Noen teser om klasseforholda og klassekampen i Hordaland

Av Ukjent

1972-02

FRAM FOREN MARXISTISK KLASSEANALYSEAV DET NORSKE SAMFUNNET

I arbeidet med å skape et kommunistisk parti i Norge har vi slått fast at vi blant annet vil arbeide med en klasseanalyse av det norske samfunnet. Vi ønsker å komme fram til et så nøyaktig svar som mulig på spørsmålet: Hvem er våre venner og hvem er våre fiender?, for å bli i stand til å legge opp en riktig taktikk og en riktig strategi for den sosialistiske revolusjonen i Norge. I forrige nummer brakte vi en god del materiale til diskusjonen av klasseanalysen, og vi følger opp med et par innlegg denne gangen. En av artiklene er et forsøk på en tese forma klasseanalyse av Bergen/Hordaland-distriktet. Det er materiale som er meget verdifullt og som vi håper å få mer av fra andre kanter av landet. Vi regner også med kommentarer og kritikk til de analysene som er gjort.

To slike korte kommentarer har vi med denne gangen. Ellers er det jo grunn til å understreke at hele dette nummeret er viet analyse av et meget viktig spørsmål for en klasseanalyse og en revolusjonær strategi og taktikk i Norge, nemlig kvinnespørsmålet.

red.


1. Viktige motsigelser

1.0. De halvkoloniale trekk ved norsk økonomi er spesielt framherskende i Hordaland og Midt-Vestlandet. En rekke viktige motsigelser i det norskesamfunnet er sterkt skjerpa i dette området.

1.1. Klassekampen har i de siste par åra utviklet seg svært raskt. Industriarbeiderne og utdanningssøkende har gått i spissen og satt mønster for aksjoner i andre deler av landet under streikebevegelsen i 1970, i lanseringa av streik som våpen i EEC-motstanden vinteren 1972, i dyrtidsstreiken sommeren 1972, i kampen for språklig jamstilling høsten 1971 og i førskolelærernes aksjoner våren 1972.

1.2. Fremmed, imperialistisk kapital dominerer industrien i fylket utafor Bergen. De større befolkningssentrene som Odda, Ålvik, Husnes, Høyanger, Årdal, Sauda er bygd opp omkring bedrifter dominert av utenlandsk monopolkapital. Den kjemiske industrien framstiller metaller og legeringer som har stor betydning for storindustri og rustningsindustri i imperialismens hovedland. De amerikanske, britiske, sveitsiske, belgiske og svenske moderselskapene kontrollerer råvarekilder, foredlingsanlegg og omsetning på verdensmarkedet. (Eks. ALCAN, Det svenske Boliden som er kontrollert av et belgisk gruveselskap.) Arbeidsplassene er usikre. Bare så lenge kraftpriser, konjunkturene og arbeidskraftas pris og kvalitet gjør det lønnsomt, vil monopolkonsernene opprettholde denne industrien. Nedlegging vil bety katastrofe for disse lokalsamfunnene. Utbyttinga av arbeidskrafta særpreges av skiftarbeid og helsefarlig rovdrift og forurensing. (silikose) Kvinnene har små muligheter for arbeid i industribyene. Olje- og gassutnytting åpner et nyttbruhode for imperialistisk kontroll og utbytting.

1.3. Den norske industrikapitalen i Hordaland har rederkapital somgrunnlag. (Se Røde Fane tese 2.3.) Nesten halvparten av arbeidsplassene i Aker-konsernet ligger her. Bergens Mek. Verksted (BMV) og Stord Verft er hjørnesteinsbedrifter i norsk tungindustri. Hydros anlegg på Mongstad gir denne norske (og utenlandske) giganten innpass i Hordaland for alvor.

1.4. Bergensk reder- og industrikapital er dels avhengig av store imperialistmakter (særlig tankrederne, som også har store interesser i industri.), dels driver de sjøl imperialistisk utbytting av halvkoloniale land (Munck).

