Når det koker i kommentarfeltet
Av Tomine Sandal
«Alle» er på Facebook, og i kommentarfeltene er temperaturen ofte høy. Men hva slags debatt er det egentlig som foregår der, og hvilke debatteringspremisser og -idealer kommer til syne? Gnist tok en prat med retorikkforsker Ida Vikøren Andersen, som har forsket på nettopp dette.
Av: Tomine Sandal, redaksjonsmedlem i Gnist.
Gnist har møtt Ida Vikøren Andersen, postdoktor ved Universitetet i Bergen på prosjektet «Living with climate change: Motivation and action for lifestyle change». I 2020 leverte hun doktorgradsavhandlingen «Instead of the deliberative debate: How the principle of expression plays out in the news-generated Facebook discussion».
Foto: Clint Patterson
TS: I fjor leverte du en doktorgrad i retorikk, hvor du undersøkte debatter i kommentarfelt på Facebook. Kan du si litt om hva som var hovedfunnene dine?
IVA: Utgangspunktet mitt var at jeg var med i et prosjekt som het SCANPUB, ledet av Jostein Gripsrud, der vi skulle se på skandinavisk innvandringsdebatt på ulike arenaer gjennom flere år. Jeg så på kommentarfeltene i sosiale medier. Det ble ganske tidlig klart for meg at mye av det som foregikk der vanskelig kunne karakteriseres som debatt, i hvert fall på den måten vi gjerne tenker på debatt – altså som meningsbrytning, hvor motstridende standpunkter blir begrunnet gjennom argumenter for og mot et gitt standpunkt.
Mye av det som foregikk i stedet for, var at folk aktivt motsatte seg forventningene om at man skal argumentere for standpunktene sine, og lytte til og svare på argumenter med motargumenter. Så da ble jeg interessert i å spørre: Hvis det ikke er det vi vanligvis tenker på som debatt som foregår i disse kommentarfeltene, hva er det da som egentlig foregår der?
Hovedfunnene kan sies å være at det er to motstridende debattidealer som er virksomme i disse kommentarfeltene. Det er med andre ord to ulike forventninger til hva debatten skal være.
På den ene siden har du de som ber andre begrunne sine påstander og som kommer med saklig kritikk, altså kritikk av innholdet i ytringene, og som i stor grad samsvarer med et deliberasjonsideal som vi finner i normativ retorisk teori og offentlighetsteori. Det står i sterk motsetning til et annet ideal, som jeg har kalt utrykksprinsippet. Dette kommer til utrykk nettopp ved at noen forventer at det blir gitt argumenter, mens andre eksplisitt fraskriver seg forpliktelsene til argumentasjon.
TS: Kan du forklare begrepet utrykksprinsippet litt nærmere?
IVA: Det kommer gjerne til uttrykk i kommentarer som: «Vel det var nå bare min mening», som understreker subjektiviteten på en side, og på en annen side signaliserer til andre at denne påstanden ikke er «up for debate». Man kan si at uttrykksprinsippet går ut fra at påstander om verden eller ytringer i offentligheten kun skal gi uttrykk for hva man selv har opplevd.
På den måten blir alle ytringer veldig personlige og tett forbundet med ens eget indre, og egentlig uløselig knyttet til personen som ytrer meningen. Hvis jeg bare gir uttrykk for hvordan jeg opplever verden, eller akkurat denne situasjonen her, så trenger jeg jo egentlig ikke å gi argumenter for det, fordi det var sånn jeg opplevde det. Alle kan ha ulike opplevelser, men det er egentlig ikke interessant for meg, fordi det er min egen opplevelse som teller og er viktig.
Det blir også vanskelig å kritisere andres ytringer. Hvis jeg kritiserer noe du sier, så kritiserer jeg også deg som person. Jeg så veldig mange sanksjoneringer av kommentarer som ble stemplet som personangrep. Det var mange som skrev: «Du trenger ikke å angripe meg som person» eller «ikke hopp på meg på den måten der, nå synes jeg du er ufin». Men når jeg så nærmere på hva kommentaren som ble sanksjonert eller kalt et personangrep faktisk inneholdt, så var det gjerne kritikk som angikk innholdet i ytringene.
Uttrykksprinsippet kan forstås omtrent på følgende måte: Det jeg sa gir uttrykk for min høyst personlige sannhet. Siden det kun er uttrykk for min mening, trenger jeg ikke å begrunne det overfor andre, og jeg trenger heller ikke å svare på kritikk. Faktisk så vil kritikk være ganske illegitimt: Det er både frekt og et personangrep.
TS: Det høres ut som at dette er et problem for å få fruktbare diskusjoner. For det første kan det jo sette litt stopper for debatt, fordi det er vanskelig å diskutere folks opplevelser. Og for det andre at det skaper dårlig stemning, og at mange kanskje bare velger å ikke gå inn i det. Jeg har noen venner som elsker å gå inn i kommentarfelt, men de færreste gidder å sette seg ned med veldig tidskrevende diskusjoner hvor det uansett ikke foregår noen bevegelser. Er det et litt dystert bilde som tegner seg her?
