Norsk imperialisme
Av Pål Steigan
I ly av Norges høye politiske stjerne i ulike verdensdeler og med fru Brundtland som politisk frontfigur, feier norsk kapital innpå stadig flere markeder. Hvordan stiller norske sosialister seg til norsk imperialisme?
Med en tydelig tilfreds mine kunne Nærings- og CO2-minister Stoltenberg nylig meddele Stortinget at faktisk øker norsk eierskap i utlandet sterkere enn det utenlandske eierskap gjør i Norge. Sagt på en annen måte: Norge har blitt en netto kapitaleksportør. I den sjåvinistiske pressa mottas slike meldinger med samme stolthet som en norsk gullmedalje i storslalåm. Holdninga er at nå kan vi spise kirsebær med de store. Det er typisk norsk å være god, enten det er på ski eller i konkurransen om oljeprofitten. Det Stoltenberg sa, betydde jo at Norge nå er et imperialistisk land av en viss styrke. Norsk kapital utnytter arbeidskraft og naturressurser i andre land i større grad enn utenlandsk kapital gjør det i Norge. At så godt som ingen journalister eller kommentatorer tar fatt i dette, er det eksemplet Jan Myrdal egentlig burde ha brukt da han anklaget norske intellektuelle for å løpe oljekapitalens ærend. For dessverre er det sånn at Stoltenberg hadde rett da han kunne fortsette med å si:
For det andre er det bred enighet i Norge om behovet for å plassere en del av de økte inntektene fra petroleumsvirksomheten, blant annet i form av sparing i utlandet. Hele Stortinget, inklusive Senterpartiet og hele SV, har gitt full tilslutning til at oljeprofitten skal investeres imperialistisk. Bare RVs ene representant har protestert. Tidligere har det ikke vært vanskelig å få journalister og andre mediefolk til å rette søkelyset mot virksomheten til amerikansk, fransk eller britisk kapital i den tredje verden. Og vel og bra er det, men gehalten i et anti-imperialistisk engasjement viser seg først når du viser hvor du står i forhold til ditt eget lands imperialisme. Allerede i regjeringas oljemelding ble det gjort klart at det høye tempoet i tappinga av de fossile energikildene på norsk sokkel skulle gi grunnlag for å etablere et sterkt fotfeste for norsk kapital i utlandet. Det har vært et sentralt mål for regjeringa å skape nasjonal konsensus om at dette overskuddet ikke skal brukes til å investere i for eksempel helse- og skolevesen innenlands. Det har lykkes. Dermed er det skapt albuerom for neste steg, nemlig å bruke overskuddet til å bygge opp Norge som en betydelig imperialist. I stedet for sjukehjemsplasser og skolemateriell, utbytting av Aserbajdsjan og Vietnam. Kritikken mot dette har vært nærmest totalt fraværende.
DNA er borgerskapets strateg
Mens Høyre har forfalt fra å være et parti til å bli ei populistisk pressgruppe for mer ølskjenking og høyere farts grense i boligområder, er det DNA som trer fram som det strategiske hovedkvarteret for norsk kapital. Ikke overraskende stemmer flertallet av norske storkapitalister for Det Norske Arbeiderparti. Men så får de da også betalt for støtten. Ikke bare har DNA lagt føringer for å bruke oljeprofitten i utlandet, men partiet har også gått i spissen for en raskest mulig modernisering og liberalisering av norsk næringsliv. Sentrale sosialdemokratiske prinsipper for offentlig omsorg slaktes til fordel for nyliberale markedsprinsipper. Skattevesenet legges om til en av de mest kapitalvennlige i Europa. Klasseforskjellen mellom de rikeste og fattigste i landet øker raskere enn noen gang tidligere i nyere tid. Statsbedriftene omdannes til markedsorienterte kapitalistiske bedrifter, norsk økonomi harmoniseres med EU raskere enn noe EU-land klarer. I ly av Norges høye politiske stjerne i ulike verdensdeler og med fru Brundtland som politisk frontfigur, feier norsk kapital inn på stadig flere markeder. I Midtøsten og Afrika kan norsk kapital profittere på Norges høye stjerne blant tidligere frigjøringsbevegelser. I Øst-Asia viser det seg faktisk at Brundtlands nederlag i EU-avstemninga blir et pluss i kampen om lukrative kontrakter. Det er lettere for Indonesia, Vietnam eller Thailand å gjøre avtaler med et Norge som står utafor blokkene, enn om de måtte kalkulere med å få Tyskland på kjøpet. Med betydelig smidighet har Brundtland og norsk diplomati klart å vende nederlag til seier, uten å gi seg på et eneste punkt når det gjelder å gjøre Norge til et EU-land i alt annet enn navnet. Alt dette har man klart uten å møte vesentlig motstand i fagbevegelsen eller øvrig grasrot i Norge.
Oljeformue og kapitaleksport
Det er naturligvis gigantfortjenestene fra olje- og gassutvinninga som har brakt norsk kapital opp i den internasjonale elitedivisjonen. Norge er en av de største eksportørene i verden og fortjenestene er deretter. Dette har gjort statsbedriftene Hydro og Statoil til noen av de mest aggressive investorene innen oljerelatert virksomhet. Med store andeler av bensinomsetninga i Norden, Tyskland, Polen og Baltikum og med en offensiv satsing på konsesjoner i den tredje verden er disse selskapene på rask marsj oppover blant de 500 største selskapene i verden.
Statoil har 433 millioner kroner i aksjer i Statoil Nigeria AS, og investerte mellom 150 og 250 millioner kroner i Nigeria i 1995. Selskapet deltar i fire blokker utenfor kysten av Nigeria. Statoil har 35 prosent andel i blokkene, BP har 35 prosent og Texaco 30 prosent. Høsten 1995 boret Statoil sin første brønn og fant et lovende funn petroleumsforekomster. De neste to årene skal Statoil bore ytterligere 8 brønner i Nigeria.
