Noen kjetterske meninger om utviklingen i Sápmi
Av John Gustavsen
Bak Reservatets skranker stiger vi inn i byråkratenes paradis, mens euro-rocke-joiken spiller i stuen. Hva skal vi med reindrift og fiske når vi snart alle kan sitte på kontor?
Siden en kjetter gjerne er en person som inntar et avvikende standpunkt i kirkedogmatiske spørsmål, kan det se ut som om det her er lagt opp til en teologisk debatt. Jeg er faktisk mer opptatt av teleologi – det vil si at alt som skjer, har et bestemt formål.
Denne hendelsen håper jeg skal føre til en debatt om hva vi vil med vår eiga framtid. Men for å kunne si noe om det, må vi både se på fortida og samtida, selv om den passerer gjennom Dagsrevyen hele tiden. Det foregår en mikroskopering av utviklingen i Sápmi ved at det enten er de samme personer som dukker opp i media eller det er de samme spørsmål som går igjen på konferanser. Når jeg er opptatt av media er det både ut fra eget ståsted, og fordi det er journalistikken og ikke politikken som setter dagsorden for samfunnsutviklinga. Under Nordisk råds møte var det lett å se hvordan noen av våre dagsrevyjournalister lå klistret innpå for eksempel Arbeiderpartiets ledelse. Man må derfor spørre om det er Gro og Jagland som er redaktører av for eksempel Dagsrevyen eller VG?
Vi har sjølsagt også selvstendige journalister i norsk presse. Men hva med samisk presse vs. norsk presse? Her spiller ikke pressen den samme dirigerende rollen, og politikerne står sterkere til å føre dagens orden. Hva jeg likevel skulle ønsket sterkere, er en mer markant og kritisk dekning av hva som hender. Hvis pressen skal vare den fjerde statsmakt, må den øve både kritikk, inklusive sjølkritikk. Vi burde under Nordisk råd ha kommet bak fasaden og fått fatt i hva det er som gjør at samene ikke gis plass i Nordisk råd. Vi burde sett på budsjettposter til samiske formål som krympes, og spurt: hvilke tegn er dette?
Derfor passer det godt å si litt om toleranse. Vi har hatt Nordisk råds møte her i Tromsø. Utafor vaiet det samiske flagget ved siden av de åtte andre nordiske flagg. For bare et par-tre år siden ville dette ført til en massse spetakkel. Da vi i 1982 sydde et forenkla samisk flagg i Torshavn og heiste det foran nasjonalbiblioteket, ble det et svare styr. Saka vakte oppsikt helt til Finnmark Dagblad fikk tak i den. En rekke innsendere tok avstand fra disse ekstremistene som heiste den nasjonale fane. Intoleransen er på dette planet snudd til toleranse.
Det tolerante Norden
Nå får vi lett det inntrykk at vi lever i et tolerant Norden der vi vil integrasjon av gud og hvermann. Jeg vil dvele ved denne nordiske formen for toleranse, ikke minst fordi de nordiske statene gjerne vil inn i EU, for å få plass i det europeiske hus. Vi bor i Europa, og står slett ikke utafor slik Gro vil ha det til. Hvis Gro var så åpen for integrasjon, hvorfor vil hun og hennes meningsfeller ikke ha med samene i Nordisk råd? Ved at samene får heist flagget foran Kulturhuset, gir man inntrykk av toleranse. Men saken er den motsatte. Da de tre sameparlamentspresidenter møtte presidiet i Nordisk råd, ble de til dels bryskt mottatt. Det blåser en kaldere vind imot den samiske nasjon innover vidde og fjærsteiner, og den vi i realiteten er vitne er en repressiv toleranse.
