Nato i nabolaget
Av Ragna Vorkinnslien
Forsvarspolitikk og særlig spørsmålet rundt Norges tilknytning til NATO har vært en identitetsmarkør på venstresida i store deler av etterkrigstida. SV for eksempel, ble grunnlagt på NATO-motstand, og når ledelsen i det samme partiet, beruset (eller muligens neddopet) av regjeringsmakt presterte å stemme for at norske jagerfly skulle delta i å bombe Libya fra 2011 og tilbake til middelalderen, gikk norsk venstreopposisjon inn i en slags identitetskrise.
Ragna Vorkinnslien er kunstner, gruppeleder for Rødt i Trondheim bystyre og landsstyretepresentant for Sør-Trøndelag Rødt.
Foto: NATO
Grasrota i SV, store deler av den øvrige venstresida, antikrigsaktivister og mange andre var i det man bare kan karakterisere som harnisk etter bombinga. I senere tid har dette blitt diskutert mye, og selv om SV nå forsøksvis har gjenhenta sin legitimitet som antikrigsparti, viser dette eksempelet oss noe om hva som skjer når vi lar andre sette premissene for hva og hvordan vi skal diskutere forsvars- og utenrikspolitikk her i landet.
På slutten av førtitallet var ikke NATO-medlemskap en selvfølgelig vei for Norge. Ett alternativ som ble mye diskutert, var en nordisk forsvarsallianse. Men slik gikk det ikke, og ettersom årene har gått har NATO-medlemskapet i stadig større grad blitt framstilt som en nødvendighet for vår trygghet og sikkerhet. I dag hevder mange at NATO-medlemskap er det eneste alternativet, det er det eneste riktige, det finnes ingen annen måte vi kan beskytte oss på. Vi som står på utsiden av den konsensus-tenkende neoliberale politikerelite, blir beskyldt for å være ekstremister. Motstand mot krig er i dagens offentlige politiske diskurs ekstremt og ytterliggående, mens bombing av uskyldige folk i land langt unna er ansett som helt stuerent.
Den sosialdemokratiske konsensus
Motstanden mot NATO-linja har altså lenge vært marginal og stort sett begrenset til ytterste venstre fløy, og derfor også blitt gjenstand for diskreditering, for ikke å si latterliggjøring, fra de statsbærende partiene. Den høyresosialdemokratiske konsensusen har ikke åpnet for reelle diskusjoner om den norske sikkerhetspolitiske linja på flere tiår. Her har det ikke vært noen betydelig forskjell mellom de to statsministerpartiene Arbeiderpartiet og Høyre, og dette ser heller ikke ut til å skulle endre seg i overskuelig fremtid. Vi må derfor, som venstreside og som anti-imperialister, endre det politiske vinduet for diskusjonen for derigjennom å endre folkeopinionen. Da kan vi ikke gå i den fella som SV og mange andre har gått i, at vi lar noen andre (USA, høyresida hvori opptatt Arbeiderpartiet, våpenindustrien) sette premissene – hverken for debatten eller for den praktiske politikken vi har muligheten til å gjennomføre.
Men det er ikke bare diskusjonen som har endret seg, noe har også skjedd med NATO. Alliansen har i større og større grad beveget seg fra forsvar til angrep, og har fra å holde til i Nord-Atlanteren begynt å operere mer og mer «out of area». Og lokomotivet USA har med president Donald Trump for alvor implementert «idiot-ved-rattet-konseptet», som ble prøvekjørt under George W. Bush.
Den siste tida har NATO-spørsmålet blitt svært så aktualisert her hos oss i Trøndelag. I 2016 bestemte den uhyre blå regjeringa, uten en lokal forankring og uten en ordentlig politisk prosess, at vi skulle få en base bestående av 330 (senere økt til 600) US. Marines på Værnes – i vårt eget nabolag – en base som gjør Trøndelag og vi som bor her til brikker i det storpolitiske spillet, en base som gjør Trøndelag til et angrepsmål i krigstid og til et terrormål når som helst. Og det hjelper ikke på den trønderske tryggheten å tenke på at disse soldatene faktisk har Donald som øverstkommanderende. «Yankee go home» har plutselig blitt et aktuelt slagord i demonstrasjoner og fredsmarsjer i vårt eget land.
