Nødvendigheten av skolering – og resultatet av mangelen på den
Av Redaksjonen
Norges Kommunistiske Partis (NKP ledelse har lenge ført en politikk som selv fra det mest innbitt revisjonistiske synspunkt etterhvert må fortone seg som en ond sirkel. Siktepunktet for denne politikken har vært å snu tendensen i den månedlige galluprapporten, slik at det kunne komme mer politisk virkelighet bak den optimistisk oppadvendte tommelfinger på Frihetens førsteside. Med andre ord: øke partiets muligheter for plass på Stortinget, så det igjen kunne øve sin rettmessige innflytelse på norsk politikk i en grad som monnet.
Resultatet har vært det motsatte. I sin iver etter å tilpasse seg det de mener er norsk virkelighet, har partiets ledelse i stadig større grad neglisjert de mest grunnleggende lærdommene fra marxismen-leninismen og erfaringene fra tidligere klassekamp. Dermed har partiet også vært ute av stand til å nøre opp under og utvikle den eksisterende misnøye og mistillit mot det borgerlige samfunn, vært ute av stand til å føre klassekamp, ute av stand til å betrakte og belyse dagens politiske virkelighet slik den er for flertallet i et kapitalistisk samfunn. Dermed har det også gjort seg ufortjent og uskikket til den tilslutning og innflytelse det så sterkt ønsker.
I dag er NKP et parti som de for tiden radikaliserte deler av borgerskapet—som det så gjerne vil samle om seg—bare trekker på smilet av, og arbeidsfolk forståelig nok ikke fester tiltro til, kort sagt: et parti som de fleste finner formålsløst å gi sin tilslutning. Og etter hvert som tiden går desimeres partiet ytterligere; gjennomsnittsalderen er høy, noen dør, noen faller fra, få nye kommer til.
Årsakene til denne utviklinga er mange. Den mest iøynefallende er vel den at NKP med all tydelighet har avslørt seg selv som ute av stand til å mobilisere tilstrekkelig makt bak de mange ønsker og «krav» som det så ofte har lagt fram for staten og dens tilhørende utenomparlamentariske organisasjoner, at det i sin praksis—og dermed heller ikke i sin målsetting—ikke har avveket prinsipielt fra de to andre sosialdemokratiske partiene. Derfor har det også i stadig mindre grad blitt oppfattet som noe brukbart alternativ til dem. I tillegg kommer så all politisk evneløshet og naivitet som så ofte er blitt lagt for dagen—i prinsipp- og arbeidsprogram, i uttalelser og i Frihetens lederartikler. Dette igjen skyldes lang tids mer eller mindre bevisst opportunistisk avvik fra marxismen-leninismen—ofte tilsynelatende i den tro at folk kan skremmes bort hvis det blir tatt for hardt i og for revolusjonære målsettinger blir presentert.
Altså småborgerlig engstelse for folks antatte småborgerlighet.
Det kan brukes både som trøst og rettesnor.
Samtidig går samfunnsutviklingen sin skjeve gang, og nødvendigheten av et revolusjonært parti som ubestikkelig og kompromissløst står på arbeiderklassens side vokser med den. Men dette vil selvsagt ikke føre til noen endring i partiledelsens politikk—bortsett fra i en mulig enda større grad å være haleheng til de skiftende «strømninger» innen sosialdemokratiet. I dag er det kommet så langt at all virksomhet skal innriktes på parlamentarisk representasjon. Alt er underordnet dette ene—også partiets være eller ikke være. Og en noenlunde sikker parlamentarisk plass i en for de utvalgte representanter overskuelig framtid må i dag nødvendigvis bety partiets ikke-være. De innledende skritt til et fastere samarbeid med de øvrige «venstrekreftene», som igjen kan danne grunnlaget for et nytt og større «venstresosialistisk» parti, er som kjent allerede tatt.
Karakteristisk for denne sørgelige utviklingen er partiledelsens likegyldige og til dels avvisende holdning til teorien, til nødvendigheten av politisk skolering i videste forstand: studier i marxismen-leninismen-Mao Tse-tungs tenkning. Denne holdningen er for så vidt helt naturlig. Opportunistisk praksis er i sitt vesen uforenlig med marxismen-leninismen som setter ganske bestemte krav for den praktiske virksomhet, både når det gjelder kampmidler og selve kampmåten.
Dermed er vi ved hovedårsaken til NKPs forfall:
I og med at hovedsaken har vært å strebe mot parlamentarisk innflytelse, og partiet følgelig ikke har fylt sin rolle i klassekampen, har det fra ledelsens synspunkt heller ikke vært behov for særlig skoleringsvirksomhet. Medlemmenes viktigste politiske oppgave har ved pengeinnsamlinger og ombæring av valgmateriell vært å holde liv i partiledelsen, både figurlig og bokstavelig talt. Skulle denne virksomheten—hvor medlemmene av hengivenhet og tiltro til partiet virkelig har gjort en innsats—fortsatt kunne utnyttes i revisjonsmens tjeneste, ville skolering bare bety en svekkelse—ja, den ville ha vært uforenlig med den ønskede linje, ville ha vært et usikkerhetsmoment for ledelsen. Men også derfor er skolering et av de viktigste våpen i kampen, ikke bare for å få tatt et skikkelig oppgjør med den omfattende revisjonismen i partiet, og dermed muligens gjenreise NKP som et revolusjonært klassekampparti—men også for til fulle å kunne forstå og forklare revisjonismen og best mulig bli i stand til å bekjempe dens fortsatte eksistens og videre utvikling, og dermed svekke verdien av dens virksomhet for borgerskapets herredømme.
Bare gjennom omfattende politisk skolering og den derav følgende forståelsen av samfunnsutviklinga vil man være i stand til å lede og videreutvikle klassekampen—og ikke som partiets praksis hittil har gått ut på: å ligge i kjølvannet til utviklingen, underlagt de skiftende sosialdemokratiske «venstrestrømninger» og dermed bevisst eller ubevisst forsøke å sinke den revolusjonære kampen.
Men nødvendigheten av et marxist-leninistisk parti vil tvinge seg fram. Et typisk og aktuelt eksempel er streiken i Kiruna. Tilsvarende situasjoner vil etter hvert oppstå også her, innstillingen vil endres fra ettergivenhet og passiv underkastelse til forbitrelse og aktivitet, folk vil bli revolusjonære av nødvendighet. Det er i de situasjonene det marxist-leninistiske partiet skal være støtte og drivkraft, det er da det skal gjøre seg fortjent og vise seg skikket til tilslutning. Uten et revolusjonært klassekampparti vil selv de revolusjonært gunstigste situasjonene falle i fisk og bli vendt til fordel for reaksjonær strategi, som så mange ganger tidligere. Bare et marxist-leninistisk parti vil kunne hindre dette, bare det kan møte de situasjonene som vil oppstå på en for arbeiderklassen forsvarlig måte. Og det marxist-leninistiske partiet kan bare skapes ved at skolering og praksis smelter sammen og utvikler og herder medlemmenes politiske bevissthet, ved at teori og handling blir et hele.
