Ukategorisert
av Olav Boye
Etter stortingsvalget og feiringen av unionsoppløsningen med Sverige, kan en søknad om EU medlemskap først sendes i 2006. En folkeavstemning tidligst i 2007. Da er dagens EU som begrep og politisk realitet gått ut på dato.
Det er ingen tvil: Det går mot Europas forente stater. En ny superstat etter modell av USA, med en sentralt valgt president, som vil håndplukke sine regjeringsmedlemmer ut fra hvilke krefter som har gitt presidentkandidaten økonomisk støtte. Vi kjenner igjen situasjonen fra USA, det vil si at de mektige flernasjonale selskapene vil få sine folk inn i maktposisjoner og vanlig folk i Europa vil få enda mindre å si. Mindre folkestyre, mindre solidaritet, mindre velferd, mindre hensyn til miljø og økologi, mer markedsliberalisme, flere rike og flere fattige. Det vil si en utvikling i strid med interessene til de fleste av oss.
Derfor er ja-tilhengerne eliten som slåss for en føderal superstat. Vi i nei-bevegelsen slåss for folkestyre og for det som er i folkets interesser. «Eliten» og «mot folket» er begreper vi må benytte i økende grad. De gir et riktig bilde av hvem vi er og hvem vi representerer. De gir et riktig bilde av hvem som tjener på et EU-medlemskap eller mer riktig i nærmeste framtid: Hvem er tjent med en føderal stat, det vil si overnasjonal europeisk supermakt?
Jo, det er eliten i Europa og eliten i Norge.
Hvordan kan vi være så sikre på at det går mot en europeisk føderal superstat? Det hevdes at 80 % av Konventets medlemmer er føderalister, det vil si tilhengere av et Europas forente stater. Formannen for Konventet for Europas framtid, Valéry Giscard d’Estaing, har lagt fram de første forslagene til en ny grunnlov (se Røde Fane nr 1, 2003, red.s anm). I den første artikkelen sier de klart og tydelig at det dreier seg om intet mindre enn opprettelse av Europas forente stater. I juni 2003 skal Konventet være ferdig med sitt arbeid. Innstillingene vil bli drøftet på en rekke konferanser og endelig vedtak er planlagt til toppmøte i Roma i desember 2003.
Konventet er en forsamling på 105 personer bestående av medlemmer av EU-parlament og medlemslandenes og søkerlandenes politiske myndigheter. De har fått som oppgave å utarbeide en grunnlov, en statsforvaltning, en konstitusjon eller en konstitusjonstraktat, som skal erstatte Roma-traktaten og alle de andre traktatene som Den europeiske unionen har bygd på så langt.
Vi kjenner allerede til Konventets svar på de viktigste spørsmålene for et framtidig Europa. Medlemsstatenes politikk skal koordineres og administreres på et føderalt grunnlag. Vi kjenner igjen begreper som: de fire frihetene, konkurransereglene, unionborgerskap og subsidiaritets- eller nærhetsprinsippet, om hva som skal besluttes på lokalplan innenfor rammen av en felles politikk i de nye superstaten. Det skal selvsagt være en felles handelspolitikk, felles valutapolitikk, felles justispolitikk, felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Alle disse prinsippene eller søylene i det såkalte EU-samarbeidet skal videreføres og forsterkes på et overnasjonalt grunnlag.
Det må være et stort nederlag for pave Johannes Paul II og hans folk som har satt alle krefter inn for å få en religiøs plattform i grunnloven til Europas forente stater. Det har de ikke har lykkes med så langt. Katolikker, protestanter, jøder og muslimer har slått seg sammen, så den saken er ennå ikke avklart.
Konventet har opprettet elleve arbeidsgrupper som hvert på sitt område skal utfylle med konkrete forslag om hva man vil med den føderale staten. Det gjenstår derfor mange detaljer, selv om vi hele tiden får noen signaler om felles skatte- og avgiftspolitikk, full økonomisk styring og et sentralt budsjett. Det er de som hevder at den nye europeiske grunnloven vil bli mer sentralisert enn USAs konstitusjon. I løpet av sommeren vil vi ha større visshet om detaljene, men overskriften på prosjektet er Europas forente stater – en europeisk føderal supermakt.