En ny basepolitikk
Denne påtvungne basen er selvsagt i strid med norsk basepolitikk etter andre verdenskrig, men regjeringa og høyresosialdemokratene prøver å innbille oss at basen ikke er permanent fordi soldatene «roterer». Akkurat som soldatene ved amerikanske militærbaser andre steder i verden melder flytting til Cuba, Filippinene, Uranus eller hvor det nå er amerikanerne finner det for godt å legge seg i forlegning. Denne argumentasjonen er tynnere enn homøopatisk medisin.
Enda verre ble dette å svelge da generalen på yankee-basen på Værnes Robert Neller i juletalen til soldatene sine i fjor ba dem forberede seg på en «big ass fight». Hva slags retorikk er det? Hvem er det vi har invitert egentlig? Er det noe regjeringa ikke har fortalt oss?
Vi får håpe det ikke kommer noen kjemperumpekamp i Trøndelag, men en «big ass rehearsal» har vi i alle fall fått. For den største NATO-øvelsen siden den kalde krigen ble tilfeldigvis lagt til Midt-Norge. 50 000 soldater fra alle våpengrener har lekt krig mellom Rena og Trondheim, og faktisk litt i nøytrale (eller skal vi si postnøytrale) Sverige og Finland også. Utenfor kysten lå det atomdrevne hangarskipet USS Harry S. Truman, med flere fly om bord enn det norske luftforsvaret disponerer til sammen, og som regjeringa ikke engang gadd spørre om hadde atomvåpen ombord. Vårt naboland enda litt lenger øst ser på dette som en enorm provokasjon, som en langfinger fra en av de visstnok veldig små hendene til Donald Trump. Og det er kanskje ikke så vanskelig å forstå?
Den 20. november arrangerte en bred venstreside demonstrasjon mot denne glorifiserte og krigsforherligende øvelsen i Trondheim. Over 500 personer møtte opp. Minst like mange demonstrerte i Oslo ei uke senere. Dette viste en stor folkelig motstand både mot øvelsen, og mot måten den omtales på. «Yankee go home» runget som nevnt i gatene i norske byer, som et ekko fra imperialist-krigene USA har igangsatt over hele verden.
Krig som underholdning
Det er rart med det, selv om flybasen på Ørland betyr arbeidsplasser, soldater på Værnes sørger for rekordomsetning i lokale pizzasjapper og kanskje litt genetisk variasjon, så er det nå engang noe som skurrer med konseptet krig – rent omdømmemessig. Spesielt når det blir veldig mye av det på en gang. Men det hadde NATO ei løsning på:
30. oktober ble det arrangert et absurd krigsteater på Byneset i Trondheim, med smell, røyk og krigsfartøy på land, til sjøs og i lufta. Titusener av NATO-soldater simulerte angrep og motangrep, for noen lure konsulenter har åpenbart funnet ut at dette har et betydelig underholdningspotensial. Gutter er gutter liksom. Forsvaret kalte framvisninga en «gedigen demonstrasjon av kapasiteter», og mens det ble skålt i champagne og fortært kanapéer på den for anledningen oppsatte VIP-tribunen med nesten 400 plasser, lot de høye herrer av begge kjønn seg underholde av krigslek med ekte utstyr som har vært brukt i ekte kriger, til å drepe ekte mennesker. Flyene som mottok ovasjoner mens de brølte over Trondheim, er de samme som har bombet i Libya, Afghanistan og Irak. Dette er som en morbid etterligning av romertidas gladiatorkamper. Erna Solberg, Jens Stoltenberg, Frank Bakke-Jensen og vår egen ordfører i Trondheim Rita Ottervik ga galskapen legitimitet, mens våpenindustrien (også den norske) kunne gni seg i hendene og se fram til formidable inntekter også i framtida.
Og mediedekninga har for det meste vært kosereportasjer med Jens Stoltenberg i felten, Erna Solberg i tanks og sjarmerende glattkjøringskurs med amerikanske soldater. Protestene mot både øvelsen og militærbasen har i høyden vært nevnt i ei bisetning, avløst av hyggelige bilder av en smilende Stoltenberg i kameratslig passiar med glade soldater som ikke hadde sett snø før. Propagandamaskina er stilt inn på «ufarliggjøring», det er ingen grunn til bekymring, len Eder tilbake og nyt synet av de gedigne kapasitetene.
