NSB og de sovjetiske krigsfangenes slavearbeid
Av Terje Valen
Fangene som forsvant – NSB og slavearbeiderne på Nordlandsbanen
Spartacus forlag, 2015, 259 s.
Slik skriver den sovjetiske slavearbeideren fra Ukraina, Aleksej Drozd, om forholdene under byggingen av Nordlandsbanen mellom Mo i Rana og Fauske.
Overlevde man – bra, de døde bare forsvant og ble fjernet om morgenen, det var som å rydde bort søppel, og neste dag døde enda flere. Det var et bevis på at ingen skulle komme ut av det, slik at ingen skulle få vite om oss.
Drozd kom til Norge som 18-åring med et skip fra Stettin i Polen til Trondheim, og hans beskrivelse er typisk for alle de som bodde i tyske fangeleirer og arbeidet på hele denne jernbanestrekningen som i dag er en av de mest naturskjønne i landet, og som er blitt fremhevet nettopp slik i NSBs reklamekampanjer. Hvordan den ble bygget vil man helst ikke ta frem.
Viktige nyvurderinger
Det tar ofte lang tid før vi kan vurdere historiske hendinger på en måte som gjør at vi kommer nær sannheten om det som skjedde. Over en viss tid har det nå foregått en slags opprydningsarbeid når det gjelder historien om 2. verdenskrig og okkupasjonen av Norge. Vi får omvurderinger av tidligere påstander, og det blir fremlagt nytt materiale.
Fangene som forsvant har sin plass her. Den handler om tyske fangearbeidsleirer i Norge og spesielt om de russiske fangenes slavearbeid på Nordlandsbanen og om samarbeidet mellom de tyske utbyggerne og NSB i den forbindelse.
Westlie trekker også større linjer når han går inn på jernbanenes viktighet for nazistenes krigføring i det hele. Over alt var samarbeidet mellom nazistene og ledelsen for jernbanene ganske godt. Norge skilte seg imidlertid ut fordi det her ble brukt krigsfanger under utbyggingsarbeidene.
Mitt hovedinntrykk etter lesningen er at det var her vi fant det mer typiske ved 2. verdenskrig som den norske befolkningen ellers i all hovedsak var spart for. Selv ikke groteske hendinger som raseringen av den nordligste delen av landet og Telavåg kan måle seg med det som skjedde under byggingen av Nordlandsbanen.
De grusomste sidene ved nazismen kom frem i behandlingen av jøder, kommunister, homofile, romfolk, og folk som fysisk og psykisk ikke oppfylte de kravene til ytelse som ble stilt av herskerne i det tyske samfunnet. Det kom også frem i den gjennomført umenneskelige behandlingen av nazistenes fiender på østfronten enten de var militære eller sivile. Slik var det også på Nordlandsbanen.
Felles interesser
I boken får vi høre om NSB sine planer for utbygging fra før krigen og om tyskerne sine planer da okkupasjonen var et faktum. Det viste seg da at ut fra et teknisk og økonomisk perspektiv var det stort sammenfall av interessene til okkupanten og NSB. Begge ville ha en forsert utbygging av jernbanenettet.
Dette var utgangspunkt for et nært samarbeid mellom de to partene. Det gjorde også at tyskerne ikke fant det nødvendig å sette inn sin egen direkte ledelse av jernbaneutbyggingen, men kunne støtte seg på de norske lederne og ekspertene.
Byggingen av store tyske forsvarsanlegg gjorde at det ble for lite arbeidskraft til å forsere utbyggingen slik de tyske okkupantene og NSB ønsket. På et tidspunkt under krigen fant den tyske ledelsen, med Hitler på toppen, ut at det var gunstig å bruke krigsfanger fra Sovjet som arbeidskraft i stedet for bare å utslette dem direkte. Etter en kort tid med negativ innstilling til slike forslag gikk også ledelsen i NSB inn for dette.