Det er mange motforestillinger og fra flere hold. Vi i Nei til EU og alle som samarbeider i TEAM, vår felles organisasjon i Europa, har klart avvist forslaget om en føderal superstat.
President eller ordförande
Jens-Peter Bonde, den kjente danske motstandsmannen, har påpekt at dette vil gjøre medlemslandene til delstater uten rett til egen lovprosess. Han ber det danske Folketinget om å pålegge sine medlemmer å følge den danske grunnloven, som de høytidelig har undertegnet.
De politiske lederne i Sverige og Danmark forsøker å presentere forslaget med en lav profil, fordi de vet at folk i Norden ikke vil støtte en føderalstat. Den svenske representanten i Konventet kan berolige med at ingenting er flyttet over fra medlemsstatene til EU, og at det ikke blir noen forandring av maktfordelingen. Göran Persson har problemer med president-begrepet og vil heller bruke «ordförande», mens den sosialdemokratiske lederen i Danmark, Mogens Lykketoft, heller vil snakke om formann.
Den britiske regjeringen vil ha et sterkt fellesskap, men forsatt europeiske nasjonalstater. Kanskje det blir litt dumt å ha et monarki i en delstat og det vil være et stort spørsmål om EU-presidenten og EU-parlamentet er villig til å betale for alle disse monarkiene og deres kongelige storfamilier rundt i Europa. De vil gjøre EU mer effektivt, men nasjonalstatene skal bevare styringen.
En del av EU-landene skal ha folkeavstemninger, for eller mot den nye grunnloven. Den svenske folkeavstemningen om euroen vil bli preget av debatten om den europeiske føderale staten, noe som vil styrke nei-siden i Sverige. En mulighet er at noen land går videre med sine føderale planer, mens våre naboland, Sverige og Danmark, kanskje Finland, og kanskje også Storbritannia hopper av og sier at nok er nok. EU-kommisjonens kommentarer til Konventets foreløpige forslag, er meget klar på dette punktet. De som ikke vil ratifisere den kommende grunnloven for den føderale staten, skal ut av EU. Det er ikke aktuelt med noe mellomstatlig samarbeid. Alternativet kan være en EØS-avtale, sier EU-kommisjonen.
Ut fra egne erfaringer kan vi heller anbefale en handelsavtale med den kommende europeiske supermakten. Argumentet om at Norge ikke kan stå alene, blir kraftig redusert i en slik situasjon og vil stille vår motstandskamp og Nei til EUs strategi i en helt ny og positiv situasjon.
Tyskland og Frankrike har tatt styringen med den politiske utviklingen i Europa. Det har ført til at en del mindre EU-stater med Be-Ne-Lux-landene i spissen har tatt opp kampen for å få større innflytelse. Tirsdag 1. april var det et møte mellom Be-Ne-Lux-landene, Finland, Irland, Portugal og Østerrike. De er i tvil om en sentral president og føringer fra Nice-traktaten vil gi disse «syv dvergene» noen innflytelse. De har et ønske om å snakke med en stemme for å sikre sine interesser. Legg merke til at verken Sverige eller Danmark er invitert med. En kan tydeligvis ikke stole på land som ikke engang er i stand til å delta i valutasamarbeidet.
Mens Frankrike gjerne vil spille en dominerende politisk rolle, er tyskerne mer konsentrert om de økonomiske forholdene. Den europeiske sentralbanken er bygd opp etter tyske prinsipper. Styret og sentralbanksjefen bestemmer valuta- og pengepolitikken, uten påvirkning fra de folkevalgte. Det er forøvrig den samme modell som Norge har innført på frivillig basis for å vise hvor tilpasningsdyktige vi er i forhold til EUs politikk.
Det er lagt opp til at de store EU-landene vil få en betydelig større innflytelse på fremtidens beslutninger i Den europeiske sentralbanken (ESB). ESBs styre har sjøl gjort vedtak for å sikre de store landene etter østutvidelsen. Spesielt Tyskland vil få en ennå sterkere kontroll. Det vil føre til at rentepolitikken blir bestemt ut fra interessene til de store EU-landene. ESBs maktstruktur vil ligge på linje med den amerikanske sentralbanken, det vil si totalt utenfor noen form for folkevalgte styring eller kontroll.