Forsvar eller angrep?
Norge trenger et (mer eller mindre) sterkt forsvar, det kan de fleste være enige i, men det er lenge siden NATO bare var en forsvarsallianse. Mange later til å glemme O’en i NATO som kom til på 1950-tallet. Da fikk man på plass integrerte kommandostrukturer i organisasjonens militærvesen, noe som i seg selv er mye mer gjennomgripende enn en hvilken som helst annen normal forsvarsallianse mellom sjølstendige land. NATO ble en selvstendig militær organisasjon. I 1999 endra man også organisasjonens strategiske konsept, og utvidet forståelsen av landenes sikkerhet fra bare å handle om aggresjon mot medlemslandene, til å handle om vage trusselbilder som «terror», «flyktningestrømmer» og «stans i tilførsel av viktige råvarer. Med ett ga man seg selv mandat til såkalte ikke artikkel 5-operasjoner, som under normale omstendigheter ellers betegnes som aggresjonskriger i strid med FN-pakten. Og disse er ikke begrenset til Nordatlanteren, NATO framstår i dag som et imperialistisk verdenspoliti der man gir seg selv mandat til å bombe, invadere og angripe der man finner det for godt. Dette må vi ha med oss når politikere og andre NATO-lojale krefter terper på mantraet om «forsvarsallianse».
Det er i dette lyset Trident Juncture må analyseres. Øvelsen fant sted i en situasjon hvor NATO har gått fra å være en relativt defensivt orientert vesteuropeisk konstruksjon, til å bli en stadig mer aggressiv krigsorganisasjon helt opp til Russlands grenser. Klimaet mellom Russland og NATO har stadig blitt dårligere de siste årene. Dette har pågått helt fra man begynte å ta inn sentral- og østeuropeiske land i NATO på slutten av 1990-tallet; fra Bush’ oppsigelse av ABM-avtalen som begrenset USAs og Russlands missilbatterier i Europa; til USAs invasjon av Irak i 2003; NATOs bombing av Libya i 2011; og videre til USAs støtte til jihadistiske terrorgrupper i Syria, og Russlands påfølgende støtte til landets regjering. Siste tilskudd i 2018 er Donald Trumps sabelrasling mot Iran og hans erklæring om at USA vil si opp INF-avtalen fra 1987 som begrenser stormaktenes lagring og utvikling av kjernefysiske mellomdistanseraketter. Har man ikke dette bakteppet, vil man heller ikke se problemet med Trident Juncture.
Men man kan lure på hva slags scenario Trident Juncture er ment å forsvare oss mot. I hvilken tenkelig situasjon vil 50 000 NATO-soldater og påfølgende hundre- og tusentalls kampfly, tanks og krigsskip kunne krige mot Russland i Norge, uten at så mye som ett eneste atomvåpen er avfyrt? Dette virker til å gå flere av NATOs venner i Norge hus forbi. Kan det være slik at øvelsen hviler på en forutsetning om at en «begrensa» atomkrig er mulig, og følgelig også kan vinnes? Slike feilslutninger er ikke bare ukloke og pinlige: de er også ekstremt farlige i en situasjon hvor atomforskernes «dommedagsklokke» nylig ble skrudd til to minutter før midnatt – det mest alvorlige siden prøvesprenginga av hydrogenbomben i 1953. Dette er ikke tiden for å spekulere i hvorvidt tredje verdenskrig kan vinnes eller ei.
Det er naturligvis ikke slik at USA og NATO er trollene i eventyret, mens Putins Russland er helten. Det russiske regimet mangler ikke svin på skogen, man kan nevne i fleng den folkerettsstridige annekteringa av Krim, diverse innblandinger i interne forhold i tidligere sovjetrepublikker, som ovenfor nevnt sterke bidrag til volden i Syria, en rekke politiske drap rundt om i verden og ei generelt autoritær samfunnsutvikling der den frie presse – i den grad den eksisterer – er et uhyrlig farlig sted å jobbe.
