Noen historiske røtter bak grensekonflikten mellom Etiopia og Eritrea
Av Tore Sivertsen
Krigen som nå pågår mellom Etiopia og Eritrea har blitt omtalt som uforståelig, som en meningsløs krig mellom brødre.
Tragisk er denne krigen, og dypt meningsløs, men uforståelig er den ikke. Etter mitt syn har konflikten røtter nokså langt tilbake i historien, og bildet av «broderkrig» forvirrer mer enn det opplyser.
Ved første blikk synes riktignok broderkrigs-bildet svært treffende. Etiopias regjering er dominert av folk fra TPLF (Tigray People’s Liberation Front), Eritreas regjering er sprunget ut av EPLF (Eritrean People’s Liberation Front). De to bevegelsene har mange fellestrekk. TPLF ble startet i 1975, med inspirasjon og støtte fra EPLF, som var dannet fem år tidligere. Tigray og Eritrea er naboområder, med nære forbindelser historisk og kulturelt. Etiopias president Meles Senawi og Eritreas president Issayas Afeworki har samme morsmål, Tigrinia. Tigrinia er det helt dominerende språk i Tigray. Det er også det største språket i Eritrea; det snakkes av femti prosent av befolkningen og er hovedspråk i hovedstaden Asmara. Meles har visstnok til og med eritreisk mor, og de to presidentene skal være gamle bekjente. TPLF og EPLF samarbeidet nært både politisk og militært i sluttkampen mot Mengistu, EPLFs tropper var med i marsjen mot Addis Abeba i 1991. Og i de sju årene fra Mengistu falt til grensekrigen brøt ut hadde de to regjeringene tilsynelatende et godt og tillitsfullt samarbeid. For veldig mange, også i landene selv, kom krigsutbruddet som et sjokk. Hvordan kan jeg da hevde at dette er en gammel konflikt ?
De eldste røttene: Axum, Abyssinia og Rødehavet
Både den eritreiske befolkningen, tigrayanerne og Etiopias klassiske herskerfolk amharene har historisk og kulturelt røtter i oldtidens Axum-rike, som blomstret omtrent samtidig med romerriket. Rikets kjerneområde lå i dagens Eritrea og Tigray. Hovedstaden Axum er fortsatt en viktig by i Tigray; religiøst er den et senter for hele den etiopiske ortodokse kirke. Axum-rikets viktige havneby Adulis lå i Zula-bukta i Eritrea, ikke langt fra dagens Massawa. I de mange hundreårene etter Axum-rikets fall, da det klassiske, føydale Abyssinia ble utviklet, hadde de to områdene som i dag er Tigray og Eritrea litt forskjellig utvikling.
Tigray forble i sin helhet et homogent, ortodokst-kristent abyssinsk område. Befolkningen beholdt sin levemåte, sin religion og sitt språk. Tigrinia er utviklet direkte fra Axum-rikets geez, som fortsatt er liturgispråk i den etiopiske kirke. Selv om kongene i Tigray fra 1200-tallet av som oftest måtte finne seg i å være vasaller under en keiser («kongenes konge») fra de amharisk-talende oppkomlingrikene lenger sør, så var og ble Tigray en selvfølgelig del, ja en kjernedel av det abyssinske (etiopiske) riket. På slutten av 1800-tallet, på den tida Italia begynte sin erobringer i området, var det faktisk en konge av Tigray, Johannes den 4., som var «kongenes konge» i Etiopia.