Siden det indre markedet ble innført, har EU tatt større og større kontroll over lover og regler i arbeidslivet. Den mektige lobbyorganisasjonen European Round Table of Industrialist (ERT) hvor den tidligere Senterparti-politiker og nå generaldirektør i Hydro Eivind Reiten er medlem, har lagt fram en rekke rapporter som er ødeleggende for miljø, velferd og faglige rettigheter i EU og dermed også i Norge på grunn av EØS-avtalen.
Det blir ikke noe fart på europeisk næringsliv før vi får samme lønns- og arbeidsvilkår som i Indonesia, sa generaldirektør Jørgen Schrempp i Europas største industrikonsern, Daimler-Chrysler. Han er et aktivt medlem av European Round Table of Industrialist. Uttalelsen kom riktig nok i god tid før det totale sammenbruddet for Suharto-diktaturet i Indonesia.
«Making Europe Work» er en rapport om hvordan europeisk lovgivning skal bryte ned den kollektive arbeidsretten. Vi kan allerede se det delvis gjennomført i EUs direktiver, men også i mandat for offentlige utredninger her hjemme. Totalt har ERT lagt fram ca. 30 utredninger eller rapporter som alle har blitt EU-politikk. De er den mest innflytelsesrike og mektige kamporganisasjonen i den europeiske lobbyvirksomheten. ERT er den sterkeste motkrafta til miljøbevegelsen, fagbevegelsen og oss i Nei til EU. ERT har skapt EU i sitt bilde, det vil si markedsliberalismen som politisk rammeverk.
I dag er det presset fra EU og globaliseringsprosessen som fører til offentlige utvalg, som raserer de rettighetene vil har i arbeidslivet. Offentlig utvalg lager blåkopier av EU-direktiver, som igjen er blåkopier av krav fra mektige lobbyorganisasjoner som ERT. Folkestyret er erstattet med pengestyret, kontrollert av de flernasjonale storselskapene og deres nettverk.
Dette er bakgrunnen for den såkalte Lisboa-prosessen om å gjøre Europa til den mest effektive, mest kunnskapsrike og mest konkurransedyktige handelsblokken i den globaliserte verden innen 2010. Det legges fram årlige rapporter som viser at det meste går galt for EUs planer. Det er en meget lav vekstrate, større arbeidsledighet, og de toner ned miljø, velferd og sosiale spørsmål. EU er i ferd med å tape kampen om å bli økonomisk verdensmester. EU skylder på nasjonalstatene og påpeker i tillegg på at målet blir ennå vanskeligere når de ti nye «fattige» medlemslandene er på plass. Allikevel må folket i Europa og i Norge betale prisen med rasering av velferd gjennom konkurranseutsetting.
EU har planer om å ta styringa med skatte- og avgiftspolitikken. Med krav om skattelettelser og en enorm militær opprustning på USAs nivå, behøver man ikke være utdannet økonom for å skjønne at velferd og solidaritet blir satt under ytterligere press. Nei til EU vil synliggjøre sammenhengen mellom dagens konvergenskrav, det vil si krav til medlemsstatenes budsjetter og de økonomiske problemene en finner i norske kommuner og for den slags skyld i alle kommuner i EUs medlemsland. En av de som er verst stilt, er Tysklands hovedstad Berlin. Offentlig sektor skal reduseres og privatiseres, og dermed folks tilbud på undervisning, helse, transport og andre offentlige tjenestene. Vi ser det i Norge, vi ser det i Europa og vi ser det i resten av verden.
En femstjernes USA-general
Enhver stormakt med ambisjoner må ha en sterk militærmakt. EUs forsvarsministere har vedtatt å bygge opp en europeisk militærmakt på høyde med USA. En slik europeisk forsvarsidentitet har fått en kjent politisk kommentator i International Herald Tribune til å skrive at det er bra at europeerne tar et større ansvar og bygger opp en europeisk forsvarsidentitet, så lenge det er en femstjernes USA-general som har kommandoen gjennom Nato-samarbeidet. Føderalistene i Brussel har nok tenkt seg en egen militærmakt for å underbygge egne globale politiske maktambisjoner.