Trident Juncture er et symptom på et potensielt farlig, økende konfliktnivå mellom de to atomsupermaktene Russland og USA, som i skrivende stund knapt snakker med hverandre via diplomatiske kanaler, og som står mot hverandre i væpnede konflikter både i Ukraina og Syria. Russerne øvde på å skyte missiler utenfor Møre- og Finnmarkskysten samtidig som øvelsen foregikk, det skal vel godt gjøres å påstå at tid og sted for disse aktivitetene var tilfeldig valgt. «Russland føler seg truet og omringet», sa pensjonert flaggkommandør Jacob Børresen til Aftenposten 31.10. For i tråd med NATOs rådende strategi handlet Trident Juncture mer om angrep enn forsvar, mer om krig enn om fred. Men det er kanskje passende, for norsk utenrikspolitikk de siste 30 årene har vært en effektiv dekonstruksjon av det etter hvert anakronistiske begrepet «fredsnasjonen Norge».
Krigsnasjonen Norge
Siden 1990 har Norge deltatt i åtte kriger rundt om i verden. Stort sett langt unna, og stort sett har det gått til helvete. For man skal være over gjennomsnittlig god i markedsføring for å hevde at det har gått spesielt bra i Afghanistan eller Irak etter de militære intervensjonene der. Og klarer man å framstille sønderbombinga av Libya som en seier for demokratiet og det libyske folket, er man i alle fall garantert jobb i First House.
Likevel snakker enkelte fortsatt om Norge som en «fredsnasjon». Men det er det bare å slutte med. Faktum er at Norge er en bøllete krigsnasjon. Begrepet «fredsnasjonen Norge» bør utelukkende brukes sarkastisk.
Innkjøpet av nye jagerfly viser dette til fulle. Norge bruker innpå 100 milliarder på å kjøpe aggressive amerikanskbygde F35-bombefly, mens resten av forsvaret bygges ned til et nivå der forsvarsevnen etter manges mening, blant dem tidligere heimeverns-sjef Tor Rune Raabye, blir betydelig svekket. Hvem er det disse flyene skal bombe egentlig? Skal vi bombe oss, selv om russerne kommer? Det er en dårlig skjult hemmelighet at de nye og dyre jagerflyene er skreddersydd for NATOs angrepskriger ute i verden, og ikke spesielt egna til forsvar av norsk territorium og norske interesser.
Vi trenger en ny politisk retning
Det er på tide med ei seriøs revurdering av norsk sikkerhetspolitikk. Idiot ved rattet i USA eller ikke, det er langt fra opplagt at NATO-medlemskapet er den forsvarspolitiske linja som tjener Norge best i tida som kommer. For det er viktig å være klar over at uansett Donald Trumps intellektuelle kapasitet og sosiale kompetanse: Han representerer ingen ny utenrikspolitisk linje. USA var akkurat like imperialistisk og krigersk under den noe mer sofistikerte forgjengeren Barack Obama. Så kanskje er Trumps presidentskap en kjærkommen anledning til å peke på USAs aggressive rolle som selvoppnevnt verdenspoliti. Vi får bare håpe han holder de korte fingrene sine unna atomknappen.
Det tar tid å flytte konsensus. NATO som sikkerhetsdoktrine er godt innarbeida i norsk politikk, og så lenge «sympatiske» Jens Stoltenberg er direktøren for det hele er det vanskelig å se for seg at NATO-motstanden vinner politisk flertall. I Norge heier vi på våre egne, enten det er i skisporet, på fotballbanen eller i jungelen i Kongo.
Den kalde krigen omtales stadig som en historisk tilbakelagt epoke, men faktum er at vi er på full fart mot en ny. Norge (og verden) trenger derfor en bred antikrigsbevegelse, der krigsmotstandere, antiimperialister, fattigdomsbekjempere og miljøbevegelse kan forenes i en felles kamp for en ny kurs. For maktdemonstrasjoner, sabelrasling, fiendebilder og avskrekking er ikke det vi skal bygge framtida for våre barn på. Og om det skal komme noe godt ut av klimakrisa kan det kanskje være denne innsikten: Det er ikke alle problemer som kan løses med våpen. Faktisk er det svært få problemer som kan løses med våpen.