IVA: Det er helt rett som du sier at det setter en veldig stopper for muligheten for kritisk engasjement for en sak, fordi man gjør sine egne påstander helt uomtvistelige eller umulige å diskutere. Samtidig er det et spørsmål om hvor farlig det er at debatten i kommentarfeltene på Facebook ikke er av en veldig høy kvalitet. Det er forskning som har undersøkt hva folk synes om sosiale medier som arenaer for debatt, og de fleste synes jo ikke at disse er særlig egnet.
Debattene fremstår kanskje mer polarisert enn de egentlig er, fordi man blir anklaget for å drive med personangrep. Når du opplever at noen angriper deg som person, så angriper du kanskje tilbake fordi angrep framstår som det beste forsvaret. Tonen i debatten kan bli ganske stygg, uten at det nødvendigvis er sånn at de som diskuterer er så veldig uenige.
Det er bare det at ingen har lyst til å høre på hva den andre har å si, så det blir på en måte viktigere å vise fram sin mening enn å lytte til det andre har å si. Det kan gi et litt skeivt inntrykk av hvordan verden er, eller at vi kan tenke at den offentlige debatten er så forferdelig polarisert, og at det bare er hets og personangrep som foregår der. Det kan skremme folk fra å delta i debatten og gjøre at flere tenker at det ikke er noe vits i å ytre seg i offentligheten, og hvis jeg gjør det, så må jeg være forberedt på å bli møtt med personangrep, eller at folk misforstår meg eller uansett ikke interessert i å høre hva jeg har å si.
TS: Ja, eller at man føler seg forpliktet til å bli værende i en diskusjon. Det virker som om Facebook er tilrettelagt for en type folk som har tid og mulighet til å legge ned mye energi i kommentarfeltene. Jeg ser for meg at det kan være litt forskjell på de som faktisk er veldig deltakende, og de som først og fremst er tilskuere.
IVA: Ja, og der skiller nok ikke sosiale medier seg så mye fra offentligheten generelt. Det er jo noen som er mer engasjert og dedikert til å delta, og det slik var det også før sosiale medier. Det sosiale medier har gjort, er å gi flere tilgang til å kunne delta. Det var vanskeligere å komme på trykk i avisene før, nå kan på måte alle sette seg ned og si sin mening.
Spørsmålet er: Hvor mye blir man lyttet til? Hele offentligheten i dag er veldig overveldende. Det er så mye input overalt hele tiden. I tillegg til sosiale medier har du alle de tradisjonelle mediene, og vi blir konstant eksponert for innhold. For folk som prøver å danne seg et inntrykk av debatten, eller å få et inntrykk av argumentene eller informasjonen knyttet til en sak, er det veldig vanskelig å skille mellom støy og det som er viktig.
TS: Tror du at tendensene du har sett i kommentarfeltene på Facebook er i ferd med å spre seg til andre arenaer? Gjør uttrykksprinsippet seg gjeldene i den mer etablerte offentlige debatten også?
IVA: Ja, jeg synes man kan se det også andre steder i offentligheten.
Man kan jo for eksempel ta diskusjonen om krenkelseshysteri, som jo er et fryktelig dårlig ord, som også blir brukt til å stemple motparten uten å ha hørt på hva de har å si. Men det er jo en tendens til at noen blander sammen saklig kritikk, eller kritikk av innholdet i en ytring, med personangrep.
Sylvi Listhaug er i ettertiden blitt ganske kjent for å nettopp omgjøre kritikk av det hun sier til et angrep eller et forsøk på å kneble henne. En heksejakt kalte hun det, da hun ble kritisert for Facebook-oppdateringen sin, og hun fremstilte kritikken som et forsøk på å kneble ytringsfriheten hennes.
Sånn jeg ser det, kan man være ganske hard i klypa og nesten litt fiendtlig, så lenge man går til angrep på innholdet i ytringen og ikke på personen som ytrer den. Men det er veldig vanskelig å gjøre i dag, uten å bli anklaget for å ha krenket noen.
Det samme gjelder kanskje debatten om virkelighetslitteratur, der mange kritikere har uttrykt at det er vanskelig å kritisere bokens estetiske kvaliteter, uten at man samtidig på et vis går til angrep på forfatteren, som kanskje har delt veldig tunge opplevelser. Det blir vanskeligere å skille mellom sak og person, og det kan gjøre at folk gruer seg for å engasjere seg kritisk.
TS: Er det noe du har funnet som du anser som problemer for ytringsfriheten?
IVA: Et åpenbart problem er at ytringsfrihet blir litt misforstått, at det tolkes som retten til å ytre seg uimotsagt, og ikke bare retten til å ytre seg. En ekstremversjon av dette, som man kanskje finner blant «internettroll», er at ytringsfriheten blir retten til å si hva som helst, uten å skjenke en tanke til hvordan det påvirker eller kan skade andre – samtidig som man ikke kan kritisere tilbake, fordi man da angriper personen.
Det er også et problem at det kan bli vanskelig eller ubehagelig å bli med i en diskusjon, og at folk gruer seg for å ytre seg. Dersom min mening er så utrolig tett forbundet med hvem jeg er som person, blir det veldig sårt å ytre seg.