1.5.Bankkapitalen i Bergen danner et hovedsentrum for norsk finanskapital. Bergens Privatbank spiller en ledende og kynisk rolle i monopoliseringa og saneringa av mindre lønnsom industri både i Bergensområdet. (Jørgen S. Lien, Arne fabrikker, Dale fabrikker) og i andre deler av landet (treforedling i Drammensvassdraget og Greaker).

1.6. Også i Bergen er industristrukturen ensidig. 42 % av industriarbeiderne er sysselsatt i bekledning og skipsbygging (24,5 % og 17,5 %). Arbeidsplassene er svært følsomme for konjunktursvingninger, og utenlandsk konkurranse. På15 år, mellom 1954 og 1969, gikk 1/4 av arbeidsplassene i bekledning tapt. Fremdeles er 1/4 av industriarbeiderne i Hordaland sysselsatt i denne industrien, mot 11 % i gjennomsnitt for landet. Trusselen mot disse arbeidsplassene vil skjerpes drastisk dersom landet legges enda mer åpent for utenlandske monopolers ekspansjon.

1.7. 16,4 % av de yrkesaktive er i tjenesteyting, mot 21 % i Oslo. Andelen i handel er også mindre enn i Oslo. Oslo-forretningene har gjennomsnittlig dobbelt så stor omsetning. Finanskapitalen satser på såkalte lavprisbutikker. Bare i 1967/68 gikk 70 kolonialbutikker nedenom i Bergen sentrum (17%).Forbrukerkooperasjonen står svakt.

4 % av alle sysselsatte i Bergen arbeider i finansinstitusjoner. Ut fra deres viktige stilling og faren for at de kan danne massestøtte for reaksjonære bevegelser, bør vi undersøke deres innstilling og utvikling.

1.8. Konsentrasjonen av kapital og arbeidskraft skjerper motsigelsen mellom by og land. Mer enn 3/4 av folkeøkinga i Sogn og Fjordane og Hordaland finner sted i Bergens-området. Fra 1959 til 1966 ble 15 % av gårdene, eller 2 bruk om dagen, lagt ned i de to fylkene. Skoler og båtruter til mindre steder legges ned. Veibevilgningene prioriteres ut fra monopolenesbehov for transport. (Mongstad-autostradaen) I fiske skjer det ei økendekapitalisering i forbindelse med utviklinga av bankfisket. Klassedelinga i jordbruk og fiske må undersøkes.

1.9. Den ujamne utviklinga av by og land under monopolkapitalismen rammer også tettstedene i fylket, spesielt Bergen. I 1966 lå 75 % av arbeidsplassene innafor en omkrets på 5 km fra sentrum, mens bare 50 % av arbeiderne bodde i samme område (i 1957 beregnet til 35 %) 3 km fra sentrum halveres folketallet på 10 år, mens det femdobles 11 km fra sentrum. Følgen er lange reiser til arbeidsplassene mens bussprisene øker og sentrum korkes til og forurenses av privatbilene. I drabantbyene tar husleiene ofte 1/3av lønna mens boliger i sentrum raseres istedenfor å fornyes.

De topografiske forholda i en by med fjell på alle kanter skjerper disse motsigelsene. Byen må bygges ut etter folkets behov eller den vil kveles i monopolenes favntak.

1.10. Monopolenes rovdrift på ressursene har alvorlige konsekvenser ut fra de naturgitte forholda i fylket. Uten hensyn til mangelen på dyrkbar jord legges de beste jordbruksarealene ut til industri og boliger. (Mongstad, Midtbygda i Åsane.) Mellom 1959 og 1966 ble 100 km2 av det sparsomme jordsmonnet i fylket ødelagt. Ressursødelegginga er ikke av ny dato på Vestlandet. Tyskere, hollendere og briter forsynte seg alt i middelalderen og fikk snauhogd skogene. Trykket på ressursene vil tilta kraftig dersom arvingene deres for alvor får innpass gjennom EEC.1.11. Monopolkapitalens kulturelle og ideologiske herredømme har avismonopolet som viktig redskap. Bergens Tidende har 2/3 av opplagstallet for aviser i Bergen og når ut til nesten 4/5 av husstandene i Bergen. Den ene avisen i Bergen som er skeptisk til EEC, den kristelige og kulturkonservative Dagen, dekker 4 % av husstandene.