I det som nå er Eritrea var utviklingen mer sammensatt. Kysten og lavlandet mot Sudan ble raskt erobret av arabere, og seinere overtatt av tyrkerne. Lavlands-Eritreas største språk tigré ligger lingvistisk ganske nær geez og tigrinia, faktisk mye nærmere enn amharisk gjør. Men lavlandet er også bebodd av andre, kushittiske og nilotiske folkegrupper, og religiøst og politisk har det vært en del av Rødehavets muslimske verden i mange århundrer. Høylandet midt i Eritrea forble kristent og tigrinia-talende. De lokale føydalherrene der anerkjente både kongen i Tigray og «kongenes konge»; de var «vasallens vasaller». Men til daglig levde de med handel og kontakt med Rødehavet og med muslimene rundt seg. Eritreas høyland var en utkant i Abyssinia, et multietnisk grenseland. Jeg tror forskjellen mellom Eritreas og Tigrays seinere historie, mellom dagens EPLF og TPLF, begynner allerede der.
Mønstrene formes: Den italienske kolonitida
Da Italia begynte erobringen av Eritrea, overtok de raskt lavlandet, ved kjøp og erobring fra Egypt og lokale muslimske herskere. I høylandet møtte de skarp motstand fra Johannes’ tropper, men da han falt i en krig mot sudanesiske fiender, fikk Italia sjansen. Den nye «kongenes konge», den amhariske kong Menelik fra det sentraletiopiske kongedømmet Shoa (rundt dagens Addis), kjøpte seg fred med Italia ved å ofre det eritreiske høylandet. At han dermed også svekket eventuelle nye rivaler fra Tigray, kan ha vært med i bildet. Tapet av de eritreiske provinsene smertet trolig dypere i Tigray enn blant amharene. Men da Italia prøvde å gå videre for å ta hele Etiopia, møtte Menelik dem med en effektiv hær ved Aduwa i Tigray. Å ofre Axum og det sentrale Tigray var uaktuelt. Meneliks seier ved Aduwa i 1896 er grunnen til at Etiopia som det eneste land sør for Sahara aldri ble europeisk koloni.
Eritrea forble italiensk koloni. Tida under Italia omformet det eritreiske samfunnet, og skapte det moderne Eritrea. Asmara ble etter forholdene en stor og blomstrende by, med skarpe skiller mellom italienere og «innfødte», men også med utvikling av industri og handel, et lokalt småborgerskap, og en arbeiderklasse av folk fra hele Eritrea. Mens Tigray forble en gammel og kulturrik, men samtidig fattig landsens utkant i det uavhengige, fortsatt føydale Etiopia.
Mønstrene som etablerte seg i denne tida, ble utnyttet av italienerne. Mussolini hadde mange eritreiske soldater i hæren da han erobret Etiopia i 1935. Etter erobringen lagde italienerne en stund en «stor-Tigray»-provins av Eritrea og Tigray, trolig for å splitte og dempe motstanden.
Italia ble imidlertid slått av britene i 1941, etter en krig som først og fremst sto i Eritrea.
Det første opprøret mot Haile Selassie i området, Woyane-opprøret i 1943, startet i Tigray. Opprøret, som hadde et uavhengig «stor-Tigray» som mål, ble slått ned av Storbritannia og etiopiske tropper i fellesskap. I Eritrea ble slutten av 40-årene preget av striden mellom Unionistene fra høylandet, som ønsket union med Etiopia, og Uavhengighetsbevegelsen som hadde basis både i lavlandet og deler av høylandsbefolkningen. Begge parter var likevel enige om én ting: Uavhengighet eller union, Eritreas enhet skulle bevares. England ønsket en deling av Eritrea, men dette hadde bare støtte fra et lite fåtall i lavlandet. Og da Haile Selassie utover i 50-åra økte undertrykkelsen og kjørte over alle avtaler om Eritreas indre autonomi, da gikk også mange av høylandets unionister over til den nasjonale motstanden.
Eritreernes kamp mot herskerne i Addis var dermed fra første stunde en kamp for Eritreas uavhengighet som Eritrea, ikke på etnisk grunnlag. Det ulmet også stadig i Tigray, men der hadde det preg av en folkelig, etnisk kamp mot politisk, kulturell og økonomisk undertrykkelse fra den amhariske overklassen i Addis Abeba.