I Nice-traktaten legger EU vekt på at en europeisk supermakt med egne militære styrker, skal være en motvekt til det krigsglade USA. Dette er en problemstilling som kommer opp i disse dager hvor USA og noen av deres allierte fører krig mot Irak. Noen vil ha det til at dette er en av årsakene til at flere de siste månedene går i ja-retning på norske meningsmålinger. Vi kan fastslå at ingen stormakter som bygger sin makt på militær opprustning og samtidig har som mål å bli den sterkeste økonomiske makten, har bidratt positivt til de politiske målene som tjener folk flest. Verden trenger ikke enda en supermakt med supermaktambisjoner og trussel om bruk av militærmakt mot alle som ikke innordner seg markedsliberalismen.
Det paradoksale med utviklingen av EUs militærmakt er at Danmark ikke er med, enda de er EU-medlem. Norge derimot, hvor folket to ganger har sagt nei til medlemskap, stiller sine styrker til disposisjon. Dette er ett av de mange svikene fra en del av vårt politiske lederskap som ikke har evne og vilje til å respektere sitt eget folk. Årsaken til at Danmark ikke er med, er deres nei til Maastricht-traktaten i en folkeavstemning. I demokratiets navn laget de tre unntak, blant annet nei til militær deltakelse. En ny folkeavstemning ga et knapt ja-flertall.
Det er skapt en myte at kapitalens globalisering er et helt nytt fenomen, som umuliggjør nasjonalt folkestyre, offentlig styring med kapitalen, utvikling av velferdsstaten og kontroll med økonomien gjennom pengepolitikk og offentlige budsjetter. Det er en myte vi i Nei til EU må avlive. De politiske partiene på høyresiden har langt på vei fått gjennomført sine grunnleggende politiske mål. EU er ikke alternativet til globaliseringen, det er to sider av samme sak. Vår utmerkede venn Fritz C Holte har nylig gitt ut en bok, En annen verden er mulig – et alternativ til internasjonal markedsliberalisme. Les den og bli klok – og ikke minst skap debatt om alternativene. De er der, og vi kan gjøre våre alternativer til virkelighet.
Vi som slåss for folkestyre, velferd og en bedre økologisk framtid, må slutte å legge oss flate for myten om den maktesløse nasjonalstaten. Vi må påvise at våre folkevalgte har gitt fra seg makt og overlatt styringen til spekulasjon og markedsliberalisme. Et godt lærestykke er våre strømpriser denne vinteren. Vi må forsvare de politiske organer vi har på det nasjonale plan, og utvikle internasjonale politiske strategier, både på det europeiske og det globale plan.
Sentral- og Øst-Europa
Et av argumentene for at noen har byttet over til et ja-standpunkt, er angivelig solidaritet med de fattige landene i Sentral- og Øst-Europa. Vi vet at disse landene er påført store sosiale og økonomisk problemer i prosessen for å tilpasse seg markedsliberalismen. Det er millioner av arbeidsledige og andre millioner på midlertidige jobber, som lever fra hånd til munn. Landeiendommer og virksomheter kjøpes opp av utenlandske spekulanter, spesielt de pengesterke tyskerne. Det er Forbundsrepublikken Tyskland som er drivkraften, og har den økonomiske kontrollen i EU, noe som vil forsterke seg etter at østutvidelsen er fullført. Tyskerne kontrollerer i dag det meste av media i disse nye EU-landene. Frustrasjonene er store, og informasjonene om EU er endimensjonale.
Hva kan disse folkene vente seg fra EU og de rike landene i Vesten? Vi kan ta et lærestykke fra gjenforeningen av Tyskland. I dag tretten år etter er det fortsatt masseledighet i de østlige områdene. Europas økonomiske lokomotiv har ikke maktet å gi sine egne landsmenn en bedre hverdag. Det er mye som tyder på at det blir med drømmene også for vanlig folk i de nye medlemslandene. For eliten vil det bli en annen sak. De vil alltid finne muligheter.