1.12. Monopolkapitalens lokale statsapparat har vist sin folkefiendtlige og udugelige karakter i forbindelse med saneringsspørsmål, trafikkproblem og ungdomsproblem. Til og med for å løse kortsiktige problemer ser byråkratiet bare tre metoder – å velte økonomiske byrder på folket (økte billett- og strømpriser), å gå i økonomisk kompaniskap med monopolkapitalen gjennom å opprette »samarbeidsforetak» som Saneringsinstituttet og Bro- og Tunnel-selskapet (Rieber m.fl.), å be politiet bruke fysisk makt (overfor ungdoms-problemet i sentrum, kravet om et sted å være, Gyldenpris Daghjem).

Det lokale statsapparat er ute av stand til å styre Bergen og løyse folks brennende behov. Det administrative byråkratiet mangler sterke toppfigurer (Juell Morgen og Ole Myrvoll) og stoler i økende grad på politiets halvfascistiske ledelse (Asbjørn Bryhn, Rynning Tønnesen)

Spesialutdanna politistyrker settes inn mot folkelige aksjoner. Blant de menige politifolka er det motvilje mot å bruke vold mot politiske aksjoner. (Uttalelser i rettsaka om Gyldenpris, enkelte forholdt seg passive under Rådhusaksjonen.)

I storborgerskapet i Bergen har vi sett ei viss vakling overfor voldslinja, som kompromitterer for sterkt. (Bergens Tidende reagerte sterkt da avisens fotograf fikk samme behandling som ungdommen.)

Det er viktig å undersøke hvordan basen på Håkonsvern fungerer for å opprettholde det norske klassediktaturet og som bru hode for vest-tysk og amerikansk militær kontroll over Norge.

2. Revolusjonens muligheter

2.0 Proletariatet i Hordaland har viktige forutsetninger for å fylle sin historiske oppgave i kampen for den sosialistiske revolusjonen. Det har en forholdsvis sterk kjerne i kjemisk industri og skipsbygging som er sterkt konsentrert geografisk (industribyene) og produksjonsmessig (overveiende i bedrifter med mer enn 200 ansatte).

På eldre arbeidsplasser er revolusjonære kamptradisjoner ennå levende. NKP fikk 40 % av stemmene i Odda i 1945. (DNA 30 %). I Laksevåg (skipsbygging) fikk NKP 36%. (DNA 30 %).

På Husnes som ble reist i 60-åra, utvikles klassebevisstheten langt raskere enn i Årdal som blei reist under den anti-kommunistiske bølgen i 40- og50-åra.

2.1 En større del av arbeiderklassen er industriarbeidere i Bergen enn i Oslo. (Knapt 39 % av alle yrkesaktive). Bergen med sitt lågere folketall har flere sysselsatte i skipsbygging og bekledning enn Oslo, det vil si i industrigreiner som har en nøkkelrolle ut fra klassekampsynspunkt.

Bergens ensidige industristruktur gjorde at den økonomiske krisa i mellomkrigstida slo hardt ut. Det bidro til å gi store deler av arbeiderklassene i revolusjonær innstilling. I 1945 fikk NKP 25 % av stemmene. I 20-åra var andelen enda høgere.

2.2 Proletariatet i lavtlønnsindustrien i bekledning og næringsmiddelindustri er mindre klassebevisst enn proletariatet i tungindustrien. 2/3 av proletariatet i bekledning er kvinner, i næringsmiddel 1/3. Dersom kampen for å bevare arbeidsplassene i kriseindustrien og for bedre kår for lavtlønte smelter sammen med kvinnebevegelsen, kan proletariatet i bekledning og næringsmiddel bli ei virkelig revolusjonær kraft.