En annen ting, som ikke er en direkte en konsekvens av uttrykksprinsippet, er at en opplever ordskiftet som veldig hardt, og at man er redd for å få masse hets og personangrep om man faktisk deltar.
TS: Jeg tenker at det at ytringer forbindes tett med ens egen identitet og subjektivitet, er et tegn på en motvilje til å gå inn i kritikken man møter. For eksempel når man snakker om såkalt kanselleringskultur: Noen gang virker det som beskyldninger om kansellering blir brukt som en avledningsmanøver, av typen «dere prøver å kansellere meg, fordi dere uttrykker kritikk mot meningen min».
IVA: Nemlig, det er et veldig godt eksempel på at du kritiserer noen for meningene de fremmer i offentligheten, og så blir du anklaget for å prøve å kneble eller kansellere dem. Man kan vel også dra linjene til «no platforming», som henger veldig sammen med kanselleringskultur. Det må jo være helt greit å ikke ville invitere noen til å tale. Det er ingen menneskerett å stå på en talerstol og bli lyttet til, så det er jo helt greit at man velger å ikke invitere en gitt person, fordi man ikke har lyst til å høre på hva den sier. Men det virker som det er en forventning om at alle skal være interessert i akkurat hva jeg har å si, som sosiale medier kanskje har bidratt til å skape.
TS: Dette er nok veldig amerikansk, men det henger kanskje litt sammen med at å «speak my truth» skal være en verdi i seg selv? Det er jo veldig mye positivt ved at folk kan uttrykke sine følelser, meninger og opplevelser. Men kombinert med at man skulle kunne si ting uimotsagt, kan det være mindre fruktbart.
IVA: Dette er det flere som har skrevet godt om tidligere, som filosofen Charles Taylor og Anders Johansen her i Norge, nemlig at autentisitet har blitt et moderne ideal. Dette må sees i sammenheng med at strenge sosiale normer, som la begrensninger på individet, langt på vei har forsvunnet eller fått mindre innvirkning. Nå er det individet som skal realisere seg selv, og vi har et stort ansvar for å gjøre nettopp det. I Norge har vi fortsatt en veldig sterk velferdsstat, men hvis man ser til USA er det på en måte din egen feil hvis du ikke har lykkes i å realisere deg selv. Individet har blitt det viktige, og med det har vi kanskje fått en oppvurdering av den personlige, unike, meningen.
TS: Opprinnelig ble Facebook og sosiale medier snakket om som noe nesten utopisk: «Nå skal alle komme til orde». Men sånn har det jo ikke helt blitt. Er det i dag noe håp for at Facebook kan fungere som en demokratiutvidende arena?
IVA: Facebook har jo gjort det lettere for stemmer som ellers var marginalisert i samfunnsdebatten å komme til orde. Sosiale medier har gjort det lettere for likesinnede å finne hverandre, og danne interessefellesskap som kan mobilisere til demonstrasjoner eller andre typer aktivisme. Mange er også med i grupper hvor man nettopp kan få teste argumentene sine mot andre, og det er kanskje det en del gjør på Facebook. Så jeg tenker ikke at det bare er negative sider.
Det viktigste er at folk lærer seg, og får øve på, å argumentere. At de lærer å begrunne sine påstander i debatt med andre, og lærer seg å tolerere og håndtere uenigheter, i tillegg til å lytte til andres argumenter, og lærer seg å skille mellom et godt og et dårlig argument. Det er nok det aller viktigste som må skje for at ordskiftet skal bli bedre.
TS: Tror du det vil hjelpe med mer moderering i kommentarfeltene? For eksempel at redaksjonene i de store mediehusene burde gå mer aktivt inn?
IVA: Det er veldig tid- og ressurskrevende å moderere et kommentarfelt på Facebook, men jeg tror absolutt det kan hjelpe hvis man har en moderator som aktivt deltar i debatten, og ber folk begrunne påstandene sine. Til en viss grad tror jeg det kan bidra til å sivilisere samtalen litt.
Mange aviser bruker ofte litt misvisende overskrifter når de legger ting ut på Facebook, som er provoserende eller oppsiktsvekkende, for å få folk til å reagere umiddelbart, ofte uten å lese artikkelen og det som står der. Det kunne man gjort noe med, for å dempe temperaturen litt. Men det er jo en avveiing mediene må ta, og de trenger jo å få klikk på sakene sine. Det er lett for meg å si at man skal unngå click baits, men det hadde nok kunne bidratt til å bedre debatten.
TS: Men det er kanskje derfor det også er bra å løfte blikket og spørre: «Hva gjør dette med måten vi snakker med hverandre på? Hvilke diskusjoner får vi, og er det egentlig bra for oss?»
IVA: Ja, og en konsekvens av dette blir at man nettopp må vekke reaksjoner for å bli synlig. Det bidrar også til at man får en diskusjon der man må heve stemmen, eller være enda mer kontroversiell eller oppsiktsvekkende enn den forrige som kommenterte for å gjøre seg synlig. Det er ikke de beste forutsetningene for en god debatt.
TS: Noen ganger frister det litt å slette Facebook.
IVA: Ja.