På europeisk plan er vi vitne til en nasjonalistisk opptrapping. Nasjonalismen kommer til uttrykk i det halvfascistiske Italia, i Østerrike der den gamle nazisten Waldheim har fatt en farlig etterfølger. Utafor Europa ser vi hvordan muslimsk fundamentalisme bygger seg opp i de arabiske land, og hvordan man i de ortodokse og slaviske landene nå forsøker å fylle et tomrom etter kommunistenes fall. I dette tomrommet opererer en panslavisme som i Russland føres av parhestene Solchenitsyn og Sjirinovskij, den ene med sofistikerte argumenter, den andre med vulgær-nasjonalistiske. Sjirinovskij har erklært å ville skape en enhetlig russisk stat der alle andre språklige og kulturelle trekk skal bannlyses.
Vi har derfor hatt en 15-årsperiode med nordisk åpenhet i samiske spørsmål. Vi ser alt klare tegn til at vinden har snudd i de nordiske landene. Det at man avviste å ta opp representasjonstanken midt i sameland, bør være et tankekors. På den annen side kan man spørre om det er så viktig å være med i dette rådet? Kanskje er det viktigere å ha denne saken å mobilisere på?
En minioritets dilemma
Göran Palm skreiv for ca. 25 år siden at en minioritets dilemma vil være at den alltid må opptre slik majoriteten forventer at den skal opptre.
Styrken i det samiske menneskets atferd har vært dets anarkistiske tenke- og handlingsmåte. Med anarki mener jeg slett ikke kaos og uorden; anarkiet er derimot det statsløse samfunnet uten skrevne lover. Det dreier seg om et desentralisert samfunn der mennesket under en stor grad av frihet gikk gjennom hverdagen.
Fra å være anarkister er vi på vei til å bli borgere, og vi har til og med fått etablert egne Sameting slik at statsmaktene vet og kan kontrollere hva som foregår. Systemets indre logikk fører til at de innfødtes behov blir ofret for nordmennenes ønske om å kontrollere og beherske rikdommen i Sameland. Kolonimakta kan dessuten rose seg av å omgå samer som opptrer disiplinert i sine kofter, som ikke engang spyr på borddamen under festen.
Mange vil hevde at det har gått framover etter Altasaken. Vi har fått opprettet Sametinget, en egen paragraf (110A) i Grunnloven, egen samelov og språklov, og da må vi vel være fornøyd. Myndighetene har vært dyktige i å kaste oss blår i øynene, mens rettssikkerheten blir trampet på og uthult.
Sentralmyndighetene har lagt en nøyaktig strategi for hvordan styre samene uten for mye støy, ikke minst ute i verden. Vi har et Sameting som synes å fungere, en president som kan hamle opp med hvem som helst i hva som helst og derfor legitimere at Norge er best urbefolkningsklassen. Mens Ashton Mining og Rio Tinto marsjerer inn i Sameland til fargerik protest, sitter Nemesis (hevngudinnen i gresk mytologi) og ler i et eller annet departement. Sametinget er et overflatefenomen, mens bak de lukkede rom sitter godt lønnede norske embetsmenn og utreder hvem som skal ha rett til land og vann. Hvis land ?
Hvis hukommelsen rekker ca. 28 år tilbake i tiden, minnes jeg den indianske advokaten Vine Deloria som sa at ingen er mer effektive i amerikaniseringens kunst enn indianerne selv, bare staten forstår å sleppe de rette til.
Samerettsutvalget
Etter at Samerettsutvalget ble opprettet for snart en halv mannsalder siden, har uthulingen av de samiske rettighetene til land og vann fortsatt. Operasjonene til Ashton Mining og Rio Tinto Zink er talende eksempler. Utfiskingen og raseringen av fjordsamfunnene har fått fortsette. Reindriftas ledelse har «kjøpt» økonomimodellen fra Norges handelshøgskole som gjør at reindrifta mer og mer dreier seg om kjøttproduksjon, (jamfør Johan Kl. Kalstad). Vi har til og med på det idrettslige området gått forbi nordmennene i motorisering, ved at samene som kanskje var det første folket til å gå på ski, er blitt det første folket som slutta å gå på ski. Dessuten er ikke fotball noe for oss!