Umenneskelig slavearbeid ble «normalt»
Resultatet ble at NSB godtok og ledet det arbeidet som russiske og andre fanger gjorde på Nordlandsbanen. Og det var direkte slavearbeid under fryktelige boforhold, med lite klær som ble mer og mer utslitt, og på dagsrasjoner som ikke dekket stort mer en halvparten av det kaloriforbruket det harde arbeidet krevde. Det betød at slavearbeiderne sultet i hjel, frøs i hjel og bukket under for sykdommer i tillegg til at de ble slått og drept av tyske vakter når det passet dem.
Hvordan fangene «forsvant»
Etter krigen ble det arbeidet målbevisst for å få historien om NSB sitt slavearbeid til å forsvinne. Den direktøren som ble innsatt etter 8. mai 1945, gikk like etter ut i media og sa at NSB hadde løst sine oppgaver under krigen på en god måte og hadde lyktes med å løse de oppgavene okkupasjonen hadde stilt selskapet overfor. Hovedbudskapet var at det arbeidet som var gjort under okkupasjonen, var et gode for landet. Slavearbeidet ble ikke nevnt med ett ord.
Slavearbeiderne ble sendt ut av landet så raskt som mulig etter 8. mai. En motivasjon for dette var å få vekk minnene om det som hadde skjedd, så raskt som mulig.
En person ble utpekt som syndebukk og den kritikken som kom frem ble rettet mot ham, mens andre, som var like ansvarlige, ikke ble kritisert i det hele tatt
Westlie forteller så om de få forsøk på å hedre disse slavearbeiderne og hvordan myndighetene systematisk arbeidet for å dysse ned hele saken. Det mest hjerteløse var kanskje da en norsk offiser i 1951 sprengte et minnesmerke som de russiske fangene selv hadde satt opp.
Gravskjending
Da den kalde krigen begynte, hevdet også lederne i Norge at de mange gravstedene, som var knyttet til de forskjellige leirene, kunne være utgangspunkt for oppbygging av et sovjetisk spionnettverk i Norge fordi myndighetene i Sovjet klaget over at gravene forfalt og ville overta stellet selv. Det ble derfor bestemt at alle lik skulle graves opp og legges i en massegrav på Tjøtta. Det gjaldt 8 084 sovjetiske lik fra 88 graver i de tre nordligste fylkene i landet. Til tross for sovjetiske offisielle protester, ble bestemmelsen satt ut i livet.
Statens veivesen fikk oppdraget. Likene ble gravd opp og lagt i sekker som hadde vært brukt til å transportere asfalt. Tiltaket fikk derfor navnet Operasjon Asfalt og hadde en del makabre sider. Mannskapene som gravde opp likene, fikk betalt per hodeskalle og mange steder ble resten av likene derfor liggende igjen. Da de døde russerne havnet i massegraven, forsvant også navnene deres. På de lokale gravstedene, i nærheten av leirene var det mange steder satt opp kors med navn. Disse ble fjernet og ikke satt opp igjen ved massegraven. 826 fanger fikk likevel navneplater ved denne graven. I 2002 ble disse også fjernet fordi krigsgravtjenesten hevdet at det var vanskelig å klippe gresset på grunn av platene. Lokale protester gjorde at de kom opp igjen i 2008. Da den lokale graven i Mo i Rana skulle fjernes, kom det til en demonstrasjon der 300 mennesket møtte opp og hindret gravingen. Her måtte myndighetene gi seg. Westlie trekker også frem flere personer som støttet krigsfangene og som gjorde en innsats for at de ikke skulle bli glemt.
Forstå og unngå
Vi får i boken en ganske detaljert fremstilling av hele forløpet og alle prosessene rundt slavearbeidet. Konkurranse mellom tyske organisasjoner blir blottlagt og kamp om ledende posisjoner i NSB. En rekke sentrale navn blir nevnt, og deres rolle behandlet på en skikkelig måte.
For alle som vil ha et bedre bilde av det som skjedde i Norge under okkupasjonen, er være en viktig bok. Den gir også stoff til ettertanke i forbindelse med saker som skjer i dagens verden. Og den gir oss en advarsel om hvor lett det er å bli umenneskelige når vi ser en økonomisk, politisk og profesjonell fordel i det. En slik ettertanke kan hjelpe oss til å unngå gjentakelse.