Det nasjonale spørsmålet og andre ideologiske motsetninger
EPLF ble som sagt dannet i 1970, etter en splittelse i Eritreas første motstandsbevegelse ELF. Utbruddet hadde flere røtter: EPLF var mer radikale enn ELF, inspirert blant annet av de kinesiske kommunistene. EPLF sto for en strammere, mer samlet politisk og militær organisering, og de hadde i mindre grad enn ELF sin hovedstøtte i det muslimske lavlandet. EPLF ble mer all-eritreisk, og flere sentrale ledere, som Issayas, var fra høylandet. Da TPLF ble dannet 5 år seinere, kom de på sin side raskt i motsetning til ELF-troppene, som hadde sine sterkeste baser i søndre Eritrea, rett nord for grensa mellom Eritrea og Tigray. I det militære sluttoppgjøret mellom EPLF og ELF i 1981–82 kom ELF under dobbelt ild: EPLF i nord og TPLF i sør.
Ideologisk utviklet det seg imidlertid etter hvert uenigheter også mellom EPLF og TPLF. Disse uenighetene dreide seg blant annet, ikke overraskende, om det nasjonale spørsmålet. EPLF holdt på at Eritrea gjennom kolonitida og den politiske kampen mot Italia, England og Etiopia var etablert som et eget land og et eget folk, med historisk rett til uavhengighet. De nasjonale frigjøringsbevegelsene i Etiopia (Tigrays TPLF, Oromias OLF, Ogadens WSLF m.fl.), representerte derimot etter EPLFs syn ulike folkeslag eller nasjonaliteter i det etiopiske folk. De fortjente støtte i sin kamp mot fattigdom, utplyndring og amharisk undertrykkelse, men burde kjempe for et samlet, fritt Etiopia med like nasjonale rettigheter for alle, heller enn løsrivelse. Denne linja var fra EPLFs side ikke bare basert på åpenbare, taktiske hensyn i deres egen kamp. Den reflekterte også eritreernes erfaringer og deres syn på sitt eget, multietniske land. TPLF derimot, sto på at alle folkeslag i Etiopia var nasjoner, med rett til løsrivelse om de ønsket det. De støttet også primært linja om like rettigheter i et felles Etiopia (uten Eritrea), men forbeholdt seg retten til å velge løsrivelse for Tigray, om nødvendig.
Etter hvert dukket det også opp andre ideologiske forskjeller. EPLF tonet utover i 80-åra etter hvert ned den radikale profilen og vedtok et ganske kompromisspreget, blandingsøkonomisk program. TPLF, derimot, holdt mer og mer fast på en erklært marxist-leninistisk linje, med hyllest av Albania som det siste sosialistiske fyrtårn. Også denne forskjellen bunnet trolig delvis i reelle sosiale forskjeller. EPLFs utvikling gjenspeilte frontens økende rolle som den samlende nasjonale bevegelse i et etnisk, politisk og religiøst sammensatt land. Mens TPLF forble en bevegelse med direkte røtter i den enhetlige tigrayanske bondebefolkningens sosiale opprør. Det er for eksempel slående at EPLF i religiøse spørsmål som bevegelse har holdt på et sekulært, «moderne», religiøst nøytralt preg; mens TPLF, tross sine albanske forbilder, hele tida har hatt et godt lokalt samarbeid med den ortodokse kirken i Tigray.
I 1986 brøt de ideologiske og politiske motsetningene mellom EPLF og TPLF ut i åpen polemikk, blokade av grensetransporten fra Tigray gjennom Eritrea til Sudan, og enkelte militære trefninger. Fra Addis gjorde Mengistu sitt beste for å spille på disse motsetningene, og ble kanskje overmodig i tro på at det skulle lykkes. Da EPLF og TPLF, etter stor militær framgang på hver sin kant, helt overraskende begrov stridsøksen og gikk inn i militært samarbeid i 1989, var Mengistu-regimets skjebne beseglet. Men de dypere motsetningene mellom bevegelsene var neppe forsvunnet. De ble bare tonet ned fra begge sider av hensyn til den felles kampen, og siden av det felles behovet for fred og økonomisk samarbeid.