Det går i det hele tatt framover på de fleste områdene. Vi har fått eget Sameting med et altfor lite antall byråkrater, vi har i over 20 år hatt samisk institutt med trygge arbeidsplasser, vi har fått egen høyskole, det blir opprettet samiske kultursentre med fine stillinger. Dette er bra, og det gir rom for å møtes. Men vi må også spørre hva vi skal fylle disse rommene med? Hvilke kvalifikasjoner trenger vi?
Naturligvis vil staten klare å skape flere kontorarbeidsplasser, særlig innenfor det samiske forvaltningsmrådet, RESERVATET, som jeg velger å kalle det. I reservatet, som kan sammenliknes med et drivhus, skinner sola året rundt i form av pengeoverføringer fra den norske stat, mens grunnen under oss blir tømt av Rio og Ashton. Borti Finland har Ashton Mining, i følge Australian Financial Times (31.8.1994), operert i statlig hemmelighet i jakten på diamantene som kan representere milliardverdier. Ingen må tro at det samme ikke pågår på vår side, og mange vil etterhvert forstå at Mor Gro gjerne bruker noen millioner på tilpasningsdyktige byråkrater når det dreier seg om verdier i milliardklassen årlig. Mens noen av våre aktivister, som deltok under Alta-striden, forsvarte slagordet «Land – ikke penger», er det nå noen som er villige til å omskrive dette til «Land – for stillinger»!
Gjennom reservatideologien med et norsk Sameland av seks kommuner holder man 437(?) andre utenfor slik at det for eksempel ikke blir mulig for samiske barn å lære samisk i grunnskolen. Tross de fine lovene, paragrafene, eget samisk barneombud på statslønn. For den norske stat er det sjølsagt utmerket at en del foreldre går rundt om i Tromsø og er frustrert over at ungene deres ikke får opplæring etter lovens bokstav. For den norske stat vil det være enda bedre om noen av foreldrene viste seg så ressurssterke at de sjøl ordnet med undervisningen til ungene. Så kan noen samer få demonstrert hvor flinke de er i konkurransesamfunnets kunst. Samtidig får storsamfunnet demonstrert for seg sjøl hvor effektiv statsforvaltningen fungerer ved at man ikke engang i universitetsbyen Tromsø klarer å sprenge Reservatets skranker.
Reservatet
Innenfor Reservatet går det sjølsagt framover. Reservatet utdanner sine egne lærere mens Odd Mattis Hætta sitter tilbake på høyskolen i Alta med bortimot ingenting. Eller som han sa det til Skolefokus nr 1, 1994: «Ved opprettelsen av Samisk høgskole … var det meningen å gi samene et fullverdig skoletilbud. Denne skolen som først og fremst er en lærerskole, gir da også de som behersker samisk, en mulighet for lærerutdanning. De som ikke kan samisk, vil oppleve at samisk mer og mindre er falt ut. … Sametinget har ikke tatt dette opp i løpet av den første perioden, det er også meget beklagelig. Det er også påfallende at Samisk utdanningsråd som både er statens og Sametingets rådgivende organ, ikke har slått alarm … Jeg vil ikke nøle med å hevde at vi er på vei tilbake mot tilstandene på 1920-tallet for denne gruppen.»
Som avdanka lærer, men med en fot innafor skolen fortsatt, skal jeg likevel dvele litt lengre ved virkeligheta. Vi var som kjent inne i det store Hernes-året 1994, med R94 som den store gavepakke fra statsråden som skrev loven om hvorfor det meste må gå galt. R94 har ført til at det samiske innholdet i skolen står i fare for å bli visket ut.
Statsmaktas strategi
Dette viser strategien fra statsmaktas side:
- 1: Vi oppretter Reservatet, R6 heretter.
- 2: Innafor R6 foretar vi så en systematisk uthuling av det samiske innholdet.
- 3: Vi starter med å angripe det viktigste leddet, framtida; ungdommen, det vil si skolen.