2.3 Arbeideraristokratiet er svakt i Bergen. Det disponerer over langt færre lukrative byråkratstillinger enn i Oslo. NKPs dominans på viktige arbeidsplasser i mellomkrigstida og partiets seinere forfall har skapt et politisk tomrom i fagforeningene og på arbeidsplassene. Høyresosialdemokratiet mangler tradisjoner og ledere, mens de revisjonistiske kadrene enten er kjøpt opp, har forfalt politisk eller er desillusjonert. Også SFs feste på arbeidsplassene er svakt. Siste valg viste at dette ikke betyr at reformistene er avslørt politisk for massene. Men de byr ikke på store hindringer for å utvikle en kommunistisk ledelse for de venstreinnstilte på arbeidsplassene.

2.4 Arbeiderstrøka og boligområdene i Bergen deler seg mer og mer i to typer: A. Eldre områder der de unge flytter ut og mange eldre med NKP-tradisjoner blir igjen. (Sandviken, Nordnes, Laksevåg, Solheimslien). B. Drabantbyer med mange unge folk og uten lokale politiske tradisjoner.(Fyllingsdalen, Prestestien, Slettebakken). I Sandviken er 13 % over 70 år, i Fyllingsdalen er tallet knapt 2 %. I de gamle strøka står miljøødelegging med åpen eller skjult sanering i forgrunnen, i de nye strøka høge husleier og mangel på sosiale institusjoner. Politikk for de eldre er nødvendig i de gamlebydelene. I de nye områdene er det spesielt viktig å organisere ungdommen og kvinnene.

Oppløysing av sosiale miljø og sosial organisasjon i de gamle strøka og mangelen på sosial organisasjon i de nye, gjør det både mulig og nødvendig at

kommunistene stiller seg i spissen for kampen for å løyse de økonomiske og sosiale problema i boligområdene.

2.5 Motstanden mot EEC, politiseringa av bygdefolkets kamp mot tvangsflytting og skolesentralisering, massekampen for nynorsk, revolusjonære tendenser blant landsungdommen i målrørsla, i ungdomslag og på folkehøgskolene gir løfterike perspektiver for revolusjonens muligheter på landsbygda.

De militante tradisjonene fra den nasjonale og sosiale reisinga på landsbygda før og etter århundreskiftet (og i krigstida) blei ført inn i et blindspor (Venstre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti). I dag står vi overfor muligheten for at den borgerlig-nasjonale bevegelsen på bygdene kan vokse over i og smelte sammen med den sosialistiske revolusjonen. Dersom bygdefolket på det «mørke Vestlandet» for alvor står fram som en reserve for arbeiderklassen og ikke for storborgerskapet, betyr det et radikalt bedre utgangspunkt for den sosialistiske revolusjonen enn f. eks. i mellomkrigstida.

2.6 De særegne forholda i økonomien som gir grunnlag for et revolusjonært oppsving kan snus til sin motsetning. Krisesamarbeid i sosialdemokratiskregi er en annen mulighet. Men først og fremst er det kampen om EEC-medlemskap som vil avgjøre den videre utviklinga av folkets og fiendens krefter.

3. EEC-kampen i Hordaland

3.0. Norsk EEC-medlemskap åpner for total og uhemmet økonomiskutbytting og politisk undertrykkelse av Vestlandet.

3.1 Norge vil bli en halvkoloni under Sentral-Europa. Den koloniale utplyndringa vil bli særlig kraftig på Vestlandet. For imperialistisk monopolkapital har Vestlandet vital interesse. Ressursene er fossekraft, gass og olje, fiskeriene og en industriell reservearme på bygdene. Vestlandet vil bli råvareprodusent for de store industrilandene i EEC.

3.2 Bare produksjon som passer inn i EECs imperialistiske produksjonsmønster vil kunne overleve. Behovene for arbeidskraft og konkurranse fra intensiv EEC-produksjon vil rasere arbeidsplassene i bygdenæringene. Konkurranse utsatte næringer som skipsbygging og tekstilindustri vil gå langt. vanskeligere og usikrere tider i møte. EEC vil skjerpe trusselen mot arbeidsplassene på en katastrofal måte.

