusener på tusener av kvinner er blitt drevet ut i produksjonen for å forsørge sine familier. I dag er det slik at det faktisk trengs to inntekter for å forsørge en arbeiderfamilie.
Ettersom de mannlige arbeiderne har begynt å forstå dette, har motsetningsforholdet etter hvert blitt overvunnet.– Forresten, la meg ta med at den kvinnen jeg nevnte også er blitt valgt inn i ledelsen av UAW (Forente bilarbeidere). Det er første gang noe slikt har skjedd. Grunnen er først og fremst hennes evne til å mobilisere kvinnelige arbeidere.
Enhetsfronten
Hva slags syn har dere på oppbygginga av en enhetsfront i USA?
– USA er ikke noen undertrykt nasjon. Landet er ikke invadert av fremmede angrepstropper. Vårt land er den aggressive part overfor verdens folk. Derfor må enhetsfronten få en annen karakter enn i mange andre land. Den vil måtte ha andre paroler. Det vil heller ikke bli tale om en enhetsfront som leder folket gjennom en revolusjon i to stadier. Den borgerlige revolusjonen i USA ble fullført for lang tid siden. Likevel har prinsippet om enhetsfronten full gyldighet.
Vi har lært svært mye av KKPs «Forslag til generallinje for den kommunistiske bevegelsen» fra 1963. Den tar opp de imperialistiske landene spesielt, og nevner at det er nødvendig og mulig å forene brede lag av folket i de imperialistiske landene i kamp mot imperialistisk og reaksjonær politikk. Vi mener at det som blir lagt fram der, er av uhyre stor betydning. Gjennom vår praksis har vi sett at det samsvarer med de objektive forholdene.
I dag mer enn noensinne er det mulig å forene brede masser i og utenfor arbeiderklassens rekker i en enhetsfront-bevegelse. Dette er noe annet enn det såkalte antimonopolistiske sammenslutningen som USAs kommunistparti nå snakker om. Den sikter først og fremst på å beskytte USA-imperialismen, å arbeide innenfor parlamentariske rammer, og utvikle en reformistisk opposisjon av omlag samme karakter som revisjonistene driver med i Frankrike, Italia og en del andre framskredne kapitalistiske land. (Om Frankrike, se Røde Fane 2/73. Red.)
Dette har ingenting å gjøre med enhetsfronten mot imperialismen. Den må være grunnlagt på arbeiderklassens ledelse, på kampvilje, åpen klassekamp, kamp for reformer på revolusjonær måte, og på at massene skal få muligheten til å lære om behovet for en sosialistisk revolusjon gjennom sine erfaringer. Og den må ta utgangspunkt i forståelsen av at imperialistene – aller minst i imperialismens sterkeste stat – aldri vil gi seg uten voldelig kamp. I siste omgang må enhetsfronten derfor bli bygd opp ut fra nødvendigheten av å knuse statsapparatet og opprette arbeiderklassens diktatur.
Vi går ikke inn for å bygge opp enhetsfronten bare på et subjektivt grunnlag, altså ikke slik at en må være enig med Oktoberforbundet eller kommunistene for å kunne delta. Den må bygges på objektiv motstand mot imperialistisk politikk. På grunnlag av dette har vi blitt i stand til å unngå sekterisme og har greid å forene oss med brede grupper – fra landarbeiderorganisasjonen United Farm-workers, til forskjellige kvinneorganisasjoner og demokratiske masse organisasjoner blant minoritetene