Statoil har satsa hardt på det tidligere Sovjetunionen. Selskapet har interesser i Sibir og i enda sterkere grad i Kasakhstan og Aserbajdsjan. Satsinga ved Kaspihavet bringer det norske statsoljeselskapet midt opp i et av de heiteste konfliktområdene i verden. Krigen i Tsjetsjenia foregår i ett av de områdene der det er aktuelt å føre en ny oljeledning fra Baku. Lenger sør og vest er det krigstilstand i både Georgia og mellom Armenia og Aserbajdsjan. Tyrkia er sterkt interessert i å være med på ei sørlig rute for oljetransporten. Den vil i så fall gå gjennom kurdiske områder der det også er krig. Statoil er sammen med blant andre BP inne i en konsesjon ved Baku på 8 milliarder dollar.
Ved Sørkinahavet pågår det et rotterace om mulige storfunn under havbunnen. Vietnam, Kina, Malaysia, Indonesia og Filippinene gjør krav på områder som overlapper hverandre. Det pågår en militær styrkeoppbygging i regionen og faren for krigshandlinger er i høy grad til stede. Her går også Statoil inn. I Vietnam har selskapet 15% av ei blokk der også BP er med. Men man satser ikke bare på én hest. Også i Malaysia, Kina og Filippinene er selskapet inne og etter den voldsomme sjarmoffensiven under Brundtlands Indonesia-reise er det grunn til å vente at Statoil også kommer tungt inn her.
Norsk Hydro kjøpte i januar 1996 de resterende 75% av det kanadiske kunstgjødselselskapet Nutrite Inc., etter å ha kjøpt den første firedelen i 1995. Overtakelsen vil styrke Hydros allerede sterke posisjon på det nordamerikanske markedet. 8. mars i år ble det meldt at Hydro Seafood GSP i Skottland hadde overtatt virksomheten til Shetland Salmon Producers (SSP). SSP er en av de ledende lakseprodusentene på Shetland, med en planlagt produksjon på nærmere 3.000 tonn i 1996. Den første prøveproduksjonen av aluminium pressbolt vil om kort tid bli satt i gang ved det nye støperiet til det slovenske selskapet Talum, med Hydro som samarbeidspartner. Norsk Hydro er størst i verden på lettmetall og derunder også magnesium.
Selskapet har over halvparten av sine ansatte i utlandet og er dermed blitt et multinasjonalt selskap. Gjennom etableringen av datterselskaper i Romania og Bulgaria ønsker Hydro å styrke sin posisjon i Sentral- og Øst-Europa. Nye Hydro-kontorer ble nylig åpnet i Bucuresti og Sofia av utenriksminister Bjørn Tore Godal. Pressverkgruppen i Hydro Aluminium skal bygge et nytt pressverk i Chrzanow, vest for Krakow, i Polen. Pressverket skal stå ferdig til sommeren.
Og slik kunne vi fortsette. De eksemplene som er gitt ovenfor, er ikke noe forsøk på å gi et uttømmende bilde av den nye offensive norske imperialismen, og er heller ikke noe resultat av en systematisk overvåking av disse selskapene. Dette er bare et knippe av funn jeg har gjort etter et par timers sørfing på Internettet. Hensikten er bare å vise retninga og tendensen og gi ei antydning av omfanget. Arbeiderpartiets politikk for internasjonalisering og kapitaleksport er altså ingen abstrakt ide. Det er en konkret handlingsplan som har fått sin høyst håndgripelige oppfølging. Anført av Brundtland og Stoltenberg er norsk storkapital på en offensiv som sakner sidestykke i norsk historie. Dette skjer praktisk talt uten hjemlig opposisjon.
Militære eventyr
Når det investeres tungt i politiske risikoområder, har det alltid vært ei militær side. Hvordan har DNA tenkt å sørge for militær ryggdekning for den norske investeringsiveren? Eller sagt på en annen måte: Er det en tilfeldighet at omlegginga av den norske forsvarspolitikken fra landforsvar til out-of-area-operasjoner har kommet samtidig med den nye kapitaloffensiven? Så naiv er det ikke lov å være at man innbiller seg at det ikke finnes noen sammenheng mellom to så avgjørende elementer i et lands politikk. I likhet med kollegene i de andre europeiske hovedstedene, har Brundtlands strateger sett at tida etter Sovjetblokkas sammenbrudd stiller helt andre krav til de væpna styrkene. Alle toneangivende land i Europa legger nå om fra vernepliktshær til verva hær. Alle disse hærene har enheter som er øremerka til å bli satt inn hvor som helst i verden. I Norge er Telemark bataljon det første uttrykket for ei slik satsing. Soldatene i slike enheter har ikke til opp gave å forsvare Norge mot angrep, men å forsvare norsk kapitals interesser i Kaukasus, på Balkan eller i det fjerne Østen. Igjen er det meget alvorlig at det nesten ikke finnes noen opposisjon mot denne utviklinga. Hva verre er, er at denne utviklinga med nødvendighet vil få sine entusiastiske klakører. Om ikke lenge får vi høre at dette er progressivt, i sivilisasjonens og demokratiets tjeneste. Det er på høy tid at den virkelige venstresida skjerper seg. Jeg minner om at Marx pleide å kontrollere sosialisters holdning til den nasjonale frigjøringskampen etter hvordan de stilte seg til den kampen undertrykte folk førte mot deres eget lands undertrykking. Han spurte derfor engelskmenn om hvordan de stilte seg til irenes kamp og russerne om deres holdning til polakkenes kamp. Hvordan stiller norske sosialister seg til norsk imperialisme?