3.3 Monopolborgerskapets politiske undertrykking får en kvalitativ ny og alvorligere karakter hvis det norske monopolborgerskapet fritt får smelte sammen med europeisk monopolkapital i EEC. De norske direktørene får friere spillerom til å gamble med arbeidsplassene. Oddadirektørenes trusler i en tilspisset klassekampsituasjon vil vanskelig kunne avvises. Trusler om nedleggelser og flytting vil være reelle og kunne skremme den norske arbeiderklassen til underkastelse.

3.4 Som råvareprodusent får Vestlandet avgjørende strategisk militærbetydning for de imperialistiske stormaktene i Europa. Frigjøringskamp i Norge vil bli en kamp mot Europa-hæren ledet av tyske generaler.

3.5 De mørke utsiktene for en revolusjon i Norge hvis vi kommer med i EEC, gjør det nå tvingende nødvendig å knytte til oss alle anti-imperialistiske

klasser og grupper i folket med målet å bygge folkets enhetsfront. Bare da kan vi sikre at kampen mot EEC lykkes. Bare slik har vi muligheter for å fore en seierrik kamp mot imperialismen innenfor EEC, dersom vi taper i første omgang.

3.6 1 dag er motsigelsene mellom klassene skjerpet. Kommunister må systematisk studere utviklingen av disse motsigelsene ut fra målsettingen å vinne varige allierte. Store grupper av funksjonærer utsettes i dag for beinhardrasjonalisering. Fruktdyrkerne i Hardanger står like mann jamnt mot EEC som arbeiderne i Odda. Kommunister må gripe dagen og timen.

3.7 Massene revolusjoneres, men bare kommunistene kan utvikle de revolusjonære stormene og lede dem til seier. I dag er den småborgerlige utopismen, populismen, og den småborgerlige sosialismen i SF ideologiske retninger som har vind i seilene. De må tas ytterst alvorlig. All tillit til dem må ryddes ut i arbeiderklassen. Disse gruppenes vakling på kamplinja i EEC-fronten bærer bud om at de vil spille rollen som kapitulanter, sabotører eller kronisk vaklende medløpere i kampen for den sosialistiske revolusjonen.

3.8 Oppslutningen om RAF 1. mai fra AUF-lag og SF-folk mange steder i Hordaland viser at mange som i dag er organisert i eller støtter de reformistiske grupperingene, kan vinnes for kommunismen. Det er opp til kommunistene å skape det subjektive grunnlaget for at det skjer.

4. Sammenfatning

4.0. De objektive forholda i økonomi, politikk og ideologi tilsier at Hordaland kan bli en rød base i utviklinga av den norske revolusjonen.

4.1 A. I industribyene og i kriseindustrien er kampen for nasjonaluavhengighet og for å bevare arbeidsplassene et påtrengende livsbehov. EEC-medlemskap og/eller skjerping av kapitalismens allmenne krise vil slå hardt ut.

B. De lokale politiske makthaverne har liten prestisje i folket. Voldsmennene i politiet skjerper med sin framferd motsigelsene mellomfolket og myndighetene.

C. Undertrykkinga av den folkelige kulturen og truslene mot bygde-folkets materielle grunnlag trekker i økende grad Vestlandsbygdene inn i politikken.

D. Motkreftene i arbeiderbevegelsen står svakt (arbeideraristokratiet).

E. De rike tradisjonene fra arbeiderbevegelsens kamp i Bergen og industrihyene og fra bygdefolkets reising vil gi kraft og perspektiv for den felles kampen.

F. EEC-spørsmålet skjerper de tallrike motsigelsene, styrker enheten i folket og utpeiker felles fiende og felles mål for de ulike kampene.

4.3 Om Hordaland skal bli et baseområde i den norske revolusjonen avhenger først og fremst av en riktig ledelse og en riktig politisk linje for kampen. Og dette har en forutsetning: At vi bygger det kommunistiske partiet raskt ut også lokalt. Det må bli et parti av ledere, med slagkraftige røde baser i kjerneindustrien på Vestlandet, i helsestellet, i undervisningsvesenet, blant funksjonærene, på landsbygda og i de store boligområdene.