Myten om grønn kapitalisme
Av Elin Volder Rutle
Bokomtale av Elin Volder Rutle
Daniel Tanuro: Green capitalism. Why it can´t work. London: Merlin Press, 2013, 165 s.
Daniel Tanuro har skrevet en god og lett forståelig bok om hva klimaendringene betyr, og hvordan det å redusere utslippene og hindre framtidige katastrofer er uløselig knyttet til et brudd med kapitalismen som system. Som faktabok er dessverre mye utdatert.
Begreper som grønn økonomi og grønn vekst gjennomsyrer i dag retorikken fra FN, WTO, OECD og andre større internasjonale organisasjoner. Begrepene gir positive assosiasjoner, og derfor trenger vi innsikt som gir oss mulighet til å gå bak plussordene, og se på hva som er det reelle innholdet i en slik politikk. Denne boka er med på å gi oss det.
Boka har elleve kapitler, og de tre første er primært viet klimaendringene, eller klima-skifte som de er kalt, siden endringene nå skjer mye hurtigere enn noe vi vet om i jordas historie. Boka gir en god grunnleggende innføring i hvordan jordas klima fungerer. Tanuro skriver lett forståelig om den vitenskapelige kunnskapen vi nå har om hvordan menneskeskapte klimaendringer endrer og forverrer livsgrunnlaget for mennesker, planter og dyr over hele kloden. Det er lett å forstå hvorfor det er nødvendig å forsøke å holde temperaturøkningen godt under 2 grader i gjennomsnitt, og også hvordan de vedtatt politiske målsettingene ikke på langt nær er nok for å nå 2-gradersmålet, men er raske steg på veien mot både 4 og 6 graders gjennomsnittlig temperatur-økning.
Boka ble opprinnelig utgitt i Frankrike i 2010, og i den engelske utgaven har en del kritikk, innspill og oppdateringer blitt tatt inn. Dessverre er tidsspennet fra original til oversettelse også kilde til en av de store svakhetene. Mye av faktaene som presenteres og noe av grunnlaget for drøftingene, er utdaterte. Det refereres mye til hendelser i 2008 og 2009, mens det på klimafeltet har skjedd en del siden den gang. Den største svakheten her er kanskje at det primært refereres til FNs klimapanels fjerde rapport som kom i 2007, og ikke til den femte som kom i 2013 og 2014. Både når det gjelder klimaendringer i polområdene og havets be-tydning har det skjedd mye i internasjonal forskning som relativt nylig har blitt mer allment kjent. Det gjør likevel ikke boka ubrukelig, siden den femte rapporten i stor grad bekrefter og forsterker det som stod i den fjerde.
Hoveddelen av boka går inn på relasjonene mellom kapitalismen og klimaendringene, og gir en lavterskelinnføring i hvordan kapitalismen fungerer. Drøftingen av gapet mellom det som framstår som politikernes høye ambisjoner og de manglende handlingene, er interessant. At klimapolitikk og klimaforhandlinger feiler, knyttes opp mot kapitalistisk konkurranse og akkumulasjon. Oljeselskapene og de andre store selskapene gjør det de kan for å hindre en offensiv klimapolitikk, og landene der de har hovedsete blir dermed deltakere i et «race to the bottom» for å ha en klimapolitikk som ikke gir negative økonomiske konsekvenser for deres «fossilselskaper». Det er særlig interessant hvordan Obamas strategi for å grønnvaske USAs klimapolitikk plukkes fra hverandre.
Boka gir oss en gjennomgang av de tekno-logiske strategiene som nå brukes for å grønnvaske dagens utvikling, slik som biodrivstoff, karbonfangst og lagring (CCS), samt atomenergi. CCS anerkjennes som et bidrag til reduksjon av utslipp i en kort overgangsfase der man faser ut fossile drivstoff, men kan av flere årsaker ikke være en langvarig løsning. I forhold til atomenergi synes jeg argumentasjonen for å avvise atomenergi er litt lettvint. Argumentet med at atomenergi, som uansett ikke kan dekke mer enn de 16 % av verdens energibehov som elektrisitet står for, krever en sentralisert produksjon og distribusjonsnett som står i motsetning til en fornybarenergiens mer desentraliserte løsninger, er likevel godt.