Utviklingen i EU går klart i retning av at de store EU-landene får mer makt, på bekostning av EUs små medlemsland. Søkerlandene fra Sentral- og Øst-Europa vil bli stilt bak i køen, og få enda mindre innflytelse. Flere og flere i søkerlandene stiller i økende grad spørsmål om hvilket EU de skal med i. Er det et samarbeid av nasjonalstater i et indre marked eller som delstat i Europas forente stater? En del husker Sovjetunionen og stiller spørsmålet: Går de nye EU-landa i øst fra den ene unionen til den andre, fra ettpartistat til markedsliberalisme?
EUs strategi ligger klar. Først skal de femten nåværende medlemslandene legge den nye grunnloven eller konstitusjonen på plass, så kan de nye medlemslandene eller delstatene tilpasse seg den nye virkeligheten. Det blir litt for mye mas hvis disse nye B-medlemmene også skal ha et ord med i laget for å forme den nye føderale supermakten. Folkestyre og folkevilje er fortsatt fremmedord i EU-språket og fremmedelementer i EUs politikk.
For oss i motstandsbevegelsen er folkestyre et grunnleggende prinsipp i kampen mot EU, og derfor også i kampen mot EØS-avtalen. En felles europeisk valuta og den økonomiske monetære unionen stiller ennå sterkere krav til medlemslandenes finanspolitikk. Landene blir fratatt evnen til å styre sin egen økonomi. For den enkelte innbygger i EUs medlemsland innebærer dette mindre innflytelse over egen hverdag. Det betyr mer byråkrati og korrupsjon enn det vi allerede i dag erfarer.
EU helt annerledes i 2006
Debatten om utviklingen av EU i retning av en føderal statsdannelse har vært nærmest fraværende i norsk EU-debatt. Makteliten i det norske samfunn vil ha en ny politisk kamp om norsk medlemskap i Den europeiske unionen (EU). En mulig ny folkeavstemning vil ikke være om medlemskap i EU. En folkeavstemning er bare mulig etter stortingsvalget i 2005.
Etter stortingsvalget og feiringen av unionsoppløsningen med Sverige, kan en søknad sendes i 2006 og en eventuell folkeavstemning i 2007. På det tidspunkt er den nye grunnloven på plass og vi skal forholde oss til Europas forente stater. Det er en mye mer alvorlig beslutning enn EF i 1972 og EU i 1994. Når en folkeavstemning kan være aktuelt her hjemme, er dagens EU som begrep og politisk realitet gått ut på dato.
Se dette forholdet i lys av dagens meningsmålinger som gir et klart flertall for EU-medlemskap.
De som lager meningsmålingen, må stille spørsmål om folk i Norge vil at vi skal opphøre som nasjon og bli en delstat i den europeiske føderalstaten, med alt hva det måtte føre til. En slik meningsmåling er gjennomført i EU-landet Danmark i disse dager, og det danske folket sa nei takk med et knusende flertall på 75 %, mens bare 17 % sa ja til planene om Europas forente stater. Hvis det spørsmålet ble stilt her hjemme, ville vi minst fått de samme knusende tallene.
Vi som sier nei til EU og markedsliberalismen som politisk system, blir ofte beskyldt for å melde oss ut av virkeligheten. Det har vi selvsagt ikke gjort, men vi vil beskrive virkeligheten ut fra våre egne erfaringer og våre egne politiske mål. Vi vil finne balansen mellom vår egen politiske realisme og våre egne visjoner og ikke minst drømmen om et bedre samfunn.
En føderal europeisk stat med mer enn 500 millioner innbyggere styrt fra Brussel, en supermakt som Europas forente stater bygd på Konventets grunnlovsforslag, vil alltid være en fiende av folkestyre og en umulig arena for å realisere våre politiske mål.
Nå er det Konventets forslag som står på dagsorden. En europeisk supermakt er ikke svaret på våre utfordringer. Vi skal ikke være i noen som helst tvil om at folk her hjemme og flere med oss i andre europeiske land, vil si et klart og rungende nei til Europas forente stater.