Faktum er: R94 går ut på å omskape samisk kultur til en kultur på linje med «dølakulturen» i Bardu, slik John Meløy påviser i et notat. De samisk-identitetsskapende elementer som reindrift, duodji går over til å bli vanlig naturfag og handarbeid, eller som det heter fra Samisk videregående skole i Guovdageiadnu: «Moderniseringsprosessen … skjer i dag på norske premisser og har en sterk fornorskende effekt.» Om R94 skriver skolen at «fagplanene er i liten grad basert på det faktum at i henhold til Grunnloven (§110A) så fins det to kulturer som skal styrkes og videreutvikles.» R94 er et sabotasjeframstøt mot det samiske, og jeg gjør rett i å referere at sametingspresidenten har protestert kraftig på dette.
Utviklingen synes sett med statlige øyne lystig. Samene er manøvrert opp i en kontrollerbar posisjon hvor de får prate sammen i Sametinget helt til de blir blå. Innenfor R6 er det bygd opp et parkinsonsk byråkrati der flinke gutter og jenter med både Høgskole og Universitet langt bedre enn gode nordmenn kan gjennomføre postkolonialismen. Denne er nå i en sjette fase, Barents-fasen, der det gamle Sameland omsider er innmeldt ved at de russiske samene på ny utsettes for koloniserende overgrep. Noen av de maskuline har valgt en suididal løsning på sine eksistensielle problem.
Det er i alt dette opprettet gode råd:
- Barentsrådet
- Regionrådet
Innenfor Regionrådet er det 10 regionale utvalg som hver på sitt område kan nedsette underutvalg, for eksempel urfolksutvalg. Det gir muligheter også for samiske kontorplasser, mens Ashton Mining muter i Finland og Gary Lumes m.fl. okkuperer samenes elver på Kola.
I sjuende fase, EU-fasen, er samene fullt integrert som europeere. R6 opprettes som scenario for intereuroturist, med store muligheter for enhver med språk- og økonomikunnskaper. Selv vil jeg etablere meg med nedstøvede dikt fra ungdommens lentende permer mot berømmelsen, mens jeg lytter til europeisk joikerock. Jeg har forresten alt merket at noen av våre fremstående globetrottere var begeistret for fase sju, og stemte ja den 28. november. Jeg forstår dem: Utsiktene til et spennende liv blant lobbyistene i Brussel er til stede, og i konfliktens fase åtte, når EU står foran trusselen fra den desperate verden, vil våre egne kunne få en framtredende rolle.
Dessverre vil jeg være for gammel da til å delta i dansen, men jeg lover fra mitt gamlehjem å applaudere så godt jeg kan. Hvis jeg ikke ender på gamlehjemmet for nettopp kjettere som ikke skjønner sitt eget beste.
PS
Etter som Norden ikke vil slippe samene inn i sitt hus, får vi inntil videre holde oss for oss sjøl, noe vi har god trening i. Men ved å stå sammen med Grønland kan vi forstå framtida bedre. Ole Korneliussen som er en futurist, har derfor sett framover og foreslått opprettelse av kulturambassadørstillinger mellom Grønland og Sameland, og at disse ikke knyttes til de danske og norske ambassader i Oslo og København, men legges til den grønlandske hovedstad Nuuk og den samiske som ikke er klar for meg. Ole har beskrevet betingelser ved slike stillinger, og lagt vekt på at de ikke kan bekles verken av tidligere eller nåværende politikere. Han har tatt opp saken med kulturministeren og fått god tilbakemelding. Her har jeg tatt opp saken med APs gruppe i Sametinget som på sin side har fått den fram til rådet og drøftet den med UDs rådgiver Tore Gundersen. Forslaget er positivt mottatt, men hva mer? Jeg vet ikke om saken har samme virkning som virus på en datamaskin, og har ført til at maskinen spytter ut gale signaler. I dag frykter jeg at viruset bare raser rundt i kroppen.