Boka gir mye kritikk av hvordan de politiske løsningene på klimaproblemene skal være kostnadseffektive. Dette handler delvis om hvordan markeder ikke styres av naturlover, men av menneskelige relasjoner. Det handler også om hvordan de enkle og billige tekniske løsningene er utilstrekkelig. De bidrar ikke til de strukturelle endringene som trengs for å gå vekk fra produktivismen i dagens vekstøkonomi, til en produksjon som dekker våre reelle behov innenfor naturens rammer. Et av eksemplene er knyttet til klimakvotemarkedene, som grundig plukkes fra hverandre både som strategi for å løse strukturelle problemer og i forhold til den reelle organiseringen av dem.
Boka baserer en del av grunnpremissene sine på klassisk marxisme, og drøfter hvordan marxismen har hatt sine svakheter i forhold til økologisk tenking, uten at den av den grunn avviser marxismen. Boka kan lese som en kritikk av en produktivistisk industrisosialisme som har preget deler av venstresida. Et av argumentene er knyttet til at Marx både hadde en syklisk og lineær forståelse av produksjon og avfall. Mens han for landbruket hadde innsikt i hvorfor matavfall og annen naturgjødsel måtte tilbakeføres til jorda i et helhetlig kretsløp, hadde han ikke en tilsvarende kunnskap om avfall fra annen produksjon eller energi, slik som CO2 fra fossile energikilder. Den sykliske forståelsen har i stor grad vært oversett av sosialister, men det er den lineære som bør forkastes. Tanuro er også skarp i sin kritikk av grønn ideologi og forkjemperne for «de-growth». Han mener at de både mangler forståelse av produksjon som grunnleggende også for forbruket, og av behovet for kollektiv, sosial mobilisering. Disse blir satt i bås med sosialdemokrater fordi de ikke ønsker å endre kapitalismens vesen, mens bare dens ytre form.
Ti av elleve kapitler har som hovedoppgave å beskrive og kritisere dagens situasjon. Kun det siste kapitlet er vies løsningen, altså økososialisme. Siden teksten er på knappe 150 sider, kunne det som står om økososialisme, for min del ha fått følge av litt mer strategi og visjoner for framtida. Også i det siste kapitlet drøftes historien og marxismens svakheter og styrker mer enn framtidas mulige løsninger skisseres.
Boka er gitt ut i samarbeid med Resistance Books/International Institute for Research and Education (IIRE). Dette er en del av det britiske Socialist Resistance, en del av Den fjerde internasjonalen. IIRE er en politisk internasjonal forskningsstiftelse med vekt på kurs og skolering som kan bidra til frigjøring av undertrykte grupper. IIRE startet i Amsterdam, men har nå også sentra i Islamabad og Manila.
Det er ingen tvil om at dette er en bok som primært er ment for venstresida. Ifølge forfatteren er det et presserende behov for venstreside-økologi, sosialistisk økologi og en økososialistisk innfallsvinkel. Boka tar sikte på å gi venstresida assistanse på denne veien. Det er på den ene siden befriende å lese en bok som i stor grad argumenterer for hvordan økososialismen, altså en økologisk bærekraftig sosialisme, må se ut, i stedet for at man skal overbevises om at sosialisme er en riktig strategi. På den andre siden kan det å skrive for meningsfeller bidra til at deler av boka ikke er grundig nok. Innimellom de over 300 kildehenvisningene finnes det likevel enkelte steder der jeg synes teksten er litt mer synsete og slagordpreget enn fakta-
basert. Det er heldigvis unntakene, men dette burde vært unngått.
Tanuros hovedstrategi for å bremse klima-endringene er overgang til et fornybart og desentralisert energisystem og en kraftig reduksjon i produksjon og transport. Dette mener han er uløselig knyttet til arbeidstidsforkortelse med full lønnskompensasjon og et reelt demokrati. En slik helhetlig tankegang mener jeg har fått mer plass på den norske venstresida de senere årene, men jeg tror mange har behov for mer fakta og argumenter for hvorfor dette er de riktige løsningene. Det får man i Tanuros bok.
Boka er vel verdt tiden det tar å lese de knappe 150 sidene. Den er i all hovedsak grundig, faktabasert og lettfattelig og forklarer godt hvordan og hvorfor klimaendringene ikke kan løses innenfor kapitalismen. Den skisserer på en god måte hvordan økososialisme er løsninga, uten at det betyr at begrepet «kommer fra en romantisk visjon om å etablere ‘harmoni’ mellom menneskeheten og naturen, men fra overbevisningen om at virkelig rikdom finnes i kreative aktiviteter, i fritid, i sosiale relasjoner og i en verden med undere til ettertanke».