Grensestriden
Selv grensestriden, som framstår så uforståelig for utenforstående, har trolig både ideologisk og konkret historisk bakgrunn.
For EPLF og eritreerne er spørsmålet om grensa grunnleggende enkelt. Ettersom de definerer den eritreiske nasjonens framvekst ut fra kolonitida, er grensa for dem klart definert av avtalene mellom Italia og Etiopia etter Italias nederlag ved Aduwa i 1896. De formelle, detaljerte grenseavtalene ble inngått i begynnelsen av 1900-tallet, og er vel bevart i historiske dokumenter. Spørsmålet om grensa er derfor for eritreerne bare et spørsmål om å tolke disse gamle dokumentene, og gå detaljene opp i terrenget. Naturligvis kan også dette innebære uenigheter, når de originale avtalene og kartene er gamle. Men prinsippet er enkelt.
For TPLF kan saka se litt annerledes ut. Deres oppfatning av Tigray er egentlig det området der flertallet av befolkningen er tigrayanere. Dette etniske grunnlaget er basis for grensetrekningen mellom de nye provinsene i Etiopia, og definerer derfor Tigray i alle andre retninger. De famøse «nye kartene», som etter eritreernes mening forsøker å endre de anerkjente grensene, synes først å ha dukket opp i Tigray, ikke i Addis Abeba.
Mye tyder på at også grenseuenigheten i praksis går atskillig lenger tilbake. I skrifter TPLF utga under polemikken i 1986 hevdes det at TPLFs konflikt med ELF i tida før ELF ble slått i 1981-82 ikke dreide seg om at de tok stilling for EPLF i det interne eritreiske oppgjøret. TPLF påpeker i dette materialet at de hadde sine egne uenigheter med ELF. Og ulike oppfatninger om grensen mellom Tigray og Eritrea blir nevnt som en av disse uenighetene. Disse «ulike oppfatningene» dreide seg nettopp om hvor grensen egentlig gikk i Badme-området, det største området kampen har stått om i grensekrigen nå.
PLFs nye rolle
For mange har det sterkt nasjonalistiske og radikale TPLFs evne til å tilpasse seg lederrollen i Etiopia overrasket mange. Egentlig er det ikke så overraskende. Tigrayanerne er nok «nordlendinger», men de er også svært «ekte» etiopere. Den linja de har valgt, med å nyinndele Etiopia i provinser etter etniske grenser, er i tråd med deres syn på det nasjonale spørsmålet. I Tigray synes TPLF å ha beholdt sin folkelige karakter og basis. Utviklingsprogrammene til deres hjelpeorganisasjon REST imponerer bistandsorganisasjoner og andre observatører. Til en viss grad synes de også å ha blitt akseptert blant mange av amharene i Addis.
Men de ikke-abyssinske oromerne i sentral-Etiopia har åpenbart hatt vanskeligere for å akseptere TPLFs herredømme. Det ser ut til at TPLF-ledelsen ikke har maktet forholdet til den oromiske befolkningen (som er Etiopias største folkegruppe) noe bedre enn Haile Selassie og Mengistu klarte. På noen måter har de kanskje klart det dårligere. Dette er forståelig, men sørgelig nok. Grensekrigen med Eritrea er også forståelig. Den har både politiske og økonomiske årsaker, og etter at den brøt ut har den utviklet seg med sin egen triste logikk. Jeg har prøvd å vise at den i tillegg har ganske gamle, historiske røtter.
Verken de dagsaktuelle årsakene eller de historiske røttene kan imidlertid rettferdiggjøre denne krigen, som tapper både den etiopiske og den eritreiske befolkningen for unge menneskers liv og store økonomiske ressurser. Alle venner av folket i disse to landene må håpe at fornuft og kompromissvilje vil seire, og gjøre slutt på denne krigen, som bare internasjonale våpenselgere tjener på